1

Saker sendt fra Spesialenheten for politisaker til politimester eller sjef for særorgan til

administrativ vurdering 2013, jf. påtaleinstruksen § 34-7, annet ledd

Sak nr. 1. Ref nr. 514/12-123

Vegtrafikkuhell under utrykningskjøring – lav mønsterdybde

Follo politidistrikt

Politidistriktet varslet Spesialenheten om at en patrulje under utrykning hadde kjørt av veien i en

rundkjøring. Mannskaper fra et annet politidistrikt hadde undersøkt åstedet og bedt Statens Vegvesen

om bistand.

Spesialenheten etterforsket hendelsen. Sjåføren (A) av politibilen ble avhørt som mistenkt, mens

passasjeren (B) ble avhørt som vitne. Spesialenheten innhentet også aktuell dokumentasjon vedrørende

oppdraget patruljen var ute på.

Det fremgikk av sakens dokumenter at politiet hadde fått melding om at en beruset person hadde

oppsøkt en bensinstasjon og at vedkommende var i ferd med å forlate denne i en bil.

A og B forklarte at de kjørte utrykning med blålys mot bensinstasjonen og at de holdt fartsgrensen på

70 km/t inn i rundkjøringen. Det regnet og var våt vegbane. Da de svingte ut av rundkjøringen mistet

bilen veggrepet og kjørte ut av vegbanen og ned i en skråning.

Statens Vegvesen målte veggrepet på forskjellige steder i rundkjøringen og konkluderte med at det var

godt under det anbefalte minstenivået på stedet der politibilen hadde mistet veggrepet. Friksjonen var

så dårlig at vegvesenet noen dager senere freset opp asfalten på stedet. Statens Vegvesen undersøkte

også politibilen og avdekket at den hadde fremdekk med noe lav mønsterdybde. Selv om dybden var

over tillatt minstenivå, var det ikke tilrådelig å bruke dekkene til utrykningskjøring på våt vegbane.

Det ble også påpekt at politibilen hadde så mye utstyr at vekten lå nært opp under det høyest tillatte for

kjøretøyet.

Spesialenheten mente det var grunnlag for utrykningskjøring ved den aktuelle hendelsen og henla

saken mot A etter bevisets stilling. Det ble lagt vekt på opplysningene om vegbanens beskaffenhet.

Saken ble med henvisning til opplysningene om dekkmønster mv. oversendt til politimesteren for

administrativ oppfølgning.

Sak nr. 2. Ref nr. 74/12-123

Politiet anmeldes for mangelfull oppfølgning av anmeldelse mot helseklinikk – lang

saksbehandlingstid

Oslo politidistrikt

En pårørende (A) anmeldte polititjenestepersoner (B og C) og politidistriktet for at de ikke hadde

etterforsket en helseklinikk for mangelfull behandling av en pasient (D). D hadde gjennomført et

mindre operativt inngrep og hadde etter dette fått pustestans. Som følge av dette pådro D seg store

hodeskader og kom aldri til bevissthet igjen. Etter ca 7 måneder ble D koblet fra pustemaskinen.

2

Helsetilsynet var blitt varslet av klinikken i det forholdet skjedde og hadde gransket hendelsen.

Helsetilsynet underrettet politiet om at avviket fra forsvarlig behandling kunne være markant. Politiet

besluttet deretter rettsmedisinsk undersøkelse av D.

Ca. 6 måneder senere avsluttet Helsetilsynet tilsynssaken mot klinikken og konkluderte med at

klinikken som sådan ikke hadde hatt tilstrekkelige rutiner ved opplæring av de ansatte eller

tilstrekkelig faglig kvalifisert personell på oppvåkningen etter operasjonen. Forholdet var dog ikke så

graverende at Helsetilsynet anmeldte saken til politiet med begjæring om påtale og straff. Det var

heller ikke grunnlag for å tilbakekalle klinikkens autorisasjon. Ingen enkeltpersoner var å klandre for

hendelsen.

Politiet etterforsket ikke hendelsen og henla saken to år og to måneder etter at den var mottatt. Det ble

under det aktuelle tidsforløpet fra politiets side ikke foretatt tiltak ut over beslutning om obduksjon og

mottak av rapport fra rettsmedisinsk undersøkelse. Ytterlige undersøkelser ble ikke vurdert.

Spesialenheten iverksatte med bakgrunn i anmeldelsen etterforsking og opptok i den sammenheng

forklaringer fra etterforsker (B), påtaleansvarlig (C) og aktuell påtaleder i politidistriktet. Fra politiets

side ble blant annet vist til store kapasitetsproblemer ved voldsavsnittet og at prioritet hadde vært gitt

til alvorlige draps- og voldssaker. Kapasitetsproblemene var rapportert om til overordnet ledelse.

Etterforsker som var ført på saken viste til at saken hos politiet var registrert som undersøkelsessak og

at slike saker nedprioriteres fordi de ikke teller med i saksbehandlingsstatistikken.

Spesialenheten var kritisk til politiets behandling av saken. Saken burde ha vært bedre fulgt opp og

opplysninger som var mottatt burde ha vært vurdert mer løpende. Saken var da den ble henlagt å anse

som foreldet i forhold til aktuelle straffebestemmelser og pårørende fikk på grunn av sendrektigheten

hos politiet ikke mulighet til å fremme en klage til reell overprøving hos overordnet påtalemyndighet.

Det ble framhevet at bistandsadvokat som var oppnevnt i saken over en periode på ca ett år hadde

rettet 7 skriftlige henvendelser til politidistriktet om saken uten at han hadde fått svar.

Bistandsadvokaten ble heller ikke underrettet om politiets beslutning om henleggelse.

Bistandsadvokaten fikk først kunnskap om avgjørelsen tre måneder etter at den var truffet. En årsak til

det var at saken var avgjort ”utenfor straffesak” og at politiets saksbehandlingssystem da ikke har noen

automatisk rutine for underretning.

Selv om det etter Spesialenhetens vurdering var grunnlag for kritikk ble det ikke vurdert å være

opptrådt så klanderverdig at det burde reageres med straff. Saken ble for personer som var avhørt av

Spesialenheten henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist. Politidistriktet ble bedt om å

gjennomgå saken administrativt. Det var i sammenheng med etterforskingen av saken opplyst at det

var besluttet enkelte rutineendringer som ville forhindre lignende hendelser.

3

Sak nr. 3. Ref nr. 241/12-123

Anmeldelse av tjenestemann i politiet for falsk anmeldelse eller for bruk av uriktig innhold i denne

Oslo politidistrikt

En politimann (A) ble anmeldt av en advokat for falsk anmeldelse av hans klient (B). I politiets

anmeldelse av B fremkom at han hadde motsatt seg å bli uttransportert etter å ha blitt utvist fra Norge,

men det var feil.

Spesialenheten var i kontakt med to involverte politidistrikt for innhenting av sakens dokumenter og

opplysninger om pågripelsen og uttransporten av B. Politimannen som hadde skrevet den aktuelle

politianmeldelsen ble avhørt som mistenkt, mens kollegaen og en annen politimann ble avhørt som

vitne. En ansatt i det fengselet som B satt og sonet fengselsstraffen i ble også avhørt som vitne. B var

blitt uttransportert og ble således ikke avhørt.

Ved etterforskingen av saken fant Spesialenheten ingen bevismessige holdepunkter for at A forsettlig

hadde opprettet en uriktig anmeldelse mot B. Etterforskingen viste at A hadde opprettet anmeldelsen

etter pålegg fra jurist, slik at politiet fikk grunnlag for å fengsle B i tiden mellom løslatelse fra

fengselet og gjennomføringen av uttransporten. Videre bygget innholdet i anmeldelsen på en reell

hendelse, men denne var mangelfullt gjengitt. Tid og sted for hendelsen var også feil. Selv om

Spesialenheten fant at A hadde opptrådt i strid med hva som må kunne forventes av en politimann, ble

forholdet ikke ansett for å være så klanderverdig at det kunne anses som grov uforstand i tjenesten.

Spesialenhetens etterforsking avdekket mangelfulle rutiner ved føringer i et saksbehandlingssystem,

blant annet ved at det ikke fremgikk når opplysninger var lagt inn, hvem som hadde lagt dem inn eller

nærmere identifikasjon av personen opplysningene gjaldt. Sett opp mot bruken av opplysningene i

politiets videre saksbehandling ble dette ansett klanderverdig. Videre avdekket etterforskingen uklare

ansvarsforhold mellom de politiorganene som hadde behandlet B`s sak, blant annet ved pågripelsen og

fengslingen av B. Saken ble oversendt politidistriktene for administrativ vurdering.

Sak nr. 4. Ref nr. 213/12-123

Anmeldelse av politiet for ikke å ha rykket ut ved mottak av opplysning om suicidalfare

Follo politidistrikt

En person (A) anmeldte polititjenestepersoner (B og C) for tjenesteunnlatelse ved ikke å ha rykket ut

og tatt hånd om en suicidal venn (D) av ham. A hadde ringt politiet og helsevesenet og informert om

situasjonen, men neste formiddag ble D funnet død etter å ha tatt sitt eget liv.

Saken ble etterforsket og Spesialenheten gjennomgikk politiets operasjonslogg og flere opptak av

samtaler mellom D og politiet, og mellom helsevesenet og politiet. B og C ble avhørt og politiets

dokumenter i forbindelse med selvdrapet ble gjennomgått.

Etterforskingen viste at politiet hadde notert ned referat fra samtalene med A. Etter dette hadde politiet

opprettet kontakt med D og hatt en 7 minutter lang telefonsamtale med ham. Samtalen hadde blitt

avsluttet med at D lovet ikke å skade seg selv og politiet hadde tilbudt ham å ringe tilbake når som

helst hvis han følte behov for det. Videre fremgikk det av operasjonsloggen at B hadde vurdert

samtalen slik at det ikke forelå en reell fare for at D ville ta sitt eget liv. Helsevesenet hadde også

4

mottatt samme informasjon som politiet, men de hadde ingen ledige ambulanser. Politiet hadde

oppdraget til vurdering en stund utover natten før de ga helsevesenet beskjed om at de anså dette å

være en sak for dem.

Spesialenheten vurderte saken etter straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten

og fant at B og C ikke hadde opptrådt kvalifisert klanderverdig.

Saken ble henlagt for B og C som intet straffbart forhold anses bevist.

Spesialenhetens vurdering var at saken kunne gi grunnlag for læring i politiet. Saken ble sendt til

politimesteren for administrativ vurdering.

Sak nr. 5. Ref nr. 474/12-123

Utenlandske tiggere anmelder politiet i sammenheng med ordensmessig inngripen - bortvisning

Oslo politidistrikt

En gruppe utenlandske tiggere som var bortvist av politiet mente de var bortvist uten at det forelå

tilstrekkelige grunner for det. De var bortvist fra et konkret sted i et bysentrum og var nektet å

oppholde seg nærmere enn 200 meter fra det aktuelle stedet i de neste 24 - 48 timer.

Spesialenheten innhentet aktuell dokumentasjon fra politiet. Flere polititjenestepersoner ble avhørt.

Politiet viste til at de stod overfor store ordensmessige problemer knyttet til utenlandske tiggere som

tok tilhold på forskjellige steder i byen. Dette medførte blant annet forsøpling, ”aggressiv tigging”, og

straffbar virksomhet. Forut for den aktuelle bortvisningen hadde politiet fått melding fra en butikk om

at deres kunder ved fire anledninger hadde blitt utsatt for ”aggressiv tigging”. Politiet rykket ut og en

ansatt i butikken pekte mot en gruppe mennesker på stedet og opplyste at det var noen derfra som

hadde foretatt handlingene.

Politiet besluttet å bortvise til sammen syv personer med hjemmel i politiloven § 7 grunnet forstyrrelse

av den offentlige ro og orden.

Spesialenheten reiste enkelte kritiske spørsmål til politiets håndtering av saken. Først ble det stilt

spørsmål om det var tilstrekkelig sannsynliggjort at nettopp disse syv personene hadde foretatt

handlingene som var grunnlaget for bortvisningen. Det var flere vitner på stedet som fortalte at de

hadde vært sammen med de aktuelle personene i timene forut for politiets ankomst. De syv hadde i

følge vitnene ikke utført noen form for aggressiv tigging. Dernest ble det reist spørsmål om politiloven

§ 7 i den aktuelle sammenheng kan begrunne at personer blir bortvist i opp til 48 timer. Bestemmelsen

hjemler tiltak for å gjenopprette eller hindre forstyrrelser på stedet.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Politidistriktet ble bedt om å gjennomgå

saken administrativt.

5

Sak nr. 6. Ref nr. 489/12-123

Politiet anmeldes for utilbørlig opptreden – bortkjøring av utenlandske tiggere

Oslo politidistrikt

Fem utenlandske tiggere anmeldte politiet for utilbørlig opptreden og viste til at de ved flere

anledninger var kjørt bort fra sentrum av byen og hensatt flere kilometer unna på ukjent sted. De

forklarte at de ikke hadde penger til transport og at de ble skilt fra sitt reisefølge. Det var også

vanskelig å orientere seg på grunn av språkhindringer.

Spesialenheten etterforsket saken og innhentet aktuell dokumentasjon fra politiet. Flere

polititjenestepersoner ble avhørt. Politiet viste til at det var ordensmessige utfordringer forbundet med

at utenlandske tiggere tok opphold flere steder i byen. Dette medførte blant annet forsøpling,

”aggressiv tigging” og kriminell adferd. Av den grunn bortviste politiet disse personene, men flere

unnlot å følge politiets pålegg. I noen tilfeller ble derfor bortkjøring benyttet.

Spesialenheten fant ikke grunnlag for å straffe enkeltpersoner, men viste til Høyesteretts praksis i en

tilsvarende sak. Der ble den faglige begrunnelsen for bortkjøring akseptert som ledd i opprettholdelse

av ro og orden i byens sentrum nattestid ovenfor berusede og/eller bråkete personer, såfremt

bortkjøringen skjedde over en kortere strekning og til et sted med offentlig kommunikasjon. Dette som

alternativ til at personen ble innbrakt til politistasjonen da det tok for mye av patruljens tid.

Saken ble henlagt for politidistriktet på grunn av bevisets stilling. Politiets bruk av bortvisning som

ordensmessig inngrep overfor utenlandske tiggere ble kritisert og politimesteren ble bedt om å

gjennomgå saken og politidistriktets rutiner. Spesialenheten fremhevet i sin kritikk særlig at flere var

bortvist uten at det var sikret notoritet om inngrepet. Tjenesteoppdraget var ikke registret i

politidistriktets operasjonslogg.

Sak nr. 7. Ref nr. 491/12-123

Utenlandske tiggere anmelder politiet fordi de har mistet eiendeler i sammenheng med politiets

ordensmessige inngripen – bortvisning fra offentlig sted

Oslo politidistrikt

Femten utenlandske tiggere anmeldte politiet for utilbørlig opptreden og viste til at de hadde mistet

eiendeler i sammenheng med at de var bortvist av politiet. Politiet ga dem ikke tid og anledning til å ta

med seg sine eiendeler.

Spesialenheten etterforsket saken og innhentet aktuell dokumentasjon fra politiet. Flere

polititjenestepersoner i politiet ble avhørt. Politiet viste til at de hadde hatt problemer med utenlandske

tiggere som tok tilhold på og overnattet på offentlig sted. Dette medførte blant annet forsøpling,

”aggressiv tigging” og kriminell adferd. Personer som campet på offentlig sted ble bortvist. Vanligvis

ble tiggere gitt tid og mulighet til å ta med seg sine eiendeler, men det hadde til tider vært en så

tilspisset og amper stemning under bortvisningen at det ikke hadde vært mulig. Kommunen hadde stått

for opprydning på stedet.

6

Spesialenheten fant ikke grunnlag for å straffe enkeltpersoner, men rettet kritikk mot politiet fordi flere

ordensmessige tiltak rettet mot utenlandske tiggere ikke var ført i politiets logg.

Saken ble henlagt for politidistriktet som intet straffbart forhold anses bevist. Politimesteren ble bedt

om å gjennomgå saken administrativt.

Sak nr. 8. Ref nr. 414/12-123

Anmeldelse med påstand om trafikkforseelse

Gudbrandsdal politidistrikt

En person (A) anmeldte føreren av en sivil politibil (B) for å ha svingt over E6 og kjørt inn på en

rasteplass på motsatt side av vegen. Rasteplassen var beregnet for trafikk i motsatt kjøreretning.

B forklarte i avhør at han ledet en trafikkontroll ved den aktuelle rasteplassen. Han hadde hatt

lunsjpause og var - da han valgte å svinge over vegbanen - på vei tilbake til rasteplassen for å

gjenoppta sin rolle i arbeidet. Før B svingte over vegbanen og inn på rasteplassen slo han på blålysene

for å markere at han kjørte politibil. Han forvisset seg også om at kryssingen av vegen ikke ville

forstyrre eller hindre andre trafikanter.

Spesialenheten etterforsket B for mulig brudd på vegtrafikklovens bestemmelser, herunder lovens § 3

om ”aktpågivende og varsom” opptreden i trafikken. Det ble lagt til grunn at B ved sin opptreden

hadde handlet i strid med vegmerkingen på stedet og at han hadde foretatt vending på veg hvor det var

forbudt. Det følger imidlertid av vegtrafikkloven § 11 at fører av politiets kjøretøy kan overtre

bestemmelser gitt i eller i medhold av vegtrafikkloven §§ 4-9 såfremt dette er ”nødvendig eller til

vesentlig lette i tjenesten”.

Det forelå etter Spesialenhetens vurdering ikke en tjenestelig grunn for B til å handle slik han gjorde.

Handlingen var ikke ”nødvendig”. Spesialenheten fant heller ikke at kjøringen var til ”vesentlig lette”

for utøvelsen av det konkrete tjenesteoppdraget. B kunne ha kjørt ca 3,5 kilometer videre på E6 og

snudd på lovlig vis ved neste av- og påkjøring. Det måtte derfor vurderes om besparelsen i tid var så

viktig for oppdraget at den kunne begrunne at det ble opptrådt i strid med trafikkreglene. B hadde

allerede vært fraværende fra kontrollstedet i noe tid, og at det forelå ingen opplysninger om at hans

nærvær var umiddelbart påkrevet.

Det ble ikke reagert med straff mot B. Det ble lagt vekt på at det i politidistriktet var praksis for å

krysse vegbanen ved den aktuelle rasteplassen slik B gjorde. Saken ble for B henlagt etter bevisets

stilling.

Spesialenheten forutsatte at politiet ved tidligere anledninger hadde foretatt en konkret vurdering av

foreliggende situasjon og de tjenestelige behov for å bryte de aktuelle bestemmelsene. Siden det nå

forelå en sak med tvil om politiet hadde praktisert vegtrafikklovens unntaksbestemmelse på korrekt

vis, ble saken sendt til politimesteren for administrativ vurdering.

7

Sak nr. 9. Ref nr. 824/11-123

Anmeldelse med påstand om ulovlig ransaking med mer

Romerike politidistrikt

En person (A) anmeldte flere ansatte i politiet for at de hadde foretatt ulovlig ransaking og beslag i

boligen hans uten at han ble gjort kjent med dette.

Spesialenheten etterforsket saken og innhentet politiets straffesak mot A. Videre ble tre

polititjenestepersoner avhørt.

Spesialenheten fant at politiet ved flere anledninger og på forskjellig vis, hadde brutt flere prosessuelle

bestemmelser i sin behandling av straffesaken mot A.

Blant annet hadde de ikke opprettet en egen straffesak mot A, de hadde ikke vedlagt sentrale

dokumenter i denne, de hadde ikke hatt vitner til stede under ransakingen eller varslet A om denne, de

hadde ikke skrevet rapport om ransaking/beslag, og de hadde ikke varslet A om at de foretok et beslag

hos ham.

Spesialenheten fant ikke grunnlag for å straffe noen enkelt ansatt i politiet, men politidistriktet ble ilagt

et forelegg på kr. 50.000 for grov uforstand i tjenesten. Forelegget er vedtatt. Politidistriktet ble også

bedt om å følge opp saken administrativt.

Sak nr. 10. Ref nr. 540/12-123 (Endret fra opprinnelig oversikt 1. halvår, jf. årsrapport)

Feil i politiets utlevering av opplysninger til barnevernet – behov for direktiver

Sunnmøre politidistrikt

En far anmeldte to polititjenestepersoner for å ha utvist grov uforstand i tjenesten. Faren viste til at de

to polititjenestepersonene hadde gitt uriktige opplysninger om ham til barneverntjenesten.

Opplysningene hadde i følge anmeldelsen medvirket til at det var truffet akuttvedtak om omplassering

av hans barn.

Det følger av barnevernloven § 6-4, annet ledd at offentlige myndigheter uten hinder av taushetsplikt

skal gi opplysninger til barneverntjenesten. Den barnevernsansatte forklarte at hun i en sak om

omplassering av barn ønsket opplysninger fra politiet om far og at hun først kom i kontakt med en

polititjenesteperson. Han sa da at det var en annen polititjenesteperson som var ansvarlig for farens

saker hos politiet og at han ville være å treffe påfølgende dag. Den barnevernansatte ba likevel den

polititjenestepersonen hun snakket med om å sjekke hvilke opplysninger politiet hadde på far. Hun

fikk da over telefon opplyst at han tidligere var anmeldt for voldtekt, ran og grov vold med videre.

Den barnevernansatte sa i samtalen at hun på vanlig vis ville innhente opplysningene skriftlig. Da den

barnevernansatte senere skriftlig fikk oversendt opplysninger om far fra politiet, ble det klart at

opplysningene hun hadde registrert å ha mottatt i telefonsamtalen var delvis uriktige. Far var ikke

anmeldt for voldtekt og ran. Den barnevernansatte kunne ikke utelukke at hun hadde misforstått

opplysninger hun fikk på telefon.

8

Spesialenheten mente det var grunn til å rette kritikk mot polititjenestepersonen for at han valgte å gi

opplysninger over telefon og at han ikke forsikret seg om at opplysningene som ble gitt var riktige

eller ble oppfattet riktig. Spesialenheten mente likevel ikke at han hadde opptrådt så klanderverdig at

det var grunnlag for straffansvar. Det ble lagt vekt på at den barnevernsansatte oppga at hun også ville

innhente opplysningene ved skriftlig anmodning.

I brev til barneverntjenesten hadde polititjenestepersonen, med ansvar for straffesaker mot far, blant

annet opplyst at far var involvert i en sak om legemsbeskadigelse og at saken var avgjort mot person.

Det gikk av brevet ikke fram at far var frifunnet under behandling av saken i domstolen. Da

polititjenestepersonen ble klar over at det var gitt mangelfulle opplysninger, ble forholdet straks

beklaget og rettet opp. Spesialenheten mente det var grunn til å rette kritikk mot polititjenestepersonen

for at han ikke hadde gitt mer utfyllende opplysninger. Hans opptreden ble imidlertid ikke ansett å

være så klanderverdig at det var grunnlag for straffansvar.

Saken ble sendt politimesteren for administrativ vurdering. Spesialenheten ba politimesteren vurdere

om det bør gis direktiver om hvordan henvendelser fra barnevernet skal behandles og besvares.

Sak nr. 11. Ref nr. 258/12-123

Manglende notoritet om inntreden i tjeneste og bruk av politiets kjøretøy

Rogaland politidistrikt

En kvinne (A) som ble stanset i en politikontroll forklarte til patruljemannskapene at hun som

fornærmet i en voldssak hadde blitt fulgt opp/støttet av en polititjenesteperson (B) og at hun i

sammenheng med dette hadde hatt seksuell omgang med B. Omgangen hadde vært frivillig, men hun

hadde handlet som hun gjorde fordi hun var i en sårbar situasjon.

Patruljemannskapene varslet overordnede om opplysningene A hadde kommet med og opplysningene

ble med henvising til et notat/referat oversendt Spesialenheten for politisaker.

Spesialenheten iverksatte etterforsking. A og B ble avhørt. Det ble i tillegg opptatt forklaringer fra

seks vitner, herunder fra ansatte i politiet og en person i As familie. A fastholdt at hun hadde hatt

seksuell omgang med B og forklarte seg om hvor og når. Hun ønsket ikke selv å anmelde B. B

benektet at han på noe tidspunkt hadde hatt seksuell omgang med A og mente han hadde handlet

uklokt da han opptrådte alene i kontakten med A. Det ble for A oppnevnt bistandsadvokat.

Spesialenheten anså det ut fra etterforskingsresultatet ikke bevist utenfor enhver tvil at A og B hadde

hatt seksuell omgang. A og B forklarte seg ulikt om det aktuelle hendelsesforløp og det fantes ikke

vitner eller andre bevis i saken av styrke. Det var etter Spesialenhetens vurdering ikke mulige

relevante etterforskingsskritt som kunne endre bevisbildet. Muligheten for å opplyse saken ble ansett

noe svekket som følge av at opplysningene om den seksuelle omgangen hadde kommet opp først seks

måneder etter at den skulle ha funnet sted. Saken ble henlagt etter bevisets stilling.

B forklarte at han ved en anledning hadde etterkommet et ønske fra A om hjelp til å komme seg hjem.

B som hadde fritid, trådte da inn i tjeneste og brukte en av politiets biler til å kjøre A hjem. Det var

verken i oppdragslogg, kjørebok eller andre steder registrert opplysninger som kunne dokumentere

oppdraget. Spesialenheten påpekte at det er uheldig dersom tjenestemenn i politiet trer inn i tjeneste

9

eller bruker politiets materiell uten at det sikres notoritet om det. Politimesteren ble anmodet om å

følge opp forholdet administrativt.

Sak nr. 12. Ref nr. 664/12-123 (Endret fra opprinnelig oversikt 1. halvår, jf. årsrapport)

Opptreden med risiko for selvskading i arrest – vurdering av nødvendighet, forsvarlighet og

forholdmessighet

Haugaland og Sunnhordland politidistrikt

En mann ble innbrakt til arresten fordi han ikke hadde etterkommet pålegg om å forlate bysentrum.

Etter løslatelse oppsøkte han legevakt. I legeerklæringen er det med henvisning til hevelser, oppgitt at

han har fått et hardt slag over tinningen, og at det ikke var mistanke om hjernerystelse. Mannen innga

anmeldelse for maktbruk og andre forhold han var utsatt for i arresten.

Arrestforvareren forklarte til Spesialenheten at hun da mannen ble innbrakt ble bedt om å komme til

arresten. Arrestanten framsto da som beruset og sint. Etter at han var satt inn på celle, kunne

arrestforvareren via monitor følge hans opptreden, og hun observerte da at arrestanten stanget hodet i

veggen. Han forsøkte også å knytte et teppe rundt halsen. Arrestforvareren varslet operasjonsleder om

arrestantens opptreden. Arrestanten fikk da beskjed om at han av hensyn til sin egen sikkerhet ville bli

fratatt teppe og alle klærne. Da arrestanten nektet å etterkomme pålegg om gi fra seg klærne, gikk to

tjenestepersoner inn på cella og tok fra ham klærne.

Arrestanten stanget i følge arrestforvarer, også etter at han var fratatt klærne, hodet mot veggen og hun

varslet på nytt operasjonsleder. Hans vurdering var da at de burde avvente noe før de grep inn. Da

arrestanten startet med å bite i madrassen ble denne tatt fram ham. Arrestforvareren forklarte at hun

hele tiden kunne følge arrestantens bevegelser inne på cellen og snakke med ham. I følge

arrestforvareren ble arrestanten forklart at han ville få tilbake klær og madrass dersom han forholdt seg

rolig. Han nektet da å ta i mot det. Etter noe tid overleverte arrestforvarer likevel klær til arrestanten

gjennom celleluken.

Spesialenheten la i sin vurdering av saken til grunn at arrestanten selv hadde skallet hodet i veggen og

ikke at han, som anført i anmeldelsen, hadde fått et slag mot hodet i sammenheng med at han ble lagt i

gulvet. Politiets logg, som føres i tilnærmet sann tid, ga en relativt detaljert beskrivelse av arrestantens

opptreden på cella. Spesialenheten la også vekt på forklaringene fra arrestforvarer og operasjonsleder.

Arrestantens egen anmeldelse var inngitt 12 dager etter at han var pågrepet. Opplysningene i

legeerklæringen framstod som forenlige med at han selv hadde skallet hodet i celleveggen.

Spesialenheten vurderte om det, ut fra omstendighetene, var et nødvendig og forholdsmessig tiltak

overfor arrestanten å ta fra ham alle klærne og la ham bli sittende på cella i flere timer uten madrass og

teppe. Av politiarrestforskriften § 2-6 første ledd følger at alle som må tilbringe natten i politiarrest

skal få utlevert rengjort madrass og tepper eller tilsvarende. I henhold til § 2-6, annet ledd, kan – når

hensynet til den enkelte innsatte tilsier det – utlevering av teppe eller tilsvarende utsettes av

sikkerhetsmessige grunner.

Spesialenheten påpekte at det å holde en person på celle uten klær, madrass og noe å dekke seg til med

er et alvorlig inngrep, og at det også i en situasjon som den aktuelle - hvor inngrepet var begrunnet i

10

hensynet til arrestantens sikkerhet - må stilles strenge krav til nødvendighet, forsvarlighet og

forholdsmessighet ved videre bruk av arrest.

Spesialenheten fant, med henvising til at inngrepet mot arrestanten var begrunnet i hensyn til hans

egen sikkerhet ikke, at det var grunnlag for å reagere med straff mot ansatte eller foretaket. Selv om

det ikke ble vurdert å være grunnlag for å reagere med straff, fremstod inngrepet som alvorlig og må

for arrestanten ha vært opplevd som nedverdigende. Spesialenheten ba politidistriktet gjennomgå

saken med henblikk på om det ved eventuelle lignende situasjoner i framtiden kan finnes andre og

lempeligere tiltak. Det ble vist til at arrestanten var innbrakt med bakgrunn i beruselse og

ordensforstyrrelser, og ikke i et alvorlig straffbart forhold. Spesialenheten ba også politidistriktet

vurdere om de i situasjoner hvor arrestanter opptrer så utagerende bør konsultere med lege om

forsvarligheten ved gjennomføringen av frihetsberøvelsen. Riksadvokaten har etter klage fra

arrestanten opprettholdt Spesialenhetens vedtak om henleggelse.

Sak nr. 13. Ref nr. 513/12-123

Manglende notoritet om ransaking, jf. straffeprosessloven § 199 annet ledd

Rogaland politidistrikt

A anførte i en klage til politidistriktet at han var ulovlig ransaket av to polititjenestepersoner, B og C.

Da klagen inneholdt anklage om straffbart forhold, ble klagen oversendt Spesialenheten for

behandling. Spesialenheten iverksatte etterforsking og opptok forklaringer fra A, B og C.

B og C forklarte at de hadde observert A komme ut av en bolig hvor det ble omsatt narkotika.

Patruljen kjørte opp en parallell gate og stanset A i et vegkryss. I følge B var A rød i øynene, svettet

sterkt og framstod som ruspåvirket. B gjorde A kjent med årsaken til at han ble stanset og det ble rettet

en forespørsel til operasjonssentralen om mulig tidligere registreringer knyttet til A. Fra

operasjonsentralen ble opplyst at A tidligere var straffet for narkotikaforhold. Patruljen besluttet med

bakgrunn i sine observasjoner å ransake A. Ingen ting ble tatt til beslag og det ble ikke opprettet

rapport om ransakingen eller på annet vis sikret notoritet om tjenesteoppdraget.

A framholdt at observasjonene som patruljen baserte seg på var feilaktige og at han som en tilfeldig

forbipassende ble gjenstand for nedlatende og ulovlig behandling. A viste blant annet til at han ble

ransaket på et sted hvor han ble eksponert for andre. A påpekte også at narkotikaforholdet som han var

registrert med hos politiet lå svært mange år tilbake i tid og i dag ikke kunne brukes til å underbygge

en mistanke.

Selv om det i ettertid kunne stilles spørsmål ved om det forelå tilstrekkig objektive og konkrete

holdepunkter, framstod B og C sine vurderinger knyttet til mistankegrunnlaget etter Spesialenhetens

vurdering ikke å være så mangelfulle at det var grunnlag for å reagere med straffansvar. Heller ikke

måten ransakingen ble gjennomført på, med gjennomgang av lommer og ryggsekk, ble vurdert å være

straffbar.

Spesialenheten viste i sin vurdering av saken til at det følger av straffeprosessloven § 199 annet ledd at

det etter ransaking snarest mulig skal settes opp en rapport om ransakingen. Det var ikke gjort.

Inngrepet overfor A var heller ikke registrert hos politiet på annet vis. Spesialenheten opptok i

sammenheng med dette en forklaring fra visepolitimesteren i politidistriktet. Fra visepolitimesterens

11

side ble anført at det ikke burde være tvil hos mannskapene om at det skal skrives rapport i de tilfeller

hvor påtalemyndigheten eller politiet bruker sin sekundærkompetanse til å beslutte ransaking.

Spesialenheten anså den mangelfulle rapporteringen å være kritikkverdig, men ikke så kvalifisert

klanderverdig at det var grunnlag for straffansvar. Saken ble sendt til administrativ oppfølgning.

Politimesteren ble bedt om å vurdere om det overfor mannskaper i distriktet er grunn til å understreke

plikten til å skrive rapport om ransaking.

Sak nr. 14. Ref nr. 731/12-123

Brudd på taushetsplikt etter uttalelser i media

Vestfold politidistrikt

En person (A) anmeldte en polititjenesteperson (B) for brudd på taushetsplikt etter at B hadde gitt

uttalelser om A til media.

Spesialenheten innhentet flere artikler fra nettaviser som omhandlet A, samt to dommer fra tingretten

der A var dømt til lengre fengselsstraffer for blant annet bedrageri. B ble avhørt med status som

mistenkt.

A hadde ved gjentatte anledninger vært omtalt i media. I tidligere medieoppslag var blant annet en av

rettssakene som ledet til fellende dom i tingretten omhandlet og det var publisert intervjuer med

mennesker som var ofre for As bedragerier. B forklarte at bakgrunnen for uttalelsene til pressen var at

A på ny hadde dukket opp i politidistriktet og hadde gjort forsøk på bedragerier. B beskrev i et

avisintervju A som manipulativ og advarte mot A. Han ga også opplysninger om pågående og tidligere

etterforsking av bedragerier utført av A. I en avisartikkel fremgikk at B skulle ha uttalt at A hadde

forsøkt å bedra en tidligere kollega av B. B forklarte til Spesialenheten at denne tidligere kollegaen

kontaktet B og fortalte om sitt møte med A. B benektet imidlertid å ha uttalt seg om dette til pressen.

Spesialenheten la til grunn at opplysningene B ga til pressen om at A hadde vært, og igjen var

gjenstand for strafferettslig forfølgning, måtte regnes som et personlig forhold. Videre ble det lagt til

grunn at B hadde fått opplysningene gjennom sitt arbeid i politiet. Opplysningene B ga var derfor

taushetsbelagt. Spesialenheten mente imidlertid at opplysningene som ble gitt i all hovedsak var

alminnelig kjent gjennom tidligere mediedekning. På bakgrunn av As tidligere domfellelser for blant

annet omfattende vinningskriminalitet, samt at A igjen var observert i distriktet under forsøk på å begå

nye bedragerier, mente Spesialenheten at uttalelsene B ga også var nødvendige for å forebygge

lovovertredelser. Uttalelsene ble derfor ansett omfattet av unntakene fra taushetsplikten i

straffeprosessloven §§ 61b nr. 2 og 61c første ledd nr. 6).

Videre viste Spesialenheten til de generelle regler om politiets og påtalemyndighetens opplysninger og

meddelelser til offentligheten som er inntatt i Riksadvokatens Rundskriv 12. februar 1981 (Del II - nr.

1/1981), og uttalte at dersom det blir gitt informasjon i strid med retningslinjene, vil dette etter

omstendighetene kunne medføre straffansvar etter straffeloven § 121. Spesialenheten mente at B til

pressen ga personkarakteristikker av A som ikke var i tråd med Riksadvokatens retningslinjer om at

opplysninger til offentligheten skal gis i nøktern form, men kom blant annet under henvisning til

uttalelser i Borgarting lagmannsretts dom 14. oktober 1996 (LB-1996-581)til at forholdet likevel ikke

kunne lede til straffansvar.

12

Når det gjaldt videreformidlingen av opplysningene fra Bs kollega, fant Spesialenheten at dette ikke

innebar brudd på taushetsplikt, ettersom B fikk opplysningene som privatperson under en

telefonsamtale med sin tidligere kollega. Spesialenheten mente at dette heller ikke kunne henføres som

grov uforstand i tjenesten, selv om B i et slikt tilfelle burde ha sørget for at B ikke fremsto som

polititjenesteperson da opplysningene ble gitt.

Da saken reiste spørsmål om ansatte i politidistriktet hadde nødvendig kunnskap om gjeldende

retningslinjer fra Riksadvokaten om uttalelser til media, ble saken sendt til politimesteren for

administrativ vurdering, jf. påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd.

Spesialenhetens vedtak ble av A klaget over til Riksadvokaten, som har opprettholdt Spesialenhetens

avgjørelse.

Sak nr. 15. Ref nr. 334/12-123

Brudd på taushetsplikt og grov uforstand i tjenesten – polititjenestepersons opptak av avhør på

telefon og oppbevaring av narkotikabeslag hjemme

Søndre Buskerud politidistrikt

En person (A) anmeldte en politibetjent (B) for å ha gitt As sønn (C) en mobiltelefon inneholdende en

lydfil fra et politiavhør. A anmeldte også B for å ha oppbevart et narkotikabeslag hjemme og for å ha

vist fram beslaget til C. A viste i tillegg til at politiet hadde oppsøkt ham på hans boligadresse og bedt

om å få den aktuelle mobiltelefonen utlevert.

C fikk låne Bs gamle private mobiltelefon og A oppdaget i den sammenheng at det på telefonen var

lagret et avhør i en straffesak. Da B ble kjent med forholdet varslet han umiddelbart sin arbeidsgiver,

som sendte en patrulje hjem til A for å hente telefonen. B forklarte at avhøret måtte ha kommet inn på

telefonen i sammenheng med at telefonen var synkronisert med hans PC og tjenestetelefon. B hadde

benyttet sin tjenestetelefon til å oppta forkaring fra en person som ønsket å forklare seg utenfor

kontorstedet.

Spesialenheten la til grunn at Bs private telefon inneholdt lydopptak med opplysninger som var

omfattet av Bs taushetsplikt som polititjenesteperson, og at opplysningene ble gjort tilgjengelig for

andre ved at B lånte bort telefonen sin til C. Spesialenheten kunne ikke se at noen av

straffeprosesslovens unntak fra taushetsplikten kom til anvendelse. Ettersom bruk av tjenestetelefoner

til lydopptak av avhør ikke hadde vært et anliggende for ledelsen ved politistasjonen, forelå det verken

retningslinjer eller rutiner som anga begrensninger i slik bruk av tjenestetelefonen eller som ga

anvisning på behandling av avhør som tas opp på tjenestetelefon. Ut fra omstendighetene ved Bs

opptak av avhøret, og sett hen til at lydopptak med tjenestetelefon ikke er omhandlet i sentrale eller

lokale retningslinjer, kunne B ikke kritiseres for at lydopptaket ble foretatt. Spesialenheten stilte seg

imidlertid kritisk til at avhøret var slettet etter at B hadde fått opplyst at siktede hadde gjentatt det

samme i et formelt avhør. Et lydavhør, som her var oppgitt å være opptatt i henhold til prosessens

regler, var etter Spesialenhetens mening bevis som må behandles på samme måte som en

avhørsrapport. Lydopptak må i likhet med rapporter ikke slettes. Det må når beviset først er innhentet,

inngå blant sakens dokumenter og gjøres tilgjengelig for sakens aktører, påtalemyndigheten og

siktedes forsvarer.

13

Det ble videre lagt til grunn at det ikke forelå retningslinjer for bruk av tjenestetelefoner i privat

sammenheng. Spesialenheten mente imidlertid at tjenestetelefonen, når det blant annet åpnes for å

bruke denne til å ta bilder på åsteder, må håndteres på tilsvarende måte som annet materiale som

inneholder taushetsbelagt og sensitiv informasjon. Etter Spesialenhetens mening kunne Bs kobling av

tjenestetelefonen til sin private Mac og de tekniske konsekvenser dette medførte, herunder at lydfilen

av avhøret ble overført til Bs private telefon, ikke bebreides B som kvalifisert klanderverdig, men

snarere anses som et utslag av ubetenksomhet.

Når det gjaldt håndteringen av narkotikabeslaget, la Spesialenheten til grunn at B ble oppmerksom på

en bil som kom kjørende i påfallende høy hastighet bak ham da han var på vei hjem fra kveldsvakt. B

ringte operasjonssentralen, orienterte om bilen og spurte om de ønsket at B skulle foreta seg noe

dersom bilen kjørte forbi. Operasjonssentralen svarte at B kunne forsøke å signalisere med lysene, og

stanse bilen. Bilen kjørte forbi og stoppet på Bs signal. B hadde hele tiden telefonisk kontakt med

operasjonssentralen, og fikk informasjon om kjøretøy og eier, samt at vedkommende var kjent for å ha

befatning med narkotika. B spurte føreren om han hadde narkotika på seg, og han svarte at han

oppbevarte 10 gram marihuana i siden på bildøren. Ifølge B ble operasjonssentralen orientert om

beslaget av marihuanaen, og at B ville opprette en straffesak på det. I samråd med operasjonssentralen

tok B med narkotikaen hjem. Narkotikaen lå i en lynlåspose og B låste den ned i en skuff i et skatoll

hjemme. B har forklart at da C kom hjem fra skolen dagen etter fikk han se på marihuanaen. Noe

senere samme dag kom A innom, og C spurte om han fikk lov til å vise narkotikaen frem til A. B låste

ut narkotikaen, og C viste den frem til A mens B sto 4 -5 meter unna. B fikk deretter tilbake posen og

låste den ned igjen i skuffen.

Spesialenheten vurderte dette forholdet etter straffeloven § 325 første ledd nr. 1. Spesialenheten kunne

ikke se at den kortvarige oppbevaringen av beslaget hjemme hos B var i strid med retningslinjene og

rundskriv som regulerer håndtering av beslag. Spesialenheten uttrykte forståelse for at slik

oppbevaring ble gjort av praktiske grunner og B må også sies å ha sikret en viss notoritet over beslaget

ved å melde fra til operasjonssentralen. Ut fra rundskrivenes bestemmelser om oppbevaring og

håndtering av beslag, mente Spesialenheten at narkotikabeslaget burde ha ligget innelåst hjemme hos

politibetjent B frem til han tok det med til politistasjonen, og at B ikke burde ha tatt det ut for

fremvisning. Spesialenheten fant det imidlertid klart at en slik fremvisning som B opplyste fant sted,

ikke representerte en straffbar handling. Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Spesialenheten fant grunn til å oversende saken til politimesteren i politidistriktet for administrativ

vurdering. Det ble vist til de problemstillinger som har fremkommet i saken knyttet til bruk av

tjenestetelefon i private sammenhenger.

Sak nr. 16. Ref nr. 48/12-123

Politiets håndtering av beslag

Oslo politidistrikt

Spesialenheten mottok ved påtegning fra politidistriktet underretning om et bortkommet kontantbeløp

på kroner 113 800,-. Det ble opplyst at pengene ble beslaglagt av politiet i 2003 og senere besluttet

inndratt. De ble oversendt krimteknisk avdeling ved politidistriktet og innkvittert der, men i henhold til

protokollen ved krimteknisk avdeling var pengene ikke utkvittert.

14

Spesialenheten besluttet på bakgrunn av meldingen å iverksette etterforsking.

I 2003 ble det i forbindelse med en narkotikasak gjennomført ransaking av en leilighet. Under

ransakingen ble det gjort to pengebeslag, et på kr. 2 300,- og et på kr. 113 800,-. Dagen etter ble det

skrevet beslagsrapport i saken og pengebeslagene ble innkvittert og lagt til oppbevaring ved

kriminalteknisk avdeling. Pengene ble i henhold til dagjeldende instruks ført inn i en protokoll og lagt

på sikkerhetsrommet i en safe. Et vitne forklarte til Spesialenheten at de to pengebeslagene mest

sannsynlig ble lagt sammen og ført som ett beslag i protokollen, men at det i dag ville blitt ført inn

som to separate beslag i protokollen med hvert sitt lokale beslagsnummer og lagt hver for seg.

Pengebeslagene var ikke ført ut av beslagsprotokollen og befant seg ikke lenger i safen hvor de i

henhold til protokollen skulle ha ligget.

Spesialenheten innhentet aktuell dokumentasjon fra politiet og opptok forklaring fra ni personer som

hadde hatt oppgaver i sammenheng med den aktuelle straffesaken/beslaget.

Avhørene ga ingen ledetråder i forhold til hva som hadde skjedd med beslaget. Spesialenheten så

heller ikke at det var mulig å foreta andre relevante undersøkelser som kunne bringe fram

opplysninger som ville lede til en oppklaring.

Saken ble i forhold til straffelovens bestemmelser om tyveri og underslag henlagt på saksnivå fordi

gjerningspersonen er ukjent.

Beslaget var ikke var håndtert i tråd med dagjeldende retningslinjer ved politidistriktet.

Spesialenhetens vurdering var allikevel at forholdene ikke var så klanderverdige at det var grunnlag

for straff for å ha utvist grov uforstand i tjenesten, jf. straffeloven § 325 første ledd nr. 1.

Saken ble oversendt politimesteren for administrativ vurdering.

Sak nr. 17. Ref nr. 832/11-123

Ransaking av bopel etter å ha påtruffet person som fremsto som ruset – tegn- og symptomtest

Rogaland politidistrikt

Tre personer (A, B og C) anmeldte tjenestepersoner ved politidistriktet for ulovlig ransaking.

Spesialenheten avhørte A med status som fornærmet og polititjenestepersonene D, E og F med status

som mistenkte. En polititjenesteperson og påtaleleder i politidistriktet ble avhørt som vitner. Det ble

videre innhentet dokumenter i politiets straffesak mot A, samt utskrift fra politiets oppdragslogg for

hendelsen og utskrift av ”agentsøk” for A.

D og E kjørte den aktuelle natten uniformert patrulje og ble oppmerksom på A som kom gående langs

en vei og i umiddelbar nærhet av sin bopel. A ble stanset av D og E, som ønsket å vite hvor A hadde

vært og hvor A var på vei. Gjennom kontakten med A fikk D og E mistanke om at A var påvirket av

narkotika. Mistanken bygget på at A hadde store pupiller, røde øyne, virket nervøs og ga en upresis

forklaring på hvor A hadde vært og hvor A bodde. D og E husket ikke om det ble gjennomført en

fullstendig ”Tegn- og symptomtest” av A. Det fremgikk imidlertid av politiets anmeldelse av A at det

ble foretatt en slik test. A ble visitert av D uten at det ble gjort funn av narkotika. Via

15

Sambandssentralen ble det også foretatt et ”agentsøk” på A. Utskrift fra agentsøket viste blant annet at

A tidligere var kontrollert av politiet etter mistanke om bruk og/eller besittelse av narkotika. A ble ved

denne kontrollen ransaket uten at det ble gjort funn av narkotika, men A skal ha erkjent at han røyket

hasj iblant. D og E ba om assistanse fra en hundepatrulje, bestående av blant annet polititjenesteperson

F.

D og E besluttet å ransake leiligheten til A fordi de mente at A kunne mistenkes for å ha brukt eller

være i besittelse av narkotika. Patruljen med narkotikahunden bisto under ransakingen. A opplyste til

politiet at A bodde sammen med B og C og at disse antakelig lå og sov. Da politiet kom inn i

leiligheten ble B og C vekket og politiet ransaket hele leiligheten. På kjøkkenet fant politiet en pipe

som de mente kunne benyttes til hasjrøyking. Under sofaen i stuen ble det funnet et blad med

tobakksrester, som politiet mente kunne være rester etter tobakk blandet med hasj eller marihuana.

Ettersom det ikke ble funnet noe som knyttet A eller noen av de andre i leiligheten til bruk eller

oppbevaring av narkotika utover det som fremgår ovenfor, ble det skrevet en negativ anmeldelse. D

skrev videre rapport etter ransakingen av leiligheten, og anga friske spor som grunnlag for

ransakingen.

Spesialenheten vurderte saken etter straffeloven § 325 første ledd nr.1 om grov uforstand i tjenesten.

Straffeloven § 116 om ulovlig ransaking ble ikke vurdert ettersom bestemmelsen stiller krav om

forsett og det ikke kunne legges til grunn at D og E hadde ransaket personer eller bolig selv om de var

klar over at det var ulovlig.

Spesialenheten vurderte først politiets handlinger på gaten utenfor As leilighet, og la til grunn at D og

E i tillegg til ytre tegn hos A la vekt på at A fremstod som nervøs og at A blant annet ble oppfattet som

unnvikende eller uklar når det gjaldt opplysning om hvor A bodde. Det ble videre antatt at politiet så

noe hen til opplysningene som framkom ved agentsøket på A. Spesialenheten mente det kunne stilles

spørsmål ved om det var skjellig grunn til å mistenke A for en straffbar handling. Dette blant annet

fordi vurderinger og undersøkelser knyttet til tegn og symptom fremsto å ha vært noe mangelfulle ved

at det ikke ble foretatt undersøkelser som gikk lenger enn passiv observasjon. En ”Tegn- og

symptomtest” består av et sett identifiseringstester hvor hovedvekten legges på pupillstørrelse,

pupillens reaksjon på lys, nystagmus, manglende evne til å se i kryss, pulsfrekvens og tids- og

balansekontroll, og hvor resultatet av enkelttestene undergis en samlet vurdering. Det ble bemerket at

gjennomføring av en mer fullstendig test ville gitt bedre mulighet til å bekrefte eller avkrefte den

videre mistanken mot A. Til tross for innvendingene om at undersøkelser knyttet til mistanke forut for

personransakingen kunne ha vært mer utførlige, kunne det etter Spesialenhetens oppfatning ikke

legges til grunn at vurderingen knyttet til mistankegrunnlaget var så mangelfulle at det kan være

grunnlag for straffansvar.

Spesialenheten vurderte videre politiets ransaking av As bopel. Politiet hadde etter ransakingen av A

på gaten ikke gjort funn som styrket mistanken om at A hadde brukt eller var i besittelse av narkotika.

Spesialenheten mente det i situasjonen – hvor mistanken i hovedsak var basert på observasjon av

pupiller og usikker opptreden – var grunn til å stille seg kritisk til at det ble besluttet ytterligere bruk

av tvangsmiddel i form av husransaking. Spesialenheten kunne ikke se at det forelå noen holdepunkter

for at A oppbevarte narkotika i leiligheten. Spesialenheten mente videre det kunne reises spørsmål om

ransakingen av leiligheten ut fra de konkrete omstendigheter var et forholdsmessig inngrep, jf.

straffeprosessloven § 170a. Det ble blant annet vist til at straffeprosessloven § 201 bestemmer at det

bare i påtrengende tilfelle bør foretas ransaking om natten. Ransaking av As leilighet, herunder

rommene til As samboere, nattestid med hundepatrulje var et omfattende inngrep. Selv om

16

Spesialenheten ikke anså det klart at vilkårene for å ransake As leilighet var oppfylt, ble det ut fra en

samlet vurdering ikke funnet grunnlag for å konkludere med straffansvar. Det ble blant annet sett hen

til at det etter rettspraksis må være et rom for feilvurderinger før man konstaterer at dårlig utførelse av

tjenesten representerer en straffbar handling. Vurderingen av om det ble utvist grov uforstand i

tjenesten ved beslutning om og gjennomføring av husransakingen bød på noe tvil og saken ble henlagt

etter bevisets stilling.

Spesialenheten fant videre grunn til å oversende saken til politimesteren i politidistriktet for

administrativ vurdering. Det ble vist til at saken både reiste spørsmål hva angår praksis ved

undersøkelser for tegn og symptom og vurderinger av forholdsmessighet ved husransaking på

nattestid.

Sak nr. 18. Ref nr. 383/12-123

Ransaking av ungdomskoleelev i skoletiden

Hordaland politidistrikt

To polititjenestepersoner (A og B) ble anmeldt for å ha gjennomført avhør og ransaking av en

ungdomskoleelev (C) i skoletiden uten at verge var til stede. Det fremgikk videre av anmeldelsen at

politiet gjennomførte tester av C for å avgjøre om C var påvirket av narkotika.

Spesialenheten avhørte Cs mor og en polititjenesteperson med status som vitne. Videre ble A og B

avhørt som mistenkte. Spesialenheten innhentet også politiets oppdragslogg fra hendelsen.

En patrulje bestående av A og B rykket ut til ungdomskolen etter å ha mottatt bekymringsmelding fra

skolen om at to elever kunne være ruset på hasj og muligens ville selge hasj på skolen. Det ble opplyst

at skolen kontaktet elevenes foreldre, men kun fikk kontakt med moren til den ene eleven. Det ble

opplyst at skolen ringte gjentatte ganger til Cs mor uten å få kontakt med henne. Cs mor forklarte til

Spesialenheten at hun ikke mottok noen informasjon fra skolen eller politiet og heller ikke hadde

ubesvarte anrop i løpet av dagen. B tok med C til en samtale på et kontor. C ble av politiet orientert

om meldingen politiet hadde mottatt fra skolen, og C ble stilt spørsmål om hva som kunne være

bakgrunnen for beskyldningene. A og B hadde ikke konferert med politijurist, men ble enige om at de

likevel kunne gå gjennom klærne og ryggsekken til elevene ettersom det var tale om ”friske spor”. Cs

veske, sko og lommer ble deretter undersøkt av B. Deretter gjennomførte B en ”Tegn- og

symptomtest” på C. A og B diskuterte deretter om hvorvidt det skulle skrives negativ anmeldelse og

rapport om ransaking og beslag. De ble enige om at dette ikke skulle gjøres av hensyn til elevene.

Spesialenheten vurderte saken etter straffeloven § 116 om ulovlig ransaking og § 325 første ledd nr. 1

om grov uforstand i tjenesten. Spesialenheten la til grunn at det ikke ble gjennomført avhør av C og at

bestemmelsene om varsling av verge i straffeprosessloven § 232 tredje ledd og påtaleinstruksen § 8-3

annet ledd derfor ikke kom direkte til anvendelse. Spesialenheten fant at unnlatelsen av å varsle Cs

mor ikke kunne representerer en straffbar handling. Spesialenheten la videre til grunn at politiets

gjennomgang av Cs veske, lommer og sko måtte anses som en personransaking etter

straffeprosessloven § 195. Videre ble det vist til at når formålet med en ”Tegn- og symptomtest” er å

avdekke eller underbygge om en person har foretatt noe straffbart, kan dette bare skje når det

foreligger skjellig grunn til mistanke om en staffbar handling som kan medføre frihetsstraff, jf.

Riksadvokatens brev 7. september 1999 til Politihøgskolen.

17

Spesialenheten mente at de materielle vilkårene for ransaking av Cs veske, lommer og sko var oppfylt,

men var i tvil om det etter politiets samtale med C forelå skjellig grunn til mistanke om bruk av hasj,

og om det dermed var grunnlag for gjennomføringen av ”Tegn- og symptomtesten.” Vilkårene for

politiets kompetanse til å treffe beslutning om ransaking på fersk gjerning eller ferske spor etter § 198

ble ikke ansett å være oppfylt.

Spesialenheten kom til at de subjektive vilkårene for straff etter straffeloven § 116 ikke var oppfylt, og

mente videre at A og Bs opptreden ikke var av en slik karakter at den kunne medføre straffansvar etter

straffeloven § 325 første ledd nr. 1.

Saken ble henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist, men saken ble sendt til politimesteren i

politidistriktet for administrativ vurdering.

Sak nr. 19. Ref nr. 832/12-123

Dødsfall i arrest

Nord-Trøndelag politidistrikt

Spesialenheten ble kontaktet av påtaleleder ved politidistriktet og varslet om at en person (A) var

funnet livløs i arresten ved politistasjonen. Spesialenheten ble etter kort tid informert om at A var

erklært død.

Spesialenheten rykket ut til politistasjonen samme dag. Kriminalteknikere fra politidistriktet bisto med

åstedsundersøkelse. Spesialenheten besørget sikring av lyd- og bildeovervåking fra arresten og

gjennomgikk materialet. Videre ble inspeksjonslogg som viser tilsynet i arrest og hvem som utførte

inspeksjonene sikret og gjennomgått. Det ble også innhentet og gjennomgått utskrift fra politiets

oppdragslogg og arresttiltakslogg, samt bemanningsoversikt for aktuelle tidsrom.

Arrestinstruks fra politidistriktet og politistasjonsinstruks for politiarrestene ble innhentet og

gjennomgått. Videre gjennomgikk Spesialenheten rapport om arresttilsyn ved politidistriktet.

Fem polititjenestepersoner ble avhørt med status som vitner og ni polititjenestepersoner ble avhørt

med status som mistenkte.

Spesialenheten var også i telefonisk kontakt med As forsvarer, og innhentet politiets rapport om klær

som ble utlevert til A.

A var av politiet pågrepet og siktet for legemsbeskadigelse med døden til følge. A ble undersøkt av

kriminalteknikere som blant annet sikret As klær. Etter undersøkelsen fikk A overlevert klær av

politiet. Klærne var innkjøpt av politiet som ledd i en prosess med å utbedre mangler etter et

arresttilsyn. Dette var også klærne A hadde på seg da A ble funnet død i cellen dagen etter, og

etterforskingen viste at A hadde benyttet snorer fra joggebukse og hettejakke til kvelning.

A ble transportert fra lensmannskontoret til politistasjonen i en uniformert cellebil, kjørt ned i arresten

og møtt av to polititjenestepersoner. A ble ført videre fra inkvireringsrommet og inn på cellen under et

halvt minutt etter ankomst. Innsatsleder kom ned i arresten rett etter at A var satt inn på cellen.

Innsatsleder hadde en samtale med polititjenestepersonene som utførte transporten om As tilstand og

18

saken, og snakket også med A inne på cellen. Det ble foretatt 21 inspeksjoner av A fra innsettelse på

cellen til A ble funnet livløs. A var i perioden i samtale med sin forsvarer.

Av forskrift om politiarrest § 2-3 følger at ”[f]ør innsettelse i politiarrest skal politiet vurdere behovet

for helsehjelp og sørge for nødvendig fremstilling for lege. Politiet skal sørge for skjerpet tilsyn med

innsatte i påvente av gjennomføring av lege- eller helsetilsyn.”

Videre følger det av arrestinstruks for politidistriktet pkt 6.3 at:

“Dersom den innbrakte har eller det er grunn til å tro at han/hun har alvorlig helseskade, eller

helsetilstanden for øvrig er slik at helsetilsyn er nødvendig, skal lege eller helsepersonell kontaktes.”

Spesialenheten la til grunn at politiet vurderte As behov for legetilsyn. Etterforskingsresultatet ga etter

Spesialenhetens vurdering ingen indikasjoner på at politiet skulle ansett legetilsyn av A som

nødvendig.

Etter politiloven § 10 tredje ledd kan politiet frata personer som settes i arrest ”alle gjenstander som er

egnet til å skade vedkommende selv eller andre.” I politiinstruksen § 9-3 er det gitt følgende

bestemmelse om plikt til å visitere:

”Før noen innsettes i arrest, skal vedkommende visiteres og fratas penger, verdisaker, alkohol og andre

berusende eller bedøvende midler, samt gjenstander som er egnet til å skade ham selv eller andre.”

Spesialenheten mente at bestemmelsene om visitasjon i politiinstruksen § 9-3 måtte vurderes i forhold

til tjenestehandlingen som fant sted i arresten ved politistasjonen. Spesialenheten la til grunn at

polititjenestepersonene som tok imot A i arresten forsikret seg om at A var undersøkt tidligere, de fikk

opplyst at A hadde mottatt klær fra politiet og det ble ikke foretatt noen visitasjon av A før innsettelsen

på cellen.

Etter Spesialenhetens mening var den manglende visitasjonen av A ved inkvireringen i strid med

bestemmelsene i politiinstruksen § 9-3 som gir anvisning på en plikt til å visitere personer før

innsettelse i arrest. Etterforskingsresultatet ga imidlertid et bilde av at inkvireringen av A var påvirket

av politiets befatning med A tidligere på dagen og at det ikke var formidlet opplysninger som ga

konkret mistanke om at A ville skade seg selv eller andre. Til tross for at A hadde vært tatt hånd om av

politiet i flere timer forut for innsettelsen og blant annet gjennomgått undersøkelser og fått utlevert nye

klær, skulle A etter Spesialenhetens mening blitt visitert i forbindelse med inkvireringen.

Selv om det ble handlet i strid med politiinstruksens bestemmelser, var det Spesialenhetens mening at

unnlatelsen av å visitere og fjerne snorene fra As klær ikke kunne karakteriseres som kvalifisert

klanderverdig og dermed føre til straffansvar. Spesialenheten fant også grunn til å bemerke at det var

uheldig at det ble innkjøpt klær med snorer som kunne tenkes brukt til arrestanter.

Spesialenheten vurderte om det var forhold ved tilsynet av A i arresten som kunne lede til

straffansvar. Av forskrift om bruk av politiarrest § 2-5 følger:

”De innsatte skal ha forsvarlig tilsyn og anbringes slik at de ikke kommer til skade eller utsettes for

unødige lidelser, og slik at de ikke kan påføre andre skade. Den ansvarlige for arresten skal sørge for

19

at det føres nøye tilsyn med de innsattes helsetilstand og at lege straks tilkalles ved behov. Den

innsatte skal tilbys nødvendig mat og drikke.

Innsatte som er syke eller påvirket av alkohol eller andre berusende midler, skal inspiseres hver

halvtime, med mindre omstendighetene tilsier hyppigere tilsyn. Tidspunktet for de enkelte

inspeksjonene og resultatet av disse skal anmerkes i arrestjournal.

Den ansvarlige for arresten tar konkret stilling til hva tilsynet ved den enkelte inspeksjon skal bestå i,

vurdert ut fra hva som er nødvendig i hvert enkelt tilfelle. Den som utfører inspeksjonen, skal som

minimum ved selvsyn forsikre seg om den innsattes situasjon, herunder om vedkommende trenger

legehjelp eller er i en situasjon hvor vedkommende lett kan skade seg selv.”

Politidistriktets arrestinstruks pkt. 8.1 tilsvarer forskriften § 2-5. Det er imidlertid bestemt at innsatte

som ikke er syke eller påvirket av berusende midler, ikke skal inspiseres hver halvtime, men undergis

nødvendig tilsyn etter en konkret og individuell vurdering av den enkelte innsattes behov. Dette er i

tråd med retningslinjer gitt av Politidirektoratet i rundskriv 2006/16 punkt 5. Det er videre i instruksen

tilføyd at når den innsatte sover, og er syk eller påvirket av alkohol eller andre berusende midler, skal

det ved inspeksjon undersøkes om den innsatte puster normalt. Ved tvil skal vedkommende vekkes. I

instruksen pkt 8.2 er det presisert at fjernsynsovervåkning kun er et supplement til inspeksjonsrutinene

beskrevet i pkt 8.1, og ikke kan erstatte fysisk inspeksjon. Dersom fjernsynsovervåkningen gir

indikasjoner på avvikende adferd skal dette umiddelbart medføre fysisk inspeksjon.

Spesialenheten fant ikke å bebreide politiet for å ha vurdert at A ikke falt inn under den

innsattegruppen som etter forskrift om bruk av politiarrest § 2-5 annet ledd skal ha tilsyn hver

halvtime. Spesialenheten viste også til at regelverket for øvrig ikke angir noen tidsramme for

inspeksjonene, men oppstiller krav om at den innsatte skal ha nødvendig tilsyn etter en konkret og

individuell behandling av den innsattes behov. På bakgrunn av de opplysninger som ble formidlet om

As tilstand, tiden på døgnet og hensynet til at A skulle få ro til å sove, kunne Spesialenheten vanskelig

se at inspeksjonshyppigheten var i strid med regelverket. Spesialenheten kunne heller ikke se at

politiet kunne bebreides for ikke å ha reagert på at de via videoovervåkingen så at A etter hvert ble

liggende stille.

Saken ble henlagt for de mistenkte polititjenestepersoner fordi intet straffbart forhold anses bevist.

Spesialenheten kom til at det var behov for økt bevissthet knyttet til sikkerhetsvisitasjon ved

innsettelser i arrest, og det materiell, herunder klær, politiet leverer ut til arrestanter. Spesialenheten

fant derfor grunn til å oversende saken til politidistriktet for administrativ vurdering i henhold til

påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd.

Sak nr. 20. Ref nr. 733/12-123

Sviktende rutiner for destruksjon av beslag

Sunnmøre politidistrikt

Spesialenheten etterforsket en polititjenesteperson for å ha tatt en pc som var beslaglagt i en straffesak

med seg fra politistasjonen og gitt den til en privatperson.

20

Etterforskingen av polititjenestepersonen ga grunn til å iverksette etterforsking av politidistriktet for

rutiner og praksis for håndtering av beslag ved politidistriktet. Spesialenheten har avhørt ansatte ved

politidistriktet, innhentet rapporter om administrative kontroller ved politistasjonen og tilsynsrapport

fra Politidirektoratet. Etterforskingen ga ikke grunnlag for å mistenke noen enkeltpersoner for å ha

begått straffbare tjenestehandlinger i forbindelse med beslagshåndtering. Spesialenheten vurderte om

det var grunnlag for å anvende foretaksstraff mot politidistriktet. Spesialenheten la på bakgrunn av

etterforskingsmaterialet til grunn at beslag i stor grad har vært håndtert i henhold til Politidirektoratets

rundskriv 2010/007 frem til destruksjonsleddet. Det har vært enkelte avvik fra reglene i rundskrivet

også før dette, men Spesialenheten fant særlig grunn til å vurdere håndteringen av beslag utkvittert til

destruksjon.

Det fremgår av Politidirektoratets rundskriv at det ved destruksjon av beslag skal være to personer til

stede. Det skal fremgå av saksdokumentene hvem som ga ordre om destruksjon, hvem som var til

stede ved gjennomføringen og når og hvor destruksjon ble gjennomført. Det er videre et lederansvar å

sørge for opplæring i politidistriktets straffesaksinstruks og annet relevant regelverk, samt å sørge for

at dette faktisk følges i det daglige arbeidet.

Etterforskingen viste at pr juni 2012 ble ikke reglene for gjennomføring av destruksjon fulgt i

politidistriktet og at ledelsen verken sørget for nødvendig informasjon om – og opplæring i –

instruksen eller sørget for at rutinene for destruksjon ble fulgt i det daglige arbeidet. Spesialenheten la

til grunn at instruksbruddet og måten beslag som skulle destrueres faktisk ble håndtert på over tid

kunne karakteriseres som kvalifisert klanderverdig. Når det ikke ble funnet grunnlag for å reagere med

foretaksstraff var det begrunnet med at overtredelsen hadde et relativt begrenset omfang, at det synes å

ha vært tatt tak i ting etter hvert som problematiske ting ble avdekket eller påpekt og at det synes å ha

vært tilfelle etter hendelsen som var årsaken til at etterforsking iverksatt. Det ble vist til at

politidistriktet hadde innskjerpet sine rutiner for destruksjon som følge av saken. Det ble vist til

tilsynsrapport fra Politidirektoratets tilsyn i politidistriktet i november 2012.

Saken ble sendt til administrativ vurdering i politidistriktet og til Politidirektoratet, jf. påtaleinstruksen

§ 34-7, andre ledd.

Sak nr. 21. Ref nr. 563/12-123

Mistanke om at en polititjenesteperson hadde tatt betalt for promilletest

Vestfinnmark politidistrikt

Spesialenheten fikk oversendt fra politimesteren en sak som gjaldt mistanke om at tjenesteperson

hadde tatt betalt av en privatperson (A) for en promilletest. Bakgrunnen for saken var at en lokal avis

hadde et oppslag om at en deltaker på en festival hadde blitt avkrevd kr. 50,- da hun ba om å få ta en

frivillig promilletest før hun skulle kjøre fra festivalområde søndag morgen.

Spesialenheten iverksatte etterforsking. Det var i alt 19 tjenestepersoner fra flere distrikt og ulike

grener som hadde vakt under festivalen. I følge tjenestelistene var ikke politiet i området på

tidspunktet som A oppga å ha betalt for promilletesten, bortsett fra polititjenesteperson B som hadde

reservetjeneste og kjørte innom festivalområdet. Spesialenheten avhørt A som vitne og B som

mistenkt. Etterforskingen ga ikke grunnlag for at polititjenesteperson B skulle ha møtt og tatt seg

betalt av A for å gjennomføre en promilletest. De beskrivelsene som A ga av gjerningspersonen stemte

ikke overens med B. De øvrige bevis ga heller ikke grunnlag for å se bort fra Bs forklaring om hva han

21

gjorde på festivalområdet den aktuelle søndagen. Etterforskingen ga ikke grunnlag for å utelukke As

forklaring om at hun ble avkrevd betaling, men Spesialenheten la til grunn at det ut fra sakens karakter

ikke var forholdsmessig å foreta ytterligere etterforsking for å undersøke dette nærmere.

Saken ble henlagt for B som intet straffbart forhold anses bevist.

På bakgrunn av opplysninger som fremkom i saken, rettet Spesialenheten en forespørsel til UP

angående praksis for å tilby promilletest til privatperson som henvender seg til politiet. Spesialenheten

forstår det slik at UP som fast praksis ikke yter denne typen bistand. UP viste blant annet til at det i

situasjoner hvor politiet har tilbudt testing kan fremstå som om politiet har godkjent kjøringen, mens

det av lovgivningen følger at fører selv har ansvaret for å vurdere om han eller hun er skikket. UP har

også vist til at hjelp til frivillig testing ikke er omhandlet i opplæringsprogrammet i bruk av alkometer

og at det derfor vil være overlatt til politimesteren i det enkelte distrikt å ta stilling til hvilken policy

som skal følges. Spesialenheten mente at disse opplysningene gjorde saken egnet til administrativ

vurdering i politidistriktet.

Sak nr. 22. Ref nr. 797/12-123

Etterforsking som følge av at en person ble sittende i varetekt etter at han var løslatt av

lagmannsretten

Sør-Trøndelag politidistrikt

Spesialenheten ble varslet om at en person (A) først ble løslatt fra varetekt fem dager etter at

Frostating lagmannsrett besluttet A løslatt.

Spesialenheten iverksatte etterforsking og avhørte polititjenesteperson B som mistenkt. Det var B som

møtte for påtalemyndigheten i rettsmøtene om varetektsfengsling av A.

A ble varetektsfengslet etter kjennelse fra Sør-Trøndelag tingrett den 17. oktober 2012. A ble fengslet

frem til 24. oktober. A påanket kjennelsen. Frostating behandlet anken som kontorforretning den 19.

oktober og besluttet å løslate A. Etterforskingen viste at kjennelsen på vanlig måte ble formidlet

umiddelbart til påtalemyndigheten. B forklarte at hun var klar over at A var beordret løslatt. B tok opp

med sin nærmeste overordnede om de skulle gå videre med saken, men det ble besluttet å godta

lagmannnsrettens kjennelse. B tok det for gitt at kjennelsen ble forkynt for A og at lagmannsrettens

kjennelse fungerte som løslatelsesordre. Den 24. oktober ringte fengslet til B og lurte på hva som

skulle skje med A ettersom tingrettens kjennelse varte til 24. oktober. B forsøkte umiddelbart å få

kontakt med sine overordnede, skrev en løslatelsesordre og ringte fengslet slik at A ble løslatt.

Saken ble henlagt etter bevisets stilling for B. Spesialenheten mente det var grunnlag for å rette sterke

bebreidelser mot B for hennes opptreden, men kom under sterk tvil til at saken måtte henlegges. Ved

vurderingen fikk det blant annet betydning at B ikke ble fulgt tettere opp første gangen hun hadde

ansvaret for en varetektsfengsling som ble anket til lagmannsretten. Det var heller ikke

saksbehandlingsrutiner på plass som kunne minske risikoen for at situasjonen kunne oppstå.

Selv om Bs overordnede forklarte at han på bakgrunn av saken hadde endret opplegget for opplæring,

mente Spesialenheten saken var egnet til administrativ vurdering i politidistriktet. Saken ble også sendt

Politidirektoratet og førstestatsadvokaten i Trøndelag til orientering.

22

Sak nr. 23. Ref nr. 768/11-123

Politiadvokat anmeldes for å ha oversittet fengslingsfristen i straffeprosessloven § 187- anklage om

ulovlig frihetsberøvelse

Rogaland politidistrikt

A anmeldte en politiadvokat (B) for ulovlig frihetsberøvelse. A viste i anmeldelsen til at han ikke ble

løslatt da fristen for fengsling etter straffeprosessloven § 187 gikk ut på en fredag. A ble påfølgende

mandag varslet om at det var utferdiget ny beslutning om pågripelse og at det var sendt en begjæring

til retten om fortsatt varetektsfengsling.

Spesialenheten opptok en forklaring fra A. B ble avhørt med status som mistenkt. Påtaleansvarlig (C)

ble avhørt om rutiner og ansvarsforhold i politidistriktet ved oppfølgning av fengslingsfrister. Det ble

innhentet dokumentasjon fra politi og fengselsmyndigheter.

A var ved tingrettsdom av fredag 2. september 2011 domfelt for overtredelse av straffeloven § 260

mv. til en straff av fengsel i syv måneder. A hadde da dommen ble avsagt sittet varetektsfengslet siden

begynnelsen av juni 2011. Varetektsfengslingen av A var begrunnet i gjentakelsesfare.

Etter hovedforhandling ble A holdt fengslet i fire uker med hjemmel i straffeprosessloven § 187.

Fristen for påtalemyndigheten til å framstille A for ny fengsling var etter dette fredag 30. september

2011. A ble ikke framstilt for tingretten innen denne fristen. Han ble heller ikke løslatt.

Spørsmålet om på hvilket tidspunkt B ble klar over at fengslingen hadde utløpt er ved sakens

behandling noe omtvistet. Sjefen for Spesialenheten har ved sin behandling av saken lagt til grunn at B

ble kjent med forholdet fredag 30. september, mens Riksadvokaten ved behandling av klage fra A har

lagt til grunn at B ble kjent med at fristen var utløpt mandag 3. oktober. Fengslingsbegjæringen som B

sendte til retten 3. oktober var datert og opprettet samme dag.

Spørsmålet om straffansvar for B ble vurdert i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov

uforstand i tjenesten. Straffelovens regler om ulovlig frihetsberøvelse ble ikke vurdert å kunne ramme

forholdet.

Verken Spesialenheten eller Riksadvokaten fant at det forhold at B hadde oversett fengslingsfristen

var så klanderverdig at det kunne lede til straffansvar. B var på tidspunktet en uerfaren påtalejurist og

fengslingsgrunnlaget var slik at det ikke forelå kjennelse der fengslingsfristen uttrykkelig fremgikk.

Spesialenheten og Riksadvokaten kom heller ikke til at det forhold at B 3. oktober traff ny beslutning

om pågripelse av A kunne medføre straffansvar. Riksadvokaten skriver i klageavgjørelsen: ”Når

fristoversittelsen først var et faktum, var det – i den situasjonen som forelå – lovlig adgang til å treffe

beslutning om pågripelse med fengsling for retten så raskt det lot seg gjøre. Tingrettens etterfølgende

vurdering av fengslingsspørsmålet 4. oktober 2011 viste at fengslingsvilkårene var til stede. Dermed

var det på tidspunktet for pågripelsesbeslutningen ikke egentlig tale om verken å sette seg ut over

lovens vilkår for frihetsberøvelse eller å sette seg utover en uttrykkelig beslutning fra retten. ”

Spesialenheten fant ved sin behandling av saken ikke grunn til å vurdere foretaksstraff. I klage fra A

over Spesialenhetens vedtak om henleggelse ble det særlig gjort gjeldende at det burde ha vært reagert

med foretaksstraff.

23

Riksadvokaten uttalte i klageavgjørelsen om spørsmålet:

”Selv om det ikke på noen måte skal tas lett på kravet til et virksomt rettsgrunnlag for å berøve

borgerne friheten, er ikke feilen som ble begått i den foreliggende sak av de mest alvorlige, og den

medfører neppe en nærliggende fare for vesentlig rettstap. Forglemmelsen ble gjort i en situasjon der

fengslingsgrunnlaget var straffeprosessloven § 187 – og der adgangen til videre frihetsberøvelse i fire

uker etter fellende dom altså fulgte automatisk av loven. Risikoen for at noen i en slik situasjon som

følge av fristoversittelse skal bli holdt fengslet uten at grunnvilkårene for frihetsberøvelse er til stede,

er således relativt beskjeden. I den foreliggende sak skjedde heller ikke det.

Det er heller ikke uklare ansvarsforhold i politidistriktet. Det er enighet om at påtaleansvarlig jurist

har overordnet ansvar for å følge opp fengslingsfrister i den enkelte sak. … Det innebærer selvsagt

ikke at politidistriktet er uten ansvar for etablering av tilstrekkelig gode rutiner. Innskjerping av

rutinene har etter det opplyste allerede skjedd og saken synes egnet for slik oversendelse til

administrativ vurdering etter påtaleinstruksen § 34-7 annet ledd som Spesialenheten har besluttet. ”

Sak nr. 24. Ref nr. 579/12-123

Påstand om diskriminering

Oslo politidistrikt

A anmeldte en polititjenesteperson (B) for diskriminering.

A viste i anmeldelsen til at hans svigerdatter (C) ble ransaket da hun sammen med sin familie besøkte

et kjøpesenter. C var kledd i en tradisjonell drakt med stort skjørt. Inne i butikken ble hun stanset av B

og to vektere som påsto at hun hadde stjålet fra en butikk. B begrunnet mistanken med at C hadde gått

på en påfallende måte, at det så ut som hun holdt noe skjult under skjørtet og det hadde falt emballasje

ut fra skjørtet.

C avviste at hun hadde stjålet, og forklarte at hennes barn hadde fått emballasjen som var fra en

badekåpe, for å leke med. B festet ikke lit til Cs forklaring og C ble ført til et vaktrom. På vaktrommet

ble hun ransaket av B.

Spesialenheten fortok utdypende avhør av C. B ble avhørt som mistenkt. Det ble opptatt

vitneforklaringer fra vekterne.

B var på kjøpesenteret i sin fritid og valgte og tre inn i tjeneste da han fattet mistanke til C.

Spesialenheten viste til at B i henhold til regler i politiloven og politiinstruksen i den aktuelle

situasjonen ikke hadde plikt til å tre inn i tjenesten, men at han allikevel hadde rett til det. Etter

Spesialenhetens vurdering kan en polititjenesteperson som på sin fritid observerer en tyverihandling,

og som er rimelig trygg på sine observasjoner, vanskelig kritiseres for at han griper inn. Det kunne ut

fra omstendighetene allikevel stilles spørsmål om B burde ha avgrenset sitt engasjement til å la

vekterne på stedet følge opp C. At B valgte en annen framgangsmåte kunne i en strafferettslig

bedømmelse av hans opptreden allikevel ikke bebreides ham.

Etter straffeprosessloven § 195 første ledd, kan en person ransakes dersom personen med skjellig

grunn kan mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff. En politimann kan

24

treffe beslutning om ransaking når mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor,

jf. straffeprosessloven § 198 første ledd nr. 2.

Spesialenheten la til grunn at B oppfattet at det falt emballasje ut av Cs skjørt, og at B med bakgrunn i

øvrige observasjoner, mente at det forelå skjellig grunn til å mistenke C.

I henhold til straffeprosessloven § 170a skal et tvangsmiddel bare brukes dersom det er tilstrekkelig

grunn til det, og det ikke er et uforholdsmessig inngrep. Videre skal ransakingen foregå så skånsomt

som forholdene tillater. Personlig ransaking skal når hensynet til ærbarhet tilsier det utføres av en

person av samme kjønn, jf. straffeprosessloven § 201 første ledd.

Spesialenhetens vurdering var at personransakingen som B foretok av C var et for umiddelbart og

kraftig inngrep. Det ble vist til varens verdi og at det ved enkle undersøkelser raskt kunne ha vært

avklart om C, slik hun selv oppga, hadde betalt for varen. C ba vekterne kontakte et familiemedlem på

stedet som kunne vise fram handlepose og kvittering. Vekterne fulgte ikke denne oppfordringen, men

kontaktet butikken varen kom fra, og fikk da oppgitt at varen var betalt. Da beskjeden om dette ble gitt

til B, var ransakingen allerede i gang. Det var ingen opplysninger i saken som tilsa at det ikke var tid

til å avvente resultatet av en så enkel og nærliggende undersøkelse som å spørre butikken eller

kontakte familiemedlemmer.

Spesialenheten fant med hensyn til gjennomføringen av ransakingen ikke å kunne legge til grunn at B

hadde bedt C om å kle av seg. I følge forklaringene fra vekterne valgte C da de kom inn på

vaktrommet, nærmest uten oppfordring, selv å løsne skjørtet og vise at hun ikke skjulte noe under det.

C hadde undertøy og strømpebukse under skjørtet. Da B ikke så behov for å gå videre med

ransakingen anså han ikke hensynet til ærbarhet å kreve at en kvinne foretok ransakingen.

Spesialenheten fant at spørsmålene omkring forholdsmessigheten av ransakingen ga grunnlag for å

rette kritikk mot Bs fremgangsmåte. Forholdet var likevel ikke av så klanderverdig karakter at det var

grunnlag for å konkludere med straffansvar.

B ble kritisert for at han hos politiet ikke hadde sikret notoritet om ransakingen og for at han ikke

hadde varslet overordnede om at han hadde trådt inn i tjeneste. Det skal settes opp rapport om

ransaking, jf. straffeprosessloven § 199 annet ledd. En tjenestemann som trer inn i tjenesten på

fritiden, skal i følge politiinstruksen § 6-2 siste ledd underrette foresatte snarest mulig.

Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten som

intet straffbart forhold anses bevis. Diskrimineringsloven eller straffeloven § 135a ble ikke vurdert å

kunne komme til anvendelse.

Saken ble sendt politidistriktet for administrativ gjennomgang, jf. påtaleinstruksen § 34-7 andre ledd.

25

Sak nr. 25. Ref nr. 855/12-123

Politiet anmeldes for ikke å ha påført passasjer i cellebil bilbelte

Hordaland politidistrikt

Flere personer som var transportert av politiet i cellebil fra et fengsel til en politistasjon anmeldte

politiet for å ha gjennomført transporten uten av de på forskriftsmessig vis var påført bilbelte.

Spesialenheten opptok forklaring fra en av anmelderne (A). A var opptatt av sikkerheten for

passasjerene under transporten og mente at rutinene bør forbedres. Bilen som ble benyttet var utstyrt

med setebelter. Spesialenheten innhentet også kopi av politiets dokumentasjon knyttet til

gjennomføringen av den aktuelle transporten.

Av forskrift om bruk av personlig verneutstyr i bil § 1 følger at bilbelter og annet utstyr til sikring av

personer skal brukes der det er montert. Av § 3 annet ledd følger at fører av motorvogn er ansvarlig for

at passasjer under 15 år er påført verneutstyr. Det følger av forskriften også at fører av buss har ansvar

for å informere passasjerer om plikten til å bruke bilbelte.

Politiets adgang til å fravike bestemmelser i vegtrafikkloven, jf trafikkreglene § 2 nr. 4, omfatter ikke

regelen i vegtrafikkloven § 23 a om personlig verneutstyr. Spesialenheten la derfor til grunn at

utgangspunktet må være at passasjer i politiets kjøretøy med fastmontert bilbelte skal påføre seg slikt

belte. Spesialenheten rettet forespørsel til Politidirektoratet (POD) og Politiets data- og

materielltjeneste (PDMT) om det er gitt særskilt dispensasjon for politiet fra kravet om bruk av

personlig verneutstyr i bil. Personell i POD og PDMT som bevarte Spesialenhetens forespørsler var

ikke kjent med at slike dispensasjoner er gitt.

Det er på det rene at det ved persontransport i politiet kan være behov for å bruke bendsel (håndjern

el.l.) som hemmer bevegelsesfrihet. Politiet vil i mange tilfelle også være nødt til å transportere

personer som opptrer utagerende og som det ikke vil være mulig å påføre bilbelte.

Transport av pågrepne og innsatte er regulert i politiinstruksen kapittel 11. Av § 11-3 følger at

transportmåten og sikkerhetstiltakene skal fastsettes etter det som anses nødvendig i det enkelte

tilfelle. Når det foreligger fluktfare bør det brukes transportjern eller håndjern. Spesialenheten viser

også til PODs rundskriv av 11. november 2009 om reviderte rutiner for risikoreduserende tiltak ved

bruk av cellevogn. Det er verken i politiinstruksen eller i rutinen for bruk av cellevogn skrevet noe om

bilbeltebruk.

Da det ikke ses å være gitt særskilte direktiver om bruk av bilbelte ved politiets transport av personell,

anså Spesialenheten det ikke å være rimelig grunn til å iverksette etterforsking med bakgrunn i

anmeldelsen fra A m.fl. Anmeldelsen ble henlagt fordi det ikke er rimelig grunn til å iverksette

etterforsking.

Da det etter Spesialenhetens vurdering ville være en fordel om det forelå mer klargjørende direktiver i

politiet om bruk av bilbelte under transportoppdrag, ble saken sendt til politidistriktet og POD med

anmodning om å vurdere behovet for slike direktiver.

26

Sak nr. 26. Ref nr. 847/12-123

Ransaking av bil og unnlatelse av å skrive rapport

Gudbrandsdal politidistrikt

En person (A) anmeldte to tjenestepersoner ved politidistriktet for å ha ransaket A og As venn B, samt

bilen de satt i. Spesialenheten innhentet og gjennomgikk relevante dokumenter fra politidistriktet, og

avhørte de to tjenestepersonene som besluttet og gjennomførte ransakingen med status som mistenkte.

Spesialenheten la til grunn at A og B en natt ble stanset av politiet i bil. B, som var fører av bilen,

hadde ikke gyldig førerkort. Polititjenestepersonene reagerte på Bs adferd og mistente at B kunne være

ruset. Ifølge tjenestepersonene oppførte B seg ”snodig” og de også opplyst over samband at B tidligere

var tatt for to tilfeller av kjøring i påvirket tilstand. A og B ga heller ingen god forklaring på hva de

gjorde i området, noe som ifølge tjenestemennene bidro til å bygge opp skjellig grunn til mistanke om

kjøring i påvirket tilstand. Tjenestepersonene sjekket lommene til B. As’ lommer ble også sjekket

ettersom A satt i bilen sammen med B og hadde all mulighet til å gjemme rus. Bilen ble også sjekket.

Det ble imidlertid ikke gjort noen funn som understøttet mistanken om at B var ruset. A og B fikk

kjøre videre etter kontrollen, da med A som sjåfør. B ble ilagt et forelegg for kjøring uten gyldig

førerkort. Verken av dokumentene i straffesaken mot B eller i oppdragsloggen fremgikk opplysninger

om at politiet gjennomførte ransakinger.

Saken ble av Spesialenheten vurdert etter straffeloven § 325 første ledd nr.1 om grov uforstand i

tjenesten. Det ble vist til bestemmelsene om ransaking i straffeprosessloven §§ 192 og 195 og vilkåret

om at ransaking kun kan foretas dersom det foreligger skjellig grunn til mistanke om at det er begått

en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff. Spesialenheten mente at de forholdene

polititjenestepersonene oppga som grunnlag for ransakingen ikke utgjorde klare objektive og konkrete

holdepunkter som kunne støtte opp om en mistanke om bruk av eller besittelse av narkotika, og da

særlig ikke overfor A som var passasjer i bilen. Videre mente Spesialenheten at politiet som grunnlag

for ransaking ikke kan legge særlig vekt på kunnskap om rushistorikk. Spesialenheten kom til at

vilkårene for ransaking i dette tilfellet ikke var oppfylt.

Etter straffeprosessloven § 199 andre ledd skal det snarest mulig settes opp en rapport om ransakingen.

Dette ble ikke gjort i denne saken. Det ble heller ikke på andre måter sikret notoritet om

tjenesteoppdraget.

Selv om Spesialenheten menter at vilkårene for å ransake ikke var oppfylt og det ikke ble sikret

notoritet over tvangsmiddelbruken, ble det ut fra en samlet vurdering ikke funnet grunnlag for å

konkludere med straffansvar. Det ble blant annet sett hen til at det i henhold til rettspraksis må være et

rom for feilvurderinger før man konstaterer at dårlig utførelse av tjenesten representerer en straffbar

handling. Ettersom vurderingen av om det ble utvist grov uforstand i tjenesten ved beslutning om og

gjennomføring av ransakingen bydde på tvil, ble saken henlagt mot tjenestepersonene etter bevisets

stilling.

Saken ble oversendt politimesteren i politidistriktet for administrativ vurdering. Politimesteren ble

bedt om å vurdere om det overfor egne mannskaper var behov for å understreke hjemmelsgrunnlaget

og rapporteringsplikten ved ransaking.

27

Sak nr. 27. Ref nr. 739/123-123

Overtredelser av våpenloven

Hedmark politidistrikt

En våpensamler ble 17. oktober 2013 tiltalt for en rekke overtredelser av våpenloven. Våpensamleren

var nylig pensjonert fra stilling i politiet. Spesialenheten mente at det under etterforsking av saken

hadde kommet fram særlig to forhold som var egnet til administrativ vurdering både i politidistriktet

og Politidirektoratet.

I etterforskingen fremkommer opplysninger om at politidistriktet, som våpensamleren var ansatt og

bosatt i, ikke hadde kontrollert hans oppbevaring av våpen.

Spesialenheten ba for øvrig Politidirektoratet vurdere om det er hensiktsmessig at ansatte i politiet får

sine våpensøknader behandlet av kollegaer i samme politidistrikt.

Sak nr. 28. Ref nr. 165/13-123

Overtredelser av arbeidsmiljøloven, folketrygdloven, forvaltningsloven m.m.

Østfinnmark politidistrikt

En tidligere ansatt i politidistriktet anmeldte politimesteren og to lensmenn for overtredelser av

arbeidsmiljøloven, folketrygdloven, forvaltningsloven m.m. Spesialenheten henla saken med den

begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om de tre anmeldte hadde begått straffbare

tjenestehandlinger som anmeldt. Spesialenheten mente likevel at saken var egnet til administrativ

vurdering i politidistriktet og i Politidirektoratet. Det ble vist til de forhold som synes å være

opprinnelsen til arbeidskonflikten som saken gjaldt (bruk av arbeidstid, tilgjengelighet under

reservetjeneste og opptreden på fritiden) og håndtering av arbeidskonflikten, herunder spørsmålet om

ivaretakelse av mulige varslere.

Sak nr. 29. Ref nr. 326/11-123

Mangler ved driften av lokalt fotoregister

Oslo politidistrikt

Spesialenheten utferdiget 19. august 2013 foretaksstraff mot politidistriktet for alvorlige mangler ved

driften av lokalt fotoregister. Foranledningen til at Spesialenheten gjennomgikk politidistriktets rutiner

for lokalt fotoregister var en anmeldelse inngitt fra en person som viste til at et ”politibilde” av ham

hadde dukket opp på en nettside som ble knyttet til russiske høyreekstremister.

Spesialenheten viste i sin begrunnelse for foretaksstraffen blant annet til at det lokale fotoregisteret

ikke ble drevet i samsvar med regler i påtaleinstruksen og at ledelsen i politidistriktet - til tross for at

det både internt og i henvendelse fra Datatilsynet var stilt spørsmål ved sider ved driften - hadde

unnlatt å sette seg inn i spørsmål knyttet til det rettslige grunnlaget for registeret og hvordan den ble

administrert.

28

Spesialenheten mente saken var egnet til administrativ vurdering både i politidistriktet og

Politidirektoratet av hensiktsmessigheten av lokale fotoregistre ved siden av det nasjonale registeret

som drives av Kripos.

Sak nr. 30. Ref nr. 246/13-123

Brudd på sikkerhetsforskrifter og brudd på taushetsplikt

Midtre Hålogaland politidistrikt

Spesialenheten mottok en anmeldelse fra politimesteren som gjaldt brudd på sikkerhetsforskrifter og

brudd på taushetsplikt. Bakgrunnen for anmeldelsen var at kommunens SLT koordinator hadde hatt

eget kontor på et av politidistriktets enhetskontorer med fast utlånt besøksnøkkelkort. SLT koordinator

hadde i tillegg deltatt på morgenmøter hvor blant annet opplysninger fra politiets registre ble

gjennomgått.

Spesialenheten etterforsket saken. Den lokale enhetslederen ble avhørt som mistenkt. Lokale

sikkerhetsinstrukser ble innhentet. Spesialenheten tilskrev Politidirektoratet med spørsmål om det er

gitt retningslinjer for plassering av kontorsted for politiets samarbeidspartnere i politiets lokaler.

Politidirektoratet svarte at det er det ikke. Spesialenheten innhentet Politidirektoratets publikasjon

12/2005 ”Politiet i lokalsamfunnet. Veileder om politiets kommunikasjon og samhandling med

kommuner og andre aktører på lokalt og regionalt nivå.”

Det var ikke opplysninger i saken om at SLT koordinatoren hadde brakt opplysninger han hadde blitt

kjent med videre slik at uvedkommende hadde fått tilgang til taushetsbelagte opplysninger. Det forelå

heller ikke opplysninger om at koordinatoren hadde benyttet besøkskortet til å oppsøke kontoret uten

tjenestelig behov. Spesialenheten mente at koordinatoren ikke burde ha deltatt på morgenparoler hvor

opplysninger fra PO og Indicia ble referert, uten at det var gjort en konkret vurdering av om

opplysningene kunne formidles til ham. Selv om en del av opplysningene antakelig kunne gis ham

som SLT koordinator uten hinder av taushetsplikt, er det sannsynlig at det ved slike paroler også

fremkom opplysninger som ikke uten videre kunne formidles til andre offentlige organer i

kriminalitetsforebyggende øyemed. Spesialenheten mente likevel at lederen ikke hadde begått

straffbart brudd på taushetsplikt ved å la koordinatoren være til stede på parolene. Ved vurderingen var

det lagt vekt på at han hadde undertegnet en egen taushetserklæring. Det hadde også betydning i

forhold til koordinatorens tilgang til kontorlokalene. Av Politidirektoratets publikasjon fremgikk at en

SLT koordinator kan ha kontordager hos politiet.

Spesialenheten mente saken var egnet til administrativ vurdering både i politidistriktet og

Politidirektoratet. Det ble særlig vist til spørsmålet om, og eventuelt hvordan, politiets

samarbeidspartnere kan gis tilgang til politiets lokaler og hvordan det praktisk skal legges til rette for

samarbeid uten at det bryter med regler om taushetsplikt og sikkerhet.

29

Sak nr. 31. Ref nr. 192/13-123

Anmeldelse av politiet for ulovlig ransaking av person og bopel

Oslo politidistrikt

En person (A) anmeldte politiet for ulovlig ransaking av hans person og bopel.

Spesialenheten innhentet politiets oppdragslogg fra hendelsen. Politibetjent B og politihøgskolestudent

C ble avhørt med status som mistenkte.

Spesialenheten vurderte saken etter straffeloven § 325 første ledd nr.1 om grov uforstand i tjenesten.

Straffeloven § 116 om ulovlig ransaking ble ikke vurdert fordi straffansvar etter denne bestemmelsen

stiller krav om forsett, og det ikke kunne legges til grunn at tjenestemennene hadde ransaket A og hans

bolig selv om de var klar over at det var ulovlig.

Spesialenheten la til grunn at B og C kjørte patrulje og ble oppmerksomme på A, som gikk langs veien

med en stor hund og bar på en plastpose. De stoppet A primært for å snakke med ham, fordi han

tilhørte ”rett aldersgruppe” og var i et område som de jevnlig sjekket ut. Å opprette kontakt på denne

måten, ble av Spesialenheten ansett å være innenfor den handlefrihet politiet bør ha i arbeidet med å

forebygge kriminalitet, jf. politiloven § 2 nr. 2.

B forklarte at han mente det var skjellig grunn til å mistenke A for å ha brukt narkotika. Mistanken var

basert på at A hadde svært blanke øyne og små pupiller. Spesialenheten la til grunn at B i tillegg til

ytre tegn hos A la vekt på at han fremstod som unnvikende og ga inntrykk av at han hadde noe å

skjule. Spesialenheten la videre til grunn at B gjennomførte en ”Tegn- og symptomtest” på A, som ga

ham grunn til å tro at A var påvirket av sentraldempende stoff. Vurdert ut fra etterforskingsresultatet

mente Spesialenheten at det kunne stilles spørsmål om det var skjellig grunn til å mistenke A for en

straffbar handling, og om det derfor var anledning til å gjennomføre ”Tegn- og symptomtest” og

personransaking. Vurderingene knyttet til mistankegrunnlaget var imidlertid ikke så mangelfulle at

dette kunne gi grunnlag for straffansvar.

Politiet hadde etter ransakingen av A på gaten ikke gjort funn som styrket mistanken om at han var i

besittelse av narkotika, men hadde etter ”Tegn- og symptomtesten” fått styrket mistanken om at han

kunne være ruspåvirket. Spesialenheten mente til tross for dette at det var grunn til å stille seg kritisk

til at det ble besluttet ytterligere bruk av tvangsmiddel i form av husransaking. B forklarte at han ikke

innhentet beslutning fra påtalejurist fordi det forelå bevisforspillelsesfare. Etter Spesialenhetens

oppfatning var vilkårene for at B selv kunne treffe beslutning om husransaking ikke oppfylt.

Spesialenheten fant at politiet gjorde en feilvurdering, både med hensyn til mistankegrunnlaget som

husransakingen var basert på og egen kompetanse til å beslutte ransaking. Spesialenheten mente

imidlertid at dette forholdet ikke kunne karakteriseres som kvalifisert klanderverdig og lede til

straffansvar.

I forbindelse med ransakingen av As bopel gjorde politiet funn av to kastekniver og en Nunchaku.

Gjenstandene er å anse som våpen som er ulovlige å inneha. Det var derfor grunnlag for å beslaglegge

gjenstandene. B fremla ikke spørsmålet om beslaget skulle opprettholdes for jurist, men besluttet selv i

etterkant av samtale med As mor at beslagene skulle destrueres. Spesialenheten fant at B ikke hadde

formell kompetanse til å beslutte dette.

30

De tvangsmidler A ble utsatt for ga ham status som siktet. Det ble verken skrevet rapport om

ransakingen eller beslagene som ble gjort i forbindelse med ransakingen på bopel. B begrunnet dette

med at han på bakgrunn av morens opplysninger om As situasjon ikke ville opprette sak mot ham.

Videre forklarte B at påtalemyndigheten ved politidistriktet har opplyst at det ikke er nødvendig å

opprette sak og skrive beslagsrapporter ved negativ ransaking, så lenge det er gjort nedtegninger i

oppdragsloggen.

Spesialenheten mente B måtte bebreides for ikke å ha forelagt spørsmålet om opprettholdelse av

beslag for påtalejurist, for selv å beslutte destruksjon av beslaget og for ikke å ha skrevet rapporter og

opprettet straffesak, men mente at hans opptreden ikke kunne lede til straffansvar.

Det ble lagt til grunn at B var leder på oppdraget og tok beslutningene underveis. C var

politihøgskolestudent og har forklart at han stolte på Bs erfaring med hensyn til beslutningene som ble

tatt. Spesialenheten la til grunn at C ikke var involvert i oppfølgningen av saken etter at politiet reiste

fra As bopel. Saken ble henlagt for C som intet straffbart forhold anses bevist.

Spesialenheten mente at B burde ha opptrådt annerledes, men fant at hans tjenesteutøvelse under

oppdraget heller ikke samlet kunne lede til straffansvar. Saken ble også for ham henlagt som intet

straffbart forhold anses bevist.

Spesialenheten fant grunn til å oversende saken til politimesteren i politidistriktet for administrativ

vurdering. Politimesteren ble bedt om å vurdere om det var behov for å informere egne mannskaper

om hjemmelsgrunnlag ved kontroll for tegn og symptomer, samt om det er grunn til en gjennomgang

av rutiner for å sikre notoritet ved tvangsmiddelbruk. Spesialenhetens avgjørelse ble etter klage

opptrettholdt av Riksadvokaten.

Sak nr. 32. Ref nr. 590/12-123

Anmeldelse av politiet for ulovlig frihetsberøvelse og stripping

Hedmark politidistrikt

En person (A) anmeldte politiet etter at hun en natt ble pågrepet hjemme og deretter satt i politiarrest.

Spesialenheten innhentet og gjennomgikk blant annet dokumentene i straffesaken som ble opprettet

mot A. Fire polititjenestepersoner ble avhørt som mistenkte, og det ble avhørt ett vitne.

Det ble lagt til grunn at A var i kontakt med en politipatrulje bestående av politibetjent B og

politibetjent C, etter å ha blitt kastet ut fra et utested. Patruljen rådet A til å reise hjem. Etter en stund

ble patruljen kontaktet av en jente som opplyste at A plaget henne. Patruljen påla etter dette A å fjerne

seg fra sentrum og forklarte konsekvensene av å bryte pålegget. Jenta som tidligere hadde kontaktet

politiet meldte noe senere inn til operasjonsentralen at hun var blitt slått ned av blant annet A.

Operasjonssentralen tildelte en patrulje bestående av politibetjent C og politibetjent D oppdraget, mens

politibetjent B kjørte alene. Politibetjent B ble værende igjen hos jenta som mente seg utsatt for vold,

mens politibetjent C og politibetjent D reiste hjem til A.

Ifølge politibetjent C og politibetjent D ble A tatt med til arresten fordi hun ikke hadde etterkommet

pålegg fra politiet og fordi de ville avklare omstendigheter rundt legemsfornærmelsen. Da de ankom

arresten fikk de ytterligere opplysninger om voldssaken, blant annet at skadene var minimale. Blant

annet på denne bakgrunn ble mistanken mot A svekket. På politistasjonen ble A framstilt for

31

operasjonsleder, som besluttet å sette A inn etter politiloven § 9. Operasjonsleder ble ikke orientert om

at A var pågrepet hjemme. Hans beslutning var basert på at A ikke hadde etterkommet pålegg fra

politiet og at det var en mulighet for at hun kunne oppsøke sentrum igjen. Han vurderte henne til å

være åpenbart beruset, men ikke overstadig beruset. A ble inne på cellen pålagt å kle seg helt naken,

stille seg mot veggen og spre rumpeballene. A var frihetsberøvet i ti timer og fem minutter.

Spesialenheten vurderte saken etter straffeprosessloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i

tjenesten. Spesialenheten la til grunn at beslutningen om å frihetsberøve A dels var begrunnet i

meldingen om voldsutøvelse og dels i pålegget A var gitt om å forlate sentrum og hennes beruselse.

Spesialenheten mente det ikke forelå skjellig grunn til mistanke om at A hadde utøvd vold og at

vilkårene for straffeprosessuell pågripelse derfor ikke var oppfylt. Omstendighetene rundt den

angivelige legemskrenkelsen var høyst uklare da politiet bestemte seg for å oppsøke A. Det var heller

ikke noe i saken som beskrev hvilken rolle A skulle hatt under episoden.

Spesialenheten kunne heller ikke se at vilkårene for innbringelse etter politiloven § 8 var til stede. Det

ble vist til at A på tidspunktet hun ble oppsøkt av politiet var hjemme og dermed hadde forlatt

sentrum. Formålet med politiets pålegg, å forebygge ytterligere ordensforstyrrelser i sentrum, var

dermed oppnådd. Siden hun var hjemme og skulle legge seg, var det etter Spesialenhetens mening

ingenting ved den faktiske situasjonen som krevde ytterligere polititiltak mot henne for å stoppe eller

forhindre nye ordensforstyrrelser. Det ble videre bemerket at det for innbringelse etter politiloven § 8

første ledd nr. 2 ikke er tilstrekkelig at et pålegg ikke er fulgt. Det kreves i tillegg at det foreligger

skjellig grunn til å frykte ordensforstyrrelser om innbringelse ikke skjer.

Det var ingen opplysninger i saken som ga holdepunkter for at A forstyrret den offentlige ro og orden

eller voldte fare for seg selv da politiet oppsøkte henne hjemme, og Spesialenheten fant det derfor klart

at det ikke var adgang til å innsette henne i arrest etter politiloven § 9. Innsettelsen i arrest var dermed

også ulovlig.

Spesialenheten hadde ikke innvendinger til at A ble visitert. Politiet hadde imidlertid ikke

holdepunkter for at hun hadde farlige gjenstander på eller i kroppen. Slik Spesialenheten så det gikk

politiet, ved å pålegge A å kle seg helt naken og spre rumpeballene, utover hva som måtte anses som

nødvendig av sikkerhetsmessige hensyn.

Spesialenheten kom etter en samlet vurdering til at det ikke var grunnlag for å konkludere med

straffansvar for de involverte tjenestepersonene. Det ble ved vurderingen blant annet sett hen til det

rom for feilvurderinger som i rettspraksis er angitt før dårlig utførelse av tjenesten representerer en

straffbar handling. Vurderingen av om det ble utvist grov uforstand i tjenesten bør imidlertid på tvil og

saken ble henlagt for politibetjent B og politibetjent D etter bevisets stilling. For politibetjent C og

operasjonsleder ble saken henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Spesialenheten kom under tvil til at det ikke var hensiktsmessig å reagere med foretaksstraff.

Saken ble sendt til politimesteren i politidistriktet for administrativ vurdering, jf. påtaleinstruksen §

34-7 annet ledd. Politimesteren ble særlig bedt om å vurdere om det overfor egne mannskaper var

behov for bevisstgjøring knyttet til hjemmelsgrunnlaget for frihetsberøvelse.

32

Sak nr. 33. Ref nr. 826/12-123

Etterforsking av eget tiltak. Vitner satt på ”glattcelle”

Sør-Trøndelag politidistrikt

Spesialenheten iverksatte, med bakgrunn i avisoppslag, etterforsking av en hendelse hvor det kom

fram at vitner som var tatt inn til politistasjonen for avhør var satt på glattcelle.

Politiet rykket om natten ut i sammenheng med at en person hadde falt i vannet og påkalt hjelp. En

kvinne (A) som var vitne til hendelsen, og som hadde varslet politiet, ble tatt inn til politistasjonen for

avhør. Det samme ble hennes samboer (B) som lå og sov i en husbåt i nærheten. Politiet gikk også

ombord i husbåten og foretok undersøkelser.

Spesialenhetens etterforsking viste at det hadde oppstått flere misforståelser internt i politidistriktet

knyttet til de innbraktes status mv. Etterforskingen ga inntrykk av mangelfull styring og

kommunikasjon knyttet til sentrale beslutninger i saken.

Det er ingen automatikk i at personer som tas inn til politiet for avhør skal settes på glattcelle. Alt etter

omstendighetene kan forvaring på et kontor, avhørsrom eller liknende være tilstrekkelig. Etter

Spesialenhetens vurdering var det ikke nødvendig å sette A på glattcelle.

Selv om det var grunn til å kritisere flere sider ved tjenesteoppdraget, ble det ikke ansett å være

grunnlag for å reagere med straffansvar. Saken ble henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist.

Saken ble sendt til politidistriktet for administrativ gjennomgang og erfaringslæring.

Sak nr. 34. Ref nr. 13/13-123

Anmeldelse for grov uforstand i tjenesten for flere forhold knyttet til pågripelse og etterforsking i en

sak hvor far var mistenkt for vold mot stedatter

Romerike politidistrikt

En advokat anmeldte, på vegne av en familie, politiet for grov uforstand i tjenesten. Det ble vist til

flere forhold rundt pågripelsen og etterforskingen i saken hvor faren i familien (A) var mistenkt for

over flere år å ha utøvet vold mot et barn i huset.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra moren i familien (B). Videre ble flere av

tjenestepersonene som hadde bistått under ransakingen og etterforskingen avhørt av Spesialenheten.

Det fremgikk av sakens opplysning at A hadde blitt pågrepet av politiet grunnet nevnte mistanker.

Videre ble moren B innkalt til avhør på samme tidspunkt. Et mindreårig barn (C) var derfor alene

hjemme. Politiet gjennomførte ransaking på bopel med C til stede. B viste til at hun hadde gjort

politiet oppmerksom på at C var alene, og mente tjenestepersonene hadde opptrådt grovt uforstandig

ved å forlate C i huset alene etter at ransakingen var gjennomført. En tjenesteperson forklarte til

Spesialenheten at hun ikke kunne huske at C hadde vært et tema fra morens side. Videre at det virket

som han syntes det var greit at de reiste, og at C ble igjen alene. Det fremsto for Spesialenheten uklart

hvorvidt tjenestepersonene var tilstrekkelig oppmerksomme på Cs alder og at situasjonen for C kunne

33

oppleves skremmende. Spesialenheten var kritisk til at det ikke var notoritet om ivaretakelsen av C.

Saken ble av den grunn oversendt politidistriktet for administrativ gjennomgang. Forholdet ble ikke

ansett å være straffbart.

Når det gjaldt de øvrige anmeldte forhold, fant Spesialenheten det ikke bevist at tjenestepersonenes

opptreden var av slik karakter at den var straffbar. Det ble ikke ansett bevist at ord- og stemmebruk var

brukt i krenkende hensikt. Spesialenheten fant det videre ikke sannsynlig at tjenestepersonene hadde

handlet på et vis som kunne lede til straffansvar hva gjaldt påstanden om ugyldig

ransakingsbeslutning, ulovlig beslag, upartisk etterforsking mv.

Saken ble for tjenestepersonene henlagt som intet straffbart forhold anses bevis.

Sak nr. 35. Ref nr. 628/13-123

Mistenkelig dødsfall – politikollega var sentralt vitne

Telemark politidistrikt

Telemark politidistrikt etterforsket en sak hvor en kvinne var funnet død i sjøkanten. Det ble tidlig lagt

til grunn at hun var død etter fall fra et brospenn. Da det i flere nyhetsoppslag blant annet kom fram at

den som sist hadde vært sammen med kvinnen var en person som var ansatt i politidistriktet, og at

samme person (A) hadde hatt oppgaver under politiets etterforsking, besluttet Spesialenheten å

iverksette etterforsking for å klargjøre om ansatte i politiet eller politidistriktet som foretak hadde

opptrådt straffbart.

Etterforskingsledelsen var tidlig kjent med at A var den personen som sist hadde sett kvinnen i live og

at A var en venn av kvinnen og hennes familie. Det ble allikevel ikke truffet noen beslutning om at A

ikke skulle ha noe nærhet til etterforskingen. A fikk i oppdrag å identifisere den avdøde kvinnen og

var til stede i avdødes hjem da politiet opptok vitneforklaring fra avdødes samboer. A deltok også i

søk etter mulige bevis i boligen. Selv om A ikke hadde noen formell rolle i etterforskingen, deltok han

i diskusjoner med etterforskere og pårørende om hendelsesforløp og årsaker. Enkelte etterforskere på

saken antok at A hadde en rolle som politiets kontaktperson for de pårørende.

Spesialenheten opptok i sin etterforsking av saken forklaringer fra 12 ansatte i politiet. I tilegg ble det

opptatt forklaringer fra personer i den avdøde kvinnen familie. Det var etter Spesialenhetens vurdering

ikke grunnlag for å konkludere med straffansvar. Spesialenheten uttalte på flere punkter kritikk.

Selv om As nærhet til hendelsen ikke innebar at andre ansatte i politidistriktet formelt var inhabile til å

etterforske kvinnens død, burde det under hensyn til de svært spesielle omstendighetene tidlig ha vært

vurdert å overføre saken til et annet politidistrikt. Beslutning om overføring ble først tatt da det ble lagt

til grunn at A hadde forklart seg uriktig i saken. Spesialenheten mente videre at etterforskingsledelsen

skulle ha vært mer kritisk til As nærhet til etterforskingen. A burde vært holdt utenfor

etterforskingsarbeidet. Det var i arbeidet med saken ikke kommunisert tydelig nok omkring roller,

ansvar og oppgaver.

Personer i avdødes omgangskrets hadde på eget initiativ funnet fram til bilder fra et

overvåkningskamera som viste A og kvinnen ved broen. Spesialenheten mente, sett hen til sakens

alvor, at det var grunn til å kritisere politiet for ikke allerede i den innledende fasen av etterforskingen

å ha undersøkt om det kunne finnes opptak fra overvåkningskameraer som kunne belyse hendelsen.

34

Det var vurdert av politiet, men feilaktig lagt til grunn at slike undersøkelser ikke ville gi opplysninger

av interesse.

Saken ble for telemark politidistrikt som foretak henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist.

Saken ble ansett egnet for administrativ oppfølgning i politidistriktet. Spesialenheten avgjørelse ble

også sendt til Politidirektoratet.

Sak nr. 36. Ref nr. 65/13-123

Anmeldelse for ulovlig ransaking

Follo politidistrikt

A klaget til politidistriktet på at politibetjent B flere ganger ulovlig hadde ransaket hans bolig. A viste

til at politiet hadde vært på hans eiendom og avregistrert to biler, og at de ved to anledninger hadde

ransaket inne i boligen.

Spesialenheten avhørte tjenestemann B med status som mistenkt. Videre ble aktuelle dokumenter hos

politiet, herunder operasjonslogger, innhentet.

Det gikk av dokumentasjonen og Bs forklaringer fram at han ved to anledninger hadde avskiltet biler

som sto på As eiendom. Begge bilene var begjært avskiltet og deres registreringsskilter kunne ses fra

veien. De ene ransakingen av As bolig var gjennomført etter beslutning fra jurist og begrunnet i

mistanke om omsetning av narkotika. Den andre ransakingen var begrunnet fant sted på ferske spor og

var begrunner i at B selv observerte brukerutstyr på stedet. Det var etter Spesialenheten vurdering ikke

grunn til å stille spørsmål ved avskiltingen av bilene eller ransakingene. Handlingene ble ansette

rettmessige.

B forklarte at han ikke hadde skrevet rapport fra ransakingene da raskt hadde konkludert med intet

funn og avsluttet oppdraget. Hans gav uttrykk for at han ikke hadde gjennomført en ”fullendt”

ransaking.

Spesialenheten bemerket at straffeprosessloven § 199 annet ledd ikke kan forstås slik at kravet til å

skrive rapport etter ransaking kun inntrer dersom det er gjennomført en omfattende og fullstendig

ransaking.

Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 116 og straffeloven § 325 første ledd nr. 1 som intet

straffbart forhold anses bevist. Politidistriktet ble bedt om å følge opp spørsmålene knyttet til

rapportskrivingen administrativt.

Sak nr. 37. Ref nr. 168/13-123

Anmeldelse for ulovlig ransaking og grov uforstand i tjenesten

Sør-Trøndelag politidistrikt

A anmeldte polititjenestepersonene B og C for urettmessig forfølging og rasisme. A viste til to

hendelser der han hadde blitt stanset og ransaket av politiet. Ved den ene hendelsen ble han også

35

innbrakt til politihuset og satt på celle kort stund før han ble løslatt. Ved den andre hendelsen ble han

ransaket i gågaten. A mente at politiets beslutninger var motivert av at han var fra Sør-Amerika.

De involverte tjenestepersonene B og C ble avhørt. Påtaleleder ble avhørt som vitne. Videre ble

politiets operasjonslogger fra hendelsene innhentet.

B forklarte at han (ved den første hendelsen) blant annet med bakgrunn i tegn og symptomtest

mistenkte A for bruk av og omsetning av narkotika og at han derfor valgte å innbringe A til arresten

for å kunne ransake ham der. Det var ikke skrevet rapport om politiets inngripen mot A.

Spesialenheten påpekte at A i situasjonen i realiteten må anses å ha vært siktet og pågrepet

(frihetsberøvet). Det skulle derfor både i forhold til ransakingen og frihetsberøvelsen ha vært notoritet

om inngrepet.

C forklarte at han (ved den andre anledningen) grep inn mot A da politiet hadde mottatt et tips om at

han forsøkte å selge tyvgods. Politiet ønsket først å visitere A. Da han ikke var samarbeidsvillig ble

det ansett å være grunnlag for å ransake ham. I politiets oppdragslogg ble notert at A var visitert.

Utover det var det hos politiet ingen dokumentasjon knyttet til hendelsen.

Spesialenheten anså det ikke bevist at ansatte i politiet i sin opptreden overfor A hadde opptrådt på et

vis som kunne medføre straffansvar.

Politidistriktet ble bedt om å gjennomgå rutiner for rapportskriving. Årsaken til at lovbestemte

rapportkrav var fraveket syntes til dels å være begrunnet i at det blant tjenestepersonene var enkelte

misforståelser knyttet til praktiseringen av direktiver fra statsadvokaten om når det ikke er nødvendig å

skrive rapport.

Sak nr. 38. Ref nr. 623/13-123

Unnlatelse av å sende en sak til Spesialenheten m.m.

Agder politidistrikt

A som var stanset av en sivil politipatrulje med tjenestepersonene B og C for å ha kjørt for fort,

anmeldte B og C for å ha begått flere straffbare forhold.

Politipatruljen hadde målt A til å ha kjørt 113 km/t i en 90-sone og stanse ham for dette. A og

patruljen ble enige om at de skulle kjøre til et mer egnet sted for å skrive ut forelegget. Patruljen kjørte

først og A kjørte bak. Patruljebilen passert et fareskilt med varsel om vegarbeid og deretter et skilt for

50-sone. A anmeldte fører av patruljebilen (B) for å ha kjørt i over 80 km/t i 50-sonen.

Spesialenheten innhentet et videoopptak fra tjenestebilen, og avhørte B som mistenkt. B oppga at han

ikke hadde sett 50-sone skiltet, men var usikker på hvor fort han hadde kjørt. Videoopptaket viste at

kjøringen i 50-sonen pågikk i ca. ett minutts tid, men det var ikke mulig å avlese bilens hastighet under

dette. Spesialenheten mente det var sannsynlig at B faktisk hadde kjørt over fartsgrensen på stedet,

men i mangel på sikre bevis om bilens hastighet, ble saken henlagt etter bevisets stilling.

As anmeldelse mot B for å ha kjørt for fort var først behandlet av påtaleansvarlig (C) ved det aktuelle

politidistriktet. C hadde henlagt saken på grunn av manglende etterforskingskapasitet. A påklaget

avgjørelsen siden han mente at det forholdet var mer alvorlig enn det han selv hadde gjort. A anmeldte

også C for å ha henlagt saken mot politimannen og dermed forskjellsbehandlet dem. Spesialenheten

36

fant at bevissituasjonen i As og Bs saker var så vidt ulik at det ikke var sannsynlig at C hadde opptrådt

straffbart ved å henlegge saken mot B. Forholdet skulle imidlertid ikke ha blitt behandlet av C i det da

det lå utenfor hans saklige kompetanseområde. Anmeldelsen mot B skulle straks ha vært oversendt til

Spesialenheten. Av den grunn ble saken sendt til politimesteren for administrativ gjennomgang i

politidistriktet av rutinene for hvilke saker som skal behandles av Spesialenheten.

Sak nr. 39. Ref nr 56/13-123

Uforsvarlig oppbevaring av tjenestevåpen

Vestfold politidistrikt

Politidistriktet anmeldte en tjenestemann (B) for ulovlig oppbevaring av politiets tjenestevåpen. B og

en kollega (C) hentet forut for en skytetrening ut fire våpen fra politiets våpenrom. Skytetreningen

skulle skje to dager senere

Våpnene var etter at de ble tatt ut av våpenrommet først oppbevart i et garderobeskap på en

politistasjon. Deretter ble våpnene oppbevart hjemme hos B. B hadde ikke våpenskap. Våpnene ble

etter at skytetreningen var gjennomført i en kort periode oppbevart hjemme hos C.

Spesialenheten fant at oppbevaringen av våpnene var i strid med våpeninstruksen og andre

bestemmelser om forvaltningen av politiets tjenestevåpen. Forholdet ble imidlertid ikke vurdert å være

så klanderverdig at det var grunn til å reagere med straff for å ha utvist grov uforstand i tjenesten. Det

ble blant annet lagt vekt på at B hadde vært i boligen og hatt tilsyn med våpnene i den perioden de var

i boligen. Saken ble henlagt etter bevisets stilling. Politidistriktet ble anmodet om å følge opp saken

administrativt.

Sak nr. 40. Ref nr. 144/13-123

Uforsvarlig oppbevaring av tjenestevåpen

Oslo politidistrikt

Spesialenheten iverksatte etterforsking på bakgrunn av en nyhetsartikkel om at det under en

politiaksjon ved Stortinget hadde blitt oppbevart et våpen i en ulåst politibil. Det ble vurdert om det

var utvist grov uforstand i tjenesten, jf straffelovens § 325 første ledd nr. 1.

De to tjenestemennene som hadde ledet aksjonen (A og B) ble avhørt med status som mistenkt. Bs

nestkommanderende (C) ble avhørt som vitne.

Politiaksjonen ble iverksatt om natten etter at en person hadde fremsatt trusler om å sprenge Stortinget.

Området rundt Stortinget ble sperret av med sperrebånd og vakthold. Det var gitt bevæpningsordre for

både en- og tohåndsvåpen under aksjonen. A ledet politiaksjonen om natten fra en politibil som var

plassert innenfor politisperringene. B overtok ledelsen for A på morgenen, og overtok også politibilen

A hadde brukt.

37

I det B og C ankom Stortinget satte de seg begge inn i bilen hos A for å gjennomføre vaktskiftet. A tok

av seg våpenet og la det mellom setene i bilen, samtidig som han uttalte at ”Du tar vel over denne”

eller lignende. B oppfattet imidlertid ikke at hun skulle overta våpenet.

Vaktskiftet ble stadig avbrutt av henvendelser og nye oppgaver. Blant annet ble det bestemt at de

opprinnelige politisperringer skulle flyttes og at politiet måtte sluse ansatte inn på Stortinget. A

orienterte også Stortinget om situasjonen før han forlot stedet.

B var opptatt av å lede oppdraget, og oppdaget en tid senere at våpenet fortsatt lå mellom forsetene i

politibilen. Politibilen stod på det tidspunktet utenfor politiets sperringer som var trukket på nytt og nå

på innsiden av bilen.

Spesialenheten mente den konkrete oppbevaringen av våpenet var i strid med sentrale regler både i

politiets våpeninstruks og politidistriktets lokale instruks. Det var imidlertid bevismessig tvil om det

var A eller B som var ansvarlig for den videre oppbevaringen av våpenet. Det var uklart om det faktisk

hadde funnet sted en overlevering av våpenet, og begge tjenestemennene måtte vurderes ut ifra

hvordan de selv hadde oppfattet situasjonen. Spesialenheten anså at begge tjenestemennene hadde

opptrådt uaktsomt. Det var imidlertid ikke grunnlag for å konstatere at de hadde utvist en opptreden

som rammes av straffeloven § 325 første ledd nr. 1 om grov uforstand i tjenesten. Saken ble henlagt

etter bevisets stilling.

Saken ble ansett å kunne gi grunnlag for læring og ble sendt politimesteren for administrativ

vurdering.

Sak nr. 41. Ref nr. 79-13-123

Politiets unnlatelse av å rykke inn i bolig ved trusler mot person

Østfold politidistrikt

A ble i sin bolig stukket med kniv, og døde senere samme natt. En tidligere kjæreste (B) ble pågrepet

og siktet for drapet.

Flere medier rapporterte i tiden etter hendelsen at politiet hadde brukt ca. 1 time og 20 minutter fra det

innkom melding om at A ble truet med kniv til de var inne i leiligheten hvor hun befant seg. Videre

ble det meldt om at politiet hadde stått på utsiden av leiligheten i 38 minutter uten å foreta seg noe.

Medieomtalen reiste spørsmål om politiet hadde oppfylt sin handleplikt, og Spesialenheten besluttet å

etterforske saken.

Spesialenhetens gjennomgang av sakens dokumenter viste at meldingen som innkom Østfold

politidistrikt opplyste at B var rebelsk og hadde låst seg inne sammen med A i leiligheten. Etter hvert

ble det opplyst at B hadde kniv, men det var ikke opplyst at han hadde brukt denne mot A. Operativ

uteleder tilkjennega at patruljene måtte være beredt på å aksjonere om situasjonen «tilspisset» seg.

Politiets lydfiler viste at de ikke mottok sikker informasjon om at B hadde reist fra stedet. Av den

grunn tilsa politiets taktikk at de ikke skulle ta seg inn i leiligheten siden det forelå en

”gisselsituasjon.” En fremryking ville da kunne utløse vold mot gisselet. Politiets taktikk var i stedet at

de i slike situasjoner skulle avvente og forsøke å forhandle seg frem til en løsning. Så fort det ble kjent

38

at B hadde blitt pågrepet og således ikke var i leiligheten, rykket politiet inn. Når de oppdaget at A var

skadet startet de førstehjelp og påkalte straks ambulanse.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold bevist for de aktuelle tjenestemennene. Siden saken

kunne gi grunnlag for erfaringslæring – i forhold til å innhentet informasjon og skaffe seg en riktig

situasjonsforståelse, foreslo Spesialenheten at saken ble gjennomgått administrativt.

Sak nr. 42. Ref nr. 135-13-123

Brudd på taushetsplikt

Oslo politidistrikt

En advokat anmeldte på vegne av sin klient (A) et mulig brudd på taushetsplikt begått av ansatte i

politiet. Advokaten viste til media i flere artikler hadde omtalt en sak hvor A var fornærmet. A mente

seg gjennom artiklene identifisert. A mente media hadde fått sin informasjon fra politiet.

Spesialenheten avhørte A som fornærmet. Videre innhentet Spesialenheten politiets oppdragslogg

knyttet til aktuell hendelse, og straffesaken hvor flere personer var mistenkt for å ha truet A.

Etter en gjennomgang av sakens dokumenter fant Spesialenheten at opplysningene i media

sannsynligvis kom fra ansatte i politiet, men at det ikke var mulig å finne gjerningsmannen i det

mange personer hadde tilgang til politiets oppdragslogg. Saken ble henlagt grunnet mangel på

opplysninger om gjerningspersonen.

Spesialenheten hadde tidligere behandlet lignende saker om lekkasjer fra politiet til media fra samme

politidistrikt. Av den grunn ble saken sendt til politimesteren for administrativt å vurdere om det var

grunnlag for å gi direktiver eller iverksette tiltak som kan forhindre lekkasjer.

Sak nr. 43. Ref nr. 25-13-123

En person som hadde oppsøkt politistasjonen og varslet om at han ikke ville møte i et mistenktavhør

han var innkalt til påfølgende dag – ble avhentet. Anførsel om ulovlig frihetsberøvelse

Rogaland politidistrikt

A, som var innkalt til avhør hos politiet, oppsøkte dagen før han skulle i avhør politistasjonen og ba

personell i vakta gi skriftlig beskjed til etterforskeren som hadde innkalt A om at han ikke kom til å

møte i avhøret, og at A ved å oppsøke stasjonen anså sine plikter etter straffeprosessloven § 230

oppfylt.

Da A ikke møtte i avhør, besluttet en politiadvokat etter anmodning fra etterforsker at A skulle

avhentes. A gjorde gjeldende at avhentingen av ham innbar en ulovlig frihetsberøvelse.

Det følger av straffeprosessloven § 230, tredje ledd at selv om mistenkte ikke har forklaringsplikt,

plikter mistenkte etter innkalling å møte på politistasjonen eller lensmannskontor i det politidistrikt

han bor eller oppholder seg for å avklare om han er villig til å forklare seg for politiet.

Påtalemyndigheten kan beslutte at en mistenkte skal avhentes for straks å fremstilles dersom den

39

mistenkte har fått innkalling lovlig forkynt for seg eller på annen måte har fått kjennskap til

innkallingen, og har uteblitt uten gyldig fravær.

Etterforskeren, som mottok skriftlig beskjed om at A hadde møtt i vakta, la til grunn A ved det ikke

hadde oppfylt sine plikter etter straffeprosessloven § 230 og at han derfor kunne og måtte avhentes.

Spesialenhetens viste i sin vurdering av saken til at det av forarbeidene til endringer i

straffeprosessloven § 230 (Ot.prp. nr. 66, 2001-2002) følger at det ikke er grunnlag for å innkalle en

person til avhør dersom det allerede er klart at han ikke ønsker å forklare seg. I proposisjonen pkt. 2.2.

til § 230 heter det blant annet: ”Møteplikt kan bare pålegges for å få avklart om mistenkte eller vitnet

ønsker å forklare seg. Er det allerede klart at vedkommende ikke er villig til å forklare seg, er det ikke

grunnlag for å innkalle vedkommende.” Utdrag fra forarbeidene er også gjengitt i kommentarutgave til

straffeprosessloven s. 849. (Universitetsforlaget 2011).

Spesialenheten la til grunn at etterforskeren ikke var klar over de presiseringene som fremgår av

forarbeidene til straffeprosessloven og at politiadvokaten som traff beslutning om avhenting ikke var

kjent med at A hadde møtt ved politistasjonen. Etterforskeren kunne etter Spesialenhetens vurdering

kritiseres for sin villfarelse, men var ikke så sterkt å klandre at det kunne være grunnlag for

straffansvar for å ha utvist grov uforstand i tjenesten.

Politimesteren ble anmodet å vurdere om det er grunn til å presisere for jurister og etterforskere

hvilken betydning det har for spørsmålet om avhenting at det allerede er klart for politiet at et vitne

eller en mistenkt ikke ønsker å forklare seg.

Sak nr. 44. Ref nr. 33-13-123

Dødsfall i arrest

Rogaland politidistrikt

Spesialenheten ble en søndag ca. kl. 18.45 varslet av politiet om at en 61 år gammel mann (A) var

funnet livløs på celle i arresten. Etterforsking ble straks iverksatt.

Det ble opptatt forklaringer fra 18 personer. Seks tjenestepersoner ble ut fra sin befatning med

hendelsen gitt status som mistenkt. Det ble innhentet opplysninger fra rettsmedisinske undersøkelse av

A og uttalelse fra sakkyndig om påvirkning og symptomer hos A.

Det ble i rapporten fra den rettsmedisinske undersøkelsen konkludert med at dødsårsaken antas å være

hjerneblødning. Sakkyndig uttalte blant annet at blødningen mest sannsynlig startet en gang i perioden

i de siste seks timer før døden og at det er mest sannsynlig at blødningen ikke brøt gjennom til

hjerneoverflaten før relativt kort tid før dødens inntreden.

Det ble ikke påvist ytre skader hos A som ble ansett å ha vært av en karakter som krevde legetilsyn.

Politiet ble kl. 13.05 varslet om at en mann som framstod som beruset gikk rundt i et boligområde. En

politipatrulje kjørte til stedet, men påtraff ingen og avsluttet oppdraget. Kl. 13.27 innkom ny melding

om at mannen var sett i samme område og at han gikk rundt og kjente på dører og garasjeporter.

Politipatruljen fikk kontakt med A og besluttet å kjøre ham til en adresse som de fikk oppgitt av

politiets operasjonssentral. Patruljen oppfattet at A samtykket i å bli kjørt til adressen. Da patruljen

40

kom fram til adressen, opplyste beboer på stedet at A tidligere hadde vært bosatt på adressen, men at

han hadde solgt boligen og flyttet derfra.

Patruljen fikk etter hvert kunnskap om en ny adresse for A. Da det var usikkert om det var noen på

adressen som kunne ta hånd om A, besluttet patruljen å innbringe A til politistasjonen for innsettelse i

drukkenskapsarrest.

Patruljemannskapene (B og C) vurderte i samarbeid med arrestforvarer (D) A å være i en tilstand som

ikke tilsa at det var behov for legetilsyn. Saken ble lagt fram for vaktsjef (E), som besluttet å sette A i

drukkenskapsarrest. A ble under oppholdet i arresten inspisert hver halvtime og til sammen 7 ganger.

Ved den syvende inspeksjonen, ca kl. 18.00, reagerte arrestforvarer (F) på at A ikke pustet og gikk inn

på cellen. Det ble straks iverksatt livreddende tiltak.

Spesialenheten hadde i sin vurdering av saken oppmerksomhet mot to spørsmål:

1) Om det ved innbringelse og inkvirering av A i arresten forelå opplysninger eller symptomer som

tilsa at A skulle ha vært framstilt for lege, og

2) om inspeksjonene av A under oppholdet i arresten fant sted i henhold til gjeldende regelverk og

instrukser.

Polititjenestepersonene som deltok ved innbringelse og innsetting av A i arrest viste til at han framstod

som tydelig påvirket av alkohol og at han ved sin opptreden i det aktuelle boligområdet hadde

forstyrret den alminnelige ro og orden og forulempet andre. Spesialenheten anså det ikke tvilsomt at A

kunne innbringes i medhold av politiloven § 9 (inngrep overfor berusede personer).

Det følger av politiloven § 9 fjerde ledd at dersom den innbrakte på grunn beruselse er ute av stand til

å ta vare på seg selv eller gjøre rede for seg, skal politiet straks vurdere umiddelbart å overføre

vedkommende til sykehus, legevakt eller avrusningsstasjon. Dersom slik overføring ikke finnet sted,

skal vedkommende ha legetilsyn i arresten.

Tilstandskriteriene ”ute av stand til å ta vare på seg selv” og ”gjøre rede for seg” er ikke nærmere

utdypet i lovforarbeider eller i juridisk litteratur. Spesialenheten la til grunn at kriteriene innebærer at

det må foretas en skjønnsmessig bedømmelse av den innbrakte knyttet opp mot hans/hennes evne til

kroppsbeherskelse/ motorikk og kommunikasjon. Selv om opplysningene om As opptreden forut for

innbringelsen og opplysningene om hans framtoning i møtet med politiet samlet sett ble ansett å gi

inntrykk av at han var forkommen, var det etter Spesialenhetens vurdering ikke grunnlag for å

konkludere med at den skjønnsmessige bedømmelsen som ble foretatt av A før han ble satt i arrest var

kvalifisert klanderverdig og straffbar. Bildeopptak av A ved inkvirering og innsetting i arrest viste at

han var relativt selvhjulpen. Det kunne ikke legges til grunn at han der og da frambød symptomer som

utvilsomt skulle ha vært oppfattet som tegn på helserisiko.

Det kunne ikke legges til grunn at polititjenestepersonene ved innbringelse og inkvirering utviste en

grad av likegyldighet i forhold til As tilstand. Politiet hadde før A ble satt i arrest en telefonsamtale

med en av As pårørende om hans helse.

Det forelå lyd og billedopptak som viste As opptreden under hele oppholdet på cella. Da det ikke var

besluttet skjerpet overvåkning av A, ble han under oppholdet i arresten ikke kontinuerlig overvåket.

Det kunne i vurderingen av straffansvar for politiet derfor ikke legges vekt på den oppfatning av As

tilstand som en sammenhengende gjennomgang og vurdering av opptaket gav.

41

Inspeksjonene av A under oppholdet i arresten ble gjennomført med den regelmessighet som regelverk

og instrukser krever. Spesialenheten påpekte med bakgrunn i politiets logg over inspeksjonstiltak at

arrestforvarer (F) ved to inspeksjonen brukte så kort tid at det kunne reises spørsmål om inspeksjonene

var i samsvar med de krav som følger av retningslinjer fra Politidirektoratet og politidistriktets egen

instruks. Den som utfører inspeksjonen skal som minimum ved selvsyn forsikre seg om at den

innsattes situasjon, herunder om vedkommende trenger legehjelp eller er i en situasjon hvor

vedkommende lett kan skade seg selv. Lyd og bildeopptak fra cellen viste at A sov ved de to

inspeksjonene. Det kunne ut fra opptaket ikke trekkes noen slutning om at F hadde oversett

symptomer hos A som tilsa at det burde ha vært grepet inn. A snorket ved begge inspeksjonene og ble

oppfattet å ha normal pustefrekvens.

Det ble ikke vurdert å være grunnlag for å reagere med foretaksstraff.

Politimesteren ble anmodet om å gjennomgå saken administrativt. Det ble med henvisning til

vitneavhør av arrestansvarlige i Hordaland politidistrikt og Sør-Trøndelag politidistrikt pekt på at det

ved politistasjonen kunne synes å være en noe høyere terskel for å beslutte framstilling for lege enn i

de to andre distriktene.

Politimesteren ble også anmodet å vurdere det bør tilstrebes at den som beslutter innsetting i arrest

selv tar den innbrakte i øyesyn. Det ble samtidig understreket at det forhold at enkeltsaker legges fram

for beslutningstaker av andre tjenestemenn ikke var i strid med politiinstruksen.

Politimesteren ble anmodet å vurdere om lokal arrestinstruks var hensiktsmessig utformet når det

gjaldt spørsmålet om framstilling av personer som er ”ute av stand til å ta vare på seg selv” og ”gjøre

rede for seg” for lege. Gjeldende utforming ble ansett å gi noe uklarhet om hvorvidt personer som

omfattes av tilstandskriteriene skulle framstilles for legetilsyn eller om det de skulle vurderes for

framstilling. Det kunne ikke legges til grunn at utformingen av instruksen hadde hatt betydning for

behandlingen av A.

Politimesteren ble også anmodet om å følge opp tvilen som Spesialenheten ga uttrykk for med hensyn

til om innholdet i to av inspeksjonene av A hadde vært i samsvar med de krav som følger av

retningslinjer fra Politidirektoratet og politidistriktets egen instruks

Da billedopptak fra arrestkorridoren var slettet i politidistriktet, ble politimesteren også bedt om å

vurdere rutiner for sikring av bildeopptak etter alvorlige hendelser i arresten.

Saken ble for alle tjenestepersoner unntatt F henlagt fordi intet straffbart forhold anses bevist. For F

ble saken henlagt etter bevisets stilling.

Klage fra pårørende over Spesialenhetens vedtak om henleggelse er behandlet av Riksadvokaten, som

har opprettholdt Spesialenhetens avgjørelse.

Sak nr. 45. Ref nr. 220-13-123

Anmeldelse med anklage om ulovlig ransaking mv. – mangelfull notoritet om bruk av tvangsmidler

Rogaland politidistrikt

En person (A) viste i en anmeldelse til Spesialenheten til at han satt på en benk ved en jernbanestasjon

og snakket med en kamerat da han ble kontaktet av to polititjenestemenn. A og kameraten ble visitert

42

på stedet, påført håndjern og kjørt inn til arresten for ransaking. Da det ved ransakingen av A ikke ble

gjort funn, ble han etter kort tid løslatt.

Polititjenestepersonen som ledet politiets oppdrag forklarte at A ble pågrepet i det han var mistenkt for

medvirkning til omsetning av narkotika. Bakgrunnen for at det ble grepet inn mot A var at han og

kameraten begge var kjent for politiet fra før for å ha hatt befatning med narkotika, at kameraten

framstod som åpenbart ruspåvirket og at de oppholdt seg sammen på et sted hvor narkotika ble omsatt.

Det ble også lagt vekt på at kameraten straks slo av sin mobiltelefon da politiet ankom.

Spesialenheten ga i sin vurdering av saken uttrykk for at det i ettertid kunne stilles spørsmål ved om

det forelå tilstrekkelige objektive holdepunkter for å mistenke A få ha medvirket til omsetning av

narkotika. Da observasjonene som ledet til pågripelsen i hovedsak var knyttet til kameraten, ble det

også reist tvil om pågripelse og transport av A til politistasjonen for ransaking var et forholdsmessig

inngrep. Det var etter Spesialenhetens vurdering allikevel ikke grunnlag for å reagere med straff for

ulovlig ransaking eller grov uforstand i tjenesten.

Spesialenhetens vurdering var at det var mangelfullt dokumentert hos politiet at det var brukt

tvangsmidler mot A. Det gikk av politiets oppdragslogg fram at A var innbragt og at han ble dimmitert

etter ”en tur i arresten”. Notatet i oppdragsloggen var knapt sin form og ga i ettertid ikke et

tilstrekkelig grunnlag til å kontrollere rettmessigheten av og forholdsmessigheten ved bruk av

tvangsmidler mot A. Et notat i oppdragsloggen vil også være vanskelig for den som har vært gjenstand

for inngrepet og begjære innsyn i.

Spesialenheten viste til at enheten også relativt nylig hadde oversendt en annen sak til politidistriktet

for administrativ vurdering hvor det ikke var skrevet rapport om personransaking. Saken var også etter

klage behandlet hos Riksadvokaten, som hadde gitt sin tilslutning til Spesialenhetens anmodning om at

saken måtte følges opp administrativt.

Sak nr. 46. Ref nr. 533-13-123

Melding til operasjonssentralen om lyder i bolig. Lydene viste seg senere å knytte seg til

drapshandling

Rogaland politidistrikt

Det ble i nyhetsmedia anført at politiet hadde fulgt opp en henvendelse som knyttet seg til en drapssak

på mangelfullt vis: ”Gutt slo alarm om rare lyder, politiet rykket ikke ut”. Spesialenheten innhentet fra

politidistriktet lydopptaket fra samtalen mellom en gutt (12) og politiets operatør. Gutten forteller i

løpet av en samtale som varer i 54 sekunder at han utenfor en bolig har hørt rare lyder og at det var et

dunk mot vinduet. Gutten prøver også å etterligne lydene han har hørt. Operatør spør om det var noen

inne den aktuelle boligen og gutten svarer da at det vet vi ikke – ”det høres sånn ut”. Operatøren

avsluttet samtalen med å si at han mente det ikke var grunn til å gjøre noe og takket for henvendelsen.

Da gutten senere ble avhørt av politiet viste det seg at gutten på tidspunktet for samtalen hadde mer

utfyllende opplysninger enn det han lykkes med å formidle under samtalen med operatøren. Gutten

oppga i avhøret blant annet at han hadde hørt en person rope om hjelp og at han hadde sett en person

bli dyttet inn i et vindu.

43

Spesialenheten mente det var sannsynlig at en mer inviterende opptreden fra operatørens side i form av

flere oppfølgningsspørsmål kunne ha medført at politiet på et tidligere tidspunkt fikk flere

opplysninger om situasjonen på stedet. Det var etter enhetens vurdering allikevel ikke grunnlag for å

anføre at operatøren hadde opptrådt på et vis som kunne føre til straffansvar. Guttens opplysninger i

samtalen var vage og ga ikke noe klart holdepunkt for at henvendelsen knyttet seg til et alvorlig

straffbart forhold.

Saken ble henlagt fordi det ikke er rimelig grunn til å iverksette etterforsking. Da saken ble antatt å

kunne brukes i læringssammenheng, ble saken sendt til politidistriktet for administrativ gjennomgang.

Sak nr. 47. Ref nr. 748-13-123

Politiets plikt til å ta i mot og registrere anmeldelser

Sunnmøre politidistrikt

As ønsket i forbindelse med et forsikringsoppgjør å anmelde takstmannen og forsikringsselskapet til

politiet for bedrageri. Han oppsøkte politiet to ganger. Politiet tok ikke i mot As anmeldelse, men

oppfordret ham til å følge opp saken sivilrettslig. A anmeldte politiet til Spesialenheten for brudd på

tjenesteplikt.

Anmeldelse av straffbare handlinger skjer til politiet og skal straks registreres,

jf. påtaleinstruksen § 7-1. Bestemmelsen innebærer etter Spesialenhetens vurdering at politiet ikke kan

nekte å ta i mot en anmeldelse fra en person som mener at det har funnet sted en straffbar handling.

Politiet kan når en person møter for å inngi anmeldelse gi uttrykk for sitt syn og gi råd om videre

framgangsmåte. Dersom personen fastholder at det har funnet sted et straffbart forhold, må saken

registreres og avgjøres av påtalemyndigheten.

Spesialenheten anså det ikke sannsynlig at politiet ved sin opptreden overfor A hadde handlet på et vis

som kunne lede til straffansvar. Anmeldelsen fra A ble henlagt. Politimesteren ble bedt om å vurdere

om det med bakgrunn i saken var behov for å gi direktiver til egne mannskaper om politiets plikt til å

ta i mot og registrere en anmeldelse.