internasjonal sosialisme · 2008. 4. 30. · internasjonal sosialisme 2-2008 1.årgang. kr:...

Internasjonal sosIalIsme 2-2008 1.årgang. Kr: 30,-

1968 - året da en annen verden ble mulIg

vIetnamKrIgen: hvordan massebevegelsen startet

blacK Panther Party, usas glemte radIKale hIstorIe

temanummer om 1968 sIde 10-22

nasjonalIsme og InternasjonalIsme sIde 26.

internasjonal sosialisme 2-2008 2

Om året da alt var mulig1968 var året da alt syntes mulig. Arbeiderklassen viste seg å være høyst levende som revolusjonær kraft. I dette temanummeret om 1968 kan du lese om student- og arbeideropprør, men også om massebevegelsen som gjorde slutt på vietnamkrigen og om Black Panther Party i USA.

26-29

InternASjonAl SoSIAlISme

NasjONalfOrsamliNgeN Debatten om rådsmakt og nasjonalforsamling er tema i denne klassiske artikkelen av rosa luxemburg.

NasjONalisme Og iNterNasjONalismenasjonalismen er et resultat av kapita-lismen, og den er kapitalistenes viktigste redskap for å binde arbeiderne til det kapitaistiske systemet.

6-8Rosa Luxemburg skriver om Nasjonalforsamlingen

Frans-Arne Stylegar, Christian Ringdal og Randi Færevik skriver om 1968

Simen Tutvedt skriver om nasjonalisme og internasjonalisme

10-22

4-5 «bhatti: «Krigen mot terror» i rettsalen 6-8 ROSa LUXEMbURG: nasjonalforsamlingen 9 dEttE ER MaRXiSME 10-22 tEMa 1968: åREt da aLt bLE MULiG - viEtnaMkRiGEn - pLakatER fRa paRiS 1968 - bLack panthER paRt y 23 SkOLE 24-25 cOStaS LapavitSaS 26-29: naSjOnaLiSME OG intERnaSjOnaLiSME 30 anMELdELSER

InnholD


internasjonal sosia-lisme - nr. 2 - 2008. Utgitt av Internasjonale Sosialister.issn: 1503-2221. epost: [email protected]. postadresse: P.b.9226 Grønland, 0134 oslo.

internett: www.intsos.no.konto: 7874 05 27591. redaksjonssekretær: Bjørn Østby. redaksjon: Vegard Velle, Simen tuvedt, Susan lyden, jon Sandven, Frans-Arne

Stylegar, monika Ustad, randi Færevik, Bjørn Østby. forsideillustrasjon: Plakat fra Paris -68: mai 68, starten på en langvarig kamp. Atelier Populaire (Paris).

trykk: nr.1trykk as. abonnement: [email protected]. Kr 150,- pr. år (seks nr.) magasinet finnes også i digital versjon på www.intsos.no.

www.IntSoS.no

leDer

40 åR ER GåTT SIDEn 1968. Det kan være viktig å minne om de enkle lærdommene av begivenhetene det året. Arbeiderklassen – avskre-vet både av borgerlig sosiologi og av sløvende, steril “marxisme” - viste seg likevel å spille den avgjørende rollen når det kom til stykket. De tradisjonelle arbeiderorganisasjo-nene - i Frankrike, det stalinistiske kommunistpartiet og fagbevegelsen som partiet kontrollerte - ble avslørt som en viktig del av status quo. For de som hadde opplevd de fantastiske maidagene, gjaldt det i juni å starte arbeidet med å utvikle politikk og organisasjon på lengre sikt, slik at revolusjonære ville stå bedre rustet neste gang det smalt. Det gjaldt å forbinde sosialistisk politikk med arbeiderklassens daglige erfaringer, som gir den mening - uten å gå på akkord med politisk klarhet og per-sonlig integritet.

dette er den virkelige arven fra 1968: en fornyelse av klassekampen som den eneste basis for å utfordre systemet - et system som fremdeles voktes av mange av de samme krefter som bidro til å sabotere bevegelsen for 40 år siden: parlamenter og valg,

fagorganisasjoner og venstrepartier. Arven fra 1968 er først og fremst erfaringene med egen-organiser-ing gjennom aksjonskomitéer, med høylydte allmøte-diskusjoner; det er gjenoppdagelsen av arbeiderråd og glemte revolusjonære politiske tradisjoner. Kort sagt: Perspektivet om proletarisk revolusjon som det eneste realistiske alternativet til et kapitalistisk samfunn på vei utfor stupet. når oppgjørets time en gang kommer, bærer vi mai 1968 med oss i våre hjerter.

Arven fra 1968TARIFFoPPGJøRET I PRIVAT SEKToR kan ikke betegnes som noe annet enn en «sell out» fra lo toppens side. AFP-ordningen slik den har fungert fram til nå, ble torpedert. Å beholde en like god eller bedre AFP-ordning som idag var hovedkravet fra lo. Det vi har fått er et belønningssystem for lønns-takere med behagelige jobber, som universitets professorer, prester og for-skere. Slitere som industriarbeidere og renholdere er taperne.

At levealderjusteringa er skjøvet fram i tid til de yngre generasjoner er ikke til å leve med. I stedet for soli-darisk kamp for vedtatte krav, har lo-toppene godtatt en usolidarisk løsning der de yngre arbeiderne blir hardt rammet.

En kan spørre seg hvorfor resul-tatet ble som det ble. en viktig for-klaring er sannsynligvis at det er valg i 2009, og verken lo-toppen eller regjeringa ønsket en konflikt eller streik. SVs sentralstyremedlem Per Østvold var medlem av los for-handlingsutvalg, og regjeringa har nok brukt dette til å presse på mak-simalt.

Både Bjarne håkon hanssen og

nho er svært så fornøyd med opp-gjøret. regjeringa foreslår faktisk at bedriftene ikke skal betale egenan-del for dem som tar ut AFP, slik det er i dag. Ikke rart at Finn Bergersen smiler. med oppgangstidene som norsk næringsliv har opplevd i flere år, burde lo ha benyttet sjansen til å få et betraktelig bedre resultat.

2007 var et fabelaktig år for norske toppsjefer, skriver SVs nest-leder Audun lysbakken i spalta si i Dagsavisen 11. april. Årsrapportene til ti av de største selskapene på oslo Børs viser at bonuser til konsernledel-sene i gjennomsnitt har økt med 51 prosent, i følge Aftenposten. Dessu-ten fikk den best betalte fjerdedelen av sjefene en lønnsvekst på 30 pro-sent i fjor.

nhO har sluppet svært billig fra det de siste åra. Dagens norge går så det suser, den økonomiske utviklin-gen i landet har vært god i flere år, og Stoltenberg, andre topp-politikere og næringslivsledere kan glede seg til pensjoner på flere millioner.

Det er i denne situasjonen at nho og regjeringa, dessverre med god hjelp fra lo, gjør sitt for å øke klasseforskjellene i norge.

LO grep ikke sjansen


Bhatti-saken

USas «krig mot terror» føres også på det juridiske plan. Etter 11. september har de fleste vestlige land innført strengere lovgivning, gitt politiet videre fullmak-ter og økt politiets fokus på muslimer. vil arfan bhatti bli det første norske offeret for den juridiske «krigen mot terror»?

Jon Sandven ■

31. mars startet rettssaken mot Arfan Bhatti i oslo tingrett. Bhatti er sammen med Anders Bog Kristiansen og Ibrahim Øzabacan tiltalt for ter-ror (Straffeloven §147a om terrorhandlinger). De skal ha planlagt terroranslag mot den amerikanske og den israelske ambassaden. I tillegg er Bhatti til-talt for å ha skutt mot Det mosaiske trossamfunns synagoge på St. hanshaugen i oslo. Politiets Sik-kerhetstjeneste (PSt) og påtalemyndigheten har slengt med en rekke andre tiltalepunkter, der sky-ting mot huset til en av toppene i svindlerselska-pet t5PC er det mest alvorlige. Det er ventet at rettssaken vil vare til midten av juni.

Det er første gang siden treholtsaken at over-våkingspolitiet går til retten med en sak.

Bhatti og hans to medtiltalte har vært fengslet siden september 2006. Politiets Sikkerhetstjeneste har store mengder lydbånd fra rom- og telefon-avlytting som sine viktigste bevis i saken.

overvåkinga og avlyttinga av Bhatti er svært omfattende, og det er noe media burde være mer opptatt av enn hvilket strikkeplagg hovedtiltalte har på seg.

Det er terrorpåstanden som har gitt grunnlag for overvåkinga. Forsvarerne har kritisert at over-skuddsinformasjon (det som ikke har med terror å gjøre) blir brukt for å tiltale de tre for planlegging av ran og skuddene mot finanssvindlere. tingret-ten har delvis gitt forsvarerne medhold i dette.

Det er på det mest alvorlige tiltalepunktet – terror – at påtalemyndigheten har de svakeste bevisene.

Ran=terror?men på tross av omfattende overvåking og avlyt-ting har det kommet fram særdeles lite som styr-ker aktoratets påstand om planlegging av terror.

Statsadvokat Kristian nicolaisen hevder at dersom de tiltalte er i stand til å danne et for-bund om ran så sier det noe om viljen til å danne terrorforbund. Det samme påstår nicolaisen om skytinga mot gråsone-forretningsmennene.

Dette er virkelig latterlig. Konsekvensen av statsadvokatens påstand er at enhver som raner eller planlegger å rane en kiosk i oslo er en poten-siell terrorist. men mest av alt viser det hvor lite PSt og påtalemyndigheten har å komme med etter en omfattende etterforskning.

La det være sagt: Det er ikke noen tvil om at Bhatti & Co er kriminelle. Bhatti har flere dommer på seg, blant annet for drapsforsøk. Han er en sentral skikkelse i det kriminelle miljøet med et omfattende kontaktnett. Dette nekter han heller ikke for selv.

men når flere måneder med etterforskning ikke klarer å gi PSt noen konkrete terrorbeviser er det tydelig at prestisje og signaler fra toppen og fra washington har veid mer enn virkeligheten.

etter 11. september strammet Stortinget inn

straffeloven. terror skulle bekjempes, også med juridiske midler. over hele den vestlige verden var trenden den samme. I norge ble ikke inn-strammingene så ille som Patriot Act i USA. men norske politikere var en del av en global terror-tåke som gjorde at de strammet inn et lovapparat som allerede var tilstrekkelig til å dømme noen for terror.

krekar og hawalaDette fikk selvsagt også konsekvenser for politiets fokus.

Bush-administrasjon må hate at en av deres allierte huser en av deres fiender. mullah Krekar har vært under etterforskning over flere år. Siden 2005 har norske myndigheter prøvd å få sendt mannen tilbake til nord-Irak. Det har ikke vært mulig, fordi norge fortsatt respekterer noen inter-nasjonale menneskerettighetsforpliktelser. norge kan ikke sende folk til land hvor de risikerer døds-straff eller tortur.

Flere ganger har somaliere bosatt i norge blitt etterforsket for mistanke om terrorfinansiering, fordi de har overført penger til hjemlandet gjen-nom det såkalte hawala-systemet.

hawala er en måte å overføre penger på til land der det ikke finnes et bankvesen. I norge er dette i en juridisk gråsone, mens det er fullt lovlig f.eks. i Sverige og Storbritannia. en full legalisering av hawala er nå under vurdering av norske myndigheter.

Bevæpna politi har trengt seg inn i hjemmene til sovende barn midt på natta og arrestert deres foreldre. massiv medieoppmerksomhet og skrå-sikre politifolk bidro til ytterligere stigmatisering av somaliere i norge. men fortsatt er ingen dømt for terrorfinansiering i norge. heller ikke den gang kom politiet noen vei.

Det krigsherja Somalia er uten sentralregje-ring og banksystem. Verken norske banker eller selskaper som Forex eller western Union kan hjelpe med overføringer til Somalia. hawala-agenter er eneste mulighet for somaliere i norge til å sende penger til familien i hjemlandet. Det er ikke noe mistenkelig i at mennesker ønsker å

”Krig mot terror” i rettssalen

Arfan Bhatti er den første som er tiltalt etter de nye terrorbestemmelsene i straffeloven etter innstrammingene i 2002


oGSÅ KrIG er terror

USA fortsetter å ✪torturere Under en avstemning i Representan-tenes hus gikk politikerne inn for å opprettholde tortur. Dermed fortset-ter amerikanerne med elektriske støt, juling, fiktive henrettelser og water-boarding (drukningstortur), som CIA-direktør Michael Hayden har bekreftet at CIA har brukt.

Demokratenes argument mot tortur var: 1) Den undergraver USAs interna-sjonale troverdighet og 2) kan gi argu-menter for at amerikanske soldater blir torturert om de blir tatt til fange.

Noen som ser noen feil med argumen-tene? Hva med hensynet til offeret.

De betaler ✪prisen for krigenFor hver soldat som blir drept i Irak, blir rundt 15 andre såret. 4000 er drept, rundt 60.000 er såret.

Den amerikanske forsvarsledelsen har prøvd å underslå hvor mange som er såret og hva de vil koste amerikanske skattebetalere i årene framover.

I tillegg til de fysiske skadene har over 100.000 søkt hjelp for psykiske proble-mer. Stadig flere hjemvendte soldater dukker opp på statistikker over selv-mord, drap, rusmisbruk og hjemløshet.

I tillegg kommer 70.000 soldater som har fått påvist tinnitus, mens ytterli-gere 58.000 har fått påvist permanent nedsatt hørsel.

Stadig mer ✪offensive i Afghanistan– Norske offiserer kan havne i offensi-ve krigsoperasjoner i Sør-Afghanistan. I oktober skal 50 offiserer kunne settes inn i tjeneste i de mest urolige områ-dene sør i landet.

De norske offiserene skal først trene afghanske styrker, deretter lede dem ut i krig.

sende noen kroner til sine slektninger. I mange tilfeller vil disse overføringene sørge for at slekt-ningene overlever.

I februar ble tre somaliske menn arrestert sikta for terrorfinansiering gjennom hawala-overførin-ger. Dersom en organisasjon har mottatt pengene, er det like sannsynlig at denne kan karakterise-res som en frigjøringsbevegelse som at det er en terrorgruppe.

Det gjenstår å se hvilke beviser politiet har. Så langt ser det ikke ut som om de har mer enn forrige gang, men de har gått offensivt ut i media med karakteristikker som «De må jo tro vi nord-menn er veldig naive».

nulltoleranse for rasisme i politiet, sa poli-tidirektør Ingelin Killengreen etter obiora- og Ali-sakene i fjor. Det er tydelig hvor lite slike uttalelser er verdt. Krigen mot terror og islamofo-bi går hånd i hånd og påvirker sannsynligvis poli-tiet mer enn andre institusjoner i samfunnet.

Med alle tilgjengelige midlerArfan Bhatti er den første som er tiltalt etter de nye terrorbestemmelsene i straffeloven etter inn-strammingene i 2002.

I løpet av året skal nye endringer i terrorlov-givningen opp i Stortinget. Intensjonene er blant annet at det skal bli lettere å straffeforfølge krigs-forbrytere og strafferammen skal økes til 30 år.

I fjor høst ble det kjent at USA har blandet seg inn i hvordan den nye loven skal se ut. Den amerikanske ambassaden var ikke høringsinstans, men fikk forslaget vurdert av sine jurister i wash-ington og sendte et brev til justisminister Knut Storberget. Arbeiderpartiets justisminister syns det var helt greit.

Ikke uventa mente Bush-administrasjonen at lovforslaget ikke var strengt nok. Derimot mente de blant annet at forslagets krav til bevis for ter-rortilknytning var for strengt. På en rekke områder hadde Bush, ved ambassadøren, innvendinger mot høringsutkastet.

Det er ganske uvanlig at dette skjer åpent. Datatilsynets direktør Georg Apenes stilte spørs-mål ved hva politikerne hadde sagt dersom Putins ambassadør blandet seg inn i utformingen av nor-ske lover. Da hadde man nok hørt mer kritiske røster.

Den amerikanske innblandinga i andre staters utvikling av lover og regler er offisiell politikk. ”transformational diplomacy” kalles det.

Bush-administrasjonen har en «med alle til-gjengelige midler»-tilnærming til jussen rundt «krigen mot terror». De ønsker å påvirke lovgiv-ning og praksis, men klarer de ikke å få sine lover vedtatt vil de bestride dem.

mens Knut Storberget ønsker strengere straffer for krigsforbrytere sitter det hundrevis av jurister i washington og jobber med å finne juridisk grunnlag for neste invasjon og neste Abu Ghraib.

En prøvesteinAngrepet på world trade Center har hatt enorme juridiske, politimessige og kriminalpolitiske kon-sekvenser i en rekke land.

Bhatti-saken er en prøvestein for den nye ter-rorlovgivningen i norge. Det blir også nok en test for politiet, som verken har klart å bevise terror-finansiering for norsk-somalierne eller få en ter-rortiltale mot mullah Krekar.

Dersom Arfan Bhatti skulle bli dømt for plan-legging av terror vil det ha alvorlige konsekven-ser. Fordi dette vil være den første terrordommen vil det påvirke eventuelle seinere saker. Dersom beviskravene skal være så lave vil nok Bush-ad-ministrasjonen være svært så fornøyd.

Vi trenger ikke å like Arfan Bhatti, like lite som vi trenger å ha noe til overs for mullah Kre-kar.

men når «krigen mot terror» i rettssalene føres på like svakt grunnlag som USAs våpenbevis mot Irak, er det grunn til å ta til motmæle.

Somaliere i Oslo demonstrete til forsvar for hawala.


fra Deutsche Tageszeitung, Vossische og Vorwärts til det uavhengige freiheit, fra Reventlow, Erzberger, Scheidemann til haase og kautsky høres enstemmig kravet om nasjonalforsamlingen og like så enstemmig angstskriket over idéen - makten i arbeiderklassens hender.

hele «folket», hele «nasjonen» skal innkalles for å avgjøre revolusjonens videre skjebne gjen-nom et flertallsvedtak.når man tenker på den herskende klasses åpen-lyse og hemmelige agenter, gir parolen seg selv. med de kapitalistiske pengeskaps voktere disku-terer vi ikke, det være seg i nasjonalforsamlingen

eller om nasjonalforsamlingen.men også de uavhengige ledere stiller seg i

dette avgjørende spørsmål på linje med kapita-lens voktere.

De vil, som hilferding forklarer det i Freiheit, på dette viset spare revolusjonen for voldsbruk, for borgerkrigen med alle dens redsler. Småbor-gerlige illusjoner! De forestiller seg forløpet av den mektigste sosiale revolusjon i menneskehe-tens historie som et møte mellom de forskjel-lige samfunnsklassene, der de fører en rolig og «verdig» diskusjon med hverandre, for deretter at gå over til avstemningen, kan hende endatil etter den metode der man forlater salen gjennom hver sin «ja»-, «nei»- og «avholdende»-dør. når så

kapitalistklassen oppdager at den er i mindretall, erklærer den med et sukk som et veldisiplinert parlamentarisk parti: Dette er det jo ikke noe å gjøre med! Vi ser at vi har blitt nedstemt. nå vel, vi bøyer oss og overgir alle våre gods, fabrikker, gruver, alle våre brannsikrede pengebinger og her-lige profitter til arbeiderne.

Slekten lamartine, Garnier, Pagés, ledru-rollin, de småborgerlige illusjonister og roteho-der fra 1848 er sannelig ikke utdødd; den har gjenoppstått – uten glans og talent, uten nyhetens sjarm – i en kjedelig, pedantisk lærd tysk utgave med Kautsky, hilferding og haase.

Disse svært grundige marxister har imidlertid glemt sosialismens ABC.

Nasjonalforsamlingen

Rosa Luxemburg om nasjonalforsamlingen

KlASSISKe teKSter

Rosa Luxemburg var en ledende teo-retiker på venstresiden i det tyske sosi-aldemokratiet fra 1890-årene og frem til hun ble drept i 1919. av spesielt stor betydning er hennes arbeider om mas-sestreikens rolle i en sosialistisk revo-lusjon, og idéene hennes om hvordan arbeideres bevissthet kan endres gjen-nom praksis, gjennom kamp for egne interesser. Sammen med bl.a. karl Lieb-knecht brøt Rosa Luxemburg med det tyske sosialdemokratiske partiet (Spd) da dets representanter i riksdagen i 1914 vedtok å støtte tysklands deltakelse i 1. verdenskrig. Som medlem av det nye Spartakusforbundet agiterte Luxem-burg for at arbeiderne måtte ta makten i egne hender og innføre en sosialistisk arbeiderrepublikk. i 1917 fikk disse idéene stadig større oppslutning, blant annet som et resultat av revolusjonene i Russland, finland og Ungarn.

Da revolusjonen brøt ut også i tyskland, i oktober og november 1918, spilte spartakistene en viktig rolle når det gjaldt å levere revolusjonære argu-menter til den voksende bevegelsen. SPD-ledelsen forsøkte på sin side å begrense bevegelsen i så stor grad som mulig. Da en del av de revolusjonære arbeiderne krevde en sosialistisk republikk bestå-ende av arbeid- og soldatråd (sovjeter), prokla-merte SPD-lederne en borgerlig republikk.

Klassebevisstheten til de revolusjonære arbei-derne var, som i alle revolusjonære situasjoner, ujevn, og mange hadde illusjoner i SPD. Da SPD-lederen Gustav noske dro til Kiel i begynnelsen av november 1918 for på oppdrag av den tyske regjeringen å undertrykke et mytteri blant matro-sene der, endte det med at han ble valgt til leder for mytteristene! Innenfor den voksende rådsbe-vegelsen var det også mange som støttet kravet om en nasjonalforsamling. Artikkelen, nasjonal-forsamlingen, vi trykker i dette nummeret av IS, er et innlegg i denne debatten. Artikkelen stod opprinnelig på trykk i Die Rote Fahne den 20. november 1918.


notISer

null nulltoleranse? ✪Ambulanseskandalen sjokkerte på nytt da TV2 offentliggjorde lydoppta-kene fra hendelsen i Sofienbergpar-ken. Likestillings- og diskriminerings-ombudet har slått fast at Ali Farah ble diskriminert av ambulansesjåfø-rene. Statens helsetilsyn står fast på at ”svikten ikke var markant nok til at sjåførene skal miste autorisasjonen”.

Organisasjonen mot offentlig dis-kriminering (OMOD) spør Helse- og Omsorgsdepartementet hvordan det kan ha seg at sjåførene fremdeles er i jobb. ”Regjeringen, med statsrådene Brustad, Hanssen og Storberget i spis-sen, har uttalt at den har nulltoleran-se for diskriminering og rasisme. Nå er ingen av oss her i organisasjonen yrkesmatematikere, men vi er av den oppfatning at null er et greit konsept – null er null, det er ingenting, ikke noe […] Det har nå blitt etablert at det har forekommet brudd på diskrimi-neringsloven i denne saken, så vi spør, hva er de praktiske konsekvensene av dette?” skriver OMOD i et brev til statsråd Sylvia Brustad. Statsråden sier hun trenger tid til å svare på henven-delsen.

USA om ambu- ✪lanseskandalenIfølge en rapport fra det amerikanske utenriksdepartementet om mennes-kerettigheter i Norge, Norway - Coun-try Reports on Human Rights Practi-ces, var sjåførenes behandling av Ali Farah klart rasistisk. ”Ambulance personnel called to the scene refused to transport the victim, calling him a «pig» and leaving him without medi-cal attention. Recorded comments bet-ween ambulance personnel and their dispatcher were clearly racist.”

De har glemt at borgerskapet ikke er et parla-mentarisk parti, men en herskende klasse som er i besittelse av alle økonomiske og sosiale makt-midler.

Disse herrer, junkere og kapitalister, holder seg bare i ro så lenge den revolusjonære regjerin-gen nøyer seg med å sette små skjønnhetsplastre på det kapitalistiske lønnsforholdet. De er bare snille, så lenge revolusjonen er snill, dvs. så lenge det ikke røres ved det borgerlige klasseherredøm-mets livsnerve og pulsåre, den kapitalistiske pri-vateiendom, lønnsforholdet, profitten.

men når profitten blir truet, når privateien-dommen blir ført til slakterbenken, så forsvinner gemyttligheten.

Den nåværende idyll, der ulver og sauer, tigere og lam, gresser fredelig ved siden av hverandre som i noas ark, varer nøyaktig til det øyeblikk da det begynner å bli alvor med sosialismen.

Så snart den berømmelige nasjonalforsam-lingen beslutter å virkeliggjøre sosialismen fullt og helt, å utrydde rubb og rake av kapitalherre-dømmet, begynner også kampen. når borgerska-pet blir rammet i hjertet - og hjertet deres slår i pengeskapet - kommer de til å kjempe på liv og død for sitt herredømme, sette tusen åpenlyse og skjulte former for motstand i gang mot de sosia-listiske forholdsregler.

Alt dette er uunngåelig. Alt dette må kjempes gjennom, avverges, nedkjempes - med eller uten noen nasjonalforsamling. Den «borgerkrig», som man med engstelig bekymring forsøker å holde unna revolusjonen, lar seg ikke holde unna. Bor-gerkrig er bare et annet navn for klassekamp, og den tanke at man kan innføre sosialisme uten klassekamp, gjennom en parlamentarisk flertalls-beslutning, er en latterlig småborgerlig illusjon.

hva er det man vinner gjennom denne fei-

den nåværende idyll, der ulver og sauer, tigere og lam, gresser fredelig ved siden av hverandre som i noas ark,

varer nøyaktig til det øyeblikk da det begynner å bli alvor med sosialismen.

Rosa Luxemburg ble drept under den tyske revolusjonen i 1919


ge omvei via nasjonalforsamlingen? man styrker borgerskapets stilling, man svekker og forvirrer proletariatet gjennom tomme illusjoner, man slø-ser tid og krefter bort med «diskusjoner» mellom ulv og lam, man arbeider kort sagt til fordel for alle de elementer hvis mål og hensikt er å forråde den proletariske revolusjon og dens sosialistiske mål for å kastrere den til en borgerlig-demokra-tisk revolusjon.

men spørsmålet om nasjonalforsamlingen er ikke et spørsmål om hensiktsmessighet, eller om større «behagelighet». Det er et prinsippspørs-mål, et spørsmål om revolusjonens sosialistiske selverkjennelse.

I den store franske revolusjon bestod det første avgjørende skrittet i juli 1789 i at de tre adskil-te stender ble samlet i en felles nasjonalforsam-ling. Denne beslutningen preget hele det videre hendelsesforløpet - den var symbolet på at en ny borgerlig samfunnsorden hadde seiret over mid-delalderens føydale standssamfunn.

På samme måte blir symbolet på den nye sosi-alistiske samfunnsorden som bærer frem av den nåværende proletariske revolusjonen, symbolet på dens egentlige oppgaves klassekarakter, og det

samme gjelder klassekarakteren til det politiske organ som skal gjennomføre oppgaven: Arbei-derparlamentet, by- og landproletariatets repre-sentasjon.

nasjonalforsamlingen er en foreldet arv fra de borgerlige revolusjoner, et hylster uten innhold, en rekvisitt fra tiden med småborgerlige illusjoner om «et samstemt folk», om den borgerlige stats «frihet, likhet og brorskap».

Den som i dag tyr til nasjonalforsamlingen, skrur bevisst eller ubevisst revolusjonen tilbake til de borgerlige revolusjoners historiske stadium; vedkommende er en skjult agent for borgerskapet eller en ubevisst ideolog for småborgerskapet.

Kampen for nasjonalforsamlingen blir ført under kampropet: Demokrati eller diktatur! også denne parole fra den kontrarevolusjonære dema-gogi blir lydig overtatt av sosialistiske ledere som ikke har oppdaget at alternativet er en demago-gisk forfalskning.

Det er ikke dette det dreier seg om i dag, demokrati eller diktatur. Det spørsmål historien har satt på dagsordenen, lyder: Borgerlig demo-krati eller sosialistisk demokrati. Proletariatets diktatur er demokrati i sosialistisk betydning. Pro-

letariatets diktatur er ikke bomber, kupp, opp-tøyer, «anarki» slik agentene for den kapitalistiske profitt målbevisst forsøker å hevde - men bruk av alle politiske maktmidler for å virkeliggjøre sosialismen, for å ekspropriere kapitalistklassen, i overensstemmelse med og gjennom proletariatets revolusjonære flertalls vilje, altså i det sosialistiske demokratiets ånd.

Uten bevisst vilje og bevisst handling fra det proletariske flertallets side, ingen sosialisme! For å skjerpe denne bevisstheten, for å stålsette den-ne viljen, for å organisere handlingen, trengs et klasseorgan: da trengs by- og landproletarenes riksparlament.

Å kalle inn til en slik arbeiderrepresentasjon i stedet for de borgerlige revolusjoners tradisjo-nelle nasjonalforsamling er i seg selv allerede en klassekamphandling, et brudd med det borgerlige samfunns historiske fortid, et mektig middel for å vekke de proletariske folkemassene, en første åpen og skarp krigserklæring mot kapitalismen.

Ingen utflukter, ingen tvetydigheter - ternin-gen må kastes. Den parlamentariske åndssløvhet var i går en svakhet, i dag en tvetydighet, og i morgen vil bli et forræderi mot sosialismen.

Revolusjonære matroser i Tyskland 1918


En av de vanligste kritikkene mot marxismen, særlig i akademiske miljøer, er at marxismen er utilstrekkelig når det gjelder spørsmål om rasisme, sexisme og homofobi.Anklagen er enten at marxismen har forsømt disse spørsmålene eller har redusert dem til klasse-spørsmål. Det påstås at marxismen mener at svar-tes, kvinners og homofiles kamper bør under-ordnes klassekampen, eller rett og slett vente til revolusjonen løser deres problemer.

Kvinnefrigjøring er behandlet i marx og engels skrifter fra begynnelsen. ”Alle som vet noe om historie,” skrev marx, ”vet at store sosiale revolusjoner er umulige uten kvinnelig entu-siasme. Samfunnsmessige framskritt kan måles i kvinners sosiale stilling.” I 1884 skrev engels Familiens, privateiendommens og statens opprin-nelse Denne boka viste vei til forståelse av røt-tene til undertrykking av kvinner. eleanor marx, datteren til marx, både organiserte kvinner på londons østkant og skrev den viktige pamfletten Kvinnespørsmålet.

Før første verdenskrig organiserte marxisten Clara Zetkin en massebevegelse av arbeiderkvin-ner i tyskland som kjempet for likhet og sosialis-me. Alexandra Kollontai kjempet for det samme i russland. Den russiske revolusjon sørget for full juridisk likestilling for kvinner og legaliserte homofili.

marxister spilte viktige roller i kvinnebevegel-sen og den svarte frigjøringsbevegelsen på 1960- og 70-tallet. Den jødiske marxisten Abram leon, selv holocaust-overlevende, skrev Jødespørs målet som fortsatt er en av de viktigste bøkene om antisemittismens årsaker og historie. tradisjo-nen fortsetter i våre dager, der marxister over hele verden tar opp kampen mot den nye rasismen – islamofobi.

Disse eksemplene fra den marxistiske tradi-

sjonens historie har en politisk og teoretisk støt-te. marxismens politiske mål er arbeiderklas-sens egen frigjøring. enhet i klassen, nasjonalt og internasjonalt, er avgjørende. marxister har derfor en absolutt plikt til å bekjempe alle former for strukturell og ideologisk undertrykking – som rasisme, sexisme og homofobi - som svekker eller truer denne enheten.

På et teoretisk nivå reduserer ikke marxismen ulike former for undertrykking til klasse, men viser hvordan de grunnleggende røttene til under-trykkingen ligger i klassesamfunnet.

marxismen argumenterer for at kvinners annenrangs status følger av familiestrukturen i samfunnet. Å ta seg av barn og husarbeid blir pri-mært kvinnens oppgave. enten holder det kvin-ner borte fra yrkeslivet eller så blir kvinner dob-beltarbeidende. I den nevnte Familiens, statens og privateiendommens opprinnelse viste engels at den mannsdominerte (kjerne)familien oppstod med framveksten av privateiendom og klassede-ling. Familien sikret arv av eiendom og kona ble behandlet som mannens eiendom.

Familieformen har gjennomgått mange endringer, men er fremdeles det viktigste ste-det for barneoppdragelse og husarbeid – og den grunnleggende faktoren for kvinners underord-nede rolle.

Kapitalistene, på tross av alle festtaler om likestilling, har som klasse all interesse av at dette fortsetter: Det sørger for at arbeidskraft repro-duseres til en lav kostnad, er en kilde til billig arbeidskraft og en innebygd kile i arbeiderklassens enhet. homofili blir stigmatisert fordi det blir sett på som et avvik fra og trussel mot familien.

marxismen ser rasisme mot ikke-hvite som den ideologiske konsekvens og rettferdiggjø-ring av slavehandelen og plyndringen av kolo-niene. Slavehandelen transporterte millioner av afrikanere til arbeid på bomulls-, tobakks- og sukkerplantasjer i Amerika. Primitiv kapitalak-

kumulasjon – eller plyndring – i koloniene spilte en avgjørende rolle i kapitalismens utvikling op 1500-, 1600- og 1700-tallet. rasismen ble seinere forfinet og konsolidert av kapitalismens imperia-listiske fase på slutten av 1800-tallet og begyn-nelsen av 1900-tallet, da de europeiske statene tok over det meste av resten av verden.

I dag lever vi med arven fra denne historien, ”modifisert” til å passe til den påståtte trusselen fra innvandrere og flyktninger. De blir ideelle syn-debukker for systemets feil og enda en mekanis-me for splitt og hersk. På toppen av dette har vi islamofobi som følger Vestens ”krig mot terror”, i virkeligheten Vestens kamp om å kontrollerer energiressursene i midtøsten og Sentral-Asia og forberedelse til utfordringen fra Kina.

Fordelen med denne marxistiske analysen er at den unngår to fallgruver, som andre tilnærminger ofte ikke gjør. Den første er det overfladiske og selvtilfredse synet om at rasisme og sexisme bare er fordommer basert på uvitenhet som etter hvert vil forsvinne med høyere utdanningsnivå. Den andre er det motsatte, men ofte utfyllende, synet om at intoleranse er ”naturlig” og derfor uunn-gåelig. Begge disse ståstedene svekker kampen mot undertrykking, den marxistiske tilnærmin-gen styrker den.

marxismen argumenterer så absolutt for at fullstendig avskaffelse av rasisme, sexisme og homofobi krever at kapitalismen styrtes. men marxismen sier aldri til de undertrykte at de skal vente på revolusjonen. tvert i mot ser marxismen kamp mot alle former for undertrykking som helt avgjørende for kampen for sosialisme.

john molyneuxJohn Molyneux er sosialist, aktivist og forfatter

og skriver for det meste om marxistisk teori og om kunst på bloggen sin:

johnmolyneux.blogspot.com

Et redskap i kampen mot undertrykking

Dette er mArxISme


i juni 1968 utkom et lite skrift i Lon-don som sammenfattet de begivenhe-tene som i samme øyeblikk var i ferd med å ebbe ut i frankrike. ”hendelsene i frankrike,” het det her, ”har en betyd-ning som langt overskrider det moder-ne frankrikes grenser. de vil prege historien i den andre halvdelen av det 20. århundre. det borgerlige samfun-net i frankrike har den siste tiden blitt rystet i sine grunnvoller. Uansett hvor-dan den pågående kampen ender, må vi rolig konstatere at det politiske kartet i de vestlige kapitalistiske samfunn er endret for alltid. En epoke er nettopp over: den epoken da folk kunne si, med noe som lignet visshet, at ”det kan aldri skje her”. En ny epoke har begynt: en der folk vet at revolusjonen er mulig under den moderne byråkratiske kapi-talismens betingelser.” Som et tidsvitne

fra et år som i komprimert form inne-holdt begivenheter og prosesser som i normale tider er fordelt over mange år, uttrykker dette sitatet en vesentlig inn-sikt i hva som var viktig med 1968 – og hva som fremdeles er viktig med det, 40 år etter. for 1968 var året da vi brøt gjennom muren, og en annen verden ble mulig, skriver frans-arne Stylegar.1968 viste ikke bare at revolusjonære utbrudd var mulig i Vest-europa. Begivenhetene dette året dokumenterte også til fulle at opprøret og den revolusjonære stemningsbølgen hurtig spredte seg fra land til land, langt raskere enn det som hadde vært tilfelle i kjølvannet av revolusjonen i russland i 1917 eller de tidligere europeiske revolusjonene i 1789, 1830 og 1848.

Det var ikke bare i Frankrike at studenter og arbeidere stod på barrikadene i 1968. Det gjæret i USA, i japan, i Italia, i egypt og i mexico og en rekke andre steder. en stund så det ut til at alt var mulig. For de fåtallige og små gruppene på venstresiden som hadde beholdt troen på arbei-

dermakt og internasjonal sosialisme, fremsto det som om ”de idéene som vi hadde hyllet i pamflet-ter og diskutert i små publokaler, var kommet til live, i tre dimensjoner,” som IS-eren David wid-gery senere beskrev det. eller som dikteren wil-liam wordsworth langt tidligere mintes den store franske revolusjonen: ”Bliss was it in that dawn to be alive, but to be young was very heaven.”

I Vest-europa representerte 1968 et brudd i utviklingen i etterkrigstiden. Flere av de byrå-kratiske, statskapitalistiske regimene i Øst-eu-ropa hadde riktignok vært truet av arbeideropp-prør og revolusjon i disse årene – DDr i 1953 og Ungarn i 1956. men vest for jernteppet (og i USA) kunne det i perioden frem til 1968 – med unntak av radikaliseringen i den aller første tiden etter 1945 – fremstå som om arbeiderklassen var død som politisk kraft, og man snakket om et ”avideologisert” klima. ledende intellektuelle på venstresiden begynte å avskrive arbeiderklassen. Den franske filosofen herbert marcuse hevdet at studentene utgjorde en kraft som kunne forandre samfunnet, mens arbeiderne var blitt “manipulert til å bli en del av systemet”. I Det én-dimensjonale

1968 - året da en annen verden ble mulig

temA 1968

det var ikke bare i frankrike at studenter og arbeidere stod på

barrikadene i 1968. det gjæret i USa, i japan, i italia, i Egypt og i Mexico og en rekke andre steder. En stund så det ut til at alt var mulig


notISer

- Spesialenheten ✪bør omorganiseresTrondheim Arbeiderparti ønsker en omorganisering av spesialenheten for politisaker. Spesialenheten består i dag av politifolk som etterforsker andre politifolk. Dette har blitt mye kritisert etter at politimennene som drepte Eugene Obiora ble frikjent.

Ifølge en uttalelse vedtatt på årsmø-tet i Trondheim Ap bør spesialenheten ha en bred demografisk sammenset-ning, fullstendig uavhengighet fra politiet, og polititjenestemenn under etterforskning skal automatisk tas ut av tjeneste der de er i kontakt med publikum.

Frp enda brunere ✪Frps nye innvandrings- og integre-ringsmelding er spekulativ og rasis-tisk. Frp foreslår blant annet:

■ At ordningen med opphold på humanitært grunnlag skal falle bort..

■ Bortvisning i saker med uavklart identitet kan skje til ”antatt hjem-land, opprinnelsesland eller til et annet land i den regionen utlendin-gen antas å ha kulturell tilknytning til.”

■ Å innføre en aldersgrense på 24 år for å hente ektefelle utenfor EØS-området, med unntak av personer fra USA, Canada, Japan og Australia.

■ Å innføre lukkede mottak for ”ID-løse asylsøkere, asylsøkere som vur-deres å utgjøre en sikkerhetsrisiko, og asylsøkere som har fått avslag på sine asylsøknader inntil utvis-ning er effektuert.”

menneske fra 1964 (norsk utgave 1968) mente han redningen i stedet lå i ”det ytre proletariatet”, ”neo-kolonialismens ofre”. Slike idéer ble børstet støvet av og gitt et anti-aksjonistisk innhold på slutten av 1970-tallet, da bølgene fra 1968 hadde lagt seg, med Andrè Gorz’ Farvel til proletariatet fra 1980 som et ”høydepunkt”.

handlende subjektDette var ikke første gang at arbeiderklassen eller deler av den var blit avskrevet som handlende subjekt. I begynnelsen av forrige århundre ble arbeiderne i den nye, elektrifiserte storindustrien som skjøt opp som paddehatter mange steder i norge, oppfattet som noe annet enn og delvis utenfor den ”egentlige” arbeiderklassen, vanskelig å organisere og lite villige til å slåss. Det finnes mange lignende eksempler. hver gang kapita-lismen har revolusjonert produktivkreftene og kastet frem ny teknologi, nye måter å organisere produksjonen på og nye arbeidergrupper, har noen ment at disse nye gruppene på et eller annet vis står utenfor, helst over, arbeiderklassen. og hver gang har nettopp disse arbeiderne snart kommet

i konflikt med systemet, ført store streikekam-per og ofte også utviklet kampformer som ingen frem til da hadde tenkt på. De har gått fra å bli oppfattet som en slags ”middelklasse” til å spille rollen som de mest typiske proletarene. For å ta et eksempel fra USA: Der førte den nye masse-produksjonen av biler, det systemet som Antonio Gramsci kalte for ”fordismen”, til fremveksten av en høyt spesialisert og relativt sett høyt lønnet gruppe bilarbeidere i 1920-årene. mange av bil-arbeiderne oppfattet seg selv som en del av mid-delklassen, og ikke som arbeidere. etter en serie store streiker blant bilarbeiderne midt på 1930-tallet endret dette seg, og denne arbeidergruppen fikk deretter den statusen som de ”mest typiske” amerikanske arbeiderne som de har beholdt mer eller mindre frem til i dag.

mai-begivenhetene i Frankrike og den økte streikeaktiviteten på arbeidsplasser over hele europa i årene som fulgte, knuste for en tid illu-sjonen om arbeiderklassens død. Det synkroni-serte oppsvinget i arbeideraktivisme nådde fra norske skipsverft til kobbergruvene i Zambia, fra indiske lokførere til bankansatte i nigeria. I løpet

Reform. Plakat fra Paris 1968.


av få år hadde det knust den rådende maktstruk-turen i Thailand, Portugal og etiopia, og overalt – i Vesten, i Østblokken og i Den tredje verden, i Bangkok, i warzawa og i Birmingham var det den urbane arbeiderklassen som først og fremst utfoldet seg.

StudentopprøretI Øst-europa hadde ”sosialismen” blitt innført ved hjelp av russiske tanks og med aksept fra de vest-lige stormaktene etter 1945. men ikke en gang i de stalinistiske øst-statene syntes tingene lenger å være uforanderlige i 1968. I tsjekkoslovakia åpnet regimet opp for reformer og gjennomfør-te en politikk som mange i vest oppfattet som en ”sosialisme med et menneskelig ansikt». men Praha-våren ble fulgt av den sovjetiske invasjo-nen i august, som knuste både det tsjekkiske regi-

met og drømmen om å reformere de byråkratiske systemene i østblokken.

I USA var bevegelsen mot Vietnamkrigen på frammarsj, og i løpet av få år hadde den nådd en slik styrke at det var umulig for myndighetene å fortsette krigen. Sammen med Israels seksdager-skrig i 1967 og frigjøringskampen i Algerie noen år tidligere, bidro den amerikanske krigføringen til fremveksten av en anti-imperialistisk stemning blant mange i Vesten. ”Kulturrevolusjonen” i Kina var på sitt voldsomste. Den var i utgangspunk-tet et oppgjør mellom ulike fløyer innenfor det herskende byråkratiet, men meldingene om unge rødegardister som skulle fornye og videreføre den knapt 20 år gamle kinesiske revolusjonen, ga håp og optimisme til mange i Vesten.

1968 var også et ungdomsopprør, en reaksjon mot konformisme og fremmedgjøring. en popu-lær fransk vise det året inneholdt strofen:

”Min farfar var proletar, min er konsument, og jeg er opprører”. Arbeiderne i Paris beskrev sarkas-

tisk dagliglivet som metro – boulo – dodo (kjøre til jobb – jobbe - sove). Det engelske rockebandet The Kinks uttrykte stemningen blant mange unge nokså presist i deres Shangri-la (som riktignok ikke kom på plate før i 1969):

And all the houses in the street have got a name‘cos all the houses in the street they look the sameSame chimney pots, same little cars, same window panesThe neighbours call to tell you things that you should knowThey say their lines, they drink their tea, and then they goThey tell your business in another shangri-laThe gas bills and the water rates, and payments on the carToo scared to think about how insecure you areLife ain’t so happy in your little shangri-la

men fremmedgjøring er ikke hovedforklaringen på det nye ung-domsopprøret og studentaktivismen. De nye studentkullene i 1960-årene var studenter av et annet slag enn det foreldrene deres hadde vært. men det radikalt nye med svært mange av stu-dentene, var nettopp at foreldrene deres ikke selv hadde vært studenter. Det var arbeiderklassens barn som for første gang hadde inntatt universite-tene. Studentkullene ble stadig større, og de nye universitetscampusene, som Blindern i oslo, ble ikke uten en viss rett kalt for ”student-fabrikker”. Bare i Paris fantes det 160 000 studenter i 1968, og enda flere var det i tokyo.

og i motsetning til tidligere generasjoner av stu-denter, kunne en betydelig del av de ferdige kan-didatene se frem til et liv som arbeidere, om enn høyt utdannede.

Den nye situasjonen som studentene befant seg i, er viktig for å forstå hvorfor de utover i 60-årene i økende grad tok i bruk kollektive kampformer (”nye” aksjonsformer under stu-dentopprøret som sit-ins var faktisk blitt brukt av amerikanske bilarbeidere i mellomkrigsårene, og studentenes aksjoner minnet i mange tilfeller om den ”direkte aksjon”-taktikken som vært vik-tig i en tidligere, aktivistisk fase i arbeiderbeve-gelsens historie hadde spilt en viktig rolle) – og i det hele tatt hvorfor radikaliseringen av store studentgrupper skjedde.

I 1968 og de nærmeste årene var det streiker og okkupasjoner på noe slikt som 2000 universi-teter verden over.

paris i opprørets tegnDen 21. februar 1968 skrudde studenter som demonstrerte, ned gateskiltene og døpte om lati-nerkvarteret til “Det heroiske Vietnams kvarter”. Ånden fra tet-offensiven var kommet til euro-pa. tre måneder senere skulle den franske arbei-derklassen komme til å true den franske staten, verdens fjerde største stormakt, på livet. Da var Frankrike lammet av 10 millioner streikende arbeidere, og av fabrikk- og universitetsokkupa-sjoner. Alle stilte sine krav; strippere, fotballspil-lere og tv-verter inkludert.

Det begynte som det alltid gjør – med noe som kunne se ut som en bagatell. etter flere måne-der med konflikt mellom studenter og ledel-sen, stengte sistnevnte universitetet i nanterre i Paris den 2. mai. Dagen etter møttes studentene ved Sorbonne-universitetet for å protesere mot stengningen. I dagene som fulgte, var det stadige demonstrasjoner og sammenstøt mellom studen-ter og politi. Ungdomsskoleelever og stadig flere unge arbeidere sluttet seg til protestene. Kravene var at alle siktelser mot studenter som var blitt arrestert, måtte frafalles, at politiet måtte trekke seg tilbake fra universitetsområdet og at nanterre og Sorbonne ble åpnet igjen.

Fredag 10. mai samlet en stor folkemengde seg i latinerkvarteret. Da opprørspoliti hindret dem i å krysse Seinen, svarte 50 000 studenter med å bygge barrikader og gå til motangrep. tåregass og køller ble møtt med brostein. “tusener hjalp til,” skrev et øyenvitne. “Kvinner, arbeidere, tilskuere og folk i pyjamas lagde kjeder for å forsyne fron-ten med steiner og barrikademateriale. Beboerne kastet ting ut av vinduene, politiet svarte med gassgranater inn i leilighetene.” Gatekampene varte til neste morgen, og hundrevis av demon-stranter ble arrest. like mange ble skadet. hen-delsene ble direktesendt på radio, og etterdøn-ningene ble vist på tv dagen etter.

Politiet hadde stilt i fullt opprørsutstyr, med gassmasker og gummikøller. reaksjonene på poli-tiets brutalitet var kraftige. motstanden medførte at statsminister Pompidou beordret Sorbonne gjenåpnet. men det var ikke tilstrekkelig. Stu-dentopprøret hadde tent en gnist i arbeiderklas-sen. man ville ta igjen etter årevis med angrep fra borgerskapet; hardere disiplin og politivold mot mislykkede streikeaksjoner. Fagbyråkratiet og ledelsen for det dominerende kommunistpartiet (PCF) følte seg presset til å arrangere en mas-sedemonstrasjon og én dags generalstreik mot politivolden. Så, den 13. mai, marsjerte 1 mil-lion bak røde flagg gjennom Paris. oppslutningen var enorm. og generalstreiken samlet 10 millio-ner franske arbeidere i et kraftfullt uttrykk for solidaritet. Sorbonne ble gjenåpnet, erklært for å

Daniel Cohn-Bendit


oGSÅ KrIG er terror

USA taper ✪Seks av ti amerikanske offiserer mener at det amerikanske forsvaret er sva-kere i dag enn for fem år siden.

Hovedårsaken er krigføringen i Irak og Afghanistan. Det viser en spørreun-dersøkelse blant 3.400 høytstående offiserer, utført av Center for a New American Security, på oppdrag for tidsskriftet Foreign Policy.

På spørsmål om det amerikanske for-svaret «er knekt» av krigføringen i Irak og Afghanistan, svarer 42 prosent ja, mens 56 prosent svarer nei.

Dollarene renner ut ✪Irak-krigen alene koster USA 60 milli-arder kroner i måneden, mener nobel-prisvinner i økonomi, Joseph Stiglitz. Dette er tre ganger mer enn i begyn-nelsen.

Innen årets utgang vil krigene ha kos-tet USA 845 milliarder dollar (4.300 milliarder kroner), skriver Stiglitz og medforfatter Linda J. Bilmes i boka «The Three Trillion Dollar War».

Beregninger tyder på at krigen i Irak kan bli, med unntak av andre verdens-krig, den dyreste i amerikansk historie, ifølge Financial Times. Til sammenlig-ning kostet den tolv år lange Viet-namkrigen 670 milliarder 2007-dollar (3.400 milliarder kroner).

Ingen har gjort noe forsøk på å bereg-ne hva krigen har kostet Irak. Men hundretusener har blitt drept, millio-ner har mistet jobbene sine og millio-ner har flyktet fra landet.

være et ”universitet for folket” av studentene og fungerte som et sentrum for ”revolusjonær dis-kusjon, bekjennelse og forvirring,” som David widgery skriver.

Fagbyråkratene, ledelsen for kommunistpar-tiet og regjeringen hadde satt sin lit til at demon-strasjonen og generalstreiken den 13. ville dempe gemyttene. men forhåpningene deres ble gjort til skamme. en gruppe arbeidere på Sud Aviation i nantes hadde i flere uker lagt ned arbeidet et kvarter hver tirsdag. Denne tirsdagen gikk de ikke tilbake til jobb etter 15 minutter. De blokkerte i stedet sjefens kontor. Initiativet fenget; i løpet av kvelden barrikaderte 2 000 arbeidere fabrikken. neste dag fikk renault-arbeiderne høre om aksjo-nen og gjorde det samme på sin arbeidsplass. Det samme gjentok seg over hele Frankrike: innen 16. mai hdde arbeiderne okkupert et femtitalls fabrikker, og dagen etter omfattet streiken 200 000 arbeidere. I løpet av en drøy uke var alle bilfa-brikkene, det meste av flyindustrien, skipsverftene og jernbanen okkupert. Ansatte i banker, forsi-kringsselskaper, trykkerier og supermarkeder gikk ut i streik. 10 millioner arbeidere, ca. to tredeler av den franske arbeidsstyrken, streiket. I flere uker var den franske økonomien paralysert.

organisering nedenfra grep om seg. Bare i Paris fantes det snart 400 lokale aksjonskomité-er, inkludert okkupasjonskomitéen ved Sorbone. Som i andre revolusjonære situasjoner oppstod det egne organer som sørget for det som var nød-vendig av varer og tjenester for folk flest. Syke-husene fungerte og folk fikk gass, elektrisitet og vann selv om arbeiderne streiket. en radiofabrikk laget walkie-talkier til streikevaktene. lengst gikk det i nantes, der arbeiderne organiserte en sen-tral streikekomité som sørget for renovasjon og forsyninger og lagde avtaler om matlevering med bøndene i landdistriktet.

Det var hele tiden en viss “osmose” mellom studenter og arbeidere. Det var studentene som brukte brosteinene i latinerkvarteret som skyts mot politiet, men ikke før en bygningsarbeider hadde vist studenter som kom trekkende med ting de hadde hentet på en lokal byggeplass og nå ville bruke til å bygge barikader av, hvordan pressluftboret de slepte med seg kunne brukes til å få løs brosteinene. mange unge arbeidere søkte dessuten til universitetsområdet og det yrende politiske livet der.

men entusiasmen skulle ikke vare ved. ledel-sen i CGt, den kommunist-kontrollerte fagorga-nisasjonen, gjorde sitt beste for å begrense beve-gelsen. Under milliondemonstrasjonen 13. mai sørget de for at en menneskelig lenke på 20 000 mennesker skilte de revolusjonære studentene fysisk fra arbeiderne. Der PCF hadde innflytel-se, stengte de fabrikkportene for studenter som kom på streikevakt. På alle måter holdt de til-bake streikebevegelsen. ”Anarkister, pappagutter og venstreekstremister,” kalte kommunistpartiets hovedorgan, L’Humanité, studentopprørerne. The Observer beskrev 19. mai stalinistenes agenda på følgende måte: “Paradokset er at kommuniste-nes fagforeninger og regjeringen de later som de utfordrer, egentlig står på samme side. De forsva-rer det franske samfunnet slik vi kjenner det… Som et politi i fransk økonomi, har kommunis-tene stoppet trafikken… Bare gjennom mobilise-ring av sine tropper kan det ortodokse kommu-nistpartiet overby student-agitatorene og isolere det revolusjonære virus.”

CGt forsøkte å kontrollere det spontane utbruddet av militant aktivisme på arbeidsplasse-ne gjennom å kanalisere den over i en mer begren-set kamp for høyere lønn og andre økonomiske krav. og selv om de streikende i første omgang avviste et forhandlingsresultat som ville ha gitt dem 10-25 % lønnsøkning, greide CGt og PCF snart å få kontroll over bevegelsen i kraft av sin sterke og disiplinerte organisasjon. Byråkratene ville vise regjeringen og arbeidsgiverne at de var på høyde med situasjonen, og dermed fortjente større innflytelse i parlamentet. etter at CGt hadde stoppet arbeiderklassen, begynte motan-grepene i form av motdemonstrasjoner og bruk av opprørspoliti mot de streikende. CGt ble trukket med i stadig flere forhandlinger, og overbeviste så arbeiderne om at de kunne skaffe dem bedre lønn – så lenge arbeiderne innså at de måtte velge kommunister inn i parlamentet for å få gjennom sine politiske krav. Da president De Gaulle opp-løste parlamentet og lovte nyvalg, stoppet CGt de aller fleste streiker i løpet av tre dager. Selv om mange streiker fortsatte, var bevegelsen død i løpet av juni. De arbeiderne som nektet å oppgi fabrikkokkupasjonene, ble drevet ut av politiet. Politiet gjenerobret Sorbonne 16. juni. Flere ven-streorganisasjoner ble forbudt, og i valget i juni var det De Gaulle som dro det lengste strået.

En gruppe arbeidere på Sud aviation i nantes hadde i flere uker lagt ned arbeidet et kvarter hver tirsdag.

denne tirsdagen gikk de ikke tilbake til jobb etter 15 minutter. de blokkerte i stedet sjefens kontor.


Spontanitet - solidaritet- internasjonalismeStudentenes kamp mot politiet i latinerkvarteret var ikke det vesentligste i mai 1968. hendelsene i disse korte ukene hadde den samme effekten verden over som det marx i de reaksjonære 1850-årene forklarte at den franske februarrevolusjonen i 1848 hadde hatt:

”De såkalte revolusjonene i 1848 var ikke annet enn små hendelser, små riper og sprekker på det europeiske samfunnets tørre skorpe. Men de avslørte avgrunnen. Under den tilsynelatende solide overfla-

ten kom det til syne oseaner av flytende stoff, som truet med å ekspandere og dermed sprenge kontinenter av fast fjell i småbiter.”

mai-begivenhetene beviste på samme måte revolusjonens aktualitet i vår egen tid. I en årrekke hadde de moskva-vennlige kommunistpartiene i Vest-europa hevdet at de fremdeles var revolusjo-nære organisasjoner, men at det aldri var oppstått reelle revolusjonære situasjoner siden 1920-årene. Denne påstanden ble nå gjort til skamme. mar-xismens idéer ble bekreftet i 1968, men det var en

annen marxisme enn den stalinistiske ortodoksien som i to generasjoner hadde ridd den organiserte arbeiderklassen som en mare. Det var ikke tilfel-dig at det var rosa luxemburgs og Karl lieb-knechts portretter som prydet plakatene under demonstrasjonene i tyskland dette året, eller at trotskis var malt på veggene ved Sorbonne. Det var idéene om spontanitet, egenaktivitet, neden-fra-perspektiv og internasjonalisme som fikk liv i mai. Studentene i 1968 ga arbeiderklassen tilbake noen av dens egne, opprørske tradisjoner.

januar1.: meningsmålinger i USA viser støtte til landets krigføring i Vietnam og til president lyndon B. johnson.22.: Illegal samling av 800 filosofistudenter i fas-cismens madrid.30.: I Vietnam innleder Fnl sin hittil største offensiv, tet-offensiven. 36 provinshovedsteder og 64 lokale sentra angripes.31.: Fnl angriper Saigon. Sentrale institusjoner som bl. a. radiohuset, presidentpalasset og den amerikanske ambassaden inntas. Fnl kontrol-lerer den tidligere hovedstaden, hue.

februar16.: 10.000 studenter demonstrerer i Berlin, 3.000 i roma.20.: nlF holder hue og dreper en halv ameri-kansk bataljon.25.: tusener marsjerer i london mot forslag om strengere innvandringspolitikk.28.: tusener av studenter braker sammen med politiet i roma.

Mars1.: Første uavhengige tidsskrift gis ut i tsjekko-slovakia. Studentopptøyer i Cairo.4.: 10.000 protesterer mot Vietnamkrigen i Bel-gia.9.: Politiet angriper studenter som protesterer i warsawa.12.: Krigsmotstanderen og demokraten Gene mcCarthy får 42 prosent av stemmene i primær-

valget i new hampshire. Den tyske studentlede-ren rudi Dutschke holder foredrag på Blindern i oslo. også Black Panther-lederen Stokeley Car-michael og herbert marcuse er i oslo i løpet av året.14.: robert Kennedy kunngjør at han vil la seg nominere for Demokratene.16.: Amerikanske soldater massakrerer 347 sivile ved my lai i Vietnam.17.: Demonstranter beleirer den amerikan-ske ambassaden i london, og 200 blir arrestert. militære skyter mot demonstrerende studenter i jakarta.21.: Palestinske geriljastyrker vinner et slag ved Karameh i jordan. Stalinisten novotny går av i tsjekkoslovakia.28.: Studentopptøyer i Polen, Spania og japan.31.: opptøyer i japan.

april1.: President lyndon B. johnson taper primærval-get i wisconsin for Gene mcCarthy og bestem-mer seg for å ikke ta gjenvalg.2.: Streikebølge i Chile.4.: martin luther King myrdet i mephis. opp-tøyer i amerikanske byer.9.: Den spanske arbeiderlederen marcelino Camacho fengslet.11.: rudi Dutschke skutt av en nynazist. over hele tyskland beleirer studenter lokalene til det reaksjonære Springerkonsernets aviser.26.: Columbia-universitetet i new York må sten-ge på grunn av studentstreik. Anti-krigsdemon-

strasjoner i de fleste amerikanske byer de neste to dager.Mai2.: Dodge revolutionary Union movement stif-tes i Detroit.4.: De første sammenstøtene mellom studenter og politi utenfor Sorbonne i Paris.6.: nye sammenstøt i latinerkvarteret. 600 såre-de.7.: 20.000 marsjerer under røde og svarte flagg i Paris.8.: labour-politikeren Bob mellish krever at tariq Ali, lederen for studentbevegelsen i Stor-britannia, blir deportert.10.: Barrikadenes natt i Paris. Studentene tvinger politiet ut av latinerkvarteret.13.: 1 dags generalstreik i Frankrike. en fellesde-monstrasjon av studenter, venstrepartier og fagbe-vegelse samler 1 million deltagere i Paris.15.: Studentprotester over hele tyskland mot nye unntakslover.16.: Flere av renault-fabrikkene i Frankrike blir okkupert av arbeiderne.17.: Unge arbeidere streiker og besetter fabrikker over hele Frankrike. Bevegelsen utvikler seg til verdenshistoriens største generalstreik.23.: Franske fagorganisasjoner aksepterer tilbudet om lønnsforhandlinger. Universitetsokkupasjoner i Brüssel, Amsterdam og San Fransisco.27.: De streikende arbeiderne i Frankrike avviser den avtalen som lederne for fagorganisasjonene har forhandlet frem.29.: President Charles de Gaulle rømmer til

Tidslinje

Mai-begivenhetene i frankrike og den økte streikeaktiviteten på arbeidsplasser over hele Europa i årene som fulgte, knuste for en tid illusjonen om arbeiderklassens død.


notISer.

Krever stans av ✪fiaskoprosjekt Fagforbundet i Oslo krever stans i pri-vatiseringen av IKT tjenestene til Oslo kommune. ”Outsourcing” til et privat selskap har hittil kostet minst 135 mil-lioner kroner mer enn budsjettert. Omleggingen skaper også lengre lege-vaktkøer, svarte dataskjermer og store problemer med krasj i datasystemet. Propagandaen fra Høyre-byrådet er at de private kan gi et mer effektivt og billigere system, men ender opp igjen i enda en privatiseringsfiasko. Kommu-naldirektør Merete Johnson i Oslo har mistet jobben. Vi få håpe at hoderul-lingen forstsetter!Til sammenligning har jordbruk, som er hovednæringen for 70 prosent av befolkningen, mot-tatt kun to milliarder kroner i direkte hjelp siden 2002.

overskudd som ✪ikke skal brukesOslo kommunes overskudd var på 652 millioner kroner i fjor. Mens bydelens underskudd på 200 millioner kroner vil ikke byrådet dekke, svaret fra byrå-det var visst at ”det ikke var penger til det og ikke behov for det”. Det er litt paradoksalt at pengene finnes når de skal betale for privatiseringsfiaskoer.

Hovedstaden i verdens ✪rikeste land har en dyster hemmelighet.Narkotikastatistikken(?!) som Kripos offentliggjorde denne måneden viser enda en gang at Norge, og særlig Oslo er det farligste stedet i Europa for rus-misbrukere. Mens det i Norge dør 51 mennesker av overdose for hver mil-lion innbyggere, er gjennomsnittsan-delen i EU-landene 18 dødsfall pr. mil-lion. Et tilsvarende tall for Oslo er på hele 130 døde! Statistikkene blir brukt til å kreve mer politikontroll og beslag, mens behandlingstilbudet blir bygget ned. Omsorgs og behandlingstilbud må isteden komme på plass så raskt som mulig.

tyskland.30.: De Gaulle vender tilbake til Paris og kunn-gjør nyvalg. Fagorganisasjonene garanterer at de ikke vil forpurre valget.

juni3.: Studenter slåss mot politiet i Beograd.4.: robert Kennedy vinner primærvalget I Cali-fornia og blir myrdet.5.: 187 kvinnelige arbeidere ved Ford-fabrikken i Dagenham streiker for likelønn.17.: Politiet kaster ut medisinstudenter som har barrikadert administrasjonsbygningen på tokyo-universitetet. Studentene boykotter til gjengjeld all undervisning, noe som etter hvert fører til at dekanus for det medisinske fakultetet og direktø-reren ved universitetssykehuset må gå av.19.: Sammenstøt mellom studenter og politi i Venezia. Gaullistene vinner første valgomgang i Frankrike.25.: Den såkalte “Poor People’s march” kastet ut av washington DC.28.: 15.000 studenter marsjerer i rio de janeiro.30.: hundrevis av Berkeley-studenter “kaster stei-ner, flasker og brannbomber mot politiet”.

juli22.: Anti-krigsdemonstranter i london “gjør oppløp” utenfor hotel hilton.august9.: 18 lærere ved Guildford i Storbritannia blir sagt opp på grunn av sin støtte til studentene.

16.: 1.000 sykepleiere i london deltar for første gang i en politisk demonstrasjon.20.: Sovjetunionen invaderer tsjekkoslovakia.21.: Demonstrasjoner mot den sovjetiske invasjo-nen i mange europeiske byer, deriblant oslo.September8.: Black Panther-lederen huey newton blir fengslet for mord.Oktober2.: Det som startet som en fredelig demonstrasjon mot De olympiske leker, under paroler som”vi vil ikke ha ol, vi vil ha revolusjon”, ender med at flere hundre studenter ble massakert av de mili-tære i tlatelolco-distriktet i mexico City.5.: Folk slår tilbake mot politiets provokasjoner i Derry, nord-Irland. Det markerer begynnelsen på ”the troubles”.18.: tommie Smith og john Carlos gjør Black Power-hilsenen under premieutdelingen etter 400-meteren i mexico-olympiaden.27.: 100.000 demonstrerer i london mot krigen. london School of economics okkupert.28.: 10.000 demonstrerer i Praha mot den sovje-tiske invasjonen.

november7.: nixon vinner presidentvalget i USA med knapp margin.15.: 1 dags general streik i Italia - skoler og gymnas okkupert.19.: tsjekkiske studenter streiker.

”Vær realistisk, krev det umulige!””Sjefen trenger deg, du trenger ikke ham!”

”Fremtiden skapes i dag!””Arbeidere i alle land, kos dere!”

”lenge leve kommunikasjonen, ned med telekom-munikasjonen!”

”Vi krever ikke noe. Vi ber ikke om noe. Vi tar! Vi okkuperer!”

”Siden 1936 har jeg slåss for økt lønn. Faren min gjorde det samme. nå har jeg en tv, et kjøleskap, en

Folkevogn. likevel har jeg alltid levd et hundeliv. Ikke diskutér med sjefene. eliminér dem!”

“Professorer, dere får oss til å føle oss gamle!””Den som gjennomfører en revolusjon halvveis,

graver sin egen grav!”

”Ikke les marxisme. lev den!””løp fremover kamerat, den gamle verden er rett

bak deg!””jeg elsker deg! Å! Si det med brosteiner!”

”Under brosteinene – stranden!””når vi blir spurt, svarer vi med spørsmål!”

”hvordan kan man tenke fritt i skyggen av et kapell?”

”Det er forbudt å forby!””Kjedsomhet er kontrarevolusjonært!”

”Vennligst forlat PC (kommunistpartiet) i den stand du selv ønsker å finne det!”

”masochismen er i dag forkledd som reformisme!”

Slagord fra maidagene


PlAKAter FrA PArIS 1968

16

Forslag til et nytt flagg Makta til folket. Av Jacqueline Jong

CRS (opprørspoliti) = SS.

For alle arbeideres kamp. Metallarbeiderne holder stand. Atelier Populaire (Paris)

Kulturen er død. Jean Degottex.

Renault. Våre umiddelbare krav

40 timers uke nå, uten lønnsnedgang1000 francs i minstelønnPensjon ved 60 år, 55 år for kvinnerBetalt femte ferieuke for unge arbeidereOppheve endringer i trygdesystemetFagforeningsfrihet

internasjonal sosialisme 2-2008 17internasjonal sosialisme 2-2008 17

Mai 68

Kapitalen. Fra Vitenskapsfakultetet

Tilbake til normalen. Atelier Populaire (Paris).

Ungdom som altfor ofte bekymrer seg

Reformer samfunnet. Arbeidere, studenter. Delta. Støtt bevegelsen.

Essensiell revolusjon.


dette er en sterkt forkortet og redigert artikkel av christian Ringdal som sto på trykk første gang i tidsskriftet Gnis-ten, nr.3-2002. for fire tiår siden rystet en massebevegelse mot vietnamkri-gen den amerikanske herskerklassen i sine grunnvoller. på bevegelsens høy-depunkt demonstrerte 750 000 i Wash-ington og 100 000 i London. Lærdom-mene fra antikrigsbevegelsen den gang er livsviktige for kampen mot den USa-ledede koalisjonen «mot terrorisme» og dens kriger idag.mobiliseringen mot Vietnamkrigen viste at en antikrigsbevegelse kan stoppe verdens ledende supermakt. Studenter og arbeidere i USA demon-strerte mot krigen. opprør blant soldatene rystet myndighetene. en undertrykt koloni sin heroiske kamp ble kronet med seier.

Bare noen år før de store massedemonstrasjo-nene mot Vietnamkrigen ville det vært vanskelig å forestille seg at en slik bevegelse eksisterte.

I 1964 demonstrerte 600 mot krigen, og det var noen små protester på enkelte universiteter på våren. Under valgkampen samme høst lot Pen-tagon en skuddveksling foregå i tonkinbukta, og president lyndon B. johnson fikk gjennom en resolusjon i Kongressen om opptrapping i Viet-nam. I 1965 startet USA den største bombeak-sjonen i verdenshistorien mot Vietnams befolk-ning. I løpet av de ti neste årene ble det sluppet

flere bomber over Vietnam enn alle parter i andre verdenskrig brukte tilsammen.

30 000 i teach-inBombekampanjen førte ikke umiddelbart til en massebevegelse mot krigen. men et voksende antall mennesker begynte å stille spørsmål ved USAs rolle i Vietnam. Utrolige 30 000 deltok i en 36-timers teach-in på Berkeley i California.

Gradvis ble argumentene for krigen belyst. Gradvis ble et mindretall av studentene over-bevist om at det var riktig å demonstrere mot krigen. men mindretallet forble lite. Bare 30 000 demonstrerte i en nasjonal antikrigsdemonstra-sjon i oktober 1965. et halvt år seinere demon-strerte 50 000. nå rettet demonstrantene sinnet mot president lyndon B. johnson. De ropte «hey, hey, lBj - how many kids have you killed today?» Foreløpig holdt regjeringa stand mot bevegelsen. Bare flere soldater ble satt inn i krigen, kunne den vinnes, sa de. mot slutten av 1967 demonstrerte 400 000 i new York - åtte ganger så mange som året før.

tet-offensivenI slutten av januar 1968 gikk Den nasjonale frigjøringsfronten (Fnl) til angrep mot ame-rikanerne i tet-offensiven - en koordinert serie med angrep mot USAs okkupasjon over hele Sør- Vietnam. De tok over 36 byer en periode, deriblant den tredje største byen i landet, hué, og gikk til angrep på den amerikanske ambassadens område i Saigon. På tV kunne man se bilder

av Saigons politisjef som skjøt en geriljasoldat i hodet. Ben tre, en by i mekong-deltaet, ble jev-net med jorda. Den ansvarlige offiserens uttalelse til media ble legendarisk: «Det var nødvendig å ødelegge byen for å redde den.»

tet-offensiven motbeviste amerikanske myn-digheters påstand om at Fnl snart var knekt. oppstanden ble etterhvert slått tilbake militært. men tet var likevel vendepunktet i Vietnamkri-gen i Fnls favør. Bildene av amerikanske soldater under angrep ble vist over hele verden. Antikrigs-bevegelsen i USA og europa fikk et løft. De ame-rikanske myndighetene ble tatt på senga. Ingen trodde lenger på regjeringas forsikringer om at det var «lys i tunnellen.» meningsmålingene viste for første gang at et flertall var imot krigen.

Så ble martin luther King skutt og drept i april 1968. De indre bydelene i over 100 byer eksploderte i opprør i løpet av timer. King hadde

Vietnamkrigen: hvordan masse-bevegelsen startet

temA 1968

På flukt fra USAs bomber


vært en ikkevoldsforkjemper. Da han gikk offent-lig ut mot krigen, gjorde han det fordi « jeg visste at jeg aldri igjen kunne heve røsten mot volden mot undertrykte i ghettoene hvis jeg ikke først hadde gått klart ut mot den verste voldsutøveren i verden idag - min egen regjering (svarte dør) i ekstraordinært høye antall i forhold til resten av befolkningen for å sikre friheter i Sørøst-Asia som de ikke ville nytt godt av selv i Sørvest-Ge-orgia og Øst-harlem.»

Svarte var overrepresentert i statistikken over antall døde i Vietnam. I 1965 var andelen 25 pro-sent mens svarte utgjorde rundt 12 prosent av den amerikanske befolkningen. Stokely Carmic-hael traff en streng da han sa at «svarte mennes-ker blir sendt av hvite mennesker i en krig mot gule mennesker for å forsvare landet de stjal fra røde mennesker.» Unge svarte aktivister hadde gradvis sett etter andre løsninger i kjølvannet av statens maktbruk mot borgerrettighetsbevegel-sen og Vietnamkrigen. mordene på f.eks. mal-colm x og medgar evers gjorde at ikkevold ikke lenger traff en streng blant svarte amerikanere. På få måneder vokste Black Panther Party for Self-Defence fram til å bli en masseorganisasjon. Avisa deres solgte over 100 000 eksemplarer, og FBIs j. edgar hoover rapporterte til presiden-ten at en meningsmåling viste at «25 prosent av den svarte befolkningen hadde stor respekt» for Black Panthers Party, «inkludert 43 prosent av svarte under 21 år.»

En million i studentstreikSeinere i april streiket studenter og skoleelever over hele USA mot krigen - en million mennes-ker i den første nasjonale studentstreiken i USA på to generasjoner. tet-offensiven og de spon-tane opprørene etter mordet på King splittet den amerikanske herskerklassen i synet på krigen. I 1965 hadde president johnson spurt rådgiverne sine - de såkalte «vise menn» - om han burde trekke troppene ut av Vietnam. De anbefalte ham å trappe opp for å sikre amerikansk herredømme i regionen. nå var rådet motsatt - den amerikanske herskerklassen var splittet fordi de var redde for å miste herredømmet hjemme. men johnson ville ikke la seg ydmyke. Partiet hans, Demokratene, var splittet av uenigheten om krigen. Antikrig-skandidaten eugene mcCarthy fikk like mange stemmer som lyndon B. johnson i new hamps-hire ved det første nominasjonsvalget for å bli Demokratenes presidentkandidat. Seinere annon-serte johnson at han ikke ville stille til gjenvalg.

Øverstkommanderende for de amerikan-ske troppene i Vietnam, general westmoreland fikk avslag på sin forespørsel om 206 000 sol-dater. Så ble han kalt tilbake til washington og

sparket oppover i systemet. USA stoppet bombin-gen av nord-Vietnam og i mai satte de seg ved forhandlingsbordet i Paris med nord-Vietnam og Fnl.

antikrigsbevegelsen i norgeAntikrigsbevegelsen spredde seg også til Vest-eu-ropa, Storbritannia, norge og Australia. I norge ble Solidaritetskomiteen for Vietnam (Solkom) stiftet i desember 1965. De første demonstra-sjonene høsten 1965 var små. men aktivister på universitetene organiserte teach-ins og agiterte mot krigen. I april 1966 arrangerte Studenter-samfunnet i oslo en teach-in som varte i 12 timer. Stemninga mot krigen ble sterkere. Dagbladet skrev i en lederartikkel i juli 1966: «Vi blir direkte opprørt over giftkrigen som verken sparer venn eller fiende, en krig som ødelegger tusener av mål

dyrket mark i et land som vesentlig lever av hva jorda kan produsere, og der en sekk ris skiller en familie fra sultedøden.» Arbeiderpartiet var det statsbærende partiet i norge. Gerhardsen-regje-ringa hadde en lang historie bak seg med servilitet overfor amerikansk imperialisme. men spørsmå-ket om Vietnamkrigen skulle skape indre splid. tidlig i 1965 spurte Sosialistisk Folkepartis (SF) parlamentariske leder Finn Gustavsen i spørre-

timen om Ap-regjeringa støttet USAs politikk i Vietnam. Aftenposten refererte regjeringas svar.

« den norske regjering ønsker ikke å følge finn Gustavsen på hans vei med svart-hvitt-fremstilling av problemene i vietnam, erklærte utenriksminister halvard Lange i Stortinget i går. Lange fremhevet at det som nu trengs, ikke er flest mulig kategoriske meningsytrin-ger fra flest mulig lands side. Situasjonen er uhyre komplisert sa Lange. den beste måte vi kan bidra til en løsning på, er å lete seg fram til forhandlingsmuligheter og avholde seg fra kategoriske dommer».

høsten 1965 tapte partiet stortingsvalget og måtte gå av en kort periode etter nær 30 års sam-menhengende styre. Sosialistisk Folkeparti var eneste parti på Stortinget som var motstandere av Vietnamkrigen. Dette betydde at ungdomsor-ganisasjonen deres, Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) opplevde enorm vekst. Dessverre ble Sol-kom splittet høsten 1967. SUF ville ha nato-mot-stand inn i platformen. haakon lie og høyresida i Arbeiderpartiet ville ha kontroll over bevegelsen. «Vietnambevegelsen» ble opprettet som alternativ til Solkom. Denne splittelsen svekket antikrigs-bevegelsen i norge. I flere år var antallet demon-stranter et tusentalls i hver demonstrasjon. men antikrigsstemninga eksisterte likefullt.

10. desember 1966 demonstrerte 6000 i oslo. en spørreundersøkelse i Aftenposten i november 1967 viste at 44 prosent av de spurte mente at USA måtte trekke seg ut av Vietnam.

Antikrigsbevegelsen i USA mot Vietnamkri-gen ble en av de sterkeste verden noen gang har sett. USAs nederlag skjedde på grunn av tre fak-torer: Fnls heroiske innsats, antikrigsbevegel-sen i USAs styrke og opprør blant amerikanske soldater i Vietnam.

Stokely carmichael traff en streng da han sa

at «svarte mennesker blir sendt av hvite mennesker i en krig mot gule mennesker for å forsvare landet de stjal fra røde mennesker.»

Protester mot Vietnamkrigen.


Samtidig med studentopprør og protes-ter mot krigen i vietnam vokste det fram en ny bevegelse på slutten av 60-tallet i USa: The black panther party. partiet ble et ikon for revolusjonære over hele verden, skriver Randi færevikDa partiet ble grunnlagt i 1966 hadde svarte i USA i årevis slåss mot rasisme og segregering. Borgerrettsbevegelsen, ledet av martin luther King, sloss mot apartheid-lovene som fremdeles eksisterte i sør. De sloss for stemmerett for alle, retten til å bo hvor man ville, retten til samme standard på utdannelse osv. Disse rettighetene var allerede vunnet i nord.

men selv i nord ble svarte utsatt for rasisme. Det var høy arbeidsløshet og svarte måtte ta de hardeste og dårligst betalte jobbene. Folk bodde dårlig og trangt, og det var høy spedbarnsdøde-lighet.

I 1965 eksploderte det i watts ghetto i los Angeles. Politiet satte inn 15 000 væpna politi og nasjonalgarden. 4000 ble arrestert og 34 døde i opptøyene.

Det var under disse forholdene Black Panthers Party ( BPP) ble grunnlagt av huey newton og Bobby Seale, to studenter fra oakland, Calefor-nia. De var imponert over martin luther King og borgerettsbevegelsen, men var lei av deres ikke-volds linje. The Black Party for Self Defence ble derfor mer knytta til malcolm x og det han stod for, svart nasjonalisme. Black Panthers ble også påvirket av maoismen.

I 1967 meldte eldridge Cleaver seg inn i par-tiet. han hadde sonet 9 år i fengsel for voldtekt. I fengselet hadde han konvertert til islam men

seinere brudt med religionen og var nå kjent som en radikal skribent.

temA 1968

Black Panther Party, en del av USAs glemte radikale historie

Kathleen Cleaver som jobbet bla. som pressetalskvinne og kommunikasjonssekretær i Black Panther Party på slutten av sekstitallet.


I have a dreamMartin Luther King Jr. ble skutt under en tale ved Lorraine motell i Memphis, 4. april 1968. For millioner av mennesker symboliserte Kings død slutten på en ikke voldelig vei til rettferdighet.

Svarte ghettoer i USA reiste seg i sinne og protesterte mot drapet.

Borgerettsbevegelsen mistet en stor leder. Amerikanske byer eksploderte i opprør. 4000 tropper ble sendt ut for å beskytte det Hvite Hus. Men demonstran-tene kom likevel faretruende nær.

I årene som har gått etter Kings død, ønsker mange politikere å bruke hans navn og insisterer på at de deler det som var hans drøm. Men på den tiden han levde, var han ikke så populær blant amerikanske politikere og statsmenn. De så på han som en trussel mot det bestå-ende. King var leder for en bevegelse som kunne få flere hundre tusen ut i gatene.

Målet med hans bevegelse var for det første å få garantier fra staten på at sivile rettigheter skulle gjelde for alle, også svarte. Aktivister håpet at regjeringen skulle tvinge søsrstatene til å gi svarte samme rettigheter som hvite.

Mot krigen i VietnamMartin Luther King snakket ut mot krigen i Vietnam. - Vi tar svarte unge menn og sender dem 8000 mil vekk for at de skal slåss for frihet i sørøst-Asia. En frihet de ikke har i Vest- Georgia eller Øst-Harlem.

I månedene før han ble drept, hadde han starta med å mobilisere til en ny marsj mot Washington. De fattiges marsj som skulle bestå av både hvite og svarte arbei-dere. FBI så på denne perioden som hans «farligste».

I mars 1968 hvor han var på et møte til støtte for streikende renholdsarbeidere, holdt han en tale for 15 000 folk. - Hvis Amerika ikke bruker noe av velstan-den til å få slutt på fattigdom og gjør det mulig for alle guds barn å få sine grunn-leggende rettigheter i livet, vil Amerika gå til helvete.

Martin Luther King ville bygge en beve-gelse som konfronterte systemet. Men de svarte politikerne som kom etter han, sit-ter i dag å forsvarer systemet mot raseriet nedenfra.

- Jeg har en drøm, sa Martin Luther King. Men han var mye mer enn en drømmer, han var en som kjempet for frihet og rettferdighet. Og det han sloss for var et spark i rumpa på amerikansk kapitalisme.

”If I win, I am American, not a black Amer-ican. But if I did something bad, then they could say I am a Negro. We are black and we are proud of being black. Black Ameri-ca will understand what we did tonight.” Dette sa Tommie Smith som vant OL-gull på 200 meter i Mexico i 1968, etter at han og John Carlos ble buet ut av stadion.

ti-punktsprogrammetti-punktsprogrammet blir ofte glemt når Black Panthers omtales. mye av fokuset er ofte på at de er radikale og militante. men de stod for mye mer. Seale og newton, grunnleggerne, satte opp et tipunktsprogram. Det gikk på alt fra krav om slutt på politibrutalitet til krav om land, brød, klær, hus til folk, utdanning, fred og frihet og all makt til folket. en av de tingene de også drev med var patrol the pigs. De hadde bevæpna kvinner og menn som fulgte politipatruljer rundt når de kjørte rundt i gettoen i oakland. (Alle amerikan-ske borgere hadde rett til å bære våpen). De ville på den måten prøve å få slutt på trakassering og politivold. etter mer enn et århundre med rasis-tiske angrep på svarte og hvite som insisterte på deres rett til å bære våpen, var det ikke mer enn rett og rimelig at svarte også skulle gjøre det.

Selvfølgelig tillot ikke staten at Black Panthers skulle kontrollere politiet på denne måten.

Våren 1967 ble det derfor forbudt å bære ladde våpen. Black Panthers svarte med å organisere en væpnet marsj inn mot hovedstaden. De var ikke flere enn ca 50 personer. etter denne marsjen ble de mer kjent. Partiet vokste raskt fra 50 til over 5000 medlemmer over hele USA.

anti-imperialismeover hele USA foregikk det en radikalisering i samfunnet. I 1967 var over 100 000 samla på et møte i new York mot Vietnam-krigen. Antikrigs-stemningen førte også til flere krav. Krav om ret-tigheter for svarte, likestilling mellom kjønnene og homofil frigjøring.

Black Panthers, som så på seg selv som revo-lusjonære sosialister, skilte seg ut fra andre svarte nasjonalister ved å samarbeide og bygge allianser med hvite organisasjoner på venstresida. enhver organisasjon som var i opposisjon til kapitalisme og imperialisme var en potensiell samarbeids-partner.

myndighetene så på partiet som en trussel og gjorde alt for å skape splittelse innad. Staten brukte millioner av dollar og ansatte tusenvis av folk for å spionere på og forfølge folk som hadde radikale ideer. nå så de at en organisasjon som hadde disse ideene rekrutterte og influerte tusen-vis av svart ungdom. Det var ikke bare i ghettoene at partiet fikk stor oppslutning. Ideene deres influ-erte også studentmiljøer, og det ble holdt mange møter på universitetene rundt omkring.

men det var svakheter med det gryende opp-røret. På 60-tallet var det få konfrontasjoner mellom arbeidere og sjefer i USA. Dette førte til at BPP satset på og prioriterte marginaliserte grupper i det svarte samfunnet og hvite


revolusjonære studenter. De overså de millioner av svarte og hvite arbeidere i fabrikker og kontorer. De overså de som hadde krafta til å ramme USAs kapitalisme der den var mest sårbar.

Mye støttetil tross for svakheter fikk BPP mye støtte. Deres væpna motstand gjennom «patrolling the police» utvida seg til programmer som «serving the people». Det vil si, de satte opp matsentraler hvor de delte ut mat, grunnla klinikker og skoler i områder som myndighetene forsømte.

en spørreundersøkelse i Wall Street Journal viste at en stor del av den svarte befolkningen støt-ta BPP. Wall Street Journal spurte svarte folk i new York hva de mente om PBB. Svarene sjokkerte. - jeg digger BP. De står ikke bare for militant virksomhet. De snakker om økonomisk og poli-tisk makt. Akkurat nå står de for det de sier, og det er derfor det kommer mange til dem, sa en av de som ble intervjuet.

herskerklassen var livreddherskerklassen i USA var livredd for denne bevæpna selverklærte marxistiske gruppa som fikk masse oppslutning. mange ble sjokkert, men ikke overraska da newton ble skutt i magen i en konfrontasjon med politiet. newton var ubevæp-net. en politimann ble drept og newton ble dømt til 3 års fengsel.

Det ble satt i gang en kampanje for å sette newton fri. Kampanjen ble et fokus for både svart frigjøring og venstresida i USA. men til tross for stor støtte til BPP fortsatte forfølgelsen fra staten. Seint i 1968 var eldridge Cleaver på røm-men fra politiet og måtte bo i eksil i Algerie. Seale ble anklaget og arrestert for å ha startet et opprør i Chicago.

lederen for Chicago Panthers, Fred hampton ble drept av politiet året etter under et politiraid på partikontoret. Politiet stormet alle partikon-torer det året og 27 medlemmer i BPP ble drept, 749 fengsla eller arrestert. For en forholdsvis liten revolusjonær organisasjon var det en krise å miste så mange ledere og aktivister. Partiet ville ikke tåle flere tap, så de måtte legge om taktikken. De satset nå på kommuneprogrammene og valgkampanjer. men oppslutningen var fallende etter hvert som de fjernet seg fra det revolusjonære programmet.

Det har gått over 40 år siden BPP ble stifta, men lite har forandret seg for de som bor i ghet-toene i USA. Fattigdommen og urettferdigheten er den samme. Det er nok sinnet til de undertrykte også. Det ligger og ulmer under overflaten.

Black Power, Mexico OL 1968


Susan Lyden skriver her sin andre artikkel om skole og utdanning. Denne gang om utdanningspolitikken på 60- og 70-tallet

på 50-tallet kom professoren inn i fore-lesningssalen og sa: «God dag, studen-ter!» og studentene svarte: «God dag, professor!». på 70-tallet kom professo-ren inn i forelesningssalen og sa; «God dag, studenter!» og studentene svarte; «God dag, kamerat!». i dag kommer professoren inn i forelesningssalen og sier «God dag, studenter!» og studen-tene noterer: «God dag studenter...».

om man tror denne fortellingen eller ikke, så hadde studentopprørene fra 1968 konsekvenser for skolen og utdanningspolitikken også i norge. Det skulle bli slutt med spanskrøret og ka da ver-di sip lin, hensyn til ele ven skulle være i fokus og skolen skul le ta an svar for ut vik ling av he le men-nes ket for alles beste.

Vi har sett også før, at det er når kapitalismen utfordres, at potensialet for meningsfull læring er størst. radikalisering og klassekamp i begynnel-sen av 1900-tallet, med revolusjonen i russland som største utslag, fikk sosialister til å sette fokus på skolen og utdanningens rolle i et klassesam-funn. Arbeiderpartiet, som i dag er mest opptatt av å administrere den norske nasjonaløkonomien, har en mye mindre ambisiøs utdanningspolitikk enn den gang de seriøst utfordret systemet. At de legger seg så nært opp til KrF i verdi-spørsmål i skolen, og høyre i testing og tro på ”basis kunn-skaper” står i kontrast til at AP i 1918 gikk inn for å ta kristendomsundervisningen ut av skolen, og på 60-tallet nektet å delta i internasjonale tes-ter som dagens PISA-undersøkelser. Skolen blir altså bedre, jo større bevegelsen mot kapitalisme og borgerlig ideologi er.

mye av debatten på 70-tallet gikk på at skolen reproduserte forskjellene i samfunnet, eli-ten fikk den utdanningen de trengte til å forbli i sine samfunnsmessige ledende stillinger. Arbei-derklassens barn møtt en skole som ikke var rele-vant for deres hverdag og gjennom karakterer og andre kontrollmekanismer, som oppmøte og opp-førsels rapportering, ble disiplinert inn i arbeids-livet. Faget pedagogikk ble av radikale krefter på 70-tallet omtalt som ”seleksjonsvitenskap”.

kritikk fra venstresida SV også i dag, har programfestet ”nei til karakte-rer” i grunnskolen, dette kommer av deres opp-rettelse i den radikale miljøet fra 70 tallet. Den gangen var det særlig to offentlige utredninger (noU 1974 og noU 1978) om evaluering i norsk skole som skapte stor debatt. Blant for-slagene var at hele den norsk grunnskolen skulle bli fri for både karakterer og eksamen. Det kom et skriv fra utdanningsdepartement i 1974 om at karakterer skulle gjelde kun i norsk, matematikk og engelsk, ikke i orden og oppførsel. I 1978 med eVA 2 (noU 1978: 2) ble det foreslått at ansien-nitetsprinsippet og ikke karakterer ble hovedkri-teriet for opptak til videregående skole. Forslagene ble ikke fulgt opp, men sier mye om den politiske stemningen på den tiden.

Fra midten av 1970-tallet ble også norsk lærer-utdanning polarisert mellom kristen-konserva-tive pedagoger som fokuserte på betydningen av kunnskap, kultur og tradisjon, og anti-autoritære pedagoger som fokuserte på trivsel, deltagelse og sosialisering. opprøret resulterte i en splittelse

innenfor pedagogikk-utdanningen ved Universi-tetet i oslo. et helt nytt og alternativt studieopp-legg i pedagogikk ”Sosialpedagogikk” ble drevet fram av radikale studenter og noen av de ansatte. Ved dette studiet hadde man ikke eksamen, men en slags ’dokumentasjon’. helst ville de ikke bruke karakterer, men da de ble tvunget til dette, ble man enige om at alle skulle få samme karakter, 2,4! Det gikk nesten to tiår før de to fraksjo-nene i pedagogikkstudiet igjen sto samlet om et felles opplegg.

Klassekamp og politisk aktivitet i samfun-net på 70-tallet forente også forståelse mellom lærere og elever. I det daglige vil de ofte stå mot hverandre, og mange elever vil med rette oppfatte læreren som fienden. Forståelsen av at det er kapi-talismen som har satt dem opp mot hverandre, og visjonen om en demokratisk skole, er likevel det beste utgangspunktet for å unngå unyttige konflikter. Det vil huskes tilbake

internasjonal sosialisme · 2008. 4. 30. · internasjonal sosialisme 2-2008 1.årgang. kr:...

Documents