nr32015

Bevegelse

Hører du ro-pet? Hvem er

Puls-teamet?s.18-19

s.14-17 RETREAT

Tema:

Aktiv hvile

s.6

s.4-6

2

LE

DE

R

I magasinet Strek (nr 4. 2011) skrev Asle Finnseth om å være «guddom-

melig uthvilt». Jesus snakket om at han ikke gjorde annet enn det han så

sin Far gjøre. Guddommelig hvile er ikke å gjøre minst mulig og grense

til latskap. Det er å gjøre mindre av det vi ser at Far ikke gjør, og mer av

det Han gjør. Det finnes nok ingen person som lærer oss hvile bedre enn

Jesus. Han hadde en livsstil med rytme av arbeid og hvile. Han trakk seg

tilbake selv når folk presset seg på, han søkte aktivt stillheten, han lot

ikke verdens krav og folks forventninger gjøre prioriteringer for ham. Selv

med alt Jesus gjorde kan vi si at han var «guddommelig uthvilt».

Vi opplever at Gud leder oss inn i en hvileperiode denne høsten. Vi tenker

nok mange ulike ting om hva hvile er. Den hvilen som Gud leder oss inn i

nå er en tid for å aktivt trekke seg til Jesus, la han få bygge identiteten

vår sterkere i Han, la han få gi oss påfyll og ruste oss opp til utfordringer

som ligger foran.

Å være skjult i JesusI fortellingen om vintreet i Joh. 15 fortelles det om ulike sesonger et

vintre går gjennom for å bære frukt. Jesus er treet, vi er greinene og Gud

vinbonden. Frukt er målet for ethvert vintre, og vinbonden pleier treet

på den rette måten for at det nettopp skal bære mye frukt. Slik som

greinene er i treet slik skal vi være i ham, sier Jesus. Uten at vi er i ham, så

kan vi ikke bære frukt. Greinene blir før hvileperioden skåret ned helt inn

til stammen slik at det i selve hvilen ikke er mye grein igjen å se. Men når

den vokser frem igjen, er den litt sterkere enn året før, og mer klar for å

bære frukt som varer.

For oss er dette en periode med mindre aktivitet slik at vi nettopp kan

bruke mer tid på å være med Jesus. Han inviterer oss inn i Hans nærhet, i

det stille og personlige, i det skjulte, der han vil fylle på, bygge karakter

og sette oss litt mer i stand til det neste som ligger foran. Vi skal ikke

produsere, men ta imot, og for å kunne ta imot må vi sette oss i posisjon

slik at Gud kan få prege oss.

Når folket trykket på, og mye skjedde, så sa Jesus til disiplene: ”Kom med

meg til et øde sted der vi kan være alene, og hvil dere litt.”

(Mark 6.31) Slik behandler han oss også, og vi vil virkelig oppmuntre dere

til å bruke tiden godt!

«Det er i hvilen det skjer»Før sommeren begynte vi å sette ord på drømmer og lengsler som Gud

«guddommelig uthvilt»

3

har lagt ned i oss for byen og

folkene rundt oss. Ikke legg

dette til side nå, men ta det med

til Jesus i ødemarken og la han få

lede og forme det videre. Vi tror Gud

vil bruke oss til å bære mye frukt i byen

vår i form av at nye kommer til tro og Guds rike

har fremgang. ”Jeg er vintreet, dere greinene. Den som blir

i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere

ingen ting gjøre.” Dette er en avgjørende tid. Det er i «være-

tiden» at Gud bygger identitet i oss. Har det virkelig gått opp

for oss hvem vi er i Ham, og at vi faktisk ikke kan gjøre noe

av virkelig verdi uten Ham, så kan vi begynne å «gjøre» med

større fred, glede og frihet.

Mange i Bedehuskirken er i en travel små-

barnsfase som kan være med på å gjøre at

stille-tid med Jesus er utfordrende å ta seg

tid til. Vi vil likevel oppfordre dere sterkt

til å sette av tid. Og minst like viktig

som å gjøre mer av stillhet og hvile, er

å gjøre mindre av ting som skaper støy

og som hindrer hvilen. Kanskje det er

noe du skal ta vekk akkurat i denne

perioden? Kanskje dere sammen som

familie kan ha noen faste ting dere gjør,

eller kanskje dette er tiden for å prioritere

kveldsgudstjeneste med et roligere tempo og

god tid i bønn og tilbedelse? Eller kanskje du til

og med kan få til noen timer på ei retreat-hytte inni

et skogholt for å omfavne stillheten?

Vi håper at dette bladet kan være til hjelp for å sette fokus

på vårt første og grunnleggende kall; å kjenne Jesus, og å

elske Ham av hele vårt hjerte, hele vår sjel, all vår kraft og

forstand. Så ønsker vi deg en herlig guddommelig hvile!

Kjersti Landro og Torstein Bjorland

4

I høst hadde vi to samlinger kalt ”Hører du ropet?”, med fokus på

hva Gud vil gjøre i byen. Gud møter, tar initiativ og gir drømmer om

en annerledes by. 4 personer har blitt utfordret til å si litt om hva

Gud har lagt dem på hjertet, hvilke drømmer de har for Bryne.

5

Drømmer for BryneDet handler ikke om å bygge i det synlige –men det

handler om å bygge opp det usynlige inni mennesker.

Jeg har ikke fått en kjempestor åpenbaring, jeg har ikke sett skriften på

veggen, men jeg opplever at Gud hvisker og gir meg tanker når jeg tar

meg tid til å lytte. Jeg trenger ikke å stenge ute hele verden, men jeg må

bestemme meg for å være åpen for Ham. Og så må jeg må stole på at de

tankene som kommer er fra Han.

Det handler om å bygge opp de ungdommene som opplever nederlag hver

dag på skolen.

Det handler om å gi de en mulighet for å kunne mestre noe her i livet.

Det handler om at ungdommene skal oppleve raushet, men også grenser.

Det kan handle om en alenemor som kunne trenge hjelp til noen praktiske

gjøremål.

Det kan handle om en eldre mann som også trenger litt praktisk hjelp, men

som egentlig er ensom og trenger å ha folk i huset.

Det handler om å dekke behov, ganske likt det Jesus gjorde når Han vandret

her nede på jorda.

Det handler om å finne de evnene og gavene Gud har lagt ned i deg og meg.

Det handler om å forvalte og bruke «det lille» vi har fått utdelt. Det er først

når «det lille» tas i bruk at det kan vokse til noe større.

Dette er ikke et soloprosjekt fra min side. Jeg tror faktisk ikke Gud har gitt

meg alt som trengs for å oppfylle drømmen. Jeg er helt avhengig av at andre

blir med. Jeg ser for meg en gruppe på to til fire personer som går «all in» for

dette, samt en god gjeng som er interessert og viser at de vil bli morgenda-

gens ledere for tilsvarende arbeid. Kan dette være noe du vil være med på?

Opplever du at det er stor avstand mellom det livet Gud har for deg og det

livet du har i øyeblikket? Opplever du at du ikke er god nok i forhold til Guds

standard? Det gjør jeg, og jeg tror ikke jeg er alene om det. Vi har valget;

enten å bli deprimert og motløse eller å se til Guds nåde.

Det at vi er feilbarlige mennesker, og at vi våger å innrømme det, er akkurat

det som kvalifiserer oss for Gud. Det er ikke våre egne perfekte liv vi skal

bringe videre til andre rundt oss, men en sprukken fasade der Guds kjærlig-

het får skinne gjennom. Det handler ikke om deg og meg. Det handler om

Gud og hva Han kan gjøre gjennom oss.

Dette er gode nyheter som vi må bringe videre. Vi må bruke synlige virkemid-

ler for å bygge opp folk rundt oss. Kanskje må vi faktisk bygge og reparere

noe helt konkret. For å få oppfylt drømmen må vi kanskje skifte ut noen dår-

lige kjellervindu, klippe noen hekker eller male noen rekkverk og åpne noen

tette sluker – men det handler egentlig om å bygge opp mennesker.

EIVIND LYE, 45 år Gift, 3 barn, bosatt på Bryne, jobber

som lærer ved skoleskipet Gann

6

Kva byrjar ein visjon med? Eit ynskje, eit håp eller ei openberring om

eit behov? For meg var det alle desse. Eit ynskje om å sjå ein by

endra, eit håp om at Gud vil visa oss meir og ei openberring om kva

som kan skje i bøn, i samfunn mellom Gud og vesle meg.

Efesarane 6, 18: Gjer dette i bøn, og legg alt fram for Gud! Be alltid, i

Anden! Vak og hald ut i bøn for alle dei heilage.

Eg kjenner korleis eg kjem til kort i dette verset. Eg som i ti år kjende

gong på gong at eg må be meir, be for alle eg kjenner, familie spesielt, be

for kyrkja og staden eg bur. Desse “pliktløpa” med bøn vara i nokre må-

nadar, kanskje. Det fantastiske er når Guds Ande legg ein noko på hjarta,

plantar inn noko som byrjar å spira, noko levande som veks og endrar ein.

Eg har eit ynskje om å gjera kva Ef. 6, 18 talar om, at den Heilage Ande

skal endra meg til dette og hjelpa meg til å sjå inn i verset. Opplevinga av

å be medan eg gjer andre saker og medan eg køyrer bil gjer det tydeleg

for meg kva som kan henda når ein ber.

Sam.16,7: Men Herren sa til Samuel: «Sjå ikkje på skapnaden hans og den

høge voksteren, for eg har vraka han. Her gjeld ikkje det som menneske

ser. For menneska ser det som auga ser, men Herren ser på hjartet.»

Jak. 4,5: Med brennande iver gjer Gud krav på den ånda han har late bu i

oss. Er ikkje dette ein lovnad om at uansett kva eg har uttretta og gjort i

Visjon om bønnehus på Bryne

Vi bygger det gode i oss når

vi gjør det gode omkring oss»

Arne Garborg

livet, Så ynskjer Gud å ha samfunn med meg. Han ser til meg, mitt hjarta,

mi ånd, som er skapa I hans bilete. Ikkje min lekam. Fil 4, 6: Ver ikkje

urolege for noko! Men legg alt de har på hjartet, fram for Gud i bøn og

påkalling med takkseiing.

Kan eg i dette opna opp for Gud saker og ting eg slit med og skjemst over?

Ting og episodar som har fylgd meg gjennom fleire år? Ved å snakka med

Gud om dette, kan eg opna for at han kan hjelpa meg i det? Kan eg la den

Heilage Ande visa meg sanninga om kven eg er i Jesus? Min identitet i

Jesus, ikkje utifrå utsjånad, eller korleis folk har reagert til eller imot meg.

Apg 3, 1: Ein dag då det leid til bønnetimen, som er den niande timen,

gjekk Peter og Johannes opp til templet; Er dette noko som kan hende, at

folk strøymer til tempelet for å be? Kan me naturleg koma saman og be

ilag i einskap og glede? Eg trur me kan læra av kvarandre sine vaner i bøn.

Guds Ande ynskjer å vise oss ein styrkje i forskjellige tilnærmingar. Me

kan gjera som disiplane; koma saman, be direkte frå Guds Ord og sjå oss

sjølve endra og som ein konsekvens kyrkja, nabolaget og byen vår.

Eg trur at bøn kan bli eit naturleg bindeledd mellom kyrkjene og dei som

ynskjer å fylgja Jesus på Bryne. Eg trur det er ein dimensjon me ikkje ser i

våre liv, i vår by, som bøn kan opna.

Asle Undheim, 32 år Frivillig stab i Bedehuskirken, bosatt

på Undheim

7

En anner- ledes kafé

«Hva drømmer du om?»Et personlig spørsmål, som gjør meg sårbar.

«Hva drømmer du om?»Hvorfor spør du meg, jeg er da ikke komfortabel med spørsmål som blottlegger og stikker i dybden…!?Jeg hører det igjen, «Hva drømmer du om?»Kan en som har «alt» drømme, en som sitter fast i jaget klare å tenke utenfor sitt ego? Jeg drømmer om å være tilstede:Knytte et vennskapsbånd med deg Tenne et lys med degSnakke med deg når du ikke forstårHolde deg i hånden og sammen finne en vei Være et medmenneske alene er ikke lett. Jeg drømmer om å være del av et felleskap som betyr en for-skjell der vi bor. Det er så uendelig lett å si, men så vanskelig og få til.

Jeg drømmer om å møte noen som vil realisere drømmer sammen med oss. Noen som kjenner seg igjen i ønsket om å plante et frø, som i fremtiden kan bli et fotavtrykk som andre kan følge og som ikke vaskes bort så lett. Drømmer kommer og drømmer går, men denne drømmen har slått rot og vil ikke viskes ut, selv om det hadde vært lettest.

Hvordan en responderer på drømmer er ulikt, denne drøm-men er møtt med åpenhet og ærlighet og vi er nå to, to familier som drømmer.

Hva med deg, vil du være med å drømme?

Jeg ble utfordret til å skrive i Bevegelse under emnet «hører du

ropet», og min første tanke var

“nei, det kan jeg ikke”. Jeg kjente at dette utfordret meg. Etter litt

tenketid og stillhet med Gud så endret jeg mening; ”jeg kan vel ikke si

nei til å dele drømmen som Gud har lagt ned i hjertet mitt”!

Jeg har en drøm som begynte for 4-5 år siden, i en sykdomsperiode

der jeg ble satt litt på ”vent”. I denne tiden brukte jeg mye tid i

stillhet med Gud, jeg kunne liksom ikke få nok av Han! Det kan sam-

menlignes med en forelskelse som ikke går over, men som stadig blir

sterkere. En forelskelse der jeg ikke klarer å være borte for lenge

før jeg må ha påfyll. I denne tiden ble jeg berørt av Guds nærhet på

en måte jeg ikke hadde erfart tidligere. I denne tiden begynte også

drømmen om å gjøre noe for Gud i byen vår.

Drømmen var og er en annerledes kafè der alle blir møtt, sett og får

den omsorg de trenger for både mage og hjerte.

En kafê med noe mer. Et sted med «lav terskel» for å komme inn og

bare være.

En kafê hvor en kjøper kaffe om en har råd, og får en kaffe om en

ikke har penger.

En kafê der du deler bord med andre og hilser på de som er der.

En kafè der normen blir at man setter seg ned med folk som man ikke

kjenner og slår av en prat. En kafè hvor en kan sitte timevis og lese

en god bok.

En kafè der Guds fred råder.

Jeg ser for meg en arena hvor vi som disipler, både unge og gamle,

kan bygge relasjoner med ikke-kristne. Et lokale fullt av slitte sofaer

og stoler, noe som symboliserer at en kan komme som en er. Jeg

drømmer om et eget rom i kafèen hvor en kan trekke seg tilbake for

samtale når behovet er der. Og kanskje størst av alt: jeg drømmer om

at en gruppe mennesker med samme drøm skal drive dette sammen,

og gjøre det for Gud.

Dette har vært en prosess i meg i flere år. Som noen av dere vet så

har jeg ikke like god helse hver dag. Noe som gjorde det vanskelig å

se hvordan denne drømmen kunne bli virkelig. Økonomien var heller

ikke særlig optimistisk. I vår, etter DNA prosessen, ble det satt fokus

på hva Gud vil gjøre i byen. Her fikk jeg bekreftelse på drømmen jeg

har båret på i mange år. Det viste seg å være flere som hadde en

lignende drøm!

Denne bekreftelsen var et høydepunkt uten like. Halleluja! Etter

samlingen ble vi enige om å samles for å be. Vi går inn en prosess der

vi vil be om at Guds vilje skal skje, og at vi følger veien Han har lagt

ferdig for oss. Vi vet ikke om det vil gå måneder eller år før dette blir

virkelig, men vi vet at alt er i Guds hender. Vær gjerne med oss å be

om visdom, og at vi blir villige til gå inn i det Gud ber oss om.

Vi bygger det gode i oss når

vi gjør det gode omkring oss»

Arne Garborg

Helge Vigrestad, 39 år Gift, 2 barn, bosatt på Bryne,

jobber i Eni Norge

Marit Torland, 52 år Gift, 3 barn, bosatt på Line,

jobber i Norsk Familieøkonomi

8

Gud handler kollektivtGud handler ikke bare med oss som enkeltmennesker, men også som et

kollektiv. Gud har alltid vært opptatt av å skape seg et folk; først Israel,

så kirken. Folket består av enkeltmennesker, men de er ikke uavhengige

av hverandre. Det er derfor det nye testamentet snakker om kirken som

èn kropp og hele Guds folk som sin brud. Gud holder på å oppdra kirken

slik at den kan stilles frem for Ham som en ren og vakker brud. Like viktig

som at enkeltmennesket vokser opp, skal kroppen som en enhet vokse

opp og fungere med samhold og samhandling.

I det gamle testamentet kan vi lese om at Gud utvalgte én mann og én

familie som etter hvert skulle bli Guds utvalgte folk, Israel. Gjennom

flere tusen år måtte Israel tåle Guds velsignelser og Guds straff som et

kollektiv. Folket hadde fred og overflod når de holdt seg til Herren, men

når de vendte seg bort fra Ham, overga Gud dem til deres fiender. Selv

om det fantes enkeltmennesker som levde helt etter Guds vilje, måtte de

tåle straffen når folket som helhet var på ville veier. Både de gode og de

dårlige ble bortført til andre land. Noen ganger ble folket bevart på grunn

av noen få rettferdige. Andre ganger ble de rettferdige skilt ut fra de

urettferdige og slapp unna den kollektive straffen.

I Jesaja og Jeremia kan vi lese om Guds dom over hele folkeslag. I Johannes

Åpenbaring hører vi Jesus sine kollektive tanker om syv menigheter. I 1.

Korinterbrev blir hele menigheten konfrontert på grunn av ett menneske.

«Litt surdeig gjennomsyrer hele deigen», står det, og refererer til én

manns synd som påvirker hele fellesskapet. I Efeserbrevet snakkes det om

roller som er gitt menigheten for at hele kroppen skal bygges opp. Det

virker som om det endelige målet ikke er enkeltmenneskets selvoppbyg-

gelse, men at det skal bli til velsignelse for hele kroppen.

«Individualismen lenge leve»I et individualistisk samfunn som vårt der selvrealisering ofte tar plassen

til «fellesskapsrealisering», kan det være en fremmed tanke at Gud hand-

ler kollektivt. Det er lett å tenke at det endelige målet er individets moral

og frelse. Gud tenker mye større enn det!

Vi vet at Gud forholder seg til oss enkeltvis, og at Gud elsker den ene.

Men at han handler med oss som en kropp kan være litt mer fremmed for

oss. Til og med vandringen vår med Jesus blir særdeles individuell. Det

handler som oftest om hva Jesus gjør i mitt liv uten så mye tanke for hva

Han gjør på et kollektivt plan, i kirken, i byen, i landet. Det er derfor ånds-

kamp også er noe kollektivt, ikke bare individuelt. Mange i kirken kan bli

«angrepet» på de samme tingene. Og løsningen er ikke bare å ta på seg

sin egen rustning, men å hjelpe andre til å ta på sin.

På et individuelt plan kan Gud gjøre én ting. På et kollektivt plan kan han

gjøre noe helt annet. På et individuelt plan kan vi være i én sesong, mens

menigheten som helhet kan være i en annen. Ofte henger det sammen,

men ikke nødvendigvis.

Sammen med alle de hellige

9

Jesus og vintreetJesus sin lignelse om vintreet i Johannes 15 kan tolkes individuelt og

kollektivt. Vi er greiner på treet. Treet er Jesus. Greinen kan være den en-

kelte kristne, eller greinen kan være en familie/menighet. I alle tilfeller så

går vi gjennom ulike sesonger. Det hadde vært merkelig hvis alle greinene

på treet alltid var i ulike sesonger. Det er ikke slik et tre normalt fungerer,

selv om det selvfølgelig finnes unntak. Gud, som er vinbonden, beskjærer

greinene samtidig slik at alle greinene blir dekket av barken på stammen,

og at vi i alle sesonger skal få være et tre som fungerer som en helhet.

Så når Gud kollektivt leder oss til å være i Ham, så handler det om hele

kroppen. Når vi som fellesskap kollektivt søker Jesus og ER i Ham, så

kommer vi ikke bare nærmere ham, men vi kommer nærmere hverandre.

Greinene blir kutta ned så tett inntil stammen at det bare er stammen

som viser. Slik vil Gud beskjære oss ned slik at det bare er Jesus som viser.

Vi fins inni der en plass, men det er Jesus det handler om. Der finner vi ut

på nytt hvem vi er i Ham, og hvem vi er i forhold til hverandre.

Så hvordan ser det ut kollektivt at Gud beskjærer oss som menighet? Da

tar han bort overordnede ting som ligger over kirken eller kulturen vår;

stolthet, frykt, materialisme osv. Kanskje tar han bort noen av aktivite-

tene våre og renser motivene våre.

Hvordan ser det ut kollektivt at Gud leder oss til å være i ham, og hvile

i Ham? Da bruker vi mindre tid på aktiviteter, og posisjonerer oss til å

ta imot fra ham. Vi bruker mer tid i stillhet og hvile, og vi gjør det mer

sammen slik at kjærligheten til Jesus øker, men også kjærligheten til

hverandre. Det er når Gud har beskåret greinene helt inn til stammen at

vi virkelig er nærme hverandre. Når vi er nærme nok, så kan vi med hjelp

av hverandre begynne å fatte «bredden, lengden, høyden og dybden, og

kjenne Kristi kjærlighet».

Jesus sier: «Bli i min kjærlighet!» (v 9) Hvordan blir vi i hans kjærlighet?

«Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet.» (v 10) Og hva er

hans bud? «Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!» (v 17)

Hvile-sesongen er utgangspunktet for «frukt»-sesongen. Har vi ikke hvilt

godt, og fått tatt imot av Jesus, så vil neste sesong bære preg av det. Og

for de fleste av oss handler det ikke så mye om å gjøre mer av noe, men

å gjøre mindre av noe for å kunne gjøre mer av det som er aller viktigst.

«Det gode er det bestes største fiende.» «Det dårlige» er lett å avsløre.

«Det gode» kan forkle seg som «det beste». «Det beste» handler om å

kjenne Gud. Det er vårt første og største kall!

Torstein Bjorland

Sammen med alle de hellige

9

Foto

: Ben

son

Kua/

Flic

kr

10

Foto

: Silj

e Sa

ndan

ger

11

Hvile? Akkurat nå når vi

hadde begynt å få gang

på ting? Akkurat nå når

jeg nesten vet hva vi skal

gjøre? Da legger jeg meg

på sofaen og ”slæker”. Det

gir ikke mening? Nå er jeg

klar for å få gang på ting!

Aktiv hvile. Det må være noe annet.

Aktiv og hvile, det høres ut som to

motsetninger. Å være aktiv og hvile

på samme tid må inkludere Jesus –

hvis ikke kan det ikke fungere. Å være

aktivt tilstede, det kan jeg kjenne

igjen fra når jeg er med folk. Av og

til merker jeg at jeg er «av». Det er

ingen god følelse. Kan jeg være «av» i

forhold til hvile og? Hvordan hviler jeg

egentlig til vanlig? ”Slæker” jeg eller

hviler jeg? Har jeg god kvalitetshvile

eller ”slæker” jeg fremfor tv`en? Hva

er godt, egentlig?¨

Hva om hvile er å være i Jesus, ikke å

prestere selv? Hva om det er å høre

hva Han sier og gjøre det? Det er slik

det må henge sammen, jeg vet ca.

hva jeg må gjøre. Kanskje det er greit

å komme tilbake til Jesus og la Han

bekrefte, endre litt eller avkrefte ting

før vi fortsetter i Hans kraft.

Marita Stangeland

Aktiv hvile?

12

”Den bortkomne sønn

vender hjem”av Henri J.M. Nouwen

Med tanke på sesongen vi som menighet er i

nå, der det handler om å søke Jesus og få vår

rette identitet i ham, så passer denne boka

veldig godt. Boka tar for seg lignelsen i Lukas

15, 11-32 om ”Den bortkomne sønn”. Den hand-

ler nettopp om det å komme hjem og forstå at

vi først og fremst er barn.

Forfatteren er Henri J. M. Nouwen (1932-1996) som var en katolsk

prest fra Nederland. Gjennom hele boka tolker Nouwen lignelsen

i lys av Rembrandts maleri ”Den fortapte sønns velkomst” som er

avbildet på bokas forside. Maleren illustrerer velkomsten på en

nydelig måte, og Nouwen går inn på symbolikken og detaljene i

bildet. Ved å lese om Nouwens studie av maleriet får man enda

mer ut av lignelsen enn om vi bare hadde lest den i Bibelen.

Finne sin rette identitet – barn, ikke tjener Den eldste sønnen sier i lignelsen til faren: ”Se, i så mange år har

jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har

du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine.

Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen

din sammen med horer, da slaktet du gjøkalven for ham!” (Lukas

15, 29 – 30). Den eldste sønnen, den hjemmeværende, har sin

identitet i å være farens tjener og ikke i være hans barn. Han har

”slavet” for faren og mener at faren er urettferdig, men saken er

at den eldste sønnen har misforstått hvem han er og hvor rik han

er. Dette er svaret faren gir sønnen: ”Barn, du er alltid hos meg,

og alt mitt er ditt!” (Lukas 15, 31).

Å søke Jesus – å komme hjem Å søke Jesus denne sesongen, kan sammenlignes med det som

skjer i lignelsen, å komme hjem. Gud, vår far, står med åpne armer

og kommer både lillebroren og den eldste broren i møte. Gud er

initiativtakeren. For de som kjenner seg igjen i den hjemmevæ-

rende broren, så kan det å komme hjem bety å innrømme at man

har misforstått identiteten sin og vende om fra strevet. Man

kan velge å tråkke på den ”religiøse ånden” som sier man må

prestere for å fortjene Guds oppmerksomhet, og heller velge

å lytte til det faren sier i lignelsen: ”Barn, du er alltid hos meg,

og alt mitt er ditt!”

For de som kjenner seg igjen i den rebelske lillebroren, så kan

det å komme hjem bety å våge å se Jesus inn i øynene, fordi

vi vet at Jesus liker å omgås de som ikke ”fikser det”. Tenk

på den fantastiske velkomsten den yngste sønnen får. Faren

løper sønnen i møte, før sønnen har fått tid til å bekjenne

sine synder. ”Slik skal det være større glede i himmelen over

en synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som

ikke trenger omvendelse.” (Lukas 15, 7)

Elisabet Nordbrønd

anmeldelserBok-

12

13

"Veivisere" av Magnus Malm

Har du noen gang fått spørsmålet: Hva har Gud kalt deg til å gjøre? I seg selv er

det ikke et uvanlig spørsmål i kristen sammenheng, men hva indikerer egentlig en

slik formulering? Språket vi bruker har en tendens til å forme hvordan vi ser oss

selv, Gud, og hva det vil si å følge ham. Tyngdepunktet i denne setningen ligger,

slik jeg hører det, på å gjøre. Om jeg er det jeg gjør, om verdien min ligger i hva jeg

presterer og får til, eller et image jeg prøver å skape; hvem er jeg da når geogra-

fiske, fysiske eller sosiale forutsetninger endres? Og om identiteten er så knyttet

til hva jeg skal utrette; hvordan unngår jeg at mennesker ikke bare ender opp som

brikker i min egen selvrealisering?

For en del år siden leste jeg boken Veivisere av den svenske sjelesørgeren og

retreatlederen Magnus Malm. Denne boken gjorde noe med min forståelse av det

kristne kallet. Et av temaene boken berører er: Hva er mine motiv for de valgene

jeg gjør? Gode mål kan ha feil motiv. Og det er en sterk sammenheng mellom

selvbilde og gudsbilde når det kommer til forståelsen av hva det vil si å være en

disippel. Om jeg eksempelvis gjør det jeg gjør for at Gud skal like meg bedre, eller

for at andre mennesker skal se meg, blir etterfølgelsen fort strevsom. Faren for

utbrenthet, eller at jeg bevisst eller ubevisst behandler andre mennesker som

stigetrinn i min egen klatring mot status ligger farlig nær.

Kallet og sendelsenGjennom å dele boken opp i to deler bestående av kallet og sendelsen, tydelig-

gjør Malm både skillet mellom de to begrepene, og hvordan de samtidig henger

sammen. I vårt prestasjonssamfunn er det lett at også troen blir en prestasjon.

Guds kjærlighet blir noe vi skal gjøre oss fortjent til, ikke noe vi lever ut fra. Men

kallet, sier Malm, er ikke noe jeg gjør, det handler om noe jeg er. Vi er kalt til å

være Guds barn, og i møte med

Gud finner vi vår sanne identitet.

Det er dette som er vårt kall.

Sendelsen, å leve som hans

disipler i verden, kommer som et

resultat av en visshet om hvem

jeg er i Jesus.

Selv nå, mange år etter at jeg

leste boken, merker jeg hvor-

dan den fremdeles er av stor

betydning når det gjelder min

forståelse av hva det vil så å

leve i kristen etterfølgelse.

For min egen del har den både

vært inspirerende, selvransa-

kende og frigjørende. Jeg an-

befaler den på det sterkeste.

Sven Fjelde

For de som ikke har hørt om magasinet Strek

så er det jammen på tide. Det er et tverrkirke-

lig reportasje- og fordypningsmagasin, vakkert

designet, med mye aktuelt og spennende stoff,

og ikke minst grundige og dyptgående artikler.

Strek nr 4 i 2011 er et helt nummer om hvile med

undertittel ”om å la seg bære”. Den inneholder

artikler som ”Kunsten å være sliten”, ”Å slippe

å late som”, ”Bønn og meditasjon, medisin mot

angst og stress” og ”Jo mindre du gjør, jo mer

får du gjort” – altså høyaktuell i tiden vi er

i. Bladet kan bestilles rett i posten på www.

strekmag.no.

Strek nr 4,2011:

”Det er i hvilen det skjer”

13

14

Cathrine og Kent Tjelta:

Stort sett passer det veldig dårlig at Kent reiser på retreat. Etter at

vi ble en familie har han kuttet det ned til ”bare” 4 – 5 dager. Den

fritiden som vi har er sårt tiltrengt for å kunne være sammen hele

familien. Til tross for dette er det et lett valg for oss å ta. Denne tiden

Kent har med Gud er uvurderlig for oss som familie. Ofte kan jeg se på

Kent at han har vært sammen med Gud på en annerledes måte. Han

bærer med seg mye fred i tiden etter retreat. Det er tydelig at Gud

bruker denne tiden til å gjøre Kent til en bedre mann og dermed også

en bedre ektemann og far. Det betyr også mye at Kent får lyttet til

Gud i forhold til valg og retning for familien.

Vi kan ofte bli frustrerte over at vi ikke får til å søke Gud sammen

som familie. I hverdagen holder vi likevel fast ved noen ting; slik som

å synge og be med hvert barn når det er leggetid. Når en av oss ser

et "teachable moment" legger vi stor vekt på å bruke anledningen.

Lørdager er som regel familiekveld med film. Her legger vi opp til å få

ungene, sammen med foreldrene, til å reflektere over livet med Gud.

Mika på snart 6 år og Kent var på sin første retreat sammen i sommer.

I Retreathytten på Bore er det verken TV eller strøm. De pakket ikke

med seg leker, noe som hjalp dem inn i ensformigheten. Stort sett

ble det samtale, barnebibel, tur, og stigespill. I forhold til varighet på

retreat kan det være et poeng å være vekke lenge nok til at den første

rastløsheten har gitt seg.

Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom

og lukke din dør og be til din Far som

er i det skjulte. Og din Far som er i det

skjulte, skal lønne deg. (Matt. 6.6)

Retreat handler om å trekke seg tilbake, finne

et stille rom der en kan søke Gud og stillheten.

Det er mulig og viktig for oss alle å ta oss tid

til å trekke oss tilbake og la Gud få tale, forme

og lede oss i stillheten. Her har vi delt noens

tanker og erfaringer med retreat, og vist at det

både er viktig og mulig for alle å gjennomføre.

Retreat– være med Jesus i stillheten

Den tiden Kent har med Gud er

uvurderlig for oss som familie.Cathrine Tjelta

15

«Kvardagskristen vil eg vera»…. (Kvifor du bør reisa på retreat!)

Å vere kvardagskristen slik Mathias Orheim skriv om, kan kjennast

ut som ei bør. Kvardagen med travelhet, elektroniske dupedittar

og aktiviteter gjer at me kan gå i den fella at me føler me aldri er

nok, at me ikkje strekk til. Me får aldri tid til Gud heller, det kjem

alltid litt ned på lista, og så har me ekstra dårleg samvit for det.

Dersom me skal unngå å hamne der, er nettopp tid med Gud

løysinga. Her kjem retreaten inn. Mi personlege oppleving er at

Gud velsignar tida me er saman med han fleirdobbelt. Retreat er

relasjonsbygging med Gud. Her får me sitja stille med Jesu føter

og lytta, og få påfyll av levande vatn som gjer at me ikkje tørkar

ut, men blir fulle av liv.

Sjølv er eg tilhengar av einetid med Gud saman med andre. Det

gjer at eg likar retreatstader der ein er «åleine med andre» og

har tilgang på god veiledning. Andre likar best heilt einsemd. Men

her er det berre å prøva kva ein sjølv tykkjer fungerer. Retreat er

nemleg for alle! Her er nokre tips frå meg;

1. Planlegg retreatdagar/veker i god tid, og legg dei inn i kalende-

ren. (Alt frå 2 timer og oppover )

2. Bøn i forkant. Er det noko særskilt Gud vil med denne retrea-

ten? Faste, kvile, Bibel, bøn eller noko anna?

3. Finn ein stille stad; retreatplass, ei hytte, ta deg ein turdag,

eller vær i bønerommet nokre timar. Det er viktig å kome seg

bort frå eige hus.

4. Legg frå deg alle elektroniske dingsar, og vær i stillhet. (Der-

som du har Bibelen på telefonen, lånar du ein i papirutgåve!)

5. Kvil! Ta gjerne med deg eit teppe og kvil i Guds nærleik.

6. Få ein kristen du stolar på, til å ansvarleg gjere deg på kva du

har høyrt og fått.

7. Ikkje samanlikn deg med andre kristne! Retreat handlar om

deg og Gud. Og du er skapt annleis enn naboen din. Vandringa

di med Gud ser og annleis ut.

Be, så skal du få, leita så skal du finna, bank på så skal det lukkast

opp for deg.

Lukke til!

Anne Vedelden:

• Et bibelvers som har vært viktig for min del når det gjelder re-

treat er Salme 46:11: Hold opp! Kjenn at jeg er Gud, eller som

det står i den gamle 78/85 oversettelsen: Stans og innse at jeg

er Gud! Det handler på mange måter om å la Gud være Gud, og

gjøre meg tilgjengelig for hans nærvær.

• Gjennom retreat kom jeg i kontakt med tidebønnstradisjonen.

Å kunne ta del i bønner som Jesus selv ba, og som har vært

en del av kirkens liv i over 2000 år utvidet min forståelse av

bønn. Jeg opplevde at ordene ble mine ord, og at bønnen bar

meg, det var ikke jeg som skulle bære bønnen.

• Retreat endret på mange måter min forståelse av bønn. Før

handlet det mye om ord. Gjennom å være sammen med Gud

i stillheten opplevde jeg at bønn først og fremst handler om

blikk. Gud er ikke interessert i de rette og fromme ordene

mine. Han er interessert i meg, og at jeg kommer ærlig fram

for ham, som den jeg er, med min tro og min tvil, med det jeg

har på hjertet. Han ønsker å møte meg der jeg er, ikke der jeg

føler jeg burde være.

• I Markus 6:31 hører vi Jesus si: Kom med til et ensomt sted,

hvor vi kan være alene, og hvil litt! Dette er et fint vers som

på mange måter er en invitasjon til retreat. Jesus ønsker å

være alene med meg, det er ikke bare jeg som ønsker å være

sammen med Jesus.

Sven Fjelde:

16

Retreat-hytta

I stillhet og tillitDu svinger av fra hovedveien på

Bore og fortsetter et par kilome-

ter på en smal grusvei. Når du har

parkert bilen på ei gressmatte og

går i underkant av hundre me-

ter, finner du den. Retreathytta,

Bønnehytta eller det offisielle

navnet som er Sandbu. Du har

kanskje hørt om den?

– For en del år siden gikk jeg tur nedover her og

traff bonden Olav Hodne som eier denne hytta

som jeg ikke visste om engang, sier Rasmus

Espeland.

Han bor på Bore, rett i nærheten av hytta.

Han husker ikke helt selv når det hele startet,

men ifølge hytteboka var første besøk somme-

ren 2009. Av signaturene i gjesteboka, får jeg et

klart inntrykk av at kirkelig ståsted er likegyldig;

Her er det enkeltmennesker som søker Gud eller

som bare trenger hvile og fornyelse i troen.

– Olav fortalte meg at daværende leietaker

av hytta skulle si opp, så hvis jeg visste om

noen som kunne være interessert i å leie den,

så var han glad for tips. Samme kveld eller kvel-

den etter hadde vi husfellesskap, og da begynte

en fremmed tanke å surre i hodet på meg;

En idè fra Gud. Det endte med at Rasmus og

noen venner ble overbevist om at de skulle gå

sammen og betale leiesummen for så å leie den

ut gratis til det formålet at folk kunne bruke

den som en retreathytte. De inviterte folk på

dugnad og satte i gang.

– Hytta er svært tilgjengelig, og det er

mange muligheter hvis du bare ser dem. I som-

mer var det en far som tok med sin fem år gamle

sønn hit på overnatting, og det var suksess, sier

Rasmus. Han forteller om en annen far som tok

med seg datteren sin en vanlig ukedag, overnat-

tet og gikk på jobb og skole dagen etter.

17

I stillhet og tillitå reise med venner, så kan dere velge når dere

vil ha fellesskap og når dere vil være alene.

Rasmus og de andre som leier hytta har fått

noen enkeltstående pengegaver og litt forskjel-

lig, og han innrømmer at han har mye å gå på

når det kommer til markedsføringen. – Vi vil jo

at flest mulig skal vite om den slik at den kan

brukes. Presten i Klepp Stasjon var her en et-

termiddag bare for å finne roen og slippe å reise

langt, så det er enkelt å ta turen.

Det er et lite kjøkkenrom med vask og gassovn

til å tilberede enkel mat på, og steintøy står

klar til bruk fordelt på to kjøkkenskap. Det er

utedo- og dusj, og en godt brukt plenklipper

hvis du får den følelsen over deg. Bak disse

fasilitetene er det en solid vedstabel for å fyre

i peisen inni hytta og til å varme opp vann hvis

du vil lage kaffe eller te.

– Det er mange måter å gjøre retreat på.

Man kan ta med en kompis etter jobb på freda-

gen og overnatte til lørdags morgen, eller med

venninnene ei helg. Det er mest for å bryte opp

fra det dagligdagse, og ta gjerne med barne-

bibelen, så går det an å lese litt og bare være

sammen. Han forteller at man må være raus

med hvordan man bruker tida.

Hytta ligger i en lysning i skogen. Det er nesten

sånn at du kan gå rett forbi hvis du ikke følger

med på høyresida di. Sollyset streifer deg når

du sitter i sofaen inne på ettermiddagen, og når

sola går ned, kan du fyre i peisen og tenne de

mange stearin-og telysene som står på bord og

i vinduskarmer. Det er fem sengeplasser fordelt

på to soverom.

– Valfrid Botnen, som også driver med

retreat, fortalte meg at det ga utholdenhet å

vite at andre har vært der før. Det at andre har

trukket seg tilbake og funnet stillhet og ro i ak-

kurat samme rommet som du nå er i, kan være

oppmuntrende. Det er noe med den åndelige

atmosfæren som gjør det til en rolig og behage-

lig plass å være.

Rasmus ber meg om å oppgi nummeret hans

(90043379), sånn at du kan ringe eller tekste

ham for spørsmål angående hytta. Om du bare

er nysgjerrig og har lyst til å komme og kikke, er

dette også selvsagt lov.

Tekst og foto: Silje Sandanger

Bor du i Bryne/Kleppområdet, er det kanskje en

halvtimes sykkeltur. Fra hytta til stranda er det

ca ti minutters gange, og det er mange steder

du kan ta med deg bibelen, en annen bok eller

tegneboka di og være for deg selv. Selv om

hytta ligger ganske nært bebygd område, føles

det som å være helt alene på et øde sted. Det

kan være både en lettelse og litt skremmende.

– Det som er så greit med denne hytta, er

at det er veldig lav terskel for å prøve ut hva

retreat er for noe. Sammenlignet med for ek-

sempel Utstein Kloster, er hytta tilgjengelig og

enkel å komme til for bare noen timer om dagen,

om du vil. Noen synes kanskje det er skummelt å

dra på noe slikt alene, og da er det en enkel sak

18

Kva var det du sa? Pulsteam?Ferda går til Hognestad for å be-

søkje det såkalla ‘Pulsteamet’. Det

er kveld og regnet høljar ned. Eg

får koma inn i stova for å helsa

på teamet. Kva ‘team’ er dette?

Kvifor vart dei danna, og kva er

historia bak Puls?

Eg set meg ned i sofaen, tek fram mobiltelefo-

nen, skrur på applikasjonen ‘Taleopptak’ og legg

telefonen midt på bordet mellom koppane og

drueskåla.

–Kva driv dykk med?

– Nei, sei det? Svar du Torstein, så kan

eg heller skyta inn, kjem det kjapt frå Kjersti

Landro medan ei koseleg bølgje av lått kjem frå

dei andre. Dei kjem fram til at det viktigaste dei

gjer er å koma saman, søkje Gud, vere i stillhet

og høyra kva Gud seier til kyrkja.

Oppgåva– Så dykk er kompasset til kyrkja?

– Vel… Me er ikkje dei einaste som høyrer

frå Gud. Samstundes handlar det om tre hovud-

områder: Etiske spørsmål, teologisk refleksjon

og profil, og høyra etter kva Gud seier. Når me

har noko med etiske eller teologiske spørsmål

som trengs å takast opp bruker me tida på det.

– No høyrer du at eg et ei gulrot på talar-

opptaket, kjem det ifrå Torstein.

– Det verkar som mykje av tida går til å

søkje Gud i bøn og stillhet?

– Mykje går til tankar frå pastorane, ting

som kjem opp eller kva som ligg dei på hjarta.

Deretter ber me og søkjer Gud saman over

dei emna. Det hender ofte at noko kjem fram.

Kanskje nokon som har nemnt noko, så bruker

me tid i bøn, høyrer etter og reflekterer saman.

– Me er fleire som er i ulike livssituasjonar,

der me kan høyra på forskjellege tilbakemeldin-

gar, og om dei hadde noko felles trekk.

Fleire har kome inn i gruppa sidan dei starta

og nå er dei sju totalt.

– Me er meir i breidda og er i ulike livssitua-

sjonar. Eg representerer jo faktisk dei eldste og

det er dritkult, kjem det ifrå Svein Arne –Og me

er stolte av det, skyt Kjersti inn.

Annleis struktur– Me har ein litt anna struktur enn andre. Der

andre kanskje har ein ‘typisk’ leiarrolle som

bestemmer, så har me eit team. Me har for-

skjellege meiningar. Eksempelvis diskuterte me

ei sak som gjekk på det teologiske. Me brukte

vel eitt år på å koma fram til målet, og det

var krevjande prosessar. Det er godt me trivst

ilag, for me er ikkje einsretta og like, og det er

utruleg bra.

HistorieMen så litt til historia bak ‘Puls’-teamet.

– Kva var starten på det heile?

– Er det så lenge som fem år sida? seier

Kjersti. – Fem? Eg tenkte to-tre, men det kan

stemme det, kjem det frå Ellinor. Etter kvart

kjem det fram at historisk sett vart det vedteke

på årsmøtet i 2006 der det skulle opprettast eit

åndeleg leiarskap med ein prøveperiode. Puls-

teamet er då avleggjaren ifrå det.

– Torstein og eg har reflektert over kva

som har skjedd sida då. Det er ganske mykje

spanande som har skjedd i den ‘korte’ perioden

eg har vore i Bedehuskirken. Svein Arne fortel

vidare at sida 2006 har det åndelege leiarskapet

fungert meir eller mindre. Det har endra litt

karakter, nokon har forsvunne og andre har

kome med. No har det satt seg ein tydeligare

struktur; med eit styre, ein stab og eit puls-

team.

SamlinganeTidligare var det ikkje anna på sakslista enn å

høyra kva Gud seier til kyrkja.

– Nokre gongar er det ein eller fleire som

kjenner på noko som skjer eller noko me må be

inn i. Deretter ber me, er stille og deler. Er det

sakar som er aktuelle i forhold til det etiske el-

ler teologiske, blir det satt på dagsorden. No er

me i ein kvilesesong, då bruker me tid på å be

og høyra kva Han seier om det.

19Pulsteam?

Dei valde namnet ‘Puls’ for å kjenna pulsen på

kyrkja, òg i byen.

– I førre semester bad me like mykje for

byen som for kyrkja. Det hjelper at Gud retter

oss meir ut mot byen.

Samankopling– Me trur meir på å leia ilag, enn at me sit her

og bestemmer ein retning. Dei som går igjen

i alle leiargruppene er pastorane, og linken til

styret er Kjersti. Så det betyr at me er mange

og kan sjå ulike sider av ein sak og velja ret-

ninga ilag.

TolkingshjelpTeamet vil vera fira stykk utanom pastor-

teamet. Dei prioritetar å ha alle områda som

det står om i Efesarane 4:11, Og det var han

som gav somme til å vera apostlar, somme til

profetar, somme til evangelistar, somme til

hyrdingar og lærarar. For å kunne få eit større

bilete på kva Gud seier, kva retninga skal vera

osv. Når ein ser på eit bilete så oppfattar ikkje

alle biletet likt. Soleis er det også med Guds

ord, det er lettare å forstå eit breiare bodskap

når alle vinklingane er gjort reie for.

Tekst og foto: Torgeir M. Kalvenes

Sted: VaulaliNår: 13-15 november

KUN FOR MENN

LA MENN VÆRE MENN

TA DET SOM EN MANN

Jens Petter Jørgensen kommer!

Påmelding via våre nettsider: www.bedehuskirken.no

Manns- weekend 2015

2020

GUDS NÆRVÆREt folk etter

DET FINS MERSom tenåring var jeg fascinert av historiene om menn og kvinner

som ble forvandlet gjennom møter med Gud. Når jeg var 16 år ga

min mor meg en bok om livet til Smith Wigglesworth – en engelsk

rørlegger som ble en av pionerene i pinsebevegelsen tidlig på

1900-tallet. Vitnesbyrdene om folk som ble helbredet, reist opp

fra de døde og satt fri fra Satans lenker gjennom denne mannens

liv rørte ved noe i hjertet mitt. Det vekket en forståelse i meg om

at det var så mye mer med dette kristne livet enn det jeg erfarte.

En av mine favoritthistorier var når han en dag satt stille og rolig

på toget. Han reiste seg for å gå på toalettet, og mens han var

der benyttet han anledningen til å be. Når han kom tilbake til vog-

nen ropte en mann ut «Sir, du har overbevist meg om min synd»,

mens han falt på kne. Snart responderte alle folkene i vognen på

en lignende måte og spurte

«Hvem er du? Hva er du?

Du overbeviste oss alle

om vår synd.» Mange av

folkene ble født på ny den

dagen bare på grunn av

Guds nærvær som hvilte i

og over Smith.

Det var aldri meningen

at slike vitnesbyrd skulle

være unntak. De er enkelt

og greit bare forsmaker

som viser glimt av hva Gud

vil gi enhver troende. Jesus

fortalte oss at de som

leter skal finne (Matt 7:7).

Det er et løfte. Gud beløn-

ner dem som er oppriktige

og flittig søker Ham (Hebr

11:6). Han er en god far, og det er i hans veldige natur å gi gode

gaver til dem som spør (Luk 11:13).

SØK OG DU VIL FINNEUnder den gamle pakten var Israelsfolket oppmuntret til å søke

Gud fordi deres egne holdninger og handlinger hadde forårsaket

dem til å gå bort fra Ham. Den troende under den nye pakten deri-

mot er aldri langt borte fra Gud. Paulus forteller oss at Gud, i Den

Hellige Ånds skikkelse, er i dem som blir født på ny (1. Kor 6:19).

Selv når det snakkes til dem som ennå ikke var født på ny var bud-

skapet Jesus forkynte at Guds rike var nær dem (Mark 3:15). Noen

ganger kan det føles som om Han er langt borte, men Han er ikke

det og jeg nekter å godta noen tanker eller teologier som antyder

at Han er det. Under den nye pakten søker vi ikke Gud fordi han er

langt borte, men fordi det er så mye mer Han ønsker å gi oss. Jeg

tror at noen ganger trenger Han (og oss for den saks skyld) bare å

vite at vi virkelig har lyst på det. Han betror sin skatt til dem som

vet dens verdi og det er i prosessen av å søke at vi får styrken og

karakteren som er nødvendig for å stå opp under vekten av dens

velsignelse når den kommer. Det er faktisk i våre tørreste øyeblikk

at vi møter våre største muligheter til forfremmelse. En tørst etter

mer er en gave fra Gud (Joh 6:44) som, når den blir tatt vare på, vil

lede oss nærmere Hans hjerte og Hans veier (Ordsp 16:26).

HJERTETS INNSTILLINGDet er interessant å merke seg at instruksen til oss er å søke mer

enn å finne. Jeg tror at det er fordi det å søke Gud har med innstil-

lingen til hjertet å gjøre. Når Jesus lærte oss å først søke Guds

rike, lærte han oss hva vi skulle prioritere. Å søke Gud handler

ikke så mye om en aktivitet, men heller om hvor vi har plassert

håpet vårt. Hva er våre mål, våre visjoner eller våre definisjoner av

suksess?

Visjon er viktig, men når

enhver visjon, selv en

visjon gitt av Gud, tar

prioritet over målet om å

kjenne Jesus, vil vi leve i

et kompromiss. Moses ble

gitt den viktige oppgaven

å lede Israelsfolket ut av

fangenskap og inn til det

lovede landet. Etter å ha

kommet opp fra Egypt og

inn i ørkenen forteller Gud

til Moses at Han vil sende

en engel foran dem for

å gjøre oppgaven mulig,

men at Han selv ikke vil gå

med dem (2.Mos 32:34). I

2. Mosebok 33:15-16 sier

Moses til Gud, «Hvis ikke du selv går med, så la oss slippe å dra

herfra! Hvordan kan jeg vite at du har godvilje for meg og ditt folk

uten at du går med oss, så jeg og ditt folk får ære framfor alle

folkeslag på jorden?» Moses kunne lett ha sagt seg fornøyd med

Guds tilbud, men målet for Moses, den ultimate visjonen – mer

enn visjonen om det lovede landet – var nærværet og herligheten

av selveste Gud. Jeg tror at mange kirker i dag har fått muligheter

til å oppnå målene sine uten Gud, og har tatt dem. Når troende

inngår kompromiss på denne måten vil vi, kirken, ikke se annerle-

des ut enn resten av verden. Våre organisasjoner vil vokse, men

vil Guds herlighet og Hans nærvær bli værende blant folket?

Jesus viste viktigheten av dette når Han gav disiplene befaling om

å gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler i det som har blitt kjent

som Misjonsbefalingen (Matt 28). Før Han sender dem avgårde

forteller han dem at de skal gå til Jerusalem, og vente på at Den

Hellige Ånds gave skal bli øst over dem (Apg 1:4). Disiplene kunne

21

lett ha stukket av og prøvd å oppnå visjonen i egen kraft, men

istedenfor ventet de på Guds nærvær – på at Den Hellige Ånd

skulle fylle dem. Vi vet at noen av dem allerede hadde mottatt

Den Hellige Ånd til en viss grad når Jesus pustet på dem etter

Han hadde stått opp fra de døde og før Han stiger opp til him-

melen (Joh 20:22), men det var mer og det ”mer-et” var nødven-

dig. Det er viktig å huske at denne dåpen ved Den Hellige Ånd

ikke hadde blitt erfart tidligere av folket og at disiplene mest

sannsynlig visste lite om hva de kunne forvente. Det er heller

ingen kilde som sier at Jesus hadde fortalt hvor lenge de måtte

vente. Alt de visste var at de skulle vente til noe skjedde – til

Den Hellige Ånd kom og de skulle motta Hans kraft. Det viste

seg at de ventet ti dager, i bønn og tilbedelse i øverste etasje,

før hendelsene i pinsen skjedde. Men hva hvis det hadde vært

tjue dager? Eller tretti dager? Eller kanskje hundre dager eller

mer? Poenget mitt er dette, de hadde ingen reserveplan eller

alternativer. Guds nærvær blant dem var ikke diskuterbar.

REFLEKTERT I VÅRE AVGJØRELSEREnten vi innser det eller ikke, organiserer vi livene våre i forhold

til hva vi søker. Personen som søker andres godkjennelse vil ha

en tendens til å ta avgjørelser i forhold til hva han tror andre

vil tenke om ham. Han vil frykte deres meninger og leve for

å tilfredsstille dem. Den kirken som ønsker å være populær i

øynene til verden vil gjøre det samme. Når vi søker Gud lever vi

for et publikum bestående av én, og våre avgjørelser og måten

vi organiserer livene våre på vil følge etter. Som de troende

på pinsedag vil den kirken som søker Jesus organisere seg selv

rundt Hans nærvær og rundt det å bli kjent med Ham, mer enn

den vil rundt en preken eller ett nytt initiativ.

I mitt eget liv har dette sett forskjellig ut ved ulike tidspunkt.

Jeg har hatt flere møter med Guds nærvær som har satt perma-

nente arr i livet mitt. I en spesiell, og veldig dyrebar, sesong i

livet mitt når jeg var rundt 19 år gammel ville Gud regelmessig

åpenbare seg for meg når jeg var alene på rommet. Jeg vet at

Han er overalt og at Han alltid er med meg, men av en eller an-

nen grunn når jeg kom hjem fra jobb, gikk opp på rommet mitt

og lukket døren, var det som om Han hadde ventet hele dagen

på at jeg skulle komme hjem. Jeg brast ofte ut i gråt, overveldet

over hans kjærlighet og nærhet. Noen dager gledet jeg meg så

til å være med Ham at jeg bokstavelig talt sprang hjem fra jobb

fordi jeg ikke klarte vente lenger, og som alltid ville han være

der. Hvis jeg ble spurt om å jobbe et ekstra skift ville jeg høflig

takke nei og fortelle dem at jeg skulle på et «viktig møte» når

jeg kom hjem. Igjen, du organiserer livet ditt etter det du søker.

Noen ganger når jeg la meg på kvelden var det akkurat som om

Jesus kom og satte seg på sengen og la hånden sin på ryggen

min, uten å si ett ord. Den beste delen var at når jeg våknet opp

ville Han fortsatt være der. Jeg minnes Salme 17:15: «…når jeg

våkner, skal jeg mettes ved synet av din skikkelse.»

SKAPT FOR HAMDet er ingenting som virkelig tilfredsstiller på samme måte som

det å se og kjenne Jesus. Jeg har hatt dager hvor jeg har vært

vitne til store under, der jeg har blitt beveget av Hans kraft og

har fått æren av å lede folk til Herren – de ting jeg gir mitt liv

for å gjøre. Når dagen går mot kveld, hvis jeg ikke har kjent Jesu

nærvær, har jeg ikke oppnådd noe. Alt handler om Ham og om å

bli værende i Ham. Å kjenne Jesus er evig liv. (Joh 17:3)

Sam Lovell

Wigglesworth: the Complete Story. Julian Wilson. Chapter 6. Authentic Media Ltd. 2011

Det er faktisk i våre tørreste øyeblikk at vi møter våre største muligheter til forfremmelse"

21

22

• ARKITEKT • NYBYGG• PÅBYGG • OMBYGGING

Vesthagen 9, Bryne — www.jadarhus.no

Avdeling Bryne

Kontakt Arvid Braut — tlf. 95 23 75 23 — mail. arveidb@jadarhus.no

EL-TEAMElektroentreprenør

Morenefaret 5, Bryne, Tlf. 51 48 67 40E-post: dr@el-team.net, Internett: www.el-team.net

Fotland bygg as

ole gabriel FotlandTlf. 46 17 50 60post@fotlandbygg.no www.fotlandbygg.no

nybygg, tilbygg og rehabilitering

Fotland bygg as

ole gabriel FotlandTlf. 46 17 50 60post@fotlandbygg.no www.fotlandbygg.no

nybygg, tilbygg og rehabilitering

2323

Tlf 09543 www.reha.no

Stavanger Bryne Ryfylke

Annonsere i Bevegelse?Ta kontakt på post@bedehuskirken.no

Karl J. Mageland, Bryne - Tlf 915 35 082

Foto

: Kri

stia

n Ko

nsta

li

God formgiving. God pris. Kontakt Morten på 91 73 73 56 www.ravnbo.com

En del av

24

B-post Abonnement

postadresse: Postboks 40, 4349 Brynebesøksadresse: Meierigata 11, 4340 Bryneåpningstider: Mandag, tirsdag & torsdag 08:30 - 15:00 telefon: 51 48 67 80e-post: post@bedehuskirken.nobankkonto: 3325.20.02672

Retur: Postboks 40, 4349 Bryne

Magasinet Bevegelseansvarlig redaktør: Thomas Rakeredaksjonsleder: Gro Anita Nøklandgrafisk design: Morten Ravnbø [www.ravnbo.com]trykk: Jærprint ASfoto framside: Susanne Fasseland

Bilder fra nett er brukt med tillatelse eller i tråd med creative commons.

www.bedehuskirken.no

Bjø

rnar

Tol

laks

en