himmel over london

Håkan n

esser Him

mel o

ver lon

do

n

41 mm

Svensk presse om Himmel over London:

«... en ordentlig sidevender.» Sve n S ka Dag b laD et

«... nydelig fortalt, presist og spennende hele veien.» Dag e n S nyh ete r

«Det er ytterst raffinert og elegant gjort.» S u n D SvallS ti D n i n g

«Himmel over London er briljant.» Dalar naS ti D n i n g

«Håkan Nesser når han er som best.» Ö Stran

Håkan nesser (født 1950) er en av svensk litteraturs

mest anerkjente forfattere, og har hatt stor suksess med sine

bøker om førstebetjent Van Veeteren og hans medarbeidere.

Håkan Nesser debuterte i 1988 med romanen Koreografen. I

1993 mottok han Svenska Deckarakademins debutantpris for

den første boken i serien om Van Veeteren. De følgende fire

bøkene hans ble alle nominert til «Årets bästa svenska

deckare», og to av dem vant prisen (Borkmanns punkt og

Kvinnen med fødselsmerket). Den syvende Van Veeteren-

boken, Carambole, ble kåret til beste skandinaviske kriminal-

roman i 2000.

Håkan Nesser avrundet Van Veeteren-serien i 2003 med

Tilfellet G. Han har siden utgitt tre bøker i serien om den ita-

lienskættede kriminalbetjenten Gunnar Barbarotti i Kymlinge:

Menneske uten hund, En annen historie (beste svenske kri-

minalroman 2007), og Beretningen om Herr Roos. Den fjerde,

De ensomme, forelå på norsk våren 2011. Den filmatiserte

oppvekstromanen Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen

(1998) utkom på Gyldendal høsten 2005.

Det begynner kl. 14.50 på Paddington Station, i hjertet av London. Eller kanskje

en septemberkveld i 1968, på Trafalgar Square. Eller enda lenger tilbake i tiden,

med en løgnaktig stasjonsbetjent og sønnen hans i byen K-.

Himmel over London er en spionhistorie, eller kanskje er den en kjærlighetshistorie,

eller noe helt annet, et sofistikert romaneksperiment. Det handler om en døende

mangemillionær og det som kan være hans arvinger. Og om bøker, hvorfor det ikke

går an å leve uten dem. Det handler også om tiden som ubønnhørlig stjeler livene

våre og om hjertets bunnløse ensomhet.

Og kanskje er fortelleren hovedpersonen i denne kinesiske esken av en roman. Eller

kan det være slik? For hvem er egentlig fortelleren?

Foto: Lena Koller

Originaltittel: Himmel över London

Copyright © Håkan Nesser 2011

Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2012

www.gyldendal.no

First published by Albert Bonniers Förlag, Stockholm, Sweden

Published in the Norwegian language by arrangement with

Bonnier Group Agency, Stockholm, Sweden

Printed in

Trykk/innbinding:

Sats: Type-it AS, Trondheim 2012

Papir:

Boken er satt med Minion 11/13,5 pkt.

Omslag:

Oversetter Elisabeth Bjørnson er medlem av Norsk Oversetterforening

ISBN 978-82-05-42494-4

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: B2, 130x205 mm, Minion, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr: 51036)Generert av Type-it AS, Trondheim - onsdag 23. mai 2012 - 12:25 (side 4 av 536)

NOT PRINT READY!

Håkan Nesser

Himmel overLondon

Oversatt fra svensk av

Elisabeth Bjørnson


NOT PRINT READY!

«Ideen vi har dannet oss om bøker, går ut på at hvis manikke klarer å gjenfortelle dem under en barbering, da er delitteratur. Og det er ikke noe for oss. Leser dere?»

Alessandro Baricco: Denne historien


NOT PRINT READY!

1

Leonard

Vi ankom Paddington med Heathrow Express klokken 4.50.Jeg tok imot en Evening Standard fra en som sto og delte

ut aviser, og mens vi sto der og ventet i drosjekøen, rakk jegå lese om et knivdrap ute på Wimbledon Common – utførtav en som journalisten kalte «The Watch Killer», siden hanså ut til å ha for vane å legge igjen et ødelagt armbåndsurpå ofrene sine. Jeg nevnte ingenting om saken til Maud, vihadde i det hele tatt ikke snakket stort sammen i løpet avreisen, og hun liker ikke å bli minnet om tilstanden i ver-den.

Liker ikke å bli minnet om min tilstand heller, hvis jeg skalvære nøyaktig, og det er nettopp det jeg har bestemt meg forå prøve å være.

Nøyaktig. Fremfor alt i tankene, ikke slippe inn den vanlige,irriterende tvilen, men isteden være så skjerpet i hodet sommulig de nærmeste tolv dagene. Det dreier seg ikke om merfor at alt skal gå i boks, hva som nå kan menes med dette, meni svake øyeblikk innbiller jeg meg at hele mitt liv har vært etprøvekart av halvkvedede viser og beslutninger som har rentut mellom fingrene på meg. Det blir ekstra tydelig nå i ellevtetime, når man nødvendigvis ser seg tilbake, siden det ikke len-ger finnes noen andre steder å se, og jeg har ikke tenkt å la

9


NOT PRINT READY!

det skje igjen. Bort med den helvetes ambivalensen, tenker jeg.Finalen må bli i en annen toneart enn selve symfonien. LittHändel, hvorfor ikke?

Jeg kostet på meg et smil ved denne oppsummerende tan-ken, den fremsto i nettopp disse musikalske termene, og jegoppfattet tydelig det stillferdige indreskimmeret som harbegynt å dukke opp i hodet på meg av og til. Kortvarig oghelt sikkert bedragersk, men likevel et overraskende glimt avnoe lyst, og sikkert godartet. Jeg vet ikke hva det dreier seg omeller betyr, men det spiller ingen rolle. Jeg kastet avisen i eninnsamlingsboks og tente en sigarett, det var minst tyve per-soner foran oss i køen, jeg ville rekke å røyke den i fred ogro.

«Du burde ikke …»Hun rakk å legge bånd på seg, men ikke helt. Det er ikke

den typen kreft som kommer til å ta livet av meg, selv om hverenkelt sigarett sannsynligvis også bidrar til å påskynde forlø-pet. Werner understreket dette sist vi møttes, men det er sliketing leger er betalt for å understreke, det vet vi begge to. Jeghar røkt i over femti år, så hvorfor skulle jeg slutte når jeg harså kort tid igjen?

Den naturlige sluttdatoen behøver vi ikke spekulere på, mendet ville ikke under noen omstendigheter ha dreid seg om merenn et halvår. Nå dreier det seg altså om dager, jeg har sakeni mine egne hender, og jeg er overbevist om at såpass i allefall kommer til å bli meg forunt. Knappe to uker. I dag skri-ver vi den 13. september, det er den 25. som er den avgjørendedatoen, og jeg regner med å kunne våkne opp til den dagenmed en påtagelig følelse av fortrøstning og tilfredsstillelse.Jeg kunne egentlig skrive triumf – Händel, som sagt – menydmykhet er en dyd.

*

10


NOT PRINT READY!

Drosjen førte oss gjennom tett trafikk og et gulaktig dusk-regn bortover Bishop’s Bridge Road og Westbourne Grove tilChepstow Road. The Commander ligger på grensen mellomBayswater og Notting Hill; et øyeblikk ble jeg overveldet aven følelse av å komme tilbake. Hele området bort mot Porto-bello har forandret seg de senere årene, spesielt WestbourneGrove, der nyfødte restauranter, interiørbutikker, gallerier ogitalienske kafeer slåss om plassen med de gamle nytteinnret-ningene: myntvaskerier, jernvarehandler, tapetserere, frisørerog fruktboder. Og ikke å forglemme levningene fra viktori-atiden: St. Stephen’s Terrace, Kensington Gardens Square ogPembroke Villas. Det er i det hele tatt en fin blanding, og jegtenker at jeg burde ha levd hele mitt voksne liv her. Hvorforflyttet jeg noensinne herfra? Alt ville vært så annerledes.

The Commander har ti eller elleve år på baken. Jeg harbodd her en gang før, et par døgn i forbindelse med Chris-tophers begravelse, og vi får den samme suiten som jeg haddeden gangen. Jeg ba om den da jeg ringte og bestilte, og detmøtte ingen hindringer. Et stort rom med to sovealkover oget romslig tekjøkken. Femte etasje med en stor balkong motvest, bortover mot Portobello og Notting Hill. Regnet haddegitt seg mens vi sjekket inn, så jeg foreslo et glass sherry ute iden friske luften, og Maud aksepterte tilbudet. Tørket av bordog stoler med et håndkle mens jeg fant frem glass og flaskenvi hadde kjøpt i taxfree-butikken.

Synd, tenkte jeg mens vi hevet glassene og lot blikkenevåre streife hverandre. Synd at du ikke spilte kortene dinebedre.

Men det er naturligvis ikke dette det handler om, eller harhandlet om; det er bare en av disse tomme forumuleringeneman tyr til i mangel av virkelig presisjon.

*

11


NOT PRINT READY!

Jeg svelget medisinene mine også mens vi satt der ute på bal-kongen – på hennes oppfordring. Hun er nøye med det. Tohvite, to røde og en grå med blått magebelte. Tre ganger omdagen, legens ordre. Hun liker å minne meg på det, siden hunda fremstår i et godt lys. Hun holder meg i live. Sørger for at jegikke har vondt, jeg er altfor distré til å ta meg av disse tingeneselv.

Det er selvfølgelig sludder, men jeg har hørt henne beskrivesituasjonen akkurat slik overfor både Gertrud og Tom. Proble-met med medisinene er et annet, ikke at jeg glemmer å ta dem.De sløver meg ned. Ikke mye, men litt. Hvis jeg vil være klari hodet, bør jeg hoppe over pillene. Smertene kommer iste-den, like sikkert som amen i kjerka, men av og til må jeg velgedet alternativet. Det er et intrikat spill, det skal jeg være denførste til å skrive under på, men det finnes et par attråverdigetimer – i alle fall halvannen – mellom tregheten og smertene,og med tanke på det jeg har pålagt meg, er det viktig at jeg fårmed meg de korte tidsrommene hver dag. Sytti–åtti minutterda jeg hverken er trett, sløv eller dominert av smerter, ja, jegvurderer det som en slags daglig nødvendighet. Sen morgenog tidlig kveld er de beste tidspunktene.

«Hvordan føler du deg?»«Utmerket, takk.»«Vondt?»«Nei.»«Trett?»«Ikke noe særlig. Hvis jeg tar meg en liten lur, kan vi gå ut

og spise etterpå.»«Du liker dette området, ikke sant?»«Ja, jeg liker det veldig godt.»Hun trakk på skuldrene. Vi ble sittende tause noen øyeblikk

og betrakte vesthimmelen og Wembley og Ealing, der den ned-

12


NOT PRINT READY!

adgående solen nettopp hadde begynt å finne veien inn underskydekket. Jeg røkte en sigarett til, og konstaterte at det varførste gang vi var sammen i London. Riktignok også den siste.Byen betyr ingenting for Maud. Hun har ikke noe forhold tilCovent Garden, Little Venice eller Chalk Farm. Har aldri gåttover Hungerford Bridge med to pund i lommen eller sittet påThe Elgin to minutter før fotballbildene fra Highbury begyn-ner å rulle inn. Highbury finnes ikke lenger, Arsenal spiller ialle fall kampene sine et annet sted, og jeg tar det som et tegnpå at det kan være på tide å dø. Covent Garden ser heller ikkeut som i 1960-årene, da jeg kom hit for første gang, men herre-gud, tenker jeg, det er over førti år siden. Femogførti, faktisk,men nå kjenner jeg at søvnen holder på å innhente meg, ogjeg drikker opp de siste dråpene av sherryen. Det er naturlig-vis ikke byen som har gjennomgått den store forandringen; detsom har skjedd når det gjelder nybygging og utvikling i løpetav nesten et halvt århundre, er bare kosmetisk sammenlignetmed den forandringen og det raset som har skjedd i meg.

Slik er det, faktisk. Det er ikke verden som eldes, den blirbare nyere og nyere, står duggfrisk opp til hver moderne mor-gen og hver jomfruelige krig. Men betrakterens blikk blirgammelt; skittent og sammenpakket til et stadig tettere filterlegger dagenes og årenes akkumulerte lede seg foran øynenevåre, det er én av tusen tenkelige måter å uttrykke situasjonenpå, og det er ingen nyhet.

«Kom inn og legg deg før du faller av stolen.»Jeg kommer meg på bena og lar meg motvillig og brum-

mende bli ledet inn i halvmørket i rommet.«Jeg tar en spasertur i området mens du sover. Er det

greit?»Greit. Greit. Måtte englene synge deg til ro, Leonard Ver-

min.

13


NOT PRINT READY!

Ord, ord.

Jeg har en del å ordne opp i før vi er fremme ved den 25.,det har jeg selvfølgelig, men den første kvelden nøyde vi ossmed en enkel middag like i nærheten. Bloody French, en litenrestaurant i Westbourne Grove, nærmest folketom, til trossfor at de serverte en aldeles utmerket bouef bourgignon og enhøyst drikkbar merlot. Maud uttrykte begeistring for maten,men var ellers nokså fåmælt. Jeg forsøkte å underholde hennemed beretningen om det avhugde øret og hvordan Portobellofikk navnet sitt – og med historien om drapet på Whiteley,som altså skjedde mindre enn hundre meter fra stedet der vibefant oss. Januar 1907, hvis jeg ikke tar feil, drapsmannen hetHorace Rayner og påsto at han var den velstående Whiteleysuekte sønn; han unnslapp galgen med en hårsbredd etter athundre og åtti tusen mennesker hadde undertegnet en peti-sjon om at hans liv måtte bli spart – men jeg så på Maud atingenting av dette vakte et fnugg av interesse. Vi har egent-lig ikke hatt noe å snakke om de siste ti årene, og det slo megder vi satt og ventet på ostefatet som vi hadde tenkt å dele,at det aldri, ikke engang i den første tiden, hadde vært noenholdbare broer mellom oss. Muligens bare viljen til å byggedem, denne positivistiske lidelsen, men når man har stått til-strekkelig lenge på hver sin side av elven, burde man ha vetttil å slutte å rope. Holde kjeft isteden, vende alt sammen ryg-gen og gå sin vei. Jeg vurderte noen sekunder om jeg skullepresentere dette bildet for henne, jeg innbiller meg av og tilat jeg skylder henne en smule oppriktighet nå i ellevte time– men jeg resignerte. Jeg har få muligheter til å gjøre meg for-stått, og det ville ikke tjent noen annen hensikt enn selvtilfredsærlighet.

Og om Alexander Herzen og Bakunin, som begge bodde her

14


NOT PRINT READY!

i strøket i noen år, nevnte jeg ikke et ord. Maud har aldri værtinteressert i de tidlige revolusjonære.

Det er ganske nøyaktig tyve år siden vi møttes for førstegang, nå snakker jeg om Maud, ikke om Herzen og Baku-nin. Det var i en lavvannsperiode i mitt liv; jeg hadde mistetMichelle, en kvinne jeg virkelig hadde vært villig til å tilbringealle mine resterende dager og netter sammen med (særlig net-tene, det må innrømmes). Jeg var blitt utsatt for grov vold fraektemannen hennes, hadde ligget to måneder på sykehus, ogdet var etter anbefaling fra behandlende lege (i maskepi medmine to venner Justin og Tom, tror jeg) at jeg bestemte megfor å gå i terapi. Det var en viss rusmisbruksproblematikk medi bildet, jeg skulle snart fylle femti, og tiden var muligens innetil å innse at livet ikke kom til å vare evig.

Maud var fireogtredve år da jeg trådte inn på kontorethennes en regnfull mandag ettermiddag i midten av august.Metoden hun brukte kaltes kognitiv adferdsterapi, og da vihåndhilste på hverandre, fikk jeg et inntrykk av henne som jegaldri før hadde fått av en kvinne. Jeg har fremdeles, etter tyveår, vanskelig for å beskrive den følelsen, men jeg har mer ogmer kommet til at den måtte skyldes moderligheten hennes.Plutselig sto jeg overfor en kvinne som tilbød seg å ta seg avmeg. Min egen mor, jeg er klar over at jeg ennå ikke har fortaltnoe om mine foreldre eller oppveksten min, kanskje burde jegha begynt i den enden isteden, men jeg har ikke tid til å drive åstrukturere og omstrukturere – min egen mor gikk altså borti tuberkulose da jeg ikke var mer enn fire år gammel, og deter en omstendighet som i hvert fall til en viss grad må ha hattbetydning for mitt forhold til Maud. Hun fylte et gammelttomrom, det ville være idiotisk å innbille seg noe annet.

Men jeg kommer muligens tilbake til dette. Det er ikkemøtet med Maud som er det sentrale i min historie; for å finne

15


NOT PRINT READY!

det punktet, dette imaginære navet, må vi gå ytterligere tyve årtilbake i tiden, ja, faktisk toogtyve. September 1968, det var dajeg traff Carla, og siden jeg nå står overfor det endelige opp-gjøret, vet jeg like klart og bestemt som høsthimmelen overMontana og ravnene i Tower at dette er den altoverskyggendehendelsen i løpet av min vandring i denne jammerdalen.

Som altså snart er over, men nå glir pennen ut av håndenmin og tankene ut av sin bane, jeg ser at Maud allerede harslukket lampen i alkoven sin, og det er på høy tid at jeg gjør detsamme. Jeg er uansett glad for at vi har kommet så langt, tilgrenselandet mellom Bayswater og Notting Hill. Og et annetgrenseland, adskillig mer besunget, vinker rundt hjørnet.

Ingen smerter, bare tretthet og et visst trykk over brystet.


NOT PRINT READY!

2

Den gule notatboken:Trafalgar Square.

Det var den 5. september 1968. Jeg hadde tilbrakt dagenmed å flytte – fra et trangt kott i Shoreditch, et par kvartalerfra Liverpool Street Station, til et ikke fullt så trangt kott (ogmed utvidede kokemuligheter) i nærheten av Earl’s Court – ogjeg vet ikke hva det var som hadde fått meg til å begi meg tilTrafalgar Square. Antagelig skulle jeg møte noen. En som i såfall aldri dukket opp, eller også hadde flyttestrevet, sleping avkofferter og pappkartonger opp tre etasjer i en svingete trapp,tatt lengre tid enn beregnet, og jeg var forsinket; en som kan-skje var blitt lei av å vente, men jeg husker ikke. Uansett satt jegder på balustraden, røkte en sigarett mens jeg betraktet dueneog menneskene og lorden oppe på søylen sin. Det var en vakkerog veltemperert høstkveld, klokken nærmet seg halv syv.

La meg konstatere, før handlingen øker i tempo og ikke ermulig å bremse, at jeg var åtteogtyve år gammel. Jeg haddebodd i London i tre år; kom hit for første gang – etter avbrutteakademiske studier, men fullført militærtjeneste – i juni 1965,og hadde ennå ikke klart å komme meg herfra. Det hadde ikkevært noen grunn til det. London var verdens hovedstad i deårene på 1960-tallet, ingen tvil om det; jeg var blitt trukket hitsom et viljeløst insekt til en høstlig parafinlampe, og hadde

17


NOT PRINT READY!

begynte å fotografere og skrive artikler på frilansbasis: musikk,moter, ungdomsopprør, politikk, popkunst og hva annet jegkunne finne på. Et tresiders intervju med Arthur Brown forInternational Times var høydepunktet så langt, muligens ikonkurranse med et tosiders med Bertrand Russell om Viet-nam-krigen for et amerikansk magasin. I oktober 1967 haddejeg, sammen med tre likesinnede, Christopher, Mary og Fjo-dor, startet en undergrunnsblekke, The Spiff, som mot alleodds hadde åtte nummer bak seg og snart skulle fylle ett år.Kanskje var det for øvrig en av disse andre spifferne jeg skulleha truffet den kvelden hvis jeg nå ikke hadde kommet forsent, men igjen: Det er av underordnet betydning. Om bareet minutt eller to skulle livet begynne på et nytt kapittel, jegstumpet sigaretten og tenkte på ingenting. Eller muligens påforholdet til Mary og Fjodor, jeg pleide å gjøre det; om ikketiden snart var inne for henne til å dumpe ham og gi meg ensjanse isteden.

Det ville på mange måter vært en sann fryd, men neppenoen heldig utvikling for Spiffs vedkommende. Kanskje ikkefor Marys heller, jeg vet ikke.

En sandalprofet med langt skjegg, runde, blå Lennon-brillerog en kaftan som luktet hest, forlot plassen sin på balustra-den like til høyre for meg etter å ha lukket sin Bhagavadgita.Jeg merket at jeg var sulten, det gikk opp for meg at jeg ikkehadde spist noe i løpet av hele dagen, og jeg begynte å grave ilommene for å sjekke kassabeholdningen.

Men så langt rakk jeg aldri, for det var nå det begynte. Enkvinne kom gående skrått oppover trappen og stoppet opp tometer foran meg. Hun så ut til å være i tredveårsalderen, varkledd i en enkel, rød kjole og en tynn strikkejakke i sammefarge. Håret var mørkt og klippet i pasjefasong, og hun hørte

18


NOT PRINT READY!

like lite hjemme i hippiehavet ovenfor Trafalgar Square somen rubin i en shepard’s pie.

Det var imidlertid ikke det vakre utseendet hennes som fikkmeg til å holde pusten, men nølingen og den åpenbare usik-kerheten. Hun hadde stoppet midt i et steg, og nå så hun påklokken. Kastet deretter et blikk bakover, ned mot løvene ogbassenget, som om hun ville kontrollere at hun ikke var for-fulgt. Eller at hun var det. Ble stående et par sekunder menshun lette etter et eller annet i håndvesken før hun trakk påskuldrene og oppdaget den halvmeteren med sitteplass somnettopp var blitt ledig ved siden av meg. Hun møtte blikketmitt.

Jeg nikket. Eller jeg tror jeg nikket. I alle fall forsøkte jegpå et eller annet telepatisk vis å oppfordre henne til å kommeog sette seg; det er omtrent slik jeg i ettertid har villet tolkemin opphissede passivitet i disse avgjørende sekundene. Disseblanke og skjebnesvangre øyeblikkene som forekommer såsjelden i løpet av et liv, men som likevel, når de presenterer seg,skjenker en slags nøkkel til alle de uformulerte spørsmålene vibærer med oss. Det er dette. Det er nå. Hun så seg over skulde-ren på nytt, deretter gled et kjapt, usikkert smil over ansiktet,og hun satte seg i tomrommet etter sandalprofeten.

«Hei. Jeg heter Leonard.»På hvilken annen måte kunne jeg ha begynt? Å tilkjennegi

min identitet, åpent og ærlig, at jeg var et selvstendig individ idette mylderet av diffuse eksistenser – det var virkelig uvanligmye folk rundt Trafalgar og Charing Cross den kvelden … altannet, ja, alle andre former for åpninger og preludier ville haført i feil retning. Jeg har villet overbevise meg om det.

«I am Carla.»Aksent. Østeuropeisk, så vidt jeg kunne bedømme, men det

var bare tre ord. Jeg rakte frem hånden. Hun tok den uten å

19


NOT PRINT READY!

nøle, holdt den i noen sekunder mens hun så på meg medet åpent blikk. Det inneholdt egentlig ingenting bortsett fraspørsmålet: Kan jeg stole på deg?

Jeg bød henne på en sigarett. Hun tok imot den, og jegtente for oss begge. Foreløpig hadde vi ikke avslørt mer forhverandre enn navnene våre. Fornavnene. Leonard og Carla.Vi tok et par drag i taushet. Hun satt så tett inntil meg påsteinbalustraden at jeg kunne kjenne kroppsvarmen henneslangs den høyre armen. Vi holdt blikket rettet mot mennes-kene og duene mens vi røkte. Den vidstrakte, åpne plassen ogmenneskemylderet var litt av en arena denne behagelige sen-sommerkvelden. En lutrygget ung mann spilte gitar og sang enDonovan-låt et stykke fra oss. Lukten av hasj og annet bren-nende gress kom og gikk. En jente i oransje langbukser og baroverkropp gikk på hendene. Carla så på klokken igjen.

«Will you help me?»Jeg nikket. «Jeg skal hjelpe deg. Hva vil du jeg skal gjøre?»Hun stakk hånden ned i vesken. Tok opp en liten, lysegrå

konvolutt. Holdt den mellom tommelen og pekefingeren etkort øyeblikk før hun rakte den til meg. Jeg tok imot den og såspørrende på henne. Hun trakk pusten dypt og så alvorlig påmeg.

«Please go.»Jeg forsto ikke. Hvordan skulle jeg kunne forstå? Øynene

hennes vekslet mellom grønt og brunt, så jeg nå, det høyre vargrønnere enn det venstre. Hun holdt munnen litt åpen, bareet par millimeter, og jeg ventet på at hun skulle si noe mer.Kastet et blikk på konvolutten, den var tynn og veide nesteningenting.

«Hva er det du vil ha hjelp med?»Hun nikket mot konvolutten. «Please go.»Så gjorde hun den forseglende gesten, den som på en eller

20


NOT PRINT READY!

annen måte avgjorde alt sammen. Hun la pekefingeren motleppene sine og deretter mot mine. Berøringen varte bare i enbrøkdel av et sekund, men selv da jeg våknet neste morgen,kunne jeg fornemme denne fingeren.

Så hoppet hun ned fra balustraden. Rettet på kjolen med enenkel håndbevegelse og skyndte seg nedover trappen uten å seseg tilbake.

Det sto ingenting utenpå konvolutten. Ingen adressat, ingenavsender. Jeg åpnet klaffen. Tok ut en billett. Enkelt trykk pålysegult papir, den gjaldt en konsert.

Musikk av Bach, Vivaldi, Pachelbel og Telemann fremførtav et tysk barokkensemble. Die Wiedermeirische Sieben.

Sted: kirken St. Martin-in-the Fields, Trafalgar Square.Jeg dreide på hodet og så bort mot den. Den lå mindre enn

hundre meter fra stedet der jeg befant meg.Tid: torsdag den 5. september, klokken 7 pm.Jeg så på klokken. Den begynte om ti minutter.

Jeg skriver dette nesten tolv år senere, og mye fra den tiden,som jeg har bestemt meg for å forsøke å fange før det erfor sent, fremstår på alle mulige måter for meg som flyk-tige fantasifostre. Men denne første kvelden, ovenfor TrafalgarSquare og senere inne i kirken, fremstår sylskarpt og detaljerti hukommelsen. Som innledningsscenen til en film, da manennå er lys våken og forventningsfull – eller de første sideneav en bok som man ikke vet om er verdt ens oppmerksomhet,men som man i begynnelsen likevel vier full konsentrasjon.Nettopp for å gi det hele en sjanse, for ikke å dømme for tid-lig. Eller noe i den retning; det er naturligvis ikke viktig, det ermest det at jeg selv er forbløffet over hvor overtydelig det er.Her i en helt annen by så mange år senere.

21


NOT PRINT READY!

Men nok om det. Kirkerommet var ganske fullt, men ikkehelt. Min plass var ganske langt bak til høyre. Q15, to skritt innfra midtgangen. Q16, 17 og 18 var opptatt av tre velondulertedamer i syttiårsalderen – mens Q14, plassen nærmest midt-gangen, var tom. Jeg sank ned på den harde trebenken i sammeøyeblikk som musikerne gjorde entré og publikum brøt ut ien forsiktig applaus. En vakt stengte dørene bak meg, menjeg registrerte at de ikke klarte å holde trafikkstøyen helt ute.Lyset over publikum ble dempet litt, og musikerne begynte åstemme instrumentene.

Jeg hadde besøkt St. Martin-in-the-Fields tidligere, menikke vært på konsert der. Jeg var i det hele tatt ikke særlig velbevandret i klassisk musikk, men likevel ikke helt ignorant.Et tynt program fortalte at det ville bli fremført seks verker,og jeg kjente halvparten av dem: Bachs Brandenburg-konser-ter (nummer to og nummer fire) og en av Vivaldis årstider(Sommeren). Verkene av Telemann og Pachelbel kjente jegikke.

Det begynte med en av brandenburgerne, jeg vet ikke hvil-ken, og jeg befant meg snart i en eiendommelig splittet tilstandmellom søvn og ekstrem våkenhet. Barokkens snirklete kon-trapunktikk kan jo gjøre hvem som helst søvnig, jeg har av ogtil innbilt meg at det er nettopp dette som er både hemmelig-heten og hensikten med denne musikkformen – men sammenmed det jeg nettopp hadde opplevd ute på Trafalgar Square,fikk trettheten en nærmest surrealistisk understrøm. Jeg føltemeg som om jeg satt i en gammel svarthvittfilm, eller snareredeltok i innspillingen av en – enda en billig cineastisk assosia-sjon, men den får holde – et opptak der regissøren har avbruttarbeidet for å gå på toalettet eller for å kjøpe sigaretter eller hvasom helst, men der kameraet likevel går, til tross for at manu-set ligger ulest og ubearbeidet i de romslige lommene hans,

22


NOT PRINT READY!

ja, bilder av denne typen trengte seg virkelig på mens jeg sattder og glippet med øynene og forsøkte å huske alle detaljer avCarla; det vil si de få detaljene hun hadde latt unnslippe, ogsterkest av disse var utvilsomt den lette berøringen med peke-fingeren på leppene mine. Jeg vet også at jeg i løpet av denførste halvtimen inne i kirken – allerede da – forsto hva det varsom gjorde at hun skilte seg så radikalt ut i min erfaringsver-den. Hun var den første kvinnen. Alle de tidligere forholdenemine, de var nå ikke så overveldende mange, men i alle fallet halvt dusin, hadde vært med jenter. Jeg visste praktisk taltingenting om Carla, men uansett hva hun var, var hun ingenjente.

En kort pause fulgte applausen etter det første verket, cem-balisten forlot ensemblet for en stund, instrumentene blestemt på nytt, og like før det for meg ukjente verket av Tele-mann ble introdusert, kom en herre og satte seg på den tommeplassen til venstre for meg.

Q14. Han var høy og tynn. Mørk, blankslitt dress, brun-tonede briller og bakoverkjemmet, litt krøllete, grånende hår.Hvit skjorte uten slips. Et sted mellom femti og seksti. Medhensyn til utseendet rakk jeg ikke å legge merke til mer enndet. En svak duft av et eller annet enklere etterbarberingsvannomga ham, og han hadde med seg en liten, svart dokument-mappe som han satte mellom føttene sine på gulvet.

Det er alt jeg kan si om ham.

Jeg sovnet under Telemann. Jeg skulle ønske at det ikke haddevært tilfellet, men til tross for det ferske minnet av møtet medCarla og den gnagende følelsen av hyperrealisme, var det umu-lig å holde øynene åpne. Jeg våknet av applausen, og det tok etøyeblikk før jeg husket hvor jeg befant meg. Cembalisten komtilbake sammen med en fløytist. En ny, noe mattere applaus

23


NOT PRINT READY!

ønsket dem velkommen. Jeg så meg rundt. De tre damene påQ16, 17 og 18 satt der ennå, rake i ryggen; en av dem bød akku-rat da de andre på pastiller fra en blikkeske, og jeg tenkte atdet antagelig dreide seg om Fishermans’s Friend.

Til venstre var det tomt. Q14, mannen med den blank-slitte dressen og de grå lokkene, hadde forlatt plassen sin. Hanhadde også satt igjen dokumentmappen. Den lå flatt på ben-ken der han hadde sittet, en svart skinnaffære med et par år påbaken, så det ut til. Blanke metallbeslag.

Han kom ikke tilbake i løpet av Vivaldis Sommeren. Hellerikke i den påfølgende pausen, og like før Pachelbel skulle åpneannen avdeling, bestemte jeg meg. Grep fatt i dokumentmap-pen og skyndte meg ut av kirken. Mørket hadde begynt å senkeseg over Trafalgar Square, men folkevrimmelen var om muligenda tettere enn den hadde vært for en time siden. Turister,hippier, en flokk ridende politifolk og en og annen London-beboer som hadde forvillet seg dit.

Før jeg dro hjem til mitt nye bosted ved Earl’s Court, opp-holdt jeg meg en stund i nærheten av den plassen der jegtidligere hadde sittet. Hørte på et par forskjellige gatemusikan-ter og røkte tre eller fire sigaretter, men jeg så ikke snurten avCarla.

Ikke av Q14 heller, og det ante meg at jeg var en brikke i etspill jeg ikke kunne gjøre meg noen som helst forestilling om.


NOT PRINT READY!

Håkan n

esser Him

mel o

ver lon

do

n41 mm

Svensk presse om Himmel over London:

«... en ordentlig sidevender.» Sve n S ka Dag b laD et

«... nydelig fortalt, presist og spennende hele veien.» Dag e n S nyh ete r

«Det er ytterst raffinert og elegant gjort.» S u n D SvallS ti D n i n g

«Himmel over London er briljant.» Dalar naS ti D n i n g

«Håkan Nesser når han er som best.» Ö Stran

Håkan nesser (født 1950) er en av svensk litteraturs

mest anerkjente forfattere, og har hatt stor suksess med sine

bøker om førstebetjent Van Veeteren og hans medarbeidere.

Håkan Nesser debuterte i 1988 med romanen Koreografen. I

1993 mottok han Svenska Deckarakademins debutantpris for

den første boken i serien om Van Veeteren. De følgende fire

bøkene hans ble alle nominert til «Årets bästa svenska

deckare», og to av dem vant prisen (Borkmanns punkt og

Kvinnen med fødselsmerket). Den syvende Van Veeteren-

boken, Carambole, ble kåret til beste skandinaviske kriminal-

roman i 2000.

Håkan Nesser avrundet Van Veeteren-serien i 2003 med

Tilfellet G. Han har siden utgitt tre bøker i serien om den ita-

lienskættede kriminalbetjenten Gunnar Barbarotti i Kymlinge:

Menneske uten hund, En annen historie (beste svenske kri-

minalroman 2007), og Beretningen om Herr Roos. Den fjerde,

De ensomme, forelå på norsk våren 2011. Den filmatiserte

oppvekstromanen Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen

(1998) utkom på Gyldendal høsten 2005.

Det begynner kl. 14.50 på Paddington Station, i hjertet av London. Eller kanskje

en septemberkveld i 1968, på Trafalgar Square. Eller enda lenger tilbake i tiden,

med en løgnaktig stasjonsbetjent og sønnen hans i byen K-.

Himmel over London er en spionhistorie, eller kanskje er den en kjærlighetshistorie,

eller noe helt annet, et sofistikert romaneksperiment. Det handler om en døende

mangemillionær og det som kan være hans arvinger. Og om bøker, hvorfor det ikke

går an å leve uten dem. Det handler også om tiden som ubønnhørlig stjeler livene

våre og om hjertets bunnløse ensomhet.

Og kanskje er fortelleren hovedpersonen i denne kinesiske esken av en roman. Eller

kan det være slik? For hvem er egentlig fortelleren?

Foto: Lena Koller

himmel over london

Documents

dalar nas ti d n

vant prisen borkmanns

rets bsta svenska deckare

n ghkan nesser nr

forel p norsk vren 2011

ubnnhrlig stjeler livene

hkan nesser debuterte

beste skandinaviske