agronomen - hordaland

Blad for tidligere og nåværende elever ved Stend Mars 2016

Agronomen

Foto: Marit Sæbø.

2 AGRONOMEN MARS 2016

STEND 150 ÅRDette året skal stå i jubileets tegn på Stend. Til høsten er det 150 år siden det bleetablert jordbruksskole på Stend i Fana. I det aller meste av sin historie har skolenutdannet ungdom som skulle ut og virke i landbruket i fylket. En kan derfor van-skelig overvurdere den betydning skolen har hatt for utviklingen og kompetanse-byggingen i landbruket i Hordaland.

Tidene i landbruket har endret seg, men fortsatt er det en betydelig landbruks-produksjon, og gårdsbrukene er viktige for bosetting og sysselsetting i fylket. I dag erdet få 16-19 åringer i Hordaland som velger å ta en agronomutdanning, men her erstor etterspørsel etter slik utdanning fra voksne (les mer om dette inni bladet). Ung-dommene velger i dag andre utdanninger. Nå i vinter har vi fokusert en del på an-leggsgartnerutdanning som et godt alternativ. Her er de sikret læreplasser på grunnav samfunnskontrakten med næringen, og det er en bransje som stadig trenger flerefagfolk. Dette er viktig i en tid der mange bransjer «ligger nede for telling».

Skolen framstår i dag som en langt på vei moderne skole som fortsatt er i vekst.Til høsten skal vi feire både vår historie og vår framtid. Den spesielle jubileumsu-ken blir fra 17. til 24. september. Da blir det ulike arrangement på skolen. Det store jubileumsagronomstevnet blirlørdag 17/9. I tillegg har vi forfattere i gang med å skrive jubileumsbok, det blir utstillinger m.m.

Noen vil kanskje spørre om det har noen verdi å markere et slikt jubileum. Svaret på det er at vi mener ja, fordi vi erstolte av skolen vår og dens historie. Gjennom slike arrangement vi la våre gjester og omgivelser få et innblikk i hva vi drivermed, slik at merkevaren Stend kan bli enda sterkere. Gjennom det kan vi bli enda bedre rustet til å møte framtiden.

Mer stoff om historien og jubileet kommer i ulike nummer av agronomen utover. Ser vi deg på det store jubileums -agronomstevnet?

Rektor Magnus Vaktskjold

SMÅSKALA STØTTE TILBØNDER I ANDRE LANDI flere år har bønder lånt ut små summer til kollegaer i land der det er vanskeligå få lån i banken. Denne støtten har blitt formidlet av organisasjonen KIVA(www.kiva.no). Bøndene låner en liten sum fra flere ulike personer og organi-sasjoner, så de kan bedre sin egen livssituasjon. Noen vil starte en ny produk-sjon, mens andre vil forbedre den de alt har. Fokus på bedre metoder i lokalmatproduksjon og bedre livsvilkår for bøndene har hatt fokus blant annet i Malawi. Det er imidlertid alltid i småskala; et par kyr eller noen høner. Når lån-takerne betaler tilbake, vert summen stående på KIVA-kontoen din. Da kan duigjen låne ut på nytt til andre låntakere, og pengene blir til nytte for enda flerebønder som kan ha behov for støtte. Tilbakebetalingsprosenten er nesten 99, såsjansen for å tape penger her er meget liten!

MatarenaMatarena AS har som mål å utvikle og formidle kunnskap om bærekraftige pro-dukt fra både sjø og land. Selskapet ble etablert i 2014 og forbrukerne skal få økt kunnskap om mat og matkultur.Flere av landbruksorganisasjonene er medeiere og arbeidsområdene er blant annet drift og utvikling av et mat -prosjekt for skolebarn og foreningen «Smak av kysten». Nye aktører på både markeder og festivaler vil kunne markeds -føre matnæringen vår godt.

Styret i agronomlaget og skolens ledelse har i lang tid planlagt skolens 150 års jubileum til høsten og Agronom-stevnet som arrangeres 17.september vil bli starten på en hel jubileumsuke. Alle tidligere elever og årets 40-, 50- og60-års jubilanter vil bli inviterte til både stevne og jubileum. Til slutt vil jeg minne alle om å betale medlemskon-tingenten som er den viktigste inntektskilden for Agronomlaget vårt.

Med helsing fra Jan-Ole Skage, Stend Agronomlag

RedaksjonenStend vidare gåande skule, 5244 FANAAnsvarlig red: Magnus VaktskjoldMobil: 482 21 570 / epost: [email protected] og utforming: Grieg Medialog AS, www.medialog.no

TID FOR JUBILEUMSkolen feirer til høsten sine 150 år. I den sammenheng ønsker man å lage en utstilling som forteller om skolehverdagen gjennom denne perioden. Vi ønsker derfor bilder fra

tidligere elever for å skape et mest mulig fullstendig bilde.

I år er det 150 år siden de første elevene satte spaden i jordaher på Stend. Mange spadetak har det blitt siden da. Tusen-vis av elever har gått her, enten det har vært på den gamlejordbruksskulen eller den nåværende videregående. Formange har tiden på skolen vært de beste ungdomsårene.Hvordan har skolehverdagen vært, hva har de lært, hva harde spist, hva har de drømt om? Dette er noen av mangespørsmål som melder seg når man nå velger å se tilbake. Deter med andre ord tid for historie, det er tid for jubileum.

Undertegnede og Heine Nils Bring arbeider nå med åsamle inn bilder fra arkiver og journaler, men det er de pri-

vate bildene som er mest interessante. Vi er opptatt av ele-vene som gikk her og deres erfaringer fra skoletiden. Allerede nå har vi fått mange interessante bidrag, likevel såer vi av den oppfatning av at jo større tilfang av bilder, jobedre utstilling. Derfor oppfordrer vi med dette tidligereelever som sitter på gamle fotoalbum fra tiden på Stend omå ta kontakt.

Kontaktadresser:[email protected]@hfk.no

AGRONOMEN MARS 2016 3AGRONOMEN MARS 2016 3

Når det snakkes om dyr i krig, kommer man stadig til-bake til hestene under første verdenskrig (1914 til 1918)eller i andre verdenskrig (1939 til 1945). Forbruket avhester og andre dyr som krigsmateriell var formidabel.tFor eksempel sendte USA over 1 million hester til Euro-pas slagmarker i 1914–17 og kun 200 fikk kommehjem.Hestene ble brukt til transport av ymse slag og ledsammen med soldatene under mangel på mat, vann ogtilsyn og de ble skutt, gasset og bombet på like fot. Nårda endelig alt stilnet, ble overlevende dyr etterlatt ogglemt mens militært personell reiste hjem. The BrookeTrust, en av de største organisasjonene for dyrevelferdjorden rundt, ble stiftet av offisersfruen Dorothy Brookei Egypt i 1934 og ble den institusjon som tok seg av etter-latte allierte hester som gikk for lut og kaldt vann i Egyptbåde fra 1 og 2 verdenskrig. I årene etter har denne orga-

nisasjonen og andre lignende tatt ansvar for dyrevelferdjorden rundt

Men er dyrs lidelse nå bare historie? Dessverre nei.Uansett hvilken front eller krig vil dyrene komme ut somtapende og lidende part enten de blir direkte brukt vedfronten eller de blir overlatt til seg selv fordi eierne/bru-kerne drar sin vei. Hester, elefanter, kameler, esler og mul-dyr og katter og hunder, ikke minst, er ofre for kynisk av-hending når brukstiden er over eller må forlates i hurtenog sturten når krigshandlingene rykker nært. Noen få hel-dige har fremdeles omsorg, andre må håpe på en barm-hjertig sjel som kan avse litt mat, mens de fleste sulter ogsavner det meste.

Det er heller ikke enkelt for de mennesker som må for-late sine dyr enten det er kjæledyr eller buskap og begi segav sted som flyktninger eller av annen årsak. Henrik

HESTESPALTEN DE SOM IKKE KAN FLYKTE


•• AV: ANNE KRISTIN MILDE

Det fylles spaltemeter i aviser og blader med menneskelig elendighet i forbindelsemed krig og terrorisme og vi for ferdes daglig over all elendig heten som finner sted rundt oss.

Imidlertid er det mindre informasjon om de som ikke kan flykte. Vi får litt innblikk i situa sjonen tilkvinner, barn og gamle og ser hauger av ødelagte hus, men de firbente er det stille rundt.

Werge land sier i diktet at «Blakken skal en ærlig kule få»når han er konkurs og må kvitte seg med Grotten og alt sitthabengut. Han kunne ikke tenke seg å overlate Vesle -blakken til andres forgodtbefinnende. Tenk om alle eierehadde anledning til å tenke og handle som Wergeland. Reportasje etter reportasje fra krigsområder forteller omtragedier i zoologiske hager. Det forundrer alltid at dyre-passere og ansvarshavende i dyrehager ikke avliver dyrenei bur og innhegninger før de forlater institusjonen i stedetfor å la dem sulte eller tørste i hjel. Det må være en ekstrabyrde å bære savnet og bekymring for dyr en har hatt i sinvaretekt, ensi jage dem ut av hjemmet og la dem slåss forseg selv.

Krig er en vederstyggelighet og aller mest for dem somingen sjanse har til å komme ut av det med egen hjelp uan-sett hvor fort de løper.

AGRONOMEN MARS 2016 5

En liten titt i luftegården er kanskje påsin plass? Denne vinteren har det værtnoen uker med frost og snø og rengjø-ring av luftegårder har verken værtenkelt eller fristende. Det resultererofte i hauger med møkk enten i et ellerflere hjørner og bekker med gjødsel-vann på langs og tvers. Rent bortsettfra synsinntrykket av dette, må vitenke på faren for smitte av ymse slag.

Spolorm har f. eks en «nissehue» avprotein som de kan trekke ned overørene sine når det blir kaldt og dervedoverleve med smittsomme egg ute i detfri. Straks det blir litt mildere i været vilogså rundormer, både store og små, få

beskjed om at det er tid å tenke på å føreparasittslekten videre. Antall egg prgram avføring stiger betraktelig i vårmå-nedene (spring rise). Også bendel -ormen inne i grasmidden ser lysere påsjansen til videre liv og etterkommereetter som Vårjevndøgn kommer og går.

Hesten er ikke særlig flink til åtørke av seg på bena. De vasser om-kring i den sausen av sand, møkk ogjord de blir tilbudt. Denne sausenkan i mange tilfeller inneholde bakte-rier og til dels virus som gir beten-nelse i hoven både som sur stråle ogsom sømlinjeråte (white line disaese).

Begge disse lidelsene er smertefulle,

halthetsgivende og vonde å helbrede.Hovslager, veterinær og eier får en storoppgave hvis en eller flere hover blirdårlige på grunn infeksjon. Beskjæring,daglig rensing, medisinering og banda-sjering er tidkrevende og kostbart.

Prognosen for hesten er ganskegod hvis ikke infeksjonen brer segrundt hele hovveggen og fører til løs-ning av hovkapselen.

Vårrengjøring kalte man det før itiden når vinduene ble satt opp og vin-terklærne rengjort og hengt bort for se-songen. En runde med vårrengjøring iluftegården er ikke bortkastet tid.

«DET SOM GJEMS I SNØ, KOMMER FREM I TØ….»

•• AV: ANNE KRISTIN MILDE

Tidligereeleverpå besøkBildene viser Andreas Vindheim(proff i Malmø FK) sammenmed Rune, og Thomas Sandal(fotball-lærer) sammen medMathias Dyngeland som spillerfor Sogndal.Begge to er tidligere elever somtrener på Stend Fitness når de ertilbake i Bergen på ferie.


Kulturlandskapet gror att i mangel på beitedyr, samtidigsom tal sauer og lam knappt har vore høgare nokon gongi Norge. Sommaren 2015 var det 2.371 millioner av deimot 2.352 mill i år 2000, 1.812 mill i 1950 og 1.398 mill i1900.

Samtidig er kraftforbruken i saue haldet urovekkjandehøg. «Offisielle tall» er 2,2 kg kraftfor pr kg slakt (kjøtt)når alt tildelt kraftfor i produksjonen vert plassert på slak-tet. Det vert hevda og kanskje med rette, at dyra vert hentatidlegare heim om hausten frå utmark og fjellbeita, ogsluttfora med kraftfor før dei vert sendt til slakt. Dette forat lamma skal oppnå høg slaktevekt, høg klassifisering oghøg pris. Denne sluttforinga med kraftfor gjer forskjellentil svine12

kjøttproduksjonen mindre, og nokon hevdar det sma-ker gris av lammekjøttet – «griselam».

Her på Stend vert det satsa både på kvalitet og kvantitet,basert på godt tilsyn og stell i lammingstida og elles, godtgrovfor, gode beiter – godt fjellbeite spesiellt, god sauerase(NKS – Norsk kvit sau) og godt avlsarbeid.

Ein gjennomgang av kraftforinnkjøp og slaktevekter deisiste 3 åra (2013–2015) syner føljande gjen nom snitts tall:

Innkjøpt kraftfor (Natura drøv - økologisk): 9750 kgLevert slakt: 6627 kg

Kraftforforbruket vert dermed 1,47 kg pr kg slakt, saman-likna med det «offisielle» tallet på 2,2 kg for heile landet.

Samtidig er gjennomsnitts slaktevekt i landet dei sisteåra kring 19 kg, medan Stend har eit snitt på over 22 kg(levert Nortura) dei siste 3 åra. Med andre ord svært høgkvalitet på kjøttet.

Kraftforet i sauehaldet her på skulen går i all hovedsaktil morsauene i vinterhalvåret, og då spesiellt dei siste 6–8vekene før lamming og første tida etter lamming. Det vilalltid vere eit lite knippe med «flaskelam» om våren, og deisiste par åra har desse vorte fora opp med kraftfor og leverttil slakt i mai/juni som såkalla «grillam».

Lamma som vert sendt til fjells får ikkje kraftfor i detheile hverken før eller etter fjellbeitesesongen. Har fjell-beitet vore godt, vert dei fleste lamma sendt til slakt di-rekte frå fjellet. Dei lamma som ikkje er store nok, vert tattheimatt og går på heimebeite til dess dei er store nok for åbli sendt til slakt. Med andre ord er Stend sitt lammekjøttom hausten produsert utelukkande på grovfor, og forsauehaldet som heilheit ligg kraftforforbruket altså langtunder landsgjennomsnittet. Og trenden i kraftforbrukenher på skulen er i tillegg sterkt dalande, med 2250 kg inn-kjøpt i 2015 mot 4500 kg i 2013 samtidig som tal vinter-fora sau har vore aukande i samme periode !

IKKJE «GRISELAM» PÅ STEND !•• AV ERLING KJOSAS

Sauehaldet i landet er satt under lupa den siste tida. Kvalitet vert satt oppimot kvantitet. Drøvtyggjarane (storfe, sau og geit) veks snøggare på kraftfor enn på grovfor,

men kva gjer kraftforet med kvaliteten på lammekjøttet.

Gjennomsnitts slaktevekt i landet dei siste åra kring 19 kg, medan Stend har eitsnitt på over 22 kg

Anna former en sildekake

Tobias og Michael rensker garnet

Evy viser Tobias hvor han skal snitte silden

Nubbesild til tørk

Det handler om å finne ryggbeinet …Caroline lirker en sild ut av garnet

Hvis fossekallen er Norges nasjonal-fugl så må silden være vår nasjonal-fisk. Havets sølv blir den kalt, dennefisken som glinser i sjøen og bringermed seg både næring og velstand. Igamle dager, det vil si før fiskerieneble motorisert, kunne en sildenotvære av avgjørende betydning for enbygd, både ernæringsmessig og øko-nomisk. Silda er mer demokratiskinnstilt en for eksempel skreien somkommer til den samme fjorden åretter år, silda fordeler den seg overstore deler av norskekysten og har så-ledes vært mer tilgjengelig. Men dethar ikke bestandig vært sånn. På 50-tallet var den gjenstand for overbe-skatning og ble en sjelden fisk å få sørfor Stadt, men i seinere år har silde-fisket tatt seg betraktelig opp på Vest-landet og fiskes nå fra Lindesnes tilVesterålen.

Vintersildfisket er fiske etter sild(såkalt storsild) som kommer inn tilVestlandskysten for å gyte. En kjen-ner til dette fiskeriet allerede fra nor-røn tid. Silda har kommet, og blittborte med ujevne mellomrom. Og er,i perioder, blitt fisket helt sør til sven-skekysten. I vinter har den også værtå fått helt innerst i Fanafjorden. Detstartet med noen sporadiske sild i dethullete trollgarnet vi har fisket med,før sildeentusiast Evy Dame tok grepog brakte med seg eget sildegarn. Dable det fart i fiskeriene. Allerede vedførste garnsetting så viste endringen ifangstredskap seg å bære sine frukter,eller fisker. Her kunne Tobias og Ca-roline være med på å trekke 38 feitevårgytende sild over båtripen. Slikefangster gjør noe med stemningen ibåten, det er fra slike øyeblikk fiske-historier henter sitt stoff fra.

Å sette og trekke garn er relativeraske prosedyrer. Arbeidet starterførst når vi kommer på land og skal-renske garn og prekevere fisken. To-

bias går ivrig i gang med å lirke fis-kene ut av garnet, mens han nynnerfornøyd. Caroline har sitt svare strevmed å holde Evy, som har fått fart påflekkekniven, forsynt med sild. Menetter hvert som garnet begynner åtømmes for fisk ytrer Tobias at nå vilhan også flekke fisk, og med kyndigehender viser Evy hvordan han skalplassere kniven for å skjære ut rygg-beinet på silda. Til slutt står vi igjenmed en liten kasse flekket sild somskinner mot oss som det klareste sølv.

For å få med oss fisken opp påkvardagsliv trenger Tobias en hjel-pende hånd opp gjennom bakkene.Framme på skolen blir den skylt oglagt i saltlake for så neste dag å blihengt opp på rekke og rad i uthusetved siden av avdelingen. Der hengerden nå og blir vindtørket og utson-drer den deiligste duft av fisk og sjø,noe som gir undertegnende akutthjemlengsel. Men hva skal det bli avall denne fisken, lurer du kanskje på.Vel, for de innvidde så skjønner manumiddelbart at dette er nubbe- ellerlubbesild vi lager. Dette er tradisjons-mat i verdensklasse, står det å lese pånettet, men det er ikke alle som hardenne oppfatningen.

Det er vel ikke noen underdri-velse å påstå at nordmenn har et noeambivalent forhold til sild. Kanskjehenger det sammen med at fisken harvært sikringskost i generasjoner og atmange har slik utviklet en aversjonmot silda som en konsekvens av ensi-dig kosthold. Mange har kanskjearvet fordommene til foreldre og be-steforeldre som ikke hadde fått annetå spise i oppveksten. Selv ble jeg på-mint dette av min gamle tante når jegsom barn ikke ville spise opp matenmin, da ble jeg til det kjedsommeligepåmint at under krigen så var detikke annet enn sild og poteter å få. Nåer det imidlertid mye som tyder på at

sild er på full fart inn igjen. I dag erdet nordiske kjøkken i vinden somaldri før og da er det den nærreistematen, og de rene smakene, som er ifokus. Derfor ønsker vi på kvardags-liv å sette sild og tradisjonskosten påtoppen av menyen i forbindelse medskolens 150 – års jubileum til høsten.Ser vi på en av de gamle menyene fraskolen så ser vi at sild har vært ensentral det av kostholdet ved skolen. Itillegg har vi kommet over et gam-melt sort hvit fotografi av tre eleversom koser seg med nubbesild i sol-veggen ved det gamle jenteinternatet.

Men sildeeventyret stopper ikkemed dette. Vi vil jo ikke vente til høs-ten med å smake på herlighetene,derfor må vi ha et sjøvær til. Med nyttmannskap, Michael og Stian, drar viuken etter ut for å trekke garnet. Fa-nafjorden er speilblank i det krystall-klare vinterværet. På vei til garnet re-gistrerer vi flere måser som sirkulereri nærheten. Allerede før vi har fåttløsnet landtauet ser vi de sølvglin-sende fiskene som vrir seg i garnet. Viskjønner at her er det bare å bretteopp armene. Etter å ha landet halvegarnet i båten trenger Michael hjelp.Mens Stian hjelper Evy med å holdebåten på stø kurs så får vi resten avbruket trygt i båten ved hjelp av ensolid dose adrenalin.

To dager senere står Michael ogAnna på kjøkkenet og maler sild, ti-mian og hvitløk med en gammeldagskjøttkvern. Farsen danner utgangs-punktet for sildeburgerne som vi ser-verer ute i vintersolen siste fredag ifebruar. Sildeburgerne som serveresmed en olivenrelish og focciabrødblir for mange elever og voksne førstemøtet med den fine feite vårsilda. Ogdet var med glede å registrere at vigjorde alle fordommene mot sild tilskamme med denne gastronomiskeopplevelsen.

SILDEFISKEI FANAFJORDEN

Sild er rock’n’roll, sild er pop, sild er den nye vinen, sild gjør snill. Det er vinter, men vi har fått en forsmak av hva som er vente: vårgytende sild.


I Uke 49 var Vg3 Idrettsfag på treningsleir på Lanzarote.Dette er en årlig begivenhet, men mye trening i flott omgivelser.I år deltok flere elever enn noen gang i de store konkurransene, og leverete fantastiske prestasjoner i blant annet 5k løp, halvmaraton, duatlon og minitriatlon.

En kjempeflott uke med flotte elever!Rune Lindgren

TRENINGSLEIR PÅ LANZAROTE

HØR PÅ MOR

IDRETTSLINJEN PÅ VOSS FOR ALPINKURS

I uke 4 var hele idrettslinjensamlet på Voss for alpinkurs.I år fikk vi dessverre ikke per -fekte vær, men godt humør oggod innsats gjorde det like veltil en flott uke for elevene.

På årets juleavslutning spilte eleverfra årets Vg3 kull. Bandet heter «Hørpå mor». Kanskje dette bandet er deneste stjernene?

KURS PÅ HAUKELISETER

5-6 februar var de fleste av idretts -lærerne på kurs på Haukeliseter.Kurset var et viderekommende kursi skredlære og sikkerhet i fjellet.Sentralt var veivalg, skredsøk, snø -profiler etc.Været var kaldt og med vind, så denenkelte fikk testet utstyret sitt :-)

Rune Lindgren

Roar er utdannet musikkterapeut ogspesialpedagog, med førskolelærerut-daning i bunn og begynte å jobbe påKvardagsliv skoleåret 14/15, og stor-trives. Før det var han 14 år som mu-sikkterapeut på Tveiterås skole, sommange av våre elever også har gått påtidligere. Hverdagen som musikk -terapeut er travel, men gøy. Alle ele-vene får både enetimer, gruppetimerog fellessamlinger i musikk. Og enga-

sjementet og gleden er alltid stor.Hoved målet er at alle skal delta, ut ifra sine forutsetninger og på sin sær-egne måte. Det gir utslag i mange ar-tige musikktimer der alt kan skje ogdet impulsive og kreative får fritt spil-lerom. Vi har også et prosjekt somheter Stend-Idol der alle elevene fåropptre foran et publikum og en jury(som består av elever). Konseptet er atalle er vinnere, og ingen blir stemt ut.

Finalen gjennomføres da med alle ele-vene, der de får diplom. Vi har ogsånylig spilt konsert i Fana kulturhus påBergen kommunes årlige høstkonsertfor utviklingshemmede. Konserter ogfremføring er høyt prioritert, da detskjer svært mye læring og utvikling ide prosessene som skjer der. Musikker bra for både kropp og sjel :-)

MUSIKKTERAPI PÅ KVARDAGSLIV•• AV: ROAR RUUS FINSÅS

Engasjementet og gleden er alltid stor. Målet er at alle skal delta. Det gir mange artigeøyeblikk hvor alt kan skje og det impulsive og kreative får fritt spillerom.

Roar spiller og Isak synger med den stemmen han har :-)


Stend idol 2016 i gang…

Bildene er fra første audition i Stend-Idol 2016.

STEND

Keep on rockin' in the free world! Kabil drar og sliter i strengene akkurat som Neil Young!

Sturla synger Neste sommer, og backingbandet består av Roar og musikkterapistudentene Aila og Olav.

Kristian konsentrerer seg.

Kristian spiller xylofon til Jahn Teigens «Mil etter mil» med stor innlevelse.Marius er dommer og deler raust ut 10 poeng til alle sammen.

Stian Kjellerød som trakterer stikkene..

Oldefar til Atle, Gregorius Liland og kona Gjertrud var avdei som kjøpte seg land på Hordnes på denne tida. Grego-rius var ein særdeles driftig mann. Han bygde driftsbyg-ning, våningshus og kårhus på bruket, og rydda/dyrka 50mål med innmark. Seinare har både far til Atle, og Atlesjølv, dyrka opp tilsaman kring 30 mål i tillegg.

Atle har alltid vore ein engasjert og aktiv mann. Hanfortalde at livet på eit vis hadde gått i tjue- års bolkar. Deifyrste tjue åra var det fotball og annan sport som engasjerte.Dei neste tjue åra var det folkedans, og der trur eg at einkunne skriva mange sider berre om det, men det vert detikkje plass til her. Så var det politikken som greip han, og iseksten år var han i kommunestyret, formannskapet, og ifylkestinget som representant for Venstre. Det var jordbru-ket sine vilkår som var utgangspunktet for engasjementet.

Atle er, sjølvsagt, agronom utgått frå Stend. Han tokartium som kveldselev etter det, og er utdanna lærar. Han

har jobba med litt forskjellig, men endte på eit tidspunktmed å jobba med elevar med ulike spesielle behov, det somme i dag gjerne kallar tilrettelagt undervisning.

Men at han skulle ta over heimegarden var det aldritvil om. Faren vart sjuk og lite arbeidsfør ein periode, sådå flytta Atle heim og var med i drifta. Faren vart heldigvisfrisk att og kunne driva vidare. Dei hadde 8 -10 mjølkekyr.Atle tok formelt over garden i 1985 då faren vart pensjo-nist, og dreiv vidare med mjølkekyr i ca. ti år før han sluttamed mjølk og solgte mjølkekvoten.

Han fekk kjeft då, av naboane. Dreiv ein ikkje medmjølkekyr så dreiv ei ikkje gard. I dag er det imidlertidberre Atle som driv gard på Hordnes, og han slår det somer av slåttemark i Hordnesbygda.

Atle begynte med hest han. I dag ser ein hest, og liteanna, på mange gardar rundtom. Men Atle satsa litt større.Han beholdt driftsbygningen «som han var». Skifta tak og

GARDSBESØK HJÅ

ATLE MILDESTVEITSOM ER ASSISTERANDE REKTOR PÅ STEND, OG BONDE PÅ HORDNES

•• TEKST OG FOTO MARIT SÆBØ

Ein skulle meine at Hordnes låg midt i smørauga for tidleg busetting i Fanabygda, solrikt og ved fjorden.Hordnesgarden høyrde til prestegodset, og brukarane fekk kjøpa på slutten av 1800-talet.

Då vart òg delar av utmarka lagt ut for salg, og ein del bruk vart rydda etter det.

I tunet. Litt av stallen til venstre. Karhus og hovedhus

litt anna utvendig, fjerna båsane i fjøsen, og laga hestebok-sar både i kufjøsen og ungdyravdelinga. I tillegg bygde hanpå litt slik at han fekk plass til fire hesteboksar til. Men ut-vendig står driftsbygningen stort sett slik han alltid harstått. I dag er det plass til 15 hestar, og alle boksane er leigdvekk. Atle har hest sjølv, men den står enn så lenge påStend. Når han vert pensjonist om eit års tid så vert hestenmed heim.

Garden er med i «Inn På Tunet»- tilbodet, der grunn-skuleelevar får høve til å koma ut på ein gard og vera medpå det som skjer. Tre dagar i veko tar dei imot elevar påslikt besøk. Ein minigris er ein del av opplegget her, samtsauer, høner, kaniner og gardskatten. Kanskje noko min-

dre skræmande enn dei store hestane. I tillegg får elevaneutfolda seg med båt på fjorden, i snekkerverkstaden, og iskogen. Til disposisjon har dei dessutan kårhuset, og læra-ren dei har med seg har ansvaret for aktiviteten.

Når det gjeld innhaustinga av graset rundt i Hordnes-bygda, så hadde Atle først innstallert høytørke på låven.Etter kvart kom han til at det vart vel mykje støv, så i dagballar han slik mange gjer rundtom.

I driftsbygningen har kvar hesteeigar sitt eige storeluftige låsbare skap med plass til hestedekken og ymse ut-styr dei har bruk for. Atle har òg innreidd eit triveleg rommed bord og stolar, liten kjøkenbenk og kaffetraktar. Heste -eigarane kan vel vera både våte og kalde, og sia mange av

Minigrisen som er tilsett i Inn Pa Tunet tilbodet

Pabygget med fire hesteboksar


Ein hest med futt og fart, og luftegarde med utsyn overFanafjorden

dei er unge jenter så treng dei ein plass åvera medan dei venter på bussen ellerannan transport. Sosialt er det vel òg åkunne samlast og prata litt etter endt øktblandt hestane.

Ute rundt tunet er det fleire gode lufte-gardar. Ei jente dreiv å tok inn hestaneetter dagens lufting nett då eg var der. Deter kanskje eit arbeid som går på omgang,men det fekk eg ikkje spurt om. Det varulike hestar frå trauste fjordingar og is-landshestar til varmblodshestar med futtog fart.

Atle har etterkvart hatt mange aktiveår som lærar på Stend. Han er no avde-lingsleiar på det tilbodet som omfattar til-rettelagt undervisning for elevar som trengeit slikt tilbod. Elevar med ulike gradar avpsykisk utviklingshemming, eller som ikkjelar seg putta inn i A4 formatet av ein ellerannan grunn. Kan ein tenka seg ein betrelæringsarena enn Stend? Underteikna er ialle fall veldig stolt av at min gamle skulehar satsa på å gi eit godt tilbod til disse elevane, og eg trur me kan seie at Atle heiletida har vore ein viktig pådrivar i dette arbeidet.

I tillegg er han no assisterande rektor.Skulen er så stor og omfattande no, med såmange elevar fordelt på så mange ulikekurs og klassar, at rektor kan jammentrenga ein «assisterande».

Takk til Atle for at du tok deg tid i ein travelkvardag til å visa meg rundt!

Tre av den trauste typen

Atle i pauserommet han har laga til for hesteeigarane

Stallgangen i gamlefjøsen

HORDALAND SKOGNÆRINGSFORUM

ER SKIPAHELGE KÅRSTAD (KYSTSKOGBRUKET OG SKOGNÆRINGA KYST) &

JAN-OLE SKAGE (NIBIO, FANA OG BERGEN KOMMUNE, GRØNN ETAT)

Hordaland Skognæringsforum blei skipa den 19.november 2015. Eit skognæringsforum medrepresentantar i verdikjeden frå skog til bearbeidande treindustri er no skipa i kvart einaste

kystskogfylke her i landet. Skogsjef Vidar Jørdre frå Vestskog SA vart vald til ny leiar av det siste skipaskognæringsforumet på kysten.

Det nyvalde styret i Hordaland Skognæringsforum. Fv. Jørgen Frøns-dal (styremedlem), Jens Manger (varamedlem), Vidar Jørdre (leiar),Audun Lund Eik (styremedlem), Truls Langhelle (nestleiar) og PålSolberg (varamedlem). Foto: Helge Kårstad

Folksamt på forsøksstasjonen på Fana. Ove Gjerde (t.h) hadde kallainn til møtet og styrde både program og val. Foto: Helge Kårstad

Skogselskapet i Bergen og Hordaland heldt på vegne avskognæringa i Hordaland skipingsmøtet i historiske loka-lar til NIBIO, tidlegare Vestlandets forstlige forsøksstasjon(etablert 1916), på Fanaflaten ved prestegarden i Fana.Leiar av skogselskapet Ove Gjerde hadde kalla inn til møtetog organiserte både program og val av nytt styre. Det vareit godt og representativt møte med representantar fråbåde skogeigarsida, vegplanleggarar, omsetjarar av tøm-mer, skogforsking, sagbruk og trebearbeidande føretak.

Jan-Ivar Rødland om den fornybare næringa Leiar i Skognæringa Kyst, Jan-Ivar Rødland heldt eit enga-sjerande innlegg der han mellom anna fortalde korleisskognæringa burde informere lokalpolitikarar om dennefornybare og viktige vekstnæringa. Han presiserte at Skog-næringa Kyst byggjer sitt arbeid på kvart fylke sitt skognæ-ringsforum, frå Vest-Agder til Finnmark.

Kjersti Kinderås: «Felles arbeid styrkjer skognæringa»Dagleg leiar i Skognæringa, Kyst Kjersti Kinderås viste tilbetydinga av å arbeide i fellesskap for å få gjennomslag for

prioriterte oppgåver. Og framheva Kystskogmeldinga(2015) som no er vedteke i 10 fylkesting og som er funda-mentet for arbeidet framover. Infrastruktur er sentralt imeldinga, og Kinderås viste til at samhaldet i kystskog-fylka hadde hittil gitt svært gode resultat både for skogs-vegbygginga og tømmerkaiane. Og det nye Infrastruktur-programmet i kystskogbruket skal ta dette arbeidet vidaredei neste åra.

Nytt styre i Hordaland under leiing av Vidar JørdreMedlemsmøtet godkjende einstemmig det framlagde ut-kastet til vedtekter.

Det nyvalde styret i Hordaland Skognæringsforum består av Audun Lund Eik (instruktør, Aktivt Skogbruk iHordaland), Jørgen Frønsdal (dagleg leiar, Bergens Skog-og Træplantingsselskap), Truls Langhelle (dagleg leiar,Moelven, Granvin Bruk) og Vidar Jørdre (skogsjef, Vest-skog SA). Som leiar vart vald Vidar Jørdre og som nest-leiar Truls Langhelle.

Varamedlem er Pål Solberg (dagleg leiar, Solberg Sag)og Jens Manger (Nortømmer). Inntil vidare vil sekretaria-tet blir utført av Helge Kårstad, Skognæringa Kyst.


Eg visste veldig lite om Fjellberg på førehand, og tok diforkontakt med Hol kommune, som er garden sin eigar i dag.Derifrå fekk eg tilsendt mange opplysninger, og brått vartdet ikkje så enkelt å skriva noko kort og greit og oversikt-leg om denne vesle garden høgt opp mot Hardangervidda,for her var det mykje interessant å lesa.

Garden Fjellberg er bokstaveleg talt etablert i ingen-mannsland. Almenning kalla. Her kunne kven som helstslå seg ned med beiting og rydje seg bustad. Garden er fyr-ste gang nevnt i 1775, og han som hadde slått seg til her ogopparbeidd hus og driftsbygning heitte Andres (f.1730-d.1806), og han var då sjølveigar her oppe i ingenmanns-land. Lagt i skyld (altså at dei måtte betala skatt) vart gar-den fyrst ved matrikuleringa etter lova av 1818. Nokokjøpe brev frå den gang finnes ikkje, for sia dette var ingen-mannsland fekk ein eigedomsrett ved hevd.

Husa som står på garden i dag er truleg stort sett deisame som Andris sette opp. Samanbygd tun der vånings-hus og driftsbygning heng saman. Løa, som er halvt av

mur og halvt av trevirke, og stua av tømmer, står etterkvarandre med ein gang i mellom. Frå denne gangen førerein overbygd gang inn til fjøsen, som er heilt av stein.Gjennom begge disse gangane gjekk òg dyra når dei skulleinn og ut. Attåt fjøset er eit særskilt rom der dei samlagjødsla, og der er det òg ein utgang. Sviv ein innom gardenein varm og fin dag i august/ september, så er dette eintrive leg plass attmed eit lite tjørn. Men alle som har vore ihøgfjellet kan vel sjå for seg korleis dette måtte vera dei tiandre månadene i året, høgt til fjells med sur sno og mykjesnø. Så at dei slapp å gå ut når dei skulle i fjøsen måtte nes-ten vera einaste måten å overleva på når veret var på sittverste.

Eg tek ikkje med ættesoga vidare frametter, for det erikkje så interessant i denne samanhengen. Men eg kannemna at tidleg i 1860 åra var der ingen åker eller dyrkaeng, men 24 mål naturleg england og 24 mål utslåtter. Deifødde 4 kyr og 7 sauer. Godt beite, men dårleg med skogtil ved og ingenting til tømmer. Frostlendt og «meget van-

UT PÅ TUR

TANKAR RUNDT EI REISE•• TEKST OG FOTO: MARIT SÆBØ

Dette er del 2 av ein liten artikkel om to gardar øverst mot Hardangervidda.I del 1 skreiv eg litt om Måbø gard som ligg i Eidfjord kommune øverst mot vidda.

I dag vil eg skriva litt om Fjellberg, ein gard som ligg heilt i starten av rallarvegen på Haugastøl.

skeleg adkomst». Me skal hugsa at her var verken veg ellerjernbane på den tida. Dette var ute i det store intet.

Ein ny eigar nokre år seinare utvida besetninga mednokre få geiter. I 1890 hadde dei endåtil hest. Då var dei ty-delegvis gått vekk ifrå tønner som mål for avling, for dåstår det at dei sette 0,59 hl poteter. Om noko av dette vartråd å hausta, eller om frosten tok det, seier soga ingentingom.

Der var fleire eigarar oppigjennom som eg ikkje tarmed her. Av interesse kan vera at i 1895 kjøpte brødreneS. og O. Reinton Fjellberggarden og mange stølar i om -rådet rundt. Både slike som hadde høyrt til Fjellberg tid -legare, og andre. Dette vart til saman eit svært stort om-råde. Bakgrunnen for kjøpet av disse store fjellviddene, varnok først og fremst med tanke på beite til tamreinen i dettamreinselskapet dei hadde, Hol Reinsamlag, som vart registrert i 1891.

Ein kar som heitte O.T. Bardølsgard vart hovudgjetarog tilsynsmann, samtidig som han var paktar på Fjellberg.Me får tru det var kona hans, Guri Knutsdotter, somhadde det daglege arbeid og tilsyn med dei 5 kyrne, oksenog dei fire sauene dei hadde heime.

Reindrifta gjekk ikkje så bra. Like etter 1900 vart det såstore vanskar med konkurrerande tamreinlag like inn pådeira område, problem med villreinen og anna, at HolReinsamlag vart nedlagt.

Men om lag på same tid vart Fjellberg og Haugastøldregne inn i den verksemda som følgde med bygginga avBergensbanen.

Kring 1900 vart banen stikka ut til å gå rett forbi dengamle stølsbua på Haugastøl og over Fjellberg.

(Kjem ein vestfrå og passerer det som i dag heiterHauga støl Turistsenter, så ligg den gamle stølsbua påHaugastøl heilt tett i vegen i svingen bortanfor). I stølsbuapå Haugastøl hadde brødrene Reinton budeie og mjølke-kyr og leverte mjølk og varer til dei som jobba på banen ograllarvegen. Det er blitt meg fortalt av eit lokalt menneskeat dei på Fjellberg solgte hakker, spader og anna utstyrsom rallarane trengte. Tidlegare nevnte O.T. Bardølsgardvart på slutten av byggetida postkøyrar ved anleggetmellom Fjellberg og Myrdal. Han hadde til tider storepengesummar med seg i form av løn til arbeidarne. Men i1904 tok han familien med og flytta ned til bygda att fordiungane skulle koma seg på skulen. Etter dei var det fleireandre eigarar og paktarar på Fjellberg, men i sambandmed eit salg i 1934 valgte Hol kommune å gjera forkjøps-retten sin gjeldande, og kjøpte svært mange av disse fjell-eigedomane.

Slåtten var utleigd til 1953, men ingen har vist inter-esse seinare. Fjellberg vert vedlikehalde og vert utleigd tilferiegjester. Like eins vert den gamle Haugastølen som liggi klem mellom vegen og jernbanen vedlikehalde. Stølensom her ligg på oppsia av jernbanen vart bygd av kommu-nen i 1939 og er leigd ut til stølsdrift.

Den eigedomen som Haugastøl Turistsenter står påvart solgt frå kommunen i 1955, skyldsett frå Fjellberg.

Kjelder: Hol bygdebok/Hol kommune.

GRANA I VEST ER VELDIG GODHELGE KÅRSTAD (KYSTSKOGBRUKET OG SKOGNÆRINGA KYST) &

JAN-OLE SKAGE (NIBIO, FANA OG BERGEN KOMMUNE, GRØNN ETAT)

Det vart ny vestlandsrekord i 2015 då Moelven Granvin Bruk passerte heile 67 000 kubikkmeter tømmergjennom sagbruket. Dette mykje fordi grana i vest er av veldig god kvalitet seier direktør Truls Langhelleog driftssjef Knut Såkvitne. Ei råvareanalyse av Silvinova utført i Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane

underbygger sagbrukets erfaringar med god tømmerkvalitet.

Hordaland Skognæringsforum haddelagt det første styremøte i forumet tilMoelven Granvin Bruk i Hardanger.Forumet vart skipa sist haust og vilbruke første året til marknadsføringmot potensielle medlemer og kontakt - personar i skognæringa i Hordaland.For tida blir det planlagt eit mediaframstøyt i månadsskiftet mai/juni iBergensregionen der verdiskapinga iskognæringa blir hovudtema.

Aukande produksjon ved Moelven Granvin Bruk Etter styremøtet fekk forumet ei om-vising på sagbruket. Ei ny saglinje i2012 saman med små kontinuerlegeforbetringar gir gode resultat vedMoelven Granvin Bruk i Hardanger.Direktør Truls Langhelle skryt av eindyktig arbeidstokk ved bruket som

saman med leiinga også i ettertid harbidrege til små, kontinuerlege forbe-tringar. Dette viser igjen både i resul-tat og omsetning. Moelven GranvinBruk har auka innkjøp av grantøm-mer frå omkring 60 000 kubikkmeteri 2012 til omkring 67 000 kubikkme-ter i 2015. Truls Langhelle legg til attrelasta går hovudsakleg til Bergen,noko elles i distrikta i Hordaland oglitt i Sogn.

Vestlandsgrana fortener skryt Driftssjef Knut Såkvitne fortalde omei stor utvikling ved sagbruket sidanhan kom hit i 1988. Og rosar så veltømmerkvaliteten som skogsentre-prenørane og dei tilsette ved sagbru-ket og legg til: «Kvaliteten på tømme-ret som vi får inn i dag er jamt overfrå større granfelt og vi opplever ein

jamnare og betre kvalitet enn dei før-ste åra. Dette skuldast også at hog-stentreprenørane og skogsmaskineneer blitt betre».

Kvaliteten på grana er lite påverkaav kvar den blir hogd i fylket, oppha-vet (proveniensar) har nok større be-tyding meiner Såkvitne. Han seierogså at alderen på tømmeret somkjem til sagbruket er rimeleg opti-malt og legg til at skog som er kring100 år ikkje nødvendigvis er nokobetre for dette sagbruket. Sagbrukethar av og til kjøpt grantømmer fråAustlandet. Erfaringane er at dettevirket ofte har meir indre spenningog dertil lågare kvalitet.

Grantømmeret som kjem inn fråHordaland gir ein stor del konstruk-sjonsplank (2x8), ein dimensjon sometter kvart blir mangelvare frå norskeskogar meiner Såkvitne. I tillegg får ein


Rettvakse stokkar av gran på veg inn i saga. Tømmeret er frå Tysnes i Hordaland og utan tvil gran med opphav i kjerneområdetfor gran i Europa. Foto: Helge Kårstad

relativt mykje kledningsbord av høgkvalitet ut av dei rettvakse stokkane.Grensa for frisk kvist er 3,5 cm og sag-bruket opplever ikkje dette som nokoproblem fordi gran frå bestandsskogenhar relativt mindre kvistsetjing.

Resultat av en råvareanalyseEin råvareanalyse av gran i Møre ogRomsdal og Sogn og Fjordane vart i2012 utført av Ola Øyen i Silvinova.Konklusjonane hans underbyggjer er-faringane ved Moelven Granvin Bruk:

«Kulturgrana på Vestlandet er enegen typeskog, som skiller seg klartfrå Trøndergrana og Austlandsgrana.Vestlandsgrana er noko sterkare, harjamnare årringsmønster og vedbilde,har større dimensjoner med friskkvist, mindre kvistdiameter, dobbeltkvistkransavstand, større tømmer-lengde og omtrent ingen kvaelommerog rotråte. Den oppnår betre kvalite-tar enn typeskogane Austlandsgranaog Trøndergrana på litt over halveomlaupstida og produserer omtrentdet dobbelte per arealenhet».

Vestlandsgrana – frå grana sitt kjerneområde i sentrale Europa Fylkesskogmeister Merete Larsmonpeikar på at grana på Austlandet og iTrøndelag er yngre enn grana påVestlandet. Grana som er planta påVestlandet kjem i hovudsak frå Hartzi Tyskland som ligg i grana sitt kjer-neområde, den er genetisk sett mykjeeldre enn austlandsgrana og grana iTrøndelag som har vandre inn fråRussland via Bottenvika. Dette kanvere grunnen til at grana som erplanta på Vestlandet viser seg å hajamt over høgare kvalitet enn granasom du for eksempel finn i Buskerud.Der opplever ein relativt større varia-sjon i årringsbreidde og meir indrespenning i veden.

Konklusjonen er mellom annaogså at ein på Vestlandet ikkje måplante gran med genetisk opphav fråAustlandet eller Sverige men granmed opphav i tyske proveniensar frågrana sitt kjerneområde i sentral Europa. Resultata frå Moelven Gran-vin Bruk og tidlegare Granvin Brukunder byggjer denne forklaringa.

Ferdig skore trelast på veg inn i tørka. Denne lasta er frå Tysnes i Hordaland.Foto: Helge Kårstad

I inntaket ved Moelven Granvin Bruk. F.v. driftssjef Knut Såkvitne, vidare Hordaland Skognæringsforum v/ Jens Manger, SimonRudolf Wolff, Pål Solberg, Audun Lund Eik og Vidar Jørdre. Truls Langhelle og Jørgen Frønsdal sit også i styret i forumet, menvar ikkje tilstade då biletet vart teke. Ved kontrollspakane sit Kjell Arne Jørdre. Foto: Helge Kårstad


Ronny med eine saueflokken sinSølvi og Ronny Mortensen

Utegangergriser som tek pause i jordarbeidingaSauer på talle

Det nye sauefjøset med foredlingsanlegget i næraste enden. Bulken i bakgrunnen.

Det stod dårleg til med bygningsmassen, fjøset var alleredeborte og våningshuset og eit eldhus vart reve. Ei gamalhøytørke er det einaste som står att. Nytt bustadhus er sattopp på tuftene til det gamle, og eit anneks er satt opp dereldhuset stod, og ikkje minst er det komen ny driftsbyg-ning på garden. No er garden blitt samlingsstaden forheile familien med barn , svigerbarn og barnebarn. Herhar dei yngre tilhald i helgar og feriar gjennom heile året,og alle er like interessert i å delta i drifta og er såleis einviktig ressurs å ha å ty til, ikkje minst i tilsyn med dyra in-kludert eit lite kobbel av hundar. Sølvi har bakgrunn fråhelsefaget og Ronny frå elektrofaget, og begge to jobber idag i Voss kommune.

Ronny hadde behov for meir fagleg ballast innan land-bruket, og gjekk i første kullet på nettagronomkurset herpå Stend i åra 2011-2013. Dette let seg greit kombineremed full jobb og oppbygging av småbruket.

I tillegg til eige bruk har dei avtale om leige av eit annagardsbruk lenger oppe ved Vangsvatnet. Her rår dei overvel 60 da fulldyrka og 30 da innmarksbeite.

SauerHausten 2012 stod den nye driftsbygningen for sau klar tilinnflytting. Fjøset er bygd for og har god plass til 30 vfsogså i lammingstida. Bygginga føregjekk frå våren av i2012 og fjøset måtte stå klart til hausten, då dei alleredeinnkjøpte sauene skulle kome. Seindrektig sakshandsa-ming i kommunen gjorde at berettiga økonomisk støtte påfleire hundre tusen kroner frå Innovasjon Norge, gjekkfløyten. Sauefjøset er eit uisolert tallefjøs med fleire storeportar, slik at det er lett å komme til med traktor ellerkompaktlaster når rundballane skal inn eller halmtallenskal ut. Forhekken er heimelaga og blir lett justert i forholdtil tallehøgda. Halmtallen vart tatt ut om våren og lagt idunge for ettermodning eit år. Erfaringa med dette er attallen då framstår som ein godt omdanna, laus gjødsel-masse som er grei å handtere vidare f.eks i åker. Sauenesom er av rasen NKS, utgjer 2 flokkar om sommaren, deneine flokken vert sendt til fjells medan den andre held segpå innmarksbeitet på leigegarden heile sommaren.

UtegangergrisI tillegg til sauehaldet vert det kvar vår kjøpt inn 20 små-gris via Nortura. Desse går ute på inngjerda teigar rundthusa heile levetida til dei vert slakta om hausten. Ved inn-

kjøp veg dei om lag 25 kg og endar opp i september medei slaktevekt på 80 kg. Desse utegangergrisene får om lag200 kg kraftfor kvar i løpet av tida dei er på garden. Inn-gjerdinga er vanleg nettinggjerde med elektrisk gjerdenotpå innsida. Problemet er at grisene kastar opp jord somlegg seg på det elektriske gjerdet, derfor må gjerdet jamn-leg inspiserast for å sikre at det er straumførande. Grisenehar eit lite skur dei kan legga seg inn i, og det er det heileav driftsbygning til dei.

Voss gardsmatDet er ingen økonomi å levere frå seg slaktegrisene til slak-teriet, og det er og meir å tene på å omsette lammekjøttetsjølv. Når interessa for å eksprementere og lage gode mat-produkt av 1.klasses råstoff er slik tilstades hjå Sølvi ogRonny, var veien til å lage foredlingslokaler kort for dei.

I eine enden av sauefjøset er det satt av om lag 35 m2til foredlingskjøkken. All slakting vert utført av Nortura,og griseslaktet og det meste av lammeslaktet vert tatt iretur ferdig nedskore, alt frå halve griseslakt til nakkekote-letter, ribber og lammesteiker. Men ein god del av kjøttetvert foredla på foredlingskjøkkenet. Her vert det laga korvog andre pølser, diverse kjøttpålegg, bacon, kjøttdeig mm.Framover er planen at meir av nedskjæringa også skal ut-førast heime. Det aller meste av gris – og lammeslakta vertaltså tatt i retur og seld til ein stadig aukande kundekretspå Voss og i Bergensområdet. Facebook er ein viktig for-midla, Voss Gardsmat kallast føretaket, og til no har va-rene blitt levert ut på bestemte leveringsstader i tråd medpå førehand innleverte bestillingar. Planen vidare er å lagekjøreruter og levere varene på døra til kundane. Under-teikna har stått på kundelista i fleire år, og kan ikkje skrytenok av produkta . Ingen ting slår ein saftig nakkekotelettav utegangergris, med surkål (det vert og laga for salg påUllestadteigen) og Kerrs Pink, som søndagsmiddag etterein lang skitur, eller etter nokre timar framfor fjernsynetmed skiskyting på programmet.

Det som no står på utbyggingsplanen er å oppføre nyttrøykehus.

Det er kjekkt å møte folk som Sølvi og Ronny med slik op-timisme og pågangsmot, og som ser moglegheiter til å spepå inntekta i slike bratte bakkar som på Ullestadteigen.Og som ser verdien i at barn får vekse opp og delta i arbei-det med å produsere mat av første klasse, frå dyret blir fødttil korven vert servert til middag.

NETTAGRONOM SOM SATSER

•• AV: ERLING KJOSÅS

På Ullestadteigen høgt oppe i bratte lia, på sørsida av Vangsvatnet i Voss, har bergensarane Sølvi og Ronny Mortensen slått seg ned. Småbruket på totalt 180 da herav

15 da fulldyrka, vart kjøpt i 2005, som realisering av ein gamal draum om å bli bonde.



Asketrærne er angrepet av soppen askeskuddbeger (Hymenoscyphus fraxineus), og sjukdommen kalles aske-skuddsjuke. Soppen starter ugjerningen ved å slå seg nedpå bladene, og klarer den å vandre ned bladstilken førbladene felles om høsten angriper den cellelagene underbarken i grener og stamme hvor vann- og næringstrans-porten foregår. Skjer det kan sjukdommen utvikle seggjennom hele vinteren, og trærne begynner å visne. For småplanter kan dette gå fort, men for store trær kandet gå over mange år. Dødeligheten er høy, og aske -skudd sjuken er derfor en svært alvorlig sjukdom for asksom treslag, så vel som mange arter som er direkte knyt-tet til ask. Det gjelder blant annet arter av lav, sopp og insekter som er viktige for biomangfoldet i skogene våre.

Først i PolenAskeskuddsjuken ble første gang påvist i Polen tidlig på1990-tallet. De første funnene i Norge ble gjort i 2008, ogtil Bergen kom den i 2011. Den har nå spredd seg tilNordmøre, og det er sannsynlig at asken blir angrepet ihele utbredelsen. Den nordligste forekomsten av ask erpå Nærøy i Nord-Trøndelag. I mange land har sjuk -dommen utløst overvåking for å følge utviklingen, og iNorge er det etablert åtte overvåkingsflater, hvorav tre påVestlandet. Siden 2009 har det vært en kraftig økning iskadeomfanget på flatene på Sør- og Østlandet på små-trær, men i mye mindre grad på store trær. Vi ser desamme tendenser på overvåkningsflatene i Rogaland ogHordaland, mens det foreløpig skjer lite på flaten i Sognog Fjordane, hvor sjukdommen har vært kortest.

ASKEN HAR FÅTT SEG EN KNEKK •• AV TOR MYKING, SENIORFORSKER NIBIO (NORSK INSTITUTT FOR BIOØKONOMI)

De siste årene har både bymann og stril kunnet legge merke til at asketrærne sliter med helsen. Selv midt på sommeren ser mange trær nakne, skrantne og triste ut, og askeskogene rundt

Stend er ikke noe unntak. Det er ikke tvil, asken er sjuk og i tilbakegang.

Ask slik vi ønsker å se den. Fra Hyllestad, Sogn og Fjordanei 2011 hvor sjukdommen på den tiden ikkje var påvist. Foto: Tor Myking

Sjukt og svekket asketre i Ås, Akershus 2011. Askeskudd -sjuken ble påvist på Østlandet i 2008. Foto: Tor Myking.

TiltakSpredningen skjer ved ørsmå sporer som utvikles påhvite fruktlegemer (bilde). Fruktlegemene dannes pågamle bladstilker som ligger på skogbunnen ved infisertetrær. Vi er ganske maktesløse i forhold til å kunne stoppevidere utbredelse av askeskuddsjuken, og det er rått parti,en kamp mot milliarder av små usynlige sporer. NIBIOhar en sporesamlet i Fana som har putret og gått hversommer de siste årene, og som viser at det er et markertsporeslipp fra midten av juli til midten av august.Spørsmålet ligger på tungen – hva kan vi gjøre? Vel, deter egentlig ikke stort. Danske og svenske studier harimidlertid vist at det er ganske stor forskjell på hvorsterkt angrepet ulike trær blir, og et lite mindretall på2–3% forblir nesten helt friske. Det er vist at det ermange gener som bidrar til resistens, og vi kan derfor ak-kumulere resistensgener i fremtidige planter ved klassiskforedling. Et annet tiltak er å fjerne sjuke trær slik at debidrar mindre til neste generasjon. Sakte men sikkert kanvi da bygge opp nye årganger av trær som er litt mer resi-stente enn sine foreldre. Uavhengig av hva vi gjør vil ogsåden store dødeligheten av småplanter bidra til å fremel-ske de friskeste trærne. Undersøkelser gjort ved NIBIO isamarbeid med kolleger i Litauen viser at askeskuddsju-ken også bidrar til innavl i askebestand som er angrepetav askeskuddsjuken.

FremtidDagens kunnskap tilsier at ask kommer til å gå kraftig tilbake i hele utbredelsen i årene som kommer, men ogsåat vi neppe vil miste ask fra norsk natur. Over tid vil vikanskje se at den gradvis gjenvinner gammelt terreng. I mellomtiden vil andre treslag fylle tomrommet. Den enes død er den annens brød.

Kilden til problemet, hvite fruktlegemer av askeskuddbegerpå visne bladstilker ask. Foto: Volkmar Timmermann.


Laget har adresse: Stend Agronomlag, Stend vidare gåande skule, 5244 FANA.Du kan nå laget via e-post til formann Jan-Ole Skage: [email protected] skrivar Siren Tømmerbakke: [email protected] det Agronomen kan du kontakta Marit Sæbø: [email protected] du snakka med nokon på telefon så er du velkomen til å ringa Marit Sæbø på telefon 48 03 94 54.Kjekkast om du ringer på kveldstid når Marit kanskje har funne stillinga i godstolen.Laget har kontonummer 0533 01 84622.

Kan du tenkjast å vera ein av dei som ikkje har betalt medlemskontingenten for i år?

Kontaktinfo til Agronomlaget

Vi mennesker er rare. Sommeren 2015, som forøvrig ikke var av de beste, førte likevel til at hagensåg ganske bra ut i august og «alt var såre vel»som det heter i Skriften.

•• AV: A K MILDE

Fra godstolen ble det besluttet at slik måtte det se ut frem-over og ny design var utelukket. Men så kommer lysetigjen og fra brune bed og sprikende kvister strømmer detinspirasjon inn til godstolen på ny. «Enn om det treet blefelt og den steinen flyttet, så kan bedet utvides» eller «lurerpå om en eller flere roser ville overleve hvis….». Vær så

god, bli tussete. Våryrhet er en sykdom som rammer alt le-vende her på disse breddegrader. Det hjelper nesten ikkeat snøen laver ned, at biler crasher i hopetall og at fuglenefremdeles sitter forventningsfulle på fuglebrettet. Avisensier at dagen er forlenget med 4 timer og 17 minutter iskrivende stund, noe som kan bekreftes fra godstolen, ogfingrene klør etter rosesaksen verre enn avtrekkerfingerentil en skiskytter.

For å forverre tilstanden går vi på messer. Så langt harbyggmesse og båtmesse blitt besøkt og nå venter bare enbilmesse og en hagemesse og så er veien kort til gartneri oghagesenter. Roser og prydbusker vokt eder: Here I come.

FRA VERANDAEN

HEISHUSETI Januar var det ferdigbefaring på det nye inngangspartiet og heishusetved skolen. Byggearbeidene her har tatt sin tid men vi er godt fornøydmed det endelige resultatet.

NYE DØRER I TRAPPEGANG I GUTTEINTERNATETMellom jul og nyttår ble alle de gamle dørene inn til korridorene i byggA eller Gutteinternatet som vi kaller det her på Stend skiftet. Dette ga etnytt løft til utseende og funksjonalitet på skolen.

HORDNESKRYSSETI disse dager legges siste finish på rundkjøringen i krysset Fanaveien –Hordnesveien. Vi håper dette både skal lette trafikkavviklingen i kryssetog gjøre det tryggere for elevene å ferdes i området. I Tillegg til nyttkryss kommer det også fotgjengerovergang i Hornesveien for alleelevene som ferdes til og fra Bjarghallen.

Nytt fra skolen

agronomen - hordaland

Documents