Brent

Jane Casey

BrentOversatt av Sigrid Grande

Jane CaseyOriginalens tittel: The Burning

Oversatt av Sigrid Grande

Opprinnelig utgave:Copyright © 2010 by Jane Casey

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-49256-4

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Rune Kårstad-HærnesOmslagsfoto: iStock. by Getty Images

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS erenhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt

i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtalemed Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Philippa

Vissheten om døden er forbundet med uvisshet hva angårtid, art og sted.

Sir Thomas Browne, Urn Burial

Lik hentet ut av brannruiner byr på samme problemer foretterforskningen som lik hentet opp av vann. I begge til-feller er samordning av opplysninger fra undersøkelsen avåstedet, undersøkelsen av liket og den avdødes historie avsærlig stor betydning.

Derrick J. Pounder

Hun skulle ha dratt hjem sammen med de andre.Kelly Staples stirret inn i det sprukne og flekkete speilet

i et forsøk på å finne ut av det hun så. Ansiktet som mystetilbake, kunne da ikke være hennes. Maskaraen var smurt utunder øynene i gråsvarte flekker spettet med bitte små svarteprikker som ikke kom til å gå bort uansett hvor hardt hungned. Restene av dekkremen hadde kaket seg rundt nesenog i pannen, hvor huden virket tørr. Hun var rød i ansiktetog hadde en kvise på haken som garantert ikke hadde værtder da hun gjorde seg i stand til å gå ut. Munnen var slappog våt, og det var et eller annet på overdelen hennes … Meden kraftanstrengelse bøyde hun hodet for å ta skaden nær-mere i øyesyn. Vin, tenkte hun uklart; hun hadde sølt rød-vin nedover brystet. Hun hadde en vag erindring om å haholdt det våte stoffet vekk fra seg mens hun lo hysterisk ogtilbød noen – en mann hun aldri hadde truffet før – sjan-sen til å suge på det for at ikke vinen skulle gå til spille, førFaye hadde dratt henne vekk og hvisket henne iltert i øret athun måtte se til å oppføre seg. Men som Kelly hadde påpekt,eller i hvert fall prøvd: Poenget med kvelden var jo nettoppat hun ikke skulle oppføre seg. Hun var ute på vift sammenmed jentegjengen på pub-til-pub-runde i Richmond, opp-stæsjet, god og full og klar for å ha det moro. Det nærmet segsemesterslutt; de hadde trengt litt fri alle sammen. Og særlig

9

hun, etter at hun hadde slått opp med PJ tre uker tidligere.Eller nærmere bestemt, han hadde slått opp med henne. Toår hadde de vært sammen, og så hadde han gitt alt på båtenfor å legge seg etter den feite hora Vanessa Cobbet. Det trilleten tåre nedover ansiktet hennes, gjennom det som var igjenav sminken.

De hadde startet med hvitvin hjemme mens de gjorde seg istand, og Kelly hadde drukket noen glass. Hun hadde trengtdet, så nervøs som hun hadde vært. Og det hadde gitt henneen god start på kvelden.

Rommet bak henne bølget og krenget. Hun lukket øyneneog støttet seg hardt mot vasken mens hun ventet på at detskulle gå over. Hun hadde allerede kastet opp, hadde tenktat det kanskje ville hjelpe hvis hun gjorde det. Bak henneslamret en båsdør i veggen. En mager middelaldrende damesmøg seg forbi henne med et skråblikk som sa: Du er altforung til å være i en sånn forfatning. Kelly tenkte, men turteikke si: Ja vel, og du er altfor gammel til å være her i utgangs-punktet.

Det var trangt her inne, to båser og to vaskeservanter pres-set inn i et lite hjørne av puben, og stinket av en påtrengendeeim av luftfrisker og den sursøte lukten av vinoppkast – detsiste var Kellys bidrag. Inventaret skrev seg fra åttitallet, omikke før: rosa porselen og rosa og brune blomstermønstredegardiner som hang slapt ned over det mattslipte vinduet. Res-ten av puben var ikke stort bedre, selv om den dunkle be-lysningen skjulte det verste på kveldstid. The Jolly Boatmanhadde sett bedre dager, i likhet med flesteparten av klientel-let, men det var ikke desto mindre fullt her. Det gjaldt foralle pubene ved elven; det var torsdag kveld, den uoffisiellestarten på helgen, og alle var ute for å feste, iberegnet Kelly.Men et eller annet sted på veien hadde alt gått skeis. Hun

10

hadde et uklart minne om at de andre hadde dratt, og at dehadde sagt at hun skulle ta en drosje når hun var klar for åvende hjemover. Hun hadde danset med noen, en gutt hunikke kjente, og Faye hadde prøvd å overtale henne til å dra,men hun hadde ikke villet. Da hadde det virket logisk. Detvar hennes tur, hennes sjanse til å ha det moro. De hadde tatthenne på ordet og dratt. Nå skjønte hun ikke hvorfor hunhadde gått med på det.

«Jeg er dritings,» sa hun høyt og forsøkte å få blikkontaktmed den utflytende skikkelsen i speilet. «Jeg må komme meghjem.»

Innholdet i vesken hadde ramlet ned i vasken, og det føl-tes som det tok urimelig lang tid å få samlet det opp igjen– hendene var fomlete, og det var så mange ting: en penn,sminke, nøkler, en bussbillett, noen mynter, og tre sigarettersom hadde falt ut av pakken og blitt våte. En tube med lip-gloss hadde mistet korken, og idet hun prøvde å ta den opp,kom det klissete røde merker på det rosa porselenet. Et litesekund minnet det om blod.

Støyen og varmen traff henne som en fysisk kraft da hunåpnet døren, og hun ble plutselig usikker og prøvde å kommepå hvilken vei hun skulle gå. Hun syntes vagt å huske atdøren til verden utenfor var til venstre, og gjorde seg klar forå bane seg vei gjennom mengden. Hun rettet seg i ryggen oggikk med hevet hode i et forsøk på å virke edru. Ingen lotseg lure bortsett fra Kelly selv.

Det var ekstra trengsel ved døren, der røykere kom og gikkfra terrassen som vendte ut mot vannet.

«Unnskyld meg,» mumlet Kelly mens hun uten å lykkesforsøkte å ta seg forbi en tykkfallen mann som ikke lot tilverken å høre eller merke at hun braste rett inn i ryggen påham.

11

«Trenger du skyss, jenta mi? Vent, så skal jeg hjelpe deg,»sa en stemme inn i øret hennes mens en arm smøg seg rundtlivet på henne. «På tide å dra hjem, unge dame.»

Uten at hun bevisst sa seg enig, oppdaget hun at hun be-veget seg fremover og kjapt og behendig ble ført gjennomtrengselen til de kom ut i den kalde luften utenfor. Det varklart, kaldt og vindstille, og hun kjente allerede frosten be-gynne å bite i kinnene.

Hun snudde seg, klar til å takke redningsmannen sin, ogbefant seg plutselig ansikt til ansikt med en fremmed mann påalder med faren hennes, eller enda eldre. Hun strevde med åfeste blikket. Mannens ansikt bølget foran henne. Hun opp-fattet uinnfattede briller og hår som var for mørkt til at detkunne være naturlig, og en bart over en munn som sa: hvorbor du jeg har bilen rett rundt hjørnet bli med meg så skal jegfå deg trygt hjem ikke noe problem det er ikke langt jeg har ikkenoe annet fore gi meg vesken din sånn ja er det der nøklene dineta det med ro jeg skal passe på deg. Du bør jo ikke gå ute påegen hånd ikke nå det er farlig ikke sant.

Av en eller annen grunn fulgte Kelly lydig med mannen.Helst ville hun hatt tilbake vesken sin og kommet seg hjempå egen hånd, men det virket enklere å bli med ham. For detførste hadde hun vondt i beina – plattformstøvlettene somhadde sett så glamorøse ut før hun dro hjemmefra, klemtemot tærne og gnagde på hælene, og den høyre spiste seg inni leggen. De var altfor høye for den lange veien hjem.

Mannen var hyggelig, tenkte Kelly omtåket; høflig, tillit-vekkende og omtenksom. Eldre menn var jo det, ikke sant?De visste hvordan man skulle oppføre seg som en gentle-man. PJ hadde aldri holdt henne i hånden. Han hadde aldriåpnet bildøren for henne og ventet for å lukke den etter athun hadde satt seg (litt tungt, når sant skulle sies, men på

12

den annen side var han den fødte gentleman og så bare rettfrem og ikke på skjørtet hennes der det hadde glidd opp).

Når hun tok drosje, pleide hun å sette seg i baksetet, menhan hadde allerede åpnet passasjerdøren foran, og hun villeikke være uhøflig.

Han satte seg inn og startet opp motoren, og etter først åha hjulpet henne med setebeltet, kjørte han av gårde. Hanruste motoren unødig så det gjallet mellom husene på hverside av gaten.

«Går det bra om jeg røyker?» spurte Kelly dristig og bleoverrasket da han nikket. Bilen luktet peppermynte- og furu-wunderbaum, to kraftige dufter som likevel ikke helt klarteå overdøve en eim av bensin, som om han hadde kommet tilå søle på skoene sine sist han fylte tanken. Han var tydelig-vis ikke-røyker. Men han hadde gitt henne lov, så han kunnetross alt ikke ha så mye imot det.

Den eneste sigaretten i pakken som ikke var blitt våt, varlykkesigaretten, den siste, den Kelly alltid pleide å sette oppned når hun åpnet en ny pakke, så den sto som en liten hvitsoldat i stolt givakt blant de lysebrune filtertuppene på deandre. Hun stakk den i munnen og satte hånden for light-eren idet hun tente den, skjermet den mot en ikke-eksiste-rende vind. Flammen blaffet opp altfor kraftig så den omtrentsved panneluggen hennes.

«Faen.» Hun blunket forfjamset noen ganger før hunsendte den fremmede et skyldbetynget blikk. «Unnskyld.Burde ikke banne.»

Han trakk på skuldrene. «Gjør ikke meg noe. Hva heterdu?»

«Kelly.» Hun vippet ned solskjermen og gransket seg selvi speilet mens hun rufset til panneluggen. «Hva heter du?»

Han nølte et øyeblikk. «Dan.»

13

«Hvor er du fra, Dan? Birmingham?» Hun syntes hun hørteen Midlands-aksent, men han ristet på hodet.

«Her omkring.»«Ja vel?»Han nikket med blikket festet på veien. Kelly kikket også

ut, betraktet butikkene idet de for forbi. Hun rynket pan-nen.

«Det er feil vei.»Han svarte ikke.«Det er feil vei,» gjentok hun, flau over å klage når han var

så hjelpsom. «Du har kjørt feil. Du skulle tatt til venstre.»«Det er bedre å kjøre her.»«Nei, det er det ikke,» sa Kelly irritert. «Jeg vet da vel veien

hjem til meg selv.»Hans eneste reaksjon var å skifte gir og sette opp farten.«Hei!» sa hun advarende og støttet den ene hånden mot

dashbordet. Det var dekket av et tykt skittlag. «Ta det rolig!»Bilen for humpende langs veien, litt for fort til at hun

likte seg. Han virket nervøs, tenkte hun. Hun blunket hardtog strevde for å feste blikket. Leppene hans var sprukne, oghan drev hele tiden og slikket seg på dem. Det gjorde at hunfølte at hennes egne lepper var tørre, og hun måtte anstrengeseg for ikke å gjøre som ham. Hun ble med ett kald, ogklinkende edru; alkoholtåken lettet og ble erstattet av redsel.Hva hadde hun gjort? Alle gangene moren hadde mast om athun aldri måtte stole på fremmede, og her satt hun i en bilsammen med en mann hun aldri hadde truffet før, en mørktorsdagskveld, på vei gudene visste hvor. Det var noen somdrev og drepte unge kvinner; hun hadde sett overskriften i far-ens avis. Fire døde jenter, dumpet og satt fyr på. Jenter somhenne. Politiet hadde ingen anelse om hvem drapsmannenvar, eller hvordan de skulle ta ham. Han gikk løs og jaktet

14

på sårbare kvinner ute på egen hånd. Til og med hun, somaldri fulgte noe særlig med på nyhetene, hadde hørt om ham.Det var ikke sent; det var fremdeles folk i gatene, men aldrihadde Kelly følt seg så alene.

«Du, kanskje du kunne slippe meg av her? Jeg vil hellergå, hvis det er greit for deg.»

«Bare slapp av.»Bilen stanset i et lyskryss. Kelly følte over døren etter dør-

håndtaket.«Den er ødelagt,» sa han uten å snu seg. «Den kan bare

åpnes fra utsiden. Sitt stille, nå, og slutt å mase sånn.»«Jeg vil av.» Stemmen var blitt høy og hadde en naken

desperasjon i seg som fikk føreren til å rykke til.«Ro deg ned. Jeg skal stanse og slippe deg av, hvis det er

det du vil.» Han svingte inn i en smal boliggate med parkertebiler på hver side. «Ikke noe sted å svinge inn. La oss se hvasom er her nede.»

«Her nede» var et smug mellom to hager, en blindvei uteninnsyn, oppdaget hun med dunkende hjerte. Det føltes somom det skulle sprenge seg ut av brystet på henne. Bilen sakt-net farten og stanset.

«Hva skjer? Hvorfor stanser du?»«Jeg trodde du ville av. Så jeg slipper deg av.» Han slo av

motoren og deretter lysene, og mørket senket seg over dem.Kelly så ikke annet enn en silhuett ved siden av seg. Nesebo-rene spilte seg ut og oppfanget peppermynte-lukten og detsvake pustet av bensin igjen, og hun tenkte på jentene som bleliggende der de hadde blitt dumpet, på kroppene deres sombrant, på avisoverskriftene om «Ildmannen», og hun hørteham bevege på seg, men klarte ikke i mørket å avgjøre omhan strakte seg etter henne, og uten å tenke, uten engang åsanse at hun hadde rørt seg, bøyde hun seg ned og smøg ut

15

kniven lillebroren hennes hadde gitt henne, den han pleideå ha med seg på skolen i tilfelle han havnet i slåsskamp,den som hadde gravd seg inn i ankelen hennes hele kvel-den, springkniven med det smale bladet og den nifst skarpeeggen, og det var ikke engang lys nok til at det glimtet i bla-det idet hun svingte den i venstrehånden og siktet lavt, sik-tet mot det myke partiet under ribbeina, men over beltet, oghan rakk ikke å reagere på noen som helst måte før knivenvar i ham og ute igjen, og så i ham igjen, selv om han dennegangen prøvde å ta tak i den når hun trakk den ut, og nå varkniven mørk og våt, og mannen jamret seg, og hun kunnelukte ham, og lukte blod – det var som inne hos slakteren envarm sommerdag, den søtlige eimen – og han hadde pisset påseg, og hun oppdaget at hun skrek, og hjertet dundret somen tromme så hun ikke engang hørte hva hun selv sa. Menhun fortsatte å si det mens hun kravlet seg over setet og overi baksetet og famlet etter dørhåndtaket og instinktivt kastetseg ut så lakken ble full av klin fra de blodstenkte hendeneog beina nesten ga etter da hun prøvde å løpe i de elendigestøvlettene og hadde glemt alt om vonde føtter. Hun fort-satte å hviske det mens hun haltet seg ut av smuget mot hu-sene, mot hjelp, mens pusten skar seg inn og ut av lungenesom om den var utstyrt med rustne tenner. Det var det hunsa til damen som åpnet døren og skrek ved synet av henne,og det hun sa til politiet som svarte på nødanropet, og dethun senere sa til legene og sykepleierne på sykehuset da hunble undersøkt. Det var det eneste hun var sikker på, det somhadde holdt henne i live.

«Ikke meg. Jeg vil ikke bli den neste. Ikke meg. Ikke meg.»

16

Kapittel 1

MAEVE

Jeg visste ikke hvor jeg var, eller hva jeg gjorde da telefo-nen ringte; jeg visste ikke engang at det var den som haddevekket meg. Jeg kom opp fra dypet og åpnet det ene øyetmens den ene delen av hjernen forsøkte å finne ut hva detvar som hadde forstyrret meg, og den andre konsentrerte segom hvordan jeg skulle få stanset bråket. Det løste seg oppi en lav klapring som var lyden av mobiltelefonen min somvibrerte hissig på nattbordet, og den skingrende lyden av denmest irriterende ringetonen jeg kunne ha valgt. Jeg famletetter den i mørket og kom til å streife borti den så den falti gulvet. Den landet opp ned på teppet mens den fortsatteå ringe, litt mer dempet nå. Jeg hadde ikke drept den, baresåret den. Bonusen var at den nå var litt vanskeligere å få taki. Jeg lente meg farlig langt ut av sengen og dro fingrene overteppet på leting etter den.

«Mmff!»De fleste finere nyanser ble kvalt i puten, men jeg tolket

Ians kommentar til å bety «Se til å ta den jævla telefonen!»,noe som var mer eller mindre det jeg selv tenkte. I tillegg tilHva er klokken? og Hva er det denne idioten vil meg?

Jeg fikk til slutt tak i den og trykket febrilsk på knappenetil den ble stille, mens jeg prøvde å tyde teksten på displayet.

17

LANGTON. Rob. Jeg myste på klokken og leste 03.27. Halvfire om morgenen og jeg ble oppringt av kriminalbetjent RobLangton. Jeg var nå i ferd med å våkne for alvor. Hjernenbegynte å koble seg på, men munnen hadde ikke rukket åomstille seg og var fremdeles slapp av søvn. Da jeg svarte, løddet snøvlete, som om jeg hadde sittet og drukket de siste – jegregnet etter – tre og en halv timene i stedet for å få meg sårttiltrengt blund på øyet. Tre og en halv time – det ble totaltseks timers søvn i løpet av to døgn. Jeg knep øynene hardtigjen og angret på at jeg hadde regnet på det. Det fikk megav en eller annen grunn til å føle meg verre.

«Vekket jeg deg, Kerrigan?» Jeg ville ha kjent igjen denManchester-aksenten hvor det skulle være.

«Det vet du at du gjorde. Hva er det?»Jeg spurte selv om jeg allerede visste det. Det var bare to

grunner til at Rob Langton oppglødd ringte meg på dennetiden av døgnet. Én: Det hadde dukket opp et nytt lik, ellerto: Drapsmannen var pågrepet. Uansett kom det ikke til åbli noe mer søvn på meg med det første.

«Vi har ham.»«Kutt ut!» Jeg satte meg opp i sengen og slo på lyset, overså

et stønn ved siden av meg og smalnet blikket mens jeg prøvdeå samle tankene. «Hvor? Hvordan?»

«Vi fikk litt hjelp. En hyggelig ung dame på fylla medkniv på seg satte veldig liten pris på å være nestemann påIldmannens liste.»

«Han er ikke død?» Hjertet mitt dunket. Hvis han var død,var det kjørt. Ingen svar. Ingen rettssak.

Ingen rettferdighet.«Næh, han klamrer seg til livet. Er på sykehuset, blir ope-

rert i denne stund. To stikksår i magen; hun flerret opp inn-vollene hans.»

18

«Au.»«Ikke sant – kunne ikke skjedd med en triveligere person.»«Noen vi kjenner til?» Jeg gned meg i øynene med hånd-

baken og prøvde å la være å gjespe.«Helt ukjent. Har aldri vært arrestert før, og har ikke kom-

met opp under etterforskningen.»Jeg sukket. Ikke bra. Da hadde vi altså ikke vært i nærhe-

ten av å ta ham; vi hadde bare hatt flaks. Og jenta enda mer.Jeg var ikke tilhenger av at folk bar kniv, men hadde sett til-strekkelig mange døde kvinner i løpet av de siste ukene til åtenke at det kanskje ikke var så dumt.

«Han heter Vic Blackstaff. Han hadde på seg alle person-lige papirer – både førerkort og ID fra arbeidsplassen. Haner i midten av femtiårene og jobber skift på et telefonsenteri Epsom. Bor i Peckham. Kjører gjennom sørvest-Londonetter endt skift i morgentimene. Rikelig anledning.»

«Eldre enn vi hadde regnet med,» bemerket jeg. «Men skift-arbeid passer med profilen. Hvor skjedde det?»

«Richmond.»«Det er ganske langt unna det vanlige området. Hittil har

han holdt seg til Kennington og Stockwell – aldri så langt utesom Richmond,» sa jeg skeptisk.

«Nei, men det vanlige området hans kryr jo av politi. Såda er det kanskje ikke så rart at han søker seg til nye jaktmar-ker?» Rob lød svært sikker, og jeg trakk på skuldrene for megselv; hvem var vel jeg til å spå om en seriemorders bevegelser?

«Bilen hans blir undersøkt nå,» fortsatte Rob. «Vi er påsykehuset og venter.»

«Hvem er ’vi’?»«Jeg og sjefen. Og dessverre overbetjent Judd. Vi kommer

til å avhøre den unge damen så snart legene gir klarsignal tildet. De holder fortsatt på å undersøke henne.»

19

«Hvordan er det med henne? Kommer hun til å –»Jeg hadde ikke lyst til å avslutte setningen. Kommer hun

til å klare seg? Er hun stygt mishandlet? Brent? Hvor langthadde han kommet?

«Ingen fare med henne. Bare rystet. Ingen skader, menvi har ikke fått tillatelse til å snakke med henne ennå. Hunsier at hun ikke er klar.» Rob hørtes utålmodig ut, noe somprovoserte meg. Hvorfor skulle hun ikke ta seg tid før hunsnakket med politiet? Hun hadde opplevd et sjokk. Det huntrengte, var noen å betro seg til. Og jeg var den ideelle per-sonen i så henseende. Energien strømmet gjennom meg, ogadrenalinet skjøv utmattelsen inn i en krok, der den var hen-vist til å forbli til jeg hadde tid til å gi etter for den igjen. Tretimers søvn var mer enn nok. Jeg var allerede ute av sengenog vaklet mot døren på ustø bein som verket som om jegskulle ha løpt maraton dagen før.

«Jeg kommer straks uansett. Kanskje jeg får lov til å snakkemed henne.» Fordelene ved å være eneste kvinne i stasjons-sjef Godleys indre krets var ikke mange, men det fantes til-feller da det kom godt med.

«Hvorfor er jeg ikke overrasket? Fra null til hundre på timinutter – der har vi deg.»

«Det var derfor du ringte, ikke sant?» Jeg var nå på badetog diskuterte med meg selv om jeg kunne ta sjansen på åtisse mens jeg satt i telefonen. Nei, han kom til å høre det;jeg fikk vente.

«Jeg visste at du kom til å ville komme.» Det var barehalve historien – det var beleilig for dem alle sammen at jegkom dit. Jeg kunne høre Rob glise; han kunne være en selv-god dust, men jeg tilga ham, for når alt kom til alt, ønsketjeg faktisk å komme, og hvis han ikke hadde ringt, ville jegikke ha ant noen ting om det før jeg så det på nyhetene.

20

«Hvilket sykehus?»«Kingston.»«Jeg er der om en halvtime,» sa jeg før jeg fikk tenkt meg

ordentlig om. Det var et godt stykke fra Primrose Hill tilKingston, og jeg hadde desperat behov for en dusj. Håret varså fett at det klebet seg til hodet. Ikke snakk om at jeg drohjemmefra med møkkete hår. Ikke nå igjen. «Eller førti mi-nutter.»

«Vi er på intensivavdelingen. Vi har slått av mobiltelefo-nene, så ring sykehuset hvis du skal ha tak i oss.»

«Greit.»Jeg skrudde på vannet før jeg satte meg på do, likevel var

det ikke på langt nær varmt nok da jeg tvang meg til å tråinn på flisene, og jeg for sammen da strålen traff gåsehudenmin. Dusjhodet var på størrelse med en middagstallerkenog spydde ut vann på nivå med et tropisk regnskyll; bare såsynd at det aldri ble varmt nok for meg. Form foran funk-sjon, som vanlig. Men det var ikke min leilighet, så jeg kunneikke klage. Offisielt sett delte jeg den, men jeg følte meg mersom en gjest. Og til tider ikke nødvendigvis en velkommensådan.

Jeg knyttet hendene sammen under haken og klamret megtil min egen kroppsvarme og måtte anstrenge meg for å få fing-rene løs fra hverandre og gripe sjampoflasken så snart vannetbegynte å nærme seg lunkent. I min hast kom jeg til å mistekorken, og jeg bannet idet jeg hørte den sprette rundt på deskrånende flisene ned mot sluket. Jeg lot den bli liggende oghørte mammas stemme i hodet: Ja ja, den kommer i hvert fallikke noe lenger … To minutter senere tråkket jeg på den ogmåtte kvele et hyl i albukroken da en skarp kant gravde seginn i fotbuen. Det hjalp å banne, så jeg bannet. Mye.

Jeg gned inn håret med sjampo til underarmsmusklene

21

protesterte, og skylte det så lenge jeg kunne tillate meg, medøynene lukket mot skummet som gled nedover ansiktet. Foren lykke å være ren igjen, for en glede å vite at saken nærmetseg en løsning. Jeg ville bli værende her inne for alltid medøynene igjen; jeg ville sove – å, som jeg ville sove. Men detkunne jeg ikke. Jeg var nødt til å komme meg av gårde. Oginnen jeg kom meg ut av dusjen, var jeg det som for tidengikk for å være våken.

Inne på soverommet igjen prøvde jeg å være stille, menklarte ikke å unngå å skrangle med hengerne da jeg tok uten drakt fra skapet. Jeg hørte bevegelse bak meg fra sengenog bet meg i leppen.

«Hva skjer?»Jeg ville ikke ha snakket til Ian om ikke han hadde snak-

ket til meg – det var regelen jeg hadde når jeg måtte stå oppog dra ut midt på natten. Ikke at jeg var sikker på om hanoverhodet hadde fått med seg at det fantes en regel.

«Skal ut og møte en morder.»Det førte til respons i form av et åpent øye. «Du tok ham.

Bra jobbet.»«Det var ikke akkurat min fortjeneste alene, men takk.»Han rullet over på siden og slengte den ene armen over

ansiktet mot lyset. Han lå nå i sin naturlige positur, utstraktover midten av sengen. Jeg undertrykte trangen til å dytteham tilbake til hans egen side og trakk i stedet opp overla-kenet og bredte det rundt ham. Se, jeg bryr meg om deg. Sehvor omtenksom jeg er.

«Mmm,» var reaksjonen. Han var på vei til å sovne igjen.Jeg fjernet renseriplasten fra drakten min. Så krøllet jeg densammen og presset den ned i søppelkurven. Jeg burde ha tattden av tidligere; drakten luktet kjemikalier, og jeg rynket pånesen, kviet meg for å ta den på. Det var spådd kaldt vær og

22

regn, og jeg tenkte lengselsfullt på jeans stukket ned i støvler,tykke gensere og lange strikkeskjerf. Å kle seg som en vok-sen var søren meg et styr.

Jeg satte meg på sengekanten for å ta på meg strømpebuk-sene, lirket dem forsiktig opp langs den fuktige huden minfor ikke å lage hull i dem. Håret dryppet ned på skuldrene,og kaldt vann piplet nedover ryggen. Jeg hadde ikke tid tildette. Jeg hadde ikke tid til plettfritt. Langsomt, uendeliglangsomt fikk jeg dratt stoffet opp over lårene og reiste megfor å trekke dem hele veien opp. Det var ikke påkledningensmest elegante øyeblikk, og jeg ble ikke fornøyd da jeg snuddemeg og oppdaget at Ian lå og stirret på meg med et uutgrun-nelig uttrykk i ansiktet.

«Så det var det?»«Hva mener du?» Jeg smøg på meg en bluse, trådte ned i

skjørtet og skyndte meg å trekke opp glidelåsen før jeg glattetdet over hoftene. Det var bedre. Verdigere. Jeg merket megat det var løst i linningen og hang nede på hoftene snarereenn rundt livet. Det gjorde at kanten endte under kneet ogikke på og dermed gikk fra flatterende til tantete. Jeg trengteå spise mer. Jeg trengte å hvile.

«Jeg mener, er det over nå? Kommer jeg til å få se mer tildeg?»

«Sannsynligvis. Men ikke på en liten stund – vi må førstfå unna papirarbeidet og klargjøre saken for påtalemyndig-heten. Men etter det, så ja.»

Hvis det ikke ligger en ny seriemorder på lur og er klar til åta over der Ildmannen slapp. Hvis det ikke er noe annet somskjærer seg mellom nå og jul. Hvis alle Londons kriminelle tarseg fri resten av året.

Jeg så meg om etter skoene, pumpsene med halvhøye hælersom var totalt utrendy, men hei, jeg kunne gå med dem fra

23

nå til midnatt uten at føttene klaget det minste. Jeg kunnetil og med løpe i dem om nødvendig. Den ene lå i hjørnetder jeg hadde sparket den av meg. Den andre fant jeg om-sider under sengen og måtte strekke meg ugrasiøst for å fåtak i den.

«Jeg kan ikke fordra at de bare kan plystre på deg, og såkommer du løpende.» Nå hørtes han lys våken ut, og forar-get. Hjertet sank i meg.

«Det er jobben min.»«Å jaha, så det er jobben din. Beklager, det visste jeg ikke.»«Ikke gjør dette nå,» sa jeg mens jeg tråkket inn i skoene

og rasket til meg håndkleet. «Jeg er nødt til å dra. Det er vik-tig, og det vet du.»

Han hadde satt seg opp og lå og støttet seg på den enealbuen. De blå øynene under de tykke øyenbrynene var fi-endtlige, og det brune håret uvanlig bustete. «Det jeg vet, erat jeg ikke har sett deg på flere uker. Det jeg vet, er at jegkommer til å måtte ringe Camilla for å si ifra om at du ikkekan komme på middag likevel, og spørre om det er greit,og at jeg beklager så mye om det lager kluss for bordplanenhennes. Det jeg vet, er at det virker som om jobben din all-tid kommer først.»

Jeg lot ham holde på mens jeg tørket det verste av van-net ut av håret og så trakk en kam gjennom det i et forsøkpå å få en slags skikk på det. Det var ikke tid til å føne det;det kom uansett til å tørke på vei til sykehuset. Noen få lok-ker, i en lysere brunfarge enn resten, var allerede i ferd medå krølle seg rundt ansiktet.

«Camilla jobber i et kunstgalleri. Hun har ikke annet åfinne på enn å stokke om på bordplanene for de små mid-dagsselskapene sine. Det blir bare en kjærkommen utford-ring for henne.»

24

Han lot seg falle ned på ryggen igjen og stirret opp i taket.«Det der gjør du alltid.»

«Hva da?» Jeg skulle ikke ha sagt noe.«Rakker ned på vennene mine fordi de ikke har like vik-

tige eller meningsfulle jobber som deg.»«Ærlig talt …»«Det er ikke alle som er ute etter å redde verden, Maeve.»«Nei da, der er minst like viktig å få den til å se pen ut,» sa

jeg skarpt og angret meg med det samme. Camilla var hyg-gelig og oppriktig, en storøyd og troskyldig person som vek-ket beskyttelsesinstinktet i alle som kjente henne, herundermeg. Som regel. Skarpheten min skyldtes dels utmattelse ogdels skyldfølelse; jeg hadde lurt på å droppe middagsselskapethennes. Det var ikke det at jeg ikke likte vennene til Ian, detvar bare det at jeg ikke holdt ut spørsmålene deres. Noen inter-essante saker i det siste? Hvorfor har dere ikke tatt Ildmannenennå? Hva er det aller verste du har sett i tjenesten? Skulle duønske vi fortsatt hadde dødsstraff? Kunne du hjulpet meg meden fartsbot? Det var trettende og forutsigelig, og jeg opplevdedet som ekstremt pinlig å representere Scotland Yard overforIans venner. Jeg var bare én person, og trafikkbøter var defi-nitivt ikke min skål.

«Ian …»«Hadde ikke du det travelt?»Jeg så på klokken. «Jo. Vi kommer tilbake til dette senere,

ok?»«Jeg gleder meg.»Jeg fikk lyst til å påpeke at det ikke var jeg som hadde

kommet inn på det i utgangspunktet, men bøyde meg i ste-det over sengen og plantet et kyss på den delen av kinnethans jeg enkelt kunne nå. Ingen respons. Med et sukk sattejeg kursen for kjøkkenet og fant meg en banan, før jeg pluk-

25

ket med meg veske og kåpe og løp ned trappen. Jeg låsteytterdøren med nøkkelen så jeg ikke skulle vekke naboene,skjønt hadde de sovet seg gjennom dusjen min og kjæreste-kranglingen, ville de sikkert ikke lagt merke til dørslamringheller. Hvis de var hjemme, da, og ikke på førjulsshopping iNew York eller vinterferie på Bahamas.

På trappen ute stanset jeg opp et øyeblikk og kikket i bak-ken mens tankene kvernet.

«Hva er det jeg driver med? Hva faen er det jeg drivermed?»

Jeg hadde ikke ment å si det høyt, og jeg siktet ikke til job-ben. Jobben taklet jeg. Da var det noe annet med kjærestenmin. Vi hadde vært sammen i åtte måneder og bodd sammeni seks, og kranglingen hadde tatt til i samme stund som jeghadde flyttet inn hos ham. Jeg hadde falt for det store smilet,de brede skuldrene og en jobb som ikke hadde noe med for-brytelser å gjøre. Han hadde på sin side sagt at han likte denaktive og travle etterforskeren med lange bein og ingen bak-tanker. Jeg var ikke ute etter en ektemann som kunne værefar til mine barn – foreløpig, og jeg fikk ikke stjerner i øyneneda jeg fikk høre at han jobbet innen finans. Det hele var såenkelt. Vi traff hverandre når vi hadde tid, snek til oss noentimer i sengen hjemme hos ham eller meg, fikk lagt inn enog annen middag, og da jeg skulle fornye leieperioden min,hadde Ian tatt en sjanse, en risiko av samme type som haddegjort ham rik, og invitert meg til å flytte inn hos ham i denkostbare og latterlig forseggjorte leiligheten hans i PrimroseHill. Det hadde ikke vært noen god idé. Det hadde vært enkatastrofe. Og jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle kommemeg ut av den. Etter to måneder hadde vi jo ikke kjent hver-andre, bortsett fra i bibelsk betydning. Vi hadde ikke funnetut hva vi hadde til felles, eller hva vi skulle finne på i lange

26

vinterkvelder når været gjorde det best å holde seg inne. Detendte med at vi ble værende i sengen eller kranglet. Det fan-tes ingen mellomting. Jeg begynte å være lenger på jobb, drohjemmefra tidligere om morgenen og stakk innom stasjoneni løpet av helgen selv når jeg ikke hadde vakt. Den enestebonusen var overtidsbetalingen.

Natteluften var skarp, og jeg grøsset der jeg skyndte megnedover veien med det kalde håret mot nakken. Jeg var takk-nemlig for kåpen Ian hadde kjøpt til meg. Den var lang ogkaramellfarget og i fin ull, og var egentlig var for fin til å farterundt på åsteder i, men han hadde insistert. Det skortet ikkepå gavmildhet – faktisk var han nesten for spandabel. Selvmed den ekstra overtidsbetalingen min hadde jeg ikke sjanstil å komme opp på hans nivå. Vi var ikke jevnbyrdige, og detvar fåfengt å skulle late som. Det var en mistrøstig situasjon.

Fremme ved bilen, som sto parkert der jeg hadde funneten plass kvelden i forveien, ikke spesielt nær leiligheten, blejeg stående og fylle lungene med den kalde luften mens jegprøvde å finne fokus og la hodet fylles av stillheten. Det vari hvert fall det som var tanken. Et eller annet sted ruste enmotor opp idet en nabo kjørte av gårde. Trafikkstøyen var iferd med å bygge seg opp allerede så tidlig. Men jeg haddeikke tid til å stå her. Nok zen-meditasjon for nå. Jeg sattemeg i bilen og kom meg i gang.

Skrittene mine runget mot flisegulvet, og Rob så meg kommepå lang avstand. Han satt på en pinnestol med beina strukketut foran seg og la beslag på det meste av korridoren utenforintensivavdelingen.

«God morgen.»«Er det morgen?» sa han interessert og ga meg et pappkrus

med plastlokk. «Jeg trodde det var torsdag kveld fremdeles.»

27

«Niks. Det er fredag. Den tjuesjuende november. Heledagen, om det er til hjelp.» Rob smilte opp mot meg. Ansik-tet var fullt av mørk skjeggstubb som allerede var halvveis tilet ordentlig skjegg. Walisiske aner hadde gitt ham svart hår,blå øyne, lys hud og rikelig med sjarm, men han var avhen-gig av å barbere seg to ganger om dagen for å holde etter-veksten i sjakk. Han klarte aldri å se helt strøken ut, men nåvirket han ekstra uflidd, og jeg la merke til at skjorten varden samme som han hadde hatt på seg dagen før.

«Du rakk ikke hjem.»«Niks.»«Du har sittet her i flere timer.»«Jepp.»«Hvordan har du klart det?»«Det,» sa han og viftet med pekefingeren, «ville ha vært

avslørende.»Jeg satte meg på stolen ved siden av ham og tok av lokket

på kruset. Dunsten av glohett metall fra maskinbrygget kaffetraff meg i nesen. «Hvor mange sånne har du drukket?»

I stedet for å svare holdt han frem hånden slik at jeg kunnese hvordan den skalv.

«Herregud. Ikke mer koffein på deg.»«Mamma, da …»Jeg nippet til kaffen og måtte smile inn mot kruset idet

Rob lente hodet bakover mot veggen og gjespet.«Det gikk kjapt. Jeg hadde regnet med at det ville ta godt

og vel en time før du kom deg opp av sengen og hit.»Det burde egentlig ha tatt lengre tid, men jeg hadde kjørt

godt over fartsgrensen mesteparten av veien og hadde slengtmeg inn på en ledig plass på sykehusparkeringen uten å brymeg om å rette opp bilen etter meg.

«Du kjenner jo meg: full av futt.»

28

«Særlig. Hvordan står det til med Ian?»Jeg nølte så vidt før jeg svarte; jeg hadde absolutt ikke lyst til

å betro kollegaene mine detaljer fra kjærestekranglene mine,men det hadde ikke noe for seg å lyve. Rob hadde truffet Ianet par ganger og gjort seg opp sin egen mening.

«Han ble kjempeglad for å bli vekket.»«Beklager det. Men han skjønte sikkert at det var viktig.»Jeg hevet det ene øyenbrynet sakte og megetsigende og tok

en slurk av kaffen.Rob fnyste. «Så det er sånn ståa er.»«Det vi faktisk burde snakke om,» skyndte jeg meg å si,

«er hva som skjer med denne saken. Hvor er sjefen?»Han nikket mot de doble dørene bak seg. «Der inne et

sted. Driver og maser på legene.»«De vil fremdeles ikke la oss snakke med offeret?»«Offer og offer. Da synes jeg mer synd på stakkars Vic.

Han er stabil. Han var tre timer på operasjonssalen, og detvar visst kritisk.»

«Hjertet mitt blør for ham.»«Jaha, ja, han kan trenge det blodet hvis du er villig til å

avse det. Han holdt på å dø på vei til sykehuset. Hun lotham virkelig få gjennomgå.»

«Og derfor er hun i live og kan fortelle oss om det,» på-pekte jeg.

Rob flirte mot meg. «Jaså, du driver og kommer i denrette stemningen, Maeve? Du begynner å identifisere degmed henne? Bestevenninner innen klokka ti, er det det somer planen?»

«Og hva så?» Kaffen min hadde kjølnet nok til at jeg kunnedrikke den i ordentlige slurker, og koffeinet var i ferd med ågjøre sin virkning. Jeg ville være klar når de ga oss tillatelse tilå snakke med jenta. Da skulle jeg være på tå hev. Jeg skulle få

29

svarene vi trengte, og legge dem frem for sjefen min, CharlesGodley, slik en katt drar inn en død fugl som en kjærlig pre-sang til eieren sin. De lange arbeidsdagene og den absoluttelojaliteten han krevde av teamet sitt, gjorde meg ingenting.Jeg visste hvor heldig jeg var som tilhørte den indre kretsen.Det var seksti tjenestemenn på Operasjon Mandrake, og defleste av dem ville aldri få muligheten til å snakke med God-ley ansikt til ansikt. Han hadde sitt eget system: Ordre gikkut fra toppen og ble videreformidlet av folkene han stolte på,til deres kollegaer, som ble tildelt oppgaver og arbeidsstokktil å gjennomføre dem, for så å bli sluppet løs med beskjedom ikke å vende tilbake før de var i mål. Han var ansvarligfor etterforskningen som hadde blitt årets – om ikke tiårets– mediesak, og brukte altfor mye tid på å hanskes med re-portere til selv å kunne ta seg av alle aspekter av saken. Hanhadde valgt meg ut fra bydelen og innlemmet meg i avdelin-gen sin. Jeg visste fortsatt ikke hvorfor, men var fast bestemtpå ikke å skuffe ham.

«Så ingenting.» Rob hadde mistet interessen for å ertemeg. Han fant frem telefonen sin og begynte gjespende å blagjennom beskjedene. Jeg lot ham få sitte i fred, glad for littstillhet. Ventingen på et gjennombrudd i saken hadde værtpinefull og utmattende. Nå som det hadde skjedd, hadde jegråd til å utvise tålmodighet.

Likevel ble jeg sittende og fikle nervøst.Jeg trengte ikke å vente så lenge, for etter bare et par mi-

nutter gikk den ene av de to store dørene som førte inn tilintensivavdelingen, opp. Rob og jeg snudde oss begge to ogfikk se en sykepleier lene seg ut av døråpningen. Hun varung og hadde honningfargede striper i håret og kunstig sol-brun hud. Jeg var imponert over glamour-faktoren hennesså tidlig på morgenen. Meg avfeide hun etter et raskt, grans-

30

kende blikk på det fuktige håret og sminkefrie ansiktet mitt,og konsentrerte seg smilende om Rob. Her har vi visst en duhar rukket å sjarmere …

«Sjefen din spør etter deg.»Vi reiste oss på likt. Rob var en tanke over middels høy,

mens jeg ble ekstra høy i pumpsene mine, og vi var akkurati øyenhøyde for hverandre. Rob rynket brynene.

«Han vil snakke med meg, ikke deg.»«Han vet ikke at jeg er her,» sa jeg blidt. «Hadde han gjort

det, ville han ha ønsket å snakke med meg.»«Jeg skal si at du sitter og venter.»«Jeg kan si det selv.»Det var sånn det var. Uansett hvor godt jeg likte Rob, og

uansett hvor godt vi kom overens – når det gjaldt å konkur-rere om sjefens oppmerksomhet, var vi omtrent like modneog forstandige som barn som sloss om en leke.

«Som du vil.» Han slengte jakken over skulderen, gikk forbimeg og dyttet opp dørene med et smell. Han ventet ikke forå se om jeg fulgte etter, eller for å holde opp døren for meg.Ikke at jeg forventet spesialbehandling – det var ikke sånnat jeg maste om at jeg ville behandles som en dame – menjeg forventet heller ikke ren og skjær uhøflighet. Jeg satte frameg kaffekruset på stolen og skyndte meg gjennom dørenetter ham så tett at jeg praktisk talt tråkket ham på hælene.Det var ikke innbilning at han satte opp farten, oppsatt på åkomme først frem. Hadde jeg visst nøyaktig hvor «der inne»var, hadde jeg vært fristet til å ta opp kampen, men siden jegikke gjorde det, nøyde jeg meg med å ligge ett skritt bak derhan banet seg vei gjennom avdelingen.

Jeg ble av en eller annen grunn ikke overrasket over å seat stasjonssjef Godley hadde okkupert et av venteværelseneog installert seg der. Det lå oppslåtte dokumentmapper på

31

bordet, og en laptop sto og duret lavt. Bøyd over den satt entynn, mørk mann med briller og et forpint ansiktsuttrykk– overbetjent Thomas Judd. Det var ingen overraskelse: DitCharlie Godley gikk, fulgte Tom Judd etter, og selv om jegikke hadde spesielt sans for ham, skulle han likevel ha re-spekt for måten han hittil hadde organisert den praktiskedelen av etterforskningen på. Godley lente seg bakover i denlave stolen med hendene bak hodet og oppbrettede skjorte-ermer. Han så sliten, men konsentrert ut. Han hadde blitttidlig grå – håret var nesten hvitt – men han så ikke gam-mel ut av den grunn, tvert imot. Blandingen av sølvfargethår og blå øyne var svært kledelig, og særlig i betraktning avat han også var høy og bredskuldret og altfor fotogen til atmedia klarte å motstå ham. Men nå var han blek og virketrød og sliten i øynene. Jeg måtte legge bånd på meg for ikkeå smekke medfølende med tungen. Tilbedelse av sjefen bleikke oppmuntret. Han hadde ikke noe ønske om å lede enkult av tilhengere.

Rob knakket på dørkarmen. «Du ville snakke med meg,sir?»

Godley kikket adspredt opp. «Ja. Bra. Og du er også her,Maeve. Utmerket.»

«Rob ringte meg,» sa jeg over skulderen hans. Jeg vissteat han ville bli glad over å bli tildelt den hederen. Kanskjekunne det også ta brodden av det at Godley hadde smilt tilmeg. Men Rob hadde ikke egentlig noe behov for hjelp frameg. Han var i ferd med å skaffe seg et solid omdømme heltpå egen hånd.

Nå var Godley kommet på hugget igjen. «Er hun infor-mert?»

Rob nikket.«Så da vet du at vi har en mistenkt. Og et vitne.»

32

Det var null sjanse for at jeg ville få komme i nærheten avden mistenkte engang. Jeg hadde øvd meg på ikke å ønskemeg det jeg ikke kunne få. Det var toppfolkene som kom tilå snakke med ham når han var i stand til det. Men vitnet varmitt. Med fast stemme sa jeg: «Jeg vil gjerne avhøre henne.Jenta, altså. Det er antagelig enklere for meg å vinne tillitenhennes.»

«Vi har ventet på at hun skulle si seg villig til å avgi for-klaring, og bli edru. Dere vil sikkert komme godt overens.»Judd satt stadig bøyd over skjermen og tastet som en gal,men han lot aldri en sjanse gå fra seg til å ydmyke noen, ogda særlig meg. Og vips, så gikk den lette nervøsiteten jeg all-tid følte i nærvær av sjefen, over i rent sinne mot Judd. Jeghadde ikke arvet min fars røde hår, men det var ingen tvil omat jeg hadde fått temperamentet som sies å følge med det.

«Hva mener du med det, sir?»«Akkurat det jeg sa.» Tonefallet var nøytralt, men øynene

bak brilleglassene glimtet; han visste like godt som jeg – likegodt som alle i rommet – at han nettopp mer eller mindrehadde kalt meg en fyllebøtte. Det samme gamle tullet forn-te gang: Det var klart jeg drakk, jeg var jo ire. Jeg bestilteselvfølgelig to halvlitere med Guinness og en whisky-shot islengen. Blås i at begge foreldrene mine var totalavholds, ogat jeg ikke hadde smakt alkohol før jeg var tjue, og at jeg nårjeg drakk, helst foretrakk rødvin.

«Det kommer til å gå fint,» sa Godley uten å la seg merkemed spenningen som knitret gjennom det innestengte lillerommet. «Du kan ta med deg Rob. Jeg vil gjerne ha greiepå hendelsesforløpet frem til hun knivstakk ham. Jeg vil vitehvordan han fikk kontakt med henne, og hvordan han fikkhenne med seg inn i bilen. Det han gjorde, ga henne full pa-nikk. Jeg antar foreløpig at han sa eller gjorde noe som gjorde

33

henne overbevist om at hun befant seg i bilen sammen meddrapsmannen vår, men jeg vet ikke hva det var, og jeg harikke lyst til å snakke med ham før jeg har fått hennes ver-sjon.»

«Nettopp.» Det var ikke akkurat astrofysikk; det burdevære ukomplisert.

Burde.«Dette er et sentralt vitne,» sa Godley. «Jeg vil ikke ha noe

av at hun går i vranglås. Behandle henne med respekt.»Jeg var rimelig sikker på at den siste bemerkningen ikke

var rettet mot meg. Jeg trengte ikke å bli fortalt det, og dethåpet jeg Godley visste. Da var det noe annet med Judd.

«Når kan vi gå inn til henne?»«Nå med en gang. Hun er ivrig etter å dra hjem. Hun har

sagt seg villig til å avgi forklaring, men spør du meg, blir hunikke lenge her. Så det er ingenting å vente med.»

Jeg snudde meg for å gå, men stanset da Rob tok ordet.«Hørt noe mer om bilen? Er det funnet noe?»

Judd svarte stram om munnen: «Ikke foreløpig.»«Hva?» Jeg var oppriktig forvirret.«Bilen er ren. Ingen spor av noe av det vi kunne ha for-

ventet. Ingen kniv eller våpen av noe slag. Ikke noe brenn-stoff.»

«Kan han ha kvittet seg med det? Tatt en Sutcliffe og gjemtdet et sted da han skjønte at han kom til å bli pågrepet? Hanble jo værende der en stund før han ble funnet.» Det var ikkeførste gang The Yorkshire Ripper var blitt nevnt i forbindelsemed drapsmannen vår, men jeg ble overrasket over at Robgjorde det. Var det én ting som irriterte Godley, så var detsammenligninger mellom hans egen etterforskning og denkompliserte, uorganiserte og i siste instans forgjeves jaktenpå Peter Sutcliffe, som ble tatt nærmest ved flaks. Og her var

34

en annen parallell. Det var ikke politiarbeid som hadde førtoss til Vic Blackstaff, og media kom til å gi oss hard medfart.Godley spilte ut neseborene, men sa ikke noe, overlot det tilJudd.

«Vi har gjennomsøkt smuget og området i nærheten. Menlegene mener han ikke kan ha vært i stand til å bevege segnoe særlig. Han var bevisstløs da ambulansen kom.»

«Så da …» sa jeg sakte.«Så da gjenstår det å finne ut hva som egentlig skjedde,»

avsluttet Judd for meg. «For akkurat nå har vi ikke den fjer-neste anelse.»

Det var den pene sykepleieren som viste oss inn på KellyStaples’ værelse, eller snarere viste Rob, som flørtet mer ellermindre uavbrutt. Jeg fulgte bak dem mens tankene svirret.Dette var et stort øyeblikk for meg. Stille de rette spørsmå-lene. Få de rette svarene. Ikke irriter henne. Vinn tillitenhennes. Ikke tro at du vet hva hun kommer til å si. Lytt tilhenne. Og lytt også til det hun ikke sier.

Lett.Sykepleieren viste oss døren til værelset og vrikket seg av

gårde igjen. Jeg trakk Rob til side. «Du tar notater, ok? Ogingen brå utfall. Jeg vil stå for snakkingen.»

«Slå deg løs, søta. Som Judd sa, kommer dere sikkert til åha mye til felles.»

«Det var ikke det han sa.» Jeg lød uvilkårlig defensiv. Ikkedu også, Rob …

«Hva er det han har imot deg?»«Han er et rasistisk, kvinnehatende svin – har du ikke fått

med deg det? Han kommer hele tiden med spydige kom-mentarer om meg.»

«Synes han virker grei, jeg.»

35

Jeg dultet til ham og stanset så vidt og ristet på hodet, somom det ville klarne tankene, stokke om på kaoset til en ellerannen form for sammenhengende mønster. «Du har med no-tisbok?»

«Alltid,» sa han og holdt den opp. «Og penn. Og en re-servepenn i tilfelle den streiker.»

«Flink gutt.» Til verket. Jeg la ansiktet i det jeg håpet varrolige og vennlige folder og åpnet døren.

Det første jeg la merke til ved Kelly Staples, var at hunhadde grått, det andre at hun var svært ung. Hun satt vedsiden av sengen iført en mønstrete sykehuskittel. Beina varbare, bleke og lubne med røde gnagsår på tærne og hælene.Hun så blek og falmet ut, og det lyse håret hang slapt nedrundt ansiktet. Øynene var røde og smale av tretthet. Hunvar overvektig og tydeligvis utilpass i den korte kittelen, forhun prøvde å dra den ned over knærne for å få den til å virkelengre. Munnen så rød og sår ut, som om hun hadde tygdpå leppene.

Jeg satte meg ned på sengekanten og smilte, prøvde å seså mild ut som mulig.

«Kelly? Jeg er kriminalbetjent Kerrigan; du kan bare kallemeg Maeve. Og dette er kollegaen min, kriminalbetjent Lang-ton, som skal ta noen notater for meg.»

Rob hadde diskré plassert seg på en pinnestol i hjørnet avrommet. Hun kikket bort på ham og så tomt opp på meg.«Vet du når moren min kommer?»

«Nei, dessverre. Men hun er helt sikkert på vei.»«Hun skal ta med klær til meg. Jeg har ingen klær. De tok

dem.»«De må til kriminalteknisk analyse,» forklarte jeg. For ikke

å snakke om at de måtte ha vært tilsølt av Vic Blackstaffsblod og således ubrukelige.

36

«Jeg vil hjem.»«Snart.» Jeg var mild i stemmen, som om jeg snakket til

et barn. Ja, apropos det: «Hvor gammel er du, Kelly?»«Tjue.»Bra. Vi trengte med andre ord ikke vente på at en foresatt

skulle innfinne seg. «Er du student, eller jobber du?»«Student. Kokkeskole.» Hun lysnet litt opp. «Jeg går siste

året.»«Du har kanskje lyst til å bli kjøkkensjef når du er ferdig?»Hun trakk på skuldrene med et forfjamset uttrykk. «Vet

ikke.»Nok vennlighet. Tilbake til den egentlige årsaken til at vi

ville snakke med henne.«Jeg vil gjerne snakke med deg om det som skjedde i natt.

Vi har noen spørsmål til deg, og når du har svart på dem,skal du få dra hjem.»

Hun himlet med øynene uten å si noe.«For det første kan jeg berolige deg; du har ikke noe å

frykte. Du blir avhørt som vitne, ikke som mistenkt, så dumå ikke føle at du må legge bånd på deg. Vi ønsker bare å fågreie på hva som hendte før du – eh, kom deg unna.» «Komdeg unna» lød av en eller annen grunn bedre enn «knivstakken mann gjentatte ganger i magen».

Hun rettet seg opp. «Så han er død?»«Nei. Han ligger på overvåkningen, men han er i live.»«Det var synd.» Hun satte haken trassig i været, og jeg

tenkte at hun håpet å se sjokk i blikket mitt. I så tilfelle blehun skuffet.

«Greit. Kan du nå med dine egne ord fortelle meg hva somskjedde? Begynn fra begynnelsen. Når dro du ut på puben?»

Det ville være feil å påstå at Kelly Staples var lett å avhøre.Frykt gjorde henne vrangvillig. De første par minuttene satte

37

hun seg på bakbeina og svarte knapt på spørsmålene mine.Men etter hvert som hun kom i gang med å fortelle om kvel-den sin, var det som om noe kom over henne, og enstavel-sesordene ble til setninger, som så genererte nye setninger, ogdet gikk ikke lenge før hun snakket fritt, og ordene rant utav henne som vann i en rennestein. Jeg håpet Rob klarte åholde tritt.

«Så jeg tenkte så klart at jeg ville spare penger, og så villejeg komme meg fortere hjem. Altså, han var jo gammel.Som faren min eller noe. Stille, liksom. Bare … hjelpsom.Jeg tenkte at jeg kanskje minnet ham om datteren hans, ogat han ville sørge for at jeg kom meg trygt hjem. Så dum jegvar. Totalt idiot. Jeg skulle ha lagt på sprang – ikke at jeghadde klart det i de støvlettene; jeg kunne knapt nok gå.»

«Hva skjedde da du hadde satt deg inn i bilen?»Ordene fortsatte å strømme ut av henne. Om bilen hans

og hva hun hadde lagt merke til ved den – en svak eim avbensin som hadde gjort henne urolig, og desto mer jo merhun tenkte på det. At han hadde villet kjøre en annen veihjem til henne. Smuget han hadde funnet, der han haddelovet å snu. Hvor mørkt det hadde vært. At han hadde prøvdå oppholde henne, sagt at døren ikke lot seg åpne fra innsi-den. At han hadde svettet. At det bare var feil, og at det hanhadde sagt var feil, og at hun bare hadde visst at det var ham,Ildmannen, så hun hadde tatt affære før han rakk å gjøre mothenne det han hadde gjort mot de andre jentene.

«Jeg hadde en kniv i støvletten, skjønner du, til selvforsvar.Det gjelder å passe på for tiden, sa lillebroren min.» Hun ut-støtte en latter som var skingrende av nervøsitet. «Ja, det viserjo dette her, ikke sant? Altså, hvis jeg ikke hadde hatt den,hvem vet hvor jeg da hadde endt opp? På likhuset, kanskje.»

Kanskje, kanskje ikke. Jeg begynte å føle meg urolig. «Tenk

38

tilbake til før du tok frem kniven, Kelly. Hva var det han saeller gjorde som gjorde deg sikker på at han var en draps-mann?»

«Han stanset bilen og sa at han skulle slippe meg av.»«Og?»«Og ikke noe. Idet han stanset bilen, bare visste jeg det.»Jeg ventet. Den eneste lyden i rommet var Robs penn som

skrapte mot papiret. Da lyden opphørte, sa jeg mildt: «Hvavar det du visste, Kelly?»

«At han var en morder. Den morderen. Ildmorderen, ikkesant.»

Jeg tvang meg til å sette opp et blidt og forståelsesfullt an-sikt. Men i hodet mitt var det helt tomt bortsett fra ett ordsom gjentok seg monotont om og om igjen: Faen … faen …faen …

Hun gjorde seg ferdig med forklaringen sin, sa at hun haddetatt ham før han rakk å gjøre henne noe, at hun hadde tattham på sengen, og avsluttet med: «Og nå har jeg vært nødttil å sitte her på dette rommet i to timer uten å få meg enrøyk, så er det greit om jeg går nå?»

«Du blir nødt til å holde ut litt til,» sa jeg og prøvde åhøres vennlig ut. «Du kommer nok dessverre til å måtte avgien ny forklaring. Og legene har ikke skrevet deg ut fra syke-huset ennå.»

Det så ut som om hun var på nippet til å gråte. «Jeg vilbare hjem.»

«Jeg skjønner det.» Jeg reiste meg, brått ille til mote. Jegkunne ikke lyve og si at hun snart kom til å få dra hjem;tok jeg ikke mye feil, kom hun om ikke lenge til å bli arres-tert. På bakgrunn av hennes egen forklaring forelå det klargrunn til tiltale etter paragraf 18: forsettlig forøving av grovlegemsbeskadigelse.

39

Kelly gned seg i øynene og smurte fukt og rester av smin-ken over de bleke kinnene. Fra bak hendene kom det: «Jegvil bare at mamma skal komme.»

Jeg hadde nådd bort til døren, og jeg rev den opp og dyt-tet Rob ut foran meg. «Takk for hjelpen, Kelly. Vi kommertilbake til deg.»

Lyden av gråt ble kuttet over idet døren gikk igjen. Irrite-rende nok var det en sånn type dør det ikke gikk an å smellemed. Jeg så meg rundt etter noe å sparke til i stedet, hva somhelst for å få utløp for følelsene.

«For en yndig jente.»«Du trenger ikke å være ekkel.» Jeg følte en trang til å be-

skytte stakkars, uheldige Kelly, til tross for at jeg var rasendepå henne.

«Ekkel?»«Ja, og det vet du veldig godt.»«Jeg sa bare at hun var yndig.» Rob blunket uskyldig mot

meg. «Ikke av den typen man har lyst til å nærme seg utenvidere, men søt uansett.»

«Blackstaff planla et eller annet snuskete. Hva var det hantenkte å gjøre med henne, tro?»

«Det får vi aldri vite. Og det vi faktisk vet, rettferdiggjørvel ikke akkurat det hun gjorde mot ham?»

Jeg måtte gi ham rett. «Utfra forklaringen hennes gjordehan ikke noe som helst. Ja vel, han var litt skummel – hungjorde sikkert rett i å være mistenksom. Kanskje han troddehun var for full til å vite hva hun gjorde, og at han kunneutnytte det. Men hun overreagerte så til de grader. Det fin-nes ikke fnugg av bevis som knytter ham til de andre dra-pene, ikke én konkret ting som kan bekrefte historien hennesom at han er drapsmannen. Og ærlig talt – historien henneskommer aldri til å holde i retten.»

40

«Hun kan ha hatt rett. Kanskje han kvittet seg med tin-gene før vi kom dit.»

«Hva for no’, en bensinkanne og minst ett slagvåpen? Oghva med støtpistolen? Det var ikke noe av det i bilen, var detvel? Eller rundt den? Nei, vi er fullstendig ute å kjøre.»

«Jepp. Og det er du som må fortelle det til Godley.»«Som om jeg ikke vet det.» Jeg kikket på ham. «Du driter

i det, hva? Dette er total katastrofe, og du kunne ikke brydddeg mindre.»

Han trakk på skuldrene. «Ikke noe å gjøre med det nå.Uflaks for Blackstaff. Men vi ligger ikke noe verre an nå ennfør.»

«Å nei da, vi klarer oss strålende. Fire døde kvinner og ingenledetråder. Nei da, dette er bare en ubetydelig glipp. Ellers ervi briljante.» Jeg lukket øynene og kløp meg sukkende overneseryggen.

«Vondt i hodet?»«Noe så innmari.»«Jeg skal se om jeg ikke kan få sykesøster til å gi meg en

aspirin eller to.» Rob klappet meg på armen. «Det er detminste jeg kan gjøre.»

«Ikke få meg til å sette i gang med hva du kan gjøre; dablir jeg aldri ferdig.»

«Å, jeg vet nok hva du skulle ønske at jeg hadde gjort.»«Aldri i evighet, Langton.»«Ikke noe å skamme seg over, det, Kerrigan. Du ville ikke

ha vært den første til å falle for meg. Det beste er nok bareå gi etter.»

«For hva da? Trangen til å kaste opp?»Vi gikk tilbake bortover gangen, småkranglende hele veien.

Det var på et vis en lettelse; det gjorde at jeg fikk annet åtenke på enn hva jeg skulle si til stasjonssjef Godley. Koret av

41

banneord bak i hodet hadde steget et hakk i intensitet, noesom tilførte litt variasjon, om ikke annet. Faen, helvete, jævladritt og piss …

Vi rundet hjørnet, og jeg lo uvilkårlig av noe Rob haddesagt, med blikket rettet mot ham snarere enn hvor vi gikk, sådet var først da ansiktet hans gikk over til nøytralt, så usik-kert og til sist stramt, at jeg sluttet å smile og snudde meg.Godley og Judd sto og ventet på oss med jakkene på og mor-ske ansiktsuttrykk, og jeg kjente mitt eget ansikt gjenspeilederes. Jeg var klar til å informere dem om det verste.

«Det er ikke ham.»Jeg stirret forfjamset på Judd. «Det var det jeg skulle til å

si. Hvordan –»«Det er funnet et nytt lik. En ny ung kvinne. Han har

slått til igjen.» Godley lød utmattet. «Vic Blackstaff kunneikke ha gjort det. Det har mest sannsynlig skjedd i løpet avde tre siste timene – mens Blackstaff var her og ble operert.»

Jeg nikket. «Ut fra Kelly Staples’ forklaring var det ingen-ting som tydet på at han var drapsmannen, selv om det riktig-nok kan virke som om han pønsket på noe muffens. Dessverrefor Victor ble hun skremt og gikk til angrep. Hun misforsto,rett og slett.»

«Hun var ikke den eneste,» sa Godley bryskt.Judd tok over. «Det må reises tiltale mot henne. Men vi

kommer ikke til å kaste bort tiden på det. Jeg kontakter by-delspolitiet og får vakthavende betjent til å overta. Du får gimeg en brifing, Kerrigan.»

Jeg burde ha vært takknemlig over at han ikke hadde gittmeg oppdraget med å orientere bydelspolitiet om den nyesaken deres, men klarte å styre min begeistring. Ikke minstfordi det innebar at jeg ble nødt til å snakke med ham. Jegsmilte blidt. «Den er grei.»

42

«Sett i gang,» sa Godley. «Så sees vi på det nye åstedet.»Og så var vi uten videre ferdige med Kelly Staples; hennes

skjebne var det nå opp til noen andre å avgjøre. Jeg måtteuvilkårlig tenke at hun var enda et offer for Ildmannen, endaet biprodukt av forbrytelsene hans.

Vi var nødt til å få tatt ham, og det snart. Men det at vinå var på vei for å beskue et nytt lik, beviste bare at vi ikkevar i nærheten engang.

43