“What a splendid book.”—Hilary Mantel, author of Wolf Hall

Grace Winter, twenty-two,

is both a newlywed and a widow.

She is also on trial for her life.

IN the Summer of 1914, Grace elopes with henry Winter in London, hop-ing to escape the disapproval of his wealthy family. When the elegant ocean liner carrying them home to America suffers a mysterious explosion, henry sacrifices his own safety and secures Grace a seat in a lifeboat, which its occupants quickly realize is over capacity. for any to live, some must die.

Adrift on the Atlantic, the weather deteriorating and supplies dwindling, the castaways scheme and battle, caught up in a vicious power struggle between a ruth-less but experienced sailor and an enigmatic matron with surprising powers of persuasion. Choosing a side will seal her fate, but Grace has made her way in the world by seizing every possible advantage. As she recollects the unorthodox way she and henry met and considers the new life of privilege she thought she’d found, Grace must now decide: Will she pay any price to keep it?

The Lifeboat is a masterful debut, a story of hard choices, ambition, and endurance, narrated by a woman as complex and unfor-gettable as the events she describes.

Also available from

Jacket design by emma Graves—LBBG

Jacket photographs: ocean © mark owen/Arcangel Images;

boat © the francis frith Collection/SuperStock

Author photograph by marion ettlinger

Jacket © 2012 hachette Book Group, Inc.

Printed in the u.S.A.

A reading group guide to The Lifeboat

is available at

www.hachettebookgroup.com.

www.reaganarthurbooks.com

a novel

“The Lifeboat traps the reader in a story that is exciting at the literal

level and brutally moving at the existential: I read it in one go.”

—eMMa DonogHue, author of Room

LivbåtenCharlotte Rogan

Liv

bå

te

nC

harlotte R

ogan

I 1914 blir det praktfulle passasjerskipet Empress Alexandra rammet av en mystisk eksplosjon på vei mot New York fra London. om bord er den rike bankmannen henry Winter og hans unge kone Grace. henry klarer på et vis å ordne en plass til Grace om bord på en livbåt. men passasjerene merker raskt at båten er overlastet og kan synke når som helst. Noen må dø, ellers vil ingen overleve.De andre om bord kjemper mot elementene og hverandre. Grace betrakter, venter. hun vet alt om tålmodighetens verdi – hennes ferd gjennom livet til privilegert rikdom har vært langt fra enkel. Nå vet hun at alt står på spill.Passasjerene i livbåten legger planer, manipulerer, sprer rykter og trøster hverandre mens de sitter trykket sammen i tre lange uker. Alt de tror om godhet, medmenneskelighet og Gud blir satt på prøve mens de erkjenner hva de er villige til å gjøre for å overleve.Livbåten er en drivende spennende roman om moralske valg, og et gripende kvinneportrett av Grace, like sammensatt og uforglemmelig som historien hun har å fortelle.

«Charlotte rogan bruker en tilsynelatende enkel fortelling om skipsforlis og overlevelse til å utforske vår akk så menneskelige kapasitet for selvbedrag.»

— J.M. Coetzee, vinner av Nobelprisen i litteratur

«Kompromissløs, men imponerende nyansert […] fantastisk spennende, nydelig komponert og overraskende morsom.»

Guardian

«Det mest bemerkelsesverdige ved Charlotte rogans debutroman er hvor uanstrengt den overgår, og snur på hodet, enhver forventning.»

Los Angeles Times

«en fengslende og urovekkende debut.» Observer

«en merkelig, vidunderlig bok» The Spectator

Charlotte Rogan gikk ut fra Princeton university i 1975. etter å ha jobbet som arkitekt, ble hun hjemmeværende mor til trillinger. Det var på denne tiden hun begynte å skrive. et gammelt juridisk dokument og en oppvekst i en båtinteressert familie ga inspirasjon til Livbåten, som er hennes første roman.

ISBN 978-82-516-5829-4

9 7 8 8 2 5 1 6 5 8 2 9 4

www.schibstedforlag.no

© m

ario

n e

ttlin

ger

«En imponerende, opprivende debutroman» New York Times

Charlotte Rogan

Livbåten

Oversatt av Mari Johanne Müller

Originalens tittel: The LifeboatCopyright © Charlotte Rogan 2012

Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013Oversetter: Mari Müller

Repro: Renessanse MediaOmbrekking: Type-itSatt med: Sabon 10,5

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN 978-82-516-5829-4

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Til Kevin.Og til Olivia, Stephanie og Nick.

Med kjærlighet.

Jeg skal synge til alle folk om flommen. Lytt!Atrahasis-myten, de siste linjene

Prolog

I dag ble advokatene sjokkert over meg, og det overrasketmeg hvilken virkning jeg kunne ha på dem. Tordenværet brøtut da vi dro fra rettssalen for å spise lunsj. De styrtet i ly undermarkisen til en butikk i nærheten, for at dressene deres skulleholde seg tørre, mens jeg ble stående på gaten, åpnet munnenmot regnet og ble brakt tilbake til det andre regnet, da dethadde rent som fosser nedover oss. Jeg hadde kommet meglevende gjennom det styrtregnet, men i det øyeblikket, da jegsto der på gaten, skjønte jeg at jeg kunne gjenoppleve det, atjeg enda en gang kunne befinne meg på den tiende dagen ilivbåten, da det begynte å regne.

Regnet hadde vært kaldt, men vi hadde ønsket det velkom-men. Først hadde det ikke virket som det skulle bli til noemer enn en ertende, fuktig tåke, men i løpet av dagen begyntedet virkelig å skylle ned over oss. Med åpne munner løftet viansiktene mot det, stenket de hovne tungene. Mary Ann, enkvinne på min alder, kunne ikke, eller ville ikke, åpne mun-nen, verken for å drikke eller snakke. Hannah, som bare varlitt eldre, fiket hardt til henne, og sa «Åpne munnen din,ellers åpner jeg den for deg!» Så grep hun tak i Mary Annog klemte rundt neseborene hennes, helt til hun var nødt tilå gispe etter luft. Lenge satt de to slik, i en slags voldeligomfavnelse, mens Hannah holdt munnen til Mary Ann åpen,og det grå, livgivende vannet fikk renne inn i henne, dråpeetter dråpe.

9

«Kom, kom!» sa herr Reichmann, hovedmannen i den lillebanden av advokater som min svigermor har engasjert. Hunhar ikke hyret dem inn fordi hun bryr seg om min skjebne,men fordi hun tror det kan skade familiens gode rykte hvis jegblir dømt. Herr Reichmann og kompanjongene hans ropte påmeg fra fortauet, men jeg lot som om jeg ikke hørte dem. Deble svært sinte av ikke å bli hørt, eller snarere av at man ikkeadlød dem. Jeg antar at ikke å bli adlydt er uvant og langt merfornærmende for dem som er vant til å snakke fra podier, fordem som vanligvis nyter oppmerksomheten fra dommere ogjuryer og mennesker som har sverget å snakke sant eller tie,og hvis frihet avhenger av de utvalgte sannhetene de velger åfortelle. Da jeg til slutt rev meg løs og gikk bort til dem, skjel-vende og gjennomvåt, men smilende for meg selv, glad fordijeg hadde gjenfunnet den lille friheten som lå i mine tankerog fantasier, spurte de meg, «Hva slags påfunn var det? Hvai all verden er det du gjør, Grace? Har du gått fra vettet?»

Herr Glover, den snilleste av de tre, la frakken sin rundtde dyvåte skuldrene mine. Silkefôret var snart gjennombløttog etter alt å dømme ødelagt, og selv om jeg syntes det varrørende at herr Glover hadde tilbudt meg frakken sin, villejeg mye heller ha sett at det var frakken til den kjekke, røsligeWilliam Reichmann som ble ødelagt av regnet.

«Jeg var tørst», sa jeg, og tørst var jeg fremdeles.«Men restauranten er rett der borte. Det er mindre enn et

kvartal bort dit. Om et minutt eller to kan du få hva som helstdu ønsker å drikke», sa herr Glover mens de andre pekte ogutstøtte oppmuntrende lyder. Men jeg tørstet etter regn ogsaltvann, etter et helt endeløst hav fullt av det.

«Det er veldig morsomt», sa jeg og lo ved tanken på at jegkunne velge meg hva som helst å drikke, når det ikke var noeav det jeg kunne få å drikke som jeg hadde lyst på. De to for-rige ukene hadde jeg tilbrakt i fengsel, og jeg slapp bare uttil denne rettssaken, som nå var i gang, var over, og dommen

10

var falt. Jeg klarte ikke holde latteren tilbake, den bølget innimeg, og skylte ut som enorme dønninger. Jeg kunne ikke sitte ispisesalen sammen med advokatene, men måtte spise lunsjenmin i garderoben, sammen med en bekymret garderobevakt.Han satt anspent på en høy barkrakk i hjørnet mens jeg pir-ket i sandwichen min. Som to fugler satt vi der, og jeg fnistefor meg selv så jeg fikk vondt i magen, og nesten trodde jegmåtte brekke meg.

«Vel», sa herr Reichmann da advokatene møtte meg igjenetter måltidet. «Vi har diskutert det hele, og det kan hendeat å begjære deg sinnssyk ikke er så dumt, når alt kommer tilalt.» Det var som om tanken på at jeg hadde en psykiatriskdiagnose gjorde at de alle ble fylt av en fornøyd optimisme.Før lunsj hadde de vært nervøse og pessimistiske. Nå tentede sigarettene sine og gratulerte hverandre med andre retts-saker som jeg ikke ante noe om. Det var tydelig at de haddelagt hodene i bløt, vurdert min psykiske tilstand, og kommetfrem til at det var noe som manglet på det området. Og nåda det første sjokket over oppførselen min hadde lagt seg, ogde hadde oppdaget at dette muligens kunne forklares på envitenskapelig måte og muligens også kunne bli utnyttet til vårfordel i saken, kom de bort til meg, én etter én, og klappetmeg beroligende på armen. «Ikke vær redd, kjære jenta mi.Du har vært gjennom mer enn nok. Vi skal ta oss av dette,vi har gjort det minst tusen ganger før», sa de. De snakketom en doktor Cole. «Jeg er sikker på at du kommer til å likeham», sa de, før de lirte av seg en lang liste med meritter sombetød mer eller mindre ingenting for meg.

Jeg aner ikke hvem som først kom på tanken, om det varGlover eller Reichmann eller den lille, museaktige Ligget.Ideen var at jeg skulle prøve å nedtegne det som hadde skjeddi løpet av de tjueen dagene, og at nedtegnelsene, «dagboken»,skulle bli presentert som et slags frikjennende bevis.

«I så fall må vi presentere henne som tilregnelig, ellers vil

11

det hele bare bli avfeid», sa herr Ligget prøvende, som omhan snakket når det ikke var hans tur.

«Ja, du har nok rett», sa herr Reichmann mens han gnedden lange haken sin. «La oss se hva hun får skrevet ned før vibestemmer oss.» De lo og veivet i luften med sigarettene sineog snakket om meg som om jeg ikke var til stede da vi gikktilbake til tinghuset. Der skulle jeg, sammen med to andrekvinner, Hannah West og Ursula Grant, stå for retten meden dødsdom hengende over hodet. Jeg var tjueto år gammel.Jeg hadde vært gift i ti uker og enke i mer enn seks.

12

Del 1

Dag en

Den første dagen i livbåten satt vi for det meste i stillhet.Enten tok vi inn over oss, eller så lukket vi øynene for, detdramaet som spilte seg ut rundt oss i det frådende vannet.John Hardie, matros og det eneste mannskapet om bord påLivbåt 14, tok umiddelbart kontrollen. Han viste oss hvor viskulle sitte for å fordele vekten riktig, og fordi båten lå så lavti vannet, var det ulovlig å stå uten tillatelse. Så dro han medstor møye frem roret som var stuet bort under setene, festetdet, og befalte at alle som kunne ro skulle ta opp en av defire lange årene. Tre av mennene og en kraftig dame som hetfru Grant gikk i gang med det samme. Hardie beordret at vimåtte komme oss vekk fra det synkende skipet så raskt sommulig. «Ro livet’a dere, med mindre dere ønsker å bli sugdner’i vannet og møte dommedag!»

Herr Hardie sto med føttene godt plantet, og med våkneøyne og stødig hånd styrte han oss rundt hva som enn kom ivår vei mens de fire rodde med spente muskler og hvite kno-ker. Noen av de andre grep tak i endene på de lange årene forå hjelpe til, men de fikk det ikke til, og årebladene gled likegjerne over vannet eller skar gjennom det, i stedet for å skyvefra med bredsiden, slik de var ment å gjøre. Jeg sparket framed føttene mot gulvet i sympati med roerne, og for hvertåredrag strammet jeg skuldrene som om dette på magisk visskulle hjelpe oss fremover. Fra tid til annen brøt herr Hardieden sjokkerte stillheten ved å si ting som «To hundre meter

15

til nå, så er vi i trygghet», eller «Ti minutter til hu’ går under,maksimum tolv», eller «Nitti prosent av barna og kvinneneer blitt redda.» Jeg syntes ordene hans var trøstende, til trossfor at jeg hadde sett en mor kaste den lille jenta si i vannet,før hun hoppet etter og begge to forsvant. Om Hardie haddesett dette, visste jeg ikke. Men jeg mistenkte at han hadde det,for de sorte øynene hans lynte under tunge bryn, og det virketsom om de fikk med seg alt, hver eneste detalj, av hendelsenesom foregikk rundt oss. Uansett rettet jeg ikke på ham, ogjeg vurderte ikke engang muligheten for at han hadde løyet.Jeg så ham i stedet som en leder som forsøkte å sette mot ogselvtillit i troppene sine.

Livbåten vår var en av de siste som var blitt låret, og ivannet foran oss var det trangt om plassen. Jeg så to båtersom krasjet da de prøvde å styre unna de flytende vrakres-tene som hadde hopet seg opp i vannet, og i et rolig sted innimeg skjønte jeg at herr Hardie ledet oss mot et område medåpent vann, litt bortenfor de andre. Han hadde mistet luensin, og han så nesten ut som han var forberedt på katastro-fen der han sto med det ville, bustete håret og det brennendeblikket, like forberedt som vi var livredde. «Legg i alt derehar, kara!» ropte han. «Vis meg hva som bor i dere!» Og deved årene la ned dobbelt så mye krefter. I det samme hørte vien rekke eksplosjoner bak oss, og skrikene og gråten fra demsom fortsatt var om bord i Empress Alexandria, og fra demsom lå i vannet, var som lyden av helvetet, om det finnes. Jegså meg over skulderen og så det store skipsskroget som bev-ret og rullet over på siden, og for første gang la jeg merke tilde oransje flammene som slikket oppetter kabinvinduene.

Vi passerte spisse tresplinter og tønner som lå halvveisunder vann, og slangeaktige, vridde rep. Jeg fikk øye på noejeg kjente igjen som en dekkstol og en stråhatt og noe som såut som en dukke som fløt ved siden av hverandre, som dystrepåminnelser om det vakre været vi hadde hatt den samme

16

morgenen og feriestemningen som hadde hersket om bord påskipet. «Aha!» ropte herr Hardie, da vi kom over tre mindrebeholdere som duppet ved siden av hverandre i vannet. Hanba to av mennene hale dem om bord, før han la dem underdet trekantede setet som var formet etter den spisse akter-enden. Han sa til oss at de inneholdt ferskvann, og at når viførst hadde kommet oss unna dragsuget som skipet kom tilå lage når det sank, kunne det godt hende at vi måtte reddeoss selv fra tørste og sult. Men jeg kunne ikke tenke så langtfremover. Jeg syntes at relingen på det lille fartøyet vårt varfaretruende nær vannet, og jeg kunne ikke tro annet enn atvi ville begrense muligheten vi hadde til å komme oss langtnok unna det synkende skipet hvis vi stoppet for å plukkeopp noe som helst.

Det fløt lik i vannet, og levende mennesker klamret seg tilvrakrestene – jeg så enda en mor og barnet hennes. Barnetvar likblekt, strakk hendene mot meg og skrek. Da vi komnærmere, så vi at moren var død, kroppen hennes lå slapp oglivløs over en treplanke, og det blonde håret hennes spredteseg som en vifte utover det grønne vannet. Gutten hadde påseg en liten smoking med sløyfe og bukseseler, og jeg syntesdet virket tåpelig av moren å kle ham så fryktelig upassende,til tross for at jeg alltid hadde vært av den typen som beund-rer vakre klær, og selv om jeg selv var tynget ned av korset-tet og alle underskjørtene og et par myke støvler i kalveskinnsom nylig var kjøpt i London. «Litt lenger hitover, så kan vinå barnet!» ropte en av mennene. Men Hardie svarte, «Greit,og hvem av dere vil bytte plass me’n?»

Herr Hardie snakket med en sjømanns grove røst. Det varikke alltid jeg skjønte hva han sa, men dette gjorde bare atjeg fikk mer tiltro til ham. Han kjente denne vannverdenen,han snakket språket, og jo mindre jeg forsto av det han sa,desto større var sjansen for at sjøen skjønte hva han snakketom. Ingen hadde noe svar å komme med, og vi fløt forbi det

17

hylende barnet. «Vi kan da vitterlig kaste de tønnene overbord for å gi plass til den gutten!» mumlet en liten mannved siden av meg, men nå ville operasjonen ha innebåret atvi måtte snu båten, og de følelsene vi hadde hatt for barnet,følelser som bare hadde blusset opp et lite, kort øyeblikk,var allerede på vei inn i fortidens glemsel. Den eneste somsnakket var den lille mannen, men den lave stemmen hanskunne nesten ikke høres over den rytmiske stønningen fra åre-gaflene, brølet fra infernoet og kakofonien av stemmer somropte instrukser, eller som jamret og skrek i nød: «Det er jobare en ung gutt. Hvor mye kan en liten kar som det veie?»Senere fant jeg ut at mannen som hadde snakket, var diakoni den engelske kirken, men på det tidspunktet visste jeg ver-ken navnet på eller yrket til noen av medpassasjerene mine.Ingen svarte ham. Roerne krummet i stedet ryggen og strevdevidere, og resten av oss bøyde oss sammen med dem, for detvirket som det var det eneste vi kunne gjøre.

Like etterpå støtte vi på tre menn som svømte mot oss medsterke tak. En etter en tok de tak i livlinen som var festetrundt båtkanten, og de la nok vekt på båten til at det bøl-gende vannet skylte innover kanten. En av mennene så megrett inn i øynene. Han var glattbarbert og blek av kulde, mendet var umulig å feiltolke lettelsen som strålte ut av de isblåøynene. Hardie ropte ut ordre, og roeren som satt nærmestham slo et par hender vekk, før han gjøv løs på hendene tilmannen med de blå øynene. Jeg hørte den splintrende lydenav treverk mot knokler. Så løftet Hardie den tunge støvelensin og sparket mannen i ansiktet, og denne skrek, overrasketog lidende. Det var umulig å se vekk, og jeg har aldri hatt ster-kere medlidenhet for et menneske enn den følelsen jeg haddefor denne mannen uten navn.

Hvis jeg beskriver det som skjedde på styrbord side av Liv-båt 14, skaper jeg nødvendigvis et inntrykk av at det ikkeforegikk tusen andre, lignende dramaer på alle kanter rundt

18

oss i det urolige vannet. Mannen min, Henry, befant segder ute, et eller annet sted. Enten satt han i en båt og sloandre mennesker unna, som vi gjorde, eller så forsøkte hanå svømme i sikkerhet for så selv å bli slått vekk. Det hjalp åtenke på at Henry hadde vært svært bestemt da han fikk megi en livbåt, for jeg var sikker på at han ville være like bestemtnår det gjaldt å selv få plass i en av båtene, men hadde Henrygjort som Hardie hvis livet hans sto og hang på det? Haddejeg? Igjen og igjen gled tankene mine tilbake til Hardies ond-skapsfulle handlinger. Det var virkelig grusomt gjort, og detvar helt sikkert at ingen av oss andre ville hatt den styrkenog handlekraften som krevdes av en leder i en slik situasjon,men det var også helt garantert at det var nettopp hans hand-linger som hadde reddet oss. Jeg lurer på om det kan bli kaltondskap, når en hvilken som helst annen handling ikke villebetydd annet enn døden for oss.

Det blåste ikke, men selv om sjøen var stille og rolig, plas-ket vannet nå og da over ripa på den overfylte båten. Foret par dager siden hadde advokatene gjennomført et ekspe-riment som beviste at vekten av bare én ekstra voksen, gjen-nomsnittlig bygd person, ville satt oss alle i umiddelbar fare.Vi kunne ikke redde alle og samtidig redde oss selv. Herr Har-die visste dette, han var modig nok til å handle ut fra dennekunnskapen, og det var hans handlinger i disse første minut-tene og timene som utgjorde forskjellen mellom fortsatt åkunne leve og den våte grav. Handlingene hans var også detsom fikk fru Grant, den sterkeste og mest frittalende av allekvinnene, til å vende seg mot ham. «Uhyre! Snu og redd bar-net, i det minste.» Men hun må ha visst at vi ikke kunne snuuten å måtte bøte med livet. Likevel, med de ordene haddefru Grant markert at hun selv var den humane og at Hardievar udyret.

Det var også rom for omsorg og godhet om bord i båten.De sterkeste kvinnene tok vare på de svakere, og vi kunne

19

bare takke mennene ved årene for at vi kom oss så rasktunna det synkende skipet. Herr Hardie, på sin side, var fastbestemt på å redde oss, og han skilte umiddelbart mellom desom han mente var innenfor folden av hans omsorg, og demsom ikke var det. For oss andre tok dette lenger tid å finneut av. I flere dager identifiserte jeg meg mindre med Livbåt14 enn jeg gjorde med medpassasjerene på første klasse fraEmpress Alexandria. Og hvem ville ikke ha gjort det? Tiltross for vanskelighetene som hadde oppstått i løpet av desiste årene, var jeg vant til et liv i luksus. Henry hadde betaltmer enn fem hundre dollar for billettene på første klasse, ogfortsatt så jeg for meg hvordan jeg skulle gå i land i føde-byen min, ikke som en forloren og gjennomvåt overlevendefra et skipsforlis, og ikke som datteren til en mislykket forret-ningsmann, men som gjest på en hjemkomstmiddag, kledd ikjoler og smykker som nå hvilte på den mørke, tangbefengtehavbunnen. Jeg forestilte meg hvordan Henry endelig skullepresentere meg for sin mor, og at hennes tidligere motstandmot mitt sjarmerende vesen var som forsvunnet som dugg forsolen, nå som vi trygt var smidd i hymens lenker. Og jeg fore-stilte meg at alle de mennene som hadde svindlet faren min,ville trenge seg frem gjennom mengden, bare for å bli åpen-lyst avvist og hånet av alle de møtte på veien. Hardie, deri-mot, tilpasset seg sine nye omgivelser umiddelbart, noe somenten ville bli hans bane eller være til hans fordel. Jeg antokat denne egenskapen kom av sjømannssinnet hans, og at hanfor lenge siden hadde mistet alle sine mer fintfølende egen-skaper, hvis han da noensinne hadde hatt noen. Han haddeknyttet en kniv rundt midjen med et tau og erstattet luen sin,som hadde forsvunnet, med et slags tørkle av ukjent opphav,noe som utgjorde en grell kontrast til gullknappene i jakkenhans. Likevel var det som om disse forandringene på unifor-men hans bare henspilte på og var bevis på at han var klartil dyst og åpen for alle forandringer som måtte komme, og

20

dette førte således til at jeg stolte ytterligere på ham. Da jegendelig kom på at jeg kunne se meg om etter andre livbåter,var de allerede blitt til fjerne prikker. Jeg tok dette som et godttegn, for det åpne, store havet var et sted som bød på relativsikkerhet etter kaoset og det urolige vannet rundt vraket.

Herr Hardie ga de beste plassene til de svakeste kvinnene,og kalte oss alle frue. Han spurte oss hvordan vi hadde det,og det hørtes faktisk ut som om han kunne utgjøre en for-skjell. I begynnelsen løy kvinnene og svarte at alt var i orden,selv om alle og enhver kunne se at håndleddet til fru Fleminghang slapt i en merkelig vinkel og at en spansk barnepike somhet Maria var sterkt preget av sjokk. Fru Grant lagde en slagsfatle til armen til fru Fleming, og det var fru Grant som førstytret den tanken alle hadde tenkt i det stille: Hvordan haddedet hendt seg at Hardie var i båten vår? Senere fant vi ut atselv om prosedyrene for en nødssituasjon sa at én egnet sjø-mann skulle befinne seg i hver livbåt, hadde kaptein Sutterog de fleste andre i mannskapet blitt værende igjen på skipet.De hadde hjulpet folk i livbåtene og hadde forsøkt å holdero og orden da panikken spredte seg. Med våre egne øynehadde vi sett, fra en avstand som sakte økte, at det paniskehastverket som preget mannskapet og passasjerene mens deprøvde å låre livbåtene, bare gjorde ting verre. Det synkendefartøyet lå i en dramatisk skjev vinkel, og tilstanden ble for-verret hver gang noe inni det braste sammen eller beveget påseg. Da vår egen livbåt ble låret, var det ikke lenger en rettlinje fra skipsdekket og ned til vannet. Ikke bare var det lillefartøyet hele tiden faretruende nære ved å slå inn mot denskarpe hellingen skipssiden nå lå i, eller bli fanget mot denog rulle rundt. Mennene som jobbet ved taljene for å senkebåten, måtte også kjempe alt de kunne for å senke baugen ogakterenden samtidig. En båt som ble låret like etter oss, tip-pet rundt og alle passasjerene, barn og kvinner, ramlet ned ivannet. Vi betraktet dem der de skrek og kjempet, men gjorde

21

ingenting for å hjelpe. Hadde vi ikke hatt Hardie, ville vi nes-ten helt sikkert ha lidd en lignende skjebne. Etter alt som harskjedd kan jeg svare på mitt eget spørsmål med stor sikker-het: Hvis ikke herr Hardie hadde slått folk vekk fra båtsiden,måtte jeg ha gjort det selv.

22