E. Lockhart

Vi var løgnereoversatt av

Hege Mehren, MNO

Til Daniel

Harris Sinclair & Tipper Taft

Clairmontog Boston

Carrie – William Dennis

Red Gateog New York City

Bess – William Dennis

Cuddledownog Cambridge

Penny – Sam Easton

Windemereog Burlington

Johnny Will Mirren Liberty Taft& Bonnie

Cadence

FAMILIETRE

DEL EN

Velkommen

1

VELKOMMEN TIL den pene Sinclair-familien.Her er det ingen forbrytere.Ingen misbrukere.Ingen tapere.I familien Sinclair er alle atletiske, høye og pene. Vi er gam-

melrike og stemmer på demokratene. Vi har et bredt smil,markert hake og en aggressiv serve på tennisbanen.

Det spiller ingen rolle om skilsmisser river av muskelfibrenei hjertet så det nesten ikke kan slå. Det spiller ingen rolle omfondspengene snart tar slutt, eller om kredittkortregningeneblir liggende ubetalt på kjøkkenbenken. Det spiller ingen rolleom pilleboksene står tett på nattbordet.

Det spiller ingen rolle om en av oss er helt desperat forelsket.Så forelsketat det målike desperate tiltak til.Vi er Sinclairer.Ingen av oss trenger noen.Ingen tar feil.Vi bor – i hvert fall om sommeren – på en privat øy utenfor

kysten av Massachusetts.Kanskje du ikke trenger å vite mer enn det.

11

2

JEG HETER Cadence Sinclair Eastman.Jeg bor i Burlington i Vermont med mamma og tre hunder.Jeg fyller snart atten.Jeg eier et velbrukt lånekort til biblioteket og ikke så mye

annet, selv om det stemmer at jeg bor i et stort hus som er fulltav kostbare, ubrukelige ting.

Jeg var blond før, men nå er håret mitt svart.Jeg var sterk før, men nå er jeg svak.Jeg var pen før, men nå ser jeg syk ut.Det stemmer at jeg lider av migrene etter ulykken.Det stemmer at dumme folk er ulidelige.Jeg liker å vri og vende på ord og betydninger. Som at jeg

lider av migrene. Dumme folk er ulidelige. Ordene er like, menbetyr forskjellige ting i forskjellige setninger.

Lide, ulidelig.Man kan også si at det handler om at noe er uutholdelig,

men det blir ikke helt riktig.

MIN HISTORIE STARTER før ulykken. I juni den sommerenjeg var femten, stakk faren min av med en eller annen damesom han elsket høyere enn oss.

Far var en middels vellykket universitetslærer i militær-historie. Jeg forgudet ham. Han gikk i tweedjakker. Han varmager. Han drakk te med melk i. Han spilte brettspill og lotmeg vinne. Var glad i båter og lærte meg å padle kajakk. Hanvar glad i sykler, bøker og kunstmuseer.

Far var ikke glad i hunder. Likevel lot han våre golden

12

retrievere sove i sofaene, og gikk lange luftetur hver mor-gen med dem, bare for å glede mamma. Han var ikke glad ibesteforeldrene mine heller. Likevel tilbrakte han hver enestesommer på Windemere, en hytte på Beechwood-øya, der hanskrev artikler om kriger som raste for lenge siden. Han smilteblidt til resten av familien ved alle måltider.

I juni denne femtende sommeren fortalte far at han skulleflytte fra oss og gjorde det to dager senere. Han sa til mor athan ikke lenger orket å prøve å bli en Sinclair. Han klarte ikkeå smile, orket ikke å lyve, kunne ikke være en del av den penefamilien i de fine husene.

Klarte ikke. Orket ikke. Ville ikke.Han hadde allerede leid flyttebil og et nytt hus. Far la en siste

koffert i baksetet på Mercedesen (han lot mamma sitte igjenmed Saaben) og startet motoren.

Så trakk han en pistol og skjøt meg i brystet. Jeg sto ute påplenen, og falt om. Kulehullet åpnet seg, og hjertet trillet utmellom ribbeina og ned i et blomsterbed. Blodet sprutet ryt-misk, først fra det åpne såret,

deretter fra øynene mine,fra ørene,fra munnen min.Det smakte salt og mislykket. Den knallrøde skammen over

å være uelsket fløt ut over gresset foran huset vårt, den stein-lagte gangveien, og trappene til verandaen. Hjertet mitt sprel-let blant peonene som en fanget ørret.

Mamma ble streng. Sa jeg skulle ta meg sammen.Oppfør deg normalt, nå, sa hun. Nå, med en gang! sa hun.Fordi du er normal. Fordi du kan.

13

Ikke lag noe opptrinn, sa hun. Trekk pusten, rett deg opp.Jeg gjorde som hun sa.Jeg hadde bare henne igjen.Mamma og jeg løftet våre markerte haker mens pappa

kjørte ned bakken. Så gikk vi inn og ødela alle gavene hanhadde gitt oss: smykker, klær, bøker, alt mulig. I løpet av deneste dagene kvittet vi oss med sofaen og lenestolene som for-eldrene mine hadde kjøpt sammen. Kastet bryllupsserviset,sølvtøyet og fotografiene.

Vi kjøpte nye møbler. Skaffet interiørarkitekt. Bestilte sølv-tøy fra Tiffany. Brukte en hel dag på kunstgallerier for å kjøpemalerier til å fylle de tomme feltene på veggene. Vi ba bestefarsadvokater sikre mammas penger og eiendeler.

Så pakket vi koffertene og dro til Beechwood. Til familiensprivate øy.

3

PENNY, CARRIE OG Bess er døtrene til Tipper og HarrisSinclair. Harris ble rik da han var tjueen, hadde tatt eksamenpå Harvard og senere økte formuen på forretninger jeg aldribrydde meg om å forstå noe av. Han arvet hus og eiendom-mer. Han tok kloke valg på aksjemarkedet. Han giftet seg medTipper og plasserte henne på kjøkkenet og i hagen. Han sattehenne på utstilling prydet med perler og seilbåter. Hun så utsom om hun likte det.

Det eneste bestefar aldri lyktes med, var å få en sønn, mendet fikk være det samme. Sinclair-døtrene var solbrune og lyk-

14

kelige. Søstrene var høye, blide og rike, som tre eventyrprin-sesser. I Boston, på Harvard Yard og på Martha’s Vineyard varde kjent for sine kasjmirgensere og flotte fester. De var somskapt for de store myter. Som skapt for fyrster og prestisjeuni-versiteter, marmorstatuer og herskapelige hjem.

Bestefar og Tipper elsket jentene sine høyt, og ante ikkehvem av dem de elsket høyest. Først Carrie, så Penny, så Bess,så Carrie igjen. De fikk prangende bryllup med laks og har-pespill, og senere kom det lyseblonde barnebarn og rare, lyse-blonde hunder. Ingen kunne vært stoltere av sine pene ameri-kanske piker enn det Tipper og Harris var på den tiden.

De bygget tre nye hytter på den private klippeøya og ga demhvert sitt navn: Windemere til Penny, Red Gate til Carrie ogCuddledown til Bess.

Jeg er den eldste av barnebarna. Arvingen til øya, formuenog forventingene.

Eller – sannsynligvis.

4

JEG, JOHNNY, MIRREN og Gat. Gat, Mirren, Johnny og jeg.Familien kaller oss De fire løgnerne, og det fortjener vi sik-

kert. Vi er nesten like gamle, og alle har fødselsdag på høsten.De fleste somrene på øya har vi bare laget spetakkel.

Gat begynte å være på Beechwood det året vi var åtte. Denåttende sommeren, som vi pleide å si. Før den sommeren varikke Mirren, Johnny og jeg Løgnerne. Vi var bare fettere og kusi-ner, og Johnny var bare ekkel, for han likte ikke å leke med jenter.

15

Johnny – han er spenst, kraft og snert. På den tiden pleidehan å henge Barbiedukkene våre eller skyte på oss med Lego-pistoler.

Mirren – hun er sukker, nysgjerrighet og regn. På den tidenpleide hun å plaske rundt på den store stranden med Taft ogtvillingene i ettermiddagstimene, mens jeg tegnet på rutearkog leste i hammocken på verandaen i Clairmont-huset.

Så kom Gat for tilbringe somrene på øya med oss.Tante Carries ektemann gikk fra henne mens hun var gra-

vid med Johnnys lillebror Will. Jeg aner ikke hva som skjedde.Ingen i familien snakker om det. Den åttende sommeren varWill bare en baby, og Carrie var allerede blitt sammen med Ed.Denne Ed var kunsthandler, og han elsket barna hennes. Detvar det eneste vi hadde hørt om ham, da Carrie en dag plut-selig tok ham med til Beechwood, sammen med Johnny ogbabyen.

De var de siste som kom til øya den sommeren, og de flesteav oss andre sto på bryggen og ventet på at båten skulle leggetil. Bestefar løftet meg opp så jeg kunne vinke til Johnny, somsto i baugen og ropte med oransje flytevest på.

Ved siden av meg sto bestemor Tipper. Hun snudde segvekk fra båten et øyeblikk, stakk hånden i lommen og fant enhvit peppermyntepastill. Tok av papiret og stakk den i mun-nen på meg.

Da bestemor snudde seg mot båten igjen, forandret ansiktethennes seg. Jeg myste for å se hva det var hun hadde fått øye på.

Carrie kom på land med Will på hoften. Han hadde på segen gul redningsvest for spedbarn, og var egentlig ikke stortmer enn et nøste med lyseblondt hår som stakk opp over den.

16

Alle jublet ved synet av ham. Redningsvesten som vi alle haddebrukt som babyer. Håret. Så fantastisk at han var en så åpenbarSinclair, den lille gutten som vi ikke kjente ennå.

Johnny hoppet i land og slengte vesten sin på bryggen. Detførste han gjorde, var å løpe bort til Mirren og sparke henne ileggen. Så sparket han meg. Deretter tvillingene. Så gikk hanbort til besteforeldrene våre og rettet seg opp. «God dag, beste-mor og bestefar. Jeg gleder meg til en fin sommer.»

Tipper ga ham en klem. «Det var mor som sa du skulle sidet, ikke sant?»

«Ja,» svarte Johnny. «Og så skulle jeg si at det er hyggelig åse dere igjen.»

«Flink gutt.»«Kan jeg gå nå?»Tipper kysset det fregnete kinnet. «Vær så god.»Etter Johnny kom Ed, som hadde stanset for å hjelpe de

ansatte med å bære kofferter av motorbåten. Han var høy ogslank. Huden var veldig mørk: indisk opprinnelse, fikk vi høresenere. Han hadde briller med svart innfatning og fine byklær:lindress og stripete skjorte. Buksene var krøllete etter reisen.

Bestefar satte meg ned.Bestemor Tippers munn var først bare en rett strek, men så

viste hun alle tennene og tok noen skritt fram.«Du må være Ed. For en hyggelig overraskelse.»Han tok henne i hånden. «Har ikke Carrie fortalt at vi skulle

komme?»«Jo, selvfølgelig.»Ed så seg om på den kritthvite familien vår. Snudde seg mot

Carrie. «Hvor er Gat?» De ropte på ham, og han kom opp fra

17

det indre av båten. Tok av seg redningsvesten og måtte se nedfor å løsne spennen.

«Mor og far,» sa Carrie, «vi har tatt med Eds nevø, så Johnnyhar noen å leke med. Hils på Gat Patil.»

Bestefar strakte ut armen og klappet Gat på hodet. «Hallo,unge mann.»

«Hei.»«Faren hans døde tidligere i år,» forklarte Carrie. «Han og

Johnny er bestevenner. Det vil være en stor hjelp for Eds søs-ter om vi kan ha ham her i noen uker. Og, Gat? Her kan vi lagebål og bade og alt vi snakket om. Greit?»

Gat svarte ikke. Han sto og så på meg.Nesen hans var dramatisk, og munnen pen. Dypbrun hud,

svart hår med fall. En kropp som dirret av energi. Gat så utsom en spent fjær. Som om han lette etter noe. Han var etter-tenksomhet og iver. Ambisjon og sterk kaffe. Jeg kunne ståttog sett på ham i en hel evighet.

Blikkene våre møttes.Jeg snudde meg og løp.Gat fulgte etter. Jeg kunne høre føttene hans mot treverket

på plankestiene som gikk over hele øya.Jeg løp og løp. Han kom etter.Johnny løp etter Gat. Og Mirren løp etter Johnny.De voksne ble stående på bryggen og prate mens de kretset

høflig rundt Ed og pludret over lille Will. Småungene gjordedet småunger gjør.

Vi fire løp til vi stanset på den lille stranden nedenfor Cudd-ledown. Det er en liten stripe sand med klippevegger på beggesider. Det var ikke mange som pleide å være der på den tiden.

18

Det er mykere sand og mindre tang der enn på den storestranden.

Mirren tok av seg skoene, og vi andre gjorde det samme. Vikastet steiner ut i vannet. Vi bare levde.

Jeg skrev navnene våre i sanden.Cadence, Mirren, Johnny og Gat.Gat, Johnny, Mirren og Cadence.Det var begynnelsen på oss.

JOHNNY TAGG OM at Gat kunne få bli på øya lenger.Han fikk viljen sin.Sommeren etter tagg han om at Gat skulle få være der hele

sommeren.Gat kom.Johnny var den første gutten av barnebarna. Besteforeld-

rene mine sa nesten aldri nei til Johnny.

5

DEN FJORTENDE SOMMEREN dro Gat og jeg ut alenemed den lille motorbåten. Det var rett etter frokost. TanteBess hadde bedt Mirren spille tennis med tvillingene og Taft.Johnny hadde begynt å jogge det året og tok rundene sinepå stien rundt øya. Gat fant meg på Clairmont-kjøkkenet ogspurte om jeg ville dra ut med båten.

«Nei, ikke egentlig.» Jeg ville bare legge meg igjen med enbok.

19

«Vær så snill?» Gat sa nesten aldri vær så snill.«Dra ut med den selv, da.»«Jeg kan ikke låne den,» sa han. «Det føles ikke riktig.»«Klart du kan låne den.»«Ikke uten at noen av dere er med.»Det var latterlig. «Hvor vil du dra, da?» spurte jeg.«Bare vekk fra øya. Av og til orker jeg ikke å være her.»Jeg kunne ikke forestille meg hva det var han ikke orket,

men jeg sa ja. Vi dro ut på havet i vindjakker og badetøy. Etteren stund slo Gat av motoren. Vi spiste pistasj og trakk inn saltsjøluft. Solen skinte på havflaten.

«Kom, så bader vi,» sa jeg.Gat hoppet uti, og jeg fulgte etter, men vannet var så mye

kaldere der ute enn inne ved stranden og tok pusten fra oss.Solen forsvant bak en sky. Vi lo hysterisk og ropte at det varutrolig dumt å hoppe i vannet. Hva tenkte vi på? Det var haierutenfor kysten, det visste da alle.

Herregud, ikke snakk om haier! Vi dyttet og sloss om å bliden første opp badestigen bakpå båten.

Til slutt trakk Gat seg tilbake og lot meg gå først. «Ikke fordidu er jente, men fordi jeg er snill,» sa han.

«Takk.» Jeg rakte tunge til ham.«Men når haien biter beinet av meg, må du love å skrive en

begravelsestale om hvor fantastisk jeg var.»«Greit,» sa jeg, «Gatwick Matthew Patil ble et deilig måltid.»Det var hysterisk morsomt å være så kald. Vi hadde ikke tatt

med håndklær. Vi trykket oss sammen under et fleeceteppevi fant under setene, og med nakne skuldre mot hverandre.Kalde føtter oppå hverandre.

20

«Det er bare så vi ikke skal bli nedkjølte,» sa Gat. «Ikke troat jeg synes du er pen eller noe.»

«Det vet jeg godt.»«Du tar hele teppet.»«Unnskyld.»Taushet.Gat sa: «Joda, jeg synes du er pen, Cady. Jeg mente det ikke

sånn. Men når ble du så pen, egentlig? Det irriterer meg litt.»«Jeg ser ut akkurat som før.»«Du har forandret deg siden i fjor. Det ødelegger for planen

min.»«Har du en plan?»Han nikket alvorlig.«Det er det dummeste jeg har hørt. Hva slags plan?»«Ingenting skal trenge gjennom panseret mitt. Har du ikke

merket det?»Den setningen fikk meg til å le. «Nei.»«Faen. Jeg trodde det fungerte.»Vi skiftet tema. Snakket om å ta med småungene inn til

Edgartown for å se en film om ettermiddagen, en film omhai der mennesker virkelig ble spist, Plants Versus Zom-bies.

Så dro vi tilbake til øya.Ikke lenge etter dette begynte Gat å låne meg bøkene sine,

og han besøkte meg på den lille stranden på ettermiddagene.Han kunne komme når jeg lå på plenen ved Windemere sam-men med golden retrieverne.

Vi begynte å gå turer sammen på stien som går rundt heleøya, Gat foran og jeg etter. Vi snakket om bøker og diktet

21

opp fantasiverdener. Noen ganger kunne vi gå langs klip-pene i timesvis før vi ble sultne eller gikk lei.

Det vokste strandroser langs stien, dyprosa roser. De luktetsvakt og søtt.

En dag ble jeg stående og se på Gat, som lå i hammocken vedClairmont med en bok, og det føltes som om han – vel, somom han var min. Som om han var mitt eget menneske.

Jeg satte meg i hammocken ved siden av ham uten å si noe.Jeg tok pennen ut av hånden hans – han leste alltid med enpenn i hånden – og skrev Gat på oversiden av venstrehåndenhans, og Cadence på den høyre.

Han tok pennen fra meg. Skrev Gat på oversiden av minvenstre hånd og Cadence på den høyre.

Det er ikke skjebnen jeg snakker om. Jeg tror ikke ting erforutbestemt eller at det finnes sjelefrender eller noe annetovernaturlig. Jeg mener bare at vi forsto hverandre. Fullsten-dig.

Men vi var bare fjorten. Jeg hadde aldri kysset en gutt, selvom jeg skulle kysse noen få i løpet av det neste skoleåret. Vikalte det ikke egentlig kjærlighet.

6

DEN FEMTENDE SOMMEREN kom jeg til øya en uke senereenn de andre. Far hadde nettopp flyttet fra oss. Mamma og jeghadde mye å gjøre, masse som skulle handles, møter med inte-riørarkitekten og så videre.

Johnny og Mirren møttes oss på bryggen med røde kinn og

22

massevis av planer for sommeren. De skulle arrangere familie-turnering i tennis og hadde samlet oppskrifter på iskrem. Viskulle seile, lage bål.

Småungene svermet rundt og hylte som de pleide. Tantenesmilte kjølige smil. Etter alt styret med ankomsten gikk alle tilClairmont for å drikke cocktail før middag.

Jeg gikk til Red Gate for å se etter Gat. Red Gate er et myemindre hus enn Clairmont, men det har likevel fire soveromi annen etasje. Det er der Johnny, Gat og Will bodde sammenmed tante Carrie – pluss Ed, når han var der, og det var ikkeså ofte

Jeg gikk bort til kjøkkeninngangen og kikket gjennom mygg-nettingen. Gat så meg ikke med en gang. Han sto ved kjøkken-benken kledd i en slitt, grå T-skjorte og jeans. Skuldrene var bre-dere enn jeg husket.

Han tok ned en tørket blomst som hadde hengt opp ned iet silkebånd i vinduet over oppvaskkummen. Det var en rosastrandrose, den typen som vokser langs strendene på Beech-wood-øya.

Gat. Min Gat. Han hadde plukket en rose til meg fra stienevi hadde gått sammen. Han hadde hengt blomsten til tørk ogventet på at jeg skulle komme til øya, så han kunne gi meg den.

På det tidspunktet hadde jeg kysset en gutt eller tre. Heltbetydningsløse.

Jeg hadde mistet faren min.Jeg hadde kommet til øya fra et hus fullt av tårer og falsk-

het,og her så jeg Gat,og jeg så den rosen i hånden hans,

23

og i det øyeblikket, mens solen skinte på ham gjennom vin-duet,

med eplene på kjøkkenbenken,med en duft av tre og hav i luften,kalte jeg det kjærlighet.Det var kjærlighet, og følelsen traff meg så hardt at jeg måtte

lene meg mot nettingdøren som ennå skilte oss, bare for åholde meg oppreist. Jeg ville ta på ham som om han skulle værten kanin, en kattunge, noe så spesielt og mykt at fingrene ikkeklarte å holde seg unna. Hele universet var godt bare fordi hanfantes i det. Jeg elsket hullet i jeansen hans og skitten på denakne føttene og skrubbsåret på albuen og arret som gikk rettgjennom det ene øyebrynet. Gat. Min Gat.

Mens jeg sto der og så på, la han rosen i en konvolutt. Letteetter en penn, smelte hardt med skuffene, fant en i sin egenlomme og skrev noe.

Jeg skjønte ikke at det var en adresse han skrev før han fantfram en rull med frimerker i en av kjøkkenskuffene.

Gat frankerte konvolutten. Skrev en avsenderadresse.Rosen var ikke til meg.Jeg forlot Red Gate før han så meg, og løp ned til stien rundt

øya. Sto helt alene og så himmelen mørkne.Jeg rev alle blomstene av en trist og enslig rosebusk og kas-

tet dem, én etter én, ut i det frådende havet.

24

7

JOHNNY FORTALTE MEG om Gats kjæreste i New York densamme kvelden. Hun het Raquel. Johnny hadde til og medtruffet henne. Han bor i New York, akkurat som Gat, barenede i byen sammen med Carrie og Ed, mens Gat bor lengeroppe sammen med moren sin. Johnny sa at Raquel drev medmoderne dans og gikk i svarte klær. Mirrens bror Taft fortaltat Raquel hadde sendt Gat en pakke med hjemmelagde brow-nies. Liberty og Bonnie fortalte at Gat hadde bilder av hennepå mobilen.

Gat nevnte henne ikke med et ord, men hadde problemermed å se meg i øynene.

Den første kvelden lå jeg og gråt og bet negler og drakk vinjeg hadde rappet i matboden på Clairmont. Jeg virvlet i villfart mot himmelen, raste rundt, banket løs stjerner, snurret ogspydde.

Jeg slo knyttneven i dusjveggen. Vasket skammen og sinnetav meg i iskaldt vann. Så lå jeg og skalv i sengen som den for-latte hunden jeg var, med huden dirrende over knoklene.

Neste morgen, og hver eneste dag etter dette, oppførte jegmeg helt normalt. Jeg løftet den skarpe haken min høyt iværet.

Vi seilte og lagde bål. Jeg vant tennisturneringen.Vi lagde mengder med iskrem og solte oss.En kveld spiste vi fire piknik på den lille stranden. Dampet

blåskjell, poteter, sukkermais. De ansatte lagde maten. Jeg vetikke hva de heter.

Johnny og Mirren bar godsakene ned i ovnspanner. Vi satt

25

og spiste rundt flammene fra bålet vårt, og smøret dryppet isanden. Så grillet Gat marshmallow og sjokolade til alle sam-men. Jeg satt og så på hendene hans i lyset fra bålet, mens hanlot det gli nedover en lang pinne. Der han en gang hadde skre-vet navnene våre, hadde han nå begynt å skrive titler på bøkerhan ville lese.

På den venstre hånden den kvelden: Væren. På den høyre:og intet.

Jeg hadde også skrevet noe på håndbakene. Et sitat jeg likte.På de venstre: Lev. På den høyre: i nuet.

«Skal jeg si hva jeg tenker på?» spurte Gat.«Ja,» sa jeg.«Nei,» sa Johnny.«Jeg lurer på hvordan det er mulig å si at bestefaren deres

eier denne øya. Ikke juridisk, men rent faktisk.»«Vær så snill, spar oss for de første innvandrerne til Ame-

rika og all ondskapen de brakte med seg for indianerne,» støn-net Johnny.

«Nei, jeg spør bare hvordan man kan si at et stykke land kantilhøre noen?» Gat slo ut med hånden mot sanden, havet, him-melen.

Mirren trakk på skuldrene. «Folk kjøper og selger land heletiden.»

«Kan vi ikke heller snakke om sex eller mord,» ba Johnny.Gat lot som om han ikke hørte. «Kanskje jord og land ikke

skulle tilhøre noen. Eller kanskje det burde vært en grense forhvor mye man kan eie.» Han bøyde seg litt fram. «Da jeg vari India i vinter for å jobbe frivillig, lagde vi toaletter. Vi bygdedem, for de folkene der, i en landsby, de hadde ikke doer.»

26

«Ja da, vi vet at du har vært i India,» sa Johnny. «Du har sagtdet omtrent førtisju ganger.»

Det er noe av det jeg liker så godt ved Gat: Han er så ivrig,så nådeløst interessert i verden, at han ikke helt klarer å se forseg muligheten for at andre kanskje synes det han forteller, erkjedelig. Ikke engang når vi sier det rett ut. Men så lar han ossikke slippe unna så lett heller. Han vil ha oss til å tenke – selvnår vi ikke har lyst til å tenke.

Han rørte i glørne med en pinne. «Jeg sier bare at vi burdesnakke om det. Det er ikke alle som har en privat øy. Noen job-ber der. Andre jobber på fabrikk. Noen har ikke jobb. Noenhar ikke mat.»

«Kutt ut,» sa Mirren.«Kutt ut. For alltid,» sa Johnny.«Vi har et helt skrudd syn på verden her på Beechwood,» sa

Gat. «Jeg tror ikke dere helt skjønner det.»«Hold kjeft,» sa jeg. «Du skal få mer sjokolade hvis du hol-

der kjeft.»Og Gat holdt kjeft, men han skar en grimase. Han reiste

seg brått, grep en stein på bakken og kastet den så hardt hankunne. Tok av seg genseren og sparket av seg skoene. Så vassethan ut i vannet med jeansen på.

Sint.Jeg så musklene hans i måneskinnet, vannspruten rundt

beina hans. Han dukket, og jeg tenkte: Hvis jeg ikke følgeretter ham nå, har hun Raquel-jenta vunnet. Hvis jeg ikke føl-ger etter ham nå, forsvinner han. Fra Løgnerne, fra øya, frafamilien vår, fra meg.

Jeg dro av meg genseren og fulgte etter Gat med kjolen på.

27

Stupte ut i vannet og svømte til der han lå og fløt på rygg. Detvåte håret gled vekk fra ansiktet og viste det smale arret gjen-nom øyebrynet.

Jeg strakte meg etter armen hans. «Gat.»Han skvatt. Rettet seg opp med vann til midjen.«Unnskyld,» hvisket jeg.«Jeg ber aldri deg holde kjeft, Cady,» sa han. «Det har jeg

aldri sagt til deg.»«Jeg vet det.»Han ble stille.«Vær så snill, ikke hold kjeft,» sa jeg.Jeg følte blikket hans på kroppen min i den våte kjolen. «Jeg

snakker for mye,» sa han. «Jeg lager politikk av alt.»«Jeg liker at du snakker,» sa jeg, for det var helt sant. Hvis

jeg bare hørte etter, likte jeg det.«Det er bare det at alt gjør meg så …» Han tidde. «Det er

bare så mye galt i verden.»«Ja.»«Kanskje jeg skulle …» Gat tok hendene mine og snudde

dem for å se på ordene på håndbakene. «… Jeg burde kanskjeheller leve i nuet og ikke bli så engasjert hele tiden.»

Min tørre hånd lå i hans våte hånd.Jeg skalv. Armene hans var nakne og våte. Vi pleide å holde

hverandre i hendene hele tiden, men han hadde ikke rørt meghele sommeren.

«Det er bra at du ser på verden sånn som du gjør,» sa jeg.Gat slapp meg og la seg bakover i vannet. «Johnny vil at jeg

skal holde kjeft. Jeg kjeder dere.»Jeg så nøye på profilen hans. Han var ikke bare Gat. Han

28

var ettertenksomhet og iver. Ambisjoner og sterk kaffe. Alt detfantes inni ham, bak øyelokkene med de brune øynene, denglatte huden, den småfurtne underleppen. Det var en masseladet energi der inne.

«Jeg skal fortelle deg en hemmelighet,» hvisket jeg.«Hva da?»Jeg strakte ut hånden og tok på armen hans igjen. Han trakk

seg ikke unna. «Da jeg sa ‘hold kjeft, Gat’, var det noe helt annetjeg mente.»

«Å?»«Det jeg mente, var at vi er kjempeglad i deg. Du minner

oss om at vi er noen egoistiske drittsekker. På den måten er duikke en av oss.»

Han så ned. Smilte. «Er det det du mener, Cady?»«Ja,» svarte jeg og strøk ham nedover den flytende, utstrakte

armen.«Jeg skjønner ikke at dere orker å være i dette vannet!»

Johnny sto med vann til anklene med opprullede buksebein.«Det er helt arktisk! Jeg fryser tærne av meg.»

«Det er deilig når du først er uti,» ropte Gat tilbake.«Mener du det?»«Ikke vær pinglete!» ropte Gat. «Vær en mann, kom igjen.»Johnny lo og sprang ut i vannet. Mirren kom etter.Og det var – vidunderlig.Den tunge natten over oss. Det nynnende havet. Skrikende

måker.

29

8

DEN KVELDEN fikk jeg ikke sove.Etter midnatt ropte han på meg.Jeg så ut av vinduet. Gat lå på ryggen på plankestien opp til

Windemere. Golden retrieverne lå tett ved, alle fire: Grendel,Poppy, Prince Philip og Fatima. Halene slo lett.

I månelyset så alle blå ut.«Kom ned,» ropte han.Jeg gjorde det.Lyset var av hos mamma. Hele resten av øya var mørk. Vi

var alene, bortsett fra alle hundene.«Flytt deg,» sa jeg. Plankestien var ikke så bred. Jeg la meg

ved siden av ham. Armene våre kom borti hverandre, minnaken og hans i en olivengrønn militærjakke.

Vi så opp på himmelen. Det var så mange stjerner at detså ut som fyrverkeri, en hemmelig kjempefest som galaksenholdt etter at de hadde fått menneskene i seng.

Jeg var glad for at Gat ikke prøvde å late som om hanvisste alt om stjernebilder eller sa noe dumt om stjerneskuddog ønsker. Samtidig klarte jeg ikke helt å tolke taushetenhans.

«Får jeg holde deg i hånden?» spurte han.Jeg la min i hans.«Universet føles virkelig stort akkurat nå,» sa han. «Jeg må

holde meg fast i noe.»«Vær så god.»Tommelen hans strøk meg midt i håndflaten. Alle nervene

mine var samlet der, oppmerksomme på all bevegelse av hans

30

hud mot min. «Jeg er ikke helt sikker på om jeg er et godt men-neske,» sa han etter en stund.

«Ikke jeg heller,» sa jeg. «Jeg bare improviserer.»«Ja.» Gat ble stille litt. «Tror du på Gud?»«Sånn halvveis.» Jeg prøvde å tenke alvorlig på det. Jeg

visste at Gat ikke kom til å nøye seg med en fleip. «Når jeg hardet fælt, kan jeg be eller se for meg at noen holder sin håndover meg, at noen lytter. Sånn som de første dagene etter atpappa flyttet, da tenkte jeg på Gud. At Gud passet på meg. Menellers trasker jeg bare videre i hverdagen. Jeg er ikke egentligså religiøs.»

«Jeg tror ikke lenger,» sa Gat. «Etter den turen til India, allfattigdommen. Ingen Gud jeg kan forestille meg, ville tillatenoe sånt. Og så kom jeg hjem og begynte å se det samme pågatene i New York. Folk som er syke og sulter i et av verdensrikeste land. Jeg bare – jeg tror ikke det er noen som holdersin hånd over de menneskene. Og det betyr at ingen holder sinhånd over meg heller.»

«Det gjør deg ikke til et dårlig menneske.»«Mor tror på Gud. Hun vokste opp som buddhist, men går i

metodistkirken nå. Hun er ikke særlig blid på meg.» Gat snak-ket nesten aldri om moren sin.

«Du kan da ikke tro på Gud bare fordi hun vil det,» sajeg.

«Nei. Spørsmålet er bare: Hvordan være et godt menneskehvis man ikke tror på Gud?»

Vi så lenge opp på himmelen. Hundene løp inn på Winde-mere gjennom hundeluken.

«Du fryser,» sa Gat. «Her, ta jakken min.»

31

Jeg frøs ikke, men satte meg opp. Han også. Kneppet oppmilitærjakken og ristet den av seg. Rakte den til meg.

Den var varm etter kroppen hans. Altfor stor over skuld-rene. Hans armer var nakne nå.

Jeg ville kysse ham mens jeg hadde på meg jakken hans. Jeggjorde det ikke.

Kanskje han elsket Raquel. De bildene på mobilen hans.Den tørkede rosen i en konvolutt.

9

VED FROKOSTBORDET OM morgenen sa mamma at jegskulle gå gjennom fars ting på loftet og ta det jeg ville ha. Res-ten ville hun kvitte seg med.

Taket på Windemere er spist og har høye gavler. Det er skrå-tak på to av de fem soverommene, og huset er det eneste påøya med fullt loft. Det har en stor veranda og moderne kjøk-ken med benkeplater i marmor, som ikke helt ser ut som omde hører hjemme der. Rommene er store og luftige og fulle avhunder.

Gat og jeg klatret opp loftstigen med iste på flasker og satteoss på gulvet. Det luktet treverk der oppe. En firkant meddagslys skinte inn gjennom vinduet.

Vi hadde vært på loftet før.Samtidig hadde vi aldri vært på loftet før.Bøkene var fars lesestoff i feriene. Bare sportsbøker, koselig

krim og avslørende rockestjernebiografier om gamle folk jegaldri hadde hørt om. Gat så egentlig ikke på bøkene. Han sor-

32

terte dem etter farge. En haug med røde, med blå, med brune,hvite, gule.

«Vil du ha noe å lese på?» spurte jeg.«Kanskje.»«Hva med en baseballbok?»Gat lo. Ristet på hodet. Rettet på den blå haugen.«Rock on with My Bad Self? Hero of the Dance Floor?»Han lo igjen. Ble alvorlig. «Cadence?»«Ja?»«Hold kjeft.»Jeg tillot meg å se lenge på ham. Jeg kjente så godt alle trek-

kene i ansiktet hans, samtidig hadde jeg aldri sett ham før.Gat smilte. Strålende. Blygt. Han satte seg på kne og sparket

ned de fargerike bokhaugene på vei opp. Så strakte han ut hån-den og strøk meg over håret. «Jeg elsker deg, Cady. Helt sant.»

Jeg lente meg fram og kysset ham.Han tok på ansiktet mitt. Strøk hånden nedover halsen og

langs kragebeinet mitt. Lyset fra loftsvinduet skinte ned på oss.Kysset var ladet og mykt,

prøvende og trygt,skremmende og helt riktig.Jeg kjente kjærligheten strømme fra meg til Gat og fra Gat

til meg.Vi var hete og dirrende,unge og eldgamle,og levende.Jeg tenkte: Det er helt sant. Vi elsker hverandre allerede.Vi gjør det allerede.

33