helsesøstre - nsf · kommunikasjon. huden – huden som brukes ved den taktile stimuleringen er...

HelsesøstreNR. 3 – 2003

Landsgruppeav Helsesøstre

NORSK SYKEPLEIERFORBUND

«Det beste med fremtidener at den kommer med endag av gangen»

Fotograf: Svein Kvakland, Molde

Møre og Romsdal er et fylke som består av mange øyer, flere fjorder oghøye fjell. Dette medfører lange avstander og mye reisetid.Redaksjonen har bestått av styret med representanter fra hele fylket. For atarbeidet skulle bli effektivt, tok vi oss ei jobbehelg på Målfrid`s hytte påBjorli. Der leste vi korrektur og redigerte bladet. God mat og fjelltur i va-kre omgivelser ble det også tid til.

Av stoffet som er innkommet ser vi at det foregår mye interessant ogspennende arbeid blant helsesøstre i de ulike kommunene.

Som dere ser har vi laget forslag til ei ny side i bladet som vi kaller "Or-det fritt" – ei side hvor vi bla. ønsker kort omtale av gode kurs/ foredrags-holdere og "hjertesukk" fra det daglige arbeidet vårt.

Vi i Møre og Romsdal takker for mye flott stoff og ønsker neste redak-sjonsgruppe lykke til!

Helsesøstre Nr. 3 – 2003

3

Innholdside

Leder 5Baby massasje – velvære for

liten kropp 6Datababy mot uønska

graviditet 11Nordmørsundersøkelsen 12Åpen barnehage 14Leikegruppe på Frivillighets-

sentralen i Vestnes 15Tannpuss i barnehagen 16Barn og overvekt 18MOT 19Hvis bare ..... 20Forebyggende arbeid blant

barn og unge i Herøy komm.22Nettverk på livstid! 23Foreldrenettverk mot rus

i Ørskog 2425 år med helsestasjon for

ungdom i Kristiansund 26400 års jubileum for offentlig

helsevesen 28Trenger vi tverrfaglige arenaer

for fagutvikling og kompe-tanseheving lokalt? 30

Kom og lek 31Interkommunal veiledning for

familieveiledere/psykiatriske sykepleiere tilknyttet helse-stasjonen – Inspirasjon til fagutvikling 32

Å vere familieterapeut blanthelsesøstre 34

ICDP – et foreldreveilednings-program 36

Behandlingsmetoden PMT 38«Ordet fritt» 41Prosjekt psykisk helse 41Ungdom og psykisk helse 42Skulegelsetenesta – ein nød-

vendig samarbeidspartnar i det førebyggjande arbeideti skulen 46

Adoptivfamilier og helsesøster-tjenesten 48

Omorganisering i helse og sosial i Ålesund kommune 52

«Fra tabu til åpenhet om rus» 54Helsesøsterkongressen Bodø

– Foredrag 56Bokanmeldelser 62«Havgapets helsesøstre» 66Velkommen nye medlemmer! 67Info fra redaksjonen 68Lokale fagrupper (LaH) 69

Hilsen fra redaksjonen

Grafisk produksjon:ØSTFOLD TRYKKERI ASPostboks 1040, 1803 Askim

Tlf. 69 81 88 99 – Faks 69 81 88 90E-post: [email protected] (EasyTransfer) 69 88 68 60

NESTE REDAKSJONSGRUPPE: Faggruppen av helsesøstre i Vestfold.

Adresse:Redaksjonen, Helsesøstre nr. 1/2004v/Hilde Thomassen Bunesåsen 30, 3960 Stathelle e-post: [email protected]. 35 96 51 65 (arb.) 35 96 37 08 (priv.)

Tidsfrister:Utgivelse 3 nummer i året i februar, juni og november.Neste utgivelse: Februar 2004Frist for innsending av stoff og annonser: 20. desember 2003.Benytt e-post eller send en diskett med teksten i Word-format. Bilder som sendes på nettet må være høyoppløst (300 dpi), eller sendoriginalbilder med posten til redaksjonsgruppen (oppgi tilhørighet).

Redaksjonsgruppa i Møre og Romsdal: Målfrid Utgård, Ann Eva Eik, ÅshildGjerde Fallgren, Mildrid Balstad Wold, Tove Stormo, Else Jorunn Lillenes ogAnita K. Kvalsvik. Foto: Frank Strifeldt


4

LaH – styrets sammensetning: LEDER: Bodil Erdal jobb: tlf. 67 50 63 71 fax: 67 50 64 50

LaH boks 29 priv: tlf. 67 56 13 52 mobil: 95 11 38 721350 Lommedalen E-post: priv: [email protected]

E-post: [email protected]

NESTLEDER: Marit Nordstrand jobb: tlf. 57 71 16 47 fax: 57 71 20 00Høgebakkane 15 priv: tlf. 57 71 24 25 mobil: 99 21 93 366993 Høyanger E-post: priv: [email protected]


KASSERER: Unni Tranaas Vannebo jobb: tlf. 74 28 64 007856 Jøa priv: tlf. 74 28 69 42 mobil: 91 33 46 22

E-post: priv: [email protected] E-post: [email protected]

STYREMEDLEMMER: Kari Glavin jobb: tlf. 23 42 79 48/40 fax: 23 42 79 59Starveien 18 A priv: tlf. 22 10 60 67 mobil: 97 09 42 061088 Oslo E-post: priv: [email protected]


Kjerstin Møllebakken jobb: tlf. 78 97 76 70/77Porsveien 14 priv: tlf. 78 99 25 92 mobil: 95 15 46 709912 Hesseng E-post: priv: [email protected]


VARAMEDLEMMER– i rekkefølge: Astrid Grydeland Ersvik jobb: tlf. 71 58 63 60/66 fax: 71 58 63 70

Sjursvikveien 36 priv: tlf. 71 67 00 636507 Kristiansund E-post: [email protected]

Frøydis Eide Raustøl jobb: tlf. 38 10 76 50Elgstien 22 priv. tlf. 38 04 64 72 mobil: 91 61 86 704637 Kristiansand E-post: [email protected]

Grethe Høines jobb: tlf. 38 07 53 68 fax: 38 07 53 50Justnes priv: tlf. 38 19 85 83 mobil: 95 87 99 734634 Kristiansand E-post: [email protected]

Kjære helsesøstre!

Økt satsing på helsefremmende og forebyggendetiltak for barn og unge hadde helseministerenforespeilet oss! Regjeringen la i september fram sin strategiplanfor barn og unges psykiske helse. Planen har enklar helsefremmende og forebyggende profil, ogdet er foreslått 100 forskjellige tiltak. Flere av tilta-kene som forslås igangsatt i løpet av 2004 er lagttil helsestasjons- og skolehelsetjenesten og forut-settes utført av helsesøstre.

Det er skuffende at dette overhodet ikke gjenspei-les i statsbudsjettet og at økningen i budsjettetikke vil kunne oppfylle målene i Opptrappings-planen for psykisk helse. 20 % av de øremerkede midlene fra Opptrap-pingsplanen for psykisk helse holder ikke nårkommunene skal dekke både de forebyggende ogbehandlingstiltakene til barn og unge.

NSF har derfor oppfordret regjeringen til å økebevilgningene til barn og unges psykiske helse fra20 til 30%. Det er spesielt viktig å styrke den fore-byggende virksomheten som utføres av helsesøs-tre i helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Å kunne fange opp symptomer og problemer hosbarn og unge før tilstanden blir alvorlig, vil betyreduserte lidelser for barn, unge og deres familier,og i tillegg være samfunnsøkonomisk bespa-rende. Alle meldinger fra Stortinget som har om-handlet barn og unge har fremhevet viktighetenav dette.

Vi må gjennomføre metoder innen vår virksom-het som gjør at barn og unge får tidlig hjelp. Stortinget må derfor under behandlingen av stats-budsjettet prioritere barn og unge sterkere ved åtilføre ressurser slik at den planlagte økning i års-verk innen helsestasjons- og skolehelsetjenestenvil finne sted!

Et eksempel på et viktig forebyggende tiltak er"VIP-prosjektet" som har vært omtalt tidligere.Det går på veiledning og informasjon om psykis-ke problemer og lidelser til elever og lærere ivideregående skoler. I etterkant av denne infor-masjonen har det vist seg å være et stort behovfor at helsesøster på skolen har avsatt tid til å føl-ge opp de henvendelsene som har kommet. Opp-

fordringen til dere er: Vær synlige! Her er et om-råde som det er viktig å samarbeide både med læ-rere og kommunepsykiatrien om. Følg med pånår prosjektet kommer til deres fylke og delta påopplæringsdagene sammen med lærerne!

En undersøkelse gjennomført for NSF av TNSGallup viser at helsesøstrene får stadig flere ar-beidsoppgaver, og at de avdekker en stor mengdealvorlige symptomer/problemer hos barn ogunge.TNS Gallup har også foretatt en undersøkelse forUHO (Utdannings-gruppenes Hovedorganisa-sjon) som viste at 7 av 10 kommuner de siste toårene ikke har gjort noe for å styrke skolehelsetje-nesten.

Vi håper virkelig at det som disse undersøkelsenehar avdekket vil bidra til forståelse blant våre be-vilgende myndigheter for at det er behov for åstyrke det forebyggende arbeidet som utføresinnen våre tjenester!

Inntil så skjer gjøres det en stor innsats av helse-søstrene rundt om i det ganske land. Det viserogså dette nummeret av "Helsesøstre". Det er myefaglig spennende arbeide som gjøres, og tusentakk til redaksjonen i Møre og Romsdal som harformidlet mye spennende stoff til oss.

Siden dette er årets siste nummer av "Helsesøstre"vil jeg takke for nok et spennende år i samarbeidmed mange entusiastiske og dyktige helsesøstre!Vi i LaH-styret gleder oss til kongressen i Loen28.-30.04 2004, og håper å se mange av dere der!

Og når den tid kommer ønskes dere enRiktig God Jul og et Godt Nytt År!

Lommedalen 01.11.2003Hilsen Bodil


5

HHiillsseenn ffrraa lleeddeerr

Bodil Erdal.


6

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Helene Sofie KjersemKommunal Barne Fysioterapeut i Ålesund Kommune––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Høsten 2002 etter initiativ fra helsesøstrene ved Blind-heim helsestasjon samt mange innslag i TV, blader,aviser og litteratur vedrørende barnemassasje spiretinteressen for å starte massasje grupper i samarbeidmed helsestasjonen.Jeg er utdannet fysioterapeut og har erfaring vedrø-rende massasje av barn fra studietiden samt arbeid påen spesialskole for Cerebral Parese barn i Manchester,England. Utfordringene lå derfor mest i å få til detstrukturelle opplegget siden innholdet stort sett allere-de var på plass.

Hele prosessen startet med en del timer med nesa i bø-ker og artikler samt foran data skjermen inne på inter-nett. Dette for å skaffe "evidence based knowledge" =beviser på at barnemassasje har en positiv virkning ogom det eventuelt var spesielle hensyn som skulle taes ien slik gruppe setting. Ingen litteratur ga noe negativeresultater. Massasje var positivt for normale barn samtbarn med spesielle behov.

Litteraturen – Litteraturen viser at massasje av barn i mange land eren tradisjon som går i arv fra mor til datter. Det helehandler om taktil kommunikasjon. Kommunikasjonved berøring. Dette er en meddelelses form hvor manbruker non verbalt språk også kalt taktil stimulering.En dialog hvor begge parter forstår hverandre og re-spekterer hverandres signaler. Signalene er kropps-spenning, bevegelser, lyder og mimikk som dermedhar kommuniserende mening og forstås i den kontekstdet framkommer. En sensitiv berøring av barnetskropp og en empatisk imitasjon av respons på barnetsuttrykk. Taktil stimulering skal fungere kontakt ska-pende og kan sees som et grunnlag for utvikling avkommunikasjon.

Huden – Huden som brukes ved den taktile stimuleringen ervårt største sanseorgan. Den er bærbar, vanntett, vask-bar, elastisk og fornyes. Den er vårt tidligste utvikledeog mest følsomme organ. Det er den første sansen vikan kommunisere med. Ved at den dekker oss som enfrakk er den også vår beste beskyttelse. Når fosteret erknapt 6 uker gammelt og verken har øyne eller ører, erhuden allerede velutviklet. På forskjellige deler avkroppen varierer huden når det gjelder struktur, smi-dighet, farge, lukt og temperatur. Forskere over hele verden har spurt seg om menneskeri sin tidlige utvikling må ha forskjellige typer berøring,

taktil stimulering, for å kunne bli sunne og friske. For åfå svar på dette er det foretatt mange dyreforsøk somentydig viser hvor nødvendig den taktile stimulering-en er for artens overlevelse. Blant annet har man stu-dert hvordan pattedyr slikker de nyfødte ungene sine.Man oppdaget at det overhodet ikke dreide seg om å"vaske dem rene", men at slikkingen har en annen livsnødvendig funksjon. Det stimulerer og utvikler nerve-systemet, organer og atferd. Hvis det er så viktig for dyr å slikke ungene sine, hvor-for gjør så ikke menneskene det samme? Antakelig erdet slik at den lange graviditeten og alt strevet underfødselen til en viss grad erstatter dyrenes slikking. Vedat fosteret vokser og utvider livmorveggen gis det enkraftig stimulering taktilt og kinestetisk. Huden stimu-leres hele tiden av fostervannet og før fødselen trekkerlivmoren seg sammen i kynnere (falske veer), som girfosteret kraftig hud stimulans. Alt dette hjelper til medå forbedrede organer og nervesystem til å kunne fun-gere utenfor livmoren. Svangerskapet er varmt og trygt og en blir kjærlig be-rørt av fostervannet. Etter fødselen blir kroppskontakten livs nødvendighet for å kunne gi en kjærlig vel-komst fylt av respekt, trygghet, nærhet og berøringsom i livmoren. Dette viser at taktil stimulering er avstørste betydning for et menneskets utvikling. Et men-neske kan leve livet som blind, døv og uten lukt ogsmak, men kan ikke overleve uten de følefunksjonenesom finnes i huden.

Vi får informasjon om omverdenen gjennom våre femsanser. Intensiv berøring er kommunikasjon uten ord.Berøringen skal være fast og varsom med langsommejevne kjærtegn som virker dypt og lenge. Mange hev-der at det er mulig å snakke gjennom barnets hud meden rolig, rytmisk fast massasje. Det andre formåletmed massasjen er å forsterke barnets opplevelse av atdet fortsatt har moren der som en beskyttelse rundtseg. Barnet kan på den måten sakte men sikkert venneseg til at det er skilt fra moren og en følelse av å væreoverlatt til seg selv kan lindres.

Cortex i hjernen lagrer informasjon om berøring, sti-mulering, regelmessighet, varighet og rekkefølge somvidere utvikler de basale elementene i ens personlig-het. Dette leder til at enhver opplevelse barnet får vilbli forbundet med tidligere opplevelser og inngå i enrekke av taktile erfaringer. Dette brukes senere til åbedre samspillet med omgivelsene

Forskning – Forskning har vist viktige resultater innenfor massasjeav barn. Barn som blir stimulert i form av massasje fåren bedre forberedelse på kommende oppgaver samti-dig som det stimulerer til fremtidige utfordringer.

Baby massasje– velvære for liten kropp

Ill.

foto

.

Massasje er samtidig påvist å være stimulerende ( iforhold til hypotone/hypertone barn), forebyggende,øke evnen til opptak av næring, bedre sutte/suge re-fleks, hjelpe til ved mage/tarm problematikk, bedresirkulasjon, dypere pust, smertestillende, bedre søvn,større bevegelighet, bedre kroppsoppfattelse og selvfø-lelse samt barna blir mer harmoniske, snillere og flin-kere.

All litteratur viser seg å være positiv vedrørende mas-sasje av barn. Innholdet i vårt massasje opplegg blederfor laget og presentert for Blindheim helsestasjon.Fysioterapi tilbudet har til nå vært en halv dag annenhver uke som et lav terskel tilbud. Foreldre kan ringe åfå time til fysioterapeut uten å være innom lege. Allebarn er innom fysioterapeut når de blir 4 mnd gamle.Dette foregår i gruppe med andre der vi tar for ossnormal utviklingen, snakker om sko, klær, hjelpemid-ler i dagliglivet, aktivisering og emner som foreldrenemåtte ha med seg. Tilbudet og selve opplegget rundtbarnemassasjen ble veldig godt mottatt og de ville ståfor alt det praktiske som skulle ordnes. Det tok ikkemange ukene før vi var i gang og baby massasjen varblitt en del av fysioterapi tilbudet på helsestasjonen.

Organisering og oppstart – Alle kunne melde seg på, men alder ble satt fra 0-1 år.Da det var i kommunal regi var det ingen kostnaderfor familien og det var straks mange interesserte. Vistartet med å avholde annen hver tirsdag og så skullede komme tilbake etter 2 måneder for å gjennomgå alten gang til samt fylle på litt ekstra. Det ble veldig po-pulært. Antall i hvert parti var max 8 barn, og sidenoppstart har nesten alle partiene vært fulle. I begyn-nelsen var det få som møtte opp annen gang, men det-te har tatt seg opp siden. Nå møter de fleste for annengang også da de synes det er kjekt å få dele erfaringersamt gå igjennom grepene en gang til.

Massasje undervisningen – Det hele starter med at alle finner seg en plass på mat-te på gulvet der de kan støtte seg med ryggen inn til

veggen. Lyset blir slått av og rolig musikk står på ibakgrunnen for å illustrere hvordan det er ideelt å gjø-re det hjemme. Da det er veldig viktig at massasje ikkeblir gjort for å gjøres, men at både mor og barn er av-slappet og at barnet kan kjenne igjen "settingen".Alle får presentere seg og barnet sitt før jeg starter pra-ten om taktil kommunikasjon. Snakker om det som ernevnt ovenfor samt fars og søskens rolle og viktighe-ten med regelmessighet samt bruk av samme setting.Det dukker da også opp spørsmål om: type olje?, kande stryke for hardt?, er det vanskelig?Som besvares med at god baby massasje olje finnes påapoteket og at den gjerne må ha en svak duft som bar-net vil kunne kjenne igjen. Hardheten på strykene re-guleres ved at en følger med og ser at huden blir rød-lig. Ved rødhet i huden har man oppnådd ønsket ef-fekt som økt sirkulasjon i de øverste hud lagene. Barnet er også flink til å si ifra om de er misfornøydemed det som en holder på med ved bruk av taktilkommunikasjon. Massasjen er ikke vanskelig og detviktigste er å vite hvordan en skal holde hendene for atdet skal bli lett å utføre samt hvor en skal stryke fra ogtil. Er det barn med spesielle problemer så kan vi gåinn på dette underveis eller at mor/far blir vist etterpå.Vi masserer og er innom bryst, mage, armer, hender,ben, føtter, rygg, hode og ansikt med andre ord fullkropps massasje, og merker at første gang så blir barnaurolig etter 20–30 minutter. Da har de fått nok stimulifor i dag. Råder til å begynne med 3 stryk i hver beve-gelse og jobbe seg sakte men sikkert opp til 10 stryk ihver bevegelse hjemme. Å komme til 10 vil kunne tatid og er også avhengig av hvor mye massasjen blirpraktisert hjemme. Barnet har også noen områder som de liker å bli mas-sert på bedre enn andre områder og dette er viktig å fåmed seg slik at en kan massere forsiktig og mindre demindre gunstige områdene samt kunne starte og av-slutte med de gode områdene da det er viktig for bar-net å kunne forbinde massasjen med noe godt som deliker. Alle får utdelt et hefte med informasjon om hvaer barne massasje?, pappas rolle, før massasjen begyn-ner samt bilder med forklaring om hvordan massasjenskal utføres. 60 minutter varer første gang og allespørsmål er besvart før vi takker for i dag.

Ved annen gangs konsultasjon – Denne gangen er satt opp for å kunne gå igjennomgrepene en gang til og dele erfaringer fra den siste ti-den. Praten har hittil alltid gått lett og historier/øye-blikk fra massasjen hjemme deles. De som har møttopp til denne andre gangen har ofte vært de som harfått til en rutine hjemme på bruken av massasjen slik atoppmøtet har vært veldig variabelt helt fra null til alleåtte som deltok i gruppen..

Feedbacken tilbake på gruppene har vært veldig bra.De har hatt positive oppleveleser og barnet har hattnytte av dette. For å få samlet en del informasjon ble etspørreskjema laget. Dette deles ut på slutten av timenog alle oppfordres til å ta det med seg hjem og ta detmed neste gang de er innom eller sende det.

Spørsmål fra spørreskjema – • Hvor mange ganger i uken har massasjen blitt

gjennomført?


9


10

• Har pappa/søsken vært med?• Har teknikken vært lett å gjennomføre/hvis nei –

hva var vanskelig?• Var informasjonen i brosjyren som ble utdelt til-

strekkelig/hvis nei – hva manglet?• Har du/dere hatt spesifikke a)dager samt b) tider på

dagen for massasje?• Hvordan har du/dere opplevd denne tiden med

massasjen?• Har du/dere merket forandringer hos barnet etter

starten med massasjen?• Er det oppdaget favoritt områder for massasje hos

barnet?• Hvilken sittestilling/pososjonering bruker du/dere?• Hvilken olje/krem bruker du/dere?• Positive/negative erfaringer?

Spørreskjemaet har uteblitt hos mange, men ut i frasamtalene ved andre konsultasjon + de skjemaene somvi har mottatt viser det at massasjen har blitt gjennom-ført 1-2 x i uken hos de fleste. Pappa har sjelden værtmed men søsken har blitt involvert og mange har sy-nes at det har vært kjempe kjekt å kunne la større søs-ken få en delt oppgave med de voksne som de skal ut-føre på familiens nyeste tilskudd. De har vært fornøydmed opplegget og synes at det ikke var for vanskelig ågjennomføre. Andre konsultasjon hjalp til å rette påeventuelle små greps feil som de gjorde underveis.Brosjyren var til god hjelp da bildene i den er store ogdet som er skrevet er enkelt å forstå og videreføre frapapiret til barnet. Dager/tider massasjen var gjennom-ført varierte med de fleste. Ingen hadde funnet seg fas-te dager, men det som gikk igjen var at massasjen fore-gikk på stellebordet enten før eller etter bading. Et få-tall laget fin stemning med god musikk der mor ogbarn satt komfortabelt. Oljen som var den mest popu-lære var barne massasje olje med svak duft av lavendelsom de kjøpte på apoteket. Tiden med massasjen had-de for de fleste vært positiv. De hadde merket at bar-net var mer tilfreds og syntes det var deilig å bli mas-sert og tatt på. De hadde funnet ulike steder der barnetvar mer komfortabel med å bli tatt på enn andre ste-der. De fleste likte bena/føttene, mage/rygg. De minstpopulære områdene var hodet og ansiktet samt hen-dene. De som ikke hadde positive erfaringer eller had-de ikke merket forskjell på barnet sitt var de som ikkehadde brukt massasjen mye. Massasjen var dagjennomført svært sjelden og en kunne se at disse bar-na også var de som ble raskest utålmodige ved andresammenkomst.

Foreldrene har vært veldig positive til tilbudet. Mangetrodde at massasjen var veldig komplisert etter at dehadde kjøpt bøker, sett videoer av hvordan masseresitt barn. I denne gruppen ble de positivt overrasket ogenkelte har videreført det til større søsken som nåkommer å ber om å få bli massert av sine foreldre. PåBlindheim helsestasjon har vi fått det til og det skaperen fin ramme rundt det å komme på helsestasjonen. Enslår av en prat, kan spørre spørsmål og veie barnet vedsiden av de faste rutine besøkene. Tilbudet har værtveldig populært og barn fra andre distrikt i Ålesundkommune har blitt invitert til å være med ved Blind-heim helsestasjon da tilbudet bare eksisterer her forøyeblikket.

Avsluttende ord – Barnets første minner oppstår av berøringsopplevelser. Berøringen forteller barnet hva som skjer. Berørings-opplevelsene kompletteres med visuelle og auditiveopplevelser knyttet til berøringen. Det skjer dermed eninnlæring. Den første taktile kommunikasjonen fraomgivelsene til det lille barnet skjer gjennom fysiskkontakt som for eksempel amming, vugging, bleie byttog babymassasje. Barnet får sitt ønske og umiddelbarebehov tilfredsstilt gjennom en fysisk handling. Den fysiske handlingen fungerer som et svar til barnet.Berøring er påvist å være viktig og kan bety forskjellenmellom liv og død. Et barn ville kanskje uttrykt det så sterkt som "Hvis duikke tar på meg, så dør jeg!"

Referanser:Bowin, L. Et al

Myk Massasje Gir Snillere, Flinkere og Friskere BarnHjemmet Ukeblad 1997 Oct; 40: 31-4

Bugge, M.Øm, Kjærlig OmsorgVårt Blad 1998 Mars; 3: 7-8

Ellneby, Y.Barns Rett Til Utvikling. En Håndbok om Barns Motoriske,Perseptuelle og Språklige UtviklingPedagogisk Forum. 1994. Utgitt i Norge ved Gamlebyen Gra-fiske A/S

Ellneby, Y.Hvis Du Ikke Tar på Meg, så Dør Jeg – Den Taktile Kommu-nikasjonens Betydning for Barns UtviklingPedagogisk Forum. 1994. utgitt i Norge ved Gamlebyen Gra-fiske A/S

Escalona, A. et alBrief Report: Improvements in the Behavior of Children withAutism Following Massage TherapyJ Autism Dev Disord. 2001 Oct; 31(5): 513-6. PubMed – MED-LINE

Field, T. et alJuvenile Rheumatoid Arthritis: Benefits from Massage Thera-pyJ Pediatr Psychol. 1997 Oct;22(5): 607-17

Field, T. et alChildren with Asthma have Improved Pulmonary Functionsafter Massage TherapyJ Pediatr. 1998 May;132(5):854-8. PubMed – MEDLINE

Field T, Peck M. Scd, Hernandez-Reif M., Krugmann S., BurmanL., Ozment-Schenck L.Postburn, Itching, Pain, and Psychological Symptoms are Re-duced with Massage TherapyJ Burn Care Rehabil. 2000 May-jun; 21 (3): 189-93. PubMed –MEDLINE

Field, T. et alMassage Therapy Reduces Anxiety and Enhances EEG Pat-tern of Alertness and Math ComputationsInt J Neurisci. 1996 Sep;86(3-4):197-205. PubMed – MEDLINE

Hernandez-Reif, M. et alChildren with Cystic Fibrosis Benefit from Massage TherapyJ Pediatr Psychol. 1999 Apr;(24(2):175-81. PubMed – MEDLI-NE

Jørnlid, S. Babymassasje – Velvære for Liten KroppErgoterapeuten. 2003 Jan: 30-2

Schachner, L. et alAtopic Dermatitis Symptoms Decreased in Children Follo-wing Massage TherapyPediatr Dermatol. 1998 Sep-Oct;15(5):390-5. PubMed – MED-LINE


11

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Ved Eli Berit Strande, leiande helsesøster, Helsestasjonen i Ørsta––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

I samband med handlingsplan for førebygging av uøn-ska svangerskap og abort, har helsesøstrene i Ørstateke datababyar i bruk.

Vi har år etter år har hatt samtaler og vegleiing medunge jenter om korleis dei best skal ta vare på seg sjøl-ve og såleis vere i stand til å bestemme når dei ønskjer,og er "klar" til å bli mor.Til trass for dette, opplevde vi at nokre "fall ut" av dettradisjonelle mønsteret.Skuleskulk, skulevegring, vanking i rusmiljø, og tilbodom kontakt med "eldre menn", der sex var aktuelt oggraviditet eit resultat.Vi opplevde at jentene såg på dette som svært tøft iførste omgang, og det blei ofte konflikt med foreldreog andre som prøvde og få dei bort frå dette miljøet.

Ut frå denne problemstillinga, tok vi kontakt med Syn-nøve Rishaug Sætre, som kom og presenterte oppleg-get med "Real care baby" for oss.Vi søkte Sosial og helsedirektoratet om midlar, og fekkkr. 50.000 i tilskot til eit prosjekt med datababy.

Hausten 2002 gjennomførte vi prosjektet.

Det var eit samarbeidsprosjekt mellom Ørsta vidaregå-ande skule og Ørsta helsestasjon.Elevane fekk presentert opplegget ved skulestart, detvar frivilleg å vere med, men 53 elevar melde si inter-esse med ein gong.Vi la opp til at to elevar delte på ein baby; to jenter, togutar, eller gut og jente.Det var ingen krav til å bu saman, men det måtte bli eiarbeidsfordeling dei imellom.Etnisk bakgrunn eller seksuell legning, var ikkje tilhinder for å vere med.

Før elevane fekk låne datababyane, blei det gått nøyegjennom med kvar enkelt korleis dei skulle ta vare påbabyane, vogner, bil-stolar, klede m.m. som høyrer til.Dei gav "babyen sin" namn, og skreiv under kontraktpå at alt skulle leverast tilbake like heilt og fint. Slikopplæring er også viktig!Elevane fekk festa ID-brikke rundt handleddet, og ba-byane blei programmert etter ulike program. Pre-si-muleringsskjema blei fylt ut.Når babyen gret for mating, bleieskift, raping, kos,hoste etc., måtte eleven først registrere seg med ID-brikka på babyen sin rygg før han kunne hjelpe. Der-med så var det alltid eleven som måtte vere "mor".

Ved innlevering blei det ny gjennomgang og post-si-muleringsskjema blei fylt ut.Ved samtale med helsesøster blei det også minna om

tilbod ved "Helsestasjon for ungdom" som vi har kvarmandag kl. 15.00–17.00.

Kva erfaring har vi så gjort oss etter at detteprosjektet er avslutta?Erfaringa har vist at dette har overføringsverdi til vi-dare satsing etter same mal!Nye elevgrupper står klare til å delta med ansvar ogomsorg for "Datababy" i nokre døgn.Det er gjennom å gjere oppgåvene sjølv, at den bestelærdomen kjem – ting blir hugsa!

Dette er det næraste ein kjem ein foreldreskule.

Samtale med elevane før og etter prosjektet, har vist atdet har skjedd endring i holdning og tanke.Elevane vil verte foreldre, og vil ha mange barn, menetter endt utdanning .For mange blei det vel "tøft" med både skule og "baby".Nokre elevar sovna i klassetimen etter nattevakingmed "baby-gråt".

Helsesøster fekk ekstra god kontakt med desse ele-vane, og mange har vidare nytta tilbod på "Helsesta-sjon for ungdom" (prevensjonsrettleiing m.m).

Som helsesøstre så veit vi at ingen ting går av seg sjølv.Slik også med dette tilbodet.Vi har nok hatt ein del ekstraarbeid for at det har luk-kast så godt som vi føler at det har gjort.Drivkrafta vår har vore lysta og entusiasmen som ele-vane har vist, og at vi trur på holdningsendringgjennom denne erfaringa som dei har fått.

Bygda har også merka at elevar har trilla "hylande ba-byar" til skulen. Lokalavis og lokal TV har sendt repor-tasjer om saka.

Er dette noko du ønskjer å prøve på din helsestasjon,så står vi gjerne til disposisjon med meir detaljerteopplysningar.

Vi avrundar denne reportasjen med nokre ord frå ele-vane sjølve:• "Eg synest dette var eit godt tilbod til oss ungdom."• "Artig eigentleg, men veldig hardt, ska vente eit par

år til ja."• "Det har vore kjekt, men samtidig veldig travelt."• "Vanskelegare enn eg trudde."• "Ja babyen har gjort slik at eg er meir påpasseleg

med prevensjon."• "Denne opplevinga har vist meg kor vanskeleg det

er å vere mor til ein liten baby no mens eg går påskule og er berre 16 år."

• "Eg synest det har vore kjempekjekt å vere "mam-ma", men det er veldig lurt å vere to om det, for egvar nokså trøytt dagen etter på eg hadde hatt ho. Eghåpar at eg eingong blir mamma sjølv."

Datababy mot uønska graviditetØrsta Helsestasjon har gått nye vegar i kampen mot uønska graviditet

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Mari Lund Johannessen, barnehagestyrer i Kvambarnehage i Molde ––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Kvam barnehage i Molde har i 9 år nå hatt et tilbud omåpen barnehage for barn og voksne som ikke har bar-nehageplass. To dager pr. uke, hver mandag og tors-dag fra kl. 9.30 - 12.30 er små og store fra byen velkom-ne til barnehagen for lek og samvær. I utgangspunktetvar det tenkt som et tiltak for nærmiljøet, men p.g.a. atdet er det eneste tilbudet i flere kommuners omkrets,har vi brukere fra hele kommunen, og noen ganger franabokommuner. Men hovedtyngden av brukere kom-mer fra vår "barnehagekrets" (jfr. skolekrets).

De voksne er i hovedsak mødre, men vi har nesten all-tid også noen fedre, besteforeldre, dagmødre og andrevoksne som har med seg barn. Ikke minst har vimange familier med adopterte barn, og vi har noen fa-milier med bakgrunn fra andre språk og kulturer, selvom vi nok skulle ønske vi hadde større innslag av fa-milier med ikke-vestlig bakgrunn. I litt for liten gradfår vi besøk av unge foreldre med dårlig nettverk, somkunne hatt stort utbytte av å dele erfaringer om barne-oppdragelse med andre voksne.

De fleste som først kommer hit til åpen barnehage, blirfort regelmessige brukere av tilbudet. Familiene opp-lever det som trivelig og kontaktskapende, hvor alle

deltar i både arbeidet og fellesskapet. For barna er detet stimulerende miljø som er tilrettelagt for deres lekog utvikling. I løpet av de 3 timene det varer, har vifrilek, noen ganger en formingsaktivitet, vi har måltid,der foreldrene tar med mat selv, mens barnehagen hol-der melk/kaffe o.l. Vi avslutter inntiden med en litensangstund og lesestund. Etterpå er det uteleketid 1time. Dette betaler familiene kr. 10.- pr. pers. over 1 årfor (de under går gratis). For å fullfinansiere det, mot-tar barnehagen statlig støtte. Det koster med andreord ingenting for kommunen eller barnehageeieren.

Jeg tror tilbudet er like viktig for de voksne som det erfor barna. Nyinnflyttede familier som ikke kjenner såmange i byen eller bydelen, knytter kontakt med andresmåbarnsfamilier, og skaper seg på den måten et be-gynnende nettverk.

Kvam barnehage har ikke spesielt stort inneareale, li-kevel kan vi huse dette tilbudet. Vi tenker flerbruk avlokalene våre, slik at de dagene de eldste barna våre erpå langtur, står lokalene der og kan benyttes til åpenbarnehage. Det krever litt fleksibilitet og planlegging,men vi syns det er verdt det, for vi ser at så mange harglede av det, og vi opplever på den måten å åpne osslitt mot verden utenfor barnehagen. Helsesøstrene erfor oss en viktig samarbeidspartner i dette, fordi deretreffer alle småbarnsforeldre, og kan informere demom tilbudet. Det setter vi stor pris på.


12

Åpen barnehageTILBUD OM ÅPEN BARNEHAGE

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Anny Gjerde, Frivillighetsentralen i Vestnes––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Då denne sentralen vart starta i 1997 var det viktig å fånokre bein å stå på, og leikegruppe vart planlagt ut fråto grunnar:• Heimeverande mødre/fedre har behov for ein mø-

teplass der praten vil dreie seg mest om barnet sittve og vel, og borna deira treng leikekamar og sosialtrening.

• Endre oppfatninga til folk flest som på den tid var:"Frivillighetssentralar er for eldre folk".

Etter år med prøving og feiling har vi no ei godt funge-rande gruppe der deltakarane kjem frå alle sosiale lagi samfunnet.Kvar tirsdag førmiddag møter ei grup-pe mødre og småbarn i Frivillighets-sentralen sine lokale på Vestnes.Ei av mødrene har alt vore her ein li-ten halvtime førut og trakta kaffe/te,funne fram leikene og gjort rommetklart til "leikestove". Når samlinga erover, hjelper alle til med oppryddinga.

Vanlegvis er det ikkje noko fast pro-gram desse to timane treffet varer. Av og til blir det gjort litt ekstra somf.eks. før jul har vi hatt baking, førjul-skos med julepyntverksted, karnevalpå etterjulsvinteren, påskeverksted oggrilltur i fjøra.Aktivitetane blir natrulegvis avpassaetter kva aldersgruppe som er domine-rande blant dei borna som deltek. Det er foreldra somsjølv tek initativet til aktivitetane.Vi har av og til fedre innom på gruppa – men det hørermed til unntaka.

Frivillighetssentralen har hatt eit nært samarbeid medhelsestasjonen i kommunen når det gjeld denne grup-pa. Ein har mellom anna har sendt ut personlege brevmed invitasjon til barna i området som er i aldersgrup-pa 0–5 år. Helsesøster har og halde kurs i førstehjelp retta motsmåbarn for denne foreldregruppa.

Då gruppa starta, fikk vi ei pengegåve til innkjøp avleiker frå det lokale helselaget.Brukarane betaler kr 20,– pr. familie kvar gong dei del-tek. Dette dekkjer innkjøp av kaffe, te og saft og eisymbolsk husleige. – Likevel vert det att litt pengar tilfornying av leiker.

Praktisk gjennomføring skjer ved at dagleg leiar vedsentralen syter for reint og oppvarma lokale, annonse-rer og sender ut plakatar – og eventuelt persolege invi-tasjonar.Det blir sett opp ei liste over kven som er ansvarleg frågong til gong – men av og til manglar det ansvarleg pålista til neste gong – då må underteikna telefonere litt!Det er viktig at alle som kan, blir delaktige i arbeidet

på denne måten – og får ansvar for gruppa. I ein tidleg fase i leikegruppa si historie møttest einberre annakver veke. Dette gjekk litt i surr for folk, ogetter at det vart fast treff kvar veke (utanom høgtiderog sommarferie) auka brukartalet betrakteleg. Mangeer her kvar veke mens andre er meir sporadisk innom.

Tilbakemeldingane frå brukarane er svært gode:Fleire av brukarene er mødre som har vendt tilbake tilheimtraktene men som ikkje kjenner andre småbarns-foreldre i omegn – desse har etablert gode kontaktnett.Tilflytta unge familiar har via gruppa og sentralen nyt-ta tilbod om barnevakter og reservebestemor, og harskaffa seg større sosialt nettverk.Borna til arbeidsinnvandrarar lærer norsk ved leikmed norske born.Gruppa har fornuftige diskunsjonar om barnemat, ma-ting, avvenning, smokk, sunn mat, praktisk bartnetøykontra merkevarer, bruk av hjelpemidler som gåstol,grind osv.Nokre av mødrene lagar seg "private leiketreff" samanmed andre frå gruppa ein dag i veka utanom og inspi-rerer kvarandre til å bli med på andre tiltak/tilbodbåde for borna og dei vaksne.

Stort sett fungerergruppa godt, menav og til kjem nyebrukar som ikkjevender tilbake. Kanhende det ikkje erslik dei har førestiltseg – eller det kanvere at dei "etabler-te" ikkje er nok be-visst på å "ta segav" dei.Resurspersonarmellom dei fastebrukararane vil tatak i dette slik atalle skal føle segheime!


13

Leikegruppe på Frivillighetssentralen i Vestnes


14

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Ved Helena Havnen Kristiansund sykehus––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

I perioden 2000–2001 ble det i Kristiansund Ngjennomført en undersøkelse av gravidesalkoholvaner. Undersøkelsen ble foretatt vedsvangerskapspoliklinikken ved Kristiansundsykehus. Initiativtakere var sosionom HelenaHavnen, Kristiansund og lege Svein Skjøtskift,Bergen.

Hensikten med å gjennomføre undersøkelsen var fler-delt. Vi ønsket å se på hvordan spørsmålene om livs-vaner, slik de stilles i dag ut fra Helsekort for Gravide,egentlig oppfattes og hvilke svar som blir gitt. Videreønsket vi å få vite noe om gravides alkoholvaner, omendring av disse vaner i svangerskapet, om de gravi-des holdninger til og kunnskaper om alkohol og gra-viditet. Det var også ønskelig å få vite noe om hvorvidtanbefalt informasjon om emnet blir lest av den gravi-de.Siden forhold knyttet til alkohol og alkoholbruk ofte eret tabuområde ville vi også vite noe om hvorvidt gra-vide i dag snakker om bruk av alkohol i svangerskapetmed andre i samme situasjon.

Noen resultater av undersøkelsen kan oppsummerespå følgende måte:• 362 gravide kvinner deltok i spørreundersøkelsen.

som omfattet et intervju og spørreskjema i 17.svang-erskapsuke, og oppfølging med spørreskjema i34.uke. 88,6% fullførte undersøkelsen

• 90% av kvinnene i undersøkelsen bruker alkoholnår de ikke er gravide. 16% oppgir at de fortsattbruker alkohol i 17.svangerskapsuke. Tallet synkertil 10% i 34.svangerskapsuke. De aller fleste kvinnerblir totalavholdende eller reduserer sitt alkoholinn-tak når de blir gravide

• 80% mener at det ikke "passer seg" å drikke når ener gravid, 40% mener at partneren også bør redu-sere sitt alkoholforbruk eller å slutte helt å drikkeunder graviditeten

• Spørreskjemaet inneholdt 9 kunnskapsspørsmål omgraviditet og alkohol. De gravides kunnskaper omdette emnet synes mangelfulle. 62% er enige i ellerusikre på påstanden "å drikke litt rødvin under gra-viditet er sunt for fosteret". "Usikker" er det vanlig-ste svaret på spørsmålene.

• Spørsmålet om alkoholvaner slik det stilles i dag utfra Helsekort for gravide, misforståes av sværtmange gravide. Det gir heller ikke noe godt bilde av

de gravides alkoholvaner verken i graviditeten ellergenerelt

• Skriftlig informasjon om alkohol og graviditet blelest av de fleste som deltok i undersøkelsen

• Gravide synes ikke det er ubehagelig å bli spurt omalkoholvaner på denne måten, 70% syntes det varpositivt eller svært positivt å bli spurt

• Graviditet og alkohol synes å oppta de fleste gravi-de, 80% hadde diskutert temaet med andre.

• Røykevaner ble kartlagt, 28% oppga at de røyktedaglig under svangerskapet. Det synes derfor somom disse kvinnene i liten grad endrer sine røykeva-ner ved graviditet.

• Vi mener at det er viktig å ta opp alkoholvaner medgravide, kunnskapsnivået er generelt lavt, meninteressen er stor og motstanden lav. Det er også be-hov for å erstatte dagens spørreskjema med et noemer utfyllende. Det bør også gis muntlig og/ellerskriftlig informasjon. I undersøkelsen ble det bruktet faktahefte om graviditet og alkohol utgitt av Sta-tens Vinmonopol.

I Helsekort for gravide stilles spørsmål om alkoholva-ner på følgende måte: Drikker du alkohol? Daglig? Avog til? Aldri?Spørsmålet synes å være upresist og svarene gir da li-ten eller ingen indikasjon på de drikkevaner som degravide faktisk har. Det er nesten ingen som bruker al-kohol daglig, og i følge offentlig statistikk vet vi at ca.90% av den norske voksne befolkningen bruker alko-hol på en eller annen måte. Alle disse vil sannsynligvisda svare at de drikker av og til. Det sier ikke noe omreelt bruk av alkohol. På Helsekort for gravide finneren heller ingen opplysning om hvorvidt spørsmålenegjelder i eller utenom graviditet.

I Nordmørsundersøkelsen valgte vi derfor å stillespørsmål om alkoholvaner både på samme måte somdet gjøres i dag og med å presisere om spørsmålet varberegnet på graviditet eller ikke. Besvarelsene viste atmange misforstår spørsmålet slik det stilles i dag. Deter også lite egnet som starten på en dialog om emnetgraviditet og alkohol.Vi har derfor prøvd å utarbeide et forslag til skjemaom alkoholvaner som kan brukes i svangerskapsom-sorgen. Det tenkes da kombinert med et informasjons-hefte.

Kunnskapene om alkohol og graviditet synes ikke åvære så gode som vi hadde forventet. En gravid av alle362 som deltok i undersøkelsen hadde svart riktig påalle ni kunnskapsspørsmål som ble stilt. Spørsmålenevar valgt ut fra fakta om alkohol og graviditet som idag brukes innen svangerskapsomsorgen.

Nordmørsundersøkelsen:

– Gravides alkohol-vaner og helsevesenets muligheter for intervensjon

Litt i overkant av 10% av de gravide oppgir at de fort-satt bruker alkohol i svangerskapet på tross av anbefa-linger om totalavhold. Tallene fra undersøkelsen viservidere at det her er de gravide som er over 30 år somikke lar alkoholen stå når de er gravid. Hva som er år-saken til dette er det vankelig å spekulere i. En teorikan kanskje være at de har gjennomgått svangerskaptidligere uten å være totalavholdende og at dette hargått bra.

Vår undersøkelse viser at kunnskapene om dette temaikke er så gode. Videre er det tydelig at spørsmåleneom livsvaner slik de stilles i dag ikke er presise nokfor å gi en god dialog.Kartleggingskjema som finnes i dag er ofte altfor pro-blemorientert for å kunne brukes innen svangerskap-

somsorgen. Dette fordi alle gravide på ingen måte ernoen risikogruppe når det gjelder alkoholproblema-tikk. Vi har derfor valgt å lage et forslagskjema somkan brukes som en innfallsport til en dialog med dengravide. Videre kan dette skjema (se under) både sen-des med hjem og legges i journal. På denne måte kanen komme tilbake til spørsmålene også ved en senerekonsultasjon.

De fleste barn blir født friske, selv om moren drakk al-kohol under svangerskapet. Bruk av alkohol medførerøkt risiko for fosterskade. Dess mindre og sjeldnereman drikker, dess lavere er risikoen. Vi vet ennå ikkesikkert om det finnes noen trygg nedre grense for alko-holinntak under svangerskapet. Det anbefales derfortotalavhold når en er gravid.


15

Alkoholvaner når du ikke er gravidHvor ofte drikker du alkohol? Når du drikker alkohol, hvor mye bruker du

vanligvis å drikke?

aldri 1 – 2 enheter*< enn to ganger pr. mnd 3 – 4 enheter2 – 4 ganger. pr. mnd 5 – 6 enheter2 – 3 ganger pr.uke > 7 enheter4 ganger pr. uke

*En enhet er ett lite glass vin (12cl), en halv flaske pils (33cl) eller en dobbel drink (4cl)

Har du noen gang det siste året vurdert å bruke mindre alkohol?

aldriJa, noen gangerJa, flere ganger

Alkoholvaner når du er gravidHvor ofte drikker du alkohol? Når du drikker alkohol, hvor mye bruker du

vanligvis å drikke?

aldri 1 – 2 enheter*< enn to ganger pr. mnd 3 – 4 enheter2 – 4 ganger. pr. mnd 5 – 6 enheter2 – 3 ganger pr.uke > 7 enheter4 ganger pr. uke

*En enhet er ett lite glass vin (12cl), en halv flaske pils (33cl) eller en dobbel drink (4cl)

Har du noen gang det siste året vurdert å bruke mindre alkohol?

aldriJa, noen gangerJa, flere gangerJeg har redusert alkoholbrukenJeg har sluttet å bruke alkohol før graviditetenJeg har sluttet å bruke alkohol etter at jeg ble gravid.

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

–––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Av Kristin Risvand Mo––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Flere hull blant småbarna krever ny forebyggende inn-sats. Tidligere var tannpuss en naturlig del av hverda-gen i de fleste barnehager. Nå tas tradisjonen oppigjen. Helsesøster Anne Grethe Korsmo ved Fana Hel-sestasjon i Bergen er positiv.

– Jeg synes tannpuss i barnehagen er et godt forebyg-gende tiltak. På helsestasjonen anbefaler vi foreldreneå pusse barnas tenner med fluortannkrem to gangerdaglig. Barnehagen setter våre anbefalinger ut i prak-sis, sier Korsmo, og forklarer: Vi vet at mange spiserfrokost i barnehagen, og at de ikke får pusset om mor-genen. Det er foreldrene som har ansvar for barnastannhelse, men tannpuss i barnehagen er et godt sup-plement. Dessuten er barnehagen er en god plass for ålære ungene tannpussevaner. Når tannpussen er enfast rutine er det lett å motivere barna.

En selvfølgeVegg i vegg med Fana helsestasjon finner vi Fana Bar-nehage. Her har tannpuss stått på programmet i snart10 år. – Det skulle bare mangle, sier styrer sier Siv S. Wag-ner-Larsen.

– Vi synes det er en selvfølge at barna skal lære godevaner, og god munnhygiene må også læres tidlig i li-vet. Men dette er ikke bare pedagogikk: Det handlerom at vi bistår foreldrene med å ta vare på barnashelse, nettopp slik barnehageloven forutsetter.

I Fana barnehage pusser barna tennene etter frokost.De går på badet i grupper, i følge med en voksen. Hervasker de hendene først, og pusser tennene etterpå.Barna har hvert sitt tannglass, med egen tannbørste ogtannkrem oppi. Alt er plassert på en hylle over vasken.De minste ungene får hjelp av personalet til å pussetennene, de eldste klarer det selv. – Vi gjennomfører tannpussen helt konsekvent og er-faringene er utelukkende positive. Foreldrene setterpris på ordningen fordi hverdagen i barnehagen blirmer lik den hjemme. Andre opplever at tannpussenhjemme blir lettere å gjennomføre. For de ansatte ertannpussen blitt en naturlig del av hverdagen på linjemed håndvasken. Det krever litt organisering å starteopp, men rutinene innarbeides fort .

SamarbeidAnne Grethe Korsmo har 8 års fartstid som helsesøsterog har fulgt tannhelseutviklingen de siste årene.


16

Tannpuss i barnehagen:

Like naturlig som håndvasken

Tannpussen er like naturlig som å vaske hendene og å dusje,sier helsesøster Anne Grethe Korsmo i Fana.

Femåringene Herman, Sverre, Mathias har hver sin tann-børste og tannkrem i barnehagen. Tannbørstingen går unnaså det suser.

– Ja, vi har registrert at det er blitt flere hull blant deminste barna. Samtidig blir jeg stadig overrasket overhvor bevisste foreldrene er på ernæring. Men dagensforeldre tilhører null-hull generasjonen og de har ikkeså mye erfaring med dårlig tannhelse. Korsmo forteller at jobben med å følge opp foreldrenepå helsestasjonen er blitt tyngre etter at fluortabletteneble kuttet ut. – Det var på en måte litt mer oversiktlig da vi delte utfluortabletter. Nå snakker vi rutinemessig med forel-drene og gir dem våre anbefalinger, men vi har jo ing-en anledning til å kontrollere pussingen, avslutter hun.

Fakta• På landsbasis har andelen 5-åringer med hull i mel-

ketenner økt fra 30 prosent i 1997 til 35 prosent i2000. Det er store variasjoner mellom fylkene, mentendensen er den samme.

• I Hedmark og Buskerud har fylkestannlegene tattinitiativ til å starte opp med tannpuss i barnehager. Iandre fylker er flere barnehager i gang på eget initi-ativ.

• Tannbørster og tannkrem kan bestilles fra Zendiumog Dentaco, som har laget en rimelig og praktiskordning for barnehager. Zendium er en mild tann-krem uten den sterke såpen som er i andre tannkre-mer. Tannbørsten "Dr Barmans" er enkel i bruk ogeffektiv fordi den pusser tennene på tre sider samti-dig.

• Mer info om tannpuss i barnehagen finnes påwww.tannpuss.no.

Hygienetips• Hvert barn har sin egen kopp merket med navn

plassert på en hylle. Det kan være praktisk å ha 2-3hyller i ulik høyde tilpasset aldersgruppene.

• I koppen oppbevares tannbørste og tannpasta, ogsåmerket med navn.

• Barna pusser i grupper på 3 til 5 personer underoppsyn av ansatte.

• De eldste barna kan pusse selv. • De minste barna må ha hjelp til tannpussen.• Ved behov kan tannbørsten dyppes i noen sekunder

i kokende vann for desinfisering. • Tannbørsten bør skiftes 2 ganger i året og for øvrig

etter behov.

Det vil alltid være smitterisiko i barnehager der barnomgås tett. Med gode rutiner er risikoen for smitteikke større enn ved vanlig samkvem i barnehagen.


17

Munnen er en del av kroppen som krever omsorg på linjemed andre kroppsdeler, sier styrer Siv S. Wagner-Larsen iFana barnehage.

Blå time ved Moldefjorden. Foto: Frank Strifeldt, Molde

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Britt Olufsen, ernæringsfysiolog Kristiansund sykehusAstrid Grydeland Ersvik, sjefhelsesøster Kristiansundkommune––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Kristiansund sykehus og Kristiansund kommuneigangsatte våren 2002 et samarbeid vedrørende barnmed overvektsproblematikk. Samarbeidet er organi-sert som et prosjekt med siktemål å gi overvektigebarn et optimalt tverrfaglig behandlingstilbud.Sykehuset er representert ved barneavdelingen, ernæ-ringsfysiolog og fysioterapiavdelingen mens kommu-nen deltar med representanter for helsestasjons- ogskolehelsetjenesten.

Bakgrunnen for prosjektet er at overvekt/fedme blantbarn og unge har økt faretruende de senere årene, ogat vi pr .i dag mangler et godt behandlingstilbud forde sterkt overvektige barna. I Norge ivrer blant annetoverlege Olof Ulwan ved Ullevål sykehus for å eta-blere et eget behandlingssenter for overvektige barn,og støttes blant annet av psykiater Finn Skårderud (Te-maheftet barn 2-3-2003 fra Norsk senter for barne-forskning). Inspirasjon til prosjektet er hentet fra Huddinge uni-versitetssykehus i Sverige, hvor man har mange års er-faring med behandling av sterkt overvektige barn ogderes familier.

Vi tar ikke sikte på å opprette et eget behandlingssen-ter, men ønsker å prøve ut en tilnærmingsmåte overforsterkt overvektige barn og deres familier. Prosjektmid-ler er søkt hos Fylkesmannen i Møre og Romsdal samtHelseforetaket Helse Nordmøre og Romsdal.

Målgruppen vil i prosjektperioden (2002-2007) værebarn fra 6-12 år i kommunene Kristiansund, Frei ogAverøy. Dette skal være barn med en klar overvekts-problematikk, og hvor både barn og foresatte er moti-verte for behandling.

Barnet henvises fra primærhelsetjenesten, og tilbys enukes opphold i barneavdelingen samt oppfølging i 2-5år etterpå. Oppholdet i avdelingen og oppfølgingen ietterkant skal tilby både tilrettelegging av kosthold ogfysisk aktivitet. Ved utskriving deltar primærhelsetje-nesten for å planlegge videre oppfølging i samarbeidmed familien og sykehuset.Detaljer for inklusjonskriterier, oppholdet i avdelingenog oppfølgingen etterpå er under utarbeidelse.For oppholdet i avdelingen, kan nevnes av innhold:– innkomstsamtale med barnelege, sykepleier og er-

næringsfysiolog– observasjon ved måltider - så langt mulig skal barn

og foreldre delta i tilberedelser og tilrettelegging avmåltidet

– tilpasset kostliste utarbeides– fysisk/motorisk test– fysisk aktivitet, i samarbeid med

fysioterapeuter/idrettslag– skole/vanlig undervisning– evt. tilbud om samtale/oppfølging ved BUP

Oppfølging etter utskrivelsen skal gå over 2-5 år, ba-sert på erfaringene fra Huddinge universitetssykehus.Vi har foreløpig tenkt at pediatrisk poliklinikk skal haukentlig oppfølging de 2 første månedene etter utskri-velsen. Det foretas da en evaluering sammen med fa-milien, og videre kontroll avtales ut fra konklusjonsom da trekkes. Det innebærer minimum månedligekontroller ved ped.pol de neste 6 månedene. Månedli-ge kontroller hos helsesøster avtales i tillegg etter detbehovet tilsier. Videre blir det kontroller på ped.polhver tredje måned de neste 6 månedene, og hos helse-søster ved behov. Etter 12 måneder trappes kontrol-lene ned til hver tredje måned. Hele behandlingsløpetsees i et 5-årsperspektiv. Det er hele tiden tenkt et tettsamarbeid mellom sykehuset og kommunehelsetjenes-ten, med tilrettelegging etter individuelle behov hosbarnet og familien. Barnets fastlege skal rutinemessigholdes orientert om opplegget, evt. trekkes inn etterbehov/ønske.

Vi er fortsatt i planleggingsfasen av prosjektet, og skalblant annet ha felles undervisningsdager vedr. ernæ-ring og barn/overvekt i høst. Vi ser det som viktig åha et felles kunnskapsgrunnlag og en felles forståelsefør selve arbeidet med barna og familiene iverksettes.Både primærhelsetjenesten i de aktuelle prosjektkom-munene og ansatte ved ped.pol. vil inviteres med pådenne undervisningen. En detaljert presentasjon avprosjektet skal også være klar til disse undervisnings-dagene.Vi tror det er riktig å "skynde seg langsomt" i planleg-gingen, slik at tilbudet er godt fundert både faglig ogpraktisk før

Samarbeidet mellom kommunehelsetjenesten og syke-huset er både utfordrende og morsomt. En tanke om et"lite prosjekt" har vokst til noe større, som krever bådemer penger og ressurser enn vi hadde forutsett. Vi hartro på at dette kan bli noe spennende, viktig og bra! Vihåper at dette skal kunne bli et godt tilbud for de bar-na som sliter i hverdagen med en kropp de ikke trivesi. Målsettingen er å hjelpe barna ned på en vekt som erbra for helse og trivsel, og å hjelpe familiene til endre-de og positive holdninger til mat og fysisk aktivitet.


18

Barn og overvekt Samarbeidsprosjekt i Kristiansund

"GULLKORN"

Ta deg sammen og gjør noe unyttig.

19

Korleis skape eit varmare og tryggareoppvekstmiljø for barn og unge

MOT arbeider for å skapeeit varmare og tryggareoppvekstmiljø for born ogunge. Gjennom sitt hald-ningsskapande arbeid ermålet å:redusere vald, mobbing ogrusmisbruk.

Bakgrunn:I nyttårstalen til både HM Kong Harald og statsminis-ter Kjell Magne Bondevik var bodskapen klar: Det måsetjast inn tiltak for å skape eit varmare og tryggaresamfunn, ikkje minst for borna og dei unge som veksopp i dag.Regjeringa har sett i gang eit arbeid med fokus på åførebygge og redusere mobbing i skulen.

MOT vert i dag brukt som eit program i fleire og fleireskular i Møre og Romsdal. Det er eit program som settfokus på førebyggande arbeid, der det kjem skulerte"MOT- informatørar" og driv prosessane i klassane.

Vår moderne tid gjev sterke impulsar og lyster kombi-nert med usikkerheit og frykt for nederlag og avvising.Mange ungdomar seier at dei fryktar mest gjeng- kri-minalitet og narkotikamisbruk i framtida. Vi lev i ei tidder mange unge og vaksne gruar seg til å gå på skuleog jobb, og der det vert stilt stadig aukande krav tilprestasjon og innsats. Ein aukande del av menneskagreier ikkje å stette krava.

Hovudmålet med MOT sitt program er å auke livskva-litet, redusere og førebygge mobbing, vald og rusmis-bruk. Måla skal vi nå ved:

– å bevisstgjere born, ungdom og vaksne i å ta vare påseg sjølv og kvarandre

– å styrke born, ungdom og vaksne sitt mot - til å bryseg, til å seie nei og til å leve

– å styrke ungdom sitt eigarskap til MOT– å medvirke til at born, ungdom og vaksne vert med-

vitne og trygge til å ta, og stå for, eigne val– å medvirke til å skape miljø der eigne val og kvaran-

dre sin ulikskap vert akseptert.– å medvirke til å skape miljø der menneska gjer kvar-

andre verdfulle og betydningsfulle

Kjerneverdiane som er hovedfokus i alt MOT gjer er:MOT til å seie nei, MOT til å leve og MOT til å bry seg.


20

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Av Tom Anders Stenbro, Daglig leder, Stiftelsen Bedre føre var––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Å forebygge at barn og unge utvikler proble-mer knyttet til rus, atferd og kriminalitet er enav storsamfunnets viktigste oppgaver. Vi skalsikre gode oppvekstvilkår og påse at hvertbarn blir sett og får muligheten til å nå sitt po-tensiale. Like fullt ser vi at ungdommene rundt ossslett ikke alltid blir sett og at altfor mange aldrikommer i nærheten av å nå hans eller hennespotensiale.

Ovennevnte definerer på mange måter verdigrunnla-get som ligger til grunn for opprettelsen av StiftelsenBedre føre var i mars 2001. En ideell og fristilt stiftelsetuftet på iverksetting av forebyggende tiltak lokalt ogkunnskapsformidling nasjonalt.Hensikten er både å realisere tiltak som supplement tildet offentlige samtidig som vi ønsker å være en pådri-ver i utviklingen av effektive tiltaksrekker.

Stiftelsen har i sitt arbeid vektlagt de ungdommenesom allerede har påbegynt en negativ utvikling og somskole, helsetjeneste, politi og andre allerede har regis-

trert som særlig utsatt ungdom. En gruppe som for såvidt blir sett, men hvor tiltakene ofte uteblir i påventeav mer graverende atferd. Dersom man ved en intensivert satsing tar tak i disseungdommene allerede på dette stadiet, er potensialetstort mht. å snu en negativ utvikling. Dette samtidigsom samfunnet kan spares for betydelige kostnaderbåde av menneskelig og økonomisk art. Like viktig er det signalet vi gjennom ovennevte inn-gripen formidler til andre ungdommer, hvor vi viser atvi som samfunn tar ansvar og at en påbegynt negativutvikling er reversibel.

Fokus på muligheterNettopp håpet og visjonene vi alle har for vår egenframtid er utgangspunktet for undervisningsopplegget"Hvis…". Et opplegg rettet mot elever i ungdomssko-len, utarbeidet av politibetjentene Thorry Aakernes ogHalvor Lidal. Begge ansatt ved Politistasjonen i Kris-tiansund og selv instruktører ved gjennomføring iklassene.

Undervisningsopplegget er gjennomført som et for-søksprosjekt for alle 9. klassinger i Kristiansund og ervidereutviklet for hele ungdomstrinnet i samarbeidmed helsestasjonen og Bakkamyra skole på Smøla.

Gjennom "Hvis…" settes fokuset på de mange mulig-

Hvis bare …..

Instruktør Halvor Lidal utfordrer gutta til å tegne sin egen «livslinje».

hetene hver enkelt av ungdommene står ovenfor mht.egen fremtid, og hvordan de selv sitter med nøkkelentil hvordan denne fremtiden vil arte seg. Videre hvordan deres egen atferd, holdning og innstil-ling er avgjørende for hvordan de evner å nyttiggjøreseg av disse mulighetene.Målet er å bevisstgjøre ungdommenes deres egen på-virkningskraft på egen fremtid, og på denne måtenetablere et eierskap til denne fremtiden. En prosess vi betegner som en positiv ansvarliggjøringhvor lysten til å bruke sine muligheter blir motivasjo-nen og ikke frykten for ikke å lykkes.

Her benyttes også politifolkenes rolle som tradisjonelter befestet med pekefingeren og et fokus på konse-kvenser til å "overrumple" elevene ved å utelukkendefokusere på de positive mulighetene som ligger forandem.

Mine valgOppfølgingen i 9. og 10. klassetrinn følger samme til-nærming i form av sitt fokus på muligheter, men settersamtidig søkelyset på problemstillinger ungdommenemøter i hverdagen.Bruk av alkohol og rusmidler diskuteres med elevene i9. klassetrinn med særlig vekt på bevisste valg, oghvordan disse påvirker andre valg og muligheter ung-dommene står ovenfor.Her vektlegges en nøktern tilnærming hvor ungdom-mene utfordres til å se sammenhenger.

Spesielt for opplegget på Smøla er fokuset for 10. klas-setrinn. Da kommunen mistet sin videregående skolemå samtlige elever ut av hjemkommunen for å tavideregående utdanning.De fleste havner som hybelbeboere i Kristiansund. En hverdag som både frister og skremmer, og som

unektelig byr på både muligheter og utfordringer. I samtale med ungdommene settes fokus på hverda-gen på egen hybel, bylivet, bekymrede foreldre og sko-lehverdagen.Igjen utfordres elevene mht. bevisste valg samtidigsom legitimiteten av egne valg vektlegges.

Skolen er en av de viktigste arenaene for ungdommensutvikling av selvbilde og selvverd.Dersom vi på denne arenaen kan sette ungdommene istand til å ta bevisste og selvstendige valg, samtidigsom legitimiteten av disse valgene bekreftes, er dettekanskje den viktigste ballasten vi kan gi dem i et fore-byggingsperspektiv.Valgmuligheter er bare reelle hvis… man evner å nyt-tiggjøre seg av dem!


21

"GULLKORN"

Fire ting kommer aldri tilbake:– En utskutt pil– Et uttalt ord– En sjanse du har mistet– Et liv du har lagt bak deg

Brubilde: Foto: Trond Tandberg / Smøla kom-mune.


22

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Av Edith Leinebø, Leiande helsesyster og Elin Almestad, Barnevernspedagog/prosjektleiar––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Herøy kommune er ei øykommune på Sunn-møre, med ca. 8400 innbyggjarar. Kommunahar fleire bruer som bitt kommuna saman.Herøy har og bruforbindelse til nabokommu-nane, slik at ein har eit oppland med ca. 20000innbyggjarar som ein kan nå på ganske kortekøyredistansar. Frå kommunesenteret Fosna-våg kjem ein til Ålesund og Volda på ca. 1–11/2 time, iberekna ferje eller hurtigbåt. Vi har11 barneskular, 2 ungdomsskular og ein vida-regåande skule i kommunen.

Helsestasjonen i Herøy kommune, Møre og Romsdal,fekk for snart 3 år sidan oppretta ei 3-årig prosjekstil-ling som skulle arbeide med førebyggjande helsear-beid blant barn og ungdom, samt starte opp og ha an-svaret for helsestasjon for ungdom.

Stillinga vart lyst ut, og andre med minimum 3-årighøgskuleutdanning enn det tradisjonelle som er påhelsestasjonen, helsesystre og jordmødre kunne og sø-kje. Det vart tilsett ein barnevernspedagog, og vi sågpå dette som ganske banebrytande, spennande ognytt. Det var på den tida ikkje så vanleg med andre yr-kesutdanna personell enn det tradisjonelle på helsesta-sjonen. Og det er vel slik i dag og!

Frå før hadde ein 3.5 helsesysterstilling og ei jordmor-stilling. Det vart no ei utfordring både for den somvart tilsett, og for dei andre å finne eit samarbeids-grunnlag. Like eins å finne arbeidsoppgåver som skul-le dekke det førebyggjande arbeidet i høve til det somelles var etablert/på gong i kommuna. Dette vart denfyrste utfordringa for prosjektleiar.Ein orienterte seg litt rundt om i landet på korleis an-

dre kommunar arbeidde meir utradisjonelt i høve tilførebyggjande arbeid, og leiande helsesyster og pro-sjektleiar var på besøk til einskilde kommunar og fekkinspirasjon og idear.

Då prosjektleiar skulle finne ut kva som elles foregjekki kommuna, viste det seg at det var ikkje så enkelt åfinne ut av. Det vart ein del møter på tvers av etats-grensene, og konklusjonen og resultatet vart ei oppret-ting av ei styringsgruppe for førebyggjande arbeid ikommuna. Denne gruppa vart politisk oppretta og be-står av etatssjefane eller deira representantar, varaord-førar og lensmann. Mandatet til styringsgruppa er atgruppa skal vere eit overordna samarbeidsorgan overigongsette prosjekt i kommuna, ta standpunkt til omnoko nytt skal verte sett i gong, finne ut kva tilbod einmanglar for barn og ungdom og samordne dette. Altsåein koordinerande funksjon.

Under styringsgruppa er det oppretta tverretatlege ar-beidsgrupper som utøver dei ulike tiltaka/prosjekta.Prosjektleiar er sekretær for styringsgruppa, og med-lem av dei ulike arbeidsgruppene for å ha ein samlatråd i arbeidet. For å kunne gjennomføre dette arbeidethar vi søkt om stimuleringsmidlar, og fått tildelt mid-lar bl.a. frå Midtnorsk kompetansesenter for rusfaget,KRÅD, då vi er organisert etter SLT-modellen (sam-ordning av lokale kriminalitetsforebyggande tiltak) oglokale sanitetsforeningar.

Ut frå dette er vi i dag ein MOT-kommune (sjå innleg-get s. 19). Vi har "Sterk og Klar" i begge ungdomssku-lane våre. Foreldre er vår viktigaste forebyggingsres-surs, og "Sterk og Klar" er eit rusmiddelførebyggandetiltak for elevar på ungdomsskulesteget og deira forel-dre. Målet er å utsette dei unge sin alkoholdebut.Vi har helsestasjon for ungdom, og vi har fått etablerteit interkommunalt og tverrfagleg ungdomsteam påtvers av kommunegrensene Hareid, Ulstein, Sande ogHerøy. Ungdomsteamet består av lærarar, sosionomog barnevernspedagogar. Ungdomsteamet går utekon-

Forebyggende arbeid blant barn og ungdomi Herøy kommune

Nettverk på livstid!


23

takt i helgane, samt har ulike prosjekt i skulane tilpas-sa den enkelte kommune. Teamet er og repr. på Helse-stasjon for ungdom og i OT-tenestene. Prosjektleiar erHerøy kommune sin representant i ungdomsteamet. IHerøy har teamet hatt kurs for 9.klasse på ein ung-domsskule i "For trang maske". Dette er eit kursopp-legg for å kunne trene seg i sjølvhevdande teknikkarog opparbeiding av sjølvtillit. Etter gode tilbakemel-dingar, vil vi gjennomføre dette kurset for alle 9. klas-sene i kommuna.

Vi har og sett behovet for å samordne oss i forhold tilbekymringar knytt til rus og kriminalitet i ungdoms-gruppa. Vi er midt i oppstarten av ei bekymringsgrup-pe beståande av repr. frå barnevern, politi, ein frå kvarungdomsskule, vidaregåande skule og repr. frå helse-stasjon for ungdom/ungdomsteam. Samtalen i bekym-ringsgruppa skal vere eit "lavterskelinngrep" for ung-dommen sjølv og foreldra. Dette for å skape grunnlagfor ei reorientering hos ungdommen sjølv, samt å ut-løyse ressursar hos foreldra. Ved å ha ei tverrfagleggruppe, vil ein og kunne ta ei ansvarsfordeling medtanke på vidare oppfølging.

Det er prosjektleiar som legg til rette og koordinererdet meste av arbeidet, bortsett frå MOT- prosjektet.

Her har vi fått to eldsjeler med, ein lærar og ein lens-mannsbetjent. Desse to har ved sida av å gå inn i sku-lane, halde foreldremøte og møte for lærarane, og ar-rangert MOT-dagar med ymse aktivitetar for ung-domsskuleelevar.

I tillegg til dette har prosjektleiar koordinatoransvarmellom kommuna og Bup, samt oppfølgingsansvar ikommuna for ungdommar som har vore under fylkes-kommunal behandling etter suicidforsøk.

Prosjektet er ferdig 1. august 2003. Då går stillingaover til fast stilling. Det har vore spennande og utfor-drande for dei tilsette på helsestasjonen å få ei ny yr-kesgruppe å samarbeide med, likeeins har det vore eiutfordring og ei omstilling for barnevernspedagogen åarbeide innanfor helseetaten. Men omstillinga for allepartar har vore positiv og produktiv. Så om ein ikkjevisste heilt korleis stillinga skulle nyttast i detaljar dåein starta, har "vegen blitt til mens ein har gått", ogkommunen har ei betre oversikt over aktivitetane sineenn då ein starta. Det førebyggjande arbeidet vart pånytt sett fokus på, og er no godt forankra i kommuna.Nye tilbod har kome til for ungdomen, og fleire planarer på papiret. Det som står igjen er å få ungdomen sievaluering etter 3 års arbeid.

Muntre bestemødre fra Vågsetra helsestasjon i Molde.Fra venstre: Tove Simonsen (også medhjelper på helsestasjonen), Marianne Berg,Målfrid Stranden, Edny Rokstad og Reidun Oksavik. De to i midten foran er fra venstre: Aslaug Solberg og Liv Stenså.

I 1977 startet jeg som helsesøs-ter ved Vågsetra helsestasjon,Molde. Der traff jeg dissesprudlende bestemødrene før-ste gang. Til helsesøster komde med sine håpefulle tilspedbarnkontroll. Det bleflere etter hvert, nå 14 barn og16 1/2 barnebarn. Mødrenedannet nettverk og trakk hel-sesøster med. I årenes løp erdet blitt mange hytteturer,hjemmekos med god mat,kortspill, mimring og latter.Fedrene var barnevakt når vidro på utflukter. Selv om jegbyttet arbeidssted oppretthol-des nettverket. Det har værtfantastisk lærerikt å følgeungene/familiene i disse 25årene. Gjennom denne kon-takten og fellesskapet har jegikke bare fått glede og trivsel,men også god lokalkunnskapog kjennskap til nærmiljøetsmuligheter og begrensninger.

Med hilsen Aslaug Solberg Fylkesmannen i Møre og RomsdalFylkeshuset, 6404 Molde


24

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Av leiande helsesøster i Ørskog, Sylvi Sjøholt––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Foreldrenettverk mot rus er eit opplegg retta mot ele-var frå 7.–10. klasse og foreldra deira. Det er i hovud-sak alkohol som er tema, men denne måten å jobbepå inkluderer også eit narkotikaførebyggjande ar-beid. Ideen om foreldrenettverk er verdifull mellomanna fordi det ytre presset vil avta for dei unge der-som dei opplever at foreldregruppa står samla, og deter godt for dei vaksne å vete kva andre i foreldre-gruppa tillet og kva dei ikkje aksepterer. Foreldresom er organiserte i foreldrenettverk vil til gjensidignytte kunne bry seg om kvarandre sine barn. Dettegjev tryggleik både for vaksne og barn.

BakgrunnHausten 2000 vart det i Utval for helseog sosialsakerfatta vedtak om å opprette eit tverrfagleg kontaktteamfor det rusførebyggjande arbeidet i kommunen. Somhelsesøster i Ørskog, vart eg oppnemnt som medlemav teamet. Den første oppgåva for nokre av oss i tea-met, var å ta del i eit tverrkommunalt prosjekt i regi avMidtnorsk kompetansesenter for rusfaget. I prosjektetkalla "rus som samfunnsproblem" med undertittel"Grunnskulealderen som rusmiddelfri sone for allebarn og unge?", var ei av oppgåvene å utvikle tiltaks-planar for eigen kommune. Etter å ha jobba ei periode iprosjektet vart ein av våre konklusjonar at vi må satsemeir på foreldra som ressursar i det rusførebyggjandearbeidet. Eg hadde tilfeldig fått tak i eit hefte frå A-senteret i Kristiansand (no RISK) med tittelen "nettverkmot rus". Her var det beskrive ein metode som kunnepasse med fokus på foreldra som ressursar. Oppleggetvart omarbeidd og tilpassa vår kommune, og eg utar-beidde eit informasjons- og arbeidshefte til bruk i opp-legget basert på heftet frå A-senteret.

OppstartVi danna ei styringsgruppe med undervisningsinspek-tør, ungdomsarbeidar og meg sjølv som medlemmer.Foreldrenettverk mot rus starta opp i Ørskog hausten2001. Evaluering av opplegget påfylgjande vår førte tilvidareføring av opplegget hausten 2002 og styrings-gruppa vart utvida med leiar i FAU.

Kva går opplegget ut på?• Vi har valt å nytte skulen og foreldremøte som are-

na fordi vi meiner her har vi størst sjanse til å nåflest.

• Dette er i hovudsak ein"foreldreting" og ikkje ein"skuleting", og det er styringsgruppa og klassekon-taktane som er ansvarleg for gjennomføring av opp-legget.

• Tidleg på hausten vert klassekontaktane i 7. -10.klasse kalla inn til eit orienterings- og motiverings-

møte. Dei får informasjon om opplegget samt fagleginput om temaet ungdom og rus. Vi har til no nyttaspesialkonsulent frå Midtnorsk kompetansesenterfor rusfaget som "motivator". Andre aktuelle fagfolkkan til dømes vere politiet og utekontakten.

• I tida etter fellesmøtet, samlar klassekontaktane"sine" foreldre til eit klasseforeldremøte der einmellom anna diskuterer felles strategiar for å sikredei unge eit rusfritt miljø. Alle foreldre har i forkantav møtet fått tilsendt informasjons- og arbeidshefte.

• Fagfolk kan hjelpe til med innleiinga på møtet, menerfaring viser at dei ikkje bør vere med på disku-sjonsdelen.

• Diskusjonen skal munne ut i eit sett retningslinjersom foreldra kan stå saman om og følgje oppgjennom det skuleåret elevane er inne i.

• Kor mange retningslinjer som vert laga er det opp tilkvar klasse å bestemme.

• Retningslinjene bør vere skriftlege.• Elevane får 1-2 klassetimar der dei får informasjon

om opplegget og diskuterer kva foreldra kan bidramed av miljøskapande tiltak / kva dei har lyst til ågjere saman med foreldra. Dette skuleåret har ung-domsarbeidaren (tilsett av kommune og sokneråd iprosjektstilling og medlem av styringsgruppa) hattdenne oppgåva og fått til ein fin dialog med ele-vane.

• Retningslinjer og miljøtiltak vert skrive opp på ei lis-te som vert sendt til alle heimane.

• På slutten av skuleåret held styringsgruppe og klas-sekontaktar evalueringsmøte.

• Neste skuleår vert prosessen gjentatt.

For at opplegget skal vere enkelt og greitt å gjennom-føre er det laga materiell som klassekontaktane kannytte til sine foreldremøte:

• Forslag til framgangsmåte på foreldremøte• Forslag til diskusjonsoppgåver på foreldremøte• Forslag til retningslinjer• Forslag til miljøtiltak• Mal til liste der retningslinjer og miljøtiltak skal fø-

rast på.

Korleis har opplegget fungert?Klassekontaktane har mykje av ansvaret i dette opp-legget. Den enkelte klassekontakt si interesse, tid ogengasjement i arbeidet, har verka inn på korleis opp-legget har fungert. I nokre klasser har ein berre disku-tert temaet, men dei fleste klassene har kome fram til2–4 retningslinjer som alle foreldra kan stå saman om.Det har dette skuleåret vore lagt meir vekt på miljøtil-tak enn første året tiltaket starta opp. Etter ønskje fråelevane har foreldra mellom anna gått saman om åvere vakter på diskotek og andre arrangement, og lagafelles skyssordning i helgane. Informasjons- og ar-beidsheftet vart revidert etter evalueringsmøtet.

Foreldrenettverk mot rus i Ørskog

Vegen vidareNo er vi på slutten av skuleåret og det er sett dato fornytt evalueringsmøte. Det blir spanande å høyre omkonklusjonen blir som ved første evalueringsmøte, atdette er verdifullt og må vidareførast til neste skuleår.

Som "primus motor" for opplegget kjenner eg at dettetek mykje tid som kanskje burde ha vore nytta til an-dre oppgåver. Det er imidlertid positivt og oppmun-trande når andre kommunar tek kontakt og vil hahjelp til å dra i gang liknande tiltak i sine kommunar.


25

"GULLKORN"

Vær ikke redd for motstand, – husk det er imotvind og ikke i medvind at dragen stiger.

– – –

Aldri har vi hatt så mye fritid –aldri har vi levd så lenge – aldri har vi hatt så liten tid.

– – –

Gi deg tid til å stoppe og lukte på blomstenelangs veien.

Videreutdanning om

rusmiddelarbeidi helsestasjonen

(Deltidsstudie -15 studiepoeng)for

helsesøstre og jordmødrei helsestasjonstjenesten

Et samarbeid mellomBorgestadklinikken

ogHøgskolen i Telemark

Porsgrunn

Studiestart 14. januarFor informasjon:Tlf.: 35 50 91 34

[email protected]

Jordmorett gram kompassdrysser gjennom rommetder et tåreforma spedbarn glir ut kanalen

med sirkler og akser under neglenetar hun i mot et jordfylt ansikt

pupillene åpnes for øyefarger, hvite linjeret blikk, en retning

en nyfødt fylles av navigasjon

Dikt hentet fra diktsamlinga "Ribbeinas vingespenn", utgitt på Gyldendal i2001, skrevet av Endre Ruset (f.81). Gjengitt med tillatelse.

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Astrid Grydeland Ersvik, sjefshelsesøster Kristiansundkommune––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Litt historie .....For 25 år siden, i november 1978, startet helsesøstre iKristiansund og nabokommunen Frei sammen medFamilievernkontoret et prevensjonskontor i Kristian-sund. Vi kan dermed regnes som veteraner på områ-det ungdom og ungdomshelse, og vil dele noen avvåre erfaringer med andre helsesøstre i landet.

I løpet av disse 25 årene har problematikken og fokusendret seg noe, men mye står fortsatt fast.De første årene var gonore et problem, unge jenter fikksatt inn spiral og vi hadde flere yngre jenter enn det vihar i dag.Nå er det klamydia vi forsøker å få ned tilfellene av, ogdet viktigste prevensjonsmidlet er p-pillen. Åpenhetenomkring seksualitet og prevensjon er blitt større, noesom har medført stadige utfordringer og faglig-etiskediskusjoner blant oss som jobber innenfor dette feltet.Etter hvert har stadig flere ungdommer kommet medandre typer problemstillinger knyttet til psykisk helse,trivsel, rus og ren somatikk.

De første 17 årene av vår eksistens holdt vi til i detkommunale helsehuset. Lokalene var lite egnet, og nårmengden ungdommer etter hvert nærmest eksploderteog problematikken ble stadig mer sammensatt, følte visterkt behov for å finne andre lokaliteter og en annenorganisasjonsform.Vi hadde allerede et samarbeid med Sanitetsforening-en i og med at vi leier deres lokaler til en barnehelses-tasjon på en annen kant av byen. Saniteten tok opp lånfor å finansiere ombygging og oppussing, og høsten -95 kunne vi flytte inn i nye, fine lokaler. Tilbudet blesamtidig omgjort fra prevensjonskontor til helsestasjonfor ungdom.

Dagens situasjonTilbudet er i dag godt forankret i kommunen og dis-triktet, men også vi er stadig utsatt for kritiske blikknår det skal spares budsjettkroner. Det er derfor posi-tivt at de nye forskriftene for helsestasjons- og skole-helsetjenesten noe tydeligere enn før peker på at kom-munene også skal ha helsestasjonstilbud for ungdom.

Den viktigste responsen vi kan få, er den vi får fraungdommene. Brukerundersøkelser viser at ungdom-men er svært godt fornøyd med tilbudet, men ønskerseg flere åpningsdager og flere faggrupper tilknyttettilbudet – spesielt på området rus. Vi har også fått syn-lige bevis for anerkjennelse i form av å bli utnevnt til

æresruss både for de blå og røde. Dette viser at mål-gruppa vår; ungdommen, verdsetter det arbeidet vigjør.

Lokaliteter og organiseringVi holder til vegg i vegg med helsestasjon for foreldreog barn, men har helt separat venterom og kontorer.Dette skal være ungdommenes sted! Lokalene er ut-smykket i samarbeid med den lokale kunstforeningen,og vi har inngått en leieavtale på kunst valgt ut medtanke på ungdom. I sofagruppen kan ungdommenebla og lese om ungdomsliv både i form av fagbøker,dikt og skjønnlitteratur. Biblioteket bytter jevnlig utbøkene hos oss.

Venterommet er så stort at det også brukes til grup-peundervisning, men det blir ofte svært fullt! Venteti-da kan bli lang, musikk eller kortspill korter den noened. Noen gjør også lekser mens de venter. Vi vurde-rer å ta i bruk datautstyr på venterommet som kan be-nyttes både i undervisningssammenheng og til brukfor ungdommene.

Kontoret bemannes av både lege og helsesøster hvergang. Vi har fast kvinnelig lege tilknyttet. Vi er femhelsesøstre som deler på vaktene. Som ansvarlig forden daglige driften, er sjefhelsesøster der de to førstetimene hver uke og har også hovedansvar for vaktlis-ter, innkjøp av utstyr, føring av prøvesvar, oppfølgingav smittekontakter osv.For oss er det en fordel å være flere som deler på vak-tene. Det gjør at man ikke går så fort lei. For ungdommene betyr det at de har flere å spille på.Har de spesielt god kontakt med en, er det kjekt å viteat vedkommende kan treffes igjen.Samtidig har vi kontinuiteten med at èn har hovedan-svaret og er der hver gang. Helsestasjon for ungdom har åpent hver onsdagmellom kl. 1400-1800. Åpningstiden burde minimumvært fordoblet. Tilbudet er gratis og man trenger ikkebestille time. Vi har kølapp-system. Journaler føres påpapir i påvente av gode dataversjoner.Vi benytter Kso’s metodebok og WHO’s "ImprovingAccess to Quality Care in Family Planning", og harogså utarbeidet interne prosedyrer.Samtlige helsesøstre har forskrivningsrett for p-piller.

Hvem bruker oss og til hva?I 2002 hadde vi 902 ungdommer som oppsøkte oss. Påen ettermiddag har vi mellom 15 og 30 besøkende. Vihar ungdom fra alle sosiale lag og miljø. Ca. 95 % er jenter, en utfordring for oss er derfor å nåflere gutter. Vi har fått prosjektmidler fra Sosial- ogHelsedirektoratet og håper ved hjelp av disse å starteen "utestasjon" i byens fritidsklubb "Navlen" januar-


26

25 år med helsestasjon forungdom i Kristiansund

04. Her vil vi kunne nå en annen ungdomsgruppe, ogspesielt guttene.

Selv om virksomheten gikk over fra prevensjonskontortil helsestasjon for ungdom, oppsøker de fleste ossfortsatt med spørsmål knyttet til samliv og seksualitet.En stor andel kommer også for helt andre ting. Dessu-ten kan prevensjonsbehov være innfallsvinkelen, og sådukker andre tema opp etter hvert som vi opparbeidertillit og ungdommen kjenner seg trygg. Ved behov viderehenviser vi til både gyn.pol., allmen-leger, bup, ppt og barnevern, dietetiker, fysioterapeuteller andre.Vi understreker at vi ikke er noe vanlig legesenter oghvis det er behov for oppfølging på rent somatiske li-delser, kobler vi ungdommen til deres fastlege. Kris-tiansund har imidlertid mange hybelboende ungdom-mer som ikke får benyttet fastlege i hjemkommunen iløpet av skoleuka, og for disse blir vi et viktig alterna-tiv. Vi har helsesøster på begge videregående skolermen dessverre ikke legetjeneste. Helsestasjon for ung-dom samarbeider tett med skolehelse-tjenesten bådepå ungdomsskolene og i videregående skole.

Vi driver aktiv smitteoppsporing. Det benytter bådetradisjonelle tester, urinprøve og hurtigtest for klamy-dia. Vi kartlegger hvem ungdom med pos. klamydiahar hatt sex med de siste 6 måneder. Den siste tidenhar vi sett en økning i antall herpes-tilfeller.En del ungdommer kommer fordi samleiesituasjonenblir vanskelig, de "får det ikke til". Dette gir et fint ut-gangspunkt for samtale og refleksjon rundt følelser ogforventninger, og at seksualitet også er noe som må læ-res over tid.

Vi gir veiledning og tilbud om oppfølging i forbindelsemed provosert abort.Velger jenta å beholde barnet, kartlegger vi nettverkethun har og ser på de planene hun har framover.Trenger hun spes. hjelp i forhold til skolegang eller ar-beidsgiver kan vi hjelpe henne i gang med den proses-sen. Jenta får tilbud om kontakt med jordmor, og vioppfordrer til å delta på de foreldreforberedende kur-sene jordmor og helsesøster har for unge gravide. Vihar lenge opplevd at denne gruppa trivdes dårlig påde tradisjonelle kursene, og har derfor de siste årenehatt et eget tilbud "Ung og Gravid", som er blitt godtmottatt.

Hva mer?Alle niendeklasser i Kristiansund og Frei har de sisteårene hatt samlivsundervisning ved helsestasjon forungdom.Vi har tro på at det er viktig og riktig å få elevene utfra skolen i forbindelse med samlivsundervisningen.Det at de rent fysisk har vært over dørstokken vår, setthvordan det ser ut og fått forklart hvordan vi drivertilbudet, gjør det lettere å oppsøke oss i neste runde.Rent praktisk dekker skolene som ligger lengst unnautgifter til skyss. Lærer får delta hvis de ønsker det, el-lers er det helsesøster alene som har undervisningen.Skolelegetimene vi har, må vi pr.idag prioritere å bru-ke til mer direkte klientrettet arbeid.

For oss som har drevet dette tilbudet så lenge, så går

det meste av seg selv. Vi driver ingen aktiv markedsfø-ring utover at helsesøster informerer på sine respekti-ve skoler. Dette er et bevisst valg på grunn av den sto-re pågangen; vi har rett og slett ikke kapasitet til å taflere enn det vi allerede gjør!

I tillegg til virksomheten direkte rettet mot ungdom-mene, deltar vi i undervisnings-sammenheng så langtvi har kapasitet til det. Dette kan være foreldremøter,orienteringsmøter, lokale arrangement og konferanser.Vi har bevisst benyttet oss av lokale media når vi harhatt behov for det. Kolleger i Møre og Romsdal tilbys hospitering, entenved at de får en informasjonsbolk hos oss eller deltarinnenfor ordinær åpningsdag. Vi har jevnlig studentermed; både sykepleie-, helsesøster- og medisinstuden-ter. Det gjør at vi stadig må skjerpe oss!

Deltagelse på kurs om tema vi jobber mye med priori-teres ,og vi forsøker å sikre at det ikke er sprik i den in-formasjonen vi gir ut. 2-3 ganger i året møtes vi og gårigjennom nye prosedyrer, har faglige diskusjoner osv.

Det er viktig å ha et langsiktig perspektiv på det vi job-ber med. Det er lett å kaste seg på motebølger, ogsåinnenfor dette fagområdet. Noen mener vi bør værekule og trendy, bruke ungdommens sjargong og gjøredet meste på deres premisser.Hos oss er vi ikke spesielt trendy, vi er vanlige voksnedamer som liker å jobbe med ungdom, men tør å væretydelige voksenpersoner. Vi følger med i tiden, vi jus-terer kunnskaps-formidlingen vår både i innhold, formog metoder etter gjeldende fagkunnskap, men grunn-holdningene ligger hele tiden i bunn. Vi opplever atungdommene verdsetter nettopp dette.

Administrativt er dette et tilbud i regi av virksomhe-ten Helsetjenesten.Kommunen dekker driften, nabokommunen Frei bi-drar med et mindre beløp samt personellressurser, og itillegg får vi refusjoner fra Rikstrygdeverket. Dessver-re får vi refusjon for kun et begrenset antall av de opp-gaver vi utfører. Dette er en sak vi har tatt opp medSosial- og Helsedirektoratet, men så langt ikke fåttnoen endring på. Som kjent jobber også LaH med den-ne problematikken.

Et kvart århundre gir grunn til å feire!25-årsjubileet skal selvfølgelig feires! Vår "gave" tilungdommene er undervisningsopplegget venn1.no, iregi av Mental Helse. Den største videregående skoleni byen skal gjennomføre dette i løpet av høsten i sam-arbeid med representanter fra Mental Helse, skolehel-setjenesten og helsestasjon for ungdom. LaH har værtrepresentert i referansegruppen for utarbeidelse avmateriellet ved undertegnede.Opplegget handler om ungdom og psykisk helse, ogtar i bruk mange ulike metoder for å bevisstgjøre ung-dommen på hvordan de kan ta vare på egen psykiskehelse. Vi synes det er riktig å markere jubileet på den-ne måten og med en slik vinkling. Videre skal vi ha en offisiell markering med innbudtegjester og en mer "privat" feiring, før vi tar fatt på nye,spennende 25 år!


27

Helsestellet i Noreg 400 år – utstillingPRESTESTOVA, 29. JULI TIL 5. AUGUST

Den første offentlege lege i Noreg, dansken Villads Ni-elsen Adamsen, vart tilsett i Bergen for 400 år sidan,den 3. juli 1603. Det skulle likevel gå mest 200 år førMøre og Romsdal fekk sin første offentlege lege. Hangjekk åtte år i apotekarlære i Hamburg, før han reistetil København for å studere legekunst. Apotek komtidleg til Noreg. Det første apoteket i Bergen kom i

1595, og i vårt fylke i 1756 i Kristiansund. På apotekakunne folk få ulike naturmedisinar, igler, koppeutstyrog gode råd gratis. Men det var likevel JORDMORAsom var den første offentlege helsearbeidaren i byg-dene. I 1810 kom lov om at det skulle tilsetjast jordmori kvart prestegjeld. I 1829 reiste Berte Knudsdatter Bu-sengdal for å gå på jordmorinstituttet i Christiania.Helsetenesta i Stordal vil i samarbeid med Helselagetmarkere desse 400 åra med ei utstilling. Du vil få pre-sentert historiene knytt til dei utstilte tinga både skrift-leg og munnleg.

Redaksjonen har ringt rundt til mange av kommunenei fylket for å høre hvordan de har feiret 400 års jubileetså langt.I bykommunen Ålesund har det vært ulike tilstelling-er. De startet i mai med en byvandring til steder i byender de ulike helse-institusjonene hadde lagt. I september var det en ny vandring i byen fra apotektil apotek På Høgskolen i Ålesund hadde de viet en ettermiddagog kveld av forskningsdagene til dette. De presentertegodt foredrag med blant annet disse overskriftene:"Pionerer i helsetjenesten: De første jordmødrene"

"Trekk fra epidemiens tid " Personvern i et moderne helsevesen""Hva vil fremtiden bringe oss -kan fortiden lære ossnoe om fremtiden"I de fleste av små kommunene hadde det ikke vertnoen form for feiring i det hele tatt.Det hadde vert tanker om dette , gode ideer likeså,men de hadde ikke blitt satt ut i livet.Smøla kommune var ett av unntakene som vi vil pre-sentere.


28

Frå sneppert og iglekopp til datarøntgen

400 års jubileum for offentlig helsevesen

Feiring av jubileumet i Møre og Romsdal


29

I forbindelse med markering av 400 års jubileet arran-gerte helsetjenesten en HELSEDAG på Smøla Forret-ningssenter hvor livsstil ble satt i fokus.Ulike frivillige lag og foreninger som bl.a. idrettslag,skytterlag, jeger-og fisk, LHL, golfklubb hadde hversin stand hvor de presenterte sine aktiviteter med tan-ke på fysisk aktivitet. Sanitetsforeningene presentertegammel historie.

Dagens høydepunkt var intervju med tidligere pensjo-nert jordmor på Smøla gjennom 37 år.En høytidelig og spesiell historie som fenget bådegamle og unge.

Hele arrangementet ble avsluttet med en turmarsj forfolk i alle aldre.

Smøla kommune:

Trim, helse og trivsel

400 års jubileum for offentlig helsevesen

Andrea Sundet, jordmor på Smøla i 37 år.

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Av helsesøster Ingeborg Skjelstad Husby, Tingvollkommune––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Kulturminnedagen 2003 hadde "Vår medisinske kul-turarv" som teama. Dagen ble markert i Tingvoll byg-demuseum.

Arrangementet var et samarbeid mellommuseet og kommunehelsetjenesten.Jordmor Eldbjørg Osnes, kommunelege 1Bjarne Storset og helsesøster Ingeborg Skjel-stad Husby var med å lage utstillinger ogbidra med fagstoff og historie til arrange-mentet.

Jordmor og kommunelegen kåserte over te-amat "fødsel, liv og død".I tillegg kåserte Ingrid Fugelsnes fra Ting-voll Sanitetsforening om arbeidet til de fri-villige organisasjonene og museumslederMarianne Nystad hadde et foredrag om"Sunnhetskommisjonen i Tingvoll på 1800-tallet".

Jordmor og helsesøster stod for utstillingensom besto av jordmor- og lege-/helseutyrfra tidligere tider.I tillegg viste museet fram gammelt kvakk-salverutstyr.

Biblioteket hadde en bokutilling om helsehistorie."Urter til medisin og velvære" tok Kirsti Mc Kinnen fraNorsk senter for økologisk landbruk seg av.Hele arrangementet foregikk i Museumslia og detkom svært mange folk. Med servering, riding og basarble dette et vellykket arrangemet.

Kulturminnedagen i Tingvoll

Personene på bildet: Jordmor Elbjørg Osnes i gammel jordmordrakt, kom-munelge Bjarne Storset i sin gamle dokterfrakk, helsesøster IngeborgSkjelstad i sykepleieruniform.

Foto: Eric B. Utheim, Tidens Krav.

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Skrevet av helsesøster Gro Vindal Starheim, jordmorElisabeth Herje Sogge, fysioterapeut Ingvil Grytli––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

I 2000 ble Molde kommune valgt ut, som den førstevertskommune i landet, til å prøve ut ordningen medRessurshelsestasjon (Rhs). Prosjektet har en planlagtvarighet på vel 3 år, dvs. ut 2003, og det er forankret iStatens helsetilsyn. Prosjektgruppen består av i alt 2.4stillinger fordelt på prosjektleder Lillian Bjekeli Grøv-dal, jordmor Elisabeth Herje Sogge, helsesøstre GroVindal Starheim og Målfrid Stensønes Josefsen, fysio-terapeut Ingvil Grytli og lege Marit Voltersvik. I til-legg til disse stillingene bidrar barne- og ungdomspsy-kiatrien med 20% legestilling, Frode Heian.

Målgruppen er fagpersonell som jobber innenfor hel-sestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ung-dom i 12 nabokommuner. Det vil i alt si ca. 40 stilling-er fordelt på ca. 90 personer. I hovedsak er dette helse-søstre, jordmødre, fysioterapeuter og leger, men ogsåpsykiatrisk sykepleiere og familieveiledere.

Hovedmål:– Å bistå kommunene i arbeidet med kompetanseopp-

bygging og fagutvikling (ressursbase for fagutvik-ling) innen helsestasjonstjenesten, skolehelsetjenes-ten og helsestasjon for ungdom i dekningsområdetfor barnetjenestene ved Sjukehuset i Molde (12 kom-muner).

– Styrke det tverrfaglige samarbeidet internt i kom-munene, og mellom 1. og 2. linjetjenesten.

– Å være pådrivere og deltakere i det nasjonale nett-verket for fagutviklingsarbeid innen helsestasjons-og skolehelsetjenesten på landsbasis.

Hva har Rhs gjennomført?Kompetanseoppbygging og fagutvikling:Veiledning – opprettet interkommunale veilednings-grupper for helsesøstre, fysioterapeuter, familieveile-dere og jordmødre. De enkelte faggruppene har hattveiledningsmøter 4-6 ganger årlig. Det er gjennomført3 vekttalls utdanning i veiledning, og felles skolering iveiledningsmetoder.

Legekurs – for primærleger som jobber i helsestasjonog skolehelsetjenesten. Kurset er godkjent for spesia-litetene i allmenn- og samfunnsmedisin, pediatri ogbarnepsykiatri.

Nettside – bygget opp en nettside for Rhs ( www.res-surshelsestasjon.com ), som oppdateres ukentlig med

relevant fagstoff og med egen diskusjonsliste. Det erlagt opp til økt bruk av nettbasert fagutvikling bådeved motivering/skolering. Det er foretatt en kartleg-ging av datasituasjonene i kommunene og vi har værtmed på å påpeke behovet for utbygging av IT- til-gjengeligheten for vår målgruppe.

Nyhetsbrev – gir ut nyhetsbrev 6 ganger pr. år, hvor vilegger vekt på fag, litteratur og nyheter/informasjonfra kommunene og fra Rhs.

Seminar – arrangert 2 – 3 kurs pr. år med fokus påforebyggende og helsefremmende arbeid blant barn ogunge.

Kartleggingsundersøkelser/evalueringer – gjennom-ført egne kartleggingsundersøkelser og bistått kom-munene med evaluering av prosjekt. Har evaluert vei-ledningsgruppene – egen artikkel er skrevet.

Egenjournal – 10 kommuner har deltatt i utprøving avEgenjournal på helsestasjonen.

Styrking av det tverrfaglige samarbeidet internt ikommunene og mellom 1. og 2. linje tjenesten

Besøk i målkommunene – prosjektgruppa har besøktalle kommunene. Sammen med det lokale helseperso-nellet har vi møtt administrasjon og politikere for dis-kusjon om barn og ungdoms helse og miljøforhold, ogaktuelle tiltak/prioriteringer.

Samarbeid mellom 1. og 2. linjetjenesten – samar-beidsavtaler med føden, barnehabiliteringa, barne ogungdomspsykiatrien, pediatrien og fylkesbarnevernet,der de har forpliktet seg til å bidra med kunnskap inn iprosjektet. De deltar også med en representant hver ireferansegruppa til Rhs. Samarbeid om felles kurs/se-minar.

Barne og ungdomspsykiatrien ( BUA) bidrar med20% legestilling i prosjektet. Rhs inngår i et samarbeidsprosjekt (SiU) med BUA ogmålkommunene, der bl.a. samarbeid internt i kommu-nene og samarbeid mellom1. og 2. linjetjenesten blirkartlagt. I tillegg kartlegges forekomsten av problemerblant barn og unge.

Pådrivere og deltakere i det nasjonale nettverket forfagutviklingsarbeid innen helsestasjons- og skolehelse-tjenesten på landsbasis.

Helsestasjon.no, – prosjektleder i Rhs deltar i prosjekt-gruppe i forbindelse med Helsestasjon.no, et datapro-


30

TTrengrenger vi tverrfaer vi tverrfagligglige arenaere arenaerffor faor fagutvikling og kgutvikling og kompetanseompetanse--

heheving lokalt?ving lokalt?

gram som er tiltenkt brukere av helsestasjon. Dette eret samarbeidsprosjekt mellom Shdir. og Intercom i Lil-lehammer.

Foredrag – prosjektleder har bidratt med foredrags-virksomhet på nasjonalt plan.

Hvordan utnytte de erfaringen som prosjektethar gitt?Ressurshelsestasjonen i Molde er nå inne i sitt siste år.Sluttevalueringen gjenstår, men foreløpige tilbakemel-dinger fra målkommunene viser at det er behov for fa-gutvikling, kompetanseheving og tverrfaglige møte-plasser lokalt, for ansatte i helsestasjon og skolehelse-tjenesten.

Hva som skjer med videreføring og spredning av Rhser fortsatt usikkert. Vi som har jobbet i dette prosjektethar svært positiv erfaring med å jobbe sammen i ettverrfaglig team, og ser at det er nyttig med arenaer forfagutvikling og kompetanseheving lokalt. I tillegg til åjobbe i prosjektet, er alle unntatt prosjektleder, ansatt i1. og 2. linjetjenesten . Vi mener at denne kombinasjo-nen mellom "teori og praksis" har vært veldig verdi-full, og gjort dialogen mellom prosjektgruppa og mål-gruppa lettere.

Den erfaringen og kunnskapen vi har opparbeidet ossbør videreføres. Det har tatt tid å opparbeide dennekompetansen, og vi ser potensiale for å videreutviklearbeidsformen.Denne modellen for fagutvikling og kompetansehe-ving lokalt, som Rhs nå har prøvd ut, mener vi står isamsvar med intensjonene i Stortingsmelding 16:

I punkt 6.2 Barn og unge – strategi for psykisk helsestår det: "Det er en sentral utfordring å få til en samlet innsatsfor å bedre barn og unges psykiske helse, og ikkeminst når det gjelder forebyggende arbeid. De fore-byggende tiltakene som inngår i strategiplanen om-handler bl.a. informasjonstiltak, tiltak for å styrkekompetansen til personell som arbeider med barn ogunge, og tiltak for å styrke kunnskapsgrunnlaget". Under tiltak – Psykisk helse – barn og unge, står detbl.a. at Regjeringen vil: "utvikle en strategi for å implementere modeller somsikrer et helhetlig tilbud i alle kommuner, og benyttenettjenester aktivt for å gi alle god tilgang til informa-sjons- og veiledningstjenester og til å spre utviklings-prosjekter, forskningsbaserte evalueringer og kompet-ansehevingsprogrammer."

Frei helsestasjon arrangerte medio mai "Kom og lek"-arrangement på Frei Helsestasjon. Dette som en del avFRISKUS 2003, for å få både liten og stor til å bli merfysisk aktiv. Helsestasjonen hadde funnet fram noenav de gode gamle barnelekene og inviterte til en «le-ken» formiddag på Helsehuset. Helsestasjonen forme-lig bugnet av lekelystne barn og voksne.

Det ble servert boller, kanelsnurrer og saft til både sto-re og små.Atter en gang kan en aktiv helsestasjon se tilbake på etvellykket FRISKUS arrangement.

Frei helsestasjon


31

Kom og lek!


32

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Av Gunvor Ruset /familieveileder i Molde kommune––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

I regi av RHS (Ressurshelsestasjon) ble det høsten –02invitert til oppstart av ei interkommunal veilednings-gruppe for familieveiledere/psykiatriske sykepleieretilknyttet helsestasjonen/ skolehelsetjenesten .

Gruppa er sammensatt av 6 personer som jobber i 6ulike kommuner i Romsdal og Nordmøre. Vi har for-skjellige titler: 3 er familieveiledere, 1 forebyggingsråd-giver, 1 prosjektmedarbeider og 1 psykiatrisk syke-pleier. Av grunnutdanning er vi 2 helsesøstre, 1 psyki-atrisk sykepleier,1 førskolelærer, 1 klinisk sosionom og1 barnevernpedagog.

Hensikten er å møtes over kommunegrensene for å gihverandre ideer og utveksle erfaringer, samt oppda-tere oss på fagstoff i den spesielle funksjonen som vihar på helsestasjonen og i skolehelsetjenesten.

Vi har til nå hatt 4 samlinger. De blir organisert ved atmøtene går på omgang, og at den kommunen som fårbesøk er ansvarlig for opplegg og innhold. Møtet varerfra kl.10-14, noe som gjør det overkommelig for desom har et par timers reisetid i tillegg. Hver gang harvi hatt et faglig tema, som en eller to av oss har innle-det til, eller som en invitert foreleser har bidratt med.Tema har vært: Innføring/metoder i veiledning, orien-tering om Care Index metoden, Paradokser i forebygg-ende arbeid (v/ Anders Grimsmo), orientering omLØFT-metoden. Vi prøver å bruke halvparten av

møtetida til utveksling av erfaringer, fagstoff, referatfra interessante kurs, aktuell litteratur – og ikke minstom hver enkelt sin rolle på helsestasjonen. Vi har hattnyttige utvekslinger av ulike metoder/hjelpemidler vibenytter i familiearbeid, for eksempel Care Index,Marte Meo, døgnklokke, LØFT –metoden, genogram,nettverkskart, Family Dialog Set . Og utveksling avbrosjyrer og oppsett av årsmeldinger. Kontakten med Ressurshelsestasjonen(RHS) har ogsåbidratt til at vi har fått deltatt på veiledningskurs ogandre kurs i RHS sin regi.

Det er spesielt lærerikt at vi har forskjellig grunnut-danning i veiledningsgruppa. På den måten har vimed oss ulike erfaringer og kan ha forskjellig fokus oglære av hverandre. Felles for oss er at det forebygg-ende perspektivet vektlegges i jobbene våre, noe somkan være uvant tenking for de som tidligere har jobbetmed "reparasjon" . Derfor synes vi at det er viktig medrefleksjon over den "spesielle" funksjonen vi har i kom-munene våre. Siden vi alle jobber mye alene , er nett-verket som gruppa representerer viktig for at vi kan takontakt med hverandre også utenom veilednings-møtene, særlig når vi står i vanskelige saker.

Siden vi alle er finansiert gjennom "Opptrappingsplanfor psykisk helse", diskuterer vi hvordan stillingeneskal "overleve" også etter 2006. En av stillingene igruppa er allerede nedkuttet med 80% p.g.a. stramtkommunebudsjett. Dette blir kanskje noe av den stør-ste utfordringen videre, hvordan vi skal markedsføreforebyggende psykososialt arbeid i konkurranse medmange andre helsetjenester.

Interkommunal veiledning for familieveiledere/psykiatriske sykepleiere tilknyttet helse-stasjonen – Inspirasjon til fagutvikling

Kveldsstemning ved Moldefjorden.

Foto: Frank Strifeldt, Molde


34

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Av familieterapeut Steinar Rishaug––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

I 1992/93 kom St.melding nr. 37 med fylgjande tittel:Utfordringer i helsefremmede og førebyggande arbeid.Her blir det bl.a. referert til Sundvall-erklæringa(WHO 1991) der det vert lagt vekt på at helse og miljømå sjåast i samanheng. Erklæringa fastslår at samord-na tiltak for berekraftig, helsefremjande miljø kanskjeer vår tids største utfordring. Med andre ord: Det erikkje nok å reparere skader når dei har oppstått. Vi måogså fremme helse og førebygge sjukdom og naudgjennom førebyggande tiltak.

St.melding nr. 37 frå tidleg nitti-tal viser samtidig til(kap 3) at det i helsevesenet fram til då hadde vore einsterk prioriteringsdiskusjon som spissformulert dreiaseg om kor vidt det er uetisk å ta midlar frå "dei sjuke"for å bruke på "dei friske". Andre vil hevde at det erlike uetisk å fortsette å la folk bli "sjuke" hvis vi kan bi-dra til det motsette. Det største godet for folk flest erkanskje ikkje rik tilgang på kurative helsetenester, menat ein også får hjelp til å leve slik at ein ikkje får behovfor behandling.

Utover i nittiåra skjedde store endringar innan det tra-

disjonelle familievernet, både organisatorisk og ar-beidsmessig. I tillegg vart fleire fagpersonar både in-nan familievernet og i helsevesenet forøvrig klar overdei kommunale helsestasjonane sin unike plass i lokal-samfunnet for å drive førebyggande familierelatert ar-beid. Ørsta Helsestasjon er i så måte eit godt eksempel.Som alltid vil einskildpersonar vere nødvendige pådri-varar. I Ørsta var dette leiande helsesyster Eli-BeritStrande. Underteikna har som eit resultat av dette si-dan 1997 vore familieterapeut på timebasis ved helse-stasjonen.

Kva har vi så gjort? I hovudsak kan arbeidet gruppe-rast i tre kategoriar:– Kursing– Oppfølging– Intern skolering

KursingØrsta Helsestasjon har hatt ein lang tradisjon med åtilby svangerskapskurs. Dei siste åra har ein gått overtil å kalle det "Foreldreførebuande kurs", og innhaldetsom går over sju kurskveldar fordelt på like mange ve-ker er delvis endra og utvida. Talet på kursdeltakararer pluss/minus 10 par. Fysioterapeut, jordmor og hel-sesyster har viktige roller. Undervisning og teori knyt-

Å vere familieterapeut blant helsesøstreNokre erfaringar frå eit samarbeid ved Ørsta Helsestasjon

ta til fysiske endringar i svangerskapet, trening og er-gonomi, kosthald, røyk og rus er viktig. Like eins nød-vendig informasjon om fødselen, inklusive besøk påfødeavdelinga ved sjukehuset. Helsesyster underviserom barseltid, amming og det å ha ein baby i huset.I tillegg til dette har eg som familieterapeut ein heilkurskveld kalla "Familiekveld" der hovudfokuset erforeldrerollen. Mange par og familiar i krise kan fortel-je at store endringar skjedde då det første barnet kom.Ikkje alle opplever at spebarnstida er med på å sveiseparforholdet meir saman. Ofte kan vaksenrollene ut-vikle seg til noko anna enn det partane var førebuddepå. Innimellom hamnar han, ho eller begge i grøfterdei aldri hadde trudd dei skulle gå i. Frå tid til annakan nokon kvar bli sittande med spørsmålet: Kvifor fårikkje vi det til ? Med samspelet oss imellom, med kon-takten med andre, med omsorgen for kvarandre, medsexen ,med tidsklemma, med økonomien, med kref-tene…..

"Familiekvelden" har fleire element. Den viktigastemålsettinga er "normalisering": at deltakarane får inn-blikk i at nokre utfordringar i visse livsfasar er allmen-ne. På familiekvelden er prosessen viktigare enn svara.Deltakarane blir utfordra til eigenrefleksjon, til parvisesamtalar og til diskusjonar i grupper. Ein tilsikta bief-fekt av dette er at kursdeltakarane blir betre kjentemed kvarandre, og fleire kurs har på eige initiativ fort-satt å møtast utover i spe- og småbarnstida, fordi detforeldreførebuande kurset gav dei eit høve til å blikjent med nye i same livssituasjon.

Ved Ørsta Helsestasjon tilbyr vi også to treff i barselti-da, der det eine er ved underteikna med temaet "Nårto blir tre". Her prøver vi å hente fram igjen momentfrå kurskvelden før fødsel: Blei det slik vi snakka om?Har noko blitt annaleis, betre eller verre? Må justering-ar til ? Kan vi lære noko av kvarandre. Erfaringsmessigvarierer frammøte på barseltreffet meir enn på det for-eldreførebuande kurset. Årsakene til dette kan veremange. Men om det har vore eitt par eller ti par, harkvelden blitt gjennomført, og vi har grunn til å trumed utbytte for deltakarane.

OppfølgingÅ drive førebyggande familierelatert arbeid via helse-stasjon gir ei unik kontaktflate. Sidan vi starta oppdenne modellen i 1997 har dei fleste førstegangsfø-dande i kommunen vore i kontakt med familietera-peut i "ikkje-kritiske" livsfaser. Det førebyggjande ar-beidet har hatt hovudfokus. Samtidig har vi grunn til åtru at relasjonen familieterapeut- potensiell klient harlevd sitt eige liv. Terskelen for å søke kontakt i kriseti-der har sannsynlegvis blitt lavare. Det er ikkje lenger"farleg" å oppsøkje profesjonell hjelp.

Ved Ørsta Helsestasjon har vi valt ein arbeidsmodellmed klare rammer og avgrensingar. Helsestasjonennyttar "friske" psykiatrimidlar til å betale for inntil tretimar familieterapi for det enkelte par/familie. Dette ergjort både for å ha eit ryddig forhold til familievern-kontoret i området, og for at langtidsterapiar ikkje skalbelastast helsestasjonen sitt budsjett. I løpet av dei tretimane skjer det både ei kartlegging og i mange tilfellereine korttids-terapeutiske intervensjonar. Hvis kart-legginga avdekkjer at det trengst lengre tid enn dei til-

gjengelege tre timane, blir konfidenten enten henvistvidare eller gitt tilbod om familieterapi ved underteik-na for eiga rekning. Erfaringsmessig viser deg seg athovudtyngden av målgruppen kan få god og nødven-dig hjelp innafor dei tilmålte rammene ved helsestasjo-nen.

Det er alltid det øvrige personellet ved helsestasjonen,som regel helsesystrene, som henviser konfidentar tilmeg som familieterapeut. All innkalling til timar, en-dring av timeavtalar osv. skjer via helsestasjonen. Det-te er gjort bevisst for å unngå at nye strukturar og ord-ningar blir oppbygde og sementerte. Å ha tilgang tilfamilieterapeut er ein ressurs som helsestasjonen hartatt initiativ til og skapt rom for, og vi ynskjer at lokal-miljøet og den enkelte helsestasjonsbrukar skal oppfat-te både førebyggjande og oppfølgande familierelatertarbeid som ein integrert del av helsestasjonens totaletilbod.

Intern skoleringÅ vere deltids familieterapeut ved Ørsta Helsestasjoner ei flott oppleving. Det er spennande å jobbe tverr-fagleg, og det er fagleg givande å kunne bruke eigenspisskompetanse inn i eit miljø som er rikt på erfaringog kunnskap om førebyggande helsearbeid. Personel-let ved helsestasjonen tilfører difor svært mykje viktigerfaringskunnskap til meg som familieterapeut, ogsom eg drar nytte av i mitt øvrige arbeid.

På same måte har det vore spennande og givande å fråtid til anna å bli utfordra på å gi helsestasjonspersonel-let fagleg oppdatering innan familieterapifeltet. Bådegrunnleggjande systemisk tenking, korttidsterapeutis-ke variantar, narrative tilnærmingar og bruk av psyko-logisk debriefing som metode i samband med traumerhar såleis vore tema for internundervisning. På ein ty-pisk kvinnearbeidsplass er det heller ikkje noko ulem-pe å vere mann, og det er grunn til å tru at dette ogsåer ein dynamikk som kjem klientane til gode.

AvslutningSamarbeidet ved Ørsta Helsestasjon har nå vart i 6 år.Vi har gradvis bygd ut samarbeidsformen, prøvd ogfeila undervegs, men stort sett halde på grunnkonsep-tet slik vi la det opp første året. Pågangen av klientarsom treng oppfølging kan variere noko, og volumet erhandterleg. Det er grunn til å tru at talet kunne ha vorehøgare hvis ikkje det førebyggande arbeidet haddeblitt drive slik vi gjer det. Ved Ørsta Helsestasjon trurvi difor vi har kome langt i å realisere noko av inten-sjonen frå St.melding 37 på tidleg nittital: Det størstegodet for folk flest er kanskje ikkje rik tilgang på kura-tive helsetenester, men at ein også får hjelp til å leveslik at ein ikkje får behov for behandling.


35

"GULLKORN"

Den som lever med planer for fremtiden,holder seg ung.


36

–––––––––––––––––––––––––––––Anita K. Kvalsvik, helsesøster,Vestnes

–––––––––––––––––––––––––––––

For 1 1/2 år siden, høsten 2001 var vi to fra VestnesKommune som meldte oss på et 4 dagers kurs i ICDP-programmet. Lite ante i alle fall jeg hva det skulle føretil.

Karsten Hundeide og Henning Rye var foredragshol-dere på kurset. Karsten Hundeide er grunnlegger avICDP-programmet.

ICDP er et utdanningsprogram for fagfolk som arbei-der med barn og familier innen det psyko-sosiale fel-tet.

Første trinn i utdanninga for å bli sertifisert som ICDP-veileder består av :

• 4 dagers teoretisk innføringskurs i ICDP-program-met.

• Gjennomføring av selvtreningsprosjekt under vei-ledning av ICDP - trener.

Andre trinn i utdanninga for å bli sertifisert som ICDP-trener består av :

• Delta på 2 dagers fordypning i ICDP-programmet• 3 samlinger med veiledning på egen praksis• Teoretisk oppgave • Besvare spørsmål – skriftlig• Plan for 4 dagers opplæring/kurs til nye veiledere • Gjennomføre/hospitere opplæring av nye veiledere• Gjennomføring av sensitiviseringsopplegg av om-

sorgsgivere underveis i opplæringen.

Programmet beskrives i boken " Ledet samspill fraspedbarn til skolealder " (Karsten Hundeide ISBN 82-412-0484-1). Dette er en revidert og utvidet utgave avboka " Ledet samspill" som ble gitt ut som gratismate-riale til alle kommuner i 1996. Den var en del av forel-dreveiledningspakken som vart gitt ut til alle kommu-ner av Barne- og familiedepartemanget i 1996.

ICDP- Programmet har utviklet seg gjennom praktiskutprøving over flere år i forskjellige land og kulturer.

Det er nært beslektet med Marte Meo-metoden.

Programmet har til hensikt å opprettholde og utvikleet godt samspill mellom omsorgsgiver og barnet ved å:• Fremme en positiv oppfatning av og holdning til

barnet.• Fremme et positivt følelsesmessig samspill mellom

omsorgsgiver og barnet.• Fremme omsorgsgiver sin veiledende og pedagogis-

ke rolle.

For å oppnå dette er det bla .utviklet åtte retningslinjerfor godt samspill. De åtte retningslinjene er rette motomsorgspersonene og dei inneholder noen av poengaen antar er vesentlig når man skal kommunisere medbarn på en måte som fremmer deres utvikling.

Retningslinjene er laga slik at de lett kan forståes uav-hengig av bakgrunnskunnskap og kultur.

De åtte temaene/retningslinjene for godt samspill:

1. Vis positive følelser – Vis at du er glad i barnet ditt.2. Juster deg til barnet og følg dets utspill.3. Snakk til barnet ditt om ting det er opptatt av og

prøv å få i gang en "følelsesmessig samtale"4. Gi ros og anerkjennelse for det barnet klarer å gjøre.5. Hjelp barnet til å samle sin oppmerksomhet, slik at

dere har en felles opplevelse av ting i omgivelsene.6. Gi mening til barnets opplevelse av omverdenen

ved å beskrive det dere opplever sammen og ved åvise følelser og entusiasme.

7. Utdyp og gi forklaringer når du opplever noe sam-men med barnet ditt.

8. Hjelp barnet ditt å kontrollere seg selv ved å settegrenser for det på en positiv måte – ved å lede de,vise positive alternativer og ved å planlegge sam-men.

HVORDAN VI HAR BRUKT ICDP PROGRAMMET

• Vi har hatt veiledning av foreldregruppe (Bare mø-dre møtte) på helsestasjonen.6 kvelder a 1,5 t

• Individuell veiledning til et foreldrepar med pro-blemstillinga– "3 år gammel jente som foreldra definerte som

sint, utspekulert og oppmerksomhetskrevende" – slitne foreldre

• Veiledning av barnehagepersonale i gruppe6 kvelder a 1,5 t

• Vi bruker også temaene og prinsippa i programmeti det daglige arbeidet som spesialpedagog og helse-søster.

• Under utdanninga til å bli trenere har vi holdt kurs

ICDP –et foreldreveiledningsprogramICDP = International Child development programs


37

for 9 personer, 8 fra egen kommune. Vi håper de vilgjennomføre selvtreningsprosjekt og 2 dager veiled-ning, for så å bli sertifisert som veiledere i ICDP-programmet i løpet av høsten 2003.

• 6 oktober skal vi holde dagskurs for barnehageper-sonale på Romsdals barnehagestemne i Molde. Derskal vi presentere ICDP-metoda og hvordan denkan brukes i barnehager.

• Helsestasjonen har bestemt at de 8 temaene skal innsom tema i gruppekonsultasjonene på 8 uker, 3mnd, 4 mnd, 5 mnd, 7/8 mnd, 10 mnd og 15 mnd.Vi vil prøve å få samtale/diskusjon rundt 1–2 tema-er på hver gruppekonsultasjon.

HVORDAN GJENNOMFØRE ICDP PROGRAMMETTIL EI FORELDREGRUPPE

Kort gjennomgang :Gruppetreff nr 1:Presentasjon av gruppedeltakerne, gjennomgang avgrupperegler, hensikta med gruppa, litt teori om synetpå barnet før og nå, hva er god omsorg og samspillmellom foreldre og barn? Presentasjon av hjemmeopp-gaver. Foreldra får i oppgave å tenke på hvordan depraktiserer temaene og notere ned eksempler til bruk igruppa nest gang. Dei får 2 temaer i hjemmeoppgavetil hvert gruppetreff (se "De åtte temaene/retningslin-jer for godt samspill")

Gruppetreff nr 2 :Kort repetisjon fra gruppetreff nr 1.Diskusjon og utveksling av erfaring av tema 1 og 2.Veileder si oppgave blir i stor grad å peke på det posi-tive samspillet i eksempla foreldra kommer med. Vedå gjøre det mener man at foreldra vil gjøre mer av detsom er positivt og mindre av det som er negativt .

Vi kan også bruke bilder og ferdiglaga videoeksemplertil diskusjon. Vår erfaring er at deres egne eksemplerengasjerer mest.

Gruppetreff nr 3 ,4 ,5 er nokså lik nr 2, men med fo-kus på to nye temaer hver gang.

Gruppetreff nr 6: Oppsummering av alle temaer ogevaluering.

Evalueringa fra foreldra var positiv. De synes de had-de blitt mer bevisst på hvordan de prata med barna,mer oppmerksom på viktigheta av å snakke med bar-net sitt, de fekk sette ord på og diskutere med andredet de gjør sammen med barnet hver dag.

Mi erfaring er at temaene skaper stort engasjementblant deltakerne.

Eksempel på en uttalelse fra ei gruppe i barnehagen:"Det er jo dette vi gjør hver dag heile tida og endelighar vi tid til å snakke om det og diskutere det"

Hensikta med denne metoden er nettopp å bevisstgjø-re omsorgsgivere i sitt samspill med barnet. Jeg harinntrykk av at metoda treffer omsorgspersonene på enenkel og dagligdags måte ved å ta opp de 8 temaene/kriteriene for godt samspill. De aller fleste omsorgs-personene som samhandler med barnet er innom disse

temaene i løpet av en dag enten bevist eller ubevist.

Åse og jeg har valgt å samarbeide på veien fram til åbli trenere.Det er til å anbefale ! Vi har fordelt arbeidet ut ifra detvi er gode til på hvert vårt felt og lært av hverandreunderveis. Det å jobbe med dette programmet harvært en spesiell opplevelse. Grunnen til det er blantanna at under og etter et gruppetreff eller en samtalesitter vi ofte igjen med en opplevelse av at dette ska-per stort engasjement hos deltakerne og oss selv. Vihar ofte snakka om at dette gir oss en opptur og nyenergi i hverdagen . Når evalueringene i tillegg er po-sitive gir det oss tro på at det er noe å satse videre på.

ICDP metoden er ikke bare ment til bruk for spesiellegrupper. ICDP-prinsippene for samspill og omsorgkan brukes i alle sammenhenger der mennesker sam-handler. Det er bare fantasien som stopper oss. NårÅse og jeg satte opp kart over områder i kommunadette kan brukes, vart det blant anna klart for oss atdette også kan være et redskap i det tverrfaglige arbei-det i kommuna. Med det mener jeg at det godt kanbrukes som en felles plattform å stå på i veiledning avomsorgspersoner utad og innad i helseog sosialtje-nesten, barnevern, PPT, barnehager, skoler, SFO, pleieog omsorg , og lignende. Metoden er fleksibel i brukog kan tilpasses Individretta tiltak, gruppeveiledningog veiledning av profesjonelle omsorgspersoner.

Vi har jobba målretta for å få ICDP-programmet for-ankra i kommuna. Det er ikke gjort politiske vedtak iforhold til bruken i kommuna, men vi har et nært sam-arbeid med en rådgiver til adm.sjefen i kommuna. Detser vi som helt nødvendig. Vi jobber for å få laget etoverordna mål for hvordan vi skal bruke og videreut-vikle arbeidet med ICDP-programmet i Vestnes kom-mune slik at dette arbeidet ikke får en langsom død,men et langt og spennende liv.

Dersom det er andre i vårt langstrakte land som har el-ler fortsatt jobber med ICDP-programmet er vi interes-sert i å høre deres erfaringer .

Åse Alme Anita K. KvalsvikSpesialpedagog Helsesøster

Mail adr.: [email protected]

"GULLKORN"

Det meste er underverk, men anses hverdagslig, for vi er så bortskjemte.– – –Det vi trenger mest i livet, er noen som får oss til å gjøre vårt beste.


38

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Av Mette Giske, Barnevernspedagog––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Parent Managment Training, PMT, retter segmot familier som har barn med adferdsvan-sker i alderen 4 til ca. 12 år. Metoden er utvik-let gjennom 30 år ved Oregon Social LearningCenter i USA. PMT har som mål å endre sam-handlingen mellom foreldre og barn slik atprososial adferd blir framelsket og støttet oppunder. Samtidig skal en bryte og reduserefastlåste negative mønster. Metoden har bådeet forebyggende og behandlende hensikt. Denskal forebygge og stoppe/redusere utviklingav adferdsproblem hos barn i den aktuelle al-dersgruppen. Satsing på PMT vil skje i et sam-arbeid mellom barnevernet og barne- og ung-domspsykiatrien, og tilbud om denne metodenvil bli gitt av begge tjenestene.

Gjennom metoden lærer foreldrene spesifikke fram-gangsmåter i samhandlingen med barnet. Det anbefa-les en behandlingstid på opp til 50 timer. Forskingsre-sultat viser at intervensjonen gir en klar reduksjon avadferdsproblem både hjemme og på skolen. Alle fyl-kene har i dag kvalifiserte PMT-terapeuter.

I hovedsak inneholder behandlingstilnærmingengjennomgang og aktiv trening i seks kjernekomponen-ter, som består av:- positiv involvering- oppmuntring- negative konsekvenser- tilsyn ute og hjemme- involvering av skolen- problemløsning

Foreldrene blir introdusert for disse komponentene ogfår en aktiv innøving av hvordan komponentene om-settes i handling. Over tid vil et endret samhandlings-mønster redusere barnets adferdsvansker eller kunnestoppe barnet i å utvikle et asosialt handlingsmønster.

Innføring av PMT i Norge er faglig og administrativttilknyttet Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo(Senter for studier av problematferd og innovativpraksis). Ved senteret er det i tillegg til prosjektlederfire nasjonale PMT konsulenter som sammen med enforskingsenhet har et faglig ansvar for implemente-ring, videreutvikling og evaluering av metoden i Nor-ge. I tilknytning til dette driver senteret undervisning,rettledning og sertifisering av nye terapeutar. Metodenskal videreføres til andre omsorgsmiljø som barneha-ge, skole, fosterhjem og institusjon.

Det forebyggende perspektivet står sentralt i PMT. Fa-milier som har barn med adferdsvansker, skal få tidlig

hjelp. Kunnskap om PMT må derfor være tilgjengelig ide instansene barnefamiliene møter, som på helsesta-sjon, barnehage og skole. De ansatte skal kunne brukeprinsippene i metoden i arbeidet med barna og even-tuelt i veiledning til foreldrene. Når problemene har etomfang som krever mer aktiv og direkte intervensjon ifamilien, må de ansatte kunne vise til kommunale hjel-petenester som PPT og barnevernet. Ved kompleksesaker eller når PMT-kompetanse ikke er utviklet påkommunalt nivå, vil det være nødvendig å henvise tilde spesialiserte tjenestene som barne- og ungsompsy-kiatrien, familievern eller fylkeskommunalt barnevern.

I tillegg til å behandle familier er senteret i gang med åutvikle modeller for arbeid med atferdsvanskeligebarn i barnehager og skoler, og barn som er plassertutenfor hjemmet, i beredskapshjem, fosterhjem ellerinstitusjon.

PMT veiledningsprogram i barnehage og skole vil be-visstgjøring og veilede. De ansette vil få økt kunnskapom forebygging og utvikling av adferdsproblem. Dettevil styrke omsorgsevnen overfor de vanskeligste barnaog gi ferdigheter til å håndtere utfordringane.

Et eksempel på bruk av PMT behandlingGutt med adferdsproblem, 10 år gammel. Bor sammenmed biologiske foreldre og to yngre søsken. Forel-drene har hatt en del konflikter og vurderte en periodeseparasjon, men har valgt å bo sammen.Foreldrene beskriver sønnen som et vanskelig barnhelt siden førskolealder. Han hadde ofte raseriut-brudd, nektet å følge beskjeder fra voksne og kom sta-dig i konflikt med andre barn. Dette har fortsatt i sko-lealder. Foreldrene får ofte klager fra lærerne fordisønnen bryter regler og er kranglete og aggressivovenfor medelever.

Av og til ringer naboer og klager over at sønnen dereshar vært i konflikt med deres barn eller ødelagt noe.Sønnen har ingen nære venner, noe foreldrene menerhar sammenheng med temperamentet hans og at hanalltid vil bestemme.Hjemme blir han sint hvis foreldrene ber han gjørenoe. Han argumenterer eller nekter å gjøre som hanblir bedt om. Sønnen har slått mor og hun er blitt reddraserianfallene og ber sønnen derfor sjelden om å gjørenoe. Når sønnen blir sint, trekker hun seg unna meden gang. I forhold til far går det litt bedre, men han måkjefte mye og slå i bordet for å få roet sønnen. Forel-drene har også oppdaget at sønnen kan lyve i mangesituasjoner.Gutten er flink i sport, men mestrer best aktivteter somikkje er lagspill. Foreldrene beskriver sønnen som ut-holdende når noe interessserer han og sier han kanvære snill med lillesøsteren.PPT har tidligere vært inne og gitt råd både til barne-hagen, skolen og foreldrene uten at det har gitt effekt.

Behandlingsmetoden PMT –Parent Managment Training


39

Foreldrene er veldig slitne av stadige konflikter hjem-me, og klager fra skole og nærmiljø. Nylig var det enepisode hvor sønnen var innblandet i en alvorlig slåss-kamp på skolen hvor han tok kvelertak på en medelev.Rektor har varslet at noe må gjøres, og foreldrene harblitt rådet til å henvende seg til barnevernet og be omPMT – behandling.Videre arbeid: PMT terapeutens arbeid vil rettes mot åstyrke de ressursene familien selv har. Det gjøres ved åtrene foreldrene i å gi gode bekjeder, gi mye ros ogoppmuntring på positiv adferd og milde konsekvenserfor negativ atferd. I tillegg jobber en med hvordan fa-milien kan løse problemer og ha kontroll på følelser ivanskelige situasjoner. Foreldrene får trening i hvor-dan de kan hjelpe til med å følge opp utviklinga av detbarnet klarer både hjemme og ute blant andre. PMTbehandlingen kan også involvere arbeid med skolesi-tuasjonen og om nødvendig andre deler av nærmiljøetbarnet lever i.

Litteraturliste:St.meld. nr. 40 (2001 – 2002) Om barne- og ungdoms-

vernetAtferdssenterets hjemmeside: [email protected]

Til Helsesøsterledere:

ÅRETS JULEGAVE! Kanskje kan en LaH-musematte være idè til årets julegave til dine ansatte?

Musematten kan bestilles hos:Bodil Erdal, LaH, Postboks 29, 1350 Lommedalen

Den koster kr. 70,-

Geiranger sett fra Flydalsjuvet.

"GULLKORN"

Innenfor skrøpelige skall, kan man finne perler.


41

I Nesset kommune har vi et tverretatlig team, barn ogunge som består av representanter fra oppvekst ogkultur, helsestasjonen/skolehelsetjenesten, lensmann-setaten, legekontoret og psykiatrisk sykepleier. Høsten2002 ble vi enige om å sette kreativiteten og innsatseninn på et prosjekt innen psykisk helse rettet mot ung-domsskoleelevene i kommunen.

Målsettingen for den internasjonale verdenshelse-dagen for psykisk helse ble lagt til grunn for arbeidet.Bidra til et samfunn der aksept og åpenhet preger folksforhold til psykisk helse.Prosjektgruppa besto av psykiatrisk sykepleier Mary,jordmor Marianne og helsesøstrene Johanne og Anne. Vi gikk ut med følgende tilbud til ungdomsskoleklas-sene: 1. Kinobesøk på Sunndalsøra med filmene "Kroppenmin" av Margaret Olin og "Vektløs" av Kari Iveland.2. Et opplegg over 2 skoletimer i alle 8., 9. og 10. klas-sene med musikk(My lullabye av Maria Mena), diktle-sing (Einsam blom av Jan-Magnus Bruheim), oriente-ring om hva psykisk helse er med vekt på det å være etgodt medmenneske og gruppeoppgaver. Elevene blebedt om å lage tegning eller skrive dikt i forhold til te-maet og evaluere prosjektet.Filmene traff ikke målgruppa særlig godt. "Kroppen

min" var den elevene hadde størst utbytte av. Oppleg-get i klassene fikk vi gode tilbakemeldinger på.Elevene leverte gode og reflekterte gruppebesvarelserog imponerte stort med tegninger og dikt. Til gjennomføring av prosjektet søkte vi om midler fraMental Helse og fikk kr.10 000,- som gikk med til dek-ning av busstur og kinobesøk på Sunndalsøra. Tusentakk!Vi har videreført prosjektet på ulike trinn. Tillitseleverfra de ulike skolene har deltatt på møte i Tverretatligteam barn og unge, der de fikk fortelle om hvilke temainnen psykisk helse de synes er viktige og hva en måarbeide videre med i skolen. Mobbing, selvfølelse og spiseforstyrrelser er tre viktigetema. Prosjektgruppa ble invitert til nettverkssamarbeid hosfylkeslegen 3. april for å orientere om prosjektet. 23.september skal Tverretatlig team barn og unge, arran-gere folkemøte med tema "Ei sunn sjel i et sunt lege-me" med Arild Hoksnes som kåsør.

Johanne AnneHelsesøster Helsesøster

Mary MariannePsyk.sykepleier Jordmor

Vi i redaksjonen for novemberutgåva av "Helsesøstre", ønsker oss ei side der abbonentane kan kome med det dei måtte ha på hjertet, som ei "prateside"! Det kan veraei side for hjertesukk, tips, reaksjonar, oppmuntringar , osb.

Herved er " hansken kasta", og det er opp tildeg som lesar, og neste redaksjon å vise omdette er ei side fleire hadde likt å ha i bladetvårt. Vi etterlyser reaksjonar og innspel!

REISEMEDISINFredag 5. september arrangerte faggruppa av helsesøs-tre i Møre og Romsdal temadag om reisemedisin. Detvar Dr. Harald Hauge, Overlege ved Infeksjonsfore-byggende kontor i Bergen som hadde undervisninga.Han gav oss mykje nyttig stoff om temaet – ispeddbergensk humor og ekte engasjement. Tida flaug!Oppdatering er svært viktig, særleg innan eit fag somreisemedisin, sidan det stadig er endringar.

Dette var ein flott dag!Helsing helsesøster

TAKKVi vil rette ein stor takk til Anita, leiar av redaksjonenfor dette nummeret av helsesøsterbladet. Ho har voretålmodig og prøvd å halde trådane samla, og i tilleggflittig ved datamaskina.

Helsing resten av redaksjonen.

Styrking av skolehelse-tjenestenHeia Ola – og lykke til videre!

Jeg har med glede lest ditt innlegg "Gruppesamtaler ogFrukt" i "Helsesøstre nr 1" – i år og at "veien blir tilmens du går"- er noe jeg godt forstår!

Jeg er helt enig med deg i at det er viktig å nå alle vedoppstart til ungdomstrinnet.

Turid Svedjan Klein, jordmor og helsesøster i Klæbu kommune

Prosjekt psykisk helse

«««« OOOO RRRR DDDD EEEE TTTT FFFF RRRR IIII TTTT TTTT »»»»

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Av Margaret Helle, helsesøster i videregående skole,Kristiansund kommune––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Ungdom og psykisk helse var tema på en konferanseRådet for psykisk helse arrangerte på Lillestrøm 20-21mars 2003. Nærmere 400 fagfolk, brukerrepresentanterog politikere var tilstede."Fagfolk, politikere og forskere fra inn og utland holdtinnlegg og manet til debatt.Målet var å løfte frem psykisk helsearbeid som gjøresoverfor ungdom. Forskere formidlet hva som virker ogikke virker. Politikere måtte stå for sine prioriteringerog fagfolk ute i felten vurderte idealene opp mot rea-litetene", skriver Rådet for psykisk helse. Fagfolkenesom deltok bestod av blant annet; psykologer, lærere,helsesøstre, ergoterapeuter, sosionomer, vernepleiere,barnevernspedagoger, leger m. flere.

Bakgrunnen for konferansen: Rådet for psykisk helse sier her; "Bakgrunn for å holdeen fagkonferanse er at vi er midtveis i Opptrappings-planen for psykisk helse og har behov for å stoppe oppfor å se hvor vi er, og hvilke utfordringer som liggerforan oss."Videre sier de; " Vi vet at psykiske lidelser blant ungeøker. Vi vet at det er en økning blant unge menneskersom tar sitt eget liv, og at de som forsøker å ta sitt egetliv stadig blir yngre. Vi vet samtidig at det er mer kre-vende og risikabelt å være ung i dag enn tidligere.Unge vokser opp i en kulturell kontekst preget av raskutvikling, store sosiale endringer, massive påvirkning-er fra mediemangfoldet og utallige valg. Vi vet at denye problemene unge møter krever ny kunnskap. Vivet også at det vi i dag kan tilby unge som sliter er alt-for dårlig. Vi vet at mer forskning på unge og psykiskhelse, mer systematisert og målrettet informasjon oggode forebyggende tiltak nytter. Et viktig skritt påveien vil være å snakke med unge selv for å få deresversjon av hva som er viktig for deres psykiske helse.Vi vil derfor invitere ungdom til å si noe om hva sombør vektlegges i det forebyggende arbeidet med ung-dom og psykisk helse. Resultatet av undersøkelsen vilmunne ut i et retningsgivende innspill til en fagkonfe-ranse om ungdom, forebygging og psykisk helse. Tilsammen vil disse to tiltakene som utgjør prosjektetUngdom i sentrum; Ungdom i tale og fagkonferanse2002 munne ut i konkrete forslag til politisk oppføl-ging av det vi vet er forsømt område- nemlig forebyg-gende tiltak for ungdom"."Stortingsmelding 25 (1996-97), Åpenhet og helhet, slårfast at tilbudet til ungdom er for dårlig, og at forebyg-gende arbeid for unge er lavt prioritert i de fleste nor-ske kommuner.

Senere rapporter, blant annet av Rådet for psykisk hel-ses rapport "Kan psykiske lidelser forebygges"? viserogså en klar tendens; tiltak rettet mot forebygging avpsykiske problemer hos unge er mangelfull, tilfeldigog lite systematisert".

ReferansegruppenRådet for psykisk helse satte ned en referansegruppemed representanter fra ulike fagfelt.Disse skulle være støttespillere og ressurspersoner i ar-beidet med utformingen av spørreundersøkelsen ogprogrammet for konferansen; Psykiatrisk sykepleier Bodil Bakkan Nielsen, Lands-gruppa for psykiatriske sykepleiere, Psykiater BeritGrøholt, Senter for barne og ungdomspsykiatriPsykiatrisk sykepleier Rune Tvedt, BUP DrammenLektor og rådgiver Marit Myklebust, Foss videregå-ende skole, OsloFagkoordinator Jan Steneby, Organisasjonen Voksnefor barnProfessor Lars Wickstrøm, NTNU Helsesøster Margaret Helle, Landsgruppen for helse-søstre.

SpørreundersøkelsenSpørreundersøkelsen som ble utført forut for konfe-ransen ble gjennomført ved videregående skoler i fyl-kene, Møre og Romsdal, Telemark, Troms og Vest Ag-der.Undersøkelsens formål var å kartlegge områder knyt-tet til psykisk helse blant unge. Intervjuene blegjennomført pr e-post hvor Norsk Gallup sendte utskjema til et utvalg norsk ungdom ved andre året påvideregående skole (VK1).Det ble sendt ut totalt 1691 skjemaer, og mottatt 127fullførte skjemaer. Dette ga en svarprosent på 8 pro-sent, noe som var svært lavt. Noe av årsaken skyldtese-post adresser som ikke var i bruk, i følge Norsk Gal-lup.Resultatet av undersøkelsen finnes på nettsidene tilRådet for psykisk helse, og gjengis ikke i sin helhether. Se nettadressen på slutten av referatet.

Kort oppsummert sier undersøkelsen imidlertid føl-gende;Dagens unge om kunnskap:Synes du at du trenger mer informasjon om ungdomog psykisk helse?Ja 61% Nei 22%

Hvordan?Aktivt infoarbeid i skolen 84%


42

Ungdom og psykisk helseReferat fra fagkonferanse om ungdom og psykisk helse20. og 21. mars 2003 på Lillestrøm i regi av Rådet for psykisk helse

Dagens unge om åpenhet:Hvis jeg har personlige problemer vil jeg snakkemed….(på en skala fra 1-7)Venner 5,6Helsesøster 2,5Rådgiver på skolen/læreren 2,4

I hvilken grad snakker du med venner om….Utdanningsvalg 4,5Psykiske problemer 2,0Selvmordstanker 1,6

Tross den lave svarprosenten på 8%, viser undersø-kelsen tydelig at ungdom trenger mer informasjon ompsykisk helse, hele 61% av de spurte sier det. 84 % sierat de vil ha denne informasjonen gjennom aktivt info-arbeid i skolen.På spørsmålet om hvem ungdommen vil snakke medhvis de har personlige problemer, får venner 5,6 på enskala fra 1-10. Helsesøster og lærere ligger nesten liktmed henholdsvis 2,5 og 2,4. At ungdommen brukervenner å betro seg til er ikke ukjent for oss. Derimot erdet mer overraskende å se at ungdommen foretrekkerlærere på linje med oss helsesøstre. Årsakene til det kan være flere; Er helsesøster/skole-helsetjenesten tilgjengelig på skolen og hvor store res-surser er i tilfelle tilgjengelige? Hvor aktiv er helsesøs-ter vedrørende informasjon om psykiske problemer iskolen. Er personlige problemer så vanskelig å snakkeom at helsesøster ikke er en aktuell person å betro segtil for ungdommen? Eller har ikke ungdommen tenktpå denne muligheten? Kan det skyldes at lærere erblitt flinkere til å snakke om psykisk helse og at de ermer oppmerksom på elever som sliter med psykiskeproblemer?

Uansett årsaker, vi må sammen gjøre en innsats i for-hold til dette viktige arbeidet i skolen. Vi vet av forsk-ning og undersøkelser at informasjon, alminneliggjø-ring (flere enn vi tror har psykiske problemer) ogundervisning fører til mer kunnskap, forståelse ogåpenhet omkring temaet psykiske helse.

Min erfaring som helsesøster i videregående skole er atlærere er svært takknemlig for hjelp og støtte i dettearbeidet. Lærere gir uttrykk for at de har liten kunn-skap om temaet psykisk helse og de føler stor usikker-het når de har elever med psykiske problemer i klas-sen sin. Da handler det om å snakke sammen, at desom står eleven nærmest på skolen har den kunnska-pen og informasjonen de trenger for å kunne hjelpeeleven på best mulig måte.For å få til dette samarbeidet må selvfølgelig ressur-sene i skolehelsetjenesten være på plass. Vi vet imid-lertid at realiteten ikke er slik i alle kommuner rundtomkring i landet. Mange kommuner mangler skolehel-setjeneste i videregående skole og dermed er ikke den-ne tjenesten tilgjengelig for ungdommen.

Konferansens første dag dreide seg om situasjonen idag/hva vet vi i dag?Rådets leder Tor Øystein Vaaland innledet og opp-summerte kort fra spørreundersøkelsen.Deretter ga han ordet til professor emirata HilchenSommerschild. Sommerchild er den første norske pro-fessoren i barnepsykiatri.

Overskriften på hennes fordrag var; "Med fortidensom kompass for fremtiden". Hun hadde et historisk perspektiv på utviklingeninnen behandlingstilbudet til barn med psykiske pro-blem fra1600 tallet frem til i dag. På 1600 tallet ble dis-se barna kalt "de nervøse" eller "de vanartede" og be-handlingen kalt for "barneredningen". På 1700 talletfikk filosofen Johan Pestaloqqi mye oppmerksomhet. Ihans behandlingsfilosofi stod følgende sentralt; "hjer-tets, hodets og håndens samvirke". Hilchen Sommerschild var spesielt opptatt av å få for-midlet hans filosofi og hun trakk sammenligningermed dagens "behandlingsspråk";Hjertet - dagens språk er: Tilknytning (omsorg, ennær venn, lærer, andre) Hodet – dagens språk er: Kognitive (moral, empati,lære barna empati, kognitiv kapasitet)Håndens – dagens språk er: Ferdighet (mestring,håndverk, jeg kan noen ting)

Hun snakket videre om de ulike behandlingsretningerbåde internasjonalt og i Norge. Blant annet oppstodbegrepet barnepsykiatri først i 1938 ved en internasjo-nal kongress i (USA?), Psyciatric Infantile.Norge fikk sitt første barnesykehus "Riksen" Rikshos-pitalet i Oslo i begynnelsen på 1950 tallet. BUP har sittutspring herfra. "Avleggere"av Riksen, som hun kaltedet, er Husebygrenda og Nic Waals institutt, begge iOslo. Hun var også veldig opptatt av å se barna bak diagno-sene. Det er mye bra med diagnoser sier hun fordi deer så presise og spesifikke, men baksiden er at mankan fortape seg i diagnosen. Hvor er barnet oppi altdette, spør hun. Hun understreket samfunnets ansvar med å ha godehelsestasjoner som følger opp unge og nybakte forel-dre, barnehagetilbud til alle barnog fokus på mest-ring , ikke elendighet.Mestring er grunnleggende i følge Hilchen Sommer-child, det er en menneskerett å kunne ha kontakt medsin egen mestring, framholder hun.Vårt nye samfunn må skape nye former for nettverk.Når bestemor ikke er der lenger, må samfunnet brukebarnehager og helsestasjoner til å støtte foreldrene. Oghusk at alle skal ha samme tilbud! Å bare gi støtte tildem som trenger det mest, skaper et taperstempel påtiltaket. Det er først når et tiltak er alminneliggjort, atdet fungerer, hevder hun. Hilchen Sommerchild holdt et svært interessant og en-gasjerende foredrag. Hun ga oss et lite innblikk i utvik-lingen fra 1700 tallet frem til i dag og ikke minst vistehun oss at behandlingsfilosofien fra 1700 tallet har gyl-dighet også i dag, nemlig; Hjertet, hodet og håndenssamvirke.Det var mange interessante foredrag disse to konferan-sedagene, og flere fortjener å få plass i referatet her. Avplasshensyn er ikke det mulig, men sammendrag avfordragene kan leses på nettsidene til Rådet for psy-kisk helse, se nettadresse under.

Konferansens andre dag bestod av ulike paralellsesjo-ner;"Rus og identitet", forsker Hilde Pape , NOVA ogpsykologspesialist Geir Nyvoll, Ruspoliklinikken,Drammen."Sorg ved Traumatiske tap", med bl.a forsker Kari Dy-


43

regrov og forfatter Unni Ranheim (har skrevet boka,Vær der for meg.) En av ungdommene i boka holdtogså et innlegg."Spiseforstyrrelser-hvordan være til stede i seg selv?",forsker Finn Skårderud, "Ungdom som pårørende" forsker Karin Doesum,Nederland.Sammendragene av disse finnes på nettsidene til Rådetfor psykisk helse, se nettadresse under.http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?=1058

Oppsummeringen av konferansen ved ass. generalse-kretær Sunniva Ørstavik sier følgende; "Til slutt hand-let alle sesjonene om det enkle, men vanskelige og sto-re: Å våge å bry seg, eller "Vær der for meg" som titte-len på Unni Ranheims bok. Men "vi skal være der fordem på de unges premisser", fremhevet blant annetKari Dyregrov.

"På deres premisser og i deres tid" hevdet Per Isdahlsom gikk så langt som til å påstå at vi må latskapen tillivs og åpne de hersens kontordørene våre!"

Som avslutning på dette referatet vil jeg dele et diktmed dere. Det er skrevet av Hilchen Sommerschild ogdet rommer mye av det livet egentlig handler, nemligomsorg for hverandre.

Hva er det for en fremmed hånd Som ligger i her i fanget mittMed skrukkehud og årer?Det er jo mammas gamle håndSom leier alle trette barnOg tørker unge tårer.

Hilchen Sommerchild

44

Under kongress-middagen i Bodø mottok vi meldingen om at prinsesse Märtha Louise og Ari Behnhadde fått en datter. Spontant ble det vedtatt å sende følgende gratulasjonshilsen:«Kjære nybakte foreldre!270 helsesøstre samlet til Landskongress i Bodø sender en hilsen fra Kjerringøy med de hjerteligste gratulasjoner. Vi ønsker dere til lykke med jenta og den største oppgaven i livet – foreldrerollen!Hilsen fra Landsgruppen av helsesøstre»

50 års JUBILEUM i 2005Landsgruppen av Helsesøstre skal feire sitt 50 års-jubileum i Oslo 24.- 27.mai 2005!

Komiteen som forbereder jubileumsfeiringen tar gjerne imot innspill fra dere medlemmer!

Ta kontakt med LaH leder Bodil Erdal dersom du har ideer til faglig, sosialt eller kulturelt program. T: 95 11 38 72


46

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Av: Håvard Siem – rektor ved Tresfjord skule––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Eit samfunn i utvikling gjennomgår raske en-dringar. Og endringane skjer i eit stadig akse-lererande tempo, hevdar mange. Det som var"opplest og vedtatt" som gjeldande norm igår, er plutseleg eit akterutseilt og ugyldigstandpunkt i dag.

Kva er skulens rolle eller mandat?Den offentlege og obligatoriske grunnskulen er utantvil den mest stabile og velorganiserte samfunnsinsti-tusjonen barn og unge møter.

Såleis representerer skulen noko trygt – om enn noko"baktungt" vil mange hevde, i barna sitt oppvekstmil-jø. Noko enkelt sagt: Har elevane det godt og trygt påskulen, vil det gå dei godt seinare i livet. Går det der-imot dårleg på skulen, er sjansane store for at dei hjel-petiltak samfunnet rår over, ikkje er nok til å få indivi-det på rett spor att.

Skulen er såleis ein unik arena for å kartlegge og fangeopp elevar som av ulike grunnar ikkje lukkast og der-med er i "faresonen" for å kome på avvegar i det vaks-ne livet.

I eit heilskapleg oppvekstmiljø – der alle sider ved li-vet skal vektleggast, er skulen avhengig av at ulikeprofesjonar og fagmiljø kjem på banen i det førebyg-gjande arbeidet. Her vil skulehelsetenesta representereeit heilt nødvendig fagfelt.

Korleis kan skulen vere med å sikre barn ogunge ein god start i livet?Bondevik II-regjeringa hadde " sats på skolen" som einav hovudparolane i valkampen. Spør ein ansvarlegepolitikarar i dag, vil dei truleg hevde at dei har fulgtopp valløfta sine og satsa på skulen. Her finst det sik-kert nok talmateriale å vise til, og bonus- og demon-strasjonsskular er oppretta. Sett innanfrå blir, etter mimeining, denne "satsinga" feil.

Skulen har , slik eg ser det, tre klart definerte hovud-oppgåver:• Skulen skal gje kvar einskild elev eit meiningsfullt

og verdig innhald i tilværet. Livskvalitet femner ommykje meir enn læring knytt til fag. Her kjem helseog oppvekstmiljø inn.

• Skulen skal ruste den einskilde elev for framtida.Livskompetanse tyder at positive personlege eigen-skapar må dyrkast fram. Initiativ, kreativitet, sjølv-tillit, empati, interesse og pågangsmot- det vi gjernekallar sosial kompetanse, må sikre at læringsproses-

sen ikkje kjem på avvegar. I Opplæringslova §1stårdet: "…gagnlege og sjølvstendige menneske i heimog samfunn."

• Skulen skal vere ein motkultur mot nedbrytandekrefter utanfrå. Ved å skape verdimessig kontinuitetvil samfunnet få ført dei grunnleggjande verdianevidare. I Opplæringslova §1 står det vidare:"…isamarbeid og forståing med heimen.. gi elevane eikristen og moralsk oppseding."

I eit slikt perspektiv blir ei snever "satsing" på skulenknytt til fag og offentleggjering av eksamensresultat eitblindspor.

Rett nok har Bondevik II-regjeringa sett temaet verdiarpå dagsorden, og dei har teke initiativ til å erklæreskulen som ein mobbefri sone og "Manifest mot mob-bing" er underteikna av alle instansar som har nokomed skule-Noreg å gjere. Likevel er langt frå alt berreidyll.

Vi veit at mange elevar har det vondt og vanskeleg –anten det er heime, i fritida eller på skulen. Arbeids-miljøet til elevane har vore lite påakta i denne saman-heng, og skulen og samfunnet har fritt kunne påføreelevane stressfaktorar og arbeidsbelastningar både i ogutanfor skuletida. Både det fysiske- ( med dårlege byg-ningar og inneklima) og det psyko-sosiale (relasjonarmellom menneska) har hatt manglande støtte i lovver-ket.

Barn og unge si arbeidsmiljølovFrå 1.april 2003 tok eit nytt kapittel 9a i Opplæringslo-va til å gjelde. Dette handlar om skulemiljøet til ele-vane i vidaste forstand. Dette er truleg eit langt steg iriktig retning. Ein får håpe at lova får ønska effekt ogat fokus kan bli flytta frå snever fagtenking til å tenkeheilskapleg oppvekst og førebygging i skulen.

Skulen er avhengig av at andre profesjonar og fagfeltsom t.d. skulehelsetenesta kjem sterkare med. Andrefagmiljø vil kunne sjå skulen utanfrå med andre brillerog ha eit anna perspektiv og utgangspunkt.

Sentralt i det nye kapittelet i Opplæringslova er synetpå brukarmedverknad med styrka klagerett, og deisterkare krava til at både det fysiske- og det psykososi-ale miljøet skal vere tilfredsstillande.

§9 a-1 omhandlar generelle krav til miljøet: " Alle ele-var har rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø somfremjar helse, trivsel og læring."

§9 a-2 omhandlar det fysiske miljøet med klare krav tilbygningsmessig standard

§9 a-3 omhandlar det psykososiale miljøet der det hei-ter: "Skolen skal aktivt og systematisk arbeide for å

Skulehelsetenesta – ein nødvendig samarbeidspartnar i det førebyggjandearbeidet i skulen

fremje eit godt psykososialt miljø, der den enkelte ele-ven opplever tryggleik og sosialt tilhør."Her blir personalets og andre faggruppers t.d. skule-helsetenesta, si plikt til å handle viss krenkjande ad-ferd blir avdekt, poengtert.

Det er spesielt to moment eg vil understreke.Klageretten, som her har blitt styrka, vil involverekommunen gjennom " Forskrift for miljøretta helse-vern". Alle klagesaker skal behandlast som om det vargjort enkeltvedtak etter forvaltningslova. Passusen "innen rimelig tid" betyr også at viss skulen ikkje be-handlar klagen, vil det også vere eit vedtak som gjevgrunnlag for klagerett. Fylkesmannen er siste klagein-stans viss kommunen gjennom det miljøretta helsever-net, som er ein del av kommunehelsetenesta, ikkjehandlar. Kommunen har både fagkunnskap og lokal-kunnskap. Det siste manglar fylkesmannen.

Det andre momentet eg vil nemne er § 9a-5 om elev-deltaking i skulemiljøarbeidet: " Elevane skal engasje-rast i planlegginga og gjennomføringa av det systema-tiske arbeidet for helse, miljø og tryggleik ved skolen."Dette blir vidare utdjupa der det står at elevrådet kanvere med på å oppnemne eigne representantar til sku-lemiljøutvalg samansett av representantar frå dei til-sette, elevane, foreldra og skulehelsetenesta. Eit sliktorgan må kunne ha eit klart mandat og kunne møtastregelmessig- ikkje berre for å gå vernerundar ettersjekkliste, men også for å drøfte det psykososiale ar-beidsmiljøet for elevane, og for å gjennomføre konkre-te tiltak som t.d. trivselsundersøkingar. Her bør skule-helsetenesta som ein nøytral instans med høg faglegintegritet, ha ein sentral posisjon.

Visjonar for framtidaÅ skape trygge og stimulerande lærings- og oppvekst-miljø for elevane der dei gjennom allsidige og variertearbeidsmåtar utviklar seg til positive og engasjertemedmenneske som tek ansvar for seg sjølve og for fel-lesskapet, er ein svært ambisiøs visjon for skulen vår.

For å kunne nærme oss denne idealtilstanden, er einavhengig av at alle gode krefter spelar på samme lagog dreg i samme retning. Skulehelsetenesta med sinefaste besøksdagar og sine kontrollar og rutiner, blir einliten del av dette.

At skulehelsetenesta som del av eit fagpersonale sa-man med t.d. PPT og evt lensmannsetaten, burde hafått ein mykje meir sentral posisjon i dette arbeidet, erdet ikkje tvil om.

Å bringe økonomiske synspunkt inn i dette ynskjer egikkje, då stoppar alt opp!Eg trur det like mykje botnar i tradisjonar og mang-lande kunnskap om kvarandre og kva vi har å by på,når samarbeidet ikkje er meir etablert enn det det er idag.Kanskje har andre kommunar heilt andre og betre ruti-nar å vise til?

Skulehelsetenesta er ein heilt nødvendig samarbeid-partnar i det førebyggjande arbeidet i skulen. Diforburde helsesøstra vere meir tilgjengeleg på skulen –ikkje berre til faste "trefftider", men som ein del av per-sonalet ved skulen og delta i planleggingsmøte,gjennomføring av undervisningsopplegg, delta påtema- og aktivitetsdagar , vere med i ulike prosjektar-beid o.l.

Dette ville vere med på å skape nødvendig tillitmellom barn og unge og helsemyndigheitene. Nokosom også ville gjere det lettare for ungdommen å nytteseg av helseførebyggande tilbod på fritda slik som t.d." Helsestasjon for ungdom" er.

Så eit klart ønske for framtida sett frå ein rektor sinsynsstad:Skulehelsetenesta er hjarteleg velkomen i skulen! Vitreng å involvere dei mykje meir enn det vi gjer i dag.Kun ved felles innsats kan vi nå felles mål; eit bestmogleg oppvekstmiljø for barn og unge.


47

Hurtigruta på veg inn Geirangerfjorden.Foto: Halvard Wold.


48

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Forfatter: Linda Rykkje, avsluttet hovedfag i sykepleie-vitenskap ved Universitetet i Bergen høsten 2003. Bleadoptert fra Korea som 2,5 åring, er i dag medlem avhovedstyret i Foreningen for Koreansk adopterte. Ar-beidssted: Fagutviklingssykepleier ved medisinsk av-deling, Haukeland Universitetssykehus, e-post:[email protected]––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Artikkelen bygger på hovedfagsoppgaven"Utenlandsadopsjon: En kvalitativ studie avadoptivfamiliers utfordringer, ressurser og be-hov for støtte, med særlig vekt på erfaringer imøte med helsesøster. Kvalitativ forskningsin-tervju (1) er valgt metode.

Utenlandsadopsjoner i NorgeUtenlandsadopsjoner i Norge startet for ca 30 år siden(2). I dag er det omtrent 16 000 utenlandsadoptertebarn, ungdommer og voksne i Norge (3). Nesten enprosent av alle norske barn er adoptivbarn (4), oghvert år adopteres rundt 600 barn fra utlandet til Nor-ge. Når vi ser bort fra stebarnsadopsjon er det i dag fånorske barn som adopteres (5), og statistikken for 2002viser en fordeling mellom adopsjoner av utenlandskeog norske barn på henholdsvis 95 og 5 prosent (6).Adopsjonssøkere utgjør ikke en veldig spesiell gruppei den norske befolkningen (3), dersom en ser bort frabarnløshetsproblematikken. En forskjell er imidlertidat gjennomsnittsalderen for adopsjonssøkende heletiden har vært høyere enn gjennomsnittsalderen tilfødende.

Presentasjon av resultaterDet som presenteres er en del av hovedfagsoppgavenog er basert på intervjuer med 9 adoptivforeldrepar og4 adoptivmødre. Informantene har til sammen 25adoptivbarn i alderen 1,5 til 14 år, og adoptivbarnakommer fra følgende land: Etiopia, India, Colombia,Filippinene, Thailand, Korea, Romania og Kina. Forel-drene har fortalt om sitt møte med helsesøster, oghvordan de vurderer at helsesøster best kan være enressurs for adoptivfamilier.

Møtet med helsesøsterMitt hovedinntrykk er at adoptivforeldrene stort setter fornøyd med helsestasjonenes oppfølging av bl.a.sykdom og vaksiner. Informantene har likevel en deleksempler på hva de synes kunne vært bedre, og "kri-tikken" dreier seg primært om at helsesøstrene ikkeforstår deres situasjon som adoptivforeldre. En morsier det slik:

Vi har et greit forhold til helesøster. Men det er en del tingsom kunne vært gjort annerledes. Hun hadde lite erfaring

med adopterte barn. Alt ble fornorsket, – det spilte ikke noenrolle at barna var adoptert, alt skulle være likt. En blir rul-lert inn på faste ting på helsestasjonen når ungen er så liten(4 mnd). Vi var erfarne foreldre fra før, men det var likevelganske slitsomt. Eg kom og hadde problemer, ungen var vå-ken om natten og veldig urolig. Det følte eg ble veldig baga-tellisert, det var ikke spørsmål om det kunne være noe. Mennå vet eg at det var som regel en grunn for det, at han haddevondt i øret og infeksjon. Akkurat det går ikke på at han eradoptert, men hun burde kanskje hatt noen antenner ute, –at det kunne være noe. Det var tydelig at han reagerte påskifte av omgivelsene, og det gikk noen uker før han smilte.Og det var vanskelig å få blikkontakt med han. Kanskje hvishelsesøster hadde vært opptatt av slike ting. – Vært våkenfor at en del av de tingene vi slet med, og en del av hansgemytt kanskje var relatert til at for han var det ekstra trau-matisk å bli revet opp fra det han var vant til. Eg følte litenstøtte med det eg slet med i hverdagen. Eg var ganske ute avmeg med gutten, men fikk ikke noe gehør for dette, selv omtårene kom.

Blant adoptivforeldrene var det flere som fortalte omliknende opplevelser som var knyttet til manglendevarhet hos helsesøstrene for det spesielle ved adopsjo-ner.

Manglende kunnskaper i hjelpeapparatetAdoptivforeldrene ønsker å få hjelp i det eksisterendehjelpeapparatet, men påpeker at de ansatte da måinneha kunnskap om vanlige utfordringer adoptivfa-milier møter. Informantene mener at spesielt barneha-ge, skoleverk, og generelle fagpersoner en møter børvære våkne for at adoptivbarn har en bakgrunn somgjør at de kanskje trenger litt annerledes oppfølgingenn norskfødte barn. En mor sier følgende om dagenssituasjon:

Hvis han skulle få problemer, hvor eg først skulle søkehjelp det vet eg ikke, for du hører jo så mye negativtom barnevernet. Og PPT- tjenester og helsesøster òg.Det er jo skrekkeksempler du hører, rykter, historier,ting som har kommet frem i media – det er jo de mestekstreme sakene. Eg vet ikke hvor eg skulle henvendemeg hvis eg skulle få et problem, og det bekymrer megfaktisk lite granne.

Adoptivforeldrene i studien forteller om det de haropplevd som varierende kunnskap i hjelpeapparatet,både i møter med helsesøster og andre deler av hjelpe-apparatet, som lege, fysioterapeut, barnehage, skole,psykolog, PPT og logoped. Den manglende kunnska-pen om adoptivbarn skaper i noen tilfeller problemermed å få riktig behandling. Eksemplene som flest in-formanter gir er knyttet til legebesøk. Holtedahl ogSolberg (7) beskriver at deler av hjelpeapparatet opp-fører seg som om adoptivbarn ble "født" da de kom tilNorge, og at det ikke erkjennes at adoptivfamilier har

Adoptivfamilierog helsesøstertjenesten


49

spesielle behov. Sætersdal og Dalen (8) skriver også atadoptivfamilier møter liten forståelse for sine proble-mer i hjelpeapparatet, og de konstaterer at det ikke un-dervises om utenlandsadopsjon i utdanningen tilsosionomer, lærere, psykologer, barnevernspedagogereller helsepersonell. Informantene er samstemte i at helsesøster-virksomhe-ten er den delen av hjelpeapparatet som mest naturligkan følge opp adoptivfamilier, men deres erfaringerviser flere eksempler på at helsesøstre har lite kunn-skap om adoptivbarn. De aller fleste informantene istudien ønsker at helsesøstre hadde mer fagkunnskapom adopsjon, og flere informanter påpeker forøvrig athelsesøstre bør lære om utenlandsadopsjon under ut-dannelsen. Dette er synspunktene til en adoptivmorsom også har biologiske barn:

Eg føler at adoptivbarna er andreklasses barn. Eg opp-levde veldig stor forskjell på hva som blir gitt opp-merksomhet på helsestasjonen, det er de egenfødtebarna det dreier seg om. Det er fjernt fra deres virke-lighet, og en mindreverdig måte å bli foreldre på. Deser dessuten på adoptivforeldre som ressurssterke, ogde passer ikke inn i systemet. Helsesøster kan ikke viteom alt. Men det finnes ikke ekspertise på adopsjon,slik som ved andre grupper barn, der en kan bli hen-vist til et eksisterende hjelpeapparat. Derfor bør helse-søster sitte med mer kunnskap.

De fleste adoptivforeldrene mener at helsesøstre børha satt seg inn i de vanligste problemene adoptivfami-lier møter. Noen foreldre sier at helsesøstre bør vitehva adoptivforeldre selv kan streve med, slik som"fødselsdepresjon", annerledes "morsfølelse", og atnoen opplever barnløsheten som traumatisk, der adop-sjon er siste løsning. Helsesøstre bør dessuten ha tan-ker for hvordan både barn og foreldre håndterer spørs-mål om biologiske foreldre. Informantenes synspunk-ter baseres ofte på deres egne erfaringer, og en morsier følgende:

Det hadde vært flott om hun hadde visst… hvilke tingvi strir med. Det med fasen de knytter seg til, hvor in-tenst det kan være, - ungen spiser deg levende. Egkunne ikke gå på do aleine, han kunne ikke slippe megute av syne. Faren kunne ta over en liten stund, men såvar det tilbake til meg. Og klart eg hadde hentet dennesukker-klumpen på andre siden av verden, eg var joikke ment å støte han fra meg når han kom. Den rollespilte eg ellers hadde eg jo fått dårlig samvittighet.Men noen burde kanskje tatt tak i meg og sagt at "hørher, du tjener ikke han så mye med å være så intens,av og til må du få puste". Kanskje de skulle sagt tilmannen min at "passer du på at hun får gå seg en turhver eneste dag"… Eg dikter nå, men hadde eg gått formeg selv hadde eg fått dårlig samvittighet, og mannenmin synes vi skulle være her i lag. Eg tenkte ikke detakkurat da, men eg kjente hvor utslitt eg var.

En oppsummering av intervjuene viser at adoptivfor-eldre mener at helsesøstre bør vite om at visse ting gårigjen hos adopterte fra bestemte land, som at asiatiskebarn har mindre pupiller, laktoseintoleranse, denmongolske flekken og hvordan barnesykdommene serut på mørkhudede. Ellers nevner flere informanter atvaksiner, høyde/vekt, motorikk, spiseproblem

(glupskhet), språkvansker og tidlig pubertet er om-råder helsesøstre bør ha spesiell kjennskap til. Infor-mantene mener dessuten at helsesøstre bør være eks-tra oppmerksom på de eldre adoptivbarna, og påpekersærlig at kunnskap om betydningen av omsorgsbruddog tilknytning er viktig.

Barrierer mot å kontakte helsesøsterSosialfaglig ansvarlig i Verdens Barn (9) beretter atadoptivforeldre ofte føler seg alene og er sårbare, og ater det svært viktig for dem å møte forståelse fra helse-søster for sin situasjon. Hun betrakter adoptivforeldresom en "ressurssterk" gruppe som ikke lett tar kontaktfordi de ikke vil belaste hjelpeapparatet, men somsamtidig har mange spørsmål vedrørende omsorgenfor barna og derfor har behov for noen å henvende segtil. En av adoptivforeldrene i studien beskriver helse-søsteren som "veldig søkende på informasjon". En an-nen informant forteller: "Helsesøstrene vet veldig lite,de vet mindre enn meg. Vi har ikke brukt de, fordi egvet det ikke er så mye å hente." Studien indikerer atnår adoptivforeldre opplever at helsesøstre har litekunnskap om adopsjon, vil dette ofte kunne medføreat de vegrer seg for å drøfte adopsjonsrelaterte utfor-dringer med helsesøsteren fordi de ikke tror de kan fånoen råd likevel.Vonheim (10) skriver at adoptivforeldre ofte møter ba-gatelliserende holdninger om at "slik er alle barn" bådei hjelpeapparatet og i samfunnet forøvrig, og at dereserkjennelse av at barnets bakgrunn må tas hensyn tilikke blir møtt. Vonheim beskriver at helsestasjonen beradoptivforeldrene om å glemme at barnet har hatt detvanskelig før adopsjonen og behandle adoptivbarnetsom et "hvilket som helst annet barn". Dette menerhun medfører at adoptivforeldre vegrer seg for å delebekymringer med helsesøster i redsel for å bli betraktetsom overbeskyttende. I studien forteller flere infor-manter at helsesøstrene ikke tok hensyn til at adoptiv-barna har en annen bakgrunn enn norskfødte barn. In-formantenes beretninger peker på at selv om adoptiv-foreldre opplevde hjelpen som god i forhold til barnasfysiske helse, medfører holdningen om at adoptivbarner "akkurat som norske barn" hos helsesøstre en barri-ere mot å spørre om adopsjonsrelaterte utfordringer avmer psykososial karakter.

HjemmebesøkVerdens Barn (9) ønsker at helsesøsters rolle må være

Illustrasjonsfoto.


50

mer fremtredende i oppfølgingen av adoptivfamilier,og foreslår at helsestasjonen kontakter adoptivforel-drene i forkant av at barnet kommer. Adoptivforel-drene beretter at de ikke har hatt kontakt med helse-søster i tiden før de hentet barnet. Flertallet av infor-mantene sier at de ikke har savnet det å snakke med enhelsesøster i denne tiden, med begrunnelser som at detar tingene som de kommer eller at de hadde erfaring-er med barn fra før. I en familie påpeker moren at detgjerne ikke var behov for samtale, men at de kanskjekunne fått noen brosjyrer (11) i forkant. Det er imidler-tid flere familier som mener at helsesøster burde tattkontakt tidlig i adopsjonsprosessen. Haaland (12) har i sin studie funnet at foreldre opple-ver hjemmebesøk etter fødselen som nyttig, og bemer-ker at det som er særlig positivt er at her kan helsesøs-tre også nå fedrene. I studien blir de fleste adoptivfe-drene beskrevet som svært deltakende i omsorgen forbarna, og et hjemmebesøk vil gi helsesøster mulighettil å trekke fedrene inn som en ressurs i omsorgen forbarna på en annen måte enn når mor og barn kommertil helsestasjonen (det var i hovedsak adoptivmødrenesom fulgte barna til helsestasjonen).

Det er kun en familie som har hatt hjemmebesøk frahelsesøster etter at de fikk barnet, og deres beskrivelseav besøket er at de ikke fikk "så mye ut av det". Defleste adoptivfamiliene fikk ikke tilbud om hjemmebe-søk, og flere foreldrepar fortalte at de ikke tok imot til-budet om hjemmebesøk etter at barnet var kommet.Det som går igjen er at foreldrene ikke visste hva somer hensikten med et hjemmebesøk, samt at de ikke sy-nes det var nødvendig på tidspunktet da tilbudet kom.Adoptivforeldrene er imidlertid stort sett positive til etslikt tilbud, og flere informanter mener at hjemmebe-søk fra helsesøster er særlig viktig i adoptivfamilier.En informant sier følgende:

Hjemmebesøk var på sin plass for å se hvordan barnahar det, ca 1 måned etter (ankomst til Norge). Mangeføler det er en kontroll, men det er jo for barnets beste,det er det vi må tenke på. Det er jo mye nytt også, ogkanskje du kunne fått litt nyttig informasjon.

Studien indikerer at det i adoptivfamilier ser ut til atdet beste tidspunktet for hjemmebesøk er før barnethar kommet, da adoptivforeldre kan ha behov fornoen å snakke med i venteperioden før barnet kom-mer. Dersom dette ikke er mulig anbefales det at hjem-mebesøket gjennomføres kort tid etter at familien harkommet hjem til Norge med barnet, slik at helsesøsteroppretter tidlig kontakt for å opparbeide seg tillit hosadoptivforeldrene.

Et eget program på helsestasjonen?Vedrørende de faste kontrollene på helsestasjonen, fal-ler adoptivfamilier utenfor dette tilbudet (13) fordibarna ofte er over spedbarnsperioden ved ankomst tilNorge. Informantene i studien forteller at de yngsteadoptivbarna kommer inn i de samme hyppige kon-trollene som egenfødte barn. Blant familiene med stør-re adoptivbarn forteller flere at det ble en del besøk iforbindelse med vaksiner, mens noen har fått tilbudom eller bedt om hyppige konsultasjoner i begyn-nelsen. Andre adoptivfamilier fulgte de fastsatte kon-trollene og hadde dårlig erfaring med det, slik dennemoren forteller:

På fire års kontrollen med barna skulle de være fireåringer sett med norske øyne.- De "strøk" med glans. Som mor ble eg jo bekymret,men eg sa at de ikke hadde vært mer enn ca 7 mnd iNorge, så der burde de nok hatt ventet litt. En ser jo atde er fire år, men det er jo noe som ikke er på plass. -Helsestasjonen burde tenkt den tanken. Og da vi varpå seksårskontrollen var hun veldig bekymret forspråket. Det har ikke vært noe tilpasset at vi har adop-tert. Når vi har vært der så har vi hatt kontroller somet hvilken som helst annen barn. Det var ikke tilpassetat han var vårt første barn og tre år.

Blant adoptivforeldrene i studien er det flere som øn-sker at oppfølgingen av adoptivbarn bedres. Møtetmed helsesøster beskrives av en mor slik: "Det harvært en trist affære, adoptivbarn faller igjennom detfaste programmet og får lite tilbud." Adoptivforel-drene forteller at det er ganske tøft å få et "stort" adop-tivbarn, særlig når det er første barnet. De ser at det erbehov for noe oppfølging, råd og veiledning i foreldre-rollen, og spesielt familiene med litt større adoptivbarner positive til et eget program med hyppige konsulta-sjoner på helsestasjonen. En av mødrene forklarerhvorfor hun mener adoptivforeldre har behov for støt-te fra helsesøster:

Det er annerledes å få en aktiv 1,5 åring enn en baby, -du har vært hjemme i to-tre uker og er helt fersk i ga-met. Vi får et barn som løper og tygger i seg og må ten-ke på vaskemidler, stikkontakter og sånt noe. Det ergreit nok å ha noen på besøk, men det er annerledes åha barn i huset hele tiden. Det er mye vi må ta hensyntil når barnet er så stort.

Flere informanter mener at adoptivfamilier må inn ihelsesøstersystemet i forkant av barnets ankomst, og atdet etterpå bør være en egen oppfølging de førsteårene med hyppige kontroller. Ett foreldrepar foreslårat det bør bli "standard" med halvårlige kontroller deto første årene etter ankomst, samt at det lages et sys-tem på helsestasjonen som sikrer at adoptivbarna blirfulgt opp. De foreldrene som ikke var inne på tanken selv blespurt om helsesøstre bør ha et eget "program" foradoptivbarn på helsestasjonen, og dette var alle infor-mantene positive til. Enkelte mener imidlertid at detkun bør gjelde de litt eldre adoptivbarna som fallerutenfor de hyppigste kontrollene, fordi de minsteadoptivbarna kommer inn i det faste systemet likevel.Her er to mødres reaksjoner:

Eg var så trøtt at eg sov ikke til slutt, eg var veldignedslitt med han første. Hvis det var et program, dereg visste at da og da skulle eg komme på helsestasjon.Det tror eg hadde vært en enorm trygghet, for da had-de du noen å spille på lag med, noen som så deg… Vetdu hva, det tror eg hadde vært grådig godt, - nå etter-på når alt er over så kjenner eg at det hadde vært vel-dig godt.

Et program hadde vært veldig positivt. Foreldrene fårluftet en del problem-stillinger, og helsesøster kan ob-servere en del ting. Det er veldig greit med et tilbudsom kommer automatisk, at en slipper å spørre spesi-


51

elt for hver enkelt. Det med hyppigere kontroller inoen år det har eg nok savnet, for en har jo massespørsmål.

Adoptivforeldrene uttrykker at de ønsker at de kan takontakt med helsesøster hvis det er noe, og at det ikketrenger å være "store" problemer. Et eget program medfaste kontroller på helsestasjon vil innebære at adop-tivfamilier får et likere tilbud det som eksisterer for ny-fødte barn, og informantenes beretninger tyder på athyppige konsultasjoner er med på å opprette god kon-takt og et tillitsforhold mellom foreldre og helsesøster.Dersom adoptivforeldre ikke får opparbeidet tillit tilhelsesøster peker studien på at de ikke kontakter hen-ne når det er noe de lurer på. En del informanter peker imidlertid på at det kan værevanskelig å ta i mot tilbud om ekstra konsultasjonerdersom den enkelte familie får inntrykk av at dette er"spesielt" for dem. Dersom adoptivforeldre vet at deter et fast opplegg som tilbys alle adoptivfamilier, me-ner informantene at oppfølgingen blir lettere å ta imot.Studien foreslår derfor å lage et "standard" tilbud medutgangspunkt i de som er førstegangsadoptivforeldre.For å nå ut til flest mulig helsesøstre foreslås det at etslikt tilbud blir beskrevet i statens helsetilsyns "Veile-der for helsestasjons- og skolehelsetjenesten".

Helsesøster som støtteperson for adopterteDe fleste adoptivforeldrene er positive til at helsesøsterkan være en støtteperson for adopterte i skole- og ung-domstiden, særlig hvis barna kvier seg for å gå til for-eldrene. Flere foreldre tror det noen ganger er lettere åsnakke med andre enn nær familie. En mors erfaringer at barn kan ha meget sterkt lojalitet til sine foreldre,og hun forteller her om sine tanker:

Selv om eg vil jobbe veldig med at eg har et nært for-hold til henne når hun vokser opp, så er eg ikke der-med garantert at hun vil si ting til meg som hun gjerneville sagt til en helsesøster. Eg føler liksom det medden lojaliteten, den overrasker meg utrolig at den er såsterk. Den er rørende sterk, ting som eg ikke kunnetenke meg hadde noe med lojalitet å gjøre, det skal deikke si fordi det kan såre noen. Sånn har eg erfart det.Og da tenker eg hvem vil min datter ha å gå til og for-telle ting til, hvis hun ikke tørr å gå til meg? Og det erikke for det eg ikke er der og fordi eg ikke… men dettemed redselen for å såre. Hvis hun får et tilbud fra hel-sesøster uten å involvere foreldrene, så tror eg at eneventuelt kan klare å fiske opp noe der.

Adoptivforeldrene ønsker ingen spesielle tilbud tiladopterte, men at helsesøster er synlig og tilgjengelig iskolen. Dersom helsesøstre skal tilby samtaler menerinformantene det bør være på generell basis for alleelevene på den alderen, fordi mange vil gå i "vranglås"hvis det går direkte på det å være adoptert. Det de me-ner er viktig er at ungdommen føler seg trygg og vil gåtil helsesøster. Flere adoptivforeldre etterlyser kunn-skap om tilbudene, og en mor sier: "Eg tror kanskjedet er det viktigste, at en blir opplyst om at det er etsted å gå. At tenåringene vet at en kan gå der også,ikke bare om en har vondt i magen."

KonklusjonSom en sentral del av hjelpeapparatet har helsesøsteren unik mulighet til å hjelpe adoptivforeldrene medsmå og store utfordringer i barnets oppvekst. Hvis for-holdene legges til rette for det, kan helsesøster ogsåvære en god samtalepartner for adopterte som strevermed utfordringer i ungdomstiden. Studien påpeker athelsesøster har gode muligheter til å bli en nøkkelper-son i oppfølgingen av adoptivfamilier, og kan lose fa-miliene videre i hjelpeapparatet dersom det er behovfor spesialisttjenester. Det er tydelige indikasjoner påat det beste er at adoptivforeldrene oppretter kontaktmed helsesøster før barnet har ankommet. Studienkonkluderer med at helsesøstervirksomheten kaninneha en viktig forebyggende rolle for adoptivfamili-er, og det anbefales at helsesøsters tilbud tilretteleggesslik at både foreldre og barn har kjennskap til dem, ogbåde ønsker og tør å bruke dem.Referanser: 1. Kvale, S (2001) Det kvalitative forskningsintervju. Gyl-

dendal Norsk Forlag AS2. Dalen, M & Sætersdal, B (1999) Kunnskapsstatus om

utenlandsadopsjon: en sammenfatning av resultater frasentrale forskningsprosjekter gjennomført i Vest-Europaog Nord-Amerika. UiO: Institutt for spesialpedagogikk

3. Howell, S & Ulfsnes, K-A (2002) Hvem er adoptivsøker-ne, slik de presenterer seg i adopsjonssøknader? VerdensBarn 1/2002, s. 7-11

4. Kristoffersen, R (2001) Jeg ble født på den andre siden avjordkloden. Fredrikstad blad, nett 4.11.01

5. Aamodt, L I (2002) Adopsjoner i 2000: 660 barn fra utlan-det. Adopsjonsforum 3/2002, s 13

6. Statistisk sentralbyrå (2002) www.ssb.no/em-ner/02/02/10/adopsjon/ (Frigitt 20.6.2002)

7. Holtedahl, K & Solberg, H (2000) Adoptivforeldrefor-eningen. Verdens Barn 4/2000, s 14-15

8. Sætersdal, B og Dalen, M (1999) "Hvem er jeg?" Adop-sjon, Identitet, Etnisitet. Oslo: Akribe Forlag

9. Verdens Barn (2002) Telefonsamtale med sosialfaglig an-svarlig 31.1.02

10. Vonheim, K. (2002) Det er jo annerledes…" om foreldre-rolle og foreldrekompetanse i familier med utenlandsa-dopterte barn. UiO: Hovedfagsoppgave i spesialpedago-gikk

11. I "foreldreveiledningsprogrammet" er det er laget et heftefor adoptivforeldre (Carli, A & Dalen, M (1997) Adop-sjonsfamilien. Informasjon og veiledning til adoptivforel-dre. Oslo: Pedagogisk Forum). Kan bestilles fra Statenstrykksakekspedisjon, bestillingsnummer: Q-0931

12. Haaland, G U (2001) Helsestasjonstjenesten og første-gangsfedre. En kvalitativt studie av førstegangsfedresopplevelser knyttet til svangerskap, fødsel og spedbarns-tid. UiB: Helsefag hovedfag, helsepsykologi/helsefrem-mende arbeid

13. Aase, K A (1997) Oversett av hjelpeapparatet. TidsskriftetSykepleien 19/1997, s 8-14

Ønsker du mer informasjon om adoptivfamiliers utfor-dringer? Hovedfagsoppgaven vil være tilgjengelig påuniversitetes nettbibliotek. Gå inn på uib sine nettsi-der: http://www.ub.uib.no/elpub/oversikt.html, seunder Høst 2003.


52

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Av Sylvia Våge (virksomhetsleder) og Bodil FinnvikHansen (teamleder, barn/unge gruppen) ved Indrehelse og sosialdistrikt i Ålesund kommune.––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Helsestasjonene og barneverntjenesten har siden høs-ten 2001 vært organisert i samme virksomhet ogunder samme leder. Før omorganiseringen tilhørte dis-se tjenestene ulike fagavdelinger i helseog sosialsek-toren. Å samarbeide var ikke noe nytt for disse tjenes-tene, men å skulle tilhøre samme virksomhet og ha fel-les leder var ikke noe selvsagt verken for helsestasjo-nen eller barneverntjenesten. Det var en lang prosessog det ble lagt ned mye arbeid før en kom fram til denorganiseringen en nå har erfart i nesten to år. Helsesta-sjonene og barneverntjenesten utgjør nå det en kallerbarn/unge gruppen i virksomhet for helse og sosialetjenester.Helsestasjonen hadde tidligere en ledende helsesøster i20% stilling og barneverntjenesten hadde egen fagligleder (barnevernkonsulent) i hel stilling. Begge dissestillingene ble fjernet i den nye organiseringsmodellen.Utgangspunktet var at en har tro på at det finnes etstort potensial i en slik modell. Med dette som ut-gangspunktet ble det opprettet en ny stilling som te-amleder i 75%.Teamlederstillingen er ikke en administrativ lederstil-ling , men en stilling som skal ha fokus på fagutvik-ling og samarbeid. En klar målsetting med den nye or-ganisasjonsmodellen er at helsesøstrene og barnevern-sansatte skal utnytte hverandres kompetanse spesielt iforhold til forebygging av problemer. Det er også enmålsetting at en gjennom et tett samarbeid skal kunnenå de barna og familiene som trenger ekstra hjelp ogstøtte på et så tidlig tidspunkt som mulig. Disse mål-settingene er bygd på prinsipper som at tidlig hjelp erbest hjelp og at forebygging er langt billigere bådeøkonomisk og menneskelig enn reparasjon. En tredje målsetting er at det i familier som alleredehar etablert et hjelpebehov skal være mulig å samar-beide tett og koordinere arbeidet.

En har så langt erfart at det er en stor utfordring å nåde målsettinger som er nevnt ovenfor. Det er fortsattmye "vei å gå" , men med riktig innstiling og kontinu-itet i arbeidet har en stor tro på at denne måten å væreorganisert på vil komme barn og unge til gode.

Ny metodikk i undersøkelsesfasen av barnevernsa-kene – en utfordring for alle samarbeidsparter!

Ålesund kommune har fått anledning til å ansette tobarnevernfaglig utdannede personer (to halve stilling-er)til å gjennomføre et prosjekt som gir nye utfordring-er både til barneverntjenesten og til alle som samarbei-der med barneverntjenesten.Prosjektet er finansiertgjennom psykiatrimidler.

Prosjektet går ut på å innføre en ny metodikk i under-søkelsesfasen av en barnevernsak. En metodikk en for-venter skal forbedre effektiviteten og bedre samarbei-det mellom ulike tjenester. Ideen er hentet fra Trond-heim kommune der en gjennom flere år har høstetgode erfaringer. Metodikken må selvsagt tilpasses deorganisatoriske forhold i Ålesund kommune.

Metodikken går i korthet ut på at en samler alle somhar opplysninger i en sak til et "startmøte".Foreldre/foresatte gir på forhånd sitt samtykke tilhvem som skal kalles inn til møtet.Det vil si at bådeprivate (venner, slekt el.l) og offentlige instanser deltarsamtidig.

Tradisjonelt har samarbeidspartnere blitt kontaktetskriftlig og en har bedt om en skriftlig uttalelse. I dennye metodikken blir informasjonen gitt muntlig i mø-tet. Møtet blir ledet av to møteledere som har ansvarfor at saken blir så godt belyst som mulig. Møtet harstreng regi og bærer preg av intervju , mer enn disku-sjon. Det er møtelederne og saksbehandleren fra bar-neverntjenesten som vurderer når en har fått opplystsaken best mulig.Noen ganger kan en også vurdere atdet vil være nyttig å gå videre og tenke på hvilke tiltaksom eventuelt vil være hensiktsmessige i saken , i detsamme møtet. Dette kan føre til at møtene kan vareover flere timer. For mange vil det å skulle formidlesine opplysninger og vurderinger muntlig være noe ener vant til , mens det for andre vil representere en nyutforring.

En ser mange fordeler med dette. En erfaringen fraTrondheim er at en på denne måten har fått kortet nedundersøkelsestiden fra tre måneder til ca. tre uker.Enannen og kanskje like viktig fordel , er at alle vet hvade forskjellige instansene har sagt og mener. Dette villegge et godt grunnlag for å samarbeide videre dersomdet er aktuelt. Det har også blitt trekt frem fra Trond-heim at foreldrene opplever dette som positivt. Meto-dikken kan anvendes på mange saker, men ikke alleDersom saken omhandler en ungdom er erfaringene atdet er mest fornuftig at ungdommen ikke deltar på sel-ve møtet og at barneverntjenesten har et spesielt an-svar for å informere om møtet i etterkant. Dette er for-di en har opplevd at det kan være veldig tøft/vanske-lig å sitte å lytte til andre som formulerer deres proble-mer.

Prosjektet vil sikkert ikke gi oss alle svarene, men enhar god tro på at gjennom dette arbeidet vil en kunnetilpasse metodikken til de organisatoriske forhold somgjelder i kommunen samt at de ansatte vil få innføringi metodikken. Her kan en trygt si at effektivisering ogfagutvikling går hånd i hånd!

Omorganisering i helse og sosialsektoren i Ålesund kommune – helsestasjonene og barne-verntjenesten i samme virksomhet under samme leder

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Helga Melkeraaen, ProsjektlederLade Behandlingssenter, Lade Alle 86, 7041 TrondheimTlf: 73848500e-mail: [email protected]––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––«Fra tabu til åpenhet om rus» er et 3-årig prosjekt medstøtte fra stiftelsen "Helse og Rehabilitering" i regi avLade Behandlingssenter i Trondheim (LBS). Prosjektetstartet høsten 2001 og skal etter planen vare i 3 år. Pro-sjektet tilbyr kurs til fagfolk i 1.linjetjenesten i Helsere-gion Midt- Norge. Tilbudet gjelder alle fagfolk sommøter gravide og/ eller småbarnsforeldre i jobben sin.Helsesøstre, jordmødre og leger er sammen med bar-nevern- og sosialarbeidere de viktigste faggruppene.Vi erfarer dessverre at det er vanskelig å få legene medpå tverrfaglige kurs. Vi har hatt totalt 5 leger på vårekurs.Vi som jobber fast i prosjektet er en sosionom som i til-legg jobber i gravideteamet ved LBS, og undertegnedesom har erfaring fra helsesøstertjenesten. Vi har begge60% stilling i prosjektet.

Bakgrunn for prosjektet:Lade Behandlingssenter har siden 1996 hatt spesielt fo-kus på behandling av gravide rusmiddelmisbrukere.Institusjonen har behandlingstilbud til gravide ru-smiddelmisbrukere både på frivillig basis og i henholdtil § 6.2.a i Lov om Sosiale Tjenester –LOST :"Det kan vedtas at en gravid rusmiddelmisbruker uteneget samtykke skal tas inn på institusjon og holdes til-bake der i hele svangerskapet dersom misbruket er aven slik art at det er overveiende sannsynlig at barnetvil bli født med skade, og dersom hjelpetiltak etter §6-1ikke er tilstrekkelig." Det er et alvorlig inngrep i et menneskes liv å bli holdti institusjon mot sin vilje, men samtidig har fosteretfått sitt eget rettsvern ved denne nye lovparagrafen. Ved LBS er det opprettet et tverrfaglig team som harhovedansvaret for behandlingstilbudet til gravide ru-smiddelmisbrukere. Den første tiden etter at tilbudetvar opprettet opplevde man relativt få henvisningervedr. gravide rusmiddelmisbrukere, og det var pri-mært stoffmisbrukere som ble henvist. Dette er et tan-kekors når vi vet at det er alkohol som er det mestbrukte rusmiddelet i Norge. Alkohol er også klart detmest toksiske rusmiddelet for fosteret. Alkoholbruk/-misbruk i svangerskapet er faktisk den største årsaktil mental retardasjon hos barn i den vestlige verden,og den eneste årsaken som er mulig å forebygge 100%(Hagberg et al. 1981, NIAAA 1987). Alkohol kan gimedfødte skader i alle barnets organer, blant annet ir-reversible hjerneskader, og mange av disse barna påfø-res varig og alvorlig funksjonshemming. Det represen-terer derfor store utfordringer for hjelpeapparatet åidentifisere gravide kvinner som står i fare for å skadesine ufødte barn.. En annen erfaring man gjorde seg ved LBS var at fag-folk i 1.linjetjenesten etterlyste kurs og kompetansehe-ving . Også erfarne fagfolk med lang fartstid gir ut-trykk for at dette er et vanskelig tema å jobbe med. I enstørre undersøkelse foretatt i Oslo-området om gravi-ditet og rusmiddelbruk konkluderes det med at det ek-

sisterer et behov for økt skolering av helsepersonellnår det gjelder kommunikasjonsferdigheter i kontak-ten med gravide (Ihlen 1995). Man har også over tid sett at de fleste gravide somkommer til LBS har bak seg en oppvekst preget av rusog andre former for omsorgssvikt. Dette aktualisererspørsmål om hvordan vi kan skjerme den oppvok-sende slekt på en bedre måte.Disse erfaringene var viktig bakgrunn for at det blesøkt prosjektmidler via Blå Kors til Helse og Rehabili-tering.

Målsettinger for prosjektet1) Øke helseog sosialarbeideres evne til å samtale

med gravide og småbarnsfamilier om bruk av ru-smidler som skadelig og utviklingshemmende fak-tor i barns liv.

2) Avdekke flere kvinner/ familier med hjelpebehovog dernest komme i posisjon til å hjelpe dem medsine rusvaner/ problemer.

3) Reduksjon i forbruk av rusmidler under graviditet, iammeperiode og i småbarnsfase.

4) Bevisstgjøre foreldre på hvordan bruk/ misbruk avrusmidler kan påvirke barn.

5) Avtabuisering av temaet rus i forhold til befolkning-en generelt, slik at folk flest kan snakke om og væreopptatt av sine rusvaner i tilknytning til graviditetog foreldrerolle.

Målsettingene er å alminneliggjøre temaet rus i første-linjetjenesten gjennom å styrke fagfolks handlings-kompetanse i forhold til å ha fokus på rusrelatertetema, og å identifisere tidlig kvinner og familier medrusmiddelproblemer. I tillegg ønsker vi en økt bevisst-gjøring når det gjelder bruk av rusmidler i graviditet,ammeperiode og småbarnsperiode.

Hovedinnhold i kurset:Kommunikasjon og samhandling, kunnskapsformid-ling og holdningsarbeid er hovedtema i kurset. Nårdet gjelder kommunikasjon tar vi utgangspunkt i en-dringfokusert rådgivning som metode for å skape engod relasjon, møte folk der de er, være en god og em-patisk lytter, og å bruke seg selv som instrument i en-dringsprosesser hos brukere/ klienter. Vi trener påmikroferdigheter i kommunikasjon for å bli bevissthvordan vi samtaler med folk. Vi har faglig påfyll i forhold til rusmidlers skadevirk-ning på foster, rusmiddelmisbruk i et familieperspek-tiv, tverrfaglig samarbeid, hvordan komme i posisjontil å yte god hjelp til rett tid til gravide, barn og forel-dre. Sist, men ikke minst jobber vi med egne dilemmaer ogbarrierer. Hva er det med tema rus som gjør at vi somfagfolk har en tendens til å omgå, bagatellisere og unn-gå å se?Vi har knyttet til oss erfarne samarbeidspartnere. Blantforeleserne er professor/ barnelege Ann Mari Brubakkved St. Olavs Hospital i Trondheim. Hun har myekunnskap om rusmiddelskader i graviditeten, og føl-ger opp de barna i Sør-Trøndelag som man vet harvært utsatt for rusmidler i svangerskapet. Her er sann-synligvis mørketallene store over hele landet. Vi sam-


54

«Fra tabu til åpenhet om rus»

arbeider også med Midtbyen Helsestasjon i Trond-heim, som er et forsterket tilbud til gravide og familiermed rusmiddelproblem.

Erfaringer:Vi har hittil hatt kurs for nærmere 300 fagfolk fra 1.lin-jetjenesten i Helseregion Midt- Norge. Hvert kurs er på2 pluss 2 dager. Vi har svært gode tilbakemeldinger.Det er tydelig at ny innsikt og kunnskap bidrar til åsette i gang prosesser som fører til endret praksis hosmange fagfolk. I forbindelse med 6 mnd. evalueringsier 70% at de "diskuterer med kollegaer på arbeids-plassen", 38% sier at de "tematiserer mer rutinemessigforbruk av rusmidler hos brukere/ klienter. 42 % sierat de kommuniserer annerledes ( for eksempel mer lyt-tende).76% har vært bekymret for småbarnsforeldre i perio-den, og 71% har tematisert bekymringsfull rusmiddel-bruk direkte med foreldre.

Rusmiddelarbeid i helsestasjonenDet er stor diskrepans mellom omfanget av rusrelater-te problemer og den oppmerksomhet det får i helehjelpeapparatet. En undersøkelse foretatt av sam-funnsviter Stian Flaaterud ved Borgestadklinikken vi-ser at av 24 bekymringsmeldinger om gravide til sosi-altjenesten kom kun 4 fra leger. Ingen kom fra jordmø-dre eller helsesøstre. Barneverntjenesten meldte langthyppigere enn primærhelsetjenesten.Vi vet at det sannsynligvis fødes mellom 150- 200 barni Norge årlig som er rusmiddelskadet i svangerskapet(Lindemann), mellom 160- 230000 barn i Norge levermed omsorgpersoner som har rusmiddelproblem (Bor-gestadklinikken),og kanskje 100000 sykehusinnleg-gelser årlig er rusrelatert. Å jobbe med rusrelaterte temaer har liten tradisjonogså i helsestasjonen.I 1998 ble "Metodebok i forebyggende rusmiddelar-beid" distribuert til helsestasjoner i alle landets kom-munerI "Veileder for helsestasjons og skolehelsetjenesten" erdet skissert klare anbefalinger når det gjelder dette ar-beidet (side 70):Helsestasjonen bør:- utarbeide en prosedyre for å sikre arbeidet med å giforeldre, individuelt og i gruppe, økt kunnskap om to-bakk og rusmidlers innvirkning på barnet.- ta i bruk Nasjonal metodebok for rusmiddelarbeid ihelsestasjonen.

Det som har blitt enda mer tydelig for meg i prosjekt-perioden er at dette arbeidet må implementeres i hel-sestasjonene. Min erfaring i møte med helsesøsterkol-legaer både i denne perioden og tidligere tilsier atmange helsesøstre mangler "språk", vi mangler rutiner,vi mangler felles forståelse, vi mangler kommunika-sjonsferdigheter og vi mangler erfaring og trygghet iforhold til dette temaet.

Målet må være at rus blir et tema på lik linje med an-dre tema vi tar opp med foreldre i helsestasjonen. Mer enn 90% av den voksne befolkning i Norge brukeralkohol. For mange er bruk av alkohol en del av detgode liv. Da må vi snakke sammen om hvordan vi somforeldre kan ha et forbruk av alkohol uten at det belas-ter barn, hvordan unngå at "min glede blir din plage." "Hva bør promillegrensen være rundt barn?" kan for

eksempel være et diskusjonstema som setter i gangtanker og refleksjoner hos foreldre. Ved å alminneliggjøre og få rutiner på å snakke omrusrelaterte spørsmål, vil det også være lettere for osså tematisere når det foreligger en bekymring eller mis-tanke. Hvis helsesøstre forholder seg til temaet på enprofesjonell, ikke- moraliserende måte, blir det lavereterskel også for brukerne å ta opp evt. bekymring i sinegen familie/ nettverk. Det er også viktig å være be-visst at rusrelaterte problemer krever helhetlig hjelpfra et samlet hjelpeapparat når problemet er avdekket.Disse familiene har ofte sammensatte vansker. Somhelsesøstre må vi bli bevisst vår egen unike rolle i ettverrfaglig samarbeid rundt barn og foreldre. Hva kanvi bidra med?

Det ligger et enormt forebyggingspotensiale i dette ar-beidet. I utgangspunktet er rusmiddelskader i fosterli-vet "unødvendige" skader som kan forebygges ved tid-lig og tverrfaglig intervensjon. For eksempel i kontaktmed ungdom både i skole og ungdomshelsestasjonerer vi i posisjon til å informere om farene med alkohol-bruk i svangerskapet.Et tankekors er det at det er voksne kvinner med høyutdannelse og god økonomi som rapporterer høyestforbruk av alkohol i svangerskapet. (Journ. Obstetr/Gynecology 1998, Havnen/ Skjøtskift 2002). Det ersannsynligvis ikke den gruppen kvinner vi har mestfokus på når det gjelder kartlegging av rusbruk isvangerskapet. Rusmiddelskadde barn møter vi i helsestasjonen ogskolehelsetjenesten som urolige, ukonsentrerte, hyper-aktive barn med sammensatte vansker, barn som stre-ver.Mange barn er ikke skadet i svangerskapet, men levermed rusmiddelmisbrukende omsorgspersoner. Allehelsesøstre i Norge møter disse barna. Det kan væresmertefullt for oss å ta inn over oss at dette er virkelig-heten for mange barn i Norge. Og det krever mye avoss å gå inn i og ikke minst, stå i dette over tid. Dethandler om å ha mot, tørre å se, være trofast mot våregen bekymring og dele den med dem det gjelder. Vimå være barnets advokat samtidig som vi bidrar til atde voksne får hjelp. Barna har ofte ingen andre som serog forstår deres smerte. De må få mulighet til å gyldig-gjøre og bearbeide egne følelser og opplevelser slik atde kan få mulighet å utvikle seg videre i sine egne liv.Vi må ha klart for oss at "et hjelpe/ behandlingsper-spektiv for de voksne samtidig må ha et forebyggings-perspektiv for barn" (Frid Hansen). Bare på den måtenhar vi mulighet å bryte den sosiale arven for neste ge-nerasjon.


55

Konferanse11. og 12. mars 2004 på Britannia Hotell i Trondheim. I forbindelse med åpning av Lade BehandligsSentersnye familieavdeling arrangeres en nasjonal konferan-se med fokus på gravide og småbarneforeldre medrusmiddelrelatrete problemer, med fokus på barne-perspektivet. Plenumsforedrag og miniseminar overto dager. Anerkjente forelesere fra inn- og utland.Nærmere informasjon og utlysning i neste nummerav "Helsesøstre". Hold av datoene, dette blir kjempe-bra! Påmelding kan skje på internett www.ladebs.noeller kontakt Helga Melkeraaen, på mobil 915 84 938.


56

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Mona Flatval, prosjektleder, ansatt ved Utviklings-senter for helsestasjons og skolehelsetjenesten (HUS)Bydel Grünerløkka – SofienbergHæge Lund, referent––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Prosjektets hovedmål:Å styrke det helsefremmende og forebyggende arbeidoverfor lesbisk, homofil og bifil ungdom ( 13 – 24 år).

Prosjektets del mål:Å tilby ungdom i målgruppa et gratis helsestasjonstil-bud på kveldstid hvor de tilbys helseopplysning, vei-ledning og helseundersøkelser etter behov.Å fange opp utsatt ungdom i forhold til psykisk helseog rusmisbruk, og å henvise disse videre i hjelpeappa-ratet.Å bidra til å redusere barrierene for å oppsøke helseve-senet.Å utvikle metoder som kan være overførbare til andreungdomshelsestasjoner i Oslo.Å bidra til kompetanseheving blant ansatte i helsesta-sjons og skolehelsetjenesten i Oslo.

Bakgrunn for prosjektet var Byrådssak 9/01 i Oslokommune :Styrking av helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

NOVA undersøkelse 1/99 :Undersøkelsen gir noen signaler om hvordan lesbiskeog homofile har det i Norge i dag.Funnene i undersøkelsen kan ikke generaliseres til allelesbiske og homofile.Lesbiske og homofiles livssituasjon har bedret seg påflere områder de siste 20 årene. Den generelle befolk-ningens holdninger til lesbiske og homofile og deressamlivsformer har beveget seg i en positiv retning i lø-pet av samme periode.Lesbiske og homofile er i dag i større grad åpne om sinseksuelle orientering. Likevel ser det ut til at andelensom har opplevd diskriminering eller mobbing harøkt. Ulike former for trakassering på offentlige stederser fremdeles ut til å være et problem.9 av 10 har det like godt som den generelle befolkning-en mht. somatisk og psykisk helse. Lesbiske og homo-file som er åpen om sin seksuelle orientering har godesosiale nettverk og generell god helse. Å være åpen omseksuell orientering ser ut til å gi bedre psykisk livs-kvalitet enn å leve skjult.

Til tross for større åpenhet har 10 % det svært vanske-lig. Unge lesbiske og homofile har større grad av egen-rapporterte plager. Spesielt ungdom i undersøkelsenbruker mye energi på å spille heterofil.

Hver 4 ungdom under 25 år i undersøkelsen har for-søkt å ta sitt eget liv. Andelen som har vært plaget avtanker om å ta sitt eget liv i løpet av de siste 14 dageneer 6 ganger høyere enn i den generelle befolkningen.De 4 vanligste motivene for selvmordsforsøk er i følgedenne undersøkelsen:1. Følelse av isolasjon og ensomhet.2. Ønske om å komme vekk fra en uutholdelig situa-

sjon.3. Avmakt i forhold til fremtiden.4. Problemer med å akseptere seg selv som homofil.

Temaområder som utgjør store utfordringer for ungelesbiske og homofile :• Å være annerledes, • avvisning, • isolasjon og mangel på tilhørighet, • mangel på speiling og bekreftelse, • skam og internalisert homonegativisme, • tapsopplevelser knyttet til å være homofil og les-

bisk.

Stortingsmelding nr. 25 (2000 – 2001) omhandler dettetemaet : "Levekår og livskvalitet blant lesbiske oghomofile i Norge ".

Det finnes like store variasjoner blant lesbiske oghomofile når det gjelder helseforhold som i den gene-relle befolkningen ellers.Lesbiske og homofile kan likevel oppleve spesielle på-kjenninger fordi de tradisjonelt tilhører en gruppe somer blitt utsatt for fordommer og diskriminering.

Det er ikke spesielt ønskelig med spesielle tjenester forlesbiske og homofile.Målet må være at lesbiske og homofile skal oppleve li-keverd i tjenestetilbudet innenfor sosial- og helseskto-ren.Den generelle opptrappingen innen psykisk helsevernvil også styrke tilbudet til denne gruppen.Et mål er å øke kunnskapsnivået og den faglige kom-petansen blant ansatte i helsestasjonstjenesten.Forebyggende arbeid overfor målgruppa er viktig.Skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom kanvære støttende tjenester i tillegg til å gi råd og veiled-ning.

Forebyggende og helsefremmende arbeid.Hva kan helsesøstre gjøre?Omtal homofili positivt. Ungdom trenger positive refe-ranser til egen seksualitet og eget liv.Unngå heteronormativitet. Markedsføring av helsesta-sjon for ungdom og skolehelsetjenesten.Ikke vær problemfokusert hvis en person forteller athan/hun er homofil eller lesbisk. Vær tilstede sommedmenneske – vis omtanke, innsikt og forståelse. Bi-

Forebyggende og helsefremmende arbeid rettet motlesbisk, homofil og bifil ungdom

HE L S E SØS T ERKONGRE S S EN BODØ – FOR EDRAG

dra med kunnskap, råd og veiledning som kan styrkeselvbildet.Vis at du er tilgjengelig for ungdom for samtaler omhomofili og seksuell orientering.

Helsepersonell bør: • Være oppmerksom på at noen unge homofile og les-

biske er spesielt utsatt for psykiske problemer oghøyere selvmordsrisiko.

• Skaffe seg kunnskap om hva som utgjør spesielle ut-fordringer for denne ungdomsgruppen.

• Prøve å forstå den enkelte ungdoms egen oppfat-ning av sin situasjon.

• Tenke igjennom om en selv har holdninger som gjørat ungdom kan føle seg trygge i møtet med en somhjelper.

• Ta fatt i bruk av skjellsord i det ungdomsmiljøet enarbeider i.

• Søk råd og veiledning der hvor en står fast.


FRA AKRIBE FORLAG

av Kari Glavin og Lisbeth Gravdal Kvarme

En uunnværlig bok for helsesøsterstudenter, helsesøstre i praksis og sykepleierstudenter. En ny og spennende bok for sykepleiere og andre med interesse for dagens forebyggende og helsefrem-mende arbeid. Bokens omhandler dagens mangfoldige helsesøsteroppgaver sett i lys av samfunnsendringer og nytt lov-verk. Forebyggende helsearbeid, skolehelsetjeneste, forskjellige typer gruppearbeid, forskning og fagutvik-ling beskrives blant annet.

Helsesøstertjenesten Fra menighetssykepleie til folkehelsevitenskap

NY BOK


Terje Nilsen underholdt i Bodø med sine lune melodier.

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Sonja Edvardsen, ledende helsesøster i Meløy kommuneHæge Lund, referent––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Fakta om Meløy kommune / TjenestetiltakEn kort presentasjon av kommunen. Ca. 7000 innbyg-gere. Ca 80 fødsler pr. år. Skoler/ barnehager:11grunnskoler/skolehelsetjeneste. Videregående skole, 2avdelinger.10 barnehager.4 helsestasjoner og 3 utekon-torer, jordmortjeneste.4.5 helsesøsterstillinger.Meløy kommune har en utstrakt geografi og har derfordesentraliserte tjenester. Det er viktig at fagfolk er påplassen i det distriktet der krisen skjer.

Dramatiske hendelserMeløy kommune har de siste årene hatt en rekke dra-matiske hendelser. Ulykker, trafikkdød, drap, forsvin-ning og selvmord.

Media fokusering. Uvant for helsepersonell. Ungdomog barn ble berørt og fokuseringen på lokalmiljøet for-styrret det naturlige hverdagslivet Det ble gjort sorgarbeid i skolene. Fokus på ungdom-men.

"Meløy effekten"( økt antall anmeldelser, vold, trusler)Det har vært sagt mye om disse hendelsene i det of-fentlige rom )Spekulasjoner/hvorfor? Tilfeldig.

Ungdomsundersøkelsen høsten 2000 (i samarbeid medNOVA )Forhold til foreldre/venner /skole. Fritidsmønster.Selvbilde/psykisk helse Rusmiddelbruk. Problemad-ferd.

Helsesøster`s rolle / behovNærhet, tilknytning til befolkningen.Helsesøster kontaktes. Info i skolene(lærere, eleverm.fl.) – delta i sorgarbeid (minnestund/begravelse) –samtale gruppe /individueltSkolehelsetjenesten – krisereaksjonerInfo./ sammenkomst i bygda. Gruppesamtale / Åpendør ( f.eks i videreg. skoleMedia (valg av pressetalsmann) Henvise til andre fagfolk ( BUP, lege, psyk.tj. m.fl.)Oppfølging av pårørende.DebriefingMøtested- akutte fase – ordne forpleiningNært samarbeid med – politi-info.(svært viktig å vitehvilke fakta som skal ut).

- 2. linjetjenestenHabilitet /integritet. – I ei lita bygd kjenner alle hver-andre, viktig å være nær, men også tørre å sette gren-ser, gjerne i samarbeid med kolleger.

Kompetanseheving/Kommunens plankravKurs i " Psykisk og sosial omsorg ved ulykker m.m -POSOM " , sivilforsvarets skole i Trondheim – Tverr-faglig / 2 samlinger høsten 2000, erfaringer fra andrekommuner, utarbeidet planskisse for POSOM – tjenes-te lokaltPsykisk Og Sosial Omsorg – forebyggende helse og so-sialtjenesteNærhet – Omsorg – Kontakt Emosjonell førstehjelp

POSOM – plan ( vedtatt juni 2001 )Meløy har en fast organisert POSOM – tjeneste somkan utløses i forhold til konkrete hendinger som avulike grunner ikke kan håndteres på en god nok måteav det ordinære tjenesteapparatet.Meløy kommunes Posom – gruppe ( lederteam) forpsykososial innsats ved ulykker, kriser, katastrofer, be-stående av: Omsorgsleder (koordinator/leder),sosialle-der, helseleder. ledende helsesøster, ledende psyk.sy-kepleier. Posom- gr. har et nært samarbeid med andreinstanser som trekkes inn etter behov.

MottakssenterTilstrekkelig plass ( samtale/trygghet), mulighet forforpleining, Avskjerming(prest/media)Telefon, ledelse, info fra politi Redningsledelse.Intern/ekstern infoRegistrering. Kontaktperson.Være konkret/gjøre avtale

UtfordringerOpplæring POSOM – gruppa. - Personell grupper-Berdskapsplan/hovedprinsipperØvelser. Debriefing. Info til befolkningen. Revisjonressurslister.Evaluering av plan/POSOM- tjenesten. Samarbeidmed 2.linjetjenesten. Helsestasjon for ungdom. Sorg-grupper. Interkommunalt samarbeid. Engasjement. Viktig med påfyll av kunnskap for åkunne være engasjert.

Kriser er sterke traumatiske hendelser i menneskersliv, en er veldig sårbar. Det er viktig å tørre og være nær og tilstede.

Olav H. Hauge:-om tårer(1975):"Eit hjarta som ikke græt, vert forherdaog sjukt. Infarkt heiter det no."

-om tårer(1981):"Folk er slutta å gråta, difor vert hjarta stivt og hardt, –og sjukt. Hjarta er som ein svamp, det må vridast or, reinskast.Det kan berre gråten gjera."


58

Krisehåndtering i en kommune



59

HE L S E SØS T ERKONGRE S S EN BODØ – G L IMT

Vår landslederBodil Erdal

under en noe«løsere» del av

Bodø-oppholdet.

Talerekken var ganske lang, her er Astrid Brekken igang.

Servitørene våre i helsetrøyer.

Aktivitet i møtesalen vår.

«Reisevaksine»,Sonja Edvard-sen, ledende helsesøster, Meløy.

61

Dette er førebels fastlagtfagleg program.Endeleg program kjem ineste fagblad.Vi føreheld oss rett tilendringar.

Arrangør er LaHs faggruppei Sogn og Fjordane i

samarbeid med:

Helsesøstertjenesten – Fra menighetssykepleie til folke-helsevitenskap

..... på lag med elsesøstertjenesten .....––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Anmelder: Eva Eidem, Helsesøster/høgskolelektor––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Bokens tittel: Helsesøstertje-nesten - Fra menighetssyke-pleie til folkehelsevitenskapForfattere: Kari Glavin ogLisbeth Gravdal KvarmeForlag: AkribeUtgivelsesår: 2003 Antall sider: 238ISBN 82-7950-077-4

Med nysgjerrighet og storforventning gikk jeg løs påboka "Helsesøstertjenesten"– fra menighetssykepleie til folkehelsevitenskap. Herforeligger et helhetlig verk som beskriver forebyg-gende helsearbeid, helsesøsterutdanningens oppret-telse og helsesøsters funksjon og arbeidsområde ogoppgaver fram til i dag. Glavin og Kvarme beretter le-vende og engasjert om de mangfoldige helsesøsteropp-gaver sett i lys av samfunnsendringer og nytt lovverk.

Vi følger helsesøstertjenesten gjennom ulike epokerfram til dagens tjeneste. Forfatterne peker på sentraleutfordringer og områder for forebygging, samt meto-der som anvendes i arbeidet.

Del 1 beskriver utviklingen i det forebyggende helsear-beidet fra Sundhetslovens opprinnelse og betydning tilden spede utvikling av helsestasjon for mor og barn.Dette gir et godt grunnlag og er viktig historie for åforstå hvor veien går videre. Forfatterne fenger lese-rens interesse og positive undring på fortsettelsen avboka.

Del 2 utdyper helsesøsters funksjoner og arbeidsopp-gaver med vekt på praktiske virkemidler. Hovedem-ner er videre bla rammebetingelser, planarbeid og kva-litetssikring. Boka gir ideer til ulik helsesøstertilnær-ming og vektlegger arbeid på tvers av etater. Meto-dene er mangfoldig presentert og vekker leserens nys-gjerrighet. En noe grundigere utdyping av de metodis-ke aspekter kunne vært ønskelig. Helsesøstre i de uli-ke kroker av landet har behov for praktisk verktøy.Dette er imidlertid ikke ment å være en metodebok,men behovet for "hvordan praktisere og iverksette"kan være framtredende blant mange utøvende helse-søstre. Gjennom enkelte nyanserte fortellinger fra sko-le og helsestasjonsvirksomhet gis leseren innblikk ihelsesøsterhverdagen på en spennende måte.

Språklig sett er boken lettlest, med en god struktur oglogisk oppbygning. Kapitlene utfordrer avslutningsvis

leseren på å reflektere over studiespørsmål, som sti-mulerer til ettertanke.

Til undervisning av først og fremst helsesøsterstuden-ter er denne boka velegnet. Her er grundige kapitlersom tar for seg vesentlig teori og som har gode reflek-sjoner i forhold til praksis. En del av stoffet kan væresentralt både i grunnutdanning og videreutdanningved helsefaghøgskoler. Videre vil boka være uunnvær-lig for personellgrupper i helsestasjons- og skolehelse-tjeneste. Andre med interesse for forebyggende og hel-sefremmende arbeid vil også kunne ha både glede ognytte av dette verket.Forfatterne beskriver tjenestens mangfold med vekt påbredde og mangfold. Boka appellerer til diskusjon ogrefleksjon over forskning og fagutvikling, samt utfor-drer leseren på morgendagens utfordringer innen hel-sesøstertjenesten. Bokas innhold er rikt og omfattende.

Verket hilses varmt velkommen. Dette er gledelig forfatterskap, ha en god lesing!

Det sårbare barnet– Barn, foreldre og rusmiddelproblemer

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Anmelder: Brynhild Hesthamar, Helsesøster––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Forfattere: Kari Killèn og May Olofsson (red.)Forlag: Kommuneforlaget ASUtgivelsesår: 2003Antall sider: 201ISBN 82-446-0883-8

"De glemte barna"Boka " Det sårbare barnet" "Barn, foreldre og rusmid-delproblemer" beskriver hvordan ulike rusmidler inn-tatt i svangerskapet virker inn på det ufødte og det ny-fødte barnet. Boka forteller oss om hvordan foreldresrusmiddelproblem kan innvirke på fosterutviklingen,fødselsforløpet og det nyfødte barnet. Den gir ossogså kunnskap om hvordan rusmiddelavhengighethos foreldre kan ha betydning for deres muligheter tilsamspill med barnet og på deres potensiale til å gibarnet en tilfredsstillende omsorg. Forfatter og overlege May Olofsson presenterer dendanske "København modellen" som gjennom tverrfag-lig tidlig intervensjon har som mål å forebygge med-fødte skader og omsorgssvikt hos barn av foreldremed rusmiddelproblem. Denne delen har blitt viet eteget kapitel i boka. Heldigvis er dette blitt en fagbok som man kan se segmål på å begynne å lese. Den er logisk oppbygd, over-siktlig, den har stor skrift, og er bare på 181 sider. Allebokas forfattere bruker et enkelt språk som gjør atboka er lett å lese. Selv May Olofssons kapitel om "Kø-behavnmodellen", som er skrevet på dansk er lettlest.Men jeg undres på hvorfor dette kapitelet ikke er over-satt til norsk og synes vel at May Olofsson beskriver


62

B O K A N M E L D E L S E R

litt vel detaljert om medisinsk behandling av nyfødte idette kapitlet. Eller er dette ukjent kunnskap for vårefødselshjelpere som hun mener det bør opplyses om ?

Dagens samfunn med økt aksept, tilgjengelighet og øktbruk av mange typer rusmidler gjør at temaet denneboka tar opp er meget aktuelt. Enda flere barn enn tid-ligere vokser opp med foreldre som har ulike formerfor rusmiddelavhengighet. Flere av kapitlene gir ossviktige, og for mange sikkert nye, perspektiver om te-maet familier med rusmiddelavhengighet.

Grethe Lauritzen og Helge Waal gir oss et skrem-mende, men interessant innblikk i sammenhengenmellom rusmiddelbruk og psykisk helse. De pekerogså på andre oppvekstbelastninger som kan ha inn-virkning på foreldrefunksjonen til rusmisbrukendeforeldre og på hvordan samme belastninger ofte går iarv fra en generasjon til neste. Denne informasjonensetter oss i stand til å få en oversikt over omfanget avrusproblematikken sett i et befolkningsperspektiv.Samtidig viser det oss at barns oppvekstvilkår ikkebare har stor betydning for barnet selv, men også forgenerasjonene etter. Kapittelet viser oss at forebygging innen rusfeltet ikkebare er viktig for enkelt individet, men også ut i fra i etsosialøkonomisk perspektiv.

May Olofsson og spesialist i barnesykdommer og ny-fødtmedisin Rolf Lindemann synliggjør hvilke konse-kvenser bruk av ulike rusmidler i svangerskapet kanha for fosterutviklingen, fødselsforløpet og det nyfødtbarnet. Selv om det i dette kapitlet er med en del tallfra ulike studier, som ved første øyekast kan virke littforvirrende, så er kapitlet lett forståelig og gir leserenrelativt detaljerte kunnskaper om emnet.

Kari Killen har gjennom sine teorier om samspill og til-knytning gjort meg i bedre stand til å skjønne hva somskjer i ulike former for samhandling mellom barn ogderes omsorgspersoner. Jeg er derfor kanskje også littforutinntatt når jeg leser det som Kari Killen har skre-vet i de ulike kapitlene. Men også denne gangen kla-rer forfatteren på en enkel måte å forklare hvorfor for-eldre med et rusmiddelmisbruk ikke alltid er "godenok" foreldre . Begrepet "gode nok" foreldre, som KariKillen bevist bruker, viser også hennes respekt for for-eldre som ikke alltid klarer å fylle foreldre funksjonentilfredsstillende. Denne respekten for enkelt mennes-ket går igjen i hele boka. Kapitlet om vurdering av for-eldrepotensialet gir oss en mal på en helhetlig vurde-ringstilnærming som er et flott verktøy å bruke nårman må ta stilling til om foreldre er "gode nok" forel-dre. Det at man her setter barnets behov i fokus hele tidenved at man ser på mulighetene til å kunne bruke til-knytningsteoriene som en predikator for barnets utvik-ling og at det legges vekt på å vurdere foreldrepotensi-alet hos barnas foreldre på en omfattende måte, gjør atdenne boken skiller seg ut i fra en del andre bøker omsamme emne som jeg har lest.

Forfatterne av "Det sårbare barnet" klarer å gi oss en

forståelse av hvor viktig det er at personer som arbei-der med disse familiene har gode nok kunnskaper til åse de signal barn gir og til å kunne vurdere om forel-drene er gode nok foreldre. Uten denne forståelsen vilvi kanskje ikke "se" det sårbare barnet og heller ikkekunne hjelpe det. Derfor anbefaler jeg boka til alle yr-kesgrupper som gjennom sitt arbeid er i kontakt medfamilier med rusmiddelproblematikk. Den kan trygtogså leses av andre som har interesse for temaet. Bokaer meget rik på litteraturhenvisninger, over atten sidertil sammen, som også kan gi den mer interesserte leserlinker til mer utfyllende litteratur.

Kunsten å lose et barn––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Anmelder Hilde Ølstørn, helsesøster––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Forfatter: Lars H. GustafssonForlag: CappelenUtgivelsesår: 2003 Antall sider: 221ISBN 82-02-20874-2

Boka handler om å leve medbarn og ungdom.Forfatteren bruker sjøfartster-mer. Barnet er kapteinen, for-eldre eller andre voksne er lo-sen.Foreldrene er barnets førstelos som skal navigere slik atbarnet kommer trygt frem iulendt farvann.

Forfatteren bruker hverdagseksempel som er lette åkjenne seg igjen i.Som foreldre må en stadig være villig til å møte nyeutfordringer i møte med barn og unge.Barn er ulike og samme oppdragelsesmetode kan sjel-den brukes på alle i en søskenflokk.Boka er lettlest og engasjerende. Forfatteren er lege ,men også far.Eksemplene er selverfart og virker troverdig og ekte.Forfatteren understreker at dette er hans måte og nær-me seg eller løse problemet på. Det fins også mangeandre.Forfatteren oppfordrer leseren til å reflektere selv."Hva ville du ha gjort i en lignende situasjon"? På den-ne måten blir ikke boken en spesifikk fagbok med fer-dige teorier, men en bok som stimulerer til ettertankeog åpner for egne tanker omkring problemløsning.Et grunntema i boken er å se forskjellen mellom fø-lelsen og måten vi uttrykker den på. Kunsten å kunneskille mellom kritikk av en følelse og kritikk av et følel-sesutrykk."Å lose et barn" handler også om hvordan voksne kanhanskes med egne følelser i møte med barn og ung-dom.Forfatteren oppmuntrer til å styrke foreldre sine res-


63


surser slik at foreldrerollen blir en positiv utfordring.

I boken møter en stadig spørsmål til ettertanke. Forfat-teren setter fokus på fagutrykk eller klisjeer som hangjerne ser blir byttet ut med tydeligere og mer alm-innelige ord og uttrykk.Dette er en varm bok med fokus på å være menneskeog medmenneske.Boken er aktuell både for foreldre og for fagfolk sommøter barna og familiene deres på ulike arenaer.

Håndbok for helsestasjonerNyttig bok i det daglige arbeid

––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––Anmeldelse ved Toril Berg Rønning––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––––

Forfattere: Nina Misvær og Gunnar Oftedal (red.)Forlag: KommuneforlagetUtgivelsesår: 2002 Antall sider: 367ISBN 82-446-0885-4

Håndbok for helsestasjoner er kommet i ny utgave.Boka gir en bred innføring i det forebyggende og hel-sefremmede arbeid og omsetter det til det praktiske ar-beidet på helsestasjonen.Forfatterne Nina Misvær og Gunnar Oftedal har fått tilen grundig og utdypende bok som kan brukes aktivt idet daglige arbeid på helsestasjonen.Helsestasjonsboken utdyper utredning og veilednings-serien om forebyggende helsearbeid for barn og unge,utgitt av Statens helsetilsyn i 1998.

Boken har et eget kapitel omforskning som viser hvordanpersonell på helsestasjonenkan dra nytte av dette i sittpraktiske arbeid. Videre erboken delt inn i fagkapitelsom omhandler ulike fagom-råder innefor helsestasjons-arbeidet. Fagkapitlene erskrevet av fremtredende fag-personer innenfor forebyg-gende og helsefremmede ar-beid.

Anmelderen av helsesta-sjonsboken er selv utøver av det praktiske arbeidet påhelsestasjonen. Selv etter mange år i praksisfeltet, serjeg en stor grad av læring/underbygging av mitt fag-felt ved å lese boken. Starten på boken ble en positivlesing ved at det ble fokusert på kunnskapsbasertpraksis. Etter hvert som fagkapitlene ble lest, ble jegmer og mer begeistret for boken og dens oppbygning.Skal jeg trekke frem et kapitel, gav kapitlet om am-ming en god innføring i hvordan omsette kunnskap tilpraksis. Kapitelet om helsestasjonsprogrammet ble enskuffelse, da det var nesten identisk med veilederenfor helsestasjon.Helsestasjonsboka er oversiktlig, er lett å finne fram iog språket er enkelt og lettlest. Helsesøstere under utdanning vil ha stor nytte av ålese boken, men også erfarne helsesøstere vil ha nyttaav å lese og bruke den aktiv i sitt praktiske arbeid. Målgruppen for boken er først og fremst ansatte påhelsestasjonen, helsesøstere og leger, men også andrefaggrupper som arbeider med barn kan dra nytte avboken.


64


Badestranda på Ona en sommerdag i juni.

Foto: Frank Strifeldt, Molde


65

GENERAL-FORSAM-LINGEN

2004Saker til GF i Loen28.04 må være styreti hende innen 15. februar 2004.

Sendes til:

LaH, Postboks 29, 1350 Lommedalen

Hilsen Bodil

Faggruppa avhelsesøstre iSogn og Fjordaneser fram til å verevertskap for den år-visse storsamlinga avhelsesøstre. Vi leggvekt på å lage eit pro-gram med faglegtyngde rundt ulikeperspektiv på barnmed særlege behov.

Kom og bli med, opp-lev våren på vestlan-det mellom stupbrattefjell, det sosiale sam-været på eit særdelesgodt konferansehotell.

Vi garanterer degminner for livet!

ÅRETS HELSESØSTER 2004 Har dere forslag til en helsesøster som:

– Har gjort en ekstra innsats for å synliggjøre og markedsføre vårt fag og vår profesjon både innenfor ogutenfor sin egen virksomhet/kommune

– Bidratt til utvikling av helsesøsters fagområde– Er medlem av NSFs Landsgruppe av Helsesøstre

Forslag sendes til LaH v/Bodil Erdal, på e-post eller vanlig post innen 15.02 2004.

Vedtak om Årets helsesøster fattes av LaH-styret og utnevnes på Helsesøsterkongressen i Loen 28.-30.04.2004


Besøk på Kvamsøy 21. juni.Anne-Marit Kvamme har vore helsesøster i Sandekommune i 18 år. Ho har dei siste åra vore åleine hel-sesøster i øykommunen, då kommunen først drog innei halv stilling, så ei halv stilling til. Kontakt og samar-beid over kommunegrensene har difor vore ekstra vik-tig for Anne-Marit, både fagleg og sosialt.I mange år har helsesøstrene på Søre Sunnmøre hattjamnlege møte med diskusjonar og utvekslingar avfagleg art. Nyttig har det og vore å kunne leggje oppein del rutinar likt med tanke på at familiar gjerne flyt-tar over kommunegrensene. Vi har også hatt det kjektsaman sosialt.I vår fekk vi melding om at Anne-Marit ville ta ut avta-lefesta pensjon og slutte ved utgangen av august må-nad. Det kom litt brått på oss andre rundt om i kom-munane, men vi kunne forstå det. Sande kommune erikkje enkel å jobbe i, geografien set sine grenser. Det åvere helsesøster åleine i ein kommune er heller ikkjeenkelt.I denne avslutningsfasen, for på alle måtar ei trufast ogglødande helsesøster, fekk vi andre kollegane rundtom i nabokommunane invitasjon til å kome heim tilhenne på Kvamsøya.

Vi var helsesøstre frå Ørsta, Hareid, Ulstein, Herøy ogVanylven kommuner som møttest på ferjeleie på Lars-nes. Det vart ein flott laurdag. På kaia sto Anne-Maritmed 3 bilar med sjåførar og tok i mot oss. Heime hosho venta det oss eit flott koldtbord. Og ikkje nok meddet, ho hadde dikta song og. Seinare på dagen fekk viomvisning på Kvamsøya, dei fleste av oss hadde ikkjevore der før. Øya hadde ein fin og variert natur, medStadthavet som næraste nabo. Det var flott å sjå utoverdei andre øyane, og ikkje minst storhavet.Kaker med meire venta oss då vi kom attende til huset,og ferja bestemte når vi måtte returnere! Det vart my-kje latter og mimring, sjølv om alvoret og vemodet lågder med tanke på at "helsesøstra i Sande" ikkje skullevere på kontoret frå hausten av.Vi andre sit igjen med minne om ei skikkeleg kjekk av-slutning på mange års samarbeid saman med Anne-Marit. Vi trur at det ikkje berre vil vere helsesøstrene inabokommunane som vil sakne den blide stemma itelefonen, eller den engasjerte dama på samarbeidsmø-te, men også brukarane av helsestasjonen vil nok mer-ke at den trygge og erfarne helsesøstra ikkje er dermeir.

Edith Leinebø

66

«Havgapets helsesøstre»

Bakerst frå venstre: Kristin Meli, Ulstein kommune, Oddbjørg Vik Nordal, Vanylven kommune, Birgit Eckhoff, Vanyl-ven kommune, Karen Margrete Mork, Hareid kommune, Elisabeth Strand Slettestøl, Ulstein kommune, Margaret ReidSævareide, Herøy kommune, Ingun Håheim Fjørtoft, Ørsta kommune.Framme frå venstre: Oddrun Frantzen Strand, Herøy kommune, Edith Gunnes Leinebø, Herøy kommune, Eli BeritStrande, Ørsta kommune, Brit Howlid, Hareid kommune, hovedpersonen: Anne-Marit Kvamme, Sande kommune.

Foto: Arne Kvamme.

Song til helsesøstreDen 21. juni –03 på Kvamsøy

Tone: "Blant alle lande"

Av helsesøstre i aust og vest,er dokke dei som eg likar best.Velkomne er de,hit ut til havet,til denne fest!

No skal vi kose oss her ilagog slappe av frå vår travle dag

Og synge, ete, – ja, le og prate,i rette slag!

De helsesøstre, ein herleg gjeng!Er glad at eg vart med dokke kjend.På kurs og møter,på raske føter,d’er dagens trend.

Vi har eit mangfoldig arbeidsfeltsom enurese og "ammetelt",Mat, søvn og tenner,lus, hud og venner,"foreldre-spel".

Ja, post, brosjyrer og mange ting,det er kje rart om vi går i ring!Skal arkivere ell’ makulere alt? Forbygging!

Vi helsesøstre med auge blå,vi ler og vinkar til dei som går!I sorg og glede,vi er tilstede,gir gode råd.

Vår løn kan vi ikkje skryte av,med den vi har både strev og kav.Men vi veit "beire",vi er verd meireog stiller krav!

I atten år har eg halde påmed skuleborn og med bittesmåHar gitt vaksineog born har grine,fekk plaster på!

Og tenk no skal eg bli pensjonist,det kom så fort, litt vemodig, trist.I Helse-faget,ha TAKK for laget,frå først til sist!!

Anne-Marit


67

Velkommen til nyemedlemmer!

1. Bakkejord, Kristin 1397 Nesøya2. Børven, Elisabeth 3292 Stavern3. Døhlen, Gulli 1397 Nesøya4. Ege, Målfrid 1353 Bærums Verk5. Eriksen, Else Lillian 1354 Bærums Verk6. Gjersum, Anne Line 2032 Maura7. Hafsten, Elisabeth 2582 Grimsbu8. Hansen, May-Britt 9600 Hammerfest9. Husum, Margrete Ølmheim 5097 Bergen

10. Hveem, Guri 1391 Vollen11. Klund, Elisabeth 1870 Ørje12. Larsen, Toril 1184 Oslo13. Midtbø, Marta 5986 Hosteland14. Myhrene, Anne Kjersti 2344 Ilseng15. Næss, Marit Horvei 5243 Fana16. Olstad, Vibeke 1727 Sarpsborg17. Ramsøy, Ingrid 0171 Oslo18. Rebbestad, Birgith 4824 Bjorbekk19. Rognmo, Kristin J. 8200 Fauske20. Senumstad, Birgit 2050 Jessheim21. Skorge, Elin Kalvø 6012 Ålesund22. Skånhaug, Ann-Kristin 8535 Tårstad23. Sleen, Kari 4050 Sola24. Storbråten, Marit Therese 1266 Oslo25. Tornaas, Nora 1358 Jar26. Westli, Tove-Kristin 2340 Løten

MENYFrokostpuppen:Dagens oppkvikker. Serveres blant dynerog døsige foreldre. Kr 0,-

Kvikklunsjen:Kan nytes på lekeplassen, eller mensstoresøster/ -bror tar på seg skoene. Kr 0,-

Tørsteslukker’n:Uunnværlig på varme dager. Kr 0,-

Forretten:Roer magen, til Mamma er ferdig medmiddagen… Kr 0,-

Middags-/ dessertpuppen:… slik at dere kan kose dere med desserten sammen. Kr 0,-

Fløteskvetten:Den perfekte avrunding ! Kr 0,-

Kveldspuppen:Serveres i et slør av søte drømmer. Kr 0,-

NB (– melke-)baren er åpen ut i de små timer.

VELBEKOMME!


68

Info fra redaksjonenAnnonser:1/1 s. 4-farger, på omslagets s. 4 kr 6.0001/1 s. 4-farger, på omslagets s. 2 eller 3 kr 5.0001/2 s. 4-farger, på omslagets s. 2 eller 3 kr 3.2001/1 s. 4-farger, annen plassering kr 4.5001/2 s. 4-farger, annen plassering kr 2.5001/1 s. sort/hvitt, på omslagets s. 2 eller 3 kr 2.9001/2 s. sort/hvitt, på omslagets s. 2 eller 3 kr 2.2001/1 s. sort/hvitt, annen plassering kr 2.5001/2 s. sort/hvitt, annen plassering kr 2.000

Annonseansvarlig: Marit Nordstrand, nestleder LaH,Tlf. 57 71 16 47, e-post: [email protected] eller [email protected]

Tidsfrister:Utgivelse 3 nummer i året i februar, juni og november.Neste utgivelse: Februar 2004Frist for innsending av stoff og annonser: 30. desember 2003.

Innlegg/artikler:Må sendes på diskett eller e-post. Har du/dere originalbilder eller illustrasjoner som ønskesbrukt – må disse sendes med (Skriv returadresse på baksiden). Vi ønsker å formidle det somopptar våre medlemmer. Har du skrevet en oppgave som kan lære oss noe – send en kopitil redaksjonen. Debattinnlegg, bok- og video-anmeldelser samt nyheter tar vi også gjerneimot. Gi oss beskjed dersom du ikke ønsker artikkelen lagt ut på vår nettside.

Abonnement:Bladet «Helsesøstre» kan bestilles av bibliotek, høgskoler, institusjoner og firmaer. Opplag: 2400.Pris kr 300,– pr. år.Bestilles hos: Bodil Erdal, LaH, Postboks 29, 1350 Lommedalen

Adresse:Redaksjonen, Helsesøstre nr. 1/2004v/Hilde ThomassenBunesåsen 30, 3960 Stathelle e-post: [email protected]. 35 96 51 65 (arb.) 35 96 37 08 (priv.)

Husk å melde fra ved adresseendring til:Norsk Sykepleierforbund, Boks 456 Sentrum, 0104 Oslo

LaH’s faggruppeledere i fylkene 2003Ant.medl.:

OSLO: 230 Reidun Fagervik Setervollveien 5 0496 Oslotlf. priv: 22 15 30 27 arb: 23 47 38 70e-post: [email protected]

ØSTFOLD: 103 Tove Nedregotten Bakkelund 1746 Skjebergtlf. priv: 69 16 12 64 arb: 69 11 68 80 mobil: 99 53 62 84e-post: [email protected]

AKERSHUS: 222 Torunn Stenstad Fjellvn. 3A 1470 Lørenskogtlf. priv: 67 90 12 78 arb: 67 92 96 93 mobil: 99353383/48217635e-post: [email protected]

HEDMARK: 84 Unn Inger Oldertrøen Solli Ivar Skårsets vei 12 2407 Elverumtlf. priv: 62 41 46 88 arb: 62 41 14 95e-post: [email protected]

OPPLAND: 78 Rigmor Høye 2680 Vågåtlf. priv: 61 23 79 80 arb: 61 70 07 00 mobil: 41 20 64 81e-post: [email protected]

BUSKERUD: 108 Kari Dahl Nilsen Brannpostvn. 9 3014 Drammentlf. priv: 32 89 07 81 arb: 32 20 87 76 mobil: 90 93 65 82e-post: [email protected]

VESTFOLD: 103 Liv Horpestad Hortensvn. 159 3157 Barkåkertlf. priv: 33 38 05 97 arb: 33 08 57 01e-post: [email protected]

TELEMARK: 93 Hilde R. Thomassen Bunesåsen 30 3960 Stathelletlf. priv: 35 96 37 08 arb: 35 96 51 61e-post: [email protected]

AUST-AGDER: 52 Birgitte Dreijer Stintetoppen 10 4838 Arendaltlf. priv: 37 02 43 41 arb: 37 25 03 85e-post: [email protected]

VEST-AGDER: 77 Anne Grete Gundersen Teglverksveien 14, 4632 Kristiansandtlf. priv: 95 12 10 49 arb: 38 10 23 10/15e-post: [email protected]

ROGALAND: 182 Ebba Sommerfeldt Barkvegen 22 4056 Tanangertlf. priv: 51 69 67 00 arb: 51653220/3300e-post: [email protected]@sola.kommune.no

HORDALAND: 215 Agnes C. W. Giertsen Stavkirkevn. 8H 5132 Paradistlf. priv: 55 91 03 88 arb: 55 59 50 00/ 25 mobil: 90 78 44 46e-post: [email protected]

SOGN OG FJORD.: 60 Grethe Dahl Sandven Fjellvn. 11 6770 Nordfjordeidtlf. priv: 57 86 08 94 arb: 57 88 58 31e-post: [email protected]

MØRE OG ROMS.: 101 Else Jorunn Lillenes 6570 Smølatlf.priv:71 54 31 42 arb: 71 54 14 00e-post: [email protected]

SØR-TRØNDELAG: 135 Randi Nyjordet Øvre Møllenberg gt. 47 7014 Trondheimtlf. priv: 73 53 36 80 arb: 72 54 03 60/61e-post: [email protected]

NORD-TRØNDELAG: 79 Marianne Vollen Westerhus Haugvn. 13 7715 Steinkjærtlf. priv: 74 16 70 18 arb: 74 16 91 81 mobil: 41 22 44 49e-post: [email protected]

NORDLAND: 120 Bjarne Jota Postboks 118 8551 Lødingentlf. priv: 76 93 18 66 arb: 76 98 66 60e-post: [email protected]

TROMS: 112 Kirsti Jensen Bergsvegen 21D 9403 Harstadtlf. priv: 91 16 60 26 arb: 77 02 34 30 fax: 77 02 34 01

FINNMARK: 49 Gro Vars Mienna Niitosjogas 6 9730 Karasjoktlf. priv: 78 46 74 53 arb: 78 46 85 15 fax: 78 46 69 39e-post: [email protected]

01.11.03: 2206 medl. (innkl. 3 i utlandet)


69


70

InnmeldingNorsk Sykepleierforbunds Landsgruppe av Helsesøstrev/Leder Bodil ErdalPostboks 291350 Lommedaleneller via vår hjemmesidepå www.sykepleierforbundet.no

SKRIV TYDELIG!

Navn _________________________________________________________________________________

Adresse ________________________________________________________________________________

Postnummer ____________________ Poststed ____________________________________________

Stilling ______________________________________________________ Født ___________________

Arbeidssted _____________________________________________________________________________

Tlf. arbeid ____________________ E-post __________________________________________________

Medlemsnummer NSF ___________________________________________________________________

Helsesøsterutdanning, sted og årstall ______________________________________________________

Dato ___________________ Underskrift _________________________________________________

§3 i vedtektene: MedlemskapI landsgruppen kan opptas medlemmer av NSF, som har videreutdanning som helse-søster, er sykepleier knyttet til fagområdet, samt sykepleiere under utdanning som hel-sesøster.

Årskontingent betales og innkreves av NSF og er på kr 250,–,– av dette går kr 100,– til Lokal Faggruppe.

Landsgruppe av Helsesøstre

NORSK SYKEPLEIERFORBUND

helsesøstre - nsf · kommunikasjon. huden – huden som brukes ved den taktile stimuleringen er...

Documents