www.universitetsforlaget.no

Presseklipp ( )

www.universitetsforlaget.no

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 1. 2005

KLARTEKST

���������������������������������������������������������

���������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������

����������������������������������������������������������

�������������������������������������������������������������������������������������

����������������������������������������������������������

���������������������������������������������������������������������������������������

������������������������������������������������������������������

�������������������������������������������������������������������������������������������������������������������

�������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������

���������������������������

����

����������� �� ���

��� ������

����

�� ���

����� �� ��

��� �� �

��� �������� � ��� ����� ��� ��� ��

� ���� ��� ���� ��� ��

��� �����

��� �� �� ����

� ��������� ����

��� ������� ��

����� ��� �� �� �

� ���� �

� ���� ��

� ����� �� ���

� ���

� ���

�� �� �� �� ����� �

�� ��� ������ ��� ��� �

«Hva kunne med fordel vært annerledes ved boka? Tja. Ingenting ... Boka er, ikke minst med sin brodd og sine klare meninger, tankevekkende og åpnende, og jeg er imponert.»Dr.psychol. Norman Anderssen, Apollon, om hva er PSYKOLOGI (Carl-Erik Grennes)

«En intellektuell klarer å snakke med tyngde og troverdighet om mer overordnede problemstill-inger. Og har skarpe argumenter, men er sam-tidig i stand til å bevege. Du må ha selvtillit, men ikke være selvtilfreds.»Cathrine Holst, forfatter av hva er FEMINISME (kommer i juni), og en av Dagbladets 10 viktig-ste intellektuelle

«Et naturlig sted å begynne, for Bore og andre som vil forstå utfordringene i norsk skole, vil være konklusjonskapitlet i den norske PISA-rapporten (Kjærnsli, Lie, Olsen, Roe, Turmo: Rett spor eller ville veier?) Den finnes i nærmeste bokhandel og kan anbefales, også for journalister.»Helge Ole Bergesen , Statssekretær i UFD, til Dagsavisen

«Den viktigste fagboken er Store spørsmål, små steder av professor Thomas Hylland Eriksen. Den ble min bibel gjennom åtte år på universitetet. Han har en utrolig fortellerevne.»Trendforsker Gunn-Helen Øye til Dagsavisen

«En spesiell honnør skal forfatteren ha for at han løfter de psykisk utviklingshemmede, som en enda mer forsømt gruppe, frem i lyset.»Tore Gude, Tidsskrift for Den Norske Læreforen-ing, om Tvangslidelse- forståelse, diagnostiser-ing og behandling (Jarle Eknes)

“En stor grad av ufrihet preger norske forskere og professorer når det gjelder å forholde seg til det offentlige rom.Portrettet: Willy Pedersen

• NORSK SKOLE AVSLØRT SIDE 5

• FARSFIENDTLIG KONTANTSTØTTE SIDE 7

• 12 MILLIARDER Å SPARE SIDE 15

Foto: Simen Kjellin

2 Klartekst / 1. 05

Redaksjonelt

KLARTEKST

3Klartekst / 1. 05

Fra et rødt rekkehus Prosjektideer og -støtte

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 1. 2005

I det røde rekkehusets annen etasje leier et ungt legepar. Per Sundby har ordnet leiekontrakten. Han er studiekamerat av Nic Waals tredje ektemann, som har vært forlover i vennens bryllup. Kona, Hilchen Sommerschild, er nybakt mor til Johanne, og mest bekymret for at all melken i huset skal bli drukket opp av psykologiske pionerer og pasienter i løpet av natten.

BLEIESKIFTARBEIDER BLE BARNEPSYKIATRIPROFESSOR Kjellervirksomheten i Husebygrenda 9a var det første behandlingstilbudet innen barnepsykiatri i Norge. I dag er Nic Waals Institutt en stor og velkjent institusjon i Oslos helsevesen, med tilhold i arkitekttegnet bygg ved Volds-løkka. Her var Einar Moe i en årrekke sjefspsykolog og faglig leder.

Bleieskiftarbeideren, som fulgte den spede starten fra det rødmalte rekke-husets annen etasje, skulle senere bli den første norske professor i barnepsy-kiatri. Kontakten med Nic Waal den gangen begeistret henne og stimulerte tanker hun selv hadde gjort seg om barns oppvekst.

I dag er Hilchen Sommerschild 77 år og pensjonist, men stadig en meget vital dame. Hun er fortsatt gift med Per Sundby, har fire barn, ti barnebarn og ett oldebarn. Nå har hun og Einar Moe sammen skrevet og redigert his-torieboken Da barnepsykiatrien kom til Norge.

HISTORIENS LÆRDOMMER – Hva kan nye generasjoner lære av historien om barnepsykiatrien i Norge?

– Det spørsmålet har vi også stilt oss selv, og gir utfyllende svar i bokens epilog. Jeg tror det er viktig å finne tilbake til den noe friere holdning til faget, og til selvstendigheten som preget pionertiden. Nå er mye preget av pensumtvang og styrt av fjerne byråkrater, og det hemmer det skapende menneske som barnepsykiatrien sårt trenger. Selvsagt må man ta i bruk ny viten, men samtidig bevare det personlige engasjementet. Det er vel og bra med diagnoser, men de må ikke bli en skjerm mellom behandler og pasient. Jeg håper også boken vil vise at barnepsykiatrien har vært noe langt mer enn de skandalehistoriene som har kommet i avisene, nemlig et fag med hardt arbeidende mennesker, fjernt fra elfenbenstårnet.

Året er 1951. I en kjeller i det nye borettslaget Husebygrenda – en rød øy i et meget blått vestkantmiljø ved foten av Holmenkollåsen – fødes norsk barnepsykiatri. Primus motor er pioneren Nic Waal.

Barnepsykiatri !

Jeg er ikke i tvil om at det er formidlingsglede og ønske om å bidra til fortsatt kunnskapsutvikling som er norske fagbokforfatteres viktigste drivkraft. Utviklingstrekk de siste årene tyder imidlertid på at rammevilkårene for denne viktige delen av det akademiske virket har blitt betydelig forverret. Våre forfattere har også i år utviklet et imponer-ende antall spennende, nye bokprosjekter. Det er imidlertid merkbart at mange skribenter nå har større problemer med å fullføre sine bok-prosjekter enn tidligere. Tilbakemeldinger til oss tyder på at det er den sterkt økende administra-tive arbeidsbyrden som er årsaken til de uvanlig mange forsinkelsene. Hvis dette er et generelt trekk ved utviklingen innenfor høyskole- og universitetssektoren, må ledelsen ved de samme institusjonene ta dette svært alvorlig. Om en ikke raskt endrer fokus og arbeidsbelasting, kan dette få konsekvenser for det norske kunnskapssam-funnet som ingen er tjent med.

Universitetsforlagets fremste bidrag til kunnskaps-utvikling er å være inspirator, dialogpartner og fødselshjelper for forfattere som kommer til oss med prosjektideer og manuskripter. Vi gir også mer direkte økonomisk bidrag for å stimulere til formi-dling; de siste årene blant annet gjennom Idunn-prisen. Nytt av året er at vi som landets fremste utgiver av akademiske tidsskrifter også oppretter en formidlingspris for tidsskriftpubilisering.

Vår målsetting med Idunnprisen, som forøvrig er oppkalt etter kunnskapens beskytter i Norrøn mytologi, er å få realisert gode prosjekter innen-for fag- og læreboksjangeren som ellers ikke ville sett dagens lys. Vi ønsker også å nå ut til nye skribenter og oppfordrer til å eksperimentere med nye framstillingsformer. Det har i alle år vært et stort antall påmeldte prosjekter til Idunnprisen, og bidragene har vært fra mange fag. De humanis-tiske fagene har imidlertid vært overrepresentert. I likhet med andre ser vi behovet for at det utvikles nye og gode fag- og lærebøker i matematikk og realfag. I år håper vi på mange prosjekter også fra disse fagmiljøene.

Lykke til med søknadene. Vi må ha dem innen 22 april.

Redaksjonelt

Nr. 1. 2005 – 6. årgangUniversitetsforlagets magasin

Ansvarlig redaktør: Arne MagnusRedaktør: Vibeke FeldbergRedaksjonssekretær: Hege Ramsenghege.ramseng@universitetsforlaget.no

I redaksjonen: Hege Ramseng, Nils Petter Hedemann, Line Løkketangen, Kristin Helstad

Design og layout: Gazette as

Adresse:Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum0105 OsloTelefon: 24 14 75 00Telefaks: 24 14 75 01E-post: klartekst@universitetsforlaget. nowww. universitetsforlaget. no

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: ANNELISE JACKBO

Historien om da barnepsykiatrien kom til Norge

IKKE DREP KREATIVITETEN! – Hvilke råd vil du gi samfunnet for å bedre barns og unges oppvekstvilkår, og slik forebygge psykiske lidelser?

– Det må satses på bred front, særlig på barnehage og skole. Vi trenger et barnehagetilbud til alle, og vel å merke med kvalitet, ikke bare oppbevaring. Dagens «snille tanter» er de som jobber i barnehagen. På skolen trenger vi gode og fleksible tilbud som styrker barnas sterke sider. Modellene har vi. Det er bare å øse av andres erfaringer om hva som er bra. Man kan f.eks. spørre Mosse Jørgensen.

– Du snakker med begeistring om pionertiden i barnespykiatrien. Vi aner at noe er gått tapt?

– De første årene hadde vi en veldig god dialog med myndighetene. Adminis-tratorer som Karl Evang, Fredrik Mellbye og mange rundt i fylkene var lysende eksempler på gode byråkrater. Nå er de ansatte fratatt råderetten over sin egen hverdag. De har ingen innflytelse over hva som regnes for godt faglig arbeid. Det er ingen løpende dialog mellom yrkesutøverne og de bestemmende kadre. Den gangen drog vi på heisatur med byråkratene; nå snakker de ikke med oss lenger.

– Hva må gjøres? Myndighetene må delegere ekte ansvar, beslutninger og muligheten for

kreativitet tilbake til feltet. Med tillit! Behandlere må få lov til å være skapende mennesker. Barnepsykiatrien avhenger av det.

Foto

: Mor

ten

Bra

kest

ad

FAKTA;TITTEL: Da barnepsykiatrien kom til Norge

FORFATTERE: Hilchen Sommerschild/Einar Moe

UTGIVELSE: April

2 Klartekst / 1. 05

Redaksjonelt

KLARTEKST

3Klartekst / 1. 05

Fra et rødt rekkehus Prosjektideer og -støtte

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 1. 2005

I det røde rekkehusets annen etasje leier et ungt legepar. Per Sundby har ordnet leiekontrakten. Han er studiekamerat av Nic Waals tredje ektemann, som har vært forlover i vennens bryllup. Kona, Hilchen Sommerschild, er nybakt mor til Johanne, og mest bekymret for at all melken i huset skal bli drukket opp av psykologiske pionerer og pasienter i løpet av natten.

BLEIESKIFTARBEIDER BLE BARNEPSYKIATRIPROFESSOR Kjellervirksomheten i Husebygrenda 9a var det første behandlingstilbudet innen barnepsykiatri i Norge. I dag er Nic Waals Institutt en stor og velkjent institusjon i Oslos helsevesen, med tilhold i arkitekttegnet bygg ved Volds-løkka. Her var Einar Moe i en årrekke sjefspsykolog og faglig leder.

Bleieskiftarbeideren, som fulgte den spede starten fra det rødmalte rekke-husets annen etasje, skulle senere bli den første norske professor i barnepsy-kiatri. Kontakten med Nic Waal den gangen begeistret henne og stimulerte tanker hun selv hadde gjort seg om barns oppvekst.

I dag er Hilchen Sommerschild 77 år og pensjonist, men stadig en meget vital dame. Hun er fortsatt gift med Per Sundby, har fire barn, ti barnebarn og ett oldebarn. Nå har hun og Einar Moe sammen skrevet og redigert his-torieboken Da barnepsykiatrien kom til Norge.

HISTORIENS LÆRDOMMER – Hva kan nye generasjoner lære av historien om barnepsykiatrien i Norge?

– Det spørsmålet har vi også stilt oss selv, og gir utfyllende svar i bokens epilog. Jeg tror det er viktig å finne tilbake til den noe friere holdning til faget, og til selvstendigheten som preget pionertiden. Nå er mye preget av pensumtvang og styrt av fjerne byråkrater, og det hemmer det skapende menneske som barnepsykiatrien sårt trenger. Selvsagt må man ta i bruk ny viten, men samtidig bevare det personlige engasjementet. Det er vel og bra med diagnoser, men de må ikke bli en skjerm mellom behandler og pasient. Jeg håper også boken vil vise at barnepsykiatrien har vært noe langt mer enn de skandalehistoriene som har kommet i avisene, nemlig et fag med hardt arbeidende mennesker, fjernt fra elfenbenstårnet.

Året er 1951. I en kjeller i det nye borettslaget Husebygrenda – en rød øy i et meget blått vestkantmiljø ved foten av Holmenkollåsen – fødes norsk barnepsykiatri. Primus motor er pioneren Nic Waal.

Barnepsykiatri !

Jeg er ikke i tvil om at det er formidlingsglede og ønske om å bidra til fortsatt kunnskapsutvikling som er norske fagbokforfatteres viktigste drivkraft. Utviklingstrekk de siste årene tyder imidlertid på at rammevilkårene for denne viktige delen av det akademiske virket har blitt betydelig forverret. Våre forfattere har også i år utviklet et imponer-ende antall spennende, nye bokprosjekter. Det er imidlertid merkbart at mange skribenter nå har større problemer med å fullføre sine bok-prosjekter enn tidligere. Tilbakemeldinger til oss tyder på at det er den sterkt økende administra-tive arbeidsbyrden som er årsaken til de uvanlig mange forsinkelsene. Hvis dette er et generelt trekk ved utviklingen innenfor høyskole- og universitetssektoren, må ledelsen ved de samme institusjonene ta dette svært alvorlig. Om en ikke raskt endrer fokus og arbeidsbelasting, kan dette få konsekvenser for det norske kunnskapssam-funnet som ingen er tjent med.

Universitetsforlagets fremste bidrag til kunnskaps-utvikling er å være inspirator, dialogpartner og fødselshjelper for forfattere som kommer til oss med prosjektideer og manuskripter. Vi gir også mer direkte økonomisk bidrag for å stimulere til formi-dling; de siste årene blant annet gjennom Idunn-prisen. Nytt av året er at vi som landets fremste utgiver av akademiske tidsskrifter også oppretter en formidlingspris for tidsskriftpubilisering.

Vår målsetting med Idunnprisen, som forøvrig er oppkalt etter kunnskapens beskytter i Norrøn mytologi, er å få realisert gode prosjekter innen-for fag- og læreboksjangeren som ellers ikke ville sett dagens lys. Vi ønsker også å nå ut til nye skribenter og oppfordrer til å eksperimentere med nye framstillingsformer. Det har i alle år vært et stort antall påmeldte prosjekter til Idunnprisen, og bidragene har vært fra mange fag. De humanis-tiske fagene har imidlertid vært overrepresentert. I likhet med andre ser vi behovet for at det utvikles nye og gode fag- og lærebøker i matematikk og realfag. I år håper vi på mange prosjekter også fra disse fagmiljøene.

Lykke til med søknadene. Vi må ha dem innen 22 april.

Redaksjonelt

Nr. 1. 2005 – 6. årgangUniversitetsforlagets magasin

Ansvarlig redaktør: Arne MagnusRedaktør: Vibeke FeldbergRedaksjonssekretær: Hege Ramsenghege.ramseng@universitetsforlaget.no

I redaksjonen: Hege Ramseng, Nils Petter Hedemann, Line Løkketangen, Kristin Helstad

Design og layout: Gazette as

Adresse:Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum0105 OsloTelefon: 24 14 75 00Telefaks: 24 14 75 01E-post: klartekst@universitetsforlaget. nowww. universitetsforlaget. no

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: ANNELISE JACKBO

Historien om da barnepsykiatrien kom til Norge

IKKE DREP KREATIVITETEN! – Hvilke råd vil du gi samfunnet for å bedre barns og unges oppvekstvilkår, og slik forebygge psykiske lidelser?

– Det må satses på bred front, særlig på barnehage og skole. Vi trenger et barnehagetilbud til alle, og vel å merke med kvalitet, ikke bare oppbevaring. Dagens «snille tanter» er de som jobber i barnehagen. På skolen trenger vi gode og fleksible tilbud som styrker barnas sterke sider. Modellene har vi. Det er bare å øse av andres erfaringer om hva som er bra. Man kan f.eks. spørre Mosse Jørgensen.

– Du snakker med begeistring om pionertiden i barnespykiatrien. Vi aner at noe er gått tapt?

– De første årene hadde vi en veldig god dialog med myndighetene. Adminis-tratorer som Karl Evang, Fredrik Mellbye og mange rundt i fylkene var lysende eksempler på gode byråkrater. Nå er de ansatte fratatt råderetten over sin egen hverdag. De har ingen innflytelse over hva som regnes for godt faglig arbeid. Det er ingen løpende dialog mellom yrkesutøverne og de bestemmende kadre. Den gangen drog vi på heisatur med byråkratene; nå snakker de ikke med oss lenger.

– Hva må gjøres? Myndighetene må delegere ekte ansvar, beslutninger og muligheten for

kreativitet tilbake til feltet. Med tillit! Behandlere må få lov til å være skapende mennesker. Barnepsykiatrien avhenger av det.

Foto

: Mor

ten

Bra

kest

ad

FAKTA;TITTEL: Da barnepsykiatrien kom til Norge

FORFATTERE: Hilchen Sommerschild/Einar Moe

UTGIVELSE: April

4 Klartekst / 1. 05 5Klartekst / 1. 05

TEKST: KJETIL OLAUSSEN

5Klartekst / 1. 05

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: CATO GRØNLI

Den norske skolen er et gammelt hus. Den nye PISA-undersøkelsen kan tyde på at byggverket er et skjevt tårn, som står for fall. Samtlige tilstands-rapporter er dyster lesning. Politikerne krangler om hvem som har skylda, mens pedagogiske moteretninger avløser hverandre i akselererende tempo.

*Med rett til å lese

DRAMA

MOTE, ONDSKAP OG KJEDSOMHET

Lite ante Lars Fr. H. Svendsen at boka Kjedsomhetens filosofi, som kom på norsk i 1999, noen år etterpå skulle foreligge på 15 språk. Ikke bare skandi-naver og tyskere, men også serbere, tyrkere, koreanere og japanere får satt sin egen kjedsomhet inn i et passende filosofisk perspektiv.

Nå åpner verden seg for hans siste filosofiske essay, Mote. Forfatterens søkelys på dette samtidsfenomenet vil ikke bare stimulere tankevirksom-heten her i Norden. Også i Serbia og Russland er mote blitt et påtrengende fenomen i livsstil og pengebruk, og derfor vil forlagene som har solgt Kjed-somhetens filosofi nå utgi hans refleksjoner over moten.

Ondskapens filosofi er etter forfatterens egen mening en viktigere bok, og heldigvis baner de to andre vei for denne boka som kom på norsk noen uker etter 11. september 2001. Men intet tyder på at den vil bli utdatert med det første.

Femogtyve år er gått siden sist det ble skrevet en bok om drama-sjangeren på norsk. I mellomtiden har dramateoriens begreper og analyseredskaper funnet nye hjem i samfunnsvitenskapene. Tiden er inne for en ny, forbedret og oppdatert introduksjonsbok for lit-teraturstudenter.

Med boka Å lese drama, innføring i teori og analyse, som Frode Helland har skrevet sammen med Lisbeth Pettersen Wærp, er et nytt rom for dramaana-lyse i ferd med å ta form. Hovedhensikten med boka er å styrke den tekst-orienterte dramalesningen, det vil si, å åpne opp for lesninger som ikke er rettet mot den teatrale praksis. Med en litteraturvitenskapelig dramalesning muliggjøres analyse og fortolkning av dramatekster betraktet som litterære verk.

Men den praktiske lesemetoden som presenteres i boka fordrer beherskelse av balansekunst. I og med dramaets tilknytning til det ikke-tekstlige kan man jo vanskelig hevde at det finnes noe slikt som «ren» tekst i dramaets tilfelle. – Det finnes ikke noe slikt som «ren tekst», like lite som det fins en «ren» leser eller, for den del, en «ren forfatter», skriver Helland og Pet-tersen Wærp. Samtidig skriver de: – Den som vil forstå et drama, må som oftest også kunne se for seg hvordan rommet er strukturert, eller hvordan de dramatiske personene kan tenkes å se ut, slik at man til tider også vil måtte ta det auditive og hørbare med i betraktning. – Dramateorien vil derfor måtte balansere mellom to vanlige fallgruver: På den ene side det å glemme teateret og hypostasere en ren tekst, og på den annen side den like store feil det er å fortape seg i teatertekniske detaljer, som strengt tatt kun angår scenen og teateret, skriver Helland og Pettersen Wærp i Å lese drama, innføring i teori og analyse.

USEXY DRAMATEORETIKEREDe siste femogtyve årenes motesvingninger i akademia har forvist drama-teoretikerne til heller usexy posisjoner i hierarkiene. Men med en fornyet interesse for teateret og fenomener som «skuespillersamfunnet» kan denne trenden være i ferd med å snu. Samtidig kan man vel si at dramatekstene fortjener økt oppmerksomhet, ingen kan vel bestride den samtidsmessige relevans eller det estetiske nybrottsarbeid som tekstene til Jon Fosse, Finn Junker og Elfriede Jelinek representerer. Og det er klart at når de estetiske formene gjennom hvilke kunstnerne uttrykker seg forskyves, øker behovet for oppdaterte og fornyede analyseredskaper. Plutselig fremstår femogtyve år som lengre enn på lenge.

– Vi trenger nye lærebøker. Tekstene forandrer seg, det samme gjør drama-sjangerens lover og former, sier Helland, som heller ikke i den internasjonale faglitteraturen har funnet tilfredsstillende redskaper for analyse og fortolkning.

Og i etterkant av samarbeidet med Lisbeth Pettersen Wærp har han gjort seg opp følgende mening: – Det er for lite forfattersamarbeid i humaniora og samfunnsvitenskap. Å skrive sammen med andre er ofte en fordel, av den enkle grunn at to hoder tenker bedre enn ett, avslutter Helland.

Drama -.

PISA står for Programme for International Student Assessment, og er en internasjonal komparativ undersøkelse av skolesystemene i ulike land. I den nye boken Rett spor eller ville veier? gir fem forskere fra Institutt for lærerut-danning og skoleutvikling på Universitetet i Oslo en grundig presentasjon av resultatene fra PISA-undersøkelsen. Hvordan presterer norske 15-åringer i matematikk, naturfag og lesing, og hva har skjedd siden år 2000? Forsk-erne Marit Kjærnsli, Svein Lie, Rolf Vegar Olsen, Astrid Roe og Are Turmo gjør detaljert rede for kartleggingen av norske 15-åringers kompetanse, og gir viktige bidrag til norsk skoledebatt.

LOOK TO FINLAND! Marit Kjærnsli har ledet forskergruppen, og Klartekst har snakket med henne.

– Samlet sett framstår Norge nå som svakest i Norden. Har dere funnet noen forklaring på det?

– Nei, det finnes ikke én enkelt forklaring. Dessuten ligger Norge, Sver-ige og Danmark ganske likt, med små forskjeller. Problemet er sammen-satt, men en endret lærerrolle kan gi noe av forklaringen. Med slagordet om «ansvar for egen læring» er altfor mye ansvar lagt på elevene. Dessuten har mye av aktiviteten i skolen manglet klare læringsmål.

– Finland framstår som den store vinneren. Hva kan vi lære av finnene? – Det er ikke mye vi kan trekke direkte ut av resultatene, men vi kan høre

hva de selv sier: God lærerutdanning og høy status knyttet til lærerrollen har gitt finnene et meget godt og faglig kompetent lærerkorps. I TIMSS-under-søkelsen så vi at mange norske lærere dessverre mangler den nødvendige fagkompetansen i realfagene.

– For å spørre med en fersk avistittel fra den tidligere ansvarlige statsråd, Gudmund Hernes: Hvem har skylda?

– Det er ikke én enkelt instans som skal ha skylda for tingenes tilstand. Vi er heller ikke så opptatt av skyldfordeling. Mange av intensjonene fra L97, som Hernes stod bak, var gode, men er aldri blitt iverksatt. Planen manglet også tilstrekkelig klare læringsmål. Jeg tror hele samfunnet må være med og ta ansvar her: Det har blitt for mye fokus på at elevene skal velge og bestemme selv. Alt skal være morsomt, hyggelig, spennende og populært. Det er viktig at læreren får framstå som en faglig autoritet.

KAN POTTER OG PISA HJELPE? Brudulje ble det også da den forrige PISA-undersøkelsen ble framlagt i 2001. Den gang var det lesekompetanse som stod i fokus, og rapporten avslørte særlig norske gutters svake leseferdigheter. Debatten som fulgte, har ført til satsing på flere lesestimulerende tiltak, som kampanjen «Gi rom for lesing» og Foreningen «!LES». Et av de få lyspunktene i årets PISA-rapport er et svakt signal om at norske ungdommer er i ferd med å endre sine lesevaner

og holdninger til leseaktiviteter i positiv retning. I boken antyder forskerne at populære og filmatiserte bøker som Harry Potter og Ringenes herre har satt fart i leseinteressen, særlig blant guttene. Ting tyder altså på at både PISA og Potter kan føre til positive resultater.

– Enkelte avviser PISA med at dette bare måler ukritisk oppgulp av fakta. Hvor stor verdi har egentlig disse undersøkelsene?

– Vi tror at kartlegging er viktig. Det er greit å kunne se hvordan vi ligger an i forhold til andre land, og ikke minst blir det mulig å registrere vår egen utvikling. Dessuten treffer denne kritikken i hvert fall ikke PISA. Kvaliteten på prøvene er faktisk veldig god. Her testes ikke bare faktakunnskap, men også forståelse, tolkning, refleksjon og vurdering. Her er ingen puggeprøver, der svarene kan drilles inn på forhånd. Folk som har satt seg inn i materialet, har vært positivt overrasket over hvor god undersøkelsen er.

Årets PISA-undersøkelse har hatt hovedfokus på matematikk. Neste undersøkelse gjennomføres våren 2006, og resultatene får vi i 2007. Da er det Marit Kjærnslis eget område naturfag som skal prioriteres. Vi spør om hun vil våge seg frampå som spåkone.

– Vil neste PISA vise at vi er på rett spor eller enda villere veier? – Jeg vil da i hvert fall håpe på at sporet går i retning av bedre læringsut-

bytte.

PISA-undersøkelsen avslører:

SKOLEBYGGVERK I FORFALL

Den norske skolen

FAKTA;TITTEL: Rett spor eller ville veier?

FORFATTER: Kjærnsli/Lie/Olsen/Roe/Turmo

FAKTA;TITTEL: Å lese drama,

innføring i teori og analyse

FORFATTER: Helland/Pettersen Wærp

UTGIVELSE: April

4 Klartekst / 1. 05 5Klartekst / 1. 05

TEKST: KJETIL OLAUSSEN

5Klartekst / 1. 05

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: CATO GRØNLI

Den norske skolen er et gammelt hus. Den nye PISA-undersøkelsen kan tyde på at byggverket er et skjevt tårn, som står for fall. Samtlige tilstands-rapporter er dyster lesning. Politikerne krangler om hvem som har skylda, mens pedagogiske moteretninger avløser hverandre i akselererende tempo.

*Med rett til å lese

DRAMA

MOTE, ONDSKAP OG KJEDSOMHET

Lite ante Lars Fr. H. Svendsen at boka Kjedsomhetens filosofi, som kom på norsk i 1999, noen år etterpå skulle foreligge på 15 språk. Ikke bare skandi-naver og tyskere, men også serbere, tyrkere, koreanere og japanere får satt sin egen kjedsomhet inn i et passende filosofisk perspektiv.

Nå åpner verden seg for hans siste filosofiske essay, Mote. Forfatterens søkelys på dette samtidsfenomenet vil ikke bare stimulere tankevirksom-heten her i Norden. Også i Serbia og Russland er mote blitt et påtrengende fenomen i livsstil og pengebruk, og derfor vil forlagene som har solgt Kjed-somhetens filosofi nå utgi hans refleksjoner over moten.

Ondskapens filosofi er etter forfatterens egen mening en viktigere bok, og heldigvis baner de to andre vei for denne boka som kom på norsk noen uker etter 11. september 2001. Men intet tyder på at den vil bli utdatert med det første.

Femogtyve år er gått siden sist det ble skrevet en bok om drama-sjangeren på norsk. I mellomtiden har dramateoriens begreper og analyseredskaper funnet nye hjem i samfunnsvitenskapene. Tiden er inne for en ny, forbedret og oppdatert introduksjonsbok for lit-teraturstudenter.

Med boka Å lese drama, innføring i teori og analyse, som Frode Helland har skrevet sammen med Lisbeth Pettersen Wærp, er et nytt rom for dramaana-lyse i ferd med å ta form. Hovedhensikten med boka er å styrke den tekst-orienterte dramalesningen, det vil si, å åpne opp for lesninger som ikke er rettet mot den teatrale praksis. Med en litteraturvitenskapelig dramalesning muliggjøres analyse og fortolkning av dramatekster betraktet som litterære verk.

Men den praktiske lesemetoden som presenteres i boka fordrer beherskelse av balansekunst. I og med dramaets tilknytning til det ikke-tekstlige kan man jo vanskelig hevde at det finnes noe slikt som «ren» tekst i dramaets tilfelle. – Det finnes ikke noe slikt som «ren tekst», like lite som det fins en «ren» leser eller, for den del, en «ren forfatter», skriver Helland og Pet-tersen Wærp. Samtidig skriver de: – Den som vil forstå et drama, må som oftest også kunne se for seg hvordan rommet er strukturert, eller hvordan de dramatiske personene kan tenkes å se ut, slik at man til tider også vil måtte ta det auditive og hørbare med i betraktning. – Dramateorien vil derfor måtte balansere mellom to vanlige fallgruver: På den ene side det å glemme teateret og hypostasere en ren tekst, og på den annen side den like store feil det er å fortape seg i teatertekniske detaljer, som strengt tatt kun angår scenen og teateret, skriver Helland og Pettersen Wærp i Å lese drama, innføring i teori og analyse.

USEXY DRAMATEORETIKEREDe siste femogtyve årenes motesvingninger i akademia har forvist drama-teoretikerne til heller usexy posisjoner i hierarkiene. Men med en fornyet interesse for teateret og fenomener som «skuespillersamfunnet» kan denne trenden være i ferd med å snu. Samtidig kan man vel si at dramatekstene fortjener økt oppmerksomhet, ingen kan vel bestride den samtidsmessige relevans eller det estetiske nybrottsarbeid som tekstene til Jon Fosse, Finn Junker og Elfriede Jelinek representerer. Og det er klart at når de estetiske formene gjennom hvilke kunstnerne uttrykker seg forskyves, øker behovet for oppdaterte og fornyede analyseredskaper. Plutselig fremstår femogtyve år som lengre enn på lenge.

– Vi trenger nye lærebøker. Tekstene forandrer seg, det samme gjør drama-sjangerens lover og former, sier Helland, som heller ikke i den internasjonale faglitteraturen har funnet tilfredsstillende redskaper for analyse og fortolkning.

Og i etterkant av samarbeidet med Lisbeth Pettersen Wærp har han gjort seg opp følgende mening: – Det er for lite forfattersamarbeid i humaniora og samfunnsvitenskap. Å skrive sammen med andre er ofte en fordel, av den enkle grunn at to hoder tenker bedre enn ett, avslutter Helland.

Drama -.

PISA står for Programme for International Student Assessment, og er en internasjonal komparativ undersøkelse av skolesystemene i ulike land. I den nye boken Rett spor eller ville veier? gir fem forskere fra Institutt for lærerut-danning og skoleutvikling på Universitetet i Oslo en grundig presentasjon av resultatene fra PISA-undersøkelsen. Hvordan presterer norske 15-åringer i matematikk, naturfag og lesing, og hva har skjedd siden år 2000? Forsk-erne Marit Kjærnsli, Svein Lie, Rolf Vegar Olsen, Astrid Roe og Are Turmo gjør detaljert rede for kartleggingen av norske 15-åringers kompetanse, og gir viktige bidrag til norsk skoledebatt.

LOOK TO FINLAND! Marit Kjærnsli har ledet forskergruppen, og Klartekst har snakket med henne.

– Samlet sett framstår Norge nå som svakest i Norden. Har dere funnet noen forklaring på det?

– Nei, det finnes ikke én enkelt forklaring. Dessuten ligger Norge, Sver-ige og Danmark ganske likt, med små forskjeller. Problemet er sammen-satt, men en endret lærerrolle kan gi noe av forklaringen. Med slagordet om «ansvar for egen læring» er altfor mye ansvar lagt på elevene. Dessuten har mye av aktiviteten i skolen manglet klare læringsmål.

– Finland framstår som den store vinneren. Hva kan vi lære av finnene? – Det er ikke mye vi kan trekke direkte ut av resultatene, men vi kan høre

hva de selv sier: God lærerutdanning og høy status knyttet til lærerrollen har gitt finnene et meget godt og faglig kompetent lærerkorps. I TIMSS-under-søkelsen så vi at mange norske lærere dessverre mangler den nødvendige fagkompetansen i realfagene.

– For å spørre med en fersk avistittel fra den tidligere ansvarlige statsråd, Gudmund Hernes: Hvem har skylda?

– Det er ikke én enkelt instans som skal ha skylda for tingenes tilstand. Vi er heller ikke så opptatt av skyldfordeling. Mange av intensjonene fra L97, som Hernes stod bak, var gode, men er aldri blitt iverksatt. Planen manglet også tilstrekkelig klare læringsmål. Jeg tror hele samfunnet må være med og ta ansvar her: Det har blitt for mye fokus på at elevene skal velge og bestemme selv. Alt skal være morsomt, hyggelig, spennende og populært. Det er viktig at læreren får framstå som en faglig autoritet.

KAN POTTER OG PISA HJELPE? Brudulje ble det også da den forrige PISA-undersøkelsen ble framlagt i 2001. Den gang var det lesekompetanse som stod i fokus, og rapporten avslørte særlig norske gutters svake leseferdigheter. Debatten som fulgte, har ført til satsing på flere lesestimulerende tiltak, som kampanjen «Gi rom for lesing» og Foreningen «!LES». Et av de få lyspunktene i årets PISA-rapport er et svakt signal om at norske ungdommer er i ferd med å endre sine lesevaner

og holdninger til leseaktiviteter i positiv retning. I boken antyder forskerne at populære og filmatiserte bøker som Harry Potter og Ringenes herre har satt fart i leseinteressen, særlig blant guttene. Ting tyder altså på at både PISA og Potter kan føre til positive resultater.

– Enkelte avviser PISA med at dette bare måler ukritisk oppgulp av fakta. Hvor stor verdi har egentlig disse undersøkelsene?

– Vi tror at kartlegging er viktig. Det er greit å kunne se hvordan vi ligger an i forhold til andre land, og ikke minst blir det mulig å registrere vår egen utvikling. Dessuten treffer denne kritikken i hvert fall ikke PISA. Kvaliteten på prøvene er faktisk veldig god. Her testes ikke bare faktakunnskap, men også forståelse, tolkning, refleksjon og vurdering. Her er ingen puggeprøver, der svarene kan drilles inn på forhånd. Folk som har satt seg inn i materialet, har vært positivt overrasket over hvor god undersøkelsen er.

Årets PISA-undersøkelse har hatt hovedfokus på matematikk. Neste undersøkelse gjennomføres våren 2006, og resultatene får vi i 2007. Da er det Marit Kjærnslis eget område naturfag som skal prioriteres. Vi spør om hun vil våge seg frampå som spåkone.

– Vil neste PISA vise at vi er på rett spor eller enda villere veier? – Jeg vil da i hvert fall håpe på at sporet går i retning av bedre læringsut-

bytte.

PISA-undersøkelsen avslører:

SKOLEBYGGVERK I FORFALL

Den norske skolen

FAKTA;TITTEL: Rett spor eller ville veier?

FORFATTER: Kjærnsli/Lie/Olsen/Roe/Turmo

FAKTA;TITTEL: Å lese drama,

innføring i teori og analyse

FORFATTER: Helland/Pettersen Wærp

UTGIVELSE: April

6 Klartekst / 1. 05 7

I løpet av sommeren 2000 flyttet det nye UF inn sammen med eieren Aschehoug på Sehest-eds plass. Klartekst feirer fødselsdagen med å intervjue forlagssjef Arne Magnus, som kan for-telle om en femåring i fin framgang.

– Hvordan har forlaget utviklet seg i løpet av disse fem årene?

– Vi har snudd et negativt resultat til et pent overskudd på bunnlinjen. Det skyldes to hovedgrep. Dels har vi kuttet kostnader, særlig ved en reduksjon i antall stillinger på sekretær- og ledernivå, slik at vi nå har en flatere orga-nisasjon. Dessuten utgir vi færre av de bøkene som ikke selger. Det totale titteltallet er stabilt, ca. 130-140 nye og reviderte utgivelser i året. Hva gjelder tidsskrifter, har vi nå rundt 30 i por-teføljen, etter at vi reduserte med åtte i 2002. Jeg tror den positive utviklingen ikke minst skyldes en intern organisasjonsendring. Nå jobber folk innen bokutgivelse, tidsskrift og markedsføring i samme redaksjon, mot de samme forfattere og markeder. Dette har skapt en tetthet til forfat-terne og markedene, som vi kanskje ikke hadde tidligere.

– Hvordan har det gått å forene to tidligere skarpe konkurrenter? Har femåringen hatt mange barnesykdommer?

– Barnesykdommene var vi ferdig med da vi flyttet sammen. Interessen for faglitteratur og ambisjonene på vegne av det nye forlaget har vært mye sterkere enn eventuelle interne motset-ninger. Nye medarbeidere er knyttet til forlaget, og etter fem år oppleves det som helt uvesentlig hvor folk kom fra. Utgangspunktet i 2000 var veldig bra, med mange entusiastiske mennesker, og det er en vesentlig forklaring på framgangen. Grunnstammen av forfattere fra både UF og TANO ble dessuten med videre, og sammen har vi rekruttert mange nye og friske skribenter. Så femåringen er høyst oppegående og i fin form.

STOLTHET OG BEKYMRING – Kan du nevne én ting du er spesielt stolt av at femåringen har fått til?

– Hvis jeg skal trekke fram bare én ting, har jeg lyst til å nevne Hva er-serien, der vi har utford-ret våre fremste formidlere til å gi kortfattede introduksjoner til sine fagfelt. Prosjektet har vært en uforløst plan i mange år, og her har vi vist hva vi kan få til, når vi jobber samlet. Vi har fått mye oppmerksomhet både for enkeltutgivelser og for serien generelt. Forfattere står i kø for å skrive nye titler, og markedets reaksjoner er positive.

– Noen bekymringer for femåringen? – Jeg er bekymret for forfatternes vilkår, som er

blitt tydelig forverret i løpet av disse fem årene. Arbeidsmengden innen undervisning og admini-

strasjon på universitetene har økt betydelig, og ledelsen der blir stadig mer opptatt av forskning og mindre av formidling. Universitetene har tidligere påtatt seg et viktig samfunnsansvar for kunnskapsformidling, og ingen andre står klar til å overta denne oppgaven. Rammevilkårene for faglitteratur, lærebøker og populærvitenskap er blitt dårligere som følge av kvalitetsreformen. Femåringen skal nok overleve dette, men det er bekymringsfullt for vårt samfunn, hva gjelder å ta vare på det norske språk og et norsk per-spektiv på en rekke fag og utdanninger.

VEIEN VIDERE – Hva med framtidsplanene?

– Vår visjon er å sette varige spor i det norske kunnskapssamfunnet. Da må vi sikre kontinu-

iteten, men samtidig være endringsvillige. Vi fortsetter som både bok- og tidsskriftforlag. Det gjør oss enestående, med en avvikende profil i forhold til konkurrentene. Innen bokutgivelser skal vi stadig være heldekkende, med noen justeringer av ressursbruken på viktige fago-mråder. På kort sikt kommer vi til å satse noe mer på de harde fagene: økonomi og realfag. På lang sikt arbeider vi videre med digitaliser-ingen av læremidler. Boken vil bestå, men få en annen plass i det samlede bildet. Universitets- og høyskolesektoren blir fortsatt vårt primær-marked, og akademiske læremidler og profesjons-litteratur for aktuelle yrkesgrupper forblir grunn-muren i forlagsbygget.

!Jubileum

7

I det senmoderne forbrukersamfunnet har ikke individet noe annet valg enn å velge, sier sosiologen Anthony Giddens. Men hvilket valg er det rette? Med boka Veiledning i praksis – grunnleggende ferdigheter utvikler forfatterne Roar C. Pettersen og Jon A. Løkke et program for en teoretisk forankret, men praktisk orientert veiledningstjeneste for studenter og yrkesutøvere.

– Gode kunnskaper om veiledning fører ikke automatisk til at man vet hvordan man skal drive veiledning som praksis, sier Pettersen på telefon fra Høgskolen i Østfold, og viser til manglende eller lite tilgjengelig litteratur om akkurart dette.

Sammen med stipendiat Jon A. Løkke har han savnet et program og en strategi for opplæring i hvordan veiledning kan utføres i praksis. Boka som nå utgis er ment å skulle fylle dette tomrommet. Men på tross av at boka ble mye bedre enn de først forestilte seg, forventer de likevel å bli møtt med kritikk, særlig gjelder det de atferdsteoretiske perspektivene i boka . For enkelte representerer denne kunnskapsproduksjonens teoretiske fundament modernitetens mørke side. Akkurat dét tar ikke Pettersen særlig tungt.

– Adferdsperspektivet har vært omstridt, ja. Visse fagmiljøer er skeptiske fordi det forbindes med trening, drill og maskiner. Men det er en misfor-

Alle er enige om å gi mer tid til familien, men synet på virkemidlene varierer kraftig. Da kan det være nyttig å se på de to omsorgsordningene som ble innført på 90-tallet, fedrekvote og kontantstøtte. Hvilken effekt har de hatt på familiens – og særlig fedrenes – tid til barneomsorg?

I det nye nummeret av Tidsskrift for samfunnsforskning leverer Berit Brandth og Elin Kvande den nødvendige bakgrunnskunnskap for denne debatten. De to forskerne fra Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU i Trondheim har skrevet artikkelen «Fedres valgfrihet og arbeidslivets tidskulturer». De har studert hvordan fedre i to ulike arbeidssammenhenger har valgt i forhold til de to nye ordningene.

ARBEIDSLINJE ELLER FAMILIEMODELL Fedrekvoten innebærer at fire uker av fødselspermisjonen forbeholdes faren. Intensjonen var at ikke bare likestillingen, men også faderskapet skulle hjelpes fram. Diskusjonen ved innføringen i 1993 stod om denne «milde tvangen». Da kontantstøtten kom i 1998, var hovedargumentene mer tid til barna, og ikke minst økt valgfrihet for småbarnsforeldre. For å se

hvordan ordningene har påvirket fars omsorgspraksis, har forskerne studert fedre i trønderske industri- og kunnskapsbedrifter. En viktig hensikt var å undersøke hvordan ordningene evner å utfordre arbeids- og samfunnslivets kjønnsstrukturer.

GRENSESETTING MOT GRENSELØST ARBEIDSLIV Undersøkelsen konkluderer med at fedrekvoten, som representerer en sær-rett for far, har vist seg i stand til å bryte den dominerende kjønnsordnin-gen på området. Den valgfrie og kjønnsnøytrale tenkningen som ligger til grunn for kontantstøtten, hadde ikke samme forandringskraft. Forskernes konklusjon er at omsorgsordninger som forholder seg til viktige strukturelle føringer, som arbeidslivets tidskrav og samfunnets kjønnsordninger, evner å gi fedre mer tid til barn. Både i det standardiserte og fleksible tidsregimet tyder mye på at det er lite fleksible standardordninger som blir viktige. Ord-ninger som bygger på tenkning om enkeltindividets valgfrihet, opprettholder status quo, noe som betyr at fedre ikke bruker mer tid på barna.

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: MORTEN BRAKESTAD

Nye Universitetsforlaget feirer sitt første jubleum

Tidsklemma blir valgkampsak. Skal vi bygge videre på kontant-støtten, eller avvikle den til fordel for andre ordninger? Bør barnehageutbyggingen forseres og fødselspermisjonen utvides? Eventuelt med utvidet fedrekvote, slik at pappa «piskes» til omsorg for barn? Debatten er allerede i full gang.

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

Kontantstøtten uegnet til å styrke farsrollen

-.

TEKST: TEKST: NILS PETTER HEDEMANN NILS PETTER HEDEMANN FOTO: FOTO: MORTEN BRAKESTADMORTEN BRAKESTAD

frisk

“Vår visjon er å sette varige spor i det norske kunnskapssamfunnet. Da må vi sikre kontinuiteten,

men samtidig være endringsvillige. Forlagssjef Arne Magnus

Aktuelt

Veiledning i praksisTEKST: KJETIL OLAUSSEN

Klartekst / 1. 05

Pisk eller gulrot for PAPPA?

ståelse. Dette handler om opplæring og utvikling heller enn disiplinering. Uten adferdsperspektivet ville vi hatt et magrere utgangspunkt for å forslå et praktisk opplæringsprogram i denne boka.

Pettersen og Løkke har sterk tro på at boka på tross av et yrkesfaglig fokus vil appellere til et bredere publikum. Bokas inndeling og struktur tillater bruk også i andre sammenhenger, for eksempel i næringslivet. Kanskje bør boka leses spesielt nøye nettopp der, for i Pettersens øyne representerer «coaching», det han kaller «veiledning på ett bein», en praksis som preges av ensidig oppmerksomhet på «prosess». Man er mindre opptatt av det faglige innholdet, «det andre beinet». – Innenfor veiledningsnettverkene har vi et slagord: «Vår Herre tenkte på veiledning når han skapte oss med to ører og én munn», sier Pettersen lystig.

FAKTA;TITTEL: Veiledning i praksis

– grunnleggende ferdigheter

FORFATTERE: Roar C. Pettersen og Jon A. Løkke

Tirsdag 1. mars er det fem år siden det nye Universitetsforlaget ble født. Store deler av det gamle UFs universitets- og høyskoleavdeling og akademiske tidsskrifter ble slått sammen med Aschehougs datterselskap TANO. Navnet på nyskapningen ble Universitetsforlaget, stiftet som et eget aksjeselskap, med representanter for universitets- og høyskolesektoren i styret.

på frammarsjfemåring

6 Klartekst / 1. 05 7

I løpet av sommeren 2000 flyttet det nye UF inn sammen med eieren Aschehoug på Sehest-eds plass. Klartekst feirer fødselsdagen med å intervjue forlagssjef Arne Magnus, som kan for-telle om en femåring i fin framgang.

– Hvordan har forlaget utviklet seg i løpet av disse fem årene?

– Vi har snudd et negativt resultat til et pent overskudd på bunnlinjen. Det skyldes to hovedgrep. Dels har vi kuttet kostnader, særlig ved en reduksjon i antall stillinger på sekretær- og ledernivå, slik at vi nå har en flatere orga-nisasjon. Dessuten utgir vi færre av de bøkene som ikke selger. Det totale titteltallet er stabilt, ca. 130-140 nye og reviderte utgivelser i året. Hva gjelder tidsskrifter, har vi nå rundt 30 i por-teføljen, etter at vi reduserte med åtte i 2002. Jeg tror den positive utviklingen ikke minst skyldes en intern organisasjonsendring. Nå jobber folk innen bokutgivelse, tidsskrift og markedsføring i samme redaksjon, mot de samme forfattere og markeder. Dette har skapt en tetthet til forfat-terne og markedene, som vi kanskje ikke hadde tidligere.

– Hvordan har det gått å forene to tidligere skarpe konkurrenter? Har femåringen hatt mange barnesykdommer?

– Barnesykdommene var vi ferdig med da vi flyttet sammen. Interessen for faglitteratur og ambisjonene på vegne av det nye forlaget har vært mye sterkere enn eventuelle interne motset-ninger. Nye medarbeidere er knyttet til forlaget, og etter fem år oppleves det som helt uvesentlig hvor folk kom fra. Utgangspunktet i 2000 var veldig bra, med mange entusiastiske mennesker, og det er en vesentlig forklaring på framgangen. Grunnstammen av forfattere fra både UF og TANO ble dessuten med videre, og sammen har vi rekruttert mange nye og friske skribenter. Så femåringen er høyst oppegående og i fin form.

STOLTHET OG BEKYMRING – Kan du nevne én ting du er spesielt stolt av at femåringen har fått til?

– Hvis jeg skal trekke fram bare én ting, har jeg lyst til å nevne Hva er-serien, der vi har utford-ret våre fremste formidlere til å gi kortfattede introduksjoner til sine fagfelt. Prosjektet har vært en uforløst plan i mange år, og her har vi vist hva vi kan få til, når vi jobber samlet. Vi har fått mye oppmerksomhet både for enkeltutgivelser og for serien generelt. Forfattere står i kø for å skrive nye titler, og markedets reaksjoner er positive.

– Noen bekymringer for femåringen? – Jeg er bekymret for forfatternes vilkår, som er

blitt tydelig forverret i løpet av disse fem årene. Arbeidsmengden innen undervisning og admini-

strasjon på universitetene har økt betydelig, og ledelsen der blir stadig mer opptatt av forskning og mindre av formidling. Universitetene har tidligere påtatt seg et viktig samfunnsansvar for kunnskapsformidling, og ingen andre står klar til å overta denne oppgaven. Rammevilkårene for faglitteratur, lærebøker og populærvitenskap er blitt dårligere som følge av kvalitetsreformen. Femåringen skal nok overleve dette, men det er bekymringsfullt for vårt samfunn, hva gjelder å ta vare på det norske språk og et norsk per-spektiv på en rekke fag og utdanninger.

VEIEN VIDERE – Hva med framtidsplanene?

– Vår visjon er å sette varige spor i det norske kunnskapssamfunnet. Da må vi sikre kontinu-

iteten, men samtidig være endringsvillige. Vi fortsetter som både bok- og tidsskriftforlag. Det gjør oss enestående, med en avvikende profil i forhold til konkurrentene. Innen bokutgivelser skal vi stadig være heldekkende, med noen justeringer av ressursbruken på viktige fago-mråder. På kort sikt kommer vi til å satse noe mer på de harde fagene: økonomi og realfag. På lang sikt arbeider vi videre med digitaliser-ingen av læremidler. Boken vil bestå, men få en annen plass i det samlede bildet. Universitets- og høyskolesektoren blir fortsatt vårt primær-marked, og akademiske læremidler og profesjons-litteratur for aktuelle yrkesgrupper forblir grunn-muren i forlagsbygget.

!Jubileum

7

I det senmoderne forbrukersamfunnet har ikke individet noe annet valg enn å velge, sier sosiologen Anthony Giddens. Men hvilket valg er det rette? Med boka Veiledning i praksis – grunnleggende ferdigheter utvikler forfatterne Roar C. Pettersen og Jon A. Løkke et program for en teoretisk forankret, men praktisk orientert veiledningstjeneste for studenter og yrkesutøvere.

– Gode kunnskaper om veiledning fører ikke automatisk til at man vet hvordan man skal drive veiledning som praksis, sier Pettersen på telefon fra Høgskolen i Østfold, og viser til manglende eller lite tilgjengelig litteratur om akkurart dette.

Sammen med stipendiat Jon A. Løkke har han savnet et program og en strategi for opplæring i hvordan veiledning kan utføres i praksis. Boka som nå utgis er ment å skulle fylle dette tomrommet. Men på tross av at boka ble mye bedre enn de først forestilte seg, forventer de likevel å bli møtt med kritikk, særlig gjelder det de atferdsteoretiske perspektivene i boka . For enkelte representerer denne kunnskapsproduksjonens teoretiske fundament modernitetens mørke side. Akkurat dét tar ikke Pettersen særlig tungt.

– Adferdsperspektivet har vært omstridt, ja. Visse fagmiljøer er skeptiske fordi det forbindes med trening, drill og maskiner. Men det er en misfor-

Alle er enige om å gi mer tid til familien, men synet på virkemidlene varierer kraftig. Da kan det være nyttig å se på de to omsorgsordningene som ble innført på 90-tallet, fedrekvote og kontantstøtte. Hvilken effekt har de hatt på familiens – og særlig fedrenes – tid til barneomsorg?

I det nye nummeret av Tidsskrift for samfunnsforskning leverer Berit Brandth og Elin Kvande den nødvendige bakgrunnskunnskap for denne debatten. De to forskerne fra Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU i Trondheim har skrevet artikkelen «Fedres valgfrihet og arbeidslivets tidskulturer». De har studert hvordan fedre i to ulike arbeidssammenhenger har valgt i forhold til de to nye ordningene.

ARBEIDSLINJE ELLER FAMILIEMODELL Fedrekvoten innebærer at fire uker av fødselspermisjonen forbeholdes faren. Intensjonen var at ikke bare likestillingen, men også faderskapet skulle hjelpes fram. Diskusjonen ved innføringen i 1993 stod om denne «milde tvangen». Da kontantstøtten kom i 1998, var hovedargumentene mer tid til barna, og ikke minst økt valgfrihet for småbarnsforeldre. For å se

hvordan ordningene har påvirket fars omsorgspraksis, har forskerne studert fedre i trønderske industri- og kunnskapsbedrifter. En viktig hensikt var å undersøke hvordan ordningene evner å utfordre arbeids- og samfunnslivets kjønnsstrukturer.

GRENSESETTING MOT GRENSELØST ARBEIDSLIV Undersøkelsen konkluderer med at fedrekvoten, som representerer en sær-rett for far, har vist seg i stand til å bryte den dominerende kjønnsordnin-gen på området. Den valgfrie og kjønnsnøytrale tenkningen som ligger til grunn for kontantstøtten, hadde ikke samme forandringskraft. Forskernes konklusjon er at omsorgsordninger som forholder seg til viktige strukturelle føringer, som arbeidslivets tidskrav og samfunnets kjønnsordninger, evner å gi fedre mer tid til barn. Både i det standardiserte og fleksible tidsregimet tyder mye på at det er lite fleksible standardordninger som blir viktige. Ord-ninger som bygger på tenkning om enkeltindividets valgfrihet, opprettholder status quo, noe som betyr at fedre ikke bruker mer tid på barna.

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: MORTEN BRAKESTAD

Nye Universitetsforlaget feirer sitt første jubleum

Tidsklemma blir valgkampsak. Skal vi bygge videre på kontant-støtten, eller avvikle den til fordel for andre ordninger? Bør barnehageutbyggingen forseres og fødselspermisjonen utvides? Eventuelt med utvidet fedrekvote, slik at pappa «piskes» til omsorg for barn? Debatten er allerede i full gang.

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

Kontantstøtten uegnet til å styrke farsrollen

-.

TEKST: TEKST: NILS PETTER HEDEMANN NILS PETTER HEDEMANN FOTO: FOTO: MORTEN BRAKESTADMORTEN BRAKESTAD

frisk

“Vår visjon er å sette varige spor i det norske kunnskapssamfunnet. Da må vi sikre kontinuiteten,

men samtidig være endringsvillige. Forlagssjef Arne Magnus

Aktuelt

Veiledning i praksisTEKST: KJETIL OLAUSSEN

Klartekst / 1. 05

Pisk eller gulrot for PAPPA?

ståelse. Dette handler om opplæring og utvikling heller enn disiplinering. Uten adferdsperspektivet ville vi hatt et magrere utgangspunkt for å forslå et praktisk opplæringsprogram i denne boka.

Pettersen og Løkke har sterk tro på at boka på tross av et yrkesfaglig fokus vil appellere til et bredere publikum. Bokas inndeling og struktur tillater bruk også i andre sammenhenger, for eksempel i næringslivet. Kanskje bør boka leses spesielt nøye nettopp der, for i Pettersens øyne representerer «coaching», det han kaller «veiledning på ett bein», en praksis som preges av ensidig oppmerksomhet på «prosess». Man er mindre opptatt av det faglige innholdet, «det andre beinet». – Innenfor veiledningsnettverkene har vi et slagord: «Vår Herre tenkte på veiledning når han skapte oss med to ører og én munn», sier Pettersen lystig.

FAKTA;TITTEL: Veiledning i praksis

– grunnleggende ferdigheter

FORFATTERE: Roar C. Pettersen og Jon A. Løkke

Tirsdag 1. mars er det fem år siden det nye Universitetsforlaget ble født. Store deler av det gamle UFs universitets- og høyskoleavdeling og akademiske tidsskrifter ble slått sammen med Aschehougs datterselskap TANO. Navnet på nyskapningen ble Universitetsforlaget, stiftet som et eget aksjeselskap, med representanter for universitets- og høyskolesektoren i styret.

på frammarsjfemåring

PortrettetAktuelt !

9Klartekst / 1. 05

Portrettet

Han er høy, lys og kjekk. På vei over plassen fra professorkontoret i sosiologiby-gget Harriet Holters hus til kaffebaren på SV-fakultetet, tar ungdomsforskeren seg god tid til å prate med en av sine unge kvinnelige studenter. Han får høre om hvordan dagens juleavslutning i barnehagen forløp, med datteren i hovedrollen som jomfru Maria. Vel inne i varmen over cappuccinoen spør han om vi syns studinen virket sur. Mens vi ryster på hodet, forklarer han at hun er redaksjonsmedlem i det nye feministtidsskriftet Fett, som han akkurat har vært i heftig medieslagsmål med pga. positive funn i sin nyeste forskning om unge jenters seksualitet.

STORM I ET VINGLASS Professor Pedersen er en vennlig mann. Dog stundom gnistrer det bak stål-brillene, og da kan det bli urolig vær rundt ham. I høst har det blåst friskt. Willy gikk hardt og treffende ut mot Geir Morks bortforklaringsforsøk i forbindelse med plagiatbeskyldningene mot «Historien om Norge». Knapt var striden bilagt gjennom rettslig forlik, før det blåste opp igjen, denne gang som storm i vinglasset til Fanny Duckert. Psykologiprofessoren tok i et underholdningsprogram til orde for å skjenke 13-åringer på hjemmebane. Willy Pedersen, med årelang erfaring fra forskning om ungdom og rusmidler, tok kraftig til motmæle mot en professorkollega på ville veier. Og til slutt ble han altså hatobjekt for ungfeministene, fordi ungdomsforskeren hadde pirket borti ungjenters tradisjonelle offerrolle i sexlivet. – Det har blitt mer enn nok oppmerksomhet for min del nå, betror professor Pedersen oss, og føyer stille til at han nå avslutter fem års engasjement som fast spaltist i Dagbladets lørdagsmagasin.

KLASSEREISEN FRA NORD VIA ØST TIL VEST – Du pleier å fortelle folk at du tilhører jeger- og veidefolket. Hva skal det bety?

– Det er litt spøkefullt sagt. Men Norge er fortsatt et mye mer klassedelt samfunn enn de fleste forestiller seg, og jeg trekker med meg en bakgrunn som er reelt i utakt med det som er vanlig blant professorer fra Oslo 3. Faren min kom fra en øy ytterst i Vesterålen, der familien fortsatt har en hytte hvor jeg tilbringer mye tid, for jeg er begeistret for det nordnorske.

– Men du er da østkantgutt fra Oslo? – Min barndom var i små leiligheter i Oslo, bl.a. på Hovedøya, der det

likevel alltid var plass til folk som kom på besøk og ofte bodde hos oss. Jeg

husker det som en raus og imøtekom-mende kultur. Etter hvert flyttet vi inn blant selvbyggerne på Årvoll, hvor jeg vokste opp i en firemannsbolig – også det et undervurdert sted i Norge. Her var det mye liv og røre, politisk engasje-ment og tett mellom folkene. Da husene var ferdige, bygde fedrene hopp-bakke i skauen på dugnad. Både Nord-Norge og Groruddalen har dessverre i forskningen fått et mangelperspektiv ved seg. Det har vært en systematisk undervurdering av bestemte oppvekstmiljøer her i landet.

– Og så bar det vestover? – Etter ungdomsskole på Sofienberg ble det videregående på Grefsen, og

her ble klasseskillene tydelige for meg. Jeg ble med min første kjæreste hjem til en 200 kvadratmeters mørk leilighet i Løvenskioldsgate, fullt av arve-gods. Med et smell skjønte jeg at dette var overklassen. Jeg hadde ikke visst noe om Vestkanten før.

– Har din bakgrunn betydd noe for ditt vitenskapelige virke? – Jeg tror jeg er god til å lese usikkerhet, kanskje fordi jeg leser meg selv i

andre. Feil bruk av fremmedord kan gi meg frysninger. Jeg er vàr for markører av sosial klasse. Det er dessuten det med å fortelle andre hvordan de bør leve. Noen tiltar seg så lett den retten. Jeg husker ennå med gru og gremmelse da tannlegen skulle lære meg og fatter’n hvordan man pusset tennene.

THE KID RESEARCHER Gjennom de siste tiårene har Willy Pedersen stått fram som kanskje Norges ledende forsker på spørsmål knyttet til ungdom, rusmidler, atferdsproble-mer og marginalitet. Han har mange år bak seg ved forskningsinstituttene Ungforsk og NOVA, før han ble professor i sosiologi på Blindern. Årene som ungdomsforsker resulterte i både doktorgrad og et stort antall vitenskapelige artikler, samt essaysamlingen «Ungdom er bare et ord» (1994). I 1998 sam-menfattet han sin forskning på feltet ungdom og rusmidler i boken «Bit-tersøtt», som er blitt en klassiker på området.

– Hvordan ble du ungdomsforsker? – Rene tilfeldigheter, vil jeg tro. Myndighetene har jo alltid bekymret seg

for ungdom og alt som er galt med dem: alkohol, narkotika, vold, feil ver-dier, for tidlig sexdebut, rasisme, osv. Derfor har det vært lett å få penger til

WillySex, alkohol og ungdom er tema for forskningen hans. Ikke rart Willy Pedersen havner midt i medieslagsmålene. Men ungdomsfor-skeren liker seg best i skogen.

Klartekst / 3. 048

Portrettet

the Kid Researcher

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: SIMEN KJELLIN

“Det er det med å fortelle andre hvordan de bør leve. Noen tiltar seg så lett den retten. Jeg husker ennå med gru og gremmelse da tannlegen skulle lære meg og fatter’n hvordan man pusset tennene.

WILLY PEDERSEN er professor i

sosiologi ved Universitetet i Oslo og

også tilknyttet forskningsinstituttet

NOVA.

Pedersen har en årrekke forsket på

spørsmål knyttet til ungdom, rus-

midler, atferdsproblemer og sosial

marginalitet.

Han forsker nå særlig på ungdom og

seksualitet.

PortrettetAktuelt !

9Klartekst / 1. 05

Portrettet

Han er høy, lys og kjekk. På vei over plassen fra professorkontoret i sosiologiby-gget Harriet Holters hus til kaffebaren på SV-fakultetet, tar ungdomsforskeren seg god tid til å prate med en av sine unge kvinnelige studenter. Han får høre om hvordan dagens juleavslutning i barnehagen forløp, med datteren i hovedrollen som jomfru Maria. Vel inne i varmen over cappuccinoen spør han om vi syns studinen virket sur. Mens vi ryster på hodet, forklarer han at hun er redaksjonsmedlem i det nye feministtidsskriftet Fett, som han akkurat har vært i heftig medieslagsmål med pga. positive funn i sin nyeste forskning om unge jenters seksualitet.

STORM I ET VINGLASS Professor Pedersen er en vennlig mann. Dog stundom gnistrer det bak stål-brillene, og da kan det bli urolig vær rundt ham. I høst har det blåst friskt. Willy gikk hardt og treffende ut mot Geir Morks bortforklaringsforsøk i forbindelse med plagiatbeskyldningene mot «Historien om Norge». Knapt var striden bilagt gjennom rettslig forlik, før det blåste opp igjen, denne gang som storm i vinglasset til Fanny Duckert. Psykologiprofessoren tok i et underholdningsprogram til orde for å skjenke 13-åringer på hjemmebane. Willy Pedersen, med årelang erfaring fra forskning om ungdom og rusmidler, tok kraftig til motmæle mot en professorkollega på ville veier. Og til slutt ble han altså hatobjekt for ungfeministene, fordi ungdomsforskeren hadde pirket borti ungjenters tradisjonelle offerrolle i sexlivet. – Det har blitt mer enn nok oppmerksomhet for min del nå, betror professor Pedersen oss, og føyer stille til at han nå avslutter fem års engasjement som fast spaltist i Dagbladets lørdagsmagasin.

KLASSEREISEN FRA NORD VIA ØST TIL VEST – Du pleier å fortelle folk at du tilhører jeger- og veidefolket. Hva skal det bety?

– Det er litt spøkefullt sagt. Men Norge er fortsatt et mye mer klassedelt samfunn enn de fleste forestiller seg, og jeg trekker med meg en bakgrunn som er reelt i utakt med det som er vanlig blant professorer fra Oslo 3. Faren min kom fra en øy ytterst i Vesterålen, der familien fortsatt har en hytte hvor jeg tilbringer mye tid, for jeg er begeistret for det nordnorske.

– Men du er da østkantgutt fra Oslo? – Min barndom var i små leiligheter i Oslo, bl.a. på Hovedøya, der det

likevel alltid var plass til folk som kom på besøk og ofte bodde hos oss. Jeg

husker det som en raus og imøtekom-mende kultur. Etter hvert flyttet vi inn blant selvbyggerne på Årvoll, hvor jeg vokste opp i en firemannsbolig – også det et undervurdert sted i Norge. Her var det mye liv og røre, politisk engasje-ment og tett mellom folkene. Da husene var ferdige, bygde fedrene hopp-bakke i skauen på dugnad. Både Nord-Norge og Groruddalen har dessverre i forskningen fått et mangelperspektiv ved seg. Det har vært en systematisk undervurdering av bestemte oppvekstmiljøer her i landet.

– Og så bar det vestover? – Etter ungdomsskole på Sofienberg ble det videregående på Grefsen, og

her ble klasseskillene tydelige for meg. Jeg ble med min første kjæreste hjem til en 200 kvadratmeters mørk leilighet i Løvenskioldsgate, fullt av arve-gods. Med et smell skjønte jeg at dette var overklassen. Jeg hadde ikke visst noe om Vestkanten før.

– Har din bakgrunn betydd noe for ditt vitenskapelige virke? – Jeg tror jeg er god til å lese usikkerhet, kanskje fordi jeg leser meg selv i

andre. Feil bruk av fremmedord kan gi meg frysninger. Jeg er vàr for markører av sosial klasse. Det er dessuten det med å fortelle andre hvordan de bør leve. Noen tiltar seg så lett den retten. Jeg husker ennå med gru og gremmelse da tannlegen skulle lære meg og fatter’n hvordan man pusset tennene.

THE KID RESEARCHER Gjennom de siste tiårene har Willy Pedersen stått fram som kanskje Norges ledende forsker på spørsmål knyttet til ungdom, rusmidler, atferdsproble-mer og marginalitet. Han har mange år bak seg ved forskningsinstituttene Ungforsk og NOVA, før han ble professor i sosiologi på Blindern. Årene som ungdomsforsker resulterte i både doktorgrad og et stort antall vitenskapelige artikler, samt essaysamlingen «Ungdom er bare et ord» (1994). I 1998 sam-menfattet han sin forskning på feltet ungdom og rusmidler i boken «Bit-tersøtt», som er blitt en klassiker på området.

– Hvordan ble du ungdomsforsker? – Rene tilfeldigheter, vil jeg tro. Myndighetene har jo alltid bekymret seg

for ungdom og alt som er galt med dem: alkohol, narkotika, vold, feil ver-dier, for tidlig sexdebut, rasisme, osv. Derfor har det vært lett å få penger til

WillySex, alkohol og ungdom er tema for forskningen hans. Ikke rart Willy Pedersen havner midt i medieslagsmålene. Men ungdomsfor-skeren liker seg best i skogen.

Klartekst / 3. 048

Portrettet

the Kid Researcher

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN FOTO: SIMEN KJELLIN

“Det er det med å fortelle andre hvordan de bør leve. Noen tiltar seg så lett den retten. Jeg husker ennå med gru og gremmelse da tannlegen skulle lære meg og fatter’n hvordan man pusset tennene.

WILLY PEDERSEN er professor i

sosiologi ved Universitetet i Oslo og

også tilknyttet forskningsinstituttet

NOVA.

Pedersen har en årrekke forsket på

spørsmål knyttet til ungdom, rus-

midler, atferdsproblemer og sosial

marginalitet.

Han forsker nå særlig på ungdom og

seksualitet.

10 Klartekst / 1. 05

Portrettet Portrettet

ungdomsforskning. Men det er da også interessant. Samfunnsforskere kan jobbe med mange ulike ting, men likevel uttrykke noe grunnleggende om vårt samfunn, og belyse i hvilken retning samfunnet beveger seg. Slike ting uttrykkes både tidlig og tydelig i ungdomsgruppene.

– Ingen personlige motiver? – Jeg tilhørte vel selv en av de første generasjonene som hadde en egen

identitet som ungdom, og blandet meg både med blomsterbarna og senere med marxistiske studentmiljøer. Ellers syns jeg kanskje at visse ung-domsgrupper har fått ufortjent stor oppmerksomhet. Altfor mye fokus rettes mot ungdom med utadvendte problemer, mens isolerte og ensomme ung-dommer opplever null interesse.

HAR FYLLA SKYLDA? – Dine venner forteller at du i selskapslivet alltid slukner ved 22.30-tiden. Er det fylla som har skylda?

– Langt ifra, men jeg har alltid vært veldig trøtt om kvelden. Det er visst arvelig betinget. Til gjengjeld våkner jeg svært tidlig om morgenen og får hørt mye bra radio og lest mange aviser, før andre er ute av dynene.

– Spøk til side. Du har forsket mye på rusmidler, og boktittelen «Bittersøtt» antyder at du også har sans for vinens gleder. Hvordan er ditt forhold til alkohol?

– Alkohol var for meg en viktig og positiv del av studietida. Vi satt ofte på kafé og diskuterte og drakk mye. Det var en verdifull del av samhandlingen. Rusmiddelforskere må ikke bare se på problemene, men også ha blikk for gleden og gevinsten ved rusen.

– Men i debatten med Fanny Duckert spilte du da mørkemannens rolle? – Jeg har forsket mye på dette med tidlig debutalder. Skulle jeg bevare

min faglige selvrespekt, var det vanskelig å overse hennes besynderlige for-slag om å sette i gang en slags eksperimentell drikketrening for 13-åringer hjemme. Rådet ble gitt hos Fredrik Skavlan, til 1,3 millioner mennesker. Atskillige var nok foreldre som selv har alkoholproblemer og med ønske om å rettferdiggjøre sitt eget konsum. Mot Duckerts rådgivning var det viktig å ta en fight. En del alkoholforskere har vært tett knyttet til avholdsbevegelsen eller myndighetene, men min holdning her er rent pragmatisk.

SEX SPEILER SAMFUNNET Ikke før har Willy Pedersen gjort seg ferdig med alkoholdebatten, er han på vei rett inn i det andre minefeltet i norsk kulturordskifte. Til våren kommer han med sex-bok. «Nye seksualiteter» har undertittelen «ungdom, intimitet, seksualitet» og er på mange måter en parallell til bestselgeren «Bittersøtt».

– Hva kan du fortelle oss om ungdom og seksualitet? – Vi tenker oss gjerne seksualitet som noe nakent, både billedlig og over-

ført. I seksuallivet skal vi liksom være avkledd våre sosiale roller og tre ut av samfunnet. Men tvert imot viser det seg at seksuallivet er et tydelig sted for å spille våre samfunnsroller. «As sex goes, so goes society», skriver engelsk-språklige forskere, og har rett i det. Studier av seksualitet lærer oss mye om kjønnsforskjeller, globalisering, maskulinitet, femininitet, ensomhet,

nettverk, etnisitet og det flerkulturelle. Ut fra dette materialet kan vi lese mye om hvordan kjønn iscenesettes nå i forhold til for 15-20 år siden, og hvilke grunnleggende forhold som styrer det seinmoderne samfunnet. Slik blir også dette en bok om samfunnet, med sex som eksempel.

– Er jentene vinnerne på sex-feltet? – Dette er et farefullt felt å gå inn i. Som hvit, middelaldrende mann blir

man lett hoggestabbe for kritikk. Men det er riktig at funnene peker i ret-ning av at jentene er blitt mer frigjort, og dette har tydeligvis vakt irritasjon i Fett-redaksjonen.

FORSKERNES UFRIHET Willy Pedersen er en av de forholdsvis få norske akademikere med et navn utenfor fagfellenes rekker. Han har vært opptatt av å nå et bredt publikum, både med populærvitenskapelige bøker beregnet på en allmenn leserkrets og gjennom sitt engasjement i samfunnsdebatten i massemedia, bl.a. som mangeårig fast spaltist i Dagbladet.

– Hvorfor dette engasjementet for forskningsformidling? – Veldig mange ganger har jeg tatt morgenflyet, for eksempel til Molde,

der det har ventet et 50-talls lærere, sosialarbeidere, kulturarbeidere eller foreldre. Folk hører etter, er interessert og tar med seg kunnskapen inn i det samfunnet de lever i. Det er både bevegende og flott at det jeg jobber med får liv, på lærerværelsene, i nærmiljøet, fritidsklubbene, osv. Spalten i Dagbladet har ført til masse e-post – respons med beskjed om at folk har hatt interesse av dette.

– Mange akademikere nekter å forlate elfenbenstårnets presisjonsnivå av frykt for å være useriøse. Ikke du?

– Mange forskere tror at de mister vitenskapelig legitimitet ved å opptre i massemedia. Det er ikke min erfaring, og jeg har aldri fått noen slik negativ respons. Dessverre er forskere ofte engstelige for at de ikke skal ha kontroll. En stor grad av ufrihet preger norske forskere og professorer når det gjelder å forholde seg til det offentlige rom.

– Hva driver deg videre? – Nysgjerrighet – i denne jobben får jeg hele tida lov til å jobbe med saker

som er spennende. Men også fordi jeg tror det vi gjør betyr noe og er til nytte ute i samfunnet. Noen ganger ser du det i form av at det blir penger til et nytt tiltak – en basketklubb for ungdom i indre Oslo øst, eller at en foreldregruppe samles for å gå som natteravner. Men mest energi gir det å merke at noen har fanget opp et funn, et perspektiv på noe, tatt det til seg, men gitt det sin egen fortolkning.

Litt annen form for påfyll og rekreasjon kan ungdomsforskeren saktens også trenge. Han medgir at det har blitt vel mye oppmerksomhet i høst, med fullt mediekjør i både Alnæs-saken, alkoholdebatten og striden om unge jenters seksualitet. Når tida ikke tillater tilbaketrekning til hytta i Vesterålen, søker Willy Pedersen skogens ro. I Nordmarka kan han påtreffes, ofte alene, traskende på kryss og tvers i timevis, opptatt av årstidenes gang. Aller best trives han i høstmånedene, med sine skarpe, mørke farger, knakende frost i bakken, og gjerne i møte med en ensom elg i solnedgang.

*

Klartekst / 1. 05 11

Portrettet

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

“Jeg tilhørte vel selv en av de første generasjonene som hadde en egen identitet som ungdom, og blandet meg både med blomsterbarna og senere med marxistiske studentmiljøer.

TEKST: KJETIL OLAUSSEN

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

Märtha Louise i farlige fager.

Tidsskrifter

Farlige farger

Kronprinsbryllupet i Madrid sist sommer rystet Norge. Dagen derpå drog norske media i gang en heftig debatt om Märtha Louises kjole. Feilen var at den var for fargesterk i rødt og gult. Temperaturen var høy, og meningene delte. Enkelte undret seg over at kjolefargen var verd så mye engasjement.

At farger er farlige, bør imidlertid ikke forbløffe oss, ifølge Ingun Grimstad Klepp. Etnologen er forskningsleder ved Statens Institutt for Forbruksforskning, der hun de siste fem årene har arbeidet med spørsmål omkring mote og miljø. I siste num-mer av Norsk Antropologisk Tidsskrift skriver hun om Farlige farger.

VÆR FORSIKTIG Under arbeidet med et prosjekt om klesvaner og avhending av klær blant kvinner, støtte Ingun Grimstad Klepp stadig på uttrykk som «farlige farger», å være «redd» for farger, eller det gjelder å være «forsiktig» med farger. For-skeren kom til å undre seg på hva som var så farlig med fargene. Nå har hun søkt svar, dels i klassikeren Skikk og bruk fra 1960, dels i 1999-årgangen av damebladene Elle, Tique og KK, og dels ved å intervjue kvinner, i hauger av deres avlagte klær.

Det viser seg å være svært så strenge regler for fargebruk, og særlig tre grunner for at fargene er farlige. For det første bryter fargene med en borgerlig, nøktern estetikk, der klasse vises gjennom å ikke vise rikdom. Dernest kan fargene gjøre bæreren mer synlig enn hun ønsker, spesielt i fargesvake omgivelser. For det tredje oppfattes farger som for kvinnelig i et samfunn der maktens drakt er man-nens drakt. I argumentasjonen for denne selvpålagte askese brukes økonomiske og praktiske begrunnelser, samt ideen om farger som kledelige.

IKKE SEXY, OG IKKE KJERRING Noe av det viktigste er at klærne ikke må henvise til kjønn på en gal måte. Kvinner rundt 40 syns det er vanskelig å finne klær som passer for alderen. De vil ikke «se ut som krampa har tatt dem», og er «stolte av ikke å ligne på en av døtrene sine». På den annen side vil de ikke kle seg «for damete» og «ikke sånn fruete», men samtidig «litt mer voksen stil, da». «Kjerring» var det sterkeste uttrykket om den de ikke ville være, et maskulint skjellsord for en eldre og lite attraktiv kvinne.

Karrierekvinners streite påkledning, med mange maskuline og fargesvake elementer, demonstrerer denne dobbeltheten. Klærne skjuler den kvinnel-

ige kroppen, men samtidig er kroppen i klærne viktig. Det er påfallende at kvinner med formelle klær på jobben konsekvent brukte g-strengtruse som en del av påkled-ningen, De mente det var nødvendig for at buksene skulle sitte skikkelig. Men vel hjemme ble trusen erstattet av noe man omtalte som mer komfortabelt undertøy.

Med ny delikat layout, lederartikler, gjesteredakører samt flere populærvitenskapelige og aktuelle saker håper redaksjonen i Kunst og Kultur å være med på å legge premissene for debatt i den norske offentligheten.

Kunst og Kultur har i åttisju år spilt rollen som Nasjonalgalleriets vitenska-pelige tidsskrift. Men med dyptgripende institusjonelle endringer i kunstfeltet åpnes det nå for en ny epoke i tidsskriftets historie: Fra og med i år faller det vi kjenner som Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Arkitekturmu-seet og Kunstindustrimuseet inn under det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Fra og med i år skal Kunst og Kultur representere det utvidede kunstbegrep i tidsskriftsformat.

Redaktør Ellen Lerberg, hvilke konkrete uttrykk får disse endringene for Kunst og kultur?

– Vi vil fortsatt være Norges eneste tidsskrift for vitenskapelig forskning på kunst. Men vi vil også åpne opp for flere populærvitenskapelige artik-ler, sier hun . Dessuten ønsker vi å invitere inn gjesteredaktører for å gjøre tidsskriftet mer temabasert. Likevel, endringene retter seg ikke så mye mot innholdet som mot utseendet. Tidligere var vi litt «rene» og kjedelige, nå får vi en mer samtidig design med overskrifter i knallrosa og aubergine, og formatet endres til A4, sier Lerberg.

Økt tilgjengelighet og kommunikasjonsevne synes å spille en viktig rolle i tidsskriftets omleggingsprosess. Men der enkelte aktører i det norske kun-stfeltet reagerer på kommunikasjonskravet med avsky, synes Lerberg å innta en annen holdning.

– Kunstinteressen blant det norske publikum er oppadgående. Vi håper på å stimulere til økt nysgjerrighet og å få opp salgstallene, sier hun.

Det første nummeret etter omleggingen skal være et temahefte om Tullinløkka og om hva som gikk galt under arktitekturkonkurransen i 1995. Blant annet har medieforsker Tore Slaatta skrevet en kritisk gjennomgang av medienes dekning av saken, med særlig fokus på Aftenpostens rolle. Redak-tøren legger ikke skjul på at hun gleder seg til en ny arkitekturkonkurranse, kanskje kan det nye nummeret av Kunst og Kultur utgjøre en forskjell.

Det virker som om dere har et ønske om å spille en mer politisk orientert rolle i den norske kunstoffentligheten?

– Med kun fire utgivelser i året ser vi at det kan bli noe vanskelig. Men det blir viktigere å få presentert synspunkter på det som skjer i det norske kunstmiljøet. Vi håper at artiklene i Kunst og Kultur kan bli til noe folk må ta stilling til, sier Lerberg, og varsler med det at redaksjonen har ambisjoner om at den nye utgaven av tidsskriftet kan spille en rolle som overskrider den rent reflekterende.

Rosa og politisk

10 Klartekst / 1. 05

Portrettet Portrettet

ungdomsforskning. Men det er da også interessant. Samfunnsforskere kan jobbe med mange ulike ting, men likevel uttrykke noe grunnleggende om vårt samfunn, og belyse i hvilken retning samfunnet beveger seg. Slike ting uttrykkes både tidlig og tydelig i ungdomsgruppene.

– Ingen personlige motiver? – Jeg tilhørte vel selv en av de første generasjonene som hadde en egen

identitet som ungdom, og blandet meg både med blomsterbarna og senere med marxistiske studentmiljøer. Ellers syns jeg kanskje at visse ung-domsgrupper har fått ufortjent stor oppmerksomhet. Altfor mye fokus rettes mot ungdom med utadvendte problemer, mens isolerte og ensomme ung-dommer opplever null interesse.

HAR FYLLA SKYLDA? – Dine venner forteller at du i selskapslivet alltid slukner ved 22.30-tiden. Er det fylla som har skylda?

– Langt ifra, men jeg har alltid vært veldig trøtt om kvelden. Det er visst arvelig betinget. Til gjengjeld våkner jeg svært tidlig om morgenen og får hørt mye bra radio og lest mange aviser, før andre er ute av dynene.

– Spøk til side. Du har forsket mye på rusmidler, og boktittelen «Bittersøtt» antyder at du også har sans for vinens gleder. Hvordan er ditt forhold til alkohol?

– Alkohol var for meg en viktig og positiv del av studietida. Vi satt ofte på kafé og diskuterte og drakk mye. Det var en verdifull del av samhandlingen. Rusmiddelforskere må ikke bare se på problemene, men også ha blikk for gleden og gevinsten ved rusen.

– Men i debatten med Fanny Duckert spilte du da mørkemannens rolle? – Jeg har forsket mye på dette med tidlig debutalder. Skulle jeg bevare

min faglige selvrespekt, var det vanskelig å overse hennes besynderlige for-slag om å sette i gang en slags eksperimentell drikketrening for 13-åringer hjemme. Rådet ble gitt hos Fredrik Skavlan, til 1,3 millioner mennesker. Atskillige var nok foreldre som selv har alkoholproblemer og med ønske om å rettferdiggjøre sitt eget konsum. Mot Duckerts rådgivning var det viktig å ta en fight. En del alkoholforskere har vært tett knyttet til avholdsbevegelsen eller myndighetene, men min holdning her er rent pragmatisk.

SEX SPEILER SAMFUNNET Ikke før har Willy Pedersen gjort seg ferdig med alkoholdebatten, er han på vei rett inn i det andre minefeltet i norsk kulturordskifte. Til våren kommer han med sex-bok. «Nye seksualiteter» har undertittelen «ungdom, intimitet, seksualitet» og er på mange måter en parallell til bestselgeren «Bittersøtt».

– Hva kan du fortelle oss om ungdom og seksualitet? – Vi tenker oss gjerne seksualitet som noe nakent, både billedlig og over-

ført. I seksuallivet skal vi liksom være avkledd våre sosiale roller og tre ut av samfunnet. Men tvert imot viser det seg at seksuallivet er et tydelig sted for å spille våre samfunnsroller. «As sex goes, so goes society», skriver engelsk-språklige forskere, og har rett i det. Studier av seksualitet lærer oss mye om kjønnsforskjeller, globalisering, maskulinitet, femininitet, ensomhet,

nettverk, etnisitet og det flerkulturelle. Ut fra dette materialet kan vi lese mye om hvordan kjønn iscenesettes nå i forhold til for 15-20 år siden, og hvilke grunnleggende forhold som styrer det seinmoderne samfunnet. Slik blir også dette en bok om samfunnet, med sex som eksempel.

– Er jentene vinnerne på sex-feltet? – Dette er et farefullt felt å gå inn i. Som hvit, middelaldrende mann blir

man lett hoggestabbe for kritikk. Men det er riktig at funnene peker i ret-ning av at jentene er blitt mer frigjort, og dette har tydeligvis vakt irritasjon i Fett-redaksjonen.

FORSKERNES UFRIHET Willy Pedersen er en av de forholdsvis få norske akademikere med et navn utenfor fagfellenes rekker. Han har vært opptatt av å nå et bredt publikum, både med populærvitenskapelige bøker beregnet på en allmenn leserkrets og gjennom sitt engasjement i samfunnsdebatten i massemedia, bl.a. som mangeårig fast spaltist i Dagbladet.

– Hvorfor dette engasjementet for forskningsformidling? – Veldig mange ganger har jeg tatt morgenflyet, for eksempel til Molde,

der det har ventet et 50-talls lærere, sosialarbeidere, kulturarbeidere eller foreldre. Folk hører etter, er interessert og tar med seg kunnskapen inn i det samfunnet de lever i. Det er både bevegende og flott at det jeg jobber med får liv, på lærerværelsene, i nærmiljøet, fritidsklubbene, osv. Spalten i Dagbladet har ført til masse e-post – respons med beskjed om at folk har hatt interesse av dette.

– Mange akademikere nekter å forlate elfenbenstårnets presisjonsnivå av frykt for å være useriøse. Ikke du?

– Mange forskere tror at de mister vitenskapelig legitimitet ved å opptre i massemedia. Det er ikke min erfaring, og jeg har aldri fått noen slik negativ respons. Dessverre er forskere ofte engstelige for at de ikke skal ha kontroll. En stor grad av ufrihet preger norske forskere og professorer når det gjelder å forholde seg til det offentlige rom.

– Hva driver deg videre? – Nysgjerrighet – i denne jobben får jeg hele tida lov til å jobbe med saker

som er spennende. Men også fordi jeg tror det vi gjør betyr noe og er til nytte ute i samfunnet. Noen ganger ser du det i form av at det blir penger til et nytt tiltak – en basketklubb for ungdom i indre Oslo øst, eller at en foreldregruppe samles for å gå som natteravner. Men mest energi gir det å merke at noen har fanget opp et funn, et perspektiv på noe, tatt det til seg, men gitt det sin egen fortolkning.

Litt annen form for påfyll og rekreasjon kan ungdomsforskeren saktens også trenge. Han medgir at det har blitt vel mye oppmerksomhet i høst, med fullt mediekjør i både Alnæs-saken, alkoholdebatten og striden om unge jenters seksualitet. Når tida ikke tillater tilbaketrekning til hytta i Vesterålen, søker Willy Pedersen skogens ro. I Nordmarka kan han påtreffes, ofte alene, traskende på kryss og tvers i timevis, opptatt av årstidenes gang. Aller best trives han i høstmånedene, med sine skarpe, mørke farger, knakende frost i bakken, og gjerne i møte med en ensom elg i solnedgang.

*

Klartekst / 1. 05 11

Portrettet

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

“Jeg tilhørte vel selv en av de første generasjonene som hadde en egen identitet som ungdom, og blandet meg både med blomsterbarna og senere med marxistiske studentmiljøer.

TEKST: KJETIL OLAUSSEN

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

Märtha Louise i farlige fager.

Tidsskrifter

Farlige farger

Kronprinsbryllupet i Madrid sist sommer rystet Norge. Dagen derpå drog norske media i gang en heftig debatt om Märtha Louises kjole. Feilen var at den var for fargesterk i rødt og gult. Temperaturen var høy, og meningene delte. Enkelte undret seg over at kjolefargen var verd så mye engasjement.

At farger er farlige, bør imidlertid ikke forbløffe oss, ifølge Ingun Grimstad Klepp. Etnologen er forskningsleder ved Statens Institutt for Forbruksforskning, der hun de siste fem årene har arbeidet med spørsmål omkring mote og miljø. I siste num-mer av Norsk Antropologisk Tidsskrift skriver hun om Farlige farger.

VÆR FORSIKTIG Under arbeidet med et prosjekt om klesvaner og avhending av klær blant kvinner, støtte Ingun Grimstad Klepp stadig på uttrykk som «farlige farger», å være «redd» for farger, eller det gjelder å være «forsiktig» med farger. For-skeren kom til å undre seg på hva som var så farlig med fargene. Nå har hun søkt svar, dels i klassikeren Skikk og bruk fra 1960, dels i 1999-årgangen av damebladene Elle, Tique og KK, og dels ved å intervjue kvinner, i hauger av deres avlagte klær.

Det viser seg å være svært så strenge regler for fargebruk, og særlig tre grunner for at fargene er farlige. For det første bryter fargene med en borgerlig, nøktern estetikk, der klasse vises gjennom å ikke vise rikdom. Dernest kan fargene gjøre bæreren mer synlig enn hun ønsker, spesielt i fargesvake omgivelser. For det tredje oppfattes farger som for kvinnelig i et samfunn der maktens drakt er man-nens drakt. I argumentasjonen for denne selvpålagte askese brukes økonomiske og praktiske begrunnelser, samt ideen om farger som kledelige.

IKKE SEXY, OG IKKE KJERRING Noe av det viktigste er at klærne ikke må henvise til kjønn på en gal måte. Kvinner rundt 40 syns det er vanskelig å finne klær som passer for alderen. De vil ikke «se ut som krampa har tatt dem», og er «stolte av ikke å ligne på en av døtrene sine». På den annen side vil de ikke kle seg «for damete» og «ikke sånn fruete», men samtidig «litt mer voksen stil, da». «Kjerring» var det sterkeste uttrykket om den de ikke ville være, et maskulint skjellsord for en eldre og lite attraktiv kvinne.

Karrierekvinners streite påkledning, med mange maskuline og fargesvake elementer, demonstrerer denne dobbeltheten. Klærne skjuler den kvinnel-

ige kroppen, men samtidig er kroppen i klærne viktig. Det er påfallende at kvinner med formelle klær på jobben konsekvent brukte g-strengtruse som en del av påkled-ningen, De mente det var nødvendig for at buksene skulle sitte skikkelig. Men vel hjemme ble trusen erstattet av noe man omtalte som mer komfortabelt undertøy.

Med ny delikat layout, lederartikler, gjesteredakører samt flere populærvitenskapelige og aktuelle saker håper redaksjonen i Kunst og Kultur å være med på å legge premissene for debatt i den norske offentligheten.

Kunst og Kultur har i åttisju år spilt rollen som Nasjonalgalleriets vitenska-pelige tidsskrift. Men med dyptgripende institusjonelle endringer i kunstfeltet åpnes det nå for en ny epoke i tidsskriftets historie: Fra og med i år faller det vi kjenner som Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Arkitekturmu-seet og Kunstindustrimuseet inn under det nye Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Fra og med i år skal Kunst og Kultur representere det utvidede kunstbegrep i tidsskriftsformat.

Redaktør Ellen Lerberg, hvilke konkrete uttrykk får disse endringene for Kunst og kultur?

– Vi vil fortsatt være Norges eneste tidsskrift for vitenskapelig forskning på kunst. Men vi vil også åpne opp for flere populærvitenskapelige artik-ler, sier hun . Dessuten ønsker vi å invitere inn gjesteredaktører for å gjøre tidsskriftet mer temabasert. Likevel, endringene retter seg ikke så mye mot innholdet som mot utseendet. Tidligere var vi litt «rene» og kjedelige, nå får vi en mer samtidig design med overskrifter i knallrosa og aubergine, og formatet endres til A4, sier Lerberg.

Økt tilgjengelighet og kommunikasjonsevne synes å spille en viktig rolle i tidsskriftets omleggingsprosess. Men der enkelte aktører i det norske kun-stfeltet reagerer på kommunikasjonskravet med avsky, synes Lerberg å innta en annen holdning.

– Kunstinteressen blant det norske publikum er oppadgående. Vi håper på å stimulere til økt nysgjerrighet og å få opp salgstallene, sier hun.

Det første nummeret etter omleggingen skal være et temahefte om Tullinløkka og om hva som gikk galt under arktitekturkonkurransen i 1995. Blant annet har medieforsker Tore Slaatta skrevet en kritisk gjennomgang av medienes dekning av saken, med særlig fokus på Aftenpostens rolle. Redak-tøren legger ikke skjul på at hun gleder seg til en ny arkitekturkonkurranse, kanskje kan det nye nummeret av Kunst og Kultur utgjøre en forskjell.

Det virker som om dere har et ønske om å spille en mer politisk orientert rolle i den norske kunstoffentligheten?

– Med kun fire utgivelser i året ser vi at det kan bli noe vanskelig. Men det blir viktigere å få presentert synspunkter på det som skjer i det norske kunstmiljøet. Vi håper at artiklene i Kunst og Kultur kan bli til noe folk må ta stilling til, sier Lerberg, og varsler med det at redaksjonen har ambisjoner om at den nye utgaven av tidsskriftet kan spille en rolle som overskrider den rent reflekterende.

Rosa og politisk

12 Klartekst / 1. 05

Nytt om navn !Aktuelt !

FAKTA;TITTEL: Relasjonskompetanse.

Resultater gjennom samhandling

FORFATTER: Jan Spurkeland

UTGIVELSE: Mars

Ny bok <

Relasjonskompetanse handler om å behandle mennesker, og er selve basisen for god ledelse. Fremtidens vinnere er de som kan bygge relasjoner, mener Jan Spurkeland, som etter Relasjons-ledelse (1998 og 2004) nå er ute med Relasjonskompetanse.

Relasjonskompetanse er oppdelt i 12 kapitler, et for hver av de 12 ulike fer-digheter og atferdstyper som til sammen utgjør relasjonskompetanse. Dette er en pedagogisk atferdsbok med treningsopplegg for mennesker som vil praktisere ledelse. Her finnes kapitler om tillit, dialogferdigheter, kreativitet, konflikthåndtering og humor, for bare å nevne noe.

– Måleverktøyet har jeg utviklet i samarbeid med psykolog Tom B. Johnsen ved Universitetet i Bergen, og siden testet ut på ulike arbeidsplasser. Ut fra dette materialet har jeg trukket en del spennende konklusjoner. Ikke minst at det er en klar sammenheng mellom relasjonskompetanse og resultat.

I tillegg leser Spurkeland klare kjønnsforskjeller ut av testene.– Kvinner scorer høyest på alle 12 ferdighetene, og signifikant høyere på

over halvparten av dem. Likevel er det ikke snakk om dramatisk forskjell. I lederkurs pleier jeg å si at menn må begynne å trene, kvinnenes forsprang er ikke så stort.

Et tredje funn handler om viktigheten av aksept for å lykkes som leder.– Jeg kaller det a-faktor, altså den aksept eller tilfredshet som lederen opp-

når eller ikke. Høy a-faktor er avgjørende for god ledelse, mens lav a-faktor kanskje antyder at du som leder står i veien for et godt resultat, påpeker Spurkeland, som også minner om at atferdsendring krever arbeid over tid.

– En mental og emosjonell beslutning må ligge bak. Så må man jobbe sys-tematisk og gradvis. Skal man for eksempel endre ferdigheten å gi ros, kan man begynne med å gi litt mer fortjent ros, og så gradvis øke doseringen.

Professor Sven Haugland er ute med en omarbeidet utgave av Samarbeid, allianser og nettverk. Det handler om å utvikle konkurransefortrinn ved bedriftssamarbeid, nasjonalt som inter-nasjonalt.

– Boken er basert på både norske og internasjonale studier av strategiske allianser. Jeg har tatt opp noen helt nye temaer siden 1996-utgaven, blant annet selve forhandlingsprosessen før samarbeidet tar til. Hva egner det seg for eksempel å samarbeide om? Ved samarbeid vil målet ofte være å utvikle felles produkter eller kompetanse, men hvordan oppnår man reell kom-petanseheving? Jeg har også skrevet et eget kapittel om trinnene i samarbeid, fra begynnelse til slutt.

Samarbeid mellom bedrifter kan organiseres på ulike måter, påpeker Haugland. De springer også ut av ulike behov.

– I Europa og USA ser vi et stadig stigende antall samarbeidsrelasjoner. Ikke minst innen høyteknologi, hvor den enkelte bedrift gjerne ikke har kompetanse og ressurser til å gjøre alt alene. Foruten denne type samar-beid er det også vanlig med samarbeid mellom bedrifter på ulike trinn i verdikjeden, for å effektivisere vareflyten. Eller også med bedrifter i andre bransjer, for å bevege seg inn på nye områder.

– Hva er de største utfordringene når man skal inngå bedriftssamarbeid?– To selvstendige bedrifter skal koordineres, begge tvinges til å oppgi noe

av sin selvråderett, så spørsmålet er hvordan man skal organisere og styre det. Dialog og forhandlinger må pågå uavlatelig. Mye er basert på relasjoner og tillit, og hvordan oppnår man dette? Faren for å bli lurt er alltid til stede, kanskje bedriften man samarbeider med bare er ute etter kompetansen vår. Så man må finne et balansepunkt mellom åpenhet på den ene siden, mens man på den andre siden beskytter sine egne interesser, avslutter Haugland.

På 1700-tallet var mannfolkene fornøyd med å ta søstera dersom den utkårede svarte nei. Det var først da pardannelsen skulle basere seg helt og holdent på romantiske følelser at det begynte å bli komplisert. Men egentlig handler den ettertraktede magien om en eneste ting: Trangen til å videreføre egne gener. Alt ifølge antologien Perspektiver på parforholdet.

Har du tenkt at det må være noe i eventyrmyten om «den onde stemoren»? Da vil du i tilfelle få vann på mølla ved å lese Iver Mysteruds kapittel i denne boken om parforhold. Provoserende nok legger han frem statistikk som viser at det innebærer en risiko å vokse opp med en stemor eller stefar i huset. Barna i slike familier er ganske enkelt langt mer utsatt for misbruk, overgrep og drap enn barn som vokser opp med sine genetiske foreldre. Årsaken er ifølge biologen enkel: Vi er programmert til å ta vare på vårt eget kjødelige avkom på en helt annen måte enn vi tar vare på andre. Det hand-ler om gener, og et iboende instinkt til å forevige vårt eget DNA. Og selv om langt de fleste steforeldre aldri legger hånd på barna forekommer slike ekstreme handlinger oftere her, fordi barna ikke er «beskyttet» av mennes-kers naturlige trang til å favorisere eget avkom. Mysterud går så langt som til å si at barnevernet med sine knappe ressurser bør holde stebarn-familier under spesiell oppsikt, fordi statistikken taler et så tydelig språk.

Biolog Mysterud henter inspirasjon fra dyreriket og Darwins utviklingslære når han skal forklare sider av parforholdets mysterium. Kari Telste går his-torisk til verks, nærmere bestemt til 1780-årenes Norge.

EI LIKANDES JENTEMons Nilsson Botnen var 29 da han fridde til den «vene og blidelege» Brita fra nabobygda Selsvik. Han kjente henne ikke personlig, men hadde smugtittet på henne på kirkebakken. Som tradisjonen krevde, dro han en dag hjem til familien på besøk. Ikke før han hadde spist og sunget og sovet i familiens hus et døgn, la han sitt ærend frem for Britas foreldre. Brita selv

FAKTA;TITTEL: Perspektiver på parforholdet

FORFATTER: Håkon Hårtveit

UTGIVELSE: Mars

FAKTA;TITTEL: Samarbeid, allianser og nettverk

FORFATTER: Sven Haugland

Strategiske allianser

var i tvil, men familien var begeistret, særlig Britas søster Kristi. Han Mons hadde både gard og buskap og godt laksefiske, mente søsteren, «også syng han so levande fint». Hun skjønte ikke hvorfor Brita gjorde seg så kostbar. Brita mente at da fikk Kristi ta ham i stedet. Mons tok tilbudet med uforstyr-relig ro, kastet et blikk på begge jentene og sa at Kristi også var «ei likandes jente.» Noen uker senere stod bryllupet mellom Kristi og Mons i Selsvik.

ELSKEDE = TERAPEUTDa Mons og Kristi gav hverandre sitt ja, handlet kjærligheten vel så mye om praktiske og økonomiske forhold som følelser og lidenskap. Så «enkelt» er det ikke lenger. I dag skal de uforutsigbare følelsene stemme, noe som kommer frem i andre av bokens bidrag, blant annet i Berger Hareides Kjær-lighet i colaens tid og Phillippe Cailles Er paret overflødig i det postmoderne samfunn?.

Sistnevntes svar er nei. Han ser det postmoderne paret som et terapeutisk rom. I et samfunn der tradisjoner, familiebånd og arbeidssituasjon er fly-tende og i stadig endring, skal partnerne tilby å være den støtten og sta-biliteten som ellers svikter. Ikke så rart det ofte går over styr, mener Caille. Forventningene til forhold er skyhøye.

EDRUE FAGFOLKDet er Håkon Hårtveit som har samlet bidragene til Perspektiver på par-forholdet. Han er studieleder på Mastergradsstudiet i Familieterapi på Dia-konhjemmets høyskole, og har selv bidratt både med korte hverdagsskisser og en egen artikkel. Den handler om et par som søker hjelp. Terapeuten vil ikke hjelpe dem før de har bestemt seg for hva de vil. Vil de satse, eller vil de skilles? Eller kanskje de vil satse noen år, og så ta forholdet opp til revisjon? Han krever at de er enige om rammen.

Paret er først ikke villig til å tenke på den måten. De vil ha hjelp til å se om det går an å gjøre forholdet bedre, hvis ikke er skilsmisse eneste utvei. Men terapeuten er steil. Han nekter å hjelpe dem før de har bestemt seg for premissene, og gjentar gang på gang at en families fremtid ikke kan basere seg på hva de voksne føler eller ikke føler for hverandre. Trivsel og lykke kommer lettest som et biprodukt av et annet meningsfullt prosjekt, mener terapeuten. Derfor må de bestemme seg.

– Over alt i ukeblader, aviser og på tv synses det om kjærligheten og par-forholdet. Jeg ville lage noe annet, sier Håkon Hårtveit.

– Jeg ville lage en nøktern bok skrevet av edrue fagfolk.

TEKST: EVA GRINDE FOTO: SIMEN KJELLIN

Klartekst / 1. 05 13

Så levde de lykkelig ...Relasjoner og god ledelseTEKST: RUNO ISAKSEN TEKST: RUNO ISAKSEN

Håkon Hårtveit har samlet bidragene til Perspektiver på parforholdet.

12 Klartekst / 1. 05

Nytt om navn !Aktuelt !

FAKTA;TITTEL: Relasjonskompetanse.

Resultater gjennom samhandling

FORFATTER: Jan Spurkeland

UTGIVELSE: Mars

Ny bok <

Relasjonskompetanse handler om å behandle mennesker, og er selve basisen for god ledelse. Fremtidens vinnere er de som kan bygge relasjoner, mener Jan Spurkeland, som etter Relasjons-ledelse (1998 og 2004) nå er ute med Relasjonskompetanse.

Relasjonskompetanse er oppdelt i 12 kapitler, et for hver av de 12 ulike fer-digheter og atferdstyper som til sammen utgjør relasjonskompetanse. Dette er en pedagogisk atferdsbok med treningsopplegg for mennesker som vil praktisere ledelse. Her finnes kapitler om tillit, dialogferdigheter, kreativitet, konflikthåndtering og humor, for bare å nevne noe.

– Måleverktøyet har jeg utviklet i samarbeid med psykolog Tom B. Johnsen ved Universitetet i Bergen, og siden testet ut på ulike arbeidsplasser. Ut fra dette materialet har jeg trukket en del spennende konklusjoner. Ikke minst at det er en klar sammenheng mellom relasjonskompetanse og resultat.

I tillegg leser Spurkeland klare kjønnsforskjeller ut av testene.– Kvinner scorer høyest på alle 12 ferdighetene, og signifikant høyere på

over halvparten av dem. Likevel er det ikke snakk om dramatisk forskjell. I lederkurs pleier jeg å si at menn må begynne å trene, kvinnenes forsprang er ikke så stort.

Et tredje funn handler om viktigheten av aksept for å lykkes som leder.– Jeg kaller det a-faktor, altså den aksept eller tilfredshet som lederen opp-

når eller ikke. Høy a-faktor er avgjørende for god ledelse, mens lav a-faktor kanskje antyder at du som leder står i veien for et godt resultat, påpeker Spurkeland, som også minner om at atferdsendring krever arbeid over tid.

– En mental og emosjonell beslutning må ligge bak. Så må man jobbe sys-tematisk og gradvis. Skal man for eksempel endre ferdigheten å gi ros, kan man begynne med å gi litt mer fortjent ros, og så gradvis øke doseringen.

Professor Sven Haugland er ute med en omarbeidet utgave av Samarbeid, allianser og nettverk. Det handler om å utvikle konkurransefortrinn ved bedriftssamarbeid, nasjonalt som inter-nasjonalt.

– Boken er basert på både norske og internasjonale studier av strategiske allianser. Jeg har tatt opp noen helt nye temaer siden 1996-utgaven, blant annet selve forhandlingsprosessen før samarbeidet tar til. Hva egner det seg for eksempel å samarbeide om? Ved samarbeid vil målet ofte være å utvikle felles produkter eller kompetanse, men hvordan oppnår man reell kom-petanseheving? Jeg har også skrevet et eget kapittel om trinnene i samarbeid, fra begynnelse til slutt.

Samarbeid mellom bedrifter kan organiseres på ulike måter, påpeker Haugland. De springer også ut av ulike behov.

– I Europa og USA ser vi et stadig stigende antall samarbeidsrelasjoner. Ikke minst innen høyteknologi, hvor den enkelte bedrift gjerne ikke har kompetanse og ressurser til å gjøre alt alene. Foruten denne type samar-beid er det også vanlig med samarbeid mellom bedrifter på ulike trinn i verdikjeden, for å effektivisere vareflyten. Eller også med bedrifter i andre bransjer, for å bevege seg inn på nye områder.

– Hva er de største utfordringene når man skal inngå bedriftssamarbeid?– To selvstendige bedrifter skal koordineres, begge tvinges til å oppgi noe

av sin selvråderett, så spørsmålet er hvordan man skal organisere og styre det. Dialog og forhandlinger må pågå uavlatelig. Mye er basert på relasjoner og tillit, og hvordan oppnår man dette? Faren for å bli lurt er alltid til stede, kanskje bedriften man samarbeider med bare er ute etter kompetansen vår. Så man må finne et balansepunkt mellom åpenhet på den ene siden, mens man på den andre siden beskytter sine egne interesser, avslutter Haugland.

På 1700-tallet var mannfolkene fornøyd med å ta søstera dersom den utkårede svarte nei. Det var først da pardannelsen skulle basere seg helt og holdent på romantiske følelser at det begynte å bli komplisert. Men egentlig handler den ettertraktede magien om en eneste ting: Trangen til å videreføre egne gener. Alt ifølge antologien Perspektiver på parforholdet.

Har du tenkt at det må være noe i eventyrmyten om «den onde stemoren»? Da vil du i tilfelle få vann på mølla ved å lese Iver Mysteruds kapittel i denne boken om parforhold. Provoserende nok legger han frem statistikk som viser at det innebærer en risiko å vokse opp med en stemor eller stefar i huset. Barna i slike familier er ganske enkelt langt mer utsatt for misbruk, overgrep og drap enn barn som vokser opp med sine genetiske foreldre. Årsaken er ifølge biologen enkel: Vi er programmert til å ta vare på vårt eget kjødelige avkom på en helt annen måte enn vi tar vare på andre. Det hand-ler om gener, og et iboende instinkt til å forevige vårt eget DNA. Og selv om langt de fleste steforeldre aldri legger hånd på barna forekommer slike ekstreme handlinger oftere her, fordi barna ikke er «beskyttet» av mennes-kers naturlige trang til å favorisere eget avkom. Mysterud går så langt som til å si at barnevernet med sine knappe ressurser bør holde stebarn-familier under spesiell oppsikt, fordi statistikken taler et så tydelig språk.

Biolog Mysterud henter inspirasjon fra dyreriket og Darwins utviklingslære når han skal forklare sider av parforholdets mysterium. Kari Telste går his-torisk til verks, nærmere bestemt til 1780-årenes Norge.

EI LIKANDES JENTEMons Nilsson Botnen var 29 da han fridde til den «vene og blidelege» Brita fra nabobygda Selsvik. Han kjente henne ikke personlig, men hadde smugtittet på henne på kirkebakken. Som tradisjonen krevde, dro han en dag hjem til familien på besøk. Ikke før han hadde spist og sunget og sovet i familiens hus et døgn, la han sitt ærend frem for Britas foreldre. Brita selv

FAKTA;TITTEL: Perspektiver på parforholdet

FORFATTER: Håkon Hårtveit

UTGIVELSE: Mars

FAKTA;TITTEL: Samarbeid, allianser og nettverk

FORFATTER: Sven Haugland

Strategiske allianser

var i tvil, men familien var begeistret, særlig Britas søster Kristi. Han Mons hadde både gard og buskap og godt laksefiske, mente søsteren, «også syng han so levande fint». Hun skjønte ikke hvorfor Brita gjorde seg så kostbar. Brita mente at da fikk Kristi ta ham i stedet. Mons tok tilbudet med uforstyr-relig ro, kastet et blikk på begge jentene og sa at Kristi også var «ei likandes jente.» Noen uker senere stod bryllupet mellom Kristi og Mons i Selsvik.

ELSKEDE = TERAPEUTDa Mons og Kristi gav hverandre sitt ja, handlet kjærligheten vel så mye om praktiske og økonomiske forhold som følelser og lidenskap. Så «enkelt» er det ikke lenger. I dag skal de uforutsigbare følelsene stemme, noe som kommer frem i andre av bokens bidrag, blant annet i Berger Hareides Kjær-lighet i colaens tid og Phillippe Cailles Er paret overflødig i det postmoderne samfunn?.

Sistnevntes svar er nei. Han ser det postmoderne paret som et terapeutisk rom. I et samfunn der tradisjoner, familiebånd og arbeidssituasjon er fly-tende og i stadig endring, skal partnerne tilby å være den støtten og sta-biliteten som ellers svikter. Ikke så rart det ofte går over styr, mener Caille. Forventningene til forhold er skyhøye.

EDRUE FAGFOLKDet er Håkon Hårtveit som har samlet bidragene til Perspektiver på par-forholdet. Han er studieleder på Mastergradsstudiet i Familieterapi på Dia-konhjemmets høyskole, og har selv bidratt både med korte hverdagsskisser og en egen artikkel. Den handler om et par som søker hjelp. Terapeuten vil ikke hjelpe dem før de har bestemt seg for hva de vil. Vil de satse, eller vil de skilles? Eller kanskje de vil satse noen år, og så ta forholdet opp til revisjon? Han krever at de er enige om rammen.

Paret er først ikke villig til å tenke på den måten. De vil ha hjelp til å se om det går an å gjøre forholdet bedre, hvis ikke er skilsmisse eneste utvei. Men terapeuten er steil. Han nekter å hjelpe dem før de har bestemt seg for premissene, og gjentar gang på gang at en families fremtid ikke kan basere seg på hva de voksne føler eller ikke føler for hverandre. Trivsel og lykke kommer lettest som et biprodukt av et annet meningsfullt prosjekt, mener terapeuten. Derfor må de bestemme seg.

– Over alt i ukeblader, aviser og på tv synses det om kjærligheten og par-forholdet. Jeg ville lage noe annet, sier Håkon Hårtveit.

– Jeg ville lage en nøktern bok skrevet av edrue fagfolk.

TEKST: EVA GRINDE FOTO: SIMEN KJELLIN

Klartekst / 1. 05 13

Så levde de lykkelig ...Relasjoner og god ledelseTEKST: RUNO ISAKSEN TEKST: RUNO ISAKSEN

Håkon Hårtveit har samlet bidragene til Perspektiver på parforholdet.

I 2003 brukte det offentlige Norge 239,6 milliarder kroner på kjøp av varer og tjenester. Beløpet har økt fra år til år, og utgjorde i 2003 15,3 prosent av bruttonasjonalproduktet. Klagenemnda for offentlige anskaffelser anslår at det i mellom 20 og 30 prosent av tilfellene blir gjort vesentlige feil, når det offentlige inngår kontrakter. Selv små prosentvise forbedringer i anskaffelsesprosessen kan gi betydelige utslag i antall brukte skattekroner.

Advokatene Marianne Dragsten og Esther Lin-dalen kommer i vår med en kommentarutgave om offentlige anskaffelser, i to bind på til sammen hele 2000 sider. Verket har fått tittelen Offentlige anskaffelser. Kommentarutgave. Denne omfat-tende kommentarutgaven dokumenterer norsk rettspraksis og vedtak fra Klagenemnda, samt rettspraksis i Sverige, Danmark og i EF-domsto-len. I tillegg til å kommentere hver enkelt para-graf i regelverket, har boken en generell del hvor anskaffelsesprosessens ulike stadier er behandlet ut fra en praktisk synsvinkel. Vi har snakket med Esther Lindalen om hvilken betydning dette storverket kan få.

KORRUPSJONSFOREBYGGER – Kan boken bidra til å hindre korrupsjon?

– Et hovedpoeng med regelverket er at konkur-ransen skal være gjennomsiktig og etterprøvbar. Dette er med på å hindre korrupsjon, ved at det sikrer leverandørenes rettigheter, samt gjør det mulig for domstolen å overprøve hele anskaf-

felsesprosedyren. Det er vårt håp at boken vil gjøre det lettere for det offentlige å følge regelver-ket. Det er viktig for å hindre korrupsjon at dette regelverket blir bedre kjent, at det offentliges vurderinger kan overprøves og sanksjoneres gjennom Klagenemnda eller domstolene.

– Hvordan feiler offentlige innkjøpere i forhold til regelverket?

– Det er vanskelig å gi noe generelt svar på det. Men det vanligste, og det som får størst økono-misk betydning, er feilene i tildelingsfasen, der utvelgelsen av leverandørene foregår, i hvordan en anbudskonkurranse gjennomføres. Når man sammenligner tilbud, skal man ikke legge vekt på utenforliggende hensyn, som for eksempel å bruke leverandører man kjenner fra før. Inn-kjøperne er forpliktet til å ta hensyn til tildelings-kriteriene i konkurransegrunnlaget, men det er ikke alltid at dette gjøres.

12 MILLIARDER Å SPARE – Hvem kan nyttiggjøre seg en så omfattende framstilling?

– Vi tenker oss tre målgrupper: De offentlige innkjøperne vil ha god bruk for den som et oppslagsverk. Leverandørene bør bl.a. sette seg inn i de strenge avvisningsgrunnene som følger av reglene, og generelt i lovverket som skal ivare-ta deres rettssikkerhet. Dessuten vil advokater og andre rådgivere som bistår både det offentlige og leverandørene, ha stor nytte av boka. Det er viktig at leverandører får tiltro til at dette syste-

met virker, slik at de virkelig inngir anbud, så konkurransen skjerpes. Offentlige innkjøpere må komme bort fra å bruke samme leverandør av gammel vane, og heller tenke kostnadsbevisst, slik private innkjøpere gjør.

– Hvor stort innsparingpotensial har AS Norge ved å forbedre anskaffelsesprosessen?

– Små forbedringer kan gi store gevinster. Hvis man skjerper rutinene og får en effektivisering i offentlige anskaffelser på 5 prosent besparelse, vil det utgjøre 12 milliarder i året. Så her er det mye å hente.

* Aktuelt

Klartekst / 1. 05 15

To norske nei har gjort EU til tabuemne i norsk partipolitikk. Alle tenkelige regjeringsalternativer foran høstens stortingsvalg har utstyrt seg med selv-mordsklausuler, i tilfelle medlemskapsspørsmålet reises for tredje gang. Likevel har mange norske politikere, med statsministeren i spissen, satt seg i tenkeboksen. Der kan man trenge kunnskapstilfanget fra den nye boken hva er EU av Anders Ystad og Kristian Sarastuen. Forfatterne har ikke vil-let skrive nok et polemisk essay eller en ny teoretisk avhandling om EU-spørsmålet. Snarere er hensikten å formidle hva EU i dag er blitt til, hvordan systemet er bygd opp og det daglige arbeidet foregår. Klartekst har snakket med forfatter Anders Ystad, tidligere tilknyttet Dagbladets nyhetsredaksjon, nå EU-rådgiver for Statoil i Brussel.

STORE FORANDRINGER – Hallo i Brussel! I Norsk politikk er EU stadig en varm potet. Er det mulig å skrive objektivt for nordmenn om hva EU er?

– Både ja og nei. Det er selvsagt aldri mulig å skrive helt objektivt, men mye ved EU er likevel aktuelt, uansett hva man måtte mene. Vårt hoved-fokus har ikke vært å drive polemikk, men beskrive systemet og forsøke å fange opp hvem som sitter med makten – medlemslandene eller Brussel..

– Dere skriver om dyptgripende endringer, med bl.a. store medlemsutvidelser og ny konstitusjon. Blir ikke en bok om EU umiddelbart foreldet?

– Det blir nok behov for en del endringer, etter hvert som ting skjer. Men nettopp i slike omskiftelige tider er det viktig å vite hva EU er for noe. Jeg tror at en ny norsk EU-debatt vil tvinge seg fram, og da trenger vi fakta, for det er mye feil kunnskap i Norge. For eksempel taler ikke Brussel med én stemme, slik mange i Norge later til å tro. Her foregår en kontinuerlig og hard maktkamp, mellom Parlamentet, Kommisjonen, Rådet og andre insti-tusjoner som alle har sin agenda, mellom Brussel og Strasbourg, sentralmak-ten og medlemslandene Boken er ikke tidløs, men den kan hjelpe folk til å holde seg oppdatert.

– Hva er bokas viktigste bidrag? – Rett og slett å levere kunnskap – kortfattet, faktaorientert og på norsk

– om hva EU er. En slik bok har manglet i Norge, og jeg vil gjøre en vri på det Lars Fr. H. Svendsen sa om sitt filosofibidrag i «hva er»-serien: Dette er den boka jeg hadde hatt lyst på, da jeg selv studerte EU.

– I Norge kommer vi ikke utenom det uunngåelige: Hva mener du om norsk medlemskap?

– Jeg heller mot norsk medlemskap, men ikke så ubetinget som du kan-skje ville tro. Jeg observerer at nordmenn som kommer hit til Brussel for å jobbe – og det gjelder vel å merke både ja- og nei-folk – modererer sine standpunkter, jo tettere de kommer inn på systemet. En annen ting jeg er nødt til å påpeke herfra, er at EØS-avtalen blir stadig mer marginalisert, og nå betraktes som en kuriøs bilateral avtale. Likevel går det greit økonomisk å stå utenfor. Men den politiske dimensjonen er for lite nærværende i norsk debatt, nemlig at Norge burde være med og dra dette lasset.

HVA ER VOKSER hva er EU blir åttende bok ut i Universitetsforlagets «hva er»-serie. Første pulje om filosofi, idéhistorie og litteraturvitenskap ble fulgt av innføringer i sosialantropologi, språk og psykologi. Sist ute i fjor høst var Irene Levins hva er sosialt arbeid. Boka om EU får i løpet av første halvår følge av Dag O. Hessens hva er biologi, Gisle Hannemyrs hva er internett og Geir Kaufmanns hva er kreativitet. På planen videre står utgivelser om makt, men-neskerettigheter, pedagogikk, psykisk lidelse, ledelse og islam.

Lesestoff i tenkeboksenTEKST: NILS PETTER HEDEMANN

Professor Nils Christie er ikke bare nestoren i norsk kriminologi. Han er også gjennom sitt mangeårige og omfattende forfatterskap blitt et verdensnavn innen kriminologi og sosiologi. Hans siste bok, En passende mengde kriminalitet (se Klartekst nr. 1/2004) kom på norsk i fjor, og den er allerede under oversettelse til 7 språk: dansk, svensk, engelsk, tysk, spansk, polsk og russisk.

– Den har alle kjennetegn på en magna summa av Christies livsverk, skriver den verdenskjente

sosiologen Zygmunt Bauman. – Den binder sam-men alle motiver og løse tråder i hans tidligere arbeider og er blitt en syntese som viser at ideene om kriminalitet og straff er indisier på samfunnets generelle form. Den får plassert spørsmål som van-ligvis blir overlatt til fagkriminologene, midt i sen-trum for samfunnsvitenskapene, skriver Bauman. Under overskriften «Hvis vi vil bevare civiliserede samfund» i den danske Information kaller anmel-deren, Rune Lykkeberg, den «en genial bog».

Kriminalitetskontroll som industri er allerede utgitt på en rekke språk, nå sist på ungarsk, og den vil snart komme ut på kinesisk. To andre viktige bøker av Nils Christie vil neste år foreligge på fransk, nemlig Pinens begrensning og Borten-for anstalt og ensomhet. Den første av disse to, ofte bedre kjent som «Limits to Pain» finnes på mange språk allerede, og den andre boka, som beskriver kollektiver som Vidaråsen, er allerede utgitt på dansk, engelsk og italiensk.

– Brussel taler ikke med én stemme

14 Klartekst / 1. 05

FAKTA;TITTEL: hva er EU

FORFATTER: Anders Ystad/Kristian Sarastuen

UTGIVELSE: Mars

240 milliarder på spillTEKST: NILS PETTER HEDEMANN

NILS CHRISTIE – ET VERDENSNAVN INNEN KRIMINOLOGIEN

ØST-EUROPA VIL HA «NY» ANTROPOLOGI

Klartekst har tidligere kunnet fortelle at Thomas Hylland Eriksens store lærebok i sosialantropolo-gi, Små steder – store spørsmål skulle utgis på polsk. Nå har Universitetsforlaget også inngått kontrakt med et forlag i Ungarn om denne lære-boka som i Norge brukes på grunnfagsnivå ved universitetene. I Russland har flere forlag uttrykt stor interesse for å oversette denne til russisk.

Hans bok hva er sosialantropologi kommer på svensk og dansk gjennom det skandinaviske samarbeidet mellom Universitetsforlaget, Natur och Kultur i Sverige og Akademisk Forlag i Køben-havn. Den vil nå også bli utgitt i Beograd på ser-bisk. Dermed ser det ut til at mange studenter kommer til å møte antropologiens store spørsmål i form av Thomas Hylland Eriksens framstilling.

Lars Alldén, som tar seg av Universitetsfor-lagets utenlandskontakter, sier det er spennende å få bidra til et nytt intellektuelt klima for de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag i Øst-Europa, der studenter og lærere lenge måtte benytte superpolitiserte og ideologisk fargede lærebøker.

!

FAKTA;TITTEL: Offentlige anskaffelser.

Kommentarutgave. Bind I og II

FORFATTER: Marianne Dragsten/Esther Lindalen

UTGIVELSE: Mars

hva er-serien

I 2003 brukte det offentlige Norge 239,6 milliarder kroner på kjøp av varer og tjenester. Beløpet har økt fra år til år, og utgjorde i 2003 15,3 prosent av bruttonasjonalproduktet. Klagenemnda for offentlige anskaffelser anslår at det i mellom 20 og 30 prosent av tilfellene blir gjort vesentlige feil, når det offentlige inngår kontrakter. Selv små prosentvise forbedringer i anskaffelsesprosessen kan gi betydelige utslag i antall brukte skattekroner.

Advokatene Marianne Dragsten og Esther Lin-dalen kommer i vår med en kommentarutgave om offentlige anskaffelser, i to bind på til sammen hele 2000 sider. Verket har fått tittelen Offentlige anskaffelser. Kommentarutgave. Denne omfat-tende kommentarutgaven dokumenterer norsk rettspraksis og vedtak fra Klagenemnda, samt rettspraksis i Sverige, Danmark og i EF-domsto-len. I tillegg til å kommentere hver enkelt para-graf i regelverket, har boken en generell del hvor anskaffelsesprosessens ulike stadier er behandlet ut fra en praktisk synsvinkel. Vi har snakket med Esther Lindalen om hvilken betydning dette storverket kan få.

KORRUPSJONSFOREBYGGER – Kan boken bidra til å hindre korrupsjon?

– Et hovedpoeng med regelverket er at konkur-ransen skal være gjennomsiktig og etterprøvbar. Dette er med på å hindre korrupsjon, ved at det sikrer leverandørenes rettigheter, samt gjør det mulig for domstolen å overprøve hele anskaf-

felsesprosedyren. Det er vårt håp at boken vil gjøre det lettere for det offentlige å følge regelver-ket. Det er viktig for å hindre korrupsjon at dette regelverket blir bedre kjent, at det offentliges vurderinger kan overprøves og sanksjoneres gjennom Klagenemnda eller domstolene.

– Hvordan feiler offentlige innkjøpere i forhold til regelverket?

– Det er vanskelig å gi noe generelt svar på det. Men det vanligste, og det som får størst økono-misk betydning, er feilene i tildelingsfasen, der utvelgelsen av leverandørene foregår, i hvordan en anbudskonkurranse gjennomføres. Når man sammenligner tilbud, skal man ikke legge vekt på utenforliggende hensyn, som for eksempel å bruke leverandører man kjenner fra før. Inn-kjøperne er forpliktet til å ta hensyn til tildelings-kriteriene i konkurransegrunnlaget, men det er ikke alltid at dette gjøres.

12 MILLIARDER Å SPARE – Hvem kan nyttiggjøre seg en så omfattende framstilling?

– Vi tenker oss tre målgrupper: De offentlige innkjøperne vil ha god bruk for den som et oppslagsverk. Leverandørene bør bl.a. sette seg inn i de strenge avvisningsgrunnene som følger av reglene, og generelt i lovverket som skal ivare-ta deres rettssikkerhet. Dessuten vil advokater og andre rådgivere som bistår både det offentlige og leverandørene, ha stor nytte av boka. Det er viktig at leverandører får tiltro til at dette syste-

met virker, slik at de virkelig inngir anbud, så konkurransen skjerpes. Offentlige innkjøpere må komme bort fra å bruke samme leverandør av gammel vane, og heller tenke kostnadsbevisst, slik private innkjøpere gjør.

– Hvor stort innsparingpotensial har AS Norge ved å forbedre anskaffelsesprosessen?

– Små forbedringer kan gi store gevinster. Hvis man skjerper rutinene og får en effektivisering i offentlige anskaffelser på 5 prosent besparelse, vil det utgjøre 12 milliarder i året. Så her er det mye å hente.

* Aktuelt

Klartekst / 1. 05 15

To norske nei har gjort EU til tabuemne i norsk partipolitikk. Alle tenkelige regjeringsalternativer foran høstens stortingsvalg har utstyrt seg med selv-mordsklausuler, i tilfelle medlemskapsspørsmålet reises for tredje gang. Likevel har mange norske politikere, med statsministeren i spissen, satt seg i tenkeboksen. Der kan man trenge kunnskapstilfanget fra den nye boken hva er EU av Anders Ystad og Kristian Sarastuen. Forfatterne har ikke vil-let skrive nok et polemisk essay eller en ny teoretisk avhandling om EU-spørsmålet. Snarere er hensikten å formidle hva EU i dag er blitt til, hvordan systemet er bygd opp og det daglige arbeidet foregår. Klartekst har snakket med forfatter Anders Ystad, tidligere tilknyttet Dagbladets nyhetsredaksjon, nå EU-rådgiver for Statoil i Brussel.

STORE FORANDRINGER – Hallo i Brussel! I Norsk politikk er EU stadig en varm potet. Er det mulig å skrive objektivt for nordmenn om hva EU er?

– Både ja og nei. Det er selvsagt aldri mulig å skrive helt objektivt, men mye ved EU er likevel aktuelt, uansett hva man måtte mene. Vårt hoved-fokus har ikke vært å drive polemikk, men beskrive systemet og forsøke å fange opp hvem som sitter med makten – medlemslandene eller Brussel..

– Dere skriver om dyptgripende endringer, med bl.a. store medlemsutvidelser og ny konstitusjon. Blir ikke en bok om EU umiddelbart foreldet?

– Det blir nok behov for en del endringer, etter hvert som ting skjer. Men nettopp i slike omskiftelige tider er det viktig å vite hva EU er for noe. Jeg tror at en ny norsk EU-debatt vil tvinge seg fram, og da trenger vi fakta, for det er mye feil kunnskap i Norge. For eksempel taler ikke Brussel med én stemme, slik mange i Norge later til å tro. Her foregår en kontinuerlig og hard maktkamp, mellom Parlamentet, Kommisjonen, Rådet og andre insti-tusjoner som alle har sin agenda, mellom Brussel og Strasbourg, sentralmak-ten og medlemslandene Boken er ikke tidløs, men den kan hjelpe folk til å holde seg oppdatert.

– Hva er bokas viktigste bidrag? – Rett og slett å levere kunnskap – kortfattet, faktaorientert og på norsk

– om hva EU er. En slik bok har manglet i Norge, og jeg vil gjøre en vri på det Lars Fr. H. Svendsen sa om sitt filosofibidrag i «hva er»-serien: Dette er den boka jeg hadde hatt lyst på, da jeg selv studerte EU.

– I Norge kommer vi ikke utenom det uunngåelige: Hva mener du om norsk medlemskap?

– Jeg heller mot norsk medlemskap, men ikke så ubetinget som du kan-skje ville tro. Jeg observerer at nordmenn som kommer hit til Brussel for å jobbe – og det gjelder vel å merke både ja- og nei-folk – modererer sine standpunkter, jo tettere de kommer inn på systemet. En annen ting jeg er nødt til å påpeke herfra, er at EØS-avtalen blir stadig mer marginalisert, og nå betraktes som en kuriøs bilateral avtale. Likevel går det greit økonomisk å stå utenfor. Men den politiske dimensjonen er for lite nærværende i norsk debatt, nemlig at Norge burde være med og dra dette lasset.

HVA ER VOKSER hva er EU blir åttende bok ut i Universitetsforlagets «hva er»-serie. Første pulje om filosofi, idéhistorie og litteraturvitenskap ble fulgt av innføringer i sosialantropologi, språk og psykologi. Sist ute i fjor høst var Irene Levins hva er sosialt arbeid. Boka om EU får i løpet av første halvår følge av Dag O. Hessens hva er biologi, Gisle Hannemyrs hva er internett og Geir Kaufmanns hva er kreativitet. På planen videre står utgivelser om makt, men-neskerettigheter, pedagogikk, psykisk lidelse, ledelse og islam.

Lesestoff i tenkeboksenTEKST: NILS PETTER HEDEMANN

Professor Nils Christie er ikke bare nestoren i norsk kriminologi. Han er også gjennom sitt mangeårige og omfattende forfatterskap blitt et verdensnavn innen kriminologi og sosiologi. Hans siste bok, En passende mengde kriminalitet (se Klartekst nr. 1/2004) kom på norsk i fjor, og den er allerede under oversettelse til 7 språk: dansk, svensk, engelsk, tysk, spansk, polsk og russisk.

– Den har alle kjennetegn på en magna summa av Christies livsverk, skriver den verdenskjente

sosiologen Zygmunt Bauman. – Den binder sam-men alle motiver og løse tråder i hans tidligere arbeider og er blitt en syntese som viser at ideene om kriminalitet og straff er indisier på samfunnets generelle form. Den får plassert spørsmål som van-ligvis blir overlatt til fagkriminologene, midt i sen-trum for samfunnsvitenskapene, skriver Bauman. Under overskriften «Hvis vi vil bevare civiliserede samfund» i den danske Information kaller anmel-deren, Rune Lykkeberg, den «en genial bog».

Kriminalitetskontroll som industri er allerede utgitt på en rekke språk, nå sist på ungarsk, og den vil snart komme ut på kinesisk. To andre viktige bøker av Nils Christie vil neste år foreligge på fransk, nemlig Pinens begrensning og Borten-for anstalt og ensomhet. Den første av disse to, ofte bedre kjent som «Limits to Pain» finnes på mange språk allerede, og den andre boka, som beskriver kollektiver som Vidaråsen, er allerede utgitt på dansk, engelsk og italiensk.

– Brussel taler ikke med én stemme

14 Klartekst / 1. 05

FAKTA;TITTEL: hva er EU

FORFATTER: Anders Ystad/Kristian Sarastuen

UTGIVELSE: Mars

240 milliarder på spillTEKST: NILS PETTER HEDEMANN

NILS CHRISTIE – ET VERDENSNAVN INNEN KRIMINOLOGIEN

ØST-EUROPA VIL HA «NY» ANTROPOLOGI

Klartekst har tidligere kunnet fortelle at Thomas Hylland Eriksens store lærebok i sosialantropolo-gi, Små steder – store spørsmål skulle utgis på polsk. Nå har Universitetsforlaget også inngått kontrakt med et forlag i Ungarn om denne lære-boka som i Norge brukes på grunnfagsnivå ved universitetene. I Russland har flere forlag uttrykt stor interesse for å oversette denne til russisk.

Hans bok hva er sosialantropologi kommer på svensk og dansk gjennom det skandinaviske samarbeidet mellom Universitetsforlaget, Natur och Kultur i Sverige og Akademisk Forlag i Køben-havn. Den vil nå også bli utgitt i Beograd på ser-bisk. Dermed ser det ut til at mange studenter kommer til å møte antropologiens store spørsmål i form av Thomas Hylland Eriksens framstilling.

Lars Alldén, som tar seg av Universitetsfor-lagets utenlandskontakter, sier det er spennende å få bidra til et nytt intellektuelt klima for de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag i Øst-Europa, der studenter og lærere lenge måtte benytte superpolitiserte og ideologisk fargede lærebøker.

!

FAKTA;TITTEL: Offentlige anskaffelser.

Kommentarutgave. Bind I og II

FORFATTER: Marianne Dragsten/Esther Lindalen

UTGIVELSE: Mars

hva er-serien

www.universitetsforlaget.no

Presseklipp ( )

www.universitetsforlaget.no

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 1. 2005

KLARTEKST

���������������������������������������������������������

���������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������

����������������������������������������������������������

�������������������������������������������������������������������������������������

����������������������������������������������������������

���������������������������������������������������������������������������������������

������������������������������������������������������������������

�������������������������������������������������������������������������������������������������������������������

�������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������������

���������������������������

����

����������� �� ���

��� ������

����

�� ���

����� �� ��

��� �� �

��� �������� � ��� ����� ��� ��� ��

� ���� ��� ���� ��� ��

��� �����

��� �� �� ����

� ��������� ����

��� ������� ��

����� ��� �� �� �

� ���� �

� ���� ��

� ����� �� ���

� ���

� ���

�� �� �� �� ����� �

�� ��� ������ ��� ��� �

«Hva kunne med fordel vært annerledes ved boka? Tja. Ingenting ... Boka er, ikke minst med sin brodd og sine klare meninger, tankevekkende og åpnende, og jeg er imponert.»Dr.psychol. Norman Anderssen, Apollon, om hva er PSYKOLOGI (Carl-Erik Grennes)

«En intellektuell klarer å snakke med tyngde og troverdighet om mer overordnede problemstill-inger. Og har skarpe argumenter, men er sam-tidig i stand til å bevege. Du må ha selvtillit, men ikke være selvtilfreds.»Cathrine Holst, forfatter av hva er FEMINISME (kommer i juni), og en av Dagbladets 10 viktig-ste intellektuelle

«Et naturlig sted å begynne, for Bore og andre som vil forstå utfordringene i norsk skole, vil være konklusjonskapitlet i den norske PISA-rapporten (Kjærnsli, Lie, Olsen, Roe, Turmo: Rett spor eller ville veier?) Den finnes i nærmeste bokhandel og kan anbefales, også for journalister.»Helge Ole Bergesen , Statssekretær i UFD, til Dagsavisen

«Den viktigste fagboken er Store spørsmål, små steder av professor Thomas Hylland Eriksen. Den ble min bibel gjennom åtte år på universitetet. Han har en utrolig fortellerevne.»Trendforsker Gunn-Helen Øye til Dagsavisen

«En spesiell honnør skal forfatteren ha for at han løfter de psykisk utviklingshemmede, som en enda mer forsømt gruppe, frem i lyset.»Tore Gude, Tidsskrift for Den Norske Læreforen-ing, om Tvangslidelse- forståelse, diagnostiser-ing og behandling (Jarle Eknes)

“En stor grad av ufrihet preger norske forskere og professorer når det gjelder å forholde seg til det offentlige rom.Portrettet: Willy Pedersen

• NORSK SKOLE AVSLØRT SIDE 5

• FARSFIENDTLIG KONTANTSTØTTE SIDE 7

• 12 MILLIARDER Å SPARE SIDE 15

Foto: Simen Kjellin