AFRIKA: KRISER OG HÅP

AFRIKAS MANGE UTFORDRINGER 4

STORMAKTENES INTERESSER I AFRIKA 6

HVA SKJER I SUDAN? 8

FF

Folk ogforsVar

Nr. 2 2017

FFUtgiver: Folk og ForsvarArbeidersamfunnets plass 1c, 0181 OsloUtgivelser: Kontaktbladet utgis 4 ganger pr. år.

Annonser: Bladet tar ikke annonser.

Abonnement: Bladet sendes gratis til interesserte, og abonnement kan tegnes ved å sende inn bestillingsseddel på siste side eller på www.folkogforsvar.no.

Opplag: Pr. mars 2017: 7.500 eks.

De som ønsker innsendt stoff og bilder i retur må angi returadresse tydelig. Innholdet i artikler og kronikker står for forfatternes eget syn, og representerer ikke nødvendigvis Folk og Forsvars offisielle mening.

Ansvarlig redaktør: Monica K. Mattsson KämpeRedaktør: Kathinka Louise Rinvik Bratberg I redaksjonen: Vilde Wetteland Stoa

E-post red.: mkm@folkogforsvar.no/kathinka@folkogforsvar.no

Arbeidsutvalget i Folk og Forsvar: Leder: Renée Rasmussen (LO)Nestleder: Trine Radmann (NHO)Generalsekretær: Monica K. Mattsson Kämpe

ISSN 08007926

Alle våre artikler publiseres under lisens byncnd (navngivelseikkekommersiellingen bearbeidelse). Dette innebærer at artiklene vi publiserer kan deles i form av kopiering, distribuering og spres i hvilket som helst medium eller format forutsatt at det oppgis korrekt kreditering, lenke til lisensen, og indikeres om endringer er blitt gjort. De kan videre ikke brukes til kommersielle formål, og det er ikke lov å remixe, bearbeide eller bygge på materialet for så å distribuere det endrede materialet.

Grafisk produksjon:Layout: punkt&prikke… punktprikke@me.comTrykk: RK Grafisk AS

Telefon: 22 98 83 60 Telefax: 22 98 83 61

Internettadresse: www.folkogforsvar.noE-post-adresse: post@folkogforsvar.no

KJÆRE LESERDet afrikanske kontinentet er stort. Ja, faktisk er en femtedel av jordas landareal afrikansk. Kontinentet er rikt på ressurser, og har den raskest voksende befolkningen i verden. Allikevel er det sjelden at afrikanske konflikter og utfordringer får like bred mediadekning som for eksempel konflikter i Midtøsten. Noen av utfordringene er de samme. Også her finner ekstremistiske grupper fotfeste i land preget av stor intern konflikt og manglende fordeling av makt og ressurser. Også her er folk på flukt fra naturkatastrofer, konflikter og despoter.

I dette nummeret av bladet skal vi sette søkelys på noen av de afrikanske landene, og de utfordringene de står overfor. Afrika er imidlertid også et kontinent med store muligheter. Landene søker sammen i politisk forpliktende samarbeid, som Den afrikanske union. Demokratiseringsprosessene går sin gang i de fleste land, og det er planlagt valg flere steder i år. Klarer man å stabilisere kontinentet, står investorene klare. Bildet er mer nyansert enn man kan tro ved første øyekast.

Håper du fatter interesse for både artiklene og den vedlagte plakaten god lesning!

God lesning!Monica K. Mattsson Kämpe

SITATET“Det virker alltid umulig før det er gjort.”

Nelson Mandela

FORSIDENUNMAIDstyrker fra Tanzania kontrollerer området rundt leiren for internt fordrevne i Khor Abeche, sør i Darfur.

Foto: FN/UNAMID AFRIKA: KRISER OG HÅP AFRIKAS MANGE UTFORDRINGER 4

STORMAKTENES INTERESSER I AFRIKA 6

HVA SKJER I SUDAN? 8

FF

Folk ogforsVar

Nr. 2 2017

INNHOLD

OPPSLAGET;Fredsbevarende operasjoner normalt utført etter mandat utformet etter FNpaktens kapittel VI for å begrense, moderere og/eller avslutte fiendtlige handlinger mellom stater (grupper, parter) eller innenfor stater gjennom utplassering av en upartisk militær styrke. Styrken har adgang til å bruke militær makt i selvforsvar, og sivile ressurser i den hensikt å gi rom for, og forsterke den politiske konfliktløsningsprosessen.

FASTE SIDER:Leder .............................................................................................................................s. 2

Smått & stort ..............................................................................................s. 3 og 22

Organisasjonsstoff ...........................................................................................s. 23

Infopublikasjoner ...........................................................................................s. 24

ARTIKLER:Afrikas mange utfordringer ................................................................ s. 4 - 5

Stormaktenes interesser i Afrika ..................................................... s. 6 - 7

Hva skjer i Sudan? ...................................................................................... s. 8 - 9

Den afrikanske union (AU) .............................................................s. 10 - 11

Den sentralafrikanse republikk ..................................................s. 12 - 13

Unionen for middelhavet .................................................................s. 14 - 15

Nigeria – Afrikas gigant .....................................................................s. 16 - 17

DR Kongo – 20 år med krig og konflikt ...................................s. 18 - 19

Sahel: Én region, mange kriger ..............................................................s. 20

Gambia – En seier for demokratiet ......................................................s. 21

JUBILEUMDen 7. februar 2017 var det 25 år siden Maastricht traktaten ble under tegnet. Traktaten utgjør en mile pæl i det europe iske samarbeidet, og blir også kalt Unions traktaten, da den eta blerte navnet Den euro p eiske union. Traktaten la grunnlaget for et tettere utenriks og sikkerhets politisk samarbeid mellom medlemsstatene i EU. Landene besluttet å sam ar beide om politi og justispolitikken, samt å innføre bankvesen og Euro som en felles valuta. Maastrichttraktaten ble signert i byen Maastricht i Nederland i 1992 og trådte i kraft 1. november 1993. Forøvrig fyller Romatraktaten 60 år den 25. mars. Traktaten ble signert av 6 land i 1957 og trådte i kraft 1. januar 1958. Romatraktaten dannet grunn laget for opprettelsen av Det europeiske økonom iske felleskap (EEC) og Det europeiske atomenergi fellesskap (EURATOM), og banet vei for Maastrichttraktaten og dagens Europeiske Union.

AFGHANISTAN-RAPPORTEN Den 17. februar var det høring på Stor tinget om Godalutvalgets mye omtalte rapport om Norges deltakelse i krigen i Afghanistan. Rapporten ”En god alliert Norge i Afghanistan 20012014” ble lagt frem 6. juni 2016 og er en helhetlig evalu ering av Norges engasjement i Afghanistan. Rapporten vurderer Norges innsats opp mot de tre uttalte hovedmålene: å

ivareta forholdet til USA og NATO, bidra til internasjonal terrorbekjempelse og å bidra til statsbygging og utvikling. Det første og viktigste målet i perioden var å fremstå som en god alliert, samt å styrke allianseforholdet til USA og NATO. Rapporten konklu derer med at dette målet ble nådd. Målet om å bidra til internasjonal terrorbekjempelse vurderes til delvis nådd og målet om å bidra til å bygge en stabil og demokratisk stat er ikke nådd.I forbindelse med stortingshøringen ble spørsmålet om en liknende evalu er ing av Norges innsats i Libya tatt opp på ny. Slike evalueringer vurderes som viktige fordi de presenterer lærdommer for fremtidige bidrag i inter nasjonale operasjoner, samt bidrar til mer åpenhet om norsk sikkerhets og utenrikspolitikk. Frem til nå har det vært liten politisk vilje til å ettergå Norges innsats i Libya på samme måte som Afghanistanoppdraget, men det kan nå se ut til at vinden har snudd. Venstre og SV uttaler at de ønsker en evaluering av den norske militærinnsatsen i Libya og uttalelser fra flere partiledere og stortingsrepresentanter tyder på at det er flertall for en slik granskning. Det vil bli spennende å følge denne saken videre. Foto: flickr/MPD01605

Norske soldater på oppdrag i Shirin Tagab med Iveco pansret kjøretøyFoto: PRT/Caroline Lunde

3

Fo

lk o

g F

ors

var

TRUSSELEN I DET DIGITALE ROM ØKERI februar utgav Politiets sikkerhetstjeneste ”Trusselvurdering 2017”, som er en av de fire trussel og risikovurderinger som utgis årlig i Norge. I årets vurdering mener PST at den største trusselen mot Norge vil være fremmed etterretningsvirksomhet. Videre påpeker de at slik virksomhet kan ha et stort skadepotensial. Mulige mål identifiseres som forsvars og beredskapssektoren, politiske beslutningsprosser og kritisk infrastruktur. Dette er også noe Etterretningstjenesten trekker frem som en økende trussel i sin rapport ”Fokus 2017”. Både Etterretningstjenesten og PST hevder at utfordringer knyttet til spionasje og sabotasje er økende. Etterretningstjenesten trekker særlig frem at russisk påvirking kan få store konsekvenser for de mange nasjonale valgene som vil finne sted i Europa i 2017. De siste to årene har et russisk virkemiddel vært forsøk på å manipulere sosiale media for å påvirke vestlig opinion. Det er grunn til å tro at Russland sitter på mye informasjon som kan brukes til nettopp dette. Begge rapportene stadfester samtidig at terrortrusselen fortsatt er tilstedeværende. PST peker spesielt på trusselen fra ekstrem islamisme, og understreker at det er liten grunn til å forvente høyre og/eller venstreradikale angrep mot norske interesser. De to andre årlige trusselvurderingene utgis av henholdsvis Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Direktoratet for samfunns sikkerhet og beredskap.

GENERALMAJOR TONJE SKINNARLAND INNSATT SOM NY SJEF FOR LUFTFORSVARET Det var en historisk dag den 3. februar da Skinnarland, som første kvinne og ikkepilot, ble innsatt som sjef for Luftforsvaret. Forsvarsjef Haakon BruunHanssen uttalte at Generalmajor Skinnarland har en relevant og bred erfaring, samt de rette egenskapene til å lede Luftforsvaret gjennom den krevende endrings og moderniseringsfasen forsvarsgrenen er inne i. Skinnarland ønsker selv å legge forholdene best mulig til rette for at Luftforsvaret skal lykkes med å styrke sin operative evne, samtidig som at det utvikler seg til å bli et av verdens mest moderne luftforsvar. ”Samtidig som vi kontinuerlig må utvikle oss for å takle fremtidens utfordringer, må vi bygge på den solide erfaringen og de gode operative leveransene i dagens luftforsvar” oppsummerte Generalmajor Skinnarland under Sjef Luftforsvarets luftmaktseminar i Trondheim. En rekke foredragsholdere reflekterte rundt temaet ”Et femtegenerasjons luftforsvar Norges skjold og sverd”. Betydningen av F35 kampflyene, teknologisk modernisering og samhandling mellom forsvarsgrenene ble av flere trukket frem som essen

siell. Skinnarland forklarte i sitt foredrag at begrepet femtegenerasjon skal signalisere at Luftforsvaret trenger et generasjonsskifte i vid forstand og understreket at kompetansen til personellet må være på samme nivå som teknologien for å oppnå målsetningen om et femtegenerasjonsluftforsvar. Skinnarland fremhever viktigheten av å ta vare på de mange og dyktige ansatte, slik at man beholder og utvikler den kompetansen som Luftforsvaret trenger i fremtiden. Generalmajor Skinnarland har bakgrunn som jagerflykontrollør og begynte som kontroll og varslingsbefal i 1988 . Tidligere har Skinnarland erfaring som blant annet seksjonsleder og fungerende nestleder i Forsvarsdepartementets sikkerhetspolitiske avdeling, samt internasjonal erfaring fra Balkan og Baltikum.

Kilde: Forsvarsdepartementet

Foto: flickr/Free Press/Free Press action fund

Foto: Torgeir Hauaard, Forsvarets mediesenter

4

Fo

lk o

g F

ors

var

AFRIKAS MANGE UTFORDRINGER

Etter Asia er Afrika verdens største og mest folkerike kontinent, med omtrent 1.2 milliarder mennesker, noe som utgjør ca. 16 prosent av verdens befolkning. I dag består Afrika av 54 land, hvor de fleste landegrenser ble trukket under europeisk kolonialisme. Etter å ha oppnådd selv stendighet har mange afrikanske land vært preget av autoritære styresett, høy korrupsjon og etniske spenninger, noe som har vært hindre for sosial og øko nom isk utvikling på kontinentet. Men til tross for store problemer er Afrika også et konti nent med mye ressurser og fremtidshåp. Flere land har fått bedre økonomi, og demokratiet er i ferd med å spre seg over større deler av kontinentet. Forekomsten av HIV og AIDS har bremset opp, flere barn går i dag på skole enn tidligere, og barnedødeligheten er nedadgående. Vid ere har antallet væpnede konflikter i Afrika blitt redusert, noe som har gjort det afrikanske kontinentet mer fredfullt de siste tiårene. For eksempel har man klart å finne løsninger på de alvorlige kon fliktene som har herjet i Angola, Liberia og Sierra Leone. Mer stabilitet og økonomiske reformer har ført til en stor økning i utenlandske investeringer i mange afri kanske land, hovedsakelig fra Kina. Flere afrikanske stater er i dag blant verdens raskest voksende økonomier. Likevel står en rekke nye og gamle utfordringer og banker på Afrikas dør, og fungerer som bremseklosser på den positive utviklingen.

TØRKE OG HUNGERSNØD Afrikas enorme rikdom i form av natur ressurser kommer i liten grad den jevne innbygger til gode. Mens andre regioner er på vei mot målet om å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030, anslår Verdensbanken at mellom 200 millioner og 400 millioner ekstremt fattige vil leve i Afrika sør for Sahara, noe som antas å utgjøre 8090 % av verdens ekstremt fattige i 2030. Andelen ekstremt fattige i befolkningen

har blitt mindre de siste årene, men grun net hyppig befolkningsvekst har likevel antallet mennesker som lider av fattigdom økt. I Afrika kan to av fem voksne fortsatt ikke lese eller skrive, og kun en av fem har vanlig lønnsarbeid. Landbruk er det viktigste levebrødet for 78 % av Afrikas ekstremt fattige. Situasjonen på bygda er svært krevende. Det er mangel på infra struktur som elektrisitet og veier, og jord bruket er lite modernisert. Dette har med ført at mange afrikanere har flyttet inn til byene i et forsøk på å få et bedre liv. Afri kanske storbyer vokser i et ekstremt raskt tempo, men også der er livet svært vanske lig. I storbyene bor 60 % av befolkningen i slum, uten tilgang på vannforsyninger og sanitære anlegg. Det er store forskjeller mellom ulike afrikanske regioner når det gjelder tilbud av grunnleggende tjenester. De som bor i Sentral og VestAfrika har langt mindre tilgang på blant annet rent vann og medi sinsk behandling enn innbyggere i Nord Afrika. I Afrika sør for Sahara har forsøk på fattigdomsbekjempelse og hu manitær bistand fra land og organisa sjon er i liten grad ført til forbedringer, og flere år med tørke har forverret situasjon en for befolk ningen. Flere afrikanske regioner er blant verdens mest sårbare når det gjelder

klimaendringer. Trusselen fra ekstremvær, som storm og flom, og den økende tørken, påvirker tilgangen på mat og vann. Sahelbeltet, en enorm regi on sør for Sahara som strekker seg fra Tsjad i øst til Senegal i vest, er i dag verd ens største sammenhengende kriseom råde. Sahelbeltet har stadig hyppigere tørke etterfulgt av flom, noe som legger et betydelig press på de allerede knappe ressursene i regionen og øker konfliktnivået mellom nomader og bønder. Fra mai 2015 og frem til våren 2016 kom det nesten ikke nedbør i deler av ØstAfrika. Tørken har ført til matmangel og underernæring i land som SørSudan, Somalia, Etiopia, Eritrea og Djibouti. I tillegg til klimaend ringer fører befolkningsveksten til at stadig flere mennesker må dele på få ressurser. Kvinner i området får i gjenn omsnitt fem barn, noe som er det dobb elte av LatinAmerika og tre ganger mer enn ØstAsia. Det forventes en stor befolk ningsvekst i årene som kommer.

SVAKE STATER OG VÆPNEDE KONFLIKTERAfrika har vært den mest voldelige og kon fliktfylte verdensdelen de siste 25 årene. Mange av konfliktene som herjer på kon tinentet er svært fastlåste og langvarige, og det har vist seg å være så å si umulig å finne varige fredsløsninger. For å forstå regionens konflikter kommer vi ikke uten om å se på hvordan kolonitiden har satt sitt preg på kontinentet. På Berlinkonferansen i 18841885 delte europeiske stats ledere Afrika mellom seg med ”linjal, sigar og konjakk”. Grensene som ble trukket opp av europeiske koloniherrer er mer eller mindre de grensene som den dag i dag eksisterer mellom statene i Afrika. Til

Afrika er fortsatt verdens fattigste og mest underutviklede kontinent, med langvarige konflikter i mange regioner og land. Store fremskritt har likevel blitt gjort på det afrikanske kontinentet i løpet av de siste 20 årene. Men dyptgripende sikkerhetsutfordringer som politisk ustabilitet, hungersnød, klima endringer, ekstremisme og terrorisme legger store lokk på Afrikas fremtidsutsikter.

Som i mange andre steder i Afrika har klimaendringene gjort det vanskeligere for gjetere i Kenya. Regnet kommer sjeldnere enn før, og gjetere må reise lengre for å finne beite til kyrne sine. Mangel på vann og beiteområder har økt volden mellom lokale grupper, blant annet mellom folkegruppe-ne Samburu og Turkana. Foto: Afrika Progress Panel

AV Vilde Wetteland Stoa

5

Fo

lk o

g F

ors

var

AFRIKAS MANGE UTFORDRINGER

tross for at grensene har vært relativt sta bile siden kolonitiden, er statene svake og grensene svært porøse. Statsgrensene ble altså satt etter koloniherrenes inte resser, uten hensyn til befolkningen og samfunnet, og overskrider språk, stammer og et niske grupper. Afrikas befolkning består av mer enn 3000 etniske grupper av vari erende størrelse. I flere afrikanske land er stammekulturen sterk, og etniske og religi øse bånd betyr langt mer enn nasjo nal identitet. Folkemordene i Rwanda, som tok livet av mellom 800 000 og to millioner mennesker, er kanskje den verste etniske konflikten verden har vært vitne til. Men Rwanda er dessverre ikke det en este eks emp elet på etniske eller religi øse konflikter i regionen. I for eksempel Kongo bor det over 200 ulike stammer, og her er det stadig gnisninger og konflikter mellom de ulike stammene. Likevel er som regel kampen om tilgang og kontroll over knapp hetsressurser underliggende årsaker. Sær lig strid om tilgang til vann og jord går igjen i mange konflikter. På papiret er mange afrikanske stater i dag demokratier, men i praksis er det store varia sjoner fra land til land. Noen demo kratier fungerer godt, som Botswana, Sene gal og SørAfrika. Andre stater, som på beroper seg demokrati, er ikke reelt sett demokratiske. Ti afrikanske statsledere har sittet med makten siden før tusenårsskiftet. De nylig avholdte valgene i DR Kongo, Niger og Burundi er eksempler på presidenter som har klart å klamre seg til makten over lang tid. Andre stater er i en langt verre situasjon, og noen afrikanske land er på randen til å bryte sammen. I enkelte land, som Somalia, Libya og Den sentralafrikanske republikk har staten mer eller mindre sluttet å fungere. I Soma lia har det ikke vært en fungerende regjer

ing siden 1991. Sammenbrudd i stats makt en fører til at statene ikke klarer å gi inn byggere de rettigheter og plikter staten er ment å skulle gi. Svake styresett, politisk uro og væpnede konflikter har skapt lov løse tilstander, noe som også har gitt frem vekst av ekstreme grupperinger i flere afrikanske stater.

VOLD, EKSTREMISME OG TERRORISMEFlere områder i Afrika har blitt arnested for kriminelle nettverk og terrorgrupper. I følge amerikanske myndigheter er det fak tisk flere som dør av terrorangrep i Afrika enn i Midtøsten i dag. Gjennomgå ende vokser terrorgrupperinger frem i stater som ikke fungerer, noe som bidrar til å destabilisere sårbare stater. Når stats mak ten bryter sammen, fører det med seg ett maktvakuum, som gir fritt spillerom for ulike væpnede grupper. Væpnede islamist grupper, som alQaida i Islamsk Maghreb (AQIM) i Algerie og Mali og Boko Haram i Nigeria, utnytter lokale, fattige ungdommer som har dårlige framtidsutsikter. Boko Haram har sitt utspring i Nigerias fattigste områder i nordøst, og startet som et religiøst senter som tilbød gratis ut dan ning, noe som tiltrakk seg mange unge, arbeidsledige menn. Svake stats grenser i Afrika gjør det lett for terrorgrupper å spre sine baser og utøve angrep også i nabo land, slik som Boko Haram har gjort i Niger, Kamerun og Tsjad i den senere tid. Den somaliske terrorgruppen AlShabaab har også utført en rekke angrep i flere av sine naboland. Angrepet på Garissa Universitet i Kenya i april 2015, der hele 148 studenter mistet livet, står igjen som det blodigste. Deler av NordAfrika har gått fra å være relativt stabilt til å bli områder med politisk uro og fremvekst av terrorgrupper. I Nord

Sinai i Egypt herjer islamistgruppen Sinai Province, som i den senere tid har sverget troskap til IS. Siden gruppa drepte 33 sikker hetsvakter i 2014, har NordSinai vært under unntakstilstand, og egyptiske myndigheter gjør sitt beste for å be kjempe gruppa. I dagens kaotiske Libya, hvor statsmakten mer eller mindre har brutt sammen, har det blitt fritt spillerom for ulike væpnede grupper. I praksis kjem per tre regjeringer om makten i Tripoli, og en rekke militsgrupper kjemper om ulike områder i landet. Den islamske stat (IS) er en av gruppene som har skaffet seg solid fotfeste i landet.

FOLK PÅ FLUKT Væpnede konflikter, kronisk fattigdom, klimautfordringer, enorm befolkningsvekst, terrorangrep og organisert kriminalitet gir store strømmer av migranter og flyktninger. På det afrikanske kontinent er 18.6 millioner mennesker på flukt, hvor av 12.5 millioner er internt fordrevne. Den store majoriteten er altså på flukt i eget land, og landene Sudan, Nigeria, SørSudan og DR Kongo topper listen. Av de som har flyktet til naboland, har de fleste flyktet fra Somalia, etterfulgt av Sudan, SørSudan, DR Kongo og Den sentralafrikanske republikk. Det er en stor belastning for mange fattige verts land å ta i mot store strømmer med flykt ninger. Flyktninger og migranter havner i men neskesmuglernes hender i Sahel, på Sinai, i Sahara og i Libya. Libya har i flere år har vært utfartssted for flyktninger og andre migranter som forsøker komme seg til Europa over Middelhavet. I følge Europols rapport «Migrant Smugling in EU» fra 2016, anslås det at 40.000 personer er in volvert i menneskesmugling til og i Europa. Reisen fra Libya til Italia, den sentrale middelhavsruten, er i følge FN verdens dødeligste sjøvei. Likevel har ruten igjen fått et oppsving nå som det stadig har blitt vanskeligere å reise inn til Europa via Tyrkia og Hellas. I 2016 la 159 496 flyktninger og migranter ut på den farlige reisen fra Libya til Italia, og det ble regi strert 4220 druknet. Man forventer at det reelle tallet er langt høyere. Flyktning strøm men vil ikke stoppe før man klarer å håndtere årsakene til at mennesker legger på flukt. De mange utfordringene det afrikanske kontinentet står ovenfor er komplekse og fostrer hverandre. Så lenge statsmaktene er sårbare, og folkegrupper er marginaliserte, vil konflikter og kriser spre seg, og ekstreme grupper vil fortsette å vokse frem. Sterke statsmakter og sosial utjevning er nøkkelen for stabilitet. Afrika har gjort mange fremskritt, men har likevel en lang vei å gå.

Skolegang gir et håp om å kunne bryte ut av den ekstreme fattigdommen mange afrikanske barn lever i. Bilde er fra et klasserom på en skole i Ghana. Foto: Ben Grey

6

Fo

lk o

g F

ors

var

STORMAKTENES INTERESSER I AFRIKAEnorme naturressurser kombinert med dype sikkerhetsut-fordringer og frykt for global spredning har igjen gjort Afrika relevant for stormaktene.

AV Vilde Wetteland Stoa

Afrika har tiltrukket seg stormaktenes interesse i lang tid. Siden kolonitiden har diamanter, gull, sølv, uran, kobolt og store oljereserver fått verdens mektige stater til å vende blikket mot Afrikas ressursrike land. I dag er sikkerhetspolitiske utfordringer som ustabile stater, borgerkrig, terrorisme og radikalisering høyaktuelle på det afrikanske kontinent. Likevel er det internasjonale samfunnet i større grad fokusert på den prekære situa sjonen i Midtøsten og de mange utfordringene som utspiller seg der. Selv om terrorgruppene dreper vel så mange i Afrika som i Midtøsten, og konfliktnivået i afrikanske stater fortsatt er høyt, så sprer utfordringene seg i mindre grad til andre kontinenter. Samtidig er FNs fredsbevarende operasjoner i hovedsak i Afrika, og flyktningstrømmen fra Afrika til Europa har fått europeiske ledere til stadig å se sørover. Samtidig har Kina som en stig ende supermakt satset hardt på økonom iske gevinster og innflytelse på det afri kanske kontinentet i de senere årene.

EUS AFRIKA-POLITIKK Store deler av Afrika, særlig NordAfrika, Sahelområdet og Afrikas Horn, er regi oner av økende strategisk interesse for Europa. Disse områdene er i dag svært ustabile grunnet konflikt, kaos og svake styresett, og utnyttes av smuglernettverk

og islamistiske ekstremistgrupper som alShabaab, Boko Haram og alQaida i Maghreb (AQIM). Smuglernettverkene tjener store beløp på å frakte mennesker, narkotika og våpen. Nå som flyktningruten mellom Tyrkia og Helas mer eller mindre er lukket, er igjen flere flyktninger og migranter villige til å risikere livet i små gummibåter over Middelhavet. Khartoumprosessen er en felles innsats mellom EU og Den afrikanske union (AU) for å håndtere menneskehandel og smugling av migranter fra Afrikas horn til Europa. I tillegg til å bekjempe krimi nelle nettverk går samarbeidet også ut på å styrke beskyttelse og humanitær hjelp for flyktninger, samt bedre grensekontroll i transitt og opprinnelsesland.Siden det første AfrikaEU toppmøtet fant sted i Kairo i 2000, så har Den euro peiske union og afrikanske stater inngått samarbeid på en rekke områder, særlig innenfor fred og sikkerhet, bærekraftig utvikling og håndtering av aktuelle sikkerhetsutfordringer. Den afrikanske union er på mange måter bygget opp etter EUmodellen, og EU er en sterk bidragsyter til AUs beredskapsstyrke (African Standby Force, ASF). Samtidig er AU langt svakere enn EU, og EU har rettet kritikk mot blant annet de tette båndene mellom AU og afrikanske stats ledere som klamrer seg til makten langt over sin presidentperiode. EU og unionens medlemsland er i tillegg store bistandsytere til afrikanske land. Innflytelsen fra europeerne er fortsatt stor i Afrika, både politisk og kulturelt. Arven fra kolonitiden henger igjen når man ser på landegrensene, utdanningssystemer, språkene, økonomiene og hand

elen. Handel med europeiske land utgjør til sammen majoriteten av Afrikas uten landshandel. Enkelte av EUs medlemsland har et sterkt fotfeste i Afrika. Frankrike har hatt over 30 militære inter vensjoner i Afrika, og har de senere år økt sitt militære engasjement i tidligere franske kolonier. Hvert år siden 2013 har Frankrike trent 20 0000 afrikanske soldater som skal kjempe mot terrorgrupper i Afrika. Opplæringen er ett ledd i å øke afrikanske staters evne til å hånd tere konflikter og trusler selv. Frankrike ønsker å minske behovet for framtidige militære intervensjoner i afrikanske kon flikter, slik som de i Mali og Den sentralafrikanske republikk i 2013.

AMERIKANSKE SIKKERHETSINTERESSERAmerikanernes tilstedeværelse og på virkning i Afrika går tilbake til Den kalde krigen, da de fryktet sovjetisk innflytelse og kommunismens spredning i Afrika. Under hele Den kalde krigen ble konflikter på det afrikanske kontinent krydret med stormaktsinteresser bak kulissene. USA er i dag en betydelig handelspartner for afrikanske land, men ble forbigått av Kina i 2009. Kina er langt mer innflytelsesrik på kon tinentet enn USA. Mange afrikanske land, er lei av amerikanske og vestlige krav til politiske reformer, men neskerettigheter og ”good governance” i deres samarbeidsforhold. Det var sky høye forhåpninger hos en rekke afrikanske land da Obama, med en far fra Kenya, ble valgt til president i 2008. Kenyanske myndigheter gikk så langt som å innføre en nasjonal helligdag – «Obama Day» – den dagen Obama ble valg til president. Mange afrikanere og særlig kenyan ere forventet at samarbeidet mellom USA og Afrika ville bli styrket. Under Obamas presidentskap gjorde USA imidlertid lite for å øke samarbeidet med Afrika, noe

Amerikanere er tilstede i ørkenen i Dijbouti for å overvåke og bekjempe terrorgrupper på Afrikas horn.

Foto: Michelle C. Lawrence/The US. Army

7

Fo

lk o

g F

ors

var

som etterlot mange afrikanere skuffet. President Trump har i liten grad fokusert på Afrika til nå, og få eksperter tror Trump vil vektlegge forholdet til Afrika. Det siste store amerikanske initiativet i Afrika var president George W. Bush sitt bistandsprogram, Millennium Challenge Corporation (MCC), i 2004. Bistanden skal gå til offentlige helseprogrammer, for å bekjempe aids og tuberkulose, og politiske og økonomiske reformer. Nyere amerikansk engasjement på kontinentet har likevel i hovedsak vært knyttet til for svar og sikkerhet. I likhet med Frankrike, og nylig Kina, har USA en permanent mili tærbase i Djibouti – Camp Lemon nier. Den ble opprettet i 2001 som en del av krigen mot terror i Afrika sør for Sahara, og er den største utenlandske basen i Djibouti, med om lag 4000 personell. USA har også en afrikansk kommando, AFRICOM, som ble etablert i 2011. AFRICOM har vært involvert i kampene mot islamistiske opprørere i Libya, Mali og Tsjad de senere år. Siden 2011 har USA også hatt en flybase i Etiopia, hvor droner blir brukt til å overvåke alQaida tilknytt ede terrorgrupper i ØstAfrika, med sær lig fokus på alShabaab i Somalia og dens nabostater. I januar 2017 besluttet USA å avslutte disse operasjonene, san n synligvis for å fokusere på mer prekære trusler i regionen, som IS sitt stadig sterk ere forfeste i Libya, og Boko Harams ut videlse til Nigerias naboland Kamerun, Tsjad og Niger.

KINA SATSER TUNGT PÅ AFRIKA Kina har fattet en sterk interesse for Afrika, og er i dag kontinentets største handelspart ner. Stormakten i øst har i økende grad behov for ressurser som olje for å kunne

fortsette sin økonomiske vekst, og Afrika er et unikt sted for å handle billige rå varer. Kinesere har startet opp mange byggeprosjekter, fått gruverettigheter og fått rettigheter på å drive med olje og gassutvinning. Kineserne gir i tillegg mye bistand til afrikanske stater, og bygger ut infrastruktur, som veier, jern bane og havner. Kina har også utvidet satsningen på å forbedre infrastruktur gjennom å bygge ut telekommunikasjon og elektronisk kommunikasjon i flere afrikanske stater. Samtidig møter også Kina finansielle utfordringer i dag, og det kan gå hardt utover afrikanske stater som har knyttet sin økonomi tett til det kinesiske mark edet. Selv om Kinas økonomi vokser i en fart vestlige stater i dag bare kan drøm me om, så har Kina likevel sin laveste vekst på hele 26 år. Særlig for land som Zambia, som så å si bare eksporterer kobber til det kinesiske markedet, kan det være vanskelig å håndtere nedgangen i kinesisk økonomi. Stansen i vekst en har også redusert den kinesiske etter spørselen etter flere typer mineraler. Nedgang i oljepriser har i tillegg hemmet inntektene til noen av de afrikanske stor maktene, som Angola og Nigeria. Likevel viser Beijing en fortsatt sterk interesse for å prioritere Afrika. Kinas leder Xi Jinping kunngjorde i 2015 nye utviklingsprosjekter i Afrika for 60 milliarder kroner, og Kina er godt i gang med å finansiere prosjektene. Xi Jinping nevner ti samarbeidsplattformer mellom Afrika og Kina – alt fra helse, til jordbruk, sikkerhet og stabilitet, som kineserne har økt fokus et på de siste årene. Kina opprettet i 2016 sin første utenlandske militærbase i Djibouti, i tillegg til at Beijing i en femårs

periode skal gi et betydelig bidrag til den afrikanske beredskapsstyrken. Flere vestlige stater har rettet kritikk mot de kinesiske investeringene, da de ikke kommer med forbehold om politiske og økonomiske reformer. En rekke afrikanske ledere har gått ut og rost den kines iske modellen, og hevder at Kina, i mot setning til Vesten, gir lån med ”no strings attached”. Samarbeid med Kina blir altså sett på som konkrete ut vekslingsforhold. For eksempel uttalte SørAfrikas president, Jacob Zuma, at långiverne fra Vesten “ønsker å diktere hva du skal gjøre.”

RUSSLAND SØKER INNFLYTELSEMoskva ønsker å knytte samarbeid med flere afrikanske stater, og sikter på å etablere et sterkt fotfeste på kontinentet. Russlands interesser i Afrika er særlig knyttet til handel. Etter flere år med øko nomiske sanksjoner fra EU og andre vest lige stater, har handelen med Vesten blitt innsnevret. Afrikas ressursrike kon tinent blir derfor en stadig mer attraktiv investeringsmulighet. I tillegg er Russ land relativt isolert internasjonalt om dagen, og et bredere politisk samarbeid med afrikanske stater kan bidra til økt støtte for russiske synspunkter og hand linger i FN. Russerne møter likevel sterk konkurranse fra Kina, EU og USA, som alle har langt mer innflytelse på konti nentet. Likevel har Russland over en periode vendt blikket mot Afrika. Blant annet har handelen med afrikanske stater tidoblet seg siden inngangen til 2000tallet. Russ land har nylig inngått avtale om utbygging og drift av et oljeraffineri i Uganda, og gruvedrift i Zimbabwe. Russland er en stor leverandør av våpen til land i både NordAfrika og i Afrika sør for Sahara. Russiske våpen er et stadig mer populært alternativ til amerikanske, som fortsatt dominerer markedet til tross for at de er dyrere. Russlands militære nærvær i Afrika øker også stadig, og russ iske styrker er blant annet med på å trene opp nigerianske regjeringsstyrker i kampen mot Boko Haram. I tillegg overgår an tallet russiske soldater de franske, brit iske og amerikanske sammenlagt i FNs fredsbevarende operasjoner i Afrika. Slik som Kina retter Russland lite opp merksomhet mot brudd på menneskerettigheter, og mangel på demokrati og godt styresett på kontinentet, noe som kan bidra med å øke afrikanske staters vilje til å samarbeide med Russland, også politisk. For eksempel så stemte to afrikanske land i Russlands favør, mens en rekke afrikanske land avsto fra å stemme da FNs gene ralforsamling stemte for å fordømme russisk intervensjon i Ukraina.

STORMAKTENES INTERESSER I AFRIKA

Kinas leder Xi Jinping prioriterer sterkt handel og inflytelse på det afrikanske kontinent.Foto: Michel Temer/Flicr

8

Fo

lk o

g F

ors

var

HVA SKJER I SUDAN?

AV Marit Hernæs, leder av støttegruppen for Sudan og Sør-Sudan

Sudan var Afrikas største land til den sørlige delen brøt ut og dannet en ny stat, Sør Sudan. Landet har ca. 40 millioner innbyggere, og mellom 6-8 millioner av dem er flyktninger eller internt fordrevne. Befolkningen er i hovedsak muslimer, og Sharia-lovene gjelder. Krig, overgrep og sult rammer store deler av landets befolkning.

Borgerkrigen i Sudan varte i nærmere 50 år, fra britene trakk seg ut i 1956, avbrutt av noen fredelige perioder. Den handlet i første rekke om selvstyre og rettigheter for befolkningen i sørlige Sudan, i et land der den nordlige delen i hovedsak er arabere og muslimer, mens befolk ning en i sør er afrikanere og kristne. Det er likevel ikke riktig å si at det var dette som førte til krigen. Det handlet i enda større grad om retten til å delta i styring av landet, rett til utvikling og utbygging av områdene i sør, og retten til de store ressursene i sør. Den siste fasen av denne krigen er den som har fått størst internasjonalt engasjement, og som førte til framforhandling av CPA (Comprehensive Peace Agreement) våren 2005. Da avtalen ble undertegnet var det ikke klart hvilken retning utviklingen ville gå: Ville visjonen til SørSudans leder Dr. John Garang om et sekulært og demokratisk “New Sudan” bli resultatet, til beste for alle deler av Sudan – eller

ville separatistene i sør vinne fram slik at SørSudan ble et eget land? Vi vet resul tatet: Den 9. juli 2011 ble verdens yngste stat, SørSudan, et faktum. Sudan hadde mistet 1/3 av sitt område og var ikke lenger Afrikas største land.

OLJESudan var naturlig nok svært interessert i å beholde oljeinntektene som hadde fått større og større betydning for øko nomien. Det var bare en hake: oljeutvinning skjer i hovedsak i SørSudan. Utskip ing av oljen derimot, skjer fra Port Sudan – havnebyen i Sudan. Den eneste måten å frakte oljen dit, er gjennom en rørledning – som da ligger på Sudans side. Gjensidig avhengighet førte til at begge parter var interessert i at fredsavtalen inneholdt en avtale om fordeling av ut byttet av oljeutvinningen. Denne avtalen har i ettertid vist seg å være en katastrofe for SørSudan, som med fall ende olje priser kom i en situasjon der de faktisk tapte på hvert fat olje de produserte! Dette, og andre årsaker, førte til at olje produksjonen har falt til et meget lavt nivå – med de økonomiske konsekvenser det har fått for begge land. Begge land har i dag store økonomiske problemer, og skyhøy inflasjon, som igjen fører til høyere priser på nødvendige varer for befolkningen, og lønningene strekker

ikke til en måneds forbruk. Fattigdommen er skrikende, og økende.

POLITIKKDen politiske makteliten er i hovedsak den samme nå som siden den kom til makten ved et kupp i 1989. Presidenten i Sudan, Omar Al Bashir, har vært etterlyst av Den internasjonale domstolen, ICC, siden 2009, uten at dette har vært til særlig hinder for verken maktutøvelse eller reisevirksomhet. Tvert imot er det hevdet at dette har ført til mer støtte til ham fra flere hold. I 2015 ble President Bashir og hans parti NCP gjenvalgt, i et valg som verken var fritt eller rettferdig ifølge en felleserklæring fra USA, Storbritannia og Norge (Troikaen). Resultatet kan heller ikke sies å være overraskende for valg i et land der makten er i få hender, og som kjennetegnes av et udemokrat isk styre sett. I tiden etter splittelsen med SørSudan har demokratiet fått enda trang ere kår, og kontrollen med all virksomhet er tett. Demonstrasjoner blir slått ned på med hard hånd, politiske arrestasjoner, sensur og forfølgelse hører til dagsordenen. Humanitære organisasjoner og FNorganisasjoner er lite velkomne og få er godtatt for å arbeide med internt for drevne og flyktninger – særlig der det trengs mest: i Darfur og der ingen slipper inn, i Nuba fjellene.I 2016 ble det gjennomført en “Nasjonal dialog”, der alle opposisjonspartier var invitert til å delta. Det lyktes ikke å samle alle parter, særlig fordi kravet om stans i bombingen ikke ble imøtegått, men også fordi premissene i utgangspunktet ikke ble sett på som et uttrykk for reell vilje til endring. Likevel ble den av regimet e r klært som vellykket.

Omar al-Bashir i Juba i 2011. Foto: Wikimedia Commons

9

Fo

lk o

g F

ors

var

HVA SKJER I SUDAN?KRIGNår man snakker om borgerkrig i Sudan, så er det krigen mellom sør og nord før splittelsen det er snakk om. I realiteten har landet begått alvorlige krigshandlinger og overgrep mot befolkningen i Dar fur i mer enn tiår. To områder, Blånilen og SørKordofan, skulle hatt en folkeavtemming om hvilket land de skulle til høre i 2011, men denne ble ikke gjennomført, det samme gjelder Abyei. Disse områdene ligger nå under Sudan, noe befolkningen der nekter å akseptere. Krigen i Nubafjellene er inne i sitt sjette år, og er vel den konflikten i verden som får minst oppmerksomhet – på tross av at krigføringen og lidelsene, er like for ferdelige som i Syria, Irak eller SørSudan. Ingen humanitære organisasjoner får adgang. De få rapportene og vitnes byrd som har kommet om situasjonen for befolkningen og overgrep særlig mot kvinner og barn, er rystende. Det er hevdet at det også bombes med kjemiske våpen, men FN kan verken avkrefte eller bekrefte dette. Det er også hevdet fra flere hold at Sudan er involvert i krigshandlinger i Yemen, og at regjeringen i Khartoum har nære bånd til ekstreme, islamske grupperinger. Likevel har de ikke noe av dette fått særlig stor oppmerksomhet i en periode preget av andre, og storpolitisk mer krevende, konflikter.

NORGE OG SUDANSå lenge borgerkrigen varte spilte Norge en viktig rolle i fredsforhandlingene, og gjennom Troikasamarbeidet (USA, Stor britannia og Norge.) På akademisk nivå har det vokst fram nære bånd og sam arbeid mellom Universitetene i Bergen og i Khartoum. Det kom også til å spille

en viktig rolle at det vokste fram gode relasjoner mellom partene i kon flikten og våre norske forhandlere – særlig kom daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson til å spille en meget viktig rolle. På tross av at det har vært, og er, svært gode grunner til kritikk av Sudan, så er denne nærmest fraværende. I 2016 skjedde det dessuten noe som ser ut til ytterligere å svekke kritikken. På bakgrunn av flyktning strømmen i 2015/16 ble det opprettet en avtale mellom EU og Sudan om å få stanset flyktninger gjennom Sudan siden denne fluktruten mer aktuell etter EUs avtale med Tyrkia. I praksis betyr denne avtalen at Norge skal gi økonomisk støtte til Sudan, spesielt for å stanse menneskesmuglere. Denne avtalen er lite kjent, og det er uklart hvor store beløp det er snakk om, hva pengene skal brukes til, hvordan kontroll av resultater skal fore tas, og tidsaspektet. Det er svært lite sann synlig at pengene går til “å hjelpe flykt ninger der de er” – det er lite eller ingen tiltak for flyktninger i Sudan. Tvert imot kommer det meldinger om at men neskesmuglerne har doblet prisen for å få flyktninger gjennom vaktholdet her er korrupsjonen så vanlig at med penger kan alt kjøpes og at brutale og forhatte Janjavid har fått penger for å vokte grens ene. Rapporter om overgrep på landsbyer langs grensen er meget foruroligende og det er svært vanskelig å få sikker dokumentasjon.Det er svært usikre tall på hvor mange flyktninger og internt fordrevne som be finner seg i Sudan, men sannsynligvis et sted mellom seks og åtte millioner. Landet har åpnet opp for syrere, og ifølge FN befant det seg ca. 350 000 syrere der i 2016. Ca. 300 000 nye sørsudanere har

kommet siden 2015 – i tillegg til de som allerede befant seg der. Et stort antall kommer også fra blant annet Eritrea og Etiopia. Siden tallene var usikre fra før av, er det også usikkert hvor mange fler som har kommet etter at sjøveien mell om Tyrkia og Hellas ble nærmest stengt. Målet for mange er å komme seg til en annen mulig vei over Middelhavet – Libya, Tunisia, Algerie.

USIKKER FREMTIDSudan er et land med store demokratiske, økonomiske og humanitære utfordringer. Langvarige konflikter, krigføring, alvorlige brudd på menneske rettig heter, fattigdom og humanitære lidelser er bekreftet i rapporter fra FN, Amnesty og andre kilder. Presidenten har i åtte år vært etterlyst av Den internasjonale dom stolen. USA opphevet nylig sine sanksjoner mot Sudan med begrunnelsen at det er gjort betydelige forbedringer i situa sjonen hvilke det i så fall skulle være er det svært vanskelig å forstå. Det er grunn til å hevde at situasjonen burde kalle på reaksjoner fra det internasjonale sam funnet, men det ikke er tilfelle – Sudans konflikter, krigføring og overgrep er et av verdens glemte tragedier. Det har også blitt antydet at regimet i Khartoum er under press, og at det står for fall. Flere opposisjonsgrupper hevder at de er i ferd med å samle sine krefter mot et regimeskifte, og at målet for dem fortsatt er “New Sudan” et fritt, demokratisk og sekulært Sudan. Bare tiden vil vise.

Leir for internt fordrevne i Darfur. Foto: Wikimedia Commons

10

Fo

lk o

g F

ors

var

DEN AFRIKANSKE UNION (AU)Afrika er stort og mangfoldig. Det afrikanske kontinent utgjør over en femtedel av jordas landterritorium, og regnes som menneskehetens vugge. I dag huser kontinentet hele 54 stater, inkludert seks øystater, og en befolkning på over 1,1 milliarder mennesker. Stor ressursrikdom og ekstrem fattigdom finnes på samme jord. Klarer man å finne løsninger for regionalt politisk samarbeid, i en så sammensatt verdensdel?

AV Monica K. Mattsson Kämpe

I februar i år avholder Den afrikanske union (AU) sitt 28. toppmøte, i Addis Abeba, Etiopia. Det hele startet i samme by, tilbake i 1963. Den 25. mai ble AUs forgjenger – Organisasjonen for afri kansk enhet (OAE) stiftet av de 32 afri kanske statene som hadde rukket å bli selv stend ige. Flere stater oppsto etter hvert som kolonimaktene trakk seg ut, og innen AU ble dannet i 2002, hadde medlemstallet steget til 53 stater. Med SørSudans løs rivelse fra Sudan i 2011, nådde man 54 medlemmer. Veien har vært lang, og ikke uten konflikter. For tiden er et av med lemslandene sus pendert, Den sentral afrikanske repu blikk, på grunn av kon flikten innad i landet. Egypt, som ble suspendert etter statskuppet i 2013 og Guinea Bissau som ble suspendert etter statskuppet i 2012 har blitt tatt inn igjen i organisasjonen. Marokko valgte nylig å gå inn igjen i Den afrikanske union, etter 33 år på utsiden. I 1984 trakk de seg ut med umiddelbar virkning, på grunn av AUs godkjennelse av VestSahara som selvstendig stat. I år trådde de tilbake inn i organisasjonene, som nå teller 55

medlemmer totalt, inklu dert VestSahara og Den sentral afri kans ke republikk.

FREDSBEVARENDE OPERASJONER Et av hovedmålene til AU er å bidra til fred, sikkerhet og stabilitet på det afri kanske kontinentet. Gjennom samtaler og dialog skal man legge til rette for fred elig løsning av konflikter mellom med lemsstatene. Her spiller Freds og sikker hetsrådet (Peace and Security Council, PSC) en viktig rolle. I PSC sitter ti land, og dette rådet kan ta beslut ninger som er bindende for medlems landene. Om ikke dialog er tilstrekkelig, kan PSC også gi mandat til fredsstøtt ende operasjoner, utstede sanksjoner i tilfeller av grunnlovsstridige regime endringer, og ta initia tiv og handle som svar på potensielle eller eksisterende konflikter. AU har gjen nomført flere fredsbevarende opera sjoner på det afrikanske kontinentet, og har for tiden tre pågående. Den største opera sjonen under ledelse av AU er AMISOM i Somalia, som teller litt over 22 000 per sonell. Operasjonen ble startet i 2007, med formål å støtte den provisoriske regjer ing en i landet. Somalia har mer eller mindre vært herjet av borgerkrig siden 1991, og også FN har vært inne med styrker i landet. I 2006 invaderte Etiopia landet, og hjalp til å etablere en provisorisk regjering, for siden å trekke seg ut igjen. Somalias re gjer ing erklærte unn takstilstand i landet i 2009, og ba om internasjonal støtte, også

militært. AMISOMs mandat løper for seks mån eder av gangen, og er blitt forlenget flere ganger. Dagens gjeldende mandat ut løper den 31. mai 2017. I 2016 ble det holdt valg i Somalia, og etter en utstrakt prosess ble den nye presidenten, Mo hamed Abdullahi Farmajo, omsider ut ropt til valgets vinner den 8. februar i år. AU støttet prosessen fram til valget, gjen nom blant annet å megle mellom strid ende klaner og legge til rette for fredsforhandlinger og diplomatiske møter. Et annet viktig aspekt var sikker heten rundt valget, der AMISOM spilte en viktig rolle sammen med politi og andre nasjonale sikkerhetsstyrker. AUs spesial representant til Somalia, Francisco Madeira, uttalte at han var meget for nøyd med den fredelige overgangen mellom presidentene. Han skrøt av tid ligere president – og taper av valget – Hassan Sheikh Mohamud for sin verdige fra treden fra embetet, der han gratulerte den nye presidenten med seieren. Den andre operasjonen, UNAMID, er en felles operasjon med både FN og AUstyrker, som opererer i Darfur, vest i Sudan. Darfurkonflikten brøt ut i 2003, og utviklet seg til å bli en blodig borgerkrig i området. Nesten to millioner mennesker er drevet på flukt fra sine hjem, og det har vært rapportert om brutal framferd med vold tekter og drap fra flere av part ene, inklu dert den sudanske regjer ings hæren. En fredsavtale ble signert i 2006, og i 2007 gikk Sudans regjering med på at en freds bevarende operasjon med både AU og FNstyrker skulle etableres i området. AU var allerede aktive i Sudan med sin AMIS operasjon, men denne gikk da sammen med FN og dannet UNAMID. Opera sjonen skal beskytte sivile, sørge for sikkerheten rundt humani tær bistand i om rådet, samt bistå med megling og for handlinger mellom part ene. Mandatet løper foreløpig frem til den 30. juni 2017, og styrken teller i over kant av 17 000

Tropper fra Burundi ankommer Somalia for å ta del i den fredsbevarende operasjonen

AMISOM, den 13. februar 2017Foto: AMISOM/Ilyas Ahmed

11

Fo

lk o

g F

ors

var

personell. Den siste opera sjonen er en regional innsatsstyrke for å bekjempe den såkalte Lord’s Resistance Army (LRA), som er en voldelig terror gruppe med utspring nord i Uganda, men som også er aktiv i SørSudan og Den demo kratiske republikken Kongo (DR Kongo). Med en voldsom framferd, som inklu derer massakre på sivile, sexrelatert slave handel, amputasjoner og utstrakt bruk av barnesoldater, har gruppen blitt et omfattende regionalt problem. Over 400 000 mennesker er drevet på flukt som et resultat av grupp ens herjinger. I 2011 besluttet AU å koordi nere en styrke for å bekjempe terrorist ene, og i dag teller styrken litt over 3 000 personell fra de berørte landene, Uganda, SørSudan, Den sentralafrikanske repu blikk og DR Kongo. Ugandiske myndig heter anmeldte i 2003 fem av gruppens ledere til Den internasjonale Straffe domstolen (ICC), som i 2005 utstedte arrest ordre på dem. Dette inkluderer Joseph Kony, som fort satt er ettersøkt, Raska Lukwiya,som ble drept i 2006, Okot Odhiambo, som fort satt er etter søkt, og Vincent Otti, som ble henrettet av Kony i 2007. Men AUs for hold til ICC blir stadig mer anstrengt.

AU OG ICCDen internasjonale straffedomstolen (ICC) er et sentralt element i håndhev ingen av folkeretten. Her kan enkelt personer døm mes for krigsforbrytelser, folkemord eller forbrytelser mot men neskeheten. Forut setningen for å kunne straffeforfølge noen er imidlertid at landet ved kom mende er statsborger i har under tegnet avtalen om ICC, de såkalte Romastatuttene. 123 land har signert hittil, deriblant 34 afri kanske stater. Når straffe domstolen ble opprettet i 2002, var de afrikanske land ene aktive pådrivere. Sene gal var det første landet som under tegnet Roma statuttene, dokumentet som dannet grunn laget for domstolen. Uganda meldte den aller første saken inn for dom stolen. I dag har hele ni av de ti aktive sakene som er under etterforskning sitt utspring i afrikanske land; Sudan, DR Kongo, Uganda, Den Sentralafrikanske Repu blikk, Kenya, Libya, Elfenbenskysten og Mali. Men Afrikas forhold til ICC har ikke vært problemfritt. Siden 2008 har en rekke motforestil linger mot dom stolen blitt fremmet av Den afrikanske union. Det har vært reist kritikk både mot etter forsk ning og til talebeslutninger, og de mener at det har vært for mye foku sert på afri kanske saker, i forhold til andre verdensdeler. I oktober i fjor med delte både Sør Afrika og Burundi at de aktet å fratre avtalen. Flere andre afrikanske land, som Gambia, Uganda, Namibia og Kenya startet også fratredelsesprosessen. På

AUs toppmøte i februar 2017 kulminerte det hele med at AU vedtok en resolusjon om en «ICC Withdrawal Strategy», dog med reserva sjoner fra åtte stater. Det er en del disku sjon rundt hva denne strate gien egentlig innebærer, da det også kommer fram at AU ønsker en diskusjon med FNs sikker hetsråd for å fremme en reform av ICC. ICC er imidlertid et selv stendig, inter nasjonalt organ, og ikke underlagt FN som sådan. Enkelte av AUs medlemmer ønsker et tydelig brudd med ICC, men det ser ut til at det ikke kan foretas noen endelig tilbaketrekking før tidligst på neste toppmøte, som er et halvt år fram i tid. Saken blir kanskje ekstra delikat når en av ICCs mest etter søkte, Sudans presi dent Omar alBashir, har deltatt på flere av AUs møter (inklu dert denne måned ens toppmøte) uten å ha blitt arrestert og utlevert. Da han del tok på AUs toppmøte i SørAfrika i 2015, ble de kritisert for ikke å arrestere han. SørAfrika svarte med å si at de ikke ønsket å foreta noen arrestasjon av en statsleder, slik at man dermed kunne legge til rette for regime endringer i noen av landene.

AU INN I FREMTIDENDet er selvfølgelig langt mer enn fred og konflikt som står på agendaen for Den afrikanske union. På et kontinent med store utfordringer innen bl.a. helse, ut vikling, utdanningssystemer, demo krati seringsprosesser og miljø, må man natur lig nok ha flere tanker i hodet samtidig. AU har laget et rammeverk for den sosio økonomiske utviklingen de neste 50 år som bærer navnet Agenda 2063. Vi sjon en for det hele er “An inte grated, pro -sperous and peaceful Africa, driven by its own citizens and repre senting a dyna - mic force in international arena”. Mye inspirasjon er hentet fra EU, og AU sikter

også mot et felles marked, der mennesker, kapital, varer og tjenester fritt kan pas sere grensene mellom stat ene. Man plan legger også å forbedre infrastruktur og kommunikasjon, bl.a. gjennom å utvikle høyhastighetstog. Det afrikanske konti nent er rikt på ressurser, har en ung be folkningsstruktur og mye potensiale. Ut fordringen ligger nok allikevel i å skape stabilitet og sikkerhet, slik at de afri kans ke landene kan oppnå målet om å bli en dynamisk kraft i verdenssam funnet.

DEN AFRIKANSKE UNION (AU)

faktafakta:Den afrikanske union: opprettet 9. juli 2002, Durban, SørAfrikaHovedsete: Addis Abeba, Etiopia Leder (2017): Alpha Condé (president i Guinea) Generalsekretær (2017): Moussa Faki (tidligere stats og utenriks minister i Tsjad)Medlemmer (54+ et suspendert): Algerie, Angola, Benin, Botswana, Burkina Faso, Burundi, Den demo kratiske republikken Kongo, Den saharawiske arabiske demokratiske republikk (VestSahara), Den sentral afrikanske republikk (suspendert), Djibouti, Egypt, EkvatorialGuinea, Elfenbenskysten, Eritrea, Etiopia, Gabon, Gambia, Ghana, Guinea, GuineaBissau, Kamerun, Kapp Verde, Kenya, Komorene, Lesotho, Liberia, Libya, Madagaskar, Malawi, Mali, Marokko, Mauritania, Mauritius, Mosambik, Namibia, Niger, Nigeria, Republikken Kongo, Rwanda, São Tomé og Principe, Senegal, Seychellene, Sierra Leone, Somalia, Sudan, Swaziland, SørAfrika, SørSudan, Tanzania, Togo, Tsjad, Tunisia, Uganda, Zambia, Zimbabwe.

FN og AU samarbeider om operasjon UNAMID i Sudan – her heises felles flagg i hovedkvarteret i El Fasher. Foto: UN Photo/Albert González Farran

12

Fo

lk o

g F

ors

var

DEN SENTRALAFRIKANSKE REPUBLIKK

AV Kathinka Louise Rinvik Bratberg

Etter at Den sentralafrikanske republikk fikk sin selvstendighet fra Frankrike i 1960, har landet vært preget av politisk uro. Forsøk på å innføre demokrati og flerpartisystem blir ved gjentatte anled ninger avbrutt av voldelige opprør, kupp og militærregimer. Landet har store fore komster av naturressurser, som skog, diamanter, gull og uran, men de samme naturressursene er også kilder til kon flikter. Inntektsfordelingen er blant verdens skjeveste, og 85 prosent av befolkningen har under to amerikanske dollar om dagen å leve for, men 67 prosent må klare seg med én dollar. 40 prosent av befolkningen er under 14 år, og forventet levealder er 52 år. Den lave forventede levealder skyldes i stor grad malaria og feilernæring, men også HIV/AIDS, svakt helsesystem og matmangel.

Den sentralafrikanske republikk er både opprinnelses, transit og mottakerland for barn som utsettes for tvangsarbeid og seksuell mishandling, og kvinner som tvinges i prostitusjon. Både etnisitet og religion er med på å splitte befolkningen i Den sentralafrikanske republikk. Det er syv etniske grupper og fire religiøse til hørigheter som ofte går på kryss og tvers, og som er med på å splitte befolkningen. Mye av den politiske ustabiliteten skyldes beskyld ninger om favorisering og diskri minering av ulike etniske eller religiøse grupper.

KEISER BOKASSA IDa Den sentralafrikanske republikk fikk sin selvstendighet i 1960, ble David Dacko utpekt til president. Han rakk imidlertid bare å sitte i fem år før han ble styrtet i et militærkupp ledet av JeanBédal Bokassa. I løpet av sine første år ved makten, fikk Bokassa til en hel del positive tiltak i landet; et system med offentlig kommunikasjon ble åpnet, og polygami, medgift og omskjæring av jenter ble forbudt. Han unnslapp flere kuppforsøk, og fra 1970 endret hans regime karakter. Bokassa

tok over alle sentrale regjeringsposter, innførte et terrorregime i landet, og i 1972 erklærte han seg selv for president på livstid. Likevel støttet Frankrike Bokassas regime, både militært og økonomisk. Til gjengjeld tok Bokassa ofte med den franske presidenten Valéry Giscard d’Estaing på jaktturer, og ikke minst sørget han for at Frankrike fikk uran, som var et sentralt element i atomvåpenprogram under Den kalde krigen. Det skulle imidlertid også vise seg at Bokassas andre store støttespiller var Muammar alGaddafi, og etter et møte i 1976 konverterte Bokassa til islam. Etter et par måneder konverterte han imidlertid tilbake til katolisismen, og innførte en monarkistisk styreform i landet med seg selv som keiser, markert ved en seremoni som skulle etterligne hans store helt Napoleons kroning. Sere monien kostet om lag 80 millioner USD i dagens verdi, og førte til at hans Sentralafrikanske keiserdømme så å si var kon kurs. Ingen internasjonale ledere deltok i seremonien, og bare ett år senere ble han styrtet i et kupp støttet av Frankrike, etter en massakre på over 100 skolebarn.

POLITISK USTABILITETDen sentralafrikanske republikks polit iske historie har siden Bokassa mistet makten vært preget av sykluser med valgte

Tross rik tilgang på naturressurser, er Den sentralafrikanske republikk et av verdens fattigste land. Ekstrem politisk ustabi-litet hindrer utvikling og har bidratt til et land i kaos.

MINUSCA-styrken bidrar til å distribuere mat i landet. Foto: FN

13

Fo

lk o

g F

ors

var

DEN SENTRALAFRIKANSKE REPUBLIKKledere, kupp, eneveldige herskere og inter nasjonal inngripen. På papiret er Den sentralafrikanske republikk et demo krati. Flerpartisystem ble innført på begynnelsen av 1990tallet. Presidenten velges i allmenne valg for fem år med mulighet for ett gjenvalg, og utnevner statsminister og regjering. Nasjonalforsamlingen har 106 medlemmer som velges i all menne valg for fem år. Likevel er det kupp som har blitt den vanligste formen for maktoverføring. Det er i stor grad generaler fra Bokassas tid som har stått bak både kuppforsøk og vellykkede kupp gjennom 80 og 90 tallet. Den politiske ustabiliteten har i stor grad bidratt til å hindre landets ut vikling, samt drevet flere hundre tusener på flukt. Etter flere år med geriljakrig mot regjeringen og sin allierte fra et tidligere kupp, fikk Francois Bozizé kastet Ange Félix Patassé fra makten i 2003. Nasjonal forsamlingen ble oppløst, grunnloven opphevet og Bozizé utnevnte seg selv til statsoverhode. I 2005 gjennomførte han relativt fri valg, og vant. En periode på tre år med relativt stabilt styre og fred fulgte, før en ny konflikt sendte landet ut i kaos. En

ny opprørsgruppe, Union of Democratic Forces for Unity (UFDR), ledet av de som hjalp Bozizé til makten, an klaget presi denten for å bruke alle inn tektene fra landets naturressurser på sin egen etniske gruppe. Frankrike støttet regjeringen og bidro med krigsfly og militære styrker. Kampene pågikk i et drøyt år før en fredsavtale kom på plass og en nasjonal samlingsregjering ble etablert i 2009.

NYTT KUPP OG KONFLIKT2011valget, der Bozizé vant med 66 pro sent, ble av opposisjonen kritisert for ikke å ha vært fritt og demokratisk, og i ettertid var det stor misnøye blant be folkningen. Presidenten ble igjen an klaget for å favorisere sin egen etniske gruppe, og for ikke å oppfylle freds avtalen. Opprørsgruppen Sélékas gjennom førte et kupp i mars 2013 og lederen Michel Djotodia utropte seg selv som president. Andre afrikanske ledere anerkjente ikke Djotodia som president, og foreslo å danne en overgangsregjering og avholde nyvalg innen 18 måneder. Djotodia var imidlertid eneste kandidat, og ble valgt til president for over gangs regjer ingen. Mot slutten av 2013 eskalerte situasjonen i Den sentralafrikanske republikk kraftig, og det oppstod flere voldsomme kamper mellom Sélékas, som i hovedsak består av muslimer, og den kristne gruppen Antibalaka (balaka betyr

machete, et våpen Sélékas ofte bruker). Som resultat av kampene

flyktet i underkant av 400 000 mennesker til nabolandene

Tsjad og Kongo, mens om lag 463 000 ble drevet på

flukt i eget land. I januar 2014 gikk

Djotodia av etter press fra Frankrike og flere afri

kanske ledere, og Cathrine Samba Panza

ble valgt til landets første kvinnelige president. Konflikten

har imidlertid fortsatt, og særlig forfølgelsen av den muslimske minori teten i landet har økt. Situasjonen er spesielt vanskelig i de nordlige provins ene, der mangel på sentral styring har ført til at mye våpen er i omløp, og mangelen på økonomiske mulig heter fører til ran, drap og lande veisrøveri.

INTERNASJONAL TILSTEDEVÆRELSEFN har vært tilstedet i Den sentralafrikanske republikk siden 1998, først med MINURCAstyrken som skulle stabilisere situasjonen i og rundt hovedstaden, av væpne de ulike gruppene, hjelpe til med å bygge opp en nasjonal politistyrke, samt gi opplæring for å gjennomføre valg. Oppdraget ble avsluttet i 2000 da situasjonen ble ansett som stabil. FN opprettet imidlertid et kompetansesenter, kalt BINUCA, for å bistå med fredsbyggingsprosessen. Delegasjonen bidro under fredsforhandlingene i 2008 og ved valgene i 2005 og 2011. I perioden 20072010 ble en ny FNstyrke, MINURCAT, satt inn i grenseområdene mellom Tsjad og Den sentralafrikanske republikk for å sikre forhold for frivillige og trygge retur av flyktninger. Den afri kanske union (AU) opprettet MISCAstyrken sommeren 2013, som sammen med franske styrker fikk mandat fra FNs sikkerhetsråd til å gjenopprette lov og orden i landet. I 2014 ble en ny FNstyrke opprettet, kalt MINUSCA. Styrken skal blant annet bevare og overvåke sikkerheten til sivilbefolkningen, trygge hjelpe arbeiderne, og sikre respekt for men neskerettigheter. MINUSCA består i stor grad av MISCAstyrken og BINUCAdelegasjonen, og samarbeider med de franske styrkene i landet. Både i 2015 og 2016 har FNsoldater blitt beskyldt for seksuelle overgrep mot barn i landet, og Amnesty International har anklaget de fredsbevarende styrkene for både drap og voldtekt. Dette har bidratt til å svekke legitimiteten til de internasjonale styrkene.

USIKKER FREMTIDI februar 2016 ble det avholdt presidentvalg. Nærmere 30 kandidater stilte til valg, og håpet var at det endelig skulle bli en maktoverføring via valg og ikke kupp. Det ble gjennomført et ”prøvevalg” som endte i voldelige sammenstøt og fem mennesker mistet livet. Likevel gikk det ordentlige valget rolig for seg og den tidligere statsministeren FaustinArchange Toudera fikk 62,3 prosent av stemmene i andre runde. Valgdeltakelsen var på 61 prosent. Selv om det var den første demokratiske maktovertakelsen på lang tid, har regjeringen slitt med å skape ro i landet. Kampene mellom kristne og muslimer skapte en ny volds bølge i slutten av 2016, og flere organisasjoner så seg nødt til å stanse hjelpearbeidet. Tallet på internt fordrevne nær mer seg én million, og om lag 2,3 milli oner mennesker er avhengig av humanitærhjelp. Det er lite som tyder på at situa sjonen for landet i Afrikas hjerte er noe annet enn skjør og usikker.

I februar 2016 ble det gjennomført presidentvalgt i Den sentralafrikanske

republikk, og landet fikk en ny leder som til en forandring ikke kom til makten ved kupp. Foto: FN

14

Fo

lk o

g F

ors

var

UNIONEN FOR MIDDELHAVET

Opp igjennom historien har Middelhavet vært en møteplass mellom ulike kul turer. Det har vært mange konflikter, men også mye handel og utveksling av erfaringer på tvers av kulturer. I dag preges regionen av store utfordringer, som terrorisme og ekstremisme, migrasjon og svak økonomi. I tillegg er regionen svært sårbar for klima endringer, utslipp og andre miljørelaterte trusler. Samarbeidet i regionen har historisk sett vært av svært varierende karakter. Siden Den kalde krigens slutt

har en rekke mellomstatlige orga nisa sjoner blitt opprettet, med Unionen for Middelhavet (UfM) som den største. UfM ble opprettet etter initiativ fra Frank rikes president Nicolas Sarkozy i juli 2008. UfM er den direkte etterkommeren av Det EuroMediterrianske partnerskapet (EMP), opprettet etter initiativ fra en rekke EUmedlemmer i 1995. Det ble derfor bestemt at UfMs hovedoppgave skulle være den samme, nemlig å gjøre Middelhavsregionen til et område for “dialog, utveksling og samarbeid, for på denne måten garantere fred, stabilitet og velstand” (Barcelonadeklarasjonen). Organisasjonen består av 43 medlemsland; alle 28 EU medlemmene og 15 partnerland i regionen. Dagens middelhavsstater kan deles i to grupper; EU i nord og stater av arabisk kultur i sør og øst. I sitt arbeid for fred og

stabilitet vektlegger UfM samarbeid og integrasjon mellom disse. Til forskjell fra EMP, har UfM styrket sin evne til sam arbeid og integrasjon gjennom etableringen av fem institusjoner; opprettelsen av et sekretariat i Barcelona, jevnlige ministermøter, møte mellom statslederne annet hvert år, en permanent komité i Brussel og et dobbelt presidentskap. Dette gjør UfM til en møteplass der repre sentanter fra statene i regionen kan kom me sammen og diskutere felles utfordringer og potensielle løsninger. En viktig del av arbeidet til UfM er utført av sekre tariatet som skal støtte og initiere en rekke prosjekter. UfM har ellers en nær tilknytning til EU. Det faktum at UfM er basert på et bredt samarbeid mellom de fleste statene i regionen gjør at UfM blir sett på som en viktig del av EUs utenrikspolitikk og EUs nabolagspolitikkk. Dette kommer tydelig frem i det delte presidentskapet, hvor EU på permanent basis leder det nordlige presidentskapet, mens det sørlige roterer mellom de statene som ikke er EU medlemmer. Pr. 2017 er det Jordan som representerer sør. Det er også et utstrakt samarbeid mellom UfM og Den afrikanske union, Den arab iske liga, 5+5 dialogen og andre mellomstatlige organisasjoner i regionen.

KOMPLEKSE UTFORDRINGERDet er i dag store forskjeller mellom statene i nord og sør. Nord er generelt sett økonomisk sterkere med lavere grad av korrupsjon og fattigdom. Videre er statene i sør preget av større sosial ulik het og den vanlige mann i gata sliter ofte med å få seg arbeid, for ikke å si utdanning. Dette er aspekter som potensielt sett kan ha store regionale konsekvenser, noe Den arabiske våren i 2011 demonstrerte. I dag er regionen sterkt preget av borgerkrigen i Syria, fremveksten av ekstremistiske grupperinger som IS og alNushra, samt situasjonen i Libya der det ikke er et fungerende statsapparat. Dette har igjen hatt konsekvenser for andre land. For det første har svært mange av de syriske flyktningene reist til Tyrkia, Libanon, Jordan og Europa. For det andre har situasjonen i Libya gjort landet til et yndet sted for menneskesmuglere som smugler migranter over Middelhavet. Terrorangrepene i Brussel, Paris, Istanbul og Berlin har i tillegg gjort det tydelig at IS og lignende grupperinger har både vilje og evne til å slå til langt vekke fra deres kjerneområder. Det kan dermed sies at ustabilitet i deler av sør har konsekvenser for resten av Middel havsregionen samt Europa. Samlet sett har disse utfordringene medført et om fattende press på økonomien, spesielt i Tyrkia og Libanon, mens

AV Øyvind Steensen

I 2017 er det ni år siden Unionen for Middelhavet (UfM) ble op-prettet. Siden da har hendelser som flyktningkrisen og fremvek-sten av radikal islamisme medført at middelhavsområdet har blitt stadig viktigere innen internasjonal politikk. Hvilken rolle har UfM hatt i møte med disse utfordringene, og hvilke framtid-sutsikter er det for organisasjonen?

Kart over medlemmer i Unionen for Middelhavet. Blå: EU-land, brun: øvrige medlemmer, grønn: suspenderte medlemmer, rød: observatører. Foto: Wikimedia Commons

15

Fo

lk o

g F

ors

var

UNIONEN FOR MIDDELHAVET

høyreekstrem isme og radikal islamisme vokser i Europa. I tillegg er det en rekke potensielle fremtidige utfordringer for statene langs Middelhavet knyttet til klimaendringer og forurensning. Deler av regionen har et særdeles varmt klima og ytterligere temperaturøkning kan lett lede til både mangel på mat og vann. Middelhavet er også en svært viktig arbeidsplass knyttet til blant annet fiskeri og turistnæring, forurensning eller andre menneskeskapte naturkatastrofer kan dermed føre til tap av tusen vis av arbeidsplasser. Dette kan igjen føre til en ytterligere destabilisering av regionen, ved blant annet å skape et større antall miljø og økonomiske flykt ninger.

UTFORDRENDE SAMARBEID Gazakrigen i 2009 fikk stor betydning for utviklingen av samarbeidet i UfM. Fordi Israel er medlem av UfM, nektet flere av de arabiske statene å delta i pro sjekter og møter der Israel var representert. Spesielt gjaldt dette de avgjørende statsledermøtene som i utgangspunktet skal holdes annethvert år, og som av den grunn fortsatt ikke er gjennomført. Dette har fått mange til å hevde at UfM mangler politisk tyngde, noe som kan ha påvirket UfMs muligheter til å utgjøre en forskjell når det kommer til for eksempel borger krigen i Syria. I tillegg så har Tyrkia vist seg å være et negativt innstilt med lem. Dette stammer fra tyrkisk mistillit til formålet med UfM, da de mistenker at

UfM skal fungerer som en form for sub stitutt for tyrkisk EUmedlemskap. Imid lertid har det de senere årene vært en aktiv møtevirksomhet på ministernivå, med blant annet energiministermøte i 2016 og utenriksministermøte i 2015. Migrasjon, ekstremisme og terrorisme har ført til at middelhavsområdet har blitt plassert høyt på mange staters agenda de senere årene. EU har gjort det klart at UfM er den beste arenaen for å bekjempe de bakenforliggende årsakene for disse utfordringene. Det er derfor ikke overraskende at den nye fremtidsplanen for UfM, som ble godtatt i januar 2017 poengterer at UfM vil bli viktigere i årene fremover. Det ble også fastslått at dialogen mellom medlemmene må styrkes, spesielt med tanke på de over nevnte utfordringene. Av den grunn skal det i fremtiden arrangeres utenriksminister møter en gang i året. I tillegg ble prosjektene til UfM fremhevet som gode tiltak for å bekjempe årsakene til dagens utfordringer.

UFM-PROSJEKTENE Prosjektene som er støttet av UfM er ofte delvis overlappende og iverksatt av private, statlige eller lokale aktører. Tanken bak, er at man da lettere oppnår en direkte effekt på befolkningens liv. Prosjektene er ment å ha et vidt nedslagsfelt, da de tar for seg mange av utfordringene be folkningen i regionen opplever. I januar 2017 var det hele 47 prosjekter, innen fornybar energi, fersk vann, utdanning,

forskning, sosiale for hold, bedring av kvinners rolle i samfunnet, arbeidsliv og utvikling av be drifter som mottok støtte fra UfM. Etter som mange av de utfordringene region en står overfor er forårsak et av øko nomiske og sosiale faktorer har prosjekt er rettet mot arbeidslivet, utdanning og kvinners posisjon i sam funnet blitt ilagt en større betydning i de senere årene. Samlet sett er det 26 pro sjekter som faller innenfor disse kategoriene. “The EuroMediterranean University of Fez” som i dag har 7000 studenter, er et godt eksempel på et UfM prosjekt. Ved å øke utdanningsnivået blant innbyggerne i regionen vil det bli lettere å få arbeid, og universitetet er derfor en del av et annet prosjekt som går på å legge til rette for flere arbeidsplasser i området; “Med4Jobs”. Prosjektet bidrar også til å minke sannsynligheten for radikalisering, da de aller fleste stud ier viser at det stort sett er personer med lav utdanning som havner i ekstremistiske miljøer. Universitetet har også fokus på forskning og utdanning innen sosial vitenskap og miljøvennlig energi. Dette medfører at kompetansen innen to av utfordringene regionen står overfor økes. Ikke minst bidrar universitetet også til at det knyttes bånd mellom elevene, og dermed også en utveksling av kunnskap og forståelse på tvers av kulturene. Imidlertid så tar det flere år før en enkelt student er ferdig utdannet og kan bruke sin kunnskap og erfaring til å bedre situasjonen. Man kan også spørre seg om prosjektene har en stor nok innvirkning på de aktu elle samfunnene da det i Egypt alene bor 82 millioner mennesker og de 26 pro sjektene i denne kategorien når ut til 200 000. Det er derfor usikkert hvilken effekt prosjektene vil ha for regionen og når denne effekten vil gi utslag. Likevel er det viktig å poengtere at det i langtidsplanen ble slått fast at det skal legges større vekt på prosjektene i denne kate gorien. I tillegg til å styrke de eksisterende prosjektene skal det initieres nye prosjekter. UfM ønsker også at de skal rettes mer direkte mot de delene av middelhavsområdet som har størst ut fordring med migrasjon og ekstremisme. Problemene Middelhavsområdet står overfor er svært komplekse og da vil det ofte kreve langsiktig planlegging og godt samarbeid for å finne løsninger. Sist nevnte har ikke alltid vært tilfelle, men det at man nå vil gjennomføre årlige utenriksministermøter, samt styrke UfM prosjektene taler for at medlemsstatene i stadig større grad anser UfM som en god arena for å finne felles løsninger på felles utfordringer.

Hovedkontoret til Unionen for Middelhavet i Barcelona, Spania. Foto: Wikimedia Commons

16

Fo

lk o

g F

ors

var

Afrikas gigant, med sine 188 millioner innbyggere og store oljerikdommer, burde ha gode muligheter til å bli en ledende stat på kontinentet. Dessverre er Nigeria også et av Afrikas mest krigsherjede land. Ikke nok med at terrorgruppen Boko Haram herjer i nord, og har drevet mer enn to millioner men-nesker på flukt fra sine hjem, men Nigerias rundt 250 ulike folkegrupper har også sine interne stridigheter.

NIGERIA – AFRIKAS GIGANT

Gassrørledningene er svært dominerende i Okrika, utenfor havnebyen Port Harcourt , sør i Nigeria. I samme område er også Nigerias største oljeraffineri.Foto: Reuters/Akintunde Akinleye

AV Monica K. Mattsson Kämpe

Helt siden selvstendigheten fra Storbritannina i 1960 har landet vært utsatt for en lang rekke borgerkriger og statskupp. Med et landareal som er over tre ganger så stort som den tidligere koloniherrens, er det nok av konflikter som kan utkjempes. En av de mest fatale var Biafrakrigen i 1967, der den sørøstlige regionen ønsket selvstendighet. Krigen resulterte også i en omfattende hungersnød, der flere hundre tusen mennesker mistet livet. Ressursene i Nigeria er ujevnt for delt, og de mange etniske gruppene lever svært ulike liv. Religiøst er landet grovt sett delt i to, med et islamsk nord og et kristent sør. Enkelte av de større etniske gruppene praktiserer også tradisjonelle afrikanske religioner i stor grad. Forskjellen mellom fattig og rik er enorm, og arbeidsledigheten ligger på nærmere 25 %. En lav gjennomsnittlig leve alder (ca 44 år) gir en veldig ung befolkning, der 44 % er barn under 14 år. En rekke kon

flikter over makt, utnyttelse av ressurser og etniskreligiøse problemstillinger ut spill er seg stadig. Allikevel finnes positive utviklingstrekk. Fra 1999 har landet i større grad stabilisert seg, og presidentvalget i 2015 resulterte i en fredelig makt overtakelse. Sittende presi dent, Jonathan Goodluck, kristen sørnigerianer, tapte og måtte overlate presi dentembetet til Mu hammadu Buhari, muslim fra NordNigeria. Det er imidlertid ikke første gang Buhari sitter med makten i Nigeria; mell om 198385 ledet han militærjuntaen som tok makten i landet ved et statskupp. Denne gangen tyder imidlertid alt på at valget gikk mer demokratisk for seg. Som vanlig kom noen rapporter om voldsepisoder i for kant av valget, og også en del påstander om fusk. Men demokratiprosessene blir ansett å bli forbedret fra valg til valg, og observatører bedømmer valget i 2015 til å være akseptabelt.

ØKONOMISK FRAMGANG?Nigeria er Afrikas største økonomi, en lederplass de overtok fra SørAfrika i 2014. På verdensbasis regnes den nigeri anske økonomien som den 20. største, og økonomer inkluderer Nigeria blant de såkalte MINTlandene (Mexico, Indo nesia,

Nigeria og Tyrkia), som antas å overta som de raskest voksende økonomiene etter BRICSlandene (Brasil, Russland, India, Kina og SørAfrika). Pengene kom mer i stor grad fra olje, som utgjør rundt 80 % av statens inntekter og 90 % av landets eksportinntekter. Det er en del norske interesser og samarbeidsprosjekter i denne sektoren, og Statoil etablerte seg i Nigeria allerede i 1992. Nigerianske dele gasjoner besøker også jevnlig Norge, for erfaringsutveksling og utvikling av sam arbeidsprosjekter. Avhengigheten av olje gjør imidlertid også staten svært sårbar når oljeprisen er lav, noe den har vært siden 2014. Nå kan det se ut som at olje produksjonen er i ferd med å bremse opp. Nigeria ble i 2016 forbigått av Angola som Afrikas største oljeprodusent. Fjoråret endte også med den laveste oljeproduksjonen på 28 år, og over en fjerdedel av oljeriggene er tatt ut av drift. Noen av dem ble utsatt for sabotasje og terrorangrep, av en gruppe som kaller seg Niger Delta Avengers (NDA). Den sørnigerianske gruppen står også bak ødeleggelser av oljebrønner og rørledninger. Selv om det er en viss diskusjon rundt hva denne gruppen står for, relateres aksjonene til en utbredt misnøye med at oljeinntektene ikke ser ut til å ha kommet befolkningen til gode i noen særlig grad. Fortsatt lever nærmere 80 % av nigerianerne på under 2 USD om dagen, og rundt halvparten på under 1 USD om dagen. Verst er situasjonen imidlertid i nord, der 90 % havner under fattigdomsgrensen. Movement for the Emancipation of the Niger Delta (MEND), en annen lignende opprørsgruppe som også står for en bedre fordeling av oljeinntektene, tok i fjor sommer et initia

17

Fo

lk o

g F

ors

var

tiv for å stoppe sabotasjeaksjonene, og oppfordret NDA til heller å gi fredssamtaler en sjanse. Det ser ikke ut til å ha hatt noen særlig effekt på NDA, angrepene fortsatte utover høsten og vinteren, og på sine relativt aktive websider bruker gruppen en nesten krigslignende reto rikk. Det kan virke som at løsrivelse fra Nigeria er ambisjonen for gruppen. Som en kuriositet kan nevnes at NDAs tals mann, brigader Mudoch Agbinibo, etter presidentvalget i USA publiserte sine gratulasjoner til den nyvalgte president Donald Trump. Etter gratulasjonene fortsetter han; “Your hard fought victory against world establishments is hope for we the over thirty million oppressed minorities of the Niger Delta, that have being con tinuously raped and economi-cally colo nized because of our God-given resources over last six decades, by the Nigerian state and Islamic fundamenta-lists in power. Mr. President elect of the United States of America sir, we are hoping for a new perfect economic order and relations as it concerns the United States critical assets and interest in the Niger Delta. Lead the world to a real change not the president Barack Obama change that manipulated a clueless puppets in General Muhammadu Buhari on the people of Nigeria”. Den anspente situasjonen rundt oljeanleggene har også kostet liv. I fjor sommer ble tre vedlikeholdsarbeidere utsatt for et bakholdsangrep og drept mens de jobbet med en rørledning. Det er også en omfattende piratvirksomhet langs Nigerias kyst.

BOKO HARAM NordNigeria har også sine utfordringer

med væpnede grupper. Den islamistiske terrorgruppen Boko Haram dominerer området, og har også spredd sine herj inger til nabolandene Niger, Tsjad og Kamerun. Direkte oversatt skal navnet Boko Haram bety noe slikt som «vestlig utdanning er en synd», og gruppen ønsker å opprette en islamsk stat i nord. I 2015 kunngjorde Boko Haram at de sluttet seg til IS, som senere anerkjente de som sin vestafrikanske avdeling. Selv om mål et for Boko Harams aktiviteter skal være religiøst motivert, er de aller fleste ofrene andre muslimer. I 2015 kunngjorde nigeri anske myndigheter at gruppen sto bak minst 20 000 dødsfall, men FN tror tallet er høyere. Hele 2,3 millioner mennesker er drevet på flukt fra sine hjem. Gruppen ble kjent over store deler av verden da de i 2014 bortførte nærmere 300 skolejenter, noe som bl.a. utløste kampanjen #bringbackourgirls på sosiale medier. Bortføringer av barn, til sexslaver, barnesoldater eller som selvmordsbombere er en regel messig del av gruppens aktiviteter.I august i fjor ble det angivelig foretatt et lederskifte i Boko Haram, ved at Abubakar Shekau ble etterfulgt av Abu Musab alBarnawi. Barnawi skal være sønn av Boko Harams grunnlegger, Mohammed Yusuf. Det skal ha vært IS som ønsket et lederskifte, og Barnawi skal blant annet ha lovet å slutte å angripe moskeer i nord Nigeria. Det er det imidlertid fortsatt en del usikkerhet rundt hva som egentlig er situasjonen i dag. Shekau anser fortsatt seg selv som leder, og det kan tyde på at Boko Haram nå er splittet i to fraksjoner. Den 29. desember i fjor kom nyheten om at alBarnawi var blitt arrestert av nigeri anske myndigheter. Dette ser ikke ut til å

ha dempet gruppens aktivitetsnivå, og i februar 2017 har det kommet flere rapporter om angrep, blant annet på et mottak for internt fordrevne og på tilfeld ige bilister på en motorvei.

ET DELT LAND?I likhet med flere andre afrikanske land, preges Nigeria i dag av en både religiøs, etnisk og geografisk todeling. Historisk har den politiske eliten i all hovedsak vært fra den muslimske sahelbefolkningen i nord, men også kristne sørnigerianere har de senere årene innehatt viktige maktposisjoner i landet, som bl.a. tid ligere president Jonathan Goodluck. Nå er imidlertid igjen presidentembetet inne hatt av en nordnigerianer, ved president Muhammadu Buhari. Samtidig er de største ressursene rundt Nigerdeltaet i sør, mens den største fattigdommen finnes i nord. Den religiøse skillelinjen mellom nord og sør er en kime til kon flikt, men har ikke ført til noen åpen konfrontasjon. Til gjengjeld har mange lokale sammenstøt mellom ulike grupper preget Nigeria opp gjennom historien. Her har både religiøse, etniske og økonomiske faktorer spilt inn som drivstoff i kon fliktene. En god del av disse har utspilt seg i midtbeltet mellom nord og sør, og totalt har rundt 12 000 mennesker mistet livet i religiøse eller etniske sammenstøt på 2000tallet. Nigeria er en gammel kultur, og forskere har funnet bevis for at det har levd mennesker i området som i dag er Nigeria i 10 000 år. Men det er fortsatt et stykke igjen til at landet framstår som en samlet og inklu derende stat for alle sine innbyggere.

Boko Harams kidnapping av nærmere 300 skolejenter i Chibouk skapte store motreaksjoner, #bringbackourgirls

Foto: CEE-HOPE NIGERIA

18

Fo

lk o

g F

ors

var

Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) er et land med store naturrikdommer, men forblir likevel en av verdens fattigste stater. Gjennom 1990-tallet var DR Kongo i sentrum for det som blir betegnet som “Afrikas verdenskrig”. Selv om det på papiret ble det fred i 2003, så ulmer krigen fortsatt i store deler av landet.

AV Vilde Wetteland Stoa

DR KONGO – 20 ÅR MED KRIG OG KONFLIKT

DR Kongo kunne vært et av verdens rikeste land. Landet har store forekomster av dia manter og gull, i tillegg til å være en av Afrikas mest mineralrike stater, med enorme mengder kobber, kobolt og uran. Men nettopp de ressursene som kunne dratt Kongo ut av fattigdommen ligger som et hinder for utviklingen, da kampen om tilgang og kontroll over naturressurser lenge har vært en viktig drivkraft i de bru tale konfliktene i DR Kongo. I tillegg er DR Kongo er et mangfoldig land, både etnisk, språklig og kulturelt. Det fines hele 200 ulike etniske grupper i landet, og rivali sering mellom ulike grupper har bidratt til 20 år med konflikt i landet, noe som har tatt livet av seks millioner mennesker. Det gjør konflikten i DR Kongo til den døde ligste konflikten verden har stått ovenfor siden den andre verdenskrig. Kongo har aldri opplevd et fredelig maktskifte, og pre sident Joseph Kabila utsatte presidentvalget som opprinnelig skulle funnet sted i desember 2016. Hvis man ikke finner noen

løsning på situasjonen så er det stor fare for at det kronisk ustabile og konflikt fylte landet nå skal gli tilbake til full borger krig.

DE KONGOLESISKE KRIGER Kongo ble en belgisk koloni i 1908, og fikk sin uavhengighet i 1960. Belgia etterlot seg et utnyttet land plyndret for naturres surser med store interne konflikter. De første årene med selvstendighet var derfor preget av sosial uro og politisk ustabilitet. I 1965 begikk oberst Joseph Mobutu et statskupp, og han klarte å klamre seg til makten i 32 år. Mobutu, som endret navnet på landet til Zaire, mottok støtte fra USA, da han var antikommunistisk og ble sett på som en buffer mot kommunismens spredning til Afrika. Hans regime var korrupt og brutalt, og han styrte landet med jernhånd. Dette ga stor misnøye og stadige opptøyer i ulike deler av landet. I kjølvannet av folkemord ene i Rwanda flyktet over én million til ØstKongo, hvor også flere var hutuer som hadde vært delaktige i massakrene på tutsiene. Striden mellom hutuer og tutsier forplantet seg til Kongo. I 1996 brøt det ut et stort militært opprør øst i landet, ledet av LaurentDésiré Kabila, med støtte fra nabolandene Uganda, Burundi og Rwanda. Dette blir gjerne kalt den første kongolesiske krig. Opprørstyrkene tok kontroll

over hovedstaden Kinshasa i 1997, og avsatte Mobutu. Kabila erklærte seg som president og endret landets navn tilbake til Den demo kratiske republikken Kongo. Krigen dannet grunnlaget for den raskt etterfølg ende andre kongolesiske krig. I august 1998 startet det et opprør mot Kabilas regjering i Kivuregionen, og i løpet av bare noen uker hadde opprør erne kontroll over store deler av landet. Den andre kongolesiske krig blir gjerne kalt ”Afrikas første verdenskrig” fordi det er den største krigen i Afrikas historie. Kongo og åtte naboland var direkte innblandet, og hele 25 væpnede grupper deltok i krigs handlingene. Kabila mottok støtte fra Angola, Tsjad, Namibia og Zimbabwe, mens opprørene ble støttet av Rwanda og Uganda, og beholdt kontrollen i de østlige regionene. Kampene ble også drevet av landets enorme mineralrik dommer, og gruppene kjempet om kontroll over natur ressurser. Det antas at opp til 5,5 millioner mennesker døde som et indirekte eller direkte resultat av krigshandlingene. De fleste mistet livet grunnet sult, sykdommer og andre pro blemer som krigen skapte. FNs sikkerhetsråd krevde at alle uten landske styrker skulle trekke seg ut av landet, og at man skulle få på plass en våpen hvileavtale. Denne ble under skrevet av alle de del aktige landene i juli 1999. LaurentDésiré Kabila ble drept i 2001, og hans sønn, Joseph Kabila tok over presi dentskapet. Med mye hjelp