Kenneth Bergstrøm II

Tor Edvin Dahl

Kenneth Bergstrøm II

© CAPPELEN DAMM AS 2016

ISBN 978-82-02-50954-5

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Elisabeth Vold BjoneOmslagsfoto: Visning av Lars Elling

Foto: Trond IsaksenSats: Type-it AS, Trondheim 2016

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2016

Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på Munken print cream 80 g/ 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til minne om Patricia Highsmith, 1921–1995.

1. del

dobbeltgjengeren

1.

– Får jeg sette meg her?Stemmen er blid. Det runde ansiktet har folder og ryn-

ker. Men gammel er hun ikke. Ansiktet lyser munterhet.Hun står med et halvtomt glass i hånden og virker full-stendig uredd.

Året er 2015, byen er Oslo. Og det er sensommer.Kveld.

Det er kveld slik en kveld er kveld i en pub. Veggene ergranbargrønne, lyset tilbakeholdent brungult, musikkenensom. Den forsøksvise fortroligheten kjennes omhygge-lig planlagt, bord og stoler slik plassert at man er nødt forå snu seg, dersom man vil se ut av de kveldsdystre vin-duene. Damen bak bardisken har mørk sminke og vok-terøyne, barmannen er rund, med flekket forkle og tynthår. Han smiler, men bare på oppfordring.

Folk skal få være i fred.Det er en kveld for både tilfeldige og planlagte møter,

for lavt snakk og ubekymret latter, for usikre oppbruddog dører som brått smeller igjen. De færreste ser opp. Derute er verden, både den kjente og den ukjente. La denvære der! Lys glitrer i mørket, hundre meter borte i gatastopper en trikk for rødt, men det angår ingen her.

Han er ikke forberedt på en kvinne som står så direkte,med glasset, smalt, tilnærmet tomt, løftet som en fakkel.Følgelig blir han sittende og se opp på henne uten å gjøre

9

noe, uten å ane hva han bør foreta seg. Spørsmålet kunnevært framført på marsboernes hemmelige språk, han erute av stand til å svare. Hun er ikke blant dem han villesøkt kontakt med. Aldri i livet.

Han vil gjerne søke kontakt. Men med hvem? Spørs-målet kan dukke opp de få gangene han er på et sted somdette. Men han finner sjelden noe svar. Han har gjort segsine erfaringer. De han kunne tenke seg å søke kontaktmed, og de han har forsøkt å få kontakt med, har ikkefunnet ham interessant. Eller attråverdig, eller hva det nåer de ønsker seg. Noen har oversett ham, andre svart,for så vidt, men hastig, kort og utålmodig. Ikke minst:avvisende.

Hun er solid og i eldste laget. Eldre enn ham selv? Nær-mere femti? Nei, bare tidlig rynkete. Ingen utringning,ingen leppestift, massevis av vennlighet. Blikket hans glirmotvillig nedover kroppen hennes, og han registrerer dis-kré innpakkete og sannsynligvis moderlige hofter. Skyn-der seg å se opp igjen, av frykt for å rødme.

Hun vil ham noe, vil hun ikke? Kjenner han henne?Har han truffet henne et eller annet sted?

Hun har en raus skinnjakke over en rustbrun gen-ser.

– Du sitter her ofte, fortsetter hun. – Jeg har lagt merketil deg.

Blikket hans viker. Han ser sine egne hender rundt detnesten tomme ølglasset. Han vet fortsatt ikke hva hanskal si.

Hun sukker og setter seg. Slipper fra seg et langt, åpen-hjertig pust. Rusker seg i det rause håret, som er mørkt,med bølger. Eller kanskje hun retter på noe. Så smilerhun. Det er nesten som en presentasjon. Deretter stude-rer hun ham. Øynene hennes er brune.

10

– Du er Kenneth Bergstrøm, fastslår hun. – Ikke si atjeg tar feil. Jeg har sett bilde av deg flere ganger. I avisen.Senest i morges. I Aftenposten. Du så kjekk ut.

Han ser vekk. Oppdager barmannen på vei mot etbord like i nærheten. Fanger blikket hans og peker påglasset sitt. Barmannen nikker.

– Jeg har hørt deg også, fortsetter hun. – I Ukeslutt. Jeghar deg i øret fortsatt. Du snakket om …

Også hun har oppdaget barmannen og vinker på ham.Svelger det lille hun har igjen av vin, rekker barmannendet tomme glasset og ber om en halvflaske hvitvin. Du vethvilken. Nei, sier barmannen, han vet det slett ikke. Snurseg og finner et vinkart på et forlatt bord. Hun tar det ogsier: – Den chardonnayen.

Peker. Barmannen nikker og forsvinner.– Du er veldig bra, sier hun. – Jeg kjenner noen som

har bodd i Cape Town. De sier akkurat det samme somdeg. Du har skjønt det.

Han nikker. Forsiktig. Åpner munnen for å si noe. Menfår det ikke til.

Hun forteller at hun aldri har vært i Afrika. Men hunskal dit. Det er noe hun rett og slett må. For sin sjelefredsskyld. Kenya eller Namibia. Hun har en halvveis avtalemed en venninne. De har funnet et reiseselskap som heterSafari Travels.

– Har du hørt om det?Til sin egen overraskelse svarer han ja. Mekanisk.– Er de bra? spør hun.Han vet ikke noe spesielt om dem, og sier det.– Nei, sier hun. – Du reiser vel på egen hånd. Det må

være flott. Reise overalt, ordne opp, kjenne folk. Alt detder. Være hjemme uansett hvor i verden. På en måte.

Barmannen kommer med vinflaska. Står ved bordet og

11

åpner den. Heller opp i glasset han har plassert på bor-det. Hun smaker.

– Utmerket, sier hun uten så mye som å se på barman-nen. – Har du en kjøler?

Barmannen forsvinner. Hun forteller hvordan det varå komme til Shanghai. Det var hennes første lange uten-landsreise. Å reise er fantastisk. Verden åpner seg opp.Ingenting er som å være der selv. På de stedene alle harhørt om. Der. Hun har ikke ord for det, men det gjør noemed henne. Hun blir rikere. Hun kommer nærmere livet.

I hvert fall føles det sånn.– Jeg våkner, sier hun. – Jeg blir yrvåken.Barmannen kommer med en halvliter øl og en vin-

kjøler. Hun fortsetter å snakke om Shanghai. Filmer ogbøker får henne til å tro at hun er på et sted. Men når huner der selv. Det er da noe skjer. Bare den enorme flyplas-sen. Gå mellom de digre skyskraperne. Så mye mennes-ker!

– Jeg kjenner at jeg er til, sier hun. – Jeg blir mer virke-lig. Det er ganske spesielt.

Hun har rynker i halsen. Og gule metalløreringer. Kan-skje i messing. Han har ingenting imot at hun sitter der,men får ikke sagt noe. Knapt tenkt.

Hun er ikke tiltrekkende, men nær. Hun har stor munnog brede lepper. De beveger seg livlig. Øynene og mun-nen. Det er det han ser. Men først og fremst hører han.

Henne.Hun kjørte fra Grand Canyon til Death Valley, sier

hun. Det var hennes andre store reise. USA. Death Valleyvar spesielt. Da fikk hun angst. Men det var fordi man-nen hennes ville stoppe. Gå en tur. Til fots. Bare for å gå.

– Jeg fikk det for meg at jeg ikke kjente ham, sier hun.– Han ble fullstendig fremmed for meg. For ham var det

12

helt likegyldig hva jeg gjorde. Jeg prøvde å forklare hvajeg følte. Gjør som du vil, sa han. Jeg kunne gjerne bliigjen i bilen. Hvis det var det jeg ville. Og så gikk han. Ogvet du hva – jeg tenkte: Nå kjører jeg. Og da dør han.

Hun løfter vinglasset sitt og drikker. Tenker seg om ogsier: – Skål. Asbjørns skål!

Og legger til, mens hun setter fra seg glasset. Ler: – Vier ikke gift lenger.

Hun har to store messingringer på den høyre lang-fingeren. Nå slipper hun glasset, hånden glir bortoverglassplata og legger seg uredd oppå hans knyttede neve.Straks blir han irritert på seg selv fordi den er knyttet.Han skjønner ikke hvorfor han har knyttet den. Men forhenne gjør det visst ingenting. Hun tar et godt tak rundtknyttneven hans. Forteller hvordan det var å sitte der.Alene. I bilen. I Death Valley. Hun så ingen. Husket ikkehvor Asbjørn hadde forsvunnet. I hvilken retning haddehan gått? Skjønte ikke hvordan han plutselig kunne bliusynlig. Hun var oppspilt og redd og følte seg enormt vir-kelig.

– Jeg måtte handle. Måtte bare gjøre noe. Og så, vetdu …

Fingrene hennes klemmer til rundt den knyttede nevenhans.

– Det jeg gjorde, var at jeg åpnet døra og gikk ut. Detvar så varmt! Jeg ble helt skremt. Jeg skyndte meg rundtbilen og kom meg inn på sjåførsiden og tok et godt tak irattet.

Hun tar en kunstpause. Ser på ham med triumf. – Så,skjønner du, vred jeg om tenningsnøkkelen og hørte bilenstarte.

Hun ler. Øynene hennes glitrer. Hun er glad, oppspilt,nær.

13

– Tenk om jeg hadde kjørt min vei, sier hun. – I DeathValley. Det var ikke mye trafikk der. Det kan jeg fortelledeg. Ikke et menneske. Ikke en bil. Ikke insekter, ikkeingenting. Bare stekende varme, sola rett over hodet påoss og … Du har sikkert vært der selv, så jeg behøver ikkeforklare deg mer, men det var farlig, det var satt opp vars-elskilt flere steder. Folk har dødd der. Av sola og vann-mangel og …

Hun heller mer vin i glasset. Løfter det mot ham og sierskål. Han tar ølglasset sitt og hun dunker sitt slanke glassmot hans tunge, runde og fortsatt helt fulle glass nummerto. Han drikker ikke mye. Ølet skal vare. Han liker ikkeå bli beruset. Det er lett å drikke for mye. To ganger i livethar det gått galt. Riktig galt. Skammelig galt.

Etterpå hadde det vært forferdelig å tenke på at hanhadde gjort det han hadde gjort. Ekle bilder lå på lur etsted i hukommelsen. Skitt og blod og oppkast og skrik.

Bare å bli påseilet. Det er ubehagelig når noen plutseligblir oppmerksom på ham. Har han vært høyrøstet? Harnoen trodd …?

Men dette er annerledes. Hun ser grundig på ham. Oghan liker det.

Blikket hennes er annerledes.– Hva var det som gjorde at du ble journalist? spør

hun. – Var det utferdstrang eller … eller bare visste du atdette kunne du?

Han er like ved – endelig – å si noe, og hun trek-ker hånden til seg som om hun vil gi ham plass, la hamoverta talerstolen. Men når det kommer til stykket, vethan ikke hva han skal si, og hun liksom kniper til i ansik-tet, øynene blir smalere, munnen lattermild og så er hunder med hånden igjen, og han har fortsatt ikke åpnet denknyttede neven, og huden hennes er tørr og varm og fing-

14

rene hennes bestemte, hun stryker langs håndleddet hansmed tommelfingeren og spør hvorfor han ikke er i tv, mensvarer selv at han kanskje ikke er så opptatt av å bli sett,alle vil være kjendiser, men det er ikke nødvendig, berøm-melse er egentlig ganske dumt, hvorfor er vi så opptattav berømte mennesker, hvorfor må vi stadig vite mer omdem?

– Folk spør deg, sier hun, – ikke sant? Hele tida. Vi vilvite hvordan det er å reise rundt med mikrofon og inter-vjue statsmenn og opprørsledere … men vet du, er det ensom har imponert meg, så er det Angela Merkel. Har dumøtt henne?

Han prøver å svare på det også, men hun har så myepå hjertet, kan ikke vente, for ikke bare er Angela Mer-kel kvinne, hun kommer fra Øst-Tyskland, og ikke er hunspesielt pen, det kan man virkelig ikke si, men hun harsatt seg i respekt, og det synes kvinnen på den andre sidenav bordet er flott.

– Det må du også synes. Hun har det meste mot seg, oglikevel er hun blitt Europas sterke mann.

Hun ler høyt, men ikke høyt nok til at noen snur seg.Og det er alvor i blikket, nesten en advarsel. – Jeg vethva jeg sier, fortsetter hun. – Sterke mann. Det er det detheter. Men selvfølgelig er hun en kvinne. Og samme hvaden fjompen Berlusconi vrenger av seg, så tror jeg påhenne som kvinne, som en virkelig kvinne, med orgasmeog alt som hører til. Jeg tror hun og mannen hennes hardet aldeles storslagent i senga. Jeg aner ikke, selvfølgelig,men jeg tror det. Jeg insisterer på å tro det. Angela Mer-kel er dama si.

Så slipper hun hånden hans. Trekker seg tilbake. Sierlavt: – Unnskyld.

– Nei da, sier han.

15

– Jo, sier hun. – Det er den andre halvflasken min, sierhun. – Det er derfor. Og jeg har ikke engang presentertmeg.

Hun ser seg rundt. Griper flaska og er like ved å reiseseg.

– Hvor skal du? spør han, glad for at han endelig fårpresset fram noen ord.

Hun vil ikke møte blikket hans, tar glasset i den andrehånden og reiser seg. Holder på å miste balansen. Hanlener seg framover, får tak i det venstre håndleddet hen-nes og holder det fast.

– Vær så snill, sier han. – Sett deg.Hun er blitt blank i øynene.– Sett deg, gjentar han.– Jeg liker deg, sier hun.Stemmen er grøtete.Så setter hun seg.Det er vanskelig å si noe. De ser på hverandre. Han

greier endelig legge begge hendene sine åpne på bordetmellom dem. Så ser han på dem. Sine egne hender. Etskuffende syn. De er verken store eller særpregete. De erflate, jevne, intetsigende. Han sier: – Jeg liker deg også.

– Det kan du ikke si.– Hvorfor ikke?– Jeg er dum, sier hun. – Og du er kjent. Du må unn-

skylde meg.– Helt feil.De to ordene kommer med en besluttsomhet han blir

glad for. Han kan ikke huske å ha brukt dem tidligere.Men han har aldri sittet slik før. Ingenting har foregått pådenne måten. Hun ser på ham uten skepsis. Hun målerog veier ham ikke, hun overveier ikke når eller hvordanhun skal komme seg vekk.

16

Han er i et helt fremmed terreng, og redd for å misteøyeblikket. Kanskje er det derfor han får et slags mot. Enslags vilje.

– Hvorfor ble du skilt? spør han.Det er det eneste spørsmålet han kan komme på som

kjennes trygt.Nå er det hun som blir overrasket. Ansiktet forteller at

tankene farer veggimellom inne i hodet hennes. Han kanse at hun leter etter en løsning. Hun vil ikke bort. Menhun er redd. For et øyeblikk siden skammet hun seg oversin egen beruselse og upassende oppførsel, nå ser hunikke helt hvor dette bærer.

– Er det noe å snakke om da?– Ja.Det blir hennes tur til å åpne munnen og lukke den

igjen.Tankene hennes stopper opp. Hun sier: – Jeg har sett

deg her flere ganger. Du er nesten alltid alene. Det synesjeg er rart. Det er sånn jeg tenker. Kenneth Bergstrøm.Kenneth Bergstrøm sitter noen meter fra meg, helt alene.

Han burde si noe.– Husker du, sier hun, og nå er hun besluttsom, – kvin-

nen i Bucuresti? Hun som tok deg med hjem og viste degliket av mannen sin. Og de to døtrene som satt side omside i sofaen. Jeg skal ikke spørre deg hvordan det var. Jegbare …

2.

Han har ikke vært i denne klesbutikken før.Han hadde begynt hos Dressmann. Der følte han seg

hjemme. Det gjør han ikke her. Følgelig tar det lang tidfør han våger seg fram og sier: – Jeg skal ha den der.

Men så ombestemmer han seg. Det er den riktigejakka, det er han nesten sikker på. Likevel sier han at hanmå tenke på det. Går ut av butikken, ned en trapp ogopp igjen. Vender motvillig tilbake til butikken han nett-opp forlot. Ekspeditøren har ikke noe annet å gjøre, stårrett innenfor metalldetektoren og smiler tålmodig. – Deter en fin jakke.

– Ja, innrømmer han. – Jeg liker den.De snakker om fargen, innerlomma med glidelås, til og

med reserveknappene i en liten plastpose i brystlomma.Det vil si: Ekspeditøren snakker. Selv svarer han ha og ja.

Det er ikke tvil om at det er den riktige jakka. Likevelmå han spørre om de selger mye av den. Han får til svarat det er en modell de har hatt inne noen år nå. Den gårikke av moten, den er solid, den er kvalitet til en lav pris.Han holder jakkeermet, stryker bortover det ru stoffet.

Han prøver å forstå hva som skjer. Har han ikke all-tid kommet til kort i klesbutikkene? Hatt forventningersom … Aldri visst sikkert. Blitt brydd når en ivrig ekspe-ditør har sagt at plagget og han kler hverandre.

Og så har han flyktet ut av butikken. Klær forvirrer

18

ham, han tar dem på seg for å skjule seg, ikke for å viseseg fram. Det har han gjort helt siden barndommen. Liktealdri å gå i kortbukser. Likte ikke å sole seg med bar over-kropp. – Du er så blek, gutten min!

Men morens sukk gjorde ham bare mer bestemt. Hanville være blek. Så det han nå gjør er noe helt nytt. Plag-get han muligens kommer til å kjøpe, skal framheve noe,gjøre ham til … noen. Gjøre ham gjenkjennelig.

– Nei, sier han. – Jeg kan ikke bestemme meg. Bekla-ger.

Han vil ha den unge ekspeditøren med sin gule mote-skjorte og de stramtsittende dongeribuksene så langtvekk som mulig. Det er derfor. Han vil stå alene medjakka. Den riktige jakka. Riktig farge, riktig stoff, riktigeslag.

Hva om – hvis han tok på seg jakka og noen strakskom bort til ham og sa: – Men, du er jo Kenneth Berg-strøm!

Noen som virkelig kjente Kenneth Bergstrøm!Ekspeditøren gir opp, eller skjønner at han ikke er øns-

ket. Fjerner seg i hvert fall.Mannen som ikke er Kenneth Bergstrøm, står lenge og

ser seg om. Ender med å ta av seg sin egen jakke og leggeden forsiktig over et stativ. Ekspeditøren har funnet endame med kort hår og dress. Hun har et effektivt, kre-vende ansikt. Ekspeditøren strever.

Så tar han jakka. Ser seg rundt. Ingen ser på ham. Ettrygt øyeblikk. Fort trekker han den på seg. Ser nedoverseg selv. Er dette meg? Nei, selvfølgelig er det ikke ham.Men vi kan bli så mye. Det er en tanke han aldri har tenktfør. Vi kan bli så mye.

Kan vi det?Han knepper jakka, oppdager et speil og ser seg selv.

19

Ser vekk, ser i speilet. Ser vekk, går bort til speilet, vågerkonfrontasjonen, ser speilet i ansiktet, ser sine egne øyne,ser jakka. Hvem er dette, egentlig?

Han retter seg opp, kjører en hånd gjennom håret, prø-vende, legger det litt annerledes enn han er vant til, ser påansiktet i speilet og blir urolig.

Snur seg hundre og åtti grader.Ingen ser på ham.Fort tar han av seg jakka, legger den på en stol, tar

på seg sin egen jakke. Den føles fattigslig, slitt, nærmestfryktsom. Så bøyer han seg ned med noe han håper eren bestemt, effektiv bevegelse, tar den blå jakka opp frastolen og går med raske skritt bort til kassa. Det står enung dame der. Hun har en rosa, langermet bluse i et glattstoff. Hun ser på ham og smiler, sier noe omtrent sam-tidig med at han sier: – Jeg skal ha denne.

Hun rynker panna. Han rekker så vidt å registrere atskiltet hennes sier SUSAN. Er usikker på om hun oppfat-tet hva han sa, og gjentar derfor, kanskje for lavt: – Jegskal ha denne.

Hun på sin side sier noe han ikke oppfatter. Han rekkerikke å spørre hva hun sa, har allerede funnet fram lom-meboka, rekker henne Visa-kortet sitt, som hun tar. Hunser på det, og det rykker i ham. Men så skyver hun kortetinn i maskinen og rekker ham et lite, tilkoblet tastatur.

– Kan du taste inn koden din?Han gjør som hun sier. Og vet plutselig at nå er det for

sent. Det er over. Det er bestemt. Ingenting er bestemt.Han går ut av butikken, bortover gata, forbi Oslo City,

ser mot Sentralstasjonen, tar inn den store oppslagstavlamed alle avgangstidene, forretningsbygget den er festettil. Han ser Kirkeristen og domkirken bakenfor. Men påtross av alt dette store, tunge, solide; alle bygningene som

20

har stått der alltid, i hvert fall siden før han ble født, kjen-nes alt usikkert og rastløst. Det er selvfølgelig på grunn avtrikkene og bussene som beveger seg i alle retninger, stop-per, svinger, setter opp farten. Og rundt dem alle mennes-kene. Alt beveger seg, i hvert sitt tempo, i hver sin retning.En gutt kommer mot ham og ser på ham, så passerer hanforbi.

Han kan ikke bli stående her. Han kjenner handlepo-sen i den høyre hånden. Jakka. Blå, med glidelåser til allelommene, et solid, praktisk plagg, et reiseplagg, et bruks-plagg, annerledes enn hva han ellers går med.

Han bruker ikke mye klær. Han har holdt seg til detsamme i årevis. Kanskje i tiår. Det får så være. Han ang-rer på kjøpet. Han angrer ikke.