han var nesten slik kledd også, eller kanskje mer som en
DESCRIPTION
Han var nesten slik kledd også, eller kanskje mer som en ridder. Det var fullt av klær i et skap i Ryttergården, hvor de nå var kommet fra, og det var slett ikke sånne klær som vi bruker nå for tiden, men mer som en slags ridderklær. Vi hadde funnet noen til meg også, de gamle - PowerPoint PPT PresentationTRANSCRIPT
Han var nesten slik kledd også, eller kanskje mer som en
ridder. Det var fullt av klær i et skap i Ryttergården, hvor
de nå var kommet fra, og det var slett ikke sånne klær
som vi bruker nå for tiden, men mer som en slags
ridderklær. Vi hadde funnet noen til meg også, de gamle
stygge fillene mine hadde jeg slengt vekk, og jeg ville
aldri se dem mer. For Jonatan sa at vi måtte være kledd
slik at det passet til den tiden vi nål evde i, ellers ville folk
i Kirsebærdalen synes at vi var merkelige. Leirbålenes og
eventyrenes tid, var det ikke det Jonatan hadde sagt?
Mens vi red rundt der i de fine ridderklærne
våre, spurte jeg ham: «Det er visst en veldig gammel tid
vi lever i her i Nangijala?» «Det kan du kanskje si, på et
vis,» sa Jonatan. «Det er jo en gammel tid for oss. Men vi
kan også si at det er en ung tid.» Han tenkte seg litt om.
«Ja, akkurat,» sa han, «en ung og frisk og god tid som
det er lett og enkelt å leve i.» Men så ble han mørk i
Øynene. «I hvert fall her i Kirsebærdalen,» sa han.
«Er det annerledes på andre kanter,» spurte jeg. Og
Jonatan sa at det sannelig kunne være annerledes på
andre kanter. Så heldig at vi hadde havnet her! Akkurat
her i Kirsebærdalen, der livet var så lett og enkelt som
Jonatan sa. Det kunne ikke være lettere og enklere og
morsommere enn slik en morgen.
Først våkner jeg i kjøkkenet vårt av at sola skinner inn av
vinduene, og fuglene kvitrer og er muntre i trærne
utenfor, og jeg ser Jonatan gå der så taus og stille og
sette fram melk og brød på bordet til meg, og når jeg har
spist, går jeg ut og mater kaninene og steller hesten. Og
så rir jeg ut, å, som jeg rir, og det er dugg i gresset, det
bare glitrer og lyser overalt, og humler og bier summer
rundt i kirse bærblomstene, og hesten legger ut i galopp,
og jeg er nesten ikke redd engang. Tenk, jeg er ikke redd
for at det plutselig skal ta slutt heller, slik som alt sånt
morsomt pleier å gjøre. Ikke i Nangijala! Ikke her i
Kirsebærdalen i hvert fall! Vi red lenge over engene, hit
og dit som det falt seg, så fulgte vi stien langsmed elva i
sving og krok, og plutselig så vi morgenrøyken fra husene
nede i dalen. Først bare røyken og så hele stedet med
gamle hus og gårder. Vi hørte haner gale og hunder
bjeffe og sauer og geiter breke, det låt som
morgen alt sammen. Stedet var visst nettopp våknet.
En kone med kurv på armen kom mot oss på stien. En
bondekone var det nok, hverken ung eller gammel, men
litt midt i mellom og brun i huden som folk blir når de er
ute i all slags vær. Hun var gammeldags kledd, omtrent
som i et eventyr. «Jaså, Jonatan, er bror din endelig
kommet nå,» sa hun og smilte så hyggelig.
«Ja, nå er han kommet,» sa Jonatan, og det var lett å
høre at han syntes det var fint. «Kavring, dette er Sofia,»
sa han,og Sofia nikket. «Ja, dette er Sofia,» sa hun. «Så
godt at jeg møtte dere. Da kan dere ta kurven sjøl.»
Og Jonatan tok kurven som om han var vant til det og
ikke trengte spørre hva som var i den. «Du tar vel med
deg bror din til Gullhanen i kveld, så alle får hilse på
ham,» sa Sofia. Jonatan sa at det skulle han gjøre, og så
nikket vi farvel til henne og red hjem. Jeg spurte Jonatan
hvem Gullhanen var. «Vertshuset Gullhanen,» sa
Jonatan. «Det er vertshuset nede i bygda. Der treffes vi
og prater om sånt som vi må prate om.» Jeg gledet meg
til å bli med til Gullhanen den kvelden og få se hva det
var for slags folk som bodde i Kirsebærdalen. Alt om
Kirsebærdalen og Nangijala ville jeg vite. Jeg ville se
om det stemte på en prikk med det Jonatan hadde sagt.
Forresten kom jeg til å tenke på noe, og det minnet jeg
ham om mens vi red. «Jonatan, du sa at i Nangijala
kunne vi oppleve spennende ting fra morgen til kveld og
om nettene også, husker du det? Men her er jo alt så
stille og rolig, og ikke noe er spennende i grunnen.»
Da lo Jonatan. «Du kom i går, har du glemt det? Din tosk,
du har jo nesten ikke stukket nesa inn hit! Spennende
opplevelser får du nok.»
Og jeg sa at når jeg tenkte etter, så var det spennende og
fint nok å ha det slik som vi hadde det med Ryttergården
og hestene våre og kaniner og allting. Noe mer
spennende enn det trengte jeg ikke. Da så Jonatan
underlig på meg, nesten som om han syntes synd på
meg, og til slutt sa han: «Ja, vet du Kavring, jeg skulle
ønske at du kunne få ha det akkurat slik. Bare akkurat
slik. For du kan tro at det. fins spennende ting som ikke
burde vært til.» Da vi kom hjem, satte Jonatan kurven til
Sofia på kjøkkenbordet og pakket opp. Det var et brød i
den og et spann melk og en liten krukke med honning og
et par pannekaker. «Holder Sofia oss med mat,» sa jeg
forbauset. Jeg hadde ikke tenkt på hvor vi skulle få mat
fra. «Noen ganger gjør hun det,» sa Jonatan.
«Helt gratis,» spurte jeg. «Gratis ja, det kan du vel kalle
det,» sa Jonatan.