fryd og fare

vigdis hjorth

Fryd og fareEssay om diktning og eksistens

© CAPPELEN DAMM AS 2013

Denne utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-44353-5

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslag: Øyvind Torseter

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2016

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning deter hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for

rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

INNHOLD

forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

skrift og sak . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .om Bertolt Brecht

tove til trøst og ettertanke . . . . . . . . . . . . . . . .

driften mot skriften. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .om min egen Tredje person entall foredratt forlitteraturstudenter

bedrag eller bidrag? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

fordeler og ulemper ved å reise i gruppe . . . . . .etterord til bind to av Gombrowicz’ Dagbok

hamsuns bulimiske språk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

ja og nei . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .om ikke å forstå den man attrår: Søren Kierkegaardav den en gang forførende V.H.

å danse en trist tanke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .om Torgeir Rebolledo Pedersens poetikk

7

9

37

63

77

91

119

133

153

vigdis hjorth intervjuer dag solstad . . . . . . . . .i anledning av sistnevntes 70-årsdag

kvinner og diktning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .om Virginia Woolf

noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

161

175

207

FORORD

I tre dager har jeg sittet i en skog i Østfold og lest korrektur pådenne artikkelsamlingen, og det har vært en underlig opplevelse.I utgangspunktet arbeidet jeg med artiklene separat. Fant en inn-gang til og dukket ned i først det ene forfatterskapet før jeg luk-ket igjen og åpnet opp og gikk inn i et annet. Og da forfatterska-pene jeg har tatt for meg er så forskjellige, i form, innhold og detjeg vil kalle fascinasjonskraft, ble jeg forbauset over å oppdageat mine lesninger henger så sammen, ja i den grad at enkelte set-ninger og referanser går igjen i flere artikler. Først gjorde det megurolig. Var jeg enøyd og urettferdig mot forfatternes egenart, såopptatt av mine egne følelser i møte med dem at jeg kom til åoverse vesentligheter? Men ettersom jeg tenkte over dette, komjeg til at slik er vel all pasjonert lesning? Uløselig forbundet medden lesendes sinn som finner det det har behov for, for å overleveog forstå mer av seg selv og av verden, intet mindre. Til min over-raskelse kan jeg konstatere at en artikkelsamling om andre ermer avslørende for meg selv enn alle mine romaner. Forhåpent-ligvis blir leseren likevel nysgjerrig på de forfatterne og bøkenejeg diskuterer. De har hatt så stor betydning for meg at jeg ikkekan tenke meg annet enn at de også vil kunne ha det for andre.

Vigdis Hjorth,

Linbingen, 13.10.2013

SKRIFT OG SAK

om Bertolt Brecht

i

Da jeg var tolv år, skulle jeg på teater for første gang. Onkelenmin var skuespiller på Riksteateret, som gjestet Oslo med Ber-tolt Brechts Det gode menneske fra Sezuan. Tre guder, min on-kel spilte en av dem, reiser ned til Jorda for å se hvordan men-neskene har det. Det står dårlig til. De sviker og bedrar, stjeler oglyver, og ingen vil gi gudene husrom. Bare den prostituerte ShenTe. Før gudene drar hjem, gir de henne en butikk som takk forgjestfriheten så hun skal slippe å prostituere seg. Men Shen Te erfor snill til å drive forretning. Den som ikke kan betale, får like-vel varer, Shen Te har ikke hjerte til å si nei. For å redde forret-ningen må hun dikte opp en slem fetter. En gang i uken kler hunseg ut som ham og driver nådeløst inn sine penger:

Gode menneskerorker ikke lenger være gode i vårt land.Når krybben er tom, bites hesteneAkk, hva nytter gudenes strenge budnår nøden hersker.1

Jeg gikk ut i den våte og mørke høstkvelden som duftet av fuk-tige lønneblader, oppløftet av den kunstneriske opplevelsen, rys-tet av spørsmålet: Er det slik det er fatt i verden, at det ikke ermulig å være god? Hva skal vi gjøre da?

9

Jeg fikk ikke sove om natten og ikke den neste, også om dagengikk jeg omkring som i svime. Helt til nå har jeg trodd at det varmøtet med teateret og litteraturen som satte meg ut, at den sterkereaksjonen pekte fremover mot mitt virke som teater- og litte-raturmenneske. Men ved nærmere ettertanke, og når jeg henteropplevelsen frem igjen, tror jeg snarere det var det politiske somrystet meg, det vil si, innsikten i hvor uløselig lidelsens problemer. Nøden som samfunnsspørsmål ble ikke snakket om, hjemme,på skolen eller andre steder, at den kunne være resultat av hvor-dan verden var organisert, hadde ingen fortalt meg, hadde jegaldri tenkt på og ville jeg ikke tenke på, men klarte jeg heretterikke la være. Jeg tror jeg vil si det så sterkt som at møtet medBertolt Brecht gjorde meg bevisst som samfunnsmenneske.

Da vi om vinteren skulle skrive norskoppgave om en forfatter,valgte jeg Brecht. Lærerinnen visste ikke hvem han var, men detgjorde jo ikke jeg heller noen måneder tidligere. Hun sjekket detåpenbart og kom til norsktimen med bekymret mine. «Han erkommunist,» hvisket hun, redd for at andre elever skulle høreordet, – det var i begynnelsen av syttiåra. Men jeg hadde ikkeforstand på å være redd for kommunister. På det bitte lille sko-lebiblioteket fantes naturlig nok ingen bok av Brecht. Jeg måttetil Deichman i sentrum, der hadde de, i tillegg til Det gode men-neske fra Sezuan, Tolvskillingsoperaen og en samling teaterteo-ritekster.

Jeg lånte alt, dro hjem og åpnet Tolvskillingsoperaen, mentaltforberedt på å bli berørt som i teateret, men det skjedde ikke, ogdet var i grunnen en lettelse. Selv om også dette stykket hand-ler om hvor vanskelig det er å opptre anstendig i et urettferdigsamfunn, var det fullt av forløsende frekkhet, frivolitet og san-ger med titler som «Balladen om den seksuelle slavestand» og«Hallikballaden», særlig likte jeg Peachums «Morgenkoral»:

10

Våkn opp, råtne kristensjel, værNu klar til det syndige livet!Vis hva for en slyngel du erDin lønn den vil Herren deg give.

Selg din bror, det er enkel fornuft!Selg din ekteviv, stjel og bedrag!Gud Herren, for deg er Han luft?Det vil vise seg på Vredens dag!2

Inspirert av salmediktningen, som jeg selv var så glad i, men medet innhold som åpenbart ville avsløre det hyklerske i den kristnemoralen, eller rettere sagt, dem som tok den til inntekt for seg forå fremstå som bedre enn andre; kristendomslærerinnen, sanitets-foreningskvinnene som dominerte nabolaget, mine skinnhelligetanter som moren min ikke turte stå opp imot. Hvilken befrielse!

Jeg leste teaterteorien om verfremdungseffekter, opprettet Tå-sen Teater og satte opp Den onde mannen fra Nordberg, en opp-rørsk affære med mange innlagte viser. Særoppgaven hadde læ-rerinnen liten sans for, jeg fikk G-.

Slik hadde det seg at da jeg nitten år gammel ble invitert ut avham som skulle bli min ektemann, på noe han ironisk stavet«åpera» og stykket viste seg å være Tolvskillingsoperaen, fikkjeg overtaket og begynte straks på oppdragelsen. Påpekte at han,NHH-studenten, hadde ledd på feil sted og ikke forstått styk-kets brodd mot slike ambisiøse unge menn som han selv. Så hen-ført av Sjørøver-Jennys nettingstrømper og røde trutmunn at hanikke hadde fått med seg viktige setninger som: «Kva er ein dirkmot ein aksje? Kva er eit innbrot i ein bank mot grunnlegging avein bank?»3

Ja, at han var av den type menn Brecht omtaler slik: «Dere vilikke ha fremskritt, men forsprang».4

11

Men å forandre mennesker ved hjelp av diktning er vanskelig,det har både Brecht og jeg erfart. Ekteskapet tok slutt og revo-lusjonen uteble, men Brecht forandret i hvert fall teaterhistorienog min historie. Han vekket mitt samfunnsengasjement og vek-ker stadig de unge og sånn sett virker hans diktning etter hensik-ten, om ikke i den grad han hadde håpet. Han søker å gjøre lese-ren oppmerksom på verdens urettferdighet og urimelighet, ikkemed pekefinger, føleri og selvgodhet som så mange andre som vilvekke ungdommen, men med vidd, brodd og overraskende an-nerledestenkning. Tar parti med de undertrykte mot undertryk-kerne og oppfordrer oss til å gjøre det samme. At han selvfølgeligog slagferdig talte makta midt imot appellerte også til det ungemennesket fra Tåsen.

ii

Brecht formulerer komplekse politiske problemstillinger på enpregnant og forståelig måte, og med et alvor som gjør inntrykk.Når han skriver at «Først kommer maten, siden vår moral»,5

er det ikke bare godt uttrykt, men rommer en sannhet han bok-stavelig talt hadde erfart, skulle jeg erfare, da jeg omsider be-gynte å beskjeftige meg med hans biografi. Det samme kan siesom flere av hans deviser, som den før nevnte om at gode men-nesker ikke lenger orker å være gode. Den finnes i mange va-rianter i forfatterskapet. I et dikt heter det: «Nei, vi som villejevne jorden for vennskap kunne selv ikke være vennlige.»6

Et annet sted: «Det er vanskelig å være god, når alt er sådyrt».7

Det er variasjoner over en innsikt eller et postulat, velg selv,som ligger til grunn for så å si alt han skrev, og som etter minmening fremstiller et reelt menneskelig og samfunnsmessig di-lemma. At Brechts forslag til løsning, en kommunistisk revolu-sjon, har vist seg ikke å være den rette, fjerner det ikke.

12

Ofte er han i overkant polemisk og stilisert, eller «gestisk» somhan selv kalte formen sin, som i to replikker fra hans første skue-spill: Soldaten til generalen: «Skulle min kropp råtne, for atdin idé skal triumfere. Er du full?» Og: «Menneskets uendeligeensomhet gjør at selv fiendskap er et uoppnåelig mål.8

Eller mot slutten av trettitallet:

«Regjeringene skriver fredsavtaler.Lille mann:Skriv testament!»9

Dette tidvis slagordpregede ved hans diktning er brukt mot ham;det hevdes at han både forenkler og frir. Det kan ha noe for seg,men viktigere enn slike innvendinger mot formen, er at spørs-målene han beskjeftiget seg med, er livsavgjørende og like aktu-elle nå som den gang jeg oppdaget ham. Økonomien kollapseri Sør-Europa og de rike forblir rike eller blir rikere mens de fat-tige betaler. Og politikerne opptrer som om kollapsen var uunn-gåelig som en naturkatastrofe og med formuleringer som tåke-legger ansvarsforholdet så de hardest rammede ikke vet hvem deskal rette sin harme mot.

Fra «Stykkeskriverens sang»:

Jeg ser: her blir det snøstorm.Jeg ser: her kommer det jordskjelv.Jeg ser: her blir det flomkatastrofe.Men snøstormen går med fin hatt.Men jordskjelvet har penger i banken.Men fjellet går inn i lange biler.Men flommen disponerer over politiet.10

13

At Brecht har stor tro på kunstnerens betydning for samfunnsut-viklingen er også utfordrende for en forfatter, tenk om han harrett?

Som barn ble han lært opp til å gi ordrer og ha tjenere, skriverhan, så fant han ut at han ikke likte sin egen klasse og allierte segi stedet med de lavere lag, da fikk han bruk for overklassekunn-skapen:

Slikhar de oppdradd en forræder, undervist hami sine kunster, og hanforråder dem til fienden.

Ja, jeg plaprer ut med hemmeligheter. Blant folketstår jeg og forklarerhvordan det bedras, og sier på forhånd hva som skal skje, for

jeger innvidd i deres planer.Latinen til deres bestukne presteroversetter jeg ord for ord til vanlig språk, daviser den seg å være humbug. Deres rettferdighetsvektertar jeg ned og viser hvordan de fusker. (…)11

Hvilket ansvar har den som har vokst opp i gode kår, har øko-nomisk handlingsrom, har fått en utdannelse og dermed innsikt imakt- og samfunnsforhold og i tillegg besitter en kunstnerisk be-gavelse?

Ingen kan kreve at forfatteren skal skrive eksplisitt politisk,ingen kan kreve noe som helst av kunsten, men det er et for litepåaktet og for meg ansporende faktum, at den alltid har bidratttil å forandre samfunn, på åpenbart eller subtilt vis. Derfor hol-der makten også et engstelig øye med den. Dette burde vi væreoss bevisst og benytte oss av, tenker jeg, hvilken fryd ville detikke være å få den til å skjelve i skjørtene, slik Brecht formådde!

14

Det er dessverre langt igjen for mitt eget vedkommende, men avBrecht lærer jeg utholdenhet og listighet …

iii

De fleste unge mennesker vet en del om store forfattere før de le-ser litteraturen deres. Norsk ungdom vet at Hamsun var nazistunder krigen, før de leser ham, og lesningen preges antagelig avslik forkunnskap. Sånn var det ikke med Brecht og meg, og deter jeg glad for. Da lærerinnen skrekkslagen hvisket at Brecht varkommunist, ante jeg knapt hva det var, bortsett fra noe faren minmislikte, men det pirret mer enn skremte meg. Jeg møtte Brechtså åpent og troskyldig som jeg tror han vil man skal møte ham,han bestrebet seg virkelig på å være tilgjengelig i enhver forstand.Om diktene i Tysk krigslesebok har han sagt at de er skrevet i enslags «basic german» og at han «føler motvilje overfor ethvertuvanlig ord».12

Da jeg fikk Bertolt Brecht.100 dikt, gjendiktet av Georg Jo-hannesen, av min venn og kampfelle mot undertrykkerne (lærereog foreldre) på Tåsen i førstegym, tok jeg spørsmålene i «En le-sende arbeiders spørsmål», bokstavelig, slik jeg tror de er ment:

Hvem bygde Theben med de sju portene?I bøkene står noen kongenavn.Har kongene slept på murblokker?Og Babylon, ødelagt så mange ganger:Hvem gjenreiste Babylon så mange ganger?Lima strålte av gull: Hvor boddebygningsarbeiderne i Lima?Den kinesiske mur ble endelig ferdig:Hvor gikk murerne da?Det store Roma er fullt av triumfbuer:Hvem satte dem opp? Over hvem triumferte de?Og i sangenes Bysantz: Bodde alle i slott?

15

Selv i sagnenes Atlantis brølte de druknepå sine slaver den natten da havet kom.

Den unge Alexander tok India.Han alene?Caesar slo gallerne.Hadde han ikke engang med seg en kokk?Filip av Spania gråt da hans armadagikk under: var det ingen andre som gråt?Fredrik den andre seiret i sjuårskrigen. Hvemseiret bortsett fra ham?

På hver ny side: en ny seier.Hvem kokte seiersmaten?Hvert tiår: En ny stor mann.Hvem betalte regningen?

Så mange historier.Så mange spørsmål.13

De er betimelige i all sin enkelhet, og jeg stilte dem i fullt alvor tilhistorielæreren som reagerte med sinne og mente jeg «bare villeprovosere», det var hans reaksjon som radikaliserte meg, ikkediktet, selv om det selvfølgelig ga utsagnet om at seierherreneskriver historien, mening.

Den enkelheten Brecht etterstrebet kan også illustreres med ethelt annerledes dikt, «Hjulskift», som med ett enkelt bilde fan-ger opp en alminnelig, men avgjørende menneskelig erfaring:

Jeg sitter i veikanten.Sjåføren skifter ut et hjul.Jeg liker meg ikke der jeg var.Jeg liker meg ikke der jeg skal.

16

Hvorfor ser jeg på hjulskiftetmed utålmodighet?14

Noe av hans fascinasjonskraft handler paradoksalt nok om athan ikke vil fascinere som avsender. Han er først og fremst opp-tatt av saken, å forbedre forholdene mellom menneskene påjorda, altså etter eget utsagn, og jeg tror ham, det er antageligen forutsetning for å like ham. Likevel hører det med til saks-komplekset at den slags uselviske opprørere alltid har fascinertkvinner, også meg. Men jeg lar tvilen komme ham til gode. Tilen redaktør for et utvalg av diktene sine skriver han: «Men deter også fare for at disse diktene skal beskrive meg og det er ikkederfor de er skrevet. Det er ikke her spørsmål om ’å lære dikte-ren å kjenne’, men verden og de menneskene som sammen medham prøver å bruke og forandre verden.»15

Og han lykkes i den forstand at leseren ikke blir synderliginteressert i hans biografi, hans barndom, slik man gjerne blirnår man blir opptatt av en kunstner, men i hans innfallsvink-ler til komplekse samfunnsmessige problemstillinger. Til en somskal oversette ham, skriver han: «Jo mer du fremhever visse dikt,linjer eller standpunkter desto bedre».16 Og: «Når dikt overset-tes til et fremmed språk, tar de mest skade ved at man søker åfå med for mye. Man burde kanskje nøye seg med diktets tankerog diktets holdning».17

Formen er altså ikke det primære hos Brecht, men saken.At saksforholdet er slik at han må utvikle egne former for åfremme den, er noe annet, det gjør ham til en særdeles form-preget dikter, men saken står i sentrum. Om han er forfenge-lig på andre områder, er han det tilsynelatende ikke som dik-ter, han vil at diktene skal virke, ikke imponere. I den grad hansøker berømmelse, skriver han, «er det fordi en berømmelse vilgjøre at han når flere med budskapet: Forandr verden: den tren-ger det!»18

17