nou 2015: 7 - regjeringen.no...6 nou 2015: 7 2015 politikk og tiltak overfor romanifolket/tat erne...

NOU

MILJØMERKET

241 Trykksak 379

Norges offentlige utredninger 2015: 7

Assimilering og motstandNorsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag

Bestilling av publikasjoner

Offentlige institusjoner:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonInternett: www.publikasjoner.dep.noE-post: [email protected]: 22 24 00 00

Privat sektor:Internett: www.fagbokforlaget.no/offpubE-post: [email protected]: 55 38 66 00

Publikasjonene er også tilgjengelige påwww.regjeringen.no

Trykk: 07 Aurskog – 06/2015

NO

U 2

01

5: 7

A

ssimilering og m

otstand

Norges offentlige utredninger 2015

Seriens redaksjon:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon

Informasjonsforvaltning

1. Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd Finansdepartementet

2. Å høre til Kunnskapsdepartementet

3. Advokaten i samfunnet Justis-ogberedskapsdepartementet

4. Tap av norsk statsborgerskap Barne-,likestillings-oginkluderingsdepartementet

5. Pensjonslovene og folketrygdreformen IV Finansdepartementet

6. Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2015 Arbeids-ogsosialdepartementet

7. Assimilering og motstand Kommunal-ogmoderniseringsdepartementet

Norges offentlige utredninger2014 og 2015

Statsministeren:

Arbeids- og sosialdepartementet:NOU 2014: 3 Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2014NOU 2014: 17 Pensjonsordning for arbeidstakere til

sjøsNOU 2015: 6 Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2015

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet:NOU 2014: 8 Tolking i offentlig sektorNOU 2014: 9 Ny adopsjonslovNOU 2015: 4 Tap av norsk statsborgerskap

Finansdepartementet:NOU 2014: 13 Kapitalbeskatning i en internasjonal

økonomiNOU 2015: 1 Produktivitet – grunnlag for vekst og

velferdNOU 2015: 5 Pensjonslovene og folketrygdreformen IV

Forsvarsdepartementet:

Helse- og omsorgsdepartementet:NOU 2014: 12 Åpent og rettferdig – prioriteringer

i helsetjenesten

Justis- og beredskapsdepartementet:NOU 2014: 1 Ny arvelovNOU 2014: 10 Skyldevne, sakkyndighet og

samfunnsvernNOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet

Klima- og miljødepartementet:

Kommunal- og moderniseringsdepartementet:NOU 2014: 6 Revisjon av eierseksjonslovenNOU 2015: 7 Assimilering og motstand

Kulturdepartementet:NOU 2014: 2 Lik og likskap

Kunnskapsdepartementet:NOU 2014: 5 MOOC til NorgeNOU 2014: 7 Elevenes læring i fremtidens skoleNOU 2014: 14 Fagskolen – et attraktivt utdanningsvalgNOU 2015: 2 Å høre til

Landbruks- og matdepartementet:NOU 2014: 15 Norsk pelsdyrhold – bærekraftig

utvikling eller styrt avvikling?

Nærings- og fiskeridepartementet:NOU 2014: 4 Enklere regler – bedre anskaffelserNOU 2014: 11 KonkurranseklagenemdaNOU 2014: 16 Sjømatindustrien

Olje- og energidepartementet:

Samferdselsdepartementet:

Utenriksdepartementet:

AssimileringAssimilering stammer fra det latinske ordet «assimilare», som betyr «å gjøre lik». I denne sammenhengen beskriver det en politikk som myndighetene fører overfor en minoritet der målet er å gjøre den mest mulig lik majoritetsbefolkningen. Dette innebærer at individer eller grupper blir tatt opp i storsamfunnet på majoritetens vilkår. Det er en enveis-prosess der de som assimileres, må endre sine grunnleggende kulturelle verdier, mens majoriteten ikke gjør tilpasninger.

Omslagsfoto: Stig Bachmann Nielsen/Naturplan, Hjulsporgennemheden

NOU Norges offentlige utredninger 2015: 7


Utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 3. januar 2011.Avgitt til Kommunal- og moderniseringsdepartementet 1. juni 2015.

Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonInformasjonsforvaltning

Oslo 2015

ISSN 0333-2306ISBN 978-82-583-1237-3

07 Aurskog AS

Til Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Ved kongelig resolusjon 3. januar 2011 ble det oppnevnt et utvalg som skalundersøke gjennomføringen av politikken overfor taterne/romanifolket. Utval-gets mandat ble revidert 1. oktober 2013.

Utvalget legger med dette frem sin innstilling.

Oslo, 1. juni 2015

Knut Vollebæk leder

Asbjørn Eide Agnes Inderhaug Per Haave

Karen-Sofie Pettersen Anna Gustavsen Johanne Bergkvist

Laila Susanne Vars Marius Emberland

Ingvill Thorson Plesner(sekretariatsleder)

Nikolai Brandal

Monica Five Aarset

Ragnhild Nordvik

Madeleine Z. Stenhammer

4 NOU 2015: 7 2015Politikk og tiltak overfor romanifolket/taterne fra norske myndigheter, organisasjoner og virksomheter siden midten av 1800-tallet og frem til i dag

En feilslått og nedbrytende politikk

Taterne-/romanifolket ble på 1900-tallet utsatt foren hardhendt assimileringspolitikk fra norskemyndigheter. Politikken kom til uttrykk gjennomlover og forordninger som til dels hadde et diskri-minerende formål, og en klart diskriminerendevirkning. Dette skapte negative fordommer omfolkegruppen som har ført til frykt og mistillitmellom den og storsamfunnet. Denne politikkenbåde har hatt og har fremdeles store konsekven-ser for taterne/romanifolket.

Politikken rettet seg særlig mot to områder:omsorgsovertagelse av barn og tvungen boset-ting. Staten overlot i all hovedsak gjennomførin-gen til den private organisasjonen Norsk misjonblant hjemløse (‘Misjonen’). Fra 1907 til 1986 bleMisjonen i praksis enerådende på dette feltet, ogoffentlige instanser fikk instruks om å samarbeidemed den. Selv om Misjonen også var en pådriver iå definere målgruppen og utforme politikken,konkluderer utvalget med at den utførte sittarbeid på vegne av staten. I tillegg finner utvalgetat det var et nært samarbeid mellom Misjonen ogkommunale myndigheter når det gjaldt omsorgs-overtagelse av barn og bosetting.

Politikk og tiltak i strid med menneskerettighetene

Tiltak mot barn var et sentralt virkemiddel i assi-mileringspolitikken overfor taterne/romanifolket.Barn ble tatt fra foreldrene og plassert i barne-hjem og fosterhjem, og omsorgsansvaret ble over-ført til Misjonen. I løpet av to generasjoner fra 1900ble nesten en tredjedel av barn født i tater-/roma-nifamilier bortsatt av barnevernet. Dette haddedramatiske konsekvenser for gruppen som helhet.

Omsorgsovertagelsene var ofte begrunnetmed at foreldrenes livsform var skadelig for barna.Misjonen gikk også inn for å bryte kontakten mel-lom foreldre og barn. Situasjonen for barna etteromsorgsovertagelse varierte. Mange barn bleutsatt for omsorgssvikt, mishandling og overgrepetter omsorgsovertagelsen. Konsekvenser formange av barna var en ustabil, uforutsigbar ogutrygg oppvekst. Utvalget finner at den omfattendepraksisen med bortsetting av barn var klart uforen-lig med retten til privatliv slik denne forstås i dag.

Det samme gjelder flere sider ved praksisenpå Svanviken arbeidskoloni inntil 1970-årene. PåSvanviken ble beboernes hverdag kontrollert påen svært inngripende måte. Tiltakene overforbeboerne bestod blant annet i at deres korrespon-danse ble kontrollert.

I perioden 1950–1970 ble 40 prosent av kvin-nene som var på Svanviken, sterilisert under opp-holdet. Utvalget kjenner ikke til noen annen insti-tusjon i Norge som har en så høy andel steriliserte.

Mistillit, fordommer og usynliggjøring

Utvalget finner at det i samfunnet generelt er man-gel på kunnskap om taternes/romanifolkets kul-tur og historie og negative fordommer mot grup-pen. Dette gjelder også ansatte i offentlige instan-ser som har kontakt med tatere/romanifolk. Detser også ut til å være en manglende interesse for åskaffe seg kunnskapsbasert informasjon om grup-pen. Det er lite kunnskapsformidling om taternes/romanifolkets kultur og historie i barnehage,grunnskole og lærer-/barnehagelærerutdannin-gen, og de blir derfor usynlige som gruppe idagens samfunn.

Politikken med omsorgsovertagelse for tater-/romanibarn hadde som mål å bryte familiebånd ogfjerne den reisende livsformen og kulturen. Dethar hatt negative konsekvenser for folket som hel-het og for enkeltmennesker. Oppbrutte familier,tap av språk og kultur har også skapt sår hos bådebarna som ble tatt og familien som stod igjen.Intervjuer som er gjennomført for utvalget, viserat mange tidligere barnevernsbarn og deres biolo-giske familie har opplevd det som vanskelig nårkontakten gjenopptas etter mange års adskillelse.

Ett av utvalgets viktigste funn er at mangetatere/romanifolk har en sterk mistillit til, og inoen tilfeller frykt for, norske myndigheter. Mistil-liten er knyttet til tidligere overgrep og assimile-ringspolitikken. Denne går i arv til nye generasjo-ner, og blir også vedlikeholdt gjennom fortsatt dis-kriminering og negative holdninger til minoritets-gruppen i dag. Den bidrar slik til at også mangeunge som ikke selv ble utsatt for assimileringspo-litikken, opplever at de står på siden av storsam-funnet. Mange tatere/romanifolk legger vekt på at

6 NOU 2015: 7 2015Politikk og tiltak overfor romanifolket/taterne fra norske myndigheter, organisasjoner og virksomheter siden midten av 1800-tallet og frem til i dag

generasjoner som vokser opp i dag, skal få tillit tilmyndighetene, og bli anerkjent som likeverdige.

Utvalgets undersøkelser av to generasjonersom ble utsatt for Misjonens assimileringstiltak,viser et oppsiktsvekkende høyt dødelighetsnivå.Her finner man i tillegg et betydelig lavere utdan-ningsnivå enn i befolkningen generelt. Når dennegruppen kommer så dårlig ut, er det åpenbart atpolitikken og virksomheten som ble ført, var ska-delig for gruppen som helhet og for enkeltperso-ner som ble berørt. Tateres/romanifolks tilgangtil offentlige tjenester er svekket på grunn av mis-tilliten de har til offentlige myndigheter, og man-gelen på forståelse for tateres/romanifolks spesi-elle historie og erfaringer hos offentlige instanser.

Fordommer og usynliggjøring har bidratt til åforsterke opplevelser av «utenforskap» blant tatere/romanifolk, og mange opplever det som problema-tisk å stå frem med sin tilhørighet til folke-gruppen. Ungdommer opplever å bli avvist pågrunn av sin gruppetilhørighet når de søker omlærlingeplasser. Andre opplever avvisning i søk-nad om jobb, bolig eller ved innsjekking på cam-pingplass med den begrunnelse at de er av tater-/romanislekt. De negative oppfatningene som lå tilgrunn for 1900-tallets assimileringspolitikk, harlange historiske røtter, men ble i stor grad skaptfra 1850-tallet og fremover.

Ufullstendig oppgjør

Utvalget mener at man allerede den gang burdeha forstått at flere sider ved politikken og tiltakene

overfor taterne/romanifolket var i strid med degrunnleggende hensyn som menneskerettighe-tene hadde til hensikt å verne om, og som Norgehadde forpliktet seg til å respektere. Utvalget fin-ner også at flere lover og bestemmelser bidro til,eller ikke ga et tilstrekkelig vern mot, diskrimine-ring og vilkårlighet slik disse reglene forstås idag.

Mange tatere/romanifolk utvalget har snakketmed, etterlyser et tydelig og godt kommunisertoppgjør med den tidligere assimileringspolitikkenfra norske myndigheters side. Undersøkelserutvalget har gjennomført, viser at mange tatere/romanifolk fra ulike miljøer opplever at erstat-nings- og oppreisningsordninger som er utviklet,ikke er rettferdige eller i praksis ikke fungererslik at de bidrar til rettferd og forsoning.

Fra 1990-tallet og frem til i dag har flere enkelt-personer og organisasjoner fra tater-/romanimil-jøer mobilisert for at historien skal granskes ogdokumenteres, og for at norske myndigheter skalanerkjenne sitt ansvar og gi oppreisning for denassimileringspolitikken som ble ført. Tatere/romanifolk har gått fra å være en utstøtt gruppe tilå få anerkjennelse som nasjonal minoritet. Detneste steget på veien mot forsoning og rettferdig-het for denne folkegruppen er nå at norskemyndigheter legger til rette for at tatere/romani-folk kan være fullverdige samfunnsdeltagere, ogogså få medvirke i alle prosesser og saker somangår dem.

Innhold

1 Innledning .................................... 91.1 Bakgrunn ........................................ 101.2 Tolkning av mandatet .................... 111.2.1 Politikken og dens konsekvenser 111.2.2 Vurderinger «i lys av norsk

lovgivning og folkerettslige forpliktelser» .................................. 12

1.2.3 Tiltak som kan bidra til «rettferd og forsoning» .................................. 13

1.3 Materiale og metodiske veivalg ... 141.4 Organisering av utvalgets arbeid . 14

2 Hvem er taterne/romanifolket 182.1 Innledning ...................................... 182.2 Tatere/romanifolk i Norge ........... 192.3 Ulike betegnelser ........................... 192.3.1 Omstreiferbetegnelsen ................. 212.4 Historie og opphav ......................... 212.4.1 Kategorisering og selvforståelse .. 222.5 Fra «omstreifere» til nasjonal

minoritet ......................................... 242.5.1 Den tidligere organiseringen ....... 242.5.2 Politisk organisering og handling

etter 1990 ........................................ 252.6 Oppsummering .............................. 27

3 Grunnlag for utvalgets vurderinger ................................... 29

3.1 Etiske forutsetninger og dilemmaer ....................................... 29

3.1.1 Likeverd og egenart ....................... 293.1.2 Minoritetsvern og flertallsstyre .... 293.1.3 Både majoritet og minoritet må

tilpasse seg ..................................... 303.2 Menneskerettigheter ..................... 303.2.1 Det moderne menneskerettig-

hetsvernet: fra politiske til juridiske normer ............................ 31

3.2.2 Nærmere om Norges menneskerettighetsforpliktelser .. 32

3.2.3 Nasjonale minoriteters særskilte rettsvern .......................................... 35

4 Fra «omstreifere» til nasjonal minoritet ....................................... 39

4.1 Innledning ...................................... 394.2 Hovedfunn ...................................... 394.3 Utviklingen av en norsk «om-

streiferpolitikk» på 1800-tallet ...... 414.3.1 Norsk «omstreiferpolitikk» før

1850 ................................................. 414.3.2 Eilert Sundt og «fantesaken» ........ 42

4.3.3 Jakob Walnum og Omstreifer-misjonen .......................................... 43

4.4 Lover med konsekvenser for taterne/romanifolket ..................... 45

4.4.1 Vergerådsloven ............................... 454.4.2 Løsgjengerloven ............................. 464.4.3 Handelsloven .................................. 474.4.4 Dyrevernloven ................................ 474.4.5 Steriliseringsloven .......................... 484.4.6 Lovgivningens assimilerings-

politiske rolle og betydning ........... 494.5 1900-tallets assimileringspolitikk

i praksis ........................................... 494.5.1 Etableringen av det privat-

offentlige samarbeidet ................... 494.5.2 Negative og stereotype

oppfatninger av «omstreiferne» .... 514.5.3 Bosetting ......................................... 534.5.4 Barnevern ........................................ 564.5.5 Registrering .................................... 594.5.6 Tateres/romanifolks møte med

norsk helsevesen ............................ 624.5.7 Tateres/romanifolks møte med

rettsvesenet ..................................... 664.5.8 NS-regimets planlagte antiromani-

politikk – en minoritetspolitikk i utakt? ............................................. 67

4.6 Avviklingen av særomsorgen ........ 684.6.1 Avviklingen av særordningene ..... 694.6.2 Fra Misjonen til Kirkens

Sosialtjeneste .................................. 704.7 Fra assimilering til status som

nasjonal minoritet ........................... 724.8 Utvalgets vurderinger av politikk

og tiltak i fortiden ........................... 734.8.1 Vurdering ut fra menneske-

rettighetene og norsk lov .............. 734.8.2 Etiske vurderinger ......................... 78

5 Oppgjør med fortiden? .............. 815.1 Oversikt og hovedfunn .................. 815.2 Bakgrunn for tiltak som sikter mot

oppgjør og oppreisning .................. 815.2.1 Offentlig debatt og krav om

granskning og oppreisning fra de reisende selv ................................... 82

5.2.2 Anerkjennelse som nasjonal minoritet .......................................... 82

5.2.3 Forskning som grunnlag for oppgjør med fortiden ..................... 83

5.3 Offentlige unnskyldninger ............ 85

5.3.1 Unnskyldninger fra den norske staten ............................................... 85

5.3.2 Den norske kirkes unnskyldninger .............................. 86

5.3.3 Kirkens Sosialtjenestes ansvar? ... 885.4 Kollektive tiltak som sikter

mot oppreisning og videreføring av kultur .......................................... 88

5.4.1 Latjo Drom-utstillingen på Glomdalsmuseet ............................ 88

5.4.2 Stiftelsen Romanifolkets/taternes kulturfond (RT-fondet) .................. 89

5.4.3 Øvrige tiltak for å formidle taternes/romanifolkets historie og egenart ....................................... 91

5.5 Individuelle oppreisnings- og vederlagsordninger ....................... 91

5.5.1 Tilpasning av ordningen med statlig rettferdsvederlag ................ 91

5.5.2 Kommunale oppreisnings-ordninger for tidligere barnevernsbarn .............................. 93

5.6 Har forsøkene på oppgjør bidratt til «rettferd» og «forsoning»? ........ 94

5.6.1 Gode unnskyldninger? .................. 955.6.2 Samlet vurdering ............................ 96

6 Situasjonen i dag ........................ 976.1 Oversikt og hovedfunn .................. 976.1.1 Hovedfunn ...................................... 976.2 Registerundersøkelse om levekår 996.3 Intervjuer om dagens situasjon .... 996.4 Livssituasjon og livskvalitet .......... 1006.4.1 Frykt som går i arv ........................ 1006.4.2 Holdninger og diskriminering i dag 1026.4.3 Identitet ........................................... 1036.5 Oppvekst og grunnskole i dag ...... 1066.5.1 Barnehage ...................................... 1066.5.2 Grunnskole ..................................... 1076.5.3 Videregående opplæring og

overgang til arbeid ......................... 1106.6 Arbeidsliv ........................................ 1116.6.1 Fortidens betydning ...................... 1126.6.2 Møte med fordommer og

diskriminering i dag ...................... 1136.6.3 Manglende fagbrev eller annen

formell utdanning .......................... 1136.6.4 Utfordringer ved etablering av

eget firma ........................................ 1146.6.5 Gjeldsproblemer ............................ 1156.6.6 Mulige veier videre ........................ 115

6.7 Møte med offentlige instanser ...... 1176.7.1 Barnevernet .................................... 1176.7.2 NAV ................................................. 1176.7.3 Politiet .............................................. 1196.7.4 Likestillings- og diskriminerings-

ombudet (LDO) .............................. 1196.8 Utfordringer på campingplasser ... 1196.9 Språk ................................................ 1216.10 Tidligere barnevernsbarns

situasjon i dag ................................. 1236.11 Utvalgets vurderinger .................... 1256.11.1 Rettslige vurderinger ..................... 1256.11.2 Etiske vurderinger ......................... 128

7 Veien videre .................................. 1317.1 Hovedutfordringer ......................... 1317.1.1 Ufullstendig oppgjør med

fortidens politikk og virksomhet .. 1317.1.2 Politikkens konsekvenser ............. 1317.1.3 Fordommer og diskriminering ..... 1327.1.4 Levekårsutfordringer i dag ........... 1337.1.5 Konsekvenser av barneverns-

politikken ........................................ 1347.1.6 Mangelfulle erstatnings- og

oppreisningsordninger .................. 1347.1.7 Dialog med myndighetene og

egen organisering .......................... 1357.2 Anbefalinger ................................... 1357.2.1 Et tydelig oppgjør med fortiden .... 1367.2.2 Fra mistillit til tillit .......................... 1367.2.3 Synliggjøring, likeverd og respekt 1367.2.4 Likeverdig rett til utdanning ......... 1367.2.5 Forebygging av og tiltak ved

diskriminering ................................ 1377.2.6 Tilrettelegging for avklaring av

rettslige spørsmål ........................... 1377.2.7 Like muligheter i praksis – behov

for informasjon og veiledning ....... 1387.2.8 Rettferdige erstatnings- og

oppreisningsordninger .................. 1387.2.9 Videre forskning og forsknings-

formidling ........................................ 139

Litteraturliste ..................................................... 140

Vedlegg1 Oversikt over utvalgets medlemmer

og andre tilknyttede personer........ 1442 Innholdsliste for vedleggsdel......... 146

NOU 2015: 7 9Assimilering og motstand Kapittel 1

Kapittel 1

Innledning

Ved kongelig resolusjon av 3. januar 2011 nedsatteregjeringen et offentlig utvalg som skulle under-søke og beskrive politikken og tiltakene overfortaterne/romanifolket fra 1800-tallet og frem til idag, med særlig vekt på politikkens målsettinger,gjennomføring og virkemidler. Utvalget skulleogså vurdere funnene i lys av norsk lovgivning ogmenneskerettighetene og se hvorvidt funnene girgrunnlag for å vurdere nye tiltak som kan bidra tilrettferd og forsoning. Initiativet til granskningenkom fra representanter for taterne/romanifolketselv, og var støttet av blant annet Den norske Hel-singforskomité. Mandatet ble oppdatert i 2013,samtidig som utvalget og utvalgets sekretariatfikk ny ledelse og sammensetning. Det oppdatertemandatet er i sin helhet vedlagt rapporten.

I Tater-/romaniutvalgets mandat omtalerregjeringen den tidligere politikken overfor grup-pen slik:

Politikken overfor taterne/romanifolket haddefra slutten av 1800-tallet og frem til midten av1980-tallet som målsetting å avvikle «omstrei-fervesenet». Kulturen og levemåten til denneetniske gruppen skulle bringes til opphør, ogde skulle «lære seg å bli nordmenn». Denneassimileringspolitikken ble gjennomført vedtiltak som må karakteriseres som kraftige over-grep, til dels rasistisk motivert.

Kort oppsummert er utvalget bedt om å under-søke politikken overfor taterne/romanifolket medvekt på hvordan denne politikken har fungert,hvordan situasjonen er i dag, og hva som kanutvikle tillit og gode relasjoner mellom minoritetog storsamfunn.

I det følgende gis en kort presentasjon av bak-grunnen for at utvalget ble nedsatt. Videre følgeren presentasjon av utvalgets tolkning av mandatetog av hvordan det har organisert sitt arbeid.

Boks 1.1 Utvalgets formål og hovedoppgave

Utvalgets formål og hovedoppgave er formu-lert slik i mandatet:

Formål: Målsettingen med undersøkelsener å dokumentere de faktiske forhold nårdet gjelder politikk og tiltak overfortaterne/romanifolket fra norske myndig-heter, og fra organisasjoner, institusjonerog virksomheter i Norge. Målet er at detgjennom dette arbeidet skapes en felles for-ståelse av hva som faktisk skjedde, oghvilke konsekvenser og virkninger dethadde for enkeltpersoner og for gruppen –blant annet med henblikk på deres levesett,kultur og språk. Utvalget skal i sitt arbeidvektlegge både kjønns- og barneperspekti-vet. Målsettingen er videre å legge etgrunnlag for at forsoningsprosessen mel-lom taterne/romanifolket og storsamfun-net kan fortsette i positiv retning.

Oppgave: Utvalgets hovedoppgave er åundersøke og beskrive utviklingen av nor-ske myndigheters, institusjoners, organisa-sjoners og andre virksomheters politikk ogtiltak overfor taterne/romanifolket frem tili dag, med særlig fokus på politikkens mål-settinger, gjennomføring og virkemidler.Utvalget skal blant annet vurdere funnene ilys av norsk lovgivning og de folkerettsligeforpliktelser som Norge var og er bundetav. Utvalget bør vurdere i hvilken grad fun-nene gir grunnlag for å vurdere framtidigetiltak for å bidra til forsoning og rettferdig-het. Forhold knyttet til rom (sigøynere) iNorge, av norsk eller utenlandsk opprin-nelse, faller utenfor utvalgets oppdrag.

10 NOU 2015: 7Kapittel 1 Assimilering og motstand

1.1 Bakgrunn

Taterne/romanifolket har en lang historie iNorge. Ifølge forskere kom de første tater-/roma-nislektene til Norge på 1500-tallet.1 I likhet medjøder, kvener, skogfinner og sigøynere/rom hartaterne/romanifolket siden 1999 hatt status somnasjonal minoritet i Norge. Dette året sluttetNorge seg til Europarådets rammekonvensjon tilbeskyttelse av nasjonale minoriteter. Tilslutnin-gen medførte at staten forpliktet seg til å bidra tilat nasjonale minoriteter skal ha reelle mulighetertil å videreføre sin kultur og sitt språk, i tillegg tilat de omfattes av det samme diskrimineringsver-net som andre norske borgere.

En viktig del av levesettet til taterne/romani-folket har tradisjonelt vært at familiene, særlig isommerhalvåret, har reist fra sted til sted, blantannet for å drive med handel og håndverk. Fremtil midten av 1900-tallet reiste noen også i vinter-halvåret. I dag er det fortsatt en del som reiser forå drive med handel og håndverkstjenester i vår-og sommermånedene.

Fra midten av 1800-tallet og frem til midten av1980-årene førte myndighetene en politikk som toksikte på å endre taternes/romanifolkets levesett.Målet var å erstatte en reisende livsform medbofasthet og regulært arbeid. Virkemidlene somble brukt for å nå dette målet, kunne være harde,og vil bli omtalt i flere kapitler i denne utredningen.

I 1998 ga regjeringen Bondevik I på vegne avden norske stat taterne/romanifolket en offisiellunnskyldning for overgrep de har vært utsatt forgjennom assimileringpolitikken. I et møte medrepresentanter for taterne/romanifolket 11.februar 1998 sa daværende kommunalministerRagnhild Queseth Haarstad blant annet:

I forhold til romanifolket vil jeg på vegne avnorske myndigheter sterkt beklage fortidasovergrep. Noe liknende må aldri skje igjen.

I 2000 gjentok regjeringen Stoltenberg I unnskyld-ningen i Stortingsmelding nr. 15 (2000–2001),som hadde tittelen «Nasjonale minoritetar i Noreg– Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom,romanifolket og skogfinnar»:

Regjeringa vil gjennom denne meldinga be omorsaking for dei grove overgrepa romanifolkethar vore utsett for av eller med aktiv støtte frålegale norske styresmakter. Den politikken sta-ten tidlegare har ført overfor dei nasjonale

minoritetane, har i lange periodar hatt assimila-sjon (fornorsking) og kontroll som målsetjing.

I perioden 1996–2000 ble det i regi av Norgesforskningsråd (NFR) gjennomført et forsknings-program innenfor NFR-programmet «Velferd ogsamfunn» om politikken overfor denne gruppen.Forskningssatsningen var et svar på krav som blefremsatt fra ulike hold, ikke minst fra representan-ter for taterne/romanifolket selv, om at det måtteforetas en grundig og uavhengig undersøkelse avpolitikken overfor folkegruppen i forrige århun-dre og konsekvensene av denne. For å sikre uav-hengighet la det daværende Sosial- og helsedepar-tementet forskningssatsningen til Norgesforskningsråd. I alt bestod forskningssatsningenom taterne/romanifolket av fire prosjekter, somdekket temaene sterilisering, barnevern og identi-tet.2 I etterkant av denne satsningen har NFR ogsåstøttet flere forskningsprosjekter om taterne/romanifolket, blant annet flere avhandlinger.3

Dokumentasjon av overgrep i rapportene fraNFRs delprogram om taterne/romanifolket(1996–2000) la et grunnlag for unnskyldningenefra staten i 1998 og 2000, og var utgangspunkt foromtalen av politikken overfor taterne/romanifol-ket i Stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) omnasjonale minoriteter i Norge. Forskningsresulta-tene dannet også en viktig bakgrunn for ulike til-tak som hadde til hensikt å gi taterne/romanifol-ket en oppreisning for tidligere overgrep, bådemot individer og mot gruppen som helhet.4 I 2004vedtok Stortinget å tilpasse den generelle ordnin-gen med rettferdsvederlag fra statskassen (tidli-gere billighetserstatning) for taterne/romanifol-ket. Dette åpnet for erstatning for tatere/romani-folk som har opplevd mobbing på grunn av sittopphav, tvangssterilisering eller opphold på Svan-viken arbeidskoloni/familiesenter.

Over 1200 personer av tater-/romanibakgrunnhar fått rettferdsvederlag på ett eller flere av dissegrunnlagene i perioden 2005–2014. Et ukjentantall personer av tater-/romanibakgrunn hardessuten fått rettferdsvederlag for overgrep og/eller omsorgssvikt på barnehjemsinstitusjoner, itillegg til ordinært rettferdsvederlag for blantannet tapt skolegang.

Forskningsrådets delprogram om taterne/romanifolket var særlig konsentrert om barne-vern og sterilisering. Etter avslutningen av delpro-grammet i 2000 ønsket representanter for tatere/

1 Minken 2009.

2 Hvinden 2000.3 Se f.eks. Minken 2009, Pettersen 2005.4 St.meld. nr. 44 (2003–2004).


romanifolk en offentlig granskning som kunneavdekke myndighetenes politikk overfor folke-gruppen på flere områder, vurdere den i lys avmenneskerettighetene og se den i en større sam-menheng og over tid.

I 2009 utga Helsingforskomiteen en rapportom politikken overfor taterne/romanifolket. Denbygget i stor grad på resultatene fra Norgesforskningsråds delprogram, men relaterte ogsåfunnene til Norges menneskerettighetsforpliktel-ser. Rapporten var et hovedtema på et seminarFalstadsenteret arrangerte i 2009 sammen medrepresentanter for taterne/romanifolket. I enuttalelse fra deltagerne på seminaret ble norskemyndigheter blant annet bedt om å etablere en«sannhetskommisjon som gjør opp status for Nor-ges overgrep mot romanifolket/taterne». Uttalelsenfra Falstadseminaret er vedlagt utvalgets utred-ning.

1.2 Tolkning av mandatet

Utvalget forstår mandatet slik at det skal under-søke politikken overfor gruppen på ulike områder,særlig de siste hundre årene, og konsekvenser avpolitikken for gruppen og for enkeltmennesker,herunder dagens situasjon for tatere/romanifolk.Videre skal utvalget vurdere politikken overforgruppen og enkeltmennesker gjennom historienog i dag i lys av norsk lov og internasjonale men-neskerettigheter, og om funnene gir grunnlag for

å vurdere fremtidige tiltak som kan bidra til rett-ferd og forsoning.

I tråd med mandatet har utvalget også hatt etkjønns- og barneperspektiv i sine undersøkelserog vurderinger.

1.2.1 Politikken og dens konsekvenser

Ifølge mandatet skal utvalget «undersøke ogbeskrive utviklingen av norske myndigheters,institusjoners, organisasjoners og andre virksom-heters politikk og tiltak overfor taterne/romani-folket frem til i dag». Videre skal utvalget under-søke «hva som faktisk skjedde, og hvilke konse-kvenser og virkninger det hadde for enkeltperso-ner og for gruppen».

‘Norske myndigheter’ inkluderer staten – ikkeminst ved Stortinget og regjeringen – og kommu-ner. Utvalget har derfor undersøkt både statensog enkelte kommuners rolle i politikken overfortaterne/romanifolket. I tillegg omfatter dennedelen praksis innenfor offentlige institusjoner ogetater som vergeråd/barnevern, sykehus, politi-og straffeapparat og skolevesen.

I tråd med mandatet har utvalget også under-søkt og vurdert andre institusjoners, organisasjo-ners og virksomheters politikk og tiltak. Utvalgethar sett spesielt på virksomheten til den privateorganisasjonen Norsk misjon blant hjemløse – ofteomtalt som ‘Misjonen’ – og hvordan denne samar-beidet med kommunale og statlige myndighetsor-ganer.

Løsgjengerloven av 1900 og vergerådsloven av1896 (fra 1954 erstattet av barnevernloven) varsentrale i både myndighetenes og Misjonensarbeid med «omstreiferne» helt frem til midten av1980-årene. Misjonen ble etablert i 1897 og fikkstatsstøtte for sitt arbeid med «omstreiferne» fremtil 1986. Samme år ble foreningen omdannet til enstiftelse med navnet Kirkens Sosialtjeneste. I lysav dette har utvalget i sine undersøkelser valgt ålegge størst vekt på perioden fra ca. 1900 og frem

Boks 1.2 Bakgrunnen for utvalget

I mandatet vises det til at et initiativ fra repre-sentanter for tatere/romanifolk dannet bak-grunn for nedsettelse av utvalget:

Romani-/taterorganisasjonene har i mangeår ønsket en fullstendig gjennomgang avnorske myndigheters behandling av grup-pen, dels gjennom støtte til organisasjoner,institusjoner og virksomheter som gjen-nomførte tiltak overfor taterne/romanifol-ket. Temaet har fått ytterligere aktualitetved at Helsingforskomitéen våren 2009 pre-senterte rapporten «Norsk romani/tater-politikk Fortid, nåtid, fremtid», hvor en avanbefalingene var å iverksette en slik gjen-nomgang.

Boks 1.3 Misjonen

Opprinnelig het organisasjonen Foreningen tilModarbeidelse af Omstreifervæsenet, og ble eta-blert i 1897. Fra 1922 gikk den under navnetDen norske omstreifermisjonen. Foreningentok i bruk navnet Norsk misjon blant hjemløsefra 1935 til 1986. Etter en omlegging til stif-telse i 1986 ble navnet endret til Kirkens Sosi-altjeneste.


til midten av 1980-tallet, selv om også en del for-hold før og etter denne perioden blir belyst. For-tolkning av avviklingen – eller omleggingen – avMisjonens virksomhet er i seg selv et tema utval-get har undersøkt. Hovedfunn fra disse undersø-kelsene presenteres i kapittel 4.

I tråd med mandatet har utvalget sett nærmerepå de konsekvenser denne politikken har hattbåde for taterne/romanifolket som gruppe og forenkeltpersoner. Utvalget har blant annet gjennom-ført en avgrenset levekårsundersøkelse og inter-vjuet et utvalg tatere/romanifolk. Hovedfunn fradisse undersøkelsene presenteres i kapittel 6 og irapporten som er vedlagt NOU-en.

Utvalgets granskning av psykiatrifeltet harderimot bare i svært liten grad kunnet gjennomfø-res. Grunnen til dette er at det viste seg vanskeligå få godkjennelse for en slik undersøkelse fraRegionale komiteer for medisinsk og helsefagligforskningsetikk (REK sør-øst). Granskningen blederfor begrenset til en mindre studie av pasienterpå Gaustad sykehus. Det er redegjort nærmerefor dette i rapporten om psykiatri i vedlegget tilutvalgets NOU.

1.2.2 Vurderinger «i lys av norsk lovgivning og folkerettslige forpliktelser»

Ifølge mandatet skal utvalget «vurdere funnene ilys av norsk lovgivning og de folkerettslige for-pliktelsene Norge var og er bundet av».

Utvalget har tolket uttrykket «folkerettsligeforpliktelser» som en henvisning i første rekke tilde internasjonale menneskerettighetene Norgesom stat har forpliktet seg til å respektere og gjen-nomføre. Disse forpliktelsene er i all hovedsakkommet til uttrykk i folkerettslige avtaler Norgehar sluttet seg til som medlem av FN og Europa-rådet. Disse konvensjonene suppleres til en vissgrad av rettsregler om menneskerettigheter somikke er skrevet inn i slike avtaler, men som likevelforplikter norske myndigheter fordi staten gjen-nom praksis og over tid har vist at de anser demsom bindende. Utvalget har også forholdt seg tilregler som følger av en slik uskreven folkerettsligsedvanerett. Hovedtyngden av menneskerettig-hetsforpliktelsene for statene er imidlertid å finnei selve avtaletekstene.

Noen av disse menneskerettighetsforpliktel-sene pålegger myndighetene å sørge for vern forminoriteter, herunder nasjonale minoriteter. Man-datet etterspør en vurdering av både dagens situa-sjon og tidligere «politikk og tiltak» rettet mottaterne/romanifolket i lys av internasjonale men-neskerettighetsnormer (fra slutten av 1800-tallet

til i dag). At dagens lovgivning og praksis vurde-res ut fra de normer Norge i dag er bundet av, eren selvfølge. Tilsvarende er det klart at tidligeretiders praksis og lover vurderes i lys av de men-neskerettighetsnormer Norge på det gitte tids-punkt hadde forpliktet seg til å følge.

Det er en utfordring at det eksisterte få – omnoen – juridisk forpliktende internasjonale men-neskerettighetsavtaler før Norge tiltrådte Europa-rådets menneskerettighetskonvensjon av 1950.FNs verdenserklæring om menneskerettighetenevar en politisk, men ikke juridisk, forpliktendetraktat. Utvalget har derfor i kapittel 3 klargjortnoen etiske prinsipper for vurderinger av funnsom går utover de rent juridiske menneskeretts-lige vurderingene.

Utvalget legger til grunn at både juss og etikkhar relevans for utredningens vurderinger. Foreksempel kan det mangle klare juridiske reglereller et system for tolkning og håndheving avmenneskerettigheter på et gitt tidspunkt samtidigsom det finnes etiske prinsipper som burde værtfulgt også ut fra datidens tenkemåte. I Nürnberg-prosessen etter andre verdenskrig (1945–1946)ble det blant annet henvist til grunnleggendeetiske prinsipper som verdenssamfunnet ansåsom forpliktende selv om de ikke var nedfelt i juri-disk bindende traktater. Disse allmenne normeneble lagt til grunn for rettsoppgjøret mot de «for-brytelser mot menneskeheten» som hadde funnetsted under krigen, ikke minst i behandlingen avminoriteter.

Utviklingen av det internasjonale menneske-rettighetsvernet har påvirket nasjonale lover ogvært et korrektiv til staters politikk etter andreverdenskrig. Men enkelte nasjonale lover før dentid kunne også uttrykke etiske holdninger ogverne om visse rettigheter som ble ansett somgrunnleggende samfunnsverdier uavhengig aveller før utviklingen av de internasjonale mennes-kerettighetene. For eksempel viser vergerådslo-ven av 1896 at foreldres omsorgsansvar for egnebarn og hensynet til barnet i forbindelse medomsorgssvikt var etablerte prinsipper i norsk lovlenge før det ble ansett som rettslig bindende ikraft av menneskerettighetskonvensjoner. Grunn-loven inneholdt også bestemmelser om enkeltemenneskerettigheter allerede fra 1814, blantannet om ytringsfrihet, eiendomsrett og vern mottortur i avhør.

Mandatet etterspør en vurdering av politikk ogtiltak på ulike områder «i lys av norsk lovgivning».En bestemt praksis kan være i strid med tidligereeller gjeldende norsk lovgivning, men ikke nød-vendigvis i strid med menneskerettighetene. Det


finnes også tilfeller der praksisen var, og eventuelter, i strid med både internasjonale menneskeret-tigheter og intern norsk lovgivning. På noenområder kan lovgivningen ha gitt et dårligerevern enn det som fulgte av menneskerettsligekrav på et gitt tidspunkt, selv om det ikke ble fangetopp den gang. På den annen side kan det finnes til-feller der det var lite å utsette på lovgivningenfordi den var generelt utformet og ikke direktestigmatiserende overfor minoriteter samtidig sompraksis var i strid med menneskerettighetene.

Utvalget har lagt vekt på å fortolke politikkenoverfor taterne/romanifolket i lys av rådende ten-kemåter i samfunnet i de ulike epokene. Dette kanblant annet bidra til å forklare hvordan det som idag sees som klare krenkelser av grunnleggendemenneskerettigheter, kunne finne sted og – i noentilfeller – ikke ble ansett som etisk eller mennes-kerettslig problematisk i sin samtid.

Tidligere forskning viser at Misjonen spilte ensentral rolle i både utforming og gjennomføring avpolitikken overfor taterne/romanifolket, somregel i et nært samspill med så vel stat som kom-muner. Dette fratar likevel ikke staten det over-ordnede ansvaret for sikring av menneskerettig-heter. Utvalget har derfor funnet det viktig å vur-dere om statens styring og kontroll med den virk-somheten som i praksis var delegert til Misjonen,var god nok, spesielt på områder som bosetting ogbarnevern. Det må likevel understrekes at det ervisse grenser for hva staten kan bli holdt ansvarligfor på menneskerettslig grunnlag når det gjelderhandlinger eller unnlatelser begått av privatperso-ner og andre private aktører. At det eksisterernoen slike grenser, påpekes og problematiseres iutredningen der det er aktuelt.

Et sentralt menneskerettslig spørsmål er omnoen blir urettmessig forskjellsbehandlet på grunnav for eksempel sin etniske tilhørighet. Utvalgethar derfor lagt vekt på å undersøke om menneskersom gjennom det siste århundret identifiserte seg– og/eller ble identifisert som – «omstreifere»,«tatere» eller «romanifolk», opplevde slik diskrimi-nering på grunn av sin tilhørighet til denne minori-tetsgruppen. En utfordring ligger i å forsøke åklargjøre når lover, regler eller praksis eventuelthadde til hensikt, eller som konsekvens, å for-skjellsbehandle på slikt grunnlag.

I kapittel 3 utdyper utvalget sitt grunnlag forjuridiske og etiske vurderinger av både tidligerepraksis og dagens politikk i lys av menneskeret-tighetene.

1.2.3 Tiltak som kan bidra til «rettferd og forsoning»

Ifølge mandatet skal utvalget «vurdere i hvilkengrad funnene gir grunnlag for å vurdere framti-dige tiltak for å bidra til forsoning og rettferdig-het». Her har utvalget drøftet og vurdert flere sen-trale spørsmål:– Hva vil det si å ta «ansvar» for handlinger og/

eller forsømmelser begått av andre menneskerenn en selv, for eksempel av tidligere represen-tanter for en gruppe man selv har tilhørighet tili dag?

– Er det mulig at en unnskyldning på vegne avandre mennesker – særlig dem som ikke len-ger lever og/eller kan forsvare seg – innebærernye krenkelser?

– Hva er forutsetningene for «forsoning» og«rettferd» etter at krenkelser er begått motenkeltmennesker og/eller en gruppe mennes-ker?

– Hva krever det av (representanter for) demsom har forsømt eller forgrepet seg, og hvakrever det av dem som har blitt utsatt for kren-kelser?

Disse spørsmålene har utvalget drøftet blantannet i forbindelse med vurderinger av statens,kirkens, Misjonens og kommuners ansvar for poli-tikken overfor taterne/romanifolket, (jf. kapittel 5).

Som et utgangspunkt for vurderingene avbehovet for eventuelle nye tiltak har utvalget kart-lagt erfaringer med ulike ordninger som fra myn-dighetenes side er opprettet for å bidra til å gienkeltmennesker og gruppen som helhet en formfor oppreisning etter de overgrep som er skjedd.På bakgrunn av denne kartleggingen har utvalgetvurdert om ordningene i praksis er egnede – ogeventuelt tilstrekkelige – til å bidra til «rettferd ogforsoning». Dette gjelder særlig Glomdalsmuseetspermanente utstilling Latjo Drom, Romanifolkets/taternes kulturfond og den særskilte tilpasningenav rettferdsvederlagsordningen for taterne/roma-nifolket. Men det gjelder også etableringen avkommunale oppreisningsordninger for tidligerebarnevernsbarn.

Utvalget mener det også kan bidra til forso-ning å gi en saklig og kunnskapsbasert fremstil-ling av hvordan politikken overfor gruppen harvært på sentrale områder, og hvilke konsekvenserden har hatt for gruppen som helhet og for enkelt-mennesker.


1.3 Materiale og metodiske veivalg

Utvalget har måttet foreta valg mellom ulike frem-gangsmåter for å kunne svare best mulig på man-datet.

Det er en særlig utfordring å skulle skape en«felles forståelse» av myndighetenes politikk ogpolitikkens virkninger overfor gruppen og enkelt-personer, slik mandatet ber om. Utvalget tolkerdette som et uttrykk for et ønske om å skape en fel-les forståelse både mellom storsamfunnet og grup-pen og blant ulike deler av tater-/romanimiljøet.

For å imøtekomme dette punktet i mandatethar utvalget blant annet lagt vekt på å undersøkespørsmål det mener ikke er tilstrekkelig belystgjennom tidligere forskning. Blant slike områderer behandling og omtale av tatere/romanifolk,som til inntil for ganske få år siden ble vist til somblant annet «omstreifere» i offentlig debatt, innenhelsevesenet (psykiatri) og i møte med politi ogstraffevesen generelt. Forholdene for beboernepå Svanviken, andre verdenskrig og bosetting erogså slike områder. Utvalget har også bedt med-lemmene i ressursgruppen og andre tatere/roma-nifolk om innspill vedrørende områder de menerer særlig viktige å få kartlagt i forbindelse medhistorien og dagens situasjon for gruppen.

I tillegg har utvalget valgt ulike metoder for åfremskaffe et bredest mulig kunnskapsgrunnlag,ettersom metodevalg kan ha betydning for hvil-ken kunnskap som fremkommer, og dermed forhvilket bilde av virkeligheten som tegnes. Foreksempel har noen av utvalgets forskere gjennom-ført arkivundersøkelser, mens andre har gjennom-ført intervjuer og sammenfattet tidligereforskning basert på intervjuer. Deretter har funnfra de ulike metodene blitt anvendt i en samletvurdering. Dette gjelder for eksempel på feltersom barnevern, bosetting, andre verdenskrig ogutøvelse av hesteforbudet.

Utvalget mener, som nevnt over, at det ikke ermulig å vedta en felles sannhet, men at en sakligog kunnskapsbasert fremstilling av politikken kanbidra til en felles forståelse og slik være et skrittmot forsoning.

De normative forutsetningene utvalget harlagt til grunn for arbeidet, er presentert i kapittel 3av utredningen. Men også ulike forskningsmeto-der og valg av fremgangsmåter for datainnsamlingog analyse er av stor betydning for hvordan «detsom faktisk skjedde», presenteres og fortolkes.Her vil utvalget blant annet skille mellom dataman finner ved arkivundersøkelser og data manfinner ved gjennomføring av intervjuer. Metode-valg er dessuten gjerne forbundet med ulike fag-

lige disipliner og deres tilnærmingsmåter. Deulike metodiske og faglige tilnærmingene kan giulike bilder og ulik forståelse av det som erskjedd. I tillegg kan hvilket arkivmateriale manvelger ut, hvilke personer man snakker med ogikke minst hvordan man fortolker det man lesereller hører, ha betydning for hvordan «det somfaktisk skjedde», presenteres.

I flere av delprosjektene er arkivundersøkelserkombinert med intervjuer. I tillegg er det i tilknyt-ning til levekårsundersøkelsen gjennomført enregisterbasert undersøkelse. I valg av informanterhar utvalget søkt å nå bredt ut til ulike miljøer.

Mer inngående beskrivelser av metoder ogvurderinger av metodiske utfordringer for enkelt-undersøkelser er tatt inn i vedleggene til denneutredningen.

En grunnleggende mistillit mange tatere/romanifolk av historiske grunner har til myndig-hetene, har også hatt en viss innvirkning på utval-gets arbeid, særlig i den første fasen av arbeidet.Dette utdypes senere i utredningen, ikke minst iinnledningen til kapittel 6. Likevel ønsker utvalgetallerede her å understreke at manglende tillit tilmyndigheter må forstås i lys av den politikkensom har vært ført overfor gruppen.

Utvalgets arbeid krevde omfattende innsyn iarkiver med sensitiv informasjon. En metodiskutfordring for utvalgsarbeidet har vært avveinin-ger mellom hensyn for personvern og behov forinnsyn i arkiver. Dette gjaldt blant annet Misjo-nens klientarkiv, som frem til 1989 var oppdatertmed svært sensitive personopplysninger om pri-vatlivet til alle som hadde vært Misjonens «klien-ter», og deres familier.

1.4 Organisering av utvalgets arbeid

Utvalget ble nedsatt av regjeringen i 2011 medsikte på at det skulle levere sin rapport innenutgangen av november 2013. Regjeringen opp-nevnte seks medlemmer, med Asbjørn Eide somleder, og samtidig ble det oppnevnt fire (senerefem) observatører, fra de ulike tater- og romanior-ganisasjonene. I denne perioden ble flere forsk-ningsprosjekter igangsatt, blant annet ett ombosettingspolitikk, og det ble satt i gang arkivun-dersøkelser av barnevernssaker og av politiets ogstraffeapparatets omtale og behandling av tatere/romanifolk frem til 1980.

Under arbeidet i denne første tiden oppstoddet noen spørsmål som krevde avklaring. Et avdisse gjaldt status som utvalgsmedlem og somobservatør fra organisasjonene. Utvalget og


observatørene opplevde dette skillet diskrimine-rende.

Utvalget skrev høsten 2011 et brev til departe-mentet og anmodet om at observatører og med-lemmer skulle ha samme status. Departementetavslo dette forslaget.

Det oppstod samtidig uenighet om observatø-renes mulighet til å få innsyn i arkivmateriale.Spørsmålet ble avklart våren 2012 ved at tilgangentil sensitiv personinformasjon ble begrenset til for-skere/prosjektmedarbeidere utpekt av utvalget.

Departementets avslag på søknad om lik sta-tus for begge grupper og spørsmålet om innsynfor observatørene førte til uro i utvalget. Høsten2012 ble det klart at oppgavene var langt meromfattende enn opprinnelig tenkt. Fristen for leve-ring av utvalgets rapport måtte forlenges fra 2013til 2015. Eide ba da om avløsning som utvalgsle-der, men ville fortsette som utvalgsmedlem. To avutvalgets medlemmer (Cecilie Høigaard og EivindSmith) trakk seg.

Utvalget fikk i august 2013 ny sammensetningog ledelse, og det ble en ny organisering ogledelse av sekretariatet. Samtidig fikk utvalget etrevidert mandat hvor det var lagt inn et avsnitt omen ressursgruppe som skulle bistå utvalget. KnutVollebæk tiltrådte som utvalgsleder 20. august2013, og Ingvill Thorson Plesner tiltrådte somsekretariatsleder samme dag.

I tillegg til at Eide fortsatte som utvalgsmed-lem, ble to andre medlemmer (Karen-Sofie Petter-sen og Per Haave) fra utvalgets første periodemed i det videre utvalgsarbeidet. I august 2013oppnevnte Kommunal- og moderniseringsdepar-tementet (den gang Fornyings-, administrasjons-og kirkedepartementet) i tillegg fem nye utvalgs-medlemmer. To av de nye medlemmene ble opp-nevnt etter forslag fra tater-/romaniorganisasjo-nene som ordinære utvalgsmedlemmer. Knut Vol-lebæk hadde stilt dette som krav for å påta segvervet som utvalgsleder.

I tillegg oppnevnte departementet i august 2013en ressursgruppe som ifølge utvalgets revidertemandat skulle komme med innspill til og biståutvalget med å komme i kontakt med informanteretc. De fire tater-/romaniorganisasjonene som i2013 mottok grunnstøtte av departementet, varrepresentert med ett eller to medlemmer. Blant desyv medlemmene av den nye ressursgruppenhadde fem hatt status som observatører til utvalgeti den første fasen av arbeidet (2011–2013). Også enrepresentant for Helsingforskomiteen ble oppnevntsom medlem av ressursgruppen.

Etter omorganiseringen høsten 2013 har utval-get hatt to møter i halvåret, de fleste av disse over

to dager. Våren 2015 har utvalget hatt tre to-dagers møter.

Utvalget har invitert ressursgruppen til etteller to møter per halvår. På møtene har ressurs-gruppens medlemmer både fått orientering omstatus i ulike prosjekter og gitt innspill til disse.Ressursgruppens medlemmer har også selv frem-met forslag til temaer som bør undersøkes, og harslik sett vært initiativtagere til flere av utvalgetsprosjekter. I tillegg til møtene med hele utvalgethar utvalgsleder og sekretariatsleder invitert res-sursgruppen til ett ekstra møte hvert halvår for åorientere om status i de ulike prosjektene og fåinnspill til dette arbeidet. I tillegg har utvalgslederog sekretariatsleder hatt flere møter med ressurs-personene individuelt, særlig i oppstarten ogavslutningen (dvs. høsten 2013 og våren 2015).Høsten 2014 var ressursgruppen invitert tilutvalgsmøtet der utvalgets forskere presentertehovedfunnene i sine prosjekter. Våren 2015 fikkressursgruppen presentert utvalgets hovedfunnfra ulike kapitler i utkastet til NOU, slik at dekunne kommentere disse. Utvalgsleder og sekre-tariatsleder holdt møter med styrene i tater-/romaniforeningene høsten og vinteren 2014. Enrekke forskere har utført undersøkelser og utred-ningsoppgaver på oppdrag fra utvalget. Forskerehar også gjennomført intervjuer med både organi-serte og ikke-organiserte tatere/romanifolk. I til-legg har flere av utvalgets medlemmer gjennom-ført ulike undersøkelser og skrevet kortere eller

Boks 1.4 Revidert mandat

Ressursgruppens rolle er omtalt i det revi-derte mandatet fra august 2013:

Ressursgruppens medlemmer kan blantannet fremme forslag om saker ellertemaer utvalget bør undersøke nærmere,og påpeke områder hvor det eventuelt erbehov for ytterligere forskning og doku-mentasjon. Ressursgruppens medlemmerkan også bistå utvalget med faktakunnskapog informasjon, for eksempel om privatearkiver, og være diskusjonspartnere forutvalget. Ressursgruppen kan bidra til atutvalget og utvalgets sekretariat kommer ikontakt med relevante muntlige kilder.Møter mellom utvalget og ressursgruppenskal være et forum for gjensidig informa-sjonsutveksling.


lengre utredninger i forbindelse med utvalgetsprosjekter.

Hensynet til personvern ble ivaretatt ved athverken ressursgruppens eller utvalgets medlem-mer fikk tilgang til sensitive personopplysningereller andre taushetsbelagte opplysninger. Det varkun de av utvalgets medlemmer som er forskere,og deres forskningsassistenter, som etter søknadtil rett instans og etter undertegnet taushetser-klæring fikk innsyn i slike opplysninger.

Fra våren 2014 har utvalgsleder, sekretariatsle-der og andre medarbeidere i sekretariatet deltattpå flere fagseminarer, stevner og andre arrange-menter i regi av de ulike tater-/romaniorganisa-sjonene. Ett formål med dette var å formidle kunn-skap om utvalgets arbeid og få innspill til de ulikeprosjektene. Men det var også et viktig ledd iarbeidet med å få kontakt med personer som villela seg intervjue av utvalgets forskere. Utvalgetssekretariat har brukt både utvalgets nettside ogegen Facebook-side til å spre informasjon omutvalgets arbeid og til å komme i kontakt medtatere/romanifolk – både blant dem som er aktivei organisasjonene og dem som ikke er organisert.I tillegg har en rekke medlemmer av folke-gruppen selv kontaktet sekretariatet eller utval-gets forskere for å fortelle sine historier eller for-midle synspunkter på ulike temaer.

Utvalgsleder og sekretariat har hatt flere åpneinformasjonsmøter i ulike deler av landet våren2015, blant annet i Elverum, Stavanger og Oslo.Noen av informasjonsmøtene var organisert isamarbeid med tater-/romaniorganisasjoner.

Utvalgets medlemmer (oppnevnt fra august2013) har vært:– Knut Vollebæk (utvalgsleder)– Johanne Bergkvist (fra juni 2014)– Asbjørn Eide– Marius Emberland– Anna Gustavsen– Per Haave– Agnes Inderhaug– Karen-Sofie Pettersen– Laila Susanne Vars– Sissel Daabous (til februar 2014)

Asbjørn Eide, Per Haave og Karen-Sofie Pettersenhar vært med i utvalget fra begynnelsen i 2011 – itillegg til Eivind Smith, Cecilie Høigaard og Henri-ette Sinding-Aasen, som gikk ut av utvalget høsten2012.

Departementet oppnevnte fem representanterfor de ulike tater-/romaniorganisasjonene somobservatører i utvalget for perioden 2011–2013.Ved omorganiseringen fra sommeren 2013 beslut-

tet departementet å oppnevne to personer sommedlemmer av utvalget etter forslag fra de sammeorganisasjonene. Anna Gustavsen ble oppnevntetter forslag fra Taternes Landsforening. SisselDaabous var medlem av utvalget fra august 2013til hun gikk bort i februar 2014. Hun var oppnevntetter forslag fra Landsorganisasjonen for Romani-folket. Johanne Bergkvist ble oppnevnt som med-lem av utvalget våren 2014. Bergkvist var opp-nevnt etter forslag fra Romanifolkets Riksforbund.

Utvalgets ressursgruppe har bestått av:– Jim Karlsen (leder/koordinator)– Gunnar Ekeløve-Slydal– Holger Gustavsen– Wilhelm Holm– Wigdis Larsen-Ross– Alvin Viborg (til juni 2014)– Jone Pedersen (fra september 2014)– Nina J. R. Pettersen

Seks av ressursgruppens medlemmer ble opp-nevnt etter forslag fra tater-/romaniorganisasjo-nene, men stilte som medlemmer av gruppen utennoen formelle bindinger til organisasjonene.Gunnar Ekeløve-Slydal ble oppnevnt som repre-sentant for Helsingforskomiteen. Alvin Viborg fraForeningen Romanifolkets Kystkultur var opp-nevnt som medlem av ressursgruppen, men gikkbort i juni 2014. Jone Pedersen ble deretter med-lem av ressursgruppen fra høsten 2014.

Utvalgets sekretariat har fra 2013/2014 til juni2015 bestått av:– Ingvill Thorson Plesner (sekretariatsleder), fra

august 2013– Nik. Brandal, Ragnhild Nordvik og Monica

Five Aarset (prosjektledere/forskere), fra august 2014

– Madeleine Zetterlund Stenhammer (administrasjonssekretær og prosjektmedarbeider), fra mars 2014

Karin Næss og Mari Østhaug Møystad var rådgi-vere i sekretariatet i utvalgets første fase, fra 2011til henholdsvis 2012 og 2013. I tillegg har fleremedarbeidere vært tilknyttet sekretariatet i del-tidsstillinger for kortere perioder i 2014 og 2015,samt at en rekke eksterne forskere på oppdrag frautvalget har utført ulike delutredninger. Oversiktover forskere og andre bidragsytere til utvalgetsarbeid finnes vedlagt. Også noen av utvalgetsmedlemmer har vært engasjert som forskere påenkelte prosjekter. Medlemmer av ressursgrup-pen og andre ressurspersoner fra tater-/romani-miljøet har gitt viktige bidrag til utforming av flereav utvalgets undersøkelser og utredninger.


Kapittel 2

Hvem er taterne/romanifolket?

2.1 Innledning

Taterne/romanifolket fikk i 1999 status somnasjonal minoritet sammen med jøder, kvener,rom (sigøynere) og skogfinner gjennom Norgestilslutning til Europarådets rammekonvensjon ombeskyttelse av nasjonale minoriteter. Norskemyndigheter viste da til at gruppen hadde «ensærskilt historisk bakgrunn, egne tradisjonelleervervsmåter og et eget språk: romani», og med«en levemåte der reising, samhold og slektsfølelseer sentrale trekk».1 Gjennom sitt arbeid har utval-get kunnet slå fast at dette også i dag er en mang-foldig folkegruppe med levende kultur og språk.2

Utvalget skal ifølge sitt mandat undersøkemyndighetenes politikk overfor taterne/romani-folket fra 1850 og frem til i dag, med særlig vektpå det siste hundreåret og henblikk på deres leve-sett, kultur og språk. I forbindelse med tilslutnin-

gen til rammekonvensjonen ble det fastslått at deter enkeltmennesker som selv definerer sin tilhø-righet til en nasjonal minoritet. Utvalget har lagtprinsippet om selvdefinisjon til grunn for sittarbeid. Samtidig har det vært en utfordring at kil-der og fremstilling i store deler av tidsrommetsom granskes, begrenses av at det er myndighe-tene som har definert både gruppen og politikken.

Tyngdepunktet i utvalgets granskning av his-torien har således vært knyttet til en periode inorsk historie hvor «omstreifere» var den domine-rende gruppebetegnelsen for dem myndighetenesassimileringspolitiske tiltak var rettet mot. Det harderfor vært nødvendig å gjøre en tydelig avgrens-ning og identifisering.3 Dette kapitlet vil derforførst se på hva den eksisterende forskningen sierom folkegruppens opphav og sammensetning, oghvordan den har blitt forstått og betegnet gjen-nom historien. Dernest vil kapitlet handle om

1 St.prp. nr. 80 (1997–98).2 Aarset 2015. 3 Jf. Haave 2015a.

Figur 2.1 «Furua» ved Gardermoen var fra 1923 og frem til 1990-tallet et viktig samlingssted for tatere/romanifolk på Østlandet.

Foto: Øivind Møller Bakken, Akershusmuseet.


taters/romanifolks egen organisering og mobilise-ring for sine rettigheter, fra første halvdel av 1900-tallet og frem til befolkningsgruppen ble aner-kjent som nasjonal minoritet med rettigheter etterrammekonvensjonen for nasjonale minoriteter.

2.2 Tatere/romanifolk i Norge

Tatere/romanifolk har en 500 år lang historie iNorge med et eget språk og særpreget kultur. Detfinnes ingen oversikt over hvor mange tatere/romanifolk det er i Norge i dag. Dette hengersammen med at med unntak for Sametingets valg-manntall føres det i Norge ikke registre basert påetnisk tilhørighet. I Stortingsmelding nr. 15(2000–2001) anslås folketallet til noen tusen. Daspørsmålene om erstatninger og kompensasjonkom opp midt på 2000-tallet, mente representanterfra tater-/romaniorganisasjonene at tallet var bety-delig høyere.4 Hvilket tall man ender opp med,avhenger blant annet av hvordan man avgrensergruppen. Det nyeste anslaget, gjort av Europa-rådets kommissær for menneskerettigheter, NilsMuižnieks, plasserer antallet et sted mellom 4000og 10 000.5

2.3 Ulike betegnelser

«Vandriar», «tatere», «romanifolk», «reisende»,«omstreifere» – ulike benevnelser er anvendt påfolkegruppen til ulike tider og på ulike steder iNorge, både av dem som tilhører folkegruppen ogav andre. Utover på 1990-tallet reagerte flere avtater-/romaniorganisasjonene på bruken avbegrepet «omstreifer» om folkegruppen. I stats-budsjettet for 1997/98 skriver regjeringen atbetegnelsen «omstreifere» fra da av skulle utgå.6

Også blant taterne/romanifolket eksisterer det idag ulike meninger om hvilke begreper manønsker å bruke. Noen omtaler seg selv som«tater», og synes det er viktig å snu begrepet fra åvære et skjellsord til å være en hedersbetegnelse.Andre kaller seg romanifolk og reagerer negativtpå å bli kalt tater. Uavhengig av det bruker mange«reisende(s)» om seg selv og om folkegruppen.

I mandatet til tater-/romaniutvalget brukesordsammenstillingen taterne/romanifolket, og deto begrepene må her forstås som synonymer. Irealiteten dreier det seg om en sammenstilling aven svært gammel gruppebetegnelse Tater og engruppebetegnelse Romanifolket som først i nyeretid har fått større utbredelse som både folkelig ogpolitisk-administrativ betegnelse.7

4 https://snl.no/romanifolk (rett URL 20.5.2015); «Taternekrever 300 millioner», NRK 2003.

5 Muižnieks 2015. 6 St.prp. nr. 1 (1997–98), s. 38.

Boks 2.1 Aftenposten

Flere og flere av omstreiferne slår seg nu tilro på hjemstedet, men likevel vil mange taseg en tur i overgangstiden.

Kilde: (Aftenposten 30.5.1951)

7 Jf. Haave 2015a.

Boks 2.2 Reising

Inntil midten av 1900-tallet var det en del somreiste hele året med ulike overnattingssteder.

En del familier bodde under svært enkleforhold når de søkte ly.

Vi bodde i gamle rønner, vil jeg si. Der varvi noen uker, fra jul til februar. Vi reistegjerne ut i februar. Om høsten når det varmye høy på låven da syns vi at vi hadde detbra. Noen ganger lagde vi oss høysenger,og det hendte vi lå inne hos folk. Om høstenvar det ille, da gikk vi ute i regn og dårligvær, og så kom vi på plasser for å overnatte,men fikk ikke alltid hus der så måtte vi dravidere. Vi hadde noen faste plasser, mendem sa: «nå har vi hust dere så mye, nå kandere gå til naboen så kan han huse dere.»Men det gikk ikke alltid det heller, så måttevi gå videre. Den tida hadde vi ikke bil. Detvar ikke så lett å få med seg alt. Tenk når vigikk i regn og blåst, og vi la oss blautmange ganger. Klea var blaut, sengklea varblaut, skoa var dårlig. Vi reiste med alt vieide. Vi hadde ikke noe annet. Det var ikkebare bare. Det vi hadde det hadde vi medoss. (Intervju i 2005 av mann i 70-åra, gjen-gitt i Utdanningsdirektoratets temahefteom nasjonale minoriteter.)

Mange var imidlertid også før dette i genera-sjoner bosatt i vinterhalvåret, men reiste påhandelsreise i sommerhalvåret.


Opprinnelsen til den norske betegnelsenRomanifolket er usikker. Betegnelsen ble foreksempel brukt av Martin Johan MathiassenSkou i hans bok Paa Fantestien (1893). Tidligerepå 1900-tallet ble betegnelsen Romanifolket bruktsporadisk i pressen, men da ofte som et navn påbåde Sigøynere og Tatere. Som politisk-adminis-trativ betegnelse ble Romanifolket trolig brukt før-ste gang i St.prp. nr. 80 (1997–98) Om samtykke tilratifikasjon av Europarådets rammekonvensjon av

1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minori-teter (18. juni 1998).

På dette tidspunktet var betegnelsen Romani-folket alt tatt i bruk av taterne/romanifolket selv,blant annet gjennom etableringen av Romanifol-kets Landsforening i 1995. Betegnelsen ble alle-rede brukt på romanispråket i foreningsnavnetRomanimanus Skandinavia fra 1993.8 Senere er

Boks 2.3

Figur 2.2 Fra kjerre, hest og båt til bil og cam-pingvogn – endringer over tid.

Figur 2.3 Et par med hest og vogn.

Figur 2.4 Et par med bil.

Figur 2.5 Campingvogn.

Alle foto: Fra Latjo Drom-utstillingen, Glomdalsmuseet.

8 Oslo byarkiv, PA A-70112 Ludvig Karlsen, romaniorganisa-sjoner.


betegnelsen inntatt i navnet på andre foreninger.Tre av de fire foreningene som får driftsstøtte frastaten per 2015, har «romanifolk» i navnet: Lands-organisasjonen for Romanifolket (LOR, stiftet2000), Foreningen Romanifolkets Kystkultur(FRK, stiftet 2005) og Romanifolkets Riksforbund(RRF, stiftet 2007). Også den fjerde organisasjo-nen, Taternes Landsforening (TL), het opprinne-lig Romanifolkets Landsforening (stiftet 1995 ogendret navn i 2005).

2.3.1 Omstreiferbetegnelsen

I størstedelen av perioden som utvalget har gran-sket, omfattet omstreiferbetegnelsen flere grup-per enn dem som i dag forbindes med taterne/

romanifolket. «Omstreifere» ble assosiert medbåde en fremmed folkegruppe og en levemåtesom stod i kontrast til måten flertallsbefolkningenlevde på. Ikke alle uten fast bopel ble regnet som«omstreifere». «Løsgjengere» ble oppfattet somen egen kategori. Kriteriet for å skille mellomdisse to kategoriene – «omstreifere» og «løsgjen-gere» – var først og fremst reisemåten.9

2.4 Historie og opphav

Taterne/romanifolket snakker et romanispråk,rotipa, med en grunnstamme fra det indiske språ-

Boks 2.4

Figur 2.6 Variasjoner fra innland til kyst (variasjoner i reisemåte og tjenester de tilbød).

Foto: Latjo Drom, Glomdalsmuseet.

9 Haave 2015a.


ket sanskrit, men med skandinavisk grammatikk.Språket har låneord fra for eksempel gresk ogarmensk, men også mange ord fra tysk, noe somviser at folkegruppen har bodd lenge i det tyskeområdet. Mange ser på reising som en viktig livs-nerve i kulturen. Reisingen er knyttet til handelog håndverk. En viktig del av kulturen har vært åtilpasse seg etterspørsel og behov i storsamfunnetog levere tjenester som samfunnet har etterspurt.Metallarbeid, musikk og yrker knyttet til hest harvært og er sentrale.10

Spørsmålet om hvem tatere/romanifolk er, harvært gjenstand for flere vurderinger. Ofte harspørsmålet vært knyttet til folkegruppens opprin-nelse. Historisk har opphavsdiskusjonene værtrelatert til politiske vurderinger av tiltak mot fol-kegruppen. Blant tatere/romanifolk i dag vektleg-ges ulike egenbetegnelser og ulike syn på opphav.

Uavhengig av syn på betegnelser og opphavregner tatere/romanifolk seg som en egen folke-gruppe med felles historie, språk og kultur. Utval-get har i arbeidet erfart at tatere/romanifolk haren felles identitetsfølelse. Ved å gi taterne/roma-nifolket status som nasjonal minoritet har ogsånorske myndigheter anerkjent at de er en egen

10 Bergvist og Vigardt 2014.

Boks 2.5 Båtreisende

Noen tatere/romanifolk levde og reiste langskysten av Vest- og Sørlandet. Den spredtebosettingen gjorde at tatere/romanifolkkunne skaffe seg et levebrød med småhandelog varebytte i bygdene langs kysten, og detteer omtalt i rettskilder alt på slutten av 1600-tal-let. De «båtreisende» var Europas enesteminoritet som reiste og bodde i båt, og levdeet nomadisk liv langs kysten som sjøfolk oghandelsfolk. Etter andre verdenskrig ble sta-dig flere familier bofaste, og de siste «båtrei-sende» flyttet på land rundt 1970. Selv ommange har fortsatt å reise på småturer medbåt om sommeren, er det tradisjonelle reiseli-vet med båt borte.

Kilde: Paulsen 2012.

Boks 2.6 Omtale

Kalt av storsamfunnet (eksonym)TaterOmstreiferFantSplintFark

Kaller seg selv (endonym)TaterRomanifolkVandriReisende/reisendesOmreisendes

Boks 2.7 De første kildene

Første gang taterne/romanifolket er omtalt iskandinaviske kilder, er i 1505. Da oppsøkte etstort følge danske kong Hans med et anbefa-lingsbrev fra hans nevø, den skotske kongenJakob IV. Han omtaler de fremmede somegyptere og forteller at de i lengre tid har flak-ket om i Skottland, hvor de har oppført segfredelig. I 1511 dukket det opp et nytt følge, ogdet var trolig de som slo seg ned i Stockholmåret etter. Sannsynligvis kom de til Norgeomtrent på samme tid. Kildene viser at motta-gelsen var vennligsinnet, og det samme gjøren rekke kilder ved innvandringen til Vest-Europa på 1400-tallet. I Norden kom likevelutvisningsforordninger ganske raskt ettergruppens ankomst til området, i Sverige i 1525og i Danmark/Norge i 1536.

Kilde: Minken 2014 og Latjo Droms hjemmeside.

Boks 2.8 Opphav

Med henvisning til tidligere forskning, spesi-elt språkforskning, sies det i Stortingsmeldingnr. 15 (2000–2001) at romanifolket kan hasamme historiske opphav som rom, men atdet også kan dreie seg om en gruppe med etannet opphav, uten at dette er nærmere presi-sert.

Kilde: St.meld. nr. 15 (2000–2001) Nasjonale minoritetar iNoreg – Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, roma-nifolket og skogfinnar.


etnisk gruppe. Likeledes forstår forskere i dagdem som en egen etnisk gruppe. Med etniskgruppe menes her en gruppe mennesker som selvanser at de skiller seg fra andre på grunn av kultu-relle og språklige særtrekk og/eller felles avstam-ming, og som også omgivelsene oppfatter som enegen gruppe. Etnisitet og etnisk identitet er sosi-ale, historiske og relasjonelle størrelser somhandler om hvordan mennesker forstår seg selvog hvordan de blir forstått av andre. Etnisk gren-sedragning handler om forståelsen av et «vi» og et«dem». Videre er en etnisk gruppe sjelden herme-tisk lukket, men utvikler seg i møte med samfun-net ved for eksempel kulturell og språklig påvirk-ning og inngifte. Slike grensekryssinger finnes ialle etniske grupper.

2.4.1 Kategorisering og selvforståelse

I norsk sammenheng har det historisk vært toperspektiver som har dominert synet på taternes/romanifolkets opphav. De første kildene omtalertatere/romanifolk i Norden som små grupper aveksotiske og langveisfarende mennesker. Mensnart ble folkegruppen fortolket på to måter avstorsamfunnet. De sees på den ene siden som enfolkegruppe med fremmed opphav, og på denandre beskrives de som innenlandske «omstrei-fere». De to hovedretningene kan kalles en etniskog en sosioøkonomisk fortolkningsmodell.11

Begge opererte i en sosialpolitisk sammenheng,og opphavsdiskusjonene har hatt stor betydning iutformingen av politikken overfor taterne/roma-nifolket.

Pionerarbeidet ble gjort av Eilert Sundt på1850-tallet, da han kartla de norske «fantene».Sundt hevdet at folket bestod av to grupper av«storvandringer»/«tatere» eller «småvandringer»/«skøyere» med ulikt opphav som gradvis haddesmeltet sammen til en gruppe, «fantefolket», på1800-tallet.12 I mellomkrigstiden ble den etniskefortolkningsmodellen en del av det rasehygi-eniske tankegodset. Dette fremgår blant annet avJohan Scharffenbergs kriminalanalyser, som varbasert på materiale fra Botsfengselet (videreomtalt i kapittel 4).

Sundts syn var lenge helt dominerende, menpå slutten av 1940-tallet ble teoriene hans kritisertav teologen Kaspar Flekstad. I boken Omstreifereog sigøynere: Studier over fantefolkets opprinnelse(1949) mente han å tilbakevise at de norske«omstreiferne» hadde sigøyneropphav. Formålet

med boken var kriminal- og sosialpolitisk. Flek-stad mente at opprinnelsesspørsmålet var av storbetydning for å finne de riktige virkemidlene, ogdet ville være enklere å få dem bosatt dersom deikke ble knyttet til en sigøynerarv. Fra den delviseraseorienterte vektleggingen av en «ekte» sigøy-neravstamning fra 1800-tallet svingte dermed pen-delen i etterkrigstiden til påstanden om attaterne/romanifolket stammet fra «den innenland-ske underklassen» frembrakt av fattigdom, krimi-nalitet og sosial arv. Det å betrakte noens yrkesom uærlig var en av flere måter å utstøte ved-kommende på. Betegnende for tonen angitt iforskningen hadde både Sundt og hans fremstekritiker Flekstad fengselsarbeid som utgangs-punkt. Taterne/romanifolket ble sett på som etsamfunnsproblem, og opprinnelsesspørsmålethadde lenge betydning i kriminal- og sosialpolitik-ken. Etterkrigstidens kritikk av raseteoriene rok-ket ikke ved grunnlaget for assimilerings- ogtvangstiltakene overfor denne folkegruppen.

Anne Minken mener at begge perspektivenehar sitt utgangspunkt i «de tradisjonelle fortolk-ningsmodellenes tvangstrøyer».13 Gjennom kilde-studier og slektsgranskning viser hun at tatere/romanifolk over et langt tidsspenn har hatt forstå-elsen av å tilhøre en særegen folkegruppe, og atfremstillingene til Sundt og Flekstad var basert påen «essensialistisk etnisitetsforståelse». Med dettemener hun en fastlåst forståelse av en etniskgruppe som har hatt yrkestilpasning og kulturellfleksibilitet som viktige særtrekk for å overleve.14

Sentralt for Minken er at etnisitet ikke handler omrent opphav og statiske grupper, men at en grup-pes selvforståelse formes av både samtiden og ethistorisk forløp. Fremfor å lete etter «den renesigøyneren» eller «den norske omstreiferen» viserhun derfor til gruppens fleksibilitet i samspill medhvordan den er blitt fortolket av majoritetssamfun-net og hvordan den har forstått seg selv.

Tater-/romanibefolkningen er i dag, somandre folkegrupper, mangfoldig. Et særtrekk vedidentiteten til tatere/romanifolk er en sterk slekts-tilhørighet. En annen viktig del av identiteten oglevesettet til tatere/romanifolk har historisk værtknyttet til omreisende handel og håndverk, oftemed faste reiseruter.15 Selv om det i dag er etmindretall som fortsatt driver med omreisendehandel, er fremdeles reisingen en viktig del avidentiteten og kulturen. Dels kommer dette tiluttrykk gjennom en bevissthet om å være av «rei-

11 Minken 2009, s. 13.12 Minken 2009, s. 111.

13 Minken 2009.14 Minken 2009.15 Schlüter 1990.


sendes slekt», og dels gjennom at man oppsøkerfellesskap av tatere/romanifolk på møter, stevnerog campingplasser, hovedsakelig i sommerhalvå-ret.16 I dag bruker mange tatere/romanifolkbegrepet «reisende(s)» eller i noen tilfelle «omrei-sende» om folkegruppen. Begrunnelsen for rei-sing har imidlertid vært i endring, fra å handle om

arbeid og næring til å handle om vedlikehold avdet sosiale fellesskapet og reisingens identitetsbe-varende og identitetsskapende funksjon. Selv omdet varierer hvor mye og hvordan romanispråketbrukes blant tatere/romanifolk, har det en sterkbetydning for identiteten.17

16 Aarset 2015.

Boks 2.9

Figur 2.7 Mannsarbeid og kvinnearbeid.

Figur 2.8 Mann som driver håndverk.

Figur 2.9 Kvinne som driver håndarbeid.

Alle foto: Latjo Drom-utstillingen, Glomdalsmuseet.

17 Ibid.


2.5 Fra «omstreifere» til nasjonal minoritet

På 1990-tallet ble det dannet flere interesseorgani-sasjoner, stiftelser og komiteer for taterne/roma-nifolket. For første gang organiserte de seg poli-tisk i et større omfang og stilte krav overfor myn-dighetene og andre deler av det norske samfunnetpå vegne av gruppen. Samtidig hadde organiserin-gen på 1990-tallet røtter lenger tilbake. Bådeenkeltpersoner og organisasjoner var viktige påd-rivere for en kritikk av assimileringspolitikken.

Selv om det var betydelig skepsis blanttaterne/romanifolket i Norge til å bli gitt statussom en nasjonal minoritet, var den økende aktivis-men en viktig del av bakgrunnen for at folket fikkdenne statusen i 1999.

2.5.1 Den tidligere organiseringen

Både enkeltpersoner og organisasjoner blanttaterne/romanifolket har vært viktige pådriverefor å kritisere Norsk misjon blant hjemløse(Misjonen), stille krav til kirke og stat og hararbeidet for å bedre taternes/romanifolkets livs-vilkår.

Den første av norsk tater-/romanislekt somskrev bok om sitt eget folk, var Martin J. Mathias-sen Skou, som i 1893 utga Paa Fantestien. Skouvar opptatt av at det ikke var «urolig blod» somdrev «taterne» på veien, men behovet for å over-leve i pakt med sine gamle yrkestradisjoner, hvorreisingen var nødvendig. Han var også opptatt av åta vare på romanispråket, og oversatte blant annettrosartiklene og Fader Vår til dette språket. Fleretatere/romanifolk hadde kristen forkynnelse somdel av sitt virke.

En pioner i det tidlige arbeidet for taternes/romanifolkets rettigheter i Norge var Godin Hag-vald Nikolaysen (1882–1957). På 1920- og 1930-tallet dannet han sammen med flere andre to orga-nisasjoner med formål å utgjøre en motmakt motMisjonen. Landeveiens-Hjemløses-Union (1929)var en kristen forening for å hjelpe taterne/roma-nifolket både økonomisk og åndelig, mens DeForsømtes Misjon (1933) var en evangeliskforening for tatere/romanifolk. Misjonens davæ-rende generalsekretær, Ingvald B. Carlsen,advarte mot arbeidet og mot at folkegruppenskulle bosettes eller samles nær hverandre. Menden kristne organiseringen med husmøter og fel-lesskap ga en viktig plattform for utvikling av selv-tillit, og for krav til Misjonen. Her ble det uttalt kri-tikk av Misjonens virksomhet, særlig mot barna,men også mot bosettingspolitikken og arbeidsko-

Boks 2.10 Tater-Milla og Tater-Dronningen

I 1974 ble det gitt ut to biografier om de to søs-trene Tater-Milla, Jenny Emilie Pettersen, ogTater-Dronningen, Marie Lovinie Oliversen. Ibøkene fortalte de om sine liv, romanispråket,kulturelle koder og møtet med storsamfunnet,og kanskje det viktigste: om kvinnens rolle.Biografiene er eksempler på populærlitteratursom har formidlet viktige fortellinger fortaltav tatere/romanifolk selv. Marie Lovinie del-tok i NRKs program Husker du i 1974. Husetetter Jenny Emilie er i dag et kulturminne iVåler i Hedmark.

Kilde: Dagfinn Grønoset, Tater-Milla. Stor-Johans datter ogArvid Møller, Tater-Dronningen: Marie Lovinie – StorJohans datter.

Boks 2.11 Tater-Milla

Tater-Milla har brukt sine egne skikker oghemmelige tegn. Når hun var ute og reistepå vinterstid, brukte hun svepa og slo tater-tegn i snøen for at andre av folket henneskunne se hvor hun var på landsvegen. […]– Patrejál heter slik merking på tatersprå-ket.

Vi brukte å knytte et dikklo – tørkle –eller ei fille på en skigard, eller vi la engrankvist på vegkanten ved en gard. Detbetydde, at her bodde lakjoe gana, snillefolk, her kunne taterne trygt gå inn… Lå ethodetrøkle på vegkanten og så nokså uskyl-dig ut, var det ramme alvoret for taterne.De tok opp tørkleet, og der sto det ofte«moskron» eller «rakka dei» mellom blom-stertrykkene eller i et hjørne. Det betydde«lensmann» og «pass deg», og da var detbare å lure seg unna øvrigheta.

Kilde: Dagfinn Grønoset (1974): Tater-Milla. Stor-Johansdatter.


lonien på Svanviken. Godin Nikolaysen stiltedirekte krav til Misjonen og krevde like rettighe-ter som norsk borger og rettigheter for taterne/romanifolket som folk. Han var formet av sine per-sonlige erfaringer med tvangsassimileringen, ogbrukte disse erfaringene til å formulere kollektivekrav. Han hjalp familier i møte med myndighe-tene, særlig for å unngå at barn ble tatt. Hanmente at denne politikken ville skape bitterhet oghat mot samfunnet.18

Godin Nikolaysens kristne arbeid og organise-ring av folket skulle forme videre generasjoner ogfå stor betydning gjennom to av hans barnebarn,Ludvig Karlsen og Leif Bodin Larsen. Arven etterGodin Nikolaysen har dermed gjort seg gjeldendei den moderne organisering av taterne/romanifol-ket, i både den politiske interesseorganiseringenpå 1990-tallet og den kristne vekkelsen blanttatere/romanifolk på 1970- og 1980-tallet.

2.5.2 Politisk organisering og handling etter 1990

Det kan også trekkes en historisk linje fra denkristne organiseringen fra midten av 1970-tallet ogbegynnelsen av 1980-tallet til den videre politiskeorganiseringen på 1990-tallet.19

Den kristne vekkelsen dannet et grunnlag forkulturell og etnopolitisk organisering der bådestore stevner og mindre husmøter var viktige are-naer for organisering av folket. På 1990-tallet bledet arrangert egne romanistevner og dannet flereforeninger som Romanifolkets komité, Romanifol-kets teltvirksomhet, Romanifolkets kristne felles-skap og Romanimanus Skandinavia. I 1993 dannetLudvig Karlsen sammen med flere, blant andrenåværende leder av Romanifolkets Riksforbund,Jim Karlsen, foreningen Romanifolkets kristneteltvirksomhet. De avholdt samme år det førsteromanistevnet, hvor sentrale personer i romani-vekkelsen i Europa deltok. I dette miljøet ble detskrevet bøker som fremhevet taternes/romanifol-kets liv og historie sett innenfra og romanispråketble løftet frem.

Utover på 1990- og begynnelsen av 2000-talletble det opprettet et stort antall interesseorganisa-sjoner for tatere/romanifolk. I 2004 registrerteRune Halvorsen 13 ulike organisasjonsforsøketter 1990, og i løpet av det siste tiåret, har flereforeninger kommet til og noen forsvunnet. Selvom kvinnene har spilt en viktig rolle som bærereav språk og kultur blant tater-/romanifolket, harde på grunn av en mannsdominert kultur i litengrad hatt lederposisjoner i organisasjonene. Sam-tidig har flere enkeltkvinner levert viktige bidrag,og fortjener å løftes frem som betydningsfulle fortaternes/romanifolkets egenorganisering.

Organisasjoner som har basis i en nasjonalminoritet, kan, dersom de oppfyller noen kriterier,få driftsstøtte av staten. De må være medlemsba-serte frivillige organisasjoner, som gjennom singenerelle virksomhet og konkrete aktiviteter iva-retar og representerer interessene til nasjonaleminoriteter, og fremmer dialog og samarbeid mel-lom nasjonale minoriteter, frivillige organisasjonerog offentlige myndigheter. Som nevnt over er det idag fire av tater-/romaniorganisasjonene som fårdriftsstøtte fra staten. I tillegg finnes det flereforeninger som ikke mottar driftsstøtte. Selv omforeningene bare organiserer en liten del av folke-gruppen, er de viktige premissleverandører imøte med myndighetene og storsamfunnet.Foreningene har vært sentrale aktører for å oppnå

18 Bergkvist og Vigardt 2015a.

Boks 2.12 Ludvig Karlsen

Ludvig Walentin Karlsen (1935 – 2004) var enevangelist innen pinsebevegelsen. Han ogkona Lise Karlsen grunnla i 1983 StiftelsenPinsevennenes Evangeliesenter, som er ethjelpetiltak for personer som lever med rus.Ludvig Karlsen ga i 1993 ut Romani-folkets ord-bok. I løpet av 1990-tallet stod han bak flereromaniforeninger og romanistevner. I 1997 blehan tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull forsitt samfunnsengasjement. Da Karlsen døde i2004, ble han begravet på statens bekostning,og i 2012 ble han stemt frem som en av denorske personene som ble avbildet på halen tilet av Norwegians fly.

Boks 2.13 Leif Bodin Larsen

Leif Bodin Larsen (1936–2006) var grunnleg-geren av Romanifolkets Landsforening/TL i1995. Leif Bodin Larsen var på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet svært aktivi kampen for taternes/romanifolkets opp-reisning og rettigheter.

19 Bergkvist og Vigardt 2015b.


politiske mål, inkludert unnskyldning for overgre-pene mot folket fra Den norske kirke og regjerin-gen, status som nasjonal minoritet, endringer iregelverket for billighetserstatning som gjordedet enklere for tatere/romanifolk å innfri kraveneom individuell erstatning, og opprettelsen av kol-lektive erstatninger som en oppreisning for over-grep mot gruppen.

Flere enkeltpersoner og organisasjoner hargjort et pionerarbeid med å ta opp særlig Misjo-nens overgrep, og da spesielt med tanke på åbelyse historien med barna som ble fratatt forel-drene og overgrep ved barnehjemmene og konse-kvensene som dette har hatt. Prosjekt Opp-reisning og Wigdis Larsen-Ross har spilt en sen-tral rolle for å få kommuner i Norge til å etablereoppreisningsordninger for tidligere barneverns-barn, og disse ordningene har vært viktige ogsåfor personer som har stått under Misjonensomsorg. I en tidlig fase av den politiske organise-ringen fremmet blant andre Romani Interesse- ogRettsikkerhetskomité (etablert 1994) kravet om atarkivene til Norsk misjon blant hjemløse skulleåpnes for innsyn og granskning. De argumenterteogså for at romanispråket burde bevares, og for atde som hadde vært utsatt for overgrep på barne-hjem og under opphold på Svanviken, skulle fåerstatning. Roger Rydberg ga ut heftet Uten livetsrett. Flyktning i eget land (1994) og deltok i TV2sdebattprogram samme år. En annen av de tidligetalspersonene var, som nevnt over, Leif Bodin Lar-sen. Han kjempet for oppreisning og anerkjen-nelse av taterne/romanifolket som etnisk minori-tet og kan sees på som en av de viktigste aktørenei den politiske organiseringen blant dem på 1990-tallet. I 1995 startet han Romanifolkets Landsfore-ning som en interesseorganisasjon med formålom opplysning og rettigheter for gruppen.20 I2005 skiftet organisasjonen navn til TaternesLandsforening (TL).

Tater-/romaniorganisasjonene har siden begyn-nelsen av 1990-årene engasjert seg og fått gjen-nomslag på en lang rekke områder. Både regjerin-gen og kirkens unnskyldninger til taterne/roma-nifolket for tidligere overgrep kom i stand etterbetydelig påtrykk fra mange enkeltpersoner ogorganisasjoner. I første halvdel av 1990-tallet stilteflere seg bak kravene om at Misjonens arkiv måtteåpnes, og at myndighetenes assimileringspolitikkmåtte granskes. Et konkret resultat av dette var atSosialdepartementet i 1995 bevilget midler til et

delprogram om forskning på taterne/romanifol-ket gjennom Norges forskningsråds program«Velferd og samfunn».

Tater-/romaniorganisasjoner har også enga-sjert seg, i kampen for oppreisning og kompensa-sjonsordninger. Blant de sentrale var Romanifol-kets Landsforening ved blant andre Leif BodinLarsen og Stiftelsen Romanifolket ved WilhelmHolm sammen med advokat Jens ChristianThune, forsker Hedda Giertsen og forfatter/jour-nalist Jahn Otto Johansen. De pekte på behovetfor at tatere/romanifolk som trengte det, burde fåhjelp til å utforme erstatningssøknader. I 2004 bledet opprettet en særordning for tatere/romanifolkunder rettferdsvederlagsordningen. Samme årbesluttet Stortinget at det skulle opprettes et fond,som fra oppstart i 2007 ble kalt Romanifolkets/taternes kulturfond. Ved oppstarten var TaternesLandsforening (TL) og Landsorganisasjonen forRomanifolket (LOR) representert. Etter 2004 varTL ved Holger Gustavsen og Anna Gustavsen ogLOR ved Bjørn Jansen pådrivere og medvirket tilå utforme vedtektene til fondet. Fondet skulleblant annet gi veiledning til dem som ville søkeom erstatning for tidligere overgrep.

Et tredje felt hvor organisasjonene har spilt enviktig rolle og fått gjennomslag, er kravet om atmyndighetene må bidra til å støtte gruppensspråk og kultur. Dette har blant annet ført til LatjoDrom-utstillingen på Glomdalsmuseet som åpnet i2006. Etableringen av Romanifolkets/taternes kul-turfond hadde også som siktemål å gi støtte tilprosjekter som kunne fremme og formidle folke-gruppens språk og kultur. Romanifolkets Lands-forening tok i 2002 initiativ til prosjektet «Taterfol-ket fra barn til voksen: et skole- og kulturpro-sjekt», som ble gjennomført i 2004–2009 i samar-beid med blant annet Høgskolen i Sør-Trøndelagog Dronning Mauds Minne.

Under daværende statsråd Bjarne HåkonHanssens besøk på Glomdalsmuseet i 2007 la Hol-ger Gustavsen frem forslaget om en gransknings-kommisjon som skulle se på tidligere politikk ogvirksomhet overfor taterne/romanifolket. I 2009ble dette forslaget også fremmet i Helsingforsko-miteens rapport, som vurderte visse sider vedpolitikken i lys av menneskerettighetene.

De ulike tater-/romaniorganisasjonene deltoki 2009 på Falstadseminaret der deltagerne samletfremmet kravet om en offentlig granskning avpolitikken overfor gruppen. Disse initiativene ernærmere omtalt i kapitlene 5 og 6 av NOU-en.

20 Romanifolkets Landsforening 1997.


2.6 Oppsummering

Utvalget ser det som sentralt å belyse taternes/romanifolkets selvforståelse og aktive rolle i his-torien for å oppfylle mandatet om å legge etgrunnlag for en forsoningsprosess mellom folke-gruppen og storsamfunnet.

Taterne/romanifolket har en 500 år lang histo-rie i Norge, og har opp gjennom historien blittomtalt med ulike betegnelser av myndighetene.På 1800-tallet var «fant» og «tater» mest vanlig,mens på 1900-tallet ble «omstreifer» den politisk-administrative betegnelsen som ble brukt av nor-ske myndigheter.

I dag bruker tatere/romanifolk selv ulikebetegnelser om folkegruppen. Mens noen fore-trekker betegnelsen «romanifolk», foretrekker

andre «tater». Svært mange omtaler seg selv som«reisende(s)».

På 1990-tallet dannet tatere/romanifolk flereinteresseorganisasjoner, stiftelser og komiteer.For første gang organiserte representanter for fol-kegruppen seg politisk i et større omfang og stiltekrav overfor myndighetene og andre deler av detnorske samfunnet på vegne av gruppen. Samtidighadde organiseringen på 1990-tallet røtter lengertilbake. Både enkeltpersoner og organisasjonerhar vært og er viktige pådrivere for en kritikk avassimileringspolitikken og har krevd anerkjen-nelse som gruppe, like rettigheter og at myndig-hetene tok et oppgjør med fortidens undertryk-kende politikk.

Boks 2.14

Figur 2.10 Bjarne Håkon Hanssen, Mari Møy-stad, Holger Gustavsen og Anna Gustavsen på Glomdalsmuseet 6. desember 2007.

Foto: Glomdalsmuseet.

Figur 2.11 Kai-Samuel Vigardt og Wilhelm Holm på Falstadseminaret 2009.

Foto: Bernt Eide.


Figur 2.12 Program for Falstadseminaret 2009.


Kapittel 3

Grunnlag for utvalgets vurderinger

I dette kapitlet klargjør utvalget først (3.1) visseetiske forutsetninger og dilemmaer som ligger tilgrunn for dets vurderinger og konklusjoner. Men-neskerettighetene gir viktige retningslinjer forutvalgets arbeid, slik det fremgår av dette kapitlet.Deretter (3.2) presenteres de internasjonale for-pliktelsene som er mest sentrale for utvalgets vur-deringer i lys av menneskerettighetene. Herbeskrives også nærmere hvordan menneskeret-tighetsvernet har utviklet seg, og hvordan men-neskerettighetene ikke bare er juridisk bindende,men også politisk forpliktende. Denne delen leg-ger dermed et grunnlag for utvalgets vurderingerav funn i lys av spesifikke menneskerettighetersom juridiske normer senere i utredningen.

3.1 Etiske forutsetninger og dilemmaer

Staten har i vår tid en plikt til å påse at menneske-rettigheter ikke krenkes, herunder at nasjonaleminoriteters rettigheter blir ivaretatt. For at disserettighetene skal kunne håndheves, må majoritetog minoriteter tilpasse seg hverandre. Dette er togrunnleggende forutsetninger for utvalgetsarbeid.

3.1.1 Likeverd og egenart

Menneskerettighetene er grunnleggende rettig-heter som alle har og skal ha fordi de er mennes-ker. I menneskerettighetenes kjerne ligger blantannet ideen om menneskers iboende eller med-fødte frihet og likeverd, og at denne setter grenserfor staters handlings- og lovgivningsfrihet. Ideenom menneskerettigheter har dermed en sammen-heng med fremveksten av den moderne staten.Etter andre verdenskrig har tanken om univer-selle menneskerettigheter vunnet bred tilslutning,og alle FNs medlemsland har anerkjent verdens-erklæringen av 1948. Menneskerettigheter harvokst frem som sentrale rettsregler også i det nor-ske samfunnet. De finnes i både Grunnloven og

annen norsk lovgivning. Med innføringen av men-neskerettighetsloven i 1999 har flere av de inter-nasjonale konvensjonene om menneskerettighe-ter fått forrang fremfor annen norsk lov ved kon-flikt. I 2014 fikk Grunnloven et nytt kapittel meden betydelig utvidelse av det konstitusjonelle men-neskerettighetsvernet.

Likhetsprinsippet og forbudet mot diskrimine-ring står sterkt innenfor menneskerettighetene.Diskrimineringsvernet bygger på ideen om at allemennesker har samme ukrenkelige menneske-verd. Likeverd og like rettigheter betyr imidlertidikke at alle må være like. Menneskerettigheteneslår blant annet fast retten til å ha sin egen kulturog identitet. Likeverd og like rettigheter inne-bærer også at like tilfeller skal behandles likt, ogulike tilfeller behandles ulikt. Som vi skal seunder, innebærer det moderne diskriminerings-og minoritetsvernet også at staten iblant både kanog bør gjennomføre særskilte tiltak for å ivaretaminoriteters rettigheter i storsamfunnet.

Levemåte, språk, tro og tradisjoner utøves i fel-lesskap med andre medlemmer av en gruppe. Iutvikling av menneskerettighetene særlig de sistetiårene er det blitt klargjort at alle skal ha rett tilsin egen gruppeidentitet og sin egen kultur sålangt dette kan forenes med de øvrige menneske-rettighetene.

Den grunnleggende rettigheten til egen kulturog gruppeidentitet er en individuell og samtidigen kollektiv rettighet, og den gjelder like fullt forminoriteter som for majoritet. Denne rettighetener slått fast av både FN og Europarådet i konven-sjoner som Norge har forpliktet seg til å respek-tere.

3.1.2 Minoritetsvern og flertallsstyre

Samtidig som både den enkeltes og gruppers ret-tigheter skal sikres, er det nødvendig med noenfelles spilleregler for å kunne leve sammen i etstørre samfunn. Menneskerettighetene er i segselv en viktig del av disse felles spillereglene. Destiller først og fremst krav til staten, og setter


grenser for hva staten og offentlige myndigheterfor øvrig kan gjøre mot enkeltmennesker og grup-per. De innebærer minimumskrav til anstendigbehandling av innbyggerne. Men for å beskytteog fremme menneskerettighetene og sikre sam-funnets felles spilleregler, må staten også settegrenser for hva enkeltmennesker og grupper kangjøre mot hverandre. Den enkeltes frihet må i vissetilfeller veies mot andres frihet og rettigheter ellermot hensynet til at fellesskapet skal fungere.

I et demokratisk samfunn som Norge er de fel-les spillereglene vedtatt av en demokratisk valgtforsamling som har fått fullmakt til å utøve lovgi-verkompetanse på folkets vegne. Samtidig som derepresenterer flertallet, skal Stortinget og andreoffentlige myndigheter også representere samt-lige norske statsborgere og sikre alle men-neskers, også mindretallets, grunnleggende ret-tigheter. Det demokratiske paradokset beståraltså i at flertallet bestemmer, men myndigheteneer samtidig forpliktet til å ivareta mindretalletsinteresser, herunder nasjonale minoriteters rettig-heter.

Rettsstatens prinsipper om menneskerettighe-ter og likhet for loven er nødvendige for at minori-tetene kan ha tillit til og slutte opp om samfunnetsfelles institusjoner. Spesielt er det viktig å førekontroll med at myndighetenes lover og politikkikke krenker rettighetene til enkeltpersoner oggrupper som ikke har noen, eller har få, egne tals-personer med politisk innflytelse. Samtidig er detslik at formell likebehandling i en del tilfeller ikkeer tilstrekkelig for å gi en reell sikring av minorite-ters rettigheter.

3.1.3 Både majoritet og minoritet må tilpasse seg

Nasjonale minoriteter har ofte hatt liten politiskinnflytelse i landene hvor de holder til.

Flere av gruppene som nå er anerkjent somnasjonale minoriteter i Norge, har fra myndighete-nes side vært utsatt for en aktiv politikk som siktetmot å få dem til å slutte seg til majoritetens leve-sett. Særlig i forrige århundre hadde denne poli-tikken for å endre taternes/romanifolkets levesettstore konsekvenser så vel for enkeltmenneskersom for gruppen som helhet. Her er det klare lik-hetstrekk med den fornorskningspolitikken samenesom urfolk ble utsatt for.

Forsøk på å endre en folkegruppes livsformomtales ofte som «assimileringspolitikk», det vil sien minoritetspolitikk som føres kun på majorite-tens premisser. Dette adskiller seg fra det somgjerne kalles en «integreringspolitikk», der både

majoritet og minoriteter må gjøre tilpasninger isin livsform for å kunne leve sammen.

Som følge av utviklingen av menneskerettighe-tene særlig de siste tiårene ansees nå assimile-ringspolitikk, som definert ovenfor, som uforenligmed sikring av grunnleggende menneskerettighe-ter, ikke minst for minoriteter. Integrering, slikutvalget har definert det her, vil derimot værebåde forenlig med og nødvendig for sikring avmenneskerettigheter for alle individer og grupper,og dermed også for stabil oppslutning om samfun-nets felles institusjoner.

3.2 Menneskerettigheter

Ifølge mandatet skal utvalget blant annet vurderefunnene i lys av «de folkerettslige forpliktelseneNorge var og er bundet av». Utvalget har i kapittel1 vist til sin tolkning av «folkerettslige forpliktel-ser» som en henvisning til de internasjonale men-neskerettighetene som Norge har forpliktet seg tilå respektere og gjennomføre.

I utredningens kapittel 4 og 6 klargjør utvalgethvorvidt det foreligger konflikter mellom disse ogmenneskerettighetsnormer som Norge har værteller er rettslig forpliktet på. I tillegg vurderer

Boks 3.1 Ideen om menneskerettigheter vokser frem

Nürnberg- og Tokyo-dommene ga uttrykk foren naturrettstenkning i oppgjøret med andreverdenskrig. Disse dommene er basert på etmenneskesyn som ligner det som ligger tilgrunn for FNs verdenserklæring i 1948. Deviser at dette menneskesynet og de grunnleg-gende verdiene menneskerettighetene byggerpå, ble ansett som etisk forpliktende også førog under andre verdenskrig. Ideen om at allemennesker har visse grunnleggende rettighe-ter, kom til uttrykk i en del nasjonale og inter-nasjonale avtaler også før FNs verdenserklæ-ring om menneskerettigheter av 1948, og førmenneskerettighetene ble et internasjonaltanliggende i kjølvannet av andre verdenskrig.

Blant de mest sentrale avtalene er:– den engelske «Bill of Rights» av 1689– den amerikanske uavhengighetserklærin-

gen av 1776– den franske menneskerettighetserklærin-

gen av 1789


utvalget dagens og tidligere lovgivning og praksisi lys av menneskerettighetene som politiske ogmoralske normer.

Utvalget legger til grunn at menneskerettighe-ter kan – uavhengig av hva som måtte være inn-holdet i de rettslige reglene – være moralske ogpolitiske rettesnorer for samfunnet. Utvalgets vur-deringer er med andre ord hverken bundet aveller begrenset til jussen. Det kan være vel såalvorlig å bryte politiske og etiske normer. Likeveler det viktig for utvalgets vurderinger å klargjørenoen grenser mellom menneskerettighetene somrettsregler og som etiske og politiske normer.

3.2.1 Det moderne menneskerettighets-vernet: fra politiske til juridiske normer

Mandatet etterspør en vurdering av både dagenssituasjon og tidligere «politikk og tiltak» overfortaterne/romanifolket i lys av internasjonale men-neskerettighetsnormer. At dagens lovgivning ogpraksis vurderes ut fra de normer Norge i dag erbundet av, er en selvfølge. Tilsvarende er det klartat tidligere tiders praksis og lover vurderes i lys av

de menneskerettighetsnormer Norge på det gittetidspunkt hadde forpliktet seg til å følge.

En utfordring ligger i at det før andre verdens-krig ikke var utviklet noen internasjonale mennes-kerettslige traktater som forpliktet statene juri-disk. Dermed mangler slike internasjonale, juri-disk bindende forpliktelser for store deler av denperioden utvalget er satt til å undersøke og vur-dere.

FNs verdenserklæring om menneskerettighe-tene (1948) er et sentralt dokument som fremhe-ver verdenssamfunnets og statens grunnleggendeforpliktelser overfor enkeltmennesket. Noen avrettighetene i verdenserklæringen som har særliginteresse for utvalgets arbeid, gjengis under.

FNs verdenserklæring av 1948 er moralsk ogpolitisk, men ikke juridisk, forpliktende for FNsmedlemsstater. Verdenserklæringen utgjordelikevel fundamentet for FNs videre arbeid med åvedta rettslig forpliktende menneskerettigheter.For eksempel var retten til privatliv og familieliv,bevegelsesfrihet og diskrimineringsforbudet ned-felt i FNs verdenserklæring. Disse rettigheteneble også regulert i Den europeiske menneskeret-

Boks 3.2 Utdrag fra FNs verdenserklæring om menneskerettighetene (1948):

Artikkel 1

Alle mennesker er født frie og med samme men-neskeverd og menneskerettigheter. De erutstyrt med fornuft og samvittighet og børhandle mot hverandre i brorskapets ånd.

Artikkel 2

Enhver har krav på alle de rettigheter som ernevnt i denne erklæring, uten forskjell av noenart, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk,religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonaleller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel ellerannet forhold.

Artikkel 7

Alle er like for loven og har uten diskrimineringrett til samme beskyttelse av loven. Alle har kravpå samme beskyttelse mot diskriminering i stridmed denne erklæring og mot enhver oppfor-dring til slik diskriminering.

Artikkel 10

Enhver har krav på under full likestilling å få sinsak rettferdig og offentlig behandlet av en uav-hengig og upartisk domstol når hans rettigheterog plikter skal fastsettes, og når en straffean-klage mot ham skal avgjøres.

Artikkel 12

Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i pri-vatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller forangrep på ære og anseelse. Enhver har rett tillovens beskyttelse mot slik innblanding ellerslike angrep.

Artikkel 13

1. Enhver har rett til å bevege seg fritt og til frittå velge oppholdssted innenfor en stats grenser.

Artikkel 20

Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møterog organisasjoner.


tighetskonvensjon (EMK) av 1950 og i FNs kon-vensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) av1966, som begge er rettslig bindende.

Utviklingen av det internasjonale menneske-rettighetsvernet har påvirket nasjonale lover ogvært et korrektiv til staters politikk blant annetoverfor minoriteter. Men nasjonale lover kan ogsåuttrykke etiske holdninger som ble ansett somgrunnleggende samfunnsverdier uavhengig aveller før utviklingen av menneskerettighetenesom (internasjonale) regler. På en del områderhar for eksempel norske lover gitt et vern omgrunnleggende rettigheter lenge før utviklingenav det internasjonale menneskerettighetsvernet.Utvalget legger blant annet til grunn at foreldresoppdragelsesrett og -plikt overfor egne barn var etetablert prinsipp i norsk rett før det ble ansett somrettslig bindende i kraft av menneskerettighets-konvensjoner. Dette kom blant annet til uttrykk ide strenge kravene vergerådsloven oppstilte for atbarn skulle kunne tas fra foreldrene uten foreldre-nes samtykke. Samtidig viser vergerådslovenogså at barnets rett til forsvarlig omsorg alleredefra begynnelsen av 1900-tallet var et prinsipp somkunne begrense foreldreretten ved omsorgssvikt.

Dersom Norge på et gitt tidspunkt har bundetseg politisk, men ikke juridisk, til å respekterevisse rettigheter, vil et motsetningsforhold mel-lom offentlig politikk og menneskerettigheterinngå i en etisk og ikke en juridisk vurdering avdatidens lover og praksis. Dette vil gjelde rettighe-tene i FNs verdenserklæring før disse ble rettsligbindende for myndighetene ved Norges tiltre-delse til de ulike menneskerettighetskonvensjo-nene.

Det kan også tenkes eksempler på politikk ogtiltak fra tiden etter Norges tilslutning til mennes-kerettighetskonvensjonene som var etisk proble-matisk den gang selv om forholdene på samme tidikke var menneskerettighetskrenkelser i rettsligforstand. Menneskerettighetsreglene kommer tiluttrykk i ord og formuleringer som må tolkes forat man skal kunne fastslå hva slags rettslige for-pliktelser de innebærer. Tolkningen vil for en stordel reflektere rådende samfunnsoppfatninger tilenhver tid, derfor endrer også meningsinnholdet irettsreglene seg over tid. Dette gjelder for allerettsregler, men blir særlig betydningsfullt vedtolkningen av menneskerettighetsregler, som erformulert i generelle ordelag for å gi uttrykk forvarige verdier og prinsipper. Utvalget ser at detkan foreligge ulike oppfatninger om når et gitt for-hold ble oppfattet å komme i konflikt med men-neskerettighetene sett som rettsregler, og har for-holdt seg til dette.

3.2.2 Nærmere om Norges menneskerettig-hetsforpliktelser

Norges menneskerettighetsforpliktelser er i allhovedsak kommet til uttrykk i folkerettslige avta-ler – også kalt traktater eller konvensjoner – somNorge har sluttet seg til som medlem av FN ogEuroparådet. Konvensjonene suppleres til en vissgrad av rettsregler om menneskerettigheter somikke er skrevet inn i slike avtaler, men som likevelforplikter norske myndigheter fordi staten i prak-sis over tid har vist at den anser dem som rettsligbindende. Utvalget har forholdt seg til regler somfølger av slik uskreven folkerettslig sedvanerett.Hovedtyngden av menneskerettighetsforpliktel-sene for statene er imidlertid å finne i selve trakta-tene.

Det finnes flere internasjonale overvåknings-organer som ser til at statene følger opp de men-neskerettighetsforpliktelsene de har påtatt seg.Norge er for eksempel forpliktet til å rapporterejevnlig til ulike komiteer under FN og Europa-rådet. Disse instansene gir tilbakemeldinger tilstatene om hvordan rettighetene sikres og res-pekteres.

Mange menneskerettigheter er også etterhvert tatt inn i Grunnloven eller gjort til alminne-lig lovgivning. Noen er tatt inn i norsk lov gjen-nom blant annet menneskerettighetsloven og dis-krimineringslovgivningen. Menneskerettighets-vernet i Grunnloven ble vesentlig styrket gjennomgrunnlovsreformen i 2014. Visse frihetsrettighe-ter var også å finne i Grunnloven allerede fra 1814.Ingen av disse ga noe særskilt minoritetsvern fortaterne/romanifolket. Heller ikke i endringene avGrunnlovens menneskerettighetsvern i 2014 komdet inn noen referanse til slike minoritetsrettighe-ter, men Grunnloven viser til «internasjonale trak-tater» som Norge har forpliktet seg til. Blant disseer FNs konvensjon om sivile og politiske rettighe-ter, der artikkel 27 gir et særskilt minoritetsvern(se nærmere om dette under).

3.2.2.1 Individuelle rettigheter og minoritetsret-tigheter

Den europeiske menneskerettighetskonvensjo-nen har vært viktig for utvalgets arbeid fordi denble rettslig bindende for Norge allerede i 1953.1

1 Full tittel: Den europeiske konvensjon om beskyttelse avmenneskerettighetene og de grunnleggende friheter (Ved-tatt av Europarådet i Roma 4. november 1950. I kraft iNorge fra 3. september 1953.)


Konvensjonen påla dermed norske myndigheterforpliktelser som gjaldt alle individer i Norge,også personer som tilhørte taterne/romanifolket iandre halvdel av den perioden utvalget undersø-ker.

Denne konvensjonen er også viktig fordi denhar et internasjonalt domstolssystem – Den euro-peiske menneskerettighetsdomstolen – hvorenkeltpersoner kan gå til søksmål mot statenemed påstand om menneskerettighetsbrudd.Avgjørelsene fra domstolen er rettslig bindende pålik linje med dommer fra norske domstoler. Rett-spraksis fra domstolen har vært viktige for utval-get fordi denne bidrar til å klargjøre innholdet i deforpliktelsene som kommer til uttrykk – i noksågenerelle ordelag – i selve konvensjonsteksten.

Den europeiske menneskerettighetsdomsto-len arbeider blant annet ut fra prinsippet om dyna-misk tolkning, som innebærer at innholdet i state-nes rettslige forpliktelser endrer seg over tid i taktmed samfunnsutviklingen, herunder den rettsligeutviklingen i medlemsstatene. Den norske statensforpliktelser overfor taterne/romanifolket må seesi lys av dette: Forhold som i dag ansees som klarebrudd på menneskerettighetene i konvensjonen,var ikke nødvendigvis det selv så sent som for etpar tiår tilbake.

Flere av rettighetene i Den europeiske men-neskerettighetskonvensjon har betydning forutvalgets undersøkelser og vurderinger. Blantdisse er barns og foreldres rett til familieliv og pri-vatliv, barns rett til utdanning, retten til bevegel-sesfrihet og vernet mot umenneskelig og nedver-

Boks 3.3 Sentrale konvensjoner

De konvensjonene som er mest sentrale forutvalgets arbeid, er følgende:

Konvensjoner vedtatt av medlemsstatene i FN

UNESCO-konvensjonen mot diskriminering iundervisning (1960) – bindende for Norge fra1963

FNs konvensjon om utryddelse av alle for-mer for rasediskriminering (1966) – bindendefor Norge fra 1970

FNs konvensjon om økonomiske, sosialeog kulturelle rettigheter (1966) – bindende forNorge fra 1972

FNs konvensjon om sivile og politiske ret-tigheter (1966) – bindende for Norge fra 1972

FNs konvensjon om utryddelse av alle for-mer for diskriminering av kvinner (1979) – bin-dende for Norge fra 1981

FNs konvensjon mot tortur m.v. (1984) – bin-dende for Norge fra 1986

FNs konvensjon om barnets rettigheter(1989) – bindende for Norge fra 1991

Konvensjoner vedtatt av medlemsstatene i Europarådet

Den europeiske menneskerettighetskonven-sjon (1950) – bindende for Norge fra 1953

Europarådets torturforebyggelseskonven-sjon (1987) – bindende for Norge fra 1989

Europarådets rammekonvensjon for beskyt-telse av nasjonale minoriteter (1995) – bin-dende for Norge fra 1999

Boks 3.4 Sentrale internasjonale overvåkningsorgan som behandler

individuelle klager

Individklage etter Den europeiske menneskerettighetsdomstolen:

Artikkel 34

Domstolen kan motta klager fra enhver per-son, frivillig organisasjon eller gruppe avenkeltpersoner som hevder å ha vært utsattfor en overtredelse av de rettigheter som erfastsatt i konvensjonen og dens protokoller fraen av de høye Kontraherende Parters side.

Artikkel 19. Opprettelse av Domstolen

For å sikre at de forpliktelser de høye Kontra-herende Parter har påtatt seg i konvensjonenog dens protokoller blir overholdt, skal detopprettes en europeisk menneskerettsdom-stol, i det følgende kalt «Domstolen». Den skalfungere på permanent basis.

Individklage til FNs menneskerettighetskomité

Protokoll 1, artikkel 1Konvensjonsstat som tiltrer denne proto-

koll, anerkjenner Komiteens kompetanse til åmotta og behandle henvendelser fra enkelt-personer som er undergitt dens jurisdiksjonog som hevder å være utsatt for krenkelse fradenne stats side av noen av de rettigheter somer fastsatt i konvensjonen.


digende behandling. Noen av disse har i hovedsakrelevans for utvalgets historiske undersøkelser,mens andre er like aktuelle for utvalgets vurderin-ger av dagens situasjon.

Også flere av FNs menneskerettighetskonven-sjoner har hatt betydning for utvalgets arbeid.Ikke minst er FNs konvensjon om sivile og poli-tiske rettigheter viktig for utvalgets vurderingerav minoritetsvernets rekkevidde og grenser. Selvom konvensjonen først ble rettslig bindende i1972, hadde Norge allerede i 1966 ved å under-tegne dokumentet forpliktet seg politisk til årespektere de rettigheter som følger av denneavtalen.

Rettighetene er i all hovedsak av samme typesom rettighetene som også er å finne i Den euro-peiske menneskerettighetskonvensjon, men deter også noen forskjeller. Den viktigste forskjellener at FNs konvensjon om sivile og politiske rettig-heter i artikkel 27 slår fast at personer som tilhø-rer kulturelle og språklige minoriteter, ikke skal

nektes mulighet til å praktisere sin kultur ogbruke sitt språk. Menneskerettigheter stiller ogsåkrav til minoritetene. Deres utøvelse av kulturskal ikke være i strid med individenes menneske-rettigheter.

Minoritetsvernet i artikkel 27 er nært forbun-det med det generelle vernet mot diskriminering(artikkel 2), blant annet av etniske minoriteter, ogmed prinsippet om likhet for loven (artikkel 26).

Videre finnes det et regionalt begrenset mino-ritetsvern i noen internasjonale avtaler også framellomkrigstiden. Disse har likevel ikke direkterelevans for utvalgets vurderinger.

Det er også flere relevante bestemmelser iFNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kultu-relle rettigheter, blant annet retten til utdanningog vernet mot diskriminering som inkluderer ret-ten til å delta i arbeidslivet. I tillegg gir FNs rase-diskrimineringskonvensjon et vern mot etnisk dis-kriminering som også skal beskytte taterne/romanifolket som nasjonal minoritet.

Boks 3.5 Den europeiske menneskerettighetskonvensjon

Artikkel 3. Forbud mot umenneskelig behandling

Ingen må bli utsatt for tortur eller forumenneskelig eller nedverdigende behandlingeller straff.

Artikkel 4. Forbud mot tvangsarbeid

2. Ingen må bli pålagt å utføre tvangsarbeid ellerpåtvunget arbeid.

Artikkel 5. Retten til frihet og sikkerhet

1. Enhver har rett til personlig frihet og sikker-het. Ingen må bli berøvet sin frihet unntatt i føl-gende tilfelle og i samsvar med en framgangs-måte foreskrevet ved lov:

a. lovlig frihetsberøvelse av en person som erdomfelt av en kompetent domstol.

Artikkel 6. Retten til en rettferdig rettergang

For å få avgjort sine borgerlige rettigheter ogplikter eller en straffesiktelse mot seg, harenhver rett til en rettferdig og offentlig retter-gang innen rimelig tid ved en uavhengig ogupartisk domstol opprettet ved lov.

Artikkel 8. Retten til respekt for privatliv og familieliv

1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv ogfamilieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

Artikkel 11. Forsamlings- og foreningsfrihet

1. Enhver har rett til fritt å delta i fredelige for-samlinger og til frihet til forening med andre,herunder rett til å danne og slutte seg til fagfore-ninger for å verne sine interesser.

Artikkel 14. Forbud mot diskriminering

Utøvelsen av de rettigheter og friheter som erfastlagt i denne konvensjon skal bli sikret utendiskriminering på noe grunnlag slik som kjønn,rase, farge, språk, religion, politisk eller annenoppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, til-knytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fød-sel eller annen status.

Retten til utdanning og foreldreretten er slåttfast i første tilleggsprotokoll til Den europeiskemenneskerettighetskonvensjon.


3.2.3 Nasjonale minoriteters særskilte rettsvern

3.2.3.1 Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter

Rammekonvensjonen har vært av sentral betyd-ning for utvalgets arbeid. Den ble vedtatt i 1994,og ble rettslig forpliktende for Norge i 1999. Denrådgivende komité overvåker statenes gjennomfø-ring av rammekonvensjonen på vegne av Europa-rådet. Konvensjonen slår fast at nasjonale minori-teter skal ha både et vern mot usaklig forskjellsbe-handling og reelle muligheter til å videreføre sin

kultur og sitt språk. Tvungen assimilering eruttrykkelig forbudt i konvensjonen. Samtidig for-utsetter den at minoritetene inngår i et større sam-funnsfellesskap hvor et sett av felles spillereglergjelder for alle.

De viktigste bestemmelsene av betydning forutvalgets arbeid er artikkel 4 (likebehandling,ikke-diskriminering), artikkel 5 (å respektere kul-turen og legge forholdene til rette for at nasjonaleminoriteter kan fremme og videreutvikle sin kul-tur), artikkel 6 (å fremme toleranse og forhindrehat og diskriminering), artikkel 12 (rettighetervedrørende utdanning og skolegang), og artikkel15 (rett til effektiv deltagelse i offentlig og i øko-nomisk, sosialt og kulturelt liv).

Boks 3.6 FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter

Artikkel 2

1 Hver konvensjonspart forplikter seg til årespektere de rettigheter som anerkjennes idenne konvensjon, og å sikre dem for alle sombefinner seg på dens territorium og er under-gitt dens jurisdiksjon, uten forskjellsbehand-ling av noe slag slik som på grunn av rase,hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk ellerannen oppfatning, nasjonal eller sosial opprin-nelse, eiendom, fødsel eller status for øvrig.

Artikkel 26

Alle er like for loven og har uten noen form forforskjellsbehandling rett til lik beskyttelse avloven. I dette øyemed skal lovgivningen forbyenhver form for forskjellsbehandling og sikrealle likeverdig og effektiv beskyttelse mot for-skjellsbehandling på noe slikt grunnlag somrase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politiskeller annen oppfatning, nasjonal eller sosialopprinnelse, eiendom, fødsel eller stilling for-øvrig.

Artikkel 27

I de stater hvor det finnes etniske, religiøseeller språklige minoriteter, skal de som tilhø-rer slike minoriteter ikke nektes retten til,sammen med andre medlemmer av singruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne segtil og utøve sin egen religion, eller bruke sitteget språk.

Boks 3.7 Barns rettigheter

FNs konvensjon om barnets rettigheter (bar-nekonvensjonen) av 1989 ble rettslig bindendefor Norge i 1991. Den har dermed bare værtforpliktende for Norge etter at det særskiltebarnevernsarbeidet overfor taterne/romani-folket var avsluttet. Barnekonvensjonen erlikevel sentral for utvalgets vurderinger bådeav politikken i nyere tid og av dagens situasjonfor barn av tatere/romanifolk. Den inneholderfor eksempel en generell bestemmelse ombarns rett til å leve «i pakt med sin kultur» ogtil å bruke sitt eget språk (artikkel 30). Detteminner om FNs konvensjon om sivile og poli-tiske rettigheters artikkel 27 om minoritetersrettigheter som vist til over.

Barnekonvensjonen inneholder også enrekke andre bestemmelser som har betydningfor ulike felter utvalget undersøker, så vel his-torisk som i dag. Ved plassering i fosterhjemeller ved adopsjon skal det blant annet tas hen-syn til «kontinuitet i barnets oppdragelse og tilbarnets etniske, religiøse, kulturelle og språk-lige bakgrunn» (artikkel 20, punkt 3). Barnhar også en egen rett til utdanning, særliggrunnskoleutdanning (artikkel 28), og det slåsfast at denne utdanningen blant annet skalbidra til «å utvikle respekt for barnets for-eldre, dets egen kulturelle identitet, språk ogverdier, for de nasjonale verdier i det land bar-net bor […]».

Samtidig slår barnekonvensjonen fast atmyndighetene i tolkningen av disse rettighe-tene må la «barnets beste» være et grunnleg-gende hensyn (artikkel 3).


Formålet med rammekonvensjonen er å fast-sette mer detaljerte regler om minoritetsvern, ogdet er særlig to hensyn som søkes fremmet: Påden ene siden at personer som tilhører minorite-ter, skal sikres likebehandling med øvrige perso-ner og grupper i samfunnet, og på den andre at deskal kunne bevare og videreutvikle sin egen kul-tur. Dette forutsettes oppnådd innenfor rammenav en «pluralistisk integrering» i samfunnet.

Formålet er med andre ord ikke å oppmuntretil utvikling av parallelle samfunn hvor minorite-tene lever sitt eget liv adskilt fra de øvrige deler avsamfunnet. Minoritetene forutsettes å utgjøre

integrerte deler av et større fellesskap hvor et settav felles regler gjelder for alle, men hvor tvungenassimilering er uttrykkelig forbudt. Det er derforav betydning å skille mellom forbudt assimileringog legitim integrering med sikte på å fremmesosial samhørighet, noe som er viktig for å sikresamliv mellom ulike kulturer, like muligheter ogsikring av de sosiale og økonomiske rettighetenesom fellesskapet kan gi.

Med dette som basis innebærer rammekon-vensjonen at minoritetene skal ha mulighet til åbevare og videreutvikle sin kultur så lenge dennepraksisen ikke fører til konflikter med individenes

Boks 3.8 FNs barnekonvensjon (1989)

Artikkel 3

Ved alle handlinger som berører barn, enten deforetas av offentlige eller private velferdsorgani-sasjoner, domstoler, administrative myndighetereller lovgivende organer, skal barnets bestevære et grunnleggende hensyn.

Artikkel 9

Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt frasine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompe-tente myndigheter, som er underlagt rettsligprøving, i samsvar med gjeldende lover og saks-behandlingsregler, beslutter at slik atskillelse ernødvendig av hensyn til barnets beste.

Artikkel 20

1. Et barn som midlertidig eller permanent erfratatt sitt familiemiljø, eller som i egeninteresse ikke kan tillates å bli værende i etslikt miljø, skal ha rett til særlig beskyttelseog bistand fra staten.

2. I samsvar med sin nasjonale lovgivning skalpartene sikre alternativ omsorg for et sliktbarn.

3. Slik omsorg kan f.eks. omfatte plassering ifosterhjem, […] adopsjon eller, om nødven-dig, plassering i institusjon egnet for omsorgfor barn. Når mulige løsninger overveies,skal det tas tilbørlig hensyn til ønskelighetenav kontinuitet i barnets oppdragelse og tilbarnets etniske, religiøse, kulturelle ogspråklige bakgrunn.

Artikkel 28

Partene anerkjenner barnets rett til utdanning,og med sikte på å oppnå denne rett gradvis ogpå grunnlag av like muligheter skal de særlig:a) gjøre grunnutdanningen obligatorisk og gra-tis tilgjengelig for alle […].

Artikkel 29

Partene er enige om at barnets utdanning skalta sikte på:a. å utvikle barnets personlighet, talenter og

psykiske og fysiske evner så langt det ermulig,

b. å utvikle respekt for menneskerettigheteneog de grunnleggende friheter og for prinsip-pene nedfelt i De forente nasjoners pakt,

c. å utvikle respekt for barnets foreldre, detsegen kulturelle identitet, språk og verdier, forde nasjonale verdier i det land barnet bor, lan-det hvor han eller hun eventuelt kommer fraog for kulturer som er forskjellige fra barnetsegen kultur […]

Artikkel 30

I stater hvor det finnes etniske, religiøse ellerspråklige minoriteter eller personer som tilhø-rer en urbefolkning, skal et barn som tilhører enslik minoritet eller urbefolkningen, ikke nektesretten til sammen med andre medlemmer av singruppe å leve i pakt med sin kultur, bekjenneseg til og utøve sin religion, eller bruke sitt egetspråk.


menneskerettigheter. Den rådgivende komiteenfor rammekonvensjonen har lagt et godt grunnlagfor utvalgets menneskerettslige vurderinger gjen-nom sine kommentarer til Norges rapporter desiste ti årene.

Rammekonvensjonen har særskilte bestem-melser om nasjonale minoriteters rettigheter i for-bindelse med utdanning. Disse er utformet mersom programerklæringer enn som spesifikke ret-tigheter.

Rammekonvensjonens bestemmelser vil ipraksis anvendes sammen med det generelle dis-krimineringsvernet som gjelder for alle, ogsåmennesker som ikke identifiserer seg som tilhø-rende en nasjonal minoritet.

3.2.3.2 Diskrimineringsvernet

Et sentralt menneskerettslig spørsmål er hvorvidtnoen blir diskriminert på grunn av sin etniske til-hørighet. Diskriminering defineres som usakligeller urimelig forskjellsbehandling. For at for-skjellsbehandling, for eksempel på grunnlag avetnisitet, skal være rettmessig, må forskjellsbe-handlingen ha et saklig formål, være nødvendigfor å oppnå formålet, og det må være et rimeligforhold mellom det man ønsker å oppnå, og hvorinngripende forskjellsbehandlingen er.

Utvalget har lagt vekt på å undersøke om men-nesker som gjennom det siste århundret identifi-serte seg – og/eller ble identifisert som –«omstreifere», «tatere» eller «romanifolk», opple-

Boks 3.9 Europarådets rammekonsjon

Artikkel 4

1. Partene forplikter seg til å garantere for per-soner som tilhører nasjonale minoriteter ret-ten til likhet for loven og til lik beskyttelse avloven. I denne forbindelse skal enhver diskri-minering basert på tilhørighet til en nasjonalminoritet være forbudt.

2. Partene forplikter seg til der det er nødven-dig å treffe egnede tiltak for å fremme full ogeffektiv likestilling mellom personer som til-hører en nasjonal minoritet og dem som tilhø-rer majoriteten, på alle områder av det økono-miske, sosiale, politiske og kulturelle liv. Idenne forbindelse skal de ta behørig hensyntil de særegne forhold som gjelder for de per-soner som tilhører nasjonale minoriteter.

3. De tiltak som treffes i samsvar med paragraf2, skal ikke betraktes som diskriminerendehandlinger.

Artikkel 5

1. Partene forplikter seg til å fremme de forut-setninger som er nødvendige for at personersom tilhører nasjonale minoriteter, kanbevare og utvikle sin kultur, samt bevare degrunnleggende bestanddelene av sin identi-tet, det vil si deres religion, språk, tradisjonerog kulturarv.

2. Uten at tiltak truffet i henhold til deres gene-relle integrasjonspolitikk derved berøres,skal Partene avstå fra politikk eller praksis

som tar sikte på å assimilere personer som til-hører nasjonale minoriteter mot deres vilje,og beskytte disse personene mot enhverhandling som tar sikte på slik assimilasjon.

Artikkel 12

1. Partene skal, der det er aktuelt, treffe tiltakpå utdannings- og forskningsområdet for åfremme kunnskap om såvel sine nasjonaleminoriteters som majoritetens kultur, histo-rie, språk og religion.

2. I denne forbindelse skal Partene blant annetsørge for tilfredsstillende muligheter forlæreropplæring og tilgang til lærebøker, samtlette kontakten mellom elever og lærere fraulike samfunn.

Partene forplikter seg til å fremme like mulighe-ter for tilgang til utdanning på alle nivåer for per-soner som tilhører nasjonale minoriteter.

Artikkel 13

1. Innenfor rammen av sitt utdanningssystemskal Partene anerkjenne at personer som til-hører en nasjonal minoritet, har rett til å opp-rette og drive sine egne private utdannings-og opplæringsinstitusjoner.

2. Utøvelsen av denne rettigheten skal ikkemedføre noen økonomisk forpliktelse for Par-tene.


ver eller har opplevd diskriminering på grunn avsin tilhørighet til denne minoritetsgruppen. Enutfordring ligger i å forsøke å klargjøre når lover,regler eller praksis eventuelt hadde til hensikteller fikk som konsekvens å forskjellsbehandle påslikt grunnlag.

Som vist over, har FNs konvensjon om sivileog politiske rettigheter et generelt diskrimine-

ringsvern i artikkel 26: «Alle er like for loven oghar uten noen form for forskjellsbehandling rett tillik beskyttelse av loven. I dette øyemed skal lov-givningen forby enhver form for forskjellsbehand-ling […].» Også Den europeiske menneskerettig-hetskonvensjons artikkel 14 beskytter mot diskri-minering, men i motsetning til FNs konvensjonom sivile og politiske rettigheters artikkel 26 inne-bærer ikke Den europeiske menneskerettighets-konvensjons artikkel 14 et generelt diskrimine-ringsforbud. Artikkel 14 forbyr diskriminering avde rettighetene som ellers følger av konvensjo-nen.

De siste tiårene har man i både nasjonal oginternasjonal rett innført et skille mellom direkteog indirekte diskriminering. Diskrimineringslo-ven definerer direkte og indirekte diskrimineringslik:

Med direkte forskjellsbehandling menes enhandling eller unnlatelse som har som formåleller virkning at en person eller et foretak blirbehandlet dårligere enn andre i tilsvarendesituasjon, og at dette skyldes etnisitet, religioneller livssyn. Med indirekte forskjellsbehand-ling menes enhver tilsynelatende nøytralbestemmelse, betingelse, praksis, handlingeller unnlatelse som fører til at personer stillesdårligere enn andre, og at dette skjer på grunnav etnisitet, religion eller livssyn.

Begge former for diskriminering vil være men-neskerettighetsstridige. Diskrimineringsvernetinnebærer ikke bare at like tilfeller skal behandleslikt, men gir også muligheter for positiv særbe-handling. Diskrimineringsvernet hindrer hver-ken at minoriteter får særskilte rettigheter eller atstaten iverksetter særskilte tiltak rettet mot heleeller deler av gruppen begrunnet i hensynet tilminoritetens rett til utøvelse av egen kultur. Ret-ten til å utøve sin egen kultur innebærer ikke kunet vern mot inngrep fra myndighetenes side, menvil i mange tilfeller også innebære et krav omaktive tiltak fra myndighetene overfor gruppen forå sikre dens rett til kulturutøvelse. Dette følger avFNs Menneskerettighetskomités forståelse avartikkel 27 i konvensjonen om sivile og politiskerettigheter.

Boks 3.10 Den rådgivende komitéen

Noen av temaene den rådgivende komiteensærlig har vektlagt i kommentarene til Norge,kan oppsummeres slik:

Politiets rolle. Komiteen erkjenner at det ergjort en betydelig innsats for å motvirke dis-kriminerende adferd, men at det fortsatt gjen-står noen problemer særlig når det gjelderfriksjoner mellom tatere/romanifolk og cam-pingplasseiere.

Muligheten for å bevare egen kultur og like-vel delta på lik basis i det økonomiske og sosialeliv. Komiteen erkjenner at Norge har gjortvisse tilpasninger, men at det foreløpig ikke erfunnet noen helt tilfredsstillende løsninger pådette feltet. Dette erkjennes også av de norskemyndighetene.

Skole og utdanning. Hovedproblemet herer at skoleplikten gjelder for alle på lik linje, ogat det har vært vanskelig å finne en tilpasningsom tar hensyn til den reisende livsstilen fordem som ønsker dette (blant voksne og barn).

Språkrettigheter og utvikling av språket.Dette har vært tatt opp av komiteen, men harikke ført til mye debatt. Dette henger sammenmed at taterne/romanifolket har hatt en vissskepsis til at det skal arbeides med dette uten-for deres eget miljø.

Erstatning for fortidens overgrep. Selv omdet er lagt til rette for erstatning og en delutbetalinger er blitt gjort, klages det fortsattover at prosedyrene eller betingelsene forerstatning er for vanskelige, og at mer må gjø-res for å forbedre dette.


Kapittel 4

Fra «omstreifere» til nasjonal minoritetPolitikk og tiltak overfor taterne/romanifolket 1850–2000

4.1 Innledning

Taterne/romanifolket er en folkegruppe med til-knytning i Norge fra 1500-tallet, med et distinktspråk og levesett og en egen kultur. Fra 1999 ertaterne/romanifolket anerkjent som en nasjonalminoritet etter Norges ratifisering (godkjenning)av Europarådets rammekonvensjon om beskyt-telse av nasjonale minoriteter i 1998. Utvalget leg-ger derfor til grunn at de har vært en etnisk mino-ritet gjennom hele perioden, selv om tidligeretiders politikk ikke har hatt samme utgangspunkt.

Ut fra sitt mandat beskriver utvalget utviklin-gen av norske myndigheters, institusjoners ogøvrige virksomheters politikk og tiltak overfortaterne/romanifolket. Utvalget har valgt å leggehovedvekt på det siste hundreåret, fra tiden rundtår 1900 – med etableringen av Norsk misjon blanthjemløse (den gang kalt Foreningen til Modarbei-delse af Omstreifervæsenet, i det følgende kaltMisjonen), iverksettingen av vergerådsloven ogløsgjengerloven – til Stortingets ratifisering avEuroparådets rammekonvensjon om beskyttelseav nasjonale minoriteter i 1998.

Utvalget understreker at kapittel 4 hverken giren helhetlig eller fullstendig oversikt over 1900-tallets politikk og tiltak overfor taterne/romanifol-ket. Ut fra tolkningen av mandatet og innspill frasin ressursgruppe og andre har utvalget under-søkt visse temaer, områder og perioder. Utvalgetbygger på tidligere forskning, samtidig som dethar lagt vekt på å fremskaffe ny kunnskap på vik-tige områder. Undersøkelsene har dels vært gjen-nomført av utvalget selv, dels av utvalgets sekreta-riat og dels av eksterne forskere på prosjektbasis.Flere av rapportene er publisert som vedlegg tilutvalgets NOU, mens andre inngår som under-lagsmateriale.

Tidsrommet som blir gjennomgått i dettekapitlet (1850–2000), kan i hovedsak inndeles itre faser. Selv om den første fasen, fra 1850 til1986, ikke var en enhetlig periode når det gjeldervirkemidler og styrken på dem, var målsettingene

hele tiden assimilering av «omstreiferne». Denneble særlig fremtredende etter at Misjonen og dennorske staten i 1907 inngikk en avtale som i prak-sis gjorde Misjonen til eneutøver av den offentligepolitikken overfor «omstreiferne». Denne avtalen,som var det fremste virkemiddelet i den statligepolitikken overfor gruppen, var gjeldende heltfrem til 1986, men graden av assimilering blesvekket utover på 1970-tallet og begynnelsen av1980-tallet. Dette skjedde blant annet på grunn aven generell avvikling av særomsorg for ulikegrupper, og endringer innad i Misjonen. I denneperioden (1850–1986) er det samtidig viktig åskille mellom assimileringspolitiske og diskrimi-nerende målsettinger, holdninger og praksis. Somdet følgende vil vise, endte ikke alle de assimile-ringspolitiske formålene med en tilsvarende prak-sis, og i enkelte tilfeller ble resultatet assimile-ringspolitikk selv om dette ikke hadde vært etuttalt formål.

I den andre fasen, fra 1986 til 1999, overtokkommunene det ansvaret som Misjonen haddehatt. Denne omleggingen innbar hverken noeoppgjør med fortiden eller erkjennelse av en feil-slått politikk.

Den siste fasen, fra Norges ratifisering avEuroparådets rammekonvensjon i 1998 og frem tili dag, vil i liten grad bli behandlet i dette kapitlet.Hovedtrekkene i denne perioden har vært aner-kjennelse av taterne/romanifolket som nasjonalminoritet, og at myndighetene og andre harbegynt å ta et oppgjør med fortidens politikk over-for folkegruppen. Samtidig har den også vært pre-get av at denne gruppen selv er blitt en pådriver iå utvikle den norske minoritetspolitikken samt åbedre vilkårene for å styrke sin egenart og kultur.

4.2 Hovedfunn

Tittelen på kapittel 4 – «Fra ‘omstreifere’ til nasjo-nal minoritet» – beskriver en utvikling i 1900-tal-lets minoritetspolitikk overfor taterne/romanifol-


ket fra diskriminering og assimilering mot aner-kjennelse og respekt. Utvalget understreker atutviklingen var langsom og ikke i takt med vel-ferdsstatens politiske mål om å skape et samfunnmed likhet og rettferdighet for alle innbyggerne.Den var heller ikke i takt med den oppmerksom-heten menneskerettighetsspørsmålet fikk i Norgefra 1950-årene og fremover. Først i 1970-årene blepolitikken og tiltakene overfor taterne/romanifol-ket sett i et kritisk lys, men det skulle ennå gåmange år før det fant sted en reell minoritetspoli-tisk endring, selv om tiltakene gradvis ble mindrekonsentrert om å endre livsformen til taterne/romanifolket som folkegruppe.

Denne assimileringspolitikken inneholdt til-tak som tok sikte på å frata taterne/romanifolketsin reisende livsform og gjøre dem sosialt og kul-turelt lik den norske majoritetsbefolkningen. Detviktigste virkemiddelet norske myndigheter tok ibruk, var samarbeidet med den private organisa-sjonen Norsk misjon blant hjemløse.

Utvalget mener at myndighetene i ulike sam-menhenger la for dagen holdninger og traffbeslutninger som legitimerte en målbevisst assi-milering av taterne/romanifolket. På flere områ-der finner utvalget at myndighetenes politikk vardirekte rettet mot å ramme deres kultur og leve-sett.

Dette gjelder særlig regjeringsresolusjonenfra 1907, som overlot ansvaret for bosettingspoli-tikken og tildeling av forsorgshjelp for bosatte«omstreifere» til Misjonen, foruten reguleringenav «omstreifernes» hestehold i dyrevernloven av1951 og praksis med registrering av «omstreifere»som vedvarte i størstedelen av 1900-tallet. I regje-ringsresolusjonen fra 1907 ble det slått fast atMisjonen hadde ansvaret for bosetting av«omstreifere», og at utgiftene skulle refunderes avstatskassen. I praksis gjaldt dette også utgifter tilfattighjelp, senere forsorgshjelp, til alleredebosatte «omstreifere».

Utvalget finner at assimileringspolitikken erstabil fra begynnelsen av 1900-tallet til 1970-årene.I hele denne perioden stod to virkemidler sentralt.Det ene handlet om å fjerne barn fra foreldre ogplassere dem i barnehjem og fosterhjem, detandre om bosetting. Begge var hjemlet i lover og iavtaler mellom Misjonen og statlige myndigheter,og finansiert gjennom årlige overføringer overstatsbudsjettet.

Så sent som i 1957 formulerte daværendegeneralsekretær Olav Bjørnstad i Misjonen poli-tikkens mål på følgende måte: «De skal ikkeutgjøre noen egen gruppe i folket lenger, de skalassimileres i det vanlige folkeliv».1 Dette var i tråd

med det samfunnsoppdraget Misjonen hadde fåttgjennom regjeringsresolusjonen i 1907. Misjo-nens forståelse ble enten direkte eller indirektebekreftet av den norske staten gjennom direkti-ver, bevilgninger og offentlige uttalelser fra stats-råder og andre myndighetsrepresentanter. I stør-stedelen av den aktuelle perioden (1907–1986)uttrykte myndighetene stor tilfredshet med Misjo-nens virksomhet. Til tross for at assimileringspoli-tikken formelt ble avviklet i løpet av 1980-årene ogtaterne/romanifolk ble anerkjent som en nasjonalminoritet fra 1999, viser utvalgets undersøkelserav dagens situasjon at det fortsatt gjenstår en delfør folkegruppen kan sies å ha oppnådd full aner-kjennelse og likeverd i praksis i det norske sam-funnet (jf. kapittel 6).

Omstreiferbetegnelsen som begrunnet 1900-tallets assimileringspolitikk, var i hele periodendefinert på ulike og til dels uklare måter, og omfat-tet flere grupper enn taterne/romanifolket. Utval-get finner likevel at politikk og tiltak overfor«omstreifere» rammet taterne/romanifolket spesi-elt. Dette skyldes særlig at myndighetene overlotdet praktiske ansvaret for politikkens gjennomfø-ring, især barneverns- og bosettingsarbeidet, tilMisjonen, som tok utgangspunkt i slektsbaserteopplysninger om enkeltindivider og familier.

Inntil de økonomiske særordningene for«omstreifere» ble avskaffet i 1986, ble rundt 1500barn tatt fra foreldre med tater-/romanibakgrunnog plassert i barnehjem eller fosterhjem. Selv omfolkegruppens størrelse i denne perioden ikke erkjent, utgjør dette antallet en stor andel av dendelen av befolkningen som Misjonen og myndig-hetene antok å tilhøre taterne/romanifolket, trolignærmere en tredjedel over vel to generasjoner.

De fleste av barna ble tatt etter vedtak i verge-råd, senere barnevernsnemnder. Barna ble entenplassert på Misjonens egne barnehjem, andre bar-nevernsinstitusjoner, skolehjem eller hos fosterfo-reldre som Misjonen rekrutterte. I likhet medandre bortsatte barn opplevde barn under Misjo-nens omsorg mange flyttinger mellom ulike fos-terhjem, barnehjem og andre institusjoner. Medunntak av anbringelse i skolehjem foregikk disseflyttingene ofte uten nye lovpålagte krav om ved-tak i vergeråd/barnevernsnemnder. Mange bleutsatt for omsorgssvikt, fysisk og psykisk mis-handling og/eller overgrep etter omsorgsoverta-gelsen. Misjonen sørget i de fleste tilfeller for atkontakten mellom barn og biologiske foreldre blebrutt etter omsorgsovertagelsen. Dette skjeddeikke med andre grupper, og utvalget finner at

1 RA, PA–0793, brev til KUD fra O. Bjørnstad, 18.5.1957.


dette var en bevisst politikk fra Misjonens sidegjennom store deler av 1900-tallet. Videre finnerutvalget at dette ble akseptert av myndighetene.Selv om det formelt sett var vergerådene/barne-vernsnemndene som gjorde vedtak om omsorgso-vertagelse, spilte Misjonen en viktig rolle sombåde pådriver- og ekspertorgan overfor de kom-munale organene, blant annet ved å initiere ogofte også formulere vedtak. Så vel tidligereforskning som utvalgets egne undersøkelser viserimidlertid at Misjonens rolle ble gradvis svekketfra slutten av 1970- og utover i 1980-årene.

Vergerådsloven og barnevernloven åpnet forskjønnsmessige avgjørelser, og utvalget finner aten utbredt negativ holdning til «omstreiferne», ikombinasjon med en offentlig politikk for å assi-milere folkegruppen, i perioder påvirket forvalt-ningens saksbehandling. Dette kan delvis forklarehvorfor tiltak overfor tater-/romanibarn bar pregav vilkårlighet og førte til frykt og mangel på tillitblant tatere/romanifolk overfor myndighetene.

Misjonens krav om bosetting av enkeltfamilierble gitt ulike begrunnelser. Vurdert mot Misjo-nens mål finner utvalget at bosettingsarbeidet istor grad var mislykket. I den grad resultatet blepermanent bosetting, var dette i like stor grad påtross av Misjonens og statlige myndigheters poli-tikk som på grunn av denne. Utvalgets grans-kning viser samtidig at dette også hadde sammen-heng med at bosetting av «omstreifere» ofte møttestor motstand i de enkelte kommunene.2

I Misjonens bosettingsarbeid spilte Svanvikenarbeidskoloni (fra 1973 Svanviken familiesenter)en viktig rolle. Kolonien var anlagt som en mel-lomstasjon mellom landeveien og en bofast tilvæ-relse. Utvalgets undersøkelser viser at virksomhe-ten på Svanviken innebar utilbørlige inngrep ienkeltmenneskers privatliv og utillatelige forsøkpå å tvinge frem bosetting. Også på dette feltetførte tiltakene til frykt og mangel på tillit blanttatere/romanifolk overfor myndighetene.

Utvalget finner at Misjonens virksomhet, gjen-nom både organisasjonens egenrapportering ogeksterne rapporter fra blant annet Riksrevisjonen,enten var eller burde ha vært kjent for statligemyndigheter. Etter utvalgets mening har myndig-hetene derfor enten direkte eller stilltiende god-kjent Misjonens virksomhet, og dermed stilt segselv i en ansvarlig posisjon.

4.3 Utviklingen av en norsk «om-streiferpolitikk» på 1800-tallet

Gjennom tidene har politikk og tiltak overfortaterne/romanifolket vært preget av ulike ideolo-giske strømninger, motsetninger og kompromis-ser. Et historisk tilbakeblikk gir et viktig perspek-tiv på den politikken og diskrimineringen somrammet taterne/romanifolket på 1900-tallet.

4.3.1 Norsk «omstreiferpolitikk» før 1850

Etter reformasjonen på 1500-tallet hardnet hold-ningene til overfor omreisende grupper – uansettopprinnelse – i Europa. Fra at disse gruppene varuønsket, ble «omstreiferi» direkte kriminalisert avmyndighetene, som gjennom lovgivning på 1500-og 1600-tallet forsøkte å binde all arbeidskraft tiljorden. Historikere har forsøkt å forklare defiendtlige holdningene til vandringsfolk med hvor-dan fattigstellet var organisert. I den grad fattigeikke fikk privat hjelp, ble det offentlige ansvaretbasert på prinsippet om lokal tilhørighet (hjem-stavn). I et slikt system var omreisende grupperuønsket overalt, uansett hvor trengende de måttevære.3

I tidlig nytid fulgte norsk sosialpolitikk ihovedsak et europeisk mønster med fattiglovermed hjemstavnspåbud, tjenestetvang og tiggerfor-bud. De norske fattig- og tjenestelovene var basertpå en kategorisering av fattige med strenge krite-rier for hvem som var «verdig» eller «uverdig»trengende, og regulerte de fattiges mobilitet ogforsørgelsesmuligheter. Hjemstavnsbåndene lastrenge føringer for hvem som kunne forlatehjemsognet, og det krevdes reisepass for åbevege seg lovlig over sognegrensene uten å blianklaget for løsgjengeri. Resultatet var en under-trykkende fattig- og tjenestelovgivning somgjorde de fattige til et økonomisk, moralsk ogordensmessig problem. I forsøket på å håndteredette problemet ble det i Norge etablert uliketyper anstalter, som tukthus på 1600-tallet ogarbeidshus på 1700-tallet.4

For gruppen av tatere/romanifolk var det sær-lig lovgivning mot løsgjengeri som rammet ogsvekket deres mulighet til å være selvberget. Bil-det er likevel ikke helt entydig. I 1754 kom foreksempel en forordning som til en viss grad legali-

2 Møystad 2015b.

3 Sogner 2003, s. 357–358, 361–363; Seip 1983, s. 21–24.4 Midré 1990.


serte en omvandrende livsform ved at «Kjedelflik-kere, Heglemagere, Grydesmede, Hesteskjærereog andre deslige, som kunne ansees at strygeLandet igjennem», kunne få reise innenfor amtets(fylkets) grenser, forutsatt at de hadde hjem-stavn.5 Kildene viser at mange tatere/romanifolkfikk utstedt reisepass.

Under den norske nasjonsbyggingen etteroppløsningen av Danmark–Norge i 1814 utvikletde politiske elitene et strengt moralsyn basert påat alle innbyggere både burde og kunne klare segselv. Hjelp og understøttelse ble betraktet somdemoraliserende og skadelig.6 I tråd med detteunderstreket fattiglovene av 1845 – en for by og enfor land – familiens forsørgelsesplikt. Tiggerfor-bud og inndelingen av fattige i «verdige» og «uver-dige» trengende ble videreført. Tiden for oppar-beidelse av hjemstavnsretten ble hevet fra to til treår, og forutsatte at man ikke fikk understøttelsefra fattigvesenet eller gjorde seg skyldig i tigging.7

Parallelt med denne utviklingen førte nasjons-byggingen til økt statlig kontroll over territorietog innbyggerne gjennom registrering og katego-risering basert på nasjonale kriterier. Det er entett kobling mellom folketellingenes kategorier,

utviklingen av den norske staten og konstruksjo-nen av nasjonale fellesskap på 1800-tallet. Sammeår som fattiglovene av 1845 ble vedtatt, ble detgjennomført en nasjonal folketelling. Den stårsom et veiskille i forståelsen av de norske minori-tetene, med egne rubrikker for samer og kvener,liksom den satte «omstreifere» og «fanter» i ensærstilling ved at de skulle registreres særskilt,men ikke medregnes i folketallet.8 Registreringenog kategoriseringen førte på sikt til en endring iforståelsen av folkegruppen med stor betydning iden videre sosialpolitikken og i form av ulik lov-givning og tiltak mot gruppen.

Ny fattiglovgivning i 1863 skjerpet reglene fortildeling av fattighjelp. Nå skulle bare visse grup-per fattige ha rett til hjelp, og arbeidsføre var ikkeblant dem. Ulikt 1845-lovene ble «fantene» nevntsom en egen gruppe. Manglet de oppholdssted oghjemstavn, kunne de bli plassert i tvangsarbeids-hus i ett år.9 I 1854 var tjenestetvangen blitt opphe-vet, noe som åpnet for en endring av løsgjengeri-begrepet. Løsgjengeri var ikke lenger ensbety-dende med mangel på fast og stedbunden tje-neste. Dette peker fremover mot løsgjengerlovenav 1900, som skilte dem som «falt det offentlige tilbyrde», ut fra fattiglovgivningen.

4.3.2 Eilert Sundt og «fantesaken»

Både den generelle samfunnsutviklingen og folke-tellingen i 1845 ble viktige utgangspunkter forsamfunns- og kulturforskeren Eilert Sundt, denførste i Norge som forsøkte å ta opp studiet avtaterne/romanifolket på vitenskapelig basis. «Fan-ten» hadde ifølge Sundt flere kjennetegn. Hanhadde mørkere hud og hår enn nordmenn, varhedning og levde i et hemmelig samfunn for seg.Og sist, men ikke minst, «fanten» streifet omkringog manglet et hjem.

Sundt gjorde ikke bare «fantefolket» til etforskningsfelt, men stilte også vitenskapen i sam-funnets og politikkens tjeneste.10 Etter studier ogreiser i andre halvdel av 1840-årene utgav Sundtsin første Beretning om Fante- eller Landstrygerfol-ket i Norge (1850) på statens regning. Sundt anså«fantene» for å være en sammensatt gruppe medflere ulike opprinnelser. Deres bruk av ord fraromanispråket fikk ham til å konkludere med atde delvis hadde sin opprinnelse i India, og at dehadde vandret og forflyttet seg gjennom Europa

5 Sitert i Bergkvist 2014.6 Dyrvik 1978 s. 84–92, 139, 178–179, 393–404; Seip 1983, s.

37, 52.7 Seip 1983, s. 63.

Boks 4.1 Hjemstavn

Inntil reglene om hjemstavn ble avskaffet i1965, hadde mange «omstreifere» ingen hjem-stavnsrett i noen kommune. For å oppnå hjem-stavnsrett måtte man ha bodd minst to år sam-menhengende i distriktet. Hjemstavnsrettenvar en arv fra det gamle bondesamfunnet,hvor folk skulle holdes på plass. Hjemstavns-reglene var nært knyttet til fattiglovgivningen,og i lang tid kunne bare fattige med hjemstavngjøre regning med å motta fattighjelp. Dekommunale fattigkommisjonene hadde rett tilå sende en støttetrengende person til det dis-triktet hvor vedkommende hadde hjemstavns-rett, og alle kostnadene skulle dekkes av hjem-stavnsdistriktet. Etter hvert dekket statenutgifter til hjemstavnsløse «trengende». Hjem-stavnsretten som grunnlag for fattighjelp, fra1948 forsorgshjelp, ble avskaffet med iverkset-tingen av sosialomsorgsloven i 1965.

8 Søbye 2014.9 Seip 1983, s. 73, 75.10 Kjeldstadli (et al.) 2003; Stenseth 2000; Midbøe 1968; Hvin-

den og Pettersen 2001; Minken 2009.


til Norden over flere hundre år. Han ble dermedden første som mente å kunne påvise at en del avde norske «fantene» nedstammet fra indiskeutvandrere og derfor var beslektet med «sigøy-nere». Ifølge Sundt omfattet 1850-årenes «fanter»også andre grupper. Han skilte følgelig mellom«storvandringer» og «småvandringer». Den førstegruppen bestod av de opprinnelige utvandrernefra India som hadde kommet til Norge på 1500-tal-let, mens «småvandringer» var mer tilfeldigeomstreifere med europeisk og norsk opphav somhadde sluttet seg til senere.

Sundts engasjement for «fantene» har værtbeskrevet som en blanding av nysgjerrighet, sam-funnsbevissthet og kristen medfølelse, samtidigsom han var kritisk til den politikken myndighe-tene inntil da hadde ført. I stedet for straffetiltakanbefalte han tiltak – fremfor alt bosetting og kris-ten oppdragelse – som skulle innlemme «fantene»i storsamfunnet.11 I 1854 lyktes det Sundt å fåStortinget til å gi en årlig bevilgning til dette arbei-det, og frem til 1865 utga han ytterligere firesåkalte beretninger om «fantefolket». Denneårlige bevilgningen dannet også grunnlaget foretableringen av Fantefondet i 1855.

Sundt så «fantenes» omstreifende livsform isammenheng med at de ofte ble utsatt for lokaldiskriminering og utestengelse. Samtidig mentehan at denne livsformen hadde gjort dem arbeids-sky, slik at de måtte læres opp til arbeid, om nød-vendig med tvang. Han foreslo derfor tvangsinn-settelse i arbeidshus, ikke som straff, men som etpedagogisk verktøy.

Sundts vektlegging av oppdragelse hadde røt-ter i tukthusbevegelsen på 1700- og begynnelsen

av 1800-tallet, og på dette feltet videreførte han enrepressiv politikk han ellers ønsket å få avviklet.Samtidig representerte den kulturelle nysgjerrig-heten, systematiske tilnærmingen og etniskekategoriseringen noe nytt. Ikke desto mindre varSundt sterkt moralsk fordømmende i sine karakte-ristikker av «fantefolkets» livsform og kultur.

Kommunene ønsket ikke å bruke penger til åopprette tvangsarbeidshus. Selv syntes Sundt detvar liten fremgang i bosettingsarbeidet, og hanvar skuffet over at mange bosatte falt tilbake tilvandringslivet. Stortinget vurderte arbeidet somen betinget suksess, og i 1869 opphørte stipendtil-delingen. Virksomheten med midler fra Fante-fondet ble fra da av ført videre i Kirkedepartemen-tets egen regi.

4.3.3 Jakob Walnum og Omstreifermisjonen

Etter Sundts død ble det en tid stille om «fanteve-senet», men i 1880-årene kom diskusjonen på nyttopp i pressen og på Stortinget. Det ble vist til enøkning i antallet «omstreifere», som nå ble en merbrukt betegnelse, og at «fantefølgene» opptrådtemer truende. På Stortinget i 1893 mente Venstresstortingsrepresentant (og tidligere kirkeminis-ter) Jacob Sverdrup at noen burde ta opp igjenSundts arbeid. Sverdrups fetter, presten JakobWalnum, skrev om dette i Morgenbladet samme år.Der Sundt hadde vært mest opptatt av å få devoksne ut av «omstreifer»-livet, mente Walnum atman først og fremst måtte ta seg av barna: «Hvader maa til, er et Børnehjem, udelukkende forTaterbørn.»12

Inspirert av det foreliggende forslaget til lovom behandling av forsømte barn (vergerådsloven)fikk Walnum i 1893 satt sammen en privat komité iBergen for å fremme saken. Komiteen søkte Stor-tinget og fikk en bevilgning til forberedendearbeid. Walnum foretok flere reiser i 1894 og 1895for å studere politikk og tiltak overfor «sigøynere»og «vagabonder» i blant annet Belgia, Tyskland,Sverige og Sveits.

Med hjelp fra folk med stillinger i Den norskekirke og folk som tilhørte et kapitalsterkt borger-skap, fikk Walnum Stortingets støtte til å fremmeen Plan for arbeidet blandt omstreiferne. I 1896 laden daværende borgerlige koalisjonsregjeringenfrem planen for Stortinget og fikk i det alt vesent-lige Stortingets tilslutning.

I motsetning til Sundt mente Walnum at boset-tingen måtte foregå via arbeidskolonier hvor rei-

11 Seip 1983, s. 72–75.

Boks 4.2 Fantefondet

Fantefondet skulle være et «Forsøg paa atskaffe Fanter og andre deslige omvankendeog hjemstavnsløse Personer en lovligNæringsvei og deres Børn en ordentligOpdragelse». Med litt skiftende innhold ognavn fortsatte bevilgningene til fondet frem tilbegynnelsen av 1900-tallet. Beløpet gikk delvistil bosetting, delvis til støtte for institusjonereller fosterforeldre dersom «fantenes» barnble satt bort, og delvis til å forsørge eldre«omstreifere».

12 Jakob Walnum, «Tatersagen» i Morgenbladet nr. 488, 1893.


sende familier, særlig yngre familier, skulle opp-dras til et fastboende liv med regelmessig arbeid.Dette så han i sammenheng med barnevernsar-beidet: «Hvad man bygger opp ved aa tage sig afOmstreifernes Børn, river man selv ned igjen,hvis man lader de Voksne uhindret fortsette sittVandrerliv», fremholdt han i 1896. For at arbeidetmed barna skulle være vellykket, måtte «døren tilOmstreiferlivet» stenges.13

Walnums plan var å etablere tre arbeidskolo-nier i ulike landsdeler, men dette måtte oppgis avøkonomiske årsaker. Den eneste kolonien somble opprettet for familier, var Svanviken i Eidekommune på Nordmøre. I tillegg opprettet Misjo-

nen arbeidskolonien Bergfløtt for «geseller ogenslige mænd» i 1911.

Walnums plan fra 1896 inneholdt også en for-tegnelse med et langt høyere antall «omstreifere»enn i de tidligere «fantetellingene». Utvalget anserdenne fortegnelsen som spesielt viktig av to grun-ner. For det første fordi Walnum brukte den til åbegrunne en målbevisst assimileringspolitikk, ogfor det andre fordi de slektene som ble registrertpå dette tidspunktet, senere ble fulgt med storoppmerksomhet og nærmest overvåket av Misjo-nen.

Walnums plan ble, som nevnt, møtt med storvelvilje på Stortinget. Dette skapte i neste omganggrunnlaget for stiftelsen av den private organisa-sjonen Foreningen til Modarbeidelse af Omstrei-fervæsenet i 1897, med Walnum som første gene-ralsekretær. Samme år mottok foreningen sin før-ste bevilgning over statsbudsjettet. Den årligebevilgningen ble opprettholdt frem til 1986. Meddisse tilskuddene, og med vide fullmakter frabåde Kirke- og undervisningsdepartementet og

13 Dokument Nr. 100 (1896.) Fra Budgetkomiteen. Angaa-ende Arbeidet blandt Omstreiferne m.v.

Boks 4.3 Jakob Walnum

Jakob Walnum (1851–1925) var utdannetprest, og grunnla i 1897 Foreningen til Modar-beidelse af Omstreifervæsenet (senere Dennorske omstreifermisjon, fra 1935 Norskmisjon blant hjemløse). Han var foreningensførste generalsekretær, og virket fra 1897 til1918. For å forberede gjenopptagelsen avEilert Sundts arbeid for «omstreiferne» droWalnum både høsten 1894 og 1895 på to studie-reiser finansiert av et offentlig stipend gitt avStortinget. På reisene besøkte Walnum barne-hjem og arbeidskolonier i mange europeiskeland, og han fikk kunnskap om to typerarbeidskolonier, en for enslige personer og enannen for familier.

Boks 4.4 Svanviken

Svanviken arbeidskoloni (fra 1973 SvanvikenFamiliesenter) lå i Eide kommune på Nord-møre og ble drevet av Misjonen. Gjennomopphold på Svanviken skulle «omstreifere» til-egne seg kunnskaper, ferdigheter og vanersom var nødvendige for å bli fastboende. Svan-viken ble opprettet i 1908 og nedlagt i 1989. Tilsammen hadde 990 barn og voksne av tater-/romanibakgrunn opphold på Svanviken idenne perioden.

Figur 4.1 Oversikt over Misjonens institusjoner. Bilde hentet fra Lyngstad 1947.


Sosialdepartementet (fra 1916), ble Misjonen,med ordinerte prester i Den norske kirke somgeneralsekretærer, en hovedaktør i 1900-talletsassimileringspolitikk overfor taterne/romanifol-ket.

Ved 25-årsjubileet i 1922 ble foreningens navnendret til Den norske omstreifermisjon, og i 1935til Norsk misjon blant hjemløse. Foreningen fort-satte under dette navnet helt til 1986. Da bleMisjonen gjort om til en stiftelse under navnetKirkens Sosialtjeneste.

Utvalget legger vekt på at grunnlaget for 1900-tallets assimileringspolitikk overfor taterne/roma-nifolket ble utformet i en reformtid uten skarpeskiller mellom sosialrett og strafferett. Slik settkombinerte både vergerådsloven og løsgjengerlo-ven, som skulle bli assimileringspolitikkens viktig-ste verktøy, sosial kontroll med sosial hjelp ogoppdragelse. Det igjen gjenspeilet en økende poli-tisk vilje til å la staten gripe regulerende inn i sam-funnsutviklingen og overfor den enkelte innbyg-ger. Samtidig stod assimileringspolitikken understerk innflytelse av tysk diakoni, fremfor alt detveldedige og evangeliserende arbeidet til dentyske protestantiske indremisjonsbevegelsen,som dannet en konservativ motvekt mot revolu-sjonære strømninger. Etter revolusjonsåret 1848ble det i tyske stater etablert arbeidskolonier ogsosiale institusjoner for fattige og syke. Disseutgjorde en viktig inspirasjonskilde for Jakob Wal-num og de målene han satte for Misjonens virk-somhet.

4.4 Lover med konsekvenser for taterne/romanifolket

I denne delen av kapitlet gjør utvalget rede forlover som i varierende grad fikk betydning for dennorske assimileringspolitikken overfor taterne/romanifolket på 1900-tallet. Det er lagt vekt pålover og bestemmelser som enten direkte ellerindirekte var ment å ramme, eller faktisk rammet,taternes/romanifolkets levesett og kultur. Utval-get har særlig tatt for seg barnevernslovgivningen(vergerådsloven og barnevernloven) og løsgjen-ger-, handels- og dyrevernlovene samt sterilise-ringslovgivningen. Utvalget har i mindre grad settpå fattig- og sosiallovgivningen i denne sammen-hengen (dette behandles i kapittel 4.6.1).

4.4.1 Vergerådsloven

Lov om behandling av forsømte barn, etter hvertkjent som vergerådsloven, ble vedtatt av Stortin-get i 1896 og trådte i kraft i 1900. Den ble vedtattsom et tillegg til den ennå ikke vedtatte straffelo-ven og innebar en forskyvning fra straff til oppdra-gelse av «forsømte barn». Foruten å definere ulikereaksjonsformer overfor barna inneholdt lovenbestemmelser som gjorde det mulig for offentligemyndigheter å gripe inn overfor foreldre som manmente forsømte sine barn, slik som ved å fratadem omsorgen for barna og i ytterste instans for-eldreretten.

Vergerådslovens viktigste tiltak var formaningav foreldre som forsømte barna, og bortsetting av«sædelig forkomne» barn i fosterhjem, barnehjemeller skolehjem. Lovens første paragraf etablertetre inngrepskriterier for vergerådsvedtak om åplassere barn utenfor hjemmet. Disse var 1) barnsom hadde gjort noe straffbart, 2) barn med sådårlig oppførsel at de stod i fare for å bli krimi-nelle, og 3) barn som ikke hadde forsørger ellersom levde under så dårlige forhold at de ble, ellerstod i fare for å bli, «vanvyrdet». Det er spesieltdenne siste kategorien, som var dekket av lovens§ 1 bokstav b, som ble brukt ved bortsetting avbarn av tatere/romanifolk.14

«Omstreifere» er ikke nevnt spesielt i forarbei-dene til vergerådsloven, men loven ble oppfattetsom en forutsetning for å kunne gjennomføreJakob Walnums plan fra 1896.15 Samme år under-streket Misjonens hovedkomité overfor Stortin-get at Walnums plan bare kunne lykkes dersomstaten tok opp arbeidet med å få vedtatt vergeråd-

Boks 4.5 Fantetellingen

I den første «fantetellingen» i 1845 ble detregistrert 1145 personer fordelt på 223 følger.I 1855 oppgav Eilert Sundt et tall på 739 perso-ner, som høyst sannsynlig var feil. Ti årsenere, i sin fjerde Beretning, mente Sundt attallet var 1480 personer. I 1895 la Walnumfrem en fortegnelse med navn på 3859«omstreifere», hvorav 1555 barn. Om detteantallet bemerket han:

«[D]et viser [...] sig altså, [...] at Omstrei-fervæsenet trods alle Anstrengelser ikkeblot er holdt vedlige, men at det harudviklet sig og er bleven et Samfundsonde,der i aller høieste Grad nødvendiggjør, atder skrides alvorligt ind imod det.» (Wal-num 1896, s. 5)

14 Hagen 2001; Thorsnes 2015.15 Hvinden og Pettersen 2001, s. 237.


sloven og løsgjengerloven.16 Dette synspunktetfikk politisk støtte under Stortingets behandlingav bevilgningen til «Modvirkelse af Omstreifervæ-senet» året etter, i 1897.17

I 1954 ble vergerådsloven erstattet av lov ombarnevern av 1953, og vergerådene ble avløst avbarnevernsnemnder. Med unntak av spesialskole-loven av 1951 samlet barnevernloven flerebestemmelser om barn som tidligere hadde værtspredt på ulike lover, og la det overordnede ansva-ret til Sosialdepartementet.

Mens vergerådsloven i utgangspunktet var enkriminalpolitisk lov med sosialpolitiske innslag,var den nye barnevernloven en ren sosialpolitisklov. Barnevernloven skilte seg ikke særlig fra ver-gerådslovens formelle kriterier for å iverksette til-tak, men loven brakte med seg et nytt syn på hvor-dan arbeidet skulle utøves. Det ble lagt mer vektpå at man skulle prøve forebyggende tiltak i hjem-met først, der det var mulig. Bare i tilfeller derforebyggende tiltak ikke hadde ført frem, eller blevurdert av nemnda som nytteløse, kunneomsorgsovertagelse vedtas. I vurderingen avomsorgsovertagelse skulle nemnda ta hensyn tilbarnets beste, for eksempel om det fantes etakseptabelt plasseringstilbud.18

I barnevernlovens paragraf om dekning avutgifter ble det inntatt en særskilt bestemmelseom at statskassen skulle påta seg hele utgiften«når barnets foreldre er omstreifere i egentlig for-stand, selv om de har heimstavn». Med «heleutgiften» ble det siktet til utgifter til legeundersø-kelser, herunder psykiatriske/psykologiskeundersøkelser, eventuelt med opphold i gransk-nings- eller behandlingshjem, forpleiningsutgifterfor barn anbrakt i fosterhjem, barnehjem, ung-domshjem eller lignende institusjoner, andre nød-vendige utgifter, legetilsyn, flytting av barn. Meddette lovfestet barnevernloven en praksis som varblitt utviklet under vergerådsloven. I den het detimidlertid at staten skulle refundere utgifter vedanbringelse av «omflakkende barn, hvis foreldreikke har fast bopel, og som selv ikke har sådan».Med Misjonens mellomkomst var imidlertiduttrykket «omflakkende barn» i praksis gjortidentisk med barn av «omstreiferforeldre». Selvom ikke vergerådslovens uttrykk ble endret i trådmed en slik forståelse, ble det etablert en praksishvor staten dekket alle utgiftene ved anbringelseav «omstreiferbarn» i skolehjem, barnehjem eller

fosterhjem, også i tilfeller hvor biologiske foreldrehadde hjemstavn og var bofaste.19

Etter at barnevernloven trådte i kraft 1. juli1954, informerte Misjonens generalsekretær OlavBjørnstad ved flere anledninger kommunale eta-ter om betydningen av uttrykket «omstreifer iegentlig forstand», også når det dreide seg ombofaste individer. I et brev til et sosialkontor i 1960het det: «Med omstreifer i egentlig forstand ten-ker en på en av omstreiferslekt, som tér seg somomstreifer d.v.s. lever på omstreiferes litt tilfeldigeog uregelmessige vis.»20

4.4.2 Løsgjengerloven

Da Stortinget vedtok en ny løsgjengerlov i 1900,var det et viktig utgangspunkt at lediggang bleoppfattet som samfunnsskadelig og noe somkunne føre til sosial uro. Samme dag reviderteogså Stortinget fattigloven. At man fikk to lover,peker frem mot to parallelle utviklingsløp i norsksosialpolitikk. Mens fattigloven var et av de førsteskrittene mot en velferdsstat, videreførte løsgjen-gerloven arven etter tukthusbevegelsen inn i vel-ferdsstatens sosialpolitiske landskap.21

Lov om løsgjengeri, betleri og drukkenskapble vedtatt 31. mai 1900, og ble endelig opphevet i2006 etter at de fleste paragrafene var blitt avskaf-fet og de gjenværende i hovedsak var papirbe-stemmelser. Loven trådte i kraft 1. august 1907, ogble revidert flere ganger. I 1942, innførte NS-regi-met en ny løsgjengerlov, men denne ble opphevetved frigjøringen i 1945.

Med løsgjengerloven skulle arbeidsføre fat-tige, alkoholikere og tiggere ekskluderes fra ret-ten til fattigunderstøttelse, og samtidig disipline-res med trussel om tvangsarbeid, eller eventueltstraffes med innsettelse i tvangsarbeidshus. Sliksett var løsgjengerloven i slekt med tidligeretiders repressive sosialpolitikk, deriblant fattiglo-vene og tjenestelovgivningen. Mens sistnevntetok sikte på å kontrollere arbeidskraften, stilte fat-tiglovene kriterier for hvem som var «uverdig»trengende, uten krav på ytelser på den ene siden,og «verdig» trengende, med rett til hjelp på denandre siden. Regler som spesifiserte hvilke grup-per som hadde og hvilke grupper som ikke hadderett til ytelser, var ansett som strengt nødvendigefordi det var snakk om tiltak som ikke omfattetalle.22

16 Dok. Nr. 100 (1896).17 Stortinget 1897.18 Seip 1994, Hagen 2001, s. 139, NOU 2004: 23, s. 48.

19 Pettersen 1999, s. 9–11; Haave 2015b. 20 Sitert i Haave 2015b.21 Glomseth 2012.22 Midré 1990, s. 122–126; Seip 1983, s. 18–19; Kaveh 2015.


En av løsgjengerlovens oppgaver var altså åløse et avgrensningsproblem, slik det tidligere varblitt forsøkt med fattiglovene fra 1845 og 1863.Således lå det også økonomiske motiver til grunnfor loven. Samfunnets ressurser skulle forbehol-des dem som virkelig fortjente det og ikke demsom selv bar skylden for sin fattigdom. Sosialt ble«omstreiferne» plassert i samme kategori som«arbeidsskye», som skulle tuktes til å bli nyttigesamfunnsborgere. Dette rehabiliteringsaspektetvar riktignok av en underordnet betydning i løs-gjengerloven, og gjaldt primært lovens bestem-melser i tredje kapittel, som inneholdt bestemmel-ser om alkoholikere.23

Løsgjengerloven slo fast at staten var ansvarligfor en tredjedel av utgiftene og kommunene for totredjedeler dersom en «omstreifer» med hjem-stavnsrett falt fattigvesenet til byrde, og hele utgif-ten for dem uten hjemstavnsrett. Løsgjengerlo-vens § 8 inneholdt derfor en bestemmelse somstadfestet at familier ikke opparbeidet seg hjem-stavnsrett i distriktene der de ble bosatt.

Den bestemmelsen i løsgjengerloven somhadde størst betydning for assimileringen avtaterne/romanifolket, var gitt i § 7. Med hjemmel idenne bestemmelsen kunne «omstreifere» somikke kunne overbevise politiet, eventuelt domsto-len, om at de hadde lovlig erverv, tvangsbosettes.Det var lagt opp til en svært restriktiv tolkning avhva som var «lovlig erverv». Ifølge § 3 skulle detdreie seg om erverv av «regelmessig art». Medhenvisning til lovforarbeidene heter det i en samti-dig kommentarutgave av loven: «En omstreifer[…] vil i regelen ha et lovlig erverv å skylde på – hankan si at han er hesteskjærer, blikkenslager, han-delskar eller lignende – allikevel er han densamme farlige personen. Det er bare skalkeskjuldet erverv han påberoper seg. For at han skal gåfri må det altså kreves at ervervet er av regelmes-sig art.»24 Det var med bakgrunn i en slik forstå-else Misjonen ved regjeringsresolusjon av 27.november 1907 fikk et særskilt ansvar for boset-ting av «omstreifere» med hjemmel i løsgjengerlo-vens § 7. I 1916 ble det øverste administrativeansvaret for bosettingsarbeidet flyttet fra Kirke-og undervisningsdepartementet til det nyoppret-tede Sosialdepartementet.

4.4.3 Handelsloven

«Lov om handelsnæring» (heretter handelsloven)ble vedtatt i juli 1907 og senere revidert i 1929 og

1935. Det var fremfor alt lovens bestemmelser omomførselshandel – salg der varer medbringes frasted til sted – som fikk betydning for taterne/romanifolket. Med handelsloven av 1907 bleomførselshandel for første gang regulert. Heret-ter skulle ingen som var straffet, eller mistenkt,for å være «løsgjenger» eller «tigger», gis tillatelse(næringsbrev) til omførselshandel. Reguleringenble særlig drevet frem av handelsnæringen i land-distriktene.25

Gjennom revideringen i 1929 ble det innførtytterligere begrensninger og reguleringer foromførselshandel. En slik bestemmelse var at han-delen bare skulle drives innenfor «tilvirkerenshjemstedskommune og de umiddelbart tilgren-sede kommuner». En annen viktig endring hand-let om domstolenes reaksjonsform. Ifølge bestem-melsene fra 1907 ble ulovlig omførselshandelsanksjonert med bøter. Fra nå av kunne lovbruddstraffes med bøter eller fengsel i inntil tre måne-der.26

Revideringen i 1935 gjorde handelsloven meromfattende, men innebar ingen store innholds-messige endringer. Som ved tidligere reviderin-ger ble det også denne gangen påpekt at nærings-brev ikke skulle tildeles personer som kunne«mistenkes for å være løsgjenger eller tigger». Itillegg ble det bestemt at den som ville driveomførselshandel, måtte oppgi hvilke varer somskulle selges og samtidig vise frem næringsbrevfor stedets politi. Næringsbrevet gjaldt altså entenfor flere kommuner eller i hele landet, men tillatel-sen måtte fremvises for at det skulle ha gyldighet ien annen kommune enn der det var utstedt. Dess-uten krevdes det ikke alltid næringsbrev for åkunne drive omførselshandel. Politiet haddehjemmel til å utstede skriftlig tillatelse til slik han-del.27

4.4.4 Dyrevernloven

I 1935 foreslo regjeringen å gjøre det ulovlig for«omstreifere» å bruke hest i forbindelse med rei-sing og næringsvirksomhet. Forslaget fikk flertalli Odelstinget, men ble forkastet med én stemmesovervekt i Lagtinget. Dermed ble dyrevernlovenav 1935 vedtatt uten noe slikt forbud.28

Under andre verdenskrig utarbeidet Politide-partementet i Vidkun Quislings nasjonale regje-ring et forslag til en «omstreiferlov» som forbød

23 Kaveh 2015.24 Hartmann 1923, s. 18.

25 Lov om handelsnæring af 16de juli 1907. Se Kaveh 2015.26 Kaveh 2015.27 Kaveh 2015.28 Haave 2015c.


«omstreifere» å holde hest, og dessuten forbøddem å eie eller holde båt og bil. «Omstreiferloven»var ment som et ledd i NS-regimets endelige løs-ning på «taterspørsmålet». Den lå klar våren 1945,men ble ikke signert av Quisling før frigjøringen,og dermed ikke satt ut i livet.29

I tilknytning til en revidering av dyrevernlovenetter krigen ble det gamle forslaget om et heste-forbud reist på nytt. Denne gangen ble det vedtattsom en bestemmelse i den reviderte dyrevernlo-ven av 1951. Forbudet var festet til dyrevernhen-syn, men i realiteten ment å hindre tatere/romani-folk i å reise omkring i Norge. Først i 1974 ble for-budet i dyrevernloven opphevet.

I forarbeidene til lovrevideringen i 1951 ble detpresisert at forbudet bare var rettet mot «omstrei-fere som ‘flakkar ikring’», og ikke mot fastboende«omstreifere» med regulært arbeid. Utvalget fin-ner at myndighetene dermed ikke tok hensyn tilat det mobile levesettet var et kjennetegn vedtaterne/romanifolket som folkegruppe. Ved åomtale denne livsformen med negativt ladedeuttrykk som å «flakke omkring» eller «leve påomstreifervis», førte myndighetene oppmerksom-heten bort fra det forholdet at bestemmelsen villeramme en folkegruppe med reising som kultureltuttrykk. Dette synes også klart ved at hesteforbu-dets talsmenn slo taternes/romanifolkets mobilelivsform i hartkorn med betleri og annen sosialtuakseptabel adferd, stemplet livsformen som para-sittisk, og dermed gjorde den til en kontrast tilden idealiserte arbeidsetikken i det norske etter-krigssamfunnet.

4.4.5 Steriliseringsloven

Før 1934 var det bare tillatt å sterilisere kvinnersom av strengt medisinske grunner ikke burde bligravide. Dette ble endret med steriliseringsloven

av 1934. Den åpnet for «kontroll av mindreverdigeindividers forplantning av slekten», slik et medlemav den lovforberedende straffelovkomiteenuttrykte det.30 Med «mindreverdige» ble det i1934-loven særlig siktet til «sinnssyke» og «ånds-svake» som ikke kunne antas å forsørge barn,eller som ville få «arvedefekte» barn. Overfordisse tillot loven bruk av tvang i den forstand atsterilisering kunne foretas uten eget samtykke fraden som skulle steriliseres. I tillegg fikk «psykisknormale», både kvinner og menn, mulighet til åvelge sterilisering som prevensjon. Dermed fikkloven en dobbel hensikt.

Forut for innføringen av steriliseringsloventok flere nordmenn til orde for sterilisering av«omstreifere». Spesielt talte legen Johan Scharf-fenberg for omfattende tvangssterilisering. Lovenfikk likevel ingen hjemmel for sterilisering av«omstreifere». Spørsmålet ble heller ikke disku-tert under Stortingets behandling av regjeringenslovforslag, hverken i justiskomiteens innstillingeller i Odelstingets og Lagtingets behandling avlovforslaget.

Steriliseringsloven av 1934 vakte tidlig mis-nøye på grunn av strenge vilkår for bruk av tvang.Under krigen svarte NS-regimet på denne mis-nøyen ved å lage en ny utpreget tvangslov, som itillegg var mer tilpasset regimets rasebiologiskeideologi: å hindre en arvemessig degenerasjon avfolket og nasjonen. Denne loven ble kalt lov nr. 1til vern om folkeætten. Den ble signert av VidkunQuisling i juli 1942 og var gjeldende fra 31. desem-ber 1942 til frigjøringen.

I tilknytning til NS-myndighetenes arbeid medå få på plass en «omstreiferlov» ble det utarbeidetet tillegg til lov nr. 1 til vern om folkeætten i denhensikt å sterilisere «omstreifere». Både levesett,som ble hevdet å være biologisk betinget, ogslektstilhørighet ble gjort til gyldige begrunnel-

29 Haave 2015. 30 Sitert i Haave 2000, s. 349.

Figur 4.2 Faksimile fra odelstingsdebatt i 1934 om steriliseringsloven.


ser. Den reviderte steriliseringsloven ble ikke sig-nert av Quisling før frigjøringen.

Ved frigjøringen 8. mai 1945 ble NS-lovenavskaffet, og steriliseringsloven av 1934 ble igjengjort gjeldende. Den ble stående frem til 1978.31

4.4.6 Lovgivningens assimileringspolitiske rolle og betydning

Utvalget finner at både vergerådsloven av 1896 ogløsgjengerloven av 1900 la et avgjørende grunnlagfor Misjonens og myndighetenes politikk og tiltakoverfor taterne/romanifolket på 1900-tallet. Dettevar også i samsvar med den planen Jakob Walnumutarbeidet og presenterte for regjeringen i 1896,og som Stortinget sluttet seg til og senere god-kjente ved særskilte avtaler og ved årlige bevilg-ninger over statsbudsjettet.

Videre finner utvalget at hesteforbudet for«omstreifere» i dyrevernloven av 1951 er det kla-reste eksemplet på en lovbestemmelse som haddetil hensikt å ramme den reisende livsformen somvar typisk for taterne/romanifolket, om enn ikkefor alle på det tidspunktet den ble vedtatt. Samti-dig var dette en lovbestemmelse hvor det ikke varenighet mellom myndighetene og Misjonen.Siden forslaget ble reist i 1920-årene, hadde Misjo-nen hele tiden gått imot et slikt forbud. Dette kansynes paradoksalt all den stund Misjonen påandre områder mente at myndighetene ikkeutviste tilstrekkelig handlekraft i forsøket på åkomme «omstreifervesenet» til livs.

Derimot finner ikke utvalget at handelslovenav 1907 med senere endringer og steriliseringslo-ven av 1934 ble forberedt og vedtatt av myndighe-tene med en uttrykkelig hensikt om å rammetaterne/romanifolket. På den annen side ansåMisjonens generalsekretær i 1933 den kommendesteriliseringsloven med adgang til tvangssterilise-ring som et viktig ledd i «samfundets kamp motomstreiferondet».32

I sum fremviser norsk rett få eksempler på at«omstreifere» ble satt i en særstilling. Foruten detomtalte hesteforbudet gjelder det betalingsbe-stemmelsene i barnevernloven av 1953, og for såvidt de tilsvarende bestemmelsene i den tidligerevergerådsloven, som i samforståelse med Misjo-nen ble forstått som en økonomisk særordning for«omstreifere». Det kan her også nevnes at spesial-skoleloven av 1951 inneholdt en tilsvarende sær-ordning.33 Utvalget finner imidlertid grunn til å

påpeke at fraværet av diskriminerende bestem-melser i store deler av lovgivningen ikke betyr atbestemmelsene ikke kan være motivert ogbegrunnet på en måte som innebærer diskrimine-ring. Det er også grunn til å understreke at denpolitiske eller samfunnsmessige virkningen av enlov i alminnelighet vil være avhengig av hvordanden blir praktisert og av hvordan bestemmelseneblir fortolket av forvaltningen eller domstolene. Etnærliggende eksempel er steriliseringsloven av1934, som ikke inneholdt noen bestemmelser omsterilisering av «omstreifere», men som fra sluttenav 1930-årene til begynnelsen av 1950-årene ram-met forholdsvis mange kvinner med tater-/romani-bakgrunn.34

4.5 1900-tallets assimileringspolitikk i praksis

I det følgende ser utvalget på samarbeidet mellomMisjonen og myndighetene og på de mest sen-trale feltene i myndighetenes politikk og virke-midler overfor «omstreifere». Utvalget vil påpekeat diskrimineringen ikke var begrenset til assimi-leringspolitikken overfor gruppen, og finner klartdiskriminerende holdninger i flere samfunnsinsti-tusjoner, som medier, politi- og rettsvesen og helse-vesen.

Når utvalget i det følgende legger særlig vektpå Misjonen, henger det sammen med at organi-sasjonen ikke bare var den viktigste utøveren avoffentlig politikk overfor taterne/romanifolket,men at den i stor grad også la premissene for poli-tikken på området. Det betyr ikke at utvalget fritarmyndighetene for ansvar.

4.5.1 Etableringen av det privat-offentlige samarbeidet

Misjonen spilte en stor og avgjørende rolle i gjen-nomføringen av politikk og tiltak overfor taterne/romanifolket. Samtidig var Misjonens virksomhetgodkjent av statlige myndigheter, og organisasjo-nen samarbeidet med både dem og kommunalemyndigheter. I sum finner utvalget at det tegnerseg et bilde av en privat-offentlig assimilerings-politikk.

Et privat-offentlig samarbeid inngikk i JakobWalnums Plan for arbeidet blandt Omstreiferne fra1896. Utvalget legger merke til at Walnum tenkteseg at det private innslaget, eller det frivilligearbeidet, skulle representere «Mildhed», mens31 Haave 2015g.

32 Haave 2015f.33 Haave 2015b. 34 Haave 2000.


offentlige myndigheter skulle representere«Strenghed», og at mildhet og strenghet skulle«gaa Haand i Haand».35 Tidligere forskning ogutvalgets egne undersøkelser viser imidlertid atMisjonen tidlig i sin historie kom til å represen-tere vel så mye strenghet som offentlige myndig-heter. Utvalget finner derfor grunn til å karakteri-sere 1900-tallets privat-offentlige samarbeid mersom et helhetlig strengt arrangement enn som etarrangement hvor mildhet og strenghet var kom-binert.

Utvalget finner også grunn til å understreke atdette privat-offentlige samarbeidet skilte seg ut fraflere andre tilsvarende samarbeider med politiskog økonomisk støtte fra det offentlige. Misjonenvar sikret stor makt og innflytelse gjennom avtalermed statlige myndigheter, ved at den var ledet avordinerte prester i Den norske kirke, og ved atsentralt plasserte ansatte i Sosialdepartementet ien årrekke var medlemmer av Misjonens hoved-styre. Således utgjorde organisasjonen og densvirksomhet en del av det politiske og det religiøsemaktapparatet i samfunnet.36

Misjonen ble stiftet i en viktig brytningstid forsosialt arbeid i Norge: I kjølvannet av økonomiskekrisetider og endring av sosiale strukturer fraandre halvdel av 1860-årene og frem til første ver-denskrig ble utgifter til fattighjelp problematisertog diskutert. Diskusjonen dreide seg særlig omhvorvidt staten burde begrense sine utgifter ogansvar, og slippe private aktører til på feltet. Fremmot århundreskiftet endret det private sosial-hjelpskartet seg ved at organisasjoner med lokalevirkeområder ble avløst av en bred bevegelsebestående av større organisasjoner som rettet sininnsats mot spesifikke grupper på landsbasis.Møtet mellom slike organisasjoner og det offent-lige apparatet var preget av både konflikt og sam-arbeid. I tillegg kom politisk uenighet om gradenav privat virksomhet i sosialpolitikken.37 Utviklin-gen av norsk sosialpolitikk frem mot 1920 ble dre-vet frem av uenighetene om mål og virkemidler,og «oppgavene ble fordelt i en velferdstrekantmellom stat, kommuner og organisasjoner».38

Tilnærmingen til fattigdom som problemfeltble også endret i dette tidsrommet. Forskning gaøkt kunnskap om ulike årsaksforhold. De fattigeble delt inn i ulike grupper basert på hvorfor devar hjelpetrengende, hvor belastende de var for

samfunnet, og i forlengelse av dette hvor «ver-dige» mottagere av sosial og økonomisk hjelp devar. Dette påvirket lovgivningen ved at vissebefolkningsgrupper, som «omstreifere» og «løs-gjengere», ikke lenger ble omfattet av fattiglovgiv-ningen, men fikk særlover.39

Innenfor dette rammeverket var det mulig forMisjonen å etablere et tett samspill med sentraleog lokale myndigheter. Det eksisterte ingenannen privat eller offentlig organisasjon somarbeidet med «omstreiferne», samtidig som detsamfunnsproblemet gruppen ble hevdet å utgjøre,skapte og rettferdiggjorde et samfunnsmessigbehov for særskilte tiltak, særlig etter innføringenav løsgjengerloven.40 Misjonen fikk mandat ogøkonomiske midler til å drive sitt arbeid fra stat-lige myndigheter, som gjennom sin støtte legiti-merte det offentlig-private samarbeidet på detteområdet. Man var enige om målet – å assimileretaterne/romanifolket ved å oppdra dem og gjøredem bofaste, og begge parter hadde derfor eninteresse av at samarbeidet ble opprettholdt.41

Misjonen var selv ved sine initiativtagere ogsenere ledere med på å legge premissene forutformingen av assimileringspolitikken, og for atorganisasjonen fikk ansvaret for gjennomførin-gen. Slik sett ble statlige myndigheter ikke bareavlastet for en krevende oppgave, men samarbei-det med Misjonen ble samtidig statens viktigstevirkemiddel i den offentlige politikken overfortaterne/romanifolket. Med en slik rolle ble orga-nisasjonen helt frem til 1986 stående meget fritt tilå utforme tiltak overfor gruppen innenfor de øko-nomiske rammene staten etablerte.

Det var flere grunner til at Misjonen fikk såstor frihet. En av grunnene var at Misjonen gjen-nom sin virksomhet ikke bare støttet opp under etutbredt negativt og fordømmende syn på taterne/romanifolket, men at dette synet også begrunnetog rettferdiggjorde organisasjonens virksom-het.42 En annen viktig grunn var at Misjonen nøtstor respekt på barnevernsfeltet, både i kraft avsin kompetanse og etter hvert erfaring, og fordiorganisasjonen fremstod som om den handlet påvegne av staten. Når det gjaldt barnevern, bleMisjonen dessuten antatt å representere en fagligekspertise i barnevernsarbeid generelt. Blantannet tok Misjonens ledere initiativ til nasjonalekonferanser om barnevernsarbeid, og to av Misjo-

35 Plan for arbeidet blandt Omstreiferne ved J. Walnum, sogne-prest til Leikanger. Vedlegg til dokument Nr. 100. 1896.

36 Hvinden 2001.37 Jf. Seip 1983 og 1994; Hvinden og Pettersen 2001, s. 232.38 Seip 1994, s. 19.

39 Seip 1983, s. 138–39; Hvinden og Pettersen 2001, s. 233.40 Hvinden og Pettersen 2001, s. 234.41 Hvinden og Pettersen 2001, s. 23642 Hvinden og Pettersen 2001, s. 240–241; Pareus og Sten-

hammer 2014.


nens markante generalsekretærer, Ingvald B.Carlsen og Olav Bjørnstad, var i lengre perioderogså ledere i Norges Barnevernsråd/Norsk Barne-vernsamband. Carlsen var i tillegg – mange åretter at han fratrådte som generalsekretær – med-lem av komiteen som i 1953 utarbeidet barnevern-loven.

I det følgende ser utvalget på samarbeidet mel-lom Misjonen og myndighetene og på de mestsentrale feltene i myndighetenes politikk og virke-midler overfor «omstreifere». Her vil det være vik-tig å skille mellom direkte assimileringspolitiskevirkemidler og holdninger og praksis som førte tildiskriminering. Dette skillet blir særlig tydelig iforholdet mellom målsettinger og handlinger. Løs-gjengerloven hadde for eksempel et klart assimi-leringspolitisk formål, men i rettsvesenets praksisble loven først og fremst brukt diskriminerende.Og selv om det er vanskelig å si at medienesomtale av «omstreifere» hadde et klart politisk for-mål, var deres presentasjon åpenbart diskrimine-rende overfor gruppen.

4.5.2 Negative og stereotype oppfatninger av «omstreiferne»

En utbredt holdning på begynnelsen av 1900-talletble formulert av Venstre-politikeren Tore Torkild-sen Foss da Stortinget i 1909 vedtok å bevilgemidler til Misjonens bosettingsarbeid. Ifølge Fossvar «omstreifervæsenet» en «udvækst paa sam-funnslegemet som man maa se at skjære væk.»43

Hverken denne eller lignende uttalelser ble den

gangen påtalt av de øvrige stortingsrepresentan-tene. I stedet gikk uenigheten mellom dem somtrodde det var mulig å få «omstreiferne» til åbosette seg, og dem som mente at løsningen var åta barna fra foreldrene. Slike holdninger blantpolitikerne, sammen med den negative omtalen av«omstreiferne» i avisene, både skapte og bidro tilå opprettholde et meningsklima som rettferdig-gjorde assimileringspolitikken overfor taterne/romanifolket.

Selv om den negative omtalen i den offentligedebatten kan følges langt inn i det norske etter-krigssamfunnet, var det særlig i mellomkrigstiden(1918–1940) den fikk sine mest radikale uttrykk.Dette må sees i sammenheng med en utbredt ten-dens til å la biologien bli en tolkningsramme likemye for politikk, kultur, historie og samfunn somfor sykdom og fattigdom.44 Sammen med etmenneskesyn som graderte menneskeverdet,førte dette til en stigmatisering av mennesker ogsosiale grupper som på ulike måter ble hevdet åavvike fra det «friske», «gode» og «normale», og

43 Forhandlinger i Stortinget (1909), nr. 107. Fattig ogomstreifervæsenet, s. 850.

Boks 4.6 Misjonen og staten

I en tale ved Misjonens 50-årsjubileum i 1947uttalte domprost Johannes Dietrichson at detvar et godt «samvirke» mellom stat og kirke iarbeidet for å «komme ‘omstreiferondet’ tillivs». Ifølge referatet i Aftenposten brakte Diet-richson «den norske kirkes hilsen og takk»,og mente at selv om det «både fra kirkens ogstatens side hadde vært begått feil under for-søket på å komme omstreiferondet til livs»,var det «en glede å kunne konstatere at i dagvar det stort sett forståelse og samvirke sompreget forholdet mellom de to parter i den fel-les oppgave».

44 Kjeldstadli 1999.

Figur 4.3 Kong Haakon og formannen i Norsk misjon blant hjemløses hovedstyre i 1947, prost L. Koren, ankommer minne- og jubileumsmøtet i Universitetets aula i anledning Misjonens 50-års-jubileum. (Aftenposten 20.9.1947)


som ble omtalt som «mindreverdige».45 Utvalgetvil i denne sammenhengen peke på den sterketendensen i pressen til å stemple taterne/romani-folket som en «mindreverdig» folkegruppe, og tilå fremstille dem som en befolkningsgruppe somikke burde forplante seg.46

Med biologien som fortolkningsramme bletradisjonell sosialpolitikk, herunder Misjonensvirksomhet, satt under kritikk med den begrun-nelsen at den bidro til å bedre levekårene for de«mindreverdige», som med sine dårlige arvean-legg dermed kunne svekke folket og nasjonen.Synet på «klientene og deres muligheter» endretseg, skriver historikeren Anne-Lise Seip.47 Fattigeog syke fikk etiketter som «mindreverdige» og«lavtstående», «det biologiske proletariat» eller«åndelige undermålere». Et av stedene hvor dettekom til uttrykk, var i den offentlige debatten, ogda særlig i mediene. Utvalget har gjennomførtegne undersøkelser av omtalen av «tatere» eller«omstreifere» i norske medier, særlig Aftenpostenog Adresseavisen, i 1930-årene.48 Her er folke-

gruppen mest typisk omtalt som et samfunnspro-blem, og medlemmer av den som kriminelle, alko-holiserte og seksuelt promiskuøse som la en øko-nomisk byrde på samfunnet. Utvalget finner ogsåat det er en tendens å beskrive «omstreiferproble-met» som et økende samfunnsproblem, noe somstår delvis i motsetning til hva Misjonen selvmente og hvordan en registrert nedgang i antallet«omstreifere» ble fortolket. I pressen ble det imid-lertid bare i liten grad skilt mellom «omstreifere»og «løsgjengere», og fordi «løsgjengerproblemet»på grunn av mellomkrigstidens sosiale og økono-miske kriser var økende, formidlet pressen etbilde av et tiltagende «omstreiferproblem». I nesteomgang bidro dette til at det festet seg et bilde avat Misjonens arbeid hadde gitt små resultater.49

Blant annet argumenterte Johan Scharffenbergfor at sterilisering ville være et mer effektivt tiltakmot «omstreifervesenet» enn Misjonens boset-tings- og barnevernstiltak.

I artikler i Aftenposten og Adresseavisen i mel-lomkrigstiden og i tiåret etter andre verdenskrigfinner utvalget at «omstreifere» ofte blir omtalt ogbeskrevet som «forbrytere». De ble ofte mistenktfor å stå bak bestemte kriminelle handlinger, sær-lig branner, men også mord og i tilfeller der perso-ner forsvant. Et tidligere eksempel på denne meka-nismen er «taterjakten» i Flå i 1907 som fulgte etterat en «klarsynt» hadde «sett» at det var en tater/omstreifer som hadde kidnappet en liten pike.

Flere avisartikler viser hvordan den negativeoppfatningen av taterne/romanifolket som gruppepreger lokale myndigheter i behandlingen avboligsaker. Ett eksempel fra Adresseavisen i 1928:«Taterunger side om side med våre barn på skole-benken er jo heller ikke noget hyggelig å tenke påog dertil kommer det stadige innrykk hos debosittende tatere av alle slags farende fant.»50

Hovedtyngden av omtalen som blir taterne/romanifolket til del, finnes også i kriminaljourna-listikken, i det alt vesentlige i form av korteartikler og små notiser hvor ikke-navngitte med-lemmer av gruppen ble mistenkeliggjort. Typiskble det mer enn antydet at «noen» hadde hørt atdet hadde vært tatere/romanifolk i området itiden før den angivelige forbrytelsen – ofte låve-branner, forsvinninger og ran – hadde funnet sted.

Selv om de enkelte sakene hver for seg fikkforholdsvis liten plass og oppmerksomhet, er detutvalgets inntrykk at helheten bidro til å skape etbilde av taterne/romanifolket som en «uærlig»,

45 Seip 1994, s. 247.46 Pareus og Stenhammer 2014.47 Seip 1994, s. 52.48 Pareus og Stenhammer 2014.

Figur 4.4 Faksimile av forside i Aftenposten, 13. juli 1929.

49 Saenger 1983, s. 280.50 «Taterplager i Orkland. Orkland herredsstyre tar affære» i

Adresseavisen 30.4.1928. Jf. Pareus og Stenhammer 2014.


«forbrytersk» og «farlig» gruppe i befolkningen.Bare unntaksvis ble gruppen positivt omtalt. Pådenne måten bidro pressen i mellomkrigstiden tilå sementere et negativt bilde av den. I liten elleringen grad ble dette bildet nyansert eller korri-gert av dem som hadde positive erfaringer medtatere/romanifolk, det være seg fastboende,representanter fra Misjonen eller lokale myndig-hetspersoner.

4.5.3 Bosetting

Hjemmelen for Misjonens arbeid med å bosette«omstreifere» lå fra 1907 til 1986 i løsgjengerlo-vens § 7, mens § 8 regulerte kommunenes ogstatskassens ansvar for utgiftene til fattigvesenet(se kapittel 4.4.2). Både myndighetene og Misjo-nen forventet seg mye av loven og det offentlig-private samarbeidet. Når det gjaldt «omstreifere»som skulle plasseres på arbeidskoloni og ikkesendes i tvangsarbeid i henhold til løsgjengerlo-ven, anså Misjonen et samarbeid med staten som«en Livsbetingelse»: «Dette vilde først da bli effek-tivt, naar Staten for ethvert sådant Bosættelsesfor-søk krævet en viss Tids Ophold på en av Forenin-gens Kolonier svarende til den Prøve- og LæretidForeningerne satte som Betingelse for Optagelsepaa Kolonierne.»51 Da løsgjengerloven ble iverk-satt i 1907, sluttet Kirkedepartementet – som fikkdet øverste administrative ansvaret for bosettingav «omstreifere» – seg til Misjonens forslag.

Ettersom arbeidet med å bosette «omstrei-ferne» ville bli meget omfattende, gikk departe-mentet et skritt lenger enn det Misjonen haddeforeslått: Misjonen burde drive bosettingsarbeidetog føre tilsynet med de bosatte på vegne av staten.En viktig årsak til dette var at det ikke eksistertenoe statlig organ som kunne påta seg oppgaven.Gjennom forhandlinger ble Kirkedepartementetog Misjonen enige om hvordan dette i praksisskulle foregå, og dette utgjorde grunnlaget forregjeringens resolusjon av 1907 som ga Misjonenhovedansvaret for å bosette «omstreifere». Herble det slått fast at «[m]ed hensyn til foreningensforhold til centralstyrelsen (departementet) harman fundet det at ville være den mest praktiskeordning, at foreningen helt overtar arbeidet medbosættelsen mot aarlig at avgi regnskap og beret-ning til departementet».52 Det Misjonen ønsket,var å få på plass et sentralisert samarbeid mellomseg selv og statlige myndigheter. Dette var i tråd

med den generelle utviklingen i retning av sentra-lisering som fant sted innenfor sosialpolitikken på1900-tallet.

Utvalget finner at Misjonen selv henvendteseg til myndighetene for å befeste sitt arbeidinnenfor lovgivningen, og at Kirkedepartementettildelte organisasjonen et større ansvar enn denselv foreslo. Den første bevilgningen ble gitt overstatsbudsjettet for 1909/10. I dette og fremtidigefremlegg til statsbudsjett ble Misjonens virkelig-hetsforståelse i all hovedsak lagt til grunn for til-delingen. Midlene skulle brukes til å løse etpåstått samfunnsproblem ved å oppdra personermed «omstreiferbakgrunn» til å bli bofaste gjen-nom opphold på Svanviken arbeidskoloni. Selv omforeningen sjelden fikk bevilget hele beløpet densøkte om, ble de årlige bevilgningene i hovedsakvedtatt enstemmig uten debatt.

Misjonens bosettingsarbeid hang tett sammenmed barnevernsarbeidet: For at arbeidet medbarna skulle lykkes, måtte foreldrene fjernes fralandeveien, de måtte skaffe seg eller skaffes ethjem hvor barna kunne oppdras. Logikken varenkel: «Hvad er det da som driver dem? Omtrentalle saa har de svaret at det er for barnas skyld devil faa sig et hjem. Det er det sterke baand sombinder dem ogsaa efter at de er kommet til ro.»53

Utvalget ser at trusselen om omsorgsoverta-gelse av barna var et ofte brukt pressmiddel for åoppnå bosetting av tatere/romanifolk, til tross forat det ikke fantes noen lovhjemmel for en slik kob-ling. Derfor finner utvalget grunn til å påpeke atdenne koblingen var juridisk tvilsom. Det sammegjelder steriliseringen av flere kvinner på Svanvi-ken, hvor inngrepet var begrunnet ut fra tankenom at familieforøkning ville gjøre bosettingen van-skelig. I stortingsdebatter eller offisielle skriv fin-nes det, med unntak av et rundskriv fra Sosial-departementet til stiftsdireksjonene i 1919, ikkehenvisninger til denne koblingen. Det er imidler-tid godt dokumentert at det å ta hånd om barnavar sett på som et virkemiddel for å stoppe«omstreifervesenet».54 I nevnte rundskriv het det:

Navnlig hvor vedkommende foreldre stillerseg uvillig overfor arbeidsanvisning og hjelp tilbosettelse og ikke vil opgi sitt omstreiferliv,kan det være grunn for et fattigstyre å hen-vende sig til vergerådet for at det skal gripe innog om mulig i alle fall redde barna fra lande-veien.

51 Sitert i Møystad 2015a.52 Sitert i Møystad 2015a.

53 Carlsen 1922, s. 26.54 Pettersen 1999, s. 2; Agerup 1991, s. 80.


Utvalget viser også til den tidligere forskningenom taterne/romanifolket i regi av Norgesforskningsråd, hvor det i flere rapporter ble sann-synliggjort at Misjonen søkte å koble ulike tiltaksammen for i større grad å kunne tvinge gjennomsine hensikter.55

Svanviken arbeidskoloni var det viktigsteinstrumentet i Misjonens bosettingspolitikk. Ihenhold til løsgjengerlovens § 1 skulle hjelp tilbosetning av arbeidsføre personer først og fremst«[Y]des naar det gjælder arbeidsføre Personer,fortrinnsvis dem, der har været på en Arbeidsko-loni eller paa Tvangsarbeide en passende Tid forat lære at arbeide og vænne sig til et rolig Liv».56

Opphold på Svanviken skulle gjøre «omstreifer-familier» til fastboende, nyttige samfunnsborgeregjennom arbeidstrening, opplæring i husstell, skole-gang for barna og en tilværelse i faste rammer.Oppdragelse og tilvenning til et fastboende liv varto sentrale prinsipper. Ifølge kolonistreglementets§ 4 skulle familiene «under oppholdet i kolonien

betragte sig som hjemme, idet allede rettigheterog forpligtelser, som et eget hjem naturlig gir sineier, overføres paa den familie, som til enhver tidbebor hjemmet».57 I virkeligheten forholdt detseg annerledes. Utvalgets undersøkelser viser atdet forekom en rekke, til dels alvorlige, inngrep ibeboernes privatliv. Blant annet kunne både sty-rer og heimelærerinne, som trente opp kvinnene ihusstell, komme uanmeldt på befaring for å se athusordensreglementet ble etterfulgt.58

Etter utvalgets vurdering var oppholdet påSvanviken i liten grad egnet til å forberede bebo-erne på bosetting. Mennenes arbeidstrening varfrem til 1970-årene rettet mot yrker samfunnsut-viklingen var i ferd med å gjøre overflødig. Selvom beboerne fra 1970-årene av hadde mulighetentil å ta fagbrev som metallarbeider eller tømrer,ble det stadig mindre etterspørsel etter arbeidsta-gere med den type yrkesbakgrunn man hadde fraSvanviken. Samtidig fikk tidligere beboere kon-kurranse fra økt arbeidsinnvandring. For å forhin-

55 Hvinden 2001.56 § 1 i Lov av 31. mai 1900 nr. 5 om Løsgjængeri, Betleri og

Drukkenskab.

57 SAT, PA-295, kolonistreglement vedtatt 19. oktober 1908,§ 4.

58 Stenhammer 2015.

Figur 4.5 Boligene på Svanviken.

Foto: Riksarkivet.


dre at man søkte tilbake til den tradisjonelle leve-måten etter oppholdet på Svanviken, var det medunntak av en kortere periode i etterkrigstiden hel-ler ikke tillatt for mennene å drive med blikkensla-gerarbeid.

Opplæringstilbudet til kvinnene var frem til1970-årene hovedsakelig knyttet til husarbeid. Ilangt mindre grad enn mennene fikk kvinnene enyrkesopplæring de kunne dra nytte av etter opp-holdet.59

Misjonen er blitt kritisert for den sterkt tradi-sjonelle kjønnsdelingen av arbeidslivet på Svanvi-ken.60 Imidlertid finner utvalget at barna fikk etadekvat opplæringstilbud, selv om de sosiale for-holdene på skolen og i barnehagen i perioder varkritikkverdige. Dette gjelder særlig tilfeller av detsom i dag ville blitt omtalt som mobbing av elever,også fra ansatte i Misjonen.61 Misjonen drev en

egen skole på Svanviken frem til midten av 1960-årene, og da denne ble nedlagt, ble barna integrertpå lokale skoler. Misjonen oppmuntret til fortsattskolegang også etter grunnskolen, og bistod ogsådem som ønsket yrkesfaglig opplæring ved åsørge for lærlingplass.

I tillegg til arbeidsopplæringen skulle bebo-erne på Svanviken lære å håndtere egen økonomi.Misjonen anså at personer «fra omstreifermiljøvikler seg inn i uløselige økonomiske problemerved transaksjoner av alle tenkelige og utenkeligeslag».62 Disponering av egen inntekt var derfornoe man måtte lære før man forlot Svanviken, ogflere beboere opplevde at de ikke fikk handle detde ville i butikken på Svanviken fordi de ansattemente de ikke hadde råd. Misjonen arbeidet ogsåfor å nedbetale beboernes gjeld, men uten atbeboerne var involvert i dette. Det ble trukket etmånedlig beløp fra lønnen før utbetaling, og denenkelte fikk derfor ikke noe eierskap til sin egen59 Møystad 2015a; Stenhammer 2015.

60 Pettersen, 2005; NOU 1980: 42.61 Stenhammer 2015.

Figur 4.6 Familien Godin Hagvald og Anna Marie Nikolaysen på Svanviken, 1910.

Foto: Riksarkivet.

62 RA, PA-0793, brev fra Bjørnstad til Myhre, 19.3.1968.


økonomi. I tillegg var det vanlig å straffe regel-brudd med såkalt matlapp, som innebar at manfikk kupongkort i butikken fremfor lønn. Bebo-erne kunne også ta opp lån direkte fra Misjonenfor å anskaffe ting de trengte i forbindelse medbosettingen, noe som medførte at flere forlotSvanviken med gjeld.63

Misjonen selv hevdet at arbeidet med åbosette beboere fra Svanviken var langt mer vel-lykket enn bosetting direkte fra landeveien, og atopplæringen således fungerte. Utvalgets undersø-kelser viser at Misjonens bosettingspolitikk gene-relt fremstod som lite vellykket. Mange familiervendte tilbake til Svanviken, på samme måte sommange brøt opp og begynte å reise igjen. En avgrunnene var at Misjonens vurdering av bosettingofte fremstod som lite realistisk. I regjeringsreso-lusjon av 27. november 1907 ble det fremhevet atbosettingen skulle knyttes til et sted der det varmulig å få arbeid (innenfor jordbruk, skogbrukeller fabrikkarbeid), men dette var meget vanske-lig å gjennomføre i praksis.64 Videre ble mangebosatt på steder der de ble utsatt for stigmatise-ring og utfrysing i nærmiljøet og hvor kommunalemyndigheter var lite positive til å bosette familier.

Misjonen la stor vekt på at bosatte tatere/romanifolk ikke skulle ha noen form for kontaktmed andre reisende, men holdt selv kontakt medbosatte familier gjennom brev og hjemmebesøk ilange perioder etter bosettingen. Den sterke vekt-leggingen av å få den enkelte til å bryte med tidli-gere livsførsel overskygget mer pragmatiske hen-syn, som muligheter for å få arbeid, i hvilken gradden enkelte familie var i stand til å skjøtte sin egenøkonomi og integreringen i lokalsamfunnet.Garanti for boliglån eller toppfinansiering av lån tilbolig gjennom Husbanken var den mest utbredteformen for økonomisk bistand. Likevel fikkmange økonomiske problemer og trengte ytterli-gere oppfølging og hjelp. Utvalget finner at defleste av 24 personer med tater-/romanibakgrunnsom i 1980-årene ble forsøkt bosatt gjennomMisjonen, gjennomgikk flere bosettingstiltak medlån, refinansiering, re-bosettinger og flere flyttin-ger. Av disse forble bare to bofaste.65

Denne bosettingsundersøkelsen dekker kun1980-årene. Basert på arkivmateriale fra andreprosjekter finner vi imidlertid at mønsteret medøkonomiske problemer, vansker med å få arbeidog tilpasse seg lokalsamfunnet, re-bosettinger og

fornyede opphold på Svanviken preget Misjonensbosettingspolitikk gjennom hele 1900-tallet.

Utvalget finner at frem til 1986 var løsgjenger-lovens bestemmelser om bosetting i praksis i allhovedsak rettet mot tater-/romanifolket. Pågrunnlag av disse bestemmelsene initierte oggjennomførte Misjonen norsk bosettingspolitikkoverfor folkegruppen. Selv om Kirkedepartemen-tet, og fra 1916 Sosialdepartementet, førte tilsynmed regnskap og ble underrettet om utviklingenpå Svanviken arbeidskoloni gjennom Misjonensårsberetninger, var det i realiteten organisasjonenselv som evaluerte egne tiltak.

4.5.4 Barnevern

Barna var en viktig målgruppe for arbeidet med«omstreiferne» helt fra midten av 1850-tallet, ogdet ble lagt vekt på at det å ta barna vekk fra«omstreifermiljøet» så tidlig som mulig var denbeste måten å få stoppet «omstreifervesenet» på.Omsorgsovertagelse av tatere/romanifolks barnble et middel i assimileringspolitikken overforgruppen.

Etter at Misjonen overtok hovedansvaret fordette arbeidet, ble det i økende grad lagt vekt påat barna skulle fjernes så tidlig som mulig. I sinplan fra 1896 understreket Jakob Walnum betyd-ningen av å ha institusjoner hvor man kunneanbringe barn fra tidlig alder. Dette ble også flereganger bekreftet i Stortingets debatter om bevilg-ninger til Misjonen og arbeidet med «omstrei-fere».66

63 Stenhammer 2015. 64 Møystad 2015a.65 Lilleaas og Ellingsen 2015b.

66 Marvik 1983; Schlüter 1993; Pettersen 1999; Walnums Dok.100, 1897.

Boks 4.7 «saa tidligt som muligt»

Hvor Forholdene i Hjemmet gjør det nød-vendigt eller ønskeligt, at Barnet fjernes fraHjemmet, er det imidlertid af Betydning, atArbeidet med Barnets Opdragelse kanbegynde saa tidligt som muligt. Dette gjæl-der ikke mindst Omstreifernes Børn; thi deslette Tilbøieligheder, Omstreiferlivet afføder,ligger disse i Blodet og faar ved det omflak-kende Liv den bedste Anledning til at udvik-les allerede i den tidligste alder. (JakobWalnum 1896, s. 10)


Fra første stund utgjorde arbeidet med barnkjernen i Misjonens virksomhet, og det første bar-nehjemmet på Askviknes i Os utenfor Bergen bletatt i bruk høsten 1899. To nye barnehjem, Lille-gården i Eidanger ved Porsgrunn og Rostad iInderøy, ble også etablert rundt år 1900. Ved dissetre institusjonene ble aldersgrensen for opptakførst satt ved seks år, senere endret til fire år. Tan-ken var at barna skulle bli værende på barnehjem-met til de var ti–tolv år gamle, og etter dette plas-seres i private hjem. Enkelte barn ble imidlertidflyttet i fosterhjem allerede som spedbarn, mensandre bodde på ulike institusjoner hele barndom-men.

Noen barn ble brukt som arbeidskraft på ste-dene der de ble plassert, blant annet på gårder.Arbeidet kunne være svært hardt, det vanket oftestraff og nedverdigende behandling og barna ble iliten grad hørt når de forsøkte å fortelle om sinsituasjon. I tillegg var det på enkelte gårder etstørre antall fosterbarn slik at det ble mindre tidtil oppfølgingen av hver enkelt.

Uavhengig av hvor barna ble plassert, ermange blitt utsatt for omsorgssvikt og overgrep, ogde mistet kontakt med familien og folkegruppen.

Opprinnelig så man for seg at foreldrene frivil-lig skulle plassere barna sine på Misjonens barne-hjem, og i starten kom noen av foreldrene medbarna frivillig. Da det viste seg at foreldrene hen-tet barna etter kort tid, ble det viktig for Misjonen

å etablere et samarbeid med vergerådene. I 1904sendte Kirke- og undervisningsdepartementet utet rundskriv til samtlige vergeråd der de anbefalteat vergerådene skulle benytte seg av Misjonens til-bud for «Omstreiferbørn», i henhold til lovens § 1.Av den grunn ble også Misjonens tre første barne-hjem offisielt godkjent som anbringelsessted.

Mellom 1918 og 1929 etablerte Misjonen tresåkalte opptakshjem for eldre barn: Eilert Sundtsbarnehjem på Eidsvoll, Jakob Walnums barne-hjem ved Kopervik på Karmøy og Sørlandets bar-nehjem på Greipstad ved Kristiansand. I praksisble det ikke store forskjeller mellom de ordinærebarnehjemmene og opptakshjemmene i hvordanhjemmet fungerte og hvor lenge barna ble der. I1914 stilte Kirke- og undervisningsdepartementettil rådighet en egen bevilgning til dekning av utgif-ter til barn anbrakt i fosterhjem etter beslutningav vergeråd som Misjonen skulle administrere.67

Misjonen bistod også med adopsjon både førog etter barnevernloven av 1953, men trolig utenbevilling. Adopsjonene foregikk likevel meddepartementets godkjenning.68 Tall Misjonen selvla frem for Solheim-utvalget, viser at organisasjo-nen i perioden 1940–1979 bistod med totalt 48

67 Innst.O.XI (1963–64) Om lov om sosial omsorg, s. 17; Pet-tersen 1999: 9 ff, Seip 1994, s. 65; Haave 2000, s. 54f; NOU1982: 42.

68 NOU 1980: 42.

Boks 4.8 Barnevernsbarn

Figur 4.7 Bilde malt av barnevernsbarn.

Bildet er malt av en mann med tater-/romani-bakgrunn, som vokste opp på ulike barneverns-institusjoner. Bildet viser en odde der han bodde

en sommer etter å ha rømt fra barnehjemmet.Mannen fortalte: «En gang jeg rømte, bodde jegpå en odde i flere måneder, en hel sommer,aleine. Jeg stjal litt mat fra gårder i nærheten,sov i en liten hule inne i en fjellvegg på odden,og fikk tak i noe fiskeutstyr som jeg fant i en sjø-bod, og klarte meg greit nok. Jeg fiska, plukkabær og stjal iblant litt mat fra gårdene i nærhe-ten. Det var i hvert fall mye bedre å bo deraleine enn å være på hjemmet. Jeg kalte det ‘lilleKapp Horn’, der ser du taustigen jeg brukte for åkomme ned dit, levde godt i skjul der. Likte megmye bedre der enn på hjemmet, men ble hukainn igjen til slutt.» I oppveksten ble mannen for-talt av Misjonens ansatte at moren var død, menda han var rundt tjue år, oppdaget han at morenlevde og hele tiden hadde forsøkt å komme ikontakt med ham. De gjenopprettet kontakten,og hadde en relasjon frem til hun døde.


adopsjoner. Generelt var Misjonen tilbakeholdenmed å fremme adopsjon, men når adopsjon bleforeslått, ble det ofte presentert for barnas biolo-giske foreldre på en tvetydig og motsetningsfyltmåte.69 Henvendelser ble gjort i de tilfeller barnasbiologiske foreldre hadde foreldremyndigheten,ettersom deres samtykke til adopsjon var nødven-dig. I Misjonens arkiv finnes det gjenparter avflere forespørsler til foreldre om adopsjon somaldri synes å ha blitt besvart.70 Misjonen mottokogså brev fra barnevernsnemnder som klagetover at de ikke fikk innhentet samtykke til adop-sjon fordi de ikke visste hvor foreldrene befantseg. Etter alt å dømme ble noen barn dermed ikkeformelt adoptert, og fikk dermed ingen rett til åarve sine fosterforeldre. Fra tatere/romanifolk erdet påpekt at det finnes ureglementerte adopsjo-ner i denne perioden.

Frem til 1970-årene reiste hverken stortingeller regjering spørsmål om hvorvidt tiltakeneoverfor taternes/romanifolkets barn var et nød-vendig eller riktig middel for å oppnå målet om åfå avviklet en uønsket levemåte. Tvert imot var deten bred og tverrpolitisk oppslutning om Misjo-nens virksomhet, slik tidligere forskning og utval-gets granskning viser. I forbindelse med forslagetom ny barnevernlov uttalte for eksempel Sosialde-partementet i 1952 at endringene i finansieringenførst og fremst skulle lette Misjonens arbeid medå fjerne barn fra «omstreifermiljø». I forarbeidenetil lov om sosial omsorg ga departementet uttrykkfor at det viktigste virkemiddelet for å «avvikleomstreifervesenet» var å ta hånd om barna fra devar små. Når omsorgsovertagelse som virkemid-del for å stoppe levemåten til «omstreiferne» ikkeble problematisert, henger det sammen med enetablert oppfatning av at denne levemåten i segselv innebar omsorgssvikt og medførte et skade-lig oppvekstmiljø for barna.71

Det finnes ingen fullstendig oversikt over hvormange barn med tater-/romanibakgrunn som bletatt hånd om under vergerådsloven eller barne-vernloven, og det finnes heller ikke fullstendigetall over hvor mange barn Misjonen overtokomsorgen for. Anslag som er gjort, varierer mel-lom rundt 1100 til over 1500 barn, et svært høytantall i forhold til antallet tater-/romanibarn idenne perioden (1900–1986). I tillegg var det også

andre enn Misjonen som besørget bortsetting ogomsorgsovertagelse av barn av «omstreifere».

Omsorgsovertagelse er et av samfunnets mestalvorlige inngrep i privatsfæren. Uavhengig avbakgrunnen og omstendighetene rundt denenkelte omsorgsovertagelsen fikk den konse-kvenser for mange personer: barnet selv, foreldre,eventuelle søsken, andre nære slektninger ogfamiliens nettverk – både da det skjedde, og iettertid. Tidligere forskning og utvalgets egneundersøkelser viser at barnevernstiltakene over-for tatere/romanifolk gjennom 1900-tallet har hattlangvarige konsekvenser. Opplevelsen av å væreutsatt, og frykten for å bli «tatt» har påvirket gene-rasjoner helt frem til i dag, og har hos mangetatere/romanifolk ført til en omfattende mistillit,grensende til frykt, for barnevern og offentligeetater.

Barnevernet var, spesielt i første halvdel av1900-tallet, preget av en blanding av offentlige ogprivate aktører, som Anne-Lise Seip kaller for en«privatoffentlig barneomsorg».72 På samme måtesom i bosettingsarbeidet var det privat-offentligesamarbeidet også viktig i barnevernsarbeidet,men her hadde Misjonens samarbeid med kom-munale myndigheter større betydning enn i boset-tingsarbeidet. Utvalget finner at Misjonen bestre-bet seg på å etablere gode kontakter med verge-rådene gjennom samarbeid. I enkelte vergeråd ogsenere barnevernsnemnder var også Misjonenrepresentert, slik som for eksempel i Eide kom-mune, der Svanviken arbeidskoloni lå. Samtidiguttrykte Misjonen ved gjentatte anledninger frus-trasjon over det den opplevde som vergerådenestilbakeholdenhet når det gjaldt tiltak mot barn avtatere/romanifolk.

Samarbeidet med kommunale myndigheterinnen barnevernspolitikken gikk ikke på bekost-ning av samarbeidet med statlige myndigheter.Misjonen fikk sitt mandat til å gjennomføre tiltakoverfor barn fra «omstreiferfamilier» fra Kirke-departementet frem til 1954, og deretter fra Sosial-departementet til 1986. Fellestrekkene med bolig-politikken er slående: Overfor myndighetenebeskrev Misjonen folkegruppens levesett som etsosialt problem som falt inn under statensansvarsområde, og økonomisk støtte til Misjonenble løsningen. Dette ble formalisert gjennom etdepartementalt rundskriv av 1904 og en statligforordning av 1914. Selv om disse ikke direkte gaansvaret for barnevernstiltak til Misjonen, bekref-tet de foreningens sentrale posisjon når det gjaldtarbeidet med taterne/romanifolket.73 I forlen-

69 Pettersen 2005.70 Ibid.71 Rundskriv nr. 9 02.07.1904; Ot.prp. nr. 56 1952, s. 43;

Innst.O.XI 1963–64 Om lov om sosial omsorg, s. 17; Petter-sen 2000; Haave 2000, s. 327. 72 Seip 1994, s. 73.


gelse av dette fungerte offentlige myndighetsor-ganer i kommunene i stor grad som støttekonto-rer for en privat organisasjon, og ikke omvendt.

Misjonens ledelse hevdet i flere sammenhen-ger at organisasjonen var gitt et mandat av myn-dighetene til å ta ansvaret for den praktiske gjen-nomføringen av barnevernstiltak ovenfor barn avtatere/romanifolk. Dette synet ble tydelig kom-munisert både internt og eksternt, og ble ikkeimøtegått av sentrale myndigheter. Siden bevilg-ningene til Misjonen utgjorde et eget punkt påstatsbudsjettet (under midler til arbeid blant«omstreifere»), hadde Stortinget mulighet til åkommentere Misjonens arbeid og bevilgningeneunder budsjettdiskusjonen hvert år.

Selv om mye tyder på at Misjonen ikke fikk etså omfattende formelt mandat som den selv hev-det, var mandatet tydelig nok, gjennom både denlangvarige og store økonomiske støtten fra staten,fraværet av forbehold eller kritikk og ved at sentral-administrasjonen gjentatte ganger oppfordretkommuner og kommunale organer til å samar-beide med organisasjonen.74 Fra Misjonens sideble slike oppfordringer ansett som strengt nød-vendige fordi organisasjonen opplevde at mangekommuner av ulike grunner utviste en nølende,tilbakeholden eller passiv holdning når det gjaldt åtreffe vedtak om bortsetting av barn av tater-/romaniforeldre.75 Særlig i de første årene etterandre verdenskrig anså Misjonens ledelse det fornødvendig å legge press på vergerådene. «Enstrengere håndhevelse av verjerådsloven anserjeg å være det mest effektive middel til å kommeomstreifervesenet tillivs», fremholdt generalse-kretær Oscar Lyngstad overfor Sosialdeparte-mentet våren 1946.76 Den politisk-administrativereaksjonen på dette utspillet fra Misjonen illustre-rer organisasjonens makt og innflytelse. Påanmodning fra Sosialdepartementet sendte Kirke-og undervisningsdepartementet et rundskriv tillandets vergeråd hvor det ble sitert utførlig fraLyngstads brev og bemerket at vergerådenemåtte være «særlig på vakt når det gjelderomstreiferbarn». I tillegg skulle vergerådene ikketa hensyn til barnas hjemstavnsforhold, men gripeinn der familiene oppholdt seg.77

Misjonen hadde sterk innflytelse på sentralebarnevernsmyndigheter og på mange lokale ver-

geråd og barnevernsnemnder. Anne-Lise Seiptrekker frem Misjonen som karakteristisk for detprivat-offentlige barnevernssystemet, og sier omIngvald B. Carlsen at «[i]ngen personifiserer somham det tette samarbeidet mellom det offentligeog de frivillige organisasjonene».78 Som alleredenevnt satt både Ingvald B. Carlsen og Olav Bjørn-stad som ledere av Norsk Barnevernsamband, ogCarlsen satt også i barnevernkomiteen som kommed forslag til ny barnevernlov i 1952 (som blebarnevernloven av 1953). Dette viser Misjonenssentrale rolle i barnevernsarbeidet, og den autori-tet organisasjonen ble tillagt på feltet.

Misjonen mente langt på vei at tilhørighet tilfolkegruppen i seg selv var tilstrekkelig til åbegrunne omsorgsovertagelse, og var en sterkpådriver for dette synet overfor de kommunalebarnevernsorganene. Tidligere forskning ogutvalgets egne undersøkelser viser at det i litengrad ble lagt opp til forebyggende tiltak. I stedetble det lagt stor vekt på at barnets beste i utgangs-punktet var omsorgsovertagelse.

4.5.5 Registrering

Norske myndigheter har enten på eget initiativeller i samarbeid med Misjonen gjennomført flereregistreringer av «omstreifere». Den første varStatistisk sentralbyrås folketelling i 1845, hvor«omstreifere» ble talt som en egen gruppe, ogikke inkludert i det samlede tallet over den norskebefolkningen.79 Utvalget finner at denne registre-ringspraksisen har hatt stor betydning for bådemyndighetenes og Misjonens mulighet til å gjen-nomføre assimileringspolitikken, og den betrak-tes derfor som et viktig virkemiddel i denne. I deulike registreringene har det ligget et viktig ele-ment av identifisering og avgrensning, slik atregistreringen i neste omgang har fått betydningfor hvem assimileringspolitikken ble rettet mot.Utvalget har derfor særlig sett på de tellingenesom i 1927, 1935 og 1948 ble gjennomført av Jus-tisdepartementet på vegne av Misjonen, registre-ring etter Justisdepartementets rundskriv av 22.mai 1928, som påla geistlige embetsmenn å meldefra om innføringer av «omstreifere» til Misjonenog Statistisk sentralbyrå, foruten kriminalpolitietsregistrering etter påtaleinstruksen. I det følgendegir utvalget en kort omtale av disse registrerin-gene.73 Haave 2000, s. 55–56; Pettersen 1999, s. 7–13.

74 Pettersen 1999, s. 8; Hvinden og Pettersen 2001.75 Pettersen 1997.76 Haave 2000, s. 327–328.77 «Til verjerådene». Rundskriv av 5. juli 1946 fra Kirke- og

undervisningsdepartementet.

78 Seip 1994, s. 74.79 Jf. Søbye 2014.


4.5.5.1 «Omstreifertellingene» i 1927, 1935 og 1948

Disse tellingene omfattet registrering av så vel«omstreifere» som «løsgjengere».80 Initiativet tiltellingene i både 1927 og 1935 ble tatt av Den fri-villige komité til behandling av omstreifer- og løs-gjengerspørsmålet (omstreiferkomiteen), en pri-vat komité som etablerte seg i 1927, med fylkes-mannen Hroar Olsen i Oslo og Akershus somleder og Misjonens generalsekretær Ingvald B.Carlsen som sekretær.

Departementet kom komiteens ønske i møteog påla landets politimestere i rundskriv av 25.februar 1927 å samle inn opplysninger om «rei-sende som går under navn av tatere, fanter, splin-ter, fark». Registreringen ble foretatt i sommerhalv-året 1927. Resultatene, som viste 2143 «omstrei-fere» og 2126 «løsgjengere», ble meddelt Justisde-partementet i april 1929.

Misjonen anså tellingen som unøyaktig ogmangelfull, og i sin innstilling til Justisdeparte-mentet i 1933 presiserte omstreiferkomiteen atpolitiet måtte gjennomføre en ny telling, og dennegangen også av fattigstyrene. Komiteen foreslo attellingen skulle foretas vinterhalvåret 1. oktober1933–31. mars 1934. Fattigstyrene gjennomførteen registrering som planlagt i vinterhalvåret1934/35, mens politiet foretok sin i tidsrommet15. april–15. oktober 1935.

Etter alt å dømme ble fattigstyrenes registre-ring oppfattet som høyst mangelfulle, og utvalget

har ikke funnet at opplysningene ble bearbeidet.Derimot ble politiets registrering med rundt 1900«omstreifere» delvis bearbeidet. Personopplysnin-gene fra denne tellingen, liksom tellingen fra1927, ble brukt til å ajourføre Walnums gamle«omstreiferfortegnelse» fra 1896 og til å utarbeideet kartotek.

Den frivillige komité hadde i 1933 også fore-slått at det skulle lages en «kortfattet trykt forteg-nelse» med en alfabetisk ordnet navneliste og «deviktigste data» om hver enkelt. En første forteg-nelse – med «omstreifere» og «løsgjengere» hverfor seg – skulle være ferdig i 1935. Nye fortegnel-ser burde deretter sendes ut til politiet, fattigsty-rene og de offentlige kontorene hvert femte ellertiende år. Det er imidlertid ikke funnet noen tryktfortegnelse – hverken i Misjonens arkiv eller iarkivene etter Justisdepartementets politikontorog Politidepartementet under andre verdenskrig.Det er derfor sannsynlig at fortegnelsen aldri sådagens lys.

Kort tid etter andre verdenskrig anmodetMisjonens generalsekretær Oscar Lyngstad Jus-tisdepartementet om å foreta en ny landsomfat-tende telling av «omstreifere». Tellingen fant stedi samtlige politidistrikter i tidsrommet 1. juni–31.desember 1948. Denne gangen ble det registrertvel 1600 personer, voksne som barn, nesten trehundre færre enn i 1935.

4.5.5.2 Innrapportering fra fødselsregistre og kirkebøker

På oppfordring fra omstreiferkomiteen (Den frivil-lige komité av 1927) påla Justisdepartementet irundskriv av 22. mai 1928 embetsmenn som førtefødselsregistre og kirkebøker, å registrere alle av«omstreiferslekt». Registreringen skulle ogsåomfatte bofaste som måtte antas å være av«omstreiferslekt». Samtidig ble embetsmennenepålagt å sende oppgaver til Misjonen og Statistisksentralbyrå. Tidligere hadde Misjonen bare spora-disk hentet inn oppgaver fra landets prester. IfølgeCarlsen hadde flere prester selv bedt om en fas-tere ordning. Med Justisdepartementets rund-skriv ble muligheten til å holde nærmere rede på«omstreiferne» betydelig utvidet, dessuten kunneMisjonen ved hjelp av embetsmennenes oppgaverløpende ajourføre sitt eget kartotek over«omstreifere».81

Bestemmelsene i rundskrivet ble fulgt imange år, men ikke i den grad Misjonen ønsket.Mange embetsmenn lot være å sende inn opp-

80 Haave 2000, s. 62–67, 325.

Boks 4.9 Omstreiferkomiteen

Det gjelder efter komiteens opfatning å fåen såvidt mulig pålidelig og utførlig forteg-nelse over alle omstreifere og løsgjengeresom er uten fast bopel. Disse menneskerutgjør tilsammen en hær på flere tusen.Mange av dem kommer sjelden eller aldrimed i nogen offentlig folketelling. De erunddratt enhver kontroll fra samfundetsside. Dette bundfall har en uhyggelig ten-dens til å trekke til sig andre dårlige ele-menter. Det første middel til å vinde buktmed eller iallfall begrense dette uvesen erat samfundet vet om disse mennesker ogholder øie med dem. (Skriv til Justis-departementet fra omstreiferkomiteen,27.1.1927)

81 Haave 2000, s. 65.


gaver, tross purring fra Misjonen. I 1960 gjordeMisjonens generalsekretær Olav Bjørnstad Justis-departementet oppmerksom på at antallet inn-sendte oppgaver hadde avtatt i de siste årene,høyst sannsynlig fordi mange prester ikke lengerkjente til rundskrivet.82 Dette ble opplyst etter atVenstres stortingsrepresentant Helge Seip haddestilt justisminister Jens Haugland (Arbeiderpar-tiet) spørsmål om hvorvidt rundskrivet fra 1928fortsatt var gyldig. Spørsmålet førte til at Justisde-partementet opphevet rundskrivet i 1961, til trossfor at så vel Misjonen som Sosialdepartementet ogKirke- og undervisningsdepartementet mente atregistreringsplikten burde opprettholdes.

4.5.5.3 Kriminalpolitiets registrering av «omstreifere»

Utvalget har foretatt en undersøkelse av kriminal-politiets registrering av «omstreifere» med hjem-mel i påtaleinstruksene fra 1921 og 1934.83 Sist-nevnte instruks fastslo at det skulle meldes inn tilPolititidende dersom det var aktuelt med arresta-sjon etter løsgjengerloven eller dersom det varsærlig viktig å ha kunnskap om vedkommendesoppholdssted. Samtidig skulle påtalemyndighete-nes tjenestemenn innlevere kort eller statistiskeoppgaver i den utstrekning, på den måte og til dentid som måtte bestemmes. Disse skulle inneholdeopplysninger om vedkommendes personalia, sig-nalement, forbrytelse, forseelse med videre, ellerhenvisning til tidligere opplysninger.

Utvalget har ikke kunnet fastslå eksakt nårmerkingen opphørte, men trolig skjedde det i for-bindelse med opprettelsen av det nasjonale elek-troniske strafferegisteret i 1982, som ikke tillaterinformasjon om etnisk tilhørighet. Etter 1982 bledet imidlertid laget et elektronisk henvisningsre-gister som gjorde det mulig å finne personer i detgamle papirbaserte personhovedregisteret.

Utvalget har sett nærmere på det gamle regis-teret med kartotekkort, som fortsatt befinner seghos Kripos. Kun et fåtall av kortene er merket,men noen er merket med rødt (personer med psy-kiske lidelser), og andre er merket med blått(«uten fast bopel»). Det er funnet totalt 113 kortsom er merket med blått. Av disse er 59 påført«omstreifer» og seks «tater» eller «tater–omstreifer». Dette er påført enten under «stilling»eller «bopel». 48 av kortene merket med blått harunder bopel/yrke ingen oppføring av om vedkom-

mende var «omstreifer», men blant disse er detlikevel tre hvor det er påført at vedkommende var«omstreifer» «i henhold til Norsk misjon blanthjemløse». Av kortene som er merket som enten«tater» eller «omstreifer», er ni kort for kvinner.

Den første registrerte handlingen på kortenemerket med blått fant sted i 1899, mens den sisteregistrerte var i 1975. Det er ingen nye første-gangsregistreringer etter 1965. Selv om det fort-satt ble påført nye opplysninger på eksisterendekort, skjedde også dette i langt mindre grad etter1965.

Utvalget har i tillegg sett på kategorien «signa-lement». Kortene inneholder ingen påfallendeopplysninger som peker i retning av at det bleforetatt en identifisering på etnisk grunnlag. I allhovedsak ble det under «signalement» gitt enbeskrivelse av høyde, kroppsform og utseende forøvrig, slik det ble gjort på andre kort i registeret.Det mest påfallende er de omfattende beskrivel-sene av tatoveringer. Etter alt å dømme ble dettegjort fordi tatoveringer ble sett på som viktigekjennetegn ved identifisering. I noen få tilfeller erdet også påført «oppnavn» (kallenavn). Hverkenkallenavn eller beskrivelse av tatoveringer erimidlertid avgrenset til kort merket med blått.

I tillegg har utvalget funnet at Norsk misjonblant hjemløse fikk tilsendt kopier av strafferegis-terskjemaer fra kriminalpolitiet som dekker perio-den 1921–1978. Med små feilmarginer dreier detseg om skjemaer med opplysninger om i alt 488personer – 411 menn og 77 kvinner. Seks skje-maer angår «finske borgere», og seks andre igjenomhandler «sigøynere». Skjemaene inneholderulike typer opplysninger, foruten personalia (her-under eventuelle kallenavn) blant annet etterlys-ninger, tiltak (herunder fengsling), når etterlys-ning er avlyst og domfellelse. Utvalget merker segat det er et stort avvik mellom antallet strafferegis-terskjemaer fra kriminalpolitiet og antallet kort ipersonhovedregisteret til kriminalpolitiet som ermerket med blått. Dette tyder på merkingen avkortene ikke ble gjort systematisk.

Bakgrunnen for at Misjonen fikk kopier av kri-minalpolitiets registerskjemaer, er ikke kjent. Deter imidlertid grunn til å anta at skjemaene bleetterspurt av Misjonen, som ønsket å bruke opp-lysningene til å oppdatere sitt eget kartotek over«omstreifere». Mange av disse kortene er påførtopplysninger som fremgår av strafferegisterskje-maene. Utvalget finner grunn til å påpeke at krimi-nalpolitiet overleverte personsensitive opplysnin-ger til en privat organisasjon med sterke interes-ser av å føre kontroll med «omstreifere».

82 Haave 2000, s. 65.83 Brandal 2014.


4.5.6 Tateres/romanifolks møte med norsk helsevesen

4.5.6.1 Tatere/romanifolk på psykiatriske institusjoner

Foruten å kartlegge omfanget av lobotomi blanttatere/romanifolk på Gaustad sykehus har utval-get sett på hvordan folkegruppen ble omtalt ogbehandlet under sykehusoppholdet. Undersøkel-sen ble i samsvar med vedtak fra regionale komi-teer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk(REK sør-øst) begrenset til pasienter som er dødeog som ikke har gjenlevende nære pårørende(ektefelle eller barn).

Utvalget har sett nærmere på den psykiatriskebehandlingen ti pasienter av tater-/romanibak-grunn – åtte kvinner og to menn – fikk på Gaustadsykehus fra siste halvdel av 1920-årene til rundt1960.84 Hovedhensikten var å kartlegge omfangetav lobotomering av pasienter fra taterne/romani-folket. Gjennom denne undersøkelsen har utval-get dokumentert at tre av de ti pasientene – tokvinner og én mann – ble lobotomert. Videre erdet funnet at fem av kvinnene ble sterilisert underoppholdet på Gaustad, mens to kvinner var blittsterilisert før innleggelsen. To av de innlagte kvin-nene ble også kastrert – den ene etter først å hablitt sterilisert før innleggelsen, den andre før hunble lobotomert. I tillegg ble de fleste av de ti pasi-entene underkastet flere andre inngripendebehandlingsformer, blant annet ulike former forsjokkbehandling.

De ti pasientene som inngår i utvalgets Gau-stad-undersøkelse, ble i likhet med de fleste pasi-entene i samme tidsrom innlagt med tvang, for-melt umyndiggjort og fanget i en pasientrolle medforventninger om vilkårsløs tilpasning til syke-husets krav og rutiner. Utvalgets gjennomgang avpasientjournaler viser dette med all tydelighet.Eksempelvis ble behandling med cardiazolsjokkflere ganger igangsatt med den hensikt å straffeurolige og ulydige pasienter.

Utvalget har derimot ikke funnet at de ti pasi-entene ble underkastet et annet behandlingsre-gime enn mange andre pasienter på Gaustad syke-hus i det tidsrommet undersøkelsen dekker. Istore deler av denne perioden – fra siste halvdelav 1920-tallet til rundt 1960 – var seksualinngrep(sterilisering og kastrering), ulike former forsjokkbehandling og lobotomi forholdsvis utbredt.Derimot tyder visse funn i pasientjournalene fraGaustad og det såkalte steriliseringsarkivet etterdet tidligere Helsedirektoratet på at terskelen for

sterilisering var lavere for tater-/romanikvinnerenn for en del andre kvinner. Legene på Gaustadsykehus var ved innleggelsen som regel kjentmed at kvinnene var av «omstreiferslekt», «tater-slekt» eller lignende, og det fremgår av flere jour-nalnotater at disse pasientenes slektstilhørighetble assosiert med en asosial livsform, omsorgs-svikt og dårlig biologisk arv.

På to punkter skiller flere av de ti pasienthis-toriene seg ut fra mange andre. For det første varseks av kvinnene forholdsvis unge ved førstegangs-innleggelse. Den yngste var 16 år, to var 17 år, tovar 18 år og én var 19 år. For det andre var fem avdisse kvinnene blitt bortplassert i ung alder ogstod under Misjonens omsorg da de ble innlagt påGaustad. For disse kvinnene var Misjonens gene-ralsekretær enten verge eller tutor, eller beggedeler.

En av de kvinnelige pasientene døde i 1970,etter 43 år som pasient på Gaustad sykehus. Hunble kremert og gravlagt i en fellesgrav på Ris kir-kegård som Gaustad sykehus disponerte i perio-den 1965–1987. Utvalget har i den anledning fore-tatt en nærmere undersøkelse av hvem som liggeri fellesgraven. Det har ikke latt seg gjøre å doku-mentere at det i denne graven ligger flere pasien-ter med tater-/romanibakgrunn enn vedkom-mende kvinne.

Utvalgets psykiatriundersøkelse omfatter ogsåen ny gjennomgang av materialet som ligger tilgrunn for tidligere forskning om kastrering påpsykiatrisk grunnlag. Kastrering ble da som regelutført med samme hensikt som lobotomi: Pasien-tene skulle bli roligere og mindre utagerende, og itillegg skulle inngrepet dempe en påstått uhem-met seksualtrang.

Utvalget har også sett på hvilken rolle Misjo-nen spilte før og under innleggelsen på Gaustadsykehus. Selv om undersøkelsen er begrenset tilåtte kvinner og to menn, er den likevel mer omfat-tende enn noen tidligere undersøkelser. I de tipasienthistoriene var Misjonen ved sine general-sekretærer Ingvald B. Carlsen og Oscar Lyngstadinvolvert i innleggelsen av til sammen seks kvin-ner. Etter innleggelsen spilte generalsekretæreneen forholdsvis liten rolle, men Lyngstad var iegenskap av verge involvert i de tilfellene hvor detble foretatt sterilisering og kastrering. Det skyld-tes at «seksualinngrep» i disse tilfellene ikkekunne foretas uten begjæring eller samtykke fraverge. Beslutningen om andre tiltak overfor dissepasientene, slik som ulike former for sjokkbe-handling og lobotomi, ble derimot gjennomførtuten Lyngstads direkte medvirkning.

84 Haave 2015e.


Utvalget har funnet at Misjonen spilte en langtstørre rolle før innleggelsen på Gaustad sykehus.Flere av de ti pasientene var blitt satt under Misjo-nens omsorg som små barn, og under oppvekstenble de kasteballer mellom flere fosterhjem ogulike institusjoner, som alle fraskrev seg ansvaretfor dem, ofte med uttalte negative, til dels stereo-type holdninger til både den enkelte og taterne/romanifolket som gruppe. Arkivmaterialet, som inoen tilfeller inneholder konfiskerte brev fra deangjeldende pasientene opp gjennom oppveksten,tegner et bilde av barn som tross omgivelsenes til-synelatende gode intensjoner om å skape tryggeog stabile oppvekstvilkår opplever det motsatte,og som aldri blir hørt eller støttet i vanskelige situ-asjoner. Det er typisk trekk i flere av disse his-toriene at barnet får beskjed om at det har segselv å takke.

4.5.6.2 Sterilisering

Misjonen og myndighetenes viktigste assimile-ringspolitiske tiltak var bosetting og fratagelse avbarn fra foreldrene. Fra slutten av 1920-årene bledet i tillegg lansert flere tiltak som bevisst haddetil hensikt å gjøre assimileringspolitikken mereffektiv. Dette kom særlig til syne i forslagene fraDen frivillige komité til behandling av omstreifer-og løsgjengerspørsmålet, med flere myndighets-personer som medlemmer. I komiteens endeliginnstilling fra 1933 var «foranstaltninger til ufrukt-bargjørelse (sterilisering) av de lavestståendeomstreifere for å hindre en fortsatt forplantning»foreslått som et nødvendig tiltak for å løse«omstreiferspørsmålet». I tråd med dette hen-vendte Misjonens generalsekretær Ingvald B.Carlsen seg til justisministeren i desember 1933,med håp om at regjeringen ville påskynde arbei-det med å fremme straffelovkomiteens forslag tilen steriliseringslov. Tidligere hadde Carlsen

Figur 4.8 Minnemarkering ved «Skammens stein», Ris kirkegård. Fra v. Leif Bodin Larsen, Eva Larsen, Bodil Øyhus og Harald Viborg Marthinsen.

Foto: Bernt Eide.


betraktet sterilisering som et brudd med kristentsosialt arbeid, men han ga etter en diskusjon medJohan Scharffenberg i slutten av 1920-årene enkristen begrunnelse for sterilisering av «defekteomstreifere» og anslo senere at det ville dreie segom en tredjedel av en gruppe som ifølge omstrei-fertellingen i 1927 bestod av vel 2100 personer.85

Utvalget har funnet at Ingvald B. Carlsen, ogsenere Oscar Lyngstad, gjorde sterilisering til endel av Misjonens selvdefinerte samfunnsoppdrag.Lyngstad ga ved flere anledninger også uttrykkfor at steriliseringsloven ikke i tilstrekkelig gradtillot tvangssterilisering og gikk derfor i 1946 til«aksjon» for å få helsemyndighetene til å forbe-rede en revidering av loven.86 Hensikten var ågjøre det tillatt å sterilisere barn og unge undermyndighetsalder (21 år) uten foreldrenes viten,noe som var umulig med de gjeldende bestemmel-sene. «Aksjonen» førte ikke frem, men helsemyn-dighetene oppfordret Lyngstad til å overtale detenkelte vergeråd til å ta foreldremyndigheten fradem som mistet omsorgsretten. Det måtte da opp-nevnes verge for barnet, og det ble antatt at ver-gen ikke ville motsette seg sterilisering.

I 1930- og 1940-årene var Misjonens generalse-kretærer aktive pådrivere for sterilisering. Samletsett medvirket Misjonen i rundt 40 prosent av søk-nadene om mer eller mindre tvungen steriliseringav tater-/romanikvinner. De fleste av disse sterili-seringene ble foretatt under Lyngstads tid somgeneralsekretær (1936–1949). Selv under krigentok Lyngstad aktivt del i den steriliseringspraksi-sen som rammet tatere/romanifolk, og ga ogsåuttrykk overfor NS-myndighetene om at sterilise-ring burde foretas oftere enn det som ble gjort.

Tidligere forskning har dokumentert at 125personer med tater-/romanibakgrunn ble sterili-sert i medhold av steriliseringslovgivningen i peri-oden 1934–1977, hvorav 109 etter ulike bestem-melser i 1934-loven. De øvrige 16, hvorav énmann, ble sterilisert med hjemmel i lov nr. 1 tilvern om folkeætten av 1942. I tillegg kan mer enn230 «omstreiferkvinner» ha blitt sterilisertutenom loven.87 Slik sterilisering var bare tillattdersom svangerskap og fødsel ville innebære enfare for kvinnens liv og helse. Dette ble kalt medi-sinsk sterilisering. Mange slike steriliseringerhadde imidlertid ingen medisinsk begrunnelse.

Etter Lyngstads bortgang i 1949 synes sterili-sering å ha forsvunnet fra Misjonens selvdefinertesamfunnsoppdrag, men samtidig ble forholdsvismange kvinner på Svanviken sterilisert i 1950- og1960-årene. De fleste ble operert utenfor sterilise-ringsloven på såkalt medisinsk grunnlag, til trossfor at det bare i få tilfeller ble lagt vekt på kvinnenshelse.88 I de øvrige av disse «medisinske» sterili-seringene ble det vist til familiens sosiale forhold,eller til at familien tidligere var blitt fratatt barn.

85 Haave 2000, s. 74–80, Pareus og Stenhammer 2014.

Boks 4.10 Hadde «omstreifer»-statusen betydning for

behandlingen?

I journalene til de åtte kvinnene som inngår iutvalgets psykiatriundersøkelse, er det lagt vektpå at kvinnene er av «omstreiferslekt» eller lig-nende. Eksempelvis er det notert: «Av omstrei-ferslekt. [Slektsnavn]-slekten»; «Omstrei-ferfamilie»; «Av taterslekt – Skolehjemselev»;«Pas tilhører omstreiferfamilie». I en av journa-lene er også omstreiferstatus angitt som «forelø-pig diagnose»: «Foreløpig diagnose: Skole-hjemspike av omstreiferslekt».

Omtalen av pasientens slektsforhold ogpåpekning av forhold knyttet til «omstreifer»-status ved innleggelse synes å handle om åavdekke mulig arvelig belastning. Innled-ningsvis i pasientenes journaler listes det oppforeldrenes eventuelle slektskap, mulig «ånds-svakhet», «kriminalitet» og psykiske lidelserhos mor og far samt hos andre i slekten. Selvom det var vanlig praksis å notere slike opplys-ninger i pasientjournalene i den periodenutvalgets undersøkelse dekker, synes påpek-ningen av «omstreifer»-slektskapet i dissepasientenes tilfelle å bli tillagt særlig betyd-ning.

I noen tilfeller synes også statusen som«omstreifer» å ha hatt innvirkning på fortolk-ningen av pasientenes adferd:

«Hun har omstreifernes ulyst til regelmes-sig arbeide, blir rastløs og må ha avveksling.»

Det er nødvendig med mer omfattende stu-dier, med et bredere sammenligningsgrunn-lag, før det med sikkerhet kan sies at«omstreifer»-status generelt, og spesielt sek-suell adferd hos kvinner med «omstreifer»-slekt, kan tenkes å ha hatt betydning ved inn-leggelse og videre behandling i psykiatriskesykehus.

86 Haave 2015f.87 Haave 2000.88 Haave 2015d.


Utvalget fester seg ved at daværende kolonistyreranså mange av beboerne i arbeidskolonien somuegnede foreldre og mente at nye barn ville fallesamfunnet til byrde, og i denne sammenhengenuttalte at «denne folkegruppe som vi vanligvisbenevner ‘reisende’, ‘fant’ eller ‘tatere’», ofte man-glet en «utviklet ansvarsfølelse». Utvalget er der-for ikke i tvil om at det her foreligger en illegitimsteriliseringspraksis.

Selv om Misjonens generalsekretærer etter1949 ikke snakket om sterilisering på sammemåte som sine forgjengere fra 1930- og 1940-årene, mener utvalget at det forholdsvis storeomfanget av sterilisering av kvinner fra Svanvi-ken, særlig i 1950- og 1960-årene, videreførte eneldre praksis med andre formål: Fra tidligere åhindre «defekte», særlig unge jenter, i å sette barntil verden, ble sterilisering anvendt på voksnekvinner i den hensikt å sørge for at familier somskulle bosettes, ikke fikk flere barn enn de angive-lig kunne klare å forsørge, barn som måtte antas åfalle samfunnet til byrde.

Helsemyndighetene, som satt med det øversteansvaret for gjennomføringen av steriliseringslo-ven, hadde liten eller ingen kontroll med desåkalte medisinske steriliseringene, men hva medden praksisen som fant sted i medhold av loven?Helsemyndighetene kjente til Misjonens storeinteresse for sterilisering i 1930- og 1940-årene.Selv om det ikke er funnet at søknader om sterili-sering av kvinner med tater-/romanibakgrunn blebehandlet vesentlig annerledes enn søknader omsterilisering av andre, fester utvalget seg ved athelsemyndighetene ikke stilte spørsmål ved detrelativt store antallet søknader.

4.5.6.3 Sortering av barn

På Misjonens fellesmøte i august 1927 uttaltegeneralsekretær Ingvald B. Carlsen at Misjonenhadde lyktes godt i arbeidet med å skape «selv-hjulpne, gode samfunnsmennesker», men innrøm-met at arbeidet ikke alltid gav resultater som for-ventet. Skulle Misjonen lykkes, var det nødvendigå få skilt ut de «unormale» og konsentrere innsat-sen om de «normale». På Carlsens initiativ fikkmedisinerstudenten Mikael Kobro i oppgave åforeta en intelligensundersøkelse av barn vedMisjonens barnehjem. Undersøkelsen omfattet 71barn ved fire av Misjonens barnehjem. Resulta-tene ble publisert i 1931. Kobro konkluderte medat 61 av barna var «mer eller mindre undermå-lere».89

Undersøkelsen fikk ingen umiddelbare prak-tiske konsekvenser, men ble i første omgang

brukt som argument for sterilisering, blant annetav omstreiferkomiteen og av Carlsen i korrespon-danse med justisministeren i forkant av Stortin-gets behandling av steriliseringsloven i 1934. Der-etter ble resultatene brukt til å begrunne en ster-kere sortering og segregering av «omstreifer-barn». I praksis innebar dette at et økende antallbarnehjemsbarn fra slutten av 1930-årene blevideresendt til spesialinstitusjoner som tvangssko-ler, skolehjem, åndssvakeskoler og åndssvake-hjem. I tillegg foreslo Oscar Lyngstad, Carlsensetterfølger, i 1937 at det burde gjennomføresregelmessige psykiatriske undersøkelser avMisjonens barnehjemsbarn. Hensikten var å sor-tere barna på et tidligst mulig tidspunkt, slik atorganisasjonen kunne konsentrere innsatsen ombarn man antok ville kunne tilpasse seg et ordnetsamfunnsliv. Slike undersøkelser ble imidlertidikke igangsatt før i 1950, og da på initiativ frageneralsekretær Olav Bjørnstad. I 1950-årene(muligens lenger) ble undersøkelsene foretatt aven skolepsykiater annet hvert år, med offentligemidler. Barn som ble funnet å stå tilbake, skulleoverføres til skolehjem, eller spesialskoler forevneveike, som ble den nye betegnelsen fra 1951,og eventuelt til åndssvakeomsorgen. Tilbake i barne-hjemmene skulle det bare være barn med «stortsett normale evner», uttalte Bjørnstad i 1950. I til-legg skulle barnehjemsplassene fortrinnsvis for-beholdes barn som foreldrene ville gjøre krav på,de øvrige «normale» barna kunne plasseres i fos-terhjem. Utvalget finner at Misjonen nå strammetgrepet om barna, og med alle midler forsøkte åbryte forbindelsen mellom barn og biologiske for-eldre.

Misjonen fikk gjennomført intelligenstester ogpsykiatriske undersøkelser av barn i den hensikt åskille antatt håpefulle fra antatt håpløse. De først-nevnte skulle assimileres, de sistnevnte segrege-res. På denne måten håpet Misjonen å oppnåbedre resultater, det vil si en mer vellykket assimi-lering. I 1930- og 1940-årene, men ikke i 1950-årene, ble det antatt at en del utsorterte barn ogsåburde steriliseres, noe som utgjør grunnen til atOscar Lyngstad i 1946 gikk til «aksjon» for å fåendret steriliseringsloven.90

Ideen om å sortere barn ut fra intelligens ogevner var ikke spesielt for Misjonen, men utgjordeen del av mellomkrigstidens sosialpolitiske ogmedisinske tankegods som ble videreført inn ietterkrigssamfunnet. Utvalget finner imidlertid

89 Haave 2015e.90 Haave 2015f.


grunn til å påpeke at sorteringen i Misjonens regifant sted på bakgrunn av gamle, men ajourførteslektsregistre, og at en rekke av disse slektene bleomtalt som tungt arvelig belastet.

4.5.7 Tateres/romanifolks møte med rettsvesenet

Utvalget finner vilkårlighet i politiets, påtalemak-tens og domstolenes håndheving av løsgjengerlo-ven, handelsloven og dyrevernloven. De enkeltetjenestemenns personlige skjønn og fortolkningav omstreiferbegrepet var ofte avgjørende forhvorvidt taterne/romanifolket ble diskriminerteller ikke.91

Innenfor politiet og påtalemakten var det tildels store forskjeller mellom dem som forholdtseg passive og dem som inntok en aktiv holdningoverfor taterne/romanifolket. Dette gjenspeiletdels tilgangen på ressurser og lokale prioriterin-ger, dels lokale politimenns interesse for spørsmå-let. Noen steder la politimenn stor vekt på å fore-bygge lovbrudd ved å hindre tatere/romanifolk i åoppholde seg i lokalsamfunnet, mens andre laliten eller ingen vekt på dette i lokalsamfunn hvortatere/romanifolk ble oppfattet å være godt inte-grert.

Løsgjengerloven var ment å skulle løseavgrensningsproblemet mellom «verdige» og«uverdige» trengende i tidligere lovgivning, ogsamtidig beskytte samfunnet mot antatt moralskfarlige grupper. Rommet for personlig skjønn,krav til bevis fra domstolene, vanskeligheter medå få befolkningen til å anmelde og mangel på res-surser i politiet gjorde det vanskelig å håndheveloven. Dette gjaldt særlig bestemmelsene omtvangsarbeid, som derfor sjelden ble brukt aleneoverfor tatere/romanifolk, selv om det forekomgeografiske forskjeller. I stedet ble loven hovedsa-kelig brukt i sammenheng med andre lovbestem-melser, først og fremst handelsloven. Arbeid oginntektskilde var viktige kriterier for bruken avløsgjengerloven, og ofte ser vi at politi og påtale-makt benyttet bestemmelsene om omførselshan-del sammen med løsgjengerloven. I saker hvordet ble tatt ut tiltale, var disse ofte basert på ste-reotype oppfatninger av tatere/romanifolk somfolkegruppe. Også i saker om tigging (løsgjenger-lovens § 11) undersøkte politiet ofte hvorvidt denanholdte i tillegg hadde gjort seg skyldig i ulovligomførselshandel. På den andre siden har utval-gets undersøkelser ikke funnet tilfeller hvor løs-gjengerlovens § 12, som ga politiet hjemmel til å

unnlate å rettsforfølge tigging som måtte ansees åvære helt nødvendig for vedkommendes eksis-tens, ble tatt i bruk. Utvalget vil særlig påpekepraksisen med å nekte næringsbrev til personersom tidligere var blitt dømt for ulovlig omførsels-handel. Dette var ofte en form for formalisme somforsterket kriminaliseringen av levebrødet tilmange tatere/romanifolk.

Utvalgets undersøkelser viser at politiet enga-sjerte seg sterkt i løsgjengeri, spesielt når detforelå mistanke om at det ble kombinert medulovlig omførselshandel. Når det gjelder løsgjen-gerlovens § 7 om hjemsendelser, er det vanskeligå si klart hvilken rolle det spilte hvorvidt denanholdte var av tater-/romanibakgrunn. Det mestaktuelle dersom vedkommende ikke hadde noe åleve av, var hjemsendelse. Motsatt virket løsgjen-gerlovens straffebud i kombinasjon med tiltaleetter andre lover, særlig handelsloven, til attatere/romanifolk kunne idømmes strengerestraffereaksjoner enn det disse lovene i utgangs-punktet opererte med.

Handelsloven åpnet for å straffe dem som drevmed handel uten tillatelse. I praksis ble det somoftest reagert med bøter. I den grad man kan seen diskriminerende praksis, går dette på tildelingav løyve til å drive handel, og her kan man finnetilfeller av forskjellsbehandling på urettmessiggrunnlag. Imidlertid viser utvalgets undersøkelseat tillatelse oftere ble nektet på basis av søkerensindividuelle historie enn på etnisk grunnlag.

Politiets reaksjoner på ulovlig omførselshan-del var relativt milde sammenlignet med brudd påløsgjengerloven. Bortsett fra at den anholdtemåtte betale en bot, ble det sjelden eller aldri noen«større» sak ut av det. Handelsloven kan likevelkarakteriseres som radikal på minst to måter. Fordet første innebar reguleringen av omførselshan-del at de som ble nektet næringsbrev, mistet bådelevebrødet og muligheten til å opprettholde enkultur med tilvirkning av varer for videresalg. Fordet andre kunne påtalemyndigheten reagere ved åkombinere bestemmelser i handelsloven medbestemmelser i annen lovgivning – mest typiskmed løsgjengerloven. Dette kunne innebære ensærdeles hard reaksjon. Samtidig har utvalgetsundersøkelser vist at mange fra taterne/romani-folket fikk tillatelse til å drive omførselshandel.Dette viser at politidistriktene tolket loven for-skjellig og hadde ulike oppfatninger av hvorvidten person av «omstreiferslekt» egnet seg til å fåtillatelse.

Hesteforbudet i dyrevernloven er den bestem-melsen som mest direkte var ment å rammetaterne/romanifolket og deres livsform. Samtidig91 Det følgende bygger på Kaveh 2015.


var dette en bestemmelse som politiet var særligambivalent til. Forbudsbestemmelsen hadde ogsåi seg selv en innebygget tvetydighet. På den enesiden var loven et uttrykk for en moderne forstå-else av dyrevelferd: Dyrenes ve og vel skullebeskyttes ved lov. På den andre siden hadde sam-funnsutviklingen langt på vei løpt fra de forholdbestemmelsen tok sikte på å regulere. I sin almin-nelighet var hester blitt mindre viktige som trans-portmiddel. Jernbane, dampskip, sykler og bilerhadde overtatt for hestekraften. «Omstreiferne»ble et symbol på det gammeldagse, mens det åhindre deres mobilitet og samtidig beskyttedyrene ble ansett som et moderne gjennombrudd.

At forbudet mot hestehold var en «særbestem-melse» rettet mot taterne/romanifolket som enetnisk minoritet, fremgår tydelig av debattene omdette spørsmålet. Forskning viser at hesteforbu-det i den kollektive hukommelsen til så vel majori-tetssamfunnet som til taterne/romanifolket stårsom et eksempel på grov diskriminering av folke-gruppen. Loven i seg selv må da også kunnekarakteriseres som sådan.92 Derimot har ikkeutvalgets undersøkelser kunnet dokumentere atforbudet ble håndhevet av politiet. Dette gjelderogså påstander om at enkelte lensmenn skjøt hes-tene til tatere/romanifolk. Det kan godt være atfratagelse eller avlivning av hester har forekom-met uten at loven ble anvendt, altså i utenomretts-lig forstand. Dersom det har vært tilfellet, er detimidlertid grunn til å tro at det har vært snakk omisolerte hendelser. Avlivning av dyr hadde fast-lagte prosedyrer og rutiner, og saksbehandlingenburde ha etterlatt seg spor, eksempelvis i form avuttalelser fra distriktsdyrlegen og ordre fra lens-mannen før dyret eventuelt ble avlivet. Samtidigsynes det også klart ut fra utvalgets undersøkel-ser at loven har hatt en disiplinerende effekt, ogslik sett fikk mange av dem som fortsatt reistemed hest, til å slutte med det. Loven, som vartydelig rettet mot taterne/romanifolket som folke-gruppe, virket slik sett sterkt adferdsregulerende.

4.5.8 NS-regimets planlagte antiromani-politikk – en minoritetspolitikk i utakt?

NS-regimets «taterpolitikk» hadde det sammemålet som assimileringspolitikken i førkrigssam-funnet, nemlig å løse «taterspørsmålet» eller«omstreiferspørsmålet». I tillegg var argumenta-sjonen i hovedsak identisk. Derimot var det bareet delvis sammenfall i virkemidler. Ønsket om enmest mulig fullstendig registrering av «omstrei-

ferne» utgjorde et fellestrekk. NS-regimet videre-førte virkemidler som omplassering av barn ogtvangssterilisering, men gjorde dem mer ytterlig-gående: Det ble lagt opp til obligatorisk omplasse-ring av barn fra ikke-bofaste familier og systema-tisk tvangssterilisering. NS-regimet utelot imidler-tid bosetting, noe som utgjorde en av pilarene iførkrigstidens assimileringspolitikk. Bosettings-linjen ble vurdert, men avvist dels av økonomiskegrunner, dels fordi «omstreiferproblemet» blebetraktet som vesentlig biologisk bestemt. For-uten sterilisering la NS-regimet i stedet opp til åinternere alle voksne som levde på «tatervis», iarbeidsleirer. Slik skulle familiene tvinges til åoppgi sin mobile livsform. Bruddet med tidligerevirkemidler kommer videre til uttrykk ved at NS-regimet ville innføre et forbud mot å eie ellerbesitte ikke bare hest, men også båt og motor-vogn som kunne brukes i «omstreiferøyemed». Etannet brudd er at NS-regimet la opp til en ren stat-lig politikk der Misjonen ikke var tiltenkt noenspesiell rolle utenom å hjelpe NS-myndighetenemed å fastslå slektstilhørighet hos enkeltindividernår tvilen meldte seg. Å redusere Misjonens rollepå denne måten innebar et klart brudd med tidli-gere praksis. Men var de andre bruddene egentliglike klare? Målet var fortsatt det samme: «Tater-spørsmålet» eller «omstreiferspørsmålet» skulleløses. Således synes NS-planen å ha innebåret etbrudd i midler, men ikke i mål.93

NS-planen ble hverken omtalt eller gjort tilutgangspunkt for noen kritisk vurdering av poli-tikken overfor taterne/romanifolket etter 1945.Grunnen kan ha vært at den ble vurdert somsterkt avvikende og dermed uten relevans. Mankan likevel spørre seg om NS-planen ble fortiet –fordi den var sammenfallende med Misjonensmål, og fordi tiltakene ikke representerte noe fun-damentalt brudd med førkrigstidens politisketenkning på området. En omtale av NS-planenetter 1945 kunne ha avslørt et meningsfellesskapsom kunne ha stilt Misjonen i et dårlig lys, og der-med undergravet organisasjonens krav om enskjerpet innsats mot «omstreifer»-uvesenet. Dettekravet var Misjonen heller ikke alene om å stilleetter krigen. I den første etterkrigstiden kan dettydelig spores repressive holdninger som i sinkjerne gjenspeilet NS-regimets påtenkte antiromani-politikk, til tross for en klar avvisning av nasjonal-sosialistisk ideologi. Dessuten var dette holdnin-ger med røtter i førkrigstenkningen. Her, som påandre sosialpolitiske områder, var det klare trekk

92 Haave 2015c. 93 Haave 2015g.


av kontinuitet i tenkemåter fra mellomkrigstiden,gjennom krigen og inn i etterkrigstiden.

Ble mål og midler likevel modifisert som følgeav krigserfaringene? Etter 1945 gikk Misjonen innfor å skjerpe innsatsen mot «omstreiferuvesenet»langs gamle spor: «Omstreiferne må under ster-kere kontroll fra samfunnets side. Det gjelderbåde for de som reiser og også de som mer ellermindre tilfeldig er blitt fastboende», het det i1951.94 Samme år innførte myndighetene, dels foregen regning, dels etter krav fra dyrevernere, for-budet mot hestehold blant «omstreifere».Sammen med bestemmelsen om ekstern grense-kontroll i fremmedloven (1956) fremstår hestefor-budet som det kanskje klareste politiske symboletpå den diskrimineringen «omstreiferne» somgruppe ble utsatt for i etterkrigssamfunnet. Ethesteforbud var nær ved å ha blitt innført i 1935,og stod helt sentralt i NS-planen. Vedtaket i 1951hadde en uttalt forankring i dyrevern, men argu-mentasjonen forut for og under stortingsbehand-lingen viser at hensikten vel så mye var å råde botpå «omstreiferproblemet», selv om dette ikke bleåpent uttalt av alle.

De norske krigserfaringene førte med andreord ikke til en modifisering av politikken overfortaterne/romanifolket i etterkrigstiden. Tiden vartrolig heller ikke moden for et skifte. I et klimamed en sterk tro på fellesskapets idé og en sterkgjenreisningsvilje etter fem år med tysk okkupa-sjon gjaldt det å bringe alle arbeidsføre inn i pro-duktivt arbeid, til beste for den enkelte og for sam-funnet som helhet. I et slikt klima fantes det liteneller ingen grobunn for en tolerant holdning over-for en livsform som var stigmatisert som uproduk-tiv, kriminell og parasittisk. Ved flere anledningerble det da også fremholdt fra Misjonens side at«omstreiferne» måtte omdannes til «dugelige ogpositive samfunnsmennesker» eller «positivt byg-gende lemmer av folkefellesskapet.»95

4.6 Avviklingen av særomsorgen

Det privat-offentlige samarbeidet mellom Misjo-nen og staten tok form av en rutinepreget politikkfå eller ingen stilte spørsmål ved før stortingsre-presentant Torild Skard i en interpellasjon til sosi-alministeren på Stortinget tok opp situasjonen for«omstreiferne» med følgende spørsmål: «Hva vilregjeringen gjøre for å bedre omstreifernes kår oglette deres integrering i samfunnet?» Debatten

fant sted 23. april 1975. Skard stilte prinsipieltspørsmål ved om det var «riktig å skille ut engruppe mennesker på grunnlag av spesielleslektsregistre som stammer fra forrige århundreog forvaltes av en privat organisasjon, og om deter forsvarlig å ha en slik boplikt som løsgjengerlo-ven angir og knytte bl.a. sosialhjelp til boplik-ten».96 Skard reiste dessuten spørsmålet om hvasom lå i integrering, og påpekte betydningen av at«omstreiferne» også måtte ha «rett til å bevare sinegenart som omstreifere. Vi må ikke få en integre-ring som betyr en tvangsassimilering, med andreord».97 Statsråd Tor Halvorsen understreket athan ikke ønsket at «noen skal bli diktert», men«skal man kunne klare å nå bedre resultater, erspørsmålet om boliger, arbeid og ikke minst skole-gang av den aller største betydning».98

Interpellasjonen førte til at Sosialdepartemen-tet i november 1976 oppnevnte et offentlig utvalg,ledet av byrettsdommer Ingrid Solheim, somskulle vurdere «omstreifernes» situasjon i sam-funnet, og komme med anbefalinger til hva somburde gjøres med særordningene for denne grup-pen. Solheim-utvalget kom med sin innstilling i1980. Utvalget foreslo å legge om særbestemmel-sene, og tok til orde for at bistand til «omstrei-ferne» skulle integreres i det ordinære hjelpeap-paratet. Den samme anbefalingen kom også fra etannet offentlig utvalg i samme periode, statsrefu-sjonsutvalget, ledet av Petter Drefvelin. Detteutvalget skulle vurdere statsrefusjonsordningerfor kommunale utgifter etter sosialomsorgslovenog barnevernloven. Utvalget ble nedsatt i 1979, ogla frem sin innstilling i 1982, der det ble foreslått åendre bestemmelsene med at staten refunderteutgifter til bosettings- og barnevernstiltak for«omstreiferne», og at dette burde gå inn i det ordi-nære kommunale apparatet. Omleggingen avdisse ordningene ble gjennomført fra 1986.

Da Solheim-utvalget kom med sin innstilling,begrunnet den forslaget om avvikling av særtilta-kene med at det ikke lenger var behov for dem, ogat avviklingen av særomsorgen ved Misjonen ville«bidra til bedre integrering av omstreiferne i denvanlige befolkningen».99 Den stilte altså ikkespørsmål ved de politiske målsettingene og denormative standardene for integrering.100 Det kan

94 Sitert i Haave 2006, s. 245.95 Sitert i Haave 2015g.

96 Sitert i NOU 1980: 42.97 Stortingsrepresentant Torild Skard, S. tid. 3715–3729

(23.4.1975), s. 3719–3720.98 Statsråd Tor Halvorsen hentet fra S. tid. 3715–3729

(23.4.1975), s. 3729.99 NOU 1980: 42.100 Halvorsen 2004, s. 39.


se ut til at den norske regjeringen ikke tok offent-lig standpunkt mot assimileringspolitikken somvar rettet mot taterne/romanifolket før davæ-rende justisminister Anne Holt uttalte seg omspørsmålet i Stortinget i desember 1996, i debat-ten om et representantforslag fra Erling Folkvordom å gi oppreisning til tatere/romanifolk:

[…] det er viktig at taternes særegne tradisjonog historie anerkjennes og ivaretas som en ver-difull del av vårt samfunn. Overfor dem somikke er fastboende og/eller integrert, bør detogså uttrykkes en aksept – det må aksepteresat folk ikke ønsker å være som alle andre. Dettekan bare oppnås ved at vi alle får økt kunn-skap.101

4.6.1 Avviklingen av særordningene

Fattigloven av 1900 var i utgangspunktet tenktsom en midlertidig lov, men da den ble avvikletmed innføringen av lov om sosial omsorg fra 1.januar 1965, hadde den stått i 65 år. Arbeidet medå få til en ny fattiglov var blitt påbegynt i 1930-årene i sammenheng med at trygdesystemetskulle utredes og utvides. Dette ble avbrutt av dentyske okkupasjonen under andre verdenskrig,men ble i noen grad tatt opp igjen da de mestumiddelbare gjenreisningsoppgavene var fullført.I de politiske partienes fellesprogram av 1945 varogså sosial trygghet og det å komme bort fra ennedverdigende og stigmatiserende fattighjelp blittsatt opp som et viktig mål for gjenreisningen, ogden tidlige etterkrigstiden var preget av en tankeom et utvidet offentlig ansvar for hele befolknin-gen. En av grunnideene bak den nye sosiallovgiv-ningen, som ble utformet frem mot 1960-årene,var at sosialhjelp skulle erstatte den gamle forsor-gen for det antatt lille antallet personer som ikkehadde rett til trygdeytelser, eller som i periodereller livsfaser falt utenfor rammene for disse.102

I forarbeidene til lov om sosial omsorg ble«omstreiferne» betegnet som «en egen gruppepersoner med særlige problemer». Her ble grup-pen definert som «en del mennesker som ikke harfast bopel men streifer om fra sted til sted entenalene eller med sin familie eller i større følger».Hjemstavnsinstituttet ble betraktet som utdatert,og Sosialdepartementet foreslo derfor at hjem-stavnsreglene skulle falle bort, og at man i denforbindelse også skulle fjerne all statsrefusjon.

Dette ville få omfattende konsekvenser for dem av«omstreiferne» som ikke hadde opparbeidet seghjemstavn, og dermed for Misjonens virksomhet.Etter protester fra Misjonen ble derfor forslagetendret, og den etablerte ordningen med statsrefu-sjon og Misjonen som mellomledd og utøvendeaktør ved bosetting av «omstreifere», og delvisogså i forbindelse med tildeling av sosialhjelp tilallerede bosatte familier, ble videreført for«omstreifere».103

Den samfunnsmessige og sosialpolitiske utvik-lingen mot slutten av 1960-årene og gjennom1970-årene, sammen med økt kritikk av Misjonenfor både mangelfulle virkemidler og dårlig økono-mistyring, skulle imidlertid presse igjennomendringer i 1980-årene. 1970-årene var også enperiode med økt vektlegging av kommunaltansvar. Profesjonaliseringen av sosialstyrene, deøkonomiske forholdene i kommunene og økt ens-retting av praksis gjorde at også kommunene istørre grad var rustet til å utføre dette arbeidetselv. Samtidig var det innad i Sosialdepartementeten økende misnøye med hvordan Misjonen forval-tet både penger og tildelte oppgaver. Konsekven-sen av denne utviklingen var at de økonomiskesærordningene på sikt ble avviklet.104

Sett under ett utgjorde ikke «omstreifernes»kår og hva som kunne gjøres for denne gruppen,noen stor andel av den sosialpolitiske diskusjoneni perioden 1964–1986. Det er andre grupper somdiskuteres mer inngående, som bostedsløse mergenerelt, alkoholikere, de som har vært i fengsel,og mot slutten av perioden i økende grad flyktnin-ger og innvandrere. På den annen side er detdisse gruppene «omstreiferne» ble vurdertsammen med, og opp mot, i diskusjonen av reglersom skulle vært mer universelle. Slike reglerskulle ikke ramme enkelte grupper og på denmåten være stigmatiserende. Hovedgrunnen til at«omstreiferne» havnet i denne posisjonen, varMisjonens virksomhet gjennom lang tid, sombidro til å fremheve «omstreiferne» som en spesi-elt problematisk og hjelpetrengende gruppe. I til-legg kommer en tidvis uklarhet i forholdet mel-lom Misjonen og kommunene. Misjonen haddesiden 1907 hatt særlige oppgaver når det gjaldtbosetting av «omstreifere», og det hadde ogsåutviklet seg en praksis der den var behjelpeligmed annen støtte, som regel gjennom kommu-nene. Med hjemmel i løsgjengerlovens § 8 fikkMisjonen og kommunene disse utgiftene refun-dert fra staten. Utover i 1960-årene og frem mot

101 Justisminister Anne Holt, S.tid. 1564–1576 (6.12.96),s. 1574.

102 Messel og Slagstad 2014, s. 536–537; Seip 1994, s. 225.

103 Ot.prp. 56 (1962–63), s. 17, 65–66.104 NOU 1985: 27.


1986 ble spørsmålet om hvorvidt denne særord-ningen skulle beholdes eller ikke, tatt opp flereganger. Og selv om praksis langt på vei etter inn-føringen av lov om sosial omsorg fra 1965 ble opp-rettholdt som tidligere, må det nye lovverket hahatt en effekt for gruppen «omstreifere». Utover i1970- og 1980-årene var det stadig færre som blebosatt gjennom Misjonen. På den tiden var detifølge flere av utvalgets utredninger snakk om re-bosetting av personer som hadde store vanskelig-heter.105

Fra innføringen av lov om sosial omsorg ogfrem til avvikling av de økonomiske særordnin-gene med virkning fra 1986 var det sosiale hjel-peapparatet i kommunene blitt mer profesjonali-sert, og kommunene var både økonomisk og fag-lig blitt bedre rustet til å foreta bosetting avbostedsløse. Dette inkluderte bostedsløse av«omstreiferslekt», som skulle behandles på linjemed andre i samme situasjon. På dette tidspunktetvar prosessen kommet såpass langt at en avviklingav særordningene var praktisk mulig.106

Avviklingen av særordningene med virkningfra 1986 innebar at § 8 i løsgjengerloven bleavskaffet. Løsgjengerlovens § 7, som hjemlettvangsbosetting, ble imidlertid stående til 1995.Bestemmelsen hadde dog ingen praktisk betyd-ning etter at hjemmelen for refusjon (§ 8) ble fjer-net. Misjonen hadde da i nærmere 100 år værtbåde utøver av politiske intensjoner og pådriveroverfor myndighetene i utforming av politikk pådette området.

4.6.2 Fra Misjonen til Kirkens Sosialtjeneste

I og med at hjemstavnsordningen gjennom lov omsosial omsorg i 1964 ble avviklet, skulle Misjonenssamfunnsoppdrag hjemlet i regjeringsresolusjo-nen fra 1907 ha falt bort. Som vist i kapittel 4.8.1lyktes det imidlertid Misjonen å få beholde ord-ningen slik at bosettingsarbeidet kunne fortsettesom før, med statsrefusjon og med Misjonen somformidler. Bosettingsarbeidet med «omstreifere»ble dermed plassert i en sosialpolitisk unntakstil-stand, hvor den var skilt både fra andre særskiltutsatte grupper (jf. sosialomsorgslovens § 16 bok-stav d) og fra den generelle sosialpolitiske utvik-lingen. Dette siste gjaldt særlig utviklingen avansvarsforholdet mellom staten og kommunene,hvor sistnevntes ansvar økte med bortfallet avhjemstavnsretten.

Dette var et viktig grunnlag for at det i 1971ble oppnevnt en hovedkomité for reformer i lokal-forvaltningen som skulle foreslå utbedringer ogsamordninger i lokalforvaltningen. Et av områ-dene komiteen særlig skulle se på, var inntekts-systemet for kommunene og fylkeskommunene.Innstillinger om dette forelå i 1979 (fylkeskommu-nene) og 1981 (kommunene).107 Regjeringenfremmet komiteens forslag for Stortinget i Ot.prp.nr. 48 (1984–85). Her ble det foreslått endringer iinntektssystemet innenfor en lang rekke lover.Dette falt også sammen med forslag fra to andreoffentlige utvalg, Solheim-utvalget (1980) og stats-refusjonsutvalget (1982), som begge konkludertemed at unntakene Misjonens bosettingsarbeidhadde fått etter sosialomsorgsloven av 1964,burde avvikles.108

I forarbeidene til de nye inntektslovene forkommunene og fylkeskommunene ble det frem-holdt at målsettingen med refusjonsordningenehadde vært å sikre at bestemte grupper fikk denhjelpen de hadde krav på, og at ordningen «måantas å ha virket etter sin hensikt».109 I tråd medstatsrefusjonsutvalget mente Sosialdepartemen-tet imidlertid at ordningen ikke i tilstrekkelig gradhadde ført til bosetting/rehabilitering og forebyg-ging av sosiale problemer for gruppen den varmyntet på, og at hjelpen ofte var blitt «valgt ut frafinansieringsform og ikke ut fra en vurdering avden enkeltes behov».110 I innstillingen til ny inn-tektslov ble derfor både sosialomsorgslovens§ 16d og løsgjengerlovens § 8 foreslått avskaffet,noe som i Stortinget også ble vedtatt enstemmigog uten debatt.111 Det store antallet tilskuddsord-ninger til kommunene ble etter dette redusert tilfem hovedkategorier: undervisning, helse- ogsosialtjenester, kulturformål, barnehager og etgenerelt tilskudd. Stortinget hadde dermedavskaffet særordningene som hadde hjemletMisjonens bosettingsarbeid siden 1907. Løsgjen-gerlovens § 7 stod fortsatt ved lag, men var pådette tidspunktet blitt en sovende paragraf.

Det nye inntektssystemet ble satt i verk fra 1.januar 1986. Avskaffelsen av særordningen blebegrunnet ut fra tekniske og organisatoriske hen-syn. Dels var det et ønske om sterkere kontroll

105 Lilleaas og Ellingsen 2015; Møystad 2015a.106 Teige 2015.

107 NOU 1979: 44; NOU 1982: 15.108 NOU 1980: 42; «Statsrefusjonsordningene etter sosialom-

sorgslovens § 16 og barnevernsloven § 63», innstilling fraet utvalg oppnevnt av Sosialdepartementet 8. mars 1979,avgitt 25. mars 1982.

109 Ot.prp. nr. 48 (1984–85).110 Ibid.111 Forhandlinger i Odelstinget nr. 42 1985, Endr. i lover vedr.

inntektssystemet for komm. og fylkeskomm.


med sosialutgiftene, og mulighet for bedre sam-ordning mellom ulike systemer for sosialomsorgog på tvers av de ulike kommunene og fylkeskom-munene, dels at man ønsket å gi lokalforvaltnin-gen større mulighet for å prioritere og planleggeut fra lokale forhold. Reformen innebar dermedikke et oppgjør med assimileringspolitikken.112 Iinnstillingen ble det foreslått at Misjonen «inntilvidere» skulle beholde bevilgningen til adminis-trasjon, bosetting og rehabilitering av «omstrei-fere», selv om kommunene etter dette var fratattmulighetene for å få statsrefusjon for bosettinggjennom Misjonen. Denne bevilgningen ble førstinndratt fra og med 1. januar 1989.

På dette tidspunktet hadde Misjonen alleredeendret ansvarsområde, organisasjonsform ognavn. Debatten om organisasjonsformen gikk til-bake til 1970-årene, og hadde sammenheng meddet stadig fallende tallet på medlemmer og lokal-lag, og at Misjonens inntekter i økende grad varbasert på statsstøtte. Innenfor Misjonen haddederfor flere begynt å argumentere for at en med-lemsorganisasjon ikke lenger var hensiktsmessig,og at man i stedet burde opprette en stiftelse. For-slagene om å endre organisasjonsformen hangsamtidig sammen med endringene i virkefeltet ogden generelle utviklingen i samfunnet. Misjonenhadde over tid i stadig økende grad utvidet virke-feltet til å omfatte andre grupper enn bare«omstreifere», samtidig som denne gruppen – ialle fall den delen som var i kontakt med Misjonen –var i sterk tilbakegang. Dette tilsa en endring avformålsparagrafen, noe som ble forsterket avendringer i synet på særordninger og den tilta-gende kritikken som Misjonen ble møtt med påslutten av 1970-årene.

Omleggingen skjedde i to etapper. Den førstevar endring av organisasjonens formål. På årsmø-tet i 1983 ble arbeid for «omstreiferne» tatt ut av§ 1 i grunnreglene. Etter dette skulle Misjonensformål være å «virkeliggjøre kirkens diakonaleoppdrag ved å gi vanskeligstilte barn, unge ogvoksne mulighet for fellesskap og personlig veksti hjem, kirke og samfunn». Dette gjenspeiler sam-tidig at Misjonen i økende grad søkte å knytte segtil Den norske kirke, noe som trolig hadde sam-menheng med at kontakten med myndigheteneog Sosialdepartementet ikke lenger var like tett.Den neste endringen fant sted på årsmøtet i 1986,da både navnet og organisasjonsformen ble gjortom.113 Årsmøtet vedtok at Misjonen skulle legges

ned, og at det skulle opprettes en stiftelse. Før års-møtet hadde flere aktører i organisasjonen overtid argumentert for at det var uheldig å ha ordet«misjon» i navnet, og at det dessuten ikke lengerspeilet organisasjonens virkefelt. Det var samtidiget uttalt ønske, i tråd med utviklingen som er skis-sert over, at navnet måtte uttale en tettere tilknyt-ning til kirkens diakonale arbeid. Årsmøtet vedtokderfor at den nye stiftelsen skulle ha navnet Kir-kens Sosialtjeneste.

Formelt var det flere problematiske sider vedendringen av Misjonen fra medlemsorganisasjontil stiftelse. Et problem var at det ikke ble satt noenytt møte etter at Misjonens årsmøte hadde ved-tatt å legge ned organisasjonen. Det var detsamme møtet som fortsatte og vedtok å opprettestiftelsen. For det andre ble det heller ikke truffetnoe formelt vedtak om å overføre aktiva og pas-siva fra Misjonen til den nye stiftelsen før nedleg-gelsen. Dette ble først gjort i etterkant. Et tredjeproblemfelt var eierforholdet til Svanviken, somformelt sett var en separat stiftelse med Møre ogRomsdal krets av Misjonen som styre. Etter stif-telsesloven skulle Misjonen før nedleggelsen hasendt forslag til fylkesmannen om overdragelse avSvanviken til Kirkens Sosialtjeneste. Først i 1990fikk den nye stiftelsen godkjennelse for denneoverdragelsen.114

En juridisk vurdering utført for utvalget avprofessor dr.jur. Geir Woxholth fremholder at Kir-kens Sosialtjeneste mest trolig er å betrakte somen ny organisasjon, uten juridisk ansvar for Misjo-nens virksomhet. Det er derfor ikke spesielt nær-liggende at stiftelsen kan gjøres sivil- eller straffe-rettslig ansvarlig for handlinger begått av Misjonen.Woxholth har ikke vurdert foreldelsesspørsmålet.Utvalget vil likevel konkludere med at Kirkens

112 Jf. Marvik 1991. 113 RA, PA-793, 111 Protokoller/beretninger 1983–1986,

NMBH/KS Generalforsamlingen 10.–11. oktober 1986. 114 Sæther 2015.

Figur 4.9 Flyfoto fra Svanviken gård.

Foto: Norrøna Fly AS.


Sosialtjeneste er den institusjonen som står nær-mest til å ta et moralsk ansvar for den virksomhe-ten Norsk misjon blant hjemløse stod for. I tilleggvil utvalget understreke at staten hadde et over-ordnet ansvar for politikken overfor «omstrei-ferne» generelt. Etter utvalgets mening har myn-dighetene derfor enten direkte eller stilltiendegodkjent og støttet Misjonens virksomhet, og der-med stilt seg selv i en ansvarlig posisjon.

Misjonens handlinger angående StiftelsenSvanviken er i større grad problematiske. Her bledet ut fra professor Woxholths vurdering begåttflere og alvorlige brudd på stiftelsesloven og stif-telsens statutter. Dette skjedde på flere måter.

For det første i form av ulovlige fradelinger/salg av grunn fra Svanviken-eiendommen. Detteskjedde både i den perioden Misjonen «forvaltet»Stiftelsen Svanviken via styrerepresentasjon og iden perioden stiftelsen Kirkens Sosialtjenestegjorde det, og de er ifølge redegjørelsen begge åbebreide for forholdet.

For det andre ved at Stiftelsen Svanviken ikkehadde lovlig styre fra 1986 til fylkesmannen god-kjente nytt styre i brev av 24.9.1990. For dette erførst og fremst stiftelsen Kirkens Sosialtjeneste,som forvaltet Stiftelsen Svanviken, å bebreide.Det kan ikke utelukkes at fylkesmannen, ut fra sinlovpålagte tilsynsfunksjon, også kan være å kriti-sere for at forholdet ikke ble oppdaget tidligere.

For det tredje ved at midlene i de to stiftelsenehar vært sammenblandet. Dette er også et forholdsom Kirkens Sosialtjeneste må være ansvarlig for.

Utvalget anser disse overtredelsene av stiftel-sens statutter og stiftelsesloven som alvorlige, slikdet også fremholdes i redegjørelsen.

Utvalget er enig i professor Woxholts vurde-ring av at det er grunnlag for å rette en kritikk pårettslig grunnlag, selv om Woxholth påpeker atansvaret er foreldet og derfor ikke kan forfølgesrettslig. I lys av Woxholths vurdering legger utval-get til grunn at det i dag ikke vil være mulig ågjøre om salgene eller erstatte tap som følge avsalgene på Svanviken. Salgene er gjennomført,hertil kommer at det er umulig å fastsette hvilkettap som er lidt og for hvem fordi «omstreifere»ikke er en entydig definert gruppe.

Utvalget tar også til etterretning at Woxholtfinner at fylkesmannens vedtak om omdanning avStiftelsen Svanviken var i samsvar med stiftelses-loven og statuttene og derfor neppe kan anfektesjuridisk.

Utvalget vil likevel, slik det også antydes iredegjørelsen fra Woxholt, peke på det paradoksat fylkesmannen, som statlig myndighet, brukteopphøret av den statlige støtten til Stiftelsen Svan-

viken og dens formål om å tilgodese «omstrei-ferne» som et argument for å gjennomføre en lov-lig omdanning. Selv om en slik argumentasjonifølge Woxholts redegjørelse er juridisk holdbar,har utvalget forståelse for at mange har vanskeligfor å slå seg til ro med en slik argumentasjon, spe-sielt fordi omdanningen medførte at den sammen-slåtte stiftelsen ikke lenger fikk noen mulighet tilå realisere det opprinnelige formålet om å tilgo-dese «omstreiferne». I lys av dette mener utvalgetat også staten må kunne sies å ha et moralskansvar for å gjøre godt igjen den urimelighet sommange anser ble resultatet av sammenslåingen.

4.7 Fra assimilering til status som nasjonal minoritet

Fra midten av 1800-tallet til 1970-årene var norskpolitikk og tiltak overfor taterne/romanifolketkjennetegnet ved assimilering, som særlig søkte åmotvirke en reisende livsform. Eilert Sundtsundersøkelser av folkegruppens egenart og leve-måte sammen med forsøk på bosetting og oppdra-gelse midt på 1800-tallet dannet en overgang fraeldre tiders forfølgelse til 1900-tallets assimile-ringspolitikk, men var ifølge myndighetene enbetinget suksess. Sundts moralske fordømmelseav folkegruppen, sammen med den offentligedebatten mot slutten av 1800-tallet, bidro imidler-tid til å legge et grunnlag for myndighetenes ogMisjonens harde assimileringspolitikk fra begyn-nelsen av 1900-tallet og frem til 1970-årene.

Fra 1970-årene ble assimileringspolitikkengradvis avviklet samtidig som politikken genereltble mindre konsentrert om aktivt å endre livsfor-men til taterne/romanifolket som minoritets-gruppe, men uten at det ble lagt vekt på å bidra tilvidereføring eller formidling av kulturelle tradisjo-ner. Samtidig hadde folkegruppens egen livsformgradvis endret seg. Mange hadde etablert fasteboliger for store deler av året og praktiserte der-for en reisende livsform i kortere deler av året,ikke ulikt dagens situasjon.

Fra midten av 1970-årene ble assimileringspo-litikken gradvis utsatt for kritikk, men det varførst mot slutten av 1990-årene at taterne/romani-folket ble anerkjent som en nasjonal minoritetmed krav på at forholdene skal legges til rette forå ivareta og utvikle deres kultur. I mellomtiden varde økonomiske særordningene for folkegruppensom på en vesentlig måte hadde opprettholdt dematerielle forutsetningene for assimileringspoli-tikken, blitt avskaffet.


Virkningene av avviklingen av særordningeneble evaluert av Ellen Marie Marvik i 1991. I rap-porten «Situasjonen for omstreiferne etter avvik-lingen av Norsk misjon blant hjemløses engasje-ment og overføring av ansvaret til kommunene»,som var finansiert av Sosialdepartementet, fanthun at et flertall av sosialkontorene vurderte avvi-klingen av særordningene positivt. De vektla atavviklingen hadde ført til mindre stigmatiseringav gruppen. Samtidig trakk flere sosialkontorerfrem negative konsekvenser, som forverrede øko-nomiske vilkår for «omstreiferne». Marvik pekteogså på at en del sosialkontorer var usikre påhvordan de skulle forholde seg til denne befolk-ningsgruppen, og etterlyste kunnskap og ret-ningslinjer. Når det gjaldt gruppens sosioøkono-miske situasjon, kom det frem at en del husstan-der sosialkontorene kjente til, hadde behov former enn sporadisk økonomisk bistand. Det blerapport om et lite antall personer med arbeidsinn-tekt, og trygdeytelser (særlig uføretrygd) blebeskrevet som en vesentlig inntektskilde. Videreble barnas situasjon omtalt som problematisk.Ifølge sosialkontorene var de isolert overfor lokal-samfunnet, og både barna og foreldrene viste liteninteresse for skolegang.

Marvik fant at ansatte ved enkelte sosialkonto-rer i intervjuene hadde utelukket flere «omstrei-ferfamilier» fra sine vurderinger fordi de fremstodsom «integrert». Dette tyder på at begrepet«omstreifer» ble oppfattet mer som en sosial ennsom en etnisk kategori: Når familiene ble inte-grert i lokalsamfunnet, opphørte de å være«omstreifere».

Basert på intervjuene med tatere/romanifolkla Marvik vekt på at de ikke utgjorde noen ensar-tet og hjelpetrengende gruppe, slik de tidligere til-takene gjennom Misjonen hadde gitt inntrykk av.Tatere/romanifolk var derimot høyst forskjelligeindivider med ulike erfaringer, tilpasninger, refe-ranserammer og forhold til sin bakgrunn, påpektehun. Marvik påpekte også at sosialkontorenebaserte sine beskrivelser av folkegruppen på per-soner med sosiale problemer. Samtidig beskrevMarvik hvordan mange «omstreifere» opplevdeseg som utsatt gjennom sin bakgrunn og tilhørig-het, og at familier hun hadde intervjuet, selv trakkfrem at de isolerte seg nettopp på bakgrunn av engrunnleggende redsel for inngripen overforbarna.

Sett under ett for hele 1900-tallet fant det steden utvikling fra en hard assimileringspolitikk moten anerkjennende minoritetspolitikk. Utvalgetunderstreker at denne utviklingen var langsom ogikke i takt med velferdsstatens politiske mål om å

skape et samfunn med likhet og rettferdighet foralle innbyggerne. Den var heller ikke i takt medden oppmerksomheten menneskerettighetsspørs-målet fikk i Norge fra 1950-årene og fremover.Selv om bevisstheten om menneskerettigheter oglikhet for loven samt diskrimineringsvern ble ster-kere etter andre verdenskrig, førte dette bare sentog langsomt til en endring av assimileringspolitik-ken. Svanviken fortsatte sin virksomhet og fikkkanskje sin hardest rammende periode i 1950- og1960-årene. Bortsetting av barn pågikk stadig selvom den nye barnevernloven av 1953 prioritertesamvær med foreldre. I den grad man var opptattav minoritetsvern og menneskerettigheter, blepolitikken overfor taterne/romanifolket uansettikke vurdert kritisk. Dette kommer blant annet tiluttrykk i forbindelse med Norges tilslutning tilFNs rasediskrimineringskonvensjon.115

4.8 Utvalgets vurderinger av politikk og tiltak i fortiden

I samsvar med mandatet vil utvalget i det følgendevurdere fortidens politikk og tiltak i lys av men-neskerettighetene (vurdert ut fra dagensog datidens tolkning av disse), ut fra datidens nor-ske lover (herunder Grunnloven) og ut fra etiskevurderinger i dag og moraloppfatninger den gang.

4.8.1 Vurdering ut fra menneskerettig-hetene og norsk lov

I det følgende vurderer utvalget tidligere politikkog tiltak overfor taterne/romanifolket i lys avmenneskerettighetsnormer som Norge haddesluttet seg til den gang den gitte praksisen fantsted. Som vist i kapittel 3 vil menneskerettsligenormer måtte tolkes i tråd med samfunnsutviklin-gen i de stater som har forpliktet seg til å følge deulike konvensjonene. Det er derfor ikke gitt atdagens forståelse av hva som er menneskerettsligproblematisk kan legges til grunn for tidligereperioder.

Utvalget legger spesielt vekt på Den euro-peiske menneskerettighetskonvensjon av 1950som Norge anerkjente (ratifiserte) i 1952, og somble rettslig bindende for Norge fra 1953. Dennekonvensjonen er spesielt viktig for vurderingenfordi forpliktelsene oppstod tidlig og fordi denopprettet et eget domstolssystem. Den er ogsåviktig fordi menneskerettighetsvernet i den norskegrunnloven var svakt frem til revideringen i 2014

115 Haave 2015b.


da Stortinget vedtok å gjøre en rekke menneske-rettigheter til en del av konstitusjonen. Konvensjo-nen ble gjort til en del av norsk lov ved menneske-rettsloven av 1999.

Utvalget har i kapittel 3 redegjort for rettighe-ter i Den europeiske menneskerettighetskonven-sjon som er av betydning for utvalgets arbeid.Dette gjelder blant annet retten til privatliv ogfamilieliv som er fastslått i artikkel 8. Denne ret-tigheten er blant annet relevant i vurderingen avpraksis ved omsorgsovertagelse og av bortsettingav barn og forholdene ved Svanviken arbeidsko-loni i tiden etter andre verdenskrig. Forholdenepå Svanviken i visse perioder kan også vurderes ilys av konvensjonens artikkel 4 om at ingen må blipålagt å utføre tvangsarbeid eller annet «påtvun-get arbeid». Den europeiske menneskerettighets-konvensjon forbyr også umenneskelig og nedver-digende behandling (artikkel 3) og setter grenserfor hvilke integritetskrenkelser myndighetenekan iverksette eller godta. For alle rettighetenegjelder vernet mot diskriminering blant annet pågrunnlag av etnisk tilhørighet (artikkel 14), sominnebærer at myndighetene ikke kan diskrimi-nere tatere/romanifolk når det gjelder de rettig-hetene de har etter andre bestemmelser i konven-sjonen.

Som vist i kapittel 3 er det vanskelig å fastslåom fortidens politikk og tiltak innebar menneske-rettighetsbrudd i juridisk forstand. Blant annetkan en tidligere praksis bli ansett for å være klart istrid med menneskerettighetene ut fra dagenstolkning av rettighetene, til tross for at det ikkefinnes rettslige holdepunkter for å fastslå at denville blitt vurdert av domstolene som en krenkelseden gang den fant sted. Selv om det ikke skullevære grunnlag for å fastslå rettslige menneskeret-tighetsbrudd i vurderingen av fortidens hand-linger, kan de likevel være etisk problematiske

etter vår tids normer og i visse tilfeller også ut fradatidens etiske prinsipper.

Utvalget finner blant annet at flere sider vedpraksisen på Svanviken inntil 1970-årene var klartuforenlige med Den europeiske menneskerettig-hetskonvensjons artikkel 8 slik denne forstås idag. Det samme gjelder den omfattende praksisenmed bortsetting av barn av tater-/romanislekt på1900-tallet (rundt 1500 barn eller nesten en tredje-del av barna). Utvalget mener at man allerede dengang burde ha forstått at praksisen var i strid medde grunnleggende hensyn som retten til privatlivog familieliv hadde til hensikt å verne om, og somNorge fra 1953 hadde forpliktet seg juridisk til årespektere. I tillegg finner utvalget at flere loverog bestemmelser ble utformet eller anvendt på enslik måte at de bidro til diskriminering eller ikkega et tilstrekkelig vern mot slik adferd, som i dagville være menneskerettighetsstridig.

4.8.1.1 Datidens praksis i lys av menneskerettig-hetene som juridiske normer

Som vist i kapittel 3 vil menneskerettslige normermåtte tolkes i tråd med samfunnsutviklingen i destater som har forpliktet seg til å følge de ulikekonvensjonene. Det er derfor ikke gitt at dagensforståelse av hva som er i strid med menneskeret-tighetene, kan legges til grunn for tidligere perio-der. Enkelte handlinger fra myndighetenes sideligger imidlertid i kjernen av hva menneskerettig-hetene var ment å beskytte mot fra de ble nedfeltetter andre verdenskrig.

Selv om det ikke kan fastslås at en praksis somvi i dag vil beskrive som menneskerettsligebrudd, var i strid med menneskerettslige reglerda overgrepene faktisk fant sted, kan det ikke ute-lukkes at det i enkelttilfeller skjedde overgrepsom også var i strid med datidens forståelse avmenneskerettighetene. I en vurdering av om detforeligger menneskerettighetsbrudd må imidler-tid de faktiske forholdene i konkrete saker vurde-res i lys av den aktuelle menneskerettsligebestemmelsen slik den da ble forstått. Som nevntkan det være vanskelig for oss i dag å kunne vitemed sikkerhet hvordan man tolket bestemmelsenpå det gitte tidspunktet. Uten at en konkret sakhar vært prøvd for en domstol, lar det seg sjeldengjøre å si med sikkerhet at en bestemt hendelsehar representert en krenkelse av menneskerettig-hetene i rettslig forstand. Selv om det ikke finnesnoe klart rettslig grunnlag for med sikkerhet åfastslå at en tidligere praksis innebar brudd påmenneskerettighetene i rettslig forstand, vil mansom vist i det følgende i mange tilfeller likevel

Boks 4.11 Den europeiske menneskerettighetskonvensjon

Den europeiske menneskerettskonvensjon blevedtatt av Europarådet 4. november 1950 for åbeskytte menneskerettighetene og de grunn-leggende friheter. Konvensjonen fastsetter enrekke sentrale menneskerettigheter, blantannet retten til liv, vern mot tortur, vern av pri-vatlivet og sikring av religions- og ytringsfrihe-ten.


kunne si at den er i strid med dagens tolkning avrettighetene.

En vurdering av datidens handlinger opp motdagens tolkning av menneskerettighetsnormer erenklere, da innholdet i mange av de sentrale men-neskerettighetene har utviklet seg og nå er presi-sert gjennom praksis fra Den europeiske mennes-kerettighetsdomstol. En slik vurdering av forti-dens praksis i lys av ettertidens tolkning av men-neskerettighetene har likevel liten rettslig betyd-ning. Ikke desto mindre kan det være godegrunner til å peke på enkelthandlinger og tiltak itidligere tiders praksis som ville være høyst pro-blematiske i lys av dagens menneskerettslige nor-mer. Dette kan bidra til at man lærer av historien,og dermed forebygge lignende feilgrep i fremti-den. En slik vurdering kan også bidra til et nød-vendig oppgjør med fortiden. Datidens begrunnel-ser for lover og praksis gjør ikke at det blir mindreviktig å påpeke at man i dag ser den tidligere poli-tikken som overgrep og forsømmelser.

4.8.1.2 Bortsetting av barn

Både utvalgets egen granskning (kapittel 4.5.4) ogtidligere forskning har vist at svært mange barnav tater-/romanislekt ble fratatt foreldrene ogplassert i barnehjem, fosterhjem eller adoptertbort. Den europeiske menneskerettighetskonven-sjons artikkel 8 gir som utgangspunkt enhver retttil familieliv. Dette inkluderer både foreldes rett tilomsorg for og samvær med sine barn, og barnsrett til kontakt med foreldre. Omsorgsovertagel-ser er derfor utvilsomt et inngrep i retten til fami-lieliv. Som vist i kapittel 3 er denne rettigheten ilikhet med andre rettigheter ikke absolutt, mendet å frata foreldre omsorgen for egne barn måvære begrunnet i så sterke interesser at de veiervesentlig tyngre enn hensynet til å opprettholdefamilieforholdet mellom barna og foreldrene.Etter Den europeiske menneskerettighetskonven-sjonens artikkel 8 kan det bare gjøres inngrep idenne grunnleggende rettigheten dersom inngre-pet 1) har hjemmel i lov, 2) ivaretar et legitimthensyn og 3) og er nødvendig for å oppnå detaktuelle formålet. Den europeiske menneskeret-tighetskonvensjonens artikkel 14 fastslår at dennerettigheten, i likhet med de andre rettighetene ikonvensjonen, skal praktiseres uten diskrimine-ring, uavhengig av etnisk eller annen tilhørighet.

Når bortsetting eller omsorgsovertagelse avbarn med tater-/romanibakgrunn skal vurderesopp mot menneskerettighetene, er det sentralespørsmålet om det foreligger krenkelse av kon-vensjonens artikkel 8 om retten til familieliv, både

isolert og sammenholdt med diskrimineringsfor-budet i artikkel 14.

Det var en generell hjemmel for omsorgsover-tagelse i vergerådsloven (inntil 1954) og barne-vernloven (fra 1954) dersom det forelå alvorligomsorgssvikt, og at slike inngrep dermed oppfyltekravet om lovhjemmel. Etter barnevernslovenskulle en omsorgsovertagelse være begrunnet idet legitime formålet om å beskytte barn motomsorgssvikt eller overgrep. Tatere/romanifolkble imidlertid satt i en særstilling ved at det forelåen uttalt politikk om at barnevernslovgivningenskulle brukes som en del av assimileringen avgruppen. Denne intensjonen kom blant annet tiluttrykk i forarbeidene til lov om sosial omsorg,som ble vedtatt i 1964:

Målet er etter hvert å avvikle hele omstreifer-vesenet og tilpasse både barn og voksne til ord-nede samfunnsforhold. Viktigst er det da å tahånd om barna mens de ennå er ganske små ogfør de har vent seg til omstreiferlivet.116

Noen av sakene som er gjennomgått på oppdragfra utvalget, viser familier i vanskelige situasjonerhvor barn ikke får tilstrekkelig omsorg eller fami-lien har svært vanskelige levekår. I slike tilfellerkunne det av hensyn til barna være både legitimtog nødvendig med inngrep i retten til familieliv.Likevel finnes det flere eksempler på at myndig-hetene også la vekt på det ikke-legitime hensynetå fjerne disse barna fra sine foreldre ut fra etønske om å avskaffe det «omstreifende» leveset-tet. Tatt i betraktning den uttalte assimileringspo-litikken og viljen til å bruke omsorgsovertagelsersom et assimileringspolitisk virkemiddel er detgrunnlag for å anta at et større, men ukjent antallomsorgsovertakelser fant sted på et ikke-legitimtgrunnlag.

Den siste vurderingen som kreves av artikkel8, er om inngrepet er nødvendig for å oppnå detlegitime formålet (proporsjonalitet). I vår tid erdet erkjent at omsorgsovertagelse bare bør skjeetter at andre og mindre inngripende alternativerhar vært prøvd, som for eksempel støtte til forel-drene slik at de bedre kan ivareta omsorgen forbarna. Det ser ut til at det i meget liten grad bleforsøkt å finne andre alternativer. Dessuten er detviktig å merke seg at man ut fra fortolkningsprak-sis i dag ikke bare skal se på selve omsorgsoverta-gelsen, men også i hvilken grad det er mulighetfor kontakt mellom foreldre og barn, og vurderingav mulig tilbakeføring. Selv om omsorgsoverta-

116 Ot. prp. nr. 56 (1962–63).


gelse kan ha vært et nødvendig inngrep i noen avde sakene utvalget har gjennomgått, er det grunntil å stille spørsmålstegn ved om avskjæring avkontakt og manglende vurdering av tilbakeføringkan sees på samme måte. Barn med tater-/romani-bakgrunn ble i stor grad overlatt til Misjonen, somla til grunn at kontakt mellom barn og biologiskeforeldre som hadde tilknytning til «omstreiferlivet»,var uheldig, samt at omsorgsovertagelsen burdevære av langvarig karakter. Den samme intensjo-nen kom også til uttrykk fra myndighetenes side,blant annet i forarbeidene til lov om sosial omsorgi 1964, som vist over. Også her kommer diskrimi-neringsaspektet inn, ettersom barn av dennegruppen ble satt i en særstilling som følge av atdet var Misjonen, og ikke offentlige myndigheter,som hadde omsorgen for dem etter vedtak omomsorgsovertagelse.

Generelt kan det vanskelig fastslås om detrettslig sett foreligger brudd på konvensjonenskrav før en konkret sak faktisk er blitt behandletav Den europeiske menneskerettighetsdomstol.Tolkningen av artikkel 8 har også endret seggradvis over tid. Fra slutten av 1980-årene hardomstolen lagt til grunn at gjensidig samvær mel-lom foreldre og barn er en grunnleggende del avretten til familieliv, og at familieforholdet ikke opp-hører ved at det offentlige overtar omsorgen forbarna. En dom i 1996 (Johansen mot Norge) slofast at retten til et visst samvær og kontakt medbiologiske foreldre også skal vurderes i tilfeller derdet er legitime grunner til omsorgsovertagelse.

Ettersom barnevernssakene utvalget har gjen-nomgått skriver seg fra tiden før disse dommene,er spørsmålet om hvorvidt retten til samvær alltidhar vært en del av retten til familieliv, eller om denforeliggende rettspraksis må forstås som et resul-tat av at rettighetenes juridisk forpliktende inn-hold har endret seg over tid.

Etter utvalgets forståelse utgjør kontakt mel-lom barn og foreldre kjernen av hva bestemmel-sen skal beskytte. Med dette som utgangspunktkan det legges til grunn at kontakt mellom barnog foreldre også var et viktig hensyn som artikkel8 skulle verne om i perioden før dommene somfastslo dette. Utvalget har likevel ikke grunnlagfor å konkludere med at enkeltsaker den ganginnebar noen menneskerettighetskrenkelse i juri-disk forstand, av grunner det er vist til over. Samti-dig vil utvalget holde fast ved at flere sider vedbarnevernspolitikken overfor taterne/romanifol-ket i etterkrigstiden var klart i strid med de idea-ler og hensyn som også den gang lå til grunn forartikkel 8 i Den europeiske menneskerettighets-konvensjon.

Utvalget finner ikke at vergerådsloven i segselv var i konflikt med menneskerettighetene.Derimot har utvalget, som vist over, funnet at detpå visse områder utviklet seg en praksis som måsies å ha vært i strid med både lovens ordlyd ogintensjon. Dette gjelder blant annet tiltakene for åbryte all kontakt mellom barn og foreldre.

4.8.1.3 Vold og overgrep mot barn

Utvalget er blitt kjent med mange historier omovergrep og vold i barnevernsinstitusjoner og ifosterhjem i perioden før 1986. Dette er det vist tili NOU 2004: 24, og flere kommunale og fylkes-kommunale granskningsrapporter. Enkelte avinformantene utvalget har intervjuet forteller atde etter omsorgsovertagelse har blitt utsatt forfysiske og/eller seksuelle overgrep fra ansatteeller fra andre voksne med tilknytning til institu-sjonen, fosterhjemmet eller fra andre barn. Flereav barna som forsøkte å varsle, ble ikke trodd. Foreksempel var mistro til og mistenkeliggjøring avbarn som fortalte om overgrep snarere regelenenn unntaket på skolehjem. Utvalgets forskerehar også i intervjuer funnet at barn ble avfeid medat «barnehjemsbarn lyger» eller «taterbarnlyger». Mange som har søkt om erstatning foromsorgssvikt og overgrep mens de stod underMisjonens omsorg, har søkt om erstatning for etødelagt liv eller en ødelagt barndom, ofte grunnetseksuelle overgrep begått mot dem mens de varpå institusjonen eller i fosterhjem.

Slike krenkelser vil i dag sees som klare bruddpå Den europeiske menneskerettighetskonven-sjons artikkel 3 og 8. Også på dette området er detførst dommer av nyere tid som fastslår at slik voldmot barn innebærer alvorlige menneskerettig-hetsbrudd. Av konvensjonens artikkel 3 følger detat ingen må bli utsatt for nedverdigende behand-ling. Bestemmelsen gjelder uten unntak. Overgre-pene mot barn i barnevernsinstitusjoner må seessom grove krenkelser ut fra dagens tolkning avmenneskerettighetene.

4.8.1.4 Svanviken arbeidskoloni og Misjonens bosettingspolitikk

Utvalget finner at flere av sidene ved behandlin-gen av tatere/romanifolk under opphold på Svan-viken arbeidskoloni ikke var i samsvar med men-neskerettighetene slik de forstås i dag. Dette gjel-der særlig perioden frem til 1970-årene. Det ergrunn til å peke på forhold som blant annet kankomme i konflikt med menneskerettighetskon-vensjonens forbud mot «påtvunget arbeid» eller


«tvangsarbeid» (artikkel 4), integritetskrenkelse(artikkel 3) og religions-/livssynsfrihet (artikkel9). Mest fremtredende, slik utvalget vurderer det,er likevel bruddet på konvensjonens artikkel 8 omretten til privatliv.

Artikkel 8 fastslår, som vist, enhvers rett tilrespekt for privatliv, familieliv, hjem og korrespon-danse. Hovedpoenget med bestemmelsen er å giindividet rett til å råde over seg selv og sitt, uteninnblanding utenfra. Som nevnt over i vurderin-gen av omsorgsovertagelser kan det etter artikkel8 bare gjøres inngrep i denne grunnleggende ret-tigheten på bestemte vilkår.

På Svanviken ble beboernes hverdag, særligfrem til 1970-årene, kontrollert på en svært inngri-pende måte. Blant annet hadde koloniens styrerfull kontroll med beboernes brevkommunikasjonmed omverdenen. Likeledes ble beboernes hygi-eniske forhold strengt kontrollert av de ansatte.Det var innført en ordning med fellesbad, og detvar faste badedager for samtlige beboere. I perio-der var også kolonistyreren til stede for å inspi-sere at de mannlige beboerne vasket seg etter for-skriftene. En ansatt «husmor» inspiserte tilsva-rende kvinnenes intimhygiene. Videre foregikkdet en nøye kontroll med beboernes barneoppdra-gelse, og ryddighet og renslighet i hjemmene.Ansatte hadde nøkkel og kunne når som helst låseseg inn i familienes hus. Videre hadde styrerenrett til å bestemme når beboerne skulle få besøk.

For å vurdere myndighetenes ansvar for denbehandlingen beboerne på Svanviken fikk, er detviktig å slå fast i hvilken grad Svanviken kan sies åha representert en virksomhet som staten svarerfor. Utvalget har tidligere vist at opphold på Svan-viken var en del av myndighetenes uttalte assimi-leringspolitikk. Svanviken var også en egen postpå statsbudsjettet helt frem til 1989, og rapport omvirksomheten ble hvert år lagt frem som en del avstatsbudsjettet. Alle ansettelser ble rapportert tildepartementet for godkjennelse, og reglement ogkontrakter var tilgjengelig for Sosialdepartemen-tet. På denne bakgrunn finner utvalget at myndig-hetene i stor grad var medansvarlige for denbehandlingen tatere/romanifolk fikk på Svanvi-ken.

Et annet sentralt spørsmål er i hvilken grad«kolonistene» oppholdt seg frivillig på Svanviken.Jo større grad av frivillighet som forelå, desto van-skeligere blir det å konkludere med at oppholdetvar menneskerettslig problematisk. De førsteskriftlige kontraktene (fra 1908) mellom «kolonis-tene» og Svanvikens ledelse var frivillige, menetter få år mistet oppholdet karakter av å være fri-villig. Det skjedde på ulike måter. Beboere som

forlot Svanviken før kontraktstiden utløp, ble truetmed anmeldelse for brudd på løsgjengerloven, ogi noen tilfeller også anmeldt. Likeledes ble truslerom slik anmeldelse brukt bevisst for å få tatere/romanifolk til å søke seg til Svanviken. I tillegg bledet fremsatt trusler om at vergeråd/barneverns-nemnd ville bli kontaktet slik at barna deretterville bli tatt fra dem dersom de ikke aksepterteopphold på Svanviken, eller dersom de forlot kolo-nien før kontraktstiden utløp. Graden av frivillig-het må etter dette sies å ha vært svært diskutabelfrem til 1970/80-årene.

Sakene som har vært behandlet av domstolen,belyser de ulike elementene ved artikkelen, og girveiledning i hvordan bestemmelsen skal tolkes. Ilys av disse sakene er det liten tvil om at den prak-sisen som i lange perioder foregikk på Svanviken,i dag må sees som alvorlige inngrep i retten til pri-vat- og familieliv ifølge Den europeiske menneske-rettighetskonvensjons artikkel 8.

Flere av de nevnte inngrepene ligger i kjernenav det artikkel 8 er ment å beskytte. Generelt kandet vanskelig fastslås om det foreligger brudd irettslig forstand før en konkret sak faktisk harblitt behandlet av Den europeiske menneskeret-tighetsdomstolen. Manglende rettspraksis for denaktuelle perioden innebærer derfor at utvalgetikke har grunnlag for å fastslå med tilstrekkeligsannsynlighet at det på Svanviken foregikk men-neskerettighetskrenkelser i juridisk forstand.Utvalget vil likevel understreke at flere av de inn-grep i privatliv og familieliv som fant sted overforbeboerne på Svanviken, klart ikke er i overens-stemmelse med grunnleggende hensyn somartikkel 8 sikter mot å beskytte. I dag ville slikeforhold med sikkerhet utgjort menneskerettig-hetsbrudd.

Også kontraktene som ble inngått med tatere/romanifolk som skulle få bosetting gjennomMisjonen utenfor Svanviken, kan etter utvalgetsvurdering betraktes som menneskerettighetsstri-dige. I bosettingsavtalen mellom Misjonen ogfamiliene ble det satt som vilkår at familien boddefast på stedet. Eiendommen skulle bare værebolig for foreldre og mindreårige barn, det vil si atbeboerne hadde forbud mot å huse voksne barnog andre slektninger. Dette skulle hindre atboligen ble oppholdssted for slektninger og andre(underforstått andre tatere/romanifolk) over len-gre tid. Det at familien var bofast, og ikke haddebesøk av omreisende slektninger, skulle hindrekonflikter i forholdet til naboene»117. Dette må

117 Pettersen 2005.


sees som et alvorlig inngrep i menneskers rett tilfamilieliv og privatliv.

Flere forhold ved Svanviken som er omtaltover, kan etter utvalgets oppfatning også ha vært istrid med daværende norsk lov. Dette gjelderblant annet praksisen med å åpne beboernes post.Straffeloven av 1902 har i § 145 forbud mot å åpneandre privatpersoners post. Utvalget kan ikke seat ansatte ved Svanviken hadde lovlig adgang til ååpne beboernes post.

4.8.1.5 Sterilisering

Per Haaves undersøkelser viser at kvinner medtater-/romanitilhørighet til en viss grad var over-representert blant steriliserte kvinner i perioden1934–1977.118 Særlig fra slutten av 1930-årene tilslutten av 1940-årene var tater-/romanikvinnermer utsatt for tvangssterilisering enn kvinnerflest. Med tvangssterilisering siktes det til sterili-sering uten søknad fra den inngrepet ble utført påeller med søknad hvor avgjørelsen entydig var tattav andre. Undersøkelsene viser også at valgmulig-heten kunne være begrenset for dem som selvsøkte om sterilisering. I noen tilfeller ble slikesøknader fremmet under mild overtalelse, i andretilfeller under press, ofte når vedkommendekvinne stod i en vanskelig livssituasjon. Grensenmot tvangssterilisering ble derfor i flere tilfelleruklar.

Nesten 40 prosent av kvinnene som i perioden1949–1970, var beboere på Svanviken ble sterili-sert, de fleste på såkalt medisinsk grunnlag utenbruk av steriliseringsloven av 1934. Bare fire avkvinnene ble sterilisert i medhold av loven, og dettil tross for at kun tre av de øvrige elleve sterilise-ringene synes å ha vært medisinsk begrunnet.Mange av kvinnene ble derfor urettmessig sterili-sert utenfor loven. Enkelte av steriliseringene varbegrunnet med negative vurderinger av denenkelte kvinne som mor, og omgitt av diskrimine-rende holdninger til folkegruppen. Det ble ogsålagt vekt på at fremtidig bosetting kunne bli van-skeliggjort dersom familien fikk for mange barn åforsørge.

Haaves undersøkelser viser at flere sterilise-ringer i medhold av steriliseringslovens tvangsbe-stemmelser ikke oppfylte vilkårene for sterilise-ring uten eget samtykke, og dermed innebar etbrudd på de nasjonale lovene som gjaldt i Norgeden gangen. I tillegg var mange formelt frivilligesteriliseringer, det vil si med underskrift fra kvin-

nen, ulovlige i den forstand at de ble foretatt mereller mindre under tvang.

Den europeiske menneskerettighetskonven-sjon forbyr umenneskelig og nedverdigendebehandling (artikkel 3). Sterilisering uten reelt oginformert samtykke, eller uten legitime grunneransees som et sterkt integritetskrenkende inn-grep. Dersom slik sterilisering hadde vært utført idag, ville den ha utgjort en grov integritetskren-kelse som fundamentalt bryter med Den euro-peiske menneskerettighetskonvensjon. Først i2011 fastslo Den europeiske menneskerettighets-domstol at illegitim tvangssterilisering innebar enkrenkelse av artikkel 3. Utviklingen i hvordanmenneskerettighetene tolkes, gjør at utvalget ikkekan slå fast at tvangssterilisering i etterkrigstidenfrem til 1977 innebar krenkelser av forbudet motumenneskelig og nedverdigende behandling utfra tolkningen av internasjonale menneskerettig-heter den gangen. Utvalget kan av samme grunnheller ikke slå fast at steriliseringspraksisen over-for taterne/romanifolket i juridisk forstand inne-bar et brudd med retten til privatliv i konvensjo-nens artikkel 8 slik denne rettigheten ble tolketden gang krenkelsene fant sted.

Utvalget vil likevel konkludere med at sterili-sering uten samtykke eller legitim grunn ut fradagens rettspraksis og rettsforståelse utgjør alvor-lige menneskerettighetskrenkelser.

4.8.2 Etiske vurderinger

I lys dagens verdier fremstår 1900-tallets målset-tinger og virkemidler i assimileringspolitikkenoverfor taterne/romanifolket som diskrimine-rende og undertrykkende. Utvalget tar klaravstand fra denne politikken og dens konsekven-ser for enkeltmennesker og gruppen som helhet.Skal man gjøre en etisk vurdering av fortidenshandlinger, er det samtidig relevant å undersøkehvorvidt de er i samsvar med datidens tidsånd ogrådende verdier, samt å forsøke å bringe på detrene om også kritiske røster lot seg høre.

Utvalgets inntrykk er at hovedlinjene i statenspolitikk overfor «omstreiferne», med barnevernog bosetting, synes å ha vært bredt akseptert i detnorske samfunnet. Også Misjonens virksomhethadde lenge bred støtte, både fra myndigheteneog fra kirken.

Som allerede vist over var det på begynnelsenav 1900-tallet en utbredt oppfatning at «omstreifer-væsenet» var en «udvækst paa samfunnslegemetsom man maa se at skjære væk». Dette kom ogsåfrem da Stortinget i 1909 bevilget midler til Misjo-nens bosettingsarbeid. Uenigheten gikk bare mel-118 Haave 2000.


lom dem som trodde det var mulig å få «omstrei-ferne» til å bosette seg, og dem som mente at løs-ningen var å ta barna fra foreldrene. Slike holdnin-ger blant politikerne, sammen med den negativeomtalen av «omstreiferne» i avisene, både skapteog bidro til å opprettholde et meningsklima somrettferdiggjorde assimileringspolitikken overfortaterne/romanifolket.

Gjennom mediesøk i riksdekkende og lokaleaviser for perioden 1930–1950 har utvalgets for-skere funnet svært få kritiske innlegg. Som vistover (4.5.2) var det derimot mange avisoppslagsom ga uttrykk for en tydelig negativ oppfatningav folkegruppen, og flere som roste Misjonensarbeid. I tillegg hersket det i mellomkrigstiden etutbredt hierarkisk menneskesyn så vel i Norgesom i Europa for øvrig, det vil si en oppfatning avat visse mennesker er verdifulle mens andre ikkeer det, eller er mindre verdt. Utvalgets mediesøkviser at pressen i denne perioden hadde en ten-dens til å stemple taterne/romanifolket som en«mindreverdig» folkegruppe som ikke burde for-plante seg.

Dette menneskesynet preget blant annetdebatten før vedtaket av steriliseringsloven ogfikk også gjennomslag hos Misjonens generalse-kretær, som etter først å ha argumentert motJohan Scharffenberg ut fra et kristent menneske-syn sluttet seg til argumentene fra vitenskapensmenn og kvinner.

Til tross for det hierarkiske menneskesynetsdominans fantes det også enkelte kritiske røster idenne perioden. Selv Misjonens generalsekretærvar kritisk til forbudet mot hestehold da dette komopp til behandling i Stortinget i 1935, fordi detville ramme en folkegruppe urimelig. Stortingetavviste i 1935 forslaget om å forby «omstreiferne»å reise rundt med hest. I debatten ble det blantannet vist til at et slikt forbud ville ramme enbestemt folkegruppe, og at dette var i strid medmenneskerettigheter.119

Også da Stortinget på nytt behandlet end-ringer i dyrevernloven i 1951, ble det fra Stortin-gets talerstol sagt at lovforslaget var diskrimine-rende, selv om det likevel ble vedtatt. Til tross forat de var et fåtall, fantes det altså motstemmer isamfunnet.

I forarbeidene til lovrevideringen i 1951 ble detpresisert at forbudet mot å reise rundt med hestbare var rettet mot «omstreifere som ‘flakkarikring’», og ikke mot fastboende «omstreifere»med regulært arbeid. Utvalget finner at myndig-hetene dermed ikke hadde forståelse for at det

mobile levesettet var et kjennetegn ved taterne/romanifolket som folkegruppe. I stedet ledet myn-dighetene oppmerksomheten bort fra det forhol-det at bestemmelsen ville ramme en folkegruppemed reising som kulturelt uttrykk ved å omtaledenne livsformen med negativt ladede uttrykksom å «flakke omkring» eller «leve på omstreifer-vis».

Utvalgets undersøkelser viser at de norskekrigserfaringene ikke førte til en modifisering avpolitikken overfor taterne/romanifolket etter kri-gen. Fordi det i etterkrigstidens samfunnsklimahersket en utbredt tro på fellesskapets idé, ogetter fem år med tysk okkupasjon gjaldt det åbringe alle arbeidsføre inn i produktivt arbeid. I etslikt klima fantes det liten eller ingen grobunn foren tolerant holdning overfor en livsform som varstigmatisert som uproduktiv, kriminell og parasit-tisk.

Den generelle oppslutningen om menneske-rettigheter økte i tiden etter andre verdenskrig.Denne bevisstheten vokste frem på bakgrunn avde grove krenkelser mot menneskeheten og men-neskeverdet som hadde funnet sted under krigen.Tanken om alle menneskers likeverd ble nedfelt iFNs menneskerettighetserklæring i 1948, somNorge sluttet seg til. Det var ikke minst overgre-pene mot minoriteter under krigen som hadderystet verdenssamfunnet. Utvalget finner det der-for paradoksalt at man så sent som i 1951 vedtoken ny paragraf i dyrevernloven som i stortingsde-batten den gang av en av representantene bleomtalt som «rasistisk».

Utvalget finner også grunn til å peke på atEilert Sundt allerede på midten av 1800-talletomtalte taterne/romanifolket som en folkegruppemed en kulturell egenart. Også bestyreren påSvanviken hadde dette som utgangspunkt da han i1963 uttalte: «Det vi gjør er bevisst å utrydde etfolks egenart deres språk, deres livsform.» Hanuttrykte samtidig at han var klar over at dette varen «radikal fremgangsmåte», men begrunnet denmed at det ble gjort for å redde barna.120 Denneuttalelsen viser at Misjonens ledelse var klar overde konsekvensene virksomheten deres hadde fortaterne/romanifolket.

I 1965 sluttet Norge seg til FNs rasediskrimi-neringskonvensjon, som forbyr diskriminering påetnisk grunnlag. I forkant av dette foretok regje-ringen en gjennomgang av konvensjonen for å seom disse forpliktelsene ville kreve at Norgeendret sin lovgivning og praksis, og fant atendringer ikke ville være påkrevet. Utvalget tol-

119 Haave 2015c. 120 Sitert i Møystad 2015c.


ker dette som et uttrykk for at norske myndig-heter den gang enten ikke anerkjente taterne/romanifolket som en egen folkegruppe, eller atman ikke mente politikken overfor gruppen varkritikkverdig.

Både tidligere forskning og utvalgets undersø-kelser viser at praksis, ikke minst på barneverns-feltet, var sterkt kritikkverdig også ut fra datidensnormer. Ikke minst gjelder dette etter de etiskeprinsippene som lå til grunn for barnevernlovenav 1953 om viktigheten av forebyggende arbeid ogrespekt for de grunnleggende båndene mellombarn og foreldre.

En rekke av barna som stod under Misjonensomsorg hadde en vanskelig oppvekst. Hyppigeflyttinger mellom ulike fosterhjem og institusjonergjorde at barn ikke fikk muligheter til å etablerestabile og trygge relasjoner til voksne omsorgs-personer. Mange barn har blitt utsatt for omsorgs-

svikt og overgrep, og flere ble utnyttet somarbeidskraft på gårder. Arbeidet kunne væresvært hardt, det vanket ofte straff og nedverdi-gende behandling og barna ble i liten grad hørtnår de forsøkte å fortelle om sin situasjon. Det varet mål å bryte barnas kontakt med biologisk fami-lie og slekt, og med folkegruppen.

Selv om forståelsen av barndom og barndom-mens innhold har forandret seg mye de siste tiå-rene, legger utvalget til grunn at forholdene formange av dem som vokste opp under Misjonensomsorg også den gang lå utenfor det som bleansett for å være en god barndom.

Til tross for at myndighetene den gang ikke såde negative konsekvensene for gruppen som hel-het, mener utvalget de burde ha innsett at gjel-dende politikk og tiltak hadde sterkt negative kon-sekvenser for så vel enkeltmenneskers som helefamiliers liv.


Kapittel 5

Oppgjør med fortiden?

5.1 Oversikt og hovedfunn

Fra begynnelsen av 1990-tallet og fremover eta-blerte tatere/romanifolk interesseorganisasjonersom gikk aktivt inn i debatten og tok en rekke ini-tiativer for å få en kartlegging av fortidens politikkog en oppreisning for overgrep. Flere enkeltper-soner og familier med tater-/romanibakgrunn varblant dem som fortalte sine historier i avisartiklerog tv-programmer. Det ble et økende press påmyndighetene for at de skulle ta et oppgjør medfortidens overgrep.

Norske myndigheter har forsøkt å imøte-komme kravene om oppreisning for og oppgjørmed tidligere tiders politikk overfor taterne/romanifolket gjennom både offentlige unnskyld-ninger og kollektive og individuelle erstatnings-ordninger. Også opprettelsen i 1996 av et egetforskningsprogram under Norges forskningsrådsom skulle kartlegge taternes/romanifolkets his-torie og politikken overfor denne gruppen, kansees som et ledd i et slikt oppgjør og som et forsøkpå oppreisning. Det samme kan anerkjennelsen avtaterne/romanifolket som nasjonal minoritet i1998, med virkning fra 1999.

Utvalgets intervjuer med tatere/romanifolkviser at det er svært delte meninger om hvordandisse tiltakene er blitt oppfattet og hvordan deopprettede ordningene fungerer. Utvalgets egnevurderinger av unnskyldningene som er gitt framyndighetene, er at disse er kommunisert i sam-menhenger som har vært lite egnet til å nå ut tilde brede lag av folkegruppen (henholdsvis et luk-ket møte og en stortingsmelding), spesielt til per-soner som ikke var aktive i foreninger og organi-sasjoner. Flere av ordningene som er etablert, hargitt viktige bidrag til formidling og videreutviklingav folkegruppens kulturarv, og har gitt en delmennesker erstatninger for overgrep og forsøm-melser som har funnet sted. Noen oppfatter deindividuelle erstatningsordningene som urettfer-dige, andre at det er vanskelig å finne ut av hvor-dan man skal benytte seg av dem. Ordningenesom sikter mot kollektiv oppreisning, når i praksis

kun en mindre del av gruppen. De individuelleoppreisningsordningene har nådd ut til mangetatere/romanifolk, men det er også visse utfor-dringer knyttet til å nå ut med informasjon og råd-givning. Det er utvalgets vurdering at en del juste-ringer av ordningene burde kunne gjøre dembedre egnet som bidrag til den forsoningsproses-sen de sikter mot. Utvalget peker på noen slikeområder i dette kapitlet, og utdyper i kapittel 7visse spørsmål som myndighetene særskilt børvurdere å følge opp. Samlet sett fremstår det somhittil er gjennomført, som en påbegynt, men ikkefullført prosess for å legge grunnlag for rettferdog forsoning.1

5.2 Bakgrunn for tiltak som sikter mot oppgjør og oppreisning

Allerede på begynnelsen av 1990-tallet fremmetrepresentanter for taterne/romanifolket krav omen åpning av arkivene for granskning av politik-ken overfor folkegruppen og om erstatning forovergrep. Myndighetenes respons til krav frarepresentanter for tatere/romanifolk fra 1990-tal-let og frem til i dag kan sees i sammenheng meden generell utvikling i den norske statens hold-ning til grupper i samfunnet som på ulike måterhar skilt seg ut fra flertallet. Personer fra det somansees som sårbare eller utsatte grupper, har ståttfrem i offentligheten med sine historier, og dettehar bidratt til å sette et kritisk søkelys på myndig-hetenes behandling av ulike grupper opp gjennomtidene.2 Anerkjennelsen av tatere/romanifolk,sigøynere/rom, kvener, skogfinner og jøder somnasjonale minoriteter i 1998 kan også betraktessom en del av denne prosessen. I forbindelse meddenne anerkjennelsen erkjente også myndighe-tene i økende grad ansvar for fortidens overgrepmot disse gruppene som en del av den norskeassimileringspolitikken og for rasistiske holdnin-

1 Nordvik 2015; Vars 2015; Aarset og Nordvik 2015.2 Hvinden 2000.


ger mot dem. Dette la også grunnlag for ulike for-søk på offentlige unnskyldninger og ordningersom siktet mot å gi en oppreisning til individer oggrupper som er blitt utsatt for denne politikken.

5.2.1 Offentlig debatt og krav om granskning og oppreisning fra de reisende selv

Både regjeringen og Den norske kirkes unnskyld-ninger til tatere/romanifolk for tidligere overgrepkom i stand etter betydelig påtrykk fra mangeenkeltpersoner og organisasjoner. I første halvdelav 1990-tallet stilte flere seg bak kravene om atMisjonens arkiv måtte åpnes og at myndighetenesassimileringspolitikk måtte granskes. Et konkretresultat av dette var at Sosialdepartementet i 1995bevilget midler til et delprogram om forskning påtaterne/romanifolket gjennom Norges forsknings-råds program «Velferd og samfunn».

Tater-/romaniorganisasjoner pekte også påbehovet for at tatere/romanifolk som trengte det,burde få hjelp til å utforme søknader om erstatnin-ger/kompensasjon. I 2004 ble det opprettet ensærordning for tatere/romanifolk under rettferds-vederlagsordningen. Samme år besluttet myndig-hetene at det skulle opprettes et fond som blantannet skulle gi støtte til veiledning til dem somville søke om erstatning for tidligere overgrep.Romanifolkets/taternes kulturfond startet sinvirksomhet i 2007.

Språk og kultur utgjør et tredje område hvororganisasjonene har spilt en rolle, og hvor de harfått gjennomslag i sitt krav om støtte fra myndig-hetene. Dette har blant annet ført til Latjo Drom-utstillingen på Glomdalsmuseet. Etableringen avRomanifolkets/taternes kulturfond hadde ogsåsom et siktemål å gi støtte til prosjekter somkunne fremme og formidle folkegruppens språkog kultur. Romanifolkets Landsforening tok i 2002initiativ til prosjektet «Taterfolket fra barn til vok-sen: et skole- og kulturprosjekt», som ble gjen-nomført i 2004–2009 i samarbeid med blant annetHøgskolen i Sør-Trøndelag og Dronning MaudsMinne. Disse initiativene er nærmere omtaltsenere i kapitlet.

De ulike tater-/romaniorganisasjonene deltoki 2009 på et seminar som Falstadsenteret arran-gerte, der deltagerne samlet fremmet kravet omen offentlig granskning av politikken overforgruppen. Den norske Helsingforskomité haddesamme året utgitt en rapport om politikken over-for taterne/romanifolket i lys av Norges mennes-kerettighetsforpliktelser. Den bygget i stor gradpå resultatene fra Norges forskningsråds delpro-

gram om taterne/romanifolket (1995–2000). Rap-porten var ett av temaene på Falstadseminaret. Itillegg var det flere innledere om prosjektet«Taterfolket fra barn til voksen». I en uttalelse fradeltagerne på seminaret ble norske myndigheterblant annet bedt om å etablere en «sannhetskom-misjon som gjør opp status for Norges overgrepmot romanifolket/taterne».3

For å møte kravet fra tater-/romaniorganisa-sjoner og enkeltpersoner samt anbefalingen i rap-porten fra Helsingforskomiteen opprettet regje-ringen i 2011 Tater-/romaniutvalget.

5.2.2 Anerkjennelse som nasjonal minoritet

I 1999 fikk taterne/romanifolket status som nasjo-nal minoritet etter Norges ratifisering av Europa-rådets rammekonvensjon året før. Dette gjorde atgruppen fikk en ny og utvidet beskyttelse av ret-tigheter og statlig støtte til tiltak for å utvikle sitteget språk, sin kultur og identitet.

Til tross for at ratifiseringen av rammekon-vensjonen ga gruppen formelle rettigheter, vardet stor skepsis blant taterne/romanifolket selvom hvorvidt det var ønskelig å bli en nasjonalminoritet. Dette kom ikke minst til uttrykk ihøringsuttalelsene til stortingsproposisjon nr. 80(1997–1998) Om samtykke til ratifikasjon av Euro-parådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 ombeskyttelse av nasjonale minoriteter. Tre av de firehøringsuttalelsene fra tatere/romanifolkuttrykte skepsis mot at myndighetene skullekategorisere gruppen på denne måten. En avdem som engasjerte seg, var Ludvig Karlsen. Ijanuar 1989 skrev han sammen med seks andreet brev til regjeringen hvor skepsisen motendringene i minoritetspolitikken ble begrunnet.Argumentet var todelt. På den ene siden ble detfremholdt som viktig å «holde fast på at Romani-folket her til lands er norske statsborgere, medrettigheter og plikter på lik linje med alle andresamfunnsborgere», og følgelig lagt vekt på atgruppen ikke måtte isolere seg i samfunnet.4 Påden andre siden ble det gjort oppmerksom påfarene som var knyttet til å bli betegnet som ensærgruppe.

Lignende argumenter kom også fra StiftelsenRoma, som fastslo at gruppen hadde «de sammerettigheter og følger normer, lover og krav i sam-funnet som enhver norsk statsborger. […] Detblir ikke bedre for det reisende folk om de får sta-

3 Den norske Helsingforskomité 2009, s. 8 og 70.4 Oslo byarkiv, privatarkiv Ludvig Karlsen, brev datert

30.12.1997.


tus som nasjonal minoritetsgruppe».5 Denne stif-telsen hadde i tillegg et annet argument, nemlig atdet å definere taterne/romanifolket som en mino-ritet var en måte for myndighetene å legitimeresin egen posisjon på gjennom å definere og frem-heve ulikheter: «Ingen status som minoritet, ver-ken nasjonal eller etnisk, skal følge oss som etstempel.»6 Den samme skepsisen kom til uttrykki høringsuttalelsen til Romanifolkets Landsfore-ning: «Om det skal settes stempel, nasjonal elleretnisk på denne gruppen, da vil den bli splittet oppi flere grupper, de som vil tilhøre denne minori-tetsgruppen, og de som ikke vil tilhøre, og såkommer i tillegg de som stiller seg nøytrale.»7

Også her var argumentet knyttet opp mot at beva-ringen og utviklingen av taternes/romanifolketskultur og identitet skulle skje innenfor de normalelovene og reglene i samfunnet, og at det var sta-tens ansvar å legge til rette for dette «ikke bare påpapiret, men i praksis i dagliglivet».8 Dette synetfikk også støtte fra Panelet for folkemøtene blantde reisende, som uttalte: «Det er ille nok at denmenige mann ofte viser holdninger mot oss somvi ønsket var borte for lengst, om ikke myndighe-tene skal sette opp nye gjerder og stenge ossute.»9

Bare én av organisasjonene, RomanifolketsKommisjonsråd i Norge (RACON), ønsket en nyminoritetsstatus, ut fra sitt syn på konvensjonensom «en konkret og håndfast anerkjennelse etteren lang og vond historie». RACON betraktet ram-mekonvensjonen som et ønske om og en vilje til åbeklage fortidens overgrep og en gjensidig for-pliktelse om å sikre gruppen en trygg og likever-dig deltagelse «på alle nivåer i det norske sam-funn».10 Men også denne organisasjonen gauttrykk for en underliggende skepsis og ønsketgarantier for at resultatet ville bli faktisk politiskutøvelse og likeverd.

Høringsuttalelsene må forstås på bakgrunn avhvor kort tid det var siden minoritetspolitikkenhadde hatt assimilering som målsetting, og der allregistrering hadde hatt til hensikt å kontrollere

taterne/romanifolket. Det er typisk at hovedargu-mentasjonen var mot gruppetenkning og for indi-viduelle borgerrettigheter. Det mange i gruppenfryktet mest av alt, var at nye kategoriseringerskulle legge grunnlaget for nye særordningersom nok en gang ville føre til utdefinering og eks-kludering. Regjeringens svar på brevet fra LudvigKarlsen kom i mars samme år. Her forsikret kom-munalminister Queseth Haarstad at «[d]e somikke ønsker å være del av en nasjonal minoritet,skal ikke presses av myndighetene til å væredet».11

5.2.3 Forskning som grunnlag for oppgjør med fortiden

5.2.3.1 NFR-programmer og annen forskning om taterne/romanifolket i Norge

På 1980-tallet og første halvdel av 1990-tallet bledet gjennomført noe forskning på taternes/roma-nifolkets historie og myndighetenes politikk og til-tak ovenfor gruppen. Dette ble gjort som enkelt-stående hovedfags- eller forskningsprosjekteruten tilknytning til større forskningsprogram-mer.12

I perioden 1996–2000 ble det i regi av Norgesforskningsråd (NFR) gjennomført et delprograminnenfor NFR-programmet «Velferd og samfunn».Forskningen skulle belyse tiltakene som var iverk-satt overfor taterne/romanifolket, måten dethadde skjedd på, og hvilke konsekvenser dethadde hatt for gruppen. Studiene skulle ta hensyntil hvordan tatere/romanifolk selv hadde opplevddet. Forskningssatsningen var et svar på krav somble fremsatt fra ulike hold om at det måtte foretasen grundig og uavhengig undersøkelse av 1900-tallets politikk overfor folkegruppen, og av konse-kvensene av denne politikken. Ett av de aller før-ste initiativene ble tatt av en person med tater-/romanibakgrunn. Initiativet ble rettet mot Dennorske Helsingforskomité. Etter noen avklarings-runder bestemte Sosial- og helsedepartementet åfinansiere en slik forskningssatsning, men at pen-gene skulle forvaltes av Norges forskningsråd.Det ble øremerket midler til forskning på sterilise-ring, ellers stod Forskningsrådet fritt til å velgetemaer. Bjørn Hvinden ble engasjert som koordi-nator for forskningen. I alt bestod forskningssats-ingen om taterne/romanifolket av fire prosjekter,som dekket temaene sterilisering, barnevern og

5 Ibid. Stortingsproposisjon nr. 80 (1997–1998) Om samtykke tilratifikasjon av Europarådets rammekonvensjon av 1. februar1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter, 6 Høringsut-talelser. Tilgjenglig på https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/stprp-nr-80-1997-98-/id202013/ [rett URL18.05.2015].

6 Ibid.7 Ibid. 8 Ibid.9 Ibid. 10 Ibid.

11 Ibid. 12 Jf. Saenger 1983; Marvik 1983 og 1991; Tranøy 1988; Schlü-

ter 1990 og 1993; Agerup 1991.


identitet. I tillegg ble et prosjekt om organiseringog mobilisering blant taterne/romanifolket gjortmulig gjennom et universitetsstipend fra NTNU.13

Delprogrammet under Norges forskningsrådetablerte et samarbeid med det daværende Roma-nifolkets Landsforening, som blant annet eta-blerte dem som hovedsamarbeidspartner forforskningsprosjektene, og det ble avtalt at forenin-gen skulle holdes løpende orientert om kontaktmed andre grupper.14 Formålet med avtalen var atstyret i Romanifolkets Landsforening skulle hol-des oppdatert på fremdriften i prosjektet, og sikreseg at informanter med tater-/romanibakgrunnble behandlet konfidensielt. Det ble i tillegg gjorten muntlig avtale mellom prosjektkoordinator ogstyreleder i Romanifolkets Landsforening om atsistnevnte skulle få tilsendt manuskripter til gjen-nomlesning før publisering.

Det samlede resultatet av forskningen ble flereselvstendige artikler, bøker og rapporter.15 I til-legg ble det utgitt en antologi med selvstendigeartikler skrevet på bakgrunn av forskningspro-sjektene i delprogrammet.16

Som oppfølging av stortingsmeldingen omnasjonale minoriteter arrangerte Forsknings-rådet i 2002 en konferanse om forskning om mino-ritetene der alle disse var representert. Represen-tantene for minoritetene ønsket at forskning omspråk, kultur og historie burde prioriteres. I sam-arbeid med forskningsinstituttet NOVA ble det i2006 arrangert en ny konferanse om lignendespørsmål. I mellomtiden bevilget departementetnye øremerkede midler til tater-/romaniforskningi Norges forskningsråd. Forskningen tok utgangs-punkt i de tre temaene som fremkom på konferan-sen i 2002. Under KULVER-programmet ble detbevilget midler til to nye prosjekter om taterne/romanifolket. Ett var om musikktradisjonene, ogdet andre var et doktorgradsprosjekt om deneldre historien. Et annet doktorgradsprosjekt blestøttet fra Forskningsrådets frie midler.17 I 2013bevilget Forskningsrådet midler til et doktor-gradsprosjekt om «norsk romanispråk». Detteprosjektet pågår nå under SAMKUL-programmet.

I henhold til Europarådets rammekonvensjonom nasjonale minoriteter er Norge også forpliktettil å forske på sine nasjonale minoriteters historie,språk, religion og kultur. Det er bred politisk enig-het om dette, men St.meld. nr. 20 (2004–2005)

Vilje til forskning slo fast at man ikke hadde til-strekkelig datagrunnlag til å etterleve forpliktel-sene etter rammekonvensjonen. I 2008 bleForskningsrådet bedt om å utarbeide en plan forforskning om alle nasjonale minoriteter. Det harvist seg vanskelig å få tilstrekkelig finansiering tilen slik satsning, og det har vært enighet mellomkommunaldepartementet og Forskningsrådet omå samle de årlige tildelingene i håp om å nå enønsket budsjettramme for videre planlegging ogoppstart.

5.2.3.2 Politisk oppfølging av forskningen

Flere av funnene fra delprogrammet om tatere/romanifolk som ble lagt til Forskningsrådet,utgjorde en viktig bakgrunn i den politiskebehandlingen av oppreisningstiltak til tatere/romanifolk på begynnelsen av 2000-tallet, og forSt.meld. nr. 15 (2000–2001) om nasjonale minori-teter og St.meld. nr. 44 (2003–2004). Forsknings-rapportene fra prosjektet spilte en sentral rollesom kunnskapsgrunnlag i den politiske prosessensom førte frem til den særskilte rettferdsve-derlagsordningen for tatere/romanifolk, oppret-telsen av et eget kulturfond for tatere/romanifolkog en egen utstilling på Glomdalsmuseet somskulle dokumentere og formidle denne gruppenskultur og historie.

Som nevnt ovenfor øremerket Sosialdeparte-mentet penger til forskning på sterilisering underforskningsprogrammet.18 Da forskningsrappor-ten fra prosjektet «Sterilisering av tatere 1934–1977» forelå, ba Romanifolkets Landsforening vedLeif Bodin Larsen i et brev til alle stortingsgrup-per og -komiteer om at det skulle nedsettes engranskningskommisjon som skulle se nærmerepå dette spørsmålet. I oktober 2002 ble det beslut-tet å nedsette en interdepartemental arbeids-gruppe for å utrede om det burde innføres enerstatningsordning for tvangssteriliserte tatere.Arbeidet skulle ifølge arbeidet skje i kontakt medromanifolkets organisasjoner. Det ble opprettet enkontaktgruppe hvor følgende organisasjoner forromanifolket deltok: Romanifolkets Landsfore-ning, Landsorganisasjonen for Romanifolket ogStiftelsen Romanifolket/taterne.

Arbeidsgruppen startet i januar 2003, ogleverte sin rapport til Kommunal- og regionalde-partementet i august samme år. På bakgrunn avanbefalinger fra organisasjonene og historiker PerHaave foreslo arbeidsgruppen at tvangssterili-serte tatere/romanifolk burde få mulighet til å

13 Hvinden 2000 og 2001.14 Halvorsen 2004, s. 77–78.15 Jf. Hvinden 2001.16 Hvinden 2000.17 Pettersen 2005. 18 Haave 2000.


søke erstatning gjennom billighetserstatningsord-ningen (rettferdsvederlagsordningen), og tvangs-sterilisering ble ett av tre vederlagsgrunnlag somble lagt inn i den tilpassede særordningen fortatere/romanifolk som senere ble opprettet gjen-nom St.meld. nr. 44 (2003–2004).

5.3 Offentlige unnskyldninger

To regjeringer og Den norske kirke ved Kirkemø-tet har i 1998 og 2000 offentlig bedt om unnskyld-ning for fortidens overgrep og forsømmelser over-for taterne/romanifolket. I tillegg er det igangsattvisse tiltak av kollektiv karakter som har hatt somintensjon å bidra som en kompensasjon etter denuretten som er begått, der også unnskyldninger ergjentatt eller henvist til.19 I det følgende sammen-fattes disse unnskyldningene kort som grunnlagfor utvalgets vurderinger av hvordan de er oppfat-tet blant tatere/romanifolk og andre, og av hvor-vidt de har fungert etter hensikten.

5.3.1 Unnskyldninger fra den norske staten

Den norske regjeringen, ledet av Kjell MagneBondevik, kom i 1998 med en unnskyldning tiltaterne/romanifolket. Unnskyldningen ble gittunder et møte mellom kommunalminister Ragn-hild Queseth Haarstad og representanter fortatere/romanifolk 11. februar 1998.20

Denne unnskyldningen ble så gjentatt av JensStoltenbergs regjering i St.meld. nr. 15 (2000–2001). Denne meldingen var en oppfølging av atNorge i 1998 hadde ratifisert Europarådets ram-mekonvensjon om beskyttelse av nasjonale mino-riteter, og av den nasjonale handlingsplan for men-neskerettigheter21, som hadde en gjennomgangav politikken overfor nasjonale minoriteter somett av tiltakene. I St.meld. nr. 15 (2000–2001)uttrykker regjeringen eksplisitt et ønske om å taet oppgjør med tidligere politikk overfor de nasjo-nale minoritetene, en politikk som i lange perioderhar hatt assimilering og kontroll som målsetting.

I tillegg har disse tidligere erkjennelsene av ogunnskyldningene for urett blitt henvist til ellergjentatt i forbindelse med opprettelsen av rett-

19 For nærmere presentasjon av de offentlige unnskyldnin-gene, se Nordvik 2015b.

20 Møte med romanifolket 11. februar 1998. Jf. http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/Regjeringen-Bon-devik-I/krd/Taler-og-artikler-arkivert-individuelt/1998/mote_med_romanifolket.html?regj_oss=1&id=262666[Lest: 30. mars 2015].

21 St.meld. nr. 21 (1999 – 2000)

Boks 5.1 Unnskyldning

I møtet med representanter for taterne/roma-nifolket i 1998 sa kommunalminister Haarstadblant annet:

Norske myndigheter har opp igjennom his-torien opplagt gjort urett mot romanifolketog har direkte eller indirekte (via «Misjo-nen») vært ansvarlige for alvorlige over-grep mot enkeltpersoner, både barn ogvoksne. Stikkord som Svanviken arbeids-koloni, tvangsplassering av barn og tvangs-sterilisering vekker mange vonde minner.Norske myndigheter har mye å skammeseg over og beklage. [...] I forhold til roma-nifolket vil jeg på vegne av norske myndig-heter sterkt beklage fortidas overgrep. Noeliknende må aldri skje igjen. Felles regler iEuropa for å sikre rettigheter for nasjonaleminoriteter kan bidra til å hindre at his-torien gjentar seg, både i Norge og i andreeuropeiske land.

Boks 5.2 St.meld. nr. 15 (2000 – 2001)

Særleg overfor romanifolket (taterane/deireisande) har det skjedd grove overgrepgjennom ein stor del av 1900-talet. Tiltaksom busetting, plassering på institusjon,omsorgsovertaking av barn og sterilisering– formelt eller reelt grunngitt med at dendet gjaldt var «omstreifar» – blei koplasaman på ein slik måte at det heile fekk eitsterkt element av tvang. Sett samla gir til-taka eit bilete av ein samanhengande ogsterkt undertrykkjande politikk frå stor-samfunnet overfor ein utsett minoritet.Denne politikken var støtta og positivtsanksjonert av offentlege styresmakter(Stortinget, regjeringa, sentral og lokal for-valtning), og blei i stor utstrekning sett ut ilivet av organisasjonen Norsk misjon blanthjemløse. […]Regjeringa tek sterk avstandfrå dei overgrepa som har vore gjorde motromanifolket og ber om orsaking for denuretten som har skjedd. Noko liknande måaldri få hende igjen.


ferdsvederlagsordningen spesielt for tatere/roma-nifolk og opprettelsen av Glomdalsmuseets LatjoDrom-utstilling og Romanifolkets/taternes kultur-fond.

Unnskyldningene fra staten er gitt i sammen-henger som gjør at de er lite kjent både blanttaterne/romanifolket selv og av befolkningen forøvrig. Til tross for at møtet mellom Haarstad ogrepresentantene for taterne/romanifolket ble dek-ket av media og noen representanter for tater-/romaniorganisasjoner på dette tidspunktet sa segfornøyde med unnskyldningene, er det rundt fem-ten år senere svært mange som ikke kjenner til atdette har funnet sted.

I boken Nasjonens barn av Eide og Aanesenuttaler en representant for taterne/romanifolketfølgende, som kan illustrere hvordan noen fradenne gruppen oppfatter virkningen av unnskyld-ningen: «For dem som så på nyhetene akkuratden dagen så er det vel greit. Men det må mer tilfor å endre holdninger.»22 Flere tatere/romanifolkhar i intervjuer med utvalgets forskere gittuttrykk for at unnskyldningene har mindre betyd-ning fordi de er lite kjent også i den generellebefolkningen: «Naboen min hadde hatt godt av å

vite hva som har skjedd med oss, og hvorfor vireagerer sånn når de omtaler oss som ‘dere’ selvom de bare snakker til en av oss.»

Noen tatere/romanifolk har begrenset tiltro tilat en offentlig unnskyldning i ettertid vil utgjørenoen forskjell, og mener at nye unnskyldningerikke er viktige. Andre er opptatt av dette. Samtidigpåpeker mange tatere/romanifolk at en unnskyld-ning alene uansett ikke er nok. Den må være delav noe større: «Det må ligge noe ordentlig bak,som viser at det blir rydda opp. En unnskyldningmå ha tyngde bak seg, slik at det skjer enholdningsendring, at det ikke skjer igjen.»23

Utvalget regner det som sannsynlig at en tyde-ligere kommunisert offentlig unnskyldning kunnebidra til å fremme kunnskap om politikken over-for gruppen og dermed redusere diskrimineringbasert på fordommer eller kunnskapsløshet ibefolkningen.

Mange tatere/romanifolk er også opptatt av atdet burde være kongen som statsoverhode somfremførte en unnskyldning overfor folkegruppen,slik han i sin tid gjorde overfor samene forfornorskningspolitikken. I tillegg oppfatter en deltatere/romanifolk det slik at unnskyldningen mis-tet troverdighet etter at Romanifolket/taterneskulturfond ble avviklet som fond høsten 2013.

5.3.2 Den norske kirkes unnskyldninger

Den norske kirke har ved Kirkemøtet kommetmed en unnskyldning til taterne/romanifolket i toomganger, først i 1998 og så i 2000. Den førsteunnskyldningen, i 1998, ble gitt i en slik form atden i praksis bidro til mer konflikt og dypere mis-tillit, slik at det ble nødvendig for Kirkemøtet åkomme med en ny unnskyldning to år senere.

I 1996 ble Den norske kirke kontaktet avrepresentanter for taterne/romanifolket på Vest-landet. Komiteen for internasjonale spørsmål iMellomkirkelig råd for Den norske kirke tok i1997 initiativ til dialog med taternes/romanifol-kets organisasjoner om kirkens behandling avgruppen. De ønsket å bringe saken opp på denkirkelige dagsordenen i 1998 i tilknytning tilspørsmål om menneskerettigheter.

Kirkemøtet i Bergen i november 1998 var delt isynet på hvorvidt man skulle be om tilgivelse forkirkens tidligere tiltak overfor taterne. I det opp-rinnelige forslaget het det at «vi ber på ei synd ogei skam vi ikkje kan gå vidare med». Etter et ben-keforslag vedtok Kirkemøtet med knapt flertall(44 mot 39 stemmer): «Vårt folk ber på ei skam vi

22 Eide og Aanesen 2008, s. 95.

Boks 5.3 Forsoning og erstatning

Det er viktig for Regjeringen å oppnå forso-ning med romanifolket, sier kommunal- ogregionalminister Erna Solberg. – Skal mankunne bygge opp ny tillit mellom myndig-hetene og romanifolket, er det ikke tilstrek-kelig å be om unnskyldninger. Da må detogså være mulig å få erstatninger for deovergrepene som er begått, sier hun.

Fra pressemeldingen om billighetserstatninger, 2004

Regjeringen har besluttet å opprette etromanifolkets fond på 75 millioner kroner.–Romanifolket har lenge ønsket å få opp-rettet et fond som en kollektiv oppreisningfor de overgrep romanifolket/taterne erblitt utsatt for. Regjeringen er glad for åkunne imøtekomme dette ønsket, sierstatsminister Kjell Magne Bondevik.

(Fra pressemeldingen om Romanifolkets/taternes kulturfond fond 2007)

23 Gruppeintervju, høsten 2014.


ikkje kan gå vidare med.» Dette ble av mangetatere/romanifolk oppfattet som at kirken skjøvdet norske folk foran seg og ikke ville ta ansvar forkirkens medvirkning til overgrep mot taterne/romanifolket. Rett nok het det i fortsettelsen avvedtaket: «[…] Difor seier vi i dag på kyrkja sinevegner: Forlat oss vår skuld!» Ifølge Rune Halvor-sen var hovedinntrykket blant tatere/romanifolkat Kirkemøtet ikke ville be om unnskyldning påegne vegne, og skjulte seg bak et stort og ufor-pliktende begrep om samfunnsansvar med henvis-ningen til «vårt folk».24

Vedtaket på Kirkemøtet ble møtt av sterkereaksjoner blant mange tatere/romanifolk, ogførte til at organisasjonen Romanifolkets Lands-forening ble splittet, og en ny organisasjon bleopprettet (Landsorganisasjonen for Romanifolket– LOR).

Etter betydelig merarbeid og press fra repre-sentanter fra taterne/romanifolket og sentralestøttespillere i Den norske kirke, forskere og mas-semedier kom saken opp til ny behandling på Kir-kemøtet i Trondheim i november 2000. En ny for-mulering av unnskyldningen ble da vedtatt medakklamasjon, og denne gangen var det Kirkemø-tet på vegne av Den norske kirke som erkjenteansvar for sin medvirkning til urett som varbegått.

Tross misnøye med Kirkemøtets vedtak i 1998ble det i løpet av våren 1999 utarbeidet et forslagtil samarbeidsavtale mellom Kirkerådet og Roma-nifolkets Landsforening. Både kirken og represen-tanter for tatere/romanifolk var enige om at enunnskyldning ikke var nok, og at kirken måtte gisynlige uttrykk for sin beklagelse. Mange menig-heter markerte menneskerettighetsdagen10. desember 1999 med syndsbekjennelse for kir-kens overtredelser overfor taterne/romanifolket.I de første fem årene innebar avtalen i praksis etsamarbeid om gudstjenester, De InternasjonaleKirkemusikkfestspillene i Kristiansand i 2000,konferansen av europeiske kirker i Trondheim ijuni 2003, en årlig minnemarkering ved «Skam-mens stein» på Ris kirkegård, tilrettelegging avmøter med motparter eller aktører som skullepåvirkes, støtteerklæringer med mer.25 Romani-folkets Landsforening/TL og Kirkerådet haddejevnlige kontaktmøter frem til 2009. I 2015 erdenne kontakten blitt gjenopprettet.

Samtidig som Kirkemøtets vedtak i 1998 førtetil sterke reaksjoner blant mange tatere/romani-

folk, førte det også til reaksjoner fra tidligereansatte i og støttespillere for Misjonen, som følteat vedtaket hadde stemplet dem som overgripere.Det ble gjennomført flere forsoningsmøter medkirken, og over 50 personer signerte et krav om atkirkemøte-vedtaket måtte oppheves. Dette varbakgrunnen for at leder i Kirkerådet, Nils-ToreAndersen, i sin tale til Kirkerådets møte i mars2009 tok opp saken, for å understreke at Kirkemø-tets vedtak ikke hadde hatt til hensikt å dømmealle Misjonens ansatte. Andersen understreketsamtidig at kirkens unnskyldning til taterne/romanifolket stod ved lag.

Konfliktene som oppstod i kjølvannet av Kirke-møtets vedtak i 1998, blant både tatere/romani-folk og personer som identifiserte seg med Misjo-nen, viser hvor utfordrende det kan være åkomme med kollektive unnskyldninger på vegneav fortidens handlinger. Kirkemøtets vedtak blirkritisert så vel for ikke å ta nok ansvar for tidligereovergrep som for å kaste skyld og skam på tidli-gere ansatte og aktive i Norsk misjon blant hjem-løse.

24 Halvorsen 2004.25 Ibid.

Boks 5.4 Kirkemøtet I

Kirkemøtet 2000 ber taterne om unnskyld-ning og tilgivelse for den urett og de over-grep som fra kirkens side er begått motderes folk.

(Kirkemøtet i Den norske kirke, 2000)

Boks 5.5 Kirkemøtet II

Vi skal ikke be om unnskyldning for vedta-ket i 1998. Da begår vi en ny feil, men vi skalved dette gi korreksjon til det bildet mangeoppfattet av alle som var i hjelpeapparatet.Vår unnskyldning til taterne står ved lag.Det var det grunnlag for, men det var ikkerett av oss å generalisere og dømme allesom med god vilje og gode hensikter arbei-det med og for taterne selv om vi i dag kanse store svakheter ved det.

(Nils-Tore Andersen, tale til Kirkerådet i mars 2009)


5.3.3 Kirkens Sosialtjenestes ansvar?

Omdanningen fra foreningen Norsk misjon blanthjemløse til stiftelsen Kirkens Sosialtjeneste i1986/87 er omtalt i kapittel 4. Tidligere generalse-kretær i Norsk misjon blant hjemløse, JosteinVist, fortsatte som leder for Kirkens Sosialtjenestefrem til 1989, og den nye stiftelsen overtok ogsåandre ansatte og eiendommer som hadde værtunder Misjonen. I forbindelse med Den norskekirkes forsøk på å ta et oppgjør med sin med-virkning i politikken overfor taterne/romanifol-ket, ble også Kirkens Sosialtjenestes ledelse kon-taktet. Ledelsen avviste den gang at KirkensSosialtjeneste skulle ha noe ansvar for Misjonenstidligere virksomhet.

I 2013 og 2014 startet Kirkens Sosialtjenesteen intern prosess for å undersøke Misjonens his-torie og overgangen i 1986/87. Dette arbeidet,som fortsatt pågår, har blant annet som mål åbelyse om Kirkens Sosialtjeneste er den nær-meste til å ta et moralsk ansvar for den driftensom hadde vært før Misjonen ble avviklet somforening i 1986, ettersom det var Misjonens års-møte i 1986 som vedtok å danne den nye stiftel-sen.

Også Tater-/romaniutvalget satte i gang enundersøkelse av denne overgangen, med egneforskere. Resultatene er presentert i kapittel 4.For å bidra til forsoning er det etter utvalgets synviktig at Kirkens Sosialtjeneste tar et oppgjør medhistorien og gir et synlig uttrykk for dette.

5.4 Kollektive tiltak som sikter mot oppreisning og videreføring av kultur

Det er gjort flere forsøk på å kompensere for forti-dens urett gjennom kollektive tiltak for å synlig-gjøre taternes/romanifolkets kultur og historie,og legge grunnlag for at deler av denne kan vide-reføres.26 I det følgende gis en kort presentasjonav ordningene som grunnlag for utvalgets vurde-ringer av hvordan unnskyldningene er oppfattetblant tatere/romanifolk og andre, og av om de harfungert etter hensikten.

5.4.1 Latjo Drom-utstillingen på Glomdals-museet

Allerede i 1996 diskuterte Stortinget planene om ålage et kultursenter eller en egen utstilling for

taterne/romanifolkets kultur som en del av enkollektiv oppreisning, under behandlingen av etrepresentantforslag fra Erling Folkvord (RV). Fåmåneder etter debatten i Stortinget tok Vålerkommune og Romanifolkets Landsforening kon-takt med Glomdalsmuseet i Elverum for å høreom museet ville være interessert i å lage en kul-turpresentasjon av taterne/romanifolket.

I St.meld. nr. 15 (2000–2001) om nasjonaleminoriteter blir utstillingen satt i sammenhengmed den offentlige unnskyldningen overfortaterne/romanifolket.

Utstillingen ble åpnet 25. april 2006 av kron-prins Haakon Magnus. Utstillingen inneholder enrekke bilder og gjenstander samt installasjoner.En ansatt kurator og en formidler fra taterne/romanifolket i 20 prosent stilling har de sisteårene vært tilknyttet Glomdalsmuseet for å haomvisninger og undervisningsopplegg i forbin-delse med utstillingen. I 2014 hadde de blantannet undervisning for skoleklasser og lærere fraflere skoler i Hedmark.

Beliggenheten i Elverum gjør at den perma-nente utstillingen ikke er så lett tilgjengelig forskoleklasser og enkeltpersoner som bor andresteder i landet. Derfor ble det i 2008 laget en van-dreutstilling, og det finnes også informasjon påutstillingens nettsider som kan brukes i undervis-ning.

Det var en del uenighet blant tatere/romani-folk om stedets funksjon og utforming av utstillin-gen da Latjo Drom ble utarbeidet, og det er ulikesyn på utstillingens funksjon i dag.

26 Jf. Nordvik 2015c.

Boks 5.6 St. meld. nr. 15 (2000 – 2001)

Overgrepa mot romanifolket var særsgrove og ramma ei etnisk gruppe hardt. Til-tak for å styrkje og fremme kulturen tilromanifolket kan sjåast som ei form forkompensasjon for kontroll- og fornor-skingspolitikken, særleg for dei verkna-dene denne politikken har hatt for å svek-kje kulturen. Regjeringa vil derfor gjereframlegg om at det blir etablert eit senterfor dokumentasjon og formidling av kultu-ren og historia til romanifolket. Senteretplasserast på Glomdalsmuseet på Elverummed sikte på byggjestart i 2002.


Da Latjo Drom-utstillingen skulle etableres,oppstod det samarbeidsutfordringer mellommuseet og representanter for taterne/romanifolk.Tatere/romanifolk var med i en arbeidsgruppe påmuseet, og en person som selv var tater/romani,ble ansatt i full stilling som prosjektmedarbeiderpå museet. Intervjuer gjennomført i forbindelsemed utvalgsarbeidet viser imidlertid at mangetatere/romanifolk som var involvert i prosessen,ikke hadde følelsen av å bli hørt. Etter at utstillin-gen åpnet, kom det i tillegg reaksjoner fra noensom mente at den var for «positiv», og at denburde inneholde mer informasjon om myndighe-tenes maktutøvelse og overgrep mot gruppen.

Diskusjonene om reell medvirkning handlerogså om hvem som kan representere tatere/romanifolk i slike prosesser. I dag samarbeider toav de fire statsstøttede tater-/romaniorganisasjo-nene med utstillingen. Disse to er de eneste orga-nisasjonene som blir nevnt i selve utstillingen, ogpå utstillingens hjemmeside (per mars 2015).

Utvalgets inntrykk er at holdningene til utstil-lingen blant mange tatere/romanifolk i dag ergenerelt positive. Noen forteller blant annet at deopplever stolthet når de ser eller kan vise fremutstillingen. Enkelte sier fortsatt at de ikke synes

den gir et dekkende bilde av historien ellerdagens mangfold. Utstillingen blir i liten grad opp-fattet som en oppreisning eller kompensasjon fortidligere overgrep mot gruppen av tatere/romani-folk. En del uttrykker en manglende følelse aveierskap til utstillingen. Dette har også sammen-heng med at bare to av organisasjonene samarbei-der med museet. Samtidig er det viktig å være rea-listisk med hensyn til de begrensningene som énmuseumsutstilling har i å skulle gi en reell følelseav oppreisning til både enkeltpersoner og grup-pen som helhet.

5.4.2 Stiftelsen Romanifolkets/taternes kulturfond (RT-fondet)

I St.meld. nr. 44 (2003–2004) erkjenner regjerin-gen at etableringen av Latjo Drom-utstillingen vedGlomdalsmuseet ikke er blitt ansett av taterne/romanifolket selv som en fullgod kollektiv kom-pensasjon for den urett de er blitt utsatt for. Regje-ringen vedtok derfor opprettelsen av et kultur-fond, Romanifolkets/taternes kulturfond, somskulle ha som hovedmål å bidra til bevaring ogutvikling av taternes/romanifolkets kultur, språkog historie.

Figur 5.1 Bilde fra Latjo Drom-utstillingen.

Foto: Emir Curt.


I 2002 hadde Stiftelsen Romanifolket/taternefremsatt et krav om opprettelsen av et fond påminst 60 millioner kroner. Stiftelsen var opprettetav blant andre representanter fra RomanifolketsLandsforening og Landsorganisasjonen for Roma-nifolket. Etter at Stortinget vedtok etableringen avfondet i 2004, inngikk staten, ved Arbeids- oginkluderingsdepartementet, forhandlinger medtater-/romaniorganisasjonene om utformingen avvedtekter til stiftelsen som skulle administrerefondet. Først i 2007 ble denne prosessen ferdigs-tilt, og stiftelsen Romanifolkets/taternes kultur-fond (RT-fondet) etablert. Vedtektene ble presen-tert i oktober 2007 av statsråd Bjarne HåkonHanssen, Holger Gustavsen fra Taternes Lands-forening, Anne Jorunn Merkesvik fra ForeningenRoma og Trygve Johs. Andreassen fra Landsorga-niasjonen for Romanifolket.

Siden etableringen i 2007 har RT-fondet delt utøkonomisk støtte til en rekke ulike kulturprosjek-ter og -tiltak. En full oversikt over tildelinger til ogmed første halvdel av 2014 kan finnes på fondetshjemmesider. Eksempler på prosjekter som harfått støtte, er bokprosjekter, musikkutgivelser,foredragsturneer, utstillinger, filmproduksjoner,slektstreff og konferanser. Både enkeltpersoner

og institusjoner som museer og arkiver har fåttstøtte. RT-fondet har også hatt en veiledningstje-neste for å hjelpe folk med å søke erstatninger.

Det har vært ulike syn på RT-fondets adminis-trasjon og styring blant tatere/romanifolk, og dethar også vært noen medieoppslag om styringenav fondet. Kritikken har blant annet handlet ommanglende innsyn i tildelingsprosessene. Dessu-ten er det blitt klaget over at fondet har hatt høyeadministrasjonsutgifter i forhold til tildelingsbelø-pene. Stiftelsestilsynet har videre kritisert dethøye antallet styremedlemmer, som gjør at kost-nader knyttet til styremøtene blir veldig høye. I2014 endret fondet vedtektene sine for å få nedantall styremedlemmer og redusere administra-sjonskostnadene.

I statsbudsjettet for 2014 foreslo regjeringen åendre finansieringsmodellen. I stedet for å ha etfond på 75 millioner, der stiftelsen RT-fondet dis-ponerte den årlige avkastningen, innførte manårlige bevilgninger over statsbudsjettet (for 2014 5millioner kroner). Dette ble vedtatt av Stortingethøsten 2013. Selv om den årlige bevilgningen iutgangspunktet ble høyere enn den aktuelleavkastningen av grunnfondet på 75 millioner, rea-gerte representanter for tater-/romaniorganisa-sjonene sterkt på endringen, som ble opplevd somet løftebrudd. Mange ga uttrykk for at de oppfat-tet at dette gjorde unnskyldningen som staten tid-ligere hadde kommet med, lite troverdig, etter-som det å ha et økonomisk fond hadde en storsymbolsk verdi som uttrykk for statens erkjen-nelse av ansvar for fortidens overgrep og forsøm-melser. Flere mente også at man nå ble meravhengig av staten gjennom årlige bevilgninger istedet for å kunne bruke avkastningen fra egetfond. Endring i finansieringsstruktur har per i dagikke ført til endringer i stiftelsens navn, som frem-deles er Romanifolkets/taternes kulturfond, selvom midlene ikke lenger kommer fra et fond.

I 2014 vedtok styret i RT-fondet å finansiereetableringen av Romanifolkets/taternes senter,som et pilotprosjekt. Senteret skal være en uav-hengig enhet, og skal overta en rekke av opp-gavene som RT-fondet tidligere har hatt. Per i dag(mai 2015) er det for tidlig å si noe om hvordansenteret vil fungere, og hvordan arbeidsdelingenmellom RT-fondet og senteret i praksis vil bli. Sen-teret er samlokalisert med RT-fondet. Utvalgetsinntrykk er at det er svært delte meninger blantbåde de involverte og andre tatere/romanifolk omhvordan RT-fondet har fungert.

Boks 5.7 St.meld. nr. 44 (2003 – 2004)

Regjeringen mener at det er på tide å finneen løsning som kan framstå som en tilfreds-stillende kollektiv oppreisning for overgre-pene mot romanifolket/taterne, og har påbakgrunn av dette i revidert budsjett for2004 foreslått å opprette et romanifolketsfond på 75 millioner kroner. Avkastningenav fondet vil kunne brukes til tiltak og akti-viteter som fremmer bevaring og utviklingav romanifolkets/taternes kultur, språk oghistorie, foruten å dekke kostnader til etsekretariat og en rådgivningstjeneste. Deter ikke intensjonen at fondet skal brukes tilindividuelle erstatninger. Det er viktig atromanifolket/taterne får innflytelse i bru-ken av fondet. Det er derfor lagt opp til atfondet skal administreres av en stiftelsehvor blant andre romanifolkets organisa-sjoner er representert.


5.4.3 Øvrige tiltak for å formidle taternes/romanifolkets historie og egenart

Det eksisterer noen kulturformidlingstiltak forbarnehage og skole. Blant annet:– «Taterfolket fra barn til voksen» (2004–2009).

Prosjektet bestod av to delprosjekter: et skole-prosjekt og et kulturprosjekt. Prosjektet blegjennomført som et samarbeid mellom Tater-nes Landsforening, Dronning Mauds Minne ogHøgskolen i Sør-Trøndelag.

– «Formidling av taterkultur i barnehage ogskole» (2009–). Prosjektet er en videreføringav kulturdelen av «Taterfolket fra barn til vok-sen». Prosjektet gjennomføres av DronningMauds Minne og Taternes Landsforening. Pro-sjektet har samlet inn tateres/romanifolks kul-turuttrykk og arrangert kulturprogrammermed formidling av tateres/romanifolks kulturog historie for barn og voksne i barnehager ogskoler.

– NAFOs nettressurs om nasjonale minoriteterpå www.minstemme.no

– Temaheftet Om tatere som minoritet i et flerkul-turelt samfunn. Kulturformidling i barnehage ogskole, utgitt av Utdanningsdirektoratet i 2010.Heftet med informasjon om tatere og forslag tilundervisningsopplegg basert på arbeidet i pro-sjektet «Taterfolket fra barn til voksen».

– Informasjonsmateriell om nasjonale minorite-ter i veilederen «Våre nasjonale minoriteter. Tilansatte i barnehager og skoler», utgitt avUtdanningsdirektoratets i 2014.

– Oslo byarkiv utga i 2014 et hefte for skoleung-dom om tateres/romanifolks historie og kultur.Heftet Duri drom. Romanifolkets histori skal, isamarbeid med Utdanningsetaten i Oslo, distri-bueres til alle Oslo-skoler.

Dette er tiltak som sikter mot å fremme og for-midle kunnskap om taternes/romanifolkets histo-rie. Slik kan tiltakene sees som et ledd i myndig-hetenes forsøk på å følge opp de unnskyldningersom har vært gitt, og som et forsøk på opp-reisning etter den tidligere assimileringspolitik-ken. Som det fremgår i rapporten om situasjonen idag, har det lenge vært manglende politisk sats-ning på oppfølging av skole- og barnehageprosjek-tet på nasjonalt nivå.

5.5 Individuelle oppreisnings- og vederlagsordninger

Det finnes både statlige og kommunale individu-elle økonomiske oppreisningsordninger som ertilgjengelige for tatere/romanifolk som har opp-levd overgrep som myndighetene kan sies å hahatt ansvaret for. Innenfor rammen av den ordi-nære ordningen med statlig rettferdsvederlag erdet laget en særskilt ordning for søkere med tater-/romanibakgrunn, og en for barnehjemsbarn. Idet følgende oppsummeres utvalgets funn omhvordan ordningene synes å fungere og hva slagsoppfatninger det er om dem blant tatere/romani-folk.

5.5.1 Tilpasning av ordningen med statlig rettferdsvederlag

Rettferdsvederlagsordningen er Stortingets egenerstatningsordning, der enkeltpersoner som harkommet spesielt uheldig ut, kan søke om enskjønnsmessig kompensasjon. Ordningen tar ikkesikte på å dekke økonomisk tap. Innvilgelse avrettferdsvederlag er ment som et «plaster på

Boks 5.8 Rettferdsvederlag

De vanligste begrunnelsene for søknader fratatere/romanifolk om rettferdsvederlag (førsærordningen ble etablert i 2004–2005, seunder) var: tapt skolegang, mobbing, inngrep/ev. ikke inngrep fra barnevernsmyndigheteneog opphold på Svanviken arbeidskoloni.

Frem til midt på 1990-tallet var det vanske-lig for personer av tater-/romanibakgrunn å fåinnvilget rettferdsvederlag (billighetserstat-ning) for tapt skolegang fordi de ble sammen-lignet med andre personer av tater-/romani-bakgrunn og ikke med majoritetsbefolknin-gen. Dermed fikk de fleste avslag på sine søk-nader om erstatning for tapt skolegang fordide ikke ble ansett for å ha kommet spesieltdårlig ut. Denne praksisen ble endret fra 1997.

Det finnes ikke noe totalt tall på hvormange personer av tater-/romanibakgrunnsom har fått billighetserstatning/rettferdsve-derlag for tapt skolegang. I St.meld. nr. 44(2003–2004) står det at det de første åreneetter endringen kom inn ca. 110–120 søkna-der per år, mens det de siste årene frem til2004 var kommet inn 60–70 søknader årlig.


såret» for urett som er påført individet. I dag erdet Statens sivilrettsforvaltning som er sekretariatfor Stortingets utvalg for rettferdsvederlag.

Ordningen med rettferdsvederlag er åpen fortatere/romanifolk på linje med andre. I tillegg tilden alminnelige ordningen opprettet Stortingeten utvidet og tilpasset særordning for enkeltegrupper, blant andre tatere/romanifolk, gjennomSt.meld. nr. 44 (2003–2004). For tatere/romani-folk gis det under særordningen vederlag formobbing på grunn av opphav, tvangssteriliseringog opphold på Svanviken arbeidskoloni.

Forskningsassistenter har på oppdrag frautvalget gått gjennom protokollene fra Stortingetsutvalg for rettferdsvederlag fra 2006 (da debegynte å behandle søknader under St.meld. nr.44 (2003–2004)) til og med 2013, og på bakgrunnav dette laget en statistikk over behandlede sakersom angår tatere/romanifolk.

Basert på informasjon som er kommet frem iintervjuer, er utvalgets inntrykk at søknadspro-sessen til rettferdsvederlag oppleves som vanske-lig av mange. I utgangspunktet gir ikke søknadom rettferdsvederlag grunnlag for å få fri retts-hjelp fordi det ikke ansees som nødvendig medjuridisk kompetanse for å søke. Det ligger gansketydelig informasjon om ordningen på Sivilrettsfor-valtningens hjemmeside. Her ligger også malerfor et søknadsskjema som søkere kan bruke der-som de ønsker det. Flere av dem utvalget harsnakket med, forteller at de opplever ordningensom komplisert, og at det er vanskelig å søke rett-ferdsvederlag. Det foreligger derfor et stortbehov for informasjon om hvordan man skal søkeog hva man kan søke om. Det er også behov for ånå ut med informasjon om hva rettferdsvederlags-ordninger er ment å være (og ikke være), da deter mange misforståelser knyttet til hva ordningendekker og hvor stor erstatning man kan få.

Det er også tydelig at det byråkratiske språketsom brukes i ordningen, ofte oppleves fremmed-gjørende og vanskelig. Søkere som får avslag påsine søknader fordi «det ikke er sannsynliggjort»at noe har funnet sted, kan forstå dette som at «demener at jeg lyver». Dette kan oppleves sværttungt. Sivilrettsforvaltningen oppgir at den harhatt et dynamisk forhold til teksten som blir skre-vet til søkerne, og fra 2009 begynte de også meden standardformulering i tilsagnsbrev om at debeklaget hva søkeren hadde opplevd. De oppgirogså at de får mange henvendelser fra søkere(eller potensielle søkere) til rettferdsvederlag, oggir mye rådgivning per telefon. Dette gjelder allesøkere, ikke bare tatere/romanifolk.

Generelt sett oppleves de innvilgede beløpenesom lave, spesielt de 20 000 kronene som gis somstandardbeløp for mobbing på grunn av opphav.Misnøyen med beløpene er til en viss grad knyttettil mangel på innsikt i rettferdsvederlagsordnin-gens rammer og formål.

I tillegg til den tilpassede ordningen fortatere/romanifolk har Stortinget ved St.meld. nr.24 (2004–2005) og Innstilling til Stortinget nr. 217(2004–2005) opprettet en utvidet og tilpasset rett-ferdsvederlagsordning for barn som i periodenfrem til 1. januar 1980 har vært plassert i barne-hjem, fosterhjem, verneskoler og spesialskoler forbarn med «adferdsvansker». Etableringen av sær-ordningen kan betraktes som et uttrykk for etoppgjør og et ønske om å kompensere for man-

Boks 5.9 Erstatning

Totalt har 1251 enkeltpersoner søkt erstatninginnenfor særordningen for tatere/romanifolk.1231 enkeltpersoner har fått innvilget vederlagfor ett eller flere forhold under denne ordnin-gen:– 1220 personer har fått erstatning for mob-

bing (1231 har søkt).– 157 personer har fått rettferdsvederlag for

opphold på Svanviken under særordnin-gen, mens 6 personer har fått for oppholdpå Svanviken under ordinær ordning fordide er inngiftet i tater-/romanifamilier.Totalt har altså 163 personer fått erstatningfor Svanviken (168 har søkt).

– 7 personer har fått rettferdsvederlag fortvangssterilisering (15 har søkt).

– 1 person fått rettferdsvederlag under sær-ordningen for urettmessig adopsjon.

Noen personer har fått erstatning for mer ennett grunnlag, derfor blir summen av disse tretallene høyere enn det totale antallet personersom har fått erstatning.

86 prosent av søkerne har selv formeltfremmet søknad, mens de resterende har fåttsøknaden fremmet av advokat, interesseorga-nisasjoner eller andre.

Innvilget sum for dem som faller inn underSt.meld. nr. 44 (2003–2004), varierer fra20 000 til 470 000 (de som har fått høyesterstatningssum, har fått for andre grunnlagsamtidig, under særordningen for tidligerebarnehjemsbarn og/eller ordinær ordning).


glende oppfølging av det overordnede ansvaretsom staten hadde for den offentlige barneomsor-gen. Ordningen gjelder for alle som opplevdeomsorgssvikt eller overgrep mens de var underbarnevernets omsorg.

Mange tatere/romanifolk forteller at de harfått rettferdsvederlag over denne ordningen. Per31. desember 2013 var det innvilget rettferdsve-derlag i totalt 3156 saker etter St.meld. nr. 24(2004–2005). Det finnes ingen oversikt over hvormange av disse som har tater-/romanibakgrunn.Dette ville forutsette en omfattende gjennomgangog analyse av de over 3000 sakene, og utvalget harikke hatt kapasitet til dette innenfor de gitte ram-mene.

Utvalget har funnet at mange tatere/romani-folk som har fått rettferdsvederlag, ikke vet hvil-ken ordning de har fått vederlag gjennom, ellerhva reglene er for de ulike ordningene. Sivilretts-forvaltningen vurderer søknader opp mot de ulikegrunnlagene og er fleksibel i behandlingen avsøknader, slik at den gjør en aktiv vurdering avhvorvidt en søker ordinært vederlag passer inn ien av særordningene.

Gjennom intervjuer har flere tatere/romani-folk påpekt at rettferdsvederlagsordningen erurettferdig, og at personer forskjellsbehandles.Som bevis på at ordningen er urettferdig, visermange til tilfeller der søsken har fått ulike sum-mer, og hevder at tilsagnsbeløpene avhenger avhvilken saksbehandler søker får. I gjennomgan-gen av protokollene fra saksbehandlingen i Stor-tingets utvalg for rettferdsvederlag som ble utførtsom del av Tater-/romaniutvalgets arbeid, harman ikke funnet en slik vilkårlighet. Tvert imotser det ut til at saksbehandlerne behandler søkna-der ut fra de samme kriteriene. Ulike tilsagnsbe-løp vil for eksempel henge sammen med doku-mentasjon på langtidseffekter av hendelsen. Søk-nadene behandles på individuelt grunnlag, mensivilrettsforvaltningen bestreber seg på åbehandle søsken samtidig for å kunne se deressøknader i sammenheng. Likevel vil individuelleerfaringer (ulike opplevelser eller vedlagt doku-mentasjon på langtidsvirkninger) kunne gjøre attilsagnsbeløpet kan variere.

Den manglende forståelsen for at det finnesulike ordninger og hvilke kriterier som benyttes ivurderingen av søknadene, gjør at rettferdsve-derlagsordningen oppleves som urettferdig avmange, og viser behovet for god informasjon, råd-givning og veiledning både før og under søknads-prosessen.

5.5.2 Kommunale oppreisningsordninger for tidligere barnevernsbarn

I tillegg til den tilpassede rettferdsvederlagsord-ningen for tidligere barnehjemsbarn og andre harogså mange kommuner opprettet oppreisnings-ordninger for personer som har opplevd overgrepeller omsorgssvikt mens de var under barnever-nets omsorg i deler av 1900-tallet.

Utfordringene tatere/romanifolk opplever nårde skal søke om erstatning innenfor de kommu-nale ordningene for tidligere barnevernsbarn, måsees i sammenheng med de generelle utfordrin-gene knyttet til disse ordningene. Ordningenevarierer fra kommune til kommune. Likevel er detvisse utfordringer for tidligere barnevernsbarn avtater-/romanislekt som kan relateres til den sær-skilte politikken overfor denne folkegruppen.

For noen tatere/romanifolk kan det være enutfordring å finne frem til hvilken kommune somhadde ansvaret for plasseringen av dem. Dette erspesielt vanskelig der omsorgsovertagelsenskjedde i svært ung alder og den som ble omplas-sert, ikke har hatt kontakt med biologisk familie ivoksen alder. Fra intervjuer er utvalget kjent medat minst to av informantene har erfart at deressøknad om kommunal oppreisning er avvist medhenvisning til at det ikke foreligger barneverns-vedtak om omsorgsovertagelse, til tross for atselve oppholdet på barnehjemmet er godt doku-mentert. Selv om utvalget ikke har undersøktdette systematisk, kan man altså ikke se bort fraat det i enkelte saker er vanskelig å finne doku-mentasjon i kommunale arkiver. Dette hengerogså sammen med at barnevernets tiltak overfortatere ble forvaltet av en privat organisasjon, hvil-ket i praksis ga kommunale barnevernsmyndig-heter en mer perifer rolle i gjennomføringen av til-takene enn ellers.

Utvalget mener staten har hovedansvaret forat de som ble plassert uten vedtak, kan få sinesøknader om erstatning behandlet på lik linje medandre som har vært under barnevernets omsorg.Funnene fra den rettslige undersøkelsen avenkeltsaker viser imidlertid at Misjonen var opp-tatt av å innhente vedtak i sakene. Dette gir grunntil å anta at det er få saker der det ikke foreliggervedtak fra kommunale myndigheter.

Det kan være mer utfordrende for tatere/romanifolk å innhente informasjon om sakenebåde fordi dokumentasjonene til sakene kanbefinne seg så vel i Misjonens arkiv som i kommu-nale arkiver, og fordi det i noen tilfeller er ukjent


hvilken kommune som fattet vedtak. Også hermener utvalget at staten har et ansvar for å biståspesielt for å imøtekomme de særskilte utfordrin-gene dette medfører for enkeltpersoner i dennegruppen.

De store variasjonene mellom kommunaleordninger gjør at folk opplever betydelige forskjel-ler mellom hvilke erstatningsbeløp de får, selv omde har oppholdt seg på de samme institusjoneneog opplevd det samme. Variasjonene mellom ord-ningene skyldes at de er etablert og forvaltet avkommunene uten statlige føringer. Utvalgetmener at staten har et ansvar for å sørge for enmer rettferdig praksis.

Likelydende ordninger og en mer ensartetpraksis ville ha bidratt til større likebehandling pådette området. Fra kommunenes ståsted kan dettevære vanskelig ettersom de selv bærer kostna-dene med ordningene. Det pågår fortsatt endebatt om det dilemmaet utvalget ser utspille seg:avveining mellom hensyn til kommunalt selvstyreog kommuners økonomi på den ene siden ognasjonalt ansvar for likebehandling i praktiseringav erstatningsordningene på den andre.

Tidligere forskning viser at innretningen,organiseringen og gjennomføringen av de kom-munale ordningene bidrar til forskjellsbehandlingav personer som søker oppreisning for omsorgs-svikt, vold og overgrep under barnevernetsomsorg på 1900-tallet. Denne forskjellsbehandlin-gen rammer hele gruppen av tidligere barne-vernsbarn. Utvalgets undersøkelser viser at denogså rammer tidligere barnevernsbarn av tater-/romanislekt.

5.6 Har forsøkene på oppgjør bidratt til «rettferd» og «forsoning»?

I det foregående har utvalget lagt frem unnskyld-ningene som er gitt av stat og kirke, samt presen-tert hvilke ordninger som er opprettet for å gi en«kompensasjon» for tidligere overgrep. Hver forseg har de ulike initiativene både styrker og svak-heter. Spørsmålet er hvorvidt unnskyldningene ogde eksisterende og gjennomførte ordningene pådette området har fungert etter hensikten og ertilstrekkelige: Har de gjennomførte tiltakenebidratt til et oppgjør med fortiden og dermed tilforsoning og rettferd?

I forbindelse med vurderingen av forsøkene påoppgjør med fortiden har utvalget stilt noengrunnleggende spørsmål om hvem som kan beom unnskyldning for hva. For eksempel:

Boks 5.10 Erstatning for barnevernsbarn

– Ved utgangen av 2012 bodde i underkant av80 prosent av Norges befolkning i kommu-ner som hadde, eller hadde vedtatt å eta-blere, oppreisnings- eller erstatningsord-ninger for tidligere barnevernsbarn.

– De ulike oppreisningsordningene varierermed hensyn til både organisering og inn-retning. De fleste av ordningene er innret-tet etter kommunens plasseringsansvar,altså ansvaret kommunen hadde da denplasserte barnet på institusjonen, mens etmindretall er innrettet etter kommunens til-synsansvar for barnet mens det var på insti-tusjon eller i fosterhjem. Alle ordningenedekker barnehjemsbarn, og med unntak avfire ordninger dekkes også foster-hjemsbarn. Noen ordninger er mer avgren-set, og inkluderer kun en økonomisk opp-reisning, mens andre også inneholder enunnskyldning. Det er også variasjoner itidsperioden ordningene dekker, klagead-gang, hvorvidt søknaden knyttes til tidli-gere innvilget statlig rettferdsvederlag og ibeløpene som gis.

– Maksimalbeløpene varierer fra 30 000 kro-ner til 750 000 kroner.

– De store variasjonene gjør at personer somsøker om erstatning, vil bli behandlet sværtulikt ut fra hvilken kommune som haddeansvaret for plasseringen (eventuelt tilsy-net, for de ordningene som innretter segmot det).

– Alle ordningene er tidsmessig avgrenset,det vil si at det bare er mulig å fremme søk-nad innenfor et visst tidsrom. Noen ordnin-ger er blitt gjenåpnet. Per mars 2015 harbåde Stavanger og Oslo kommune vedtatt ågjenåpne sine ordninger. Stavanger kom-mune har invitert med alle de andre kom-munene i Rogaland til å gjøre det samme.Det finnes også andre kommuner som vur-derer å etablere eller gjenåpne ordningerfor tidligere barnehjemsbarn.

– Flere fylkeskommuner er engasjert i sam-ordning av kommunale oppreisningsord-ninger innen fylket. Møre og Romsdal fyl-keskommune vedtok i desember 2014 eninterkommunal frivillig ordning for kom-muner som ønsker å delta, der fylkeskom-munen dekket noen av kostnadene.


Kan man i dag be om unnskyldning for noesom hendte for lenge siden, og som andre gjorde?Kan en slik unnskyldning bli urettferdig for demsom i sin tid utførte handlingen det nå bes omunnskyldning for? Hva bør eventuelt dannegrunnlaget for at en slik unnskyldning skal kunnebidra til forsoning?27

5.6.1 Gode unnskyldninger?

På 1990- og 2000-tallet har det vært en internasjo-nal tendens til at stadig flere nasjonale myndig-heter og andre kommer med offentlige unnskyld-ninger til ulike minoritetsgrupper eller samfunns-grupper som har opplevd overgrep eller dårligbehandling, og slik har det også vært i Norge. Deter flere likhetstrekk mellom den assimileringspo-

litikken samene som urfolk og taterne/romanifol-ket som nasjonal minoritet har vært utsatt for hertil lands.

Offentlige unnskyldninger er ment å være enmåte å prøve å gjøre opp for historisk urett på.Samtidig legger utvalget til grunn at visse krite-rier må være oppfylt for at de offentlige unnskyld-ningene skal kunne fungere på denne måten.Dette dreier seg ikke minst om prosessen forutfor at unnskyldningen gis. Systematisering averfaringer fra ulike land viser at «en unnskyldningogså må se fremover, og bør derfor settes oppsom en prosess mer enn som en enkeltståendehendelse».28

Andre lands erfaringer med offentlige unn-skyldninger kan gi et grunnlag for vurdering avden norske statens forsøk på oppgjør med assimi-leringspolitikken overfor taterne/romanifolket.

27 Se Vars 2015 og Nordvik 2015b.

Boks 5.11 Vurdering av ordningene

– I 2010 ble det på oppdrag fra KS gjennom-ført en undersøkelse for å vurdere de kom-munale oppreisningsordningene. Rappor-ten viste at det var store kommunale for-skjeller i oppreisning til tidligerebarnevernsbarn. Siden 2010 har det fraflere hold vært reist kritikk mot denne for-skjellsbehandlingen.

– I desember 2011 gikk Edvard Befring, somhadde ledet Befring-utvalget (NOU 2004:23 om omsorgssvikt og overgrep i barne-vernsinstitusjoner), ut i mediene med krasskritikk av de kommunale forskjellene i opp-reisningsordninger, og kalte dette et nyttovergrep.

– Høsten 2014 ble temaet tatt opp av ordføreri Stavanger, Christine Sagen Helgø, somforeslo å opprette et felles nasjonalt regel-verk som alle kommuner må følge. I okto-ber 2014 svarte barne-, likestillings- oginkluderingsminister Solveig Horne i Stor-tinget på et spørsmål fra KrF-representan-ten Geir Toskedal om hvorvidt hun villevurdere om det var behov for å se på hvor-dan man kan sikre mer samordning og like-behandling. Statsråd Horne svarte at det pådet daværende tidspunkt ikke forelå noenplaner om å gjøre endringer i ordningene.

28 Govier 2002, s. 143. Utvalgets oversettelse.

Boks 5.12 Offentlige unnskyldninger

Professor Janna Thompson presenterer firetrekk hun mener er viktige i en offentlig unn-skyldning, basert på erfaringer fra unnskyld-ningen som ble gitt av den australske staten tilaustralske urfolk:

1) Innholdet og måten det blir presentertpå, bør godkjennes av offergruppen, og grup-pen bør også helst ha vært delaktig i (proses-sen frem mot) utformingen av unnskyldnin-gen.

2) Innholdet bør bli støttet/godkjent avden gruppen som man unnskylder på vegneav.

3) Myndighetene bør gjennom konkreteeksempler vise at informasjon om urettenoverfor offergruppen er blitt inkludert i nasjo-nens offisielle historie (for eksempel i skole-bøker, på minneplaketter og i utstillinger).

4) Myndighetene bør vise at de forplikterseg til ikke å gjenta uretten i fremtiden. Det ågjøre historien synlig (punkt 3) er en del avdette, men det kan også gjøres gjennom å tilbykompensasjon av ulike slag til gruppen og/eller enkeltpersoner, og ved å inngå en formellavtale med gruppen, eller gjennomføre andrekonkrete tiltak.

Kilde: Thompson 2008, s. 41–42.


Utvalget legger til grunn at offentlige unn-skyldninger kan ha en stor betydning i enforsoningsprosess. Samtidig må unnskyldningenfølges opp med tiltak som signaliserer en endringi politikk i positiv retning vis-à-vis den gruppensom har lidt skade. Det finnes kritiske røster blanttatere/romanifolk som spør om disse unnskyld-ningene virkelig er ærlige, eller om de er blitt enaltfor lettvint måte å bli kvitt fortiden på. Kritikerefremhever også at man ved å be om unnskyldningførst og fremst for fortiden drar oppmerksomhe-ten vekk fra nåtidens problemer og fremtidigeutfordringer.

I tillegg til måten unnskyldningen blir fremførtpå, har det betydning hvem som fremfører den.En unnskyldning kan være en stor symbolsk opp-reisning i seg selv hvis den gis av et statsoverhodesom nyter bred respekt både blant ofrene og inasjonen for øvrig.

Utvalgets inntrykk er at det i befolkningen errelativt liten kjennskap om at den norske regjerin-

gen offentlig har bedt taterne/romanifolket omunnskyldning for tidligere overgrep.

I motsetning til den australske regjeringensseremonielle unnskyldning til australske urfolk i2008, som ble kringkastet direkte av alle de storetv-selskapene, har ikke de offentlige unnskyldnin-gene fra norske myndigheter til taterne/romani-folket vært særlig «offentlige». Inntrykket er atkjennskapen til unnskyldningene er ganskebegrenset utenfor de politiske miljøer som dengang var engasjert i prosessene, men dette er ikkenoe utvalget har undersøkt.

Manglende kunnskap blant myndigheter ogandre om overgrepene mot tatere/romanifolk er iintervjuer og samtaler blitt trukket frem som etproblem og en utfordring blant mange tatere/romanifolk. En offentlig unnskyldning kan væremed på å gi grupper som er blitt utsatt for over-grep, en stolthet og verdighet fordi det i en offent-lig unnskyldning ligger en innrømmelse av skyldog ansvar for det som har skjedd.

Mange tatere/romanifolk forteller om man-glende forståelse for sine erfaringer og sin bak-grunn på offentlige kontorer og i samfunnet gene-relt. Noen sier at de ikke blir trodd når de fortellerom erfaringer de har fra opphold på barnevernsin-stitusjoner, på Svanviken eller lignende. De etter-lyser mer kunnskap i samfunnet generelt omhvilke politiske tiltak som ble gjennomført overfortatere/romanifolk. En offentlig unnskyldning blirda en offentlig bekreftelse på at deres erfaringerer virkelige og opplevde. Slik kan det hevdes ateffekten av unnskyldningen svekkes når den erlite kjent i den generelle befolkningen.

5.6.2 Samlet vurdering

Tidligere forskning om oppreisningsordninger fortidligere barnevernsbarn viser at det er store vari-asjoner i hvordan målgruppen for unnskyldningerog forsoning både erfarer og vurderer struktu-relle tiltak, det vil si symbolske handlinger somunnskyldninger og beklagelser, økonomiske opp-reisninger og lignende. Noen opplever dette somviktig, andre som mindre viktig, mens andre igjentar avstand fra det. Noen mener at slike forsøk påforsoning er lite fremtidsrettet. Utvalgets funnbekrefter at dette også gjelder for tatere/romani-folk.

Samlet sett mener utvalget at det som hittil ergjennomført, fremstår som en påbegynt, men ikkefullført prosess for å legge grunnlag for rettferdog forsoning.

Boks 5.13 Kongens unnskyldning til samene

Utvalgsmedlem Laila Susanne Vars viser i etnotat til utvalget til effektene av kong Haraldsunnskyldning til samene i 1997:

I Norge ble den offentlige unnskyldningensom kong Harald kom med på Sametinget i1997, selve hoveddoktrinen for samepoli-tikken i årene som fulgte. Det ble også eta-blert økonomiske erstatningsordninger.Men når disse erstatningsordningene ikkefungerer etter sin hensikt eller kun kom-mer til nytte for en liten andel blant demsom er skadelidt, blir unnskyldningenesvirkning langt ifra forsonende. Spørsmåletnår det gjelder økonomiske erstatninger, erogså hva det er som skal erstattes. Særligspørsmålet rundt størrelsen på erstatnin-gen har vært mye omdiskutert: Hvilkensum er stor nok til å kompensere for groveovergrep eller manglende skolegang? Enoffisiell unnskyldning kan imidlertid væreet mål i seg selv fordi den bringer frem enanerkjennelse av at en ugjerning er blittbegått, og at ansvaret ikke ligger hosofrene.

Kilde: Vars 2015


Kapittel 6

Situasjonen i dag

6.1 Oversikt og hovedfunn

Utvalget har gjennomført to prosjekter om leve-kår og konsekvenser av politikken for tatere/romanifolk i dag:1. «Dagens situasjon for tatere/romanifolk» – en

kvalitativ undersøkelse hovedsakelig basert påintervjuer med et utvalg tatere/romanifolk.1

2. «Levekårsundersøkelse tatere/romanifolk»– en registerbasert undersøkelse av dødelighetog utdanningsnivå med i utgangspunkt i Misjo-nens klientarkiv.2

Dette kapitlet sammenfatter først hovedfunnenefra disse to prosjektene. Deretter gir det en nær-mere presentasjon av funn fra de to delprosjek-tene. Avslutningsvis drøfter utvalget funnene i lysav norsk lov og Norges menneskerettslige forplik-telser, og i lys av noen av de etiske prinsippenesom er presentert i kapittel 3.

6.1.1 Hovedfunn

Levekårsundersøkelsen blant et utvalg tatere/romanifolk født mellom 1941 og 1955 viser et opp-siktsvekkende høyt dødelighetsnivå og et lavtutdanningsnivå. Når denne gruppen kommer sådårlig ut, er det åpenbart at politikken og virksom-heten som ble ført, var skadelig for gruppen somhelhet og for enkeltpersoner som ble berørt.

Den kvalitative undersøkelsen av dagens situa-sjon viser at tater-/romanibefolkningen utgjør ensammensatt gruppe med ulike livshistorier oglivssituasjoner. Tater-/romanibefolkningen befin-ner seg i en brytningstid med sentrale endrings-prosesser hva angår relasjonen til storsamfunnetgenerelt, ikke minst vedrørende utdanning ogarbeidsliv. Man ser en økende vektlegging avskole/utdanning blant både unge og voksne. Deteksisterer ulike syn blant tatere/romanifolk påhvilken plass de ønsker å ha som minoritets-

gruppe i samfunnet og på relasjonen til majoritets-befolkningen og samfunnsinstitusjoner. Noen haren etablert plass i det norske samfunnet, mensandre føler seg utenfor eller på siden av det nor-ske fellesskapet. For noen oppleves dette som etproblem, mens andre synes det er mindre viktigså lenge de har tilhørigheten til familien og tater-/romanimiljøer ellers.

Livssituasjonen til en god del av folkegruppeni dag ser ut til å være preget av møtet med nega-tive holdninger hos myndigheter og i lokalsam-funn. I tillegg synes også livssituasjonen formange å være påvirket av den type holdning grup-pen har vært gjenstand for opp gjennom tidene ogav hvordan folk har blitt møtt i lokalsamfunnet tid-ligere, samt av myndighetenes og Misjonens virk-somhet rettet mot befolkningsgruppen. Et flertallav dem som er intervjuet, gir uttrykk for mistillittil, og iblant frykt for, myndighetene. Undersøkel-sen viser dessuten at denne mistilliten går i arv.Dette gjelder for dem som selv har hatt, eller harfamilie som har hatt, negative erfaringer i møtemed Misjonen eller med offentlige instanser tidli-gere, men også for dem som ikke har egne erfa-ringer med slike møter. Spesielt den tidligere bar-nevernspolitikken, med hyppige omsorgsoverta-gelser av barn med tater-/romanibakgrunn oppgjennom 1900-tallet, har hatt negative konsekven-ser i form av en frykt for og mistillit til storsamfun-net som fremdeles preger mange familier.

Mistilliten til myndighetsinstanser og storsam-funn har hatt og har fortsatt innvirkning på daglig-livet til mange av dem som er intervjuet. Den man-glende tilliten til storsamfunnet svekker mangetatere/romanifolks mulighet til full samfunnsdel-tagelse.

Mistilliten kan virke begrensende ved at manunngår å benytte seg av offentlige tjenester, somfor eksempel å kontakte politiet ved opplevelserav diskriminering eller NAV dersom man harbehov for hjelp. Enkelte opplever frykt for atandre instanser, som skole og NAV, skal kontaktebarnevernet. Folkegruppens og enkeltpersonerserfaringer i fortiden påvirker dermed livssituasjon

1 Aarset og Nordvik 2015.2 Ellingsen og Lilleaas 2015a.


og livskvalitet for mange også i dag, noe som kanstå i veien for at man får sine rettigheter ivaretattog at man heller ikke oppsøker hjelp når mantrenger det.

Likevel har gruppens erfaringer et vidt spenn,og en del har i dag fått tillit til myndighetene, sam-tidig som de på ulike måter er preget av den tidli-gere politikken overfor folkegruppen. Mange eropptatt av å bryte med en spiral av mistillit og av åforhindre at den oppvoksende generasjonen fården samme mistillit til myndighetsinstanser somde selv har.

En god del av dem som er intervjuet, har liteeller ingen utdannelse og liten kjennskap til hvorman kan finne informasjon om ulike velferdsord-ninger. Dette medvirker også til at mange ikke fåren reell tilgang til offentlige tjenester. Sværtmange av den eldre generasjonen har lite skole-gang. Det er likevel viktig å understreke at under-søkelsen viser at mangfoldet er stort, og flere avdem forskerne og utvalget har vært i kontaktmed, er godt orientert om velferdsordninger ogsamfunnssystem. Utvalgets undersøkelse omfat-ter også personer med identitet som tater/romanisom har høyere utdanning, og er i fast arbeid.

Det er et sammensatt og til dels komplisertregelverk knyttet til etter- og videreutdannings-ordninger, skatt- og momsordninger for dem sometablerer enkeltpersonsforetak, gjeldssletteord-ninger, erstatningsordninger og ulike velferdsord-ninger. Gjennomgangen viser at det generelt er etbehov for økt veiledning og informasjon om disseoffentlige ordningene som når denne delen avbefolkningen. De historiske erfaringene tatere/romanifolk har hatt i møte med offentlige myndig-heter og det faktum at en stor del mangler skole-gang, gjør at mange av dem er spesielt sårbare imøte med et komplisert regelverk innen et mang-fold av offentlige etater.

Mange av informantene opplever at det er enmanglende kunnskap om tatere/romanifolk i sam-funnet generelt, og da særlig om deres status ogrettigheter som nasjonal minoritet. Dette gjelderikke minst i skolen, men også i andre sentraleoffentlige instanser og i storsamfunnet for øvrig.Storsamfunnets manglende kunnskap om tatere/romanifolk kan sees i sammenheng med at detforegår svært lite kunnskapsformidling om folke-gruppen og dens historie i grunnskolen. Det erogså svært lite undervisning om dette i lærer-utdanningen.

Mangelen på kunnskap bidrar til at negativeholdninger til tatere/romanifolk opprettholdes ogvidereføres, og den resulterer også i en usynlig-gjøring av tatere/romanifolk som folkegruppe i

dagens samfunn. Flere av informantene oppleverstadig å møte fordommer og negative holdningertil tatere/romanifolk i dagliglivet. Dette fører til aten stor del av dem velger ikke å fortelle om sin til-hørighet i lokalsamfunnet eller på skolen ogarbeidsplassen av frykt for konsekvensene. En delunge forteller at de mobbes og trakasseres påskolen av andre elever når det blir kjent at de ertatere/romani. Flere har opplevd eller hørt omusaklig forskjellsbehandling som følge av at de ertatere/romani, blant annet fordi det er kjent ilokalsamfunnet hvilke familier som har dennebakgrunnen. Unge forteller at de er blitt avvist nårde har søkt om lærlingplass, til tross for bedrekarakterer enn andre som har fått plass sammested. Familier er blitt avvist på campingplasser, ogflere har opplevd at deres tilhørighet til folke-gruppen brukes som argument for at de ikke fårjobb eller får leie bolig.

Innenfor tateres/romanifolks tradisjonellelevemåte og yrkesutøvelse har ikke formell utdan-ning vært viktig. Dette henger sammen med atkunnskap ble overført muntlig mellom generasjo-ner, samt at formell utdanning tidligere ikke var såsentralt innenfor en rekke av de yrkene tatere/romanifolk praktiserte. Deler av den eldre tater-/romanibefolkningen har derfor ikke vært så opp-tatt av at barna skulle fullføre videregående skoleeller få annen formell utdanning. Negative hold-ninger til folkegruppen, mobbing og trakasseringi storsamfunnet, deriblant i skolen, kan også tildels forklare dette. I tillegg ser enkelte, særlig iden eldre generasjon, på skole og formelt arbeids-liv som majoritetsbefolkningens arena.

Samtidig er det mange blant dem som er inter-vjuet, som gir uttrykk for at de ønsker at ungeskal få utdanning. Utvalgets forskere har vært ikontakt med enkelte som ønsker at barna er medfamilien på reiser i vår- og sommermånedene,blant annet i forbindelse med fedrenes arbeid somomreisende næringsdrivende innen handel ellerhåndverk. Dette begrunnes med at det er en vik-tig videreføring av folkegruppens kultur. Flere avdisse er svært opptatt av at det skal legges til rettefor at barna kan få skolegang i den tiden de er påreise utenom ordinær skoleferie. Enkelte sier dekvier seg for å søke om fritak av frykt for at barne-vernet da vil gripe inn. Andre tatere/romanifolkønsker ikke å ta barna ut av skolen fordi de da vilmiste viktig skolegang.

Mange unge er selv opptatt av å få seg utdan-ning. Mange som ønsker å jobbe innenfor tradisjo-nelle håndverksyrker, ønsker å få fagbrev. Ogsåen del voksne menn som har jobbet som håndver-kere i mange år uten fagbrev, forteller at de nå


ønsker en formell bekreftelse på de ferdigheteneog den yrkeserfaringen de har. Manglende grunn-skole gjør dette krevende for flere, og det begren-ser deres muligheter til å få arbeid etter hvert somkravet til fagbrev er blitt større.

6.2 Registerundersøkelse om levekår

Det finnes ingen statistikk over de sosioøkono-miske forholdene til tatere/romanifolk somgruppe ettersom man i Norge ikke fører statistikkpå etnisk grunnlag. En undersøkelse gjennomførtmed utgangspunkt i Misjonens klientarkiv viser etoppsiktsvekkende høyt dødelighetsnivå og et lavtutdanningsnivå. Når denne gruppen kommer sådårlig ut, er det åpenbart at politikken og virksom-heten som er blitt ført, har vært skadelig for grup-pen som helhet og for enkeltpersoner som bleberørt.

Som nevnt innledningsvis er dødeligheten treganger høyere for dette utvalget tatere/romani-folk født mellom 1941–1955 enn for befolkningenellers født i samme periode. Overdødeligheten ersærlig høy for den yngste gruppen (født 1951–1955), med over fire ganger den gjennomsnittligedødeligheten i befolkningen generelt. Mennene idenne gruppen er særlig utsatt. Dessuten harbare knappe 20 prosent av tatere/romanifolk idenne gruppen tatt videregående eller høyereutdanning, mot nesten 70 prosent i samme alders-gruppe blant befolkningen totalt.3

Disse resultatene må imidlertid leses med toforbehold angående sammenlignbare grupper.Her gjelder to sammenligningsproblemer. For detførste vet man lite om hvordan det har gått medsammenlignbare grupper av tatere/romanifolksom ikke hadde kontakt med Misjonen. For detandre finnes det ikke kunnskap om hvordan dethar gått med sammenlignbare grupper i totalbe-folkningen, og heller ikke hvem som ville svare tilsammenlignbare grupper. Det ville vært interes-sant å undersøke dødelighet og utdanningsnivåfor andre personer som var i kontakt med barne-vernet på 1950- og 1960-tallet, eller som var sosial-klienter i samme periode. En slik undersøkelse eretter alt å dømme gjennomførbar, men ville krevemer tid og ressurser enn det utvalget hadde tilrådighet. En sammenligning med andre utsattegrupper der det allerede foreligger undersøkelser– som krigsbarna – og med befolkningen for øvriggir likevel grunnlag for å fastslå at det her dreierseg om en svært utsatt gruppe.

Utvalget vil understreke at gruppen det her ersnakk om, ikke er representativ for alle med tater-/romanibakgrunn ettersom bare en del av demvar i kontakt med Misjonen. Den kvalitativeundersøkelsen om dagens situasjon, selv omdenne ikke er statistisk representativ, bekrefterinntrykket av at en god del personer og familiermed tater-/romanibakgrunn er i en svært sårbarlivssituasjon også i dag. Intervjuene viser atmange av dem som ikke har vært i kontakt medMisjonen direkte, likevel er blitt berørt av den tid-ligere politikken overfor «omstreiferne» på ulikemåter.

6.3 Intervjuer om dagens situasjon

I det følgende gjengis og vurderes sentrale funnfra rapporten om dagens situasjon som er skrevetpå oppdrag fra utvalget.4 Formålet med delpro-sjektet var å undersøke dagens situasjon ogbelyse visse levekårsutfordringer blant personermed tater-/romanibakgrunn. Studien tar for segtemaer knyttet til oppvekst, utdanning, arbeid ogmøter med myndigheter og offentlige instanser. Itillegg ba utvalget forskerne om særlig å vurderekunnskap om og formidling av kunnskap omtatere/romanifolk i skolen, utfordringer knyttet tildiskriminering på campingplasser samt bruk avog holdninger til romanispråket Rapporten fradette delprosjektet er en sammensatt studie sominngår som bakgrunnsdokumentasjon for utval-gets vurderinger.

Rapporten er skrevet som en del av Tater-/romaniutvalgets arbeid og skal bidra til å oppfylleutvalgets mandat, som blant annet er å undersøkekonsekvensene norske myndigheters politikk harhatt for enkeltpersoner og tatere/romanifolk somgruppe. Følgelig har flertallet av tatere/romani-folk som forskerne har vært i kontakt med, værtblant dem som på mange måter har vært berørt avmyndighetenes politikk. Studien kan følgelig ikkeleses som en kartlegging av den generelle livssitu-asjonen for alle med tater-/romanibakgrunn, menbør snarere betraktes som en presentasjon avvisse utfordringer som enkelte i befolkningsgrup-pen står overfor. Dette innebærer også at rappor-ten i stor grad er problemorientert. Den dekkermed andre ord kun enkelte sider av livssituasjo-nen til personer som identifiserer seg som tatere/romanifolk, og gir ingen helhetlig beskrivelse avfor eksempel tateres/romanifolks hverdagsliv.

3 Ellingsen og Lilleaas 2015. 4 Aarset og Nordvik 2015.


Studien er i all hovedsak basert på kvalitativeintervjuer med voksne personer av tater-/roma-nislekt, samt intervjuer med et begrenset utvalgav representanter for kommunale offentligeinstanser (grunnskole, NAV, barnevern).

Sentrale problemstillinger som belyses i rap-porten, er:– Hvilke utfordringer møter personer med tater-

/romanibakgrunn i arbeidsliv, skole- og utdan-ning samt i det offentlige tjenesteapparatet?

– Hvilke konsekvenser har tidligere tiders poli-tikk for folkegruppens relasjon til storsamfun-net og offentlige institusjoner i dag?

– Hva betyr tidligere generasjoners erfaringerfor nye generasjoner, for eksempel når det gjel-der skole og arbeid?

Tater-/romanibefolkningen er sammensatt; denbestår av individer med ulike erfaringer, tilpasnin-ger, referanserammer og forhold til sin bakgrunn.Selv om dataene som er innhentet i denne under-søkelsen, ikke er representative i statistisk for-stand, representerer de likevel en variasjons-bredde når det gjelder livssituasjon og relasjonertil offentlige myndigheter. Og ettersom et sam-mensatt utvalg personer med tater-/romanibak-grunn har vært intervjuet, kan man peke på vissesentrale problemstillinger, og det er mulig åbelyse mønstre og sammenhenger. De følgendepunktene om situasjonen for deler av folke-gruppen i dag er basert på dette delprosjektet.

6.4 Livssituasjon og livskvalitet

Tater-/romanibefolkningen utgjør en sammensattgruppe med ulike livshistorier og livssituasjoner.Befolkningsgruppen ser ut til å befinne seg i enbrytningsprosess. Noen har en etablert plass i detnorske samfunnet, mens andre føler seg utenforeller på siden av det norske fellesskapet. For noenoppleves dette som et problem, mens andreønsker å opprettholde et utenforskap.

Det er variasjoner i utdanningsnivå, helse oglevekår generelt blant tatere/romanifolk i dag.Flere har formell utdanning, fast jobb og fortellerom gode liv. Mye tyder imidlertid på at en relativtstor andel av tater-/romanibefolkningen har sosio-økonomiske utfordringer. Mange tatere/romani-folk har ikke utdanning utover grunnskolen.Dette gjelder særlig for voksne over 50 år. Hermangler også mange fullført grunnskole. Flertal-let i utvalget av personer som er intervjuet, har ensvak kobling til det ordinære arbeidslivet og mot-tar trygdeytelser. Enkelte av disse mottar trygd

som «ung ufør» som følge av tidligere overgrep ogtraumer, blant annet innenfor barnevernet.

Svært mange tatere/romanifolk som voksteopp under assimileringspolitikken (frem til 1980-tallet), forteller om erfaringer med alvorlig trakas-sering, mobbing og diskriminering – både i skole-sammenheng og i samfunnet for øvrig.

En relativt stor andel tatere/romanifolk voksteopp under barnevernets omsorg. Mange av disseforteller om omsorgssvikt og overgrep, og opp-levde at de stod helt alene da de kom ut av barne-vernsinstitusjonene. For noen har dette ført til atde som voksne finner det utfordrende å ha tillit tilandre mennesker og knytte seg til folk. En del for-teller om vanskeligheter med å føle seg inkludertog å bli en del av familien og/eller av taterne/romanifolket som gruppe.

Erfaringene og historiene om den tidligerepolitikken preger både tidligere barnevernsbarnog andre deler av befolkningsgruppen også i dag,ikke minst i forholdet til storsamfunnet. Dette girseg uttrykk i liten tillit til norske myndigheter.Her skiller mange i denne gruppen seg fra befolk-ningen for øvrig, som gjennomgående har stor til-lit til myndighetene. Mange tatere/romanifolk for-teller at de fremdeles møtes med negative hold-ninger i dagens samfunn, både blant representan-ter for myndigheter og blant befolkningen ellers.Dette kan være med på å videreføre sosiale pro-blemer for deler av gruppen.

6.4.1 Frykt som går i arv

Mistilliten til myndighetsinstanser og storsam-funn har hatt og har fortsatt innvirkning på storedeler av mange tateres/romanifolks liv, og påderes kontakt med offentlige instanser som politi,helsevesen, NAV, skole, barnevern og så videre.

Denne manglende tilliten gir seg ulike utslag.Flere forteller at de er opptatt av å passe på atingen kan «ta dem på noe» – de ønsker ikke åskille seg ut – og noen er redde for å få søkelysetpå seg og søker derfor ikke hjelp der de kunnetrengt det. I noen tilfeller oppsøker de ikke lege,søker ikke fritak for undervisning for barna i for-bindelse med reise og holder seg unna offentligeinstanser, som barnevernet. Flere sier at «hvis duskal til barnevernet, må du aldri si at du er rei-sende, for da tar de barna dine», og at «du måaldri dra til barnevernet alene, for da tar de barnadine». Det siste forteller også ansatte i barnever-net om; de har erfaringer med at tatere/romani-folk har med seg noen i møter med dem, enten enslektning eller en person fra en av organisasjo-nene eller andre ressurspersoner i miljøet.


Den sterke skepsisen til barnevernet vi finnerhos mange tatere/romanifolk i dag, kan sees i lysav myndighetenes og Misjonens aktive politikk ogtiltak overfor barna, som skapte stor frykt blantmange tatere/romanifolk, også dem som ikke vardirekte i kontakt med Misjonen selv. Mange for-teller om hvordan familien valgte ulike strategierfor å unngå at myndighetene skulle ta barna. Somen forteller:

«Rakka deg» fikk vi stadig høre da vi voksteopp: Vi måtte passe oss for myndighetene, forpoliti og prest og sånn. Faren til mamma bleitatt av myndighetene og satt på barnehjem, ogdette har vi alltid hørt om, og vokst opp med enfrykt for øvrigheta, ja, den frykten har vi arva.

En forståelse av hvordan tidligere generasjonervokste opp, er grunnleggende for å kunne forståtateres/romanifolks situasjon i dag. De individu-elle og kollektive historiene fra tiden under assi-mileringspolitikken preger mye av dagens situa-sjon og de yngre generasjonene. I 1991 skrevEllen Marie Marvik at minner og fortellinger om«fortidige hendelser» stod sterkt blant mangetatere/romanifolk, og hun viser til hvordan forti-den så å si gjenspeiles i nåtiden.5

Selv om svært mye har endret seg siden 1990-tallet, gir dette også gjenklang i dag. Fortidensynes i stor grad å være til stede i dagens situa-sjon, både gjennom fortellinger og gjennom taus-het.

Selv om en del forteller om en god og tryggoppvekst, er fortellinger om det å vokse opp medfrykten for myndigheter og Misjonen noe sompreger svært mange. Flere av informantene fortel-ler om en oppvekst preget av en gjennomgåendefrykt for «å bli tatt» av Misjonen og barnevernet,og om hva de og søsknene gjorde for ikke å blitatt. Som barn opplevde mange av dem også at for-eldrene var redde for Misjonen og myndighetene.Barna lærte at de ikke måtte fortelle om sin identi-tet (hverken sitt egentlig navn eller om sin tater-/romanibakgrunn). De lærte seg også at de i en delsituasjoner måtte gjemme seg dersom noen framyndighetene dukket opp. Noen foreldre varogså forsiktige med å gå til lege når de ble sykeeller å sende barna på skole fordi det da kunne blioppdaget at de var tatere/romanifolk, og at detteville føre til at Misjonen eller myndighetene tokdem fra foreldrene.

Flere opplevde at familien flyttet eller reistevidere tidligere enn planlagt fordi Misjonen ellerlensmannen «var etter dem». Mange beskriver atde måtte passe på at alt alltid var «på stell» – detmåtte ikke være noe å utsette på dem – slik atingen fikk mistanke om at de var av tater-/roma-nislekt eller skulle finne grunnlag for å undersøkebakgrunnen deres.

Frykten for og mistilliten til myndighetene, ogfor noen også til storsamfunnet, har satt sine spor.Disse faktorene virker inn på livene deres i dag,og de ser også ut til å prege deler av den yngregenerasjonen. Flere av dem som er intervjuet, for-teller om en oppvekst med mangelfull skolegang.5 Marvik 1991, s. 118.

Boks 6.1 «Kristin»

«Som barn lærte vi veldig fort å ta ansvar og åfølge med på det som skjedde»

«Kristin», en kvinne i midten av 60-årene,forteller at da hun var liten, reiste familienmye rundt, fra tidlig på våren til sent på høs-ten. Foreldrene prøvde å forlenge sommerfe-rien fra skolen, men samtidig var de veldigredde for myndighetene og ville ikke risikereat de ble meldt til barnevernet fordi barnahadde for lang skoleferie. «Kristin» forteller atfamilien hennes ikke hadde noen kontakt medMisjonen, men at de like fullt fryktet den. Dehadde hørt om slektninger og andre som blefratatt barna, og de passet derfor ekstra godtpå. «Kristin» har gode minner fra reisingen ibarndommen. Hele slekten samlet seg påsamme sted, og hun hadde mange andre barn,som hun følte var «lik henne», å leke med. Debodde ikke på bestemte campingplasser, menstoppet der de fant seg en grønn og fin gress-bakke. Men hun forteller også at de ofte blejaget bort. Hun husker folk som kalte dem«taterpakk» og kastet stein etter dem. Da vardet bare å pakke sammen og reise til et annetsted, forteller hun. «Som barn lærte vi veldigfort å ta ansvar og å følge med på det somskjedde, og å se etter signaler på om noen varsinte og ville oss vondt», sier «Kristin». Dettehar gitt henne en «veldig redsel» som sitter iennå. Hun har blitt «veldig forsiktig, veldigredd og veldig høflig», forteller hun. Hun eralltid redd for at noen skal tro dårlig omhenne. Hun ser alltid folk an og har vanskeligfor å stole på andre. «Selv om jeg ikke har noeå være redd for, så er jeg det», sier hun.


Reising og hyppig flytting gjorde det ofte vanske-lig å fullføre skolen. I tillegg kunne mobbing ogtrakassering på og utenfor skolen føre til at en delholdt seg unna. Foreldre og besteforeldre haddeulike måter å takle dette på. For noen kunne detvære det å skjule sin tater-/romanibakgrunn.Andre forteller at de lærte seg «å ta igjen». Forden yngre generasjonen kunne det medføre enopplevelse av rotløshet og et utenforskap. Noenforteller at de som barn opplevde den manglendemuligheten til å gå på skolen som svært vanskelig.

Flere forteller at de ble mobbet eller bortvistfra lokalmiljøer eller av kommuner når de ønsketå bosette seg, og at dette bidro til flere oppbruddenn foreldrene ønsket. Gjennomgang av Misjo-nens arkiver bekrefter at mange opplevde avvis-ning i lokalsamfunn når de ønsket å bosette seg.Samtidig viser intervjumaterialet at enkelte ogsåhadde gode erfaringer i møte med majoritetsbe-folkningen og lokalsamfunnet. De ble tatt vel imot,lokalsamfunn handlet med dem, ga dem arbeid oglot dem få leie bolig eller kjøpe tomt.

Intervjuene viser at tatere/romanifolk i daghar ulike måter å forholde seg til fortiden på.Mange er opptatt av å legge fortiden bak seg.Noen mener dette ikke er mulig før det tas et skik-kelig oppgjør med den. Som vist i kapittel 5 inne-bærer et slikt oppgjør for mange at folkegruppenshistorie og politikken overfor dem gjøres merkjent, at stat og kommune og de som kan repre-sentere kirken og Misjonen i dag, må ta klaravstand fra politikken som har vært ført, og atdette kommuniseres godt til hele befolkningen.Mange er også opptatt at av unnskyldninger føl-ges opp med konkrete tiltak som sikter mot å gioppreisning og et «løft» til gruppen, særlig til denyngre generasjonen. Samtidig er det også enkeltesom ønsker minst mulig oppmerksomhet rundtgruppen og dens historie – enten fordi de er reddefor at det kan føre til mer negative holdninger,eller fordi de mener forholdene i dag er bra og atdet er best å la fortiden ligge.

6.4.2 Holdninger og diskriminering i dag

6.4.2.1 Møter med fordommer og diskriminering i dag

En del forteller om erfaringer med å bli usynlig-gjort, mobbet eller mistenkeliggjort i forbindelsemed utdanning, sosiale ytelser, helsetjenestereller arbeidssituasjon. Flere forteller om for-skjellsbehandling knyttet til fordomsfulle holdnin-ger til opprinnelse og kultur. Dette kommer ogsåtil uttrykk i opplevelser av diskriminering på cam-

pingplasser. Med assimileringspolitikken som his-torisk bakteppe oppfattes slike erfaringer av noentatere/romanifolk som en del av en lang historiemed undertrykking, ikke som enkeltepisodereller enkeltskjebner. For å forstå den fulle tyng-den av disse opplevelsene er det derfor viktig å sedem i en bred sammenheng som omfatter bådeden individuelle og den kollektive historienmange tatere/romanifolk bærer med seg. Harman opplevd å bli møtt med negative holdningergjentatte ganger og/eller vokst opp med foreldreseller besteforeldres historier om assimileringspo-litikk og trakassering, kan det som for en utenfor-stående ser ut som en enkeltstående hendelseeller uttalelse, oppleves som en bekreftelse på etmønster.

En del tatere/romanifolk knytter sin identitettil hvordan folkegruppen er blitt behandlet og settpå, og oppfatter seg som en gruppe som står uten-for det norske fellesskapet.

En mann i 60-årene beskriver det slik:

Det er jo det at jeg føler meg annerledes på denmåten at vi er en minoritetsgruppa da, men vier vanlige folk vi også, for å si det sånn. Det erbare det med en annen rase, for å si det sånn,som ikke blir likt da, av mange. […] Ja, det atdu ikke var velkommen. Ikke godtatt som dendu er, da.

6.4.2.2 Kunnskapsmangel og usynliggjøring

Mye tyder på at det i samfunnet generelt er litenkunnskap om tateres/romanifolks kultur og histo-rie. Dette gjelder også blant ansatte i offentligeinstanser som har kontakt med tatere-/romani-folk. Det eksisterer også utbredte fordommer motgruppen basert på stereotypier som har utvikletseg over lengre tid. Dette kan henge sammenmed en generell usynliggjøring av de nasjonaleminoritetene i form av lite kunnskap om ellerinteresse for nasjonale minoriteter i storsamfun-net, lite omtale av nasjonale minoriteter i læremid-ler, en antatt manglende interesse hos skoleeleverog begrenset kunnskap om denne delen av vår fel-les historie og nåtid hos lærere. Denne typenusynliggjøring kan være med på å forsterke opple-velsen av utenforskap for de aktuelle gruppene.

Negative holdninger og kunnskapsmangelfører til at mange tatere/romanifolk ikke tør ellerønsker å fortelle om bakgrunnen sin som tater/romani i møte med skole, NAV, barnevern ellerandre myndigheter. En del voksne lever det deomtaler som et «dobbeltliv», der de skjuler bak-grunnen sin i alle andre sammenhenger enn over-


for nærmeste familie og venner. Andre tatere/romanifolk velger å ikke kommunisere tydelig sinetniske tilhørighet fordi de mener at det ikke erviktig for dem, at det ikke vedkommer andre, ellerat det ikke er relevant på offentlige arenaer somarbeidsplass og skole.

6.4.3 Identitet

Identitet som tater/romani er sterkt knyttet tilfamilie- og slektstilhørighet. Som vist i kapittel 2har reising i følge med egen og gjerne flere fami-lier tradisjonelt vært en sentral del av folke-gruppens livsform. Sterke familiebånd og myekontakt med storfamilien er også i dag viktig formange tatere/romanifolk. Reising i sommermåne-

dene med opphold på campingplasser gir mangeen god mulighet til denne type samvær. Flere serogså denne «reisesesongen» som en viktig videre-føring av gruppens kultur og tradisjoner.

Mange viser også til språket – gjerne omtaltsom «romani», «rotipa» eller bare «språket vårt» –som viktig for identiteten sin. Også personer sombare kan noen få ord og uttrykk, trekker fremspråket som en viktig del av sin tilhørighet tilgruppen og dens historie. Flere jobber aktivt for åformidle språket til nye generasjoner.

Taternes/romanifolkets sang- og musikktradi-sjon står sentralt for mange når de forteller om fol-kegruppens egenart. Også bestemte håndverks-tradisjoner (metallarbeid og forseggjorte stas-

Boks 6.2 «Karl»

«Jeg har vokst opp med to former for redsler»«Karl» er en mann i 50-årene. Han er uføre-

trygdet og har både fysiske og psykiske helse-problemer. Han mener at mange av de psykiskeproblemene han har, stammer fra en barndomhvor han aldri følte seg helt trygg. Han fortellerom gode og kjærlige foreldre som ville det bestefor barna sine, men som også la stort press pådem for at de skulle oppføre seg riktig og «passeinn» slik at ingen kunne oppdage hva de «egent-lig» var og «ta dem». Foreldrene var veldig opp-tatt av at «Karl» og søsknene skulle være flinkepå skolen. De «måtte alltid ha alt på stell». Forel-drene var for eksempel veldig nøye på at deskulle være «fine i tøyet». På barneskolen gikkhan og brødrene med skjorte og bukse medpress, noe som førte til at de skilte seg ut fra deandre barna, ifølge «Karl». Han beskriver forel-drenes handlinger som «en slags overkompen-sasjon som var drevet av en angst». De varredde for at hvis de ikke hadde «alt på stell», såville «noe» skje dem. Som liten visste ikke«Karl» helt hva dette «noe» var. Men han vissteat barn han kjente, plutselig var blitt borte, og atde voksne sa at de var blitt «tatt». «Jeg voksteopp med to typer redsler», sier «Karl».

Den ene er angsten vi så hos de voksne, somvi ikke helt forstod. Det var den konstanteangsten for å skille seg ut, for at noe skulleskje. Den andre var den mer konkrete redse-len som kom av at barn jeg kjente, plutseligvar «tatt» og at jeg ikke så dem igjen.

Da han var liten, flyttet foreldrene hans til enstorby for at de skulle unnslippe stigmatiseringog merkelappen «tater», og for å «bli borte» imengden. Familien hadde blitt trakassert i detområdet de bodde i tidligere, og ville unnslippedette. «Karl» begynte på skole i byen og haddedet fint. Hver helg reiste familien og besøkteslekt andre steder. Så begynte det en jente isamme klasse som «Karl» som hadde flyttet fradet området de hadde bodd i tidligere. Familienhennes kjente til dem som «tatere». En dagropte jenta «jævla taterunge» til «Karl» på sko-len. Etter det turte ikke foreldrene å la «Karl» ogsøsknene gå på den skolen lenger, og de byttettil en annen skole. Men de var fortsatt engste-lige, og det ble flere skolebytter og flyttinger iløpet av «Karl»s oppvekst.

«Karl» ser at faren og moren gjorde det detrodde var det beste for barna. De trodde at hvisde gikk på skole, fikk jobb og tedde seg, så villede bli kvitt «tater-stemplet». «Men det var naivt åtro det», sier «Karl». Han opplever det som atbakgrunnen gang på gang innhenter dem oggjør livet vanskelig.

I dag er «Karl» svært stolt av identiteten ogbakgrunnen sin, men han synes det er vanskeligå finne sin plass i samfunnet. Han mener at det åvokse opp med presset om å passe inn, kombi-nert med den alltid tilstedeværende redselen forå bli «avslørt», har gjort at han som voksen harangstproblemer og føler seg på siden av stor-samfunnet.


kniver) er blant det mange trekker frem som vik-tige deler av sin kulturarv.

Noen trekker frem sosiale ferdigheter, en evnetil å se og forstå andre mennesker, som et kjenne-tegn ved det å være tater/romani. Flere knytterdette til de livsvilkårene de har hatt opp gjennomhistorien, og som viktige egenskaper for å klareseg i samfunnet i dag. En kvinne i 50-årene sier:«Vi er gode menneskekjennere …. ja, det måtte vijo væra for å klare oss.»

Flere snakker om opplevelsen av annerledes-het som noe medfødt: På spørsmål om hva somgjør henne til «reisende», svarer en kvinne i 60-årene: «Blodet. Det er noe i blodet. Jeg er annerle-des. Jeg kan ikke fortelle ... jeg kan ikke settenavn på hva det er, men jeg føler meg annerle-des.» Mange forteller at det er et spesielt båndblant tatere/romanifolk, og at de raskt kan se omen annen person er tater/romani eller ikke. Enmann i 60-årene sier:

Boks 6.3 «Arne»

«Jeg holder meg i bakgrunnen støtt.»«Arne», en mann i 70-årene, er en av dem

som føler seg litt på siden i alle sammenhenger.«Arne» forteller at han har vokst opp med morog bestemor som var av tater-/romanislekt.Faren har han aldri kjent. «Opphavet mitt erbare rot», sier han og ler. Moren giftet seg pånytt etter at han var født. Han var mest medbestemoren, forklarer han. Han reiste myerundt med henne og handlet. De reiste rundtmed hest og kjerre fra gård til gård, banket påog solgte duker og hekletøy. Av og til fikk desove på låven, og av og til måtte de sove i heste-kjerra – selv når det var vinter. «Arne» gikknoen år på skole, men sluttet tidlig, og har ikkevitnemål. Han var mye borte fra skolen på grunnav reising og sykdom, forteller han. Dessutenble han mobbet og plaget mye, så skolen varikke noe særlig. «Hele oppveksten var det sånnat jeg var lausunge og taterunge», sier han. Mender var også en lærer som hjalp ham litt: «Nården læreren var i skolegården, var det ikke noesom skjedde med meg. Men det var bare hansom hjalp, ingen andre.» Han forteller at hanofte kom hjem med blåmerker og sår etter å hablitt banket opp. Men det verste var da klokkenhans ble ødelagt av de andre barna:

Det var det verste. De ødela den – hjula ogfjæra trillet bortover. Jeg grodde i hop, menklokken kunne jeg ikke redde. Den fikk jegav bestemor, og hun mente den var fra beste-far. Men jeg var så dum og tok den med påskolen – når man er nederst på stegan, så vilman vise seg frem, vet du.

Etter at han sluttet skolen, har han hatt mangeulike jobber – både i butikk og som anleggsar-

beider. I perioder har han hatt fast jobb, i andreperioder ikke. «Det har vært vanskelig. Samfun-net er ikke sånn at man kan leve av å væreromani på gamlemåten. Har ikke gjerder av stål-tråd, hesjer ikke lenger.» Når «Arne» skal opp-summere oppveksten og livet frem til nå, sierhan: «På en måte har jeg hatt et brukbart liv,men på den andre siden har jeg hatt en del pro-blemer fordi jeg har vært tater. Når de har fun-net det ut. Jeg har mista jobb og hus. De vil joikke ha tatere i hus.»

Etter at bestemoren døde, hadde han litekontakt med andre tatere/romanifolk:

Jeg hadde ikke kontakt med andre «tatere»,for jeg fant ut at det ikke var det beste å være.Holdt det skjult. Jeg visste ikke om andre hel-ler, for alle holdt det skjult. Derfor kunne detvære du var i lag med tatere, men ikke visstenoe om det.

Det er først i godt voksen alder at «Arne» kom ikontakt med tater-/romanimiljøer. Han kommer eller mindre tilfeldig i snakk med noen folksom tilhørte en av tater-/romaniforeningene, ogde sa til ham at «han var en av dem». Han er gladfor å ha fått denne kontakten med andre tatere/romanifolk, og det fellesskapet det gir. Samtidigsier han at han alltid kommer å føle seg litt påsiden – litt utenfor. «Du vet», sier han,

[…] jeg holder meg i bakgrunnen støtt, likerå sitte ytterst og nærmest døren. Sånn at jegkan stikke hvis det trengs. Det er noe manhar lært seg. Det ligger i meg – jeg må hamuligheten. Må parkere bilen slik at jeg kankomme fort ut. Komme fort av gårde. Det harlønt seg en del ganger.


Vi reisende kan prate til hverandre med blik-ket. Og bare vi ser at en går, måten han ter segpå, så vet vi at det er noe. Ja, det er nesten ufor-ståelig. Kroppsspråket – det er helt utroligegentlig, hvordan du kan oppleve det. Men dettror jeg er medfødt, egentlig, et instinkt somligger der.

Det varierer i hvilken grad det å være tater/romani og å være norsk samtidig sees på sommulig. Noen snakker om «nordmenn» som enannen folkegruppe, mens andre sier at de oppfat-ter seg selv som både tater/romani og norske.

Det eksisterer en spenning i deler av tater-/romanimiljøet mellom dem som vokste opp i fos-terhjem og på barnevernsinstitusjoner, og demsom vokste opp hos sine egne familier med tater-/romanibakgrunn. Dette har sammenheng med atde som har vokst opp under offentlig omsorg, harandre erfaringer enn dem som har vokst opp med

sin familie. Det legger også føringer på hvordangruppen definerer sin egenart. En kvinne som blebortsatt som barn, forteller om sin identitet sombåde tater/romani og fastboende nordmann:

Nei, for å si om jeg er stolt av å være tater, så viljeg jo si at jeg er stolt av … altså det er et folk,jeg kan ikke si at jeg er stolt av å være tater,men jeg er stolt av at jeg har klart meg. I beggeleire, på en måte, og at jeg har funnet min egenvei, liksom. […] Ja, jeg har klart å forsone megmed det. Jeg har klart å forsone meg med at jeghar vært… jeg har klart å finne en måte å levepå som er forenlig både med å være tater og åvære bondejente.

I tillegg til spenningen som finnes mellom demsom vokste opp uten kontakt med sin biologiskefamilie og øvrige tatere/romanifolk, eksisterer detandre spenninger blant tatere/romanifolk. Dette

Boks 6.4

Figur 6.1 Åge Aleksandersen og Elias Akselsen er blant de meste kjente musikerne av taterslekt i Norge. Her fra den første «Taternes julekonsert» på Glomdalsmuseet i 2007.

Foto: Latjo Drom, Glomdalsmuseet


gjelder blant annet ulike meninger om hvem somkan representere og snakke på vegne av folke-gruppen i mediene eller i møte med myndighe-tene. Samtidig som mange snakker om hvor godtdet er å være sammen med «sitt eget folk» og åmøte andre tatere/romanifolk, forteller også endel om mistillit og skepsis innad i befolknings-gruppen. For enkelte ser denne mistilliten ogusikkerheten innad ut til å ha stor innvirkning pålivskvalitet og på muligheten til å ha en tryggbase, og til å dra nytte av andre «reisendes» kunn-skaper og erfaring.

6.5 Oppvekst og grunnskole i dag

Intervjuene med tatere/romanifolk viser at det erstore variasjoner mellom familier og individerangående hvorvidt, og på hvilke måter, deres bak-grunn som tater/romani virker inn på og formeroppveksten.

Informantene legger vekt på at de i enkeltesammenhenger kan oppleve at familien lever påen annen måte enn naboene. De opplever besøkog samlinger i feriene som noe som gir et familie-samhold og knytter dem til et større fellesskap.

6.5.1 Barnehage

De aller fleste barn i Norge i dag går i barneha-gen. Barnehagen er i tillegg en viktig forutsetningfor at småbarnsforeldre skal kunne delta i yrkesli-vet. Intervjuene viser at en del tatere/romanifolkhar vært skeptiske til å overlate barna til andreenn familie og slektninger, og til hvordan storsam-funnet gjennom barnehage og skole vil møte ogforme dem. Dette viser også erfaringer fra pro-sjektet «Taterfolk fra barn til voksen» (se mer omdette under). Funnene fra intervjuene medtatere/romanifolk peker samtidig i retning av enholdningsendring. En del av foreldrene fortellerat barna deres går eller har gått i barnehagen.Begrunnelsene for å ha barna i barnehagen erflere. De som er i arbeid eller tar utdanning etterat de har fått barn, trenger barnepass. Tilbud ombarnehage er gjerne en viktig forutsetning forspesielt mødres yrkesdeltagelse.

Jeg, syns det bare er sunt [med barnehage],jeg. Å få litt bedre sosiale antenner enn kun åvære med oss. […] Nå begynner det å bli littmer normalt, har jeg lagt merke til, nå begyn-ner flere og flere å sette dem i barnehage. Ikkedet at jeg skjønner det, for de gjør jo ingentinglikevel. (Kvinne i 20-årene)

Det varierer i hvilken grad familier med tater-/romanibakgrunn forteller om bakgrunnen sin imøte med barnehagen. Noen av informantene iintervjustudien forteller at de ønsker at deres bak-grunn som tatere/romani vektlegges, andre serikke dette som like relevant for hvordan barneha-gen innrettes, mens andre igjen kan være sværtredde for at barnas bakgrunn skal bli kjent. Iintervjuene trekker enkelte frem at flerkulturellebarnehager, det vil si barnehager der barna har

Boks 6.5 Gruppesamtale

I en fokusgruppesamtale om å være tater/romani og norsk uttalte noen kvinner føl-gende:

Ja, ja. Nei. Jo, på en måte ... Nei, du kan ikkedet. Du kan ikke det. Det er noe som skillerseg ut. Jeg er norsk jeg òg, og jeg er jo rei-sende. Og likevel så er det noe som skillerseg ut i meg. Men hva vi er, det kan vi ikkesi. Det kan være væremåten min, det kanvære blodet mitt, det er måten jeg prater på,tenker på, hvordan jeg oppfatter ting, hvor-dan jeg ser på ting ... (Kvinne i 60-årene)

Hvis begge foreldre er reisende blir manmer tater enn hvis bare én av dem er det.Da blir det ikke så klar og sterk identitet –det blir litt utvanna når en gifter seg medikke-reisendes. (Kvinne i 50-årene)

Jeg føler meg ikke hjemme med nordmenni det hele tatt, og omgås dem nesten ikke,bare på butikken og sånn. De er myeåpnere og friere i oppdragelsen av unga,mine barn oppdras helt annerledes.(Kvinne i 40-årene)

Det er noe helt annet å være sammen medmine egne. Hvis jeg ikke har vært sammenmed andre reisendes på en stund, går jegliksom med skuldra oppe … (Kvinne i 40-årene)


ulik kulturell tilhørighet, gjør møtet med barneha-gen enklere.

6.5.2 Grunnskole

Tatere/romanifolk og skoleledelse og lærere somer intervjuet, forteller at skolegang i økende gradblir sett på som viktig også blant tatere/romani-folk, og at det er færre som ikke fullfører grunn-skolen nå enn tidligere. Samtidig peker datamate-rialet på en del utfordringer knyttet til mobbing ogmistrivsel på skolen, hjem–skole-relasjonen, fra-vær og manglende kunnskap om tatere/romani-folk i skolen.

6.5.2.1 Mobbing

Rektorer, lærere og rådgivere ved det utvalget avbarne- og ungdomsskoler utvalgets forskere harintervjuet, mener at begreper som for eksempel«tater» i liten grad brukes som nedsettendebegrep elever imellom i dag, og at de ikke oppfat-ter at elever blir mobbet fordi de er tatere/romani-folk. En del av de intervjuede med tater-/romani-bakgrunn forteller imidlertid om opplevelser avmobbing og sosial ekskludering på bakgrunn avsin tilhørighet, og at dette skjer i dag.

Flere foreldre forteller at de er redde for atbarna skal bli mobbet, eller at barna skal få enuheldig påvirkning fordi foreldrene i en del spørs-mål har andre mål for oppdragelsen enn de menerskolen har. Skepsisen betyr likevel ikke nødven-digvis at foreldrene trekker seg unna, det kanogså bety at foreldre har et ønske om kontroll ogengasjerer seg ekstra mye.

6.5.2.2 Skole og reising

Tradisjonelt har reisevirksomhet vært en del avtateres/romanifolks levemåte. Det er usikkerthvor mange som i dag ønsker å reise med barn iperioder utover skolens ferier, men dette er entematikk som er blitt løftet frem av organisasjonerog enkeltpersoner. Problemstillinger knyttet tilreising utenom skolens ferier berører viktigespørsmål knyttet til både forståelsen av hva somer minoritetsgruppers kulturelle særpreg og kul-turelle rettigheter, og til grupperettigheter ogindividuelle rettigheter. Det er svært delte menin-ger blant tatere/romanifolk om det er riktig atbarn tas med på reising utenom feriene.

Prosjektet «Dagens situasjon» har identifiserttre tilnærminger til reising:1. De som ønsker å opprettholde praksisen, men

mener det da må utvikles løsninger for fjern-undervisning,

2. de som mener reising må tilpasses skolen, ogdermed begrenses, og

3. de som mener skolegang og utdanning må pri-oriteres fremfor reising.Skolelederne som er intervjuet, melder i liten

grad om søknader om fritak fra undervisning i for-bindelse med reising. Noen skoler påpeker at det

Boks 6.6 Barnehager

En familie understreker at en generell forstå-else og aksept for at barn kommer fra ulikefamilier, er vesentlig for personalets holdnin-ger til foreldrene og deres ulike bakgrunn:

Vi har funnet veldig fine barnehager. Forder vi bor, er det mye utlendinger, så det erveldig sånn flerkulturell barnehage. Så despurte oss med en gang: «Har dere noenkultur, vil dere ha noen markeringsdagerdere vil vi skal feire?» Ikke noe problem idet hele tatt, så vi har fått veldig fine barne-hager. (Kvinne i 20-årene)

Boks 6.7 Mobbing

En jente i tenårene (som bodde i fosterhjem)forteller om flere episoder hvor hun er blittmobbet på skolen:

Jeg har nettopp flytta fordi jeg ble plaga avbåde ungdommer og voksne på det forrigestedet jeg bodde. Der kjenner alle alle. Vihadde foredrag om reisendes folk i klassen.Læreren sa at i gamle dager var de ordent-lige drittfolk som man skal holde seg unna.

En i klassen hennes hadde da sagt til de andreat denne jenta var «tater». Etter det ble jentaplaget av de andre elevene. Da hun tok detteopp med skolen, fikk hun høre at «slike hold-ninger til tatere eksisterer ikke i 2014».

En annen jente forteller: «Ei jente i klassenoppdaga at jeg var tater, og truet med å fortelledet til de andre. Jeg var livredd for det, og der-for gjorde jeg som hu sa og ga henne det huba om, hu pressa meg.»


generelle fraværet spredt utover året er det stør-ste problemet, og ikke fravær i forbindelse medreising. Svak tilknytning til skolen er dermed ikkenoe som kun gjelder fritak til reising vår og høst,men har flere årsaker. Det kan handle om engenerell nedprioritering av skolegang fra både for-eldre og elev, om en svak hjem–skole-relasjon,samt om mistrivsel på skolen.

Skolelederne som er intervjuet gjennom pro-sjektet «Dagens situasjon», peker på en positivutvikling i løpet av de senere år når det gjelderrelasjonen mellom skole og foreldre med tater-/romanibakgrunn. Likevel finnes det fortsatt enskepsis til skolen hos en del foreldre, slik tidligerestudier også beskriver.6

Enkelte foreldre oppfatter skolens og lærernesengasjement i forbindelse med barns fravær sominngripende og som en mistillit til dem som for-eldre. Dette kan forstås som et uttrykk for denskepsisen til storsamfunn og skole som tradisjo-nelt har vært utbredt i gruppen på grunn avbehandlingen den har vært gjenstand for oppgjennom historien.

6.5.2.3 Kunnskapsformidling i skolen

Læreplanene for fellesfagene historie, samfunns-fag og geografi inneholder åpne kompetansemålsom ivaretar både urfolk, nasjonale minoriteter ogetniske minoriteter. De åpne målformuleringenegir muligheter for lokal tilpasning og metodefri-het. Dette gjør det for eksempel mulig i områdermed kvensk befolkning å vektlegge kvenenes his-torie og egenart i befolkningen. I læreplanen forgrunnskolen og videregående opplæring heterdet i mål for opplæringen i historie på 7. trinn at«elevene skal kunne gjøre greie for hvilke nasjo-nale minoriteter som finnes i Norge og fortelle omhovedtrekk ved minoritetenes historie og leve-kår». I læreplan for historie på 3. trinn i videregå-ende opplæring (på de linjene som gir studiekom-petanse) er kompetansemålene blant annet atelevene skal kunne «gjøre rede for den norskenasjonalstatens politikk overfor urfolk, nasjonaleog etniske minoriteter på 1800- og 1900-tallet, ogdiskutere noen konsekvenser av denne politik-ken» («Samfunn og mennesker i tid»).

Ved de skolene som har vært med på prosjek-tet «Taterfolk fra barn til voksen», forteller skole-6 Larsen m.fl. 2009; Lund og Moen 2013; Moen 2009.

Figur 6.2 Fra rollespill på Glomdalsmuseet i forbindelse undervisningsprosjektet «Taterfolket fra barn

til voksen» i 2014.Foto: Glomdalsmuseet.


ledelse og lærere at deltagelsen ga økt kunnskapom tatere/romanifolk i skolen, og at dette harvært svært positivt for relasjonen mellom skole oghjem.

En rektor ved en skole som var med på detteprosjektet, beskriver det å delta i prosjektet oglære om tateres/romanifolks historie og kultursom en tankevekker:

Jeg har måttet gå i tenkeboksen, og oppdagetholdninger og historie som jeg ikke vissteeksisterte. Før tenkte jeg at det ikke handlet

om meg selv – blandet sammen splint, pakk ogtater. Jeg var selv med på å jage tatere da jeg varliten og kalle dem splint og fant og så videre.Flaut at ikke jeg har visst noe om Svanviken oghvordan tatere har blitt behandlet før. Måttejobbe med meg selv. Har endret meg, og harfått tillit tilbake. Viktig å se de når de kommer,og gjøre at de føler seg ivaretatt. Flere foreldrehar stor tillit til meg som person.

6.5.2.4 Lærerutdanningen

Når det gjelder formidling av kunnskap omtatere/romanifolk i skolen, har det betydning hvalærerstudenter lærer om nasjonale minoriteterunder utdanningen. I sluttrapporten for prosjektet«Taterfolket fra barn til voksen: et skole- og kul-turprosjekt» (2009) påpekes det at nasjonale mino-riteter må bli et tema som tydeliggjøres i ramme-planene for lærerutdanningen, og at det må bli etobligatorisk fag.7

Boks 6.8 Reising

Det er ulike meninger blant dem som er inter-vjuet, om hvorvidt foreldre med barn i skole-pliktig alder reiser med barna utenom skolensferier og fridager:

Ja, det er det mange som gjør. Det er detveldig mange som gjør. Det er jo folk somakkurat har kommet igjen [intervjuet ergjort i slutten av september 2014]. Ellernoen som ligger ute enda. Så det er mangesom er ute så lenge det ikke snør. (Kvinne i20-årene)

Jeg tror helt sikkert det blir synkende. Jeghar en gutt selv, som ikke tar ungene fri fraskolen. For han så blir det ukultur, egentlig.Og de er jo innmeldt i fotballag og alt dette.(Mann i 60-årene)

Det er ikke et alternativ (til skolegang). Detfins ikke alternativ til det. Man må i dag.Det man må gjøre, er å tenke på at her erdet et folk som har dypt, dypt, dypt i ryggra-den sin et helt annet adferdsmønster, og defleste voksne i dette folket har ikke skjøntat en forandring både er nødvendig ogkommer til å skje, om de velger å være endel av det eller ikke. Så man må rett og slettfinne måter å myke opp den overgangen på.For de er vant med den kulturen, og de måjo bare fortsette å leve på den måten som devet at de klarer å overleve på. Skjønner duhva jeg mener. Det er her paradokset lig-ger. Jeg ser på løsningen som ulike formerfor fjernundervisning. (Mann i slutten av30-årene).

Boks 6.9 Formidling av tateres/romanifolks historie og kultur i

barnehage og skole

Kultur- og skoleprosjektet «Taterfolket frabarn til voksen» ble i 2002 initiert av represen-tanter for daværende Romanifolkets Lands-forening (senere Taternes Landsforening),som var bekymret for skolegangen til barnmed tater-/romanibakgrunn. I skoleprosjekt-delen var et sentralt mål å bidra til å virkelig-gjøre myndighetenes intensjoner om å tilpassetaternes/romanifolkets reisekultur med siktepå å fremme lik rett til skolegang og utdan-ning på alle nivåer. I kulturprosjektet har detsentrale målet vært å ta vare på «taterkulturensom en likeverdig minoritetskultur i det nor-ske samfunnet». Kulturdelen (som etter 2009har vært videreført i prosjektet «Formidlingav taterkultur i barnehage og skole») har sam-let inn eksempler på tateres/romanifolks kul-turuttrykk og arrangert kulturprogrammermed formidling av tateres/romanifolks kulturog historie for barn og voksne i barnehager ogskoler. Dette er gjort gjennom besøk ved bar-nehager og skoler og gjennom utarbeidelse avkurspakker og kursmoduler til barnehage- ogskolebruk. Prosjektet har vært utført av Dron-ning Mauds Minne ved Anne-Mari Larsen, inært samarbeid med Taternes Landsforeningved Anna Gustavsen og Mariann Grønnerud.


Nasjonale minoriteter nevnes ikke i nasjonaleretningslinjer for grunnskolelærerutdanningen1.–7. trinn og heller ikke i nasjonale retningslinjerfor grunnskolelærerutdanningen 5.–10. trinn.Nasjonale minoriteter nevnes heller ikke i dennyeste stortingsmeldingen om lærere og lærer-utdanning, Stortingsmelding nr. 11 (2008–2009)Læreren – Rollen og utdanningen.8 Etter det utval-get kjenner til, er erfaringene fra prosjektet«Taterfolket fra barn til voksen» og «Formidlingav taterkultur i barnehage og skole» for øvrig isvært liten grad trukket inn i undervisning vedulike lærerutdanningsinstitusjoner i Norge. Utval-gets inntrykk er at nasjonale minoriteter genereltog tatere/romanifolk spesielt i liten grad er ettema som belyses i lærerutdanningen.

6.5.3 Videregående opplæring og overgang til arbeid

Man ser en økende tendens til at flere med tater-/romanibakgrunn nå tar videregående opplæringetter ungdomsskolen. Dette henger sammen medat det å ha videregående opplæring og formelldokumentasjon på kompetanse oppleves som nød-vendig for å sikre familiens økonomi. Arbeid somtidligere kunne utføres uten formell utdanning,krever i dag formelle kompetansebevis. Som en

mann i begynnelsen av 20-årene sier: «De sisteårene har de begynt å se mer viktigheten av å hapapirer å vise til. Så det er flere nå som tar fagbrevog lærlingtid. Men det var ikke vanlig for ti årsiden.»

Videre trekker en del av de intervjuede fremat det er behov for to inntekter i en familie for å fåen god og sikker økonomi, noe som understrekerbehovet for at jenter/kvinner også tar en utdan-ning.

Undersøkelsen viser at kjønnsdeling og tradi-sjonelle kjønnsroller står sterkere i enkelte tater-/romanifamilier enn i resten av samfunnet. Bådejenter og gutter forventes å gifte seg i ung alder,og mange av informantene legger vekt på at det ermannens hovedoppgave å forsørge familien.

7 Larsen m.fl. 2009, s. 80.8 Stortingsmelding nr. 11, Læreren – Rollen og utdanningen,

2008–2009.

Boks 6.10 Informasjonsmateriell

Oslo byarkiv utgav i 2014 et hefte rettet motskoleungdom om tatere/romanifolks historieog kultur: Duri drom. Romanifolkets historie. Isamarbeid med Utdanningsetaten i Oslo kom-mune skal heftet distribueres til alle Oslo-skoler sammen med lærerveiledning og kursfor å styrke kunnskapen om nasjonale minori-teters historie og liv i byen.

I tillegg er det informasjonsmateriell omtatere/romanifolk i veilederen Våre nasjonaleminoriteter. Til ansatte i barnehager og skolerutgitt av Utdanningsdirektoratet i 2014, påNAFOs nettressurs om nasjonale minoriteterpå www.minstemme.no, samt i temaheftet Omtatere som minoritet i et flerkulturelt samfunn.Kulturformidling i barnehage og skole, utgitt avUtdanningsdirektoratet i 2010. Boks 6.11 Undersøkelse om

undervisning om urfolk, nasjonale, etniske og religiøse minoriteter i

norsk skole

På oppdrag av Utdanningsdirektoratet harInstitutt for samfunnsforskning i samarbeidmed Høgskolen i Oslo og Akershus gjennom-ført en kartlegging av hvordan urfolk ognasjonale, etniske og religiøse minoriteter erbeskrevet i læremidlene som brukes i norskskole. Første del av prosjektet er presentert irapporten «Beskrivelser av etniske og religi-øse minoriteter i læremidler». Her har for-skerne kartlagt lærebøker for 8.–10. trinn ogvideregående opplæring i historie, samfunns-fag og religions- og livssynsfag. De ser også inoen grad på 1.–7. trinn. Forskerne finner atdet er store forskjeller mellom hvor ofte deulike gruppene er nevnt. Flere av treffene påde norske nasjonale minoritetene er i teksterder disse kun listes opp som nettopp nasjonaleminoriteter. Disse tekstene handler ofte pri-mært om samiske forhold, mens de nasjonaleminoritetene kun listes opp og ikke omtalessubstansielt. I andre del av prosjektet, som erpresentert i rapporten «Etniske og religiøseminoriteter i læremidler. Lærer og elevper-spektiver», har forskerne intervjuet lærere ogelever ved noen utvalgte skoler (ungdoms- ogvideregående skoler). Forskerne påpeker atden manglende bevisstheten om og interessenfor nasjonale minoriteter blant elevene somble intervjuet, var påfallende.

Kilde: Midtbøen, Orupabo og Røthing, 2014a, b.


Andre sier at dette er annerledes nå enn tidligere,og at kvinner i dag også må bidra i familieøkono-mien. Hvilke konsekvenser dette har for individu-elle valg hva angår utdanning, ser ut til å variere.

Både jenter og gutter møter forventningerom å gå inn i tradisjonelle roller og oppgaver.Flere av informantene forteller at unge menn for-ventes å hjelpe faren sin med å spe på familiensinntekt – «de skal ut med far eller andre slektnin-ger, få seg en jobb, førerkort, og ha forsørgeran-svar», som en sa. For noen kan disse forventnin-gene føre til at de ikke fortsetter med videregå-ende opplæring og heller begynner å jobbesammen med faren sin, da gjerne med ulike typerhåndverk og handel. Dette kan være noe de serfrem til, og som de oppfatter som en mer attraktivvei inn i yrkeslivet enn å fullføre en utdanning,men også noe de betrakter som «sin oppgave» – åhjelpe far med å spe på familieøkonomien. Slikevalg kan i noen tilfeller henge sammen med atfaren begynner å få redusert helse etter mangearbeidsår som håndverker.

Undersøkelsen viser at tendensen er at flereunge velger å begynne på videregående opplæ-ring, og også at foreldregenerasjonen støtter oppom utdanningsvalg. Men den viser samtidig at endel unge faller utenfor utdanning og arbeid. Utfor-dringer knyttet til frafall fra/bortvalg av utdanninger et generelt samfunnsproblem og angår ikkekun unge med tater-/romanibakgrunn. Sistnevnte

kan likevel være særlig utsatte da dette er engruppe hvor foreldregenerasjonen ofte har lavutdanning og sosioøkonomiske og helsemessigeutfordringer. I tillegg har tatere/romanifolk ensæregen historie med liten tradisjon for formellutdanning og en utbredt mistillit til offentligeinstanser.

For unge personer med foreldre uten noe sær-lig utdanning og lite kunnskap om utdanningssys-temet vil informasjon og rådgivning utenfra væresentralt. Dette viser at det er viktig at rådgivnin-gen bør begynne på ungdomsskolen, for å hjelpeungdommene å velge utdanningsprogram til vide-regående, slik det også forutsettes i «Kunn-skapsløftet».

Noen møter ekstra utfordringer med å få lær-lingplass, og opplever at dette skyldes at de ertatere/romanifolk, også der dette ikke oppgis somden formelle grunnen.

6.6 Arbeidsliv

Deltagelse i arbeidsliv viser seg å bety mye forhvordan enkeltmennesker har det og får det i

Boks 6.12 Kvinner og arbeid

En jente i tenårene uttaler:

Det er vanligere at jenter ikke jobber. Jegønsker meg å være hjemme hvis jeg giftermeg. Men det er kanskje flere som synesdet er greit å ha en utdanning i bakhåndenn før. Utdanning er noe å falle tilbake på.Men jeg vil helst bli hjemme når jeg giftermeg.

En kvinne i begynnelsen av 20-årene har imid-lertid andre ønsker:

Jeg er annerledes. Jeg er motsatt. Jeg vil tautdanning. Jeg vil bli selvstendig og delta isamfunnet. Det er flere reisende nå somsier «jeg vil ut» – de vil ikke bare bli vedgrytene.

Boks 6.13 Utdanning

To menn i 20-årene forteller:

Og da jeg skulle begynne på videregående– jeg hadde jo aldri hørt om videregående,det kan jeg si. Jeg visste hva det var, jeghadde hørt navnet, men jeg visste ikke hvadet innebar. Og jeg følte liksom at alle de iklassen min, de visste hva dette her var, ogde visste hvilke linjer de skulle gå på,moren og faren hadde sittet og snakketmed dem om hva som var lurt å gå. Og jeghadde ikke peiling. Og vi fikk ikke noenspesiell rådgiving heller på skolen. Jeg trornok at veldig mange reisende har det litt påsamme måte, i og med at foreldrene ikkehar noen form for utdanning selv.

Jeg gikk ut fra yrkesskolen med null i fra-vær og gode karakterer, likevel fikk jegikke lærlingplass. De sa det var fullt eller atde ikke kunne ta imot. Men andre jeg kjen-ner med dårligere karakterer enn meg,som ikke er reisende og som spurte omlærlingplass på de samme stedene, fikkplass.


livet. Det påvirker ikke bare inntekten i yrkeslivet,men også hva man får i pensjon. Tilknytning tilarbeidslivet har stor betydning for hvordan manmestrer hverdagen og for livsutfoldelsen for øvrig.

Liten eller ustabil deltagelse i arbeidslivet vilsom regel gi dårligere levekår og skape størrevansker med å delta på andre samfunnsområder.

Som tidligere nevnt har en viktig del av det tra-disjonelle levesettet til tatere/romanifolk vært atfamiliene i hvert fall i deler av året har reist frasted til sted, blant annet for å drive med handel oghåndverk. Mange laget varer som de så reisterundt og solgte i sommerhalvåret, sammen medbruktgjenstander og antikviteter, duker og andretøyvarer. Dette er blitt mindre etterspurt i taktmed moderniseringen i samfunnet.

Enkelte trekker likevel frem bestemte yrkersom typiske for en del tatere/romanifolk også idag. En del menn som er intervjuet, jobber somtaktekkere og blikkenslagere, og har andre hånd-verksyrker som maler og tømrer. Handel er ogsånoe flere forteller at de selv og en del andretatere/romanifolk (både kvinner og menn) fort-satt driver med, gjerne ved siden av annen virk-somhet. Det er enkelte som forteller at de fortsattdriver med dørsalg og reiser rundt på ulike mar-keder som selgere. En del driver fortsatt medhest, om enn i andre former enn i tidligere tider,slik som veddeløpshester. Det finnes en del i deneldre generasjonen som lager dekorerte kniver,slik mange gjorde tidligere, men markedet fordisse omtales som lite, og få unge har lært dettehåndverket.

Tilknytningen til arbeidslivet er i dag sværtvarierende. I en del familier og miljøer er det å haet ansettelsesforhold og fast arbeid vanlig ogakseptert. Dette er mindre vanlig i miljøer deridentiteten som tater/romanifolk er forankret itradisjonelle former for yrkesutøvelse og livsstilensom disse har ført med seg.

De som er intervjuet av utvalgets forskere, harhatt variert og ulik tilknytning til det ordinærearbeidslivet. Noen er i fast jobb på heltid eller del-tid, men svært mange er selvstendig næringsdri-vende, for en del kombinert med hel eller delvisuføretrygd.

Når det gjelder arbeidslivstilknytning, ser detut til at deler av tater-/romanibefolkningenbefinner seg i en brytningstid. I dag er det først ogfremst menn som utfører håndverk som omtalessom typiske for tatere/romanifolk. Levemåter ogyrkesvalg som blir ansett som tradisjonelle fortatere/romanifolk, kan komme i konflikt medarbeidslivsreguleringer og organiseringen avdagens samfunn. Det uformelle arbeidslivet som

en del tatere/romanifolk har arbeidet innenfor,med omreisende handels- og næringsvirksomhet,er lite økonomisk bærekraftig i dagens samfunn.Blant tatere/romanifolk som er intervjuet, råderdet en generell oppfatning om at kvinner i litengrad deltar i det formelle arbeidslivet. Flertallet avkvinnene som er intervjuet, forteller imidlertidom kontakt med arbeidslivet, for noen i lengreperioder, for andre i kortere.

Flere av informantene har kommet seg inneller prøver å komme seg inn i det ordinærearbeidslivet. Noen ser ut til å lykkes, mens andreikke gjør det. Andre derimot ønsker å opprett-holde det som beskrives som det typiske tater-/romaniarbeidslivet. Noen av dem ønsker å leve iet valgt utenforskap og ser flere fordeler ved å ståutenfor det formaliserte systemet, mens andreønsker at storsamfunnet skal legge til rette for atde skal kunne komme inn i arbeidslivet, og at deter en av deres rettigheter som nasjonal minoritet.Innad i tater-/romanibefolkningen eksisterer detuenighet mellom dem som ønsker ordninger somer tilpasset mer tradisjonelle livsformer, og demsom mener at de skal integreres i samfunnet på liklinje med andre samfunnsmedlemmer.

6.6.1 Fortidens betydning

Flere forteller at de har arbeidet første del av vok-senlivet, men at de har fått problemer og fått inn-vilget uføretrygd. En stor andel av dem over 40 årsom er intervjuet i forbindelse med utvalgetsundersøkelser, er eller har vært uføretrygdet, helteller delvis. Det finnes svært varierende helse-messige årsaker til uførestatusen, men mange for-teller om psykiske helseproblemer som de knyt-ter til opplevelser i oppveksten, som mobbing, tra-kassering og vanskelige familieforhold.

Mange beskriver at de forsøkte å arbeide og«leve som normalt», men at opplevelser i oppvek-sten «har innhentet dem» på et tidspunkt. Enkvinne som forteller om en oppvekst med myemobbing, sier: «Jeg ble tidsbegrenset ufør, fordijeg var helt ... jeg hadde møtt veggen, da. Mangeår med mobbing, mange år med ... skikkelig sånnpsykiske belastninger. Jeg var sjuk. Fibromyalgi,ME ... alt bare: pang.»

Noen forteller om vanskeligheter med å få inn-vilget uføretrygd, og at helseproblemene deresikke blir anerkjent av NAV og/eller helsevesenet.Andre forteller derimot om hvordan de har faltutenfor arbeidslivet og er blitt skjøvet over påtrygd fordi de ikke besitter relevant kompetanse,og at de blir oppfattet som for gamle til «å sette


seg på skolebenken og lære seg noe nytt», som enmann sier.

6.6.2 Møte med fordommer og diskrimi-nering i dag

Flere forteller om møter med fordommer iarbeidslivet. En del av mennene som er håndver-kere, forteller at det kan være vanskelig å få jobbhvis det er kjent at de er tatere/romanifolk. Flerehar fortalt om konkrete episoder hvor de har gåttglipp av en jobb fordi det har kommet frem at deer tatere/romanifolk. En mann i 60-årene fortel-ler:

Men det er ikke lenge siden jeg faktisk kom tilei dame i [sted], vi skulle legge ei heldekkendepipe. Det var litt artig, jeg prata med henne, oghun sa at «når jeg prata med deg i telefonen, såfikk jeg en sånn kjemi, det var du som skulle hajobben». Det syntes jeg var fint, det var artig.Og ikke bare det, hun sa: «Du er så trivelig,åpen og grei.» «Det var moro», sa jeg. Vi drakkkaffe, og plutselig sa hun: «Har jeg ikke settdeg før? Har du ikke vært på tv?» «Ja, har dusett noen programmer som [nevner navnet påen person med tater-/romanibakgrunn] harhatt?» sa jeg. «Ja, han tateren, ja», sa hun, «erdu i slekt med han?» «Ja, jeg er i slekt medhan», sa jeg. «Ja, er du tater, du?» sa hun. «Ja»,sa jeg. Men da forandret hun seg totalt. Detsnudde seg totalt. «Skal jeg fortelle deg noe»,sa jeg. «Jeg får ikke noen jobb igjen i [sted] avdeg.» «Nei», sa hun. «Men du kan ikke tenkefordommer, du må tenke førsteinntrykket. Altdu har opplevd med meg, den jobben jeg hargjort», sa jeg. «Det hjelper ikke», sa hun.

For en del fører dette til at de skjuler sin bak-grunn for kolleger, arbeidsgivere og kunder.

Flere beskriver det å måtte skjule sin identiteti jobbsammenheng som utmattende, og at de opp-lever at de må leve et dobbeltliv – ett hjemme ogett på jobb. En del forteller også at frykten for atandre skal finne ut om bakgrunnen deres, fører tilen form for sosial selvekskludering og et utenfor-skap – at de aldri kommer helt inn i det sosialemiljøet på arbeidsplassen. En kvinne i 40-åreneforteller:

Ja, og det er det at når jeg har vært i jobb ogprøvd, så måtte jeg skjult min identitet for at jegmå ikke komme for nær de jeg jobber med. Demå ikke kjenne meg, jeg vil ha avstand. Hvis

jeg begynner å prate, så blir jeg sett ned på, også kan jeg miste jobben min. «Hun er sikkerttater.» For det er jo det første de krenker degpå. Så jeg måtte holde en sånn ... fasade. Og detblir du veldig sliten av. For jeg gjorde alltid noesånn at jeg ikke skulle sitte med dem, så fantjeg på noe, ikke sant? Det var mitt skuespill forå være i jobben, og for å beholde jobben og atdet ikke skal bli oppdaget at jeg er reisende.Det er ikke det at jeg hadde noen annen måte åvære på, jeg gjorde min jobben akkurat sånnsom alle de andre. Akkurat som dem. Så dethadde jo ikke noe med det å gjøre. Men jegmåtte ikke få dem innpå meg, for å skjønnehvem jeg var. Det måtte jeg beskytte hele tiden.

6.6.3 Manglende fagbrev eller annen formell utdanning

En konsekvens av de økende kravene om formellkompetanse kan være at personer som manglerfagbrev eller mesterbrev, unnlater å informere omat de mangler dette eller at de på ulike måter laren potensiell kunde tro at de har det, uten å si detdirekte. Videre kan det føre til at man går med påikke å ta betalt før jobben er gjort, og man er kan-skje villig til å gjøre jobben ekstra billig, «ellers tarde mesteren som er nede i bygda», som en mann iintervjuundersøkelsen sa.

En del uttrykker et ønske om å få et formeltkompetansebevis, for eksempel i form av fagbrev,men med begrenset skolegang og dårlige erfarin-ger fra skolen mener de det er urealistisk å greie åskaffe seg fagbrev gjennom et tradisjonelt utdan-ningsløp. En mann i 60-årene forteller om sine tan-ker rundt det å skulle gjennomføre utdanning tilfagbrev, og hvordan det uoffisielle arbeidsmarke-det påvirkes av de stadig økende kravene til for-malisert kunnskap:

Å ja, ja, ja. Og det er det beste, hvis det kan gåan. Og det er på grunn av at jeg vet det kommertil å bli stopp, det kommer til å stoppe seg selv.Alt dette som har med systemet – til dags datoer det lov å gå og knakke på dører, men detkommer til å bli stopp. Mye av det er på grunnav at det er så mye dårlig arbeid blant forskjel-lig typer mennesker. Nå snakker jeg ikke bareom reisende. Og til slutt, så blir det for mye avdette, og til slutt så kreves et fagbrev for åkunne gjøre en sånn jobb. Og det støtter jegfullt ut, jeg, for det er så mye ... Men hadde enkunne laget noe sånt [en enklere vei til formellkompetanse], så hadde jo det [vært nyttig].


6.6.4 Utfordringer ved etablering av eget firma

En del som har jobbet uten å ha et registrertfirma, oppretter firma for å komme inn i det for-melle systemet. Flere forteller imidlertid at desyntes det var vanskelig å følge med på regelverkmed plikter og rettigheter knyttet til det å drive etfirma. Utregning og rapportering av skatt ogmoms blir trukket frem som særlig vanskelig.

Flere instanser tilbyr bedriftsveiledning til densom ønsker tips og råd om drift av enkeltperson-foretak. Tilbyderne er både private aktører ogoffentlige instanser – som NAV og Skatteetaten.Flere av dem som er intervjuet i denne studien,har ikke benyttet seg av dette, enten fordi de ikkekjenner til det eller fordi de ikke stoler på det.

En mann i slutten av 30-årene forteller:

Vi vet ikke hvordan vi skal drive det, hvordanman skal legge opp budsjettet, kundebehand-ling, markedsføring. Alt. Vi er vant til å knakkedør eller annonsere i lokalaviser. Det er det vikan. Det gir resultater noen ganger, men erfryktelig usikkert. Det er fra hånd til munn.

En annen mann i 50-årene sier:

Og så kunne de gjøre det enklere å følge oppregelverket. Det er ingen å rådføre seg med, vikjenner jo ingen som er regnskapsfører som ener venner med, eller har noen skolerte som vikan spørre. Det er først nå de siste årene, etterat jeg begynte med foreningsarbeidet, at jeghar kommet i kontakt med skriftlærde, som vikaller dem. Før måtte en søke hjelp av snillebygdefolk som kunne lese og skrive godt, ogsom kunne systemet. Det er jo ikke bare åregne pluss og minus. Men netto og brutto, oghva får vi fradrag på – de fleste vet ikke hvadet er engang. Det er ikke så lett som folktror – «Dere må jo betale skatt, må jo bidra». Ja,men hvordan gjør vi det, da? Jeg skjønner detNÅ, men jeg har også sittet på den siden der jegikke har skjønt det, så jeg vet hvordan det er.[…] Folk går i flere år før de lærer seg det.Også skal du regne moms – er det før elleretter at du har trukket i fra alt? Og hva får vi fra-trekk for? Bare materialet? At vi bor i camping-vogn, eller at vi kjører dit? Får vi for maten?[…] Vi bruker bilen og campingvogna – kan vida bruke det med at det er fradragsberettiget?Det har de ikke tenkt på en gang. Det er gjerneavslag, isteden for at du får ja.

Selv om det eksisterer steder hvor det skal væremulig å få hjelp, ser det altså ikke ut til å treffebehovene hos en del tater-/romanifolk.

Flere av dem som er intervjuet som har jobbeti noen år uten å registrere firma eller betale skatt,har på et punkt i livet bestemt seg for å rydde oppi situasjonen og kontaktet skattemyndighetene forå gjøre opp og starte på nytt.

Noen beskriver forholdet til skattemyndighe-tene som greit. De har møtt forståelse for situasjo-nen de befinner seg i, og skattemyndighetene harvært behjelpelige med å regne ut hva de skylder iskatt, samt at de har unngått bot. Andre beskriversvært negative opplevelser. Saksbehandler hartruet med å anmelde dem direkte og kontakteØkokrim. De har restskatt og bøter de ikke harvært i stand til å betjene, og dermed har de havneti en vanskelig økonomisk situasjon. Flere opple-ver at hva slags hjelp man får, er svært avhengigav saksbehandleren man kommer i kontakt med.Som en mann sier:

Det må lages en mulighet hvor de som ønsker,får muligheten til å starte på nytt. For tross alt,når man kommer opp i 30–40-årsalderen, såhar man for lengst oppdaget at det var dumt atjeg ikke gjorde sånn og sånn, at de ikke søktehjelp. Men da er skaden skjedd. Da trengs detet apparat for å hjelpe dem.

Boks 6.14 Å gjøre opp for seg

En mann i 60-årene forteller at etter at han blefrelst, så ville han gjøre opp for seg:

Og så var det jo dette problemet med skat-tevesenet, så jeg måtte reise opp til skatte-myndighetene, og fortelle at jeg haddevært en kjeltring. «Så hvis dere er reale motmeg, så kan det gå bra,» sa jeg, «jeg har blittfrelst, så jeg har blitt ærlig.»Fordi du hadde jobbet uten å betale moms og...Ja alt dette her.Og hvordan reagerte skattemyndigheteneda?Fikk jo sjokk, vet du. «I jøssenavn,» sa han.Men jeg fikk jo en hard skatt da, det gjordejeg. Det røyk med en del hundretusen da.Etterpå begynte jeg i fast arbeid.


Flere etterlyser steder de kan henvende seg til ogfor å søke om hjelp. Noen mener det burde væreansatt personer som har noe kunnskap om tatere/romanifolk og deres bakgrunn og livssituasjonved slike offentlige instanser. Som en mann sier:«En som vet om kultur, levesett og livsstil, oghvordan vi har blitt opplært.» En annen sier:

Hadde vi hatt en person som vi kunne forholdtoss til, som kunne hjelpe oss, og ikke at vihadde sittet og være livredd for å få en arresta-sjon ... som kunne hjulpet oss til å klare oss åkomme oss ... og gjerne da et regnskapskontorsom kunne hjelpe oss – som kunne hjulpet osså minne oss på ...

En mann forteller at han selv kontaktet et regn-skapskontor for å be om hjelp:

Jeg selv måtte gå og tigge en på regnskapskon-toret, og sa at «Du må være så snill å ... For jegglemmer. Du må være så snill å ringe meg nårjeg skal sende det inn, for jeg skjønner det ikke.Jeg glemmer det bort». Og han har vært heltgrei, da. «Og dere sender inn momsoppgaver,og alt det der.» For jeg tenker jo ikke, jeg skjøn-ner ikke ... altså jeg skjønner jo at jeg må sendedet inn, så jeg skal ikke si at jeg er helt dum.Men jeg husker ikke når det skal være, for jegglemmer.

6.6.5 Gjeldsproblemer

Flere av dem som er intervjuet, forteller om pro-blemer med gjeld, ofte knyttet til næringsvirksom-het, som går ut over privatøkonomien. Flere harogså omtalt betalingsanmerkninger som et stortproblem. I begge tilfeller blir løsningen for noen åjobbe svart for å kunne forsørge seg og familien.Noen tar også opp lån og kjøper ting til bruk i virk-somheten, som mobiltelefon og bil, i barnas navn.Det innebærer at barna starter sitt voksne liv meden gjeld som reelt sett ikke er deres. Denne«startgjelden», kombinert med foreldrenes gjeld,begrenser igjen barnas mulighet til å ta opp egnelån til utdanning og bolig, og de føres inn i en situ-asjon der de har små sjanser til å komme inn iyrkeslivet og på boligmarkedet. Denne typen situ-asjoner beskrives av enkelte av dem som er inter-vjuet.

For å få orden på økonomien og komme seg utav gjeldsproblemene, blir personer henvist til engjeldsrådgiver i kommunen. Gjeldsordning er etsosialt tiltak til gjeldsofre (privatpersoner) som ervarig ute av stand til å nedbetale gjelden sin, og

blir også kalt «gjeldssanering». Flere av de inter-vjuede peker på at gjeldssanering i seg selv ikkeer nok. De peker på at en del tatere/romanifolk ervant til å leve «fra hånd til munn», og at «pengerkommer og går fort». En del påpeker at detteinnebærer at det å bli kvitt gjelden én gang ikkevil løse de økonomiske problemene på lang siktettersom man lett vil få nye økonomiske proble-mer, og at det eksisterer et behov for å bygge oppkunnskap om styring av egen økonomi. Dette ernoe flere trekker frem som viktig.

6.6.6 Mulige veier videre

Flere av våre informanter uttrykker et ønske omalternative veier til fagbrev eller andre former forformelle kompetansebeviser, både for unge sombefinner seg i starten av utdanningsløpet, og forgodt voksne med lite skolegang som derfor ikkepasser inn i et vanlig løp med etterutdanning/videreutdanning. Videre uttrykker de at regleneknyttet til drift av enkeltpersonforetak er for kom-pliserte og i for liten grad tar hensyn til denarbeidssituasjonen de befinner seg i. Som enmann forteller:

Boks 6.15 Gjeldsproblemer

Forsker Christian Poppe skriver om betydnin-gen av å forstå betalingsproblemer som etsosialt fenomen, og understreker betydningenav å forstå at betalingsproblemer som utspillerseg innenfor rammene av institusjonellesystemer og hverdagskontekster. Som Poppepåpeker: Selv om man ikke lenger klarer åbetale regninger, så skal husholdningen trossalt leve videre under sosiale og markedsøko-nomiske betingelser. Han påpeker videre atdet er de sosiale hensynene som dominererulike handlingsvalg, og ikke nødvendigvis hvasom er økonomisk rasjonelt å gjøre. Dette per-spektivet er med på å forklare hvordan de val-gene personer med gjeldsproblemer gjør – foreksempel det å ta opp mer lån i andres navn –kan virke økonomisk irrasjonelle, men kanoppfattes som nødvendige eller rasjonelleinnenfor en kontekst hvor man opplever atdette må gjøres for å få hverdagen og familieli-vet til å fungere

Kilde: Poppe 2006


Ja, det er mange som sliter. De har jo ikke gåttpå skole. Så er det moms og utregning avmoms, og ikke får man hjelp til det heller. Oghvis de spør om hjelp, så er det bare «psj, detder skal jo du kunne. Du har eget firma». Detfår de slengt i ansiktet som regel. «Det er joingenting, liksom. Hallo. Det kan jo alle.»

I tillegg gir de uttrykk for et ønske om at det skalvære mulig å komme seg enklere ut av et økono-misk uføre med gjeld og svartelisting. De etterly-ser muligheter for å kunne gjøre opp for seg ogstarte med blanke ark. Når det gjelder hvordandisse utfordringene og problemene skal møtes, erdet derimot svært ulike syn blant dem vi har inter-vjuet. En del mener at med bakgrunn i de overgre-pene tater-/romanibefolkningen har vært utsattfor, og deres status som nasjonal minoritet, burdedet legges bedre til rette for at den tradisjonellelevemåten skal kunne opprettholdes, og etterspørderfor særordninger for tatere/romanifolk. Noenviser til at det allerede finnes særordninger fornoen grupper (knyttet til yrker og hvor man bor ilandet), og da burde tatere/romanifolk også fådet. Et eksempel er denne mannen i 50-årene,som sier:

Men det er jo sånn i det norske samfunnet, hvisdu ser på fiskerne, hvis du er skipsreder, så harjo de sine skatteregler. Bor du nord, så slipperdu arbeidsgiveravgifta, og du har andre trygde-og støtteordninger, geografisk er det jo for-

skjeller på hvordan samme yrkesgruppe blirbehandla. Ja, men hva sier håndverkere i Oslotil at de i Kirkenes slipper arbeidsgiveravgifta?Og andre yrkesgrupper, folk som har høyeskatter og jobber bare noen mil ifra hverandre,nesten i samme yrke, blir det rettferdig? Det erjo forskjeller på alle i dette samfunnet her, såhvorfor kan ikke vi få noe som blir tilpassetoss? Her er det ikke snakk om bare håndverk,men handelen også. Samene har jo særreglerog ordninger, så hvorfor kan ikke vi få det? [...]Folket vårt blir jo kriminelle fordi systemetikke er tilpasset livstilen. Men det er klart, dettrengs kanskje litt tid på å finne en god måte åfå gjort det på.

Mange er imidlertid ikke enig i at tatere/romani-folk skal ha særordninger – og trekker frem at deer en del av det norske samfunnet og derfor skalforholde seg til de generelle ordningene. En manni begynnelsen av 60-årene, som selv har jobbetsom håndverker store deler av sitt liv, sier:

Men det ligger jo noe i dette, at du høster detdu sår. Og du kan ikke regne med å leve, for åbruke et bilde nå da, som en kjeltring. Nå er detjo mennesker som er uheldige, de går konkursog det går galt. Og da trenger de hjelp. Men dahar vi et organ i Norge som kan hjelpe på detområdet. Gjeldssanering, det finnes. Du skal joheller ikke bruke samfunnet som en melkekuog utnytte alle ressurser. Du må være litt opp-riktig i forhold til det du gjør. Og på grunn av atdu er reisende og gjør feil, så skal du ikke haforskjellsbehandling av den grunn. Er du oppe-gående på alle områder, så må du ta konse-kvensen for det. […] Det er jo dette som skaperproblematikken, og det er det vi skal prøve åunngå. Og hvis ikke NAV er godt nok, som eret hjelpeorgan for norske statsborgere, så skalvi begynne å få forskjellsbehandling, på grunn... jeg er ikke for det, altså. […] For da skaperdet en viss form for forskjellsbehandling igjen,og det er vi ikke tjent med, ikke så lenge viønsker å være en del av samfunnet i Norge.

I likhet med denne mannen frykter en del av demvi har snakket med at særtiltak og særordningervil slå uheldig ut for eksempel i form av en økningi negative holdninger overfor tatere/romanifolk.Flere er opptatt av å finne måter for å bevare detde beskriver som de positive delene av tater-/romanikulturen på og for å bevare kompetansenpå handel og håndverk i kombinasjon med en til-pasning dagens samfunn. Men de sier samtidig at

Boks 6.16 Økonomikurs

En mann i 40-årene ordla seg slik:

Det som også kunne vært noe, er at rei-sende hadde fått et økonomikurs. Lære hvaøkonomi egentlig er. Jeg også var jo sånn.Om jeg hadde 10 kroner eller 10 000 – shithappens. Penger er til for å brukes, det er etbyttemiddel.

Hvordan skulle man ordne en sånn ting?Om man kunne ha satt opp en gruppe

som instruerte dem i at – «I dag tjente du100 000 kroner. Du skal betale skatten din,momsen din». For det er ikke alle som gjørdet. Skal du kunne få en god trygd når dublir gammel, så er det faktisk det livet er.De har jo andre kurs.


det ikke er mange som har klart dette på en øko-nomisk bærekraftig måte hittil.

6.7 Møte med offentlige instanser

For noen tatere/romanifolk er dagens møter meddet offentlige preget av historien og forestillingerom historien. På den andre siden kan det se ut til atrepresentanter for offentlige myndigheter i myemindre grad er klar over at relasjonen mellomtatere/romanifolk og myndighetene kan være van-skelig av historiske grunner. En del tatere/romani-folk forteller at møter med representanter for detoffentlige er preget av mistillit, og at de føler segforskjellsbehandlet fordi de er tater/romani. Etgjennomgående funn er at det for mange tatere/romanifolk er et stort behov for informasjon omulike samfunnsprosesser og -systemer. Dette,sammen med manglende tillit til storsamfunnet,svekker mange tateres/romanifolks mulighet tilfull deltagelse i samfunnet. Det kan derfor værebehov for tiltak og satsinger for å sikre god infor-masjon og dialog med tatere/romanifolk.

6.7.1 Barnevernet

I regi av Tater-/romaniutvalget er det ikke gjortnoen egen undersøkelse av omfanget av barne-vernstiltak overfor barn av tatere/romanifolk fortidsrommet etter 1986. Det ser heller ikke ut til åfinnes andre slike undersøkelser.

I intervjuene med tatere/romanifolk er detflere som snakker om frykten for at barnevernetskal «ta» barna deres, og at denne frykten kan slåinn i mer ordinære situasjoner hvor skole ellerandre myndigheter er involvert.

Bekymring for barnevernet kan også gi segutslag i at noen blir ekstra opptatt av ikke å skilleseg ut eller stikke seg frem. En kvinne i 40-årenefortalte om tankene hun fikk da hun ble innkalt tilet møte på skolen. Møtet handlet om situasjonentil barnet hennes på skolen, og hun forteller omhva hun tenkte da hun fikk møteinnkallingen:

Så da skjønte jeg, at her er det et eller annet.Varsellampene kom med en gang. «Barnever-net – nå tar de ungen ifra meg. Nå skal ikke jegfå ha [henne]. Jeg er enslig mor, jeg er tater, nåtar de henne.» Så du vet, jeg fikk en sånn reak-sjon – munnen stoppet på meg, sånn at jeg fikkikke ord ut.

En annen kvinne forteller hvordan det for hennesom tater-/romanikvinne var viktig å bli sett på

som «anstendig» nok, for ikke å tiltrekke segnegativ oppmerksomhet.

Jeg hadde vært redd før [barnet mitt] begyntepå skolen, på grunn av at jeg var reisende, jegvar veldig redd for å gjøre feil. Jeg var veldigredd for å kle meg utfordrende, jeg var redd forat hvis jeg gikk i en bluse som viste for myepupp, da kunne de ta [barnet mitt] fra meg.(Kvinne i 40-årene)

Mange har fortalt om hvordan foreldrene påladem å oppføre seg ekstra høflig og skikkelig, åmøte opp tidsnok på skolen, alltid å være høfligmot voksne og ikke å skille seg ut på noen somhelst måte da de var barn.

Flere av tatere/romanifolk som er intervjuet,uttrykker en sterk mistillit til barnevernet. Det atså mange tatere/romanifolk ble fjernet fra sinefamilier under vergerådsloven og barnevernloveni perioden 1900–1986, har preget svært mangefamilier, og ligger også bak det forholdet mangetatere/romanifolk har til barnevernsinstanser dendag i dag. På bakgrunn av dette opplever mangetatere/romanifolk at de blir behandlet annerledesenn andre nordmenn, eller de frykter en slik for-skjellsbehandling.

Noen tatere/romanifolk har kontaktet utvalgetfor å fortelle om sine opplevelser med negativeholdninger til folkegruppen innad i barnevernet.De har vist til saksdokumenter der det fremgår atden ene eller begge foreldres familiebakgrunnsom «reisende» eller «tater» trekkes frem som etmoment av sakkyndige i vurderingen av omsorgs-evne, og der «reising» i vår- og sommermånederlater til å vurderes som negativt.

Dette kan vanskeliggjøre relasjonen til barne-vernsinstanser for familier som har kontakt medbarnevernet. Samtidig oppgir ansatte ved etbegrenset utvalg barnevernskontorer at de ikkeopplever at familiesituasjonen er annerledes itater-/romanifamilier enn i andre familier, og atetnisk tilhørighet ikke er noe som vektlegges iarbeidet med tater-/romanifamilier.

6.7.2 NAV

Frykten for barnevernet gjør at en del tatere/romanifolk også frykter andre offentlige instan-ser, slik som NAV. Flere av dem som er intervjuetav utvalgets forskere, forteller at de i møte medNAV opplever at de blir mistenkeliggjort fordi deer tatere/romanifolk.


Flere tatere/romanifolk forteller om hvordande opplever kulturelt betingede fordommer i møtemed NAV. Noen informanter setter sine egne opp-levelser inn i en lengre historisk sammenheng,med ting de har opplevd, eller hørt, om at det tidli-gere har vært mye enklere for tatere/romanifolk åbli trygdet.

En kvinne i begynnelsen av 40-årene fortalteom en episode der legen hennes avbrøt møtetfordi hun reagerte på NAVs behandling av kvin-nen:

Jeg måtte jobbe med NAV i mange år, veldigmye og veldig hardt. Kollapsa på jobben og blehentet i ambulanse. Ble sykemeldt. Og legenmin ble med meg, og det er bra at hun ble medmeg på det møtet med NAV der de skulle finneut hva jeg skulle gjøre. Da satt de i et møte medflere personer […], dette er jo mange år siden.Og så sier hun ene saksbehandleren: «Hva hardu tenkt å gjøre etter det året? Hva har du tenktå gjøre […]». Det var legen som hadde foreslått

[å sykemelde meg]. «Ja, jeg har jo tenkt til åkomme meg tilbake i jobb, da.» «Men dere vilvel ikke helst jobbe, dere damene vel. Dere viljo bare være hjemme og lage mat til mannenderes og ...». «Hva mener du med ‘dere’», sajeg. «Du vet hva jeg mener, ‘dere’. Dere vil johelst ikke jobbe, dere. Det er vel der det lig-ger.» Så legen [...], legen bare blekna. Så sahun: «Du [navn], kan du være så snill å gå utlitt. […] Dette skal jeg ta meg av.» Så jeg gikkut og gråt, jeg da. Og etter det fikk jeg ny saks-behandler. […] Ja, og hadde jeg vært alene ...Men legen slo ned på det med en gang, for åsette dem på plass.

Det er flere som peker på det som en utfordring atpersoner i offentlige etater ikke er kjent medtaternes/romanifolkets historie og assimilerings-politikken som ble ført overfor gruppen.

Selv om kontakten med NAV blir beskrevetsom problematisk av svært mange, er det viktig åunderstreke at ikke alle deler denne oppfatningen.Noen forteller også om gode opplevelser i sinemøter med NAV. Noen ganger kobles de godeerfaringene til at personene har en god tillitsrela-sjon til fastlegen sin, og at legen også har værtinvolvert i kontakten med NAV.

Flere tatere/romanifolk forteller at de opple-ver møtene med offentlige instanser som for-skjellsbehandling basert på stereotypier omtatere/romanifolk. Samtidig etterlyser mange enstørre forståelse blant offentlig ansatte for de erfa-ringer og den forhistorien de sitter med, bådeindividuelt og som gruppe. Noen forteller at deopplever at deres erfaringer, for eksempel medovergrep og omsorgssvikt på barnevernsinstitu-sjoner, ikke blir trodd, og at de synes det er rart atstaten har gitt dem oppreisning for dette (gjen-nom rettferdsvederlagsordningen for tidligerebarnevernsbarn) samtidig som disse erfaringeneikke blir anerkjent i kontakten med kommunalehjelpeinstanser.

Det oppstår et dilemma i tateres/romanifolksmøter med representanter for det offentlige: Påden ene siden uttrykkes et ønske om å bli behand-let som et individ og ikke som en del av engruppe. På den andre siden uttrykkes det etbehov for at ansatte i det offentlige, for å forståden enkeltes situasjon, også må ha noe kjennskaptil gruppens historie og kultur.

På et spørsmål fra forskerne om NAV burde hamer kunnskap om tateres/romanifolks historie ogkultur, svarte en informant, en mann i slutten av30-årene, at:

Boks 6.17 NAV

En kvinne i 40-årene forteller:

Jeg har en frykt i møte med NAV. Hva skaljeg si, hva skal jeg legge fram. Finne framalle papirer. Redd for at de skal finne noegalt. Går de på barnet mitt? Det er den stør-ste redselen, at de tar ungen om de finnernoe galt.

En mann i slutten av 20-årene forteller om sinopplevelse av at tatere/romanifolk blir mis-trodd når de er syke:

Men igjen så er det at man blir veldig mis-tenkeliggjort, når man kommer til foreksempel lege eller til NAV, eller en ellerannen spesialist, hvor jeg har hørt selv, iforbindelse med meg selv, og andre også,som har fortalt til meg at de ofte da blirstemplet som svindlere av staten. At de trorpå en måte ikke at det er reelle helseproble-mer, de tror det er mer kulturelt betinget, atman ønsker seg trygd for å leve på staten.Og det handler jo ikke om det mennesketsom sitter der, det handler om at man tilhø-rer en folkegruppe.


Nei. Jeg vet ikke, det kan jo slå litt begge veier,da. Synes jeg kanskje. Men greia er jo det atman må på en måte forstå at historien har førttil noe, med et helt folk. Så man har jo vært vel-dig undertrykket, hvis man kan si det. […] Jegtenker at hvis en skal ha en formidling av his-torien til NAV, så trenger ikke de å kjenne til«oi, så flott og fin kulturen er, og så fine sangerman har» og sånn. Men de trenger å forstå denbiten som er traumatiserende for den gruppa.At de forstår hva man har blitt utsatt for, og atdet har satt dype spor. Og det er ikke nødven-digvis at jeg har opplevd å bli tatt av Misjonen,men mora mi har blitt det, og derfor har hunkjempetraumer og har påført det til meg. Detvar bare et eksempel, da. Og det er nesten liketraumatiserende for barnet som for mora, detvil jeg påstå. Hvis man lever med en mor medfrykt og angst, så vil det påvirke barnet også påen eller annen måte.

6.7.3 Politiet

En del tatere/romanifolk forteller også om mistil-lit og skepsis til politiet. Enkelte tatere/romani-folk har negative erfaringer med selv å kontaktepolitiet i konfliktsituasjoner, som på campingplas-ser. Noen forteller at politiet har oppsøkt demeller kundene deres når de er på jobbreise og dri-ver handel eller utfører håndverkstjenester.

En forteller for eksempel at han hadde utførten større malejobb på en gård på oppdrag fraeieren og med en avtalt sum som honorar. Så kompolitiet og spurte eieren om hun hadde hatt noenproblemer, og at hun ikke burde betale den avtaltesummen. Håndverkeren fikk dermed ikke betaltfor oppdraget, og kunden fikk jobben utført forlangt mindre enn avtalt pris. En annen forteller atpolitiet kom da hun solgte varer til en kunde gjen-nom dørsalg. De spurte om kvittering for varene,og hun fortalte at det hadde hun hjemme, menikke med seg på reisen. Politiet inndro da varene,og hun fikk dem først tilbake langt senere, etter athun hadde fremvist gyldige kvitteringer.

Flere tatere/romanifolk opplever å bli mis-trodd av politiet, og at politiet bidrar til å spre for-dommer mot dem som ødelegger mulighetenderes til å få jobb innenfor felter der de har kunn-skap og ferdigheter. Mange tatere/romanifolk erredde for selv å kontakte politiet, eller opplever atde ikke blir tatt på alvor dersom de melder fra omtrakassering eller diskriminering. «Politiet er all-tid på de andres side», sier en. Han viser til at poli-tifolk gjerne kjenner lokale campingplasseiere,

gårdbrukere eller drivere av andre virksomheter,og at de lett tar deres parti dersom det oppstår enkonflikt.

6.7.4 Likestillings- og diskriminerings-ombudet (LDO)

Det forekommer sjelden at tatere/romanifolk hen-vender seg til Likestillings- og diskrimineringsom-budet for å klage på diskriminering. Fra 2006 til2014 har ombudet hatt åtte veiledningssaker forog fått inn syv klager fra tatere/romanifolk. To avklagene gjaldt diskriminering på campingplasser,og i begge sakene kom ombudet til at camping-plassen hadde opptrådt i strid med diskrimine-ringslovgivningen.9 En av sakene ble påklaget tilog omgjort av nemnda.10

Ombudet er pålagt å fungere som en nøytralinstans som vurderer saker, ikke som partsrepre-sentant for den som forteller om opplevd diskrimi-nering. Dette er en av hovedforskjellene mellomdagens ombud og den gamle ordningen ved Sen-ter mot etnisk diskriminering (SMED), derSMED kunne opptre som representant for klage-ren, som ofte er den svakeste part i saker somomhandler etnisk diskriminering. Dette er engenerell utfordring med den nye ordningen.

Uttalelser fra tatere/romanifolk tyder på at detkan være flere grunner til at de ikke tar kontaktmed ombudet. En kan være manglende kjennskaptil ombudet, eventuelt manglende kunnskap omhva ombudet kan bistå med.

6.8 Utfordringer på campingplasser

Reising er en viktig del av livet til mange tatere/romanifolk, og mange oppholder seg hele ellerdeler av sommeren på ulike campingplasser. Formange tatere/romanifolk er dette en måte å opp-rettholde og styrke relasjoner med andre tatere/romanifolk på. I tillegg foregår det noe reisingknyttet til omreisende næringsvirksomhet. Inter-vjuene med tatere/romanifolk tyder på at opple-velser av diskriminering på campingplasser errelativt utbredt. Flere forteller om forskjellsbe-handling – noen ved enkeltepisoder, mens andreerfarer en mer generell forskjellsbehandlings-praksis som de opplever stammer fra fordomsfulleholdninger til deres opprinnelse og kultur.

9 Saksnummer 08/1025 og 08/1191 hos LDO.10 Sak 08/1025 fra LDO ble påklaget til og omgjort av nemnda

i dens sak 19/2009.


Noen av informantene forteller at de er ner-vøse i møte med campingplasser der de ikke erkjent.

Flere forteller at de er nøye med å opptre etterde forventninger de opplever fra campingplasseie-ren og andre gjester, men at det er vanskelig å til-fredsstille alle på en gang, og at det uansett hva degjør, blir opplevd negativt fra andre.

Fordommer blant campingplasseiere trekkesfrem av flere tatere/romanifolk vi har intervjuet.

Flere tatere/romanifolk omtaler adgangspro-blemer som relativt utbredt. Andre sier at det ikkeer så utbredt, men at det også kommer an påhvem som eier campingplassen. En del fortellerom regelverk som medfører at de ikke får kommeinn, for eksempel at det kun er lov med et parcampingvogner i følge. Flere campingplasseierebekrefter også tateres/romanifolks uttalelser omat det finnes regelverk som har innvirkning på rei-semåten med å reise flere i følge. En camping-plasseier sier for eksempel: «Campingen har enregel om at det skal være kun tre enheter i hvertfølge.»

Flere tatere/romanifolk har erfart at politietblir tilkalt, samt at andre campingplasser varsles.Flere forteller også at de har dårlige erfaringermed selv å kontakte politiet i konfliktsituasjoner.Noen tatere/romanifolk begrunner sine dårligeerfaringer dels med at de opplever at politiet er påcampingplasseierens side, og vil ha urolighetenevekk fra sitt område.

Tateres/romanifolks problemer i forbindelsemed campingplasser er blitt tatt opp ved en rekkeanledninger. Tater-/romaniorganisasjoner hararbeidet for å forebygge og håndtere diskrimine-ring på campingplasser. Blant annet har de hattmøter med Likestillings- og diskrimineringsombu-det og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)om diskriminering på campingplasser, samt kor-respondert med myndighetene for å sørge foroppfølging av tiltak. På bakgrunn av dette ble detopprettet en dialog mellom ombudet, politiet ogNHO i 2009/2010 for å utarbeide informasjonsma-teriell som skulle gå ut til tatere/romanifolk og tilcampingplasser. Dette samarbeidet strandet førslik informasjon ble ferdigstilt og sendt ut.

Boks 6.18 Diskriminering på campingplasser I

Tatere-/romanifolk som er intervjuet, fortellerblant annet:

På camping, når vi skal skrive oss inn ... hvisdet ikke er på plasser hvor vi er veldig kjent,da ... så gjelder det å være så nøytral sommulig. Mest nøytralt utseende, mest nøytraltnavn, så vi kan skrive oss inn.

Flere campingplasseiere klager på at det gårlitt ekstra vann i vaskemaskiner og sånn.Men det er klart at vi vasker. Vi vasker joklær. Og hvis vi ikke vasker, så blir vi sett påsom skitne, ikke sant? Du kan garantere atdet er de reisende som får skylda for at det ermøkkete på campingplassen. Altså, det ergarantert. Det er bare sånn det er. Så vi erekstra nøye. Men vi får skylda. Uansett. Ogdette er vanlig den dag i dag. Det er uansett,det.

Jeg tenker at det er jo folk som har fordom-mer i forhold til de reisende. De tenker at deter bare slåssing og bråk. Og hvis det kommerén, så kommer det så mange, og vi orker ikke... liksom ... så på grunn av det så tror jeg at

det er mange som, ja, har litt fordommer ogsom ikke vil ha reisende på campinger. Menofte så er det jo mange som også vil det, forkommer noen, så kommer mange, og det erpenger. Så det kommer jo litt an på hvordandu ser på det, da. Men jeg synes det er veldigtrist at folk har sånne [fordommer].

Det har hendt seg at vi ikke har fått kommetinn. Det har skjedd et par ganger. De har all-tid en dum unnskyldning. «Vi har fullt», eller«vogna di er for stor», eller ... så jeg har joopplevd det, men jeg vil si at det har vært vel-dig sjelden. Det har vært kanskje tre gangersom jeg kan huske. For vi har jo gjerne oftevært på mange av de samme campingene. Ogvi er jo rolige folk ... Men jeg husker at det varen camping vi hadde vært på, som vi haddevært på i mange år, og da de skiftet eier, fikkvi ikke komme inn. Så det kommer an påhvem som har stillinga.

Noen steder står det en plakat: maks tre vog-ner i følge. I praksis så gjelder det kun rei-sende. Det kan komme et slektstreff på 14–15 vogner ...


Disse dialogene og prosjektene har i stor gradhvilt på innsats fra engasjerte enkeltpersoner, ognår disse skifter stilling, ser arbeidet ut til å fallesammen. NHO har også senere hatt kontakt meden eller flere tater-/romaniorganisasjoner medden målsetting å utarbeide informasjonsmateriell,men også dette arbeidet stoppet opp før det komnoe konkret ut av det.

6.9 Språk

Romanispråket/norsk romani har en sentral plassi forståelsen av hva det er å være tater/romani hossvært mange av dem som er intervjuet. Språketshistorie og dets truede posisjon i dag er for mangenært knyttet sammen med behandlingen avtatere/romanifolk opp gjennom historien. Detvarierer hvor mye og hvordan språket brukes,men romanispråket spiller en viktig rolle for for-ståelsen av hva det er å være tater/romani hossvært mange av dem utvalgets forskere har snak-ket med. Det ser ut til at det i løpet av de senere århar gjennomgått en begynnende revitaliserings-prosess som del av en identitetspolitikk. Språketser ut til å få en økt betydning som identitetsmar-kør, noe som kanskje særlig kommer til uttrykkhos den yngre generasjonen.

Utbredelsen og bruken av norsk romani i dager i stor grad formet av den harde assimilerings-politikken som er blitt ført overfor tater-/romani-befolkningen over lang tid. Myndighetene ogMisjonens bosettingsprogram gikk bevisst ut på åsplitte familier og slekter. Det å snakke romanikunne også være noe som avslørte at man var av

Boks 6.19 Diskriminering på campingplass II

For noen år siden var vi på en campingplasshvor vi hadde vært i flere netter, som varbetalt. Man skulle betale hver dag klokka12 hvis man skulle være lenger. En daggikk jeg opp til resepsjonen og avtalte at viskulle betale dagen etter i stedet. Etter at vihadde lagt oss på kvelden, banket det pådøra. Det var campingplasseieren somropte at vi skulle hekte på vognen ogkomme oss av gårde. Vi fikk ikke betale derog da, og ikke dagen etterpå. Jeg sa at viikke ville reise. Campingplasseieren sa hanskulle ringe politiet. Politiet kom klokka toom natta, dunket hardt på døra og sa at vimåtte dra. Jeg spurte om vi virkelig måttevekke ungene klokka to om natta for å dra.Politiet sa at vi kunne bli til tidlig neste mor-gen. Vi måtte reise klokka sju, og fikk ikkebli selv om vi betalte. Politiet holdt vakt også at vi dro. Vi kjørte til neste camping-plass, hvor vi fikk beskjed om at de haddehørt at vi ikke hadde betalt forrige sted ogat vi måtte kjøre videre.

Politiet tar parti med campingen, jegtror i ni av ti tilfeller. Hver gang det harskjedd med oss, har det skjedd. Det slåraldri feil. Kommer politiet, da har du tapt.For de også vil gjerne ha oss ut av bygda.De ser fordelene i det. Og så ringer de oftetil alle campingene ute av bygda og berdem nekte oss. Så tar du neste camping da,så blir du jaget derfra. De ringer for å væresikker på at du ikke legger deg i nærheten.

(Kvinne i 40-årene).

Boks 6.20 Norsk romani

Språket norsk romani har i likhet med roma-nes røtter tilbake til India. I både Norge ogSverige har språket vært under sterk påvirk-ning fra henholdsvis norsk og svensk, noesom har ført til en språkvariant som går underden akademiske betegnelsen skandoromani.Norsk romani er i all hovedsak et muntligspråk. Opp gjennom årene er det likevel utgittflere ordsamlinger, og også noen bøker påromani. Det er imidlertid uenighet om stan-dardisering og kodifisering av språket somskriftspråk.

Forskere har ingen klare tall på hvormange som snakker eller behersker romani iNorge i dag. Stortingsmelding nr. 35 Mål ogmeining: Ein heilskapleg språkpolitikk (2007–2008) viser til at overslag over dem som snak-ker norsk romani, varierer fra noen få hundretil et par tusen. Utfordringene i forbindelsemed å få oversikt over hvor mange som snak-ker romani, knytter seg til noen av de sammeutfordringene som er beskrevet tidligere i rap-porten angående hvor mange tatere/romani-folk det er i Norge i dag.


tater-/romanislekt og dermed føre til at man fikkmyndighetenes eller Misjonens søkelys på seg.Flere av dem som er intervjuet, forteller om for-eldre og besteforeldre som ikke ville at barnaskulle snakke språket ute. De var redde for atspråket skulle avsløre at de var romani, og atbarna dermed ville «bli tatt». Slik sett har assimile-ringspolitikken bidratt til å begrense og svekkebruken av språket. De fleste som er intervjuet,peker på at det er en klar sammenheng mellomassimileringspolitikken og det de oppfatter somspråkets truede stilling i dag.

Faren min hadde lært av sin far at man måttevære forsiktig med å snakke romani – bestefarhadde sagt at hvis man snakket romani, så komde og tok barna. Jeg lærte derfor lite romaninår jeg var liten. Vi måtte passe oss. Men littlærte vi – vi hørte de voksne snakke sammennår vi hadde besøk eller traff andre. (Kvinne i40-årene)

Og så har vi vært veldig sinte, i hvert fall imin generasjon, på hvordan myndighetene påen måte har ødelagt kultur, tradisjoner. Vi leserjo mye om hvordan våre forfedre har gjort ting.Da mener jeg tradisjoner, altså. Kultur. Som påen måte har blitt helt utvaska, som vi vil ha til-bake, da. Språket, blant annet, vil vi ha tilbake,vi jobber med det. Så vi har litt aggresjon forhvordan det har blitt. De har blitt borte, da […]Du vet, vi brukte romani på den måten at vibrukte norsk romani, da. Og så når vi snakkamed de eldre ... Problemet med det var at dabestemor og bestefar vokste opp, så var detsånn at snakka du romani, så mista du ungene.Det var jo en Misjon, og alt det her. Så de turteikke lære oss. Så min fars generasjon var jo densom mista språket. Vi blei dessverre helt ...nesten borte hos oss. (Mann i 30-årene)

Etter at særomsorgen overfor denne befolknings-gruppen ble avviklet på 1980-tallet, og gjennomden økende vektleggingen av minoritetsgruppersrettigheter og en økende organisering og mobili-sering blant tatere/romanifolk, har statusen tilbåde befolkningsgruppen og språket blitt hevet. Iløpet av 1990-tallet har tatere/romanifolk fått sta-tus som nasjonal minoritet, og norsk romani harfått status som et offisielt minoritetsspråk i Norge.

Språk kan sies å ha to hovedfunksjoner: Det eret instrument for kommunikasjon, og det er etmiddel til å hevde ens identitet eller ens særpreg iforhold til andre. Språk har en særlig betydningsom middel for å bekrefte felles sosial tilhørighetog som symbol på egen identitet. Språk og identi-

tet er med andre ord nært knyttet sammen, noesom ofte blir tydelig i minoritetssituasjoner deridentitet og kultur oppleves som truet. I slike situ-asjoner kan språk fungere som et symbol på kultu-rell og etnisk egenart. Dette kommer klart tiluttrykk i intervjumaterialet.

Det som er viktigst å bevare av alt, det er språ-ket. For har du ikke språk, så blir du på lik linjemed alle andre. Det er jo språket som gjør degtil en utlending. Det hadde jo vært viktig, hvisspråket hadde kommet mer fram og mankunne forsket enda mer på det. For ifra språketså utvides alt. (Mann i 60-årene).

Mange av dem som er intervjuet, ga uttrykk foren sterk forståelse av at språk gir identitet, og forat anerkjennelse av språk henger nært sammenmed anerkjennelse av dem som en gruppe med enegen kultur og etnisitet. Har man et eget språk,har man også en egen historie og en egen kultu-rell egenart, og dermed kan man ikke avfeies somen sosial utgruppe.

Jeg tenker det burde være mer aksept for atfolk faktisk er et folkeslag. Andre får jo ha [sittspråk] på skolen. At du kunne hatt det som etandrespråk på skolen. Jeg kunne gjerne tenktat jentene mine kunne hatt det. Og at det blirtatt inn mer som et rent folkeslag, ikke som etsånn der … «usling», «fantepakk», «kriminellefaen». For det er det det er forbundet med, deter ikke forbundet med noe folkeslag. Det er jobare forbundet med et eller annet pakk.(Kvinne i begynnelsen av 40-årene)

Flere av dem som er intervjuet, mener at språketkommer til å forsvinne med den eldre generasjo-nen. Samtidig er det mange som peker på en for-nyet interesse for og en revitalisering av språketblant de yngre generasjoner. Man har altså bådeen forståelse av at det er de eldre som kan språ-ket, og at det dør ut, og en revitalisering i de yngregenerasjoner.

En mann i 40-årene som er oppvokst i en fami-lie som har hatt et opphold på Svanviken, og som ilang tid etter oppholdet hadde lite kontakt medandre tater-/romanifamilier, forteller at de snak-ket lite romani da han var liten, men at det å lærespråket har blitt svært viktig for ham som voksen.Det å lære språket er ekstra viktig fordi han harbarn, forteller han: «For det skal også mine barnlære, uten tvil.» Han bruker romaniord og uttrykknår han snakker med barna, og forteller med stolt-het i stemmen at eldstemann har lært seg litt:


Eldstemann, han snapper opp noen ord her ogder. Blir han rasende i barnehagen, så henderdet at det smeller noen ord. «[navn på sønnen]sier noen ord, jeg vet ikke hva han sier.» «Duskjønner at [navn på sønnen] kommer fra entaterslekt, han.» «Å ja.» Men det er ikke noenag av det. Jeg sier at det er vårt språk, og detprater vi hjemme, og han snapper opp ord.

En slik stolthet som denne mannen føler, fordisønnen helt impulsivt bruker romaniord i barne-hagen, er det flere som gir uttrykk for. De fortel-ler stolt at barn eller barnebarn bruker ulike ordog uttrykk. Noen har også informert barnehageog skole om at barna må sees på som tospråklige.Og de forteller om hvordan de har måttet lærebarnehagepersonalet enkelte romaniord – som foreksempel sulten og tørst – slik at de skal skjønnehva barna sier.

Å kunne språket gir status innad i tater-/roma-nimiljøene11. De som kan mye, blir ofte referert tilog løftet frem som viktige ressurspersoner. Samti-dig ser det ut til at det eksisterer spenninger knyt-tet til hvem som har eierskap til språket og hvasom er den riktige måten å bruke det på. Enkelteforteller at det å ha «vokst opp med språket» girmer anerkjennelse enn å ha lært seg ord oguttrykk i voksen alder.

En av utfordringene som fremheves av mangeav dem som vil at språket skal bevares og/ellervidereutvikles, er at det er få som kan det «godtnok».

Bevaring og videreutvikling av språk står heltsentralt i arbeidet til flere av tater-/romaniorgani-sasjonene. Men det eksisterer en ulik forståelseav hvordan språket best kan bevares og videreut-vikles: om det er gjennom muntlig overføring,gjennom å etablere et skriftspråk, gjennom kurshos organisasjonene eller gjennom det offentligeskoleverket.

6.10 Tidligere barnevernsbarns situasjon i dag

Utvalgets forskere har intervjuet tidligere barne-vernsbarn av tater-/romanislekt, og i tillegg gjen-nomgått tidligere forskning om denne delen avgruppens erfaringer.

Som vist i kapittel 4 har en relativt stor andelav tatere/romanifolk som lever i dag, opplevdomsorgsovertagelse, og har hatt hele eller delerav oppveksten sin under barnevernets omsorg.Enkelte fikk stabile fosterhjem og vokste opp medvoksenpersoner rundt seg som de etablerte rela-sjoner til, men mange ble flyttet mye rundt mel-lom institusjoner og fosterhjem og mistet kontak-ten med sin biologiske familie samtidig som dehadde liten mulighet til å etablere nye og stabilerelasjoner med andre omsorgspersoner, slik som

11 Aune 2012; Larsen m.fl., 2009 s. 79.

Boks 6.21 Språk

En kvinne i begynnelsen av 20-årene fortellerat hun ikke snakket så mye av språket da hunvar liten:

Bestefar ville litt at jeg skulle lære det, menikke si det så høyt, da, foran folk, da liksom.Men det var ikke så mye av det.Var det snakk om setninger eller ord?Helst ord, liksom. Men nå har jeg fått merinteresse for det, så nå har jeg tatt opp mer.Fått litt mer forståelse for det, så nå praterjeg det lille man kan, da. Det blir borte, myeav det.Hvordan har du gjort det?Det har bare blitt generelt mer bruk av det,blant folk.Snakker du ord [på romani] til dine barn?Ja. Og hun forstår alt. I hvert fall hun eldste.

Boks 6.22 Vandriane rakkrar

Boken Vandriane rakkrar / Taterne forteller /Taterane fortel ble utgitt i 2014. Boken hartekst på romani, bokmål og nynorsk. Tankener ifølge utgiver at boken skal kunne brukesved skoler i hele landet, og boken kan såledesomtales som den første bok på romani tenkt tilbruk i grunnskolen. Romaniteksten i boken eren oversettelse til norsk romani av heftetTaterne forteller, som ble utgitt i 2006 av Dron-ning Mauds Minne, Høgskole for førskoleut-danning, Trondheim i samarbeid med Tater-nes Landsforening. Teksten var nedskrevet ogredigert av Anna Gustavsen og Anne-Mari Lar-sen. Oversettelsen til romani og redigeringenav teksten har vært et samarbeid mellomMariann Grønnerud, Anna Gustavsen ogspråkforsker Rolf Theil.


for eksempel fosterforeldre eller ansatte ved insti-tusjonene. En rekke barnevernsbarn forteller omalvorlig omsorgssvikt, vold og grove overgrepmens de var under barnevernets og Misjonensomsorg.

Mange forteller også at de opplevde at de somunge voksne stod helt alene da Misjonensomsorgsansvar opphørte, uten oppfølging ellernoen omsorgspersoner rundt seg. Det fikk prak-tiske konsekvenser, som utfordringer med åskaffe seg bolig, støtte og hjelp til utdanning, pro-blemer med å få lån grunnet mangel på kausjonistog lignende, og ga dem også en sterk følelse avensomhet. Oppveksten har for flere medført pro-blemer med å etablere tillit til andre menneskerog å knytte seg til folk senere i livet.

Noen tatere/romanifolk som utvalget harintervjuet, har i voksen alder gjenopptatt relasjo-nen til biologisk familie. Av disse forteller enkelteat de i dag har et sterkt og godt forhold til sin bio-logiske familie, mens andre forteller om dårligerelasjoner eller ingen kontakt.

I sin masteroppgave skriver Tonje Ørnevik omtateres/romanifolks erfaringer med å bli gjen-forent med biologisk familie etter å ha bodd påbarnehjem og/eller i fosterhjem.12 Informantenesfortellinger viser at det å bli kjent med biologiskfamilie er en prosess der både fortid og nåtidkobles sammen. I hovedsak opplevde informan-tene selve gjenforeningen med den biologiskefamilien som positiv, men enkelte fortalte om ube-hag og at det var som å møte fremmede. Ørnevikfinner at de av informantene som ikke hadde kon-takt med biologisk familie i oppveksten, erfarte etfravær av familiefølelse overfor biologisk familie ietterkant av gjenforeningen selv om de fikk godeforhold til enkelte biologiske familiemedlemmer.

Flere tatere/romanifolk som utvalgets for-skere har intervjuet, forteller også at det kan værevanskelig å knytte familiebånd og etablere relasjo-ner til en familie som de ikke har vokst oppsammen med. Noen viser til at dette blant annethar sammenheng med at de ikke har hatt noe kon-takt med den «reisende kulturen» i oppveksten,og at de derfor føler seg fremmede, eller de opple-ver at familien betrakter dem som fremmede.Slike prosesser kan også være vanskelige for søs-ken og foreldre. Noen har ikke visst om at dehadde søsken eller halvsøsken som vokste oppandre steder. Det kan rippe opp svært vonde min-ner som det gjerne er knyttet skyld og skam tilhos biologiske foreldre. Andre familier har lettaktivt etter sine bortsatte familiemedlemmer. I

gjenforeningen kan det også oppstå spenningerknyttet til oppfatninger av familiehistorien og for-tiden, eller knyttet til arverettigheter, som kangjøre relasjonen vanskelig. En mann fortalte omvanskeligheter med å få dele sin historie med sinbiologiske familie og samtidig få forståelse forden:

De hadde en sånn tendens at ... de vil ikke hørepå det jeg sier om barnehjemmet og mitt liv. Devar mer interessert i min mors historie, da. Atjeg ble borte og sånt noe. Det er det som erinteressant for dem. Dem er ikke interessert iå høre på hva jeg har å si. Det er helt låst det.[…] Jeg har jo behov for å bli hørt og sett jegogså. I hvert fall ovenfor søskena mine. Menjeg tror det ligger så dypt at det kommer aldritil å skje.

Noen av dem som er intervjuet av utvalgets for-skere, visse ikke om at de var tatere/romaniunder oppveksten, og oppdaget det først i voksenalder. Ingen av dem som er intervjuet, uttrykte atde hadde opplevd det som noe negativt å finne utom sin bakgrunn. Flere forteller at de andre(ikke-tatere/romanifolk) har fått positive reaksjo-ner fra sin omgangskrets når de har fortalt omdette. En kvinne forteller:

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er tater, jeg haralltid sagt det til alle, både familie og venner ogkollegaer og sånn. Du kan jo ikke legge skjulpå hva du er. Og jeg har fått bare positive reak-sjoner, jeg tror de synes det er veldig moro atjeg har funnet slekta mi.

Flere opplever at det kan være vanskelig å kommeinn i tater-/romanimiljøer etter å ha vokst opputenfor disse. Noen uttrykker at de synes det kanvære vanskelig å kalle seg selv tater/romani,mens andre føler at de ikke alltid blir helt godtattav andre tatere/romanifolk, og at «det erbestemte forventninger til hvordan jeg må leve ogoppføre meg for å ‘fortjene’ denne identiteten, lik-som», som en kvinne uttrykte det. En annenkvinne ordlegger seg slik:

Ja, jeg gjør det [ser på meg selv som tater/romani], jeg er begge deler. Jeg føler egentligat jeg står med et bein i hver gruppe. Jeg erstolt av å være utav reisende folk. Slik jeg ser pådem, så er de stolte, sterke og veldig dyktige.De kan utrolig mye, selv om mange av demikke har gått på noen skole, så kan de veldigmye, og det beundrer jeg dem for. Men når jeg12 Ørnevik 2014.


har vært på treff […] akkurat da føler jeg ikkeat jeg hører til, på en måte. Altså, misforstå megrett, for å si det sånn, men klart, mange av demhar jo reist sammen hele livet, de er en veldigsammensveiset gruppe. Jeg blir liksom litt ‘påsiden’, jeg føler meg litt på siden, jeg har jo ikkede samme opplevelsene som de har. […] Jegtror ikke jeg blir sett på som reisende, jeg har ihvert fall det inntrykket. Jeg vet ikke om det erriktig, men det er en følelse jeg har, at jeg ikkeblir sett på som reisende.

6.11 Utvalgets vurderinger

I det følgende vurderer utvalget dagens situasjonog de utfordringer som er kartlagt for tatere/romanifolk i lys av gjeldende lovgivning og inter-nasjonale menneskerettigheter som Norge harforpliktet seg til å følge. Deretter vurderer utval-get situasjonen for tatere/romanifolk i dag ut fraetiske prinsipper om likeverd og anerkjennelse.

Forbudet mot diskriminering og det særskiltemenneskerettslige vernet om nasjonale minorite-ters rettigheter danner viktige utgangspunkter fordisse vurderingene. Diskrimineringsvernet inne-bærer forbud mot både direkte og indirekte dis-kriminering, slik at også tilsynelatende nøytralpolitikk og regulering som fører til at enkelte per-soner stilles dårligere enn andre som følge av sinstatus, vil komme i konflikt med menneskeretts-lige verdier og regler.

Likeverd og like rettigheter betyr ikke at allemå være like. Menneskerettighetene slår blantannet fast retten til å ha sin egen kultur og identi-tet. Men også likebehandling i form av likhet forloven, som er sentralt i rettsstaten, er et viktig pre-miss for vurderingene, og vil være nødvendig forat folk kan ha tillit til og slutte opp om samfunnetsfelles institusjoner. Av hensyn til demokratiet erdet videre viktig å føre kontroll med at myndighe-tenes lover og politikk ikke krenker rettighetenetil enkeltpersoner og grupper som ikke har noen,eller har få, talspersoner med politisk innflytelse.

Det moderne diskriminerings- og minoritets-vernet innebærer også at staten iblant både kanog bør gjennomføre særskilte tiltak for å ivaretaminoriteters rettigheter i storsamfunnet. Europa-rådets rammekonvensjon om nasjonale minorite-ter fastsetter detaljerte regler om minoritetsvern,og det er særlig to hensyn som søkes fremmet: Påden ene siden at personer som tilhører minorite-ter, skal sikres likebehandling med øvrige perso-ner og grupper i samfunnet, og på den andre at deskal kunne bevare og videreutvikle sin egen kul-

tur. Både majoritet og minoritet må derfor tilpasseseg for at samfunnet skal fungere og alles rettig-heter skal kunne sikres. Rammekonvensjonen eretter utvalgets oppfatning et særdeles viktig verk-tøy i vurderingen av dagens situasjon, målt bådeut fra rettslige standarder og i lys av etiske prin-sipper.

6.11.1 Rettslige vurderinger

Taterne/romanifolket er som andre norske stats-borgere bundet og beskyttet av nasjonal lovgiv-ning. Deler av denne lovgivningen er menneske-rettslig inspirert. Dette gjelder særskilt lov omstyrking av menneskerettighetenes stilling i norskrett (menneskerettsloven), som trådte i kraft i1999, som gjorde flere av de viktigste menneske-rettighetskonvensjonene til norsk lovgivning.Grunnlovens minoritetsvern har inntil 2014 værtsvakt, med unntak av bestemmelsen om urfolksrettigheter og den generelle henvisningen tilinternasjonale menneskerettighetstraktater somkom inn fra 1999.

Fra mai 2014 har Grunnloven fått egne men-neskerettighetsregler, blant annet en bestem-melse som fastslår likhetsprinsippet og diskrimi-neringsforbudet. Men det finnes også et lovverkmot diskriminering utover dette, som er ment åvære det mest effektive rettslige virkemiddelet forlikebehandling og mot diskriminering blant annetpå etnisk grunnlag. I tillegg har sentrale loversom opplæringsloven, som slår fast barns rett tilopplæring, betydning. Generelt er det grunn til åfremheve at lik rett til offentlige tjenester er heltgrunnleggende i norsk rett.

Utvalget er likevel av den oppfatning at tatere/romanifolks situasjon i dag ikke først og fremstreiser spørsmål om forholdet til bestemmelser iden nasjonale lovgivningen, deriblant den diskri-mineringslovgivning Stortinget har vedtatt. Avstørre interesse for utvalgets rettslige vurderingerer derfor dagens praksis vurdert i lys av de kravsom følger av de internasjonale menneskerettig-hetene. Utvalgets funn hva gjelder situasjonen fortaterne/romanifolket i dag viser at problemene ogutfordringene i første rekke relaterer seg til størreog strukturelle trekk knyttet til folkets status somen nasjonal minoritet. Da er det særlig viktig åvære bevisst på hvilke forpliktelser myndighetenehar etter den menneskerettighetskonvensjonensom direkte tar sikte på å ivareta minoritetenesinteresser.

Utvalget mener myndighetene aktivt må for-holde seg til reglene i Europarådets rammekon-vensjon for beskyttelse av nasjonale minoriteter


og sørge for at disse blir sikret i større omfangenn tilfellet synes å være i dag.

Utvalget vil derfor fremheve noen av detemaer som den rådgivende komité under ramme-konvensjonen har vektlagt i sine kommentarer tilNorge de siste årene. Disse temaene fanger oppde vesentligste forholdene hvor det knytter segproblemer og utfordringer til dagens situasjon fortatere/romanifolk:

1. Manglende statistikk, registering eller annen systematisk innsamlet kunnskap om antall og situasjon blant minoritetene

Komiteen erkjente at dette var vanskelig og at detvar skepsis blant minoritetene, men at det likevelburde forsøkes å finne metoder, særlig for å blibedre i stand til å treffe adekvate tiltak for å bedrelivssituasjonen deres.

2. Tiltak mot diskriminering

Komiteen noterte med tilfredshet at både lovgiv-ning og institusjoner var blitt vesentlig forbedret,men at det fortsatt fantes noen uløste problemer.

3. Politiets rolle

Komiteen erkjente at det var gjort en betydeliginnsats for å motvirke diskriminerende adferd,men at det fortsatt gjenstod noen problemer sær-lig når det gjaldt friksjoner mellom romanifolk/tatere og campingplasseiere.

4. Muligheten for å bevare egen kultur og likevel delta på lik basis i det økonomiske og sosiale liv

Komiteen erkjente at Norge hadde gjort visse til-pasninger, men at det foreløpig ikke var funnetnoen helt tilfredsstillende løsninger på dette feltet.Dette ble også erkjent av de norske myndighe-tene.

5. Skole og utdanning

Hovedproblemet her var at skoleplikten gjaldt pålik linje for alle, og at det hadde vært vanskelig åfinne en tilpasning som tok hensyn til den rei-sende livsstilen for dem som ønsket dette (blantvoksne og barn).

6. Språkrettigheter og utvikling av språket

Dette har vært tatt opp av komiteen, men har ikkeført til mye debatt eller oppfølging.

7. Erstatning for fortidens overgrep

Selv om det var lagt til rette for erstatning, og endel utbetalinger hadde skjedd, ble det fortsatt kla-get over at prosedyrene eller betingelsene forerstatning var for vanskelige og at mer måtte gjø-res for å forbedre dette.

Utvalget viser til at Europarådets ministerko-mité i sin resolusjon i 2012 vedrørende Norgesoppfyllelse av rammekonvensjonens krav kommed fem konkrete anbefalinger. Disse er detgrunn til å gjenta her:– Gjennomfør tiltak for å øke allmennhetens

kjennskap til arbeidet til Likestillings- og dis-krimineringsombudet.

– Gi ombudet de ekstra ressursene som ombu-det trenger for å utføre oppgavene sine effek-tivt.

– Iverksett resolutte tiltak for å forbedre situasjo-nen til personer som tilhører minoritetene romog romanifolket/taterne, på reisene deres.

– Sørg for at det tas sterk avstand fra alle formerfor diskriminering mot personer som tilhørerminoritetene rom og romanifolket/taterne nårdet gjelder tjenestetilbud, og spesielt at rom ogromanifolket/taterne ikke nektes adgang tilcampingplasser uten gyldig grunn. Diskrimi-nerende holdninger fra politiets side skal ogsåsanksjoneres effektivt og behørig.

– Understrek særpreget i den tradisjonelle livs-stilen til rom og romanifolket/taterne i forbin-delse med politiutdanningen, og fremhev densom en viktig del av deres kulturelle identitet,og bidra til at personer med bakgrunn fra disseminoritetene rekrutteres til politiet.13

Utvalget har merket seg at den rådgivende komitégjentatte ganger har kommet med samme oppfor-dringer til Norge om gjennomføringen av forplik-telsene etter rammekonvensjonen. Utvalget vilderfor påpeke betydningen av at Norge vurdererog gjennomfører konkrete tiltak som kan bidra tilat disse forpliktelsene etterfølges. Anbefalingerfra organer under rammekonvensjonen viser atformelle, rettslige utgangspunkter ikke alltid girtilstrekkelig effekt i praksis. Utvalget vil for sin deli det følgende peke på enkelte problemområdersom utvalgets funn gir grunn til å undersøke nær-mere.

13 Resolusjon CM/ResCMN(2012)11 om Norges gjennomfø-ring av rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonaleminoriteter vedtatt av Ministerkomiteen 4. juli 2012 underdens 1147. møte mellom ministrenes stedfortredere.


Mange av dem utvalgets forskere har inter-vjuet forteller at Likestillings- og diskrimine-ringsombudets arbeidsmåte ikke egner seg godtfor saker hvor tatere/romanifolk opplever at dediskrimineres, for eksempel på campingplasser.

Representanter fra ombudet sier at klagebe-handlingsprosessen er lite egnet for den typenklagesaker som mottar fra tatere/romanifolk i for-bindelse med avvisning på campingplasser.14 Hen-vendelser kommer gjerne utenfor ombudetsåpningstider, i tillegg gjør beviskravet at mangesaker ikke kan behandles. Skulle ombudets kon-tor kunne opptre effektivt ved tvister for eksempelpå campingplasser, måtte det ha vært åpent påkveldstid og kunnet håndtere saker per telefon.Det er en type virksomhet som ikke er og som tro-lig ikke kan etableres innenfor ombudets rammer.

Utvalgets undersøkelser tyder på at få tatere/romanifolk tar kontakt med ombudet om sakersom omhandler diskriminering. Det kan væreflere grunner til det. Mange tatere/romanifolk harlite kjennskap til hva ombudet er og hva de kanbistå med.

Ombudet påpekte også at det etter avviklingenav Senter mot etnisk diskriminering har oppståttet vakuum når det gjelder rettshjelp. SMED var etnorsk statlig organ som skulle kartlegge diskrimi-nering og yte gratis rettshjelp til enkeltpersonersom føler seg diskriminert på grunnlag av trosbe-kjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal/etniskopprinnelse. Senteret ble lagt ned i 2005, og delerav senterets ansvarsområder og oppgaver bleovertatt av det nye Likestillings- og diskrimine-ringsombudet. I evalueringen av SMED anbefalesdet en modell med et kompetansesenter medrettshjelpsfunksjon i det videre arbeidet mot dis-kriminering. Rettshjelpspraksisen ble ikke videre-ført av ombudet, som mener at en bedre metodefor denne typen saker er å ta opp igjen et tidligereprosjekt med å involvere andre relevante aktørersom politiet og Næringslivets Hovedorganisasjonog få en tettere dialog om diskriminerende virk-somhet for å forebygge slik praksis.

En del tatere/romanifolk forteller også ommistillit og skepsis til politiet. Enkelte har negativeerfaringer med selv å kontakte politiet i konfliktsi-tuasjoner. De opplever å bli mistrodd og at politietbidrar til å spre eller opprettholde negative oppfat-ninger om dem. Problematikken påpekes blantannet i Helsingforskomiteens rapport (2009) hvordet vises til at enkelte politikamre ikke bistår nøy-tralt ved konflikter som oppstår som følge av ute-stengelse fra campingplasser. Utvalgets intervjuer

bekrefter at tatere/romanifolk som blir avvist påcampingplasser, ikke har tiltro til at de kan få hjelpav politiet ettersom «politiet alltid er på camping-plasseierens side».

Barnekonvensjonen inneholder også en rekkebestemmelser som har betydning for ulike feltutvalget undersøker. Konvensjonen slår fast atmyndighetene i tolkningen av disse rettighetenemå la «barnets beste» være et grunnleggendehensyn.

Ved plassering i fosterhjem eller ved adopsjonskal det blant annet tas hensyn til «kontinuitet ibarnets oppdragelse og til barnets etniske, religi-øse, kulturelle og språklige bakgrunn» (artikkel20, pkt. 3). Noen tatere/romanifolk utvalgets for-skere har intervjuet, forteller at de opplever atansatte i barnevernet har en negativ holdning tiltatere/romanifolk, og at de antar det er derforbarnevernet ikke aktivt søker eller er positive til åfinne fosterhjem innenfor folkegruppen. For-skerne har også snakket med enkelte som fortel-ler at deres status som tatere/romanifolk vises tilsom en medvirkende grunn til at de ikke fårbeholde barnet i barnefordelings- eller barne-vernssaker. Utvalget har ikke grunnlag for å fast-slå at dette er et utbredt fenomen, men ser detsom nødvendig at myndighetene er oppmerk-somme på faren for diskriminering på etniskgrunnlag i barnevernssaker. Dette taler for enstyrking av opplæringen om menneskerettighetergenerelt og om nasjonale minoriteters rettigheterspesielt i utdanningen av barnevernspedagoger.

Barn har også en egen rett til utdanning, sær-lig grunnskoleutdanning, og i barnekonvensjonenslås fast at denne utdanningen blant annet skalbidra til «å utvikle respekt for barnets foreldre,dets egen kulturelle identitet, språk og verdier, forde nasjonale verdier i det land barnet bor». Ogsåifølge opplæringslovens §1-1 skal både grunnsko-len og den videregående opplæringen «gi innsikt ikulturelt mangfald og vise respekt for deneinskilde si overtyding», mens «alle former fordiskriminering skal motarbeidast». Utvalgetmener norske myndigheter etter både internasjo-nal og nasjonal lov har en rettslig forpliktelse til åsikre både at skolens ledelse og ansatte har nød-vendig kompetanse om folkegruppen og dens his-torie og rettigheter, og at det finnes egnede under-visningsopplegg.

6.11.1.1 Oppsummering

Utvalget finner at anbefalingene Europarådetsrådgivende komite og ministerkomité har gittNorge for å sikre en bedre oppfølging av ramme-14 Jf. Tater-/romaniutvalgets møte med LDO våren 2015.


konvensjonen om beskyttelse av nasjonale minori-teter, på en del områder ikke er tilstrekkelig imø-tegått. Spesielt finner utvalget at det er et for dår-lig vern mot diskriminering av tatere/romanifolkpå ulike samfunnsområder. Det gjøres for lite for åforebygge mot usaklig forskjellsbehandling.Mange tatere/romanifolk har også færre reellemuligheter til å gjøre bruk av like rettigheter ipraksis på grunn av lav utdanning eller frykt formyndighetene. Det er også for få muligheter tilstøtte og hjelp ved diskriminering og forskjellsbe-handling. Spesielt vil utvalget understreke at detsynes å være et behov for mer kunnskapsformid-ling om folkegruppen i grunnutdanningen ellervidere- og etterutdanning til ulike yrkesgrupperfor å forebygge mot negative holdninger og for-dommer. Dette gjelder for både lærere, politi, hel-sepersonell, ansatte i NAV, barnevern og andreansatte i offentlig sektor. Utvalget har merket segat Likestillings- og diskrimineringsombudetsnåværende mandat gir ombudet en begrensetmulighet til å spille en aktiv rolle i situasjoner dertatere/romanifolk trenger bistand i møte med dis-kriminering. Stortinget har nylig vedtatt å styrkeDen nasjonale institusjonen for menneskerettig-heter (NI). Utvalget ser det som positivt at Stortin-get har påpekt at denne institusjonen må priori-tere arbeidet med urfolks- og minoritetsrettighe-ter, og legger til grunn at dette inkluderer en klarsatsning også på overvåkning av hvordan tater-nes/romanifolkets rettigheter som nasjonal mino-ritet gjennomføres i praksis.

6.11.2 Etiske vurderinger

Uavhengig av Norges rettslige og menneskeretts-lige forpliktelser er det utvalgets vurdering atmyndighetene har et ansvar for at alle norsk bor-gere, herunder tatere/romanifolk, har lik tilgangtil offentlige tjenester. Tilsvarende er det et offent-lig ansvar å se til at nasjonale minoriteter harmulighet til å videreføre og videreutvikle sittspråk og sin kulturarv.

Rettsstatens prinsipper om menneskerettighe-ter og likhet for loven er nødvendige for at minori-tetene kan ha tillit til og slutte opp om samfunnetsfelles institusjoner. Spesielt er det viktig å førekontroll med at myndighetenes lover og politikkikke krenker rettighetene til enkeltpersoner oggrupper som ikke har noen, eller bare få, egnetalspersoner med politisk innflytelse.

Samfunnet er bygget opp og fungerer i storgrad på majoritetens premisser. Derfor er det vik-tig at myndighetene også ser til at forhold legges

til rette slik at minoriteters rettigheter kan sikres ipraksis.

Nasjonale minoriteter har tradisjonelt hattliten politisk innflytelse i landene hvor de holdertil. Flere av gruppene som nå er anerkjent somnasjonale minoriteter i Norge, har fra myndighete-nes side vært utsatt for en aktiv politikk som siktetmot å få dem til å gi avkall på sitt eget levesett ogslutte seg til majoritetens. Særlig i forrige århun-dre hadde denne politikken for å endre taternes/romanifolkets levesett store konsekvenser så velfor enkeltmennesker som for folkegruppen somhelhet.

Assimileringspolitikken har hatt store konse-kvenser for livssituasjon og livskvalitet for mangetaterne/romanifolk, og for gruppen som helhet.Dette gir myndighetene et særlig ansvar for åsikre at de negative virkningene av politikken ikkevidereføres.

6.11.2.1 Reell tilgang til offentlige tjenester?

Like rettigheter i praksis til velferdsordninger ogoffentlige tjenester er en forutsetning for likeverdog livskvalitet. Det er et offentlig ansvar å se til atalle grupper av befolkningen har en reell mulighettil å nyttiggjøre seg velferdstilbud, slik som foreksempel opplæringstilbud. Det må legges tilrette for at tatere/romanifolk får like muligheter isamfunnet som majoritetsbefolkningen.

Funn i den kvalitative studien gjennomført forutvalget tyder på at tateres/romanifolks bruk avlikeverdige offentlige tjenester kan være lavt pågrunn av mistilliten de har til offentlige myndig-heter, og den tilsynelatende mangelen på forstå-else for tateres/romanifolks spesielle historiskesituasjon hos mange offentlige instanser. Det latertil å være særlig behov for kunnskapsheving omtatere/romanifolk, men også om nasjonale minori-teter generelt, innenfor disse områdene: skole,politi, barnevern, NAV og helse- og omsorgstje-nester.

Utvalgets undersøkelser av politikken på 1900-tallet viser at den var feilslått, og tiltakene haddekonsekvenser som var svært dramatiske for bådeenkeltpersoner og gruppen som helhet. En del avdagens utfordringer kan knyttes til denne politik-ken og disse tiltakene. De siste tiårene har myn-dighetene lagt om fra en assimileringspolitikk moten politikk basert på likeverd og anerkjennelse avgruppen som nasjonal minoritet. Det er ogsåigangsatt tiltak som sikter mot oppreisning for deovergrep som er skjedd. Likevel mener utvalget atmyndighetene ikke har gjort tilstrekkelig fordenne gruppen. Dette til tross for at myndighe-


tene i lengre tid har vært kjent med at store delerav gruppen er i en svært sårbar situasjon.15 Utval-get mener dette medfører at myndighetene har etstort ansvar for å bidra til å møte utfordringermange innenfor denne folkegruppen fortsatt har.

Offentlige velferdsordninger kan være kompli-serte og vanskelig tilgjengelig generelt. Dettegjelder blant annet ordninger for etter- og videre-utdanning, gjeldsslette samt prosedyrer ved ogetter bedriftsetableringer for dem som vil driveegen virksomhet (regnskap, rapportering etc.).Utvalgets undersøkelser viser at en del tatere/romanifolk også har lite kunnskap om offentligeordninger og egne rettigheter, eller mangler forut-setninger for å finne frem i systemet for å nyttig-gjøre seg disse rettighetene. Det finnes alleredeen rekke ordninger for blant annet etter- og vide-reutdanning, gjeldsslette etc. som noen kunnebenyttet seg av, men som de av ulike grunner ikkebruker.

Et gjennomgående funn er at det er et stortbehov for informasjon om ulike samfunnsproses-ser og -systemer blant mange tatere/romanifolk.Mangel på kunnskap om disse prosessene,sammen med manglende tillit til storsamfunnetsvekker mange tateres/romanifolks mulighet tilfull deltagelse i samfunnet. Samtidig kan det se uttil at representanter for offentlige myndigheter iliten grad er klar over at relasjonen mellomtatere/romanifolk og myndighetene kan værevanskelig av historiske grunner.

Det at historien om politikken overfor dennegruppen er lite kjent blant myndigheter og befolk-ning for øvrig, kan også bidra til manglende forstå-else for tateres/romanifolks situasjon og utfor-dringer i møte med offentlige etater som NAVeller skole.

Manglende kunnskap om minoriteter er ikkenoe særegent for NAVs relasjon til tatere/romani-folk, og handler om kulturforståelse i praksis. Forå kunne møte individer der de er må man hakjennskap til den historiske og kulturelle kontek-sten. Dette er en kompleks situasjon, og faren forå bli misforstått og «tråkke feil» er stor. At mankommer med referanser til kultur og bakgrunn vilav noen tatere/romanifolk oppleves som negativforskjellsbehandling og diskriminering, mensandre personer vil oppleve seg mer sett og for-stått. Det finnes ikke én løsning som kan brukespå alle. Men det er viktig at offentlig ansatte erbevisste på denne problemstillingen.

Flere studier indikerer at etniske minoriteterfor å få likeverdige offentlige tjenester trenger

mer tid, bedre tilgjengelighet og en mer utfor-skende og sensitiv kommunikasjonsstrategi frasaksbehandlers side enn det majoritetsklientertrenger. Samtidig gir utvalgets undersøkelsergrunn til å tro at mange tatere/romanifolk faktiskfår mindre av dette.

Kunnskapen om samfunnet og samfunnsinsti-tusjoner synes å variere innad i tater-/romanibe-folkningen. Derfor er det viktig å gi god informa-sjon og ha dialogbaserte møter. Aktiv involveringav brukeren i offentlige tjenester er en demokra-tisk rettighet og en politisk og faglig målsetning.Det er viktig at politikere, administrative ledere ogtjenesteutøvere setter brukeren i sentrum for pri-oriteringer og organisering av virksomheten.

Det eksisterer flere veier til fagbrev, i tillegg tilulike former for kompetansevurdering. Det finnesogså rådgivningstjenester for personer som opp-retter og driver enkeltpersonsforetak, i tillegg tilgjeldsrådgivning og skatteamnesti. Det ser imid-lertid ut til å være forhold ved ordningene somgjør at de ikke fungerer for mange av dem som sli-ter med de utfordringene som er beskrevet i detforegående. Det kan også være vanskelig å orien-tere seg i og forstå de ulike ordningene; særlighvis man har lite utdanning og begrenset tidligereerfaring med denne typen systemer. Kombinertmed en sterk mistillit og skepsis til det offentligekan terskelen for å kontakte ulike myndighetsin-stanser for å få råd og hjelp bli ekstra høy. Et gjen-nomgående funn er at det er et stort behov forinformasjon om ulike samfunnsprosesser og vel-ferdsordninger blant mange tatere/romanifolk.Gitt at mange ikke ser ut til å benytte seg av deeksisterende plattformer og arenaer der dennetypen informasjon distribueres, kan det værebehov for en ekstra satsning på å nå ut med infor-masjon til tatere/romanifolk. Her kan det ogsåvære behov for en egen satsing for kvinner medtater-/romanibakgrunn og etablering av arenaerhvor de kan utveksle erfaringer og kunnskapknyttet til deltagelse i det formelle arbeidsliv påtvers av organisasjonstilhørighet.

6.11.2.2 Likeverdige muligheter som nasjonal minoritet

Politikken med omsorgsovertagelse for barn medtater-/romanibakgrunn hadde som mål å brytefamiliebånd og fjerne folkegruppens kultur. Dethar hatt negative konsekvenser for folket som hel-het, med mistillit og frykt som resultat. Oppbruttefamilier, tap av språk og kultur har også skaptstore personlige sår hos barna som ble tatt ogfamilien som stod igjen. Intervjuer gjennomført15 NOU 1980; St.meld. 2000–2001


for utvalget viser at tidligere barnevernsbarn ogderes biologiske familie har opplevd det som van-skelig når kontakten gjenopptas etter mange årsadskillelse.

1900-tallets assimileringspolitikk gir norskemyndigheter et særskilt ansvar for å se til at folke-gruppen i dag har reelle muligheter til å bevare ogvidereutvikle sin kulturarv og sitt språk. Tater-nes/romanifolkets status som nasjonal minoritetgir også myndighetene en slik forpliktelse.

Skole- og kulturprosjektene «Taterfolket frabarn til voksen» og «Formidling av taterkultur ibarnehage og skole» har vært drevet av et knippeildsjeler og har manglet en tydelig forankring iutdanningssektoren. De som har jobbet med pro-sjektene, har selv måttet kontakte enkeltskoler forå få innpass, noe som er svært ressurs- og tidkre-vende. Utvalget ser det som helt sentralt at dettearbeidet løftes opp og forankres gjennom Utdan-ningsdirektoratet eller Kunnskapsdepartementetpå en annen måte enn i dag. Det er imidlertid

avgjørende at eventuelt fremtidige tiltak byggervidere på kunnskapen som allerede er etablertgjennom prosjektene. Samtidig er det svært viktigat man får engasjert flere deler av tater-/romani-befolkningen og flere regioner enn i dag i dettearbeidet.

Basert på utvalgets funn, men også på funn fraannen forskning, ser utvalget det som helt sentraltat kunnskapen i skolen om nasjonale minoritetergenerelt, og tatere/romanifolk spesielt, bør økes.I dag tegner det seg et landskap av usynliggjøringav de nasjonale minoritetene ved at det er litekunnskap om eller interesse for dem i storsamfun-net, det står lite om dem i læremidler, og lærerehar liten kunnskap om nasjonale minoriteter i vårfelles historie og nåtid. Denne typen usynliggjø-ring kan være med å forsterke fordommer motfolkegruppen og bidra til at personer innenfor denopplever manglende aksept og respekt for sinegenart.


Kapittel 7

Veien videre

Utvalgets hovedfunn fra de enkelte undersøkel-sene er oppsummert i innledningen til de ulikekapitlene, særlig kapitlene 4, 5 og 6. Dette kapitletoppsummerer de funnene utvalget særskilt menerinnebærer utfordringer som bør få konsekvenserfor myndighetenes politikk og prioriteringer frem-over. Kapitlet skal gi myndighetene «grunnlag forå vurdere framtidige tiltak for å bidra til rettferdog forsoning», slik det står i utvalgets mandat.

Taterne/romanifolket er en sammensattbefolkningsgruppe med ulike livshistorier og livs-situasjoner, selv om det også er tette forbindelserinnad i gruppen blant annet på grunnlag av sterkefamiliebånd. Det vil finnes ulike syn innad i grup-pen på fortiden og dagens situasjon. Dette kanogså gi ulike fremtidsvisjoner. I det følgende vekt-legger utvalget de utfordringene som en god deltatere/romanifolk, men langt fra alle, opplever.For eksempel er det enkelte særskilte utfordrin-ger en del tidligere barnevernsbarn har opplevdog opplever. Utfordringene som oppsummeres ikapitlet, bygger spesielt på funn fra undersøkel-sene som er presentert i kapitlene 5 og 6.

7.1 Hovedutfordringer

7.1.1 Ufullstendig oppgjør med fortidens politikk og virksomhet

Utvalgets undersøkelser av ulike sider ved politik-ken overfor taterne/romanifolket gjennom detsiste århundret avdekker overgrep og diskrimine-ring. Dette er erkjent av stat og kirke gjennom tid-ligere unnskyldninger. Mange – i både tater-/romanibefolkningen og majoritetsbefolkningen –har likevel ikke fått med seg disse unnskyldnin-gene på grunn av sammenhengene de ble gitt i ogmangel på informasjon om unnskyldningene iettertid. En betydelig andel av de tatere/romani-folk utvalget har vært i kontakt med, mener atunnskyldningene ikke har fått konsekvenser forhvordan de blir møtt av myndigheter og andre isamfunnet. De etterlyser derfor et tydelig og godtkommunisert oppgjør med den tidligere assimile-

ringspolitikken fra norske myndigheters side. Endel uttrykker at det er viktig for dem at unnskyld-ningen legges frem av Kongen, ettersom landetsformelle statsoverhode har en sterk symbolskfunksjon. Det er viktig for mange tatere/romani-folk at en slik unnskyldning blir godt kjent ogsåblant andre nordmenn, i tillegg til at den formidlestil folkegruppen selv.

Mange opplever dessuten at det ikke er tattnoe skikkelig oppgjør fra organisasjonen sometterfulgte Norsk misjon blant hjemløse og kansies å ha vært etablert av denne, nemlig KirkensSosialtjeneste. De uttrykker at de savner et klartog tydelig oppgjør med de mørke sidene ved denvirksomheten kirken og Misjonen stod i spissenfor i nærmere 100 år.

En rekke tatere/romanifolk utvalget har vært ikontakt med, opplever at det er vanskelig å leggehistorien bak seg når det ikke er tatt et skikkeligoppgjør med fortiden, eller at det ikke er tilstrek-kelig kommunisert og fulgt opp.

7.1.2 Politikkens konsekvenser

I store deler av perioden fra etableringen av Misjo-nen i 1897 frem til 1986 var organisasjonens ogstatens felles mål å bekjempe «omstreifervesenet»eller den reisende livsformen. Assimileringspoli-tikken har hatt store negative konsekvenser forlivskvaliteten for mange innenfor folkegruppen,ikke bare dem som ble direkte berørt av tiltakene.Politikken og tiltakene har ført til en mistillit somfremdeles preger deres forhold til myndighetene.

Mistillit og frykt som går i arv

Et av utvalgets viktigste funn er at en rekketatere/romanifolk fortsatt opplever en avstand tildet norske samfunnet. Mange uttrykker en sterkmistillit til, og i noen tilfeller en frykt for, norskemyndigheter. Dette er knyttet til tidligere over-grep og den offentlige assimileringspolitikkensom ble ført overfor folkegruppen helt frem til1980-tallet. Denne mistilliten og frykten går i arv


til nye generasjoner og forårsaker blant annet atogså en del unge opplever å stå på siden av stor-samfunnet. Den vedlikeholdes av stadige opple-velser av krenkelser og diskriminering i dag.

Mistilliten bidrar til en opplevelse av avstandtil offentlige myndigheter som for eksempel politi,rettsvesen, barnevern, NAV, skole, helsetjenesterog andre offentlige instanser, og kan ha store kon-sekvenser. Individer som befinner seg i vanske-lige situasjoner, kan vegre seg for å kontakte bar-nevern, politi eller helsevesen for å få hjelp. Utval-gets funn tyder på at tateres/romanifolks reellemulighet til å benytte seg av likeverdige offentligetjenester, er svekket på grunn av både den nevntemistilliten og mangelen på forståelse for tateres/romanifolks spesielle historiske erfaringer hosmange offentlige instanser.

En stor del av tatere/romanifolk er samtidigopptatt av at den oppvoksende generasjon skalkunne bryte med det de selv betrakter som ennegativ spiral av mistro, og få erfaringer som i ste-det gir dem tillit til myndighetene.

Svekket livskvalitet

Det finnes ingen statistikk over de sosioøkono-miske forholdene til tatere/romanifolk somgruppe, siden det i Norge ikke føres statistikk påetnisk grunnlag. En undersøkelse gjennomført forutvalget med utgangspunkt i Misjonens klient-arkiv viser et oppsiktsvekkende høyt dødelighets-nivå og et svært lavt utdanningsnivå. Når dennegruppen kommer så dårlig ut, er det åpenbart atpolitikken og tiltakene som er blitt ført, har værtskadelige for taterne/romanifolket som gruppeog for enkeltpersoner som er blitt berørt.

Dødeligheten er tre ganger høyere for demsom var i Misjonens klientarkiv og født mellom1941 og 1955 enn for den øvrige befolkningen somer født i samme periode. Overdødeligheten frem-står som særlig høy for den yngste gruppen (født1951–1955), med over fire ganger den gjennom-snittlige dødeligheten. Mennene i denne gruppener særlig utsatt. Videre viser undersøkelsen atknappe 20 prosent av tatere/romanifolk i dennegruppen har fullført videregående skole eller tatthøyere utdanning, mot nesten 70 prosent i sammealdersgruppe blant befolkningen totalt.

Her er det imidlertid to sammenligningspro-blemer. For det første vet man lite om hvordan dethar gått med sammenlignbare grupper av tatere/romanifolk som ikke har hatt kontakt med Misjo-nen. For det andre finnes det ikke kunnskap omhvordan det har gått med sammenlignbare grup-per i totalbefolkningen og heller ikke hvem som

ville svare til sammenlignbare grupper. Utvalgetmener det ville være av betydning å undersøkedødelighet og utdanningsnivå for andre personersom var i kontakt med barnevernet på 1950- og1960-tallet, eller som var sosialklienter i sammeperiode. En slik undersøkelse er etter alt ådømme gjennomførbar, men ville ha krevet langtmer tid og ressurser enn utvalget har hatt tilrådighet. En sammenligning med andre utsattegrupper der det allerede foreligger undersøkelser– som krigsbarna – og med befolkningen for øvriggir likevel grunnlag for å fastslå at romanifolk/tatere som har vært i kontakt med Misjonen, er ensvært utsatt gruppe.

Utvalget vil understreke at undersøkelsen ikkeer representativ for alle med tater-/romanibak-grunn, ettersom bare en del av dem var i kontaktmed Misjonen. Samtidig er det en kjensgjerningat mange av dem som ikke har vært i kontakt medMisjonen, på forskjellige vis likevel er blitt berørtav den tidligere politikken som fra offentlig holdble ført overfor «omstreiferne».

7.1.3 Fordommer og diskriminering

Både i samfunnet generelt og blant ansatte ioffentlige instanser som har kontakt med tatere/romanifolk, synes det å være liten innsikt i folke-gruppens kultur og historie. Interessen for åskaffe seg kunnskap om denne folkegruppen laterogså til å være begrenset. Det hersker i dagutbredte fordommer mot taterne/romanifolket,som blant annet kan være basert på negative opp-fatninger som ble skapt av myndighetene ogMisjonen på 1900-tallet. Fordommer og negativeholdninger må sees i sammenheng med mang-lende kunnskap om taterne/romanifolket og omhistorien.

Usynliggjøring av denne delen av vår felleshistorie og nåtid kan være med på å forsterke opp-levelser av «utenforskap» blant tatere/romanifolk.Til tross for at det er en del av læreplanen i grunn-skolen, nevnes hverken tatere/romanifolk eller«nasjonale minoriteter» generelt i de nasjonaleretningslinjene for lærerutdanningen. Institutt forsamfunnsforskning (ISF) kartla i 2014 hvordanurfolk og nasjonale, etniske og religiøse minorite-ter er beskrevet i læremidler som brukes i norskeskoler, og fant at det generelt er lite kunnskap ogundervisning om nasjonale minoriteter.

Samtidig er det de senere år blitt utvikletenkelte læremidler for bruk i skolen. Tatere/romanifolk har medvirket til utarbeidelsen av flereav disse. Dronning Mauds Minne utga i 2006 isamarbeid med Taternes Landsforening et hefte


til bruk i skolen (Taterne forteller). I 2014 komboken ut på romani. Utdanningsdirektoratet har i2014 ferdigstilt et hefte om alle nasjonale minorite-ter som er sendt ut til skolene og er tilgjengelig påinternett. I tillegg ligger det læremateriell på nett-siden www.minstemme.no. Oslo byarkiv utga høs-ten 2014 heftet Duri drom. Romanifolkets historie,til bruk i grunnskolen. I samarbeid medutdanningsetaten i Oslo kommune skal heftet bru-kes til å få konkrete læringsmål om nasjonaleminoriteter ut til alle Oslo-skoler. Latjo Drom-utstillingen har også en vandreutstilling og under-visningsressurser på nett. I tillegg finnes bådedokumentarfilmer og bøker om og av tatere/romanifolk som gir viktig innsikt. Dersom skolenegjør bruk av slike nye ressurser, vil det bidra til åsynliggjøre folkegruppen som en del av norsk his-torie og dagens mangfold.

At tatere/romanifolk på flere måter er usyn-lige som gruppe i dagens samfunn, skyldes blantannet at mange av dem ikke tør, eller ikke ønsker,å stå frem med sin tilhørighet på grunn av fordom-mene de frykter å bli møtt med. Andre velger ikkeå kommunisere tydelig sin etniske tilhørighetfordi de mener den ikke er viktig, at den ikke ved-kommer andre, eller at den ikke er relevant påarenaer som arbeidsplass og skole.

En del forteller at de opplever å bli usynlig-gjort, mobbet eller mistenkeliggjort i forbindelsemed utdanning, sosiale ytelser, helse eller arbeids-situasjon. Med assimileringspolitikken som histo-risk bakteppe oppfattes slike erfaringer som endel av en lang historie med undertrykking, ikkesom enkeltepisoder eller enkeltskjebner.

Det at historien om politikken overfor taterne/romanifolket er lite kjent blant myndigheter ogbefolkningen for øvrig, kan også bidra til man-glende forståelse for deres situasjon og utfordrin-ger.

Som nevnt over fører negative holdninger ogkunnskapsmangel til at mange tatere/romanifolkenten ikke tør eller ønsker å fortelle om sin bak-grunn i møte med skole, NAV, barnevern ellerandre myndigheter. Mange barn og unge vokserogså opp med en frykt for å fortelle om sin bak-grunn på grunn av holdninger i lokalsamfunnet.En del voksne lever det de omtaler som et «dob-beltliv» der de skjuler sin etniske bakgrunn når deer i andre sammenhenger enn med nærmestefamilie og venner. Intervjuer med personer som ergjennomført for utvalget, gir et bilde av at diskri-minering og fordommer fortsatt er et omfattendeproblem for mange i folkegruppen. For eksempelforteller enkelte ungdommer om opplevelser medå bli avvist på grunn av sin gruppetilhørighet når

de søker om lærlingplasser. Slike holdninger ibefolkningen gjør det vanskelig for tatere/romani-folk å få en tilknytning til det ordinære arbeidsli-vet.

7.1.4 Levekårsutfordringer i dag

Utvalgets intervjuer viser at det er variasjoner iutdanningsnivå, helse og levekår generelt blanttatere/romanifolk i dag. Mye tyder likevel på at enrelativt stor andel av denne folkegruppen møtersosiale og økonomiske utfordringer. Dette hand-ler blant annet om hvordan sosiale forskjellervidereføres gjennom generasjoner, om struktu-relle betingelser både i nær fortid og i dag, omgruppedynamikk og om samvirke mellom slikefaktorer. Forskning viser at hva som skjer i éngenerasjon, vil kunne påvirke det som skjer isenere generasjoner, selv om utfallet kan antaulike former. Traumer og virkningene av dem kanoverføres som familiearv til generasjoner fødtetter at de traumatiske hendelsene har funnetsted. Diskriminering kan også gå i arv i den for-stand at langsiktige effekter av den kan virke gjen-nom generasjonene selv om diskrimineringen isamfunnet for øvrig skulle opphøre, eller til trossfor at den oppvoksende generasjon selv aldri opp-lever noen form for diskriminering. Med andreord kan opplevelser av diskriminering blant for-eldre eller besteforeldre redusere mulighetene oglivssjansene til barna. Dette vises det blant annettil i nye forskningsrapporter fra Institutt for sam-funnsforskning.

Diskriminering og utstøting har medført at endel tatere/romanifolk har en svak kobling til detordinære arbeidslivet, og ikke har utdanningutover grunnskolen. Mange forteller at de møtesmed negative holdninger i dagens samfunn, bådeblant representanter for myndigheter og frabefolkningen ellers. Dette kan være med på åvidereføre sosiale problemer for deler av gruppen.

Dette er særlig voksne tatere/romanifolk over50 år som har mangelfull utdanning, og av dissehar flere ikke gjennomført grunnskole. Bådetatere/romanifolk og rektorer og lærere somutvalgets forskere har vært i kontakt med, fortel-ler at skolegang i økende grad betraktes som vik-tig blant tatere/romanifolk, og at det pågår sen-trale endringsprosesser i holdninger til skole.Samtidig peker datamaterialet på mobbing og mis-trivsel på skolen, friksjon i hjem–skole-relasjonenog fravær blant en god del barn med tater-/roma-nibakgrunn. Disse utfordringene handler ommangel på kunnskap og negative holdninger tiltatere/romanifolk og om levemåte, holdninger og


gruppedynamikk blant en del tatere/romanifolk,og om samspillet mellom disse.

Utvalget har også vært i kontakt med tatere/romanifolk som har høyere utdanning, og en goddel som har fast jobb. Flere av dem forteller at deholder sin etniske tilhørighet skjult for de flesteutenfor familien, og er redde for at den skal blikjent. Enkelte forteller at de opplever aksept ogtrivsel i lokalmiljøet og på arbeidsplassen selv omde er åpne om sin etniske bakgrunn.

7.1.5 Konsekvenser av barnevernspolitikken

Tiltak mot barn var et sentralt virkemiddel i assi-mileringspolitikken og handlet om å fjerne barnfra foreldrene og plassere dem i barnehjem og fos-terhjem. Omsorgsansvaret ble i mange tilfelleroverført til Misjonen, som gikk inn for å brytekontakten mellom foreldre og barn. Mellom 1900og 1986 ble rundt 1500 barn av tatere/romanifolkbortsatt av barnevernet, et svært høyt antall barninnenfor en minoritetsgruppe. Omsorgsovertagel-sene var ofte begrunnet med at foreldrenes livs-form var skadelig for barna. Situasjonen for barnaetter omsorgsovertagelse varierte. Noen av barnasom var omfattet av Misjonens virksomhet, fortel-ler at de vokste opp hos omsorgsfulle fosterfor-eldre, men mange ble utsatt for omsorgssvikt,mishandling og/eller overgrep etter omsorgs-overtagelsen. Konsekvenser for mange var enustabil, uforutsigbar og til tider utrygg oppvekstmed få muligheter til å knytte seg til voksneomsorgspersoner og med lite kjennskap til egetopphav. Flere av barna ble flyttet en rekke gangermellom ulike fosterhjem og institusjoner, og flyt-tingene kunne skje på kort varsel og uten at barnai nevneverdig grad var involvert i prosessen.Utvalget har vært i kontakt med enkelte som for-teller at de fikk høre av Misjonen at foreldrene vardøde, mens de senere har fått vite at foreldrenelevde og hadde prøvd å finne dem. Dette har værten stor belastning for både barna og foreldrene.

En del tatere/romanifolk har fått statlig ogkommunal oppreisning for forholdene de opp-levde etter omsorgsovertagelse. Kommunale for-skjeller i oppreisningsordninger gjør at søkerebehandles ut fra hvilken kommune som formelthadde ansvaret for dem som barn, og derfor kanutfallene bli ulike i saker som skulle behandleslikt.

Politikken med omsorgsovertagelse for barnav romani-/taterslekt hadde som mål å bryte fami-liebånd og fjerne en etablert kultur. Det har hattnegative konsekvenser for folket som helhet, medmistillit og frykt som resultat. Oppbrutte familier,

tap av språk og kultur har også skapt sår hos bådebarna som ble tatt og familien som stod igjen.Intervjuer gjennomført for utvalget viser at tidli-gere barnevernsbarn og deres biologiske familiehar opplevd det som vanskelig når kontakten gjen-opptas etter mange års adskillelse.

7.1.6 Mangelfulle erstatnings- og oppreisningsordninger

Undersøkelser utvalget har gjennomført, viser atmange tatere/romanifolk fra ulike miljøer opple-ver at erstatnings- og oppreisningsordninger somer etablert, ikke er rettferdige eller i praksis ikkefungerer slik at de bidrar til rettferd og forsoning.

Myndighetene har iverksatt tiltak som har hatttil hensikt å styrke og fremme kunnskap om tater-nes/romanifolkets kultur og historie. Disse tilta-kene er begrunnet med at en konsekvens av over-grepene mot folket var at kulturen deres ble svek-ket. I 2006 åpnet utstillingen Latjo Drom på Glom-dalsmuseet. Året etter ble stiftelsen Romanifol-kets/taternes kulturfond opprettet i samsvar medvedtaket om dette i 2004, for å bidra til tiltak ogaktiviteter som fremmer bevaring og utvikling avkultur, språk og historie. Hverken utstillingenLatjo Drom eller Romanifolkets/taternes kultur-fond er blitt ansett av taterne/romanifolket selvsom egnet eller tilstrekkelig kollektiv oppreisningfor den urett de er blitt utsatt for. Utvalgets inter-vjuer viser også at det er svært delte meninger omhvordan Romanifolkets/taternes kulturfond fun-gerer.

De kommunale oppreisningsordningene fortidligere barnehjemsbarn fungerer høyst ulikt.Noen kommuner har ikke hatt slike ordninger.Det finnes også kommuner som har eller har hattslike ordninger, men der de kun har vært åpne ien avgrenset tidsperiode (ofte to–tre år). Mangesom hører til målgruppen for ordningene, opple-ver at det har vært liten informasjon om dem. Destore variasjonene gjør at tatere/romanifolk somsøker om oppreisning, i likhet med andre barne-vernsbarn blir behandlet ulikt ut fra hvilken kom-mune som i sin tid hadde ansvaret for å plasseredem. I tillegg har enkelte tatere/romanifolk opp-levd at deres søknad er avvist ettersom det ikkeforelå noe barnevernsvedtak om omsorgsoverta-gelse. Selv om utvalget ikke har undersøkt dettesystematisk, er det funnet eksempler på at det harvært vanskelig for tatere/romanifolk å finne saks-dokumentasjon i kommunale arkiver. Dette kanblant annet henge sammen med at administra-sjonen av barnevernets tiltak overfor tatere bleforvaltet av en privat organisasjon som i praksis


ga kommunale barnevernsmyndigheter en merperifer rolle i gjennomføringen av tiltakene ennellers.

I 2004 opprettet Stortinget under rettferdsve-derlagsordningen en særordning for tatere/roma-nifolk. Frem til 2013 har totalt 1231 personer (avtotalt 1251 søkere) fått innvilget rettferdsvederlag(tidligere kalt billighetserstatning) fra staten. Ord-ningen kan gi vederlag til tatere/romanifolk sompå grunn av sitt opphav har opplevd mobbing,opphold på Svanviken eller tvangssterilisering.Dette viser at deres historie er blitt trodd av myn-dighetene.

Mange tatere/romanifolk har også fått statligrettferdsvederlag for tapt skolegang, omsorgs-svikt og mishandling under barnevernets omsorg.Det finnes ingen tall på hvor mange tatere/roma-nifolk som har fått rettferdsvederlag over alminne-lig ordning, for tapt skolegang eller andre forhold.

Mange opplever søknadsprosessen for å fårettferdsvederlag som vanskelig. Det foreligger etstort behov for informasjon og veiledning om hvavederlagsordningen er, hvordan man skal søke,hva man kan søke om samt hvor man skal hen-vende seg. Mange har ikke hørt om Statens sivil-rettsforvaltning, og finner informasjonen på orga-nets hjemmesider vanskelig tilgjengelig. De lavesummene som gis innenfor ordningen, oppleves itillegg som en manglende anerkjennelse av det deer blitt utsatt for.

7.1.7 Dialog med myndighetene og egen organisering

Tatere/romanifolk har organisert seg i flere orga-nisasjoner, og gjort en stor innsats for å utvikleegne representative organer. Organisasjonene erviktige for å gi taterne/romanifolket en stemmeoverfor offentlige myndigheter og i offentligdebatt. Moderne minoritetspolitikk bygger på enforutsetning om berørte minoriteters aktive delta-gelse ved statlige myndigheters utvikling av lov-givning og politikk som direkte vil påvirke deresinteresser. Aktive og representative organisasjo-ner er derfor en forutsetning for at dialogen mel-lom myndighetene og taterne/romanifolket skalvidereutvikles på en måte som bidrar til rettferdog forsoning.

Representanter for taternes/romanifolketsulike organisasjoner ønsker flere muligheter fordialog med myndighetene om saker som angårdem. Noen peker på at det eksisterende kontakt-forumet mellom nasjonale minoriteter og sentrale

myndigheter ikke fungerer godt nok, og er pregetav mye enveiskommunikasjon, lite samordningmellom ulike sektorer og manglende oppfølgingmellom de årlige møtene. Tatere/romanifolkuttrykker at de ønsker egne arenaer for dialog ogkommunikasjon med ulike myndigheter i tilleggtil kontaktforumet for alle nasjonale minoriteter.

Samtidig er flertallet av tatere/romanifolk ikkeorganisert i foreninger. Mange uttrykker ønskeom at mulighetene til deltagelse ikke begrenserseg til foreningene, og etterspør alternative kana-ler for informasjon og deltagelse.

7.2 Anbefalinger

Et stort antall tatere/romanifolk er sterkt enga-sjert i arbeidet for å gi den oppvoksende genera-sjon gode, reelle muligheter til utdanning ogyrkesliv, i å bekjempe diskriminering og fordom-mer og i formidling av sin historie, sitt språk ogsin musikalske arv. Utvalget mener det er enoffentlig oppgave å støtte opp om folkegruppensegne ressurser og initiativer i dette arbeidet. Sam-tidig er det et offentlig ansvar å sikre at alletatere/romanifolk har reell og likeverdig tilgangtil offentlige tjenester.

Europarådets rådgivende komité har i flere år,også etter Norges siste rapport i 2011, påpektområder der Norge bør treffe tiltak for å sikretaternes/romanifolkets rettigheter. Dette gjelderblant annet behov for kunnskapsformidling omgruppen, vern mot diskriminering i møte medpoliti og andre offentlige etater samt på camping-plasser. Komiteen peker spesielt på betydningenav at det undervises om nasjonale minoriteter ogderes rettigheter i politiutdanningen. Den viserogså spesielt til at det er viktig å treffe tiltak for ågjøre Likestillings- og diskrimineringsombudetbedre kjent i befolkningen, ikke minst blant mino-riteter som tatere/romanifolk, slik at de kanbenytte seg av ordningen.

Utvalget har gjennom sine egne undersøkelsergrunnlag for å fastslå at disse anbefalingene ikkefølges opp på en tilstrekkelig måte.

I lys av dette, og på bakgrunn av utfordringenesom er kartlagt gjennom utvalgets arbeid, finnerutvalget grunnlag for å peke på en del områderder myndighetene særlig bør vurdere gjennomfø-ring av tiltak. Som et grunnlag for slike vurderin-ger anbefaler utvalget også at myndighetene inn-henter informasjon om andre lands erfaringer ogpraksis.


7.2.1 Et tydelig oppgjør med fortiden

For mange er det vanskelig å legge historien bakseg når det ikke er tatt et skikkelig oppgjør medfortiden.– I lys av de undersøkelser og vurderinger som

er gjort, mener utvalget at det er viktig med entydelig og bredt kommunisert offentlig bekref-telse av ansvar for overgrep og forsømmelsersom er skjedd fra både offentlige myndigheter,gjennom stat og kommuner, fra Den norskekirke og dem som står nærmest til å ta ansvarfor virksomheten til Misjonen (Kirkens Sosi-altjeneste).

– Kunnskap om historien på dette området ogom det erkjente ansvaret må også formidlesbredt til både tatere/romanifolk og befolknin-gen for øvrig, som del av et slikt oppgjør. Her vilutvalgets rapporter samt tidligere forskning giet godt grunnlag.

– Utvalgets undersøkelse viser oppsiktsvek-kende høy dødelighet blant tatere/romanifolksom har vært under Misjonen og må sees isammenheng med politikken som har værtført. Tiltak her må derfor betraktes som ennødvendig del av oppreisningen. Det er derforsvært viktig å følge opp tateres/romanifolkslevekår og helse i dag. Her mangler systema-tisk kunnskap. Utvalget mener videre at kunn-skapsinnhenting og utforming av tiltak på detteområdet vil ha betydning for forsoningsproses-sen.

– Et oppgjør med fortiden må få konsekvenser ipraktisk politikk overfor taterne/romanifolketpå alle forvaltningsnivåer. Det er også viktig åtrekke lærdom av historien for å unngå å begåsamme feil i fremtiden. Dette gjelder også iutforming av politikk overfor andre sårbaregrupper i dag.

7.2.2 Fra mistillit til tillit

Forsoning kan sees som gjenopprettelse av brutterelasjoner. Tillit er nødvendig grunnlag for forso-ning.– Utvalget ser det som et offentlig ansvar å vur-

dere tiltak som vil bidra til å styrke tilliten mel-lom romanifolk/tatere og myndighetene. Dettevil blant annet kreve gode fora for kontakt ogdialog mellom representanter for folkegruppenog myndighetene sentralt og lokalt. Tatere/romanifolk må sikres reell deltagelse i proses-ser som angår dem. Dette vil blant annet inne-bære at gruppens organisasjoner blirhøringsinstanser.

– Et annet virkemiddel kan være å støtte initiati-ver til etablering av nettverk som kan samletatere/romanifolk også uavhengig av de eta-blerte organisasjonene, for eksempel ung-doms- og kvinnenettverk. En del tatere/roma-nifolk har uttrykt ønske om slike nettverk.

7.2.3 Synliggjøring, likeverd og respekt

Tillit vil kunne bygges dersom statlige og kommu-nale etater møter tatere/romanifolk med størreforståelse og innsikt i deres historie og egenart.– Utvalgets undersøkelser tyder på at offentlig

ansatte har for lite kunnskap om taterne/roma-nifolket og deres rettigheter som nasjonalminoritet. Myndighetene bør derfor vurderetiltak som kan gi kunnskapsløft blant offentligansatte på dette området.

– Myndighetene må anstrenge seg for å finnegode møte- og samarbeidsarenaer for tatere/romanifolk og offentlige instanser som kanføre til gjensidig kunnskapsheving og økt for-ståelse.

– Dette forutsetter blant annet et undervisnings-og opplæringsopplegg slik at offentlig ansatte(lærere, politi, ansatte i NAV, barnevern m.v.)og valgte representanter til de institusjonenedenne gruppen møter, får nødvendig kunnskapom taterne/romanifolket og deres historie iNorge, samt om deres rettigheter som enkelt-personer og som personer med tilhørighet tilen nasjonal minoritet. Bedre formidling avkunnskap om gruppens historie, kultur og ret-tigheter i barnehage og skole vil også kunnebidra til at tatere/romanifolk møtes som indivi-der og ikke med fastlåste forestillinger til segsom gruppe.

7.2.4 Likeverdig rett til utdanning

Utdanning er en helt sentral faktor for å sikrefremtidig velferd og livskvalitet. Foreldre har etgrunnleggende ansvar for å ta vare på sine barn,og grunnutdanning er en del av det. Utvalget villikevel understreke at myndighetene har ansvarfor å sikre at barn og unge med tater-/romanibak-grunn har likeverdig og reell tilgang til skole ogutdanning. Her mener utvalget det er flere forholdsom bør vurderes:– En bevissthet rundt at det fortsatt eksisterer

negative holdninger til tatere/romanifolk, børvære en del av skolenes antimobbearbeid.Samtidig er det behov for mer kunnskap ombarn av nasjonale minoriteters sosiale situasjoni skolen. Utvalget mener videre at det trengs


mer forskning for å undersøke hvorvidt detforeligger en sammenheng mellom det høyefraværet blant tater-/romanibarn og mistrivselog/eller mobbing på skolen.

– Utvalgets undersøkelser tyder på at få tater-/romaniforeldre i dag søker om å få fritak og til-rettelagt undervisning for sine barn i reiseperi-oden. Enkelte av foreldrene forteller at de ikkesøker av frykt for at det vil skape problemer forbarna på skolen eller at skolen vil kontakte bar-nevernet. Praksis viser at der det er foreldresom ønsker dette og tar barna ut, varierer detsterkt hvorvidt og eventuelt hvordan skolenlegger til rette for at elevene skal kunne ha kon-takt med skolen og gjennomføre skolearbeideti disse periodene. Utvalget mener at det er vik-tig at skolen er i dialog med foreldre somønsker barna fritatt med tanke på å finne en løs-ning der barnets rett til utdanning blir ivaretatti praksis. Så lenge enkelte barn tas ut av skoleni forbindelse med reising, er det viktig at dissebarna ikke blir stående uten et opplæringstil-bud. Det er et offentlig ansvar å sørge for atdette følges opp. En god dialog mellom for-eldre og skole er avgjørende. Utvalget under-streker at det er nødvendig at skolene har res-surser til dette

– Utvalget vil videre påpeke at kunnskapen i sko-len om nasjonale minoriteter generelt, ogtatere/romanifolk spesielt, bør økes. Det erviktig at Utdanningsdirektoratet og NAFO føl-ger opp og sikrer at skolene og barnehagenegjør seg kjent med veilederen om nasjonaleminoriteter. I tillegg oppfatter utvalget det somsentralt at kunnskap om nasjonale minoriteterinkluderes i lærerutdanningen. Utvalgetmener nasjonale myndigheter har et ansvar forå sikre at dette gjennomføres.

7.2.5 Forebygging av og tiltak ved diskrimi-nering

På flere områder ser utvalget et behov for tettereoppfølging fra myndighetenes side for å fore-bygge mot diskriminering av tatere/romanifolkog gi gruppen en reell mulighet for rapporteringom og veiledning ved opplevd diskriminering.– Politiets rolle ved hendelser mellom tatere/

romanifolk og campingplasseiere er utfor-drende, og synes å være preget av at diskrimi-neringsaspektet er blitt ansett som underord-net. Det er viktig at politiet tar på alvor situasjo-ner der diskriminering kan ha forekommet ogregistrerer disse anmeldelsene, og at politietselv opptrer nøytralt. Utvalget vil understreke

betydningen av at kunnskap om så vel individu-elle rettigheter som rettighetene knyttet tilnasjonale minoriteter, deres ulike tradisjonerog deres kulturelle rettigheter formidles i poli-tiutdanningen og i videreutdanning/kursing avallerede utdannet politi. Dette vil kunne væremed på å gi økt forståelse og forebygge diskri-minering.

– Når det gjelder utfordringer på campingplassergenerelt, anbefaler utvalget at dialogen og sam-arbeidet som tidligere eksisterte mellom NHO,Likestillings- og diskrimineringsombudet,politi og tater-/romaniorganisasjoner, gjenopp-tas. Her er det viktig å utforme gode dialog-fora/-arenaer, og at dette formaliseres, slik atdette ikke kun er avhengig av engasjerteenkeltpersoner i de ulike instansene og organi-sasjonene. I denne sammenhengen er det imid-lertid avgjørende at alle parter følger opp sindel av samarbeidet.

7.2.6 Tilrettelegging for avklaring av rettslige spørsmål

Tatere/romanifolk har vært utsatt for grove over-grep som bryter med grunnleggende menneske-rettslige verdier, og møter også i dag utfordringersom kan føre til konflikt med menneskerettsligekrav og med diskrimineringsvernet. Vurderin-gene utvalget har foretatt i lys av folkerettslige for-pliktelser og norsk lovgivning, viser at det innen-for rammene av utvalgets arbeid er vanskelig åkonkludere med tilstrekkelig sannsynlighet hvor-vidt forholdene også var og er rettsstridige.– Det er viktig at det finnes institusjoner tatere/

romanifolk kan henvende seg til for effektivt åfå avklart sin rettslige stilling. Tilstrekkeligsikre svar på slike spørsmål får man først vedbehandlingen av enkeltpersoners konkrete for-hold i prosesser som har egnede virkemidlerfor å vurdere og ta stilling til faktiske og retts-lige uklarheter.

– Utvalget mener myndighetene må legge tilrette for at det kan avklares hvorvidt det harfunnet og fremdeles finner sted rettsstridigeforhold, herunder menneskerettighetskren-kelser. Utvalget har notert seg at Stortinget imars 2015 vedtok å gi Den nasjonale institusjo-nen (NI) for menneskerettigheter nytt mandatog mulighet for nye virkemidler. Myndighe-tene bes spesielt om å vurdere hvorvidt NIeller andre instanser kan få en rolle som sup-plement til eksisterende klagemuligheter tilLikestillings- og diskrimineringsombudet ogdomstolene.


7.2.7 Like muligheter i praksis – behov for informasjon og veiledning

Like rettigheter til velferdsordninger er en forut-setning for likeverdighet og livskvalitet. Det målegges til rette for at tatere/romanifolk får sammetilgang til rettigheter og samme muligheter i sam-funnet som majoritetsbefolkningen.– Offentlige velferdsordninger kan være kompli-

serte og generelt vanskelig tilgjengelige. Dettegjelder blant annet ordninger for etter- og vide-reutdanning, gjeldsslette samt prosedyrer vedog etter bedriftsetableringer for dem som vildrive egen virksomhet (regnskap, rapporte-ring etc.). Utvalgets undersøkelser viser at endel tatere/romanifolk også har lite kunnskapom offentlige ordninger og egne rettigheter,eller mangler forutsetninger for å finne frem isystemet for å nyttiggjøre seg disse rettighe-tene. Det finnes allerede en rekke ordningerfor blant annet etter- og videreutdanning,gjeldsslette etc. som noen kunne benyttet segav, men som de ikke finner frem til.

– Det er et offentlig ansvar å påse at alle grupperav befolkningen har en reell mulighet til å nyt-tiggjøre seg velferdstilbud, slik som for eksem-pel opplæringstilbud. Utvalgets undersøkelserav politikken både på 1900-tallet og i nyere tidviser at myndighetene ikke har gjort tilstrekke-lig for denne gruppen. De har derfor et stortansvar for å bidra til å møte utfordringer mangeinnenfor denne gruppen fortsatt stilles overfor.Myndighetene må sette inn ressurser – sikrelikeverdig tilgang til offentlige tjenester, inklu-dere tatere/romanifolk i utarbeidelsen av kon-krete løsninger.

– Utvalget vil særlig understreke at det bør vur-deres tiltak som øker tilgjengeligheten ogmuligheten for veiledning ved Likestillings- ogdiskrimineringsombudet for tatere/romanifolksom opplever diskriminering.

– Utvalget mener også myndighetene bør vur-dere tiltak som sikrer at de tatere/romanifolksom søker sitt opphav og sin historie i Misjo-nens klientarkiv eller andre arkiver, får nødven-dig hjelp og veiledning og innsyn innenfor derammene som hensynet til personvernet gir.

7.2.8 Rettferdige erstatnings- og oppreisningsordninger

Utvalget mener det er grunn til å revurdere siderved de eksisterende erstatnings-/oppreisingsord-

ningene for at de skal kunne oppfattes som rettfer-dige og fungere etter sin hensikt.– Kommunale oppreisningsordninger for tidli-

gere barnevernsbarn varierer sterkt kommu-nene imellom. Staten hadde det overordnedeansvaret for tilsyn med barnehjemmene, bådeMisjonens og andre offentlige og private bar-nehjem, der barna av tatere/romanifolk varplassert. I likhet med kommunene, må statenderfor se på hvordan man kan sikre samord-ning og likebehandling. Utvalget mener statenogså har et særlig ansvar for å se til at barn somble tatt uten vedtak, ikke avvises på grunn avdenne forsømmelsen fra myndighetenes sidenår de i ettertid søker om erstatning.

– Det er et offentlig ansvar å sikre tilstrekkeligrådgivning og veiledning til tatere/romanifolksom ønsker å søke kommunale og/eller stat-lige vederlagsordninger.

– Latjo Drom-utstillingen er viktig for formidlin-gen av taternes/romanifolkets kulturarv, menden er ikke tilstrekkelig. Det er en offentligoppgave å legge til rette for mer formidling avhistorie og kultur, i flere deler av landet. Dettegjelder blant annet kystkulturen til de båtrei-sende på Sørlandet og Vestlandet. Utvalgetmener myndighetene bør vurdere tiltak somsikrer representanter for taterne/romanifolketmedbestemmelse i utforming og gjennomfø-ring av slike formidlingstiltak.

– Utvalget mener at Romanifolkets/taternes kul-turfond kan være et viktig bidrag til å styrke fol-kegruppens kultur og språk i Norge. Det erderfor viktig at forvaltningen av ordningen harbred tillit blant tatere/romanifolk. Fondet erment å være en kollektiv oppreisning for tidli-gere tiders urett. Utvalget ser at informasjonenom og forvaltningen av RT-fondet bør styrkes,slik at fondet når ut til flest mulig i tater-/roma-nimiljøer.

– Myndighetene har et ansvar for en deltagendeog åpen minoritetspolitikk. De må også påse atutøvelsen av minoritetspolitikken ikke er kon-fliktskapende, og at økonomiske ordninger erorganisert slik at de ikke bidrar til å øke spen-ninger mellom personer og grupper i tater-/romanibefolkningen.

– Der myndighetene har etablert kollektive ord-ninger, har de et ansvar for å se til at de som for-valter offentlige midler på fellesskapets vegne,følger lover og regler om åpenhet og innsynslik at driften inngir den nødvendige tillit.


7.2.9 Videre forskning og forsknings-formidling

Utvalgets undersøkelser gir ny kunnskap på enrekke områder. Disse undersøkelsene har imid-lertid også avdekket flere forhold som burde havært undersøkt, noe som på grunn av begrensnin-ger i tid og ressurser ikke har vært mulig. Utval-get vil derfor foreslå at det avsettes midler tilvidere forskning på noen slike temaområder ut fraulike faglige tilnærmingsmåter.– Blant mange tatere/romanifolk er det stor

interesse for hvordan folkegruppen er blittomtalt og hvordan enkeltpersoner er blittbehandlet i norsk psykiatri. Det bør derforgjennomføres en bredere undersøkelse avdette temaet over et lengre tidsrom enn detTater-/romaniutvalget har hatt anledning til ågjøre.

– Det er viktig for tillitsbygging og forsoning atdet gjennomføres forskningsprosjekter somkan gi kunnskap om dette feltet. De dramatiskefunnene om overdødelighet og lavt utdan-ningsnivå blant Misjonens «klienter» i etter-krigstiden gir grunnlag for vurdering av enmer omfattende levekårsundersøkelse basertpå hele Misjonens virketid. Det vil kunne gi nykunnskap om konsekvenser av assimilerings-politikken over flere generasjoner.

– Svært interessante funn i prosjektet om politik-ken overfor taterne/romanifolket under andreverdenskrig taler for en videre satsning også pådet feltet.

– Prosjektet om situasjonen i dag taler også foren videre kvalitativ forskningssatsning på leve-kår for tatere/romanifolk. Særlig er det grunn-lag for å vurdere en bredere kartlegging av livs-situasjonen for barn og unge av tater-/romani-slekt. Utvalget vil særlig anbefale at detvurderes å avsette midler til kvalitative studiersom kartlegger om unge mennesker av tater-/romanislekt møter særskilte hindringer for å fågjennomført utdanning. Her er det viktig åundersøke mulige sammenhenger mellom fra-fall og elevers opplevelse av manglende akseptog respekt for tatere/romanifolk blant lærereog medelever. Det vil være av spesiell betyd-ning å se på muligheter for å overføre reellkompetanse til formell kompetanse.

– Det forekommer allerede enkelte forsknings-prosjekter når det gjelder bruk og formidlingav språket (romani/rotipa). Men utvalgetmener det er viktig med en større satsning pådette på grunn av språkets sentrale betydningfor mange tateres/romanifolks identitet.

– Utvalget ser det som svært viktig at tatere/romanifolk får kjennskap til utvalgets hoved-funn og anbefalinger og til de utredninger somligger til grunn for rapporten. Det er også vik-tig at kommuner, relevante departement ogandre aktuelle instanser får kjennskap til utval-gets hovedfunn og anbefalinger som vedrørerderes virksomhet.

140 NOU 2015: 7Litteraturliste Assimilering og motstand

Litteraturliste

Agerup, J.L. (1991): Redder du barnet, redder duslekten. Teori og praksis i Omstreifermisjonensomsorgsarbeid for barn og voksne 1900–1960.Hovedoppgave i historie. Oslo: Universitetet iOslo.

Bergkvist, Johanne (2014). «…omstrippende ogmistænkelige Personer». Utforming og bruk avfattiglovgivning rettet mot romanifolk på 1700og 1800-tallet. http://www.hf.uio.no/iakh/forskning/aktuelt/arrangementer/konferan-ser/2014/historiedagene/program/historier-om-rom---og-romani:-forholdet-mellom-maj.html [Lest 20.05.2015]

Bergkvist, J. og K.-S. Vigardt (2015a). «Anlæg foropposition». Motstand og organisering blant rei-sende i første halvdel av 1900-tallet. Godin Hag-vald Nikolaysen som eksempel. Vedlegg til NOU2015: 7.

Bergkvist, J. og K.-S. Vigardt (2015b). «Vi har reistoss etter mange års undertrykkelse og for-nedrelse». Reisendes arbeid for oppreising oganerkjennelse. Vedlegg til NOU 2015: 7.

Carlsen, I.B. (1922). Et hjemløst folk: Kort oversigtover arbeidet for omstreiferne i Norge. Kristia-nia: Luthersk bokmission.

Den norske Helsingforskomité (2009). Norskromani-/taterpolitikk: Fortid, nåtid, fremtid.Oslo: Den norske Helsingforskomité.

Eide, A. (2015). Norges gjennomføring av Europa-rådets rammekonvensjon om beskyttelse avnasjonale minoriteter. Vedlegg til NOU 2015: 7.

Eide, B. og E. Aanesen (2008). Nasjonens barn.Oslo: Conflux.

Ellingsen, D. og S.B. Lilleaas (2015). Levekårsun-dersøkelse romanifolket/taterne. Registerbasertundersøkelse om dødelighet og utdanning. Ved-legg til NOU 2015: 7.

Fylkesnes, Marte Knag og Marit Netland (2012).«God praksis i møte med etniske minoritetsfa-milier i barnevernet: saksbehandleres og forel-dres erfaringer», i Norges barnevern, nr. 4, vol.89.

Govier, T. og W. Verwoerd (2002). «TakingWrongs Seriously: A Qualified Defence ofPublic Apologies» i Saskatchewan Law Reviewvol. 65.

Hagen, G. (2001). Barnevernets historie. Om maktog avmakt i det 20. århundret. Oslo: Akribe.

Halvorsen, R. (2004). Taternes arbeid for opp-reisning og anerkjennelse i Norge. Trondheim:Tapir Akademisk Forlag.

Hartmann C. (1908). Løsgjengerloven: med kom-mentar. Kristiania: Grøndahl & Søn.

Hvinden, B. (2000). «Innledning: Fra fordøm-melse til respekt og verdighet. Det norskesamfunnets skiftende forhold til romanifol-ket», i Hvinden, B. (red.), Romanifolket og detnorske samfunnet: følgene av hundre års poli-tikk for en nasjonal minoritet. Bergen: Fagbok-forlaget.

Hvinden, B. (2001). Storsamfunn og minoritet.Sammendrag av resultatene fra delprogram omromanifolket (taterne) og det norske samfunnet.Oslo: Norges forskningsråd, Området for kul-tur og samfunn.

Hvinden, B. og K.S. Pettersen (2001). «Hvem blekapret av hvem? Samspill mellom sentralemyndigheter og Norsk misjon blant hjemløse iutformingen av politikken overfor romanifol-ket», i Bay, A.H., B. Hvinden og C. Koren(red.). Virker velferdsstaten?. Kristiansand:Høyskoleforlaget.

Haave, P. (2000). Sterilisering av tatere 1934 –1977: en historisk undersøkelse av lov og prak-sis. Oslo: Norges forskningsråd, Området forkultur og samfunn.

Haave, P. (2001). «Tvangssterilisering i Norge: envelferdsstatlig politikk i sosialdemokratiskregi?» i Christensen, C.R., U. Lundberg og K.Petersen (red.), Frihed, lighed og tryghed: vel-færdspolitik i Norden. Skrifter udgivet af JyskSelskab for Historie nr. 48, Århus, s. 140–162.

Haave, P. (2004). «Dokumentasjon av tvangssteri-lisering i Norge – en orientering» i St.meld. nr.44 (2003–2004) Erstatningsordning for krigs-barn og erstatningsordninger for romanifolket/tatere og eldre utdanningslidende samer og kve-ner (Justis- og politidepartementet), s. 51–53.

Haave, P. (2006). «NS-regimets ‘taterpolitikk’ – enminoritetspolitikk i utakt?» i Johansen, P.O.(red.), På siden av rettsoppgjøret. Oslo: Unipub.

NOU 2015: 7 141Assimilering og motstand Litteraturliste

Haave, P. (2007). «Sterilization under the Swas-tika: the case of Norway» i International Jour-nal of Mental Health, 36 (1), s. 45–57.

Haave, P. (2015a) Avgrensning og identifisering.Vedlegg til NOU 2015: 7.

Haave, P. (2015b). Ingen rasediskriminering av«tatere»? Om Norges ratifisering av FNs rase-diskrimineringskonvensjon i 1970. Vedlegg tilNOU 2015: 7.

Haave, P. (2015c). Assimileringspolitisk dyrevelferd.Om bakgrunnen for forbudet mot «omstreifer-nes» hestehold i dyrevernloven (1951–1974).Vedlegg til NOU 2015: 7.

Haave, P. (2015d). Sterilisering av kvinner fraSvanviken arbeidskoloni (1949–1970). Ved-legg til NOU 2015: 7.

Haave, P. (2015e). Tater-/romaniutvalgets psykia-triprosjekt: Misjonens rolle. Vedlegg til NOU2015: 7.

Haave, P. (2015f). En paragraf til besvær. Misjonens«aksjon» for å lette adgangen til tvangssterilise-ring av mindreårige. Vedlegg til NOU 2015: 7.

Haave, P. (2015g). «Taterspørsmålet» under hake-korset. NS-regimets planlagte løsning og tater-nes/romanifolkets krigshistorie. Vedlegg tilNOU 2015: 7.

Kjeldstadli, K. (1999). «Biologiens tid – randbe-merkninger om viten og venstrestat» iRudeng, E. (red.), Kunnskapsregimer: debattenom De nasjonale strateger. Oslo: Pax Forlag.

Kjeldstadli, K. (2003). «Mange samfunn i samfun-net?» i Kjeldstadli, K. Norsk innvandringshisto-rie. Bind 2: I nasjonalstatens tid 1814–1940.Kapittel 15. Oslo: Pax Forlag.

Kjeldstadli, K. (2003). «Kan fremmede egentlig blinordmenn?» i Kjelstadli, K. Norsk innvand-ringshistorie. Bind 2: I nasjonalstatens tid1814–1940. Oslo: Pax Forlag.

Larsen, A.-M. (2010). Vi er fargerike bare vi tør:taternes fortellinger. Trondheim: Tapir Akade-misk Forlag.

Larsen, A.-M. (2014a). Taterne – en nasjonal mino-ritet. Formidling av taterkultur i skolen. Et opp-legg med vekt på drama. Trondheim: DronningMauds Minne, høgskole for barnehagelærer-utdanning.

Larsen, A.-M. (2014b). Taterne – en nasjonalminoritet. Formidling av taterkultur i skolen. Etopplegg med vekt på kunst og håndverk. Rapportfra et prosjekt for 7. trinn ved Fagerlund skolei Ringsaker kommune. Trondheim: DronningMauds Minne, høgskole for barnehagelærer-utdanning.

Larsen, A.-M. (2014c). Taterne – en nasjonal mino-ritet. Formidling av taterkultur i barnehagen.

Trondheim: Dronning Mauds Minne, høg-skole for førskolelærerutdanning / Høgskoleni Sør-Trøndelag / Taternes landsforening.

Larsen, A.-M. m.fl. (2009). Taterfolket fra barn tilvoksen: et skole- og kulturprosjekt. Trondheim:Dronning Mauds Minne, høgskole for førsko-lelærerutdanning / Høgskolen i Sør-Trønde-lag / Taternes landsforening.

Lie, E. (2001). «Nasjonaliteten i Nasjonen» i Arrnr. 3.

Lilleaas, S.B. og D. Ellingsen (2015). Bosetting avMisjonens klienter på 1980-tallet. Vedlegg tilNOU 2015: 7.

Lund, A.B. og B.B. Moen (2013). «Taterne og sko-len – hva må til for å bedre taterbarnas skolesi-tuasjon?» i Norsk pedagogisk tidsskrift nr. 04–05.

Kaveh, C. (2015). Taterne/romanifolket i det nor-ske politi- og rettsvesenet 1900–1980: Et stu-dium av politiets og domstolenes praktisering avlovverket (løsgjenger-, handels- og dyrevernlo-ven). Vedlegg til NOU 2015: 7.

Kjeldstadli, K., J.E. Myhre og E. Niemi (2003).Norsk innvandringshistorie. Bd. 2 I nasjonalsta-tens tid 1814–1940, Oslo: Pax Forlag.

Marvik, E.M. (1983): Et merke ble satt på personerog slekter. Om taterne i Norge. Hovedoppgave isosialantropologi. Oslo: Institutt for sosialan-tropologi, Universitetet i Oslo.

Marvik, E.M. (1991): Situasjonen for omstreiferneetter avviklingen av Norsk misjon blant hjemlø-ses engasjement og overføring av ansvaret tilkommunen. Rapport til Sosialdepartementet.Oslo: Institutt for sosialantropologi, Universi-tetet i Oslo.

Messel, J. og R. Slagstad (red.) (2014). Profesjons-historier. Oslo: Pax Forlag.

Midbøe, Ø. (1968). Eilert Sundt og fantesaken.Oslo: Universitetsforlaget.

Midtbøen, A.H., J. Orupabo og Å. Røthing(2014a). Beskrivelser av etniske og religiøseminoriteter i læremidler. Rapport 2014:010,Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Midtbøen, A. H., J. Orupabo og Å. Røthing(2014b). Etniske og religiøse minoriteter i lære-midler. Lærer og elevperspektiver, Rapport2014:011. Oslo: Institutt for samfunnsfors-kning.

Minken, A. (2003). Tatere/romanifolk i Norden –teorier om opphav og etnisitet, i Romanifolketskultur, språk og opprinnelse. Rapport fra enarbeidsgruppe. Oslo: Norges forskningsråd.

Minken, A. (2009). Tatere i Norden før 1950.Sosio-økonomiske og etniske fortolkningsmodel-ler. Avhandling levert for graden philosophia

142 NOU 2015: 7Litteraturliste Assimilering og motstand

doctor. Institutt for historie, Det samfunnsvi-tenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø.

Moen, B.B. (2009). «Taterne og skolen – et asym-metrisk møte», i Norsk Pedagogisk Tidsskrift 93(3).

Møystad, M. (2015a). «Strenghet og mildhet må gåhånd i hånd». Norsk misjon blant hjemløsesbosettingspolitikk overfor familier av omstreifer-slekt i perioden mellom 1907 og 1988. Vedleggtil NOU 2015: 7.

Møystad, M. (2015b). «Taterne i Solør vil bli fast-boende, men ‘buroen’ hindrer dem i å kjøpejord». En undersøkelse av kommunene Våler,Åsnes og Grues behandling av søknader fratatere om bolig, tomt til bolig, konsesjon, ellerlån til bolig i perioden 1945–1970. Vedlegg tilNOU 2015: 7.

Nordvik, R. (2015a). Barnevern og tatere/romani-folk på 1900-tallet. Vedlegg til NOU 2015: 7.

Nordvik, R. (2015b). Offentlege unnskyldningar,oppreising og forsoning. Vedlegg til NOU 2015:7.

Nordvik, R. (2015c). Erstatnings- og oppreisnings-ordninger for tatere/romanifolk. Vedlegg tilNOU 2015: 7.

Pareus, F. og M. Stenhammer (2014). Interntnotat for Tater-/romaniutvalget.

Pettersen, K.S. (1997). En kvalitativ studie av til-tak mot barn av tatere i perioden 1914–1986.Hovedoppgave i sosiologi. Trondheim: Insti-tutt for sosiologi og statsvitenskap, NTNU.Rapport fra delprosjekt. Prosjekt: Forskningom tatere, Norges forskningsråd.

Pettersen, K.S. (1999). Forholdet mellom Norskmisjon blant hjemløse og sentrale myndigheterpå området barnevern. Rapport fra delprosjekt.Prosjekt: Forskning om tatere, Norgesforskningsråd. Trondheim: Institutt for sosio-logi og statsvitenskap, NTNU.

Pettersen, K.S. (2000). «For barnas skyld? Ideologiog praksis i tiltakene rettet mot taternes barn» iHvinden, B. (red). Romanifolket og det norskesamfunnet: følgene av hundre års politikk for ennasjonal minoritet. Bergen: Fagbokforlaget.

Pettersen, K.S. (2005). Taterne og Misjonen.Mangfold, makt og motstand. Oslo: Norsk insti-tutt for forskning om oppvekst, velferd og ald-ring. Rapport 2/05.

Pettersen, K.S og B. Hvinden (2008). «Norskmisjon blant hjemløse og barnevernet i det for-rige århundret» i Tidsskriftet Norges barnevern2.

Pettersen, K.S. (2011). «Taushet og tause barn» iTidsskriftet Norges barnevern 1, s. 5–13.

Romanifolkets Landsforening (1997). Tatere før ognå: Oppreisning for et folk. Våler: Romanifol-kets landsforening.

Saenger, S. (1983). «Fra fant til folk». Den norskeomstreifermisjonens virksomhet i mellomkrigsti-den (1920–1930-årene). En sosialhistoriskundersøkelse. Hovedoppgave i historie (klausu-lert). Oslo: Universitetet i Oslo.

Schlüter, R. (1990). De reisende: en glemt minori-tet. Levanger: Høgskolen i Nord-Trøndelag.

Schlüter, R. (1993). De reisende. En norsk minori-tets historie og kultur. Oslo: Ad Notam Gylden-dal.

Seip, A.-L. (1984). Sosialhjelpstaten blir til. Norsksosialpolitikk 1740–1920. Oslo: GyldendalNorsk Forlag.

Seip, A.-L. (1994a). Sosialhjelpstaten blir til. Norsksosialpolitikk 1740–1920. Oslo: GyldendalNorsk Forlag.

Seip, Anne-Lise (1994b). Veiene til velferdsstaten.Norsk sosialpolitikk 1920–75. Oslo: GyldendalNorsk Forlag.

Simonsen, E, (2004). «Krigsbarn og barnevern»,vedlegg 3 i NOU 2004: 23 Barnehjem og spesi-alskoler under lupen.

Skou, M.J.M. (1893/1917). Paa fantestien. Oplevel-ser og erindringer fra omstreiferlivet tilligmeden skildring av taterfolkets liv, sæder og skikk.Kristiania: Aschehoug.

Sogner, S. (2003). «Taterne eller romanifolket» iKjeldstadli, K. Norsk innvandringshistorie.Bind 1: I kongens tid 900–1814, kapittel 18.Oslo: Pax Forlag.

Sundt, Eilert (1974). Beretning om Fante ellerLandstrykerfolket i Norge. Oslo: GyldendalNorsk Forlag. Første opplag 1850.

Stenseth, Bodil (2000). Eilert Sundt og det Norgehan fant. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Stenhammer, M. (2015). En norsk misjonsstasjon?Svanviken i norsk tater-/romanipolitikk 1949–1986. Vedlegg til NOU 2015: 7.

Sæther, L.M (2015). Overgangen fra norsk Misjonblant hjemløse til Kirkens Sosialtjeneste. Ved-legg til NOU 2015: 7.

Søbye, Espen (2014). Folkemengdens bevegelse1735–2014. En tabellstudie. Oslo.

Tcherenkov, L. og S.Laederich (2014). «TheRroma. Vol. 1» i History, Language, andGroups.

Teige, E. (2015). Sosialpolitisk utvikling med lovom sosial omsorg av 1964 som omdreinings-punkt. Vedlegg til NOU 2015: 7.

Thompson, Janna (2008). «Apology, Justice, andRespect: A Critical Defense of Political Apo-logy» i Gibney, M. m.fl. (red.). The Age of Apo-

NOU 2015: 7 143Assimilering og motstand Litteraturliste

logy: Facing Up to the Past. Philadelphia: Uni-versity of Pennsylvania Press.

Thorsnes, I.E. (2015). Barnevernsforvaltningenoverfor tatere/romanifolk i perioden 1900–1986. Vedlegg til NOU 2015: 7.

Tranøy, J. (1988). En særomsorg blir til. Om gjen-opptakelsen av Eilert Sundts arbeid for omstrei-ferne. Magistergradsavhandling. Institutt forkriminologi, Universitetet i Oslo.

Vars, L.S. (2015). Fornorsking og forsoning sett fraet samepolitisk perspektiv. Vedlegg til NOU2015: 7.

Vie, G.P. (2012). De båtreisende – romanifolket somreiste sjøveien. Oslo: Norsk kulturråd; Kystver-ket; Riksantikvaren; Fiskeridirektoratet.

Walnum, J. (1893). «Tatersagen» i Morgenbladetnr. 488.

Winge, H. (red.) (1995). «Fantefortegnelsen1862». Oslo: Norsk lokalhistorisk institutt.

Østbø, S. (2004). Deilig er jorden: historien omtateren Elias Akselsen. Oslo: H. Aschehoug &Co.

Ørnevik, T. (2014). Erfaringer med å bli gjenforentmed biologisk familie etter å ha bodd på barne-hjem og/eller i fosterhjem – En kvalitativ studieav erfaringene til personer med taterbakgrunn.Masteroppgave i sosialfag – sosialt arbeid.Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus.

Aarset, M.F. og R. Nordvik (2015). Dagens situa-sjon. Levekår og livskvalitet blant tatere/roma-nifolk. Vedlegg til NOU 2015: 7.

144 NOU 2015: 7Vedlegg 1 Assimilering og motstand

Vedlegg 1

Oversikt over utvalgets medlemmer og andre tilknyttede personer

Utvalgets medlemmer (oppnevnt fra august 2013) har vært:

– Knut Vollebæk (utvalgsleder), fra august 2013– Asbjørn Eide (utvalgsleder til august 2013)– Sissel Daabous (til februar 2014, nominert av

Landsorganisasjonen for Romanifolket).– Johanne Bergkvist (initiativtaker til Romanima-

nus rakrar avri!, spesialkonsulent v/Oslo Byar-kiv, nominert av Romanifolkets Riksforbund)

– Anna Gustavsen (intiativtaker til Taterfolket frabarn til voksen, tilknyttet Glomdalsmuseet,nominert av Taternes Landsforening)

– Marius Emberland (advokat, Regjeringsadvo-katen)

– Per Haave (forsker, Universitetet i Oslo)– Agnes Sofie Inderhaug (assisterende regiondi-

rektør for Kriminalomsorgen region Sørvest)– Karen-Sofie Pettersen (forsker, Arbeidsfors-

kningsinstituttet /Høgskolen i Oslo og Akers-hus)

– Laila Susanne Vars (direktør ved Gáldu, Kom-petansesenter for urfolks rettigheter)

Asbjørn Eide, Per Haave og Karen-Sofie Pettersenhar vært med i utvalget fra begynnelsen i 2011 – itillegg til Eivind Smith, Cecilie Høigaard og Henri-ette Sinding Aasen, som gikk ut av utvalget høsten2012.

Departementet oppnevnte fem representanterfor de ulike tater-/romaniorganisasjonene somobservatører i utvalget for perioden 2011–2013:– Wigdis Larsen-Ross (Romanifolkets Riksfor-

bund)– Alvin Viborg (Foreningen Romanifolket Kyst-

kultur)– Holger Gustavsen (Taternes Landsforening)– Nina J. R. Pettersen (Landsforeningen for

Romanifolket)– Wilhelm Holm (Landsforeningen for Romani-

folket)

Ved omorganiseringen fra sommeren 2013 beslut-tet departementet å oppnevne to personer sommedlemmer av utvalget etter forslag fra de sammeorganisasjonene. Anna Gustavsen ble oppnevntetter forslag fra Taternes Landsforening. SisselDaabous var medlem av utvalget fra august 2013til hun gikk bort i februar 2014. Hun var oppnevntetter forslag fra Landsorganisasjonen for romani-folket. Johanne Bergkvist ble oppnevnt som med-lem av utvalget våren 2014 etter Sissel Daabous.Bergkvist var oppnevnt etter forslag fra Romani-folkets Riksforbund.

Utvalgets ressursgruppe har bestått av:

– Jim Karlsen (leder/koordinator, RomanifolketsRiksforbund)

– Gunnar Ekeløve-Slydal, (Den norske Helsing-forskomité)

– Holger Gustavsen (Taternes Landsforening)– Wilhelm Holm (Landsorganisasjonen for

Romanifolket)– Wigdis Larsen-Ross (Romanifolkets Riksfor-

bund)– Alvin Viborg (Foreningen Romanifolkets Kyst-

kultur, inntil juni 2014)– Jone Pedersen (nominert av Foreningen

Romanifolkets Kystkultur, fra september 2014.leder for Romanifolkets Forening)

– Nina J. R. Pettersen (Landsorganisasjonen forRomanifolket)

Seks av ressursgruppens medlemmer ble opp-nevnt etter forslag fra tater-/romaniorganisasjo-nene, men stilte som medlemmer av gruppen utennoen formelle bindinger til organisasjonene.Gunnar Ekeløve-Slydal ble oppnevnt som repre-sentant for Helsingforskomiteen. Alvin Viborg fraForeningen Romanifolkets Kystkultur var opp-nevnt som medlem av ressursgruppen, men gikkbort i juni 2014. Jone Pedersen ble deretter med-lem av ressursgruppen fra høsten 2014.

NOU 2015: 7 145Assimilering og motstand Vedlegg 1

Utvalgets sekretariat har fra 2013/2014 til juni 2015 bestått av:

– Ingvill Thorson Plesner (sekretariatsleder), fraaugust 2013

– Nik. Brandal, Ragnhild Nordvik og MonicaFive Aarset (prosjektledere/forskere), fraaugust 2014

– Madeleine Zetterlund Stenhammer (prosjekt-medarbeider og administrasjonssekretær), framars 2014

Karin Næss og Mari Østhaug Møystad var rådgi-vere i sekretariatet i utvalgets første fase, fra 2011til henholdsvis 2012 og 2013. I tillegg har fleremedarbeidere vært tilknyttet sekretariatet i del-tidsstillinger for kortere perioder i 2014 og 2015,samt at en rekke eksterne forskere på oppdrag frautvalget har utført ulike delutredninger. Disse erpresentert i NOU-ens tilleggsdel. Også noen avutvalgets medlemmer har vært engasjert som for-skere på enkelte prosjekter. Medlemmer av res-sursgruppen og andre ressurspersoner fra tater-/romanimiljøet har gitt viktige bidrag til utformingav flere av utvalgets undersøkelser og utrednin-ger.

Vitenskapelige assistenter og prosjektmedarbeidere:

– Abraham Afrim-Narh, fra oktober til november2014

– Veslemøy Aga, fra april 2015– Eivind Digranes, fra november 2014– Ingvild Onstad Helle, fra mars 2014 til septem-

ber 2014– Maria Elisabeth Holter, fra desember 2014 til

januar 2015– Kari-Johanne Iversen, fra april 2014 til juni 2014– Hade Lile, april 2014– Siw Beate Lilleaas, Arbeidsforskningsinstitut-

tet/Høgskolen i Oslo og Akershus– Frida Paréus, fra mars 2014 til mai 2015– Marit Lommundal Sæther, fra januar til april

2015– Ingrid Egeland Thorsnes, fra januar 2015 til

mai 2015

– Christina Tjelland, fra mars 2014 til september2014

– Anja Ulvær, fra januar 2015 til februar 2015– Kai-Samuel Vigardt, Romanifolkets Riksfor-

bund– Ingvil Thallaug Øverli, fra august 2014 til sep-

tember 2014

Utvalgsmedlemmer som har vært engasjert som forskere:

– Johanne Bergkvist, konsulent v/Oslo byarkiv– Per Haave, Universitetet i Oslo– Karen-Sofie Pettersen, AFI/Høgskolen i Oslo

og Akershus

Eksterne forskere:

– Dag Ellingsen, Arbeidsforskningsinstituttet/Høgskolen i Oslo og Akershus

– Chalak Kaveh, Universitetet i Oslo, Insitutt forarkeologi, konservering og historie

– Hilde Lidén, Institutt for samfunnsforskning– Mari Østhaug Møystad, Anno Museum (Glom-

dalsmuseet)– Elisabeth Teige, Universitetet i Oslo, Institutt

for pedagogikk– Ane-Sofie Tømmerås, Fru Justisia

Konsulenter:

– Hilde Bondevik, Universitetet i Oslo, Instituttfor helse og samfunn

– Kjersti Ericsson, Universitetet i Oslo, Instituttfor kriminologi og rettssosiologi

– Reidun Førde, Universitetet i Oslo, Senter formedisinsk etikk

– Elisabeth Gording Stang, NOVA/ Høgskolen iOslo og Akershus

– Jan Gutu, spesialist i psykiatri– Anniken Hagelund, Institutt for samfunnsfors-

kning– Svein Haugsgjerd, Aker universitetssykehus– Cecilie Høigård, Universitetet i Oslo, Institutt

for kriminologi og rettssosiologi– May-Len Skilbrei, Universitetet i Oslo, Institutt

for kriminologi og rettssosiologi

146 NOU 2015: 7Vedlegg 2 Assimilering og motstand

Vedlegg 2

Innholdsliste for vedleggsdel

Vedlegg 1: Avgrensning og identifiseringVedlegg 2: Norges gjennomføring av Europarå-

dets rammekonvensjon om beskyttelse avnasjonale minoriteter

Vedlegg 3: Ingen rasediskriminering av «tatere»?Vedlegg 4: «Anlæg for opposition»Vedlegg 5: «Vi har reist oss etter mange års

undertrykkelse og fornedrelse»Vedlegg 6: Dagens situasjonVedlegg 7: Levekårsundersøkelse tatere/romani-

folketVedlegg 8: Sosialpolitisk utvikling med lov om

sosial omsorg av 1964 som omdreiningspunktVedlegg 9: Taterne/romanifolket i det norske

politi- og rettsvesenet 1900 – 1980Vedlegg 10: Assimileringspolitisk dyrevelferdVedlegg 11: Barnevern og tatere/romanifolk på

1900-talletVedlegg 12: Barnevernsforvaltningen overfor

tatere/romanifolk i perioden 1900 – 1986Vedlegg 13: «Strenghet og mildhet må gå hånd i

hånd»Vedlegg 14: Bosetting av Misjonens klienter på

1980-talletVedlegg 15: «Taterne i Solør vil bli fastboende,

men ‘buroen’ hindrer dem i å kjøpe jord»Vedlegg 16: Svanviken – ditt beste sted på jord?Vedlegg 17: En norsk misjonsstasjon?Vedlegg 18: Sterilisering av kvinner fra Svanviken

arbeidskoloni (1949 – 1970)Vedlegg 19: Tatere/romanifolk under Misjonen

og psykiatrien

Vedlegg 20: En paragraf til besværVedlegg 21: «Taterspørsmålet» under hakekorsetVedlegg 22: Overgangen fra Norsk misjon blant

hjemløse til Kirkens SosialtjenesteVedlegg 23: Fornorsking og forsoning sett fra et

samepolitisk perspektivVedlegg 24: Offentlege unnskyldningar, opprei-

sing og forsoningVedlegg 25: Erstatnings- og oppreisningsordnin-

ger for tatere/romanifolkVedlegg 26: Uttalelse fra Falstadseminaret 6. – 7.

oktober 2009 til statsminister Jens Stolten-berg, om «Norsk romani/taterpolitikk måendres»

Vedlegg 27: Brev fra utvalgsmedlem Cecilie Høi-gård til Fornyingsdepartementet, 7. november2012, om «Utvalget for å undersøke gjennom-føringen av politikken overfor taterne/romani-folket, jfr. kgl. res. 3. januar 2011»

Vedlegg 28: Brev fra professor dr. juris Geir Wox-holth til Tater-/romaniutvalget, 24. april 2015,om «Erstatningsansvar for omsorgssvikt/over-grep innen barnevernet»

Vedlegg 29: Brev fra professor dr. juris Geir Wox-holth til Tater-/romaniutvalget, 20. mai 2015,om «Tilleggsuttalelse: Erstatningsansvar foromsorgssvikt/overgrep innen barnevernet»

Vedlegg 30: Brev fra professor dr. juris Geir Wox-holth til Tater-/romaniutvalget, 21. mai 2015,om «Stiftelsesrettslige spørsmål vedrørendeSvanviken-eiendommen»

Norges offentlige utredninger 2015

Seriens redaksjon:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon

Informasjonsforvaltning

1. Produktivitet – grunnlag for vekst og velferd Finansdepartementet

2. Å høre til Kunnskapsdepartementet

3. Advokaten i samfunnet Justis-ogberedskapsdepartementet

4. Tap av norsk statsborgerskap Barne-,likestillings-oginkluderingsdepartementet

5. Pensjonslovene og folketrygdreformen IV Finansdepartementet

6. Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2015 Arbeids-ogsosialdepartementet

7. Assimilering og motstand Kommunal-ogmoderniseringsdepartementet

Norges offentlige utredninger2014 og 2015

Statsministeren:

Arbeids- og sosialdepartementet:NOU 2014: 3 Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2014NOU 2014: 17 Pensjonsordning for arbeidstakere til

sjøsNOU 2015: 6 Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2015

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet:NOU 2014: 8 Tolking i offentlig sektorNOU 2014: 9 Ny adopsjonslovNOU 2015: 4 Tap av norsk statsborgerskap

Finansdepartementet:NOU 2014: 13 Kapitalbeskatning i en internasjonal

økonomiNOU 2015: 1 Produktivitet – grunnlag for vekst og

velferdNOU 2015: 5 Pensjonslovene og folketrygdreformen IV

Forsvarsdepartementet:

Helse- og omsorgsdepartementet:NOU 2014: 12 Åpent og rettferdig – prioriteringer

i helsetjenesten

Justis- og beredskapsdepartementet:NOU 2014: 1 Ny arvelovNOU 2014: 10 Skyldevne, sakkyndighet og

samfunnsvernNOU 2015: 3 Advokaten i samfunnet

Klima- og miljødepartementet:

Kommunal- og moderniseringsdepartementet:NOU 2014: 6 Revisjon av eierseksjonslovenNOU 2015: 7 Assimilering og motstand

Kulturdepartementet:NOU 2014: 2 Lik og likskap

Kunnskapsdepartementet:NOU 2014: 5 MOOC til NorgeNOU 2014: 7 Elevenes læring i fremtidens skoleNOU 2014: 14 Fagskolen – et attraktivt utdanningsvalgNOU 2015: 2 Å høre til

Landbruks- og matdepartementet:NOU 2014: 15 Norsk pelsdyrhold – bærekraftig

utvikling eller styrt avvikling?

Nærings- og fiskeridepartementet:NOU 2014: 4 Enklere regler – bedre anskaffelserNOU 2014: 11 KonkurranseklagenemdaNOU 2014: 16 Sjømatindustrien

Olje- og energidepartementet:

Samferdselsdepartementet:

Utenriksdepartementet:

AssimileringAssimilering stammer fra det latinske ordet «assimilare», som betyr «å gjøre lik». I denne sammenhengen beskriver det en politikk som myndighetene fører overfor en minoritet der målet er å gjøre den mest mulig lik majoritetsbefolkningen. Dette innebærer at individer eller grupper blir tatt opp i storsamfunnet på majoritetens vilkår. Det er en enveis-prosess der de som assimileres, må endre sine grunnleggende kulturelle verdier, mens majoriteten ikke gjør tilpasninger.

Omslagsfoto: Stig Bachmann Nielsen/Naturplan, Hjulsporgennemheden

NOU

MILJØMERKET

241 Trykksak 379

Norges offentlige utredninger 2015: 7


Bestilling av publikasjoner

Offentlige institusjoner:Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjonInternett: www.publikasjoner.dep.noE-post: [email protected]: 22 24 00 00

Privat sektor:Internett: www.fagbokforlaget.no/offpubE-post: [email protected]: 55 38 66 00

Publikasjonene er også tilgjengelige påwww.regjeringen.no

Trykk: 07 Aurskog – 06/2015

NO

U 2

01

5: 7

A

ssimilering og m

otstand

nou 2015: 7 - regjeringen.no...6 nou 2015: 7 2015 politikk og tiltak overfor romanifolket/tat erne...

Documents