Du vet ikkehvem jeg er

Line Nyborg

Du vet ikkehvem jeg er

Roman

© CAPPELEN DAMM AS 2012ISBN 978-82-02-39453-01. utgave, 1. opplag 2012

Omslagsdesign: Ingeborg Ousland/cmykdesign.noOmslagsfoto: © iStockphoto/Dejan Ristovski

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012

Satt i 11/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Takk til Karen og Gro

Til mamma

Ungen sitt hode er hardt, fremmed. Han kommer ut mel-lom lårene mine i et rom på Rikshospitalet. Han knyt-ter hendene og drar til så magen min knuger seg sammentil en ball. Riene kommer som rullende tømmerstokker,ungen sitt hode river i det mjuke, bryter seg fram. Rom-met er i halvmørke med gardinene trukket for. Så kom-mer lyset på, i harde stråler ned fra taket.

Jeg kaster opp i et beger av papp, stormen inne i kroppenriver opp alt som er. Jordmora er over meg. Du må reisedeg opp. Du må sjøl få han ut. Ingen andre kan gjøre dettefor deg. Ho har rødt småkrusete hår og fregner. Jeg løftermeg opp, legger haka mot brystet og knytter nevene ned ilakenet på hver side, trykker med krefter fra et annet sted.Det er en kork som løsner og vannet spyles ut av meg også denne harde slimete bylten. Hodet hans slår mot land,river med seg det som er og lager djupe furer i sanda. Hanhar øynene åpne. Jeg vil ta han opp, sånn som mi mortok meg opp. Hendene hennes rundt meg, ho holdt rundthodet mitt. Den varme ungen full av blod ligger på brys-tet mitt. Alt glir over i hverandre.

7

Hvor kom ungen fra? En stemme fra langt tilbake i tid.Mor. Jeg er mor. Etterpå går jeg i dusjen og ser ned påknærne som skjelver under meg, jeg må støtte meg i veg-gen for ikke å falle.

Dagen etter fletter jeg håret i senga. Håret mitt er såmjukt, jeg er mjuk. Jeg trenger ingen. Jordmora med deoransje små krøllene og de snille øynene. Lyden av stof-fet i sykepleierklærne hennes, når ho lener seg over megi senga, sola inn over dyna. Et teppe av lys, håret hennesblir gjennomskinnelig gyllent i kantene der sola kommergjennom det, fregnene over neseryggen. Stemmen, svak,hviskende. Dette gikk jo veldig bra, men en tøff fødsel,hvordan har du det nå? En så stor unge. Jeg vet ikke hvor-dan jeg har det, alt er inne i myke skyer, og jeg går rundtpå de skyene, tar sakte små skritt. Ho vil snakke med megetterpå, er det noen som hjelper meg der hjemme? Denførste tida er ikke så lett. Og du er så ung. Bare 23. Deter tidlig å bli mor. Faren, vil han komme? Jeg vet ikke, jegrister på hodet, og kjenner flettene sveipe over skuldrene.

Så kommer melka, den sprenger seg fram i melkegan-gene, trykker på, ut i brystvortene som får et eget liv, ogalt etterpå dreier seg om dette, sirkler rundt disse punk-tene, et sentrum, som ungen kommer til og fra hele tida.Kroppen min er en radar som er fininnstilt på en bestemtkropp, han. Jeg er en korall som føler hver minste for-andring i vannet og tar til seg alle partikler og signaler,og ungen er vannet, som jeg står i. Jeg kan ikke høre hvasom skjer der oppe på land, lydene er tunge, fordreide.

8

Dagene på sykehuset går over i hverandre. Jeg prøver åholde ungen, men han er så tung, en så tung unge jeg harfått. Fem kilo. Kolsvarte øyne. Det renner hele tida utnoe, ut i bleien i buksa. Jeg kan ikke bære. I dag skal duhjem, sier jordmora med de røde krøllene. Husk å knipesom om du skal bæsje, hver dag, sier ho. Husk å få sove,når du kan.

Det er Kristian og mamma som henter meg og kjører meghjem. Mamma er med i forsetet. Gud så heldig du harvore, sier ho. For en fin gut du har fått. Jeg sitter bakmed bagen ved sida av, det lille hodet med linlua undernettingen, bilbeltet i en svart skrå strek over han. Kris-tian kikker hele tida bak i speilet. Han bærer bagen opptrappa.

Jeg må finne nøklene. Skal bli meg sjøl igjen no. Kommeinn i de trange buksene. Ungen ligger og sover i en bag,han vet ikke om noe anna. Lukta av bomull og melk. Like-vel har han hørt lydene før. Før han kom ut som en sul-ten ulv mellom lårene mine, pusten min som et tankskip,uten luft, uten åpne dekk med folk, en pust med all lasteninne i seg. Før det hørte han de samme lydene, innenframeg, gjennom min kropp.

Jeg setter fra meg bagen inne i gangen og lukker døra.Mamma står der med kåpa og støvlettene, romsterer ogskyver litt fram og tilbake. Lufta i gangen rundt ho tar imot fargene og lukta hennes. Søv han, no. Det er bra det.Vi får håpe han søv om natta.

9

Det hadde nok vært bedre om du fikk ei jente, de er roli-gere, sier Kristian. Du må huske å spise, sier mamma. Spi-ser du nok. Har du hørt nå fra faren, sier Kristian.

Mamma står der med veska i hendene og skal gå, og jegsier nei, at jeg vet ikke. Mora mi sier, han vil, bare dugir han litt tid. Det er sånn med mannfolkene. Det erså rart med det. Bare ta tida til hjelp, Elin. Du vet, deter ikke det samme for mannfolkene som for kvinnfol-kene.

Det er ikke bra. Jeg har sett hvordan det går, sier Kris-tian. Med unger av alenemødre. Jeg har sett det med egneøyne da jeg jobba i politiet. Jeg vet hvordan det går meddem. Jeg har henta dem inn, de som har blitt eldre. Ingensom holder dem fast. De trenger en far. Ei mor, det er ikkenok.

Er det måten de sier det på, eller ordene de bruker. Deter som å slå steiner mot hverandre så det gnistrer. Kande ikke bare gå? Jeg vil klare meg sjøl. Husk å kle ungengodt, sier mamma. Holde han rein og varm og tørr, deter det viktigste. Så forsvinner de ned trappa, jeg holder idørhåndtaket mens jeg ser de grå krøllene til mamma gånedover i rykk, ujevnt.

Skal de ikke komme og hente han? Jeg er ferdig nå. Deter tomt og stille inne i leiligheta. Ingen lyd av mennesker.Jeg ser på ungen i bagen og skjønner plutselig at han skalvære her, hele tida. Jeg er ikke ferdig.

10

Det er ikke noe å bli ferdig med, å få en unge.

På sjukehuset var dagene så få. Det er så mange dager nå,de svømmer over i hverandre. Søvnen kommer og går. Jegbærer og bærer på ungen. Jeg klarer ikke å rette ut ryg-gen. Nakkevirvlene vil bare lene seg til den ene siden derbak. Alltid våkner ungen. Når søvnen har kommet seginnafor huden og er på vei inn i kroppen. Da våkner han.Du må alltid holde han opp når han har spist, så han fårrapt, gulpet, ellers får han vondt i magen, sier helsesøstrapå hjemmebesøk. Ho ser seg rundt i stua. Har du noensom hjelper deg, sier ho.

Holde han midt på natta, jeg setter meg opp inntil senge-gavlen og holder han, men han bare sovner mot skulde-ren min. Først etter en time renner gulpet ut av munnenhans og ned på lakenet.

Jeg finner ut at hvis jeg legger en rull aviser under matta påkjøkkenet, og ruller vogna over den humpen, på skrå utfra kjøkkenbordet, da humper vogna sånn akkurat passetil at ungen sovner. Så snart det er stille våkner han. Haner så stor. Sjøl om jeg spiser brødskive på brødskive medden ene handa mens jeg skyver vogna fram og tilbake overhumpen på kjøkkenet, blir det aldri nok.

Jeg tar han opp og går ut, med vogna. Ungen sover nedei voksiposen. Jeg liker å ha denne vogna å støtte meg på,gjennom parken, over torgene. Etter ei stund våkner han

11

og vil ha mat. Jeg ser mødre på kafeene med røde kinnog bryst som sprenger bak skjortene. Hvis jeg bare kunneslutte å tenke på hva andre tenkte om meg. Jeg går inn iei kirke for å amme. Han får aldri nok.

Du må drikke mer vann, sa helsesøstra på kontrollen. Tilproduksjonen din har tilpasset seg hans behov. Du måpasse på å drikke nok vann, og hvile når du kan. Soverdu godt? Men fortsett å amme, ikke gi opp. Jeg får tele-fonnummeret til ammehjelpen. Jeg må fortsette å amme,sier ho som heter Gro, i telefonen. Drikker du nok vann?Jeg burde kjøpe en pute og legge under hodet hans når jegammer.

På handleddet mitt vokser det fram en klump, der hvorhanda buer seg rundt ryggen hans. Bære han i trapper nedi gården, tre trapper ned, betong, han må ned i vaskekjel-leren, ikke ligge og skrike oppe. Han må bæres med armer,men de er så tynne, armene mine. Brystene mine tømmesfor melk, han griper etter hud å holde i. Jeg bruker så langtid fra vaskekjelleren og opp, jeg kan ikke puste. Den gulebagen med klesvasken i rasper mot trinnene i svart og gråbetong. Underlivet kjennes så rart ut, som om livmora erskjev, som om skambeinet sitter annerledes, jeg kjennerdet ikke. Jeg husker knipeøvelsene som jordmora sa jegskulle gjøre. Men hvem tenker på knipeøvelser når det ernok å komme seg opp trappa?

Knuten på handleddet blir større. Trappa opp, innovergangen i grønn spraglete linoleum. Det er så mye i leilig-heta her som ikke er klart, rent. Så mange smuler på gol-

12

vet. Det gule strietapetet ser sjukt ut. En gang må jeg maleveggen. Jeg holder ungen mens jeg finner fram brød ogpålegg fra kjøleskapet.

Han sover, endelig. Ligger i vogna og hører regnet dryppepå kalesjen. For en fin unge, sier folk. Så stor han er. Såblid han er. Jeg kan leve på de ordene den dagen og neste.

På natta verker det i senebetennelsen så jeg må ligge medutstrakte armer, folde hendene og strekke dem framover.Ei flying i dem som aldri tar slutt. Men jeg får ikke sove.Kjevebeinet som verker. Ikke bite tennene i hop. Sønda-gen, den endeløse, som nærmer seg.

Det er en ganglionknute, sier legen. Armen må få hvile.Men hvem skal bære ungen, spør jeg. Du må likevel prøveå få hvilt armen så mye som mulig. Har du familie i nær-heten du kan snakke med? Hva med faren? Nei, sier jeg.Hva med søstra di?Det eneste jeg vil er å synke i sofaen og se på tv. Jeg fårikke tak på noe.

Hvordan kunne jeg tro at alt skulle bli bra når han komut? Som om jeg skulle vært ferdig da.

Jeg prøver å holde fast på dagen, så jeg ikke ramler, såikke alt skal bli til ingenting. På morgenen ta opp ungen,amme så lenge som mulig. Så la han ligge litt, da må jegsmøre brødskiver så jeg har nok liggende, mat som kanspises med ei hand.

13

Hvem er mora, og hvem er ungen? Den lille ryggen hansser sterkere ut enn min. Jeg klarer ikke å skru i hop kom-moden fra IKEA, kroppen skriker og legger seg over skro-get, hvor mange skruer skulle det være, inni handa er detsår etter skrujernet, benken er full av koriander, den harblomstra og nå velter lukta ut fra pottene i karmen. Solasom går ned, ungen der inne i vogna.

Jeg kommer inn i de trange buksene.

Pappa går ned i kjelleren for å pusse geværet til rype-jakta. Etter jakta ligger de svarte og hvite kroppene i sek-ken hans, med fuktige fjær. Han legger avispapir utoverkjøkkengolvet og flår av fjærene så det blanke røde kjøttetvrenges fram. Hodet av med ei lita øks. Blodet fra rypeneblander seg med avisoverskriftene. Når vi spiser rype-brystet som ligger der mørkebrunt og flyter i rømmesauskommer det noen haglkorn mellom tennene. Smaken avjern i kjøttet.

På morgenen sitter mamma ved kjøkkenbordet med detlille runde speilet, ho vender ansiktet og speilet mot dags-lyset fra vinduet, og napper små hår fra steder ho ikkevil ha dem, på haka, rundt øyebrynene, på kinnet. Det erfor dem, der ute, ho gjør det. For folk. Enn om folk sådet. Enn om folk fikk vite det. Du kan ikke gå sånn blantfolk. Ka folk vil si? Sand som siles gjennom fingrene, deter ingenting igjen, alt mamma sier som ikke er sant.

Ho ser ut av vinduet, på den andre sida av veien sitter far-far bak vinduet og ser, skallen hans over gardinkanten.Om noen skulle komme nedover veien. Den tynne bjørkasom kommer opp på sida av veien, snøen som smelter og

15

renner i snirklete bekker nedover, brøytekanten som lig-ger der skittensvart, bare en svak oval igjen av den.

Orden i leiren, bidrar til seiren, sier han pappa fra krak-ken, han sitter og snører støvlene. Alt pappa har lært somer verd å huske har han fra militæret. Holde orden, gjøredet enkelt, spise det du får, ikke være sentimental. Så godtungdommen har av å lære seg orden, å stramme lakenetpå riktig sted, komme seg opp om morgenen. Lære at deter ingen kjære mor, at ting ikke kommer rekende på eifjøl. De har ikke vondt av det, å ha litt kustus.

Å vite hvordan kula skal gli gjennom geværløpet, hvordanavtrekkeren skal virke, hvordan man må pusse det, file,teste, reparere om nødvendig. Alt det vet pappa. Farenmin hver morgen på den røde krakken. Svart beksøm,snørene på kryss og tvers, jevnt, lukta av svart seigt sko-puss.

Boka mi ligger på rommet og roper på meg. Jeg kryperopp trappa og ligger i timevis under teppet og leser. Debeste stedene er bokhandelen, og biblioteket på kommu-nehuset. Lukta er lik, men sterkere, rammere på biblio-teket, med mer gjenklang etter skrittene over linoleumen.Bokhandelen har også ei anna lukt, av parfymerte vis-kelær og plastpakkede glansbilder. Bøkene der knitrer isømmene når jeg åpner dem. På biblioteket har bøkenegulnede sider, små blyantstreker i margen enkelte steder,og de lukter av alle som har lest dem, latt boka ligge åpen

16

om natta, brettet et lite hjørne inn, grått inn i dem i seinekvelder.

Det er noe jeg kan, helt av meg sjøl, og det er å tegne. Åtegne akkurat det jeg ser. Ikke ta snarveier. En nese, lin-jer, form og skygge, når jeg har sett lenge på den, når denhar festa seg som tangentene til fingrene i et stykke påpianoet, da er den ikke en nese lenger, da vet jeg hvordanden skal tegnes. Men før jeg kommer dit, må jeg gjennomall uroa, farta i kroppen, og tvilen.

Det er som å komme seg over en høy mur av steinblokker,med piggtråd øverst. Men så er det en hage på den andresida. En hage hvor alt er lyst og stille. Da er det som jegaldri har vært noe anna sted. Jeg tegner hendene mine,venstre hånd som holder blyanten, så tegner jeg mammai stolen i profil, en stol, koppen min, ting som er rundtmeg. Jeg er så mye større når jeg er inne i tegninga, innei hagen, og da tenker jeg at her er den virkelige Elin. Nåhar jeg funnet ho. Men utenfor muren er verden, folk,stemmer, alt som må gjøres, alt jeg må passe på. Da virkerden hagen som noe jeg bare har drømt, den finnes ikke,det er umulig å fatte at jeg har vært der.

Det går ikke an å ta det som er der inne, med ut til andre.

Læreren på skolen blar i tegneblokka mi. Du er flink, sierhan alvorlig. Nei, jeg er ikke så flink, sier jeg. Jo, det erdu, det er ikke mange som tegner så bra som dette. Dettemå du gå videre med. Fortsette.

17

Jeg ser at hvis jeg slipper det ut, gir det rommet jeg teg-ner i plass, det eneste rommet som det er noe ro i, så kandet bli noe. Men det er hele tiden meg som må gjøre det.Læreren sitter der, holder i tegneblokka mi. Han kan ikkegjøre det. Alt må jeg gjøre selv. Det er ingen som lærermeg å tegne. Det er ikke så mange som kan tegne somdeg, Elin, sier han igjen.

Jeg vet ikke hva jeg vil være. I hvert fall ikke fin og flink.Det siste jeg vil være er fin, som mamma. Jeg tenker påho, hvorfor ho er sånn. Om ho er så fin for ikke å revne.Men jeg klarer ikke å gå hele den veien, dit hvor jeg kanforstå.

Kor du skal hen, sier mamma, har du ikke lekser. Skal dugå med den buksa? Du leser for mye, Elin. Det er ikkebra å overdrive. Men ordene hennes når ikke inn til meg,ho kan si hva ho vil. Det er ikke plass til meg hjemme.Men uansett hvor mye jeg prøver klarer jeg ikke å bli kvittmamma.

Jeg prøver å bli som Rosita på tegning, form og farge, sommaler abstrakt med rødt og oransje farger, og har hårettilfeldig i en knute bak, jeg prøver å bli som ho jenta iTromsø med bustete hår, som ropte og sprang i gata. Menjeg klarer det ikke, jeg må alltid passe på. Tenke på hvade tror om meg, om det er bra nok, pent nok. Bare innei bøkene og inne i tegninga får jeg fred.

18

Uansett hva jeg gjør blir det mørke i meg større. Sparkenbortover en vintervei, suset i skinnene, knakinga der treetmøter jernet, det glatte handtaket under polvotten, ryt-men i frasparkene. Stillheta mellom hvert spark når fotensom sparker hviler litt inntil den som står på meia. Jernsom suser mot snø. Jeg går av sparken og legger meg påryggen på veien med dekke av is og ser opp på nordlyset.Gud som forlater meg.

Jannicke går inn til sentrum med barnevogna, 15 år erho, bor hjemme hos mora, nå går ho tur, med røykendinglende mellom fingrene over handtaket på vogna, inntil sentrum og bensinstasjonen, stripa med lysende bilerforan paviljongen. Det brede gliset når ho sier HEIA, medE-en langt fremme, ho lyser av stolthet, men hvem varfaren? En eller anna soldat. Men ungen, ho skulle ha han.Ikke snu deg når de plystrer, du vil ikke være som ho? Eisoldathore.

Er dem i lag? Er du i lag med noen? Dattera til Hildur ogOddleiv på nabohytta er ikke i lag med noen, likevel bleho gravid. Ho skal ha ungen. Herregud, så ung, og så skalho ha han? Hva med faren da? Nei faren. Ho vet vel ikkekem det e. Det kan være kem som helst. La ho få ungen,så skal ho se kor lett det blir.