– Å gi hver elev en iPad er ikke en langsiktig løsning, det vil kanskje hjelpe i noen år, men et

nettbrett kan ikke erstatte lærere, sier hun til NRK.

Videre skriver Krokan at regjeringens 200-millioners satsing ikke kommer til å øke læringsutbyttet

for elevene.

– Det beste som kan skje er at noen få utvalgte lærere vil få et par færre elever i klassene sine. Det

vil ikke hjelpe barna.

Strickert på sin side er veldig fornøyd med at det kommer nye årsverk inn i skolen.

– Vi har lenge ønsket større lærertetthet, og vi nærmer oss målet vårt nå, sier hun.

– Læring oppstår i møte med folk

Krokan mener regjeringens satsing er et forsøk på å skåre billige retoriske poeng.

– For 200 millioner kroner kunne vi heller kurset og coachet alle lærere i grunnskolen i

digital kompetanse gjennom tilbud som NTNUs kurs smart læring. Gjennom dette kurset har

flere hundre lærere fått øynene opp for hvordan digitale tjenester kan endre og forbedre

elevenes læreprosesser, skriver han.

Strickert er enig i at man må ha digitale verktøy inn i klasserommet, men at dette ikke kan erstatte

lærerens rolle.

– Det skulle bare mangle at et lesebrett er billigere enn en lærer. Med mindre klasser og flere lærere

kan elevene få bedre tilpasset undervisning og tettere oppfølging. Læring oppstår i møte med folk,

sier Strickert.

Slakter nettbrett-forslag i skolen: – Vet ingenting om effekten

Å kjøpe inn 100.000 nettbrett til elever ved norske skoler i stedet for å øke lærertettheten, får flere

til å rase.

En  av dem som bokstavelig talt satte kaffen i halsen etter å ha lest teknologiprofessor Arne

Krokans kronikk om at regjeringen kaster bort 200 millioner kroner på økt lærertetthet, og at

pengene heller bør brukes på100.000 nettbrett i skolen, er Svein Sjøberg.

Professoren ved Universitetet i Oslo mener utspillet er drøyt, og mener det ikke finnes noen

holdepunkter på at nettbrett er et bedre alternativ enn flere lærere.

– Vi vet ingenting om hva vi får for de 100.000 nettbrettene. Det er jo bra for industrien og

leverandørene, og de som lager kurs i det, men vi vet ingenting om effekten, sa Sjøberg under

Dagsnytt atten torsdag.

Arne Krokan, som til daglig er professor i teknologi og kommunikasjon ved NTNU, skriver i en

kronikk i Klassekampen at 200 millioner kroner som KrF har fått gjennomslag til å bruke på å

ansette flere barneskolelærere, er bortkastede penger.

I stedet mener han skoleelever bør få nettbrett og at lærere heller kan bli kurset og coachet

om digital kompetanse på NTNU for disse pengene.

Krokan tar kritikken med knusende ro.

– Jeg har som mål å bidra til å skape en en bedre skole, og vi må tenke litt annerledes for å få til

det. Man har ganske stor effekt av å øke digitaliseringen. I Danmark har man satt inn 500 millioner

kroner til økt digitalisering, sier professoren.

– Det er galt å gi elever så mye makt

Den erfarne læreren Veronica Nyhlehn mener at elever ikke bør blande seg oppi

ansettelsesprosesser av nye lærere.

– Elevene bør heller bruke tiden sin på faglig arbeid, sier hun til NRK.

NRK fortalte torsdag morgen at Elevorganisasjonen foreslår å la elever være med på

ansettelsesprosessen av nye lærere. De vil blant annet at søkere skal komme på «audition» eller ha

prøvetime for elever før de kan bli ansatt.

På sosiale medier har flere tusen uttalt seg om forslaget. En av disse er mangeårig lærer Veronica

Nyhlehn (45), som har delt og kommentert forslaget – med sine yrkesfeller i Facebook-gruppa

«Arbeidstidsforhandlingene».

Nyhlehn, som er matte- og naturfagslærer på Sam Eyde videregående skole i Arendal, mener at

forslaget er dårlig. Hun oppfordrer elevene til å bruke tiden sin på faglig arbeid istedenfor å blande

seg opp i administrative spørsmål i skolen.

– Det er galt å gi elever så mye makt gjennom en prøvetime. En slik ordning vil bare øke

ressursbruken og byråkratiseringen i skolen. Dessuten sier elevene at de vet hva en god lærer

er, men vet elevene hva de egentlig trenger, spør Nyhlehn retorisk.

– Skoleledere har god nok kompetanse

Nyhlehn har jobbet som lærer i 18 år, og forteller at hun er opptatt av å tilpasse undervisningen og

prøvene etter elevenes ønsker og behov. Hun mener at én prøvetime med et kunstig pensumløp i et

ukjent terreng ikke er tilstrekkelig for å vurdere hvorvidt kandidaten er egnet for stillingen.

– Skoleledere og tillitsvalgte har derimot tilstrekkelig kompetanse til å vurdere om læreren er

god eller ikke gjennom intervju- og ansettelsesprosesser, og de er ansvarlige personer som

skal forholde seg til nye lærere i mange år, sier hun.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen stiller seg positiv til at ordningen innføres på enkelte

skoler, men sier det neppe blir en nasjonal ordning.

Læreryrket under press

Utdanningsforbundet – lærernes fagforening – stiller seg kritiske til forslaget.Nestleder Terje

Skyvulstad understreker at det er arbeidsgiverens hovedansvar å ansette lærere og mener at elever

ikke kan pålegges et slikt ansvar.

Nyhlehn synes forslaget til Elevorganisasjonen setter læreryrket under ytterligere press – selv om

intensjonene til elevmassen er gode.

– Det er slitsomt for lærere å forholde seg til stadig mistenkeliggjøring og bli satt under press

fra alle kanter. Vi må forsvare vår profesjonalitet hele tiden, legger hun til.

Hva skal vi med karakterer?

Vi må bort fra en vurderingspraksis som, i noen tilfeller, faktisk hemmer læring. Det finnes bedre

måter å motivere elever på enn å gi dem et tall.

Mange 13-åringer har nylig fått sine første halvårskarakterer. De står sammen i klynger i gangene,

mens de regner ut snittet sitt og sammenligner det med de andres. Gjennom årene på

ungdomsskolen og videregående bidrar karakterene til å definere selvbildet til disse ungdommene:

«jeg er en 3-er», «jeg kan ikke matte», «jeg er best».

Vi som står i klasserommet, ser daglig hvordan karakterer ofte står i veien for læring og utvikling.

Elevene bør heller få konsentrere seg om hva de kan og hvordan de skal komme seg videre – uten

karakterer gjennom hele året.

Karakterer er tradisjon

Karakterer gjorde i sin tid utdanning av massene mulig, og fortsatt er det vanskelig å komme

utenom en eller annen form for sortering ved overgangen til videregående skole og høyere

utdanning. Standpunktkarakterene skal gi et bilde av elevenes samlede kompetanse i de enkelte fag

ved slutten av opplæringen. Det er mulig å tenke seg opptaksprøver til videre utdanning som

alternativ til standpunktkarakterer og eksamen, men det er ikke standpunktkarakterene vi drøfter

her.

Karakterer og lignende uttrykk som smilefjes og poeng brukes også underveis i læringsprosessen

som tilbakemelding. Brutalt tydelig noen ganger, kanskje, men tilsynelatende rettferdig, klart og

nyttig. Mange har opplevd spenningen og gleden ved å håpe på eller få en god karakter – og for

noen kan karakteren være motiverende.

Spørsmålet er likevel hva karakterer motiverer til. For mange elever virker karakterene faktisk

motsatt, ved å bekrefte et negativt selvbilde. Det er god grunn til å stille spørsmål ved om det

virkelig er slik at karakterene fremmer læring. Vi mener at lærerens og elevens dialog om læring og

utvikling blir langt bedre uten.

Bygger karakter?

Formålet med vurdering underveis i en læringsprosess er å hjelpe elevene til å få innsikt i hva de

allerede kan og hvordan de kan komme videre i læringen. Dette er det umulig å uttrykke ved hjelp

av et tall. Konkrete muntlige og skriftlige tilbakemeldinger er langt mer hensiktsmessig.

Men kan vi ikke bare gjøre begge deler? Både sette en karakter og gi en kommentar? Eller enda

bedre; gi elevene kommentaren først og karakteren senere? Vel, det er gjort flere forsøk som viser

at effekten av karakterene overstyrer den positive effekten som veiledende kommentarer

har. Elever som bare får kommentarer, får i snitt både økt læringsutbytte og høyere faglig trivsel

enn elever som får bare karakterer eller kommentar og karakter. Dette kan det være flere grunner

til.

Motiverer for juks

Den psykologiske forskningen på sammenhengen mellom belønning og indre motivasjon er

kompleks. Sammenhengen er ikke ensidig negativ, men en lang rekke skolespesifikke studier viser

at karakterer trekker et flertall av elevene bort fra en interesse for læring. Blant annet forteller de

oss at elever som får tilbakemelding sammen med karakter i mindre grad følger opp

tilbakemeldingen, at karakterer får elever til å velge bort utfordringer, at de svekker kvaliteten på

læringen ved at langsiktig forståelse byttes med kortsiktig pugging og at de motiverer for juks.

Konkrete muntlige og skriftlige tilbakemeldinger er langt mer hensiktsmessig.

En konklusjon i et av disse forsøkene er «totalt sett, fant vi at detaljert, beskrivende tilbakemelding

var mest effektiv når den ble gitt alene, uten karakterer eller generell ros». Videre, hvis målet er en

god karakter, er det naturlig å velge oppgaver og utfordringer som gir størst mulighet for det på kort

sikt. Dette gjelder også høyt presterende elever: få vil ta sjansen på å risikere å få en dårligere

karakter ved å velge en utfordrende oppgave. Et tredje forsøk viste at elever som fikk beskjed om at

de ville få karakter på sin forståelse av en tekst, hadde dårligere forståelse etterpå, enn studenter

som fikk beskjed om at de ikke skulle få karakter.

Vondt verre?

Karakterer oppleves ofte som en merkelapp, en straff eller belønning, ikke som nyttig informasjon.

De kan også gi en falsk følelse av stillstand. En elev som har fått samme karakter i et fag gjennom

opplæringen, vil lett oppfatte det som at hun ikke har noen faglig utvikling. Men karakteren

representerer jo økt kompetanse fra år til år, uten at det nødvendigvis oppleves slik for elevene. 3 er

fortsatt 3.

Karakteren representerer jo økt kompetanse fra år til år, uten at det nødvendigvis oppleves slik for

elevene. 3 er fortsatt 3.

Det er faktisk ingen krav til skoler og lærere om å bruke karakterer i tilbakemeldinger, bortsett fra

at lærere fra 8. trinn og oppover er forpliktet til å sette terminkarakterer. Slik vurderingsforskriften

til Opplæringsloven er nå, kan derfor ikke de som ønsker å vurdere uten karakter, gjennomføre

dette helhjertet. Denne forskriften skal nå revideres og Kunnskapsdepartementet foreslår faktisk å

vektlegge terminkarakteren enda mer. Da vil en del av sluttvurderingen bestemmes allerede til jul,

og låse noen dører for dem som forbedrer seg kraftig i siste semester. I tillegg blir fokuset på

karakterer enda større.

Hemmer læring

Vi ønsker oss i motsatt retning, til færre karakterer i underveisvurderingen – gjerne så langt at også

kravet om terminkarakterer fjernes. I tillegg ønsker vi oss forskningsprosjekter der læringseffekten

av vurdering med karakter (tradisjonell vurderingspraksis) og av vurdering uten karakterer blir

undersøkt nærmere i en norsk kontekst.

Lærerne sa tydelig at de ikke ønsket å innføre karakterer på barnetrinnet. Vi ønsker oss en grundig

debatt om karakterenes livsrett i underveisvurderingen gjennom hele skoleløpet. Den debatten bør

baseres på forskning, heller enn tradisjon og hva man tror er hensiktsmessig. Vi må gå bort fra en

vurderingspraksis som ikke fremmer, og i noen tilfeller faktisk hemmer, læring.

Vil innføre studieavgift for studenter utenfor EØS-området

Studentleder frykter en dominoeffekt mot skolepenger for alle.

– Dette er i mine øyne helt feil. Vi har en lang tradisjon i Norge om at utdanning skal være

gratis. Alle skal ha lik mulighet til utdanning, og det vil man ikke få hvis regjeringen innfører

skolepenger for utenlandske studenter, sier leder av Studentorganisasjonen i Bodø, Mats

Myrstad til NRK.no.

I neste års statsbudsjett foreslår regjeringen å innføre skolepenger for internasjonale studenter fra

land utenfor EU/EØS, til tross for at et samlet Storting sa nei til dette for under ett år siden.

Regjeringen kutter i bevilgningene til universiteter og høgskoler med 80,5 millioner kroner og

anbefaler institusjonene å ta inn dette gjennom skolepenger.

Stort tap for Norge

Cirka 15 prosent av studentene ved Høgskolen i Narvik er fra utlandet. 8 prosent er fra Kina og

Russland. Rektor Arne Erik Holdø ved høgskolen mener forslaget om skolepenger vil ha svært

negative effekter.

– Dette vil være et vesentlig stort tap for Norge og for Høgskolen i Narvik. Det kan bety en

reduksjon av utenlandske studenter som ønsker å studere her. Høyere utdanning skal være

internasjonal, og det er viktig for oss at de studerer her, sier Holdø.

I Sverige falt antallet utenlandske studenter med 80 prosent det året de innførte studieavgiften.

Rektoren frykter at en innføring av skolepenger for internasjonale studenter vil føre til at færre

utenlandske studenter søker seg til Norge.

– Etter at skolepenger ble innført i Sverige, hadde de en stor reduksjon av internasjonale studenter.

Når det har skjedd i nabolandet, så ser jeg ikke bort i fra at det også kan skje i her, sier rektoren.

Frykter dominoeffekt

Myrstad frykter en dominoeffekt der skolepenger for internasjonale studenter er første steg på veien

til skolepenger for alle. Forslaget truer derfor alle studenter, sier Myrstad.

– Vi har sett eksempler på det i andre land, og vi er redde for at det også kan skje i Norge.

Det hadde i så fall vært svært negativt og noe vi slettes ikke ønsker, sier Myrstad.

Holdø ønsker ikke å spå i framtiden, men ser ikke bort i fra at regjeringen kan komme til å innføre

skolepenger for alle studenter i framtiden.

– Selv studerte jeg i England på 1970-tallet. På den tiden betalte de engelske studentene ingenting

og de fikk stipend. I dag må studentene i England ta lån i tillegg til at de betaler høye skolepenger.

Det er noe som finnes i resten av Europa, det er bare et spørsmål om når vi får det i Norge, sier

rektoren.

Myrstad håper at Stortinget fastholder ved gratisprinsippet og stemmer i mot å gjøre utdanning til

handelsvare.

– Vi forventer at Stortinget er prinsippfaste i budsjettbehandlingen og ser viktigheten av

internasjonalisering i høyere utdanning, sier Myrstad.

Tidlig innsats lønner seg

Når kostnad brukes som et argument mot NHOs forslag om obligatorisk barnehage for femåringer,

er det i beste fall korttenkt. Problemstillingen er snarere hva det vil koster å unnlate å starte

læringslivet tidlig.

NHOs forslag om obligatorisk opplæring i barnehage for alle femåringer (i gratis kjernetid) har

naturligvis skapt debatt. Tre typer innvendinger er blitt reist mot forslaget:

1. «Uforholdsmessig inngripen i foreldreretten»

Dette er et prinsipielt interessant argument, som står sterkere desto mindre man er enig i at forslaget

er nødvendig og vil ha den ønskede effekt. Siden dette argumentet ikke har vært brukt i stor grad,

går jeg ikke nærmere inn på det, men vil nevne at det bare er tre prosent av femåringene som ikke

er i barnehage. 

Sannsynligvis finnes det blant disse noen av dem som ville hatt aller størst utbytte av å være der.

2. «Liten eller ingen varig læringseffekt å være i barnehage»

Dette argumentet er brukt av høgskolelektor Morten Solheim ogførsteamanuensis Christian Beck,

begge pedagoger. Solheim bruker PISA-resultater som et argument for at læring i barnehage ikke

har noen positiv effekt, blant annet fordi Finland har skolestart ved sju år.

De som har gått i barnehage skårer 20 poeng høyere på PISA-testen i matematikk enn de som ikke

har gått.

Men OECD skriver selv i PISA-rapporten at de som har gått i barnehage skårer 20 poeng høyere på

testen i matematikk enn de som ikke har gått, når man hensyntar sosial bakgrunn. Dette svarer til

ca. et halvt skoleår. Professor Mari Rege, som Solheim selv refererer til i andre sammenhenger,

uttaler følgende på nho.no: «Og vi vet at det virker; forskningen viser klare og langvarige positive

effekter på skoleprestasjoner hos dem som går i barnehage».

3. «Forslaget vil bli alt for dyrt å gjennomføre»

Dette argumentet har vært mest brukt i debatten. Litt overraskende, siden kostnadene ved NHOs

forslag ligger i størrelsesorden 1 milliard kroner per år. Det er langt mindre enn den årlige økningen

av hele utdanningsbudsjettet, som samlet er på rundt 130 milliarder.

De har alle presisert at de mener at barnehager er en god læringsarena.

Kostnadsargumentet er ført frem av Høyre ved statsminister Erna Solberg og kunnskapsminister

Torbjørn Røe Isaksen, og KrF ved Knut Arild Hareide. Men de har alle presisert at de mener at

barnehager er en god læringsarena som bør bli enda bedre, og at så mange barn som mulig bør gå

der. Gratis, frivillig kjernetid har vært lansert som et alternativ.

Kostnad og langsiktighet

Kostnadene ved NHOs forslag kan deles i tre:

1. Faglig oppgradering av personalet koster. Men dette er en kostnad også de som ikke støtter

NHOs forslag vil måtte ta om de ønsker bedre opplæring i barnehagene, slik også H/KrF gjør.

2. Ekstrakostnader for de tre prosentene som ikke er i barnehage i dag. Men også disse midlene vil

H/KrF bruke med glede, slik de ordlegger seg; de vil jo gjerne ha alle barn i barnehage.

Dersom obligatorisk opplæring i barnehage gjør at de står noe bedre rustet ved skolestart, vil

besparelsen på sikt langt overstige utgiftene i dag.

3. Mindre foreldrebetaling for de som allerede er i barnehage fordi de ikke skal betale for

kjernetiden. Men disse pengene kan jo helt eller delvis hentes inn igjen ved å øke betalingen for

tiden utenfor kjernetid. Ingen vil av den grunn komme dårligere ut enn i dag. På mange måter er det

slik skolefritidsordningen er i dag; timeprisen her er relativt høy for foreldrene, mens

«kjernetiden», det vil si skolen er gratis (og obligatorisk) for alle. En ordning med frivillig, gratis

kjernetid, slik jeg oppfatter at H/KrF går inn for, vil også dra med seg nøyaktig det samme

dilemmaet om hva de som benytter heltidstilbudet skal betale, og eventuelt de samme kostnadene.

Men den viktigste kostnadskomponenten er den som ikke nevnes; nemlig hva det koster å unnlate å

starte læringslivet tidlig. Til høsten starter 1700 elever i første klasse i Oslo uten å kunne norsk. Det

er over en fjerdedel av kullet. Dersom obligatorisk opplæring i barnehage gjør at de står noe bedre

rustet ved skolestart, vil besparelsen på sikt langt overstige utgiftene i dag. «Tidlig innsats lønner

seg», sier professor Mari Rege. Det gjør det, derfor er NHOs forslag samfunnsøkonomisk

lønnsomt.

Skal vi ikke ha boliger til overkommelige priser for sykepleiere og lærere?

Oslo kan lære av London og Manhattan.

Mipim – den internasjonale eiendomskonferansen i Cannes har nettopp gått av stabelen. Der var

også Oslo representert med en ny profileringsstrategi.

Oppskriften er en smart og kompakt by med flott arkitektur, effektiv infrastruktur og fortetting.

Målet er å tiltrekke seg den kreative klassen av høyt utdannede mennesker, innovative bransjer og

internasjonal kapital.

De offentlige rommene privatiseres

Det er grunn til å ønske den kompakte byen velkommen, med sin urbanitet og tetthet av mennesker,

funksjoner og aktiviteter.

Men den intense utbyggingen og fortettingen har en sosial slagside, som byens myndigheter gjør

lite for å rette opp.

Fjordbyen skulle sikres et sosialt og kulturelt mangfold gjennom en vesentlig andel rimelige boliger

og et program for et mangfoldig kulturliv. Denne ambisjonen er nå redusert.

De nye og høyt prisede boligområdene har inngjerdede bakgårder og de offentlige rommene

privatiseres, mens beboerne klager på støy.

Det paradoksale er at den kreative klassen etterspør den mangfoldige urbaniteten som

byutviklingsregimet i Oslo kan komme til å underminere.

Blir byen gjennomkommersialisert, med færre offentlige rom og arenaer der demokratiet kan

utspille seg i form av meningsutveksling og uorganiserte aktiviteter?

Har vi ikke plass til at et mangfold av mennesker som kan befolke gatene og som samtidig gir byen

liv?

Skal vi ikke ha boliger til overkommelige priser for sykepleiere og lærere, og lokaler til en

rimelig leie for det uetablerte kulturlivet?

Legitimerer den kompakte byen som politisk strategi en entreprenørpolitikk, der byen selges til

høystbydende? Det kan se ut som om byutviklingen drives frem av krefter som ikke kommer alle

grupper i byen til gode.

I andre byer som Madrid og Berlin, kjemper innbyggerne politisk mot å bli skjøvet ut av de høye

boligprisene. På Manhattan og i London forsøker imidlertid myndighetene gjennom forhandlinger

og regulering å sikre en viss andel «affordable homes» i nye boligprosjekter. Det er noe Oslo kan

lære av.

Et mer helhetlig ansvar

Vi mener politikerne bør være opptatt av mer enn bygninger, plasser og gater. De bør ta et

overordnet ansvar for utviklingen av byen som leveområde.

Store eiendomsaktører etterlyser faktisk at det offentlige tar et mer helhetlig ansvar. I

februarutgaven av Obos-bladet påpekte Martin Mæland i OBOS og Baard Schumann i Selvaag at

kommunen bør ta et større ansvar for reguleringsplanene, som legger viktige premisser for

byutviklingen.

Det viser at Oslo har et liberalistisk regime når det gjelder byutvikling. Det finnes til og med

strøk i byen som både er bygget og driftet av private.

Naomi Klein argumenterer i sin siste bok for at reell folkelig innflytelse er løsningen for byers

klimautfordringer. Reelt demokrati er også viktig for byens sosiale utvikling.

Kanskje bør vi derfor også dele ut priser for sosiale byprosjekter, ikke bare for bygninger?

Oppfordrer til boikott av omskjæring

– Leger bør ikke medvirke til å uføre inngrep som innebærer en alvorlig krenkelse av små barns

fysiske integritet, mener fastlege Arne Aarflot.

rflot oppfordrer alle sine legekollegaer i Vestfold om å boikotte den nye loven om rituell

omskjæring av gutter. Loven trådte i kraft ved nyttår.

Kan skade penis

I sin appell begrunner Aarflot boikotten med at inngrepet er irreversibelt og i verste fall kan gi

alvorlige skader på penis.

– Det er et inngrep uten noen som helst medisinsk begrunnelse, og ethvert inngrep på små jenters

kjønnsorganer er straffbart, skriver Aarflot.

Loven om rituell omskjæring pålegger blant annet helseforetakene å sørge for at slikt inngrep blir

foretatt når foreldrene krever det.

Men den fastsetter også at det skal tas hensyn til helsepersonell som av samvittighetsgrunner ikke

ønsker å utføre eller assistere ved rituell omskjæring.

– Strider mot fornuften

Leder for Legeforeningens råd for etikk, Svein Aarseth, har uttalt at rituell omskjæring bør være

forbudt på barn under 16 år, og at det strider mot medisinsk fornuft å utføre inngrep på friske

mennesker.

Han sier at han i prinsippet ikke ser noen prinsipiell forskjell på omskjæring av gutter og

kjønnslemlestelse av jenter.

Barneombudet, Anne Lindboe, tar også sterkt avstand fra loven, og er bekymret for at rituell

omskjæring nå skal utføres på norske sykehus.

Sammen med blant andre leder for norsk barnelegeforening, leder av landsgruppen for helsesøstre,

leder av barnekirurgisk forening, har hun skrevet at rituell omskjæring av gutter bryter medisinsk-

etiske prinsipper, og at inngrepet sannsynligvis er i strid med barnekonvensjonen.

– De uttaler også klart at barnets beste må gå foran voksnes rett til å utøve sine religiøse eller

tradisjonsbundne ritualer, skriver Aarflot.

Flere reserverer seg

Det er nå flere steder i Norge der leger har reservert seg mot å utføre rituell omskjæring av små

gutter uten medisinsk begrunnelse.

NRK meldte i forrige uke at ingen urologer i Helse Nord ønsker å utføre disse inngrepene.

– På denne bakgrunn vil jeg derfor oppfordre alle mine kolleger i Vestfold til ikke å medvirke til å

uføre inngrep som innebærer en alvorlig krenkelse av små barns fysiske integritet, og ha respekt for

det fantastiske skaperverket et lite menneske er, avslutter Aarflot. 

Barndommens verdi

Snakker du om «fellesskap»? Eller har du lagt om til det mer nytteorienterte «læringsmiljø»? Det

nye språket om barn har gradvis tatt over debatten.

Hva skal barndommen være godt for? Hvordan kan vi som samfunn få størst mulig nytte av de

første årene i barns liv?Et nytt språk om barndom har gradvis kommet inn i den offentlige debatten.

Dagens politikere snakker om barn ut fra en altomfattende investeringslogikk. Den styrende ideen

er at hvis samfunnet skal bruke millioner på tiltak rettet mot barn, må vi være sikre på at vi får noe

igjen. Her-og-nå-perspektiver på barndom erstattes med et stadig snevrere framtidsperspektiv der

barn settes inn i et regnestykke med kostnader og effekter.

Hvordan kan vi som samfunn få størst mulig nytte av de første årene i barns liv?

Barnehagen omtales ikke lenger som en arena for å sikre barn gode vilkår for omsorg, lek og

læring, men som investering i framtida. Verdien av de gode tingene i barns liv, reduseres til verdien

de har som forebyggingstiltak. Å sørge for at barn opplever glede, trygghet og vennskap,

legitimeres som tiltak mot triste ting som kan komme til å skje i framtida.

Ny ordliste

Ordlista nedenfor viser hvordan nye ord erstatter de gamle. Den antyder også hvilken språkbruk vi

kan forvente ved neste revisjon av barnehageloven og rammeplan for barnehagens innhold og

oppgaver.

Kvalitet i barnehagen = nyttig investering

Barnehagebarn = framtidas arbeidskraft

Fremme læring og allsidig utvikling = tidlig innsats

Utvikling av kunnskaper og ferdigheter = skoleforberedelse

Styrke barns nysgjerrighet = hindre frafall i videregående skole

Skaperglede, undring og utforskertrang = uutnyttet læringspotensial

Høytlesning, fortelling og sang = språkstimulering

Samarbeid med hjemmet = dokumentere og informere om barnas mestringsnivå

Inkludering = obligatorisk språkkartlegging

Anerkjenne barndommens egenverdi = øke bevisstheten om multiplikatoreffekten

Lekens egenverdi = læring gjennom lek

Omsorg = forebygging av psykiske lidelser

Å danne vennskap = forebygging av ensomhet

Trygghet, trivsel og glede = forebygging av mobbing

Friluftsaktiviteter og utelek = forebygging av fedme

Fellesskap = læringsmiljø

Deltakelse i et demokratisk samfunn = sosial kompetanse

Sosial kompetanse = selvregulering

Kunst, kultur og estetikk = ikke relevant

Intensjoner skjuler ikke kynismen

Ordlista er en spissformulering av tendenser som griper inn i folks hverdagsliv og preger måten vi

tenker om barndom på.

Gode intensjoner og forsikringer om forebyggende effekt kan manipulere oss til å tro på denne

investeringslogikken. Men de gode intensjonene er ikke tilstrekkelig for å skjule kynismen som

oppstår når ingenting lenger har verdi i seg selv.

Skjærer vekk religionsfriheten

Voksenpartiene på Stortinget godtar at foreldre skjærer i friske barn av religiøse grunner. SV burde

vært på barnas lag.

Alle skal ha frihet til å styre sitt eget liv. En viktig del av denne friheten er å kunne velge livssyn.

Den friheten har i årevis blitt brutalt røvet vekk fra barn og unge voksne. Religiøse grupper har

tvunget barn inn i en bestemt tro med tvangsinnmelding, hjernevasking og skjæring i barna – og

voksenpolitikerne godtar og støtter praksisen. SV har glemt at barns rettigheter er viktigere enn

religiøse særkrav. Det er på tide å vinne barns frihet tilbake.

Retten til å velge tro er nedfelt i menneskerettighetene. Disse skal gjelde alle enten du er 15 eller 90

år gammel. Et barn på fem år har vanskelig for å gjøre større valg alene, men det betyr ikke at

trossamfunn eller foreldre skal få tvinge barnet inn i en bestemt religion. Tiden for å godta

religionstvang for barn er forbi.

Egen religiøs overbevisning

Barns rettigheter skal forsvares. Historisk sett har SV vært partiet som står opp først for barn, men

når det kommer til det kanskje verste religiøse overtrampet mot barn, har også SV landet feil.

SV har glemt at barns rettigheter er viktigere enn religiøse særkrav.

Alle partiene på Stortinget, fra SV til Frp, vedtok at offentlige sykehus fra 1. januar skal hjelpe

foreldre som vil skjære av en del av tissen til friske guttebarn for å markere en bestemt religiøs

tilhørighet. Omskjæring kan gi varig nedsatt følsomhet ved sex og andre komplikasjoner. Vi godtar

at foreldre får skjære i friske barn for å tilfredsstille sin egen religiøse overbevisning. De bekjenner

barnet til en gud som barnet selv ikke har valgt. De merker barnet for livet, uavhengig av barnets

ønsker.

Burde vært ulovlig

Omskjæring av guttebarn er en barbarisk skikk som burde vært ulovlig i Norge. Vi kan ikke godta

at voksne skjærer vekk barns religionsfrihet.

SV burde fulgt Sosialistisk Ungdom og gjort det ulovlig å skjære i friske barn. Når en blir eldre kan

en eventuelt velge å få inngrepet gjort, men fysisk merking skal ikke tvinges på deg som barn. Den

ulovlige praksisen med skjæring utenfor sykehus burde etterforskes av politiet og følges opp i

domstolene. Vi kan ikke vike når det kommer til barns rettigheter.

Tvangsinnmelding og medlemsjuks

Vi frarøver barn religionsfrihet også på andre områder. I Norge får tros- og livssynssamfunn penger

etter antall medlemmer. Det har ført til et kynisk spill der folk tvangsinnmeldes for å skaffe

inntekter. Media har slaktet praksisen og forbanna nordmenn har skrevet kronikker og leserbrev til

den store gullmedalje. Hvordan våger noen å tråkke på vår rett til å velge religion selv?

Omskjæring av guttebarn er en barbarisk skikk som burde vært ulovlig i Norge.

Når barn utsettes for samme overtramp er det underlig stille. Tusenvis blir tvangsinnmeldt hvert

eneste år. Men fordi barnet er 14 år og 360 dager gammel, og ikke 15 år, godtar vi at hun frarøves

religionsfriheten uten å lee et øyelokk. Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer

deg selv – eller din aldersgruppe.

Også i SV pågår diskusjonen om det er religionenes behov for medlemmer eller barnas rettigheter

som skal komme først. For et sosialistisk parti burde det vært selvsagt at folks rett til

selvbestemmelse er viktigst. Jeg håper og tror SV vil lande på det standpunktet.

Stilltiende aksept

I dag tvangsinnmeldes barn i samme religion som foreldrene tilhører. Barn ses på som underlagt

andres religiøse overbevisning uten rett til å tenke selv. Om jeg som politiker fikk barn og

tvangsinnmeldte dem i Sosialistisk Ungdom, ville det med rette bli ramaskrik. Barnet må få vente

til hun er klar til å ta sitt eget valg. Tvangsvalg for barn vitner om et menneskesyn som står i

motsetning til visjonen om frihet.

Barn ses på som underlagt andres religiøse overbevisning uten rett til å tenke selv.

Barn nektes retten til å velge religion selv fordi noen mener barn ikke har rett til å tenke selv. Dette

skammelige menneskesynet kommer ekstra tydelig fram med den stilltiende aksepten av

systematisk hjernevasking av barn.

Gi friheten tilbake

Alle skal ha frihet til å styre sitt eget liv og velge sin egen religion. Voksenpartiene har i årevis

godtatt at denne friheten brutalt røves vekk fra barn gjennom tvangsinnmelding, hjernevasking og

fysisk merking. Politikere snakker om frihet i festtaler, men legger tydeligvis igjen manuset når de

går på jobb. Det er på tide at også barn får frihet til å velge sin egen religion.

NHO vil ha obligatorisk barnehage for femåringer

NHO mener det bør innføres obligatorisk barnehage for alle femåringene i Norge, og at det settes

klare krav til hva de skal lære. Målet er å gjøre dem bedre forberedt til skolestart.

– Vi ser at mange starter skolen for dårlig forberedt til å ta til seg den læringen de møter der, sier

NHO-direktør Kristin Skogen Lund til NRK.

Derfor foreslår hun nå at det innføres et gratis opplæringstilbud i barnehagene for dem som nærmer

seg skolealder.

– Vi tror det er nødvendig fordi vi skårer for dårlig på testene vi har fått, og at for mange faller ifra

i løpet av skoleløpet, sier Lund.

NHO ser for seg en daglig kjernetid på tre-fire timer der alle barna deltar i læringsaktiviteter lagt

opp rundt konkrete læringsmål.

– Effektivt

97 prosent av 5-åringene går i barnehage i dag. For at det nye opplæringstilbudet også skal fange

opp de tre prosentene av barna som ikke går barnehagen i dag, ser NHO for seg at ordningen gjøres

obligatorisk.

– Vi ønsker å bedre læringsgrunnlaget, og vi ser at det er veldig effektivt å starte det tidlig. Barn

som har gått i barnehage tjener i cirka et halvt års skolegang, fordi de har bedre grunnlag, sier

Lund. Tilbudet skal gjelde hele det siste året før man starter på skolen, noe som for enkelte barn vil

bety at de begynner allerede som fireåringer. NHO ser for seg at barna skal få opplæring som gir

dem grunnleggende tall- og språkforståelse.

– Er de ikke litt for små for dette?

– Det tror vi ikke. I mange andre land starter de med dette allerede fra treårsalderen. Vi mener at

det å innføre noen timers kjernetid for femåringer, med et pedagogisk opplegg som er tilrettelagt

for aldersgruppen kun er positivt, sier Lund.

Likeverdig tilbud

Flere barnehager tilbyr allerede liknende opplegg, men ved å gjøre opplæringen obligatorisk, sikrer

man et likeverdig tilbud i alle barnehager i hele landet, poengterer Lund.

– I tillegg er det i dag en liten andel av barna som ikke går i barnehage, og dessverre er dette de ofte

de barna som hadde hatt mest nytte av å gjøre det. Mange i denne gruppen har minoritetsbakgrunn

og har gjerne manglende norskkunnskaper. Ved å gjøre det obligatorisk favner vi om denne

gruppen, sier Lund.

Tilbudet skal være gratis, og NHO mener at det utvilsomt vil lønne seg samfunnsøkonomisk.

Næringslivsorganisasjonen viser til at Fordelingsutvalget foreslo en liknende modell i 2009, og da

anslo kostnadene til 1 milliard kroner. Totalt koster hele utdanningssektoren rundt 130 milliarder

kroner i året.

KrF sier nei, SV ja

KrF frykter for valgfriheten til familiene og er kritiske til å gjøre barnehagen obligatorisk.

– Det er flott at fire- og femåringer lærer tall og bokstaver i barnehagen. Det er kjempefint. Men det

å stille læringskrav til fireåringer synes jeg er galt, sier Anders Tyvand, medlem av kirke-,

utdannings- og forskningskomiteen (KrF).

SV er, kanskje noe overraskende, positive til NHOs forslag.

– Det at NHO nå går ut og sier at de ønsker å skape et gratis og obligatorisk tilbud, viser at

næringslivet har forstått betydningen av barnehage for hele samfunnet, sier Torgeir Knag

Fylkesnes, også medlem av kirke-, utdannings- og forskningskomiteen (SV).

– Skal ikke være likt med skole

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) er enig med NHO i at barnehagen er en svært god

læringsarena:

– Barnehagebarn burde lære mer. De bør gjøre det gjennom lek, selvfølgelig, for det er forskjell på

barnehage og skole. Men at barnehagen er en god start på kunnskapssamfunnet, er jeg helt enig i,

sier Isaksen til NRK. Hans departement skal gjennomgå planer og regelverk for barnehagene, med

mål om å legge større vekt på læring. Men Isaksen vil ikke love at det blir krav til hvor mye barna

skal lære i barnehagen.

– Jeg er nok litt uenig med NHO i at barnehage og skole skal være helt likt. Jeg synes at

barnehagen skal være en læringsarena, men den skal ikke ha læringsmål slik en har i skolen, sier

kunnskapsministeren.

– Hvis vi skal bruke én milliard kroner, bør vi bruke den på å heve kvaliteten på innholdet i

barnehagen. VI bør også få til lavere barnehagepriser for folk med dårlig råd, fremfor å lage et

obligatorisk tilbud for alle, mener Isaksen.

Diskriminerende å kreve norskkurs av sykehjemsansatte

Likestillings- og diskrimineringsombudet mener sykehjemsetaten i Oslo diskriminerer når de

krever at ansatte gjennomfører norskkurs, og mener kommunen ikke dokumenterer behovet. Flere

ansatte som er sendt på kurs har klaget Oslo inn.

Avdelingssykepleier Marija Wågsæther på Lille Tøyen sykehjem er opprinnelig fra Serbia, men har

jobbet mange år som sykepleier i Oslo. God norskuttale er helt avgjørende i jobben, ifølge henne

selv.

– Når folk er dårlige og trenger hjelp, er de lite interessert i at ansatte sliter med språk, sier hun til

NRK. Selv har hun gått norsk-kurs i regi av arbeidsgiver, og opplever ikke språkproblemer som en

del av arbeidshverdagen.

Men med 40 prosent sykehjemsansatte med fremmedspråklig bakgrunn, er det ikke alle som

har klart de språklige barrierene like godt, mener Oslo kommune.

Derfor satte kommunen i 2009 i gang omfattende norskkurs for sine ansatte i sykehemsetaten. Det

falt ikke i god jord hos alle.

Føler seg krenket

Likestilings og -diskrimineringsombudet fikk flere klager fra ansatte som hadde motatt beskjed fra

Sykehjemsetaten om at de burde ta norskkurs.

– Bakgrunnen er at ombudet har motatt flere henvendelser fra ansatte i sykehjemsetaten som

opplever seg krenket fordi det er stilt språkkrav som de ikke kjenner seg igjen i, sier rådgiver Åsulv

Solstad til NRK. Han mener Oslo kommune ikke har vært flinke nok til å individuelt vurdere

norskkunnskapene for flere som har vært sendt på kurs. Samtidig understreker ombudet at de også

ser at det er viktig at de ansatte på sykehjem i Oslo kan norsk godt.

Sykehjemsetaten i flere saker ikke har gjort gode nok individuelle vurderinger av

norskkunskapene, mener Ombudet.

En av sakene har Oslo kommune nå anket til ombudet. Sykehjemssjef Helge Jagmann avviser at de

driver diskriminering.

– Betydelig utfordring

– Våre ledere og kollegaer valgte ut de som vi oppfattet hadde en for svak språklig basis. Vi gjorde

en ordentlig kartlegging av samtlige, og tilbød da at de skulle gå språklig opplæring etterpå, sier

Jagmann til NRK.

En rapport fra 2010 viste at 31 prosent av de som deltok i kartleggingen i Sykehjemsetaten hadde

ingen, eller en begrenset evne til å føre en samtale på norsk.

Hvis likestillings og diskrimineringsombudet står på sitt, er det alvorlig, sier sykehjemssjefen.

– Det er klart at hvis vi ikke skal få det handlingsrommet hvor vi kan pålegge at folk skal ha

et språklig nivå, og vedlikeholde et språklig nivå, så er det en betydelig utfordring for oss, sier

Jagmann.