• DEN FASCINERENDE FORHISTORIEN om jødestaten SIDE 3

• FIRE FERSKE fagbokforfattere SIDE 4

• HØNE med hanekam SIDE 9

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 2. 2001

KLARTEKST

«Jeg har vært sabla flink til å være mann... Jeg føler meg fri som mann, kvinne og menneske.»

PORTETTET: Esben Esther Pirelli Benestad

Nr. 2. 2001 – 2. årgangUniversitetsforlagets magasin

Ansvarlig redaktør: Laila StangeRedaktør: Vibeke Feldberg

I redaksjonen: Nils Petter Hedemann, Hege Ramseng,Svein Skarheim og Mari Bjørkeng

Redakjonell rådgivning: Gazette asDesign og Lay out: Gazette as

Adresse:Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum0105 OsloTelefon: 24 14 75 00Telefaks: 24 14 75 01E-post: klartekst@universitetsforlaget. nowww. universitetsforlaget. no

Det er vår, og det er tid for ny katalog, bok-lanseringer og prisdryss. Fellesnevner for alle ifagformidlingsbransjen, er at månedene førsommerferien er preget av hektisk aktivitet ogspenning knyttet til årets boklister. Hvilke for-fattere kommer med ny bok i år? Hvilke temaerfanger medienes oppmerksomhet? Hvordanreagerer bokkjøperne og pensumliste-beslutternepå årets liste? Konkurransen er stimulerendehard, både om oppmerksomheten og om salget,og forfatter, forlag og bokhandler er sammen iet spenningsfellesskap som varer hele våren oglangt ut over høsten.

Ofte er det vanskelig, nær sagt umulig, å for-klare hvorfor er bok blir en vinner og hvorforen annen ikke når opp i konkurransen. Men enting er sikkert: Forfatterens formidlingsevne ogskriveglede er helt grunnleggende for suksessen.Ethvert skriveprosjekt er en kraftanstrengelse,og krever uendelig med tid og forsakelser avforfatteren. Forlaget og bokhandleren er partnereog hjelpere underveis, fra idé til boken er utehos leseren, men det er forfatteren som bærerboken fram med sitt sterke ønske om å formidleet viktig budskap.

12. juni deles Idunn-prisen – Universitetsforlagetspris for fremragende fagformidling – ut til eneller flere faglitterære forfattere. Prisen, som erpå 100 000 kroner fordelt på ett eller flere pro-sjekter, er innstiftet for å stimulere til skrivingav faglitteratur av høy akademisk kvalitet, somsamtidig representerer nye tanker og ideer, bådefaglig og pedagogisk. Og vi er ikke alene om åønske å sette pris på god formidlingsinnsats:Professor Nils Christie, som har gitt ut enimponerende rekke bøker på Universitets-forlaget, har opplevd det rene prisdryss i mai,med både Fridtjof Nansens belønning forfremragende forskning og Fritt Ord-prisen. I etintervju i dette nummeret av Klartekst avslørerChristie kanskje noe av hemmeligheten bak sin

formidlingssuksess: «Det er et ideal for meg athvis det kan sies enkelt, skal det sies enkelt. Devitenskapelige snurrepipperiene har jeg intet tilovers for….Dessuten er jeg fryktelig glad i åskrive.»

I Universitetsforlagets nye samlede katalog, somnylig er sendt ut til forfattere, fagmiljøer, medierog bokhandlere, presenterer vi 950 faglitteræretitler, hvorav 120 er nyheter av året. 36 fagtids-skrifter er også presentert. 150 av titlene er påengelsk. Det er mange norske faglitterære for-fattere som ønsker å formidle faget sitt, somliker å skrive, og som skriver godt! Svært mangeav disse utgir sine bøker på Universitetsforlaget.Den nye katalogen viser at forlagets forfattere ogredaksjoner samlet står for både faglig breddeog tyngde på alle sentrale utgivelsesområderinnen universitets- og høyskolemiljøet, og blantprofesjonene.

Fagbokhandelen er forlagets helt sentrale ogviktigste samarbeidspartner for å få bøkene uttil leseren. Slik sett bidrar bokhandelen sterkt tilformidling av faglitteratur. Denne rollen harlange og sterke tradisjoner i Norge. Bokhandlerneorganiserte seg i 1851med følgende formålspa-ragraf: «Den norske Boghandelsforenings For-maal er ved Medlemmernes forenede Betræ-belser at bidrage til den norske Litteraturs ogBoghandels Fremme.» Universitetsforlagetgratulerer Den norske Bokhandelforening med150 års-jubileet 8. juni!

Fremragende fagformidling

Redaksjonelt

2 Klartekst / 2. 01

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN /NR. 2. 2001

KLARTEKST

I 1896 offentliggjorde Theodor Herzl sin plan om en egen stat fordet jødiske folk. Drøyt 100 år senere presenterer Håkon Harketberetningen om sionismens opprinnelse i 1800-tallets Europa iboken «Jødestaten – Historien om en moderne idé».

Håkon Harket (40) er idéhistoriker, skribent og forlegger. Han har arbeideti en årrekke i Aftenpostens kulturredaksjon. I dag arbeider han i forlagetPress. Klartekst har snakket med ham om den nye boken.

– Hvordan fattet du interesse for dette stoffet,Håkon Harket?

– En konferanse jeg dekket som journalistpå 1980-tallet fikk meg til å forstå hvor betentbegrepet sionisme er i norsk offentlighet. Jegbestemte meg for at jeg en dag skulle gå opp sporene selv og forsøke å gibegrepet sionisme en historisk kropp. Bak dette ligger også en sterk interes-se for jødisk historie og europeisk idéhistorie, to fenomener som vanskeligkan tenkes uten hverandre.

– Boken preges av smittende engasjement i jugendkulturens Wien rundt forrigeårhundreskifte. Hva skyldes denne entusiasmen?

– Wien rundt år 1900 er et mytisk landskap for idéhistorikere. Byen ble etkraftsentrum på så mange felt, som var innbyrdes forbundet, men kjenne-tegnet ved at det ideologiske og politiske langt på vei var underlagt det este-tiske. Det er en tid preget av oppbrudd, og brudd. Wien-tradisjonen skullealdri bli den samme igjen. Wien anno 1900 er et fortettet eksempel på detmoderne gjennombrudd. Og midt i alt dette finner vi en journalist – TheodorHerzl – som skaper en stat, med et wagnersk trøkk!

– Ja, Herzl er utvilsomt din hovedperson. Er det mulig å gi en kort karakteris-tikk av mannen og hans betydning?

– Herzl må ha hatt en ubeskrivelig karisma. Det var i kraft av den han beve-get historien. Han var ingen dypt original tenker, men en handlingensmann. Samtidig var den vellykkede Wiener-jøden meget motsetningsfylt ogstinn av ambivalens, preget av både jødisk selvforakt og en selvhevdelse avmessianske dimensjoner.

– I bakgrunnen finner vi både Wagner og Nietzsche. Hvordan vurderer du disseskikkelsene i dette bildet?

– Wagner var en av tidens mest høyrøstede antisemitter. Allikevel beun-dret Herzl hans musikk grenseløst, og han fylles av inspirasjon av «Tannhä-user». Det er jo meget spesielt, når man tar i betraktning hvor sterkt innvevetWagners ideologiske tankegods er i hans kunst. Slikt ville jo vært umulig idag, men må forstås på bakgrunn av at estetisismen stod så sterkt. Nietzschederimot fremstår i et helt annet lys enn mange kanskje vil forvente. Ivirkningshistorien er også han knyttet til nazismen, men han hadde en høy

stjerne hos flere av sionistene, var grunnleggende antinasjonalistisk medsterk sans for det jødiske i historien.

– Har studiet av dette bakteppet gitt deg ny forståelse for den historiske kata-strofen som kom med holocaust og nazismen?

– Man får en mye klarere forståelse for hvor dypt sammenvevd det jødis-ke og europeiske var. Den tyske nasjonale selvforståelsen hadde et sterktbehov for et jødisk fiendebilde, og forestillingen om det jødiskes uforenlig-het med det tyske slår igjennom også hos liberale tenkere som Herder og

Kant. Hitler oppstod ikke ut av ingenting,og nazismens uforsonlige holdning tiljødene var ikke uten belegg i den tyskehumanistiske tradisjonen.

– Kan beretningen om sionismens opphavhjelpe oss å forklare Midtøsten-konflikten?

– Både ja og nei. De interne stridene vi ser i dag, har ligget der i kim heletiden. Her finnes både religiøse og liberale fløyer og ulike syn på jødisk stats-dannelse og forholdet til palestinerne. Sionismen er en bevegelse som inne-holder nesten hele viften av ideologiske retninger. Sånn sett har det værtlærerikt, og noe av en forutsetning for å forstå dagens brytninger. Men et his-torisk studium kan bare et stykke på vei legge grunnlaget for aktuell politiskstillingtagen.

– Ditt utgangspunkt var en debatt om antisemittisme og antisionisme. Hararbeidet med boken medført nye synspunkter på den debatten?

– Det dreier seg ikke om identiske begreper, men de kan allikevel ikkeadskilles fullt og helt. Det er jo ett av de mange paradokser som dennehistorien byr på: Den israelske statsdannelsen var tenkt som et virkemiddeltil å løse det såkalte jødeproblemet, og derigjennom fjerne grunnlaget forantisemittismen. Men etter holocaust ble antisemittismen umuliggjort i alleandre former enn gjennom antisionismen. Jeg kan ikke selv se hvordan enantisionistisk holdning, vel å merke når den tar form av en avvisning avjødenes rett til egen stat, kan gå klar av anklager om antisemittisme. Derimotmå man forutsette at Israel gjøres til gjenstand for den samme kritiske over-våkning som en hvilken som helst annen stat. Man kan ikke unngå å gå inni dette stoffet med en rekke politiske og ideologiske fordommer. Det er såaltfor lett å gå til historien for å få bekreftet holdninger til aktuelle spørsmål.Jeg vil imidlertid konkludere med at jo mer man studerer stoffet, jo mindrerelevant blir gjerne utgangspunktet. Det dreier seg om en uhyre viktig del avforhistorien til det 20. århundres store konflikter. Det er et meget sammen-satt materiale, som består av et vell av historier, fortellinger, anekdoter ogskjebner. Jeg synes det var på høy tid at noen fortalte denne historien, somen historie, og ikke kun som en lærebok i politisk korrekte holdninger.

Ny bok !

3Klartekst / 2. 01

Den fascinerende forhistorien om jødestatenTEKST: NILS PETTER HEDEMANN

«DE SIER JEG ER MESSIAS. SELV VET JEG IKKE. JEGER INGEN TEOLOG.»

THEODOR HERZL

Det er debutantslepp på forsommeren. Fireferske fagbokforfattere er ute med sineførste bøker. Kathrine Fangen har skrevetom nynazistene, mens Helge Jordheimpresenterer utkast til en ny filologi. RuneFritz Nicolaisen har skrevet en introduksjontil Heideggers filosofi, og Bjørn Terjesenkaster nytt lys over unionsoppløsningen i1905. Universitetsforlaget har utstyrt defire debutantene med omslag med et fellestypografisk preg.

Fire ferske fagbokforfattere

4 Klartekst / 2. 01

Debutanter *-

Underveis mot Heidegger * Martin Heidegger var en av det 20. århund-rets viktigste og mest innflytelsesrike filoso-fer. Samtidig var han en av de vanskeligst til-gjengelige og mest omstridte. Nå kommerendelig en introduksjon til Heideggers liv ogtenkning på norsk. Det er Rune Fritz Nico-laisen som står bak boken med tittelen «Åvære underveis – Introduksjon til MartinHeideggers filosofi». Med åpent sinn førerhan oss inn i Heideggers tekster, hans språkog hans verden. Nicolaisen er mag.art. ifilosofi og har mange års erfaring fra under-visningen til ex.phil.og ex.fac. bl.a. vedUniversitetet i Oslo.Heidegger-boken,som er klar oversommeren, vil væreav interesse for hu-manister, samfunns-vitere og alle andresom er opptatt avtenkning og filosofi.

* Med jevne mellomrom inntar nynazistenemedienes hovedoppslag. Sist i forbindelse medsjokket etter Holmlia-drapet. Da blir KatrineFangen kalt til TV-kanalenes debattstudioer. Nåkommer hennes omfattende bakgrunnskunn-skap i bokform gjennom utgivelsen «En bok omnynazister».

Katrine Fangen (34) har doktorgrad i sosiologiog arbeider som forsker ved FAFO. I 1990 varhun i Tyskland og studerte ungdom i ytterlig-gående grupper i forbindelse med DDR-samfun-nets sammenbrudd. Siden har hun gjennom elleveår beskjeftiget seg med norske nynazister, ogsågjennom feltarbeid og deltakende observasjon,og er i dag vår fremste kjenner av dette fryktedeungdomsmiljøet.

– Hvor stor gruppe har vi med å gjøre her, KatrineFangen, og hvordan er rekrutteringsutviklingen?

– Jeg kan ikke gi noe fast tall, for dette går littopp og ned, men anslagsvis dreier det seg om150 mennesker i det norske nynazistiske ung-domsmiljøet jeg har studert. I 1995 var det fleremed. Så gikk det noe tilbake, mens det har værtet visst oppsving i deltakelsen de siste par årene.Det ser ut for at en del trekker seg ut i forbindelsemed politiaksjoner og arrestasjoner, mens deltak-elsen går oppover etter mye mediedekning.

– Er dette en gjeng med farlige voldsutøvere som vimå passe oss for?

– De er ikke farlige for alle og enhver. Men deretter sin aggresjon mot innvandrere, anti-rasistereller politikere som har markert seg og tatt tilorde for å bekjempe nynazismen. Det er spesieltnår nynazistene er samlet, at voldshendelserforekommer.

– Du har selv vært med i miljøet som deltakendeobservatør, bl.a. på en tur til Sverige, som du skildreri åpningskapitlet. Var du redd?

– Jeg følte meg nok stresset i enkelte situasjoner,men redselen kom først etterpå. Det er gansketøft å leve så tett oppi miljøet. Jeg ville ikke gjortet nytt slikt feltarbeid – ikke fordi jeg er livreddog ikke tør, men fordi det er svært slitsomt ogman føler seg presset.

– Hvorfor blir disse ungdommene nynazister? Et viktig trekk er motreaksjonen mot stadig

lengre utdanning og karrierekrav. Vi har å gjøremed ungdom som hopper av denne karusellen,dekvalifiserer seg og i stedet prøver å oppnå maktog verdighet gjennom å være med i et miljø somvirker truende på andre. Dersom man skulle klareå hindre at ungdom går inn i miljøet, måtte til-budet til ungdom som faller utenfor vært langtbedre.

– Hvordan er jentenes posisjon i nynazistmiljøet? – I begynnelsen var jentene i bakgrunnen, som

hangarounds eller kjærester til gutta. Men rundt1995 begynte de å danne egne jentegrupper, som

ville spille en aktiv rolle. Nå er de fleste av dissenedlagt, men jentene har fått mer respekt etterdette.

– Integrering versus konfrontasjon er en gjengangeri debatten om nynazismen. Hva er din holdning?

– All erfaring tilsier at et organisasjonsforbudikke er veien å gå. Det ville medføre en rekkepraktiske problemer, og virkningen innad villevære at de presses under jorda og får en slagsmartyrstatus. Det er bedre å få holdningene frami lyset og møte dem med motargumenter. I etoffentlig utvalg har jeg likevel vært med på å gåinn for noen delvise forbud, bl.a. mot symboler,som kan spare offentligheten fra å bli såret. Vikan selvsagt ikke godta at de truer og skremmerandre, og vi må sette grenser for hets og rasistisktrakassering, men her har vi godt nok lovverk idag, det er forbudt å true, utøve vold, osv.

– Hvilke tanker har du om utviklingen videre? – Norge er ikke skjermet for nynazisme, og jeg

tror ikke vi blir kvitt dette miljøet. Men vi har deti mindre målestokk enn for eksempel Sverigeeller Tyskland, og må kjempe for at det fortsattskal være slik. Jeg mener det er viktig at dennekampen heller føres ved å snakke med nynazist-ene, sette grenser for truende handlinger, og ladem måtte stå til ansvar for de handlinger de hargjort. Samtidig må vi gi dem mulighet til å trekkeseg ut av miljøet, heller enn å støte dem ut av allenormale sammenhenger i samfunnet.

Tekst: Nils Petter Hedemann

Elleve års fokus på nynazister

* Vi nærmer oss det store 100-årsjubileet forunionsoppløsningen i 1905. Men hva skjeddeegentlig i det politiske og militære spillet rundtden historiske 7. juni-beslutningen? I forkantav 100-årsfeiringen har Bjørn Terjesen, som erorlogskaptein, historiker og høgskolelektor vedSjøkrigsskolen, påtatt seg oppgaven med åavdekke dette dramaet. Resultatet foreligger iboken om oppløsningen av den norsk-svenskeunionen, «Vi skiltes i fred».

Hvordan kunne Norge løsrive seg uten at detkom til krigshandlinger? – Timingen var god,understreker Bjørn Terjesen. Tilsvarende fram-støt var gjort fra Norges side i 1895, uten at detlyktes. Men i løpet av disse ti årene hadde detskjedd en transformasjon i det svenske sam-funnet gjennom demokratiets fremvekst og et ipraksis parlamentarisk styre. Dessuten var detliten politisk og økonomisk integrasjon, så detvar ingen sterke økonomiske interesser somstod på spill, og det ville ikke være i tråd medmoderne demokratiske idealer å gå til krig pårene prestisjespørsmål. Videre var det av betyd-ning at Norge hadde rustet opp gjennomVenstres styrking av Forsvaret fra 1895. Delsmåtte svenskene ta hensyn til denne makten, og

ikke minst var Stortingets tro på Forsvaretviktig for 7. juni-beslutningen. Hadde det blittkrig, ville vi tapt. Men det at vi mente vi haddeet troverdig forsvar, var psykologisk viktig.

Bjørn Terjesen legger fram mye nytt stoff tilforståelsen av unionsoppløsningen. Ikke minster vinklingen mot demokratiseringen og deinnenrikspolitiske prosessene i Sverige et nyttperspektiv innen norsk historieskriving. For-fatteren vurderer også forholdet til de europeiskestormaktene, som av ulike årsaker fulgte nøyemed i krisen på den skandinaviske halvøy, menikke grep inn. Av stor betydning var også sam-lingen på norsk side, der folket, politikerne ogde militære stod sammen i 1905, mens Sverigevar preget av innenrikspolitiske spenninger ogtre regjeringsskifter i løpet av året. – ChristianMichelsens rolle står dessuten mer og mer sen-tralt for meg, sier Terjesen. Hans evne til å ut-nytte mulighetene og regissere begivenheteneviser en sjeldent begavet realpolitiker og prag-matiker i arbeid.

Spørsmålet om hvorfor den norsk-svenskeunionen ble oppløst på fredelig vis, er ikkeutførlig utredet tidligere. Det normale har værtat statsforbindelser avvikles etter forutgående

revolusjon eller krig,og i moderne tid er det kun delingen avTsjekkoslovakia i 1993som har hatt et tilsva-rende fredelig forløpsom den norsk-svenskeunionsoppløsningen.Terjesen er ikke uteetter enkle svar påhvilke betingelser sommå til for at statsfor-bindelser kan oppløsesuten maktbruk. Han peker imidlertid på demo-kratiutviklingen som en viktig forutsetning:«Min påstand er at demokratiets fremvekst iNorge og Sverige var en viktig grunn til at uni-onskrisen ikke ble håndtert ved hjelp av mili-tærmakt.» I denne sammenheng kan kanskjeNorges snart hundre år gamle erfaringer ha enoverføringsverdi til dagens situasjon, foreksempel i konfliktene på Balkan.

5Klartekst / 2. 01

Mot en ny filologi * Trenger vi å lære ålese? Ja, svarer HelgeJordheim. Nettopp for-di dette er så selvfølg-elig for oss, er det noevi trenger å bevisst-gjøre oss. Kunsten ålese kritisk og nøy-aktig er det viktigstede humanistiske fagkan gi oss.

Helge Jordheim(29), cand.philol. i

tysk litteraturvitenskap og stipendiat ved Germa-nistisk Institutt på Universitetet i Oslo, debuterermed boken «Lesningens vitenskap – Utkast til enny filologi». Jordheims bok er en tankevekkendetverrfaglig utfordring til alle som er opptatt avlesning.

– Må vi lære oss å lese på nytt, Helge Jordheim? – Ja, det er min tanke. Vi kan lese, men kan

det likevel ikke. Ikke minst fordi dette virker såselvfølgelig for oss, trengs det bevisstgjøring.Lesningen er dessuten så viktig fordi det er densom forbinder oss som driver med ulike faginnen humaniora, og den forbinder akademiaslukkede krets med et bredere publikum.

– Hva er avgjørende for kunsten å lese?

– Det viktigste for en god lesning er å ta så litesom mulig for gitt før man begynner. Vi tar forlite høyde for at det å lese er noe nytt og ukjent,som kan sette oss ut av spill. Vi må åpne oss forat tekster kan være noe helt fremmedartet foross, åpne for alle de mulighetene vi gjerne luk-ker i utgangspunktet. Vi må prøve ikke å la ossstyre for mye av hva vi tror en tekst burde inne-holde eller hva vi vet om den litterære kanon,men være bevisst på at språket og det språkethenviser til, kan være en helt annen kontekstenn vår egen.

– Hvorfor tar du i bruk det umoderne og ned-støvede begrepet filologi?

– Fordi det er et begrep som har mye med dettverrfaglige å gjøre og som vi har nytte av å bru-ke. Begrepet var dessuten ledig, ettersom det hargått ut av sirkulasjon, siden det ikke har gitt sær-lig status. Innen humaniora hersker et begreps-kaos av en annen verden. Filologi er langt min-dre teoretisk ladd enn populære begreper somhermeneutikk, postmodernisme og dekonstruk-sjon, og er mulig å bruke som et prisme å se vårefag gjennom. Den store filologiske tradisjon fra1800-tallet er dessuten enormt viktig og verdi-full, og foregriper på en mer forståelig måte pro-blemer som vi sliter med i dag. Filologi er denvitenskap som beskjeftiger seg med lesning og

fortolkning av historiske tekster, og når jeg tar fi-lologibegrepet i bruk, er det både for å reaktuali-sere noe gammelt og for å introdusere noe nytt.

«Lesningens vitenskap» tar utgangspunkt ienkle problemstillinger, som hvordan vi kanlære oss å lese kritisk og nøyaktig, med blikk foralle de betydninger som finnes i en tekst, utenstadig å skjele til overleverte politiske eller mo-ralske forestillinger om hva en tekst burde være.I arbeidet fram mot en ny filologi begynner han iden store tradisjon fra 1800-tallet og avsluttermed klartenkte introduksjoner til teoretikerneReinhart Koselleck, Michel Foucault og QuentinSkinner. Derigjennom drøftes begrepshistorien,diskursanalysen og talehandlingsteorien, og filo-logibegrepet gjør det mulig å se likheter mellomtre tradisjoner som i utgangspunktet oppfattessom svært forskjellige.

– Hvem vil du nå med boken, spør vi avslut-ningsvis. – Boken henvender seg til alle som øn-sker å bli profesjonelle lesere, alle som har stu-dert, studerer eller vil studere humaniora. Jaghåper jeg har skrevet en fagbok som kan leses påmange nivåer, og den kan også leses selektivt el-ler stykkevis etter leserens egne behov, svarerHelge Jordheim.

Tekst: Nils Petter Hedemann

Hvorfor ble det ikke krig?

Rapport fra Ringstabekk

* I nesten 30 år har Ringstabekk skole arbeidetmed alternative undervisningsformer. Mangelærere og skoleledere i Norge og andre land harstiftet bekjentskap med ungdomsskolen i Bærumgjennom kurs, besøk og forskningsarbeider. Nåhar personalet ved pionerskolen samlet sine er-faringer i en praktisk bruksbok med tittelen«Moderne pedagogikk – Teori og praksis vedRingstabekk skole». Klartekst har snakket medBjørn Bolstad (40), som er undervisningsinspek-tør på Ringstabekk og har redigert boken, somer skrevet i samarbeid med fem kolleger.

– Hvordan er Ringstabekk blitt en pionerskole foralternative undervisningsformer?

– Skolen stod ferdig i 1972, som en av de nye,åpne skolene, med større rom og uten vegger.Mange åpne skoler ble siden lukket og bygdigjen, men ikke Ringstabekk. Her klarte man åskape en virksomhet og en pedagogikk som passettil bygningen. Da skolen søkte etter lærere i1972, ble det spurt etter folk som hadde ønskeom og evne til samarbeid, noe som var ganskeuvanlig på den tiden. Slik ble det skapt en kulturfor utprøving og utstrakt lærersamarbeid. Skolenhar tiltrukket seg lærere som ønsket en under-visning som skaper helhet og sammenheng, tobegreper som har stått som vår visjon for skolen.

– Hva slags kunnskaps- og læringssyn ligger tilgrunn for Ringstabekk-pedagogikken?

– Vi ønsker å stimulere den aktive eleven.«Learning by doing» står sentralt, at man lærergjennom aktiviteter. Dessuten står vi for et kon-struktivistisk læringssyn i Piaget-tradisjonen,dvs. at alle mennesker selv konstruerer sin egenforståelse av virkeligheten inni sitt eget hode.Mye av dette stemmer med den nye læreplanen,som også skiller mellom læring og undervisning.

PIONER FOR PROSJEKTARBEID – Hvilke er de viktigste praktiske uttrykksformene?

– Vi har vært en prosjektskole siden 1980-tallet,så historisk er det prosjektarbeid som har stått

sentralt. Etter hvert har viogså tatt i bruk andre under-visningsformer, som entre-prenørskap, der vi skapervår egen elevbedrift, ogstoryline, der man byggeropp en egen fantasivirkelighet, enfortelling som elevene er med på å utvikle.

– Hva er forutsetningene for å lykkes med de am-bisiøse mål dere setter?

– Jeg vil peke på to avgjørende forutsetninger.For det første lærersamarbeidet, og vel å merkeet tett samarbeid i små team på fire eller fem læ-rere. I tillegg er vi opptatt av risikovillighet,kombinert med nysgjerrighet. Det er absoluttlov å gjøre feil. Det gjør vi på Ringstabekk heletiden, og det prøver vi å lære av.

– Hva håper du boken kan bety for andre skole-folk?

– Det viktigste er at den kan inspirere lærere,skoleledere og studenter til å prøve nye veier. Viønsker å skape pågangsmot og gi starthjelp til åjobbe med metodene vi omtaler. Her er det vik-tig at vi er praktikere. Alle som skriver i boken,er ute i den praktiske virkeligheten. Vi henvisertil teori underveis, men det viktigste siktemålethar vært å skrive en praktisk bruksbok.

Tekst: Nils Petter Hedemann / Foto: Tine Solvang

6 Klartekst / 2. 01

Nyheter*

* Etter et besøk iKina, ønsket tidligerestatsminister GroHarlem Brundtland ågi kineserne en av-skjedsgave. Gaven blevidereutdanning avkinesiske ledere. Nåforeleser BI-profes-sorene Petter Gott-schalk og Erling S.Andersen for de

kinesiske studentene som følger BIs masterpro-gram i Kina. Studentene er stort sett kinesiskeledere i førtiårene – med betydelig lederansvar.

– En av studentene fortalte at han hadde littlederansvar. For hvor mange? spurte jeg. Foromtrent 26 000 ansatte, svarte han. Jeg var littmer ydmyk neste gang jeg foreleste, sier PetterGottschalk, som skal tilbake til Kina i juni.Denne gangen skal han til Shanghai, men master-programmet går også i Beijing.

Masterprogrammet for kinesiske ledere harblitt en suksess. Nå er det ikke lenger regjeringen,

ABC for CRM

* Den tradisjonelle for-retningsmodellen – medkonstant jakt på nyekunder og ekspansjonpå nye markeder – stårfor fall. Målet om konti-nuerlig lønnsom vekstnås ikke lenger ved å fokusere på kvantitetalene. Det kreves nytenkning og fokus på rela-sjonsbygging, lojalitet og lønnsomme kunder.Det er derfor nesten alle bedriftsrådgivere nåsnakker om CRM. Men hva betyr CRM – ellerfor de uinnvidde: Customer RelationshipManagement – i praksis?

Konkrete svar på dette spørsmål er nå åfinne i den nye boken «CRM i praksis – Medfokus på dialog- og relasjonsmarkedsføring»av Alfred Bakken og Eva K. Steira. De er opp-tatt av at CRM ikke bare er enda et smart«buzz word» som snart blir avløst av et annet,men at det dreier seg om sunn fornuft og veientil overlevelse. Begge forfatterne er praktikeremed solid erfaring på området. Alfred Bakkener BI-utdannet og er i dag ansvarlig i If Skade-forsikring for deres nordiske satsning på dia-log- og relasjonsmarkedsføring. Eva K. Steiraer utdannet ved Markedshøyskolen og har nåansvaret for CRM i konsulentselskapet Terra-Mar. De har begge arbeidet i en årrekke meddialog- og relasjonsmarkedsføring, og opplevdbåde suksesser og fiaskoer. Deres målsetningmed boken er å dele disse erfaringene medandre interesserte. De ser dialog- og relasjons-markedsføring som et viktig element i enCRM-satsing, og presenterer derfor disse fag-områdene i dybden. Forfatterne er kreativepraktikere med god forankring i teorien, ogmener at dialog- og relasjonsmarkedsføring påmange måter er sunn fornuft satt i system.Derfor har de skrevet en praktisk bruksbok ogen innføring i hvordan bedriftene kan kommei gang med dette arbeidet.

Boken legger vekt på konkrete spørsmål,som hvordan man utformer en kravspesifika-sjon for en markedsdatabase, hvordan manigangsetter dialogmarkedsføring med over-gang til relasjonsmarkedsføring, måler lojalitetog resultater, endrer arbeidsprosesser og fårmed seg organisasjonen på de nødvendigeendringer. «CRM i praksis» henvender seg til enbred målgruppe av studenter, markedssjefer,prosjektansvarlige og potensielle deltakere ibedriftens CRM-satsning, IT-medarbeidere somjobber med markedssystemer, ledere og med-arbeidere med kundekontakt – og i det heletatt alle som er opptatt av å endre sin virksom-het fra transaksjons- til relasjonsøkonomi.

Tekst: Nils Petter Hedemann

Bok om IT-ledelse for kinesere

Bjørn Bolstad og Elin Bonde er toav forfatterne bak Ringstadbekk-boken.

* Det går ikke an å skrivelitteraturhistorie, men vi måalle lese litteraturhistorie,skrev en ledende litteratur-teoretiker. Per Thomas An-dersen, professor i nordisklitteratur og selv skjønn-litterær forfatter med to ro-maner bak seg, har likevelpåtatt seg den umulige

oppgaven. Han har nylest den norske kanon, og i august kommer hans nye norske litteratur-historie, som også blir hovedbok i BokklubbenDagens Bøker.

– Hvorfor trenger vi en ny norsk litteraturhistorie,Per Thomas Andersen?

– Jeg ser to grunner til det. For det første harboken et pedagogisk sikte og retter seg mot uni-versitets- og høyskolemarkedet, der det er etklart behov. Dessuten er det slik at historien heletiden må skrives på nytt. Den må skrives medvår tids identitet, i den nye livsfølelsen vi har,slik at den passer for oss, slik som vi er nå.

– Hvordan skiller din bok seg fra tidligere norskelitteraturhistorier?

– Den er for det første mer estetisk orientert.Litteraturen blir satt i sammenheng med bilde-kunst, musikk og andre kunstarter. Dessutentrekker jeg inn den europeiske idéhistorien isterkere grad enn tidligere litteraturhistorier. Itilegg er jeg opptatt av at en historisk fremstillinger en fortelling, og at boken trenger en fortellersom er tilstedeværende.

– Har du under arbeidet kommet til å revurdereden norske kanon?

– I det norrøne har jeg vært mer inkluderendemed tekster som vanligvis ikke har vært med ikanon, i forhold til den høviske litteraturen ogden religiøse og historiske. Jeg har for eksempelfremhevet det jeg regner som den første norskeroman, Broder Roberts «Tristrams saga okIsondr». Jeg har også unnlatt å bruke tradi-sjonelle begrep som «de fire store», og hadde veltenkt å tone ned både Bjørnson og Lie, mennylesningen fikk meg på andre tanker. Jeg harogså droppet forslitte termer som «tungetale-

debatten» og «det radikale trekløver». Dette tre-kløveret av Hoel, Øverland og Krog har nok ogsåfått mindre plass enn tradisjonelt, mens jeg istedet har valgt å fremheve folk som Sandemose,Sandel og Vesaas.

– Hva slags prioriteringer har du brukt for åsammenfatte dette enorme stoffet i én bok?

– Jeg har vært opptatt av at det ikke er noepoeng å ramse opp flest mulig navn og boktitler.Videre har jeg laget en hovedomtale av ett repre-sentativt verk innenfor de sentrale forfatterskap.Jeg har også begrenset det biografiske materialeog i stedet vært tekstorientert. Så har jeg skrevetfyldige innledninger og periodekapitler for åskape oversikt.

– Har du hatt noen bestemt litteraturteoretisk til-nærming?

– Nei, jeg er en teoretisk eklektiker, men minskolering er innen nykritikken, strukturalismen,idéhistorien og poststrukturalismen.

– Har du noen yndlingsforfattere blant de mangedu har skrevet om?

– Vanskelig spørsmål, men Olav Duun ogArne Garborg er nok blant favorittene av klassik-erne. Av nye navn kunne jeg nevne ØysteinLønn og Tor Ulven.

– Har du gjort noen gjenoppdagelser etter å hanylest hele vår kanon?

– Det finnes heldigvis fremdeles oppdagelser ågjøre i norsk litteraturhistorie, også ved å skriveden om igjen enda en gang. Jeg har lyst til ånevne ett navn: Camilla Collett er en mye mermoderne forfatter enn jeg husket. Hele hennesforfatterskap tegnet et nytt og overraskendebilde av skrift, identitet og modernitet, og løftetdenne forfatteren ut av det ensidige kvinneper-spektivet jeg hadde med meg fra studietiden.

Tekst: Nils Petter Hedemann

Foto: Tine Solvang

7Klartekst / 2. 01

men telenettleverandøren Ericsson som bidrarmest. De markedsfører seg i Kina ved å gi noe til-bake til kineserne, som gjerne lærer mer omvestlig kultur. Nå er boken «Information Tech-nology Management» også et resultat av sukses-sen. Den er basert på forelesningsnotatene.

– Vi fant ut at Erlings powerpointbilder ogmine empiriske publikasjoner kunne kombi-neres til en bok. Det muliggjør at vi kan brukeforelesningene til diskusjoner av bedriftseksem-pler, mens studentene kan lese forelesningsnotat-ene mellom samlingene. Etterpå har vi også funnet

ut at boken passer for flere norske IT-studier, sierGottschalk.

Boken inneholder eksempler fra Norge, Japanog USA. Gottschalk forteller at amerikanerne harforsøkt å få til et lignende utdanningsprogramuten å lykkes.

– Årsaken er nok at avstanden mellom USA ogKinas kultur og økonomi er for stor. Den norskeblandingsøkonomien er lettere å forholde seg tilfor kineserne, mener han.

Tekst: Mari Bjørkeng

* Det var en kulturbegivenhet da det store to-bindsverket «Norsk tro og tanke» forelå fra TanoAschehoug for tre år siden. Idéhistorikeren Jan-Erik Ebbestad Hansen var hovedredaktør for ver-ket, en enestående samling av idéhistorisk kilde-materiale, med til sammen 194 tekster framiddelalderen fram til 1940, samlet mellom firepermer. Nå fullfører han storverket med et digerttredje bind på nærmere 1000 sider, som fører«Norsk tro og tanke» fra 1940 fram til år 2000.

De to første bindene spenner fra Snorre Stur-lason til Arnulf Øverland. Her får vi møtemiddelaldermenneskets dype og motsetnings-fylte kristentro, opplysningstidens optimistiskerasjonalisme, romantikerens ekstatiske visjoner

og den moderne naturvitenskapsmannensgranskning av samfunnets lever og nyrer. Tredjebind stiller nye utfordringer. Her er det den nærefortid som er tema, og den historiske distansener kort. Likevel har Ebbestad Hansen funnetfram til at det peker seg ut mange sentrale aktørerog temaer. Utvalget av tekster følger de sammeprinsipper som de to første bindene. Det er idé-historisk, tverrfaglig orientert, ordnet i tematiskebolker og kombinerer emneområder som litte-rære, filosofiske og teologiske ideers historiemed sentrale temaer som for eksempel kvinnesakog språksak.

For perioden fra 1940 til 1945 er dette møn-steret fraveket. På grunn av periodens spesielle

karakter har redaktøren i samarbeid med HansFredrik Dahl og Guri Hjeltnes valgt å la krigen iNorge være det overordnede, strukturerendeprinsipp. Dahl og Hjeltnes har hatt ansvaret forutvalget av tekster og skrevet epokeinnledning-en. Ebbestad Hansen har selv valgt ut tekster tilperioden 1945–2000, som Dag Østerberg harskrevet epokeinnledningen til. Til tross for hard-hendte prioriteringer foreligger her et sjeldentrikt utvalg av etterkrigstidens viktigste temaer,skrevet av sentrale skikkelser i tidens kultur- ogsamfunnsliv. Til sammen gir nå trebindsverket«Norsk tro og tanke» et uvanlig bredt utsyn overnorsk idéhistorie gjennom 1000 år, der de uliketiders stemmer taler direkte til oss.

Tro og tanke til vår egen tid

Professor Andersens litteraturhistorie

– Jeg håper jeg kan være et forbilde for alle som føler segannerledes eller som ikke føler seg hjemme i verden.

Esben Esther Pirelli Benestad vil gjerne at folk skal være stolte av åvære menneske. Uansett hvor mange x- eller y-kromosomer de har.

Det er tirsdag. Tirsdag er Pirelli-dag. I dag har lege og forfatter Esben EstherPirelli Benestad hentet fram kvinneutrrykket sitt, lagt en perfekt makeup,tatt puppene på og kjørt motorveien til Oslo i høyhælte sko.

– Verden blir så forskjellig når en er mann eller kvinne, sier hun når jegmøter henne i restauranten under homsebladet Blikks lokaler.

– Vi ble stoppet på veien fra Grimstad i dag. Det var politikontroll. Jegviste selvfølgelig førerkort med bilde av Esben-uttrykket og så ble politi-mannen veldig blid og sa «jaja, det er jo flott». Og så nærmest geleidet hanoss ut av kontrollposten igjen. Da er det noe som fungerer. Den mannenvisste åpenbart hvem jeg var.

Esben Esther Pirelli Benestad og kona, psykolog og sexolog Elsa Almås,skal på seminar seinere i dag. Men akkurat nå fikser Elsa på den gullfargedestripen i Esthers mørke parykk for at fotografen skal få fine bilder.

– Jeg må bare ordne håret hennes, jeg er kammerpiken hennes, ler hun.Esther finner frem neglefil fra veska.– Det er ikke noe fjollerier, men jeg har en negl som henger seg opp i alt!«Kjønn i bevegelse» har de kalt boken som lanseres i juni. En over 250

siders vandring i de mange kjønnsnyansene mellom ytterpunktene manne-personer og kvinnepersoner. Til høsten starter de landets første studium isexologi på Høgskolen i Agder. Med seksuelle legninger, tenning, parrela-sjoner og ekskursjon til transebarer på timeplanen. De har ikke bare teo-retisk bakgrunn for boken og studiet:

– Det som er viktig med Esben, er at han har levd med dette hele livet, sierElsa.

– Hvordan kan du bruke det?– Jeg har mange arenaer, en er min indre, der jeg kjenner mine impulser,

lengsler og dragninger. Så har jeg den terapeutiske arenaen, der jeg tiltrekkermeg mange i min situasjon siden jeg er åpen transe. Og så har jeg dennearenaen her, sier Esther og slår armen mykt utover kafélokalet.

– Annerledeshetens fellesskap der du treffer de uvanlige menneskene ibaren.

Når jeg treffer dem som terapeut, sier jeg én ting, men treffer jeg dem ibaren, sier jeg kanskje ting på en helt annen måte. Det er de tre arenaene jeghar å drive kjønn på.

– Er det ofte du får kontakt med transepersoner ute?– Det fins jo transebarer akkurat som homse- og lesbebarer. Og man kan

spotte hverandre også.– Hvordan gjør man det.?– Ja, hvis det er en transe som er i det kjønnsbildet som kroppen ikke har,

så vil man kunne se det på størrelse på hender og adamsepler. Og kvinne-til-mann-transer er ofte små. Det er mange sånne små ting.

– Det var vel det som var skremmende før det ble offentlig at du var transe,at andre kunne se?

– Ja det kan du tro!! Det er jo denne redselen for å bli gjennomskuet. Dahadde jeg interne katastrofer. En følelse av at om demningen brister, så skyllesalt bort. Da kan det virke lettere å prøve å være streit, så streit at ingen skalkunne se hva du har i hjertet ditt. Likevel krever det skrekkelig mye energi.

På en kongress om kjønnsspørsmål i 1998, reiser en skikkelse seg i salenmed langt fjonete skjegg og myk melodiøs stemme: «Jeg er en som ikke finnes.

Jeg er ikke mann, ikke kvinne. Ikke transseksuell. Jeg er ingen av delene.Likevel finnes jeg, men verden har ikke rom for sånne som meg.»Bakgrunnen for boken «trioen» Almås, Pirelli og Benestad har skrevet

sammen, er at det finnes mange mennesker som ikke passer inn i de tradi-sjonelle kjønnskategoriene.

– Vi vil plukke fra hverandre vår oppfatning av det kroppslige kjønn. Mantror jo at det er to kjønn, og ferdig med det. Når en ser inn i hjernen påmenn og kvinner så finner man en del forskjeller. Men så ser man at noen av,de hjernene som man finner i mannekropper, likner på de som sitter i kvinne-kropper.

– Ofte velges vel et kjønn for dem ved fødselen?– Det har lenge vært trodd at barnet blir det kjønnet som det oppdras

som. Det er en viss konservatisme hos barneleger, sier Elsa Almås.– Man skjærer rett og slett i friskt vev.– Vil det være bedre å la være å operere?– Det er jo et spørsmål om kulturen er klar for folk midt i mellom, sier Elsa.

Portrettet

9Klartekst / 2. 01

Høne med hanekamTEKST: PER ASBJØRN RISNES JR. / FOTO: SIMEN KJELLIN

KJØNN I BEVEGELSE er en fagbok omuvanlige, men likevel gjenkjenneligekjønn. Boken beskriver tradisjonell for-ståelse av – og nyere teorier om kjønn.De faglige referansene er først og fremstfra medisin, psykologi og sexologi, menogså fra den pågående debatten innenfeministisk tradisjon og innenfor området “Queer-theory”. Forfatterne, klinisk psykolog Elsa Almås og legeEsben Esther Pirelli Benestad, er familie-terapeuter og sexologer og driver privatpraksis sammen i Grimstad.

– Man kan se på kromosomene og se hva vedkommende kan føle seg mestkomfortabel som. Ikke alle blir født med XX eller XY-kombinasjonen av kro-mosomer. Flere X-kromosomer, flere Y-kromosomer eller manglende kromo-somer kan skape uendelige kjønnsnyanser. Man kan gi et «uvanlig barn» etforsøkskjønn. Uten å skjære. Det du først og fremst trenger kjønnsorganenetil i de første årene, er å urinere og kose deg med. Om du har «dobbeltløpet»noen år, så kan du klare deg lenge uten å tilpasse deg.

– Behandling av transepersoner har vel ikke vært så vanlig hittil?– Tja, barn med uvanlige kjønnsorganer har det vært mest vanlig å operere

på, og for kirurgene er det lettere å lage jente- enn gutteskritt.Når det gjelder behandling av voksne transepersoner, ligger det ganske

flatt i Norge i øyeblikket. Boken vår er ingen oppskrift på hvordan du skalbehandle transer, men hvordan du kan forstå transepersoner. Hvis vi ikkekan få psykologien til å passe med kroppen, kan vi da ikke få kroppen til åpasse til psykologien? For barnas vedkommende, og da tenker vi på debarna som transer, eller de som har uvanlige kjønnsorganer, er det viktigsteå behandle miljøet: Foreldre, besteforeldre, søsken og venner bør lære omkjønn, slik at hva det nå skulle bli av ungen, så vet de noe om kjønn. Da kande si: «Så det er slik du er, så flott!»

– Føler du at slik du er, har styrt yrkesvalget ditt, Esther?– Jeg lærte veldig fort å være trygg på at det var veldig ålreit å være meg.Samtidig har jeg kjent den eksistensielle smerten, og den er en viktig refe-

ranse, når jeg skal møte andre mennesker i nød.– Hvor fant du den tryggheten?– Jeg fikk bekreftelse hjemme. Jeg hadde en dadda blant annet, som syn-

tes alt jeg gjorde var bra, uansett .I boken skriver Esben Esther om de tidligste drømmene sine. Drømmer

om hvor skummelt det var å være mann:I den første drømmen er jeg om bord i den synkende Titanic. Jeg løper eller

snarere prøver å løpe ned en korridor dekket av myk, rød fløyel på gulv, veggerog tak. Mens jeg løp, visste jeg at jeg skulle gå ned med skipet. Det var minskjebne fordi jeg var mann. Bare kvinner og barn fikk gå ned i båtene.

Samtidig har jeg vært sabla flink til å være mann. Jeg er kjempegod til det.Det gjorde at det var lettere for meg å holde på min hemmelighet. For detkostet meg ikke så mye å være mann. Det koster meg ikke mye i dag heller.

Dessuten får du skryt for at du er flink til å sminke deg også.Det er kanskje det at når jeg først skal gjøre noe, vil jeg gjøre det bra, på

godt og på vondt. Det er fryktelig morsomt i Frankrike når de sier «BonjourMadame!».

– Dine kamerater forandrer seg når du er Esther. Har du måttet lære dem opp?– Nei, de er veloppdragne. Min beste venn fra Grimstad klemmer meg og

kysser meg på begge kinn. Vi klemmes når jeg er mann også, det er ikke det,men det er forskjell. Han trekker ut stolen for meg når jeg er i Esther-uttrykket.

– Du oppfører deg vel også annerledes, du ville vel ikke tatt meg på skulderenom ikke du var Esther?

– Jo visst, det er doktorgrepet det, avbryter Elsa.Forfatterne avslutter den personlige, men vitenskapelig teoretiske boken

med et langt episk dikt av Esben Esther:

“My path was stony in distress.What was this hell, this painful mess?”“I have,” she said, “one only guess;You sensed the well of loneliness.”“It takes,” I said, “that I can tella lot to face that deep dark well!”She answered smilingly: “To copeJust see it as kaleidoscope.A fertile, twinkling treasure bin,your deep and sacred womb within”

– Jeg håper jeg kan være et forbilde for alle som føler seg annerledes ellerikke føler seg hjemme i verden. Det er kjempeviktig.

– Er det derfor sønnen din lager film om deg?– De skal begynne filmingen nå i mai. Det er en lang planleggingsperiode.

Det er spennende. Det er fantastisk, jeg er en kvinne som er den stolte far tilto barn. Og man er jo redd for hvordan barn skal ta det, om de skal ta skadeav det. Jeg har jo på ingen måte vært usynlig, ikke sant? Da er det flott at hankan lage en film om det. Ett av spørsmålene hans er: «Hvorfor var det såhemmelig?» Han og søsteren ble jo sendt ut av huset fra tid til annen uten åfå vite hvorfor. Og så får de høre at det var fordi pappa kledde seg somkvinne. “So what?” sier de i dag?

– Du trodde det ville være vanskelig for dem å forstå?– Jeg hadde en frykt for det, ja.– Når gikk det fra hemmelig til åpen?– I 30–31-års alderen begynte den forandringen. Even var tolv år gam-

mel. Vennene våre og ungene visste det. Og så møtte jeg Elsa.– Jeg visste jo ikke at det skulle være hemmelig.– Ja, jeg ble invitert til Bergen av Elsa til Nordisk sexologikongress i 1986.

Hun hadde hørt om denne allmennpraktiserende legen som hadde gjortundersøkelse om transvestitter. Jeg fikk tilbud om å bo hos Elsa. Og denkvelden ankommer det masse folk som klemmer og kjenner hverandre. Jegpresenterer meg som Esben Benestad, og en høy vakker mann svarer meg:«Å, det er du som er transvestitt, ja.»

– Det visste jo alle der i rommet, humrer Elsa.– Det var kanskje ikke det verste miljøet å outes i?– Nei, det var jo fagmiljø. Jeg tror en kylling må føle det slik når den kom-

mer ut av egget. Skallet brast, ikke sant?– Hvordan var det å stå frem offentlig i avisen?– Det var veldig godt forberedt. Elsa skal ha mye av æren for det. Det var

som ringer i vann, plasket kom en stund før jeg traff henne, men ringenefortsatte. I Grimstad visste de det da det kom på tv. Så da kunne de kose segog si: «åh, det visste vi jo!»

– Det har vært et poeng at det ikke skulle være en sensasjon, men at deter et menneske som har familie og som har et yrke og en funksjon, fortellerElsa.

– Hvordan har det blitt mottatt i sørlandsmiljøet?– Det er blitt høyere under taket der nede. Kunsten å leve på sørlandet er

å leve som om du har dispensasjon for janteloven, smiler Elsa.– Vi har jo mye fordommer overfor sørlendingene. De har tatt godt imot

meg og andre. Sørlendingen er ettertenksom. Jeg var godt ansett i utgangs-punktet. Da de hadde tenkt over det en to-tre dager, så syntes de det vargreit. Det er verre med akademikerne som syns at alt er greit med én gang.Som ikke kjenner på det.

– Som syns det er ok, fordi det skal man synes?– Stuereint greit liksom. Men de som kommer etter meg, skal slippe etter-

tenksomheten.– På hvilke områder gjenstår det noe for deg for at du skal føle at rammene dine

er som de burde være?– Jeg har jo en verden som er langt inn i det som jeg kunne drømme om.

Jeg har nesten ikke noe å si til det. Livet er jo aldri helt enkelt, man har all-tid en lengsel etter ett eller annet. Fra den dagen da jeg kom ut av det egget,så har jeg hatt det veldig flott. Jeg føler meg fri som mann, kvinne og men-neske. Hvis det skulle gjenstå noe, så måtte det være å kunne fortelle på ensånn måte at veldig mange skulle forstå det, at det er jævlig flott å være men-neske! Hvis jeg kunne bidra til at flere kan våkne om morgenen og føle segstolte av å være mennesker! Men der gjenstår det kanskje en del.

Portrettet

10 Klartekst / 2. 01

Jeg møter en travelt opptatt jubilant som leser korrektur på sin nyebok «Psykiatriens samtidshistorie» og syvende utgave av lære-boken «Psykiatri». Sammenfallet mellom ny bok om psykiatrienshistorie og 70-årsdag er ifølge Einar Kringlen, professor i psykiatriog overlege ved Psykiatrisk klinikk på Vinderen, helt tilfeldig.

– Hvorfor psykiatri? – Jeg begynte å studere medisin fordi jeg var interessert i psykiatri og tok

spesialutdannelse etter turnustjenesten. Det som tiltrakk meg, var fagetsintellektuelle utfordringer. Det er på mange vis et underlig fag i skjærings-punktet mellom humaniora, samfunnsvitenskap og naturvitenskap, sierhan.

EINAR KRINGLENS SAMTIDSHISTORIEKringlen har levd med historien siden han gikk inn i psykiatrien i 1960-årene.

– Er dette din historie? – Ja, det kan man godt si. Samtidshistorie må nødvendigvis bli svært sub-

jektiv, og det er en god måte å gjøre opp status på. Men jeg forsøker også åvære så objektiv og så kritisk som mulig og ta hensyn til flere faktorer. Jegprøver å gi et bilde av både pasienter, forskning, ideologi og behandlere.

I «Psykiatriens samtidshistorie» gir han et tilbakeblikk på historien frabegynnelsen av 1800-tallet. Men fokuset ligger på tiden fra 2. verdenskrig tili dag. Han er også opptatt av hvordan kulturelle og politiske hendelser harpåvirket medisinen og psykiatrien.

– Psykiatrien er i høy grad påvirket av tidsånden. Tenk bare på psykoana-lysens blomstring på 1950- og 60-tallet i USA og antipsykiatriens angrep påden tradisjonelle psykiatrien noe senere. Selv har jeg vært forholdsvis reser-vert i forhold til trendene. Det jeg har satt mest pris på, er muligheten til åpendle mellom forskning, teori og klinikk.

– Hva har vært dine kampsaker? – Psykiatrisk forskning har vært underprivilegert. Det å dra i gang Rådet

for psykisk helse og det at vi fikk TV-aksjonen, var viktig for meg. Det gjordeat vi nesten fordoblet innsatsen på psykiatrisk forskning. Det er nesten ufat-telig hvor lite ressurser som går til forskning innenfor psykiatrien når mantenker på omfanget av psykiske lidelser.

TVILLINGDILLAJeg er selv tvilling, og for meg har Einar Kringlen nesten vært synonymt medtvillingforskning. Han er kjent for omfattende tvillingstudier og etablerte ettvillingregister til bruk i forskning allerede på 60-tallet.

– Hva er det med deg og tvillinger? – I psykiatrien, mer enn i den alminnelige medisin, har vi vært intenst

opptatt av arv – miljø-problemer. Det er viktig å kunne si om lidelser er pågrunn av arv eller miljø. Tvillingmetoden, der vi sammenligner eneggede ogtoeggede tvillinger, er en av de beste metodene. Det er derfor gledelig at tvil-lingforskningen har blomstret de siste tiårene.

– Jeg har hørt påstander om at tvillinger er født med lavere intelligens ennandre, stemmer det?

– Som gruppe har tvillinger generelt lavere intelligens. – Uff da. – Men det er heldigvis ubetydelig, legger han til med glimt i øyet.

GOD I FOTBALL– Nå har du skrevet historien. Hva er planene framover?

– Jeg skal vel pensjoneres, reise og nyte livet . . . Nei, jeg kommer nok fort-satt til å drive med det jeg gjør nå. Fortsette å forske og skrive. Jeg er blantannet involvert i en sammenlignende epidemologisk studie av den psykia-triske sykelighet i Oslo og Sogn og Fjordane. Oslofolk er absolutt de sykeste.Her må vi nok ty til livsstil og kultur for å forklare forskjellene.

Vi sitter på kontoret på Vinderen og jeg lurer på hva Kringlen gjør når hanikke er omgitt av bøker og bokmanus på kontoret eller er på klinikken.Leser han psykologiske dramaer?

– Når man har pasienter, bli skjønnlitteraturen banal i forhold til livetsvirkelighet, så jeg leser helst biografier og politisk litteratur. Og så er jeg eren veldig god fotballspiller! Jeg trener med oldboyslaget to ganger i uken.Jeg er nok den eldste på laget, sier han smilende.

– For å vinne? – Hyggelig å vinne selvsagt, men det er leken som er viktigst.

Det med fotballen var det eneste selvskrytet fra Einar Kringlen. Det går kanskjemer sport i ikke å snakke i store ordelag om sin egen karriere. Kommentarerom hans høye aktelse som professor i psykiatri, det må vi få fra andre.

Jubilant

70 år med psykiatriTEKST: MARI BJØRKENG / FOTO: ROALD SUNDBY

11Klartekst / 2. 01

:

En bransje i endring

TEKST: TOM CHRISTENSEN / ILL: TROND TOPSTAD

Innspill<

«Når krybben er tom, bites hestene» heter det,og dette er kanskje hovedårsaken til det som harskjedd og skjer i bransjen i disse dager. Det ermye som tyder på at «børsen» er i ferd med åoverta på bekostning av «katedralen».

Er det ikke slik at all uroen omkring bransje-avtalen og endringene i den bunner i forlageneskrav til bedre inntjening? Er ikke konsentrasjoneni bokhandlerkjedene og blant forlagene et natur-lig trekk for å sikre eierbedriftene større markeds-makt og dermed bedre lønnsomhet? Er ikkeintegrasjonen mellom forlag og bokhandlere enmåte å få hånd om mest mulig av fortjenestenpå? Og er ikke satsing på nye produkter, nyemarkeder og nye salgskanaler utslag av ønskeom å oppnå en monopolstilling som gjør detmulig å hente ut god profitt?

Uansett hvilke ideelle motiver vi måtte ha somaktører i bokbransjen, er det åpenbart at uten atvi oppnår en tilstrekkelig grad av lønnsomhet vilvi ikke kunne overleve på sikt. Våre eiere vil all-tid måle avkastningen av

sine investeringer i bokbransjen opp mot alter-native investeringsmuligheter. Stor interesse ogkjærlighet for bøker og bokkultur er vel og bra,men uten at vi klarer å skape tilstrekkelig lønn-somhet av vårt engasjement, har vi ikke livets rett.

Det er liten tvil om at lønnsomheten i så velforlag som bokhandel har vært lite å skryte av desenere år, og det er få tegn som tyder på en bed-ring i fremtiden.

Det er lite volumvekst å hente i det norskemarkedet for tradisjonelle bøker, og bøkenemøter skjerpet konkurranse fra nye produktersom e-bøker og elektronisk tekst, publishing ondemand, Internett og økte mediatilbud. Konkur-ransen på markedet, spesielt for bokhandlerne,blir stadig hardere. Nettbokhandlere med risiko-villig kapital i ryggen og mål om å ta markeds-andeler, koste hva det koste vil, direktesalg fraforlag og nye salgskanaler gjør at det blir flereom å dele markedet. Priskonkurranse, redusertemarginer og ytterligere press på lønnsomhetener det sannsynlige resultat av dette.

Er det da slik at det kun er de største og mestkapitalsterke bedriftene som vil overleve i dennesituasjonen? Ikke nødvendigvis. Effektiviseringog mer rasjonell drift kan bidra til fortsatt lønn-

somhet for mange. Likeledes vil endring av virk-somhetsfokus og spesialisering kunne åpne forlønnsomme nisjer i markedet også for mindreaktører.

I en verden som forandrer seg kontinuerlig måogså bransjens aktører evne å få til nødvendigomstilling og definere sine roller i forhold til nyerammebetingelser.

Det er imidlertid ikke gitt at slike tilpasningerhos aktørene i markedet nødvendigvis vil giresultater som er forenlig med nasjonale kultur-politiske og distriktspolitiske målsetninger. Ster-kere fokus på bestselgere og svekket interesse foret bredt sortiment som også inneholder de«smale» titlene, kan bli et resultat – dårligeregeografisk spredning og frafall av distriktsbok-handlere et annet.

Litteraturens viktige rolle i kultur- og kunn-skapsformidling er derfor et argument for atdenne bransjen ikke helt overlates til markeds-kreftenes frie spill. I denne forbindelse har myn-dighetene opplagt en rolle å spille, og det viktig-ste bidraget fra den kanten – sett med en bok-handlers øyne – er å støtte bransjeavtalen ellersørge for å opprettholde reguleringer på linjemed det som i dag er nedfelt i den.

Bokhandlerne har gjennom Den norske Bok-handlerforening – som fyller 150 år i år – en vitalog aktiv støttespiller i forsvaret av avtalen, og iforeningens strategiplan 2001–2004 er detteogså en av de høyest prioriterte oppgavene.

Bransjen står overfor store utfordringer og vilganske sikkert fortsette å endre seg – og alleaktører i bransjen må bare innstille seg på det.Likevel kan det være grunn til å holde fast pånoen rammebetingelser som vil gjøre endrings-prosessen mindre dramatisk og forhindre uøn-skete effekter av endringene. I denne sammen-heng er bransjeavtalen viktig. La oss derfor slåring om den og la fine ord om å styrke bokensposisjon som kultur- og kunnskapsformidler fået reelt innhold.

Klartekst / 2. 0112

Universitetsforlagets fagbokseminar erblitt en årviss tradisjon, som samler bredoppslutning. 2. april var det klart forvårens arrangement med fagbøkene ifokus i Folkets hus i Oslo. Denne gangenvar det i hovedsak forfattere innenpedagogikk, sykepleie og medisin sompresenterte ny pensumlitteratur.

Det var Karin Widerberg som fikk forsamlingentil å bråvåkne. Hennes åpningsinnlegg stiltespørsmålet om hvor trett det er normalt å være,og var et tankevekkende innspill om normaltretthet i unormale tider. Etter plenumsåpningenkunne deltakerne velge mellom to seminarrekker:en om sykepleie og medisin, og en med fokus påpedagogikk og humaniora. Den første dekket etbredt spekter av emner, fra sårpleie til moder-mord, fra farmakologi til mental ernæring forsykepleiere, og ble sist, men ikke minst, avrun-det med Johan Cullbergs presentasjon av sin nyebok «Psykoser – et biologisk og humanistiskperspektiv». Den andre seminarrekken tokutgangspunkt i litteraturen, gjennompresenta-sjoner av en ny norsk litteraturhistorie og en nybok om Tarjei Vesaas’ lyrikk. Så overtok de peda-gogiske problemstillinger, med temaene norsksom danningsfag, elevportretter fra det flerkultu-relle klasserommet, elevtilpasset opplæring i eninkluderende skole, og gjennom en presentasjon

av den nye boken om pedagogisk teori og prak-sis ved Ringstabekk skole, som omtales nærmerepå et annet sted i dette bladet. Fagseminareneble avløst midtveis av en ny fellessamling, derTrond Berg Eriksen fortalte forsamlingen hvorfornorske fortellinger ikke er som andre fortellinger.I tillegg til et tettpakket program var det satt avtid til både lunsj og kaffepauser, og til å besøkeden store bokutstillingen som var satt opp i

foajeen i Folkets hus. Det ble fra deltakerne gittuttrykk for at fagbokseminaret er blitt et viktigmøtepunkt, både for sitt fyldige program, bok-presentasjonene og for de uformelle tverrfagligemøter. Ingen tvil om at Universitetsforlagets fag-seminar er kommet for å bli, og at det blirmulighet for nye møter med fagbøkene i fokusvåren 2002.

Fagbøkene i fokus TEKST: NILS PETTER HEDEMANN / FOTO: TINE SOLVANG

13Klartekst / 2. 01

FILOSOFISK FRA SVENDSEN Lars Fr. H. Svendsen, kjent fra bestselgeren «Kjedsomhetens filosofi» og forKlarteksts lesere fra portrettintervjuet i fjor, er nå i full sving som ny redaktørfor Norsk filosofisk tidsskrift. Første utgave under hans redaksjon kommer imai, og er et bredt anlagt dobeltnummer med en rekke temaer: politisk filo-sofi, etikk, filosofi og litteratur, tidsproblematikk, m. m. Svendsen er opptattav formidlingsdelen av filosofifaget, og har som målsetning å gjøre tidsskrif-

tet mer kommunikativt i forhold til en større lesergruppe. Heftene framovervil veksle mellom generelle nummer og temanummer. Blant de planlagtetemaene er fornuft og følelser og biologiens filosofi, der Svendsen menermye av det mest interessante innen filosofien har skjedd de siste årene.

Tidsskrift-.

Fagbokseminaret er en oppfordring til å forsyne seg av kunnskapens tre. I pausene mellom programpostenebenyttet deltakerne anledningen til mer uformelle tverrfaglige samtaler, eller til å fordype seg i det brede fagbok-tilbudet på den store utstillingen i foajeen i Folkets hus.

2. april var det innleveringsfrist forkandidater til Idunn-prisen, Universitets-forlagets nye pris for fremragende fag-formidling. 12. juni er det klart for denstore prisutdelingen. I mellomtiden jobberjuryen på spreng med å finsikte kandi-datene, mens Fredrikstad-kunstnerenJens Hauglin er fullt beskjeftiget med å giIdunn sitt visuelle uttrykk.

Idunn-prisen er ny av året, men bygger videre påtradisjonen fra Tano Aschehougs og det tidligereUniversitetsforlagets faglitterære priser. Prisenskal stimulere forfattere med bøker i arbeid, ogtildeles på grunnlag av en prosjektbeskrivelse, etprøvekapittel og en fremdriftsplan. Kriteriene fortildeling er at prosjektet skal representere en fag-lig og pedagogisk nyvinning, faglitteratur av høyakademisk kvalitet og gjerne være pensumrele-vant på høgskole- eller universitetsnivå. Prisenomfatter også prosjektforslag som helt eller del-vis innebærer nettbaserte løsninger. Prisen harfått navn etter den norrøne gudinnen Idunn,som betyr fornyende og foryngende. Dette harsitt opphav i at Idunn forvarte æsenes mest dyre-bare skatt: epler som gav evig ungdom. Idunn-prisen er på 100 000 kroner og i tillegg en skulp-tur som visualiserer Idunn-skikkelsen og idéenebak prisen. Det er Jens Hauglin som har fått detkunstneriske oppdraget, og Klartekst har kikketinn i kunstnerens verksted.

FRA GLASSHYTTA I FREDRIKSTAD Jens Hauglin (53) er bildende kunstner medbase i Fredrikstad. Han har tidligere vært artdirector i flere firmaer innen reklame og design,og har de siste elleve årene arbeidet som lærer ide samme fagene på videregående skole. Sombildende kunstner arbeider han først og fremstmed maleri, men også med mange andre teknik-ker. For å skape en Idunn for vår tid, lagde hanflere utkast i form av små treskulpturer, men det

ble gjennom et maleri han fant fram til en Idunn-skikkelse med de nødvendige symboler. Det blåbildet viser en figurativ fremtoning med enkvinnelig kropp, en opphøyd figur med et vinge-spenn som viser framdrift. Hodet er et øye somser, med antenner som tar inn signaler. Hauglinkan fortelle at han hadde god nytte av data-teknologien i den videre prosessen. Maleriet blescannet inn og omskapt til en tredimensjonaldesign. Før skulpturen kunne formes, måttematerialvalget foretas. Ønsket om å ivareta denvakre koboltblå fargen fra maleriet, ble utslags-givende. Det måtte bli glass. – Glasset er entransparent nytelse, og lyset gir glasset en enormutstråling, sier kunstneren begeistret. Dermed

var det greit å bo i Fredrikstad, for da var veienkort ned til Glasshytta ved brua over til Gamle-byen. I dette berømte glassblåseriet, der bl.a.Benny Motzfeldt har arbeidet, fikk kunstnerenhjelp og støtte fra Jon Sørensen og Abel Save. Etintenst samarbeid er nå i gang for å skape denendelige glasskulpturen av Idunn til prisut-delingen. Vi har fått se den snaut halvmeter høyeprototypen, og vi kan love leserne at den gamlenorrøne gudinne har fått et både vakkert ogspennende moderne uttrykk, som vil kaste glansover prisseremonien.

Idunn tar formTEKST: NILS PETTER HEDEMANN

FOTO: KJELL JØRGEN HOLBYE

14 Klartekst / 2. 01

Idunn-prisen

I kunstnernes verksted: Hektisk aktivitet i Glasshytta i Fredrikstad. Øverst ser vi glassblåser Jon Sørensen i arbeidmed å lage Idunns kropp. Så fester han vingene – under kunstneren Jens Hauglins årvåkne overvåkning. Nedersttil høyre kan en fornøyd kunstner endelig holde Idunn i hånden og beundre den ferdige glasskulpturen.

=

Nytt Kulturliv Gjennom 22 år har Norgehatt et fagtidsskrift for denoffentlige kultursektoren, Kul-turnytt, som ikke minst vårenaboland har misunt oss. Nåhar bladet gjennomgått enfredelig kulturrevolusjon: Kul-turnytt er blitt Kulturliv.

Kulturnytt har i alle disseårene vært det eneste fagbladetsom har dekket hele kultur-området i Norge. I år tar bladetet skritt videre. Navnet er for-andret til Kulturliv. Designenhar fått en ansiktsløftning ilekker layout ved Jan Neste.Stoffet fornyes, og for første gang på 22 år styrkesstaben med en medredaktør. Esben Hoff, medlang fartstid fra NRK som redaktør av deresmusikkblad, tar plass ved siden av veteranenHerman Berthelsen. Målsettingen for Kulturlivsier bl.a. at magasinet skal tilstrebe å sette sinegen dagsorden, fokusere kulturpolitiske pro-blemstillinger, gi informasjon om kulturpolitiskeinstitusjoner, bidra til nettverksbygging og giinspirasjon og kunnskap.

KULTURREVOLUSJON I BASKERLAND Det første nummeret av Kulturliv viser et bladmed ambisjoner om å prege dagsorden for norskkultur i bred forstand, som en viktig og stadigmer pulserende del av norsk samfunnsliv. En

rekke nye og spenstige spalterser dagens lys. Her er bl.a.klassisk kulturessay til begjærog besvær, innblikk i hodenetil kulturbyråkrater og Norge-rundt-spalte med korte klippom aktuelle kulturnyheter.Hovedoppslaget handler omkulturrevolusjon i Baskerland.Kulturnytt stimulerte i sin tidtil mange gode norske pro-sjekter og utallige delegasjons-reiser, da bladet presenterteden store kultursatsningen idanske Holstebro. Nå kommeren tilsvarende sak om spanskeBilbao. Hvordan kan det ha

seg at ett eneste museum kunne forandre livetfor en hel spansk region? Med midler fra ameri-kanske kunstkapitalister snudde byggingen avGuggenheim-museet utviklingen i Bilbao, stop-pet fraflyttingen, forgubbingen, forsøplingen ogforsuringen, og gav byen ny selvtillit med milli-ardinntekter og voldsom vekst. Det nye Kulturlivsetter i en bred presentasjon fokus på Guggen-heim-fenomenet i Bilbao. Fra Baskerland trekkeslinjen til Norge og lille Rørvik på Namdalskysten.Med inspirasjon fra Bilbao har Rørvik satset påkultur og gedigen arkitektur i det planlagte kyst-kultursenteret Norveg, som skal sette stedet istand til å utvikle næringsliv og styrke lokalsam-funnet.

Tekst: Nils Petter Hedemann

15Klartekst / 2. 01

Skrifter i tiden-. ANTROPOLOGISKSTATUS Hvor står norsk antro-pologi i dag? «Norskantropologisk tids-skrift» (1–2/2001) ut-kommer nå med etspesialnummersom tar pulsen pået variert utvalgnåtidige debatteri og omkringantro-pologifaget, slikde fremstår i våre fagmil-jøer. 16 spesialinviterte bidragsytere blant vårefremste fagfolk tegner til sammen et bredtbilde av antropologiens stilling i dagensNorge.

«Stier, strømmer og steder i norsk antro-pologi» har redaktøren Edvard Hviding, pro-fessor i sosialantropologi ved Universitetet iBergen, satt som overskrift for dette dobbelt-nummeret. Etter fire år i redaktørstolen takkerhan for seg med denne spesialutgaven, somhan har hatt under forberedelse de siste toårene. Heftet viser et mangfold av antropolo-gisk virksomhet som foregår i Norge i dag,med flere linjer av både enighet og uenighetpå kryss og tvers gjennom hele nummeret.Bidragsyterne er åpenbart ikke nervøse forantropologifagets videre overlevelse. De føreri marken sine syn på utfordringer, spenninger,mangler og styrker i fortidige, nåtidige ogfremtidige antropologiske virksomhetsom-råder på et vis som tilsier at faget ennå harmye ugjort, ikke minst i forhold til de proble-mer dagens verden stiller oss overfor. EdvardHviding avslutter sin redaktørgjerning med ålevere en statusrapport, der det er svært myeå hente, i form av inspirasjon så vel som pro-vokasjon, for både antropologer, antropologi-studenter og de mange andre som er nysgjer-rige på antropologifaget. Dobbelnummeretmarkerer også et helt nytt design for tids-skriftet, og fra neste utgave er det Signe Howell,professor i sosialantropologi ved Universiteteti Oslo, som overtar redaktøransvaret.

NYE EDDADet tradisjonsrike litteraturtidsskriftet Edda harfått ny design og ny redaksjon. Redaktørene UnniLangås, Andreas G. Lombnæs og Jahn Thon er alletilknyttet Høgskolen i Agder.

Redaksjonen presenterer tidsskriftet i Asche-hougs og Universitetsforlagets festkledde kantine.Redaktør og førsteamanuensis Jahn Thon begyn-ner med historien. Første utgave av Edda kom utpå Aschehoug i 1914 og er Nordens eldste littera-turtidsskrift. Det sprang ut fra tidsskriftet Samtidenog ble redigert av Gerhard Gran og redaksjons-sekretær Francis Bull. Balanserende mellom tradi-sjon og fornyelse, med formidling i høysetet,redigerte de to Edda i nesten 50 år.

– Edda har vært lite preget av sin tid og har for-andret seg forbausende lite. Det skal være tid forskrifter – ikke skrifter i tiden. Refleksjonen erlangsom, sier Thon.

Til tross for ny design skal ikke tidsskriftet for-andre seg. Funksjonen som publiseringsorgan forlitteraturforskning er stabil. Det har en fortol-kende og formidlende funksjon.

– Hvordan vil dere fange nye lesere? – Regelmessige artikler om ny norsk og nordisk

litteratur vil trolig bety at tidsskriftet opplevesaktuelt og viktig også for andre enn forskere. Idag svikter mediene sin rolle som forsknings- ogkulturformidlere. I det samfunnsmessige rommetkan Edda spille en viktig rolle. Vi vil også oppdraegne studenter til å lese Edda, slik at de når de erferdige, ikke kan leve uten! sier Unni Langås.

Et viktig spørsmål som blir reist, er tidsskriftetstilgjengelighet. Og ikke minst tilgjengelighetenav tid for fordypning, som Hilde Sejersted reflek-terer rundt.

– Hvilken skattkiste gamle og nye utgaver avEdda er for oss som underviser i norsk litteratur!sier hun avslutningsvis i sin innledning om for-holdet mellom leserne og Edda.

Tekst: Mari Bjørkeng / Foto: Tine Solvang

Presseklipp ( )

www. universitetsforlaget. no

Kriminologiprofessor Nils Christie (73) haropplevd det rene prisdryss i mai. Først blehan hedret med «Fridtjof Nansens be-lønning for fremragende forskning» på DetNorske Videnskaps-Akademis årsmøte3. mai. Fire dager senere mottok han Fritt Ord-prisen 2001 på 350 000 kroner frastyreleder Francis Sejersted under etarrangement i Kunstindustrimuseet.

– Jeg syns det er fryktelig gøy og setter stor prispå å motta priser, svarer Nils Christie på våregratulasjoner og spørsmålet om hva han føler nå.– På en måte er det urettferdig å få en ekstrabelønning for stadig å ha hatt det så veldig fint.Selv om det kan være tungt og gå galt i blant,som da jeg jobbet et halvt år i London med enfotnote som resultat, er det et fantastisk privile-gium å være forsker og få øye på sammenhenger.

Nils Christie har gjennom en mannsaldervært en av Universitetsforlagets sentrale fagbok-forfattere, med et sjeldent grep på leserne. Bok-titler som «Hvis skolen ikke fantes», «Hvor tettet samfunn» og «Den gode fiende» har nåddbestselgeropplag, både i Norge og utlandet. Ibegrunnelsen for pristildelingen fra styret iInstitusjonen Fritt Ord heter det: «Gjennom enrekke bøker og debattinnlegg har Nils Christierettet søkelyset mot kriminalitet og samfunns-utvikling, narkotikapolitikk, miljø- og skole-spørsmål. Flere av hans bøker er oversatt til enrekke språk. Som kriminolog er professorChristie hedret som en av verdens ledende.Hans bøker «Pinens begrensning» og «Krimi-nalitetskontroll som industri» har vakt betydeligoppmerksomhet i land som USA og Russland.Nils Christie uttrykker seg forbilledlig enkelt ogklart. Det gjør hans bidrag tilgjengelig langt utover akademiske fagmiljøer.

– Hva er hemmeligheten bak din sjeldne evne tilå nå leserne?

– Da jeg ble spurt om hvem som er minevitenskapelige helter, trakk jeg fram Tom, somer baker på Vidaråsen og har Downs syndrom.

Han bruker sin logikk til å finne svar. Han erutrettelig i å kreve å forstå. For å forklare noe tilTom, må du si det rett ut, og gjerne bruke bilder.Det er et ideal for meg at hvis det kan siesenkelt, skal det sies enkelt. De vitenskapeligesnurrepiperiene har jeg intet til overs for. Desiste årene har jeg skrevet mine bøker først påengelsk, og deretter på norsk. Ettersom mineengelskkunnskaper er begrenset, hjelper dettemeg til å skrive et enklere norsk. Dessuten erjeg fryktelig glad i å skrive. Men det aller viktigsterådet til dem som vil skrive godt, er rett og slett:Skriv!

– Du har tatt upopulære standpunkter, bl.a. inarkotika- og kriminaldebatten. Har det vært tøffetak?

– Ja, det har vært tøft i blant. Det var ubeha-gelig, da jeg var ung og mer sårbar, å bli gjortansvarlig for at et stort problem skulle bli endastørre. Men jeg har aldri vært ute etter provoka-sjoner, og jeg var egentlig aldri i tvil om at dettemåtte sies.

– Tør vi håpe på en ny Nils Christie-bok snart? – Ja, hvis alt går som jeg håper og ønsker, er

det ferdig en ny bok fra min hånd over somme-ren. Jeg skriver også nå først på engelsk, ogboken har arbeidstittelen «A suitable amount ofcrime». Kriminaliteten er en uendelig ressurs,og vi må foreta moralske og praktiske valg omhvor mye av dette vi vil la strafferettsvesenet taseg av, og hvor mye vi vil stelle med på andre ogmer sivile måter,som konfliktløsning ogkonfliktbearbeiding.

Tekst: Nils Petter Hedemann

Foto: Tine Solvang

Han er direkte oppgitt over middelaldrendemellomledere og ledere som bruker tiden på golfog båtpuss fremfor å utvide horisonten. Det delærte for tyve år siden er ikke nødvendigvis detsom er riktig i dag.

Ole Kristian Karlstad i Computerworld om

Petter Gottschalk ved utgivelsen

av «Information Technology Management»

Forfatterne ønsker seg en ny, nasjonal verdi-skapningsvisjon à la Gerhardsen, som skalsamle oss om dette mål: å gjøre Norge til etkunnskapsland i verdensklasse. Dessverre (ellerheldigvis) er tiden for nasjonale visjoner forbi,ikke minst fordi næringslivet selv forlot sittnasjonale ansvar lang tid tilbake.

Gro Ladegaard anmelder

Torger Reve og Erik W. Jakobsens

«Et verdiskapende Norge» i Morgenbladet

Ved siden av at han er en stimulerende foreleser,har Christie også en evne til å formulere overras-kende tanker som får enhver tilhører til å rykketil. Han spiser åpenbart statistikk til frokost oganretter den for hvermansen slik at den blir merenn spiselig – og på kjøpet forståelig.

Per Egil Hegge i Aftenposten

om Nils Christies tredje utgave

av «Kriminalitetskontroll som industri»

Det er alltid spennende med nye innfallsvinklertil undervisningen av kunstfag, og da særlig utfra et tverrfaglig perspektiv. Denne boka er etklart positivt tilskudd, skrevet at forfattere medstor faglig innsikt…

Bjørn Kruse anmelder

Karen Marie Ganer og Anne-Kari Skardhamars bok

«Litteratur, bilde og musikk» i Musikk-Kultur

Christie prises