Nr. f

C"Møa,tøru d,ødøWra{rag

r*ttlFTHtrS tlHtTHm -\er el

bringer spennende fly-historier byggetvirkeligheten.

presenterer menn og kvinner som har

til titelen Luftens Helter, fra pionerenevingene til dogens menn som bygger

(LUFTENS HELTER)

i alle aldre.

nLUFTENS HELTER)

på opplevelser fra

(LUFTENS HELTER)

gjort seg fortjentsom banet vei forfremtidens fly.

for flyinteressert ungdom

^!å

INNHOLD:Oberslens dødsflyvning

LuftpostHvor fort kan vi fly?

Hopp ut - det er 14000 m. ned!

r*

NR. 1 * MAt 1955 1. ÅRG.

UtEitt av BLADKOMPANIET AIS

Redaktør: C. FluitfeldtRedaksjon og ekspedisjon: Storgt. 31. Oslo. Tlf. .{1 09 87

Kurt W. Streir:

OBERSTENSDØDSFLYVNING

I.

Den yngste oberstenOberst William F. Smith, De

forente staters mest berlmtekampflyver under den annen ver-denskrig, var en statelig kar, hgyog kraftig bygd og med det lysehåret kjemrnet tilbake over denhlye pannen. Han hadde en nes-ten tankefull ro i sitt vesen, somogså bar et visst pr'eg av streng-het. Kanskje disse egenskapenetil en viss grad hadde bidratt tilå, gjØre ham tit den yngste obers-ten i hele hæren. Den 28. juni1945 ville han nemlig fylle syv ogtyve år, hvilket neppe kan sies åvære noen respektabel alder foren oberst. Det var forresten ak-kurat dagen flr n'an flly med res-ten av 9. eskadre fra England tilNew Foundland.

I(rigen i Europa var slutt.Han hadde deltatt i et hundre

og fem flyvninger mot Tysklandog over:levd tre' eskadresjefer flrhan rykket opp i stedet for densiste.

De flyene som var igjen av g.eskadre hadd.e landet på NewFoundland på vei hjem, og offi-serene var samLet i messen medsin sjef. Det var bare sytten avdem, den lille flokken som vedskjebnens luner hadde klart seggjennom krigens farer.

Nærmest obersten ved bordetsatt rnajor Charlie Light, en re-serveoffiser på vel fflrti, somhadde en stor familie og en litenforretning ventende på seg i NewOrleans. Han var interessert iastrologi og lignende snodige sa-ker, og skjlnt det knapt var noensom hadde ordentlig rede på hvahan syslet med, hlrte man gjernepå hans utredninger og spurteham ofte ,til råds i kinkige situa-sjoner.

Han blyde seg frem over bordet.Hva ville han egentlig? Bare drivebort sin sjefs dystre tanker kan-skje?

- Vet du at fldselsdatoen diner en ulykkesdag for menneske-heten, Willie? Hlr nå her. Den28. juni 1914 ble den lsterriksketronfllger myrdet et eller annetsted i Serbia, og det ga stltet tilden flrste verdenskrigen, og den28. juni et annet år ble . . . mendu hlrer jo ikke etter, du er na-turligvis allerede hjemme i tan-kene. Nå, men i hvert fall erdet ikke den eneste ulykken somer hendt den 28. juni.

Han tidde litt, og da ingen sanoe, fortsatte han: - Men det jegegentlig ville sagt var noe helt.annet. Og la meg da slå fast, atriktignok er du fldt på en ulyk-liesdag for menneskeheten, men

,<titt eget liv innebærer ikke noenulykke, tvert om. Du har flØyetover Tyskland et hundre og femganger og er kommet helskinnetfra det. Bare seks og tyve årgammel ble du hærens yngste,oberst, og du har alle tapperhets-medaljer og andre utmerkelser dul<an lnske deg. Du er jagu en lyk-

.kens gullgutt!Selv hadde obersten i lang tid

irodd at han var fldt under enIykkestjerne, selv om han ikkehadde delt major Lights interesse.for horoskoper og slikt tØys. Menbare den omstendighet åt hanhadde sloppet levende ut av detbrennende helvete, som Europa'var under krigen, måtte jo kunneoverbevise ham om at gode mak-ler sto på hans side. Hvordan.kunne det ellers ha seg at han

4

kunne ha vært med på et hundreog fem raider mot Tyskland ogi lØpet av to år flØyet sammen-lagt mer enn tre måneder overfiendeland og sloppet bomberuten at han hadde fått en skram-me?

- SkåI, gutter! Drikk et glassmed meg. Jeg spanderer, for deter jo fldselsdagen min i morgen!

Obersten svingte med glasset,for liksom å jage bort tankenesine, og fortsatte så: - I morgenhar vi permisjon. Da flyr vi hjemtil kona. Jeg er pokker så spentpå å se guttungen. Tenke seg tilat han er blitt åtte måneder gam-mel uten at han har sett sin far!

Det ble en llssloppen stemningrundt bordet. Knapt tre timer tid-Iigere hadde disse karene flpyeLover Atlanterens blågrå vannmas-ser, og da endelig New Foundlandskyst dukket opp i horisonten, ffll-tes det som om noe plutselig haddesioppet taket i dem. Ifuigen varslutt, og nå vanket det permisjon.

Begivenheten ble feiret helenatten, men obersten forlot sel-skapet omkring midnatt.

Han gikk inn i telefonboksen ogbestilte en rikstelefon på et syv-sifret nummer. Mens han ventetpå forbindelsen tenkte han på atnå ville telefonen ringe på et natt-bord to hundre mil borte. En slankkvinnearm ville strekke seg etterrf,ret

- Hallo? hlres en slvnig ogforundret kvinnestemme. - Detteer fru Smith.

- Og dette er oberst Smith,kommer det til svar. Og for åbryte den forbausede stillhetensom fllger, fortsetter han: - Jeg

synes det er på tide jeg kommerhjem, nå elskede.

Mer sier han ikke.Igjen stillhet. Bare et svakt brus

av andre stemmer på 1injen hlresi telefonen.

- Hallo! roper obersten. - Er

forbindelsen brutt?Men til svar får han et jubel-

skrik.Så blir de enige om å mltes på

La Guardia flyplass ved New yorkneste formiddag klokken elleve.

- Og gtem nå ifke å ta meddeg gutten, roper han til slutt.

- Jeg er nysgjerrig etter å seslnnen min, skjlnner du. Så seesvi i morgen. Sov nå godt igjenl

Og så gikk han tilbake til deandre i messen. Det hadde alt be-gynt å lysne fBr de kom seg iseng sytten flyvere og sjefenderes, som etter den siste tidenspsykiske press nå fllte seg somviltre guttunger.

Månen kastet splkelsesaktigeskygger inn gjennom vinduet tilden lille villaen fem mil fra NewYork.

Eve Smith kom seg ikke til ålegge på telefonrlret, som nettopphadde gjengitt hennes mannsstemme for henne.

Det var over halvannet år sidende hadde sett hverandre sist. Hunvar nå tre og tyve år. Hvordanville han se ut? Og hvordan villehan like barnet?

Hun la igjen rlret til lret somom hun gjennom det kunne holdepå den kjære stemmen. Og lang-somt begynte tankene å flagre bortsom lØv for vinden. Lyse, lykke-lige tanker.

I morgen var det den 28. juni,hans fldselsdag. Og han skullekomme hjem.

Lykkelig sovnet hun igjen.

II.

Hemmelige ordrerKlokken er syv om morgenen

den 28. juni, og det ser ut til åbli en strålende d"ag.

Oberst Smith og kameratenehans har ikke fått en blund påøynene i natt. For to minuttersiden kom obersten inn på værel-set sitt med lemmer så tunge sombly. Tankene slingrer seg som itåke i hodet hans.

Nå står han foran speilet.

- Men hvordan ser du ut, men-neske . . .? Ifan ser på de sil-rete lynene i speilet og skjegg-stubbene som glinser i det sol-brente ansiktet.

Han gjlr en grimase og bestem-mer seg så for den hestekuren hanalltid griper tit ved slike anled.-ninger.

Tre minutter etter ligger klær-ne slengt i en krok, og selv stårhan splitter naken under den is-kalde dusjen.

- Å, det gjorde godt!Tro hva Eve gjlr akkurat nå?

Og gutten? Er de allerede oppefor å kjlre og mlte ham?

Nå, han måtte ringe igjen og sifra om at han er blitt forsinket.Det vil ta minst fem og en halvtime herfra til New York medB-25'eren. For å rekke ti1 NewYork klokken elleve, lstameri-kansk tid, måtte han ha vært påvei for lenge siden!

t

i

)

Han måtte snakke med adjutan-ten om permisjonene en gang til,men om en haiv time kunne hanla flyet kjlre frem.

Fy pokker så iskaldt vannet var!Nå fikk det være nok!

Hutrende frotterer han helekroppen og tar så på seg bade-kåpen. Mens den elektriske bar-bermaskinen summer, ser han medtilfredshet i speilet at blikket igjener blitt klart og fast.

- De blir nok forundfet, nårjeg kommer tilbake så snart,mumler han for seg selv. - OgCharlie, denne sklyerfanten medsine ulykkesdager og stjernekon-stellasjoner. Hva var det nå fornoe tull med den 28. juni? Hanburde blitt professor i historie istedet for flyver. -Flaks har nåforresten hvert eneste menneskei mer eller mindre grad, ellersville det jo gått pokker i vold.

I{an stryker seg over den ny-barberte haken, snur seg så ogtlmmer innholdet i den store kles-sekken utover den ubrukte sen-gen.

Klokken halv åtte sitte oberstSmith i det provisoriske sjefskon-toret sitt, ennå litt tung i hodetriktignok, men likevel i godt hu-mør. Han lener seg tilbake isvingstolen og slenger bena opppå skrivebordet.

Hele huset synes tomt. Adju-tanten er ikke der, og heller ikkede andre offiserene. Bare fra detindre kontoret hlres en 1yd. Deter en av underoffiserene som sit-ter og klaprer på en skrivemaskin.T-yden går Smith på nervene.

- Hallo, Jimmy! roper han.

0

- Det er tre ting jeg vil du sl<rlordne. For det flrste gå.r du utog haler adjutanten opp av scn-gen og skysser ham hit. Fol detandre henter du en kopp kaf'fctil meg i messen, og for det trcdjchlrer du etter om flyet, mitt crklart. Og en ting ti1: Stikk inn påtelegrafen og hlr om de har noennyheter til oss.

Deretter tar William Smith te-lefonen fra skrivebordet, setterden i fanget sitt og tenner enCamel.

. Eve blir nok glad for å få littmer tid på seg til å ordne opphjemme, tenker han" Flr klokkenett kan jeg neppe være på LaGuardia. Ilvor pokker blir detav adjutanten, forresten? Det ervel typisk, rangle hele natten også forsove segl

- Hallo, Eve! Det er megigjen .

Samtalen fortsetter, og oberstSmith er ennå fullstendig uvi-tende om at han ikke kommer tilå lande på La Guardia klokken ettheller.

Etter en stund kommer Jimmytilbake. Kaffekoppen bærer hanpå ldkket av en pappeske, som hanhar dekket med et Tysklandskart,trykt på'chiffon.

Oberst Smith ler av hans fan-tasifullhet. Bare for noen ukersiden hadde de hatt disse karteneinnsydd i uniformskragene. Deskulle brukes ved fluktforsøk fratyske fangeleirer.

Ved siden av kaffekoppen tig-ger et sammenbrettet og forsegletpapir som Jimmy har hentet påtelegrafkontoret.

- Takk, du kan gå nå, sierSmith mens han nipper til clensterke kaffen og kjenner den opp-livende varmen i kroppen.

Så tar han papiret, bryter seg-let og leser.

Ifan leser, rister på hodet ogstryker seg over øynene som omhan ville si til seg selv: Dette kanikke være riktig, Willie, du festetnok litt for kraftig i natt. Men såleser han en gang til og enda engang, og da kan han ikke len-ger tvile på innhotdet:

STRENGT HEMMELIG - AV-

SENDER: FLYVÅPENETS OVER-KOMMANDO ORDRE TILOBERST WILLIAM SMITH 9.ESKADRE

- 9. ESKADRE SKALSTRAKS RAPPORTERE SINSTRIDSSTYRKE OG BEHOVFOR FORSTERKNINGER AVPERSONELL OG MATERIELLFOR SNAREST Å NÅ FULL INN-SATSBEREDSKAP

- REPARA-SJONER SKAL UTFØRES PÅSTEDET -- FORBERED FOR-LEGNING TIL STILLEHAVET

-YTTERLIGERE ORDRER FØL-GER FULLSTENDIG INN-DRAGNING AV PERMISJONER.

Det var et slag som kjentes likehardt for .oberst Smith som forden menige soldat.

Nå b1e det altså ikke noe avflyvningen til New york og gjen*synet med Eve og små,n.

Han slubrer i seg den sistekaffeskvetten. Den gir ham en bi-tende besk smak i munnen. Såtar han, for tredje gang sid.enmidnatt, telefonen for å ringe tilEve, og nå for å fortelle henne athan kanskje allerede om en uke

vil være forflyttet fra den ene kri-gen til den andre.

STRENGT HEMMELIG! Slrenogså! For ham kunne gjerne heleluftflåten eksplodere akkurat nå.

III.

Oppløst i tårer.Imens går en ung kvinne om-

kring i en liten hage fem mils veifra New York. I den ene håndenhar hun en kjempestor blomster-bukett.

- Hele huset skal være fulltav blomster til Willie, sier hun tilseg selv.

Plenen er ennå våt av morgen-duggen, og luften er litt disig,som den gjerne er om morgenenså nær havet.

Eve Smith går langsomt bort-over grusstien, som knitrer underflttene hennes. Plutselig ser hunigjen for seg den uhyggelige drfrm-men hun har hatt om natten:

Hun synes hun står på tlyplas-sen med gutten på armen. Rundthenne er det en masse mennesker,som alle synes å vente på noen.Over flyplassen hlres brummin-gen av flymotorer, og hun stirrerufravendt nordlst, i retning motNew Foundland, hvorfra det to-motors B-25-flyet må komme.

Plutselig er det noen som snak-ker til henne:

- Fru Smith, De behlver ikkevente lenger!

Mer hlrer hun ikke, og flr hunlekker å snu seg for å se hvemdet er som snakker, er han for-svunnet. Ja, det later virkelig til

at de menneskene som står rundthenne, ikke har merket noe,

Pussig, tenker hun, ennå idrlmmen. Var det kanskje en in-dre stemme?

Hun har knapt tenkt tanken utflr hun ser veldige luer, som s1åropp fra hangaren på den andresiden av flyplassen i nord-lstlig retning.

Eve Smith våkner; tenner natt-lampen og ser seg om i sovevæ-relset. Ifun er badet i svette.

- Hva var det for en fæl drlm?sier hun og rister på hodet forliksom å ruske den av seg. Menden forfllger henne, selv her utei hagen.

Hun er visst ikke ved sine fullefem. Så lenge Willie var i Europaog avisene var fulle av krigsbil-der, hadde hun mange gangerdrlmmer som var langt mer uhyg-gelige.

Langsomt går hun oppover ha-gestien mot huset. Hun roper påMary. Blomstene må settes i vann,og gutten skal bades og kles på.

Selv går hun inn i soveværelsetog åpner dlren til klesskapet forå velge en passende kjole.

Hun farer sammen, da hun plut-selig hlrer at tele.fonen ringer,og hun llper bort for å ta den.

Eve lytter. Det er igjen stem-men hans, men ikke fullt så tyde-lig som flrste gangen. Det sum-mer i rlret og ordene forsvinnerrett som det er. Willie fatter segsveert kort. Flr klokken ett kanhan ikke være i New York. Deter ennå en hel de1 å gjlre, men såfår hun jo også bedre tid på segtil å ejØre all ting i stand.

Eve er enig, og hun skal akku-,

8

rat til å si at han må være forsik-tig, for hun hadde drfrml så fælti natt, da forbindelsen ble brutt.Langsomt legger hun rlret på.

Hun rekker knapt tilbake tilklesskapet flr det ringer igien.Hvem kan det nå veere? Williesmor, kanskje? Hun pleier gjerneå ringe om formiddagen for åhdireom det er kommet brev fra ham.Så hlrer hun en stemme si:

- Samtale fra oberst Smith tilfru Eve Smith.

Så hyggelig av ham, rekker hunå tenke. Han var naturligvis blittergerlig for at forbindelsen blebrutt og ringer på ny. Nå kan hunjo fortelle ham at hun har bestilten kjempestor fldselsdagskakemed ananas, jordbær og nØtter.

Et minutt etter ligger Eve stor-gråtende på sengen, Det er somom hele verden er rast sammenfor henne.

Hva var det egentlig han haddesagt? At de skulle forlegges tilet sted ved Stillehavskysten? Heleeskadren?

Hadde han kanskje ikke alle-rede gjort nok for sitt land? Kun-ne de ikke ha unt ham et par ukerspermisjon, som han hadde håpetpå så lenge. Visste disse skrive-bordsfolkene i Washington egent-lig hva det ville si å være ung ognygift og ikke få treffes på halv-annet år? Å ha et barn og alenese hvordan det vokser, ler for flr-ste gang og begynner å ta ettersaker og ting, og så ikke kunnedele gleden med den andre!

- Og så urolig som jeg harvært for Willie. Det splr ingenetter. Skal det alltid være på den-ne måten? SkaI jeg igjen være

nØdt til å ligge våken om nattenog ikke vite om han lever eller erdød?

Puten, som hun hviler hod.et på,blir helt våt, og dunvaret lysetblodrldt gjennom det fuktige linet.

Neppe noen gang flr i sin ære_rike historie hadde niende eskadrehatt en sjef som var i et så dårlighumlr som sjefen i dag. Flrst nåkom reaksjonen, en god stundetter at han hadde snakket medEve og hlrt den fortvilte stemmenhennes i telefonen. Selv var hantrlsteslls som et barn, som harventet på noe riktig spennend.e,og så er blitt snytt for det.

Igjen tok han telegrammet ogleste det igjennom ord for ord.Så snudde han seg og så at adju_tantens kontor fremdeles var tomt.Da blir han plutselig grepet avet maktesllst sinne og roper tilJimmy at alle offiserene skal inn-finne seg hos ham innen tyve mi-nutter. Han herjer med vakteneog det tekniske personalet. Hankonfererer med den kanadiskekommandanten og kaster seg inni arbeidet med en desperat, rast-lgs energi for å glemme at han igrunnen skulle vært hjemme ikveld for flrste gang på hatv-annet år. At han skulle vært sam-men med sin slnn og sin unge,vakre kone.

IV.

Først og sist soldatDet var nesten som om spebar-

net kunne forstå sin mors fortvi-lelse, for plutselig begynte det åstorgråte. Barnets gråt rev moren

ut av hennes sorg. Og ikke nokmed det, men det vokste en be-slutning i henne, og hun satte segfore at hun ville gjennomflre denfor enhver pris.

Eve oil ha Willie til New york,om hun så skal snakke med sel_veste presidenten.

Hva hjelper fornuft og forstå_else overfor militære nldvendig-heter, når det gjelder et person-Iig problem? Eves bekymring erakkurat nå det viktigste i verden.Hun skyver fra seg hver enestetanke, som kan forpurre hennesplaner.

Hun skulle sannelig stå på sinrett. Hun skulle ringe til Wa_shington, til forsvarsministeren.til flyvåpenets overkommando, o.c:alle disse hlye herrene skulle pen1.få lov til å avbryte sitt arbeid forå hlre på henne, oberst Smithshustru. Hun fllte seg fullstendigoverbevist om at de ikke ganskcenkelt skulle kunne overhlre hen-nes blnn. Og hun gikk til verksmed ekte ami:rikansk energi. Hur|begynte sin kamp liksom drevet.av en indre makt, som tvang hennetil å gjØre noe som bare kunnebringe fordervelse.

De slanke fingrene hennes drei-er på nummerskiven.

Ordene er godt gjennomtenkte.Hun snakker snart bedende, snart.fortvilt og snart etter den andrestonefall.

Barnet, som ennå ikke har settsin far, er hovedargumentet hen-nes. Deretter kommer Willies be- .

rlmmelse og popularitet.Han er jo tross alt den mest

dekorerte kampflyveren i Ame-rika. Har fedrelandet så lite til

overs for sin helter at de ikke en-gang kan Ia et litet personlig ln-ske gå i oppfyllelse?

I Washington svarer man kortog saklig. Man skal se hva mankan gjØre.

Ellers kan man ikke love noe,men hun blir anbefalt å ringe tilflyvåpenets overkommando i Bos-ton i stedet.

Hvordan kan forresten fruSmith vite dette om forlegningentil Stillehavskysten?

Med plutselig kvinnelig instinktsvarer hun:

- Ja, jeg visste det i grunnenslett ikke. Det var bare noe jeggjettet meg til. Krigen mot Japaner jo ikke slutt ennå . . . ikkesant?

Det ble plutselig stille i den an-dre enden av tråden, og så kom-mer det kort og konsist:

- Vi skal ringe så fort vi harnoe å meddele.

Det tror nå Eve ikke noe på.Tausheten hadde vært altfor på-tagelig. Hun blir plutselig redd.

Hadde hun på en eller amenrnåte skadet \Millie ved sine over-ilte ord? For en uforsiktighet avhenne å nevne dette med Stille-havskysten!

Ilanskje hun gjorde best i å taflyet til Boston og oppsøke fly-

våpenets overkommando personlig.Eve er fortvilt, og tårene be-

gynner å trille igjen. Hun haterkrigen og alt som har med krigå gjØre.

Hun tenker på Willie, som sitteret sted på New Foundland og sik-kert er like fortvilt som hun selv.Men han har jo ikke annet å gjØreenn å lystre. For han er jo soldat.

10

v.

Regnskyertr'lyplassen er våknet til liv"

Oberst Smith hadde uten omsvlpsagt hva han mente om sine un-derordnede, som kunne feste helenatten og forslmme tjenestenneste dag.

Deretter hadde han gitt beskjedom permisjonsinndragningen, ogmed en barsk tilfredsstillelse had-de han konstatert at de andre syn-tes å være like skuffet som hansetv hadde vært, da han leste tele-grammet.

Men han nevnte ikke noe ornforlegningen til Stillehavskysten.

Etter at han hadde holdt oppsynmed arbeidet i et par timer ogkonferert med stabsoffiserene"skulle han klokken ti på elleve gåtil lunsj, da kaptein Mclate komllpende. Han var oberstens adju-tant og to år yngre enn sin sjef.Liksom Smith var han en megetdyktig flyver, men det var ogsådet eneste de hadde felles. Hårethans var like svart og krlllet sornden andres var lyst og glatt, ogdenne ulikheten gjaldt nesten alleandre egenskaper. Kanskje detvar dette som gjorde at de sam-arbeidet så godt såvel på landjor-den som i luften.

- Hva er det på ferde, Mac?spurte Smith.

Med en alvorlig mine rakte kap-tein Mclate frem et papir og sa:

- Du må fly til Boston i dag"Her er telegrammet.

Obersten tok det uten et ord ogleste det mens han klldde seg bakfrrel,.

- IIva pokker vil de meg nå?

tenkte han. Nå, jeg skal PinedØla dem vite at de ikke kan sendefiyene mine og de guttene jeg harigjen hvor som helst omkring.Uten skikkelige reparasjoner ogfullt personelt flyr jeg ikke tiiStillehavskysten!

Denne gangen var telegrammetikke innledet med nStrengt hem-meligu. Teksten var ganske kort.Det var en ordre, og likevel gikkdet et bredt smil over oberstensansikt.

OBERST WILLIAM SMITH -SJEF FOR 9. ESKADRE SKALOMGÅENDE INNFINNE SEG IFLYVÅPENETS OVERKOMMAN-DO I BOSTON START 28. JUNIMED MELLOMLANDING I NEWYORK LA GUARDIA OG AN-MELDE SEG HOS GENERALCLEARING START FRA NEWYORK TIL BOSTON 29. JUNIMED GENERAL CLEARING OM-BORD ANMELDELSE SENESTKLOKKEN 15 LOK ROM 214.

Da det gikk opp for ham hvatelegrammet egentlig innebar, slohan seg på knærne og roPte så

trØyt at kaptein Mclate i kontoretved siden av kvakk til.

- Karene har aldeles rett!Selvfligelig flyr jeg!

Eve Smith hadde ikke greiddnoe av det hun hadde foresatt seg,

og nå var hun like fortvilt igien.Hun hadde ringt for over tredve

dotlar og bare oppnådd å bli hen-vist fra den ene sekretæren tilden andre.

Sjefen for flyvåPenets overkom-mando, general Donald Mac-But-ton, var bortreist i et tjenestean-liggende, og adjutanten hans var

også opptatt. Og den kvinneligekapteinen, som hun til slutt fikksnakke med, hadde ikke noe stlrremedfØlelse med henne hunfortalte at hun selv hadde en litengutt og at mannen hennes var ijapansk fangenskap. Hun sa rik-tignok at hun skulle gjØre hva hunkunne for fru Smith, men Evehadde fPlelsen av at det ikke varmye å stole på.

Klokken er nå fem over ti. Detbegynner å trekke over, Store, gråskyer seiler inn fra Atlanteren ogregnet begynner å falle i tungedråper. Eve går inn til gutten ogstuller med'ham en stund. Denmonotone trommingen av regn-dråpene på vindusruten har enganske beroligende virkning Påde spente nervene hennes, men datelefonen ringer igjen, sPretterhun opp. Hun kan ikke kommefort nok tii apParatet, men hunblir stående et Øyeblikk flr hunllfter av rlret. Hun er så redd fornye u"behagelige beskjeder. at hunikke riktig vet om hun skal svareel1er ikke. Men drevet av et svakthåp llfter hun til slutt rlret tillret. Samtale fra Boston. Det eren major i flyvåpenets overkom-mando som vil snakke med henne.

Han ber om unnskYldning for athun har måttet vente så lenge Påbeskjed. Det har nå vist seg muligå ordne det slik at oberst Smithkan komme hjem noen timer.Overkommandoen i Boston vilkonferere med ham, og da kan detpasse at han mellomlander i NewYork og tar med en general, somogså skal til Boston dagen etter.På den måten skulle han kunnetilbringe kvelden sammen med sin

tl

famiiie. Er fru Smith tilfreds meddet? Vi har gjort det vi kunne.

Eve er fullstendig mållls. Hunstammer frem en takk, som hunikke engang vet om majoren opp_fatter ordentlig.

Jovisst går det an å jenke påskjebnen, når en bare griper sakånan på den rette måten!

VI.

I brennende iverAlt dette har oberst Smith ikke

anelse om. Han var helt uvitendeom den beslutningen hans konehadde tatt om at hun for enhverpris ville ordne permisjonen forham, og han visste heller ikke atdet var den kvinnelige kapteinen ioverkommandoen som av personligsympati for ham hadde fått ordnetmed mellomlanding i New york.

Han hadde ikke kjennskap tilnoe annet enn telegrammet medordren, og det oppfatter han somet lykketreff. Det er ikke flrstegangen i oberstens unge liv at entilsynelatende ubehagelig historiefår en bra slutt. Jovisst er hanfldt under en lykkestjerne.

Han reiser seg fra skrivebord.etog går bort til vinduet. Han serat hans B-25 står klar til startborte på startbanen.

Vingene skinner i solen, og iskyggen åv dem sitter besetningenog venter på piloten. Det er ser-sjant Dimitrovich som tjenestgjlrsom mekaniker og sersjant pernasom radiotelegrafist.

Men hverken obersten eller deto underoffiserene aner noe omden uhyggelige skjebnen, som skal

72

ramme dem flr kvelden. Smithåpner vinduet og roper til sine un_derordnede:

- GjØr klart nå, gutter. Klok_ken tolv starter vi til La Guardiaog kommer tilbake via Boston.Sersjant Perna, stikk bort og fårede på værutsiktene, og bland nåikke sammen frekvensene. NewYork har mer enn 6n flyplass, somdu kanskje vet.

Oberst Smith går tilbake tilskrivebordet og begynner å ordnepapirene sine. Så roper han påkaptein Mclate, og nå tar hanigjen den gamle, kameratslige to-nen.

- }JØr nå her, Mac, sier han. -Major Shooter tar kommandoen imitt sted til i morgen. Slrg for atC 54-flyene kommer av sted tilEngland i tide. Det tekniske per-sonellet som vi ennå har igjen derboite, må vi ha hit så fort sommulig. Og sett straks opp en listeover hvilke kompletteringer somtrenges og send den ned i flyet tilmeg. På gjensyn, far. Jeg kom-mer tilbake i morgen. pussig atjeg på denne måten likevel fårvære hjemme noen timer og kanfå treffe min kone og gutten.

Obersten går så ut til den ven-tende jeepen og kjlrer bort tilbrakken, hvor han har værelsetsitt. Han begynner å lete i rotetder.' Skal han kanskje ringe tilEve en gang til og si fra at hankommer likevel etter alle bestem-melsene frem og tilbake denneforbaskede formiddagen?

Nei, det er vel best å ia detvære. Han vil vente til. han erlandet i New York i god behold.Forresten kunne han vel bare ta

en bil og kjøre hjem og overraskeEve. Det var en fin id6!

Oberst Smith pakker. Han fin-ner frem gavene til Eve og gutten'Et etui med et briljantbesatt arm-båndsur tit Eve og en liten dukkei skotsk kilt til gutten. Når entrykker den på magen, hlres deten lyd som ligner sekkePiPen.Smith prøver, men han sYnes dethlres mest som gryntingefl til engris.

Plutselig merker han at han ersulten. Det er sant, han rakk joikke å spise lunsj. Det har hanikke tid til nå heller. Karene harvet tatt med seg noe mat i flYet.Han får klare seg med det.

Han slenger sakene sine i kof-ferten og ser seg om i værelsetmed et triumferende smil.

- Mac får rydde opp her siden.Jeg har ikke tid til å rydde ettermeg nå.

Obersten kan ikke komme fortnok ut. Han tar et Par traPPetrini skrittet og hopper inn i jeePen,brennend,e av iver etter å sette segtil spakene.

vII.

Endelig underveisKlokken er ti minutter på tolv

og de to motorene er snart kiØrtvarme.

Obersten hopper ut av jeePen,tar kofJerten sin og rekker denopp gjennom luken til sersjantPerna, som tar imot den.

Han skal akkurat til å svingeseg opp selv, da han får Øye påen soldat, som kommer nærmere.Han venter et Øyeblikk med buk-

sene flagrende i luftdraget frapropellene. Soldaten kommernærmere.

Han er rld i ansiktet av sPring-marsjen, og han gisPer. Det eren marinesoldat med en stor kles-sekk på ryggen. Han kan ikkevære stort mer enn t)tve år.

Obersten legger hånden til lretfor å kunne hlre hva soldaten siergjennom motorlarmen.

- Jeg skulle til New York,oberst, sier gutten.

- Jeg harfjorten dagers permisjon. Jeghlrte dere skulle til Boston. Jegville spare mye tid, om jeg kunnefå bii med dere.

- Vel, opp i fiyet med deg da"vi starter nå. Og mens de hjelPerhverandre opp gjennom lukenIegger obersten til: - Nå haddedu pokker til flaks, gutt. Jeg skalnemlig mellomlande i New York"Si til radiotelegrafisten hva duheter, så han kan flre deg oPP PåIisten. Har du flØyet noen gangfflr, forresten?

- lrJsi, herr oberst, dette erflrste gangen!

Over New Foundland er him-melen klar og bIå. I horisonten islrvest ligger en mlrk skystriPe,rnen den kan obersten ikke se ennåfordi det er land som tar av forutsikten.

Elan er forresten helt uinteres-sert i værutsiktene, for tankenehans er opptatt av andre ting. Deer allerede langt borte i en hvitvilla med en liten hage, fem milfra New York.

Flyet sto i enden av den to kilo-meter lange betongbanen. Det be-gynte å rulle langsomt fremover"

13

men Smith tråkket på bremse_pedalen. Han vil prlve de to mo-torene med full gass enda en gangflrst. Med senstre håndens tom-mel og pekefinger skyver hanlangsomt spaken til venstre mo_toren over på full gass, Han ser atviserne på omdreiningsmåleren ogtrykkmåleren skyter oppover,mens den brllende motoren druk_ner alle andre lyder.

Oberst Smith kontrollerer ogsåvinkelinnstillingen på propelleneog skyver omdreiningsinnstitlin_gen noe tilbake for så å skyve denfrem igjen. Omdreiningstallet sti_g€r og synker i forhold til denvinke)en, hvormed propelleneskjærer gjennom luften.

- Ali right. Og så den hlyremotoren!

Den samme prosessen gjentas.Men da sersjant Dimitrovich vrirover fra flrste til annen magnet,går det en til å begynne med svak,men etter hvert mer merkbarskjelving gjennom hele flykrop-pen. Dimitrovich kikker ut gjen_nom kabinvinduet og ser at heleden hlyre motoren rister. Smithvrir fort tilbake på begge magne-{,ene og prøver så på ny. Detsanme gjentar seg, og han banner.Det kan ikke være tvil om at deter en feil ved tenningen på denandre magneten.

.Et lyeblikk overveier oberstenom det ikke er best å kjlre fJ,yettilbake og la motoren grundig un-derslke flr han starter på denlange flyvningen. Skulle den an-dre magneten også klikke, så villede sveve der oppe i luften for bare6n motor, og det ville vaere pokkerså ubehagelig.

74

Men så kommer han igjen til åtenke på dem der hjemme og pådet at det er fldselsdagen hans.Flyet er også lett lastet og kan

, derfor meget godt klare seg medbare 6n motor, hvis det kniper.Han vinker klart til Dimitrovich.vrir flyet litt til hlyre for å kom-me i riktig startretning og skyverså gasshåndtaket frem.

Flrst da han ser startbanen rusefrem under seg som en lang, gråskygge, feller han vingeklaffeneinn, og i samme lyeblikk letterflyet. Dette knepet med vinge-klaffene hadde han lært seg,i Eu-ropa, hvor en ofte var nldt tilå starte på meget små plasser, ogav gammel vane fortsetter hanmed å bruke det.

Jo, den unge marinesold.atenGeorge Seafield var nok litt reddfor den flrste flyturen sin, menikke mer enn de fleste menneskerer, når de for flrste gang slipperfast jord med flttene for å begiseg opp i det usikre elementet somluften ennå er.

Men det er jo enda en trlst åvite at det er like mye om å gjlrefor de tre der fremme å kommevelberget frem som det er for meg,tenker han. De ser forresten sårolige ut at jeg sikkert ikke harnoe å vaere nervls for,

Snart hadde den monotonebrummingen av de to motorenedysset ham inn i en frådehg ogdyp sflvn. Ifan sover trygt mensoberst Smith med kartet på knær-ne svinger flyet enda fem gradertllhflyre for å komme rett inn motkysten av New Scotland.

En maskin øu typen NORTH AMERICAN BSmtth brukte tsed sin siste

25 <Mitchell,, sonL oberstflguning.

Forts. side t8.

LIJ FTPOSLIVSFARLIG LEK

For en tid siden gikk det gjen-nom verdenspressen en meldingom at det hadde lykkes en mann åbevege seg i luften ved hjelp avpåspente vinger. Det var fransk-mannen Låon Valentin, som omettermiddagen den 13. mai i fjorendelig nådde sine drlmmers mål,og med et par vinger av tre, somhan selv hadde konstruert, kunneholde seg svevende i luften vedegen kraft. Han hoppet ut fraet fly i 3000 meters hlyde og grei-de ved hjelp av vingene å fly enstrekning på 5 kilometer flr hanmåtte la fallskjermen, han hadderned seg, folde seg ut. Han landeti god behold et stykke nord forflyplassen Givy-les-Nobles.

VABMEMUBEN _FLYTEKNIKKENS NYE

PROBLEMProblemet med lydmuren er nå

overvunnet, den neste muren somnå står for tur er varmemuren, ogamerikanske flyingenilrer har ilengre tid vaert sterkt opptatt medproblemet.

Når et fly suser avgårde meden fart som ligger over lydens,oppstår en voldsom friksjon mel-lom flyet og luften, og denne frik-sjonen utvikler varme. Ved enfart av 1200 km/t blir temperatu-ren på flykroppen ca. 38 grader,noe som i og for seg bare er en

16

fordel ettersom det alltid er kaldti de hlyere luft1ag. Verre blir detnår farten lkes ytterligere. Vedto ganger lydens hastighet lkertemperaturen på den luften somstrlmmer inn i en ramjetmotortil 204 grader C. ved tre gangerlydhastigheten til 343 grader,eller nok ti1 å smelte b1y.

Denne luften er allikevel ikkevarm nok til å drive en jetmotoreffektivt i hlyere luftlag. Den måvarmes ytterligere opp i forbren-ningskammeret til ca. 870 graderhvoretter den sendes gjennom enetterbrenner med en temperaturpå over 1930 grader, som er overstålets smeltepunkt.

Å lage ileler som tåler så hlyetemperaturer innebaerer mangeproblemer, men teknikerne s€rfrem til den dag da varmemurenikke vil bety noe stlrre problemenn i sin tid lydmuren,

JETFLY SOM STIGERRETT OPP

Et merkelig fly har i noen ukervært prf,veflf,yel ved NiagaraFalls, N. Y. Det ser ut som et lettprivatfly med en stor slppeldunkfastspent under hver vinge og he-likopterski i stedet for hjul. Ny-lig har Bell Aircraft Corp. rlpethemmeligheten ved det. Det eren jet-drevet VTOL (verticaltake off and landing), og Bellmener at det av dette flyet kan ut-vikle seg jetjagere og transportfly

som i likhet med helikopteret kanlette rett fra bakken for så å flysom vanlige fl5r.

Bells VTOL har kropp som etglidefly og vinger som et lett pas-sasjerfly. Under vingene er detpå svivler hengt opp to små jet-motorer, som veier 300 pund hverog har 1000 punds kompresjon.Hele flyet veier bare en tonn, ogde to jetmotorene kan llfte detrett opp. Men å manfvrere et fly,som letter på den måten, er envanskelig affære. Og enda vans-keligere er det å omstille det tilhorisontal flyvning.

Bell VTOL har de vanlige in-strumenter for horisontalflyvning.Men disse er ute av funksjon, nårflyet ikke har fart fremover; hvor-for det blir flrt kompressert lufti rQr fra motorenes kompressorerut til halen og vingespissene. Fø-reren kontrollerer flyets stillingunder letting eller nedstigning vedå variere styrken av luftstrlmmenfra rlrene.

Flyveren David W. Howe tre-net seg for jobben med å prlveflyBells VTOL ved å lære seg å fly

et helikopter. Med den erfaringenhan har nå sier han at han ikkehar noen vanskeligheter. Med desmå motorene snudd nedover let-ter den lille VTOL fint fra bak-ken. Farten i oppstigningen kon-trolleres ved å variere motorenesgang, og flyet holdes på rett kjØlved å variere luftstrlmmen. Nårflyet er klar av alle hindringer,setter han nesen ned og lker far-ten . Så dreier han motorene slikat kompresjonen dirigeres bak-over. Denne manfvren tar om-trent femten sekunder, deretterflyr VTOL horisontalt som et van-lig fly.

Som hjemnae i luftenLandingen er like 1ett, sier

Howe. Flyveren velger bare ste-det hvor han lnsker å lande. Hanlar bare flyet sveve og lan-der. VTOL er hjemme i luftensom en lyestikker. Den kan svevei det uendelige med motorene b1å-sende nedover. Den kan fly bak-over og til sidene og spinne somen dansende mus.

Bell sier ikke stort om VTOL'sfart eller lasteevne. Denne flrstemodellen ble satt sammen av fly-reservedeler som lenge har værti bruk for å bevise at et jetfly vir-kelig kan lette som et helikopter,forklarer selskapet. En mer be-arbeidet modell er under utflrelse,og Bell tror at svivelmotorprin-sippet vil bli anvendt både tilmilitære og sivile fly.

A--Za)t7

OBERSTENS DøDSFTYVNING

Fotts. fra s. t4.

Ved middagstid driver det vel-dige skymasser inn over NewYork, og regnet hlljer ned oververdensbyen. -

Skydekket ligger ugjennom-trengelig så langt ned som tit tre-devte etasje i Empire State Buil-ding, og i alle kontorene er lysettent.

Også i den lille villaen fem milfra New York rår skumringenskjØnt det er midt på dagen. Evegår omkring i nervls spenning.Hvorfor ringer ikke Wille? Harhan tenkt å overraske henne? Hanvet jo ikke om at det er hun somhar ordnet permisjonen for ham.

Hun bestemmer seg for å kjlrebort og snakke med Willies morog ta henne med seg til. flyplassen.Hun har også tenkt å fortelle omdenne fæle drlmmen hun hadde,med stemmen som sa at Willieikke ville komme bare for åbevise for svigermoren sin, somvar overtroisk og trodde på drlm-mer, at menneskene kan ta skjeb-nen i sine egne hender. Ville kan-skje Willie ikke komme, tross alt?

VIII.

Strålende solOberst Smith hadde steget med

flyet sitt til fire tusen fem hundremeters hlyde og legger det nå ihorisontal stilling. I går var hankommet med hele eskadren sinover Atlanteren fra Island til NewFoundland, men i dag flyr han medbare tre mennesker over det bly-grå havet, som 1å så forunderlig

18

rolig under dem. Og over demhvelver himmelen seg fremdelesklar og blå.

Obersten elsker denne frie en-somheten oppe i atmosfæren, fry-der seg ved tanken på at han medtre tusen hestekrefters hjelp kanpllye gjennom den.

Knapt et kvarter etter startenbegynte den hlyre motoren å fus-ke, og qberst Smith fllte seg etlyeblikk tilblyelig til å snu, menshan med spent oppmerksomhetiyttet til hver eneste forandring ilyden. Men ristingen varte barenoen sekunder, og viserne på in-strumenttavlen pendlet igjen re-gelmessig. Oberst Srnith fortsatteflyvningen, selv om det tok en godstund flr han igjen syntes hankunne stole på motorens jevnebrumming, Det er som om han ertrykket av en ubestemmelig uro.

For noe tlv! Nå skulle han istedet nyte flyvningen i fulie drag.Her kunne han fly i timevis overet rolig hav uten å behlve åspeide etter fiendtlige jagere.B-25'eren holder kursen fullkom-ment. Oberst Smith passer spa-kene vant og rolig mens tankenehans er opptatt av helt andre ting.Han ser seg selv komme gåendeoppover hagestien der hjemme oghan skimter Eves forbausede an-sikt gjennom vindusruten når hanroper sitt uHallo!, Han plystrerlavt for seg selv og mbrker knapthvordan skymassene tårner segopp i horisonten.

Hittil har han, som så mangeandre rutinerte piloter, fllyet .påfllelsen". Da han plutselig bliroppmerksom på skyene, som tru-ende nærmer seg flyet, sier hans

erfaring og hans instinkt ham atdette kan komme til å bii ubeha-ge1ig.

Straks etter svever de fØr-ste skydottene forbi flyvingene.Obersten prøver å presse flyet Iittoppover for å komme over skyene,som nå begynner å skygge for so-len. Et fengslende skuespill utfol-der seg foran flrerkabinen, en lekmellom lys og skygge, som om tu-senvis av fantastiske skikkelserdanser foran dem. Iskrystallenebegynner å danne en tynn hinnepå vinduene.

Et sted i flyet ligger værutsik-tene for strekningen. Hittil haroberst Smith ikke ofret dem entanke, men nå begynner plutseligrapportene fra New York, Bostonog Philadeiphia å interessere ham!

Han skubber skjermluen bak-over snur seg og dytter til radio-telegrafisten og brller med hen-dene som en trakt for munnen:

- V.IERET!Han får det gule arket, og i

samme Øyeblikk blir flyet av enplutselig byge slengt oppover, såalt llst ombord blir kastet hultertil bulter. Den unge marinesol-daten våkner forskrekket, ogoberst Smith blir selv ganskeoverrasket.

Klokken ti lokal tid rapportererNew York: Tre hundre metersskyhfiyde, regn, dårlig siktbarhetog begynnende stormbyger fraost-sydost.

Mens oberst Smith leser igjen-nom rapportene og blir klar overat en av de på d.enne årstiden nok-så vanlige stormene fra Atlante-ren er på vei inn mot det ameri-kanske fastland, stiger flyet med

en fart av to meter i sekundet oppgjennom skybankene.

Det varer ikke lenge flr obers-ten igjen ser solen over seg. Hly-demåleren viser seks tusen etthundre meter, og tross oppvarm-ingen i kabinen begynner det å blinokså kjllig, for temperaturen ersunket tll : L2 grader. Men solenskinner klart og smelter isen påvingene og på. vinduene til flrer-kabinen. De hvite skymassene un-der flyet reflekterer sollyset medblendende' styrke.

Herlig, tenker obersten. Herligog uforglemmelig for den som engang har opplevd naturens vek-selspill.

Hva bryr han seg om været iNewYork, Boston og Philadelphia?Han lever i nuet, og forresten erdet bare tre og en halv time igjentil New York og bensinen rekkerfor minst fem og en halv timesflyvning, og på så lang tid kanmye forandre seg.

Han vet at seks tusen meter un-der dem velter bllger så hlye somhus frem over havet, og den enestormbygen jager den andre. Menobersten og hans besetning harvært rned på verre ting enn dette.Det er ingen tvil om at de skal.klare brasene.

Dermed gir han ^v4rrapportentilbake til radiotelegrafisten, sornallerede prøver å komme i kon-.takt med La Guardia.

rx.

New York svarerBetty Lou Oliver, den slte, tyve.

år gamle kontordamen, som arbei-der i ni og syttiende etasje i Em-

I

.'"1

I

,ll

r,

i

l

19,

nire State Building, kan ikke rik-iig skjønne hvorfor hun fØler seg

.a""toiig i dag. Hun har vondt for.å konsentrere seg om arbeidet sitt'ian det være den regntunge sky-en. som trYkker mot vindusruten'.ll"t "t ået kanskje det kald'e

""o"fyt"tl Eller er det bare det

;;;;; er så usikker På sine fllel-så. t"t Bob, som hun skal treffei kveld?

Dumt at sjefen skulle få over-

tutt-tt".n" til å arbeide overtidr"Å*"" med sYtten kolleger ak-

l"tut i kveld, da hun'er så dårligoppfagt. Hun sPlr sin venninneo* tt"" også fller seg rar i a?9'

net ercoÅ dut Iå noe uforklarligi lr.rft"tt, sier hun. Men venninnen.har ikke merket noe'

- Du har nok gått hen og for-,elsket deg, er den eneste forkla-ringen hun kan gi'

er også en unntagelse at man ar-t"iååt så lenge i dag i ni og sYtti-

ende etasje. Det er noe man er

liiit fieeu"ae etter med, og sjefen

mente at været skulle egne seg

liiovertiasarbeide, for det er like-lråt-ittg"tt som har lYst til å gå uten slik dag.

BettY slår seg ti1 tå1s med det

og prøver igjen å konsentrere seg

åir'utr"ia"i. vt"tt hun kan ikke

i" ,r*t" å kikke På vegguretÅtt"tufig. Tiden krYPer frem med

,sneglefart og uroen hennes lkeril..å.-i"1" tå timer til hun kan gå

tri.*. ffof.ken er nå 1'6'56, og når

"iorviseren har gått rundt to gan-

cer til. skal hun mlte Bob' Huni.t i"itr.t å si tit ham at hun vilgå^og d."tu og drikke vin et sted

i t"åra for å komme i bedre hu-

rnør.BettY Lou vet ennå ikke at det

er netiopp denne uroen hennes

som skai gjlre at hun blir en av

åå ia o"uti"vende i ni og sYttiende'etasie. Kontorene i etasjene over

åg ""a"t tømmes klokken fire' da

åit"iattia." vanligvis er slutt' Det

20

Ombord i B-25'eren flYr tiden

frem. FlYet er allerede over New

Scotland og FundY BaY, og enna

har besetningen ikke en eneste

e;ttg 1 """"t se ned gjennom sky-

åekket. Den lvre skYgrensen er

svært ujevn. En god stund har

den stadig steget og derved tvun-;;l;t 'J smitt' til å stiee med

?Gt. gt" vil nYte denne flYvnin-

elt pa fldselsdagen sin og det

hertåe solskinnet så lenge som

;;ii;, helst helt til de blir nldttil å gå ned gjennom skYmassene

ior å lande. På denne måten er

rle kommet oPP i en hØYde av syv

tusen fem hundre meter, og uten

to* nu*utkninger har besetnin-

len tatt På seg surstoffmaskene'be har heller ikke glemt marrne-

,ota.t"tt, som begYnte å gispe

åtter tuft allerede På fem tusen

rneter.---i--en times tid' morer oberst

S*itft t.g med å. dukke oPP og ned

i skydalåne' Og rett som det er

ttvti"t han seg inn i det hvite

ri."-*-"t for i neste ØYeblikk å

styte ut i det blendende solskinnet

;;'ien Men nå legger han flYet.irittig tcurs og suser videre tettåvå"-tr.va"xket mot New York'"'ffotf.." er 1?'30 New Found-t"nastia. Oberst Smith stiller uret

sitt en og en halv time tilbake ogkommer derved til klokken 16

New York-tid.En sterk motvind sinker flyv-

ningen. Det kommer til å ta minsttre kvarter ffi de rekker LongIsland.

Smith overveier med seg selvom det vil være best å gå nedgjennom skydekket allerede nåmens de ennå er over havet og såfly inn over La Guardia i lav hly-de, eller om han skal vente medgjennombrytingen til de er kom-met over flyplassen. Det er velbest å anrope kontrolltårnet på LaGuardia ffrst. Men ennå får deikke noe svar, og det kommer nokav det dårlige været.

Så splr han radiotelegrafistenom lufttrykket over bakken ogkorrigerer rutinemessig hlydemå-Ieren fØr han kaster et siste blikkpå solen og begynner nedstignin-gen.

B-25'eren forsvinner inn mel-lom skyene, og kastevinden be-gynner å leke med flyet. OberstSmith minsker gassen på beggemotorene og begynner en flrstganslie bratt, senere noe jevnereglideflukt.

Han tar av seg surstoffmasken,som ikke behlves lenger, tar mi-krofonen i hånden og anroPer LaGuardia gang på gang.

Så dreier han om på uSvaru oglytter til den svake knitringen.

New York svarer til slutt ogoberst Smith ber om skyhlyde,siktbarhet og . det aller vik-tigste . . landingsforhold.

Alle ombord i fiyet har sammetanken. A1J.e synes de at flyetskrengning og slingring er pokkerså ubehagelig. Hvem kunne nåha tenkt seg noe slikt, så fint somværet var i formiddag? Nå er detbare så vidt en kan skimte vinge-spissene gjennom kabinvinduene.Noen nervlsitet er det ikke akku-rat tale om, for disse flyvernekjenner hverandre ut og inn fraflere hundre flyvninger sammen.De har vært med på verre tingenn det som kan tenkes å venteover La Guardia. Hadde de kan-skje ikke en gang greidd å kommeseg hjem med en motor som varskutt i filler, ldelagt ror og vin-ger som bare var hull i hull? Deville sikkert også klare denne tu-ren, selv om ikke værgudene vardem gunstige.

Men for George Seafield er detden flrste flyturen, og han kanikke for at hjertet begynner ådunke urolig i brystet. Han kik-ker ut gjennom kabinvinduet ogkan ikke se vingene engang. Såredd har han ikke engang værti en storstorm på havet. Da hYleri hvert fali skipsfllyten, men herhlres bare motorenes monotonebrumming. De tre karene derfremme i flrerkabinen, som veks-ler ord og tegn, gjlr bare situa-sjonen enda mer gåtefull for ham.Men også de har jo det sammemenneskelige lnsket om å få kom-me hjem til sine i god behold, ogde kan sikkert jobben sin. Menlikevel, hvis dette går bra, så vildet være rart. Han bestemmer seg

for å gå frem til de andre for kan-skje å få del i deres ro og sikker-het.

2L

I

x.

Uten siktbarhetDet var Claus Cling i kontroll-

tårnet på La Guardia flyplass somflrst hadde fått kontakt med B-25denne ettermiddagen, og det varogså han som flrst fikk en anelseom at det kunne gå galt med mili-tærflyets landing på flyplassen.Seks passasjerfly kretset alleredeover plassen og ventet på land-ingstillatelse, og B-25 passet ikkeinn i programmet, særlig fordioberstens posisjonsoppgaver varnokså unlyaktige.

Vilte det ikke være best å hen-vise obersten til Newark, hvor detvar en militær flyplass? Riktig-nok var værforholdene neppebedre der, men på den måten villehan i det minste få tid til å ta segforsvarlig av de seks sivile flyene.

Mens han ennå overveiet denneutveien, blir han igjen anropt avB-25. Obersten vil ha rede påskyhØyden og ber om landings-tillatelse.

Og Claus Cling, som ellers ernlyaktigheten selv, angir sky-hlyden og siktbarheten enda dår-ligere enn de i virkeligheten er.Og han legger til at det kanskjeer best å innhente de samme oPP-lysningene fra Newark, og hellerlande der, hvis forholdene erbedre. Splrsmålet om landings-tillatelse går han utenom.

Uret på kontrollbordet viser16.31. Obersten har angitt 16.50som ankomsttid. Da har Cling jorommelig tid på seg til å greiedette med landingstillatelsen, fori grunnen er det jo ikke hyggeligå avvise obersten sånn uten vi-

22

dere. Men hvis været er bedre iNewark, kommer obersten kan-skje selv på den tanken å flY dit.

Da blir dlren åpnet og en kaP*tein fra den militære transPort-tjenesten kommer inn og spørCling om han har hatt kontaktmed en B-25, som er underveis hitfra New Foundland.

- Joda, svarer Cling overras-ket. - En B-25 er på vei hit oglander omkring klokken 16.50.Men det er jo mulig at den i ste-det fiyr til Newark på grunn avværet,

- På grunn av været? Det ervel ikke bedre i Newark enn her.Nede i hallen venter oberst Smithsmor og hans frue med et lite barnpå armen. Gi ham beskjed om athan under alle omstendigheter måforslke å lande her. Mange takk!

Kapteinen går ut av kontroll-tårnet og ned til Eve Smith for åfortelle at hennes mann er i ferdmed å lande.

Claus Cling vet ikke om det ersamtalen han irylig har hatt medkapteinen, regnets'tromming Påtaket eller en indre st€mme som fårham til å tenke: Iandingstillatelsegir du ham i hvert fall ikke. Over-lat til ham selv å avgjlre om hanskal lande eller ikke. Si ikke etord om at hans kone venter, menadvar ham bare en' gang til og siat han skal iaktta den stlrste for-siktighet. Mer kan du ikke gjØre.

Han bØyer seg frem og ser utgjennom vinduet mot Manhattan.Alt er skjult i en hvit tåke. Ikkeengang Empire State Building kanhan se. Ualminnelig tett tåke fordenne årstiden!

Så anroper han igjen oberst

Smith, som ennå svever mellomhimmel og jord i dette tykke sky_laget omkring fem mil fra fly_plassen.

Oberstens ur viser 16.40.Hvordan er været over La Gu_

ardia? Skrapingen og knitringeni lreklaffene er flytt sammen tilen skurrende, men hØrlig manns_stemme, som fort og nesten utenpauser ramser opp tall, enstavel_sesord og korte setninger, sombare et trenet lre kan oppfatte ogfå noen mening ut av.

Obersten har imens gått ned tiltre_ tusen meters hØyde og oppgirenda en gang sin ankomsttid tiiklokken 16.50. Skyhlyden er over_måte lav, bare et hundre og åttimeter, og siktbarheten er dårlig.Kanskje det likevel var best åfllge rådet om å lande i Newark?

Obersten anroper Newark, enav de mange militære flyplassene,som ligger i en ring rundt NewYork, men får ikke stort bed.reopplysninger derfra. Merkelig noker skyhlyden og siktbarheten noebedre der enn over .La Guardia.Det stemmer slett ikke med obers_tens erfaringer med hensyn tilværforholdeqe på de to plassene.Men Newark har mye kortere lan_dingsbane, så det blir nok likevetbest med La Guardia.

Men det er ikke bare det somfår obersten til å bestemme seg forLa Guardia. Tanken på Evå oghjemmet gjlr det nesten umuligå velge noen annen landingsplass.Hvor lang tid ville det ta å rekkehjem fra Newark? Sikkert minstto timer, og dessuten ville kame-ratene i Newark sikkert holde på

ham en god stund, når han nå varhjemme for flrste gang på sålenge.

Nei, det finnes i virkelighetenbare-en eneste tenkbar hnåings_plass for ham, og det er La Guir_dia!

Aner Eve kanskje at han kom-mer? Nei, hun kunne jo ikke vitenoe. Hun ligger vel hjemme oggråter etter den siste telefonsam]talen deres i morges. Det kommervel til å bli en ordenilig overuas_kelse!

Klokken er nå blitt 16.4b, ogobersten, som hittil har flØyet Iblinde og bare stolt på sin rutine,lar nå radiokompasset llpe 1ang_somt ut til hlyre på skalaen for åpeile inn tidsavstanden til sende_ren i La Guardia. Han koblerigjen inn kontrolltårnet. Og hanrekker knapt å gi beskjed om athan akter å lande d,er flr han hl_rer en stemme som sier:_- De får selv avgjlre orn- De villande eller ikke. Hvis innflyvnin_gen mislykkes, er det bed.re at Defortsetter til Newark. Jeg kanikke engang se Empire StateBuilding herfra. Gjlr det De selvanser for riktigst.

Oberst Smith har allerede be_stemt seg. Han kretser over radio_fyret på La Guardia. En stemmeoppfordrer ham til å vente i syvhundre meters hlyde flr han gårned.

Klokken 16.51 New yorktid:B-25-flyet har tiflatelse tit å gåned. Obersten flyr fra radiofyretrett mot innflygningslinjen. Hly_demåleren viser fem hundre mL_ter, og fremdeles har han ikkebakkesikt. Svettperlene begynner

23

å springe frem på pannen' I flrer- ser han La Guardia under seg I

kabinen er det varmt som i et en revne i skylaget'

drivhus. Han har erååt"t^'t""g" H-va kan nå dette betv?

av varmen' og det rtt""åltåt t"- Høydemåleren viser fem og flrti

strengelse og konsentiå'i"" å rtåt- meter' men banene ligger et hun-

de ftyet i riktig k""''*"'--^ * -

dre og åtti til to hundre meter

To minutter etter gjØr han en under ham' :

sving for å fly inn o""?'rivpit""" - -g:"ttt"t

rister forundret og

mot vinden ismodig på hodet' Pussig at

Hlydemåleren viser tre hundre dette- skirllå hende ham akkurat

og fØrl\meter, "g f'"*a"f"t-ft"" i dag' Hvordan kan det ha seg at

bakken under dem 'il;;;; ' ' ' han^ har stilt inn hlvdemåleren

to hundre og åtti #å;;; too" feil? ian har aldeles sikkert fått

nå he'Ier. B-2b,"r"rr'ffi;;A;; riktig milibarverdi, men han har

en gummibaff i furåti'"tit"åie selv,"stilt den tvve millimeter for

oppfanset "r, ,to,"itve;;;;*** høvti slikt må ikke gjenta ses' det

raser utenfot rttr'i"t'i'ia"oå1.' t"-"ne tatt en ende med forfer-

Et hundre og 'vtti'åJå ' ' et aersei Nå' det var iallfall heldig

hundre og tredve *"tållg'tt"t"- at,hlydemåleren viser for lavt og

deles ingen u.r.rt"'iii]-' --

ikke altfor hlvt!

om knapt ut -i"''it må de rra -.-B;J å stige igjen' for nå er det

brutt igjenn"*' D;;;;" "'"tt- Iikevel for sent å lande' Med brØ-

perlene triller t"";;åi;";"u;;" ienae motorer ruser B-25'eren

de solbrente kinnele' over flyplassen mens'regnet dund-

Nitti meter ' ' '^-i"* og sytti rer: mot kabinvinduet'

meter . . . en svart trttsg"' "obåtti Oberst Smith 'vet ikke lenger

Smith sår enda td;#;"; ned og hvor hlvt han egentlig flvr'

holder så flyet pa tt"tåå^rtivå"* Høvååmåleren viser femti me-

Femti meter, "g i'"*J"res-bare te'''m"tt i virkeligheten er det

svarte skyer, ,o* if"t-io'bi' *"" rt""trol" omkring to hundre' Når

ikke noen ordentlig siktbarhet' - l"i fiyr inn neste^ gang' skal han

Her må Oet væå "oå to* iftfte korrigere hlydemåleren'

stemmer. r,t c"tååi"ati" åpp- r""-i r'"^ *akker to forskjellige

åiii""ln""are oe åtti meters skv- ster4mer'

hlyde, og han uttåu altså for len- ^- Stig' sier den ene-' -_ Du er

ge siden hatt tii'tårtåite -g"a

nå rett Jver tvkkeste New York'

bakkesikt' 9g au vet ikke engang hvilken

Han skyver langsomt de to spa- h?vde du holder " ' '

kene fremover og gir mer gass' . b!-a"" andre'sier: - Forslk å

Nei, han *a t'*?"iå"irttig'"tt*" u"rtåla" bakkesikten' så du ikke

må ikke ea ,-,t'aåi ?-"*ii-å"t"t' nertø""' å gjør:e 'en

innflvvning

Nervene n"r,, "l'nå"ntitt"n""[- til' 'Hold

deg på så lav hlvde sorn

tet. Enda en gang ber han kon- ^"tig og priv å gå ned' Det kan

trolrtårnet om skyhØyde, siktbar-- ,r"l ,r""pp" rtende noe arvorrig. Rik-

het og vind, og i ""**"' lyeblikk tignok holder du mye hØyere enn

2+

hlydemåleren viser, men d.et hardu jo deg selv å takke for!

Slik gikk det for seg at oberstenhverken steg eller gikk ned, hver_ken hadde bakkesikt eller hori_sontalsikt.

Bare nå og da skimtet han bak_ken idet den gled forbi som enkonturlls masse mellom skyene.

xr.Et voldsomt krasj

På samme tiden sitter oberstSmiths unge kone, hans mor ogåtte måneder gamle sgnn nede iden store ventehallen på La Guar_dia flyplass.

For tyve minutter siden kom enkaptein i den militære transport_tjenesten bort til fru Smith ogfortalte at en B-25 fra NewFoundland nærmet seg New york.

Det kunne ikke være noen an_nen enn hennes mann,

Klokken 16.50 var oppgitt somankomsttid.

Siden er klokken blitt 17, 17.02,17.06. Da hlres plutselig tordenenav to flymotorer, og i brlkdelenav et sekund ser Eve Smith skim_ten av et fly mellom skyene.

En anelse sier henne at dettemå vd:re Willie. Nå varer det ikkemange minuttene flr hun har hamher nede hos seg.

Neonrlrene lyser kaldt i denstore ventehallen og regnet strlm_mer ned utenfor vinduene. Denmonotone trommingen mot vin_dusrutene hlres som en slrge_marsj som aldri vil ta slutt.

Betty Lou Oliver er akkuratferdig med sitt fem og tyvendebrev for dagen.

Det må være noe i veien medhenne i dag. Hvordan skal enellers kunne forklare denne sta_dige uroen og det at hun ikke eri stand til å konsentrere seg, medden fllge at det blir err masseskrivefeil.

Det er ve1 minst tyvende gan_gen hun ser på klokken. Nå erden 17.05.

En liten pause skulle vel gjlregodt, tenker hun. Hun kunne jota heisen ned til baren i flrtiendeetasje og få seg en coca_cola. Detville ikke ta mange minuttene, ogetterpå arbeidet hun kanskjåbedre.

Hun reiser seg og går ut i denfolketomme korridoren, bort tilheisene og tar en av dem. Den be_gynner langsomt å gå nedover.

Betty Lou Oliver er ikke kom_met lenger enn til syttiende etasje,da hun hlrer et forferdelig bråkover seg. Det er som om heleEmpire State Building skulle rasesammen. Heisen stopper opp etsekund. Hun kastes med voldsomkraft mot gulvet. Over seg hlrerhun skrik og ståk, og så slokkeslyset. Tross mlrket merker hunat heisen er kommet i bevegelseigjen, farten lker og lker.

- Dette er ikke som det skalvære. 'Wiren må være gått. Detteblir nok min dld

Hun setter i et uhyggelig red_selsskrik, og så mister hun be_visstheten.

Uten horisontalsikt og bare medet skimt av bakken under seg nå

25

og da flyr oberst Smith rett frem Eve Smith venter med den lille

i et par minutter. H"" UJy"t-*g gutten på armen' Nå kan det bare

frem, og uten å tu urirtrt"i tt" i"] ti et pår minutter flr Willie sti-

strumentene begynner han å skru g"t "i av flyet' Pressefotogra-

forsiktig på høydemåj"'"", 'å* i ie""' Lnl"lyt Lt"tta"r henne nå og

rykk går oppover tit ;;^h;;At" da' Hun ttikk"t og smiler' når de

og tyve til et hundre "g

å;tf meter' splr.henne om de får lov til å ta

og' han har ennå ikå';il;il "i'uitau av henne sammen med

lene seg tilbake i ti"i"" -iøt

a"t hennes mann og barnet'

hlres et voldsomt J;i- -'-

Minuttene går' klokken er alle-

Dette er slutten, tåitft"t han å rede blitt 1?'35' Oppe i kontroll-

tenke, og i hundred;b"-; ;t;"- . tårnet prlver claus cling i for-

kund ser han for ,"å"nrrå'oJJ"" tvilerse å anrope B-25'eren gang

Iille gutten sin flr itt-utit-i"t't' på gang' men han får ikke noe

Viigene rives av flYet, og med t"?:'kolossal kraft b**'il;å;P;; Hvorfor gir ikke obersten livs-

seg inn gjennom O"t Witrt" u"- tegn fra segl Hvorfor flly han inn

tongveggen oc t urr,,å; axturat på over flyplassen i så altfor stor

å;;pi;;". såm BettY Lou oliver hØYde?

har forlatt for et ø;åb;liå;ia";' Da blir dØren åpnet og en ung

mann fra det sivile luftvern står

o':: "Å g:åå'ili'iå;""' mot Em-

s'-,i""t"oaa ff::i?n":":'fål%"'i'"å:"ifTArbeidet i kontorene hadd'e flyet ble flrt av oberst William

sluttet for over "r^li*l'ria"", re smith. Gi meg lvdbåndopptaket'

på grunn av det då"1i;;;;t'";; hvis De har hatt radioforbindelse

det ikke så mange mÅnesker som med flyet' Vi trenger det til un-

;;;it;;;". De fieste brvdde seg dersØkelsen'

ikke engang o* a"tå ;pp,; ;; ^.Enhet

rØdme stiger opp i claus

hØrte brØtet ." trv*åt"iJJ i å""- Clings ansikt' Uten et ord sir han

kelig lav hØyde. p"t ""t

vel et *u"i"" lydbåndet' Han vet med

fly som skulle tit å lande' For- seg selv at han har fikset på vær-

resten var det ittte muUg a se rappo'ten til obersten' Riktignok

noe i dette været' - hadde han gjort den

'dårligere enn

Et halvt minutt senere hviler d^en vat' men han -vil nok likevel

det fultstenaie aåa.Jiiiinlt--o"", få en del av skylden. Dessuten

ulykkesstedet. "Jt?"t-"il";';; hadde han latt obersten bli hen-

nedfallende flydeler bryter still- ge"åe nere ganger' I{an hadde

heten. ni**etut' l' riååtøa' n" åt/v"t unldig *'"9 i svare fordi

lverste etasjene i" Oitpit" it"tu tran tretst ikke ville Ia B-25'eren

Building ,tåt i ruer] ' lande her på La Guardia' Han

De flrste ,it""Jt" begynner å visste ikke;iktig selv hvorfor han

hyle. rcrlE vssrrtrrvr *

hadde gjort det, han hadde bare

26

lystret en indre stemme som haddebefalt ham. Men han hadde jouttrykkelig advart obersten motEmpire State Building, og det varda i hvert fall noe som talte tilhans forsvar.

Pussig. En fller på seg at detvil hende et eller annet, og likevelkan en ikke gjlre noe for å hindredet.

Eve Smith venter fremdeles.Det er plutselig btitt så stille om-kring henne. Da kommer en eldre,hvithåret mann bort til henne. Evevet ennå ikke om at han er prest,men hun går likevel etter ham dahan ber henne om å fllge medham.

Noen minutter etter bryter hunsammen.

- Det var min skyld alt sam-men .

Den drepte oberstens mor sierstille til presten:

* Jeg visste at dette ville hen-de pastor, da Eve fortalte meg omdrlmmen sin. Men jeg kunne ikkesi det til henne, hun ville aldri

ha trodd meg: Eve så det i drlm-men, og hun burde ikke gjort noefor å prØve å få ham til New York.Drlmmer slår alltid til.

Sirenene har forstummet ogredningsmannskapene arbeiderfor å få frem de skadede. Fjortendlde og fem og tyve alvorlig skad-de har man funnet hittil. På nord-siden av bygningen gaper etkjempemessig huli i betongveg-gen.

Inne i en krok av flyvraket fin-ner man et lite sammenklemt etuimed et briljantbesatt armbåndsur.Uret tikker fremdeles som om in-genting er hendt. På innsiden avlokket til etuiet står det: uTilEveu.

Neste morgen finner en hus-hjelp en liten dukke på en bal-kong mange kvartaler lenger ne-de. Den er blitt litt svidd, mennår en trykker den på magen,kommer det en svak 1yd som mestminner om et barns hjelpetlsqgråt. Et barn som gråtende splretter sin mor

27

hvor fort man kanAv George Howard

Er det, grenser for

T\ ET begynner snart å bli alminne-u lig for innbyggerne i England og

U.S.A-. å hØre drlnnene fra jagerfly

flv?

som går gjennom lyd-barrieren' Fortilskuere ved flystevner er dette bare

ett av de mange numre i oPPvis-ningen som er typisk for reaksjons-motorens tidsalder. "Supersonisk' er

allerede bUtt et utslitt adjektiv' Etpublikum som er overmettet med

lekniske sensasjoner, kommentererflytende en oPPvisning i flyvningmed hastighet stØrre en lydens' Alli-kevel må den nYoPPdagede verdensom d.isse luftens Pionerer nå går

inn i sidestilles med de stlrste opp-dagelser menneskene tidligere hargjort.

Teknisk sett er disse uanede has-

tigheter blitt mulige takket være re-aislonsmotoren. Med et propelldre-vet fly er den teoretiske stlrste has-

tighei ved. havets overflate 1215 kmi t--imen. Uansett hvor fort propellenegår kan de ikke virke effektivt ved

Itøtt" hastigheter og som en fllgeav virkningsgrader, luftens motstandpå skrog og vinger etc', vil den prak-

iirt "

*åt ti*ale hastighet være langtmind.re.

Med reaksjonsmotorene btir imid-lertid maksimalgrens'ene lket ganske

fantastisk. Forbrenningen av en pa-

rafin-luft-blanding gir en hastighetpå ?680 km/t, mens flYtende vann-,tott og flytende surstoff vil drive et

2829

legeme, vel å merke uten ytre motstand, med en hastighet på over18 500 kmlt.

Den menneskelige faktor er derfor det stlrste problem når detgjelder flyvning i denne usupersonisken verden. Flrst og fremstfordi den menneskelige hjerne ikke reagerer hurtig nok til å kunnekontrollere et fly under alle forhold når hastigheten blir stlrre ennca. 2500 km/t. På de siste amerikanske og britiske flytyper er derfor'visse funksjoner overlatt elektroniske apparater, men dette har igjenflrt med seg nye problemer angående vekt og plassforholdene om-bord i flyet. Dessuten må disse apparatene holdes avkjllet, nærmestoppbevares i kjfleskap, for ved flyvning over lydens hastighet er deren voldsom varmeutvikling takket være friksjon mellom flyet ogI uften.

Alle de problemene som er dukket opp i forbindelse med å holdelegemets normale funksjoner ved like under svære hastigheter, blirstadig forsket og er til dels llst. Dette arbeidet blir stort sett foretattved militære forslksstasjoner, og av den grunn er det ikke megetsom hittil er blitt offentliggjort. Allikevel har vi fått Squadron-Leader F. Latham fra R.A.F. til å gi oss fllgende opplysninger:

Flyvning med store hastigheter vil alltid bli foretatt i store hlyder,opp til 20 000 meter. Flrerrommet og eventuelle passasjerkabinermå være under trykk og holdes avkjllet. Hvis flyets platekled.ningblir revet av eller overtrykket i kabinen forsvinner av andre årsaker,vil det medflre den visse dld for de ombordværende fordi blodet vilkoke i årene og store deler av huden rives av.

Bortsett fra fllgene av denne type skader på flyet eller detsutstyr, er flyveren langt mer utsatt for fare som fllge av akselera-sjonskrefter ved manlvrer under store hastigheter. Det er lenge sidende flrste forslk ble gjort med flyveren liggende horisontalt. Dettevar som bekjent for å hindre at blodet blir presset ned fra hjernenved krappe svinger eller oppretting etter stup, med den fllge atflyveren flrst mister synsevnen så lenge manlvren står på, eventueltkan han også miste bevisstheten. Påkjenningen er så stor at legemetkan ta varig skade eller bli så ldelagt at det medflrer dlden hvisman ikke er tilstrekkelig utstyrt og beskyttet. Derfor blir jager-flyverne nå utstyrt med spesielle drakter som presser på rundt benaog mavepartiet og derved hindrer blodet i å strlmme nedover underde nevnte forhold.

Alt dette må imidlertid ikke få leserne til å tro at flyvning overlydens hastighet er en fysisk plage. Hvis dette var tilfeltet, ville allslik flyvning bare beregnes på krig. Faktum er at man allerede nåplanlegger regulære passasjerflyvninger over Nord-Atlanteren medhastigheter stlrre en lydens for året 1960.

En av Englands mest kjente prflveflygere, Neville Duke, har uttaltat det ikke er noe fysisk ubehag forbundet med å gå gjennom lyd-

bamieren. uDet eneste bevis man har på at så er gjort er avlesning

av fartsmåIeren>. Ad; t;;; det hele tatt har fllyet vil sikkert innse

at dette nok er riktie] i^i-obo meters hØvde har vi mindre inntrvkk

av fart når vi ttyr mJd eOO ln*Zt enn hvis vi kjlrer l'00 km/t med bil'

I 3000 meters itøVae t'ai vi mindre inntrykk av fart med 600 km/t

enn når vi lar det 'ta

tii 'l"iot'u" en bakkå på svkkel' I trykk-kabin'

med jevnt lkende ft*tighåi "g u"der flyvning rett frem er det ingen

f;;iti" sensasioner som fllge av farten'

Det er forlengst ott""tf"igg:ort at-et amerikansk eksperimentfly

flere ganger Itar nøvJÅeJ ååi aonrulte av lvdens hastighet i hØvder

over 20 kilometer ;;l;J;"' Riktignok var disse flyvninger av

meget kort varighet, o! d" u' ikke^ anerkjent som verdensrekorder'

da rekorder skat settls-irJlr-i,ru offentlig tontroll og under nlyaktig

bestemte forhold, *;;;;;;tåtle nvvniiger ble foretatt som et ledd

i militære eksPerimenter'Når et tly nærme'r

'åg tva"t'" hastighet er det så mange nye prob-

lemer som dukker opp G som konstruttfrene rnå^ ta 'hensyn

til' Ved

hastigheter over 100'd tåZt "il lufthastigheten på vingenes overside

gtke tit henimot fyås-frastighet' Der-o"ppstår dt utt 'resonans

med

lydbfllgene, au,, :""i" i;;J;;;;"n blir brutt opp til en voldsom

turbulent ,t"øm,,".Ig, i";å;;;;;t på vingen forskvves og flvets sta-

bilitet forandres'De krefter som oppstår når lydbØlgene blander seg med luftstrØm-

men over vingen "'-åtug"t 'io'å' rr"i' flvets hastighet ikke blir for-

andret, kan det oppstå -vibras3oneruo* k"" Ødetegge selv den kraf-

tigste konstr.,tt'jo"i" iisse-usyntige kreftene vil, nærmest -lete

etter

den minste feil eller *"g"mlrrigl'ret nå overflaten, angripe den og

riste i den til delen går i stykker' Det er en av grunnene til at det er

så viktig å ha perfe'kielttø*ti"j"tolT9t oa nurtiggaende flv' selv sØle-

flekker eller blærerJ*"ii"g"" må fjeries' Eksperter fra det ameri-

kanske flyvåpen underslkte en gang- en jetjåger av -typen F-80

.Shooting St"r' 'o* t'adde landet *"J-brri"t i a1le platene' Små

rester av ,"""r'"t""'' i ;;; fiat"ne. brakte som resultat at hoved-

årsaken til det i'"f" åt""t' aøå "tyggt Ved en annen anledning hadde

en flyver skutt med kanonene rnens - flyet hadde en fart på over

1000 km/t. oette tiilt vår lera "r,

F-8O .Shooting staru. De utstrØm-

mende sassene tti"o::-t;å;ffi"s9"9- ur" blandef med lvdbØleene fra

skuddene oe ttt'i"'i"tl';Ji "s t""at ttvet rrett til dette gikk i småbiter'

r d.ette tilfellet klarte flyveren a tomme tlar av flyet og lande uskadd

t t"iTååtåastighet varierer mecl lrvkket og temperaturen i atmo-

sfæren. På våre ;;;dÅ;;;d"r er den lzz's i*tt u" ::*:*dae ved

iravets overflate, ;;-;i;;;"n litt mindre' Kommer vi opp i stlrre

hlyder, .avtar lyi# rt"tiur*t' i i'r ooo meters hØyde er den bare

1024 kIll/|. ro' i"*rgå-Jå prår.tlske vanskeligheter dette medflrer'

30

snakker fiykonstruktfirer og flyvere bare om Mach-tall. Mach 1 erIvdens hastighet i den hØyden og under de forhold flyet i lyebtikketl.refinner seg. Flyets hastighet blir så uttrykt i forhold til dette tallet.Ilvis lydens hastighet er 1200 km/t og flyet går med 600 kmlt, så siervi at dets hastighet er Mach 0,5. Ved 900 km/t er hastigheten Mach0,75 og hvis det kan oppnå 1500 km/t er hastigheten Mach 1,25.

Den ieoretiske interesse konsentrerer seg nå om de merkelige feno-rnener som oppstår når et fly går forlengs og baklengs gjennom lyd-barrieren. Meget av menneskenes begrep om tid er basert på lyd, ogrtet faktum at vi nå kan ta igjen lyden, gå fra den, s1å av farten ogvente på den og så hlre den igjen, - alt dette gir muligheter somI.rosser de villeste fantasier og gjetninger. Særlig kan man på papiretregne ut eksperimenter hvor nåtid, fortid og fremtid blir blandetsammen på de merkeligste måter.

For å ta et eksernpel. La oss tenke oss en usedvanlig kraftig hlyt-laler som kan hlres i mange kilometers avstand. Idet flyet passererover den vil passasjerene i flyet hlre det som blir sagt på vanligrnåte. Etter hvert som flyet Øker farten vil ordene fra hlyttalerenkomme langsommere og langsommere. Et annet fly som flyr medlydens hastighet vil ikke hlre et eneste ord når det flyr vekk frahflyttaleren, fordi flyet går med samme fart som de lydbØlgene hlyt-taleren Sender ut: Ordene står stille i luften utenfor cockpitvinduet!!Et 3. fly som går med det dobbelte av lydens hastighet ville hlredet.som blir sagt baklengs. Hvis det så slo av på farten til underlydens, ville det hlre de samme ordene om igjen, men denne gangenforfra i riktig rekkefllge og helt tydelig. Hvis lydbllgene fra hlyt-taleren bare var kraftige nok, er det ingen grunn til at flyet ikkeskulle hlre det som b1e sagt om og om igjen, bare ved å lke ogminske farten. Denne tenkte superhlyttaleren blir neppe oppfunnet,men clet tenkte superflyet er allerede oppfunnet, tavet og prØvet, så

hva flyet angår er fremtidsfantasiene blitt en realitet. -

-

€-- -a-,fF

31

tlopp ut - det Pn 14000 møtet ned"!

En skild.ring fro. sekund, ttl sekund, om huordan det |Øles å' falle

frø L4 000 m hØad'e ued' fallskiermhopp fra iet-fla

T\ERE vet at dere er valgt utU blarrt et stØrre antall frivilligefor å være med På et meget viktigeksperimentlu Sjefslege Brigg fradet amerikanske flYvåPens lege-vitenskapelige institutt så på de 6

menn som var valgt ut til å værepionerer På et bestemt felt innenden moderne luftfartsforskning'

Dere har alle sammen tidligerevist hva dere kan som fallskjerm-hoppere, men nå gielder det å vise

at det er mulig å hoPPe ut av etjet-fly i 14 kilometers hlYde'>-

Flyets kolossale hastighet, den

tynne luften i stratosfæren og

tlmperaturer omkring 50 kulde-grad.er har skapt nye Problemer og

"tiller de stØrste krav til fall-skjermhoPPere. i

De forslk som var gjort hittilhadde alle vært mer eller mindremislykket. Da oberst BoYntonhoppet ut i 13 133 meters hflYde,

miitet han bevisstheten og klarteikke å lØse ut fallskjermen' Enannen oberst ved navn Lovelacefikk revet av den ene hansken da

han hoPPet ut, slik at han forfrlshånden. Umiddelbart flr han mis-tet bevisstheten klarte han å trek-ke i utllserhåndtaket med venstrehånd, slik at han i alle fall komnoenlunde uskadd ned På jorden'

Dette var alt sammen ubarne-

sykdommert som nå var overvun-

32

net. Katapultstolen skyter nå utfallskjermhopperen med stor fartså han skal være sikker På å kom-me klar av flYet og ikke bli truf-fet av halen. Til stolen er der fes-tet måleaPParater og radio, slikat han har forbindelse med bakke-stasjonen så lenge han fremdeleser fastspent til stolen.

uAlle tenkelige sikkerhetsfor-anstaltninger er gjort," fortsattesjefslege Brigg sin tale' uDere har3 fallskjermer hver. En har tiloppgave å bremse På farten underfritt fall, den andre er stlrre og

er festet til stolen, den tredje ertil dere selv. Foruten den auto-matiske utllsningsmekanismen erder håndtak for vanlig utllsningav denne siste skjermen' På ven-stre side finner dere et slags rorsom dere kan betjene med hånden'Det kan brukes til å forhindreeller stanse et eventuelt sPinn'

Dette kan som bekjent væreskjebnesvangert.

Takket være nYlondraktene er

dere fullstendig beskYttet motkulde. Inne i drakten vil det værenormalt atmosfæretrYkk og en

noenlunde behagelig temPeratur,og for at man ikke skal komme tilskade under landingen, er draktengodt polstret. Mer har jeg ikkeå si forellPig."

Så var endelig det lYeblikketkommet som disse 6 menn hadde

tenkt på i dager og netter, -spranget ut i verdensrommet fra

14 000 meters bfiyde."Det var en strålende vinter-

morgen, og flyet vårt steg opp til14 000 meter med en fart som låtemmelig nær lydens hastighet,"forteller en av disse 6 utvalgte,kaptein Mazza. "Her oppe tok jegpå meg utstyret, krlp bokstaveligtalt inn i min <dykkerdrakt,,skrudde på surstofftilflrselen ogkontrollerte nok en gang at alt vari orden. Sersjanten som hjalp meggikk så gjennom en sjekkliite på27 punkter og foretok en omhyg-gelig kontroll med at alt var iorden.

Etterpå slo jeg på radioen ogkontrollerte forbind.elsen medbakkestasjonen. Så synkronisertevi klokkene våre, og jeg begynteå telle. AIle tanker var forsvunnetfra hjernen, med unntagelse avdet ene tilbakevendendeo ubesvar-te splrsmål: Hva vil de neste se_kunder bringe? 10 . . 9 . . g . .?. . jeg kan ennå se for meg ser_sjanten holde sin knytted.e håndut mot meg som om han i tankeneholdt meg fast i hånden, 6 5. , plutselig blir alt stille inne imeg, om et lyeblikk skal det skje,..3..2... Nå!

Katapultslolen skyter ut fraflyet,

- så får jeg en fllelse av atjeg sitter i en ekspresselevator påvei nedover for full fart. Et literykk,

- og nå flles det som omjeg sitter i en stol uten å falle,skjlnt noe særlig behagelig er detikke. Himmelen ser ut til å værenesten helt sort, jeg sitter i stolensom helder kraftig bakover ogstirrer uvilkårtig rett oppover.

Flyet tar en sving rundt meg, -jeg strekker litt på bena, - i det

samme er det forsvunnet. Nå be_gynner stolen å svinge som enpendel, den helder forover så jegkan se jorden langt, Iangt nede.Den ser akkurat slik ut som på defotografiene jeg har sett.

Plutselig merker jeg at ansiktetnesten er stivnet av kulden. Jegser på hlydemåleren min og stop-peklokken.

- Dette går sanneligfort! Jeg har allerede fait 2130meter.

<Hallo - hallo, det er bakke_

stasjonen som anroper" Hvordan8år det?, hlres en stemme i hode-telefonen. "Takk, utmerket. Jegfller meg som en gud hlyt hevetover alt jordisk. Alt er visstnoki orden.n <Deres åndedrett og pulser i orden. (Dette registreres au_tomatisk). Hvis De ellers har noeå berette, så bare syng utlu

Men det fortsetter ikke å værelike behagelig hete tiden. Stolenbegynner plutselig å rotere, jegtenker på "spinn" og griper etterroret, og det virker straks påsamme måten som da vi trentemed det i forslksrommet. Beve-gelsene blir roligere. Hflydemåle-ren viser at jeg nå har falt 6 kilo-meter, men fremdeles er jeg påhlyde med de hlyeste fjell.toppenei verden.

Jeg merker så å si ikke noe tilfallhastigheten, skjlnt den er 2g6km/t. Jeg har nå falt 100 sekun-der og fortsetter uhindret nedoverhelt ti1 et kraftig rykk river megut av mine betraktninger.

I den forutbestemte hlyd.e av4780 meter har stolskjermene åp-net seg automatisk, flrst den lille

J.)

til å bremse av farten og så selve festet til' Dessuten blir det etter

den store stolskjermåtl'i"J urit hvert ubehagelig varmt' Det er

sittende i stolen og'i.r1"i opp forresten ikke så rart når man

bakkestasionen på "di;;;; f; l""T:t

på at jes er kledt for stor

teller dem hva som rr"t rtå"å?. "Na hastighåt i 50 graders kulde'

skar vi se om a"rr".oiåå"ti'rtu Jeg åpnerFlid,"låi:i:åhjelmen '

stolutllsningen vil f;;;';"-" -

og tån for første gang siden jes

uo.K., det kan 'oitå"'it'" "t"

f;rlo; ilvet puste i frisk' ren luft'

øalt. bli bare rolig 'itåoåi"""Nt"" R":^t^:" åv turen forllper rutine-

Iå sekunder etterpå niir ieg kastet m91sie og helt udramatisk'

fri {ra stolen med "t'irtJ t?rtrt' "g - New Mexicos lrken kommer

så begynner et fritt ttU i "'ff tt'i langsomt opp mot meg' mot slut-

mot jorden. Jeg he!å å"Wit pa tll virker det som om den nærmer

ryggen og har fptefen av at jeg 'ug

tåaic fortere' og etter lan-

straks vil miste o""iJ'inåi"t'- i"e ai"eå" rit jee slept av fallskjer-

vet at hensikten -uå a*t frie fal- 1"t"-"t stvtttå bortover i sanden

let er å brinse *", å"i-åt;;il;- rØt ieg får tak i silkesnorene og

vidde av stolen' iå"""tåt1t"tt"t "tfmtu vinden ut av sk3ermen'

tom mot jorden i ;t" ;;-;;1t * Y;; 'va'sel

står plutselig dr'

skj erm. uvilkårlig $"' *- :li:: i:tttJ"tif Ttå"#iål"lT"ååi;å:,r'å:tTli"jlil"';J*Jiofl5'; ;'"i d";l;;,r.j"' "t han kom i

miste bevisstheten,':;;"';Gt- 6glilzanter istedenfor fallskjerm'

*"., *i,, skal jo å;""':;";;;- *;;*rtfi':;åT":T::,""1matisk -.

Da er det som om en Jeg'

usynlis kiempehåå'i;f*;;ø i Lt1 o'de." og så hjelper han mee

veeret, det er a"" 'iotu fallskjer- med å komme ut av den ubekvem-

men min som har totdet seg ut' og me drakten

.å svever jec tritt"o?;ilå;;;: ^sa gat det lanssomt opp for

somt nedover' m* ; jgg' h'lt giennomgått' at

Jeg fller meg litt ensorn' for auf f'"f" rriito"tig ' uf :t"t' og da

radioforbind"r'"t'' å"a-åÅ"'"t"- først puster jeg virkelig lettet'"

ne på bakken er borte' 1:rr ttOI Winston Peters'.1" ""i

med stolen som radioen var

/\ril

<Ja med disse

<flyvende tallerk-nene> går serve-rlngen som en

røyk!>

<.lcr; I(.ln ikkehorc lrva du sier

Ir.q cr fløyetr;ir.nrrolrr lydmu-

43YS

._--_F>21\ rll

"q? \tr

a

v(t9l7, , "'i'

?,j

t^

.(st- t('

r-

SPENNENDE OPPI.EVELSER I LUFTENBYGGET PA HISTORIER FRA VIRKELIGHETEN

I DETTE NUMMEROberstens dødsflyvning

Oberst William F. Smith het Amerikas mest berØmte bombe-

f lyver under slste verdenskrig. Han var hærens yngste oberst

og han hadde foretatt ialt 105 tokter over Tyskland do han

den 28. juni 1945, på sin 27-års {ødselsdag, la ut på sin mesl

dramatiske tur ispissen lor sin skvadron på vei fra slagmerkenei Europa til hjemlandet over dammen

INESTE NUMMER<Duell iluften> heter oenreutrolig spennende ski dr r'gen dv det mest vanvitilgekup som noensinne er icr-e-

t6tt iluften. <Duell iluf:e-er historien om en f a"e: ;<kineser som benekl.ge: .eEet helt fly og dirigerer de:inn ikommunistisk Kina ogom to tapre {lyveres kamP

{or å redde ty og pa-';e ' e

rer fra en sikker dødDette er en fdntdstisk mersann{erdig beretning som

DE må lese!

OTTO STENERSEN

lortnYxxErt lfs

Fi:

9j

JFtrell i lalte'n