Jan-Philipp Sendker

Kunsten å væreden man erOversatt av Kurt Hanssen

Kapittel 1

Den dypblå morgenhimmelen var ren og klar den da-gen livet mitt skar ut av kurs. Det var en skarp og kaldfredag, uken før Thanksgiving. Jeg har ofte lurt på omjeg burde sett det komme. Hvordan kunne jeg latt være?Hvordan kunne jeg så til de grader ha unngått å for-utse en så katastrofal hendelse? Jeg av alle? En kvinnesom hatet overraskelser. Som forberedte seg nøye førhvert eneste møte, før hver eneste reise, selv til en helge-tur eller en tilfeldig middag med venner. Jeg overlot aldrinoe til tilfeldighetene. Jeg syntes det uventede var nes-ten uutholdelig. Det spontane virket aldri forlokkende påmeg.

Amy insisterte på at jeg måtte ha fått forvarsler, at dealltid finnes. Hadde det ikke vært for at vi er så opptattav dagliglivet, fanget i våre egne rutiner, at vi glemmer åse etter dem.

De små detaljene som rommer så mye.Ifølge henne er vi selv vårt eget største mysterium, og

livets største oppgave er å løse det mysteriet. Ingen lyk-kes noen gang, sier hun, men vi har plikt til å følgeveien. Uansett hvor lang den er, eller hvor den føreross.

Jeg hadde mine tvil. Mine synspunkter stemmer ikkealltid med Amys. Det betyr ikke at jeg ikke til en viss gradoppfattet poenget hennes i denne saken. Det kan godt havært noen enkelthendelser de siste månedene som burdeha fått varsellampene til å lyse. Men hvor mye tid skal

9

man bruke på å tyvlytte på sitt indre jeg bare i tilfelle mankunne plukke opp noen hint eller spor, løsningen på eneller annen gåte?

Jeg er ikke en av dem som ser på hvert eneste fysiskeavvik som et symptom på at noe er galt med den åndeligelikevekten min.

De små, røde kvisene i nakken – som i løpet av noenfå dager utviklet seg til å bli et hissig og sviende utslett le-gene ikke hadde noen forklaring på, bare for å forsvinneetter noen få uker like plutselig som de hadde dukketopp – hva som helst kan ha forårsaket dem. Akkurat somøresuset jeg opplever innimellom. Søvnløsheten. At jegblir stadig mer irritert og utålmodig, spesielt overfor megselv. Jeg kjente godt til begge følelsene, og jeg ga arbeids-byrden på kontoret skylden for begge deler. Prisen alle ifirmaet måtte betale, prisen vi alle var villige til å betale.Jeg klaget ikke.

Brevet lå rett foran meg på skrivebordet, i en litt krøl-lete, lyseblå luftpostkonvolutt av den sorten man nestenaldri bruker lenger. Jeg kjente umiddelbart igjen hånd-skriften. Det var ingen andre som gjorde seg så stor flidmed skrivekunsten. Han betraktet hvert eneste brev somet kunstverk i miniatyr. Han ga hver eneste feiende, flottelinje en oppmerksomhet som ville vært en kalligraf ver-dig. Hver bokstav i hvert ord var en gave. To tettpakkedesider, og hver eneste setning, hver eneste linje var festettil papiret med en omhu og en lidenskap som bare kankomme fra en som ser på det å skrive som en uvurderliggave.

Et amerikansk frimerke på konvolutten. Han må habetrodd det til en eller annen turist, det var den raskesteog tryggeste måten. Jeg kikket på klokken. Neste møtebegynte om to minutter, ifølge timeplanen, men nysgjer-righeten tok overhånd. Jeg åpnet konvolutten og kastetet raskt blikk på de første linjene.

En kraftig banking rev meg tilbake til virkeligheten.Mulligan sto i døren, den brede, muskuløse kroppen fylte

10

nesten åpningen. Aller helst ville jeg be ham om å ventelitt. Et brev fra min bror i Burma. Et lite mesterverk …Han smilte, og før jeg rakk å si noe, dunket han pekefin-geren mot det store armbåndsuret sitt. Jeg nikket. Mul-ligan var en av partnerne i Simon & Koons, vår besteadvokat, men han hadde ingen forståelse for tårer påstørrelse med peanøtter. Eller for skrivekunst. Kloringenhans var uleselig.

De andre kollegene mine satt allerede og ventet. Detluktet nytraktet kaffe i rommet da vi satte oss. De nesteukene skulle vi bruke til å legge inn krav på vegne av vårviktigste klient. En komplisert historie. Brudd på copy-right, ulovlige kopier laget i USA og Kina, tap på mangehundre millioner. Det hastet.

Mulligan snakket lavt, men den dype stemmen hans galikevel gjenlyd i alle kriker og kroker i rommet. Jeg faltlitt av etter bare noen setninger. Jeg prøvde å følge medpå ordene, men det var noe som distraherte meg, trakkmeg ut av rommet. Bort fra en verden full av krav og mot-krav.

Jeg tenkte på broren min i Burma. Plutselig så jeg hamfor meg. Jeg tenkte på det første møtet vårt, i det fal-leferdige tehuset i Kalaw. Hvordan han hadde stirret påmeg før han brått kom bort. Iført en hvit, men gulnetskjorte, falmete longyi og utslitte flippflopper. Halvbro-ren hvis eksistens jeg aldri hadde hatt mistanke om. Jegtrodde han var en gammel tigger som ville ha en almisse.Jeg husker hvordan han satte seg ned ved bordet mitt ogstilte meg et spørsmål: «Tror du på kjærligheten, Julia?»Jeg kan høre stemmen hans i hodet til denne dag. Som omtiden har stått stille for dette spørsmålet. Jeg hadde ledd– og det gjorde ham ingenting.

Mens Mulligan snakket monotont om «verdien avåndsverk» mintes jeg de første setningene til broren min.Utenat. «Jeg mener det alvorlig,» hadde U Ba fortsatt,uten å bry seg om latteren min. «Jeg snakker om en kjær-lighet som gir de blinde synet tilbake. Om en kjærlighet

11

som er sterkere enn frykt. Jeg snakker om en kjærlighetsom gir livet mening …»

Nei, hadde jeg svart til slutt. Nei, jeg tror ikke at såntfinnes.

I løpet av de neste dagene hadde U Ba vist meg hvorfeil det gikk an å ta. Og nå? Nesten ti år senere? Troddejeg på en kraft som kunne gi blinde synet tilbake? Villejeg være i stand til å overbevise en eneste person i dettefirmaet om at det går an å triumfere over egoismen? Deville dødd av latter.

Mulligan skravlet fortsatt i vei om «årets viktigstesak … så vi er nødt til å …» Jeg gjorde mitt beste for åkonsentrere meg, men tankene fløt av sted, uten mål ogmening, lik trebiter som blir ført av gårde med bølgene.

«Julia.» Mulligan brakte meg brått tilbake til Manhat-tan. «Ordet er ditt.»

Jeg nikket til ham, kastet et desperat blikk på notatenemine og planla å åpne med noen standardfraser, da jegble avbrutt av en svak hvisking.

Jeg nølte.Hvem er du?Bare et pust, men likevel ikke til å ta feil av.Hvem er du?En kvinnestemme. Fortsatt lav, men klar og tydelig.Jeg kikket meg over høyre skulder for å se hvem som

avbrøt meg med et sånt spørsmål på et sånt tidspunkt. In-gen.

Hvor kunne det ellers komme fra?Hvem er du?Jeg kikket meg instinktivt til venstre. Ingenting. En

hvisking som kom ingen steder fra.Hva vil disse mennene ha av deg?Anspent stillhet på alle kanter. Jeg trakk pusten dypt

og slapp den sakte ut. Jeg følte at jeg rødmet. Jeg satt medblikket vendt ned, uten å få fram et ord. Noen kremtet.

Vær på vakt.«Julia?»

12

Ikke et ord. Ikke et eneste. Kortpustet. Hvor kom stem-men fra? Hvem var det som snakket til meg? Hva villehun? Hva hadde jeg å frykte fra kollegene mine?

«Bare hopp i det. Vi venter.» Mulligan ble mer og merutålmodig. Noen hostet irritert.

Pass på deg selv. Vokt dine ord. Vær forsiktig medhvem du ser på.

Jeg løftet hodet og kikket meg forsiktig rundt. Over-kropper som gynget urolig. Marcs bekymrede ansikt; hanfølte med meg. Innbiller jeg meg. Et selvtilfreds flir var såvidt synlig på det brede ansiktet til Frank. Som om hanalltid hadde visst at det ville komme en dag hvor jeg brøthjelpeløst sammen under presset.

Du må ikke stole på dem, uansett hva de sier.Stemmen fikk strupen min til å snurpe seg sammen.

Jeg var som lamslått. Ansiktene deres fløt sammen. Svettehåndflater. Hjertet slo fortere.

«Julia. Er du dårlig?»Ingen vil hjelpe deg.«Hvis jeg kan få …» begynte jeg.Total taushet igjen. Jeg hadde snakket høyere enn nød-

vendig. Mer som et rop enn en høflig anmodning omoppmerksomhet. Blikkene deres. Den påfølgende stillhe-ten. Jeg følte meg svimmel. På randen av sammenbrudd.

«Vil du ha litt vann?»Det hørtes oppriktig ut. Eller narret jeg meg selv?

Måtte jeg være på vakt?Ikke si et ord. Hold munn.En mørk avgrunn åpnet seg foran meg, den gapte vi-

dere for hvert øyeblikk. Jeg hadde lyst til å gjemme meg,kravle inn et eller annet sted. Hva i all verden var det somskjedde med meg? Jeg hørte en stemme, høyt og tydelig.En stemme jeg ikke hadde kontroll over. En fremmed.Inni meg. Jeg kjente at jeg ble mindre og mindre. Mindreog mer trengende. Jeg var ikke i stand til å si et eneste ordfør det var ro i hodet mitt igjen. Jeg klemte hendene forørene et par ganger, raskt og hardt, som jeg gjorde hvis

13

jeg fikk kraftig øresus. Jeg prøvde å trekke pusten dyptigjen, og visste umiddelbart at det var nytteløst.

De vil deg ikke vel. Smilene deres er falske. De er far-lige.

Skrik. La henne drukne i din egen stemme. LA MEGVÆRE I FRED. IKKE SNAKK. IKKE SNAKK.

Ikke et ord. Ikke et eneste ord.Mulligan vekslet blikk med meg. Jeg innså sannheten

i at ingen andre i rommet ville hjelpe meg. Jeg måttekomme meg ut. Med en gang. Jeg kunne gå på toalettet,inn på kontoret mitt, hjem, det hadde ikke noe å si, sålenge jeg kom meg bort herfra. De var her for å være medpå en presentasjon. De forventet ideer og forslag, og hvisjeg ikke fikk det til, skyldte jeg dem i det minste en forkla-ring på oppførselen min. En unnskyldning. Jeg var ikke istand til å gi dem noen av delene. Jeg hadde ikke kreftertil det. Jeg hadde ingenting å si. Jeg nølte litt, så rettet jegmeg langsomt opp, skjøv stolen bakover og reiste meg.Beina skalv.

Hva er det du gjør?«Hva faen er det som skjer her, Julia?»Jeg samlet sammen papirene mine, snudde meg og satte

kurs mot døren. Mulligan ropte et eller annet, men jegoppfattet ikke hva han sa lenger.

Jeg åpnet døren, gikk ut og lukket den stille etter meg.Hva nå?Jeg gikk bortover korridoren, forbi toalettene og til

kontoret mitt, la dokumentene fra meg på skrivebordet,tok jakken min, stakk brevet fra U Ba i vesken og forlotkontoret rolig og uten å si et ord.

Jeg hadde fortsatt ingen anelse om at jeg hadde lagt utpå reisen min. Den høstdagen, iskald og klar, uken førThanksgiving.

Kapittel 2

Kalaw, niende novemberÅr to tusen og seks

Kjære lillesøster,Jeg håper du er frisk i både kropp og sjel når du fårdette brevet. Tilgi meg den lange tausheten. Jeg kanikke huske sist jeg hadde tid til å skrive til deg. Var deti sommerheten eller like før monsunen kom?

Det virker som om det har gått en hel evighet si-den den gang, selv om det ikke har skjedd så mye i li-vet mitt eller i Kalaw. Astrologens kone har blitt sykog kommer snart til å dø, datteren til eieren av tehusetder vi møttes første gang, har nå fått en sønn. Det erdet samme som skjer overalt i verden ellers, ikke sant?Likevel har livet her en annen rytme enn hos deg, somdu sikkert husker. Selv må jeg tilstå at jeg ikke er istand til å forestille meg hvor raskt din verden forand-rer seg.

Jeg har det bare bra. Jeg holder fortsatt på med å re-staurere de gamle bøkene, selv om oppgaven blir sta-dig mer anstrengende og utmattende etter hvert somtiden går. Det er øynene mine, lillesøster. De blir dår-ligere for hver dag som går. Jeg nærmer meg gradvisden alderen hvor lyset svinner helt. Det som gjør sakenverre, er at min høyre hånd har begynt å skjelve litt,noe som ikke gjør det enklere å lime de små papirbiteneover hullene som ustanselig blir boret i boksidene av

15

de skrubbsultne små udyrene. Mens det før greide segmed tre måneder for å restaurere en bok så den var i le-selig tilstand, bruker jeg nå et halvt år eller mer hvis deter snakk om et virkelig tykt bind. Men hvilken nyttegjør det, spør jeg meg selv av og til, at jeg driver megframover? Tid er det eneste jeg har mer enn nok av.Det er først når vi blir gamle at vi forstår hvor verdi-full tiden er, og jeg er en rik mann. Men la meg ikkebry deg med gammelmannsplager! Hvis jeg ikke snarttøyler pennen min, begynner du vel å bekymre deg forbroren din, og det er fullstendig ubegrunnet. Jeg mang-ler ingenting.

Hvis jeg ikke tar mye feil, er det høst i New York nå.Jeg leste en gang i en av bøkene mine at høsten er denvakreste årstiden i New York. Er det sant? Jeg forstårmeg dessverre på så lite av livet ditt.

Regntiden vår går nå mot slutten, himmelen er tørrog klar igjen, temperaturen synker og det er ikke lengefør den første frosten legger seg over gresset i hagenmin. Å, du vet ikke hvor stor pris jeg setter på det de-likate hvite rimet på de dypgrønne bladene!

I går skjedde det noe usedvanlig her. En kvinne faltom og døde under banyantreet ved veikrysset. Ifølgenaboen min, som var vitne til hendelsen, hadde hunropt av fortvilelse rett før. Hun hadde vært på vei tilmarkedet da hun fikk et anfall av svimmelhet. Hungrep tak i søsteren sin for å holde seg på beina menshun ba om tilgivelse. Store tårer rant nedover kinnenehennes, de skal ha vært på størrelse med peanøtter, selvom jeg nekter å tro det. Du husker selvsagt at folk herhar en tendens til å overdrive. Plutselig snudde hun segbort fra søsteren og begynte å følge etter en ukjent, ungmann, mens hun ropte ut et navn som ingen i lands-byen hadde hørt før. Da den unge mannen overras-ket snudde seg for å finne ut hvor alt bråket kom fra,møttes blikkene deres. Kvinnen stivnet og falt død om.Som om hun hadde blitt truffet av lynet denne klare,

16

skyfrie dagen. Ingen hadde noen forklaring på det. Søs-teren hennes er utrøstelig. I mange år hadde de levd ettilbaketrukket liv i utkanten av landsbyen. De hadde fåvenner, og selv naboene hadde ingen informasjon omdem. Og det må jeg si er merkelig, vanligvis vet de alt.Hendelsen har vært det store samtaleemnet i den lillebyen vår, på tehusene og på markedsplassen. Mangepåstår at den unge mannen har magiske evner, at handrepte henne med blikket sitt. Den stakkars karen be-nekter det selvsagt, og insisterer på at han er uskyldig.For tiden har han søkt tilflukt i sin tantes hus i Taung-gyi.

Og du, kjære søster? Har bryllupsplanene du hintetom i ditt forrige brev, mellom deg og Mr. Michael, tattmer form? Eller stiller jeg kanskje spørsmålet for sentog dere har allerede giftet dere? Hvis så er tilfelle, viljeg ønske dere alt godt fra dypet av mitt hjerte. Selv harjeg alltid sett på de få årene jeg var heldig nok til å delemed min kone, som en stor, ja enestående glede.

Og så har brevet mitt blitt lengre enn jeg haddetenkt. Alderdommens pratsomhet, er jeg redd for, ogjeg håper at jeg ikke har lagt beslag på altfor mye avtiden din. Jeg skal avslutte nå. Det har blitt skumring,og elektrisiteten i Kalaw har ikke vært til å stole på desiste ukene. Lyspæren i taket mitt blinker så ille at manskulle tro den forsøkte å sende meg en hemmelig mel-ding. Men jeg har mistanke om at det bare er et forvar-sel om enda et strømbrudd.

Min kjære Julia, måtte stjernene, livet og skjebnensmile til deg. Jeg tenker på deg. Jeg bærer deg i hjertetmitt. Ta vare på deg selv.

De hjerteligste hilsener fraU Ba

Jeg la fra meg brevet. Redselen for at stemmen skullekomme tilbake hadde gitt seg. I stedet var jeg grepet aven intens følelse av fortrolighet, blandet med lengsel ogen dyp sorg. Jeg hadde så lyst til å treffe broren min igjen!Jeg husket den gammelmodige måten han uttrykte segpå, den unødvendige uvanen han hadde med å unnskyldeseg for alt og alle. Høfligheten og ydmykheten hans, somhadde gjort meg så rørt. Det lille huset av svart teaksom sto på stylter, danset foran øynene mine, grisen somgryntet og rullet seg i søla, den oppskrapte skinnlenesto-len, putene som var så tynnslitte at man kunne se omris-set av fjærene, sofaen med opprevet trekk som jeg haddetilbrakt mang en natt på. Midt oppi alt sammen haddeogså en bisverm flyttet inn hos ham, men han rørte ikkehonningen deres, for da brukte han noe som ikke tilhørteham.

Jeg kunne se ham for meg der han satt flankert av ol-jelamper, bøyd over skrivebordet, omgitt av bøker. Defulle hyllene som gikk fra gulv til tak. Bøkene lå i haugerpå gulvplankene og steg opp som tårn på en annen sofa.Sidene lignet på hullkort. På bordplaten lå det spredt etutvalg av pinsetter og sakser i tillegg til to små krukker,den ene fylt med et kraftig, hvitt lim, den andre med bitte-små papirbiter. Jeg hadde sittet og sett på i timevis menshan grep papirbit etter papirbit med en pinsett, dyppetden i limet og plasserte dem over hullene. Så snart limethadde størknet, tegnet han opp den manglende boksta-ven med en penn. På denne måten hadde han i årenes løprestaurert flere titalls bøker.

Min brors liv. Det minte så lite om mitt eget liv, menlikevel hadde det beveget meg dypt.

Blikket mitt falt på en hylle med suvenirer fra Burma-turen, de var delvis skjult bak bøkene og avisene. En ut-skåret trefigur av Buddha, en gave fra min bror. Et stø-vete lakkskrin utsmykket med elefanter og aper. Et fo-tografi av U Ba og meg, som vi tok like før jeg dro fraKalaw. Jeg tårnet mer enn et hode over ham. Han hadde

18

på seg den nye grønne og svarte longyi-en sin, den varnyvasket kvelden før så den skulle være ren. Han haddetullet et rosa skjerf rundt hodet, en gammel skikk hos deeldre av Shan-folket. Han stirret alvorlig og høytideliginn i kameraet.

Jeg kjente knapt igjen meg selv på bildet. Jeg skinte avglede etter de mest spennende dagene jeg hadde opplevd,og var oppmuntret av den vakreste kjærlighetshistorienjeg noen gang hadde hørt, historien om min far, og der-med strålte jeg bekymringsløst – kanskje til og med hen-rykt – mot kamera. Når jeg viste bildet til venner, nek-tet de å tro at det var meg. Første gang Michael fikk sedet, ville han vite om jeg var høy som et hus og sto sam-men med guruen min i India. Senere gjorde han narr avansiktsuttrykket mitt, og mente jeg måtte ha inhalert fordypt av en burmesisk opiumspipe før bildet ble tatt.

Det hadde gått ti år siden den gang. Ti år hvor jeg sta-dig vekk bestemte meg for å reise tilbake for å besøke minfars grav, for å være sammen med U Ba. Jeg utsatte rei-sen fra det ene året til det andre. To ganger hadde jeg be-stilt flybillett, men kansellerte i siste liten når det oppstoen presserende situasjon. Noe så presserende at jeg ikkelenger husket hva det var. Til slutt tok de dagligdagse ru-tinene glansen fra minnene, det ble ikke lenger så viktigå dra, og jeg utsatte turen til en uspesifisert og framtidiganledning.

Jeg kunne ikke huske sist jeg skrev til U Ba. Han bameg om unnskyldning for at han hadde vært taus sålenge. Det var jeg som skyldte ham svar på hans sistebrev. Og antagelig brevet før det. Jeg husket ikke helt. Vikorresponderte jevnlig de første årene etter at jeg kom til-bake, men gradvis gikk det lenger og lenger tid mellomhver gang vi utvekslet brev. Han sendte meg en nyrestau-rert bok annethvert år, men jeg må tilstå at jeg aldri harkommet meg helt gjennom en eneste av dem. Til trossfor anstrengelsene hans var de i dårlig stand: falmete,støvete, skitne. Jeg vasket meg alltid på hendene etter å

19

ha holdt i dem. Han hadde skrevet vakre dedikasjoner idem, og hver og en av dem hadde ligget på nattbordetmitt, men de havnet raskt i stuen og endte til slutt opp ien eske.

Ved et par anledninger hadde jeg sendt ham penger viaen kontakt på den amerikanske ambassaden i Rangoon,kanskje ti tusen dollar i alt. Han bekreftet alltid at hanhadde mottatt pengene i det påfølgende brevet, men detble gjort tilfeldig, han takket aldri direkte eller forklartehva han gjorde med det som etter burmesisk standard varen betydelig sum, og det fikk meg til å innse at penge-gavene mine var pinlige for ham. På et tidspunkt avslut-tet jeg praksisen, og ingen av oss nevnte det siden med eteneste ord. Jeg hadde ofte invitert ham på besøk til NewYork, og forklart at jeg ville ta meg av alle formaliteterog dekke alle utgifter. Til å begynne med hadde han inn-vendinger. Senere, av årsaker som aldri helt gikk opp formeg, avslo han høflig, men bestemt, hver eneste gang.

Jeg lurte på hvorfor jeg aldri hadde fått til å treffe hamigjen på alle disse årene, selv om jeg lovet oss begge at jegville komme tilbake i løpet av noen måneder da jeg droden første gangen. Hvordan har det seg at han, som jegskyldte så mye, hadde forsvunnet ut av livet mitt igjen?Hvorfor utsetter vi så ofte det som betyr aller mest foross? Jeg hadde ikke noe svar. Jeg fikk skrive et langt svartil ham en av de nærmeste dagene.

Minnene om Burma hadde distrahert meg og beroligetmeg. Jeg sendte en epost til Mulligan fra taxien, skyldtepå en kraftig hodepine, og lovet å forklare på mandag.Jeg vurderte å bruke ettermiddagen til å rydde i leilighe-ten. Den så ganske ille ut. Vaskedamen hadde vært syk ito uker, og støvet hadde samlet seg i krokene. Soverom-met var fortsatt fullt av uåpnede esker, bilder som ven-tet på å bli hengt opp sto lent mot veggene, selv om dethadde gått fire måneder siden Michael og jeg skilte lag ogjeg flyttet tilbake til den gamle leiligheten min. Min ven-ninne Amy hevdet at leilighetens tilstand gjenspeilte min

20

uvilje mot å akseptere separasjonen fra Michael. Det varbare tull. Hvis rotet avslørte noe, var det min egen skuf-felse over at jeg i en alder av trettiåtte bodde i samme lei-lighet som jeg hadde bodd i da jeg var tjueåtte. For megføltes det som et tilbakeskritt. Jeg flyttet ut for fire år si-den, fordi jeg foretrakk å bo sammen med Michael fram-for å bo alene. Leiligheten minte meg hver dag om at for-søket hadde mislykkes.

Hvorfor er du alene?Stemmen igjen. Den hvisket ikke lenger, men den var

fortsatt dempet. Den ga gjenklang gjennom hele kroppenmin, fikk meg til å skjelve.

Hvorfor er du alene?Den virket nærmere, mer direkte enn på kontoret. Som

om noen hadde tatt et skritt mot meg.Hvorfor svarer du meg ikke?Jeg følte meg glovarm. Hjertet begynte å banke fortere

igjen. Svette håndflater. De samme symptomene som iformiddag. Jeg klarte ikke å sitte stille, jeg reiste meg oggikk fram og tilbake i den lille stuen min.

Hvorfor er du alene?– Hvem sier at jeg er alene?Ville hun la meg være i fred hvis jeg svarte?Hvor er de andre?– Hvilke andre?Mannen din?– Jeg er ikke gift.Har du ingen barn?– Nei.Å.– Hva mener du med «å»?Ingenting. Bare at … ingen barn … det er trist.– Nei. Slett ikke.Hvor er faren din?– Han er død.Og moren din?

21

– Hun bor i San Francisco.Har du ingen brødre eller søstre?– Jo da, en bror.Hvorfor er ikke han her?– Han bor også i San Francisco.Ble du boende her sammen med tantene og onklene

dine?– Jeg har ingen tanter og onkler.Ingen tanter eller onkler?– Nei.Men hvorfor bor du ikke sammen med familien din?– Fordi det faktisk ikke er så dumt å ha et helt konti-

nent mellom oss.Da er du altså alene.– Nei, jeg er ikke alene. Jeg bor bare alene.Hvorfor?– Hvorfor? Hvorfor? Fordi jeg trives best med det.Hvorfor?– Du begynner å gå meg på nervene når du spør «hvor-

for».Hvorfor bor du alene?– Fordi jeg hater å bli vekket om natten av en mann

som snorker. Fordi jeg heller vil lese morgenavisen i fred.Fordi jeg ikke liker skjeggstubber i vasken. Fordi jeg ikkehar lyst til å måtte rettferdiggjøre at jeg kommer hjem frajobb ved midnatt. Fordi jeg liker å ikke være nødt til åforklare noe for noen. Forstår du det?

Stillhet.– Hallo? Forstår du det?Ikke en lyd.– Hallo? Hvorfor sier du ikke noe?Jeg sto der og ventet. Den dype summingen fra kjøle-

skapet, stemmer i oppgangen, en dør som lukket seg.– Hvor er du?Telefonen ringte. Amy. Hun skjønte på stemmen min

at jeg ikke var helt i vater.«Har du det bra?»

22

«Ja visst.»Hvorfor lyver du igjen?Som et hardt slag bakfra. Jeg snublet og holdt på å

miste balansen.«Det … det er bare …» mumlet jeg forvirret.«Julia, hva er i veien?» spurte hun forskrekket. «Vil du

at jeg skal komme? Jeg kan komme bort til deg.»Jeg lengtet etter å komme meg bort fra leiligheten.«Jeg … jeg kan heller komme bort til deg. Når passer

det?»«Når som helst.»«Jeg er der om en time.»

Kapittel 3

Amy Lee bodde i to ettromsleiligheter som var slått sam-men øverst i en treetasjes bygning på Lower East Side.Hun bodde i den ene leiligheten og brukte den andresom atelier. De siste årene hadde jeg aldri følt meg merhjemme noe sted. Vi kunne tilbringe hele helger på so-faen hennes, mens vi så på Sex og singelliv, spiste iskrem,drakk rødvin, lo av menn eller trøstet hverandre når vihadde kjærlighetssorg.

Amy og jeg møttes det første året vi studerte juss påColumbia, da fagretningen var forretningsjuss. Mens vifylte ut et eller annet skjema, la vi merke til at vi var fødtpå nøyaktig samme dato, hun i Hong Kong og jeg i NewYork. Hun tilbrakte de første nitten årene av livet sitt iHong Kong, før foreldrene sendte henne til USA for å stu-dere. Amy påsto at en astrolog der borte en gang haddespådd at hun kom til å møte en med samme fødselsdagsom ville bli et bekjentskap for livet, og dermed virket detikke som om vi hadde noe annet valg enn å bli venner.

På den tiden trodde jeg ikke på astrologi, men jeg likteAmy umiddelbart. Vi utfylte hverandre på en måte jegaldri før hadde opplevd med en venn.

På mange måter var hun mitt motstykke: et hode kor-tere, mer tettbygd. Hun farget det svarte håret i sterkefarger, hun likte ikke å legge planer, hun elsket overras-kelser, hun var kjapp til beins og hadde et rolig vesen.Hun mediterte og var buddhist, likevel konsulterte hunjevnlig astrologer og var så overtroisk at jeg av og til

24

holdt på å bli sprø. Hun gikk alltid med noe rødt. Gikkaldri ut av heisen i niende etasje. Nektet å ta en taxi hvisbilnummeret sluttet på sju.

Hun var det eneste mennesket jeg hadde delt min farshistorie med. Og hun trodde på den. Hvert eneste ord,uten å nøle. Som om det var den mest naturlige ting i ver-den at det fantes folk som kunne høre hjerteslag.

I motsetning til min mor og min bror, som foretrakk åikke høre noe om turen min. De ville bare vite om farenmin fortsatt var i live. Da jeg fortalte dem at han ikke vardet, og prøvde å forklare hva jeg hadde opplevd i Burmaog hvorfor han hadde reist tilbake til fødelandet sitt for ådø, nektet de å høre på meg. Det var begynnelsen på detkjølige forholdet vårt. Min leting etter faren min hadderevet familien i to. Min mor og min bror på den ene siden,min far og jeg på den andre. Amy var overbevist om atsplittelsen hadde vært der hele tiden, og at jeg bare haddevært sløv som så den for sent, eller hadde fornektet deninntil da. Hun hadde antagelig rett. For fem år siden flyt-tet moren min til San Francisco for å komme nærmerebroren min, og nå traff vi hverandre kanskje én eller toganger i året.

Amy, derimot, fikk ikke nok av historien. Når haddejeg egentlig tenkt å besøke U Ba, ville hun stadig vite. Oghva med min fars arv: troen på at kjærligheten har ma-giske krefter? Hadde jeg mistet den igjen i New York?Hvorfor hadde jeg ikke passet ordentlig på den? Burdejeg ikke lete etter den? Spørsmål jeg unngikk fordi jegikke hadde noen svar, noe som bare oppmuntret hennetil å stille dem med jevne mellomrom.

I motsetning til meg brant ikke Amy for studiene sine.Hennes egentlige ambisjon var å male, og hun begynte åstudere juss bare på grunn av press fra – eller kjærlighettil – foreldrene sine, humøret avgjorde hvilken begrun-nelse hun foretrakk. Likevel var hun en av de beste i kul-let. Da faren til Amy omkom i en flyulykke fire uker førde siste eksamenene våre, fløy Amy bare hjem til Hong

25

Kong og ble der i to måneder. Tilbake i New York be-kjentgjorde hun at studiene hennes var over. Hun villeikke tilbringe en dag til på universitetet. Livet var for korttil å ta omveier. Hadde man en drøm, måtte man følgeden.

Siden da hadde hun fått endene til å møtes som fri-lans kulissemaler på Broadway, og hun nektet plent å visebildene sine til noen gallerieiere. Verken utstillinger ellersalg var interessant for henne. Hun malte for seg selv,ikke for noen andre. Amy var det frieste mennesket jegvisste om.

Døren til atelieret hennes sto på gløtt. Hun hatet luk-kede dører like mye som hun hatet alle låser, og hun varfullstendig overbevist om at folk som alltid bekymret segfor om de hadde låst inn ting, endte opp med å låse segselv ute. Hun nektet til og med å låse sykkelen sin. Mer-kelig nok var hun den eneste av vennene mine som aldrihadde fått sykkelen stjålet.

Hun satt på en krakk med hjul foran et lerret som hunmalte mørk oransje. Hun hadde samlet håret, som varfarget rødt, i en hestehale. Hun hadde på seg en falmet,grå joggebukse og en altfor stor hvit T-skjorte som vardekket med malingsflekker. Arbeidsantrekket. Det luktetny maling og ferniss i rommet, gulvet var skjult under far-geklatter, malerier sto lent mot veggene eller på staffelier,mange var i forskjellige nyanser av rødt. Amy hevdet athun dessverre hadde blitt sittende fast i Barnett Newman-fasen sin. Hun malte sirkler i stedet for striper, og hvishun ikke snart kom seg løs, kunne jeg like gjerne begynneå kalle henne Bernadette Newman. Jack Johnson tonet utav det lille stereoanlegget.

Da hun hørte skrittene mine på tregulvet, snudde hunseg mot meg. De mørkebrune, nesten svarte øynene blestore av forbauselse.

«Hva har skjedd med deg?»Jeg trakk hjelpeløst på skuldrene.«La meg gjette: Mulligan har gitt deg sparken.»

26

Jeg ristet ørlite på hodet.«Moren din er død.»Jeg tvang de første tårene tilbake.Amy sukket dypt. «Ok, så er det altså noe alvorlig!»Det jeg kanskje likte aller best med henne, var at hun

hadde sans for humor.«Spytt ut, hva har skjedd?»«Hvordan ser jeg ut, da?» Jeg prøvde å unngå spørs-

målet.«Som en forskremt høne.»Jeg ble stille en stund. Amy ventet tålmodig på at jeg

skulle svare.Jeg syntes det var vanskelig å snakke høyt om det jeg

hadde tenkt på konstant den siste timen. «Jeg er redd jegholder på å gå fra vettet.»

Hun studerte meg tankefullt. «Og hva, om jeg tørspørre, skyldes denne frykten?»

«Det føles som om noen følger etter meg.»«En stalker? Er han kjekk?»«Ikke en stalker. Jeg hører stemmer.» Jeg krympet meg

da jeg sa det. Det var til og med pinlig å si det til Amy.«Hvor lenge da?» spurte hun, alvorlig og uten spor av

forbauselse i stemmen.«Siden i formiddag,» svarte jeg, og så fortalte jeg hva

som hadde skjedd på kontoret og hjemme.Amy satt stille på krakken og hørte på meg. Hun nik-

ket av og til, som om hun skjønte hva jeg snakket om.Da jeg var ferdig, reiste hun seg, la fra seg penselen ogbegynte å gå fram og tilbake mellom maleriene sine. Detpleide hun å gjøre når hun tenkte hardt.

«Er dette første gang?» spurte hun, og stoppet.«Ja.»«Virker hun truende?»«Nei, hvorfor skulle hun være det?»«Fornærmer hun deg?»«Fornærmer meg?»«Sier hun at du er et ubrukelig ludder? En elendig ad-

27

vokat? At det bare er snakk om tid før alle innser at duer en idiot?»

Jeg ristet forvirret på hodet. «Nei.»«Gir hun deg ordrer?»Jeg ante ikke hvor hun ville med denne utspørringen.«Ber hun deg kaste en kaffekopp i ansiktet på Mulli-

gan? Eller hoppe ut av vinduet?»«Nei. Hvor får du dette tullet fra?»Amy ble tankefull. «Hva sier hun da?»«Ikke stort. På kontoret advarte hun meg mot kolle-

gene mine. Ellers stiller hun bare spørsmål.»«Hva slags spørsmål?»«Hvem er du? Hvorfor bor du alene? Hvorfor har du

ikke barn?»Et lettet smil dukket opp i ansiktet hennes. «Inter-

essante spørsmål.»«Hvordan da?»«Jeg vet om andre som også ville være interessert i sva-

rene dine. Høres alle stemmene dine like ut?»«Ikke gjør narr av meg,» sa jeg skuffet. Skjønte hun

ikke at jeg hadde et desperat behov for å bli oppmuntret?«Jeg gjør ikke narr av deg,» sa hun og kom bort til

meg, satte seg på huk ved siden av meg og strøk megover håret. «Men disse spørsmålene høres ikke så skrem-mende ut. Jeg fryktet at det var noe verre.»

«Hvordan verre?»«Å høre stemmer er ofte en psykotisk reaksjon. Det er

et typisk symptom på begynnende schizofreni. Hvis deter tilfelle, er utsiktene ganske dystre. Det er ikke lett åkurere. Men i de tilfellene føler den som er angrepet segtruet av stemmene. Stemmene gir dem ordrer. Hopp utfra taket, stikk ned naboen med kniv. Melankolikere hø-rer ofte fornærmelser. Men ingen av delene gjelder deg.»

«Hvordan har det seg at du vet så mye om folk somhører stemmer?» undret jeg.

«Har jeg aldri fortalt deg at faren min også hørte stem-mer?»

28

Jeg stirret forundret på henne. «Nei.»«Moren min fortalte meg om det noen år etter at han

døde. Siden da har jeg lest alt jeg har kommet over omemnet.»

«Var faren din schizofren?»«Nei. Jeg tror at for ham var det et forholdsvis ufarlig

fenomen.»«Hva gjorde han med det?»«Ingenting.»«Ingenting?»«Jeg har mistanke om at han oppfattet stemmen som

en som ga ham råd fra tid til annen.» Etter en kort pausela hun til: «Det var dessverre ikke alltid han fulgte dem.»

«Hva mener du?»«Moren min sier at den dagen flyet krasjet, ba stem-

men ham dra hjem igjen. Sa at han ikke burde gå om bordpå flyet. Han ringte henne til og med fra flyplassen.»

«Hvorfor hørte han ikke på den?» spurte jeg tvilende.«Hadde jeg bare visst det. Han var kanskje redd for at

den skulle få for mye makt over livet hans. Hvem vil haen stemme som forteller hvilke fly man skal ta og ikketa?»

«Hvorfor har du aldri fortalt meg om dette?»«Jeg trodde jeg hadde gjort det. Men jeg tenkte kanskje

at du ikke ville tro meg.»Jeg var ikke helt sikker på om jeg trodde henne nå.

Det fikk meg til å tenke på broren min i Burma. «Ikkealle sannheter kan forklares, og ikke alt som kan forkla-res er sant,» sa han en gang. Hvor ofte hadde jeg tenktpå den kommentaren de første årene etter at jeg kom til-bake? I Kalaw hadde jeg på et tidspunkt forstått hva hanmente. I hans verden, med overtroiske mennesker, haddedet gitt mening, men her i New York begynte jeg å tvileigjen. Hvorfor skulle ikke alt som kan forklares væresant? Hvorfor skulle man ikke være i stand til å forklarealle sannheter? Det fantes kanskje sannheter i Kalaw somikke var sanne andre steder.

29

«Du tror meg ikke,» sa Amy, som om hun merket atjeg tvilte.

«Nei. Vel, jo. Jeg tror selvsagt at moren din fortalte degdet, men jeg tror ikke akkurat at en stemme advarte fa-ren din mot det som skulle bli hans siste flytur.»

«Hvorfor ikke?»«Du kjenner meg. Jeg er for rasjonell.»«Faren din kunne høre hjerteslag. Han kunne skjelne

forskjellige sommerfugler ut fra vingeslagene deres.Hvordan forklarer du det?»

«Jeg vet det, det finnes ingen forklaring. Men det betyrikke at jeg må begynne å tro på alt mulig slags …» Jeglette etter en formulering som ikke ville fornærme Amy.

«… mystisk tull.» Hun avsluttet setningen for meg.«Nettopp,» sa jeg og klarte ikke å la være å le av meg

selv.«Og det burde du heller ikke,» fortsatte hun. «Men nå

er det du som hører en stemme. Har du noen forklaring?»«Nei,» svarte jeg flaut.Vi tenkte en stund i taushet.«Skal vi gå ut og ta en drink et eller annet sted?» spurte

hun, og rettet seg opp.Jeg nølte. «Jeg blir heller her. Jeg har ikke lyst til å møte

fremmede.»Hun nikket. «Vil du ha en espresso?»«Jeg vil heller ha et glass vin.»«Enda bedre.» Hun gikk inn på det åpne kjøkkenet,

åpnet en flaske rødvin og bar den bort til meg på et brettsammen med glass, sjokolade og nøtter. Hun skjenketopp to glass og tente et par stearinlys. Vi tok to puter ogble sittende i taushet på gulvet. Det var vi flinke til. Still-heten mistet evnen til å stenge meg ute når Amy var der.

«Kan du høre henne nå?» spurte hun på et tidspunkt.Jeg lyttet nøye til meg selv, og ristet på hodet.«Dumt. Jeg hadde håpet jeg kunne snakke med

henne.»Jeg kastet et litt plaget blikk på henne over kanten på

30

vinglasset. «Hun sier aldri noe. Hun stiller bare spørs-mål.»

«Jeg undrer på om det er noen mening også med dennestemmen?»

Jeg undrer på. Typisk Amy. Hun sa ofte det når spørs-målet hennes egentlig var en påstand. Jeg kjente hennegodt nok til å skjønne at hun mente: Julia! Det er en me-ning med denne stemmen.

«Hva slags mening?»«Faren min likte ikke å snakke om det, men ifølge mo-

ren min så han aldri på stemmen han hørte som en trus-sel. For ham var den mer som et bekjentskap for livet somhan snakket med jevnlig, tror jeg.»

Jeg ristet på hodet. Det var ikke det jeg hadde håpetå høre. Ikke at jeg kunne sagt hva som ville oppmuntretmeg i denne situasjonen. Ville jeg bare ha medfølelse, ut-dypet med en forsikring om at alt ville bli bedre om noendager? Som om jeg hadde influensa?

«Jeg har ikke behov for et bekjentskap for livet. I hvertfall ikke en som jeg verken kan se eller ta på.»

Amy drakk litt vin der hun satt fordypet i tanker.«Men hva om du svarer på spørsmålene hennes?»

«Hvorfor skulle jeg gjøre det?»«Da lar hun deg kanskje være i fred. Hvem vet?»«Jeg har prøvd det. Det eneste jeg fikk var flere spørs-

mål.»Hun gynget hodet fra side til side og så lenge på meg.

«Hvorfor er du redd for denne stemmen?»«Hvorfor jeg er redd? Fordi jeg ikke har kontroll over

den.»«Er det så ille?»«Ja! Jeg gikk fra et møte på jobben uten noen forkla-

ring. Et viktig møte!»«Du følte deg bare svimmel. Mulligan kommer ikke til

å si noe.»«Ikke hvis det skulle skje igjen. Vi skal legge inn et

ganske komplisert krav i løpet av de neste ukene. Vi skal

31

legge fram strategien for klienten vår, og en del av det ermin jobb. Hva kommer til å skje hvis hun plutselig be-gynner å snakke midt i presentasjonen min?»

Hun tenkte over det. «Da forholder du deg bare roligog ber henne vente.»

Jeg sukket. «Hun hører ikke på meg.»«Da får det bare være sånn.»«Amy!» Hvorfor forsto hun meg ikke? «Jeg har ikke

råd til å miste kontrollen på den måten. Jeg må værefunksjonell hele tiden. Jeg maler ikke bilder. Jeg har ikkenoe annet valg.»

«Vi har alltid et valg.»Det fantes ikke noe annet tema vi var så uenige om.

Hun var ikke en kvinne som ga etter for press utenfra.Amy mente at enhver var ansvarlig for sin egen skjebne.Punktum.

Alt vi gjorde, hadde konsekvenser vi selv var ansvarligefor. Valget var vårt. Ja eller nei.

Livet er for kort til å ta omveier.Hvis man har en drøm, må man følge den.Jeg tømte glasset og skjenket et nytt. «En stemme i ho-

det mitt bøller med meg. Jeg vil vite hvor den kommerfra. Jeg vil vite hvordan jeg kan bli kvitt den. Så fort sommulig.»

«Da får du gå til en lege og be om medisiner. En psy-kiater kan hjelpe deg. I hvert fall midlertidig.»

Jeg kunne se på øynene og grimasen på leppene henneshva hun syntes om det forslaget.

«Ok, og hva vil du helst at jeg skal gjøre?»«Jeg er overbevist om at det er en mening med denne

stemmen.»«Og hva er så det?» Skepsisen min var ikke til å ta feil

av.«Du har gått gjennom mye det siste året. Du har mis-

tet mye …» Hun tok en pause for å understreke det.Jeg likte ikke den vendingen samtalen tok. Det var en-

kelte ting jeg ikke ville snakke om. Selv ikke med Amy.

32

«Jeg skjønner hvor du vil. Men stemmen har ingenting ågjøre med det som skjedde i vår.»

«Er du sikker på det?»«Helt sikker. Hvordan kan du tro noe annet?»Hun trakk på skuldrene. «Det var bare noe som slo

meg.»Vi drakk vinen, spiste litt nøtter og sa ikke mer på

lenge.«Du krever mye av deg selv.»«Det gjør alle.»«Tull. Du er det mest selvdisiplinerte mennesket jeg vet

om. Du har ikke hatt ferie på mange år.»«Vi dro til Long Island sammen i sommer,» sa jeg for

å motsi henne.«I to dager. Så måtte du tilbake fordi Mulligan trengte

deg. Da du tok ut separasjon fra Michael og flyttet ut,satt du på flytteeskene og skrev brev til klienter fordi detvar noen deadliner som visstnok var så utrolig viktige atde ikke kunne utsettes.»

«De var viktige,» sa jeg med svak stemme.«Du sto midt oppi et brudd med en kjæreste du hadde

bodd sammen med i tre år. Du er ikke den eneste advo-katen på jobben din.»

Jeg nikket.«Stemmen kan være et tegn …»«Tror du jeg hører et slags undertrykket ego jeg har

neglisjert for lenge, eller? Dette er ikke en intern dialogmed meg selv. Stemmen er virkelig. Jeg kan høre den. Jegkan beskrive den for deg.»

«Hvordan høres den ut?»«Den er eldre enn meg. Noen ganger er den litt grum-

sete. Dyp til å være en kvinne. Streng.»En bevisst taushet var svaret hennes.«Jeg er redd,» sa jeg lavt.Hun nikket. Blikket hennes flyttet seg forbi meg og

bort til et stort maleri som hang på veggen. Et rødt korsmot en mørkerød bakgrunn der hun hadde limt fast rød-

33

fargete hønsefjær. Buddha i hønsehuset sto det på lappenunder.

«Jeg har tenkt å reise ut av byen noen dager om en ukestid. Har du lyst til å bli med?»

Jeg ristet på hodet. Amy dro med jevne mellomrom tilet buddhistsenter oppe i delstaten New York for å me-ditere. Hun hadde invitert meg med mange ganger, menjeg hadde alltid takket nei. For meg var det et mysteriumat hun orket å sitte i en hel time uten å tenke på noe. Defå gangene jeg hadde prøvd det på yogatimene, hadde jegfått så mange tanker og bilder og minner i hodet at jegnesten ikke holdt ut. Det var som om hodet mitt skullesprenges. Jeg avsluttet alltid forsøket brått etter noen fåminutter. Amy trodde bare jeg trengte en grundig innfø-ring, men det tvilte jeg på.

Jeg begynte langsomt å merke vinen. Jeg var i ferd medå bli innhentet av en nesten lammende tretthet.

«Jeg tror jeg må dra hjem.»«Du kan godt bli her, hvis du vil.»«Jeg vet det. Takk. Men jeg har så mye å gjøre denne

helgen, og jeg vil komme i gang tidlig i morgen.»Hun smilte og tok meg i armen. Det var godt med fy-

sisk kontakt. Egentlig ville jeg bli værende der.Jeg hadde knapt gått et kvartal bortover Rivington

Street før jeg hørte henne igjen.Hvem er du?