Fargerike FinnmarkOpplev årstidene

Høst

Himmeljakt

Jeg må klype meg selv hardt i armen for å sjekke om jeg sover. Jo, jeg er faktisk i drømmeland –

i våken tistand! Alle de hvite prikkene nede på sletta under oss er ryper. Det råeste av alt er at de virker tamme som høner – selv på en jaktdag i oktober. Nærmere de paradis kan man vel ikke komme?!

For en ivrig fjellrypejeger i Finnmark er de første helgene i oktober nærmest freda. Vi er kommet

forbi både første snøfall og første smelting denne måneden. Jaktiveren er stor og uforløst. Helga før hadde damene våre sin obligatoriske jente-jakt, så de familiære forpliktelser er dermed unnagjort. Ole-Jacob har ordna seg fri flere dager og det samme har jeg. Alt ligger med andre ord godt til rette for en svært oval helg og flere fine dager i steinur og høst-lyng.

Finnmark har mye bra jaktterreng å by på, men det er (sørgelig) fort å velge de samme kjente områdene år etter år. Det er noe terapi-aktig over det å gå i de samme kjente områdene. Vite hvor sjansen for å finne fugl er størst. Mimre over tidligere opplevelser osv. I år har vi derimot motet oss opp til å prøve på noe helt nytt. Vi setter oss i bilen og kruser østover…

Vi står startklar ved bilen, og det er kun ett uløst, men svært viktig valg for Ole-Jacob. Rifle eller hagle?

Vi skal gå et godt stykke innover fjellet, så det er lite fristende å bære på begge. For min del er valget lett – kombi! Han ender opp med rifla. Det skal vise seg å være et lurt valg!Klokka er midt på dagen når lavoen er på plass i skoggrensa.

Som to jaktkåte fuglehunder ivrer vi etter å komme avgårde. Den første turen inn i nytt og ukjent terreng er alltid spennende. Rypene er trolig blitt nokså hvit nå, så vi setter kursen rett mot snøflekkene som ligger igjen opp mot de høgeste fjelltoppene. Avstander kan bedra - vi går og vi går. Helt mot slutten av dagen når to svette jegere opp til de forlokkende snøflekkene. Vi er på plass! Ved en av de første snøflekkene blir det full uttelling for trimturen!

Ei medgjørlig fjellrype tripper bortover fonna. Jeg skulle tatt bilde – men jaktinstinktet tar overhånd og rypa triller over på ryggen. Fjørdrakta er et flott motiv i seg selv. Spettete og fin. Mest kvite fjør, men fremdeles noen granittgrå høstfjær igjen. Rypa er et fantastisk flott syn der den ligger i hendene mine.Da jeg treffer jaktkompisen igjen har han fått to og sett masse. Skytelyset er over. Med store forventninger om mor-gendagen blir returen ned til lavoen lett. Vi feirer den flotte dagen med reinbuljong til middag. Det er slik jaktkost man kan unne seg når man har polarhunder som ”sjerpaer”.

Neste dag blir ingen skuffelse. Vi seler på hundene og tar kursen rett på de allerede sagn-omsuste

snøflekkene langt der oppe. Det er flere kilometer å gå, men med god drahjelp fra ivrige polarhunder går marsjen lett. Vel framme ved snørn setter vi fra oss hundene. Mens vi står der og tjorer hundene fast til store steiner kommer ”musikk” fra steinura over oss. Intens rapelyd vitner om liv i fjellheimen. Dette lover bra. Vi går naturlig nok etter lyden, men blir litt for overivrige. Rypene letter før vi oppdaga dem. Vi skulle ha brukt kikkerten først. Det er vel dette som kalles overtenning? Men det skal bli flere sjanser. Nå hører vi rapelyder nedenfor oss. Kikkert er unødvendig for å oppdage rypene denne gangen. Flerekvite fjærbylter småspringer bortover høstlygen. Jeg må likevel bekrefte det fantastiske synet gje nom kikkerten. Vi setter kursen rett på hønseflokken i det åpne terrenget. Her er det ingenting å skjule seg bak så det får bære eller briste. Flokken er lite sky. Ole-Jacob legger seg til med rifla, jeg tar bilder. Pang! Treff!

Hønsegård er rette beskrivelsen av forholdene videre innover fjellheimen. Enkeltfugler, små flokker og store flokker. Det er rett og slett ryper over alt! Dette er noe av det råeste vi har opplevd! Noen rusler i lyngen, noen sitter i steinura - det er slett ikke bare ved snøflek-kene rypene holder til. Kikkert, børse og kamera med storlinse henger rundt halsen. Jeg blir nesten frustrert der jeg balanserer rundt i ura. Børse eller kamera – bilder eller mat? Det blir heldigvis mest bilder, for dette må jeg vise eventuelle barnebarn når jeg blir gammel! Etter flere timers vandring slår vi endelig rumpa ned-på. For første gang er det faktisk ingen ryper å se. Det skal smake godt med litt varm toddy og niste. Mens vi sitter der og nyter tilværelsen kommer det sannelig noen ryper og ”forstyrrer” oss. Men nå er det lunsjpause. Det blir en fin underholdning å beskue fjellfuglene som tripper oppover lia på jakt etter bær- og lynglunsj.

Det er helt tydelig at rypene har samlet seg i terrenget rundt oss. Vi tror naturligvis at det

er snøen som trekker til seg rypene. Fuglene er relativt hvite. Men hvorfor er ikke rypene mer sky? Vi er i midten av oktober og det er fremdeles rela-tivt lange lyse dager. Vi tipper at rypene er så gira på å legge opp matreserver at det overgår frykten for oss tobeinte. Fuglene tar da til ”fornuft” utover dagen og holdt god avstand. Men mot slutten av dagen er de like tamme igjen. Flere ganger hører vi karakteristiske mjauelyder fra steinurene. Det er ikke bare steggen som gir fra seg lyd her. Ma-juelyden til rypehøna er ikke til å ta feil av. Det er påfallende stor høneprosent av de rypene vi skyter. Nærmere 80 prosent av rypene vi feller er høner. Om det er tilfeldig, aner vi ikke, men vi har hel-ler aldri hørt så mye hønelyder som denne dagen. Hvorfor skal det samle seg spesielt mye høner i dette område? Dette er tydeligvis dagen som er helt unormal. Mye av mystikken i jakta ligger jo i det å ikke alltid forstå hvorfor dyr og fugler oppfører seg som det gjør! Vi blåser i teorien og nyter tilværelsen her og nå!

Neste dag er det samme supre forhold. Til tross for tett skodde oppfører rypa seg svært lite sky. Fuglene

er heller ikke så vanskelig å oppdage når man kan gå etter lyden… Ole-Jacob starter dagen med å skyte ni ryper på godt hold fra samme standplass. Han angrer ikke på at han tok rifla med seg. Et skår i gleden er at skuddet gjerne ødelegger en del kjøtt. Jeg for min del skyter halvparten med rifle og halvparten med hagla. Vi er overmåte fornøyde med fangsten, så vi lar oss friste med en tur oppover i høyden. Det blir en fantastisk vandretur opp mot himmelen. Vi kommer over skodda, og det blir reine Himalaya-ekspedisjonen følels-en. Ryper er det lite av her oppe i steinødet. Dette styrker jo vår teori om at det viktigste for rypene på denne årsti-da er mat. Fettreservene skal bygges opp før vinterkulda setter inn. På toppen blir det en lunsj av de sjeldne. Sola varmer, det er vindstille, utsikten er fantastisk og i sekken ligger det et fint knippe med ryper. Kan man ha det bedre? På rein pøbelskap sender vi en tekstmelding til vår gode jaktkamerat som ikke kunne bli med på årets tradisjonelle fjellrypejakt. ”Raaaap, pang-pang, raaaap! Hilsen dine jaktkvenner…”. Jeg har litt dårlig samvittighet for den..

Siste dag og Ole-Jacob melder jaktstopp. Inntrykka har vært

mektige, og det merkes på kroppen at vi har sprunget opp og ned i steinura i flere dager. Fjellrypejakt er ikke noe latmannsliv! Jeg for min del må opp igjen. Paradiset lokker! Med fem skudd i lomma og litt batteri igjen på kamera legger jeg i veg. Det blir nok en drømmestund i fjellet. Rypene er fremde-les vidunderlig tamme, og jeg forsøker å ta bilde på selvutløser. Et bilde av meg selv midt i flokken ville vært stilig! Det lykkes slik delvis. Ikke rart at rypene trekker seg litt unna i det

jeg småspringer frem og tilbake mellom ryper og kamera. Selvportrettet er et flott minne fra noen uforglemmelige dager i fjellryperiket. Som om ikke dette var nok – på tur ned igjen får jeg se

jaktfalken i full akrobatikk. Som en rakett flyr den rett inn i rypekroppen. Dagens rypemiddag er sikret for rovfuglen også.

Vel, vel – alt her en ende. Jeg er tom for både skudd og batteri. I lavoen er matlageret tomt – ser man bort ifra berget av ryper. På tide med retur altså. Hjemme venter frue og barn. Vi gav noen vage løfter om å komme ”halvtidlig” hjem. To litt tankefulle og støle jegere er på vandring – denne gang hjemover. Har Vår Herre sørget for like mye ryper i Paradis, så gleder jeg meg til vandringer i de hinsidige jaktmarker!

Fakta Fjellrypejakt

Fjellrypa er ofte lettere å jakte på for deg som ikke har fuglehund. Fjellrypa trykker ikke på samme viset som lirype og kan være enklere å oppdag.

Et godt fjellrypeterreng kjennetegnes med at fjellrypa har både god kamuflasje og godt med mat. Bratte skrenter kan ofte være bra.

Bruk kikkert og speid mye. Ofte kan man oppdage rype eller rypespor gjennom kikkerten. Og der det er spor kan det fort sitte en fugl!

Ser man en rype eller flere og vil snike seg innpå er det alltid fordel å gå unnenfra. Kommer man ovenfra er rypa ofte mer sky!

Buk terrenget og gå skjult så lenge du kan (det er jo dette som gjør fjellryejakta så spennende!)

Må du vise deg på grunn av åpent terreng, er det viktig å gå fort inn på rypa, skikte og skyte. Ikke drøy dette ut i tid! Rypa kan da fort bli skeptisk og ta til vingene

Starten av oktober er super tid for rypejakt. Rypene er nå spraglete. Er det bart er det lurt å gå der det eventuellt ligger snø. Er det mye snø kan det være lurt å gå ned mot snøgrensa.

På dager med mye vind kan rypene fort sitte i lesider.