Vicki Myron med Bret Witter

DeweyBibliotekkatten som erobret småbyen og tok en hel

verden med storm

Oversatt avBenedicta Windt-Val

Vicki Myron med Bret WitterOriginalens tittel: Dewey

Oversatt av Benedicta Windt-Val

© 2008 by Vicky Myron

Opprinnelig forlag: Grand Central Publishing

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-47368-6

1. utgave, 1. opplag 2014

Denne boken ble første gang utgitt på norsk i 2009 av Cappelen Damm.

Omslagsdesign: Rune Kårstad-HærnesOmslagsfoto: Rick Krebsbach

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: PRINT-IT, Litauen 2014

Trykt på 80 g Enso Lux Cream 1,6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhvereksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning

det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innholdsfortegnelse

Innledning: Velkommen til Iowa 7

Kapittel 1: Den kaldeste morgenen 13Kapittel 2: Et malerisk supplement 20Kapittel 3: Dewey Lesflere Bøker 28Kapittel 4: En dag i biblioteket 36Kapittel 5: Kattemynte og gummistrikker 45Kapittel 6: Moneta 53Kapittel 7: Grand Avenue 62Kapittel 8: En katts beste venner 69Kapittel 9: Dewey & Jodi 78Kapittel 10: En lang vei hjemmefra 87Kapittel 11: Gjemsel 98Kapittel 12: Jul 108Kapittel 13: Et virkelig godt bibliotek 116Kapittel 14: Deweys store flukt 128Kapittel 15: Spencers yndlingskatt 138Kapittel 16: Iowas berømte bibliotekkatt 145Kapittel 17: Dewey i den moderne verden 155Kapittel 18: Katten med bøkene 165Kapittel 19: Verdens verste matvraker 176Kapittel 20: Deweys nye venner 191Kapittel 21: Hva er det som gjør oss spesielle? 200Kapittel 22: Dewey kommer til Japan 212

5

Kapittel 23: Minner om mamma 222Kapittel 24: Deweys diett 236Kapittel 25: Møtet 243Kapittel 26: Deweys kjærlighet 250Kapittel 27: Kjærligheten til Dewey 256

Epilog: Ettertanker fra Iowa 261

6

Innledning

Velkommen til Iowa

Midt i USA, mellom Mississippi-elven mot øst ogørkenen mot vest, ligger det seksten hundrekilometer med flatt land. Her er det bølgende

åser, men ingen fjell. Det er elver og bekker, men dårligmed større innsjøer. Vinden har slitt ned klippene der dedukket opp, og forvandlet dem først til støv, så til søle,så til jord og til slutt til svart matjord. Veiene er rette ogstrekker seg mot horisonten i lange, ubrutte linjer. Det fin-nes ingen hjørner, bare enkelte nesten umerkelige svinger.Dette landområdet ble målt opp og lagt ut til gårder, ogsvingene er korrigeringer i oppmålingslinjene. Med mel-lomrom på nøyaktig en engelsk mile (1609 meter) blir alleveier krysset av en annen vei, også den nesten fullsten-dig rett. Dermed oppstår det ruter på to og en halv kva-dratkilometer åkerland. Tar du én million av disse firkan-tene og ser dem som en enhet, står du der med et av deviktigste jordbruksområdene i verden. De store slettene.Brødkurven. Landets hjerte. Eller, som mange menneskerser på det, det stedet du flyr over på vei til et helt annetmål. La dem bare beholde havene og fjellene, strendeneog skisentrene. Jeg foretrekker Iowa.

I den nordvestlige delen av Iowa blir gårdene oppsluktav himmelen om vinteren. På en kald dag ser det ut somom de mørke skyene, som blåser inn over slettene, kver-

7

ner jorden under seg som en plog. Om våren er jordenflat og tom, full av brun søle og kornstubber som venterpå å bli pløyd ned, og himmel og jord er perfekt avbalan-sert som en tallerken på en stav. Men hvis du kommerhit langt ut på sommeren, vil du antagelig sverge på atjorden er i ferd med å presse seg oppover og vippe him-melen helt ut av bildet. Maisen står ni fot høy, med mør-kegrønne blader toppet med dusker av skinnende gull.Mesteparten av tiden er du begravet i den, bortkommenmellom kompakte vegger av mais. Men kommer du opppå en liten stigning i veien, selv om det bare er snakk omen meter eller to, kan du se endeløse grønne marker top-pet med gull, og de silkeaktige trådene gnistrer i solen.Disse silketrådene er maisens kjønnsorganer. De fangerinn pollen og flagrer gyllengule i en måneds tid før delangsomt tørker inn og blir brune i den sterke sommer-varmen.

Det er dette jeg setter slik pris på ved den nordvest-lige delen av Iowa – det forandrer seg hele tiden. Ikkepå samme måte som forstedene forandrer seg, ved at énkjederestaurant blir skiftet ut med en annen, eller vedden måten storbyer forandrer seg på, ved at bygningeneblir stadig tettere og høyere – men på den måten landetforandrer seg på, i en lempelig bevegelse, sakte frem ogtilbake, alltid på vei fremover, men aldri særlig fort. Deter ikke mange spisesteder og forretninger langs veien herute. Ingen utsalg av kunsthåndverk. Ingen dyreskuer ellermarkeder. Gårdene, som det blir færre av for hvert år somgår, ligger tett inntil veien. Byene dukker opp brått oguventet, med skilt der det står «Juvelen i Iowas krone»eller «Gullspennen i kornbeltet», og de forsvinner igjenlike fort. To minutter, og vekk er de. Et kornmagasin elleren foredlingsbedrift, kanskje en gate med en storkiosk, etsted å spise. Omtrent for hver halvannen mil eller så lig-ger det en kirkegård ved siden av veien, små, enkle grav-stener bak lave stenmurer. Dette er pionerenes gravste-

8

der, som vokste til utvidede familiegravsteder og til sluttble til kirkegårder for en hel småby. Ingen ønsker å blibegravet langt hjemmefra, og ingen ønsker å kaste bortfor mye jord. Bruk det du har. Gjør det enkelt. Hold detpå det lokale plan.

Og så, akkurat når du begynner å bli litt sløv, når duer like tanketom og tilfreds som en maisåker på baksi-den av en bakketopp, blir veien bredere, og du passereren rekke butikker: Matt Furniture, The Iron Horse Ho-tel, The Prime Rib Restaurant, men også en Wal-Mart,en MacDonald’s, et Motel 6. Sving nordover ved trafikk-lyset som står i det første krysset på åtti kilometer, uan-sett hvilken retning du har kjørt i, for ikke å snakke omat det er det første trafikklyset, og før det har gått et mi-nutt, har du lagt kjedene bak deg og kjører over den vakre,lave broen over Little Sioux River og rett inn i hjertet påSpencer, Iowa – en by som ikke har forandret seg myesiden 1931.

Sentrum av Spencer ser ut som alle postkortmotivenefra utallige småbyer rundt omkring i Amerika. Her er rek-ker av butikker i to- og treetasjes bygninger som liggerhelt inntil hverandre, og folk parkerer bilene sine langsfortauskanten og går ut og spaserer. White Drug, EddieQuinn’s Men’s Clothing og Steffen Furniture har vært idrift i mange tiår. The Hen House selger pyntegjenstan-der til bondekoner og en og annen turist på vei til IowaLake Country Club, tredve kilometer lenger nord. Det eren hobbyforretning der som har spesialisert seg på modell-fly, en kortbutikk og en forretning som leier ut oksygen-tanker og rullestoler. The Vacuum Cleaner Store. Arts påGrand Avenue. Den gamle kinoen er fortsatt i drift, selvom den bare viser B-filmer etter at det kom en storkinomed syv saler sør for broen.

Sentrum slutter ved Hotellet, åtte kvartaler fra broen.Hotellet. Ja, det heter faktisk det. Det var kjent som TheTagney i siste halvdel av 20-årene, den gangen det var

9

områdets beste innkvartering, busstasjon, jernbanestasjonog den eneste restauranten med bord til å sitte ved. Motslutten av den store depresjonen var det redusert til etlosjihus og – ifølge legenden – byens bordell. Det er enfemetasjes bygning i enkel, rød mursten, bygget for å vare,men til slutt ble den stående tom, og den ble ikke reha-bilitert før i 1970-årene. Men da hadde folkelivet forflyt-tet seg fem kvartaler nedover Grand Avenue, til Sister’sMaine Street Café, en enkel og grei kafeteria med res-patexbord, kaffetrakter og røykfylte båser. Tre grupperav menn samler seg der hver morgen: de gamle gutta, deeldre gutta og de virkelig gamle gutta. Til sammen har dedrevet Spencer gjennom de siste seksti årene.

Rundt hjørnet fra Sister’s Café, på den andre siden aven liten parkeringsplass og bare et halvt kvartal fra GrandAvenue, ligger en lav, grå betongbygning: Spencer Pub-lic Library. Mitt navn er Vicki Myron, og jeg har arbei-det i dette biblioteket i femogtyve år – hvorav de sistetyve som sjef. Jeg har opplevd den første pc-ens ankomstog opprettelsen av leserommet. Jeg har sett barn vokseopp og bli borte fra biblioteket, bare for å se dem kommeinn gjennom døren igjen med sine egne barn ti år senere.Spencer Public Library ser kanskje ikke ut til å være såmye å skryte av, i hvert fall ikke ved første blikk, mendet er høydepunktet, midtpunktet, hjertet i denne histo-rien fra Brødkurven. Jeg kommer til å fortelle om Spen-cer – og om de omkringliggende gårdene, innsjøene i nær-heten, den katolske kirken i Hartley, skolen i Moneta,kartongfabrikken og det praktfulle gamle pariserhjulet iArnold’s Park – men alt sammen vil før eller senere føretilbake til denne lille, grå bygningen og til den katten sombodde her i mer enn nitten år.

Hvor stor innflytelse kan et dyr ha? Hvor mange livkan én katt røre ved? Hvordan er det mulig for en hjemløskattunge å forvandle et lite bibliotek til et møtested og enturistattraksjon, inspirere en klassisk amerikansk småby,

10

knytte sammen en hel region og til slutt bli berømt ver-den over? Disse spørsmålene lar seg ikke besvare før duhar hørt historien om Dewey Lesflere Bøker, den elskedebibliotekkatten fra Spencer, Iowa.

11

Kapittel 1

Den kaldestemorgenen

18. januar 1988 var en bitende kald mandag i Iowa. Nat-ten før hadde temperaturen vært nede i minus femten gra-der, og da er det ikke tatt hensyn til vinden som smøg seginn under yttertøyet og gikk gjennom marg og ben. Detvar en drepende kulde av den typen som gjør det nestensmertefullt å trekke pusten. Problemet med et flatt land-skap er, som alle i Iowa vet, at det ikke er noe som kanstoppe været. Vinden blåser fra Canada, tvers over Da-kota og rett inn i byen. Den første broen i Spencer, byg-get over Little Sioux på slutten av 1800-tallet, måtte ri-ves fordi elven ble så fullpakket med is at alle var reddefor at pylonene skulle kollapse. Da byens vanntårn brantned i 1893 – fordi det tok fyr i halmen som ble brukt til åhindre stigerøret i å fryse, og alle de fire nærmeste hyd-rantene var bunnfrosne – gled en 60 centimeter tykk, tremeter bred sirkel av is ned fra toppen av tanken, knustebyens fritidssenter og ble liggende i tusen knas ut overGrand Avenue. Slik er vinteren i Spencer.

Jeg har aldri vært noe A-menneske, særlig ikke på enmørk og overskyet januarmorgen, men jeg har alltid værtpliktoppfyllende. Det var en og annen bil på veien klok-ken halv åtte da jeg kjørte de ti kvartalene til arbeidet,

13

men som vanlig var min bil den første på parkeringsplas-sen. Det var ikke noe liv inne på Spencer Public Libraryrett over gaten – ikke noe lys, ikke noe som rørte seg,ikke en lyd å høre før jeg skrudde på en bryter og braktebygningen til liv. Varmen slo seg på automatisk i løpetav natten, men likevel var det kaldt der når jeg kom ommorgenen. Hvem i all verden hadde kommet på tankenom å oppføre en bygning i betong og glass i den nordligedelen av Iowa? Her var det behov for varm kaffe.

Jeg gikk rett inn i personalrommet – som bare var etknøttlite kjøkken med en mikrobølgeovn og en vask, etkjøleskap som var så rotete at folk flest hadde vondt forå akseptere det, noen få stoler og en telefon til personligesamtaler – hengte av meg kåpen og satte i gang kaffe-trakteren. Så tok jeg et overblikk over lørdagsavisen. Detmeste av det som skjedde i lokalsamfunnet, kunne påvirke– eller påvirkes av – biblioteket. Den lokale avisen, TheSpencer Daily Reporter, kom ikke ut søndag eller man-dag, så mandag morgen gikk med til å se hva som haddevært på programmet i helgen.

«God morgen, Vicki,» sa Jean Hollis Clark, assiste-rende biblioteksjef, og tok av seg skjerf og votter. «I dager det virkelig fælt ute.»

«God morgen, Jean,» sa jeg og la avisen til side.Midt i personalrommet, inn mot bakveggen, sto en stor

metallkasse med hengslet lokk. Boksen var seksti centi-meter høy og en meter og tyve centimeter lang, omtrentpå størrelse med et kjøkkenbord med plass for to perso-ner hvis man kuttet bena på midten. En metallsjakt stegopp fra toppen av kassen og forsvant inn i veggen. I denandre enden av sjakten, i gaten bak bygningen, var deten metalluke der folk kunne levere bøker utenfor biblio-tekets åpningstider.

Man finner alle slags ting i en slik returkasse – søp-pel, sten, snøballer og mineralvannbokser. Bibliotekarerpleier ikke å snakke så høyt om det, for det kan gi folk

14

nye idéer, men det er noe alle biblioteker sliter med. Jeggår ut fra at videoforretninger har det samme problemet.Hvis man setter inn en luke i veggen, ber man om proble-mer, særlig hvis luken vender ut mot en sidegate der ogsåbyens ungdomsskole befinner seg. Det hadde hendt flereganger at vi skvatt til ut på ettermiddagen ved lyden avet høyt smell fra returkassen. Da fant vi en kinaputt nedei den.

Etter helgen var kassen som regel full av bøker, oghver mandag lempet jeg dem over på en av boktrallene såbibliotekarene kunne registrere dem og få dem på plass ihyllene senere på dagen. Da jeg kom tilbake med trallendenne spesielle mandags morgenen, sto Jean helt stillemidt på gulvet i rommet.

«Jeg hørte en lyd.»«Hva slags lyd?»«Fra returkassen. Jeg tror det er et dyr.»«Et hva for noe?»«Et dyr. Jeg tror det er et dyr i returkassen.»Da hørte jeg det også, en lav murring under metallok-

ket. Det hørtes ikke ut som et dyr. Det minnet mer om engammel mann som strevde med å klare stemmen. Men jegtvilte på at det var en gammel mann. Åpningen på toppenav sjakten var ikke mer enn ca. ti centimeter bred, så detville ha vært litt av et kunststykke å komme inn der. Detvar et dyr, jeg var ikke mye i tvil om det, men hva slags?Jeg la meg på kne og bøyde meg frem mot lokket og hå-pet på et ekorn.

Det første jeg merket, var et gufs av iskald luft. Noenhadde presset en bok inn i luken så den var blitt ståendeåpen. Det var like kaldt inne i kassen som utenfor, kan-skje til og med kaldere, siden kassen var av metall. Denkunne ha gjort tjeneste som fryseboks. Jeg hadde frem-deles ikke fått igjen pusten da jeg oppdaget kattungen.

Den lå sammenkrøpet i forreste venstre hjørne av kas-sen, med hodet ned og bena trukket opp under seg i et

15

forsøk på å gjøre seg så liten som mulig. Bøkene lå hul-ter til bulter opp til kanten av kassen og skjulte den del-vis. Jeg flyttet forsiktig på en av dem for å få bedre over-sikt. Kattungen så opp på meg, langsomt og mismodig. Såsenket den hodet og sank ned i hulen sin igjen. Den for-søkte ikke å late som om den var tøff. Den prøvde ikke ågjemme seg. Jeg tror ikke engang at den var redd. Denhåpet bare på å bli reddet.

Jeg vet at det høres ut som en klisjé når man snakkerom at man smelter, men jeg tror virkelig at det var detsom skjedde med meg i det øyeblikket. Hvert eneste beni kroppen på meg ble til gelé. Jeg er ikke noen sentimen-tal person. Jeg er enslig mor, jeg er oppvokst på en gård,og jeg har vært igjennom en del tøffe tak i livet, men dettevar så … så uventet.

Jeg løftet kattungen ut av kassen. Den ble nesten bortei hendene mine. Senere fant vi ut at den var omtrent åtteuker gammel, men den så ikke ut til å være mer enn høyståtte dager gammel. Den var så tynn at jeg kunne se hverteneste ribben. Jeg kunne kjenne at hjertet slo og lungenepumpet. Den arme kattungen var så svak at den knaptkunne holde hodet oppe, og den skalv ukontrollert. Denåpnet munnen, men lyden som kom ut et par sekunderetter, var svak og hes.

Og kald. Det er det jeg husker best, for jeg hadde ikketrodd at et levende dyr kunne være så kaldt. Det kjen-tes ikke som det fantes varme i kattungen i det hele tatt.Så jeg la den i armkroken og holdt den inntil meg så denkunne få varme fra meg. Den gjorde ikke motstand. Istedet krøp den sammen inn mot brystet mitt, med hodetmot hjertet mitt.

«Du store verden,» sa Jean.«Stakkars vesle kryp,» sa jeg og holdt den enda tettere

inntil meg.«Den er nydelig.»Ingen av oss sa noe på en stund. Vi bare så på katt-

16

ungen. Til slutt sa Jean: «Hvordan tror du den kom seginn der?»

Jeg tenkte ikke på kvelden før. Jeg tenkte bare på herog nå. Det var for tidlig å ringe til dyrlegen, kontoret åp-net ikke på en time ennå. Men kattungen var så kald. Jegkjente at den skalv selv om den lå i armene mine.

«Vi må gjøre noe,» sa jeg.Jean grep et håndkle, og vi pakket inn den vesle fyren

så det bare var nesen som stakk frem. De store øynenestirret vantro på oss inne fra skyggene.

«La oss gi den et varmt bad,» sa jeg. «Da slutter denkanskje å skjelve.»

Jeg fylte vasken i personalrommet med varmt vann ogtestet det med albuen mens jeg fremdeles holdt kattungeni armene mine. Den gled ned i vasken som en isklump.Jean fant noe sjampo i et skap, og jeg vasket kattungenlangsomt og forsiktig, nesten som et kjærtegn. Samtidigsom vannet ble mer og mer grått, gikk skjelvingen overtil lav maling. Jeg smilte. Denne kattungen var tøff. Menden var så ufattelig liten. Da jeg omsider løftet den oppav vasken, så den ut som en nyfødt, med enorme, luk-kede øyne og store ører som stakk frem fra et ørlite hodeog en enda mindre kropp. Våt og forsvarsløs mjauet denlavt etter moren.

Vi tørket den med den hårføneren vi pleide å bruke nårvi tørket lim under formingskursene. Tredve sekunder se-nere sto jeg der med en vakker, langhåret katt med gylnestriper. Kattungen hadde vært så skitten at jeg trodde denvar grå.

Nå var Doris og Kim også kommet, og fire menneskervar samlet i personalrommet. Alle kurret over kattungensom om den skulle være et spedbarn. Åtte hender rørteved ham, tilsynelatende på likt. De tre andre snakket imunnen på hverandre mens jeg sto der uten å si noe, medkattungen i armene som en baby, og gynget frem og til-bake fra den ene foten til den andre.

17