temahefte - cdn3.utbudet.com · første verdenskrig regnes som en av de første moderne krigene, og...

FolkogforsVartemahefte

den første verdenskrig (1914-1918) Av Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Den første verdenskrig

Innledning – «Den store krigen» side 3

Årsaker til krigen side 4

Utløsende faktor: Skuddene i Sarajevo side 5

Krigens gang side 7

Krigens slutt side 18

Konsekvenser av krigen side 21

inn

ho

ld

Om forsidenStillstanden i krigen på Vestfronten, med sine enorme systemer av skyttergraver, førte til at alt av naturlige vekster som trær, planter, blomster og busker forsvant og slagmarkene ble forvandlet til et gjørmehav av jord og søle. Valmuen trives imidlertid ekstra godt under vanskelige jordforhold, og om våren ble ingenmannslandet mellom skyttergravene farget rødt av valmuer. Valmuen brukes derfor fortsatt som et symbol på Den første verdenskrig og er vanlig å se på jakkeslagene i særlig Storbritannia i uken før ”Rememberence day/Poppy day” den 11. november hvert år.

Valmuene brukes fortsatt som symbol på de falne under Den første verdenskrig. Foto: Wikimedia Commons

FOLK OG FORSVAR har siden 1951 drevet informasjonsarbeid om norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og organisasjonens arbeid er like viktig i dag som den gangen den ble stiftet. Folk og Forsvar leverer faktakunnskap til både organisasjoner, politikere, journalister, studenter og andre interesserte.

FOLK OG FORSVAR har ca. 70 medlemsorganisasjoner, og ble stiftet etter forslag fra Forsvarskommisjonen av 1946, under ledelse av Trygve Bratteli. Forslaget ble støttet av et enstemmig Storting, og den 26. februar 1951 så organisasjonen dagens lys. Informasjonsarbeidet drives bl.a. gjennom konferanser, studieturer, publikasjoner og temadager. Ungdom er en viktig målgruppe for Folk og Forsvar.

GRAFISK PRODUKSJON:Layout: punkt&prikke… [email protected]

Formidling: 2punkt as www.2punkt.no

Forsidefoto: Doug Belshaw/Flickr

Trykk: RK Grafisk AS

Opplag: 5.000 – september 2015

FF

temahefte Folk og Forsvar 3

Snakker man om ”Krigen” i Norge, refereres det til Den andre verdenskrig, men i resten av Europa er det Den første verdenskrig som først og fremst har klamret seg fast i den kollektive hukommelsen som ”den store krigen”. Krigen startet i Europa, men det tok ikke lang tid før den ble global, og 31 land ble etter hvert direkte berørt av krigen. Den regnes som en av de blodigste krigene utkjempet i historien og den aller første ”totale krig” der hele befolkningen og økonomien ble involvert i krigføringen. Krigen varte fra den 28. juli 1914 til den 11. november 1918. Det antas at ni millioner stridende og syv millioner sivile liv gikk tapt, og at 20 millioner mennesker ble såret. Første verdenskrig regnes som en av de første moderne krigene, og en av årsakene til at så mange døde var de teknolog iske og industrielle ny vinninger i krigsindustrien.Alle de daværende økonomiske stormakt-ene ble dratt inn i krigen og grupperte seg i

to blokker: de allierte – eller trippel ententen – som bestod av Storbritannia, Frankrike og Det russiske imperiet på den ene siden, og sentralmaktene som bestod av Tyskland og Østerrike-Ungarn på den andre. Alliansene ble reorganisert underveis etter hvert som flere land ble dratt inn i krigen eller skiftet side: Japan og USA gikk inn på de alliertes side, Det osmanske riket og Bulgaria gikk inn på sentralmaktenes side, og Italia gikk fra sentralmaktene til de allierte. Over 70 millioner soldater var mobilisert i det som ble en av de største krigene i historien.

I 2014 ble 100-års dagen for utbruddet til første verdenskrig markert flere steder i Europa. Til tross for at et helt århundre har gått, fikk de fire årene krigen varte enorme konsekvenser for det europeiske kontinent. Europakartet ble drastisk endret – både fordi noen stater forsvant, og fordi flere nye stater oppstod. Mange av dagens konflikter

i Midtøsten kan forstås bedre ved å se på hvordan Det osmanske riket ble delt opp etter å ha vært på den tapende siden i krigen. Den første verdenskrig var også en utløsende årsak til Den russiske revolu-sjonen som førte til opprettelsen av Sovjetunionen. Mange mener at de to verdenskrigene kan sees på som én krig med en 20 års våpenhvile i mellom, og på mange måter henger disse også sammen. Krigen fikk også store ringvirkninger i de sosiale-, økonomiske- og politiske systemene i Europa, og moderne europeisk historie kan ikke forstås uten å starte med ”Den store krigen”.

Innledning» – «Den store krigen»

Foto: Wikimedia Commons

4 Folk og Forsvar temahefte

Årsaker til krigenMange kan se på spørsmålet om årsaker som en meningsløs diskusjon, men for å kunne hindre at noe skal kunne skje igjen, så må man vite hva det er man skal forhindre. Altså er det viktig å forstå ikke bare hva som skjer, men også hvorfor. I ettertid er det lett å se tilbake på en periode før en krig brøt ut og peke på trekk som unngåelig førte til krigens utbrudd. Det er likevel viktig å huske på at krig ikke alltid må komme. Perioder med de samme trekkene kan vise seg å utvikle seg fredelig. På begynnelsen av 1900-tallet var det flere som mente at en krig var uunngåelig, og spørsmålet var bare hva som ville utløse den. Hva som var de(n) viktigste årsaken(e) til Den første verdenskrig er, selv 100 år etter dens utbrudd, et veldig omtalt tema. Men årsakene til krigen ble også kraftig omdiskutert i samtiden; både fordi krigens årsaker spilte en svært sentral rolle i de stridende parters propaganda under krigen, og fordi årsakene la grunnlaget for krigs-oppgjøret og fredsavtalene som ble laget etter krigen. Det er vanlig å se på årsakene til første verdensrkig som en samling av hendelser. Både de store bakenforliggende historiske trekkene, samt den utløsende faktoren, må tas med når vi skal forklare hvorfor det ble krig.

IDEOLOGISKE ÅRSAKERDen første verdenskrig var i stor grad den første krigen der ideologi spilte en rolle. For i det hele tatt å forstå hvordan en verdens-krig kunne bryte ut, et det nødvendig å se nærmere på de tankesettene som preget folk på begynnelsen av 1900-tallet. Etter Napoleons-krigene på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, hadde ideen om nasjonalisme fått fotfeste i Europa. Napoleon hadde oppfordret til nasjonalisme, og hengivenhet til folkeslaget sitt. Han mente troppene ble mer effektive og lojale i krigen dersom de var knyttet til et fellesskap og følte tilhørighet til det de kjempet for. Lese- og skriveferdig hetene økte i de industrialiserte landene og språket ble en faktor som knyttet folkeslag sammen. Sosialdarwinisme er en ideologisk retning vi kanskje først og fremst forbinder med Nazi-Tyskland og Den andre verdenskrig, men tankegangen vokste frem allerede på slutten av 1800-tallet. Sosialdarwinismen må sees i sammenheng med fremveksten av nasjonalisme, og la vekt på en slags konkurranse og rangering av de ulike nasjonale og etniske gruppene. Tankegangen hadde en sterk påvirknings-kraft, og mange tyskere og østerriksk-ungarere fryktet en kommende kamp mellom ”slaverne” og ”den tyske sivilisa-sjonen”. Sosialdarwinismen påvirket også kampen om koloniene, og makt over kolonier ble sett på av eliten som et sentralt ledd i en nasjons økonomiske og militære styrke. I hele Europa var det derfor i årene før krigen stort fokus på hvert lands og folks egenskaper og overlegenhet remfor de

andre. Dette fremmet en tankegang som støttet væpnede konflikter mellom nasjon-ene og vektla behovet for at nasjon ene måtte ruste opp for å forberede seg på kampen for å overleve.Utover 1800-tallet gjennomgikk mange av landene i Europa store samfunnsstrukturelle endringer, og en av de mest sentrale endring ene kom som en følge av industriali-seringen. Store spenninger vokstre frem i samfunnene mellom de ulike klassene fordi industrialiseringen var med på å forskyve de økonomiske maktforholdene uten at det nødvendigvis fulgte økt politisk makt med. Ny teknologi og nye, mer effektive produk-sjonsmåter skulle også spille en stor rolle under krigen, og flere nye våpen ble tatt i bruk for første gang.

GEOPOLITISKE ENDRINGERDe geografiske forholdene kan være med på å forklare den politikken som et land fører. De europeiske landene endret seg mye i årene før krigen. På 1860- og 70-tallet hadde nasjonalismen for alvor fått fotfeste i Europa, og både Italia og Tyskland ble samlet. Dette var med på å endre den europeiske maktbalansen. Den fransk-prøyssiske krigen i 1870-71 var også starten på en rivalisering mellom Frankrike og Tyskland og en kamp om landområder langs grensen.Den generelle konkurransen og rivaliser-ingen mellom de europeiske landene tilspisset seg i 1880-årene med kampen om koloniene. Store deler av Afrika og Asia ble underlagt europeisk kontroll. Tysk kontroll over områder både i Afrika og i Stillehavet truet Storbritannias strategiske og kom-mersielle interesser og tilspisset forholdet mellom de to statene. Da Tyskland gikk inn for å støtte marok kansk uavheng ighet fra Frankrike i 1905, oppstod det flere kriser. Frankrike og Storbritannia støttet hverandre både i Tanger-krisen i 1905, og i Agadir-krisen i 1911, og det tyske tapet bidro til utviklingen av en stadig mer aggressiv tysk politikk. På det generelle plan førte kampen om kolonier til sterk rivalisering mellom stormaktene på grunn av kryssende interesser. På begynnelsen av 1900-tallet vokste det frem et komplisert vev av allianser i Europa, som bidro til at små konflikter raskt kunne få store konsekvenser. Dette ble tydelig under utbruddet av første verdenskrig.

RUSTNINGSKAPPLØPETFlere historikere regner det omfattende rustningskappløpet – særlig kombinert med en følelse av at en krig måtte komme, og at denne ville være raskt overstått – som avgjørende for at krigen fikk det omfanget den fikk. Militærteoretikere på begynnelsen av 1900-tallet mente at det viktigste var å føre en offensiv krig, noe som førte til en ansporing av alle stormaktene til å angripe først. Videre var det nylig samlede tyske riket klemt inne mellom Russland og Frankrike, som var allierte. Denne strateg-iske sårbarheten førte til krigshissing i

Tyskland, og en utbredt idé om at det var viktig å angripe først. Dette var bakgrunnen for den såkalte Schlieffen-planen, som gikk ut på å angripe Frankrike raskt og effektivt, for så å vende seg mot Russland og dermed unngå en tofrontskrig. Det viktige med Schlieffen-planen var å mobilisere raskt ved det første lille tegn til krig, ellers ville Russland rekke å mobilisere og tofronts krigen ville være et faktum. Tysk - land rustet seg dermed til krig.Den fransk-prøyssiske krigen i 1870-71 hadde ført til et sterkt og samlet Tyskland. Dets ønske om en ”plass i solen” inspirerte til koloniale og militære konflikter med de andre europeiske landene, noe som førte til en ytterligere tilspissing av situasjonen. Blant de andre nasjonene var det en tanke om at Tyskland måtte beseires før det kunne vokse seg for stort og mektig, og dermed true maktbalansen i Europa. En fiendtlig atmos fære vokste også frem mellom Tyskland og Frankrike etter annek - teringen av franske områder i 1871. Dette, sett i lys av den voksende nasjonalismen, bidro til en stadig sterkere følelse av at en krig måtte komme. Tyskland ønsket også å skape en marine som kunne utfordre britenes dominans til sjøs. Bare starten på en opprustning av den tyske marineflåten var nok til å sette britene i høy beredskap og alliere seg med Frankrike og Russland.

En karikatur fra bladet Puck i 1909 viser USA, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Japan i et ”no limit” marinekappløp. Foto: Wikimedia Commons


Utløsende faktor: Skuddene i SarajevoKrigserklæringen som startet Den første verdenskrig kom den 28. juli 1914. Likevel sies det gjerne at krigen startet en måned før, den 28. juni 1914, med skuddene i Sarajevo der den østerriksk-ungarske erkehertugen Franz Ferdinand og hans kone Sophie von Hohenberg ble drept.

BAKGRUNNI perioden 1867-1918 var Østerrike og Ungarn forent i en personalunion, noe som vil si at de hadde et felles statsoverhode som regjerte i begge landene, men at de strengt tatt var uavhengige og selvstendige stater. Østerrike-Ungarn ble regnet som en av de fem stormaktene i Europa i den tiden det eksisterte, men var til forskjell fra de fire andre (Storbritannia, Frankrike, Det tyske keiserdømmet og Det russiske keiser - dømmet) et lappeteppe av ulike etniske grupper. Riket bestod av dagens Østerrrike, Ungarn, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Tsjekkia, Slovakia, Slovenia, store deler av Serbia og Romania, samt mindre deler av Italia, Montenegro, Polen og Ukraina. Da Østerrike-Ungarn tok kontroll over Bosnia-Hercegovina i 1908, skapte det et svært anstrengt forhold til Serbia. De fleste innbyggerne i Bosnia-Hercegovina var kroat - er og serbere. Den østerrikske tron følgeren Franz Ferdinand og hans kone Sophie dro på besøk til hovedstaden Sarajevo den 28. juni 1914. Flere kriser på Balkan på begyn nel sen av 1900-tallet hadde gjort at det østerriksk-ungarske monarkiet ikke var svært populært og tanken var at et kongelig besøk ville styrke dets legitimitet blant befolkningen. Noen av medlemmene i den pro-serbiske bosniske ungdomsorganisasjonen Mlada Bosna (Unge Bosnia) leste om det kom men-de besøket og begynte å planlegge et atten - tat. De fikk våpen og trening fra terror-gruppen Crna Ruka (Den svarte hånd). Det hadde vært flere attentat mot høytstå ende personer i Bosnia-Hercegovina tid ligere og det kom flere advarsler i tiden før besøket. Ingen av dem var imidlertid så konkrete at Franz Ferdinand ønsket å avlyse turen.

ATTENTATETDen 28. juni 1914 hadde Franz Ferdinand og Sophie en rekke besøk på programmet i Sarajevo. Sikkerhetstiltakene var få, og både ruten de skulle kjøre og et detaljert tidspro gram var offentliggjort. En av atten - tat men nene kastet en håndgranat mot kolonnen av biler, men den eksplo derte rett foran bilen bak den som Franz Ferdinand og Sophie satt i. Oberstløytnant Merezzi, som satt i bilen, ble lettere skadet og fraktet til garnisonsyke huset i byen. Franz Ferdinand beordret at de skulle fortsette som planlagt, og på vei mot rådhuset passerte de flere attentatmenn som ikke foretok seg noe. Etter besøket på rådhuset endret Franz Ferdi nand planen; han ville ikke kjøre direkte til museet som var neste punkt på program-met, men heller dra til garnisons sykehuset og se til Merezzi. Sjåføren kjørte imidlertid feil vei og fortsatte på den opprinnelige ruten. Det ble oppdaget og han skulle akkurat til å rygge for å skifte kurs da den siste av attentat mennene, Gavrilo Princip, opp daget at bilen hadde stanset rett foran ham. Dermed skjøt han to ganger mot bilen på få meters av stand. Franz Ferdinand ble truffet i hals puls åren, Sophie i under livet. Princip prøvde å begå selv mord ved hjelp av cyanid-tabletter, men disse virket ikke. Han ble dermed tatt til fange av folkemengden og arrestert. Sam tidig dreide sjåføren i bilen med Franz Ferdi nand og Sophie rundt og kjørte raskt av gårde til guvernøren Potioreks residens «Konak». Sophie forblødde under turen og Franz Ferdinand døde kort tid senere på «Konak».Skuddene i Sarajevo førte ikke automatisk til krig og det var heller ikke mange som fryktet det. Angrep på statsoverhoder og andre høyt stående personer var den gang ikke uvanlig, og hadde inntil da aldri blitt oppfattet som noen anledning til å gå til krig. Attentatet ble imidlertid starten på det som omtales som Julikrisen. Princip døde den 28. april 1918 i fengselet Theresienstadt i Böhmen i davær ende Østerrike-Ungarn.

JULIKRISENJulikrisen er betegnelsen på de krisene som oppstod i etterkant skuddene i Sarajevo, og som førte til at krigen ble en realitet. Østerrike-Ungarn så det som viktig for sin egen sikkerhet å holde Balkan rolig. For - holdet til Serbia var blitt dårligere, og i Wien så man dette som en mulighet til å få ryddet opp i forholdet, i verste fall gjennom en kort og regionalt avgrenset krig mot Serbia. Serbia på sin side beklaget hendelsen, men avviste å ha forbindelser til attentatet og viste til at Princip stammet fra Bosnia og dermed formelt sett var østerriker. Wien var usikker på veien videre, og spurte Tyskland om råd. Den 6. juli 1914 ga Tysk - land pr. telegram sin støtte uansett hva Østerrike-Ungarn måtte foreta seg – kjent som den såkalte Blankofullmakten. Den 14. juli stilte Østerrike-Ungarn Serbia et ulti mat - um på ti punkter som måtte aksepteres i løpet av 48 timer. Det ble ikke truet med krig, men med brudd på de diplomatiske forbindelsene dersom ikke Serbia sørget for å slå ned på anti-østerrikske og nasjonalist-iske strømninger. Kansleren i Tyskland slo fast at de ville støtte Østerrike-Ungarn militært hvis Russland blandet seg inn, og Østerrike-Ungarn trodde derfor at Russland ikke ville engasjere seg til tross for store interesser på Balkan. Serbia sendte den 24. juli en appell til tsar Nikolai II og ba om hjelp fordi kravene var nedverdig-ende og tidsfristen for kort. Tsaren svarte at tidsfristen burde utsettes slik at serberne selv kunne gjennomføre en inngående under - søkelse av attentatet i Sarajevo, at ultimat-umet var for ydmykende, at Østerrike-Ungarn provoserte fram en krig, og at Russland ville støtte Serbia. Den 25. juli startet Russland mobiliseringen, selv om den offisielle mobiliseringsordren ikke ble gitt før den 30. juli. Storbritannia ønsket i det lengste å løse situasjonen diplo - matisk, både fordi de ennå ikke hadde rukket å mobilisere ferdig og fordi de ville holde Frankrike utenfor krigen så lenge som mulig.

Erkehertug Franz Ferdinand og hans kone Sophie kun minutter før attentatet. Foto: Wikimedia Commons

Gavrilo Princip anholdes etter attentatet i Sarajevo. Foto: Wikimedia Commons


Storbritannia inviterte den 26. juli Tyskland og Frankrike til å diskutere situasjonen. Tyskland avslo og presset Østerrike-Ungarn med at invasjonen måtte komme raskt, men Østerrike-Ungarn mente at de ikke hadde store nok styrker. Samtidig kom de første vage hentydningene fra Storbritannia om at de ville støtte Frankrike dersom de ble angrepet.Wien hadde nå besluttet å gå til krig og var ikke interessert i at Serbia skulle gi etter. Dette fremgår også av flere samtidige histor - iske kilder og uttalelser. Den 25. juli brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia, og den 28. juli kom krigserklæringen i form av et telegram. Den første verdenskrig var i gang.

HVORFOR KONFLIKTEN BLE GLOBALMye tyder på at Østerrike-Ungarn egentlig ønsket en regionalt avgrenset krig mot Serbia. Det hadde vært flere konflikter og kriser på Balkan på begynnelsen av 1900- tallet og det er ikke umiddelbart åpenbart hvorfor dette ble en global krig. Østerrike-Ungarn truet Serbia, og russiske avtaler med Serbia forpliktet dem til å mobilisere til for - svar av Serbia. Frankrike var i allianse med Russland, og en krig mot Russland ville derfor bli en tofrontskrig for Tyskland. Da Tyskland den 1. august kom med sin krigs - erklæring mot Russland, betød dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike. Det tyske angrepet på Frankrike gikk gjennom Belgia, og Storbritannias avtale med Belgia av 1839, forpliktet landet seg til å forsvare Belgia mot alle angripere. Storbritannias inntog i krigen brakte også med de britiske kolonier, som måtte avgi økonomisk og militær støtte. Dette gjaldt Australia, Canada, India, New Zealand og Unionen Sør-Afrika.

Den første verdenskrig er i gang. Foto: Library of Congress

Kart over alliansene under Den første verdenskrig slik de så ut i 1917. Allierte er grønne, sentralmaktene er orange og de nøytrale er grå.



Krigens gangBrorparten av krigen ble utkjempet på land, men skip spilte en sentral rolle i å frakte forsyninger til de krigende partene, og fly ble mye brukt i spanings- og rekognoserings-oppdrag. Bruken av ubåter skulle vise seg å bli viktige i kampen for å hindre forsyninger til motparten, og tyskernes uinnskrenkede ubåtkrig, som også var rettet mot sivile skip, fikk store konsekvenser for blant annet USAs rolle i krigen. Hvor foregikk kampene? Den første verdens - krig ble, til tross for tyske planer for å unngå det, en tofrontskrig. Helt siden Frankrike og Russland inngikk en militærallianse i 1893 var Tyskland innstilt på at en tofrontskrig ville være svært krevende. For å unngå en slik situasjon, utarbeidet stabssjef generaloberst Alfred Graf von Schlieffen i 1905 den tidlig - ere nevnte Schlieffen-planen. Planen gikk ut på først å sikre seg en rask seier i vest ved å ta Paris på under to måneder. Dette mente han kunne la seg gjøre ved hjelp av god infrastruktur, ikke minst en stor jernbane-kapasitet som gjorde det mulig å transport-ere styrker raskt via belgisk territorium. Videre antok man på det tidspunket at Russland ville ha behov for tre måneders mobiliseringstid. Dermed ville Tyskland rekke å mobilisere styrker i øst for å slå tilbake russerne, etter først å ha tatt Paris. Planen feilet imidlertid, og Tyskland klarte ikke å unngå en tofrontskrig. Krigen artet seg like - vel svært forskjellig på disse to frontene; Vestfronten var preget av stillestående

skyttergravskrig, mens Østfronten var preget av mer dynamikk. Felles for de begge var imidlertid at de medførte enorme tap av soldater.

VESTFRONTENBelgisk nøytralitet hadde blitt garantert i London-traktaten av 1839, som også Prøysen hadde underskrevet. Schlieffen-planen forutsatte imidlertid at Tyskland brøt belgisk nøytralitet, og den 4. august 1914 gikk Tyskland over grensen til Belgia på vei til Frankrike. I Storbritannia hadde regjer-ingen og opinionen frem til nå vært veldig delt i spørsmålet om krigsdeltakelse. Det var mange som mente at situasjonen ikke trengte å eskalere til en fullskala europeisk krig, men kunne forbli en krise på Balkan. Likevel var det også flere i Storbritannia som så det som sentralt å hindre at Tyskland vokste seg for mektig og dermed tippet den skjøre maktbalansen i Europa. Da tyske tropper krysset grensen til Belgia, var disku - sjonen avgjort: den britiske regjeringen så seg selv som forpliktet til å oppfylle London- traktaten av 1839 og gå inn på ententens side. De belgiske festningene i Liège og Namur var to av de mest moderne forsvarsverkene i Europa på den tiden, og det ble gjort solid motstand mot de tyske angrepene. Likevel førte invasjonen til at 6000 belgiere mistet livet, 25 000 hjem og bygninger ble ødelagt, 20 % av befolkningen ble drevet på flukt, og

angrepet blir ofte omtalt som ”voldtekten av Belgia”. I tillegg til å forsvare seg mot det tyske angrepet gjennom Belgia, gikk Frankrike til angrep på Tyskland gjennom området Alsace-Lorraine, som Frankrike hadde tapt i Den fransk-prøyssiske krigen i 1870-71, et område som nok ble valgt mer av sentimentale enn militærstrategiske årsaker. Frankrike begynte tidlig å legge stort press på sin allierte Russland for at de skulle angripe Tyskland fra øst for å lette presset. I følge Schlieffen-planen skulle Tyskland ha god tid på seg til å beseire Frankrike før Russland rakk å mobilisere, men fransk press hadde hjulpet, og til alles overraskelse klarte Russ land å mobilisere allerede den 12. august 1914 – bare 12 dager etter at Tyskland erklærte Russland krig – og de første russ iske soldatene krysset grensen den 15. august. Selv om russerne var raskere enn ventet til å mobilisere, så det likevel lovende ut for den tyske invasjonen av Frankrike. Tyskland fikk raskt overtaket på Vestfronten, og den 20. august 1914 ble franskmennene presset tilbake til elven Meurthe i nordøst Frankrike. Frankrike bestemte seg for å prøve å stanse det tyske angrepet gjennom Ardennene i Belgia, men tyskerne hadde avslørt planene. De overrasket de franske troppene og presset dem tilbake mot Verdun. Den 27. august så det ut som om tyskerne ville lykkes. Den tyske hærens ledelse bestemte seg for å følge Schlieffen-planen og gå mot Paris. Her gjorde tyske strateger imidlertid en feilvurdering som trolig bidro til at planen om å erobre Paris slo feil. Offensiven beveget seg raskt, og fordi det gikk etter planen ble flere tyske avdelinger flyttet til Østfronten for å bistå mot de tallmessige overlegne russerne. Det ble imidlertid fort klart at tyskernes frem rykking hadde vært så rask at de slet med etterforsyninger og måtte derfor bremse opp. En luke i den tyske fronten mot Paris ble oppdaget av et alliert spaningsfly og den 5.-9. september 1914 stod slaget ved Marne, et av de viktigste slagene på Vest - fronten under krigen. Det gjaldt å utnytte svakheten ved den tyske fremrykkingen raskt hvis de allierte skulle klare å redde Paris. Avstanden til den franske hovedstaden var nå så kort at militærguvernøren i byen, general Joseph Gallieni, ga ordre om at by - ens taxier skulle rekvireres for å bringe flere franske soldater ut til fronten. Den 7. sep - tem ber 1914 fraktet om lag 600 røde Renault Landaulet taxier 6000 ekstra soldat - er til Marne. Slaget ved Marne krevde over 500 000 liv, men tyskernes fremrykking ble stoppet og håpet om en rask seier forsvant. I alle de deltakende landene hersket det en overbevisning om at krigen ville være over på noen uker, maks et par måneder. Første verdenskrig begynte slik det var forventet basert på klassisk krigføring. Alle antok at krigen ville ligne på den siste store krigen man hadde sett i Europa – Den fransk-prøyssiske krigen i 1870-71 – og det ble antatt at de teknologiske nyskapningene ville Britiske soldater på vei til Gallipoli, 1915. Foto: Wikimedia Commons


Britisk skyttergrav. Foto: Wikimedia Commons

gjøre krig enda mer effektivt. ”Hjem til jul” var slagordet som soldatene satte sin lit tid. De fleste hadde en ganske romantisk forestilling om krigen; Det var stilige uniform er, et eventyr uten like, og en unik mulighet til både å utøve sin plikt for fedrelandet og få heltestatus. Krigens realitet skulle imidlertid raskt vise seg å være en ganske annen. Etter slaget ved Marne stoppet den raske utviklingen opp, og krigen på Vestfronten ble preget av stillstand. Samtidig førte de teknologiske nyvinningene med seg voldsomme menneskelige tap, uten noen strategisk fremrykking. I krigene som hadde blitt utkjempet i Europa tidligere var det kort - varige, avgjørende slag som preget krigs - forløpet. Partene møttes på slagmarken og sloss til én part ga seg. Under Den første verdenskrig derimot, ser man fremveksten av en helt annen måte å føre krig på; intrikate, ugjennomtrengelige skyttergravs-systemer og tungt artilleri. De franske uniformene er et godt eksempel på hvor lite forberedt man var på krigens virkelighet – de knall røde buksene, med klar blå jakke og rød hatt var svært stilige, men dårlig egnet for å skjule seg for fienden i terrenget. Det tok ikke veldig lang tid før det gikk opp for de stridende parter at krigen ville bli helt annerledes enn tidligere kriger – og i hvert fall ikke ville være over før jul.

SKYTTERGRAVENE”Skyttergrav” er ett av de første stikkord som melder seg når vi tar for oss første verdenskrig. Allerede før jul 1914 var det etablert to parallelle sammenhengende skyttergravsystemer som strakte seg fra Den engelske kanal til Sveits – over 700 kilometer. Vanligvis var det mellom 100 og 300 meter mellom skyttergravene og dette området ble kalt ”ingenmannsland”. Dybden på skyttergravene varierte noe. Britene gravde seg som regel 2,5-5 meter ned og sørget for å bygge inn en hylle på den siden som vendte mot fienden, slik at man kunne stå og skyte fra den. De fleste skyttergrav-ene ble bygd ved at man gravde en tunell, for så å rive ned taket. På en måten slapp man unna den faren det var å stå og grave seg nedover. Flere større rom ble bygget med inngang fra den siden som vendte bort fra fienden – både soverom og arbeidsrom. Skyttergravene ble aldri bygget i en rett linje, men buktet seg i sikksakk. Dersom en fiende kom ned i skyttergraven ville han dermed ikke kunne ha lang sikt i noen av retningene. I tillegg sørget denne måten å bygge skyttergraver for at effekten av splintgranater ble kraftig redusert. Skyttergraver er en stor fordel for den parten som forsvarer seg. De har mulighet til å ligge og vente på et angrep godt skjult, for så å skyte med mitraljøser, gevær og artilleri mot de som kommer. Angriperen på sin side har

ingen reell mulighet til å slippe unna, og angrep på skyttergravene ble derfor sett på som meningsløse. Likevel er historien fra Vestfronten spekket med fortellinger om angrep der tusenvis av soldater løp over ingenmannsland, bare for å bli skutt ned lenge før de nådde motstanderens skytter -grav, og uten å ha gjort noen strategisk nytte for seg. Forventet levetid i skyttergravene var omtrent seks uker. Mitraljøsenes store forsvarsevne medførte at krigen på Vest-fronten ble en utmattelseskrig der vinneren ville være den som hadde flest ressurser å ta av – både jordbruk, industri og personell – og som derfor kunne holde ut lengst. Det varierte veldig hvor mye som skjedde langs fronten, og noen steder var det rolig gjennom hele krigen. Selv på de rolige strekk ene kunne soldater bli såret eller drept daglig på grunn av skarpskyttere, artilleri eller gass. For eksempel var ikke de britiske styrkene involvert i ”slag” på Vestfronten de første månedene av 1916, men mistet likevel over 100 000 soldater. På dagtid var det relativt rolig ved fronten, men med en gang mørket kom økte aktiviteten. Når sikten ble borte var det lettere å forflytte styrker, få ffrem forsyninger og vedlikeholde skytter-graver. I ly av mørket sendte også begge parterspioner ut i ingenmannsland for å prøve å finne ut hva fienden drev med, hvordan skyttergraven så ut og hvor man kunne gjøre mest skade. Ofte prøvde man å


grave tunnel ler under ingenmannsland for å kunne plass ere eksplosiver under fiendens skyttergraver. Det mest kjente eksemplet var da britiske soldater klarte å plassere 21 miner med til sammen 450 tonn sprengstoff under de tyske skyttergravene ved Messines i Belgia den 2. juni 1917. 19 av de 21 minene gikk av i den største menneskeskapte eksplo sjonen i historien til da. Så kraftig var den, at vinduene klirret 220 km unna i London. I dag er det største krateret fylt med vann og går under navnet Freds-dammen (Pool of Peace, Spanbroekmolen) og er et minnesmerke.Generelt var de tyske skyttergravene mer forseggjorte og imponerende enn de alliertes og noen hadde til og med vinduer , elektrisitet, innlagt vann og dørklokker. En av årsakene til dette var at de franske, britiske og senere amerikanske troppene kunne få permisjon fra fronten og slappe av noen dager i nærmeste landsby bak frontlinjen. De tyske soldatene på den andre siden var langt hjemmefra, i fiendtlig territorium og hadde ikke den samme muligheten. Man måtte ha fylt 19 år for å bli sendt til fronten, men mange løy om alderen og den yngste skal ha vært britiske Sidney Lewis som ikke var mer enn 12 år gammel. Særlig i Storbritannia finnes det flere eksemp ler på såkalte ”kompiskompanier”, der alle soldatene kjente hverandre fordi de enten var fra samme landsby, skole, arbeidslag, eller til og med fotballag. Tanken var at det ville styrke moralen deres å gå i krig med noen de kjente godt, men på grunn av den høye dødeligheten, resulterte det ofte i at alle sønnene i én og samme landsby kunne omkomme i løpet av samme dag. Det finnes mange skildringer av livet i skytter gravene,

både i form av dagbøker, brev, dikt og memoarer skrevet i årene etter krigen. En slik skildring finner vi i boken ”Fire uker i skyttergravene” fra 1915, skrevet av den østerrikske offiseren Fritz Kreisler: ”Vi kunne se de små Røde kors-lagene på slagmarkene klatre over de groteske gravhaugene, mens de forsøkte å skille de skadde fra de døde for å gi dem førstehjelp. Entusiasmen forsvant brått i møte med dette synet. (…) Nattens stillhet ble bare avbrutt av lav stønning fra de sårede. Lyden var grusom i sin forferdelige monotoni. (…) Det er underlig hvor fort enhver form for luksus, kultur, raffinement, faktisk alle behagelige aspekter ved tilværelsen, som man hadde ansett som en vesentlig del av sitt liv, blir glemt og ikke engang savnet. Århundrene renner av en, og en blir et urtidsmenneske, en huleboer, på utrolig kort tid. Jeg gikk i enogtyve dager uten å ta av meg klærne, sov på vått gress eller i leire, eller i sumpen (…) Ingenting plager en. (…) En tannbørste var utenkelig. Vi spiste instinktivt, når vi hadde mat, med hendene. (…) Vi så alle ut som lurvete, magre ulver, et resultat av å leve på nærmest ingenting. Jeg husker at jeg en gang gikk uten mat i mer enn tre dager (…) og mange ganger måtte vi slikke duggen fra gresset i mangel på vann. En viss villskap stiger opp i en, en total likegyldighet til alt unntatt din plikt til å slåss. Du spiser en skorpe brød, og en mann blir skutt i hjel ved siden av deg i skyttergraven. Du ser rolig på ham et øyeblikk og fortsetter å spise brødet. Hvorfor ikke? Det er ingenting å gjøre? Til slutt snakker du om din egen død med like lite opphisselse som om det var en lunsjavtale. Det er ingenting igjen i dine tanker annet enn det faktum at horder av

menn, som du tilhører, slåss mot andre horder, og din side må vinne.”

SANITÆRE FORHOLDNoen ganger ble det avtalt våpenhvile slik at begge parter kunne hente ut sine sårede eller drepte soldater fra ingenmannsland, men ofte ble soldater som ble såret liggende fordi det var for risikabelt å hente dem. Partene etablerte feltsykehus ved fronten for å kunne ta hånd om sårede og mange kvinner i de stridende nasjonene vervet seg som sykesøstre ved fronten. De sanitære forholdene i skyttergravene var ofte svært dårlige, og selv små skader kunne være dødelige på grunn av infeksjoner. Det antas at omtrent en tredjedel av soldatene ved fronten døde av sykdommer, blant annet dysenteri, tyfus, lus og kolera. Den aller mest vanlige sykdommen ble kalt skyttergravsfot, en råtesykdom som angrep føttene til soldatene fordi de stod lenge i våte skyttergraver, og som det ikke finnes noen kur mot. I tillegg er det flere eksempler på at det ble etablert provisoriske bordeller nær de alliertes skyttergraver, noe som førte til 150 000 registrerte tilfeller av seksuelt overførbare sykdommer. Et sår fra en splint fra en artillerigranat var ofte verre enn en kule fordi splintene gjerne var mer skitne og ga større sjanse for infeksjon. Dette førte til at en soldat hadde tre ganger så stor risiko for å dø fra en splintskade fra en artilleri-granat i brystet enn en fra en skuddskade fra gevær. De mange skadene fra blant annet granater gjorde at mange tusen soldater ble deformert, og det ble gjort svært mange fremskritt innen plastisk kirurgi. I tillegg var de psykologiske påkjenningene fra artilleriild store, og ga senskader som

Britisk feltsykehus. Foto: Wikimedia Commons

fa

kta

:

TRENCHCOATENDen moteriktige jakken trenchcoat (etter eng. trench coat, skyttergravs-frakk) ble svært populært under Den første verdenskrig. Forholdene i skytter-gravene var svært annerledes enn de slagmarkene tradisjonell krig hadde blitt utkjempet på, og de tunge, tradisjonelle uniformsjakkene viste seg raskt å bli en plage for soldatene. Det engelske mote huset Burberry skal ha designet den første varianten av trenchcoaten alt i 1901, men fikk i oppgave å designe en modifisert versjon til de britiske sol dat - ene. Trenchcoaten var regntett, betyde - lig lettere å bære og manøvrere i, og jakken ble raskt populær.

Sømmersker ved Burberry-fabrikken i Basingstoke mot slutten av første verdenskrig i 1918. Foto: Hampshire and Solent Museums/Flickr


man ikke forstod på den tiden. Det vanligste var granatsjokk, en akutt psykologisk angstreaksjon som kunne føre til anfall, panikk, ekstrem redsel, eller problemer med å snakke, gå eller sove. Ofte forstod man ikke denne type skade hos soldatene, og flere ble anklaget – og noen ganger skutt – for desertering og feighet. I tillegg begikk et ukjent antall menn selvmord som følge av lidelsen.

YPRES, VERDUN OG SOMMEI 1915 planla tyskerne en større offensiv mot den belgiske byen Ypres, som britene hadde fått kontroll over i november 1914. Tyskerne

ønsket egentlig å opprettholde stillingskrigen på Vestfronten, men ville forsøke å avlede oppmerksomheten fra større offensiver på Østfronten. I tillegg ønsket de å prøve ut et nytt våpen; gass. Den 22. april 1915 slapp tyskerne klorgass ut på slagmarken og den trakk raskt ned i britiske skyttergraver, der den kvalte ventende soldater. Tyskerne var ikke forberedt på suksessen og klarte ikke å rykke raskt nok frem før kanadiske styrker klarte å slå dem tilbake. Dette andre slaget ved Ypres markerte starten på kjemisk krigføring i stor skala da 170 tonn gass ble sluppet på de allierte linjene og tok livet av 5000 soldater på kort tid. Dette regnes som historiens aller første gassangrep av denne skala, og fant sted til tross for at kjemisk krigføring var forbudt i Haag-konvensjonen av 1899.Etter dette ble gassmasker introdusert i krigen i stor skala. Gassangrepene manglet den store overraskelseseffekten, men tok likevel mange liv på begge sider i krigen. Det sies at om man kutter ned noen av trærne i områdene der det ble gjennomført gassangrep, vil man kunne se på årringene

hvilket år de ble utsatt for gassen. Det ble i alt tatt i bruk 30 forskjellige typer giftig gass under krigen, og før gassmaskene ble oppfunnet var den eneste beskyttelsen å holde en klut dynket i urin foran nese og munn. Totalt ble det sluppet over 110 tonn gass under krigen og i underkant av én million soldater omkom som en direkte følge av gassangrep. Etter krigen ble det for alvor satt i gang internasjonalt arbeid for å forby kjemisk krigføring. Fly i stort antall ble brukt for første gang under første verdenskrig, men først og fremst til spaning og rekognosering. Hele jagerflyvåpenet ble utviklet under første verdenskrig for å kunne skyte ned spaningsflyene. I 1915 og 1916 brukte tyskerne luftskip til å bombe Storbritannia og London, med den hensikt å ødelegge industrien og svekke moralen til befolkningen. Fra 1915 ble det også vanlig med luftkamper mellom fly utstyrt med maskingevær og lette bomber. Tyske Manfred von Richthofen, også kjent som Den røde baron, er en av de aller mest kjente pilotene fra første verdenskrig og skal

De skadede man fikk tak i ble fraktet til feltsykehusene ved fronten. Foto: Wikimedia Commons

Australsk infanteri med gassmasker ved Ypres 1915.


Gassangrep. Foto: Wikimedia Commons

fa

kta

:

JULEVÅPENHVILENJulen 1914 ble det meldt om spontane, uorganisert våpenhviler flere steder langs Vestfronten. På julaften og første juledag beveget det seg både franske, britiske og tyske soldater ut i ingenmannsland, der de minglet, delte mat, byttet gaver, sang julesanger og tok seg av omkomne soldater. Det foregikk også fotballkamper mellom partene. Våpenhvilen foregikk på ulike måter langs fronten, og noen steder fortsatte også kamphandlingene gjennom julen. Våpenhvilen ble ikke tatt godt imot høyere oppe i de militære og politiske kretser, og overkommandoen i alle deltakende land forbød denne type oppførsel i fremtiden.

Britiske og tyske soldater møtes i ingenmannsland under våpenhvilen. Foto: Wikimedia Commons


ha hatt over 80 bekreftede nedskytninger. Til å begynne med var tyskerne overlegne i lufta, men etter hvert fikk de allierte luftherredømme. Bruken av gass og fly i krigføringen ble starten på et våpenkappløp der begge parter utviklet stadig forbedrede våpen, motorer og materialer. I 1916 var partene helt overbevist om at de ville klare å lykkes med et gjennombrudd i skyttergravskrigen dersom de hadde til - strekkelig med soldater til å presse mot-standeren i kne en gang for alle. Med det var

bakteppet spent opp for det som skulle bli to av de mest voldsomme krigsskueplasser i historien: Verdun og Somme. Ved Verdun prøvde tyskerne å få Frankrike til å kapitulere ved å påføre dem så store tap som mulig på kort tid. Målet var å tvinge franske styrker frem ved å angripe de franske stillingene som var så strategisk viktige at franskmennene ville gjøre hva som helst for å forsvare dem. Slaget ved Verdun varte med varierende intensitet i elleve måneder, fra februar til desember 1916.

Slaget endte, etter fryktelige menneskelige tap, med tysk tilbaketrekning. I sin motoffensiv benyttet franske styrker en ny taktikk der artilleriet siktet like foran egne tropper slik at forsvarerne måtte holde seg nede i skyttergravene på grun av splinter, samt at oppvirvlet støv ville redusere motstandernes sikt. Til syvende og sist presset de tyskerne tilbake. Parallelt med kampene i Verdun, var planen at franskmennene skulle angripe ved elven Somme, men på grunn av de enorme tapene ved Verdun ble det britene som stod for hoveddelen av angrepet. Fra juli til november 1916 led begge sider enorme tap ved Somme. På bare én eneste dag – den aller første dagen av offensiven – mistet britene 57 000 soldater, noe som er det største tapet på én dag i den britiske hærens historie. Mot slutten av slaget ved Somme tok man for første gang i bruk stridsvogner på slagmarken. Stridsvognene hadde imidlertid liten effekt på dette tidspunktet. De var få, hadde flere mekaniske feil, og infanteriet fulgte ikke tilstrekkelig opp.Slagene om Verdun og Somme står igjen som symboler på det meningsløse i første verdenskrig, der henholdsvis 700 000 og én million soldater ble drept eller såret for en gevinst på noen kilometer ødelagt og ubrukelig terreng. Det var en generasjon unge europeere som så dødens ansikt gjennom storpolitikken.

Konvoi med franske tropper på vei til fronten i Verdun. Foto: World War I Image Archive

Fly ble først kun brukt til rekognosering, men ble etter hvert også utstyrt med lette bomber. Senere ble det også utviklet jagerfly for å skyte ned fiendens spaningsfly. Foto: Wikimedia Commons


USA INN I KRIGENAt første verdenskrig var noe mer enn en europeisk konflikt, ble tydelig først da USA ble en del av den. Ved krigsutbruddet den 1. august 1914 var USA raskt ute med å erklære sin nøytralitet. Selv om en god del innen politikk og næringsliv hadde sympati med Storbritannia og Frankrike, var mange amerikanere sterkt imot involvering i det som ble sett på som en europeisk konflikt, som ikke angikk dem. I 1915 hadde Tyskland stanset ubåtkrig før-ingen i Atlanterhavet etter senkningen av passasjerskipet Lusitania, et britisk-eid skip som seilte mellom Liverpool og New York. Skipet seilte fra New York den 1. mai 1915 med 1257 passasjerer og et mannskap på 702 om bord, men den 7. mai ble skipet torpe dert av en tysk ubåt utenfor kysten av Irland. Lusitania sank i løpet av 18 minutter og 1 198 mennesker omkom. Av de 197 ameri kanske statsborgerne ombord omkom 128. De enorme tyske tapene på både Vest- og Østfronten førte etter hvert til en endring i taktikken, og vinteren 1916-1917 gikk tyskerne over til en defensiv strategi. På grunn av den store matmangelen i Tyskland og for å blokkere de alliertes tilførsel av forsyninger fra USA, startet ubåtkrigføringen opp igjen i februar 1917. Planen var at de ville klare en vellykket ubåtbeleiring av Storbritannia på seks måneder, mens USA ville trenge minst ett år for å kunne utgjøre noen trussel på Vest - fronten. USAs ønske om å holde seg nøy - trale, ble satt på prøve da tyskerne igjen satte i gang den uinnskrenkede ubåtkrigen. Da det samtidig ble klart at Tyskland hadde forsøkt å få Mexico til å gå til krig mot USA dersom USA gikk til krig mot Tyskland, kunne ikke USA lenger stå på sidelinjen. Den 6. april 1917 erklærte de Tyskland krig, selv om meningene fortsatt var veldig delte, og avstemningen i Kongressen var langt fra enstemmig. Samtidig som både den franske og britiske kampvilje og moral sank blant soldatene, kom de første amerikanske troppene til Frankrike i juni 1917. Selv om amerikanerne

hadde behov for trening og utstyr, og ikke kom seg i skyttergravene med full styrke før i 1918, hjalp dette betraktelig på krigsviljen til de allierte. Den 20. november 1917 brøt de allierte gjennom tyskernes forsvarlinje i en offensiv med omlag 400 stridsvogner, syv infanteridivisjoner, 300 fly og 1003 kanoner i Cambrai i Nord-Frankrike.Etter Den russiske revolusjon (se side 14) trakk Russland seg ut av krigen i 1918 og Tysk land fikk frigjort ressurser som kunne sendes til Vestfronten. Tyskland hadde et militært overtak, og planen var å splitte de allierte troppene og få til et gjennombrudd før amerikanerne kom med for fullt. De tyske våroffensivene så ut til å lykkes i starten. I løpet av bare åtte dager i mars rykket tysk - erne nesten 65 km fremover og front linjen ble flyttet 100 km vestover slik at Paris igjen var innenfor rekkevidde for det tyske artilleriet. Dette førte til at de allierte ble enige om et enhetlig kommandosystem med den franske generalen Ferdinand Foch som øverste kommandant. Dermed skulle de allierte ble i bedre stand til å stå imot de tyske offen siv -ene. I mai 1918 begynte det for alvor å kom -

me tilskudd av amerikanske tropper, og til sammen 1,2 millioner amerikanske sol dater ble satt inn før krigen var over. På dette tids - punktet var de tyske soldatene utslitte og Tysklands økonomi og samfunn var hardt presset. Da de allierte satte inn Hundre-dagersoffensiven – en serie offen siver i krig - ens aller siste dager – skulle det vise seg å være det som avgjorde krigen. Det startet den 8. august 1918 med slaget ved Amiens. Dette var et meget vellykket slag for de allierte, og tyskerne kalte det “den tyske hærs svarte dag”. Etter en serie med tap begynte de tyske troppene å overgi seg, og de allierte styrk ene brøt gjennom de tyske linjene. Det tyske monar kiet kollapset og den nye regjeringen sig nerte våpenhvilen den 11. november 1918. På krigens siste dag alene ble 11 000 sol dater drept. Ved krigens slutt var i under kant av 14 millioner mennesker drept, skad et, fanget eller savnet ved Vest fronten. En pussig tilfeldighet vil ha det til at bilskiltet på bilen erkehertug Franz Ferdinand satt i da han ble myrdet og første verdens krig ble utløst var A 111 118, som kan leses som Armistice (eng: våpenhvile) 11.11.18.

Torpedering tatt fra tysk undervannsbåt. Foto: Wikimedia Commons

Britisk stridsvogn ruller over skyttergravene ved slaget ved Cambrai i 1917, en av de første gangene bruk av tanks var en suksess i første verdenskrig Foto: Underwood & Underwood/CORBIS

fa

kta

:

UINNSKRENKET UBÅTKRIGUinnskrenket ubåtkrig vil si at fartøy senkes uten forvarsel, i motsetning til angrep etter såkalte priseregler (se lov 1947-05-02-1 på lovdata.no) som blant annet går ut på at angripende ubåter måtte lete etter mannskap og føre dem i sikkerhet før fartøyet deres ble senket.Unntaket var hvis skipet hadde nektet å stanse eller gjort aktiv mot - stand mot bording. Taktikken med uinnskrenket ubåtkrig ga ubåtene en fordel i krig, men ble ansett av mange for å være brudd på internasjonale regler for krigføring, særlig når det gjaldt senking av nøytrale skip. Tysk - lands uinnskrenk ede ubåtkrig betød blant annet at alle skip som fraktet varer til Storbritannia og Frankrike fra USA kunne bli senket uten forvarsel.


ØSTFRONTENØstfronten er betegnelsen på den delen av krigen som fant sted i Sentral- og Øst-Europa. I motsetning til den skyttergravs-pregete Vestfronen var den en dynamisk front basert på større fremrykkinger og tilbake slag. Frankrikes tap i Den fransk-prøyssiske krigen i 1870-71 hadde gjort franskmennene lystne på revansj, og som fransk alliert erkjente Det russiske imperiet at en krig med Tysk - land ikke var usannsynlig. Russland hadde dårlig utbygget infrastruktur i store deler av landet, og en rask mobilisering ble sett på som svært usannsynlig. Slik den tyske

Schlieffen-planen også kalkulerte med, var derfor den russiske krigsstrategien Plan XIX fra 1910 også basert på å føre en defensiv krig som svar på tysk aggresjon.

TYSKLAND PÅ OFFENSIVENTyskland erklærte krig mot Russland den 1. august 1914, og de antok at de ville rekke å gjennomføre Schlieffen-planen før det ble kamper i øst. Problemet var at fremgangen på Vestfronten gikk langsommere enn plan lagt, og det viste seg at russerne mobili ser te hur - tig ere enn tyskerne hadde antatt. De første russiske styrkene krysset grensen til Tyskland i Øst-Preussen allerede den 15. august. Men

russerne hadde ikke alle for be red elsene i orden før de krysset grensen, og det ble snart mangel på både mat, vann og utstyr. Selv om russerne var tallmessig over legne tyskerne ved invasjonen – 650 000 mot 135 000 – var den tyske hæren både bedre trent og hadde bedre kommu nikasjon og etterretning. I slaget ved Tannen berg fra den 26.-29. august 1914, ble hoved delen av den 2. russiske armé omringet og nedkjempet. Flere enn 30 000 russiske sol dater ble drept, mens den tyske hæren mistet 3436 soldater. Den tyske seieren fikk stor betydning for krigsmoralen – de hadde stanset en russisk invasjon og bevist sin militærstrategiske overlegenhet.

Tysk kavaleri ankommer Warszawa den 5. august 1915. Foto: Bundesarchiv.

Tyske soldater på vei til Østfronten. Foto: Wikimedia Commons Russiske soldater på vei til Østfronten. Foto: Wikimedia Commons


Men tofronts-utfordringen var ikke løst for tyskerne. Fordi fremgangen på Vestfronten samtidig gikk så bra, hadde flere tyske styrker blitt overført til Østfronten for å bistå mot de tallmessige overlegne russerne. Da disse styrkene kom frem, var russerne allerede drevet på retrett, og troppe forflyt-ningen viste seg overflødig. Snarere bidro svekkelsen av tyske styrker på Vest -fronten til at den tyske offensiven der stoppet opp og at krigen videre ble preget av stillstanden og skyttergraver. På Østfronten fortsatte de tyske styrkene sin motoffensiv mot Russland, og i begyn-nelsen av september var de siste russiske soldatene presset tilbake fra tysk jord. Østerrike-Ungarn hadde prioritert grensen mot Serbia, og Russland gjorde det langt bedre i kampene der før de tyske troppene kom til unnsetning. Gjennom hele 1915 var Tyskland for det meste på offensiven. Tysk - land klarte også å erobre Serbia, noe som skapte mer problemer for Russland. Mot slutten av året ble imidlertid frontlinjen mer stabil, langt inne på russisk side av de opp - rinnelige grensene. Den 14. august 1916 gikk Romania inn i krigen på de alliertes side. Tross en vellykket offensiv der de tok Transil - vania, klarte de ikke å stå imot tyske og østerrikske styrker uten hjelp fra Russland og allerede den 6. desember ble Bucuresti okkupert.

DEN RUSSISKE REVOLUSJONENDe politiske forholdene i Russland hadde vært spente i årene før første verdenskrig brøt ut, med både streiker og protester mot tsaren. Krigen bidro ikke til å gjøre stem-ningen noe bedre. Ved årsskiftet 1916/1917 var den russiske økonomien i ferd med å bryte helt sammen. Ekstrem matmangel og generelt stor misnøye med deltakelsen i krigen førte til politisk uro i landet og flere demonstrasjoner krevde at tsaren skulle gå av. Soldater ble satt inn mot folket, men etter hvert som de sluttet seg til opprøret nedenfra utviklet situasjonen seg til en revo - lu sjon. Februar-revolusjonen gikk ganske rolig for seg til revolusjon å være, men den førte til at tsar Nikolai II abdiserte. En provi - sorisk regjering ble utnevnt frem til neste valg, da det skulle innføres ny grunnlov og demokrati. I mellomtiden prøvde flere anar - kistiske og kommunistiske grupperinger å utløse flere revolusjoner og arbeidere samlet seg i sovjeter (arbeiderråd) som fikk stadig mer makt. Tyskland utnyttet denne kaotiske situasjonen og smuglet Vladimir Ilijitsj Uljanov, eller Lenin, inn i Russland med det håp om at han kunne skape en revolu sjon og få Russland til å trekke seg fra krigen. Lenin hadde holdt til i Sveits siden 1900, men ønsket å returnere til Russland for å delta i revolusjonen da tsaren ble styrtet. Tysk UD bevilget 40 580 997 gullmark til bolsjevik-

enes propaganda, et beløp som ble overført via Sverige. Bolsjevikenes parti presse gikk varm, medlemstallene steg i rekordfart, og Tyskland sørget for å frakte Lenin hjem i et plombert tog gjennom Tyskland til Sverige, hvorfra Lenin kunne reise til Russland. De siste kampene på Østfronten kom da Tysk - land erobret Riga den 1. september 1917 og russerne som skulle forsvare byen nektet å kjempe og flyktet. Den 7. november ledet Lenin Oktober-revolusjonen i Russland, som ga bolsjevikene og Lenin makten i landet.

FREDEN I BREST-LITOVSKBolsjevikenes seier i Russland fikk store konsekvenser, og allerede den 6. desember 1917 erklærte Finland sin selvstendighet. Den nye regjeringen begynte med en gang å forhandle frem en våpenhvile med Tyskland og den 15. desember 1917 ble freden i Brest-Litovsk undertegnet. Betingelsene var at Russland avstod deler av Polen og Balti - kum til Tyskland, anerkjente Ukrainas uav - hengighet og betalte seks milliarder mark i krigserstatning. Etter at Russland brøt sam - men, undertegnet også Romania en våpen - hvileavtale med Tyskland. Fredstrak taten i Bucuresti førte til at Romania måtte avgi territorier til Bulgaria, avgi Karpatene til Østerrike-Ungarn og sikre oljeforsyninger og jordbruksoverskudd til Tyskland i 90 år. Med dette opphørte krigen på Østfronten med tysk seier. Over 15 000 mennesker ble drept, såret, fanget eller savnet ved Østfronten.

Krigen i Afrika og MidtøstenAFRIKATyskland hadde kommet relativt sent med i det europeiske koloniseringskappløpet, men hadde både Tysk Kamerun (dagens Kamerun og deler av Kongo), Togoland (dagens Togo og Ghana), Tysk Sørvest-Afrika (dagens Namibia) og Tysk Øst-Afrika (dagens Tanza - nia, Rwanda og Burundi). De allierte fryktet tysk ekspansjon av koloniene, og første verdenskrig spredte seg derfor også til det afrikanske kontinentet. De tyske koloniene var omringet av allierte kolonier og var i tillegg avskåret fra å få forsyninger sjøveien fordi de allierte hadde herredømme til sjøs. Kampene ble i stor grad utkjempet av lokale soldater på begge sider, men på tysk side led de av mangel på både forsyn inger, våpen og ammunisjon. De allierte angrep de tyske koloniene, mens den tyske strategien i stor grad gikk ut på å gjøre motstand i lengst mulig tid, og dermed binde opp allierte ressurser i Afrika for å svekke dem på Vest - fronten. De allierte seiret raskt, bortsett fra i Øst-Afrika, der tyskerne klarte å flytte kamp - ene inn på britisk-kontrollert territorium. Kampene der varte hele krigen, og selv om tyskerne aldri formelt kapitulerte, meldte de seg for britiske myndighetene i Nord-Rhodesia den 23. november 1918, da de ble underrettet om våpenhvileavtalen i Europa.

DET OSMANSKE RIKET BLIR MED I KRIGENI sin storhetstid bestod Det osmanske riket av store deler av dagens Midtøsten, Nord-

Lenin taler til folkemassene i Moskva. Foto: Wikimedia Commons

Russiske og tyske soldater feirer etter våpenhvilen på Østfronten. Foto: Wikimedia Commons


Afrika, Anatolia og store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus, men mot slutten av 1800-tallet begynte imperiet å gå i oppløs -ning. Tyskland hadde investert mye i Det osmanske riket, blant annet gjennom å bygge jernbane Berlin-Bagdad og å bidra til militær opplæring og rådgivning for å modernisere de militære styrkene. Det osmanske riket gikk inn i første verdenskrig på tysk side i håp om å kunne gjenvinne en del områder i Balkan og Nord-Afrika som var tapt i tidligere kriger, samt å utfordre britisk kontroll over Suez-kanalen. I begynnelsen av krigen hadde Det osmanske riket stor fremgang, britene ble slått tilbake blant annet i Irak, og noe av de tapte territoriene ble gjenerobret. Et av de mest sentrale slagene i Midtøsten under første verdenskrig var slaget ved Gallipoli, som varte fra den 25. april 1915 til den 9. januar 1916. En kombinert fransk-britisk kampanje for å erobre hovedstaden i Det osmanske riket, Konstantinopel, ble igangsatt. Et av hovedmålene var å få kontroll over Darda -nellene, stredet som sammen med Mar mara havet og Bosporos-stredet kontrollerer forbindelsen mellom Egeerhavet og Svarte havet. Dette var svært viktig fordi det ville kunne åpne opp en forsyningslinje inn til Russland som var sårt trengt. I 1915 var The Australian and New Zealand Army Corps (ANZAC) ankommet til Egypt for trening før de skulle sendes videre til Vestfronten. ANZAC ble sendt sammen

Det osmanske riket går inn i første verdenskrig på tysk side. Foto: Wikimedia Commons

Tvangsdeportering av armenere i 1916. Foto: Wikimedia Commons


med britiske, irske, franske og indiske styrker for å ta Gallipoli den 25. april 1915. Etter åtte lange måneder med harde kamper måtte de alli erte gi tapt. Angrepet mislyktes og begge sider hadde store tap – 44 072 omkomne på alliert side og 86 692 på Det osmanske rikets side. Gallipoli fikk konsekvenser for begge parter. I Storbritannia måtte Winston Churchill trekke seg fra stillingen som marineminister i regjer ingen. Gallipoli var første og siste gang Australia lot en annen nasjon ha kommando over sine tropper, og var en svært viktig del av australsk nasjonsbygging. Historien om det viktige bidraget står sterkt i Australia og New Zealand og hvert år markeres den 25. april til minne om de om lag 10 000 falne ANZAC-soldatene. Den tyrkiske komman-danten ved Gallipoli, Mustafa Kemal, ble på sin side svært populær etter seieren og ble forfremmet til general. Populariteten hans skulle vise seg å vare ved, og han skulle senere bli grunnleggeren av det moderne Tyrkia, da under navnet Atatürk.I 1915 startet osmanene en massiv forfølg - else av den store og innflytelsesrike ar menske minoriteten i riket. Dette utviklet seg til en statlig organisert utryddelses-prosess, delvis begrunnet med frykt for at armenerne skulle slå seg sammen med de kristne mot myndighetene i det osmanske riket. Det ble innført lover rettet spesielt mot armenerne og en egen organisasjon ble opprettet for å gjennomføre deportasjoner. Det hersker stor uenighet rundt denne

hendelsen og om det kan kalles et folke -mord. Tyrkia anslår at 400 000 omkom, mens Armenia mener at tallet er på 1,5 millioner. De fleste land, deriblant Norge, karakteriserer ikke det som skjedde som folkemord, mens andre land, som Frankrike og Sverige, støtter Armenias syn og betegn - elsen folkemord. Tyrkia benekter ikke at hendelsen fant sted og at armenere døde, men mener altså at tallet er mye lavere enn det armenerne hevder, og nekter å betegne det som folkemord. Flere akademikere hevder at armenerne døde som følge av krigen, og at det ikke finnes bevis for at det var Det osmanske rikets intensjon å utslette armenerne. Folkemord omtales i FNs konvensjon av 9. desember 1948 og definerer folkemord som: ”en hvilken som helst av de følgende hand - linger begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etniske, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan: å drepe med lemmer av gruppen; å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen; bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis, å på - tvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen, med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.”

SYKES-PICOT AVTALENSykes-Picot avtalen var en hemmelig plan over hvordan Det osmanske riket skulle se ut etter at første verdenskrig var over, inn -

Sykes-Picot avtalen mai 1916

Fransk styre

Russisk styre

Arabisk styre under fransk beskyttelse

Områder under britisk, fransk og russisk beskyttelse

Britisk styre, inkludert Haifa

Arabisk styre under britisk beskyttelse

Foto: Worldbulletin/punkt&prikke

fa

kta

:

LAWRENCE OF ARABIAThomas Edward Lawrence var en britisk offiser som er særlig kjent for sin rolle under kampene i Sinai og Palestina og araberoppstanden mot Det osmanske riket under Den første verdenskrig. Da krigen brøt ut fikk Lawrence arbeid for den britiske militære etterretningstjenesten i Kairo. Britene ønsket å fremprovosere et arabisk opprør mot Det osmanske riket slik at britenes kamp mot Den osmanske armé i Dardanellene skulle bli lettere. Lawrence ble i oktober 1916 sendt for å bistå den arabiske nasjonale bevegelsen og kjempet sammen med arabisk gerilja mot osmanske styrker under det som er kjent som araberoppstanden. I 1917 klarte Lawrence å lede et samlet angrep på den svært strategisk viktige byen Akaba, og i 1918 ledet han de arabiske styrkene da Damaskus ble inntatt. Lawrence kjempet så for at Det osmanske rikets arabiske områder skulle havne i arabernes hender slik at de kunne få selvstyre. Storbritannia og Frankrike hadde imidlertid allerede inngått den hemmelige Sykes-Picot avtalen om fordelingen av området.


gått mellom Storbritannia, Frankrike og Russ land. Avtalen fikk navn etter den franske diplomaten François Georges-Picot og den britiske etterretningsoffiseren Mark Sykes. Avtalen la i ettertid mye av grunnlaget for de territorielle landegrensene til dagens Midt - østen, i stor grad trukket opp basert på Stor - britannias og Frankrikes interesser. De nye grensene tok ikke hensyn til etniske grupper, språk, religion eller de innflytelsesrike stam - m ene og klanene som hadde vært samlet under Det osmanske riket. De unaturlige grensene som ble trukket opp kan være medvirkende årsaker til flere konflikter ut - over 1900-tallet og frem til våre dager. Stor - britannia ble tildelt kontroll over Jordan, Sør- Irak, og et område ved Haifa (i dagens Israel), mens Frankrike ble tildelt Syria, Liba - non, det nordlige Irak, samt Mosul. Russland ble tildelt byen Istanbul, de tyrkiske streder og Armenia. Det osmanske riket ble beseiret helt mot slutten av krigen, og konsekvens-ene ble store. Våpenhvilen ble inngått den 30. oktober 1918 og innebar at Det osmanske riket ble delt. Fredsavtalen ble undertegnet i Sèvres den 10. august 1920 og endret grens ene i så stor grad at Det osmanske riket ble oppløst.

NORGE I DEN FØRSTE VERDENSKRIGNorge ble selvstendig i 1905 og var derfor en svært ung nasjon da første verdenskrig brøt ut. Norsk utenrikspolitikk gikk på dette tidspunktet ut på å sikre Norges selvstendig -het og, så langt det lot seg gjøre, holde seg

utenfor stormaktenes uenigheter. Da krigen brøt ut bestemte Norge seg, slik som både Sverige og Danmark, for å være nøytrale. Etter hvert som krigen trakk ut, viste det seg imidlertid at det var vanskelig å forbli helt nøytralt. Norge var avhengig av forsyninger både fra Tyskland og Storbritannia, og ønsket å handle med begge partene. Både Tyskland og Storbritannia ønsket naturlig nok å begrense Norges handel med den andre. I begynnel sen av 1915 sperret Tyskland i stor grad Nordsjøen ved hjelp av ubåter, mens Stor britannia innførte blokade av Tyskland. Dette gjorde at Norge ble helt avhengige av vest maktene, siden det var de som kunne skaffe de fleste varene man trengte, og Norge måtte gå med på å avvikle handelen med Tyskland. Norge som en kystnasjon var helt avhengig av skipsforbindelsen med utlandet. Da krigen brøt ut ble imidlertid alle norske skip lagt til kai, siden det ble ansett som for risikabelt å seile og det var for dyrt å forsikre skipene mot krigsskader. Regjeringen innførte da en gjensidig tvungen forsikring av norske skip, slik at skipsforbindelsen kunne oppretthold-es gjennom hele krigen. Allerede høsten 1914 ble åtte norske dampskip senket av miner, og 28 mennesker omkom. Etter at Tysklands blokade ble innført, ble flere handelsskip senket av tyske angrep, og etter to år var 135 skip gått tapt. I august 1916 inngikk Norge en fiskeriavtale med Stor-britannia, noe som resulterte i at tyske ubåter senket elleve skip utenfor kysten av

Nord-Norge.. Etter at Tyskland startet den uinnskrenkede ubåtkrigen i januar 1917, ble flere skip senket og bare i april 1917 mistet man 68 skip. De britiske myndighetene besluttet da at all trafikk til og fra Norge skulle gå i konvoi, beskyttet av britiske mili - tærskip og antall senkninger ble noe redu - sert. Likevel ble 50 % av den norske handels flåten senket under krigen, og 1892 sjømenn mistet livet.På kort sikt bidro krigen til voksende sosiale forskjeller. Ettersom prisen på importerte forbruksvarer vokste raskt, kunne speku-lanter og enkelte handelsbaroner høste rask profitt.Den første verdenskrig fikk også andre konsekvenser for Norge. Blant annet ble statsmakten styrket, siden staten nå grep inn på mange områder som tidligere var overlatt til det private. Forsikringen av skipene og den generelle sikringen av skipsfarten, innføring av makismalpriser, rasjonering, husleierreguleringer, og alkoholforbudet er eksempler på dette. Selv om Norge var nøytralt under krigen, regnes det med at et sted mellom 14 000 og 16 000 nordmenn deltok aktivt på en av sidene i krigen. De fleste av disse var menn som hadde utvandret fra Norge, arbeidet eller studerte i utlandet og derfor følte et kall til å støtte det landet de holdt til i. Flere norske kvinner dro til fronten for å bistå ved de mange feltsykehusene der.

Rasjoneringskort for brød og skillemynt av papir (1917-19). Énkronene ble kalt «bolsjevik» og tokronene «rødgardist». Foto: Wikimedia Commons

Minnehallen over de omkomne sjøfolkene utenfor Stavern, innviet i 1926. Foto: Wikimedia Commons


Krigens sluttDen 11.11.1918 kl 11.11 erklæres det våpenhvile mellom partene og Den første verdenskrig er slutt. Sentralmaktene vant på Østfronten da Russland og Romania trakk seg ut i første halvdel av 1918, men de allierte vant på alle de andre frontene og dermed også krigen totalt sett. Davær ende president i USA, Woodrow Wilson, presenterte allerede den 8. januar 1918 de såkalte ”14 punktene” for fredsfor-handlingene etter første verdenskrig, som fikk stor betydning for krigsoppgjøret. De allierte inngikk særskilte fredsavtaler med hver motstående part. Selv om

fredsavtalen fra Brest-Litovsk ble kansellert, ble fortsatt avtalen om selvstendighet til Finland, Est land, Latvia, Litauen, Hvite-russland og Ukra ina overholdt. Bucurest-traktaten mellom Tyskland og Romania ble også oppløst. Saint Germain-traktaten mellom de allierte og Østerrike-Ungarn, fører til delingen av Østerrike-Ungarn i tre stater; Østerrike, Ungarn og Tsjekkoslovakia. I tillegg blir det overført land til Polen, Romania, Italia og det nye Kongeriket av serbere, kroater og slo venere, som senere omdøpes til Jugoslavia. Freden i Sèvres oppløser Det osmanske riket og grensene trekkes for områder som senere blir til Irak, Syria, Jordan, Tyrkia, Liba non, Saudi-Arabia og Israel/Palestina. Den aller mest kjente fredsavtalen er likevel Versailles-traktaten mellom de allierte og Tyskland.

VERSAILLES-TRAKTATENVersailles-traktaten ble inngått den 28. juni 1919, på datoen fem år etter skuddene i Sarajevo. Statsminister David Lloyd George fra Storbritannia, statsminister Georges

USAs president Woodrow Wilson spilte en stor rolle under forhandlingene i Versailles. Foto: Wikimedia Commons

Italienske Vittorio Emanuele Orlando, britiske David Lloyd George, franske Georges Clemenceau og amerikanske Woodrow Wilson i Versailles”. Foto: Wikimedia Commons

Den engelske utgaven av Versailles-traktaten. Foto: Wikimedia Commons


Clemenceau fra Frankrike, president Woodrow Wilson fra USA og statsminister Vittorio Orlando fra Italia arbeidet for å komme frem til en felles enighet om fredsavtalen med Tyskland, men alle hadde ulike prioriteringer og resultatet ble et kompromiss mellom partene. USA kom først med i krigen i 1917 og ønsket å få en rask avslutning på oppgjøret. Wilsons 14 punkter var sentrale for amerikanernes posisjon og de stod for en mykere linje enn franskmen-nene og britene. I tillegg lanserte Wilson ideen om nasjonal selvråderett og oppfordret til å gi Europas mange nasjoner og etniske grupper mulighet til selvstyre. Frankrike hadde lidd størst tap under krigen, og kampene på Vestfronten hadde i stor del foregått på fransk jord. Landet var i ruiner og ønsket å straffe Tyskland hardt. De ønsket både å forsikre seg om at Tyskland ikke igjen kunne angripe dem en gang i fremtiden, og at de skulle betale for oppbygging av Frankrike. Både Storbritannia og Frankrike hadde flere kolonier og var bekymret for Wilsons tanker om nasjonal selvråderett. Også internt i Storbritannia skulle man få merke konsekvensene av nye politiske strømninger og krigstrøtthet da Den irske uavhengighetskrigen brøt ut den 21. januar 1919. Storbritannia hadde ikke selv blitt invadert,

men mange britiske soldater mistet livet på Vestfronten og de ønsket derfor vel så mye hevn som Frankrike. De ønsket også krigs - erstatninger, men ikke like store som Frank - rike. Storbritannia visste at om Frankrike fikk alt de ønsket, ville Frankrike bli et mektig land i Europa og maktbalansen ville kunne forskyves. De ønsket derfor både å hevne seg på Tyskland og holde Frankrike litt i sjakk. Storbritannia var imidlertid like lite begeistret for tanken om nasjonal selvråde-rett som Frankrike. Fredsavtalen inneholdt en rekke punkter Tyskland måtte gå med på, både med tanke på nye grenser, restriksjoner på militæret, og erstatning.Tyskland mistet alle koloniene sine, og nye grenser ble trukket både vest- og østover som innskrenket det tyske territoriet. Bare de europeiske landavståelsene omfattet 10 % av befolkningen, 13 % av landområdene og 15 % av produksjonen i Tyskland. Videre ble Tyskland pålagt strenge restriksjoner på militæret, av frykt for at de skulle kunne starte en ny krig. Hæren skulle være på maksimalt 100 000 soldater, hvorav kun 4 000 offiserer, vervede og ikke-verne-pliktige, landet kunne ikke ha flere enn seks større krigsskip (ikke over 10 000 tonn), ingen ubåter, intet flyvåpen, det ble innført strenge begrensninger på rustnings-

fa

kta

:

WILSONS 14 PUNKTER1. Ingen hemmelige avtaler2. Fritt hav3. Fri og lik handel4. Nedrustning under garantier5. Upartisk ordning av koloniene,

med respekt for de innfødte6. Tilbaketrekking av alle fremmede

tropper i Russland7. Gjenopprettelsen av belgisk

uavhengighet8. Alsace-Lorraine skulle igjen bli

fransk9. Italias grenser skulle trekkes etter

nasjonalitet10. Selvstendig utvikling for folkene i

Østerrike-Ungarn11. Frigjøre de okkuperte områdene

på Balkan. Serbia skulle få tilgang til havet. Grenser trukket etter nasjonalitet

12. Selvstendig utvikling for ikke-tyrkere i Tyrkia

13. Uavhengighet for Polen, med polsk tilgang til havet

14. Opprettelsen av Folkeforbundet

Demonstrasjon foran Riksdagsbygningen i Berlin mot Versailles-traktaten. Foto: Wikimedia Commons


industrien, Krigsakademiet ble nedlagt og området kjent som Rhinland vest for Rhinen ble demilitarisert og skulle holdes okkupert av de allierte i 15 år. Kullgruvene i Saar-området ble gitt til Frankrike og området ble stilt under Folkeforbundets forvaltning. Det ble lagt ned et forbud mot at Østerrike skulle kunne tilsluttes Tyskland, og pålegg om at krigsforbrytere skulle dømmes og straffes. Det ble bestemt at Tyskland skulle betale krigserstatninger til de allierte. I utgangs-punktet skulle disse være på 1 milliard pund sterling betalt i rater frem til mai 1921, og delvis betales i form av kull- og vareleverans-er. Det ble fort klart at Tyskland ikke klarte å oppfylle dette kravet og de allierte okkuperte i 1921 de tyske byene Düsseldorf, Duisburg og Ruhrort. Økonomen John Maynard Keynes, som var del av den britiske delegasjonen til freds-forhandlingene i Versailles, trakk seg i protest over de harde betingelsene og mente at så omfattende krigserstatninger ville bli ødeleggende for hele Europas økonomi. Storbritannia og Frankrike slet på sin side med enorme krigslån til USA og samfunn som måtte bygges opp igjen etter krigen. Senere ble den tyske erstatningen økt til 6.6 milliarder pund sterling, hvorav 4 milliarder skulle betales en gang i fremtiden, mens resten skulle betales med 100 millioner i året, samt 25 % av verdien av Tysklands eksport. Kravet ble stilt i form av

et ultimatum: om ikke Tyskland klarte å betale ville allierte tropper okkupere Ruhr, der over 80 % av landets kull, jern og stål ble produsert. I 2010 betalte Tyskland det siste avdraget på krigserstatningen. Til slutt i Versailles-traktaten var det også et punkt som sa at Tyskland måtte ta på seg all skyld for krigens utbrudd. Den franske generalen Ferdinand Foch uttalte om traktaten at ”Dette er ingen fred! Det er tjue års våpenhvile!” – og ganske riktig brøt Den andre verdenskrig ut 20 år etter, og mange av årsakene har sine røtter i krigsoppgjøret i 1919.

FOLKEFORBUNDETAllerede den 25. januar 1919 ble Folkeforbundet grunnlagt med den hensikt å fremme nedrustning, ordne opp i uenigheter mellom medlemslandene, og forbedre arbeids- og levevilkår i verden. Ved opprettelsen hadde Folkeforbundet 42 medlemmer og på sitt største hadde det 58 medlemmer. Selv om opprettelsen av Folkeforbundet var det siste av den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons 14 punkter, ble aldri USA selv medlem av organisasjonen. Folkeforbundet klarte ikke å hindre Den andre verdenskrig, men hadde likevel varierende suksess med håndteringen av mindre konflikter på 1920-tallet, og fikk for eksempel Italia til å gi opp okkupasjonen av den greske øya Korfu i 1923.

fa

kta

:

TYSKE OMRÅDER SOM ENDRET TILHØRIGHET- Alsace-Lorraine ble tilbakeført til

Frankrike- Nord-Slesvig ble tilbakeført til

Danmark etter en folkeavstemning- Det meste av Poznan-provinsen og

Vest-Preussen, samt deler av Schlesien gikk til Polen

- Eupen-Malmédy gikk til Belgia- Byen Danzig (nå Gdansk) ble erklært

som fristaten Danzig og stod under Folkeforbundet og Polen

- Et mindre område av Sachsen gikk til Tsjekkoslovakia

- Swains (den 764 km2 store øya i tysk Samoa) gikk til USA selv om de ikke ratifiserte avtalen

- Ruanda-Urundi gikk til belgisk Kongo- Togo og Kamerun ble delt mellom

Storbritannia og Frankrike- Tanganyika, Keiser Wilhelm-land,

tysk Samoa og Sørvest-Afrika ble britisk mandatområde

- Kionga-triangelet ble portugisisk- Japan fikk alle de andre tyske

områdene i Stillehavet- Shandong i Kina ble overført til

Japan

Møte i Folkeforbundet. Foto: Wikimedia Commons


Konsekvenser av krigenDe direkte konsekvensene av Den første verdenskrig var i første omgang at Europakartet ble endret. Finland, Latvia, Litauen, Estland, Armenia, Georgia, Aserbajdsjan, Tsjekkoslovakia, Polen, og Jugoslavia ble tegnet inn som nye stater, mens Det østerriksk-ungarske riket og Det osmanske riket gikk i oppløsning. Russland gjenomgikk en revolusjon og ble til Sovjetunionen. I de deltakende landene ble de liberale idealene fra før krigens utbrudd satt til side til fordel for en sterkere statlig inngripen. For eksempel måtte staten gå inn i nye og omfattende oppgaver som kontroll av utenrikshandel, produksjon og rasjonering. Alle de deltakende landene hadde mistet mange unge menn, og fortsatt omtales krigsgenerasjonen som ”den tapte generasjonen”. Bare i Frankrike døde omkring 17 % av alle unge menn mellom 15 og 25 år. En konsekvens av at en hel generasjon først måtte ut i krig og at så mange unge menn mistet livet, var at millioner av kvinner måtte tre inn i typiske mannsdominerte arbeidsoppgaver både under og etter krigen. Dette fikk igjen store konsekvenser for kvinnefrigjøringen og kvinnenes stilling i familie og samfunnsliv

fordi mange fikk et nytt syn på kvinners evner og muligheter. Sufragettene hadde jobbet for kvinners stemmerett også før første verdenskrig, men kvinnebevegelsen ble mer politisk orientert under og etter krigen. I 1918 vedtok Parlamentet i Storbritannia en lov som ga stemmerett til en del kvinner. De deltakende landene lå i ruiner og det var flere millioner som hadde mistet livet. I alle landene opplevde man i årene etter første verdenskrig en voldsom krigstretthet som langt på vei blir trukket frem i forklaring på hvorfor ikke Hitler ble stanset tidligere på 30-tallet. Versailles-traktaten ble imidlertid sett på som svært urettferdig og behandlingen av Tyskland i krigsoppgjøret blir ofte trukket frem som en direkte årsak til Den andre verdenskrig. Pengesystemene og de stabile valutakursene fra førkrigstiden ble raskt ødelagt av inflasjon etter krigen, og de fleste land finansierte utgiftene knyttet til krigen ved obligasjoner og seddelpresse istedenfor økte skatter. Det økonomiske systemet fikk seg derfor en knekk mot slutten av 20-tallet, som var en av årsakene til ”Den store depresjonen” og de tunge økonomiske tidene etter børskrakket på Wall Street i USA 1929.

”De harde 30-åra” som fulgte satte sitt preg på mange av de europeiske statene. Byene som var bygd opp rundt tungindustri og bygg- og anleggsvirksomhet som stanset helt opp, ble særlig hardt rammet. I tillegg sank prisene på jordbruksvarer med opp til 50 %, noe bøndene merket godt. Arbeidsledigheten var høy på hele 30-tallet, og mye av Hitlers fremgang i Tyskland kan spores til den økonomiske krisen landet var i. Tyskland ble hardt rammet av den økonomiske krisen, og det hjalp heller ikke på at landet hadde stor gjeld som følge av 1. verdenskrig. Den økonomiske krisen førte til at regjeringen i mars 1930 falt. Under nyvalget til Riksdagen i september samme år, økte NSDAP sin andel av stemmene dramatisk fra 2,6 prosent til 18,3 prosent. Dermed hadde NSDAP 107 representanter i Riksdagen, og de andre partiene satt ikke lenger med flertall. Etter den brakseieren fikk partiet økt støtte, og ved valget i november 1932 ble NSDAP det største partiet i Riksdagen med 37,2 %. President Paul von Hindenburg utnevnte Hitler til rikskansler, med tittelen ”den øverste sjefen for statsforvaltningen”.

Étaples-kirkegården i Nord-Frankrike har over 10 000 graver fra Den første verdenskrig. Foto: Wikimedia Commons

Foto: Oxfam International/Flickr

VIL DU VITE MER OM DEN FØRSTE VERDENSKRIG?

BøkerAndersen, Roy (2014) 1914: Inn i katastrofen

Best, Nicolas (2008) Den største dagen – freden i 1918

Churchill, Winston (1923-31) The World Crisis 1911-1918, 6 bind

Churchill, Winston (1933-34) The Great War, 3 bind

Clark, Christopher (2014) The Sleepwalkers: How Europe Went to War in 1914

Hasle, Geir (2011) Slaget om Nordsjøen

Hochschild, Adam (2012) Krig for evig fred

Joll, James og Gordon Martell (2007) The Origins of the first World War

Keegan, John (1998) The First World War

McMeekin, Sean (2013) Juli 1914

Middlebrook, Martin (2001) The first day on the Somme

Philpott, William (2010) Bloody Victory: The sacrifice on the Somme

Skarstein, Karl Jokob (2012) Verdun 1916

Smith, David James (2009) Skuddene i Sarajevo

Stone, Norman (2008) Første verdenskrig

Strachan, Hew (2014) Første verdenskrig

Sørensen, Nils Arne (2014) Den store krigen

Weber, Thomas (2014) Hitlers første verdenskrig

FilmerBeneath hill 60 (2010)

Den røde baron (2008)

En dag uten krig (2005)

Gallipoli (1981)

Intet nytt fra Vestfronten (1930)

Krigshesten (2011)

Landet tiden glemte (1975)

Lawrence of Arabia (1962)

Paths of Glory (1957)

The Battle of the Somme (1916)

The Lost Battalion (2001)

le

se

fo

rs

la

g

KATHINKA LOUISE RINVIK BRATBERG (27) fra Oslo er

informasjonskonsulent og redaktør i Folk og Forsvar. Bratberg har en

bachelorgrad i Europastudier (EU) og en mastergrad i Peace and Conflict

Studies (PECOS) ved Universitetet i Oslo, og har tidligere jobbet som

forskningsassistent ved ARENA – Senter for europaforskning, i tillegg til å ha

vært praktikant ved Den norske EU-delegasjonen i Brussel.

Arbeidersamfunnets plass 1c

0181 Oslo

Telefon 22 98 83 60 – Telefaks 22 98 83 61

E-post: [email protected] – www.folkogforsvar.no

FFFFolk og Forsvar

temahefte - cdn3.utbudet.com · første verdenskrig regnes som en av de første moderne krigene, og...

Documents