OKINAWAS HISTORIE

De fleste karate utøvere vet etter hvert at sporten har sitt opphav på Okinawa, men de færreste kjenner til noe særlig mer om denne øya annet enn at den ligger utenfor Japan. Her er litt om øya sett i historisk perspektiv. Et tau i rom sjø Okinawa, den største av Ryukyuøyene betyr direkte oversatt "et tau i rom sjø," noe som

skal symbolisere den trygghet øya gav de mange sjøfarere som måtte søke ly for en av de mange tyfoner som jevnlig herjer i farvannet mellom Kina og Japan. Ryukyuøyene strekker seg fra like utenfor Taiwan i sør helt opp til få kilometer fra Japans Kyushu provins i nord. Det er over 110 mil fra den sørligste øya til den nordligste, og mellom disse finnes 140 øyer hvorav ca. 36 er bebodd. Selve Okinawa er omlag 1 mil bred og 11 mil lang, og er omgitt av en rekke korallrev. Jordsmonnet er relativt lite næringsrikt, men 2/3 av øya er dekket av furuskog. Forskerne tror at de første innbyggerne på selve Okinawa kom fra Japan, Kina og land i sør Asia for flere tusen år siden, og det er sterke indikasjoner på at disse menneskene var skibbruddne som reddet seg i land på øya. Utgravninger har påvist at øya har fått kulturell påvirkning utenfra siden 300 år F.Kr. Kina sender ekspedisjon Kinas tidligste planlagte kontakt med Ryukyuøyene kom under Sui-dynastiet (år 580-618), da keiser Yang Chien forsøkte å finne hemmeligheten til et evig liv og kunsten med å forvandle metaller til gull. Han utstyrte en rekke ekspedisjoner til utlandet for å finne dette, men de måtte returnere uten hell selvsagt. Det ble imidlertid rapportert tilbake av ekspedisjonens leder at man hadde funnet et øyrike i øst. Etter dette ble øyene referert i Kinesiske dokumenter som "Liu Ch'iu" eller "Ryukyu" hvis man leser det på Japansk. I det 7 århundre aksepterte Kina fullt ut Japan som selvstendig og suveren stat, og mange offisielle utsendinger pendlet mellom landene. Enkelte av disse delegasjonene ble rapportert savnet, og det er meget sannsynlig at noen av disse reddet seg i land på en av Ryukyuøyene og i større eller mindre grad påvirket den kulturelle utviklingen til det primitive øysamfunnet. Taira klanen vokser i Japan I løpet av det 10. og 11. århundre utviklet Taira klanen seg til en mektig hær i øst-Japan, mens Minomoto klanen ble gradvis sterkere i nord-Japan. De to møttes etterhvert til en uungåelig konflikt som påvirket hele Japan. Mange av de som overlevde flyktet sørover og bosatte seg på Ryukyuøyene. Slik kom også en rekke viktige Japanske våpen og kampkunster til området. Våpenutvalget bestod av sverd (katana og tachi), pil og bue (yumi og ya), hellebard (naginata) og spydet (yari). I tillegg er det også sannsynlig at flere av handelsskipene fra de forskjellige landene i Asia ankret opp i den lune havna i Naha på ferden, og bidro gradvis med impulser som gjorde øysamfunnet stadig mere sofistikert. Opprettelsen av offisielle forbindelser Kina-Okinawa Fra slutten av Tang dynastiet (618-907) og frem til begynnelsen av Ming perioden (1368) vites det lite konkret om Okinawas utvikling både m.h.t. kulturell utvikling og kampkunstenes utbredelse. Rundt 1340 var Okinawa delt inn i tre rivaliserende kongedømmer ; Hokuzan i nord, Chuzan i midten og Nanzan i sør, men samarbeidet mellom dem ble gradvis bedre, spesielt etter at kong Satto opprettet offisielle forbindelser med Kina i 1372. Øyriket sendte nå årlige delegasjoner til fastlandet for å betale "skatt" til keiseren, og til gjengjeld fikk bl.a. yngre prinser lov til å studere ved en av skolene for

utlendinger i Peking. Slik ble den kinesiske kultur/ideologi indoktrinert medlemmer av kongefamiliene på Okinawa. I 1393 økte plutselig immigrasjonen fra Kina betraktelig på Okinawa, ettersom keiseren hadde bestemt at øya skulle få høyt kvalifisert personell på forskjellige områder i "gave". Disse hadde som oppgave å lære øyboerne opp i bl.a. navigasjon, skipsbygging, administrasjon, keramikkproduksjon og i kunsten å lage papir, blekk og skriveredskaper- i tillegg til at de utstedte offisielle dokumenter, skaffet budbringere og stod ansvarlig for handelen med Kina. Disse høyt kvalifiserte menneskene har blitt referert i litteraturen som de "36 familier", selv om antallet immigranter nok var langt høyere enn hva navnet skulle tilsi. De bygde etterhvert opp sitt eget lille samfunn i landsbyen Kume og man kan vel anta med meget stor sikkerhet at de også brakte med seg forskjellige kampkunster til Okinawa. Smeltedigel I 1429 ble Okinawa samlet til ett rike (Sho-dynastiet) under kong Sho Hashi. Innbyggerne ble i mye større grad involvert i handelsvirksomhet, og samkvemmet med andre Asiatiske land, som Java, Sumatra, Borneo, Filipinene, Korea, Japan og endog Arabia økte betraktelig. Dette brakte også med seg flere typer kampkunst etterhvert som de forskjellige kulturene ble introdusert på Okinawa. Okinawa ble etterhvert østens Venezia, og fremstod som et knutepunkt for videredistribusjon av krydder, sukker, tre og forskjellige andre varer. Våpenforbud 1 I 1470 brøt det første Sho-dynastiet sammen og kastet samfunnet ut i en turbulent politisk periode, som først endte i 1477 ved opprettelsen av et nytt Sho-dynasti. Den nyinsatte kongen het Sho Shin. Han hadde store problemer med opprørske hærførere som hadde lukket seg inne i borgene sine rundt omkring på øyene. Han innførte først et generelt forbud mot å bære våpen enten man var bonde eller adelig, deretter beordret han at alle våpen skulle samles inn og oppbevares i kongens festning i Shuri, og til sist krevde han at alle adelige (som nå var avvæpnet) skulle flytte til hovedstaden Shuri. Slik oppnådde kongen en effektiv kontroll med potensielle opprørere. En slik våpenkontroll ble også iverksatt to ganger i Japans historie, første gang i "sverdforordningene" av 1586 iverksatt av Toyotomi, og andre gang iverksatt av Tokugawa shogunatet i 1634. Satsuma klanen invaderer Ryukyu I 1609 var det slutt på den idyllen Okinawa hadde opplevd de siste 150 åra, ettersom Satsuma klanen fra syd-Japan invaderte Ryukyu øyene. Den japanske borgerkrigen like før ble vunnet av Tokugawa klanen, og slik skikken var dengang fikk den tapende part lov å beholde landet sitt som en Tozama daimyo (lensherre uten virkelig makt). For å unngå konspirasjon lot man da Satsuma klanen, ledet av Shimazu familien, få lov til å innta Ryukyu øyene. Dette ble gjort både for å straffe Okinawa fordi de nektet å hjelpe Japan med materiell landet trengte i et mislykket angrepet på Kina i 1592, og for å holde den tapende klanens krigere opptatt med annet enn frustrasjon over nederlag i

borgerkrigen. Okinawa mistet nå sin uavhengighet og kongen ble ført til Edo (Tokyo) og satt i husarrest i tre år inntil han endelig godtok å være Japanernes "nikkedukke" på sin egen øy. Shogun forlangte imidlertid ikke at handelen og utvekslingene med Kina skulle opphøre, tvert imot tvang han øyboerne å holde kontakten med Kineserne. Når diplomater fra fastlandet kom på besøk gjemte Japanerne seg selv og alt som kunne røpe at de var i området. Dette fordi de ønsket og trengte indirekte handelskontakt med Kina. Okinawas økonomi og politiske skjebne lå imidlertid i Japanernes hender fra 1609. Først i 1875 opphørte Satsumas "uoffisielle" okkupasjon av Okinawa og Ryukyu øyene inngikk som en fast provins i det Japanske keiserdømme. Våpenforbud 2 Iehisa Shimazu, som ledet Satsuma klanen, opprettholdt forbudet mot å bære våpen og hadde fremdeles adelen boende i hovedstaden Shuri. Alle våpen som ble funnet ble konfiskert umiddelbart og eieren fikk en svært hard straff. Japanske samuraier kunne imidlertid fritt bære sverdene sine. Øy beboernes bitterhet over de Japanske undertrykkernes fremgangsmåte var svært vanskelig å holde inne, så en rekke sammenstøt mellom de to gruppene forkom stadig oftere. Etterhvert innså de at slik sporadisk motstand uten våpen gav små resultater. Forskjellige Ch'uan fa (kinesisk boksing) grupper og Ti/Tode (Okinawas egen versjon av kinesisk boksing) grupperinger kom sammen til flere møter som resulterte både i en felles front mot fienden og nyere kampsystem som ble kalt Te ("hånd") og Ryukyu kobudo (arbeidsredskaper brukt som våpen). Det er vanskelig å bevise eller motbevise teorien om at man trente kampkunster for å styrte det Japanske regimet, og veldig mye tyder på at størstedelen av folket trente Te som et ledd i personlighetsutviklingen og som selvforsvar. Treningen foregikk nå i den ytterste hemmelighet ettersom Japanerne var innstilt på å utrydde alle former for kampkunst som eksisterte på øya. Det ble etterhvert tre ledende skoler i hver av de største byene på Okinawa; Shuri-te, Naha-te og Tomari-te. På grunn av alt hemmelighetskremmeriet ble det ikke skrevet ned noe særlig om emnet på den tiden, og det som eventuelt ble skrevet gikk antageligvis tapt da de kongelige arkivene ble ødelagt av brann under den annen verdenskrig. Vi kan bare forholde oss til muntlige overleveringer fra de gamle mestrene. Det første nedskrevne materialet om utøvelsen av kampkunst på Okinawa finnes i en japansk bok kalt “Oshima Hikki” skrevet av Tobe Ryoen fra landsbyen Tosa som var skibbrudden på Okinawa en tid. Her står det at en kineser ved navnet Kushanku (den japanske uttalen av ordet) viste frem kata på øya i 1761. I henhold til Morio Higaonna fra Goju-ryu finnes det også historisk materiale som beviser at en kinesisk utsending som het Wanshu (Wang-ji) demonstrerte kata i Tomari landsbyen i 1683. Etter Meiji omveltningene i Japan i 1868 ble det gradvis slutt på mystikken rundt Okinawa-te. Man forstod etterhvert hvilken verdi dette hadde for folkehelsen og introduserte til slutt Te (eller Tode som det også ble kalt) i skolen i 1903-04. I Ryukyu poesien finner vi også henvisninger til kampformen Te. En av øyas lærde innbyggere ved navnet Teijunsoku (født 1663) nevner Te i en spesifikk sammenheng i dette diktet : Uansett hvor mye fremgang du har i kunsten Te,

og i bestrebelsene på skolen, så finnes det ikke noe viktigere enn oppførselen din og den menneskekjærlighet som du viser i dagliglivet. Forskjellen på Shuri-te og Naha-te (Sui-di og Nafa-di på Okinawa) Forskjellen på de to mest utbredte stilartene ligger stort sett i kihon (basisteknikker) og pusteteknikker. Shuri-te legger stor vekt på at bevegelsene skal være så naturlige som mulig med vekt på hurtighet og kraft. Når man går fremover og bakover i Sanchin-dachi så skal føttene flyttes lineært. Man bruker heller ikke noen form for overdrevet eller unaturlige pusteteknikker i Shuri-te. I Naha-te skal derimot forflytning i Sanchin-dachi foregå med halv-sirkelformede bevegelser. Pustingen i bevegelsene er koordinert men unaturlig, ettersom man bevisst bruker muskelkraft for å presse luften ut av mave & lunger. Naha-te har sterke røtter i kinesisk kampkunst og har kraftfulle teknikker med vekt på pusting og lave stillinger.. Tomari-te er en slags blanding av Shuri-te og Naha-te (det undervises ikke i ren Tomari-te i dag).