Kontroll

Første time etter ferien.Arne tok en slurk av kaffekoppen, og kastet et blikk ut over den uryd-dige forsamlingen som satt henslengt rundt om i det altfor lange rom-met.De hadde brukt masse tid på å komme til ro i paviljongen. Ingen av elevene visste hvor de skulle eller hva som var hva i det uvante lokalet, og det at de verken skulle ha klasserom eller faste plasser, så opplagt ut til å plage ganske mange av dem. Andre spratt rundt som vårkåte kalver i den uventede friheten de opplevde her.Lærerne hadde avtalt at klassene skulle spres. Så fikk de heller se om det gikk an å organisere fornuftig undervisning og la dem flyte fritt på tvers av klassegrensene senere. Den nye pedagogikken innbød jo til fri flyt.Torill og Helge hadde sikret seg auditoriet til dagens oppstartingsøkt. Morten og Gerd trakk det korteste strået, og fikk den utakknemlige oppgaven å samle C-klassen sin ute i det såkalte fellesarealet, som mest av alt minnet om et svært kontorlandskap uten et eneste åpenbart sam-lingspunkt. Levenet der ute var allerede ubeskrivelig.Til slutt var det B-klassen til Hildegunn og ham selv (eller B1 og B2-gruppen som de het nå), som luntet inn i de to undervisningsrom-mene ytterst i satelitten. Ingen fly til Kuala Lumpur eller Rio å skue i dag, men til gjengjeld en enorm heisekran rett utenfor vinduene, som holdt på å lempe på plass den siste søylen satellitten skulle stå på. Arne håpet inderlig de ikke ville falle ned.Det var egentlig to mindre rom; hvert av dem med plass til 18 elever om de trengte seg godt sammen. Og tallet 18 var valgt med stor omhu.Politikerne og byråkratene hadde nemlig med vilje komponert dette

SJIRAFFEN

57

kunstige antall stoler og bord slik at reaksjonære lærere ikke skulle prøve seg med å beholde de gamle forhatte klassene. På denne måten fikk du enten et lite rom med 18 elever eller et kjempestort som kunne romme 36.Med 30 elever i hver ”klasse” kunne dette bli riktig festlig.Til vanlig skulle rommet være delt på midten av en skillevegg som med litt muskelkraft lot seg rulle til og fra. Det var bare i dag de hadde fått velsignelse til å slå de to grupperommene sammen til et stort lokale, og der satt de altså nå – tredve barn og to voksne – og stilte seg det samme spørsmålet: Kan vi lære noe her?

----------

Siden paviljongen skulle være kjemisk fri for 90-graders vinkler, var ytterveggene som vendte ut mot heisekranen og byggeplassen buet. Helge hadde allerede døpt rommet ”Det ovale kontor”. Alle bordene var sirkelformet, slik at elevene ikke skulle få noe hjørne å forholde seg til. Nå hadde Hildegunn og Arne i nattens mulm og mørke båret opp en liten rekke med tradisjonelle pulter fra den gamle hovedbygningen, og plassert dem på rekke midt i rommet. Selv om det i teorien var mer enn nok plass til 30 viltre krabater rundt de runde bordene, tenkte de at det kunne være greit med en liten buffersone midt i, for om mulig å isolere noen av de elementene som hadde vondt for å sitte i ro i mer enn to minutter. Lindstrøm hadde kategorisk nektet dem å fylle på med noe som kunne minne om gammeldags pedagogikk (selv om han egentlig ikke hadde noe som helst imot vanlige pulter), men alle visste at rektoren nødig forlot kontoret sitt i undervisningstiden, og i hvert fall ikke nå som kaoset ville bryte løs over hele satelitten. Sannsynlig-vis hadde han allerede vært på tråden til de høye herrer i administra-sjonen, og gledesstrålende fortalt hvor bra det nye eksperimentet gikk.Ungdommene var utstyrt med små bordkort der de skulle sitte. Også denne gammeldagse modellen hadde lærerne på 9.trinn fått strengt forbud mot, men de hadde forsvart seg med at Hildegunn skulle få en sjanse til å huske hva elevene het. Det satt fire rundt hvert bord, og så hadde Arne plassert tre urolige og litt asosiale jenter i buffersonen sammen med en stabil og voksen gutt.Det nye klassekartet så omtrent slik ut:

DAN TAKLE

58

Så braket det løs.-Kan’kje du fortelle oss noe om ferien din!-Takk for kortet, lærer.-Kem e’ hon der?Snart var rommet fylt av ivrige stemmer.-Ehm, jeg heter altså Hildegunn Eide, og jeg skal være...Hildegunn kom ikke lenger i denne omgang.-Når skal du ta Holahopp med på skolen igjen, Arne?Den nest siste uken før ferien hadde Holahopp vært æresgjest på sko-len i et tverrfaglig prosjekt som enkelt og greit het Kanin. Med mate-matikk, norsk, naturfag og gym som basisfag hadde de regnet ut hvor høyt Holahopp kunne hoppet og hvor lange ører han hadde hatt der-som han var et menneske. De hadde konstruert en hinderløype for ham, skrevet kanindikt både på norsk og engelsk og lært om kaninens anatomi.De to første dagene måtte de riktignok smugle kaninen forbi kontor-fløyen fordi Lindstrøm var hysterisk med henhold til astma og dyreal-lergi, men da telefonene begynte å strømme inn og foreldrene i entu-siastiske ordelag lovpriste kaninprosjektet, var det plutselig ikke nei i hans munn.Holahopp selv hadde storkost seg i begivenhetenes sentrum. Etter en litt forsiktig innledningsfase, der han knurret og bet hver gang noen forstyrret ham, hadde han falt til ro og tålmodig latt seg utsette for ethvert eksperiment elevene kom med. På slutten av dagen hadde de trukket lodd om hvem som skulle få lov til å ha ham med hjem på

SJIRAFFEN

59

8.klassinger var egentlig mye mer umodne og barnslige enn de store kroppene deres bar bud om. Og det var alltid morsomt å møte dem igjen etter en ferie, om ikke annet for å se hvem som hadde forandret seg mest - og hvordan. I overgangen til 9.klasse var det alltid noen som dukket opp med piercing i øyenbrynet, helt ny hårfarge, store solbriller foran ansiktet eller 15 cm ekstra over havet.De foretok opprop for første gang noensinne, slik at Hildegunn skulle få nok en sjanse til knytte klasselisten sammen med riktige fjes.-Abdul?Jepp!-Stian?Yessir!Stian var en av dem som hadde vokst noe voldsomt i ferien. Han had-de vært jentegal siden han begynte i åttende, og nå som han nærmet seg 1.80 og lot håret gro litt, lignet han mer og mer på tennisstjernen Roger Federer. Selv om han egentlig var en litt irriterende type, ville jentene stå i kø i år.-Linda?Et surt og knapt hørbart ja. Linda hadde han aldri greid å komme skikkelig inn på. Han hadde vært nede på Bystasjonen og hentet hen-ne to ganger når hun uteble fra skolen, og selv i bilen opp igjen hadde hun vært helt stum. Han måtte jo være komplett idiot som hentet henne på den måten. Hun hadde venner på andre skoler som også skulket. De hang på kjøpesenteret der nede helt til sikkerhetsvaktene hev dem ut og ringte opp på kontoret til en vettskremt rektor.-Trevor? Andreas? Malik? Chris-Andre?Fotballgutter.-Mohammad?-MO-HAMMAD?-Jada, jada. Mohammad satt i egne tanker og så ut av vinduet, fullsten-dig oppslukt av heisekranen.-Monica?-Hæh?Hva Monica tenkte på, var ikke fullt så godt å si. Noen ganger lurte han på om hun tenkte i det hele tatt.-Bente?Bente var den tredje jenta han hadde plassert i buffersonen sammen med Monica og Linda. I bunn og grunn var hun av et helt annet kali-ber enn dem, men samtidig hadde hun allerede fått rykte på seg som en ordentlig bråkmaker og vriompeis. Bente startet 8.klasse med gode

DAN TAKLE

60

karakterer i alle fag unntatt matte, men som så ofte ellers med potensi-elt flinke jenter, hadde hun skjønt at femmere og briller gjorde deg til en sosial paria. En geek. Nå hadde hun fargede linser og kortklippet svart hår. Skrev fortsatt fine stiler, men det virket ikke som hun brydde seg særlig om responsen lenger.-Minh? Tam?Vietnameserne hans. Nikket med strålende smil og forstod tilsyne-latende alt han sa i timen, men fikk 2 på prøvene gang etter gang. Arne hadde forgjeves lett etter løsningen på det han kalte vietnameser-mysteriet. Hvordan kunne det ha seg at de ordene som kom ut av hans (og alle andre nordmenns) munn ble oppfattet som noe helt annet?Madrid er hovedstaden i Spania ble til Quack Dùng Hoac uansett hvor-dan han formulerte det.Du måtte minst ha hovedfag i kommunikasjonsteori for å finne ut av det der.-Maria?Maria var såkalt fremmedspråklig, men skrev mer korrekt norsk enn hele resten av gjengen til sammen. Snill og flink og veldig mørk. Og pliktoppfyllende til tusen. Ikke en eneste anmerkning i protokollen på et helt år. Tamilmysteriet hadde han heller aldri klart å løse. De hadde et ube-gripelig alfabet og snakket et språk som ikke kunne oppvise et eneste fellestrekk med norsk, men på en eller annen måte skjønte de alt like-vel.-Emma? Therese? To svake jenter, både på og utenfor skolen, som aldri fikk gå i fred. Hakkekyllinger.-Joseph? Jennifer? Souhaila?Det rare med de afrikanske elevene var at de som oftest var helt supre hver for seg. På tomannshånd hadde han hatt gode samtaler med både Jennifer og Joseph (riktignok sjelden eller aldri med Souhaila), men når det ble for mange av dem på et sted, som rundt bordtennisbordet eller i kantinen, endte det nesten alltid i bråk. Kanskje ikke noe alvorlig, men støy, knuffing og et leven av en annen verden på en merksnodig blanding av norsk, amerikansk slang og diverse afrikanske dialekter.Jennifer hadde fått nye rastafletter siden sist, og satt med noen aldeles overdimensjonerte solbriller foran øynene. Men hun hilste muntert som vanlig.-Yes sir!Souhaila var ved første øyekast den som hadde forandret seg mest på

SJIRAFFEN

61

de to månedene som var gått siden Arne sa god sommer i juni. Hun hadde satt seg bakerst i kroken sammen med Jennifer, og bare det var nytt og litt illevarslende. Men det var noe nytt og fremmed ved hele vesenet hennes også. Hun brukte sminke. Svart øyenskygge. Sol-briller med gult glass. Trange dongeribukser og t-skjorte. Og ikke tørkle på hodet lenger. Forvandlingen var direkte påfallende. Hadde han møtt henne på Torgalmenningen i dag, ville han glatt gått rett forbi uten å kjenne henne igjen.-Souhaila?Souhaila var ikke jente lenger. Hun var blitt en ung, pen somalisk kvinne på to måneder. Lengre, slankere og samtidig med mer kropp. Mer synlig kropp i hvert fall. Og der hun alltid hadde virket mutt og innesluttet, var hun nå nesten trassig.-Jada masa.Merkelig. Souhaila pleide aldri å svare tilbake på den måten. Faktisk var det sjelden hun svarte i det hele tatt. Hildegunns vennlige opp-fordring om å sette seg på rett plass, hadde hun totalt ignorert.Arne skyndte seg videre. Håpet Hildegunn ville få tak på noen av de jentene der.-Sindre?-JA!Sindre var derimot et prakteksemplar. Gutter gikk det faktisk stort sett an å prate med.-Omar?-Kristin?Og slik gikk det slag i slag. Ansikter fikk navn og navn fikk et ansikt. Noen ville du huske livet ut, mens andre hadde du store problemer med å huske fra dag til dag.-Og til slutt vil Hildegunn si noe.Hildegunn kremtet.-Ja jeg heter altså Hildegunn Eide, og.........

Hildegunn syntes presentasjonen gikk ganske fint denne gangen også. Noen elever smilte til henne og andre stilte spørsmål da hun var ferdig. Stort sett spørsmål som var lette å svare på (hun overså Joseph som lurte på om hun var jomfru). Hun følte seg litt satt ut av alle disse utlendingene. Selv om hun kjente til innvandrerprosenten på skolen og hadde studert klasselisten nøye, ble det liksom i meste laget når de satt samlet foran henne. Noen av de fremmedkulturelle hadde et kroppsspråk hun ikke klarte å tolke.

DAN TAKLE

62

Og blikket til et par av guttene gjorde henne nesten pinlig berørt.Akkurat som om de prøvde (og klarte!) å kle av henne med øynene. Likevel syntes Hildegunn at denne dagen hadde gått bra så langt, og at klassen alt i alt virket mye mindre truende enn hun hadde forestilt seg.Hun gledet seg nesten til å komme hjem og fortelle Halvor om alt som hadde skjedd. I kveld skulle hun garantert ikke gråte seg i søvn.

----------

Dersom noen hadde spurt Torill Klokkedal om hun var en god lærer, ville hun sannsynligvis svart et nølende og litt forsiktig ja. Hun var en god lytter, og kunne derfor lett identifisere seg med de unge og proble-mene deres. Noen ganger var det sågar ikke særlig vanskelig å trekke paralleller mellom hennes eget turbulente privatliv og det de opplevde nå i begynnelsen av puberteten, selv om hun helst ikke ville dvele for mye ved de tankene.Men hun hadde lett for å bli kjent med elevene og å vinne deres for-trolighet. Der Helge ofte trampet i klaveret som en elefant i glasshus, kom hun mye lenger med et søtt smil og forståelsesfulle fraser. Torill var jentenes favoritt og hadde alltid vært det.Samtidig hadde hun til tider problemer med å markere autoritet over-for tøffe og støyende gutter, og her var Helge god å ha. Selv om mange av temperamentsutbruddene hans var påtatte – og i hennes øyne en tanke komiske – kunne han skremme vettet av gutter som var minst et hode høyere enn ham selv. Dessuten hadde han et vesen som ikke akkurat innbød til diskusjon. Fra han rakrygget og firkantet kom struttende inn i klasserommet og slengte bøkene fra seg på kateteret, og helt fram til timen var over, ofte slik du så i filmene der skole-klokken avbryter læreren midt i setningen, hadde han kontroll. Og der han manglet empati, tok han det til gjengjeld igjen i en energisk, fargerik og høyrøstet undervisning som lett tok pusten fra både henne og elevene.Sammen utgjorde Helge og Torill et utmerket team.Det nye auditoriet skremte henne. Torill hadde vokst opp med og følt seg hjemme i de tradisjonelle klasserommene med rekker av pulter og et kateter foran en tavle. Hun regnet seg som gjennomført demo-kratisk i rollen som lærer, og mer enn villig til å lytte, men samtidig var det noe i henne som ønsket ordnede rammer og en

SJIRAFFEN

63

undervisningssituasjon der elevene satt der de alltid satt og hun kunne starte timen med å stå foran dem og gi nødvendige beskjeder.Ikke som her - i en jævla kinosal.Auditoriet var formet som et amfiteater med elevene sittende i halv-sirkelformede rekker oppover mot bakveggen, som selvsagt var buet. Også stolene var runde og uten ordentlig ryggstø, slik at mange elever satt framoverbøyd i en merkelig kunstig stilling. Torill grep seg i å lure på hvorfor de ikke like godt hadde laget runde dører også, når de først var kommet så godt i gang.Eller runde lærere, hi hi. Da hadde stakkars Helge blitt satt på porten med en gang.Hun hadde satt seg bak kateteret (ovalt) og hadde god utsikt til elevene mens Helge buldret i vei i kjent stil. Han skrøt ofte av at han aldri hadde sittet ned i en skoletime i hele sitt liv. Selv når de hadde prøver, vandret han hvileløst omkring.Ved døren til høyre for henne stod et kubeformet skap med glassdør. Inni der hadde noen plassert det som mest av alt minnet om miksepulten på en rockekonsert. Fullt av knapper, kontroller og ledninger som hang ned langs bakveggen. Oppå skapet lå en mikro-fon, en lysegrå fjernkontroll og to datamus. Til venstre for henne stod et lite databord av typen som kan reguleres opp og ned, fra en halvmeter over gulvet og helt opp i brysthøyde. Nå stod det på nest høyeste nivå. En masse ledninger hang fra et panel på veggen og var festet til dette futuristiske monsteret, som ikke had-de gjort seg bort i en forelesningssal for kommende næringslivsledere. De fleste elevene satt fortsatt fortumlet og med store øyne over alt dette nye de ikke helt greide å forholde seg til. To gigantiske høyttalere prydet veggen bak henne, sammen med et stort hvitt lerret noen hadde dratt ned og som ingen klarte få bort. Det skulle vissnok være en tavle bak det, men lerretet lå klistret helt inntil veggen, og normal muskelkraft, selv fra Helges kraftige armer, kunne ikke rikke det så mye som en tomme. Det ovale kateteret, uten skuffer eller andre gammelmodige innretninger, hadde fire hvite brytere nederst til høyre. Der stod det AUDIOVISUELT, LYS, VOLUM og LYS en gang til. Ingenting om lerret.De hadde allerede hatt tilløp til panikk, da en av elevene fant ut at han hadde glemt sekken sin utenfor røret som førte inn til satellitten, og fikk lov til å gå for å hente den.Men døren nektet å åpne seg.

DAN TAKLE

64

Den hadde ikke nøkkelhull på innsiden, bare en grønn innretning av typen du må knuse for å komme deg ut (som en siste nødløsning), og som gjerne tilkaller et halvt dusin røslige muskelbunter fra nærmeste Security-byrå som bryskt vil ha en forklaring og sender en ditto brutal regning etterpå. De hadde bestemt seg for å vente med knusingen og prøve å åpne døren på konvensjonelt vis, men verken rysting av dør, risting i dørhåndtak eller (unødvendig) masse banning og steiking hadde fått den opp. Kanskje hele satellitten var utstyrt med tidskontroll som avgjorde når de fikk starte og avslutte timer?Til slutt hadde de likevel funnet en hvit bryter med tegning av en nøkkel på nede ved gulvet. Trykket du på den, samtidig som du skjøv døren utover, kom du ut. Men flere av jentene hadde vært på randen av panikk, og noen vittige og filminteresserte sjeler blant guttene hadde for lengst døpt auditoriet for Das Boot.Hvordan i all verden skulle de holde ut med dette et helt år? Ikke bare var Ubåten totalt uegnet til all undervisning, kanskje bortsett fra å vise film! Men den var også altfor stor for en enslig klasse, slik at elevene enten satt spredt rundt på måfå over samtlige benkerader (som nå) eller trykket sammen i et hjørne med 42 tomme seter foran eller bak seg.Omtrent som Lyn på Ullevaal, hø hø, hadde Helge sagt, uten at hun helt skjønte hva han mente med det.De hadde hatt samarbeidstid tidligere på morgenen, men samtalen skled som vanlig fort ut og dreide seg om helt andre ting enn skole.-Ja hvordan går det med kone og barn da, hadde hun litt ertende spurt. –Trives du i rollen som etablert mann?Først hadde han bare fnyst i kjent stil.-Kokk, oppvaskmaskin og levende klesvask i en og samme person. En kan vel ikkje klage over det.Hun kjente ham godt nok til å overse slikt tullprat.-OK, eg gikk kanskje litt over streken her om dagen. Etter Charity Shields kampen. Sølte litt med nåkke skum og sånn, uten å tenke meg om. Men eg ble bare så utrolig forbanna av all sjansesløsingen. Og dommeren overså minst to opplagte straffer.-Du tok vel ikke fiskegarnet fatt denne gangen også?-Neida, bare en sykkeltur for å kjøle ner litt.-Hvordan reagerte hun på det da?- Når eg kom hem, hadde hon lagt seg og nektet å snakke med meg. Hele neste dagen gikk hon bare og sturte. Tok guttungen ut og sa ikkje et ord til meg bortsett fra enstavelsesord.

SJIRAFFEN

65

-Det forstår jeg godt.-Joda. Det e’ bare det at hon ikkje skjønner kor mykje fotballen betyr. Hon har ikkje skjønt det ennå i hvert fall.Torill forstod heller ikke hvor mye fotballen betydde, selv i en by som visstnok var fotballgal. Hun hadde sett Norge-Brasil i et eller annet VM, og kost seg på by’n med overlykkelige folk etterpå, og lot seg av og til rive med av en og annen landskamp, men det fantes da viktigere ting å bruke livet på enn obskure klubblag i andre land? -Men det gikk vel over?-Ehmm, no har eg lovet å lage middag hver dag denne uken.-Nææh? Så søtt!Han rødmet litt. Egentlig var jo Helge søt, om en bare klarte å trenge gjennom den overfladisk macho fasaden.-Det ble fiskepinner i går, og no har eg ikkje flere ideer. Du har vel ingen tips?-Du kan jo lage tacos?-Taco-ka?Og i stedet for å forberede timen i auditoriet, hadde Torill møysomme-lig instruert sin firkantede kollega i hvordan han kunne overraske miss Moldova med en meksikansk spesialitet.

Nå var imidlertid skoleåret ubønnhørlig i gang. Og mens Helge delte ut timeplaner, benyttet Torill anledningen til å utforske det nye læringsarealet enda litt grundigere. Bruksanvisningen for auditoriet lå på en liten pult (sirkelformet) ved siden av kateteret. Det var to ark. På det ene stod det ”Oversikt minikontroller”, og under var det listet opp på rekke og rad:

1. Ikke i bruk2. Dimmer lys opp og ned langs sider på auditorium3. Dimmer lys opp og ned midt i auditorium S1 = senario 1 S2= senario 2Og så gadd hun ikke lese mer.Det andre arket hadde overskriften ”Oversikt kanaler lydmikser”, og hun skulle akkurat til å skrike om hjelp, da hjelpen materialiserte seg i døråpningen. Det var dataekspert Bjarte Blindheim, tykk og god, med en ny fjernkontroll og masse ledninger i hånden.-Em, jeg skal bare installere de audiovisuelle kontrollene, begynte han, tydelig litt usikker på om dette var et gunstig øyeblikk. –Det er fort

DAN TAKLE

66

gjort; jeg trenger bare å gå inn i veggen og koble på…-UT!!Bjartes måneansikt forsvant brått fra åpningen, og døren smekket igjen. Helge var rød i ansiktet og pustet tungt. Så tok han seg sammen og fortsatte å diktere timeplan. Torill grep seg plutselig i å spekulere på om Bjarte kunne programmere og forsegle døren slik at de aldri kom ut igjen…Hva var det forresten han hadde så mye imot Bjarte for? Mannen svettet konstant, han var feit og en skikkelig nerd, men var det en ting hun ikke klarte, så var det å hisse seg opp over ham. Hun visste det var noen hestegreier, men det måtte da være flere år tilbake i tid, og fortsatt var den stakkars IKT-læreren som en rød klut foran nesen på kolle-gaen hennes. Ja, faktisk hadde administrasjonen gjort alt som stod i deres makt for at de to skulle ha minst mulig med hverandre å gjøre gjennom de 38 ukene skoleåret varte.Feitalygabjarten…Aldri i verden om han kom til å sette sine bein i dette auditoriet resten av dagen. Bare duften av Helge fikk ham vanligvis til å forskanse seg på kontoret sitt til det ble mørkt.

Torill hadde forresten ikke hatt noen god natt. Far hadde sørget for det. Hun var selvsagt glad i ham, i hvert fall følte hun at hun burde være det, men samtidig skammet hun seg noe voldsomt, og grep seg stadig i å håpe at ingen hun kjente plutselig ville dukke opp og se ham når han var på sitt verste.Moren hadde ringt fra Haugesund i 10-tiden kvelden før, mens Torill krøllet seg sammen i sofaen og så på den remiksede versjonen av Casablanca. -Er far hos deg? hadde hun spurt; stemmen en blanding av håp og nervøsitet.Nå er vi i gang igjen, tenkte Torill.-Nei, jeg har ikke sett ham. Har han reist opp hit?-Han sa han skulle til Bergen. Han hadde avtaler med to urmakere, men jeg vet at det bare var et påskudd. Kan du ikke gå og se etter ham?-Mor….-Du vet hvor han pleier å gå. Det har gått tre dager nå, og han har ikke ringt hjem en eneste gang. -Har du hørt med KOKO da?-De hadde fått to nye kontrakter fakset over i forgårs. Egentlig skulle han videre til Førde, men de var så fornøyd med det han hadde gjort at

SJIRAFFEN

67

de ikke ville stresse ham.-Han har vel en av periodene sine igjen da. La ham bare rase fra seg.-Torill. Vær så snill.Hun hadde gitt etter. Igjen.Tok på seg yttertøy, og begav seg ut i halvmørket. Passerte den nye kunstgressbanen på Møllaren, tok Olaf Ryes vei opp forbi Hulen, og trakk hetten godt opp som beskyttelse mot vinden og det sure regnet idet hun kom over Nygårdshøyden. En kortvarig Indian Summer var for lengst forbi.Hva var det egentlig som drev far? Han levde et fritt liv som omreisende selger, men selv om han tilbrakte uker av gangen på sterile hoteller og i halvtomme hotellbarer ute i distriktet, hørte det til sjeldenhetene at han gikk helt av skaftet. Han hadde et problem, og han var sørgelig klar over det. Stort sett holdt han seg likevel på mat-ten.Torill hadde fortet seg ned den bratte bakken som førte fra Johanneskirken og inn i Vestre Torggate. Begynnelsen på lysløypen. Hun hadde en god anelse om hvor han var.Og hun hadde ikke tatt feil denne gangen heller.

Nå gruet hun seg til å gå hjem. Prøvde å finne et påskudd til å være på skolen lengst mulig, lenge etter at elevene var gått hjem, slik at hun slapp konfrontasjonen. Og skammen. Kanskje han var kommet seg opp og reist videre til Førde? Han hadde lovet på tro og ære at han skulle gjøre nettopp det, da hun omsider fikk ham hjem i natt. Men først hadde han nektet å slå seg til ro. Drev hvileløst rundt i leiligheten, kikket inn i hyller og skap for å finne flere drikkevarer. Truet med å gå tilbake til byen. Ville til og med ha henne med.Så hadde han prøvd å selge henne et av de hersens gjøkurene. Han mente fullt og fast at det var det eneste leiligheten hennes mangler. Han kunne gi henne et tilbud på linje med det urmakerne fikk, kanskje til og med 40 % rabatt for familie. Åpenbart hadde han glemt at hun fikk gjøkur i gave hver eneste jul.Hun hadde ikke orket å høre mer på det. Gikk inn på soverommet og la seg med puten over hodet i stedet. Ventet på at han skulle falle til ro på madrassen sin.Da hun kom ut på kjøkkenet for å ta et glass vann i 5-tiden, lå han strak ut på ryggen og snorket. Hatten hadde han slengt opp i TV-stolen,

DAN TAKLE

68

og den brune skinnjakken med frynser lå på badegulvet. Det skarpe lyset fra taklampen badet det skjeggete ansiktet hans i et grelt lys, og røpet ubarmhjertig og med all mulig tydelighet hvor gammel han fak-tisk var. Det var ikke mye igjen av den showmannen som hadde danset rundt biljardbordene på Fotballpuben tidligere på kvelden.Nå håpet hun bare inderlig at han ville være borte når hun kom hjem i kveld.Tilbake på landeveien med bagasjerommet fullt av gjøkur.

----------

Gabriel Johannessen stod klar til å ta imot sin niende 8.klasse. Det vil si, om man skulle være riktig nøye på det (og det var gjerne Johannessen), så hadde han bare tatt imot tre 8.klasser tidligere, siden det het 7.klasse helt fram til 1995, da den nye skolereformen med ti skoleår ble innført. Men i prinsippet var det jo det samme.Johannessen følte seg betydelig ynge enn sine 63 år. Han løp 5-kilo-meteren på under 25 minutter i Fana Idrettslags vinterkarusell hvert år; han spilte bedriftsfotball for Bergenslærerne; ja han syklet til og med til jobben hele vinteren igjennom så lenge det ikke falt snø. Og drømmen om å fullføre en maraton var fortsatt ikke helt borte. I mot-setning til sine jevnaldrende kolleger, som f.eks Trovåg og Torbjørn Hoff, var Johannessen kort sagt i utmerket form, noe han sjelden unn-lot å påpeke. Han håpet dessuten at han fortsatt var mann for å ta noe av den peppen med seg inn i klasserommet.Johannessen hadde alltid ”hatt klasse”. I hans tid var det nærmest for et nederlag å regne dersom man ikke hadde nok tillit hos rektor til å være klasseforstander. Eller klassestyrer, som det etter hvert ble hetende. Gabriel Johannessen var kanskje ingen direkte moderne mann, men han hadde ingen problemer med å innordne seg nye begreper så lenge de ikke stred mot vanlig sunn fornuft. Og dette merkelige ordet klassestyrer hadde det bare tatt ham et par sesonger å fordøye, før han motstrebende gjorde det til sitt eget. Så fikk det hel-ler være at han henfalt til gamle synder når han satt blant likesinnede på pauserommet. Klasseforstander var jo tross alt et noe finere og mer presist ord.I gamle dager var det også utenkelig å dele klasse. Det var Klasse-forstanderen og så var det faglærerne. Kom du nyutdannet til en skole,

SJIRAFFEN

69

måtte du fint regne med å gå ”i lære” noen år som faglærer, mens rektor så deg an og de mer erfarne kollegene fant ut hva du dugde til, før du fikk æren av å begynne som Klasseforstander. Eller klassestyrer, etter som tidene ble mer moderne.Det var da bare et ord uansett.Johannessen kunne definitivt styre seg for mye av dette moderne tøvet med delte klasser og kontaktlærere og gudene måtte vite hva. Ingen-ting galt med den søte jenten han skulle dele klasse med framover, men hadde det ikke vært bedre om hun fikk seg noen år som faglærer, og da gjerne i gymnastikk som hun var så flink til, før hun tok steget helt opp og fikk det betydelige ansvaret Klasseforstanderrollen medførte? Kanskje hun kunne plukke opp et par hendige tricks fra noen som var litt eldre og mer erfaren i gamet, og da gjerne fra ham selv, før hun ble kastet ut på dypt vann?Du skulle trenge ganske langt ned i Johannessens psyke før han mot-strebende ville innrømme at mange av de nymotens påfunnene fikk ham til å føle seg litt hjelpeløs. At han mistet kontroll. Men det plaget ham altså litt at han måtte dele autoritet med en mye yngre kollega, og da attpå til en jentunge, pluss at de løste opp på alt mulig, tok vekk klasserommene og skilleveggene, og lot som om elevene var hoved-fagstudenter og ikke snørrunger. Han forstod rett og slett ikke vitsen. Og i de daglige samtalene med langt yngre kolleger, som han både lyttet til og hadde stor respekt for, viste det seg at han slett ikke var alene. Det var mange som syntes fremskrittet hadde kommet altfor langt.

Johannessen var ikke uventet en av de få som hadde latt seg inspirere av rektors lyrikk og musikk to dager i forveien. Han syntes faktisk det var litt respektløst av de mange kollegene som så åpenlyst ignorerte eller rett ut demonstrerte mot den lille seansen Lindstrøm hadde lagt opp til. Enhver dannet person måtte da skjønne at det passet seg å skape en liten høytidsstund før man gikk i gang med hverdagens slit og kav?Faktisk kunne han tenke seg å prøve noe lignende selv, nå når han skulle ta imot sin niende strake klasse og forhåpentligvis ”føre dem frem” (et uttrykk han gjerne brukte) mot eksamen og endt grunnskole om litt under tre år. Han ville gjerne at de skulle minnes denne sin første dag på Haugen skole som noe litt spesielt; en annerledes dag der man ikke bare delte ut bøker og gjennomgikk ordensregler.Derfor hadde han funnet frem et musikkstykke han antok at de unge

DAN TAKLE

70

ville like – det var I can’t dance med Genesis – og deretter ville han lese et dikt av Nordahl Grieg som skulle være til ettertanke og litt stille meditasjon. Ikke en opplagt banker som «Til Ungdommen», nei – han hadde vært smartere enn det, og funnet et mer ukjent men desto vakrere lite mesterverk som han regnet med skulle få de unge i stemning. Det som begynner slik:

Natten er så lang her nord;længte gjorde far og mor.Midt i mørket, frost og gru,lille lys – kom du.

Altså “Vuggesang i mørketid”.

Hadde Johannessen konsultert Hilde, som skulle dele klasse med ham, men var lykkelig uvitende om dette siste stuntet, ville han trolig lagt ballen død på stedet. Hun kunne garantert fortalt ham at for det før-ste har Genesis aldri vært blant ungdommens hippeste favoritter, og i hvert fall ikke nå som både Phil Collins og de andre i bandet for lengst har passert 50 og utelukkende appellerer til de som var unge og ikke spesielt hippe på 70-tallet. Dessuten var I can’t dance en gyselig og totalt uspiselig låt, uavhengig av alder og hipphet.Valget av dikt kunne også vært bedre gjennomtenkt. Fint og dyp-sindig som det er, har Vuggesang i mørket trollbundet generasjoner med lyrikkentusiaster, og fortjener garantert en plass der oppe i diktenes 1.divisjon. Men så var det dette med å treffe sitt publikum da. Var diktet egentlig beregnet på villstyrige 13-åringer?Gabriel Johannessen følte en fin, varm strømning gjennom kroppen, her han stod i solskinnet og betraktet elevene som skulle bli ”hans” i årene som kom. Tok han ikke mye feil, ble dette hans aller siste klasse, og han hadde tenkt å gjøre sitt ytterste for at både de og han ville huske tilbake på disse årene med glede.

Elevene på plassen delte ikke helt hans begeistring. De så en trøtt gammel gubbe; ja en senete liten olding med furete ansikt og helhvitt hår som så smått begynte å tynnes ut på toppen.-Kor gammal tror du han kan være?-Minst 80.-Går de ikkje av med pensjon då?Førstemann tenkte seg om en stund.

SJIRAFFEN

71

-Neeei. Eg tror lærere holder på bestandig. Til de dør i hvert fall.Da alle elevene var ropt opp, stilte Johannessen dem på rekke, og bad dem følge ham – to og to i gåsegang opp til klasserommet. Hilde holdt seg i bakgrunnen, vel vitende om at dette var den eldre kollegaens show. Hun var ingen skadefro eller ondskapsfull dame, og hadde hun kommet på en måte å stoppe det som var i ferd med å skje på, så hadde hun ikke nølt. Men der Johannessen spankulerte stolt som en hane mot inngangsdøren med tretti fnisende 13-åringer etter seg, hadde hun verken mot eller hjerte til å ta ham til siden og spørre om planen hans virkelig var gjennomtenkt.Hilde visste nemlig en ting. Man kunne si mye bra om Johannessen, og at gubben hadde mye å fare med, var det ingen tvil om. Men bak den trivelige fasaden bar han også på noe som hadde fulgt ham som en mørk skygge alle disse årene.

Det begynte å skjære seg allerede før elevene hadde satt seg ned på de nye pultene sine. En av jentene satt og gråt fordi hun var blitt plassert i feil klasse. En annen nektet å sette seg ned, og gnålte uavbrutt om hvor teit hun syntes all ting var.-Eg ville ikkje gå i klasse med disse teite folkene.-Så så, det tar vi etterpå. Kanskje vi kan snakke om det etter timen?-Det e’ ingenting å snakke om. EG GÅR IKKJE HER!Johannessen merket at tålmodigheten begynte bli en smule tynnslitt. Han telte til 10 inni seg. Det hadde hjulpet før.-Eg ønsket meg Mariann og Hege Therese og Silje. Og eg har ikkje fått nokken av de som stod på listen. Bare en masse bruniser og teite folk. Hele denne skolen e’ teit. Eg vil bytte klasse. Hører du? Gubbefaen!-Du Jannicke. Nå setter du deg rolig ned på pulten din, så ser vi på dette etterpå når de andre er gått hjem.Demonstrativt satte Jannicke seg bak frem på stolen.-Sitt ordentlig!-Nei!Mens Johannessen fomlet med CD-spilleren, gikk Hilde forsiktig bort til Jannicke,og satte seg ned på huk ved siden av henne. Hun hadde brukt tiden til å trøste den andre jenten, som satt og hikstet fordi hun ikke var kommet i klasse med noen av dem hun ønsket seg hun heller.-Eg snakker ikkje med deg, kjerring. Eg går ikkje i denne klassen her.Johannessen stilte seg opp foran kateteret. Han hadde øvd inn en liten velkomsttale som han ville holde før han begynte med praktiske ting som timeplan og ordensregler. Men først var det Genesis.

DAN TAKLE

72

Hilde holdt pusten, og skulle ønske hun var et helt annet sted.

----------

Skulle hun være helt ærlig, hadde Tanita alltid følt seg utrygg i klasserommet. Selv om hun manglet Torills naturlige omgangstone, og brukte mye lenger tid på vinne elevenes tillit, ble hun ofte oppriktig glad i dem og gjorde sitt ytterste for at de skulle lære. Likevel var det akkurat som om hun pustet lettet ut hver gang en time hadde gått bra. Og det gjorde de jo ganske ofte, gjorde de ikke?Hun forberedte seg godt. Visste nøyaktig hva som skulle skje (eller i det minste burde skje) i hver eneste time. Hun hadde det nøye skrevet det ned i den faste forberedelsesboken sin. Mange ganger følte hun likevel at hun balanserte på kanten av stupet, der en eneste skjev replikk fra en elev eller litt uro bak i kroken skulle få henne til å miste kontrollen. Og kontroll var livsviktig for henne. Uten kontroll var hun hjelpeløs. Tanita levde i evig frykt for at hun skulle miste denne kon-trollen. Over klassen, over timene; ja over seg selv.Derfor ble hun alltid nervøs når elevene begynte å stille uventede spørsmål. Selv om de ikke hadde noe ondt i sinne, var det akkurat som om de stilte spørsmål, ikke bare ved henne, men ved kontrollen hennes.-Kor e’ du fra, Tanita?-Koffor snakker du så rart?Hun hadde fortalt dem at hun ble adoptert fra Romania da hun var nesten fem år. Håpet at det skulle tilfredsstille nysgjerrigheten deres.-Men snakker de sånn der då?Tålmodig hadde hun forklart at hun vokste opp i Hardanger. Og siden hun allerede hadde et språk da hun kom til Norge, fikk hun aldri helt grepet på hardangerdialekten. Mange ord var der. Typiske hardinguttrykk som heime i floren. Men hun hadde endt opp med å snakke et slags underlig bokmål der hun rullet på r’ene, og gikk opp og ned i tonefall på litt merkelige steder. -E’ de så brune i Romania då, Tanita?Hvordan kunne hun forklare dem forskjellen på Romania og romani? Eller Roma og roma, for den saks skyld.Jeg kan ikke si at jeg er sigøyner. Det ordet er ikke noe bra. De stjeler, spår i kuler og herjer rundt med campingvogn. Jeg er ikke sånn.Og uansett hvor mye hun prøvde, klarte ikke Tanita å føle noen som helst stolthet over sin bakgrunn. De som hadde dumpet henne i sølen

SJIRAFFEN

73

utenfor barnehjemmet, hadde liksom ingenting med henne å gjøre.-Eg syns hon ser litt afrikansk ut.-Nei, de e’ mye brunere.-Ikkje de fra Marokko og sånn. De e’ nesten lysebrun.Tanita hatet at hennes person ble gjenstand for oppmerksomhet. Ikke for det; hun så gjerne at elevene fikk tillit til henne og kom til henne når det var noe som ikke var bra, men samtidig ønsket hun å holde avstand. Det var ikke bra å innlede personlige forhold med dem. For hvis en mislyktes da, var det ikke bare som lærer en falt igjennom, men som person. Og så var det dette med kontroll.Tanita delte klasse med Hoff, som verken hadde problemer med kontroll eller minste lyst til å bli nærmere kjent med elevene sine. Han kom inn i klassen for å lære dem fag, og det gjorde han. Innerst inne var Tanita litt redd for Hoff. Det så ut som om han alltid hadde full kontroll, og hun følte ofte at han betraktet henne; ja til og med spionerte på henne, og misbilligende rystet på hodet hver gang hun gjorde en feil.Nå var han i gang med formaninger om siste og avgjørende skoleår.-Dette e’ det viktigste året i livet dokkars så langt. No kan dokkar av-gjøre sjøl om dokkar... I en årrekke hadde han sagt –om dokkar vil bli ingeniør eller rørlegger – men så hadde rektor fått så mange sinte foreldre, ikke minst rørleggere, på nakken at han måtte gripe inn og be Hoff moderere seg.-om dokkar skal få nokke ut av livet dokkars.-Kommer ikkje alle inn på Videregående då? var det en som hadde frekkhet nok til å skyte inn.Hoff boret blikket i ham.-For det første e’ det ikkje det samme om du kommer inn på Fana eller på......på OS!! tordnet han. –Og tror du dessuten at du bare kan komme der på Videregående og tro at alt går av seg sjøl? Om du faller av i år, og det kan eg garantere at nokken av dokkar kommer til å gjøre, så e’ du sjanseløs på gymnaset.For Hoff var alt annet enn ”gymnaset” et eneste stort nederlag.-Du tror vel ikkje at de bruker tid der oppe på å repetere det du liksom skulle ha lært i år? Og om du ikkje gjør lekser no, kordan skal du då tilpasse deg til første året, der elevene gjerne sitter både 4 og 5 timer med leksene? HÆ?Mange av elevene krøp sammen i stolene sine. De ville heller vært død enn å måtte gjøre lekser i fire timer, ja faktisk gjøre lekser i det hele tatt.Det er faktisk godt å være tilbake, tenkte Tanita overrasket.

DAN TAKLE

74

At hun i det hele tatt hadde tenkt på å si opp! Få sykemelding og gjemme seg i leiligheten eller på hotell til oppsigelsestiden var omme, og så flytte tilbake til Øystese! Hun hadde snakket med mammo på telefonen hver dag denne uken, og de hadde det helt bra dar heime.Nei, hun trengte ikke bekymre seg for dem. Om hun tenkte på å flytte heim? Nei, det skulle hun ikke tenke på en gang. Hun hadde sitt liv i byen nå. Det siste de ville, var å få henne til å slutte med det.Hun prøvde å fortrenge tankene på den forferdelige kvelden da han hadde ringt på døren (eller i hvert fall var hun 99 % sikker på at det var han) og hun hadde ligget stiv av skrekk under vinduet i over en time, mens hun ventet på at han skulle ringe på dørklokken igjen. Kanskje kaste en stein på ruten. Eller på en eller annen mystisk måte trenge seg gjennom på telefonlinjen, selv om hun hadde lagt røret av igjen og forsikret seg hundre ganger om at mobilen var død.Men Teige hadde ikke vist seg siden. Han var som sunket i jorden.

----------

Johannessen kunne ikke tro sine egne øyne. Den frekke lømmelen!Midt i Nordahl Griegs nydelige dikt hadde han reist seg, gjespet og satt seg midt oppå pulten.

Himlens dag var tung og grå.Dine øine skinnet blå,

Og så begynte den motbydelige Jannicke å gnåle igjen.-E’ du ikkje ferdig snart? Du SA vi skulle snakke om å bytte klasse.Hun var tydeligvis ikke helt venninneløs her inne heller, for en av de andre – en oppsetsig liten småtøs med solbriller på hodet og en smak-løs rosa topp der de knøttsmå brystene var halvveis ute – kastet seg på.-Dette e’ ikkje ordentlig skole. Skal vi ikkje begynne snart?Han prøvde å overse dem.

Blomsterkinden blusset rødt;Lille lys – sov søtt.

Genesis hadde definitivt ikke falt i smak. Noen av elevene geipet, andre bare snudde seg og begynte å snakke med hverandre - nesten, men bare nesten så høyt at de overdøvet musikken. Og der

SJIRAFFEN

75

Johannessen vanligvis hadde gått rett ned og snakket dem til rette, ble det vanskelig nå med CD-spilleren på volumnivå 35. Hjelpeløs måtte han bare stå rett opp-ned, og gjøre gode miner til slett spill mens Phil Collins sang:

I can’t dance, I can’t talkOnly thing about me is the way I walk

Og nå hadde altså den frekke....den PØBELEN reist seg opp og slengt seg ned på bordet, som om han eide rommet og ville provosere den slitsomme gamle læreren til å slutte med tøvet sitt.Johannessen kjente et voldsomt og ukontrollert sinne velle opp i seg

----------

Tanita ble vekket fra grubleriene av et voldsomt leven ute i gangen. Elever som skrek og dører som ble slamret igjen. Nå var ikke dette noe nytt på Haugen skole, og i hvert fall ikke første skoledag, da mange elever kom tilbake fra to måneders sommerbeite i frihet, og måtte strammes noe voldsomt inn for at det i det hele tatt skulle bli ørens lyd å få inne i klasserommene.På mange måter var første skoledag en prøvelse. Fikk du ikke kontroll da, kunne mye være ødelagt for resten av året.Så banket det på døren. En andpusten Hilde stod i åpningen.-Hoff ! Skynd deg! Det har klikket for Johannessen....

Han hadde veltet kateteret så CD-spilleren smalt i gulvet og kaffe-koppen knuste. Det brunsvarte innholdet fløt nå rundt blant elevenes sekker som blod på et slaktehus. Og klasserommet så nesten ut som om en flokk vettskremte dyr hadde trampet rett gjennom på flukt fra slakterens kniv. Livredde elever satt sammenkrøpet bak i hjørnet. Pulter var veltet. Noen av jentene hikstet og gråt, mens andre løp hylende gjennom korridorene.Alt var bare kaos.Han hadde stoppet midt i siste strofe:

Ingen sol imorgen gryr,bare du, mitt eventyr.Bare du skal strå......

DAN TAKLE

76

...og smelt hånden i kateteret. Knallhardt.-NÅ ER DET NOK! skrek han.-OK OK OK, lærer. Ta det rolig. Eg går ned.-NÅ HOLDER DU KJEFT! Din forbannade frekke apekatt. På tide du skjønner at dette e’ en skole og ikkje.....ikkkje EN JÆVLA DYRE-HAGE!Et lite øyeblikk kjente han at han kanskje burde stoppe her. At han hadde satt seg såpass i respekt nå at de ikke ville prøve seg mer. Denne Kenneth spratt i hvert fall ned fra pulten, og satte seg fort på plass.-Du hakkje lov å banne, lærer.Men der var hun igjen. Forbannede, frekke, sytende, klagende drittjannicke. Ikke faen om hun skulle få ødelegge resten av dagen hans også.-HOOOLD KJEFT!Han løp ned til pulten hennes, og smelte knyttneven i pultlokket så iPOD og solbriller skvatt i været. Rød i fjeset fortsatte han:-DU HAR IKKJE GJORT ANNET ENN Å SYTE OG KLAGE OG SITTE DER MED DRITTPREIKET DITT HELT SIDEN DU KOM INN. NO OPPFØRER DU DEG!Jannicke brast ut i tårer. Tøffere var hun ikke.Men venninnen (hvis det var det hun var) med puppene gav seg ikke nå heller. -Se ka du har gjort, lærer. Kom, vi går og sier det.Han trampet tilbake til kateteret, helt ute av kontroll, grep tak i kanten og slengte hele sulamitten ut i rommet. Det gamle kateteret gikk i bakken så hardt at finerplaten på forsiden knakk. De to guttene på første rad gikk i bakken også.-DETTE E’ – FAEN MEG – DEN VERSTE DRITTKLASSEN EG HAR – TATT IMOT – PÅ OVER – 30 ÅR! BARE GNÅLING FRA DOKKAR KOM INN. EG SPILLER MUSIKK TIL DOKKAR – LESER ET AV VERDENS FINESTE DIKT – OG HAR DOKKAR FOLKESKIKK NOK TIL Å SITTE I RO? HÆ?Hilde kunne knapt tro sine egne øyne. Hun hadde hørt eldre kolleger fortelle om disse raseriutbruddene. Om hvordan gode gamle Johannessen – engelen Gabriel – hadde klikket og rasert klasserom når elever trakk ham for langt. Men det var første gang hun så det med egne øyne. Hva var det for en mann hun skulle dele klasse med? Og hvordan skulle det gå med denne klassen nå?Det siste hun så før hun løp etter hjelp, var elevene som klynget seg

SJIRAFFEN

77

sammen bakerst i rommet mens Johannessen sendte to nye pulter i dørken med et brak.

Tanita bare ristet på hodet der hun stod og så ut over ødeleggelsene. Alt hun hadde ønsket av denne første dagen, var bittelitt kontroll.

DAN TAKLE

78