UTSYN

Postadresse

Observator

Postboks 1095 Blindern

0317 Oslo

Telefon 22 85 61 19

Fax 22 85 50 35

email: observator@econ.uio.no

Redaksjonen kan kontaktes på

rom 144, P. A. Munchs hus

Utgitt

med støtte fra Økonomisk Institutt

og Kulturstyret ved

Studentsamskipnaden i Oslo.

Opplag 500

Redaksjonen avsluttet

08.11.2002

Bladet er utformet

av redaksjonen.

Trykk:

Reprografisk Industri A/S

Abonnement

Kr. 150,- for personer

Kr. 300,- for institusjoner

Annonsepriser:

kvartside kr 500,-

halvside kr. 850,-

helside kr 1500,-

Observator tilbyr utforming av annonser.

Once upon a time a prince came to a little town at the top of the world. He hadtraveled far and was very anxious to meet all the new and funny people wholived in this mysterious, unknown place. With him he brought a gift. It was notone of those ordinary presents that you can open on Christmas morning or onyour birthday, wrapped in layers of paper and with a silver ribbon nicely tiedaround it. No, this was a special gift from his homeland that at one time couldlighten up the darkest of rooms and yet at other times be completely hidden. Itwould take only a few simple words to reveal it, a quick glance to see it. “I willwear my gift everyday and when someone asks me about it I will share it withthem and it will become a source of joy for all of us” he said to himself.

Since he knew no one he decided to go straight to the towns castle for hethought it would be easier to talk to the men and women who were accustomedto the same way of living as himself. At the time of his arrival he was startled. Itwas so different from what he had ever imagined. Everywhere there werepeople walking around, looking very busy and no one even seemed to noticehis presence. Their language was strange and must have been made for aman with a flexible tongue, for it was impossible to understand and evenworse to speak.

He walked around all day asking questions about his new home and helearned that people were friendly and well behaved, although very much unlikewhat he was used to. As time went by and he didn’t make any new friends, thedays got more and more monotonous. The people he had first talked to, nowshowed no interest whatsoever to get to know him better. “We are afraid wehave nothing to offer,” they said. “We are all so busy, things to do, friends tosee, it is a race, got to keep up the pace, no time, no time”, and then they wouldhaste away.

The prince was lonely. Still he continued to visit the castle, which he learnedwas called Blindern. He had an optimistic nature, and everyday as he walkedup to the two towers stretching for the sky at the top of the hill, his hopes werehigh. “For all I know, this could be the best day ever” he said as he entered thebig building. On the inside this very day, nothing seemed at first to be out of theordinary, but in one of the many halls he unexpectedly spotted someone stickingout of the crowd. “A boy and a girl from my homeland” he cried. The princestumbled down the stairs filled with a new and tingling joy at this delightfulsight. They started talking and as it turned out, either of them knew any localsvery well. They laughed and spoke of all the things that were new and strangeand suddenly the days were friendly again. From this day time went fast andsoon it was close to his departure. Although the prince was glad to go home,he was also sad for he had learned a lot and even if it was a strange place tolive he kind of got to like it a bit. The gift, he brought back home and merely afew had ever learned to know it. He left the way he came, and was suddenlygone. Back in the castle the locals were quite unaware of the fact that who justleft them was a prince of thousand gifts.

Hege B.

The prince of thousand gifts

INNSYN

Når Universitetet i Oslo går over til den nye gradsstrukturen fra 2003 blir hovedfagog cand.oecon en saga blott, og det blir mastergrad i økonomi istedet. En av deviktigste årsakene til at kvalitetsreformen ønsker overgang til en internasjonalgradsstruktur er økt globalisering (hva nå dette ordet som er så overforbruktegentlig innebærer), behov for at norsk utdanning lettere skal kunne anerkjennesi utlandet, og et generelt ønske om økt utveksling - og både til og fra Norge.Derfor er det interessant at de fleste studenter – vil jeg gjette på – ikke har fåttmed seg at det allerede er etablert en mastergrad ved Økonomisk institutt.Dessverre er kontakten mellom studentene på masterprogrammet og vi vanligedødelige hovedfagsstudenter ganske liten.

Undervisningen på masterprogrammet foregår separat fra vår undervisning.Først på slutten av studiet har mastergradsstudentene og 3.avdelings-studentene felles undervisning. Men da er de sosiale mønstrene allerede lagtog godt innkjørt. Ikke at det er en unnskyldning, men det er kanskje en forklaringpå den manglende tilnærmingen – fra begge sider.

Da jeg skulle skrive denne lederen, så gikk jeg naturligvis inn på instituttetshjemmesider for å prøve å finne ut noe om masterprogrammet. Resultatløst!Det er faktisk ikke mulig å oppdage at instituttet har et mastergradsprogramved å lese internettsidene. Etter mye svetting og klikking fikk jeg endelig dengeniale ideen å gå inn på den engelske versjonen av hjemmesiden, og daåpenbarte det seg…. Kanskje hadde det vært en idé å tydeliggjøre master-programmet overfor de norsklesende brukerne av hjemmesidene også?

Det er en kjensgjerning at det er flest laveregradsstudenter som engasjererseg i Frederik, og det er ikke så rart hvis det aldri har falt dem inn at de skal drivefadder-aktiviteter for mastergradsstudentene også. Med litt økt markedsføring- og da gjerne engelskspråklig sådan - så ville i alle fall de utenlandskestudentene være kjent med de tilbudene som allerede eksisterer - også fordem. For det er jo litt trist at det aldri er observert en mastergradsstudent påfagfest.

Vi vanlige studenter blir faktisk kjent med hverandre, om så bare innenfor vårteget kull. Det viser at Frederik og fagutvalgets tiltak for nye studenter vedsemesterstart og andre sosiale happenings de står for faktisk virker. Kan manvente at det skjer av seg selv med masterstudentene? Det er et uomtvisteligfakta at man ikke blir kjent uten å møtes. De manglende felles møteplassenemellom mastergradsstudentene og oss andre burde også være instituttetsansvarsområde. Alle vi som på en eller annen måte jobber frivillig i enstudentaktivitet på instituttet vårt gjør det for å skape et godt studiemiljø for ossselv. De internasjonale studentene har sikkert det samme ønsket om et godtstudiemiljø. Det mangler kanskje litt institusjonell tilrettelegging for atmasterstudentene skal kunne delta på dette feltet også.

Guro E.N.

Ansvarlige redaktører:

Hege Bøhler

Guro Engstrøm Nilsen

Økonomiansvarlig:

Guro Børnes Ringlund

Layoutansvarlig:

Øystein Børnes Daljord

IT-ansvarlig:

Stig J. Reitan

Redaksjon:

Geir Soland

Tonje Lauritzen

Marius Holm Rennesund

Marie Bjørneby

Jørgen Bækken

Tonje Thoresen

Ole-Kristian Hoel

BBBBBSESESESESERRRRRvvvvvaaaaatttttorororororO

side 4

InnholdObservator nr. 4 2002

Side 2 UtsynSide 3 InnsynSide 5 Intervju med sentralbanksjef GjedremSide 8 Interview with Master StudentsSide 10 Optimal portfolio selectionSide 13 Økonomer i arbeidslivet: StatoilSide 14 BehaviouraliaSide 21 Løsning av kryssordet X-PERTSide 22 Pengepolitisk festdebattSide 24 NobelprisenSide 26 Hvordan få jobben?Side 28 Authoritarian CapitalismSide 31 My Master ThesisSide 32 Norge med i EMU?Side 35 Eksamensoppgaven: Mellomfag

side 5

Intervju medsentralbanksjef Gjedrem

Svein Gjedrem er sentralbanksjef og sosialøkonom.I dette intervjuet forteller han om de faglige utfordrin-ger man møter ved å jobbe i Norges Bank og om norskpengepolitikk i praksis.

Hvor stor innflytelse har Norges Bank på den økono-miske utviklingen i Norge?Vi har stor innflytelse når det gjelder pengepolitikkinnenfor det mandatet vi er tildelt av de politiske myn-dighetene. Vi har innflytelse på rentesetting og hvilkeninflasjon vi har her i landet fordi vi har fått i oppgave avde politiske myndigheter å innrette pengepolitikken medsikte på å holde inflasjonen lav og stabil. Og tilsva-rende er det innenfor de andre funksjonene vi har.

Hvordan fastsettes renten?I bunnen for beslutningene ligger et mandat fra de po-litiske myndighetene som sier at vi skal styre mot eninflasjon på om lag 2.5%. En viktig del av vårtbeslutningsgrunnlag er vår inflasjonsrapport som gisut tre ganger i året og utarbeides av Området for penge-politikk. Denne enheten har et hovedansvar for å ar-beide frem disse inflasjonsrapportene. I tilknytning tildisse rapportene har vi også en drøfting i hovedstyretom strategien for rentesettingen de nærmeste firemånedene.Vi prøver å identifisere usikre faktorer, oghvordan vi skal forholde oss til ting som på det tids-punktet vi drøfter strategien fortoner seg som særligusikre.

Norges Banks hovedstyre har rentemøte hver sjette uke.Hovedstyret består av Jarle Bergo, meg og fem ek-sterne medlemmer. Hovedstyret treffer da en beslut-ning som så offentliggjøres og presenteres på en pres-sekonferanse.

Hvilke modeller bruker dere i beslutningsprosessen?Vi binder oss ikke opp til èn modell. Vi har riktignok enstor økonomisk modell som er utviklet av våre forskereog som brukes mye for konsistenssjekk. I tillegg har viflere modeller og tankeskjemaer vi går gjennom, vi bru-ker altså både en velutviklet ny-keynesiansk makro-økonomisk modell med mange ligninger og mangeendogene variable, i tillegg til mindre modeller sombrukes for å kryssjekke mekanismene. Den store mo-dellen er basert på økonometriske metoder. De min-dre modellene søker å ivareta hensyn som ikke fangesopp av den store modellen. Disse modellene kan la-ges mer ad hoc, enten av folk i forskningsavdelingeneller i andre avdelinger i banken. Noe av problemetmed de store modellene er at det kan være vanskelig åforstå hvorfor resultatene blir som de blir. Hvorfor prog-nosene blir slik eller sånn hvis man endrer på noeneksogene forutsetninger. Siden modellen er kompli-sert kan det være greiere på mange måter å ha en-klere modeller som kanskje ikke er utarbeidet etter såavanserte økonometriske metoder, og heller ikke harden samme treffsikkerheten som prognosemodeller,men som er enklere å forstå og å forholde seg til når vianalyserer ulike forløp for eksogene variable.

Hvor stor handlingsfrihet har dere i forhold til manda-tet dere har fått?Svaret på det er ja og nei, holdt jeg på og si. Vi har ikkehandlefrihet til å lage vårt eget mandat. Det er definertav regjeringen og Stortinget. Men mandatet er ikke slikat det gir et entydig svar på hva renten skal settes tilhver sjette uke. Det åpner for en saklig avgrenset skjønn-sutøvelse som vi løpende må foreta.

Burde målsetningene dere styrer mot vært klareredefinert?Det er jo Finansdepartementets oppgave å fastsettedette mandatet så Finansdepartementet er rette ved-kommende for slike vurderinger. Vi for vår del synesmandatet er klart. Det gir grunnlag for å føre en stabilog målrettet pengepolitikk, så vi har ikke foreslått å en-dre mandatet.

Hvorfor er den norske renten over tid høyere enn denutenlandske?Det har sammenheng med at konjunkturene i Norgeikke er de samme som ute. Vi har hatt et stramt ar-beidsmarked og høy vekst i lønnskostnadene; i USA ogEuropa er det slakk i arbeidsmarkedene og veldig lavlønnsvekst. Når vi da setter de kortsiktige rentene kre-ver konjunktursituasjonen her i Norge et helt annet ren-tenivå enn ute. Og egentlig er det ikke det norske rente-nivået som er veldig høyt. Det er kanskje noe i overkantav det man vil vente gjennomsnittlig over tid, men ikkeså veldig mye. Det som er uvanlig nå er hvor ekstremtlavt rentenivået er i USA og i euro-landene, og også i

Ole-Kristian Hoelolekrish@student.sv.uio.no

Øystein Børnes Daljordoystein@suverent.no

Foto: Jørgen Bækkenjorgenb@student.ntnu.no

side 6

Sverige og Storbritannia. Derfor har vi høy forskjell i detkortsiktige rentenivået. Renteforskjellen innebærer atdet i valutamarkedet er bygget inn en motsvarende for-ventning om at den norske kronen skal depresiere iforhold til andre valutaer. Kronen har appresiert så myeat det er oppstått et grunnlag for en liten forventning omdepresiering i valutamarkedet. Så for en investor villedet være en likevekt. Han oppnår en høyere rente-avkastning på norske kroner enn hvis han plasserer iandre valutaer, men det må motsvares av en forvent-ning om at kronen kan depresiere mot andre valutaer.Hvis vi ser på rentekurvene kan vi lese at det er forvent-ninger i finansmarkedene om at den renteforskjellen vihar i dag, skal bli betydelig mindre på mellomlang oglang sikt. Rentekurvene viser hvilke forventninger aktø-rene i finansmarkedene har til hvilket kortsiktige rente-nivå vi skal ha f. eks om ti år. Og der er det ikke så storforskjell i forventet rentenivå. Den kortsiktige rente-forskjellen reflekterer at det er stor ulikhet i hvilken faseav konjunkturen vi er inne i og den kan tolkes som deter et motstykke til en forventning om at kronen skaldepresiere i forhold til f. eks. amerikanske dollar overtid.

Kan den norske krones nasjonale og internasjonaleverdi stabiliseres samtidig?Vi har hatt lange perioder der vi har hatt stabil inflasjonog stabil krone samtidig. På nitti-tallet hadde vi for ek-sempel en relativt stabil krone samtidig som vi haddestabil inflasjon. Men det gjelder jo ikke i alle situasjo-ner. Det kan være tilfeller hvor vår økonomi blir utsatt forsjokk som er asymmetriske i forhold til omverdenen.Da vil valutakursen normalt måtte endre seg for at viskal ha samme inflasjonsrate som i andre land. Fi-nanspolitikken og inntektspolitikken har også betyd-ning. Hvis finanspolitikken tar av for de asymmetriskesjokkene blir det mindre belastning på pengepolitikken,mindre igjen for pengepolitikken å gjøre. Da kan man iog for seg tenke seg at man kan ha en stabil inflasjonog en stabil krone selv om økonomien utsettes forasymmetriske sjokk. Det forutsetter at det ligger en aktivbudsjettpolitikk i bunn som tar seg av sjokkene.

Synes du overførselen av arbeidskraft fra konkur-ranseutsatt til skjermet sektor går fort nok?Dette har historisk sett gått i bølger. Vi hadde en noksåstabil utvikling på femti og seksti-tallet. Så hadde vi enveldig sterk vekst som ble drevet av en ekspansiv fi-nanspolitikk og veldig høy lønnsvekst på sytti-tallet somslo ut i en kraftig nedbygging av industrien på slutten avsytti-tallet og begynnelsen av åtti-tallet. Det var den før-ste bølgen av kraftig nedbygging av industrien. Vi hadde

så en svært ekspansiv pengepolitikk på midten av åtti-tallet, lav-rente politikk. Den slo ut i en kreditteksplosjonpå midten av åtti-tallet, som medførte et løft i det norskekostnadsnivået og igjen førte til en kraftig avskalling iindustrien på slutten av åtti-tallet og begynnelsen avnitti-tallet. Utover nitti-tallet fikk vi en styrking avkonkurranseevnen, lav lønnsvekst lav inflasjon, og in-dustrien og det konkurranseutsatte næringslivet vok-ste igjen. Nitti-tallet var en sterk periode for norskkonkurranseutsatt sektor også i fastlandsøkonomien,ikke bare for oljeindustrien. Men siden 1997-98 har viigjen kommet inn i en fase med, sterk kostnadsstigningog tendens til overoppheting i vårt arbeidsmarked. Någår vi inn i en fase med dårlige internasjonale konjunk-turer som sammenfaller med sterk kostnadsstigning inorsk næringsliv. Det fører til ganske kraftig avskallingi det konkurranseutsatte næringslivet. Pengepolitikkenkan ikke styre næringsstrukturen. Det er real-økonomiske forhold, realøkonomiske drivkrefter somvil bestemme hvilke næringsstrukturer vi vil ha over tid.Det er mer spørsmål om innretting av finanspolitikkenover flere år og hvor raskt vi tar i bruk oljeinntektene ogoljeformuen i den innenlandske økonomien. Videre erdet spørsmål om hvor fleksibel vår lønnsdannelse erog det er spørsmål om hvor flinke vi er til å ivareta nyereforskning som er avgjørende for næringsutviklingen.Pengepolitikkens funksjon er knyttet til mer kortsiktigkonjunkturpåvirkning og å holde inflasjonen stabil.

Hvorfor forandret man kursregime på nittitallet?Det var på nitti-tallet en klar arbeidsdeling mellom fi-nanspolitikk pengepolitikk og inntektspolitikk. Finans-politikken skulle brukes syklisk, tradisjonell keynesianskmotkonjunkturpolitikk, kanskje litt tilpasset et mer mo-derne og realistisk ambisjonsnivå enn man kjente deti tidligere tider. Inntektspolitikken hadde et klart mål omå bidra til full sysselsetting ved at lønnsveksten skullevære på linje med, eller lavere enn lønnsveksten i an-dre land. Gitt disse to forholdene var det en realistiskambisjon at pengepolitikken kunne rettes inn mot enstabil valutakurs. Men denne arbeidsdelingen gikk litt istå utover på nitti-tallet. Budsjettene, særlig fra 97 blemer ekspansive enn de burde ha vært utifra den opp-gaven finanspolitikken hadde. Fra 98 har også inntekts-politikken vært i ulage sammenlignet med situasjonentidligere på nitti-tallet. Siden 98 har lønnsveksten i Norgevært markert høyere enn hos våre handelspartnere. De

side 7

to forholdene at finanspolitikken ble mer ekspansiv enndet den burde ha vært og at inntektspolitikken ikke visteseg å være så effektiv som man hadde håpet, la jo øktpress på pengepolitikken. I tillegg kom det at regjerin-gen etterhvert måtte forholde seg til spørsmålet om nårvi skal bruke oljeinntektene og i hvilket tempo vi skal taoljeinntektene inn i økonomien. Og det hadde manegentlig ikke et svar på med den arbeidsdelingen somvar i den økonomiske politikken på nitti-tallet. Det komgjennom den nye handlingsregelen for finanspolitik-ken som regjeringen Stoltenberg la frem i mars 2001,og som sa at vi skulle ha en gradvis innfasing av olje-inntektene. Det gav også finanspolitikken en annen ut-forming enn den som fulgte av politikken som ble førtpå nitti-tallet. Det tilsa en endring også i det penge-politiske regimet. Men jeg vil understreke at det ikke erNorges Banks oppgave å utforme selve regimet forpengepolitikken.

Norge har forsøkt forskjellige kursregimer med vari-erende suksess. Når skal vi begynne med euro?Det er også et spørsmål som hører hjemme i den po-litiske sfære. Vi vurderte jo EU-medlemskap i 1994. Davar planen om euro kjent. Vi kan ikke bli medlem aveuroland uten først å bli medlem av EU, og derigjen-nom kvalifisere til et euro-medlemskap.

Hvorfor vil det ikke være gunstig med et fastkurs-regime for Norge?Med de dimensjoner de internasjonale kapital-bevegelsene har fått, er det ikke lenger en opsjon å haet fast kurs-regime for et land som vårt. Så selv omman synes det i og for seg kunne ha tiltalende egen-skaper, er det ikke noe alternativ. Men et regime hvorman har større stabilitet i valutakursene krever en nøy-aktig finanspolitikk og en kanskje mer disiplinertinntektspolitikk enn vi for tiden har.

Føler du at du møter forståelse i befolkningen for detarbeidet du gjør?Det vet jeg ikke om jeg har noen følelser knyttet til. Deter et klart mandat som er gitt av de politiske myndighe-ter og vi må jo forholde oss til det. Generelt er det gun-stig at det er diskusjoner om pengepolitikken. Det erlærerikt både for oss og for andre som deltar i disku-sjonen. Hvis vi skulle hatt noe ønske i den sammen-hengen, måtte vel det være at det også var mer debattnår vi reduserte renten og ikke bare når vi økte den.Muligheten for å trå feil er like stor når renten går nedsom når den går opp.

TraineeordningenNorges Bank har traineeordninger, med stillinger innen-for arbeidsområdene pengepolitikk og finansiell stabi-litet. Stillingene er beregnet for nyutdannede sivil/samfunnsøkonomer eller tilsvarende.

”Målet med ordningen er å presentere Norges Banksom en interessant og utfordrende arbeidsplass forunge økonomer, og tilby en bredere ”innfallsport” ennved tradisjonelle ansettelser. Ordningen retter seg innmot søkere som nylig har avlagt eksamen fra universi-tet eller høyskole (minimum 4 år), og som ønsker åutvikle seg videre innenfor områdene makroøkonomiog finans.”

Som trainee ansettes du i ”baseavdeling” og jobberder et halvt år. Deretter følger hospitering i to andreavdelinger – et halvt år i hver.

Norges Banks nye traineeordning er skreddersydd fordeg som er nyutdannet og ”sulten” på å lære mer innenmakroøkonomi og finans. I løpet av 1½ år vil du arbeidei 3 forskjellige avdelinger innen områdene Penge-politikk og Finansiell Stabilitet.

Mål og oppgaverNorges Bank skal virke innenfor de retningslinjer somer fastlagt av de politiske myndigheter og skal bidra til åfremme tilliten til norsk økonomi og det finansielle sys-tem.

Dette vil Norges Bank oppnå ved å:- Bidra til en balansert økonomisk utvikling og atinflasjonsmålet nås.- Bidra til stabile og effektive finansmarkeder og beta-lingssystemer.- Tilfredsstille samfunnets behov for pengesedler ogmynt.- Sørge for effektiv og sikker forvaltning av statens fi-nansielle formue.

MandatetMandatet Norges Bank er tildelt, lyder:§ 1: Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den nor-ske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunderogså bidra til stabile forventninger om valutakurs-utviklingen. Pengepolitikken skal samtidig understøttefinanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingeni produksjon og sysselsetting. Videre sier mandatet:Norges Banks operative gjennomføring av penge-politikken skal i samsvar med første ledd rettes innmot lav og stabil inflasjon. Det operative målet for penge-politikken skal være en årsvekst i konsumprisene somover tid er nær 2,5 prosent.

Hentet fra Norges Banks hjemmesider.www.norges-bank.no

side 8

Interview with Master Students

Tonje Thoresen tonjemt@hotmail.com

There are at the moment about 20 internationalstudents at the Department of Economics. Observatorhas spoken with two of them, Chen Yu from Chinaand Ketzia M. Njoroge from Kenya. They are both ontheir third semester in the master program and areplanning to get back home in August 2003.

Chen Yu is from a place not far from Shanghai inChina. Her first name, Yu, means jade, the quiteunusual and green rock, and it has the samepronunciation as fish in Chinese. Besides the studiesat Blindern, she is also doing a Norwegian languagecourse.

Why, of all places did you choose to study at the Uni-versity of Oslo?I chose the University of Oslo because there is a co-operation relationship between them and our univer-sity in Shanghai, the Fudan University. The best univer-sity of Shanghai, by the way!

What is the difference in studying here comparedwith the University of Shanghai?There are a lot of differences, I think. With respect to theeconomics the difference is that China focus more onthe results of empirical theories than here where thereis more focus on models and mathematics.

What about the level of difficulty?I find the pure mathematics and econometrics easy,and so do most of the Fudan students. For us the pro-blem is to know how to apply to the economic analysis.

And the professors?I like the informal atmosphere here and the fact that youcan knock on every professors door and have adiscussion with them. That is very good.

What were your expectations about your stay beforeyou arrived?That I was going to learn more from another aspectand a different way of living. Get more familiar with theNorwegian society, I suppose. I was also lookingforward to see the beautiful nature here. I like the fjords,they are very beautiful.

Do you think it is difficult to integrate with the Norwe-gian students?A little bit. I don’t know a lot of Norwegians. I think thereason is the language problem. I’m living at the stu-dent village at Kringsjå, but only with other internationalstudents.

How do you practice your Norwegian then?A lot of exchange students have learnt to speak Norwe-gian quite well, so sometimes we speak Norwegian toeach other.

What are your plans for the future? Any dreamjob?I don’t know. I’m not sure right now. Maybe at a univer-sity.

At the end; Hva synes du om brunosten?Brunosten? Hva betyr brunosten?

Like Geitost, brown cheese…Ah, brown cheese and white cheese? No, no, no, I don’tlike cheese! Many Norwegian people say that cheeseis the best food in the world, I don’t. I can bear the butter,but not cheese. Strange taste… I think the food here isquite different from ours in China. Sometimes I miss it,but many of your souses are very delicious. Like someof the souses they pour over the rice in the “Kantine”.

Chen Yu is a master student fromthe Fudan University in Shanghai.

side 9

Kezia M. Njoroge is from the Central province inKenya and is an exchange student from the EgertonUniversity. This semester she is doing the courses“Distributional Justice and Policies of IncomeDistribution” and “Globalisation and EconomicGrowth”. She is living at the student village at Kring-sjå.

Why did you end up studying at the University of Oslo?I had not heard about the university before a friend ofmine told me about it. I didn’t know much about Nor-way, but I decided to give it a try and applied here, but Ialso applied to some universities in America and Ca-nada. When I was given a place here, I took the chance.

What is the difference between studying at the EgertonUniversity and here at the Department of Economics?A big difference. The relationship between the studentsand the professors is more informal here than in Kenya.It is almost like we are equal. Not that we don’t respectthem, but the relationship is closer than back home. InKenya, for example we would not call a professor by hisname. You have to use the title Mr or Professor, but herewe just use their name, and that is also what they prefer.

Do you find it more difficult here?I find it ok. I can read when I want to, and at least thecourses are in English. I find the lectures a little bitdifferent here. In Kenya you must take notes in classand sometimes it is some sort of dictation. Here youchoose whether you want to write or not, because youmay get them later, for example when the notes areposted on the internet. In Kenya this is often problematicbecause of the lack of computers.

How was life for you at first in Norway?Not all my expectations were met, to be honest. In thebeginning it was a bit disappointing. Getting into thecommunity was especially difficult for me. I had not readanything about the Norwegian society and their habits,so in the beginning I felt like I was alone in a big place,and it was a time of loneliness. It was also hard to getnew friends. After a while it got better.

Do you think it is difficult to integrate with the Norwe-gian students?Yes, I think it is very difficult. On the other hand I don’tblame them. I really don’t know what have made themso quiet, but one explanation that is given us is be-cause of the weather (a little bit of giggling). In Kenyawe talk to everyone, almost in each other’s mouth. Ihave found a few that are very outgoing, and when I metthem I was so surprised that I had to ask if they reallywere Norwegians. You are nice people, but it wouldn’thurt if you were a little bit more open.

What are your further plans?I’m planning to take the PhD-grade. If I don’t get one, I’llfind a job back home. I have worked as a teacher before,so I would like to work in a private company, maybe inan office for a change.

Finally; Gleder du deg til jul?Hmm… Ja, jeg gleder meg til jul …eh…this year! Jeghar det bra her i Norge. I have learnt some Norwegian,or at least it is a lot for me!

Anything you want to add?Yes! I want to thank all the professors for theirhelpfulness. They have really touched me by theirkindness. They are always willing to help you if you areasking for something. I think they are doing a wonderfuljob.

So, what have we learnt from these two interviews? Itseems like we, the Norwegian students have to swallowthe bitter pill; the professors get all the credit when itcomes to taking care of our international students atthe Departments of Economics. Even the “Kantine” getstheir share… So next time you meet a foreign student inthe elevator or between classes, the mission shouldbe obvious; don’t hesitate to talk to them, at least givethem a little smile. And of course the other way aroundwith the foreign students, challenge us! It may seemlike we are very preoccupied with our own stuff, but ifyou ask us about something, we’ll be happy to helpyou. Maybe a little bit embarrassed with the fact of spe-aking English in front of the other Norwegians, but aftersome stuttering you’ll get a proper answer.

Kezia M. Njoroge is from theEgerton University in Kenya.

side 10

Combinatorial methodfor optimal portfolioselection underinformation deficiencyFedor V. Iskhakovfediskhakov@hotmail.com

side 11

side 12

side 13

For å orientere oss litt om arbeidslivet for samfunns-økonomer i den delen av økonomien som skafferNorge de største inntektene, har Observator snakketmed Tone Sønstabø, samfunnsøkonom fra Universite-tet i Bergen. Hun jobber som trainee i Statoil.

Tone jobber på raffineriet på Mongstad, utenfor Ber-gen, i enheten som driver med produksjonsplanleggingfor raffineriet. En vanlig arbeidsdag begynner med ensjekk av ”bibelen”, dvs. tankoversikten, som viser end-ring i tankvolumet på de tankene hun har ansvaret for,og siste døgns produksjonsrapport, som viser gjennom-strømningen i de forskjellige anleggene. Der kontrolle-rer hun blant annet hva som har skjedd på tanker hunhar ansvaret for, for å vurdere når hun må bestilleskipning til produktene sine. Videre er det skipnings-lister som må sjekkes, og ting som må diskuteres ifellesskap, som tildeling av kaiplasser til båtene ogavvik fra forventet produksjon. Det er også mye kontaktmed salgsavdelingen på Statoils hovedkontor i Stavan-ger. Det er traderne der som har kontakt med kundene,og derfor er det viktig at de snakker med de som plan-legger selve produksjonen. Dette høres jo ut som etrelativt langt sprang fra det man lærer noe om påøkonomistudiet, og Tone sier da også at hun ikke bru-ker mye av faget direkte i jobben. I hennes første jobber-faring i Statoil jobbet hun med forretningsutvikling. Derbrukte hun den økonomiske tilnærmingen til proble-mer i større grad, som blant annet incentivtenkningen iøkonomisk teori og prinsipal-agentteori. Når jeg spørom hun samarbeider mye med andre faggrupper, for-teller hun at hun jobber med flest ingeniører. - Dette eret ingeniørmiljø. Jeg jobber jo egentlig ikke som øko-nom i den jobben jeg har nå, men mer som planlegger.

Hvorfor valgte du å studere økonomi?- Jeg ville ha jobb! Jeg begynte først på mat.nat, og likermatte og å drive med regning. Men jeg hadde også eninteresse for samfunnsfag, så jeg tok mellomfag i his-torie. Her ble jeg opptatt av hvordan historien i stor gradblir styrt av økonomien. En kombinasjon av alt dettegjorde at jeg gikk over til samfunnsøkonomi, selv omjeg visste lite om faget på forhånd.

Hva likte du best ved faget?- På grunnfag husker jeg at jeg leste nyhetene i aviserpå en helt annen måte enn før. Det føltes bra. Fikk lik-som en annen forståelse for sammenhenger enn tidli-gere. Det var veldig kjekt.Når jeg spør om hva det viktigste hun lærte i studiet var,sier Tone at det uten tvil var prosessen med å skrive enoppgave. - Det å forme en problemstilling og jobbemed den over lang tid. Det er jo ikke bare noe du levererfor å stå på en eksamen, framhever hun. - Den konkretekunnskapen du lærer ellers på faget kan du alltids slåopp i en bok hvis du trenger det etterpå. Derfor syns jegdet er viktig å gjennomføre prosjektet med å skrivehovedfagsoppgave.

Er det andre erfaringer du har nytte av fra studiet?- Jeg satt i fagutvalget og var kollokvieleder. Det å for-midle til andre var en viktig erfaring. Du ser om du harskjønt det selv, liksom. Ellers var kollokviearbeidet i mineegne kollokvier viktig, du må jo samarbeide med andrei alle jobber.Når jeg spør om hun har noen studietips til økonomi-studenter, drar hun litt på det: - Kanskje det jeg selv hartenkt, at hvis jeg skulle skrive oppgaven om igjen, såville jeg ha skrevet en økonometrisk oppgave. Statistikkfår man nemlig alltid bruk for!

Hva var mest interessant, jobben eller studiene?- Hm, det er vanskelig å svare på. Jeg liker begge delerpå hver sin måte. Når du jobber så skjer ting raskt, ogdu har ikke tid til fordypning. Man må nøye seg med atting er godt nok. Jeg likte den roen til fordypning manhar mulighet til i studietiden. Ellers savner jeg den flek-sibiliteten man har som student. Å kunne gå ut nårdet er fint vær og heller jobbe ut over kvelden for ek-sempel.

Tone forteller at det var en veldig stor overgang fra åvære student til å begynne i arbeidslivet. Hun følte athun ble kastet ut i det, og at lærekurven i begynnelsenvar ganske bratt. På hovedfag tok hun kurs i befolknings-økonomi, u-landsøkonomi, valutakursteori og økono-misk organisasjonsteori. - Olje og gass visste jeg in-genting om, sier hun. - Den første tiden i arbeidslivetvar veldig lærerik, men tøff til tider. Samtidig anbefalerhun den måten å jobbe på.- Man begynner jo først å tenke selv når man må gjøreting selv også!

Hvordan fikk du den jobben du har nå?- Da jeg var ferdig med hovedfaget søkte jeg på en deljobber i departementer og typisk tradisjonelle arbeids-plasser for samfunnsøkonomer. Jeg begynte å jobbe iOlje- og Energidepartementet. Den bakgrunnen fra enav myndighetsinstansene Statoil jobber mot telte nokpositivt for at jeg fikk den jobben jeg har nå.

Hvordan er Statoil som arbeidsplass?- Bra! Jeg føler meg privilegert som trainee. Vi får myekursing og får reise rundt en del. Det er veldig bra.Hun forteller at det kan være litt ulik profil på trainee-programmene.Tone har en traineestilling i oljeverdi-kjeden, der er hun på et toårig program hvor hun skalha 3-4 ulike arbeidserfaringer. Andre jobber i gass-verdikjeden, med økonomi- og finans og andre ting. Iløpet av traineeperioden har de hele tiden oppfølgingfra en veileder, og traineene skal gjennom bestemteopplæringsmoduler og fellessamlinger. Flere fagfelt errepresentert på det kullet med traineer Tone tilhører,både samfunnsøkonomer, sivilingeniører, informatikereog jurister. Men flertallet er siviløkonomer.- Det er utlysning av nye traineestillinger i januar, rekla-merer Tone, før hun må skynde seg tilbake til arbeids-oppgavene sine.

Økonomer i arbeidslivet:Statoil

Guro Engstrøm Nilsenguroen@student.sv.uio.no

intervjuer Tone Sønstabø,trainee i Statoil

side 14

1 Skulle all adferd alltid være helt tilfeldig, så er detogså en type systematikk.2 Noen av de vanligste antagelsene er at vi maksimererforventet nytte, neddiskonterer fremtidig nytteeksponentialt, opptrer i egeninteresse snevert definert,har preferanser over absoluttnivåer, ikke endringer ogat vi infererer bayesiansk når vi konfronteres medusikkerhet.3 F. eks. Jon Elster “Emotions and Economic Theory”Quarterly Journal of Economics 1998, nr.14 Men riktig? Hvem fortrenger hvem hvis de bedriftenesom ikke maksimerer profitt maksimerer markeds-andeler i stedet?5 Det går som kjent an å slutte fra noe usant til noe sant6 Selv innenfor fysikk, den udiskutabelt mest vellykkedeeksperimentelle vitenskapelige displinen, opererer manmed tilnærminger. Kvantemekaniske resultater tyderpå at generell relativitetsteori tilnærmer beskrivelsenav rom-tid som kontinuerlig når den egentlig er sterktdiskontinuerlig hvis du ser tilstrekkelig nøye etter.

De hotteste økonomene namedropper like gjerneProust som Johnny Depp, fordyper seg i sin egenlatskap og bedriver empiri i laboratoriet. Ikke heltetter Varian? På tide.

Økonomisk teori har et forklaringsproblem når teorienebygges på et matematisk rammeverk som forutsetterat folk oppfører seg som alle vet at ingen gjør. I denøkonomiske standardtilnærmingen vil adferd alltid følgefra betinget optimering. Man gjør så godt man kan (ellerburde kunnet) utfra de forutsetninger man har. Man erutstyrt med stabile preferanser som kan representeresmed en nyttefunksjon som er nødt å ha visseegenskaper. Man maksimerer denne nyttefunksjonengitt en budsjettbetingelse som definerer etmulighetsområde.

Denne metoden kan være en god beskrivelse av hvilkevalg man tar. Det er derimot ikke en god intuitiv forklaringpå hvordan vi treffer beslutninger og måler nytte. Livetsynes for de fleste av oss ikke å bestå av å kontinuerligbetinget optimere en nyttefunksjon, men vi haroppfatninger av hva vi liker og ikke liker, og det ersystematikk i dette. Er det systematikk, kan detmodelleres, og det kan (bør) økonomen like. Å påstå atdet ikke finnes noen elementer av systematikk i vårehandlinger er opplagt nonsens1 .

Økonomi er et fag som verdsetter logikk og presisargumentasjon fremfor en dypere forståelse avmennesket i all sin rikdom. Det er derimot en oppgavefor psykologi. Mens psykologer er mest interessert ihva og hvorfor, er økonomene mèr interessert i hvormye og hvilke (økonomisk relevante) følger som kanutledes. Konsumentteori bygger på en psykologiskantagelse om at vi rasjonelt nyttemaksimerer2 .Vanligvis er dette en god antagelse. Vi er for det mestefornuftige heuristikere som prøver å være smarte oggjøre intelligente valg. Innimellom får vi det imidlertidikke til, og det er hovedsaklig disse tilfellene be-haviourell økonomi interesserer seg for. På grunn avforskjellige målsetninger har ikke all psykologiskforskning vært like velegnet for økonomisk analyse.Psykologer har stilt seg spørsmålet om hvilken typeadferd som klart ville falsifisere modellene. De harsamlet en mengde bevis for at standardmodellenesystematisk tar feil om menneskelig adferd.Psykologene Daniel Kahneman og Amos Tverskyutførte fra 70-tallet og utover eksperimenterspesialdesignet for økonomi, og noen peker på atderes innsats er mye av årsaken til at psykologi har fåttså sterk gjennomslagskraft i økonomisk teori de sisteårene3 .

Det er lett å gjøre narr av det teoretiske fundamentet forøkonomisk teori. Økonomenes vanligste mot-argumenter for metodekritikken går gjerne langs disselinjene:

1. As-if argumentet. Modellene antar ikke at manmaksimererer nyttefunksjoner. De antar atman opptrer som-om (as-if) det er det mangjør. Friedman lanserte betegnelsen påseleksjonsargumentet for profittmaksimering:det er ikke gitt i utgangspunktet at bedrifteneprofittmaksimerer, men de som ikkemaksimerer profitt vil trenges ut av markedetav de som maksimerer profitt, et voilá. Elegantnok4 , men argumentet er problematisk åutvide til også å gjelde for konsumenter.Modellene har hatt en del suksess, ikke sågode deskriptivt til å forklare hvorfor ting skjer,men flinke til å fortelle hva som skjer. Atmodellene ikke lar seg falsifisere, betyr ikkeat de er sanne5 .

2. Dersom modellene falsifiseres, er ikke detnødvendigvis så nøye. Avvikene trenger ikkevære betydelige. Modellene kan beskrive entilnærmet adferd. Konklusjonene man trekkerfra tilnærmet riktige premisser kan væretilnærmet riktige6 . I mange modeller er ikkeindividuell adferd så interessant som denaggregerte adferd. Modellene kan fungere godt

Behaviouralia

Øystein Børnes Daljord

«as-if!»

oystein@suverent.no

side 15

hvis man tror at modellene ikke inneholderskjevheter (bias), dvs. at individuelle avvikkansellerer på aggregert nivå. Dette er uansetten hypotese og den kan testes. Avhengig avmodellens bruksområde, må man teste ut påindividuelt eller aggregert nivå. Riktigspennende blir det når approksimative for-utsetninger på individuelt nivå gir systematiskeskjevheter på aggregert nivå.

3. I mangel av noe bedre gjør man så godt mankan med det man har. Det jobbes for tidensærdeles aktivt med å komme opp med bedreløsninger, og resten av denne spalten går medtil å vise noen tilfeldig utvalgte eksempler ogproblemområder.

Svell

Mennesker stilles ovenfor komplekse beslutnings-problemer hver dag som er tidkrevende og til og medumulige for oss å løse for teoretisk optimum innenforen rimelig tidsramme7 . Vi stilles ovenfor problem somskal løses både raskt og effektivt og klarer ofte å foretatilnærmet optimale beslutninger innenfor en begrensettidsramme ved å bruke beslutningsregler som for-enkler problemene ned til håndterlige størrelser. Slikeregler kalles heuristikker og det er forsket mye på demde siste tredve årene. Folk vet når de skal anstrengeseg for å ta en beslutning og når de ikke trenger det. Dehar en idè om hvilken informasjon som er relevant ogde tar ofte gode beslutninger. Prisen for denneløsningen er at man innimellom tar dårlige beslutninger.Fornuftige snarveier må nødvendigvis gi imperfekteresultater. For økonomer er det viktig å forstå nårheuristikkene fungerer og når de ikke gjør det. Dersomman forstår forenklingsprosessene og de syste-matiske feilene de er årsak til, vil man kunne identifiserehvordan menneskelig adferd avviker fra den adferdenrasjonalitetsrammeverket forutsier. Dette har værtoppgaven for første bølge.

En slik akkumulasjon av anomalier kan gi kuhnianskeforventninger, men det blir ikke noe paradigmeskiftedenne gang. Oppgaven for den annen bølge er å erstattestandardantagelsene i økonomisk teori med antagelsersom hviler på et mer solid psykologisk fundament, ogå konvertere de resultatene første bølge etablerte tilmodeller som økonomer kan bruke empirisk.Behaviourell økonomi modifiserer eksisterendeantagelser uten å forkaste det teoretiske rammeverketog utvider økonomisk teoris anvendelsesområde8 tilutradisjonelle områder. Samfunnsvitenskapene var merenhetlige før. Spesialisering har ført dem fra hverandre.Behaviourell økonomi forsøker å bringe dem nærmereigjen. Mange av problemene behaviourell økonomibehandler er enkle å diskutere, men vanskelige åformalisere. Målet er å gjøre økonomi i bedre stand tildet faget kan best, anvende rigorøse argumenter ogstatisitiske bevis for å oppnå presise resultater.

Forventet nytte

Få økonomiske teorier har fått så mye juling somforventet-nytte (EU) teori. Gitt noen aksiomer,maksimerer man forventet nytte ved å maksimere envektet sum av nytte for alle mulige usikre utfall dervektene er lik sannsynlighetene for de forskjellige

utfallene. Et problem er at teorien er normativ, men harav økonomer blitt forvekslet med å være en goddeskriptiv teori. Helt siden ´50-tallet9 har det tårnet segopp motbevis. Ett av de første og mest kjente er Allais-paradokset: Når sannsynligheten for det verste utfalleter liten, krever man en stor økning i sannsynlighetenfor det beste utfallet for å kompensere for endringen isannsynligheten av det verste utfallet. Når derimotsannsynligheten for det verste utfallet er høy, er manmer villig til å akseptere en økning i sannsynlighetenfor det verste utfallet for å øke sannsynligheten for detbeste utfallet. Det betyr at nytten maksimeres ikke-lineært i sannsynlighetene, i motsetning til EU som erlineær i sannsynlighetene. Teknisk bryter resultatet medsubstitusjonsaksiomet. Ellsberg-paradokset poeng-terer at vi kanskje er vel så tvetydighetsaverse somrisikoaverse. Risiko, kjent objektiv usikkerhet, er lettereå svelge enn ukjent, subjektiv usikkerhet hvor en selvmå inferere statistisk.

Intertemporal nytteteori

Vi liker godt å utsette til senere det vi kan gjøre nå.Motløs av oppvasken som har vokst seg stor de sistedagene tenker man fort i dag at man tar det i morgen.Neste dag blir man like matt av det samme synet oggjør nøyaktig likedan, utsetter det til morgen. Man gjørkort sagt i dag som man skulle ønske i morgen at manikke gjorde i går. Dette rimer dårlig med standard EU-teori for intertemporal nyttemaskimering. At vi hareksponentiale tidspreferanser er en av standard-antagelsene der det har vist seg å være svak over-enstemmelse mellom teori og virkelighet. Eksponentialned-diskontering betyr teknisk at du ned-diskonterernytte i fremtiden med èn konstant faktor. Synes du énkrone i dag er vel så bra som to i morgen, synes du énkrone i morgen er vel så bra som to i overmorgen, ogén krone om ett år er vel så bra som to kroner om 366dager. Hvis du har slike preferanser er de tids-konsistente10, og eksperimenter viser sammen meden økende mengde empiriske studier at du er temmeligalene om dem. Vi diskonterer sterkere i nær fremtidenn i fjern fremtid. Vi opplever i dag som forskjellig fra imorgen men vi opplever ingen forskjell mellom om ettår og ett år og èn dag. Raten er ikke konstant, men enfunksjon av tiden.

Richard Thaler gjorde i 1981 et eksperiment der hanspurte en gruppe hvor mye penger de måtte ha på etgitt tidspunkt i fremtiden for å være likegyldige mellom

7 Se f. eks. Travelling-Salesman problemet i optimering-steori med et passende høyt antall byer. Finnes selvsagtmer intelligente metoder for å løse problemet, menhvis du sjekker rute for rute, skal f. eks 22 byer holdedeg i aktivitet en ca. 35 år (uten søvn og pause) hvis duklarer å sjekke 1000 milliarder ruter i sekundet.8 Dette fenomenet kalles ofte for ”økonomiskimperialisme”. Uttrykket brukes om økonomisk teori nården anvendes på utradisjonelle områder. Slike furtnemerkelapper oppstår merkelig nok ikke når andredisipliner går tverrfaglig.9 Sjekk en hvilken som helst mikro-bok for disseparadoksene.10 Eksponential diskontering er den eneste dis-konteringen som gir tidskonsistente preferanser.

side 16

det beløpet og 15$ nå11 . Beløpet ved en måned var20$, ved ett år 50$, og ved 10 år 100$, som implisererdiskonteringsrater på henholdsvis 345%, 120% og19%. Det er langt fra konstant. Diskonteringsraten varogså avhengig av beløpet som skulle diskonteres. Hanfant at forsøkspersonene var indifferente mellom 250$nå og 350$ om ett år og mellom 3000$ nå og 4000$om ett år. Det impliserer diskonteringsrater på 34% og29%.

Det er noe som heter de gustibus non disputandumest, man skal ikke sette spørsmålstegn ved folks smak.Økonomer har utviklet motstand mot å ta stilling til omfolks valg er i tråd med deres egeninteresse, en slagsaggressiv agnostisisme. Det er det i utgangspunktetgode grunner til. Det er problematisk å vurdere folksbeslutninger normativt. Det er standard for økonomer åanta at folk gjør det de vil og at det de vil er bra for dem.I de fleste tilfeller har folk selv et bedre bilde av hva dehar godt av enn økonomer har. Det finnes allikeveltilfeller der det er grunn til å pirke folk i preferansene.F.eks dersom de har tidsinkonsistente preferanser fordide innebærer negative internaliteter. Vi liker godt åoppleve gevinstene nå og utsette kostnadene til senere.Man kan trenge hjelp for å maksimere sin egen inter-temporale nytte fordi man favoriserer sitt nåtidige jegpå bekostning av sine fremtidige jeg på en måte en vilangre når ens fremtidige jeg har blitt det nåtidige. Dettegir opphav til intra-personal velferdsanalyse.Avveiningen mellom en naiv tro på at folk alltid gjør detsom er best for dem og faren for å skli ut i ulekkermoralisme er vanskelig. Behaviourell økonomi forsøkerå finne en balansegang. På en del områder er folk godetil å ta beslutninger. Det er ingen grunn til å mistenkefolk for ikke å klare å velge mellom epler og bananer.Men i valget mellom bananer og sjokolade er det størregrunn til bekymring. Sjokolade har høy umiddelbargevinst og potensielt høye langsiktskostnader. Noesjokolade er bra for en, hvertfall for det umiddelbarenyttenivået, men man har en tilbøylighet til å spise formye. Det kan rettferdiggjøre normativ økonomisk politikk.

Tidsinkonsistente diskontører som klarer å forutse sinegne selv-kontroll problemer kalles sofistikerte. Naivekan være klar over feilene de gjør, men ha enubegrunnet tillit til at de skal klare å unngå å gjøre desamme feilene igjen. Jon Elster eksemplifiserersofistikert tidinkonsistent diskontering med historienom Ulysses og sirenene12 . Sofistikerte konsumentervet at de i fremtiden kan ha lav motstandskraft og gjørehandlinger de vil angre senere. Slik Ulysses bandt segtil masten før han hørte sirenenes sang binder folk opppenger i illikvide investeringer fordi de vet at de kan blifristet en gang i fremtiden når de har lav viljestyrke.Matthew Rabin13 , som selv er ganske omfangsrik, pekerpå at konfekt gjerne selges i små esker, fordimarkedsførere vet at sofistikerte konsumenter vet atdet er vanskelig å styre seg når tilgangen er enkel.

Sofistikerte klarer å forutse sin manglende fremtidigeviljestyrke, og forsøker å minimere valg de vil angre vedå redusere mulighetsområdet sitt i kritiske øyeblikk.De forsøker å binde seg fast til masten f. eks. ved åspare i illikvide løsninger eller kjøpe små konfektesker,de forsøker å redusere muligheten for å la seg friste.Mens naive stadig forsøker å slutte å røyke i morgen,kan det hende at sofistikerte ikke engang prøver fordide korrekt klarer å forutse at de ikke vil klare det. Dersom

man aksepterer at folk ikke diskonterer eksponentialtkan det rettferdiggjøre regulering. Hvis du spør røykere,sier mange av dem at de skulle ønske de kunne sluttepå kort sikt slik at de kunne kvitte seg med vanen pålang sikt. Igjen er det en beslutning med høyekortsiktskostnader og høye langsiktsgevinster. Folk harikke perfekt kontroll over seg selv, og det kanrettferdiggjøre normativ regulering. Økonomen får segtil å si at du har foretatt et valg som ikke er bra for deg.Det er nytt i konsumentteorien.

Har dette økonomisk relevans eller er dette mye omlite? En beslutning om å legge seg opp penger er enavskygning av det samme fenomenet. Det er alltid lettestå begynne å spare i morgen. Hvis man aksepterer atsparing er lik investering, kan enkle og dagligdagseobservasjoner fra kjøkkenbenken fort få nærings-strukturelle konsekvenser og kan forklare noe av denpåfallende lave spareraten i USA. Laibson, Repetto ogTobacman14 finner at mange sparer i illikvideverdipapirer samtidig som de har kredittkortgjeld15 , somikke er forenlig med eksponential diskontering innenlivssyklusteori fordi renteforskjellen er for høy, men somkan forklares i en alternativ modell med hyperbolskdiskontering.

Ivrig på å teste ut teorien har Stephano della Vigna16 ogUlrike Malmendier17 undersøkt trening ved helsestudio.Trening er et område der prestasjonene sjeldenmatcher ambisjonene fordi det går lang tid mellomkostnadene og gevinstene. Kostnadene kommerumiddelbart, gevinstene kommer senere18 . De har datapå abonnementstegning og oppmøte ved 3helsestudioer i USA over tre år19 og det gir demmuligheten til å beskrive konflikten mellom strategenog eksekutøren i oss. Medlemskapstegningen gir datapå langsiktbeslutningen og oppmøte på kortssikts-beslutningen. Helsestudioet tilbyr et månedligmedlemskap og en stykkpris per oppmøte. Snittkundenbetaler 17$ per gang ved å kjøpe et månedligabonnement selv om en stykkpris på 10$ er tilgjengelig.

11 Richard Thaler “Some Empirical Evidence onDynamic Inconsistency” Economic Letters (1981)12 Fra Odysseén. I båt på vei hjem fra slaget i Trojamøtte Ulysses og reisefølget hans på noenfuglelignende vesener med kvinnehoder, sirenene. Delokket sjømenn til å styre båten mot noen farlige klippermed sine uimotståelige magiske sanger. Forberedt påat han ikke ville kunne motstå sirenenes sang bandtUlysses seg til masten på båten. Resten avmannskapet ble utstyrt med voks i ørene. Jon Elster ”Ulysses and the Sirens: A theory of imperfect rationality”Social Science Information s. 469-526 (1977)13 UC Berkeley. Glad i å eksemplifisere med JohnnyDepp(!)14 ”The Debt Puzzle” 200115 Amerikanere har ca. 500 milliarder dollar i kredittkort-gjeld. Delt på antall husholdninger som erkredittverdige, gir det en snittgjeld på 6000$ som debetaler avsindige renter på.16 Nå UC Berkeley, da Harvard University17 Harvard University18 Fenomenet illustreres flittig med sitater fra BridgetJones.19 “Self-control in the Market: Evidence from the HealthClub Industry” 2001

side 17

De kan avslutte medlemskapet til praktisk talt ingentransaksjonskostnader, men allikevel vedlikeholder dekontraktene. Snittkunden beholder medlemskapet i 27måneder og gjennomsnittlig antall mnd. med fullbetaling uten oppmøte er 3.07 måneder, dermesteparten av denne tiden består av perioden mellomsiste oppmøte og avslutning av abonnementet. Det vilsi at snittkunden betaler 244$ for denne perioden, somer en høy betalingsvillighet for ingenting, og det kanikke forklares med høye transaksjonskostnader. Det

var gratis å si opp medlemskapet og man trengte kunå skrive et brev eller fylle ut et skjema på helsestudioetfor å avslutte det. Fjollete uvesentligheter? Foruten åtydelig påvise hyperbolsk diskontering hjelper det åtenke på at 32.8 millioner amerikanere var medlemmerav et helsestudio i 2000 og de samlede inntektene forhelsestudioer var 11.6 milliarder dollar, en skremmendehøy andel av beløpet tjent på salg av en vare som ikkehar eksistert.

Sosiale preferanser

Vi har preferanser over rettferdighet og setter handlingersom ikke utføres i egeninteresse. Shafir & Tverskygjorde et eksperiment der den ene spilleren i etFangens Dilemma-spill ble fortalt at den andre haddesamarbeidet. Da valgte 16% selv å samarbeide. Tilsammenlignig valgte 3% å samarbeide når de fikk viteat den andre ikke hadde samarbeidet. Vi har pre-feranser over rettferdighet og setter positiv verdi på ågjøre godt mot de som gjør godt mot oss selv. Statingthe obvious? Ja, men mer om ingenting enn økonomerhar fått til om ultimatum-spillet må du til post-modernismen for å finne.Ultimatum-spillet har (for økonomer) vært en gåte. I sinenkleste form får spiller A en sum penger han kan delehvordan han vil mellom seg selv og spiller B. Spiller Bvelger så om han vil akseptere delingen eller ikke. Hvishan aksepterer deler de beløpet som spiller A harforeslått, hvis han ikke aksepterer, får begge spillernenull. Standard økonomisk teori tilsier at spiller Baksepterer enhver tilbudt positiv sum fra A. Slik er detikke i virkeligheten. Dersom spiller B tilbys en delinghan synes er urettferdig velger han å gi avkall påsummen. Spiller B begynner som regel å få problemermed å akseptere rundt 70-30. Dette har underlig nokøkonomer synes vært gåtefullt. Det har ikke vært lett åtillate spillerne å ha preferanser over rettferdighet. Å blienige om at det er hva det ser ut som det er, en

betalingsvillighet for å hevne urettferdighet, harøkonomene ennå ikke blitt. Først møtte eks-perimentalistene motstand pga. metodene. Mangeøkonomer mente, og noen mener fortsatt20 , at man ikkekan stole på resultatene siden forsøkspersonene stårovenfor svake finansielle incentiver i motsetning til i denvirkelige verden. Et annet problem var å tillate aktører åha følelser. Er følelser relevante i en markedssetting?Mange skilsmisseoppgjør kan tyde på at resultatenefra ultimatumspillet er ytterst relevante i forhandlings-situasjoner. Lisa Cameron21 tok midt på nitti-tallet medseg incentivpotten til Indonesia. Stilt overfor incentivertilsvarende ca. tre netto månedslønner gjentok detsamme mønsteret seg. Teorien forutsa at jo høyere sumsom skulle deles, jo mer egoistiske delingsforslagkunne man vente. Det viste seg ikke å være noensignifikant egoistisk trend i forslagene. Tvert i mot gikkdelingene i retning av 50/50, muligens fordi spiller Arisikerte å tape mer. Folk avviste en gitt deling uavhengigav om potten man skulle dele av var stor eller liten.Kritikken ser nå ut til å ha stilnet. Nå konsentrerer defleste seg om å forsøke å inkludere slike resultaterinnenfor det eksisterende rammeverket og flinkis-økonomene har begynt å interessere seg.

Effektive tips

Økonomisk teori kan med visse modifikasjoner fangehverdagslig økonomisk aktivitet. Ted O“Donoghue,Michael Lynn og Michael Conlin22 har forsket pårestaurant-tipsing23 . De lager et teoretisk rammeverkfor å finne testbare implikasjoner av hypotesen om attipsing kan være økonomisk effektiv adferd. Man tipserselv på restauranter og barer man ikke vender tilbaketil. Enkelte økonomer har foreslått at normer oppstårsom samfunnets måte å kompensere for markedssvikt.Effektivitet kan være avhengig av at kelnereren gjør enkostbar anstrengelse og tipsingen kan fungere somen kompensasjonsmekanisme for å fremkalle detanstrengelsesnivået hos kelneren som er optimalt fraet samfunnsperspektiv. Det er lettere for restaurant-kunden å overvåke serveringskvaliteten enn forrestauranteieren. I fravær av transaksjonskostnaderkrever et sosialt optimum at kunden og kelneren skriveren kontrakt. I prinsippet skal kontrakt utformes eksplisittfor hvert enkelt restaurantbesøk, men sidentransaksjonskostnadene lett blir svært høye kan tipsingfungere som et alternativ, en implisitt kontrakt. Da vilman vente at tipsingen stiger i takt med kvaliteten avserveringen. Hvis man derimot tipser for å følge en normvil ikke tipsingen være fullstendig effektiv fordi tipserenvil oppleve negativ nytte ved ikke å tipse. Ikke uventetfinner de at tipsingen ikke er fullstendig effektiv.

20 En foreleser i økonometri her i huset påstod i høst atman ikke kan stole på eksperimentelle resultater. Folksvarer jo i hytt og pine, mente han. På tross av enomfattende mengde sterke og gjentatte resultater.21 “Raising the Stakes in the Ultimatum-Game:Experimental Evidence from Indonesia” PrincetonUniversity, (1995)22 Cornell University, Cornell University, SyracuseUniversity23 “The Social Norm of Restaurant Tipping” (2000)

Er forventningen til nytten lik nytten avforventningen, eller hvordan var det igjen...?

side 18

Risikoaversjon og avtagende grensenytte

Matthew Rabin og Richard Thaler24 har sett nærmerepå påstanden om at avtagende grensenytte forklarerrisikoaversitet25 . Denne påstanden har vist seg å giavsindige resultater. Standardforklaringen pårisikoaversitet er at man har avtagende grensenytte avpenger26 . Èn krone er mer verdt når du har få av demenn når du har mange av dem. Problemet er at folk errisikoaverse for småskalalotterier på en måte som ikkeer forenlig med en rimelig holdning til risiko for stor-skalalotterier. De fleste avslår f. eks. et 50/50 lotteri derdu enten taper 100 kroner eller vinner 110.Forventningsverdien er 105 kroner som betyr at de ikkeliker usikkerheten og verdsetter snittkronen mellom 0og 110 i tillegg til sin initialbeholdning til mindre enneller lik 10/11 deler av snittkronen mellominitialbeholdningen og initialbeholdningen minus 100.Ikke fall av ennå, poenget kommer straks. For enhverinitialformue impliserer konkaviteten en avsindigrisikoaversitet for større lotterier. F.eks hvis du alltidavslår 100kr/110kr lottteriet med 50/50 sannsynlighet,vil du alltid avslå et 50/50 lotteri der du kan tape 1000kr/vinne uendelig med penger p.g.a. avtagendegrensenytte av penger. Nyttefunksjonen din kansimpelthen ikke være så konkav. Det siste lotteriet erekstremt gunstig, og du er uvirkelig nervøs for risikohvis du avslår lotteriet. Dette argumentet gjelder forenhver konkavt stigende nyttefunksjon for enhverinitialformue. Risikoaversjonen mot beskjedne lotterierkan ikke ha noe med avtagende grensenytte av pengerå gjøre, fordi den tillater ikke risikoaversjon for så småbeløp. Teorien sier at den risikoen du utsetter deg formå ha konsekvenser for livsløpsformuen som er såsterk at den påvirker marginalnytten din av den. 100kroner fra eller til gjør neppe det, men vi liker likevel ikkesmå lotterier.

Kahneman og Tversky har framsatt en alternativhypotese: tapsaversjon. Folk er mer sensitive for tapenn for like gevinster. Dette fenomenet fanges avavtagende grensenytte, men en viktig forskjell er at detser ut til at folk reagerer mer på endringer i formue ennpå absoluttnivåer. Det er det samme som rikemennesker ikke blir lei av å fortelle om, rikdom gjørdem ikke isolert sett lykkelige, fordi mennesker er godetil å tilpasse seg endringer. K & T finner at tap oppfattesca. dobbelt så tungt som tilsvarende gevinster. I en slikalternativ modell vil endringer måles på første-aksenog nytte på annen-aksen og tapsfunksjonen vil væreca. dobbelt så bratt som gevinstfunksjonen.

Hard asfalt

Samfunnets interesse for ungdommer er som regelnormativ, som f. eks. hvilke velferdskonsekvenserungdommers adferd har for dem selv og for samfunnet.Man er interessert i både eksternaliteter i forhold tilsamfunnet som vold og kriminalitet, men også atungdom tilsynelatende opplagt ikke opptrer på en måtesom er bra for dem. Ungdommer kan se ut til å væremer glad i eksternalitetsproduserende adferd ennvoksne, slik at samfunnet kan ønske å temme denneadferden.

Konsumentteori med behaviourelle modifikasjoner kangi verdifulle bidrag til diskusjonen om ungdom ogrusmidler. Hvis ungdom var fullstendig rasjonelle ville

man bare trenge å gi dem saklig og korrekt informasjonog de ville selv treffe optimale beslutninger ved å veiekortsiktig nytte opp mot langsiktige kostnader.Rasjonell-avhengighets-teori27 tilbyr et slikt teoretiskrammeverk som gjør det vanskelig å regulere ungdomnormativt. I beslutninger der man må avveie nåtidig nyttemot fremtidige kostnader vet man at ungdom opererermed tidsinkonsistent kortsiktighet28 . Ungdom dis-konterer tungt hyperbolsk og beslutningene kan habetydelige negative eksternaliteter. Ungdom under-vurderer sannsynligheten for at de blir avhengige. Detkan derfor være viktig å tilby dem kortsikts-incentiver forå motvirke beslutninger som ikke er bra for dem pålang sikt. Det kan i narkotikadebatten være et argumentf. eks å manipulere informasjonen man gir dem, menavveiningene er delikate. Det kan være fornuftig åopplyse ungdom om hvor galt det kan gå hvis de røykerhasj, men hvis man bevisst overdriver sannsynlighetenfor at det går galt er det ikke sikkert man oppnår detman vil. Ungdom som allerede røyker hasj kan tro at deer utsatt for så høy skaderisiko at de ved å begynnemed amfetamin ikke øker den nevneverdig. Hvis manforsøker å påvirke den oppfattede skadesannsyn-ligheten for hasj kan man gjøre kokain mer attraktivtsom et substitutt. Selv hvis man går ut med sanninformasjon om skadene ved hasj kan man lede-ungdom til å substituere seg over til andre rusmidlerfordi det gir et inntrykk av at de uansett løper en høyrisiko hvis de ikke gir opp rusmidler generelt. Det er detikke sikkert at de er villige til å gjøre.

The Theory of Individual Organization

Alt arbeid oppfattes ikke som et slit man utfører i byttemot lønn. I en rekke oppgaver drives man av en indremotivasjon. Det finnes mange aktiviteter man utførerfordi det føles tilfredsstillende å utføre dem og dettefinnes det omfattende litteratur på. Incentiver utformesfor at agenten av egeninteresse skal utføre oppgaverhan i utgangspunktet har negativ grensenytte av å utføre.Mange oppgaver har derimot positiv grensenytte, i hvertfall over et intervall. Vi bedriver en mengde aktivitetersom krever anstrengelse fordi vi liker det, vi har positivnytte av å være flinke til det vi driver med. Det finnesmange eksperimenter som tyder på at ytre motivasjon(f. eks. finansielle incentiver) kan fortrenge indre

24 University of Chicago25 Matthew Rabin & Richard Thaler “Anomalies: RiskAversion” Journal of Economic Perspectives, Vol. 15,nr. 126 Nytten er konkav i pengenivået27 Se “A Theory of Rational Addiction” Becker & MurphyJournal of Political Economy, 1988, vol. 96 nr. 428 En full femten år gammel gutt stilt ovenfor en avveiningom han skal ha ubeskyttet sex eller ikke foretar neppeen lynrask kost/nytte analyse der de forventedekostnader ved uønsket farsskap eller kjønns-sykdommer veies opp mot den momentane nytte-gevinsten. Her synes heller handlingsregelen å være”kan jeg, så skal jeg”. Det er heller ikke i akkurat dettetilfellet sikkert at denne handlingsregelen gjelderspesielt for unge gutter, og dette er ikke forsøksvis mentsom en morsomhet, men for å påpeke at slikehandlingsregler selv om de ofte knyttes til ungdom ermer allmengyldige enn gifte (og voksne) menneskerkunne ønske de var.

side 19

motivasjon. Vi har ikke perfekt informasjon omårsakene til egne handlinger. Forståelsen kan værebetinget på konteksten den utføres i. Hvis man har sterkeytre incentiver kan man forledes til å tro at det er de sommotiverer en, mens egentlig er/var man drevet av enindre motivasjon. Foreldre oppdager stadig at barn ikkeinternaliserer forbud de setter på den måten foreldreneønsker. Incentivsystemer kan ha skjulte kostnader fordiden indre motivasjonen fortrenges. Belønnings-systemer kan ta ut gevinster på kort sikt på bekostningav gevinster på lang sikt. For å finne real-life eksemplerhar Nyborg, Brekke og Kverndokk29 sett nærmere pådugnadsoppslutning. Det har blitt vanlig å gi bøter forikke å møte opp på dugnader i håp om at flere skaldukke opp og ta i et tak for fellesskapet. Hvis boten erså liten at den oppfattes som en symbolsk påminnelseom den sosiale sanksjonen som følger hvis manskulker unna, har boten den ønskede effekten. Hvisderimot boten er stor nok til agentene oppfatter den

som tilstrekkelig30 til å kjøpe tjenesten i markedet ielimineres den sosiale trusselen om sanksjoner ogrettferdiggjør fravær. Man kjøper seg fri fra det sosialeansvaret. Bøtene kan føre til lavere oppmøte, menøkonomene må ty til sosiale normer for å få til en Nash-likevekt der ingen møter opp når de er trues med bøter.

Introspeksjon er en upresis kilde til kunnskap om segselv. Læringen om selvet er en kontinuerlig prosess ogselvet selv er i konstant endring. Personlig karakter ogpersonlige målsetninger endres over tid og man erutstyrt med en rekke persepsjonsskjevheter, f.eks. harman lettere for å huske sine suksesser enn sinefiaskoer, man tenderer mot å overvurdere egne evnereller andre ønskelige egenskaper og man tror man harmer kontroll over positive utfall enn man egentlig har.Flaks tolkes fort som et resultat av egne ikke-eksisterende evner. Gode egenskaper oppfattes somutslagsgivende for heldige utfall, mens mindre gunstigeegenskaper ikke opfattes som utslagsgivende foruheldige utfall (jfr. hovedpersonen i NRK´s påskentligefjellvettskampanje).Men hva er en optimal mengde selvtillit? Overdrevenselvtillit kommer til en kostnad, man vil måtte bite i detsure eplet. Kan overdreven selvtillit likevel rasjonal-iseres? Incentiv-teoretiker Jean Tirole31 og Princeton-økonom Roland Benabou diskuterer hvorfor aktøreneikke har korrekte selvoppfatninger, for i senere artiklermodellere slike aktører i forkjellige miljøer. Diskusjonenligner til forveksling elevert rødvinspludring medøkonomisk tilsnitt; de diskuterer gevinster og kostnader

29 An Economic Model of Moral Motivation” Brekke,Nyborg & Kverndokk,. Disc. papers no. 290 SSB 200030 Det er et viktig poeng at boten ikke trenger å væretilstrekkelig, det holder at den oppfattes som tilstrekkelig.31 Institut d’Economie Industrielle, Toulouse og Centred’Enseignement et de Rechercheen Analyse Socio-Economique, Ecole de Ponts etChausseés.32 Alcoholics Anonymous

Kan gi nytte et nytt perspektiv

ved imperfekt selvoppfattelse. I tre senere artikler gårde over til å modellere forskjellige scenarier. Et kortutdrag av diskusjonen:

Tre årsaker til at folk vil ha optimistiske selvoppfatninger.Det kan ha en konsumverdi. Negativt selvbilde kan væresmertefullt. Overdreven tiltro til egne evner kan hapositive eksternaliteter. Mennesker med disseegenskapene setter gjerne i gang med prosjekter somhar høy risiko, men også større gevinster enn de klarerå hente ut selv, jfr. Columbus. Det kan også hasignalverdi. Tillit til egne evner gjør det lettere åoverbevise andre om at man har dem. Det påståes atman lyver bedre hvis man tror det selv. Sist har det enmotivasjonsverdi. Selvtillit øker motgangsdyktighetenog ambisjonsnivået og kan være nyttig for folk medimperfekt viljestyrke som medisin mot midlertidigmotgang. Amerikansk skolevesen bruker f. eks. myekrefter på å bygge opp selvtilliten til barna på bekostningav faktiske kunnskaper. På den annen side, overdrevenselvtillit kan være lite produktivt siden hvis det fører til atman ikke gir seg med uløselige oppgaver. Tirole ogBenabou modellerer også kriterier for når en prinsipalkan paretoforbedre ved å bygge opp eller ned agentersselvtillit (!).

Om å stikke kjeppen i sitt eget hjul

Man skaper selv hindre for egne prestasjoner. Det erikke alle sammenhenger man bevisst yter maksimalt i.Det hender man bevisst forbereder seg for lite, drikkerfor å kunne skylde på alkoholen, bevisst deltarhjelpesløst o.l. Det gjør det lettere å takle eventuellefiaskoer fordi man gjør dem meningsløse slik at detfungerer selvtillitsbevarende. Man selv-handicappermer i sosiale sammenhenger enn ellers og kan da fåen dobbel gevinst: Man taper ikke eget selvbilde ogman opprettholder en projeksjon av seg selv i andresbevissthet. De modellerer selv-handicappingen ogforsøker å finne ut hvem som er mest tilbøyelige til åselv-handicappe; folk med høy eller lav selvtillit. Folkmed høy selvtillit har mest å tape på å lære sineegentlige egenskaper, men samtidig har de en laveresannsynlighet for å få dårlige nyheter. Hørt om effektersom trekker i begge retninger før?

Benabou og Tirole setter i gang ambisiøse prosjektersom å kvantifisere likemannseffekter (peer-effects). Dehar sett på amerikanske AA32 -foreninger der deltagernemøtes i grupper og utveksler erfaringer. For folk medselvkontrollproblemer tenker de seg positiveinformasjonseksternaliteter i slike forsamlinger. Definner at den optimale likemann er en som er littdårligere enn en selv, ikke så dårlig at man misterkonkurranseeffekten, men ikke så god at man mistermotet. Kanskje trenger man ikke økonomer til å fortelleen dette, men man trenger dem til å forsøke å

side 20

Økonomi angripes ofte fra andre disipliner for å værefor rigorøst og virkelighetsfjernt. De analytiske me-todene er bygd på metodologisk individualisme,matematisk formalisering av antagelser og analyse avkonsekvensene av disse antagelsene fulgt av sinnrikemetoder for empirisk testing, enten naturligeeksperimenter eller laboratorie-eksperimenter. Dissemetoder krever at man må bruke forenklede modellerhvor den psykologien nødvendigvis må stiliseres. Deter uunngåelig å utelate viktige argumenter for å klare ådefinere presise og testbare hypoteser. Psykologiskrealisme kan ha en egenverdi. En modell som bedrereflekterer den underliggende kognitive prosessen vilvære å foretrekke, alt annet likt, men viktigst blir det nåralt annet ikke er likt. Ny-klassiske livssyklusteorierforutsier at folk planlegger for fremtiden og legger segopp penger til pensjonsalderen og de sparer mer jolengre de ser for seg å være pensjonerte. Det forutsierhyperbolske modeller også, men de tillater at folk sparerfor lite og låner for mye, kanskje til og med simultant,og kan forutsi hvordan folk vil spare, mye i illikvidespareformer og lite i likvide. I følge Matthew Rabin hardet ennå ikke gitt seg til kjenne et eneste studie dereksponential diskontering passer bedre til data ennmed hyperbolsk diskontering. Slik kan behaviourellemodeller fungere som et supplement til deneksisterende teorien. Psykologisk realisme kan økemodellenes treffsikkerhet, men kommer gjerne til enpris av tyngre modeller. Det betyr generelt mermatematikk, ikke mindre34 , men ikke alltid. Det kanf.eks. være enklere og mer psykologisk reelt i ultimatum-spillet å konstruere en betalingsvillighet for hevn enn åkonstruere komplekse spillteoretiske renommé-historier. På den annen side er det et vitenskapsteoretiskproblem å innføre et nytt argument i nyttefunksjonenhver gang man får et nytt problem.

Økonomi har i kjølvannet av rational-expectationsbølgen fra ´80-tallet stått i fare for å gjøre seg selvirrelevant ved å spore av i modeller som ikke har bunni virkeligheten. Maurice Allais har sagt“ The realsubstance on which the economist works remains socialand economic. Indeed, one must avoid thedevelopment of a complex mathematical apparatuswhenever it is not strictly indispensable”35. Hardt arbeidgjøres hver dag for å gjøre økonomisk teori mindrestivbent. Gamle modeller er heller ikke verdiløse, såikke kast dem ennå. Ingeniører liker eksempelvis åstudere brokollapser for å forbedre konstruksjons-teknikkene. Hvis man forstår hva som ikke virker, forstårman muligens mer av hva som faktisk virker.

33 Og her kommer det referanser til Jean-Paul Sartre,som heller ikke er standardreferanse i økonomisklitteratur.34 Som i undervisningsøyemed taler for mèr metodisktrening, ikke mindre, som er på moten.35 Fra Nobel-foredraget i 1988. Pussig nok kommer detfra samme mann som bl.a. gav oss beviset for 1. og 2.velferdsteorem også for ikke-konvekse produksjons-mulighetsområder.

kvantifisere effekten. De finner betingelser på selvtillits-nivået hver enkelt deltager må tilfredsstille for at gruppenskal fungere positivt, fulgt av en tradisjonell vel-ferdsanalyse med multiple likevekter og en dosekomparativ statikk til dessert.

Ego-regulering

Dietter, treningsprogram og hvite uker er eksempler påselvregulering. Slike personlige regler kan lett gi andrekostnader hvis man føler seg tvunget til konstant å følgereglene uten å tillate seg å nyte fruktene av dem, f. eks.ekstrem gjerrighet, arbeidsnarkomani, anorexia o.l..Imperfekt kunnskap om en selv gjør at enkeltståendebrudd på personlige regler tolkes som manglende evnetil generelt å følge opp regelen, siden jeg ikke klarte åavstå fra den ene drinken kan jeg like gjerne innrømmeat jeg er alkoholiker. Man tolker det enkeltståendebruddet som et utvetydig bevis på svak viljestyrke ogevne til å motstå fristelser. Det fører til en tro på at detene feilskjæret skaper presedens for alle lignendefremtidige situasjoner og man gir opp. Brudd påpersonlige regler kan ha svært ødeleggende effekter.Handlinger som følger reglene og handlinger sombryter reglene har gjerne ulik påvirkningskraft påselvfølelsen og fremtidig adferd. For noen goder kanderfor konsum i dag øke sjansen for konsum i morgen.

Immunsystem

Etter å ha innledet med et velvalgt utdrag fra ”A larecherche du temps perdu” diskuteres årsakene tilsystematisk imperfekt informasjonsprosessering. Manovervekter systematisk, og kanskje ufrivillig, positivesignaler om seg selv og undervekter tilsvarendenegative signaler. Man jobber hardt med å opprettholdeselvbildet når det er truet gjennom selvrettferdiggjøring,historieomskriving, fornektelse og selektiv hu-kommelse og depresjon er et ekstremtilfelle avunderdreven selvtillit. I enkelte yrker kan det være viktigmed selvtillit. Arbeidere i risikoutsatte yrker kan bevisstunngå informasjon om hvor stor risikoen faktisk er.

Det kan være gunstig med en viss mengde selvbedrag.Som oftest er ikke det relevante om man ex ante skalsøke potensielt egotruende informasjon eller ikke, menhvordan man skal forholde seg til de gode og dårligenyheter livet uungåelig bringer når man har først har fåttdem. Man fornekter, unnviker og bortforklarer ego-truende informasjon. Etter egotruende handlingerrekontekstiserer man gjerne fakta eller man leggeransvaret over på andre, og man tenderer til å diskonterenegative nyheter. Får man kritikk går ofte mye innsatsmed til å finne momenter som kan ufarliggjøre dennegative effekten på selvbildet, f.eks. gå kritikerenunødvendig nøye etter i sømmene. Det kan fungeresom en distraksjon slik at man glemmer noe av ellerhele innholdet i kritikken. De problematiserer at manikke har full handlingsfrihet til å velge selvoppfatningerfritt siden man da både måtte vite og ikke vite samtidig,ha ego-truende informasjon samtidig som man ikkehar det33 . Man forsøker allikevel å styre informasjonenfordi det er gunstig for selvbildet. Effekter går på kryssog tvers og til slutt trenger de modeller for å holde ordenpå dem. Psykologien er ikke ny, det nye er hvem somsnakker.

side 21

Løsning på forrige nummers kryssord:

side 22

Fagutvalget og Frederik inviterte onsdag 30. oktober til debatt om temaet «Treffer Gjedrem? Er Norge tjent meddagens pengepolitiske regime?». De hadde klart å samle et imponerende panel bestående av Steinar Strøm(professor UiO), Steinar Holden (professor UiO) og Kai Leitemo (førsteamanuensis BI). Debatten ble styrt medstødig hånd av Halvor Mehlum (førsteamanuensis UiO). Temaet hadde tydeligvis vakt interesse (godt hjulpet avSvein Longvas euro-utspill et par dager i forveien), for U1 var smekkfullt. Til og med enkelte BI-studenter bleobservert bakerst i lokalet.

Halvor Mehlum kan trygtvurdere en alternativkarriere som «talkshow-host»

Steinar Strøm forteller om alle festene han harvært på i Norges Bank. Holden og Leitemo fikkikke være med.

Pengepolitis

side 23

Alle somfremdeles erstudenter vedØkonomiskInstitutt 1. jan.2004 må huske åkreve inn denhalve pilsen de blelovet av SteinarStrøm hvis EUikke har endretsitt inflasjonsmålinnen da.

«Skal jeg hente en øl tildeg også?»

sk festdebatt

side 24

Bare dager før fagutvalget arrangerte debatt om norskpengepolitikk, med et riktig så eminent panel, gjordeSvein Longva, administrerende direktør i SSB og tid-ligere medlem av Observatorredaksjonen, denne de-batten litt ekstra aktuell. På et seminar om forvalt-ning av oljeformuen uttalte han at målene for penge-politikken, nemlig lav inflasjon og stabil valutakurs,ikke blir nådd på en tilfredsstillende måte, og foresloen mulig løsning; nemlig å bytte ut krona med euro.Dette havna som kjent på førstesida av Aftenposten,og starta en voldsom debatt blant økonomer i Norge.

Longva avviser at dette er noen ny tanke, og helt utenforvirkelighetens verden. -Dersom Norge skulle meldeseg inn i EU i dag, ville vi automatisk bli medlemmer aveuroen. Alle nye medlemmer mister nemlig denne valg-muligheten. Vi kunne dermed ikke gjort som Sverigeeller Danmark, og valgt å holde på krona.Problemet er at med en uregjerlig og ustabil valuta-kurs, slik som nå, så er pengepolitikken mindre effektivsom styringsinstrument. Omleggingen av penge-politikken og innføringen av handlingsregelen for inn-fasing av oljeinntektene i norsk økonomi var basert påog skulle bidra til en forholdsvis stabil kronekurs. Dethar vi ikke fått. Tvert om har vi fått en rask og sterk ap-presiering av krona, til overraskelse for omtrent alle, viljeg påstå. dette kan nok forklares i ettertid, men riverbeina vekk under hele opplegget, dersom det vedvarer.

FORTSATT KONJUNKTURAVHENGIGHET?Et av de vanligste argumentene både mot norsk EU-medlemskap, og mot en norsk euro, er at vi følger enannen konjunktursyklus enn de fleste av våre handels-partnere. Oljeprisen er en god indikator på nettoppdette. Høy oljepris demper konjunkturene for netto-importører av olje. I Norge bidrar høye oljepriser gjen-nom flere kanaler til oppgangstider. Et av de viktigstemålene med den såkalte handlingsregelen for inn-fasing av oljepengene i norsk økonomi var å frikoblebruken av oljepenger fra variasjoner i oljeprisen, ved åknytte bruken av oljepenger til normalavkastninga tiloljefondet. Uansett om oljeprisen er høy eller lav, sågår oljepenga rett i fondet, og så tar vi ut normal-avkastninga av dette.Den andre kanalen for en særnorsk konjunktursyklus ide siste 30 åra har vært endringer i investeringene iNordsjøen. Vanligvis har disse investeringene fulgt ol-jeprisen med to-tre års tidslag, med økte investeringernår oljeprisen har vært høy. Denne sammenhengen ernå i ferd med å bli svekket. En økende del av investerin-ger i Nordsjøen nå er videreinvesteringer på alleredeeksisterende felt.Følgelig er vi trolig inne i en ny fasemed konjunktursykler likere de til våre handelspart-nere.

Tidligere var det sånn at Norge som en råvareprodusentlå i forkant av de internasjonale konjunkturbevegelsene,og fungerte som en slags «leading indicator». Det erikke utenkelig at dette kan bli tilfellet igjen.

GÅR DET AN?Etter sin uttalelse ble Svein Longva ”stemplet” sompolitisk naiv. Dette blir det uten tvil vanskelig å få gjen-nomslag for politisk, ble det sagt.

Det er meget mulig at dette er politisk naivt. Rent tek-nisk er det derimot ikke noe uoverkommelig problem åinnføre euroen. Liknende ting har vært gjort tidligere. Iprinsippet er det bare å kjøpe opp nok euro til å bytte utalle norske kroner i omløp med euro, til en bestemtkurs. Dette vil gi oss kostnader på to fronter. For detførste, og klart viktigst, vil vi sitte igjen med bare finans-politikken til å styre og kontrollere økonomien. Kursbe-vegelser i forhold til euroen vil være en sagablott, ogrenta vil bli som i resten av euroområdet. I tillegg vilNorges Bank miste den fortjenesten de har på å ut-stede sedler. I den store sammenheng vil det sisteneppe bli tillagt avgjørende vekt.Dessuten er det ikkesikkert at den europeiske sentralbanken vil like det. Devil sikkert synes det er utidig av oss at vi tar oss slik tilrette.

HVORFOR HAR DET BLITT SOM DET HAR BLITT?Det er flere ting som har bidratt til både å skape og åforverre denne situasjonen. Viktigst er kanskje kollap-sen i det internasjonale aksjemarkedet. Svært mangeflytta penga sine over fra aksjer til andre verdipapirer.Norge og den norske krona, har vært og er da attraktiv,med høy rente og stabile forhold. Den økende rente-forskjellen i forhold til andre land har forsterket detteytterligere. Dessuten har politikkomleggimgen i fjor le-det til en «overshooting». Dette var for så vidt forventa,men den har både vært klart sterkere enn forventa, ogvart vedig lenge (for de som ikke har tatt makroen påandre-avdeling ennå så kan man jo informere om at

Norge med i EMU?Intervju med Svein Longva

Tonje Lauritzen tonjel@student.sv.uio.no

Svein Longva

side 25

overshooting er at man får en høyere valutakurs ennman egentlig ”skal ha” i en tilpasningsperiode, mensnominelle størrelser (priser lønninger etc.) tilpasser segden nye likevekten).

Den høye kronekursen har gjort at vi har fått en sterkrelativ kostnadsvekst i konkurranseutsatt sektor, hvor vifra før av er et høykostland. Dette gjør at industrien slitermed å holde hodet over vannet. De som sier at poen-get med handlingsregelen er å ”legge ned” en del avnorsk industri tar ikke feil. Problemet er bare at det skjeralt for fort. Dersom dette hadde skjedd i et lavere tempo,kunne vi bremsa det når vi hadde nådd det ønskeligenivået på konkurranseutsatt sektor. Dersom vi lar ned-trappinga gå for langt for fort, kan vi bli sittende med etklart lavere nivå på konkur-ranseutsatt sektor enn nød-

vendig. Da kreves det store kutt og trange tider for å fåindustri og økonomien opp på fote igjen. Det er nettoppdette som er hollandsk syke. Vi må ha et kostnadsnivåsom gir oss et tilstrekkelig stort omfang av det AsbjørnRødseth kaller «rotlause næringar». dette er næringersom er flyttbare (i motsetning til f.eks. olje, fiske etc).

STABILITET?I motsetning til valutaen til våre viktigste handelspart-nere har den norske krona holdt seg svært stabil framtil slutten av 1990-tallet. Dette kan tyde på en relativtvelfungerende finans- og pengepolitikk.Problemet nå er at de aller fleste valutatransaksjonerer rene kapitaltransaksjoner (i følge Arne Jon Isaksen :av 100 kroner som veksles mot valuta har bare enfemmer å gjøre med import og eksport av varer). Det erikke lenger handel med omverdenen som bestemmervalutakursene, i hvert fall ikke på kort sikt. Dette gjør detklart vanskeligere å holde krona stabil med et voksendeoljefond og stor rentedifferanse til utlandet. Den nor-ske krona har styrket seg med nesten 14% i forhold tildollaren siden nyttår, og med 7-8% i forhold til euroen,og holder seg i tillegg høyt. Det er en fare for at vi havneri en ond sirkel. Det er to helt motsatte måter å endre påden høye kronekursen og den høye renta på. Det eneer å kjøre et svært stramt budsjett. En stram penge- ogfinanspolitikk for å få ned renta sånn at ikke utenland-ske aktører skal finne det så attraktivt å sitte med nor-ske kroner. Om dette er gjennomførbart i praksis er jegi tvil om, og utfallet i forhold til valutakursen er høystusikker. Det andre alternativet er å føre en ekspansivog uansvarlig politikk. Ved å bruke masse penger får vien høyere inflasjon og troen på krona vil synke. Men vihar også gitt opp å innfase oljepengene i et forsvarligtempo. Faren for hollandsk syke er overhengende. Mittinnspill om euro er derfor først og fremst et forsøk på åfå i gang en debatt om de grunnleggende styringspro-blemer i en økonomi som den norske, ikke å serverefiks ferdige løsninger.

Duisenberg: Norges neste sentralbanksjef?

side 26

Jobb, ja. Ferdig med studietida. Nå skal du tjene pen-ger. Men hvor skal du tjene dem? Hvor og hvordanskaffer nyutdannede samfunnsøkonomer seg jobb idag? Denne artikkelen tar for seg din kjerne-kompetanse som samfunnsøkonom og dine arbeids-muligheter i dagens marked.

Observator har pratet med studiekonsulent ved Øko-nomisk Institutt, Bente Kraabøl, og med Ken Hugo Jør-gensen, karriereveileder på Karrieresentret. Statistiskmateriale er i hovedsak hentet fra rapporten Samfun-nets støtter utgitt av institutt for sosiologi og samfunns-geografi høsten 2000.

KjernekompetanseAkademikere er generelt for dårlige til å fortelle hva dekan. De profilerer seg ikke godt nok overfor arbeidsgi-verne. Karrieresentret råder akademikerne til å blir merbevisste på sin egen kompetanse og hvordan de kanbruke den i arbeidslivet. For de rene fagkunnskapenedu har tilegnet deg, utgjør ofte ikke mer enn ¼ av heledin kompetanse. Mange forhold spiller inn, deriblantmotivasjon og personlige egenskaper. Men noe faglighar du nytte av uansett. Du har en sterk forståelse forøkonomisk analyse og for økonomiske mekanismer.Akademikere har dessuten gjerne et kritisk øye for detsom skjer, de ser problemene fra et annet perspektiv,de tør gå i dybden og er i stor grad løsningsorienterte.1

- Samfunnsøkonomer har en god forståelse for økono-miske sammenhenger, og de har en analytisk bak-grunn. De har forklaring på økonomiske problemer oghar god forståelse for økonomisk politikk, de forstårhelheten, dette er kjernekompetansen, framhever BenteKraabøl.

- Evnen til å se helheten gjør at man ser hvilke faktorersom er av betydning og hvilke som ikke er det i enanalyse.

Også ferdigheter man har tilegnet seg i læringspro-sessen, er av stor betydning. Ken Hugo Jørgensen vedkarrieresentret forklarer:- Fagkunnskaper og arbeidsmetodikk er viktig. Viderehar man en evne til å strukturere arbeidet, til en analy-tisk arbeidsform, evne til å se perspektiver og til ikke åvære for snever. Studenter jobber med kunnskap, devidereutvikler den, og de kan argumentere for sine på-stander, dette gjør dem resultatorienterte og svært in-teressante for så vel næringslivet som i det offentlige.

Mulighetene på arbeidsmarkedetKandidatene fra samfunnsøkonomi finner man i sværtvarierte stillinger. Flest jobber innen offentlig forvaltning,mange jobber innen forretningsmessig tjenesteyting.En siste stor gruppe er finansiell tjenesteyting. Forøvrigser man en økende andel både innen rådgivning oginnen interresseorganisasjoner. Noe som kjenneteg-ner dem som har vært i jobb noen år, er at de kan visetil en bratt karrierestige, og idag finner man samfunns-økonomer i ledende stillinger både i det offentlige og inæringslivet. Kåre Willoch, Tormod Hermansen ogRune Gerhardsen er alle sosialøkonomer.

Det er en kjensgjerning at mange kandidater fra Blin-dern har hatt sin første jobb i det offentlige. Samfunns-økonomer er intet unntak i så måte, nær 2/3 har hatt sinførste jobb i det offentlige.2 Man ser imidlertid en nytrend. Bildet endrer seg og mulighetene åpnes i størregrad.- Tidligere var det gjerne slik at samfunnsøkonomer ogandre kandidater gikk til det offentlige. Nå er mulighe-tene større og man velger selv i større grad, noe somblant annet viste seg på arbeidslivsdagen som karriere-senteret arrangerte. Der var det mange private selska-per representert, påpeker Ken Hugo Jørgensen.

En av årsakene til denne trenden mener han bygger påat det sjelden er et en til en forhold mellom utdanningog stillingsbetegnelse for kandidater fra Blindern.- For samfunnsøkonomer spesielt er det ikke en be-stemt type jobb man utdanner seg til, forholdet mellomjobb og utdanning er ikke fastlåst og man står friere tilå velge. Det private næringslivet er dessuten ofte merfleksible enn det offentlige og vurderer gjerne kandida-ter med ulike bakgrunner. Type utdanningen er ikke all-tid det viktigste, de er mer interessert i din evne til åskape resultater.

Valget av stilling bør derfor gjøres på bakgrunn av hvadu vil jobbe med. Du bør derfor ikke forvente at du nød-vendigvis må begynne i staten. Jobb med noe du virke-lig vil bruke energien din til. Kraabøl sier:

Hvordan få jobben?

Ole-Kristian Hoel olekrish@student.sv.uio.no

Bente Kraabøl, studiekonsulentved økonomisk institutt

side 27

- Mange av studentene har for stor fokus på hva de vilbli, og i stor grad glemmer de den prosessen man gårigjennom underveis i studiet. Det er faktisk ikke slik atman til enhver tid trenger å vite hva man vil bli. Nettoppderfor bør man søke jobber utfra sine egne preferan-ser og sin genuine interesse.

Spørsmålet er ikke lenger hvor du vil jobbe, men hvordu finner de arbeidsoppgavene du ønsker.- Få fram motivasjonen for å søke stillingen: ”Det erdette jeg vil, og jeg veit hvorfor jeg vil det”. Dessuten børdu kunne stille, og besvare følgende spørsmål: ”Hvahar jeg som arbeidsgiveren har brukt for?”. Så må dukunne selge inn dine kvalifikasjoner. Du må rett og slettkunne fortelle arbeidsgiveren hvorfor du er rett person,og for å få det til, så må du vite det selv!

Hvor jobber samfunnsøkonomene?Hvis man kun vil velge sektor etter lommeboka, er val-get enkelt. Lønnsmessig er forskjellene store fra privattil offenltlig sektor. I 1999 var median for alle samfunns-økonomer på 335.000. I privat sektor var median390.000, mens den i offentlig sektor var drøyt 70.000lavere. Til tross for denne forholdsvis store forskjellenhar samfunnsøkonomer vært den store vinneren avkandiadatene på SV fakultetet de seinere årene.2

- Mange velger likevel bevisst å starte yrkeslivet i detoffentlige for å få en bred og solid dybdekunnskap.Denne kunnskapen gir en solid ballast og en god startbåde med tanke på en videre karriere både i det offent-lige og i det private, sier Kraabøl. Faktisk er det slik aten del private bedrifter nettopp rekrutterer folk som haret par år i det offentlige. Særlig viser det seg at kandida-

ter som har jobbet et par år i Norges Bank, ellerfinansdepartementet er atraktive for det private.Samfunnsøkonomene finner man da også hos mangevarierte arbeidsgivere.- Norges Bank, Statistisk sentralbyrå, banker, Konkur-ransetilsynet, Norad og Røde Kors er viktige arbeidsgi-vere. Men særlig vil jeg nok trekke fram departemen-tene. De er en stor arbeidsgiver, sier Bente Kraabøl.

Ledighet og framtidsutsikterMen ikke alle går rett ut i drømmejobben. For nyutdan-nede akademikere er i dag ledigheten 7%, og det kanvære nødvendig å ha litt is i magen før jobben dukkeropp:- Ledighet i dag er lav, uansett fagbakgrunn, men mankan kanskje måtte regne med en viss friksjonsledighet.Tall fra arbeidsdirektoratet viser at i noen tilfeller må envente 6-12 måneder før en jobb som er tilfredsstillendemed hensyn til faglig innhold og nivå dukker opp, hev-der Jørgensen.

Fremdeles er det viktig å skille seg ut, for eksempelved å ha engasjert seg i frivillig arbeid. Det anbefaleslikevel ikke å bruke lenger tid på studiene enn normert,det forringer dine framtidige sjanser på arbeidsmarke-det. For å få en synergi bør derfor det du velger å gjøreved siden av studiene, ha direkte relevans mot en fram-tidig stillingsbetegnelse.

Framtida ser likevel lys ut, og akademisk kompetanseser ut til å bli en av de mest etterspurte innen arbeids-kraft i årene som kommer.1 I dag ser man riktignok enskjerpet konkurranse fra siviløkonomer som sliter medå finne seg jobb i privat sektor, og som av den grunnsøker seg mot det offentlige. Fremtidsutsiktene for øko-nomer er likevel gode:- Samfunnsøkonomer er de på SV fakultetet som ge-nerelt har lavest ledighetsrate etter endt utdanning ognoe av forklaringen på dette kan være at i studiet arbeider man med konkret problemløsning og at mandermed i større grad kan peke på noe man kan. Denlave ledighetsraten for udannede samnfunnsøkonomertror jeg vil vedvare, er den positive spådommen fraKraabøl.

Fotnoter:1 Prospekt. Magasin utgitt av karrieresentret ved universiteteti Oslo2 Samfunnets støtter. Arbeidsmarkedet for hovedfags-kandidater fra Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved uni-versitetet i Oslo. 2000

Ken Hugo Jørgensen,karriereveileder Karrieresenteret

side 28

Singapore is often viewed as a western oasis in Asia.The country has had a fantastic economicdevelopment since its independence. The small city-state with no natural resources had a per capita GDPin 1960 of US$443, by the year 2000 this had risen toabove US$26.000. The annual growth in GDP for theperiod 1990-1999 has been 8%, a much strongergrowth than most developed countries experiencedduring this period. The price singaporeans has hadto pay for this growth has been depoliticising of thesociety. Singapore has traded politics for wealth. Civilliberties, intellectual debate and partisanship havebecome casualties of economic development. Evenmany Singaporeans would today agree that thegovernment at least is ”soft authoritarian”

An important factor in Singapore’s nationaldevelopment has been the political stability.“Singapore’s political leaders assumed (1) thateconomic development must precede politicaldevelopment, (2) that long range successful economicdevelopment could only occur if there was politicalstability, and (3) that political stability could be achievedand maintained only by firm but benign governmentcontrols that steer all segments of society. (…) In otherwords, economic development became the primarymission to which all else was to be subordinated.”1

This has lead to the political stability multinationalcorporations (MNC) are looking for when they makeoverseas investments in low-cost countries. Thisstrategy has therefore attracted a huge amount offoreign investment and MNC’s are also willing to investin very long-range capital-intensive projects becauseof stabile political conditions. This streamlining of thesociety and the close monitoring of the population hason the other hand lead to lack of creativity and initiativein the local business sector. Singapore has alwaysbeen excellent in copying and improving others ideas,but the creativity in the country has died because of thegovernment control, respect for the authorities andcensorship. The close monitoring of the population

also make executives in foreign companies feeluncomfortable. An US executive said:” I loved living inSingapore and even considered retiring there, but onenegative factor was that I felt that I was being watchedall the time. Whenever I left Singapore I always feltsomewhat freer.”2 When I wrote this quotation in anessay when I studied at the National University ofSingapore my professor, a well known researcher muchused by the World Bank in corruption cases, denied theallegations on behalf of the Singaporean governmentand wrote: ”He just think high of himself. Why shouldwe be interested in monitoring foreign businesspeople?” No, why should they? The problem is thatthere are so many examples of this monitoring. ”Awestern colleague thought that he had been billed fartoo much for his telephone use. When he made acomplain to SingTel they played him all the phone callshis maid had made abroad when he was away! Theytape everything and doesn’t even bother to cover it, saysCamilla Bjoernhaug who works for Beats in Singapore3 .A western professor at a university in Singapore wasapplying for a research grant. When he turned up forthe interview he discovered that there was not onlyacademics who was interviewing him but also officialsfrom the government carrying a big folder containinginformation about literally all he had done as long ashe had lived in the country.

When you ask a Singaporean why there is no freedomof speech you get the standard answer: ”We can’t affordit! Look at what we have done! We couldn’t have beenwhere we are today without a strong and controllinggovernment”. And partly they may be right. In amultiethnic country the danger of racial riots are alwayspresent. The absence of such incidents in Singaporeis one of the reasons foreign investors are willing toinvest in the country. This can be seen in many ofSingapore’s neighbouring countries like Malaysia andIndonesia where racial riots and unstable politicalleadership make it difficult to foster economicdevelopment. But is banning of free speech the rightsolution? As a westerner it is often hard to even think ofa situation where debating important questions are notallowed. The idea of democracy is so strong in ourminds that anything else seems impossible. It’s bydiscussing important problems one arrives at the bestsolutions. It’s by listening to different opinions andpriorities one get a vibrant society. Banning free speechmay even create larger problems in the future if theeconomic growth is slowing down. It is the steadygrowth in living standards that so far has justified theauthoritarian government. Many are now questioningwhether Singapore’s growth is sustainable. It seemslike the growth can be explained by massive increasein input of labour and capital, instead of from increasesin efficiency or productivity.4 Most economists recognizethat such input driven growth will be limited by the lawof diminishing returns and therefore are unsustainable.

Authoritarian CapitalismThe Cost of Economic Growth in Singapore

Marius Holm Rennesund mhrennesund@hotmail.com

side 29

The policies the Singaporean government areimposing under their authoritarian capitalism suppressindividualism and intellectual freedom and will therebygreatly restrain the formation of entrepreneurs.

If you confront professors in political science inSingapore about the lack of freedom of speech youalso get a standard answer: “We have freedom ofspeech in Singapore, there are just a few limitations onit to protect the society. We even have a speakers corner!”And yes Singapore has a speaker’s corner. It actuallyallows Singaporeans to make speeches in public, aluxury not allowed elsewhere in the country without apermit obtained under the Public Entertainment andMeetings act. Permits are all but impossible to comeby. “The innovation of a speakers corner is underminedby restrictions on operation. Speakers must registerwith the police prior to speaking and their speechesare recorded by the government and kept for six years.Speeches may be used in defamation and criminalproceedings in courts of law. Significantly, certain topics,such as matters of race and religion are banned fromspeakers corner”.5 Amnesty International writes:“Opposition leaders voiced their scepticism about the“Speakers’ Corner”, reiterating concerns that there couldbe no true freedom of speech without reform ofrestrictive laws such as the International Security Act,which allows for indefinite detention without trial.”6 Thereare many examples of creative use of laws to prohibitthat opposition politicians make speeches at theSpeakers Corner. You are for example not allowed togather people and transport them to the Speaker’sCorner to listen to your speech. A politician from one ofthe opposition parties got a permit to speak, but as hearrived with a few friends in a van he was not allowed.

If the opposition in some way manage to make a publicspeech it is the rule rather then the exception that theyare faced with lawsuits and fines. Since the oppositionleader Joshua B. Jeyaretnam, secretary-general of theWorkers Party, won the first Legislative Assembly seatto be held by an opposition member at a by election in1981 he has fought innumerable legal battles with thePeoples Action Party (PAP). PAP had won every seat inthe Legislative Assembly since 1968. His publiccomments have seen him repeatedly sued by variousPAP ministers including the “father of the nation” LeeKuan Yew, prime minister from 1959 to 1990 and nowSenior Minister. Financial crippling fines and costs havebeen awarded against him. He has been variously jailedfor a month, kicked out of Parliament and banned frompractising his profession as a lawyer. Mr. Jeyaretnamnow face bankruptcy. “Singapore courts found him guiltyof defaming Prime Minister Goh Chok Tong, and then,on appeal, increased the fine by a factor of five. Hefaces damage and costs of $250,000. Mr. Jeyaretnam’sstatement about Prime Minister Goh was accurate butthe court found that his comments were “malicious andcarried innuendo”. Last year, the human rights report ofthe United States State Department cited the case asan example of Singapore’s Government using legalprocesses such as libel and defamation suits to stiflefreedom of speech and intimidate the opposition.”7

Another member of the opposition Chee Soon Juanfaces potential damages and costs of more than$500,000 after a lawsuit fired by Prime Minister GohChok Tong and former Prime Minister Lee Kuan Yew

after Mr. Chee asked questions during last year’selection campaign about secret government loans tothe former Suharto regime in Indonesia. No local layersare willing to represent Mr. Chee out of fear from theregime.

How can it be possible in a country with free electionsthat an authoritarian party such as PAP holds power for35 years? Singapore actually has free, if not fairelections. It is even mandatory to vote! The last electionwas held on November 3. 2001 and I had, as I wasstudying in Singapore, the opportunity to watch it closely.But what was there to watch? The process fromannouncement of the election to the actual voting isover in a matter of days. Singapore has a system withno fixed term period of office. Instead it has a maximumperiod of office during which an election may be calledby the Prime Minister or by any other parliamentary group,which has the numbers to force the situation. Theannouncement of boundaries and seats were done onOct. 24, 2001, one day before the elections wereannounced on Oct. 25 and 17 days before polling washeld on November 3. During these 17 days theopposition had to get their candidates ready, plan theircampaigns and do the campaigning. Of the 84 seatsfor election PAP members before the election filled 55as they were the only nominees. Only 29 remainingseats were contested, 27 being won by the PAP andtwo by the opposition parties. It is a paradox that theelectoral system makes sure that PAP with 75,3% ofthe vote could win 82 of the 84 seats in parliament andthereby has absolute power. There are numeroustechniques used by PAP to curb the opposition. I willonly mention a few. The credible threat of lawsuits andfines are already mentioned. This is especiallyimportant since one has to pay a significant amount tothe government to contest for a seat in the parliament.This fee is paid back if the candidate is elected. It iseasy to see how difficult it is for members of the

Former Prime Minister, currentlySenior Minister Lee Kuan Yew

side 30

opposition who face bankruptcy to get money to contestseats in parliament. It is tempting to quote theSingaporean punk rocker Xho’s line of advice: “Speaknot, bankrupt not”. To make sure that the oppositiondon’t have enough candidates and certainly not moneyto contest seats, the PAP in 1988 passed an act thatgrouped most single member constituencies into 11Group Representative Constituencies (GRC’s) witheither 5 or 6 members. As voting is firs past the post, orwinner takes all, rather than proportional representation,the opportunity for individual candidates to win, or evencandidates sponsored by small parties is heavilyreduced. The Washington based Freedom House’s2001 measure of press freedom says Singapore hasone of the most restricted presses in the world, rankedalongside Zimbabwe, Liberia and Iran. The SingaporePress Holding (SPH) and Mediacorp control all media.Both enjoy close relations with the PAP. The presidentof the SPH, Tjong Yik Min, is a former director of theState Security Agency, while its chairman, Lim Kim Sanis a former cabinet minister. It is not hard to imaginethat it is difficult for the opposition to be heard in themedia. Another technique used by the PAP is to changethe boundaries of the different constituencies to makesure that PAP will get the majority of votes in allconstituencies. The inhabitants of constituencies wherethe opposition win are also “punished’ by thegovernment. The public housing where a large majorityof Singaporeans live are not upgraded in these areasand there are cut in public transport etc.

An interesting question is how it is possible That suchan authoritarian capitalism could work in Singaporeand not in countries like Malaysia and Indonesia. Theanswer is that former Prime Minister and now SeniorMinister Lee Kuan Yew was incorrupt and sincerelydedicated to foster economic development. When thePAP came to power in 1959 he saw that Singapore hadto curb its corruption problem and create an effectiveCivil service to attract foreign investment and therebyreach the governments development goals. It is nothard to see that corruption has severe economicconsequences especially when an economic crisis isemerging. The main problem is the political will ofdealing with the crisis, as the political leaders are“obliged” to protect their cronies. They are therefore notwilling to announce measures that may have negativeimplications for crony firms even though these policiesmay overall have a stabilizing effect on the economy.Corruption also has a destructive effect on investorconfidence. This may lead to a low degree of foreigninvestment and a cash flow out of the country, asdomestic investors prefer to invest in foreign countriesto avoid the uncertainty created by corruption. It istherefore almost impossible to create an economicenvironment that will encourage overall economicgrowth.

The strategies implemented by the PAP to fosternational development have definetely succeeded.Singapore’s strong economy today speaks for itself.The country is also stabile, peaceful and clean. The keyfactors contributing to this has first and foremost beenthat the PAP succeeded to curb corruption. Singaporeis ranked as the 4. least corrupt country in the worldtoday by Transparency International8 . The effort madeto fight corruption was essential to attract foreign

investment. Foreign MNC’s choose Singapore aslocation for their Asian head quarter because it is theleast corrupt Asian country. It also had a well-developedinfrastructure and communication network alreadywhen it became independent. This was furtherdeveloped by the PAP to facilitate the foreigncompanies. The third key feature of Singapore’ssuccess is that it has managed to keep its best peoplein the civil service by regular revisions of salaries,improvement of the working conditions and creating agood environment for commitment through the systemof meritocracy. This has lead to an efficient and well-functioning civil service.

It is difficult to think that the government in Singaporewill ease up on their tight control of the society in thenear future, as the threat of racial riots have increasedafter September 11th and the resent terrorist attack onBali. My hope is that Singaporean leaders realize thatthe country has now reached a standard of livingcomparable to the western countries and that it’s abouttime that the government and the civil service starts tocompare the country with other developed countriesrather the to other undeveloped Asian countries. Tocontinue its development Singapore should ease upon rules and regulations and promote free thinking andan entrepreneurial spirit to develop its own businesssector further without being dependent upon MNC’s tothe same extent as today.

Footnotes:

1 Stein, Edgar H. “Strategic Pragmatism: The Cultureof Singapore’s Economic Development Noard(Cambridge: The MIT Press, 1996) p. 1642 ibid. p.2163 Dagsavisen, Sunday 20/10-024 Owens, and Rowley (eds.) “The Locke LuminaryVol. 1, No. 1 (Summer 1998) Part 3”5 South Asian Human Rights Documentation Center:www.hrdc.net/sahrdc6 www.amnesty.org7 Vaness Gould, “Singapore – slings and arrows”,The Big Weekend, Western Australia, 20 Feb. 19998 http://www.transparency.org/cpi/2001/cpi2001.html

side 31

Yuan Cheng is from Shanghai in China. He came fromthe University in Fudan (which he thinks is one of thebest universities in China) to the University of Oslo asan exchange student in August 2001. This Septem-ber he started writing his master thesis, which is acase study of Shanghai. It has the title “Ageing andMigration with Urban Pension System Reform inChina”.

What are you writing about?I’m writing about the impact of migration in China onthe performance of the urban social pension system.My aim is to demonstrate and explain how China’s ur-ban pension system would develop and reform in thefuture, with regard to the rapid migration from rural areasto the cities.

In my thesis I use the concept “floating population”,which refers to people who temporarily or permanentlylive in an urban area, here Shanghai, but withoutresidence permit. In general the floating population can’tattend the pension system sponsored by the govern-ment, but must pay taxes just as urban residents underthe “Floating Population Regulation” do.

According to some former population projections fromthe 1990’s, Shanghai should have experienced a rapidageing of the population, and such a trend shouldcontinue until 2030 when the peak was supposed tobe reached. But according to 2001 National PopulationCensus, the ratio of dependency seems to be kept cons-tant, maybe even declining, compared with that of the90’s.

Previous related researches are all based on theassumption of a closed population. Intuitively, such aprecondition is too unrealistic due to last 20 yearsmigration. Before the 2001 National Population Cen-sus, data about the floating population didn’t exist, whichgreatly limited the related empirical research. From thispoint of view, almost all urban economic indexes suchas GDP per capita and income per capita, which is veryimportant for the conclusions of some popular pens-ion models, need to be revised. An example is theRMSM model developed by the World Bank.

When are you planning to deliver your master thesis?I’m hoping to finish it in March/April 2003.

What kind of method and model do you use?I use a demographic model and cohort analysis. In myempirical section I make use of two databases; the2001’s Fifth National Population Census (Shanghai)and 1997’s Shanghai Floating Population Census.

What has been the biggest challenge this far?Data quality since some census held by the govern-ment is not good enough in quality.

Are there any differences in writing the master the-sis at the University of Oslo compared with China?I think it is quite similar. The level is the same, but I thinkthe program is more advanced here regarding thetextbooks, the lessons and the professors.

Who is your supervisor?My supervisor is Professor Nico Keilman from the Uni-versity of Oslo.

Do you have any advise to other master students thatare going to write their thesis?My advice is to start on the thesis as early as possible,because there probably are some language difficulties.English is for many of us not our mother tongue, andtherefor makes everything a little bit more complicated.But generally speaking, you can finish it in one semes-

My Master Thesis

Tonje Thoresen tonjemt@hotmail.com

Yuan Cheng is in his second year of the mastersprogram and is currently writing his master thesis.

side 32

Nobelprisen i økonomi 2002

Guro Børnes Ringlund gurori@student.sv.uio.no

Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap tilminne om Alfred Nobel, som er prisens fullstendigenavn (Nobel opprettet nemlig aldri noen pris i øko-nomi), ble i år tildelt to forskere som har sørget for årøske litt opp i tradisjonelle, økonomiske tenkemåterog forutsetninger. Prisen ble tildelt Daniel Kahnemanog Vernon L. Smith for henholdsvis å ha ”anvendtinnsikter fra psykologisk forskning på økonomisk vi-tenskap, spesielt når det gjelder menneskeligbedømmelsesevne og beslutningstaking under usik-kerhet” og for å ”etablere laboratorieeksperimentersom et verktøy i empirisk økonomisk analyse, spesi-elt i studiet av alternative markedsmekanismer” (frittoversatt fra Kungliga Vetenskapsakademiens pres-semelding 9. oktober).

Økonomisk forskning bygger tradisjonelt på forutset-ningen om ”homo oeconomicus”, at aktørene i økono-mien handler ut fra egeninteresse, og er i stand til åfatte rasjonelle beslutninger basert på den informasjo-nen som foreligger. Økonomi har i tillegg vært ansettfor å være en ikke-eksperimentell vitenskap, gjennomat all testing av økonomisk teori er basert på data fravirkeligheten (med de begrensninger dette innebærer),og ikke på kontrollerte laboratorieeksperimenter. Mende siste tiårene er det foretatt forskning som viser atmennesker kanskje likevel ikke er så rasjonelle når deforetar økonomiske beslutninger, og at det faktisk gåran å foreta kontrollerte økonomiske eksperimenter.Denne forskningen er i ferd med å få stadig sterkeregjennomslagskraft – det beste beviset på det må velvære årets Nobelpristildeling.

En av årets prisvinnere er faktisk ikke økonom. DanielKahneman (israel-amerikaner) er professor i psyko-logi ved Princeton University, USA, og har satt spørs-målstegn ved forutsetningen om økonomisk rasjonali-tet i beslutningssituasjoner. Tradisjonelt antas detinnenfor økonomi at de økonomiske aktørenemaksimerer sin forventede nytte ved å bruke den til-gjengelige informasjon på en logisk og systematisk

måte, og at de har rasjonelle forventninger om fram-tida. Aktørene antas å være i stand til å vurdere sann-synligheten av ulike utfall i henhold til kjente, statistiskeprinsipper. Innenfor kognitiv psykologi blir mennesketsett på som et ”system”, som tolker den tilgjengeligeinformasjonen på en rasjonell måte, men som i tillegglar seg påvirke av andre, mindre rasjonelle faktorer. Ifølge psykologene kan beslutninger påvirkes av per-sepsjon, følelser, holdninger, og minner om tidligerebeslutninger og konsekvensene av disse. Kontekstenblir dermed avgjørende for hvilken beslutning som tas.

Økonomer og psykologer har altså et i utgangspunktettildels ulikt syn på menneskelig beslutningstaking.Kahneman har foretatt en rekke undersøkelser somviser at menneskers beslutningsoppførsel i mangesammenhenger ikke stemmer overens med forutset-ningen om rasjonelle økonomiske aktører. Blant annethar han funnet ut at individer bruker ”de små talls lov”når de skal vurdere sannsynligheten av noe – de ansergjennomsnittsverdiene fra store og små utvalg for åvære like sannsynlige anslag på den reelle gjennom-snittsverdien. I et eksperiment fant han at deltakerneanså det for like sannsynlig at det både på et stort og etlite sykehus ville fødes over 60 % gutter på en gitt dato.Deltakerne ignorerte med andre ord ”de store talls lov”fra statistikk som sier at jo større utvalg man har, jostørre er sannsynligheten for å få et korrekt estimat(variansen reduseres med utvalgets størrelse). Et ek-sempel på en anvendelse av dette innenfor økonomier tilfellet der investorer for eksempel observerer at etaksjefond gjør det bra to år på rad, og dermed konklu-derer med at dette fondet er bedre enn gjennomsnittet,selv om dette er et meget svakt statistisk grunnlag åbasere en slik konklusjon på. Kahneman har også fun-net ut at representativitet er viktig for menneskeligebeslutninger. I et eksperiment ble deltakerne bedt omå kategorisere et utvalg personer som selgere ellerparlamentsmedlemmer, basert på gitte beskrivelser.Hvis en tilfeldig valgt person ble beskrevet som ”inter-essert i politikk og debattdeltaker”, trodde et flertall avdeltakerne at vedkommende måtte være parlaments-medlem, selv om det jo er en større andel selgere ibefolkningen – og dermed større sannsynlighet for aten tilfeldig valgt person er en selger enn et parlaments-medlem. Mennesker har altså en tendens til å oversefakta fra sannsynlighetsteorien, og forholder seg i ste-det til visse ”tommelfingerregler” (eller såkalteheuristikker, for de som fremdeles husker ex.phil-pen-sum).

Vernon Smith (amerikaner) er professor i økonomi vedGeorge Mason University, USA, og har gjennom fleretiår drevet med utvikling av eksperimenter innenfor øko-nomi. Økonomifaget har lidd under de begrensningerdet innebærer å bare kunne teste empiriske data, såSmiths forskning er et viktig bidrag for å kunne utvikleøkonomifaget videre. Smith har utviklet eksperimenterhvor man kan teste individers økonomiske tilpasning isituasjoner som etterligner dem man finner i markedet.

Daniel Kahneman

side 33

Den første eksperimenteringen innenfor økonomi gikkpå å teste hvorvidt man under fullkommen konkurransefaktisk får en likevektspris der marginal verdsetting avgodet er lik for den marginale selger og kjøper. Delta-kerne i eksperimentet ble tilfeldig tildelt roller som kjø-pere og selgere med ulike verdsettinger av godene(reservasjonspriser). Ut fra disse reservasjonsprisenekunne Smith regne ut den teoretiske likevektsprisen,og det viste seg at prisen deltakerne i eksperimentetkom fram til lå nært opp til denne, selv om deltakernekun hadde informasjon om egne reservasjonspriser.Med andre ord bekreftet eksperimentet at markeds-mekanismene faktisk fungerer.

De hadde bedreunnskyldninger før.Red.

Gufs fra fortiden(hentet fra nr.3/4 1965)

Smith har også bidratt sterkt med testing av auksjons-teori. Man skiller mellom fire former for auksjoner: En-gelsk auksjon (der kjøperne byr over hverandre til in-gen ønsker å gå høyere), nederlandsk auksjon (derauksjonarius annonserer stadig lavere priser inntil enkjøper aksepterer), førsteprisauksjon med forseglet bud(der den som byr høyest betaler sin pris til selgeren) ogandreprisauksjon (der den som byr høyest betaler dennest høyeste budte pris). I følge teorien skal engelskog andreprisauksjon gi samme pris til selgeren, ogdette ble bekreftet av Smiths eksperimenter. I teorien ernederlandsk- og førsteprisauksjon også ekvivalente,men dette ble derimot motbevist i eksperimenter.Smiths bidrag har blant annet påvirket utformingen avstore, offentlige auksjoner, for eksempel bredbånds-og mobilfrekvensauksjoner innen telesektoren.

Kahnemans og Smiths forskning blir allerede bruktaktivt innenfor økonomi, og årets Nobelpristildeling vilnok ikke gjøre interessen mindre. Her på instituttet erman også positivt innstilt, professor Steinar Strøm sieri en kommentar at han personlig har stor sans for bådeKahnemans og Smiths arbeider, og at man gjennomeksperimenter kan generere mange interessante da-tasett og få testet mange hypoteser som vanlig dataikke vil gi mulighet til. Han forteller videre at det kanskjevil komme et kurs i den nye bachelorgraden kalt øko-nomi og psykologi, som vil inneholde mange problem-stillinger drøftet av Kahneman.Vernon L. Smith

side 34

SAMFUNNSØKONOMENES FORENINGStudentmedlemskap i Samfunnsøkonomenes Forening

eller studentabonnement på Økonomisk Forum

Medlemmene får tilbud om:- kurs og seminarer (dels til redusert pris)- forsikringsordninger- generell informasjon om foreningens aktiviteter- tidsskriftet Økonomisk Forum hjem i egen postkasse

Kontingenten inkluderer medlemskapi studentforeningen Frederik. Betaltbankgiro gjelder som medlemsbevis

Medlemsskapet gjelder for etkalenderår av gangen, og løper tiloppsigelse foreligger

Annonse

JA!Jeg ønsker studentmedlemskap i Samfunnsøkonomenes Forening

Jeg ønsker studentabonnement på Økonomisk Forum

Fullt navn:Nåværende priv. adr:Født:Studiesemester, år:Utdanningssted:

Til:Samfunnsøkonomenes ForeningPostboks 8872, Youngstorget0028 OsloTlf. 22 31 79 90 Fax: 22 31 79 91

Studentmedlemskap i Samfunnsøkonomenes Forening koster kr 250,- for 2002. Det sammekoster et studentabonnement på Økonomisk Forum.

Innmelding og abonnement kan gjøres fra våre hjemmesider på www.samfunnsokonomene.noeller kontakt oss på e-mail: sekretariatet@samfunnsokonomene.no

side 35

EksamensoppgavenMellomfagstillegget V-02

Karakter: 2,1

Gjengitt av: Geir Soland geiras@studen.sv.uio.no

Stig J. Reitanstigjr@student.sv.uio.no

side 36

Oppgave 1 – Internasjonal handel

a)

Vi har næringsintern handel når det foregår handel mellom bedrifter i samme næring med relativt ulike varer, dvs.at handelen ikke har oppstått som et resultat av komparative fortrinn.

Når vi har komparative fortrinn er det forskjeller i marginalkostnader (hvor marginalkostnader uttrykker hvor mye vimå betale for en enhets produksjonsøkning i enheter av andre varer) som gir opphav til handel. Men svært stor delav verdens handel (ca halvparten), kan ikke forklares på denne måten. Årsaken til at næringsintern handel oppstårer bl.a produktdifferensiering, stordriftsfordeler og ufullkommen konkurranse. Konsumenter ønsker generelt etvariert konsum med mange valgmuligheter og produktvarianter og dette gir grunnlag for produktdiffrensiering oghandel med relativt nære substitutter. I et lite marked får man ofte en avveining mellom valgmuligheter og høyekostnader fordi man ved å produsere mange varianter ikke vil få utnyttet stordriftsfordeler. Hvordan ufullkommenkonkurranse kan føre til næringsintern handel, vil bli utdypet senere i oppgaven.

b)

I lukkede og særlig små økonomier, vil man svært ofte se høye enhetskostnader og nasjonale monopoler. Ved åutvide markedene gjennom å åpne for handel, vil man i tillegg til bedre bruk av ressurser gjennom unyttelse avkomparative fortrinn, skape økt konkurranse i hjemmemarkedene, noe som vil gi samfunnsøkonomisk gevinst.

Eksempel med to nasjonale monopoler:Jeg forutsetter her at vi har to klart adskilte markeder og ingen arbitrasjehandel.

I monopolsituasjonen vil bedriftene ta hensyn til at tilbudt kvantum påvirker markedsprisen og tilpasser seg slik atgrenseinntekt tilsvarer grensekostnad:p = pris – avhenger av x slik at p = p(x)x = kvantumc = marginalkostnad (fast)

Tilpasning: c = p`(x) => c = p[1 - 1/e]

Ingen vil ønske å øke sitt kvantum fordi dette vil redusere prisen på samtlige enheter.

Vi åpner nå for handel, og antar at kvantum er strategisk variabel (Cournot-konkurranse). Bedriftene vil da kunneselge i eksportmarkedet uten at dette påvirker innenlandsk pris. Grenseinntekten på første solgte enhet i utlandetvil være monopolprisen. Dette gir insentiver til gjensidig dumping.

Antar at pris avhenger av kvantum på denne måten:p = A – B(x1 + x2)Vi har fortsatt fast grensekostnad = c.

Siden grensekostnadene er faste kan hvert marked analyseres for seg. Analysen blir helt analog i beggemarkeder for begge bedrifter.Kan se på konkurransen som et spill hvor begge velger sitt kvantum utifra konkurrentens beste respons. Skalderfor finne bedriftenes reaksjonskurver:

Ð1 = [A – B(x1 + x2)]x1 – cx11.o.b A – 2Bx1 – Bx2 – c = 0

x1 = A – Bx2 – c ≡ R1(x2) 2B

x2 = A – Bx1 – c ≡ R2(x1) 2B

Kan løse dette grafisk ved å sette reaksjonskurvene inn i et x1-x2-diagram. Finner stigningstallet ved derivering.

dx1 = - B = - 1 dx2 = - B = - 1dx2 2B 2 dx1 2B 2

Ser at dersom bedrift 1 øker sitt kvantum med en enhet vil bedrift 2 redusere sitt kvantum med ½ => kvantum erstrategiske substitutterSkjæringspunktet med aksen: A – c/2B

side 37

Ser at ved like marginalkostnader vil de dele markedet likt mellom seg.

Kan også finne en matematisk løsning ved å sette reaksjonskurvene inn i hverandre.Finner at

x1* = x2* = A – c p* = A + 2c 3B 3

Samlet tilbudt kvantum i markedet blir:

2(A – c) = 4(A – c) 3B 6B

Ved monopol vil tilbudt kvantum være:

A – c = 3(A – c) < 4(A – c) 2B 6B 6B

Tilbudt kvantum vil øke fordi hjemme bedriften bare reduserer sitt kvantum med halvparten av kvantumet tilbudt aveksportbedriften. Prisen reduseres.

Kan analysere velferdsvirkningene av dette grafisk

Innenlandske konsumenter vinner A + BInnenlandske produsenter vinner A + DInnenlandske produsenter vinner i utlandet D + ETotal gevinst B + E

side 38

Vi får altså en samfunnsøkonomisk gevinst tilsvarende arealet B + E som følge av næringsintern handel, fordidette reduserer bedriftenes markedsmakt og gir større produksjon.

NB! Bedriftene taper fordi vi vet at A > E (kunne i monopolsituasjonen tilpasset seg slik at han oppnådde profittenC + D + A).

Dersom pris hadde vært strategisk variabel (Bertrand – konkurranse) ville vi endt opp i en situasjon hvor p = c.Dersom bedriftene har ulike grensekostnader vil prisen ligge marginalt under høyeste grensekostnad ogmarkedet bli betjent kun av bedriften med lavest grensekostnad.

c)

Eksportsubsidier ved fullkommen konkurranse: Vi vet at land kan tjene på å drive frivillig eksportbegrensning vedfullkommen konkurranse, fordi dette bidrar til å presse opp prisene i markedene. Et svært godt eksempel på detteer OPEC-landene som har drevet frivillig produksjonsbegrensning i perioder hvor oljeprisen har vært lav. En slikfrivillig eksportbegrensning kan sees på som at importlandet innfører en kvote, men hvor profitten (skravertområde) går til det eksporterende land.

m = importetterspørsel (E – T)z = eksporttilbudA = autarkiv = verdensmarkedetu = utlandetk = kvote

Eksportsubsidier vil selvsagt ha helt motsatt effekt. Prisene vil presses ned i eksportmarkedet og fungerer somsubsidiering av ”rivalen”.

Dersom vi har ufullkommen konkurranse, vil eksportsubsidienes virkning avhenge av konkurransesituasjonen.Ufullkommen konkurranse betyr avvik mellom pris og grensekostnad, dvs. positiv profitt. Aktørene vil derfor væreinteressert i en handelspolitikk som fører til at de selv sitter igjen men en størst mulig markedsandel =>profittoverføring.

Dersom bedrift 1 får et subsidie s per enhet eksport til land 2, vil tilbudt kvantum fra hver av bedriftene nå være gittved:

x1* = A – c + 2s og x2* = A – c – s 3B 3B

side 39

Bedrift 1 sin reaksjonskurve vil forskyve seg utover I diagrammet:

Bedrift 1 sin profitt vil øke, ikke på grunn av økningen i eget kvantum, men fordi bedrift 2 reduserte sitt kvantum.Dette skjedde fordi bedrift 1 sin trussel om å spille høyere x1 for enhver x2 ble gjort troverdig av subsidien. Tidligerevar ikke denne trusselen troverdig fordi bedrift 2 viste at bedrift 1 alltid ville spille R1(x2).

Ved Bertrand-konkurranse vil eksportsubsidier ha motsatt effekt, og det riktige vil snarere være å innføre eneksportskatt. Dette vil gjøre at likevekt flyttes og bedrift 2 velger å sette høyere pris. Flere vil da kjøpe bedrift 1s varerog profitten før skatt øker.

Landets størrelse vil spille en rolle på flere måter. Ved fullkommen konkurranse vil eksportlandets størrelsebestemme i hvor stor grad prisene på verdensmarkedet påvirkes av handelspolitikken og dermed deeksporterende bedriftenes tilpasning (NB! Hver enkelt bedrift vil ikke kunne påvirke prisene) M.a.o. vileksportsubsidiet være ennå mer ”feil” dersom landet er stort. Ved ufullkommen konkurranse vil landets størrelse itillegg påvirke hvor ufullkommen konkurransen i utgangspunktet er. Nasjonale monopoler er selvfølgelig vanligerei små land. Dersom vi har oligopol vil dette også kunne påvirke hvilke handelspolitiske tiltak som er de riktige. VedCournot-konkurranse er det en fordel å være stor, og eksportsubsidier til flere bedrifter vil kunne føre til at dekonkurrerer ut hverandre. Ved Bertrand-konkurranse er det derimot en fordel å være liten for å holde prisene oppe,og eksportskatt rettet mot flere bedrifter kan gi enda gunstigere effekter enn ved nasjonalt monopol.

d)

Når man setter opp en spillmatrise, må man definere deltagerne og deres strategier samt payoff for hver avdeltagerne for hvert mulige utfall. Som payoff vil jeg bruke noen tilfeldig valgte tall basert på konklusjonene tidligerei oppgaven. NB! Antar at spillet er statisk og simultant slik at strategi = handling. Hver aktør har dermed bare 2strategier, subsidiere (S) eller ikke subsidiere (I).

S IS 50, 50 30, 120I 120, 30 100, 100

Finner en likevekt hvor begge aktører ender opp med å ikke subsidiere. Ikke subsidiere er en strengt dominantstrategi for begge aktører, og (ikke subsidiere, ikke subsidiere) er derfor en Nash-likevekt i dette spillet.

Ved ufullkommen konkurranse (Cournot) kan vi tenke oss følgende spill:

S IS 60, 60 120, 40I 40, 120 100, 100

Her vil aktørene tjene på å ensidig subsidiere eksporten samtidig som det vil være best å subsidiere dersom denandre parten gjør det. Subsidiere er dermed en strengt dominant strategi for begge aktører, og vi får en unik Nash-likevekt (subsidiere, subsidiere). Ser at individuelle rasjonelle handlinger fører til et ”felles verste” utfall. Dette erdet typiske trekket ved spill av typen ”fangens dilemma”.

side 40

Dette er et eksempel på et strategisk spill hvor aktørene bare handler en gang, og handlingen skjer simultant. Islike tilfeller vil likevekten (subsidiere, subsidiere) alltid bli realisert. Men dersom man gjør en ikke helt urimeligantagelse om at aktørene møtes flere ganger i markedet vil det være grunnlag for å inngå avtaler, f.eks av typen ”vispiller ’ikke subsidiere’ fra nå og alle perioder fremover. Dersom avtalen brytes vil vi spille Nash-likevekten i allefremtidige perioder”. Det avgjørende for at avtalen skal holde er at nåverdien av å holde avtalen > kortsiktig gevinstved å bryte avtalen + nåverdien av Nash-likevekten i alle resterende perioder. M.a.o. er det avgjørende atkonkurransen som utløses ved å bryte avtalen er så hard at verdien av Nash-likevekten blir lav, samt at denkortsiktige gevinsten ved å bryte ikke er alt for stor. Periodelengde og tidspreferanse vil også ha betydning(bestemmer størrelsen på diskonteringsraten).

Det eksisterer mange slike handelsavtaler som realiserer slike ”felles beste” – løsninger som {ikke subsidiere,ikke subsidiere}. Etter depresjonen på 30-tallet hvor en rekke land hadde forsøkt å eksportere sine problemergjennom diverse handelspolitiske og pengepolitiske tiltak, ble grunnlaget for mange av dagens handelsavtalerlagt. I realiteten vil også tapet ved å bryte en handelsavtale være lagt større enn skissert her => kan opplevekonsekvenser som internasjonal fordømmelse, utestengelse av ”det gode selskap ” og reduserte muligheter til åvære med på senere både handelspolitiske og andre typer avtaler.

OPPGAVE 2 – Folketrygd og private forsikringer

Jeg vil før jeg tar tak i spørsmålene stilt i oppgaven gjøre en kort presentasjon av teorien for forsikringsmarkederved asymmetrisk informasjon.

Skal først vise hvorfor alle risikoaverse individer vil ønske full forsikring dersom de tilbys en rettferdig premie.

Antar et individ som har 35 000 kroner og står ovenfor en risiko, Ð, for å miste pengene sine.

C1 = 35 000 - δ K (1-Ð)C2 = 35 000 - 35 000 - δ K + K (Ð)

δ = ForsikringspremieK = Forsikringsubetaling / Forsikret sumU = Nytte

Finner at:

1) ( (ÐU∆ ( C1, C2)) / ∆(C2) ) / ( (1-Ð)U∆(C1, C2)) / ∆(C1) ) = δ / (1-δ)

Som er transformasjonsraten for konsum fra et tilfelle til et annet.

Forsikringsselskapet må betale K med sannsynlighet Ð og vil uansett tjene δ K.Forventet profitt kan dermed skrives:

δ K - Ð(K) – (1-Ð)0 = δ K - Ð K

Dersom forsikringsselskapet tilbyr en aktuarisk rettferdig forsikringspremie betyr det at forventet profitt må være liknull. M.a.o at δ = Ð.

Dersom vi setter dette inn i 1) finner vi at:

( [ÐU∆(C1, C2)] / ∆(C2) ) / [ (1-Ð)U∆(C1, C2)] / ∆(C1) ) = Ð / (1 - Ð)

∆U(C1, C2) / ∆U(C2) = ∆U(C1, C2) / ∆U(C1)

Marginal nytte av en ekstra krone vil være lik i tilfellene C1 og C2.

Dersom konsumenten er risikoavers, vil marginalnytten av penger avta ettersom mengden penger øker. Dvs atdersom marginalnytten skal være lik må C1 = C2.

Dvs at 35 000 - δ K = 35 000 - 35 000 - δ K + KNoe som gir K = 35 000Dvs at risikoaverse konsumenter alltid vil ønske full forsikring ved fair rate.

Antar nå at det finnes to typer forsikringstagere med forskjellige sannsynligheter for at ulykken skal inntreffe:Gruppe 1 har Ð = 0,1Gruppe 2 har Ð = 0,2

side 41

Siden konsumentene er antatt å være risikonøytrale vil gruppe 1 ønske full forsikring til δ = 0,1 og gruppe 2 vilønske full forsikring til δ = 0,2 (Max δ for begge).Aktuarisk rettferdig rate vil være 0,15.

Dersom forsikringsselskapet kan skille høyrisikogruppa fra lavrisikogruppa vil det tilby to forkjellige kontrakter; Enkontrakt med δ = 0,1 og en kontrakt med δ = 0,2 hvor begge gruppene får full forsikring.

Er dette ikke tilfellet slik at vi har asymmetrisk informasjon vil forsikringsselskapet ha et utvalgsproblem. Tilrettferdig rate 0,15 er det bare høyrisikogruppa som vil velge å tegne forsikring og forsikringsselskapet vil velge åbare tilby forsikring til høyrisikogruppa til δ = 0,2 (hvis ikke vil det gå med underskudd).

Vi antar at det kun er forsikringsselskapet som ikke kan skille de to typene fra hverandre, men at individene selv ethvilken gruppe de tilhører. Forsikringsselskapet vil da forsøke å utforme kontraktene slik at individene sorterer segselv (indirekte siling). En måte å gjøre dette på kan være å tilby en kontrakt med full forsikring med δ = 0,2 og enkontrakt med lavere δ men med en egenandel som er høy nok til at kontrakten blir uattraktiv for høyrisikogruppa.

Kan f.eks. plasseres slik i et C1, C2 –diagram:

Kontrakt 1 [δ1, E]Kontrakt 2 [δ2, 0] δ2 > δ1

Høyrisikogruppa (gruppe 2) kommer like godt ut av det mens gruppe 1 får en dårligere forsikring (ligger under 450-linja som markerer full forsikring, dvs C1 = C2) men kommer tross allt bedre ut enn om det ikke ble tilbudt noenforsikring i det hele tatt.

a)

Mulig å erstatte alderspensjonen med frivillige private forsikringer?

I tilfellet med aldersforsikring vil ikke problemet med asymmetrisk informasjon og dårlig utvalg være like stort sommed ulykkesforsikring. De fleste blir gamle og mottar pensjon, og det finnes mye statistikk om gjennomsnittiliglevealder for ulike kjønn, yrkesgrupper o.s.v. Problemet vil alikevel ikke forsvinne fullstendig, og man må anta atindividene selv vil være noe bedre egnet til å anslå forventet levealder på bakgrunn av helsetilstand, levealder ifamilien o.s.v. Dessuten vil fordelingsperspektivet i forhold til pensjonsordningene forsvinne fullstendig, noe somvil få svært store konsekvenser for enkeltgrupper. Bl.a for individer (særlig kvinner) som har arbeidet med omsorg ihjemmet og ikke hatt lønnet arbeid. Man må også regne med at det finnes en stor andel myopiske individer medkortsiktige perspektiver som ikke vil ha pensjon i tankene før relativt langt ute i livsløpet og dermed vil få problemer.Når man ser bort fra disse fordelingsmessige konsekvensene kan man allikevel konkludere med at det vil væremulig å erstatte alderpensjonen med frivillige private forsikringer, og at dette forsikringsmarkedet vil kunne fungererelativt godt.

side 42

b)

I tilfellet med uførepensjon har vi langt større grad av asymmetrisk informasjon. Noen grupper vil ha svært høyrisiko, andre relativt lav, og selv om man kan skille mellom yrkesgrupper, vil forsikringsselskapet ha problemermed å skille lavrisikoindivider fra høyrisikoindividene. Det er m.a.o. grunn til å tro at lavrisikoindividene vil ende oppmed en dårligere forsikringsordning enn høyrisikogruppa, eller ingen ordning i det hele tatt. Her vil det offentligekunne gjøre det bedre. Ved at alle ”tvinges” til å delta i forsikringsordningen vil man kunne tilby en aktuariskrettferdig forsikringsrate uten å gå med underskudd. Dvs at innbetalingene til pensjonsordningen tilsvarerutbetalingene. Dette fordi utvalgsproblemet forsvinner. Vil imidlertid også ha et annet problem i tilknytning tiluførepensjoner, nemlig adferdsproblematikken. Ved full forsikring vil ikke individene yte nok innsats for å unngå atuførhet oppstår. Dette vil være et problem både for private og offentlige aktører. Vil i tillegg ha de sammefordelingsmessige konsekvensene ved overgang til privat system som skissert i oppgave a).Konklusjonen blir derfor at det vil være vanskelig å erstatte offentlig uførepensjon med private frivillige forsikringer.Vil sannsynligvis få et dårlig fungerende marked.

c)

I hvilken grad kan ”forsikring mot fattigdom” organiseres i et privat og frivillig marked?

Et særtrekk ved fattige samfunn eller samfunn truet av fattigdom er ofte mangelen på fungerende institusjoner.Trygdesystemer eksisterer i all hovedsak ikke, og det finnes ofte ikke etablerte forsikringsselskaper. I tilfeller hvorde finnes kan skepsisen blant innbyggerne være svært stor p.g.a. utbredt analfabetisme o.s.v. Fattige samfunn erofte samfunn preget av primærnæringer, dvs. At varians i inntekt er stor og varierer sterkt med årstider og år medtørke/flom og lignende.For innbyggere vil det være et mål å gjøre variansen i konsum mindre uten å måtte redusere sine inntekter. Enmåte å gjøre dette på er å lagre ressurser i gode år til bruk i dårligere år, men dette er svært risikabelt og mye matgår tapt p.g.a. denne lagringen. En annen mulighet er å dele opp arbeidsinnsatsen i husholdningen slik at f.eks.noen jobber på gården og noen i byen eller at barna går på skole i gode tider og arbeider når det er dårlige tider.Dette vil redusere sårbarheten for dårlige år noe, men gjør at husholdningene aldri vil bli i stand til å utnyttestordriftsfordeler i sin produksjon. Forsøket på å redusere fattigdom i perioder gjør at mulighetene for å kommeseg ut av fattigdom på sikt reduseres.

Et alternativ til dette er at husholdninger går sammen og gjør avtaler, f.eks av typen:

Ðg = Avkastning ved god avlingÐd = Avkastning ved dårlig avling

Dersom jeg får en god avling, og du en dårlig, vil jeg betale 1/2 [Ðg - Ðd] til deg, og omvendt. Dersom begge får likavkastning skjer det ingenting. Aktørene vil da komme likt ut uansett.

Dersom dette skal holde forutsetter det at avtalen inngås for flere perioder fordi aktøren som får en god avling ikkevil ha noen incentiver til å holde avtalen dersom det er en engangsavtale. (Altruisme vil selvølgelig spille en rolleher, siden vi snakker om små lokalsamfunn).

Problemer med asymmetrisk informasjon og adferdproblemer vil sannsynligvis ikke være uoverkommelige i småsamfunn, for aktørene kjenner hverandre og kan overvåke hverandre. Problemet vil imidlertidig være at småforhold gjør at aktørene deler en stor grad av risikoen. Blir det flom vil også naboen bli rammet. Denne form forforsikring vil da ha begrenset verdi (Men noe verdt, fordi naboen neppe vil bli syk selv om du blir det).Aktørene vil derfor kunne oppnå større gevinster med samarbeid over landsbygrenser o.s.v. ved at risikoen blirlangt mer spredt. Men dette vil betydelig øke problemene med asymmetrisk informasjon og adferdsproblemer.Dette er et problem som kan reduseres ved hyppig kontakt og etablering av tette bånd, f.eks. gjennomgaveutvekslinger og inngåelse av ekteskap noe man har sterke tendenser til i en del fattige samfunn.

Konklusjonen blir altså at forsikring mot fattigdom til en viss grad kan organiseres i private og frivillige markederog at dette fungerer enkelte steder. Men det er også store usikkerheter knyttet til slike systemer, bl.a. når detkommer til håndtering av avtalebrudd.

side 43

Kommentar til besvarelsen

Professor Tore Nilssen tore.nilssen@econ.uio.no

Oppgave 1.

Besvarelsen i del a er veldig knapp, men kandidaten får med seg det viktigste: Næringsintern handel forekommerenten p.g.a. produktdifferensiering kombinert med stordriftsfordeler, eller p.g.a. ufullkommen konkurranse, som kanlede til gjensidig dumping selv med helt like varer. Men det er en liten feil helt i starten: Handelen trenger ikke væremellom bedrifter i samme næring. Vi holder oss til å snakke om handel mellom land, uten å gå nærmere inn påhvordan handelen er organisert.

I del b får vi en grei gjennomgang av teorien for gjensidig dumping, som leder til handel i helt like varer. Menkandidaten fortsetter sin knappe stil. Førsteordensbetingelser settes opp uten at vi først får målfunksjonen, og/elleruten informasjon om hva som er handlingsvariablen. Begreper innføres uten at de forklares (arbitrasjehandel,gjensidig dumping). Skal situasjonen med og uten handel sammenlignes, må det skje under samme antagelserom etterspørsel. Det fungerer derfor dårlig først å innføre handel og deretter å gjøre nye antagelser om etterspørse-len. Kandidaten presenterer resultater av ulike beregninger uten å gi oss noen særlig idé om hvordan beregningeneer gjennomført. Og endelig kunne det være på sin plass å drøfte hvordan transportkostnader ville kunne endrekonklusjonen om at gjensidig dumping er samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Del c handler om eksportsubsidier, som aldri vil kunne være lønnsomt ved fullkommen konkurranse. Dersom landeter så stort at tilbud og etterspørsel der påvirker verdensmarkedsprisen, vil det rette eksport-tiltaket være et sombegrenser eksporten, på samme måte som det rette import-tiltaket vil være et som begrenser importen. Dettepoenget får kandidaten ikke særlig godt frem. Men det blir bedre når diskusjonen dreies over til tilfellet med ufullkom-men konkurranse, selv om formen stadig er for knapp. Det er riktignok en uheldig formulering der om hvorforeksportsubsidier gir økt profitt. Det er kombinasjonen av økning i eget kvantum og reduksjon i konkurrentens kvan-tum som er gunstig for bedriften.

Kandidaten tolker nok oppgaven riktig i spørsmålet om landets størrelse. Det oppgaveforfatteren har tenkt på her, ernok at store land gjerne har flere hjemmebedrifter. Og flere bedrifter skaper et koordineringsproblem: Myndigheteneønsker å dempe konkurransen hjemmebedriftene imellom på eksportmarkedet, og dette leder isolert sett til et behovfor lavere eksportsubsidier, eller endog eksportbeskatning.

I del d får kandidaten frem hovedpoenget, men tallene som brukes i spillmatrisene, ser ut til å komme fra løse luften.Veien ut av fangenes dilemma ligger også her i muligheten for at partene møtes mange ganger, men det er ikke ”imarkedet” de møtes. Partene er her to land eller handelsblokker, og de møtes ved internasjonale forhandlinger omhandelspolitikk. Men kandidaten gir en utmerket forklaring på hvorfor sånne internasjonale avtaler holdes.

Oppgave 2.

Kandidaten har her valgt en god løsning, stilt overfor en oppgavetekst som er litt vanskelig å tolke. Det spørres ikkedirekte etter en fremstilling av teorien for forsikringsmarkedet, men det er nok en god idé å bruke tid og plass på denlikevel. Igjen er kandidaten for knapp, og denne gang er det konsumentenes preferanser som ikke presenteres. Idetkandidaten innfører to typer konsumenter, glemmes tydeligvis en presisering at de to gruppene konsumenter er likestore, en presisering som trengs for å kunne fastslå at den aktuarisk rettferdige premien for hele befolkningen er0.15, midt mellom 0.1 og 0.2. Mer alvorlig er det at kandidaten påstår at lavforsikrings konsumenter vil foretrekke nullforsikring fremfor full forsikring til premie 0.15. Dette er normalt ikke tilfelle. Derimot kan man tenke seg at det vil dukkeopp nye forsikringsselskaper som kun tilbyr kontrakter som bare etterspørres av lavrisiko-gruppen, et fenomen somkalles fløteskumming. Og endelig presenterer kandidaten resultatene sine om likevekten i markedet på en misvi-sende måte i en figur. Kurvene i figuren er åpenbart indifferenskurver, som er ulike for konsumenter med ulik risiko.Men det er lavrisiko konsumenter som har de bratteste kurvene. Og det er høyrisiko konsumenter som, i likevekt, erindifferente mellom egen kontrakt og kontrakten som lavrisiko konsumenter tilbys.

Det ”dårlige” utfallet i markedet for alderspensjon er et langt liv, og en alderspensjon sikrer gode levekår for dem somlever lenge. Stort sett vil et privat marked kunne ventes å fungere for alderspensjon. Når det gjelder uførepensjon, ermange mennesker født uføre, og for disse konsumentene er det nødvendig med offentlige forsikringsordninger for atde skal få den nødvendige forsikring. Kandidaten hevder at forskjellen mellom alders- og uførepensjon er graden avasymmetrisk informasjon i markedet, og med det utgangspunktet gjennomføres en grei drøfting.

Del c gir en fin gjennomgang av mulighetene for forsikring mot fattigdom, og kandidaten har åpenbart lest pensum-artikkelen av Torsvik og Tungodden.

Returadresse:Observator

PB 1095 Blindern0317 OsloB