Anita Krohn Traaseth

Godt nokfor de svina

En leders tanker om mot, sårbarhetog troverdighet

© CAPPELEN DAMM AS 2014ISBN 978-82-02-43706-0

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsfoto: CF-WesenbergFoto bakside: privat

Utdraget fra Kolbein Falkeids dikt «Nå» på s. 5 er hentet fra samlingenRedningsforsøk (1983) og gjengitt med tillatelse.

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014

Satt i 11,5/14,4 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Print Cream 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Nå

Nå er du. Her og nå.Det er nå du sitter i cockpitenog har ansvaret for at jorda går fremtil neste generasjon.Det er nå du kan slå i bordetog si hva du mener. Det er nådu kan lese gressets lette kursiv i vinden,trærnes eldgamle stavelser og dyreblikketsmening om justismord.

Ja, her og nå. Det er nåminstejenta puster godnattkyssetpå kinnet ditt. Det er nådu står på fyrdørken og kan skuflevenners ord, morgenlys og nytraktet kaffeinnunder kjeleneså det damper og går.

Vent ikke på drømmen om i morgen, kamerat.Sleng lassoen din rundt hornene på den,hal innog hiv den over ende.Det er nå du har sjansen. Her og nå.Bare her og nå.

Kolbjørn Falkeid

Til mine aller fineste Martine, Hannah og Milla

Innhold

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 1. MOT

Kapittel 1Tinteguri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 2Bestemor Bjørg på månen . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 3Mennene i mitt liv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 2. SÅRBARHET

Kapittel 4IBM søker flere kjedelige mennesker . . . . . . . . . .

Kapittel 5Om å ikke være historieløs. . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 6Vil du bli min mentor? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 7Fra administrerende til arbeidsløs. . . . . . . . . . . . .

9

13

23

36

47

54

62

69

Kapittel 8Om å reise seg igjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 9Våge å ta ansvar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 10De første 90 dagene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Del 3. TROVERDIGHET

Kapittel 11Sosiale selskaper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 12Jeg jogger ikke, jeg blogger. . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 13Norske kvinner er mer verdt enn oljen . . . . . . . . .

Kapittel 14Ingen flink pike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 15Mental trening i praksis . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 16Rollemodell? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 17Trenger ikke spisse albuer . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kapittel 18Alt er relasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tusen takk! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

78

83

88

107

116

123

131

139

148

154

160

174

176

Innledning

Jeg er for ung til å skrive bok. Jeg er ikke leder nok, harikke hatt store nok oppgaver, er ikke god nok til å skrive,og har ikke nok interessante historier å dele. Jeg er reddfor å bli latterliggjort. Redd for å våkne opp til anmel-delser som sier at boken bare er god nok til en 3’er påterningen. Ikke godt nok. Når du har lest de ti første set-ningene i boken, vil du forstå hvorfor.

Men jeg tar sjansen. Det finnes mange biografier medlederes refleksjoner, men de skrives helst når karrieren erover. Mange operative ledere mener nok fortsatt at detbeste er å ikke stikke hodet for mye frem. Ikke mene noefor sterkt, ikke være for personlig, ikke for engasjert iandre saker enn jobben og generelt holde seg sånn passeunder samfunnsradaren. Det er det lureste. Jeg har aldribasert mine valg på hva som er lurt eller politisk korrekt.Denne boken gir deg et innblikk i hvorfor og hvordan.

Dette er en bok om en helt vanlig norsk jente, somvokste opp på 1980-tallet med Gro Harlem Brundtlandsom statsminister og rollemodell. Den handler om hvor-dan min far reddet meg fra den klassiske flink pike-fel-len med lanseringen av begrepet «Nå er det godt nok forde svina». Om hvordan det var å vokse opp med en morsom var manisk depressiv, som valgte å ta sitt eget liv– og hvordan det ble en styrke i mitt voksne liv. Boken

9

har tre deler, Mot – historier fra oppveksten om etable-ring av verdier, livslyst og perspektiv. Sårbarhet – histo-rier fra arbeidslivet om å ville noe, å rekke opp håndenog å lede og Troverdighet – refleksjoner rundt synlighet,tillit, relasjoner og egenverd i livet.

Dette er ikke en bok som forteller deg hvordan du skalbli toppleder. Den handler ikke om kvinnelige ledereeller ledelse som fag. Den handler egentlig bare om hvor-for og hvordan en norsk samtidsleder jobber bevisst medå ikke stå i veien for seg selv, eller andre. Historier ommot, sårbarhet og troverdighet midt i livet.

Del 1. MOT

«Du blir aldri noe mer enn en 3’er, du, Anita».Jeg var så glad i å skrive. Det kom så lett, både selv-

diktede noveller og litterære analyser. Men etter to år påvideregående skole hadde ingen av mine utallige innleve-ringer kommet tilbake uten en stor rød 3’er med en sirkelrundt. Enten med en minus ved siden av, eller en sværtsjelden gang med et plusstegn.

Til slutt tok jeg mot til meg og gikk bort til norsklære-ren. Hun var en litt streng dame, i 50-årene, tror jeg, ogsatt bak et fryktinngytende, forhøyet kateter.

«Hva skal til for at jeg får bedre karakter i norsk?»spurte jeg, og fulgte raskt opp med et unnskyldende «Jeger så glad i å skrive, men jeg får aldri bedre enn 3. Hvakan jeg gjøre?»

Hun løftet hånden til brillene, dyttet dem litt ned pånesen, og kikket oppgitt på meg. Så sa hun de ordene jegaldri siden har glemt: «Du blir aldri noe mer enn en 3’er,du, Anita».

Jeg var 17 år.

11

Beskjeden jeg fikk fra norsklæreren sitter fortsatt dypt.Vi har nok hørt det alle sammen, i en eller annen sam-menheng, at vi er middelmådige, ikke gode nok. Og harvi ikke hørt det, har vi følt det. Det er jeg skråsikker på.Det er en dypt menneskelig følelse, og den er sunn. Tilen viss grad.

Å velge å ta det fulle og hele ansvaret selv. For eget liv,i enhver situasjon, har blitt mitt perspektiv. Å innse atdet er ingen andre enn jeg selv som kan håndtere nedtu-rer, oppturer, motgang og medgang. At det handler omgi, mer enn å ta eller å balansere. Naivt? Kanskje. Somleder er dette perspektivet helt essensielt. Som menneskeenda viktigere, det avgjør i stor grad egen livskvalitet.

De tre første kapitlene handler om hvordan barndomog oppvekst formet verdiene, livslysten – og ikke minst,motet til å ta ansvar selv.

Kapittel 1

Tinteguri

Jeg vokste opp i et typisk 70-tallshjem, fylt av frihetog kjærlighet. Hvitt murhus, stor hage, to søsken, sjø-mannspappa, hjemmeværende mamma, Derrick og TomJones. Vi var mye hjemme, og hadde nok med egen hageog opplevelser i nabolaget. Barndomsbyen Sandefjordhadde sol hele sommeren, og tre glade barn lekte bekym-ringsløst i hagen, lykkelig uvitende om en alvorlig psy-kisk syk mor.

Mamma var manisk-depressiv. Bipolar heter det i dag.Eller som mamma sa den gangen: Det er bare angst. Jeghusker det som tillit og frihet – og vi forsto aldri rekke-vidden av og sammenhengen mellom hennes angst og våropplevde frihet.

Jeg var en fregnete og livsglad jente med guttesveis. Jegvar ute hele dagen og lekte med søsken og venner. Vi løpfra hage til hage, løp rundt huset, løp etter hverandre.Lopper i blodet, sa faren min om sin Tinteguri, for detvar han som ga meg det kallenavnet.

Første skoledag, en augustdag i 1977. Jeg haddepå meg en ny, rød kjole. Jeg følte meg så fin, menkjolen var veldig kort. Så kort at når jeg bøyde megtittet undertøyet frem. Jeg husker at jeg følte på det,dro kjolekanten ned med begge hender, torde ikke

13

bøye meg flere ganger. En gutt så min vei, pekte oglo.

Selv som seksåring skjønte jeg at han betydde trøbbel.Klassens ramp hadde hele pakka: utseendet, fregnene,latteren og det litt ville blikket. Han sto ved rekkverketved inngangen til skolen og hang med sine nyvunne klas-sekamerater. Og da han pekte på meg, lo høyt og ropte«Jeg kan se underbuksa di!», var det ingen tvil – jegmåtte gjøre kort prosess.

I min altfor korte, røde kjole strenet jeg bort mot gjen-gen av gutter mens jeg boret blikket i bølla, og med tyde-lig stemme proklamerte jeg følgende: «Det der sier duALDRI igjen!» Så snudde jeg og gikk, så bestemt sombare en seksåring kan være. Jeg ble aldri mobbet igjen.

Mine foreldre hadde fortalt meg i så mange år og vedså mange anledninger at jeg hadde lopper i blodet. Så dafrøken spurte om det var noen i hennes nye klasse somhadde en sykdom, rakte jeg opp hånden: «Jeg har lopperi blodet.» Frøken smilte litt skjevt, men tok det på alvorog forklarte meg at det bare var en fin ting. Lopper iblodet var heldigvis ingen sykdom. Jeg hadde rukket opphånden, for første gang som 6-åring utenfor hjemmetstrygge vegger, og det var ikke farlig. Mamma hadde jolært meg det, å være ærlig og å tørre å si fra uansett hvadet måtte være. «Sannheten skal alltid frem. Klarer du åfortelle sannheten, er det ikke så farlig som du tror,» sahun bestandig. Hun hadde rett i det. Hun hadde rett imye, min mamma.

Det jeg kjenner mest på fra barndommen er stemninger.Trygge stemninger. Som i minnet om tre søsken foranpeisen med kakao og pledd. Kanskje skjedde det bareén gang, men varmen og tryggheten sitter i. Turene med

14

bestemor til Sunnmøre, der vi plumpet i kumøkk ogstekte svele i fjøset. Kanskje var vi ikke der så ofte heller.Men jeg husker lukten fra fjøset, smaken på svelene ogbestemors sterke og varme arbeidshender.

Bestemor Olga var en viktig kvinnefigur i mitt liv, ster-kere og mer betydningsfull enn jeg forsto da hun levde.Jeg har et maleri etter henne: «Bjerk i storm», en repro-duksjon av I.C. Dahls maleri fra 1849. Bestemor varveldig glad i dette bildet, og når jeg leser om bildets histo-rie forstår jeg hvorfor. Under nedstigningen i Måbøgal-dene, på vei til Eidfjord, skal Dahl ha sett denne ensligebjørka som klorer seg fast ytterst på stupet. Ifølge Storenorske leksikon kan bildet ses som et symbol på stridenfor å overleve i et vakkert, men barskt og fattig land. Formeg er det blitt et kjært symbol på bestemor. Når jeg hardet tøft, ser jeg på den enslige bjørka som overlever detmeste, og tenker på henne.

Bestemor Olga Marie Krohn Furseth ble født på Klok-kargården i Herdalen på Sunnmøre i 1916. Ei rødhå-ret, rund lita jente med stor personlighet. Hun giftet segmed Lars, fikk fire barn og bodde på Ødekvæstad gårdpå Løten, til hun en dag tok med tre av barna og dro fragård og mann. I 1951 var det svært uvanlig.

Bestemor var et sant arbeidsjern. Hun livnærte seg selvog barna blant annet ved å jobbe som kokke hos skips-reder Werring på Nøtterøy. Med jobben fulgte et litehvitt hus, på Duken på Nøtterøy, bare hundre meter fravannet. Et skikkelig bestemorhus med stor hage og hen-gekøye som vi alle satt og husket i. Vi la oss i nystrø-kent sengetøy, i nyristede dundyner, spiste hjemmebaktbrød og hjemmelaget syltetøy til kveldsmat. Ren beste-moridyll.

Bestemor hadde alltid noe mellom hendene. Hekling,

15

vasking, matlaging, bretting. «Det er sunt å jobbe uan-sett hvordan livet bærer seg,» sa hun til meg. Hun var såtil stede i våre liv, så oppriktig engasjert og støttende, ogstolt av barnebarna som tok utdannelse. Det var alltiden glede å ringe til henne og høre stoltheten i stemmenhennes når vi fortalte om en ny kjæreste, bosted, jobbeller en ny tittel.

Som 90-åring var hun på besøk i vårt nye hus påNordstrand i Oslo. Toalettet var i annen etasje, og trap-pen opp var veldig bratt. Da bøyde hun seg like godt nedpå alle fire og krabbet opp alle trappetrinnene. Et ganskespesielt syn. Mannen min spurte om hun ville ha hjelp,men bestemor avfeide det med et «Jeg klarer meg selv!»Der og da forsto han nok hvor jeg og døtrene mine harfått samme holdning fra. Vi skal fikse det meste selv, viskal mestre og vi krabber gjerne for å komme til målet.

Barne- og ungdomsskolen gikk sånn midt på treet ellerlitt over for meg, uten særlig innsats. Det var godtnok for mine foreldre. Jeg måtte ikke gjøre lekser etterskolen, og det ble sjelden fulgt opp om jeg hadde gjortleksene. De stolte på meg og var alltid stolte uansett hvil-ken karakter jeg kom hjem med.

Jeg var et aktivt barn med mange venner og nestenlitt for mange fritidsinteresser. Jeg ville prøve alt: spei-deren, judo, svømming, dansing og fotball. Så lenge jegkom meg til treningene selv, var det ingen begrensninger.Jeg fikk lov til å begynne på, slutte med, og teste ut såmye jeg ville. Helt til tidspunktet da det skulle investeresi utstyr. Da måtte jeg love å gjennomføre over tid.

Jeg har fått samme holdning til mine barn. De fårselv finne ut hva de ønsker å gjøre i fritiden. Jeg haringen preferanser så lenge de er aktive, har livsglede og

16

vil prøve ting. Å bli god tidlig i en idrett er ikke viktigfor meg. Å bli veldig god på skolen er heller ikke viktig.Men å bli et robust og godt menneske, det er viktig formeg. Det er viktigere enn karakterer. I min egen barn-dom snakket vi veldig lite om karakterer. Derimot snak-ket vi mye om karakter. Kanskje litt for tidlig?

Helt siden jeg var 12 år gammel har jeg jobbet, fåttansvar og hatt egen inntekt. Først etter at jeg flyttet tilOslo for å studere og så at mine medstudenter bruktefridagene til å hvile ut på hytter og skjær, forsto jeg atikke alle måtte jobbe i feriene. Som voksen i dag er jegveldig tydelig om dette overfor mine tre jenter: ut ogjobb, bidra, tjen egne penger! Det er viktig for mestring,og gir respekt for at ikke alt bare kommer av seg selv.

Å gi barna alt de ønsker seg, som å skjerme dem frajobb i studietiden, tror jeg ikke er bra for utviklingen avarbeidsmoral og robusthet. Det er det livet handler om,å håndtere flere oppgaver samtidig. Vi trenger ikke kreveså mye så tidlig, men litt egeninnsats er viktig. La demfå føle ansvaret, og ikke minst stoltheten, når de får sineegne opptjente penger fra sin første sommerjobb. Ikkealle sommerjobber er like fristende og motiverende, mendet er nettopp noe av læringa. Alle oppgaver må gjøres.Noen jobber lærer man mye av, selv om man kanskjeikke forstår det der og da. De gir en nyttig erfaring somkan påvirke dine senere veivalg. Min feriejobb på samle-båndet på eggsentralen var en slik jobb.

Min far hadde pause fra Nordsjøen i noen år og jobbetpå Prior Norske Eggsentraler. Jeg var heldig og fikk jobbpå samlebåndet i alle skoleferier i fire år. Pappa vekketmeg tidlig hver morgen, og sammen kjørte vi strekningenfra Sandefjord til Tønsberg. Der var det på med den blå

17

lagerfrakken med påskriften Norske Eggsentraler, og såbruke dagen til å sortere og pakke egg på samlebåndetstre stasjoner. Vi stemplet inn og vi stemplet ut, og det vari den perioden jeg forsto at det var lurt å ta en utdan-nelse. Jeg hadde ikke lyst til å gjøre det samme år etter år.Men miljøet og arbeidsmoralen på eggsorteringsmaski-nen var fantastisk. Flotte, voksne damer stortrivdes medjobben sin, og tok godt imot meg.

Hver fredag måtte hele samlebåndet vaskes ned etteren uke med flere tusen knuste egg. Det var eggrester ihver minste skrue og mutter, og oppgaven var møysom-melig og kjedelig. En hyggelig kollega sa at jeg kunne tadet med haralabben. Jeg gikk ut på lageret og lette etterharalabben, den store kosten med den hvite pelsen. Littoppgitt gikk jeg tilbake og sa: «Jeg finner ikke haralab-ben, jeg?»

Det viktigste jeg lærte av feriejobben på eggsentralen,var god arbeidsmoral. Det har vært en bærebjelke for altjeg har oppnådd siden. Det, og en barndom med fokuspå fellesskap, sunt bondevett, sparsommelighet, frihetunder ansvar, masse kjærlighet og en tro på at vi kunnegjøre og bli det vi ville.

Under hele oppveksten hadde foreldrene mine en genuintro på at jeg kunne klare det meste. Jeg kan ikke huske atde noen gang har ytret ønske om at jeg skulle bli det eneeller det andre. Jeg har aldri følt press, eller blitt styrt i enbestemt retning av forventninger. De hadde kun én uttaltambisjon for sine barn, og det var at vi skulle komme innpå videregående. Og dersom vi ikke begynte å røyke førvi ble 18 år skulle vi få sertifikatet. Resten har vi måttetfinne ut av selv. De intellektuelles verden var ukjent foross, og høyere utdanning var aldri et tema.

18

«Piece of cake,» sa pappa alltid til meg hvis jeg gruetmeg til noe eller ikke visste hvordan jeg skulle løse enoppgave. Det var ikke ofte jeg spurte mine foreldre omhjelp til skoleoppgaver. Uansett endte det alltid med atjeg løste dem selv, etter at pappa hadde fortalt meg atdet kunne jeg jo fikse på egen hånd. Om det var fordihan oppriktig trodde det, eller om han kanskje ikkealltid kunne gi meg svarene, vet jeg ikke. Han vant uan-sett med å si «piece of cake» – i betydningen «det fikserdu!» Det sitter i ryggmargen min. Jeg kan fikse det. Dentanken gir meg trygghet, og lar meg slippe bortkastetenergi på å tro at jeg ikke får til ting jeg aldri har prøvd.I dag bruker jeg begrepet aktivt overfor mine døtre, medhåp om at de skal få samme mestringsfølelse senere ilivet.

Som datter av en sjømann er det kanskje ikke så rart atjeg også opplevde utferdstrang tidlig.

18 år gammel og rett ut av videregående var det ett årsom au-pair i Paris og franskmenn som skulle utforskes.Men Champs-Élysées var ikke den idylliske, romantiske,lille gaten jeg hadde sett for meg – den var lang, bred,bråkete og overpriset. Parisere er travle, uinteresserte ifremmede og det var ikke lett å få franske venner.

Jeg bodde på Chambre de Jeune Fille, pikerommet,i syvende etasje, uten heis, med inngang fra bakgår-den. Et knøttlite rom og toalett på gangen, et hull igulvet.

Franskmennene var også så små og ‘petite’. Jeg føltemeg som en kjempe med mine brede skuldre, 172 centi-meter over bakken og nordiske klesstil med jeans ogstore ullgensere. Mormoren i huset poengterte hver ganghun var på besøk at jeg ble tjukkere og tjukkere, og at

19

jeg måtte passe meg. Ikke spesielt gunstig for selvtilliten.Genserne ble bare større og større i løpet av det året.

Jeg stekte nyrer, holdt meg for nesa og serverte rødvintil lille Jeremie og Geraldine. Det stinket på det syv kvad-ratmeter lille kjøkkenet i Square Desaix. Men det varsånn det skulle være. Femåringer får servert stekte nyreri Paris.

Den største kulturforskjellen var skolen, L’InstitutCatholique. Læreren var en nonne, og hun hadde enkjepp som hun smelte i bordet med for å hindre urolig-heter og oppnå engasjement. Jeg kom fra en norsk skole-kultur der elevene rekker opp hånden og stiller spørsmål.Man skulle være engasjert i skoletimene, hadde jeg lært.Det var ikke særlig populært her. Jeg fikk klar beskjedom at egne formeninger kunne jeg ha for meg selv. Herskulle det pugges franske gloser, og man skulle værestille. Veldig stille.

Jeg var usikker på hva jeg skulle bli når jeg ble stor, såetter året i Paris flyttet jeg hjem og tok eksamen phi-losophicum i tilfelle jeg bestemte meg for å studere veduniversitetet. Jeg hadde alltid hatt en dragning mot jus.Som 16-åring i Sandefjord hadde jeg uttalt meg om mittfremtidige jobbønske i et intervju i lokalavisa: Jeg skullebli danseadvokat. Drømmen var å kombinere de to tin-gene jeg likte aller best – å danse og å stå opp for andre.Men ikke var jeg god nok til å danse, og ikke kunne jegse for meg mer enn fem år med samme studieretning påuniversitetet.

Etter vel bestått eksamen philosophicum endte jegmed å søke på statsvitenskap i Bergen. Jeg husker ikkehelt hvorfor det ble statsvitenskap, men det hørtes såflott ut – statsvitenskap. Stolt viste jeg faren min inn-

20

takspapirene med stempelet fra selveste Universitetet iBergen. «Statsvitenskap?» spurte han undrende. «Hvakan du bli da?»

Det hadde jeg ikke tenkt på. Ja, hva kunne jeg bli da?Jeg ante ikke.

Det endte med at jeg kastet inntaksbrevet og valgte åreise til Florida med venninner i seks måneder. Det føltessom en mye mer håndfast plan. Jeg fikk oppleve mer avden store verden, finansiert via jobben som au pair.

I ettertid har jeg tenkt mye over denne hendelsen. Detat min far syntes det var helt greit at jeg dro til Miamiistedenfor å begynne på et seriøst studium på universite-tet, sier mye om ham som menneske. Jeg tror denne hen-delsen har betydd mye for mine egne valg senere. Jeg harikke gått for det opplagte eller mest politiske korrekteuten å spørre meg selv hva og hvorfor.

Jeg sier aldri ja til en oppgave bare fordi den er«riktig». Jeg må vite hva den innebærer, forstå om jegkan utgjøre en forskjell og jeg må ha virkelig lyst til ågjøre den. Jeg har sagt nei til lederroller, til styreverv ogtil nettverk fordi jeg har prioritert annerledes. Jeg harfulgt hjertet, og jeg har valgt å ta risiko. Det krever atman er åpen, også for det man er skeptisk til.

En av sandefjordsjentene som var med til Miami,bodde hos en vertsfamilie som en kveld skulle få besøkav en litt spesiell familievenn. Ryktene sa at hun kunnelese litt om folks fremtid. Jeg var nettopp fylt 19, ogsyntes det var spennende selv om jeg ikke trodde på detog ble med.

Til min store overraskelse så hun helt normal ut. Ingenhokuspokus, fargerike klær eller krystallkuler. Hun så utsom min vertsmor. En typisk floridamamma, blid og littrund over baken, med høyt hår og mye sminke. Jeg for-

21

talte henne ingenting om meg selv, absolutt ingen per-sonlige opplysninger på forhånd. Samtalen oss imellomble også tatt opp på bånd, slik at jeg kunne ta den medhjem.

Hun hadde en bunke rare kort med bilder på, og bameg trekke noen av dem. Da hun så hvilke kort jeg haddetrukket, ble hun helt stille. Hun la kortene bort, tok megi hendene og så meg i øynene. «Kjære deg,» sa hun.«Er moren eller faren din veldig syk?» «Ja,» svarte jeg,«mamma er syk.» Jeg ble skeptisk, veldig skeptisk. Hvaskjer nå? Hva skal hun si? «Ta det helt med ro, jenta mi,dette går bra,» sa hun. «Det eneste som skjer er at dinfar kommer til å leve mye lenger enn din mor. Men detteblir ikke et problem for deg. Du er sterk. Du kommer tilå bli enda sterkere. Du kan se frem til mye kjærlighet ilivet ditt.»

Fire måneder etter denne samtalen døde moren min.