1

Kirsten Heibergs rolle i tysk og norsk

nazistisk filmpropaganda 1938 -45.

For at dere umiddelbart skal få litt kjøtt på beinet, skal vi nå se Kirsten Heiberg

i fri dressur, fra filmen Die goldene Spinne, fra 1943. Hun spiller her en

sovjetisk spion, som opererer under dekke av å være skuespiller på

kabaretscenen Den røde mølle. Den ene av mannfolkene som så henført ser

henne på scenen, er ingeniør på en våpenfabrikk og skal snart bli forført av

denne farlige kvinnen.

https://www.youtube.com/watch?v=fILY-RrJuhk

Nesten ingen har hørt om Kirsten Heiberg i dag, til tross for at hun spilte i hele

25 spillefilmer i sin karriere. Dette er i seg selv et interessant forhold, som jeg

har forsøkt å avdekke i biografien min om Kirsten Heiberg, Glamour for

Goebbels.

Et påfallende trekk ved Kirsten Heibergs historie, er at hun i norsk etterkrigstid

framstod som en markant motstander av nazismen. I flere intervjuer, så vel i

ukeblader som i aviser, framhevet hun på 1970-tallet at hun hadde

motarbeidet tyske nazimyndigheter, blant annet ved å gjemme på jøder og ved

åpent å kritisere Goebbels!

2

”Hitler satte meg nemlig på svarteliste, slik at jeg ikke fikk opptre i teater eller

radio i to år, men på film fikk de bruke meg.”

Alle Kvinner nr 20 1972

”Vi gjemte på jøder, både min mann og jeg – turde ikke fortelle hverandre om

det engang.”

VG 21. mai 1974

Gjennom en artikkel i Store Norske Leksikon/Norsk biografisk Leksikon har

dette med årene blitt den offisielle norske fortellingen om Kirsten Heibergs

karriere. Artikkelen ligger stadig på nett, under Store Norske Leksikons sider:

https://nbl.snl.no/Kirsten_Heiberg

3

Man kan spørre seg: Er Kirsten Heibergs egne utsagn sanne opplysninger?

Var det mulig å være ”anti-nazistisk kunstner” i tysk film under Goebbels?

Svein Erik Brodal, som har skrevet artikkelen i Store Norske, bruker bare

norske kilder. Men er det ikke nødvendig også å gå til tyske kilder om man vil

forstå hva som foregikk i tysk filmindustri i Det tredje Riket?

La oss begynne med begynnelsen på Kirsten Heibergs tyske karriere:

Kirsten Heiberg ankom Tyskland fra Wien rett før jul i 1937, sammen med sin

forlovede, den tyske komponisten Franz Grothe. Hun hadde besøkt Tyskland

flere ganger tidligere. Kirsten var, som vi har sett, svært vakker, hun hadde

god sangstemme og kunne danse. Og det var disse kvalitetene som gjorde at

hun høsten 1937 slo igjennom i musikalen Pam-Pam på Theater an der Wien.

På det tidspunkt Kirsten Heiberg kom til Berlin, var tysk filmindustri blitt et

velutviklet propagandamaskineri for det statsbærende tyske

nasjonalsosialistiske arbeiderparti, NSDAP.

Goebbels hadde virkelig fått sving på filmindustrien. Gjennom selskapet

Cautio Treuhand, og lovginingen, kontrollerte den tyske staten all

filmproduksjon i Tyskland ned til minste detalj.

Goebbels’ visjoner og retningslinjer for filmproduksjonen var definitivt satt ut i

livet. Han hadde uttrykt det slik på Reichsfilmkammers 1. kongress i Berlin i

mars 1937:

”Jeg ønsker ikke en kunst som demonstrerer sin nasjonalsosialistiske karakter

gjennom nasjonalsosialistiske emblemer og symboler. Men heller en kunst

som gjennom sin holdning gir nasjonalsosialistiske problemer et uttrykk. Jo

mindre opplagt disse problemene er behandlet, desto mer aktivt vil de trenge

igjennom i følelseslivet til både det tyske folk og andre. Det er et generelt viktig

særtrekk at denne virkningen aldri må vises som for åpenbar. I det øyeblikk

propagandaen blir synlig, er den ikke lenger virksom. Men så lenge

propagandaen viser seg som tendens, karakter, som en holdning i

bakgrunnen og viser seg gjennom mennesker, i handling og forløp, vil den

fungere i ethvert henseende.”

4

Tyskland hadde ved årsskiftet i 1937--38 nærmere 5000 kinoer med over 1,7

millioner sitteplasser. I tillegg disponerte NSDAP flere hundre

”Tonfilmwagen”1, lydfilmbiler, som var å betrakte som partiets rullende kinoer.

Dette apparatet stod nå klart til å vise film som var produsert med ett mål for

øye: Å underholde, samtidig som filmene skulle bidra til å virkeliggjøre det

Hitler i Mein Kampf hadde definert som grunnpillarene i ”Det Tredje Riket”;

førerprinsippet, raseprinsippet og folkefellesskapet.

Og både filmproduksjonen og publikumsoppslutningen hadde skutt fart.

Besøket økte fra 244, 9 millioner solgte billetter i sesongen 1933/34 til 396, 4

millioner i 1937/38. I gjennomsnitt gikk hver eneste tysker på kino 7,6 ganger i

året i 1938.

Kirsten Heiberg hadde som utenlandsk skuespiller ingen enkel oppgave med å

etablere seg i tysk filmindustri. Joseph Goebbels var bekymret over det store

antallet utlendinger i tysk film. Men det hjalp selvsagt at hennes mann, Franz

Grothe, som hun giftet seg med i mai 1938 i Oslo Rådhus, var nazist.

Gjennom sitt kunstnernettverk, både i Partiet og kunstnerorganisasjonen

Kameradschaft der deutschen Künstler, KddK, hadde Grothe en mengde

nyttige kontakter som kunne hjelpe Kirsten opp og fram.

1 Kleinhaus 2003: Ein Volk, ein Reich, ein Kino, s. 165-166. Tallet på disse rullende bygdekinoene økte fra 277 i

1935 til 835 i 1941, da antallet var på sitt høyeste.

5

KddK var stiftet av SS-mannen Benno von Arent i 1933, og både Goebbels og

Göring var æresmedlemmer. (Kirsten selv ble for øvrig medlem 1. april 1939,

6

samme dag som Magda Goebbels.) Og det tok ikke lang tid før ting begynte å

skje. Den kjente dramatikeren og regissøren Curt Goetz trengte en sanger og

danser til sin første film, og Kirsten debuterte med et sangnummer i filmen

Napoleon ist an allem Schuld i november 1938.

Curt Goetz var på ingen måte nazist, han og kona dro fra Tyskland rett etter

premieren, og kan hende fikk Kirsten Heiberg et noe feilaktig inntrykk av den

tyske filmindustrien. For Curt Goetz var som både manusforfatter, regissør og

produsent av sin egen film faktisk, til en viss grad, i stand til å gi den sitt eget

uttrykk og innhold. Filmen ble en suksess, Kirsten Heiberg var ganske

plutselig en stigende stjerne, både tysk og norsk filmpresse kom på

hjemmebesøk. Og Aftenposten kunne melde at Hitler hadde innlemmet

Napoleons-filmen i sitt private arkiv.

7

Med Frauen für Golden Hill, som fulgte umiddelbart etter Napoleon, trådte

Kirsten Heiberg for alvor inn i den nazistiske propagandaen, og nå i sin første

hovedrolle. Filmen ble regissert av veteranen Erich Waschneck, som hadde

hele 36 filmer bak seg.

Frauen für Golden Hill er en slags genrefilm, nærmest en western, eller rettere

sagt eastern, med handling fra Australia. En gjeng gullgravere savner damer

og blir enige om å skaffe dem på postordre. Det oppstår misforståelser om

antallet damer og det blir en for lite. Dermed må de to tidligere flygeroffiserene

Douglas og Stanley, spilt av stjerneskuespillerne Viktor Staal og Karl Martell,

gjøre opp seg i mellom om den siste ledige, kabaretsangerinnen Violet,

framstilt av Kirsten Heiberg. Hun er en tvilsom eventyrer, som nyter å stå som

fristerinne mellom de to kameratene.

Denne enkle og til dels banale handlingen blir i filmen brukt som et bilde på

opprensningen som nazistene satte i verk for å realisere sitt

Volksgemeinschaft, folkefellesskap, på ruinene av Weimarrepublikken.

Gullgraversamfunnet blir et bilde på det tyske samfunnet, hvor gullgraverne,

les: deler av det tyske folk, lever i fyll og usedelighet, hvor til og med negre

kledd i dameklær danser for dem - her må det renses opp. Dette skjer

gjennom kvinnenes ankomst, hvor de rydder opp i beste tante Sofie-stil. Det

blir rent og pent i gullgraverlandsbyen, kvinnene blir gravide, og ved slutten av

filmen er gullgraverne klare for å erobre nytt land, de trenger større

Lebensraum.

8

For Kirsten Heiberg betød filmen at hun for første gang trådte fram som vamp,

en rolle hun skulle slite med så lenge hun var i Tyskland. Mye tyder på at

sterke krefter i den tyske filmindustrien så seg godt tjent med at den nordiske

skjønnheten med den mørke stemmen fylte rollen som farlig kvinne, femme

fatale.

Kirsten figurerte for øvrig som viktigste blikkfang i et oppslag i filmpressen

omkring disse farlige kvinnene. Artikkelen het Hjerter på is og poengterte at de

farlige kvinnene i tysk film var noe annet enn de dekadente kvinnene i

amerikansk film, som det tyske publikum med sitt sunne instinkt ville avvise:

Disse luksusvesnene som bare kunne klinke med coctailglasset og rasle med

diamantene, ville heller ikke bevege menns hjerter, mente artikkelforfatteren.

De virkelig farlige kvinnene er de som skjuler sine tanker og følelser, og hvor

lidenskapen gløder bak en kald maske. Men det var viktig for tilskueren på

kino, poengterte artikkelen til slutt, å skille mellom film og virkelighet. For når

disse ”farlige kvinnene” har spilt ferdig sin rolle på lerretet, da føler, lever og

arbeider disse vakre kvinnene som enhver annen kvinne. Da passer hun

nemlig sin husholdning, opptrer som kjærlig ektefelle og prektig kamerat. Da

er hun nemlig ikke den ”farlige”, men derimot den fortryllende kvinnen.

Noe lignende var Kirsten selv inne på i et avisintervju i forbindelse med sin

rolle i Frauen für Golden Hill:

”Ser jeg ikke ut som en skikkelig vamp? Når De ser meg i senere scener, er

jeg knapt til å kjenne igjen! Jeg blir nemlig langsomt ganske kjekk. Som

gullgraverkone lemper jeg til og med stein. Som skuespiller er det svært

takknemlig å vise denne type handling. (-) Av en egoistisk, overfladisk kvinne

blir det en anstendig og god kamerat.”

Det kan synes som om Kirsten Heiberg allerede i 1939 hadde akseptert sin

rolle i propagandaen. Hun later i hvert fall ikke til å ha mange motforestillinger.

Frauen für Golden Hill ble ingen kommersiell suksess, men én mann, Joseph

Goebbels, var i alle fall svært fornøyd. Han noterte i dagboka:

„Om kvelden sensurert filmer: (-) “Frauen für Golden Hill”. Også en godt

laget eventyrfortelling av Waschneck. Kirsten Heiberg en ny oppdagelse. Et

svært lovende talent.”

Teil I Aufzeichnungen bd. 6: s 211:

5. Dezember 1938

9

Det er neppe tilfeldig at Kirsten kort etter havnet på forsiden av et av

Tysklands ledende populære filmtidsskrifter, Filmwoche.

Dermed ble Kirsten Heibergs rolle som propagandist koblet sammen med

hennes stjernestatus, og Goebbels var i ferd med å få nok et potent redskap

for å nå ut til det tyske folk med sitt politiske budskap.

Kirsten Heibergs neste film skulle følge i samme spor, Alarm auf Station III, på

norsk Alarm på tollstasjonen.

Også denne gangen var det snakk om en folkelig underholdningsfilm, nå med

smugling og alkoholpolitikk som tema. Kirsten Heiberg spiller her den

forføreriske bardamen Kaja. Hennes oppgave er å skjenke gjestene i baren

med smuglersprit. Hennes motspiller var den kjente skuespilleren Gustav

Fröhlich, blant annet kjent fra Fritz Langs Metropolis. Fröhlich spilte en offiser i

tollvesenet, på jakt etter smuglerne.

10

Alarm auf Station III var laget etter samme lest som Frauen für Golden Hill, en

spenningshistorie pakket inn det politiske budskapet, for å gjøre det mer

tilgjengelig. Ytre sett handler Alarm på tollstasjonen om kampen mot smugling.

Men filmen har også et annet viktig budskap. Filmen ble spilt inn sommeren

1939, og parallelt med innspillingen var krigsforberedelsene i full gang. Tyske

medier - aviser, radio og ukerevyene på kino - var sommeren 1939 fulle av

beretninger av hvordan tyskere ble sjikanert og trakassert av polske

myndigheter i Danzig, som lå som en tysk enklave i Polen.

”Statssekretær Stuckart i fly beskutt av polsk luftvern”:

Kampanjene hadde som formål å motivere og hisse opp tyskerne til Hitlers

nært forestående angrep. Filmindustrien fungerte allerede på dette tidspunkt

som en del av Nazi-Tysklands samlede militærpolitiske maktapparat. I en

avtale fra vinteren 1938/39 mellom Propagandaministeriet og sjefen for

Hæren, general Wilhelm Keitel, ble følgende slått fast:

“Propagandakrigen er i vesentlige punkter anerkjent som et krigsredskap på

lik linje med våpenkrigen.”2

I Alarm på tollstasjonen opptrer både havnepolitiet og tollvesenet

gjennomgående i uniform; ved flere anledninger opererer de som regulære

2 Hoffmann 1988: Und die Fahne führt uns in die Ewigkeit, s. 237.

11

militære enheter. Dette er for eksempel tilfelle når de skyter med maskingevær

etter smuglerne fra sine militært utseende fartøyer. Det blir til stadighet hilst

militært, med hånden til uniformsluen, og styrkene marsjerer av gårde til sine

oppdrag under kommando. På hjemmebane leker Gustav Fröhlich med konas

tantebarn og kommanderer dem, ”Marsch in die Kaserne!” Barna marsjerer

med sverd på skulderen før kveldsmaten og blir tiltalt av de voksne med ”Herr

Hauptmann!”, ”herr kaptein!”

Alt dette representerer i filmen selvsagt en alminneliggjøring og forherligelse

av tysk militær oppbygging.

Hvordan gled så Kirsten Heiberg inn i dette bildet? Som i mange av sine andre

filmer, synger hun også i denne filmen. Gustav Fröhlich står i baren, og Kirsten

kommer feiende inn.

Jeg trenger en mann, men ikke av marsipan

En mann som kan noe og som elsker meg

Budskapet til tyske menn handlet her om at flørt ikke er tilstrekkelig, de måtte

også vise militær styrke og potens. Da filmen hadde premiere i Berlin 27.

november 1939, var verdenskrigen under full utvikling.

Bildet av Kirsten Heiberg som propagandaskuespiller begynner å bli ganske

tydelig.

Denne tendensen fortsatte også det kommende året, i 1940, hvor Kirsten

Heiberg spilte den kvinnelige hovedrollen i den påkostede spionfilmen

Achtung! Feind hört mit! (Forsiktig! Fienden lytter!). Kirsten spilte her engelsk

spion, som selvsagt blir avslørt av Gestapo.

12

Videre medvirket hun i den kvinnelige hovedrollen i kriminalfilmen

Falschmünzer (Falskmyntnere). Det spesielle med denne filmen, var at

initiativet til den kom fra Heinrich Himmler i SS. I 1939 var nemlig alle

politistyrker i Tyskland samlet administrativt under ledelsen av SS. Himmler

ønsket å vise for hele nasjonen hvor effektivt politiet nå var blitt, og hva var da

mer naturlig enn å vise dette på film? Og Kirsten Heiberg stilte opp. (Det

gjorde også en annen nordmann, Per Schwensen, som skrev manus.)

Året 1940 endret også Kirsten Heibergs status i tysk filmindustri. Fram til 1940

hadde hun laget alle sine filmer i Tyskland på dispensasjon. Dette vil si at

filmselskapet måtte søke om å få bruke henne, for hver ny film. Hun var

nemlig ennå ikke blitt medlem av det obligatoriske Reichsfilmkammer.

Reichsfilmkammer var et slags direktorat underlagt Ministeriet for propaganda

og folkeopplysning. Medlemskap i Filmkammer var nødvendig for alle i

filmbransjen for å få arbeidstillatelse, og det krevde tysk statsborgerskap, at

man var av såkalt ”arisk avstamning”, at man ikke var medlem av sosialistiske

og kommunistiske organisasjoner - eller av frimurerlosjen.

(Sistnevnte betraktet nazistene som en jødisk konspirasjon.) Men 4. april

1940 gikk medlemskapet i orden, og Kirsten Heiberg fikk dermed også en

kraftig lønnsøkning; fra 6 – 8000 riksmark pr. film til 20 000 riksmark. Dette var

anselige summer, en vanlig kontormedarbeider kunne tjene 3-4000 riksmark i

året.

13

At det tok såpass lang tid for Kirsten å få medlemsskapet i Filmkammer i

orden, hang trolig sammen med at hun hadde forfalsket personopplysningene

sine da hun giftet seg med Grothe i Oslo i 1938. Da hadde Kirsten passert den

magiske 30-årsgrensen som ung og lovende skuespillerinne. Dette likte hun

dårlig og satte like godt fødselsåret til 1912 i stedet for det korrekte 1907.

Dermed var hun bare 26 år da hun kom tilbake til Berlin. Men Gestapo

oppdaget dette og krevde nok en forklaring.

Vi må her også si noe om skuespillernes stilling generelt under Det tredje

Riket.

Deres stilling var regulert av Filmloven fra 1934, som omhandlet

Reichsfilmkammer, samt en rekke sensurbestemmelser. Skuespillerne var i

tillegg i stor grad underlagt Teaterloven fra samme år. Her ble det lagt viktige

politiske føringer, teatrene i Tyskland ble blant annet betegnet som ”anstalter

for nasjonal oppdragelse.”3 Dette innebar for et teater at ”ansvarlig minister”

(Goebbels) ikke bare kunne stoppe forestillinger gjennom sensurinngrep, men

han kunne også kreve at et skuespill ble oppført ”hvis han holder det for

nødvendig for å oppfylle teatrets kulturelle oppgave.”4

Disse grunnleggende forutsetningene for film- og teaterlivet i ”Det tredje Riket”

åpnet for at staten i stor grad kunne styre tyske skuespilleres engasjementer.

Etter at krigen nå hadde startet, mobiliserte Staten alle i kampen for å utbre

nazismen i Europa. Goebbels poengterte følgende i bladet ”Die Bühne”

(”Scenen”) i august 1940:

”Jeg forventer at enhver tysk kunstner hengir seg til det å hjelpe til, og ofte og

gjerne stiller seg til disposisjon for det store arbeidet i soldatvelferden. Den

som her forsøker å stikke seg unna, er ikke verd å leve i denne historiske tid

og ta del i dens velsignelser.”5

Og høsten 1940 tar Kirsten Heiberg skrittet fullt ut og trer fram som

propagandaskuespiller også utenfor lerretet.

”Truppenbetreuung”, velferd for troppene, hadde høyeste prioritet fra dag én

etter angrepet på Polen og krigsutbruddet 1. september 1939. Bakgrunnen var

erfaringene fra første verdenskrig, hvor Tyskland led nederlag. Robert Ley,

framtredende nazist og leder av Deutsche Arbeitsfront (DAF), skrev allerede i

1933: ”Vi tapte krigen fordi vi mistet motet.” Og dette skulle ikke gjenta seg.

3 Sitert i Vossler 2005: Propaganda in die eigene Truppe, s. 288.

4 Reichsgesetzblatt I 1934,. S. 411-413, sitert i Vossler: Propaganda in die eigene Truppe.

5 Ibid, s. 290.

14

Den samlede velferden var følgelig av et enormt omfang. Den bestod av

teater, musikk og film, radioprogrammer, radioer, aviser og bøker, foredrag og

underholdningskvelder, alkohol, tobakk og bordeller; alt for å opprettholde

kampmoralen.

”Reichskulturwalter” Hans Hinkel, som for øvrig var en god venn av Kirsten,

poengterte i en artikkel i dagsavisen Film-Kurier 25. juli 1940 at

”alle tyske soldater blir omfattet av den kulturelle troppevelferden, de som er

trukket ut av kampsonen og trenger å bygge opp nye krefter, soldatene i

okkupasjonshærene, de sårede i lasarettene. Velferdsordningene omfatter alle

som kjemper for Stor-Tysklands liv og ære, og lar alle ta del i nasjonens goder,

i de kulturelle skattene som det tyske kulturlivet holder beredt og pleier for hele

folkefellesskapet.”

I artikkelen la han vekt på at hele 7000 kunstnere var engasjert, og at det ble

avholdt 15 000 arrangementer i måneden.

Rent ideologisk var innholdet i alle disse formene for soldatvelferd nært knyttet

til Hitlers og NSDAPs idéer om folkefellesskap og kameratskap. En

korvettkaptein Siegfried Sorge hadde i boka ”Marineoffiseren som Fører og

oppdrager” skissert grunnprinsippene for hvordan den enkelte tropp skulle

skape felles opplevelser, for slik å knytte enhetene tettere sammen.6 Sorges

bok ble standardlektyre for marineoffiserer i ”Det tredje Riket” og uttrykte på en

treffende måte rammene for ”die Truppenbetreuung”: De felles erfaringene

skulle styrkes av en felles idé. Denne idéen bestod ifølge Sorge av

”kjærligheten til det tyske folkefellesskapet, til dagens folk og land og alt som

er ekte, sant og likefremt, kjærligheten til sannheten og stoltheten, og viljen til,

som sannferdig tysk soldat, å beskytte med våpen fedrenes skikker, frihet og

vesen. Uadskillelig forbundet med dette er den gledesfylte tilslutningen til

nasjonalsosialismen, som har ført vårt folk tilbake til de gamle kraftkildene, til

folkefellesskapet og friheten, til troskapen og kjærligheten til den mann som er

vår fører på denne veien.”7

Kirsten Heiberg begynte sine oppdrag for troppevelferden i 1940, og dette ble i

året 1941 hennes heltidsbeskjeftigelse. Hun dro land og strand rundt og

opptrådte for de tyske troppene, både i Tyskland og på Østfronten.

6 Sorge 1937: Der Marineoffizier als Führer und Erzieher.

7 Ref. Vossler 2005: Propaganda in die eigene Truppe, s. 49.

15

Kirsten og Franz under en opptreden for soldatene i Kuppelhalle i Berlin.

At hun ble en såpass populær underholder for soldatene, hadde

sammenheng med hennes profil som femme fatale. Hun framstod som en

vakker og spennende type for unge, tyske menn. I tillegg var hun en kjent

grammofonartist, som hadde en rekke slagere på repertoaret. Dette var først

fremst sanger fra hennes egne filmer, som Franz Grothe i mange tilfeller

hadde komponert. Men det var også Grothes sanger fra andre filmer, som

andre skuespillere hadde sunget i filmene, men som Grothe lot Kirsten spille

inn på plate. I tillegg var altså paret medlemmer av henholdsvis NSDAP og

KddK, de var pålitelige folk med et tydelig budskap; Kirsten Heiberg var kort

sagt den ideelle underholder innenfor soldatvelferden.

Som en del av dette arbeidet, deltok hun i 1941 både i det viktigste

underholdningsprogrammet i tysk radio, Wunschkonzert für die Wehrmacht,

Ønskekonserten for Hæren, og tilsvarende program for Marinen, Blinkfeuer

16

Heimat. I det siste programmet for øvrig sammen med Joseph Goebbels

personlig.

Året 1941 bød også på andre endringer. Som vi har vært inne på, hadde

Goebbels og Partiet generelt god styring på filmbransjen i Tyskland. På

Reichsfilmkammers første krigsårsmøte, Kriegstagung, 15. februar 1941, kom

Goebbels med flere presiseringer av hva som nå var filmbransjens viktigste

oppgaver:

”Filmen har i dag en statspolitisk funksjon. Den er et oppdragelsesmiddel.

Dette oppdragelsesmiddelet tilhører statsledelsen, åpent eller skjult, for

statsledelsen er ansvarlig for ledelsen av folket, for dets skjebne og for

gjennomføringen av nasjonens interessekamp.”

Joseph Goebbels i Schillertheater, Berlin 15. februar 1941

I august 1941 var Kirsten hjemme på ferie, i Kragerø og på Skåtøy, som ligger

på den andre sida av sundet fra byen. En dag kom et telegrambud med båt

utover, som kunne overrekke Kirsten et viktig telegram.

Telegrammet kom som vi ser fra Propagandaministeriet i Berlin og var sendt

17

via Terbovens kontor i Oslo. Hans Hinkel hadde forsøkt å få tak i Kirsten

Heiberg på telefon fra Berlin, men hadde ikke lyktes. Nå var beskjeden at hun

øyeblikkelig måtte innfinne seg i Babelsberg for filmopptak, flybillettene lå klare

på Fornebu, med Lufthansa, direkte til Berlin.

Det måtte naturligvis være en spesielt viktig grunn til at man satte så pass mye

inn på å få tak i Kirsten Heiberg, og det sier også en del om hennes rolle og

posisjon i filmindustrien på dette tidspunkt. Det saken gjaldt, var prøveopptak

til denne filmen, (som vi skal komme tilbake til om en liten stund):

Og slik ser det totale bildet av Kirsten Heiberg ut i Tyskland 1938 – 45: En

markant propagandaskuespiller. Av hennes 14 filmer i denne perioden, må

halvparten regnes som ren propaganda. De andre faller i kategorien

underholdningsfilm med et underliggende politisk budskap, i større eller

mindre grad.

Hvis vi flytter fokus fra Tyskland til Norge, hvordan fungerte så Kirsten Heiberg

som skuespillerinne på hjemmebane?

For det første må vi slå fast at den norske filmpolitikken under krigen

hovedsaklig var formet over samme lest som den tyske, altså etter Goebbels’

mønster. Det skulle produseres og vises underholdningsfilm, som hadde et

underliggende politisk innhold i ulik grad. Hovedredskapet for politisk

påvirkning var tross alt ukerevyene og forfilmene, de s.k. kulturfilmene.

18

Gjennomgående fungerte Kirsten Heibergs filmer omtrent på samme måte i

Norge som de gjorde i Tyskland, og de fleste av dem gikk også på kino her

hjemme. Man var fra tysk side nøye med å passe på at propagandaen ikke ble

for tydelig. Dette var trolig årsaken til at spionfilmen Achtung! Feind hört mit!

bare gikk en dag før den ble tatt av plakaten i Oslo. Filmen kom nemlig til

Norge først i 1941, og ble godkjent av den norske sensuren. Men på dette

tidspunkt hadde sympatien med England vokst kraftig i Norge, og Terboven og

hans tyske kulturattachéer var redde for at filmens budskap skulle virke mot

sin hensikt, og de fant det trolig mest hensiktsmessig å stoppe den.

Her fra en film som ikke ble stoppet i Norge, men derimot i Tyskland.

Ellers fungerte Kirsten Heiberg i stor grad som brobygger mellom det

nazistiske Tyskland og Norge. Hun ble intervjuet i tyske soldataviser i Norge,

19

og hun opptrådte i hyggeprogrammer i NRK, hvor hun fortalte om livet som

skuespillerinne i Berlin. Og platene hennes ble spilt i radio, også her i landet.

I begynnelsen av oktober måned 1941 var en rekke norske fylkesmenn og

ordførere fra Nasjonal Samling på besøk i Tyskland. Delegasjonen bestod av

fylkesmennene fra Nordland, Hordaland, Oppland og begge

Trøndelagsfylkene, samt ordførerne fra blant annet Oslo, Stavanger og

Trondheim. De var invitert av innenriksminister Frick, og formålet med besøket

var å sette de norske gjestene inn i ulike grener av tysk samfunnsliv.

Programmet inneholdt besøk i München, Salzburg, Wien og Potsdam, og det

ble holdt en rekke foredrag som skulle gi innsikt i tysk statsforvaltning,

kommuneadministrasjon og oppbyggingen av NSDAP.

Det ble arrangert en stilfull mottagelse for de norske gjestene i de elegante

lokalene til Nordische Verbindungsstelle i Viktoriastrasse i Berlin. Presidenten

understreket det rasemessige, historiske og kulturelle fellesskap som knyttet

det norske og det tyske folk sammen.

”Samværet fortsatte utover aftenen i den beste ånd,” skrev Aftenposten. Og

underholdningen? Den stod Kirsten Heiberg for, sammen med et par ikke

navngitte tyske kunstnere.8

Endelig ble hun systematisk brukt i norsk presse, som den kjente tyske

skuespillerinnen hun var. Særlig fulgte Aftenposten hennes karriere tett, og

rapporterte jevnlig om filminnspillinger, premierer og også om Kirsten Heibergs

garderobe.

8 Aftenposten 8. oktober 1941.

20

Kirsten Heiberg ble kort sagt utnyttet i propagandaen for alt hva hun var verdt.

Denne skuespillerinnen skulle senere, som vi har vært inne på, omskrive sin

biografi, og av alle steder få sin arbeidsplass på Trøndelag Teater. Siden dette

teatret som kjent hadde vært en spydodd i norske kulturarbeideres kamp mot

nazismen, er dette en av norsk teaterhistories største mysterier.

Men det er en annen historie. Takk for meg.