Økonomisk vekst og fordeling av inntekt i byene i vest-agder og … · 2009. 11. 9. · rpprtr 84...

98/4 Rapporter Reports

Synne Mjelve

Økonomisk vekst og fordeling avinntekt i byene i Vest- Agder ogØstfold, 1840-1990

Statistisk sentralbyrå • Statistics NorwayOslo-Kongsvinger

Design: Enzo Finger DesignTrykk: Statistisk sentralbyrå

Brudd i den vannrette serien Break in the homogeneity of a horizontal series IRettet siden forrige utgave Revised since the previous issue r

Rapporter

Reports

I denne serien publiseres statistiske analyser, metode- og modellbeskrivelser fra deenkelte forsknings- og statistikkområder. Også resultater av ulike enkeltunder-sØkelser publiseres her, oftest med utfyllende kommentarer og analyser.

This series contains statistical analyses and method and model descriptions from thedifferent research and statistics areas. Results of various single surveys are alsopublished here, usually with supplementary comments and analyses.

Statistisk sentralbyrå, Mars 1998Ved bruk av materiale fra denne publikasjonen,vennligst oppgi Statistisk sentralbyrå som kilde.

ISBN 82-537-4526-5ISSN 0806-2056

Standardtegn i tabeller

Tall kan ikke forekommeOppgave manglerOppgave mangler foreløpigTall kan ikke offentliggjøres

Symbols in tables

Category not applicable

Data not available

Data not yet available

Not for publication

Symbol

Emnegruppe05.01 Inntekt, formue, skatt

Null Nil

EmneordInntektsfordelingInntektsulikhetVelferdØkonomisk vekst

Mindre enn 0,5av den brukte enhetenMindre enn 0,05av den brukte enhetenForeløpige tallBrudd i den loddrette serien

Less than 0.5 of unit

employed

Less than 0.05 of unit

employed

Provisional or preliminary figure

Break in the homogeneity of a vertical series

0

0,0

Sammendrag

Synne Mjel ve

Økonomisk vekst og fordeling av inntekt i byene i Vest-Agder og Østfold,1840-1990

Rapporter 98/4 • Statistisk sentralbyrå 1998

Det fins lite offisiell statistikk om den historiske utviklingen i den personlige inntektsfordelingen i Norge. Dette skyldesat individuelle inntektsdata for årganger før 1967, kun er tilgjengelig i likningsprotokoller ved de kommunalelikningskontorene. Ved å gå gjennom utvalgte årganger i likningsprotokollene har Lee Soltow (1965) gjort en studieav den årlige inntektsfordelingen mellom alle yrkesaktive menn i byene i Vest-Agder og Østfold som dekker perioden1840-1960. Soltows studie er den eneste basert på norske data som strekker seg så langt tilbake i tid. Formålet meddenne rapporten er å forlenge tidsserien til Soltow og drøfte årsakene til at det i perioder har vært forskjelligeutviklingsforeløp for de forskjellige byene.

Resultatene viser at fordelingen av inntektene i hver av de aktuelle byene har gjennomgått store forandringer. For150 år siden var inntektene like ujevnt fordelt som de er i de fleste utviklingsland idag. Det kan observeres enhovedtrend i utviklingen i inntektsulikheten i byene i Vest-Agder og Østfold, som viser at perioder med økendeinntektsulikhet har vært sammenfallende med perioder med liten vekst og /eller stor arbeidsledighet. Et interessanttrekk ved utviklingen i ulikheten før andre verdenskrig er imidlertid variasjonen i både nivå og utviklingsforløp forinntektsulikheten mellom byene i denne studien. I årene etter andre verdenskrig er disse forskjellene nærmesteliminert; både nivå og utviklingsforløp har vært tilnærmet det samme i alle byene.

De store svingningene i ulikheten, både innad i, og mellom hver enkelt by var nært knyttet til næringsstrukturen. Iforrige århundre var næringsstrukturen i de enkelte byene mer ensidig enn den er i dag. De åtte byene i studienhadde ulikt næringsgrunnlag. En konsekvens av dette var at dårlige konjunkturer innen en bransje, ikke nødvendigvisberørte alle byene i studien i samme grad.Historisk har byene i Østfold vært mer egalitære enn byene i Vest-Agder.Dette skyldes den høye industrialiseringsgraden i byene i Østfold.

Emneord: Inntektsfordeling, inntektsulikhet, velferd, økonomisk vekst.

3

Rapporter 98/4 Økonomisk vekst og fordeling av inntekt

Innhold1. Innledning 6

2. Økonomisk vekst og strukturelle endringer 82.1. Innledning 82.2. Den tradisjonelle periode, før 1850 82.3. Ekspansjonstiden, 1850-1875 92.4. Vekslende konjunkturer og strukturelle endringer, 1875-1905 92.5. God økonomisk periode, 1905-1914 92.6. Krig og høykonjunktur, 1914-1920 92.7. Krise og ujevn vekst, 1920-årene 102.8. Krise og økonomisk vekst, 1930-årene 102.9. Inn i velstandssamfunnet, etterkrigstiden 11

3. Økonomisk utvikling for byene i Vest-Agder og Østfold 143.1. Regionale forskjeller i vekstforløpet 143.2. Vest-Agder 143.3. Østfold 16

4. Metodeproblemer ved sammenligning av inntekter over tid 184.1. Innledning 184.2. Tilgang på inntektsdata 184.3. Inntektsbegrep og analyseenhet 194.4. Soltows løsning på sammenlignings- problemet 214.5. Forlengelse av Soltows studie 224.6. Konklusjoner 23

5. Økonomisk vekst, ulikhet og velferd, 1850-1995 24

5.1. Innledning 245.2. Najonale konjunkturer og utvikling i inntektsulikhet 245.3. Inntektsulikhet og økonomisk vekst i tiden før andre verdenskrig 255.4. Inntektsulikhet og økonomisk vekst i etterkrigstiden 295.5. Utviklingen i velferden 30

6. Sensitivitetsstudie 31

6.1. Innledning 316.2. Pensjonsgivende inntekt 316.3. Analyseenhet 32

7. Konklusjon og sluttkommentarer 33

Referanser 34

Vedlegg 35

De sist utgitte publikasjonene i serien Rapporter 37

5

Økonomisk vekst og fordeling av inntekt Rapporter 98/4

1. Innledning'

Fra siste del av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet har den økonomiske utviklingen i Europa, Nord-Amerika og områder rundt Stillehavet vist en rask ogvedvarende vekst i produksjon, investeringer, produk-tivitet og handel, uten sidestykke i historien. I Norgestartet den industrielle epoken rundt 1840. Inntildenne tid hadde den økonomiske veksten vært be-skjeden, men nå begynte produksjonen å øke kraftig.Utviklingen fra et førindustrielt samfunn, relativt sterktpreget av primærnæringer og selvforsyningshushold, tilet utviklet land med det utviklede lands karakteristiskepolitiske og sosiale struktur, og med de typiske selvfor-sterkende økonomiske vekstmekanismer, gikk raskt(Sejersted, 1993) . I 1990 var realverdien i Norgesbruttonasjonalprodukt (BNP) omtrent 40 ganger såstort som i 1865, mens folkemengden var 2,5 ganger såstor. Dette betyr at den målte produksjonen og kon-sumet per innbygger økte med 1500 prosent i løpet av125 år. Denne eventyrlige økonomiske veksten har førttil store endringer innen alle deler av norsk samfunns-liv.

En av endringene industrialiseringen førte med seg varøkt mobilitet, både geografisk (fra land til by) og ikkeminst sosialt. I forrige århundre hadde den sosialeposisjonen en ble født inn i avgjørende betydning forhvilken posisjon en oppnådde senere i livet. Etterindustrialiseringen åpnet det seg større muligheter til åvandre i yrkesmessig henseende, inn i nye vekst-næringer, ut av stagnerende. Disse vandringene varmulig fordi den nye markedsøkonomien skapte et langtmer differensiert samfunn. Industrialiseringen skaptenye sosiale klasser og en helt ny avhengighet, ved atlevemåten nå avhang av kontantlønnen. Det gamlesosiale sikkerhetsnett ble byttet ut mot kontantlønn ien byfabrikk. Et viktig spørsmål i denne forbindelse erom den eventyrlige veksten som fant sted de siste 150årene har kommet store deler av befolkningen til godeeller om det fortsatt er tydelige spor etter det opp-rinnelige fordelingsmønsteret?

* Jeg vil takke Rolf Aaberge for å ha tatt initiativ til dette prosjektetog for veiledning og råd ved gjennomføringen av prosjektet, TomWennemo for programmeringsassistanse og Hege Roll-Hansen fornyttige kommentarer til en tidligere versjon av rapporten.

Inntektsfordelingen i et samfunn vil i enhver periodevære resultatet av økonomiske, demografiske oginstitusjonelle forhold. Utviklingen på disse områdenehar imidlertid ikke skjedd på samme måte, i sammetempo eller på samme tid i de ulike regioner i Norge.Blant annet har ikke produksjonsøkningen vært likestor i alle deler av Norge. Overgangen fra naturalhus-hold til moderne industrisamfunn foregikk heller ikkepå samme måten og i samme tempo i alle deler avNorge. Dette skyldes forskjeller i grunnlaget fornæringsutvikling og har medført store skiftninger iposisjon og konkurranseevne mellom de ulike landsdel-ene. I perioden 1830 til 1875 var en stor del av vekstenknyttet til Vestlandet og Sørlandet. Fra midten av1870-årene endret dette seg slik at Østlandet fikk etøkonomisk overtak i forhold til resten av landet, somlangt på vei har vedvart frem til oljealderen.

Det finnes lite informasjon om utviklingen i denpersonlige inntektsfordelingen i Norge for årene før1967. Dette skyldes i hovedsak at tilrettelegging avindividuelle inntektsdata for disse årene er sværtressurskrevende. Individuelle inntektsdata, som ernødvendig for å utføre en analyse av inntektsulikhet, erkun tilgjengelig i likningsprotokoller ved de kom-munale likningskontorene. Amerikaneren Lee Soltow l

har imidlertid gjort en studie av den årlige inntektsfor-delingen mellom alle yrkesaktive menn i byene iØstfold og Vest-Agder for perioden 1840 - 1960.Soltows studie har bidratt med informasjon og for-ståelse på et område der det tidligere var begrensetinnsikt. Han er den eneste som har utført en slikanalyse basert på norske data som strekker seg så langttilbake i tid. Vi vil i denne oppgaven trekke veksler påhans arbeid, og forlenge hans studie av inntektsulikhetfra 1967 og fram ti11990.

Soltows resultater omfatter byene i Østfold og Vest-Agder. Sammen med Byråets data for de samme byenefor perioden 1967 - 1990, gir dette oss en unikmulighet til å studere sammenhengen mellom utviklingi inntektsfordeling, økonomisk vekst og nærings-struktur over en periode på 150 år. Samtidig som vi har

1 Lee Soltow, "Towards income equality in Norway" (1965)

6

Rapporter 98/4 Økomomisk vekst og fordelingen av inntekt

tidsserier fra den tiden hvor veksten i Norges økonomistartet for fullt, har vi for utvalgte år individuelletverrsnittsdata fra byene i to fylker som i løpet avdenne perioden har hatt svært ulik utvikling medhensyn til næringsstruktur og vekst. En redegjørelse forde lokale forhold og utviklingstrekk i disse to fylkenevil være tema for kapittel 3. Sammen med kapittel 2hvor vi drøfter økonomisk vekst og strukturelleendringer for perioden 1830 til 1990, danner dettekapitlet grunnlaget for tolkningen av de empiriskeresultatene som presenteres i kapittel 5. Som enhverempirisk analyse bygger også denne studien påantagelser og forutsetninger som kan påvirke konk-lusjonene. Vi går nærmere inn på det metodiske grunn-laget for studien i kapittel 4 og drøfter betydningen avulike forutsetninger i kapittel 6.

7


2. Økonomisk vekst og strukturelleendringer

2.1. InnledningPå begynnelsen av forrige århundre gjorde industrial-iseringen sitt inntog i Norge. Dette var begynnelsen påen utvikling med veksttakt uten sidestykke i historien.Den industrielle revolusjonen førte til at man kunneprodusere samme mengde varer med mye mindrearbeidskraft. Nye teknikker og fremstillingsmetodermedførte at produksjonen av allerede eksisterendeprodukter ble gjort mer effektivt, men etterhvertdukket det også opp helt nye produkter på markedet.Utviklingen i bruttonasjonalproduktet (BNP) per capita(BNP dividert på folketallet) fra 1800-tallet og frem til idag gir et summarisk bilde på denne utviklingen.

Det vanligste målet på økonomisk vekst er økningen ibruttonasjonalproduktet (BNP) per innbygger målt ifaste priser. Bruttonasjonalproduktet viser landetssamlede produksjon i ett år fratrukket verdien avvareinnsatsen, dvs. verdien av alle varer og tjenestersom er brukt i produksjonsprosessene. I produksjons-begrepet er i prinsippet inkludert all fremstilling avvarer og tjenester som er ment for markedsomsetning. Itillegg regnes aktiviteten i offentlig forvaltning med inasjonalproduktet. Derimot har man på grunn avmåleproblemer, valgt å holde ulønnet omsorgsarbeidog vedlikeholdsarbeid i husholdningene utenfor.

Figur 2.1. Utviklingen i bruttonasjonalprodukt per capita,1990-kroner

160000 -

140000

120000

100000

80000

60000

40000

20000

0 ^ ► ^ , ^ ^ ^ ^ +--^ ^ ^ ^1865 1875 1885 1895 1900 1910 1920 1930 1938 1950 1960 1970 1980 1990

År

Endringer i den økonomiske veksten regnes ut vedhjelp av tall for volumindeksert BNP. BNP gir derforuttrykk for verdiendring i faste priser, det vil si vare- ogtjenestestrømmene vurdert i priser fra et valgt basisår.Det har vært mulig å konstruere årlige tallserier forBNP helt tilbake til 18652 . De første beregninger avnasjonalinntekten for Norge ble gjort i 1890. De førstenorske nasjonalregnskapene etter moderne prinsipperble utgitt av SSB i 1953. Selv om definisjonsendringerog endringer i målemetoden gjør at de eldste tallserierikke er helt sammenliknbare med tall for årene etter1949, vil de likevel gi et bilde på hovedtrekkene vedden økonomiske utviklingen.

Figur 2.1 viser at BNP per capita har steget kraftigsiden 1870, og at veksten har vært spesielt sterk etterandre verdenskrig. Den økonomiske veksten har gittgrunnlag for betydelige forbedringer i levekårene forbefolkningen. Dette kommer blant annet til uttrykk ilavere dødelighet, bedre boforhold, arbeidsmiljø ogutdanningsmuligheter og utbyggingen av trygde-systemet3 . Den økonomiske veksten har altså hattsammenheng med, eller ført til endringer innenfor defleste områder av norsk samfunnsliv. En direkte følgeav veksten i BNP per capita, er en økning i de totaleinntekter i samfunnet. Det er imidlertid lite informa-sjon om hvordan, og i hvilken grad disse forandringenehar påvirket fordelingen av inntektene i samfunnet. Forå kaste lys over disse spørsmålene skal vi først gi endrøfting av utviklingen i den økonomiske veksten medfokusering på de ulike næringenes bidrag til BNP4 .

2.2. Den tradisjonelle periode, før 1850Rundt 1830 forandret Norges økonomiske historie seg.Produksjonen per innbygger begynte å øke kraftig etterårhundrer uten nevneverdig økonomisk vekst. I period-en før 1830 var Norge et tradisjonelt jordbruksland,med karakteristiske kjennetegn som lavt konsum og

2 Tall over den økonomiske veksten fra 1865 til 1990 finnes iHistorisk statistikk (1994).3 Se Barstad (1997)4 Dette kapitlet er hovedsakelig basert på Hodne og Grytten (1992)og Historisk Statistikk (1994).

8


høy grad av selvforsyning. Det bodde 1,1 millionermennesker i Norge i 1830. En stor del av befolkningenlevde fortsatt nær eksistensminimum. Om lag 75 pro-sent av befolkningen var sysselsatt i primærnæringene(jordbruk, skogbruk og fiske). Det var minimalt medindustri - og det lille som fantes produserte vesentligråvarer og halvfabrikata for eksport. Bøndene lagde detmeste av det de trengte selv, og embetsmenn ogborgerskap kjøpte svært mye av sine forbruksgjen-stander fra utlandet. Urbaniseringen i Norge varbeskjeden. I 1830 fantes det kun to eller tre byer medet folketall over 10.000 og ingen over 20.000. Før 1816eksisterte det ingen banker, og før 1811 ingen univer-sitet. (Bergh, Hanisch mil., 1981)

Den økonomiske fremgangen i Norge begynte i jord-brukssektoren, den sektoren som frem til nå haddevært av helt overordnet betydning. Men gradvis komandre næringer til å overta jordbrukets rolle.

2.3. Ekspansjonstiden, 1850-1875Perioden 1835-1875 var den første perioden i Norgeshistorie med særlig sterk økonomisk utvikling. Tall forden økonomiske veksten er først tilgjengelig fra 1865.Den økonomiske veksten fra 1865 til 1875 var igjennomsnitt 2,5 prosent per år.

Inntil omkring 1850 kom mesteparten av veksten i detradisjonelle og arbeidsintensive næringene, jordbrukog fiske. Etter 1850 tok veksten en ny retning. I denneperioden ble veksten i jordbruket vesentlig mindre enntidligere, men samtidig ble veksten i skogbruk og skips-fart mye større.

Trelasteksporten ble omtrent fordoblet fra 1850 til1865 (men stagnerte fra 1865 og avtok fra 1873) . Iindustrien økte sysselsettingen fra 12000 personer i1850 til 48000 i 1875. Det var imidlertid skipsfartensom i første rekke bidro til oppgangstidene i norskøkonomi i denne perioden. Handelsflåten ble fem-doblet på litt over 25 år. Sysselsettingen i skipsfartenøkte fra 7.000 i 1826 til 60.000 i 1879. Det var ogsåbetydelig vekst i fisket i denne perioden. Fiskeri-næringen, som hadde vært Norges fremste eksport-næring fram til denne tid, ble imidlertid nå forbigått avskipsfarten som den viktigste eksportnæring.

Norge var et mye rikere land i 1875 enn i 1830. Densamlede produksjonen ble vel tredoblet samtidig somproduksjonen per innbygger ble mer enn fordoblet. Iløpet av 40 år hadde det funnet sted en bemerkelses-verdig materiell fremgang.

2.4. Vekslende konjunkturer og strukturelleendringer, 1875-1905Norge var nå forholdsvis raskt i ferd med å bedre sininternasjonale posisjon. Hvis veksten hadde fortsatt isamme tempo noen tiår til, ville landet ha nærmet segengelsk velstand. Men i stedet kom Norge til å oppleve

en sterk nedgang i veksten til gjennomsnittlig 1,5 pro-sent per år i den neste 30-års-perioden. BNP økte medca. 56 % fra 1875 til 1905, og det var mindre enn halv-parten av veksten i Sverige og Tyskland. Denne stagna-sjonen og relative tilbakegang fikk en rekke synligeutslag, med masseutvandringen til Amerika som en avde alvorligste konsekvensene.

Strukturelle endringerLav vekst og økonomiske kriser betydde likevel ikke atnorsk økonomi stod stille i 30 år. Det var tvert om entid med betydelige strukturelle endringer. I skipsfartenkom overgangen fra seil til damp, noe som skapte storetilpasningsvansker. Fra 1878 til 1888 ble antall syssel-satte i skipsfarten redusert med 20.000. Skipsflåten varmindre i 1905 enn i 1878 til tross for sterk vekst iinternasjonal skipsfart.

Det var i denne perioden industrien ble den ledendenæring med treforedling som en sentral vekstbransje.Treforedling skulle vise seg å inneha en viktig posisjon inorsk næringsliv i 50 år fremover. Fra 1890-årene vardet sterk ekspansjon i treforedlingsindustrien, ognorske produsenter satset i stigende grad på frem-stilling av cellulose og ferdig papir.

Omkring århundreskiftet opplevde imidlertid landetigjen et kraftig økonomisk tilbakeslag, og siden skips-farten fortsatt hadde problemer, ble den samledeproduksjonsøkningen svak i perioden 1895 - 1905.

2.5. God økonomisk periode, 1905-1914Deretter gikk imidlertid Norge inn i en blomstrendeøkonomisk periode, hvor gjennomsnittlig økonomiskvekst per år var ca. 3,9 prosent frem til 1915. Det varfremgang på mange områder, i jordbruk så vel som iindustri, og også skipsfarten kom endelig ut av krisenunder de gunstige internasjonale konjunkturer. Av sær-lig betydning var det likevel at landet fikk en ny, sterkvekstsektor. Muligheten til å fremstille elektrisitet avvannkraft ga Norge et fortrinn. En storstilt utbyggingav elektrisitetsverk, elektrokjemisk og elektrometallur-gisk industri for eksport tok til. Industrien skjøt fart idenne perioden. Utvandringen til Amerika skiftetkarakter fra å ha vært utvandring til å bli arbeids-markedspendling, spesielt i perioden 1900-1910.

2.6. Krig og høykonjunktur, 1914-1920Som nøytralt land fikk Norge særlig gode fortjeneste-muligheter under verdenskrigen fra 1914-1918, enhøykonjunktur praktisk talt uten sidestykke i norskhistorie.

Hodne og Grytten (1992) hevder at i hovedsak skapteikke første verdenskrig noen ny høykonjunktur, menbevirket at en eksisterende vekstperiode kom ut avkontroll. Da krigen brøt ut 1. august 1914, var landetsøkonomi i den ekspansive delen av en oppgangsbølge.Noen stikkord for oppgangsfasen er: full kapasitetsut-

9


nyttelse, betydelig omallokering av arbeidskraft,økende antall patentsøknader, lønnsøkning og enekspansiv pengepolitikk. Da myndighetene møttesituasjonen med stort sett tradisjonelle virkemidler,gikk økonomien fra ekspansjon til overoppheting.Krigen kom altså på toppen av en høykonjunktur.

Når det gjelder balansen mellom staten og markedet,kan vi konstatere at uavhengig av verdenskrigen, 1914-1918, kom statsmakten gradvis sterkere inn i økonomi-en, gjennom regulering av privates virksomhet på nyeområder for å ivareta fordelingsmessige hensyn. Sam-tidig økte de personskattene og de offentlige utgiftene.Men fortsatt utgjorde likevel offentlig virksomhet enmeget liten del av økonomien.

Sett under ett, omslutter perioden 1905-1920, en nærsammenhengende høykonjunktur, med topp i 1916.Den hadde alle de rette fortegn: full sysselsetting, høyinvestering, mild inflasjon til 1914, romslig penge-politikk, negativ realrente og en rekke nye produktersom fant veien til utenlandske markeder. I disse åreneskjedde det en omfattende fornyelse av norsk økonomi,som bedret dens vekstkraft og konkurransekraft langtinn i fremtiden.

2.7. Krise og ujevn vekst, 1920-åreneFra sensommeren 1920 gikk Europa inn i depresjon.For de fleste lands vedkommende var depresjonen overi 1923/24, men i Norge fortsatte paripolitikkens og den"særnorske krisen" utover i det meste av tiåret, og bleavløst av en ny internasjonal økonomisk krise fra 1930.Det var en gjennomsnittlig årlig økning i BNP perinnbygger målt i faste priser på 3,5 prosent i denneperioden.

Men til tross for perioder med høy økonomisk vekst vararbeidsledigheten stor. Dette skyldes i hovedsak at denøkonomiske veksten i denne perioden var konsentrert inoen få eksportrettede og kapitalintensive næringer,først og fremst skipsfart, hvalfangst og kraftkrevendestorindustri. Arbeidsledigheten blant fagforenings-medlemmer steg fra 2 prosent i 1920 til 17 prosent i1921, og Norge hadde tosifret arbeidsledighetsrateresten av mellomkrigstiden, bortsett fra ett år. Det ergrunn til å tro at dette har hatt en lite gunstig virkningpå fordelingen av inntekter.

Problemene i denne perioden var størst innenforprimærnæringene og industrien. Deler av industrienhadde vært blant drivkreftene i den økonomiskeveksten frem mot 1920. Nå gikk sektoren inn i enstagnasjonsperiode. Denne varte helt frem til 1934 daveksten på ny skjøt fart. Industrisysselsettingen økteikke utover i 1920-årene, og industriproduksjonen var

s For å øke kronens verdi ble kredittilgangen og seddelmengdenredusert. Dette førte til at kronens verdi steg med 33 prosent iforhold til amerikanske dollar mellom november 1920 og februar1921. Alt dette førte til store økonomiske problemer i næringslivet.

ikke høyere i 1931 enn i 1920. Skipsfart, hvalfangst ognyetablert industri som produserte varige forbruks-goder, opplevde betydelig vekst i denne perioden.

2.8. Krise og økonomisk vekst, 1930-åreneDen økonomiske veksten i 30-årene var vesentligforskjellig fra den i 20-årene. Veksten i BNP var noelavere, men til gjengjeld var veksten i sysselsettingenhøyere. Den gjennomsnittlige økningen i BNP varomtrent 2,9 prosent for årene mellom 1930 og 1939.

Bunnen av krisen i 30-årene ble nådd i 1931/32. Fra1932 kunne man registrere en bedring i ulike økono-miske indikatorer. Imidlertid tok gjenhentingen flereår. Først mellom 1934 og 1936 var de fleste økono-miske indikatorene tilbake til samme nivå som1929/30. Selve tilbakegangen i økonomien varte ikkelenge, men omfanget var så stort og gjenopphentingentok så lang tid, at krisen egentlig ikke kan sies å væreover før tidligst i siste del av 30-tallet. Når det gjaldtarbeidsledigheten, har betegnelsen "de harde tredve-åra" gyldighet for hele tiåret. Norge maktet ikke å fåbukt med arbeidsledigheten før i etterkrigstiden.

Strukturelle endringerSelv om arbeidsledigheten fortsatt var høy, økte altsåsysselsettingen på 30-tallet. Nye næringer vokste frem idistrikter som aldri tidligere hadde vært industrialisert.Norsk næringsliv opplevde i 30-årene en ikke ubetyde-lig omstrukturering både når det gjaldt hvilke pro-dukter som ble produsert og produksjonsmåter som bleanvendt. Det som i første rekke økte, var produksjonenav ferdigvarer til hjemmemarkedet (Bergh, Hanischm.fl., 1981) . Eldre eksportnæringer som treforedlingstagnerte, mens produksjon av klær, tekstiler, mat,metall og maskiner ekspanderte.

Etter en stagnasjonsperiode i 20-årene, ble industrienpå nytt pådriver i den økonomiske veksten. I 30-åreneøkte industriproduksjonen betydelig mer enn BNP.Sysselsettingen i industrien økte raskt.

Som et resultat av en svekket verdenshandel haddeinternasjonal skipsfart store problemer i det meste avmellomkrigsperioden. Samtidig opplevde norskskipsfart en av sine største ekspansjonsperioder(Overgangen fra damp til dieselmotorskip fant sted påslutten av 20-tallet) .

Oppsummering mellomkrigstidenDet som kjennetegnet mellomkrigstiden, var altså ikkemanglende vekst, veksten var betydelig. Det karak-teristiske var at utviklingen, som følge av den storearbeidsledigheten, hadde uheldige fordelingsmessigevirkninger. Fra 1920 til 1932 opplevde Norge ikkemindre enn tre store økonomiske kriser med dramatiskstigende arbeidsledighet, etterfulgt av perioder medsterk vekst. I 30-årene foregikk det en viss omstruk-turering av næringslivet, både når det gjaldt hvilke

10


produkter som ble produsert og produksjonsmåter somble anvendt.

2.9. Inn i velstandssamfunnet, etterkrigstidenÅrene etter den annen verdenskrig har vært den klartsterkeste vekstperioden i norsk historie. Fra 1946 til1990 Økte BNP med mer enn 480 prosent. Dette gir engjennomsnittlig årlig Økning på nesten 4,1 prosent. Tilsammenligning Økte BNP med gjennomsnittlig 3,2prosent i perioden 1905 til 1950.

Ved siden av den sterke samlede veksten er det denbemerkelsesverdige økonomiske stabiliteten som sær-merker etterkrigstiden, noe som bidro til å hindre desosiale krisene vi kjenner fra tidligere perioder. Denøkonomiske veksten i Norge var særlig sterk i de førsteetterkrigsårene. I perioden 1945 - 1948 Økte BNP medmer enn 50 prosent. Derimot var veksten forholdsvismoderat på 1950-tallet, med en gjennomsnittlig vekst-rate i BNP på 3,8 prosent. 60-årene var gyldne år iNorge som i de fleste andre land. Men selv med enårlig vekstrate på 4,4 prosent, overskred ikke Norge detvesteuropeiske gjennomsnittet. Den gjennomsnittligøkningen i BNP i årene 1970-1979 var på 4,8 prosent. Imotsetning til på 60-tallet hadde Norge nå en vekstsom lå høyere enn veksten i andre vestlige land. Norgesviktigste handelspartnere hadde i samme tidsrom engjennomsnittlig vekst på litt under 3 prosent. I period-en 1980 til 1989 sank den gjennomsnittlige veksten til2,5 prosent.

Til tross for stor økonomisk vekst fra 1945 var det førstpå 60-tallet at rikdommen for alvor kom til Norge.Mellomkrigstiden hadde vært preget av kriser ogarbeidsledighet, 40-årene av krig og gjenreisning. På50-tallet begynte man å håpe på at de gode tidene medfull sysselsetting og Økonomisk trygghet ville vare, mendet var først på 60-tallet at det gikk opp for folk at denØkonomiske veksten var blitt et varig fenomen.

Strukturelle endringerDe strukturelle endringer har både vært raskere og meromfattende i etterkrigstiden enn i tidligere perioder.Primærnæringene fiske, jordbruk og skogbruk utgjordei 1950, 13,5 prosent av BNP etter næring, 5,6 prosent i1970 og 3,1 prosent i 1990. Industriens andel Øktebetydelig fra 1939 til 1951 og stabiliserte seg deretter iomlag 20 år på noe under 25 prosent. En kan si atindustrien var motor for den økonomiske veksten iperioden 1959-1973. Dette baseres ikke i første rekkepå industriens bidrag til sysselsetting, investering ogBNP-andel, men mer på industriens dynamiske rolle tilå skape fornyelse og således sikre vekstkraften i økono-mien på lengre sikt. De absolutte tall forteller atindustriens sysselsetting toppet seg rundt midten av1970-årene. I siste halvdel av 1970-tallet begynteimidlertid industrisysselsettingen å gå markant tilbake,både relativt og absolutt. Industrien tapte 67.000arbeidsplasser mellom 1977 og 1990. Også industriens

andel av BNP gikk merkbart tilbake. I 1970 utgjordeindustriens andel av BNP 21,5 prosent, 16 prosent i1980 og 13,7 prosent i 1990. Den norske økonomienviste med andre ord visse tegn til deindustrialisering.Det som hadde vært motoren i fornyelsen av produk-sjonsmønsteret, tilførte ikke lenger økonomien sammevekstkraft.

Sysselsettingsmessig er det særlig den offentlige sektorsandel som har vokst på 1970-tallet. Utviklingen viseren forholdsvis jevn økning i tjenesteytende virksomhet iårene etter krigen. Regnet etter årsverk økte tjeneste-yting sin andel av utførte årsverk fra ca. 37 prosent tilca. 53 prosent mellom 1950 og 1970. Grunnlaget forveksten i tjenesteytende næringer lå i selve velstands-økningen som fulgte i kjølvannet av teknologiske ny-vinninger innenfor den tradisjonelle industripro-duksjonen. Økte inntekter på privat hånd medførteendret sammensetning i etterspørselen. Etter atindustrien hadde vært den næringen som sysselsatteflest mennesker, økte nå tjenesteytende sektor for-spranget og ble etter hvert den største sysselsetter. I1990 arbeidet 69 prosent av arbeidsstyrken i tjeneste-ytende sektor. Offentlig, sosial og personlig tjeneste-ytings andel av BNP har økt fra 12 prosent i 1950 til 16prosent i 1970 og 20 prosent i 1990. Den sterkeøkningen i yrkesfrekvensen i 1970- og 1980-åreneskyldes kvinnenes inntog på arbeidsmarkedet.Kvinnene stod for omtrent tre fjerdedeler av den syssel-settingsøkningen som fant sted i denne perioden. Iførste halvdel av 1970-årene var bare 45 prosent avkvinnene med i arbeidsstyrken, mens tallet var økt til63,7 prosent i 1987. Til sammenligning har mennenesyrkesfrekvens ligget forholdsvise stabilt på 78-79 pro-sent til og med 1988.

Det er imidlertid oljevirksomheten som har økt sterkestom vi ser på næringenes andel av BNP. Det var oljensom var årsaken til den særnorske økonomiske utvik-lingen i 1970-årene. Det statseide oljeselskap Statoilble opprettet i 1972, som det sentrale instrument for åforvalte nasjonens oljeformue. Oljevirksomheten haddestore dimensjoner og kom snart til å prege norskøkonomi og velstandsutvikling. Oljeutvinning og berg-verksdrift utgjorde 0,07 prosent av BNP i 1970, 14,7prosent i 1980 og 13,4 prosent i 1990.

Varehandel ble en vekstnæring i etterkrigstiden. Mensfem av hundre drev med handel i 1890, stelte ti avhundre med handel i 1950. Andelen Økte til tolv i 1960og fjorten i 1989.

Skipsfartstatistikk forteller at flåten ble femdobletmellom 1950 og 1975. Bakgrunnen for denne økningenvar særlig veksten i forbruket av olje og stigende behovfor tonnasje i oljetransporten.

1 1


Statens rolle i etterkrigstidenUnder gjenreisningsårene lanserte regjeringene i Vest-Europa både ny økonomisk politikk og nye institu-sjoner. Fellesnevneren for den nye økonomiske ideologisynes å ha vært troen på den aktive stat. Der markedethadde sviktet, skulle staten gjennom kollektive løs-ninger greie opp med de økonomiske problemene.Tanken var å tillate en regulert markedsøkonomi ettergjenreisningsperioden. Gjennom en vidtgående reguler-ing skulle markedet underordnes en langt større offent-lig sektor. Målet var full sysselsetting, økonomisk vekst,økonomisk demokrati og jevn fordeling av godene. Enrekke industrier ble nasjonalisert, og et system av tryg-der og velferdsgoder for alle ble innført. Samtidig økteskattebyrden. I perioden fra 1960 og frem til i dag harmålet om en jevn fordeling stått svært sentralt i denøkonomiske politikken.

Historisk var statens rolle knyttet til forsvar, rettspleie,administrasjon, religion og infrastruktur. Utbygging avinfrastruktur dominerte utgiftsveksten på 1800-tallet.Infrastrukturen omfatter kollektive goder myntet påhele samfunnet, blant annet veier, jernbane, telegraf ogfyrtårn, videre helsestell og utdanning. I vårt århundrehar vekten særlig ligget på privatgoder myntet påhusholdninger, gjennom trygder og sosialomsorg. Itillegg har det vært lagt vekt på å fremme industri, forå utvikle distriktene.

Tiden etter andre verdenskrig kalles gjerne velferds-statens og utjevningsstatens epoke, men det er på detrene at velferdsstaten har røtter lengre tilbake i tid. Deter naturlig å se fremveksten av velferdsstaten i sam-menheng med industrialiseringen og urbaniseringen. Itidligere tider var det gården og grenda som dekketindividenes forsørgelsesbehov. Industrialiseringenmedførte at familiestrukturen ble endret fra stor-familier til kjernefamilier. De økonomiske konsekvens-ene av at et familiemedlem f. eks. ble syk eller ufør, blestørre for kjernefamilien enn for storfamilien, der deofte var flere om å skaffe inntekter. Dette medførte etstort behov for trygdeordninger som sikret den enkelteslivsgrunnlag ved inntektsbortfall på grunn av sykdom,uførhet, alderdom og etterhvert også arbeidsledighet.Statens overtagelse av risikobæring omfatter spesieltfire områder; sykdom, uførhet, alderdom og arbeids-ledighet. Ideen var i prinsippet å sikre mot uforskyldtinntektsbortfall. En viktig trend i den norske utviklinghar vært økende offentlig ansvar til dekning av kost-nadene, en annen har vært den universalistiske profilpå trygdene: alle skulle være med, en tredje har værtkravet om dekning over skatteseddelen snarere enngjennom privat forsikring.

Lov om folketrygd ble vedtatt i 1966 og trådte i kraft 1.januar 1967. Folketrygden avløste en rekke tidligeretrygdeordninger. Formålet med folketrygden er å gistønad ved inntektsbortfall under sykdom, svangerskapog fødsel, arbeidsledighet, aldersom, uførhet og tap av

forsørger. Størrelsen på korttidsytelsene beregnes pågrunnlag av inntekt, mens pensjonsytelsene i folke-trygden er bygd opp omkring et regulerbart grunn-beløp. Folketrygdens totale utgifter har hatt en økningpå 384 prosent eller nesten en femdobling av sineutgifter fra 1967 til 1990.

Hovedformålet med de offentlige trygdeordninger er åsikre samfunnsmedlemmene en viss minimumsinntektnår den ordinære arbeidsinntekt går sterkt ned somfølge av forhold det enkelte individ ikke er herre over.Det har vært vanlig å dele trygdene inn i inntekts-trygder og pensjonstrygder. Inntektstrygdene skaldekke inntektstap for personer som midlertidig ikkekan delta i ervervslivet (syke- og yrkesskadetrygd,arbeidsledighetstrygd osv.). Pensjonstrygdene skal sikreeksistensgrunnlaget for personer som til en viss gradikke lenger kan bli regnet til den ervervsføre befolk-ning. Den alminnelige folketrygd har en videre mål-setning enn å sikre personene en viss minimums-inntekt. Gjennom en gradering av trygdeytelsene etterden inntekt som medlemmet hadde i ervervsfør alder,tar en sikte på å begrense den nedgang i levestandardsom lett følger med en overgang til trygdeinntekt. Utfra denne tankegang skiller en mellom en grunntrygdsom skal sikre en minimumsstandard, og en tilleggs-trygd.'

Økte utdanningsmuligheterAntallet studenter ved universiteter og høyskoler harøkt kraftig gjennom de siste tiårene, se figur 2.2. Utvik-lingen skyldes både etterspørselen etter arbeidskraftmed høyere utdanning, kapasitetsøkningene i univer-sitets- og høgskolesektoren, utbyggingen av studie-finansieringsordningen og den voksende arbeids-løsheten på slutten av 80-tallet.

Utdanningssystemet har gått gjennom enorme end-ringer de siste 100 år. Den obligatoriske allmennut-danningen er blitt lengre. Videre tar en stadig større

Figur 2.2. Utviklingen i antall universitetsstudenter, 1850-1990

Antall studenter

70000 -

60000

50000

40000 -

30000 -

20000 -

10000 -

01850 1860 1870 1880 1890 1900 1910 1920 1930 1940 1950 1960 1970 1980 1990

År

6 Samfunnsøkonomiske studier 20, "Det norske skattesystemet1967".

12


del av befolkningen allmennutdanning ut over detobligatoriske minimum. Yrkesskoler er også utbygdmeget sterkt, og tallet på uteksaminerte fra disse harøkt sterkt. Den enkelte persons mulighet for å tautdannelse i forrige århundre, var avhengig avfamiliens økonomiske situasjon. I perioden 1846-1850var det kun 75 personer som fullførte eksamen artium.I perioden 1911-1915 var antallet økt til 732. I detteårhundre har en viktig politiske målsetning vært å gialle den samme muligheten til utdannelse, uansettsosial tilhørighet. I 1950 bestod 4454 personereksamen artium, og i 1990 var antallet 22 877. Etvirkemiddel for å oppnå like muligheter til høyereutdanning, var opprettelsen av Statens Lånekasse forutdanning i 1948. I årene 1962-74 brukte OECD-land igjennomsnitt 3,2 prosent av BNP på utdanning. Norgebrukte 4,1 prosent, eller 28 prosent mer en gjennom-snittet. Det var bare Finland som brukte mer påutdanning enn Norge.

13

_r


3. Økonomisk utvikling for byene i Vest-Agder og Østfold

3.1. Regionale forskjeller i vekstforløpetHvor går skille mellom lokalhistorien og rikshistorien? Iforrige kapittel fokuserte vi på de generelle utviklings-trekk ved veksten og næringsutviklingen i Norge. Ved åstudere utviklingsforløpet på den økonomiske veksten ihver av de åtte byene i studien vil vi kunne studereeventuelle forskjeller og likheter i de lokale vekstforløp.Fylkesfordelt nasjonalregnskap (som ville vært mestnaturlig å benyttet for å studere utviklingen i denøkonomiske veksten i Østfold og Vest-Agder), er førsttilgjengelig fra midten av dette århundre. Som påvistav Gerdrup (1997) vil imidlertid inntektstall fra skatte-statistikken gi en god indikasjon på vekstraten iøkonomien. Skattestatistikken inneholder dessuten tallover antatt inntekt' i hvert fylke.

Figur 3.1 viser utviklingen i samlet antatt inntekt i deåtte byene. Figuren viser at trenden i veksten i grovetrekk er den samme i alle byene. Dette indikerer at påsamme måte som Norge generelt blir påvirket av inter-nasjonale konjunkturer, reagerer hver enkelt by på denasjonale konjunkturene. Men vi kan fra figur 3.1 ogsåobservere at nivået og graden av endring i den økono-

Figur 3.1. Utvikling i antatt inntekt per innbygger i byene i Østfoldog Vest-Agder. 1990-kroner'

90000 - — - Halden80000 - --- Sarpsborg

---- Fredrikstad70000 - Moss60000 Kr.sand

- - - Mandal50000 Farsund

— —Flekkefjord40000 -

30000

20000 -

10000

0 1885 1900 1911 1920 1930 1938 1950 1960 1970 1980 1990

År

'Tall fra Skattestatistikken og Folke- og boligtellingene.

miske veksten har variert mellom byene. I perioden1911 - 1960 varierte veksten per innbygger mye mellomde ulike byene. Vi ønsker i dette kapitlet å redegjøre forårsakene til forskjellene i vekstforløpet i byene i Østfoldog Vest-Agder ved å sette fingeren på det egenartedeved næringsstrukturen i hvert av fylkene.

3.2. Vest-AgderGeografiske faktaVest-Agder er det sørligste av landets fylker. Det gren-ser til Aust-Agder i øst og nord og til Rogaland i vest.Til tross for at fylket er lite i flateinnhold, spenner detover svært ulike forhold befolknings- og næringsmessig.Fylket har 41 kommuner, hvorav fire er byer. Per01.10.96 hadde fylket 151 428 innbyggere.

Utviklingen i folketalletTilbakegående statistikk som viser omfang og karakterav tidligere næringsvirksomhet, er mangelfull. Til gjen-gjeld finnes et omfattende materiale over folkemeng-den. Ved å studere bevegelsene i folkemengden iØstfold og Vest-Agder fra 1800-tallet kan vi også få enpekepinn på hovedendringene i næringslivet. Ialminnelighet vil større svingninger i folke-tallet i etområdet ha sammenheng med utviklingen i den sted-lige sysselsettingen og næringsutviklingen.

Vi ser av tabell 3.1 at utviklingen i folketallet i Kristian-sand skiller seg fra utviklingen i folketallet i de andrebyene. Farsund og Flekkefjord har hatt et stabilt folke-tall siden 1875. Mandal hadde et forholdsvis uendretfolketall frem til andre verdenskrig, for så å oppleve enliten økning. Kristiansands folketall har derimot fire-doblet seg siden 1875.

I dette kapitlet vil vi konsentrere oss om fellestrekkeneved næringsstruktur og folketall i hele fylket.Utviklingen i folketallet i Vest-Agder kan grovt settdeles i tre epoker; 1870-1946, 1946-1980, 1980 ogfrem til i dag.

7 Se kapittel 4 for definisjon av antatt inntekt.

14


Tabell 3.1. Tall over folkemengde i Vest-Agder, 1875-1990

År Vest- Kristian- Mandal Farsund

Flekke- Sum byerAgder sand

fjord i prosent

1875

78506

17873

8590*

9718*

(7980)

56,31900

81567

21557

8638*

9975*

(8530)

59,71920

82807

25019

7822*

9053*

(8386)

60,71946

93980

33560

8124*

8165*

(8882)

62,51960

108876

46161

9667

7915*

8823

66,71970

124013

56815

11148

8331

8534

68,41980

136622

60925

12134

9409

8780

66,81990

144917

65543

12496

9315

8778

66,3

Kilde: Kommunehefte, Folke- og boligtelting 1990. Tall etter kommunegrenser pr.3 november 1990'.

' Kommentar til tabellen:

Det har forekommet en del endringer i kommunegrensene i byene:

Kristiansand: 11893 ble Oddernes herred delt i to herreder. 11921 ble en del avOddernes overført til Kristiansand. 11865 ble Randesund, Oddernes og Tveit slåttsammen med Kristiansand.

Mandal: 11921 ble en del av Halse og Harkmark herred overført til Mandal.1946 ble Halse, Harkmark og Holum slått sammen med Mandal.

Farsund: 11903 og 1948 ble deler av Lista herred overført til Farsund. 11965 bleHerad, Spind og Lista slått sammen med Farsund. 11971 ble en del av Lyngdaloverført til Farsund. (Forts. neste side)

Flekkefjord: 11942 ble en del av Nes herred overført til Flekkefjord. 11965 bleHidra, Nes, Gyland og Bakke slått sammen med Flekkefjord.

Tall merket med * er ikke korrige rt for mindre grenseendringer. Tall i parentes erberegnede tall fra Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste. Kilde: Kommune-hefte, Folke- og boligtelting 1990 og Regionalstatistikk Vest-Agder 4/95.

Utvikling i folketallet før 1946Folketallet i Vest-Agder økte svært langsomt fra 78 500i 1875 til 94000 i 1946. Vest-Agder var inne i stagna-sjon i næringsliv og befolkning fra 1870-årene og heltfrem til 1930-årene. Dette skyldtes tilbakeslaget forskipsfarten ved overg angen fra seil til damp, og storestrukturelle problemer i jordbruket.

Utvandringen til Amerika var en viktig forklaring påVest-Agders beskjedne folketilvekst frem til 1930.Mellom 1890 og 1930 reiste det 34000 personer frabygdene i Vest-Agder til Amerika. Utvandringen med-førte en skjev aldersfordeling i befolkningen. Mennærings- og kommunaløkonomisk er det liten tvil om atutvandringen til Amerika på den tid var fordelaktig forVest-Agder. Vest-Agder var mer overbefolket enn defleste andre fylker, og utvandringen til Amerikafungerte som en ventil i dårlige tider. Det er påvist ensammenheng mellom høy utvandring til USA og dårligekonjunkturer hjemme (Hodne, 1981) .

Man kan snakke om tre store utvandringsbølger fraNorge til Amerika. Disse kan tidfestes til årene 1866-73, 1880-93 og 1900-14. En noe mindre utvandrings-bølge kan registreres i 1920-årene. Vest-Agder varforholdsvis beskjedent representert i den førsteutvandringsbølgen. Dette antas blant annet å hasammenheng med de svært gode skipsfart konjunkturene i disse årene på Sørlandet. I 1880-årene erimidlertid Vest-Agder fullt med i utvandringsbølgen, ogsenere viser utvandringen fra Agder et omfang som er2-3 ganger større enn for riket i gjennomsnitt. Det er

spesielt interessant å merke seg den meget sterkeutvandringen fra Agderfylkene i 1920-årene. Det erblitt anslått at omtrent 25 prosent av utvandrerne fraVest-Agder kom tilbake. Mange gjorde flere turer over,la seg opp penger og vendte hjem(arbeidsmarkedspendling) .

Utvikling i folketallet, 1946 - 1980Etter annen verdenskrig synes Agderfylkene å ha fåtten økonomisk renessanse. Vest-Agder har fra 1950-årene hatt en sterkere utvikling enn de fleste fylker, oghar også økt sin befolkningsandel fra 3,0 prosent i1950 til 3,3 prosent i 1975. I 1970-årene trer Agder-fylkene frem som den mest ekspansive landsdel i helelandet.

Økningen i folketallet var i overkant av 1 prosent per årmellom 1946 og 1980. Da var folketallet i fylket 136600. Etter 1945 har folkemengden vokst sterkere enngjennomsnittet for landet som helhet. Det skyldes førstog fremst ekspansjonen i Kritiansand-området. Kristian-sand hadde særlig sterk vekst i perioden 1946 til 1970,da det foregikk en sterk sentralisering av bosetningen ifylket. Mandal hadde også forholdsvis jevn vekst fra1946 til problemene i næringslivet meldte seg i 1980-årene. Farsund hadde derimot stagnasjon helt frem til1970, men vekst i 1970-årene i forbindelse medetableringen av aluminiumsverket på Lista. Flekkefjordhar hatt stagnasjon hele tiden, målt i utviklingenfolketallet.

Utvikling i folketallet etter 1980I 1980-årene avtok veksten til under 0,5 prosent per år.Den sterke veksten i årene etter krigen skyldtes bådenaturlig tilvekst og netto innflytting til fylket. I 1980-årene var særlig netto innflyttingen mindre.

Næringsliv i Vest-AgderAv fylkets eksisterende bedrifter er de eldste grunnlagtfør eller omkring år 1800. Fart i nyetableringer ble deti Vest-Agder først omkring midten av 1800-tallet. Mensindustrien fram til 1860-70-årene først og fremst toksikte på produksjon for det innenlandske marked,vokste det på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av1900-tallet frem en rekke eksportbedrifter. Mengenerelt kan man si at Vest-Agder var inne i stagnasjoni næringsliv og befolkning fra 1870-årene helt frem til1930-årene. Denne tiden var preget av stor utflytting,som følge av bl.a. tilbakeslag for skipsfarten ved over-gangen fra seil til damp, og store strukturproblemer ijordbruket.

Etter at en i begynnelsen av 1900-tallet tok til å utnyttevannkraften til elektrisitetsproduksjon, nådde industri-alismen for alvor fylket. Særlig betydningsfull er frem-veksten av den primære jern- og metallindustri.Industriveksten i fylket i årene etter siste krig harvesentlig foregått ved utvidelser av bestående bedrifter,men det har også forekommet en del betydningsfulle

15


nyetableringer. Vest-Agder har en lengre industrielltradisjon, og industrialiseringsgraden ligger overgjennomsnittet for landets fylker.

Vest-Agder har fra langt tilbake en rekke størrebedrifter knyttet til elektrokjemisk og elektrometal-lurgisk industri (Falconbridge Nikkelverk, 1910, FiskaaVerk, overtatt av Elkem i 1917), og til treforedlings-industri. Dette skyldes bl.a. stor vannkraftutbygging.

De lokale forutsetninger for industriens fremvekst iVest-Agder ligger først og fremst i krafttilgangen ogråstoffgrunnlaget. I annen rekke kommer de lokalemarkedsforhold. Hertil kommer en rekke forhold avmer generell karakter, som fylkets gunstige beliggenhetnær leden mellom Østlandet og Vestlandet, og i kortavstand fra de europeiske markeder - og relativt godkommunikasjon for øvrig. Det industrielle miljø sometter hvert har utviklet seg på dette grunnlaget harbåret i seg muligheter for videre vekst.

Næringsstrukturen avviker lite fra den ellers i landet.Størst er avvikene for fiske og fangst og for samferdsel.Industri er viktigste levevei i byene og kystbygdene,mens jordbruk dominerer som ervervsgrunnlag i deindre områder. Agderfylkene hører ikke til de store ogrike landsbruksfylker.

3.3. ØstfoldGeografiske faktaØstfold er et lite fylke med høy befolkningstetthet ogurbanisering. De 240 565 innbyggerne (pr. 01.10.96)er fordelt på 18 kommuner som danner 5 forskjelligeregioner. Det er de fire byregionene Halden, Sarpsborg,Fredrikstad og Moss, foruten Indre Østfold. Fylket harbeliggenhet nær Oslo, og fungerer som en port motSverige og resten av Europa.

Utviklingen i folketalletHalden har hatt et relativt stabilt folketall i perioden1875-1990, mens Fredrikstad og Sarpsborg har hatt etrelativt stabilt folketall fra 1920 og frem til 1990. Mosshar hatt en jevn vekst i folketallet fra 1875 og frem til1970. Deretter har veksten i folketallet stagnert. Enmulig forklaring på disse utviklingstendensene vil blidrøftet senere i oppgaven. Det er interessant å notereseg at byenes andel av folketallet i Vest-Agder fylkeøkte fra 56 prosent til 66 prosent i perioden 1875 til1990. I Østfold har byenes andel av innbyggertallet ifylket sunket fra 40 prosent til 37 prosentiden sammeperioden. Økningen i Vest-Agder skyldes i all hovedsakekspansjonen i Kristiansand.

Tabell 3.2. Tall over folkemengde i Østfold, 1875-1990

År Østfold

Halden Fredrik- Sarps- Moss Sum byer

stad borg i prosent

18751900192019461960197019801990

107562136886160128178449202641220892233335238296

17262 * (14768) 4431 *22158 * (23980) 8191 *22992 * 27242 * 11983 *26625 * 27658 * 12943 *25572 30121 1331626625 29980 1338126564 27893 1203525873 26546 11790

(7057) 40,5(12029) 48,5

14922 48,117415 47,420602 44,225175 43,125273 39,324683 37,3

Kilde: Kommunehefte, Folke- og boligtelling 1990. Tall etter kommunegrenser pr.3. november 1990.

Det har forekommet en del endringer i kommegrensene i byene:

Halden: 11909, 1936 og 1950 ble deler av Berg herred slått sammen medHalden. 11967 ble Berg og Idd slått sammen med Halden. 11968 ble en del avSkjeberg overført til Halden.

Fredrikstad: 11951 ble en del av Borg herred overført til Fredrikstad 1 1946 bleGlemmen, en del av Torsnes og en del av Borge overført til Fredrikstad. 11968 bleen del av Onsøy overført til Fredrikstad

Sarpsborg: Deler av Tune herred ble overført til Sarpsborg i 1912, 1924, 1957 og1980

Moss: 11876 ble en del av Moss landdistrikt overført til Moss kjøpestad. 11925ble en del av Jeløy herred overført til Moss. 11943 ble Jeløy herred slått sammenmed Moss.

Tall markert med * er ikke korrigert for enkelte mindre grenseendringer. Tall iparentes er beregnede tall fra norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste.

Kilde: Kommunehefte, Folke- og boligtelling 1990 og Regionalstatistikk Østfold4/95.

Industrifylket ØstfoldØstfold var et pionerfylke når det gjaldt industrialiser-ing i forrige århundre, gjennom utbygging av trelast-industrien, skipsbygging, kraftverk og treforedlings-industri. Østfold har siden industrialiseringen værtNorges fremste industrifylke. I de senere årene harfylket imidlertid opplevd en kraftig tilbakegang iindustrisysselsettingen. Likevel har Østfold fremdeles20 000 arbeidsplasser som utgjør 22,4 prosent av dentotale sysselsettingen (1992) i fylket8 . Østfold hadde i1994 7,1 prosent av industrisysselsettingen i hele landet.

Østfolds forutsetninger for industrialiseringDa industrialiseringen gjorde sitt inntog i Norge, varØstfold lett tilgjengelig fra sjøen og utlandet. Naturenhar, med særlig skogen og de tre vassdragene Mosse-elven, Glomma og Haldens-vassdraget, gitt grunnlagfor kraftutnyttelse og -utbygging. Ved Mosse-elven harvi fødestedet for norsk industri, her lå de første vann-sager vi kjenner til. Vannveiene ble etter hvert ogsåbenyttet til å transportere trevirke fra skogene ut tilgode havner ved elvemunningene. Hit kom engelsk-menn og hollendere for å kjøpe trelast. Forbindelsenemed utlandet brakte kapital og ideer tilbake til fylket,og la grunnlaget for den industrielle utvikling.

8 Denne andelen er betydelig høyere enn i landet for øvrig, som har15,7% av total sysselset ting innen industrien.

16


Østfolds gunstige beliggenhet i forhold til råvarer ogmarkeder gjorde at når den industrielle revolusjon komtil våre kyster, var østfoldingene blant de første som såat man kunne utnytte skogen, fosser, elveløp og godehavnemuligheter. Dette gav de fire byene ved utløpetav de tre vassdragene sterke vekstimpulser.

Utviklingen i næringslivet i ØstfoldSagbrukene i Moss eksisterte allerede i 1503. Før dentid var det også møller og kverner ved Mosseporten ogSarpsfossen, og et saltkokeri i Moss kan føre sin opp-rinnelse tilbake til 1399. Mer omfattende industri-alisering og spesialisering satte imidlertid først inn foralvor rundt 1830. Jernverket i Moss spesialiserte seg påproduksjon av sagblad, og sammen med ny sagverks-teknologi bidro dette til at sagbruksindustrien i Sarps-borg vokste kraftig. Da sagbruksprivilegene ble opp-hevet i 1860, benyttet Fredrikstad anledningen og komsnart frem i front blant landets trelastbyer. En sammen-hengende tredveårig høykonjunktur fra 1845 gjorde atfylket for alvor ble industrialisert. Økt trelasteksport tilEngland Økte behovet for større og flere skip og der-med økt aktivitet ved skipsbyggeriene i Moss, Fredrik-stad og Fredrikstad/Halden. Økt velstand gav øktbyggevirksomhet som igjen stimulerte teglverkene,m.v. I stadig sterkere grad ble Norge avhengig av denøkonomiske utviklingen hos sine store, utenlandskehandelspartnere.

Den neste fasen i industrieventyret i fylket startet medat de engelske eierne av Borregaard satte igang stor-drift innen treforedling i 1889, og med at Hafslund ved,

århundreskiftet la ned et pionerarbeid i å få elektriskstrøm ut av Glomma. Etter hvert fikk fylket mange beinå stå på, og viste en stor variasjon i næringsvirksom-heten, selv om den trebaserte industrien helt opp tilvåre dager har dannet fundamentet.

Selv om næringslivet og industrien i Østfold alleredeved århundreskiftet viste variasjon og bredde både medhensyn til virksomhet og selskaper, har industrien ifylket i store deler av dette århundre vært preget avutviklingen innen fem storselskaper med tilknytning tilhver sin region og tettsted. Det har vært Borregaard iSarpsborg, Saugbruksforeningen i Halden, Fredrikstadmekaniske Verksted i Fredrikstad, M. Peterson & Sønn iMoss og Viking i Askim.

Østfold har de senere årene opplevd en relativt høyarbeidsledighet og et fall i yrkesfrekvensen. Videre er detrelativt stor nettoutpendling fra fylket. Østfold sliter idag med en del barrierer når det gjelder å få til om-stilling og nyskapning. Fylket har lange tradisjoner forstore sosiale skiller - motsetningene mellom det ledendeskikt i området og vanlige arbeidere har vært store. Herfinner vi den største samling av herregårder, og sidenindustrialiseringen har storselskaper dominert nærings-livet. Dette har også gitt fremvekst av stor og sterkfagbevegelse som har kjempet frem faglige rettigheter.

17


4. Metodeproblemer ved sammenligningav inntekter over tid

4.1. InnledningI kapittel 2 og 3 har vi redegjort for utviklingen i denøkonomiske veksten i Norge og særtrekk ved utgangs-punktet og næringsstrukturen i Østfold og Vest-Agder,fra midten av forrige århundre og frem til i dag. Hoved-formålet med dette arbeidet er å kaste lys over utvik-lingen i fordelingen av økonomisk velferd i det sammetidsrommet. Ved økonomiske drøftinger bruker en ofteinntekten som et tilnærmet mål på Økonomisk velferd.Ved å studere fordelingen av den personlige inntekts-fordelingen fra forrige århundre og frem til i dag, kanvi få et bilde av utviklingen i velferden i samfunnet.

Man støter imidlertid på en rekke metodeproblemernår man skal utføre en slik analyse. Det første metode-problemet dreier seg om å definere et inntektsbegrepsom er slik at det gir et relevant mål på økonomiskvelferd. Et slikt inntektsbegrep skal ideelt sett fangeopp alle inntekter man mottar, både kontantinntekterog naturalinntekter. Den mest brukte de finisjonen avinntekt i velferdssammenheng er følgende definisjon:

Inntekt er definert som det maksimale forbruket enkan tillate seg i en periodeuten å redusere netto-formuen.

De inntektsdata vi har tilgang til, stammer som regelfra selvangivelser. Inntektsbegrepet er da konstruert forskatteformål, og mange av de komponentene sominngår i det ideelle teoretiske inntektsbegrepet er ikkeinkludert her. Dette skyldes i hovedsak vanskelighetermed å verdsette og måle de faktorene i det teoretiskeinntektsbegrepet som omsettes utenom markedene.Dette gjelder for eksempel verdien av egenproduksjon,verdien av frynsegoder på arbeid og verdifastsettingenav tjenester fra varige forbruksgoder. Men selv om detskatterelaterte inntektsbegrepet ikke dekker alle siderav det vi kaller økonomisk velferd, er det en utbredtoppfatning at selvangivelsesdata fanger opp hoved-trekkene i fordelingen av den materielle velferden isamfunnet. I dette kapitlet vil vi gå nærmere inn på deproblemene som fremkommer i forbindelse med enempirisk studie av inntektsfordelingen i Norge fra 1840og fram til i dag.

4.2. Tilgang på inntektsdataAnalyse av inntektsulikhet går ut på å studere hvordanindividuelle inntekter er fordelt i en gruppe i sam-funnet på et gitt tidspunkt. For å kunne utføre enfordelingsanalyse trenger vi opplysninger om inntekt-ene til individene i gruppen vi skal undersøke. I Norgeer slike data knyttet til personbeskatningen. Statistisksentralbyrå (SSB) har siden 1967 hatt likningsinforma-sjon på personnivå på maskinlesbar form for alle inn-tektstakere. Dette har gjort det enkelt å utføreempiriske undersøkelser som krever informasjon omden enkelte persons lønns- og pensjonsgivende inntekt,formue, skatteklasse, bostedskommune osv. Dissedataene kan for eksempel brukes til å estimere fordel-ingen av inntekt i landet som helhet, i et fylke eller enkommune.

For årene før 1967 er skattelistene (i eldre litteraturkalt likningsprotokollene) i kommunene eneste kilde tilinformasjon om individuelle inntektsdata. Det vilimidlertid være svært ressurskrevende å legge dissedataene til rette for analytiske formål siden det måforegå manuelt fra likningsprotokollene i hver enkeltkommune. Av denne grunn er det kun begrensedeopplysninger om fordelingen av inntekt i Norge forårene før 1967. For nærmere informasjon se Gerdrup(1997).

Den amerikanske økonomen Lee Soltow (1965) hat-

imidlertid bidratt med opplysninger om inntektsfor-delingen fra forrige århundre og frem til 1960. Hansamlet inntektsdata fra skattelistene i bykommuneneHalden, Fredrikstad, Sarpsborg, Moss, Kristiansand,Mandal, Farsund og Flekkefjord, for utvalgte år iperioden 1840-1960g . Han er den eneste som har utførten ulikhetsanalyse på individuelle inntektsdata så langttilbake i tid i Norge. Vi vil i denne oppgaven trekkeveksler på Soltows studie, og vi vil forlenge hans ana-lyse frem til 1990. Hovedformålet til Soltow var etønske om å si noe om utviklingen i økonomisk velferdfra 1800-tallet og frem til 1960. Vi skal nedenforredegjøre for den metoden han benyttet.

9 I enkelte av byene har det vært mulig å estimere ulikheten fra1840, i andre finnes det bare tall fra 1900.

18


4.3. Inntektsbegrep og analyseenhetDet sentrale ved analyser av inntektsfordeling er åvelge et inntektsbegrep og en inntektsenhet som passerformålet med analysen. Når analysen strekker seg overflere år er det imidlertid like viktig at analysens inn-tektsbegrep og inntektsenhet er mest mulig sammen-lignbart gjennom hele perioden.

4.3.1. InntektsbegrepBåde datagrunnlaget og prinsippene for inntekts-statistikken er endret over tid. Generelt gjelder det atjo eldre datagrunnlaget er, jo vanskeligere er det årekonstruere statistikken etter nye prinsipper. Det er ihovedsak dette forholdet som avgjør hvor langt tilbakedet er mulig å utføre en ulikhetsanalyse. Soltowbenyttet inntektsbegrepet antatt inntekt fra kommune-skattelikningen som inntektsbegrep i perioden 1840-1960. Utgangspunktet for beregningen av antattinntekt er bruttoinntekten. Som en tilnærmet hoved-regel kan en si at bruttoinntekten er lik alle økono-miske fordeler regnet i penger som den skattepliktigeoppnår ved innsats av arbeid eller kapital. I tilleggkommer en del sosialt pregede ytelse som pensjoner ogvisse trygdeytelser. Fra bruttoinntekten er det mulig ågjøre en del fradrag, før nettoinntekten, den antatteinntekt fremkommer.

Likningsprotokollene inneholdt opplysninger om antattinntekt og formue, samt skattbar inntekt for alle inn-tektstakere med inntekt over en minstegrense, i heleperioden. (Likningsprotokollene inneholder altså ikkeopplysninger om inntektstakere som ikke betaler skatt.Antallet personer i denne gruppen finnes det hellerikke eksplisitte opplysninger om andre steder.) Men detbetyr ikke at inntektsbegrepet antatt inntekt fra 1840automatisk er sammenlignbart med antatt inntekt fra1960. Inntektsbegrepet påvirkes av skattereglene forhva som skal regnes som inntekt og fradragsberettigedeutgifter. Ved endringer i disse lovreglene vil innholdetav begrepet variere fra periode til periode. Dette kanskape konsistensproblemer når formålet er å sammen-ligne inntektsfordelingen over tid. For å avgjøre ominnholdet av inntektsbegrepet antatt inntekt er relevantå bruke til sammenligning av inntekter fra 1840 til1990, må vi undersøke hvilke endringer som har blittforetatt i skattegrunnlaget og i reglene for minste-grense for beskatning.

Endringer i skattegrunnlaget10

Studier som krever individuelle inntektsdata må altsåta utgangspunkt i skattelistene utgitt av den enkeltekommune etter retningslinjer fra Skattedirektoratet

Dette avsnittet er basert på Gerdrup, "Skattesystem og skatte-statistikk i et historisk perspektiv", SSB 1998. Gerdrup har gjort redefor hovedtrekkene i utviklingen i det norske skattesystemet de siste200 år. Han tar for seg skattestatistikken for årene før 1967, ogvurderer blant annet hvorvidt denne gir grunnlag for å si noe ominntektsfordelingen og inntektsnivået på kommunenivå, fylkesnivåog landet som helhet.

(tidligere Riksskattestyret) . Inntektene i skattelistene eret resultat av myndighetenes behov for å innkreveskatter. Hva skattegrunnlaget har bestått av, har variertgjennom tidene (fra matrikkel og næring, til inntekt ogformue) . Skattegrunnlaget avspeiles av den økono-miske situasjonen i landet til enhver tid. Skattesystemetslik det er utformet i dag, er et resultat av en langprosess som skjøt fart på 1800-tallet. Det har fore-kommet to store skattereformer de siste 200 år; det erskattereformen av 1882 og skattereformen av 1911. Vivil her ta for oss skattegrunnlaget (i byer i Norge) forberegning av kommunale skatter, før og etter dissereformene.

Skattegrunnlaget før 1882Innsamlingen av inntektsdata foregikk ikke ved hjelpav selvangivelser før i 1911. Inntekter og formuer bleberegnet skjønnsmessig av likningsmyndighetene forhver enkelt skatteyter, på basis av den kjente formueog inntekten i hans yrke, med justeringer for sykdom,ulykker og andre tap. Begrepet "antatt inntekt" var ibruk allerede i tiden før 1882. Ligningsprotokollene ibyene inneholder informasjon om både den antatteinntekt og formue, samt skattbar inntekt. Definisjonenav inntekt er imidlertid litt uklart for disse årene. I"Kommunalstatistikk" (1866, 1867 osv.) ble begrepetnæring brukt i stedet for inntekt, noe som kan tyde påat inntekt i denne forbindelse kun omfatter næring.Inntektsbeskatningen i årene for 1882 var altså først ogfremst et anliggende for selvstendig næringsdrivende.

Skattereformen av 1882Man kan si at hovedprinsippene for den direkte inn-tektsbeskatningen i Norge ble utformet i 1882. Den nyeskatteloven av 1882 fastslo for første gang at formueog inntekt skulle være hovedutlikningsgrunnlaget.Inntektsbegrepet antatt inntekt har etter skattereform-en av 1882 vært ment å dekke all inntekt en skattyter(personer og selskaper) mottar som nettoavkastning avarbeid og kapital. Skattegrunnlaget var nå utvidet iforhold til tidligere, og skattebetaling angikk nå alleinntektstakere med inntekt over en lovbestemt minste-grense.

For perioden etter 1883 gir Gerdrup (1998) følgendevurdering: "Siden prinsippet om beskatning av inntektog formue er blitt fulgt konsekvent etter 1883, har detgitt oss et verdifullt materiale som gjør oss i stand til åfølge inntektsutviklingen og inntektsfordelingen overtid når vi korrigerer for endringer som har påvirketdefinisjonen av inntektsbegrepet."

Skatteloven av 1911Den andre store skattereformen for by- og land-kommunene ble innført i 1911. Prinsipielt skjedde detingen endringer i skattesystemet, men det ble innførten viktig endring i innsamlingsmåten av likningsdataved at selvangivelsessystemet ble innført. En konse-kvens av innføringen av selvangivelsen var at antallet

19


skattytere og den antatte inntekt økte kraftigere ennnormalt fra inntektsåret 1911 til 1912. Dette kan tydepå at likningsmyndighetene undervurderte inntektene tilen del inntektstakere i årene før 1911. Soltow (1965)viser at til tross for at nivået på inntekten økte etterinnføringen av selvangivelsen, var spredningen i derapporterte inntekter omtrent den samme. Hvis mansammenlikner tallene for 1910 og 1912 ser man at denrelative spredningen i inntektene i de to årene variererlite, selv om de rapporterte inntektene økte med 12prosent etter at den nye rapporteringsmetoden bleinnført.

Det ble ved skatteloven av 1911 innført klarere reglerfor hva som skulle regnes som inntekt. Etter dette bledet mindre bruk av skjønn fra likningsnemndenes side.For å komme frem til den antatt inntekt beregnes førstbruttoinntekten. Skatteloven av 1911 (byskattelovens§36 og landsskattelovens §42) gir følgende definisjon:

"Til inntekt beregnes - med de følgende fastsatteunntagelser og begrensninger - rente av formue, livrente,

0føderåd og pensjon, enhver fordel som er vunnet vedeiendom, kapital, arbeide eller virksomhet hva enten deter ervervet leilighetsvis eller ved en enkelt anledning, oghva enten det måtte bestå i underhold, klær, husly,brensel, belysning og desslike, eller i annet, som eranvendt i egen eller familiens nytte eller behageligheteller til utvidelse av næring eller drift eller tilformuesforøkelse....

Regelen for fradragsrett av utgifter er at de har påløpttil inntektservervelse. I byskattelovens §38 og land-skattelovens §44 heter det:

"Fra den antatte bruttobeløp av inntekt dras, forutenrenter av skattyterens gjeld, alle utgifter som skjønnes åvære pådratt til inntekts ervervelse, sikrelse og vedlike-hold.."

Inntektsbegrepet i dagFor 1970 vil antatt inntekt pluss særfradrag benyttessom inntektsbegrep. Særfradraget er lagt til for å fåmest mulig samsvar med inntektsbegrepet "antattinntekt" ved kommuneskattelikningen som ble benyttetfor 1969 og tidligere. For 1980 og 1990 blir ikke lengerbegrepet "antatt inntekt" benyttet. Antatt inntekt er nåerstattet med begrepet nettoinntekt. For disse årene vilnettoinntekt pluss særfradrag (eller nettoinntekt førsærfradrag) benyttes. I inntektsbegrepet "antattinntekt" er enkelte, men ikke alle overføringer fra detoffentlige til det private inkludert. I begrepet inngåralle skattepliktige pensjoner. Skatte frie overføringer ogstipender inngår ikke i vårt inntektsbegrep.

OppsummeringSkattegrunnlaget har gjennomgått store endringersiden 1840. Til tross for at begrepet "antatt inntekt" harvært i bruk i hele perioden kan vi ikke uten videre

sammenligne antatt inntekt fra 1840 med antattinntekt fra 1990. Dette skyldes i hovedsak to forhold:For det første var det for årene før 1883 hovedsakelignæringsinntekter som ble skattlagt. Vanlige arbeideresinntekt var med andre ord ikke pålagt skatt. Andelenav arbeidsstyrken som vi har inntektsopplysninger omvil dermed være lavere for årene før 1883 enn senere.For det andre førte innføringen av selvangivelsen i1911 til at antallet rapporterte skattbare inntekter økte.Dette indikerer at det eksisterte en viss underrappor-tering av inntekter for årene før 1911. Disse to for-holdene fører til sammenligningsproblemer. Vi kommertilbake til hvordan vi kan løse disse problemene ikapittel 4.4.

4.3.2. AnalyseenhetFor å utføre en fordelingsanalyse av velferden i sam-funnet, må vi begrunne valg av analyseenhet. I skatte-listene finnes det opplysninger om inntektstakere medinntekt over en viss grense. Det er flere problemerforbundet med å bruke inntektstaker som inntekts-enhet. Det første problemet vedrører velferdstol-kningen av å benytte person både som observerbarøkonomisk enhet og som analyseenhet. Det andreproblemet knytter seg til de finisjonen av inntekt ogminimumsgrensen for skattlegging.

Analyseenhet og velferdstolkningInntektsulikheten påvirkes av valg av analyseenhet. Viønsker å få et så godt bilde av fordelingen av denøkonomiske velferden i samfunnet som mulig. Denprimære inntektsopptjeningen er bundet til individer.For mange inntektstakere med lave inntekter som f.eks.kvinner med deltidsarbeid, skoleelever med arbeidutenom skoletid, studenter o.l., vil imidlertid deresindividuelle inntekter neppe gi et riktig uttrykk forlevestandarden. Mange av disse inntektstakerne vil oftevære medlemmer av husholdninger med atskillighøyere inntekter, og vanligvis vil husholdningenestotale økonomiske ressurser gi et bedre uttrykk forhusholdningsmedlemmenes levestandard enn detenkelte medlems inntekt. Av denne grunn er hushold-ningenes samlede inntekter en mer relevant økonomiskenhet enn de enkelte personers observerte inntekter. INorge har imidlertid inntektsdata på husholdsdata ikkevært tilgjengelig før fra og med 1973.

Den aktuelle analyseenheten for årene før 1970 er inn-tektstakere med skattbar inntekt. Soltow har i sinstudie utelatt kvinner og kun sett på inntektsfordeling-en blant menn. Det fremkommer i personoversiktene ide historiske likningsprotokollene at mannen som regelvar hovedinntektstaker og i mange tilfeller eneste inn-tektstaker i husholdet. Kvinner var oftere hjemme ogarbeidet oftere deltid enn menn. Så selv om fokuseringpå fordelingen av menns inntekter ikke vil gi eksaktsamme resultat som det en ville ha fått på grunnlag avfullstendige opplysninger om husholdenes samledeinntekter, og deres størrelse og sammensetning, vil

20


dette likevel kunne gi oss et tilfredsstillende grunnlagfor å studere hvordan fordelingsmønsteret har foran-dret seg over tid.

Analyseenhet og sammenligningsproblemetFor at en studie av fordelingen av inntekt mellommenn skal kunne gi en god indikasjon på utviklingen ivelferden i en periode, bør vi ha opplysninger om inn-tekten til alle menn som forsørger seg selv eller andre.Skattelistene inneholder som sagt ikke informasjon omalle inntektstakere, men kun informasjon om inntekts-takere med skattbar inntekt (skattytere) . Hvis inntekts-ulikheten blir beregnet på grunnlag av skattelistene, vilulikheten synes mindre enn den faktisk var. For atvelferdstolkningen skal bli så god som mulig, bør vi haopplysninger om hovedinntektstakers inntekt uansett ominntekten er underlagt skatt eller ikke. Vi ønsker av dengrunn å finne ut hvilke inntektstakere skattleggingenhar omfattet i dette og forrige århundre. Vi studerteskattegrunnlaget i forrige kapittel, nå skal vi senærmere på minimumsgrensen for beskatning i densamme perioden.

Minimumsgrensen for beskatning har variert gjennomtidene, men et felles prinsipp fra 1900-tallet, harimidlertid vært at inntekter under eksistensminimumskulle slippe skatt. Fra 0. Jægers lærebok i finanslære(1930) står det følgende: "For tiden hersker detpraktisk talt samstemmighet om at det såkalteeksistensminimum bør være skattefritt - fordi man for åha evne til å betale skatt først må ha det nødvendige tillivets opphold. Ved den direkte inntekts- og formue-skatt blir derfor alltid et visst inntekts- og formuesbeløpgjort skattefritt. Dette blir gjort for å skåne det såkalteeksistensminimum."

På grunnlag av informasjonen ovenfor kan vi trekkeden konklusjon at inntektene i likningsprotokollene fra1900-tallet (og spesielt etter 1911), faktisk reflektererde personer som har evne til å forsørge seg selv. Mankan dermed regne med at personer med inntekt undereksistensminimum, blir forsørget av andre personer isamme husholdning. Som en følge av de to problemenevi nevnte i forrige kapittel, ser det imidlertid ikke ut tilat vi uten videre kan trekke den slutningen at de mennsom forsørger noen har skattbar inntekt, for periodenfør 1911, og spesielt før 1883. Soltow har imidlertid enløsning på disse problemene.

4.4. Soltows løsning på sammenlignings-problemet

Soltow ønsket å studere utviklingen i økonomisk vel-ferd i perioden 1840-1960. Som vi har sett er det en

rekke problemer knyttet til dette. Han har valgt åstudere fordelingen blant alle mannlige hovedfor-sørgere. Dette innebærer at han trenger opplysningerom disse menns inntekter, uansett om de er skattlagteller ikke. Det eksisterte imidlertid en viss under-rapportering av inntekter i forhold til faktisk antallsysselsatte menn, i forrige og begynnelsen av detteårhundre. Underrapporteringen i årene før 1883skyldtes at det hovedsakelig var næringsinntekter somble skattlagt. I 1882 ble det lovbestemt at antattinntekt skulle være hovedutlikningsgrunnlag. Allikeveler det grunn til å tro at ca 10 prosent av de skattbareinntektene i årene mellom 1883 og 1911 ikke bleskattlagt. Soltow har imidlertid gjort et forsøk på åinkludere også disse inntektene i sin studie.

Fordi det ikke finnes opplysninger om antall sysselsattei hver enkelt kommune så langt tilbake i tid, kan vi ikkefå nøyaktig opplysninger om hvor mange inntekts-takere som hadde inntekter under beskatningsgrensenfor disse årene. Soltow løste imidlertid dette problemetved å definere en "arbeidsstyrke". Han antok at arbeids-styrken bestod av alle menn mellom 20 og 64 og av halv-parten av alle menn i de to gruppene 15-19 år, og 65 årog over. Formålet med å bestemme arbeidsstyrken var åoppnå en standardisert definisjon av populasjonen forhele perioden 1850-1960. For å estimere arbeids-styrken, bruker han folketellingene. Basert på tallenefor arbeidsstyrken og antall mannlige skattytere (fralikningsprotokollene), får han et estimat på antallmannlige inntektstakere med ikke-skattbar inntekt.Forholdet mellom antall menn med skattbar inntekt ogSoltows anslag på arbeidsstyrkene er gitt i tabell 4.1.

Tabell 4.1 viser den gjennomsnittlige andel avarbeidsstyrken som hadde skattbar inntekt for utvalgteår i perioden 1840-1960. Vi ser at for årene før 1920var antall menn i arbeidsstyrken høyere enn antallmenn med skattbar inntekt. I 1920 og 1960 varimidlertid andelen av arbeidsstyrken med skattbarinntekt over 100 prosent. Dette skyldes at estimatet forarbeidsstyrken for disse årene er lavere enn denfaktiske arbeidsstyrken.

Årene før 1883Underrapporteringen av inntektstakere er størst på1800-tallet. For disse årene skyldes nok under-rapporteringen skattegrunnlaget. Som nevnt tidligereble skatten for årene før 1883 nesten utelukkende lagtpå næring. Dette medførte at skatt var et anliggendehovedsakelig for selvstendig næringsdrivende. Derforvil ikke den "vanlige" inntektslaker for disse årene væreskattepliktig. Den gjennomsnittlige andelen av

Tabell 4.1. Andel av arbeidsstyrken med skattbar inntekt. Gjennomsnitt for byene i Østfold og Vest-Agder

År 1840 1855 1865 1875 18851900 1910 1920 1930 1938 1950 1960

88 88 103 91 94 100 110Andel 54 65 62 78 73

Kilde: Soltow (1965)

21


arbeidsstyrken med skattbar inntekt er imidlertidoverraskende stor for disse årene, fra 54 prosent i 1840til 78 prosent i 1875. Det kan derfor virke som inntektsom beskatningsgrunnlag var mer utbredt enn man kanfå inntrykk av fra informasjon om skattegrunnlaget fradenne perioden. Eventuelt kan tallene tyde på at det ibyene i denne studien var en svært stor andel privatnæringsdrivende.

0

Arene mellom 1883 og 1911For årene mellom 1883 og 1911 kan det virke somunderrapporteringen skyldes at likningsmyndigheteneunderestimerte en del inntektstakeres inntekter. Etterinnføringen av selvangivelsen økte antall rapporterteinntekter til tross for at definisjonen av antatt inntektvar den samme. Vi ser at andelen i tabell 4.1 øker fra88 til 103 prosent fra 1910 til 1920.

Årene mellom 1920 og 1960Overrapporteringen i 1920 og 1960 kan ha sammen-heng med gode konjunkturer. Når arbeidsmarkedet erbra, fører dette til at flere personer er i arbeid.

Ulike lavinntekterFor å beregne inntektsulikheten de ulike årene, målavinntektstakerne gis en inntekt. Opplysninger omlavinntektstakernes mulige inntekt blir innhentet ogestimert ut fra opplysninger om blant annet gjennom-snittlig sosialhjelp, inntekt i lavinntektsjobber ogminimumsinntektene i skattelistene. For å studerebetydningen av dette valget benyttet Soltow ogsåalternative mål for lavinntekten. Han satte denneinntekt lik null, lik minimum skattbar inntekt og enestimert minimumsinntekt beregnet på grunnlag avkildene over. Ulikheten blir naturlig nok størst nårlavinntektsgruppen gis inntekten null, og minst når densettes lik minimum skattbar inntekt. Ved å benytte enestimert minimumsinntekt blir ulikheten midt i mellomalternativene over. Tallene som vil benyttes videre ioppgaven, stammer fra den siste metoden. Selv omdenne metoden ikke nødvendigvis vil gi de eksakte tallfor inntektsulikheten, vil metoden i hvert fall ikkeundervurdere ulikheten som eksisterte i perioden.

For årene 1920 og 1960 eksisterer det en overrappor-tering, Soltow kuttet da bort inntekten til de hhv. 3 og10 prosent av inntektstakerne med de laveste inn-tektene.

Relevansen av metodenDette dekker altså også perioden 1840 -1882 hvor dethovedsakelig var selvstendig næringsdrivende sombetalte skatt. Ved å ta utgangspunkt i arbeidsstyrkenoppnådde han å inkludere lønnsmottakerne 11 i studien.

Soltows kommentar til sin definisjon av arbeidsstyrken:"If a correction were made for the apparently small

11 Med "lønnsmottaker" menes her en mannlig inntektstaker medikke-skattbar inntekt, dvs. med inntekt under gitte grenser.

underestimate in the early years and small overstimatein the later years in the labor force concept to be usedin this study, it would only reinforce the results thatwill be presented concerning the decrease in relativedispersion of income."

EstimeringsmetodeSoltow benyttet et utvalg på minst 400 personer i hverby for hvert av årene som grunnlag for sin empiriskefordelingsstudie. Deretter grupperte han de indivi-duelle inntektene i ti til tolv inntektsklasser, hvor allede Øverste 10 prosent av skattyterne er tatt med. Pågrunnlag av disse grupperte dataene estimerte hanGini-koeffisienter12 for hver by, i de utvalgte årene. Enstudie av ulikhet basert på individuelle inntektsdata er iprinsippet mulig, men ville være svært ressurskrevende.Soltow valgte isteden og utføre analysen med gruppe-rte data. Estimering av ulikheten basert på gruppertedata fører til større statistisk usikkerhet enn estimeringav ulikheten basert på individuelle data.

4.5. Forlengelse av Soltows studieOvenfor har vi gitt en beskrivelse av det datamaterialetog de metodevalg Soltow gjorde da han studertefordelingen av inntekt fra 1840 til 1960. De valg hangjorde av begrep, enhet og metode, var et resultat avbegrensninger i datatilfanget og begrensede ressurser.For årene etter 1967 har vi flere valgmuligheter medhensyn til inntektsbegrep enn det Soltow hadde. Viønsker nå å forlenge Soltows studie slik at det blirmulig å si noe om fordelingen av inntekt fra 1840 ogfrem til i dag. Vi må da veie ønsket om størst muligsammenlignbarhet mot ønsket om å basere studien påbegrep og enheter som ligger så tett opp til det ideellesom mulig. Hvilke av disse to hensyn veier tyngst?

Skal vi forsøke å danne et inntektsbegrep tilsvarendedet Soltow har brukt, eller skal vi benytte et inntekts-begrep som ligger nærmest mulig det teoretiske ideal-et? Ideelt sett ønsker vi et inntektsbegrep som reflek-terer de reelle disponible inntekter. Etter 1967 har vimulighet til å velge et inntektsbegrep som svarer bedretil formålet med analysen enn antatt inntekt gjør. An-tatt inntekt er mindre relevant som proxy for materiellvelferd etter liberaliseringen av kredittmarkedet i 1984.Dette har med fradrag for gjeldsrenter å gjøre. Real-disponibel inntekt per innbygger økte med 11 prosentfra 1980 til 1986 i følge nasjonalregnskapets tall forhusholdningssektoren. Det kan være rimelig å brukeordet "utlånseksplosjon" for å beskrive endringene ihusholdningenes økonomi midt på 1980-tallet. Fra1973 ble gjeldsrenter regnet som fradrag i bruttoinn-tekten før beregning av antatt inntekt. Ved å bruke

12 Gini-koeffisienten (G) er et ulikhetsmål som varierer mellom 1 og0. Ulikheten er større jo større G er. Dersom G=0, er inntekten liktfordelt mellom alle individer i gruppen som studeres, mens G=1betyr at det er én person i gruppen som mottar all inntekt. Gini-koeffisienten gir like stor vekt til alle avvik.

22


inntektsbegrepet pensjonsgivende inntekt 13 i stedetunngår man problemet med fradrag for gjeldsrenter.

Det mest essensielle ved tidsserieanalyser er imidlertidå oppnå størst mulig sammenlignbarhet over tid. Avden grunn velger vi å benytte inntektsbegrepet "antattinntekt" også for årene frem til 1990, til tross for atpensjonsgivende inntekt er et bedre mål for forbruks-mulighetene i disse årene. I sensitivitetsstudiet ikapittel 6, vil vi belyse betydning av å benytte pen-sjonsgivende inntekt i stedet for antatt inntekt. Ved ålegge oss så tett opp til Soltows begrep som mulig, vilvi bedre bevare sammenlignbarheten i resultatene, selvom liberaliseringen av kredittmarkedet har betydningfor fortolkningen av resultatene utover endringene imålingen av inntekt.

Ved forlengelsen av studien benytter vi data fraLikningsregisteret. I Likningsregisteret er også inntekterdet ikke er svart skatt av registrert. For å få et data-grunnlag så likt Soltow sitt som mulig, er det nød-vendig å definere en minstegrense for de inntektenesom skal tilsvare antatt inntekt i den historiske skatte-statistikken. I forrige kapittel gjorde vi rede for atminstegrensen for beskatning som regel tilsvarteeksistensminimum. I dag de finerer SSB de personenesom har yrkesinntekt større enn minstepensjon forenslige, som yrkesaktive. De finisjonen er lite hen-siktsmessig for å måle yrkesdeltaking, siden deltids-arbeidende blir vilkårlig fordelt mellom yrkesaktive ogyrkespassive. Men minstepensjon for enslige kan ogsåtolkes som samfunnets oppfatning av eksistens-minimum. De yrkesaktive i SSBs forstand blir dapersoner som har egen yrkesinntekt minst lik eksistens-minimum. Soltow hadde som mål å studere inntekts-fordelingen blant alle yrkesaktive menn. Ved å benytteSSBs definisjon av en yrkesaktiv person, vil en i studienfå med de personer som har økonomisk evne til å for-sørge seg selv. Personer som arbeider deltid og som blirforsørget av andre personer i samme husholdning, ellersom mottar en eller annen form for økonomisk støttesom ikke er underlagt beskatning, og som dermed ikkefanges opp i begrepet antatt inntekt (f.eks. studielån)blir dermed utelatt fra populasjonen i første omgang.Det vil imidlertid være naturlig å studere den til-svarende populasjon som Soltow gjorde, for årene1970, 1980, og 1990, for å opprettholde sammenlign-barheten. Vi benytter samme fremgangsmåte somSoltow for beregne inntektsulikheten for årene 1970-1990. Data fra Folke- og boligtellingene brukes somgrunnlag for å anslå arbeidsstyrken i de enkelte årene.Vi samholder så dette antallet med opplysningene fraLikningsregisteret om antallet menn med inntekt overminstepensjon. Vi vil for alle årene, i alle byene, få somresultat at det er flere menn i den estimerte arbeids-styrken enn menn som har inntekt over minstepensjon,se tabell 4.2.

Tabell 4.2. Andel av arbeidsstyrken med ska ttbar inntekt.Gjennomsnitt for byene i Østfold og Vest-Agder

År 1970 1980 1990

Andel 86

Utfra Soltows metode finner vi, som vist i tabell 4.2, at86 prosent av alle menn i arbeidsstyrken i årene 1970og 1990 hadde inntekt minst lik minstepensjon forenslig, mens andelen var 92 prosent i 1980. SomSoltow vil vi tilordne en bestemt inntekt til de person-ene i den anslåtte arbeidsstyrken som har lavere inn-tekt enn minstepensjon. Soltow benyttet tre forskjelligeminimumsinntekter. Minstepensjonen er fritatt forbeskatning og tildeles de som ikke har opparbeidettrygderettigheter i arbeidsmarkedet. Pensjonsbeløpetblir bestemt av Stortinget og kan sees på sompolitikernes vurdering av en minste akseptabel inntekt.Som hovedregel vil vi derfor benytte minstepensjon forenslige som et mål på minimumsinntekten i studien.

4.6. KonklusjonerFor å studere utviklingen i inntektsulikhet er det tohensyn vi må ivareta ved valg av inntektsbegrep oganalyseenhet. Det første er sammenlignbarhet og detandre er å velge begrep og enhet som ligger så tett opptil det ideelle som mulig. Den begrensede datatilgangenfor årene for 1967, har ført til andre valg av inntekts-enhet, inntektsbegrep og estimeringsmetode enn detteoretisk sett mest ideelle. For å ivareta sammenlign-barheten over tid har vi for perioden 1967-1990 i såstor grad som mulig kopiert Soltows fremgangsmåte,selv om dataene i denne perioden gir oss mulighet til åbenytte et inntektsbegrepet som ligger nærmere detteoretisk ideelle.

I følge Strom, Wennemo og Aaberge (1993) kan nivåetpå ulikheten bli påvirket av valg av analyseenhet oginntektsbegrep, mens utviklingen over tid i mindre gradblir påvirket av disse valgene. De viser dette basert pånorske inntektsdata for perioden 1973-1990. Tilsvar-ende funn er gjort av Karoly og Burtless (1995) forUSA. På samme måte skulle resultatene fra dennestudien gi en god pekepinn på hovedtrekkene i utvik-lingen i fordelingen av inntekt i byene i Østfold ogVest-Agder.

92 86

13 Inntektsbegrepet "pensjonsgivende inntekt" ble innført i 1967.

23

Sarpsborg— - Fredrikstad- --- Halden- - Moss

Kr.sand— . Mandal—Farsund- -- Flekkefjord

1,0

0,9 -

0,8 -

0,7

0,6 -

............. . s

0,5 -

0,4

0,3

0,2

0,1

0,0 1840 1855 1875 1885 1892 1900 1904 1920 1938 1960 1980


5. Økonomisk vekst, ulikhet og velferd,1850-1995

5.1. InnledningSom allerede nevnt er det blitt utført få empiriskeundersøkelser om inntektsulikheten i Norge i periodenfør 1967. I denne studien har vi tatt for oss ulikheten iåtte byer i Norge i perioden 1840-1990. Vi starter dettekapitlet med å studere den generelle utviklingstenden-sen for inntektsulikheten i de åtte byene samlet og setti sammenheng med den nasjonale konjunkturistorien.På denne måte kan man få en indikasjon på om det pålang sikt ser ut til å eksisterer noen sammenhengmellom økonomisk vekst og inntektsulikhet. Denneanalysen tar imidlertid ikke for seg alle byene i Norge,men kun åtte av dem. De åtte byene i vår studie haddeforskjellig utgangspunkt da den økonomiske vekstenstartet på 1800-tallet. Dette har ført til ulik utviklingmed hensyn til blant annet folketall, økonomisk vekstog ulike typer næringer. Det vil derfor være avinteresse å finne ut hvorvidt de lokale særtrekkene vedutviklingen i de enkelte byene har innvirket påinntektsulikhetens utviklingsforløp.

5.2. Najonale konjunkturer og utvikling iinntektsulikhet

Ved å studere alle byenes utvikling under ett, får vifrem de grunnleggende trekkene ved utviklingen iinntektsfordelingen. Figur 5.1 viser utviklingsforløpetpå inntektsulikheten i byene Halden, Fredrikstad,Sarpsborg, Moss, Kristiansand, Mandal, Farsund ogFlekkefjord, målt ved Gini-koeffisienten. Vi kan obser-vere følgende hovedtrekk i utviklingen i ulikheten frafigur 5.2:

Ekspansjonstiden, 1845-1875:

Inntektsulikheten avtokVekslende konjunkturer ogstrukturelle endringer, 1875-1900: Inntektsulikheten avtokGod økonomisk periode, 1900-1920:

Inntektsulikheten avtok

Krise og ujevn vekst, 1920-1930:

Inntektsulikheten økteKrise og Økonomisk vekst, 1930-1938

Inntektsulikheten økte

Gjenreisning og sterk økonomisk vekst,1938-1950

Inntektsulikheten avtokStabil økonomisk vekst, 1950-1990

Inntektsulikheten varforholdsvis stabil

Figur 5.1. Utviklingen i ulikheten i byene i Østfold og Vest-Agder

Blank og Blinder (1986) finner empirisk dekning for atinntektsulikheten i USA stort sett har økt i økonomiskenedgangstider og avtatt i oppgangstider. Perioden1982-1987 utgjør imidlertid et unntak med både øko-nomisk vekst og økende inntektsulikhet. For en nær-mere analyse av denne perioden viser vi til Danziger et.al. (1989) . I Norge finner vi en tilsvarende sammen-heng på lang sikt. Men også her er det et viktig unntak.Perioden 1930-1938 er preget av både sterk økonomiskvekst og økende inntektsulikhet. Forklaringen på dettefenomenet er den store arbeidsledigheten som fant stedi samme periode.

1845-1875, EkspansjonstidenReduksjonen i ulikheten var spesielt kra ftig i tidsrom-met 1845 til 1865. Dette var også den første perioden iNorges historie med særlig sterk økonomisk vekst. Denøkonomiske veksten i perioden 1845-1865 skyldtes ihovedsak ekspansjonen i trelastnæringen og skipsfart-en. I perioden 1865 til 1875 var ulikheten forholdsvisstabil. I denne perioden opplevde vi at trelastnæringenstagnerte.

Den kraftige reduksjonen i ulikheten kan skyldes destrukturelle endringene som fant sted i perioden; over-gangen fra jordbrukssamfunnet til industrisamfunnet. Iindustrien møtte arbeiderne mer stabile lønns- ogarbeidsforhold enn de hadde gjort i jordbruket, og

24


etablering av flere større bedrifter i et lite samfunn vilføre til mer likt fordelte inntekter. I tillegg ser vi avtabell 4.1 at andelen av arbeidsstyrken med skattbarinntekt i de åtte byene i studien økte fra 54 til 78 pro-sent i perioden 1840-1875. Problemer med å verdsettenaturalinntekter førte muligens til at likningsmyndig-hetene i denne perioden undervurderte blant annetjordbruksinntekter. Når folk valgte arbeid med lønns-inntekt fremfor arbeid i jordbruket, førte dette til at detble enklere for likningsmyndighetene å ligne dissepersonenes inntekt, inntektene ble mer "synlige" forlikningsmyndighetene.

1875-1900, Vekslende konjunkturer og strukturelleendringerNorge gikk nå inn i en periode med vekslende kon-junkturer. Inntektsulikheten i perioden 1875 til 1900ble igjen redusert. De strukturelle endringene i denneperioden var betydelige. I skipsfarten kom overgangenfra skip til damp, noe som skapte problemer i mangeskipsfartsbyer. Fra 1890-årene ble treforedlings-industrien den ledende næring i Norge. En økning iantall større bedrifter i byene, virker nok fortsattpositivt på ulikheten.

Utvandringen til Amerika var sterk i denne perioden.Det er naturlig å tro at utvandringen hadde en positiveffekt på inntektsulikheten. Det ser ut til å ha vært ennær sammenheng mellom økt utvandring og dårligekonjunkturer i hjemlandet kombinert med godekonjunkturer i USA.

1900- 1920, God økonomisk periodePerioden 1905 til etter første verdenskrig, var enperiode med høy økonomisk vekst i Norge. Det varblant annet full sysselsetting, høy investering og nega-tiv realrente. Dette virket gunstig på fordelingen avinntekt; ulikhet ble redusert fra 1900 til 1920. Det varfremgang på mange områder i økonomien. Industrienskjøt fart i denne perioden.

1920- 1930, Krise og ujevn vekstFra sensommeren 1920 gikk Europa inn i en depresjon.Det som kjennetegner den økonomiske veksten i 1920-årene er ujevn økonomisk utvikling, med store tilbake-slag enkelte år. Arbeidsledigheten var stor. Inntekts-ulikheten i de åtte byene økte sterkt fra 1920 til 1930.Nivåmessig var ulikheten i 1930 tilbake på samme nivåsom den var på slutten av 1800-tallet. I 1920-årene varveksten høy, men veksten var knyttet til noen få eks-portrettede og kapitalintensive næringer. Problemene idenne perioden var størst innenfor primærnæringeneog industrien. De fordelingsmessige virkningene avsituasjonen på 20-tallet var svært negative, og spesieltuheldig på steder hvor industrien stod sterkt.

1930 - 1938, Krise og økonomisk vekstSett under ett var det også betydelig økonomisk vekst iperioden 1930-1939. Den årlige vekstraten i BNP per

capita var 2,2 prosent, mot 1,6 prosent i det forrigetiåret. Til tross for den økonomiske veksten, var det enbetydelig økning i ulikheten også fra 1930 til 1938(men allikevel ikke like kraftig som fra 1920 til 1930) . I1930-årene var arbeidsledigheten fortsatt høy, menavtok frem mot krigsutbruddet. En viktig årsak til atarbeidsledigheten forble høy selv om økonomienbedret seg betydelig fra midten av 30-tallet, var en storvekst i arbeidsstyrken. Selv om sysselsettingen Øktemed over 17 prosent i årene 1931-1939, var det langtfra tilstrekkelig til å dekke den store veksten i arbeids-styrken.

De strukturelle endringene på 30-tallet var store. Pro-duksjonen av ferdigvarer til hjemmemarkedet økte,mens treforedlingsindustrien stagnerte. Etter at indu-strien hadde hatt noen tunge år på 20-tallet, ble den pånytt en pådriver for den Økonomiske veksten. Norskskipsfart hadde en av sine største ekspansjonsperioder imellomkrigstiden.

1938 - 1990, Norge inn i velstandssamfunnetFra 1938 til 1950 sank ulikheten kraftig. Fra 1950 til1990 har ulikheten vært forholdsvis stabil. I etter-krigstiden har en viktig politisk målsetning vært måletom en jevn fordeling av inntektene i samfunnet. Detkanskje viktigste virkemiddel for å oppnå dette harvært utbyggingen av de offentlige trygdeordningene,hvor inntektstakerne i samfunnet skulle sikres motuforutsette inntektsbortfall. Sammen med den stabilthøye veksten, mer differensiert næringsliv og ut-byggingen av utdanningssystemet har inntektsulikhetenblitt redusert i tiden etter andre verdenskrig.

Avvik fra hovedtrendenDet ser ut til at perioder med Økende inntektsulikhethar vært sammenfallende med perioder med liten vekstog/eller stor arbeidsledighet. Dette er imidlertid kun enhovedtrend. Et interessant trekk ved utviklingen i inn-tektsulikheten i årene før andre verdenskrig er nemligvariasjonen i både nivå og utviklingsforløp for inntekts-ulikheten mellom de aktuelle byene. I årene etter andreverdenskrig er imidlertid disse forskjellene nærmestforsvunnet; både nivå og utviklingsforløp har værttilnærmet det samme i alle byene. Ved å fokusere påavvikene fra hovedtrenden før andre verdenskrig, vil vii kapittel 5.3 forsøke å kartlegge eventuelle sammen-henger mellom utviklingsforløp og nivå på ulikheten påden ene siden og næringsgrunnlag og lokal konjunktur-historie på den andre . Til slutt vil vi gå nærmere innpå årsaker til at forløpet på ulikheten har vært detsamme i alle byene i studien i tiden etter andre ver-denskrig (kap. 5.4) .

5.3. Inntektsulikhet og økonomisk vekst itiden før andre verdenskrig

Det kan se ut til at det i hovedsak var ulik nærings-struktur i byene, kombinert med store konjunkturellesvingninger i forrige, og begynnelsen av dette århun-

25

---- SarpsborgFredrikstad

--- HaldenMoss

90000

80000

70000

60000

50000

40000

30000

20000

10000

01885

Halden- --- SarpsborgFredrikstad- -- Moss

1900 1911 1920 1930 1938 1950 1960 1970 1980År

1990

"°'-- ----------^• .. -•_._.^;..

Gini-koeffisient

0,8 -

0,7 -

0,6

0,5

0,4

0,3 -

0,2 -

0,1 -

- -- Kr.sandMandal- --- Farsund

Flekkefjord

..-`•,,.

Kr.sand--- MandalFarsund---- Flekkefjord

80000

70000

60000

50000

40000

30000

20000

10000

01885 1900 1911 1920 1930 1938 1950 1960 1970 1980 1990


dre, som førte til at forløpet mellom byene var såforskjellig. Vi vil underbygge denne påstanden ved åstudere veksten, næringsstrukturen og ulikheten i deenkelte byene.

Figur 5.3 viser utviklingen i inntektsfordelingen iSarpsborg, Fredrikstad, Halden og Moss, 14 mens figur5.4 gir utviklingen i den økonomiske veksten i desamme byene. Figurene 5.5 og 5.6 gir tilsvarendeinformasjon for Kristiansand, Mandal, Farsund ogFlekkefjord 15 . I byene i Østfold kan vi observere enfellestrend i utviklingsforløpet for inntektsulikheten. Ibyene i Vest-Agder, er det karakteristiske ved ulikhets-forløpet variasjonen mellom byene. Utviklingsforløpet iKristiansand skiller seg fra utviklingsforløpet i Mandal,Farsund og Flekkefjord, ved svingninger rundthovedforløpet.

Ulikhet og økonomisk vekst i Østfold

Figur 5.2. Utviklingen i inntektsulikhet i byene i Østfold

Gini-koeffisient

1840 1855 1875 1885 1892 1900 1904 1920 1938 1960 1980

År

Figur 5.3. Utviklingen i antatt inntekt per capita i byene i Østfold,1990-kroner

14 I Sarpsborg og Halden har vi estimert ulikheten fra 1855, i Mossfra 1875 og i Fredrikstad fra 1885.15 I Kristiansand har vi estimert ulikheten fra 1840, i Flekkefjord fra1845, i Mandal fra 1865 og i Farsund fra 1900.

Ulikhet og økonomisk vekst i Vest-AgderFigur 5.4. Utviklingen i inntektsulikhet i byene i Vest-Agder

0,0 1840 1855 1875 1885 1892 1900 1904 1920 1938 1960 1980

År

Figur 5.5. Utviklingen i antatt inntekt per capita i byene i Vest-Agder, 1990-kroner

År

5.3.1. 1845-1875, EkspansjonstidenHovedtrenden var en nedgang i ulikheten i denne peri-oden. I 1875 var ulikheten lavere i Sarpsborg, Halden ogMoss, enn i Kristiansand og Mandal. Flekkefjord haddemest ulikhet i 1845, men var mest egalitær i 1875.

Østfold var tidlig ute med industrialisering i forrigeårhundre. Dette skyldtes i første rekke Østfold belig-genhet, nær sjøen, med tre store vassdrag og med myeskog. Alt lå til rette for trelastindustri. Dette ga de firebyene i Østfold sterke vekstimpulser da den industriellerevolusjon gjorde seg gjeldende i Norge. Alle byene iØstfold hadde trelast og i noen grad også skipsfart somhovednæringer. Konjunkturene innen skipsfarten ogtrelasthandelen var nokså like, noe som skyldes at skip-ene i Østfold ble brukt til eksport av trelast. Fra 1850var det konjunkturoppgang i trelasteksporten. Trelast-eksporten ble omtrent fordoblet fra 1850 til 1865.Industrisysselsettingen økte fra 12.000 personer i 1850til 48.000 i 1875. Ulikheten sank i Sarpsborg og Haldeni perioden 1855 til 1865. Fra 1865 kom en dårligperiode for trelasteksporten. Våren 1875 stanset etter-spørselen etter trelast så godt som helt opp. En over-produksjonskrise hadde inntrådt. Tendensen medavtakende ulikhet i Sarpsborg opphørte. Det ser ut tilat utviklingen i ulikheten i Østfold-byene faller sammenmed situasjonen på treforedlingsmarkedet.

0,7

0,6

0,5

0,4

0,3

0,2

0,1

0,0

26


I 1875 var Halden den byen i Østfold med lavest inn-tektsulikhet. Halden hadde i denne perioden vokst tilen av de mest betydelige sjøfartsbyer. Den samledebesetning i 1875 var på 1200 mann, som alle hørtehjemme i Halden.

Ulikheten i Flekkefjord i 1845 og 1855 var svært stor.Målt ved Gini-koeffisienten var den hhv. 0,732 og 0,728.I Flekkefjord i 1840-årene var forholdene skrale. I1841-1845 hadde silde fisket slått feil. Det var på 1800-tallet svært lite bymessig ved Flekkefjord. De fleste avbyens borgere eide et lite stykke jord utenfor byen. I1875 var imidlertid ulikheten i Flekkefjord minst avalle byene i studien. Denne reduksjonen kan skyldes degode tidene innefor skipsfarten i dette året. Syssel-settingen i skipsfarten økte fra 7000 i 1826 til 60.000 i1879. I Kristiansand levde befolkningen av handel oghåndverk, av skipsbygging og sjøfart, av litt industri ogløst sesongarbeid. Inntektsulikheten i Kristiansand bleredusert i perioden, men ikke i samme grad som byenei Østfold. Det ser ut til at ulikheten i denne periodenvar lavest i de byer hvor næringsgrunnlaget var ensidig,og basert på enten skipsfart eller trelast.

5.3.2. 1875-1900, Vekslende konjunkturer ogstrukturelle endringer

Hovedtendensen i denne perioden er klar; nedgang ialle byer. Reduksjonen i ulikheten var imidlertid størrei Østfold-byene enn i Vest-Agder-byene. Dette ser ut tilå skyldes de ulike konjunkturene innenfor trelastnær-ingen og skipsfarten. Trelastnæringen var inne i ensvært ekspansiv periode. Dette ser ut til å ha hatt enpositiv innvirkning på ulikheten i Østfold-byene. Ulik-heten var i Sarpsborg i 1900 lavere enn den har værtnoen gang i etterkrigstiden. Sarpsborg skiller segimidlertid klart ut fra de andre byene når det gjeldernivået på ulikheten, som er lavere enn i de andre byenehelt frem til 1938. Sarpsborg var tidligst ute med åetablere industrien, og dette har gitt seg utslag i en meregalitær utvikling frem til 1920 enn i de andre byene iØstfold. Før industrialiseringen for alvor gjorde sittinntog, var inntektsulikheten i Sarpsborg (som i alleandre byer også) stor. I 1885 arbeidet 7 prosent avSarpsborgs mannlige arbeidsstyrke i industrien. An-delen industrisysselsatte økte til 35 prosent i 1900 og46 prosent i 1910. Vi ser av utviklingsforløpet at ulik-heten sank betraktelig fra 1885 til 1920. Gini-koeffisi-enten falt fra 0,475 i 1885, til 0,375 i 1895, og til 0,288og 0,267 i 1910 og 1920. Rekrutteringen til industrienforegikk i stor grad fra jordbruket. Arbeid i industrienble foretrukket pga. både sikrere og høyere inntekter.Effekten av den industrielle revolusjon var spesielttydelig i denne byen. Dette skyldtes spesielt at Borre-gaard sysselsatte 1000 arbeidere på begynnelsen av1900-tallet. Det sier seg selv at inntektsulikheten blirlav når så mange i en by arbeider i industrien. De andrebyene i Østfold opplevde det samme utviklingsforløpetsom Sarpsborg, men ulikheten lå på et høyere nivåfrem til og med 1930.

Den reduksjonen i ulikheten som Østfold-byene opp-levde i denne perioden, kan ikke sees i Vest-Agder-byene. Mandal, Farsund og Flekkefjord fikk aldri tattordentlig del i industrieventyret som startet i slutten avforrige århundre. Dette skyldtes i første rekke de lokaleforhold. Byene manglet skogen og elvene, som gjordeat Østfold-byene ble industrialisert. Mandal, Farsundog Flekkefjord hadde skipsfart, fiske og mindre industrirettet mot konsummarkedet som viktigste nærings-veier. "Farsunds handel er vesentlig basert på små-handel med opplandet" skriver Brøvig (1920) (Seland,1967) . "Noen eksport og import av betydning finnerikke sted. Industri finnes ikke i Farsund - en hermetikk-fabrikk er det eneste. Her foregår atskillig eksport avmakrell, laks og hummer. Farsunds fabrikker flyter påsjøen." I perioden 1878 til 1888 ble antall sysselsatte iskipsfarten redusert med 20.000. Skipsflåten varmindre i 1905 enn i 1878. Dette var nok en denviktigste årsaken til at ulikheten i Vest-Agder-byeneholdt seg ganske stabil (og relativt høy) i denneperioden.

Kristiansand hadde som Østfold-byene også trelast-næring. Men i tillegg hvilte bysamfunnet på tre andrehovednæringer; vareformidling mellom utland oginnland, skipsfart og skipsbygging og styringsverket forKristiansand skift. Det kan derfor virke som omKristiansands differensierte næringsliv medførte at denpositive effekten på inntektsulikheten av de godetidene innen trelastnæringen, og den negative effektenpå ulikheten av de dårlige tidene innefor skipsfarten,veide hverandre opp. Reduksjonen i ulikheten iKristiansand fra 1875 til 1900 var kun marginal.

Det er også grunn til å tro at den store utvandringen tilAmerika kan ha hatt en viss betydning for den stabileinntektsfordelingen i Vest-Agder byene. I Vest-Agdervar populasjonen i perioden 1876 til 1910 forholdsviskonstant på 60000. I samme periode emigrerte 37000mennesker til Amerika eller andre steder. Når det vardårlige tider i Vest-Agder emigrerte en rekkemennesker til Amerika. Utvandringen fra Vest-Agderfungerte som en slags "ventil" i dårlige tider.

5.3.3. 1900-1920, God økonomisk periodeI denne perioden er hovedtrenden vanskelig å obser-vere. Det er store forskjeller i utviklingsforløpet ognivået på ulikheten mellom byene. Også i denneperioden har Sarpsborg veldig lav ulikhet. Ulikheten ialle Østfold-byene blir redusert i perioden. Nivåmessigligger Mandal, Farsund og Flekkefjord over Østfold-byene, mens Kristiansand i denne perioden nærmer segØstfold-byenes ulikhetsnivå.

Industrialiseringen i Østfold foregikk i slutten avforrige, og begynnelsen av dette århundre. Industri-aliseringen i Kristiansand kom i en mildere form 20 årsenere enn Sarpsborg. Frem til og med 1910 var ulik-heten i Kristiansand forbausende stabil, mens den falt

27


betydelig fra 1910 - 1920. Fra 1910 til 1920 var det enkraftig økning i den økonomiske veksten i Kristiansand.I 1920 hadde Kristiansand samme ulikheten i inntekts-fordelingen som byene i Østfold, mens de andre Vest-Agder-byene fortsatt hadde stor ulikhet. De mindrebyene i Vest-Agder ble ikke industrialisert på samme tideller noen gang senere, i samme omfang. som byene iØstfold. Det kan se ut til at industriens skjebne varavgjørende for ulikhetens nivå og forløp.

Overgangen fra seil til damp skapte problemer i alleVest-Agder byene, men de økonomiske konsekvenseneav dette ble mindre i Kristiansand siden byen haddeflere næringer å støtte seg til. Fra og med 1920 opp-levde Kristiansand en kraftig vekst i både folketall ogantatt inntekt. Hva kan denne utviklingen skyldes?Konsentreringen av en rekke større industrielle be-drifter i Kristiansand, begunstiget av heldig beliggendetomter med kort transport til en havn, eller nær sjøenkan være en forklaring. De gode innenlands- og uten-lands kommunikasjoner ga Kristiansand en fordelfremfor de andre sørlandsbyene. De offentlige institu-sjoner og organer på det militære, sivile og kirkeligeområde trakk mange til byen (spesielt undervisning) .De som arbeidet her fikk tilført penger og kjøpekraftutenfra og var uavhengige av byens næringsliv. Dehadde sin faste lønn i gode og dårlige tider (men selv-sagt varierende) . Disse menn tilførte byen ganske storebeløp hver år, og gjennom sin lønn holdt de oppe bådehåndverkere og handelsmenn. Det kan tenkes at detteer en faktor som har bidratt til Kristiansands gunstigeinntektsulikhet. Det kan være vanskelig å avgjøre hvorstor innvirkning denne grunnpen har hatt på nivået påinntektsulikheten i Kristiansand, men Kristiansandsrolle som administrasjonssentrum i Vest-Agder, vartrolig avgjørende for byens ekspansjon.

5.3.4. 1920-1930, Krise og ujevn vekstVåren 1920 var tendensen ikke til å ta feil av; prisfallover hele verden innen alle bransjer. Krisetiden fornæringslivet som satte inn høsten 1920, skapte ogsåstor uro i arbeidslivet. Dette ga seg utslag i storarbeidsledighet, men også nedskjæringer i den lønns-økningen mange arbeidere hadde tilkjempet seg motslutten av krigen. Massearbeidsledighet preget 1920-årene. Denne situasjonen hadde en uheldig innvirkningpå fordelingen av inntekt. Ulikheten økte i alle Østfold-byene, i Kristiansand og i Flekkefjord. Det oppsikts-vekkende i denne perioden er utviklingen i Mandal ogFarsund. Ulikheten i Mandal er forholdsvis stabil, mensulikheten blir redusert i Farsund. Studerer vi utvikling-en i antatt inntekt per capita ser vi en vekst i Mandal idenne perioden, og en reduksjon i Farsund.

I 1929 og 1930 som var konjunkturelle toppår, vararbeidsledighetsprosenten i industrien rundt 12prosent16, tilsvarende tall for hele økonomien var 6,4

16 O. H. Grytten (1994) Dette tallet gjelder indust ri og bergverk.

prosent. Dette påvirket inntektsulikheten i byene iØstfold, og i Kristiansand. Ulikheten økte kraftig i dettetiåret. Problemene i perioden 1920-1930 var størstinnenfor primærnæringene og industrien. Skipsfart,hvalfangst og nyetablert industri som produserte varigekonsumgoder, opplevde betydelig vekst i denne period-en. Næringsgrunnlaget for Mandal i denne periodenvar hovedsakelig fisk, trelast og skipsfart. Farsundseksistens hvilte hovedsakelig på sjøfart. Et slikt ensidigpreget næringsliv er både en styrke og en svakhet. I 20-årene var det en styrke. Skipsfarten ble ikke berørt avde negative konjunkturene på samme måte somindustrien. Hovedinntrykket av Farsund i 20-årene: "Enjevn, rolig dønning - liten arbeidsledighet" (Seland,1967) .

5.3.5. 1930-1938, Krise og økonomisk vekstOgså 1930-årenes økonomiske krise ga seg sterke ut-slag på arbeidsmarkedet, og sterkere enn krisen skulletilsi fordi de store barnekullene fra før første verdens-krig og frem til 1920 nå kom i arbeidsfør alder. Disseforholdene ga direkte utslag i inntektsulikheten. Ulik-heten økte i alle byene i studien, utenom Kristiansand,hvor ulikheten ble redusert (og i Moss var ulikhetenforholdsvis stabil) . På 30-tallet foregikk det en ikkeubetydelig omstrukturering både når det gjaldt hvilkeprodukter som ble produsert og produksjonsmåter somble anvendt. Det som i første rekke økte, var produk-sjonen av ferdigvarer til hjemmemarkedet. Eldre eks-portnæringer som treforedling stagnerte. Fordelings-effektene av dette var derfor hovedsakelig negative forØstfold-byene. Industrien i Kristiansand var derimotmer allsidig, og mye av den var direkte knyttet tilkonsumvarer, noe som da hadde en positiv effekt påulikheten. I tillegg er det trolig at Kristiansands rollesom administrasjonssentrum bidro til at inntektsulik-heten ble redusert i samme grad som i de andre byene.

5.3.6. OppsummeringØstfold var et pionerfylke når det gjaldt industrialiser-ing i forrige århundre, gjennom utbygging av trelastin-dustrien, skipsbygging, kraftverk og treforedlings-industri. Østfold har siden industrialiseringen værtNorges fremste industrifylke. Industrien i byene i fylkethar i store deler av dette århundre vært preget avutviklingen innen fire storselskaper; Borregaard iSarpsborg, Saugbruksforeningen i Halden, FredrikstadMekaniske Verksted i Fredrikstad og M. Peterson &Sønn i Moss. Kristiansand har hatt et utviklingsforløpsom skiller seg sterkt fra de andre byene i Vest-Agder.Kristiansand hadde som Østfold-byene treindustri, meni tillegg også annen industri som var rettet motkonsum. De små Vest-Agder-byene hadde ikke detsamme gunstige utgangspunkt for industrialisering somdet byene i Østfold hadde. Næringslivet i Mandal,Farsund og Flekkefjord var preget av skipsfart ogmindre industrivirksomheter. Dette næringslivet varikke så sterkt, og gav ikke det samme vekstgrunnlagetsom næringslivet i Østfold-byene. På den annen side

28

--- MandalFarsund

Flekkefjord

;:•--^;-

0,01840 1855 1875 1885 1892 1900 1904 1920 1938 1960 1980

0,8

0,7

0,6

0,5

0,4

0,3

0,2

0,1

0,01840 1855 1875 1885 1892 1900 1904 1920 1938 1960 1980

Sarpsborg--- Fredrikstad Halden---- Moss

Kr.sand

. ^--•--:•. ^ .

• .^j^•̂ •. .•,- •,

0,7

0,6

0,5 -

0,4 -

0,3 -

0,2

0,1 -


var næringslivet mer differensiert i Vest-Agder enn iØstfold.

Norges økonomi i perioden før andre verdenskrig, varpreget av mange konjunkturelle og strukturelle end-ringer. Næringsstrukturen i de ulike byene var merensidig enn den er i dag. Et resultat av dette var atkonjunktursvingninger innen én næring førte til storeutslag i den økonomiske utviklingen og dermed for-delingen av inntekt i én by, mens en annen by med enannen næringsstruktur, ikke ble merkbart påvirket avnedgangstidene. Dette kommer tydelig frem vedsammenligning av utviklingsforløpet mellom byene iØstfold og Kristiansand, med de tre minste byene iVest-Agder (figur 5.6 og 5.7) . Nivåmessig kan man si atdet går et hovedskille går mellom byene i Østfold ogKristiansand på den ene siden, og Mandal, Farsund ogFlekkefjord på den andre siden. De små Vest-Agder-byene ble ikke berørt av de store konjunktursvingning-ene i samme grad som Østfold og Kristiansand.

Vi ser av figur 5.6 og 5.7 at det kan registeres en likheti både utviklingstrend og nivå mellom industribyene ogde rene skipsfartsbyene. Dette viser at industrietab-leringen i forrige århundre med påfølgende økonomiskvekst har hatt en gunstig effekt på fordelingen av inn-tekt. Mandal, Farsund og Flekkefjord har hatt vedvar-ende høy inntektsulikhet helt frem til 50-årene. Utvik-

Figur 5.6. Utvikling i ulikheten i Mandal, Farsund og Flekkefjord

Figur 5.7. Utvikling i ulikheten i Østfold-byene og Kristiansand

lingen og nivået for Kristiansand har imidlertid værtmer likt Østfold-byene, hvor ulikheten i enkelte period-er var på samme nivå som i 1950.

5.4. Inntektsulikhet og økonomisk vekst ietterkrigstiden

Den klareste hovedtrenden i ulikhetsforløpet er falletetter andre verdenskrig. Dette gjelder samtlige byer. Itillegg til at ulikheten har gått ned etter andre verdens-krig, har svingningene i ulikheten mellom byene blittborte.

Østfold har de senere årene opplevd en relativt høyarbeidsledighet og et fall i yrkesfrekvensen. Fra 1980 til1992, og særlig etter 1986, har det vært en klartsterkere reduksjon i sysselsettingen innen industrien idette fylket enn i landet for øvrig. Veksten i Sarpsborghar stagnert etter 1950. Kristiansand har ekspandert.Både folketall og vekst har økt kraftig. De små byene iVest-Agder har også hatt vekst etter 1960, men i myemindre utstrekning. Veksten i Østfold økte kraftig fra1960 til 1970, for deretter å flate noe ut. På 60- og 70-tallet kuliminerte veksten i industrisysselsettingen iØstfold-byene, deretter kom det en tilbakegang.

Ulikheten har imidlertid ikke blitt påvirket av ulik veksti byene. Dette kan skyldes to faktorer. I første omganghar statens stadig mer aktive rolle etter andre verdens-krig virket utjevnende. Myndighetene har i etterkrigs-tiden hatt en målsetning om høy økonomisk vekst ogjevn fordeling av inntekter i samfunnet. Virkemidler forå oppnå dette har vært økte overføringsordninger ogøkt satsing på utdanning. Dette tok vi opp i kapittel2.1. En annen mulig årsak på dette fellestrekket er end-ringen i næringsstrukturen i alle byene. Vi har grovtsett hatt to hovedskifter i næringsstrukturen i Norgesiden 1830, først en deruralisering og dernest en dein-dustrialisering. Vi fikk først et skifte i produksjons- ogsysselsettingsstruktur fra jordbruk til industri, og der-etter fra industri til tjenester. Etter at industrien haddevært den viktigste vekstnæring i omlag 100 år, forskjøvtyngdepunktet seg i retning av tjenesteytende næringeretter 1970. Dette har ført til betydelige forandringer avindustrigreners relative vekt i økonomien og store til-pasningsprosesser.

Tidligere var byene gjerne vokst frem på grunnlag avén næring. Hele bysamfunnet kunne være bygget opprundt denne ene næringen eller bedriften. I Østfold-byene kunne dette være tilfelle. I dag er industrien fort-satt en viktig del av næringsgrunnlaget i byene, menandre næringer har kommet til. Næringsstrukturen i deulike byene er blitt mer lik hverandre. Dette fører til atkonjunktursvigninger slår mer likt ut i alle deler avlandet. Dette kan være en forklaring på at utviklings-forløpet er likt i alle byene etter krigen. På den annenside har vi i etterkrigstiden ikke opplevd de sammestore svingninger i veksten. Veksten har vært gjennom-gående høy og stabil.

29

2000

1800

1600

1400

1200

1000

800

600

400

200

01865

1885 1900 1920 1938 1960 1980

BNP

Fordelingskorrigert BNP


5.5. Utviklingen i velferdenHittil i oppgaven har vi tolket nasjonalproduktet som etmål på den økonomiske veksten i en periode. Nasjonal-produktet kan imidlertid betraktes både som et pro-duksjonsmål og som et velferdsmål. Økonomisk vekstsom mål på velferd er imidlertid svært omdiskutert.Når nasjonalproduktet øker, skyldes det økt produksjoni samfunnet. I prinsippet skal nasjonalproduktet om-fatte all økonomisk virksomhet som foregår utenomhusholdningen. Det blir således et samlebegrep for allden verdiskapning som foregår i næringsvirksomhet. Ipraksis kan det være vanskelig å trekke en klar grensemellom virksomhet i næring og virksomhet i hushold-ning. En overføring av økonomisk virksomhet fra hus-holdning til næring vil øke nasjonalproduktet. På ettidlig tidspunkt i den økonomiske utvikling foregikk deten gradvis avvikling av naturalhusholdningen, og enstadig større del av befolkningen ble trukket inn ipengeøkonomien. Da produktiviteten i naturalhushold-ningen gjennomgående var svært lav, slo denne over-føringen ut i en ekstraordinær vekst i BNP. Når BNPskal benyttes som et velferdsmål bør det reflekterehvordan befolkningen eller myndighetene oppfatterverdien av de varer og tjenester som produseres isamfunnet. Noe av kritikken mot BNP som mål på bådeøkonomisk vekst og velferd bunner i at en del avsamfunnets produksjon ikke oppfattes som velferds-skapende. Men ser en imidlertid bort fra dette vil mankunne anta at en større tilgang på varer og tjenester viloppfattes som en god ting av folk flest, og at en økningi BNP derfor vil bli oppfattet som en velferdsøkning. Vifår imidlertid ikke noe informasjon om hvordan denøkte veksten og de økte inntektene blir fordelt isamfunnet - hvem som får glede av de økte inntektene.Dersom man som ledd i en økonomisk vekstprosess fåren markert omfordeling av inntekter, er det temmeligklart at denne økningen i samfunnets produksjon ikkeoppfattes som en velferdsøkning av alle grupper isamfunnet. Nasjonalproduktet alene er derfor litetilfredsstillende som mål på velferden i samfunnet.Atkinson (1997) viser at man oppnår et mer utfyllendevelferdsmål ved å ta hensyn til utviklingen iinntektsfordelingen i tillegg til nasjonalproduktet(presentert første gang av A. Sen (1976)) . Sen kallermålet for W, hvor W =BNP (1-G), hvor G er Gini-koeffisienten. W kan tolkes som et fordelingskorrigertnasjonalprodukt.

Ved å ta gjennomsnittet av alle Gini-koeffisientene i deåtte byene i vår studie, vil vi få frem et utviklingsforløppå ulikheten, som illustrert i figur 5.8. Det kan rettesen rekke innvendinger mot en slik aggregering. Gini-koeffisienten har ikke de egenskaper som gjør at mankan ta gjennomsnittet av flere grupper. Dette tallet vildermed ikke vise det eksakte forløpet av Gini-koeffisi-enter i fordeling av inntekter i de åtte byene i denneperioden, men vi vil likevel gi en pekepinn på utvikling-en. Hvis vi skulle vist den eksakte utviklingen i ulikhet-en i perioden måtte vi hatt tilgang til de individuelle

Figur 5.8. Gjennomsnittlig ulikhet i åtte byer i Norge

Gini-koeffisient

0,5

0,4

0,3

0,2

0,1

0

1865 1885 1900 1920

År

Figur 5.9. Utviklingen i BNP per capita og i fordelingskorrigert BNPper capita

År

inntektsdata i alle byene, og beregnet Gini-koeffisienterut i fra dette datamaterialet.

Vi ser av figur 5.9 at utviklingen i forholdet mellomBNP og fordelingskorrigert BNP var relativt konstantfrem til 1910. Etter denne tid har det fordelings-korrigerte BNP hatt en sterkere vekst enn det ordinæreBNP. I perioden 1910-1920 økte avstanden mellomkurvene. Dette kan skyldes høykonjunkturen på be-gynnelsen av dette århundre som førte til en betydeligreduksjon i inntektsulikheten. I perioden 1920-1938var utviklingen i ordinær BNP og fordelingskorrigertBNP omtrent den samme. Dette kan sees i sammen-heng med konjunkturnedgangen og økningen i arbeids-ledigheten på 20- og 30-tallet, som førte til at ulikhetenøkte kraftig i denne perioden.

I årene etter 1938 har det fordelingskorrigerte BNP øktkraftigere enn det ordinære BNP. Dette skyldes denreduksjonen i ulikheten som har funnet sted i periodenetter andre verdenskrig. I etterkrigstiden har vi altsåopplevd en enorm økonomisk vekst, samtidig som vihar hatt en reduksjon i inntektsulikheten. Dette slårpositivt ut på utviklingen i det fordelingskorrigerte BNPper capita. Fra 1980 til 1990 har imidlertid inntekts-ulikheten økt, og ordinært BNP har dermed økt mer endet fordelingskorrigerte BNP.

1938 1960 1980

30

Gini-koeffisient

0,5 -

^-̂ 41b^1. WY'^w

Sarpsborg--- FredrikstadHalden---- Moss

Kr.sand— —Mandal- - - Farsund— - Flekkefjord

1980 1990 1995

År1980


6. Sensitivitetsstudie

6.1. InnledningI kapittel 4 avsluttet vi med å si at "Nivået på ulikhetenkan bli påvirket av valg av analyseenhet og inntekts-begrep, men utviklingen over tid blir i mindre gradpåvirket av disse valgene." Vi vil i dette kapitlet vurderedette utsagnet ved å studere utviklingstrenden i ulik-heten for årene 1970-1990 ved å benyttet et annet inn-tektsbegrep og en annen inntektsenhet.

6.2. Pensjonsgivende inntektPensjonsgivende inntekt er et nytt inntektsbegrep somkom inn i skattelikningen fra 1967. Denne inntektdanner grunnlag for beregning av avgiften til folke-trygden og for beregning av fremtidige pensjonsrettig-heter. Vi kunne valgt å benytte dette inntektsbegrepetistedenfor antatt inntekt ved forlengelsen av Soltowsstudie. Den viktige inntektsart som faller utenfor be-grepet pensjonsgivende inntekt er inntekt av kapitalsom gir avkastning uavhengig av skattyterens virksom-het. Etter skattereformen i 1992 ble aksjeutbytte regnetmed i begrepet antatt inntekt. Vi vil se på trend og nivåi utviklingen i ulikheten når vi bruker inntektsbegrepetpensjonsgivende inntekt.

Hvis vi sammenligner resultatet fra figur 6.1 med figur6.2 kan vi registrere samme trend fra 1980-1990, menikke fra 1970-1980 og 1990 til 1995. Disse avvikeneskyldes endringer i ska ttereglene og registrering avinntektene i likningsregisteret. Det er for 1970 ikke

Figur 6.1. Utviklingen i ulikheten, ved bruk av inntektsbegrepet"antatt inntekt"

År

Figur 6.2. Utviklingen i ulikhet ved bruk av inntektsbegrepet"pensjonsgivende inntekt"

Gini-koeffisient

0,5

0,4

—Sarpsborg--- FredrikstadHalden---- Moss

Kr.sand— —Mandal- - - Farsund-- - Flekkefjord

1990 1995

beregnet premie til folketrygden av pensjonsgivendeinntekt som overstiger 54.400 kroner. Dette har ført tilat pensjonsgivende inntekt som er større enn 54.400kroner, av likningsmyndighetene i de fleste tilfeller erblitt redusert til dette beløp. Dermed er ulikheten i1970 blitt beregnet til å være mye mindre enn denreelle 17 . Antatt inntekt vil for dette året være et bedrevalg pensjonsgivende inntekt.

I 1992 ble det innført en skattereform som førte til ataksjeutbytte nå var skattepliktig. Dermed økte inntekts-ulikheten fra 1990-1995 når vi bruker inntektsbegrepetantatt inntekt. I pensjonsgivende inntekt inkluderesderimot ikke aksjeutbytte.

I dag blir ikke begrepet "antatt inntekt" benyttet lenger.Inntektsbegrep kalles i dag alminnelig inntekt. Almin-nelig inntekt omfatter i dag summen av skattepliktigeinntekter som lønnsinntekter, næringsinntekter,kapitalinntekter, pensjonsinntekter og visse stønaderfratrukket lovbestemte inntektsfradrag som minstefra-drag og utgifter til inntektservervelse, gjeldsrenter,pliktig underholdningsbidrag og pensjonspremier m.m.(Regionalstatistikk 1997) . Fra 1992 inngår gevinst vedaksjesalg etter hovedregelen i alminnelig inntekt (tap

17 I 1980 var det en del personer som fikk begrenset inntekten opp-ad til 199.500. I 1990 og 1995 var den ingen øvre grense for regist-rering av inntekten i likningsprotokollene.

0,3 -.^

0,2

0,1

01970

31

År1970 1980


er fradragsberettiget) . Denne endringen fører til at denestimerte ulikheten for året 1995 vil bli høyere enn fortidligere år.

6.3. AnalyseenhetBegrensninger i datatilfanget førte til at vi i vår studiebenyttet menn i arbeidsstyrken som analyseenhet. Demest relevante økonomiske enhet ville vært hushold-ningenes samlede inntekter, justert etter størrelsen påhusholdningen. For årene etter 1970 har vi mulighetentil å undersøke hvilken påvirkning vi får, på nivå ogforløp, ved å benytte både kvinner og menn og hus-holdninger som inntektsenhet.

6.3.1. KvinnerAndelen yrkesaktive kvinner 15 år og over var 34,4prosent i 1875. Kvinnenes deltagelse i arbeidsmarkedethadde vært fallende i perioden 1910 - 1969. Det storeoppbrudd fra kvinners arbeid i hjemmet foregikk åpen-bart i 1970-årene, da tallet på kvinner i lønnet arbeidutenfor hjemmet skjøt fart fra 404.000 i 1970 til915.000 i 1990. Deretter økte andelen yrkesaktivekvinner til 29,2 prosent i 1980. Tall fra arbeidskraft-undersøkelsene viser at kvinnene stod for omlag trefjerdedeler av den sysselsettingsøkningen som fant stedi 1970- og 1980-årene.

Definisjonen av "yrkesaktiv" har variert noe ved folke-tellingene, spesielt etter 1960. Tallene i figuren over

Figur 6.3. Andel yrkesaktive kvinner over 15 år, 1875-1990

0 1875 1890 1900 1910 1920 1930 1946 1950 1960 1970 1980 1990

År

Figur 6.4. Utvikling i ulikhet i Kristiansand. Kvinner og menn

Gini-koeffisient

1

0,9 -

0,8 -

0,7 -

0,6 -

0,5 -

0,4 -

0,3

0,2 -

0,1 -

0

Menn Menn og Kvinner

Figur 6.5. Utvikling i ulikhet i Halden. Kvinner og menn

Gini-koeffisient

1

0,9

0,8

0,7

0,6 -

0,5 -

0,4

0,3

0,2 -

0,1

0

Menn Menn og kvinner

1990 1995

omfatter de yrkesaktive som arbeidet så mye at inn-tekten fra arbeidet utgjorde den viktigste kilden tillivsopphold. Disse tallene er derfor noe lavere enn desom vanligvis nyttes i dag.

Vi ønsker å teste om kvinners inntreden på arbeidsmar-kedet vil ha noen innvirkning på fordelingen av inn-tektene. Vi beregner en Gini-koeffisient for kvinner ogmenn sammen - og sammenlikner denne med tidligereresultater for bare menn. Vi har sett på fordelingenblant kvinner og menn i "arbeidsstyrken", med inntektover minstepensjon for enslige.

Tendensen er helt klar: Hvis vi inkluderer kvinner istudien, vil ikke ulikheten endre seg, både nivå ogtrend er den samme som tidligere.

6.3.2. HusholdningerPå grunn av begrensninger i datatilfanget fikk vi ikketatt direkte hensyn til at inntekter som regel disponeresav flere enn en person, som følge av at man er en delav en husholdning. Det er mulig å vise at trenden iutviklingen vil bli den samme når vi studerer indivi-duelle inntekter som når vi bruker husholdnings-inntekter.

Aaberge (1997) studerer utviklingen i inntektsulik-heten blant personer i arbeidsstyrken og blant allepersoner i populasjonen. Han viser at trenden iinntektsulikheten blir den samme i disse to tilfellene,og også ved bruk av to ulike ekvivalensskalaer. For-målet med bruk av ekvivalensskalaer er å justere for atforbruksmulighetene avhenger av størrelsen ogsammensetningen av husholdet. Han benytter Gini-koeffisienten til å måle ulikheten. Analysene er basertpå individuelle inntekter, innsamlet på bakgrunn avobservert disponibel inntekt i husholdningen detilhører. På bakgrunn av tall fra 1985-1994 viserAaberge at trenden i utviklingen blir den samme ibegge populasjonene, og dermed uavhengig avekvivalensskala.

40

35

30

25

20

15

10

5

1970 1980 1990 1995År

32


7. Konklusjon og slu ttkommentarer

De empiriske resultatene i denne studien viser at det pålang sikt eksisterer en sammenheng mellom økonomiskvekst og inntektsulikhet. Det kan registreres en hoved-trend i utviklingen i ulikheten fra 1840 og frem til idag, som er nært knyttet til utviklingen i den økono-miske veksten i landet som helhet. Men det kan ogsåregistreres en del avvik fra denne trenden, spesielt førandre verdenskrig. Etter å ha studert næringsstruktureni de enkelte byene, kan det se ut til at det før andreverdenskrig var en nær sammenheng mellom denlokale konjunkturhistorien og utviklingen i inntektsfor-delingen. Etter andre verdenskrig er imidlertid varia-sjonen i ulikheten mellom byene redusert. Inntektsulik-heten er i dag mer eller mindre den samme i alle byenei studien. Det kan se ut til at dette skyldes mer differen-iert næringsstruktur og ikke minst utbyggingen av vel-ferdsstaten.

Alt fra tidlig i perioden har det vært en statlig mål-setting å styrke den egalitære strukturen i samfunnet.Det har antagelig virket gunstig på veksten også, fordidet har bidratt til at motstanden mot endring er blittbrutt ned ved at fruktene av den økonomiske vekst erkommet brede grupper til gode. Det er også åpenbartat den relativt egalitære strukturen har hatt den fordelat rekrutteringen til næringslivets lederposisjoner harvært bred. Likhet stimulert av statlige tiltak har gåttsammen med åpen tilgang på entreprenører til etprivatøkonomisk system. Den norske utviklingen er eteksempel på at økonomisk vekst har kunnet trives i etsamfunn preget av relativ jevnbyrdighet og at denneveksten på sikt har gjort enda større likhet mulig.Utviklingen i de internasjonale konjunkturene harimidlertid periodevis ført til nedgangstider som harrammet de aktuelle byene ulikt, avhengig av hvilkenæringer som har vært mest utsatt i den aktuellekonjunkturbølgen. I perioden 1920 til 1930 var detnedgangstider i industrien, noe som førte til en økningi ulikheten i denne perioden. Ved overgangen fra seil tildamp ble byene i Vest-Agder rammet av nedgangs-konjunkturen.

33


Referanser

Atkinson, A. B. (1997): Bringing income distribution infrom the cold, The Economic Journal, 107, 197-321.

Basberg B. L., H. W. Nordvik, G. Stang (1997) : I detlange løp, Essays i økonomisk historie tilegnet FritzHodne, Fagbokforlaget.

Barstad, A. (1997) : Frihetens århundre? Levekår iNorge i et 100-årsperspektiv, Notater 97/11, Statistisksentralbyrå.

Bergh T., T. J. Hanisch, E. Lange og H. Ø. Pharo(1981) : Growth and Development, The Norwegianexperience, 1830-1980, NUPI/R No. 57.

Folke- og boligtellinger, Statistisk sentralbyrå.

Hanisch, T. J. (1996) : Om valget av det gode samfunn,Artikler om Økonomi og historie, Høyskoleforlaget

Statistisk sentralbyrå (1994) : Historisk statstikk, NOS.

Hodne, F. (1981) : Norges Økonomiske historie 1815-1970, J. W. Cappelens Forlag AS.

Hodne, F. og O. H. Grytten (1992): Norsk Økonomi1900-1990, TANO AS

Gerdrup, K. (1998) : Skattesystem og skattestatistikk i ethistorisk perspektiv, blir utgitt i serien Rapporter,Statistisk sentralbyrå.

Grytten, O. H. (1994) : En empirisk analyse av detnorske arbeidsmarked 1918-1939, Doktorgrads-avhandling, NHH.

Jæger, O. (1930): Finanslære, H. Aschehoug & Co.,Oslo.

L. A. Karoly og G. Burtless (1995) : Demographicchange, rising earnings inequality and the distributionof personal well-being, 1959-1989, Demography, 379-405.

Statistiske sentralbyrå (1885) : De kommunaleFolketellinger i Norges Byer, 31 te Des. 1885, NOS,Tredie Række No. 53.

Statistisk sentralbyrå (1900) : Folketellingen i KongerigetNorge, 3 des. 1900, NOS, Fjerde Række, Nr. 52.

Statistisk sentralbyrå (1920) : Folketellingen i Norge, 1des. 1920, 1. hefte, NOS VII.39.

Statistisk sentralbyrå (1930) : Folketellingen i Norge, 1.des. 1930, 1. hefte, NOS VIII.182.

Statistisk sentralbyrå (1995) : Regionalstatistikk forØstfold og Vest-Agder.

Statistisk sentralbyrå (1967) : Det norske skattesystem1967, Samfunnsøkonomiske studier 20

Sejerstad, F. (1993): Demokratisk kapitalisme, Det BlåBibliotek, Universitetesforlaget, Oslo

Seland, J. (1967): En by og en bank - Farsunds historieog Farsund Saprebanks 125 års historie, Fædrelands-vennens trykkeri

Sen, A. (1976) : Real national income, Review ofeconomic studies, 43.

Statistisk sentralbyrå: Skattestatistikk.

Soltow, L. (1965) : Towards income equality in Norway,The University of Wisconsin Press.

Strøm S., T. Wennemo og R. Aaberge (1993):Inntektsulikhet i Norge 1973-1990, Rapporter 93/17,Statistisk sentralbyrå.

Øy, N. E. (1978): Bygd og by i Norge - Østfold,Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1978.

Aaberge, R. (1997) : Cross-country comparison ofincome inequality and income mobility, Norwegiancontribution to the discussion at Working Patry no. 1 ofthe EPC at OECD Oct. 1997.

34

0,5671

0,5600,513 2

0,531

0,4710,4920,3240,4060,3650,292

0,3170,2740,301

0,4720,510 0,464

0,460 4 0,485

0,412 50,4056 0,458

0,385 0,394 0,439

0,431 0,435 0,374

0,432 0,389 0,398

0,462 0,476 0,416

0,324 0,415 0,333

0,300 0,350 0,299

0,269 0,282 0,264

0,294 0,282 0,280

0,7320,728


Vedlegg

Her følger en nærmere oversikt over Gini-koeffisientenog ulikhetsforløpet i de åtte byene.

Tabell Al. Ulikheten i byene i Østfold og Vest-Agder, målt ved Gini-koeffisienten

År/By Sarpsborg Fred.stad Halden Moss Kr.sand Mandal Farsund Flekkefjord

18451855 0,592 0,6641865 0,4701875 0,488 0,480 0,4841885 0,475 0,5181890 0,3573 0,474 0,5021900 0,282 0,427 0,392 0,3581910 0,288 0,419 0,387 0,3741920 0,267 0,346 0,312 0,2641930 0,365 0,421 0,434 0,4201938 0,414 0,456 0,456 0,4101950 0,295 0,314 0,307 0,2871960 0,288 0,289 0,280 0,2931970 0,309 0,298 0,276 0,2951980 0,264 0,263 0,254 0,2501990 0,305 0,310 0,284 0,307

'1840

2 1876

3 1895

4 1892

5 1904

6 1901

Utviklingsforløp for inntektsulikheten hver enkelt by:

Figur Al. Utvikling i Gini-koeffisienten, Sarpsborg, 1855-1995 Figur A.2. Utvikling i Gini-koeffisienten i Fredrikstad, 1885-1995

Gini Gini

1 - 1

0,9 - 0,9

0,8 - 0,8

0,7 - 0,7

0,6 - 0,6

0,5 0,5

0,4 0,4

0,3 - 0,3

0 , 2 0,2

0,1 0,1

0 01855 1865 1875 1885 1895 1900 1910 1920 1930 1938 1950 1960 1970 1980 1990 1885 1890 1900 1910 1920 1930 1938 1950 1960 1970 1980 1990

Ar Ar

35

Gini

1

0,9

0,8

0,7

0,6

0,5

0,4

0,3

0,2

0,1

01855 19901875 1890 1900 1910 1920 1930 1938 1950 1960 1970 1980

Ar


Figur A3. Utvikling i Gini-koeffisienten i Moss, 1855-1995

Gini

1

0,9

0,8

0,7

0,6

0,5

0,4

0,3

0,2

0,1

01875

1900 1910 1920 1930 1938 1950 1960 1970 1980Ar

Figur A4. Utvikling i Gini-koeffisienten i Halden, 1875-1995

Figur A6. Utvikling i Gini-koeffisienten i Mandal, 1865-1995

Gini

1

0,9

0,8 -

0,7 -

0,6 -

0,5

0,4

0,3

0,2

0,1

01865 1875 1890 1900 1910 1920 1930 1938 1950 1960 1970 1980 1990

Ar

Figur A7. Utvikling i Gini-koeffisienten i Farsund, 1901-1995

Gini

1

0,9

0,8 -

0,7

0,6

0,5

0,4

0,3

0,2 -

0,1

01901 1910 1920 1930 1938 1950 1960 1970 1980 1990

Ar

1990

Figur A5. Utvikling i Gini-koeffisienten i Kristiansand, 1840-1995 Figur A8. Utvikling i Gini-koeffisienten i Flekkefjord, 1845-1995

Gini

1

0,9

0,8

0,7

0,6

0,5

0,4

0,3

0,2

0,1

01840 1865 1876 1885 1900 1910 1920 1930 1938 1950 1960 1970 1980

Ar1990

Gini

1

0,9

0,8

0,7 -

0,6

0,5

0,4

0,3

0,2

0,1

01845 1855 1875 1890 1900 1910 1920 1930 1938 1950 1960 1970 1980

Ar1990

36


De sist utgitte publikasjonene i serien RapporterRecent ubl ica tions in the series ReportspMerverdiavgift på 23 prosent kommer i tillegg til prisene i denne oversikten hvis ikke annet er oppgitt

97/5 B. Bjørlo og P. Schøning: Resultatkontrolljordbruk 1997: Gjennomføring av tiltak motforurensninger. 1997. 85s. 95 kr. ISBN 82-537-4397-1

97/6 R.H. Kitterød: Leid hjelp til husarbeid? Bruk avprivat rengjøringshjelp 1980-1995. 1997. 59s.95 kr. ISBN 82-537-4399-8

97/7 S. Holtskog og K. Rypdal: Energibruk og utslipptil luft fra transport i Norge. 1997. 47s. 80 kr.ISBN 82-537-4400-5

97/8 K.O. Oftedal: Arbeidstilbudet fra sykepleiere ogleger ved endret studie- og arbeidsmøns-ter.1997. 27s. 80 kr. ISBN 82-537-4401-3

97/9 A. Bråten og K. Olsen: Ulike metoder forberegning av en indikator for underliggendeinflasjon. 1997. 36s. 100 kr inkl. mva. ISBN 82-537-4405-6

97/10 J. Monsrud: Eie og bruk av personbil: Noenutviklingstrekk 1980-1995. 1997. 56s. 115 kr.ISBN 82-537-4411-0

97/11 S.E. Førre: Er store foretak mer forsknings-intensive? En anvendelse av diagnostiskemetoder. 1997. 33s. 100 kr inkl. mva. ISBN 82-537-4413-7

97/12 O. Skogesal: Avfallsregnskap for Norge -prinsipper og metoder: Resultater for papir ogglass. 1997. 115 kr inkl. mva. ISBN 82-537-4424-2

97/13 J. Lyngstad og K.-M. Roalsø: Langtidsarbeids-lediges inntekter og økonomiske levekår. 1997.98s. 125 kr inkl. mva. ISBN 82-537-4419-6

97/14 H.M. Teigum: Holdninger til og kunnskap omnorsk u-hjelp 1996. 1997. 60s. 75 kr inkl. mva.ISBN 82-537-4425-0

97/15 M. Lund, Ø. Landfald og S. Try: Register-basertevaluering av ordinære arbeids-markedstiltak:Dokumentasjon og analyse. 1997. 46s. 100 krinkl. mva. ISBN 82-537-4429-3

97/16 E. Holmøy og B. Strøm: Samfunnsøkonomiskekostnader av offentlig ressursbruk og ulikefinansieringsformer - beregninger basert på endisaggregert generell likevektsmodell. 1997.69s. 115 kr inkl. mva. ISBN 82-537-4430-7

97/17 E. Sørensen og I. Seliussen (red.): Samledoku-mentasjon av konjunkturindikatorer i Statistisksentralbyrå. 1997. 99s. 135 kr inkl. mva. ISBN82-537-4432-3

97/18 T. Fæhn and L.A. Griinfeld: Commercial Policy,Trade and Competition in the NorwegianService Industries. 1997. 34s. 100 kr inkl. mva.ISBN 82-537-4437-4

97/19 S.-E. Mamelund, H. Brunborg og T. Noack:Skilsmisser i Norge 1886-1995 for kalenderår ogekteskapskohorter. 1997. 115s. 135 kr inkl.mva. ISBN 82-537-4440-4

97/20 K. Rypdal og B. Tornsjø: Utslipp til luft fra norskluftfart. 1997. 31s. 100 kr inkl. mva. ISBN 82-537-4449-8

97/21 J. Hass: Investeringer, kostnader og gebyrer iden kommunale avløpssektoren. 1996:Resultater fra undersøkelsen i 1996. 1997. 50s.115 kr inkl. mva. ISBN 82-537-4453-6

97/22 T. Nygård Evensen og K.O. Sørensen: Turismensøkonomiske betydning for Norge: Belyst vednasjonalregnskapets satelittregn-skap forturisme. 1997. 92s. 115 kr inkl. mva. ISBN 82-537-4455-2

97/23 B.K. Wold (ed.) : Supply Response in a Gender-Perspective: The Case of Structural Adjustmentin Zambia. 1997. 77s. 115 kr inkl. mva. ISBN82-537-4458-7

97/24 I. Seliussen: Utvalsstandardavvik i detalj -omsetningsindeksen. 1997. 30s. 100 kr inkl.mva. ISBN 82-537-4463-3

97/25 J.L. Hass: Household recycling rates and solidwaste collection fees. 1997. 32s. 100 kr inkl.mva. ISBN 82-537-4470-6

98/1 P.Ø. Kolbjørnsen: Statistikk om informasjons-teknologi: Status, behov og utviklingsmulig-heter. 1998. 43s. 100 kr inkl. mva. ISBN 82-537-4472-2

98/2 A. Bruvoll: The Costs of Alternative Policies forPaper and Plastic Waste. 1998. 30s. 100 kr inkl.mva. ISBN 82-537-4478-1

37

Publikasjonen kan bestilles fra:

Statistisk sentralbyråSalg-og abonnementservicePostboks 1260N-2201 Kongsvinger

Telefon: 62 88 55 00Telefaks: 62 88 55 95

eller:Akademika — avdeling foroffentlige publikasjonerMøllergt. 17Postboks 8134 Dep.N-0033 Oslo

Telefon: 22 11 67 70Telefaks: 22 42 05 51

ISBN 82-537-4526-5ISSN 0806-2056

Pris kr 100,00 inkl. mva.

BReturadresse:Statistisk sentralbyråPostboks 8131 Dep.N-0033 Oslo

004, Statistisk sentralbyråStati5tic5 NorvVay

Økonomisk vekst og fordeling av inntekt i byene i vest-agder og … · 2009. 11. 9. · rpprtr 84...

Documents