ALLC#4, om sprog

Du sidder med A Little Less Conversation #4 i hånden. Som titlen mere end antyder, vil vi med zinet fortælle om vigtigheden af, at gøre noget. At turde og ville placere sig selv og sine tanker og handlinger i verden.

ALLC#4 handler om SPROG. Om hvad sproget kan, eller er, eller begge dele. Derfor har nogle af bidragene fået oversættelser, enten lavet af kunstneren selv, eller af nogen andre. På den måde håber vi at lave et dobbelt fokus på både formen og indholdet, og fremhæve hvor mange måder der er at fortælle en historie på.

En meget stor tak til alle der har bidraget!Rikke, Ane & Hanne

BidragsydereJens Smærup SørensenNina WengelGudrun HasleMirian DueKisik PyoSong Ejun-ji Uroens BloggMoa CederHanna HermanssonPia Storm HansenAne EgebakRikke Oberlin Flarup

- og om SPROG

Om A Little Less Conversation

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

- af Kisik Pyo

Soul, Jeju & Soguymo Acacia

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

Since some particular point in time, things became easier. Things, such as: getting up a bit earlier, eating regularly even when alone, or seeing strangers after being by myself, making contacting with them and then going back to being alone again and doing this without too much trouble. Also, things like preparing what is necessary and voic-ing my needs or complaints became much easier for me. And even when I struggle to control my temper, I, somehow and more often than not, find it possible to manage my anger better now. Following this trajectory of thought some more, I feel, in particular, that it is easier to observe the problems that exist in front of me. This might be something like hearing the news of someone’s death or confront-ing the countless reasons why the world worsens instead of getting better. And for no specific reason, I find myself quite quickly passing through these moments, especially when things feel so dramatically unfair. In essence, I have become easier with such things. Maybe “getting easier” is not an adequate description. It might not be so much about “getting easier” as it is about things becoming “clearer”. I have gained more clarity in things such as: what I am able to do and what I am not able to do, or between what I think I know and what I do not know, or what I am interested in and what I am not interested in and lastly between what I like and what I do not like. Perhaps, I have come to know how to best reduce the energy of anxi-ety in my mind. I have come quite far from a feeling of nothingness. With the out-stretching of my arm, I am able to sufficiently fulfill the currently pressing needs of my life. However, when these times of satisfaction pass, there is still a dead end.

Shattered- af Son Eun-ji, en oversættelse af Kisik Pyos fotografier

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

It is just simply helpless. Even with time and an incredible amount of effort, I still find myself facing the dead ends and I cannot avoid being left shattered. It is bitterly empty. However, as much in my life has become easier, I am able to escape this dead end instead of push-ing myself further into a corner. This happens very slowly, but surely, I am able to do it. And while turning the path, there are lots of ideas that arise. Something is missing in the world. Because of this, wher-ever I want to go, it won’t be so strange after all. Even if I want to look a bit weird or I want someone so desperately that it might seem unfair, there is simply nothing wrong with it. It will be all right because nothing is stranger than the fact that something is missing in the world.

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

På enden av tungen- af Joanna Rzadkowska, fra Uroens Blogg

Jeg har lenge lurt på sitatet av Jaques Lacan: «det ubevisste er struk-turert som et språk». Det impliserer en forbindelse mellom det vi lærer, poesien vi leser, hverdagspråket og dette merkelig utilgjengelige – vårt ubevisste. Eventuelt er det ingen påvirkning verken den ene eller andre veien, bare en parallellitet, som to nifst identiske tog som kjører ved siden av hverandre i samme retning. Det er en romantisk idé at vårt indre snakker med seg selv i vers, at vår selvbiografiske narrasjon er et slags epos, et urepos – slik ser jeg det for meg – der jungianske arketyper settes opp mot hverandre: helter, skurker, mødre og elskere. Et evig skuespill der ingen flerres av lansen. Samtidig, er det virkelig formålstjenlig å sette opp en hvit flekk midt i seg selv, et fredelig Colosseum, gjøre deler av seg mystiske og uforutsigbare og å tenke på seg selv som et verktøy for en agens som regjerer – ja, hvor? Og i hvilken herskers tjeneste? Er det ikke bare enda en form for de-terminisme, som i likhet med evolusjonspsykologi og nevrovitenskap gjør oss fremmede for oss selv? Som om subjektet, på spinozistisk vis, bare kan registrere en annens herjinger i livet sitt – vold, utroskap, karrierevalg skjer uten at jeg-et har noe å si. Den hvite flekken er kan-skje usunn rent psykisk, men akk, så forførende tanken er! Om den ikke faller på sin egen absurditet. Ideen om en homunculus som trek-ker i selvets tråder har for lenge siden blitt gjort til latter, så hvorfor finne opp et helt teater? Brystet som Hamlets hule, hodet der Iago legger listige planer...

Julia Kristeva er en annen teoretiker som skriver om forbindelsen mellom språket og psyken. Etter at vi har mistet den intime, symbiot-iske forbindelsen til morsfiguren, når vi kommer ut av stadiet der hun er deg og du er henne føler jeg-et et stort savn. Tidligere var verden merket med en panteistisk tilstedeværelse, men på grunn av tenknin-gens utvikling er det i stedet jeget som blir verden, tar verden, alene.

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

Etter tapet av symbiosen prøver det i stedet å omfavne virkeligheten rundt seg, slik det ble omfavnet av morens armer. Muligheten til å gjøre dette får det gjennom språket. Språket er et verktøy for erkjen-nelse, for oppdagelse (eller selvoppdragelse), for total dominans. Poeten som utforsker «språkets grenser» vil i denne konteksten kunne stemples som herskesyk. Den perfeksjonistiske poeten som fikler på hver bokstav for å oppnå den optimale assonansen er som den misunnelige elskeren som fester en GPS i jakkeslaget til elskerinnen sin. På den andre enden av skalaen har du den deprimerte som mister lysten. Begjæret forsvinner fra verden, deretter fra språket, og jeg-et snakker som en maskin. Kontrollsyken som manifesterer seg i for-søket på å forstå verden ved å sette ord på alt, erstattes av tilbaketre-kning til et ordløst indre – angsten.

Forskjellen mellom frykt og angst er at frykten har et objekt (vi er redde for slanger, tordenvær og bilulykker), mens angsten er objek-tløs, flytende, udefinert. Vi våkner fulle av skrekk uten å vite hva vi er redde for, og hva vi har gjort galt. Angst er stedet språket forsvinner. Samtidig er angst individualiserende, vi blir oss selv gjennom angsten, og om vi kan sette ord på hva som er galt og roe oss ned med vugge-viser, kan det hende vi velger å vende tilbake. Men tilbake hvor?

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

En velkjent metode for å avsløre et gjenferd: kast mel i lufta. Du får ikke øye på selve gjenferdet, men når melet legger seg omkring, avsløres konturene av det. Slik er forholdet mellom språk og virke-lighet – ikke korrespondans, men en kollisjon. Det er en sekvens i The New World (2005), hvor Q'orianka Kilcher – bare fjorten år gammel da filmen ble spilt inn: en hjerteskjærende vakker og frisin-net indianerjente i lendeklede (forbudt frukt for moderne øyne) – og den dobbelt så gamle Colin Farrell, lærer hverandre språkene sine. Hun peker på himmelen, hun mimer solen, hun mimer vannet og vinden, hun stryker ham over øynene, leppene, øret, og de utveksler ord på engelsk og powhatan (et utdødd språk som ble rekonstruert så godt det lot seg gjøre for denne filmen). Sekvensen ender med at de står tett inntil hverandre, og han hvisker i øret hennes: love. Kjærli-gheten var der allerede, i blikkene, i berøringen. Kjærligheten var der i situasjonen: en utforsker på et uutforsket kontinent, et kontinent som åpnet seg for utforsking. Kjærligheten var der allerede, ja, men kjærli-gheten var bare et gjenferd før ordet «kjærlighet» avslørte konturene – så er spørsmålet om det finnes nok mel i verden til å dekke et såpass monstrøst og mangehodet gjenferd, som (har jeg hørt) får næring og vokser seg større i prosessen.

Gjenferd- af Kenneth Moe, fra Uroens Blogg

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

Når jeg reiser i utlandet har folk jeg møter ofte vanskelig for å tro at jeg er norsk, men flesteparten klarer heller ikke komme med noen teorier om hvor jeg ellers skulle komme fra. Da jeg var elleve år gam-mel innbilte jeg meg å ha lært meg nasjonalsangen på blokkfløyte, helt uten noter – som jeg ikke kunne lese. Jeg visste da ikke noe som helst om hvor eminente mine musikalske evner kunne være eller ikke være, og det forbauset meg ikke særlig, at jeg mestret nasjonalsan-gen på gehør. Den ble også spilt rundt meg mer enn normalt da det ikke var langt unna nasjonaldagen. Bygden skulle samles i gymsalen på skolen, og jeg skrev meg opp på listen over dagens opptredener, hvor jeg naturlig nok skulle fremføre nasjonalsangen på blokkfløyte. Det var nok meningen at vi skulle ha en eller flere gjennomganger av disse opptredenene, i det aller minste en generalprøve, men jeg meldte meg på i siste liten og noen generalprøve på selve dagen ble det ikke. Det stresset meg ikke. Jeg var roligheten selv, foruten kilin-gen i magen med tanke på å endelig skulle få vist frem ett av det som kanskje kunne være en myriade av iboende talenter. Før jeg begynte å spille, tilegnet jeg fremførelsen til min avdøde farfar, som hadde vært i motstandsbevegelsen under krigen. Når jeg ti år senere reiste på Bali måtte jeg konsekvent bruke Norvegia heller enn Norway, da in-donesere trodde jeg avslo dem bryskt med no way, når de spurte hvor jeg kom fra. Ytterst få av dem klarte å plassere Norvegia og jeg var heller ikke i stand til å gi gode beskrivelser av hjemlandet. Min engelsk var ikke direkte flytende, deres var enda verre. Mellom deres tafatte forsøk på forståelse (de fleste forsøkte å selge meg noe, interessen for hvem jeg var og hvor jeg kom fra sank drastisk for hvert ord jeg liret av meg) og mine håpløse utsagn om snø, fjell og fjorder (som: tenk deg kald sand fra himmelen), kjentes det helst som om vi endte opp med et helt annet land, en ukjent nasjon.

Turistenaf Skjalg Wie Skare, fra Uroens Blogg

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

Det kan ha vært nettopp dette landet, denne hittil uoppdagede nasjonen, jeg spilte nasjonalsangen til, på scenen foran en nært sagt forskremt samling bygdefolk, som oppkledd i finstasen fikk servert et atonalt overgrep på Norges nasjonalsang. Bjørnson spant rundt i graven og enda jeg ikke forstod det der og da, så opplevde jeg for første gang, fra scenen i gymsalen, følelsen av å være en fremmed turist i eget land, og kjente for første gang savnet etter dette uten-forstående stedet, dette mitt land, hvis nasjonalsang jeg fremførte så lytefritt og med skamløs innlevelse.

ALLC#4, om sprog

et savn som ≠ fysisk avstand men ≈ fortid. eller et savn ≠ avstanden mellom oss eller dens motsetning (≠ avstand. ≈ det tidligere som finnes i nåtiden men som ikke kan røres…?)

altså et savn som fremtrer ikke i mangel på fysisk plassering nær hverandre i tid og romaltså et savn i nær tid og nært romaltså et savn som ikke er av fortidaltså et savn som ikke genereres av kun hukommelse, kun minnealtså et savn som oppstår nåaltså et savn som oppstår i kroppenet savn som ikke har med fysisk avstand å gjøre men med fortid. elleret savn som ikke handler om avstanden eller dens motsetning men det tidligere som finnes i nåtiden men som ikke kan røres,

det er det blassere blikket jeg snakker om. koppene som knuser én etter én, veien til trikken som blir lengre for hver dag. at du en gang slo inn alle spikrene selv. savnet som strammer inn omkretsen nå. det som kan røres svikter: please, ingen fysiske avvik.et savn som blusser opp som sinne hver gang du har det bra og hver gang du får ting til. ≠ syk er ikke det samme som frisk. i benektelsen ligger betoningen. hver gang du har det bra og hver gang du får ting til er du jo ikke så syk, det går ikke så fort. det blir sommer igjen. det er ingen grunn til å ligge her: jeg elsker deg jo. det finnes ingen fysisk avstand mellom ossingen fysiske avvik. det tidligere som finnes i kroppen som finnes nå finnes likevel ikke. det er bare noe vi husker.

≠ multiple sklerose- af Ylva Wærenskjold, fra Uroens Blogg

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

det er bare noe vi husker vi gjør. det er bare noe vi husker og noe vi gjør. det er bare noe vi husker og det vi husker er det vi gjør, igjen og igjen. jeg husker og du husker at jeg skrev om at du skulle springe ut mot havet igjen. vi var i lofoten og jeg var tolv sommeren før jeg ble tretten og du var ≈ frisk, du hadde bare én fot som snublet om vi gikk langt. vi sprang ut mot havet og hylte henrykt over det iskalde vannet som traff anklene. anklene som traff det iskalde vannet. jeg skrev om det senere og du leste det og det er noe vi husker. derfor er det umulig å begynne setningen: min mor sier at hun har sprunget igjen. vi er på hytta og min mor sier at hun har sprunget igjen. hun har hatt en kompis på hver side, hun har hatt armene sine over deres aksler. de har sprunget og hun har løftet beina som i tilnærmet slow motion. jeg ser det for meg og jeg ler henrykt. jeg ser det for meg og jeg husker både diktet og stranden. det er jo mitt blikk som er blasst, tenker jeg. ikke dittmoren min springer bortover veien med en kompis under hver arm. et savn som ikke har med fysisk avstand å gjøre men med fortid. eller et savn som ikke handler om avstand og nærhet men alt det tidligere som finnes i nåtiden men som ikke kan røres, omtrent som trykket fra fotsålen mot grusveien, bare innvendig, mot brystet.

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

det jeg mener er at kroppen skal si: innvendig = utvendig. det er flaut å innrømme at jeg klipper håret hver gang noe har skjedd. jeg vet det ligger til familien, det handler om omkretsen av seg selv. nei, det jeg mener er: noen ganger vet jeg ikke hva annet jeg kan gjøre enn å klippe håret eller la det gro. det passive i meg kjønner mitt utseende. ingen fysiske avvik. min datter elsker meg. min datter ser mine avvikmen avvik er ikke hår. avvik er ikke savn. håret vokser og klippes og blir borte. koppene fortsetter å knuse én etter én. jeg strammer inn omkretsen enda ett hakk og sier: det er ikke sinne som blusser opp det er ikke sinne som blusser opp det er ikke sinne som blusser opp det er kjærlighet.

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

Det er lidt op ad formiddagen i Skovdalen. Sollyset flimrer ind gennem dobbeltdørene fra haven, men udenfor solfirkanten er der mørkt, som under bregner. Kristian, min dengang 18-årige morbror, sidder ved hjørnet af køkkenbordet på en taburet og drikker noget hvidt i et højt glas. Jeg kommer gående ind fra højre, ude fra legegan-gen, standser op foran ham og spørger: "Hvad drikker du?""Kærnemælk med sukker", siger han. Det forstår jeg ikke. Hvad er kærnemælk? Hvorfor har han puttet sukker i det? Smager det godt? Må jeg smage? De spørgsmål har jeg ikke ord for, så jeg spørger igen: "Hvad drikker du?" Og han svarer, som man kan forvente: "Kærnemælk med sukker", mens han kigger ned på mig, højt oppe fra. Mit sprog er lille, men jeg forsøger mig igen: "Hvad drikker du?" For tredje gang siger han, med irritationen lurende bagest i stemmen: "Kærnemælk med sukker". Så går jeg videre mod venstre, forcerer de to trin op til dagligstuen og plumper min ble-numse ned på koko-stæppet. Jeg bliver siddende længe.

Kærnemælk med sukker #1- af Ane Egebak, en oversættelse af Kærnemælk med sukker #2, eller omvendt

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

Kærnemælk med sukker #2- af Ane Egebak, en oversættelse af Kærnemælk med sukker #1, eller omvendt

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

- af Gudrun Hasle

(uden titel)

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

(uden titel)- af Gudrun Hasle , en oversættelse af forrige side.

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

Uddrag af “Hjertet slår og slår”- fra roman af Jens Smærup Sørensen

Han ligger nu her og sover, så stille. Som han lå her i forgårs, da jeg kom. Som han lå her i går. Så stille at jeg med mellemrum går hen og lytter til ham, om han stadig trækker vejret. Sidder ellers ved hans lille bord. Med min computer, skriver. Tænkte også på at komme i gang med den her kronik. Maja kommer herind, måske hver halve time. Hun løfter hans hoved lidt og retter på puden, og hun flytter en lille forsigtig smule på hans hænder og arme. Hun fugter hans læber med en klud. Mærker på hans tæer. Jeg synes nu der kan gå lang tid uden at jeg hører den mindste lyd fra ham, siger jeg. Ja, han sover rigtig godt, siger hun. Et par gange her i dag har det så alligevel rumlet lidt i ham, sagde jeg nu. Det er jo også snart længe vi siden vi har fået noget føde i ham. Men han sover rigtigt godt. Mon han alligevel kan fornemme vi er her, spørger jeg. Måske, svarer hun. Det er ikke til at vide. Men du kunne da prøve en gang imellem at sætte dig herhen ved sengen og holde ham i hånden, sagde hun. Jeg tror måske godt han ville kunne mærke det. At du er her.

(uddrag valgt af Ane Egebak, med tilladelse fra forfatteren)

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

Højtlæsning- oversættelse af uddraget fra romanen “Hjertet slår og slår” af Jens Smærup Sørensen, lavet af Ane Egebak

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

Yellow- af Moa Ceder

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

(uden titel)- af Moa Ceder, en oversættelse af Yellow

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

What is that on your wall? he asked me. We were in my living room, on my couch. We had just made love or had sex. Perhaps I should call it that?I had met him a couple of days ago at a wedding in the morning, the mother of the bride, a close friend from my childhood neighbor-hood, had asked me – So, is he your boyfriend now?

I had worn a black dress for the wedding dinner. I thought it had made me look sexy, the color and the shape.I thought it made me look classy (the shape), and tough too, (the color), protecting me, like a shield.Soft pink was how I felt, like the delicate skin on a cats stomach. But why should I let THEM know. Yes, why should I show it, that “I’m shy, I’m vulnerable”, - a blushing red face would mark that just fine. So I chose black.

We were on the couch. We had just made love/had sex. We had talked a lot about sex too. They are…hmm… love letters, I told him, though it wasn’t the exact word for it. There’s more to it, you see. The necklaces were used to communicate love and negotiation about marriage, using the colors and the shapes before they had a written language, to express themselves, about the unspeakable, the things that you could not say with words.

I wanted to tell him more, to translate the later beadwork pieces I had on the wall in a row with shortened text, instead of color, but I couldn’t remember how it went exactly, - only some of them, like:People are wicked, - meaning, that the people surrounding the couple would comment on their relationship in a malicious way, gossiping.And at last: be happy my friend, we’re gonna get married.

In early zulu culture one would only use white, black and red

- af Nina Wengel

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

- Hihihi, so, have you seen him? the newly wedded asked me in a text.- Yes, I’ve seen him, he’s nice, we’ve had a really good time together. But we’re not planning on getting engaged.- Hihihi, so, when you say, we’ve had, does that mean, you’re not hav-ing a good time any longer? not to pry….

I looked at his skin, he had gotten a tan, and his skin had turned red-dish.Yellow is the color of the sun. But too much sun is scorching sun, it is also the color of rejection.

So, if you, as a man had a lot of these beadwork pieces, it would show people, that you are popular. But, also, you would have to wear it, for the others to see what’s going on, to follow the conversation, and to bring it out into the public.

The big glass facade from where the brunch was served gave a pano-ramic view to the lawn in front of the hotel, where we where sitting in the sunshine. The wedding guest spied on us over brunch, as we watched young graduates playing soccer, a girl in a white dress – It’s nice, it looks summer like, he said.White is the color of the bones, it is the color of death.How do you see me? he had asked me, the night before, when I had cried in his arms in my drunkenness, telling him, melodramatic, that I was dark, too dark for him. A young happy graduate, I had told him. I would never have chosen such a dress.

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

That one down there, the white one, with a lot of different colors means I love you, but you have too many girlfriends. I laughed hard, HAHAHA, then turned silent, remembering, what I had also told him that night. I felt embarrassed.We had talked a lot. We had become quite intimate quite fast.

But now, people don’t use it anymore, you have Facebook or text messages, it’s faster, I said. It’s too bad, he replied, that they don’t use the language of colors anymore. Yes, I followed, but I mean, we don’t hold on to our traditions either, take folk dancing for instance. Actu-ally, I have relatives, who do folk dancing, he said, laughing. And, in a nice way, it kind of put and end to that conversation and we moved on to other things.

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

YOU WILL SEE

A GOOD RAINA GOOD CROFTA NEW BEGIN-NING

Oversættelser- af Nina Wengel

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

LOVE, LIFE, SADNESS ?MARRIED WOMAN ?

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

Hvad er klokken?

- af Rikke Oberlin Flarup

- Hey Lone, ved du hvad klokken er?- Nej, men sig til, hvis du finder ud af det.

- Uhm, excuse me. Would you happen to know what time it is?- No, but my friend is on his way. He knows.

- João. Que horas são?- São quinze para as três.

- It’s a quarter to three.- Thanks.- You’re welcome.

- Lone, den er kvart i tre.

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

Greenwich Mean Time- af Rikke Oberlin Flarup, en oversættelse af “Hvad er klokken”

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

(uden titel)

- af Pia Storm

NONONO

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

FADE IN. Interiör: en lägenhet i

en storstad, sovrummet. Kvällsbelysning.

Ett par ligger i sängen på kvällen.

HAN(Släcker lyset)

Hm.

HONHm.

HANHm-m.

HONHm!

HANHm... Hm.

HONHm-mm.

(Båda bökar.)

FADE IN. Interiör: en lägenhet i en storstad, sovrum-met. Kvällsbelysning.

Ett par ligger i sängen på kvällen.

HAN(Släcker lyset) God natt.

HONGod natt.

HANJag ska bara böka mig till rätta.

HONAj!

HANOj, var det du... Förlåt.

HONIngen fara.

(Båda bökar.)

When you say nothing at all

- af Hanna Hermansson

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

HONHm. Hm. Hm.

Hm?

HANHmmmmmm.

(Paus. Andetag.)

HAN(Lägger handen på

henne) Hm?

HONHm...

HAN Hmm...

HONHm-hm.

(rör sig närmare)

HAN Hm?

HONHhmm... Hm?

HONSådär. Nu börjar jag. Hitta ett bekvämt läge. Själv?

HANSååå bekväm.

(Paus. Andetag.)

HAN(Lägger handen på henne) Ska vi?

HONVet inte.

HAN Bara lite...

HONOkej då.(rör sig närmare)

HAN Här?

HONDär. Såhär?

ALLC#4, om sprog

ALLC#4, om sprog

HAN Hhmm.. Hm?

HONHm. Hhmm... Hhmm...

HANHhhhmmmm... Hhh-

hmmmm... Hm! Hm! Hm!

HONHm! Hm! Hm!

Hhhhmmmmm....

HONJag älskar dig.

HAN Hm.

FADE OUT.SLUT.

HAN Precis rätt... Nu då?

HONJa. Hhmm... Hhmm...

HANHhhhmmmm... Hhh-hmmmm... Hm! Hm! Hm!

HONHm! Hm! Hm! Hhhhmmmmm....

HONJag älskar dig.

HAN Jag älskar dig också.

FADE OUT.SLUT.