MEDREVEBJELLE

BAK ØRET

ET STREIFTOGGJENNOM EN MANNSALDER

SOM BYBONDE

AV JON KVÆSTAD

1

Revebjellen vokser ved sjøen, punktum. Aldri i fjellbygder nord for Mjøsa, hvor geitramsen har sitt kongedømme. Den foretrekker gjerne skrinne bergsprekker i havsaltet jord. Slik er det bare.

Synd, fordi jeg skulle så gjerne tatt denne vestlandsdronningen med til husmannsplassen i Vestre Gausdal, hvis hun bare hadde latt seg overtale. Men overbevist som jeg var om at dette ikke lot seg gjøre, ble det bare med drømmen. Helt til en solrik ettermiddag i august, da jeg underveis fra Oslo til Stavanger stoppet i Gyadalen for å strekke på bena.

Der sto den. Høyt oppe i fjellskråningen, avblomstret og med kapsler fulle av frø. Hvordan kunne dette ha seg? Hadde jeg tatt feil i min fastgrodde oppfatning, eller var dette bare unntaket fra regelen?

I bilen lå en tom søppelsekk, så hva hadde jeg egentlig å tape? Uten særlig håp om å lykkes fylte jeg sekken med tørre stilker. Tilbake i Gausdal ble en håndfull av de ørsmå frøene sådd ut på en mager jordflekk, og under over alle undere – de spirte! Hundretalls freidige grønne skudd, tett i tett, uten synderlig hjemlengsel. Men større ble de ikke før høsten kom, heller ikke året etter. De sto i kur, som man sier i denne fjellbygda. Helt til min kone Gro tok affære.

Hun spadde opp et dusin spirer og plantet dem i staudebedets feteste jord. En drøy måned senere var stilkene meterhøye, klare til å blomstre. I ettertid ble vi kjent med en pasjonert amatørbotaniker i Østre Gausdal, Simen Volden, som hadde revebjeller for salg. Her vokste de enda høyere til værs, uanfektet av et barskt klima med lange snøvintre.

Volden hadde fra barndommen av vært opptatt av planter. Mens andre gjerne var med fedrene på høstjakten, ble han hjemme og lagde staudebed. Nytteløst tidsspille, mente moren. Så høyt over havet satte naturen selv grensen for hva som kunne trives.

Botaniske bøker sier noe om hvilke vekstsoner man bør forholde seg til. Volden har gjort denne skjematenkningen til skamme. Med kumøkk og kjærlig stell har han frembrakt et mangfold av eksotiske vekster man ellers bare finner i lavere, varmere regioner. Så mye for ekspertisen! Knepet er å sette røttene så dypt at de overlever frosten. Kanskje stikker ikke alle hodene opp det første året etter planting, men kommer gjør de. Voldens frodige, paradisiske hage er et levende eksempel på det.

Tro og uvitenhet kan bare bekjempes med nysgjerrighet.Da vi kjøpte bruket spurte jeg selgeren om det var mulig å dyrke

grønnsaker der, men fikk et forbeholdent svar. Kål? Tja. Gulrøtter? Kanskje. Brokkoli hadde man knapt hørt om. I begynnelsen gjorde jeg den grove feilen å bruke jordfreseren hver vår. Greit nok i steinryddingsøyemed, men humuslaget brukte jo måneder på å gjenvinne balansen.

En venn ga meg oppskriften på biologisk dyrking. Naturgjødsel blandet med kompost, samt et lag aviser på toppen. Ingen bearbeiding av jorden siden mesteparten av plantenæringen dannes i overflaten. Allerede første sesongen fikk vi håndleddtykk purreløk, trekvart meter høy stilkselleri, melonstore tettvokste kål, og brokkoli med topper på tretti

2

centmeters tverrmål. Enhver kan forvisse seg om at slikt er mulig ved å titte på størrelsen av ugresset i komposthaugen. Likevel kjøper håpefulle hobbydyrkere tonnevis med mager plantejord fra hagesentrene hver vår.

Resultatene kommer med erfaring, der prøving og feiling er det eneste saliggjørende. Erfaring hadde vi lite av i bagasjen da vi første gang tok stedet i bruk. Selv visste jeg knapt nok hva som var foran og bak på en hammer, selv om både min henfarne bestefar og en onkel var tømmermenn. Langt mindre ante jeg hvordan man startet en motorsag. Men alt har en begynnelse. Så før jeg går meg ytterligere vill i botaniske digresjoner, la oss begynne der det hele startet.

Kan penger brukes på begge sider?

Problemstillingen tumlet nok i hodet til landhandler Magnus Lillevolden, da han en vakker dag midt på syttitallet fikk øye på en rubrikkannonse i lokalavisen. Småbruk ønskes kjøpt i Lillehammer-traktene, undertegnet Ellen og Egil Torin Næsheim. Et kunstnerpar med adresse Fredrikstad og omgangsvenner av oss fra ungdomstiden i Stavanger.

Å handle på kreditt var ingen ny oppfinnelse. Men for butikkinnehaveren kunne det stundom bli et problem at enkelte kunder var sene med å gjøre opp for seg. En av disse var Petter Brumoen. Butikkgjelden hans var etter hvert blitt så stor at noe måtte gjøre. Siden Petter eide et nedlagt småbruk, stedet hvor han var født og oppvokst, lå det kanskje an til en minnelig løsning med gevinst for alle parter. Lillevolden vi motta det han rettmessig hadde krav på, ekteparet fra Fredrikstad få oppfylt ønsket sitt, og Petter sitte igjen med et pent overskudd i skattefrie kroner.

Som tenkt, så gjort. Uten å ha diskutert med skyldneren på forhånd ringte Lillevolden det oppgitte telefonnummeret i annonsen. Han visste om et sted i lia ovenfor butikken, som lenge hadde stått tomt og muligens var til salgs. Avtale om befaring ble inngått, og liebhaberne kastet seg bokstavelig talt i bilen før han rakk å legge på røret. Brumoen fikk omgående beskjed fra Lillevolden om at kjøpere var på vei. Med litt velvilje kunne mellomværet deres gjøres opp på en enkel og smertefri måte.

Etter først å ha fått nølende ja, så et avgjort nei, og endelig et forpliktende samtykke, tok Egil, Ellen og barna deres småbruket Skomakerstuen i besittelse. Forsommeren etter tilbrakte Gro, ungene og jeg en uke der oppe. I mellomtiden hadde Petters avgjørelse fått to andre eiendomsbesittere med tilsvarende herligheter på gli. Ad omveier hadde Egil hørt dem ymte frempå at det kanskje kunne være greit å kvitte seg med de gamle hustuftene Hageberget og Nordsveen. Begge hadde stått ubebodde i årevis. Uten aktive eiere ville de til sist ende som matjord.

Hageberget svarte til navnet, med stemor, prestekrager og blomstrende oregano på vollene. Den høytliggende utsikten var også praktfull.

3

Hovedbygningens bunnstokker var derimot tvilsomme, så her måtte det tas større grep enn hva jeg for min del var i stand til å makte.

Nordsveen lå i baklia på motsatt side av dalen, tilvokst av mannshøyt gress, velvoksen hundekjeks og ditto brennenesler. Her var hovedbygningen rimelig inntakt mens de øvrige fire tømmerhusene – fjøs, låve, stall og stabbur – trengte nye tak. Arbeidet med å sette dem i stand kom til å bli formidabelt, men virket likevel overkommelig.

Bonden på Megard, Iver Olstad, som hadde kjøpt stedet med utmark og skog i sin tid fra den forrige eieren, var imidlertid av den langsommelige typen. Han brukte kalenderen, ikke klokken, når beslutninger skulle tas, hevdet han selv. Man måtte altså regne med års akkedering og suging i tennene før et salg eventuelt fant sted.

Utpå våren året etter tok Egil, etter mye frem og tilbake, kontakt med ham for om mulig å lirke frem en avgjørelse. Men han var ikke forberedt på at den godeste Iver hadde en utfordring i bakhånd. Egentlig trengte han ikke pengene, sa han, men hvis Egil kunne foreslå en god måte å investere dem på var han absolutt tilsnakkelig. Som da kongen i eventyret satte Askeladden på prøve og fikk svar på tiltale. Megardsetra i Reinsåsen kunne vel trenge en overhaling, mente Egil, og minnet om at det også fantes offentlige tilskuddsordninger for bevaring av slike kulturminner. Dermed var den børen løftet av skuldrene. Den første av mange.

Under snøsmeltingen hadde det gått et kileformet leireras fra våningshuset på Nordsveen og ned bratthenget til skogsbilveien. Petter Brumoen fortalte at vannet hadde rent i strie strømmer over den hardfrosne bakken på tunet. Siden smeltingen kom brått, og telen stakk unormalt dypt det året, ble påkjenningen for stor. Selv kontaktet jeg en geolog med tegning av terrengprofil og beskrivelse av forholdene for øvrig. Etter hans vurdering kom det neppe til å gå flere ras. Massen i området besto hovedsakelig av stabil moreneblanding, men veigrøften var det svake punktet. Så lenge det ikke skjedde noen utvasking der burde man være trygg. En meterhøy skråstilt støttemur ville løse problemet. Gjerne med en isolerende sandfylling bak, også for dreneringens skyld.

Heldigvis visste jeg ikke da hvilket blodslit jobben skulle medføre. Ellers hadde jeg nok avstått fra videre forhandlinger om å kjøpe stedet.

Midtsommernattens hånflir

Med skumgummimadrasser på taket, og bagasjerommet fylt av diverse husgeråd, trillet de nybakte eiendomsbesitterne ut av Oslo i kveldsolens røde skjær, St. Hans-aften 1977. Gro og jeg foran, Christine og Alexander bak. Veiene den gang var smale og svingete, og fulgte bare tildels samme trasseer som dagens. Men været var fint, temperaturen behagelig, og ingen klaget over kjøreturens lengde. Aleksander var to og Christine ti år eldre. På høyden over Segalstad bru, noen mils vei igjen til vi var fremme, snudde alt trill rundt. Solen forsvant i et ugjennomtren-

4

gelig skydekke, tunge regndråper slo mot frontruten, og harde vindkast rev og slet i madrassene på taket. Midtsommernatten var blitt mørkere enn ved vintersolverv, uten måne eller stjerner til å vise vei.

Omsider fremme på Nordsveen hadde regnet gitt seg noe og skydekket blitt en anelse lysere. Nok til at vi kom oss over tunet på et vis med alt som skulle i hus. Inne måtte vi nærmest føle oss frem, ergerlige over ikke å ha tatt med lommelykter. Parafinlamper hadde vi kjørt opp helgen før, men uten parafin var de til liten nytte. Etter hvert som nattsynet trådte i kraft, kunne vi skimte omgivelsene tålelig bra. Det trengtes med tanke på sovesalen i loftsetasjen, der gulvet var dekket av glasskår og fluelik.

Innstill deg på det beste, men forbered for det verste, er en nyttig devise. Verre skulle det bli da jeg famlet meg ned til brønnen i stupmørket for å hente vann. Fra tidligere besøk visste jeg at denne var fylt med stein. Et fornuftig tiltak med tanke på at den ellers lett kunne blitt en dødsfelle for dyrene som beitet her. Dessuten hadde husmannsplassen vært ubebodd de siste femten årene, så man trengte egentlig ikke denne vannkilden.

Men nå skulle den igjen komme til heder og verdighet. Det nattsvarte vannet kjentes iskaldt og friskt ut der jeg trøstig ryddet unna de øverste steinene for å gi plass til bøtten. Mellom dem lå det noe mykt og hårete som imidlertid fikk meg til å stusse. Mosedotter var det ikke. Konsistensen virket tettere, selv for de numne fingertuppene mine, og de elendige lysforholdene kunne heller ikke gi meg svaret. Først da jeg sto med en benpipe i hånden gikk den nedslående sammenhengen opp for meg.

Dette var ingen lovende start på foretakendet vårt, så jeg tenkte mitt da jeg krøp ned i soveposen på den regnvåte madrassen. Neste morgen fikk jeg ganske riktig bekreftet mistanken om at det lå et kadaver i brønnen. En kalv hadde tråkket gjennom det råtne lokket og kilt seg så fast at den måtte avlives på stedet. Under de rådende omstendighetene hadde man bare latt den ligge, men nå var forholdene dramatisk endret. Spørsmålet var om den noensinne kunne tas i bruk igjen, gitt hva som måtte befinne seg der av diverse uhumskheter. Heldigvis skulle ikke overdragelsen av bruket tinglyses før til høsten en gang, altså var det ennå tid til å områ seg. I mellomtiden måtte vi se oss om etter andre kilder for å dekke det umiddelbare vannbehovet.

Ønskekvisten har jeg aldri hatt tro på. Den synes å virke i hendene på enkelte, men årsaken til at den slår ut skyldes neppe en sjette sans eller andre magiske evner. En god brønnborer må først og fremst lære seg å lese landskapet med utgangspunkt i enkel grunnleggende fysikk.

Ordet vannårer er også en sannhet med modifikasjoner. Vann er som alt annet underlagt tyngdekraften, men trenger lettere gjennom porøse masser enn kompakt leire. Ved å bruke øynene kan man danne seg et bilde av hvor i terrenget det sannsynligvis er nærmest overflaten og

5

hvilke veier det kan tenkes å følge. Borer man dypt nok er det alltid vann å finne, sier de som har greie på slikt.

I draget overfor brønnen lå en kampestein fra istiden, glattskurt og delvis begravd i morenen. Akkurat der møttes tre bratte åskammer som i en flatbunnet gryte, før de stupte videre mot dalbunnen. Siden bekken fulgte denne løypen nedover, og grunnen i hovedsak besto av sandblandet grus, kunne det tenkes at det også fantes vannførende lag like under bakken. I alle fall var muligheten verd å undersøke.

Jeg hentet spade, krafse, hakke og spett, og gjøv løs på området nærmest steinen. Det øverste laget var ren, svart skogsjord. Under dette skulle morenen teoretisk befinne seg, men humusen syntes ikke å ta noen ende. Forklaringen kom da sidene i hullet jeg grov ut viste seg å være steinsatt av menneskehånd. Her sto jeg til min overraskelse og avdekket en gammel brønn som naturen hadde tatt tilbake. Funnet av en utgått sko i mudderet poengterte at man en gang i tiden hadde gitt den opp til fordel for den dypere, og sikkert mer stabile, vannkilden nedenunder. Men som nå var blitt en forulykket kalvs våte grav.

Det tok ikke mer enn halvannen time å fjerne løsmassene. Først da støtte jeg på morenen der vannet samlet seg, fikk rettet opp steinmuren i demningen og ryddet det nærliggende området for kvist og kvas. Mens dette pågikk hadde Gro og ungene stukket innom naboene våre på Midtenget. To elskelige gamle søsken som ikke visste hva godt de skulle gjøre for nykommerne, hvor Målfrid var bakstekjerringa for flatbrød og de syv sortene og Ivar ble en mentor for meg på flere områder. Der kunne vi hente så mye vann vi ønsket til alle døgnets tider fra en renne gjennom tunet. At Nordsveen ved et lykketreff i mellomtiden hadde blitt selvforsynt, gjorde ikke tilbudet mindre attraktivt. I perioder med lite nedbør kunne det jo hende at grunnvannet tok ferie og gjorde brønnen ved skogkanten til et gjørmehull.

En søndag kveld mange år senere, ferdig pakket og klare til å ta fatt på en ny arbeidsuke, stoppet en bil utenfor grinden. To av de fire om bord gikk inn på tunet, begge kvinner i syttiårene. De hadde tilbrakt barndommen sin her, fikk vi vite. Nå hadde de hørt at stedet var svært forandret siden familien flyttet og ville gjerne ta en titt.

Gammelbrønnen hadde de mange gode minner om. Særlig fra de sommerdagene da gulvet i hovedbygningen skulle males, og alle måtte bo på stabburet inntil videre. Maten kokte de ved bekken. Oppvask og klesvask ble også tatt her, og klærne banket og skrubbet på den digre, glatte steinen ovenfor. Da jeg høsten 1999 skulle bygge en omfattende steinplatting foran hovedbygningens søndre gavlvegg og trengte fyllmasse, hentet jeg utallige trillebårlass med jord og stein fra nettopp dette stedet. Under det tykke humuslaget av komposterte bregner, løv og andre planterester, lå dusinvis av potteskår som synlige tegn på hvor familien hadde kampert mens malearbeidet pågikk.

Brønnen forsynte oss i mange år, før den omsider gikk tom i en tørkesommer. Arne, en av brødrene til Gro, var på besøk akkurat da, og

6

sammen bestemte vi oss for å renske opp den såkalte rette brønnen. Det ble sagt i dalen at denne aldri gikk tom, så det var nok derfor man hadde gitt opp den gamle. Hvis noe skulle gjøres måtte det skje nå, så vi gikk løs på oppgaven med dødsforakt. Lempet stein og fjernet restene av kadaveret etter hvert som de kom til syne, mens en lang lenseslange ubønnhørlig senket vannstanden liter for liter.

Da jeg endelig sto i bunnen, med fortsatt en meters klaring til bakkenivå, skjønte jeg hvilken naturens gave denne vannkilden hadde vært for tidligere generasjoner. Her strømmet kildevann under trykk opp gjennom sandlaget, men ikke raskere enn at slangen rakk å fjerne det. Det firkantete rommet på 1 x 1 meter var nærmere 3 meter dypt. Veggene var støttet opp med skjulte stendere og kledd innvendig. Siden treverk råtner langsomt i oksygenfattig vann med konstant temperatur på rundt fire grader, nøyde vi oss med å slå på nytt panel istedenfor å rive. Toppen ble sikret med tredobbelt lag av brede krysslagte materialer og utstyrt med et solid lokk for å hindre fremtidige ulykker. Selv om kalvene for lengst var avskåret fra å ta seg inn på eiendommen hendte det at elg og rådyr bykset over skigarden, fristet av grønnsakhagen nedenfor.

Neste morgen var brønnen fylt til grunnvannsspeilet, en halvmeter under lokket. For sikkerhets skyld tømte vi den to ganger til, selv om dette kanskje ikke var nødvendig. En vannanalyse samme høst viste ingen bakterier som ikke skulle være der, men overflatevannet inneholdt spor av humusstoffer som følge av sammenhengende regnvær. Hvor kjøttet fra de renpillete knoklene hadde blitt av i tidens løp, kan man bare spekulere på. Et mulig svar er at vannkalvene – brønnens renovasjonsvesen, som gjerne livnærer seg av mygglarver, villfaren maur og annet spiselig – kan ha hatt et sammenhengende festmåltid så lenge det varte.

Mange år senere var et par gamle trekkspillkamerater innom på vei hjem fra Titanofestivalen. Gro hadde jobbet sammen med den ene som datainstruktør, mens den andre viste seg å være vanningeniør. Siden jeg var nysgjerrig på om brønnvannet inneholdt salter og mineraler fra vandringen gjennom morenen, sa han seg villig til å gjøre en analyse. pH-verdien viste seg å være omtrent nøytral. Innholdet av kalsium og magnesium litt forhøyet i forhold til Oslos kommunale drikkevann, det samme gjaldt ulike salter. Kobber, mangan og jern var det derimot mindre av. Rapporten konkluderte med at vannet var fint og i god balanse.

Et annet vannprosjekt som Arne engasjerte seg i, uten vårt vitende, var å grave en oppsamlingskum noen hundre meter i rett linje ovenfor fjøset, ved grensen til den nye planteskogen. Under fjøset vårt lå møkkbingen, der innholdet var tømt og brukt til diverse formål, blant annet som fyllmasse og gjødsling av raset for at såret lettere skulle gro til. Kjellerens grunnflate, som var på størrelse med fjøsets utstrekning og hadde solide vegger av firkantet naturstein, kunne sikket benyttes til noe fornuftig. Eksempelvis dusj og badstue, med innlagt varmtvann fra en bereder på en

7

vedfyrt ovn i selve fjøset. Avløpet fra dusjen kunne gå rett i jordbær-åkeren nedenfor via en spreder.

For å slippe å bære vassbøtter fra brønnen til fjøset dukket tanken om kummen opp. I regnværsperioder var det en viss vannføring på det utvalgte stedet, som på grunn av høydeforskjellen kunne forsyne berederen automatisk gjennom sammenhengende rør. Altså var det bare å sette i gang, tenkte Arne, da han og broren Kåre tilbrakte en sommeruke alene på bruket. Gro og jeg hadde bare helgen til rådighet, men da vi kom opp sto hullet ferdig. Vi gjorde som med brønnen, kledde det innvendig og forsynte det med lokk. Problemet var bare at vannet rant ut igjen i bunnen nesten like fort som det kom inn.

Dette kunne løses enten med støp eller en åpen glassfibertank. Foreløpig er prosjektet skrinlagt og kanskje blir det heller aldri realisert. Men godt begynt er halvt fullendt, heter det seg, så hvem vet.

Om å gå baklengs inn i fremtiden.

Helgene og noen ferieuker var tiden vi hadde til rådighet for å ta oss av tusen gjøremål. Vi kjørte gjerne fra Oslo ved femtiden og var fremme tre timer senere. Deretter var det å hoppe i arbeidsklærne og stikke til skogs for å lete etter byggestein til muren mot raset langs veien. Et slit uten ende med tanke på hvor lite hver enkelt stein monnet, og hvor langt den måtte trilles over haug og hammer.

Det fantes stunder da jeg av ren utmattelse mest var fristet til å gi opp. To dagers arbeid viste nesten ikke igjen, og brukbar stein var vanskelig å finne. På tampen av sommeren fikk jeg imidlertid en uventet håndsrekning av gravemaskinføreren Arne Helleberg. Han hadde vel hørt rykter om den gale mannen med trillebåren, som tømte bakkene for alt de hadde å gi, og tilbød stein fra grustaket sitt lenger inne i dalen. Han kunne levere tre tonn i slengen, og kjøringen var alt jeg skulle betale for. Men steinen var ikke beste sort til muring, presiserte han. Litt for rund og ustødig. Men noe var bedre enn intet.

Familiens Arne kom på uventet besøk akkurat da og var til stor hjelp. Helleberg kjørte og vi sjauet. Endelig begynte det å bli sving på sakene, selv om steinen ganske riktig ikke var den letteste å håndtere. Men en kile her og der løste de fleste problemene. Skråstilt ga muren støtte til den stupbratte bakken med hovedhuset på kanten, foruten at den hindret erosjon i veigrøften fra smeltevann og tunge regnskyll. Om konstruksjonen ville stå til evig tid ble det opp til naturkreftene å avgjøre.

I ettertid har Helleberg beklaget varenes beskaffenhet, men noe bedre hadde han ikke da. Dessuten handlet det om en nødsituasjon. Ren førstehjelp for å sikre at raset ikke utvidet seg i kantene. I dag kunne jeg fått kjøpt naturstein i tungvektsklassen av ham, med rette flater og sider, klare til å løftes på plass med gravemaskinen. Kanskje gjør jeg det med tid og stunder, men da mest for estetikkens skyld. Mot alle odds står

8

muren fremdeles like støtt etter tretti års påkjenninger, hvor særlig én kunne blitt katastrofal. Men det er en annen historie.

Senere trådte også andre til, ikke minst Hans Bårdslistuen på småbru-ket Sørsveen nedenfor oss. Han stilte med traktor og henger, og jeg fikk anledning til å plukke det jeg ville fra diverse steinrøyser i bygda. Mindre lass kjørte jeg i stasjonsvognen fra et grustak i Smelia og andre steder, så med årene kom alt på plass. En sammenhengende mur i ulik høyde langs hele eiendommens østside.

Men det skulle bli mer, mye mer. Fra låvebru til terrasse med rosebed, samt et saftig fundament under den digre låven. Opprinnelig hadde denne vært atskillig mer beskjeden, men ble utvidet betraktelig da kunstgjød-selen kom og utbyttet av slåtten desto større. Mot øst hvilte låven på en rad av grove, mannshøye trestammer rett på nakne jorden. Løsningen hadde for lengst overskredet holdbarhetsdatoen, så de sto der nærmest på trass. Fulle av stokkmaur og annen elendighet, som før eller senere ville få bygningen til å knele.

Reparasjoner måtte til. Trykkimpregnert materiale ble innfelt i stokkene til erstatning for svake partier, tilhugget i fasong og beiset, men først måtte fundamentet på plass. Gro og jeg gikk sammen om dette en sur, tåkevåt høstdag på nittitallet. Hun fant stein av beste kvalitet der andre ville ha gitt opp, jeg trillet og murte. Toppen på kransekaken var da hun kom over en diger blokk som lot seg dele til fete, trekantete heller. Lagt andføttes side om side dannet disse den perfekte avslutningen på et stødig og solid stykke arbeid.

Når man først er over den verste bøygen, med utskifting av tak og andre viktige oppgaver, er stein som materiale en sann fryd å jobbe med i ledige stunder. Prosjekter jeg minnes med glede var den før omtalte plattingen, steinsettingen av jordvollen mot parkeringsplassen til høyre for grinden og en kolossal støttemur i veiskjæringen nedenunder. Men da hadde jeg sluttet i reklamebyrået etter 33 år og var fri til å dra opp når jeg måtte ønske. Stikke av fra bokarbeidene på iMac’en noen dager og bruke musklene til en avveksling. Ved arbeidsøktens slutt, svett og sliten, var det tid for kurvstolen med litt blankt i glasset, mens kveldsolen spilte dempet på lysorgelet over kulturlandskapet. Kjenne sommerangen fra blomstrende kløver, eller skarp septemberluft krydret med vedrøyk, og la tankene vandre sine egne veier.

Blikket over skulderen var god å ty til når oppgavene hopet seg opp og målet syntes stadig lengre unna. Glemme det som gjensto og heller se hva en allerede hadde utrettet. Fremtiden ligger bokstavelig talt i fortiden. En stein mindre i skogen er en stein mer i muren. Hvor mye skyv og ekstra energi ligger det ikke i en slik tanke. Den kommer listende når en lar alt annet fare og bare hviler blikket på tuntreet foran eldhuset. En staselig bjørk som i omkrets har vokst fra pølsepinne til marmorsøyle med himmelstrebende krone på snaue tretti år.

Dere har fått gjort så mye, sier folk. Sant nok. Likevel er dette for ingenting å regne sammenliknet med hva husmannen og bureiseren Petter

9

Nordsveen med familie hadde å stri med. Nøkkelen er å ta tiden til hjelp, som når en forfatter skriver en side hver dag. I løpet av et år vil dette utgjøre en gjennomarbeidet roman av et visst omfang.

Solskinn på rot.

Dagens fyringsved gjøres opp på to-tre normale arbeidsøkter, fra felling av trærne, kapping, kløyving, transport og stabling. Men dette har ikke alltid vært like enkelt.

På papiret er brukets areal anslått til tre mål. Da regnet man nok ikke med de bratte skråningene ovenfor tunet eller ned mot skogsbilveien. Denne danner yttergrensen mot øst og syd, mens den gamle skigardstraseen utgjør vestgrensen mellom det sydligste og nordligste punktet. Legger man to bananer mot hverandre butt i butt med krumningen ut, vil ovalen de danner gi et godt bilde av flateinnholdets fasong. Bredt på midten og spisst i begge ender.

Ved overtakelsen var øst- og sydskråningen treløse. I nordvest fantes det et bjørkeholt, iblandet gran og osp. Granas utstrekning gikk glissent sydover med samling på midten. Bak stabburet utenfor skigarden og i sydskråningen mot veien vokste det etter hvert opp en tett oreskog. Senere ble denne tynnet og brukt til brensel. Men i førstningen måtte veden hentes høyt oppe i lia.

Et par år før vi kom dit hadde skogeieren, Gausdal kommune, drevet flatehogst i bergskrentene ovenfor. Øverst oppe lå det igjen noen digre ospestammer til ingen nytte. Etter avtale med skogsjefen fikk vi lov å ta dem, foruten alle løvtrær som vokste på kommunens eiendom. Slike ville bare stå i veien for fremveksten av den nye planteskogen.

Min første motorsag var en knøttliten kanadisk McCullock. Sverdets lengde nådde knapt nok inn til kjernen av de nevnte stammene, så skjæret måtte foretas i full sirkel. Det gikk så vidt det var, og mengden av digre vedkubber vokste seg stadig større. Men hvordan jeg skulle få fraktet dem hjem, hadde jeg ingen klar forestilling om.

Til nød kunne kubbene tas i trillebåren, seks av gangen, ned råket hvor tømmerstokkene hadde tatt veien. Det ville blitt mange slitsomme turer, men heldigvis løste det seg ved maskinkraft. En av sønnene til Petter Brumoen, Geir, kjørte dem på plass i to omganger med farens traktor og en diger henger. Lassene var så tunge at han måtte gire helt ned for å holde imot. En liten glipp, og turen hadde endt i bratthenget utenfor sporet.

Tunge, våte snøfall kan gjøre store skader på skogen. Bryte topper og føre til rotvelt. Ved et høve gikk det hardt utover løvtrærne i teigen ned mot elven, der massive osper sto uten kroner da vi kom opp i april det

10

året. Jeg forhørte med eieren, Olav Olstad, hvorvidt han hadde tenkt å ta stammene til ved. Uansett var det meningsløst å bare la dem råtne på rot.

Da han likegodt spilte ballen over til oss, var jeg ikke sen om å fyre opp motorsagen. Først måtte all kvisten ryddes i hauger for i det hele tatt å komme til med sagen. Etter fellingen ble stammene delt i åtti centimeters lengder og båret opp den bratte skråningen. Et fryktelig slit, hvor de sevjetunge stokkene måtte flyttes i tre etapper med mellomlagring underveis. Vel fremme ved veien ble de skåret i to, og deretter kløvd til peisved på hoggestabben under låven.

Som årene gikk rykket klynger av villgraner stadig nærmere husene. Disse hadde frøet seg selv etter hogsten, de fleste skjevvokste og løse i veden. En høstdag gjorde vi rent bord. Sytti av de pistrete bartrærne måtte vike for halvstore bjørker og tusentalls små rognespirer. I 2009 var også bjørkene for lengst borte. Kun et antall utvalgte rogner blomstret i haugen og ga rikelig med bær. Bakenfor lunet planteskogen, rank og militær, mot nordvestens iskalde fallvinder.

I skråningen langs veien slo bjørk og selje tidlig rot. En gang om året fjernet vi overskuddet, men beholdt likevel et større antall bjørker med tanke på en fremtidig allé. Til sist satt vi igjen med et tyvetalls kandidater, som alle hadde tålt tyngden av snøen gjennom like mange vintrer, uten å knele. Disse ble igjen redusert til det halve, stammet opp og pyntet på. Nå vaier kronene deres for første gang fritt i vinden, høyt hevet over mylderet av blå og rosa lupiner.

Nedenfor alleen, der raset i sin tid gikk, fikk seljene sitt domene. Den største av disse, en skikkelig rugg, står midt i selve den gamle raskjeglen, som ikke lenger er annet enn et minne. Store trær krever plass, ergo må de mindre naboene vike. Slik var det også blant svartorene i syd. Her tok jeg nærmere førti stammer av de som engang hadde fått utvikle seg under Gros oppsyn og kjærlige pleie.

Men alt har sin tid. Den gang var målet å binde jorden. Da veien ble anlagt skar man seg rett inn i den bratte skråningen med shoveldoser, uten hensyn til terrenget. Helleberg gjorde seg sine tanker om dette da han kom med det første steinlasset. Han syntes hovedbygningen sto farlig nær stupet og mente at skråningens profil burde endres. Rett som det var kom klatter med matjord og gresstorver seilende ned i veien. Men i og med at morenen ikke viste tegn til svakheter, burde huset være utenfor fare.

På et strømløst sted er solskinn i fast form den mest hensiktsmessige energikilden. Kokevarme og kos når kveldene er hustrige, både i ved-komfyr og peis. Gratis er den også og gir god mosjon, særlig for armer, skuldre og hjertemuskulatur. Varmtvannsberederne er såkalte bedehus-kjeler i aluminium, 25 liter store. Hulrommet under låven er fylt med vedstabler til begge bruksområdene, det samme gjelder fjøset. Her ligger også en diger haug med finkløvd tenneved. For å unngå brannfarlig blanksot i pipeløp røres ikke veden før den er helt tørr. Fyr i ovn og peis går på sekunder når man starter med litt flis fra motorsagen blandet med

11

parafin, legger innpå noen småpinner og avslutter med en kubbe eller to øverst. Like raskt som å bruke propan, og atskillig tryggere.

Det fantes innlagt strøm i to av husene første gang vi kom dit, men denne ble omgående koblet fra. Så lenge stedet står ubrukt om vinteren, fra snøen kommer til den smelter igjen, trenger vi heller ikke annet lys enn hva de blonde, nordiske sommerkveldene gir oss. Storparten av tiden tilbringes utendørs. Legger oss med hønsene – som vi gjerne skulle hatt, men ikke har kunnet på grunn av rev og rovfugl – og setter på morgenkaffen når solen bryter åskammen i øst.

Sommerstid er Nordsveen det første stedet den besøker på sin vei over himmelen. Deretter velsigner den kirken i dalbunnen med tilliggende herligheter. Ennå tar det lang tid før Skomakerstuen bader i solskinn, men ved åttetiden om kvelden er det slutt. Omtrent samtidig med at skyggen faller over dalen på vår side.

Høst og vår er det annerledes. Da mister vi solen tidlig mens andre kan nyte den til sent på ettermiddagen. Midtvinters ser vi bare gjenskin-net av den fra sydhimmelen mot Lillehammer. Først i februar dukker det opp en varmende lysflekk på det snøkledde tunet, et hint om at våren er i anmarsj. Men da er det bare elgen som huserer på Nordsveen.

Hvor lenge varer en skigard?

Den første inngjerdingen vi prøvde oss med besto av to rader piggtråd. Snart måtte denne utvides til fire, da kalvene neglisjerte stengslet. Heller ikke den høye muren av kultstein mot raset, der vi i vår optimisme hadde unnlatt å strekke tråd, ble betraktet som et hinder. Siden gresset alltid er grønnest, og så videre, tok de den bare som en utfordring. Altså var skigard eneste løsning. Men hvor skulle en få tak i virke?

Bakhun til skier kunne den gang kjøpes på sagbruket. Impregnerte staur kom senere. Da en nyvakt interesse for denne tradisjonelle gjerdetypen blomstret opp igjen, gikk en av bygdas gårdbrukere i gang med å lage ekte vare. Men der og da måtte vi klare oss med det vi kunne finne. På hogstfeltet i høyden over bruket lå det ennå grantopper, som riktignok var i ferd med å råtne. Men i nøden heter det seg at fanden spiser fluer.

I ukene som fulgte brukte jeg formiddagene til å finne grantopper, renske dem for greiner og frakte dem ned til vei. I låven sto det en såkalt stuttslede, som i gamle dager med hestens hjelp ble brukt til å dra tømmerstokker ut av skogen. Nå fikk jeg være hest, og stokkene – drøyt tretti i tallet per omgang – ble buntet og surret til forstykket med den tykke enden i marsjretningen. Nedover bar det så det gnistret under meiene, helt til sleden måtte gi tapt for trillebåren den siste biten frem.

Å binde skigard er ingen heksekunst når man bare vet hvordan det skal gjøres. Gamle Ivar, naboen vår på Midtenget, kunne dette. I min manglende visdom hadde jeg lagt skiene på plass med den tykkeste enden

12

ned og lot dem hvile i skråstilling mot bindingen mellom staurparene. Dermed havnet den svakeste delen i høyde med hvor kua er sterkest. Og stakk den snuten innunder de løse skiene, var det bare å vippe dem opp. To feil av to mulige, hadde Ivar med rette påpekt.

Men feilene skal man jo lære av. Senere skigarder, det har blitt noen slike med årene, ble satt opp etter boka. Også når det gjaldt valg av materialer lærte jeg at den beste stauren var de granene som sto i kur. Lange og tynne raget de opp mellom velvoksne trær, så harde i veden at det knapt nok er mulig å teller årringene med spissen av en nål. I teigen mot elven og Midtenget var det hundrevis av slike. Siden denne var hogstmoden, og råtne skigarder for lengst skiftet ut med nettinggjerder, fikk jeg lov å ta dem. Kulturarbeid i dobbelt forstand, kaltes dette.

Tyve om dagen var et passe antall. Ferdig rensket, spisset og båret opp på skuldrene for å legges til tørk under låven. Her bygde jeg opp et reservelager mellom hver gang et strekk av skigarden måtte fornyes. Den fulle lengden er på hundrevis av meter, og tusenvis av staur pluss skier fra nært og fjernt har gått med i tidens løp. Når staurene råtner kan de spisses på ny og brukes om igjen, i alle fall hvis de i utgangspunktet er lange nok. Eller kappes til og nyttes som skier.

Når man først har fått teknikken i fingrene, og slipper å dra til skogs for å hente virke hver gang, er det formelig en lek å reise skigard. Bølinger som reker langs veien vår om sommeren, kalver, kviger eller voksne kyr, har større respekt for denne enn nettinggjerder. En autoritet de ikke ypper seg mot så lenge den står stiv og strunk. Det samme gjelder elgen hvis skiene rager høyt nok, mens sauen stadig er på leting etter svake punkter. Finnes det en åpning den kan presse seg gjennom, gjør den det uten å nøle. Er det ingen der til å jage den ut, ruinerer den hagen på en blunk. Det fikk vi oppleve en gang da blomkålen var klar til å høstes. Til gjengjeld var skigarden moden for utskifting, så vi hadde bare oss selv å takke.

Da vi inspiserte husmannsplassen med tanke på kjøp lå det ennå rester av en gammel skigard langs eiendommens vestgrense. Hvorvidt den var satt opp av salig Petter Nordsveen eller den senere Petter Enget, vites ikke, men her var det bare å følge i forgjengernes spor. Malen var gitt, og den nye skigarden ble reist og bundet på gamlemåten i pakt med tradisjonen. Hvor lenge den vil vare er helt i det blå. Men holdes den i hevd etter sin natur, vil den fremstå som evig og uforanderlig.

Kalvedans på stuegulvet.

De første ti årene holdt vi til i hovedbygningen. Grunnplanet besto av et stort kvadratisk rom, hvor det riktignok var bygget en innvendig gang mot annen etasje, og satt opp en skillevegg mellom kjøkkenavdelingen og stuen. Vedkomfyren sto på to ben med bakparten i peisen. De to andre fant vi senere igjen i hver sin steinrøys. Peisen må opprinnelig også ha

13

vært et ildsted for matlaging. Da Arne og jeg rensket brønnen fant vi en skjæring til oppheng av jerngryter, som sikkert hadde blitt kastet av den siste eieren under et restaureringsarbeid sent på tyvetallet.

I taket var bjelkene dekket av himlingsbord. Gulvet var både slitt og skjøtt, med enkelte innslag av linoleum. Under henholdsvis utslagsvasken og et område av stuen, hvor en bunnsville hadde presset gulvet opp i en bue, var de grove bordene erstattet av smalere. Alt sammen dekket med utallige rødbrune malinglag.

Taket var holdt i hvitt. Det samme gjaldt vindussprosser, karmer og rammer. Tømmerveggene var lys blå og speilblanke, med innslag av skiftende tiders fargesmak der malingen hadde skallet av. Senere ble disse renset til svoren og malt i den opprinnelige fargen.

En avsagd krakk var det eneste møbelet, resten måtte vi improvisere. Stubber fra hogstfeltet og planker fra stabbursgulvet gjorde til å begynne med nytten som spisebord og benker. Her skulle det rives, skrapes og males først, gulvet avlutes og vedkomfyren flyttes fra peisen til sin gamle plass ved brannmuren. Deretter fikk vi oppsøke brukthandleren Konrad og utstyre oss noe bedre.

Himlingen måtte først til pers. Under denne lå generasjoners støvlag fra et glissent loftsgulv, samt mengder av døde fluer. Noe vått mot nakken fikk meg til å skvette. Gjennom den åpne ytterdøren hadde en nysgjerrig kalv sneket seg ubemerket inn. Med lempe prøvde jeg å skysse den ut igjen, men dyret nektet å røre seg. Først etter noen runder med burlesk dans på stuegulvet, trippet den fornærmet over dørterskelen.

To år gamle Alexander var den eneste som hadde kustus på flokken. Når han gikk bak med en kvist i hånden, vandret ungdyrene lydig ut på veien. Autoriteten hans var absolutt og udiskutabel, i motsetning til hvis en voksen person prøvde det samme. Da ble man bare overrent og rundslikket av kjærlig forventning om en bøtte med godsaker til avveksling for det stive, uspiselige sommergresset, som allerede etter St. Hans hadde gått i frø.

Skilleveggen, der en massiv speildør gled sidelengs på et arrangement av kraftige stålskinner, nektet i det lengste å gi tapt for kubeinet. Her var det brukt materialer av dimensjoner, som om stuen skulle ha vært et tilfluktsrom under krigen. Metaforen er ikke tatt helt ut av luften, for det må ha vært kamper her. I alle fall tyder mengdene av patronhylser på at skuddveksling har forekommet også i denne delen av Gausdal. Vi finner slike over alt hvor vi graver den dag i dag, både norske og tyskproduserte.

Veggene ble først malt svarte som klangbunn for et tynnere lag med engelsk rød, men her dummet jeg meg kraftig ut. Meningen var å gjøre som i gamle dager, blande malingspulver, linolje og bindemiddel til en tempera. Tabben var at jeg brukte rå linolje istedenfor kokt. Denne tørker ikke på annen maling, viste det seg, så det hele resulterte i en klisset, rennende masse. Feilen ble imidlertid gjenopprettet senere.

14

Gulvet ble heller ingen stor suksess. Da malingen var fjernet kom følgene av den vedvarende slitasjen til syne. Gro og Christine lå på kne med sandpapir i timevis for å slipe bort løse fliser i gropene mellom kvistene. Et imponerende stykke arbeid, men nytteløst med tanke på renhold. Trefibrene kom til å reise seg igjen så snart man gikk over med en våt fille. Eneste måten å binde dem på var å sause overflaten inn med olje.

Dermed forsvant det vakre spillet i treverket som ved et trylleslag. Selv om vi benyttet en klar olje ble fargen skuffende lik mahogni. Taket med de rått tilhogde bjelkene og loftsgulvets uhøvlete underside synlig, var heller ingen fryd for øyet. Svaret ble en ny himling av profilerte panelingsbord mellom bjelkene, skåret i fiskebensmønster og malt flekkvis vått i vått med en sart blåfarge på hvit grunn. Resultatet minnet om renessansemaleriets lette skydekke en disig sommerdag.

Ildstedet var i og for seg greit nok til å brukes, men av ymse grunner hendte det at røyken slo ned. Da peiskappen ble senket ved hjelp av et mellomstykke og en bred profilert list, og vedkomfyren fikk eget sammenhengende løp av ovnsrør til topps gjennom pipen, hjalp det betraktelig. En bred pipehelle gjorde også sitt til at fallvinder ikke skapte unødvendig turbulens, foruten å beskytte mot regn og snø.

Peiskappens konstruksjon var selvbærende. Men siden det ytre hjørnet hang i løse luften, satte jeg for syns skyld inn en spiralformet smijernstang med smedknute mellom bunn og topp. Strålevarmen ble bedre ivaretatt da to ovnsplater kom på plass i hjørnene. Måten disse ble innstøpt på, med skrå overgang øverst mot bakveggen, førte til at varmluften fra bålet fikk større fart og dro røyken lettere med seg opp.

I løpet av den første uken fikk vi tak i stilriktige møbler til erstatning for provisoriene fra skog og stabbur. To brunfernisserte salongbord med henholdsvis rund og åttekantet plate, seks klassiske bjørkestoler, en høyrygget lenestol i dragestil, foruten gamle gryter, kjeler og diverse annet husgeråd. Senger i helved tre med profilerte endestykker og søyler til femti kroner stykket, ble det også råd med. Den lave prisen skyldtes nok at de hadde ligget lagret mellom alskens rart under et uthus, fulle av skitt og hønsemøkk. Det viste seg senere at Konrad hadde kjøpt dem for hundre på en auksjon, men handel var handel. Han tilbød faktisk å kjøpe dragestolen tilbake for mange ganger prisen. En kunde hadde hørt om den og gitt ham et godt bud, hvis vi var villige til å selge.

Konrad fikk ofte varene sine fra dødsbo og var i mange år vår viktigste leverandør av ting som hørte hjemme på en gammel husmannsplass. Han hadde også gunstige priser på brukte spett, hakker, slegger og annet, som ellers ville gjort store innhogg i et den gang nokså trangt budsjett. Hovedmøbelet i rommet, et langbord på over fire meter, fant vi et annet sted. Det samme gjaldt et velvoksent framskap, sengebenker, kister og veggskap. I dag ville prisene på disse tingene vært grøssende høye, om de i det hele tatt hadde latt seg skaffe.

15

Sent i november, temperaturen må ha vært minus noen og tretti, dro jeg alene opp til et like kaldt hus for å få orden på de miserable veggene. Egentlig skulle jeg ha vært på repøvelse i HV hele uken, men hadde bedt meg fri de par siste dagene under påskudd av et seminar i London. Vinduene var dekket av permanente isroser under hele oppholdet, selv om peisen brant lystig alle døgnets våkne timer med en blanding av ved og gamle magnesiumsklisjeer fra jobben, som likevel skulle kastes. Slike gir en intens hete og renser pipeløp for blanksot.

På den tiden fantes det ferdigblandet pasta med malingsfjerner. I nøden kunne man lage den selv av kaustisk soda og tapetlim, men det ville jeg helst slippe. Så var det bare å smøre på, dusje med vann fra en sprayflaske for å holde pastaen fuktig, og skrape bort malingen etter hvert som den myknet. Mens luten virket benyttet jeg anledningen til å få revet skilleveggen mellom ytterdøren og trappen til sengeloftet. Jeg trodde denne var spikret til gulvet, men den gang ei. Under var det åpent helt til Nordpolen, og en iskald trekk gjorde sitt til at peisbålet, tross vedvarende fyring, aldri klarte helt å hamle opp med minusgradene.

Altså måtte jeg iføre meg full varmedress med ullundertøy mot huden og en jakke utenpå. Om nettene sov jeg rundkledd på en madrass ved peisen for å utnytte ettergløden fra glohaugen. Maten besto hovedsakelig av kalde brødskiver med stivt smør, syltetøy, makrell i tomat og bøttevis med svart kaffe. Rene tjæren, ville nok mange sagt, siden kjelen sto og putret på vedkomfyren hele dagen.

Etter fire omganger med lut kom treverket omsider til syne. Da de mest gjenstridige malingsrestene også var fjernet måtte veggene vaskes grundig og overflaten nøytraliseres med eddik, ellers ville det gå samme veien med det nye malingsstrøket. Heldigvis var vannet i brønnen bare dekket av en sprø ishinne. Til dags dato har jeg aldri opplevd at den fryser. Det skulle et trettitalls bøtter til før jeg følte meg noenlunde trygg på at mesteparten av luten var borte.

Damen bak disken på handelslaget så ut som et levende spørsmålstegn da jeg ba om førti egg og et brød. Klokelig unnlot jeg derfor å opplyse om at eggene skulle brukes til bindemiddel i maling. Om ettermiddagen den fjerde dagen var veggene klare. Nå begynte det å likne noe. Neste sommer skulle gulvet erstattes med nye friske bord, vinduene skiftes og males. Hvite sprosser med mørkeblå karmer. Men akkurat da var jeg mer enn fornøyd med at rommet hadde fått tilbake sin opprinnelige farge.

Stabbur på tre ben.

Husmannsplassens forrådsbygning sto ikke støtt på sine gamle dager. I det ene hjørnet hadde bunnstokkene gitt seg. Den enkleste måten å få huset i vater på var å jekke hjørnet opp fra fundamentet, skjære bort de råtne delene, og skjøte stokkene sammen med friskt virke. Alternativt ta huset ned for å skaffe seg bedre armslag.

16

På Hageberget hadde de nye eierne, Marit og Bjørn Hermansen, skiftet fire bunnsviller ved hjelp av donkraft. En liten tre tonns jekk som det sikkert gikk an å låne. Spørsmålet var om den ville tåle påkjenningen, men Bjørn bare fnyste. Den hadde båret vekten av hovedbygningen deres i flere vendinger, uten å protestere.

I starten var hydraulikken svært medgjørlig. Hjørnet hevet seg sakte men sikkert, til oljepakningen plutselig ga seg. Altså måtte man gå for plan B. Å ta ned et tømmerhus er grei skuring når man er to, og nok en gang kom Arne til unnsetning. Taket ble revet, stokkene merket med himmelretning og nummer, og i løpet av noen timer lå hele byggesettet flatt på tunet. Stokkmaur og råte hadde ødelagt hjørnelåsen. Nå gjensto det bare å få tak i brukbart virke til erstatning for de skadde delene.

Tidlig neste morgen dro jeg opp til Midtenget og snakket med Ivar. Jo visst, en granbusk skulle det bli råd med, hvis jeg bare kunne finne en som egnet seg. Jeg skjønte hva han mente da vi kom opp i skogen og fikk se at det ikke var mastegran som vokste der. Stammene var både grove og skjeve, med kraftige greiner fra foten og opp.

Vi valgte en som lot seg dele langsetter til to brukbare emner. Rensket den for greiner tett inntil stammen, flådde av barken og lot bilen slepe den på stuttsleden hjem. Ved hjelp av en tømmerhake dro jeg stammen fra grinden frem til stabburet. Arne kom nokså søvndrukken ut på tunet etter å ha sovet lenge den morgenen. Han fikk ta seg en kopp kaffe og en brødblings så lenge, mens jeg ganget og dividerte.

Det dro seg mot kveld før jobben var forsvarlig gjort. Solen hadde veket for et tett skydekke med fuktig drag fra syd, så begge var innstilt på å få bygningen reist før regnet kom. Arne satt overskrevs på veggene mens jeg matet ham med stokker. Så lenge vi ikke hadde taket å ta hensyn til gikk det raskere å få den opp enn ned. Laftete bygninger er greie sånn. Når folk i gamle dager flyttet, tok de gjerne boligen med på lasset.

Senere ble stabburet innredet til gjestehus. Isolert og panelt innvendig, med soveplasser nede og på hemsen. Det samme gjaldt stallen, men der kunne det også fyres. Begge ble utstyrte med bord, stoler, skap og servise. Da Alexander var ni år ønsket han egen lekestue for seg og vennene. Et lykketreff gjorde dette mulig. Samtidig måtte jeg lære meg å lafte. Råmaterialet lå nede ved elven i form av en revet låve. Meningen var at de nesten hundre år gamle tømmerstokkene skulle kappes opp til ved. Ellers var det greit for eieren på Tøftum at enhver tok det han ville til edlere formål, hvilket enkelte også gjorde.

Nå var antallet hus på tunet økt fra de opprinnelige fem til seks. Det skulle også bli et syvende, men dette kom som en overraskelse. På tiårsdagen for overtakelsen dro vi over til Iver Olstad med en flaske vin og ditto hjemmebrent fra familien i Kroatia. Dagen måtte markeres og foreløpig status gjøres opp.

Iver, som fra første stund hadde vært nokså skeptisk til planene våre om å berge de gamle bygningene fra forfallet og ellers få orden på den

17

gjengrodde eiendommen, hadde nå bokstavelig talt sett lyset når parafinlampene ble tent i mørke høstkvelder. Alt var såre vel på den gamle husmannsplassen. Vollene slått, takene struttet av frodig, grønt gress, og skigarden langs veien hadde satt endelig punktum for kutråkk mellom husene. Disse byfolka hadde sannelig fått utrettet såpass at man kanskje kunne betro dem en oppgave til.

Tankene hans måtte nok ha kretset om dette en stund, for da kvelden var omme og vi sa farvel på trappen, spurte han om vi ønsket å overta gårdens gamle eldhus. Det sto nokså kilent til ytterst mot et juv, så han hadde lenge hatt planer om å få det flyttet inn på noe tryggere grunn, men slått det fra seg av mangel på arbeidskraft. Pipen var det eneste elementet som holdt det på plass. Hadde det ikke vært for den, ville huset ha endt sine dager i bekken nedenunder, mente han. Ville jeg ha det kunne jeg ta det, og flytte det over til Nordsveen.

At pipen snarere var husets akilleshæl, skulle jeg snart få sanne.

Om tusser og trollskap.

I august samme år begynte jeg å rive. Først måtte taksteinen bort. Rekke på rekke med utallige små shingelskifer, flate i toppen og bueformet nederst, festet til underlaget med smidd jernspiker. Shingelen kunne jeg ikke nytte, men spikeren tok jeg vare på. To fulle margarinkasser av denne ettertraktete varen, som for lengst var gått ut av produksjon.

Eldhuset hadde opprinnelig tilhørt Nordgard, men ble flyttet til Megard sent på 1800-tallet. Det synlige beviset dukket opp i form av gamle aviser da taket var fjernet, Norske Intelligenz-Seddeler fra 1896. Tørre og fine lå de på loftsgulvet under et tykt lag sagflis, uberørte av lys og takdrypp, og fulle av annonser med gode tilbud. Brennevin fra Lillehammer til kroner 0,75 pr. flaske, skråtobakk 10 øre, og så videre. Det var den gang en krone var en krone, ikke bare en metallbit man puttet på parkometeret hjemme for å la bilen stå i syv minutter.

Etter flyttingen til Megard var ståhøyden blitt løftet med to omfar friske tømmerstokker og taket båret av reisverk. Da jeg satte det opp igjen ble disse fjernet, slik at bygningen igjen fremsto i sin opprinnelige høyde. Reisverk, takbord, og alt som ellers ikke kunne brukes om igjen, havnet i skråningen mot bekken. Her skulle det senere kjøres på fyllmasse, fikk jeg vite. Samme vei gikk pipen, etter hvert som jeg arbeidet meg nedover.

Under rivingen av denne gikk jeg plutselig gjennom loftsgulvet. Et morkent parti som følge av lekkasje, men der skaden ikke var synlig. Så hang jeg der og sprellet med en stor stein i armene, albuene ut fra kroppen og benene dinglende ned i baksterommet under. Heldigvis var det nok styrke i sidebordene til å bære både meg og pipesteinen, ellers kunne det ha gått riktig galt. Tre måneder med gips og krykker hadde ikke jeg tid til når høsten allerede hadde meldt seg.

18

Den samme lekkasjen hadde også forplantet seg til grunnplanet, der gulvbordene oppførte seg som knekkebrød. Uforvarende stod jeg plutselig med bena på bakken mellom løse, mosegrodde planker med ti tommers spiker stikkende opp. Det var ikke fritt for at bildet av mannen på korset spøkte i hodet mitt akkurat da. Men tilfeldighetene ville at jeg slapp å bli naglet gjennom foten til et trestykke, som heller burde vært brent enn gjemt på et i sin tid utilgjengelig sted.

Omsider lå huset i flatpakke på tunet, klart til å flyttes over dalen. Ennå sto halvparten av pipen igjen. Den trygge søylen, som ifølge eieren hadde hindret bygningen i å seile ned skråningen. Men før jeg ga meg i kast med denne, ville jeg rydde til side de beste byggesteinene fra grunnmuren og ta dem med på lasset.

Midtveis i arbeidet ble jeg stoppet av en innskytelse om at pipen kanskje ikke var så trygg likevel. Skulle den av en eller annen grunn gi seg, ville fallretningen føre til en brå og uskjønn død for mitt vedkommende, så her var det nok best å sjekke. Med spettet i hånden gikk jeg rundt monsteret for å se etter lumske sprekker i murverket, men fant ikke annet enn ubetydelige riss. Helt ubetydelige var de nok ikke, for da jeg pirket borti det ene med spettet gikk hele sulamitten overende i en sky av morken gråstein og sementstøv.

I dette huset hadde det vært kokt og bakt i generasjoner. Et digert ildsted dominerte den ene veggen, så her hadde varmen tatt sin toll. Men var det tussene som hadde hvisket meg en advarsel i øret, eller skyldtes det underbevissthetens nøkterne risikovurdering? Hvorom all ting er berget jeg skinnet nok engang, og det skulle bli flere. Den nifseste episoden oppsto noen dager senere, på nokså uventet vis.

Tømmeret hadde Ivers sønn, Olav, kjørt over dalen på en diger traktorhenger, sammen med utvalgte byggestein til grunnmuren. Nok til å få reist hjørnestolpene i forkant, der muren måtte opp i en meters høyde for å utlikne stigningen i terrenget. Det monnet bare så lite. Som nevnt var god byggestein vanskelig å få tak i, så hvordan skaffe seg resten? Olavs kamerat og gårdbruker på Nigard, Ivar Amund Aulstad, ble en reddende engel. Han ønsket å kvitte seg med to låvebruer som sto igjen på slåttemarken fra gammelt av, så der kunne jeg ta det jeg trengte. Plukke fra øverste hylle og legge dem på steinsvansen hans. Selv skulle han trille dem opp etter hvert og tippe dem utenfor grinden. To fluer i en smekk, til felles glede og nytte.

Ved en av disse bruene var det nestenulykken skjedde. Jeg sto på toppen av denne for å spette løs en lekker firkantstein. Det tryggeste stedet man teoretisk kunne oppholde seg i en slik situasjon, da noe sa meg at det burde jeg ikke gjøre. Prøv heller nedenfra, var beskjeden jeg fikk fra gud vet hvor, stikk i strid med alle forholdsregler om ikke få noe tungt på tærne. Likevel valgte jeg å trosse fornuften, gikk ned på bakken og stilte meg sidelengs ved hjørnet hvor steinen kunne nås med spettet. Etter å ha lirket en stund fikk jeg den på vippen og lot naturen gå sin gang. Samtidig kollapset den øvre halvdelen av brua i langsom kino.

19

Englevakt kalles det gjerne, når livstruende hendelser på uforklarlig vis ikke inntrer. Selv holder jeg en knapp på de underjordiske, som kjenner tingenes iboende trollskap. Til dags dato fatter jeg ikke hva som skjedde, langt mindre hvorfor jeg handlet som jeg gjorde. Fysikkens lover tilsier jo at det motsatte skulle inntreffe, men instinktet tilhører åpenbart en annen størrelsesorden. Det unndrar seg ethvert studium og lar seg ikke etterprøve vitenskapelig. Men sikkert er det at om jeg ikke hadde lyttet til den indre stemmen, ville disse linjene neppe blitt skrevet.

En lørdag formiddag i midten av november var grunnmuren fullført og de første seks omfarene med stokker på plass. Fire ukers ferie var for lengst oppbrukt, trekkfuglene hadde tatt med seg sommeren sydover, og arbeidsøktene i helgene ble så altfor korte. Dagslyset ble borte ved femtiden, deretter var det bare å ta kvelden. Heldigvis hadde snøen holdt seg unna, men temperaturen lå nær null. Sånn sett hadde jeg fått en galgenfrist til å reise huset før vinteren satte inn.

Krste, mannen til datteren vår Christine, hadde lovet å hjelpe. Han drev en salatbar på Aker Brygge, men hadde søndagen til rådighet. Jeg ventet ham opp ved ellevetiden samme kveld, så jeg hadde noen ledige timer til rådighet for om mulig å få bort en diger stein som lå midt i inngangspartiet, delvis nede i bakken. Beistet må ha veid bortimot et tonn, så spørsmålet var om det i det hele tatt lot seg rikke. Alternativet var å knuse steinen med slegge, men det var jeg lite lysten på.

Først måtte den blottlegges i sin helhet for å få spettet innunder, slik at kraftmomentet kunne utnyttes til fulle. Finne vippepunktet og kile den opp til bunnflaten var på bakkenivå. Et tålmodighetsarbeid uten like, siden hver bevegelse knapt nok førte til synlige resultater. Etter seks timers møysommelig strev var den endelig ute av hullet. Hvilende på et fundament av solide stokker, klar til å flyttes de få meterne ned en slak skråning mot sitt endelige hvilested.

For å lette friksjonen ledet jeg den frem på en sti av brede panelingsbord. En aluminiumsstige med smalere glideflater hadde absolutt vært å foretrekke, men det knepet kom jeg først til å tenke på langt senere. Skjønt nå, da jeg hadde tyngdekraften på min side, lot steinen seg lede i rykk og napp, som en gjenstridig hund i bånd. To centimeter frem og én tilbake, stadig nærmere målet. Til tider nektet den å være med på ferden, men dreide motstrebende om sin egen akse. Men så snart jeg lærte nykkene dens å kjenne, ble den mer medgjørlig. Da tussmørket senket seg sto den oppreist frontalt i flukt med grunnmuren, som en bauta over viljens makt og bevis for at det nytter.

Joggetur på taket.

Mens stabburet, stallen og fjøset var behørig sikret mot regn og snø, var låven blitt stemoderlig behandlet. Skjøvet til side av mer påtrengende og mindre arbeidskrevende oppgaver. Taket var tekket av såkalte spon.

20

Tynne treskiver som liknet shingel, men uten noen form for impregnering. Følgelig ble de et lett bytte for vær og vind over tid, sammen med de underliggende takbordene. Hver gang det blåste lå dusinvis av spon strødd utover tunet. Og i låven rustet høvler og stemjern i takt med takdryppet.

Tre ukers ferie skulle gå med til å endre tingenes tilstand. Den enkleste måten å kvitte seg med sponen på var å bruke hagespaden. Skrelle den av i lange flak med det skarpe, spisse stålbladet. Deretter kom turen til takbordene. Det tryggeste hadde vært å bygge stillaser både innvendig og rundt den digre, høye bygningen, men slikt hadde jeg ikke tid til. Bruk av sikringstau var heller ikke aktuelt. Det ville bare hemme bevegelsene og gjøre arbeidet mer komplisert.

Rivningsmaterialene brant jeg etterhånden. Bålet midt i marken knitret og sprakte fra tidlig morgen til sene kvelden. Nye takbord hadde Helleberg sag levert. Ujusterte forskalingsmaterialer i syvtommers bredde ganger én, med samlet lengde på 1200 løpemeter. Selv dét var nesten i snaueste laget for denne underlige konstruksjonen av lafting og reisverk. I utgangspunktet hadde monsteret vært en fjerdedel av størrelsen før tømmerveggene ble skåret over på tvers, trukket fra hverandre og bundet sammen med et sinnrikt nettverk av stendere, skråstag, bolter og bjelker.

Takbordene var nyskårne, søkkvåte og blytunge. Under tiden kom nok bredden til å krympe, skjønt i denne sammenheng spilte det ingen rolle. Kun to av bjelkene hadde fått råteskader. Disse ble utbedret ved å laske kraftige planker på to av sidene for å gjenvinne den opprinnelige styrken, og vel så det. Heldigvis var været tørt. Ikke en regndråpe i løpet av de tre ukene. Altså kunne jeg bokstavelig talt jogge rundt på taket i trygg forvissning om at skoenes røffe gummisåler ga det nødvendige grepet.

Endelig kom dagen da den koksgrå glassfiberarmerte pappshingelen skulle legges. Beste kvalitet med tretti års garanti. Nå var jeg tvunget til å sitte på huk, foroverlent som en foldekniv, med tyngdepunktet rett over føttene. Til da hadde jeg aldri vært plaget av høydeskrekk. Men det var en nokså selsom opplevelse å befinne seg så høyt over bakken, med taksvaler skjenende forbi nesen og drivende blomkålskyer i synsranden. Magnus Lillevolden fortalte at han under morgenbarberingen ved et tilfelle hadde observert meg ytterst på takkanten i nevnte positur. Han måtte bare vende ryggen til for ikke å skjære seg til blods.

Å sitte slik time etter time røynte hardt på kneskåler og leddbånd. Til sist kom pausene med nødvendige strekkøvelser og hvile hyppigere enn jeg satte pris på. Det kjente som en lettelse da siste shingelflak var stiftet og limt, og kun vindskiene gjensto. Men til dette trengte jeg hjelp. En til å holde i øverste enden under spikringen, og Gro var eneste alternativ. Det verst tenkelige, siden hun ble svimmel bare ved tanken på å krysse en bro over en dyp slukt. Så hvordan ville det føles å sitte overskrevs ytterst på mønsåsen med fritt fall i alle retninger?

Problemet kunne vært løst ved å binde sammen to stiger og legge dem i en halv trapes over taket, spikre vindskien fast på midten og deretter i

21

hver ende. Hva jeg senere også gjorde da disse ble beiset, og jeg måtte ha begge hender fri. Men Gro lot seg motstrebende overtale, selv om det kostet å tvinge svimmelheten i kne. En større oppbud av mental styrke har jeg ikke opplevd hverken før eller senere.

Nå manglet det bare å få skiftet taket på hovedbygningen. Her hadde de tidligere beboerne slitt med enn én lekkasje gjennom årene, kunne man lese av gamle vannflekker i takbordene over rundstokkene på loftet. Opprinnelig hadde man brukt bjørkenever som tekkingsmateriale under torvlaget, for til sist å legge bølgeblikk over det hele da neveren morknet. Rundstokkene var imidlertid friske og sunde, så det var kun snakk om å starte på nytt fra grunnen av.

For første gang i løpet av mine trettitre år i reklamebransjen ba jeg om en måneds permisjon, i tillegg til de obligatoriske fire årlige ferieukene. Foruten nytt tak sto et lenge savnet bislag på programmet, samt full skigard på oversiden mot skogen for å holde streifsauer ute.

Denne gang var jeg like heldig med været som under tekkingen av låven. Først da den ene halvdelen av taket var fiks ferdig med jordlag og det hele, mens den andre ennå manglet tjærepapp over bordkledningen, kom det en regnskur. Uheldigvis sto det en nybakt bløtkake på bordet nedenunder akkurat da. Morten, søskenbarn til ungene våre, fylte ti år den dagen. Hvis jeg bare hadde rukket å pappe ferdig kvelden i forveien, hadde problemet vært løst. Men Gro oppdaget heldigvis hva som var i ferd med å skje og berget kaken før pynten fikk innslag av søledrypp fra taket.

Til tross for at værgudene hadde holdt seg i skinnet ble restaureringen en møkkajobb uten sidestykke, i og med at jorden måtte flyttes i to omganger fra den ene halvdelen til den andre. Etter å ha ligget tørt under blikkplatene var den nærmest for pulver å regne, og støvskyen sto minst ti meter til værs for hvert spatak. Mesteparten tok vinden med seg, men det fikk så være. Så lenge jeg slapp å tråkke i sleip, våt søle under arbeidet var mye vunnet.

Da den ene halvparten var klargjort med kledning, papp, grunnmursplast og stoppboks langs takutspringet mot dalen, ble det som var igjen av jord lagt øverst. Deretter sto motsatte side for tur, men her kom ikke topplaget på plass før tomten til bislaget var gravd ut. Hundrevis av bøtter med aur, leire og sandblandet brunjord ble båret opp stigen og lagt på plass i ti centimeters høyde. Den utsorterte steinen endte som støttemur langs gangveien mellom tilbygget og bakken.

Hvordan folk holdt ut i alle år med snøfokket rett på stuedøren gjennom lange, hustrige vintrer, er for meg et mysterium. Petter Enget, som for øvrig ble internert en kortere periode av den tyske krigsmakten under en varetransport til Vestlandet, hadde faktisk hatt planer om et bislag, men kom aldri så langt. Han hadde sågar kjøpt inn materialene og stablet dem på tunet. Det siste man vet om disse er at Petter under hjemkomsten etter fangeoppholdet en sen kveld tok seg tid til å rette opp

22

stabelen som vinden hadde rusket i. Ting måtte være på stell før friheten kunne nytes.

Ved et lykketreff kom foreldrene til Morten, Svein og Maria, og søsknene hans på besøk i august. I motsetning til Svein hadde jeg bare vage forestillinger om hvordan et reisverk skulle settes opp, så tidspunktet kunne ikke passet bedre. I løpet av den uken vi tilbrakte sammen kom skjellettet på plass, med gulvsviller og takbjelker, vindusrammer og forsterket døråpning mot tyngden av et snøtungt torvtak. Øverst ble rammeverket festet til hovedbygningens tømmervegg med lange, gjennomgående bolter. Siden to av hovedhusets yttervegger hvilte på kanten av stupet, ville tilbygget forhåpentlig utgjøre en stabiliserende motvekt.

Spikring av takbord, gulv og utvendig paneling var etter hvert blitt rutine. Summen av det hele kom senere til nytte da eldhuset også fikk bislag, denne gang med Krste som håndlanger. Salatbaren hans ble avviklet ved kontraktperiodens slutt, men de mest verdifulle delene av innredningen – marmorplatene fra serveringsdisken – tok han vare på. Disse var nå lagret i låven og skulle heretter få en ny anvendelse. Men først et hopp bakover i historien til da det hele begynte.

Påske med viderverdigheter.

I 1986 ble Oslos nye storstue, Aker Brygge, åpnet. Påsken samme år dro Krste og jeg sydover i stasjonsvognen min med kurs for Kroatia og håp om å få tak i den marmoren han trengte, i lengder som ikke var standardvare hos norske leverandører. Passaten var skodd med slitte sommerdekk, men på denne tiden av året burde det gå greit, fikk jeg høre av en tysk kollega. Vi skiftet om å kjøre og hvile på en madrass bak forsetene. Motorveien var tørr og fin helt til vi passerte München. Krste satt bak rattet da omslaget kom. Selv våknet jeg av regelmessige slag mot bunnpannen. Ute var det mørkt, men hvitkledde trær hang tungt over motorveien. Og foran kjørte brøytebilene to og to i bredden.

Ved grensen til Østerrike tok snøværet heldigvis slutt. Til gjengjeld var veiflaten hardpakket og såpeglatt. Nå var det min tur til å kjøre. Jevnt trykk på gasspedalen rundt 60 km/t syntes å være en optimal hastighet. Folk som forsøkte å passere oss i 80 la seg nokså omgående inn til høyre. Etter noen mil ble asfalten bar og farten kunne økes til 130. Men vanskelighetene oppsto ved nærmeste fjellovergang, der forholdene absolutt krevde vinterdekk. Forbløffende nok kom vi oss opp de bratte, svingete bakkene uten å spinne eller sladde.

Ved grensestasjonen til Slovenia ble vi stoppet av en morgengretten toller som endevendte de få eiendelene våre i håp om å finne smuglervarer. Til og med matpakkene ble grundig inspisert. Krste kokte av innbitt raseri, men holdt tann for tunge. Selv var jeg bare lettet over å være kvitt snøen, så etter den nervepirrende kjøringen kunne mannen

23

gjerne kroppsvisitere oss for min del. Oppførselen hans lot seg muligens forklare med den økte spenningen mellom enkelte av de jugoslaviske republikkene på den tiden, som allerede begynte å bli merkbar.

Ved Senj fikk vi problemer med den beryktete nordavinden. Fra toppen av fjellene langs den smale kyststripen stupte den loddrett ned i sjøen og pisket vannet til en geysir som sto tretti meter til værs. Plutselig kjente jeg at bilen lettet, for deretter å dumpe ned på asfalten igjen en meter nærmere fjellsiden. I disse lumske vindkastene gjaldt det om å manøvrere med finesse for ikke å bli kastet på sjøen. Langt mindre stoppe på nærmeste rasteplass og risikere at dørene ble slitt av hengslene.

I Vodice var forholdene ganske annerledes. Lettskyet vær med 10-15 varmegrader. Det eneste steinsliperiet i byen hadde dessverre ingen marmorplater i den størrelsen Krste trengte, så dagen etter kjørte vi til Sibenik. Heller ikke der kunne man hjelpe oss, men det skulle ligge et sliperi inne på landsbygda et sted. Det viste seg å være bomtur hva materialer angikk, men eieren skulle gjerne ta polering så sant vi fikk tak i marmor. Altså dro vi tilbake til Vodice for å høre om noen der kunne gi oss et tips.

Primosten lenger syd var en mulighet, fikk vi høre. Alternativt marmorbruddet på øya Cres. Men siden Cres lå en halv dagsreise unna, valgte vi Primosten i første omgang. Resultatet var like nedslående der, men kanskje det statlige selskapet i utkanten av Sibenik kunne hjelpe. Problemet var at den lange leveringstiden man vanligvis opererte med kunne komme til å stikke kjepper i hjulene for oss.

Det tok oss en halvtime å lokalisere bedriften, men synet på gårdsplassen var oppløftende. Her lå digre blokker av beste sort marmor i alle størrelser. På toppen av det hele viste det seg at direktøren var en av Krstes gamle skolekamerater. Innen to timer skulle bestillingen være klar, mente han, da tegningene var gjennomgått og diskutert over et glass hjemmebrent. Slipingen måtte vi selv besørge. Her drev man bare med skjæring etter mål.

Stemningen var høy i bilen tilbake. Nærmest som ved et trylleslag var alle vanskeligheter ryddet av veien. Nå var det bare å hente pakken og få elementene slipt hos slektninger i Vodice. Men så enkelt skulle det ikke bli. Da Krste sent på ettermiddagen troppet opp på rett adresse med bilen full av perfekt skårne marmorplater, ble han billedlig talt møtt av en stengt dør. Tross tilsagnet var man likevel ikke villig til å påta seg jobben. Den underliggende grunnen virket svært diffus, men hadde visst noe med mellommenneskelige forhold fra tidligere å gjøre.

Da Krstes skolekamerat fikk høre dette, visste han likevel råd. Slipeverkstedet vi hadde besøkt tidligere var drevet av en ansatt på den statlige bedriften, som tok ekstrajobber på fritiden. Rimelig var han også. Men for å sikre at Krste skulle slippe å returnere nok en gang med uforrettet sak, tilbød direktøren seg å bli med. Altså måtte man hive seg i bilen mens det ennå var litt igjen av kvelden.

24

Klokken var rundt elleve da Krste kom tilbake med det ferdige produktet. Under slipingen hadde imidlertid politiet troppet opp og forlangt at virksomheten opphørte umiddelbart. På den tiden hadde ingen jugoslaver lov til å ha to jobber. Enden på visa ble at mannen fikk anledning til å fullføre det påbegynte arbeidet, men uten betaling. Krste bestemte seg likevel for å gi ham det han skyldte ved en senere anledning.

Ved grensepasseringen mellom Slovenia og Østerrike under hjemturen kunne det ha gått riktig galt. Tollerne, som kastet et blikk gjennom bakruten, fikk åpenbart mistanke om at det kunne dreie om ulovlig utførsel og var muligens i ferd med å be oss om et eller annet fraktdokument, men ombestemte seg tydeligvis i siste øyeblikk. Av samtalen deres gjennom det åpne sidevinduet oppfanget Krste en bemerkning om at bilen var norsk, og at det satt en nordmann bak rattet. Uansett slapp de oss inn i ingenmannsland mellom grensepostene. Østerrikerne bare vinket oss videre, uten dikkedarer av noe slag.

Bilen var nok en smule overlastet, så jeg økte dekktrykket og holdt lav hastighet for å unngå varmgang i gummien. Da vi nærmet oss Danmark i et fryktelig regnvær hadde farten økt suksessivt til 180 km/t. Foruten marmoren hadde Krstes far, Dragi, sent med oss en ti liters plastkanne med hjemmelaget vin og ditto rakija. Ved ilandstigningen fra fergen til Göteborg sto begge kannene synlige for tollerne, men uten at de sjekket innholdet. Så da vi endelig kom frem til Oslo første påskedag, var vi samstemte i den gamle skolestilklisjeen om at det hadde vært en fin tur, til tross for de mange viderverdighetene.

I dag er det bare småbiter igjen av marmoren. Kapp fra forskjellige prosjekter, som topp til en vaskebenk, et kafébord med åttekantet plate, diverse hyller, og så videre. Kort sagt er det meste benyttet, skåret til med baufil i ledige stunder og kantene slipt ved hjelp av rasp og sandpapir. Et tålmodighetsarbeid man med fordel kunne ha overlatt til profesjonelle, men som jeg har funnet glede i å gjøre selv. Det handler vel både om materialfølelse og det menneskelige fingeravtrykket som ellers ville gått tapt. På husmannsplasser var man tvunget til å være selvhjulpen, så hvorfor ikke også i vårt tilfelle. Dessuten vil slike handlinger uvegerlig bokføres som innskudd på kontoen for gode minner.

Menneskelig kapital måles ofte i lykke. Ordet kommer fra det latinske ordet kapita, det vil si hode, og den første kapitalist var gjeteren som målte sin velstand i henhold til flokkens samlete antall hoder. Et annet uttrykk for velstand i vår sammenheng kan være velfylte vedbinger, reservelager av staur under låven, en bugnende grønnsakhage eller spire-klare knopper på georginene mens det ennå er litt igjen av sommeren.

Hvor ofte har jeg ikke sittet ved nevnte kafébord på steinplattingen under tuntreets krone, med eldhuset til venstre, rødvin i glasset på den hvite marmorplaten og utsikt mot staudehagen nedenfor, der Gro syslet med sitt i lyse sommerkvelder. To ulike størrelser, hvor fellesnevneren er

25

fordypelse i samspill med naturen. Stille ettertanke paret med omsorg for det spirende liv, som senere skal utfolde seg og bli til noe.

Summen av denne rotfaste virkeligheten har sin egen flukt og frihet. Men gir også rom for det metafysiske, som i fortidens forestillingene om ukjente naturkrefter der rasjonelle begreper ikke strakk til. Nissen på låven som en hjelpende hånd i forbindelse med husdyrenes velferd, eller tjærekorset over døren mot onde makter. Eksemplene på tro og overtro i det gamle landbruket er mangfoldige. Og hvilken rett har jeg til å bestride slike fenomener, som mot alle solemerker kom fra rivingen av eldhuset på Megard med liv og helse i behold?

Et par liknende ting bør også nevnes i den sammenheng. Den ene gjaldt vinkelen på bislagtaket mot eldhuset, som jeg på grunn av noen kinkige variabler syntes ute av stand til beregne med tall og tommestokk. Til sist ga jeg opp og lot forsynet bestemme hvor den første tilskårne bjelken skulle møte veggen. Forunderlig nok smatt den på plass akkurat der den skulle, som styrt av en hjelpende hånd. Så kunne man saktens lure på hvilken byggmester man egentlig burde kreditere.

Den andre hendelsen var ikke mindre selsom.

Arsjø-banens inntog og minnesteiner for livet.

Å flytte tunge steiner på skinner, nærmere bestemt to sammenbundne aluminiumsstiger, hadde jeg omsider lært meg. Runde stokker kan også brukes, men den teknikken bør man helst være to om. Én med spett og den andre som håndlanger. Ellers risikerer man at objektet stikker av mens operatøren bytter ruller.

Dørstokksteinen til bislaget hadde jeg fraktet med trillebåre fra skogen. Til sitt bruk var den i og for seg grei nok, men jeg skulle gjerne hatt en større. I bratthenget like ovenfor lå en diger sabb med jevn overflate og avrundete kanter, problemet var bare at den ikke lot seg rikke. Alene og sammen med Arne hadde jeg prøvd meg ved flere anledninger, men måtte stadig melde pass. Formodentlig var den så ujevn på undersiden at den kanskje ikke var bryet verd å grave løs.

En novemberdag kom den triste beskjeden om at Målfrid fra Midtenget ikke lenger var blant oss. Hun hadde overlevd broren Ivar med mange år, frisk og rørig på alle vis, men døde av lungebetennelse på Gjøvik sykehus etter et enkelt og ukomplisert inngrep i halsen.

I senere år hadde begge flyttet fra Midtenget til et hus familien deres eide i bygda nedenunder, som ledd i et makeskifte. Ivar savnet sårt utsikten fra ørneredet sitt i lia og trivdes bare måtelig i de nye moderne omgivelsene. Målfrid derimot storkoste seg i den luftige stuen med komfortable møbler, og den solrike hagen utenfor. Sprek som en gynge-hest i en alder av mange og åtti syklet hun jevnlig til butikken lenger inne. At en slik person skulle dø av noe så banalt som en pneumokokk-infeksjon under medisinsk tilsyn, er nesten ikke til å fatte.

26

Et tynt, vått snølag dekket tunet da vi kvelden før begravelsen innlosjerte oss i eldhuset. Inne var temperaturen noen få plussgrader. Mens vi ventet på at varmen fra komfyren skulle bre seg i rommet, og siden jeg ennå ikke hadde tatt av meg yttertøyet, besluttet jeg å gjøre et siste forsøk på å få den gjenstridige steinen løs.

Ute var det mørkt, men i refleksen fra snøen kunne jeg likevel se og fote meg. Med spettet angrep jeg ruggen fra ulike kanter, men resultatet var det samme som før. Ingen respons noe sted, uansett hvor mye jeg lirket og jekket. Eller – var det slik at den faktisk leet seg en anelse i det nærmeste hjørnet?

Jo visst var det liv å kjenne! Der og da ble jeg grepet av en nærmest euforisk følelse, som om noe magisk var i ferd med å skje. Alt til sin tid, heter det, så kanskje årsaken lå i at bakken var teleklaken, i motsetning til under tidligere forsøk. Steinen var tydelig flat under og hvilte på et tynt lag av sandblandet leire. Nå gjaldt det om å få lurt den over på stigen og styre den videre ned skråningen.

Terrenget var kupert, så her måtte løypen legges riktig. Skulle den kile seg fast underveis var slaget tapt. Da ville den bli liggende der til evig tid, som et taust vitnesbyrd om et mislykket forsøk. Men denne kvelden var kraften med meg. Tyngdekraften først og fremst, siden skåningens bratte fall reduserte steinens vekt betraktelig. Stigen gjorde heller ingen uventete krumspring som lett kunne ha kastet den av. Riktignok hadde jeg støttet godt oppunder for stabilitetens skyld, men steinens masse var formidabel og transportveien av korrugerte aluminiumsprofiler spinkel. Likevel gled den pent ned til støttemuren ved plattingen, klar for siste etappe. Men denne måtte foretas i dagslys etter grundige forberedelser.

Neste morgen, like etter frokost, fjernet jeg den gamle dørstokksteinen samt hellene omkring, og begynte å grave et hull tilpasset den nye. Dybden var avgjørende for den endelige plasseringen. Tommestokken viste at kun halvparten måtte være synlig om toppen skulle flukte med dørkarmens nedre del. Men siden jeg bare ville få én eneste sjanse måtte målene være på centimeteren.

Omsider kom det nervepirrende øyeblikket da avgjørelsen skulle tas. For sikkerhets skyld kontrollerte jeg alle data for n´te gang, før jeg lirket steinen over mot de skråstilte stokkene som dannet glidebanen ned fra muren. Litt justering måtte til før den kom i posisjon og smatt skrått ned i hullet. Her var det bare å spette den på plass, vatre den opp og fylle igjen med jord langs sidene. Svett og lettet kunne jeg legge hellene tilbake, minus de som var til overs. Endelig var ønsket mitt oppfylt.

Du hadde nok hjelp av en annen her, kom det fra Gro, da hun andaktsfullt satte foten på vidunderet. Men også av stigen, tenkte jeg i mitt stille sinn, selv om det sies at tro kan flytte fjell. Etter dette ble den kalt Målfrid-steinen, til minne om et enestående, aktivt og livsbejaende menneske, som vi nå skulle følge til hennes siste hvilested.

Teknikken med å transportere tunge ting på denne noe aparte måten hadde tidligere fått betegnelsen Arsjø-banen. Oppkalt etter inspiratoren,

27

som på et gitt tidspunkt hadde sporet tankene mine i den retning. Foranledningen var en saftig kluns av en stein som dukket opp av bakken da Arne Helleberg og sønnen endevendte jordene på Sørsveen i et omfattende nybrottsarbeid. Vi hadde besøk av ekteparet Reidun og Roar Arsjø akkurat da, og jeg fikk øye på praktstykket i et glimt gjennom sideruten idet vi passerte med bilen.

Jeg bråstoppet, hoppet ut og fikk huket Helleberg i samtale med sønnen. Steinen skulle ikke brukes til noe, så den kunne jeg bare ta. Men da måtte en av dem kjøre den opp til Nordsveen for meg. Utpå ettermiddagen kom faktisk junior med den på traktorsvansen. Hvor vil du ha den? spurte han. Legg den øverst på bakken ved grinda, foreslo jeg. Gutten tverrstilte traktoren, rygget lett og brutalt opp skråningen og serverte steinen på sølvfat. Men hvordan skulle jeg få den videre derifra, undret han med et diabolsk smil.

Godt spørsmål, for denne sabben egnet seg ikke til markløft, selv om vi var to. Egentlig hadde jeg ikke trodd at Helleberg-karene skulle ta meg på ordet, men nå lå den altså her. Meningen var å dra den bort til låven som erstatning for en ruskehelle foran døren, skjønt størrelse, form og egenvekt tydet på at dette ikke var gjort i en håndvending. Nå måtte jeg virkelig gjøre meg fortjent til drammen, men hvordan?

Roar, som blant annet drev med ombygging av butikklokaler og var vant til å flytte på større ting enn en skarve stein, spurte om jeg hadde noen 2” x 4” lekter på lur. Dessverre var jeg tom for det slaget, men kanskje en todelt stige kunne gjøre nytten. Binde den ene delen til enden av den andre og bytte på underveis. Noe bedre kom jeg ikke på i farten.

Etter mye prøving og feiling fikk vi omsider lirket steinen opp på stigen med spettet. Ved hjelp av kiler og jekking beveget den seg i sneglefart fra trinn til trinn, så her måtte man smøre seg med tålmodighet. Det kunne ha blitt en lang kveld om ikke Gro hadde dukket opp og forlangt at steinen skulle plasseres en meter innenfor grinden, som et hvilested for veifarende og andre. I parentes bemerket gjentok det samme seg ved en senere anledning, da hun stoppet meg under en lang dags ferd ned fra skogen med en nesten maken stein som var tiltenkt en plass under låvebrua. Denne trengte hun til avlastingsbord ved grillen, basta.

Følgelig måtte jeg ty til gravemaskinfører Helleberg nok en gang. En opptatt mann som var vanskelig å få tak i, men her var jeg heldig å treffe ham hjemme allerede påfølgende morgen. Ruslende over tunet med et vitende smil, som om han ante hvilket ærend jeg var ute i. Kvinnens veier er uransakelige, nikket han megetsigende til beklagelsene mine, men fortvil ikke. Den steinen du trenger til ditt behov ligger i gruva mi ved elva, med det samme du svinger av fra hovedveien.

Sannelig gjorde den ikke det også, skreddersydd til formålet. Transporten tok Olav Olstad hånd om. Tippet steinen på samme plass som forgjengeren, og dermed var jeg tilbake ved utgangspunktet. I form og format var denne atskillig mer håndterlig. Lenger, smalere og bare halvparten så tykk. Som en dresin lystret den spettets overføring av kraft

28

til bevegelse langs metallstigens provisoriske skinnegang, helt frem til endestasjonen foran låven. Oppgaven var løst, i tråd med Arsjø-banens omtrentlige rutetabell. Skål, og takk for at du satte meg på ideen, Roar.

De mange murene, blomsterkassene og plattingene jeg har bygget i tidens løp har vært til glede og nytte på mange vis, både estetisk og fysisk. Naturstein har en egen evne til å lagre solvarme, og derigjennom skape fordelaktige lokale klimasoner for en rekke planter. Typisk er den store plattingen mot sydhagen, hvor prestekrager, markjordbær, smørbukk, engnellik, tepperot, krypfredløs og blåklokker tyter opp fra sprekkene mellom hellene. Geitramsen, som har rotfestet seg på et mellomnivå i dette varmemagasinet, skyter vinkelrett ut fra muren og opp til et levende gitter av høye stilker med rike blomsterkroner. Ved foten kantes muren av fredløs, lupiner og valurt i skjønn forening, alt takket være solens opplagrete energi og at forholdene ellers ligger vel til rette.

Et annet eksempel er det steinsatte bedet i vinkelen mellom hovedhus og bislag. Da silkepeonen, som etter mange magre år på flyttefot mellom halvskygge og kjølig jord endelig fikk varmen i røttene, svarte den med å mangedoble størrelsen og et hav av blomster. Det samme skjedde med en spinkel, blodfattig løytnantshjerte da denne ble plantet samme sted, og i løpet av to påfølgende somrer overtok større deler av bedet. Uheldigvis ble røttene dens ødelagt av isbrann under snøsmeltingen neste vår. Så nå er det, foruten peonen, liljer og akeleier som dominerer.

Før årtusenskiftet hadde Egil revet den gamle hovedbygningen på gården Olstadbakken, reist den igjen på egen tomt, og forlenget den med et tilbygg som til sammen skulle utgjøre Galleri Skomakerstuen. Hit valfarter mange når salgsutstillingen er åpen for publikum sommertid. Noen for å bese dette egenartete, rikholdige etablissementet og nyte nystekte skomakerlapper, andre for å handle kunst og tekstilvarer av ymse slag fra henholdsvis Egils og Ellens hånd.

Siden jeg også var invitert til å delta med knivskårne gjenstander i einer, tilbrakte Gro mye tid på Skomakerstuen i disse periodene, både for å avlaste Ellen med serveringen og hjelpe til med salget. Mitt bidrag besto i å kjøre henne begge veier. Bortsett fra de dagene været var så fint at hun valgte å rusle hjem alene gjennom bygda etter stengetid.

På grunn av dyretråkket langs veien vår i sommermånedene sto bilen parkert noen hundre meter ovenfor grinden. For å slippe å kaste bort energi på tomgang tok jeg derfor trillebåren med meg hver gang jeg likevel måtte tilbakelegge denne strekningen. Lastet den med byggestein fra bekken like ved, og lot den stå der til jeg returnerte. Slik fikk turene et matnyttig innhold, og en planlagt mur ved skråningen mot veien kom på plass uten større anstrengelser.

Hensikten med denne var å skille mellom de viltvoksende delene av tunet og de mer friserte, der gresset ble klippet ned til mosen for å holde mygg og knott unna husene. Her sto vekstene tidligere mannshøye, men nå hadde linerler og trost lagt sin elsk på biotopen. Bakenfor ga den modne syren mat til frøspisende sisiker.

29

Samtidig fjernet jeg de sammenfiltrete, bastliknende gresstuene i og omkring til glede for myriader av vill stemor, engsmelle og praktstjerne. Det var som om frøene deres lenge hadde ligget klare i påvente av en slik forandring. Senere overtok reinfann og mjødurt, samt en spinkel gressart med tynne, seige strå. En gammeldags syrintype hadde også rukket å spire fra en avskåret rotstokk samme sted. Skuddene formelig fosset opp til en stor, blomstrende busk i den reflekterte solvarmen fra muren.

Gro har i en årrekke vært opptatt av å renske overgrodde kampesteiner for gressvekst, lyng og mose. Med grev, stålbørste og skrubb blottlegger hun overflatenes særegne strukturer og formenes skulpturelle skjønnhet. Vekselspillet mellom disse innslagene av grått i alt det grønne gjør at villblomstenes fargepalett bedre kom til sin rett. Men det krever litt å holde dem vedlike om ikke mosen igjen skal få overtaket.

Nede i den nye veiskjæringen langs elven mot Oksum-teigen ligger det en flott stein, gjennomskåret av kvartsårer i et praktfullt mønster. Hver gang vi går forbi må Gro stoppe et øyeblikk for å ta den i øyesyn og sukke tungt over at størrelsen og vekten forbyr henne i å få den helskinnet opp på tunet. En mobil kran med tilstrekkelig ballast ville muligens under tvil ha klart det. Men opplevelsen av dette naturens smykke, og vissheten om det finnes, er lett å bære med seg i hjertet.

Vær til besvær.

En høstkveld i 1986 tok Gro og jeg den vanlige helgeturen til Vestre Gausdal. Tunge regnbyger hang over Gjøvik idet vi passerte, men værmeldingen varslet om opphold i regionen fra utpå natten. Telemark skulle imidlertid få svært mye nedbør. Altså ville skyene forhåpentlig tømme seg på den andre siden av fjellene.

Veien opp til bruket var tørr og fin. Men neste morgen var alt snudd på hodet. Jeg våknet av et øredøvende brus fra elven i dalbunnen og var aldeles ikke forberedt på hva jeg fikk se utenfor vinduet. Jeg vekket Gro og ba henne ta en titt på veien. Der flommet vannmassene som en reprise på syndefloden. Gul og skummende famlet den vilt etter et dypere leie.

Min første tanke da jeg kom meg i klærne var å få bilen ned til Sørsveen mens det ennå var mulig. Ute sopte regnskyer grantoppene, stikk i strid med meteorologens prognose. Ennå holdt veiskulderen stand, men det kom nok ikke til å vare. Vannet rakk meg til midt på gummistøvlene og halvveis oppunder bilens bunnpanne. Spørsmålet var om jeg ville rekke å få den i sikkerhet før veien kollapset fullstendig.

Plutselig hørte jeg et sukk som fra naturen selv ett par skritt bak meg. Der jeg nylig hadde vadet gjennom vannmassene var veien borte i to meters dybde. Jeg kunne se den leireblandete sørpen velte nedover traseen, før den brøt igjennom ved drensrøret i svingen og forsvant ned den bratte skråningen.

30

Underlig nok sto bilen ennå støtt med det venstre hjulsettet på fast grunn, mens vannet var i ferd med å undergrave det høyre. Alt jeg kunne gjøre var å skyve en lang 5” x 5” bjelke innunder bunnpannen fra veiskulderen og håpe at dette ville holde den på plass. Ved grinden ovenfor fikk jeg se Hans Bårdslistuen kave med å fjerne kvist og kvas som hadde laget en demning mot spilene. Vannet sto til midt på leet og ville tatt det med seg hvis gangjernene røk. Åpne den for å lette vannpresset lot seg ikke gjøre. I mellomtiden hadde Gro også kommet seg ut og gikk for å hjelpe. Selv la jeg veien om låven for å hente bjelken.

Utover det var det ingenting vi kunne gjøre annet enn å vente på at regnet skulle gi seg. Det store drensrøret ovenfor var spuns tett av kvist og grus fra bekken, aldeles ikke dimensjonert for denne type skybrudd. Rundt hundre millimeter nedbør i løpet av et par timer, rapporterte lokalradioen. Magnus Lillevolden kunne fortelle at han våknet om morgenen til noe han trodde var fjern torden. Det viste seg å være lyden av naturens biljardspill med digre runde steiner som klinket sammen i det vanligvis tørre bekkefaret mot naboeiendommen.

Overalt så grusveiene ut som nypløyde jorder. I en garasje hadde fundamentet sunket halvmeteren under bakkenivået, så eieren måtte bruke resten av helgen til å grave bilen løs. Hvis regnet hadde fordelt seg jevnt over flere timer ville antakelig de fleste skadene vært unngått. Men elven hadde tydeligvis kapasitet til å lense unna. Hvilket den ikke gjorde under storflommen ni år senere.

Fratatt muligheten til å komme oss hjem for egen maskin måtte vi prøve å få annen skyss. Heldigvis var det folk på Roland nede i dalen. To damer som hadde tatt turen opp fra Oslo denne helgen og hadde plass til oss i bilen. Tidspunktet for avreisen var imidlertid usikkert, så de ba oss holde øye med flaggstangen rundt klokken fire. Nå vimpelen ble firt var de klare til å dra om en halvtime. Mandag og tirsdag ba jeg meg fri fra jobben, leide en Golf og dro tilbake for å utbedre de mest akutte ødeleggelsene. Muren langs veien hang i løse luften, som om den hadde opphevet tyngdekraften. Hvis denne ga seg var det fare for at jordmassene ovenfor kunne gå samme vei. Begge dagene skinte solen fra skyfri himmel. Byggestein var det nok av der vannet hadde skylt bort løsmassene, så arbeidet gikk radig unna. Bilen sto slik jeg hadde forlatt den. Det måtte den fortsatt gjøre til veien var tilstrekkelig utbedret. Heldigvis var det ikke mer regn i vente. Altså kunne arbeidet starte så snart man fikk tak i en ledig entreprenør.

Utpå ettermiddagen tirsdag dukket Arne Helleberg opp i spissen for grunneierne, deriblant Olav Olstad. Den velvoksen karen på nær en meter og nitti stilte seg i grøften med korslagte armer mot restene av veiskulderen. Bare hode og hals raget over kanten, et synlig bevis på hvor dypt vannet hadde gravd. Dette var forhåpentligvis første og siste gang han fikk se hjemmegården fra et slikt ståsted.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Endelig kunne veien bygges slik den burde ha vært gjort fra begynnelsen av, med skikkelig

31

fundamentering og drenerende masser. I den forbindelse skjøt man bort deler av fjellet nedenfor og anla en snuplass på utsiden for lastebiler og maskiner i anleggsperioden. At fundamentet til den nyrestaurerte muren ved det gamle raset fra huset og ned heretter skulle bli liggende godt under bakkenivå, var ingen ulempe med tanke på stabiliteten.

Grus til topplaget ble delvis hentet i en dump øst for grinden vår, som vi senere jevnet ut og brukte til parkeringsplass. Det eneste minnet om den store utgravingen er den omtalte støttemuren langs veien. En rettvinklet trekant, hvor nedkjørselen har en tretti graders helning og stør-ste høydeforskjell er rundt seks meter. Her kom all steinen maskinføreren hadde etterlatt seg til anvendelse, enkelte så store at de måtte vinsjes på plass. Olavs kommentar da jeg drev på som verst var om jeg virkelig trengte denne ekstra mosjonen. Men siden byggematerialene for en gangs skyld var så lett tilgjengelige, kunne jeg ikke motstå fristelsen.

Større stikkrenner måtte selvsagt til, både fra bekken gjennom vår eiendom og lenger opp der munningen hadde tettet seg. For sikkerhets skyld la man et ekstra rør høyere opp mot veibanen nedenfor, samtidig med at bassenget foran hovedløpet ble rensket for løsmasser og kraftig utvidet. Ovenfor grinden, der Hans og Gro hadde kavet med å avlede vannstrømmen under styrtregnet, ble det også lagt en stikkrenne.

Allerede onsdag ettermiddag fikk jeg telefon om at bilen var kjørt ned til Sørsveen, med beskjed om hvor tenningsnøkkelen lå. Da veien igjen omsider var kjørbar hadde vi gjort vårt og stengte bruket for vinteren. Men hvilken lettelse det var å kjenne fast grunn under hjulene der det bare uker tidligere hadde vært et elveleie.

Å kjempe mot vindmøller.

22. mai 1995 kjørte Gro og jeg fra Stavanger over Haukeli og hjem i et forrykende snøvær. Deretter skulle vi rett til Gausdal for å ta våronna, om enn noe sent på året. Altfor tidlig, viste det seg. Det første vi møtte nederst i veien var en diger skogsmaskin i full sving med å avvirke skråningen ovenfor. Bilen måtte vi nok sette fra oss på Sørsveen så lenge, i alle fall til midten av neste uke, mente operatøren.

Det hadde vi uansett vært tvunget til å gjøre siden veien opp var dekket av et ti centimeter tykt islag. Tunet hadde heller ikke rukket å kaste vinterfrakken, men i sydhagen var det bart. Følgelig nøyde vi oss med én overnatting, satte poteter og dro rett til Kroatia. I grevens tid, viste det seg, for to dager senere sto deler av dalen under vann. Først kom tropevarmen, så regnet. Egil og Ellen, som hadde tenkt seg opp i pinsen med bilen full av forventningsfulle unger, måtte bare gjøre vendereis.

Når granskog må vike for motorsagen tar det ikke mange årene før løvtrærne rykker inn i det åpne lendet. Bjørk, or, selje og hegg er de vanligste i denne delen av skogsbeltet, hvor varmekjære treslag har

32

dårligere kår. Samtidig spretter det opp et mylder av granskudd der mortrærne tidligere hadde skygget for solen.

Grøftene gror igjen og veien blir smalere. Når stammene får noen år på nakken danner kronene et løvtak som gir følelsen av å passere gjennom en grønn tunnel. En av de fastboende nede ved elven, Ola Moe, som tidvis kjører for Gausdal Land, fikk merke dette da han i 2007 kom feiende med den digre doningen sin opp til Nordsveen for å levere et lass materialer jeg hadde bestilt. Da han hoderystende stoppet foran grinden var tak og kran pyntet med avrevne seljegreiner. Sist han hadde vært på disse kanter fantes det ikke annet enn småkratt langs veien, mente han å huske. Jeg lovet at neste gang skulle alt bli bedre, siden det også begynte å bli trangt der selv for min beskjedne Volkswagen Bora.

En junimorgen etter frokost påfølgende år, klar til å gå løs på grønnsværet med stikksag og øks, banket Olav Olstad på døren. Det hadde slik at en Mesta-bil med krattryddingsutstyr skulle ta seg av den gjengrodde veien fra Sørsveen og inn til Oksumteigen, så hvis jeg ville kunne sjåføren gjerne ta turen opp mot oss deretter. Jeg sa at jeg sto på farten til å gjøre jobben for hånd. Maskintygd småskog er ikke særlig vakker hverken i mine eller andres øyne. Olav hadde regnet med et slikt svar, men tilbudet sto som sagt åpent.

Ti arbeidsøkter mellom frokost og lunsj tok det å rydde veikantene for hundrevis av smågraner og orekratt, samt oppstamming av de trærne jeg lot stå. Fell en osp, bjørk eller selje, og du får dusinvis av rotskudd i belønning. Da er det bedre å fjerne greiner for å skape lys og luft. Ellers går det ikke lange tiden før man har et nytt kratt å bale med.

Året etter slapp Olav en gjeng serbiske skogryddere løs på plantefeltet etter hogsten i nittifem. Granene var nå blitt store nok til å klare seg selv, men løvtrærne enda større. Til å begynne med er de til nytte for gran-plantene ved at de luner for vinden, senere skygger løvverket dem ut og stikker av med brorparten av næringen. Trærne ble liggende der de falt, som om en tornado hadde vært på ferde. Ved i massevis for den som gadd å ta ryddesjauen, ellers ville de bare bli liggende å råtne.

Hverken eieren eller den nåværende forpakteren så syn på denne ressursen. Men siden Hans Bårdslistuen var interessert, tilbød jeg meg å gjøre grovjobben. Hans nærmet seg nå sitt nittiende år, var plaget med et vondt kne, men ellers frisk og rørig. Selv skulle jeg dra stammene ned til veigrøften, kappe dem i passe lengder, og fjerne kvisten slik at kyrne ikke fikk tak i den. Mitt anliggende var i hovedsak estetisk betinget. Rydde opp i kaoset som ellers bare var til sjenanse.

Jobben ble atskillig større enn antatt. Til gjengjeld var det trivelig å se resultatet etter hvert som arbeidet skred frem. Like før hadde jeg ryddet vår egen skråning langs bekkefaret ovenfor brønnen, for tredje gang siden vi overtok bruket. Her var løvtrærne igjen blitt så store at de skygget for grønnsakene i sydhagen. Oppholdende strid, kalles det i militærsjargon-gen. En kamp mot vindmøller man aldri kan vinne uten hjelp av geiter.

33

Det mest problematiske stedet for oss er krattet mellom skigarden og kommuneskogen, hvor oreskuddene slåss om hver eneste kvadratcentimeter. Vil man unngå å bli innemurt av villniset, må man ta et tak hvert tredje år. Men det dreier seg også om landskapspleie. Skape mangfold av biotoper til glede og nytte for ulike livsformer, enten det er planter, fugler, insekter eller dyr. Humler nærer seg av seljepollen under etableringen tidlig om våren. Spettene hakker gjerne ut reiret sitt i ospestammer. Og fjerner man de nederste omfarene av greiner i et granholt, vil livløs skogsbunn snart bugne av gauksyre, fioler og tyttebærlyng.

Kulturelt er også slike ryddejobber av en viss betydning. Gro, som alltid har interessert seg for gamle stier og tråkk, har brukt mye tid på å holde slike åpne. For eksempel tidligere tiders ferdselsårer mellom de tre småbrukene Sørsveen, Nordsveen og Midtenget. Men også gjengrodde kutråkk i skogholtet nedenfor bruket. Når disse ble ryddet for kvist og kvas valgte årskalvene automatisk den gamle leden fra den ene gressteigen til den neste. Det var som om generasjoners erfaringer hadde blitt gitt dem i gave fra fødselen av.

Dyr på fuglebrettet.

Mår er et dyr de færreste blir forunt å se, men en morgen satt den på fuglebrettet utenfor vinduet i eldhuset og mesket seg med solsikkefrø. Vi hadde hatt besøk av den tidligere, da den snek seg langs stallveggen uten å bry seg om menneskene rundt. Men jeg har også tatt den på fersken med en voksen gråtrost mellom tennene. En kveld fikk vi se to halvvoksne eksemplarer krysse veien i lyset fra billyktene. Der ble de bare stående rolig å stirre, mens vi betraktet dem gjennom frontruten.

Faktisk har det alltid vært mye mår på vår side av dalen. I Smelia skjøt man dem fra stuevinduet når de klatret til topps på en staur agnet med fleskesvor. Siden måren også tar ekorn er bestanden av slike kraftig redusert. Men det hender at et og annet overnatter i fuglekassene på låveveggen, der de lager seg bol for vinteren.

Elgen kan til tider være brysom. Særlig når den hopper over skigarden i vekstsesongen og drar opp rødbetene med rot eller jafser i seg brokkoli. Rådyr har vi bare sett én gang inne på tunet. En praktfull hann med fullt gevir. Ellers finner man etterlatenskapene deres når våren kommer. Særlig i og rundt kjøkkenhagene, der de håper å finne noe spiselig.

Jordrotter er imidlertid et fast innslag. Vi slår på steder hvor vi ikke ønsker dem, men stort sett er de skye og tilbaketrukne. Bordskikk har de også. Mens musene skal smake på alle grønnsaker de finner, nøyer jordrottene seg med én av gangen. Tar de en nepe, spiser de hele innma-ten så bare skallet ligger igjen.

Hareleik på tunet i tidlige vårkvelder før gresset grønnes er litt av en opplevelse. Fire-fem i slengen spretter de omkring eller løper som gale

34

mellom husene. Utpå sommeren hender det at avkommet deres dukker opp. Enkelte så tillitsfulle at de nesten kan klappes.

Samme gjelder kullet til røyskatten. Smetter inn og ut av murer som lekne klovner, for deretter å ta imot applausen. De blir gjerne noen dager, særlig hvis de får mat. Men forsvinner igjen like ubemerket som de kom.

Rødrevens bjeffing hører man i skumringstimen eller sent nattetid. Kun tre ganger har jeg sett den, og da på god avstand. Ved en anledning satt den midt i en saueflokk med snuten bare en håndsbredd fra et månedsgammelt lam, med moren påpasselig til stede.

Spor etter gaupe har vi registrert like utenfor grinden. At bjørnen også lusker i periferien har sauebøndene fått merke i form av kadavre. På et tidspunkt ble det sagt at hele syv bjørner hadde vært på trekk i nærområdet samtidig. Men ulv har det ikke kommet sikre rapporter om.

Flaggermus er vanlig om sommeren, men antakelig er det for kaldt i uthusene til at den velger å gå i dvale der. To ganger har jeg funnet den sovende i krøllen til en papprull på et uferdig tak. Ved et annet tilfelle hadde et ungt individ kommet seg inn i eldhuset mens vi var borte, og uheldigvis havnet på bunnen av en karaffel. Den virket temmelig medtatt etter oppholdet, så jeg matet den med sukkervann og hang den opp på tømmerveggen utenfor. Der ble den værende en halvtimes tid for å smake på den nyvunne friheten, før den tok til vingene.

Blant rovfuglene er tårnfalken vanligst. Den hekker i gamle kråkereir like ved husene, sjelden lenger unna enn et par hundre meter, og jakter på småfugl i lav høyde over tunet. Jeg har sett den ta en halvvoksen grønn-fink under flukten fra fuglebrettet. I smågnagerår er musvåken å se i luftrommet over Ulva, fjellvåken langt sjeldnere. Ved enkelte anledninger har den fått frem ungekull i bergveggen over Sørsveen. Hønsehauk er heller ingen hyppig gjest, selv om det er nok av ringduer å jakte på. Spurveugla viser seg sporadisk om høsten, til småfuglenes høylydt irritasjon.

Grønnspett og svartspett er innom av og til, men vi hører dem oftere enn vi ser dem. Flaggspetten kan derimot være en pest og plage de gangene den går løs på låveveggen. Tidligere var den ute etter de fete larvene i vepsebolene innenfor og nøyde seg med å lage et par hull helt oppe i mønet. Men i det siste har hanner i konfirmasjonsalderen tidvis brukt veggen til treningsfelt foran vårens store styrkeprøve.

De mange fuglekassene tas i bruk av meiser og svarthvit fluesnapper. Andre hekkende fugler på tomten er gråtrost, rødstrupe, løvsanger, låvesvale og taksvale. Stæren har dessverre blitt borte, og tårnseileren med den. Siden sistnevnte ikke bygger reir selv, rykket den inn i stærens tomme bolig når ungene dens tok til vingene.

Hvis høsten er mild og rik på insekter blir låvesvalene gjerne værende i området ut september. Om dagen ser vi lite til dem, men når skumringen siger på trekker de ofte inn i låven for å tilbringe natten der. Ungene er da blitt så store at reiret hvor de ble klekket ikke rommer hele kullet på seks.

35

Ved ett tilfelle måtte to av dem sove i naboens forlatte barnekammer. Ennå var de ikke voksne nok til å vagle seg sammen med foreldrene.

Rugdetrekket over tunet i lyse vårkvelder har noe poetisk ved seg. Et synlig og hørbart uttrykk for den blå timens melankoli, som en klagesang over at våren bærer høsten i seg allerede før den siste snøen er smeltet.

Om disse fuglene vanligvis har hekkeplassen sin ved strandkanten langs Gjøra, i skjæringspunktet mellom stiene fra henholdsvis Nordsveen og Midtenget, aner jeg ikke. Her lå det en gang i tiden et heisesystem for transport over elven, hvor man sittende på en slede dro seg frem ved hjelp av vaiere og trinser fra den ene bredden til den andre. Luftveien til landhandelen, bokstavelig talt, med en selv som pilot. Innretningen hadde vært brukt i årevis av både fastboende og gjester, før en kraftig vårflom rev den med seg. Tapet av heisen utgjorde et kulturelt tidsskille i måten å ta seg frem på. Med et slag var en kort tur blitt til en lang omvei via brua i syd. Apostlenes hester måtte erstattet med bilen, Ivars moped og Målfrids sykkel, om ikke halve dagen skulle gå med til å handle.

Da Gro og barnebarna, Caroline og Kristoffer, var på tur der nede en sensommerdag kom katten vår, Pippi, drassende med en halvvoksen rugdeunge i kjeften. Gro fikk overtalt henne til å slippe byttet, men var i villrede om den videre fremgangsmåten. Siden katten var stolt over å ha skaffet mat til huset og ikke skulle føle seg tilsidesatt, var det nok riktigst i første omgang å ta begge med seg hjem.

Selv drev jeg på med noe i eldhuset da den lille forsamlingen toget inn på tunet. En rask inspeksjon av rugdeungen viste at den ikke var skadet, til tross for den tilsynelatende brutale behandlingen. Den virket også forbausende rolig og tillitsfull i våre hender, der vi alle var samlet på dørsteinen utenfor. Pippi ble belønnet med yndlingsretten sin fra boks, så for henne var jakten over. Men ungen, som ennå var avhengig av foreldrene, måtte legges tilbake i nærheten av funnstedet.

Da vi noen uker senere parkerte bilen ved grinden en fredagskveld, ble vi møtt av et uvanlig syn. På steinen foran eldhuset sto det to halvvoksne rugder. Begge lettet da vi nærmet oss og tok en sving over tunet, nesten som et slags farvel. Om den ene var den som unngikk å bli kattemat, er umulig å si. Skjønt hvorfor stille seg opp akkurat der, av alle steder?

Nå kan man ikke tillegge fuglers gjøren og laden menneskelige motiver. Men siden den dramatiske hendelsen nødvendigvis måtte ha satt sine spor hos dette bestemte individet, og ornitologene har konstatert at fugler har god hukommelse, ikke minst visuell, kan man alltids undres.

I tide eller i tiden, det er spørsmålet.

Enneagrammet er en beskrivelse av de ni personlighetstypene. Hvorfor ni og ikke flere skyldes at ingen er rendyrkete, men har vinger og ben til andre nærliggende eller fjernere typer.

36

En egenskap som karakteriserer enkelte er hvordan man forholder seg til begrepet tid. Noen kommer aldri for sent til avtaler, andre kan treffe en kjenning underveis og glemme seg bort. Når tid ikke betyr noe kan det siste være i sin skjønneste orden, mens det motsatte uvegerlig fører til en kjedereaksjon.

Som tilfellet var da Egil hadde kommet i bakleksa før en avtalt dugnad på grunn av ufortsette omstendigheter. Likevel la han opp til en arbeidsmetode som ville få den berammete middagen etterpå til å gå fløyten. Snaue tre timer var alt vi hadde til rådighet, når vi strengt tatt burde hatt minst fem. Problemet var at arbeidet for Egils vedkommende ikke kunne utsettes til dagen etter på grunn av andre avtaler.

Det saken handlet om var å få et lass med tunge takelementer opp på loftsgulvet i den to etasjers gjenreiste hovedbygningen fra Olstadbakken. Egil, som var plaget av ribbensbrudd etter ha tråkket gjennom råtne gulvbord, mente vi kunne heise dem opp med et tau i hver ende, alternativt dra dem via et skråplan. Med tanke på den forestående middagen ville dette bli for tidskrevende. Men hvilken annen fremgangsmåte kunne man i så fall benytte?

En sanntidsperson vil automatisk søke uprøvde løsninger når nedtel-lingen er i gang. Skrelle bort unødvendige handlinger for å bli raskere ferdig. Foruten Egil og meg var det også en tredje deltaker til stede, nok til å lage en brannmannskjede fra bakken og opp. De eneste remediene vi trengte var en tømmerhake og en solid stige.

Planen var å ha én person på bakken og én på loftsgulvet. Videre at jeg skulle løpe opp stigen med elementet dinglende i tømmerhaken mens Egil skjøv på nedenfra så langt han rakk, og deretter fullføre bevegelsen ved å slenge vekten over kanten til mannen der oppe i en rask, flytende bevegelse. Objektene var neppe tyngre enn at det muligens kunne gå. I alle fall var vi nødt til å forsøke.

Et kvarter senere ba jeg om en pause for å blunke svetten bort fra øynene. Jeg kunne trengt et pannebånd, men skitt heller så lenge metoden virket over all forventning. Egil gjorde en rask opptelling og konstaterte til sin forbløffelse at over halve lasset allerede var på plass. Resten gikk også lekende lett når vi først hadde funnet rytmen. Det eneste som til sist lå igjen på bakken var et halvt dusin blytunge takbjørner, som antakelig måtte heises opp med tau.

Eller kanskje ikke. Tømmerhakens store fordel er at man kan dra med seg digre tømmerstokker nokså uanstrengt, bare ved bruk av én hånd. I vårt tilfelle trengte man den andre til å hale seg opp stigen. Hvis bare grepet holdt var tyngden kanskje mindre avgjørende for resultatet.

Vi fikk dem opp på samme måten, en hel time foran skjemaet. Egil var overlykkelig da han også fikk assistanse til å spikre dem på plass, noe som ellers ville ha bydd på problemer. Klokken seks var vi klare. Dermed rakk jeg en tur hjemom for å vaske av meg svetten og skifte til middag.

Egil var i sine yngre dager en habil skøyteløper og trives fortsatt best når han står på startstreken, klar til eksplosiv innsats. Han har en fysikk

37

som tåler det meste, samt utholdenhet og styrke. Høsten i forveien hadde jeg hjulpet ham med å sette opp den øverste etasjen i det omtalte huset. Den første høgda var kommet på plass i samarbeid med sønnen Gaute Askild. Da veggene ble høyere enn de to kunne rekke fra bakken, satset Egil sin vane tro på styrkeløft. Med en av de lange, uhåndterlige stokkene i armene mellom seg prøvde de to å klatre opp i hver sin stige, et vaklende balansenummer med for mange ukjente til å lykkes. Da var tau og skråplan mer hensiktsmessig, tryggere og mindre kraftkrevende.

Den gang var jeg plaget med brukne ribben mens Egil hadde slitt med en mageinfeksjon i lange tider. Likevel var han oppsatt på å få huset under tak før vinteren, ferdig pappet og klart. Siden begge stilte med handikapp og høstjevndøgn sto for døren, lå muligheten for dette utenfor rekkevidde. Men fikk vi bare reist tømmerveggene, med deler av loftsgulvet som et provisoriske tak, og dekket det hele til med en solid presenning, ville mye være vunnet.

Ved slike prosjekter, uten stort andre hjelpemidler enn våre egne hender, må man bare ta tiden til hjelp. Tenke gjennom bevegelsene på forhånd og gjøre klare avtaler. Altfor mange ting kan gå galt hvis man ikke har hodet med seg. Heldigvis var været tørt, med sol fra blå himmel. Det eneste som kunne ha bydd på vanskeligheter var at løfteevnen min var noe hemmet av bruddene i venstre side. Fra gulvet og opp til brysthøyde gikk alt smertefritt, mens Egil måtte ta det siste rykket. Med tanke på forskjellen i kroppshøyde burde det heller vært omvendt.

Vi kom inn i rytmen nokså omgående og fikk stokkene greit på plass i laftene. De siste omfarene bød på visse utfordringer med hensyn til armenes rekkevidde, men provisoriske stillaser i hjørnene ga oss det nødvendige løftet. Farlig ble det først året etter, da vi i duskvåte skumringstimer la ut hundrevis av nettingsekker med torvstrø på det ferdige taket. Grunnmursplasten var sleip av gjørme, så det hendte at vi måtte ta noen kjappe skøyteskjær mot stoppboksen for ikke å stupe ned i ura. Godt at ingen av oss var medlemmer av LO og måtte forholdt oss til HMS-reglene. Hadde daværende leder Yngve Hågensen lurt i buskene, ville underleppa flagret som en vimpel i stiv kuling.

Nevnes bør også sambygdingenes holdning til prosjektet i starten. Underveis fra en moltetur på myrene nord for Reinsåsen traff jeg Olav og Ivar Amund i sving med å rense et drensrør under skogsbilveien mellom Smelia og setervollen øverst oppe. Egil var da midt i prosessen med å få på plass grunnmuren til det digre tømmerhuset, og jeg skjønte at begge verket med et eller annet i den anledning. Omsider kom det fra Olav: Si meg, er ikke han Næsheimen over seksti? Jo? svarte jeg spørrende, før den underliggende meningen gikk opp for meg. Ingen med vett og forstand ville drømme om å gå i gang med en så formidabel oppgave når man nærmet seg pensjonsalderen. I skrivende stund har Egil passert sytti, og prosjektene står fortsatt i kø.

Med presenningen på plass sa Egil seg fornøyd. Svelget nok et lite stikk av skuffelse over ikke å ha kommet helt i mål, men slik er det alltid.

38

Taket var sannelig et mannsverk i seg selv, som trygt kunne vente til våren. Skjønt den sesongen skulle gå med i sin helhet før taket endelig var ferdig rigget med pipehellen som kronen på verket, huset innredet og klart til åpningen av Galleri Skomakerstuen 3. september i et nytt årtusen.

Dugnaden i forkant kan Ellens bror, Fredrik, fortelle en masse om. Han og konen Liv hadde kommet dagen i forveien for å ta et tak, men da sto det hele i kok. Dette går aldri med så få hender til rådighet, var Fredriks klare overbevisning, etter å ha jobbet hele ettermiddagen, kvelden og større deler av natten med de mange detaljene.

Samme morgen, like etter frokost, ringte Egil og spurte om vi også kunne gi en håndsrekning. Akkurat da var husene våre fulle av gjester, men alle meldte seg på. Ute strømmet regnet ned, skjønt det fikk så være. Etterlatenskapene fra år med hektisk byggevirksomhet måtte ryddes av veien til Gausdals ordfører, Inger Enger, skulle forestå høytideligheten ved åpningen klokken tolv neste dag.

Så mange mennesker i sving under en dugnad hadde Fredrik, som var formann i Skudenes sjømannsforening og avhengig av medlemmenes innsats i forbindelse med restaureringen av foreningens lokaler, aldri opplevd. Og flere skulle det bli etter hvert som dagen led. Knut og Geir Brumoen snekret, Inga Flikkeid vasket vinduer, Bjørn Hermansen skar ut døråpningen i tømmerveggen mellom gildestuen og gangen, mens Egil la løypen for ryddepatruljen. Den skal på bålet, den i stabelen bak låven. Det minnet mest om den kaotiske aktiviteten i en maurtue, men en smule mer strukturert. Selv måtte vi forlate valplassen ved lunsjtid, siden Arne og hans kone Gitte var på vei fra Stavanger med nykokt krabbe.

Tross alle dystre spådommer ble den store dagen velsignet med strålende vær. Himmelen var like strøken som de indre og ytre gemakker, og hundretalls mennesker hadde funnet veien dit for å ta del i begivenheten. Egil hadde endelig passert målstreken i det lengste løpet han noensinne hadde gjennomført. Hva dette må ha kostet vertskapet av slit og forsakelser, kan bare de selv svare på. Men gleden over å få den etterlengte drømmen oppfylt fikk begge til å smile om kapp med solen.

Roser i vinterland.

Ved overgangen til det nye årtusen sto Gro og jeg på den nylagde plattingen mot sydhagen og så rakettene stige opp fra et sted i Smelia. Kvelden var kald og stjerneklar. Inne hadde isroser pyntet glassrutene og funklet i gjenskinnet fra peisilden. Da ungene var små hadde vi feiret julen her oppe under nokså kummerlige forhold, med gisne gulv og trekkfulle vinduer. Tre døgn tok det å få huset noenlunde varmt. Nå var forholdene ganske annerledes, selv om frosten bet i veggene. Bygningen hadde stått tom fra september, men i eldhuset var det lunt og godt.

Gro var så fascinert av kontrasten mellom isrosene og den sprakende ilden i peisen at hun nektet å legge seg. Døsig av strålevarme og rødvin

39

fant jeg sengen etter hvert, mens hun gjorde seg stadig ærend ut i vinternatten for å se om det var liv andre steder i bygda. Tidligere på kvelden hadde vi vært til gjestebud på Skomakerstuen, men fast bestemt på at tolvslaget skulle vår egen hundreår gamle Schwarzwald-klokke stå for.

Nå hadde de øvrige gjestene også satt seg i bevegelse med fakkeltog ned seterveien mot Nordgard. Her hadde folk samlet seg på tunet, forventningsfulle til hva år 2000 måtte ha å by på. Men ingen fly falt ned fra himmelen, tross dataingeniørenes dystre spådommer. Heller ikke de nostradamiske prediksjonene om verdens undergang slo til. Jorden gikk fortsatt i bane rundt solen, uanfektet av alt oppstyret.

Det hendte vi stakk en tur opp om vinteren når været var klart og temperaturen lagelig, mens fullmånen hang rund over øståsen. Ingen steder er utsynet til Melkeveiens myriader av stjerner klarere enn utenfor tettbebyggelsen forstyrrende lysskjær. Når måneskiven kastet sølvet sitt på snøen, ble skyggene lange og trolske. Da hendte det at perleugla varslet sitt nærvær, mens andre varmblodige vesener tidde. Pakket seg inn i hvite dyner og sparte på energien til soloppgang.

En juledagsnatt under slike forhold var Gro og jeg oppe på en kort visitt og gikk en måneskinnstur mellom åsene. Termometeret viste flere plussgrader, men snøen var likevel tørr og kald. Det eneste som manglet var kanefart med pelskledde mennesker på hjemvei etter familiebesøk, skjønt den slags transport hørte til sjeldenhetene i Olstad-grenda. Likevel var det som om fortidens ekko av prustende hester, dombjeller og sledegniss over hardpakket snødekke, lå i luften. Men i våre dager står spissleden gjerne til pynt, fullpakket med pelargonia eller stemor sommerstid.

Høstmånen er likevel den vakreste. Et skinnende messingfat, stort og rundt, som på klare kvelder glir over dalen og gjør elva til et gyllent bånd, før den stiger over grantoppene mot bakgrunnen av fjerne fikstjerner. Vennlig og forekommende lyser den opp stien mellom husene, vedstable-ne under låven og tråkket ned til brønnen i et ellers ugjennomtrengelig mørke. Lettvint for den som har et ærend ut for å hente ved til peisen eller vann til oppvasken, og kan la lommelykten ligge igjen inne.

Kun én vinter dro vi opp hver helg til langt ut i januar. Da var bakken så å si snøbar og forholdene levelige temperaturmessig. Været var gjen-nomgående grått og tungt. Men tross det sparsomme dagslyset gikk det an å arbeide ute noen timer med kløyving av ved og spissing av gjerdestaur til en kommende skigard.

Et annet år, under kakelinna i desember, kunne vi faktisk drikke kaffen ute i skjorteermene, mens bygda lå skjult under et iskaldt tåkehav hvor kun kirkespiret var synlig. Et uvant værfenomen, men slik hadde det vært i ukevis, fortalte Hans Bårdslistuen oppgitt. Snø var det nok av, så vi måtte sette bilen igjen på Sørsveen og ta oss videre frem på truger. Mer skulle det bli på vårsiden, da pipehellene knakk under tyngden.

40

Som resultat av topografien får Nordsveen gjerne de største snømengdene. Mang en påske har vi måttet spa oss to meter ned fra grinden og bort til de forskjellige bygningene. Kommer påsken sent i april med sønnavind og sol, smelter det meste vekk i løpet av en ukes tid, i verste fall blir den liggende til juni. Den gang vi var ferske på disse trakter, med snøflekker under granene etter St. Hans, spurte jeg Magnus Lillevolden om når snøen vanligvis pleide gi seg. Han kunne ikke minnes noe år det ikke hadde skjedd, svarte den sindige handelsmannen. Og måltrostens vårsang er like optimistisk om så trærne står til knes i hvite fenner.

Snøen er slumreteppet naturen trekker over seg når tiden er inne, for å lune planterøttene gjennom kuldeperioden. Julerosa ser ut til å trives godt med denne ordningen. I alle fall blomstrer den midt i snøsmeltingen, mens krokus, narsisser og andre tidlige arter må opp og kjenne litt på luften først. Sånn sett representerer julerosa og isrosene ytterpunktene mellom levende liv og frossen skjønnhet.

En annen nyttårsaften tok vi barnebarna med oss opp. Caroline og Kristoffer kan neppe ha vært eldre enn seks og fire år gamle, så bilturen ble nok en tålmodighetsprøve for dem begge. Fra Biri til Lillehammer var veibanen speilblank av underkjølt regn, og jordene like svarte som himmelen over oss. At sikten heller ikke var den aller beste, skulle vi snart få merke.

Noen hundre meter lenger fremme sto en bil på tvers, antakelig for å svinge inn på en sidevei. Friksjonen var nær null, så vedkommende hadde tydeligvis problemer med føret. Bak oss la en annen seg ut til venstre, klar til å kjøre forbi. Sjåføren oppdaget faren litt for sent, prøvde å senke farten, men uten hell. Selv ble jeg tvunget til å gi mer gass for å holde den bak oss, og deretter runde det tverrstilte kjøretøyet ved hjelp av veiskulder og grøftekant. Sist jeg havnet i en liknende situasjon tok Passat’en manøveren problemfritt og avverget derved det uunngåelige.

Denne gang gikk det akkurat på håret, skjønt ikke for de to andre. Jeg hørte smellet og registrerte i sidespeilet at den stillestående bilen ble rammet i dørstolpen og skjøvet sidelengs på det glatte føret. Myk landing, får man tross alt kalle det. Men da var vi ute av faresonen.

På Nordsveen var marken dekket av et tynt snølag, nok til at ungene fikk prøvd kjelken. Men først skulle det fyres godt i vedkomfyren og lys tennes i alle kroker. Kristoffer var så frossen i føttene etter kjøreturen at det måtte et par varme hender og tørre raggsokker til. Ute holdt den vindstille luften noen få minusgrader. Bare synd at måne og stjerner glimret med sitt fravær.

Men lys på jorden ble det likevel. Snøball-lykter med blafrende parafinveker og skinnet fra vinduene over funklende krystaller. Deretter stjerneskudd, som seg hør og bør på en nyttårskveld, selv om det ennå var seks timer igjen til tolvslaget. En av disse brukte ungene til å klippe figurer av glanspapir, den neste gikk med til kveldsmat og legging. Gro og jeg ventet med å spise til begge var vel forvart under dynen i

41

overkøya, med god utsikt til alt som foregikk nedenfor. I voksen alder bemerket Caroline at dette huset hadde alt. Kjøkken, spisestue og soverom i ett, så hva mer, bortsett fra en nattpotte, trengte man egentlig?

Veiforholdene tilsa at det mest fornuftige var å starte hjemturen like etter frokost nyttårsdagen. Mobiltelefonen hadde ennå ikke sett dagens lys, så foreldrene var spente på hvordan turen hadde forløpt. Helt fint, sa vi i kor, også med tanke på gårsdagens hendelse. Lokalradioen meldte at de berørte bilførerne hadde sluppet fra sammenstøtet med skrekken.

Innredningens dilemma.

Møblering av gamle hus er ikke gjort i en håndvending. Tilgangen på stilriktige ting er ofte begrenset, og prisene på såkalte bondeantikviteter svinger med etterspørselen. Da bygdefolk flyttet til byene på femtitallet tok de gjerne med seg møblene, men kastet dem ut så snart man fikk bedre råd. Det som ikke ble brent havnet gjerne på dyngen. Eller hos brukthandlere, som kjøpte dødsbo for en billig penge.

Under jappetiden, i kontrast til alle de teknologiske nyvinningene man omga seg med, rullet det en bølge av nostalgi over landet. Mange følte at de mistet fotfestet og klamret seg til romantiske forestillinger om bygdelivets enkle gleder. Lutete furumøbler ble den nye trenden. Utvalget var rikholdig og ofte håndverksmessig bedre utført enn det man fikk kjøpt på antikvariater. Dessuten lå prisnivået betydelig lavere.

Enkelte leverandører spesialisert seg på kopier av aldrende bondemøbler, gjerne tilvirket av gamle materialer. Det beste ved det hele var at disse kunne lages på bestilling etter mål. Ved store kjøp var rabattene tilsvarende, ikke minst fordi man på denne tiden også hadde en økonomisk krise. Kontant forskuddsbetaling ga ytterligere avslag. Men slik er det alltid når man handler i et fallende marked.

Selv var vi i den lykkelige situasjonen at vi omsider hadde lagt oss opp en viss sparekapital. Så da vi innredet eldhuset kunne vi velge og vrake blant forseggjorte sittebenker med kisteplass under, bord, framskap, hjørneskap og kjøpmannsdisker. Noe var imidlertid gitt, som pipens og vedkomfyrens plassering, samt en gedigen køyeseng med utskårne profiler og gjennombrutte tradisjonelle mønstre. Denne hadde jeg selv laget hjemme på kjøkkenet. Skåret ut de mange delene med elektroverktøy til en avveksling, og montert det hele på stedet.

Knepet for å gjøre et rom synsmessig større enn den faktiske gulvflaten tilsier er å overdimensjonere alt som inngår i helheten, fra takbjelker til vindusposter, belistning og møbler, selv om man kun har rundt tyve kvadratmeter til rådighet. Spinkle materialer og nakne glassflater uten sprosser trekker i motsatt retning. Det tunge og solide gir dessuten en kontemplativ følelse av ro og harmoni.

Med alle funksjoner i ett rom måtte huset være selvforsynt til minste detalj, fra sengetøy til kokekar og kjørler. Sistnevnte fikk vi kjøpt for en

42

slikk og ingenting under et opphørssalg av et komplett servise i gammelromantisk stil fra en av verdens ledende fajanseprodusenter, et hundretalls deler til sammen. Grunnen til den sinnssvakt lave prisen hadde ingenting med kvaliteten å gjøre, men at mønsteret varierte i fargestyrke. Siden feilen ga en illusjon om alder og bruk, føyde den pent inn i vårt kram.

Alt fikk plass i en stor vitrine med underskap, sengetøy og duker i en annen. Da bislaget kom på plass ble inngangsdøren flyttet til veggflaten mellom pipen og enden av køyesengen, og den gamle åpningen omgjort til vindu over et innebygd bøtteskap for drikkevann. To små nattbord som jeg hadde funnet drivende i Alnaelven, fulle av mudder og andre uhumskheter, kom til heder og verdighet på ledige plasser i henholdsvis stuen og bislaget. Det første smøg seg akkurat inn mellom dørkarmen og pipen, det andre ble til vaskeservant på motsatt side av veggen med nyskåret topp av marmoren fra Kroatia.

Naboen vår i Oslo, en eldre kvinne, forærte oss et landsens matskap. Dette gled nøyaktig på plass mellom to av vinduene i bislaget, som om avstanden skulle ha vært målt opp på forhånd. Kjøpmannsbenken havnet på kortveggen under det tredje vinduet, mens brukthandler Konrads gamle vedkasse fikk plass innenfor døren. Dermed var møbleringen komplett. Noe planlagt, resten etter innfallsmetoden. Hyller for bøker og husgeråd kom til etter hvert som behovet meldte seg, snekret av gamle bord fra det assorterte materiallageret i låven. Der hadde jeg også kasser med gammelt smijern, innsamlet fra bålplasser i bygda. Med baufil, slegge og ambolt kunne slike gjøres om til hyllefester, knekter, kroker og annet, uten å måtte oppsøke en smed.

Låven er også et fortreffelig spisested. Selve kjøreplanet over det gamle høyrommet, som nå er lager, redskapshus og verksted, består av grov, slitt plank hvilende på bjelker mellom to solide rundstokker. Her har vi lagt til rette for både lunsj og middag hvis det enten er for varmt i solen til å spise ute, blåser for mye eller faren for tordenbyger ligger i luften. Med låvedørene på vidt gap kan man både nyte maten, utsikten og humlesurret utenfor, mens svalene skjener over hodene våre. Gulvet har også vært brukt til dans. Men mer om dette i neste kapitel.

Gjestebud.

Den strålende junihelgen var egentlig avsatt til en sommerfest for de minste barnebarna, Pernille og Sofie, sammen med sine jevnaldrende tremenninger, Ella og Unni. En misforståelse fra det ene foreldreparets side gjorde at den foreslåtte datoen gikk fløyten, så vi fikk prøve oss igjen senere. Skjønt juli, med den sedvanlige rotbløyten i fellesferien, var ikke det mest nærliggende alternativet.

Foranledningen til det hele var inspirert av en samling året i forveien. Iris og Magnus, foreldrene til de to tremenningene, hadde vært på en

43

rundtur i Norge sammen med ungene og noen australske venner. Tidlig i mai ringte Iris og spurte om det var greit at de avslutningsvis stakk innom bruket på hjemveien fra Ålesund en fredagskveld i slutten av måneden. Selvsagt kunne de det. Gro og jeg skulle møte dem der. Alexander, Gry og barna ville også henge seg på, så her kunne det bli livat.

Været var som bestilt for anledningen. Sol og full sommervarme. De langveisfarende gjestene hadde allerede innlosjert seg da vi kom, noe forsinket etter lange køer ved Mjøsbrua på grunn av veiarbeid. Magnus hadde fyrt opp grillen, og Ella og Unni var i full sving på tunet sammen med lekekameratene fra den andre siden av kloden. Ved titiden ankom de fire siste, småjentene i lette sommerkjoler. De blandet seg i alvedansen med sine luftige gevanter, barbente i det ennå varme gresset. Frie og bekymringsløse, som bare mennesker i den alderen kan være.

Dette måtte gjentas neste år, var min første tanke. Nå ble det altså ikke slik denne gang. Til gjengjeld dukket det opp en anledning som hadde litt annet å by på i en ellers sørgelig grå og våt sensommer – utdeling av hesjeprisen søndag den sekstende august på Skomakerstuen. Et privat initiativ fra engasjerte personer innen rammen for Kulturminneåret 2009.

Egil og jeg hadde innstiftet prisen på et tidligere tidspunkt for å hedre de få gårdbrukerne i distriktet som fremdeles holdt denne tørkemetoden i hevd, med diplom og en knivskåret grøtskje etter gammel gausdalmodell til utøverne. Denne gang skulle også teknikken demonstreres i alle ledd med slåttekarer og rakstejenter frem til ferdige hesjer, som et levende historisk tablå foran publikum og presse. Gausdals tidligere ordfører var utpekt til å lede forestillingen, mens den nåværende skulle stå for selve prisutdelingen. Slåttegrøt til alle sto også på programmet.

Lørdagen på Nordsveen opprant med lettskyet vær, som etter hvert tyknet til i sydøst. Vi rakk imidlertid å få kjøttvarene grillet, salaten skåret og bordet i hovedbygningen dekket til fire unger og syv voksne før regnet meldte seg. Ettermiddagen og kvelden ble tilbrakt foran peisen med kaffe, kaker og vin, mens uværet rullet over åsene. Trøsten lå i at fronten beveget seg raskere enn antatt, så kanskje den dystre værmeldingen for morgendagen ble gjort til skamme. Ellers ville det bli tynt i rekken av fremmøtte på Skomakerstuen under slåtten.

Neste morgen ble vi vekket av sol fra en nesten skyfri himmel. I halvannen måned hadde regnet strømmet ned, kun avbrutt av kortvarige gløtt innimellom, så her fikk man bare krysse fingrene og håpe det beste. Etter frokost tok Gro ungene med seg ned til elven, mens noen av oss ryddet og andre pakket bilene. Iris, Magnus, Ella, Unni og bestemor Mette i den ene; Gry, Alexander, Pernille og Sofie i den andre. For ikke å forglemme minigrisen Elling, som under besøket hadde hatt eget hus på tilhengeren til Magnus, men ellers gått fritt omkring både innenfor grinden og langsetter veien under oppsyn av eieren.

Meningen var å dra hver til sitt etter forestillingen, som ble en opplevelse for alle. Aktørene var imponerende etter å ha tørrtrent dagen i forveien. Alexander tok 200 bilder av ypperste kvalitet, og ungene

44

svingte seg i dansen til toraders trekkspill da slåtten hang til tørk på hesjene. Utdelingen av prisene ble møtt med akklamasjon av et fulltallig publikum, som absolutt hadde fått noe igjen for oppmøtet. ‘Tunge av gylne, solmette strå lyser hesjene mot oss fra nyslåtte voller’, sier teksten på diplomet. Uten disse minnerike smilerynkene i sommerlandets blide ansikt ville vi alle vært fattigere. En uhøytidelig, men vakker anerkjennelse til de få som hadde gitt oss andre så mye.

Siden den planlagte barnefesten i juni ikke ble noe av, kunne vi jo samle naboene i stedet, foreslo Gro. Gripe anledningen når forsommeren viste seg fra sin beste side med ballblom, storkenebb og jonsokblom i bakkene. Her var det bare å kaste seg på telefonen og invitere til kaffeslabberas med omvisning på den nye gamle husmannsplassen.

For de eldste ville nok gjensynet med stedet i dets nåværende stand på mange måter bli en skjellsettende opplevelse. Andre, som kun hadde betraktet det på avstand, stilte seg nok mer undrende til hva de hadde i vente. Tidspunktet ble satt til mellom middag og melking, og responsen var mildt sagt overveldende. Alle hadde lenge vært nysgjerrige på hva aktiviteten vår hadde medført av forandringer, men det som likevel ble sittende igjen hos mange var inntrykket av at tiden på en måte hadde stått stille. At deres egen kultur fra generasjoner tilbake var blitt ivaretatt med pietet og tradisjonsfølelse. Her sto bestemors rokk, oldeforeldrenes langbord, smørkinne og blåsebelgen til en for lengst avviklet smie … Ingen boblebad, flatskjermer eller annet som forstyrret ens indre bilde av en annen tilværelse med dens mange gleder og savn.

Siden vær og temperatur innbød til lett antrekk, og folk kunne slå seg ned hvor de ønsket, ble kaffen og kakefatene plassert på kafé Låven, fritt for enhver til å forsyne seg med hva man lystet. Gro og jeg vandret fra og til mellom gruppene for å snakke om løst og fast. Noen hadde lekt her som barn sammen med avkommet til den forrige eieren, andre var mer nysgjerrige etter å høre vår historie fra den mannsalderen vi hadde tilbrakt på dette stedet. Kadaveret i brønnen, flyttingen av eldhuset, og de mange viderverdighetene restaureringen hadde medført.

Stemningen var høylydt og begeistringen samstemmig, ikke minst over denne måten å møtes på. Før var melkerampen eller gamlebenken på butikken stedet hvor veiene deres krysset hverandre og man slo av en prat. Eller lyttet i taushet til andres samtaler, som Erland i lia under sin daglige handletur til M. Lillevolden kolonial, mens hesten tålmodig ventet utenfor med mulen i havreposen. Butikken var nyhetssentralen, så her gjaldt det å få med seg noe å fortelle Marte om når han kom hjem.

Da butikken ble nedlagt og melkerampen havnet på historiens skraphaug, forsvant disse naturlige møteplassene. I dag er sjansen større for enten å treffe nærmeste nabo på Segalstad senter, seniordansen i Vestre, eller under en handletur med taxi til Brua handelsforening samme sted, milevis fra Olstad-grenda. Desto større grunn til å sette pris på samværet med kjentfolk i nære omgivelser til en avveksling.

45

Vår aller første store samling av familien, nitten stykker med stort og smått, fant sted det året vi endelig hadde sengeplass nok til så mange overnattingsgjester. Datoen var 15. september 1993 og helstekt lammeside sto på menyen. Kokken Krste spente det fast med hesjetråd til en flere meter lang staur på en bukk over grillen, der fyren måtte holdes noenlunde konstant for at kjøttet skulle bli gjennomstekt på sytti grader uten å forkulles. I tillegg hadde han kledd to dørblad med alumini-umsfolie på den ene siden og lent dem skrått inn mot bukken, slik at varmen fordelte seg jevnere over skrotten på den ellers nokså hustrige dagen.

Året før hadde han prøvestekt en mindre side på samme måte, beregnet for færre gjester. Seks voksne og like mange unger. Denne gang var vi tre ganger så mange og kjøttvekten tilsvarende større. Mens Krste roterte lammet på spiddet, penslet det med olje og matet grillen med kull, var andre i gang med skogsarbeid. Granholtet bak eldhuset skulle ned. Det meste hugges opp til ved, mens fem av de jevneste stammene ble barket og lagt til tørk som rundstokker for en ny låvebru. Den eksisterende hadde fått råteskader, så neste gang måtte det satses på trykkimpregnerte materialer.

Først i skumringen ved syvtiden om kvelden viste steketermometeret den foreskrevne temperaturen. Kjøttet var klart til å deles opp og serveres. I mellomtiden var langbordet i hovedhuset dekket, alle lamper tent og kubbene i peisen brant lystig. Stemningen var upåklagelig og maten smakte fortreffelig. Hvilket også var tilfelle i september 2000, kvelden før åpningen av Galleri Skomakerstuen, da evenementet ble gjentatt med en blanding av familie og venner til stede. Den gang måtte jeg tre inn i kokkerollen og stå ansvarlig for resultatet. Men det viste seg at Krste hadde vært en god læremester.

Arne, som fylte femti år den dagen, fikk en nokså rørende og uventet bursdagshilsen via NRK. Gro hadde skrevet en bok om sin oppvekst på Nedstrand i Ryfylke, hvor et av kapitlene handlet om kikhosten som nesten hadde tatt livet av ham som barn. Dette ble lest i programmet Søndagsposten av Liv Bernhoft Osa og ble nå avspilt til rungende stillhet med mange våte øyne og velfortjent applaus. Særlig fra våre to svenske gjester, som ikke kjente den dramatiske historien fra før og ble svært beveget av den levende fremstillingen. Det hele slo over i lett munterhet da Arne fikk et digert norgesglass med styrkepiller; syltete grønne tomater fra hagen. Det påstås i alle fall at slike virker mot prostatalidelser, som er mer aktuelt for en femtiåring enn barndommens kikhoste.

En annen begivenhet var feiringen av tyveårsjubileet i 1997 for overtakelsen av bruket. Naboer, venner og bygdefolk var invitert til denne markeringen ved jonsokleite, hvor høstlammet var byttet ut med hjort og elg. To marinerte steker som ble tilberedt samtidig kvelden i forveien. Disse skulle hvile til neste morgen, skjæres opp og serveres kaldt sammen med et utvalg av forskjellige salatblandinger. Gro fikk god

46

mosjon deler av natten, der hun løp i skytteltrafikk mellom husene for å ha oppsyn med stekingen og mate de respektive komfyrene med ved.

Været var av godt junimerke. Lettlig og lunt nok til å sitte ute i med en aperitiff før middagen. Kvelden ble avrundet med dans på låven i skjæret fra parafinlamper. En øvelse uten sikkerhetsnett, der hallingkast lett kunne føre til et ufrivillig svalestup i rommet nedenunder. Hvor de virkelige svalene hadde tatt tilflukt for anledningen, er ikke godt å si. Formodentlig satt de vaglet på galleriet.

Oppvaskene etter større sommertreff foregikk gjerne ute på et bord ved grillen. Her sto en diger kjele med varmtvann og putret, mens kjørler og glass ble vasket, skyllet og tørket, før de havnet på sine respektive steder i husene. Mange hender deltok i det omfattende arbeidet. Men trivelig var det med solvarmen i nakken, og belønningen i form av Gros nystekte lapper med syltetøy fra bærhagen takket ingen nei til.

Jentetreff har det vært flere av, både matnyttige og sosiale. Da var det bare å holde seg på avstand og la østrogenet råde grunnen. Ville kvinner lever best, var temaet for et av disse. Et annet handlet om essensforvandling med utgangspunkt i nevrolingvistisk programmering (NLP), hvor kursholderen var innleid og låven samlingsstedet. En mannlig assistent tok seg av innkjøp, matlaging, oppvask og rydding, mens kvinnene fordypet seg i dagens tema og rollespill.

Året i forveien hadde flere av dem vært på befaring for å sjekke hvorvidt stedet egnet seg til kursvirksomhet og gitt det mer enn godkjent i karakter. Særlig den ene, som etter barndommens fjellturer hadde slitt med et fobisk forhold til vaklende utedoer hvor lorten sto til randen, var såre fornøyd. Hun hadde gruet seg til denne delen av oppholdet, men ble umiddelbart kvitt skrekken. Kom og se, ropte hun gledesstrålende til de andre, etter sitt første besøk i det unevnelige huset. Her er det så fint at man har lyst til å bli sittende.

Det seneste treffet, denne gang uten faglig innhold, fant sted på Skomakerstuen. Egil var i Stavanger under en klassegjenforening den helgen, og Ellen ønsket å fylle det ellers tomme huset med stemmer. Mens jentene koste seg på motsatt side av dalen, holdt jeg fyren i peisen den kvelden og tente bluss på tunet som en forlengelse av et planlagt fakkeltog under en stjernestrødd og kald hjemtur gjennom bygda.

DETTE STEDET HAR JEG LAGET FOR MEG OG MINE VENNER, står det inngravert over portalen til adelsmannen og renessansedikteren Petar Hektorovics bolig med tilhørende hageanlegg på øya Hvar, hvor også fisken i gjestfrihetens ånd kan svømme fritt mellom dammene og sjøen utenfor gjennom en tildekket kanal. I disse omgivelsene dyrket man samtalens kunst og kunstens innhold i samtalen. Foruten å undre seg over det virkelige livets og naturens gåter.

Nordsveen har ingen fiskedammer, springvann eller brolagte gangstier mellom eviggrønne hekker og romantiske lysthus. Her er tømmerveggene værslitte av årstidenes gang, steinmurene upolerte, og blomstene i hagen står ikke i sirlige rader. Men renessansemenneskets sinnelag gjenspeiler

47

seg i naturens poesi. Den blonde nordiske sommerkveldens mystikk, det eteriske fargespillet i solens atterglans, og svalenes samstemte vingeslag over himmelens usynlige rutenett. I slike stunder er det lett å hengi seg til tankeflukt. Gi slipp på det trivielle og søke etter nøkkelen til det uforløste. En human egenskap, som i samvær med andre, forhåpentlig kan gjøre oss til mer reflekterende individer. Eller som Edvard Grieg sa: Man må først være menneske, for all sann kunst springer ut av dette.

Skrømt eller spøkefugler fra det hinsidige?

En tidlig morgen før frokost, underveis mot gammelbrønnen for å hente et par bøtter vann, fikk jeg se et håndskrevet linjert brevark ligge midt i stien ved stabburet. Det hadde duskregnet frem til da, men på arket var det forbløffende nok kun tre merker etter dråper. Uforståelig nok måtte dette ha materialisert seg nokså samtidig med at jeg fikk øye på det, skjønt hvorfra? Det kunne ikke ha ligget mellom stokkene på stabburet siden rivingen og gjenreisingen av bygningen hadde skjedd mange år tidligere. Men nytt var det ikke, fremgikk det tydelig av dateringen.

Skrivet var en innkalling til et møte i jordstyret i 1946. Navnet sa meg ingenting, men Hans Bårdslistuen kjente vedkommende fra tidligere og visste at han hadde hørt hjemme en mils vei eller så lenger syd i dalen. Brevet kunne umulig ha blåst hit, siden morgenen var vindstille med tåken hengende i pipehøyde over bakken. Og hvorfor lå det der knitrende tørt, ikke som en gjennomvåt lefse i det regntunge gresset?

En britisk kinestetiker, Matthew Manning, opplevde i sin barndom at ting han la fra seg på nattbordet om kvelden var byttet ut med noe annet og betydelig eldre om morgenen da han våknet. Gamle mynter eller håndskrevne papirlapper med for eksempel prisen på kjøtt hos en navngitt slakter som levde på 1700-tallet. Han kan selvfølgelig ha vært utsatt for en spøkefugl, men skriftspesialister som studerte disse fastslo at de var ekte med kontrollerbare referanser. Likevel kunne ingen av disse hendelsene gi fornuftige svar på mysteriet jeg nå var blitt utsatt for, så jeg parkerte brevet mellom to boksider og lot være å gruble mer over saken.

Senere dukket det opp noe annet som minnet mer om Mannings erfaringer. Gro hadde bedt inn til julebord med deltakere fra datafirmaet hun var ansatt i, hvor temaet var gammeldagse kostymer. Her skulle det akes i bakkene og festes etter skikken fra den gang, tre dager til ende.

Da alle hadde pakket og gjort seg klare til hjemreisen fant hun en gjenglemt smoking på stabburet, som ingen ville vedkjenne seg. Antrekket var blankslitt på albuene, og størrelsen fortalte at det hadde tilhørt en kortvokst person. En av kollegaene, som samlet på slikt, tilbød seg å ta vare på det. Like etter sluttet han i firmaet og dro til Bergen.

Noen måtte nødvendigvis ha lagt det igjen på stabburet, men hvem? Ingen av deltakerne, så mye var sikkert. Ettersom tiden gikk og gåten forble uløst, angret Gro at hun hadde vært så snar med å gi bort antrekket.

48

Det hadde egentlig passet å henge fra en av bjelkene under stabburstaket, hvor det fra gammelt av fantes en rad med påspikrete tomme trådsneller til slike formål. Hun kontaktet den gamle kollegaen i Bergen, som bekreftet at smokingen fortsatt var i hans besittelse. Han hadde ikke brukt den i noen sammenheng og kunne gjerne sende den tilbake. Dagen etter fikk hun kontrabeskjed. Smokingen hadde på mystisk vis forsvunnet fra klesskapet. Noen forklaring på fenomenet var han ute av stand til å gi.

En av de mange sengene på loftet i hovedbygningen har noe underlig ved seg. Uavhengig av hverandre kunne unger som hadde sovet der fortelle at de hadde sett en skikkelse i rommet. En av dem måtte til og med fjerne portrettet av en gutt som hang på veggen i nærheten av fotenden fordi ansiktet hans virket så levende. Men hvorfor gjaldt dette bare denne ene sengeplassen og ingen av de fire andre? Riktignok har det hendt at den i motsatt hjørne på uforklarlig vis har beveget seg en halvmeter ut fra veggen. Som tilfellet var med Matthew Manning på barneskolens sovesal, der køyesenger flyttet seg som ved en usynlig kraft og skremte vettet av medelever og lærere.

Ved et tilfelle hadde vi besøk av en halvblind og dødsmerket kar fra Follebu, som mente seg å være klarsynt. På hjemstedet var han kjent for å være utrustet med spesielle evner. En lokal Marcello Haugen, som han for øvrig kjente personlig. Mannen fastslo uten videre at det gikk en vannåre under låven og at eldhuset var reist på et tørt, godt sted. Begge postulatene stemte med virkeligheten, visste jeg av erfaring, så i og for seg var ikke dette noen bombe. Men da han kom opp på sovesalen og merket uro ved den omtalte sengen, fikk Gro frysninger. Her har et guttebarn dødd i sin tid, sa han, med den største selvfølge av verden.

For meg er det ubegripelig at noen kan sanse slikt. Men barn og såkalte klarsynte har muligens denne evnen til å oppfange det transcendente, som da datteren vår i en alder av tre ikke ville ligge alene på farmorens soveværelse under en ferietur til Stavanger. Det var blanke mennesker i rommet, påsto hun, antakelig i betydningen gjennomsiktige. Selv opplevde jeg noe tilsvarende i samme alder og på samme sted, da mors astmatiske, krokryggete søster kom inn dit for å børste håret, slik hun alltid gjorde. Jeg lå i sengen og så henne gå bort til speilet en siste gang før hun døde. Rak i ryggen og med spenstig gange, som om hun svevde.

Skrømt kan også gi lyd fra seg. En dag vi satt ute og spiste lunsj i fjøsveggen hørte vi en fryktelig romstering på stabburet, som fra et større dyr. Jeg skyndte meg opp for å se, men bråket opphørte med det samme jeg åpnet døren. Dessuten ville det ikke vært mulig for noe større enn en spissmus å komme seg gjennom de trange åpningene mellom tømmeret og den innvendige kledningen.

Like etter tok støyen til igjen. Den fortsatte periodisk de neste par dagene, for deretter å stilne helt. Kunne det ha vært at den usynlige eieren av smokingen som var rasende over å ikke finne den? Uansett forble også dette mysteriet uløst. Hvis noen spør meg om det spøker på Nordsveen er

49

svaret nei. Men det kan bli gode historier av slikt, som helst bør fortelles i gløden fra peisilden. Så får vi heller finne oss i at det kan være ting mellom himmel og jord som unndrar seg fornuftige forklaringer.

Stauder i sommersol.

Den første hageflekken var en stripe med ringblomster ved låven. Resten av feltet besto av grønnkål, neper og diverse andre grønnsaker fra frø. Der var jorden så næringsrik av dyrs etterlatenskaper gjennom mange år at grønnkålet ble til digre busker og nepeløvet mannshøyt. Under bakken var de på størrelse med reddiker, harde og uspiselige.

Poteter var det neste vi forsøkte. Spadde opp et stort stykke steinet morenejord og lot det stå til. Utbyttet ble overraskende nok tre femti kilos sekker med tidligpoter på størrelse med små brød. Feilen var at vi ventet til slutten av september med å ta dem. Til gjengjeld var både smak og konsistens utmerket.

Jordbær ble en klar vinner, i alle fall de første sesongene etter utplanting. Åkeren bugnet av store, saftige og smaksrike bær, i større mengder enn vi daglig kunne sette til livs. Deretter ble de små og knortete som inngrodde tånegler. Grunnen til dette var visstnok en sykdom som uvergelig inntrer når plantene står for lenge på samme sted uten mellomkultur, for eksempel korn. På det tidspunktet var fenomenet ukjent for oss, så vi delte røttene og plantet dem ut igjen i håp om at dette skulle gjøre susen. Resultatet ble mye bladverk og lite bær. Like godt å gi opp.

Potetjordet fikk etter hvert tilførsel av organisk materiale og kuruker som vi hentet i beitemarken utenfor, samt hestepærer fra en rideskole i Oslo. Men det største tilskuddet av næringsstoffer bidro det utvendige deponiet på Sørsveen med. Her ble overskuddet fra gjødselbingen lagt til hvile for å godgjøre seg gjennom kompostering. Om høsten gjorde Hans Bårdslistuen og jeg den sedvanlige byttehandelen, to glass multer for to lass møkk. En ordning som fungerte for begge parter til dyreholdet tok slutt og ressursgrunnlaget tørket ut.

Det berikete jordsmonnet ga gode avlinger av alle typer grønnsaker. Nesten for gode, viste det seg, da mesteparten måtte gis bort om det ikke skulle gå til spille. Brokkoli kunne riktignok forvelles og fryses, hva vi også gjorde når leiligheten bød seg. Men det endte med at vi reduserte antallet planter i hele sortimentet til et praktisk minimum. Slik ble det ledig plass i åkeren til stauder og annen fryd for øyet.

I sin ungdom hadde Gro gått på Vea hagebruksskole med tanke på å bli hagearkitekt. Da vi traff hverandre arbeidet hun på et blomstergartneri, der jeg hadde sommerjobb det året. Planter har alltid vært Gros store lidenskap, så nå fikk hun anledning til å boltre seg. Varmekjære grønnsaker som rødbeter, purreløk og sukkererter var allerede forvist til sydhagen, mens spinat, dill, blomkål og annet som

50

liker det kjølig havnet i skyggen bak låven. De øvrige måtte finne seg i en omflakkende tilværelse fra år til år, etter hvor det måtte finnes ledig plass.

Simen Volden er, og har lenge vært, hoffleverandøren av stauder. Alt som vokser på hans grunn i høyden under Skeikampen er garantert å trives på Nordsveen, enten det dreier seg om gamle, robuste og foredlete sorter eller ville vekster av ymse slag, i tett og harmonisk samplanting. Blomstrer gjør de til ulike tider sommeren igjennom, men toppen er gjerne i august. Bortsett fra georginer og andre sene høstplanter, som risikerer å bli innhentet av frostnettene. Men får de sjansen, er de et praktfullt skue når mye annet har gått i dvale.

Noen arter har en tendens til å dominere. Hvis gjester vil ha med seg en rot eller ti, er de hjertelig velkomne. Ellers må omfanget enten reduseres eller overskuddet omplasseres til andre deler av hagen, hvor plantene ikke sjenerer naboene. Alternativt flyttes til filialen ved grinden så lenge det plass til dem der. Flere utvidelser har Gro satt stopp for. Selv om hun ofte strever med å finne rom for nyanskaffelsene fra Voldens hage.

Eller sprettfrøene fra Monets hage, som blomstrer så villig i komposten. I denne ekstremt næringsrike jorda står plantene mannshøye med bambustykke stilker. Selv om botanikere har gitt dem fy-stempelet, ønsker ikke vi å være dem foruten. La gå at de sprer seg lett. Men siden de kun er ettårige må frøene modnes før frosten kommer, ellers er det over og ut. Og det er aldeles ikke gitt at de rekker på våre trakter.

Men rips, solbær og stikkelsbær – Nordens druer – bringebær, ville jordbær og molter trives i denne høyden over havet, hvor aromaen får tid til å utvikle seg maksimalt. Hagebærene er store og buskene gavmilde, mens villbærene varierer i mengde og kvalitet fra år til år. Blir snøen liggende til frostnettene har gitt seg, og tiden for arktiske lavtrykk med tunge regnbyger er over, bugner myrene av praktfulle molter. Slår bringebæret seg til på nye hogstfelt kan det høstes i bøttevis de nærmeste årene, før skogen igjen overtar. Det samme gjelder tyttebær og blåbær. Begge vokser innenfor skigarden hos oss, så lenge de får lys og næring.

La meg avslutte dette streiftoget som bybonde gjennom en mannsalder nettopp ved revebjellen Og da er vi tilbake ved overbevisningen min om at denne innbarkete vestlendingen, som Gro og jeg, aldri ville trives i en fjellbygd på indre Østlandet. Mye kunne vært fortalt om helstekt ørret under glohaugen på steingrillen, om katten Oluf som slo seg til her en periode i håp om å ha funnet et nytt hjem, eller de mange kveldstimene i filosofisk ro med blikket rettet mot Ulvabergets uforanderlighet, der musvåk og tårnseilere patruljerte luftrommet på jakt etter bytte. I kontrast til våre tidligere hektisk yrkesliv har vi begge fått lære at det er langsomt å være gausdøl. En verdifull erfaring vel verd å ta med seg.

51