Roman

HeidiLinde

Heidi Linde (f. 1973) kommer fra Kongsvinger

og er bosatt i Oslo. Hun har gått på forfatter-

studiet i Bø og er utdannet manusforfatter fra

den norske filmskolen på Lillehammer. Hun har

utgitt en rekke bøker for barn og voksne, og er

oversatt til flere språk. Hun har også skrevet

dramatikk for radio og fjernsyn.

Om Nu, jävlar! (2011):

«At blive eller komme væk – frA et sted eller sig selv – det er den fine romAnens temA, som Heidi linde gennemspiller med stor vArme og sAns for mennesker.» May Schack, Politiken

«stort om småbyliv. nu, jävlAr! HAr Alt som skAl til for å bli mAsselesing i norge.» Vidar kValShaug, aftenPoSten

«når bokA lukkes er det ingen tvil om At mAn HAr lest en Av bokvårens beste romAner.» turid larSen, dagSaViSen

«suveren skildring Av det store i det små. en stor leseropplevelse.» Silje StaVruM noreVik, dagbladet

«nu, jävlAr! er eit litterært gjennombrot, eit imponerAnde broderi frå grensebyen kongsvinger.» oddMund hagen, dag og tid

«Heidi linde slekter litt på jonAtHAn frAnzen, litt på nick Hornby. selge mye kommer Hun i Alle fAll til å gjøre.» bjørn gabrielSen, dagenS næringSliV

Vg

gnes lukker øynene og ser for seg begravelsen sin. det er det samme

hver gang. den fullsatte kirka, den hvite kista nesten skjult under

overdådige kranser, blomstene som strekker seg hele veien ned-

over midtgangen, den lille trykksaken i eksklusivt papir med et fordelaktig

fotografi av henne selv på forsiden; smilende og livsglad, et hjerteskjærende

gjensyn med dette unge mennesket som så meningsløst skulle bli revet bort.

Man kan dø av sorg også, tenker Agnes, det har hun lest et sted.

Agnes er 32 år, hun er blitt forlatt av kjæresten og flytter inn i farens leilig-

het. Her er hennes liv.Fo

to: J

o Mich

ael

9 7 8 8 2 0 5 4 2 9 3 2 1

Heidi Linde

Agnes i sengaRoman

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012

www.gyldendal.no

Printed in GermanyTrykk/innbinding: GGP Media GmbH

Sats: Type-it AS, Trondheim 2012Papir: 80 g Super Snowbright 1,6

Boken er satt med Sabon 11/15 pkt.Omslagsdesign: Peter Stoltze

ISBN 978-82-05-42932-1

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.Se www.gyldendal.no/miljo

Sitater er hentet fra:

Sand/Sjaastad/Haug/Bjålie: Menneskekroppen. Fysiologi og anatomi.Gyldendal, 2006

Phillip C. McGraw: Life Strategies. Doing What Works, Doing What Matters.Vermillion, 1999

1

Ifølge faren hennes er utsikten fra leiligheten spektakulær,men i dag er alt grått, og når hun lener panna mot kjøk-kenvinduet, er det bare så vidt hun kan skimte lekestativeti bakgården gjennom den tette tåka.

Agnes slipper pusten langsomt ut mellom leppene. Detkjennes som en voldsom kraftanstrengelse. Når pustenblir til dogg på vinduet foran henne, tenker Agnes at detmå være et levende bevis på at hun faktisk ikke er død,og når hun først har tenkt den tanken, merker hun at hunmå gråte igjen.

Agnes lukker øynene og ser for seg begravelsen sin.Det er det samme hver gang. Den fullsatte kirka, denhvite kista som nesten er skjult under overdådige kranser,blomstene som strekker seg hele veien nedover midt-gangen, den lille trykksaken i eksklusivt papir med etfordelaktig fotografi av henne selv på forsiden; smilendeog livsglad, et hjerteskjærende gjensyn med dette ungemennesket som så meningsløst skulle bli revet bort pådenne måten, i en trafikkulykke eller kanskje som følgeav en plutselig og uhelbredelig sykdom. Eller sorg, tenkerAgnes, man kan dø av sorg også, det har hun lest et sted.

5

Ute i stua romsterer faren hennes. Alt verker noe helt for-jævlig. Hvert hjerteslag sender smertestøt ut i kroppen,og hver gang hun trekker pusten, blir hun minnet omdampveivalsen som har parkert midt på brystet hennes.På galleriet ved siden av organisten står solisten og syn-ger. De har leid inn den aller beste, eller kanskje de er to?En vakker duett framført av et par? Nei, for faen! Et els-kende par er de siste som skal få sette beina sine i hennesbegravelse!

Agnes stanger panna hardt mot det kalde vinduet. Nåer hun i ferd med å komme helt ut av det. Hun kniperøynene sammen og bestemmer seg for en mann. En ung,svartkledd mann, og selv om dette er en type oppdrag hanutfører ofte, er det synlig for alle hvordan han nettoppi denne begravelsen sliter med å være profesjonell. Fordenne er annerledes, denne er mye verre, og solisten måta seg sammen for ikke selv å bryte ut i gråt, kanskje måhan klore seg på innsiden av håndflaten med neglene forå kunne synge slik han gjør, klokkeklart og gripende, ensang som sammen med det høyst levende bildet av hennepå forsiden av trykksaken liksom vrir kniven rundt endaet par hakk ved å si: Nå er det slutt! Nå er denne ungekvinnen borte for bestandig!

Nede fra bakgården høres lyden av glad barnelatter. Mus-kelen under det venstre øyet dirrer. Agnes må konsentrereseg om å holde øynene lukket, og utenfor begynner barnapå en regle. Det er et usannsynlig dårlig rim, ikke hol-der de takten heller, og mens Agnes flytter tyngden fra

6

den ene foten til den andre, lar hun blikket gli sakte overbenkeradene i den fullsatte kirka.

Hun må ikke henge seg opp i hvem de er. Hvis hunbegynner å fokusere på ansiktene, er det lett å falle ut. Foret par netter siden ble hun så opphengt i tanken på hvemsom ville ha kommet i begravelsen, at hun til slutt måttestå opp og finne fram penn og papir. Det ble én kolonnefor «garantert», én for «sannsynlig» og én for «tvilsomt,men ikke umulig». Hun hadde blitt nødt til å gjøre enkronologisk gjennomgang av livet. Klassekameratene frabarneskolen, ville de komme? Jentene fra håndballen?Vennene hun hadde fått på språkreisen til Hastings etterniende klasse, det var jo lenge siden, men de hadde trossalt holdt kontakten i mange år etterpå og besøkt hver-andre flere ganger. Og hva med Williams familie? Denærmeste, selvfølgelig, men så var det familien i Tyskland,gjerrige onkel Helmut, ville han rive i flybilletter på segselv og alle døtrene, Williams langbeinte kusiner, det villesannsynligvis bli utgifter til hotell også. Og hva med kol-legaene? SAS ville selvfølgelig sende en krans, det skullebare mangle, kanskje en fjern representant fra ledelsenogså, til tross for alle innsparingstiltakene burde de ta segråd til det, men av de ansatte, hvor mange av dem villeegentlig stille i kirka? Om kollegaene fikk fri for å komme,kunne det nok bli noen, tenkte Agnes, men hvis det varsånn at de måtte bruke en feriedag på begravelsen hennes,kunne hun egentlig forvente så stort oppmøte da?

Hun hadde blitt sittende hele natta. Det var et kompli-sert og ikke minst utmattende arbeid. Fullstendig

7

meningsløst også, slo det henne omsider, for alle dissemenneskene, alle disse ansiktene langs benkeradene ikirka, var uansett ikke poenget!

Poenget satt på første rad, svartkledd og sorgtung ogalene. Og mens Agnes konsentrerer seg om å stenge utelatteren fra lekestativet, sørger hun for at ansiktene ikkeblir annet enn en sorgfull, grå masse, hun lar blikket gliover benkeradene i den fullsatte kirka og stanser ikke oppfør hun er framme hos ham, William.

Synet av ham får det umiddelbart til å sitre langs rygg-raden. De opphovnede øynene. De magre kinnene. Hanmå ha rukket å miste mange kilo i løpet av denne uka,eller hvor lenge det nå er siden hun gikk bort.

Og nå løfter William den enslige rosen han holder ihånda, og reiser seg ustøtt. Presten er midt i prekenen.Han snakker om henne. Om Agnes’ pålitelighet i jobben.Eller nei – heller om omsorgen hennes. Om hvor god hunalltid var.

– Et vennlig ord til alle, sier presten. – Det var Agnes iet nøtteskall.

Da får han øye på William. William som stabber segmot alterringen på skjelvende føtter, som klamrer seg tilden langstilkede rosen.

– Vi legger på blomstene litt senere, sier presten lavtmed hånda over mikrofonen.

Men William hører ikke. Han kaster seg på kne forankista. Da går det et gisp gjennom kirkerommet. Selv denprofesjonelle solisten er nær ved å skjære ut i en falsktone. Eller nei, tenker Agnes, hvis presten står og snak-

8

ker, er det ulogisk at solisten synger samtidig. Men skalhan reise seg? Skal hun la ham sprette opp fra krakkender han sitter ved siden av organisten, og støtte hendenemot kanten av galleriet mens han lener seg framover forå se enda bedre?

Agnes puster hardt ut gjennom nesa. Hun må fokuserenå, må ikke falle ut av det igjen, solisten er uvesentlig! ten-ker Agnes, og mens hun registrerer at barna utenfor hargått i gang med en Margrethe Munthe-sang, eller kan detvære Prøysen?, kniper hun øynene hardt, hardt sammenog flytter seg framover i kirka igjen.

William skriker.– Agnes! skriker han. – Hva har jeg gjort? Hva har jeg

gjort?!Han klorer fingrene mot kistelokket, men det er boltet

og låst, det lar seg ikke rikke. Noen i begravelsesfølgetreiser seg. Andre gråter enda mer, dette er bare for sterkt.Presten legger en mild hånd på Williams skulder.

– Det er ikke din skyld, sier han.Han sikter til bilulykken eller til den uhelbredelige syk-

dommen, forhold som selvfølgelig må sies å ligge utenforWilliams ansvarsområde. Men likevel. Presten vet ikkealt.

– Joooo! skriker William. – Det er min skyld! Jeg lothenne gå! Jeg sendte henne vekk! Og nå er det forseeeent!

Agnes legger kinnet mot det kalde glasset. Hun kjennerseg vridd opp, som om hun er kjørt gjennom en sentrifuge

9

på et program med ekstra mange omdreininger. Ansiktetbrenner mot vinduet. Fra stua kommer det noen romste-rende lyder, et vindu som blir åpnet eller kanskje lukket.Så hører hun farens skritt, raske klikk fra lakkskoene hansover tregulvet, før de saktner farten og til slutt stanser heltopp et sted bak henne, og Agnes forestiller seg at det slettikke er faren, men en helt annen, en inntrenger, en leie-morder med skuddsikker vest og finlandshette, nå heverhan pistolen og sikter seg inn mot bakhodet hennes.

– Hun har satt sakene sine i boden, sier faren.Agnes åpner langsomt øynene. Tåka må ha sprukket

opp litt nå, for nede i bakgården kan hun skimte omrissetav tre røde parkdresser.

– Og så lovte jeg Åsa at du skulle samle inn postenhennes.

– Åsa?– Åsa Wallander. Leieboeren.– Wallander? Heter hun virkelig det?– Sykepleierstudent, sier faren. – Kjekk jente. Hun blir

nordpå i praksis i seks uker. Og innen den tid bør du velha funnet ut av ting, tror du ikke?

Faren hennes flytter på føttene. Agnes kan høre dethelt tydelig: utålmodige skritt fram og tilbake bak ryggenhennes. Så rensker han stemmen.

– Ja, det var jo synd, dette med William.Agnes nikker. Panna hennes dunker lett mot vinduet,

og nå kjenner hun dampveivalsen igjen, i langsomt sigover brystkassa.

– Jeg har bestandig likt ham, sier faren. – Og skal jeg

10

være ærlig, tror jeg William likte meg rimelig godt også.Vi hadde alltid en løs og ledig tone, synes du ikke?

Agnes snur seg mot ham. Faren tar et langt skrittbakover.

– Men Agnes! sier han.Det må være øynene hennes. Faren har aldri kunnet

utstå tårer. Agnes løfter hånda og stryker den raskt overkinnene. De er våte og varme.

– Ikke gråt, Agnes.– Nei da.– Er det én ting menn ikke utstår, så er det kvinner som

i tide og utide tar til tårene.– Okei.– Og det er klart, sier faren og løfter pekefingeren,

– skal man være realistisk, og det skal man jo, er det litentvil om at situasjonen din ville sett adskillig lysere ut omdette hadde hendt for noen år siden.

Han lar fingeren henge i lufta mens han ser på hennemed et mildt irettesettende blikk.

– Du mener at han burde ha dumpet meg før? sier Agnes.– Jeg mener at hvis man møter en kvinne som har

bikket tretti, så vet man hva som venter, sier faren.Agnes spør hva som venter. Tunga hennes kjennes stor

og fremmed i munnen, og da hun setter tennene hardt motden, føler hun ingenting.

– Krav om forpliktelser, sier faren, – en høy, tikkendelyd, ja, jeg regner med at du skjønner hva jeg sikter til?

– Snakker du av erfaring? spør Agnes.Faren svarer at selvfølgelig gjør han det.

11

– Enhver forelder snakker av erfaring, sier han. – Deter både vår plikt og vårt lodd i livet. En dag vil du kanskjefå mulighet til å erfare det selv.

Agnes presser tennene mot tunga. Hvor lang tid vil detta før de går gjennom, før kjøttet revner og det varmeblodet siger fram?

– Hadde du vært syvogtyve, for eksempel, ville du værten ung og attraktiv kvinne, sier faren hennes. – Du er selv-følgelig fremdeles en relativt ung og attraktiv kvinne, mendet er et men der. Et forbehold. Såpass ærlig tillater jegmeg å være.

Agnes snur seg mot vinduet igjen. Hun forsøker å fram-kalle bildet av begravelsen en gang til, men nå er det ikkelenger mulig. For Agnes er ikke død. Hun står ved vin-duet, der pusten hennes viser seg som dogg mot glasset,det rekker knapt å tørke før det fylles på mer, og det erliksom ikke måte på, tenker Agnes, hvor mye pust og livdet er i henne.

– Trøst deg med at det kunne vært verre, sier farenhennes. – Trettiåtte, for eksempel. Trettini.

Han skjelver litt i stemmen da han sier det siste tallet,som om han grøsser. Agnes hører den raslende lyden nårhan rister hånda slik at armbåndsuret glir ut fra ermetpå den mørkeblå Gant-genseren og ned over håndleddethans.

– Ja, ja, sier faren hennes. – Da sier vi det sånn?Agnes snur seg. Faren løfter blikket fra armbåndsuret.

Et øyeblikk blir de stående slik, urørlige, og se på hver-andre. Plutselig går det et rykk gjennom overkroppen til

12

faren, som om han er i ferd med å ta et skritt fram, mothenne, men ombestemmer seg i siste liten.

En lett svaiing før han gjenvinner balansen, så løfterhan begge tomlene.

– Kjør på! sier faren. – Det er det det handler om. Bånngass!

Han blunker på den muntre måten, og så er han borte.– Pappa! sier Agnes høyt.De raske lakkskoskrittene stanser i gangen. Så kikker

han inn på kjøkkenet igjen. Ikke med hele seg, bare medhodet, som for å understreke at han egentlig er på vei ethelt annet sted, og det er han jo også, tenker Agnes.

– Ja?Han ser avventende på henne. Håret hans er skinnende

svart mot den hvitmalte dørkarmen, han må ha farget detnylig, og Agnes vil gjerne si noe. Men hva? Noe om atnår hun tross alt – og som han selv påpeker – er trettiénår, trettito om ikke altfor lenge, innebærer det at hun ervoksen. At dette faktisk er hennes liv. At det er hun sombestemmer. Men Agnes’ tunge fyller hele munnen, hunhar ingen stemme, ingen ord, og dessuten; Hvis hun fak-tisk var voksen og selvstendig, ville hun da stå her, i dennebygården som faren hennes eier, fanget opp av en løsningsom han både har organisert og finansiert?

– Ja? gjentar faren.Agnes rister på hodet.– Ingenting, sier hun.Farens skritt klikker raskt mot døra, og Agnes snur seg

tilbake mot vinduet.

13

Roman

HeidiLinde

Heidi Linde (f. 1973) kommer fra Kongsvinger

og er bosatt i Oslo. Hun har gått på forfatter-

studiet i Bø og er utdannet manusforfatter fra

den norske filmskolen på Lillehammer. Hun har

utgitt en rekke bøker for barn og voksne, og er

oversatt til flere språk. Hun har også skrevet

dramatikk for radio og fjernsyn.

Om Nu, jävlar! (2011):

«At blive eller komme væk – frA et sted eller sig selv – det er den fine romAnens temA, som Heidi linde gennemspiller med stor vArme og sAns for mennesker.» May Schack, Politiken

«stort om småbyliv. nu, jävlAr! HAr Alt som skAl til for å bli mAsselesing i norge.» Vidar kValShaug, aftenPoSten

«når bokA lukkes er det ingen tvil om At mAn HAr lest en Av bokvårens beste romAner.» turid larSen, dagSaViSen

«suveren skildring Av det store i det små. en stor leseropplevelse.» Silje StaVruM noreVik, dagbladet

«nu, jävlAr! er eit litterært gjennombrot, eit imponerAnde broderi frå grensebyen kongsvinger.» oddMund hagen, dag og tid

«Heidi linde slekter litt på jonAtHAn frAnzen, litt på nick Hornby. selge mye kommer Hun i Alle fAll til å gjøre.» bjørn gabrielSen, dagenS næringSliV

Vg

gnes lukker øynene og ser for seg begravelsen sin. det er det samme

hver gang. den fullsatte kirka, den hvite kista nesten skjult under

overdådige kranser, blomstene som strekker seg hele veien ned-

over midtgangen, den lille trykksaken i eksklusivt papir med et fordelaktig

fotografi av henne selv på forsiden; smilende og livsglad, et hjerteskjærende

gjensyn med dette unge mennesket som så meningsløst skulle bli revet bort.

Man kan dø av sorg også, tenker Agnes, det har hun lest et sted.

Agnes er 32 år, hun er blitt forlatt av kjæresten og flytter inn i farens leilig-

het. Her er hennes liv.

Foto

: Jo M

ichae

l

9 7 8 8 2 0 5 4 2 9 3 2 1