”innpasning av forsvarsanskaffelser i regelverk om ...den gjeldende lov om offentlige anskaffelser...
TRANSCRIPT
”Innpasning av forsvarsanskaffelser i regelverk om
offentlige anskaffelser”
Veileder: Professor dr. juris Kai Krüger
Jørgen Jahr-Hopperstad
Til sammen 14946 ord
I
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING ...................................................................................................................... 1
1.1 PRESENTASJON................................................................................................................... 1
1.1.1 REDEGJØRELSE FOR TEMAET................................................................................... 1
1.1.2 HVORFOR HAR VI REGLER FOR ANBUD? .................................................................. 3
1.1.3 RETTSKILDER........................................................................................................... 3
1.1.4 HISTORIKK ............................................................................................................... 4
1.1.5 KORT OM FORSVARSANSKAFFELSER....................................................................... 5
2 ANSKAFFELSER TIL FORSVARET............................................................................... 7
2.1 INNLEDNING ........................................................................................................................ 7
2.2 ANSKAFFELSER TIL FORSVARET UTENFOR EØS 123 SITT VIRKEOMRÅDE .................... 7
2.2.1 LOV OM OFFENTLIGE ANSKAFFELSER...................................................................... 7
2.2.2 FORSKRIFT OM OFFENTLIGE ANSKAFFELSER........................................................... 8
2.2.2.1 Unntak ............................................................................................................. 10
2.2.3 LEVERANDØRENS STILLING ETTER LOA/FOA ...................................................... 10
2.3 ANSKAFFELSER UNNTATT ETTER EØS 123 .................................................................... 12
2.3.1 ARF........................................................................................................................ 12
2.3.1.1 Innledning........................................................................................................ 12
2.3.1.2 Anvendelsesområde og innhold....................................................................... 12
2.3.2 LEVERANDØRERS STILLING ETTER ARF................................................................ 14
2.3.2.1 Innledning........................................................................................................ 14
2.3.2.2 Rt. 2005 s. 1638 (Poncho-dommen) ................................................................ 15
2.3.2.3 Situasjonen i dag.............................................................................................. 16
2.3.3 SAMMENLIGNING ................................................................................................... 18
3 EØS 123 ............................................................................................................................... 19
3.1 INNLEDNING ...................................................................................................................... 19
3.1.1 EØS 123................................................................................................................. 19
3.1.2 FORHOLDET TIL TEF 296....................................................................................... 20
3.1.3 HVILKE RETTIGHETER GIR EØS 123? .................................................................... 23
II
3.2 HVOR LANGT REKKER EØS 123 b)? ............................................................................... 23
3.2.1 PRESENTASJON....................................................................................................... 23
3.2.2 VARER SOM ER OMFATTET..................................................................................... 24
3.2.2.1 Innledning........................................................................................................ 24
3.2.2.2 Listens betydning............................................................................................. 25
3.2.2.3 ”våpen, ammunisjon” i EØS 123 b)................................................................. 27
3.2.2.4 ”krigsmateriell” i EØS 123 b) ......................................................................... 27
3.2.2.5 ” [A] ndre varer som er uunnværlige for forsvarsformål” i EØS 123 b) ......... 28
3.2.2.6 Dual-use problematikken................................................................................. 29
3.2.2.6.1 Innledning.................................................................................................. 29
3.2.2.6.2 Et uavklart tema......................................................................................... 30
3.2.2.6.3 EF-domstolens sak C-337/05 ”Augusta-saken” ........................................ 31
3.2.2.6.3.1 KOFA sak 2003/27.............................................................................. 33
3.2.2.6.3.1.1 Dual-use varer tilpasset militær bruk............................................. 34
3.2.3 SISTE DEL AV EØS 123 b) ...................................................................................... 36
3.2.3.1 Presisering etter Augusta-saken....................................................................... 36
3.2.3.2 Hva kvalifiserer til ”endr[ing] [av] konkurransevilkårene”?........................... 37
3.2.4 VURDERINGEN AV ”UUNNVÆRLIGE FOR FORSVARSFORMÅL” I EØS 123 b)............. 38
3.2.5 NORGES ADGANG TIL Å TREFFE TILTAK ETTER EØS 123 b) .................................. 40
3.2.5.1 Den ”klassiske” proporsjonalitetsvurderingen.................................................40
3.2.5.2 En ”manifestly unsuitable” test ....................................................................... 41
3.2.5.3 Hvilken test gjelder?........................................................................................ 41
3.2.6 EØS 123 a) ............................................................................................................. 43
3.2.7 AVSLUTTENDE MERKNADER.................................................................................. 44
3.3 DET NYE REGELVERKET FOR FORSVARSANSKAFFELSER .............................................. 45
3.3.1 PROBLEMET............................................................................................................ 45
3.3.2 LØSNINGEN............................................................................................................ 45
3.3.3 GJENNOMFØRING I NORSK RETT............................................................................ 46
4 AVSLUTTENDE REFLEKSJONER............................................................................... 47
LITTERATURLISTE .............................................................................................................. 48
1
1 Innledning
1.1 Presentasjon
1.1.1 Redegjørelse for temaet
Senest vinteren 2008-2009 var temaet om anskaffelser til Forsvaret i sentrum av den
norske politikk- og nyhetsagendaen. Den 20. november 2008 annonserte Statsminister
Stoltenberg og Forsvarsminister Strøm-Erichsen at regjeringen gikk inn for at flyene som
skulle erstatte dagens F16-jagerfly var de amerikanske Joint Strike Fighter og ikke svenske
JAS Gripen.
Både i for- og etterkant av beslutningen var det en debatt over det ganske land hvor pris,
kvalitet, industriavtaler, arbeidsplasser, forsvarshensyn, forholdet til Sverige og USA med
mer ble drøftet i relasjon til valget av flyleverandør. Hva som var i mindre fokus var det
rettslige grunnlaget for adgangen til å foreta denne type anskaffelser hvor man, i tillegg til
pris, kunne vektlegge hensyn som næringspolitikk ved vurderingen av leverandørene.1
Med bakgrunn i ideologien om konkurranse med utelukkende fokus på det kostnads- eller
prismessig mest optimale tilbudet som utvelgelseskriterium,2 er norske innkjøpsmyndigheter
i dag forpliktet av et omfattende regelverk ved innkjøp av varer, tjenester og bygg- og
anleggsarbeid.
Jagerflysaken vitner om at Forsvaret, til tross for å være en offentlig etat, ikke
nødvendigvis er like sterkt bundet av det samme regelverket og dets krav. Dette bekreftes når
man ser hen til Anskaffelsesregelverket for Forsvaret, ARF, som ligger til grunn for
betydelige deler av innkjøpene til forsvarssektoren. Det sies her at det overordnede
utvelgelseskriteriet er det tilbudet som “anses mest fordelaktig for Staten”.3
1 I pressemeldingen fra Forsvarsdepartementet som kom i forbindelse med valget av
leverandør ble det sagt: “Vurderingen av de to kampflykandidatene har skjedd langs tre akser: 1)
oppfyllelse av de operative kravene; 2) anskaffelses- og levetidskostnader; og 3) industrielle
muligheter.” Pressemelding nr. 181/2008 publisert 20.11.2008. 2 FOA §§13-2 (1) og 22-2 (1) krever at tildeling skjer ut ifra hvilket tilbud som er det mest
“økonomisk fordelaktige” eller hvilket tilbud som har “den laveste prisen”. 3 ARF punkt 2.15.1.
2
Denne oppgaven tar for seg vilkårene for at ARF kommer til anvendelse. Det kan være
flere grunner til at man ønsker en slik avklaring. For det første vil det være av interesse for
innkjøpsmyndighetene og øvrige politikere å kjenne til innholdet, da det kan påvirke
handlefriheten de har i forbindelse til anbudsprosessen. Da offentlige anskaffelser videre
omfattes av EØS-avtalen,4 er det av hensyn til Norges folkerettslige forpliktelser viktig å
kjenne til grensene for anbudsreglene.
Behandlingen i denne oppgaven begrunnes likevel ut ifra hensynet til leverandørene.
Høyesterett har uttalt at “anbudsretten er et meget viktig område hvor store interesser kan
stå mot hverandre. Dette gjelder [blant annet] i forholdet mellom innbyderen ... og
anbyderen.5
Det synes dermed som om den enkelte leverandør i stor grad har ansvar for seg selv i
møte med det offentlige på et område hvor det gjerne er snakk om store økonomiske
interesser. Kunnskap om kriteriene for valg av regelverk må derfor sies å være av
grunnleggende betydning for leverandørene. Dette fordi vilkårene er bestemmende for valg
av regelverk for den videre anbudsprosessen og dermed avgjør hvilke rettigheter og vern
leverandørene nyter i dette henseende.
Etter en nærmere innføring og presentasjon av oppgavetemaet vil oppgaven kort
redegjøre for hovedreglene i de to settene med regelverk6 Forsvaret opererer etter ved
innkjøp. En mer inngående vurdering vil bli foretatt hva gjelder vernet regelverkene gir
leverandøren, da særlig vernet som følger av ARF.
Hvilket anskaffelsesregelverk som kommer til anvendelse i forbindelse med en
forsvarsanskaffelse avhenger hovedsaklig av hvorvidt Artikkel 123 i EØS-avtalen (EØS 123)
kan påberopes.7 Denne bestemmelsen vil bli grundig behandlet i oppgavens kapittel 3. EU-
kommisjonen (Kommisjonen) har annonsert et nytt direktiv for innkjøp av forsvarsmateriell
som vil bli presentert på slutten av oppgaven i lys av den forutgående fremstillingen.
4 EØS-avtalens artikkel 65 1. EØS-avtalen er å finne i EØS-loven. 5 Rt. 1997 s. 574 (Firesafe-dommen). 6 LOA/FOA og ARF. 7 ARF kommer også “til anvendelse iht. andre vilkår” lokalisert i FOA § 1-3 2. ledd (a) og § 1-3
3. ledd, jf. ARF punkt 1.2.3. Disse vil ikke bli behandlet her, da oppgaven begrenses til EØS 123.
3
1.1.2 Hvorfor har vi regler for anbud?
I 2007 brukte det offentlige 251,693 milliarder kroner på innkjøp av varer, tjenester og
bygg- og anleggsarbeid.8 Av disse stod Forsvaret for innkjøp verdt 21,759 milliarder kroner.9
Offentlige innkjøp er finansiert over statsbudsjettet og gitt beløpenes størrelse er det ikke
overraskende at måten pengene disponeres på, har en avgjørende innflytelse på
samfunnsøkonomien.10
At det er skattebetalernes penger som disponeres, tilsier at ressursbruken skal være mest
mulig effektiv.11 Ved riktig forvaltning vil det offentlige videre bidra til innovasjon,
kvalitetsforbedring av produkter og tjenester, økt velferd, verdiskapning, sysselsetting med
mer.12 Det er disse hensynene anbudsregelverket er ment å fremme.13
1.1.3 Rettskilder
Den gjeldende Lov om offentlige anskaffelser14 (LOA) ble vedtatt 16. juli 1999 på
bakgrunn av NOU 1997: 21 og Ot.prp. nr. 71 (1997-98). Loven trådte i kraft 1. juli 2001.
Med hjemmel i LOA er det gitt en Forskrift om offentlige anskaffelser (FOA).15 Denne
forskriften vil sammen med LOA tidvis omtales som det ordinære anbudsregelverket i den
videre fremstillingen. Det er også gitt en forskrift for innkjøpsregler innen vann- og
energiforsyning, transport og posttjenester med hjemmel i LOA (Forsyningsforskriften).16
Denne forskriften vil ikke bli nærmere behandlet i oppgaven.
8 Statistisk sentralbyrå:
http://statbank.ssb.no/statistikkbanken/Default_FR.asp?PXSid=0&nvl=true&PLanguage=0&tilside=sele
cttable/hovedtabellHjem.asp&KortnavnWeb=offinnkj 9 Statistisk sentralbyrå:
http://statbank.ssb.no/statistikkbanken/Default_FR.asp?PXSid=0&nvl=true&PLanguage=0&tilside=sele
cttable/hovedtabellHjem.asp&KortnavnWeb=offinnkj 10 Statistisk sentralbyrå:
http://statbank.ssb.no/statistikkbanken/Default_FR.asp?PXSid=0&nvl=true&PLanguage=0&tilside=sele
cttable/hovedtabellHjem.asp&KortnavnWeb=offinnkj 11 NOU 1997: 21 side 21. 12 NOU 1997: 21 side 21. 13 NOU 1997: 21 side 21. 14 LOV-1999-07-16-69. 15 FOR-2006-04-07-402. 16 FOR 2006-04-07-403.
4
Som nevnt innledningsvis har man på forsvarssektorens område også et
Anskaffelsesregelverk for Forsvaret, ARF,17 og EØS 123 gjør seg særlig relevant i denne
forbindelse. Anbudsretten har ytterligere kilder av nasjonal og internasjonal karakter som
kan gjøre seg gjeldende ved anskaffelser til Forsvaret. Disse vil bli nevnt og behandlet hvor
de er relevante.
1.1.4 Historikk
Norske formelle forskrifter for offentlige anskaffelser ble første gang gitt i 1899.18
Konkurranseprinsippet var vektlagt, men dette var fortrinnsvis tiltenkt nasjonale
leverandører.19 For å verne norsk industri, ble utenlandske leverandører gitt handikap.20 Med
tiden ble det foretatt mindre endringer i anbudsregelverket. Det var likevel først i 1978 at
regelverket, som i praksis hadde vært gjeldende i rundt 75 år, ble avløst av Regelverk for
statens anskaffelsesvirksomhet (REFSA).21
Norges tilslutning til EØS-avtalen22 medførte ytterligere behov for å endre det norske
anbudsregelverket da avtalens artikkel 65, under henvisning til vedlegg XVI, forplikter
Norge til å innta EF-direktivene for offentlige anskaffelser.23 Resultatet ble en etablering av
et supplerende regelverk i form av lov og forskrifter, i tillegg til at det ble foretatt mindre
modifikasjoner i REFSA.24
Ytterligere endringer, om enn av mindre omfang, ble påkrevet som følge av Norges
tilslutning til WTO-avtalen, Government Procurement Agreement (GPA) om offentlige
innkjøp som trådte i kraft to år senere.25 GPA sine regler for anskaffelsesprosessen er i
hovedtrekk lik dem som følger av EØS-reglene.26 Avtalen angår flere land, men den har et
mer begrenset dekningsområde sammenlignet med EØS-regelverket.27
17 FOR-2008-03-13-317. 18 NOU 1997: 21 side 72. 19 NOU 1997: 21 side 72. 20 NOU 1997: 21 side 72. 21 NOU 1997: 21 side 72. 22 EØS-avtalen trådte i kraft i Norge 1. januar 1994. 23 NOU 1997: 21 side 73. 24 NOU 1997: 21 side 73 og 75. 25 NOU 1997: 21 side 79. 26 NOU 1997: 21 side 79. 27 NOU 1997: 21 side 79.
5
Alle endringene og suppleringene medførte at rettskildebildet for offentlige anskaffelser
fremstod som uoversiktlig.28 Et utvalg med Peter J. Tronslin som leder, ble gitt i oppdrag å
gjennomgå og presentere et revideringsforslag av det norske anbudsregelverket.29 I utredning
NOU 1997: 21 gikk utvalget inn for å samle hele regelverket i lov og forskrift.30
Samlingen gjaldt med ett unntak. Anskaffelser til Forsvaret ble opprettholdt som et eget
regelverk, nåværende ARF. Anskaffelsene som omfattes av dette, skjer dermed ikke etter lov
og forskrift om offentlige anskaffelser.31 Dette er i relasjon til at Norge etter EØS 123 b) er
fristilt fra å etterleve EØS-forpliktelsene når det er snakk om militært utstyr “uunnværlig for
forsvarsformål”.
En kan spørre hvorfor anskaffelser relatert til Forsvaret står i en særstilling.
1.1.5 Kort om forsvarsanskaffelser
Til tross for at Forsvaret har et eget anskaffelsesregelverk, er det viktig å presisere at
dette ikke kommer til anvendelse på alle typer anskaffelser til militæret. Hovedregelen er at
Forsvaret skal følge de alminnelige prosessreglene for offentlige anskaffelser.32 Betydelig
unntak gjør likevel at store deler av Forsvarets innkjøpsvirksomhet faller utenfor disse
reglene.33
Forsvarets primære oppgave er å sikre og verne om landets sikkerhet og forsvar. Da det
ordinære anbudsregelverket i stor grad bygger på folkerettslige forpliktelser som stiller krav
til “åpen konkurranse og fri markedsadgang”,34 vil sistnevnte forhold lett komme i strid
med forsvarshensyn og være skadelig for landet.35
28 NOU 1997: 21 side 10. 29 NOU 1997: 21 side 9. 30 NOU 1997: 21 side 92. 31 ARF sitt innhold har likevel fellestrekk med det ordinære anbudsregelverket. 32 NTNU-rapport side 23. 33 NOU 1997: 21 side 74. 34 St.meld. nr. 38 (2006-2007) side 14. 35 NOU 1997: 21 side 115.
6
Forsvarsmarkedet særpreges videre av at det bare er én kunde per nasjon og én eller få
leverandører i hvert land.36 Det er behov for en tett dialog disse imellom, samtidig som man
skal unngå lekkasje og spredning av sikkerhetsgradert informasjon.37 En slik fremgangsmåte
er man som hovedregel avskjært fra å benytte etter det ordinære anbudsregelverket.38
Man har derfor funnet grunn til å unnta forsvarsanskaffelser fra det ordinære
anbudsregelverket.39 Den materielle hjemmelen for unntaksadgangen i norsk rett er EØS
123. Det understrekes likevel at EØS 123 er en bestemmelse som tillater tiltak i strid med
forpliktelsene om å jobbe mot et felles marked.40 Unntak fra disse forpliktelsene berører
kjernen i den Europeiske fellesskapstanken og anses som en alvorlig sak.41
Kommisjonen anfører til tross for det nettopp nevnte, at det eksisterer en praksis hvor
unntaksbestemmelsen for forsvarsanskaffelser “systematisk bringes i anvendelse”.42 En
grunn til overbruken synes å være manglende klarhet rundt forståelsen av EF-traktatens
Artikkel 296 (TEF 296).43 Men også forsvarsmaterialets egenart tilsier at det ordinære
anbudsregelverket fremstår som uegnet til å ivareta de særlige hensyn som gjør seg
gjeldende på Forsvarets område.44
Kommisjonen har derfor iverksatt arbeidet med et nytt direktiv for offentlige
anskaffelser, skreddersydd for innkjøp av sikkerhets- og militærmessig art.45 Direktivet er
ment å regulere anskaffelser som ikke omfattes av TEF 296 1. b., men som likevel trenger
særtilpasninger som ikke finnes i dagens anbudsregelverk.46 Gjennom EØS-avtalen vil
direktivet gjelde for Norge.47 Direktivforslaget vil bli belyst under kapittel 3.3.
36 St.meld. nr. 38 (2006-2007) side 14. 37 NTNU-rapport side 74. 38 FOA § 14-1 (1) setter åpen eller begrenset anbudskonkurranse som hovedregel. 39 NOU 1997: 21 side 115. 40 Sak C-222/84 avsnitt 26. Uttalelsen gikk på blant annet nåværende Artikkel 296 som er EF-
traktatens versjon av EØS 123, se nærmere kapittel 3.1.2. 41 Kommisjonens tolkningsuttalelse side 5. 42 Grønnbok side 6. 43 Dette har Kommisjonen forsøkt å gjøre noe med gjennom utstedelsen av tolkningsuttalelsen,
jf. Kommisjonens tolkningsuttalelse side 3. 44 Kommisjonens tolkningsuttalelse side 2-3. 45 KOM(2007) 766 endelig. 46 Kommisjonens tolkningsuttalelse side 3.
7
Ethvert innkjøp til det offentlige involverer leverandører. Hvordan er deres stilling ved
salg til Forsvaret? Hvordan påvirkes disse av den påståtte overbruken av
unntaksbestemmelsen? Vil det få noen konsekvenser for leverandørene at et nytt
anskaffelsesregelverk særlig tilpasset forsvarssektoren er på trappene? Dette er spørsmål som
skal bli forsøkt belyst gjennom oppgaven.
2 Anskaffelser til Forsvaret
2.1 Innledning
Utgangspunktet er som før nevnt at forsvarsanskaffelser skjer etter det ordinære
anbudsregelverket.48 Kildene her er hovedsaklig LOA og FOA. Hvor EØS 123 kommer til
anvendelse gjelder ARF, jf. sistnevntes punkt 1.2.3 og 1.2.4.
2.2 Anskaffelser til Forsvaret utenfor EØS 123 sitt virkeområde
2.2.1 Lov om offentlige anskaffelser
Til tross for enkelte materielle bestemmelser, er LOA primært å anse som en
fullmaktslov. Loven regulerer det elementære relatert til innkjøp til det offentlige som hvilke
anskaffelser som er omfattet (§ 3), hvilke oppdragsgivere som er underlagt regelverket (§ 2)
og hvem som anses som rettighetshaver etter loven (§ 4).
47 Jf. Artikkel 65 i EØS-avtalen. 48 Kommentar til ARF punkt 1.2.4.
8
Blant lovens tolv paragrafer er særlig § 5 viktig.49 Bestemmelsen fastslår grunnleggende
krav til anbudsprosessen.50 Prinsippet om konkurranse er overordnet ved enhver anbudsform
og er hjemlet i § 5 2. ledd.51 Konkurranseprinsippet er videre fastslått i FOA § 3-1 og ARF
punkt 1.2.5.
I en forlengelse av kravet om konkurranse ligger prinsippet om likebehandling, hjemlet i
LOA § 5 1. ledd. En forutsetning for at det skal være en reell konkurranse er nettopp at
potensielle leverandører behandles likt. Likebehandling må også sies å være nødvendig for å
opprettholde tillit til forvaltningen.52 Forarbeidene understreker da også prinsippets
grunnleggende karakter innen anbudsretten.53 I tillegg til å finne prinsippet i FOA54 er det
nedfelt i ARF.55 At prinsippet er fastslått i de tre regelverkene, er likevel ikke ensbetydende
med at prinsippets innhold på de tre områdene er sammenfallende. Temaet vil bli nærmere
belyst under kapittel 2.3.2.
LOA § 5 slår videre fast at hensynet til forutberegnelighet, gjennomsiktighet og
etterprøvbarhet skal ivaretas gjennom hele anskaffelsesprosessen. Diskriminering skal heller
ikke finne sted.
Samlet inneholder LOA § 5 hva som kan sies å være krav og hensyn for at en sunn,
tillitskapende og samfunnsøkonomisk optimal innkjøpsprosess for Forsvaret skal finne sted.
Etter forarbeidene er reglene innen anbudsretten bygget rundt § 5 sine prinsipper.56
Paragrafen vil derfor være relevant ved tolkning av forskriftsbestemmelsene.57
2.2.2 Forskrift om offentlige anskaffelser
Mens LOA kun inneholder 12 paragrafer, er loven hjemmel for en omfangsrik forskrift,
FOA. Ved anskaffelser er det hovedsaklig sistnevnte man går til for de materielle reglene.
Forutsetningen for å benytte anskaffelsesregelverket ved innkjøp av varer, tjenester eller
utførelse av bygg- og anleggsarbeid, er at det ved iverksettelsen vil foreligge en
“kontrakt[] ” , jf. FOA § 1-3 (1).
49 Dragsten og Lindalen “Offentlige anskaffelser” side 36. 50 NOU 1997: 21 side 115. 51 NOU 1997: 21 side116. 52 Tillitselementet er fastslått som et av målene til LOA, jf. lovens § 1. 53 NOU 1997: 21 side 115-116. 54 FOA § 3-1 (4). 55 ARF punkt 1.8.10. 56 NOU 1997: 21 side 115. 57 NOU 1997: 21 side 116.
9
Etter forskriftens § 4-1 (a) forutsetter vilkåret en “gjensidig bebyrdende avtale som
inngås skriftlig mellom en eller flere oppdragsgivere og en eller flere leverandører.”
Etter bestemmelsens ordlyd kan man slutte at oppdrag Forsvaret får utført av sine egne
folk innenfor sin egen organisasjon, ikke er pålagt anbudsplikt. Ved avtale med to
selvstendige parter synes man derimot å måtte handle etter anbudsregelverket. På bakgrunn
av rettspraksis fra EF-domstolen58 er det likevel mulig å unnta en avtale hvor to separate
juridiske enheter er involvert, såkalt egenregi.59 Dette er et område i stadig utvikling med
flere uavklarte spørsmål60 som ikke vil bli nærmere behandlet her.
FOA er delt inn i fire deler. Del I er av en generell karakter og kommer til anvendelse på
enhver anskaffelse. Bruken av de øvrige delene avhenger hovedsakelig av anskaffelsens
økonomiske omfang, men også art, jf. FOA § 2-1.
Når Forsvaret skal inngå en kontrakt etter FOA, må oppdragsgiver anslå verdien av den
planlagte anskaffelsen, jf. FOA § 2-3. Vurderingen skal selvfølgelig være forsvarlig.61
Anskaffelsens art og verdi må deretter vurderes opp mot terskelverdiene62 i FOA § 2-2 for å
finne hvilke deler av FOA som gjør seg gjeldende, jf. FOA § 2-1.
En forutsetning for at det skal kunne komme tilbud, er at potensielle leverandører er kjent
med innkjøpsplanene. Anskaffelser med anslått verdi på over 500 000 kroner skal derfor
kunngjøres.63 For anskaffelser over terskelverdiene er den store hovedregel at det skal
benyttes en åpen eller begrenset anbudskonkurranse (anbudskonkurranse). Denne setter
forbud mot forhandling.64 For anskaffelser under terskelverdiene, men over 500 000 kroner,
er det valg mellom anbudskonkurranse og konkurranse med forhandling. Ved sistnevnte er
det adgang til å forhandle med leverandørene.65
58 EF-domstolen vil tidvis omtales som Domstolen hvor dette ikke kan misforstås. 59 Fornyings- og adm. departementets veileder side 30. 60 Fornyings- og adm. departementets veileder side 30-31. 61 Fornyings- og adm. departementets veileder side 45. 62 Terskelverdiene bygger på Norges EØS- og WTO-forpliktelser og oppdateres hvert annet år.
Linken til de veiledende verdiene er
http://www.regjeringen.no/nb/dep/fad/Tema/konkurransepolitikk/Listeside-
konkurransepolitikk/regelverket-for-anskaffelser/nye-terskelverdier.html?id=41497 63 Jf. FOA §§ 9-1 og 18-1. Det er unntak fra denne plikten, se FOA § 14-4, men disse er snevre. 64 FOA § 4-2 a-b. 65 FOA § 4-2 d.
10
Ved valget av prosedyre skal det vektlegges hvilken anbudsform som vil gi best
ressursbruk, da dette er formålet med anskaffelsesregelverket, jf. LOA § 1.66
2.2.2.1 Unntak
Det er unntak fra det ovennevnte for anskaffelser som i utgangspunktet tilfredsstiller
kravene som følger av FOA. Forskriftens § 1-3 (2) - (3) redegjør for tilfeller hvor FOA ikke
gjelder. For denne oppgaven er § 1-3 (2) a. av interesse.
Paragrafen unntar kontrakter som omfattes av EØS 123 eller angår sikkerhetsinteresser
av en viss karakter og omfang fra FOAs virkeområde. Hva regulerer så disse kontraktene?
Ser man hen til LOA § 3 ser man at kun anskaffelser relatert til EØS 123 unntas fra
LOAs virkeområde. Denne konstruksjonen tilsier at anskaffelser tilknyttet
sikkerhetsinteresser som er unntatt etter FOA, men ikke LOA, må følge de grunnleggende
bestemmelsene i sistnevnte.67 Dette var også Tronslin-utvalgets mening.68
Anskaffelser unntatt etter EØS 123 reguleres av ARF.69 Før ARF behandles nærmere skal
de privates stilling etter det ordinære anbudsregelverket belyses.
2.2.3 Leverandørens stilling etter LOA/FOA
LOA § 7 gir leverandører adgang til å reise påstand om brudd på lov eller forskrift for
domstolene. Det påpekes i forarbeidene at det er snakk om en søksmålsadgang for “enhver
overtredelse av regelverket” og ikke bare den delen som er folkerettslig bindende.70 Det er
også etablert et alternativt tvisteløsningsorgan, Klagenemnda for offentlige anskaffelser
(KOFA), som trådte i funksjon 1. januar 2003.71
66 Fornyings- og adm. departementets veileder side 81. 67 EØS 123 a) gir en unntaksadgang fra EØS-avtalen i relasjon til vern av opplysninger
angående “vesentlige sikkerhetsinteresser”. Hvordan bestemmelsen forholder seg til unntakene i FOA
§ 1-3 (2) a. vil ikke bli behandlet nærmere her. 68 NOU 1997: 21 side 115. 69 ARF punkt 1.2.3 og 1.2.4. 70 NOU 1997: 21 side 116. 71 Opprettet ved kongelig resolusjon 15.11.2002. LOA § 7a, som er hjemmelen, ble introdusert
etter at man fant at håndhevelsesapparatet rundt offentlige anskaffelser ikke fremstod tilfredsstillende,
jf. Ot.prp. nr. 3 (2000-2001) punkt 4. Tronslin-utvalget hadde også påpekt behovet for å vurdere en
styrking av konfliktløsningssiden, jf. NOU 1997: 21 side 70.
11
Da nemnda er etablert utelukkende for å hanskes med anbudskonflikter,72 samt at det
stilles et lavt rettsgebyr,73 fremstår den som et godt alternativ til domstolene.
Bare i 2007 behandlet KOFA 154 saker.74 Selv om ikke nemndas uttalelser er rettslig
bindende, forventes det “at den vil bli lagt til grunn i de aller fleste tilfeller.” 75 Det er i
KOFA-forskriftens § 6 oppgitt at KOFA har kompetanse i forhold til “anskaffelser etter lov
av 16. juli 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser eller forskrifter gitt med hjemmel i denne.”
Når det er snakk om forsvarsanskaffelser unntatt etter EØS 123, vil nemnda bare kunne
prøve om unntaksbestemmelsen er gyldig påberopt. En slik vurdering har blitt gjort to
ganger.76 Hvor EØS 123 gjelder, vil eventuelle tvister etter ARF være utenfor KOFAs
jurisdiksjon og overlates til domstolene.77
Den delen av det ordinære anbudsregelverket som omfattes av EØS-avtalen, da
hovedsaklig anskaffelser over terskelverdiene i FOA § 2-2,78 har EFTAs overvåkningsorgan
(ESA) kompetanse på, jf. avtalen om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol
artikkel 31 1. ledd.
I tillegg til å etterse at EØS-forpliktelsene etterleves, kan ESA også bringe saken inn for
EFTA-domstolen jf. artikkelens 2. ledd. EFTAs overvåkningsorgan er likevel ingen
tradisjonell klageinstans.79
72 Jf. KOFA-forskriftens § 1. 73 860,- kroner. http://www.kofa.no/index.php?id=3&resource_id=13 74 KOFAs årsrapport for 2007 finnes på http://www.kofa.no/index.php?id=11 75 http://www.kofa.no/index.php?id=4&resource_id=17 76 Sak 2003/27, sak 2008/134. 77 I sak 2008/134 avviste KOFA en sak fra realitetsbehandling da den ble funnet å ikke være
regulert av LOA. 78 NOU 1997: 21 side 75. 79 Norsk lovkommentar til Lov om offentlige anskaffelser, note (23) v/ Mona Søyland.
12
2.3 Anskaffelser unntatt etter EØS 123
2.3.1 ARF
2.3.1.1 Innledning
ARF kommer hovedsaklig til anvendelse på anskaffelser til Forsvaret som ikke omfattes
av LOA/FOA.80 Regelverket er omstendelig, særlig med tanke på at det hovedsaklig
regulerer et område som tar utgangspunkt i en enkelt bestemmelse i EØS-avtalen, nemlig
Artikkel 123.81
Regelverkets omfang viser at Forsvaret tilsynelatende ønsker en stor grad av enhetlig
praksis rundt anskaffelsene de foretar. Dette er viktig, da en redegjørelse for bruk av
regelverk innen Forsvaret i perioden 1997-2006 viser at betydelige deler av
forsvarsanskaffelsene skjedde etter Forsvarets eget innkjøpsregelverk.82 Som nevnt tidligere
sto Forsvaret i 2007 for anskaffelser for over 20 milliarder.
2.3.1.2 Anvendelsesområde og innhold
ARF punkt 1.2.4 oppgir to anvendelsesområder. Primært er ARF ment å regulere
anskaffelser hvor unntakene i LOA/FOA kan anføres.83 Subsidiært skal ARF være
supplerende med bestemmelser hvor LOA/FOA gjør seg gjeldende, men ikke har
bestemmelser for det aktuelle forholdet. Forutsetningen er at Forsvarsdepartementet eller en
etat underlagt departementet, foretar innkjøpet, jf. ARF 1.2.1.
Det er dermed en del av ARF som gjelder for enhver forsvarsanskaffelse, uavhengig av
om EØS 123 gjør seg gjeldende eller ikke. De områdene hvor ARF får slik universell
anvendelse er “kvalitetssikring, kodifisering, konfigurasjonsstyring, leverandøranalyse,
leveransebeskrivelse, kontraktsstrategi osv.” jf. ARF punkt 1.2.4. Det siterte synes
hovedsaklig å rette seg mot tiden før og etter at en konkurransefase er gjennomført.84
80 ARF punkt 1.2.4. 81 Jf. ARF punkt 1.2.4 og 1.2.3. 82 NTNU-rapport side 33 -34. Undersøkelsen angår 82 prosjekter med en ramme på 200
millioner kroner eller mer. Det fremkommer at 53% av anskaffelsene har skjedd etter BAF/ARF, 6,7%
etter LOA, mens de resterende drøye 40% ikke har blitt redegjort for hvilket regelverk de har fulgt. 83 Etter ARF punkt 1.2.3 er unntakene EØS 123 samt øvrige unntak i FOA § 1-3 (2) a. og (3).
For denne oppgaven er det kun EØS-unntaket det vil bli fokusert på.
13
Ser man hen til KOFA-forskriftens § 6 om KOFAs jurisdiksjonsområde kan man spørre
hvordan nemndas kompetanse er i saker hvor ARF anvendes som et utfyllende regelverk og
ikke fordi EØS 123 gjør seg gjeldende. Formuleringen til KOFA-forskriftens § 6 tilsier at
KOFA ikke har kompetanse i forhold til ARF i det hele tatt, da sistnevnte er en intern
instruks85 og § 6 gir kun kompetanse i forhold til “lov” og “forskrifter” .
ARF har likevel oppgitt LOA som hjemmel. Det kan også anføres at all den tid ARF kun
anvendes som supplement til LOA/FOA bør de to sistnevnte være bestemmende for KOFAs
kompetanseadgang. Sikkerhetshensynene som særpreger og begrunner
“spesialbehandlingen” av forsvarsanskaffelser omfattet av EØS 123 gjør seg ikke gjeldende i
en slik situasjon og kan derfor ikke brukes til å argumentere hvorfor KOFA skal ha begrenset
kompetanse. Det må videre sies å fremstå som unaturlig om nemnda kun skal ha begrenset
overprøvingsadgang i en tvist, avhengig av hvilket regelverk stridens tema tilfeldigvis
befinner seg i. Samlet må det derfor sies å være vektige argumenter i favør av en utvidelse av
KOFAs jurisdiksjon utover hva KOFA-forskriftens § 6 sier.
Når det gjelder ARF sitt innhold, er regelverket flere steder likt utformet eller har
vesentlige likhetstrekk med LOA/FOA. For eksempel er det også etter ARF en
kunngjøringsplikt. Denne gjelder likevel ikke uten unntak.86
Videre er kravet til forhandlingsprosedyre ikke like strengt som under LOA/FOA da ARF
2.15.4 gir adgang til å føre forhandlinger om “endringer eller supplering av tilbudene”.
Grunnleggende krav til anskaffelser som konkurranse og likebehandling er også uttrykt i
ARF, blant annet i punkt 1.2.5. Bestemmelsen gir likevel adgang til å fravike prinsippene,
f.eks. ved gjenkjøp.87
84 NTNU-rapport side 24. 85 ARF punkt 1.2.1. 86 ARF punkt 2.5.1. 87 Kommentar til ARF punkt 1.2.5. ARF punkt 1.10.2 gir nærmere regler for når gjenkjøp er
aktuelt.
14
I punkt 1.3 har også Forsvarsdepartementet en adgang til å foreta direkte anskaffelser når
dette er “ønskelig av politiske hensyn eller andre grunner”.88
2.3.2 Leverandørers stilling etter ARF
2.3.2.1 Innledning
Ved anskaffelser etter ARF begrunnet i at EØS 123 gjelder, befinner en seg utenfor EØS-
regelverket og det øvrige ordinære anskaffelsesregelverket.89
Rettighetene som følger av LOA § 7 kommer derfor ikke til anvendelse. Hvilke
rettigheter har da leverandører etter ARF? Hvordan er disse sammenlignet med rettighetene
som følger av LOA/FOA?
ARF punkt 1.2.1 sier; “ARF har rettslig status som intern instruks.” Dette står i
motsetning til forskriftsformen, som i all hovedsak regulerer det øvrige regelverket for
anskaffelser til det offentlige. Punkt 1.2.1 sier videre at “ARF gir i seg selv ingen rettigheter
til leverandører eller potensielle leverandører.”90
Opprinnelig hadde heller ikke leverandører rettigheter etter de alminnelige
anskaffelsesreglene, da REFSA var gitt i instruksform.91 EØS/WTO-forpliktelsene Norge
vedtok på 90-tallet gav likevel rettigheter relatert til kontrakter av et visst omfang som man
kunne fremme gjennom søksmål.92 Norge kunne dermed ikke videreføre instruksformen for
denne delen.93
Behovet for en fullstendig revisjon av anbudsregelverket medførte ytterligere en styrking
av privates situasjon. På bakgrunn av NOU-utvalgets innstilling, med innføring av lov og
forskrift for offentlige anskaffelser, gikk man helt vekk fra instruksreguleringen. Unntaket
var Forsvarets særegne anskaffelser. Instruksregelverket BAF ble her videreført. I 2004
endret det navn til ARF og ble tilpasset det øvrige regelverket for anskaffelser til det
offentlige.94 I 2008 ble det foretatt ytterligere endringer.95
88 Kommentar til ARF punkt 6.3.3. 89 ARF punkt 1.2.4. 90 Bestemmelser i ARF kan gjøres til en del av en kontrakt, og dermed bli bindende etter
allmenne kontraktsrettslige regler, jf. punkt 1.2.1. 91 NOU 1997: 21 side 72. 92 NOU 1997: 21 side 93. 93 NOU 1997: 21 side 93. 94 Forord til FOR-2004-09-01-1270 (nå opphevet). 95 Vedtak 1 okt. 2008 nr. 1091. Link til vedtaket finnes innledningsvis i ARF.
15
Instruksstatusen ble likevel opprettholdt.96
Tiltross for at det da opereres med lov og forskrift på hovedområdet for anskaffelser og
instruksform på unntaket, er regelverkenes funksjon lik; å regulere det offentliges adferd
frem til en anskaffelse er gjennomført. Forskjellen i saksområdet synes likevel å medføre
betydelig sprik i leverandørenes rettigheter. Dette vil bli illustrert med en sak fra Høyesterett.
2.3.2.2 Rt. 2005 s. 1638 (Poncho-dommen)
Tvisten omhandlet innkjøp av ponchoer til Forsvaret for vern mot atom-, biologiske- og
kjemiske våpen etter dagjeldende instruks, Bestemmelser vedrørende anskaffelser til
Forsvaret (BAF).
Firmaet som ikke fikk kontrakten, New Pac Safety AB (New Pac), saksøkte Forsvaret
med krav om erstatning, blant annet under henvisning til at kravet om likebehandling av
tilbyderne var brutt.
Som nevnt tidligere i oppgaven inneholder LOA § 5 bestemmelser av generell og
grunnleggende karakter. Forarbeidene omtaler dem som anvendelige ved anskaffelser etter
lov og forskrift.97 Et av hovedspørsmålene i Poncho-dommen var om kravet til
likebehandling som følger av LOA § 5 også finner anvendelse på Forsvarets interne
regelverk.
Høyesterett erkjente at det på forsvarsområdet er et “minimum” av krav til
likebehandling.98 Førstevoterende uttalte likevel at det var “langt fra opplagt” at
likebehandlingsprinsippet på Forsvarets område går like langt som det som følger av LOA §
5.99 Formuleringen utelukker ikke at det kan være sammenfall mellom prinsippenes
rekkevidde og tilsvarende vern av leverandørene, men legger opp til at dette er heller
tvilsomt. For nærmere å belyse prinsippets rekkevidde, ser vi hen til saksforholdet.
Faktum var at Stormark, som fikk kontrakten for ponchoene, mot sluttfasen av
forhandlingene hadde fått beskjed om at tilbudet deres på levering av verneponchoer “ikke
var konkurransedyktig”.100 Stormark reduserte derfor tilbudet fra NOK 51,65 til NOK 29,90
per enhet.101
96 Forord til ARF. 97 NOU 1997: 21 side 115-116. 98 Avsnitt 30 i dommen. 99 Avsnitt 30 i dommen. 100 Avsnitt 52 i dommen. 101 Reduksjonen virker overraskende stor, men det følger ikke noe av dommen som
16
BAF punkt 3.508 c. 2. ledd sa:
“Alle tilbydere det forhandles med skal gis samme anledning til å fremlegge slike
prisrevisjoner, tekniske revisjoner eller andre justeringer av sitt tilbud som forhandlingene
måtte resultere i.”
Spørsmålet var da om det var i strid med dette punktet at ikke New Pac fikk anledning til
å justere sitt tilbud, slik Stormark hadde fått på Forsvarets “oppfordring”. Høyesterett svarte
nei.102 I likhet med Lagmannsretten kom man til at det ikke forelå usaklig
forskjellsbehandling da det også var andre forhold enn pris som hadde avgjort valget av
leverandør.103
Grensene for når forskjellsbehandling etter BAF er overtrådt synes etter dette å favne
vidt. Sett hen til saksforholdet skal det tilsynelatende betydelige overtredelser til før det
foreligger overtramp av anskaffelsesregelverkets likebehandlingsprinsipp.
2.3.2.3 Situasjonen i dag
Da ARF er en videreføring av BAF og instruksstatusen er opprettholdt, taler dette for at
synspunktet fra Poncho-dommen står seg i dag. Man kan likevel spørre om det er
tilstrekkelig grunnlag for det. Høyesterett uttalte i forbindelse med
likebehandlingsprinsippets rekkevidde at formålet med regelverket blant annet er å sikre
Forsvaret en “handlefrihet og fleksibilitet på et sensitivt område av stor nasjonal
betydning.”104
problematiserer dette. 102 Avsnitt 55 i dommen. 103 Lagmannsretten var i tvil om dette spørsmålet, se lb-2004-10818 siste side. 104 Avsnitt 30 i dommen.
17
Denne handlefriheten ivaretas klart ved dommen. Men kan den forsvares nettopp ut ifra
hensynet til nasjonens sikkerhet og forsvar? På hvilken måte ville Norges sikkerhet vært
truet hadde ikke kravet til likebehandling vært et minimum, slik Høyesterett tilsynelatende
legger opp til?105 Ville det truet rikets sikkerhet om New Pac hadde fått anledning til å
moderere tilbudet sitt?
At det skal legges til grunn en lavere terskel for overtredelse etter ARF enn hva som var
tilfellet med BAF, kan hevdes da førstnevnte har oppgitt LOA som hjemmel. Med dette som
utgangspunkt kan man da anføre at de grunnleggende bestemmelsene i lovens § 5 i større
grad enn tidligere gjør seg gjeldende. Utfordringen her er likevel at LOA § 3 sier at loven
ikke kommer til anvendelse på anskaffelser etter EØS 123.
Man kan da spørre hvorfor ARF, som er ment å regulere unntakene etter EØS 123,
henviser til LOA, som nettopp unntar en regulering av EØS 123-anskaffelser fra sitt
virkeområde.
I sin argumentasjon for hvorfor anskaffelser under de verdier som Norge folkerettslig er
forpliktet til å gi i forskriftsform eller lovs form, likevel bør få denne stillingen, uttaler
Tronslin-utvalget at man vil få frem at “alle anskaffelser, uansett verdi, skal tuftes på de
samme grunnleggende hensyn”.106 Utvalget fremhever også likebehandling som et av
grunnprinsippene i anbudsretten samt at avvik bare unntaksvis bør forekomme. Dette må da
være saklig begrunnet.107
Det skal understrekes at uttalelsene ikke kom i forbindelse med unntaket etter EØS 123.
Likevel kan det argumenteres for at uttalelsenes generelle karakter gjør at de bør komme til
anvendelse for forsvarsanskaffelser.
Det er uomtvistet at hensynet til rikets og Forsvarets sikkerhet skal stå sterkt ved
forsvarsanskaffelser. Nettopp dette forhold anførte Tronslin-utvalget som begrunnelse for å
unnta EØS 123 fra LOA/FOA sitt virkeområde.108 Utvalget anfører ikke desto mindre at det
er “åpenhet” rundt forsvarsanskaffelser som kan være skadelig for rikets sikkerhet.109 Men
hva når ikke “åpenhet” kan sies å true, og heller ikke etterlevelse av grunnleggende
anbudsprinsipp kan sette Forsvarets interesser på spill?
105 Avsnitt 30 i dommen. 106 NOU 1997: 21 side 92. 107 NOU 1997: 21 side 116. 108 NOU 1997: 21 side 115. 109 NOU 1997: 21 side 115.
18
Utvalget går ikke nærmere inn på disse “nyansene”, gjør kort prosess, og setter hele
regelverket for forsvarsanskaffelser utenfor det øvrige lovverket på området.110
Høyesterett fulgte i Poncho-dommen opp adgangen man etter forarbeidene var gitt til å
tilkjenne Forsvaret vide rammer. At denne friheten tilsynelatende går utover hva som kan
virke rasjonelt begrunnet endrer ikke dette.
Resultatet blir da at potensielle leverandører etter ARF nyter et markant svakere vern enn
hva som gjelder om de leverer etter LOA/FOA. Hvilke vern står da disse igjen med etter
ARF?
Krav om saklighet og habilitet er noe man ved utøvelse av myndighet etter ARF må
respektere.111 Avgjørelser truffet i forbindelse med en anskaffelsesprosess vil som regel ikke
gi klagerett etter forvaltningsloven, da disse ikke er regnet som vedtak.112 ARF punkt 1.11.6
2. ledd gir likevel adgang til å overprøve valg av leverandør. Klage kan rettes til
oppdragsgiver, og ny vurdering foretas av overordnet fagmyndighet, jf. punktets 3. ledd.
Grunnleggende vern mot myndighetsmisbruk må også sies å gjelde, som for eksempel vern
mot usaklig forskjellsbehandling.113 Som det følger av Poncho-dommen må tilsynelatende
denne urimeligheten være betydelig.
2.3.3 Sammenligning
Det bør ikke glemmes at det meget detaljerte ARF er anført å bygge på de samme
grunnleggende hensynene som ligger til grunn for LOA/FOA.114 Som vist er det likevel
bestemmelser i ARF som gir det offentlige større frihet og fleksibilitet rundt
anbudsprosessen, enn hva som er tilfellet under LOA/FOA. Poncho-dommen viser også at
selv om et grunnleggende prinsipp i LOA/FOA og ARF språklig sett er identisk, er det ikke
gitt at de i praksis er sammenfallende hva gjelder innhold og rekkevidde. Dette er et forhold
som rokker ved uttalelsen om at det faktisk er de samme hensynene ligger til grunn for
LOA/FOA og ARF.
110 NOU 1997: 21 side 115. 111 NTNU-rapport side 19. 112 Eckhoff/Smith “Forvaltningsrett” side 227. 113 NTNU-rapport side 21. 114 Se innledningen til ARF.
19
Videre fremstår adgangen til å påberope feil og overprøve beslutninger for en uavhengig
instans betydelig snevrere under ARF enn hva som er tilfellet under LOA/FOA. Fra
leverandørenes ståsted synes det dermed å være av stor relevans å vite hvilken type
anskaffelse det er snakk om, da dette avgjør hvilket regelverk som vil bli anvendt.
Artikkelen som avgjør valget er EØS 123.
3 EØS 123
3.1 Innledning
3.1.1 EØS 123
Artikkelen lyder:
Artikkel 123
Bestemmelsene i denne avtale skal ikke hindre en avtalepart i å treffe
tiltak:
a) som den anser nødvendig for å hindre spredning av opplysninger som
er i strid med dens vesentlige sikkerhetsinteresser;
b) som angår produksjon av eller handel med våpen, ammunisjon og
krigsmateriell eller andre varer som er uunnværlige for forsvarsformål,
eller forskning, utvikling eller produksjon som er uunnværlig for
forsvarsformål, såfremt disse tiltak ikke endrer konkurransevilkårene for
varer som ikke er bestemt for direkte militære formål;
c) som den anser vesentlig for sin sikkerhet i tilfelle av alvorlig indre uro
som truer den offentlige orden, i krigstid eller ved alvorlig internasjonal
spenning som innebærer en fare for krig, eller for å oppfylle forpliktelser
den har påtatt seg med sikte på å opprettholde fred og internasjonal
sikkerhet.
20
Bestemmelsen har tre punkter. Punkt a) gir Norge adgang til å treffe tiltak som anses
nødvendig for å hindre spredning av opplysninger i strid med landets “vesentlige
sikkerhetsinteresser”. Formuleringen legger til rette for at forhold av forsvarsrelatert
karakter kan komme inn under a), da “sikkerhetsinteresser” omfatter, men favner også
videre, enn det rent forsvarsrelaterte.
Punkt b) retter seg direkte mot militære forhold da bestemmelsen kun regulerer
anskaffelser av utstyr med betydning for Forsvaret. I forhold til ovennevnte punkt a) synes
det derfor naturlig at man i utgangspunktet skal forholde seg til punkt b) ved vurderingen av
anskaffelser til Forsvaret.115 Punkt a) vil likevel bli kort belyst under kapittel 3.2.6.
Som punkt a), ekskluderer heller ikke punkt c) forsvars- og sikkerhetsforhold etter sin
formulering.116 I sin helhet synes likevel punktet å rette seg mot alvorlige og akutte
situasjoner hvor det er behov for en nødrettsbestemmelse. Ved regelmessig innkjøp av
materiell synes det mest naturlig å forholde seg til punkt b). Den videre presentasjonen vil
derfor fokusere på EØS 123 punkt b).
3.1.2 Forholdet til TEF 296
Som nevnt tidligere bygger det norske anskaffelsesregelverket i betydelig grad på
direktivforpliktelser117 Norge er pålagt etter EØS-avtalen. Bestemmelser innen EU-retten kan
derfor gjøre seg gjeldende ved tolkning av det norske regelverket. EØS 123 har en viss
parallell til TEF 296.118
115 Denne tolkning støttes av Kommisjonens tolkningsuttalelse. På side 4 sies det “Generelt er
eventuelle behov for fortrolighed undervejs i processen med indkøb af forsvarsmateriel dog dækket af
artikel 296 stk. 1, litra b).” 116 Punkt c) svarer i hovedsak til TEF Artikkel 297. 117 Direktiv 2004/17/EF og direktiv 2004/18/EF. 118 Gjems-Onstad “EØS-AVTALEN OG EØS-LOVEN m/kommentarer” side 193.
21
Artikkelen lyder:119
TEF Art. 296
1. Denne traktats bestemmelser er ikke til hinder for følgende regler:
a) ingen medlemsstat er forpligtet til at meddele oplysninger, hvis
udbredelse efter dens opfattelse ville stride mod dens væsentlige
sikkerhedsinteresser
b) hver medlemsstat kan træffe de foranstaltninger, som den anser
for nødvendige til beskyttelse af sine væsentlige sikkerhedsinteresser, og
som vedrører fabrikation af eller handel med våben, ammunition og
krigsmateriel; disse foranstaltninger må ikke forringe
konkurrencevilkårene inden for fællesmarkedet for varer, som ikke er
bestemt specielt til militære formål.
2. Rådet fastlægger med enstemmighed på forslag af Kommissionen
ændringer til den liste, det har fastlagt den 15. april 1958, over de varer,
hvorpå bestemmelserne i stk. 1, litra b), finder anvendelse.
Når man holder de to artiklene opp mot hverandre ser en at det ikke er fullt samsvar dem
imellom. For eksempel er ikke punkt 2 i TEF 296 å finne i EØS 123 eller EØS-avtalen for
øvrig. EØS 123 har på sin side et eget unntak, “andre varer”, som ikke er å finne i TEF
296.
Årsaken til at bestemmelsene ikke er identiske, er at EØS 123, med enkelte tillegg i punkt
c), er en videreføring av frihandelsavtalene EFTA-landene hadde med EF forut for EØS-
avtalen.120 EØS 123 er derfor ikke en oversettelse av TEF 296. Det fremkommer ikke av
forarbeidene121 hvorfor man har valgt å formulere EØS 123 slik man har gjort. Det er likevel
anført at dette ikke er vanlig å gjøre ved godkjenning av traktater og øvrige folkerettslige
avtaler.122
119 Når det gjelder behandling av materialet fra EU vil dette bli presentert på dansk. 120 Karnovs Lovkommentar til EØS Avtalens Artikkel 123 v/ Henrik Bull, Note (212). 121 St.prp. nr. 100 (1991-1992) - EØS-avtalen. 122 NTNU-rapport side 28.
22
At det er forskjeller mellom de to artiklene, vil naturlig nok kunne resultere i
tolkningsforskjeller hva gjelder artiklenes innhold og virkeområde.
Spørsmålet er da hva man skal gjøre i de tilfeller hvor slike tolkningsforskjeller oppstår?
Det kan anføres at da bare EØS 123 er vedtatt å gjelde som norsk lov, kan ikke TEF 296
gå foran ved manglende samsvar. EØS-avtalens artikkel 105 slår likevel fast at man nettopp
skal søke en “mest mulig lik fortolkning” av avtalens regelverk og det som følger av
relevante EF-bestemmelser. I samme artikkel fremheves også formålet med en “mest mulig
lik fortolkning” av EØS-avtalen, noe som søkes oppnådd ved en utveksling av avgjørelser
mellom EFTA- og EF-domstolen.
At det tilsynelatende er EFTA-landene123 som må tilpasse seg EF-traktatens utforming
synes blant annet å fremkomme av stortingsmelding nr. 38 (2006-2007) “Forsvaret og
industrien - strategiske partnere”. Det sies her at “...tolkning av Artikkel 123 i stor grad vil
bygge på de vurderinger som gjøres av EF-domstolen i forhold til Artikkel 296.124
Uttalelsen støttes videre av at det norske anbudsregelverket i betydelig grad bygger på
EF-forpliktelser.125 I dag er det hovedsaklig direktiv 2004/18/EF som legger føringene, og
direktivets artikkel 10 henviser til TEF 296 som gyldig hjemmel for handlinger som ellers
ville blitt ansett som brudd med traktatforpliktelsene vedrørende forsvarsanskaffelser.126
Henvisningen til TEF 296 viser dermed at det er sistnevnte som trekker opp grensene for
hvilke anskaffelser som kan unntas fra EØS-forpliktelsene.
Samlet fremstår det derfor rimelig og forsvarlig å ta utgangspunkt i at tolkningen av EØS
123 skjer med blikket rettet mot tolkningen og praksisen som følger av TEF 296.127
Problemstillingen om TEF 296 sitt forhold til EØS 123 gjør seg fortrinnsvis
gjeldende for anskaffelser over terskelverdiene. Det er i relasjon til disse anskaffelsene
Norge primært er forpliktet til å følge EU-regelverket,128 herunder TEF 296. Under
terskelverdiene står norske militærmyndigheter derimot friere til i større grad å
anvende EØS 123 fullt ut, da EF-direktivene ikke forplikter her.
123 Med “EFTA-land” menes de statene som følger av EØS-avtalens Artikkel 2 b). 124 St.meld. nr. 38 (2006-2007) side 15. 125 Dragsten og Lindalen “Offentlige anskaffelser” side 37. 126 Denne tolkningen kommer ikke frem av artikkelens ordlyd, men det er sikker rett at det er slik
den er ment å forstås, jf. Grønnbok side 6. 127 Forfatterne bak NTNU-rapporten ser ut til å dele dette synet, NTNU-rapport side 28. 128 Dragsten og Lindalen “Offentlige anskaffelser” side 496.
23
Det er likevel fastslått i rettspraksis fra EF-domstolen at de grunnleggende
prinsippene i EF-traktaten gjør seg gjeldende også utenfor direktivs virkeområde.129
Ved anskaffelser under terskelverdiene er det da tilsynelatende kun innenfor TEF 296
1. b. sine rammer de helt grunnleggende prinsippene som følger av EF-traktaten kan
fravikes.
3.1.3 Hvilke rettigheter gir EØS 123?
EØS 123 fastslår at myndighetene kan “treffe tiltak” på tvers av EØS-forpliktelsene når
vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Med “tiltak” legger ordlyden opp til en adgang for
myndighetene til å foreta enhver handling relatert til “produksjon eller handel” med utstyr
med relevans for nasjonens sikkerhet og forsvar.
Dette kan gjøres uten hensyn til hva EØS-avtalen for øvrig måtte si.130 Eksempler er
statsstøtte, vedtak av handlinger i strid med konkurranseregelverket, unnta helt eller delvis
en anskaffelse fra anskaffelsesregelverket med mer. I forbindelse med anskaffelser til den
norske forsvarssektoren vil friheten hovedsaklig gjøre seg gjeldende ved at man anvender
ARF. Det er denne adgangen som ligger til grunn for oppgaven.
Norske myndigheter har ikke en plikt til å treffe foranstaltninger i forbindelse med varer
omfattet av EØS 123. Bestemmelsen gir en adgang til dette ved “ikke [å] hindre” fravik fra
EØS-avtalens forpliktelser.
3.2 Hvor langt rekker EØS 123 b)?
3.2.1 Presentasjon
EØS 123 er i likhet med TEF 296, en komplisert konstruert artikkel. En konsekvens er at
flere forhold i bestemmelsene volder tvil.131 Fra norsk hold er det begrenset med autoritative
tolkningsbidrag. Hva som kan synes å være tilbakeholdenhet fra den ellers så aktive EF-
domstolen rundt avklaring av unntaksbestemmelsens innhold har ikke gjort saken bedre.132
129 Sak C-324/98 (Telaustria) avsnitt 60. Synspunktet må antas å gjelde for EFTA-landene som er
bundet av EØS-avtalen. 130 Arrowsmith side 239. Forfatteren uttaler seg i forbindelse med EF-traktaten, men tilsvarende
syn må legges til grunn for EØS-avtalen. 131 Kommisjonen sier på side 2 i Kommisjonens tolkningsuttalelse at det er “stadig usikkerhed om
afgrænsningen af EF-traktatens artikel 296”. 132 Trybus, P.P.L.R. (2000) side NA 100.
24
Dette har medført at teoretikere og Kommisjonen har søkt å markere seg på området,
sistnevnte blant annet gjennom en tolkningsuttalelse.133 Det samlede rettskildebildet er
likevel ikke entydig. Det synes å være enighet om at TEF 296 1. b. ikke kan tolkes
utvidende.134 Hvor snevert bestemmelsen skal anvendes er det derimot mer debatt om.
Man bør ikke glemme at det til sist bare er EF-domstolen som bindende kan legge sin
tolkning av EF-traktaten, herunder TEF 296, til grunn.135 Gitt bestemmelsens art; nasjonale
sikkerhetshensyn av ømfintlig karakter, kan det likevel drøye mellom gangene Domstolen
presenterer avklaringer.
3.2.2 Varer som er omfattet
3.2.2.1 Innledning
“ [V] åpen, ammunisjon og krigsmateriell eller andre varer som er uunnværlige for
forsvarsformål” er produktene som unntas etter EØS 123 b).
Man ser umiddelbart at det er snakk om utstyr som særpreger forsvarssektoren. Av den
siterte setningen følger det to vilkår. For det første må det foreligge en type vare som er å
anse som “våpen, ammunisjon og krigsmateriell eller andre varer”. Videre må utstyret være
“uunnværlig for forsvarsformål”. Det siste vilkåret legger en terskel hvor fokuset er på
varens relevans for forsvaret av nasjonens sikkerhet.
TEF 296 punkt 2 supplerer ved å henvise til en liste fra 15. april 1958 “over de varer,
hvorpå bestemmelserne i stk. 1, litra b), finder anvendelse.”136 Listen har aldri blitt offentlig
gjort kjent av EU.137 Den var likevel godt tilgjengelig i enkelte land, og på 80- og 90-tallet
begynte man å finne den gjengitt i tidsskrifter.138
133 Kommisjonens tolkningsuttalelse. 134 Første gang uttalt i sak C-222/84 (Johnston) avsnitt 26. 135 TEF Artikkel 234 a). 136 Listen vil bli omtalt som “listen” eller “1958-listen”. 137 Trybus, P.P.L.R. (2003) side NA15. 138 Trybus (2005) side 143.
25
I et skriftlig svar til et EU-parlamentsmedlem139 ble hovedbestemmelsene i listen
presentert.140 141 Dette var likevel ikke å anse som en offentlig publisering av listen.142 Denne
er derfor ikke å anse som rettslig bindende.143
3.2.2.2 Listens betydning
Referansen til listen er ikke å finne i EØS 123. Med bakgrunn i vurderingen av forholdet
mellom EØS 123 og TEF 296, synes det likevel mest hensiktsmessig å ta utgangspunkt i at
henvisningen er å finne i EØS-avtalen.
Det som da er av interesse er å klarlegge listens relevans. TEF 296 2. omtaler en liste
hvorpå unntakene i bestemmelsens punkt 1. b. “finder anvendelse”. Etter ordlyden synes det
som om listen er bestemmende for hvilke varer som gjelder under TEF 296 1. b.144
Synspunktet støttes av De Europæiske Fællesskabers Ret i Første Instans
(Førsteinnstansdomstolen). I T-26/01 (Fiocchi-saken) uttalte Førsteinnstansdomstolen at
unntaket som følger av TEF 296 1. b. ikke har til formål å omfatte “andre produkter end de
militære produkter, der er opført på Rådets liste af 15. april 1958”. Førsteinstansdomstolen
konkluderte med dette ved å lese punkt 2 i TEF 296 “sammenholdt med” TEF 296 1. b.145
I sin tolkningsuttalelse viderefører Kommisjonen uttalelsene fra ovennevnte dom om at
listens innhold er uttømmende for hvilke anskaffelser som kan unntas etter TEF 296.146
Kommisjonen opprettholdt dermed ikke synspunktet den fremholdt i Grønnbok om
offentlig innkjøp av forsvarsmateriell. På side 7 sies det at listen ikke kan anvendes når
grensene for TEF 296 skal fastlegges da denne “hverken er blevet officielt offentliggjort eller
revideret siden” den kom til. Sue Arrowsmith sier at skal listen anses som uttømmende,
medfører dette at man ved forsvarsanskaffelser forholder seg til et utdatert dokument.147
139 Svar til SKRIFTLIG FORESPØRGSEL E-1324/01 Af Bart Staes (Verts/ALE) til Rådet, (2001/v
364 E/091) side 85-86. 140 En gjengivelse av den presenterte listen finnes i Trybus (2005) side 144-145. 141 Den opprinnelige listen finnes i fotnote 41 på side 14-15 i Trybus (1999). 142 Trybus (1999) side 14. Forfatteren bruker formuleringen “officially published”. 143 Trybus (2005) side 148. 144 Sue Arrowsmith synes ikke like overbevist da hun sier “Article 296 does not make clear the
exact significance of the list”. Arrowsmith side 243. 145 Sak T-26/01 (Fiocchi-saken) avsnitt 61. 146 Kommisjonens tolkningsuttalelse side 5. 147 Arrowsmith side 243. Forfatteren tar likevel ikke endelig stilling til problemstillingen, men
anfører argumenter både i favør og disfavør av å regne listen som bindende.
26
De presenterte argumentene kan hevdes å få redusert gjennomslag i lys av Kommisjonens
uttalelser om at tolkningen av bruksområdet for TEF 296 må “tage [] hensyn til udviklingen i
teknologi”.148 I den grad listen skulle være utdatert er det i Kommisjonens øyne ikke snakk
om å “hindre” medlemsland i å anskaffe seg moderne militærmateriale etter TEF 296 1. b.
Nyvinninger kan unntas, men disse må likevel holde seg innenfor de grenser listen trekker
opp. I Kommisjonens øyne synes disse grensene å følge det faktum at listen fremstår
“tilstrækkelig generisk til at dække aktuelle og kommende teknologiske nyskabelser.”149 Med
bakgrunn i formuleringen avskjærer Kommisjonen muligheten til å unnta ny teknologi og
militært utstyr som ikke artsmessig er å finne på listen.
Legger man til grunn at listen er uttømmende vil man effektivt forhindre at virkeområdet
for TEF 296 utvides. Synet har støtte i Sak C-224/84 (Johnston), som er fulgt i senere
praksis, hvor det uttales at blant annet unntaksbestemmelsen som utgjør dagens TEF 296
ikke kan tolkes utvidende.150
Norske bidrag på området for forsvarsanskaffelser etter EØS 123 er ikke entydige på
listens relevans. KOFA har ikke uttalt seg om listen, og det er heller ikke funnet bevis på at
nemnda opererer etter denne. Marianne H. Dragsten og Esther Lindalen berører heller ikke
uttrykkelig temaet om listens relevans.151 Forfatterne synes likevel å regne listen som
bindende, da de sier at TEF 296 inneholder “en liste over hvilke varer som omfattes av” TEF
296 samtidig som de skriver at bestemmelsen “tilsvarer EØS-avtalen artikkel 123”152
Gro Amdal og Inger Roll-Matthiesen uttaler at listen “antakelig” kan legges til grunn
som retningsgivende, men påpeker at den ikke er rettslig bindende.153
Forsvarsdepartementet har i et skriv søkt å klarlegge anvendelsesområdet til EØS 123.154
Hva gjelder listen sies det at da denne er uoffisiell, av eldre dato og ikke oppdatert, må det
“utvises forsiktighet” med å legge den til grunn.155 Departementet mener likevel at listen kan
være “til støtte i en helhetsvurdering.”156
148 Kommisjonens tolkningsuttalelse side 5. 149 Kommisjonens tolkningsuttalelse side 5. 150 Sak C-222/84 avsnitt 26. Uttalelsen er fulgt opp i senere rettspraksis, se sak C-414/97 avsnitt
22. 151 Dragsten og Lindalen “Offentlige anskaffelser”. 152 Dragsten og Lindalen “Offentlige anskaffelser” side 140. 153 Amdal og Roll-Matthiesen side 93. 154 Forsvarsdepartementets tolkningsuttalelse. 155 Forsvarsdepartementets tolkningsuttalelse side 3. 156 Forsvarsdepartementets tolkningsuttalelse side 3.
27
Det foreligger ikke en avgjørelse fra ECJ om hvordan man skal forholde seg til listen.
Inntil dette foreligger bør gjerne Førsteinnstansdomstolens synspunkt157 om at listen
uttømmende regulerer varene i TEF 296 1. b., veie tungt.158
3.2.2.3 ”våpen, ammunisjon” i EØS 123 b)
Unntakene er tilsvarende etter TEF 296 1. b.159 Hva angår “våpen” tilsier ordlyden i lys
av saksområdet man er på, at det er snakk om redskap og materiell egnet til å ødelegge og
påføre skade i konflikt og krig. Ordlyden begrenser seg ikke til våpen som trenger
ammunisjon for å fungere, men omfatter også kniver, bajonetter etc.
Når det gjelder vilkåret “ammunisjon” byr ikke dette på tolkningsproblemer.
3.2.2.4 ”krigsmateriell” i EØS 123 b)
Begrepet “krigsmateriell” favner etter sin ordlyd videre enn “våpen og ammunisjon”, da
det ikke følger noe krav om at utstyret evner å påføre skade eller ødeleggelse.
Forsvarsdepartementet fremholder at det er to måter å forstå begrepet på.160 Den første er at
det er snakk om materiell med evne til å “utføre selve krigshandlingen (“kuler og krutt”)”.
Denne forståelsen er en innsnevring i forhold til hva ordlyden isolert sett legger opp til.
Forsvarsdepartementets vide tolkning omfatter varer “forutsatt brukt i en krigs- eller
krisesituasjon.” Sistnevnte omfatter dermed alt utstyr som kan brukes i en konfliktsituasjon.
I ARF sies det at vurderingen kan knyttes til om varen er “produsert særlig med tanke på
militærets særlige bruk.”161 Uttalelsen favoriserer den snevre forståelsen, men utvider den
likevel til ikke bare å omfatte utstyr som utfører krigshandlingen, men også det som etter sin
art er særpreget av Forsvarets funksjon. Listens innhold fremstår i all hovedsak å støtte
denne forståelsen, da den hovedsaklig fokuserer på varer av utelukkende militær karakter.
Det kan da synes mest naturlig å legge den snevre forståelsen til grunn. Det bemerkes at EF-
domstolen ikke har uttalt seg om hvor grensene for “krigsmateriel” går, jf TEF 296 1. b.
157 Uttalelsen Førsteinnstansdomstolen kom med var obiter dictum. 158 Dette synspunktet medfører at både militært og sivilt utstyr som ikke er oppført på listen, eller
ikke kan tolkes inn på denne, er avskjært fra å unntas etter TEF 296 1. b. følger man Kommisjonens
syn. 159 TEF 296 1. b) “...våben, ammunition...”. 160 Forsvarsdepartementets tolkningsuttalelse side 2. 161 ARF punkt 1.2.4.
28
3.2.2.5 ”[A]ndre varer som er uunnværlige for forsvarsformål” i EØS 123 b)
Det er her snakk om ytterligere et unntak fra de ordinære anskaffelsesreglene i tillegg til
de tidligere nevnte, så fremt de “andre vare[ne]” er “uunnværlig for forsvarsformål”, jf.
EØS 123 b). Vilkåret er generelt utformet og synes å favne om enhver ting som kan
begrunnes ut ifra grunnleggende forsvarshensyn. Det problematiske med unntaket er at det
ikke finnes i TEF 296 1. b. Som nevnt tidligere er det flere steder de to bestemmelsene ikke
samsvarer.
I lys av forpliktelsene om å holde seg tett opp til EU-retten, hvor sistnevnte legger til
grunn en restriktiv bruk av TEF 296, er det et tankekors at EØS-bestemmelsen har en
formulering som utvider unntaket utover det som følger av EU-retten.
Forsvarsdepartementets tolkningsuttalelse påpeker at “andre varer” ikke er å finne under
TEF 296, noe som “kan bety... at EØS-avtalen art. 123, har ett videre omfang enn EU-
traktaten art. 296.”162 Det ytres likevel ikke motforestillinger i forhold til dette, utover at
man må være oppmerksom på at det er en tendens til “restriktiv fortolkning” på området.163
En grunn til dette synet kan være at det er eksempel på at norske rettsanvendere synes å
finne vilkåret uproblematisk. To år før tolkningsuttalelsen kom, behandlet KOFA i sak
2003/27 en tvist om hvorvidt det var adgang til å unnta en kirurgisk plattform etter EØS 123
b). Saken vil bli nærmere belyst under kapittel 3.2.2.6.3.1, men det som er av relevans her, er
at nemnda anså stridens midtpunkt, en kirurgenhet, som “ andre varer som er uunnværlige
for forsvarsformål”164 (forfatters utheving). Unntaket “andre varer” blir dermed anvendt i
norsk tvisteløsning.
Det kan anføres at så lenge 1958-listen er refererende for hvilke anskaffelser som kan
unntas, løser dette problemet da listen er utarbeidet etter formuleringen og innholdet i TEF
296.165 Som nevnt tidligere er det likevel tegn på at man i Norge ikke unisont synes å følge
den rådende oppfatning innen EU om listens relevans.
162 Forsvarsdepartementets tolkningsuttalelse side 3. 163 Forsvarsdepartementets tolkningsuttalelse side 3. 164 KOFA uttaler; “Bestemmelsen [EØS 123] gir hjemmel for å “treffe tiltak” for anskaffelse av alle
varer som er uunnværlige for forsvarsformål.” (2003/27 side 2). Nemnda bruker ikke ordrett uttrykket
“andre varer”, men legger gjennom sin formulering; “alle varer som er uunnværlige for forsvarsformål”,
til grunn et omfang av EØS 123 b) som ikke følger alene av unntakene “våpen, ammunisjon og
krigsmateriell”. 165 Tolker man “krigsmateriel”, som finnes i TEF 296 1. b., vidt, vil dette kunne gjøre “andre varer”
overflødig.
29
At det er meninger i Norge som anfører en tilsynelatende mindre streng linje hva gjelder
plikten til å følge listen og dens innhold, er betenkelig da dette legitimerer en praksis som lett
vil komme i strid med det synet innen EU om at listen er bindende.
På den annen side kan det gjerne argumenteres med at nettopp det forhold at
EØS 123 b) har et punkt, “andre varer”, som ikke er å finne i TEF 296, gjør at
man ikke umiddelbart skal følge “EUs syn” på listen. Dette fordi sistnevnte bygger
på en bestemmelse som ikke inneholder det særegne EØS-unntaket og som
dermed ikke kan være tatt hensyn til ved utarbeidelsen av listen. I den grad listen
legges til grunn vil da “andre varer” i utgangspunktet stå uten innhold. Dette kan
påstås å være urimelig, ettersom “andre varer” tross alt er å finne i EØS 123 og
bør kunne anvendes deretter.
Problematikken om hvordan det særegne EØS-vilkåret skal behandles, gjør seg
primært gjeldende på anskaffelser over terskelverdiene, da Norge her er forpliktet
av EF-direktivene. Under terskelverdiene står Norge betydelig friere ved praksisen
av EØS 123.
3.2.2.6 Dual-use problematikken
3.2.2.6.1 Innledning
Dr. Aris Georgopoulos definerer dual-use varer som “utstyr som ikke er spesielt utviklet
for militær bruk, men kan brukes til både militære og sivile formål”166 (forfatters
oversettelse). Eksempler vil være telt, transportbiler, skotøy, transportfly med mer. I
motsetning til slikt utstyr, finner man de rene militære varer som tanks, raketter, kampfly og
andre forsvarsutviklede produkter uten et sivilt marked. Spørsmålet er om det er adgang til å
unnta dual-use varer etter EØS 123 b).
Dual-use varer kan med hell argumenteres å være “uunnværlig for forsvarsformål” jf.
EØS 123 b). For eksempel kan behovet for transporthelikopter være av stor relevans for et
lands mulighet til å flytte og stasjonere tropper og dermed muligheten til å forsvare seg. I den
grad man ikke legger til grunn en for snever anvendelse av “krigsmateriell”, vil helikopter
videre omfattes av vilkåret, jf. TEF 296/EØS 123. Samlebetegnelsen “andre varer” i EØS
123 b) vil uansett være tilstrekkelig.
166 Georgopoulos, P.P.L.R. (2007) side NA45, fotnote 14. ““Dual use” goods are equipment that
are not specifically designed for military purposes but may be used for both military and civilian
purposes.”
30
Om det er adgang til å unnta sivile varer anskaffet til militære formål etter TEF 296 1. b.
er omstridt, da det ikke foreligger en avklaring fra EF-domstolen.167 Det vil i det følgende bli
redegjort for rettstilstanden på området slik den fremstår i dag.168
3.2.2.6.2 Et uavklart tema
Formuleringen til EØS 123 b) ser ikke ut til å ekskludere varer anskaffet for militær bruk,
men som også har et sivilt anvendelsesområde, fra sitt anvendelsesområde.169 Siste del av
EØS 123 b) fastslår riktignok at tiltak iverksatt etter bestemmelsen ikke må “endre[]
konkurransevilkårene for varer som ikke er bestemt for direkte militære formål”. Det ser
likevel ut som om formuleringen primært fokuserer på virkningene av eventuelle tiltak uten å
gi særlig veiledning angående forsvarsmaterialet som kan unntas.
I Fiocchi-saken syntes ikke Førsteinnstansdomstolen å ekskludere muligheten for å unnta
dual-use varer etter TEF 296 1. b., såfremt dette ikke medførte konkurransevridning på det
sivile markedet.170
Kommisjonen har derimot tatt en strengere tilnærming til temaet. Enhver dual-use vare
faller i dens øyne utenfor TEF 296 1. b. sitt virkeområde.171 Under henvisning til varene på
1958-listen og formuleringen “specielt til militære formål” i TEF 296, formuleres det at
“kun indkøb af udstyr, der er konstruerert, udviklet og fremstillet specielt til militære formål,
kan undtages” etter TEF 296 1. b.172
167 Forsvarsdepartementet påstår på side 3 i sin tolkningsuttalelse at dual-use varer som et
utgangspunkt faller utenfor EØS 123 med støtte i praksis fra EU-domstolen. Det nevnes likevel ikke
nærmere hvilken praksis det er man støtter seg på. 168 Pr. mai 2009. 169 Katharina Eikenberg støtter dette da hun i relasjon til EF-traktens bestemmelse sier “...the
wording of this paragraph [TEF 296 1. b.] remains ambiguous and cannot provide a valuable criterion” i
spørsmålet om dual-use varer kan unntas etter TEF 296 1.b. Eikenberg, E.L.Rev. (2000) side 127. 170 T-26/01 avsnitt 63. 171 Kommisjonens tolkningsuttalelse side 6. 172 Kommisjonens tolkningsuttalelse side 6.
31
General-advokaten (GA) i sak C-337/05, Augusta-saken, legger seg på samme linje som
Kommisjonen i synet på dual-use varer.173 Under henvisning til 1958-listens innhold og
formuleringen “specielt til militære formål” i TEF 296 1. b. påpekte GA at kun varer
“konstrueret, udviklet og produceret specielt til militære formål, kan undtages” etter TEF
296 1. b.174 Uttalelsen har en slående likhet med den som kom i Kommisjonens
tolkningsuttalelse, se avsnittet over.
Muligens ønsket GA med sin prosedering å få Domstolen til å ta stilling til
Kommisjonens syn på dual-use varer.175 En avklaring i favør av Kommisjonens syn hadde
ikke bare gitt sistnevnte medhold i den aktuelle tvisten, men ville også styrket verdien av
Kommisjonens tolkningsuttalelse og generelle stilling som håndhever av EU-retten. Hvordan
gikk så EF-domstolen frem?
3.2.2.6.3 EF-domstolens sak C-337/05 ”Augusta-saken”
Flere tema ble behandlet i saken, men det som er relevant her var hvorvidt Italia etter
TEF 296 1. b. kunne unnta helikopter som var innkjøpt for sivilt bruk (skogbrannslukking)
mens den militære bruken (terrorbekjempelse) var usikker.
EF-domstolen bruker begrenset med plass på temaet. Domstolen sa blant annet ingenting
om 1958-listen. Man fikk dermed ikke noen avklaring på spørsmålene tilknyttet listens
relevans og innhold.
Ut ifra TEF 296 1. b. sin ordlyd fant Domstolen at det ikke var adgang til å unnta kjøpet
av helikoptrene fra anbudsplikten. Anskaffelsen kunne ikke unntas fordi den ikke var
“bestemt specielt til militære formål.”176 Hva legger Domstolen i dette?
Dommerne synes å fokusere på varens planlagte bruk som relevant. Denne forståelsen
underbygges av at Domstolen uttaler at utstyr “hvis anvendelse til militære formål er
usikker” ikke kan unntas etter TEF 296177 (forfatters utheving).
173 Forslag til avgjørelse fra Generaladvokat Mazák i sak C-337/05 (Generaladvokatens forslag)
avsnitt 59-61. 174 C-337/05 Generaladvokatens forslag avsnitt 60. 175 Kommisjonens bidrag kom 7. desember 2006 og Generaladvokatens innstilling i Augusta-
saken kom den 10. juli 2007. 176 C-337/05 avsnitt 47. 177 C-337/05 avsnitt 47.
32
I en forlengelse vil da innkjøp av utstyr med intensjon om å bruke det sivilt måtte skje
etter de vanlige reglene om offentlige anskaffelser.178 Det gjelder selv om innkjøpet foretas
av en militær enhet.179
Med sine uttalelser går ikke EF-domstolen like langt som GA gjorde i sitt forslag til
domsresultat. Sistnevnte mente som nevnt tidligere at enhver dual-use vare kategorisk er
utelukket fra TEF 296 1. b. sitt virkeområde.180 GA synes å tolke “bestemt specielt til
militære formål” som at det er snakk om et tilpasnings- eller produksjonsvilkår med vekt på
militærets særegne bruk, som gjør varen uinteressant for det sivile marked. At GA nettopp
fokuserer på varens egenart underbygges av at han henviser til “Karakteren af varene på
1958-listen” i vurderingen sin181 (forfatters utheving).
EF-domstolens unnlatelse av å behandle det forhold GA prosederte i favør av, betyr ikke
at Domstolen var uenig i synet GA forfektet. I sin innstilling gikk sistnevnte lenger enn hva
som var nødvendig for å løse saken. Dette gav en åpning EF-domstolen benyttet seg av. For
å konkludere holdt det å statuere at varer med planlagt sivil anvendelse samt varer hvor det
kun er en mulighet for militært bruk, ikke kan unntas etter TEF 296.182
Det som på bakgrunn av dommen da er klart, er at det i hvert fall må foreligge en
intensjon om å bruke utstyret militært, for å kunne hevde anskaffelsen unntatt etter TEF 296
1. b. Om dette “intensjonskravet” kan tilfredstilles av andre varer enn de rent militære er
derimot uavklart i lys av dommen. Man kan bare spekulere i grunnene til at sistnevnte ikke
tok ytterligere et steg og ga endelig avklaring på dual-use problematikken. Temaet er
debattert og meningene er forskjellig.183
At TEF 296 1. b. i sin helhet angår et sensibelt område,184 kan kanskje forklare hvorfor
Domstolen ikke gikk lenger enn hva som er strengt tatt nødvendig.
178 C-337/05 avsnitt 47. 179 C-337/05 avsnitt 47. 180 C-337/05 Generaladvokatens forslag avsnitt 59. 181 C-337/05 Generaladvokatens forslag avsnitt 60. 182 I C-157/06 opprettholdt EF-domstolen dette synet når den fant at TEF 296 1. b. ikke kom til
anvendelse på innkjøp av helikopter hvor den “civile anvendelse er sikker, mens de militære formål kun
er eventuelle.” avsnitt 26-27. 183 Se mellom andre Heuninckx, P.P.L.R (2008) side 3; Wheaton P.P.L.R. (1992) side 432;
Eikenberg, E.L.Rev. (2000) side 125; Hjelmborg, Jakobsen og Poulsen side 155; (Trybus 2005) side
148-149. Eikenberg og Trybus bygger sin tilnærming til dual-use temaet på listen og dennes innhold.
Særlig Trybus er langt fra like avvisende til dual-use varer slik mellom andre Kommisjonen er. Han
mener at “the only decisive factor is whether the product is on the list or not.” 184 Trybus (2005) side 151.
33
3.2.2.6.3.1 KOFA sak 2003/27
I redegjørelsen av problematikken rundt dual-use varer er det av interesse å se på KOFA-
sak 2003/27. Tvisten var hvorvidt Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) kunne unnta en
anskaffelse av en plattform for livreddende kirurgisk virksomhet og kritisk pleie i stridsmiljø
fra de ordinære reglene om anskaffelser.
Det ble stilt militærspesifikke krav til produktet, blant annet beskyttelse mot atom-,
biologiske- og kjemiske våpen (ABC-våpen).
Det særlig interessante i saken er nemndas uttalelse; “At varer bestemt direkte for
militær bruk også har et sivilt marked, medfører ikke noe begrensning i muligheten til å
unnta anskaffelsen” etter EØS 123 b).185 Uttalelsen er meget generell og aksepterer at
“intensjonskravet” om militær bruk kan oppfylles av sivile varer. KOFA gikk dermed lenger
enn hva EF-domstolen valgte å gjøre i Augusta-saken og konkluderte med et syn mellom
andre Kommisjonen bestrider.186 Det understrekes likevel at KOFA-saken kom før både
Augusta-saken og Kommisjonens tolkningsuttalelse.187
KOFAs uttalelse kom i en sak hvor det var snakk om innkjøp av materiell som i
utgangspunktet var av sivil art, men som hadde gjennomgått tilpasninger av militær karakter.
Tilpasningene, vern mot ABC-våpen, reduserte varens sivile karakter. Enhetens primære
funksjon, å tjene som kirurgenhet, en egenskap som ikke er av utelukkende militær karakter,
må likevel sies å ha blitt opprettholdt. For å bruke et bilde på situasjonen vil sivile varer
anskaffet for militær bruk befinne seg på den ene siden av en skala, rene militære varer på
motsatt side, mens den omhandlede kirurgenheten er et sted imellom.
Da det innenfor rettsområdet er usikkert om de sivile varene kan unntas, mens det er
sikkert at de rent militære kan unntas etter TEF 296 1. b., kan man spørre hvordan
situasjonen er for varer som i utgangspunktet er av sivil karakter, men som får
militærtilpasninger. Vil for eksempel innkjøp av en kirurgisk enhet lik den i KOFA-saken,
kunne unntas etter TEF 296 1. b.?
185 Sak 2003/27 side 3. Den presenterte uttalelsen må selvfølgelig leses på den bakgrunn at de
øvrige vilkår i EØS 123 b) er oppfylt. 186 Kommisjonens tolkningsuttalelse side 6. 187 KOFAs uttalelse fremstår heller ikke som nødvendig for å løse tvisten nemnda var forelagt.
34
3.2.2.6.3.1.1 Dual-use varer tilpasset militær bruk
Både Førsteinstansdomstolen, Kommisjonen og Augusta-sakens GA anvender listen i
vurderingen deres av varer som kan unntas etter TEF 296 1. b. Ser man hen til denne finner
man ikke kirurgiske enheter oppført. Man finner derimot i punkt 14 (c) jf. (a) en oppføring
av “devices” som tjener til å beskytte mot ABC-våpen. Kirurgenheten i KOFA-saken hadde
nettopp en slik ABC-beskyttelse.
Likevel fremstod kirurgenhetens hovedoppgave å fungere som operasjonssal, noe man
ikke finner på listen. Dette reiser spørsmålet; Hvordan er rettstilstanden for produkter som i
utgangspunktet ikke står på listen, som kirurgiske enheter, men som får utført tilpasninger av
utelukkende militær art, som ABC-vern, og sistnevnte står på listen? Er de militære
modifikasjonene nok til å anse produktet som omfattet av listen, selv om varens
hovedfunksjon er av en karakter som ikke er oppført?188
Det synes umiddelbart betenkelig å akseptere at slike tilfeller omfattes av listen. Ikke bare
fordi listens innhold dermed vil utvides og unntaksbestemmelsene TEF 296/EØS 123 i større
grad vil kunne påberopes.189 En aksept vil også kunne resultere i misbruk ved at man
forsøker å unnta anskaffelser fra det ordinære innkjøpsreglementet, ved å få dem
“listetilpasset.”
På den andre siden kan det da innvendes at det ikke synes å være mange punkter på listen
som kan brukes til å foreta tilpasninger. En eventuell utvidelse eller misbruksadgang vil da
kunne argumenteres å være av en beskjeden karakter.
I 1993 avgjorde tingretten i Hague, Nederland,190 en sak med paralleller til spørsmålet.191
I sak 93/146 fra februar 1993 ble det vurdert om det forelå et tilfelle av ulovlig statsstøtte ved
anskaffelse av sivile transport fokker-fly hvor den nederlandske stat skulle betale
utviklingskostnadene. Tingretten kom til at det var adgang til å anføre anskaffelsen under
TEF 223 (nåværende artikkel 296) da flyene skulle få betydelige militærtilpasninger.
188 Problemstillingen gjelder både militære varer og sivile varer som ikke er oppført på listen, da
begge i utgangspunktet faller utenfor TEF 296 1. b. dersom man legger listen til grunn. I denne
fremstillingen vil det bare fokuseres på de sivile varene. 189 Jf. C-222/84 avsnitt 26. Uttalelsen ble fulgt opp i C-414/97 avsnitt 21. 190 Engelsk betegnelse er the District Court of the Hague, for mer informasjon gå til
http://www.rechtspraak.nl/information+in+english
35
Slik dommerne vurderte det, var konklusjonen i samsvar med 1958-listens innhold. Med
bakgrunn i denne nederlandske dommen det argumenteres for en adgang til å tilpasse varer
som i utgangspunktet er unntatt fra listen, slik at de omfattes av denne. Da det i saken
krevdes en endring av betydelig omfang, vil man også motarbeide at en “tilpasningsadgang”
misbrukes. Oppfatningen om at det er akseptert å integrere sivile elementer i militære varer
finner ytterligere støtte i Kommisjonens forslag til anbudsregelverk for
forsvarsanskaffelser.192 Forslagets Artikkel 1 b) sier at direktivet også omfatter
“komponenter og/eller samlede elementer,” som skal brukes “til anvendelse eller
montering” i de militære varene som følger av 1958-listen.
Da ordlyden i artikkelen ikke stiller krav om komponenter/elementer av militær karakter,
kan formuleringen tas til inntekt for en adgang til å introdusere sivile varer.
Betyr dette at kirurgenheten ville blitt unntatt etter TEF 296 1. b.? Svaret er ikke klart. Et
spørsmål er om det er adgang til å gi varer som i utgangspunktet er sivile, et militærpreg
gjennom endringer. Slike modifikasjoner vil likevel ikke være nok. Det synes videre
påkrevet at varen er å finne på 1958-listen. I denne sammenheng kan det anføres å være en
avgjørende forskjell mellom kirurgenheten og for eksempel fly. Sistnevnte er generisk sett
allerede å finne på listen,193 mens kirurgenheten etter sin art ikke er oppført der. Det er
utelukkende tilpasningene som gjør at den eventuelt omfattes av listen, noe som kan tilsi at
forbindelsen til listen er for svak og utilstrekkelig. Uavhengig av listen, må man også kunne
fastslå at kirurgenheten er å anse som “krigsmateriel”, jf. TEF 296 1. b. da “andre varer”
som tidligere nevnt ikke finnes i bestemmelsen.
191 Se Jestaedt m. flere “Study on the Enforcement of State Aid law at National Level” side 375. 192 KOM(2007) 766 endelig. 193 1958-listens punkt 16.
36
Det synes som om unntaket “andre varer” særlig aktualiserer dual-use
debatten. Dette fordi vilkåret ikke har det karakteristiske militærpreget som “våben,
ammunition og krigsmateriel” har, jf. TEF 296 1. b. I sak 2003/27 syntes KOFA
nettopp å anvende “andre varer” ved vurderingen av kirurgenheten.
Når det gjelder det konkrete tilfellet KOFA behandlet, kan det likevel spørres
om Forsvaret i det hele tatt gikk til anskaffelse av en dual-use vare, slik saksøker
anførte. Da kirurgenheten hadde gjennomgått tilpasninger utelukkende med tanke på
militærbruk, kan man kanskje argumentere med at det ikke lenger er snakk om en
vare som har sivile interessenter. Sett hen til definisjonen av dual-use presentert
innledningsvis kan dette muligens finne støtte der. Som nevnt over er det likevel
ikke sikkert at kirurgenheten kunne unntas etter TEF 296 1.b., sett hen til artikkelens
vilkår og listens innhold.
3.2.3 Siste del av EØS 123 b)
3.2.3.1 Presisering etter Augusta-saken
Vilkåret “...såfremt disse tiltak ikke endrer konkurransevilkårene for varer som ikke er
bestemt for direkte militære formål” som står på slutten av EØS 123 b) har flere språklige
forståelser. En er at EØS 123 b) gir adgang til å unnta utstyr “bestemt for direkte militære
formål”. Augusta-dommen bekrefter denne forståelsen.194 Ytterligere en tolkning går på at
også varer som ikke er “bestemt for direkte militære formål” kan unntas, såfremt det ikke
treffes tiltak som “endrer konkurransevilkårene” på det sivile markedet. KOFA har
fremholdt at også denne forståelsen er gyldig.195
I Augsta-saken ble det likevel sagt at “de pågjældende varer skal være bestemt specielt
til militære formål”196(forfatters utheving). Et krav om å påvise at varer er “bestemt for
direkte militære formål” for å anvende EØS 123 b) foreligger dermed. Det andre
tolkningsalternativet presentert ovenfor og som KOFA aksepterte kan følgelig ikke
opprettholdes.
194 C-337/05 avsnitt 47. 195 Sak 2003/27 side 3. 196 C-337/05 avsnitt 47.
37
3.2.3.2 Hva kvalifiserer til ”endr[ing] [av] konkurransevilkårene”?
Det er dermed på det rene at varer anskaffet etter EØS 123 b) ikke bare må omfattes av
“våpen, ammunisjon, krigsmateriell og andre varer som er uunnværlige for forsvarsformål”,
men må også være “bestemt for direkte militære formål”. Videre krever EØS 123 b) at de
iverksatte tiltakene ikke medfører “endr[ing] [av] konkurransevilkårene” for varer som
IKKE er “bestemt for direkte militære formål”.
Som nevnt tidligere fokuserer ordlyden i temaet på effekten av tiltaket ved å forby tiltak
som medfører at det sivile markedet påvirkes av militæranskaffelsen. Kravet medfører at selv
om den aktuelle anskaffelsen tilfredsstiller varekravet, listens innhold og sikkerhetsterskelen
som stilles er den likevel avskjært dersom anskaffelsen medfører konkurransevridning på det
sivile markedet. Man kan da spørre hva som skal til for at det foreligger en “endr[ing] [av]
konkurransevilkårene”.
Arrowsmith bruker som eksempel at det vil være forbudt å betale en overpris som vil
kunne brukes til å subsidiere sivil produksjon og salg av ikke rent militære varer, som f.eks.
dual-use varer eller utelukkende sivile varer.197
Det er likevel grunn til å spørre hvordan situasjonen stiller seg for tilfeller som ikke er
fullt så “åpenbare” som Arrowsmiths eksempel. Hvordan stiller for eksempel saken seg hvor
en bedrift, som produserer varer av militær art og varer av sivil art, ville gått konkurs hadde
det ikke vært for at den fikk en kontrakt med Forsvaret. Kontrakten gjør at bedriften kan
fortsette produksjonen og leveringen av blant annet varer til det sivile markedet. Ville dette
eksempelet kvalifisere til en “endr[ing] [av] konkurransevilkårene” for varer på det sivile
markedet?
Tolker man ordlyden strengt kan man påstå at enhver påvirkning på det sivile markedet
som ikke ville forekommet hadde det ikke vært for kontrakten, er ekskludert. På den annen
side kan det anføres at man bør være tilbakeholden med en slik tilnærming.
Dette fordi man da tilnærmet vil ekskludere enhver leverandør som opererer på flere
marked da det nærmest er umulig å unngå at fordelene ved en kontrakt vil gagne, direkte
eller mer indirekte, de øvrige delene av bedriftens produksjon på en eller annen måte.
197 Arrowsmith side 244.
38
Synspunktet finner støtte i Førsteinnstansdomstolens uttalelser i Finocchi-saken hvor man
tilsynelatende finner at dual-use leverandører ikke er kategorisk avskjært etter TEF 296 1.
b.198 Det kan videre sies at da vurderingstemaet byr på vanskelige bevisvurderinger av et
tiltaks konsekvenser, taler dette for at rettshåndheverne gjerne vil konsentrere seg om de
tydelige og lite tvilsomme påvirkningene på det sivile markedet.
3.2.4 Vurderingen av ”uunnværlige for forsvarsformål” i EØS 123 b)
Som nevnt under kapittel 3.2.2.1 er det ikke nok for å unnta varer etter EØS 123 b) at de
omfattes av alternativene “våpen, ammunisjon og krigsmateriell eller andre varer”.
Anskaffelsen må også tilfredsstille formuleringen “uunnværlige for forsvarsformål” jf. EØS
123 b). Det stilles her flere krav.
Det første kravet kommer tydeligst frem i TEF 296 1. b. Artikkelen sier at en stat kan
”træffe de foranstaltninger, som den anser for nødvendige til beskyttelse af sine væsentlige
sikkerhedsinteresser”. Bestemmelsens ordlyd sier at det kun er sikkerhetsinteresser som kan
begrunne en anskaffelse etter TEF 296 1. b. Motivasjon om å skape arbeidsplasser eller
andre samfunnsrelaterte hensyn faller derfor utenfor. Nettopp denne begrensningen var i lang
tid ikke delt av EU-medlemmene i deres etterlevelse av TEF 296 1. b.199
Medlemslandene mente det ikke var behov for å vise til sikkerhetsinteresser, det var
tilstrekkelig at anskaffelser angikk militære varer for automatisk å kunne unntas fra EU-
regelverket.200 På denne måten kunne landene effektivt støtte opp om lokalt og nasjonalt
næringsliv gjennom å tildele dem alt arbeid som angikk militærmateriell. Synet ble
bestridt,201 men det var først i sak C-414/97, Kommisjonen mot Spania, at EF-domstolen tok
stilling til temaet.
EF-domstolen gav klart uttrykk for at TEF 223 1. b. (TEF 223 var dagjeldende betegnelse
på TEF 296) ikke hjemlet en automatisk unntaksbestemmelse for militært utstyr, men kun
kom til anvendelse når det var “noedvendige for at beskytte [landets] vaesentlige
sikkerhedsinteresser.”202
198 T-26/01 avsnitt 63. 199 Arrowsmith side 240. Kravet etter TEF 296 1. b. er “væsentlige sikkerhedsinteresser”. 200 Arrowsmith side 240. 201 Arrowsmith side 240. 202 C-414/97 avsnitt 22.
39
Med sin ordbruk innsnevret EF-domstolen det tidligere bruksområdet for TEF 296 1. b.
til en praksis i faktisk overensstemmelse med bestemmelsens formulering. Begrensningen
utelukker likevel ikke en adgang til å tildele oppdrag til nasjonale operatører, såfremt det
gjøres med bakgrunn i sikkerhets- og forsvarsvurderinger av den karakter som kreves av
TEF 296203/EØS 123.
Forsvarsinteresser og forsvarsformål må ut ifra det klassiske synet på
Forsvaret sies å angå det geografiske området i og rundt det enkelte land. Med
dagens verdensbilde, som særlig endret seg etter angrepene på USA den 11.
september 2001, er det likevel grunn til å stille spørsmål om ikke det foreligger en
endring i synet på hva som er å anse som forsvar og “forsvarsformål” jf. EØS 123
b). Dette fordi trusler og krenkelser av et land og dets interesser i større grad enn
tidligere kan finne sted i god avstand fra landets geografiske grenser. Hvordan
forsvarsbegrepet er å forstå i dag trenger likevel en lengre gjennomgang som faller
utenfor denne oppgavens rammer.
I tillegg til at kun sikkerhets- og forsvarshensyn er relevant, er ikke ethvert sikkerhets-
/forsvarshensyn tilstrekkelig til å unnta anskaffelsen etter EØS 123 b). Bruken av
“uunnværlige” tilsier at det er mye som skal til for at bestemmelsen kan tas i bruk. Denne
forståelsen støttes av Kommisjonen mot Spania-saken hvor det uttales i forbindelse med
unntaksbestemmelsene i EF-traktaten, herunder TEF 296, at det er snakk om “usaedvanlige,
klart afgrensede tilfaelde.” Unntaksbestemmelsene “kan paa grund at deres snaevert
agfraensede indhold ikke fortolkes udvidende.”204
Tiltross for at ordlyden, med støtte i rettspraksis, legger opp til et strengt vilkår kan det
tenkes at man i praksis opplever en anvendelse som ikke nødvendigvis er like snever, uten at
dette nødvendigvis kan kritiseres.205 206
203 Arrowsmith side 240-241. 204 C-414/97 avsnitt 21. Retten hentet formuleringene fra sak C-224/84. 205 Grønnbok side 7 anfører at medlemslandene praktiserer en “bred skønsmargin” ved vurdering
av kriteriet, som i Kommisjonens øyne synes å gå utenfor hva det er adgang til. 206 Av forarbeidene, St.prp. nr. 100 (1991-92) særskilt vedlegg nr. 1 side 424 fremgår det av
møtereferatet i forbindelse med EØS 123 at avtalepartene var enig om at de “ikke ville gjøre
urettmessig bruk av bestemmelsene i artikkel 123 for å hindre spredning av opplysninger på
konkurranseområdet;”.
40
Dette fordi vurderingstemaet er sterkt preget av skjønn, og man vil formodentlig være
varsom med å overprøve en nasjons utøvelse av dette.207 Hva som er elementære sikkerhets-
og forsvarshensyn for et land fremstår som et forhold av meget ømfintlig karakter.208
Kommisjonen omtaler også adgangen for medlemsstatene til å definere deres
sikkerhetsinteresser som deres “prærogativ”.209 Enhver skjønnsadgang har likevel
innebygget en mulighet for misbruk. At TEF 296 1. b. anvendes på forhold som ikke har noe
med bestemmelsen å gjøre, er Kommisjonen mot Spania-saken bevis på. Spania hevdet å
kunne unnta varer som var omfattet av TEF 223 1. b. fra moms. Dette var i Domstolens øyne
uakseptabelt, da forholdet ikke gjaldt statens sikkerhetsinteresser, men økonomiske hensyn.
Domstolen viste dermed at den ser seg kompetent til å slå ned på tilfeller hvor det utvilsomt
ikke foreligger sikkerhetshensyn. Hvor langt Domstolen utover dette vil gå i etterprøvingen,
dersom det foreligger sikkerhetshensyn er derimot usikkert.
3.2.5 Norges adgang til å treffe tiltak etter EØS 123 b)
3.2.5.1 Den ”klassiske” proporsjonalitetsvurderingen
I en forlengelse av det som langt på vei fremstår som en enekompetanse hva gjelder
fastleggingen av nasjonens sikkerhetsbehov, sier TEF 296 1.b. at det er opp til staten å treffe
de tiltak den anser “for nødvendig” til vern av landets sikkerhet. Spørsmålet da er hvor fritt
staten står ved valg av tiltak under henvisning til at det er snakk om vern av nasjonale
sikkerhetshensyn.
TEF Artikkel 5 hjemler proporsjonalitetskravet. Kort fortalt kreves det at tiltak
medlemsstatene iverksetter i strid med EF-traktatens formål, tar hensyn til samtlige
involverte og berørte interesser.210 Det er snakk om tre krav. Det første er at det aktuelle
tiltaket er egnet til å fremme det formålet medlemslandet anfører. I forhold til EØS 123
b)/TEF 296 1. b. må det være snakk om forsvars- og sikkerhetshensyn. Videre må tiltaket
være adekvat eller nødvendig. Dette bygger på det aktuelle tiltaket ikke går lenger enn hva
som er absolutt nødvendig. Det tiltaket som i minst mulig grad begrenser fellesmarkedets
fremme, skal velges.
207 Arrowsmith side 241. 208 NTNU-rapport side 31. Her sies det blant annet at “Skjønnsfriheten knyttet til vurdering av
egen sikkerhet går antakelig relativt langt.” 209 Kommisjonens tolkningsuttalelse side 7. 210 Trybus (2005) side 134.
41
Til sist kreves det at fordelene med tiltaket må være forholdsmessig i forhold til
ulempene det påfører for fellesskapsmarkedet. 211
3.2.5.2 En ”manifestly unsuitable” test
Dr. Aris Georgopoulos forfekter at det må være snakk om en “manifest unsuitability test”
ved vurderingen av tiltak truffet etter TEF 296 1. b.212 I denne er det to elementer. Det
iverksatte tiltak må for det første referere seg til statens sikkerhetsinteresser. Med andre ord
må tiltaket være motivert og truffet av hensyn til sikkerhet og forsvar. Videre må dette
tiltaket ikke være “manifestly unsuitable” med tanke på å oppnå målet.
Dr. Georgopoulos beskriver en overskridelse av TEF 296 1. b. når “it is evident beyond
any reasonable doubt that the measure taken by the Member State is not suitable for the
protection of Member State’s essential securtiy interests.”213 Mens proporsjonalitetstesten
fokuserer på om “the emperor is not properly dressed” aksjonerer man først etter manifest
unsuitability-vurderingen når “the emperor is naked”.214
3.2.5.3 Hvilken test gjelder?
EF-domstolen uttalte i Kommisjonen mot Spania-saken at tiltakene Spania hadde truffet,
å unnta militærvarer fra moms, ikke var bevist “noedvendige for at beskytte dets vaesenlige
sikkerhedsinteresser.”215 Som nevnt tidligere forelå det i saken ikke sikkerhetsinteresser i det
hele tatt, med det uunngåelige resultat at intet tiltak ville kunne aksepteres sett hen til
formålet, da sistnevnte ikke var “gyldig” i lys av TEF 296 1. b.
Saksforholdet er derfor ikke helt treffende for problemstillingen her, da denne nettopp
forutsetter at tiltak man treffer angår landets sikkerhet og forsvar. Kommisjonen mot Spania-
saken er likevel viktig da den illustrerer at EF-domstolen ser seg kompetent til å etterprøve
det vedtatte tiltak. Hvor intens/inngående denne etterprøvingsadgangen er avklares likevel
ikke i dommen.
211 Trybus (2005) side 134-135. 212 Georgopoulos, E.L.Rev. (2005) side 569 og utover. 213 Georgopoulos, E.L.Rev. (2005) side 570. 214 Georgopoulos, E.L.Rev. (2005) side 569. 215 C-414/97 avsnitt 22.
42
EF-domstolen anfører at samtlige unntaksbestemmelser i EF-traktaten for vern av den
offentlige sikkerhet angår “usaedvanlige, klart afgraensede tilfaelde” som “på grund af
deres snaervert afgraensede indhold ikke kan fortolkes udvidende”.216
Behandlingen av alle unntaksbestemmelser under ett kan tilsi at det er den klassiske
proporsjonalitetsvurderingen som gjelder.217
På den annen side følger det av TEF 296 at “hver medlemsstat kan træffe de
foranstaltninger, som den anser for nødvendige” (forfatters utheving).
“[D] en anser” taler for at det er overlatt til staten å vurdere tiltakets nødvendighet. En
overprøvingsadgang som den proporsjonalitetsprinsippet innebærer, kan da virke avskjært
ettersom det vil medføre at andre enn staten vurderer tiltakets “nødvendighet”. Som tidligere
nevnt medfører saksområdets forhold at medlemsstatene anses å ha rimelig vide rammer.
Samtidig sørger TEF artikkel 298 for at misbruk fra statens side ikke vil aksepteres.
Med henvisning til Domstolens bruk av “noedvendige”, anfører Martin Trybus at EF-
domstolen synes å gjøre gjeldende en forholdsmessighetsvurdering under TEF 296.218 Han
sier videre at det forhold at man befinner seg på et særlig ømfintlig område, kan hensyntaes
gjennom at proporsjonalitetsvurderingen tar høyde for dette og tildeler mer skjønn til
statene.219 En slik modifikasjon støttes av TEF Artikkel 30 sin eksistens. Også denne
bestemmelsen gir adgang til å tilsidesette traktatforpliktelsene hvor blant annet
sikkerhetshensyn tilsier dette. I utgangspunktet kunne man da tro at det ikke var behov for
TEF 296, med mindre denne unntaksbestemmelsen medfører noe “nytt”. For hva vil det tjene
å ha to unntaksbestemmelser dersom vurderingen etter dem er den samme?220
På samme tid kan man spørre om ikke det “nye” nettopp er et krav om “manifestly
unsuitability”. For TEF Artikkel 30 bør vel kunne ta høyde for forskjellige intensitetsnivå i
overprøvingen slik den står i dag, avhengig av hensynene som gjør seg gjeldende.221
Kommisjonen mot Spania-saken synes mest å trekke i retning av at EF-domstolen handlet
for å sanksjonere en klar og utvilsom overtredelse av TEF 296 1. b., noe som støtter Dr.
Georgopoulos syn. Som tidligere nevnt er TEF 296 et ømtålig tema som opplever misbruk.
216 C-414/97 avsnitt 21. 217 Trybus, E.L.Rev. (2000) side 666. 218 Trybus, E.L.Rev. (2002) side 696-697. 219 Trybus (2005) side 153. 220 Georgopoulos, E.L.Rev. (2005) side 570. 221 Trybys sier at “The [proportionality] test is applied to varying degrees of intensity depending
on the type of case.” Trybus (2005) side 135.
43
EF-domstolen kan ha sett sitt snitt til å slå ned på de klare overtredelsene som saken gjaldt,
men samtidig ikke ønsket å gå lenger enn dette.
Kommisjonen har uttalt med bakgrunn i Finocchi dommen at “medlemsstaterne [har]
vide skønsbeføjelser med hensyn til at afgøre hvordan de skal beskytte deres væsentlige
sikkerhedsinteresser.”222 De to presenterte vurderingstemaene vil begge kunne ta høyde for
denne vide skjønnsmarginen. Eksistensen av to tester beviser likevel at det ikke er
sammenfall hva gjelder graden av overprøving. Det vil endelig bli opp til EF-domstolen å
klargjøre akkurat hvor terskelen ligger.
3.2.6 EØS 123 a)
I Kommisjonen mot Spania-saken ble det uttalt at stater som ønsker å benytte TEF 296 1.
b. må fremlegge bevis for at man ikke overskrider unntaksadgangen.223 Samtidig fritar TEF
296 1. a., som tilsvarer EØS 123 a), medlemsland fra å gi ut opplysninger som disse mener
vil “stride mod [statens] væsentlige sikkerhedsinteresser” om de blir kjent. EF-domstolen
tok ikke stilling til hvordan bevisfremleggelsesplikten stiller seg i forhold til TEF 296 1. a.
Tillegges sistnevnte artikkel full vekt, åpner det for misbruk ved at Domstolens
etterprøvingsadgang forhindres grunnet unndragelse av dokumentene under påskudd av at
det er snakk om nasjonale sikkerhetshensyn.224 Det synes likevel på bakgrunn av
Kommisjonen mot Spania-saken som at det i alle tilfeller vil være et minimum av
bevisplikt.225
Legger man full bevisfremleggelsesplikt til grunn, kan man oppleve at TEF 296 1. a. blir
tømt for innhold. I sin tolkningsuttalelse sier Kommisjonen at “Artikel 287 i traktaten
garanterer, at Kommissionen behandler de oplysninger, som medlemstaterne sender til den,
fuldt fortroligt.” 226 Det sies videre at ved behandling av TEF 296 1. b. vil Kommisjonen ta
hensyn “til den særlige følsomhed i forsvarssektoren.”227
Kommisjonen kommenterer ikke TEF 296 1. a. Gjennom sin formulering kan det synes
som om den ønsker å overbevise om at det er et begrenset behov for bestemmelsen i relasjon
til TEF 296 1. b.
222 Kommisjonens tolkningsuttalelse side 6. 223 C-414/97 avsnitt 22. 224 En grense følger dog av TEF artikkel 298 2. ledd. 225 C-414/97 avsnitt 22. 226 Kommisjonens tolkningsuttalelse side 9. 227 Kommisjonens tolkningsuttalelse side 9.
44
I teorien er det likevel anført at TEF artikkel 287 som Kommisjonen beror på for å verne
om sensitiv informasjon, er langt fra entydig hva gjelder innhold.228
Det er ikke bare i forbindelse med en prosess relatert til mulig overtredelse av EF-
traktaten, at TEF 296 1. a. er anvendbar. Bestemmelsen gir adgang til å treffe tiltak hvor det
ellers ville medført en spredning av opplysninger i strid med et lands “vesentlige
sikkerhetsinteresser” jf. EØS 123 a). Som anført tidligere favner bestemmelsen etter sin
ordlyd om forsvars- og militærforhold, men stopper ikke her. I den grad materiell i relasjon
til Forsvaret ikke kan unntas etter EØS 123 b) kan det synes som om a) eventuelt kan hjemle
et unntak. Dette kan være aktuelt for militært utstyr som ikke omfattes av 1958-listen og
dual-use varer. Martin Trybus, som argumenterer for en restriktiv tolkning av TEF 296 1. b.
utelukker ikke muligheten for at bestemmelsens punkt 1. a. kan få økt betydning i den grad
bruken av 1. b. innsnevres.229 230
3.2.7 Avsluttende merknader
Som presentasjonen har vist er det flere uavklarte spørsmål i forhold til EØS 123. Et
forhold går på forskjellene mellom EØS 123 b) og TEF 296 1. b., da hovedsaklig vilkåret
“andre varer” som etter sin ordlyd gir EØS 123 et betydelig videre omfang enn hva som er
tilfellet med TEF 296. Videre er det ikke endelig avklart hvordan 1958-listen skal anvendes.
Kan alle varene som omfattes av denne unntas etter EØS 123/TEF 296, eller bare de rent
militære? I relasjon til dette kommer den uavklarte dual-use problematikken. Særlig det som
synes å være tilbakeholdenhet fra EF-domstolen på dette spørsmålet levner tvil om hvordan
man skal anse disse varene. At man i Norge har praksis som går på tvers av hva
Kommisjonen forfekter opprettholder denne usikkerheten.
228 Georgopoulos, P.P.L.R. (2007) side NA50. 229 Trybus (2005) side 164. 230 Kommisjonen synes å støtte dette synet, se Kommisjonens tolkningsuttalelse side 6.
45
3.3 Det nye regelverket for forsvarsanskaffelser
3.3.1 Problemet
Forfatterne av NTNU-rapporten uttaler: “Europakommisjonen vil med sitt syn [på]231
åpne markeder søke å gjøre anvendelsesområdet til [TEF] Artikkel 296 så snever som
mulig.”232 Dette er en påstand som indirekte styrker leverandørenes posisjon, da
anskaffelsene etter unntaksbestemmelsen søkes å begrenses. De militære
innkjøpsmyndighetene kan da spørre hvilket egnet alternativ det er for anskaffelser av
forsvarsmateriell som ikke kan unntas etter TEF 296. Forsvarsanskaffelser kjennetegnes
blant annet av høy kompleksitet og få leverandører.233 I tillegg kommer sikkerhets- og
sensitivitetshensyn som gjerne ikke tilfredsstiller den snevre terskelen som følger av TEF
296, uten at de dermed er å anse som ubetydelige.234
Er det ordinære anskaffelsesreglementet i stand til å ivareta disse særegne hensynene?
Svaret er negativt. Kommisjonen uttaler at direktiv 2004/18/EF anses “lidet egnet til mange
forsvarskontrakter, da der ikke tages hensyn til visse særlige træk ved disse kontrakter.”235
Som nevnt under presentasjonen av denne oppgavens tema har også Kommisjonen iverksatt
et arbeid med “nye og mere fleksible regler, der ville være tilpasset forsvarssektorens
særlige aspekter.”236
3.3.2 Løsningen
Det annonserte forsvarsdirektivet er i dag helt i sluttfasen før det kan publiseres.237
Hensikten med det foreslåtte forsvarsdirektivet er at anskaffelser til forsvarssektoren kun i
unntakstilfeller skal skje etter unntaksbestemmelsene i EF-traktaten.238 Slik situasjonen er i
dag, er det som skal være unntaket heller hovedregelen.239
231 Utdraget er skrevet uten bruken av “på”, men dette antas å være en glipp. 232 NTNU-rapport side 33. 233 St.meld. nr. 38 (2006-2007) side 14. 234 KOM(2007) 766 endelig side 3. 235 Kommisjonens tolkningsuttalelse side 2-3. 236 Kommisjonens tolkningsuttalelse side 3. 237 http://eos-saker.org/?q=node/58 side 1 som sier at det gjenstår en “formell godkjenning” av
Rådet. 238 KOM(2007) 766 endelig side 1. 239 KOM(2007) 766 endelig side 1.
46
Kontraktene som omfattes er hovedsaklig knyttet til “våben, ammunition og/eller
krigsmateriale som omhandlet i Rådets afgørelse af 15. april 1958” jf. direktivforslagets
Artikkel 1 a).240 Basert på ordlyden i bestemmelsen betyr dette at gruppen varer som kan
unntas ikke favner videre enn dem som omfattes av TEF 296 1. b.241 Hovedforskjellen synes
å være at sikkerhetskravet i direktivforslagets artikkel 1 ikke på langt nær er så strengt som
det som følger av TEF 296 1. b. Kravet som stilles er at det er en kontrakt på “forsvars- og
sikkerhedsområdet” jf. Artikkel 1.
På samme måte som med direktiv 2004/18/EF, kommer forsvarsdirektivet kun til
anvendelse på kontrakter over de oppførte terskelverdier.242 Oppdragsgiver kan benytte seg
av konkurranse med forhandling,243 noe som står i skarp kontrast til direktiv 2004/18/EF
hvor denne konkurranseformen kun er et snevert unntak.244 Hensynet til likebehandling er
videre fastslått i forslagets Artikkel 3.
Sikkerhets- og sensitivitetshensyn er søkt ivaretatt gjennom diverse bestemmelser. For
eksempel foreslår Artikkel 10 1. ledd at visse sensitive tekniske spesifikasjoner kun kan gis
til leverandøren som får oppdraget. Artikkel 14 gir adgang til å kreve bevis for at de
involverte leverandørene er i stand til å ivareta sikkerhetsnivået rundt informasjonen de får
tilgang til. Artikkel 33 k) andre avsnitt sier at kontrakter som omhandler “følsomme
oplysninger”, tillater utlyser å kontakte sikkerhetsmyndigheten i leverandørens hjemland for
å etterprøve diverse forhold rundt eventuelle leverandørers sikkerhetsforanstaltninger.
3.3.3 Gjennomføring i norsk rett
Gjennom EØS-avtalen vil forsvarsdirektivet gjelde for Norge.245 Når det gjelder måten
regelverket skal gjennomføres på, står myndighetene heller fritt.246 Sett hen til at direktivet
har et klart, begrenset anvendelsesområde er det likevel grunn til å tro at det ikke vil bli
blandet med det øvrige regelverket, men holdt for seg selv.247
240 Artikkel 1 d) unntar også enkelte type kontrakter i relasjon til sensitivt materiale i forbindelse
med terrorbekjempelse, grensekontroll, organisert kriminalitet og krisetiltak. 241 Punktene b)-d) utvider likevel noe. Det er likevel a) som fremstår som den viktige
bestemmelsen. 242 Forslagets Artikkel 6. 243 Forslagets Artikkel 17. 244 Direktiv 2004/18/EF artikkel 30. 245 Jf. EØS-avtalens artikkel 65. 246 Artikkel 7 b) i EØS-avtalen overlater til Norge å “bestemme formen og midlene for
gjennomføringen” av direktiv. 247 Dette synet støttes i KOM(2007) 766 endelig side 8.
47
Dette vil bidra til at det samlede anbudsregelverket fremstår mest mulig oversiktlig ved
at man har et ordinært regelverk, et regelverk for forsvarsanskaffelser som ikke unntas etter
EØS 123, og et regelverk, ARF, for anskaffelser omfattet av EØS 123.
4 Avsluttende refleksjoner
Som vist under oppgavens kapittel 2, medfører reglene i LOA/FOA og ARF at
leverandørenes stilling påvirkes i betydelig grad av valget av regelverk for den videre
anbudsprosessen. Behandlingen i kapittel 3 viste likevel at det er flere spørsmål ved EØS
123 b), bestemmelsen som avgjør valget, som er uavklart.
Med det nye forsvarsdirektivet vil leverandørenes stilling i utgangspunktet ikke bli
påvirket, da TEF 296 ikke er ment berørt av det nye direktivet.248 Som Kommisjonen har
sagt, skjer det i dag likevel flere anskaffelser med bakgrunn i unntaksbestemmelsen, enn hva
det synes å være hjemmel for.249 Så lenge det ikke har vært et egnet alternativt regelverk kan
det virke som om Kommisjonen har sett igjennom fingrene med bruddene. Med et direktiv
bedre egnet for forsvarsanskaffelser som i utgangspunktet skulle omfattes av de ordinære
anbudsreglene, er det likevel sannsynlig at behovet, og dermed bruken av TEF 296 1. b. vil
gå ned, noe som vil være til leverandørenes fordel. Med et egnet direktiv hva gjelder
ivaretakelsen av sikkerhetshensynene, kan man også oppleve en mer offensiv Kommisjon
som vil prøve flere saker rundt TEF 296 1. b. for EF-domstolen. Dette kan igjen medføre at
flere av uklarhetene rundt TEF 296 1. b. blir avklart.
248 KOM(2007) 766 endelig side 4. 249 KOM(2007) 766 endelig side 2.
48
Litteraturliste
Lover
EØS-loven Lov om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om
Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v.
(EØS-loven) 27. november Nr. 109. 1992.
Forvaltningsloven Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker
(forvaltningsloven) 10. februar 1967.
LOA Lov om offentlige anskaffelser 16. juli Nr. 69. 1999.
Forskrifter
FOA Forskrift om offentlige anskaffelser 7. april Nr. 402. 2006 .
Forsyningsforskriften Forskrift om innkjøpsregler i forsyningssektorene (vann- og
energiforsyning, transport og posttjenester) 7. april Nr. 403.
2006.
KOFA-forskriften Forskrift om klagenemnd for offentlige anskaffelser 15.
november Nr. 1288. 2002.
Instruks
ARF Anskaffelsesregelverk for forsvarssektoren (ARF) 13. mars Nr.
317. 2008. Fastsatt ved kgl.res. 20. august 2004
Forarbeider og stortingsmeldinger
St.prp. nr. 100 (1991-1992) - EØS-avtalen
NOU 1997: 21 - Offentlige anskaffelser
Ot.prp. nr. 71 (1997-98)
St.meld. nr. 38 (2006-2007) Forsvaret og industrien - Strategiske partnere
49
EU-lovverk
Direktiv 2004/17/EF Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2004/17/EF af 31. marts
2004 om samordning af fremgangsmåderne ved indgåelse af
kontrakter inden for vand- og energiforsyning, transport samt
posttjenester ("forsyningsvirksomhedsdirektivet").
Direktiv 2004/18/EF Europa-Parlamentets og Rådets direktiv Nr. 2004/18/EF af 31.
marts 2004 om samordning af fremgangsmåderne ved indgåelse
af offentlige vareindkøbskontrakter, offentlige tjenesteydelses
kontrakter og offentlige bygge- og anlægskontrakter.
EF-Traktaten Traktat om oprettelse af Det Europæiske Fællesskab, EF-
Tidende nr. C 325 af 24. december 2002.
KOM(2007) 766 endelig Forslag til Europa-Parlamentets og Rådets direktiv om
samordning af fremgangsmåderne ved indgåelse af visse
offentlige bygge og anlægs, vareindkøbs og
tjenesteydelseskontrakter på forsvars- og sikkerhedsområdet
{SEK(2007) 1598} {SEK(2007) 1599}.
Domsregister
Norsk Høyesterett
Rt. 1997 s. 574 (Firesafe-dommen)
Rt. 2005 s. 1638 (Poncho-dommen)
Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA)
Sak 2003/27
Sak 2008/134
50
EF-domstolen
C-222/84 (Johnston)
C-414/97 (Kommisjonen mot Spania)
C-324/98 (Telaustria)
C-337/05 (Augusta-saken)
C-157/06
EFs førsteinnstansdomstol
T-26/01 (Fiocchi-saken)
Rapporter, tolkningsuttalelser, veiledninger
Fornyings- og adm. departementets veileder Fornyings- og administrasjonsdepartementets “Veileder til
reglene om offentlige anskaffelser”.
Forsvarsdepartementets tolkningsuttalelse FD – EØS - Avtalens Art. 123 – skriv Forsvarsstaben 19.
september 2005, ref 1998/01100-183/FD V/SLB
Grønnbok Grønbog “Offentlige indkøb af forsvarsmateriel” (forelagt af
Kommissionen) Bruxelles, den 23.09.2004 KOM(2004)608
endelig.
Kommisjonens tolkningsuttalelse Fortolkende meddelelse om anvendelse av EF-traktatens artikel
296 på offentlige indkøb af forsvarsmateriel (forelagt af
Kommissionen) Bruxelles, den 7.12.2006 KOM(2006) 779
endelig.
NTNU-rapport Warberg, Erik Normann“Kontrahering i prosjekters tidlig fase:
Forsvarets anskaffelser” Concept rapport nr. 16 2007, Norges
teknisk- naturvitenskapelige Universitet.
Jestaedt m. flere
“Study on the Enforcement of
State Aid law at National Level” Jestaedt, T., Derenne, J. og Ottervanger, T. “Study on the
Enforcement of State Aid law at National Level”, European
Commission, March 2006.
51
Bøker
Amdal og Roll-Matthiesen Amdal, Gro og Roll-Matthiesen, Inger Bugge, Arentz-Hansen Et
Rasmussen “Lov og forskrift om offentlige anskaffelser”
Kommentarutgave 2. utgave, 2004.
Arrowsmith Arrowsmith, Sue “THE LAW OF PUBLIC AND UTILITIES
PROCUREMENT” 2nd. Edition, 2005.
Dragsten og Lindalen
“Offentlige anskaffelser” Dragsten, Marianne H. og Lindalen, Esther “Offentlige
anskaffelser” Kommentarutgave Bind I, 2005.
Eckhoff/Smith “Forvaltningsrett” Eckhoff, Torstein og Smith, Eivind “Forvaltningsrett” 7. utgave,
2003.
Gjems-Onstad
“EØS-AVTALEN OG EØS-LOVEN
m/kommentarer” Gjems-Onstad, Ole “EØS-AVTALEN OG EØS-LOVEN med
kommentarer” 2. utgave, 2000
Hjelmborg, Jakobsen og Poulsen Hjelmborg, Simon Evers, Jakobsen, Peter Stig og Poulsen, Sune
Troels “EU-udbudsretten - Udbudsdirektivet for offentlige
myndigheder”, 2005
Trybus (1999) Trybus, Martin “EUROPEAN DEFENCE PROCUREMENT
LAW, International and national procurement systems as models
for a liberalised defence procurement marked in Europe” 1999.
Trybus (2005) Trybus, Martin “European Union law and defence intergration”,
2005.
ARTIKLER
European Law Review
Eikenberg, E.L.Rev. (2000) Eikenberg, Katharina “Article 296 (ex 223) E.C. and external
trade in strategic goods” E.L.Rev. (2000) Volume 25 nummer 2,
side 117-138.
Georgopoulos, E.L.Rev. (2005) Georgopoulos, Aris “Defence procurement and EU law” (2005)
E.L.Rev. Volume 30 nr 5, side 559-572.
Trybus, E.L.Rev. (2000) Trybus, Martin “On the application of the E.C. Treaty to
armaments” (2000) E.L.Rev. Volume 25 nr. 6, side 663-668.
52
Trybus, E.L.Rev. (2002) Trybus, Martin ”Procurement for the armed forces: balancing
security and the internal market” (2002) E.L.Rev. Volume 27 nr.
6, side 692-713.
Public Procurement Law Review
Georgopoulos, P.P.L.R. (2007) Georgopoulos, Aris “The Commission’s Interpretative
Communication on the Application of Article 296 EC in the
Field of Defence Procurement” (2007) P.P.L.R. nr. 3, NA43-
NA50.
Heuninckx, P.P.L.R (2008) Heuninckx, Baudouin “Towards a Coherent European Defence
Procurement Regime? European Defence Agency and European
Commission Initiatives” (2008) P.P.L.R. nr. 1, 1-20.
Trybus, P.P.L.R. (2000) Trybus, Martin “The recent judgment in Commission vs. Spain
and the procurement of hard defence”, P.P.L.R. (2000) P.P.L.R.
nr. 4, NA99-NA103.
Trybus, P.P.L.R. (2003) Trybus, Martin “The List of Hard Defence Products Under
Article 296 EC” (2003) P.P.L.R. nr. 2, NA15-NA21.
Wheaton P.P.L.R. (1992) Wheaton, James B. “Defence Procurement and the European
Community” (1992) 1 P.P.L.R.
A