salafirørsla i jordan

Salafirørsla i Jordan Kand.nr. 4901 AAS4900

0

Salafirørsla i Jordan

Masjid ̓Ibrāhīm al-ḥāj ḥasan i Amman

Eit politisk alternativ til det Muslimske Brorskap?

Kandidatnummer 4901 for den Norske Ambassaden i Amman


1

Innhald

Innhald ...................................................................................................................................1

Innleiing.................................................................................................................................2

Salafistar og politikk.......................................................................................................3

Kva er salafisme?............................................................................................................4

Metode ...........................................................................................................................5

Terminologi og transkripsjon ..........................................................................................7

Del 1 - Salafismens røter ........................................................................................................7

Truslære og framgangsmåte ............................................................................................8

Del 2 - Salafistane i Jordan .....................................................................................................9

Nasir Al-Din al-Albani: Grunnleggjaren av rørsla...............................................................9

I. Tradisjonell salafisme: Arven etter Albani .................................................................10

Striden rundt Albani-senteret ....................................................................................11

Nært forhald til staten ...............................................................................................11

II. Reform-salafistane ...................................................................................................13

Foreininga for Boka og Tradisjonen .........................................................................13

Det politiske prosjektet..............................................................................................15

III. Jihadi-salafistane.....................................................................................................16

Del 3 - Salafisme som politisk alternativ til det Muslimske Brorskap....................................16

Ei transjordansk rørsle? ...................................................................................................16

Salafisme – eit attraktivt alternativ til politikk? .................................................................17

Kritikk av det Muslimske Brorskap ..................................................................................18

Ei rørsle i vekst - på bekostning av det Muslimske Brorskap? ...........................................19

Salafismens oppslutning ...................................................................................................21

7. Konklusjon: ......................................................................................................................21

8. Litteratur: .........................................................................................................................23

Avisartiklar: .........................................................................................................................24

Nettsider:..............................................................................................................................24


2

Innleiing

Salafisme er eit fenomen som har tiltrekt seg stadig meir merksemd, både i media, politikk og

forsking, og eitt av dei punkta som ofte er oppe til debatt, er forhaldet deira til politikk. Di

meir forsking som vert dedikert til salafisme, di meir finn ein at rørsla i særs stor grad er

istand til å tilpasse seg nye samfunnsmessige forhald, fornye standpunkt og endre

framgangsmåte. Eit godt døme er salafirørsla i Egypt som før den arabiske våren1 ikkje hadde

noka rolle i det politiske systemet anna enn at dei var ei uttalt ikkje-politisk rørsle. Under dei

nye forhalda i den arabiske våren, endra dei haldning totalt, danna tre politisk parti,

mobiliserte omfattande og hurtig og vann så mykje som ein firedel av stemmene i valet. Eit

av partia vart grunnlagt av Gamaʿa al-Islamiyya, tidlegare kjend som ei valdeleg jihadist-

gruppe som no tok avstand frå valdelege middel og vann 13 seter i parlamentet etter førre val.

Salafistane i Jordan har ei historie som både viser valdelege og fredelege tendensar.

Regimet er no pressa mellom det folkelege krav om politisk reform, låge basisvareprisar og

bekjemping av korrupsjon, og det internasjonale samfunnets krav om økonomisk

ansvarlegheit, noko som betyr subsidiekutt. Med nye vallover og valet som går av stabelen i

2013, er det også i Jordan vanskeleg for salafistane å halde seg nøytrale til politikk?

Medan det Muslimske Brorskap (heretter MB) har ei 70 år lang historie i Jordan, har

salafirørsla vakse fram som ei alternativ rørsle dei siste 40 åra. Medan MB sitt nære og

symbiotiske forhald til regimet gradvis har vorte forringa, har salafirørsla gått frå taleforbod

til ein privilegert posisjon i forkynning og undervisning. Med denne rapporten vil eg gje ei

oversikt over den jordanske salafirørsla si oppbygging og drøfte korvidt ho kan sjåast som eit

politisk alternativ for det Muslimske Brorskap.

Rapporten består av tre delar. Den første gjer greie for salafismens historie og

grunnleggjande kjenneteikn, den andre presenterer den jordanske salafirørsla med sine tre

hovudtrendar og den tredje analyserer korvidt ho kan sjåast som eit politisk alternativ til det

Muslimske Brorskap.

1 Begrepet «den arabiske våren» har vore gjenstand for debatt ettersom det impliserer starten på noko nytt og

fruktbart. Fleire stiller seg kritiske til begrepet av di ingen enno har sett resultet av hendingane. Sidan begrepet i

dag er allment kjendt velgjer å bruke det.


3

Salafistar og politikk

Kvifor skrive ein rapport om salafirørsla i Jordan og deira forhald til politikk? I motsetnad til

MB er salafirørsla i all hovudsak ei uttalt ikkje-politisk rørsle som fokuserer på daʿwa; det å

kalle folk til islam gjennom aktivitetar som undervisning, forkynning og veldedigheit.2 Dei

avviser i stor grad det som har med (moderne) politikk å gjere. Ein av grunnleggjarane av

moderne salafisme, Shaykh Nasir al-Din al-Albani gjentok ofte den berømte setninga min al-

siyāsa tark al-siyāsa; ”det er [god] politikk å halde seg unna politikken”3

Målet deira er sakte men sikkert å reformere samfunnet gjennom å kalle folket attende

til ”det sanne islam”, og på denne måten re-islamisere samfunnet og reinse ut alle ikkje-

islamske faktorar som overtru, avgudsdyrking og etterlikning av dei ugudelege (vesten). Det

er lett for analytikarar å oversjå at slike rørsler i det heile kan påverke politikken i eit land,

sidan dei står heilt utanfor det politiske systemet. Saba Mahmood (2004) argumenterer

derimot for at slike rørsler, trass i at dei sjeldan deltek i politiske institusjonar og praksisar,

har ei enorm transformerande kraft som i mange tilfeller overgår den som dei konvensjonelle

politiske gruppene har. Grunnen til dette er at dei jobbar innan den etiske sfæra, der visse

historisk spesifikke sanningsformer vert forma og framdyrka.4

Dette er særleg reelt for salafirørsla, sidan dei aktivt jobbar for å reformere samfunnet

og kalle folk til (eit reint) islam. Visjonen er at når folket har vendt attende til den sanne veg,

vil samfunnet på alle plan - inkludert det politiske - verte transformert og styrt av Guds lover,

sharia.5 I tillegg til den tradisjonelle apolitiske forma, har rørsla i våre dagar i stadig fleire

land etablert politiske parti, som gjer at salafistar i veksande grad også spelar ei direkte rolle

innan det politiske spelet.

2 Dette er synet til tradisjonell salafisme, som historisk er å rekne som hovudstraumen innan salafismen. Ein har

også militante og ekstremistiske salafigrupper (t.d. al-Qaida) og fredelege grupper som har engasjert seg for

politisk reform gjennom demonstrasjonar og politiske parti. 3 Eiga omsetjing, inspirert av Stèphane Lacroix, “Between Revolution and Apoliticism – Nasir al-Din al-Albani

and his Impact on the Shaping of Contemporary Salafism”, i Global Salafism: Islam’s New Religious

Movement”, 58-80, red. av Roel Meijer (London: C. Hurst & Co, 2009), 69 4 Saba Mahmood. Politics of Piety. (Princeton: Princeton Univerity Press, 2004), 35 5 Intervju med Sheikh Abu Islam Salih Taha, al-Rawda/Mqabalayn i Amman, 16.10.12


4

Kva er salafisme?

Roel Meijer definerer salafisme som ”rørsla som meiner at muslimar bør etterlikne dei første

tre generasjonane av Islam, omtalt som dei fromme forfedrane (al-salaf al-salih), så mykje

som mogleg i alle livsområda”.6

I løpet av feltarbeidet i Jordan har det blitt tydeleg for meg at salafisme-begrepet i aller

høgste grad er vagt og fleirtydig, og at kva det betyr er avhengig av kven som nyttar det. For

utanforståande kan ordet ”salafist” vekkje kjensler som avsky og forakt, fordi det vert knytt til

terrorisme og ekstremisme. Innanfrå vert det same ordet forstått som eit positivt honnør-ord,

fordi det vert forbunde med å ha profeten og hans første etterfylgjarar som føredøme.

Begrepet jihadi-salafisme er eit begrep som får det til å vri seg inni mange av

informantane mine, ettersom dei meiner denne trenden ikkje representerer salafisme og at dei

øydelegg salafirørsla frå innsida ved å rekruttere dei ferske kunnskapssøkjande og villeie dei

frå den sanne vegen. Dei ba meg instendig om å ikkje framstille salafirørsla som jihadisme,

fordi dei hevda salafismen ikkje støttar valdsbruk, men fredeleg og vitskapeleg (ʿilmiyy)

arbeid gjennom forkynning og undervisning. Dette viser at salafismen ikkje er ei einsarta

rørsle, men består av ulike grupper som alle påberopar seg autoriteten til å definere kva

salafisme er. I denne rapporten framstiller eg likevel jihadisme som ein tendens innan

salafirørsla, av di dei byggjer på same grunntanke som andre salafistar, nemleg å etterlikne

dei første tre generasjonane av Islam (al-salaf al-salih).

Sidan salafisme er eit fleirfaldig og samansett fenomen som spriker i mange ulike

uttrykk og variasjonar, må ein vere varsam med å generalisere. Når det er sagt, gjer denne

rapportens kortfatta omfang det naudsynt å forenkle og generalisere, og eg har difor valt å

framstille salafirørsla gjennom tredelinga foreslått av Quintan Wiktorowicz, som skil mellom

apolitisk, politisk og jihadistisk salafisme.7 I denne rapporten nyttast termane tradisjonell

salafisme, reform-salafisme og jihadi-salafisme av di dei ligg nærare termane salafistane sjølv

nyttar. Denne tredelinga vert rettmessig kritisert av mellom anna Roel Meijer for å vere for

systematisk og rigid, av di ho berre peikar på overfladiske forskjellar, utan å gje ei djupare

forklaring på korleis eller kvifor salafistar tenkjer og handlar som dei gjer. Joas Wagemakers

6 Roel Meijer, (et.al). Global Salafism. Islam´s New Religious Movement. (London: C.Hurst&Co.,2009), xiii-xiv. 7 Quintan Wiktorowitzc, “Anatomy of the Salafi Movement” Studies in Conflict and Terrorism, vol. 27 (2006),

207-239


5

påpeiker at salafistar godt kan overskride grensene mellom ulike metodar (manhaj) og både

fokusere på valdeleg jihad og fredeleg «misjonering» (daʿwa) som nyttige måtar å samhandle

med samfunn og politikk.8 Likevel representerer desse kategoriane reelle skiljelinjer som dei

fleste salafistane eg har møtt anerkjenner at eksisterer, trass i at dei ikkje burde ha vore der

(sett ifrå eit salafistisk perspektiv). Rapporten går ikkje inn på detaljnivå i salafistane sine

ulike syn på doktrine (ʿaqīda) og framgangsmåte (manhaj).

Metode

Av hensyn til rapportens begrensa omfang har eg ikkje høve til å drøfte alle metodiske og

etiske utfordringar inngåande. Sidan rapporten i så stor grad byggjer på intervju som metode,

vil eg likevel prioritere å skrive litt om framgangsmåten min og kven informantane mine er.

Rapporten byggjer på 17 intervju med jordanske islamismekspertar, journalistar,

framtredande salafipersonlegheiter i tillegg til samtalar med «vanlege muslimar». Alle som

ikkje har gjeve samtykke til å bli sitert, vert anonymisert. Å jobbe ut ifrå ein ambassade

skapte ekstra utfordringar iforhald til å nærme meg salafistar, av hensyn til ambassadens

omdøme og sikkerheitsklarering. Difor valde eg å fokusere på dei to fredelege trendane innan

salafismen, og det eg skriv om jihadistane kjem utelukkande frå skriftlege kjelder. Trass

strenge krav til sikkerheit, lukkast eg gjennom rapporteringsrutiner og GPS-sporing, å

gjennomføre 11 intervju med salafistar.

Salafirørsla består av eit konglomerat av grupper og nettverk, og det er utfordrande å gjere eit

representantivt utval av informantar. Eg valde å ta utgangspunkt i kvalitative intervju med

framtredande personlegheiter hjå dei tradisjonelle salafistane og reformsalafistane, i tillegg til

at andre eg traff undervegs gav nyttige innspel. For å få gode møter med distinguerte

personar i rørsla, er det ein fordel å bli introdusert av ein insider,9 som kan garantere for at ein

8 Roel Meijer, “Salafism: Doctrine, Diversity and Practice”, I Political Islam: Context versus Ideology, 37-60,

red.av Khaled Hroub (London: SOAS, 2010) ; Joas Wagemakers, A Quietist Jihadi: The Ideology and Influence

of Abu Muhammad al-Maqdisi. (New York: Cambridge University Press, 2012), 9-10 9 Med ’insider’ meiner eg ein person som er involvert i rørsla


6

er tillitsverdig og har gode hensikter, og som kan fungere som ein portvakt.10 For å få ei viss

oversikt over rørsla, samt kontaktar med insiderar, byrja eg med å intervjue islamistekspertar,

journalistar og akademikarar. Av desse var den beste kjelda Hassan Abu Haniyeh, som også

sjølv er involvert i reform-greina av rørsla. Saman med Muhammad Abu Rumman har han

skrive to bøker om henholdsvis tradisjonell og jihadistisk salafisme i Jordan.11 Desse bøkene

har tent som gode skriftelge kjelder, men sidan forfattarane er/har vore involverte i

salafirørsla må dei behandlast kritisk på lik linje med intervjua som unøytrale personlege

framstillingar. Hassan Abu Haniyeh har vore ein sentral person i salafistane sitt politiske

prosjekt og ein av grunnleggjarane for Foreininga for Boka og Tradisjonen. Gjennom han

fekk eg kontak med Zayid Hammad, leiar for same foreining. Han introduserte meg for

Sheikh Ahmad Dhuwayyab og Musa Abd Al-Rahman, som begge jobbar i foreininga. Frå

Manar Rachwani, journalist i avisa al-Ghad, fekk eg kontakt med Osama Shihadeh, som er

komitéleiar i ovanfornemnte foreining, forfattar og skribent i al-Ghad. Han er ein sentral

salafistisk samfunnsdebattant, og ein av dei som ynskjer å engasjere salafistar i politikken.

Ein viktig informant og insider for dei tradisjonelle salafistane, var Muhammad al-Diri, ein

profesjonell oversetjar som tidlegare har jobba for Albanisenteret, eit salafistisk

undervisningssenter. Han hjalp meg i kontakt med Akram Ziadeh, Abu Islam Abu Taha og

Sharif al-Turbani, alle tre leiarskikkelsar innan den tradisjonelle greina av jordansk salafisme.

Å nytte ein insider som tolk kan føre til ubalanserte omsetjing prega av tolkens nære forhald

til temaet. For å unngå dette gjorde vi ein avtale at han i etterkant av kvart intervju, fekk

fortelje meg kva han synest om informantens svar. Dette såg ut til å gjere det lettare for han å

oversetje nøyaktig, samtidig som eg fekk interessante perspektiv utifrå å høyre hans

meiningar i etterkant av intervjua.

10 Portvakt: «personer som har myndigheit til å åpne eller blokkere tilgangen til et miljø eller en organisasjon»

sitat Hammersley og Atkinson i Tove Thagaard, Systematikk og innlevelse. En innføring i kvalitativ metode.

3.utg. (Bergen:Fagbokforlaget,2009), 67 11 Muhammad Abu Rumman og Hassan Abu Hanieh, “Jordanian Salafism: A Strategy for the ‘Islamization of

Society’ and an Ambiguous Relationship with the State”. Islamic Politics in Jordan – Volume V.

(Amman:Friedriech Ebert Stiftung/Economic Printing Press, 2010); Muhammad Abu Rumman og Hassan Abu

Hanieh, “The Jihadi Salafist Movement in Jordan After Zarqawi: Identity, Leadership Crisis and Obscured

Vision”. Islamic Politics in Jordan – Volume III. (Amman:Friedriech Ebert Stiftung/Economic Printing Press,

2009)


7

Eg hadde planlagt å møte Mashhor Hassan og Ali al-Halabi, to framståande salafilærararar,

men den eine nådde eg ikkje før hajj, då han reiste til Mekka på pilgrimsreise, og den andre

ville ikkje møte meg av di han hadde negativ erfaring med vestlege forskarar som skal ha

framstilt han feilaktig.

Terminologi og transkripsjon

Salafistisk terminologi er uadskilleleg frå det arabiske språket og kvart uttrykk er så tett knytt

til den arabiske religiøse diskursen at det ikkje eksisterer jamngode norske ekvivalentar. Dei

arabiske termane vil difor stå i parentes slik at det ikkje vil vere tvil om kva originalbegrep eg

henviser til.

Ta᾽ Marbūta vil transkriberast -a /-at, men i lokale namn fylgjer eg lokale skikk å

skrive -eh, som i Tarawneh. Mykje brukte namn får forenkla skrivemåte t.d. Hussein

Uwaisheh (for ḥusayn ʿuwāysha). Eg nyttar ikkje store bokstavar i transkripsjon. For

enkelheits skuld skriv eg arabiske enkelttermar i eintal, sjølv om eg omtaler dei i fleirtal på

norsk, t.d. ”lovskulane (madhhab)”.

Del 1 - Salafismens røter

Salafismen har røter så langt tilbake som til Ibn Hanbal (d.855) men ofte vert Taqi Al-Din

Ahmad Ibn Taymiyya (d. 1328) nemnt som nøkkelperson saman med læresveinen hans Ibn

al-Qayyim al-Jawziyya (d.1350). 12 Fleire hundre år seinare sørga Muhammad Ibn ‘Abd al-

Wahhab (d.1792) for at ei salafistisk tolkning av islam vart utbreidd saman med Saud-

dynastiets erobringar på den Arabiske Halvøya. Læra hans (wahhabisme) er i dag

statsdoktrine i Saudi-Arabia og har hatt vesentleg innverknad på salafismen sitt moderne

uttrykk. Gjennom å samle utalege pilgrimmar i året, sine læresenter i Mekka og Medina,

pengesterke donorar og stor gjestearbeidarbefolkning frå heile verda, har Saudi-Arabia enorm

finansiell og læremessig innverknad på rørsla som heilskap og er ei viktig støtte for spreiinga

av salafisme i våre dagar. Særleg det Islamske Universitetet i Medina har hatt ei viktig rolle i

å utdanne islamske leiarar i heile verda, og vart på 90-talet ei salafistisk høgborg etter at

12 Bernard Haykel, “On the Nature of Salafi Thought and Action”. I Meijer, Global Salafism, 33-57, (London:C.

Hurst & Co, 2009), 43-44


8

Sheikh Muhammad Aman al-Jami og sheikh Rabīʿ al-Madkhali tok over og greidde å få vekk

dei fleste av muslimbrørne og sahwiane som underviste der.13

Trass i at rørsla har gamle røter i historia, skaut ho nye friske skot slik vi kjenner

henne i dag på 60- og 70-talet, då muslimbrødre frå Egypt, Jordan og andre land i regionen

flykta til Gulfen og Saudi-Arabia frå forfylgjing under Nasser-regimet og hans allierte.

Saudi-Arabia etablerte Muslim World League som eit motsvar til Nassers retorikk og

muslimbrørne hjalp dei å spreie Wahhabisme medan dei bygde sine eigne karrierer samtidig.14

I samband med den iranske revolusjonen i 1979 såg Saudi-Arabia nok ein grunn til å spreie eit

konservativt alternativ til desse radikale ideane. Oljeindustrien, som gav Saudi-Arabia rikdom

til å spreie wahhabismen, var også det som tiltrakk mengder av gjestearbeidarar frå heile den

arabiske verda. Mange av desse adopterte konservative idear som dei tok med til heimlanda

sine.15 Saudi-Arabia har også spelt ei viktig rolle gjennom å tilby nesten gratis utdanning av

religiøse lærde. Ein stor del av innflytelsesrike ulama, muslimbrør og salafishaykhar i Jordan

har utdanning frå Saudi-Arabia.16 Av desse kan Nasir al-Din al-Albani nemnast som ein av

dei viktige salafi-lærarane for både for moderne salafisme generelt og for salafistgruppene i

Jordan spesielt.

Truslære og framgangsmåte

To nøkkelbegrep for salafismen er truslære (ʿaqīda) og framgangsmåte (manhaj), og målet

deira er at desse to skal likne så mykje som mogleg på læra og framgangsmåten åt dei tre

første generasjonen muslimar (al-salaf al-ṣāliḥ), fordi profeten skal ha sagt at «det beste av

mitt samfunn [dvs. muslimane] er min generasjon, deretter dei som kjem etter dei og deretter

13 Stèphane Lacroix, “Between Revolution and Apoliticism – Nasir al-Din al-Albani and his Impact on the

Shaping of Contemporary Salafism”. I Mejier, Global Salafism, 58-80, (London: C. Hurst & Co, 2009), 77;

Sahwa er arabisk for vekkjing og namnet på ei rørsle i Saudi-Arabia som vert karaktisert som ein hybrid mellom

Saudi-arabisk wahhabi-salafisme og det egyptiske muslimske brorskap. Eit medlem i sahwa-rørsla vert kalla

sahwi. 14 Muslimbrørne bidrog også til å spreie ei meir aktivistisk tolking av islam enn dei saudiske geistlege stod for. 15 Joas Wagemakers. A Quietist Jihadi: The Ideology and Influence of Abu Muhammad al-Maqdisi. (New

York:Cambridge University Press, 2012), 13 16 Intervju med Hassan Abu Haniyeh, Jordansk salafiekspert, Amman, 06.09.12


9

dei som fylgjer dei».17 Basert på fleire hadithar hevdar salafistane å vere «den frelste gruppa»

(al-firqa al-nājiya) og «den sigrande sekta» (al-ṭā’ifa al-mansūra).18

Salafismen høyrer innunder sunni-islam og er læremessig kjenneteikna av ein streng

monoteisme (tawḥīd) i opposisjon til alt som kunne tolkast som avgudsdyrking (shirk), som

t.d. mystisisme, hylling av daude og astrologi. Sufisme og shia-islam er to av mange islamske

grupper dei fordømer fordi dei meiner dei driv med avgudsdyrking og forkasting av al-

ṣaḥāba, profetens fylgjesveinar.19 Medan konvensjonell sunnitolking baserer seg på ein

omlag 1000 år gamal tolkingstradisjon (fiqh) gjennom dei fire lovskulane(madhhab), meiner

salafistane at ein kan gå direkte til skriftene20 og grunngje tolkingane sine med dei bevis

(dalīl) ein finn der. Dei meiner konvensjonell fortolking er forkludra av ikkje-islamske

nyvinningar (bidʿa) og den muslimske praksisen med blind etterfylging (taqlīd) av dei fire

lovskulane fører til eit svekka islam. Likevel nyttar dei gjerne lovskulane som referansar, og

anbefaler ferske salafistar å bruke det inntil ein har kompetanse til å tolke sjølv.21

Framgangsmåten deira består av detaljerte retningslinjer frå korleis ein skal plassere

hendene når ein ber, til korleis ein skal forhalde seg til herskaren. Her er det stor splid når det

gjeld korleis ein skal forhalde seg til moderne politikk og samfunn.

Del 2 - Salafistane i Jordan

Nasir Al-Din al-Albani: Grunnleggjaren av rørsla

Nasir Al-Din al-Albani (1914-1999) vert rekna som grunnleggjaren av salafirørsla i Jordan i

tillegg til å vere ein av dei viktigaste autoritetane innan salafirørsla internasjonalt. På slutten

av livet sitt vart han tildelt Kong Faisals Globale Utmerking for Islamske Studier, 22 og

17 Eiga omsetjing av sitat frå Sahih Bukhari i Bernard Haykel, opt.cit., 34 18 Hadith: Forteljingar om profeten, kva han sa, gjorde eller teiande samtykte til. Desse forteljingane blir sett som

profetens sunna (tradisjon), og vert fremheva som føredøme for dei truande på kva som er riktig og god levemåte

for muslimar. Kari Vogt. Hadith. Store Norske Leksikon, http://snl.no/hadith (oppsøkt 08.11.12). 19 Salafistane fordømer shiaane for at dei forkastar dei tre første kalifane og meinar Ali var den første sanne kalif. 20 Koranen og Hadith, forteljingane om profetens liv, kva han sa, gjorde og teiande samtykte med 21 Intervju med Sheikh Abu Islam Salih Taha, Amman, 16.10.12 22 Abu Rumman og Abu Hanieh (2010), 43-44. Eiga omsetjing av “King Faisal Global Award for Islamic

Studies”.


10

tidlegare stormufti av Saudi-Arabia, Sheikh Abdul Aziz Bin Baz (d.1999) meinte Al-Albani

var fornyaren (mujaddid) av dette hundreåret.23

Han vaks opp i Syria og på 1950-talet vart han kjend for sin enorme kjennskap til

hadith og underviste kvar veke i eit uformelt forum. På starten av 60-talet vart han underlagt

streng overvaking og forlèt Syria for å undervise på Universitetet i Medina. Også der vart der

oppstyr rundt han, og etter to fengselsbesøk i Syria og mykje vekslande med- og motgang i

Saudi-Arabia, slo han seg i ned i Jordan i 1979.24 Her fekk han forbod om å undervise

offentleg etter å ha tiltrekt seg store folkemengder mellom anna ved å halde ein uautorisert

tale frå eit hustak så tilhøyrarane fylte dei tilsluttande gatene. Likevel heldt han fram

verksemda si heimanfrå og var så lenge han levde ein ubestriden autoritet i læremessige

spørsmål.

I. Tradisjonell salafisme: Arven etter Albani

Sheikh al-Albani var den ubestridte autoritet og naturlege leiar for rørsla fram til han vart sjuk

og døydde i februar 1999.25 Muhammad Abu Rumman og Hassan Abu Haniyeh, som sjølve

har vore involverte i salafirørsla, har skrive om den tradisjonelle salafismen i Jordan. Dei

hevdar at dei mest innflytelsesrike studentane åt Albani var Muhammad Ibrahim Shaqra, Ali

al-Halabi, Mashhor Hassan Salman, Salim al-Hilali, Murad Shukri, Muhammad Musa Nasr

og Hussein al-Uwaisheh.26 Shaqra vart rekna som den høgste autoriteten etter Albani, men

han mangla den same vørdnad som skulle til for å ta over den rolla Albani hadde hatt. Etter

Albanis død etablerte dei magasinet al-’asala og i 2001 Imam Al-Albani Senteret for studier

og forsking (markaz al-᾽imām al-᾽albāni li-d-dirāsāt wa-l-᾽abḥāth) som fungerte som eit

viktig sentrum for rørsla ei stund.

23 Det er ei utbreitt oppfatning hjå muslimar at inngangen til kvart århundre får ein mujaddid som fornyar og

vekkjer islam. Humza Mullick, Al-Albani: The great reviver of our era. Saudi Gazette, 16.03.09,

http://www.saudigazette.com.sa/index.cfm?method=home.regcon&contentID=2009031632293 (oppsøkt

22.10.12) 24 Stèphane Lacroix, “Between Revolution and Apoliticism”, I Mejier, Global Salafism, 58-80, (London: C.

Hurst & Co, 2009), 63-67; Islamway.com. al-shaykh muḥammad nāṣir al-dīn al-᾽albāni. Islamway.com,

http://ar.islamway.com/scholar/47?ref=search (opppsøkt 02.10.12) 25 Alalbany.net, http://www.alalbany.net (oppsøkt 22.10.12) 26 Abu Rumman og Abu Hanieh (2010), 136


11

Striden rundt Albani-senteret

I vakuumet etter Albani, oppstod det splid og konflikt mellom studentane hans. Den eine av

konfliktane utarta seg som ein krass lærestrid mellom Shaqra og dei andre leiarane i rørsla,

der begge sider skulda motparten for å bryte med ein sann salafi-framgangsmåte (manhaj). På

den måten kjempa dei om kven som skulle representere salafirørsla i Jordan etter at den store

læremeisteren al-Albani var borte.27 Konflikten endte med at Shaqra vart frosen ut av

fellesskapet rundt Albani-senteret, som ikkje lenge etter skulle få andre problem.

I løpet av dei seks åra Albani-senteret var aktivt (2001-2007), heldt dei 15 to-

vekerskurs og 10 ti-dagarskurs med opptil 600 studentar på kvart kurs. I tillegg hadde dei

leksjonar kvar veke og seminar annankvar veke. Sheikh Akram Ziadeh (http://ziyadeh.com/),

ein av læremeistrane tilknytt senteret og imam i aust-Amman, fortalde at grunnen til at

senteret er inaktivt i dag, er at dei hadde problem med korrupsjon i administrasjonen.28

Pengar frå senteret havna på avveg og den som fekk skulda var Salim al-Hilali, noko som

førte til at også han vart frosen ut av Albani-senteret. Ryktet seier at han kom frå tronge kår,

men opparbeida seg privat rikdom gjennom senteret.29 Abu Rumman hevdar at det var fleire

av dei prominente leiarane i salafirørsla som kom frå fattige og marginaliserte

samfunnsgrupper, men som gjennom rørsla greidde å heve levestandarden betrakteleg, og

brukar dette som delforklaring på kvifor rørsla har slik appell hjå dei lågare lag i samfunnet.30

Nært forhald til staten

Dei tradisjonelle utgjer truleg den største og mest innflytelsesrike delen av salafirørsla i

Jordan i dag. Ein av grunnane til det er at dei ikkje vert undertrykt eller hindra av staten,

ettersom dei tilhøyrer den delen av salafirørsla som svergar lojalitet til herskaren (wali al-

’amr), og avviser ei kvar form for opprør, demonstrering og protest fordi dei meiner det fører

til kaos og uorden (fitna).31 Sheikh Abu Islam Salih Taha (http://www.salehabuislam.com/),

imam i Sør-Amman og TV-forkynnar, var ein av dei som stod nær Albani. Han fortalde at

27 Ibid, 63,136 28 Intervju med Shaykh Akram Ziadeh, Amman, 15.10.12 29 Anonym kjelde i Amman, oktober 2012 30 Abu Rumman og Abu Hanieh (2010), 65 31 Intervju med Hassan Abu Haniyeh, Amman, 06.09.12


12

lojalitet ikkje treng å innebere lydnad, viss herskarens påbod går imot islam. Likevel

understreka han at prinsippet om lojalitet er så omfattande at sjølv om herskaren ikkje

oppfyller skriftene sine kriterier for ein islamsk herskar (t.d. at han må vere av profetens

stamme), så har ein ikkje lov til å gå imot han. Difor deltok ikkje dei tradisjonelle salafistane

i Egypt i opprøret mot Mubarak.32 Det faktum at kongehuset i Jordan er hashimittar og

direkte nedstamma frå profeten er likevel truleg noko som gjev dei godvilje hjå dei

tradisjonelle salafistane.

Eit anna trekk ved dei tradisjonelle er at dei nektar å godta noka form for partiskheit

(ḥizbiyya) anna enn til Guds parti, den muslimske umma.33 Difor er dei imot ei kvar form for

partidanning ettersom det medfører lojalitet til andre enn Gud og Guds folk. Ifølgje Sheikh

Abu Islam finst det berre to parti i verda, og det er Guds parti og djevelens parti. Difor

avviser dei å danne grupper eller parti, og ser på slik aktivitet som eit brot på einskapen i den

islamske umma.34 I tillegg trur ikkje dei tradisjonelle på moderne politikk. Sheikh Akram

Ziadeh meiner ein skal halde seg unna politikken, slik som Albani sa,35 og avviser ei kvar

form for politisk deltaking, såvel å avgje stemme som å stille til val. Likevel er enkelte av dei

tradisjonelle salafistane villige til å gå langt for å vise lojalitet til staten. Sheikh Ali al-Halabi,

ein av grunnleggjarane i Albanisenteret og oppsynsmann for det populære salafi-forumet «alle

salafistane» (kull al-salafiyyīn, http://www.kulalsalafiyeen.com), gjekk i haust ut og erklærte

at dei var imot boikott av det komande parlamentsvalet (som etter planen skal haldast i januar

2013) og oppmoda alle til å registrere seg til valet.36 Dette til tross for at denne salafitrenden

heile vegen har hatt eit klart ikkje-politisk standpunktet der ein avviser ei kvar deltaking i

politikk.

Ein annan grunn til at den tradisjonelle trenden har stor utbreiing, er at ein stor del av

imamane og forkynnarane i moskear i Jordan, er tradisjonelle salafistar eller sympatisørar av

denne trenden. Dette kan ha samanheng med at ein stor del av dei har vorte utdanna ved

32 Intervju med Sheikh Abu Islam Salih Taha, Amman, 16.10.12; 33 Umma er eit arabisk ord for folk, fellesskap; det islamske fellesskapet som omfatter alle som bekjenner seg til

islam. Kari Vogt. Umma. Store Norske Leksikon, http://snl.no/umma (oppsøkt 22.10.12) 34 Intervju med Sheikh Abu Islam Salih Taha, Amman, 16.10.12, og Roel Meijeer (2009) opt.cit. 35 Albani sitt kjende sitat: min al-siyāsa tark al-siyāsa, «det er [god] politikk er å halde seg unna politikken» 36 Intervju med Hasan Abu Haniyeh, 06.09.12; samtale med Muhammad al-Diri, 17.10.12.

Dette var etter at mange grupper i løpet av hausten 2012 erklærte at dei ville boykotte det komande valet.


13

saudiske universitet, der dei har blitt opplærde i ei regimevenleg salafistisk doktrine .37 Elles

vert mange utdanna ved universitet i Jordan, der fleire av forelesarane står for ei salafistisk

doktrine38. Det bør takast med i reknestykket at MB også har støtte hjå mange imamar, og i

enkelte område som t.d. det religiøse området Hay al-Nazzal i Sør-Amman, er ein del av

moskeane anten kjende som salafimoskear eller brorskapsmoskear, meir eller mindre likt

fordelt.39 Som eg skal kome til nedanfor, er det krass usemje mellom dei to rørslene.

Staten kontrollerer forkynninga i moskeane gjennom awqaf-departementet som anset

og lønar imamane. For å få forkynne må dei lærde søkje om løyve, og er pliktige å levere inn

manuset for fredagspreika. Sidan tradisjonelle salafistar har vist seg å vere lojale mot staten

og underviser lojalitet til staten og at ein bør halde seg unna politikk, ser regimet seg tent med

å la dei forkynne relativt fritt. Dei som har politisk bodskap i talane sine vert fort begrensa i

forhald til kor aktive dei får vere.40 Dette kan vere med å forklare salafismens framvekst hjå

dei religiøse.

II. Reform-salafistane

I motsetning til dei tradisjonelle, som nesten utelukkande er organisert i uformelle sheikh-

student-nettverk gjennom leksjonar og seminar, tillèt reform-salafistane å danne

organisasjonar og mange av dei er også positive til å danne politiske parti.

Foreininga for Boka og Tradisjonen

Allereie på 80-talet gjorde salafistane forsøk på å etablere ein organisasjon, men på grunn av

at Albani hadde gjeve ut ein fatwa som forbaud å jobbe gjennom organisasjonar, var det

vanskeleg å samle støtte til dette. I 1989 gav Albani ut ein ny fatwa som annullerte den førre

og tillèt organisasjonsarbeid, og dei søkte på nytt om å registrere seg under namnet Foreininga

37 Intervju med Sheikh Abu Islam Salih Taha, al-Rawda/Mqabalayn i Amman, 16.10.12 38 Abu Rumman og Abu Hanieh (2010), 35-136 39 Intervju og møte med Zayid Hammad og Foreininga for Boka og Tradisjonen(Jam’iyyat al-Kitab wa al-

Sunna), Hay al-Nazzal, 03.10.12 40 Samtale med Muhammad al-Diri, 15.10.12; Quintan Wiktorowicz. The Management of Islamic Activism:

Salafis, the Muslim Brotherhood, and State Power in Jordan. (New York:State University of New York Press,

2001),46


14

for Boka og Tradisjonen, jamʿiyyat al-kitab wa-l-sunna (heretter forkorta KS), men det var

ikkje før 18.mai 1993 dei til slutt lukkast i å få løyve til å starte.41

Grunnleggjarane var ei gruppe på 26 salafistar, m.a. Hasan Abu Hanieh og Osama

Shiḥadeh. Ettersom gruppa hadde ein del jihaditenderande medlemmar, møtte dei mykje

motgang frå det hemmelege politiet som gjennom utpressingar, trakassering og fengslingar

langt på nær greidde å hindre rekruttering og hemme dagleg drift av foreininga. I dag er det

nesten ingen igjen av grunnleggjarane i foreininga. Ifylgje Hasan Abu Hanieh var det mange

av reformistane som slutta seg til jihadistane og flykta til Irak for å kjempe der. Av desse var

t.d. Abu Annas al-Shāmi som der møtte den jordanske jihadisten Abu Musʿab al-Zarqāwi og

var med å danne irakisk al-Qaida.42

No har dei lagt seg på ei tydeleg ikkje-valdeleg linje, og Zayid Hammad, leiar for

foreininga, fortel at dei driv omfattande velgjerds- og undervisingsarbeid gjennom 10

avdelingar over heile landet i tillegg til magasinet ”al-qibla”, som vert utgjeve kvar tredje

månad og har eit opplag på 2000.43 Store delar av fokuset deira er i dag retta mot hjelpearbeid

for syriske flyktningar i Jordan. Dei hadde pr. 3.oktober 2012 nesten 20.000 registrerte

flyktningefamiliar utanfor flyktningeleir som fekk hjelp i form av mat, klede, madrassar,

skulemateriell og kjøkkenutstyr. I tillegg har dei bidrege med 100 campingvogner til

Zaʿatari.44 Dette arbeidet er organisert gjennom hjelpeorganisasjonen deira

«Godleiksappellen» (nidā’ al-khayr) med sterke donorar i Golfen (m.a. Qatar). Dei driv også

hjelpearbeid for om lag 500 palestinske flyktningar frå Syria, som held til i «Cyber City» i

Ramtha.45

41 Wiktorowicz (2000), 227-228 og intervju med Zayid Hammad, Amman, 25.09.12 og 03.10.12 42 Intervju med Hassan Abu Haniyeh, Amman, 06.09.12 43 Intervju med Zayid Hammad, Amman, 25.09.12. qibla er arabisk for bøneretninga, dvs den vegen alle

muslimar ber dei daglege bønene. For meir informasjon sjå nettsida deira: http://www.ktabsona.com/ 44 Hussein al-Sharʿa. al-kitāb wa-l-sunna tatabarraʿ bi-100 karafān li-mukhayyam al-zaʿtarī. Notis i avisa al-

Ra’y (06.08.12) 45 Tamer Samadi. Palestinian Refugees From Syria Face Harsh Conditions in Jordan, Al-Monitor, 03.09.12 http://www.al-monitor.com/pulse/politics/2012/08/palestinian-refugees-from-syria-flummox-jordanian-humanitarian-response.html (oppsøkt 20.11.12)


15

KS har om lag 50 kjernemedlemmar, og av desse er 30 er aktive og har same syn på

drifta. I tillegg har dei angivelig over tusen frivillige som hjelper til i ulike aktivitetar og

fleire tusen som støttar dei.46

Det politiske prosjektet

Osama Shihadeh, ein av komitéleiarane i KS, meiner salafismen sitt mål er at muslimane skal

kome attende til tilstanden før sekularismen (al-ʿilmāniyya). Midlane for å nå målet er for

det første å utdanne folk i moral og reglar, og for det andre å delta i samfunnet gjennom

media, politikk og økonomi. Han avviser dei som spreier bodskapen med makt, men

understrekar at islam ikkje skil mellom politikk og religion (al-siyāsa wa-l-ʿibāda), og at

muslimar er befalt å ”styre i samsvar med det som kom ifrå Gud”.47

Zayid Hammad, leiar for KS, ser på det som sitt mål å prøve å foreine alle salafistar

om reform, men legg ikkje skjul på at det er alvorlege splittingar mellom dei. I løpet av den

arabiske våren vart det optimisme mellom reformistane om å engasjere seg politisk, ettersom

statsminister Awn al-Khasawneh hadde lova å reformere valsystemet og hadde sagt: ”aldri

meir ein mann – ei stemme”. KS og andre reform-salafistar gjekk saman for å diskutere

grunnlegging av eit politisk salafiparti. Det skal til og med ha vore med fleire jihadiar på

desse diskusjonane. Men al-Khasawneh trakk seg frå stillinga etter seks månader (april 2012)

og den meir konservative og anti-islamistiske kandidaten Fayez al-Tarawneh vart utpeikt til

ny statsminister. Dette demotiverte den politiske prosessen åt salafistane og sidan dei sleit

med å einast om detaljane rundt partiet gav dei opp prosjektet.48 Shihadeh meiner

partipolitikken i Jordan enno er prematur, men vonar salafistane vil greie å organisere seg

politisk på sikt.49 I praksis framstår salafistane som så delte i synet på politikk at det verkar

lite truleg at nokon vil lukkast i å samle dei om eit politisk prosjekt, særleg under det

46Intervju med Zayid Hammad, 25.09.12; Intervju med Sheikh Ahmad Dhuwayyab hjå Foreininga for Boka og

Tradisjonen (Jam’iyyat al-Kitab wa al-Sunna), Hay al-Nazzal, Amman 03.10.12 47 Intervju med Sheikh Osama Shihadeh, Amman 16.10.12 48 Intervju med Hassan Abu Haniyeh, Amman, 06.09.12 og intervju med Marwan Shehadah, reform-salafist,

journalist og program manager i TV-kanalen «Fact International» (Al-Haqiqa al-duwaliyya), Amman, 30.09.12 49 Intervju med Sheikh Osama Shihadeh, Amman 16.10.12


16

noverande politiske systemet som gjennom «one man, one vote»-systemet lammar

partipolitikken.50

III. Jihadi-salafistane

Jihadi-fløya av salafismen er den mest radikale delen av rørsla, og dei ser på vald som eit

naudsynt middel for å gjenopprette det islamske samfunnet og eit islamsk kalifat. Ekspertar

estimerer at dei består av eit antal som ligg mellom 1300 og 5000 medlemmar.51 Det vert

hevda at dei har 250 jihadistar som kjempar i Syria i skrivande stund, og om lag 400 er

fengsla i Jordan.52

Del 3 - Salafisme som politisk alternativ til det Muslimske

Brorskap

Ei transjordansk rørsle? 53

Regimet i Jordan byggjer makta si i stor grad på lojalitet frå trans-jordanarane, og har sidan

1993 gjennom vallover54 og gerrymandering55 greidd å hindre palestinarar generelt og det

palestinsk dominerte MB spesielt å vinne seter i parliamentet. Oraib Rantawi hevdar at

50 Systemet i Jordan byggjer på ei form for SNTV (Single Non-Transferable Vote), som gjer at velgjaren kan gje

eit stemme til ein person. I praksis er dette med å halde oppe stammestrukturane framfor politiske parti, fordi

velgjarane som regel stemmer på stammens kandidat, og ikkje kandidaten åt eit politisk parti. 51 Jacklyn Davis. The Reemergence of the Jihadist Salafis in Jordan. Jadaliyya, 28.07.11,

http://www.jadaliyya.com/pages/index/2256/the-reemergence-of-the-jihadist-salafis-in-jordan (oppsøkt

01.11.12); Ammon news. 250 Jordanian Salafists Fighting in Syria. Ammon News, 20.10.12,

http://en.ammonnews.net/article.aspx?articleNO=18476) (oppsøkt 01.11.12) 52 Ammon news. 250 Jordanian Salafists Fighting in Syria. Ammon News, 20.10.12,

http://en.ammonnews.net/article.aspx?articleNO=18476) (oppsøkt 01.11.12); Intervju med Hassan Abu Haniyeh,

Jordansk salafiekspert, reformsalafist og forskar, 06.09.12 53 Etter krigane i 1948 og 1967 og som fylgje av at Vestbreidda ein periode låg under Jordan, er over halvparten

av befolkninga av palestinsk avstamning, og ei av dei viktigaste maktkampane i Jordan står mellom dei

”opphavelege” aust-jordanarane og palestinske jordanarane (som i dag for det meste har fullverdig

statsborgarskap, men låg politisk representasjon) 54 I 1993 innførte regimet ei ny vallov kjend som ”one man one vote” som gjorde det vanskeleg for MB å lukkast

å få representasjon i parlamentet. 55 Gerrymandering vil seie å konstruere valdistrikta for å manipulere valresultatet.


17

salafirørsla er dominert av trans-jordanarar og at dette forklarar kvifor staten gjev salafirørsla

så stort spelerom og brukar henne som ei motvekt til MB - som er det best organiserte

politiske partiet i Jordan og vert ansett for å representere breie lag av den palestinske

befolkninga.56 Det faktum at salafirørsla sidan 80-talet har vakse fram til ein privelegert

posisjon medan MB sin relasjon til regimet i same periode gradvis har kjølna, kan vere ein

peikepinn på at regimet har endra taktikk frå å fostre ein god relasjon til MB - og dermed

støtte frå palestinarar – til å privelegere salafistane - og dermed støtte trans-jordanarar. I

denne perioden har (den tradisjonelle delen av) salafirørsla gått ifrå undervisningsforbod til

ein framtredande posisjon i moskeane og universiteta, medan MB har gått ifrå nært samarbeid

med regimet til meir og meir open kritikk.

Det stemmer at MB heile vegen har hatt stor solidaritet med den palestinske saka og fiendtleg

innstilling til Israel, og dermed hausta ein stor del av støtta si hjå palestinske jordanarar.

Salafistane, med si apolitiske grunnhaldning, har ikkje fokusert mykje på denne saka og

Albani utgav til og med ein kontroversiell fatwa som anbefalte palestinarane å forlate landet

sitt fordi dei ifylgje han ikkje lenger kunne utøve religionen sin riktig der.57 Mykje tyder

likevel på at regimet sin taktikk handlar meir om salafistane si haldning til politikk enn om

kva etnisk profil dei har, sidan dei har ein regimelojal og mindre umiddelbar politisk agenda

enn MB. Faktisk så er mange av dei framtredande leiarane i salafirørsla palestinarar, noko

som er ein peikepinn på at salafistane truleg ikkje er så dominert av trans-jordanarar som

enkelte meiner - særleg sidan kjerneområda deira er Amman og Zarqa, urbane byar prega av

palestinsk overtal.58

Salafisme – eit attraktivt alternativ til politikk?

Korleis kan det ha seg at salafirørsla, trass i mangel på solidaritet for palestina-saka, har vist

seg å få betydeleg støtte nettopp i den palestinsk jordanske befolkninga? Osama Shihadeh

meiner salafismens apolitiske grunntanke er noko som appellerer til unge menn som er

frustrerte over ein politisk situasjon dei ikkje maktar å påverke. I salafismen finn dei ein

alternativ framgangsmåte som er heva over politikken, der dei føler dei kan vere agentar for

56 Intervu Oraib Rantawi, direktør for Al-Quds Center for Political Studies 24.09.12 57 Lacroix, ”Between Revolution and Apoliticism”, 70 58 Intervju med A. Ziadeh, M.Sihadeh, M. al-Diri.


18

endring utan å bli dregne inn i det dei oppfattar som eit meiningslaust politisk spel.59 Dette

indikerer at salafirørsla, heller enn å vere ei rein trans-jordansk rørsle, i stor grad rekrutterer

frå same befolkningsgruppe som MB, nemleg religiøse palestinarar (utan at dette utelukkar at

rørsla også rekrutterer i den trans-jordanske delen av befolkninga. Rørsla er mellom anna

kjend for å ha aktive grupper i typiske trans-jordanske distrikt som Maʿan, Tafila og Salt). På

sikt kan vidare vekst hjå salafirørsla difor sjåast som ein svekkjande faktor for MB, med

mindre dei greier å integrere innfyltelsesrike salafipersonlegheiter i organisasjonen.

Kritikk av det Muslimske Brorskap

Etter at Albani etablerte salafirørsla i Jordan, tok dei til å anklage andre islamske grupper for å

ikkje fylgje islamske prinsipp. MB fekk ein stor del av denne kritikken på grunnlag av at dei

organiserte seg i foreiningar og parti (ḥizbiyya), noko salafistane såg på som eit brot på

prinsippet om einskap (tawḥīd).60 Hovudskilnaden mellom dei to rørslene har tradisjonelt

vore at salafistane dedikerer all innsatsen sin på endre samfunnet nedanfrå gjennom

fromheitsaktivitetar som forkynning, undervising og velgjerd. MB neglisjerer ifylgje

salafistane dette for å oppnå politisk makt og prøvar å endre samfunnet ovanfrå og ned. Difor

er dei tradisjonelle salafistane i dag for det meste fiendtleg innstilte til MB.

Sheikh al-Turbani, tradisjonell salafist, imam i Jerash og UNRWA-lærar i Gaza-leiren

der, uttrykte det slik: ”det Muslimske Brorskap er verre enn jødane, fordi dei øydelegg islam

frå innsida.” Dei støttar ikkje MB fordi dei meiner dei ikkje bryr seg om andeleg oppseding

og daʿwa (undervisning, forkynning og velgjerd) og berre er opptekne av den verdslege

politikken. Abu Islam meinte det ikkje er til hjelp at dei har fått posisjonar i Egypt, sidan dei

ikkje greier å innføre islamsk styre og sharia.61

Reformsalafistane har eit meir pragmatisk syn på MB og Osama Shihadeh hevdar at

dei er ”ei islamsk sekt med ei produktiv rolle i samfunnet”. Difor samarbeidar KS med MB

sine velgjerdsorganisasjonar, mellom anna gjennom å dele informasjon om kven som mottek

59 Osama Shihadeh sitert i Abu Rumman og Abu Haniyeh (2010), 139-140. 60 Abu Rumman og Abu Haniyeh (2010), 56-57; Tawḥīd går melleom anna ut på at muslimar ikkje skal danne

parti med andre enn Gud og hans folk (dette vert kalla ḥizbiyya). Å danne grupperingar som skil mellom

muslimar er difor ifg. mange salafistar imot islam. 61 Intervju med Sheikh Sharif al-Turbani, Jerash, 10.10.12; Intervju med Sheikh Abu Islam Salih Taha, Amman,

16.10.12


19

hjelp, slik at ikkje folk kan utnytte systemet og hente hjelp begge stader.62 Likevel bemerka

han at dei manglar ein visjon for sharia og islam, at dei favoriserer sekularisme på bekostning

av islam og at dei er villeia av ”det iranske shia-prosjektet”.63

Nimer Assaf, nestleiar i MB sitt politiske parti den Islamske Handlingsfronten, seier at

MB på si side har ikkje nokon hinder for å involvere salafistar i partiet ”så lenge dei er einige

i vårt politiske program”.64 Som vist ovanfor er det derimot lite som tydar på at MB greier å

integrere salafitalsmenn i organisasjonen sin, og at dei salafistane som er positive til politisk

engasjement heller ynskjer å danne eit eige politisk alternativ som vil kjempe for salafistane

sine interesser.

Ei rørsle i vekst - på bekostning av det Muslimske Brorskap?

Salafiforkynning og -undervisning var i starten (80-talet) berre tilgjengeleg for eit fåtal som

hadde direkte kontakt med Albani og hans etterfylgjarar i Aust-Amman og Zarqa. Rørsla

tiltrakk seg etter kvart folk frå andre stader som ”søkte kunnskap” og kom for å delta på

seminar og forelesningar. Desse inviterte lærarane til å kome og forkynne på heimstadane

sine og salafirørsla auka i antal også på stader som ikkje hadde hatt noko salafinærver i

utgangspunktet. Sheikh Akram Ziadeh, ein av dei innflytelsesrike medlemmane i

Albanisenteret, fortel at då Albani kom til Jordan var det nesten ingen salafistar her. I hans

område var dei berre 3-4 stykker, men er no hundrevis. I Karak kjende han til éin, men no er

dei óg hundrevis. Han var i Shūbak dagen før eg traff han, og der var dei fleire titals salafistar

no, medan det ikkje var lenge sidan han berre kjende til éin. Ifylgje hans estimering, har

rørsla dobla seg kvart tiår.65

Bruken av moderne medium har bidrege til å kringkaste salafiforkynning og -

undervisning. Straks Albani tiltrakk seg for mykje merksemd gjennom uregistrerte samlingar

fekk han forbod mot å forkynne offentleg, noko det seiast at han fylgde heile resten av livet.

62 Anonym kjelde, Amman, haust 2012 63 Intervju med Osama Shihadeh, Amman 16.10.12. Han meinte at Iran ved å støtte Palestinasaka greidde å få

støtte frå enkelte MB-grupper og nokre muslimbrør vart shiamuslimar. Salafistar har ein veldig krass kritikk av

shia-islam og kallar dei ”nektarane” fordi dei ikkje anerkjenner dei tre første kalifane som ekte. Difor blir det

ansett som eit svik mot islam å samarbeide med shia-muslimar. 64 Intervju med Nimer Assaf, Aust-Amman, 28.08.12 65 Intervju med Sheikh Akram Ziadeh, Amman, 15.10.12


20

Men desse forboda hindra han ikkje frå å skrive omfattande mengder litteratur, og ta opp

undervisinga han gav privat for så å distribuere det gjennom bøker, hefter og ikkje minst

kassettar. På denne måten fekk rørsla tilhengjarar sjølv på stader som låg langt unna rørslas

geografiske sentrum, og som ikkje hadde nokon leiarautoritetar tilstades. I staden for at

kunnskapssøkjande kom for å delta i religiøse leksjonar (dars), vart leksjonane distribuert ut

til dei kunnskapssøkjande gjennom litteratur og lydopptak, i tillegg til jevnlege besøk frå

omreisande læremeistrar som Sheikh Akram Ziadeh og andre.66

I dag har rørsla spreidd seg ytterlegare, særleg gjennom ein intens bruk av TV og

sosiale medier som facebook, youtube, blogging og nett-forum. Som nemnt har dei

innflytelsesrike leiarane i rørsla har eigne nettsider og/eller bloggar der dei publiserer

undervisning, fatwaar, kritikk av andre si undervisning, kommentarar til nyheitsbiletet osb.

Facebook vert nytta til å annonsere hendingar og samlingar. I tillegg finst det eit mylder av

nett-forum med mykje aktivitet, der kunnskapssøkjande kan stille sheikhane spørsmål,

utveksle erfaringar, diskutere vanskelege tema osb. Som kjelder til litteratur er det oppretta

litteratursamlingar og undervisningsbankar på internett, som t.d. fleire sider dedikert til

Albani, med samlingar av undervisninga hans. Den jordanske jihadi-ideologen Abu

Muhammad al-Maqdisi har laga eit imponerande nettarkiv (http://www.tawhed.ws/) som gjer

tilgjengeleg undervisninga åt dusinvis av leiande salafiautoritetar.

Eg møtte muslimar som ikkje ynskte å bli identifiserte med salafisme, men såg på

jordanske salafilærarar som Sheikh Muhammad Ibrahim Shaqra og andre med stor respekt.

Også salafi-TV-forkynnarar som den egyptiske Muhammad Hassān er populære, og ein eg

traff hevda at ”alle elska han”.67 Samtalar som desse kan vere ein indikasjon på at at

salafisme er med å påverke også vanlege muslimar sine forestillingar, gjennom karismatiske

forkynnarar som populariserer bodskapen. Dette er truleg også ein av faktorane som gjorde at

salafipartia i Egypt fekk så stor oppslutning i valet i 2012.

66 Quintan Wiktorowicz. “The Salafi Movement in Jordan”. International Journal of Middle East Studies. Nr. 32

(2000): 219-240, 232-233 67 Samtalar med to jordanske muslimar hausten 2012


21

Salafismens oppslutning

Det er ikkje lett å estimere eit nøyaktig antal for salafistane i Jordan ettersom rørsla i stor grad

er organsisert gjennom uformelle nettverk heller enn formelle organisasjonar. Dei

organisasjonane som finst opererer ikkje med medlemsregister. Gjennom media og internett

genererer rørsla støtte også utanfor kjerna av dei dedikerte lærarane og studentane, noko som

gjer rørsla enda meir uoversiktleg. Som nemnt estimerer ekspertar at jihaditrenden består av

1300-5000 individ, og reformsalfistar hevdar å ha titusenvis av støttespelarar til

reformsalafistane. Den tradisjonelle trenden er den mest uoversiktlege i og med at det er den

mest utbreidte trenden men samtidig den minst organiserte, sidan dei i stor grad er imot

formell organisering. Desse tala viser ikkje anna enn at antalet salafistar i Jordan er uvisst,

men at det er rimeleg å anta at rørsla samla sett består av ein god del meir enn 5000 – kanskje

1-3% av totalbefolkninga i Jordan (65.000-195.000).

7. Konklusjon:

I denne rapporten har eg vist at Jordansk salafisme kan delast inn i tre trendar etter kva

forhald dei har til politisk engasjement. Dei tradisjonelle salafistane står nært regimet fordi

dei ikkje engasjerer seg direkte i politikk og har ei regimelojal grunninnstilling. Reform-

salafistane er meir pragmatiske og ynskjer å opprette eit politisk alternativ til det Muslimske

Brorskap, skjønt dei førebels ikkje har lukkast i å danne eit salafistisk politisk parti. Jihadi-

salafistane har ei fiendtleg innstilling til staten og ein valdeleg framgangsmåte, men utgjer ein

marginal del av rørsla.

I del tre argumenterer eg for fire måtar salafirørsla kan sjåast som eit politisk alternativ

til det Muslimske brorskap. For det første har tradisjonell salafisme vorte ei regimefavorisert

rørsle, medan det Muslimske Brorskap sitt forhald til staten har blitt kjølegare og meir prega

av konflikt. Grunnen til at regimet favoriserer rørsla har truleg lite med den etniske profilen

deira å gjere, men kjem av at dei har ei regimelojal og ikkje-politisk forkynning.

For det andre forkynner dei tradisjonelle salafistane daʿwa68 som ein ”høgare veg” enn

politikk. Sjølv om dei har eit politisk mål (eit samfunn bygd på sharia), har dei ein ikkje-

politisk framgansmåte. Dei meiner eit islamsk samfunn må bli implementert ”nedanifrå”, og

ser difor ikkje politisk engasjement som verken mål eller middel i sitt arbeid for å islamisere

68 Daʿwa inneber misjonerande verksemd som forkynning, undervisning og velgjerd


22

samfunnet. Derimot jobbar dei aktivt gjennom forkynning og undervisning i moskear,

universitet, internett og TV for å spreie læra om ”det sanne islam”. Ved å forkynne ein

”høgare veg” enn politikk som løysinga på samfunnsproblema, utgjer dei ein konkurrent for

det Muslimske Brorskap som nettopp i stor grad satsar på politisk arbeid ”ovanfrå” gjennom

partiet deira, den Islamske Handlingsfronten. Sjølv om også MB jobbar ”nedanfrå” gjennom

undervisning, forkynning og velgjerd, vert dei kritiserte av salafistane for å ha blitt

korrumperte og oppslukte av det politiske spelet og brukar islam som eit middel til makt i

staden for målet i seg sjølv.

For det tredje opererer og rekrutterer dei parallelt. Reform-salafistane har gjennom

Foreininga for Boka og Tradisjonen engasjert seg i eit omfattande velgjerdsarbeid, som skjønt

pragmatisk samarbeid med det Muslimske Brorskap, også kan sjåast som ein måte å

konkurrere om innflytelse over dei lågarestilte i samfunnet. For det fjerde ynskjer dei å

etablere eit parallelt politisk parti. Hittil har dei ikkje nådd fram med dette initiativet, dels av

di det er stor usemje innad i rørsla og dels fordi politisk engasjement ikkje vert sett på som ein

effektiv framgangsmåte for å påverke samfunnet, fordi det i så stor grad er kontrollert og

dominert av regimet.


23

8. Litteratur:

Abu Rumman, Mohammad og Hassan Abu Hanieh, “Jordanian Salafism: A Strategy for the ‘Islamization og Society’ and an Ambiguous Relationship with the State”. Islamic

Politics in Jordan – Volume V. Amman:Friedriech Ebert Stiftung/Economic Printing Press, 2010.

Abu Rumman, Mohammad og Hassan Abu Hanieh, “The Jihadi Salafist Movement in Jordan After Zarqawi: Identity, Leadership Crisis and Obscured Vision”. Islamic Politics in

Jordan – Volume III. Amman:Friedriech Ebert Stiftung/Economic Printing Press, 2009.

Haykel, Bernard, “On the Nature of Salafi Thought and Action”, I Meijer, Global Salafism,

33-57.

Hussein al-Sharʿa. «al-kitāb wa-l-sunna tatabarraʿ bi-100 karafān li-mukhayyam al-zaʿtarī». Artikkel i al-Ra’y (06.08.12)

Lacroix, Stèphane, “Between Revolution and Apoliticism – Nasir al-Din al-Albani and his Impact on the Shaping of Contemporary Salafism”, I Mejier, Global Salafism, 58-80.

Mahmood, Saba. Politics of Piety – The Islamic Revival and the Feminist Subject. Princeton:Princeton Univerity Press, 2004.

Meijer, Roel (et.al). Global Salafism. Islam´s New Religious Movement.

London:C.Hurst&Co., 2009.

Meijer, Roel, “Salafism: Doctrine, Diversity and Practice”, I Political Islam: Context versus

Ideology, redigert av Khaled Hroub, 37-60. London: SOAS, 2010;

Murad Batal al-Shishani. “Jordan’s Abu Sayyaf: The Key Islamist Actor in Ma’an”. Militant

Leadership Monitor - Jamestown Foundation 2, issue 11 (november 2011) http://mlm.jamestown.org/single/?tx_ttnews[tt_news]=38721&tx_ttnews[backPid]=551&cHash=4e9acca5ccb820039772bb45a0c9c440) (oppsøkt 13.11.12)

Schwedler, Jillian. Faith in Moderation. New York:Cambridge University Press, 2006

Thagaard, Tove Systematikk og innlevelse. En innføring i kvalitativ metode. 3.utg. Bergen: Fagbokforlaget, 2009.

Utvik, Bjørn Olav. Islamismen. Oslo:Unipub, 2011.

Wagemakers, Joas. A Quietist Jihadi: The Ideology and Influence of Abu Muhammad al-

Maqdisi. New York:Cambridge University Press, 2012

Wiktorowicz, Quintan. The Management of Islamic Activism: Salafis, the Muslim

Brotherhood, and State Power in Jordan. New York:State University of New York Press, 2001.

Wiktorowicz, Quintan. “The Salafi Movement in Jordan”. International Journal of Middle

East Studies. Nr. 32, (2000): 219-240.

Wiktorowitzc, Quintan, “Anatomy of the Salafi Movement”. Studies in Conflict and

Terrorism. vol.29, (2006):207-239


24

Avisartiklar:

al-Sharʿa, Hussein. ”al-kitāb wa-l-sunna tatabarraʿ bi-100 karafān li-mukhayyam al-zaʿtarī”. Al-Ra‘i, 06.08.12

Nettsider:

Alalbany.net, http://www.alalbany.net (oppsøkt 22.10.12)

Ammon news. 250 Jordanian Salafists Fighting in Syria. Ammon News, 20.10.12, http://en.ammonnews.net/article.aspx?articleNO=18476) (oppsøkt 01.11.12)

Davis, Jacklyn. The Reemergence of the Jihadist Salafis in Jordan. Jadaliyya, 28.07.11, http://www.jadaliyya.com/pages/index/2256/the-reemergence-of-the-jihadist-salafis-in-jordan (oppsøkt 01.11.12)

Islamway.com, http://ar.islamway.com/scholar/47?ref=search (opppsøkt 02.10.12)

Mullick, Humza. “Al-Albani: The great reviver of our era”. Saudi Gazette, 16.03.09, http://www.saudigazette.com.sa/index.cfm?method=home.regcon&contentID=2009031632293 (oppsøkt 22.10.12)

Samadi. Tamer. Palestinian Refugees From Syria Face Harsh Conditions in Jordan, Al-Monitor, 03.09.12 http://www.al-monitor.com/pulse/politics/2012/08/palestinian-refugees-from-syria-flummox-jordanian-humanitarian-response.html (oppsøkt 20.11.12)

The Washington Institute for Near East Policy, “Jordan’s Election Law: Reform or Perish”, http://www.washingtoninstitute.org/policy-analysis/view/jordans-election-law-reform-or-perish [oppsøkt 10.10.12]

UNRWA, ”Jordan”, Tilgjengeleg frå http://www.unrwa.org/etemplate.php?id=66 (oppsøkt den 26.09.2012)

Vogt, Kari. Hadith. Store Norske Leksikon, http://snl.no/hadith (oppsøkt 08.11.12).

Vogt, Kari. Umma. Store Norske Leksikon, http://snl.no/umma (oppsøkt 22.10.12)

Luck, Taylor. Jordanian jihadist killed in Syria as influx of fighters continues. The Jordan Times, 29.10.12 http://jordantimes.com/jordanian-jihadist-killed-in-syria-as-influx-of-fighters-continues (oppsøkt 13.11.12)

Luck, Taylor. Jihadists demonstrate for release of hardliners. The Jordan Times, 09.09.12 http://jordantimes.com/jihadists-demonstrate-for-release-of-hardliners (sist oppsøkt: 11.11.12)

Luck, Taylor. Major Amman terror plot thwarted — GID. The Jordan Times, 22.10.12 http://jordantimes.com/major-amman-terror-plot-thwarted----gid (oppsøkt 13.11.12)

Halaby, Jamal. Jordan militant warns of attacks in Syria. Associated Press, 09.09.12 http://bigstory.ap.org/article/syria-rebukes-france-supporting-rebels (oppsøkt den 13.11.12);

Bowcott, Owen. Abu Qatada pardon sought from Jordan, tribunal heirs. The Guardian, 11.10.12. http://www.guardian.co.uk/world/2012/oct/11/abu-qatada-pardon-sought-jordan-deport (oppsøkt 01.11.12)

salafirørsla i jordan

Documents