Onsdag 20. januar 2016Konsertsalen

KILDEN TEATER- OG KONSERTHUS KILDEN.COM

Mozart #39Kristiansand Symfoniorkester

Dirigent: Tobias Ringborg

PROGRAM

Carl Maria von Weber (1786 - 1826)OUVERTURE TIL FREISCHÜTZ (Jegerbruden)

Richard Strauss (1864 - 1949)METAMORFOSEN

Pause

Wolfgang Amadeus Mozart (1756 - 1791)SYMFONI nr. 39 i Ess-dur, KV 54• Adagio – Allegro• Andante• Menuetto• Allegro

Tobias Ringborg er en av nyere tids mest foretaksomme svenske musikk-talenter. Han hører like naturlig hjemme på konsertpodiet som dirigent og som fi olinist, samt i operahuset. Hans karriere startet i 1994, da han som fi olinist vant den prestisjetunge svenske solistprisen. Samme år gikk han ut med toppkarakterer fra Kungliga Musikhögskolan i Stockholm, og fortsatte til Juilliard School i New York, hvor han ble uteksaminert i 1996. 2000 bestemte Ringborg seg for å utvide sin musikkarrière etter å ha vunnet en konkurranse i orkesterledelse i Helsingborg. Siden har han dirigert samtlige svenske og mange skandinaviske orkestre. Hans livslange lidenskap for opera førte til hans opera-debut ved Folkoperan i Stockholm i 2001, med Verdis La Traviata. I 2002 begynte han et toårig samarbeid med operaen i Malmö, der han ledet fremførelsene av blant annet Mozarts Don Giovanni, Strauss’ Ariadne auf Naxos og Verdis Otello.

Det symfoniske repertoaret har han utforsket sammen med orkestre som Stockholms Kungliga Filharmoniska Orkestern (som han ledet under Nobel-prisseremonien i 2011), Sveriges Radios Symfoniorkester og symfoniorkestrene i Gøteborg, Malmø, Helsingborg og Norrköping (hvor han blant annet ledet orkesterets 100-årsjubileum med Beethovens niende symfoni), Aarhus, Odense og Kristiansand, og Københavns Filharmoniske Orkester. I 2005, gjorde han sin London-debut med English Chamber Orchestra på Barbican, både som dirigent og solist.

Under sesongen 2014-2015 dirigerte han Rossinis Le comte Ory ved Malmö Opera, Mozarts Le nozze di Figaro ved Norrlandsoperan og Verdis Il trovatore ved Scottish Opera, så vel som konserter og innspillinger ved Kungliga Filhar-moniska Orkestern Stockholm, Orchestra of Opera North, Aarhus Symfoni-orkester og Dalasinfoniettan, hvor han i 2015 avslutter et treårig engasjement som sjefsdiriget.

I høst gjorde han bl.a. Turandot ved Dalhalla og Tosca ved New Zealand Opera.Videre utover våren står L’elisir d’amore ved Opera North og Idomeneo ved Garsington Opera for tur.In 2010 ble Tobias Ringborg tildelt Herbert Blomstedtstipendet av Kungliga Musikalska Akademien i Stockholm, og i 2011 ble han valgt til medlem av dette akademiet (grunnlagt i 1771 av kong Gustavus III).

Carl Maria von Weber, som virket samtidig som Rossini og Beethoven, komponerte symfonier, solokonserter, kirkemusikk, en mengde stykker for piano, men er framfor alt kjent som en utvikler og fornyer av den tyske romantiske operakunsten.

Der Freischütz fra 1821 var et viktig gjennombrudd i operahusenes repertoar, der italienske verk hadde dominert og det tyske, tradisjonelle ”Singspiel” med muntlig dialog istedenfor resitativ, ble betraktet som mindreverdig. I Webers opera fi nnes innslag, typiske for den tidlige romantikken, av overnaturlige fenomen og idealisering av det enkle livet på landet.

Musikken har folkloristiske drag, men er utviklet på en raffi nert og kunstnerisk måte. Handlingen i operaen involverer jegeren Max, hans kjæreste Agathe og den mystiske Samiel. Sistnevnte tilbyr Max å selge sjelen sin til djevelen for et sett magiske kuler som alltid treff er sitt mål, uansett hvor god eller dårlig skytter man er.

Ouverturen innledes med et horntema som skildrer livet i skogen. Deretter presenteres og bearbeides kontrasterende temaer fra operaen, mens slutten indikerer «happy ending»!

Richard Strauss skrev sitt første musikkstykke – en polka for piano – i 1870 som seksåring. Musikkproduksjonen skulle fortsette i 78 år, det vil si resten av hans liv. Strauss kom til å bli den mest fremstående kulturbæreren av høyromantikken og den såkalte ”nytyske” framtidsmusikken, initiert av Franz Liszt og Richard Wagner, som hadde fokus på beskrivende ”programmusikk” og bort fra wiener-klassisismens formspråk.

Richard Strauss sine tonedikt, for eksempel Don Juan, Ein Heldenleben og Eine Alpensymfonie, er strålende oppvisninger i instrumenteringskunst og enorm oppfi nnsomhet når det gjelder å utnytte orkesterets muligheter vedrørende klang og uttrykk. Tidlig på 1900-tallet nærmet Strauss seg modernismen med operaene Salome og Elektra, men tok deretter et steg tilbake til et mer åpent og klassisk musikalsk uttrykk i Rosenkavaleren.

Strauss sine siste ti år ble vanskelige, men samtidig veldig produktive. Metamorfoser for 23 solostrykere (ti fi oliner, fem bratsjer, fem celli og tre basser) skrevet i 1945, var en reaksjon på den selvdestruktive galskapen som foregikk

rundt den aldrende komponisten og et slags requiem over den tyske musikk-kulturens sammenbrudd, fremhevet av kulturinstitusjoners oppløsning og ødeleggelser av operahus og konsertsaler. Nyheten om at Münchenoperaen, der faren hadde jobbet som solohornist i 49 år, lå i ruiner, fikk i 1943 Strauss til å komponere et verk han kalte Sørgende München. Da dirigenten Paul Sacher noen år senere kontaktet Strauss angående en verk-bestilling for det zürichbaserte kammerorkesteret ”Collegium Musicum”, lånte Strauss tematisk materiale fra Sørgende München for å skape Metamorfoser. Verket spilles som en enhet, men har en tydelig tredelt form der en opprivende mellomdel omgis av to roligere, mer innadvendte avsnitt. På slutten, der den dypeste sorg og oppgitthet uttrykkes, lar Strauss celli og bass sitere sorgmarsjen fra Beethovens tredje symfoni, og man aner at det temaet faktisk gjennomsyrer hele verket.

Sommeren 1788 komponerte Mozart sine tre siste symfonier (39-41) i løpet av drøyt seks uker. Disse er klassifisert som hans fremste og vel verdt å regne blant musikkhistoriens absolutte mesterverk. Mozart hadde på den tiden levd og virket i Wien i ti år. Det noe uberegnelige publikummet som først tok imot ham med åpne armer, hadde gradvis vist mindre interesse. Dette i kombinasjon med en kraftig lavkonjunktur hadde medført store økonomiske problemer for Mozart. Hans brev til venner og frimurerbrødre med bønn om støtte, beskriver tydelig dilemmaet. Enda verre ble det da familiens kun seks måneder gamle datter ble syk og døde, bare noen dager etter den 39. symfonien var ferdig.

At han til tross for dette økonomiske og følelsesmessige presset klarte å være så kreativ har forundret musikkvitere og forskere; akkurat som det faktum at det heller ikke finnes en kjent bestiller av symfoniene. Det er til og med usikkert om verkene i det hele tatt ble spilt under komponistens levetid.

De tre symfoniene er av vesentlig forskjellig karakter. Mens nr. 40 er vakkert vemodig og nr. 41 er storslått monumental, kan nr. 39 beskrives som elegant, spirituell og suverent underholdende. Når det gjelder instrumenteringen valgte Mozart å anvende den relativt moderne klarinetten i stedet for obo, noe som skapte en mildere og fyldigere orkesterklang.

Sammenliknet med tidligere verk viser han her et modnere musikalsk uttrykk med større ekspressivitet og bredere følelsesmessig omfang. Samtidig er det tematiske materialet strammet opp i måten det er utviklet på, blant annet med elementer av kontrapunktisk teknikk som kan føre tankene til J.S. Bach og andre barokkmestere, mer raffinert. Kraften i uttrykket og den indre veksten i musikken peker framover mot Beethoven og det kommende århundrets romantiske æra.