det norske diakonforbund – gjennom 100 år

Det Norske Diakonforbund– gjennom 100 år

Redaktør: Leiv Sigmund Hope | Skrivegruppe: Eilev Erikstein, Olav Fanuelsen, Dag Rakli, Leiv Sigmund Hope Utgiver: Det Norske Diakonforbund, Rådhusgata 1–3, 0151 Oslo | Nettside: www.diakonforbundet.no

Kontakt: [email protected] | Design & produksjon: Sax Media & Design as (www.saxmedia.no)

Det Norske Diakonforbund runder100 år den 14. oktober 2015.

Selv om forbundet aldri ble av de store forbundeneså viser historien at det likevel er utrettet mye.

Vi har i denne boken ønsket å gi noen glimt av det forbundet har arbeidet med og vært opptatt av, samt noe om hvordan

både diakonutdanningen og diakontjenesten har utviklet seg.

God lesning!

Forbundet stiftes1915

1920

1930

1940

1950

1960

1970

1980

Starter arbeid overforepileptikere og psykiskutviklingshemmede1935

Starter medlemsblad1927

Oppkjøpav Nærland1939

FørsteLands-sekretær1947

OppstartNærland1948

Epileptiker-arbeid Oslo1952

EtablererRamsvik Daghjemog skole1955

OppstartLillebo1960

Oppkjøp avRøysum Gårdog oppstartLandeskogen1962

OppstartRøysumtunet1965

Vernepleierskoleog kirke Nærland,oppstart Varatun1969

Oppkjøpav RingenRekreasjons- hjem1978

1990

2000

2010

Drift av Landeskogen overføres Aust-Agder Fylkes- kommune og Ringen Rekreasjons-hjem blir solgt1983

Drift av Lillebooverføres RogalandFylkeskommune1984

Drift av Nærlandoverføres RogalandFylkeskommune1989

Partner diakonii Latvia1994

Sekretariatet flytter til Kirkens Hus2004

Røysum blir frittstående diakonal stiftelse2003

Nærland blir solgt1997

Rogaland Høgskoleoverdras til Detnorske Diakonhjem2005

004 – 100 år – Det Norske Diakonforbund

Det Norske Diakonforbund runder 100 år den 14. oktober 2015. Det er en viktig milepæl og noe vi er stolte av. Ved starten talte forbundet 78 medlemmer og gjennom årene er vi aldri blitt et av de store forbundene, men et viktig forbund for diakonien i Norge. Det er vi fortsatt, en lønnstakerorganisasjon og en interesseorganisasjon med medbestemmelse og påvirkningskraft. Medlemstallet har i mange år vært omkring 500.

Forbundets historie strekker seg egentlig lenger tilbake. Helt siden oppstarten av utdanning av diakoner var det et krav at man skulle være med i et «Broderforbund». Det ble etablert et Det Norske Diakonhjems Broderforbund, noe ikke alle utdannede fant seg til rette i. Det ble da flere ulike grupper. Disse fant etter hvert sammen i 1915.

Gjennom disse hundre årene har diakonene satt viktige spor etter seg i mange og ulike sammenhenger. Selv om mange av de som ble utdannet hadde smått med skolegang før de begynte, var de fem årene på Diakonhjemmet på en måte en dannelsesreise som ga solid kunnskap og en god ballast. Det ga dem en identitet som ga trygghet for å gi seg i kast med store utfordringer. En pioner- og gründerånd som for mange ga en solid basis for ulike tiltak. De lærte å se nødens ofte skjulte ansikt i sin tid og handle deretter.

Frem til begynnelsen av 1970-årene var Diakonhjemmet alene om å utdanne diakoner. Frem til den tid var studiet bare for menn. 19. desember 1971 ble den første kvinnelige diakon utdannet ved Diakonhjemmet, og i tiden som fulgte tok flere kvinner fatt på diakonutdanning, både ved Diakonhjemmet og ved Norsk Diakonihøyskole som ble dannet i 1972. Norsk Diakonihøyskole hadde tre eiere: Diakonissehuset, Diakonissehjemmet og Menighetssøsterhjemmet. Siden har det vært flere forandringer. I dag blir flotte diakonkandidater med mastergrad utdannet ved Diakonhjemmet, Menighetsfakultetet og KUN, Kirkelig Utdanningssenter i Nord.

Dette skriftet tar ikke mål av seg til å gå i dybden av de ulike tiltakene Diakonforbundet ga seg i kast med, det kan også være at det er tiltak som burde vært nevnt som ikke er med, men det er et forsøk på å få med noe av dette mangfoldige arbeidet.

Så går en stor takk til de mange som gjennom årene har gått inn i en tjeneste i Det Norske Diakonforbund. Det være seg som ledere eller i styreverv, både i forbundet og i tilhørende institusjoner. Det har vært en stødig og ærerik stafett. Likeledes går en stor takk til de som gjennom årene har hatt sitt virke i forbundet. Til alle som i felleskap har vært med å forme og skape Diakonforbundet og gi det et ansikt, en livsfrisk 100-åring!

Forordav Randi Bergkåsa

Leder, Det Norske Diakonforbund

Det Norske Diakonforbund – 100 år – 005

Første medlemsbrev 1915.


Den første kvinnelige diakon, utdannet ved Diakonhjemmet 19. desember 1971.


Forord

Diakonforbundet og Diakonhjemmet

Malteserkorset

Diakonutdanningen i Norge

Gamlegårdshaugen

Diakoni og dannelse

Diakonene i tjeneste

Tibetmisjonen

Testamentet

På heimveg

Diakonene og Diakonforbundet som sosialpolitiske pionerer

Lønns- og arbeidsvilkår

Institusjonene

Diakontjenesten i Den norske kirke

Diakonforbundet – En viktig samarbeidspartner

Oversikt over ledere/sekretærer

Diakoniprisen

Torsdagsbollene

Diakoner som har mottatt Kongens fortjenstmedalje

Stolaen

Morgenrefleksjon

Julehefter

Sentralstyret i Det Norske Diakonforbund

Epilog

Innhold

004

008

013

014

025

026

032

038

040

042

048

054

058

066

080

082

088

090

092

093

095

096

097

098


Allerede i Diakonhjemmets opptaksbetingelser fra 1890, som første gang ble trykket i 1892, fremgår det at de utdannede diakonene inngår i et broderforbund. «Det norske Diakonhjem har til formål at uddanne unge mænd, som føler seg kaldet til i Kristi Kjærlighets Aand at gjøre Barmhjertighedens Tjeneste blant de syge, fattige og nødlidende, for sådan Tjeneste og at forene dem i et Broderforbund», heter det i § 1.1

Det var altså en del av selve formålet for institusjonen at elevenes utdanning ikke skulle utgjøre et endelig farvel med Diakonhjemmet. I § 10 heter det at også etter utsendelsen til selvstendige arbeidsfelter tilhører diakonene hjemmets broderforbund. Forbindelsen med broderforbundet sikret dem retten til å komme i betraktning ved ansettelse av de poster, der Diakonhjemmet ble anmodet om hjelp. Ut fra et arbeidstakersynspunkt kunne dette være fordelaktig, dels fordi utdanningen var ny og ikke så godt kjent, men det utgjorde også en form for skjermet arbeidsformidling, idet institusjonen fikk en rekke henvendelser fra instanser som ønsket seg en diakon.

Forbindelsen mellom diakonene og hjemmet ble ivaretatt gjennom korrespondanse, ved deltakelse på broderkonferanser og ved direktørens besøk på de forskjellige arbeidsmarker. Derimot opphørte den økonomiske forbindelsen etter at diakonene har endt sin læretid og er inntrådt i en selvstendig stilling. Men her var det også en mulighet for å bli utelukket fra forbundet, dersom man viste seg uskikket til gjerningen. Styret, det vil si Diakonhjemmets hovedstyre, kan hvis hans liv og adferd vekker forargelse, hvis hans virksomhet fører til kirkelig splittelse og partivesen, hvis han tross gjentatte formaninger utvirker hardnakket ulydighet imot sine overordnede, egenmektig forlater sin plass eller viser seg uskikket til sin gjerning, utelukke ham.

Diakonforbundetog Diakonhjemmetav Olav Fanuelsen, Høgskolelektor

Litteratur:Schäfer, T. (1889). Leitfaden der inneren Mission:

zunächst für den Berufsunterricht in Brüder-, Diakonen- und Diakonissen-Anstalten.

Hamburg: Agentur des Rauhen Hauses.

Stave, G., & Det norske Diakonhjem. (1990). Mannsmot og tenarsinn Det norske Diakonhjem i hundre

år elektronisk ressurs. Oslo: Samlaget.


Det var utarbeidet et sett betingelser for opptakelsen av diakonene i broderforbundet og avleggelse av et løfte. Ved en særskilt avfattet liturgi ble løftet formet slik:1. «Er det med den frie Vilje, at du indgaar i

vort Diakonhjems Tjeneste og vedtager du de foreliggende betingelser?»

2. «Vil du gjennem Bøn og Selvfornægtelse søge at vinde og bevare det rette Diakonsind?»

3. «Vil du, saalenge du staar i Gjerningen, i villig Lydighed og i troskab mot vor evangelisk lutherske kirke søge at udføre den til Guds ære og dine Medmenneskers sande gavn?»

Avleggelsen av dette løftet skjedde etter at prøvehalvåret var forbi og diakonen er opptatt som fast elev. Den første opptakelsen skjer imidlertid ikke før i 1894. Da ble samtlige diakoner som var ved institusjonen, og som hadde oppholdt seg der den fastlagte tiden, høytidelig opptatt i Broderforbundet.2

Denne grunntanken om et broderforbund synes opprinnelig også å komme fra Tyskland. Forholdet er omtalt i Theodor Schäfers bok: «Leitfaden der Inneren Mission», som ble flittig lest av institusjonens grunnleggere.3 Harry Moen mener tanken bak dette forbundet err, for det første, å samle diakonene i et åndelig fellesskap, dernest å holde kontakten med utdanningsanstalten vedlike, kanskje noe i likhet med det «moderhusprinsipp» som diakonissene hadde.4

Det Norske Diakonhjems Broderforbund var med andre ord ikke en egen organisasjon, samtidig som man kunne si den dannet forløperen for det senere selvstendige forbundet. Broderforbundet var identisk med Diakonhjemmets organer, og det fantes ikke paralleller til denne organisasjonsformen utenom de diakonale utdanningsinstitusjonene. Det var noe fremmed og mystisk ved organisasjonsformen,

skriver Gunnar Stave, noe som minte om klosterliv og katolske ordener, men også noe kjent som minte om den patriarkalske familien. Det ble lagt opp til et lagdelt autoritetsmønster med klare krav til lydighet og underordning. Det skulle skape motivasjon for et oppofrende og selvutslettende liv.5

I 1895 ble det foretatt noen forandringer i opptaksvilkårene, bl.a. vedrørende forbudet mot forlovelse i læretiden, de ga også institusjonen rett til å holde diakonene i sin tjeneste i tre år etter at utdanningen var avsluttet. Det ble imidlertid lempet på bestemmelsen styret hadde til å bestemme hvor diakonene skulle ta jobb etter endt utdannelse, nå kunne de søke stilling hvor som helst. Men, forstanderen måtte godkjenne stillingen som en stilling der det var muligheter for å utøve kristelige kjærlighetsgjerninger. Den enkelte diakon måtte dermed fortsatt rådføre seg med forstanderen før han tok over en ny stilling. Dersom han tok over en stilling uten å rådføre seg med forstanderen, ble han ikke lenger regnet som medlem av Broderforbundet, ifølge § 10 i opptaksvilkårene.

Harry Moen mener også at diakonene etter hvert mislikte dette systemet. Man mente at forbundet burde arbeide for medlemmene, det måtte være et fagforbund ved siden av å ivareta de åndelige kontaktbehov.6 Fra Diakonhjemmets side ble det hevdet at Diakonhjemmet måtte betraktes som en ren læreanstalt og at det ikke forelå noe ansvar for de ferdig utdannede diakonene, bortsett fra at forstanderen skulle godkjenne de stillingene de gikk til. Elevene var også medlemmer av forbundet allerede etter at prøvetiden var unnagjort. På bakgrunn av disse forhold ble Oslo og omegn diakonforening dannet. Ved et møte hos bestyrer Hartvig Nordvik, Diakonhjemmets første elev, i november 1906, ble tanken om stiftelsen av en forening for eldre diakoner fremmet. En

1 Årsberetningen 1892, s. 17 – 2 Ibid – 3 (Schäfer, 1889) – 4 Diakonforbundets sekretariat: De Norske Diakoners Broderforbund 50 år, Oslo 1965, s. 135 (Stave & Det norske Diakonhjem, 1990, p. s. 103f ) – 6 Moen, Harry: Oslo og omland diakonilag 60 år, Oslo 1967


komite ble nedsatt for å finne ut av spørsmålet, bestående av Anders Hulebak, Henrik Jørgensen og Hartvig Nordvik. Den 2. februar 1907 ble det holdt konstituerende møte hos forvalter Hulebak, der statuttene ble vedtatt. Foreningen skulle ved samarbeid søke å fremme fellesinteresser for de diakoner som var i selvstendig stilling, virke for diakonsakens fremme, søke å fremme og bevare en lojal og god forståelse til læreanstalten og dennes administrasjon. Bare diakoner i selvstendig stilling kunne opptas, dog kunne det i enkelte tilfeller tas opp diakoner som i lengre tid har stått i Diakonhjemmets tjeneste etter endt læretid.7

I den første tiden fungerte foreningen nærmest som et Diakonforbund. Det var en viss kontakt mellom Diakonforeningen og Diakonhjemmets administrasjon. I 1908 fikk foreningen seg forelagt forslag til nye opptaksbetingelser og videre ble foreningen i en rekke ansettelsessaker bedt om å gi råd angående diakoner som søkte stillinger rundt om i landet. Under diakonkonferansen i 1910 ble emnet tatt opp, og alle diakoner i selvstendig stilling ble bedt om å melde seg inn. Etter hvert ser det også ut til at foreningen heller ikke lenger begrenser seg til østlandsområdet.

Men, det var ikke bare enighet. Diakonene i Bergen var av en annen oppfatning. I 1913 sendte de et brev til Diakonhjemmets styre, der de ber om at Det norske Diakonhjems Broderforbund blir organisert og får innflytelse på valg til Diakonhjemmets styre. Dette var tydeligvis en annen strategi. Diakonstanden ville bli mer sammensveiset, noe som ville styrke diakonstanden så vel som Diakonhjemmet.

Svaret fra Diakonhjemmets styre ble imidlertid negativt. Styret var redd for et fagforbund og dermed fare for streik og høylytt misnøye, noe som ville skade diakonsaken. Diakonhjemmet valgte å stå utenfor et

slikt forbund. Den andre fraksjonen var Oslo og omegn diakonforening som mente at diakonene måtte være voksne nok til å stå på egne ben og at en ikke kunne finne seg i noe formynderskap fra Diakonhjemmet. Man foreslo en sammenslutning av Diakonhjemmets Broderforbund og Diakonforeningen, til ett selvstendig forbund. Konsekvensen av dette ble opprettelsen av De Norske Diakoners Broderforbund i 1915. Diakonforeningen besto også etter dette, men arbeidet innenfor de nye rammene med mer lokale spørsmål.

Den første diakon som kom inn i Diakonhjemmets styre var Jens Sture. Han ble valgt på en ekstraordinær generalforsamling i 1926, og satt i hele 15 år til 1941. Den nye representanten ble Kristian Ørjavik som var klokker i Tønsberg. I forbindelse med valget av Ørjavik ble det også reist spørsmål om det ikke burde være to representanter fra diakonene i Diakonhjemmets hovedstyre: en som kunne representere anstaltdiakonene og en som hadde sitt arbeid innenfor menighet eller organisasjon. Tanken var at disse arbeidsfeltene var nokså forskjellige og de kunne hver for seg tilføre hovedstyret ulik kompetanse. De ville representere helheten i den mannlige diakonis virke.8 Dette ble etter hvert imøtekommet.

Etter krigen tiltok kritikken fra diakonenes side mot Diakonhjemmet. Man følte seg isolert i kirken og man spurte om ikke Diakonhjemmet trengte å ha en bevegelse i ryggen som kunne drive diakonsaken bedre fremover. I nesten 60 år hadde en kjempet for å få til kirkelige diakonstillinger uten å lykkes. I 1950årene ble derfor Broderforbundet initiativtakeren til diskusjonen om organisasjonsspørsmålet. I realiteten hadde ikke Diakonhjemmet andre vedtekter enn de som var vedtatt ved starten. Diakonhjemmet fikk ikke sine egne vedtekter før i 1970. Alle valg til hovedstyret måtte også godkjennes av Indremisjonsselskapet.

7 Ibid s. 3 – 8 Medlemsblad for De Norske Diakoners Broderforbund, nr. 9, 15. årg., 1941, s. 67


Fanen fra Nærland.


Diakonene ville imidlertid ha bedre innvirkning og kontroll over Diakonhjemmet. En rekke modeller ble drøftet og forkastet, men til slutt samlet man seg om det minst radikale forslaget der det blant annet skulle opprettes et representantskap på 21 medlemmer, hvorav 7 skulle være diakoner. Men styret i Broderforbundet vegret seg for å godta forslaget fordi de mente at diakonene ikke ville få nok innflytelse over institusjonen. Diakonhjemmet stoppet dermed vedtektene ettersom ikke Broderforbundet kunne stå bak dem. Etter noen år tar Broderforbundet igjen opp saken, men nå vil Diakonhjemmets styre vente. Bispemøtet hadde nemlig nedsatt en komite som skulle utgreie saken om diakoniens plass i Den norske kirke. Dette ble starten på en lang prosess (som på sett og vis ender med Lov om diakontjeneste i 1985), men som man selvsagt ikke kunne overskue på midten av 1950tallet. Frustrasjonen bredte seg derfor i diakonkretsene. I 1959 ble en ny vedtektskomite nedsatt, men senere på året sendte landsmøtet i Broderforbundet et brev til Diakonhjemmet der de klaget over at forhandlingene ikke førte til noe resultat. Landsmøtet var dypt skuffet og kom med forslag til en ny komite.9

«Broderforbundet og diakonene ville ha innvirkning og kontroll over Diakonhjemmet. De ville bryte ned restene av det gamle patriarkalske systemet og skape en organisasjon med større tyngde som kunne fremme diakonene sin sak i kirken», sier Gunnar Stave. Slik gikk det ikke. Heller ikke ved 75årsjubileet i 1965 var det kirkelige diakonstillinger i sikte.10

Etter hvert utvides antall diakoner til tre i Diakonhjemmets hovedstyre, og til slutt kommer da nye vedtekter for Diakonhjemmet i 1970. Her blir det vedtatt at tre diakoner, Diakonforbundets leder samt et medlem fra Diakonhjemssøstrenes forening

skal ha sete. Utover på 1980 og 1990tallet skjer det imidlertid gradvise reduksjoner igjen og forstander Geir Gundersen er den siste forstander som har sete i Diakonforbundets hovedstyre, en tradisjon som hadde vart helt fra starten i 1915.

For tiden foreslår Diakonforbundet en representant til Diakonhjemmets hovedstyre. Antall medlemmer i styret har blitt kraftig redusert, og dermed kommer representasjonstanken under press. Det samme er tilfellet når det gjelder styrene for de ulike virksomhetsområdene.

Man har dermed fått bukt med de patriarkalske trekk ved forholdet mellom forbundet og institusjonen, noe som var en av hovedstrategiene på 1950tallet. Men etter hvert har Diakonhjemmet gjennomgått en betydelig differensiering når det gjelder utdanningsvirksomheten, som innebærer at diakonutdannelsen, selv om den er det fremste formål, i større eller mindre grad er i minoritet når det gjelder antall kandidater. Diakonforbundet har siden 1970tallet også rekruttert medlemmer fra andre utdanningsinstitusjoner.

Historisk er det allikevel sterke bånd mellom Diakonhjemmet og Diakonforbundet, noe som sannsynligvis vil bestå i mange tiår ennå. Men, om Diakonhjemmet egentlig har vært diakonenes institusjon kan sikkert diskuteres. Trekk ved utviklingen tyder vel på at det patriarkalske og instrumentelle i lange perioder var det dominerende. Det gikk hele 35 år før noen diakon fikk sete i Diakonhjemmets styre, og på grunn av en utvikling preget av mangfoldighet og differensiering, blir diakonen stadig mer marginalisert. Dette synes å være en utvikling som er felles for mange av de tradisjonelle diakoniinstitusjonene.

9 (Stave & Det norske Diakonhjem, 1990, s.238) – 10 (Stave & Det norske Diakonhjem, 1990, s. 239)


Malteserkorset, eller Johanitterkorset, er symbol for Det Norske Diakonforbund. Korset finnes i mange varianter. I vår sammenheng er korset hvitt på grønn bunn.

Korset kommer opprinnelig fra Amalfi. Det ble senere nyttet av forsvarsforbundet som beskyttet Johanitterne som drev hospitaler i Jerusalem, på Rhodos og på Malta.

Når korset kom til Norge vet vi ikke, men det ble diakonenes tegn fra 1898. I årsmeldingen for Diakonhjemmet for 1907 er anført at diakonene har hatt dette merket «allerede i flere» år. Det er også gjort beslutning om at alle diakoner i Diakonhjemmets tjeneste skal benytte merket. Dette for at «Diakonhjemmet kan fritages for ansvar for alle, som søker arbeide som sykepleiere under navn av diakoner, men som ikke tilhører Det Norske Diakonhjems Broderforbund».

Da De Norske Diakoners Broderforbund ble stiftet i 1915 ble merket videreført som diakonenes tegn.

Senere er kommet til hva som kan tolkes inn i den utforming av korset som brukes i dag. Beskrivelsen under bildet til venstre er hentet fra KjellHenrik Hendrichs’ tolkning i en artikkel i Diakonos nr. 8, 1996.

Hendrichs skriver også:«Som moderne diakonsymbol er det velegnet. Diakonen skal ha sitt embetsutgangspunkt i alter og kors. Og diakonene skal danne et forsvarsforbund både ’pro fide’ og for å bekjempe de nedbrytende krefter».

Malteserkorset av Leiv Sigmund Hope

I korsets form og farger er tolket inn mange meninger. Vi tar med:

Den hvite farven er symbol på sannhet, hengivelse,

selvforglemmelse og hjertets renhet.

De fire korsarmeneer symboler for de fire kardinaldyder:

klokskap, måtehold, rettferdighet og sjelsstyrke.

De åtte sidelinjene symboliserer de åtte saligprisningene.

De åtte spissenesymboliserer de åtte ridderdyder:

et fredsommelig sinn,et hjerte med godhet,

ærlig anger,tålmodighet,

et godt sinnelag,et rent og ærlig hjerte,

nådighet,rakhet og mot under forfølgelse og motgang.


Diakonutdanningeni Norge

– Noen hovedtrekkav Olav Fanuelsen, Høgskolelektor

Utdanningen er et av de grunnleggende kjennetegn ved en yrkesgruppe, så også for diakonene. I de fleste årene en diakonutdanning har eksistert i Norge, har den vært knyttet til Det norske Diakonhjem, men fra 1971 så Norsk Diakonihøyskole dagens lys og etter hvert har andre utdanningssteder kommet til. Utdanningen har hatt en varighet på to til seks år, har vært, og er fortsatt sammensatt av ulike faglige elementer, med helse- og sosialfag og teologiske og diakonale fag som de to hovedgruppene. Både innholdsmessig og når det gjelder sammenheng mellom de ulike faglige elementene, har det skjedd store endringer over tid. Mens man i 1890 hadde en stor grad av indre sammenheng i utdanningen, er det i dag en institusjonell oppsplitting som innebærer at det kan være vanskelig å si hvor lang diakonutdanningen er, selv om de ulike elementene er definert i tjenesteordningen for diakoner.

Det er med andre ord forskjell på diakon-utdanning og utdanningskrav til diakoner.

Fra 1890 til 1970Den utdanningen som ble startet i 1890, var i stor grad en praktisk utdanning. Egentlig tenkte man at elevene skulle ha et yrke som dannet grunnlaget for opptak, og at selve utdanningen skulle bestå av en stor del praksis, ledsaget av mer teoretiske kursenheter. Det første kullet startet på en toårig utdanning, med en undervisning som vekslet med praksis gjennom hele studiet. De gikk ut av institusjonen etter hvert som de fikk jobber andre steder, uten en avlagt eksamen. Allerede fra det andre kullet ble utdanningen utvidet til fem år og det ble gjort store endringer i utdanningsopplegget. Det

Litteratur:Schäfer, T. (1889). Leitfaden der inneren Mission:

zunächst für den Berufsunterricht in Brüder-, Diakonen- und Diakonissen-Anstalten.

Hamburg: Agentur des Rauhen Hauses.

Stave, G., & Det norske Diakonhjem. (1990). Mannsmot og tenarsinn Det norske Diakonhjem i hundre

år elektronisk ressurs. Oslo: Samlaget.


Fem diakonelever på operasjonsstua, 1903.


første halvåret var et prøvehalvår. Denne prøvetiden ble vurdert og hver elev ble, av hovedstyret, enten tatt opp som fast elev, fikk forlenget prøvetiden eller nektet videre skolegang.

Til å begynne med var det ved oppstart ingen teoretisk undervisning, så de såkalte «prøveelevene» hadde mest praksis. Fra 1898 ble det lagt inn et kortere forkurs i sykepleie i løpet av prøveåret, mens den teoretiske undervisningen ble samlet i en 6 måneders blokk senere i utdanningsforløpet (Stave & Det norske Diakonhjem 1990: 112f ). Diakonhjemmet ble de første tre årene drevet som et pensjonat/aldershjem og dette arbeidsfeltet preget nok utdanningen. Etter at sykehuset ble opprettet i 1893 ble utdanningen etter hvert innrettet på sykepleie. En studieplan fra 1896 utarbeidet av reservelege Thomas Mørch og overlege Thue, inneholder tre elementer. Den første delen omhandler anatomi, fysiologi og patologi. Den andre delen inneholder pleien av syke, eller sykepleielære mens den siste delen omhandler «den chirurgiske assistance», altså arbeidet på operasjonsstuen. Denne undervisningen gikk etter hvert under betegnelsen «lillekurset». Den mer teoretiske undervisningen ble samlet i en egen bolk som først var på ca. seks mnd. men senere ble utvidet til ni mnd. Dette ble kalt «storekurset» og fant, fra 1900, sted til slutt i utdanningen. Denne utdanningsmodellen varte frem til 1929 og var i stor grad preget av den tyske tenkningen. Ja, Hartvig Halvorsen var i 1896 i Tyskland og kunne der konstatere at den norske utdanningen var på høyden med, om ikke bedre enn den tyske. Mye av tenkningen om oppbygningen av et Diakonhjem og om diakonutdanningen, tok utgangspunkt i den tyske prest og diakonileder Theodor Schäfers bok «Leitfaden der inneren Mission» (Schäfer 1889). Hartvig Halvorsen skisserer generelt tre

hovedoppgaver for utdanningen, for det første skal den fremme personlig og kristelig utvikling, for det andre skal den innøve praktiske ferdigheter, og for det tredje skal den være en teoretisk utdanning med vekt på innføring i kristendomsfag. Etter hvert ble denne siste delen også styrket med mer vekt på allmenne skolefag (Stave & Det norske Diakonhjem 1990: 193ff).

I 1927 ble det nye elevhjemmet innviet og det ble skapt en ny giv i diakonutdanningen. Det hadde vært stor misnøye med den teoretiske utdanningen, og et krav om at denne måtte utvides til to år ble innfridd i 1929. Da ble en ny skoleplan tatt i bruk og det fjerde og femte året var sammensatt av teologiske og almendannende fag (Stave & Det norske Diakonhjem 1990: 251f ). Rundt 1930 ble det også lagt inn sosiale fag i utdanningen. Stadig flere etterlyste kompetanse til å arbeide med sosiale problemer og dermed kom fag som psykiatri, sosiallovgivning og samfunnslære på planen. Dette skulle vise seg å bli forløperen til den sosionomutdanningen som ble etablert og godkjent i 1968. I 1949 ble det endelig vedtatt en lov om sykepleierutdanning, etter over 20 års forberedelser. Dette innebar at utdanningen måtte utskilles med eget styre og administrasjon. Blant annet måtte det ansettes egen rektor som hadde ansvaret for sykepleierutdanningen. Dermed oppstår en organisatorisk differensiering som senere skulle tilta med opprettelsen av en sosialhøgskole i 1968 og en teologisk/administrativ utdanning i 1971.

Men i løpet av de siste krigsårene foregår det en interessant debatt om diakonutdanningen. Denne startet med et foredrag av forstander Thorleif Norseth, referert i «Hilsen fra Diakonhjemmet» 1/1944. Norseth tar til orde for en omlegging


Over: Bilde fra landsmøtet 1921.Under: Bilde fra landsmøtet 1925.


av diakonutdanningen på to områder. For det første kan han tenke seg å flytte all den teoretiske utdanningen til begynnelsen av studiet, altså begge de teoretiske årene. Dernest tenker han seg en form for linjedeling, eller organisering slik at det blir én retning som vektlegger menighetsdiakoni og én retning som vektlegger institusjonsdiakonien. Dette forslaget og disse tankene vekker en livlig diskusjon rundt om i diakongruppene over hele landet og er referert i «Medlemsblad for De norske Diakoners Broderforbund» i 1944 og 1945. De fleste er skeptiske til Norseths forslag ut fra litt ulike begrunnelser. Når det gjelder tankene om å samle all den teoretiske undervisningen først, er trolig tenkt i en teori/praksis modell. Det vil si at elevene ville møte praksis med kunnskaper og bedre kunne tolke de praktiske erfaringene de gjorde. Diakonene mente imidlertid at selv om forstanderen og den sentrale delen av institusjonen med dette ville få større innflytelse over formingen av elevene, kunne det føre til at en del tok denne delen av utdanningen og hoppet av før de kom til den praktiske sykepleierutdanningen. Problemstillingen var også motsatt, i lys av den autorisasjonsloven for sykepleiere som man så ville komme, kunne det også tenkes at enkelte ville hoppe av etter en gjennomført sykepleierutdanning. I et innlegg i «Medlemsbladet» (9/1944), spør lærer Lars Vik, hva som er verst, det første eller siste scenariet. Han er ikke i tvil om at det er det siste, at institusjonen gir seg i kast med å utdanne en rekke sykepleiere som ikke får en diakonal utdanning. Nå var det nettopp dette scenariet som 30 år senere red institusjonen som en mare, når stadig flere hoppet av den enhetlige og helhetlige utdanningen.

Den andre del av Norseths forslag fikk heller ikke særlig tilslutning. De fleste var skeptiske til en form for «linjedeling» i en menighetsretning og en anstalt

eller institusjonsretning. Man mente det beste var at alle fikk en felles utdannelse fordi dette ville sikre fleksibilitet i yrkesvalg senere. Men i denne debatten dukket det også opp mer generelle problemstillinger som egentlig gjaldt en rekke mindre forhold eller de «små linjer». Det viste seg nemlig at elevene ble plassert nokså usystematisk på de ulike praksissteder. Noen kunne plasseres på laboratoriet i to år, mens andre ikke hadde praksis der i det hele tatt. Noen var to år på operasjonsstuen mens andre var der 5 uker. Ut av dette ble det ingen helhetlig utdannelse. Ingen elev bør gå ut av Diakonhjemmet som spesialist i noe, ble det hevdet.

Fra 1970 til 2004Det vil her føre for langt å gå i detaljer om alle sider av den organisatoriske utvikling av utdanningsvirksomheten ved Diakonhjemmet, men det som hadde vært en tilnærmet enhetlig og helhetlig utdanning frem til ca. 1970, ble nå oppdelt ved at man innførte en linjedeling, en sykepleierlinje og en sosiallinje. Etter at Sosialskolen ble godkjent som en treårig utdanning i 1968, var det naturlig at den fremtidige diakonutdanning bare skulle inneholde en profesjonsutdanning. Som en overgangsordning på begynnelsen av 1970tallet fikk allikevel en del kull, det såkalte Gmønsteret, to profesjonsutdanninger samt en teologisk/diakonal utdanning. Til sammen utgjorde dette et seksårig utdanningsløp. Normalordningen ble imidlertid en profesjonsutdanning og i tillegg ett års studier i teologi/diakoni som alle studenter var tiltenkt å ta. Dette var forutsetninger som etter hvert vanskelig lot seg realisere og grunnene til det var mange og ligger utenfor denne fremstillingen, men ikke desto mindre ble det utover på 1970–1980tallet en jevn strøm av studenter som tok hele utdanningen. Den besto av en profesjonsutdanning til sykepleier eller


sosionom, en teologisk/diakonal utdanning og i tillegg gjennomførte en del studenter også et halvt år med administrative studier. Dette siste var et ønske for dem som ville kvalifisere seg til administrative stillinger, som mange diakoner hadde. Integrert i profesjonsutdanningen ble det også undervist i enkelte fag og emner som skulle gi profesjonsutdanningene et diakonalt preg. Dette var fag som etikk, sjelesorg, bibelfag og diakoni. Tanken var hele tiden å holde utdanningen sammen i en helhet.

Den teologiske og diakonale utdanning ble omdannet i forholdet til den undervisningen som ble gitt før 1970. Diakoniinstitusjonene nedsatte ved slutten av 1960tallet et utvalg, ledet av forstander Thor With ved Diakonissehuset Lovisenberg, som skulle utrede den fremtidige diakoniutdanningen i Norge, blant annet i lys av de nye tankene som reformarbeidet i Den norske kirke vedrørende embetsteologi og tjenestedifferensieringen kom opp med. Her tok endelig kirken selv tak i spørsmålet om diakonens tjeneste og her hørte kvalifikasjonskravene med.

For å styrke den teologiske og diakonale del av utdanningen ble den teologiske/administrative skoleavdelingen opprettet våren 1971. Skolen fikk egen ledelse og eget styre, og etter hvert en god del ansatte. Det første kullet etter linjedelingen startet sin utdanning høsten 1971 og disse skulle starte på den teologiske/diakonale heltidsutdannelsen høsten 1974. De to semestrene dette året utgjorde fikk betegnelsen T1 og T2, mens parallellundervisningen i sosionom og sykepleierutdanningen fikk betegnelsen T0. I tillegg fikk man et T3 som var halvårsstudiet i administrative fag, dette ble senere utvidet til ett år og er nå bygget ut ytterligere til et masterstudium i verdibasert ledelse.

Den studieplanen som ble tatt i bruk fra høsten 1974 ble utarbeidet med et sideblikk til kristendom grunnfag, men med de tilpasningene som var nødvendig for å gi fag og emner et diakonalt preg. Dette gav seg utslag i en del praktiskkirkelige fag som sjelesorg, praktisk diakoni og prekenlære. Til å begynne med hadde man imidlertid ikke en praksiskomponent. Tanken var at de tre første årene utgjorde den praktiske treningen, mens det fjerde året var mer en refleksjon over praksis ut fra de teologiske fagene. Samtidig kom den «gamle» diskusjonen opp, diakoni for kirke og/eller samfunn. Studenter som tenkte seg inn i diakontjeneste i menighetene hadde andre preferanser og behov enn studenter som tenkte å bruke sin utdanning i den offentlige helse og sosialomsorg. Dermed startet man ganske raskt med endringer og tilpasninger. Utdanningen ble på 1980tallet også vurdert av Nasjonalt koordinerende utvalg med tanke på godkjenning for innpasning i en universitetsgrad. Dette organet nedsatt av universitetene, kom til at studiet kunne godkjennes og gi fritak for kristendom grunnfag, noe flere studenter etter hvert benyttet seg av, samt tok mellomfag og kanskje også et hovedfag.

En stadig tilbakevennende diskusjon ved Diakonhjemmet på 1980tallet var spørsmålet om utdanningens enhet og helhet, dvs. hvordan de enkelte enhetene forholdt seg til hverandre med tanke på en helhetlig diakonutdanning. Hovedformålet for institusjonen var å utdanne diakoner eller diakonikandidater, men etter hvert viste det seg at svært mange studenter ikke fortsatte på den diakonale del av utdanningen som de egentlig var tatt opp til. Dette var et av argumentene for å etablere et høyskolesenter, med større enhet mellom de ulike delene i 1990. Tanken var en ny studiemodell, der alle studentene skulle


starte med kristendom grunnfag, for så å fortsette med den helse eller sosialfaglige utdanning, før man avsluttet med ett semesters diakonipraktikum. Dette ville gi alle et teologisk grunnlag for å kunne arbeide med forholdet mellom fag og tro i profesjonsutdanningen. Forslaget strandet imidlertid ganske snart i Departementet som ikke kunne godkjenne kristendom grunnfag som opptakskrav til profesjonsutdanninger, fordi dette i sin ytterste konsekvens ville bli følgen av en slik modell. Det burde være tilstrekkelig at studentene avgav en erklæring om at de bekjente kristen tro og at de tilhørte et kristent kirkesamfunn.

Konsekvensene for diakonutdanningen av den nye etableringen ble ikke så store, men det avtegnet seg en ny organisasjon, der Diatahs ble til Diatehs, dvs. at den administrative utdanning ble overført til en ny etter og videreutdanningsavdeling (Diavett), og avdelingen for teologi/diakoni overførte en person til den nye forskningsavdelingen, (Diaforsk).

På 1990tallet skjedde det imidlertid mer på det kirkelige området som fikk konsekvenser for diakoniutdanningen. For det første utvidet Kirkemøtet i 1996 kravene til diakonutdanningen slik at den teologiske/diakonale delen skulle utgjøre to års studium. Det ville si at den enkelte skulle ha en kristendomsfaglig utdanning tilsvarende ett år og i tillegg ett års studier i praktiskdiakonale fag. Alternativet var teologisk embetseksamen, praktiskteologisk seminar og diakonifaglig utdanning av minst ett års varighet. Men for det andre ble kravene til disse to årene med teologi og diakoni allerede i 2004 endret til en mastergrad, der diakonene foruten en høyskoleutdanning innenfor helse, sosial eller pedagogiske fag av minst tre års varighet, skulle ha en utdanning i kristendomskunnskap på masternivå

av minst 30 studiepoengs varighet, og en praktisk kirkelig utdanning med hovedvekt på diakoni og med veiledet praksis på til sammen minimum 30 studiepoeng. Det hadde vært arbeidet flere år med forberedelsen av denne saken i kirkelige organer, så da Diakonhjemmets masterprogram i diakoni startet med det første kullet høsten 2004 var det rimelig klart at dette ville bli de nye utdanningskravene for diakoner i Den norske kirke.

Nå var det ikke bare Diakonhjemmet som drev en diakoniutdanning. De tre såkalte kvinnelige diakoni institusjonene, Menighetssøsterhjemmet, Diakonissehuset Lovisenberg og Bergen Diakonissehjem, gikk i 1972 sammen om å etablere Norsk Diakonihøyskole. Tanken var at elevene kunne ta første avdeling på en av disse institusjonenes sykepleierskoler, for så å avslutte med det diakonale året på Norsk Diakonihøyskole. Etter hvert åpnet skolen også opp for eksterne elever og tok for første gang også opp nye profesjonsgrupper, først og fremst lærere. Dette var nytt i Norge, men i og for seg ikke i diakoniens historie. Wicherns første diakoner hadde sitt profesjonelle tyngdepunkt i pedagogikken og arbeidet for barn og unge. Skolen startet også en linje for diakoni og misjon som fikk stor betydning for dem som ønsket et sterkere fokus på internasjonal diakoni.

Etter hvert trakk imidlertid Bergen Diakonissehjem seg ut av dette samarbeidet, få studenter søkte skolen derfra, og i 1998 ble skolen delt på langs mellom de to gjenværende eiere og undervisningen fortsatte i enda noen år. Ved innføringen av mastergrad som utdanningskrav til sognediakoner fortsatte Diakonova i et samarbeid med Menighetsfakultetet og Lovisenberg i et delvis samarbeid med det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.


Kirkelig utdanningssenter i nord (KUN) ble etablert i 1997 og de første studentene begynte i 1999. Formålet med å opprette KUN var å bidra til økt kirkelig rekruttering i landsdelen, samt ha en nordnorsk profil på utdanningen. Det tverrfaglige var et tredje poeng. Diakonutdanningen skjedde dermed i nær sammenheng med de som skulle utdannes til andre kirkelige profesjoner, noe som var enestående så langt. For tiden samarbeider KUN med Diakonhjemmet Høgskole om mastergraden i diakoni, slik at de som starter sin diakonutdanning ved KUN får innpasset dette studiet i mastergraden ved Diakonhjemmet.

Fra 2004 til 2014Arbeidet med mastergraden i diakoni startet allerede ved begynnelsen av året 2002. På det tidspunktet hadde Diakonhjemmet en samarbeidsavtale med Menighetsfakultetet og også en del års erfaring i å drive et hovedfag i diakoni sammen med Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Dette hovedfaget ble etter hvert omdannet til en mastergrad i profesjonsetikk og diakoni, og Diakonhjemmet Høgskole hadde i realiteten fortsatt et sidestilt ansvar for denne. I høstsemesteret 2002 kom også nytt regelverk for utvikling av mastergrader og arbeidet ble intensivert. Det ble også klart at det var umulig å få godkjenning for et opplegg der flere søkte godkjenning og eksamensrett sammen. På basis av dette bestemte styret ved Diakonhjemmet Høgskole i sak 53/02 at høgskolen skulle sende en egen søknad om godkjenning for et masterstudium i diakoni. Senere samarbeidet Menighetsfakultetet med Menighetssøsterhjemmet, nå Diakonova, om utarbeidelse av en mastergrad. Det var imidlertid uaktuelt for Diakonhjemmet å tre inn i dette samarbeidet.

Den første skisse til en plan for masterstudiet ble utarbeidet av administrasjonen ved Diatehs i løpet av våren 2002. Den besto av 10 moduler som til sammen skulle dekke de krav som var satt til diakonutdanning fra Kirkens side og som videre bygde på de erfaringer og den praksis institusjonen hadde utviklet gjennom en lang historie. Det var en erfaringsbasert mastergrad man tenkte på i første omgang, etter § 5 i Forskriften om krav til mastergrad. Denne versjonen innebar at studentene ved opptak måtte kunne dokumentere to års yrkespraksis.

Den første skissen til moduler som forelå i august 2002 ble bearbeidet, kommentert og gjennomgikk en del endringer. Det skjedde en viss forskyvning og omorganisering, men de fleste av elementene ble beholdt. En modul med hele 10 studiepoeng, historiske emner, ble endret til «Diakoniens historiske, trosmessige og ekklesiologiske kontekst» og en modul bestående av diakoniens hermeneutikk og religions vitenskap ble etter hvert omdannet til «Vitenskapsteori og metode», og delt opp i to undervisningsbolker på ulike steder i studiet. Diakoniens teologiske grunnlag ble omgjort til Innføring i diakonivitenskap, og et 5 poengs emne i Diakoniens samfunnsmessige kontekst ble tatt inn. Praksiselementet var tenkt inntatt på to steder under betegnelsen praksisstudier, nemlig dels i emnet «Diakonalt arbeid» og dels i emnet «Spesielle diakonale områder», et emne som fikk hele 15 studiepoeng. Man tenkte seg at ulike diakonale områder kunne være gjenstand for en fordypning, men endte opp med «Traumer og livskriser som diakonal og sjelesørgerisk utfordring», samt «Institusjonsdiakoni» og «Internasjonal diakoni». Det selvstendige arbeidet eller masteroppgaven, utgjorde 30 studiepoeng.


Ved utarbeidelsen av emnene måtte man ta utgangspunkt i de rammene som var satt av Kirkemøtet, samtidig som emnene skulle ha en nødvendig bredde og dybde som tilsvarte et masternivå. Dette var kanskje særlig utfordrende i de teologisk pregede emnene som bibelteologi og kirkehistorie/dogmatikk. Her måtte bredden innskrenkes noe og man måtte tilføre mer dybdeboring på noen områder, og særlig på de områdene som hadde direkte relasjon til diakonal problematikk. Det ble også noen nye sammensetninger slik som i emnet «Praktisk teologi», der sjelesorg og forkynnelse ble satt sammen i et emne.

I løpet av vinteren og våren 2002–2003 ble imidlertid planen sluttført og behandlet i høyskolens organer og kunne sendes til NOKUT den 22. mai 2003 for godkjenning av studieplan, eksamensrett og opprettelse av en mastergrad i diakoni. Søknaden ble, som NOKUT senere skriver, tatt opp til behandling umiddelbart og sendt til sakkyndig vurdering allerede den 16. juni samme år.

Den sakkyndige komite besto av tre medlemmer: domprost teol. dr. Tuulikki Koivunen Bylund fra Uppsala, førsteamanuensis teol. dr. Birger Løvlie, Volda og professor dr. theol Bernt T. Oftestad fra Menighetsfakultetet i Oslo. De avga sin innstilling i oktober 2003. Den samlede vurdering og konklusjon fra komiteen «er at mastersøknaden kommer fra et miljø som er preget av høy faglig kompetanse på de fleste emner som planen omfatter. Diakonhjemmet Høgskole har gode forutsetninger for å etablere et masterstudium med tilfredsstillende faglig nivå og at studieplanen utmerker seg ved at den har en struktur som vitner om gjennomtenkt progresjon og med balanse mellom faglig bredde og dybde». Planen

hadde etter komiteens mening en slik kvalitet at den var på nivå med tilsvarende studier ved offentlige institusjoner, og anbefaler den godkjent som en toårig erfaringsbasert mastergrad. Det var imidlertid knyttet to betingelser til anbefalingen. For det første mente komiteen at det er uklart i hvilken grad fagpersonalets kompetanse dekker alle emnene i planen. I alle fall var det etter komiteens mening, en forutsetning at det blir tilsatt professor i diakonivitenskap og at det foreligger planer for supplering av kompetanse på disipliner som bibelfag og historie. For det andre mente komiteen at det er et behov for begrepsmessige avklaringer og presiseringer, særlig i forhold til planens mål og undervisnings og vurderingsformer. «Sentrale målformuleringer bør tydeligere reflektere studiets masternivå, og undervisnings- og vurderingsformer bør gjennomtenkes i lys av kvalitetsreformen».

Komiteen tydeliggjorde kommentarene ved å si at planen burde bearbeides i et profesjonsutdanningsperspektiv fordi den var uklar i forhold til det som av søkeren beskrives som diakonens oppdragsgiver (kirken) og diakoniens nedslagsfelt (det verdipluralistiske velferdssamfunnet). Komiteen mente at planen på den ene siden tydelig sikter på å være en kirkelig utdanning med «kirkens omsorgsoppdrag» som overordnet perspektiv. På den annen side blir det spesifikt kirkelige aspektet nesten usynlig i de deler av planen som omfatter studium av diakonien i dens forhold til samfunnet. Her blir det velferdsstatens sosialpolitikk som blir rammefaktorene for diakonien i planen: «Det kirkelige fellesskapets møte med det kulturelt sett pluralistiske samfunnet, og diakoniens rolle i dette møtet, ligger utenfor planens horisont». På dette området mente komiteen at det lå en mulighet for en forbedring som kunne gjøre denne viktige utdanningen nyskapende.


Høgskolen utarbeider et svar på komiteens kommentarer i løpet av november 2003 og oppsummerer disse i brev til NOKUT den 5. desember 2003. Her redegjøres det for hvordan man vil imøtekomme de to betingelsene, nemlig fagpersonalets kompetanse og de begrepsmessige avklaringene i forhold til studiets faglige innhold, mål og profil. Til disse kommentarene har NOKUT egentlig bare en bemerkning, og det gjelder forholdet vedrørende rekruttering av kvinner til stillinger i studiet. Her mener NOKUT at formuleringene er for vage og anmoder på det sterkeste at Diakonhjemmet Høgskole som en oppstart sørger for å få i det minste én kvinnelig sensor knyttet til studiet.

Men, som det fremkommer i svarbrevet av 17. desember 2003, rokker ikke denne anmodningen ved NOKUTs vurdering av at de faglige forutsetningene for tildeling av eksamensrett er oppfylt.

Videre heter det at «På denne bakgrunn kan NOKUT fastslå at vilkårene for tildeling av eksamensrett etter privathøgskolelovens kap. 2 Generelle vilkår for eksamensrett, institusjonsakkreditering eller statstilskudd er oppfylt. NOKUT tildeler på denne bakgrunn og med hjemmel i privathøyskolelovens § 9 tredje ledd, Diakonhjemmet Høgskole eksamensrett for masterstudium i diakoni».

Hele godkjenningsprosessen hadde tatt 7 måneder og var ferdig i tide til at rekruttering til studiet kunne ta til i vårsemesteret 2004. Det skulle også lages undervisningsplaner og ellers et praktisk opplegg for studiet. Studiet ble etter hvert lagt til rette for så vel heltids som deltidsstudium og dette gjorde et fleksibelt utdanningsløp mulig. Det var imidlertid også i enkelte emner tatt inn

innpasningsbestemmelser som sa at dersom man tidligere hadde avlagt eksamener i kristendomsfaglige og diakonale fag, kunne disse innpasses ved at man gjennomførte en innpasningsprøve som bygde på et særskilt definert pensum. Det var to slike prøver, en for kristendomsfaglig innpasning og en for diakonifaglig innpasning. Dermed kunne studenter med årsenheter i kristendom og diakoni dra nytte av disse i et masterløp. Det samme kunne studenter fra Kirkelig utdanningssenter i Nord og svenske diakoner som ønsket å bygge videre på sin utdannelse fra en av skolene i Sverige.

Ett av opptakskravene til mastergraden slik den var godkjent etter § 5 i forskriften, var at studentene måtte kunne dokumentere to års praksis. Dette var noe helt nytt med tanke på at den femårige diakonutdannelsen alltid hadde fremstått som et sammenhengende løp. Høgskolen henvendte seg derfor til NOKUT i februar 2006 og ba om fritak fra dette opptakskravet. Man argumenterte med at det var en del praksis i bachelorutdanningene og at mange studenter også hadde en del førpraksis og arbeidserfaring. Dette kunne imidlertid ikke NOKUT gå med på, fordi forskriften ikke åpnet for dette. Høgskolen kunne imidlertid søke om å få godkjent graden etter § 3. Dette var en god ide og man satte i gang en bearbeidelse av planen slik at den mer fremsto etter de krav § 3 setter, det vil si at mastergraden utdyper en del av de faglige elementer som bachelorgraden inneholder. Høgskolen søkte den 17.11.2008 og fikk positivt svar allerede den 21.11.2008. Endringen er viktig for noen studentgrupper men også for den samlede utdanningsmodellen ved høgskolen – man kan nå igjen ta en sammenhengende femårig diakonutdanning ved Diakonhjemmet.


Det siste som skal nevnes er den prosess som førte frem til den engelskspråklige varianten av mastergraden i diakoni og som har fått betegnelsen Diakonia and Christian Social Practice.

Den interne interesse for internasjonalisering har fulgt Diakonhjemmet i mange tiår. Tanken om et internasjonalt senter startet allerede i 1976 men ble først realisert på 1980tallet, men da høgskolesenteret ble etablert i 1990 ønsket man også en sterkere internasjonal profil enn det man hadde hatt tidligere. Dette førte til mange prosjekter og samarbeidsrelasjoner. Da masteren i diakoni ble en realitet fikk høyskolen 3 kvoteplasser tildelt dette studiet, altså frie utdanningsstipend for internasjonale studenter. De første studentene fikk et treårig stipend, der det første året ble benyttet til studier i norsk språk og kultur. De oppholdt seg da på høgskolen i Telemark, Bø, og hadde sporadisk kontakt med Diakonhjemmet. Veien om norsk språk for å ta en master opplevdes allikevel som krevende, selv om alle fullførte på normert tid.

Omtrent samtidig var Diakonhjemmet Høgskole involvert i et nettverksamarbeid sammen med en rekke europeiske institusjoner for å utvikle forskning og undervisning i diakoni. Tanken var å utvikle en nettverksmaster, der studentene kunne ta deler av utdanningen ved en av de andre skolene i nettverket, og språket skulle være engelsk. Gjennom dette arbeidet fikk flere av skolene også en anledning til å utvikle sin egen master i diakoni, hvilket de i utgangspunktet ikke hadde. Hele denne prosessen, med en rekke møter og konsultasjoner ble sponset av DAAD (Deutche Akademische Austauschdienst), og det diakonivitenskapelige instituttet i Heidelberg med professor Heinz Schmidt, var motor i arbeidet. Det viste seg etter hvert at vi med vår norske master

lå nokså langt fremme i denne utviklingen. Vi hadde vår egen master og kunne bare oversette noen av emnene til engelsk. Veien var dermed ikke så lang til å oversette alle emnene til engelsk og dermed få en master som både kunne brukes til våre interne kvotestudenter og til samarbeid i nettverket. Vi spurte NOKUT til råds om hva man her burde gjøre, og det ble konkludert med at å få to sidestilte mastere ville være det beste. Skulle endringer skje med tanke på det ene formålet, var det ikke sikkert at dette passet til det andre formålet. Dermed ble det slik og planen ble godkjent av NOKUT i februar 2010 og igangsatt fra og med høstsemesteret 2011.

SluttordEt av de spørsmål man hørte tidligere, og som man kanskje enda hører, var hvorvidt en master i diakoni fører til en bedre diakonal praksis. Blir diakonens tjeneste bedre med en master i diakoni? Svaret er nokså opplagt: man kan utøve diakoni uten en master og man kan forkynne uten en embetseksamen i teologi. En master innebærer imidlertid at den som handler har fått noen nye redskaper og ser problemløsningen ut fra en ny tolkningshorisont. Fagutviklingen har blitt tilført en forskningsdimensjon som knytter erfaringene til en bredere vitenskapelig utvikling og tradisjon. Når Kirkens besluttende organer i Norge har bestemt at diakonens kvalifikasjoner skal være på masternivå, har den dermed også sagt at det diakonale oppdrag skal løses på det samme kunnskapsmessige nivå som andre deler av det kirkelige oppdrag og som ekvivalerer med kravene i tilsvarende tjenester i samfunnet for øvrig. Det skal bli spennende å følge utviklingen videre.


På Gamlegårdshaugen ved Steinerud gårdder har jeg vanket i mange år.Jeg har sett haugen i vårens prakt.Jeg har sett den i høstens drakt.Jeg har sett den i solskinn og glede.Jeg har sett den i stormvind og væte.Men alltid forunderlig vakker,især når det mot sommernatten lakker.

Her har man sunget, og her har man bedt.Her har man moret seg, og her har man grett.Hit man søkte i ensomme stunderhvor taus man betraktet naturens vidunder.Her man søkte sin hjertens kjærsom stille ventet under haugens trær.

Hvis Gamlegårdshaugens trær kunne snakke, og likeså haugens grønne bakke,da ville man merkelige ting få høre som slett ikke kommer for noe øre,om kyss og om smil og om søte ordsom inne i menneskehjertet bor,men som finner utvei når hjertene møtes,og i stille fryd over hverandre oppglødes.Da glemmer man haugens skjønne prakt,og gleder seg kun i den dunkle natt.

Hvorfor vi så gjerne søker heropp?Jo, fordi haugens skjønne toppligger så nær den atmosfæreHvor du og jeg så gjerne vil være.Her finnes lys og her finnes luft.Her finnes blomster med herlig duft.Her finnes det som vårt hjerte begjærerHer finnes det som alt ondt fortærer.

Gamlegårdshaugenav Hans Zahl Leines

Hans Zahl Leines var født 1877 i Alstahaug. Var i kull 1903 og

skrev en rekke dikt som ble brukt ved samlinger.


Diakoni og dannelse er to saksforhold som er knyttet nøye sammen når vi ser på diakonenes og Diakonhjemmets historie. Dannelse var et vesentlig trekk ved diakonutdannelsen, lenge før det ble et moderne begrep i høyere utdanning.Her vil jeg presentere noen tanker knyttet til dannelsesbegrepet, sett i relasjon til situasjonen på Diakonhjemmet i tiden fram til slutten av 1970-tallet.

På Wikipedia beskrives dannelse på følgende måte:«Det moderne, helhetlige dannelsesbegrepet står for menneskenes livslange utviklingsprosess, hvor de utvider sine åndelige, kulturelle og praktiske ferdigheter og sin personlige og sosiale kompetanse».

Begrepet dannelse brukes imidlertid ikke ofte når Diakonhjemmet vil beskrive utdannelsens formål og innhold. Forstander Th. Norseth bruker det noen få steder, bl.a. i heftet «Innføring i tjenesten».1 Der sier han at «uten den indre dannelse og oppdragelse er all ytre dyktiggjørelse unyttig». Et annet sted sier han, «Alt fra den første stund ble det lagt megen vekt på karakterens dannelse og oppdragelse til orden og renslighet og tjenersinn» Dette heftet som ble utgitt i 1941, var pensum i diakonutdanningen helt fram til begynnelsen av 1960tallet.

Men om selve begrepet dannelse ikke er mye brukt, brukes en hel rekke verdiladede ord som på mange måter utfyller dannelsesbegrepet. Ord eller begrep som: «kall til tjeneste», «tjener», «hjem», «husorden», «tjenersinn» og «disiplin» for å nevne noen som går mye igjen.

I skolens fagplaner kom det spesifikt sykepleierfaglige tydelig fram, og etter hvert det sosionomfaglige innhold, mens de mer verdiladede ordene ble beskrevet i ulike former i innledninger/avslutninger.

Diakoni og dannelseav Dag Rakli

Litteratur:Norseth, T. (Oslo, Indremisjonstrykkeriet,1942).

Innføring i tjenesten. En liten håndbok for diakoner.


Hvilke elementer inngår i dette dannelsesarbeid? Det følgende er skrevet på bakgrunn av egne erfaringer:

HjemmetDet første er selve tanken om at institusjonen var et hjem. Selve navnet Diakonhjemmet sier tydelig i fra at institusjonen så seg selv som hjemmets forlengede arm. En forståelse som nok ble hentet fra tyske diakonale institusjoner.

Ledelsen så seg altså som elevenes foresatte. Skolen skulle ivareta hjemmets oppdragerfunksjon i den tiden de var elever.

Dette ble bl.a. konkretisert i de viktige husordensreglene. Disse skulle hjelpe elevene til å konsentrere seg om den tjeneste de hadde valgt å gå inn i.

Elevene måtte være inne om kvelden senest kl. 22.00. Etter den tid måtte de få kveldsvakten på sykehuset til å låse seg inn – noe som samtidig ble skrevet inn i en bok som så husfar leste igjennom. Det var mulig å være ute lenger ved å på forhånd få tillatelse av husfar.

Jentebesøk var av de faktorer som kunne ta fokus vekk fra tjenesten. Det var derfor bare tillat å få besøk av jenter på rommet hver lørdag ettermiddag.

Det ble gjort mange kreative forsøk på å omgå slike regler!

I Vilkår for opptagelse står det: «En opptar ikke gifte elever, likesom en elev ikke må gifte seg i utdannelsestiden».

Måltidene var et viktig samlingspunkt. Middag skulle spises sammen så langt sykehusvaktene ga

mulighet for det. Ved middagen var husfar tilstede. Vi skulle komme til måltidene i greie/ordentlige klær. De som skulle tilbake til sykehuset fikk gå i hvite klær, men ikke i tskjorte.

I høytidene laget husfar fine samlinger i stuen for de som hadde vakt på sykehuset. Det ble gode fellesskap, nesten til erstatning for egen familie!

Husfartittelen var godt innarbeidet. En diakon som skulle erstatte våre egne foresatte. Han passet på at reglene ble fulgt og inspiserte rommene våre mens vi var på skolen. Var det uorden eller skittent der, kunne det hende at vi ble hentet ut av undervisningen. Orden og hygiene var viktige ord for oss. Husfar var også tilgjengelig for samtaler dersom livet ble vanskelig.

Vi bodde vanligvis to på rommet. Vi skulle slipes og kanter skulle avrundes. Å skulle vise hverandre respekt for ulikhet var viktig å lære.

Vi hadde også en husmor. Hun reparerte tøyet og fikk det vasket. Hun hadde også ansvar for rengjøring av felleslokalene.

TorsdagsmøteneHver torsdag var det hjemmets kveld. Det lå sterke forventninger om at vi skulle møte opp så langt vi kunne. Programmet var av oppbyggende karakter. Tale, noen ganger foredrag, sang og bevertning. Ofte var det kveldsgudstjeneste med nattverd i skolens eget kapell. Før møtene startet sang elevene på sykehuset.

Disse møtene var nok viktige for institusjonens ledelse med hensyn til elevenes dannelse. Kall og tjenersinn var viktige temaer som her ble tatt opp.

1 (Norseth, Oslo, Indremisjonstrykkeriet,1942)


Over: Diakonhjemmet, elevhjemmet.Under: Gamlegården.


SkifestenFor oss elever var nok skifesten noe vi så fram til. Først var det skikonkurranse, der klassene kjempet mot hverandre. Deretter den store festen, der vi elever slapp mer til! Fantasien fikk fritt løp! Om dannelsen ble ivaretatt er jeg mer usikker på!

PrøvetidEt forhold som på mange måter var karakteristisk for diakonutdanningen var prøvetiden. I det første halve året var vi prøveelever. Hensikten var at den enkelte skulle «bli klar over sitt forhold til diakonkallet og for at Diakonhjemmets ledelse kunne prøve elevenes skikkethet for den spesielle tjenesten». I denne perioden kunne den enkelte elev slutte selv, eller få beskjed fra ledelsen om at han måtte/burde slutte.

Denne tiden skulle ikke minst være en tid til selvransakelse og selvprøving der tjenersinnet, ydmykheten og lojaliteten skulle prøves, slik Norseth uttrykker det.

Etter ett år ble vi tatt opp som faste elever. Det skjedde ved at vi knelte ved alterringen og svarte ja på følgende spørsmål fra forstanderen:1. «Er det med din frie vilje at du inngår i vårt

Diakonhjems tjeneste, og vedtar du de forelagte betingelser?»

2. «Vil du ved Guds nåde gjennom bønn og et selvfornektende liv i Jesu Kristi etterfølgelse søke å vinne det rette diakonsinn?»

3. «Vil du så lenge du står i Diakonhjemmets tjeneste gjøre din gjerning i villig lydighet mot dine foresatte, og legge vinn på å utdannes til en rett Kristi tjener, som arbeider for Guds rike og menneskenes sanne gagn, i troskap mot vår evangelisk-lutherske kirke?»

Deretter fikk vi elevnålen, Malteserkorset.

Dette var en høytidelig stund for oss alle. Våre foreldre var også invitert til denne samlingen.

SykehuspraksisHver arbeidsdag begynte med andakt kl. 06.45. Den var ved oss elever. Andakten ble overført til sykehuset, der alle dørene til pasientrommene ble åpnet. Ingen pasienter ble spurt om de ønsket det.Når arbeidsdagen var slutt, var det forventet at vi skulle lese et vers fra NT og takke for i dag.

EstetikkenEstetikk er et begrep som brukes både om «læren om kunnskap som kommer til oss gjennom sansene», og «læren om det vakre og det skjønne i kunsten» Wikipedia.

I vår sammenheng handlet det om viktigheten av ren og pen uniform og god personlig hygiene.

TeamtureneDette var turer elevene selv organiserte i nært samarbeid med ledelsen på Diakonhjemmet. Hensikten var å samle inn 1 mill. til nytt elevhjem. Høsten 1965 var det samlet inn 1 025 617,58!!

Videre skulle vi elever spre kunnskap om diakonutdanningen for å få flere søkere til Diakon hjemmet.

Viktig var det også å treffe diakoner ute i det diakonale arbeidsfelt, lytte til deres fortellinger og få stille spørsmål. Det var svært inspirerende å få møte de engasjerte diakonene.

Sist men ikke minst var disse turene med på styrke elevenes åndelige og sosiale fellesskap.

De fleste helgene i hvert semester var ulike elevgrupper ute på tur. Som oftest var turene organisert i samarbeid med de forskjellige diakongruppene.


Elevene sto for ledelsen av møtene med sang, lysbilder og vitnesbyrd. Preken hadde ledelsen på Diakonhjemmet ansvar for.

Til disse teamturene hadde elevene kjøpt inn to busser: «Steffen» og «Phillip»! Det ble mye dobbelt kløtsjing og harde bladfjærer! Pengene fikk vi i stor grad fra foreldre og gamle tanter! I tillegg betalte vi elever en god del selv.

Disse turene betydde svært mye for den enkelte elev og for elevfellesskapet. Dessuten var de med å styrke eierforholdet til Diakonhjemmet.

Vi måtte stå for noe! I sannhet ble disse turene en dannelsesreise!

SkoleprogrammetPå midten av 1970tallet samlet de diakonale utdanningsstedene de nye elevene til felles oppstart. Da var ca. 100 elever samlet en hel uke, sammen med lærere, på et leirsted.

Informasjon og forkynnelse var helt sentrale programposter. Dessuten mye latter, moro og småforelskelser!

Dannelsesprosessen ble satt i gang. Disse store samlingene varte i noen år, men etter hvert tok lokale samlinger av nye elever over.

På Diakonhjemmet tok sykepleierskolen med de nye elevene opp til Sørli, en tidligere skogvokterbolig i Holleia. Det var en uke med informasjon, samtaler og andakter. Sosialskolen samlet de nye studentene på Diakonhjemmet.

TilstedevakteneI mange år var det husfar som hadde tilstedevakt hele uken. Dersom det kom besøk til Diakonhjemmet ordnet husfar med rom. Om noen studenter fikk problemer kunne de kontakte husfar. En viktig funksjon, men svært krevende og ikke helt familievennlig. Etter hvert som det ble ansatt flere lærere, ble de trukket inn i denne tjenesten som gikk om kveldene og i helgene.

Låse og slukkerunden om kvelden førte også til mange elevsamtaler. Ikke få ganger ble jeg og familien vekket om natten ved at en elev som ringte på døren var i krise.

Utover på 1980tallet ble det færre og færre studenter som bodde på Diakonhjemmet i studietiden. Tilstedevaktordningen ble derfor avviklet.

Hvor ble det så av dannelsesprosjektet i alle endringene?

I løpet av 1970tallet skjedde det store endringer med utdanningen på Diakonhjemmet. Først og fremst ble studentantallet betydelig øket, og utdanningsforløpet gjennomgikk mange endringer.

Når de enkelte elementene som skulle bidra til den diakonale dannelsen etter hvert ble avviklet, kan man spørre om et vesentlig kjennetegn ved utdanningen også ble svekket. Hadde man i større grad gjort dannelse til et overordnet begrep fra starten, til et definert faglig anliggende, ville kanskje situasjonen vært noe annerledes. Ville høgskolen da muligens blitt tvunget til stadig å nydefinere dens innhold i en ny tid? Kanskje det er på høy tid å ta diskusjonen om dannelsens plass i dagens utdanning på ny? I en tid dannelse diskuteres i all høyere utdanning, er det viktig at diakonutdanningen finpusser sine diakonale dannelsesidealer.


Over: Elevkullet 1948.Under: Elevkullet 1949.


Da forbundet ble stiftet 14. oktober 1915 hadde forbundet 78 medlemmer. Ved at ett medlem døde og fem nye kom til hadde forbundet 82 medlemmer ved utgangen av 1915.

Disse fordelte seg slik:Diakoner i sykepleietjeneste 20Derav ved: Sindsykeasyler og epileptikerhjem 7 Sykehus 5 Jernbane og reguleringsanlegg 3 I privatpleie 3 Hvalfangstekspedition 2Klokkere 16Menigheds og indremissionsdiakoner 9I kristelig ungdomsarbeide 5I sjømandsmissionsarbeide 5I misjonstjeneste 5Anstaltbestyrere 4Kirketjenere 4Forvaltere 3Vaktmester 1Gutteskolehjemassistent 1I borgerlig stilling 6I Amerika 3

Oppsettet gjenspeiler den store bredde av tjenester diakonene gikk til etter endt utdanning.

Denne bredden finner vi gjenspeilt gjennom alle årene. Med nye variasjoner underveis.

Det sto ikke definerte diakonstillinger innen kirken som ventet på dem. Noen fant likevel vei inn i kirkelig arbeide, i første omgang innen klokker/kirketjenerfunksjonen. Etter hvert kom det til ulike tilnærminger til fokuset på menighetsdiakonien. Stillinger innen dette feltet sto lenge i stampe, men utviklet seg i siste del av århundret.

Diakonene i tjenesteav Leiv Sigmund Hope


Venstre: Utdrag fra Diakonhjemmets årsberetning 1915. Høyre: Fotografiet viser 48 av medlemmene i «Broderforbundet», 1915.


Nattverdsettet hvalfangstdiakonene hadde med seg ut i tjeneste.


Dette kapittelet tar med noen eksempler på arbeidsfelt som diakonene gikk inn i. Det er på ingen måte en utfyllende oppstilling. De som tok fatt på diakonutdanning var innstilt på tjeneste i «kirke og samfunn». Gjennom årene som har gått har da diakoner gått inn i svært mange ulike arbeidssammenhenger.

Mange diakoner så arbeidsoppgaver som kalte på deres oppmerksomhet. Det gjelder ikke minst diakon Ludvig Waale fra det første kullet som i 1894 startet arbeid overfor epileptikere.

Da Diakonforbundet tok opp arbeid overfor psykisk utviklingshemmede gikk mange diakoner inn i det arbeidsfeltet.

Selv om kirken ikke hadde stillinger så hadde ulike organisasjoner og sykehusene stillinger og oppgaver å gå inn i. Sjømannskirken var der allerede i 1892 og gjennom årene etter har mange titalls diakoner blitt kalt til tjeneste. Som assistenter! Det gikk over hundre år før diakonibegrepet ble en del av Sjømannskirkens vokabular. Nå er mange av assistentstillingene gjort til diakonstillinger eller stillinger for diakonal medarbeider.

Misjonsorganisasjonene kalte også diakoner til tjeneste. Og for enkelte må kallet ha vært sterkt da diakonene etter endt 5 års utdanning ved Diakonhjemmet tok fatt på ytterligere år med utdanning før man kunne få utreise. Diakonene hadde en bred utdanning, ikke minst med helsefag og det var noe misjonsorganisasjonene etterspurte.

Flere diakoner var pionerer på sine arbeidsfelt. Se eget kapittel med Alfsen og Westborg og Tibetmisjonen.

Allerede i 1915 var to diakoner på hvalfangstfeltet, – som diakoner. Diakonenes kompetanse ble etterspurt og en lang rekke diakoner var med på hvalfangstekspedisjoner.

Det ble nok underveis gjort mange erfaringer hvordan diakontjenesten kunne være på slike ekspedisjoner. I 1951 ble Diakonforbundet og Tunsberg bispedømme enige om en ordning for denne tjenesten:

«Når den som tenker seg ut har fått beskjed om utreise, må vedkommende være snill og med en gang å melde fra til sekretæren om tidspunktet for utreisen, evt hjemreise, om hvilket kokeri og rederi det gjelder og om hvilket tidspunkt det kan passe for samtale med biskopen. Den kan tas når dere er i Tønsberg-Sandefjord for å underskrive kontrakten.

Så melder jeg fra til biskopen og bekrefter at vedkommende diakon står i Diakonforbundet. Samtidig underrettes Diakonirådet som gjør biskopen nødvendige opplysninger (Det kan være at kirkelige oppdrag ikke bør gis vedkommende).

Biskopen innkaller så den enkelte til samtale.

Overrekkelsen av fullmakten og oppdraget skjer om mulig i Tønsberg domkirke, helst i forbindelse med en gudstjeneste. Biskopen bemyndiger domprosten eller en annen prest til å foreta handlingen.

Fullmakten og oppdraget er å:a) forkynne Guds ordb) Forrette nattverd og begravelsec) ta imot skriftemål og gi absolusjon

Diakonene får seg overlevert nattverdelementene (kalk, vin og brød), bibel, salmebok, kirkens ritual for


gudstjenester, sakramentforvaltningen og begravelses-handlingene, antakelig en bearbeidet og konsentrert form.

Fullmakten og oppdraget er for et bestemt tidsrom og område og gjelder en tur ad gangen. Fornyelse finner sted ved en ny utreise, man da skje overleveringen uten den kirkelige handling.

Nattverdelementene tilbakeleveres biskopen ved heim-komsten med en skriftlig beretning om virksomheten og en oppgave over antall handlinger».

Det skulle også være dialog mellom biskopen og rederiene. Hvordan tjenesteordningen for biskoper slik de var tidlig på femtitallet er ikke sjekket ut i denne sammenheng, men det som den gang ble gjort minner om dagens §10, at biskopen kan gi fullmakter. Det som er interessant er at selv om det er en fullmakt så er overleveringen parallell til det som senere ble vigsling.

Kanskje var det erfaringene med hvalfangstdiakonene som gjorde at Fiskeridirektoratet fant at diakoner kunne være egnet å sende til fangstsesongen på Grønland. I alle fall ønsket de å tilsette og flere diakoner reiste dit under fangstsesongene på femtitallet. Øverst på side 37 er vedlagt en stillingsannonse fra 1953.

Peder Klingsheim skriver i 1955: «I år er det femte sesongen det er diakon her. Arbeidet er gildt, og fiskarane er takksame for den hjelpa dei får. Fiskeridirektoratet og leiinga ved stasjonen har gjort sitt til at diakonen skal ha dei beste arbeidstilhøva. Arbeidet åt diakonen er å stelle fiskarane når dei vert sjuke, oftast er det svullfingrar eller sjøkveiser, men ein finn ein god del andre sjukdomar og. Attåt dette har eg freista taka del i det vanlege velferdsarbeidet så langt tida har nådd,

såleis den tida vi ikkje hadde prest her heldt eg andakt sundag føremiddag, og elles hjelpte til med programmet ved tilstellingar på kvelden. Her er oppgåver nok og eg er glad for den tida eg har fått vore her».

Anleggsvirksomhet kalte også på diakoner. I første halvdel av forrige århundre var det i Norge mange større utbygginger. Hvor arbeidere bodde i brakkebyer over lang tid. Vedlagte annonse (nederst side 37) fra Ing. Furuholmen fra 1956 gir et lite innblikk i rammen for tjenesten.

Av oppstillingen fra 1915 fremgår at flere diakoner var bestyrere og forvaltere. Gjennom årene gikk en lang rekke diakoner inn i lederstillinger ved ulike institusjoner og organisasjoner. Det var i mange år en egen bestyrergruppe innen forbundet.

I og med at diakonene var utdannet innen sykepleie dukket spørsmålet om tjeneste i Hærens sanitet opp under den første verdenskrig. Noen få var inne til tjeneste da. Senere var norske diakoner med i sanitetstjeneste under borgerkrigen i Spania og da italienerne angrep Etiopia.

Etter siste krig ble diakonene satt opp i oppsettet i Hærens sanitet. Det tok imidlertid noe tid før diakonene ble anerkjent som fagfolk av de militære myndigheter. Det ble etablert en egen militærkomite innen forbundet som forhandlet med myndighetene. Mange diakoner gjorde tjeneste utenlands, bl.a. i Tysklandsbrigaden, i Korea og i Gaza.

Sistnevnt i denne sammenhengen, men ikke desto mindre viktig, er det arbeidet diakoner bidro med overfor psykisk syke. Vi finner i oversikten fra 1915 at noen da er i tjeneste ved det som da het «Sindsykeasyler». Svært mange har gjennom årene arbeidet ved f. eks. Dikemark.


Etter siste krigen hadde denne omsorgen behov for nye fokus. Det ble da regnet å være vel tre tusen mennesker som hadde behov for hjelp i form av innleggelse/bosted i institusjon, noe tilbudet langt fra dekket.

Dette førte til at det på 1950tallet ble startet flere små psykiatriske sykehjem, eid og drevet av diakoner. Den første startet i 1952 og i de etterfølgende årene kom flere til. De fleste i samarbeid med Oslo kommune som hadde et stort behov for hjelp. Like utenfor Sandnes startet diakon Kjell Steinsvåg et hjem, Trødne.

Disse forholdsvis små ( + – 25 beboere) representerte etter hvert et botilbud som var svært bra og som var viktige korrektiver for øvrige behandling/botilbud for mennesker med psykiske lidelser.

Da Berit Øksnes, datter av en diakon og prost i Asker, høsten 2014 hadde studiepermisjon skrev hun om disse private sykehjemmene. Hun spurte da Steinsvåg hva de ville gi disse menneskene som kom til sykehjemmet. Hans svar var da at de ville gi dem «Menneskeverd og tomannsrom». De ga dem mye mer.

(Berit Øksnes bok kan skaffes hos Diakonforbundet).


Svært mange diakoner ble kalt til tjeneste av ulike misjonsorganisasjoner. To av disse diakonene gikk i samarbeid om å etablere en egen misjon, – Tibetmisjonen.De to var Edin Alfsen og David Westborg. Alfsen hadde vært i Kina i to perioder for Misjonsalliansen. Westborg hadde vært til Etiopia med Røde Kors-ambulanser.

Her er noen glimt fra den første tiden.

Alfsen skriver i Broderforbundets medlemsblad i april 1938: «Da det ble klart for oss at Gud ønsket av vi skulle reise ut til Tibet neste gang i stedet for til China, trådte vi ut av det misjonsselskap vi tidligere hadde vært knyttet til i forvissning om at han som har kalt oss også vil sørge for oss på en aller annen måte».

Han skriver videre om at han ikke talte offentlig om dette kallet. Beskriver så noen hendelser som styrket. Den første var da han ble spurt av en kvinnelig misjonær: «Hvorfor forteller du ikke folk om ditt kall til Tibet?». Deretter opplevde han ved et besøk i Trondheim at det kom en dame og fortalte at hun hadde lovet Gud å starte en forening for arbeidet i Tibet. Samme dame kom senere og fortalte med forundring at en annen dame hadde kommet til henne og sagt at hun ville være med i foreningen for Tibet. På et tidspunkt da intet var sagt om dette.

Senere åpnet en annen dør seg for Alfsen. Ved De Norske Diakoners Broderforbunds generalforsamling i Horten var Alfsen tilstede og fikk «avlagt mitt vitnesbyrd og fortalt om mitt kall». Da uttalte to av brødrene: «Vi diakoner har sett oss om efter en eller annen oppgave som vi samlet kunne ta oss av. Her har vi nu en anledning. Vi er omkring to hundre diakoner nu og vi skulde klare å underholde en eller to misjonærer ute på misjonsmarken».

Tibetmisjonenav Leiv Sigmund Hope


Det ble etablert foreninger for Tibetmisjonen, en av de første var i Asker. Den besto hovedsakelig av diakonkoner.

Alfsen skriver videre: «Hvis Gud åpner veien for oss så vil Westborg og jeg reise til Tibet nu i vår». Han var innstilt på å starte virksomheten på samme måte som han hadde gjort i Kina, ved sykepleie. Men også ved hjemmeindustri. Han så det som en Guds styrelse at Westborgs forlovede, Anne Helene Halvorsen, var utdannet ved Industriskolen i Oslo.

Det engasjement Alfsen og Westborg utviste ga gehør hos diakonene og leder Eriksen skriver i en kommentar til Alfsens brev: «Nu er Alfsen kommet hjem fra China. Med ham er Tibet lagt inn på oss. Ganske visst ikke i første rekke som en forbundssak, men som et kall til den enkelte av oss. Skal vi la det fare uten å gjøre noe?» Diakon K. Alvheim skriver senere en oppfordring til å lage en misjonsring.

Det ble holdt avskjedsfest for de to i november 1938 med 300 tilstede. Dagen etter dro de med tog til Genova. Derfra med båt til Hong Kong.

Avisen Dagen skriver 24. januar 1939 at «de er ved godt mot og reiser med frimodighet videre, skjønt de utvilsomt har en strabasiøs reise foran seg».

Det fikk de også. I mai skriver Westborg at kokken de har fått lager mye rart som ikke alltid smaker like godt. Så kom et dekret fra myndighetene som forbød de innfødte å skaffe mat til misjonærene. Dette har de da tilskrevet myndighetene om og håper kan endres. Dette lot seg gjøre. De tok opp arbeid i byen Tatsienlu, på grensen mellom Tibet og Kina.

I mai 1944 referer medlemsbladet en kort hilsen fra Westborg til familien gjennom et Røde Korsbrev: «Takk for brevet. Midlertidig ansatt i Santalmisjonen, Boroarbeidet. Litt Tibetarbeid om vinteren …».

Av omtale av Alfsen da han rundet 50 år, fremgår det at han ble i Tatsienlu til 1944. Da gjorde forholdene det nødvendig for ham å reise. Han dro da til familien i USA.

Tibetmisjonen fikk senere flere diakoner i tjeneste. Organisasjonen drives fortsatt, nå under navnet Himalpartner.

Edin Alfsen David Westborg


Gotfred Rekkebo skreiv alltid på noko. På Utvandrermuseet på Hamar fins dagbøker frå nesten femti år. Etter nokre år som diakon i Nissedal oppsummera han sitt diakonliv på Nyttårsaftan i 1977. Det var under diakontida her at han og fekk ideen til Prostidiakonstillinga i Vest-Telemark.

Alt er ikkje berre lett når han ser attende. Det hadde kome tvil inn i så mangt. Slik ser han det, og kan ikkje anna.

«Ellers så utkrystalliserer det seg følgende ved avslutningen av 45 års tjeneste som diakon, – nesten 30 år i utlandet og herunder 18 år som prest for Den Skandinaviske menighet i Korea:

Det er umulig å være diakon uten å ha kall fra Gud til det. Kirken må ha det klart for seg.

De siste fem års tjeneste i Norge og her i bygda har vært en øyenåpner av rang. Jeg er nesten fristet til å si åpent ut hva jeg har følt på mange ganger: At det var en feil gjort at jeg som ung diakon dro til Østen for ‘å tjene’. Jeg skulle tatt fatt den gangen i Nissedal eller i en annen menighet i bygdenorge. Det ville vært betraktelig vanskeligere og mindre interessant for meg personlig enn å yte min tjeneste i en misjonsmenighet, men tjenesten ville vært mer nødvendig her.

Jeg forlater diakonbroen på det norske kirkeskipet med tvil i min sjel på, om kirkene i de gamle-kristne land, har noen sjanse til å fornye seg selv. Vil de ende opp som den koptiske kirke eller som deler av den gresk-katolske kirke?

Vil vi igjen i kristenheten måtte ty til Klosternonne og -munke redskapene ‘for å overleve’ anslaget imot tro-håp-kjærlighet og kallsbevisstheten?

Og helt tilslutt: Det vil bli en stor diakonal tjeneste og oppgave å hjelpe vårt folk, vår kirke og våre menigheter til å ta imot utsendingene fra de unge kirkene, når de om kanskje kort tid kommer som misjonærer til oss, setter opp sine misjonssentra og begynner å utdanne diakoner, diakonisser, kateketer, prester og kirkelig personell vi ikke tenker på i det hele tatt, men som de ser nødvendig».

Testamentetav Eilev Erikstein


Over: Diakoner til feltsykehus i Korea 1950. Fra venstre: Arne Nygård, Arne Nesheim, Gotfred Rekkebo, Sigmund Lunde, Samuel Arr.Under: Detalj fra permuniformen til Gotfred Rekkebo under FN-tjeneste i Korea.


– Kanskje me har stått for seint opp, Ivar?

Staden er Nordagutu Stasjon torsdag 7. mai 2015. Den gode soknediakon Ivar Solbu, med Diakonforbundets sekk på ryggen, hiv seg inn på toget og finn ein plass i kafévogna.

Klokka er 05.28. Me er på toget til Oslo for å undervise masterstudentar i diakoni på Diakonhjemmet. Eg kom på i Bø, og no er to gamle – og kanskje litt gretne – diakonar på heimveg til «Faderhuset» i Oslo.

Og med eitt så ser eg for meg den slitne gamle diakonen eg ein gong møtte i gangane på Diakonhjemmet på 1980talet. Han hadde leita og leita, men fann ikkje kullbileta. Fortvila sat han i trappa til sjukepleiarskulen, og fortalde kor dårleg Diakonhjemmet hadde teke vare på sine: Korleis kunne dei gløyme sine eigne?

Lang fartstidHøvet for denne samtala er at Det Norske Diakonforbund er hundre år, og Ivar Solbu er den diakonen som for tida har lengst fartstid i norsk kyrkjeliv. Sidan 1976 har han leia det diakonale arbeidet i fruktkommunen Sauherad. Snart førti år skulle det bli.

– Er ikkje dette tidlig nok, veit ikkje eg.

– Tenkjer ikkje på deg, men at diakonien her til lands, og spesielt diakonane ikkje er gode nok til å få fram at det er heilt avgjerande for kyrkja at ho har diakonar. Kanskje me ikkje har vore flinke nok til å få fram trongen for fagleg vinkling på diakonien? At det å vera ei lekkje mellom kyrkje og samfunn krev fagutdanning og kompetanse. Det ville ikkje vore ubibelsk om det var like mange diakonar som prestar i norske kyrkjelydar.

På heimvegSamtale med en av de lengstarbeidende

i diakonstilling, Ivar Solbu. av Eilev Erikstein


Naturleg nok var det eit stolt augneblikk for mange av oss kollegane då Ivar heilt uventa vart kalla fram av ordføraren under ei gudsteneste i Sauherad kyrkje, og vart tildela Kongens Fortenestemedalje.


– Eilev, dette er styrt av større og sterkare krefter enn oss. Det handlar om kjøttvekt.

– Kjøttvekt?

Den gode soknediakon Ivar kom på saman med ein gamal jernbanemann, og togpersonalet inkluderarar oss i gjengen. Me får gratis kaffi av NSB. NSB er verkeleg diakonale.

– Diakonane er få, teologane er i fleirtal i råd og utval, i kyrkjemøte og dei sit på alle kantar av bordet. Dei vil naturleg nok ha mest av sitt på plass før dei kan prioritere diakonar.

– Alle vil ha diakoni, seier at det er det viktigaste for kyrkja no. Samstundes er det sjeldan ein høyrer ropet om fleir diakonar. Det har liksom ikkje gått opp for kyrkja at diakoni er eit distinkt fag, til og med på masternivå. Det er vigsling og stola. Kyrkjemøte seier og at det er ei «sjølvstendig og nødvendig» teneste. Men framleis lever mange diakonstillingar på ein usikker økonomi.

Breispektra diakoni – Er du pessimist, Ivar?

Svaret forsvinn i det ekstra bråket ved innkøyringa til den lange tunnellen på Meheia, og det er vel kanskje like greitt.

– Litt meir diakonal kamp altså?

– Det er ikkje noko galt i å vera snill og grei. Me har til og med eit område i diakoniplanen som heiter «Kamp for rettferd».

– Er det noko du saknar i diakonutdanninga?

– Kanskje det gamle ordet fostring har noko for seg. Trur det var det me fekk i utdanninga på Diakonhjemmet. Kanskje ikkje heilt stogereint i akademia.

– Du har ofte snakka varmt om kor viktig rettleiing har vore for di lange diakonkarriere …

– Har mykje å takke rettleiingsgruppene i bispedømmet for. Gjennom fagleg vegleiing vart eg trygg på at ein ikkje kan vera snill og grei med alle heile tida, og å fylle alle ønskjer frå folk, kyrkje og samfunn. Det kollegiale har vore veldig viktig for meg. Har sett pris på den stabile diakongruppa i Agder og Telemark. Men det var heilt tilfeldig at eg hamna i Sauherad. Perspektivet var eit år. Men eg trivest godt i bygda. God stab å jobbe i, og alltid har eg fått halde på med ting eg har lika.

Sjølv likar eg godt historia om den ferske og nyutdanna Solbu, som kom til ei gamal dame i bygda. Ba, las og song som best han hadde lært. Då han var ferdig og ville gå, drog dama han ut for å sjå på brønnen. Ivar såg på brønnen, før ho noko undrande spør: «Ja, for du er vel frå Teknisk Etat?». Solbu har aldri jobba i Teknisk Etat, men gjennom mange år i Sauherad har han jobba fram ein breispektra diakoni. Alle områda i Den Norske Kyrkjes Diakoniplan har han vore engasjert i.

Ivar Solbu har vore eit ideal og ein inspirasjonskjelde for mange yngre diakonar. For meg også då eg starta som prostidiakon i VestTelemark i 1991. Eg har ikkje tal på dei gongene eg har hatt nytte av den gamle diakonen si fagkunnskap og lange røynsle. Så har me begge meint at røynsler må skrivast ned. Det var for nokre år sidan til boka, «Med Andre ord». (2009)

Naturleg nok var det eit stolt augneblikk for mange av oss kollegane då Ivar heilt uventa vart kalla fram


av ordføraren under ei gudsteneste i Sauherad kyrkje, og vart tildela Kongens Fortenestemedalje.

Drivkraft– Kva har vore drivkrafta di i alle desse åra?

– Menneske, trur eg. Folka. Mangt og mykje har gleda meg. Slik som det tverrfaglege arbeidet i krisegruppa i bygda. Godt krisearbeid handlar nok om utdanning, men ikkje minst mengdetrening. Eg minnest ei dame frå mi fyrste tid i jobben. Mange år etterpå kom ho til meg og takka: «Du veit du var så redd og liten, at alt mitt morsinstinkt gjekk mot deg».

– Du har ofte snakka om at diakonar har nærleiks-kompetanse …

– Det er sant. Møte med menneske lærer oss noko. Møte med menneske på det ærlegaste og mest sårbare, er godt-vondt. Nærleikskompetanse, evne til å tole at folk har det vondt, vel vitande at menneskeleg kontakt og at nokon vågar seg inn i det vonde, hjelper folk vidare.

– Sei noko om konfirmantarbeid …

– Konfirmantarbeid har vore viktig. Eg har utvikla meg som konfirmantlærar. Den røynsla ein får i møte med unge menneske. Ein konfirmant som smiler til meg når eg står på preikestolen ein konfirmasjonsdag, det er drivkraft. Inkluderande fellesskap vert skapt i konfirmanttida. Konfirmantane får øve seg i nestekjærleik. Det er godt å dra konfirmantane inn i «Vern om skaparverket og i kamp for rettferd».

– Konfirmantarbeidet ditt har vore både heimsleg og internasjonalt. Slik som rett diakoni skal vere?

– Eg har prøva å slutte med konfirmantar i mange år, men har ikkje klara det. Konfirmantane held meg yngre.

– Alltid har du klart å fornye deg! Har i alle år vore så imponert over det …

– Eg meiner at diakonien må trenast på i alle ledd av kyrkja. Diakoni er ein muskel. Ein muskel som må trenast! I gudstenester og tilbeding, og møte med menneske.

– Noko du ikkje har lika?

– Det veit eg vel ikkje. Har bruka mykje tid på Kyrkjelydsbladet. Kor diakonalt det er veit eg jo ikkje, men Guds vegar er uransakelege og eit viktig tema er identitet, bygdeidentitet. Dette har vore viktig å få fram i Kyrkjelydsbladet. Slagordet «Alt som er interessant for menneske er også interessant for Gud». Det er lokalt ting skjer. Godt å kunne utfordre folk gjennom bladet.

– Du har vore medlem av Diakonforbundet i nesten halvparten forbundets 100 år …

Medan Ivar svarar tenker eg på den aller fyrste sekretæren i Broderforbundet Gotfred Rekkebo. Han var misnøgd med utviklinga i Forbundet. I fortviling reiste han seg under ei Generalforsamling, og kom med framlegg om å legge ned forbundet. «Me kan møtast her om femti år, og spørje om me har sakna Forbundet». Såg ein utover forsamlinga den gongen, ville det ikkje vera mange som kunne møte opp. Men Ivar ville nok vore der.

– Eg vart medlem under elevtida på Diakonhjemmet tidleg på 1970-talet. Elles har eg vore den evige varamann. Trur eg var varamedlem til sentralstyret i tre periodar.

– Er det håp for Diakonforbundet?

– Dei lagar gode sekkar. Fekk ein av forbundet på nittitalet. Den held ennå, og den har eg bruka mykje.


– Kanskje me kan bli eitt kyrkjeleg fagforbund? – men samstundes må det være nokon som tenker stort om DIAKONEN. Det er jo ikkje målet at alle som arbeider i kyrkja skal gjera det same.

– Blir vel godt å koma heim til Diakonhjemmet i dag?

– Eg har eit litt ambivalent tilhøve til Diakonhjemmet. Det var mykje snakk om Faderheim på Diakonhjemmet. Men ei slik heim må jo ha omsorg for sine born. Har ikkje opplevd at Diakonhjemmet har hatt slik for oss diakonar i felt. Har Diakonhjemmet vore nokon heim for diakonar? Diakonhjemmet tok ikkje heilt på alvor samvirke mellom praksis og undervisning når det galdt diakonutdanning. Diakonutdanning hadde ei veldig teoretisk slagside. Iallefall i mi tid på syttitalet. Det radikale Diakonhjemmet var utruleg konservativt i diakonutdanninga.

– Kanskje det kan vera ei slags pilegrimsvandring me er ute på, Ivar? At me har eit og anna me vil legge frå oss der opp på Steinerud?

Klokka 09.25. I rute sklir toget inn på Oslo Sentralstasjon og me finn Frognerseterbanen opp til Frøen for å møte framtidas diakonar.

Etterord:Stemninga på toget heimover er lettare. Godt mottekne var me på Diakonhjemmet. Flotte og vakne studentar møtte me.

Som gode pilegrimer la me frå oss ein stein ved inngangen til atriet på Diakonhjemmet. Alle problematiske tankar får ligge der. Men så tok me og ein stein. Ein stein til minne om alt godt me fekk ved denne institusjon. Ein takksam stein!

Ivar Solbu.


Leser man Diakonforbundets historie er det slående hvordan dette forbundet, kanskje til forskjell fra andre yrkesorganisasjoner, engasjerte seg og startet institusjoner og arbeid på ulike sosialt utfordrende områder.

Det er særlig innen tre arbeidsfelt en finner sterke spor etter enkeltdiakoner og et samlet arbeid gjennom Diakonforbundet. Det er arbeid overfor epileptikere, psykisk utviklingshemmede og i utviklingen av hjemmebaserte tjenester. Nedenfor følger kortfattet om det arbeidet som er gjort.

Epileptikere Allerede fra 1894 gikk en diakon i gang. Det var Ludvig Waale. Han var med i det første kullet som ble utdannet ved Diakonhjemmet og tok etter det tilleggsutdanning i epileptikerpleie i Tyskland. Hans virke fikk en omflakkende tilværelse. Først på Lindern i Oslo, så til Skar i Maridalen. Deretter, da Diakonhjemmet flyttet fra Magdalenahjemmet var de en tid innom der. Deretter flyttet de mannsavdelingen til Sandakerveien og kvinneavdelingen til Rosenborggaten. I 1911 kunne de overta Solberg gård i Bærum. Kvinneavdelingen flyttet inn først, mannsavdelingen fra 1913.

Diakonene var nøkterne, en kan gjerne si altfor nøkterne og idealistiske. I 1920 så man seg nødt til å øke kurprisen ved Solberg fra kr 1,65,– til kr 2,35‚–. Dette ble avslått av Staten. Resultatet ble at styret overdro institusjonen til Staten med klausul om at Staten skulle bygge ut Solberg som epileptikeranstalt. Kurprisen økte til kr 4,–! Solberg gård er nå Statens spesialsykehus for epilepsi, en del av Oslo Universitetssykehus.

Diakonene ogDiakonforbundet som

sosialpolitiske pionererav Leiv Sigmund Hope


I tiden som fulgte var mange diakoner opptatt av hvordan Staten forvaltet arbeid overfor epileptikerne. De fant at dette måtte det arbeides mer med da Staten ikke gjorde nok.

Saken ble da reist i forbundet i 1935. Det ble nedsatt en epileptikerkomite som skulle arbeide med spørsmålet. Så kom imidlertid krigen og arbeidet måtte settes i bero.

Etter krigen var det særlig Oslo og omland diakonlag som arbeidet med dette spørsmålet. Forbundsstyret ville ikke ta det inn i arbeidsprogrammet. Diakonlaget arbeidet utrettelig videre og i 1950 ble det tatt inn som forbundssak. Det ble deretter etablert et epileptikerstøttelag. Fra 1953 tilsatte dette støttelaget en sosialkurator og etablerte barnehage og arbeidsstue for epileptikere i Oslo.

Engasjementet innen forbundet fortsatte og i 1961 åpnet det seg en mulighet da Røysum gård på Hadeland var til salgs. Eiendommen ble innkjøpt og så startet et arbeid med å istandsette og klargjøre bygningene. I 1965 kunne det åpnes drift på Røysumtunet.

Røysumtunet er nå en godt gående institusjon med langtidsavdeling, rehabiliteringsavdeling og avdeling for psykisk helse innenfor en frittstående diakonal stiftelse, fyller 50 år i år og er i stadig utvikling.

Psykisk utviklingshemmedeStarten til arbeidet var da dette ble forbundssak i 1935. Det var Oslo og omegn diakonforening som tok opp saken og skrev til Diakonforbundets styre 6. november 1935: «Oslo og omegn Diakonforening har drøftet spørsmålet om innkjøp av Nærbø anstalt til et åndssvake- og epileptikerhjem for Vestlandet …».

De ber forbundsstyret om å sjekke ut mulighetene ved å gjøre besiktigelse av eiendommen. Så ble gjort og allerede den 15. november forelå rapporten. Den var positiv og forbundet arbeidet videre på bakgrunn av dette. Ved ekstraordinær generalforsamling 18. mars 1936 ble det enstemmig vedtatt å kjøpe Nærland. På den tid hadde man ikke ansatte i forbundet (forbundet hadde rundt 200 medlemmer) og arbeidsutvalget fikk fullmakt til å avslutte kjøpet.

Så viste det seg at Staten hadde til hensikt å bruke eiendommen selv. Det ble planlagt å fremsette proposisjon til Stortinget om at Staten skulle overta den «håndgivelse» som Broderforbundet hadde fått om Nærland. Men Kirkedepartementet ser seg i juni 1936 ikke i stand til å lage denne proposisjonen og bekrefter at forbundet kunne gå videre.

Forbundet overtok Nærland 1. august 1939, men midt i forarbeidene til istandsetting kom krigen og tyskerne overtok hele eiendommen.

Da krigen var over og man igjen skulle ta fatt var man nærmest ved å gi opp. Men iherdige og idealistiske diakoner tok fatt og 7. august 1948 kunne Nærland åpne for 60 beboere. Som forstander ble tilsatt diakon Ådne Steensnæs.

Departementet godkjente i 1950 at Nærland skulle utbygges av Diakonenes broderforbund.

På det meste hadde Nærland over 300 beboere. Virksomheten ble utvidet med tilbud andre steder også: Landeskogen i Setesdal, Lillebo daghjem i Haugesund, Ramsvik skole og daghjem i Stavanger, Varatun skole, daghjem og verksted i Sandnes, Kongsbo daghjem i Kristiansand og Ellengård skole og daghjem i Arendal.


Nærland fikk en sentral rolle i utviklingen av omsorg for psykisk utviklingshemmede og helsedirektør Karl Evang uttrykte sterk anerkjennelse for hva diakonene hadde fått til. Han var våren 1957 på besøk til Nærland. I medlemsbladet for mai 1957 skriver han:

«Nærland – Et monument over humanitet og nestekjærlighetEt besøk på de Norske Diakoners Broderforbunds åndssvakeanstalt på Jæren gir sterke inntrykk. Dette er ikke noen gjennomsnittlig, vanlig eller typisk institusjon for syke. Den er i sin art og i sitt opplegg enerådende i Norge. Her samles de mest pleietrengende, og derfor også de vanskeligste og mest arbeidskrevende av de åndssvake. Når man går fra rom til rom i de tre vakre trepaviljongene blir man for øvrig slått av at det i grunnen gir et feilaktig uttrykk å bruke betegnelsen ‘åndssvak’. Belegget er altfor forskjellig til det. Det det dreier seg om er i virkeligheten mennesker som ved siden av sin sterkt nedsatte forstand også kan ha en rekke andre misdannelser eller defekter som setter dem helt utenfor det normale liv og gjør det nødvendig at de daglig, ja så å si hver time, pleies og stelles. Noen er blinde, noen har ingen kontakt med utenverdenen i det hele, noen må mates til alle mål, noen kan overhodet ikke bevege seg ut av sengen osv. For meg som i embets medfør har sett så mange helseinstitusjoner i vårt eget og andre land, var det en dyp tilfredsstillelse å finne at Nærland på tross av dette vanskelige belegget var holdt med en vennlig og positiv tone mellom betjening og pasienter, og ytre sett med en renslighet og orden som var imponerende.

Nybygget nærmer seg nå avslutningen. Etter mitt skjønn er det usedvanlig vellykket, og vil gi plass for en rekke virksomhetsgrener som Nærland trenger. Så må da det neste løftet være å få i stand de andre planlagte

paviljongene. Ledelsen er ikke gått trett. De ønsker tvert imot så hurtig som mulig å få hjelp til å ta seg av flere nødlidende mennesker i denne vanskelige gruppen.

Og vi skal alltid huske: for hver pleietrengende åndssvak som kan bringes til Nærland, letter vi trykket for en hel familie, kanskje for fler.

Jeg takker Diakonenes broderforbund for denne store innsats og ønsker dem alt held i det videre arbeid».

Karl Evang var også senere på besøk til Nærland, blant annet ved innvielsen av et bygg i 1964.

I 1969 fikk Nærland egen kirke og samme år ble etablert vernepleierskole. Vernepleierskolen ble en sentral aktør i å utvikle kompetanse til personell innen omsorg for psykisk utviklingshemmede.

Kirken ble tatt ut av bruk i 2010. Vernepleierskolen, senere Rogaland Høgskole, ble overdratt Diakonhjemmet i 2005 og er nå del av Diakonhjemmet Høgskole. Høgskolen ble også flyttet fra Nærland til Sandnes.

En reminisens av arbeidet i Rogaland er diakonistiftelsen Rogaland som fortsatt er i godt gjenge med integreringsarbeid i menighetene. Midler fra stiftelsen har bidratt til opprettelse av flere diakonstillinger i Rogaland.

All virksomhet på Nærland, som sentralinstitusjon i stadig vekst og med faglig utvikling, senere også vernepleierskole og ytterligere ergoterapeututdanning, var gode og sterke bidrag i det å gi tilbud til mennesker som tidligere lite hadde og lite fikk. Det var en pionervirksomhet som forbundet kan se tilbake på med stolthet.


Over: Flagget heises dagen før dagen.Under: Personalet på Nærland, august 1948.


Over: Diakonenes pleiehjem, Nærland, Nærbø st. Mannsavdeling E.Under og innfelt: Diakonenes pleiehjem, Nærland, Nærbø st. Forsamlingssal.


HjemmetjenesterUtviklingen av hjemmetjenestene har skjedd i etapper. Det var diakonissene som dro i gang. Men arbeidet med å gi pleie i hjemmene med diakonelever fra Diakonhjemmet startet allerede i 1890. Da det å etablere et diakonhjem var i emning var Cathinka Guldberg og Diakonissehuset med å heie frem at det ble opprettet utdanning av menn til å gå inn i omsorgsyrker. I sin tid var dette en aldri så liten revolusjon. Omsorg var kvinneoppgaver! Men diakonissene så nok at til mange oppgaver i det å møte den tids nød, i Kristiania/Oslo som økte fra 25.000 i 1850 til 230.000 i 1900, så trengte en menn.

De som hadde startet sin diakonutdanning hadde ikke vært mange ukene på Diakonhjemmet før ryktet spredte seg, om at det var hjelp å få.

En av de første som ble «utdannet» var Ole Kihl Larsen. Han finner vi igjen i flere sammenhenger siden. Han ble den første som Sjømannsmisjonen kalte til tjeneste ute, har var mange år i Leith i Skottland. Senere kom han som en av de første klokkerdiakonene til Sandar i Sandefjord. Han forteller fra det første kullet:

«Det var nok smått bevendt med kunnskaper, så vel i praktisk som i teoretisk sykepleie, da vi måtte ut i privat pleie i hjemmene. Vi hadde ikke vært mange ukene på Diakonhjemmet før det ble stor etterspørsel etter oss. Og det var ikke 8 timers arbeidsdager den gangen. Vi måtte arbeide døgnet rundt, og ofte kunne det gå på helsen løs. En av oss hadde således uavbrutt vakt hos en dårlig pasient i 3 uker. Selv hadde jeg pleie av en pasient i lengre tid på Vår Frue hospital. Min arbeidstid var 36 timer ad gangen, – 2 dager og en natt. Der opplevde jeg for første gang å se et menneske dø, og det gjorde et uutslettelig inntrykk på meg».

En kan vel da si at de første diakonene langt fra visste hva en komfortsone var.

I 1916 ble startet utdanning av menighetssøstre og fra 1918 ble det utdannet diakonisser i Bergen. Menighetssøstre, diakonisser og diakoner utgjorde i mange tiår ryggraden i hjemmetjenestene i kommunene landet rundt og bidro til utviklingen av disse. Mange diakoner gikk også inn i klokkerstillinger i kirken, stillinger som det var knyttet hjemmetjenester til.

Nå har det offentlige overtatt hjemmetjenestene og diakonissene og menighetssøstrene er så godt som borte.

Igjen snakkes det om at det offentlige ikke klarer å ta seg av alle segmenter i hjelpetjenester av ulik art. Den demografiske utviklingen fremover vil vise om det påny må arbeides frem nye tiltak. Hva vil i så fall være kirkens rolle i det? Og – hva vil være aktuelt for diakonene og Det Norske Diakonforbund?


Da diakonutdanningen startet var det to forhold som regulerte diakonenes arbeidstid: – at døgnet hadde 24 timer og det utvetydige kall den enkelte hadde til tjeneste. Dette ga som utslag at enkelte kunne gå døgnet rundt, enten tjenesten var i et hjem eller innenfor en institusjons vegger.

Det tok mange år før det kom til noen avtaler som regulerte arbeidstid og lønn.

I 1919 vedtok Stortinget 8timers arbeidsdag og en uke årlig ferie.

Da forbundet ble stiftet i 1915 var dette formålsparagrafen: «Forbundets formål er efter evne at bistaa hverandre aandelig og økonomisk og fremme felles interesser i det hele. Dette søkes naaet ved broderlig samvær, forhandlingsmøter og konferenser samt ved rundskrivelser angaaende viktige saker».

Lønn og arbeidstid er ikke med, men en kan nok tenke seg at det ble diskutert både da og senere.

I tiden som fulgte er så langt funnet lite som beskriver lønnsutviklingen, men noen annonser gir et bilde av hva som ble tilbudt. Det er henvist til regulativ i Staten med alders/ansiennitetstillegg. Det er også å merke seg at pensjonsinnskuddet er 10 %, noe som blir trukket av lønnen!

I 1929 søker Oslo militære sykehus etter diakon. Lønnen er kr. 2000 med 10 % pensjonstrekk.1

I 1934 skal Rikshospitalet ha overpleier til hudavdelingen. Lønnen er kr. 2950,– pluss fire alderstillegg á kr. 275,– etter 3,6,9 og 12 år. Her er også tatt med en passus om lønnsreduksjon bestemt av Stortinget. Denne er ikke tallfestet.2

Lønns- og arbeidsvilkårav Leiv Sigmund Hope

1 Medlemsblad De Norske Diakoners Broderforbund mars 19292 Medlemsblad De Norske Diakoners Broderforbund mars 1934


Over: Tariffavtale KA-området og KS-området.Under: Kirkens Hus.


I 1938 vil Sophies Minde gjerne ansette yngre ugift diakon. Lønnen som tilbys er kr. 2500,– med fire alderstillegg á kr. 275,– etter 3,6,9 og 12 år. Dertil reguleringstillegg som ikke er tallfestet.3

I 1949 redegjør styret for arbeidet for å bedre diakonene lønnsforhold. De hadde fått til regulativ for bedriftsdiakonene og arbeidet for å få til tilsvarende for menighetsdiakonene.

I 1954 skal Sandar menighet ha «yngre menighets-diakon». Grunnlønnen er da kr. 7100,– pluss «dyrtidstillegg» på kr. 2700,–.4

I tiden etter krigen ble diakonene knyttet til oppsettet i Hærens Sanitet. De ba i den forbindelse å minst bli lønnet som sersjant. Det ble etterkommet, men det ble murring i rekkene da de erfarte at Sykepleierforbundet hadde fått gjennom at sykepleiere skulle lønnes minst som fenrik. Etter noe tid gikk det seg til.

I juni 1958 holder sekretæren et foredrag under tittelen: «Yrkesutøvere og pliktarbeidere – eller diakoner?». Han henviser til strømninger av sekularisering og fokus på tempo. Han setter dette opp mot det som har kjennetegnet diakonen, – tjenersinnet. Han er likevel klar på at lønnsforholdene for diakonene må være «solide» slik at det ikke skal være økonomiske vanskeligheter. Men dette må ikke være det viktigste. Hvis det blir det så har «diakonen» fått dolkestøtet. Han avsluttet med en appell: «Inn til korset – ut i tjeneste».5

I november 1959 skriver daværende diakonelev Edward Hulbak om sine forventninger til Diakonforbundet: «Vi forventer at forbundet arbeider for lønnsmessig betryggende forhold. Ikke slik ment at

forbundet skal trenge seg fram på bekostning av andre, men at det benytter de moderne våpen i kampen for å nå dit hen».6

Så langt har forbundet ikke dratt de store våpen frem. Har brukt forhandlingsrommene i de ulike oppgjørene. Har som del av Uniofellesskapet vært i streiker og var i 2010 i mekling i KAoppgjøret.

Hva diakontjenesten er og hvordan den kan utvikles har hele veien vært et av de sentrale anliggender for forbundet. Gjennom mange år var det å drifte de ulike institusjonene det andre viktige anliggendet. Etter hvert som disse ble avviklet/avhendet økte fokuset på det å være fagforening. Dette har de siste tiårene bidratt til at forbundet har inngått tariffavtaler og gått i fellesskap med andre om å forholde seg til disse. Forbundet var i perioden fra 1988 til 2001 medlem av Akademikernes Fellesorganisasjon AF. Da dette gikk i oppløsning søkte forbundet i 2002 medlemskap i UHO (fra 2005 Unio). Det Norske Diakonforbund har i 2015 medlemmer på seks tariffområder: Stat, KS, Spekter, Virke, Oslo kommune og KA.

Nåværende formålsparagraf gjenspeiler dette: «Forbundets formål er å ivareta medlemmenes faglige, økonomiske og arbeidssosiale interesser. Videre arbeider forbundet for å fremme diakoni i kirke og samfunn og samarbeider med andre organisasjoner der dette er naturlig».

3 Medlemsblad De Norske Diakoners Broderforbund mars 1938 – 4 Medlemsblad De Norske Diakoners Broderforbund mars 19545 Medlemsblad De Norske Diakoners Broderforbund mars 1958 – 6 Medlemsblad De Norske Diakoners Broderforbund mars 1959


NærlandOppstarten for Nærland skjedde i 1948. Det hadde da gått 12 år fra det enstemmige vedtaket i generalforsamlingen 18. mars 1936 om å gjøre forberedende arbeid for å få kjøpt eiendommen til «vordende pleiehjem for åndssvake og epileptikere».

Gjennom disse årene var det flere stopp: høflig brevveksling med Kirkedepartementet om kjøpet av eiendommen (eiendommen ble overtatt 1. august 1939), annekteringen gjennom fem år under krigen samt at eiendommen etter krigen en periode var fangeleir og deretter boliger for Sørøyfolket.

Da man endelig fikk eiendommen frigitt ble den i første omgang vurdert å være i så dårlig stand at Landsmøtet 1945 gjorde vedtak om å gi opp Nærlandprosjektet. En komite fikk i oppdrag å se etter annen høvelig eiendom, noe de ikke fant. De besiktiget Nærland på ny og fant at det ville la seg gjøre å istandsette innen rimelighetens grenser. Fikk gjort nødvendige forarbeider og forhandlinger med Staten før saken kom til Landsmøtet i 1947. Her ble godkjent å gå i gang.

Året etter, i 1948 kunne Nærland tas i bruk. Fikk det offisielle navnet «Diakonenes arbeids- og pleiehjem for åndssvake», senere Nærlandheimen. Institusjonen ble vigslet 7. august. Det var biskop Skagestad som foresto den. Han uttrykte stor glede over at Diakonforbundet som en kirkens arbeidsgren hadde tatt opp dette arbeidet. Og videre: «Det står mye igjen før diakonien har fått en fast plass i kirkens liv. Diakoni er ikke bare håndens tjeneste, den har også sin del av ordets. Ordets tjeneste skal komme sterkere til uttrykk gjennom den».

Ved oppstarten var det 60 beboere, 30 menn og 30 kvinner. Til å drifte dette var en avhengig av gaver og

Institusjoneneav Leiv Sigmund Hope


Over og innfelt: Nærland. Forstander Nærland, Ådne Steensnæs.Under og innfelt: Nærland Kirke. Rogaland Fylkeskommune overtar driftsansvaret for Nærland.


Over til venstre: «Diakonforbundets venner»'s givertjeneste. Over til høyre: Fra seremoni i Stefanuskirken, Nærland.Under til venstre: Fra åpningen av Lillebo. Under til høyre: 5-øres og 10-øres brevmerker.


innsamlede midler. Det ble igangsatt «Nærlandforeninger» mange steder, givertjeneste gjennom «Diakonforbundets venner» samt årlige brevmerker, 5øres og 10øres.

Gjennom årens som fulgte ble institusjonen gradvis bygget ut. I 1966 hadde institusjonen 320 beboere. Nærland bidro også til «desentraliserte» tilbud. Institusjonen fikk det administrative ansvaret for Landeskogen i Setesdal, Lillebo daghjem i Haugesund, Ramsvik skole og daghjem i Stavanger, Varatun skole, daghjem og verksted i Sandnes, Kongsbo daghjem i Kristiansand og Ellengård skole og daghjem i Arendal.

I 1969 fikk Nærlandheimen egen kirke, senere kalt Stefanuskirken. Den fikk en sentral plass for mange av beboerne. Etter driftsopphøret for institusjonen var kirken i bruk frem til 2010 da den ble tatt ut av tjeneste som kirke.

En av de viktige drivkreftene i arbeidet med å utvikle Nærlandheimen var diakon Ådne Steensnæs. Fra 1947 og frem til han døde i 1969, var han forstander på Nærlandheimen.

«Han var en ruvende skikkelse i kampen for rettighetene til psykisk utviklingshemmede, særlig lokalt, men også nasjonalt. Steensnæs sin kongstanke for arbeidet var at livet til mennesker med psykisk utviklingshemming skulle så langt det overhodet var mulig, være likt det livet mennesker utenfor institusjonene levde. Kunne ikke beboerne flytte ut av området, fikk livet utenfor flytte inn. Sånn sett lå Nærlandheimen langt framme i synet på det arbeidet de utførte».1 Dette kommer også til uttrykk ved ordene «VI OG» på fanen til Nærland.

Steensnæs fikk overrakt Kongens fortjenstmedalje i gull i forbindelse med vigslingen av Nærland kirke og vernepleierskolen i 1969.

I 1987 sa Det Norske Diakonforbund opp samarbeidsavtalen om drift av Nærlandheimen og fra 1. januar 1989 tok Rogaland Fylke over driftsansvaret helt.

I denne perioden ble HVPUreformen gjennomført hvor de ulike brukerne skulle få tilbud i egen hjemkommune.

Institusjonen ble avviklet pr 31. desember 1990, men av hensyn til beboerne ble gjort en nedtrapping over nesten fire år. For de eldste som ikke kunne/burde flyttes ble etablert en sykehjemsavdeling hvor de kunne bo livet ut.

Institusjoner knyttet til NærlandEtter hvert som arbeidet ved Nærland skred frem og man så hvor mange udekkede behov det var mange steder startet en «knoppskyting» ved at det i regi av Nærland ble etablert nye tilbud andre steder. Her er litt om disse tiltakene:

Ramsvik Skole og Daghjem i StavangerBle etablert i 1955 da Diakonforbundet inngikk avtale om å leie lokaler i «Friluftskolen» av Sanitetsforeningen til å etablere et daghjem for barn fra 5 år og oppover. Det ble etablert med 20 brukere. Var knyttet til Nærland hele driftsperioden.

Lillebo i HaugesundBle etablert i 1960 som daghjem med plass for 17 barn. Det ble etablert i samarbeid med en lokal forening som tok ansvar for huset. Diakonforbundet hadde ansvaret for driften.

Daghjemmet ble vigslet av biskop Karl Martinussen 21. januar 1960. Gjennom årene ble virksomheten utvidet med bl.a. skoletilbud og vernet verksted. På det meste hadde Lillebo 80 brukere.

1 Utdrag fra foreløpig uutgitt bok om Rogaland Høgskole


Lillebo var frem til og med 1973 knyttet til Nærland. Fra 1974 ble driftet selvstendig, men fortsatt innenfor Diakonforbundet.

Virksomheten ble overdratt Rogaland Fylkeskommune fra 1. april 1984.

Her følger prologen som ble skrevet av Olav Fosså i forbindelse med innvielsen av Lillebo i Haugesund, 21. februar 1960:«Livet har mange gåter. Få av dem kan vi gjette. Mange er ubesvarte, står der i dag som i går. Hvorfor så mange syke? Hvorfor så mange trette? Lidelsen følger livet gjennom de skiftende kår.

Livet har mange spørsmål, spørsmål som ingen gir svar på. Mennesker fødes og lever og visner som markens siv. Finnes det ånd bak stoffet, det stoffet vi ser og tar på? Finnes det noen mening bak alt dette lidende liv?

Livet er fullt av oppgaver. Få av dem kan vi makte. Noen vil synes for store, og noen vil synes for små. Det arbeid som ikke betales, det arbeid vil mange forakte. Og de som skal prøve å hjelpe, blir ofte så altfor få.

Vi kan ikke omskape verden. Vi kan ikke sone brøden. Vår tanke begriper verken materie eller ånd. Man kanskje vi somme tider kan hjelpe en bror i nøden Og rekke en hjelpeløs søster en sterk og støttende hånd.

Her har vi en av de mange oppgavene livet gav oss: De evnesvake blant oss må få sitt eget ‘Hjem’. Og vi som har fått oppgaven, vi tør ikke skyve den fra oss. Vi kan, og vi skal, og vi må føre saken seierrikt frem.

Få var det som begynte. Flere vi vervet og vant oss. Nå er vi kommet så langt vi har vunnet det første slag. Ingen kan undres at gleden er stor i blant oss. Derfor vi kommer sammen. Huset innvies i dag.

Barna er her om dagen og reiser igjen om kvelden. Imens kan en mor arbeide og kanskje få hvile seg,

og legge bort utrygghets-kjenslen, som heller ikke er sjelden. Vi håper og tror at et daghjem vil hjelpe et stykke på vei.

Og barna skal hjelpes og stelles, arbeide og leke og gle’ seg og leve så lykkelig sammen som menneskemakt formår. Men det å få glede andre, det fører en glede med seg, en av de store gleder, en glede som ikke forgår.

De åndsveike takker for hjemmet. Takk alle dere som ga det. Det varmer og lyser og gleder dem på deres ensomme veg. I Bibelen står det skrevet, og Mesteren var det som sa det: Hva dere har gjort mot de minste, der har dere gjort mot meg».

Landeskogen i SetesdalBle etablert som institusjon for psykisk utviklingshemmede i 1962, etter avtale inngått i 1961 mellom Sosialdepartementet og Diakonforbundet. Hovedbetingelsene var:– Landeskogen drives som åndssvakehjem under

Nærlandheimen, ikke som egen enhet– Bestyrer får status og lønn som ved andre

tilsvarende institusjoner– Regnskapene føres på Nærland– Bestyrer forestår alle innkjøp innenfor gitt budsjett

Diakon Torrey Ullerø ble tilsatt som bestyrer ved Landeskogen fra starten.

Ved oppstarten var det 47 beboere. På det meste, i 1968, hadde Landeskogen 180 beboere.

I 1974 ble Landeskogen selvstendig institusjon, men fortsatt driftet av Diakonforbundet.

I 1982 sa Diakonforbundet opp avtalen. Virksomhetsansvaret ble overdratt AustAgder Fylkeskommune fra 1. juli 1983.


Over og innfelt høyre: Landeskogen. Bestyrer Landeskogen, Torrey Ullerø. Innfelt venstre: Fra overdragelsen 1. juli, 1983.Under: Varatun i Sandnes.


Over og innfelt: Røysumtunet. Hovedbygningen.Under og innfelt: Ringen Rehabiliteringssenter, Moelv.


Varatun i SandnesBle etablert i 1969 i leide lokaler hos Varatun Hybelbygg i Sandnes som et verksted for enkelte av beboerne ved Nærlandheimen. Ble avviklet etter HVPUreformen.

I tillegg til disse var Nærland også sentralkontakt for Kongsbo daghjem i Kristiansand og Ellengård daghjem og skole i Arendal.

Andre institusjonerVi har annet sted nevnt at epileptikeromsorgen har hatt et sterkt fokus hos diakonene. Det var diakoner som startet opp i 1894 og drev til 1920. Å få til nye tiltak innen epileptikeromsorgen kom opp som forbundssak i 1935. Oslo og omegn diakonlag var spesielt proaktive i dette arbeidet, ikke minst utover på 1950tallet.

I 1961 åpnet seg mulighet. Overlegen ved Statens sykehus for epileptikere oppfordret diakonene å dra på befaring på Røysum gård som var til salgs. Det endte med kjøp i 1962. I juni 1963 fikk en konsesjon og kunne starte istandsetting. Til det som ble Røysumtunet.

RøysumtunetInstitusjonen ble innviet 15. september 1965. Det var 25 plasser ved oppstarten. Det skulle være et langtids bo og behandlingstilbud for de mest omsorgstrengende, kronisk epilepsilidende kvinner fra hele Norge.

Institusjonen er gjennom årene blitt bygget ut i flere etapper og fremstår i dag med boavdeling med 26 plasser, rehabiliteringsavdeling med 19 plasser, enhet for psykisk helse med 25 plasser samt barnehage.

Diakonforbundet sto som eier frem til 1. januar 1986. Eierskapet ble da overført til en stiftelse hvor Diakonforbundet foresto representantskapet. Dette

fant sin avløsning pr 1. januar 2003. Fra den dato er Røysumtunet en selvstendig diakonal stiftelse.

RingenDen siste institusjon Det Norske Diakonforbund gikk til innkjøp av var da representantskapet i forbundet i 1978 vedtok å kjøpe Ringen Rehabiliteringssenter i Moelv. Målet og ønsket var å etablere et rekreasjonssenter i kristen regi. Det viste seg i årene som fulgte vanskelig å få driften til å gå i balanse og Ringen ble solgt i 1983.

Rogaland HøgskoleEtter å ha driftet Nærland som sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede gjennom en årrekke var behovet for å øke utdanning og kompetanse i stabene ved de ulike arbeidssammenhengene påtrengende. I 1969 startet en da vernepleierskole. Det ble en utdanning etter modell av sykepleierutdanningen, men på et lavere nivå. Skolen ble etablert på Nærland som internatskole med plass til rundt 25 på hvert kull.

Fra høsten 1981 ble vernepleierutdanningen høyskoleutdanning.

Rogaland Vernepleierskole ble senere til Rogaland Høgskole da en i 2001 startet utdanning av ergoterapeuter.

I 2005 ble eierskapet overført fra Det Norske Diakonforbund til Det Norske Diakonhjem. Rogaland Høgskole er etter det nå en del av Diakonhjemmet Høgskole, som campus Sandnes. Sent 2006 flyttet høgskolen fra Nærland til Sandnes slik at en fra 1. januar 2007 tok fatt i nye lokaler.

Her tilbys nå utdanninger på bachelornivå i vernepleie og ergoterapi samt videreutdanning innen rehabilitering, tverrfaglig veiledning og trening av sosial kompetanse.


Diakontjenesteni Den norske kirke

– Et kort historisk tilbakeblikk av Olav Fanuelsen, Høgskolelektor

Den 20. november 1889 ble det i «Lutherstiftelsens Bestyrelse» i Norge, underskrevet et opprop med «Innbydelse til Oprettelse af et norsk Diakonhjem». I desember samme året ble innbydelsen trykt i «Luthersk Kirketidende, Søndagsblad for indre Mission» og i meldingsbladet «Fra Diakonissehuset».

Sekretæren i Lutherstiftelsen, pastor Hartvig Halvorsen, hadde tatt imot oppgaven som forstander og hadde sagt seg villig til å flytte inn på Diakonhjemmet (Stave & Det norske Diakonhjem 1990: 50). Oppropet argumenterer med at Diakonissehjemmet som ble opprettet i 1868, hadde «været særlig heldig i sit Arbeide» og vunnet en anerkjennelse og sympati langt utover de kretser som er direkte berørt av «Kristendommens Aand». Men det argumenteres også med den utvikling som har funnet sted i Tyskland, der ikke mindre enn 16 såkalte diakonhjem er i drift. De utdanner kristne unge menn som går ut til tjeneste i menigheter og arbeidskolonier for løsgjengere, og dette medfører økonomisk støtte «endog fra Statens side». Det norske Diakonhjem blir så opprettet i 1890 og diakontjenesten i Den norske kirke vil i et historisk perspektiv dermed først og fremst være forbundet med denne nyskapningen. Denne hendelsen er imidlertid avgrenset og kan ikke sies å stå i noen direkte kontinuitet med tanker om en diakontjeneste tidligere. Allikevel betyr det ikke at epoken fra kristendommens innføring i Norge til opprettelsen av Det norske Diakonhjem er en helt diakonfri epoke. Diakonen som fenomen opptrer, men i helt andre sammenhenger og med en annen egenart enn det som skulle bli tilfellet etter 1890.

Litteratur:Se liste side 79.


Det som skjer i 1890, må også sees i lys av den uklarhet som «arves» fra tysk kirkeliv vedrørende bestemmelsen av diakonembetet rent teologisk. Det er egentlig ikke før etter 2. verdenskrig at Den norske kirke tar tak i spørsmålet om embetsteologien og da i kjølvannet av den kirkelige reformbevegelsen, selv om spredte tilløp også hadde forekommet tidligere. Diakontjenesten etter 1945 trekkes da frem på en ny måte som ikke er i forlengelsen av den såkalte frie diakoni, som var blitt løsningen i Tyskland, men som ledd i en tjenestedifferensiering, der de ulike kirkelige tjenester ble sett i sammenheng.

Dette historiske tilbakeblikket vil dermed falle i tre avsnitt. I det første avsnittet vil vi se på spor av diakonen fra kristendommens innføring i Norge til slutten av 1800-tallet. Utviklingen av den tradisjonelle diakontjenesten utenfor kirkens embete vil vi følge i det andre avsnittet, mens det tredje avsnittet vil være viet arbeidet for å begrunne og definere diakonen som et kirkelig embete innenfor rammene av en tradisjonell luthersk embetsstruktur.

Diakonen frem til 1800-talletDiakonens tilsynekomst i norsk kirkevirksomhet i middelalderen henger sammen med det generelle embetsmønster som preger den romerskkatolske kirken. Her inngår diakonen som et av flere embeter i et hierarki. De såkalte «ordines majores» er biskop, prest, diakon og subdiakon. Diakonen er ikke som i oldkirken konsentrert om omsorgsarbeidet, men er i det alt vesentlige knyttet til det gudstjenestelige liv. Embetet utgjør for de aller fleste et stadium på veien til å bli prest eller biskop. Tjenesten er et ledd i presteutdannelsen, men av ulike og til dels ukjente grunner, kunne noen også forbli diakoner

permanent. Etter hvert kommer utdannelsen av prester inn i fastere former blant annet ved domkirkene og katedral skolene.

Diakonen har en rolle allerede i misjonstiden med forkynnelse og opplæring i kristen tro. Dette var vigslede diakoner som kunne følge med de første biskopene og prestene som kom til landet. Funksjonene er generelt sett knyttet til gudstjenestelivet og som assistent for prestene (Oftestad 2001: 240). Et lite innblikk i biografien til en bestemt geistlig får man ved å lese biskop Arnes saga (Stefánsson & Magnús 2007). Arne var født i 1237 på Island. Arne begynte sin karriere hos abbed Brand. Han får svært god omtale og følger med Brand på en reise til Norge i 1262. Her fungerer han først som såkalt messediakon. Han var vigslet til diakon av biskop Sigvard, som var biskop i Skálholt fra 1238–68. I Norge får Arne kontakt med kongene Håkon og Magnus, fremgår det av sagaen, men da Brand blir biskop i Hólar, følger han med ham tilbake til Island. Der arbeider han som biskopens klerk det året biskopen lever. Ikke uventet blir så diakonen Arne vigslet til prest for å forestå administrasjonen av bispesetet på Hólar til en ny biskop, Jørund, er på plass. Så blir Arne assistent for den gamle biskop Sigvard i Skálholt, som dør etter 12 måneder, og Arne jordfester ham. Motvillig drar så Arne til Norge med anbefaling fra de viseste menn med anmodning om at de ønsket ham som biskop. Erkebiskopen er i tvil og utnevner i første omgang en annen, men da denne dør er det Arnes tur. Han blir vigslet til biskop og sendt hjem med de beste anbefalinger.

Lavere enn diakonene sto subdiakonene, men de hørte fra 1216 allikevel med til «ordines majores». Dette var betegnelsen på alle de embeter som


på en eller annen måte var direkte knyttet til sakramentsforvaltningen (Johansson 1983: 206). Embetet som erkediakon vokser frem etter hvert som kirkene konsoliderer seg og får en fast organisasjon. I 1153 ble det innført erkediakoner i alle bispedømmene i den norske kirkeprovinsen og disse hadde blant annet ansvar for juridiske spørsmål. Etter hvert avtar erkediakonens betydning, idet kongens lagmenn overtar oppgavene fra siste halvdel av 1100tallet.

I og med innføringen av den lutherske reformasjonen i DanmarkNorge i 1536 endres synet på det kirkelige embetet radikalt. Den hierarkiske embetsstruktur avvikles og i stedet konsentrerer man seg om prekenembetet. Det er i og for seg ikke slik at man er imot diakonembetet. Luther sier tvert imot at problemet er at kirken har gjort disse til «epistel og evangelielesere». det vil si utelukkende til liturgiske embeter. Det blir etter hvert bare en skygge tilbake av det opprinnelige diakonatet, idet man ennå kan finne noen diakoner som fattigforstandere og hospitalmestre (Olesen 1969b: 14).

På dansknorsk kirkemark omtales diakonene i Kirkeordinansen av 1537/39 (Lausten 1989). Det er tydelig at reformatorene tenker seg en eller annen form for diakontjeneste og at denne settes i sammenheng med det som oppfattes som den oldkirkelige tradisjon. Når gudstjenestelivet omtales, heter det at prekenen på Stefanusdagen, 2. juledag, skal omhandle diakonene og likedan skal det tales om Laurentius og hans eksempel. Alt dette for at folk skal få innprentet omsorgen for de fattige. For det første må man ha tenkt at diakonatet hadde sitt opphav med de 7 i Apostlenes gjerninger 6. Stefanus, som senere døde som martyr, var en av dem. Men for det andre knyttes diakonens tjeneste til kirkens ansvar for de fattige. Altså et karitativt diakonat i

motsetning til det katolske liturgiske diakonat. Til å fordele midlene til de fattige etter deres behov, skal det utnevnes diakoner, to eller flere, som skal sørge for innsamling av midler til fattige og trengende, og for distribusjonen. Diakonene skal være forstandige og gudfryktige og de skal årlig avlegge regnskap for byrådet og prestene over de midlene de har mottatt og utdelt. Diakonene har også en rolle å spille i forbindelse med innleggelse i hospitalene, der de på forslag fra sogneprest eller byråd skal legge inn de som er virkelig trengende eller vanføre. Dersom sognepresten på pasientbesøk ikke finner at pleien er tilstrekkelig, kan han klage til forstanderen, og dersom denne ikke reagerer kan han bringe saken inn for diakonene. Disse må med andre ord ha hatt et overordnet oppsyn med omsorgen i tillegg til forvaltning av midlene (Lausten 1989: 217). Når oppgavene til superintendentene eller biskopene omtales, er en av disse, sammen med lensmann, prost, prester og byråd, å utnevne til diakoner. Dette skal være menn som elsker Guds ord. Her henvises det til Acta 6,3 og 1. Tim. 3,4ff. Man forsøker altså å ligge så nær de bibelske idealer som mulig, selv om det ikke er tale om et embete og innvielse. Allikevel synes diakonene å ha en klar kirkelig identitet. De skal imidlertid bare fungere ett år om gangen, men idet de utgjør en gruppe, vil det alltid være en viss form for kontinuitet da ikke alle skiftes ut samtidig (Lausten 1989: 225).

Dette bildet av det diakonale ansvar bekreftes i biskop Peder Palladius’ visitasbok. Han var den første superintendent på Sjælland og gir i sin bok et «førstehånds inntrykk av hvordan de første lutherske slektsledd ble oppdradd i et diakonalt sinnelag på evangelisk basis» (Olesen 1969a: 150). Det fører imidlertid ikke til noen varig konsolidering av diakontjenesten. Gjennom ortodoksien ser man


Over: Agder og Telemarksdiakonene.Under: Nidarosdiakonene.


imidlertid i andre lutherske kirker ansatser til gjennomtenkning av diakontjenesten (Olesen 1969a: 72). Men generelt er det i de reformerte kirkene diakonen etter reformasjonen kommer best til syne. Dette skyldes at reformert teologi legger større vekt på de konkrete nytestamentlige modeller når de kirkelige embetene skal utformes (Olesen 1969a: 61) (Strohm 1993: 14f ). I pietismens tid styrkes det diakonale arbeidet på mange områder, men ulike former for diakonale institusjoner er det dominerende. En menighetsbasert diakontjeneste er ikke i fokus.

De nye diakonale tankene fra Tyskland slår rot i Norge. Dette gir seg blant annet utslag i opprettelsen av indremisjonsforeninger. Christiania indremisjon ble opprettet i 1855 og fikk et sterkt diakonalt preg etter mønster fra Tyskland. Det ble satt i gang en rekke hjelpetiltak. Organisasjonen sto også bak opprettelsen av Diakonissehuset i Oslo i 1868. Dette ble en svært vellykket virksomhet som i neste omgang ble brukt som argument for opprettelsen av et diakonhjem. I kjølvannet av Indremisjonens virksomhet oppsto det imidlertid en rekke nye teologiske utfordringer. Dette gjaldt ikke minst spørsmål om embetsforståelse og kirkesyn. Hvilken status skulle bibelbud eller evangelister som var utsendt av Indremisjonen ha, i relasjon til prestens kirkelige embete? Gisle Johnson, Indremisjonens leder, gikk inn for et nødsprinsipp, det vil si begrunnet i den store åndelige nød, kunne disse nye gruppenes mer eller mindre frie forkynnelse aksepteres (Molland 1979: Bd1, s. 248f ). Enkelte ønsket å se den frie forkynneraktivitet i lys av en ny diakontjeneste. I 1880årene var det to forslag for å komme til rette med dette. Det første kom i 1882 da biskop Johan Tandberg i Stavanger foreslo at det burde opprettes et slags diakonat med adgang

for biskopene til å beskikke lekpredikanter etter å ha prøvd dem. Forslaget gikk til høring til alle biskopene, men det vinner ingen allmenn oppslutning og det blir ikke fremmet for regjeringen. Saken blir imidlertid tatt opp igjen av biskopen i Tromsø, Johannes Skaar, i 1887. Han vurderer saken på basis av situasjonen i sitt bispedømme med den særlige utfordringen den kirkelige betjening av den samiske befolkning utgjør. Forslaget om å ansette diakoner begrunnes med følgende to forhold, det finnes legfolk som er utrustet til å legge ut Skriften, og det er en overveldende prestemangel. Skaar ønsket at forslaget skulle komme fra regjeringen, men denne avslo, samtidig som de minnet om at saken kunne tas opp i Stortinget. Forslaget ble da også fremmet av to stortingsrepresentanter, Holm og Holmgren, og det ble behandlet sommeren 1888. Det ble imidlertid avvist med en henvisning til at det ikke ville fremme den frie legmannsforkynnelsen om man ordinerte noen til «en lavere geistlig stand av biskopen» (Stortinget 1887). Det skulle gå hundre år før Stortinget igjen fikk et lovforslag om diakontjeneste med loven som trådte i kraft 1. januar 1986.

Det havarerte lovforslaget var ensidig konsentrert om forkynnelsen og muligheten for å bøte på prestemangelen. Den videre utvikling er i langt større grad preget av de karitative utfordringene kirken sto overfor.

Fra 1890 til 1945Det norske Diakonhjem blir opprettet i 1890 av Lutherstiftelsen med Hartvig Halvorsen (1854–1910) som den drivende kraft. Som med Diakonissehuset fant man også her modellen i Tyskland. Oppropet som ble sendt ut høsten 1889, viser tydelig dette. Tiden er inne til å få en parallell til den kvinnelige diakoni. Det er i samfunnet en


rekke arbeidsområder som er vanskelig tilgjengelig for kvinner, som for eksempel arbeid i menighetene med fattigpleie, forkynnelse og sjelesorg samt arbeid i vaisenhus og hjem for gamle. Arbeidet blant «drankere» og «løsgjengere» nevnes også sammen med «de eiendommelige nødstilstande som skriver seg fra vantro og samfunnsnedbrytende retningers altfor fruktbare arbeid blant os» (Stave & Det norske Diakonhjem 1990: 51). Når det gjelder synet på dem som utdannes, heter det at det er «Diakongjerningen som utgår fra de såkalte Diakonhjem, hvor unge, dyktige, kristeligsinnede Mænd får en grundig uddannelse, for saa, efter endt kursus, at gaa ud i Menighederne og vie sit Liv til Kampen mot Synd og Nød».

Det er ikke lett å danne seg et bilde av den faktiske grunnlagstenkning om diakontjenesten fra denne første perioden. Fra en side sett har opprettelsen av en diakonutdanning et aldri så lite instrumentelt islett, den skal først og fremst fylle et program, det er ikke diakontjenesten per se som står i fokus. Grunntonen synes også å gå i retning av en slags emissærtjeneste. På den annen side relaterer man seg hele tiden til de kirkelige og menighetsmessige behov. Hartvig Halvorsen oppsummerer erfaringene i et foredrag på Landsindremisjonens møte om «kristelige kjærlighetsgjerninger» i Drammen 10.–12. juni 1900 og medgir at arbeidet med diakongjerningen har hatt en gledelig vekst, men at mange uforutsette ting har oppstått underveis. Blant annet har arbeidsområdet i større grad dreiet i retning av sykepleie enn det man hadde tenkt seg. Når han uttrykker håpet om at «gjerningen mere og mere ville bli omfattet av Den norske kirkes kjærlighet». ligger det en sår erkjennelse av at så langt er dette ikke skjedd. Etableringen hadde muligens skjedd litt vel raskt, erkjenner han og kanskje hadde det vært bedre med litt mer tid

til overveielse og forberedelse (Hjælp: et blad for diakoni og menighetsarbeide 12/1900, 1903. årg. s. 1994). Den tyske tradisjonen var i virkeligheten lite kjent, men med Theodor Schäfers bok: «Leitfaden der inneren Mission» fra 1887/89, får man et dypere innblikk i saken. Halvorsen henviser til denne under det nevnte foredraget, så den må ha vært retningsgivende for arbeidet i Norge. Schäfer gir en omfattende innføring i driften av indremisjonen og omtaler også diakontjenesten. Denne betegnes vekselvis som broder og diakon, men Schäfer slår fast at etter 50 års arbeid med å utdanne mennesker som ser seg som diakoner, aner man en viss kirkelig tilknytning, men bestrebelsene er på ingen måte sluttført. Inntil dette blir realisert ser man på den enkeltes utdannelse som en forberedelse av de byggesteiner som skal til for å fullføre verket (Schäfer 1889: 224). Som kjent hadde den tyske kirke avvist Wicherns tanke om et diakonat på møtet i Mobijou i 1856.

Denne uavklarte situasjonen for diakonembetet kan imidlertid ikke ha vært til hinder for opprettelsen av en norsk diakonutdanning, sannsynligvis fordi diakontjenesten per se ikke var hovedspørsmålet. Når tjenesten i tillegg kommer i drift i retning av sykepleie mer enn fattigpleie og menighetspleie, arbeid blant barn og mannlig ungdom, samt blant straffedømte og eldre, som man hadde tenkt seg, begynner de første betenkeligheter.

Et av de spørsmålene som opptok diakonene i De norske Diakoners Broderforbund etter opprettelsen i 1915, var tilknytningen til kirken. Dette kom ikke minst til uttrykk i forhold til innvielsen til diakon. Denne var blitt foretatt av forstanderen og holdt på Diakonhjemmet. Den var i realiteten ingen innvielse, men en opptakelse i Diakonhjemmets


broderforbund. Diakonene selv ønsket imidlertid at dette skulle formaliseres og skje i en kirke. Denne begjæringen kom fra diakonene selv, sier den senere forstander Thorleif Norseth, og dette blir en realitet fra 1919 (Det norske Diakonhjem & Norseth 1940: 61). Elevkullet 1914–1919 tar opp saken i et brev til hovedstyret i oktober 1918 og etter hvert slutter hovedstyret seg til dette ønsket og ber forstanderen ta saken opp med biskopen. Oslo biskop, Jens Tandberg, svarer at det må søkes om dette eksplisitt, og forstanderen sender over et forslag til liturgi. Oslo biskop fastsetter da i løpet av våren 1919 et innvielsesrituale for diakoner og menighetssøstre. Ritualet sier at kandidatene vigsles til «kjærlighetens gjerning» noe som synes å være nøkkelbegrepet i denne perioden. Gjerningen skal imidlertid gjøres i troskap mot kirken, til Guds ære og menneskers gavn. Sammenligner man biskopens endelige formuleringer med forstanderens forslag, ser man at beskrivelsen er mer generell i biskopens. Innvielse ja, men ikke til en for definert tjeneste. I 1939 presiseres imidlertid kjærlighetens gjerninger til «Herrens og menighetens tjener blant de syke, lidende og trengende». Forstander Thorleif Norseth var opptatt av diakonens identitet og er sannsynligvis den som tok initiativet til denne presiseringen.

Med denne kirkeliggjøringen av innvielsen, der den skjer under en gudstjeneste, med den lokale prest som predikant, men med forstanderen som foretar selve innvielsen, skjer det en første formalisert tilnærming til kirkelig tjeneste. Under rubrikken «Indsættelse» i Alterboken, blir det også i 1920 føyd inn en bestemmelse som sier at klokkere, diakonisser og diakoner kunne innsettes i sin tjeneste under menighetens gudstjeneste. Helge Fæhn tolker dette som «et vidnesbyrd om at diakonien nå var blitt en del av kirkens liv» (H. Fæhn 1994: 412).

Denne saken gjaldt imidlertid ikke bare innvielsen, men hele spørsmålet om diakontjenesten som kirkelig tjeneste. Fra ulikt hold reflekterte man over diakonenes muligheter for en selvstendig kirkelig tjeneste. Ikke minst kom spørsmålet opp når det gjaldt tilgangen til klokkerstillingene. Hartvig Halvorsen tok allerede i 1904, på presteforeningens generalforsamling i Trondheim, til orde for at klokkerstillingene burde omdannes. Professor Karl Wold ga i 1924 uttrykk for at han trodde klokkerstillingene innen ikke altfor fjern framtid ville forsvinne, og tok på vegne av Kirkelig Landslag til orde for å omdanne disse til menighetsdiakonstillinger, en lederstilling i menigheten, hvor innehaveren skulle være en «lavere geistlig» under menighetsrådets styre, og særlig vigslet for sin oppgave. De skulle forkynne, forvalte nattverd utenfor kirkehuset og forrette dåp i og utenfor kirkehuset. Til denne oppgaven kunne det rekrutteres fra så vel diakonstanden som lærere, bibelskoleelever og andre (Moen 1977: 93). Klokkerstillingene ble drøftet i Stortinget i 1936 der spørsmålet om nedleggelse var aktuelt. Når ikke dette skjedde synes det faktum å gjøre seg gjeldende at mange steder var det diakoner ansatt i disse stillingene og diakonene fylte dem med et nytt innhold. Bergen hadde en rekke klokkerdiakoner på den tiden og disse kunne til sammen dokumentere nytten av det nye tjenesteinnholdet. Det kom også et rundskriv fra departementet som gjorde det klart at både prester og diakoner kunne tilsettes i disse stillingene (Stave & Det Norske Diakonhjem 1990: 218).

Også fra mer praktisk kirkelig hold ble spørsmålet om de nye tjenestegruppene tatt opp. En av dem som ytret seg om diakonatet i mellomkrigstiden var rektor ved praktikum på MF, G. Skagestad. I forbindelse med en gjennomgang av embetets enhet og mangfoldighet sier han at utviklingen i


Over: Overrekkelse av stola til 5 diakoner, Drammen.Under: 7 Oslodiakoner.


kirken og menighetene går i retning av et «klerus minor» der blant annet diakonene inngår. «Det er efter evangelisk-luthersk grunnsetning ingen tvil om at vi her har å gjøre med former av menighetens ministerium verbi og […] delvis også av ministerium sacramentarum» sier Skagestad (Skagestad 1928: 128). Det er riktig at det skapes slike former og det er viktig at disse stillingenes prinsipielle karakter klart erkjennes. Her er Skagestad ved sakens kjerne så langt: hvordan skal forholdene legges til rette for diakonistillinger på menighetsplan? Det er en prosess som for alvor tar til etter 2. verdenskrig.

Etter 1945To viktige hendelser påvirker diakontjenesten i de nærmeste årene etter 2. verdenskrig, et nytt rituale for innvielse til menighetstjeneste av 1949 og Kirkeordningslovens paragraf om diakonatet fra 1953 (K. Fæhn 2002: 31). Ritualet ble vedtatt ved kongelig resolusjon 28. januar 1949 og det innebar at det ble en offisiell kirkelig innvielse i tillegg til de ritualene som hadde vært benyttet ved de diakonale institusjonene. Det stadfestet at diakonisser, diakoner og diakoniarbeidere nå kunne få sin innvielse til menighetstjeneste som man var kalt til av kirken. Etter hvert fant Diakonhjemmet det problematisk å bruke dette ritualet fordi institusjonen innviet kandidatene, ikke bare til menighetstjeneste, men til et mangfold av tjenester i kirke og samfunn. De gikk derfor tilbake til en modifisert utgave av 1919ritualet (K. Fæhn 2002: 34).

Lov om Den norske kirkes ordning vedtatt 29. april 1953 hadde to bestemmelser vedrørende diakonien. § 23 omhandlet spørsmålet om selve det diakonale arbeidet, mens § 41 omhandlet spørsmålet om innarbeidelse av diakonatet og bispedømmerådets ansvar i den forbindelse. Fæhn mener at ingen av

disse bestemmelsene så dagens lys ut fra et entydig kirkelig votum for diakoniens sak. Det var allikevel en seier da disse ordningene var på plass og de fikk positive konsekvenser i den offisielle kirkelige strukturen (K. Fæhn 2002: 47).

Etter oppfordring fra det såkalte Frivillige kirkelige landsmøte som var samlet 26.–28. oktober 1965 vedtok det frivillige kirkeråd på et møte den 8. desember samme år å nedsette en kommisjon til å ta opp igjen arbeidet for reformer i Den norske kirke. Den fikk et omfattende mandat blant annet med å se på mulighetene for en utvidelse av tjenesteoppgavene i menighetene (Det frivillige kirkeråd. Reformkommisjon 1969). Diakontjenesten sees her som «utvidet tjenestetittel» og ikke som betegnelse på en yrkesgruppe med den tradisjonelle diakon eller diakonisseutdannelse. Det er tjenesten som avgjør om man skal kalles diakon. Kommisjonen går inn for ordnede kirkelige diakonstillinger og diakonibegrepet utvides til et større spekter av tjenesteoppgaver enn det man har vært vant til. Det gjelder nå oppgaver av karitativ, sjelesørgerisk, sosial og administrativ art og det dreier seg om selvstendige stillinger med eventuelle liturgiske funksjoner. Det er også tale om å lede gudstjenester så vel som forvaltning av sakramenter etter fullmakt. Utredningen berører ellers en rekke forhold vedrørende diakonens tjeneste som ble førende for den videre debatten. Ikke minst gjelder dette embetssynet, spørsmålet om ordinasjon/vigsling og generelle tjenesteforhold (Det frivillige kirkeråd. Reformkommisjon 1969: 62). For mange var det helt nye ansatser, og utredningen satte i gang prosesser på mange plan.

Ulike kirkelige impulser gikk i samme retning vedrørende synet på diakonen. Bispemøtet


gikk i 1966 inn for å endre betingelsene for innvielse til diakon, idet bare kandidater til kirkelige diakonstillinger kunne innvies. Videre så man omdanning av stillinger og opprettelse av frivillige menighetsdiakonstillinger utover på 1970tallet. For å strukturere alle disse initiativene kom Kirkerådet opp med det første utkast til Tjenester og stillinger i Den norske kirke (Kirkerådet 1976). Her lanseres sognediakonen som ny stillingskategori. Det statskirkelige system nøler med å opprette egne diakonstillinger etter mønster av Lov om katekettjeneste som kom i 1969. Imidlertid satte man ned et Diakoniutvalg i Kirke og undervisningsdepartementet i 1974 som resulterte i en NOU i 1979: 15 med tittelen Diakoni i lokalsamfunnet (Diakoniutvalget & Lodden 1979). Her drøftet man ikke minst diakontjenesten i forhold til omsorgsarbeidet i lokalsamfunnet. Denne utredningen ble en viktig forløper for Lov om diakontjeneste som trådte i kraft 1. januar 1986 "Norsk lovtidend, Avd. I, Lover og sentrale forskrifter mv». (1985). Denne regulerte forholdene for diakonikonsulentene på bispedømmeplan og sognediakonene i menighetene. Loven representerte en milepæl for det statskirkelige system, diakontjenesten var endelig en integrert del av kirken.

“Kirken selv» hadde imidlertid arbeidet jevnt og trutt med nye vigselsliturgier som etter hvert ble vedtatt. Disse ble vedtatt av Bispemøtet i 1986, sammen med ordninger for kateketer og prester. Bispemøtet hadde saken første gang på sitt møte i 1956 og senere på flere møter. I 1963 ble Liturgikommisjonen oppnevnt. Bispemøtet la i 1965 frem et forslag der det heter at biskopen etter søknad kunne gi tillatelse til hvem som kunne vigsles. Dette for å sikre at man i den aktuelle stilling hadde frihet til å kunne øve diakonal tjeneste. Dette protesterte

både Diakonhjemmet og Broderforbundet mot, idet de ikke ville fravike tradisjonen med å innvie på institusjonen. I 1966 gjør imidlertid Bispemøtet et vedtak som blant annet innebærer at innvielsen bare kan finne sted når vedkommende går til en kirkelig diakonal stilling. I 1974 vedtar Bispemøtet et midlertidig ritual for vigsling til diakon i påvente av arbeidet i Liturgikommisjonen.

Liturgikommisjonen tar opp arbeidet med diakonvigsling i 1974, men kommer ikke skikkelig i gang med dette før i 1977. Da viser det seg at det fremkommer ulike embetssyn, noe Liturgikommisjonen mener de ansvarlige organ i kirken må ta stilling til. Bispemøtet kvier seg imidlertid for dette, og vedtar vigslingsliturgier i 1986, uten eksplisitt å ha tatt stilling til det såkalte embetsspørsmålet. Selv om de hadde et læreansvar i denne saken, unnlot de å bruke det, og dette førte til at en læreavgjørelse om det kirkelige embetet ble stående åpen, og «Vigsling til diakontjeneste» ble stående med en uklar og tvetydig teologi omkring diakonatet (Fæhn, 2002: 63).

Etter årtusenskiftetI tiden som fulgte frem mot årtusenskiftet forpliktet Den norske kirke seg på bl.a. Porvooavtalen (1996), en økumenisk avtale som også innebar at underskriverne skulle arbeide for å komme til enighet om en felles forståelse av diakontjenesten. Før dette i 1982, kom det såkalte BEMdokumentet fra Kirkenes verdensråd på høring til alle medlemskirkene. Her ble medlemskirkene oppfordret til å tenke gjennom sine kirkelige embeter, bl.a. diakonembetet.

Når saken om diakontjenesten så kommer opp på kirkemøtet i 2001 har dette sin bakgrunn i


Kirkemøtets behandling av saken «Vigsling av kantor» (sak KM 10/98). Kirkemøtets vedtak om vigsling inneholdt følgende punkt:

«På bakgrunn av den dyptgående uenighet om de ulike tjenesters forhold til det kirkelige embete som arbeidet med vigsling av kantorer på ny har avdekket og dokumentert, vil Kirkemøtet be Kirkerådet nedsette et eget utvalg som kan gjennomføre den embetsteologiske avklaring som et stort antall av høringsinstansene ber om og som Bispemøtet anbefaler. Det forutsettes at arbeidet tar hensyn til de økumeniske samtaler vår kirke har deltatt i, og at utvalget har avsluttet sitt arbeid slik at saken kan komme opp innenfor rammen av inneværende kirkemøteperiode».

Mandatet for utvalget ble formulert slik:

«Utvalget skal gi en embetsteologisk tilrettelegging av de ulike tjenestene i Den norske kirke (prest, biskop, diakon, kateket, kantor) hver for seg og i forhold til hverandre. Videre skal utvalget gi en utredning av vigslingens betydning for kirkelig tjeneste. Fremstillingen skal gis i lys av vår kirkes læregrunnlag og de aktuelle utredninger fra nyere tid.

Utredningen bør søke å gi svar på de problemstillinger som er formulert i VAK-innstillingen. (Vigsling av kantor) Det forutsettes at arbeidet tar hensyn til de økumeniske samtaler vår kirke har deltatt i.

Utvalget skal om mulig ha avsluttet sitt arbeid slik at saken kan komme opp for Kirkemøtet innenfor rammen av inneværende kirkemøteperiode».

De problemstillingene som var formulert i VAKinnstillingen var blant annet at det var behov for en fornyet teologisk drøfting av spørsmålet om kateket

og diakon har del i (aspekter av) det kirkelige embete, og de implikasjoner dette har.

Nært forbundet med disse problemene ble det uttalt et behov for å rydde opp i uklarheter som man mente stadig kom til syne i vigslingsdelen i Gudstjenesteboken. Det ble også bedt om en avklaring av de ulike tolkninger som fulgte av dette.

Kateket og diakontjenesten måtte mer spesifikt – og hver for seg – gjøres til gjenstand for en teologisk og praktiskkirkelig vurdering. Man måtte da være oppmerksom på, og åpen for at det ikke nødvendigvis vil bli identiske konklusjoner hva angår spørsmålet om disse tjenester skal defineres innenfor eller utenfor «ministerium ecclesiasticum».

Diakontjenesten mente man også var moden for en bred drøfting, både på grunn av interne norske problemer knyttet til denne tjenesten og den særlige forpliktelse etter Porvooavtalen til å arbeide med utviklingen av diakonatet (jf. avtalens pkt. 58b vii), som forplikter kirkene til «å arbeide for å nå fram til en felles forståelse av diakontjenesten».

Innstillingen «Embetet i Den norske kirke» ble overlevert Kirkerådet den 28. februar 2001. Utvalget hadde kommet frem til «betydelig enighet» i forståelsen av de enkelte tjenester, men på noen få, men viktige punkter, skiltes meningene.

Hele utvalget sto sammen i synet på diakontjenesten som en karitativ tjeneste.

Men det avtegnet seg to posisjoner. Et flertall (seks medlemmer, med subsidiær tilslutning fra ett medlem) forsto «de øvrige tjenester» (utenom prest/biskop) «som viktige leke tjenester tilordnet særskilte


områder av menighetslivet». mens et mindretall på to ber «Den norske kirke videreføre en vurdering av hvorvidt et permanent og karitativt diakonat kan innplasseres i et tredelt embetsmønster». I så fall bør diakonen ordineres til sitt embete.

Begge posisjoner avgrenser seg mot en hierarkisk forståelse av embetet.

Innstillingen vakte betydelig engasjement i kirken og i media. Det kom inn 40 høringssvar.

I hovedsak viser høringsmaterialet enighet om den forståelse utvalget har av prestetjenesten og bispetjenesten, videre om diakonatet som en karitativ tjeneste.

Når det videre gjelder diakontjenesten er uttalelsene mindre ensartet. Det er ganske mange som støtter mindretallet i ønsket om en nærmere utredning av diakontjenesten som en permanent og karitativ tjeneste som det kan ordineres til. En del støtter også tanken om å utrede nærmere et såkalt samlediakonat, det vil si en tjenestekategori som kan romme diakon, kateket og eventuelt kantortjenesten.

Saken ble så behandlet på Kirkemøtet i 2001 og der ble man kort sagt enige om å arbeide videre med saken og ta den opp igjen i 2004.

Dette ble fulgt opp og diakontjenesten kom som sak til Kirkemøtet 2004.

Der ble gjort slikt vedtak:

1. Kirkemøtet mener at diakontjenesten teologisk kan forstås som en del av den ordinerte tjenesten i Den norske kirke, jfr. BM 32/04.

2. Kirkemøtet forutsetter at diakontjenesten videreføres som en omsorgstjeneste, og at tjenesten fortsatt er en varig tjeneste.

3. Kirkemøtet ber om at konsekvensene av å forstå diakontjenesten som en ordinert tjeneste, blir utredet med særlig tanke på følgende forhold: – arbeidsrettslige og kirkeordningsmessige

konsekvenser – utforming av tjenestens innhold og organisering/

tjenesteordninger – krav om ordinasjon ved tilsetting til

diakonstillinger – overgang mellom ulike kirkelige tjenester – konsekvenser for andre stillingstyper innen

kirkelig diakoni – konsekvenser for lokalmenighetenes

styringsmuligheter – konsekvenser for prioritering av stillinger i kirken4. Kirkemøtet ber om at konsekvensene for kateket-

og kantortjenesten av å tilrettelegge den ordinerte tjeneste som en flerdimensjonal tjeneste avklares nærmere. Det er nødvendig at disse tjenester avklares og styrkes som nødvendige tjenester i Den norske kirke.

5. Kirkemøtet ber om at eventuelle konsekvenser for preste- og bispetjenesten av å tilrettelegge den ordinerte tjeneste som en flerdimensjonal tjeneste, avklares nærmere.

6. Kirkemøtet ber om at endringer i ordinasjons- og vigslingsliturgiene utredes til Kirkemøtet i 2008.

7. Kirkemøtet ber om å få sakene omtalt under vedtakspunkt 3, 4 og 5 tilbake i 2007.


Dette ga egentlig ikke større avklaring og fristen i 2007 ble ikke overholdt. Saken ble videre utredet og i 2010 kommer endelig Bispemøtet med en uttalelse, BM03/10. Denne danner basis når saken fremmes til Kirkemøtet i 2011 hvor vi finner saken som KM09/11.

Det ble der gjort dette vedtak:

1. Diakontjenesten i Den norske kirke er en selvstendig og nødvendig tjeneste innenfor rammen av fellesskapet av tjenester i kirken.

2. Diakontjenesten bygger på selvstendig teologisk grunnlag og forstås primært som en karitativ tjeneste.

3. Diakontjenesten er en tjeneste som forutsetter vigsling. KM støtter BM’s anbefaling om at vigslet diakon i liturgisk tjeneste bærer skråstola, jfr. BM 03/10, og ber om at innføring av skråstola forberedes til behandling i KM så snart som mulig.

4. Vigsling i Den norske kirke er vigsling til en spesifikk tjeneste. Dersom en går over fra en tjenestetype til en annen, må en vigsles til den nye tjenesten.

5. For at Den norske kirke skal nå målene i Plan for diakoni, jfr. KM 06/07, er det nødvendig at det opprettes flere diakonstillinger.

a. KM har forventninger om en betydelig økning i antall stillinger gjennom tilførsel av statlige midler i denne stortingsperioden, jfr. Soria Moria II.

b. Innen 2015 må det innenfor alle prostier være minst en diakonstilling. I prostier med betydelige geografiske avstander eller med høyt folketall, bør det på dette tidspunkt være flere diakonstillinger.

c. På sikt må alle menigheter enten ha diakonstilling eller tilgang til diakonal kompetanse.

EpilogEpilog var opprinnelig en betegnelse for den del av den antikke tragedien som ble fremført etter at koret hadde sunget for siste gang. Hvorvidt prosessen med å finne en teologisk avklaring på diakonembetet kan karakteriseres som en tragedie, kan vel diskuteres, men at det har tatt sin tid er det ingen tvil om. Når man ser på vedtaket som ble gjort i 2011, kan man vel også spørre om «koret har sunget for siste gang». Tilsynelatende er det en avklaring, men ved nærmere ettertanke reiser vedtaket mange uavklarte spørsmål. Hva menes med «selvstendig og nødvendig»? Selvstendig i forhold til hvem og hva, og nødvendig i forhold til hva? Hva innebærer et selvstendig teologisk grunnlag og hvilken status skal det ha? Hvordan er forholdet mellom de vigslede tjenestene, når man skal vigsles særskilt til hver tjeneste?

Men, dette er kanskje så langt man kommer i en luthersk kirke for å tilrettelegge tjenester som ikke er prestetjenester. Spørsmålet er om det er så mye lenger enn der man sto i 1919 eller 1986.

Den forventning som ovennevnte vedtak innebærer når det gjelder antall stillinger er ikke oppfylt. Det har ikke blitt større økning i diakonstillinger og det er fortsatt prostier som ikke har diakonstilling.


Litteratur:Den norske kirke (1992):

Gudstjenestebok for Den Norske kirke, [Oslo]: Verbum.Det Frivillige kirkeråd. Reformkommisjonen av 1965 (1969):

Reform av Den norske kirke, [Stavanger]: Nomi.Det norske Diakonhjem & Norseth, Thorleif (1940):

Det norske Diakonhjem 1890–1940: festskrift,Oslo: Indremisjonstrykkeriet.

Diakoniutvalget & Lodden, Ebba (1979): Diakonitjenesten i lokalsamfunnet, Oslo: Universitetsforlaget.Fæhn, Helge (1994): Gudstjenestelivet i Den norske kirke: fra

reformasjonstiden til våre dager, Oslo: Universitetsforlaget.Fæhn, Kristin (2002): «Tilfeldighetenes spill?»: en beskrivelse og

analyse av diakonien i Den norske kirke, belyst ved seks vedtak og forordninger 1949–1986, K. Fæhn, Oslo.

Halvorsen, Hartvig (1900): «Landsindremisjonsmøde for kristelig kjærlighetsgjerning» i Hjælp: et blad for diakoni og

menighetsarbeide, årg. 3, nr.12/94.Johansson, Hilding (1983): «Diakonatet under medeltiden», i Vigd till tjänst: betänkande av Svenska kyrkans diakoninämnds

vigningsutredning, S.l.: Nämnden, s. 206–209.Kirkerådet (1976): Tjenester og stillinger i den Norske kirke,

[Oslo]: Bispedømmerådenes fellesråd – Kirkerådet.Lausten, Martin Schwarz (1989): Kirkeordinans, 1537/39,

[København]: Akademisk Forlag.Moen, Harry (1977): Kallet og tjenesten: streif fra den mannlige

diakonis historie i Norge, Oslo: Det Norske Diakonforbund.Molland, Einar (1979): Norges kirkehistorie i det 19.århundre,

Oslo: Gyldendal.«Norsk lovtidend, Avd. I, Lover og sentrale forskrifter m.v», (1986)

Oftestad, Alf B. (2001): Kirke – fellesskap – omsorg: diakoniens historie, Oslo: Luther.

Olesen, Elith (1969a): Diakonien i kirkens historie, København.Olesen, Elith (1969b): Diakonihistoriske tekster, København: J.

Frimodt.Schäfer, Theodor (1889): Leitfaden der inneren Mission: zunächst für den Berufsunterricht in Brüder-, Diakonen- und Diakonissen-

Anstalten, Hamburg: Agentur des Rauhen Hauses.Skagestad, G. (1928): Pastorallære, Oslo: Lutherstiftelsen.

Stave, Gunnar & Det norske Diakonhjem (1990): Mannsmot og tenarsinn Det norske Diakonhjem i hundre år, Oslo: Samlaget.

Stefánsson, Gunhild & Magnús, Stefánsson (2007): Árna saga biskups, Oslo: Aschehoug i samarbeid med Fondet for Thorleif

Dahls kulturbibliotek og Det norske akademi for sprog og litteratur.

Stortinget (1887): Forslag til Lov om ansættelse af diakoner. I Kirkekomiteen (red.).

Strohm, Theodor (1993): Diakonie und Sozialethik: Beiträge zur sozialen Verantwortun der Kirche, Heidelberg: Heidelberger

Verlagsanstalt.


Kirkerådet med sine 45 år hilser 100-årsjubilanten Det Norske Diakonforbund! Det har skjedd store endringer både i samfunnet, kirken og forbundet på de hundre årene forbundet har eksistert. Broderforbundet har hatt sin vei til det som i dag er Diakonforbundet, et moderne fagforbund som deltar aktivt i utformingen både av diakonien og kirken.

Selv om organisasjonen har endret seg, har den gjennom disse hundre årene bidratt til å samle og styrke diakonene og utvikle diakontjenesten i Den norske kirke. Siden diakonien er økumenisk i sitt vesen, er det derfor naturlig at diakoner fra andre kirkesamfunn også kan bli medlem i Diakonforbundet.

Diakonien har blitt mer synlig i Den norske kirke de senere årene. Med den nye Diakoniplanen som Kirkemøtet vedtok i 2007, med nye impulser, både fra den verdensvide lutherske kirkefamilien og fra Kirkenes Verdensråd, og med Kirkemøtets vedtak om diakontjenesten i kirkens tjenestemønster, har vi lagt et bredt grunnlag for diakontjenesten.

Noen sørget kanskje da Diakonforbundet etter hvert utviklet seg bort fra broderforbundet og over til et moderne fagforbund. Fra Kirkerådets side, var dette en positiv utvikling med tanke på det viktige samarbeidet vi har med forbundet. Formelt sett er det mer naturlig med et samarbeide med et fagforbund enn med et fellesskapsorientert Broder/

Diakonforbundet– En viktig samarbeidspartner

av Jens-Petter JohnsenKirkerådsdirektør


søsken-forbund. Diakonforbundet er en nødvendig og nyttig medspiller for Kirkerådet i utviklingen av diakonien. Det bidrar med faglige innspill slik det for eksempel gjorde ved utviklingen av Plan for diakoni i Den norske kirke, og ved forarbeidet til «Diakonen i kirkens tjenestemønster». Diakonforbundet deltar med representanter i utvalg og arbeidsgrupper, det er høringsinstans og kommer med viktige innspill. Dette gjelder også saker som gudstjenestereformen og spørsmål om ny kirkeordning.

Diakonforbundet har vært en svært viktig faktor med tanke på diakontjenesten i Den norske kirke. I arbeidet med å bevare etablerte diakonstillinger og opprette nye innehar de kompetanse og erfaring som kommer ulike nivå i kirken til del. Forbundet er viktig for å opprettholde kvalitet og kompetanse i diakonstillingene og blant diakonene. De oppgraderte yrkesetiske retningslinjene som ble vedtatt på siste generalforsamling viser noe av dette. Nytt her er blant annet at menneskerettighetene er tatt inn som et viktig element i retningslinjene.

Diakonforbundet har en viktig rolle som pådriver og «vaktbikkje» når vedtak fra Kirkemøtet om diakonstillinger skal følges opp. Det er neppe stor uenighet mellom Kirkerådet og Diakonforbundet i disse sakene, men forbundet har en nødvendig utålmodighet og etterlyser oppfølgingen fra Kirkerådets side, dersom ting tar tid. De vil ha en klar strategi på oppfølging av sakene!

Diakonforbundet er et forbund for diakoner i tjeneste både i menighet, i diakonale institusjoner og i samfunnet for øvrig. Tyngdepunktet ligger i menighetsdiakonien. Gjennom arbeidet i stiftene foregår det mye viktig fagutvikling, gjerne i samarbeid med bispedømmets diakonirådgiver.

Diakonforbundet er med på jevnlige møter med utdanningsinstitusjonene når det diskuteres tolkning av kompetansekrav for diakoner og rekrutteringsutfordringer. I det årlige møtet mellom diakonirådgiverne, studenter og lærere ved diakon-utdanningen, er også Diakonforbundet med. Da kan det være praktisk at vi er naboer i Kirkens Hus og kan ha uformelle møtepunkt.

Den norske kirke trenger Diakonforbundet i et fortsatt nært samarbeid for å legge til rette for diakontjenesten og diakonien. Diakonien umuliggjør at Dnk blir seg selv nok. Vi trenger hverandre i arbeidet med å virkeliggjøre visjonen om Dnk som en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke!


1920

1930

1940Thorleif Eriksen1941–1947Aktuelle saker i perioden:• Forbundets organisering• Støtte til «Kirkens Grunn» 1942• Fraskilte diakoner som inngår

nytt ekteskap utelukkes fra forbundet.

• Delta i «råd for frivillig sanitetstjeneste» i regi av Hærens Sanitet

• Befaring på Nærland: – Kan brukes tross «tyskernes herjinger»

• Utelukkelse av 5 diakoner som enten var medlemmer i NS eller ble ordinert til prester i nazikirken.

• Mandat epileptikerkomite• Ansettelse av forbundssekretær

Anders Hulebak1915–1921Aktuelle saker i perioden:• Pensjon• Hjelpekasse• Søknad om å kunne

delta på Geilomøtene

Kristoffer Svendsen1921–1931Aktuelle saker i perioden:• Lokalforeninger• Kontingentordning• Diakonklokker> Sognediakon.

Skriv til departementet om Menighets diakoner og klokkerstillingene

• Diakon i Diakonhjemmets styre 1926• Diakonkalender• Stipendfond• Medlemsblad 1927

Abraham Oskar Gundersen1931–1933Aktuelle saker i perioden:• Diakondrakt• Diakontittelen

Thore Fagereng1933–1941Aktuelle saker i perioden:• Forbundssekretær• Julehefte• Epilektikersaken• Gamlehjem for diakoner• Kjøp Nærland. Ekstra

ordinær Generalforsamling 1936. Enstemmig ja. Overtok 1. aug 1939.

• Filantropisk fond• Hvordan styrke

Broderforbundet?• Autorisasjon av sykepleiere

Formenn/ledere i Det Norske Diakonforbund 1915–2015


1950

1960

1970

Isak Mjanger1947–1953Aktuelle saker i perioden:• Instruks for forbundssekretær• Start Nærland 1948• Norm for diakoner i misjonens

hjemmearbeide• Normalinstruks for

menighetsdiakoner• Kirkefullmakter – lønnsforhold• Ordning for hvalfangstdiakoner• Spørsmål om innmelding

i Norsk Sykepleierforbund• Norsk Diakoniråd• Diakonutdannelsen• Diakoninnvielsen• Epileptikersaken – forbundskomite

Ingvar Strøm1953–1961Aktuelle saker i perioden:• Intern organisering i forbundet• Instruks for sosialkurator ved

epileptikerstøttelaget• Tariffavtale for Nærland med

Norsk kommuneforbund • Forretningskontor for sosialt arbeid• Diakonenes lønnsvilkår• Diakoner i Hærens krigsoppsetting• Diakoner i utenlands militære oppdrag• Ramsvik skole 1955• Epileptikersaken overdratt

epileptikerstøttelaget i Oslo• Diakondrakt• Lillebo 1960

Asbjørn Hodne1961–1969Aktuelle saker i perioden:• Landeskogen 1961, inviet 7. nov 1962• Kjøp Røysum 1961– oppstart 1965• Utdannelse av personale ved

åndssvakehjem• Bygging vernepleierskole

– Innviet 16. mars 1969• Overta Emma Hiorts hjem?• Instrukser for samtlige stillinger

ved institusjonene• Diakonutdanningen godkjent

som sosialskoleutdanning• Kirke Nærland – innviet 16. mars 1969• Kvinner som elever ved diakonskolen?

Ivar Haugsvær1969–1973Aktuelle saker i perioden:• Suppleringskurs for diakoner• PRfunksjonær sammen med

Diakonhjemmet• Formannens plass i

Diakohjemmets hovedstyre• Revisjon lover

Kjell-HenrikHendrichs1973–1975Aktuelle saker i perioden:• Diakonhjemmet

– Diakonforbundet• Uttalelse Lossiuskomiteen• Opprette diakoniutvalg

innen forbundet• Liturgisk drakt for diakoner• Kollektiv livsforsikring• Lønnsforhold

klokkerdiakoner• Etterutdanningskomite


1980

1990

2000Hans Olav Almaas1975–1979Aktuelle saker i perioden:• Vigslingsordning• Forbundets

organisering• Diakonforbundet

og arbeidet overfor epileptikere og psykisk utviklings hemmede

• Kjøp Ringen rekreasjonshjem

Alfred Tveiterås1979–1981Aktuelle saker i perioden:• Fellesorgan for kirkelige

organisasjoner• Tjenestedrakt• Vigsling av diakoner

utenom menighet

Edward Hulbak1981–1987Aktuelle saker i perioden:• Arbeidsprogram• Opphør Ringen• Institusjoner – stiftelser• Avvikle Lillebo• Landeskogen til

AustAgder fylkeskommune• Varatun til Rogaland fylke• Spørsmål om yrkesetiske

retningslinjer• Spørsmål om veiledning for diakoner• Fullmakter til diakoner for gravferd• AFmedlemskap?

Jostein Idland1987–1991Aktuelle saker i perioden:• Opprettelse av Diakonistiftelsene

Nærland og Lillebo• Avvikling Nærland• Nytt skolested Rogaland Vernepleierskole?• Diakonens liturgiske funksjon• Røysum – organisasjonsform• Stola som del av tjenestedrakt

Kjell Arne Medhaug1991–1999Aktuelle saker i perioden:• Desentralisert vernepleierutdanning• 13gruppen AF• Vedtak yrkesetiske retningslinjer 1993• Bruk av tjenesteskjorte• Diakonforbundet som konsern• Diakoni i Latvia

– Diakonforbundet partner fra 1994• Salg Nærland

Anne Lise Holmsen1999–2002Aktuelle saker i perioden:• Diakonforbundets organisasjons

struktur og fokusoppgaver• Tjenesteordning diakon• AF avvikles• Diakonen og embetet• Avtakkingsreglement

Ola Smeplass2002–2011Aktuelle saker i perioden:• UHO (senere UNIO)

– medlemskap• Diakonistiftelsene

Nærland og Lillebo slås sammen til diakoni stiftelsen Rogaland og overdras Stavanger Bispedømmeråd

• Rogaland Høgskole overdras til Det Norske Diakonhjem

• Samarbeid med Diakonissehuset om Diakoniprisen

• Revidert plan for diakoni i Den norske kirke

Formenn/ledere i Det Norske Diakonforbund 1915–2015


2010

Randi Bergkåsa2011–Aktuelle saker i perioden:• Diakontjenesten i kirkens

tjenestemønster• Samarbeid med Kirkens Nødhjelp• Stolasaken• Revisjon Yrkesetiske retningslinjer• Kirkeordning• Gudstjenestereformen

Ei for å tjenes Herren kom,han kom her ned for å tjene.Helt gjennom dødens angst og domgikk han, den høye og rene.Sier så: Størst i himmeriker den som fritt og uten svikandre vil elske og tjene!

Jorderik har kun trange kår,meget er brutt og av lave.rom nok for hjelp mot sott og sår,rom for hver tjenestes gave.Stig da her ned fra himmerik,Finn deg ditt sted på jorderik,sinn som vil tjene med glede!

Rom nok for ungdom lys og sterk,rede for hjelp fra det høye,rom for all mannskrafts seige verkom det så ryggen skal bøye.Tjenende hånd og hjerte ømt,mer skal I nå enn I har drømt,når I hans fotspor vil følge.

Sterkere strømme Herrens blod gjennom disiplenes årer!Friere flyte livets flodhen over jorderiks tårer!Bringe en takk til himmerik,takken til ham som nåderiktjente og tjener oss alle.

Diakonsangenav Gustav Jensen


Gotfred Rekkebo1947–1953

Eigil Ørn1955–1964

Kjell Torkildsen1964–1969

Håkon Johan Finnbakk1969–1981(permisjon 1980–1981)

Kristin Fæhn1981–1981(konstituert 1/2 år)

Roar Meland1986–2002

Leiv Sigmund Hope2002–

1980

1990

2000

1970

1960

1950

Arne Guttormsen 1981–1985(vikar for Finnbakk1980–1981)

Lands-/Generalsekretærer i Det Norske Diakonforbund


Over: Deltagere landsmøte 1945.Under: Deltagere landsmøte 1951.


Diakoniprisen ble initiert av Diakonisenteret ved Lovisenberg i 2002. Fra 2005 er Det Norske Diakonforbund med om prisen. Diakonisenteret er nå ute og Kirkens Sosialtjeneste er kommet inn.

Prisen består av en statuett laget av kunstneren Einar Stoltenberg. Den har fotvaskingen som motiv. I tillegg følger et stipend.

Prisen har gjennom årene vært delt ut til disse tiltakene:

2002: SORGEN DET IKKE SENDES BLOMSTER TIL2003: TERMIK2004: BARMSENTERET HAMAR2005: TAP2007: DE MAKELAUSE – BRØNNØYSUNDSPEIDERNE2011: LIA GÅRD RETREATSENTER2013: MUSIKKKAFÉ I STORHAMAR KIRKE

Prisen vil nå knyttes til Diakonikonferansen.

Diakoniprisenav Leiv Sigmund Hope


Over: Ola Smeplass overrekker Diakoniprisen 2003 til Kari Sjursen for TERMIK.Under: Leiv Sigmund Hope overrekker Diakoniprisen 2004 til Eva Lundby Kristiansen ved BARM-senteret.


Et av de virkelig gode minnene jeg har fra Diakonhjemmet på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet, og som jeg stadig kommer tilbake til når jeg ser inn i hyllene på et konditori, er smaken av fru Ellevseths torsdagsboller som ble servert på torsdagsmøtene på Diakonhjemmet.

Så vidt jeg husker var det ikke annet enn torsdagsbollene, melk og kaffe som sto på menyen, men det var også nok. Å sette tennene i en av bollene, nystekt på formiddagen i sykehusets kjøkken og båret over gårdsplassen til festsalen, melisglasuren, kanskje med litt rom-essens – ja, da åpnet en del av himmelen seg over faderhuset.

Det var noe med konsistensen, verken ekte wienerdeig eller gjærbakst, men kanskje noe midt mellom, og de var omtrent like ferske dagen etter. De gikk ned på høykant, og de var kaffemat og kveldsmat i ett.

Men akk, hvor ble det av dem. Torsdagsmøtene er for lengst historie, fru Ellevseth er borte og sannsynligvis oppskriften med henne. Når sant skal sies, drømmene har vært der. Et lite håp ble derfor vagt da jeg begynte å arbeide med arkivet. Kanskje …?

Men etter hvert ble det nokså åpenbart at hovedstyret neppe hadde hatt bolleoppskriften til behandling, og sykehuset har skiftet personale en drøss ganger. Så en dag dukket det opp et brev fra herr Ellevseth til forstanderen. Et vakkert håndskrevet brev. Jeg ble selvfølgelig ganske forfjamset og tenkte at dette er det nærmeste jeg kommer. Men, nei, Ellevseth skal slutte og takker for alle år på Diakonhjemmet, selvfølgelig uten å legge ved bolleoppskriften som vedlegg.

Torsdagsbollene– En drøm som ble virkelighet

av Olav Fanuelsen, Høgskolelektor


Så skjer det utrolige! På en kirkekaffe i Helgerud kirke deiser jeg tilfeldig ned sammen med et ektepar, Magnhild og Bjørn Liberg – som jeg ofte har sett – men ikke snakket så mye med. Det blir en samtale om hvem vi er og hva vi gjør og har gjort. Da Diakonhjemmet blir nevnt, rykker de begge til. Det er kjent mark for dem begge. Magnhild har jobbet der, på slutten av 1960-tallet, på kjøkkenet …

Er det mulig!? … ja, det er mulig!I bestyrtelsen spør jeg om hun kjente fru Ellevsen, nei det gjorde hun ikke, men hun kjente fru Ellevseth.Ja, selvfølgelig. Jeg forteller om torsdagsbollene og om drømmen om å finne oppskriften.

«Men den har jeg», sier Magnhild.

Så ble utveksling av mailadresser og to timer senere forelå oppskriften i innboksen, slik:

Oppskrift på Ellevseth’s wienerbrød:1 kg hv. mel (litt mer til utbaking)1 ts kardemomme60 gr. sukker6 dl melk2 egg70 gr. gjær½ kg margarinMel, marg. sukker og kardemomme smuldres sammen.Spe med resten kaldt. Hva som ikke står i oppskriften er at de tilberedes som kanelsnurrer med smør, sukker og kanel. Det kan også svare seg å starte med en halv porsjon.

Lykke til!Olav Fanuelsen


Arne Guttormsen

Diakoner som har mottatt Kongens fortjenstmedalje

Gjennom årene har mange diakoner fått Kongens medalje for sin samfunnsinnsats.

Vi har ikke oppgave over alle, men tar her med fire av de diakonene som i senere tid har

mottatt denne æresbevisningen.

Odd Holten

Arnulf Myklebust

Ivar Solbu

Kongens fortjenstmedalje:http://www.kongehuset.no

Kongens fortjenstmedalje ble stiftet av Kong Haakon VII 1. februar 1908. Den deles ut som belønning for innsats av særlig samfunnsgavnlig natur på områder som kunst,

kultur, vitenskap, næringsliv, sosialt og humanitært arbeid.


Leiv Sigmund Hope nattverdutdeler sammen med preses ved trosopplæringskonferansegudstjenesten 2014.

Stolaen

Prestene skiftet ut samarien med alba og stola rundt 1980. Alba ble på samme tid også tjenestedrakt for andre vigslede. Imidlertid skulle det ta tid for Den norske kirke å få på plass at også diakonene fikk stola som del av tjenestedrakt, vi måtte helt til 2013. Kirkemøtet gjorde da dette enstemmige vedtaket:

1. Kirkemøtet vedtar at vigslet diakon i liturgisk tjeneste bærer skråstola.

2. Kirkerådet bes om å utarbeide nærmere retningslinjer for bruk og utforming av skråstola.

3. I ordning for Vigsling til Diakon tjeneste tas følgende rubrikk inn etter siste ledd punkt 7: Stolaen legges på den vigslede.


Det er en tidlig søndagi Oslo,midt på sommeren,

og den beskjedne søndagstrafikken flyter doventi Majorstukrysset

noen ganske få trikker, biler og menneskerhar nettopp kommet uti gatene

her er Kirkeveien, veien som leder mot Majorstuen kirkeog Vestre Aker kirke

og ganske snart denne søndagen skal kirkenes klokkersende sine lydvibrasjonerut over byen,

de som ennå soverskal motvillig kimes frem fra sine dynerog inn i en ny dag

oppover Slemdalsveiener asfalten varm og fuktigetter et lite regnskyll

og nå speiles sommersoleni vannets overflate

fugler synger

og denne opplevelsen av å få en ny dagi gave

gjør det vanskelig å forstå at det ikke skullefinnes en Gudsom er gavmildog lar solen skinne og regnet falleover fattige og rike

Morgenrefleksjonav Sindre Skeie

Fremført ved Hartvig Halvorsens minnestøttei forbindelse med Diakonhjemmets

125-årsjubileum 21. april 2015.


men likevel:en kvinnesom sitter lent mot en vegglike ved Politihøgskolenmed et pappkrus foran segminner om atnoen paradisisk tilstandennå ikke er inntrådt

nøden er aldri langt borte

men Guds bilde er heller ikke fjernereenn det første ansiktet du ser

et stykke opp den lange bakkenpå den andre siden av T-banesporenelyser et lite veiskilt:

Diakonveien

Diakonveien?

hvem er denne veien oppkalt etter?en navnløs diakon?en glemt kirkens tjener?

eller:alle diakoner,til alle tider,på alle steder

– diakon, her er en veisom har navn etter deg

og hva er en diakon?

et bindeleddmellom gudstjenestensom klokkene nå ringer inn til

og livet her utehvor tvil og ensomhet brennersom sorte hull i menneskers hjerter

en søndag morgenlangs Diakonveienforbi en stille parkeringsplass

og inn på et områdeinn mellom bygningersom ennå rommer visjonerengasjementog menneskers kamper på liv og død

tenk, dette stedetville ikke ha vært her

hvis ikke noen hadde setthvis ikke noen hadde hørt

hvis ikke noen hadde elsketGudi sin neste

og kirkeklokker kimer over byen

snart begynner gudstjenesteninne i tusen hellige rom

men klokkene lyder sterkere her ute

som om de vigsler hele byentil et hellig rom

og sier:

din gudstjenesteer også her


Julehefter

I årene 1922 til 1989 laget Diakonforbundet julehefter. Heftene ble solgt og var en del av

inntektene til forbundet.

I sekretariatet har vi komplett samling fra 1940 til 1989. Fra perioden 1922 til 1939 har vi noen,

men mangler de fleste.

Om noen har liggende julehefter fra den perioden vil vi være takknemlige for enten å få eller å få låne

slik av vi kan scanne og få en komplett samling.

Julehefte 1922

Julehefte 1924

Julehefte 1942

Julehefte 1989


Sentralstyret og generalsekretær

i Det Norske Diakonforbund

Bak fra venstre:Eilev Erikstein, Asbjørn Sagstad, generalsekretær Leiv Sigmund Hope, forbundsleder Randi Bergkåsa, Brita Bye.

Foran fra venstre:Vetle Karlsen Eide, Aud Romslo Schistad, Marianne Torp Træthaug, Per-Frode Osvoll.


Hundre år er gått. Det Norske Diakonforbund har fulgt samfunns- og kirkeutviklingen gjennom disse årene og gjort sine forsøk og aktive konstruktive tiltak gjennom årene. Gått foran og vist vei i noen sammenhenger. Forbundet er fortsatt lite og det vil være en utfordring for tiden som kommer å finne uttrykksformer og aktivitetsformer som kan speile den utvikling som kommer.

Diakontjenesten har fått sin plass i kirkens tjenestemønster. Behovene i kirken og samfunnet vil trenge at det fortsatt er en aktiv diakontjeneste som kan møte disse og sette drøftinger og tiltak på dagsordenen.

Det har helt fra 1890 vært unge som har tatt fatt på utdanning til å bli diakon. Gaute Heivoll beskriver i sin bok: «Over det kinesiske hav», han som tok rutebåten til Kristiania for å bli diakon. Noe ingen visste hva var.

I dag er det noe helt annet, men en må likevel spørre: Vil de også komme i årene som kommer? Og hvordan kan Det Norske Diakonforbund være møtested og fellesskap?

– I nye hundre år.

Epilogav Leiv Sigmund Hope

Det Norske Diakonforbund runder100 år den 14. oktober 2015.

Selv om forbundet aldri ble av de store forbundeneså viser historien at det likevel er utrettet mye.

Vi har i denne boken ønsket å gi noen glimt av det forbundet har arbeidet med og vært opptatt av, samt noe om hvordan

både diakonutdanningen og diakontjenesten har utviklet seg.

God lesning!

ISBN: 978-82-690173-0-4

det norske diakonforbund – gjennom 100 år

Documents