1

SAMHANDLING OG BRUKERMEDVIRKNING INNEN KOMMUNAL PSYKIATRI En studie av samhandling mellom ansatte og brukere i en avdeling der det legges vekt på brukermedvirkning Hovedoppgave i helsefag hovedfag Spesialfag: Helsepsykologi/helsefremming

Torill Margaret Sæterstrand 23 OKTOBER 2001 Det medisinske fakultet og Det psykologiske fakultet Senter for etter- og videreutdanning Universitetet i Bergen

2

FORORD Jeg har alltid vært glad i å skrive, men å fremstille dette store arbeidet på ca. 108 sider har

vært spesielt krevende og tatt tid. Likevel vil jeg fremheve at jeg har lært utrolig mye under-

veis i skriveprosessen. Det har vært flere som har vært med å bidra til at denne oppgaven er

blitt slik den nå er, og jeg vil gjerne takke disse.

En stor takk til hovedveilederne Kirsten Schou og Norman Andersen ved Det medisinske og

Det psykologiske fakultet, SEVU, Universitetet i Bergen for den veiledningen dere har gitt

meg over en lengre tidsperiode. Den har vært svært nyttig og nødvendig! Takk til kollegaer og

ledelse ved Avdeling helsefag, Høgskolen i Bodø som gjorde det mulig for meg å delta i et

hovedfagløp. Spesielt takk til Berit S. Brinchmann for veiledning i forbindelse med oppgaven.

Tusen takk til den hjelpsomme Bibliotektjenesten på Mørkved, som har skaffet til veie bøker

og artikler fra inn og utland.

Jan Eirik, mannen min, fortjener nok den største takken. Du har vært med i diskusjonene un-

der hele prosessen, og du har vært støttende og positiv hel tiden. Trude, datteren min, takk for

at du hjalp meg når jeg plagdes med PC- en, og takk for at du holdt ut med en mamma som

satt fordypet i en bok eller foran skjermen det meste av tiden de 4 årene dette deltidsstudiet

pågikk. Jeg vil også takke sønnene mine Tor og Jan Helge for hjelp med viruskontroller og for

at dere trodde på at jeg kom til å bli ferdig i løpet av 2001. Takk også til Svein og Janne, To-

ril, Rita og Siri for positiv støtte! Og en spesiell takk til Line Francesca som hjalp meg med

korrekturen før innlevering!

For øvrig er jeg svært glad for nyttige spørsmål og kommentarer i forhold til mitt fremlegg av

dette forskningsarbeidet på årets Nasjonale helsefaglige konferanse i Bergen,

Forskningsdagen på Stokmarknes og spesielt under Forskningsdagene i Bodø høsten 2001.

Avslutningsvis vil jeg gi en varm takk til brukere og ansatte på ”Kysten”. Uten dere hadde

ikke denne oppgaven blitt til!

Sortland den 23 oktober 2001

Torill M. Sæterstrand

3

SAMMENDRAG

Temaområdet i denne hovedfagsoppgaven er samhandling og brukermedvirkning innen

kommunal psykiatri. Hensikten var å få kunnskap om hvordan samhandlingen var, og om

hvordan brukere og ansatte opplevde samhandlingen med hverandre i en avdeling som legger

vekt på brukermedvirkning. Avdelingen bestod av 2 enheter; et psykiatrisk dagsenter og en

vernet bedrift. Personalet er utdannede vernepleiere, sosionomer, sykepleiere og pedagoger.

Brukerne har i hovedsak psykiske lidelser og rusproblemer. Det teoretiske perspektivet var

brukermedvirkning og samhandling. Jeg tok utgangspunkt i teori om empowerment eller be-

myndigelse i forhold til begrepet brukermedvirkning. I forhold til samhandling valgte jeg ut

teori om kommunikasjon, case management, miljøterapi, behandlingsmodeller innen psykisk

helsevern, disiplinteori, og vernet arbeid. Metoden jeg anvendte var feltforskning og kvalita-

tive intervju med 4 brukere og 4 ansatte. Etter at jeg hadde oppholdt meg i avdelingen i 4

uker, utformet jeg intervjuguidene på bakgrunn av mine observasjoner, uformelle samtaler

og møter under feltarbeidet. Fokus i intervjuguiden var hvordan respondentene opplevde

samhandlingen i avdelingen; hvordan det var å delta og samarbeide og hvordan relasjonene

var. Funnene ble analysert ved hjelp av metoden Grounded Theory slik Strauss & Corbin har

beskrevet den. Funnene var min fortolkning av hovedprosessen i avdelingen mens jeg opp-

holdt meg der våren 2000. Hovedprosessen heter ”Mot likeverd for brukerne” og er på en

måte navet i hjulet og den sentrale prosessen som de andre kategoriene dreier seg om. Katego-

riene kalte jeg nivålikheten, rollefornektelsen og deltakelsen. Nivålikheten er grunnlaget for

likeverd i relasjonen mellom aktørene i prosessen. Rollefornektningen problematiserte like-

verdet. Deltakelsen hos brukerne er en form for gradvis brukermedvirkning og drev prosessen

mot likeverd for brukerne fremover. Funnene har jeg diskutert opp mot teori om mesterlære,

case management, brukermedvirkning og helsefremming. Konklusjonen i hovedfagsoppgaven

er at mot likeverd for brukerne er et resultat av den samhandling som foregår i avdelingen.

4

INNHOLDSFORTEGNELSE 1.0: INNLEDNING ................................................................................................................... 6

1.1 Bakgrunn for studien: .................................................................................................... 6

1.2 Psykiatrireformen .......................................................................................................... 8

1.3 Hva innebærer brukerperspektivet? .......................................................................... 10

1.4 Samhandling ................................................................................................................. 11

1.5 Brukermedvirkning og samhandling og implikasjoner for problemstillingen ....... 12

1.6 Avdelingens målsetting og organisatoriske forhold ................................................. 13

1.7 Oppgavens hensikt ....................................................................................................... 16

1.8 Oppgavens avgrensning ............................................................................................... 16

1.9 Oppgavens innhold og oppbygging ............................................................................ 17

2.0 : TEORI ............................................................................................................................. 18

2.1 Brukermedvirkning .................................................................................................... 18

2.2 Bemyndigelse ................................................................................................................ 18

2.3 Tidligere forskning om brukermedvirkning .............................................................. 23

2.4 Samhandling ................................................................................................................. 28

2.5 Behandlingsmodeller i psykiatrien ............................................................................ 30

2.6 Vernet arbeid ................................................................................................................ 35

2.7 Forskning om samhandling ......................................................................................... 36

3.0: FORSKNINGSDESIGN OG METODE ....................................................................... 38

3.1 Utvalg ............................................................................................................................. 39

3.1.1 Enhet psykiatrisk dagsenter ..................................................................................... 39

3.1.2 Enhet vernet arbeid ................................................................................................... 40

3.2 Forskningsfelt ............................................................................................................... 40

3.2.1 Innpass i feltet ............................................................................................................ 41

3.2.2 Forskningsetikk ......................................................................................................... 41

3.3 Datainnsamlingsfasen .................................................................................................. 42

3.3.1 Feltobservasjoner ...................................................................................................... 43

3.3.2 Feltnotater .................................................................................................................. 44

3.3.3 Kvalitative intervju ................................................................................................... 45

3.4 Grounded theory .......................................................................................................... 45

3.4.1 Dataanalyse ................................................................................................................ 47

5

3.4.2 Åpen koding ............................................................................................................... 48

3.4.3 Aksial koding ............................................................................................................. 48

3.4.4 Selektiv koding ........................................................................................................... 49

3.4.5 Kategorisering ........................................................................................................... 50

3.4.6 Skriving av memos .................................................................................................... 50

3.5 Troverdighet og pålitelighet ........................................................................................ 52

3.6 Metodekritikk ............................................................................................................... 52

4.0 : PRESENTASJON AV FUNN ....................................................................................... 54

Fig. 1.: Mot likeverd for brukerne ........................................................................................ 54

4.1 Mot likeverd for brukerne ........................................................................................... 55

4.2 Nivålikhetens praktiske dimensjoner ......................................................................... 60

4.2.1 Annerledes yrkesrolle .............................................................................................. 60

4.2.2 Brukerrollen .............................................................................................................. 67

4.2.3 Strukturen .................................................................................................................. 71

4.3 Rollefornektingens praktiske dimensjoner ................................................................ 77

4.3.1 Konfliktene ................................................................................................................. 77

4.3.2 Rolleforvirringen .......................................................................................................... 80

4.4 Deltakelsens praktiske dimensjoner ........................................................................... 82

4.4.1 Delaktigheten hos brukerne ..................................................................................... 82

4.4.2 Den spesielle brukermedvirkningen ........................................................................ 86

4.5 Konklusjon av Rammeverket for funnene i ”Kysten” .............................................. 90

5.0: DISKUSJON .................................................................................................................... 92

5.1 Nivålikheten .................................................................................................................. 93

5.2 Rollefornektningen ...................................................................................................... 98

5.3 Deltakelsen ................................................................................................................. 104

6.0: AVSLUTNING ............................................................................................................. 111

LITTERATURLISTE

VEDLEGG:

Vedlegg 1 Søknad til avdelingsleder om tilgang til data/forskningsfelt

Vedlegg 2 Skriftlig informert samtykke

Vedlegg 3 Prosjektnotat til Regional etisk komité (REK), Norsk samfunnsvitenskapelig

datatjeneste (NSD) og avdelingsleder om undersøkelsen

Vedlegg 4 Intervjuguide for brukere

6

Vedlegg 5 Intervjuguide for helsearbeidere

1.0: INNLEDNING

1.1 Bakgrunn for studien: ”Hva er samhandlingskonteksten i en psykiatrisk avdeling hvor det legges vekt på bruker-

medvirkning? Hvordan opplever ansatte og brukere samhandlingskonteksten i avdelingen?”

Innledningsvis vil jeg gjøre en begrepsavklaring med hensyn til hvilken avdeling studien har

foregått i. Studien har ikke foregått en psykiatrisk avdeling i et sykehus eller distriktspsykia-

trisk senter, men i en avdeling bestående av 2 enheter, en vernet bedrift og et psykiatrisk dag-

senter i en kommune. Avdelingen fremstår som en selvstendig enhet direkte underlagt kom-

munens formannskap.

Rådet for psykisk helse anslår at 850.000 mennesker i Norge sliter med en eller annen form

for psykisk lidelse. Verdens helseorganisasjon (WHO) peker på at depresjoner vil være en

sykdom som øker mest i den vestlige verden i de kommende år. Grunnlaget for dagens psyki-

atriske tilbud ble lagt i Stortingsmelding nr. 9 (1974-75) hvor myndighetene skisserte ret-

ningslinjer for den fremtidige planleggingen om sykehusutbyggingen. Lov om kommunehel-

setjenesten (1982)førte til en videre desentralisering og økt oppbygging av helsetjenesten i

kommunene. Stortingsmelding nr. 25 » Åpenhet og helhet» (1996-97) avløser tidligere ut-

sendte rundskriv fra Helsedirektoratet og Sosialdepartementet om desentralisert psykisk hel-

severn. Ottawa-charteret (WHO 1986) har hatt innvirkning på interessen for lokalsamfunnet

som arena for forebyggende og helsefremmende arbeid; noe som muligens kan ha hatt betyd-

ning for politikernes interesse for fokuseringen på brukermedvirkning i St. melding nr. 25

”Åpenhet og helhet” (1996-97)(Nilsen, 1999).

Begrepet brukermedvirkning beskrives i Stortingsmelding nr. 41(1987-88)”Nasjonal Helse-

plan”, i Stortingsmelding nr. 8 (1998-99)”Regjeringens handlingsplan for funksjonshemme-

de 1998-2001”, i ”Nye alternativer i psykiatrien”(1985) og i Stortingsmelding nr. 25 (1996-

97)”Åpenhet og helhet”. Regjeringen Bondevik lanserer i Stortingsproposisjon nr. 63(1997-

98) ” Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006” at det skal brukes omlag 24. mrd.

kroner mer til psykisk helsevern i løpet av planperioden. For å nå dette ambisiøse mål, sier de

at det vil være behov for 4360 høgskoleutdannet helse og sosialpersonell og 3600 helseperso-

7

nell uten høyere helse og sosialfaglig utdanning. I tillegg skal sektoren styrkes med 1200-

1300 leger og psykologer. Det betyr et skikkelig utdanningsmessig løft.

Med utgangspunkt i det som står i stortingsmeldingene, vil det være rimelig å anta at kunn-

skap om brukermedvirkning bør være en vesentlig del av det som vektlegges i utdanningene.

Tradisjonell psykiatri har hatt et behandlingsperspektiv som utgangspunkt. Pasientenes dia-

gnoser og symptomer har vært behandlet i psykiatriske institusjoner med utgangspunkt i den

medisinske modell (Reynolds og Gormack, 1990). Kroninfiseringsprosessen ble ofte et resul-

tat av lengre tids medisinering og langvarige innleggelse (Hummelvoll, 1980). Stemplingen

eller stigmatiseringen av psykisk lidende, er et uttrykk for mangelen på samspill mellom pa-

sient og omgivelser. Når pasientene først er blitt tildelt en psykiatrisk diagnose, eller blant

annet opplever seg stemplet av omgivelsene, kan dette lett medføre at pasienten tilpasser seg

sykerollen.

På bakgrunn av de endringer som har skjedd innen psykisk helsevern de siste årene, er jeg

spesielt interessert i å se på om endringer fra behandlingsperspektivet til brukerperspektivet

har hatt betydning for miljøet i en avdeling. Jeg har valgt å gjøre en studie av samhandlingen i

en avdeling der man fokuserer på brukermedvirkning, fordi jeg tror at avdelingens valg av

ideologi og organisering kan gi føringer på ansatte og brukeres holdninger og handlinger i

relasjon til hverandre.

Det er etter hvert gjennomført en betydelig forskningsinnsats som på forskjellige måter bely-

ser forholdet mellom fysisk og psykisk funksjonshemmede og helsevesenet; både innen medi-

sinsk og klinisk forskning. Flere forskere har vært opptatt av hvordan helsepersonell og bru-

kere av psykiatriske helsetjenester opplever sitt samarbeidsforhold og det er gjort flere studier

om brukermedvirkning innen psykisk helsevern nasjonalt og internasjonalt.

Innledningsvis vil jeg vise til Vatne (1998) som gjorde en feltstudie på en langtidspost i et

psykiatrisk sykehus, der brukermedvirkning ble innført som et av flere perspektiv for å bedre

behandlingstilbudet. Hun fant at brukerperspektivet var lite anvendt i hjelpeapparatet og at

dette tydeligjorde vesentlige problemstillinger i hjelperrelasjonen. I denne oppgaven har jeg

funnet det interessant blant annet å ta utgangspunkt i Vatnes funn. Jeg vil gjøre en kvalitativ

studie i en avdeling der det legges vekt på brukermedvirkning. Mitt siktemål er å få større

8

innsikt og kunnskap om brukerperspektivet og hva det konkret kan innebære for helsearbeide-

re og brukere.

1.2 Psykiatrireformen Før jeg går videre vil jeg kort gjøre rede for psykiatrireformen, eller den »tause reformen»

som lederen i Norsk Helse og Sosiallederlag, kalte den (Alf Natland, sosiallederseminar i

Bodø, mars 1996). Bakgrunnen for denne omtalen av reformen var at det ikke fulgte penger

med reformen da den ble pålagt landets kommuner. Pasientene ble sendt ut fra psykiatriske

sykehus før det ute i kommunene var gjort forberedelser med hensyn til bo-og behandlingstil-

bud, aktivitetstilbud og /eller vernet arbeid. Nedbyggingen av sengeplasser på de psykiatriske

sykehusene pågikk i mange år uten at man fikk nye sengeplasser ute i kommunene, noe som

gikk ut over tilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Dette var bakgrunnen for det man

kalte ”den tause reformen”.

Det gikk lang tid uten at man så hva som skjedde og Norsk Helse og Sosiallederlag påpekte

overfor Helse og Sosialdepartementet at de ønsket et statlig engasjement, og en oppbygging

desentralt for å kompensere for nedbyggingen av de psykiatriske sykehusene.

Mange av oppgavene med å bedre forholdene innen psykiatrien er pålagt fylke og kommune-

administrasjonene, som sliter med anstrengt økonomi. Kommunene plikter å utvikle sine til-

bud og tjenester i nærmiljøet slik at disse kan nyttes av personer med psykiske lidelser. Det

gjelder behandling, utdanning, opplæring og omskolering, arbeidsvirksomhet og sysselsetting,

boligtiltak, fritids- og kulturliv. Det ble allerede i Rundskriv av 17 mars 1981 fra Sosialdepar-

tementet påpekt at de kommunale tjenestene skulle utvikles slik at disse kunne nyttes av per-

soner med psykiske lidelser. I følge Lov om helsetjenesten i kommunene av 1 januar 1984,

plikter kommunene å ta ansvar for at personer med psykiske lidelser skal sikres en menneske-

verdig tilværelse.

Mesteparten av kunnskapen i psykiatrien som fag, er kommet til fra siste del av 1800-tallet og

frem til i dag. Den har i følge Stortingsmelding nr. 25 (1996-97) ”Åpenhet og helhet” fulgt

tre hovedretninger; den psykodynamiske, den biologiske og den sosialpsykiatriske, tre ulike

innfallsvinkler for å forstå hvorfor psykiske lidelser oppstår. Løsningen kan være å benytte

flere innfallsvinkler samtidig. Derfor legger moderne psykiatrisk behandling vekt på å kombi-

nere både medisiner, psykoterapi og sosiale tiltak. Ved å ta hånd om pasienten i lokalsamfun-

9

net, trekke familien inn i behandlingen og bruke medisiner hvis det trengs sammen med sam-

taleterapi. Denne tankegangen ligger også bak utviklingen mot mest mulig poliklinisk be-

handling, og minst mulig behandling i institusjon , flest mulig behandlingstilbud i nærheten

av der folk bor, og utbygging av bo-, omsorg-, og aktiviseringstilbud lokalt.

Den siste planen om det psykiske helsevernet ble utgitt av Helse og Sosialdepartementet i

form av Stortingsproposisjon nr.63 (1997-98) ”Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999-

2006”. Planen ble sendt Stortinget for vedtak og den ble enstemmig vedtatt. Man skulle gjen-

nomføre den i tråd med hovedlinjene bak proposisjonen, og de viktigste utfordringene er

blant annet;

- Styrke og videreutvikle eksisterende tilbud - Sikre tilstrekkelig døgn, dag og poliklinisk kapasitet - Videreutvikle samarbeid med kommuner og brukere - Sikre pasienten et kvalitativt godt tilbud uavhengig av grad av behov og nærmest mulig bosted Planen legger opp til at det skal bevilges betydelige beløp både til investeringer, drift og ut-

dannelse av personell. Tilskudd til psykisk helsearbeid i kommunene er sentralt og det legges

også sterke føringer for hvordan bevilgningene og de statlige tilskuddene skal benyttes.

Helse og Sosialdepartementet er nokså krass i sin beskrivelse av forholdene i kommunene og

poengterer at behandlingsapparatet har vært for ensidig orientert mot sykdom, og for lite opp-

tatt av arbeidsfunksjonen. De mener det er behov for å videreutvikle arbeidsmarkedsetatens

tilbud til mennesker med psykiske lidelser. I Opptrappingsplanen tilrås følgende;

Aktivisering, attføring og tilrettelegging av tilpassede arbeidsplasser bør sees i sammenheng, og kommunale og fylkeskommunale etater bør samarbeide om å gi tilbud. I tillegg til at kommunene har viktige oppgaver med å bidra til å etablere arbeidsplasser, kreves det særskilt innsats fra den kommunale helse og sosialtjenesten for å bidra med tjenester som er nødvendige for å få den yrkeshemmede til å fungere i arbeid eller under opptrening.

Mennesker med alvorlige psykiske lidelser har ofte særskilte problemer i forhold til å begynne

i arbeid, og holde på arbeidet etter at de har begynt. Problemer som er mer utbredt i denne

gruppen enn blant andre med fysiske yrkeshemminger, er negativt selvbilde, svak toleranse

for motgang, sosial isolering og uhensiktsmessige mestringsstrategier.

Mer alvorlige og langvarige psykiske lidelser kan føre til varige yrkeshemminger. Dersom

lidelsen debuterer i ung alder slik som endel former for schizofreni, vil både utdanning, vanlig

sosial fungering og yrkesforberedelse kunne bli ødelagt. Hvis alvorlige psykiske lidelser de-

10

buterer etter at personen er etablert i yrkeslivet, fører dette ofte til langvarig sykemelding og

etter hvert til uførepensjonering. Attføring til arbeidslivet krever i slike tilfelle omfattende

innsats. Manglende tilbud om arbeid, attføring og aktivisering er derfor et stort problem for

mennesker med psykiske lidelser.

1.3 Hva innebærer brukerperspektivet? I følge Sosialdepartementets vurdering av brukermedvirkning bør brukeren både ha rett til å

legge fram sitt syn og bli hørt, og få være med å bestemme hvilke tilbud som bør gis.

Vatne (1998) definerer brukermedvirkning slik: «oppmerksomheten i hjelperrelasjonen er av

den grunn flyttet fra å jobbe med svikt til å fokusere på pasientens styrke, evne og rettighe-

ter». Hun knytter begrepet brukermedvirkning til det engelske begrepet empowerment. Dette

kan oversettes til det norske ordet bemyndigelse som betyr å omfordele makt og utvikle sosial

rettferdighet. Det er dette fokus som har stått sentralt i drøfting av brukermedvirkning både

som begrep og praksisform nasjonalt og internasjonalt.

I følge Ottawacharteret (WHO, 1986) er empowerment, bemyndigelse eller brukermedvirk-

ning et demokratisk fenomen. En dynamisk involvering slik Vatne beskriver den, medfører

riktignok at makt tas og gis til pasienter som tidligere har vært maktesløse, men samtidig kan

man si at man deler makt i en samarbeidende relasjon mellom ansatt og bruker.

I følge Stortingsmelding nr. 25 ”Åpenhet og helhet” (1996-1997) bør brukerperspektivet

vektlegges i utformingen av individuelle tiltak og i utformingen av tjenester og tilbud. I indi-

viduelle tiltak har brukeren mindre makt og mindre oversikt enn profesjonsutøverne, derfor

kommer brukeren lettere inn i et underlegenhetsforhold til sine hjelpere. Det er ikke så lett å

fremme egne synspunkter eller å ta i bruk egne ressurser når man står i en avhengighetsposi-

sjon, men brukeren har anledning til å klage gjennom den nye Pasientrettighetsloven som ble

innført i 2001. I utforming av tjenester og tilbud har brukeren muligheter til å være med å

påvirke gjennom lokale brukerråd for mennesker med psykiske lidelser. Medlemmer fra orga-

nisasjonen Mental Helse representerer brukerne i Kontrollkommisjonene ved de psykiatriske

institusjonene og i ulike råd ved de nyere distriktspsykiatriske sentra.

Vatne (1998) fant at brukermedvirkning kan bli en prosess som over tid varierer både i form,

innhold og styrke. Hun gjorde en feltstudie i en psykiatrisk langtidspost og studerte bruker-

medvirkning i et omsorgsperspektiv og hun fant at brukermedvirkning i praksis er å bedre

11

samhandlingen i hjelperrelasjonen. Hjelperrelasjonen vil derfor stå overfor nye dilemmaer når

brukermedvirkning er utgangspunktet for hjelpen, og hun sier at hvis behandling skal finne

sted så må behandlere være mektigere når det gjelder kunnskap, kompetanse og ansvar enn

pasienten. Brukere av tjenester og helsepersonell har ikke alltid sammenfallende oppfatninger

av hvordan tjenestetilbudene skal være. Det er mulig at brukerperspektivet tillegges større

betydning i en kommunal avdeling hvor fokus er aktiviteter og arbeid.

1.4 Samhandling Samhandling fordrer at det er flere enn en person til stede. Interaksjonen eller samhandling-

en kan være forskjellig, men der samhandling foregår skjer det også et samarbeid mellom to

eller flere personer. Begrep som likeverdighet, frivillighet, deltakelse, rollefordeling, motiva-

sjon, holdninger, kommunikasjon og gruppeprosesser bør inngå i en beskrivelse av samhand-

ling innen psykisk helsevern. I psykisk helsearbeid er en god relasjon mellom helsearbeider

og bruker viktig. Samhandling betinger en relasjon der kommunikasjonen mellom partene er

god, men samhandling skjer ofte på de ansattes premisser fordi de skal hjelpe og behandle

pasienten.

Innen psykisk helsevern har en tradisjonelt hatt som hovedprinsipp å gi terapi til sine pasien-

ter. Tidligere var psykiatriske sykehus organisert ut fra kontroll og overvåking av de gale (

Foucault, 1973), men hans tanker om kontroll av de gale er like aktuelt i dag. Helsearbeidere

har kunnskap om terapi og omsorg og er opptatt av å gjøre handlinger for andre. Men når bru-

kerne skal få medvirke, så må man gi makt til brukerne. Samhandling på de ansattes premisser

bryter med brukerperspektivet. Det er her maktbegrepet og kontrollbegrepet kommer inn.

Det finnes mange teorier om hva samhandling er. I psykiatriske avdelinger har man i hoved-

sak arbeidet relasjonelt ut fra miljøterapeutiske prinsipper. Den skotske psykiateren Maxwell

Jones var den første som introduserte begrepet på 1950 tallet. Dersom man la til rette det

psykiatriske sykehusmiljøet aktivt og planmessig, tenkte man at pasienter og ansatte kunne

komme i et bedre forhold til hverandre enn tidligere. Miljøet organiseres demokratisk, klien-

tene er frivillig innlagt og miljøet preges av åpen kommunikasjon, tillit, likhet og solidaritet (

Karlsson, 1997). Man er opptatt av å gi pasientene innflytelse. Men pasienter innlagt i psyki-

atriske sykehus er ikke bare frivillig innlagt, de innlegges av og til under tvang i følge Psykia-

triloven (1964, 2001) på grunn av at de er psykisk syke og i behov for at noen tar hånd om

dem.

12

Det terapeutiske samfunn fikk et gjennomslag i Norge på 1960 og 70-tallet, og disse prinsip-

pene har hatt stor betydning for en generell demokratiseringen av psykisk helsevern. Med

miljøterapi forstår man en tilrettelegging av avdelingenes overordnede sosiale system slik at

de roller pasientene blir invitert til å spille, vil ha en terapeutisk effekt. Miljøterapi har et krav

om best mulig tilrettelegging av og kontroll over de betingelser i et miljø som fremmer eller

hemmer utvikling.

Samhandling kan være en form for opplæring der veiledning og læring inngår som to kompo-

nenter. Læreren veileder sine elever, og i denne prosessen kan det skje læring. Det er ikke et

likeverdig forhold. Men det er basert på kommunikasjon og deltakelse. Man oppnår et konkret

mål, for eksempel en forandring. Samhandling i psykiatrien er ikke basert på likeverdige for-

hold akkurat når det gjelder det området som det skal gis hjelp på. Forholdet mellom pasient

og hjelper er asymmetrisk. Det som blir sentralt er at samhandlingen må ha et innhold for å bli

meningsfylt for partene i relasjonen.

Samhandling mellom ansatte og brukere i psykiatrien er basert på at det er en som er hjelpe-

trengende. Ansatte innen psykisk helsevern har kunnskaper om psykiske lidelser og behand-

lingen av disse; for eksempel samtaleterapi, tilrettelegging av aktiviteter eller arbeid. Enkelte

avdelinger har også innført friluftsliv som relasjonsbygger ( Mesna & Hagen, 1997).

Det er arbeid og meningsfylte aktiviteter som er innholdet i samhandlingen og relasjonsbyg-

gingen i det forskningsfeltet jeg undersøker, og avdelingen kaller jeg for ”Kysten”. Rela-

sjonsbyggingen i denne avdelingen baseres på brukermedvirkning som i praksis kan bety

deltakelse og samhandling.

1.5 Brukermedvirkning og samhandling og implikasjoner for problemstillingen Avdelingen gir et utvidet tilbud om lønnede meningsfylte aktiviteter og arbeid til mennesker

med psykiske lidelser og rusrelaterte problemer som bor i kommunen.

For å få svar på problemstillingen har jeg gjort en kvalitativ studie bestående av feltarbeid

med deltakende observasjon over en 2 måneders periode. I tillegg har jeg intervjuet 4 ansatte

og 4 brukere ved avdeling ”Kysten”.

13

De brukerne som er med i denne studien har psykiske lidelser og bor i egen bolig i kommu-

nen, noen bodde i bofelleskap sammen med andre mennesker med psykiske lidelser. Flere

brukere hadde vært i avdelingen over mange år, noen av dem i ca. 10 år.

Felles for brukerne var at de fikk et vernet arbeidstilbud samt et terapeutisk tilbud ved avde-

ling ”Kysten”. Brukerkategoriene omfattet også mennesker med fysiske handikap. Brukerne

som oppholdt seg i avdelingen mens studien pågikk, hadde ulike psykiske lidelser, schizo-

freni, manisk- depressiv psykose, neurose, personlighetsforstyrrelse og noen hadde ruspro-

blemer. I tillegg var det 3 brukere med revmatiske lidelser. 2 av disse satt i rullestol og måtte

fra tid til annen hjelpes av arbeidslederne i forbindelse med toalettbesøk. I avdelingen brukes

benevnelsen bruker og arbeidstaker synonymt.

De ansatte som ble intervjuet er utdannet innenfor ulike felt; sosialhøgskole, sykepleierhøg-

skole, lærerhøgskole og vernepleierhøgskole. Flere hadde arbeidet i avdelingen siden oppstar-

ten i 1988. De hadde bred erfaring fra helsevesenet, i hovedsak fra omsorgsarbeide blant psy-

kisk utviklingshemmede og fra psykiatriske sykehus. Felles for dem var at de hadde lang ar-

beidserfaring fra kommunehelsetjenesten. Nye arbeidsoppgaver bestod i arbeidsledelse for

ulike virksomhetsområder i avdeling ”Kysten”. I stedet for benevnelsen helsearbeider fikk

de benevnelsen arbeidsleder. Arbeidslederrollen medførte et ansvar for 5-6 faste brukere over

lang tid. De ansatte hadde ansvar for flere virksomhetsområder og brukerne var spredt over

hele avdelingen ut fra hvilken aktivitet de drev med.

I startfasen var det ikke helt enkelt for meg som forsker å få oversikt over samhandlinger,

hendelser og relasjoner mellom brukere og ansatte. Men i løpet av den første måneden valgte

jeg på bakgrunn av observasjoner og uformelle samtaler, ut enkelte ansatte og brukere som

jeg ønsket å intervjue. Hver enkelt av disse personene ble forespurt om de var villige til å la

seg intervjue. Intervjuene utgjør hovedvekten av dataene. Jeg måtte gjøre noen få endringer

underveis i forhold til hvilke personer jeg intervjuet for å kunne gi svar på problemstillingen.

1.6 Avdelingens målsetting og organisatoriske forhold Avdelingen er organisert som en kommunal enhet underlagt kommunens rådmannsetat. For-

mannskapet i kommunen er øverste organ. Styret for Kysten består av 5 politiske represen-

tanter, en arbeidslederrepresentant og en arbeidstakerrepresentant. Forøvrig er det et felles

14

samarbeidsmøte der alle brukere og ansatte kan delta, dette kalles allmannamøtet og avhol-

des 1 g pr. måned.

De har et eget attføringsutvalg som ledes av en sosialsekretær, vedkommende er ansvarlig for

innskriving og utskriving av brukere. Det samarbeides med den etablerte psykiatritjenesten

som er underlagt helse og sosialtjenesten, samt trygdekontor og arbeidskontor. Det har ikke

vært faste møter med helse og sosialetaten utover attføringsutvalgsmøtene. Ellers har det blitt

tatt kontakt fra sak til sak og ved behov. Dette ser ut til å være tilstrekkelig etter at bedriften er

blitt mer innarbeidet og det ikke er så hyppig utskifting av brukere, i følge attføringsmel-

dingen.

Hovedmålet og delmålene for attføringsarbeidet i avdelingen er; i følge ”Attføringsmeldingen

for 1999”, følgende:

- Gi et tilpasset arbeidstilbud med vekt på mestring, trivsel og sosial tilhørighet - Tilrettelegge arbeidstilbud med utgangspunkt i den enkeltes evner og ferdigheter - Integrere dagsenterbrukere i et normalt produksjonsfellesskap - Gi mulighet for vekst og utvikling, både på det faglige og menneskelige plan - Arbeide for å høyne status på arbeidsoppgaver som utføres

Brukerne I 1999 var det 25 brukere tilknyttet avdelingen, 18 var på vernet arbeid og 7 på dagsenteret.

Avdelingen er normert for 20 plasser, men i praksis har de alltid hatt overbelegg. De mener

likevel det er forsvarlig fordi de har mange deltidsstillinger og mange av arbeidstakerne ar-

beider selvstendig. Aldersmessig er hovedgruppen mellom 30-50 år likt fordelt på menn og

kvinner.

Det har i 1999 vært behandlet ca.15 søkere om vernet arbeid. Det ble tatt inn 12 nye ar-

beidstakere. Av nye søkere på vernet arbeid hadde 4 uførepensjon. De oppgav et ønske om å

få utnytte restarbeidsevnen og hadde et behov for sosial tilhørighet. Øvrige 8 søkere har hatt

innvilget medisinsk rehabilitering, yrkesretta attføring eller midlertidig sosiale stønader i en

utredningsfase. I arbeidet med utredning av nye arbeidstakere er målet å utnytte arbeidssøkers

praksis og erfaring, samt å gi mulighet for videre vekst. Det har vært et mål å få tallet på ut-

redningsplasser ned til ca.5. Det har de ikke lyktes med. Tallet har de siste årene vært10-12.

Disse arbeidstakerne krever mer tilrettelegging og tverrfaglig samarbeid, og i attføringsutval-

get er disse beregnet som oppfølgingssaker.

15

Kysten har fått tildelt prosjektmidler for ”Arbeid med bistand” og ”Arbeidsforberedende tre-

ning”. Endel av de ovenfor beskrevne utredningsplasser er sannsynligvis kandidater til dette

prosjektet. Aldersmessig befinner de seg mellom 20-45 år. Det har vært 5 nye søkere på dag-

senterplass. 2 er utskrevet på grunn av alder /helsemessige årsaker.

Attføringsutvalget har skrevet ut 8 arbeidstakere som var i avdelingen på vernet arbeid i løpet

av 1999. Av disse har 1 gått over i ordinært arbeid, 2 har trygd/delvis inntekt, 2 har prøvd

annen attføring. Innsøkende innstanser fordeler seg på ”søkt selv”, arbeidskontor, helse og

sosialtjenesten og sosialkontor. Gruppen ”søkt selv” er personer som allerede er innvilget

uførepensjon.

Ansatte

I den perioden jeg foretok feltstudiet var det ansatt 1 daglig leder, 1 avdelingsleder og 4 ar-

beidsledere. Alle unntatt daglig leder og avdelingsleder går i turnus med dag og kveldsar-

beidsskift samt på lørdager. Avdelingen er stengt på søndager. Arbeidslederne er organisert

etter et virksomhetsområdesystem. De har ansvar for inntil 3 virksomhetsområder hver, f.eks.

kafé, kantine og kolonial. Alle brukerne har sin arbeidsleder. Hver arbeidsleder har ansvaret

for inntil 5 brukere daglig.

I tillegg til ansvaret for brukerne har arbeidslederne ansvar for å gi service til avdelingens

kunder som kommer for å handle. I prinsippet er avdelingen åpen hele dagen fra kl. 0830 til

kl. 1330. Når de fleste brukerne er dratt hjem kl. 1330, har arbeidslederne ansvar sammen

med et fåtall brukere om å holde brukthandelen og kolonialen fortsatt åpen for kunder frem til

kl. 1600 på hverdager, torsdager til kl.1800, samt lørdager til kl. 1500.

Aktiviteter og arbeid

Innenfor avdelingens vegger er det flere ulike virksomhetsområder eller produksjonsspekter

som det også kalles; kafédrift, dagligvarehandel/kolonial, drift av gjenvinningsstasjon, drift av

bruktmarked, ulike treprodukter, reparasjon av møbler, rydding/henting av dødsbo, transport-

oppdrag, oppdrag for fiskeindustrien, malerstue, vaskeri og systue. Utenfor selve bygget er

virksomhetsområdet en søppelsorteringshall. I tillegg er det største virksomhetsområdet inn-

kjøp av dødsbo fra de omkringliggende kommunene. Til dette benyttes 2 biler som eies av

avdelingen. Forøvrig har avdelingen en buss som blir brukt som skyssmiddel for brukerne til

og fra avdelingen. Avdelingens lokaliteter hadde en flate på 600 kvm fordelt på 2 plan, i til-

16

legg til et uteområde med sorteringshall. I praksis kunne det medføre at en ansatt hadde an-

svar for 3 brukere i kolonialen i tillegg til 1 bruker i uteområdet og 1 i kafeen.

Dagsenterets aktivitetstilbud befinner seg på systua og i vaskeriet, og det består i å vaske

klær, stryke, sy og reparere brukte klær som stilles ut i avdelingens brukthandel. Disse aktivi-

tetene er karakterisert som dagsenterplass, men brukerne kan gjerne sitte ved langbordet på

systua og bare strikke, lese avisen eller samtale rundt bordet sammen med de andre som har

dagsenterplass. En bruker på dagsenterplass får bonus i form av kr.6;00/t og man stiller mind-

re krav til arbeidsevne enn en vernet arbeidsplass. Dersom brukerne mestrer arbeidet innenfor

de ulike virksomhetsområdene som ligger utenfor systua og vaskeriet, får de et tilbud om en

vernet arbeidsplass som har en bonus på kr. 15,00/t.

Dersom det var fullt på systua eller vaskeriet hendte det at nye brukere med lav arbeidsevne

fikk dagsenterplass for eksempel i snekkerboden. Brukernes interesser og ønsker er utgangs-

punktet for all aktivitet og arbeid. Det betydde at nye brukere kunne få velge hva de ønsket å

aktivisere seg med. På grunn av at spekteret på arbeidsoppgaver var så stort, gav det mange

valgmuligheter. Brukere som hadde vært i avdelingen innenfor et virksomhetsområde kunne

søke om å få skifte ”jobb” eller plass dersom de ønsket det.

1.7 Oppgavens hensikt Hensikten med undersøkelsen er å få en dypere forståelse for hvordan helsepersonell og bru-

kere opplever samhandlingen med hverandre i en brukerorientert avdeling.

Studien er deskriptiv, og jeg vil drøfte og analysere funnene med bruk av Grounded Theory

som analysemetode. Funnene drøftes opp mot teori og den situasjon funnene er fremkommet

i. Min studie har som siktemål å være et bidrag til kunnskapsutvikling slik at andre kan forstå

hvordan brukere og ansatte opplever sin situasjon innenfor en slik avdeling. Slik kunnskap

kan forbedre helsepersonellets forberedthet i forhold til praksis i en avdeling der driften er

basert på brukermedvirkning. Oppgaven er tenkt å være et bidrag til å øke kunnskapen om

brukermedvirkning.

1.8 Oppgavens avgrensning Studien avgrenses til de ansatte og brukernes individuelle utvalg av opplevelser fremkommet

i intervjuene samt mine funn fra feltarbeidsperioden. Studien fokuserer på samhandlingskon-

teksten. Dette kan føre til overfokusering av enkelte forhold, mens andre kanskje like viktige

17

forhold ikke blir trukket fram. Det er foretatt 8 intervju, 4 med brukere , 4 med ansatte. Dette

fører til et begrenset inntrykk av hele konteksten ved ”Kysten”.

1.9 Oppgavens innhold og oppbygging Oppgaven er fordelt på 6 kapitler. I kapittel 1 og 2 har jeg gjort rede for bakgrunn for valg av

tema. Jeg har vist til aktuell og tidligere forskning som kan belyse tema. Både kvalitativ og

kvantitativ forskning vil synliggjøre hva forskere har vært opptatt av på dette området. I til-

legg har jeg gjort rede for oppgavens teoretiske referanseramme og valg av teoretisk perspek-

tiv. I kapittel 3 har jeg redegjort for undersøkelsens forskningsdesign og metodevalg. Feltar-

beid og grounded theory blir belyst. Grounded theory som analysemetode har vært viktig for

feltarbeidsprosessen og måten jeg har sammenholdt funnene på. Jeg har også kommet med

kritikk av metodevalg. I kapittel 4 har jeg presentert funnene fra undersøkelsen. I kapittel 5

har jeg diskutert funnene fra undersøkelsen i forhold til relevant teori. Valget av teori ble ba-

sert på de funn som kom fram i undersøkelsen. Avslutningsvis har jeg i kapittel 6 pekt på be-

hov for videre forskning

18

2.0: TEORI Jeg har valgt ut teori om samhandling og brukermedvirkning. Det er skrevet mye god littera-

tur om begge begrep, men jeg har valgt ut det jeg syntes var viktigst i forhold til mitt temaom-

råde og problemstilling. Som opplysning kan nevnes at teorikapittelet er skrevet etter at selve

empirien var samlet inn. Teorikapittelet vil i hovedsak gi et innblikk i teori om brukermed-

virkning, bemyndigelse, tidligere forskning om brukermedvirkning, samhandling, behand-

lingsmodeller i psykiatrien, vernet arbeid samt tidligere forskning om samhandling.

2.1 Brukermedvirkning Et av hovedbegrepene i problemstillingen er brukermedvirkning. Brukermedvirkning beskri-

ves først teoretisk ved å ta utgangspunkt i det synonyme begrepet bemyndigelse. Etter dette er

beskrevet teoretisk vil jeg vise til forskning om brukermedvirkning.

Bemyndigelse er det norske ordet for det engelske begrepet empowerment som betyr ӌ gi

noen makt til”. Gibson (1991) forklarer begrepet som ”å gi mulighet til”, ”å gjøre i stand til”,

” å tillate”. Norsk definisjon av bemyndigelse er ” å gi myndighet eller fullmakt til noen”. Å

ha myndighet gir en person makt- og autoritetsfølelse og kan være betydningsfullt for perso-

nens selvbilde.

2.2 Bemyndigelse Stang (1998) drøfter hvorvidt aktørers makt er reell innenfor menneskeskapte systemer og om

brukermedvirkning og makt bidrar til opprettholdelse eller forandring av det samme systemet.

Hun sier om systemnivået;

Ressurssterke mennesker vil i mange tilfeller gjennom sitt nettverk ha kontakter innad i ulike systemer og organisasjoner i samfunnet, noe som også gjør at det lettere når fram med sine henstillinger og krav. Mer ressurssvake har ofte ikke de samme muligheter og kan derfor kanskje sies å være ekstra avhengige av gode, faglige støttespillere for å nå fram med sine saker. Mennesker som er ressurssvake, og som i tillegg har en generalisert forventning om ekstern kontroll, er derfor ekstra utsatt for utvikling eller forsterkning av maktesløshet, blant annet når de utsettes for sykdom som gjør dem avhengige av det offentlige hjelpeapparat, for eksempel helsevesenet.. ( s. 122 ).

Bemyndigelse som maktoverføring kan være en mulig vei for å styrke den enkelte brukers

posisjon. I praksis kan det bety at den hjelpetrengende tar i bruk eller lærer seg å bruke sine

egne ressurser i samhandling med andre. Samhandling er stikkordet her; man kan kanskje

ikke snakke om brukermedvirkning uten at noen samhandler. Ved at ansatte samhandler med

brukerne så blir de bemyndiggjort. Men psykiatriske pasienter kan også bli ofre fordi man i

19

iveren etter å bemyndige, ikke ser at pasienten på et stadium ikke er i stand til å ta inn over

seg og utøve den nye makten. Det kan se ut som at det er et behov for å bygge opp makten

hos brukerne gradvis.

Definisjon av bemyndigelse

Bemyndigelse som abstrakt begrep er ikke knyttet til bestemt tid eller sted, men det innebærer

maktoverføring fra den mektigste i en relasjon til den svakeste i denne relasjonen. Rappaport

(1984) understreket at bemyndigelse også kan skje i kontekster uten ekspertkunnskap, hun

sier;

The idea of empowerment does suggest certain parameters within which we might look for understanding. Under what conditions do we find people reporting a sense of control over their own lives? We need nor limit our questions to particular contents of control. It may include political, economic. interpersonal, psychological, or spiritual control. Empowerment may be the result of programs designed by professionals, but more likely will be found in those circumstances where there is either true collaboration among professionals and the supposed beneficaries, or in settings and under conditions where professionals are not the key actors. ( s. 4).

Rappaport (1984) lanserte bemyndigelsesbegrepet i forhold til forebyggende psykisk helsear-

beid og definerte begrepet generelt og kortfattet; som ”en prosess og den måten som mennes-

ker, organisasjoner og lokalsamfunn oppnår mestring over livet på.”

Gibson (1991) tok utgangspunkt i Rappaport s definisjon og utvidet den til å omfatte 2 defini-

sjoner, hun innfører begrepet kontroll i stedet for mestring og uttrykker det slik; ”Bemyndi-

gelse er en sosial prosess som omfatter oppdagelse, stimulering og forbedring av menneskers

evne til å ivareta sine egne behov, løse sine egne problemer og mobilisere de nødvendige

ressurser for å få opplevelsen av å ha kontroll over sine egne liv” . Definisjonen er interessant

fordi å hjelpe mennesker til å oppdage sine egne evner er vanskelig, og er kanskje ikke noe

man er spesielt flinke til innen helsevesenet fordi man er for opptatt av å behandle.

Gibson (1991) utformet sin neste definisjonen basert på ivaretakelsen av helseperspektivet

hvor: ” bemyndigelse er en prosess hvor en hjelper mennesker til å oppnå kontroll over fakto-

rer som påvirker deres helse”. Denne definisjonen er problematisk for psykiatriske pasienter

og jeg antar at de kan ha vanskeligheter med å ta kontroll over ytre faktorer som påvirker hel-

sen deres fordi de ligger dårligst an på grunn lav inntekt og mangelen på andre velferdsgoder.

I tillegge er de ofte prisgitt egne pårørende og deres syn på hvordan de bør leve. Og pasiente-

20

ne er i perioder fratatt friheten sin i forbindelse med innleggelser i psykiatriske sykehus, fordi

de er blitt syke og har mistet sin kontroll. Når pasientens kognisjon reduseres på grunn av

psykosens inntreden, vil logisk tenkeevne være noe redusert for en periode og pasienten

trenger andre som kan assistere ham, for eksempel helsearbeidere som tar kontrollen for en

periode. Etter en tid kan helsearbeiderne gi pasienten kontrollen tilbake.

Stang (1998) har inkludert faktorene makt og maktesløshetsaspektet inn i sin definisjon av

begrepet bemyndigelse;

Bemyndigelse er en psykososial prosess hvor det skjer en maktoverføring på individ- og / eller systemnivå fra mennesker som har makt og innflytelse til mennesker som opplever å mangle kontroll over sentrale faktorer i sitt liv, slik at de sistnevnte gjennom erkjennelse av egne ressurser og muligheter blir gjort i stand til å få kontroll over de faktorene som de opplever som viktige for dem, og som dermed gir dem muligheten til å mestre sine liv og sine omgivelser. (s. 24). Stang har erfaring fra å arbeide med kritisk syke mennesker i akuttmottak og på intensivavde-

linger og hun benevner dem hun møtte som maktesløse, noe som gjorde at hun ble interessert

i å finne ut hva en kan gjøre for å motvirke maktesløshet. Innen psykisk helsearbeid hvor jeg

har mitt spesialfelt, har jeg sett klare sammenhenger med det Stang hevder om maktesløshet. I

relasjonen mellom helsearbeidere og pasienter i psykiatrien kan helsearbeiderens evne til å

bemyndige pasientene, medføre til at pasientene får kontroll og en bedre innflytelse over sin

egen situasjon, individuelt og i forhold til sine omgivelser. Det betinger at helsearbeidere har

evne til å stole på at pasienten kan klare å ta kontroll, ved å våge å slippe pasienten til.

Stang støtter seg til Gibson (1991) som har gjort en begrepsanalyse av bemyndigelse basert

på sin doktorgradsavhandling om bemyndigelse i ulike fagområder. I Gibsons artikkel ”A

concept analysis of empowerment” redegjør hun for bemyndigelse innenfor sykepleie som

kontekst ;

Empowerment can be conceptualized as a composite of a ) attributes that relate to the client, b ) attributes that relate to the nurse, c ) attributes that belong to both the client and the nurse. (s. 354).

Jeg tror at psykiatriske helsearbeidere uansett utdanningsbakgrunn vil kunne sammenliknes

med Gibsons nurse dersom de har de rette personlige egenskaper og faglige tyngde. I et større

perspektiv er bemyndigelse en prosess der helsearbeidere hjelper folk til å få kontroll over

faktorer som påvirker livet deres.

21

Andre forskere som Fetterman (1996) og Gibson (1991) viser til Rappaport (1984) som var

den første som introduserte begrepet empowerment i 1981, og de knytter begrepet til sosial-

politiske strategier for forebygging av folkehelsen, spesielt den mentale helsen. Begrepet bør

derfor introduseres gjennom utdanningssystemene for alle som arbeider med denne pasient-

gruppen. Fetterman (1996, s. 3) er mest kjent for ”empowerment evaluation” i forhold til blant

annet velferdsreformer fordi han har utviklet egne undervisningsprogram om bemyndigelse.

Hans fokus på empowerment evaluation er en utvetydig verdimarkering for å hjelpe folk til å

hjelpe seg selv. Dette er interessant fordi ved å bruke en form for selvevaluering og reflek-

sjon kan en hjelpe brukeren i å oppnå større kontroll. Dette er svært anvendelig innen relasjo-

nen brukeransatt i det psykiatriske helsearbeidet. Fetterman (1996) støtter seg til Zimmerman

(1995) som har sin teori om psykologisk empowerment;

The term psychological empowerment is used to refer to empowerment at the individual analysis because it is intended to reflect a broader interpretation of the construct than simply intrapersonal characteristics (the term psychology refers to the study of both mind and behaviour). Conversely, the term individual empowerment may be interpreted more narrowly as a construct that includes only what goes on in the mind. (s. 583).

Han beskriver at det er vanskelig å begrepsfeste empowerment og redusere innholdet i det til

universelle sett av operasjonelle regler og definisjoner fordi empowerment vil variere innenfor

ulike kontekster.

Empowerment er vanskelig å definere og forstås lettere ved sitt fravær; maktesløshet, hjel-

pesløshet, håpløshet, ensomhet, offerrolle, paternalisme, tap av kontroll over ens liv og av-

hengighet, som Rappaport (1984), Wallerstein & Bernstein (1988) og Kieffer (1984) gir ut-

trykk for er betegnende for det motsatte av empowerment. Kieffer (1984) har gjort studier av

empowerment slik det transformeres hos individer som er politisk aktive. Aktivitet ser ut til å

være et nøkkelord.

Wallerstein & Bernstein (1988) er kommet fram til at en empowering prosess kan kjenneteg-

nes av ulike stadier. De har vært opptatt av å forebyggelse alkoholisme hos ungdom. Forøvrig

er de inspirert av den brasilianske frihetspedagogen Paolo Freire. Wallerstein & Bernstein har

skissert et program (ASAP) som innehar følelsesmessige, kognitive, adferdsmessige, og sosia-

le komponenter. De er deltakelsessentrerte ved at de lar den unge selv ta ansvar for å være

spørrende i forhold til egne erfaringer, følelser og tanker i forhold til forandringsstrategier

22

(1988, s. 389). Ved at man anvender Freires metode (s. 385) som går ut på å lytte til brukeren,

samtale med ham og å la ham være aktiv, oppnås det endring. Jeg tror at slike program også

er anvendelige innenfor konteksten psykisk helsearbeid.

Selv om begrepet bemyndigelse ikke er klart definert og heller ikke er anvendt konsist, er det

assosiert med begrep som mestringsevne eller måte (coping skills), støtte, støttesystemer

(mutual support), kommunal organisering (community organization), nabodeltakelse

(neighbourhood participation), personalopplæring (personal efficacy), kompetanse (compe-

tence) egenomsorg (self-sufficiency) og selvfølelse (self-esteem) , noe spesielt Gibson

(1991) og Kieffer (1984) uttrykker. De fleste betegnelsene her bør være kjent for helsearbei-

dere som arbeider med å bedre folks psykiske helse.

Historisk sett har selve ideene om begrepet bemyndigelse sitt utgangspunkt 1960 åras sosiale

aksjoneringsideologi og 1970 åras selvhjelpsperspektiv (Stang 1998, s. 18). Aksjoneringside-

ologi har sitt utgangspunkt i Fredsbevegelsen og Black Powerbevegelsen som startet i USA

samt studentopprøret som startet ved Sorbonne-universitetet i Frankrike på 1960-70 tallet.

Studentene protesterte i forhold til hvordan universitetene ble drevet fordi de mente at de ikke

hadde innflytelse over studiene. De protesterte i mot reproduseringen av læringen. Ideologien

bak opprøret på 1960-70 tallet er knyttet til motstand mot positivismens dominans innen vi-

tenskap og samfunnsliv, og man så på statlige og kommunale styringsorganer som autoriteter.

Det skjedde opprør flere plasser på en og samme gang; protesten mot Vietnam-krigen var en

viktig del av dette. Studentopprøret ble en sideutvikling av fredsbevegelsen fordi folk begynte

å stille seg spørsmål om hva som var meningen med livet. Det var dette opprøret mot autorite-

tene som begynte med pasifisme (sangen ”Herr President, jeg skrev et brev du nå må lese”).

Jeg tror at psykiatriske pasienters opprørsvilje mot det psykiatriske systemet ikke har vært så

synlig, fordi de har vært umyndiggjorte og hvis de uttrykte sine meninger kunne det bli sett på

som et utslag av deres psykiske lidelse.

Hensikten med bemyndigelse er å styrke den underlegnes posisjon. Begrepet må utformes

avhengig av den kontekst den settes inn i og det vil utformes forskjellig og blir derved kon-

tekstavhengig. Bemyndigelse i en avdeling som system, i dette tilfelle avdeling ”Kysten” kan

bestå i at man bemyndiger pasienten gjennom å ta utgangspunkt i hans ressurser, og man lar

ham være med på å påvirke beslutninger innad i avdelingen. Bemyndigelse innebærer ikke

23

det samme for alle personer i samme situasjon, fordi bemyndigelse i en situasjon ikke inne-

bærer bemyndigelse for en annen person i en liknende situasjon. Bemyndigelse innebærer

egentlig samhandling med andre, og forutsetter at man har en relasjon til andre.

Gibson (1991) hevder videre at bemyndigelse kan forstås som både prosess og resultat. Pro-

sessen gjenspeiler individer, familier, gruppe, organisasjoner eller lokalsamfunnets anstreng-

else for å mestre sin egen tilværelse. I denne prosessen må individet møte de konflikter som

oppstår hvis vekst og endring skal oppnås. Bemyndigelse kan også bety endring av synet på

tidligere problemer slik at de opphører å være problemer (Stang 1998). Når brukerne i avde-

ling ”Kysten” deltar som arbeidstakere og føler seg mektigere, kan det være en følge av en

deltakerkompetanse de tidligere ikke hadde. Deltakerkompetansen kan gi en opplevelse av

følelsesmessig likevekt, noe som kan virke styrkende på selvbildet.

Bemyndigelse har sitt utgangspunkt i enkeltindividets demokratiske rettigheter. I det ligger at

mennesket har rettigheter men også plikter i forhold til fellesskapet med andre. Demokratiske

rettigheter gir mennesket muligheter for å delta i beslutningsprosesser indirekte eller direkte.

Bemyndigelse innebærer derfor at ansatte ivaretar pasientens autonomi; selvbestemmelsesrett

og medbestemmelsesrett, ved å la de delta i beslutningsprosesser innafor en kontekst.

Deltakelse og brukermedvirkning kan føre til selvrealisering. Men når deltakernes medvirk-

ning i konkrete situasjoner må styrkes ved hjelp av aktører, må helsearbeidere være bevisst

sin egen rolle.

2.3 Tidligere forskning om brukermedvirkning Jeg har valgt å gå bredt ut med hensyn til hva tidligere forskere har funnet ut om begrepet

brukermedvirkning, og jeg vil vise til planprosessmedvirkning for eldre, samt ulike forsk-

ningsresultater fra flere prosjekt om brukermedvirkning og mental helse.

Brukermedvirkning i planprosesser for eldre

Raustøl (1996) viser at intensjonene med medvirkning er mangfoldige og utfolder seg på

mange nivåer. Hans materiale bekrefter at det er hensiktsmessig å se på brukermedvirkning i

ulike historiske sammenhenger. Det er særlig på individ og organisasjonsnivået at emnet er

tematisert, hevder han. Kravet om demokratisering, desentralisering og økt deltakelse er ver-

dier som er uttrykt fra sentralt hold, og som har lagt viktige premisser for ønsket om at det

24

lokalt skulle utvikles brukerorienterte løsninger (s. 37). Hans brukerundersøkelse utført i 1991

av 2 landkommuner og 4 bydeler ble knyttet til et planarbeid om ”Eldreplan” som sentralad-

ministrasjonen tok initiativ til. Man lot helsepersonalet intervjue brukerne som var i alders-

gruppen 80 år og eldre. Ved en slik undersøkelse ønsket man å få svar på de eldres syn på og

ønsker om tjenester. Det var imidlertid en rekke begrensninger i mulighetene for å lære av

brukernes erfaringer fordi hans undersøkelse var knyttet til at helsepersonalet som gav den

daglige hjelpen til brukerne, var de samme som intervjuet dem. På den andre siden kan man si

at gjennomføringen av en brukerundersøkelse kan være en måte å konsultere innbyggerne

på.

Raustøl hevder at medvirkning blir til i skjæringspunktet mellom organisasjon, historie og den

aktuelle situasjon slik de blir fortolket av de ulike aktørene. Og at medvirkning først og fremst

handler om samspillet mellom person, organisasjon og historie. I dette samspillet får med-

virkning liv; ved at de som mottar hjelpen får evaluere den og derved får de en større innfly-

telse på eget liv. Brukermedvirkning i helse- og sosialsektoren slik Raustøl fremstiller det, kan

sees som en strategi for økt demokratisering.

Forskning om brukermedvirkning og mental helse

Sandvin (1994) har tatt utgangspunkt i at et perspektiv på brukermedvirkning som i dag er i

ferd med å vokse fram, hovedsakelig med påvirkning fra engelsktalende land kan knyttes til

begrepet ”consumer choice”. Begrepet bygger på en markedslogikk der brukeren sees på som

forbruker eller som kunde. Innen de nordiske velferdsstatenes tenkning bryter denne markeds-

logikken med likhetsidealet og den kollektive solidaritetside som de skandinaviske velferds-

prosjekter hviler på. I markedslogikken er det kunden som vet best. Men mange brukere vil

mangle erfaringer og oversikt over mulige valgalternativer og hvordan de virker. Noen mang-

ler forutsetninger til å treffe selvstendige valg. Relasjonen mellom hjelpeapparatet og bruker-

ne er ubalansert, spesielt i psykiatrien. Hjelpeapparatet har autoritet, kunnskap og makt. Dette

kan virke umyndiggjørende på brukerne, hevder Sandvin. Jeg tror at denne ubalansen vil være

tilstede, men ved aktivt å styrke brukernes muligheter og forutsetninger for medvirkning, kan

man redusere ubalansen.

Sandvin henviser til prosjektet ” Vekst og Tilpasning” i Lofoten der han har studert rollen

som interesseombud. Interesseombudet var ansatt i poliklinikken, hadde sitt kontor der og

vedkommende var sterkt knyttet til et brukerråd for psykisk helse. Interesseombudets rolle

25

var å være rådgiver og inspirator, samt å koordinere forholdet mellom brukerrådet og den be-

handlende instans, i dette tilfelle psykiatrisk poliklinikk. Sandvin sammenlikner denne rollen

med internasjonale aktiviteter på samme felt som kalles ”social advocacy”. Prinsipielt skal

slike roller ikke ha bindinger til hjelpeapparatet eller organisasjoner som kan medføre inter-

essekonflikter. Interesseombudet definerer sin lojalitet hos brukerne, er deres advokat, og

identifiserer seg med deres oppfatninger, selv om interesseombudet er offentlig ansatt. Målet

for interesseombudet er å få brukerne til å delta i eget liv. Sandvin fant at den nære kontakten

interesseombudet hadde med hjelpeapparatet ikke svekket ombudets legitimitet blant bruker-

ne.

En sterk autorativ representasjon fra det offentlige og lav kontinuitet fra brukersiden kan bli

sett på som en aktivitetsbegrensende faktor. Dette preget brukerrådet ved Lofoten sykehus og

det endte med at brukerrådet endret seg. De fleste offentlige representanter ble trukket tilbake

med unntak av 1, og rådet fungerte da mer kritisk til deler av tjenestetilbudet. Sandvin sier at

dette har skapt motsetningsforhold og konfliktsituasjoner som både reflekterer at situasjonen

er ny for brukerne, og at prosjektets målsettinger er realisert i en grad som mange i behand-

lingsapparatet kan være både enige og uenige om. Denne akseptasjonen av kritikk mot syste-

met synes jeg er interessant, og den gir et nyansert bilde av psykiatriske helsearbeidere.

Fredriksens (1998) artikkel om ”Brukermedvirkning noen praktiske konsekvenser” viser en

analysering av tekster i en brosjyre om brukermedvirkning som ble gitt ut av ”Kvalitetspro-

sjektet” i Sør-Trøndelag. Han kom fram til at teksten i brosjyren illustrerte paradigmeskiftet i

syntaks og grammatikk i behandlingens språk, og sier;

Umiddelbart faller nok dette noe tungt for mange, da vi i mange daglige, faglige vendinger bruker setninger der behandleren fremstår i subjektsform, eller første person, og pasienten omtales i objektsform, ofte i annen eller tredje person. Det vil si at setningsbyggingen består av et overordnet og et underordnet ledd der pasienten er representert i det underordnede leddet. Det er vist liten oppmerksomhet for betydningen av slike taleformer. Bruken av diagnosegrupper som samleform for mange individer er en dagligdags og svært utbredt måte å objektivisere pasienten på. ( s. 160 ). Hans oppdagelse er interessant og viser at dette særegne prosjektet er drevet alene av brukere.

Prosjektet er et utviklingsprosjekt støttet av Sosial og helsedepartementet. Samarbeidspartnere

i prosjektet er Sør-Trøndelag Fylkeskommune, divisjon Psykisk helsevern og sosiale tjenester

Trondheim kommune, Orkdal kommune, Skaun kommune og Mental helse Sør-Trøndelag.

Prosjektet er et samhandlingsprosjekt der metoden i prosjektet er jevnlige dialoggruppeinterv-

26

juer med brukere ved hvert tjenestested som er med i prosjektet. Som hjelpemiddel i disse

møtene brukes en temaguide, som strukturerer opp hvilke temaer som blir viktige å spørre om

i møtet. Temaguiden utvikles som et resultat først og fremst av de temaer som møtedeltakerne

har tatt opp som viktige. Men også de temaer som brukerorganisasjonen Mental helse, og de

temaer som tjenestestedet selv ser som viktige å få informasjon om, er med i temaguiden. In-

formasjonen fra brukermøtene systematiseres sammen til en ”brukermelding” som fungerer

som tilbakemelding fra møtene til tjenestestedet. Møtene gjennomføres med 1 møteleder og 1

referent som selv har bakgrunn i å bruke tjenestene. Prosjektet har utviklet og utvikler prose-

dyrer for hvordan tilbakemelding skal gjøres, på en slik måte at tilbakemeldingen fører til en

positiv dialog mellom brukerens virkelighet og tjenesteyters virkelighet. I denne tilbakemel-

dingen kan både systemkritikk, personkritikk og fagkritikk komme. Å gi kritikk kan være en

utfordring for brukerne, og å motta kritikk kan være en utfordring for tjenesteyteren. Men

målet er å bedre kvaliteten på tjenestetilbudet og fremgangsmåten er deltakelse fra brukernes

side. Departementet har påtatt seg ansvaret for en evaluering av prosjektet, men den forelig-

ger ikke foreløpig.

Thesen (1996) har gjort en evaluering av hvordan kommunene som deltok i ”Samhandlings-

prosjektet” erfarte om begrepet brukermedvirkning. Bakgrunnen var at de opprettede Bruker-

råd der både organisasjonen Mental helse og brukerne av tjenesten satt i styret for avdelingen,

og hun sier at ”Samhandlingsprosjektet i Sogn” er et eksempel på dette. Prosjektet utviklet en

modell for brukermedvirkning der hjelperen forholder seg til et brukerperspektiv i tillegg til

sitt eget faglige perspektiv. Med utgangspunkt i erfaringene fra ”Samhandlingsprosjektet” og i

en medisinsk modell som hun kaller Lewensteins pasientsentrerte metode, ble det skissert

opp en mulig modell for brukermedvirkning. Thesen fant at det ble umulig for brukeren å

medvirke uten forutgående tilrettelegging, mobilisering og styrkingsarbeid.

Fredriksen (1998) beskriver et annet prosjekt i Lofoten kalt for ”Vekst og tilpasning”. Pro-

sjektperioden varte fra 1992-1995 og var en fortsettelse og et resultat av 2 ”forventningskon-

feranser”, en som fant sted i 1990 og en i 1992. Utgangspunktet for prosjektet ”Vekst og til-

pasning” var at relasjonen mellom tjenesteapparatet og brukere, ikke minst i psykiatrien var

preget av ubalanse. Prosjektet startet opp i 1990 og hadde som mål å styrke brukernes kompe-

tanse og evne til ”å ta ansvar for egen helse” og å etablere organer som kan styrke brukerne

som gruppe vis-à-vis hjelpeapparatet. Gjennom de virkemidler som prosjektet tok i bruk,

blant annet 2 ”forventningskonferanser”, kontakttelefon drevet av brukerne selv, brukerråd og

27

interesseombud, fikk ”Vekst og tilpasning” som prosjekt omtale som et radikalt prosjekt som

tok intensjonen om reell innflytelse og myndighet på alvor. Dette prosjektet viser at deltakelse

fra brukere er med på å bevisstgjøre dem som meningsberettigede personer, noe som skaper

vekst hos den enkelte.

Vatne (1998) gjorde et feltarbeid i en psykiatrisk langtidsavdeling og fant at brukermedvirk-

ning i konkret praksis er å fokusere på pasientens styrke, evne og rettigheter. Hun fant ut at

grensesetting i psykiatrien hindrer brukermedvirkning og at realitetsorientering også hindret

brukermedvirkning fordi man skal si hva de andre skal tenke. Hun kom frem til at bruker-

medvirkning muligens var best egnet i avdelinger eller under forhold der det foregår liten be-

handling.

Oppsummering forskning om brukermedvirkning

Forskning om brukermedvirkning viser at mellommenneskelige forhold innen en kontekst

påvirkes av de mål og de partikulære betingelser som en avdeling står overfor både innenfra

og utenfra. Spesielt Lofoten-prosjektet viser at fagfolk initierte prosjektet fordi de hadde

ønske om forandring for brukeren, men de ansatte fagfolkene som var medlem av Brukerrå-

det måtte trekke seg ut i løpet av prosjektperioden fordi brukerne skulle få reell innflytelse

(Fredriksen, 1998).

Samhandlingsprosjektet i Sogn viser at det er umulig for brukeren å medvirke uten forutgå-

ende tilrettelegging, mobilisering og styrkingsarbeid (Thesen 1996). Kvalitetsutviklingspro-

sjektet i Sør-Trøndelag skiller seg klart fra de andre prosjektene i innhold og form. Det er

ingen ansatte helsearbeidere med i selve prosjektet, det drives av medlemmer i organisasjonen

Mental helse. Hvorvidt dette prosjektet har medført brukermedvirkning kommer ikke klart

fram fordi det ikke er evaluert.

Vatne (1998) hevder imidlertid at brukermedvirkning krever både opplæring og et fellesskap

å hente styrke fra. Det er her samhandlingen mellom brukere og ansatte har sitt potensiale. På

bakgrunn av den forskning som er gjort, ser det ut som at samhandling mellom ansatte og

brukere er et nøkkelpunkt, eller sagt på en annen måte: dersom samhandlingen fungerer etter

sin hensikt, kan brukerne få medvirke enda mer. Det ser ut som at det ikke er mulig å med-

virke uten at det foregår en form for samhandling.

28

Siden jeg har to begrep med i min problemstilling; samhandling og brukermedvirkning kunne

jeg kanskje nå konkludert med at det var nok å beskrive brukermedvirkning eller samhandling

teoretisk, men siden psykiatrien som fagområde har en historie basert på behandling velger

jeg likevel å redegjøre for hva jeg mener samhandling innen psykisk helsearbeid kan innehol-

de. Selv om empirien er samlet inn og resultatene tyder på at ”Kysten” er et arbeidsfellesskap,

så har muligens fellesskapet likevel en komponent av behandling.

2.4 Samhandling Begrepets innhold består av to deler sam og handling, jeg forstår det som en betegnelse som

også dekker begrepet samarbeid. Samarbeid er definert i pedagogisk psykologisk ordbok

som; "Felles anstrengelse for å løse en oppgave eller et problem som bare kan løses ved fel-

les handling, det vil si at helheten er avhengig av delene og delene er avhengig av helheten”.

(Heierdal & Tobiassen, 1984).

Det finnes mange teorier om samhandling, derfor har jeg valgt ut flere teoretiske innfallsvink-

ler. Forskning og teori om samhandling er knyttet til ulike praksiser som gir mening til begre-

pets innhold på samme linje som at brukermedvirkning som begrep får ulikt innhold betinget

av den avdeling den praktiseres i. Den praksis jeg selv har erfaring fra vil påvirke mine valg i

forhold til oppsplitting av begrepet samhandling.

Både kommunikasjon, omsorg og deltakelse kan gi innhold til begrepet samhandling i psykia-

trien. I tillegg kan teori om relasjoner, roller, emosjonell intelligens, trygghet, humor, be-

kreftelse og grensesetting knyttes til psykisk helsearbeid.

Samhandling som prosess

Eide (1993) sier om samhandling at ”dersom det ikke er mulig å få i stand samhandling med

pasienten så vil en ikke lykkes i behandlingen, uansett hvor hardt en forsøker” (s. 60). Nøkke-

len til samhandling ligger muligens i motivasjon. Dersom pasienten ikke er tilstrekkelig moti-

vert må første del av samhandlingsfasen være motivasjonsarbeid. Ved at hjelperen er sammen

med pasienten og får inntrykk av pasientens interesser og ressurser, kan hjelperen prøve å få

pasienten til å fortelle, vise eller utføre ting sammen med seg. Dersom pasienten opplever å

mestre ting vil det kunne gi glede og pasienten blir gjerne motivert til å fortsette. Ved at syke-

pleieren aktivt forsterker de positive tingene ved ord og handling, kan dette øke muligheten

for å lykkes. Det er viktig å starte med rimelig avgrensede og oversiktelige oppgaver som i en

29

startfase som inneholder få stimuli og valgmuligheter, dette vil gjøre virkeligheten mer forut-

sigbar.

I følge omsorgsfilosofen Kari Martinsen (1989) kan omsorgsarbeid være ulike virksomheter

som har til oppgave å ta vare på mennesker som ikke kan ta vare på seg selv. Hun mener at

omsorg som kvalitet bør være til stede i forholdet til dem som det skal sørges for. Omsorg er

et grunnbegrep i sykepleien. Omsorg er et moralsk begrep og en grunnleggende verdi for livs-

førsel i relasjoner gjennom det praktiske arbeid. Aristoteles sa at moral er noe mer enn at man

skal diskutere. Moral har med kvalitet i forhold til å gjøre og moral har med hvordan man er

tilstede i relasjonen. Martinsens omsorgsbegrep er universelt og gjør seg gjeldende i alle si-

tuasjoner der en hjelper en annen. Alle kan komme i en posisjon der en er hjelpetrengende og

trenger å bli møtt med tillit. Måten en blir møtt på av det system som skal ta seg av en, er av-

gjørende for om man tilfriskner eller ikke. Jeg mener likevel at den moderne pasient kanskje

nettopp kjennetegnes av at han eller hun har en viss skepsis overfor helsevesenet, og at helse-

arbeideren derfor bør utvise en faglig dyktighet for å oppnå pasientens tillit.

Kommunikasjon

Eide og Eide (1996) skriver om kommunikasjon i relasjoner at kommunikasjon er grunnleg-

gende i sykepleie og andre helsefag, og at kommunikasjons og samtaleferdigheter kan læres

og utvikles. De presenterer 3 modeller eller perspektiver som fokuserer 3 ulike sider ved hel-

sefaglig kommunikasjon, den lineære, den prosessuelle og den profesjonsorienterte modell.

Den lineære beskrives som en modell som overfører et budskap mellom aktører, og hvor fo-

kus er på mål og resultat. Den prosessuelle modellen har fokus på det psykologiske samspillet

mellom aktørene, mens den profesjonsorienterte modellen fokuserer på samhandling i den

profesjonelle relasjonen.

Innen psykiatri vil nok den prosessuelle modellen være mest aktuell, fordi den legger pri-

mært vekt på relasjonen mellom partene. Den vektlegger den gjensidige opplevelsen av hver-

andre og de følelser, holdninger og vurderinger som aktualiseres av situasjonen selv. Kom-

munikasjon regnes som en samhandlingsrelasjon innenfor den profesjonsorienterte modell.

Innen psykiatri er dette aktuelt fordi selve dialogen mellom helsearbeider og bruker blir et

middel til å fremme felles problemforståelse og klargjøre det felles prosjekt; å samhandle om

best mulig resultat.

30

Kommunikasjon kan sees på som en form for samhandling, og et viktig moment i profesjonell

kommunikasjon er tid, fordi fagpersonens tilstedeværelse på det mentale plan i øyeblikket er

sentralt. Samspillet mellom følelser, rasjonalitet og etiske overveielser er essensielt hos helse-

arbeideren hvis man skal lykkes i å få til god kommunikasjon med brukerne.

Deltakelse

Psykiatriske pasienters deltakelse i samhandlingsprosessen har kommet i fokus i forbindelse

med ny lovgivning, spesielt Pasientrettighetsloven, men også de andre 3 nye lovene; Helse-

personelloven, Spesialisthelsetjenesteloven og Psykisk helsevernloven som trådte i kraft

1.1.01. Brukermedvirkning får et annet perspektiv enn før, og helsepersonellet stilles overfor

nye faglige utfordringer som følge av ny lovgivning.

Ordet deltakelse eller participation på engelsk betyr to take part og to share. På norsk betyr

det å delta og å dele i følge ordbok. Deltakelse er et begrep som kobler en parts interesse til en

kollektiv handling som er rettet mot en felles interesse. Deltakelse og samhandling ser ut for

å være synonyme begreper. Å vise delaktighet betyr en kombinasjon av personlig engasje-

ment og et ansvar som er innstilt på, men også avhengig av fellesskapet.

Lafferty (1983) har analysert begrepet deltakelse og skisserer 3 forskjellige syn på deltakel-

sesfunksjonen i det demokratiske normsett; deltakelse som makt og påvirkning,

deltakelse som eksternaliserer dialog og deltakelse som læring og bevisstgjøring Innen psy-

kisk helsevern er det nærliggende å tro at alle syn er aktuelle innenfor en samhandlingsare-

na.. Slik vil aktørenes evne til å uttrykke seg muligens gi makt, men jeg vil tro at helsearbei-

derens evne til å få brukere til å uttrykke seg må være det vesentligste.

2.5 Behandlingsmodeller i psykiatrien Den nylig utgitte boken ”Psykiatri-kunnskap –forståelse-utfordringer” av Engedal og Snoek

(2000) er en vidtfavnende grunnbok som bygger på et utvalg innholdskomponenter som sam-

svarer med de tema som vektlegges innen undervisningen i psykiatri i de respektive utdan-

ninger i Norge i dag. Man lister i kapittel 2. opp følgende behandlingsformer: forebygging og

mestring, psykoterapi, familieterapi, legemiddelbehandling og miljøterapi.

Andre har imidlertid tidligere forklart innholdet i psykiatri som fagområde annerledes. Hum-

melvoll (1980) skisserer forskjeller i synet på lidelse og behandling ved å vise til 5 forståel-

sesmodeller, mens Aadland (1997) knytter ulike modeller til forskjellige vitenskapsteoretiske

31

retninger. Synet på psykisk lidelse som avvik, har skiftet etter hvert som samfunnet har endret

seg. Det er ulike forståelsesmodeller også i dag med hensyn til psykisk lidelse. Den medisins-

ke modell ser på psykisk lidelse som et resultat av indre sykelige prosesser, mens den psyko-

analytiske modell ser på psykisk lidelse som et resultat av psykologisk energi og konflikter.

Den sosiale modell ser på psykisk lidelse som et resultat av ytre samfunnsmessige forhold og

den eksistensielle modell ser på psykisk lidelse som følge av menneskets egen forestillings-

verden/ eksistensielle situasjon. Den læringspsykologiske modell ser på psykisk lidelse som et

resultat av pasientens handlinger (Hummelvoll,1980). Selv om vi har ulike modeller for å

forstå psykisk lidelse, er det den medisinske modell som dominerer innen tradisjonell psykia-

tri i dag. Jeg har valgt å lage et kart basert på Aadlands vitenskapsteoretiske oversikt, og

Hummelvolls teoretiske modeller, for å vise at praktiske relasjoner kan få forskjellig innhold.

Innenfor avdelinger der samhandling og brukermedvirkning er intensjonen, vil jeg tro at den

relasjonelle modellen kan være et utgangspunkt. Avdeling ”Kysten” befinner seg muligens

der.

OVERSIKT OVER TEORETISKE MODELLER INNEN PSYKISK HELSEVERN:

Modeller: Sosial

modell

Eksistens-

iell modell

Adferster-

apeutisk

/læringsteo-

retisk modell

Bio-

medisinsk

modell

Psyko-

analytisk

modell

Relasjons

modell

Synet på

avvik:

Brudd på nor-

mer. Stigmati-

sering, går inn i

en rolle

Fremmed

gjort

Lever

uekte

Avvik

ende ytre

adferd

Sykelig

tilstand

Konflikter i

tidligere

utviklings

stadier

Relativt og

avhengig av

kontekst

Pasient

og terapeut

relasjonen:

Pas. har ansvar

og rettigheter

Terapeuten

foreslår, støtter

og beskytter

Likever

dig

Relasjon

Lærer

Elev

Legen er

ekspert

Pasienten

er objekt

Pasienten

aktiv

Terapeuten

tilbake

trukket

Samspill

Samhandling

Terapeuten en

del av proses-

sen. Pasienten

en.aktør.Terap

euten en

”katalysator”

Behandlings Kartlegger Valg Analyse Utredning Frie assosi Avgrenset

32

prosessen: sosiale roller

Forebygger

Opplyser

Samfunnskritisk

og samfunns

engasjert

Veiled

ning

Innsikt

av adferd

Terapi

Straff og

belønning

Mål viktig

Diagnose

Prognose

asjoner problem

Feedback

viktig

Mellom

menneskelig

prosess

Avgrenset

problem

Vitenskaps

filosofisk

retning:

Kritisk teori Fenomen

ologi

Positivist

isk

Naturviten

skapelig

Positivist

isk

Naturviten-

skapelig

Hermeneutisk

Kritisk teori

Herneutikk

Fenomenologi

Aadland (1997, s. 106) skriver om menneskesynet i helse og sosialfagene at de yrkesetiske

retningslinjer innenfor disse fagene peker i retning av et eksistensielt syn på mennesket som

vesen. Det betyr at man ideelt sett skal møte mennesket som særegent og unikt og på sine

egne premisser. Det ligger ikke noe implisitt menneskesyn i målformuleringen til avdeling ”

Kysten” om hvilket menneskesyn som bør være et utgangspunkt for holdninger og handlinger.

Miljøterapi

Innenfor psykiatrisk behandling på avdelingsplan har miljøterapeuter stått for det behand-

lingsmessige innholdet fra 1960 tallet av. Tidligere ble de kalt for voktere, men den psykiat-

riske videreutdanningen for sykepleiere som ble opprettet på 1960 tallet bidro også til å skape

endringer. Det terapeutiske samfunn fikk gjennomslag i voksenpsykiatrien allerede på slutten

av 1960 og prinsippene fra det terapeutiske samfunn har hatt stor betydning for den generelle

demokratiseringen og menneskeliggjøringen av psykisk helsevern.

Karlsson (1997) drøfter begrepet miljøterapi og dets historiske og ideologiske utvikling ved å

se kritisk på faglig innhold i miljøterapien. Det ideologiske rammeverket for begrepet miljø-

terapeutisk arbeid betyr slik jeg forstår Karlsson at når hjelperne forstår og beskriver et men-

neske med en psykisk lidelse, gjør man dette ut fra en subjektiv sansing og bevissthet.

Beskrivelsen er ingen objektiv sannhet, og den kan bare forstås som foreløpig. Men beskrivel-

sene kan bli selvoppfyllende både som beskrivelser og som hersketeknikker i relasjonen mel-

lom klienten og miljøterapeuten. Vatne (1998) kaller det for forskjellen mellom livsverdenen

hos pasienten og systemverdenen hos psykiatrien. Karlsson er likevel kritisk overfor miljøte-

33

rapi i dag, fordi han mener at miljøterapeutisk virksomhet er redusert til diskusjoner om me-

toder, metodeutvikling og teknikker. Det er en interessant diskusjon fordi helsearbeidere

gjennom sin utdanning fagliggjøres eller profesjonaliseres innen behandling av mennesker.

Men innholdet i utdanningene burde kanskje fokusere mer på salutogene enn psykogenese.

Helsearbeidernes evne til å få pasienter til å ta i bruk sine friske sider er vel så viktig som å ha

inngående kunnskaper om psykiske lidelser.

Disiplinteori

Foucault (1973, 1977) hevder at for å forstå moderne psykiatris tenkemåte er det nødvendig å

skape en kontrast mellom tidlige tiders erfaring av galskapen, med vår moderne og faglige

begrunnede forståelse av den som sinnslidelse. Han beskriver fremveksten av de store inne-

sperringshusene på 1600 tallet i England og senere Frankrike, som arbeidshus for plassering

av de voksende skarer av tiggere og løsgjengere som føydalsamfunnets sammenbrudd bar

med seg. På 1700 tallet fikk legene rollen som vokter i forhold til å hindre at omverdenen ble

besmittet på grunn av de dårlige sanitære forholdene som var inne på interneringshusene. Et-

ter hvert ble asylene bygget opp på 1700 tallet ut fra det panoptiske systemet med inngjerding

og total overvåking og kontroll som fengslene. De gale ble i positivismens navn diagnostisert

som sinnssyke og fikk behandling i hovedsak som straff. Rammen for sunn og god oppførsel

ble definert gjennom det borgelige samfunnet og særlig den borgerlige familiens verdier. Di-

siplinens fremvekst i forbindelse med 1800 tallets fengsler der disiplinens vekt på systema-

tikk, oppdelthet, oversikt og konsekvens var en ny måte å kontrollere kropper på.

På den ene siden har samfunnet en moralsk plikt til å lindre, helbrede og hjelpe mennesker

med psykiske lidelser, på den andre siden går psykiatrien inn og utøver en normaliserende

myndighet som muligens kan sammenliknes med det som foregår i det moderne fengselet,

mener jeg. På grunn av nedbyggingen av de psykiatriske sykehusene, den økende desentrali-

seringen og den nye utbyggingen i kommunene fra 1980 av, har dette endret seg noe. Likevel

vil jeg tro at man må være på vakt for at psykiatriske pasienter ikke må bli ”innsatte i egne

hjem”. Foucaults beskriver kjennetegn ved disiplinerende institusjoner blant annet som disi-

plineringsteknikker, disiplinære karrierer eller avvikskarrierer, at normalitetens dommere er

overalt f.eks. pedagogdommeren, sosialdommeren, legedommeren, lærerdommeren og alle

utbrer normens universelle herredømme som er den normaliserende myndighet..

34

Wifstad (1997) drøfter Foucaults utfordrende analyse av Galskapens historie med å si at det er

å gå vel langt dersom man aksepterer Foucaults innfallsvinkel som ”generally accepted”.

Likevel har Foucaults analyse invitert til en revurdering av sentrale premisser i den tradisjo-

nelle tilnærmingen til psykiatriens historie, fordi han skrev galskapens historie og tok et ne-

denfra perspektiv. Foucaults vinkling blant annet på adferdsmodifikasjon av psykiatriske pa-

sienter er interessant fordi hans disiplinteori gir en kritikk av den disiplinerende og kuende

makt som systemer har overfor denne gruppen.

Case management

Case management er forankret for det meste i artikler av Canter, Washington school of

Psychiatry, USA. Han var en av de første som beskrev case management som en distriktspsy-

kiatrisk metode, særlig i forhold til langtidspasienter (Eide, 1993). Utøveren av case manage-

ment skal være ;

En koordinator og støttende ressursperson som er interessert i alle aspekter av pasientens fysiske, psykiske og sosiale liv. Inkludert psykiatrisk behandling og omsorg, boligforhold, transport, familien og det sosiale nettverk. (s. 82). Det er med andre ord en biopsykososial modell. Klinisk case management er praktisk utøvelse

av psykisk helsevern, og målet er total opprettholdelse av pasientens fysiske, psykiske og so-

siale miljø. De kliniske prinsippene deles inn i kontinuitet, fellesskap, veiledning og struktur,

fleksibilitet og hjelp til problemløsning. Selve prosessen i case management modellen består

av 4 faser; begynnerfasen, miljømessige intervensjoner, pasientsentrerte intervensjoner og

samspill mellom pasient og miljø , med totalt 13 elementer.

I begynnerfasen er engasjement, vurdering og planlegging det viktigste. I forhold til de mil-

jømessige intervensjoner er fortegnelse av sosiale ressurser, konsultasjon med familie og

andre omsorgspersoner, vedlikehold og utvidelse av det sosiale nettverk, samarbeid med leger

og sykehus og det å være talsmann for pasienten det viktigste. I de pasientsentrerte interven-

sjoner er periodisk tilbakevendende psykoterapi, selvstendighetstrening og pasientutdanning

viktigst. I samspillfasen mellom pasient og miljø er kriseintervensjon og fortløpende evalue-

ring av prosessen det viktigste. I følge Stortingsmelding nr. 25 (1996-97) ”Åpenhet og hel-

het” vurderer departementet (s. 93) at det bør bli et tettere tverretatlig samarbeid som inklude-

rer både helse- og sosialtjenesten, arbeidsmarkedsetaten og trygdeetaten, med bruk av an-

svarsgrupper og personlig koordinator (”case management”).

35

For øvrig brukes metoden case management i de psykiatriske sykehus der de kaller dette an-

svarsgruppe (Vatne 1998). Brukermedvirkning er intensjonen både innenfor ansvarsgruppear-

beid i sykehus samt ute i distrikt (Eide , 1993). Intensjonene i case management er at man

bygger på ressurser hos brukeren, noe som kan gi gode muligheter for å kunne utvikle identi-

tet og selvstendighet og å sikre brukeren et tilpasset tilbud som kan bidra til best mulig livs-

kvalitet. Jeg vil likevel tro at denne modellen må avpasses etter pasientens utvikling og krever

at man evaluerer samtlige prosesser hele tiden og at tverrfaglig samarbeid må være en forut-

setning.

2.6 Vernet arbeid I følge Stortingsmelding nr. 25 (1996-97)”Åpenhet og helhet” beskrives vernet arbeid som et

viktig tiltak for pasienter med langvarige psykiske lidelser. Vernet arbeide har vært et tilbud i

en overgangsfase for å trene opp arbeidstakeren og gi en form for arbeidstilvenning, men dette

kan også være et permanent tiltak når vanlig arbeid ikke er realistisk på sikt. Vanlig arbeidsliv

krever stabilitet hos de ansatte, og krav om effektivitet er økende samt lav toleranse for anner-

ledeshet. På s. 92 står det at ”arbeidssøkere med psykiske problemer har alltid fått et tilbud i

arbeidsmarkedsetaten”. Jeg stiller et kritisk spørsmål ved dette utsagnet , fordi jeg som dag-

senterleder selv erfarte hvor vanskelig det var å få et tilbud til brukere jeg hadde et ansvar for

i perioden 1989-1997.

I Stortingsmelding nr. 39 ” Attføring og arbeid for yrkeshemmede”(1991-92) listes det opp

flere ulike tiltak som kan bidra til å integrere yrkeshemmede inn i ordinært arbeid samt inn i

ulike vernede bedrifter, man kaller dette for arbeidslinja. Det vises til erfaringer fra hvordan

”Arbeid med bistand” gav positive resultater i USA. Man har forsøkt flere modeller i Norge,

blant annet ”Arbeid med bistand”, ”Arbeidsforberedende trening” og ”Arbeidssamvirke”.

Mine egne erfaringer med tiltakene er at ”Arbeid med bistand” fungerte best i forhold til psy-

kiatriske pasienter fordi de ble fulgt strekt opp av en fast ledsager.

Hyden (1995, s. 146) skriver om arbeide og psykiatri i Sverige og sier at pasientens sosiale

kompetanse økes ved å kunne fungere i et vernet arbeide eller innenfor tilpassede arbeidsplas-

ser i det ordinære arbeidsliv. Costa & Hyden (1992) fant i sin studie av praksis i et sosialpsy-

kiatrisk senter at arbeidets integrerende og sosiale funksjon skapte en følelse av sosial tilhø-

righet og fellesskap. Anthony et. al (1987) fant at ”supported employment” i USA bidro til at

36

psykiatriske pasienter kunne utføre et produktivt arbeide under forutsetning av at de fikk støt-

te.

2.7 Forskning om samhandling Hummelvolls (1988) undersøkelse blant 23 psykiatriske sykepleiere ved 2 sykehus i Norge

om hvordan de opplevde samarbeidet med psykotiske pasienter, viste konturene av en syke-

pleietradisjon i arbeidet med psykotiske. Sykepleierne er oppatt av det særegne i det å være

psykotisk pasient og hvordan han kan møtes i sin aktuelle situasjon. Behovet for diagnoser er

ikke fremtredende, fordi den hjelpen som skal ytes må individualiseres om den skal nå frem,

sier Hummelvoll.

Hummelvolls (1988) undersøkelse blant sykepleiere i psykiatriske sykehusavdelinger; om

hvilke sider ved arbeidet de opplevde som vanskelig, viste;» slitasje i forholdet til pasiente-

ne», »forskjell mellom personalets og pasientens ambisjonsnivå», » mangel på deltakelse og

respons fra pasienten».

Høyskels (1982) intervjuundersøkelse i en psykiatrisk avdeling i Norge om hvilke egenska-

per pasientene ønsket å finne hos sykepleierne bidro til at hun fant at pasientene ønsket at

sykepleierne skulle være medmenneskelige og vise følelsesmessig støtte. Pasientene ønsket at

sykepleieren måtte være blid, smilende, komme med oppmuntrende ord, ha humor, ha tid,

evne til å lytte, hjertelag og ro, og kunne ta imot betroelser.

Robberstad (1997) har studert endringer i innhold og aktivitetstilbud ved psykiatriske dagsen-

tra i Norge og intervjuet pasienter og pårørende om hvordan de opplevde dagtilbudet i 1995

sammenliknet med 1985.Når det gjelder innhold og tilbud viste det seg at de kommunale dag-

tilbudene får et annet innhold enn det som nå er på de psykiatriske sentra. De kommunale

dagsentrene blir viktige møteplasser for mennesker med psykiske lidelser, og drives tilnærmet

likt; pasientene kan komme innom uten fast avtale og få være med i aktiviteter i lag med

andre, men de kan også få støttesamtaler etter avtale. Hun fant at for en del pasienter var det

mest naturlig å få fotfeste i grupper og aktiviteter i lag med andre pasienter og da er dagsentret

er for dem et godt tilbud. Men de fleste pasientene har som mål å bli integrerte i et naturlig

sosialt nettverk og få arbeidskollegaer, venner og naboer .

37

Dawkins et. al (1985), Trygstad (1986) og Larson (1987) beskriver hvordan ansatte opplever

stress og mestring innen psykiatrien i USA. Dawkins et. al.(1985) studerte hvordan psykiat-

riske sykepleieres yrkesmessige stresskala var med hensyn til hvordan jobbstress så ut i et

psykiatrisk sykehus. Stressorene som var på topp var alle knyttet til organisasjonsmessige

forhold, og stresscoren som skåret høyest var å ikke få informasjon om forandringer før de

dukker opp. Negative pasientkarakteristikker ble ikke sett på som stress.

I NOU 1998: 18 ”Det er bruk for alle” omtales flere nasjonale og internasjonale prosjekt som

handler om handlingskompetanse, empowerment og nettverksbygging. I Århus, Danmark har

man evaluert et prosjekt for arbeidsløse (Vinther Jensen & Lundemark Andersen, 1997) fant

blant annet at samarbeidsrelasjonene mellom brukere og ansatte var det bærende element i

arbeidet.

Oppsummering

Teori om brukermedvirkning virker enhetlig og gir et bilde av helsearbeidere som bør gi makt

til brukeren, styrke ham og gi ham mulighet til selv å gjøre egne valg. Forskning om bruker-

medvirkning gir en fremstilling av at brukerne trenger helsepersonell som veiledere i hvordan

de skal kunne påvirke selv. Helsearbeideres bakgrunn innen ulike profesjoner har ulikt ut-

gangspunkt og det kan virke forvirrende på brukerne. Forskning om samhandling viser at re-

lasjonen mellom ansatt og bruker er sentral for brukerens utvikling. Forskjellen på samhand-

ling og brukermedvirkning som begrep vil variere ut fra hva som er de bærende prosesser

innenfor ulike praksiser. Siden avdelingen jeg forsket i består av 2 enheter; psykiatrisk dag-

senter og vernet arbeid, valgte jeg å beskrive både brukermedvirkning og samhandling teore-

tisk. I etterkant ser jeg at det muligens hadde vært nok med en teoretisk beskrivelse av begre-

pet bemyndigelse fordi det må være en samhandlende relasjon tilstede mellom hjelper og

bruker for at brukeren skal kunne medvirke.

38

3.0: FORSKNINGSDESIGN OG METODE Innledningsvis i metodekapittelet har jeg beskrevet utvalg og forskningsfelt samt hvordan jeg

rent praktisk gikk frem for å få innpass i feltet. Jeg har redegjort for forskningsetiske impli-

kasjoner, har klargjort hva datainnsamlingsfasen bestod av og hva analysemetoden Groun-

ded theory er. Undersøkelsens troverdighet og pålitelighet er drøftet, og kapitlet er avrundet

med metodekritikk.

Problemstillingens fokus er brukermedvirkning og samhandling. Dette indikerte et design og

en forskningsmetode som kunne beskrive interaksjonen mellom brukere og ansatte innenfor

den gitte konteksten. Jeg valgte på grunn av problemstillingen, en kvalitativ tilnærming for å

få tilgang til aktørenes opplevelser, erfaringer og interaksjoner. Metoden som ble benyttet ved

datainnsamlingen var feltforskning og kvalitative forskningsintervju. Kvalitative metoder

handler om å karakterisere. Selve ordet kvalitativ viser til kvalitetene, det vil si egenskapene

eller karaktertrekkene ved fenomener.

Hovedvekten av data fremkom gjennom å gjøre kvalitative intervju med utvalgte personer

innen avdelingen. Jeg valgte Grounded theory som analysemetode fordi problemstillingens

fokus er praktisk handling mellom mennesker, og kan forklares best ved empirinærhet der

man tar induktivt utgangspunkt i den hverdagsvirkelighet og de symbolske handlinger som

skjer innenfor en kontekst. Grounded theory har sine røtter i symbolsk interaksjonisme, en

sosiologisk teori som den amerikanske sosiologen Blumer introduserte i 1938 (Alvesson &

Skõldberg 1994, s. 65). Den kjennetegnes av at forskeren avgjør hvilke symbolske meninger

som ligger bak symbolsk adferd og språk. Fra dette utgangspunktet forsøker forskeren å

konstruere det deltakerne ser på som sin sosiale virkelighet. Jeg har valgt å følge Strauss og

Corbins metodebok (1990) fordi de gir konkrete anvisninger for hvordan man kan utvikle en

empirisk basert teori ved å analysere observasjoner og intervju på en bestemt måte der analy-

seprosessen foregår trinnvis.

Hovedvekten er lagt på sammenlikninger av data fra forskjellige nivå, av dataenheter innad i

hvert nivå og på tvers av intervjuene frem til at man kategoriserer funnene og kommer frem

til storyen, prosessen eller fortellingen om konteksten. Glaser og Strauss (1967, s. 101-116)

kaller den analytiske prosessen for ”the constant comparative method of analysis” som kjen-

netegnes av 4 stadier; “ 1) comparing incidents applicable to each category, 2) integrating

categories and their properties, 3) delimiting the theory, and 4) writing the theory “. Strauss

39

og Corbin kaller den for constant comparing (s. 62-63, 84-91, 132). Metoden betyr at man

utfører 2 analytiske prosedyrer; det første er å gjøre sammenligninger, det andre er å stille

spørsmål og disse 2 prosedyrene gir begrepene i grounded theory presisjon og spesifitet. Ge-

nereringen av den substansielle teorien eller fortellingen om den fortolkede prosessen skjer

etter at det empiriske materialet er fortolket, ved at man sammenlikner både induktivt (fra

materialet) og deduktivt (ved å sammenlikne materialet med den substansielle teori man har

utviklet om konteksten). Man sammenlikner hele tiden; også kalt for komparativ analyse, og

de fortolkede kategoriene og teorien verifiseres gjennom å vise til intervjumaterialet. En sub-

stansiell teori fra et felt kan utvikles til en generell teori over tid ved at man studerer flere lik-

nende felt.

3.1 Utvalg Jeg har utført et feltarbeid over en 2 måneders periode i en avdeling som bestod av et psykia-

trisk dagsenter og en vernet bedrift. Jeg intervjuet informanter fra begge enhetene, for å få

data fra forskjellige miljø og størst mulig variasjon i utsagn. Bemanningssituasjonen varierte

noe ved disse to enhetene. Informantene ble intervjuet med utgangspunkt i funn og hypoteser

jeg gjorde under feltarbeidsperioden. Samtlige informanter; 4 brukere og 4 ansatte gav sam-

tykke til intervjuopptak. Intervjuene ble gjort på et egnet rom i avdelingen, 2 av de ansatte ble

intervjuet i sitt hjem og 1 ansatt ble intervjuet i et annet lokale. Av de intervjuede brukerne,

hadde 1 tilholdssted på psykiatrisk dagsenter, mens de andre 3 var på vernet bedrift. Samtlige

ansatte arbeidet i vernet enhet bortsett fra en som var tilsatt i 50% stilling på psykiatrisk dag-

senter. Utvalget er lite, men funnene kan likevel gi et bilde av en ny type yrkesrolle og en ny

type brukerrolle som vokser frem i avdelinger hvor man vektlegger brukermedvirkning.

De ansatte helsearbeiderne hadde ulik utdanning slik at flerfagligheten kom til uttrykk. Bru-

kerne var ikke underlagt tvungent ettervern (§13 i Lov om Psykisk helsevern). Alle som ble

intervjuet hadde med unntak av 1 bruker, 3-11 års erfaring fra å være i denne avdelingen. Jeg

valgte å intervjue personer som hadde vært i avdelingen en tid, fordi de ville ha opplevd og

erfart flere situasjoner enn nye brukere og ansatte. Man øker informasjonsinnholdet ved å

bruke intervjupersoner som har høyt informasjonsnivå om forholdet man undersøker (Holme

& Solvang 1991, s.104)

40

3.1.1 Enhet psykiatrisk dagsenter

Jeg intervjuet 1 bruker og 1 ansatt på denne enheten. Det var i alt 150% stillingsressurs knyt-

tet til denne enheten. Arbeidstiden for ansatte her var fra kl. 0800-1400. I forbindelse med

avspasering og ved ferieavvikling ble det innleid vikarer; i hovedsak studenter under helse og

sosialfaglig utdanning. Det var daglig ca. 5 brukere i alderen 30-76 år i enheten. Brukerne var

tilstede fra kl. 0830-1330, flere av brukerne møtte opp 2-3 dager pr. uke, noe som betydde at

avdelingen kunne gi et tilbud til flere. 2 brukere hadde revmatiske lidelser og satt i rullestol,

en var psykisk utviklingshemmet. De øvrige hadde ulike psykiske lidelser som schizofreni,

neuroser og rusmisbruksproblematikk. En av brukerne var utbrent i sin tidligere jobb i det

offentlige og var omplassert for å få vurdert sin arbeidsevne og fungerte som assisterende

miljøarbeider i enheten. En annen bruker var tilsatt i 40 % stilling som vaskehjelp i avdeling-

en.

3.1.2 Enhet vernet arbeid Under feltarbeidet fant jeg ut at de problematiske samhandlingsprosessene foregikk i hoved-

sak i enheten vernet arbeid, og jeg valgte derfor å rette fokus på denne enheten. Jeg intervjuet

3 brukere og 4 ansatte i denne enheten. Det var ansatt 1 avdelingsleder (50 % av stillingen var

tilknyttet psykiatrisk dagsenter) og 3 helsearbeidere. Helsearbeidernes stillingskategori kaltes

arbeidsleder. En var utdannet snekker mens de andre hadde 3-årig helse og sosialfaglig ut-

danning. Arbeidstiden var fra kl. 0800-1530, alle unntatt avdelingsleder gikk i turnus, noe

som innebar seinvakter torsdager og dagvakter på lørdager. Ved avspasering, i ferier og ved

fravær hos de ansatte, ble det leid inn vikarer, i hovedsak studenter, snekkere eller butikkut-

dannet personale. Det var daglig ca. 15 brukere i alderen 20 -67 år i avdelingen. De fleste kom

kl. 0830 og dro hjem kl. 1330, men enkelte gikk i samme turnus som arbeidslederne. Noen

kom 2-3 dager pr. uke , men de var i mindretall, de fleste brukerne kom til enheten daglig. 3

var fysisk funksjonshemmet, 1 satt i rullestol (Multippel sclerosis). De øvrige brukerne hadde

rusproblematikk og psykiske lidelser, i hovedsak schizofreni og neuroser. 7 var i en utred-

ningsfase vedrørende arbeidsevne og var i alderen 20-45 år. En av brukerne fungerte som sjå-

før av bussen som brakte brukerne til og fra avdelingen.

3.2 Forskningsfelt Forskningsfeltet ligger i en liten kommune i Norge, og er omtalt som ”Kysten (kap. 1.6).

Brukerne er hjemmehørende i denne kommunen. Avdelingen består av 2 enheter; et psykia-

trisk dagsenter normert for 5 brukere og en vernet bedrift normert for 15 brukere. Hver ansatt

person var tillagt et ansvar for 5 brukere.

41

3.2.1 Innpass i feltet I forkant av feltarbeidet måtte det søkes om innpass i feltet, noe som ble gjort ved å kontakte

daglig leder som fikk informasjon om forskningsprosjektet (vedlegg 1, 2, 3). Daglig leder

orienterte og forespurte avdelingens ansatte og brukere om de ville delta i prosjektet. Samtli-

ge samtykket i at jeg kunne komme til avdelingen, og før jeg gikk i gang, var det anledning å

stille spørsmål om hva min rolle i feltet skulle være. Min tilstedeværelse varte i 8 uker; 2-3

dager pr. uke og det ble opplevd som en ny og noe uvant situasjon for alle parter, men det

fungerte bra. Etter ca. 4 uker valgte jeg ut de respondentene jeg forespurte om å la seg in-

tervjue, og de fikk før selve intervjuet, personlig informasjon og et eget skjema med samtyk-

keerklæring. Det ble avsatt tid til gjennomlesning av informasjonsskriv og samtykkeerklæ-

ring, men alle samtykket i deltakelse og ga uttrykk for interesse for prosjektet.

3.2.2 Forskningsetikk Når prosjektplanen ble godkjent sendte jeg søknad om tillatelser fra Norsk Samfunnsviten-

skapelig Datatjeneste (NSD) og Regional Forskningsetisk Komité (REK). Siden dette er et

studentarbeid fungerte veileder som den registeransvarlige for prosjektet overfor Datatilsy-

net, og som prosjektleder overfor Regional Etisk Komité. Etter at søknadene var vurdert fikk

jeg tillatelse for å gå i gang med forskningsprosjektet.

Fra NSD fikk jeg fritak fra konsesjonsplikten etter § 9 i Personregisterloven fordi det person-

register jeg måtte opprette falt inn under § 2-17 i samme lov. Vilkår for konsesjonsfritaket

var basert på at det er frivillig å delta, at førstegangskontakten opprettes gjennom faglig an-

svarlig person ved den institusjonen respondenten er registrert, at respondentenes skriftlige

samtykke til alle deler av undersøkelsen innhentes, at materialet slettes eller anonymiseres ved

prosjektavslutning, og at prosjektet ikke varer mer enn fem år. Siden pasienter inngikk direk-

te i prosjektet, forespurte jeg den Regionale komiteens leder i helseregion III, som vurderte at

en søknad om etisk vurdering måtte legges frem samt et prosjektnotat (vedlegg nr.3). Søkna-

den ble godkjent og studien ble gjennomført etter Helsinki-deklarasjonens (1989) etiske ret-

ningslinjer. Jeg har prøvd å være observant på egen integritet, viten og erfaring, ærlighet og

rettferdighet og intervjuspørsmålene handlet om forhold innenfor konteksten. Jeg har forsøkt

å ikke påvirke respondentene i ugunstig retning ved å stille for følsomme spørsmål. Helseper-

sonellets og brukernes utsagn ble transkribert ordrett. Analysen og tolkningen har vært gjen-

stand for egne betraktninger; der deler diskuteres opp mot helheten.

42

Jeg har tatt hensyn til at brukernes og de ansattes autonomi ble sikret .Det er spesielt viktig å

beskytte brukerne fordi de er de svakere parter i undersøkelsen. Fra informantenes side var det

tillatt å trekke seg fra undersøkelsen underveis, det gjaldt både helsepersonell og brukere.

Tematikken om samhandling og brukermedvirkning kunne oppleves som sensitiv både av

helsepersonell og brukere; jeg var derfor i beredskap etter at jeg hadde intervjuet informante-

ne. Jeg benyttet meg ikke av min tidligere stilling innen psykiatrien for å få deltakerne med.

Med hensyn til publisering har aktørene fått opplysning om at undersøkelsen vil bli skriftlig

og tilgjengelig i form av en hovedfagsoppgave ved Universitetet i Bergen. Jeg har ivaretatt

samtykke, retten til personvern og anonymitet ved å oppbevare disketter og lydbånd med in-

tervjumateriale på forsvarlig vis og alt materiale makuleres etter at hovedfagsoppgaven er

innlevert.

3.3 Datainnsamlingsfasen Kvale ( 1997 ) sier;

Hvis forskningsemnet dreier seg om mer implicitte meninger og tavse forståelser for eksempel de antagelser en gruppe eller kultur tager for givet, vil deltagerobservation og feltstudier af faktisk adfærd supplered med uformelle interview nok give mer fyldig information. (s. 111).

For å få samlet inn mest mulig data, og for å få et så bredt grunnlag som mulig har jeg benyt-

tet meg av metodetriangulering. Det vil si at jeg har benyttet en kombinasjon av ulike innsam-

lingsmetoder i min undersøkelse. Kartleggingen og analysene i oppgaven bygger på gjen-

nomgang av dokumenter, direkte observasjon av samhandlingsprosessene, uformelle samtaler

i feltet og formelle intervju med utgangspunkt i en intervjuguide. I feltsamtalen får forskeren

svar på spørsmål han ikke har stilt (Fossåskaret et.al 1997, s.23). Gjennom utforming av in-

tervjuguiden fikk jeg en utdyping av tema fra feltarbeidet og derved en dybdeforståelse av

fenomenene.

Datainnsamlingsfasen foregikk over en 2 måneders periode og jeg startet med deltakende

observasjon i avdelingen; ca. 2-3 dager pr.uke. Feltarbeidet var starten på selve studien, mens

intervjuene var hoveddelen av undersøkelsen. Underveis i denne perioden, etter ca. 4 uker,

startet jeg med formelle intervjuer fordi det jeg observerte gjennom deltakelse i praksis

trengte å bli utdypet. Et av siktemålene ved kvalitative undersøkelser er å skape en dypere og

mer fullstendig forståelse for det eller de fenomen man studerer. Dette kan man gjøre ved å

øke informasjonsinnholdet og sikre størst mulig variasjonsbredde i utvalget (Holme & Sol-

vang, 1991, s. 104). Innen feltforskning samler forskeren data som er nødvendig for å fylle ut

43

og mette en kategori. Her må forskeren selv finne ut etter hvert hvilke grupper eller hendelser

som vil gi relevant materiale for kategorien (Kvale 1997).

3.3.1 Feltobservasjoner Deltakende observasjon betyr å gå inn i et felt for å se på hva som skjer der og da, og ved å

delta i aktiviteter som foregår. Jeg observerte samspill der roller, relasjoner og samhandling

mellom personer. Det var de små og enkle hendelsene som var i fokus. Siden jeg kom

»utenfra» fikk jeg det nødvendige spillerom for uvitenhet og utspørring som gav grunnlag for

dypere innsikt.

Hammersley og Atkinson (1996, s. 213) gir noen tips om elementære huskeregler for feltnota-

ter. Det gjelder å være var for hvem som var tilstede, hvor de var når og under hvilke om-

stendigheter. Hvis man holder seg til denne oppdelingen , kan man være rimelig sikker på å få

med seg konteksten: 1. Rom, 2. Aktør, 3. Aktivitet, 4. Objekt, 5. Handling, 6. Hendelse, 7.

Tid, 8. Formål, 9. Følelse. Dette er vilkårlige klassifiseringer av konteksten; og av aktørene i

et miljø og gir en oversikt over kontekstuelle trekk som under analysefasen skal samles sam-

men, kategoriseres, sammenlignes og stilles opp mot hverandre slik at konteksten kan identi-

fiseres.

Jeg anvendte støttelitteratur om feltforskning fordi selve datainnsamlingen i Grounded Theory

ikke er spesifikt beskrevet (Atkinson og Hammersley, 1987; Fossåskaret, 1997; Repstad

1993). Feltmetodikk handler om å utvikle virkelighetsnær forståelse og samle inn data ved å

oppholde seg i et felt som studeres. Feltforskning er imidlertid kritisert fordi forskerrollen lett

blir marginal (Cook & Reichardt, 1979; Repstad, 1993), fordi å oppholde seg i et felt over tid

kan føre til at forskeren ”goes native” og blir en del av feltet. På den andre siden vil en til-

strebing av en såkalt «objektiv» forskerrolle verken være mulig eller hensiktsmessig for en

kvalitativ analyseprosess.

I den innledende fasen av undersøkelsen gjorde jeg avtaler med helsearbeiderne om hvor

lenge jeg skulle observere, og hvordan det skulle foregå. Vi ble enige om at jeg skulle gå litt

til og fra, slik at jeg samlet sett fikk med meg alle aktivitetene som skjedde i løpet av en uke. I

tillegg til observasjoner av alle aktivitetene, tur med bussen, samt observasjoner på

allmøtene, hadde jeg uformelle samtaler med ansatte og brukere. Jeg var også med på å kjøre

ut varer til en ny enhet som ikke var gjenstand for feltarbeidet fordi den startet opp i slutten av

44

min avtalte periode. På slutten av perioden spurte jeg personalet om det var områder eller

opplegg som jeg ikke hadde dekket, og om det var ting de ønsket at jeg skulle se.

Observasjonene ble gjort i tidsrommet 4 april-16 juni 2000, og min tilstedeværelse i avdeling-

en varierte med hensyn til ukedager, men tidspunktet var fast mellom kl. 0800 og 1430. For å

kunne skrive ned feltnotatene var jeg tilstede i miljøet mellom kl. 0800-1130, skrev ca. 30-45

minutter avhengig av hvor mye jeg observerte, for så å gå tilbake til aktivitetene mellom

kl.1230-1400. På slutten av dagen trakk jeg meg tilbake til ”skrivestuen” jeg fikk tildelt da jeg

kom til avdelingen, og noterte ca. ½ t tid før jeg dro hjem. I praksis skjer deltakende observa-

sjon mens man utfører samme sysler som de andre involverte. Derved kan man komme til å

påvirke de andres uttrykk. Den deltakende observasjonen innebærer derfor at man må for-

vandle meg til to personer; en som deltar og en som samtidig er tilskuer. Slik skaffet jeg meg

nyttig informasjon om feltet. Noen ble mine nøkkelinformanter tidlig, det betyr at enkelte gav

meg en større forståelse for hvilke essensielle for hvilke essensielle meninger som lå i feltet

(Kvale 1997, s. 17). Jeg var også observant og forsøkte å ikke komme i et dilemma til den

gruppen jeg undersøkte. Noen følte seg muligens overvåket og endret adferd som følge av

min tilstedeværelse. Det føltes for meg moralsk forkastelig å opptre skjult. Med min lange

erfaring fra tradisjonell psykiatri, tror jeg at det oppstod et godt tillitsforhold både til brukere

og ansatte. Jeg forsøkte å tilegne meg rollen som ”lærling”; slik Wadel (1991, s. 30) omtaler

den rollen forskeren bør ikle seg for lettest å få adgang til feltet. Etter hvert ble jeg godtatt

som gruppemedlem og ble en del av den naturlige adferd i organisasjonen.

3.3.2 Feltnotater Data bestod av feltnotater, uformelle samtaler og formelle intervju, men hovedvekten var de

formelle intervjuene. Feltnotatene noterte jeg i en liten bok og jeg noterte noen ganger åpent i

feltet mens jeg satt i kafeen og observerte. Men jeg ble også klar over at notering hemmet

kommunikasjonen. Muligheten for å kunne notere etter hukommelsen etter at jeg hadde deltatt

i samtaler var tilstede fordi jeg fikk et eget kontor til disposisjon. Innenfor feltarbeid foregår

datainnsamling og analysefase samtidig. »Headnotes» kan da være til hjelp; jeg noterte ned

egne tanker jeg gjorde meg mens jeg observerte. Headnotes eller memos kan hjelpe forskeren

med å gjenoppleve tilstander, steder, følelser og tanker som vi har lagret i hukommelsen, men

som må frigjøres for å bli tilgjengelig for bevisst analyse (Nielsen 1996, s. 117). Notatene er

det eneste vi har som vi kan ”sjekke” de bilder mot som vi har i hukommelsen, noe som kan

45

være til hjelp under analysen. Memoer fra feltarbeidet ble et grunnlag for utformingen av in-

tervjuguiden.

3.3.3 Kvalitative intervju Kvalitative forskningsintervju karakteriseres som en dyptgående og fortrolig samtale der me-

ningen er å trenge inn i personens livsverden. Kvale (1997, s.40) definerer det kvalitative

forskningsintervju som et intervju som har som formål å innhente beskrivelser av den interv-

juedes livsverden, slik at man kan fortolke betydningen av det beskrevne fenomen, og dermed

forstå den intervjuedes livsverden. Det som kjennetegner et intervju er at det er asymmetrisk

og hvor intervjueren tar seg rett til å spørre. Videre gir intervjuet oss muligheten til å gå i

dybden og virkelig forstå sammenhenger med henblikk på å fortolke betydningen av de

beskrevne fenomener (Fog 1994, s. 79; Kvale 1997, s. 117). Det fins to typer kvalitative in-

tervju, det halvstrukturerte intervju eller det ustrukturerte intervju. Jeg valgte en halv struktu-

rerte intervjuguide (vedlegg nr. 4 og 5) som delvis er strukturert, i det man i forveien har for-

beredt en rekke spørsmål som man vil stille. Man er imidlertid ikke bundet til kun å holde seg

til disse spørsmålene, men kan utdype dem eller stille uforberedte spørsmål.

Det første intervjuet ble gjort 16 mai, det siste 16 juni 2000. Før intervjuet tok til informerte

jeg kort om hva jeg kom til å spørre om slik at de var litt forberedt. Intervjuene ble tatt opp på

lydbånd og informantene fikk tilbud om å lese men ingen valgte å gjøre det. Kritisk vurdering

av verdien av den informasjonen man har samlet inn, er i følge Repstad (1993, s. 78) en viktig

del av analysefasen. Kvale (1997, s. 236) hevder at når spørsmålet om gyldighet er definert

som det holdbare og dokumenterte, vil man konsentrere seg om gyldigheten av forskerens

tolkning og intervjupersonenes utsagn. Spørsmålet kan også handle om hvorvidt intervjuper-

sonenes utsagn er pålitelige. Man gjør et bevisst valg av intervjupersoner for å sikre tilstrekke-

lig informasjon. Jeg valgte ut mine respondenter på bakgrunn av mine observasjoner og ufor-

melle samtaler i avdelingen med personer jeg oppfattet som nøkkelinformanter og må selv stå

for mine valg.

3.4 Grounded theory Glaser og Strauss` ”grounded theory” har sine røtter i den symbolske interaksjonismen som

Mead introdusert i USA i begynnelsen på 1900-tallet. Symbolsk interaksjonisme ble så lansert

ved Chicago Universitetet i 1938 av sosiologen Blumer. Det Grounded theory førte med seg

fra den symbolske interaksjonismen var pragmatisme, idiografisk forskning, kvalitativ meto-

de, eksplorasjon, sensitierende begrep, sosial handling, kognitive symboler, empirinærhet og

46

gradvis induksjon fra empirien. Begrepene gir ikke en uttømmende beskrivelse av den sym-

bolske interaksjonismen, men er en kortfattet redegjørelse for tanker som er relevante for

grounded theory (Alvesson & Skõldberg 1994, s. 65).

I følge symbolsk interaksjonisme fortolker man all menneskelig adferd ut fra et interaksjons-

perspektiv eller forhandlingsperspektiv for å forstå menneskelig samhandling. Mennesker

oppfører seg i forhold til andre ut fra meninger de har om tingene og hverandre. Ved å innta

et interaksjonsperspektiv i forståelsen av prosessene i ”Kysten” og fortolke den menneskelige

adferd som finner sted, kan man forklare og synliggjøre viktige sider av samhandlingsproses-

senes virkelighet.

Forskning ut fra interaksjonsperspektivet søker å forstå og forklare menneskenes sosiale pro-

sesser og handlinger i forhold til andre. Grounded theory er en teoridanningsmetode der man

bygger opp en teori basert på data, i dette tilfelle data om menneskelig samhandling i avdeling

”Kysten”. Glaser og Strauss (1967) førte videre ideer fra Blumers symbolske interaksjonisme

og utviklet den kvalitative metoden Grounded theory ved å konkretisere fremgangsmåten,

noe Strauss og Corbin (1990) gjennom sin lærebok om prosedyrer og teknikker videreførte.

Min problemstilling for prosjektet måtte forandres underveis i feltarbeidsperioden som følge

av de empiriske data jeg fant og analyserte, og dette bryter med positivistisk deduktivitet, men

harmonerer med induktivitet og empirinærhet. Grounded theory har teoriutvikling nedenfra

som mål.

Den sosiale handlingen som mikroprosess, funksjon eller struktur står i fokus, og grounded

theory som metode passer derved til min studie av samhandlingsprosser innad i konteksten

”Kysten”. Grounded theory er i følge Strauss og Corbin (1990) en analysemetode som kjenne-

tegnes av en trinnvis prosess bestående av åpen koding, axial koding, selektiv koding, kate-

gorisering, teoretisk sampling, skriving av memos og teori. Grounded theory er beskrevet i

form av et sett analytiske retningslinjer som bidrar til at man som forsker kan utvikle begreper

ut fra data. Dataene skal sorteres slik at de i sin tur til sammen gir et bilde av fenomenet sam-

handling og brukermedvirkning.

Denne metoden innebærer at man står overfor en mengde beskrevet data, og man systematisk

å kode og gruppere og omgruppere dem til man får en så fullstendig kartlegging av hendelsen/

fenomenet som mulig, for å få relasjonene mellom alle delene i data. Kodene skal relateres til

47

kategorier som relateres til hverandre. Ut fra et overordnet begrep; the core category, sorterer

man kategorier og properties i forskjellige dimensjoner. Det som skjer når man bygger opp

kategorier kalles for dimensjonalisering (Corbin & Strauss 1990, s. 123).

3.4.1 Dataanalyse Dataene sorteres ved å kode og gruppere dem slik at de i sin tur til sammen gir et bilde av

fenomenet samhandling. Når man står overfor en mengde beskrevet data, forsøker man sys-

tematisk å gruppere og omgruppere dem til man får en så fullstendig kartlegging av hendel-

sen/fenomenet som mulig. Ut fra et begrep; the core category som er hovedprosessen innen-

for konteksten, sorterer man kategorier og kvaliteter i forskjellige dimensjoner.

I følge Strauss og Corbin (1990) skal dataanalysen foregå parallelt med innsamling av data

som en frem- og tilbakeprosess. Jeg har under feltarbeidet observert, notert ned funn, reflek-

tert og skrevet ned en begynnende analyse. Etter at jeg hadde transskribert og reflektert over

samtlige intervju analyserte jeg disse. Både feltanalysene og intervjuanalysene regnet jeg som

endel av analysen. Underveis i denne prosessen noterte jeg ned tanker jeg hadde om dataene,

dette kalles innenfor Grounded Theory for memos. Prosessen går ut på at man koder materia-

let sitt, fra koder til grupperinger med koder som blir til kategorier til slutt. Fortolkning av

andre menneskers adferd og opplevelse av noe vil alltid innebære en utvelgelse. Det som vel-

ges ut av informantene selv er bevisst eller ubevisst; det som er betydningsfullt i øyeblikket

eller som huskes i øyeblikket ved samtaler. Informantenes utsagn er allerede fortolket av dem

selv, før de blir fortalt intervjueren. Slik vil annen og for noen kanskje like aktuell informa-

sjon, tre i bakgrunnen. Når man koder intervjuene ser man etter data i intervjuene og finner

frem til tema som så blir redusert ved å gruppere temaene.

Analysefasen startet allerede under feltarbeidet og fortsatte ut over i prosjektet. I skrivefasen

sammenholdt jeg informasjon fra feltarbeidet og fra samtalene, og gjorde en fortolkning av

materialet og sammenholdt dette med de observasjonene jeg hadde gjort selv. Sammenlik-

ningen som pågår hele tiden kalles for Constant comparing og går ut på 1) å gjøre sammen-

likninger og 2) å stille spørsmål til materialet sitt. Disse to prosedyrene som er basis for ko-

dingsprosessen, gir Grounded theory dens presisjon og spesifitet.

Analysefasen i grounded theory pågår hele tiden, fra de spede opphold i feltet i starten, gjen-

nom deltakelse og observasjon, i samtaler med brukere og ansatte, ved skriving av memos,

48

gjennom intervju og under transskribering av intervju til sammenlikning av data. Forskeren

undersøker ideer som viser seg ved å samle inn nye data. Dataanalysen består av åpen, aksial

og selektiv koding, kategorisering, teoretisk sampling skriving av memos, og skriving av

teori. Å gjøre en kategorisering skjer underveis. Det er i tråd med grounded theory som ana-

lysemetode, at man velger bort det som ikke belyser det essensielle som trer fram under stu-

dien.

3.4.2 Åpen koding Koding er det første steget i en begynnende analyse, og betyr å navngi dataene eller begreps-

liggjøre dataene sine ved å spørre seg; hva er dette for noe? og hva representerer dette? Å

bryte ned og begrepsliggjøre betyr å ta del i for eksempel en observasjon, en setning i et in-

tervju og gi hver begivenhet en ide, et navn eller noe som står for eller representerer akkurat

dette fenomenet. Jeg kodet de transkriberte intervjuenes data mange ganger, linje for linje, og

intervju for intervju, til sammen 90 sider, ved å følge kodingsprosedyren (Strauss og Corbin

1990, s. 63). Kodenotater er produktet av kodingen; disse er en type memos. Hvert enkelt

intervju ble gjort ferdig før jeg gikk over på neste. Jeg merket utsagn med ulike farger og no-

terte stikkord i margene som kunne navngi det fenomenet de snakket om. Denne analysemå-

ten var grundig og tok lang tid. Corbin og Strauss (1990) sier;

Generating your categories early through line-by-line analysis is important because categories also become the basis of your theoretical sampling. They tell you what to focus on in your next interview or observational site, and give you some idea of where you might go to find instances of the phenomenon to which the category refers.(s. 73). Ved å bryte opp data og tillate seg å identifisere noen kategorier og innholdet i dem, og vur-

dere kategoriens bakgrunn, betyr at man har utført en åpen koding.

3.4.3 Aksial koding Aksial koding er en prosess hvor man gjør en slags gruppering av kodene, slik at man har

noen kategorier under utvikling. Denne prosessen består i et sett prosedyrer hvor data puttes

tilbake og sammen, på nye måter etter at den åpne kodingen er foretatt, for å lage sammen-

henger mellom og innad i kategoriene. Denne åpne og aksiale kodingen skal foregå hele tiden

og parallelt. Man lager sammenhenger mellom en kategori og dens subkategorier. Strauss og

Corbin (1990) sier;

In axial coding our focus is on specifying a category ( phenomenon ) in terms of the conditions that give rise to it; the context ( its specific set of properties ) in which it is embedded; the action/interactional strategies by which it is handled, managed, carried out; and the consequences of those strategies.( s. 97).

49

De kaller denne prosessen for dimensionalizing, noe som betyr å bryte ned en egenskap til

dens dimensjoner. I axial koding blir subkategorier beslektet med sine kategorier under det de

kaller for paradigmemodellen. Man setter subkategoriene sammen til en kategori i et sett av

slektskap ved å betegne eller merke ut kausale årsaker, fenomener, kontekster, aktiviteter,

hendelser, interaksjonsstrategier og konsekvenser. Aksial koding medfører at man stiller

spørsmål til datamaterialet ved å betegne eller merke ut en type sammenheng, eller slektskap

mellom subkategorier. Formålet er å gjøre subkategoriene man danner, om til en ny kategori.

Man beveger seg hele tiden mellom induktiv og deduktiv tenkning; som er et konstant sam-

spill mellom forslag og kontroll. Denne frem og tilbaketenkningen er det som gjør at ens teori

blir grounded. Det spesielle med aksial koding er å fortsette å se etter nye temaer som dukker

opp og tilhører hver enkelt kategori, for å bli klar over hvilke hendelser og situasjoner katego-

rien oppstod i. I stadiet aksial koding har man beredt grunnen for, eller basis for den selektive

kodingen.

3.4.4 Selektiv koding Å integrere sin funn er ikke så forskjellig fra aksial koding, det er bare en mer abstrakt grad av

analysering. Prosessen med selektiv koding innebærer at the core category blir systematisk

beslektet med andre kategorier, man validerer disse slektskapene, og fyller ut med kategorier

som trenger nærmere utdyping og utvikling. Core kategori er det sentrale fenomenet som alle

de andre kategoriene er integrert rundt. Dette nivået i analysen krever flere trinn og er paral-

lelle prosesser, noe Strauss og Corbin (1990) beskriver fremgangsmåten for ;

1. The story line 2. Relating subsidiary categories around the core category by means of the paradigm 3. Relating categories at the dimensional level 4. Validating those relationships against data 5. Filling in categories that may need further refinement and / or development. (s. 117).

Punktene beskriver prosessen og man beveger seg frem og tilbake mellom disse stadiene; i

punkt 1 avgjøres historien om konteksten, punkt 2 beskriver prosessen man bruker for å dan-

ne storyline, punkt 3 er en prosess som må gjennomføres gjennom aksial koding, punkt 4 og

5 beskriver en prosess som skjer hele tiden. For å løfte seg opp på et abstrakt nivå, må man

lage en historielinje om sin studie; som er å begrepsliggjøre en historie om det sentrale feno-

menet i studien. Dette er svært vanskelig fordi man er så nær sine data at alt ser viktig ut.

Teknikken er å sammenlikne og stille spørsmål til sine data om hva som er den sentrale pro-

sessen som forklarer hva som skjer i konteksten. Ved å skrive ned noen få setninger om ho-

50

vedproblemet kan det bidra til at man forklarer den prosessen som skjedde innenfor studiens

kontekst. Når man beveger seg fra beskrivelse til begrepsliggjøring, forteller man sin historie

om studien analytisk, og det sentrale fenomenet eller prosessen alt dreier seg om, må gis et

navn.

3.4.5 Kategorisering Kategorisering skjer gjennom hele analyseprosessen og kjennetegnes av at man bygger opp

sine kategorier ved hjelp av koder. Når man har identifisert kodene eller forskjellighetene i

teksten kan man begynne å systematisk gruppere sine kategorier ved å stille spørsmål og gjøre

sammenlikninger i teksten. I utviklingen av en kategori leter man først etter dens eiendomme-

ligheter, slik at kategorien kan bli dimensjonalisert slik det er beskrevet i kap.3.4.3 I følge

Strauss og Corbin (1990) omtales koding og gruppering av kategorier slik;

They are grouped along the dimensional ranges of their properties in accordance with discovered patterns. This grouping again is done by asking questions and making comparisons.(s.132).

Å sammenlikne dataene med ikke bare den brede begrepsmessige og jevne oversikten, men

med innhold og dimensjoner i hver av de største og ledende kategoriene, får man frem nyan-

sene i materialet sitt. Ved å systematisere og komme frem til solide sammenhenger, bruker

man en kombinasjon av induktiv og deduktiv tenkning, ved at man konstant beveger seg mel-

lom å stille spørsmål, generere hypoteser og gjøre sammenlikninger. Konteksten er på en måte

et arrangement av eiendommene til det generelle fenomenet, og dette kan man få ordnet i va-

rierte kombinasjoner slik at kategoriene kan gis mening.

3.4.6 Skriving av memos Skriving av memos ut fra egne tanker om feltet er en begynnende analyse som kan sees på

som et mellomledd mellom kodingen og selve det analytiske rammeverket. Ideene jeg fikk

under feltarbeidet og senere i forbindelse med transkriberingen av intervjuene, ble skrevet

ned i margen på arkene og i en notisbok jeg alltid hadde for hånden. Memos kan skape ideer

for mer datainnsamling om oppdagelser som bør undersøkes nærmere. Memos er tanker og

refleksjoner om dataene og er nyttig for utviklingen av kategoriene. Det er ikke alltid at man

bruker alle sine memos, men de er på en måte ens hukommelse, og kan minne en på om tidli-

gere opplevelser og tanker man hadde i prosjektets ulike faser. Jeg forsøkte å gjøre dette på

en systematisk måte ved å datere memos jeg fikk både under feltarbeidsperioden og etterpå,

noe som var nyttig å se tilbake på senere i prosessen. I starten har en ofte uutviklede memos,

men de vokser og utvider seg i kompleksitet etter hvert som analysen utvikler seg, og de hjel-

51

per en som forsker til å få en analytisk distanse til materialet, noe som kan bidra til at tenk-

ningen blir mer abstrakt og teorigenererende.

3.4.7 Skriving av teori Teorier om virkeligheten beskriver ikke virkeligheten slik den er, men medfører at man for-

står virkeligheten på en annen måte. Man kan velge å diskutere kun en av mange deler av

kjernevariabelen. Det kan oppleves som problematisk å skrive på et begrepsmessig nivå fordi

man har oppholdt seg lenge i feltet og kjenner det godt, og det kan bidra til at man vil ha mest

mulig med. Ved å få avstand til dataene kan en muligens glemme noen detaljer, men man bør

skrive begrepsmessig og gi beskrivelser sekundært.

I praksis betyr det at man beskriver historien om konteksten ved å gi den et navn, samt be-

tingelser for aktiviteter og interaksjoner, hvilke strategier deltakerne har, hvordan de forandrer

seg (prosess), hvilke konsekvenser fenomenet har og hva det betyr for de som er involvert

(Strauss og Corbin 1990, s. 124). Ved å finne ut og spesifisere forskjellighetene rundt og mel-

lom kategorier så vel som likhetene, er et kritisk punkt, fordi dette på en måte er hjertet i ut-

viklingen av Grounded theory. Når man koder sitt materiale beveger man seg mellom induk-

tiv og deduktiv tenkning som er et konstant samspill mellom forslag og utsjekking. Det er

denne pendlingen frem og tilbake som gjør at man utvikler teori.

Etter at man har skrevet sin abstrakte teori om konteksten, sammenlikner man på nytt med

intervjuutsagnene for å verifisere begrepene man har utviklet. Undersøkelsen starter med ko-

ding for så å bevege seg oppover på det mer abstrakte nivå som kalles kategorisering. Ved å

lage en historie som en guideline, kan den som analyserer begynne å arrangere og rearrangere

kategoriene på en slik måte at kategoriene innenfor paradigmet passer til historien og derved

øker den analytiske versjonen av historien, i motsetning til at kategoriene bare blir et sett av

tema. Når man har beveget seg opp på et teoretisk plan har man klart å utvikl en begrepsmes-

sig teori om prosjektet. Det er svært viktig å identifisere mønstre og gruppere dataene gruppe-

vis, fordi dette gir teorien spesifitet og gjør den begrepsmessig rik, og da er man i stand til å

si : under disse betingelser skjer dette, mens under disse betingelser er dette hva som skjer

(Strauss og Corbin 1990, s. 130). Den utviklede teorien jeg utviklet om samhandlingskonteks-

ten ”Kysten, forklares nærmere i kap. 4.0.

52

3.5 Troverdighet og pålitelighet Feilkilder eller bias er ikke til å unngå, men ved å være klar over dem kan man forsøke å

minske dem. Å være tilstede i avdelingen som et fremmedelement i miljøet, påvirker tilfang-

et av opplysninger. Fordelen var at jeg kjente til hvilke problemområder helsepersonalet ar-

beidet med, men jeg måtte passe på å ikke være forutinntatt. Feltarbeidssituasjonen avdekket

noen samhandlingsmønstre som jeg ut fra situasjonen valgte å fokusere på. Andre forskere

kunne muligens ha funnet noe annet, men dette tas det høyde for innenfor kvalitativ forsk-

ning. Ifølge Atkinson og Hammersley (1996, s. 59) kan det bli nødvendig å forandre på pro-

sjektets skisse underveis, noe jeg på bakgrunn av de empiriske funn måtte gjøre ved å formu-

lere en ny problemstilling. Ut fra empirien og den nye problemstillingen, søkte jeg litteratur

om hovedtemaene samhandling og brukermedvirkning.

Undersøkelsens reliabilitet, validitet samt verifikasjon følger hele den kvalitative intervju-

prosessen. Reliabilitet er knyttet til synliggjøring i en kvalitativ studie. Man kan øke grad av

reliabilitet ved å vise nøyaktighet i hele forskningsprosessen og ved presentasjon av materia-

let. Hellevik (1990, s. 155) sier at reliabilitet refererer seg til nøyaktighet i gjennomføringen

av å belyse en problemstilling. I denne studien har jeg gjort forsøk på å beskrive valg og

fremgangsmåte så konkret som mulig slik at den kan gi grunnlag for andre å følge prosessen.

Sikring av validitet har med sannhet og kunnskap å gjøre. Som novise innen forskningskol-

legiet, har jeg fulgt de metodiske råd og prosedyrer som Strauss og Corbin (1990) har utvik-

let. Det ledet meg frem til en egen utviklet teori som jeg står for alene. Ved å vise til korrekt

transkriberte intervjuutsagn er jeg med på å verifisere det innsamlede empiriske materialet.

3.6 Metodekritikk Siden problemstillingens innhold var å finne ut hvordan samhandlingen innen en kontekst

kunne oppleves av de som befant seg der, valgte jeg å følge Kvales (1997, s. 111) råd om me-

todevalg og valgte feltarbeid med observasjon og deltakende observasjon samt kvalitative

intervju som fremgangsmåte. Utvalget kan kritiseres for å være lite, men samtidig er det re-

presentativt for den spesielle konteksten og innen kvalitativ metode regnes fyldige beskrivel-

ser som en styrke. Kvalitativ metode er best egnet fordi den fokuserer på innholdet i relasjo-

ner og på hvilken betydning den kan ha for personene i relasjonene. Funnene ble analysert

ved hjelp av metoden Grounded theory.

53

Ved å oppholde seg i feltet er der en fare for at man identifiserer seg for mye med deltakerne i

studien, man kan ”go native”. Dette kan hindre en nødvendig objektivitet, noe nettopp feltar-

beidsmetoden er kritisert for, men å være til stede er nettopp det som er vitsen med å studere

mellommenneskelige samhandlingsprosesser. Man studerer hvordan aktørene utveksler ord og

handlinger, og man må oppholde seg der disse prosessene finner sted. Metoden er for øvrig

kritisert blant annet fordi den baseres på regler i forskningsprosessen (Alvesson & Skõldberg,

1994, s.94), samt den pendling som forskeren må gjøre mellom induksjon og deduksjon av

data for å generere teori. Men det er nettopp dette som er metodens styrke, og jeg tror at reg-

lene jeg har fulgt bidrar til at andre kan evaluere min forskning.

Jeg har i fremstillingen av metodekapittelet redegjort for hvilke skritt jeg tok i forskningspro-

sessen, slik at andre kan vurdere studiens reliabilitet. I empirikapittelet ( kap. 4) verifiseres

funnene ved å vise til informantenes utsagn, noe som kan øke studiens valididitet.

54

4.0: PRESENTASJON AV FUNN Først vil jeg informere om at jeg som forsker har en etisk plikt for å ivareta anonymiteten til

den enkelte som har deltatt i denne studien. Å nummerere den enkelte i forbindelse med in-

tervjuutsagn har jeg unnlatt, fordi utvalget er lite, og det kunne medføre at enkelte kjente

igjen, eller kunne koble uttalelsene til nummereringen. Jeg omtaler samtlige respondenter

som han. For å få variasjon i fremstillingen bruker jeg benevnelsen helsearbeider, ansatte og

arbeidsledere synonymt. Brukerne blir kalt arbeidstakerne eller arbeiderne der det passer inn.

Og jeg benevner vernet arbeid, ”Kysten”, avdelingen og bedriften synonymt.

Under feltarbeidet hadde jeg et ønske om å få en forståelse for hva som var virksomt i en av-

deling som legger vekt på brukermedvirkning. Det jeg hadde observert og deltatt i av samtaler

og aktiviteter var utgangspunkt for hvordan jeg utformet intervjuguiden. Jeg begynte å in-

tervjue ansatte og brukere etter å ha oppholdt meg ca. 4 uker i forskningsfeltet. Fokus i inter-

vjuene var hvordan respondentene opplevde samhandlingen i avdelingen.

Etter å ha analysert 8 intervju satt jeg igjen med 7 ulike emner; Annerledes yrkesrolle hos

ansatte, Brukerrollen, Strukturen, Konfliktene, Rolleforvirringen, Delaktigheten, Den spesiel-

le brukermedvirkningen. Ved å gå gjennom materialet på nytt, utføre koding og gjøre essensi-

elle sammenlikninger, fortolket og identifiserte jeg 3 kategorier som de 7 emnene ble grup-

pert inn under. Kategoriene var; Nivålikheten, Rollefornektningen og Deltakelsen. Jeg valgte

å benevne hovedprosessen for Mot likeverd hos brukerne, se tabell 1.

Tabell 1.: Mot likeverd for brukerne 1. Nivålikheten mellom brukere og ansatte

- annerledes yrkesrolle

- brukerrollen

- strukturen

2. Rollefornektningen hos ansatte

- konfliktene

- rolleforvirringen

3. Deltakelsen hos brukerne

- delaktigheten

- den spesielle brukermedvirkningen

55

4.1 Mot likeverd for brukerne Kategori 1 heter Nivålikheten mellom brukere og ansatte, og den beskriver en annerledes

yrkesrolle og brukerrolle, samt strukturen begge grupper arbeidet under. Kategori 2 heter

Rollefornektningen hos ansatte og beskriver rolleforvirring og konflikter som førte til pro-

blemer mellom brukere og ansatte. Kategori 3 heter Deltakelsen hos brukerne og beskriver

brukernes delaktighet, forhold som spesiell brukermedvirkning og endring frem mot en like-

verdig rolle som arbeidstaker. Nivålikheten, rollefornektningen og delaktigheten hos brukerne

griper inn i hverandre og utgjør den prosessen som jeg har kalt for mot likeverd for brukerne.

Nå vil jeg vise til karakteristika, dimensjoner og variasjoner i de 3 kategoriene.

Kategori 1: Nivålikheten mellom brukere og ansatte

Betegnelsen nivålikheten er et uttrykk for at de som var til stede i avdelingen, både brukere og

ansatte arbeidet på likt eller samme nivå. Nivålikheten kom til syne spesielt i butikkdelen der

brukere og ansatte gikk inn i rollen som ekspeditør overfor kunder som kom for å handle i

brukthandelen og i kolonialen. I dagsenterdelen var det mindre nivålikhet fordi de fleste av

brukerne der var i en startfase, og trengte mer hjelp og veiledning av den ansatte. Slik var for-

holdene også i de andre mindre virksomhetsområdene, for eksempel i snekker og malerstuen.

Karakteristikken amatørmessig ansvarlighet er min fortolkning av måten de utførte arbeidet

på i kolonialen Enkelte brukere hadde imidlertid tidligere yrkeserfaring fra butikkdrift. Mye

tydet på at de som arbeidet i brukthandelen hadde mer erfaring fordi brukthandelen hadde

vært drevet i flere år.

Både brukere og ansatte var amatører på feltet kolonialdrift, de hadde få kunnskaper om bu-

tikkyrket, men de tok ansvar og samarbeidet om den daglige driften fordi brukerne trengte

noe meningsfylt å gjøre. Fordi brukerne i perioder hadde et større eller mindre behov for psy-

kososial støtte, ble dette ivaretatt av helsearbeiderne, men også av brukere som hadde vært i

avdelingen en tid..

Avdelingens struktur bar preg av ad-hoc adferd, den var åpen og personavhengig. Det var

ingen ferdige løsninger på hva innholdet i arbeidsdagen skulle være. Den enkelte ble på en

måte tvungent til å ta ansvar. Etablerte og atskilte møtefora for brukere og ansatte fantes ikke,

56

derimot var det et felles møteforum som kaltes Allmannamøtet, der samtlige hadde lik uttale

og stemmerett. Et annet møteforum var Butikkstyret der brukere og ansatte hadde hver sin

representant. Forøvrig var det etablert et Helse/ Miljø og Sikkerhetsansvar der en av bruker-

ne var valgt som Verneombud for samtlige brukere og ansatte. Jeg deltok ikke i de to siste-

nevnte møteforumene, og kommer av den grunn ikke til å beskrive dem nærmere.

Det virket som om ansatte og brukere hadde like funksjoner i det daglige arbeidet, spesielt i

butikkdelen, fordi svært få hadde kunnskaper om kolonialdrift. Det så ut som om både ansatte

og brukere kunne defineres som amatører på samme nivå. Nivålikheten så ut til å ikke være

konstant, men varierte på grunn av brukernes behov for psykososial støtte, men også på grunn

av personalets manglende kompetanse i butikkdrift. Denne vekslende likheten i funksjon som

jeg har kalt for nivålikheten, kan sees på som en avgjørende faktor for å kunne sette bruker-

medvirkning i system.

Kategori 2: Rollefornektningen hos ansatte

Rollefornektningen er et resultat av rolleforvirringen og konfliktene, og jeg skal forklare

nærmere hva jeg legger til grunn for dette. Disse dimensjonene utspant seg mest i forhold til

kolonialdriften, mens i avdelingen for øvrig der nivålikheten varierte mer, virket det som om

de ansatte var mer fortrolig med sine arbeidslederroller.

Med rolleforvirring mener jeg at noen ansatte hadde problemer med å gå inn i den nye og an-

nerledes rollen de fikk tildelt som en følge av opprettelsen av kolonialen et år tilbake i tid.

De ansatte hadde heller ikke egne arbeidsledermøter der de kunne drøfte egen funksjon og

rolle, og de hadde ikke egne samarbeidsmøter med ledelsen. De ansatte måtte akseptere og

”vokse” inn en ny rolle og funksjon som butikkekspeditører, fordi systemet forventet det og

var avhengig av at de fylte den nye rollen på en god måte. Brukere uten kunnskaper om mat-

varer og priser, samt brukere med denne kunnskapen, tok ansvar og delte på å utføre denne

delen av ekspeditørfunksjonen.

Med konfliktene mener jeg at det virket som om at noen ansatte på en måte var uenig med

ledelsen på mange tema, og muligens også hverandre.

Rollefornektningen kom til syne i praksis ved at flere ansatte unngikk, men også nektet å sitte

i kassen for å ekspedere kunder. En fortolkning kan være at likheten i funksjon ble for truende

57

for enkelte ansattes status. En annen fortolkning kunne være at uenigheter med ledelsen,

manglende arbeidsledermøter, og frustrasjoner i det daglige arbeidet over tid i en uklar rolle,

kunne medføre at noen valgte å sykemelde seg.

Roller ble fornektet også fordi der lå uløste konflikter til grunn som omhandlet implemente-

ringen av en omlegging et år i forveien. Av anonymiseringshensyn vil jeg ikke beskrive dette

konkret.

Egne arbeidsledermøter for ansatte var ikke satt i system og det månedlige allmannamøtet var

det siste året blitt ledet av ledelsen. En fortolkning kan være at dette medførte en ytterligere

rolleforvirring, fordi et allmannamøte vanligvis ledes av ansatte med daglig tilhold i en avde-

ling. At allmannamøtene ble ledet av ledelsen ble oppfattet som en form for hierarkisk manø-

ver, og forårsaket at enkelte ansatte ikke møtte opp. I tillegg ble nytilsettelsen av avdelings-

leder oppfattet som endring av den flate strukturen i avdelingen til en hierarkisk struktur.

Denne forventede endringen kom egentlig ikke til syne i praksis. Den nytilsatte avdelingslede-

ren hjalp brukerne med ekspeditørjobben i tillegg til å gi brukerne psykososial støtte ved be-

hov. Det virket som om vedkommende ikke hadde tid til å ta seg av avdelingens totale drifts-

ansvar fordi han heller brukte tiden på brukerne av den grunn at de hadde behov for veiled-

ning av ham i de daglige arbeidsoppgavene.

Disse forskjellige forholdene rokket ved stabiliteten og førte til at noen ansatte opplevde for-

virring i forhold til oppfattelsen av egen rolle og funksjon. Det kulminerte i at enkelte åpent

fornektet sin nye rolle overfor ledelsen, og jeg fikk grunn til å tro at dette kunne være noe av

årsakene til at flere ansatte valgte å sykemelde seg.

Brukerne tok som følge av de ansattes fravær et større ansvar og gikk enda mer inn og gjorde

de nødvendige arbeidsoppgavene.

Kategori 3: Deltakelsen hos brukerne

Deltakelsen betyr at brukerne gikk inn som reelle arbeidstakere ved å være delaktige og ta i

bruk en spesiell form for brukermedvirkning. Deltakelsen er ikke statisk, men en bevegelse

frem mot noe positivt. Øvrige dimensjoner ved denne prosessen var at nivålikheten og

rollefornektningen økte eller eskalerte brukernes betydning som likeverdige parter i et ar-

beidsfellesskap.

58

Årsakene til at brukerne var kommet til avdelingen er sammensatte, men de fleste mottok

uførhetstrygd av den grunn at de ble regnet som arbeidsuføre på grunn av sine problemer og

lidelser.

Å være i et arbeidsfellesskap der det foregår meningsfylte aktiviteter er med på å gi de fleste

mennesker en form for status, noe de fleste mennesker har behov for. Ved at brukerne får en

yrkesmessig status forandres deres rolle fra for eksempel å være psykiatrisk pasient og rus-

misbruker, til å bli arbeidstakere som yter noe for andre.

Noe av det mest grunnleggende hos det voksne menneske er å rettferdiggjøre sin egen eksis-

tens gjennom å yte noe til fellesskapet. Det har vært en tradisjon å måle mennesker ut fra ev-

nen til å yte eller arbeide, og det var intet unntak i dette lokalsamfunnet. Ved kysten er det en

kultur som er knyttet til svært stor grad av kortsiktighet fordi arbeidet er knyttet til fisket som

er uforutsigbart og som har svingninger. Dette fører til at fiskeribedriftene er avhengig av

tilgjengelig arbeidskraft som kan yte noe når det trengs, og i perioder har det ikke vært over-

skudd på ledig arbeidskraft. Å fylle dagene med noe meningsfylt å gjøre er viktig for de fles-

te. Selv om en er syk er det betydningsfylt å fortelle at man har en jobb og dette styrker opp-

fattelsen av egen identitet, selvfølelse og tilhørighet.

At brukerne er delaktige er en måte å forklare mot likeverd for brukerne på. Likeverd betyr

ikke at brukerne skal nå de ansattes arbeidsevne eller arbeidsnivå. Men de ansatte må tilrette-

legge arbeidet på en slik måte at brukerne finner det motiverende å gjøre en innsats. Ved at de

ansatte på en måte tilrettela situasjoner der brukerne måtte yte noe, bidro det i de fleste situa-

sjonene til at brukerne ble delaktige. Måten man henvendte seg på til brukerne var preget av

respekt.

Bedriften hadde lenge forsøkt å finne en nisje i markedet som kunne skape meningsfulle ver-

nede arbeidsplasser, og kolonialbutikken var det et reelt behov for i lokalmiljøet fordi den

gamle kolonialen var nedlagt. Dermed ble brukerne nå svært nyttige for omgivelsene (kunde-

ne). Når brukerne opplever at de er nyttige styrker dette selvfølelsen. Dette kan forklare det

lave fraværet blant brukerne etter at kolonialen ble opprettet.

59

Likeverd hos brukerne er i denne sammenheng knyttet til å ha en type yrke. I forhold til bu-

tikkdriften var de likeverdig med de ansatte, fordi de løste tilsvarende sett samme oppgaver,

noe det var behov for. Det hadde ikke vært mulig uten at de ansatte hadde gitt slipp på sine

yrkesrelaterte praksiser. Men arbeidsledernes kunnskaper om hvordan man skulle gi psykoso-

sial støtte til brukerne, var likevel viktig for brukernes trivsel.

Noen dager klarte ikke enkelte brukere å arbeide og å samhandle, noen dager trengte de en

form for behandling. Dette har med ansattes arbeidslederrolle å gjøre; at man er fleksibel slik

at brukere får dekket sitt psykososiale behov i tillegg til at de trenger å bli veiledet i et vernet

arbeid. Å få dekket sitt psykososiale behov betyr i praksis at brukeren blir sett, bli kjent med

andre, får snakke med og samarbeide med noen. Å bli veiledet betyr i praksis at brukeren blir

opplært under veiledning av en arbeidsleder i en type vernet arbeid slik at vedkommende kan

mestre å utføre arbeidet selv eller sammen med andre. Etter en tid fikk brukerne erfaringer og

kompetanse i forhold til arbeidet og kunne hjelpe andre.

Den spesielle brukermedvirkningen skjedde underveis i prosessen, men kom spesielt godt til

syne når de ansatte ikke var på jobb i butikkdelen. Dermed skjedde ikke brukermedvirkning

men noe mer; brukerne drev både bruktbutikken og kolonialen i de ansattes fravær. De gjorde

så godt de kunne; de prøvde å få tak i varer og det viste seg at de var i stand til å takle prob-

lematiske forhold som varemangel og klager fra kunder. Siden den nye datterkolonialen nett-

opp var opprettet i nabobygda, var det mulig for dem å bytte varer seg imellom for å bidra til

at vareutvalget var godt nok for kundene. Som feltarbeider stilte jeg min egen privatbil til

disposisjon for varebytting i denne akutte fasen, som inntrådte etter at jeg hadde vært ca. 6

uker i avdelingen. På grunn av en transportarbeiderstreik måtte de sørge for at varene ble til-

kjørt av lokalbussen, noe som medførte at de måtte stille enda tidligere på jobb for å ta imot

varene. De tok ansvaret og gjorde jobben. Fordi de hadde behov for noe meningsfylt å kom-

me tilbake til daglig, så måtte butikken eksistere. Det ble en slags gjensidig avhengighet mel-

lom brukerne og butikken.

Begrepet likeverd er knyttet til solidaritet og kan eksemplifiseres her med at brukerne var so-

lidariske med hverandre og med arbeidsplassen, når de ansatte var syke.

Oppsummering av de 3 hovedkategorier

60

Mot likeverd for brukerne er på en måte navet i hjulet som de andre kategoriene dreier seg

om. De ulike kategoriene, deres dimensjoner, variasjoner og karakteristika påvirkes gjensidig.

Mot likeverd for brukerne er et resultat av nivålikheten mellom brukere og ansatte, rollefor-

nektningen hos ansatte og deltakelsen hos brukerne.

Jeg vil i det følgende verifisere den substansielle teorien om mot likeverd for brukerne ved å

knytte materiale fra de 8 intervjuene til kategoriene nivålikheten, rollefornektningen og del-

takelsen hos brukerne.

4.2 Nivålikhetens praktiske dimensjoner Jeg skal begynne å beskrive annerledes yrkesrolle og brukerrollen, og etter at jeg har beskre-

vet de, vil jeg se på hvordan strukturen var. Først vil jeg vise til hva ansatte tok opp av for-

hold som medførte en nivålikhet i forhold til brukerne, ved å beskrive innholdet i en annerle-

des yrkesrolle. Jeg vil vise til utsagn fra 4 ansatte om yrkesrollens innhold, for så å fortolke

betydningen av utsagnene. Jeg går heller ikke inn og beskriver hvilke prosesser som skjedde i

alle de andre virksomhetsområdene i avdelingen, fordi jeg valgte å konsentrerte meg om de

hendelsene som preget den konkrete praksisen i den nye butikkdelen.

4.2.1 Annerledes yrkesrolle De ansatte tok opp følgende forhold som førte til nivålikhet; Lite bakgrunnsopplysninger om

bruker og med utgangspunkt i brukernes ønsker, Medarbeider til alle som er der, Tilretteleg-

ging av arbeid og aktiviteter, Kontakt med brukerne, Likeverdig i forhold til brukerne, Rollen

som bruker og Å være rollemodell.

Jeg intervjuet 4 ansatte i aldersgruppen 30-50 år. De hadde jobbet der over år.

Utsagnet om en annerledes yrkesrolle var en uttalelse en av de ansatte kom med, men jeg vil

la det stå som overskrift for samtlige ansatte. Kravene til butikkdrift og i dette tilfelle salg av

kolonialvarer var ny for alle. De hadde drevet med brukthandel tidligere noe de lyktes godt

med, men kolonialdriften var annerledes. Varene skulle være ferske og riktig priset til enhver

tid, og man måtte forholde seg til vanlige butikkers åpningstider. Man kunne stenge brukthan-

delen og resten av avdelingen tidligere, men det var ikke mulig nå, fordi dette var den eneste

lokalbutikken i bygda.

61

Yrkesrollens endring fra helsearbeider til arbeidsleder og i løpet av det siste året funksjonen

som butikkmedarbeider for enkelte, gav rollen et annet innhold, men det var flere forhold ved

yrkesrollen som var annerledes i forhold til yrkesroller de ansatte var vant til på ordinære av-

delinger. Yrkesrollen ble karakterisert som en overordnet rolle der man hadde et arbeidsle-

deransvar, slik en ansatt beskrev den ;

”Altså en overordnet rolle har man jo og man har jo et ansvar. Jeg føler meg noen ganger som en, jeg vet ikke, katalysator, jeg har alltid følt at jeg har hatt en veldig viktig rolle.” Metaforen katalysator gir inntrykk av at ansatte roer ned og fungerer som det nødvendige ”fil-

ter” når det trengtes.

Noe annet som var annerledes var at de ansatte drev med tilettelegging av arbeid for brukerne

uten at en eventuell diagnose skulle være førende på valg av arbeidsområde. De tok inn bru-

kere med utgangspunkt i brukernes ønsker, og de hadde få bakgrunnsopplysninger om bru-

kerne. En ansatt uttalte;

” Vi har ikke noen sånne målretta individuelle opplegg som i detalj, her hos oss. Vi har mer det at når folk starter så får de en introduksjon i det å gjøre noe, og hvem vier og da har de gjerne vært med i et foropplegg der de ønsker seg noe å være til hos oss, og hva de tenker seg til å gjøre. Det er den prosessen som avgjør hvorvidt de havner innafor de ulike oppleggene hos oss, eller at de begynner på dagsenteret. Og det går mer på hva folk ønsker seg og hva de ser for seg og ikke hva vi tror eller hva vi, at vi kanskje gir veiledning eller. At kanskje alle som kommer til oss, noen vet vi kanskje mye om, om noen vet vi kanskje overhodet ingenting, og da er vi nødt til på en måte å føle oss frem. Vi har nødvendigvis ikke kontakt med noen andre i hjelpeapparatet hvis ikke de er tilmeldt eller, men mange kommer til oss og søker på eget initiativ og andre blir søkt inn via kanskje, via psykiatritjenesten eller sosialkontoret eller. Men vi vet svært lite om de, vi har ikke noen sånn automatisk rett til å få vite så veldig mye om folk. Så det varierer veldig.”

Dette bryter med yrkesrollens funksjon i ordinære psykiatriske avdelinger som gir et behand-

lingstilbud med utgangspunkt i pasientens diagnose, selv om man de senere år har fokusert

mer på pasientenes ressurser. Felles for de ansatte var at de hadde tidligere yrkeserfaring fra

arbeid med mennesker som hadde en eller annen funksjonshemming. Det kan likevel være

problematisk å ikke vite nok om brukere i tilfelle noen har behov for ekstra psykososial støtte.

Men de tok utgangspunkt i brukernes ønsker om arbeid og vurderte brukerne underveis.

De ansatte ledet arbeidet for brukerne, blant annet i bruktsorteringen som tok imot og sorterte

ting fra dødsbo. Dette ble blant annet uttrykt om annerledes yrkesrolle;

62

”Og kanskje det med helsearbeider, ja , jeg trengte ikke nødvendigvis å være det i denne jobben. For nå arbeider jeg som arbeidsleder ved siden av en snekker som er arbeidsleder og en lærer som er arbeidsleder og. Det er jo en kombinasjon av alle, av administrering av innkjøp og salg, og så er det direkte jobbing sammen med brukere store deler av dagen.”

Noen ansatte oppholdt seg på et stort rom der de sammen med brukere vasket og sorterte kop-

per, sølvtøy og annet husgeråd som ble hentet inn fra dødsbo i distriktet. Så kjørte de utstyret

inn på brukthandelen og varene ble priset før salg. De skiftet på å stå ved kassen. Noen ansatte

hadde en spesiell interesse for og god kjennskap til antikviteter og trivdes i jobben selv om de

ikke akkurat fikk brukt sin kompetanse som helsearbeider. Forskjellen på deres og brukernes

oppgaver var at de i tillegg til å utføre samme type arbeid som dem (vasking, sortering, vurde-

ring og salg) forhandlet med utenforstående kunder og bedrifter om kjøp og salg av større

partier brukte ting.

Om denne type jobb ble det uttrykt blant annet dette;

”Jeg har ikke hatt noe med brukthandelen å gjøre, men det ble jo sånn etter hvert når den ble så stor. Og jeg ser jo kanskje at noe av det arbeidet jeg gjorde, det er det bare ikke for andre å overta eller se. Ja, det har jo alt fra prising, ja, sånn høvelig korrekt prising, det er vanskelig det.”

Om arbeidet i kolonialen ble det sagt blant annet dette;

”Nå kan vi bare gå rett på sak med dette butikkstyret. Vi startet med å forberede dette i fjor sånn etter jul da startet vi i forhold til kjeder og utbygging og i forhold til økonomi og i forhold til alt. Vi jobbet steinhardt.”

Det kan synes som at kolonialdriften var svært krevende i forhold til de andre virksomhetsom-

rådene de ansatte hadde ansvar for og som muligens fordret at de ansatte burde hatt mer kom-

petanse på dette området før de startet opp;

”Det var jo i en formening av at det skulle være gode arbeidsoppgaver. Og det er det for så vidt også. Men det er klart at det ligger økonomi i dette. Det skal jo være en bedrift som skal ha føtter å stå på. Og det er vel slik i dag at alle bedrifter som skal drive økonomisk at de skal forandre seg eller ekspandere. Det foregår en prosess hele tiden, så….Jeg var ikke spesielt, det kom veldig plums på meg når vi skulle starte opp med kolonialen.” Noen ansatte hadde problemer med å finne sin rolle som følge av organisasjonsendringene;

”Min egentlige funksjon den vil si at den har jeg ikke helt ..altså jeg er ikke ferdig med å finne ut av den , for jeg begynte X dato og vi har hatt det og det som liksom det som var på agendaen det var å få i gang denne kolonialbutikken og ..på en måte det og så bli kjent med de brukerne.”

63

Den nåværende yrkesrollen ble blant annet omtalt slik;

”Jeg liker en blanding av litt administrative ting og å være litt operativ og gjøre ting, og kontakten med folk. Jeg er også operativ på det praktiske plan og, så jeg både lem per og vasker når det er behov for det.” Ivaretakelsen av yrkesrollen her viste en stor evne til fleksibilitet hos de ansatte som ved siden

av å administrere, også samarbeidet og var gode medarbeidere til brukerne.

Flere hadde erfaring fra arbeid med funksjonshemmede, men yrkesrollen var preget av noe

nytt her som gjaldt relasjonen mellom dem og brukerne;

”Det er blitt til at man lever et liv sammen der man må ta en del ting på sparket og man kan ha noe sånn grunnleggende kanskje, om hvordan du forholder deg til folket, at du må. Jeg er mer en medarbeider nå til alle de som er der. Jeg føler det veldig ofte sånn, selv om jeg føler ansvaret ganske sterkt.” Det virket som den nye butikkdriften bekymret noen ansatte fordi det var nytt og uoversiktlig

spesielt økonomisk, og krevde at ansatte måtte ha hånd om pengene i tillegg til at de skulle

samarbeide med brukerne daglig i kolonialen.

Daglige arbeidsoppgaver kunne være av en slik karakter;

”Å åpner opp, en halv time før brukerne kommer. Og ordner kassen i brukthandelen. Og så forberede dagens gjøremål i forhold til brukere som kommer kl. 0830. Og så skal arbeidsoppgavene fordeles og noen skal ta og ordne til en utstilling og noen skal ut og hente dødsbo og ting skal prises og ordnes til. Og så går det ganske i ett sånn fram til kl. 1400. Da kjører de fleste brukerne hjem. Så tiden etter kl. 1400 blir brukt til å planlegge videre da; innkjøp og dødsbo og oppkjøp og å få det inn i avisen.” Noen hadde tidligere jobbet i psykiatrisk sykehus, og syntes at funksjonen her brøt med det

man forbinder med helsearbeidernes yrkesroller i ordinære avdelingen. Ved å samarbeide med

brukerne fikk de via aktiviteten eller arbeidet de gjorde sammen, en god kontakt med bruker-

ne på et friskere plan enn om rollen hadde vært å samtale om brukerens sykdom og lidelse slik

en vanligvis gjør i ordinære psykiatriske avdelinger.

De var opptatt av hva de gjorde i den konkrete praksisen;

”Vi driver med 2 ting, vi driver primært med å produsere, produsere at vi legger tilrette for at mennesker skal vokse og sekundært for at så skal du produsere noe i tilknytning til det. Og det primære er , målet skal jo være at folk skal vokse her hos oss, at folk skal få en bedre hverdag, det skal jo ikke være nødvendig at vi skal tjene

64

fem millioner kroner i året.” De forsøkte så godt de kunne å finne arbeidsmuligheter for den enkelte bruker basert på bru-

kernes interesser. Det kom frem at de ikke ønsket at inntjeningen skulle være i fokus, men

hensynet til brukernes vokster;

”Det er et mål for oss at folk fungerer innafor våre rammer og å finne muligheter innafor de rammene vi til enhver tid har.” Det ble sagt om kontakten med brukerne at det var ingen forskjell på å ha kontakt med bruke-

re og andre mennesker;

”Gjennom arbeidsdagen har jeg jo veldig god kontakt med dem. Og det synes jeg da på et veldig godt nivå, på et sosialt sett som jeg synes fungerer kjempe bra. Den kontakten er likedan som den har vært med andre arbeidstakere på andre arbeidsplasser. Det har ikke vært noe forskjell på det. De er vanlige arbeidstakere eller folk som hele tiden kan være med å yte i forhold til bedriften da.”

En sa noe om hvorfor man blir likeverdig i denne konteksten;

”Så det er likedan her som det ville vært på en annen arbeidsplass da. Men når alle får brukt sine felt de er veldig god på da, så blir man likeverdig.” De fortalte at brukerne ikke trengte å ha noen over seg og de fokuserte heller ikke på bruker-

nes problemer;

”Jeg har alltid likt det her med at det er rom for improvisasjon. Og det er klart at denne improvisasjonen den kan jo gå vel langt noen ganger. Og det er klart at det no-en ganger er greit å ha valgmuligheten at brukerne kan velge sin måte å gjøre ting på , og ikke alltid ha noen over seg. Noe av det positive ved denne måten å jobbe på, noe av det som gjør susen her hos oss, så er det at problemet ikke blir understreket.”

De var opptatte av at brukerne skulle ha valgmuligheter og at de måtte få lov til å prøve ut

ting på egen hånd gjennom arbeidet;

”Det er et ordtak som sier at arbeid adler mannen. Og det må jeg jo kommentere at det er det som er viktig her hos oss. Og så kommer fellesskapet i tillegg. Og så mener

jeg at arbeidet, at de utfører nyttig arbeid for oss og for andre, og det er det som er viktig. For jeg har latt folk få, jeg har alltid latt folk få veldig mye, de kunne ha gjort ut av jobben sin det de har ønsket på et vis.” Arbeidsfellesskapet der brukere og ansatte jobbet sammen skapte likeverd mellom dem, selv

om de ansatte på en måte fungerte som veiledere overfor brukerne i forhold til utførelsen av

arbeidet.

65

På grunn av redusert stilling fikk noen ansatte en annen rolle;

”Så nå er min rolle som en bruker da. Jeg har tilknytning til noen arbeids- eller bru-kere da, som jobber i lag med meg. Men det blir på et annet nivå på en måte nå, enn når jeg er i ordinær jobb.”

På grunn av dette var brukerne uten hans tilstedeværelse i noen timer daglig, noe som betyd-

de at brukerne med lengst erfaring tok ansvaret for hans oppgaver.

Noen var opptatte av at de fungerte som rollemodell for brukerne;

”Men samtidig som du har integritet, at du ikke flyter, at du blir en sånn amøbe som involverer deg i alt. Men altså , du må ha en sånn bygning som , ja, på et vis. Men du er en rollemodell , hvordan man kan, en måte å være på i lage med folk. Men når du jobber med folk som har psykiske problemer, det krever av deg at du er lydhør.” Her knyttes metaforen amøbe til å flyte sammen med brukerne, noe man mente ble feil når

man skulle jobbe med psykiatriske pasienter. De var opptatt av å gjøre en god jobb og hadde

tro på at ved å vise at de var bestemte, men samtidig lydhør overfor brukerne, så ville de utfø-

re en god jobb. Man knyttet det å være bestemt og lydhør som viktige egenskaper ved en

rollemodell, slik at brukerne ved å være der, ble bedre. Det virket som at de ansatte kunne

karakteriseres som ildsjeler fordi de så positivt på det meste;

”Men det du har sett, det er det jeg mener du har sett, at mange av de som kommer hit, de har problemer med å omgås folk, og klarer det etter hvert. De klarer å gå gjennom butikken uten at de synes det er kjempevanskelig, de klarer å treffe folk, snakke med folk. Og har ikke jeg klart å være meg selv, så hadde jeg hatt store problemer, for jeg har ennå ikke vært oppe i noe her som har fortonet seg som uløselig.” Ved at brukerne fulgte i arbeidslederens spor, så klarte de etter hvert å beherske sin angst for

eksempel ukjente mennesker som kom innom som kunder. Sammenlikner man dette med tra-

disjonell psykiatri og behandling av sosial angst, vil dette i overført betydning bety at man

utsetter pasienter for konfronterende behandling ved at pasientene møter situasjoner de er

engstelig for på en direkte måte, for derved å oppnå at pasienter mestrer situasjoner de før var

engstelige for. Her kalte de det ikke for behandling , men gjennom ekspedering av kunder

skjedde det en tilvenning til nye sosiale situasjoner som hadde vært skremmende forut. Svært

mange psykiatriske pasienter sliter med akkurat dette, men ved å fokusere på kundens behov

fikk de en større avstand til selvfokusering på pust og hjertebank. Det ble på en måte skjøvet i

bakgrunnen i det daglige arbeidet med fokus på andre.

66

Oppsummering

Det kan tolkes som at de ansatte hjelperne mister sin faglige status gjennom å være i en slik

avdeling. Å være medarbeider til alle som er der, kan hindre den ansatte i å utvikle seg faglig

fordi det blir for lite rom til å diskutere sammen med andre ansatte. De står derfor i fare for å

miste det faglige språket fordi de ikke har egne møtearenaer for seg selv. Men interaksjonen

med brukerne bidrar muligens til at de ansatte utvikler sin mellommenneskelige samarbeids-

kompetanse mer enn det faglige språket. Her fungerer de ansatte som arbeidsledere fordi de

tilrettelegger forskjellige type arbeid slik at brukerne kan delta. De ansatte kan gi omsorg og

kan noe om å lære opp folk, men her er brukerne i ferd med å gjøre seg uavhengig av dem.

De ansatte avlæres på en måte hjelperrollen og sidestilles med brukerne som arbeidstakere i

butikkdelen fordi begge grupper er amatører på feltet butikkdrift. Brukerne i brukthandelen

driver denne etter kl. 12 daglig, og de samarbeider med de ansatte i kolonialen. I dagsenteret

og i de andre virksomhetsområdene er forholdet mellom ansatte og brukere preget av større

forskjell i arbeidsmessig kompetanse fordi brukerne der trenger mer støtte og hjelp. Det kan

synes som om den amatørmessige ansvarligheten eller det jeg velger å kalle amatørismen i

butikkdelen, er en forutsetning for likeverd blant brukere og ansatte.

De ansatte helsearbeiderne har erfaring fra den kommunale helse og sosialtjenesten der bruke-

re oftest er passive mottakere av pleie og omsorg. Det nye her er at brukere gjennom egenak-

tivitet skal være med på å forbedre sin egen situasjon. Helsearbeiderne her har en todelt rolle;

på den ene siden har de funksjonen ”støtte og hjelpe” som er en del av den tradisjonelle helse-

arbeiderrollen. De skal samhandle med brukerne for å oppnå resultater som skal rettferdiggjø-

re organisasjonens eksistens. På den andre siden skal de være arbeidsledere som skal legge til

rette for produksjon av varer og tjenester som omgivelsene kan ha nytte av.

Den annerledes yrkesrollen de ansatte beskriver er en av betingelsene for prosessen jeg kaller

mot likeverd for brukerne. Det virker som at en tradisjonell helsearbeiderrolle og dens funk-

sjon, vil kunne komme i konflikt med den nivålikheten som ligger i rollen de har her. Utsag-

net om at de ansatte var medarbeider til alle som var i avdelingen, kan tyde på større likhet i

funksjon enn det man vanligvis forbinder med psykiatrisk behandling. At denne avdelingen

har fokus på arbeidsevnen til brukerne, gjorde at brukerne, slik en uttrykte det, fikk jobbe på

de feltene der de var gode, noe han mente førte til likeverdighet mellom ansatte og brukere.

67

Det de gjør, er å arbeide sammen med brukerne på en likeverdig måte i den daglige virksom-

heten der handel og tjenesteyting i forhold til kunder er det vesentligste. Denne likheten i

funksjon er med på å drive prosessen mot likeverd for brukerne fremover.

4.2.2 Brukerrollen Jeg intervjuet 3 brukere som var på vernet enhet og 1 på dagsenteret. Brukerne var i alders-

gruppen 20-70 år. Følgende forhold ble tatt opp av brukerne og kan være beskrivende for

rollen deres i denne avdelingen; Arbeidstakerrolle, Verdsetting av andre brukere, Er med på å

skape trivsel, Finne ut ting på egen hånd, Fikk livet tilbake, Å bli tatt høytidelig, Gjensidighet,

Å medvirke er å være med å vurdere, Er sin egen herre.

Flere brukere opplevde at han var mer en arbeidstaker enn en bruker, og forklarte rollen sin på

denne måten;

”Jeg må si det hvis man tenker normalt, så er det ikke dårligere å være her enn så mange andre plasser. Ikke for mitt tilfelle heller. Det tror jeg ikke er for noen, for jeg tror det er mange som har sett forskjellige sykdomsbilder av folk og det må man ta hensyn til. Så det er ikke noen dårligere plass her enn noen andre plasser, selv om lønningene for dem, og timebetalingen er der.” Brukeren var fornøyd med å være i vernet bedrift, men sammenliknet avdelingen med andre

arbeidsplasser, som har høyere avlønning til sine ansatte.

Her tar man opp at det var viktig at omsorgsevnen både hos ansatte og brukere kom til syne i

arbeidshverdagen. Avdelingen hadde i løpet av de siste årene tatt inn brukere med fysiske

lidelser noe som ble omtalt slik;

”Jeg synes det er veldig flott at de ansatte er blitt mer observante på en del av de handikappede som er mer, altså rullestolbrukere og så den veien, at de er gått mer inn og tatt seg av dem, og latt dem få en følelse av at de er for dem og. At de gjør en jobb de og, uansett om de sitter i en rullestol eller, så gjør de en god jobb på sine felt. Og den følelsen synes jeg vi har fått ekstra godt frem på denne bedriften.” Brukeren viser at han har evnen til å bry seg om andre mennesker og det virker som at man

var opptatt av at arbeidet brukerne gjorde, skulle verdsettes likt.

Flere brukere likte å få være til for andre;

”Det er givende for at man treffer på en del forskjellige typer mennesker med forskjellige typer, ja, psykiske problemer, kan du si. Så det er fantastisk, det gir noe. Spesielt når du selv kan være med å skape trivsel oppi det hele. Og få frem og du ser at menneskene begynner å bli gladere og flirer.”

68

Brukerne opplevde at de kunne være med på å gjøre andre brukere glade, og det gav tilfreds-

stillelse for dem. Brukerne fikk oppleve at de også kunne bidra med noe positivt i dettemil-

jøet, og dette ble også betraktet som en del av jobben.

Brukerne var opptatt av og stolt over jobben de gjorde, også de som fungerte som butikkan-

satte i kolonialen. De syntes det var positivt å få ansvar på jobben, og trivdes i sin butikkuni-

form. Om kontakten med de ansatte, og ansvar for å selv finne ut av ting, omtaltes slik;

”Vi har nå alltids noe å prate om og jeg får jo litt ut av de, og så prøver jeg å finne ut ting på egen hånd.” Det kan bety at å gjøre noe sammen med andre bidrar til at man har noe konkret å kommuni-

sere om. I tillegg fikk brukerne frihet og ansvar til å prøve seg litt ut på egen hånd, noe som

kanskje bidrar til at brukerne tar i bruk egne ressurser og erfaringer.

Brukerne var motivert for jobben de gjorde, og tok selv ansvar for å finne fram i varehyllene,

noe som kan øke selvfølelsen. Siden jeg ble oppfattet som ”en av dem” fordi jeg deltok i ar-

beidet under feltarbeidet, passet de på at også jeg, når jeg handlet hos dem, skulle få 5% av-

slag på kassa lappen slik alle de andre som jobbet der fikk. Noen brukerne hadde vært ar-

beidsufør i mange år fra ungdomsskolen av, og til de begynte her. De var svært pliktoppfyl-

lende, hjalp kundene og utførte jobben så godt de kunne.

Brukerne virket svært takknemlig over at de hadde et arbeidsfellesskap å gå til, og dette sier

blant annet litt om bakgrunnen for at noen begynte der;

”Legen sa at jeg hadde en sånn angstnevrose, det var svært vanskelig, ja, man måtte arbeide så med seg selv. Men det var ikke bare..., det er altså helt sikkert. Det er jo godt å si det, men man, jaja, man klarer det jo på en måte, men det kommer jo ikke i fra deg. Du må jo leve med det. Ja, det har jo jeg måttet lære meg å gjøre. Men jeg har, ja, jeg må jo si at etter at, ja, da jeg kom hit, jeg var jo ikke så rar da jeg begynte her, ikke kunne jeg noe. Ja, jeg kunne jo mye, men jeg syntes jeg kunne jo ingenting. Jeg var så dum at jeg kunne ikke noe, men det er klart at de tok seg jo av meg, jeg ble veldig godt mottatt og jeg syntes at jeg fikk en god slags støtte her. Det må jeg si at

jeg mange ganger takket dem for, det har jeg gjort og for hver som har sluttet, enten de som jeg nå har vært glad i eller, og sånn der. De har jeg alltid gitt blomster. For jeg må si jeg har mye å takke for, ja, for jeg synes jeg har mye å takke for, for å få

komme tilbake til livet, om jeg må si det sånn.” Noen av brukerne var blitt psykisk syk i voksen alder etter å ha vært i et arbeidsfellesskap

tidligere. Å ha en jobb betydde mye for dem. Her ble det belyst hvordan det er å ha psykiske

problemer samt hvilken måte man bør bli møtt på av ansatte, og om hva som kan bidra til at

69

brukere kan bli bedre. Brukerne følte at de ble forstått av de andre brukerne som selv hadde

gjennomgått en sykehistorie. De nye fikk derved førstehånds kjennskap til hvordan man kan

bli bedre.

Det virket som om brukerne trivdes svært godt i avdelingen, noen sa;

"For jeg blir så satt ut av spill på grunn av depresjonene, jeg fungerer altså ikke i det hel tatt, verken hjemme eller borte , og så isolerer man seg og så ja,..nei. Nei, du kan tro at jeg er så glad for at jeg har dette her å gå til, og føle at jeg er verdt noe, og føler at jeg har en venneflokk rundt meg som bryr seg om meg. For her er et veldig godt miljø her. Man kan jo være seg fullt ut, og gjeve arbeidsledere og." Brukerne viste at de brydde seg om hverandre, noe som medførte at selv om de følte seg syke

så kom de på jobb, fordi de opplevde å bli verdsatt..

Å lære noe av de ansatte ble sett på som verdifullt;

”Jeg må si at jeg har jo lært utrolig mye på disse årene jeg har vært her, når det gjelder gamle ting og verdien av det. Og derfor har jeg fått sånn interesse for det som jeg har fått. Men så har jeg ansvar etter arbeidsleder i brukthandelen, for orden og renhold, og sørge for at det ser akseptabelt ut, og at det ser ordentlig ut, det som er priset.” Brukerens utsagn viser at ansatte lærte dem opp til å bli interesserte i arbeidet. Når brukeren

viste engasjement, fikk vedkommende også mer ansvar som de tok meget seriøst, og de gjor-

de så godt de kunne i arbeidet.

Det går frem av dette intervjuutsagnet at det beste med hele avdelingen, var den gode kontak-

ten mellom ledelsen og arbeiderne;

"Hele bedriften under ett så må jeg si at det fungerer ganske greit. Det gjør at vi har god kontakt; ledelsen og arbeiderne og jeg synes alt fungerer. Vi er hjelpsomme mot hverandre og hjelper hverandre; hvis han trenger hjelp så støtter man til, og motsatt vei, og vi får hjelp.” Utsagnet kan tolkes som at handlingene/hjelpen de ga og mottok hos hverandre i det daglige

arbeidsfellesskapet var basert på en grunnleggende gjensidighet. De symbolske handlingene;

eller hjelpen de gir hverandre tyder på verdier som gjensidighet og solidaritet.

En av brukerne som hadde jobbet i brukthandelen i mange år, hadde lært seg å verdsette de

gamle tingene de fikk inn, og likte å bli tatt med på råd. Han sa;

"Hver har et ansvar for det man gjør, det må man. Jeg føler jeg blir hørt på både når vi vurderer priser og vurderer alt det her som vi vurderer; og blir bedt om. Vi gjør jo

ikke noe annet enn å vurdere hele dagen. Selv arbeidslederne kan jo vurdere feil. Ja , så ser jeg at det ikke er rett og da kan jeg heller diskutere det med de, med en av de andre. Nei da, jeg er vant med dette nå, jeg ser jo hva som kan rettes på og hva som

70

kan….”

Under feltarbeidet observerte jeg at brukerne forandret på prisen den ansatte hadde satt, og jeg

spurte om de brukte å gjøre det. Det viste seg at brukerne diskuterte prisen med en av de andre

brukerne som selv drev med salg av gamle ting og hadde opparbeidet seg en spesiell kompe-

tanse på området. Prisendringene de gjorde som en overprøving av den ansattes pris, var fullt

ut akseptert av den ansatte fordi noen av brukerne hadde spesiell kompetanse på området an-

tikviteter.

Noen av brukerne hadde eget arbeidsrom, og likte ikke at andre kom inn og rotet. Disse bru-

kerne hadde egen kaffetrakter, sittegruppe og det var tillatt å røyke der også. Grunnen til at

man hadde et eget rom, var fordi noen reparerte brukte ting og trengte å ha orden på verkt-

øyet sitt som ble hengt sirlig opp på veggene;

”Jeg har ingen over, under eller ved siden av. jeg er min egen herre her. Den aktiviteten jeg har her , det er det som er min oppgave jeg utfører. Jeg blir ikke grovt og spurt etter. Og grafset på i det hele tatt.” Dette uttrykker at man tok arbeidsoppgaven sin seriøst og at brukerne ikke ble utsatt for

mas og stress gjennom arbeidsdagen, men ble sett på som likeverdig, noe som bidro til at de

trivdes der som arbeidstakere.

Oppsummering

Det kan tolkes som at brukerne har arbeidsoppgaver som gir ansvar og de får derved endret

sin tidligere rolle fra yrkeshemmet, til likeverdig arbeidstaker. Her samhandler aktørene for å

nå felles mål som ligger utenfor avdelingen. Dette målet er egentlig noe upersonlig; det har

med driften å gjøre og dermed skapes det en arena der brukerne kan identifisere seg med den

ansatte på et normalt vis som en yrkesrollefigur. Brukerens rollemodell blir den ansatte i rol-

len som arbeidstaker i et konkret og praktisk arbeid, for eksempel i rollen som butikkmedar-

beider.

Innenfor tradisjonell miljøterapi tenker man for eksempel at ansatte er rollemodeller for bru-

kere i måten man skal oppføre seg sammen med andre på, og man benevner dette ofte som

sosial trening i et fellesskap med både brukere og ansatte. Det sosiale rommet dette foregår i,

er ofte begrenset til en avdeling i et psykiatrisk sykehus, et distriktspsykiatrisk senter , pasien-

tens bolig, m.v. De som oppholder seg der, har ikke en frisk tredjepart å forholde seg til dag-

lig, bortsett fra egne pårørende som kommer på besøk.

71

Men her arbeider brukerne, og derved flyttes fokus fra brukeren selv til rollen som arbeidsta-

ker og kundebehandler, noe som er svært forskjellig fra den etablerte brukerrollen som for

eksempel personer med psykiske problemer og rusproblemer har hatt før. Brukerne beveger

seg bort fra en rolle der de er mottakere av hjelp, til en rolle der de påvirker og der de kan

bidra. Med andre ord så kommer de i en rolle som nærmer seg, og har mange likhetstrekk med

den vanlige arbeidstakerrollen. Den store forskjellen er at strukturene rundt arbeidstakerrollen

og brukerrollen er annerledes, mer fleksibel og mer tilpasset deres behov. Egentlig er nivålik-

heten mellom ansatte og brukere svært grunnleggende for prosessen mot likeverd for bruker-

ne. Det som skjer i interaksjonen med de ansatte og kundene, skaper utvikling hos brukerne.

4.2.3 Strukturen Ansatte og brukere tok opp følgende forhold som kunne karakterisere akkurat denne organisa-

sjonsstrukturen; Positivt med utradisjonell avdeling, Mangel på diskusjonsarena, Allman-

namøter, Mangelfull organisering, Brukermedvirkning, Forandring i organisasjonen. og Å få

til et eierforhold til bedriften.

Det positive ved en utradisjonell avdeling ble beskrevet av ansatte som at arbeidsplassen er

spesiell og trivelig; og noen av de ansatte sa;

”Det er en arbeidsplass som veldig mange har brydd seg fryktelig mye om over veldig lang tid, og det er lagt mye av sjela i både fra den ene og den andre for å få det her

til veldig mye gode dager og artige stunder. Det er åpenhet og folk bryr seg om hverandre i veldig stor grad selv om folk har veldig store problemer på ulike hold..” Utsagnet tyder på de er ildsjeler, og at de har et engasjement i forhold til det de gjør i avde-

lingen. Brukerne brydde seg om hverandre trass i sine problemer, de viser menneskelig var-

me og relasjonene er preget av gjensidighet på tross av at enkelte kan ha det vanskelig person-

lig. Det er mulig at de som oppholdt seg i miljøet var med på å fremelske akkurat denne egen-

skapen hos hverandre. Det virker som om arbeidsfellesskapet binder brukere og ansatte tettere

sammen.

Noen var opptatt av den positive effekten de ulike arbeidsoppgavene hadde for brukerne;

”Det som fungerer best er at alle brukerne stort sett har veldig fornuftige arbeidsoppgaver som de har, som de mestrer og som de tydelig setter stor pris på, og som de har. Og de kommer på jobb og de viser bedring, det syns jeg fungerer kjempefint. Det er så veldig mange arbeidsoppgaver så man finner alltid ting som er

72

godt for den enkelte da. Og de er med på å finne det som kan passe for den enkelte bruker. Og så er arealet på bedriften kjempestort så hvis det er problemer så kan de få eget rom, så de kan jobbe med ting som de føler seg trygge på.” Noen opplevde at de trivdes i miljøet, og var opptatt av at de fikk resultater for bedriften;

”Jeg liker å jobbe i bedriften og jeg synes det er positivt når vi går fremover og vi får

ting til.”

De ansatte hadde ulike preferanser knyttet til hva de opplevde som positivt i avdelingen; og

forskjellene i oppfatning kunne være grunnlag for diskusjon dem i mellom, men det fantes

ikke egne møteforum for ansatte;

”Ja, det er tidsrammen og så er det noe med å prioritere. Og så kommer man på jobb og så begynner man bare, og så. Det er jo bare tøv og ikke gjøre det, og så samles i plenum og så. Men i og med at det har vært så lite fast personell, så har vi så sant at når vi har bestemt at vi skulle ha et møte, så har noen vært på X-sted, og så har vi bare, så har hverdagen tatt oss.” Vedkommende knyttet travelheten i jobben til mangelen på prioritering, noe som muligens

kunne tolkes som en uenighet i forhold til behovet for å ha faglige møter.

Som forsker opplevde jeg en type uenighet i forhold til om driften av kolonialbutikken var

effektivt nok, og det resulterte i en detaljstyring på hva de ansatte skulle gjøre til daglig. Den-

ne styringen og målprioriteringen bidro til å forsterke en slags allmannamøtevegring hos

noen ansatte. Målprioriteringen fra ledelsen ble oppfattet som ren økonomistyring, noe som

kolliderte med målet til de ansatte om å ivareta den enkelte bruker. Jeg fikk inntrykk av at det

hadde vært mer struktur og tid til det noen oppfattet som nødvendig møtevirksomhet før bu-

tikken ble opprettet. Under feltarbeidet observerte jeg en liste over arbeidsledermøter, men da

jeg spurte om de hadde slike møter fikk jeg til svar at det hadde de ikke tatt seg tid til det

siste året. En annen faktor tolket jeg som samarbeidsproblemer, noe som analyseres nærmere

under rollefornektningen.

Derimot var allmannamøtene et forum med møte, uttale og stemmerett for alle som oppholdt

seg i avdelingen., både brukere og ansatte. Møtet ble ledet av daglig leder en gang pr. måned.

Utsagnet kan tyde på at disse møtene var positive for miljøet.

En av brukerne sa;

”Ja, når man snakker om en ting og er, ja, litt skeptisk eller du sier din mening og sånn der, det har du lov til, så blir man jo hørt, det blir man jo det. Det blir ikke noe vondt ut av det, det blir helst det gode som kommer fram.”

73

Utsagnene ga en forståelse av at det gikk godt an å si sin mening på allmannamøtene og spe-

sielt brukerne ble hørt. Under feltarbeidet fikk jeg anledning til å delta på to allmannamøter.

Samtlige brukere og de ansatte var til stede, mens andre ansatte var fraværende, det samme

gjentok seg begge ganger, noe som bidro til at noen ikke fikk nødvendig informasjon. I for-

hold til enkelte tema ble det ofte diskusjon og flere brukere sa sin mening. En sak som gjentok

seg på begge møtene var utvidelsen av kolonialen med en mindre kolonial i nabobygda. Le-

delsen ble møtt av motforestillinger fra brukernes hold og lyttet til dem, men en ny kolonial

ble likevel opprettet fordi også denne bygda trengte det. Brukernes utsagn i møtene kunne

tolkes som en økende bekymring for at det skulle bli mer stress i arbeidssituasjonen på grunn

av konkurransen med en ny butikk.

Noen ansatte uttrykte frustrasjon over måten avdelingen var organisert på; ”Det er ikke godt nok organisert heller så det er noe der, men det hadde gått an å være mer rasjonell med sin egen arbeidskraft. Men det er jo grenser, altså det er ingen av oss som har, kan butikkfag eller har brydd seg om det engang Det synes som om det er misnøye med overgangen til den nye butikkdriften. Et annet forhold som trekkes fram som negativt ved organiseringen, var kontorforholdene for ansatte; ” Jeg skulle ønske at de som jobber i butikken hadde en plass å være, å sitte, for de e jo så…… Brukerne med bladene sine, og de andre som skal tegne plakater”. Jeg tolket utsagnet som misnøye med organiseringen, og at de i det daglige hadde nok med å

klare hverdagen i avdelingen. På butikkontoret kom brukere og øvrige ansatte innom for å

sende bestilling av varer på PC eller faks og ta telefoner til kunder. Brukerne brukte å legge

penger i safen, skjære ut datoer fra usolgte aviser som skulle returneres, mens noen tegnet

plakater om tilbud på varer. Kontoret var trangt, ca. 12 kvm, og det inneholdt faks, PC-bord,

safe, 2 telefoner, 2 kontorpulter og 3 stoler. Når mange deltok i arbeidsoppgaver der inne

skjedde det mye på en gang,. Det hendte at kunder kom dit for å bytte, bestille eller klage på

varer. Det kunne virke litt uoversiktelig og uforutsigbart til daglig med tanke på hva man

skulle gjøre.

Noen ansatte utrykte dette slik;

”V i har behov for å få en mer forutsigbar dag for en del av folkene her hos oss, det må være et mål å få til en noe strammere struktur for de enkelte sånn at de mer vet hva

dagen og hva uka skal inneholde. Og at vi får litt bedre tid til å gjøre sosiale ting i lag også utafor avdelingen for å styrke miljøet på den måten.”

74

Erfaringer fra psykiatriske avdelinger og dagsentra viser at turer utenfor avdelingen kan styr-

ke samholdet mellom brukere. I denne avdelingen var man opptatt av hva som bidro til at

brukerne mestret arbeidstakerrollen. Det virket som om det var et mer eller mindre velutvik-

let kaos der aktørene måtte delta for å få ting til å skje, og det virket som om de vokste på det.

Noen av de ansatte sa;

”I praksis så gjennomføres jo brukermedvirkning med både den informasjonen og den dialogen vi har på allmannamøtene hvor vi informerer om alt som skjer og det nye som skal skje. Og i det daglige så skjer det en dialog med de i de forhold til det de skal gjøre og det de skal foreta seg, at de signaliserer at de ønsker å skifte oppgaver, at de ønsker å prøve noe annet.” En annen uttrykte det slik;

”Ja, i brukermedvirkning så legger jeg jo det at de skal få være med å , og her vil det bety at de skal få være med å bestemme hva deres dag skal inneholde i forhold til arbeidsoppgaver, ja, i forhold til andre ting som berører det , for vi har felles berøringspunkt i forhold til det, i forhold til bedriften og den arbeidsplassen vi er. Jeg vet ikke hva som ligger i reell brukermedvirkning. Jeg opplever at mange får gjennomslag for sitt syn i forhold til hvordan de vil gjøre ting og at de kan få lov å være med å bestemme, men altså vi er en arbeidsplass og vi har arbeidsoppgaver som vi skal utføre og i den betydning så , så må de nesten arbeide på det de skal gjøre. Men i en del sammenhenger så kan du si at i forhold til kanskje faglige problemstillinger så, i forhold til , det kan være ting brukere imellom som kanskje de vil legge seg oppi eller, ytringer på , så må vi balansere hele tiden.” Utsagnene om brukermedvirkning samsvarer med det jeg observerte under feltarbeidet. Noen

ansatte hadde ingen klar formening om hva begrepet brukermedvirkning innebar i denne av-

delingen. De ansatte arbeidet sammen med brukerne som medarbeidere og hadde en god dia-

log med dem i den travle hverdagen.

Brukerne gav uttrykk for at det var blitt forandringer i organisasjonen og at det var vanskelig

å forholde seg til de ansattes sykemeldinger, muligens fordi de måtte samarbeide med tilfel-

dige vikarer. Det virket som om brukerne opplevde en trygghet hos ansatte med helsearbei-

derbakgrunn, fordi de hadde forståelse for brukernes mellommenneskelige problemer. En

omtale av at ansatte burde ha helsefaglig kompetanse, kom til uttrykk slik hos denne bruke-

ren;

”De nye vikarene burde ha gått skole og utdannelse som vet at dem som jobber med mennesker, så burde dem ha en utdannelse så dem vet hva de står for. Ikke nok å gå kurs i 14 dager. Der burde dem bli flinkere, der burde dem takle ting og sette seg ned og tenke, men dessverre. Det er et alvorlig problem for det kan utløse et utbrudd til slutt . Den veien gjennom mennesket og dets helse og det, det er det viktigste. De burde sette seg mer inn i de situasjonene og så holde seg til det, og

75

så jobbe ut fra det.”

Utsagnet betegnet situasjoner der brukerne muligens opplevde forandringer i tilnærmingsmå-

ten ved at de nye vikarene kanskje maste for mye på dem, om å utføre ting for seg. Dette kan

kanskje tyde på at vikarene gikk inn i et slags maktforhold til brukerne, som fra før av var

vant med at ansatte fungerte som medarbeidere til daglig. Når brukerne oppfattet at de nær-

mest ble kommandert, kunne det medføre aggresjon, fordi de var vant med å samarbeide på

lik linje med arbeidslederne. Det kan synes som om brukerne opplevde at nye vikarer hadde

en noe mindre forståelse for at nettopp rollen som medarbeider overfor brukerne var viktig.

Medarbeiderfunksjonen så ut til å være med på å skape likeverdighet i relasjonen, noe som

var med på å fremme brukernes delaktighet.

Det hadde skjedd en endring i organisasjonsstrukturen fra flat til hierarkisk struktur, noe som

ble omtalt slik;

”Vi har hadde en helt flat struktur da vi startet opp, hvor da vi hadde daglig leder og vi hadde en stilling som sosialsekretær eller konsulent. Og så var det arbeidsledere. Vi har ikke hatt avdelingsledere , vi har hatt en helt flat struktur.

Endringene har medført at noen fikk mindre tid til brukerne, noe de mistrivdes med, men

noen syntes at det var positivt med forandringen i avdelingen. Det virket som det var et ønske

om mer struktur, fordi det i uformelle samtaler kom frem at brukerne hørte mer på denne

lederen og det ble også roligere på avdelingen etter at denne endringen skjedde.

Noen syntes det motsatte;

”Jeg har alltid vært tilhenger av en flat struktur for det mener jeg at det er en såpass liten bedrift at det skulle vi klare. Saken er at jeg har sagt noe om den flate strukturen, og jeg har følt meg veldig vel med den, når man fikk luket ut disse uhumskhetene i forhold til rolleforvirringen, skal jeg si, der arbeidslederne og brukere gikk veldig om en annen og man nesten ikke visste hva.”

Noen syntes at det var blitt en stor og uoversiktlig arbeidsplass for arbeidslederne som i ut-

gangspunktet var for få;

”Det som fungerer dårligst er at arbeidsplassen blir forholdsvis uoversiktlig for de ansatte da, det er jo bare 3 arbeidsledere. På en så stor arbeidsplass som dette her, og det, man skal ha tunga veldig beint i munnen for å følge med i alt som skjer.” Det virket som om de største forandringene i de daglige arbeidsoppgavene kom, etter at ko-

lonialen ble etablert. Noen sa;

76

”Jeg har jo en instruks som, eller en arbeidsbeskrivelse hvor der er lista opp og den har jeg ikke i hodet. Min hverdag til nå har jo vært bundet opp av denne butikken. med ulike ting der , alt ifra matbestilling til praktisk arbeid til det å sette folk i gang med det arbeidet, hva som skal gjøres og jeg har med økonomi , til kassen og systemer og jeg har med . Hovedvekten av det jeg føler at jeg har sittet med de siste månedene det er kolonialbutikken. Men det er jo ikke meningen at det skal være sånn, men det er blitt sånn.” Det kan synes som at kolonialen gjør at de ansatte muligens får mindre tid til brukerne. Min

fortolkning er at de ansattes arbeidsoppgaver skiftet fra å være brukerrettet på individnivå, til

i hovedsak å bli bedriftsrettet.

Ledelsen var opptatt av at brukerne skulle få et eierforhold til bedriften, noe som ble uttrykket

slik; han sier;

”Brukermedvirkning forøvrig for bedriften er veldig positivt fordi at man med brukermedvirkning lar de få et eierforhold til bedriften, så klarer de hele tiden å identifisere seg med det som skjer. Og er med på hele prosessen, så derfor var det

viktig at når vi startet ut, startet opp på datterkolonialen X, og så overtok dagligvaren nå, at vi, at de nye som vi fikk inn av yrkeshemmede, at de fikk være med fra starten av mest mulig. Sånn at de fikk være med i hele prosessen med overtakelsen og med å bygge opp nye rutiner og planlegge det som skal skje til høsten. Og det å se frem til, å være delaktig.”

Det kan se ut som at det er et ønske fra ledelsen om at brukerne skal involveres i hele proses-

sen. Ved at brukerne får et eierforhold til bedriften vil de muligens identifisere seg med den.

Det kan se ut som at ledelsen klarer å formulere en slags ideologi for avdelingen.

Oppsummering

Det kan synes som om de ansatte hadde visse problemer med å mestre de endringene som var

skjedd og at spesielt rollene kom i bevegelse. Disse bevegelsene kan medvirke til, men også

være et resultat av at brukerne blir mer involvert i bedriften enn de ansatte. Situasjonen kan

sammenliknes med elevbedrifter i videregående skoler hvor målet er selvstyre, og læreren er

veileder og skal trekke seg ut innen 1 år. Man kan sammenlikne med akkurat de prosessene

fordi lærere og elever skal bryte opp de tilvante rollene. Elevene skal være aktive og skal dri-

ve bedriften, mens læreren er en viktig del av støtteapparatet.

Forandringene i organisasjonsstrukturen har betydning for deltakelsesprosessen fra brukernes

side. Etableringen av butikken var et klart brudd med den tidligere strukturen. Nå er rammene

rundt aktiviteten butikkdrift gitt av detaljhandelsnæringen. Det har ført til at arbeidslederne

blir konfrontert med nye problemstillinger knyttet til inntjening og kundebehandling. Dette

77

betyr igjen at ansatte og brukere må jobbe sammen på en annen måte, det er mer krav til

straksløsninger og man må hele tiden jobbe i forhold til en fast åpningstid som må overholdes

og vareutvalget må være komplett. På den ene siden må arbeidsdagen tilpasses brukerne, på

den andre siden må brukerne tilpasse seg regler for butikkdrift.

Konklusjon av Nivålikheten

Organisasjonen er inne i en prosess hvor nivålikheten går ut på at brukerrollen og yrkesrollen

nærmer seg hverandre. Dette skjer fordi brukerrollen mer og mer blir en yrkesrolle som til-

slutt er til forveksling mer lik rollen som butikkmedarbeider. Den kjennskapen brukerne har

til butikkdrift, er erfaringer fra å være kunder. De ansatte blir stilt overfor utfordringen og

kravet om å drive kolonial. De har heller ikke mer kjennskap til butikkyrket enn det de har

erfart som kunder. Mye av dagligvarearbeidet virket som det var løst planlagt, fordi de til

stadighet ble stilt overfor ad-hoc løsninger, selv om både ansatte og brukere hadde gått et kort

butikkurs arrangert av butikkjeden. Ad-hoc løsninger kan like godt føre til tiltak basert på

forslag som kan være lite overtenkt. Det som skjer er at kolonialstrukturen stiller krav som

ingen av dem egentlig er i stand til å mestre. Det virket som om både ansattes rolle og bruker-

rollen ble likeverdig fordi ingen hadde kompetanse i kolonialdrift. De måtte samarbeide enda

mer i lag for å finne løsninger som fungerte i det daglige arbeidet. Enkelte brukere hadde tid-

ligere yrkeserfaring fra ekspeditøryrket. Dette var nyttig og til stor hjelp for både brukere og

ansatte.

Nivålikhetens betydning for prosessen mot likeverd for brukerne er en sentral faktor, og noe

av grunnlaget for å kunne sette brukermedvirkning i system.

4.3 Rollefornektingens praktiske dimensjoner Jeg skal begynne å beskrive uroen og rolleforvirringen, og etter at jeg har beskrevet og fortol-

ket dette, vil jeg forsøke å forklare hva som bidro til rollefornektningen hos de ansatte.

I fremstillingen vil jeg vise til utsagn fra både ledelse, brukere og ansatte.

Jeg kommer til å skrive oppsummerende og generelt om dette forholdet av anonymitetshen-

syn.

4.3.1 Konfliktene Enkelte ansatte nevnte forhold som hadde oppstått i løpet av forrige år og som muligens kun-

ne forringe miljøet i avdelingen. Det som ble trukket frem var; Misnøye med nåværende jobb,

78

Problemer med å finne sin rolle, Kontakten med brukerne er ikke tilfredsstillende, Målkon-

flikt mellom det å drive bedrift/ butikk og å få til et arbeidsfellesskap, Brukermedvirkning,

Redd for å bli dårlig igjen, Går for fort frem.

Noen ansatte var misfornøyd med nåværende jobb og syntes de hadde fått noen banale ar-

beidsoppgaver slik som prising av varer. Dette kan tolkes som en slags konflikt mellom øns-

ket om egen rolle og ledelsens forventning om hvordan han skulle fylle den. Rollen hadde

endret seg med hensyn til ansvar, og det virket som om man følte seg redusert til ekspeditør,

en jobb som ikke akkurat krevde høgskoleutdanning i helsefag.

En syntes at kontakten med brukerne er lite tilfredsstillende, noe han uttrykte slik;

”Jeg synes ikke at det er en tilfredsstillende kontakt, det synes jeg ikke at den alltid er når jeg er bundet opp av for mange praktiske ting eller produksjon eller hva det måtte være og jeg ser at jeg kunne ha brukt en time på et menneske og jeg ser at jeg ikke har tid til det, så er det ikke tilfredsstillende. Og det med å trekke deg tilbake og få ro

og fred er ganske vanskelig på X, så det har føler jeg vel og at det blir, at jeg føler, om det er rett eller ikke , det er at brukerne eller pasientene eller hva vi nå skal kalle dem, at de tar hensyn til meg. At de haha, at de ikke kommer til meg fordi de ser at vi har mye å gjøre og det er ikke noe særlig.”

Utsagnet gir uttrykk for en dårlig samvittighet fordi brukerne tar hensyn til og hjelper ham

med jobben, noe han ikke er vant med fra tidligere yrkesroller. Kontakten med brukerne og

opplevelsen av å ikke ha god nok tid til å tilrettelegge aktiviteter overfor brukerne, opplevdes

av flere, og det virket som om det var blitt en målkonflikt mellom å drive butikk/ bedrift og

det å få til et arbeidsfellesskap.

Noen mente at det kunne bli for utrygt for brukerne å skulle ta på seg for mye ansvar fordi de

trengte å vokse seg inn i arbeidsoppgavene;

”De må få vokse seg inn i arbeidet og sånn som jeg har sett det til nå så har de mer enn nok med å forholde seg til den kassen og til de funksjonene som det å hele tiden være i offentlighetens lys, og hele tiden prøve å være blid og hyggelig. Det er ikke bare bare, det. Det er klart fra å sitte på loftet hos ho mamma og ikke vite hva det heter det ho lager i maten, til å skulle selge , sitte i en kasse og selge, og vite noe om

hva du selger. Priser og jobbe med det, det er litt av en overgang så det er klart det er gjort en masse, masse bra og det er mang som har lært mye. Tross alt. Men det er litt skjørt akkurat nå, jeg føler det sånn. Det er ikke det at jeg tror at jeg er uerstattelig på noe vis men......det er mye det ikke er rutine på ennå, det er mye som er personavhengig. Så det, derfor er det sårbart. Jeg ser jo det at det er jo utrolig hvor-dan folk klarer seg alene , hva de ordner opp i. Og hvor de vokser med å ha det litt utrygt, bare det ikke blir for utrygt, så kanskje det verste nu , hvis jeg skulle være der oppe, det var kanskje den butikkdelen.”

79

Det virker som om dette er et uttrykk for en sterkt ambivalent holdning til det de driver med i

praksis. Når en er ambivalent til ting kan det tyde på at personen virker usikker på hva han

skal gjøre i praksis, men det kan også tolkes som at den ansatte er svært reflektert fordi en sak

som regel har flere sider. I dette tilfelle ser det ut som at han på den ene siden ønsker at bru-

kerne skal få mye oppmerksomhet, på den andre siden synes han at brukeren også kan jobbe

litt på egen hånd. Dette er egentlig avgjørelser som må tas ut fra den enkelte situasjon i prak-

sis og individuelle behov hos brukeren. Det er mulig at den daglige travelheten som kolonia-

len på en måte har påført de ansatte, gjør at det blir for liten tid til å jobbe praktisk sammen

med brukerne, og at dette egentlig ligger under som et savn hos enkelte ansatte.

Den utryggheten som den ansatte antok ble for vanskelig å takle for brukerne, kom

til uttrykk gjennom et annet utsagn fra en av brukerne som var redd for å bli dårlig igjen;

”Jeg sa at det var litt vanskelig, jeg kunne være med å vise, men jeg ville ikke være aleine og ha det ansvaret. Jeg var redd for at det skulle utarte seg, at kanskje jeg

kunne bli dårlig. Ja, du vet man er, …redd for det. Og når man har gått igjennom ei krise, ja , så har man hatt nok Man er jo ikke frisk. Ja, helt frisk blir man jo ikke, men Ja, men herremindag hvis jeg får være slik jeg er nå, så er man jo så glad som ei sjel. Ja det kan du vel skjønne. Jeg går jo her sammen med X og, og jeg kan veve hvis jeg vil, og siden han er aleine så synes jeg at man må lette han. Ja, det synes jeg og jeg har aldri vært redd for å ta i et tak, jeg. Så sånn sett så kan jeg jo stort sett være hvor jeg er.”

Brukerens utsagn viser at han følte ansvar for å hjelpe den ansatte, men å ta på seg for mye

ansvar ble en balansegang. Dette utsagnet kan tyde på at brukeren var oppriktig redd for å bli

dårlig igjen, hvis han fikk et for stort ansvar i å lære opp andre medpasienter. Å hjelpe andre

brukere som nettopp var kommet til dagsenteret kunne sees på som en form for brukermed-

virkning, men dette opplevdes krevende for brukeren, selv om vedkommende hadde vært i

avdelingen lenge. Behovet for støtte og hjelp fra den ansatte behøvdes fremdeles.

En annen bruker syntes at ledelsen gikk for fort frem;

”Så det er det her som jeg har i bakhodet på alt det her, ser hele det her perspektivet på det; det går for fort frem, det går altfor fort frem. Det skal gjøres og dermed så er det totale bildet borte i fra ”Kysten”. Det er ikke noe som heter det lenger. Det er en butikk som skal tjene penger. Det er økonomi det er snakk om og det er ikke snakk om helsa til mennesker lenger så det blir en industri, en robotstyrt industri”. Utsagnet viser at konfliktene i hovedsak var knyttet til butikkdriften og dreiet seg om øko-

nomi og inntjening. Brukeren opplevde en pessimisme og nervøsitet overfor den nye butik-

ken som skulle åpne på X som en underavdeling. Noen sa at de hadde negative holdninger

80

til det, fordi det ble mer som skulle tilrettelegges. Under feltarbeidet observerte jeg at noen

brukere gikk i mot utbyggingen og sa klart i fra på allmannamøtene om dette.

Det kan for øvrig synes som at en kraftige satsning på utvidelser også rokket ved de ansattes

roller som hjelpere, fordi de virket bekymret for at de skulle få for lite tid til brukerne.

Oppsummering

Konfliktene er det jeg som har funnet og fortolket, de var ikke klart framme i dagen. Konflik-

tene så ut til i hovedsak å være knyttet til uenigheten om nye utvidelser for avdelingen. Det

virket som om de ansatte ikke helt hadde forstått alvoret før den allerede etablerte kolonialbu-

tikken var på plass i lokalene deres. Konfliktene kan muligens også ha oppstått fordi de an-

satte ikke har vært med på selve beslutningsprosessen som skulle gi brukerne et mer menings-

fylt arbeid. De ansatte manglet dessuten en arena der de kunne trekke seg tilbake og reflektere

over hva som skjer, både det å kunne forsvare sine handlinger og begrunne og kritisere de

valg som de har tatt, slik at handlingene i praksis kunne forbedres. Det virket som om de

manglet anledning til å utvikle en ideologi som kunne være en rettesnor for det daglige arbei-

det.

Endringene det siste året; innføring av butikkdrift og innføring av avdelingsstyrt ledelse ble

trukket frem i intervjuene og som jeg tolket som underliggende årsaker til konfliktene. Det

synes som om disse endringene hadde mindre betydning for brukernes delaktighet, selv om

tiden til samhandling opplevdes som liten, både av brukere og ansatte.

Konfliktene som jeg ante var der, hadde foreløpig ingen synlig effekt på brukernes arbeids-

lyst. Likevel la jeg merke til en underliggende bekymring hos brukerne på grunn av de ansat-

tes sykemeldinger.

4.3.2 Rolleforvirringen De ansatte tok opp følgende forhold som jeg valgte å knytte til betegnelsen rolleforvirring.

Flere forhold ble nevnt; Manglende rolleavklaring, Sykemelding blant ansatte fører til frustra-

sjon, Eierforholdet til ildsjelene er i ferd med å smuldre opp, Ambivalent til brukermedvirk-

ning og mest opptatt av butikkdriften.

81

Rolleforvirringen kan være forårsaket av at ledelse og ansatte ikke satte av tid til felles møter

slik at de kunne komme i dialog for å få tatt opp mulige uavklarte forhold. Noen av de ansatte

sa;

”Men det har vært endel i forhold til rolleavklaring og hvem gjør hvordan og sånn, og det er ganske naturlig at de kom. Når jeg kom inn der og hva skulle jeg gjøre der og hva skulle og den er vi ikke ferdig med ennå. Og så da har vi vært i en diskusjon om at vi har 2 langtidssykemeldte og vi har 2 vikarer inne og. Det har vært en sånn veldig atypisk situasjon siden jeg begynte der i høst.” De ansattes sykemeldinger førte til frustrasjon fordi de få gjenværende arbeidslederne ble

tildelt de sykemeldtes arbeidsoppgaver på toppen av sine egne. Å leie inn vikarer var proble-

matisk fordi de ikke hadde hatt slike behov tidligere;

”Det er klart at der, det er en del av det der tause, ja det er noe med at vi er der og at vi, at de vet hvem vi er, og at de. Ja, og hvem de kan ta opp ting med, og det er klart at slik som det nå er blitt med sykemeldinger på de som har vært kjernen der ute, så er det klart at det blir, det fører til frustrasjoner, noe annet det blir, vil jo være veldig rart.” Eierforholdet til de ansatte så ut til å være i ferd med å smuldre opp, slik dette utsagnet ut-

trykker;

”Vi har jo så mye praktisk å gjøre, men samholdet kunne ha vært bedre, vi kunne hatt mer retning på det å kunne jobbe fram, men vi føle vel, nå sier jeg vi, men jeg føler vel at det som har med vår del, vårt eierforhold til, til alt nå, det er i ferd med å smuldre opp. For det er noen som er i forkant av oss hele tiden, for det er faktisk arbeidslederne som langt på vei har bygd opp bedriften”.

Han sammenliknet sitt eierforhold med en annen ansatt som hadde vært lengre tid i bedriften

enn vedkommende, og som også hadde jobbet mye for å få avdelingen til å fungere.

Oppsummering

Kategorien rollefornektelsen ser ut til å ha flere faser ; konfliktene, rolleforvirringen og til

slutt rollefornektelsen. Dersom man hadde stoppet opp og diskutert konfliktene kunne sta-

dium 2 og 3 muligens vært unngått. Det er også mulig at dette ikke er en slags faseutvikling,

men at samtlige årsaker ligger til grunn for fornektelsen. Min fortolkning er basert på de funn

jeg gjorde over en kort periode, og stemmer nødvendigvis ikke helt med hvordan den enkelte

opplevde situasjonen. Rolleforvirringens utgangspunkt slik jeg tolket det, var uklarheter i hva

ledelsen la i den ansattes rolle, hva den ansatte la i sin rolle og hva brukerne la i de ansattes

rolle. En instruks som avgrenset arbeidsoppgavene slik at ansatte ble lik brukerne, så ut til å

virke positivt for brukernes deltakelse. Når enkelte ansatte fornekter sin rolle ved å ikke sitte i

kassen sammen med brukerne, begrenser dette brukernes muligheter for deltakelse. Man kan

82

muligens tolke fornektningen som en protest mot ledelsen, men jeg tror at grensen for hva det

er mulig å forvente av de ansattes tilpasningsdyktighet var nådd, av mange årsaker. Når an-

satte muligens føler seg ubekvem i rollen, kan dette påvirke brukerne og muligens være en

bremse for den positive utviklingen mot likeverd for brukerne.

Konklusjon av rollefornektningen

Arbeidet de ansatte har i denne avdelingen fører på den ene siden ikke til status. På den andre

siden gjør det nettopp det, fordi brukerne trives der og fordi de utvikler sin samarbeidskompe-

tanse og blir dyktige i å utføre en jobb.

Det blir muligens likevel en trussel for egen status når statustapet eksponeres for omverdenen

og kundene i butikken, fordi de ansatte ikke mestrer jobben der, og må få hjelp av brukere

med erfaring fra butikkyrket. I tillegg syntes det som om de ansatte slet med å få oversikt over

hvordan en kolonial i det hele tatt skulle drives. Mat utgått på dato hopet seg opp, og lønn-

somheten var variabel, og det oppstod svinn, noe som førte til økonomiske bekymringer. En

blanding av å være arbeidsleder som skal tilrettelegge et arbeid, for så å være butikkmedar-

beider på lik linje med brukerne, og mangelen på tid til å gi psykososial støtte tror jeg førte til

det jeg kaller rollefornektningen.

4.4 Deltakelsens praktiske dimensjoner Jeg skal begynne å beskrive delaktigheten og den spesielle brukermevirkningen. Først vil jeg

vise til hva brukerne tok opp av forhold som kunne kjennetegne deres deltakelse ved å vise til

intervjuutsagn. Så vil jeg trekke frem forhold som kjennetegnet den spesielle brukermedvirk-

ningen i ”Kysten” med utsagn fra både ansatte og brukere.

4.4.1 Delaktigheten hos brukerne Flere nevner delaktighet på generelt grunnlag, ingen beskrev den direkte, men jeg observerte

den i forhold og situasjoner som kan tolkes som en positiv effekt av arbeidsfellesskapet. Bru-

kerne tok opp følgende forhold som kunne karakterisere delaktigheten; Sier sin mening, Ar-

beidslivserfaring, Lært av arbeidslederne, Fordeler med å være på ”Kysten”, og Godt sam-

hold basert på åpen dialog.

Brukerne var opptatt av å kunne få si sin mening;

”Når man snakker om en ting og er litt skeptisk, eller du sier din mening og sånn der det har du lov til, så blir man jo hørt.”

83

Utsagnet gav inntrykk av likeverd selv om det brukerne sa bare ble hørt , og meningene deres

i praksis ikke ble omsatt til handling. På allmannamøtene var det uttale- og stemmerett. Sam-

menliknet med arbeidslivet forøvrig har arbeidstakere uttalerett, mens ledelsen tar beslut-

ningene, likevel tydet utsagnet på det jeg tolker som likeverd, fordi brukerne får sagt sin me-

ning.

Flere brukere hadde arbeidslivserfaring fra før, og noen sa noe som så ut til å være felles for

de fleste; nemlig at de kunne brukes til alt, og de stilte opp der det var bruk for dem, også ut

over det virksomhetsområdet de jobbet mest i. Noen brukere var opptatt av å fortelle at de

hadde en historie som yrkesutøver, og at de kunne ta med seg sine erfaringer og bruke dem

blant annet en rolle som Verneombud og som andre arbeidstakere her. Erfaringene fra ar-

beidslivet så ut til å passe inn i det konseptet ” Kysten ” har og de som kan brukes til alt får

lov til det. Brukerne lar seg tilpasse og de som ikke er tilpasningsdyktige, får likevel holde

på med det de klarer. Selv om aldersgrensen var passert, ble ikke brukerne skjøvet ut av be-

driften.

Erfaringene fra yrkeslivet bidro til variert kompetanse i praktiske arbeidsoppgaver. Vevefer-

dighetene som en hadde lært av moren sin tidlig i livet, tok brukeren i bruk da vedkommende

kom hit og var langt nede. Denne brukeren sa noe om den psykiske lidelsens karakter;

”Jeg hadde et helt år, ja, jeg klarte ikke å snakke. Nei, jeg klarte ikke nesten ikke å snakke, et helt år, var ordentlig døvstum. Jeg var så belemret igjennom hele mitt legeme at jeg ønsket bare å få, ja, få lagt meg ned å få sovnet. Da er man var langt nede da”. I denne forbindelse ble det av arbeidslederne lagt til rette for vevning som aktivitet, men det

tok lang tid før vedkommende gjorde noe. Det brukeren omtalte som gnisten som endret rol-

len hans fra pasient til likeverdig arbeidstaker for noen år siden, var knyttet til det vedkom-

mende hadde lært tidligere i livet;

”Og nei da liksom at jeg synes ordentlig at etter at jeg hadde vært der en stund . Jeg var her en hel måned uten at jeg så vidt tok i noe. Så var det ei som satt og vevde sånn

her. Så var det ikke noen som satt og hjalp henne. Så reiste jeg meg og sa at , søren, det der kan jo jeg. Det var altså første gnisten.” Utsagnet sier også noe om at fordelen ved å være her er blant annet at de får ta initiativet selv

for å hjelpe til. Denne brukerens opplevelse av å være den hjelpesløse i starten, ble endret til å

være en hjelper muligens fordi de ansatte la forholdene til rette for det. Situasjonen som skap-

te delaktighet fra brukerens side ble på en måte konstruert av arbeidslederne ved at de lot

84

være å hjelpe de andre brukerne som vevde. Episoden brukeren viser til må ha gjort et uslette-

lig inntrykk på henne. Situasjonen ble sannsynligvis bygget opp av arbeidslederne, men bru-

keren var muligens i en fase der dette virket, og han tok så initiativet av egen kraft.

En annen bruker fortalte om hva arbeidslederne hadde lært ham og som hadde vært betyd-

ningsfullt for brukeren i arbeidet;

"Arbeidslederne de er så gjeve. Det er så fint å være her, for du vet hvem du kan sto-le på og hvem du kan prate med, er det noe jeg vil ikke skal komme andre for øret, så prater jeg med avdelingsleder. Er det noen som passer til jobben så er det han, han har alltid en utvei for alle, i perioder så har han vært den største støtta jeg har hatt i mitt liv.”

Det brukernes utsagn tyder på , er at de kan stole på folk med samme fellesnevner; folk som

har opplevd lidelser og bærer på de samme problemene. Utsagnet tyder også på at de ansatte

har et positivt omdømme. At de ansatte har taushetsplikt, var en betryggende faktor.

En annen ansatt ble omtalt slik;

"En annen igjen er så rolig og jeg liker mennesker som har en beroligende effekt på meg for jeg er så fryktelig oppjaget og stresset, og har lett for å bli sånn oppjaget. Det er for at jeg alltid synes at jeg har det så travelt.” Brukeren sa at arbeidslederne minnet brukerne på å ta pauser; "De sier at nå må dere kjenne deres egen begrensing og, og ta dere pauser det er de veldig flinke til å minne oss på om, de har aldri lagt noe press på meg at nå, nå må du skynde deg. Man blir jo revet med og man synes at man må gjøre noe. Jeg har jo lyst å arbeide det jeg bare klarer.” Utsagnet tyder på at brukerne får støtte fra ansatte fordi de så at han trengte det. Ved at de

ansatte lærer enkelte brukere å ta pauser, lærer brukeren også å kjenne på sin egen begrens-

ning. Arbeidsledernes tilstedeværelse så ut til å ha stor betydning for brukerne. Utsagnet for-

øvrig viser til at det fantes et reelt behov for arbeidskraft, noe som medførte at brukerne fikk

lyst til å delta.

Fordelene med å være der tydet på at de trivdes;

"Jeg vet jeg har et arbeid å gå til fast. Det å ha forskjellige gjøremål, ha variert ar-beid, og jeg har nå trivdes.”

En annen bruker sa;

”Men heldigvis så er jo han X her og han går på aktiv sykemelding, men har ikke han vært her , ja, da hadde det vært vanskelig å vært meg , så mye som vi har fått inn. Det hadde vært veldig vanskelig. Så det er jo kjempe gjevt at han klarer å være her noen timer for dag eller så tror jeg at jeg har vært, ja, jeg tør ikke å tenke på det for ikke sant, jeg for min del jeg føler at jeg blir veldig avhengig av arbeidslederne for de er jo min sjef. Og jeg liker at jeg kan ha de innen rekkevidde, at jeg kan spørre de når

85

jeg har behov for det. Men.... det går nå greit. Det er veldig bra her. Jeg synes i hvertfall at det er utrolig viktig for meg, for det er jo arbeidslederne som er min støtte.” Dette tyder på at arbeidslederne er støttespillere i deler av arbeidsdagen. Å ha noen å støtte

seg på var viktig for brukerne. Utsagnet tyder forøvrig på at det var forskjell på de ansattes

væremåte og kompetanse, noe som bidro til at de utfylte hverandre.

Flere brukere var opptatt av at det var godt samhold basert på åpen dialog;

”Egentlig men jeg må nå påpeke at det som fungerer aller best det er samholdet imellom brukerne og arbeidslederne , vi har et utrolig godt samhold. Og det tror jeg er fordi vi har en såpass åpen dialog oss imellom , om alt. Vi har jo en veldig åpen dialog med arbeidslederne og vi har jo en åpen dialog med daglig leder egentlig og, veldig åpen dialog. Og det har vi jo også oss imellom brukerne og , for jeg kan ikke vite at det har vært noe uoppgjort med noen”.

Utsagnet sier noe om at den åpne dialogen var viktig fordi konklusjonen eller det som kom ut

av samtalen kunne være det brukerne mente eller det arbeidslederne mente, eller en omfor-

met løsning som de ble enige om, fordi samtalen hadde brakt den fram. Løsningen var ba-

sert på innspill i fra de som deltok i samtalen, ingen gjorde krav på å ha en løsning klar på

forhånd når diskusjonen begynte, i vert fall ikke arbeidslederne.

Oppsummering

Delaktigheten er en prosess som har oppstått i arbeidsfellesskapet. Brukerne deltok i den dag-

lige driften selv om 3,5 av 5 normerte stillinger for ansatte var ute i sykemelding. Det så ut

til ting endret seg i forskjellig retning. Bevegelsen i rollene som sykemeldingene skapte, var

merkbar, men brukernes delaktighet pågikk som før, og den eskalerte i takt med at de på en

måte gikk inn og vikarierte for de ansatte. Etter en tid ble det leid inn vikarer, men det virket

som de hadde lite kjennskap til hvordan avdelingen fungerte. Flere av brukerne hadde 10 års

brukerkompetanse fra avdelingen.

Delaktighet kan, slik jeg tolker det, være et utrykk for at man bidrar sammen med andre, og

at brukerne på lik linje med alle som er der, er med på å skape resultater. Det viktigste er at

brukerne har oppnådd en selvstendighet, som viser seg gjennom at de er i stand til å utføre

konkrete handlinger i praksis og ta initiativ selv.

86

Arbeidslederne setter på en måte prosessmål for brukerne for eksempel det å lære å kjenne sin

egen begrensning, og de hjelper brukeren frem mot det målet. Og det virket som at i denne

avdelingen er det slik at en løsning er en løsning frem til at de finner en bedre løsning gjen-

nom den åpne dialogen. Dette betyr slik jeg tolker det, at det er en reell dialog basert på like-

verd. Noe av delaktigheten er at brukerne er med på det meste, dette skjer uformelt, det bare

blir sånn.

Dialogen er kjernen i delaktigheten, der alle kan påvirke og bli påvirket, og den vitner om

likeverd. Den åpne dialogen kan være en av forutsetningene for brukernes selvstendighet og

på en måte limet som binder brukere og ansatte sammen i et fellesskap.

4.4.2 Den spesielle brukermedvirkningen Jeg valgte å knytte disse utsagnene fra brukere og ansatte til det jeg kaller for den spesielle

brukermedvirkningen; Føler ansvar for å hjelpe ansatte, Omsorg for de som er dårlige, Å være

noe for andre, Man klarer seg, Når arbeidslederne er syke, Lite fravær blant brukerne i det

siste og Brukerne er ekstremt tolerante.

Brukerne følte ansvar for å hjelpe arbeidslederne; ”Siden han er alene så synes jeg at man må lette han, det synes jeg, og jeg har aldri vært redd for å ta i et tak. Så sånn sett kan jeg jo stort sett være hvor jeg er.” Brukerens utsagn om å lette, betyr i denne forbindelse å hjelpe til med, og å avlaste den an-

satte, fordi denne brukeren har kjennskap til organisasjonens historie og utvikling, noe som

gir brukeren en spesiell brukerkompetanse.

Dette er en fortelling som tyder på at brukerne gir omsorg og viser hva det vil si å være noe for andre;

”Jeg har ikke trodd jeg skulle være her så lenge, men det er klart trivsel og arbeid med mennesker enten de er syke eller, jeg har vært likeens selv og da synes jeg man

spesielt må ta vare på de som er dårlige. Og det var mange som kom inn sånn der. Og de hadde veldig god tiltro til meg. Jeg snakka med de sånn der og jeg fortalte at sånn

har jeg vært selv og at det går an å bli bra. Om du ikke blir helt frisk så går det an å bli så bra at du kan fungere i sammen, i samarbeid med andre, og det er det man er ute etter.”

Brukerne er ikke bare med på å drive den utadrettede virksomheten med tjenester for andre,

men de går aktivt inn som veivisere for andre brukere, spesielt de nye. Brukerne får vist at de

sitter inne med ei vond livserfaring som de kan bruke til noe positivt, de har vært hjelpe-

87

mottakere, men er nå blitt medhjelpere. Det virket som ut som om brukerne er med på å bære

avdelingen, og deres delaktighet er med på å skape en profil utad som sier at når du kommer

på ”Kysten”, så blir du bra. Her er det hjelp å få, slik at du kan hjelpe deg selv. Og målet her

er samarbeid med andre; da kommer muligens lidelsene i bakgrunnen etter hvert, fordi man

fokuserer på noe utenfor en selv. Det tydet på at brukerne fikk nye og positive stimuli på en

måte, og friskner til. En av brukerne sa det slik;

”Her er plassen. I hvertfall tror jeg det, for jeg har store erfaringer så jeg vil si at det hjelper. For her er mange som kommer hit og er dårlig, og jeg var en av de som så mørkt på alt. Som kom meg opp, og jeg tror det at det er virkelig plassen for folk som har dårlige nerver. Å komme ut i blant folk sammen med folk som forstår deg, og tar imot deg og vet at du har det trygt, ikke minst, om bedring.”

Brukeren virket som et lysende eksempel for andre som kom dit og var dårlige, han fortalte

nye brukere om seg selv og sin bedringsprosess, noe som kunne være trøst og gi håp for

andre.

En annen bruker uttrykte at han og de friskeste klarte seg, men at alle var ikke like selvstendi-

ge. Det så ut til at når det ble for mange sykemeldte arbeidsledere, medførte det at brukerne

ikke fikk så mye støtte som før;

”Jeg vil ta fram arbeidsmengden som arbeidslederne har fått i forbindelse med den kolonialbutikken som er startet opp. Den mener jeg personlig ikke skulle ha vært, jeg mener at vi hadde nok som vi hadde. For det som har skjedd etter det som i høst da de startet med kolonialen, det er det at arbeidslederne har ikke hatt tid til noe annet , det er det det har dreiet seg om. Så brukerne har jo vært, så jeg har jo sagt det at hvis ikke vi kunne ha vært , arbeidet så godt på egen hånd som vi kan vi fleste så er her, så kunne vi bare dratt hjem, for de har ikke tid til oss og det sakner jeg. For at jeg følte at jeg hadde te mye bedre forhold til arbeidslederne før vi fikk, at de deltok jo i min hverdag her og i min jobb. Mye mer, de har ikke tid mer for de har så mye å gjøre så det er brukerne det går utover. Uten at jeg har ikke lidd noen nød av dette, for jeg klarer meg jo, men det er jo ikke alle som er like selvstendige.” Utsagnet viser muligens at han savnet arbeidslederne og deres måte til å gi psykososiale støtte

på. Det kommer også frem at det er forskjell på brukerne; de som har erfaring og de som ikke

har. Kolonialdriften hadde medførte at brukerne ble mer delaktige i ansvaret for den forret-

ningsmessige driften. Forretningsdriften medførte dermed et press på brukere med kompetan-

se, men skapte også forandringer for de brukerne som var nye i avdelingen. Hvis brukerne

ikke var blitt så bra så hadde de ikke hatt noe å gjøre der, sa hun, det tolker jeg som at bruker-

nes erfaring var nyttig å ha i det daglige arbeidet. Avdelingen var på en måte avhengig av de

erfarne brukernes kompetanse, både den mellommenneskelige kompetansen og arbeidsevnen.

88

Situasjonen som var oppstått som følge av de ansattes sykefravær, medførte at brukerne tok

ansvaret for driften for å yte service til kundene

Brukerne viste en sterk lojalitet til arbeidsplassen sin og det så ut som de hadde gode samar-

beidsegenskaper som de hadde lært seg gjennom år sammen med arbeidslederne. Dermed

klarte brukerne å holde butikken åpen. Det var for øvrig 2 arbeidsledere på jobb mens dette

påstod; en i male- , snekker- og ute avdelingen og en på dagsenteret. Under feltarbeidet opp-

levde jeg at en bruker sa at han hadde kjørt som en gal i flere mil for å nå rutebussen som

skulle levere varer på grunn av en transportstreik som pågikk på slutten av den tiden jeg var

der. Han ønsket å være i døren når vareleveransen kom. Dette viser også en bevegelse i roller.

Når arbeidslederne var sykemeldt, falt noen av aktivitetene bort, slik en av de ansatte uttryk-

ker;

”Ja, jeg tenker på de, og jeg tenker på arbeidslederne siden vi har vært innom en ganske uheldig stim , så har vi jo ikke vært vant til så veldig mye fravær sånn at det som er den store forandringen, og som jeg synes er den store forandringen, det er etter at vi startet opp med kolonialhandelen, butikken , for den må, altså vi kan ikke slurve med den for den må, i alléfall må gjøres om du er 1 eller 10 så må den gjøres. Det er endel ting som må gjøres, vi kan ikke stenge butikken.” Arbeidet i kolonialen slik jeg tolket det, virket som en tvangstrøye fordi de ansatte fikk for lite

tid til brukerne, noe en annen bruker også uttrykte. Delaktighet i arbeidsprosessen så ut for å

føre til personlig utvikling og ansvarsfølelse hos brukerne.

Men noen av de andre aktivitetene falt bort når arbeidslederne er syke, slik en av de ansatte sier det; ”Det kan være alt fra å kjøre ut å taksere dødsbo og hente ting, og hvis noen andre da var tiltenkt ting, altså å gå på renovest-stasjonen og gjøre rokkeringer på det.

Når arbeidslederne er borte da faller jo de aktivitetene bort, altså de som er betinget av at en arbeidsleder er med. Så faller de bort, og hvis han X er borte og det er han som skal kjøre og han ikke kommer, så kan han ikke kjøre, men det er særlig på ja, hvis det ikke er arbeidstakere nok på eller at det er brukere som må medvirke til at ting går rundt. Det kan ikke arbeidslederne gjøre. Hadde det vært bare vi så hadde vi ikke fått gjort stort.

Men nå var det ikke meningen det, så.” Det så ut for at det på enkelte virksomhetsområder var nødvendig at arbeidslederne var tilste-

de for at brukerne kunne få delta i arbeidsprosessen.

89

Forøvrig hadde det vært lite fravær blant brukerne i det siste, noe dette utsagnet fra en ansatt tyder på; ”Driften og det er for lite bemanning i forhold til å klare de oppgavene, tror jeg. Uten at det på en måte er satt på papir, for vi startet med den kolonialen i november, og vi

har tenkt at det må gå seg til at vi må få rutiner, altså men det vi ser er at den er vel-dig arbeidskrevende og at i forhold til rent , dette med økonomi, det å ta vare på ting, et det blir rett og at det, altså foreløpig så har ikke vi kunne overlatt det helt og fullt til brukerne, vi har måttet konsentrere oss om at de skal kunne serve kunder og være i butikken og, og rydde og alle de der tingene , men foreløpig er vi ikke kommet

så langt at de får ta et aleneansvar for bestilling for eksempel.” Det virker som om den bemanningen medførte at brukerne måtte yte enda mer. Mangelen på

ansatte øker muligens brukernes deltakelse, men hvis noen av de mer erfarne brukere fikk

tilbakefall på grunn av for stort arbeidspress, ville presset på de nye og mer uerfarne brukerne

bli enda større.

Brukerne ble oppfattet som tolerante, slik en av de ansatte utrykker det her;

”Så de har virkelig vært tålmodige og jeg må virkelig beundre de at de har vært så tålmodige. For nå før jeg begynte så har de jo levd i støv og skitt i 1 år, så det er jo en ekstrem toleranse blant, og at de er tolerant over at vi ikke får gjort ting, si ting som skulle ha vært gjort og de vet jo det her med at det med å dra på turer. ” Det kan virke som at enkelte ansatte holder fast på det vedkommende har lært om miljøterapi;

fordi de tidligere forsøkte å styrke samholdet mellom brukerne ved å dra på felles turer. Men

nå virker det i praksis som at det er arbeidsfellesskapet rundt de reelle og ansvarsfulle ar-

beidsoppgavene som ser ut til å styrke samholdet.

Oppsummering

Det virket som at de erfarne brukerne var i stand til å ta seg av nykommerne. Denne erfaring-

en eller kompetansen hadde de opparbeidet seg, ved å være i aktivitet og ved å delta i samar-

beid med andre. De er også i stand til å se at det er andre som er i behov av deres hjelp. Man

medvirker ved å samhandle med andre. Den spesielle brukermedvirkningen skiller seg fra den

vanlige brukermedvirkningen fordi de ansatte ikke er tilstede. Det er muligens slik at ansattes

fravær øker brukernes deltakelse, og bidrar derved til å drive prosessen mot likeverd hos bru-

kerne fremover.

Konklusjon av deltakelsen

Det ser ut som om relasjonen mellom ansatte og brukere er preget av likeverd, selv om enkel-

te arbeidsoperasjoner krever at ansatte er tilstede og påser at ting går riktig for seg. Brukerne

90

blir i tillegg deltakere i den kundeeksponeringen som er nødvendig. Det virker som om bru-

kernes tidligere status som hjelpetrengende har endret seg fordi de hjelper hverandre og

fremmede kunder.

Deltakelsen som begrep er knyttet til likeverd, slik jeg tolker det, og er den mest sentrale ef-

fekten av prosessene som foregår innen ”Kysten”.

Brukerne har fått en ny omstart på arbeidslivet. Fra eksempelvis å være uteligger, rusmisbru-

ker, psykiatrisk pasient får brukerne en verdi i seg selv. De får en arbeidstakerrolle der de for

eksempel blir arbeidere, ekspeditører, snekkere, sydamer, vaskere, kafémedarbeidere, butikk-

damer, sjåfører, kjøkkenmedarbeidere og reparatører. Jeg har konsentrert meg om akkurat

disse brukerne selv om der var flere med annen bakgrunn i avdelingen, disse brukerne var

også delaktige og fikk være med i den samme prosessen, kanskje på en litt annen måte, uten

at jeg vil utdype dette nærmere her. En av de ansatte uttalte i en uformell samtale at det de

drev med der var resirkulering på to plan, det ene var resirkulering i positiv forstand av varer

og det andre var resirkulering av mennesker som var blitt stengt ute fra arbeidslivet på grunn

av den psykiatriske diagnosestemplingen.

Deltakelsen er nøye sammenbundet med meningsfylthet og opptrer som en gjensidighet i

arbeidsprosessen. Likeverdighet i arbeidsfellesskapet mellom ansatte og brukere øker mulig-

hetene for deltakelse. De ansatte er på en måte arbeidskonstruktørene som sørger for at de

gjennom sosial inkludering, aktiverer trangen til delaktighet og medvirkning fra brukernes

side.

4.5 Konklusjon av Rammeverket for funnene i ”Kysten” Kategoriene nivålikheten, rollefornektelsen og deltakelsen og deres delkategorier er min subs-

tansielle teori og fortolkning av hva som skjedde i konteksten "Kysten", og jeg valgte å be-

nevne hovedprosessen for mot likeverd for brukerne.

Mot likeverd for brukerne er på en måte navet i hjulet og den sentrale prosessen som de andre

kategoriene dreier seg om. Mot likeverd for brukerne er et resultat av samhandling og bru-

kermedvirkning, samtidig som det rettferdiggjør den samhandling som foregår innenfor avde-

lingen. Nivålikheten er grunnlaget for likeverd i relasjonen mellom aktørene i prosessen.

91

Rollefornektningen problematiserte likeverdet. Deltakelsen for brukerne er en form for grad-

vis brukermedvirkning.

Arbeidsfellesskapet i denne avdelingen så ut for å bestå av 2 sentrale deler; et arbeidsforhold

og et mellommenneskelig forhold. De ansatte måtte på grunn av arbeidets art forholde seg til

brukere som innehar flere roller samtidig. Brukernes roller var i bevegelse og i utvikling og

medførte at ansattes rolle ble flerdimensjonal og muligens krevende fordi de måtte forholde

seg til brukere med en lidelse, brukere som arbeidere og brukere som kundebehandlere. Det

fagfeltet som de ansatte mestret best, psykososial støtte, var ikke definert som deres arbeids-

område. Den mellommenneskelige prosessen som skjer mellom aktører i et arbeidsfellesskap

er sentral for trivselen til de som befinner seg der. Rollefornektelsen hos de ansatte bidro bå-

de til positive og negative forhold. De negative forholdene var blant annet savnet av psykoso-

sial støtte fra ansatte. De positive effektene var økt deltakelse hos brukerne, noe som så ut til

å drive prosessen mot likeverd for brukerne fremover.

92

5.0: DISKUSJON Før jeg går inn i diskusjonskapittelet vil jeg gjøre noen betraktninger omkring metodiske styr-

ker og svakheter ved oppgaven.

Problemstillingen var: ”Hva er samhandlingskonteksten i en psykiatrisk avdeling hvor det

legges vekt på brukermedvirkning? Hvordan opplever ansatte og brukere samhandlingskon-

teksten i avdelingen?” For å få svar på problemstillingen valgte jeg å benytte feltarbeid og

kvalitative, halvstrukturerte intervju. Det innebar at sentrale spørsmål og tema er definert av

meg i intervjuguiden. Andre med en annen bakgrunn ville kanskje ha observert annerledes og

ha gjort andre funn enn meg. Som intervjuer var jeg fri til å følge opp emner som informan-

ten selv kom inn på, og som ikke stod på den opprinnelige listen. Svar som jeg opplevde som

spesielt interessante fulgte jeg opp med tilleggspørsmål.

Opprinnelig hadde jeg en annen problemstilling for oppgaven som gikk ut på å få svar på

hvordan ansatte og brukere opplevde det sosiale klima i avdelingen. Disse teoretiske forfore-

stillingene var nok også med på å prege min forforståelse. Problemstillingen ble endret under-

veis i prosjektet på grunn av mine funn. Det er mulig at jeg har vært for farget av de teoretiske

forforestillingene og at dette farget funnene om hovedprosessen i avdelingen. Jeg kunne kan-

skje vært mer nyansert og tatt med mer generelt om funksjonshemmedes rettigheter til et me-

ningsfylt arbeid. I teorikapittelet har jeg både teori om brukermedvirkning og teori om sam-

handling med, det ville muligens ha vært nok med teori om brukermedvirkning. Sannsynligvis

ville teori om sosialt arbeid passet bedre inn enn tradisjonell psykiatri. Årsaken til at jeg like-

vel tok med ulike teoretiske betraktninger om begrepet samhandling var fordi avdelingen også

hadde et psykiatrisk dagsenter. Valg av teoretisk utgangspunkt har nok også sammenheng

med min egen forforestilling og erfaring fra psykisk helsearbeid. Jeg mener likevel at jeg i

funnkapittelet har prøvd å få frem den positive prosessen om brukermedvirkning.

Det var en del uro på avdelingen mens jeg oppholdt meg der. Uroen hadde betydning for det

som skjedde i praksis og jeg har brukt noe av dette for å synliggjøre hovedprosessen. Av ano-

nymitetshensyn har jeg valgt å ikke beskrive uroen i detalj. Dette kan jeg kanskje kritiseres

for å ha underslått ut fra sannhetskrav, men hensynet til informantene veiet tyngst. Hvilke

intervjuer og i hvilken rekkefølge de ble analysert kan også ha virket inn på analysen.

Rollefornektningen var et utslag av funn gjort hovedsakelig blant noen ansatte i butikkdelen.

Enkelte andre i de andre enhetene vil sannsynligvis betvile at det gjelder dem. Det er viktig å

93

få dette frem. De hendelsene som var sentrale og som preget og nærmest rammet resten av

avdelingen var akkurat konfliktene. De vanskelige funnene gjorde at jeg fulgte opp og interv-

juet personene rundt dette forholdet. Andre positive ting kom muligens dermed i bakgrunnen.

Metodiske styrker ved oppgaven tror jeg kan være at jeg klarte å komme frem til en logisk

teori om det som skjedde i akkurat denne avdelingen trass i mine forforestillinger. Jeg syntes

det var svært vanskelig å distansere seg fra dataene i den fasen der jeg måtte analysere funne-

ne ved hjelp av Grounded theory. En annen styrke ved oppgaven er muligens diskusjonskapit-

telet der jeg går videre og trekker inn annen teori og forskning som passer bedre inn overfor

funnene og min substansielle teori, enn den bredden på teori som jeg hadde valgt ut i teori-

kapittelet.

Nå vil jeg gå over til å diskutere likheter og forskjeller mellom egen substansiell teori som

jeg kaller Mot likeverd for brukerne, i forhold til andre relevante teorier som kan belyse den

substansielle teorien enda mer. Jeg har valgt å dele diskusjonen inn i 3 underavdelinger basert

på de 3 hovedkategoriene; nivålikheten, rollefornektningen og deltakelsen slik jeg konkluder-

te med i kap. 4.

I forhold til nivålikheten skal jeg bruke teori om mesterlære. Når det gjelder rollefornektingen

skal jeg bruke teori om case management. Og i forhold tildeltakelsen har jeg valgt ut teori om

helsefremming og brukermedvirkning. I tillegg vil jeg vise til nyere forskning fra prosjekter

som kan likne på hovedfunnene.

5.1 Nivålikheten Nivålikhetens dimensjoner slik jeg presenterte den i kap. 4 viste at brukerrollen og yrkesrol-

len nærmet seg hverandre. Dette skjedde fordi brukerrollen mer og mer ble en yrkesrolle som

til slutt ble mer lik rollen som butikkmedarbeider. Nivålikhetens praktiske dimensjoner i for-

hold til annerledes yrkesrolle, brukerrollen og strukturen i avdelingen viste en endring og

bevegelse i rollene som følge av at brukeren ble synligere som arbeidstaker.

Nivålikheten var ikke konstant, men var tilstede og varierte. Likheten i funksjon skapte visse

problemer for ansatte, men førte til økt deltakelse og likeverd blant brukerne og kan derved

sees på som en grunnleggende faktor for å kunne sette brukermedvirkning i system. Nivålik-

heten er knyttet til de ulike rollene fordi brukerrollen og annerledes yrkesrolle stilte likt med

94

hensyn til funksjon, i dette tilfelle den felles rollen som amatør i ekspeditørollen. De struktu-

relle forholdene som for eksempel mangelfull organisering, allmannamøter og forandringer i

organisasjonen bidro til at spesielt roller var i bevegelse.

For at brukerne skulle komme i en posisjon som ekspeditører, trengte noen av de å lære

hvordan man kommuniserer med andre mennesker. Akkurat dette lærte de av de ansatte hel-

searbeiderne som man kan karakterisere som mestere på feltet kommunikasjon i denne sam-

menheng. Brukerne kan i denne forbindelse karakteriseres som lærlinger. Forholdet mellom

ansatte og brukere kan sammenliknes med et mester/lærlinge forhold på grunn av opplæ-

ringen og sosialiseringen til arbeidstakerrollen. Man kan sammenlikne forholdet ansatt/bruker

i ”Kysten” med for eksempel miljøterapi, men jeg velger å gå ut over det man vanligvis ser

på som et forhold behandler/pasient; fordi det som skjedde i avdelingen var noe mer.

Et mester/lærlingeforhold passer bedre med det som skjedde i avdelingen. Et slikt forhold

kjennetegnes av at mesteren gir fra seg makt og kompetanse til den andre. Kompetanse erver-

ves gjennom interaksjon i praksis, i konkrete situasjoner mellom mestere og lærlinger. Kvale

& Nilsens (1999) teori om mesterlære anvendes vanligvis for å beskrive læreforhold i yrkes-

livet spesielt innenfor profesjonsutdanninger, håndverksutdanninger og forskeropplæringen.

Brukerne her er i en situasjon der de over tid læres opp til likeverdige arbeidstakere. Jeg vil

derfor sammenholde mesterlæreteori med hva som skjedde når ansatte lærer opp og sam-

handler med brukerne. Funnene peker i retning av at det er nyttig, og jeg vil vise til endel

sammenhenger.

Først vil jeg redegjøre for hva Kvale & Nilsen (1999) legger i begrepene. I følge Kvale &

Nilsen er hovedaspektene i mesterlære et praksisfellesskap, tilegnelse av faglig identitet, læ-

ring uten formell undervisning og evaluering gjennom praksis. Den er kjennetegnet av at ny-

begynnere dyktiggjør seg i et fag gjennom å delta i en gruppe med kompetente personer som

praktiserer et yrke eller en virksomhet, og hvor den nye aktøren gradvis blir et fullverdig med-

lem.

I ”Kysten” pågår det en slags uformell opplæring i roller og i arbeid, mens tilegnelsen av en

faglig identitet kan diskuteres; her er den knyttet til rollen som for eksempel butikkekspeditør

som ingen har forutsetninger for, og mangler fagkunnskap om. Likevel kan man karakterisere

deltakerne som kundebehandlere fordi de ansatte lærte brukerne opp til å kommunisere med

95

hverandre og med kunder som kom til kolonialen og brukthandelen. Evalueringen kan karak-

teriseres som uformell og kan i praksis sammenliknes med umiddelbare tilbakemeldinger fra

omgivelser og brukere.

I følge Kvale & Nilsen er begrepene om mesterlære under utvikling og forandring. De defi-

nerer likevel mesterlære som ; ” læring gjennom deltagelse i et praksisfællesskab med gensi-

dige forpligtelser for mester og lærling i en specifik social struktur over en længere tidsperio-

de” (s. 290). De skiller mellom den formelle og uformelle mesterlære hvor den formelle euro-

peiske mesterlære innebærer en skriftlig kontrakt mellom mester og lærling, som fastlegger

begge parters forpliktelser, og læretiden slutter ofte etter en 4 års periode med svennebrev og

offisiell anerkjennelse. En moderne versjon av den gamle mesterlære er kjennetegnet av at

lærlingene skifter mellom for eksempel teknisk skole og praksis på en arbeidsplass. Den

uformelle mesterlære er kjennetegnet av at lærlingene så å si vokser opp i faget. Mesteren er

en person som mestrer sitt fag, han eller hun representerer fagets tradisjon og legemliggjør

fagets autorative viten og verdier. Kvale & Nilsen benytter seg av Lave & Wengers (1991)

definisjon på praksisfellesskapet som ; ” subjekters deltagelse i et handlingssystem, hvor del-

tagerne deler en fælles forståelse af, hva de gør og hva det betyder for deres liv og for fælles-

skabet”(s. 291).

Det kan synes som om den type læring som foregår i ”Kysten” kan karakteriseres som ufor-

mell når man sammenlikner med mesterlæreteori. Selv om den er uformell kan den være

svært verdifull akkurat for denne brukergruppen fordi læringen er en prosess som skjer på

bakgrunn av organiseringen av praksisfellesskapet i avdelingen. Jeg har tidligere i kap. 4 lagt

vekt på at nivålikhetens dimensjoner består av brukerrollen, annerledes yrkesrolle og struktu-

ren i avdelingen. Brukernes tilgang til læresituasjoner er bred; de kan delta i aktiviteter og

arbeid, ha pauser sammen, delta i allmannamøter, og få et eierforhold til bedriften.

Jeg har tidligere argumentert for at de ansatte var amatører på butikkdrift, noe som ikke setter

dem i mesterrollen, men de var likevel mestere i relasjonelle forhold som er en forutsetning

for å kunne etablere kundeforhold. Avdelingen som arbeidsplass er i sin form noe helt annet

enn et hjem eller en behandlingsinstitusjon, de fyller svært ulike funksjoner og kan ikke er-

statte hverandre. ”Kysten” er en systematisering av arbeidsmiljøet, ikke en omarbeiding av

hjemmemiljøet eller av den psykiatriske avdelingens behandlingsmiljø. Avdelingens arbeids-

96

metoder krever dermed svært høy grad av profesjonalitet, og her kommer de ansattes evner i

kommunikasjon til sin rett.

Mine funn gir grunn til å tro at tilpasset arbeid i et sosialt fellesskap øker selvfølelsen hos

brukeren fordi de får være delaktige i et fellesskap basert på likeverd. Både ansatte og erfarne

brukere var med på å gi brukerne en egen kompetanse som var kjennetegnet av evne til delak-

tighet og samarbeid. Samarbeidet var kjennetegnet av det de kalte en åpen dialog og de sa sin

mening. Dette er viktige egenskaper i arbeidslivet, så vel som i dagliglivet forøvrig. Bruker-

nes mening ble ikke fortolket som utslag av brukernes psykiske lidelser, slik en muligens

ville gjort det innenfor de psykiatriske institusjonenes vegger.

I ”Kysten” foregår opplæringen av brukerne i miljøet ved at de innehar praktiske arbeidsopp-

gaver. De ansatte helsearbeiderne har rollen som arbeidsleder, de viser kunnskap og reflek-

sjon i handling ved å ha åpne dialoger med brukerne der de får si sin mening. Meningsbæren-

de mennesker er indikator på mennesker med mening og selvstendig handlingsevne, noe bru-

kerne viste i praksis både i allmannamøter og i konkrete situasjoner. I avdelingen skjer det en

slags ferdighetslæring hvor fokus er på brukeren, og ansatt og bruker deltar 1-1 eller 1-mange,

for eksempel med å stryke klær, eller å legge varene i butikkhyllene. Neste steg er for ek-

sempel å stryke klærne, og legge på plass varene mens brukeren snakker med andre. Fokuset

blir likevel på handlingen eller gjøremålet, det som skjer eller på aktiviteten i interaksjon med

andre. Etter hvert som brukerne mestrer mer, får brukerne større forpliktelser og ansvar, de

deltar i tillegg for eksempel mer aktivt på allmannamøtene og føler at de bidrar med å løse

problemer i kraft av seg selv. Brukerne opptrådte som selvstendige, samarbeidsvillige og

ansvarsfulle medarbeidere. Ved at brukeren får kompetanse i relasjonsbygging, kan han

mestre for eksempel kundeforholdet i butikken. Akkurat denne kompetansen er verdifull for

brukerne å bli opplært i, fordi det er nøkkelen til å kunne kommunisere og samhandle med

kunder som kommer til lokalbutikken.

Kompetansen de ansatte har kan sees på som phronesis, eller hverdagslig praksiskunnskap, og

denne kunnskapen får brukerne ta del i gradvis ved at nykommerne begynner i dagsenteret

for så å gå over i enheten vernet bedrift. Dette stegvise forholdet i kompetanseoppbyggingen

harmonerer med Laves (1999) syn på læring som sosial praksis. Hun ønsker at uformell læ-

ring skal verdsettes mer, og hun viser til studier av skredderlærlinger i Liberia og sier; ”

”I og med at skredderlærlinger ble fortrolige med rekkefølgen av de klesstykker de

97

lærte å fremstille, lærte de også rangorden og relasjonene mellom uformell og marginal og formell og sosialt betydningsfull bekledning, de lærte sosiale kategorier og begivenheter. Det synes innlysende at de aldri kun foretok seg en enkelt av disse ting. Den skiftende skredderpraksis i løpet av livet, dagliglivet som mester og det å lære å drive skreddervirksomhet var aspekter av tilværelsen i skredderverkstedet som hadde samme mønster , men ble levd forskjellig. Alle disse aspekter er formodentlig fellesbestanddeler av alle effektive læringspraksiser, som bryter ned skillelinjene mellom læring og handling, mellom sosial identitet og viten, mellom utdannelse og beskjeftigelse, mellom form og innhold. ( s. 41). Hennes fremstilling og fokus på hvordan man konstituerer en skreddermester handler om å

konstituere identiteter i praksis, og overført på deltakerne i ”Kysten” vil jeg påstå at brukeren

der konstitueres og får sin identitet som arbeidstakere. Diagnosene og symptomene er under-

ordnet. Det er når de lærer arbeidstakerrollen at de bruker de spilleregler som er gitt innenfor

arbeidslivet. De lærer om de demokratiske rettigheter en som arbeidstakere vanligvis er kjent

med i en yrkessammenheng og de får medvirke ved å være med på å ta beslutninger om dag-

ligdagse og konkrete arbeidsoppgaver.

Arbeidsfellesskapet i ”Kysten” preges av bevegelse og forandring, noe som er betinget av

nivålikheten. Dette forholdet skiller avdelingen fra rammene som ansatte og pasienter er un-

derlagt i for eksempel psykiatriske avdelinger, fordi man der som regel har innslag av tvang i

behandlingen og ikke nivålikhet. I ”Kysten” er brukerne der frivillig og man har større mulig-

heter for likeverd.

Prosessen Mot likeverd for brukerne derimot, er noe annet, fordi nivålikheten ligger til grunn

i relasjonen. En slik nivålikhet finnes sjelden i psykiatriske institusjoner fordi de ansatte har

mest kunnskap om behandlingen av pasientene. I følge nyere forskning (Sørgaard, 1999) øns-

ker psykiatriske pasienter å få mer informasjon og kunnskap enn de fikk, om sin psykiske

lidelse og behandlingen av denne, fordi de mente at dette kunne være viktig i forhold til bed-

ringsprosessen. Vatne (1998) fant at mulighetene for brukermedvirkning var små i psykiat-

riske langtidsavdelinger. Det foreligger en type tvang eller maktubalanse i relasjonen mellom

ansatt og pasient i slike avdelinger.

I ”Kysten” bidrar nivålikheten i relasjonen til at brukerne medvirker mer i forhold til sin bed-

ringsprosess. Å sammenlikne ”Kysten” med avdelinger i psykiatriske sykehus er kanskje litt

på siden, fordi grunnlaget for eventuelle likeverdige relasjoner er helt forskjellig. Noe av

problemene for helsearbeiderne i ”Kysten” tydet på at de var svært oppmerksom på at bruker-

98

ne ikke fikk nok psykososial støtte fra dem, men som hjelper kan man kanskje overdimensjo-

nere et slikt behov. Kanskje brukerne i noen sammenhenger fikk denne støtten av andre, for

eksempel de andre brukerne og kanskje kundene? Et annet spørsmål man kan stille, er om det

egentlig var nødvendig med utdannede helsearbeidere når brukerne egentlig trengte å bli opp-

lært i ulike yrker, jeg tenker spesielt på butikkarbeideryrket. Kanskje helt andre yrkesgrupper

kunne fungere vel så bra i arbeidslederrollen? Jeg tror likevel at de ansattes kommunikasjons-

ekspertise var sentral for brukerne i avdelingen. En av hovedfaktorene for likeverd i relasjo-

nen var nettopp at ingen av aktørene var spesialister på butikkdrift. De måtte søke sammen og

finne ut hvordan de skulle få dette til i lag.

En av brukerne mente likevel at det var viktig at de som skulle være arbeidsledere burde ha

kunnskaper om hvordan de skulle forstå og kommunisere med brukerne for å unngå at det

skulle bli aggresjon fra brukernes side (kap. 4). Det virket som om dette synet var grunnet i at

vikarer muligens ikke hadde kunnskaper om dette forholdet. Dette tyder på at den innstilling-

en ansatte har til samarbeidet med brukere er avgjørende for om brukermedvirkning virkelig

skjer. Bevegelsene i rollene i ”Kysten” skjedde på bakgrunn av innstillingen de ansatte hadde

til det å lære opp brukerne til å mestre de daglige aktivitetene innenfor avdelingen. Dette er

virkelig et godt eksempel på bemyndigelse og på helsefremming i praksis.

Jeg vil nå gå over til å diskutere rollefornektningen.

5.2 Rollefornektningen Rollefornektingens dimensjoner slik jeg presenterte dem i kap. 4 tydet på at konfliktene og

rolleforvirringen medførte en type rollefornekting blant ansatte. De ansatte som tidligere had-

de erfaring fra helse og sosialtjenesten fikk problemer med å finne sin rolle innenfor avde-

lingen. Det så ut for at de ansatte hadde et godt menneskesyn, men det som gjør at de trekker

seg tilbake, er kanskje usikkerhet overfor rollen de nå har fått. Noen opplevde at de hadde lite

kontakt med brukerne, og dette skiller seg fra det man har vært vant med som helsearbeider,

fordi det er nettopp gjennom kontakt med andre at brukerne blir sett og verdsatt. Dette har

igjen betydning for bedringsprosessen. Likevel viste det seg at brukernes delaktighet i det

daglige arbeidet eskalerte i takt med de ansattes fravær.

99

Jeg vil her diskutere metoden case management i forhold til rollefornektelsen som så ut til å

skje i avdelingen. Arbeidsmetoden er anvendt av helsearbeidere innen psykisk helsearbeid og

har noen likhetstrekk med forholdet brukere og ansatte i ”Kysten”. Det finnes mange teorier

som kan forklare samhandling og mangelen på samhandling, men metoden kan frembringe

noen likhetstrekk og forskjeller ved de ansattes relasjonelle fremgangsmåte i avdelingen.

De ansatte jobbet med å bygge relasjoner og å lære brukeren til å ikke gå inn i for tette forhold

hvor man blir for sterkt knyttet til en arbeidsleder. I startfasen var denne kontakten nær, men

man forsøkte å la brukeren samarbeide med andre brukere og ansatte i de daglige gjøremål.

Det er her kunnskapene hos helsearbeiderne kommer til sin rett, det er det ene, det andre er at

brukerne virkelig får lære det som har overføringsverdi til naturlige mellommenneskelige for-

hold.

Flere har beskrevet rollen som Case manager, men jeg har valgt å ta utgangspunkt i Eide

(1993). Hun har beskrevet metoden Case management på bakgrunn av Canters beskrivelse

av helsearbeideres funksjon og fremgangsmåte innenfor distriktspsykiatrisk behandling. En

case manager er en koordinator og støttende ressursperson som er interessert i alle aspekter

ved pasientens fysiske, psykiske og sosiale liv. Man tenker seg vanligvis en psykiatrisk syke-

pleier eller andre helse og sosialarbeidere med psykiatrisk videreutdanning som arbeider i

kommunehelsetjenesten inn i en slik rolle. En case manager har et koordinerende ansvar for at

pasienters ulike behov blir ivaretatt.

I følge Eide (1993) kan en case manager ta utgangspunkt i pasientens fysiske, psykiske og

sosiale helse når vedkommende skal hjelpe pasienten.

Det fysiske behovet er egentlig ikke noe man tenker faller naturlig inn for arbeidsledere å

dekke på en arbeidsplass, men de var oppmerksomme på at brukerne trengte både pauser og

næring. I ”Kysten” ble næringsbehovet hos brukerne dekket i løpet av den tiden de var på

jobb ved det ordinære lunsjmåltid i kantinen, slik man gjør på ordinære arbeidsplasser. Og

forøvrig så det ut til at Verneombudet ivaretok arbeidernes helseforhold ved å passe på at de

ikke skulle utsettes for helseskadelige forhold. Brukerne hadde selv et ansvar for å ha stelt

seg hjemme før han blir hentet av ”Kysten” bussen og kjørt på jobb. Det hender at brukerne

benytter arbeidsplassens garderobe og dusjmuligheter ved behov, men de ansatte helsearbei-

derne har ikke noe ansvar for å hjelpe til med brukernes personlige hygiene utenom å gi assis-

tanse ved rullestolbrukernes toalettbesøk.

100

De ansattes rolle her bryter med en case manager, fordi de ikke har noe totalt biopsykososialt

ansvar for brukeren ut over det som skjer i arbeidsfellesskapet. Det ser ut som at brukernes

sosiale liv bygges opp ved at de deltar i en arbeidskontekst som ligger i deres hjemkommune,

og psykiske behov ivaretas ved at de er i kontakt med andre mennesker daglig gjennom job-

ben. Siden de bor og arbeider i sin hjemkommune tenker man at de muligens har nær familie

de har kontakt med utenom arbeidstid. Men dersom de trenger å gå til samtale hos for eksem-

pel psykiatrisk sykepleier og psykolog kan de gjøre det utenom jobben. De får på denne må-

ten muligens et mer normalt liv som strekker seg ut over det å ha psykiske problemer. Det kan

kanskje tenkes at når fokus i samtalen bare konsentreres om lidelsen, tankeforstyrrelsene og

følelsesforstyrrelsene vil man tappe pasienten for krefter.

De kliniske prinsippene til en case manager slik Eide (1993) beskriver dem, glir rett inn i det

de ansatte forsøker å gjøre; de forsøker å skape kontinuitet ved at de har ansvar for ca. 5 bru-

kere daglig over tid, de arbeider sammen i et fellesskap hvor der er rom for fleksibilitet, bru-

kerne får veiledning ved behov både i arbeidsprosessene og i personlige forhold de tar opp,

det er skapt en struktur i brukernes hverdag ved at de har en jobb å gå til og faste gjøremål,

brukerne får hjelp til problemløsning i de daglige arbeidsoppgavene av den ansatte men

også av andre brukere med mer erfaring.

Det som for øvrig inngår i case management modellens behandlingsfaser (se teorikap.) passer

ikke inn her. Brukerne får ikke hjelp til problemløsning i familiære eller personlige forhold i

hjemmet, men de får diskutert slike forhold dersom de selv bringer dette på banen i åpne dia-

loger med ansatte og brukere. Psykososiale støttefunksjoner fungerer på samme måte som et

godt psykososialt arbeidsmiljø fungerer for andre arbeidstakere. Seikula (1999) beskriver åp-

ne dialoger som samtaler der innholdet i samtalen underveis gir mening fordi meninger konst-

rueres underveis mellom samtalepartnerne, og akkurat dette tror jeg, er spesielt verdifullt å få

til med psykiatriske pasienter.

Når alle ansatte er på jobb fungerer disse forholdene, men på grunn av at det har skjedd end-

ringer i det siste i forbindelse med oppstarten av butikken og travelheten og de økonomiske

bekymringene dette medførte, skapte det en diskrepans rollemessig både for ansatte og bruke-

re. Linjene trekkes mot det øvrige arbeidsliv. Brukerne som skal lære et vernet arbeid beveger

101

seg i rollen fra bruker til å bli arbeidstaker. I tillegg er en bruker Verneombud for samtlige i

avdelingen. Dette er uvant for erfarne helsearbeidere.

Brukerne arbeider sammen med andre brukere og helsearbeiderne i et arbeidsfellesskap i

”Kysten”. Lillestø & Hansen (2000, s. 67) studerte pasientfellesskapets betydning i psykiat-

riske dagsentra; og fant at pasientene korrigerte og hjalp hverandre fordi den felles identiteten

der ble bygd opp omkring det de hadde felles, nemlig den psykiske lidelsen og deres felles

erfaringer med å ha en slik lidelse, og den måtte hele tiden bekreftes av medlemmene.

Men her i arbeidsfellesskapet i ”Kysten” skjer samtalene om lidelsene i pausene og ikke hele

tiden, fordi brukernes innhold i hverdagen ser ut til å være annerledes enn på psykiatriske

dagsentra. Det som Lillestø & Hansen (2000) beskriver er at pasienters felles erfaring ligger

til grunn akkurat for at det spesifikke pasientfellesskapet overhodet kan etableres og eksistere.

I ”Kysten” endrer det seg til å være mer enn et pasientfellesskap, og noe jeg tror kan være

positivt for brukernes identifisering. Her jobber både brukere og ansatte sammen i et arbeids-

fellesskap. Men det kan kanskje se ut som om det skaper problemer for de ansatte, som ikke

har fått til et eget faglig felleskap å hente styrke fra.

Arbeidsfellesskapet i ”Kysten” baserer seg på ulike pasientgrupper med både fysiske og psy-

kiske lidelser, og jeg vil tro at denne sammensetningen kan bidra til å nyansere det Lillestø &

Hansen (2000) kaller for identitetsoppbygging og sosialisering til rollen som psykisk syk. Det

som bryter mest med deres beskrivelse, er at brukerne ved ”Kysten” er kommet på et annet

nivå der pasientfellesskapet ikke lenger er det sentrale. Arbeidsfellesskapet er et fellesskap der

arbeidsoppgaver er det viktige og sentrale. Forhold knyttet til det personlige og private plan

ser ut til å i hovedsak å tilhøre pausene.

I ”Kysten” bidrar arbeidsfellesskapet til en identitetsoppbygging til rollen som arbeidstaker.

Praten og samværsformen i arbeidsfellesskapet dreier seg om utfordringer som konkurranse

med andre butikker, om det er kommet inn nye dødsbo som skal klargjøres for salg, men også

om fellestrekk i erfaringer og opplevelser i hverdagslivet.

Det som skjer i ”Kysten” er at fokus flyttes fra det mer pasientsentrerte og konsulterende til

de ressursene og den arbeidsevnen brukerne har. Ved å flytte fokus fra brukernes sykdom og

102

lidelse til reelle arbeidsoppgaver, vris perspektivet bort fra hva det som begrenser brukernes

handlings ( rom og )muligheter til hva som øker eller utvider mulighetene.

Den feedback som gis mellom ansatt og bruker innenfor ”Kysten” kan sammenliknes med det

psykiatriske behandlingslandskapets kart basert på Aadland og Hummelvoll (se teorikap.).

Men perspektivene overflødiggjør ikke hverandre, de gir i hovedsak teoretiske beskrivelser av

noen generelle hovedtrekk.

Brukerne i denne undersøkelsen får relasjonell feedback fra både ansatte, brukere og kunder.

På et nivå er responsen fra de ansatte viktigst, i et annet nivå er responsen fra andre brukere

viktigst og på et annet nivå er responsen fra kunder viktigst. Det eksisterer både en nivåulik-

het og en nivålikhet i relasjonene i ”Kysten” mellom ansatte og brukere, og jeg stiller derfor et

spørsmål ved Hummelvolls (1988) eksistensielle modell der likeverdigheten tenkes å være

tilstede i relasjonen mellom sykepleier og pasient innenfor psykiatrisk behandling. Jeg mener

at det er uoppnåelig. Brukerne skal ikke bli helsearbeidere og de ansatte skal heller ikke bli

brukere innafor konteksten. Det bør være en trygghet på dette hos begge parter. Og kanskje er

det slik at når brukere får tiltro, arbeid, og utfordringer som arbeidstakere så skapes det en

helsebringende prosess i dem. Når brukerne får brukt sin kompetanse kommer likeverdigheten

virkelig til uttrykk. Dette kan muligens skape usikkerhet hos enkelte ansatte.

Det er knyttet mye usikkerhet rundt hva som er virksomt overfor mennesker med psykiske

lidelser og rusproblematikk, og man har ulike tilnærmingsmåter i behandlingen av disse grup-

pene. Rollene til ansatte og brukere i forskjellige kontekster vil nødvendigvis bli preget på

ulike måter. Hummelvolls (se teorikap.) beskrivelse av det relasjonelle perspektivet harmone-

rer med det som skjedde mellom bruker og ansatt i ”Kysten”. I tillegg samsvarer dette noe

med tilnærmingsmåten hos en case manager. Det ser ut som man ikke kan sammenlikne for-

holdet i ”Kysten” med de behandlingsmodeller man har som utgangspunkt innenfor psykia-

triens behandlingsfelt. Forholdet kan heller beskrives som en slags kollektiv læring mellom

flere parter i et felleskap der læringen bærer preg av veiledning. At brukerne får lønn for ar-

beidet de gjør er en form for belønning slik det som regel er innenfor et lærlingeløp, noe som

også kan virke inn på hvordan de oppfatter sin rolle.

Synet på avvik innafor ”Kysten” er at det som blir sett på som avvik i samfunnet, oppfattes

som det som er normalt for den enkelte person i sin sammenheng. De fester fokus mer uten-

103

for det individuelle til fokus på tjenesteyting overfor andre. I iveren etter å arbeide kan bru-

kerne få mindre tid til pauser og til kontakt med andre i fellesskapet, og det kan på sikt muli-

gens forringe utbyttet av å være der.

I relasjonen mellom ansatte og brukere ligger en forpliktelse som innebærer at de må yte noe

til fellesskapet. De er reelt avhengig av hverandre for å drive virksomheten. Hvis kolonialbu-

tikken legges ned vil det kunne influere på lokalsamfunnet. De er en del av et stort fellesskap

som gir dem trygghet.

Den vitenskapsfilosofiske retningen for arbeidet i ”Kysten” er ikke definert , men det kan

synes som om avdelingen lever ut det NOU: nr.18(1998)”Det er bruk for alle” skriver om

folkehelsearbeid. De bruker arbeidslivskonteksten for å oppnå forandring på det psykososiale

plan. Det er i interaksjonen mellom ansatte og brukere at det salutogenetiske arbeidet oppstår

fordi de har fokus på ressursene. Det salutogenetiske perspektivet oppstår også i interaksjo-

nen mellom brukerne som kan fortelle andre at det går an å bli bedre.

Rolleforvirringen hos helsearbeideren i ”Kysten” skjedde muligens fordi de arbeider i samme

posisjon som brukeren, overfor kunder i butikkdelen. Og det er akkurat dette som skiller

rollene i ”Kysten” fra det helsearbeidere er vant til å være i. Innenfor rammene av en institu-

sjon eller som helsearbeidere i en kommune er det annerledes og helsearbeidere sidestilles

vanligvis ikke med brukere overfor andre kunder, eller en annen tredjepart.

Det har sannsynligvis skjedd en endring av yrkesrollen for øvrig i helsevesenet på grunn av

demokratiseringstankegangen, pasientrettighetsloven og innføringen av begrepet bruker-

medvirkning. Endring av yrkesrollen gjør seg også gjeldene innenfor skoleverket der man har

innført mer aktive skoler hvor aktiv læring er i fokus. Nye metoder som problembasert læring

aktualiserer aktivisering av elevene, og brukes i skoleverket i dag på flere nivå. Forskning

viser at gruppeaktiviteter fremmer læring hos elevene (Pettersen, 1998). Metoden problemba-

sert læring har influert på nye prosjekter i den videregående skolen hvor enkelte lærere og

elever går sammen om det de kaller ”Verdiskaping som valgfag”. I følge Lærerforbundets

fagblad ”Skolefokus” nr. 10/ 2001 fikk Loen Videregående skole tittelen ”Årets entreprenør”

fordi de hadde fått til samarbeid, og selve valgfaget elevbedrift ble beskrevet slik;

Elevbedrifter i grunnskole og ungdomsbedrifter i videregående skole er et nytt

104

valgfag i den norske skolen. I løpet av et skoleår skal elevene gå igjennom hele prosessen fra forretningsidé til å starte, drive og avvikle en bedrift. Alle ungdomsbedriftene i landet er med i Foreningen Ungdomsbedrifter, som er registrert i Brønnøysund-registeret. (s. 45)

Det viser seg at lærere ofte er skeptiske til ungdommenes valg av forretningsidé fordi læreren

ikke har kjennskap til lovligheten rundt den. Det er elevene som styrer, og Solheim, lærer i

prosjektet sier;

Mi oppgåve er å vere rettleiar, og sjølv om eg ikkje har tru på ein ide, skal eg ikkje seie det høgt – berre om den er heilt på trynet. Om elevane hadde gått halve hausten utan ein konkret ide, er det ikkje grunn nok til at eg skal komme med forslag. Mi oppgåve er å svare på spørsmål. (s. 46).

På sikt skal læreren trekke seg ut av den elevbaserte bedriften. Læreren er her mer en rettleder

som kan sammenliknes med rollene hos de ansatte i ”Kysten”.

Å endre fokus fra å være helsearbeider til å bli en arbeidsrettleder eller arbeidsleder slik be-

nevnelsen er på ansattes yrkesrolle i ”Kysten”, skapte problemer for enkelte ansatte fordi de

muligens ikke var helt klar over hva rollen innebar. Det ene omfatter mål for utøvelse og det

andre omhandler aspekter ved utøverens rolle. I forbindelse med samhandling og brukermed-

virkning er det særlig målområdet som er viktig fordi det viser hvordan forskjellig oppfattelse

av rollen vil føre til forskjellig fokus for den ansattes handlinger i interaksjon med brukeren.

Helsearbeiderne har tidligere vært vant til å vurdere, planlegge, og gjennomføre handlinger,

og dette rettes mot pasienter eller brukere. Når hensikten er brukermedvirkning ser det ut som

om det blir mindre relevant.

Jeg skal nå gå over til å diskutere deltakelsen hos brukerne i forhold til teori om brukermed-

virkning og helsefremming.

5.3 Deltakelsen Deltakelsens dimensjoner slik jeg presenterte den i kap. 4 består av kategoriene delaktigheten

og den spesielle brukermedvirkningen. Dialogen var kjernen i delaktigheten, der alle kan på-

virke og bli påvirket, og den vitnet om likeverd og en dialog som var åpen for alle. Den spesi-

elle brukermedvirkningen var kjennetegnet av brukernes motivasjon for å ha et mer aktivt

105

forhold til sin egen situasjon. Jeg vil her diskutere deltakelsens dimensjoner i forhold til nye-

re forskning om empowerment.

Forskning om empowermenttiltak i Skandinavia viser også at ansatte slet med å tilpasse seg

de nye rollene, når de skulle bemyndige eller gi makt og kraft til brukerne. Empowermenttil-

takene i Danmark; ”Tid til mere i Århus Amt” som gav et tilbud til arbeidsfrie der, og i Sve-

rige; ”Det finns bruk for alla i Södra Skaraborg län” som gav et tilbud til arbeidsløse der, er

beskrevet i NOU 1998: 18 ”Det er bruk for alle”, og der står det følgende om rollen til den

profesjonelle;

Den profesjonelle må reflektere over egen situasjon: Vil jeg arbeide på en annen måte? Vil jeg dele min kunnskap med borgeren? Kan jeg legge fra meg ekspertrollen? Tør jeg å møte borgerne der hvor de er? Tør jeg å redusere og marginalisere min egen betydning? Tør jeg å kvitte meg med min egen makt? (s. 202).

I følge samme NOU er det slik at dersom den profesjonelle ikke kan svare et helhjertet ja til

spørsmålene overfor, kan vedkommende ikke bruke empowermentmetoden i sitt arbeid. Det

er vanskelig å arbeide på denne måten, og for den profesjonelle er det:

- ingen tradisjonelle suksesser - få synlige resultater - ingen makt - ingen sikkerhet når det gjelder å lykkes - motstand i egne rekker (s. 202). Disse forventningene til rollen som den profesjonelle er basert på erfaringene fra tiltaket

”Empowerment i praksis” i Århus i 1997. Hensikten med dette tiltaket gikk ut på å få de ar-

beidsfrie med i brukerstyring og frivillig arbeid for å styrke nettverksbygging og lokalsam-

funnsidentitet, slik at de arbeidsfrie reelt kunne opparbeide forståelse for egen livssituasjon,

og bli medlem av stabile nettverk. På denne måten kunne de bli ressurser i det sivile liv og

samfunnsmessig anerkjent. De konkrete aktivitetene i prosjektet gikk ut på å ha møtevirksom-

het, fysisk trening og hobbyaktiviteter. Aktivitetene fant sted i kommunens kulturhus og

”sysselsatte” flest kvinner. Jeg oppfatter dette tiltaket som en form for frivillighetssentral slik

enkelte er bygget opp i Norge, og kan ikke helt se noen likhet med ”Kysten” bortsett fra det

som kom fram om rolleinnholdet hos de profesjonelle. Det svenske tiltaket derimot, likner

mer på ”Kysten” fordi drev en gjenbruksbutikk, kafé og gjenvinningsstasjon (Tidaholmgrup-

pen, s. 208). Fokus var på arbeid, aktiviteter og mulig inntjening. De skriver at arbeidsmeto-

106

den inviterer til en viss grad den enkelte til å ta ansvar (s. 209). Aktivitet blir derfor avhengig

av at deltakerne selv tar initiativ sammen med prosesslederen og de andre i delprosessene. De

mener at det sosiale samværet er en viktig ressurs og av sentral betydning for den enkeltes

utvikling. Læring skjer gjennom en prosessinnrettet arbeidsmåte, og fordi de ikke arbeider

etter en fastlagt plan hvor alt er bestemt på forhånd, må deltakerne hyppig forholde seg til nye

situasjoner og nye løsninger. Å lære å mestre det uforutsette blir viktig, sier de, fordi det ufor-

utsette blir viktig i nå situasjonene og er like nyttig for en fremtidig situasjon.

Dette uforutsette som her trekkes frem som noe positivt for deltakerne, er interessant fordi

rollefornektelsens praktiske dimensjoner i ”Kysten” i utgangspunktet var knyttet til konflikter

og rolleforvirring. Konfliktene bestod blant annet i at kontakten med brukerne ikke var til-

fredsstillende og at de ansatte hadde problemer med å finne sin rolle. Enkelte valgte å syke-

melde seg. Jeg oppfattet og fortolket det i utgangspunktet som noe negativt, men det ser ut

for at de ansattes tilbaketrekning resulterte i at brukerne deltok enda mer i det daglige arbei-

det. Sammenliknet med Tidaholmprosjektet kan en kanskje forstå det dit hen at det er viktig

for brukerne at avdelingene eller foretaket har en noe uavklart organisering og at ansatte ikke

alltid bør stå klar med en hjelpende hånd. Det kan synes som at en viktig rolle for arbeidsle-

derne nærmest er å ”arbeide med hendene på ryggen” fordi det skaper delaktighet hos bru-

kerne.

Jeg vil nå trekke frem hva Alm Andreassen (2000) ved Arbeidsforskningsinstituttet i Oslo sier

om brukermedvirkning. Hun er i følge forsker og sosiolog Johans Sandvin ved Nordlands-

forskning den fremste i Norden som har forsket på dette begrepet. Hun presenterer 2 ordinæ-

re måter å betrakte brukermedvirkning på ;

”På den ene siden kan brukermedvirkning knyttes til samfunnsgruppens innsats for å fremme sine særskilte interesser- til interessekamp og til prinsippet om at de som er særlig berørt av politiske beslutninger også skal ha en særlig rett til å bli hørt. Da kan brukermedvirkning forstås som svakstilte gruppers deltaking i kampen om Innflytelse på de politiske beslutningene. På den andre siden kan brukermedvirk ning også forstås i lys av styringsprinsippet om at politiske beslutninger skal bygge

på faglig kunnskap og ekspertise. I et slikt perspektiv må en vektlegge både den betydning fagekspertisen har for livssituasjonen for funksjonshemmede som er av hengige av de selektive hjelpeordningene, og den betydning fagekspertisen har i ut

107

formingen av helse- og sosialpolitikken. Da kan brukermedvirkning betraktes som å tilføre den politiske diskusjonen en annen kunnskap og et annet perspektiv enn det som tradisjonelt har ligget til grunn for politiske beslutninger.( s. 176).

Hun går videre og stiller opp et 3 alternativ eller en supplerende forståelse for brukermed-

virkning som en ny kanal for interessekamp og karakteriserer denne formen for brukermed-

virkning som;

Brukermedvirkning kan (også) sees på som klientenes gjenerobring av borgerstatusen – statusen som likeverdig, kompetent og meningsberettiget samfunnsmedlem. Brukermedvirkning handler derfor ikke bare om politisk styring, men også om menneskers identitet, anseelse og status. (s. 176)

Alm Andreassens (2000) alternative forståelse av brukermedvirkning passer godt til resultate-

ne i ”Kysten”. Hun hevder videre at brukermedvirkning er en utvidelse av kunnskapsgrunnla-

get, men at brukernes deltakingsmuligheter på beslutningsarenaer er minimale på grunn av

påkjenningene av velmenende og avvisende stigmatisering fra samfunnet rundt. Goffmann

(1992) sier at samfunnsstrukturen legger opp til, og har behov for at man som mennesker

tilpasser seg et såkalt normalisert liv som man spiller roller i. Det synes som om den bruker-

medvirkning som foregår i ”Kysten” kan tilfredsstille hennes 3 definisjon på brukermedvirk-

ning. Akkurat denne brukermedvirkningen er betinget av at brukerne har gått inn i arbeidsta-

kerrollen, og de har derved oppnådd likeverd på bakgrunn av nivålikhet i forhold til ansatte i

butikkmedarbeiderrollen.

Jeg tror at de ansattes anerkjennelse av brukerne er den største driften eller motivet for at bru-

kerne møter opp på jobb. Anerkjennelsen som de får, betyr noe for selvet, og bidrar til oppfat-

telsen av egenverdi fordi man verdsettes på grunn av at man bidrar med noe positivt til felles-

skapet; brukeren er delaktig på sitt eget vis, på sin egen måte, og ved sin egen kraft. Spørsmå-

let man kan stille seg er hva Alm Andreassen vil benevne brukeren som, når han går ut av

brukerrollen og blir likeverdig. Det var noe av problemene i ”Kysten” og som klart kom frem

gjennom rollefornektelsen, fordi de ansatte muligens ikke ville likestilles med brukeren som

kassadame.

Brukermedvirkning kan oversettes med ordet bemyndigelse eller empowerment. Men empo-

werment synes best i sitt fravær som for eksempel maktesløshet og hjelpesløshet skriver

108

Rappaport (1984). Mittelmark (1999) skriver om utviklingen av kommunale sykdomsfore-

byggende program at de er vanskelig å karakterisere, men at de kan kjennetegnes av at de

blant annet tar utgangspunkt i menneskers deltakelse i sine egne omgivelser. Rappaport

(1984) sier at empowerment sannsynligvis skjer innenfor ulike kontekster også der det ikke

finnes sammenheng mellom profesjonelle, og der de profesjonelle ikke er nøkkelaktørene.

I ”Kysten” skjer det en reell brukermedvirkning når de ansatte er tilstede, og den eskalerer,

og kan muligens karakteriseres som brukerdrift, når de ansatte ikke er på jobb. Rappaport

(1984) sier at når du ser det, så vet du at det er empowerment som skjer, og jeg velger å ka-

rakterisere det som skjer i ”Kysten”, som en form for empowerment.

Å gi fra seg makt og kunnskaper til andre kan til en viss grad sammenliknes med bemyndigel-

se, slik jeg i teorikap. diskuterte det når jeg tok utgangspunkt i flere tolkninger av begrepet

empowerment (Rappaport, 1984; Gibson, 1991; Fetterman, 1996; Stang, 1998).

Gibson (1991) skriver om begrepet bemyndigelse at det er en prosess mellom sykepleier og

pasient som gir retning både til individets ansvarlighet for egen helse og eget liv. Stang (1998)

sier at hensikten med bemyndigelse er å gi myndighet til, og å styrke den underlegnes posi-

sjon. Men hva slags makt er det man skal gi, og når tid skal man gi denne makten til for ek-

sempel pasienter i psykiatrien, det er fagfolk usikre på.

Ansvarlighet var noe brukerne i ”Kysten” både fikk, og tok, da de deltok i bedriften ved å

være delaktige, og ved å ta i bruk den spesielle formen for brukermedvirkning. Poenget med

bemyndigelse må innen psykiatri muligens være at lærlingene vokser i anerkjennelsen fra

mesteren når de (lærlingene) settes til nye oppgaver ved at de erverver likeverd, blir de i stand

til, i et større perspektiv, å få kontroll over faktorer som påvirker helsen og livet deres.

Bemyndigelse gir en definisjon på hva brukermedvirkning kan være. Bemyndigelse bryter

med tradisjonell behandlingsideologi, og det finnes heller ikke egne utdanningsinstitusjoner

som gir helsepersonell kompetanse i hvordan man kan gi makt til brukerne. Men det er ikke

makt det handler om, det handler om kraft eller evne til å handle.

Prosessen Mot likeverd for brukerne kan sammenliknes med definisjonen av begrepet folke-

helsearbeid (NOU 1998: nr.18);

Folkehelsearbeid er samfunnets totale innsats for å opprettholde, bedre og fremme folkehelsen. I dette ligger nødvendigheten av å styrke verdier som gir det enkelte individ og grupper muligheter for ansvar, delaktighet, solidaritet, mestring og

109

kontroll over eget liv og situasjon. (s. 38). Man kan derved si at brukerne ikke bare oppnår likeverd, men de gjenvinner helse også. En

av brukerne uttalte at hun fikk livet i gave etter at hun begynte i avdelingen. Mot likeverd for

brukerne i ”Kysten” likner på filosofien innenfor ”det nye folkehelsearbeidet”;

I vår tid dreier det seg om deltakelse, mestring og kontroll over egen situasjon, om å la initiativ avløse avmaktsfølelse. Troen på egne evner, anlegg og pågangsmot skal skape optimisme og gi mulighet for å bety noe for fellesskapet.

En rekke utviklingsprosjekter i lokalsamfunnene dokumenterer til fulle at eget engasjement er det beste for helse og livssituasjon - både for enkeltmennesket og for grupper. (s. 39).

Sammenlikner man begrepet helsefremming med prosessen i ”Kysten” virker det som om de

driver med fremming av helse hos brukerne.

Bemyndigelse er et begrep som får konkret innhold ved å studere det som skjer innen denne

konteksten, fordi det handler om å gi makt til brukerne. Tidligere teori og forskning om em-

powerment styrker sammenlikningen.

Men det som skjer i ”Kysten” er noe mer enn folkehelsearbeid, helsefremming, empower-

ment, samhandling og brukermedvirkning. Tittelen på hovedfagsoppgaven er samhandling og

brukermedvirkning, men den kunne like gjerne vært kalt for kompetansebygging og bære-

kraft i lokalsamfunnet (gjennom mester/lærlingeforholdet). Blant vanlige folk i denne kom-

munen ville sikkert mange til og med bestride at den bedriften de deltar i, eller er kunder i, har

noe med helse å gjøre. De fleste vil bruke ord som trivelig arbeidsplass, møtested og nærmiljø

om dette tiltaket.

Brukerne i ”Kysten” blir likeverdige arbeidstakere i dette arbeidsfellesskapet, noe som må

kunne stadfestes som annerledes og mer likeverdig enn det Lillestø & Hansen (2000) karakte-

riserer som pasientfellesskapet . Jeg vil påstå at pasientfellesskapet er et fellesskap på bruker-

nivå, mens i ” Kysten” har de et fellesskap med arbeidslederne som er positivt for brukerne,

selv om det til dels oppleves som noe problematisk av enkelte ansatte.

Det er forsket lite på samarbeidsforhold mellom ansatte og brukere slik det foregår i ”Kys-

ten”. Forskning om vernede bedrifter (Christophersen,1979; Helle, 1983; Ekeli, 1982; Eriksen

110

& Solheim, 1982; Galtung & Neiden, 1979) fremviser karakteristika ved vernede bedrifter og

viser i hovedsak at vernede bedrifter har en utestengning eller ”utslagning” (Helles uttrykk)

av de dårligst fungerende. Denne forskningen om vernede bedrifter kan ikke sammenliknes

med det som skjedde i ”Kysten”. Butikkens tilblivelse og den amatørmessige ansvarligheten

blant ansatte og brukere bidro til at alle måtte gjøre en ekstra innsats på likeverdig fot. Forsk-

ning om psykiatriske dagsentra (Lillestø & Hansen, 2000; Robberstad,1997) viser at forhol-

det mellom ansatte og brukere i hovedsak er preget av fellesskapet som metode. Dette kan

sammenliknes med det som foregikk i dagsenterenheten i ”Kysten”, selv om en der har mer

en arbeidsprofil. I ”Kysten” brukes arbeidet som metode, men det er fundert i et reelt behov

som lokalsamfunnet har. Dette skiller avdelingen fra mange vernede bedrifter som sliter med

å skape meningsfylte arbeidsoppgaver som det er et reelt behov for. For øvrig kan dette tilta-

ket betegnes som et godt eksempel på bemyndigelse og helsefremming i praksis.

111

6.0: AVSLUTNING Jeg har i den hovedfagsoppgaven gjort rede for hvordan samhandlingen var i en avdeling som

vektla brukermedvirkning. I avdelingens to enheter; psykiatrisk dagsenter og vernet bedrift,

samarbeidet brukere og ansatte i et arbeidsfelleskap for å yte noe til lokalsamfunnet rundt

”Kysten”. Avdelingen er et samlingspunkt for bygda og skiller seg derved ut fra andre psyki-

atriske dagsentra og vernede bedrifter. Nøkkelen til denne forskjellen ligger i bygdas behov

for blant annet en lokalbutikk, og jeg har hovedsak karakterisert tiltaket som et godt eksempel

på bemyndigelse og på helsefremming i praksis. Utvalget er lite og avdelingen spesiell i sitt

slag, men funnene peker likevel i en retning av at et arbeidsfellesskap mellom brukere og an-

satte er positivt.

Norsk næringsliv har et stort behov for arbeidskraft. Enkelte vil hevde at det største problemet

for dagens samfunn, er akkurat mangelen på arbeidskraft. Trygdeetaten innkaller i disse dager

17000 uføretrygdede mennesker til samtale for å vurdere deres arbeidsevne eller restarbeids-

evne. Det siste utspillet fra trygdeetaten kan tolkes som at samfunnets økende behov for ar-

beidskrafter hovedårsaken for interessen for de uføretrygdede. Det er viktig at de som nå skal

rekruttere arbeidstakere blant de innkalte, er klar over hvilke muligheter som ligger i et be-

myndigende arbeidsfellesskap, og spesielt et fellesskap i bedrifter som har sitt utspring i lo-

kalsamfunnets behov. Og det er spesielt viktig at deres holdninger til blant annet mennesker

med psykiske problemer og rusmiddelproblematikk, ikke er til hinder for å rekruttere fra den-

ne gruppen. Det er også viktig å ikke plassere disse gruppene for seg selv, men sammen med

andre grupper i et arbeidsfelleskap.

I ”Skolefokus” (nr. 1/ , 2001, s. 30) stod et leserinnlegg fra en lærer som var blitt utbrent i

jobben sin. Han skriver om hvor negativ han er til å gå inn som arbeidstaker i en vernet be-

drift. Han kaller dette for ”attføringsfella”, noe som han mener i neste fall leder til uførhets-

trygd. Dette vitner kanskje om uvitenhet eller om at vernede bedrifter muligens ikke drives

godt nok.

Og dette synet står for øvrig i motsetning til mine funn. Mitt utvalg er lite, men funnene peker

i retning av at mennesker med psykiske lidelser og med rusproblematikk , kan bli likeverdige

arbeidstakere når de får nok psykososial støtte, og får være delaktige i en bedrift som er nød-

vendig for lokalsamfunnet.

112

I følge forsker ved Arbeidspsykologisk institutt; Kari M. Helle (1982), er ”bedrifter for vernet

arbeid mer som sysselsettingstiltak enn som attføringstiltak for arbeidstakerne”. Jeg tror like-

vel at akkurat dette kan være viktig, spesielt for noen av brukerne, fordi de da føler seg nyt-

tige og opplever seg som likeverdige arbeidstakere. Noen kan kanskje ikke komme ut i det

ordinære arbeidsliv og må ha et tilbud av en slik karakter. De fleste vernede bedriftene ligger

atskilt fra kommunenes psykiatriske dagsentra. Jeg vil likevel påstå at en organisering slik

”Kysten” hadde, kan være å foretrekke, fordi nye brukere på dagsentrene ser at der er et håp

om å komme tilbake til arbeidslivet, og de får på en måte en gradvis ”tilvenning” til arbeids-

livet, selv om det for noen vil være av en varig vernet karakter.

Kunnskap om hva det betyr å ha en psykisk lidelse og ha rusproblemer har lenge vært viktig,

både for brukerne selv og deres omgivelser. Forskning om hvordan disse brukerne mestrer et

vernet arbeid, og hvilke faktorer som skaper og vedlikeholder trivselen i slike arbeidsfelles-

skap, har det vært mindre fokus på. Jeg har i denne lille studien vist hvilke prosesser som kan

foregå i en avdeling som legger vekt på brukermedvirkning.

Forskning om liknende tiltak vil kunne være med på å stake ut kursen for nye måter å ivareta

mennesker med denne problematikken på.

LITTERATURLISTE

Aadland, E.(1997). Og eg ser på deg. Vitenskapsteori og metode i helse og sosialfag. Os-lo: Tano Aschehoug. Anthony, W. A. & Blanch, A.(1987). Supported Employment for Persons Who are Psychiat-rically Disabled: An Historical and Conceptual Perspective. Psychosocial Rehabilitation Jour-nal, 11, 5 – 23. Alm Andreassen, T.(2000). Brukermedvirkning-en strategi for demokratisering i helse- og sosialpolitikken? I E. Markussen ( Red.) Menneskeverd. Funksjonshemmet i Norge (ss. 175-192). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS. Alvesson, M. & Sköldberg, K.(1994). Tolkning och reflektion. Lund: Studentlitteratur. Atkinson, P. & Hammersley, M.(1996). Feltmetodikk. Grunnlaget for feltarbeid og feltforsk-ning. O slo: Ad Notam Gyldendal A/S.

113

Bengtsson, J.(1998). Sammanflätningar. Gøteborg: Bokforlaget Daidalos. Brevik, E.(2001). Vokt deg for attføringsfella. Skolefokus, 13, 30-34. Christophersen, J.(1979). Den vernede bedrift: hva for hvem, hvor? Saneringa i arbeidslivet sett gjennom et attføringstiltak. Rapport i forbindelse med kostnadsnytteanalyse av bedrifter for yrkeshemmede. Institutt for sosiologi og statsvitenskapelige fag,Universitetet i Bergen. Dalgård,O., Døhlie, E. & Ystgård, M.(1995). Sosialt nettverk. Oslo: Universitetsforlaget. Dalgård, O.(1992). Sosialt nettverk, sosial integrasjon og psykisk helse. I Fyrand, L. ( red. ) Perspektiver på sosialt nettverk. Oslo: Universitetsforlaget. Dawkins, J. E., Depp, F. C. & Selzer, N. E.(1985). Occupational stress in a public mental hospital. I Journal of Psychososial Nursing Mental Health Serv., 23, 8-15. Eide,H. & Eide, T.(1996). Kommunikasjon i relasjoner. Samhandling, konfliktløsning, etikk. Oslo: Ad notam Gyldendal. Eide, E. M.(1993). Psykiatrisk sykepleie i kommunehelsetjenesten. Bodø: Høgskolens trykke-ri. Engedal, K. & Snoek, J. E.(2000). Psykiatri: kunnskap-forståelse –utfordringer. Oslo: Akribe. Ekeli, I.(1982). Medbestemmelse for arbeidstakere i bedrifter for vernet arbeid. Hovedoppga-ve i sosiologi. Universitetet i Oslo. Eriksen, S. & Solheim, A. L.(1982). Vernede bedrifter – fungerer de etter sin målsetning?. Seminaroppgave i trygdesosiologi. Nordland Distriktshøgskole. Bodø. Fetterman, D. H.(1996). Empowerment evaluation: Knowledge and tools for self – assessment & accountability. Thousand Oaks: Sage. Fog, J.(1994). Med samtalen som utgangspunkt. København: Akademisk Forlag. Foucault, M.(1973). Galskapens historie. Gjøvik: Mariendahls boktrykkeri A/S. Foucault, M.(1977). Det moderne fengsels historie. Oslo: Gyldendal. Fossåskaret, E.; Fuglestad, O. & Aase, T.H.(1997). Metodisk feltarbeid. Produksjon og tolkning av kvalitative data. Oslo: Universitetsforlaget. Fredriksen, S.(1998). Brukermedvirkning - noen praktiske konsekvenser. I A.J.Andersen & B. Karlsson. Psykiatri i endring.(ss. 142 - 162) Oslo: Ad Notam Gyldendal. Galtung, V. & Neiden, A. L.(1979). Om bedrifter for vernet arbeid: problemer og muligheter. Semesterarbeid i trygdesosiologi. Nordland Distriktshøgskole. Bodø. Gibson, C. H.(1991). A concept analysis of empowerment. Journal of Advanced Nursing, 16, 354- 361.

114

Glaser, B. G. & Strauss, A. L.(1967). The discovery of grounded theory: strategies for qualita-tive research. Chicago: Aldine. Goffmann, E.(1992). Vårt rollespill til daglig. Oslo: Pax forlag. Hagen, E. S. & Mesna, T.(1997).Fra Frognerparken til Galdøpiggen. Ut på tur aldri sur. I An-dersen, A.& Karlsson, B.( Red. ) Uten fasit. ( ss. 139 – 153 ) Oslo: Cappelen Akademisk For-lag. Høyskel, H.(1982). Om non-verbal kommunikasjon. I Årbok for sykepleiere 1982. Oslo:Universitetsforlaget. Hellevik, O.(1983). Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap. Oslo: Universitetsforla-get. Heierdal, L. & Tobiassen, T. (1984). Pedagogisk psykologisk ordbok. Oslo: Kunnskapsforla-get. Helle, K. M.(1983). Bedrifter for vernet arbeid: tre problemstillinger. Trygd og arbeid 38, 10-21. Holme, I. M. & Solvang, B. K.(1991).Metodevalg og metodebruk. Oslo: Tano. Hummelvoll, J.(1980). Innsikt –en kilde til liv. Oslo:Forlaget Tanum-Norli. Hummelvoll, J.,Nordby, K., & Sundmoen, V.(1988). Samarbeid med psykotiske mennesker. Oslo: Gyldendal . Hummelvoll, J.(1988). Helt-ikke stykkevis og delt. Oslo: Gyldendal. Hyden, L. C.(1995). Psykiatri – samhalle – patient. Borås: Natur och Kultur. Costa, F. & Hyden, L. C.(1992). Psykiatrisk rehabilitering. Filosofi och praxis i en socialpsy-kiatrisk sektor. Lakártidningen, 90, 4569 – 4571. Karlsson, B.(1997). Miljøterapi – begrep og innhold. En kritisk drøftelse. I Andersen, A. & Karlsson, B. (Red.) Uten fasit. ( ss. 169 - 188 ). Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. Kvale, S. & Nilsen, K.(1999). Mesterlære. Læring som social praksis. Viby: Jydsk Central-trykkeri a/ s. Kvale, S.(1997). Interview. En introduktion til det kvalitative forskningsinterview. København: Hans Reitzels Forlag a/s. Kieffer, C. H.(1984). Citizen Empowerment. A Developmental Perspective. Prevention in Human Services, 3, 9-36. Larson, D. G.(1987). Helper secrets: Internal stressors in nursing. I Journal of Psychososial Nursing Mental Health Serv., 25, 7-20.

115

Lafferty, W. M.(1983). Deltakelse og demokrati. I Bergh, T. ( Red. ) Deltakerdemokratiet. Oslo: Universitetsforlaget. Lave, J. & Wenger, E.(1991). Situated learning. Legitimate Peripheral Participation. Cam-bridge: Cambridge University Press.(ss. 29-58). Lave, J.(1999). Læring, mesterlære, social praksis. I S. Kvale & K. Nielsen (Red.) Mesterlæ-re. Læring som socialpraksis (ss. 33-54). Viby: Jydsk Centraltrykkeri a/s. Lillestø, B. & Hansen, J. I.(2000). Pasientfellesskapets betydning for mennesker med alvorli-ge psykiske lidelser. I T. I. Romøren (Red.) Usynlighetskappen (ss. 57-83). Oslo: Akribe For-lag as. Lov av 19. november 1982, nr. 66. Om helsetjenesten i kommunene. Oslo: Grøndal og Søn Lovdata. Sosial og helsedepartementet. Lov av 1 januar 2001, nr. 62 Om psykisk helsevern. Oslo: Lovdata. Sosial og helsedeparte-mentet. Lov av 1 januar 2001, nr. 63 Pasientrettighetsloven. Oslo: Lovdata. Sosial og helsedeparte-mentet. Lov av 1 januar 2001, nr. 64 Om helsepersonell m.v. Oslo: Lovdata. Sosial og helsedeparte-mentet. Lov av 1 januar 2001, nr. 61 Spesialisthelsetjenesten m.m. Oslo: Lovdata. Sosial og helsede-partementet. Martinsen, K.(1989).Omsorg, sykepleie og medisin. Historisk-filosofiske essays. Oslo: Tano. Manen, M. V.(1990). Researching lived experience: human science for an action sensitive pedagogy. Albani, N.Y: State University of New York Press. Mittelmark, M.(1999). Health promotion at the communitywide level: Lessons from diverse perspectives. I Bracht, N. (Red.) Health Promotion at the Community Level 2: New Advanc-es, , (ss. 2 – 27).Thousand Oaks: Sage NOU 1998: nr. 18. Det er bruk for alle. Styrking av folkehelsearbeidet i kommunene. Sosial og helsedepartementet. Oslo: Statens trykning. Nilsen, Ø.(1999). Lokalt forebyggende helsearbeid: Inspirasjon fra samtidens sosiologi. I Røi-seland, A. ( red. ). Lokalsamfunn og helse. Bergen: Fagbokforlaget. Pettersen, R . C.(1997). Problemet først: Problembasert læring som pedagogisk ide og strate-gi. Oslo: Tano Aschehoug. Rappaport, J.(1984). Studies in Empowerment: Introduction to the issue. Community Mental Health Review, 3, 1-7.

116

Raustøl, T.(1996). Fra medviter til medvirker: brukermedvirkning i kommunale sammen-henger. Oslo: Tano Aschehoug. Repstad, P.(1993). Mellom nærhet og distanse: kvalitative metoder i samfunnsfag. Oslo: Uni-versitetsforlaget. Robberstad, H.(1997). Pasient frå 9-15. Om psykiatriske dagsentra. Bergen : Fagbokforlaget. Reichardt, C. H. & Cook, T. D.(1979). Beyond qualitative versus quantitative methods. I T. D. Cook & C. H. Reichardt (Red.) Qualitative and quantitative methods in evaluation research (ss. 7-32). London: Sage Publications. Reynolds, W. & Cormack, D.(1990). Psychiatric and mental Health Nursing. Theory and Practice. London: Chapman and Hall. Sandvin, J.(1994). Det får da være grenser! I serie NF – arbeidsnotat 1042/94. Bodø: Nord-landsforskning. Strauss,A. & Corbin, J.(1998). Basics of Qualitative Research. London: SAGE Publications. Stang, I.(1998). Makt og bemyndigelse. Oslo: Universitetsforlaget. Stortingsmelding nr. 25(1996-97). Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbu-dene. Stortingsmelding nr. 9(1974-75). Sykehusutbyggingen i et regionalisert helsevern. Stortingsmelding nr. 41(1987-88). Nasjonal helseplan. Sørgaard, K. W.(1999). Behov, livskvalitet og kontakt med hjelpeapparatet hos personer med schizofreni. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 36, 21 – 30. Gunnes, O.(1987). Nye alternativer I psykiatrien. Oslo: Helsedirektoratet. Stortingsmelding nr. 8(1998/1999). Handlingsplan for funksjonshemmede 1998 - 2001. Stortingsproposisjon nr. 63(1997-98).Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006. Stortingsmelding nr. 39(1991-92). Attføring og arbeid for yrkeshemmede. Sæterstrand, T.(1990). Psykiatrisk sykepleiers funksjon ved oppstart og drift av psykiatrisk dagsenter i en kommune. Høgskolen i Bodø, hovedoppgave ved videreutdanningen i psykiatrisk sykepleie. Trygstad, L. N.(1986). Stress and coping in psychiatric nursing. I Journal of Psychososial Nursing Mental Health Serv., 24, 7-23.

117

Thesen, J.(1996). Samhandlingsprosjektet i Sogn. En evalueringsrapport fra SME. Sosial og helsedepartementet. Vatne, S.(1998). Pasienten først? Om medvirkning i et omsorgsperspektiv. Bergen: Fagbokforlaget. Wallerstein, N. & Bernstein, E.(1988). Empowerment, Education: Freires Ideas Adapted To Health Education. Health Education Quarterly, 15, 379 – 394. Wadel, C.(1991). Feltarbeid i egen kultur. Flekkefjord: SEEK A/S. Wifstad, Å.(1997). Vilkår for begrepsdannelse og praksis i psykiatri. Otta: Tano Aschehougs Fonteneserie. Zimmerman, M. A.(1995). Psychological Empowerment: Issues and Illustrations. American Journal of Community Psychology, 23, 5, 581 – 599.

VEDLEGG 1 Torill M Sæterstrand, Avdelingsleder 23/1-00.

118

Søknad om tilgang til data/forskningsfelt i forbindelse med utarbeidelse av min hovedoppgave i helsefag hovedfag Jeg er i ferd med å fullføre min hovedfagsoppgave i helsepsykologi ved Senter for etter-og videreutdanning ( SEVU ), Universitetet i Bergen. Jeg har valgt ”sosialt klima i en psykiatrisk avdeling der en legger vekt på brukermedvirkning” som tema. Min veileder ved Hemil-senteret,Universitetet i Bergen er Kirsten Schou. Hensikten med min studie vil være å avdekke hva brukere og ansatte opplever og legger vekt på når de samhandler med hverandre i en brukerorientert avdeling. Hvilke perspektiver har brukere og ansatte når det gjelder brukermedvirkning? Jeg viser til samtale med avdelingsleder ved sentret 10.11.99 og samtale med planlegger ved psykiatrisk poliklinikk samme dag, der jeg orienterte om hovedoppgaven min. Jeg har muntlig fått tillatelse til å være tilstede på aktivitetssentret i løpet av våren 2000. Jeg søker om tillatelse til å gjøre et 8 ukers feltarbeid a 2-3 dager pr.uke der jeg deltar sam-men med brukere og ansatte i aktiviteter, møter og samtaler. Noen eventuelle formelle sam-taler med brukere og ansatte kan påregnes, der tema kan være hvordan de opplever at de sam-handler med hverandre og hvordan de opplever at det sosiale klimaet på sentret er. Hver av de aktuelle brukerne/ansatte vil forespørres på eget skjema vedr. frivillig informert samtykke . Samtalene vil ha en varighet på ca. 1 time. Hver samtale blir tatt opp på bånd og skrives av. Samtalene tenkes gjennomført i løpet av våren 2000. Det forsikres at alt som kommer frem skal sikres anonymitet. Når jeg er ferdig med oppgaven , beregnet våren 2001, vil avdelingsleder få en kopi. Delta-kerne i studien vil få en kopi av sammendraget. Jeg viser ellers til vedlagte prosjektnotat. Og jeg håper på et snarlig og positivt svar fra dere. Vennlig hilsen Vennlig hilsen Torill M. Sæterstrand Kirsten Schou Prosjektansvarlig Veileder

119

VEDLEGG 2 Torill M. Sæterstrand Til Brukere og ansatte v/ avdelingen 27/1-00.

120

Skriftlig informert samtykke om deltakelse i studie om "sosialt klima i en avdeling som legger vekt på brukermedvirkning" Studiens hensikt er å få kunnskaper om hvordan helsepersonell og brukere på avdelingen opplever det sosiale klima og samhandlingen med hverandre i arbeidssituasjonen. Det er få studier fra klinisk hverdag som beskriver brukerorienterte avdelinger som arbeider med fokus på brukermedvirkning i kommunene. Jeg ønsker å være på avdelingen for å observere ansatte og brukere når de arbeider sammen og fatter beslutninger i det daglige arbeidet. Jeg er interessert i hvilke begrunnelser og me-ninger som brukes når brukerne medvirker. Tidspunktet for deltakende observasjoner vil vari-ere. Jeg ønsker også å være tilstede på møter i avdelingen hvor slike beslutninger drøftes. I tillegg til observasjoner vil jeg spørre enkeltpersoner klargjørende spørsmål om episoder jeg har observert. Jeg har tenkt å intervjue 3 ansatte helsearbeidere og 3 brukere på bakgrunn av episoder jeg har observert for å høre deres meninger om situasjonene. Intervjuene vil bli tatt opp på lydbånd og avskrevet. Lydbåndet vil bli slettet når studien er ferdig, våren 2001. Dersom du synes min tilstedeværelse er problematisk, har du rett til å be meg om å forlate avdelingen uten at dette får konsekvenser for deg. Kunnskaper som fremkommer gjennom observasjoner og intervjuer blir konfidensielt be-handlet og alle personer blir anonymisert og omtalt som grupper og ikke enkeltpersoner. Om du ønsker flere opplysninger om studien kan du henvende deg til Torill M. Sæterstrand, tlf. Du får ingen økonomisk kompensasjon for deltakelse i studien. Når resultatene foreligger vil deltakerne i studien få orientering om disse. Studiens resultater kan, i tillegg til hoved-fagsoppgaven bli publisert i aktuelle tidsskrifter og bli presentert på konferanser. Jeg har lest informasjonen og forstår at deltakelse i denne studien er frivillig og ikke vil ha noen innflytelse på mitt forhold til avdelingen i kommune i dag eller i fremti-den. Jeg er informert om at jeg kan si nei til å delta og jeg kan på et hvilket som helst slags tidspunkt velge å trekke meg fra studien. _____________________ _________________________

121

underskrift/dato underskrift /dato VEDLEGG 3 Torill M. Sæterstrand Til REK NSD Avdelingsleder 28/1-00.

122

Prosjektnotat vedrørende undersøkelsen om ”sosialt klima i en avdeling som legger vekt på brukermedvirkning”; en orientering Denne studien omhandler en virkelighet som muligens få pasienter eller brukere av helse- og sosial tjenesten kan oppleve i en avdeling. Å være et menneske som har fått en psykisk lidelse fører ofte til en situasjon preget av både alvorlig sykdom, og det å måtte være i og forholde seg til en så kompleks og belastende situasjon, fører ofte at man trekker seg tilbake fra fellesskap med andre mennesker. Det er etablert tilbud til denne gruppen pasienter, men få drives med fokus på brukermedvirkning. For å kunne bedre situasjonen til hjemmebo-ende pasienter med psykiske lidelser, har den kommunen jeg ønsker å se nærmere på, sat-set på å starte opp og har i 11 år drevet et aktivitetstilbud med fokus på brukermedvirkning. Hvordan brukermedvirkning drives i praksis og hvordan det sosiale klimaet i en slik avde-ling er, vil være tema jeg ønsker å få belyst . Jeg ønsker å oppnå viten om hva brukermed-virkning er i praksis. Slik sett kan studien bære form av å være en type evalueringsforsk-ning fordi jeg ikke bringer noe nytt inn i foretaket/avdelingen, men søker å beskrive det som allerede er. Likevel vil jeg være oppmerksom på at feltet kan bli påvirket av min tilste-deværelse, spesielt i startfasen. Dette er beskrevet av erfarne forskere som anvender feltar-beidsmetoden, jeg vil her nevne den norske forskeren Cato Wadel. Jeg har som utgangs-punkt for studien valgt en fenomenologisk/hermeneutisk tilnærmingsmetode. For å få tilgang på kunnskaper om dette feltet, der samhandling mellom mennesker i en slik organisasjon er tema, har jeg valgt feltarbeid som forskningsmetode. Jeg har søkt leder ved avdelingen om å få oppholde meg i avdelingen. De ansatte helsearbeiderne og brukerne vil få tilsendt en samtykkeerklæring før oppstart. Min tilstedeværelse er satt til å være 2-3 dager pr. uke over en 8 ukers periode, der jeg gjennom deltakende observasjon forsøker å beskrive hvordan det sosiale klimaet, sam-handlingen og brukermedvirkningen i en slik avdeling kan være. Jeg vil delta i miljøet og i de aktiviteter som finner sted samt møter og samtaler. Utover å delta og å observere det som skjer i avdelingen, vil jeg foreta formelle samta-ler/kvalitative intervju av 3 brukere og 3 ansatte helsearbeidere. Intervjuene vil finne sted etter at jeg har oppholdt meg i avdelingen i 4 uker. Jeg kommer til å ta utgangspunkt i si-tuasjoner i avdelingen. Å presentere en ferdigstillet intervjuguide er ikke mulig på det nå-værende tidspunkt. Intervjuene vil ha en varighet på 1 time. Hver samtale blir tatt opp på bånd og blir skrevet av. Det forsikres at alt som kommer frem skal sikres anonymitet. De som blir intervjuet kan når tidsom helst trekke seg fra undersøkelsen. Anonymitet ivaretas gjennom hele forskningsprosessen, jeg viser her til vedlagte søknad om tilgang til data og samtykkeerklæringen.

123

Funnene jeg gjør under feltarbeidet basert på deltakende observasjon og kvalitative interv-ju vil bli transskribert og analysert i løpet av sommeren og høsten år 2000. Jeg vil våren 2001 presentere disse som er studiens empiri, og sammenholde dette med tidligere teori og forskning i form av en hovedfagsoppgave ved Hovedfag helsefag, Universitetet i Bergen. Min faglige veileder, prosjektansvarlig og registeransvarlig er Kirsten Schou v/ Hemil-senteret, Universitetet i Bergen Vennlig hilsen Torill M. Sæterstrand Student v/ Helsefag hovedfag

VEDLEGG 4

Brukere Intervjuguide

1. Generelt om brukere og det å være bruker i denne type avdeling a ) Du er bruker b ) Hvor gammel er du ? c ) Hvilken utdanning har du ? d ) Hvor ofte er du her ? e ) Hvilke erfaringer har du fra arbeidslivet? Er du med i noen organisasjoner eller er det noe annet du har vært med på ? f ) Hvilken behandling eller hvilket psykiatrisk tilbud har du fått tidligere? Hvordan er du blitt tatt hånd om før ? ( beh.historien ) g) Hvilken funksjon har du i avdelingen ? h) Hvor lenge har du vært i denne avdelingen? På dagsenterplass ? På ASVO-plass ?

124

2. Denne type avdeling i ) Hvordan er denne avdelingen i forhold til det tilbudet du har hatt før ? j ) Hvordan er det å være i en slik type avdeling og få delta i aktiviteter? k) Hvordan er det å være bruker i akkurat denne avdelingen?

3. Delta/ samarbeide / brukere Hvordan er miljøet i denne avdelingen? l) Hvordan fungerer samarbeidet mellom dere brukere her i avdelingen? m)Er det samhold mellom dere brukere? n) Føler du at du blir lyttet til på almannamøtene? o )Opplever du at du får støtte når du står i vanskelige situasjoner ?

Av hvem? Brukere? Ansatte ? Ledelse ?

4. Brukere og ansatterelasjoner p) Hva slags kontakt har du med de ansatte her på avdelingen? q) Synes du at det er en tilfredsstillende kontakt? r ) Opplever du at du får god nok hjelp fra de ansatte i å sette deg inn i en aktivitet? s) Hvem pleier å ta avgjørelser ved konflikter? t) Hvordan kommer dere frem til en løsning?

5. Avsluttende kommentarer u ) Hva fungerer best her på avdelingen og hvorfor? v) Hva fungerer dårligst ( verst ) her på avdelingen og hvorfor? w) Har du noe annet å nevne som ikke har kommet fram i våre diskusjoner?

VEDLEGG 5

Intervjuguide helsearbeidere

1. Generelt om helsearbeidere og arbeide i denne type avdeling a) Du er ansatt helsearbeider, b) Hvor gammel er du? c) Hvilken utdanning har du og hvilken profesjon tilhører du? d) Hvor stor stillingsandel har du? e) Hvilke erfaringer har du fra arbeidslivet? f) Hvilken funksjon har du i avdelingen? g) Hvilke roller har du i løpet av en dag i avdelingen? h) Hvor lenge har du arbeidet i denne avdelingen?

125

2. Denne type avdeling i) Hvordan er det å arbeide med brukere som har psykiske problemer? j) Hvordan er det å jobbe i en slik type avdeling og gjøre denne type arbeid ? k) Hvordan er det å arbeide i akkurat denne avdelingen?

3. Jobbe/ samarbeide / ansatte l ) Hvordan fungerer samarbeidet mellom de ansatte her i avdelingen? m ) Er det samhold mellom dere ansatte? n ) Føler du at du blir lyttet til av ledelsen? o ) Opplever du å få støtte når du står i problematiske situasjoner? Av hvem? Medarbeidere? Ledelse?

4. Ansatte og brukerrelasjoner p ) Hva slags kontakt har du med brukerne her på avdelingen ? q ) Synes du det er en tilfredsstillende kontakt? r ) Opplever du at du har god nok tid i å tilrettelegge aktiviteter overfor brukerne? s ) Hvem pleier å ta avgjørelser ved konflikter? t ) Hvordan kommer dere frem til en løsning?

5. Avsluttende kommentarer u ) Hva fungerer best her på avdelingen og hvorfor? v ) Hva fungerer dårligst ( verst ) her på avdelingen og hvorfor? w ) Har du noe annet å nevne som ikke har kommet frem i våre diskusjoner?

126

127