• BEDRE ENN SEX SIDE 10

• KORSMOPOLITTEN SIDE 14

• DRØM, VIRKELIGHET ELLER GALSKAP SIDE 15

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN / NR. 2. 2004

KLARTEKST

«Jeg mener at det å skrivelærerbøker er undervurdert. For å kunne flytte teoretisk og abstrakt kunnskap over til et nivå som elevene kanskjønne, må du bruke enkle, dagligdagse ord.»

PORTRETTET: Gunn Imsen Foto

: Kri

stin

Rød

land

Nr. 2. 2004 – 5. årgangUniversitetsforlagets magasin

Ansvarlig redaktør: Arne MagnusRedaktør: Tone SlettebakkenRedaksjonssekretær: Hege Ramsenghege.ramseng@universitetsforlaget.no

I redaksjonen: Svein Skarheim, Hege Ramseng, MariannBakken og Merethe Fæhn

Design og layout: Gazette as

Adresse:Universitetsforlaget, Sehestedsgate 3 Postboks 508 Sentrum0105 OsloTelefon: 24 14 75 00Telefaks: 24 14 75 01E-post: klartekst@universitetsforlaget. nowww. universitetsforlaget. no

I Norge har vi en faglitterær tradisjon som deter all grunn til å være stolt av. Det skrives godtog mye på universiteter og høyskoler. Hvert årgjør nye norske forfattere suksess i utlandet, ogantallet oversettelser fra norsk til dansk ogsvensk er for eksempel betydelig større enn denandre veien.

Jeg er imidlertid redd for at politiske priorite-ringer innenfor undervisning og forskning førertil en markant reduksjon i den faglitterære pro-duksjonen. En ambisjon ved den nye reformenfor høyere utdanning har vært å introdusere nyeundervisnings- og evalueringsformer. En konse-kvens er at mange av våre flinkeste fagfolk nåbenytter urimelig mye tid på administrasjon,både i forkant og i etterkant av egen undervis-ning. Samtidig har meritteringskriteriene blittendret i forskningsformidlingens disfavør. Etregime der publisering i internasjonale tids-skrifter er det som teller ved ansettelser ogavansement gjør det mindre attraktivt for denenkelte å bruke tid på fagformidling, i tillegg tilat det blir vanskeligere å få aksept fra institutt-og faktultetsledelse for slik prioritering.

Engelskspråklige lære- og fagbøker har i fleretiår hatt en temmelig konstant markedsandel idet norske fagbokmarkedet. Nytt av året er atengelsk litteratur blir foretrukket framfor norskav språklige og ikke av faglige eller pedagogiskeårsaker. Om dette blir en omfattende trend, vildet være en alvorlig utfordring for fagformidlingpå norsk.

De aller fleste norske fagformidlerne har skrevetav andre årsaker enn de økonomiske, men pen-

sumsalget ved høyskoler og universiteter harsikret forfattere en økonomisk kompensasjon.Utviklingen i høyere utdanning ser ut til å gåmot en økende spesialisering også på laverestudienivåer og en økende konkurranse studie-stedene imellom. Effekten av dette er at antallbestselgere innenfor pensummarkedet blir færreog forlagenes mulighet til å finansiere en bredutgivelsespolitikk blir svekket.

Reformene som nå gjennomføres, kan ha positiveeffekter som forbedret undervisningskvalitet ogøkt studentgjennomstrømning. Det bekym-ringsfulle er hvis offentlige myndigheter ikkeogså ser de negative effektene. Kuttene i støtte-midlene til blant annet Læremiddelutvalget forhøyere utdanning tyder ikke på det, og utdan-ningsinstitusjonenes utstrakte bruk av kompen-dier framfor bøker trekker i samme retning. Deter derfor gledelig at en så ledende aktør somUniversitetet i Oslo ser på evalueringsmodellerog -systemer som vil tilgodese forskere med for-midlingsevne og -ansvar. Jeg håper at andreinstitusjoner vil gjøre det samme, og at manarbeider raskt. Norskspråklige fagbøker er enbærebjelke i det norske utdanningssystemet.Verdier som helhetsforståelse og refleksjon måfortsatt bli ivaretatt. Effektivitet og studiepoenger ikke tilstrekkelige mål når ambi-sjonene er å gjennomføre en kvali-tetsreform.

Redaksjonelt

2 Klartekst / 2. 04

UNIVERSITETSFORLAGETS MAGASIN /NR. 2. 2004

KLARTEKST

Kvalitet og reform?

Til sommeren er det ett år siden kvalitetsreformen for høyere

utdanning ble innført. Her forteller Tor Busch og Jan Ole Vanebo

– begge professorer i organisasjon og ledelse – om sine erfaringer

med omleggingen.

Busch og Vanebo er ansatt ved hver sin høgskole i Trøndelag og står bak enrekke bøker om offentlig administrasjon og ledelse. Siden 1997 har de to ogsåvært ansvarlige for et masterprogram innenfor «public administration». Deburde med andre ord være mer enn kvalifiserte til å uttale seg om den pågå-ende reformen innenfor høyere utdanning – både som deltagere og tilskuere.

Og for å ta det viktigste først: Begge forskerne er generelt sett positive tildet siste årets omfattende endringer.

– I hovedsak vil jeg si at reformen har fungert vitaliserende, sier Vanebo.– Den har for eksempel tvunget fram mer strategisk ledelse ved utdan-

ningsinstitusjonene. Man er nødt til å definere virksomheten sin klarere oglage et tilbud som studentene faktisk ønsker.

Vanebo får støtte fra kollegaen, som likevel understreker at reformen harslått ulikt ut for ulike institusjoner.

– Generelt sett har endringene vært lettere å gjennomføre på høgskoleneenn på universitetene, sier Tor Busch.

– Mange universitetsansatte føler for eksempel at den nye gradsstruktureninnebærer et redusert tilbud. Men for høgskolene – som tidligere i liten gradhar kunnet tilby hovedfag – betyr overgangen til masterstudier en mulighetfor oppgradering. Derfor har reformen også fått en mer positiv mottagelseved disse institusjonene.

MINDRE FORSKNING

Et av kvalitetsreformens viktigste punkter er oppfølgingen av hver enkeltstudent. Det er slutt på få og store eksamener – i stedet skal studentene eva-lueres og få tilbakemelding underveis.

– Selv synes jeg jobben min er vesentlig mer inspirerende og utfordrendenår samspillet med studentene er så tett, sier Jan Ole Vanebo.

– Dessuten merker vi jo at det gir resultater, supplerer Tor Busch.– Vi kan følge studentene og se hvordan de gradvis blir flinkere. Det er

absolutt positivt.Alt er likevel ikke rosenrødt. Begge forskerne ser at den økte fokusering-

en på undervisning har en kostnad i andre enden: mindre tid til forskning. – Jeg tror mange vil føle dette som et dilemma i tiden framover. Vi er nødt

til å finne systemer som gjør at ikke all tid går bort til undervisning, sierBusch, som også ser potensielle problemer i kjølvannet av reformens finan-sieringssystem.

– På den ene siden skal kvalitetsreformen sikre et godt læringsmiljø, medindividuell oppfølging av den enkelte. Men samtidig får institusjonenepenger etter hvor mange vekttall studentene produserer. På sikt kan det føretil et press for å øke studentmassen, slik at institusjonen får bedre økonomi.Og det kan igjen gå ut over læringsmiljøet.

– Her står vi overfor er et dilemma som er innebygd i selve reformen. Detvil først og fremst bli en etisk utfordring for institusjonene å stå imot detøkonomiske presset, istemmer Vanebo, som likevel konkluderer med atreformen var nødvendig.

– Det er alltid ubehagelig med økt konkurranse, men generelt sett førerdet til at institusjonene skjerper seg. Når alt rundt oss er i forandring, kanikke utdanningssektoren kreve å være en fullstendig skjermet næring.

3Klartekst / 2. 04

I fjor høst innførte Universitet i Bergen et

nytt ex.phil.-opplegg hvor undervisningen i

filosofi- og vitenskapshistorie ble tilpasset

de ulike fakultetene. Nå kommer en ny

lærebok for realfagsvarianten av examen

philosophicum, med tittelen Universet er

ikke slik det synes å være.

FILOSOFI OG NATURVITENSKAP

I ET HISTORISK PERSPEKTIV

– Mange filosofihistoriske framstillinger leggerfor lite vekt på sammenhengen mellom filosofi

og naturvitenskap, sier forfatteren, Ragnar Fjel-land.

– Selv ønsker jeg å gi naturvitenskapen densentrale posisjonen den fortjener. I tillegg skriverjeg også om moderne naturvitenskap, fra kvan-temekanikk til kaosteori, og forsøker å trekkenoen linjer mellom gammel og ny tenkning.

Fjelland har utdannelse både innenfor filosofiog teknisk fysikk, og selv håper han den nyeboka kan bidra til å redusere kløften mellomhumaniora og realfagene.

– Hvis motsetningene mellom de to fagområ-dene skal minske, må naturvitenskapen slutte å

tro at den kan gi svar på alt. Samtidig må huma-nistene innse at naturforskningen og teknologi-en reiser interessante spørsmål – spørsmål somogså er en del av kulturen, konstaterer Fjelland.

Boka kommer i august.

Ny bok *

Jan Ole Vanebo og Tor Busch ser innebygde utfordringer i kvalitetsreformene for

høyere utdanning, men tror den generelt fører til en skjerping blant institusjonene

Kvalitetsreformen >– En vitaliserende reformTEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN

Bygger bro mellom filosofi og naturvitenskapTEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN

Grensen mellom fornuftig uro og tvangs-

lidelser er flytende. Noen ganger kan det

være fornuftig å dra hjem for å sjekke

kokeplaten. Men ikke alltid.

Boken Tvangslidelser av psykologen Jarle Eknesbeskriver nettopp disse flytende overgangene, denhandler om differensialdiagnoser, type diagnoserog behandling. Eknes ønsker å vise bredden avdisse lidelsene, og å gi en manual for behandling.

Mange kjenner seg vel igjen i det: «Husket jegnå å skru av platen?» Uroen kan bare dempesgjennom å sjekke, selv om du innerst inne vet atjo da, det gjorde du.

Rundt 15 prosent av oss har innslag av repete-rende uønskede tanker eller trang til å gjørebestemte ting. Det kan være rare «oppheng»som at man alltid må gå på høyre side av for-tauet, eller at man må ha på seg et bestemt plaggforan en eksamen, eller, for den saks skyld, atman må ta en helt bestemt sjekkerunde før manslukker for natten.

Men for 2,5 prosent utvikler dette seg til enlidelse som blir dominerende og behandlings-trengende. Tvangstanker og -handlinger setterseg fast, og kommer igjen og igjen. Hver gang,kanskje opptil flere timer om dagen – kommertvangstanker og tvinger frem tvangsritualer.

FARVEL TIL FORNUFTEN

Pasienten er ikke gal. Han eller hun forstår godt atdet å vaske hendene hver gang hun har tatt i enpengeseddel, er unødvendig. Allikevel skaper detså sterk uro og angst å ikke gjøre det, at håndvas-ken tvinger seg frem, på tross av – ikke på grunnav – pasientens egeninnsikt og selvforståelse.

DIFFERENSIALDIAGNOSER

– Det er flere lidelser som kan minne om tvangs-lidelser, både når det gjelder nevrologi og atferd,som vokale og motoriske tics. Det er viktig å ute-lukke dette før man starter en behandling, forden vil være helt annerledes enn for tvangsli-delsene, understreker Jarle Eknes.

SKRITT FOR SKRITT

Denne boken er tenkt som en behandlingsmanual. – Selv om medikamentell behandling kan være

effektiv, vil jeg som psykolog legge vekt på denkognitive og den atferdsbaserte behandlingen,som for øvrig gir mer robuste resultater ennmedikamentell behandling alene. Eksponerings-terapi har vist seg effektiv, men den må skje isamarbeid med pasienten, som gjør mye av job-ben selv gjennom «hjemmelekser». Litt etter littskal han eller hun være i og bli kjent med denuroen som dukker opp når hun lar være å følgetvangsimpulsene. Gradvis, og med små skritt, vilbedringen komme. Innen et år vil de fleste opple-ve at tvangslidelsen har blitt betydelig redusert.Ofte i en grad som gjør at det ikke lenger opple-ves som lidelse, selv om enkelte restsymptomervanligvis består, forteller Jarle Eknes.

Boka kommer i august.

Tvangslidelser – uro og ritualerTEKST: KRISTIN NORDER EGGEN

4 Klartekst / 2.04

Aktuelt !

Psykolog Jarle Eknes.

– Vi må slutte å se på ulikhet som truende,

sier An-Magritt Hauge, forfatter av Den

felleskulturelle skolen.

I løpet av 1990-tallet ble antallet minoritetsspråk-lige elever i Norge doblet. I dag har 7 prosent avnorske skolebarn et annet førstespråk enn norsk,mens det i Oslo gjelder så mange som 35 prosentav elevene. Samtidig er det kommet nye ramme-planer for lærerutdanningen som krever at alle fagskal inkludere et flerkulturelt perspektiv.

I boka Den felleskulturelle skolen diskuterer An-Magritt Hauge hvordan skolen kan møte disseutfordringene. Og kanskje aller viktigst: hvordanman kan se på det språklige og kulturelle mang-foldet som en ressurs, og ikke som en uheldigomstendighet.

– Mange ser på mangfoldet i skolen som et over-gangsfenomen. Derfor holdes selve skoleorganisa-sjonen konstant, mens man forsøker å forandre påelevene for å få dem til å passe inn, sier Hauge.

Selv mener hun at norske skoler burde gjøredet motsatte: å endre organisering og innholdslik at skolene blir mest mulig tilpasset barna ogderes kulturelle forutsetninger.

– I dag er det vanlig med egne tiltak for mino-ritetsspråklige elever, som foregår utenfor felles-skapet. Dette er nødvendig for å møte mange avelevenes behov. Men hvis det flerkulturelle fel-lesskapet skal ivaretas, må mangfoldet ogsåinkluderes i hverdagen i klasserommet, sierHauge.

– Hva er det viktigste som må til for å skape enfelleskulturell skole?

– For det første må vi få flere tospråkligelærere inn i skolen, og her gjøres det nå en spe-siell innsats fra statens side. For det andre må all-mennlærerne heve kompetansen sin, slik atarbeidet med minoritetsspråklige elever ikkebare overlates til ekspertene. De må blant annetlære å ha et sammenliknende perspektiv i under-visningen og bruke barnas varierte erfaringer.

Som eksempel nevner Hauge en naturfagstimeom stjernehimmelen. Da vil det være nærlig-gende å sammenlikne de to halvkulene og dis-kutere forskjeller i perspektiver og ståsted. Slikkan det kulturelle mangfoldet få et konkretpedagogisk innhold.

– Men vil ikke overgangen til en felleskulturellskole kreve enorme ressurser?

– Ikke nødvendigvis. En slik tankegang forut-setter at man skal fortsette med alt det tradisjo-nelle, og så få inn en rekke ekstra elementer i til-legg. Men slik er det ikke: Man må rett og slettgjøre ting på en ny måte. Og dét koster ikke all-tid så mye ekstra penger, sier Hauge, som ogsåtar et litt overraskende oppgjør med idealet om åvære «fargeblind» i løpet av boka.

– Jeg vet at mange bruker begrepet som etplussord i flerkulturelle sammenhenger. Men enlærers viktigste oppgave er å se hver enkelt elevsom individ. Og hvis man later som om manikke ser at én av barna er fra Ghana, da overserman en viktig side ved vedkommendes identitet.

– De andre ungene ser det jo veldig godt, oghan som er fra Ghana vet at han er svart og snak-ker et annet språk. Da blir det rart å behandlealle elevene som om de var hvite middelklasse-barn. Det handler rett og slett om å bruke ele-venes språklige og kulturelle kompetanse. Ogom at det må være lov å være annerledes.

Boka kommer 1. juli.

Mangfoldet inn i klasserommetTEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN

Den norske barnevernloven har høye idea-

ler: Den har barnets beste i fokus, vil sørge

for at det vokser opp under så gode forhold

som mulig.

Loven har tre viktige føringer, forteller TorilHavik, psykolog og medforfatter av boken «Bar-nevernet – forutsetning og gjennomføring».

Føringene legger vekt på at barnet, så langt sommulig, skal vokse opp hos sine biologiske foreldre.

Barnevernets inngrep skal også være så mildesom mulig.

Sist, men ikke minst: Barnevernet skal samar-beide med foreldrene.

Hensikten med denne boken er å løfte frem ogbelyse mange av de dilemmaene barnevernsar-beideren kommer opp i når han eller hun skalfølge lovens bokstav og hensikt – til barnetsbeste. Vi forsøker å belyse dette gjennom fleresynsvinkler – det psykososiale, det juridiske og

det sosialfaglige, forteller Havik, som har skrevetboken sammen med advokat Mette Yvonne Lar-sen, høgskolelektor Sigrid Nordstoga og sosiologJarmund Veland.

Dilemmaene man kommer opp i gjennomutførelsen av praktisk barnevernsarbeid ermange og vanskelige å håndtere, sier Havik. Haneller hun skal sjonglere i sin dobbeltrolle i for-hold til foreldrene: Deres samarbeidspartner ogkritiker. Hun skal hjelpe til med å ivareta barnetsbehov, men også familiens og foreldrenes behov.Og hun skal hele tiden ivareta det faglige blikketog skjønnet som er nødvendig for godt ogansvarlig barnevernsarbeid. Det er disse dilem-maene denne boken handler om, sier Havik.

– Det handler om å løfte og belyse disse situa-sjonene og behandle dem på et mer overordnetog prinsipielt nivå. En stor og viktig prinsippde-batt er den om avveiningen mellom de univer-selle retningslinjene og de spesielle de som

avhenger av barnets behov og egenart, og famili-ens behov og egenart. Hva skal veie tyngst?

– Et annet viktig dilemma er den verdimessigeutfordringen som ligger i at uansett hva slagsvedtak man gjør, har man ikke kontroll over delangsiktige virkningene av det. Dette er det vik-tig å sette ord på, sier Havik.

Denne boken tar ikke mål av seg til å gi noenoppskrift på hvordan man håndterer slike barne-vernsfaglige dilemmaer i spennet mellom detideelle og det reelle, det universelle og det spesi-elle, men den ønsker å skape grunnlag forbevisstgjøring og gjenkjennelse i utførelsen avpraktisk barnevernsarbeid.

Boka kommer i september.

Barnevernsarbeid: Lov, skjønn og dilemmaTEKST: KRISTIN NORDER EGGEN

Psykolog Toril Havik (t.h.) har sammen med (fra ven-

stre) høgsskolelekotor Sigrid Nordstoga, advokat

Mette Yvonne Larsen og sosiolog Jarmund Veland

skrevet boken Barnevernet – fortutsetning og

gjennomføring.

5Klartekst / 2.04

An-Magritt Hauge er forfatter av boken Den felles-

kulturelle skolen, som utkommer i juli.

Ny bok *

Ny bok *

I de neste månedene gir Universitets-

forlaget ut to nye bøker om ungdoms-

skolen – den ene skrevet av en pedagog,

den andre av en sosiolog. Til sammen gir

de ulike perspektiver på det som er blitt

kalt «grunnskolens glemte trinn».

Lars Helles nye bok Ungdomstrinnet starter medet tenkt eksempel. Den nyutdannede og selv-sikre læreren John har fått sin første jobb veden ungdomsskole. Selv tar han ikke så tungt påoppgaven, men etter hvert oppdager han atjobben ikke er så enkel likevel. Ungdomstrin-nets utfordringer vokser rett og slett John overhodet.

Resten av Helles bok fungerer som en guidetil den nybakte og frustrerte læreren. Gjennomåtte kapitler diskuterer forfatteren blant annetevalueringsmetoder, arbeidsmåter, eleveneskognitive utvikling og forutsetninger for et godtlæringsmiljø. Gjennom eksempler og konkretetips gir han en håndsrekning til alle ungdoms-skolelærere som er nysgjerrige på sin egenjobb.

– Ungdomstrinnet er spesielt av flere grun-ner, sier Helle, som selv har lang erfaring somlærer på dette nivået.

– For det første skifter utdanningen karakter:Man forlater barneskolens elevtilpassede vur-deringsmåter og erstatter dem med karakterersom skal måle og veie ungene. For det andregjennomgår elevene en rekke fysiske og psykis-ke forandringer i denne perioden. Og for dettredje har barna gått på skolen en stund – debegynner å få andre interesser som betyr merfor dem enn dobbelt konsonant.

– Hva er ditt viktigste råd til ungdomsskole-lærerne?

– At de ser på elevene som noen som vil. Forå få til det må man lytte til ungene og ta demmed på råd.

– I tillegg er det viktig å gi hver enkelt elevtilpasset opplæring. Problemet er bare at evalu-eringssystemet på mange måter står i motset-ning til idealet om individuell tilpasning, sierHelle, som er spent på utviklingen i det norskeskolevesenet.

– Kristin Clemets landsomfattende testsys-tem kan føre til at skolene får et helt annettrykk på seg, og da vil det bli fristende å foku-sere på prøvene i stedet for på læreplanen. Å ståimot det presset kan bli veldig vanskelig.

Ungdomsskolens utfordringer

6 Klartekst / 2.04

– I et vanlig livsløp er ungdomsskolen en

av de siste arenaene hvor vi må være sam-

men med folk som er veldig forskjellige fra

oss. Det gjør den veldig interessant som

samhandlingsarena, sier sosiolog Selma

Therese Lyng, som er aktuell med en ny

bok om elevroller og elevtyper i ungdoms-

skolen, «Elevtyper på ungdomstrinnet»

I boka ser Lyng nærmer på elevkategorier som«Machogutten», «Nerden», «Villkatten» og«Gulljenta» – for å nevne noen – og viser hvor-dan ungdomsskoleelever er involvert i identi-

tetsprosjekter som er med på å bestemme opp-førselen deres. Samtidig beskriver hun hvordandet sosiale rollespillet virker inn på selvelæringssituasjonen.

– De elevtypene barna identifiserer seg med harbetydning for hva slags lærestoff, arbeidsmåter oglærertyper de kan vise at de liker. En typiskmachogutt vil for eksempel ha vanskelig for å viseen nerdete lærertype respekt. Og hvis den relasjo-nen ikke fungerer, er heller ikke forutsetningenefor læring til stede, sier Lyng, som likevel tror atdet er mulig å forandre på elevenes sosiale rolle-spill og bruke det aktivt i læringsarbeidet.

– Et av mine tips er at lærerne tenker mer påseg selv som regissører. De har nemlig mulighettil å definere og styre de dramaene som utspillerseg i klasserommet, sier hun, og sender noentrøstende ord til alle de ungdomsskolelærernesom føler at de mislykkes i møter med elevene.

– Jeg tror mange i det stille bebreider seg selvfor relasjoner som ikke fungerer. Men selv forsø-ker jeg å vise at mange dårlige møter mellomlærere og elever har rot i sosiokulturelle prosesser.Og disse prosessene er det mulig å gjøre noe med. «Elevtyper på ungdomstrinnet» kommer i høst.

TEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN

Elevtyper på ungdomstrinnet

TEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN

Med utgangspunkt i lang erfaring som lærer i ung-

domsskolen gir Lars Helle i «Ungdomstrinnslæreren»

eksempler og konkrete tips til andre ungdomsskole-

lærere.

Ny bok *

Ny bok *

Gjennom mer enn et halvt hundreår har norskeforberedende-studenter pugget sin filosofihisto-rie. I flere årtier var Arne Næss’ versjon dendominerende. Senere er flere konkurrenter kom-met til, de siste årene med Gunnar Skirbekk ogNils Giljes versjon i føringen. Med kvalitetsrefor-men skjer det nye ting, og ikke uvanlig går detakademiske miljøet i Bergen i front. Filosofilæ-rerne Lars Fr. H. Svendsen og Simo Säätelä har desiste par årene undervist ex.phil.-studenter påhistorisk-filosofisk fakultet etter den såkalteseminarmodellen. De har valgt å gripe dette fun-damentalt annerledes an enn sine forgjengere.Den kronologiske filosofihistoriske framstillings-formen er forlatt til fordel for en mer logisk opp-bygning, der epoker og filosofer faller inn underulike temaer. Studentresponsen har vært over-veldende, og nå kommer resultatet av arbeidet ibokform. Klartekst har snakket med en av forfat-terne, Lars Fr. H. Svendsen.

TILBAKE TIL PLATON

– «Det sanne, det gode og det skjønne» er tittelen påden nye innføringen i filosofi. Er det disse tre sakenefilosofi handler om?

– Filosofi er som fag så bredt at det er vanske-lig å tenke seg et eneste tema som ikke hører til.Tittelen viser tilbake til Platon og hans systema-tiske grep for å ordne filosofien. Mennesketserkjennelse og ulike syn på viten, sannhet, viten-skap, forståelse og språk omfattes av «detsanne», mens «det gode» rommer ulike normati-ve etiske teorier, spørsmålet om hvorvidt men-nesket har fri vilje, samt hva som kjennetegnerdet menneskelige selvet. Dessuten har vi lagt storvekt på «det skjønne», særlig fordi estetikken ogforholdet mellom kunst, moral og erkjennelse erviktig for studenter i humaniora.

EN FRAFALLEN KANTIANER

– Du skriver tidlig i boken at all vestlig filosofi kankarakteriseres som en serie fotnoter til Platon. Er dethan som er din favorittfilosof.

– Nei, det er det nok ikke. Her siterte jeg enmeget berømt og treffende uttalelse om den euro-peiske filosofitradisjon av Alfred North White-head, og dette synspunktet har styrt premissenefor mye av framstillingen. Selv er jeg nok mer aven kantianer, eller kanskje en frafallen kantianer.

– Hvilke filosofer står mest sentralt i framstillingen? – Alle de store filosofene er med, selv om vi

har gått tematisk til verks, Platon, Sokrates, Ari-

stoteles, Decartes, Hume, Kant, osv. Vi har dess-uten lagt større vekt enn vanlig på nyere filosoferfra forrige århundre, som Foucault, Gadamer,Heidegger, Wittgenstein, Merleau-Ponty, m fl.

FRA MARX TIL MATRIX

– Har filmfiguren Matrix noe i en filosofihistorie ågjøre.

– Ja, Matrix er en film som tar opp masse filo-sofiske problemstillinger. Filmen er veldig influ-ert av filosofi og refererer for eksempel tilbake tilPlatons hulelignelse eller Descartes’ hypoteser.Vi har lagt vekt på å trekke inn flere av dennetypen eksempler, for å gi unge lesere noen flereknagger å henge filosofiske spørsmål på.

– Du har i løpet av de siste fem årene utgitt bøkerom «Kjedsomhetens filosofi», «Ondskapens filosofi»,«Kunst», en kritikk av biologismen, samt grunnbo-ken «hva er FILOSOFI», i tillegg til at du har eta-blert deg som rikssynser og vært filosofilærerer vedUniversitetet i Bergen. Hvordan rekker du alt?

– Jeg har nok en veldig solid protestantiskarbeidsmoral. Dessuten er filosofi noe av detabsolutt morsomste jeg kan tenke meg å drivemed. Så akkurat i dette tilfelle går faktisk prote-stantisme og glede godt i hop.

IDUNN-PRISVINNER

– Ideen til denne boken ble tildelt IDUNN-prisen ifjor. Har den vært viktig for å få prosjektet realisert?

– Det har den vært. Midlene fra prisen gjordedet mulig å få satt av tid til å gjøre dette arbei-det. En foreløpig versjon har vært brukt i kom-pendieform i Bergen i to semester, og vi harhøstet masse nyttig lærdom av det. Studentenehar vært veldig positive til den tematiske inn-fallsvinkelen, men vi har også omarbeidet sværtmye etter responsen fra dem. Det er en omfat-tende revisjon av manuskriptet som nå kom-mer i bokform. Jeg vil hevde at, selv om dette iutgangspunktet ble skrevet for ex.phil.-studen-ter i Bergen, boken kan leses mye bredere enndet. Vår filosofiframstilling forutsetter ingenforkunnskaper.

ALLEREDE ANMELDT,

OG ILLUSTRERT AV ET VERDENSNAVN

«Det gode, det sanne og det skjønne» vil forelig-ge som bok i god tid før høstsemesteret og bok-høsten tar til. Det er en av ytterst få bøker som eranmeldt allerede før den er utgitt. Mia Bernerskrev en begeistret omtale i Morgenbladet medutgangspunkt i kompendieversjonen. Bokutga-ven blir likevel annerledes. I tillegg til denomfattende revisjonen blir den rikt illustrert, ogdet er ingen ringere enn Jason som har påtatt segoppdraget. John Arne Sæterøy, som er kunstne-rens egentlige navn, er kjent for serier som«Jernvognen» og «Vent litt». Jason er i fremsterekke blant dagens tegneserieskapere, både iNorge og internasjonalt. Ingen norsk tegneserie-skaper er oversatt til så mange språk, bl.a.Frankrike, Spania, USA og Korea, og han harhentet hjem de mest prestisjetunge internasjonaletegneserieprisene.

Kronologien kullkastes– i det sanne, det gode og det skjønnes tjeneste

Idunn-prisvinner★

7Klartekst / 2.04

TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

ILLUSTRASJON: JASON

Filosofilærerne Lars Fr. H Svensen og Simo Säätelä gir

ut innføringsbok i filosofi, Det sanne, det gode, det

skjønne, rikt illustrert av ingen ringere enn Jason.

8 Klartekst / 2.04

– Jeg ønsker meg en politisk debatt i Stortinget om

kunnskapsbegrepet. Før har det hett kunnskaper og

holdninger og ferdigheter. Dette er nå skiftet ut med

fellesbegrepet kompetanse.

Gunn Imsen

Portrettet

Studentene hyller fortsatt Imsens lærerbøker tjue år etter at de

kom ut. I dagens utdanningspolitiske debatt stiller den aktive

pedagogen spørsmål ved kunnskapens vilkår i skolen.

– Gunn Imsen er knall! En eksamensstressa avgangsstudent ved Høgskolen i Oslo finner overskuddtil å juble over en professor hun aldri har møtt. Tjue år etter den første utgi-velsen av «Elevens verden. Innføring i pedagogisk psykologi» er den fortsatten av de mest sentrale lærebøkene i pensum. Tvillingboka, «Lærerens ver-den. Innføring i generell didaktikk» fra 1997, er blitt like uunnværlig.

– Hun tar vanskelige teorier ned på et forståelig nivå, forklarer lærerstu-denten.

Professor Imsen smiler smigret. Uten spor av selvgodhet, kun en tilfredsmine over at bøkene fortsatt virker etter intensjonen.

– Der berører hun noe jeg er svært opptatt av. Det å skrive lærebøker harikke høy prestisje i det akademiske miljøet. Det er jo ikke forskning, menformidlig av kunnskap. Jeg mener at det å skrive lærebøker er undervurdert.For å kunne flytte teoretisk og abstrakt kunnskap over til et nivå som ele-vene kan skjønne, må du bruke enkle, dagligdagse ord. Det forutsetter at duhar forstått teoriene og fenomenet inn til beinet før du kan tillate deg frihe-ten å bruke helt enkle ord. Det er en ganske vanskelig prosess. Da kan duikke lure deg sjøl.

Kanskje lærte Imsen et og annet triks av sin tidligere foreleser i fysikk Hel-mut Ormestad, som senere ble en av de to gamle, morsomme fysikerne i tv-programmet «Fysikk på roterommet».

– Han var herlig. Han forklarte entropi med å si «så har vi et varmt kar herog et kaldt kar der. Så putter vi en dæsj varme herfra og oppi der». Vi haddeørene på stilk! Den beste forskningsformidlingen er når du kan gjøre det på enmåte alle kan forstå. Ingen fenomener er mer kompliserte enn at de kan fram-stilles på en enkel måte. Jeg er sikker på at Albert Einstein ville sagt det samme.

Ikke bare studentene hyller hennes tilnærming til vitenskapen. GunnImsens 25 år ved NTNU og store vitenskapelige produksjon, har gjort hennetil en anerkjent skikkelse i forskermiljøet og en ettertraktet foredragsholderutenfor institusjonen. Imsen har også stor faglig tillit fra sentrale myndighe-ter. Til tross for at hun har våget å stille seg kritisk til sider ved utdannings-politikken hos så vel Gudmund Hernes som Kristin Clemet.

– I den nye stortingsmeldingen, «Kultur for Læring», kjører Kristin Cle-met en klart individualistisk linje. Hernes var opptatt av at det skulle væreen balanse mellom fellesskap og tilpasset læring. Man skulle prøve å tilpas-se undervisningen til den enkelte elev, mens lærestoffet skulle være felles. Ide nye retningslinjene er alt om fellesskapet borte. Jeg håper virkelig at stor-tingsrepresentantene er bevisst på hva dette innebærer.

Antologien «Det ustyrlige klasserommet»,som er redigert av Imsen, bygger på forsk-ningsresultater fra Evaluering av Reform97. I sin artikkel bemerker hun dennedreiningen i arbeidsformene i skolen. Til-passet undervisning er blitt trylleformelenfor kvalitet. Svensk forskning viser at indi-vidualiserte arbeidsformer er i framvekstpå bekostning av fellesundervisning, fellesdialoger og diskusjoner i klassen.

– Jeg må spørre om man ikke taper noeder? Dette fellesskapet med kollektive dia-loger er viktig i den moralske oppdra-gelsen. Det skjer en ureflektert individuali-sering i skolen for tiden, som gjør at vikanskje mister viktige dimensjoner. Alllæring og all oppdragelse må skje i et sosi-alt forum, ikke i et sosialt vakuum.

– Den svenske professoren Kjell Granström framfører et interessant argu-ment som jeg selv har tenkt lenge på: «Elevene trenes opp til å være vel-gende forbrukere i et marked av pedagogiske tilbud. Det er en slags skjultopplæring til det å være kunder i et utbud av markedsvarer.» Der er det entankevekkende parallell til kvalifikasjoner som trengs i det nyliberalistiskeverdensmarkedet.

– Ødelegger Kristin Clemet skolen?– Nei, det greier hun ikke. Det er det ingen enkeltminister som greier alene.Den norske skolen er veletablert med mange dyktige lærere. Det meste avinternasjonal forskning viser også at reformer bare når et stykke inn i denpraktiske virkeligheten, det meste forblir som før. Men med en reform kom-mer det ofte nye lærebøker, så på innholdssida skjer det nok en forandring.I evalueringen av Reform 97 ser vi også at læreplanen er mye anvendt i for-beredelsene til timene. Men jeg har også hørt om en lærer på Vestlandet somsa det slik: «Det finnes ikke den læreplan som ikke kan tilpasses min under-visning,» ler Imsen avvæpnende.

– Jeg ønsker meg en politisk debatt i Stortinget om kunnskapsbegrepet.Før har det hett kunnskaper og holdninger og ferdigheter. Dette er nå skif-tet ut med fellesbegrepet kompetanse. Det vil si at vi dreier hele kunn-skapsfilosofien i læreplanen mot effektivitet og anvendelse. Denne nyansenmellom kunnskap og kompetanse var noe elevaksjonen mot nasjonaleprøver grep fatt i. Det er en modenhet fra tiendeklassinger som imponerermeg.

Gunn Imsens VerdenTEKST OG FOTO: KRISTIN RØDLAND

9Klartekst / 2.04

PROFESSOR GUNN IMSEN

Pedagogisk institutt, Norgesteknisk-naturvitenskapeligeuniversitet, TrondheimFødt 11. juni 1946Bosatt i TrondheimCand.real. 1971 ved UiOFørsteamanuensis, 1984,Univ. i TrondheimProfessor 1990, Univ. i BergenForsker ved norsk senter forbarneforskning 1992–1993Professor i didaktikk vedPedagogisk institutt, NTNUHun har gjesteforelest ved fireutenlandske universiteter,sittet i en mengde styrer ogkomitéer, ledet flere forsk-ningsprosjekter, og utgittlærerbokklassikerne Elevens

Verden og Lærerens Verden

som snart skal revideres fortredje gang.

Professoren er kjent for å være godt oppdatert i skolepolitikken, men hunhar også slått en tung faglig neve ned på andre områder. Bak seg har hunflere forskningsprosjekter om likestilling og kvinners motivasjoner, verdi-orientering og yrkesvalg.

– Jeg våkna først som feminist etter at jeg ble ansatt ved Universitetet iTrondheim. Da jeg kom tilbake etter tre måneders fødselspermisjon på mid-ten av 1970-tallet, fikk jeg beskjed om at jeg hadde vært så lenge borte at jegmåtte ta igjen det forsømte og ble lessa ned med undervisning. Det fikk dettil å boble inni ryggraden.

– Jeg oppdaget at flere av teoriene som står sentralt i pedagogikken, erfokusert på det man den gang karakteriserte som typisk mannlige verdiersom prestasjon og konkurranseorientert motivasjon. Det lå en uuttalt verdi-dimensjon i teoriene om at alle mennesker er mest opptatt av å prestere mestmulig. Men det fins også andre motivasjonsformer, som omsorg og hand-linger basert på ønske om kommunikasjon og sosialt liv. Dette mangler imotivasjonsteoriene.

– Likestillingen er kommet langt i Norge, men fortsatt velger jenter oggutter forskjellige utdannings- og yrkesveier i altfor stor grad, og lønnsfor-holdene i yrkeslivet er kjønnssegregert på en uakseptabel måte.

Imsen gikk rett inn i en lektorstilling i ungdomsskolen etter fullført hoved-fag, og hadde aldri ambisjoner om å bli annet enn lærer. Det er misnøye med

mannlige ledere som har vært utløsende grunner til at hun har skiftet jobbog dermed klatret i stigen, uten at dette var planlagt.

– Jeg søkte professorat fordi jeg plutselig så at jeg hadde minst like myevitenskapelig produksjon som mannlige kolleger. Jeg har aldri likt å kon-kurrere. Man har det bedre inni seg, hvis man ikke er så ambisiøs.

Hovedfagsstudenter forteller om en strengt strukturert og dyktig veileder.Men også en med overraskende omsorg for hvordan både studentene ogkjærestenes deres har det.

– Vi har så mange flotte studenter her. Det er moro å se hvordan de vok-ser på å slite seg gjennom en hovedfagsoppgave og finner ut hvilke potensi-aler de virkelig har.

Ønsket om å inspirere til andres faglige løft og en tendens til å ta felles-oppgaver på instituttet på egne skuldrer, kan riktignok føre til lange arbeids-kvelder.

– Heldigvis har jeg en snill mann som også er akademiker, og som erminst like arbeidsnarkoman som jeg. Vi pleier å ta en felles pause til Dags-revyen, smiler hun.

Deretter fortsetter Gunn, i selskap av katten Hufsa, med faglige sysler tilover midnatt.

10 Klartekst / 2.04

Portrettet

– Når skrivinger går riktig bra, når det virke-

lig fungerer, finnes det få ting som kan kon-

kurrere. Da er det nesten bedre enn sex.

– Intet er bedre enn sex? – Jeg sa nesten. Har man temperamentet, har

man legningen, kan man holde ut med eget sel-skap i ukevis, månedsvis i strekk – for det er etensomt yrke, «this lonely art of ours» – ja, dakan det være det mest lystfylte som finnes.

Denne replikkvekslingen fra et intervju med densvenske historikeren Peter Englund forteller sittom forfatterens skriveglede. En glede som medenestående fortellerevne formidles til leseren.Debutboken Poltava ble i 1988 til manges forbau-selse en av tidenes boksuksesser i Sverige med etsalg på 250 000 eksemplarer, og kom snart pånorsk i Trond Berg Eriksens oversettelse. Senereovertok Per Qvale jobben som oversetter for Sve-riges stjernehistoriker, med essaysamlingene For-tidens landskap og Brev fra nullpunktet. I løpet avsommeren er også Englunds siste bok – Stillhetenshistorie – klar for det norske markedet.

TYREFEKTING OG TULIPANLØK

I Stillhetens historie og andre essays hengir PeterEnglund seg helt til den lille historien – den stil-le gang og de langsomme skiftene som etterlateravtrykk i våre liv. Avtrykk som ofte kan værestørre enn dem som den store historiens drama-tikk skaper, slik det ble skildret i fortellingen omen hærs undergang ved Poltava.

De nye essayene handler om gjenstander,vaner og hendelser som er blitt selvfølgeligheteri vår hverdag, ting vi ikke reflekterer over i his-torisk lys, men som like fullt har sin bakgrunn ifortiden. Hit hører bindersen, skrujernet, bril-lene, tannbørsten, utstillingsvinduet, og ham-burgerens historie. Motenes endringer og uliketiders skjønnhetsideal inngår i kroppens histo-rie. Den spanske tyrefektingskulturen avfødertanker rundt dødens historie. Og verdens førstefinansboble handler om opphissede spekulasjo-ner i tulipanløk.

EN NYTELSE FOR TANKEN

Med Stillhetens historie er Englund igjen blittmøtt med ovasjoner av svenske anmeldere.

«Mästerlig skildring av det lilla livet,» skriverGöran Hägg i Aftonbladet, mens Håkan Arvids-son i Svenska Dagbladet sidestiller Englund somessayist med nobelprisvinneren Albert Camus iMyten om Sisyfos. Om ikke Peter Englund selv ernobelpriskandidat ennå, er han i hvert fall blantdem som bestemmer hvem som vinner. Han ernemlig en av «De Aderton», som medlem avSvenska Akademien. Hver torsdag avbryter hansin ensomme forfattergjerning utenfor Uppsala,for å dra på akademimøtet med etterfølgendemiddag på den legendariske restauranten «Gyl-lene Freden» i Gamla Stan.

Historiefortelleren Peter Englund har også enhøy stjerne blant våre hjemlige kritikere og for-fattere. Hans tre tidligere norske utgivelser ermøtt med samstemt hyllest fra anmelderkorpset.Om den nye boken skriver forfatteren Jan Kjær-stad følgende: «Englund åpner bakdører og lyseropp historiens rom fra helt overraskende vinkler.En nytelse for tanken. Årets fagbok.»

Bedre enn sex?TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

Ny bok *

Avisen dør med dagen, sies det. Men enkelteavisartikler kan vise seg å få et langt liv. HaraldStanghelle og John Olav Egeland i Dagbladetforetok et dristig grep da de for fem år sidenutfordret akademia til å bidra i tabloidens nyelørdagsmagasin. Under veiledning av AndreasHompland ble en håndfull fagfolk invitert til åskrive i magasinspalten «Spor». Noen bidrags-ytere har falt fra og andre kommet til underveis,men etter et halvt decennium er psykiaterenFinn Skårderud, historikeren Erling Sandmo ogsosiologen Willy Pedersen stadig aktive somtabloidspaltister. Nå samler de tre noen av sinebeste bidrag i boken Noen spor.

Norske forskere og fagfolk har – med noen fåhederlige unntak – en trygg tradisjon for å holdeseg i sine elfenbenstårn med full faglig ryggdek-ning gjennom forsvarlige fotnoteapparater. Trio-en i Dagbladet bryter markant med denne isola-sjonismen, og vi har snakket med Willy Peder-sen om hvordan det er å forflytte seg fra akade-mia til tabloidpressen.

EN SÆREGEN SJANGER

– Er slik spaltistvirksomhet faglig forsvarlig for enprofessor?

– Jeg tror vi står rimelig støtt. Her har det værtviktig å kunne tingene fra faget for å formuleresubjektive, men også mer allmenne poenger. Vibrukte en god stund på å skrive oss inn, men etterhvert ble konsulent Hompland frakoblet, og dahadde vi funnet en form som vi trivdes med.

– Men har gamle avisartikler noen interesse i bok-form?

– For det første har vi luket ut alt som haddeaktualitetspreg, og vi står igjen med 15–20bidrag fra hver, av til sammen 50–60 den enkel-te har skrevet i løpet av disse årene. Jeg syns deter morsomt å se disse artiklene i sammenheng,og en god del respons – bl.a. gjennom mye e-post – indikerer at ganske mange er interessert.

– Hva kjennetegner denne sjangeren dere harutviklet?

– Jeg mener vi har skapt en sjanger som ernokså ulik den avisens egne spaltister bruker,også dyktige og teoretisk skolerte folk som SisselBenneche Osvold og Gudleiv Forr. Våre bidrager på annen måte faglig betingede kommentarertil aktuelle temaer, for et nokså bredt publikum,selv om vi alle skriver med en tydelig subjektivklangbunn.

TRIO MED TREKLANG

– Har dette akademiske trekløveret noe fellespreg? – Nå, når vi snur oss og ser tilbake på bidra-

gene, blir det tydelig at vi har utviklet dette sam-men. Langt på vei skriver vi om samme saker, oghar mange felles temaer. I bunnen ligger et hen-holdsvis historisk, psykiatrisk og sosiologisk per-spektiv, men noen teoretikere – for eksempelFoucault, Bourdieu eller Sennet – har nok spilt enrolle for alle tre. Det har vært morsomt, nå i etter-tid, å se hvordan tekstene viser til hverandre, selvom dette aldri var noen bevisst plan. Jeg oppleverat de utgjør en samtale, og vi har ordnet dem påen måte som nettopp understreker dette. Vi harskrevet opp mot hverandre i mange år, nå ser jegat vi også har lyttet mer enn jeg har vært klar over.En kan komme i godt humør av mindre.

Spalten «Spor» har altså i løpet av en femårs-periode satt seg og blitt en særegen institusjon iDagbladet, med sterk status i redaksjonen og godrespons fra leserne. Når Finn Skårderud, ErlingSandmo og Willy Pedersen nå har redigert sinebeste bidrag sammen i bokform, settes artikleneinn i en ny kontekst. I boken er artiklene samlettematisk under fellesoverskrifter, som ogsåunderstreker forfatternes poetiske tone, slik som«Orden», «Minne», «Språk», «Rang», «Natt» og«Bånd».

Boka kommer i august.

Varige sporTEKST: NILS PETTER HEDEMANN

11Klartekst / 2.04

Aktuelt !

Willy Pedersen mener boken «Noen spor» gir faglig

betingede kommentarer til aktuelle temaer for et

bredt publikum. Han er medforfatter av boken sam-

men med Finn Skårderud og Erling Sandmo.

NORSK BOK BIDRAR TIL

ESTISK SKOLEREFORM

«Elevtilpasset opplæring» er en fersk bok somJorun Buli Holmberg og Kjell Skogen, begge vedInstitutt for spesialpedagogikk, Universitetet iOslo, har skrevet sammen. Den står for en inno-vasjonstilnærming der utgangspunktet er atverken tilpasset opplæring eller inkludering kanoppnås en gang for alle. Det dreier seg om å få igang en vedvarende endring der alle aktørenearbeider med små forbedringer fra hvert sittståsted.

Et forlag med det forlokkende navnet «ElParadiso» i den estiske universitetsbyen Tarttuhar nå fått støtte fra sitt lands utdanningsde-partement til å utgi denne boka på estisk i seri-en «Det 21. århundres skole» sammen medandre viktige bøker for å heve kvaliteten på sko-len og undervisningen i Estland.

SOSIALANTROPOLOGI

TIL FINLAND OG POLEN

Sosialantropologien har alltid vært av de mestinternasjonale universitetsfagene, og slik er detogså blitt med Thomas Hylland Eriksens lære-bok «Små steder – store spørsmål. Innføring isosialantropologi». Den kom i en første utgavepå norsk på Universitetsforlaget i 1993;andreutgaven kom fem år etterpå. Den har iflere år vært tilgjengelig på engelsk gjennomPluto Press i London, og snart kommer bokabåde på finsk og polsk. I Finland vil det lille uni-versitetsforlaget Gaudeamus utgi den i finskspråkdrakt, og en polsk utgave vil bli utgitt iWarszawa neste år.

Lesing er ikke lik på papir og på internett.

Øyet beveger seg annerledes foran data-

maskinen. Blikket fyker fram og tilbake, og

hopper opp og ned. Forstyrrelsene på job-

ben er mange, og hele situasjonen er fun-

damentalt forskjellig fra å sitte i lenestolen

med en god bok.

Hvilke krav stiller dette til skriveren? Hvordanskal vi formulere oss for at internettbrukeren skalfatte budskapet? Dette er temaet for Christine Cal-vert, som nå kommer med en nyttig håndbok forde mange som skriver for inter- eller intranett,med tittelen: «Skriv for nettet – kort og godt».

I VERITAS OG VERDEN

Christine Calvert arbeider i Det Norske Veritas.Tidligere var hun nyhetsredaktør for bedriftenssider på inter- og intranettet. Nå arbeider hunmed en global utrulling av Veritas’ intranett ogreiser verden rundt med opplæringsprogrammeti den forbindelse. Hun har også jobbet tre år hosBekk Consulting, et konsulentfirma innen IT ogledelse, der hun var involvert i alle slags nettpro-sjekter og holdt en rekke skrivekurs. På kursenevar det mange uten erfaring eller forutsetningersom var kastet inn i jobber med å formidle infor-

masjon på nettet, og hadde et sug etter informa-sjon og kunnskap om hvordan dette burde gjøres.

– Hvorfor er det så viktig å skrive annerledes fornett enn papir, Christine Calvert?

– Det skyldes nettopp dette med blikket. Øyetfyker fram og tilbake, og folk leser helt annerle-des på nettet enn i en avis eller bok. Det stillerhelt andre krav til forfatteren, som må tydelig-gjøre teksten.

SALGSANGSTEN

– Hvordan skriver man for å treffe nettbrukeren? – Det viktig å gjøre teksten «scanbar», for å

bruke et umulig ord på norsk, det vil si lettere åskumlese. Her er det visse ting alle kan gjøre, ogdet er ikke vanskelig å bli flinkere. Man må bådeendre utseende på teksten og innholdet i tek-sten. På internett må vi alltid huske at hovedpo-enget skal på topp. Et annet problem er at altformange kvier seg for å selge produktet sitt. Trekkalltid fram fordelene med produktet, og husk atdet er fint – ikke stygt! – å selge. Glem helleraldri å gi vitale opplysninger, som prisen og hvorman kan kjøpe produktet.

– Hvem vil ha nytte av boken?– Folk som skriver for inter- og intranett, både i

private bedrifter og i offentlig virksomhet. Her er

det ikke tung akademisk teori, men derimot massepraktiske eksempler. Jeg tar for meg tekster, analy-serer og brekker dem opp, og viser hvordan detkan gjøres.

HOPPENDE PÅSKEKYLLINGER

– Hva med festlige visuelle effekter? – Jeg kaster et litt skjevt og humoristisk blikk

både på billedbruk og ordbruk. En gang holdtjeg foredrag for en av Norges største bedrifter, ogble etterpå oppsøkt av en deltaker som slet fæltmed å få til noe bra på intranettet. Jeg la i vei ombetydningen av blikket som ser og målgruppensbehov. Men hun stoppet meg for å forklare at dethun lurte på var hvordan hun skulle få påskekyl-lingene til å hoppe på skjermen i en feriehilsentil de ansatte. Slikt er jo dessverre en total mis-forståelse. Gimmicker er ikke det man skal satsepå, og animasjoner gjør det bare vanskeligere forøyet å lese en tekst. I det hele tatt er dette en per-sonlig bok, basert på det jeg har opplevd – gjer-ne gang på gang – gjennom flere års kursvirk-somhet. Jeg brenner for å avmystifisere proble-mene. Dette er ikke så vanskelig, alle kan bli flin-kere, og det blir de også!

Skriv for øyeblikketTEKST: NILS PETTER HEDEMANN

FOTO: EVA HALVORSEN

12 Klartekst / 2.04

Ny bok *

Fritt Ords Honnør til Kristian OttosenTEKST: HEIDI NORDLI

Pris til forfatter ★Utgivelsen av Kristian Ottosens Nordmenn i

fangenskap 1945–1945 ble markert med et

arrangement i Universitetsforlaget onsdag

21. april. Ottosen ble under arrangementet

hedret med Fritt Ords Honnør.

Juryens begrunnelse for tildelingen var Ottosens«enestående bidrag til å fremskaffe og formidlekunnskap om norske krigsfanger og -ofre underden annen verdenskrig.»

Forlagssjef Arne Magnus rettet en stor takk tilKristian Ottosen for privilegiet å få utgi boken.Etter førsteutgivelsen av Nordmenn i fangenskap i1995 har tilgang til nye kilder og arkiver, samtutstrakt bruk av «retteskjema», medført atfangeregistret har økt med 3800 navn. Bokeninneholder nå informasjon om 44 000 norskestatsborgere som satt i fangenskap.

Kristian Ottosen understreket at det ligger myealvor bak et slikt arbeid. Tre organisasjoner varmed fra starten; Krigsinvalideforbundet, Den ille-gale presses forening og Foreningen av politiskefanger. Sammen med Kristian Ottosen tok disseorganisasjonene kontakt med Riksarkivaren – somigjen mobiliserte sitt nettverk. Grethe Frydenlundkom tidlig inn i prosjektet som prosjektsekretær,og prosjektarbeidet ble lokalisert til hennes leilig-het.

Da frigjøringsjubileet i 1995 nærmet seg, ble detbesluttet at det skulle utgis en foreløpig utgave avfangeregisteret, noe som innebar meget liten tid førutgivelse. Den første utgaven som ble lansert påStatsministerens kontor var derfor ifølge Ottosen åkarakterisere som «en torso».

Fritt Ords Honnør er en påskjønnelse som delesut for verdifullt virke i det frie ords tjeneste, gjer-ne i tilknytning til en aktuell sak.

Forlagssjef Arne Magnus takker Kristian Ottosen.

Christine Calvert har i flere år holdt kurs i tekst-

skriving for nettet. Nå gir hun også ut bok med gode

regler for et lettfattelig og godt nettspråk.

«I en viss forstand er vi alle psykologer.»

Slik åpner Carl Erik Grenness den neste

utgivelsen i hhvvaa er-serien – under overskrif-

ten: «Folk flest har feilaktige oppfatninger

om hva psykologi er.» Hva skal dette bety?

Klartekst har snakket med forfatteren av

hhvvaa er PPSSYYKKOOLLOOGGII.

– Er vi alle psykologer, og psykologi bare commonsense satt i system?

– Når forstår et spedbarn at andre menneskerer noe annet enn ting? Jo, svaret er: helt fra star-ten. Empirisk psykologi har lært oss at spedbarner enormt mye mer avanserte og kompetenteenn vi trodde for femti år siden. Så helt frabegynnelsen er grobunnen lagt for å utvikle enkompleks forståelse for andre mennesker og segselv. Alle mennesker – også spedbarn – er altsånaive psykologer. Psykologien forsøker å bringeall denne implisitte kunnskap opp på et ekspli-sitt nivå, men dermed forandres kunnskapen!En del av det vi tror å vite, stemmer ikke. En vik-tig oppgave for psykologer er å korrigere feil-oppfatninger.

MALER, FILOSOF ELLER PSYKOLOG

– Du ville først bli billedkunstner, så filosof, menendte som psykolog. Hvorfor?

– En venn fortalte meg at dette var en viten-skap og et spennende fag i sin emning. Veien frafilosofi til psykologi var også betinget av en gry-ende erkjennelse av at empirisk kunnskap måttefå forrang framfor teoretisk spekulasjon. Menpsykologisk empiri forteller oss at de fleste avvåre valg er tilfeldige, og at vi prøver å lage ossgode grunner etterpå.

– Du fremhever ofte empirien. Men hva eregentlig empirisk kunnskap innen sjelelæren?

– Den spenner over et vidt spekter, fra nevro-biologi til religion. I økende grad har psykologernå et positivt samarbeid med biologiske fag.Psykologien ser ut til å utvikle seg i to retninger:dels mot et biologisk grunnlag og dels mot kul-turfagene. Mitt standpunkt er at psykologien måbli stedet hvor de to perspektiver kan forenes. Ethovedpoeng i boken er å vise at et biologisk per-spektiv uten problemer lar seg forene med etkulturelt perspektiv, og at dette lar oss forstå hvapsykologi er på en noenlunde enhetlig måte.

SKOLERETNINGENES TYRANNI OVER TANKEN

– Nå nærmer vi oss det uunngåelige spørsmålet tilforfatteren av «hva er PSYKOLOGI». Hvilken ret-ning tilhører du – freudianer eller skinnerianer?

– Dette er et av psykologiens store problemer.Nesten uansett hva du sier, er noen ute etter åklassifisere deg i en sekkekategori. Psykologiensnemesis er at vi ikke klarer å si mange ting påsamme tid. Vi må trekke inn ulike kategorier ogintegrere dem i en enhetlig psykologi. Jeg har i sintid vært både eksistensialist, marxist og behavio-rist, men har nå såpass mye kunnskap om mangeområder at jeg kan vise respekt for mangfoldet.

I NÆR SLEKT MED APENE

– Blir ikke dette ren eklektisisme og fragmenteringav faget?

– Du skal ikke bare plukke, men du skal hamed de forskjellige perspektivene. Åpenbart ermennesket en art primat og nær slektning avsjimpansene, men mennesket er også noe heltannet. Sjimpansene er avskåret fra å delta i detaller meste av det vi driver med. Vi er både likapene og kjempeforskjellige, så dette er sammen-satt. Spørsmålet om hva psykologi er må besvaresi et dynamisk spenningsfelt mellom objektivvitenskapelig psykologi, profesjonell erfaringsba-sert yrkesutøvelse og subjektiv selvinnsikt.

MIN STØRSTE UTFORDRING

– Er det vanskelig å si hva psykologi er innen hva er-seriens stramme rammer?

– Hvis jeg ikke kan svare på det spørsmåletinnen 150 sider, er det et stort nederlag. Samti-dig er dette selvsagt en kjempeutfordring. Ja,den største jeg har hatt som psykologiforfatter.Jeg er nå i innspurten med manuskriptet, ogprøver å leve opp til tilliten fra forlaget.

– Hvem tror du vil ha nytte av boken?– Alle mennesker som kan tenkes å lese 150

sider og er interessert i spørsmålet, vil ha nytteav den. Psykologi er ustanselig tema i presse,radio og fjernsyn, men nå får alle sjansen til åfinne ut hva faget egentlig står for. Boken er ikkeskrevet for psykologer, men også for psykologer.

KAN PSYKOLOGENE GJENNOMSKUE OSS?

– Noe av det mest irriterende med psykologer er atde liksom ser tvers gjennom deg, og analyserer detdu sier og gjør som uttrykk for noe annet. Er altpsykologi?

– Nei, langt ifra. Alt er ikke psykologi. Psyko-loger har for vane å neglisjere det bidraget andresamfunnsvitenskaper gir til forståelse av men-neskets psykologi. Jeg mener selv å ha lært myeav andre vitenskaper og å vise respekt for andrefagområder, og irriterer meg over psykologenesimperialistiske tendens. Jeg tror også at fysiskevitenskaper som moderne kosmologi og biologilærer meg mye om verden og dermed om megselv. Dessuten er jeg stadig fascinert av kunsten –jf. min ungdommelige drøm om å bli billed-kunstner – og for tiden arbeider jeg sammenmed kolleger med å utvikle grenseområdetmellom estetikk og psykologi.

Er alt psykologi – og alle psykologer?TEKST: NILS PETTER HEDEMANN

13Klartekst / 2.04

hva er-serien *

hva er-serien, der våre fremste spesia-lister formidler sine fag til allmennhe-ten, startet i fjor med Lars Fr. H. Svend-sen, Trond Berg Eriksen og Erik BjerckHagens bøker om filosofi, idéhistorieog litteraturvitenskap. Så fulgte Tho-mas Hylland Eriksens framstilling avsosialantropologien, og snart foreliggerHelene Uris «hva er SPRÅK», som stodomtalt i forrige nummer av Klartekst.

Nestemann i køen (august) blir altsåCarl Erik Grenness med «hva erPSYKOLOGI», der han behandlerfaget som historiefortelling, filosofi,metode, empiri, teori, profesjonellpraksis, etikk og estetikk.

Videre på planleggingslisten stårKristian Sarastuen og Anders Ystad:hva er EU, Gisle Hannemyr: hva erINTERNETT, Finn Skårderud: hva erPSYKISK LIDELSE, Irene Levin: hvaer SOSIALT ARBEID, Fredrik Engel-stad: hva er MAKT, og Geir Kaufmann:hva er INTELLIGENS.

Samtidens aviser kalte ham bare «Korsmo-

politten», på grunn av hans internasjonale

orientering. I august kommer en ny bok om

Arne Korsmo (1900–68) – en av Norges

største og mest anerkjente arkitekter.

– I arkitekturhistorien har Arne Korsmo ofteblitt beskrevet som en streng funksjonalist. Vimener at dette perspektivet er altfor snevert.Korsmos arbeid og uttrykksmåte var mye mermangfoldig enn det som har kommet fram tidli-gere.

Det sier designhistoriker Astrid Skjerven, somsammen med malerikonservatoren Jon Brænneog arkitekturhistorikeren Eirik T. Bøe står bakden populærvitenskapelige boka «Arne Korsmo– arkitektur og design». Der ønsker de tre fors-kerne å gi et mer nyansert bilde av en av hoved-figurene innenfor norsk modernisme.

– Vi kan ta Korsmos fargebruk som eksempel,sier Skjerven. – Det eksisterer fortsatt en myte omat funksjonalismen var gjennomgående hvit ogasketisk, men det stemmer bare for en liten del avden. Når det gjelder Korsmos villaer, viser vårtmateriale at han brukte mye mer farger – og enhelt annen palett – enn det vi tidligere har trodd.

– Hvordan ville du selv karakterisere Korsmo for ensom ikke kjenner ham?

– Han var en av Norges fremste modernistiskearkitekter og designere, som klarte å kombinereinternasjonale strømninger med et personlig

uttrykk. Han var opptatt av å skape en sammen-hengende helhet i prosjektene sine, men haddeogså stor sans for det dekorative. Der ligger deten interessant motsetning i arbeidene hans.

– I tillegg vil jeg si at han var en iscenesetter avdet moderne livet. Korsmo hentet til og med ele-menter direkte fra teatret når han skulle skapegode omgivelser for oppdragsgiverne sine.

Selv har Astrid Skjerven jobbet mest medKorsmos design- og utstillingsvirksomhet i etter-krigstiden. Da er det kanskje ikke så rart at hen-nes eget favorittprosjekt stammer fra nettoppdenne perioden.

– Jeg må nok velge bestikket hans, som barehar navnet «Korsmo». Det var et avansert ogmoderne produkt i sin tid, både når det gjaldtform og produksjonsprosess. Men fordi det skul-le være et folkebestikk, valgte Korsmo sølvplettsom materiale. Det ble imidlertid regnet som«simpelt» av folk flest og gjorde bestikket til enbetinget suksess. Disse motsetningene gjør det tilet veldig spennende produkt.

– Hva tror du Korsmo ville sagt til våre dagerseksplosive designinteresse?

– Han ville nok hatt vanskelig for å godta den.Man skal selvfølgelig huske på at Korsmo tilhørteen helt annen generasjon, og at vår kultur har sineegne forutsetninger. Men for ham var design noeman måtte gå inn i og oppleve. Det handlet ikkeom utvendig styling eller markedsføringstriks, slikdagens design av og til blir oppfattet som.

Boka kommer i august.

KorsmopolittenTEKST: BJARNE RIISER GUNDERSEN

14 Klartekst / 2.04

Coffeetable-bok *

Arne Kosmo evnet å kombinere internasjonale

strømninger med et personlig uttrykk, hevder Astrid

Skjerven, som sammen med Jon Brænne og Eirik T.

Bøe har gitt ut «Arne Kosmo. Arkitetktur og design»,

som kommer ut i august.

FRITT ORD-PRISEN 2004 TIL UNNI WIKAN

Unni Wikan er tildelt Fritt Ords pris for 2004. Pri-sen er på 350 000 kroner og en statuett signertNils Aas. Wikan får prisen for sine innsiktsfulle ogutfordrende bidrag til debatten om verdikonflik-ter i det flerkulturelle samfunnet, heter det i jury-ens begrunnelse.

Unni Wikan er dr. philos. og professor ved Sosi-alantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo.Hun har gjennomført feltarbeid i en lang rekkeland, bl.a. Egypt, Oman, Yemen, Indonesia, Bhu-tan og Norge. Hun har i mange år forsket på islamog kulturelle rettigheter opp mot menneskeret-tigheter.

Wikan kom i 2003 med boka «For ærens skyld.Fadime til ettertanke» på Universitetsforlaget. Idenne boka gir Unni Wikan et uhyre sterkt og viktigbidrag til forståelsen av og debatten om æresdrap.

«Unni Wikan er en ener innen sitt felt. Medsolid fagkunnskap og stort mot er hun alltid etskritt foran. Også denne gangen»

Hanne Skartveit, VG, om «For ærens skyld».

«ETNISKE GRENSER OG GRUPPER»

PÅ FLERE SPRÅK

Etniske grenser og grupper er blitt langt mer sent-rale spørsmål i konflikter og samfunnsforandringenn noen kunne forestille seg den gangen daantropologiprofessor Fredrik Barth redigerte «Eth-nic Groups and Boundaries» i 1969. På grunnlagav forskning om samisk identitet i Norden kunnede enkelte bidragsyterne i denne boka den gangpeke på grunntrekk som er blitt langt mer påtreng-ende aktuelle mange steder i verden.

Istanbul-forlaget Baglam Yayincilik utgav denpå tyrkisk i 2001, Fredrik Barths teoretisksammenfattende innledning kom på gresk åretetter. Nå vil hele boka bli utgitt på russisk av etforlag i Moskva, samtidig som innledningen kom-mer på polsk i en antologi hos det store akade-miske forlaget PWN i Warszawa.

Neo er dørvakt, og har kontroll over døren inn tilmin verden. Døren står vanligvis åpen. Han kanstenge døren slik at jeg ikke kommer ut, og blir fangei min egen verden. Innerst er det mørkt.

Sitatet er hentet fra boken «Psykosens verden. Enschizofren kvinnes beretning». Den åpner for enny forståelse av schizofreni, som ikke forklarer oganalyserer, men forteller fra innsiden. Analysen ogbeskrivelsen tar psykiater Pål Abrahamsen seg av.Men kan man egentlig forstå schizofreni? – Ja og nei, sier Abrahamsen. – Man kan se på forekomst og sette opp kriterierfor diagnose, man kan gjøre avveininger mellompsykiske og nevrologiske årsaker. På bakgrunnav det kan ofte hjelpe pasienten med en blan-ding av medikamentell og kognitiv terapi. Menhvorfor schizofrenien oppstår, og om det er enkvalitativ eller kvantitativ forskjell på psykosersom kan oppstå i gitte situasjoner og langvarigepsykoser og schizofreni – det er vanskelig å si.

DRØM ELLER VIRKELIGHET

Neo forlanger lydighet, han nekter meg å snakke,spise og sove. Fordi Neo har slik makt, blir jeg redd,ikke bare engstelig, men virkelig redd.Det kan være nærliggende å tenke seg psykosensom en slags drøm, for drømmer er jo også såvirkelighetsnære at man i drømme er der. For-skjellen er allikevel at når mørkets herskere befa-ler oss å gjøre dette eller hint, kan vi våkne opp avdrømmen og trekke et lettelsens sukk: Det var jo

bare en drøm! Men Lise må følge Neos befalinger,og hun gjør det. For utenforstående meningsløst,men for den schizofrene nødvendig.

BEHANDLING

Når jeg ikke bruker medisiner, er jeg mer eller mindrehallusinert hele dagen, om kvelden er jeg ganske bra.Formiddagstimene går med til å få alt «under kontroll(…) Jeg hører stemmer og ser en masse menneskerrundt meg og har endel tvangsforestillinger. Jeg hørerog vet at de skal ha et dommedagsmøte over meg der,så da må jeg vente til klokken 11.30 med å rydde og reopp sengene. Hvorfor 11.30? Det bare er sånn.

Schizofreni kan inneholde en rekke tilstandersom kan opptre hver for seg, som paranoia ogtvangslidelser. Autisme og tilbaketrekning kanogså være en del av sykdomsbildet, forklarerAbrahamsen. Det er dermed en vanskelig lidelseå behandle, ikke minst fordi det er krevende forbåde terapeut og pasient. Mange behandlere erogså redde for psykosen, fordi den er vanskelig åhåndtere, og like vanskelig er det å mestre sinegen forvirring og følelse av avmakt.

Lise behandles med annen generasjons anti-psykotika. De har færre bivirkninger enn de«gamle», og kan gi godt resultat. Men det er ikkealltid pasienten puster lettet ut etter at medisine-ne har begynt å virke:

Jeg har nå øket medisinene og dagen er med ett blittannerledes. Ikke hører jeg stemmer og ikke ser jeg merenn det andre ser. Det er blitt stille rundt meg. Enstillhet jeg både trives med og ikke trives med.

– Det er viktig å huske på at det er pasienten,ikke sykdommen som skal behandles. Det erpasienter som føler at de mister seg selv når defår medisinene. Verden de er fortrolig med blirborte, og de må forholde seg til den nye på enannen måte. Også dette er utfordrende både forpasient og behandler, sier Abrahamsen.

Jeg savner på en måte «min verden» når den ikkeer der, på en annen måte skulle jeg ønske at den aldrible virkelighet for meg igjen.

Drøm, virkelighet eller galskapTEKST: KRISTIN NORDER EGGEN

«I Psykosens verden. En schizofrens kvinnes beret-

ning» gir psykiater Pål Abrahamsen oss et bilde av

sinnslidelsen schizofreni sett fra innsiden.

Ny bok *

Notert –.

www. universitetsforlaget. no

– Jeg er overrumplet, overveldet og nærmere sjok-kert, men lykkelig. Det er slikt som gir mot og krafttil å holde ut og gå videre.

Unni Wikan til Morgenbladet etter tildelingen avFritt Ords pris for 2004

Noen måtte skrive disse kapitlene før eller senere,og Fidjestøl gjør det vanskelige lett, det abstraktekonkret og det høytravende begripelig. Alt i alt erboken et forbilledlig formidlingsarbeid.

Trond Berg Eriksen i Klassekampen om Alfred Fidjestøls bok «Hans Jonas»

Den nye boka er en menneskeliggjøring av ung-dommer som utøver grov vold. Et innlegg i volds-debatten som utvilsomt kan oppfattes som provo-serende. – De siste åra har voldsdebatten i Norgehandlet mest om straff og kontroll. Eller debattenhar offerperspektiv, sier Hans Terland.

Hans Terland til Dagbladet om boka «Ungdom bak

volden» av Terland, Mette Bengtson og Per Øystein Steinsvåg

– Jeg hadde vært hos flere psykologer fra jeg vartretten. Men hos Alternativ til Vold var de ikke såveldig «psykolog», skjønner du? Om jeg slo ned tistykker i helga, så ble ikke terapeuten sur.

«Victor» (20) i boka «Ungdom bak volden»

Som sagt, NST er eit godt fagtidsskrift. Nett så kei-samt og lite tilgjengeleg eit slikt tidsskrift må verafor at forskarar skal kunna skriva fritt utan å vertaplaga av tabloidjournalistar. Det er difor, i all si kei-semd, eit viktig tidsskrift for den som vil følgja medi norsk politikk.

Pål Bakka i Dag og Tid om «Norsk Statsvitenskapelig tidsskrift»

Presseklipp ( )– Som leser får du enten fippskjegg av ren kulhetfør du har lest så mye som ei side, eller føler degfullstendig utbrent av informasjonstettheten. Deter opp til deg. Får du fippskjegg, er framtida din.Blir du utbrent, så sorry, niks d-evelopment på deg,da kan du like gjerne d-ø. Pernille Rygg i Dagbladet om Jonas Ridderstråle og

Kjell A. Nordström bok «Karaoke-kapitalismen»

– Naomi Klein og hennes venner i den globalise-ringskritiske bevegelsen er helt på trynet. Er detnoe som har løftet folk ut av fattigdom er det nett-opp internasjonaliseringen. Den har i tillegg værtmed på å felle muren og spre menneskerettigheter.

Aslak Nore-intervju med Kjell A. Nordstrøm

i Klassekampen

Diagnosen han stiller i sin siste bok «0-visjonen»,er ikke særlig god. Den norske Helsetrøyen som demedisinske ekspertene vil at vi skal ta på, blir til entvangstrøye som gir gnagsår. Helse og sunnhet erblitt makthavernes prinsipp.

Gro Berntzen om Per Fugelli i Vi over 60

– Det var i Lofoten jeg fikk respekt og stor beund-ring for menneskers evne til å lage plusser i regn-skapet. For de fleste er jo livet mildest talt et sværtblandet regnskap.

Per Fugelli i Vi over 60

– Avisene tror de har kultursider bare de haranmeldelser. Men både journalister og forlags-bransjen klarte jo å få Lars Svendsens bøker til åselge, følgelig skulle det la seg gjøre å få formidletandre bøker også. Vi må få en debatt om forsk-nings- og kulturjournalistikken som kan bidra til åforandre de strukturelle betingelsene. Dere journa-lister må gjøre denne typen stoff til godt stoff, deter jo for pokker jobben deres! avslutter Berge.

Kjell Lars Berge til Morgenbladet

Med sin musikkteoretiske kompetanse og sineakademiske metoder underbygger Blokhus ogMolde med en annen type grundighet enn det somhar vært vanlig i musikk-journalistikken.… Wow! er informasjonstett og mektig, men er førti et lett, engasjert og adjektiv-tett språk.

Asbjørn Bakke i Aftenposten om «Wow! Populærmusikkens historie, 2. utg.»

Kristian Ottosen og hans mange medspillere harreist en bauta over Norges fanger. Vi bøyer oss istøvet for den faglige innsatsen som har skaptdette enestående innblikk i norske fangers ulikeskjebner. Ikke minst bøyer vi oss i ærbødighet overde nordmenn som fikk sine liv merket for alltid. Devil nå aldri bli glemt.

Guri Hjeltnes i VG om Kristian Ottosens «Nordmenn i fangenskap 1940–45»

Kristian Ottosen har levert et verk som lenge harvært savnet i den norske krigshistorien. – En såfullstendig oversikt over nordmenn i fangenskapunder den andre verdenskrig som det er mulig ålage.

Rolf Werenskjold, Sunnmørsposten

– Ingen, kanskje ikkje eingong Skeid-tilhengarar, erfullkomne. Kanskje publikum på Voldsløkka kaninviterast til kollektivt Skjervheim-seminar for ålæra seg tilskoding på akseptabelt filosofisk nivå.

Universitetsforlagsforfatter Kjartan Fløgstad iDagsavisens «fotballdebatt»

– Jeg beklager om jeg har uroet Kjartan Fløgstad derhan står på Voldsløkkas tribuner og heier på Skeidmed basis i sin enkle, medbrakte klasseanalyse.

Nytt Norsk Tidsskrift-redaktør Rune Slagstad

i Dagsavisen