en romodyssé

tore stavlund:

© CAPPELEN DAMM AS 2016

ISBN 978-82-02-47988-61. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Eivind Stoud PlatouSats: Type-it AS, Trondheim 2016

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016Satt i 11/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Julian

«Hyppig synes melkeveien at være tænkt som forbindende

jorden med dødsriget eller gudernes verden»

Etymologisk ordbog over det norske og danske sprog

«Melken flyter»

Tone Hødnebø, Larm

Far fortalte om hvorfor stjernehimmelen ble kalt Melke-veien. «Det er melkesøl», sa han. «De gamle grekernetenkte på stjernene som en flokk kyr, at det var melkfra disse som skapte det blå skinnet.» Vi sto på strandanedenfor hytta. På den mørke hvelvingen over oss blinketdet i millioner av lysende prikker. «På gresk heter Melke-veien Galakse. Det kommer av ’gala’, som er det greskeordet for melk.»

Hvis han ikke hadde blitt meieriingeniør, skulle han blittastronom, sa far.

Hvit og fet flommer melken gjennom generasjonene, liv-givende og nærende. I min familie tykkere enn blod. Sålangt jeg kan se tilbake på farssiden, finnes det folk somhar bidratt til å utvikle norsk meieriindustri. Oldefar, far-far og far var alle meierimenn. Jeg kaller dem det, «mei-erimenn», som en samlebetegnelse for øvrige utdannings-og yrkestitler disse mennene måtte inneha, enten det varsom meieriingeniør (som utdannet ved meierifaglinjeneved Universitetet i Trondheim og Landbrukshøgskolen iÅs), bestyrer eller disponent (som er de vanlige titlene fordirektør ved et meieri), litt som det amerikanske uttryk-ket for folk i reklamebransjen, «ad men» som igjen bletil «Mad Men». De var inne i det med hud og hår somman sier. Det var en livsstil. I motsetning til reklame-bransjens halvstuderte røvere var meierimennene fagfolktil fingerspissene. Gjennom generasjonene, i min familie,gikk kunnskap, erfaring og yrke fra far til sønn, med detsom var en slektens tilsynelatende ufravikelige gang. Detvar ikke bare disse fedre og sønner som var i meieriet,men også deres brødre og onkler og mødre og søstre. Farsmor, Marie, datter av en melkesjåfør – en kusk – jobbetved meieriutsalget på Gjøvik. Der møtte hun bestyrerenved meieriet, min farfar, Ragnar Stavlund. De giftet seg oghun bidro i det daglige styre og stell ved meierigården der

10

de bodde, og hvor hun oppdro deres to barn. Meieriet varderes naturlige habitat.

Som barn og ungdom var jeg mye på meieriet tilfar i Porsgrunn, Telemark Meieri. Lørdager og søndagerkunne gå med til at jeg satt sammen med far på konto-ret og tegnet mens han gikk gjennom papirer. Eller jegvar med ham på befaringsrunder omkring i produksjons-hallene og kjølelagrene. Under juletrefestene som meie-riet arrangerte for de ansatte og familiene deres, kunne vibarna drikke så mye sjokolademelk vi ville. Da vi arran-gerte klassefester der, kunne jeg, under den obligatoriskeomvisningen, stolt lede an prosesjonen av barn ned til kjø-lelageret der pallene med Milkshake stod. Senere tjente jeglommepenger ved å hjelpe far med ryddearbeid i arkiveneog lagrene. En periode fikk jeg også øve i storsalen medbandet mitt. Vi skjøv unna bord og stoler og satte oppforsterkere og trommesett. Ofte kikket kontorister ellersjåfører som var innom meieriet på kveldstid, inn til oss,tiltrukket av den fremmedartete støyen som strømmet utfra salen. Skremt stirret de først på oss gjennom glassruta idøra ut til resepsjonen, forundret over den aparte ansam-lingen av langhårede gutter som hamret løs på trommerog gitarer, men så ble de vant til det og satte seg like gjernened for å lytte og slå av en prat om inspirasjonskilder.

Like fullt, eller til tross for all denne tiden tilbrakt imeieriet, skulle det for meg bli annerledes enn det ble formine forfedre. I stedet for å følge på farsrekka og begynnepå meierifaglige studier fordypet jeg meg i musikk og litte-ratur. Spørsmål vedrørende min utdannelse, om jeg skullefølge på i familieprofesjonen eller ikke, dukket i det heletatt ikke opp. Og da far døde, i 2000, 57 år gammel – jeg

11

var da 24 – smuldret min forbindelse til meieriet og mel-keproduksjonen bort.

I mange år tenkte jeg overhodet ikke på meierier, ogmeieriet i Porsgrunn, som jeg i barndommen og ungdom-men hadde vært så nær, falt bort som en naturlig størrelsei livet mitt. Ikke før i voksen alder, langt ut i trettiårene,etter år med studier og arbeidsliv i Oslo, ble jeg oppmerk-som på hvordan meieriet var blitt noe uklart, noe jeg pået vis følte tilhørighet til, men som samtidig var blitt megfullstendig fremmed, og at det i dette uklare og fremmede,dette fraværet, hadde oppstått et savn, både etter meie-riet og, selvfølgelig, etter far. Det var på tide, tenkte jeg,å plukke opp arven. For i dette, og jeg må si det meden parafrase over et avsnitt fra forfatter Rune Christian-sens roman Fraværet av musikk, mente jeg å fornemmeen logisk bevegelse som startet lenge før min slekt og somjeg verken har dyrket eller motarbeidet, men snarere fri-gjort meg fra, men om jeg har frigjort meg fra denne beve-gelsen, finnes det like fullt en bevegelse gjennom tiden,via mine forfedres tilbøyeligheter til å drive med melk,frem til dit jeg er nå. I denne bevegelsen, tenkte jeg, idenne melkens strøm gjennom generasjonene, fantes eneksistensberettigelse, og var det noe jeg hadde behov forå kjenne, var det nettopp det.

Et sted å starte var å besøke meieriene som hadde værtknyttet til familien. Det ble en reise som skulle ta meg tilen rekke små byer og tettsteder på Østlandet. Til sammenskulle disse byene og stedene utgjøre koordinatene, ikkebare for en personlig slektshistorie, men også for en mel-kens kulturhistorie.

Snart innså jeg at melk ikke er noen enkel ting. Full

12

av paradokser er melken. Melk som næringsmiddel eren ting, premissgivende som den er for pattedyrenes livs-grunnlag, en naturens egen eliksir, med sin egen fysio-gnomi og kjemi. For utover dette, med utviklingen avmenneskenes kultur og samfunn, finnes en melkens myto-logi. En melkens kosmologi. En melkens ideologi. Til ogmed en melkens erotikk. Og ikke minst, en melkens øko-nomi. Det er melken som livgivende og melken som døde-lig. Som eliksir og gift. Natur og kultur. Det er melkensom ikke tåler dagens lys, som ikke tåler luft. Det er mel-ken som flommer i kjertlene. Som renner i rør. Det er over-veldende. Rune Christiansen sier det slik: «hva i denneverden er enkelt og liketil? Hvilken småstein eller amøbeer ikke i stand til å sette oss i forlegenhet hva kompleksitetangår? Et hvert lite fnugg i kosmos kompilerer alt annet.»

Nettopp. Ikke uten forlegenhet sto jeg overfor melkenog meieriet, liksom jeg sto overfor verden.

FULANI. Melk har vært til inspirasjon for flere opprin-nelsesmyter. Ifølge mytologien til det vestafrikanske fula-nifolket ble verden skapt av en enkelt dråpe melk. Hvordråpen med melk kom fra, er uklart, men fra denne drå-pen oppsto guden Doondari. Doondari skapte stein somble omformet til jern som ble til ild, som ble til vann, somble til luft. Hele verden var skapt av melk.

AUDHUMBLA. I Snorre Sturlasons Den yngre Edda fra1200-tallet står historien om det første levende vesen, jot-nen Yme, som ble skapt ut av is og rim. Det andre levendevesenet var ei ku, også den kom av is og rim. Yme kaltekua for Audhumbla. Og Audhumbla lot Yme suge melkfra jurene sine. Fra armhulene til Yme sprang det da småvesener. Det var jotnene. Alle fikk de drikke av Audhumb-las melk. Slik ble det liv.

ILD OG MELK. Ifølge en fortelling fra opprinnelses-myten til det nepalske tamangfolket oppsto det ved tide-nes begynnelse en stor brann. Da brannen var i ferd med åfortære alt, ble den slukket av melken fra brystene til tolvgudinner. Hadde ikke gudinnene slukket brannen, villeikke liv oppstått på jorden.

EN SJØ AV MELK. I hinduismen er melk og guddomme-lighet tett knyttet sammen. I den hellige skriften Bhaga-vadgita fra 200 f.Kr. finnes legenden om en sjø av melksom gudene må kjerne for å oppnå udødelighet. Særligguden Krishna, som ble oppdratt av en gruppe gjetere, blirassosiert med melk. Under feiringen av Jayanti, Krishnasbursdag, er det vanlig at det blir servert mat og søtsakerbasert på melk.

MELKEMIRAKEL. En historie som illustrerer forholdetgud–melkeoffer, går som følgende: Torsdag 21. september1995 var et hundretall millioner indere vitne via live fjern-syn til det som i ettertid har blitt omtalt som «The MilkMiracle». På denne dagen aksepterte statuer av Ganeshog Shiva i et tempel i New Dehli melkeofferet de ble gitt.I løpet av noen få minutter drakk statuene bokstavelig taltlitervis med melk. Nyhetsmedier over hele verden meldteat all melk i Bombay ble utsolgt. Etter 24 timer var mira-kelet over.

FORSTANDER. Ordet meieri er avledet fra det hollands-ke substantivet meier, som kom fra det oldhøytyskemeior, som kom fra det latinske major domus, som betyr«forstander for tjenerskapet i et hus».

Landets første urbane meieri lå i Skien. Skiens ysteri, hetdet og ble etablert i 1863. Dette ysteriet var dermed detførste punktet i utviklingen av den moderne urbane mei-eriindustrien, og det naturlige startpunkt for mine under-søkelser. Dobbelt naturlig til og med, fordi Skien er byenjeg vokste opp i. Jeg sier landets første urbane meieri fordidet er snakk om det første andelsmeieriet som lå i en by,og som dro strategisk veksel på å ligge tett på markedetmed tanke på kommersielt utsalg. Dette i motsetning tiltidligere andelsmeierier som var blitt etablert på setrenepå innlandet langt unna der folk bodde og arbeidet. Der-med var Skiens Ysteri meieriet som startet den utviklings-linjen som førte opp til meieriet slik vi kjenner det i dag, enurban, markedsfokusert og kommersiell næringsindustribasert på samvirke- og andelstanken. Bønder slo seg sam-men om å behandle melken i ett felles meieri heller enn påhver sin gård, for å effektivisere driften og å øke salget.

Tine-konsernet oppgir derimot, på sine nettsider,Tine.no, under menypunktet «TINEs historikk», etandelsmeieri i Rausjødalen i Nord-Østerdalen i Hedmarksom «den spede starten på TINE». Ifølge meierihistoriskekilder var dette meieriet, etablert i 1856, et av landetstidligste eksempler på andelsdrift. Slik fortelles historien:Selskapet for Rausjødalens andelsmeieri ble stiftet på

18

Tolga 24. januar i 1856 på initiativ av bonden og lærerenJon Simensen og klokkeren Ole Jonsen Berg. Med økono-misk støtte fra Det Kongelige Selskap for Norges Vel, somsiden 1809 hadde arbeidet med utvikling av utdannings-institusjoner, næringsliv og industri, ble 40 andelshaveremed på laget. Målet var å utnytte det gode fjellbeitet påsommerstid og å bedre lønnsomheten for alle. Ved å slåseg sammen kunne de samle krøtteret sitt og spare ressur-ser på tilsyn og melkeproduksjon. For å sikre god kvali-tet ble sveitseren Caspar Hiestand engasjert i arbeidet medystingen. Å hyre inn sveitsiske fagfolk innen ysting varvanlig i Norge på midten av 1800-tallet. På folkemunneble de kalt «sveisere». Til å ta seg av dyrene ble reiseagro-nom C.H. Jensenius ansatt.

Fordi Rausjødalen ligger høyt til fjells, på 900 moh.,måtte det 37 arbeidskarer og 38 hester til i tre uker for åreise anlegget. Da det var ferdig, besto det av en hoved-bygning i stein med ysteri, en melkebu og et lagerrom forost i tillegg til fjøs for hundre kyr. Det var på alle måter etambisiøst prosjekt. Som feilet. To sesonger holdt driften.Sommeren 1856 og sommeren 1857. For sesongen 1858var det ingen som reiste opp. Driften stoppet, og byggetforfalt.

Selv om Tine omtaler setermeieriet i Rausjødalen somden spede starten på det som skulle bli fellesmeieriene,og norsk meieridrift slik vi kjenner den, er det mer åregne som slutten på den gamle tradisjonen. Helt sidenmiddelalderen hadde det vært vanlig å knytte seterbruktil gårdene, og meieriene, eller ysteriene som de ble kalt– hovedsakelig ble det laget ost – ble lagt til setrene ellerved de enkelte gårder. Fordi jordene rundt gårdene ble

19

brukt til matproduksjon, som korn og grønnsaker, var detnødvendig å la krøtteret beite på fjellet. Og siden kuenekalvet på våren, var det hensiktsmessig å ha meieriet, ellerysteriet, i nærheten av beitemarkene, slik at melken kunnebehandles umiddelbart etter melking. På seteren ble mel-ken skummet for hånd, ikke til helmelk eller søtmelk slikvi kjenner den i dag, men til surmelk eller fløtemelk, forså å bli primost, myssmør eller gammelost.

For å finne startpunktet for norsk meieriindustri slik vikjenner den, reiste jeg altså ikke til Rausjødalen, men tilSkien. Den lille industribyen sør i Telemark ligger akku-rat der Skiensvassdraget, også kjent som Telemarkskana-len, møter den såkalte Porsgrunnselva som er den innerstedelen av Frierfjorden, som starter, eller eventuelt, alt etter-som hvordan du ser det, slutter, ved havnen i Skien. Skienhar derfor vært et naturlig knutepunkt for handel og tra-fikk i mer enn 1000 år. Kanalene og elvene fungerte somkommunikasjons- og handelsårer, og nettopp Telemarks-kanalen ble svært viktig for satsningen til Norsk Hydroi Telemark, som på Rjukan og Herøya. Fra Skien strek-ker Frierfjorden seg ut gjennom Porsgrunn, før den gårut i Breviksfjorden som munner ut i Langesundbukta,en strekning med mye skipstrafikk, blant annet inn tilNorsk Hydros anlegg på Herøya utenfor Porsgrunn og tilNorske Skogs papirfabrikk Union i Skien, i hvert fall førdenne ble lagt ned i 2006. Sammen med Porsgrunn utgjørSkien et sentrum i Grenlandsdistriktet, som utgjør densørøstlige delen av Telemark og innbefatter også Bamble,Siljan og Kragerø, og som med sin tømmerfløting i Skiens-vassdraget, papirfabrikken Union, petrokjemiindustrien

20

ved Norsk Hydro på Herøya og Rafnes og den omfat-tende skipstrafikken, lenge utgjorde et av landets størsteindustriområder. I dag er distriktet preget av mye arbeids-ledighet etter nedleggelser innen flere av de store indust-riene.

At den moderne meieriindustrien hadde sitt anslag herpå midten av 1800-tallet, var naturlig. Andre halvdel avdette århundret var en periode da Norge skiftet karak-ter. I hele landet førte befolkningsvekst og økonomiskvekst til at prisene på korn og jordbruksvarer steg. Grad-vis begynte en omlegging fra korndrift til fedrift og framanuell til maskinell drift av gårdene. Såmaskiner, tres-kemaskiner og slåmaskiner gjorde sitt ugjenkallelige inn-tog i det norske bondelandskapet. Fordi maskinene gjordebehovet for mannekraft mindre, reiste mange arbeidska-rer til byene der de tok seg jobb ved fabrikkene. Og meddette, den industrielle revolusjon, ble naturøkonomien,der arbeidsfolk hadde byttet tjenester mot mat og drikke,erstattet med pengeøkonomien, der arbeidsfolk kunnekjøpe maten sin selv for penger de tjente på arbeidet sitt.Butikk ble den nye distribusjonsformen for næringsmid-ler. Det var i byene det skjedde. Som i Skien. Melkenmåtte inn til sentrum, der folk nå levde og arbeidet. Detvar moderne tider. Det var tiden for elektrisk lys, telefoni,automobiler – og konsummelk i butikk.

Med meg i bilen hadde jeg en kasse med ting jeg haddearvet etter far. Det var en god blanding av meierifagligmateriell, som jubileumsbøker, lokalhistoriske tidsskrif-ter, avisutklipp, fagbøker og personlige dokumenter, sombrev og fotografier. I det hele tatt et unikt dokumen-

21

tasjonsmateriale som skulle fungere veiledende og infor-merende i mine undersøkelser. Rett overfor Ibsenparkenlå byens gamle meieribygg, ikke det første, dette SkiensYsteri fra 1863, men det som hadde vært videreføringenav det: Skiens Meieribolags driftsbygning. Jeg satte megpå en benk. Ved siden av en statue av Ibsen. Fra ves-ken tok jeg frem Skiens Meieribolags jubileumsskrift fra1947. Bygget jeg hadde fremfor meg, hadde stått ferdig i1900, stod det. Ofte hadde jeg vært inne der. Ikke fordidet hadde vært et meieri, men fordi det på 1990-talletetter nedleggelsen av meieridriften, hadde ligget en pub oget diskotek der. Men aldri hadde jeg virkelig sett på detog reflektert over dets historie eller arkitektoniske utfor-ming. Jeg hadde drukket øl i baren og svimet rundt pådansegulvet, men aldri tenkt over at jeg var inne i et gam-melt meieri, at det i over et århundre hadde foregått orga-nisert meieridrift akkurat der. I mer enn hundre år varmelk blitt fraktet til akkurat det kvartalet fra gårdene iomegnen, først med hestekjerrer, senere med melkebiler.Først til Gjerpens meieri som hadde lokaler der fra 1872til meieribolagets nybygg sto ferdig i 1900, til driften vedanlegget ble lagt ned på slutten av 1970-tallet. I hundre århadde melk blitt behandlet der og sendt ut til butikkene,til private husholdninger, til skoler, til sykehus.

Bygget var i lett jugendstil, satt med oransje teglstein ogmed innfelte vinduer – en dekorativ og ekspressiv fasade.Arkitekten Haldor Børve var en merittert fagmann fradistriktet, som hadde tegnet flere bemerkelsesverdige byg-ninger i Telemark, blant annet det spektakulære turist-hotellet Dalen Hotel lenger opp i fylket. Valget av Børvevitnet om visjon. Kanskje hadde meieribolagets styre øns-

22

ket å skape et bygg som ikke bare skulle stå seg gjennomhundre år, men også et som sto i stil med dets samfunns-byggende posisjon. Som foredler av næringsmidler varmeieriet et av det moderne samfunnets viktigste bedrifter.Det var næringsmiddelproduksjonen som skapte grunn-lag for befolkningsvekst. Slik ble det bygd samfunn. Alletrengte melk. Melk var grunnleggende for det modernesamfunnet.

ET FULLSTENDIG NÆRINGSMIDDEL. Det var fors-kerne Justus von Liebig (1803–1873) fra Tyskland ogWilliam Prout (1785–1850) fra Storbritannia som tid-lig på 1800-tallet identifiserte elementære næringsstoffersom det søtholdne, det fetende og det forsterkende, senerekjent som karbohydrater, fett og proteiner, i melken. I dagvet vi at melk og melkeprodukter er en kilde til proteiner,vitamin B12, fosfor, kalsium, vitamin B2 og jod. Det er detmest fullstendige næringsmiddelet vi har, og lider bare avén feil, at den er lite jernholdig.