Bruksendring i havbruksarkitekturen på Tysnes. Eksempel fra naust på Tveit.

Svar på Bygningshistorieoppgave del II.

Øyvind Tveit. Bergen Arkitekthøgskole. 2012.

Innholdsfortegnelse

1.0 Innledning s. 1

1.1 Oversikt over min tilknytning til saksmaterialet

1.2 Kilder og hjelpere

1.3 Problemformulering

2.0 Bakgrunn s. 4

2.1 Makro

2.2 Meso

2.3 Mikro

3.0 Funn s. 10

3.1 Gamlanaustet

3.2 De nye naustene

3.3 Sjøbodene

3.4 Longabuo

3.5 Alsaker Fjordbruk AS

4.0 Refleksjon s. 19

5.0 Analyse s. 21

5.1 Mekaniseringens effekt

5.2 Handelstruktur

6.0 Kommentarer til utviklingen s. 23

7.0 Konklusjon s. 25

8.0 Litteraturliste s. 27

9.0 Liste over illustrasjoner s. 28

1.0 Innledning

Formålet med denne oppgaven er å undersøke hvordan et bruksbygg har endret rolle i tråd med utviklingen i samfunnet, for til slutt å

falle ut av likningen når endringene akselererer. Dette bygget er det eldste naustet (fra nå av gamlanaustet) på gården til min

bestefar, som nå er overtatt av min onkel. Jeg vil også sammenlikne gamlanaustet med de tre nye naustene som er satt opp i i

umiddelbar nærhet, av og for min far og mine to onkler, og som har overtatt noen funksjoner fra naustet. Til slutt vil jeg peke på en

likhet i den ytre formgivningen mellom de nye naustene og de eldre sjøhusene som finnes umiddelbart sør for min familie sitt

naustområde. Visuelt er det nå ingen overgang mellom disse områdene, selv om det historisk og sosialt er en betydelig avstand. Ikke

minst med tanke på intensjonen bak byggingen av bygningene. Alle beskrevne områder er på østsiden av Tysnes i Hordaland, på

sjølinjen mot Onarheimsfjorden.

1.1 Oversikt over min tilknytning til saksmaterialet

Naustområdet jeg studerer i denne oppgaven er et sted jeg har nær tilknytning til. Alle sommere jeg kan huske har jeg feriert i

nærheten, og brukt naustområdet aktivt, særlig det eldste naustet som er hovedfokus for oppgaven. Det er min nå avdøde bestefar som

har eid mesteparten av området, da med unntak av den søndre delen som ble solgt av hans far rundt 1900. Min far har vokst opp i

området, og fikk overta et eldre husmannshus sør for gården til bestefar i 1989 og etter det har familien min reist dit de fleste ferier

og ofte i helger. Personlig har mitt, og familiens bruk av det gamle naustet vært som bruksbygning for rekreasjon, oppbevaring av

fiskeutstyr, leker, hagestoler og gummibåter.

1

1.2 Kilder og hjelpere.

Jeg vil takke min avdøde bestefar Henrik Tveit (1924-2010), min far Nils Arvid Tveit (f. 1957) og min grandtante Birgitte Sletteskog

(f. 1934) informasjon knyttet til oppgaven. Disse tre har også vært en inspirasjon til å velge det fokuset jeg har i denne oppgaven

gjennom sin respektive kunnskapsrikdom og vilje til å se (og forstå) sammenføyninger, ikke bare mellom materialer, men også mellom

mennesker og deres omgivelser.

Dette er del to av bygningshistorieoppgaven. Deler av denne oppgaven er materiale jeg innhentet og bearbeidet i del en av den samme

oppgaven. Særlig materialet knyttet til gamlanaustet og til sjøbodene i Gardvikjo er i stor grad tatt med videre i denne oppgaven. Det er

lagt til en betydelig mengde informasjon og den informasjonen jeg hadde med fra del en er viderebehandlet i denne oppgaven.

2

1.3 Problemformulering

Hva kjennetegner de bruksendringer som har skjedd i virketiden til sjøbruksarkitekturen? Hvordan svarer denne arkitekturen på

akselererende økonomiske og kulturelle endringer på ulike skalaer? Hvordan er disse utviklingene tydelige på naust og brygge, tilhørende

gården Tveit på Tysnes? Og kan dette sammenliknes med annen sjøbruksarkitektur som finnes i området?

3

2.0 Bakgrunn

Her vil jeg si noe om hvordan det fysiske og kulturelle

miljøet er, og ta et skritt tilbake og se på de prosessene

og strukturene som påvirker det direkte eller indirekte. Jeg

ønsker å avdekke noe av årsakene bak de endringene i det

fysiske miljøet jeg viser i denne oppgaven og dermed peke

på noen ulike, avvikende grunner som står bak utviklingen

av utvendig liknende formspråk.

2.1 Makro

2.1.1 Bygningshistorie

Mange naust bygget på 1700- og 1800 tallet henter mye

inspirasjon fra jernalderarkitektur hvor stein er et vesentlig materiale (Brekke et al 2003). Akkurat på 1700- og 1800 tallet var det en

del områder som hadde lite skog, og dermed var det naturlig å bruke det som var tilgjengelig. Jordene går helt ned til sjøen, og stein

er et overskuddsmateriale etter rydding av mark. På gården Tveit har det alltid vært lite skog. Man har derfor hatt et område over

fjorden, i Ølve, hvor man har hatt hogstrett, og dette området er tilknyttet gården idag (Drange 1991).

Innenfor sjøbruksarkitekturen mener jeg at det finnes et skille mellom bygg laget for å tjene som beskyttelse for deres personlige eller

felles båter og utstyr, herunder naust, og bygg som er laget som et ledd i en kapitalakkumulerende aktivitet, fiske for salg og ikke til

4

Gården Tveit på Ølferbøen, før de nye naustene kom.

eget forbruk, som sjøbuer og liknende. Dette skillet kan kanskje omtales som kommersiell- og ikke-kommersiell sjøbruksarkitektur og

består eksempelvis i skaleringsevne, den kommersielle sjøbruksarkitekturen har en større skaleringsevne enn den ikke-kommersielle. I

tillegg til dette kan det nevnes at ikke-kommersiell sjøbruksarkitektur i større grad begrenses av ressursbildet til gården, den er ikke en

del av en kapitalakkumulerende virksomhet og dermed kan man ikke investere kapital i den. Det brukes overskuddsmateriale til

byggingen.

Grunnen til at jeg understreker dette skillet er at jeg mener at den nye ikke-kommersielle sjøbruksarkitekturen (de nye naustene)

henvender seg mer til den tradisjonelle kommersielle sjøbruksarkitekturen (sjøbodene). Det gjør de gjennom en håndfull trekk, som de

store svingdørene med kraftige beslag og ekstra takoverheng i mønet som minner om vindehus. Dette er en historisk referanse som

tjener et spesifikt formål, å få byggetilatelse, for byggeteknikken i seg selv stammer fra etterkrigstidens økonomiske oppsving og

medfølgende industrialisering av selvbygg og refererer ikke til sjøbodene.

5

2.1.2 Økonomisk historie

Den vestlandske økonomien har historisk sett vært basert på kombinasjonen

av jordbruk og fiske, samt støttenæringer til disse to. Ofte var det slik at

man hadde en del håndverkskunnskap som man ervervet gjennom å drifte en

fjordgård, som kunne omsette overskuddsmateriale til penger eller annet som

man kunne trenge. Småtrær kan bli til tønnebånd, tømmer kan bli båter,

store eller små, ull kan gi garn og deretter klær. Denne aktiviteten fyller inn

de tomrommene som finnes i syklusene som styrer aktiviteten på gårdene. I

disse tomrommene ble også prosjekter som bygging og vedlikehold av diverse

infrastruktur foretatt. Det jeg her beskriver er en vesentlig del av den

tradisjonelle økonomien i fjordnorge.

Dette ble først endret når vesentlig utbygging av vannkraft førte til store

industriprosjekter, som også fikk følger i form av støttenæringer utover i

fjordene. Fiske har vært en viktig kontantkilde for landsdelen generelt og

også for mange enkeltbønder. Men det er også mange kystbønder som har

brukt fiske hovedsaklig som et matauk, og tjent de pengene som trengs i

jordbruket. Tømmer har også vært en faktor i økonomien, om enn

hovedsaklig i den ikkemonetære delen av den. Og tømmer kunne ofte lettest

hentes med båt da de nærliggende områdene til gårdene i stor grad var

6

Kart over Tysnes. Skala 1:100000

ryddet. Man hadde da gjerne hest med i båten for å kunne flytte tømmeret på

land.

Industriens inntog tok også med seg generell effektivisering og mekanisering av de

andre næringene, inkludert jordbruket, fisket og skogbruket. Man kunne i økende

grad ta seg lønnet arbeid og heller betale for de godene man tidligere fikk

gjennom binæringer og sitte igjen med mindre arbeidsmengde totalt. Man prioriterer

materialer og bygningsteknikk som krever lite vedlikehold, men som til gjengjeld

innehar mindre fleksibilitet. Dette får man også tilgang på raskt utover det tyvende

århundret, etter krigen eksploderer tilgangen på industrielle varer nærmest. Etterhvert

som industrielle varer blir lettere tilgjengelig og billigere enn de varer fra den

tradisjonelle binæringsøkonomien, blir mange nødt til å ta seg lønnet arbeid for å kunne betale for varene man nå må kjøpe med

penger fra industrielle kilder.

2.2 Meso

Det er ved utløpet utløpet av Hardangerfjorden, helt nord i Onarheimsfjorden, øst for bergmassivet som Nuten og Tysnessåtå er en del

av. De fysiske omgivelsene i dette området er preget av å være en glasial fjord. De brukte landområdene ligger mellom fjorden og en

bratt fjellside med viddeaktig landskap bak og mengder løse steinmasser under. Sistnevnte kommer av at isens store trykk inn mot

berget har skapt en spenning i det ytterste berglaget som søker utligning. Enkelte steder kan vi se svar på dette fenomenet i

plasseringen av hus, der de er plassert trygt for eventuelle stein som kan sprette ut fra fjellsiden (Drange 1991). Det er lang tradisjon

7

Utsikt ned mot Tveit og Onarheimsfjorden fra Nuten

for kombinasjon av ulike aktiviteter for å opprettholde en husholdning i dette

området. Det er relativt små sammenhengende dyrkbare områder, og

beiteområdene er også til dels fragmenterte og med varierende tilgjengelighet.

Effektiv monokultur er dermed ikke en naturlig måte å drive jorden på her

(Drange 1991).

2.3 Mikro

I en vik litt sør for Lokksundet ligger en smal stripe jord mellom fjord og fjell

hvor gårdsdrift har foregått lenge. Dette er tydelig av et salg av gården Tveit i

1347 (Diplomatarium Norvegicum b.4 nr.316). Tveit er et stedsnavn som

antakelig stammer fra nyryddingene i vikingtiden rundt år 800 etter Kristus, og

viser til en liten rydning i skogen (Drange 1991). Det forekommer oftest med et

egennavn som prefiks, men i dette tilfelle er det for seg selv (Hauge 2002).

Navnet Tveit kommer ifølge Tysnes gards og ættesoge fra tveite som betyr å

hogge eller kløyve (Drange 1991) men i følge Hauge (2002) kommer det fra

nyryddingene i vikingtiden, og viser til en liten rydning. Første referanse til gården

er som nevnt fra 1347, men da snakkes det nok om et tun plassert lengre nord

enn den gården jeg refererer til som ligger ved Ølferbøen. I dette området har

det skjedd en rekke utskiftninger som har endret bebyggelsesmønsteret flere

ganger, men vitnesbyrd tyder på at Ølferbøen har eksistert som egen gård siden

8

Kart over Tveit 1:10000. Tegnet av Nils Arvid Tveit

før svartedauden (Drange 1991). Min families historie på Ølferbøen begynner antakeligvis med at Anders Tvedt og Oline Nilsdotter

Sandsøyo flytter til Ølferbøen ved utskiftning etter 1905, men de har da bodde hele livet på tunet som Tveit besto av tidligere (Drange

1991).

Her har utmarken i stor grad vært høyt oppe. Dette gjør at fjorden sin rolle har vært svært viktig som kilde for mat til folk og fe. I

tillegg til dette har sjøveien vært den letteste transportruten for mennesker og ikke minst for varer, til og fra bygdene frem til veinettet

gjorde det billigere med landtransport (Drange 1991). Naustet jeg omtaler ble bygget av Anders Tvedt på 1860 tallet i følge

barnebarnet hans, Birgitte Sletteskog. Dermed er naustet bygget før gården Tveit, slik vi kjenner den idag ble til.

9

Landskapsnitt 1:4000

3.0 Funn

Her presenterer jeg de funn jeg har fra oppmåling, litteratur,

observasjon og intervjuer.

3.1 Gamlanaustet

5.1.1 Konstruksjon

Naustet er bygget opp av en tørrmur av stein med taksperr som ligger på doble sviller på hver langside som holder tverrbjelker på

plass. Sperrene er felt inn i øverste sville som presser ned og holder tverrbjelkene på plass. Siden sperrene presser utover i tillegg til

nedover er tverrbjelkene også felt inn i svillene, med et hode som tar mye av de horisontale kreftene. De vertikale kreftene går via

svillene og ned i tørrmuren. Dimensjonene på treverket i konstruksjonen er blitt vurdert som større enn det som er nødvendig for den

10

Gamlanaustet sett fra NordøstGamlanaustet sett fra Nordvest

typen konstruksjon av en av onklene mine. Og han påpeker at treverket ville hatt lik styrke om det hadde vært skåret mer rektangulært

enn kvadratisk slik det er skåret nå. Dette reflekterer muligens at treverket er

dimensjonert for å kunne sammenføyes med innfellinger uten å svekke styrken

vesentlig. Overdimensjoneringen kan også være en kalkulert buffer for forvitring.

Det meste av trevirket på naustet er originalt, om lag 140-160 år gammelt,

noen steder reparert eller byttet ut og noen steder er tverrbjelker støttet opp og

forsterket.

3.1.2 Stand

Det er jordgulv nederst og ingen gulvbord over tverrbjelkene. Men det ligger en

del bygningsmaterialer på tverrbjelkene som gjør at man kan bevege seg i det nivået, det er en inngang bak naustet som åpner inn til

nivået oppå tverrbjelkene. Deler av den nordlige tørrmuren er støpt fast i senere tid for å hindre at muren faller inn. Den sørlige muren

har begynt å falle inn og støttes antakelig av en gammel robåt som har ligget der lenge.

3.1.3 Infrastruktur

Den tilhørende bryggen ligger umiddelbart nordøst for naustet og består av et støpt dekke på lødd stein, og et tredekke på påler.

Tredekket ble skiftet en gang på 1990 tallet. Utenfor tredekket er det dypt nok til å legge til med seilbåt. Det har tidligere også vært

et båtopptrekk av stokker opp mot naustet.

11

Konstruksjonsskisse

3.1.4 Bruk

Naustet er brukt som oppbevaring av mindre robåter og fiskeutstyr. Det er ikke plass til store båter og heller ikke til mye utstyr. Det

huset tidligere en færing som ble brukt til linefiske på gården, for matauk. I tillegg fantes det til enhver tid en større båt som lå på

vannet eller utendørs. Den (større båten) ble brukt til fart over fjorden til Ølve hvor gården har sin skog og hadde rom for hest og

hund i følge Birgitte Sletteskog.

Slik naustet er plassert, lavt, med en mudder- og

sanddominert bunn som leder opp over flomålet og

inn i naustet er det enkelt å få båter og utstyr inn

og ut. Det kreves ikke mer enn to personer å få

gjort jobben. Vannet vil lett komme inn i naustet ved

springflo. Det er nokså grunt i vannet utenfor, og

med bunn av sand og flat stein. Det gjør at det ikke

er problematisk å ta ofte inn og ut en mindre båt.

Etterhvert som behovet ble større, eller at tiden ble knappere og pengene mer tilgjengelig ble det skaffet en større, motorisert, båt.

Denne forvitret under en presenning over mange år når den ble overflødig. Etter plastbåtene og effektive overflatebehandlinger gjorde sine

respektive inntog mistet naustet til en viss grad sin rolle som skjul for båter. Samtidig er det et behov for å oppbevare en del utstyr

12

Oppriss av gamlanaustet. 1:100

under tak fremdeles. Dette utstyret er i mindre grad

fangstutstyr som før, men heller bensintank,

redningsvester og mer rekreativt utstyr som strandstoler

og leker for store og små. Bruken av området rundt

naustet skifter fra å handle hovedsakelig om transitt i

forbindelse med transport og fiske til å handle mer om

rekreativt opphold; bading, sportsfiske, selskapelig

samvær og så videre. Denne bruksendringen fungerte

ganske godt, det var tilstrekkelig med

oppbevaringskapasitet for å opprettholde den aktiviteten

som var i forbindelse med kaien. For å opprettholde

denne kapasiteten med et minimum av vedlikehold har

det blitt gjort noen forsterkninger med betong for å

holde tørrmuren oppe.

3.2 De nye naustene

De nye naustene har relativt stor takhøyde, og dermed potensielt brukbare andreetasjer, og tilhørende infrastruktur av betong. Sistnevnte

brukes til gulv inne i naustet, skråplan ut i vannet som en båt eventuelt kan beveges inn/ut av naustet på og plattform for å feste og

stige ned mot flytebrygge fra. Denne beskrivelsen gjelder to av naustene, det midterste av de tre nye naustene er litt anderledes da det

er bygget for å ta inn en større båt. Dette ligger i direkte forbindelse med den eldre, og større bryggen, og bruker det som en del av

13

Plan av Gamlanaustet. Nord er opp. 1:100

sin infrastruktur. Det naustet tilhører den onkelen som har overtatt gården. Dette er synlig gjennom det nevnte at hans naust bruker den

eksisterende infrastrukturen som sin egen, mens de to andre naustene er komplette som frittstående enheter og trenger ikke å dele noe

infrastruktur i utganspunktet, med unntak av en rampe for nedsenkning av båter i vannet.

De nye naustene ble først foreslått av den avdøde eieren av gården, Henrik Tveit, som ville gi en nausttomt til hver av sønnene sine.

De er alle tre bygget som båthus med mulighet for å innredes for midlertidige sosiale tilstelninger. De søker å identifisere seg med sitt

nærområde ved å ta opp en generell sjøorientert estetikk. De nye naustene slekter visuelt mer på sjøhusene i Gardvik (omtales i 3.3),

i at det er bygget hovedsaklig i tre og i detaljer som ekstra takutstikk ved mønet mot sjøen, som antyder mulighet for å heise opp

varer, men det er ikke vareluke hvor en kan ta inn varer. Fundamentet er støpt og i fortsettelsen av dette skrår det ned i sjøen fra litt

14

Naustrekka sett fra vest. Fra venstre; to av de nye naustene, gamlanaustet, min far sitt Naust og så den første Sjøboden.

inne i naustet, slik at man kan trekke inn båt fra sjøen sånn som man kan i gamlanaustet. Selv om alle tre naustene er bygget for å

kunne huse båt, så er det bare det midterste som brukes til å huse en båt. De to andre brukes som støtteareal for andre aktiviteter.

Oppbevaring av fritidsutstyr som kajakk, badeleker, grill, stoler og bord, kjøleskap til drikkevarer og så videre. Utrykket de har brukt

stammer fra sjøhus, større konstruksjoner som på vestlandet er mest brukt som lager, videreforedling og ompakking av fisk eller andre

varer i relativt stor skala. De harmonerer dermed med de opprinnelig kommersielle bygningene umiddelbart sør for naustområdet hvis man

ser bort i fra byggteknikken. Det at naustene, som gamlanaustet er laget for å være en mellomstasjon mellom landbaserte og

fjordbaserte aktiviteter for en liten gruppe individer er ikke tydelig reflektert i utrykket.

15

fra venstre se to av de tre sjøhusene i Gardvik, deretter det nye naustet til min far, gamlanaustet med løa og våningshuset i bakgrunnen og til høyre for gamlanaustet kan man se de nye naustene til mine to onkler. Venstre-høyre tilsvarer ca nord-sør.

3.3 Sjøbodene.

I Gardvik, rett sør for naustet, er det en rekke sjøhus som til dels ble bygget ca 1910-20 som del av en landhandel der helt til

handelsaktiviteten dabbet av utover mellomkrigstiden. Siden de ble pusset opp i 1961 har de fungert som feriested for arvingene av

bruket, og det er slik det brukes aktivt idag (Drange 1991). Sjøbodene er satt delvis på påler og har tydelige hint om hva

bruksområdet har vært. Luker for mottak av varer og relativt høye bryggekanter forteller om en aktivitet som skiller seg fra det som har

vært i forbindelse med gamlanaustet. Disse har også vindeskur i mønet som stammer fra den opprinnelige aktiviteten i disse byggene,

handelsvirksomhet. Sjøbodene ble bygget som en del av et relativt finmasket nettverk av salgsteder langs fjorden. I nærheten finnes

andre kommersielle anlegg som har hatt annen relatert og overlappende funksjonalitet, eksempelvis på Nymark to kilometer nord og på

handelstaden Årbakka to kilometer sør.

3.4 Longabuo.

Longabuo er en grindbygd sjøbu som ligger i Nedrevåge et par kilometer sør for Tveit på Tysnes. Bygget som består av 17 grinder har

hatt en rolle i kyst- og laksefiske fra 1820 årene og fremover. Det er antakeligvis bygget i tre trinn ettersom aktiviteten har fordret

utvidelser. Det er tydelig at samme logikk har blitt fulgt av ulike påbyggere og vedlikeholdere gjennom tidene på dette bygget. En

konstruksjonsmessig likhet finnes til gamlanaustet, sperrene på grindverket er på landsiden trukket ned til en tørrmur som går i hele

lengden til grindverket. Her er sperrene felt ned i en sville. Dette rommet er trukket inn i haugen bak slik at taksteinen nærmest går

ned til marken. Inne her er det lagt plank på bjelker slik at man får et lagringsnivå som er mellom bakkenivå og andreetasje i

grindkonstruksjonen. Saltebuo som ligger umiddelbart nord for Longabuo har et utrykk som stammer fra sjøhus, større konstruksjoner som

på Vestlandet er mest brukt som lager, videreforedling og ompakking av fisk eller andre varer i relativt stor skala. Den ble brukt til

salting av sild. Disse byggene er helt klart bygget som en del av et større regionalt kommersielt nettverk med utgangspunkt i fangst,

16

produksjon og videreforedling. Gården knyttet

til Longabuo og Saltebuo viser også det

regionale nedslagsfeltet gjennom å ha hatt

den største og flotteste stova på Tysnes en

lengre periode. Overskuddskapital fra

ressursutvinning over store områder, og det

å virke som mellommann mellom fangst og

kjøper, ble investert i gården (Brekke

2009).

3.5 Alsaker fjordbruk AS.

Umiddelbart sør for Longabuo har Alsaker

Fjordbruk AS fylt ut et vesentlig område i

vågen for å bygge lakseslakteri. Disse

planene er imidlertid satt på vent og i

mellomtiden brukes området til montering av

ringer (merder) til oppdrettsindustrien. Fleksibiliteten som er i grindkonstruksjonen til Longabuo satt opp mot den statiske

overdimensjoneringen som er i det utfylte industriområdet i nærheten er kanskje en oppskalert parallell til kontrasten mellom gamlanaustet

og de nye naustene på Tveit. Dette kan igjen sammenliknes med, og kanskje spores fra, overgangen fra tradisjonell muntlig overført

kunnskap til moderne analytisk vitenskap. Likevel er det en fleksibilitet i overdimensjoneringen som har en helt annen karakter enn den

17

Longabuo sett fra sør.

som finnes i grindkonstruksjonen og naustbygget. Denne formen for fleksibilitet har en målbar grense som i vesentligst grad er definert

av lønnsomhet og (ekstern) investeringvilje heller enn for eksempel behov eller ressursgrunnlag.

18

Anleggsområdet hvor Alsaker planlegger et nytt lakseslakteri.

4.0 Refleksjon

Jeg ønsker å peke på et skille mellom tradisjonell kunnskap og moderne teknisk-naturvitenskaplig kunnskap. Dette skillet er ofte brukt

for å belyse overgangen fra en mer tradisjonell vekselvirkning mellom mennesker og deres naturlige omgivelser over til en moderne

driftsmåte der tempo og skala er en politisk eller markedsbestemt faktor. I førstnevnte forhold kan man kanskje si at de bygde

omgivelser (til dels også kulturlandskapet) er som et lag mellom mennesket og naturen og dermed står som en fysisk manifestasjon av

forholdet mellom dem. Den moderne gårdsbebyggelsen blir da en fysisk manifestasjon av politikkens føringer og markedets tilbud og

etterspørsel. Det er et skille som jeg mener beskriver forskjellen mellom konteksten gamlanaustet og de nye naustene ble bygget i, selv

om de nye naustene ikke kan sies å være en del av en jord- eller fjordbruksaktivitet. Da også forskjellen i kontekst mellom Longabuo

og det nye lakseslakteriet som Alsaker bygger. Her forstås tradisjonell kunnskap som praksis som overføres muntlig og som produseres

og akkumuleres gjennom generasjoner av prøving og feiling. Og moderne teknisk-naturvitenskaplig kunnskap forstås som praksis som

deduseres logisk ut i fra objektiv kunnskap om naturlovene. Denne definisjonen er svært mangelfull hvis den brukes i de fleste andre

tilfeller enn bygg og andre områder som preges veldig direkte av en teknisk-naturvitenskaplig tenkemåte. I dette tilfelle er definisjonen

også en forenkling som klargjør analysen.

Den tradisjonelle kunnskapen er i denne sammenheng hovedsaklig knyttet til byggingen av naustet i sin tid og det medfølgende

vedlikeholdet samt muligens de aktivitetene som er knyttet til det. Det er ikke inntoget av den teknisk-naturvitenskaplige tenkemåte rundt

de bygde omgivelser som presser ut den tradisjonelle kunnskapen. Heller er det overgangen til pengebaserte binæringer som har gjort

utslaget i denne sammenhengen. Denne overgangen karakteriseres av en økende avstand mellom mål og middel. Man trenger ikke

lengre å ha den beste skogen eller de beste skogbrukskunnskapene for å få det beste tømmeret, man kan tjene penger på en eller

19

annen måte og så kjøpe de materialer og tjenester man trenger. Forskjellen mellom å løse en sånn problemstilling selv på en

tilfredsstillende måte og å eksternalisere problemløsningen er vesentlig.

Iløpet av forrige århundre, da særlig i etterkrigsårene, skjedde det en voldsom utvikling på Vestlandet som ellers i landet. Denne

utviklingen overskred i stor grad den tradisjonelle byggeskikken evne til skalering i både tempo, volum og kvantitet. Byggeskikken krevde

tid, materialene er tidkrevende å hente inn og i mindre grad kompatible med den infrastrukturen og de redskapene som ble satt i fokus

i etterkrigstiden. Det er en lineær, skalerbar og multipliserbar byggteknikk som tar over for den tradisjonelle byggeskikken.

En kan regne med en forskjell i relasjonen til stedet som arbeidsplass og rekreasjonssted. Man ser ofte på stedsforståelse som noe

som bygges opp av flere faktorer, hovedsaklig praksis på stedet, kulturelle oppfatninger om stedet og sosiokulturelle relasjoner som

eventuelt er manifestert i stedet (se for eksempel Holt-Jensen 1999).

20

5.0 Analyse

5.1 Mekaniseringens effekt.

Mekaniseringen av jordbruket førte til et kapitalbehov i forbindelse med kjøp og vedlikehold av maskiner. Finansiering av dette erstattet

den tradisjonelle binæringen. Ettersom kombinasjonsbruket her var basert på tradisjonelt jordbruk med fiske ved siden til eget forbruk

kan man si at binæringen sin rolle går fra matauk til finansiering av effektiviseringen. Andre steder i landet, for eksempel i Møre, ble

effektiviseringen heller gjort i fiskeriet. Men på Tysnes mistet fisket sin viktighet til fordel for lønnet arbeid. Dette innebærer at fjorden

over tid har mistet sin status som arena for arbeidslivet. Etterhvert som effektiviseringen gikk sin gang og det lønnede arbeidet gir

muligheter til fritid, vinner fjorden en status som arena for rekreasjon. I denne sammenheng blir naustene tatt i bruk som oppbevaring

for det utstyret som trengs for rekreasjon på og ved fjorden.

Videre mekaniseres og intensiveres rekreasjonen ved fjorden, motorbåter bygget bare for rekreasjon blir tatt i bruk. Disse blir større og

flere fremover mot dagens dato, og etterhvert begynner det å bli trangt om plassen, både på sjøen, der båtene vanligvis ligger, og i

naustet som har en støttefunksjon. Dette munner ut i byggingen av tre nye moderne naust som tar over funksjonene til det eksisterende

naustet og tilfører nye. Dermed mister gamlenaustet og til dels også bryggen sin funksjonelle verdi og representerer plutselig et

fremmedelement i miljøet. De moderne naustene henter sin estetikk fra sjøbodene med utstikkende møne heller enn naustet som er

nærmere i slekt funksjonelt. Resultatet er at naustområdet tilhørende gården Tveit sammen med Gardvik fremstår som en rekke små

sjøboder.

21

5.2 Handelstruktur.

Sjøbodene har, i motsetning til naustet, en kommersielt orientert struktur som ofte er større i utstrekning og kompleksitet, både i bruk og

konstruksjon. De får nok mye av sin form, materialitet og romlighet bestemt av krefter utenfor den situasjonen de er plassert i. Med det

mener jeg at utformingen av sjøboder generelt relaterer seg mer til andre sjøboder i regionen, og til et kapitaltoverskudd som finnes i

nettverket mellom ulike noder i en handelstruktur. Andre kommersielle noder finnes i veldig næme, eksempelvis på Nymark to kilometer

nord og på handelstaden Årbakka to kilometer sør. Longabuo relaterer seg til en større handlestruktur, som mottak av fisk til

videreforedling og -formidling.

Det finnes rester av dette nettverket over hele vestlandet. Noen steder har mistet sin relevans, for eksempel ved at veien har overtatt

rollen som den viktigste transportåren, foran fjorden. Andre er plassert mer strategisk og har kanskje fått en ny relevans. På Nymark er

det tidligere handelsbygget blitt utleiebolig for turister. Årbakka har hatt en så viktig rolle at den er blitt et interessant sted bare ut fra

det. Det har blitt en populær gjestehavn for båtfolk på sommeren. Det har også blitt brukt som galleri og selskapslokale. Sjøbodene i

Garvik er små nok til at de lett kunne omformes til fritidsboliger.

Det kan synes for meg at den tidligere handelstrukturen har vært finmasket nok til at et del av anleggene har hatt en plassering som

har gitt det en ny rolle i moderne tid.

22

6.0 Kommentarer til utviklingen.

Gamlanaustet har overlevd en del bruksendringer, men svikter til slutt i mangel av kapasitet. Lav grad av fleksibilitet som en følge av

vernebestemmelser er i følge brukerne også en begrensende faktor. Den dynamikken som finnes i konstruksjonsmåten hemmes kanskje

av vernebestemmelsene. Kunnskapen om byggeteknikken er heller ikke lett tilgjengelig relativt i forhold til den mer teknisk-

naturvitenskaplige byggeteknikken som man mer eller mindre er opplært i, gjennom utdannelse, praksis eller mer indirekte. Naustet

eksisterer nå hovedsaklig som et symbol på en tidligere tid. Funksjonaliteten som bruksendringene har gitt gamlanaustet er blitt eksportert

til de nye naustene og dermed står det igjen uten annen verdi enn den som kommer i kraft av den historiske konteksten. I sin

eksisterende form har den utspilt sin rolle, uten at det trenger å bety at det nødvendigvis må vernes eller rives. Et nytt bruk må kunne

gjøre forbedringer og endringer på byggeriet med respekt for den byggteknikken og premissene som naustet er bygget på. En viktig

grunn til at gamlanaustet har mistet mye av sin relevans har med å gjøre at rammene som ga formen, en tilbakeskuende pragmatisme

kombinert med begrenset materialtilgjengelighet, har blitt erstattet med andre rammer og gir dermed ikke mening for brukerne av det. Det

fremstår som gammeldags og utdatert, og ute av stand til å ta opp i seg et nytt bruk.

Både de nye og det gamle naustet er bygget som «sjøgarasjer» men med hver sin kontekst og sett av forutsetninger. Gamlanaustet sin

konstruksjonslogikk er blitt til i møtet mellom materialtilgang, behov og kanskje et romantisk tilbakeblikk på eldre norsk bygningshistorie

(jernalder). Mens de nye naustene er bygget med en bygningslogikk gitt av gjeldende norm om bruksarkitektur gjennom

bygningsforskrifter, kunnskapen som finnes hos tilgjengelige håndverkere og oppdragsgiver og formgivers utgangspunkt som byggingeniør.

En liten del av detaljeringen, sprossevinduet og det ekstra takutstikket i mønet, kan forklares ut i fra et behov om historisk relevans for

byggeriet. Denne relevansen er nødvendig i forhold til en tung saksbehandlingsprosess i kommune og fylkeskommune.

23

Med noen grep knyttet til infrastrukturen og en avklaring om bruksendring av gamlanaustet kan gi det en ny rolle i sitt miljø. Det er nå

blitt anlagt sandstrand foran naustet (vesentlig etterfylling av sand fra skip) som kan være et ledd i en rekontekstualisering. De nye

naustene er allerede blitt tatt i bruk som oppholdssteder, man sitter utenfor i fint vær eller dekker på til samvær inne på kveldstid. Det

er mulig å tenke seg flere ulike typer støttefunksjonalitet som kan passe inn i et slikt mønster. Eventuelt kan et generelt

opprustningsprosjekt for gamlanaustet, utført av eiere/brukere av området, vise et potensiale konstruksjonen har, men som man ikke

umiddelbart ser.

24

7.0 Konklusjon

Jeg har i den overstående teksten vist gjennom eksempel at det tradisjonelt finnes et skille mellom en kommersiell og en ikke-

kommersiell sjøbruksarkitektur og at det skillet ikke er reflektert i de moderne byggeriene jeg viser til. Det er i hovedsak den ikke-

kommersielle sjøbruksarkitekturen som har har mistet sin relevans. Det kan være mange grunner til dette, jeg vil først og fremst hevde

at ressursbildet rundt konstrueringen av de ulike byggene har vært utslagsgivende. Den kommersielle sjøbruksarkitekturen har som hensikt

å akkumulere ressurser og å omsette dem til monetære verdier og dermed er det grunnlag for investering i byggene. Den ikke-

kommersielle sjøbruksarkitekturen er tradisjonelt knyttet til ressursinnhenting, men ikke akkumulativ sådan (slik som en silo for eksempel)

og dermed er det ikke grunnlag for investering av ressurser i byggeriet utenom det en har overskudd av. Når gamlanaustet ble bygget

var det bra med arbeidskraft, og stein var noe en allikevel måtte rydde av jordene sine, så en hadde tid til å bygge av de materialene

som var tilgjengelige. Nå har man mer overskudd av penger, men allikevel ikke i den grad at tidsbruk ikke er et spørmål.

Den moderne kommersielle sjøbruksarkitekturen som vist gjennom det urealiserte prosjektet til Alsaker Fjordbruk AS er også preget av

noe av det samme som de nye naustene. Det vil si at forholdet mellom det gamle laksemottaket (longabuo) og det nye (urealiserte),

på noen måter samsvarer med forholdet mellom gamlanaustet og de nye naustene. Jeg har vist tre ulike anlegg som kan kalle

kommersiell sjøbruksarkitektur, sjøbuene i Garvik, Longabuo og saltabuo i Nedrevåge, og annlegget til Alsaker nord for Nedrevåge. Av

disse er de to siste knyttet til en produksjon/fangst- og foredlingprosess mens førstnevnte er en del av et distribusjonsnettverk. Alikevel

vil jeg hevde at sjøbodene i Garvik har mye til felles med Saltabuo i uttrykk.

Det er etter mitt syn ikke en historisk sammenheng mellom de nye naustene og sjøbodene i Garvik, slik det liknende utrykket skulle

tilsi. Det ville vært mer logisk å relatere nybygg til gamlanaustet ut i fra sånn jeg leser brukshistorien. For Gamlanaustet har hatt en

25

funksjonell rolle i dette område også frem til de nye naustene sto ferdig, nå er det nok behov for en nytenkning og muligens en fysisk

endring for å holde følge med utviklingen. Det er tydelig at den historiske referansen som finnes i de nye naustene er mest en

referanse som skal sees på avstand. Det kan leses av en ansatt i bygg- og planmyndighetene som «tilstrekkelig kontekstualisert», men

om man ser og kjenner på byggene er det vanskelig å se sammenhengen.

26

7.0 Litteraturliste

Brekke, Nils Georg, Nordhaugen , Per Jonas og Lexau, Siri Skjold. 2003. Norsk Arkitekturhistorie. Fra Steinalder og bronsealder til det

21. århundret. Det Norske Samlaget.

Brekke, Nils Georg (Red.). 2009. Kulturhistorisk vegbok – Hordaland. Nord 4.

Christensen, Arne Lie. 1995. Den Norske byggeskikken. Hus og bolig på landsbygda fra middelalder til vår egen tid. Pax forlag.

Dokumentasjonsprosjektet. Diplomatarium Norvegicum bind I-XXI [internett]. Tilgjengelig fra:

http :// www . dokpro . uio . no / perl / middelalder / diplom _ soek . prl ? BIND = IV & SIDE =255& med _ dato = on & med _ sted = on & med _ ingress = on [Nedlastet

25.08.10]

Drange, E.B. 1991, Tysnes Gards - og Ættesoge 4. Tysnes sogelag. Uggdalseidet

Hauge, Arild. (21.10.2002) Norske gards- og stedsnavn forteller [internett], Århus, Danmark. Tilgjengelig fra: http :// www . arild -

hauge . com / gardsnavn . htm [Nedlastet 25.08.10]

Holt-Jensen, A. (1999). Geography. History & Concepts. Sage Publications: London

27

8.0 Liste over illustrasjoner

Liste over illustrasjoner:

1. Oversiktsbilde over Tveit, tatt fra Nuten. Side 4.

2. Kart over Tysnes 1:100000 tegnet av Nils Arvid Tveit. Side 6.

3. Oversiktsfoto over Tveit, tatt fra nuten. Side 7.

4. Kart over Tveit 1:10000 tegnet av Nils Arvid Tveit. Side 8.

5. Landskapsnitt 1:4000. Side 9.

6. Gamlanaustet sett fra nordvest mot sørøst. Side 10.

7. Gamlanaustet sett fra nordøst mot sørvest. Side 10.

8. Konstruktive prinsipper for gamlanaustet. Side 11.

9. Oppriss av gamlanaustet 1:50 sett mot vest og mot sør. Side 12.

10. Plan over Gamlanaustet 1:50. Side 13.

11. Panorama over naustrekka på Tveit. Side 14.

12. Panorama over naustrekka på Tveit og Sjøbodene i Garvik. Side 15.

13. Longabuo sett fra sør. Side 17.

14. Panorama over Anleggsområdet til Alsaker Fjordbruk AS ved Nedrevåge.

Alle illustrasjoner untattt 2 og 4 er laget av undertegnede.

28