NAIV. SUPER.

Erlend Loe

NAIV. SUPER.

© J.W. Cappelens Forlag AS, 1996

Utgitt i CUB serien første gang i 1997 av J.W. Cappelens Forlag AS

Heftet utgave:CAPPELEN DAMM, 2009

Denne utgave:©CAPPELEN DAMM AS, 2013

ISBN 978-82-02-42637-8

1. utgave, 1. opplag, 2013

Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN

Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2013

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

«Anybody who rides a bikeis a friend of mine.»

Gary Fisher

VEGGEN

jeg har to venner. En god og en dårlig. Og så har jegmin bror.

Han er kanskje ikke like sympatisk som meg, men haner ok.

Jeg låner min brors leilighet mens han er bortreist. Det eren fin leilighet. Min bror har en del penger. Gud vet hvahan driver med. Jeg har fulgt litt dårlig med på det. Hankjøper eller selger noe. Og nå er han ute og reiser. Hanfortalte hvor han skulle. Jeg har skrevet det ned. Det kanha vært Afrika.

Han har gitt meg et faxnummer, og beskjed om å faxeham post og beskjeder. Det er min lille jobb. En enkel ogoverkommelig jobb.

Til gjengjeld får jeg bo her.Det setter jeg pris på.Det er akkurat det jeg trenger.Litt tid til å ta det med ro.Mitt liv har vært merkelig i det siste. Det kom til et

punkt hvor jeg mistet interessen for det hele.Jeg fylte 25. Det er noen uker siden.Min bror og jeg spiste middag hos våre foreldre. God

7

mat. Og kaker. Vi snakket om løst og fast. Plutselig over-rasket jeg meg selv med å bebreide mine foreldre at dealdri har presset meg til å bedrive sport på et høyt nivå.Det var helt urimelig.

Jeg sa idiotiske ting. At jeg kunne vært proff i dag.Hatt en formkurve. Og penger. Vært på reisefot til sta-dighet. Jeg kom i skade for å si at det er deres skyld atjeg ikke har drevet det til noe og at livet mitt er uenga-sjerende og kjedelig.

Jeg sa unnskyld etterpå.

Men det fortsatte.Samme kveld spilte min bror og jeg crocket. Det er

ikke noe vi gjør ofte. Det gamle crocketsettet hadde råt-net under uthuset. Vi kjørte til mange bensinstasjonerfor å finne et nytt. Min bror betalte det med et av sinekredittkort. Så skrittet vi opp avstandene og satte oppbøylene og pinnene i hagen til våre foreldre. Jeg valgterødt og min bror valgte gult. Jeg vet ikke om det var defargene vi pleide å ha da vi var mindre. Det husker jegikke.

Vi begynte å spille og det gikk godt en lang stund. Jegslo meg raskt gjennom de to første bøylene. Fikk ekstra-slag, og fortsatte. Jeg var ovenpå. Jeg ble røver lenge førmin bror, og jeg plasserte den røde kulen min bak et treog lå bare og ventet på ham, mens jeg lo og spøkte. Såble jeg overmodig.

Da min bror begynte å se mot busken, hadde det slut-tet å være morsomt allerede for flere minutter siden.

Jeg kunne se hva han tenkte på.Det der er vel unødvendig, sier jeg.Men jeg visste at han ikke kom til å ta hensyn. Han

8

plasserte høyrefoten på sin egen kule og manipulerte ret-ningen dit han trodde slaget ville volde mest skade. Hansto lenge og siktet mot utkanten av hagen. Enden av ha-gen. Der hvor gresset slutter å være bare gress og blirmere mose. Han foretok et par forsiktige testbevegelser.For å forsikre seg om at han var i stand til å maksimerekraften i slaget, og for å unngå å treffe sin egen fot, detmest ydmykende av alt. Så klinket han kulen min inn iden store busken. Han klinket den røde kulen riktig jæv-lig langt inn i busken. Inn til buskens sentrum.

Dit hvor solen aldri skinner.

Det var egentlig et fantastisk slag. Jeg bebreider ham detikke. Jeg hadde uten å tvile gjort det samme selv.

Men reaksjonen min. Det var den som overrasketmeg.

Min plan hadde hele tiden vært enkel og ganske feig. Jegskulle ligge nede i målområdet og late som ingenting,og så skulle jeg klinke kulen hans på en avstand somhan ikke trodde var mulig. Og hvis jeg bommet, haddejeg ryggen fri, fordi han ennå ikke nådde fullført run-den. Men hvis jeg traff, skulle jeg dunke ham på pinneni mange kilometer i timen, og toppe det hele med å si neinår han foreslo å spille en gang til.

Alt det kunne jeg bare glemme.Jeg hadde bommet gang for mye. Min bror hadde blitt

røver og nå lå den røde kulen min under den store bus-ken.

Jeg ga meg ikke. Jeg ville komme tilbake. Jeg planla å slåhans kule under bilen. Det var det eneste som holdt meggående. At han skulle få svi. At kulen hans på en eller an-

9

nen måte skulle sette seg fast under bilen. At jeg skulle fåse ham krype på alle fire, eller på magen, slik at han bleskitten og begynte å banne.

Men først måtte jeg slå kulen min ut fra busken. Jegløftet bladene og bøyde dem unna. Så lyste jeg med enlommelykt. Frem og tilbake i sentrum av den store bus-ken. Langt der inne kunne jeg se kulen. Det var umuligå se at den var rød, men det var ingen tvil om at det varmin kule. Min bror sto naturligvis og lo.

Jeg tok lommelykten i munnen og krøp innover i bus-ken. Det var fuktig, og antakelig bare en håndfull graderover frysepunktet. Jeg har hatet denne busken så lengejeg kan huske. Nå skulle jeg snart slå. Jeg siktet. Detteskulle gå bra. Jeg var overbevist om at det var et spørs-mål om sekunder før jeg var ovenpå igjen.

Jeg skulle ta min bror, den jævelen.

Men jeg brukte tre slag på å komme meg ut av busken.Og mens jeg sto der og børstet av meg blader og muld,fremdeles med lommelykten i munnen, klinket min brormeg på nytt og slo meg inn i busken en gang til.

Dette er en av grunnene til at jeg tror at han innerstinne muligens er mindre sympatisk enn meg. Jeg villeikke ha slått ham inn i busken to ganger. En gang, ja.Men neppe to.

Jeg tente lommelykten og slo meg ut av busken pånytt. Da min bror ville klinke meg for tredje gang, bom-met han, og jeg klinket ham istedet. Men da jeg skulle slåham under bilen, traff jeg ikke kulen skikkelig og slagetble mislykket. Jeg må ha vært overivrig.

Deretter gjorde han kort prosess. Han klinket meg påpinnen og spillet var over.

Vi ble stående og krangle en stund. Jeg beskyldte ham

10

for juks og vi leste i reglene og kranglet videre. Jeg sa etpar ting som var helt på kanten.

Til slutt spurte min bror om det var noe i veien. Hvaer det med deg? sa han.

Jeg var på vei til å si at det ikke var noe, men så kjentejeg at alt veltet opp i meg. Det var overveldende og ek-kelt. Jeg har aldri kjent noe lignende og jeg klarte ikkeå si noe. Istedet satte jeg meg på gresset og ristet på ho-det. Min bror kom og satte seg ved siden av meg. Hanla en hånd på skulderen min. Slik hadde vi aldri sittetfør. Jeg begynte å gråte. Det var årevis siden jeg haddegrått.

Det må ha vært overraskende for min bror. Han be-klaget at han hadde vært så rå under spillet.

Alt forekom meg meningsløst. Helt plutselig.Mitt eget liv, andres liv, dyrs og planters liv, hele ver-

den.Det hang ikke lenger sammen.Jeg fortalte det til min bror. Han hadde ingen forutset-

ninger for å forstå det. Han reiste seg og sa kom igjen,shit happens, dette går bra. Han forsøkte å få meg påbeina, bokset meg broderlig i magen og ropte litt. Minbror har drevet med bandy. Han kan dette med roping.Jeg ba ham ta det med ro. Jeg sa at det var alvor. Minbror satte seg og tok det med ro.

Vi pratet. Jeg var helt usammenhengende. Ingen av ossforsto særlig mye av det jeg sa. Men min bror tok meg påalvor. Det skal han ha. Jeg kunne se at han ble bekym-ret. Han hadde ikke sett meg slik før.

Han sa at det sikkert er tusenvis av mennesker somhver dag møter veggen. De fleste har det kanskje litt

11

tungt en stund, men så går det bedre. Min bror er opti-mist. Han ville hjelpe.

Jeg satt og tenkte at dette måtte være bunnen. Jeg fryk-tet at jeg var blitt mett av dage, at jeg aldri noen sinneville kjenne entusiasme igjen.

Så sa min bror at han skulle ut å reise. Han skulle dra omnoen dager og være borte i to måneder. Han tilbød meg ålåne leiligheten. Jeg sa takk og vi satt uten å si noe helt tilmin bror kikket på klokken og oppdaget at sportsrevyenhadde begynt. Han spurte om jeg hadde noe imot å gåinn. Jeg hadde jo dessuten bursdag og det var kake igjen.

Neste morgen våknet jeg og kjente at ting ikke kunnefortsette som før. Jeg ble liggende og tenke.

Det handlet ikke om crocket. Det var jeg sikker på.Crocket er en liten ting og dette var en stor ting.Ganske hurtig begynte det å ane meg at dette hadde di-

rekte sammenheng med at jeg var blitt 25 og at jeg tak-let det dårlig.

For meg har det å bli eldre lenge vært forbundet meden viss uro.

Jeg gir stort sett faen i rom, men jeg har problemermed tid.

Mens jeg kledde på meg ble det klart at det ikke kom påtale å bruke denne dagen til det samme som jeg pleide åbruke dager til.

Dagene måtte bli annerledes.Nettene også.

Jeg sto en stund og kikket ut av vinduet.Så tok jeg et valg.

12

Jeg syklet opp til universitetet og sa at jeg ikke så megi stand til å fullføre hovedfaget. Sekretæren på institutt-kontoret spurte om det var noe i veien og om det var noehun kunne gjøre. Jeg syntes engasjementet hennes var rø-rende, men hadde ingen lyst til å snakke. Jeg takket kortfor omtanken, og svarte ja på det første spørsmålet ognei på det andre.

Deretter syklet jeg tilbake til byen og avviklet restenav den gamle tilværelsen. Jeg oppsøkte avisen hvor jegfra tid til annen pleide å levere stoff, og sa at jeg ikkekom til å skrive mer på en stund, og kanskje aldri. Jegsa også opp hybelen, telefonen og avisabonnementet. Ogjeg solgte bøkene mine, og TVen.

Resten av mine eiendeler fikk plass i en ryggsekk og topappkasser. Kassene satte jeg på loftet hos mine foreldreog sekken tok jeg på ryggen og syklet hjem til min bror.

Der ble jeg sittende og svette.Jeg hadde gjort en virkelig handling. Dette var ikke

tull.Det var ikke TV2.

BALLEN

det har gått noen uker.Jeg sitter i min brors leilighet.En gang om dagen går jeg ned og kjøper noe mat. Og

hvis det kommer post, åpner jeg den og faxer den til minbror. Det er et utrolig langt faxnummer. Jeg føler megstadig sikrere på at han er i Afrika. Jeg har sett etter lap-pen hvor jeg skrev ned adressen hans, men jeg finner denikke.

Utover dette foretar jeg meg nesten ingenting.Jeg blar i avisen eller ligger på sofaen og ser ut i luf-

ten.Jeg har ingen planer.Følelsen av at det meste er meningsløst er her fremde-

les.Det er ingen inspirerende følelse.Jeg har skrudd tempoet helt ned. Til null.Jeg tenker at jeg må begynne forfra. Hvordan begyn-

ner man forfra?

I går skrev jeg en liste over hva jeg har og hva jeg ikkehar.

Dette er det jeg har:– En fin sykkel

14

– En god venn– En dårlig venn– En bror (i Afrika?)– Foreldre– Besteforeldre– Et stort studielån– En Cand.Mag.-grad– Et fotoapparat– En håndfull (lånte) penger– Et par nesten nye joggesko

Dette er det jeg ikke har:– Planer– Begeistring– Kjæreste– Følelsen av at ting henger sammen og at alt vil gå bra

til slutt– Et vinnende vesen– Klokke

De gangene jeg har kikket på listen i dag, har jeg lagtmerke til at jeg har mere enn jeg ikke har. Jeg har 11 ting.Jeg mangler 6 ting. Det burde jo kunne være en kilde tiloptimisme.

Men etter å ha nærlest listen er det blitt klart for megat det alt i alt er et ganske ubalansert og dårlig regne-stykke. Det går ikke opp.

Noe av det jeg har kunne jeg fint ha klart meg uten,og flere av de tingene jeg ikke har, forekommer meg somsentrale for å leve slik jeg helst vil leve.

Jeg ville for eksempel når som helst byttet min dårligevenn mot litt begeistring. Eller en kjæreste.

Når som helst.

15

Men jeg vet like godt som alle andre at det ikke fun-gerer på den måten.

Jeg lekte meg med å legge sammen tallene i listene.11 + 6.Det blir 17. Et ganske stort tall når det gjelder vesent-

lige ting i et menneskes liv. I noen sekunder var jeg littstolt. Men det gir ingen mening overhodet. Det er idiotiå legge sammen ting man har og ting man ikke har. Ogdessuten er noen av tingene mindre vesentlige. Klokkenfor eksempel. Jeg ønsker meg en klokke, men jeg vil ikkehevde at den er vesentlig. Jeg har bare lyst på en. For åkunne følge bedre med på tiden. Jeg har som sagt proble-mer med å takle tid, og jeg tror det er bedre å konfron-tere sine problemer enn å vike unna. Men at klokken ervesentlig? Neppe.

Det er på samme måte med joggeskoene. De er hel-ler ikke vesentlige, men jeg har dem. Kanskje kan jeg siat klokken og joggeskoene annullerer hverandre. Da blirdet 10 + 5. Det er 15. Også et rimelig stort tall i dennesammenhengen. Men dessverre ubrukelig, og like blottetfor mening som 17.

Jeg må prøve å tenke på noe annet.

Jeg ligger på sofaen og småsover når jeg hører at detkommer en fax. Jeg venter på at den skal komme igjen-nom og på at maskinen skal kutte arket. Det tar kanskjeet minutt. Nå faller arket ned på gulvet og jeg reiser megfor å hente det.

Det er fra Kim.Kim er min gode venn. Jeg har kjent ham i noen år.

Han er en fin fyr, og han er i ferd med å bli meteorolog.Han har praksis eller noe på en øy, nordpå. Så vidt jeghar forstått er han alene på øya. Han leser av noen må-

16

lere og beregner et eller annet. Så ringer han til meteoro-logisk institutt på Blindern et par ganger i døgnet.

Jeg tror han er litt ensom der oppe.Han faxer meg hele tiden. Jeg har problemer med å

følge opp tempoet hans. Jeg har sagt at jeg ikke er i standtil å faxe ham like ofte som han faxer meg. Han sier atdet er ok, men jeg vet at han tar det litt tungt. Uten at vihar satt ord på det har vi på en måte kommet overens omen ordning som er slik at han kan faxe så mye han vil,mens jeg bare svarer når jeg føler meg i stand til det.

Det er en ordning jeg kan leve med.

Jeg kan se av faxen at Kim har sett på svensk ZTV. Hansiterer:

– Säg upp dej– Res bort– Skaffa nya vanner

Jeg har fortalt Kim hvordan jeg har det for tiden. Hanprøver å hjelpe meg. Det er sympatisk av ham.

Under min brors skrivebord har jeg en eske som jeghar skrevet Kim på. Der legger jeg alle faxene han sen-der. Esken er nesten full allerede. Etter at Kim fikk redepå at jeg befinner meg et sted med fax har det ikke ståttstille.

Jeg legger meg på sofaen igjen. Noe må skje. Ikke nød-vendigvis noe stort. Bare et eller annet.

Jeg beslutter meg for å gå ut og kjøpe noe som kan fåmeg til å tenke noe fint, eller helst smile.

Jeg går i flere butikker, men ser ingenting som jeg får lystpå.

17

Jeg forsøker å definere noen kriterier for hva jeg leteretter.

Av en eller annen grunn har jeg hengt meg opp i dettemed lister. Lister er en god ting. Jeg kommer til å lagemange av dem i tiden som kommer. Jeg lager en nå også.

Etter litt tenking blir det tydelig at jeg leter etter et ob-jekt som:

– Ikke er større enn at jeg lett kan bære det– Ikke koster mer enn hundre kroner– Kan brukes mange mange ganger– Kan brukes både inne og ute– Kan brukes alene eller sammen med andre– Setter meg i aktivitet– Får meg til å glemme tiden

Jeg setter meg på en benk og ser nøye på listen. Lenge.Det er en ærlig liste. Jeg er fornøyd med den. Kanskje finsdet et slikt objekt og kanskje fins det ikke. Det er ikkeså viktig. Men listen er viktig. Dette er en oppdagelse formeg. Dette har verdi.

Jeg sitter og funderer på hvilke objekter som oppfyllermine ønsker.

Det kan være flere. Men jeg vil bare ha én ting.Plutselig blir det klart for meg at jeg søker en ball.Rett og slett en ball. Jeg kjenner et stikk av iver.

Det er lenge siden jeg har tenkt på baller. Jeg er glad forat jeg kom på det. Det er slike ting jeg bør tenke på. Detteer veien å gå. Nå må jeg bare finne en ball. Hvordan vel-ger man en ball?

Verden er full av baller. Folk bruker dem hele tiden.Til lek og spill og sikkert andre ting. Det gjelder å velgeden riktige.

18

Jeg oppsøker en sportsbutikk.De har et overveldende utvalg av baller. Fine og dyre

baller. Av lær og andre solide materialer. Jeg kjennerpå dem, men syns de er for krevende. Jeg kommer til åfå prestasjonsangst hvis jeg kjøper en slik ball. Tiden erikke inne for en kvalitetsball. Konkurranseelementet måtones helt ned i mitt liv akkurat nå. Rekreasjon er stikk-ordet.

Jeg behøver en helt enkel ball. Og gjerne av plast.Jeg går til en leketøysbutikk. Her er utvalget mer over-

kommelig. De har heldigvis bare en håndfull baller. Inoen få ulike størrelser og fargenyanser. Jeg veier noenav dem i hånden og spretter et par av dem i gulvet. Tilslutt gjør jeg det enkelt og velger en rød plastball av gjen-nomsnittlig størrelse. Den koster i underkant av femtikroner.

Jeg får en pose å ha den i. Så sykler jeg hjem.

Jeg faxer Kim: Bedre humør enn på lenge. Har kjøpt rødball.

Jeg legger meg på sofaen og lar ballen hvile mot brystet.Nå venter jeg på at det skal bli kveld.

Når det blir mørkt vil jeg gå ned i bakgården og kasteballen mot en vegg. Det gleder jeg meg til.