1 | NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING

INTERNASJONAL ORIENTERING HVER MÅNED

NY TID

NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) | ÅRGANG 63 | NR. 28 | LØSSALG KR 59

Abonnement og kundeservice:tlf: 450 20 044 (også sms)e-post: abo@nytid.no – www.nytid.no/abonnementAbonnementpris (månedsavis/Online+)År 790 kr / e-avis 590 kr (torsdag midt i måneden)

HOMELAND: MER SAMFUNNS- AKTUELL SESONG DEL 2, SIDE 15 | TV-SERIE

PJ HARVEY HAR GITT UT BOK, MEN KVIFOR IKKJE FØR? DEL 2, SIDE 19 | DIKT

KILMAENDRINGENE: FOLK OG KULTUR MÅ VÆRE MED SIDE 6-7 | AMAZONAS, SKOG, ET LIVSTRE

MYANMAR: VALGET I NOVEMBER INGEN LØSNING PÅ ETNISKE PROBLEMERSIDE 9 | FRA MYANMAR

MATPRODUKSJON STÅR FOR NI PRO-SENT AV KLIMA- UTSLIPPENE SIDE 1 OG 6 | KLIMA

I AVISEN:

Terskelen for å drepe noen er mindre når man slipper å se den man tar livet av. Nye lekkasjer har avslørt brutaliteten i USAs droneprogram. Se side 4 og leder side 10

«Dette opprøret kommer ikke til å dø ut,» sier palestinsk journalist og forfatter. Kan den tredje intifadaen bli den siste? PALESTINA, side 2

Ute av kontroll? YRKE: REPORTER

Teltleir for nyankomne flyktninger i Østfold. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB Scanpix.

KLIMA

Før klimatoppmøtet i Paris finst det ingen global strategi for korleis verdas matproduksjon skal bli berekraftig. Maten vår er klimaoffer, utslippsversting og ei hovudpine for klimadiplomatane.

AV PEDER ØSTEBØ

Ekstremvêr, flaum og tørke kan ifølgje FNs klimapanel bli ein langt større del av kvar-dagen vår i åra framover, og dei som pro-duserer maten vår er blant dei fyrste som kan kjenne det på kroppen. Det gjer opp-gåva med å skaffe nok mat i framtida til ei enno større oppgåve. Ifølgje FAO, FNs mat- og landbruksorganisasjon, må verda

auke matproduksjonen med over 50 pro-sent for å kunne skaffe nok mat til over 9 milliardar menneske i 2050. Dette må skje samstundes som utsleppa frå land-bruket må ned. I dag står kjøtt- og mjølke-produksjon for 15 prosent av dei globale klimagassutsleppa. Når ein legg til anna landbruk, utslepp frå sprøytemiddel, av-skoging, fiskeressursar og transport, blir matbordet sitt klimaavtrykk enno større.

Mot slutten av november kjem statslei-arar, ministarar, byråkratar, forskarar, ak-tivistar og næringsliv til å samlast på FNs klimatoppmøte i Paris. Av utkastet som ligg til grunn for forhandlingane, ferdigs-tilt under eit førebuande møte i Bonn i ok-tober, er det ein ting som kjem klart fram: Landbruket og mattryggleik kjem ikkje til å ha ein sentral plass i ein ny, global kli-maavtale. Kvifor har maten vår blitt, med orda til den framståande klimaforskaren Bruce Campbell, «underdogen i kampen mot klimaendringane»?

På papiret. Matproduksjon og landbruk har vore sentralt, og ofte det store kon-flikttemaet, både i WTO-forhandlinga-ne og i den globale debatten rundt FNs utviklingsmål. Mat har ein viktig plass på papiret, både i Klimakonvensjonen, som ligg til grunn for forhandlingane, og i det

nye berekraftsmåla som verda skal nå innan 2030. Likevel er det få teikn til det José Graziano, leiar for FAO, fleire gongar har etterlyst: «eit paradigmeskifte for eit berekraftig landbruk».

Eitt av dei store stridsspørsmåla, som delvis har sabotert prosessen, har vore

KLIMA fortsetter på side 6

KLIMA OG LANDBRUK

Ifølgje FNs klimapanel er landbruk direkte ansvarleg for 14 prosent av dei globale klimautsleppa.

I tillegg er anna bruk av land, hogst og avskoging ansvarleg for 18 prosent av utsleppa.

Til saman er utsleppa frå desse to sek-torane langt større enn transportsektoren globalt.

Dei viktigaste utsleppskjeldene er knytte til aukande kjøttproduksjon, overforbruk av gjødsel, og stadig erosjon som følgje av intensivt landbruk.

Matparadokset

Et kaos av løgner

Hvordan er det å ha levd et liv som reporter og NRK-korrespondent? Odd Karsten Tveit har rapportert fra Midtøsten i en mannsalder. I anledning boken De skyldige snakker vi med ham om Norge som Israel-venn, om massakren i Sabra og Shatila, om norsk diplomati og om muligheten for å bedrive nøytral journalistikk.

AV TRULS LIE

Man kan spørre seg hvorfor journalister søker seg til krigsområder og frontlinjer. Odd Karsten Tveit er en av dem: «Jeg kom til Midtøsten første gang i 1975 fra des-ken i NRK. Det var krig i Libanon. Andre med barn og familie var ikke interessert i å ødelegge sommeren. Egentlig var jeg økonom og ekspert på nordsjøolje – men

YRKE: REPORTER fortsetter på side 5

Myanmars historiske parlamentsvalg le-der ikke nødvendigvis til fred i landet. Men kulturaktører mener at et ødelagt samfunn ikke trenger å være håpløst. POLITIKK og VIDEOINSTALLASJON side 9

De nye bærekraftsmålene som ble lansert av FN i New York i høst, vil sannsynligvis få store konsekvenser for hvordan utvik-ling forstås, finansieres og implemente-res. KRONIKK side 10

FILOSOFEN ARNE NÆSS: Hvori består den største politiske svakhet ved Norge, og ved de vestlige demokratier generelt? ORIENTERING side 12

BILAGET: Metzger på Kunstnernes hus; Laibach i Nord-Korea; Far from Men; The True Cost; The Forbidden Room; British Et-hical Theorists; Smil; Man kan ikke google inn Gud; Advocacy in Conflict; American Apocalypse; Tag etikken tilbake; samt et essay om hybris av Arne Johan Vetlesen.

Med den enorme veksten av asylsøkere i Norge, opprettes nå en rekke mottak svært raskt. Det offentlige vil bruke store summer på mottaksdrift, og mottakene blir drevet av enten private selskap, kom-muner eller ideelle organisasjoner. Ny Tid sitter på dokumenter som viser at Norges nest største selskap for asylmottak har drevet flere mottak med overskudd langt over det budsjetterte. Disse budsjettene er ifølge UDI bindende for mottakene (se sidesak).

Link AS driver 14 asylmottak, og om-satte for 112 millioner kroner i 2014. Ett eksempel er driften av Torshov Transitt-mottak, som de fikk etter en anbudskon-kurranse på et budsjett de ikke holdt. Selskapet drev Torshov Transittmottak fra 2010 til 2014. I driftskontrakten Ny Tid har fått innsyn i, har Link AS signert på at budsjettene er forpliktende. I disse årene brukte selskapet vesentlig mindre enn budsjettert på velferdstilbud til be-boerne. Over fireårsperioden skulle over-skuddene være på til sammen 1,75 million kroner. Dette endte opp på 6,77 millioner

– altså fem millioner kroner i avvik fra an-budsbudsjettet på dette ene mottaket.

Tilsynsrapporter ved flere av Links an-dre mottak har avdekket store avvik mel-lom hva de skulle bruke og hva de faktisk har brukt. Midlene Link ikke har brukt i henhold til budsjettene, ender opp som overskudd selskapet kan ta ut som utbyt-te. Et tilsyn har vist at asylsøkerne har fått utbetalt mindre penger enn de hadde krav på – og Link AS har fått pålegg om å betale ut pengene.

Eksempelet Torshov. Link AS drev som nevnt Torshov Transittmottak fra 2010 til 2014. En gjennomgang av regnskapstall fra 2010 til 2013 viser at de har brukt mindre enn budsjettert på blant annet lønninger, opplæring, kompetansebyg-ging, informasjon til beboerne, bosetting, aktiviteter til barn og unge, leksehjelp, avlastning, barnepass og oppfølging av personer med helseproblemer eller funksjonshemming. I 2013 hadde Link AS budsjettert 315 000 kroner på velferd og aktiviteter til asylsøkerne. De brukte

116 000 kroner til disse formålene. I 2012 var budsjettet også på 315 000 kroner, og da brukte de 180 000 kroner. Også i 2011 hadde de også budsjettert med 315 000, men brukte 142 000 kroner. Totalt skulle Torshov transittmottak gå med 210  000 kroner i overskudd i 2010. Resultatet ble et overskudd på nesten 1,3 millioner kroner. I 2011 var det budsjettert med 335 000 kroner – mens resultatet ble 1,5 millioner i pluss. I 2012 skulle mottaket gå med 589 000 kroner i overskudd, mens resultatet i realiteten ble 2,2 millioner kroner. I 2013 var det budsjettert med 624 000 kroner i pluss, mens overskuddet ble på 1,6 millioner kroner.

Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) reiser ofte ut på norske mottak og er ute blant asylsøkerne. De mener, i likhet med hva Norsk Folkehjelp tidligere har uttalt, at det er viktig å øke kravene til standard for asylmottak. Jon Ole Mar-tinsen er seniorrådgiver i NOAS. Ny Tid spør ham hva det betyr at et privatdrevet mottak år etter år bare bruker halvparten av midlene som er øremerket beboerne.

«Det er trist. Det går ut over de som tren-ger det mest. Dette håper jeg blir fanget opp av UDI. Asylsøkerne har virkelig be-hov for disse midlene – de trenger å kom-me seg ut og drive med meningsfulle akti-viteter,» sier Martinsen.

Et annet eksempel fra 2011 viser at Link AS ikke brukte pengene de hadde satt av til barn og unge. Samtidig som de hadde penger til overs, søkte de om ekstra støt-te til barn på asylmottaket. Link brukte 38 000 kroner mindre enn budsjettert på tilbud til barn, samtidig som de mottok 25 000 kroner i støtte til dette formålet fra Lebara-fondet. Link skriver på sine hjem-mesider at Lebra-fondet skal gi «støtte flerkulturelle initiativ og bidra til at barn og unge kan få oppfylt drømmene sine». Samtidig som Link AS brukte nesten en million kroner mindre på lønninger i 2011, søkte de om penger fra UDI til ekstra vakt-hold dette året.

Martinsen i NOAS understreker at man kan ikke bygge et overskudd på bekostning

ASYLMOTTAK fortsetter på side 2

ASYLMOTTAK

Har ikke UDI kontroll over privatdrevne asylmottak? Regnskapet til Norges nest største mottaksdrift, Link AS, viser over flere år et overskudd på fem millioner kroner mer enn budsjettert i anbudsbudsjettet. Er det sånn at noen private skor seg på andres elendighet?

AV ØYSTEIN WINDSTAD OG CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN

NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) |NR 28 32 | NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING

AKTUELT ASYLMOTTAKFortsetter fra forsiden ...

av beboernes rettigheter, helse og trivsel: «Nettopp derfor er det viktig med klare kriterier og minimumsstandarder som kan oppfylles,» sier han.

Krever forklaring på avvik. Link AS lever-te et overskudd før skatt på 18 millioner kroner i 2014. I sommer har UDI faktisk bedt Link AS forklare seg om store avvik knyttet til hva som ble brukt sammenlik-net med anbudskontraktene. I rapporter fra tilsyn gjort i juni 2015 hos noen av Links mottak, blir det påpekt store avvik i pengebruken. Det kommer frem etter til-syn ved Links mottak på Spydeberg, Søre Sunnmøre og Vestnes. I rapportene står det at avvikene ikke er tilstrekkelig for-klart, og at Link har fått pålegg om forkla-ringer. Dette dreier seg om budsjettpos-ter på over 100 000 kroner. Ved mottaket på Vestnes i Romsdal har Link fått kritikk fordi de har latt stillingen som informa-sjonsansvarlig stå ubesatt i over tre må-neder. UDI ga Link pålegg om å tilsette ny informasjonsansvarlig ved mottaket på grunn av sykefravær. Tilsynsrapportene viser også at beboere ved mottakene på Vestnes og i Volda ikke hadde fått utbetalt korrekte pengebeløp.

Til dette antyder Martinsen i NOAS føl-gende: «Får man tilslag på et anbud på et gitt antall ansatte og beboertiltak, må mid-lene brukes til dette – ikke tas ut som over-skudd. Dette er vi svært skeptiske til. Vi håper UDI følger opp med mer tilsyn, og at det får konsekvenser,» sier seniorrådgive-ren, og fortsetter: «Generelt sett opererer man med rammer fra UDI. Dette er smale rammer i utgangspunktet. Vi er mest be-kymret for mottak for enslige mindreårige asylsøkere (EMA) i alderen 15–18 år. Der kan det være så mange som 32 barn per voksen. Det mener vi er en uholdbar situa-sjon. Vi frykter det går ut over sikkerheten til barna,» sier Martinsen.

Dårlige forhold. Ny Tid spør UDI om det stemmer at de ikke har fulgt opp Link AS i henhold til anbudskontraktens bud-sjetter. «Generelt sett vil vi påpeke at det faktum at det muligens ikke har blitt gjennomført et tilsyn, ikke betyr at kon-trakten og mottaket ikke har blitt fulgt opp,» svarer presserådgiver i UDI, Vibeke Schjem. Hun har ikke noe konkret svar på spørsmålet om hva UDI har foretatt seg i denne saken. Vi ber henne fortelle om UDIs syn på den nåværende fordelingen av mottaksdrift mellom både kommuna-le, idealistiske og private aktører. «Det er politisk bestemt at UDI skal bruke både private aktører, kommuner og frivillige organisasjoner til å drive mottak,» sier Schjem.

I det siste har man imidlertid kunnet lese i Klassekampen og andre medier om de sto-re utbyttene private aktører som Hero AS har tatt ut de siste årene. Samtidig utrykker ideelle aktører at beløpene for drift er for

lave til at de kan drive forsvarlig, og flere vurderer å trekke seg ut (se sak om Norsk folkehjelp). «Vi har ikke kjennskap til at aktører trekker seg ut nå,» svarer Schjem når vi ber henne kommentere dette. «Tvert imot har vi i disse dager pågang fra nye ak-tører som ønsker seg inn i markedet, så får vi se hvor mange tilbud dette resulterer i når vi lyser ut. UDI har sine budsjettram-mer, og utlyser plasser basert på disse. Vi betaler nå mer enn vi skulle ønske for mid-lertidige boløsninger i påvente av at vi får etablert flere langsiktige asylmottaksplas-ser, som er rimeligere i drift.»

I rapporten Bokvalitet ved norske asylmot-tak, som NTNU, SINTEF Byggforsk og Høgsko-len i Lillehammer lanserte i mai i år, meldes det om mangler ved undersøkte mottak: slit-te og ødelagte møbler, rom uten oppvarming, skitne kjøkken og aktivitetsrom som har blitt personalrom. Rapporten avdekker også at heller ikke såkalte barnebaser – felles opp-holdsrom, som er et krav fra UDI – brukes op-timalt. Disse er stengt i ferier. Barnebaser er viktige for å minske konfliktnivå og øke trygg-het når dagene har lite struktur. I rapporten kommer det også frem at de kommunalt drev-ne mottakene har høyere bemanning enn pri-vate: «Private aktører tar ut større overskudd av driften enn kommuner og organisasjoner. Kommuner og organisasjoner bruker en stør-

re del av de økonomiske føringene fra staten til mottaksdrift enn de private aktørene,» he-ter det i rapporten.

Manglende tilsyn. Ny Tid har vært i kontakt med ledere både av ordinære asylmottak og ordinære mottak for enslige mindreårige asylsøkere. En leder av et mottak for ensli-ge mindreårige, som ønsker å være anonym i denne artikkelen, forteller at det er UDIs mangelfulle tilsyn med mottakene som gjør situasjonen uholdbar. «Mye av grunnen til at situasjonen kan fortsette slik den gjør i dag, er det manglende tilsynet UDI har på mottakene,» mener mottakslederen. «Had-de man hatt et regelverk som krevde tilsyn, hadde mottakene måttet stå til ansvar for måten de driver på. I dag er det UDI som kontrollerer seg selv. Jeg har inntrykk av at UDI i stor grad styrer ut ifra forpliktelsene de har til den norske regjeringen, fremfor av lover og regelverk som sikrer barn å ha det trygt.» Han er redd for konsekvensene av å uttale seg om disse forholdene, og øn-sker derfor ikke å stå frem med fullt navn.

«Det er vanskelig å få folk til å varsle om dårlige forhold – ingen tør å si noen ting. Dette syns jeg også man stadig ser mer av i offentlig sektor.»

Vibeke Schjem i UDI forteller Ny Tid at det skal gjennomføres minimum ett tilsyn eller én etterkontroll i løpet av tre år, og at det år-lig gjennomføres grundige risikovurderinger der samtlige mottak vurderes. «Denne vur-deringen danner grunnlag for beslutningen om hvilke mottak som skal prioriteres for til-syn,» sier hun. Hun presiserer at UDI som re-gel fører tilsyn med mottak for enslige min-dreårige asylsøkere to ganger i året. Vi spør henne hva en slik kontroll innebærer. «Tilsyn er en gjennomgang av driften av et mottak

for å kontrollere at den er i samsvar med til-budet som er tildelt kontrakt, og i samsvar med det regelverket som gjelder for drift av mottak,» sier hun. «Gjennomgangen av-sluttes med en tilsynsrapport. Målsettinge-ne med tilsyn er å kontrollere at beboerne

får det tilbudet de skal ha i henhold til det regelverket som gjelder for mottaksdriften, at driftsoperatør tilfredsstiller kravene som gjelder administrative og økonomiske for-hold, og at driftsoperatør driver de enkelte mottakene i henhold til tilbudet som er le-vert og kontrakten som er signert for drift av mottaket.»

«Hvorfor kaller man disse barna enslige mindreårige asylsøkere, når de i realiteten er foreldreløse barn i Norge? Og hva er grunnen til at disse barna skal legges ut på anbud?»

Den anonyme mottakslederen Ny Tid har snakket med, mener likevel det er van-skelig å få innblikk i mangelfulle eller dår-lige mottak, ettersom de ansatte er redde for å melde fra om forholdene på mottake-ne. «Det er vanskelig å få folk til å varsle om dårlige forhold – ingen tør å si noen ting. Dette syns jeg også man stadig ser mer av i offentlig sektor. Et annet problem er at det er vanskelig å vite hvor lenge man har jobb på et asylmottak siden behovene

er så varierende, så jobbene er ikke attrak-tive for fagfolk,» sier mottakslederen.

På et akuttmottak for enslige mindreårige asylsøkere teller bemanningen 22–25 ansat-te på opptil hundre ungdommer mellom 15 og 18 år. På en alminnelig norsk barne-vernsinstitusjon er det minst 17–20 ansatte per 6–7 barn. Mottakslederen mener disse tallene viser en diskriminering av asylbarn. «Dette ser jeg rett og slett på som en form for statlig rasisme. Det er et helt annet regelverk for barnevernsinstitusjoner enn det UDI og fylkesmannen forvalter overfor asylmottak for barn. Hvorfor kaller man disse barna enslige mindreårige asylsøkere, når de i re-aliteten er foreldreløse barn i Norge? Og hva er grunnen til at disse barna skal legges ut på anbud? Det er også svært få av de som ansettes, som har barnefaglig kompetanse. Hvor blir det av den barnefaglige kompetan-sen disse barna trenger – og hvorfor er det så vanlig med en bemanning som er altfor lav? Det er tross alt snakk om barn som ofte har opplevd langt mer brutale ting enn hva tilfellet er for norske barn i institusjoner. Jeg synes alt dette sier noe om hvilket mennes-kesyn som ligger bak en stat som baserer disse tingene på profitt,» sier han til Ny Tid.

carima@nytid.no oystein@nytid.no

INNKAST

En gave til NorgeOktober svant ut med skremselstall om flyktninger. Det ble svært så man-ge nuller bak tallene om hva innvand-ring koster oss. Men det er noen tall politikerne ikke tar med: investerings-gevinstene som ligger i hver arbeids-føre innvandrer.

De landene de kommer fra, har investert i flyktningenes barndom, skolegang, mat og helse. Hvis det koster én million norske kroner å fø opp en person til å bli en arbeidsfør voksen, betyr det at 30 tusen voksne innvandrere er en gave til Norge på 30 milliarder kroner. Det må med i regnskapet.

I stedet varsler regjeringen knallhard returpolitikk. En statssekretær i Jus-tisdepartementet varsler retur til Irak og Syria «så snart som mulig».

Få dem ut – få dem hjem! Det sier nordmenn, som ikke har valgt sine for-eldre, som selv ikke har bestemt hvor de skulle bli født, og som helt ufor-tjent har vunnet i et lotterispill som har brakt dem til et grisgrendt land med ressurser, frisk luft, golfstrøm og et slags demokrati.

Få dem ut igjen, bak våre grenser! Grenser har én funksjon: Å holde or-den på fattbare administrasjonsområ-der. Grenser er ikke for å holde andre likeverdige ute fra lotterispillet. Alle deltakerne i verdens lotterispill må ha lov til å bo og arbeide hvor de vil. Det ressursrike Norge har arbeid til man-ge – og ethvert arbeidsføre menneske som ankommer, er en milliongave.

Det er så enkelt, er det ikke?

Ursus Val Lapis

«Sjelden penger til overs»Norsk Folkehjelp sier at det er svært sjelden de har noe igjen av pengene som er budsjettert brukt på velferd til asylsøkerne: «Som regel bruker vi opp alt og er avhengige av frivillige og å søke om ekstra penger,» sier Tom Hjertholm, enhetsleder for flyktning og integrering i Norsk Folkehjelp.

AV ØYSTEN WINDSTAD

Til forskjell fra det privatdrevne Link AS, som bruker mindre enn budsjettert på mottakene, er situasjonen knapp hos Norsk Folkehjelp. Tom Hjertholm, som er enhetsleder flyktning og integrering i organisasjonen, forklarer: «Vi bruker i høyeste grad opp budsjettene våre for beboerrettede tiltak, og søker veldig ofte om ekstramidler til ekstra aktiviteter. For å gi mer innhold til asylantene utover det vi får fra UDI, samarbeider vi også med frivillige og skaffer mer penger i tillegg.»

Den humanitære organisasjonen Norsk Folkehjelp har drevet asylmottak i Norge siden 1980-tallet. Beboerrettet arbeid på mottakene kan være alt fra leksehjelp til barn, barnepass eller fritidsaktiviteter. Opplever de situasjoner, som Link AS, der budsjett til beboerrettet arbeid ikke brukes opp?

«Det skjer svært sjelden, og som regel er det motsatt – at vi bruker mer. Da dek-ker vi det også inn med andre inntekter. Vi har ikke råd til å tape penger på å drive asylmottak,» sier Hjertholm.

Vurderer å legge ned. Hjertholm forteller Ny Tid at Norsk Folkehjelp muligens må gi seg. Asylmottakene er i ferd med å bli

et tapsprosjekt. Problemet er at anbuds-konkurranser med ensidig prisfokus fra UDI kan gå utover forsvarligheten ved driften. «Vi vurderer hele tiden om vi kan fortsette forsvarlig. Vi mener fremdeles at det går an, men jobber selv med å byg-ge en standard på hva vi kan få til med dagens rammer. Staten Norge som opp-dragsgiver stiller svært få krav, utover en seng å sove i, et skap å ha klær i, mat og muligheten til å vaske klær. Dette er gan-ske grunnleggende,» sier han. «Å ha fokus på pris vil over tid føre til redusert be-manning i mottak. En annen konsekvens er redusert kvalitet. Det man får tak i av boligmasser, er mindre tilgjengelig innen-for pressede prisrammer, og det kan bli mindre ressurser til aktiviteter for bebo-erne og de som sitter og venter.»

Anbudsbudsjett. UDI inngår driftsavtaler med bedrifter eller ideelle organisasjo-ner. Her blir det satt opp et budsjett for hvor mye penger som skal brukes på hva. Mens Link AS antyder at de ikke finner budsjettet juridisk bindende, er Norsk Folkehjelp av en annen oppfatning: «Det er da et offentlig anbud og den kontrak-ten vi leverer inn blir juridisk bindende, da det blir tegnet kontrakt med UDI. Det gjelder også bemanningen. UDI krever at en stilling ikke skal stå ubesatt ved eksem-pelvis sykefravær lengre enn tre måneder. Et transittmottak med døgnbemanning og turnus setter naturlig inn tilkallingsvika-rer umiddelbart ved sykefravær,» sier Hjertholm. Han etterlyser at UDI kommer med strengere krav til hva som skal være standard for asylmottakene, både når det gjelder standard på byggene og tilbudene til asylsøkerne som oppholder seg gjen-nomsnittlig to år på mottakene før de blir bosatt i en kommune.

FOTO

: ØYS

TEIN

WIN

DS

TAD

PALESTINA

«Dette opprøret kommer ikke til å dø ut,» sier palestinsk journalist og forfatter. Kan den tredje intifadaen bli den siste?

AV AHMED ALKABARITI

Nok et folkeopprør har startet opp i de pa-lestinske distriktene, og har nå ulmet i to må-neder. Det virker ikke som om de etablerte fraksjonene har spilt noen rolle i å tenne dis-se glørne, mens ungdommen har fått en mu-lighet til å skape resultater etter at håpet om politisk gjennombrudd har bleknet. Langt borte i horisonten, på 21 års avstand, skuer vi tilbake på signeringen av Osloavtalen.

De palestinske ungdommene som star-tet den nåværende intifadaen i begynnel-sen av oktober, håper at dette skal være den siste intifadaen. De håper at okku-pasjonen, som nå har vart i 48, år skal ta slutt. De håper å oppnå en uavhengig stat – etter at politikk og forhandlinger mel-lom forskjellige fraksjoner har sviktet i å oppnå noe som helst for fremtiden deres.

Mange tapte liv. La oss gå tilbake til 1978, da en israelsk jeep kjørte ned fire palesti-nere i Jabalya nord i Gaza, og daværende statsminister Yitzhak Shamir var Yassir Arafats erkefiende. Den gangen besto in-tifadaen av en flokk steinkastende barn som med et ubeskrivelig, episk mot sto ansikt til ansikt med israelske, bevæpne-de soldater. Men bak scenene som ble vist til verden, sto sivil ulydighet, organiserte streiker og boikotter som spisset seg til et effektivt verktøy, og som utgjorde kjer-nen av kampen i den første palestinske intifadaen. Den førte til at over 2200 pa-lestinske liv gikk tapt. Deretter begynte PLO i 1993 å delta i hemmelige forhand-linger med Israel, som endte med en prin-sipperklæring signert av Yassir Arafat og Yitzhak Rabin. Denne erklæringen bered-te grunnen for en rekke avtaleinngåelser, kjent som Osloavtalen.

Osloavtalen er mest kjent for at 75 pro-sent av palestinerne ble stilt under Israels myndighet, som tok kontroll over landet,

vannet og luften i de okkuperte territorie-ne. Innenfor samme tidsrom økte antallet bosettinger, og palestinerne ble ilagt flere bevegelsesrestriksjoner. Korrupsjon og vanstyre fra PLOs side bidro til å øke fat-tigdom og politisk undertrykkelse. Dette resulterte i voldsomme sammenstøt med Hamas, og økt splittelse i den palestinske befolkningen. Summen av alt dette førte dessuten til en økning i voldsepisoder mellom israelere og palestinere.

Folk hadde allerede mistet troen på løsninger da statsminister Ariel Sharon gjennomførte et provoserende besøk i al-Aqsa-moskeen, som førte til at al-Aqsa-in-tifadaen brøt ut i år 2000. Dette fikk store, voldelige etterdønninger og krevde dobbelt så mange palestinske menneskeliv som den første intifadaen, samt 1070 israelske døde.

Den andre intifadaen førte til storstilt lik-videring av palestinske ledere, rasering av infrastruktur og palestinske institusjoner, i tillegg til ødeleggelser av innbyggernes egne hjem. På motsatt side skapte selv-mordsbombere utrygghet i de israelske ga-tene. Dette førte naturligvis ikke til at noen av målene i palestinernes sak ble oppnådd.

Al-Aqsa-intifadaen ble avsluttet i 2005, etter at israelere og palestinere inngikk våpenhvile i den egyptiske byen Sharm al Sheikh. Observatører mener likevel at det-te ikke førte til noen reell politisk løsning, og sammenstøtene fortsatte i byene i vest.

Tror de vil lykkes. Når det gjelder dagens situasjon, bærer de palestinske ungdom-mene på dobbelt så mye frustrasjon. De har ingen kontroll over voldsbru-ken, håpløsheten, de stagnerte politis-ke prosessene, de tre krigene som har blitt utkjempet i Gaza, de kontinuer-lige ydmykelsene av palestinere, un-dertrykkende fengslingspraksis eller muren mellom byene på Vestbredden. Alt dette henger tungt over ungdommene når de nå har satt i gang den tredje inti-

fadaen. Til tross for at opprørene i flere andre land sviktet, blant annet i Syria og Egypt, sier den politiske aktivisten, for-fatteren og analytikeren Talal Okal til Ny Tid at han tror de unge palestinerne som starter dette nye opprøret, vil lykkes. Han mener situasjonen er annerledes enn i Li-bya, Jemen og Egypt, der nye diktaturer tok kontroll over systemene mens de ara-biske ungdommene fortvilte nok en gang.

«Internasjonal lov garanterer palesti-nerne rett til å gjøre motstand på alle må-ter helt til årtusenets siste okkupasjon tar slutt,» sier Okal. «Den nye intifadaen sam-menfaller med en bølge av pessimisme og desperasjon over hele den arabiske ver-den etter at de fleste revolusjonene i den arabiske våren mislyktes.» Okal trekker spesielt frem Egypt, der Hosni Mubaraks nedarvede regjeringsmakt fant veien til-bake. Han mener dette har vært en katas-trofe både innenlands og utenlands, etter-som Egypts president Abdul Fattah al-Sisi sluttet seg til blokaden av Gaza, og Egypt ikke har opptrådt som mekler i konflikten mellom Israel og palestinerne. Egypt har ikke en gang meklet mellom Hamas og Fa-tah. Det eneste som har blitt utført, er en ekstrem forfølgelse av opposisjonen og henrettelser Egypt ikke har sett maken til siden Ottomanene styrte landet.

Aldri stabilitet. Som en følge av disse hen-delsene stoler ikke de palestinske ung-dommene på at noe vil endre seg i resten av den arabiske verden. De kjemper sin egen kamp, alene.

Okal mener at Israel bevisst benytter seg av arabernes vanskelige situasjon. Det israelske lederskapet ser nå sitt snitt til å fordoble bosettingene og ta full kontroll over al-Aqsa-moskeen, som representerer både islamsk og jødisk hel-ligdom. De har også sjansen til å nøytrali-sere Egypt – som er opptatt med interne kriser. Egypt bekymrer seg for libanesisk Hizbolla i Syria, for at Syria skal kollapse, for gulfstatene og for krigen i Jemen.

Israel har fått mange muligheter til å iverksette tostatsløsningen uten å gjen-nomføre. Ungdommene vil ikke vente 20 nye år på at noe skal skje.

«Det palestinske opprøret i dag bekref-ter at generasjonene kan bli utslitt, men de dør aldri. Ungdommene som kastet stein under den første intifadaen, ble utslitt på midten av nittitallet, men kom

tilbake i 2000-opprøret en generasjon se-nere,» sier Okal. «Arvtakerne deres er en ny generasjon ungdommer som har vokst opp under okkupasjon. Det understreker at Israels undertrykkelse aldri kan tilføre noe stabilitet, og at det ikke kan være den endelige løsningen. Palestinerne er utslit-te, men gir aldri opp.»

Fortvilelse. Selv den israelske pressen har plassert deler av ansvaret for opprøret på president Benjamin Netanjahu. Avisen Yediot Aharonot skriver: «Det har ikke skjedd annet enn opptrapping av frem-gangsmåtene som fremprovoserte opp-røret fra starten av. Ingen tiltak er iverk-satt for å gjenopprette fred og sikkerhet for noen av partene.» Avisen Haaretz har trykket en reportasje der det skri-ves følgende: «Den tredje intifadaen er i gang etter at de politiske prosessene har stagnert i årevis. Det har blitt dagligdags å drepe palestinere, konfiskere landom-råder og rive husene deres. Når alt håp forsvinner på denne måten, eksploderer opprøret.»

«Når alt håp forsvinner på denne måten, eksploderer opprøret.»

Ifølge Okal er alle palestinere grepet av fortvilelse – inkludert politikerne som sit-ter i ansvarsposisjoner og andre myndig-hetspersoner. Dermed smuldrer mulighe-tene for å finne politiske løsninger med Israel bort – løsninger som kunne gjort både den palestinske og den israelske be-folkningen tryggere.

På den andre siden av grensen klarer ikke ungdommene, som er mellom 16 og 20 år gamle, å rapportere systematisk fra Vest-breddens opprør i tv-sendinger og sosiale medier. En ung mann som ønsker å fortelle, er 19 år gammel og kaster stein på israelske soldater kun 50 meter fra sikkerhetsmuren mellom Øst-Gaza og Israel. Han forklarer hvorfor han har kommet hit hver dag: «Jeg føler det er helt nødvendig å hevne seg på denne hæren. De har drept 70 ungdommer siden opprøret startet. Nå må jeg bare del-ta.» Han forteller videre at hundrevis av ungdommer med ham vil fortsette å plage soldatene med stein og molotovcocktai-ler helt til USA og Europa stopper Israel i

å ødelegge palestinernes landområder, og tvinger dem til å stanse angrepene. «Da kan vi etablere en levedyktig stat, og palestiner-ne fra vest kan reise fritt til landsbygda og byene rundt uten israelske sperringer. Vi slutter ikke å bruke vold før det skjer.»

Alene. Vi besøker flere av stedene i byen der opprøret pågår. Noen av ungdomme-ne bruker kjøkkenkniver som våpen mot israelske soldater og bosettere. Okal sier at dette er legitim motstand, slik det de-fineres i internasjonal lovgivning. «De be-rømte resolusjonene fra sikkerhetsrådet – 242 i 1967 og 338 i 1973 – definerte det juridiske grunnlaget for å si at den israel-ske hæren okkuperer Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem, og sier at de skal trekke seg tilbake til territoriene som ble okku-pert under krigen i 1967,» sier han. «Denne lovgivningen har vært gjeldende fra både Haag-traktaten i 1899 og 1907, Geneve-pro-tokollen i 1925, FN-erklæringen i 1945 og den universelle menneskerettighetserklæ-ringen i 1948, de fire Geneve-konvensjo-nene i 1949, tilleggsprotokoller i 1977 og Uavhengighetserklæringen for koloniserte land og folk i 1960, og mange av FNs ho-vedforsamlings resolusjoner. Disse kon-vensjonene og resolusjonene slår alle fast at retten til motstand er legitim, og en del av internasjonal lov.»

Okal utelukker at dette opprøret kommer til å dø ut. Det har avtatt ved et par anled-ninger, men blusser raskt opp igjen på kort varsel. Lederne i både Fatah og Hamas oppfordrer ungdommene til å velge frem-tiden, spesielt siden verdenssamfunnet går så svakt inn i denne konflikten. Han mener at andre land har vanskelig for å tro at noe slikt kan skje dem. «De har nok med sitt eget, og våre problemer er isolert fra virke-ligheten i de europeiske byene,» sier han.

Frustrasjonen gjør at folket er nær ved å eksplodere. De vil være kjerringa mot strømmen og ta tilbake rettighetene som er tatt fra dem med våpenmakt. Europa er opptatt med å ta imot flyktninger, Russland tenker bare på militær inngripen i Syria, og USA vil stort sett bare forme verdenskartet. Ingen har tid til å tenke på måloppnåelse av Oslo II-avtalen, eller i det minste stoppe opprøret. Alt er ute av kontroll.

Oversatt fra arabisk av Vibeke Koehler.

Alkabariti er Gazas korrespondent i Ny Tid.

Et opprør tent av politisk stillstand

FOTO

: HAT

EM

OM

AR

FAKTA OM LINK AS

• Driver 14 asylmottak og er den nest største aktøren i Norge.

• Startet sitt første asylmottak i 1999, og har i dag over 240 ansatte, iføl-ge tall fra Visma.

• Omsatte for 112 millioner kroner og hadde et overskudd på 18 millioner før skatt i 2014.

• Eier eiendeler verdt 57 millioner kroner.

• Tre av seks i ledelsen har jobbet i UDI tidligere. Styreleder Morten Jørgensen jobbet i UDI fra 1988 til 1994 som nestleder for UDIs Re-gionkontor Sør. Fagsjef Thor Arne Hauge jobbet i femten år i UDI som konsulent, rådgiver, prosjektleder og seniorkonsulent. I tillegg har fag-konsulent og HR-ansvarlig Katrine Rennan jobbet i UDI som saksbe-handler med ansvar for oppfølging av asylmottak.

• Har de siste fem årene gått med et overskudd på til sammen 65 millio-ner kroner før skatt.

• Omsetning/overskudd (før skatt) i millioner kroner: 2014: 112/18, 2013: 96/11, 2012: 85/11, 2011: 103/12, 2010: 152/15.

Må senke forventningeneDirektør i UDI, Frode Forfang, sier at man ikke kan se forskjell på privatdrevne eller ideelt drevne asylmottak.

AV TRULS LIE OG CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN

Det har vært mye fokus på mangler og lavt antall ansatte ved norske asylmottak den siste tiden. Vi har tatt en prat med UDI-direktør Frode Forfang.

Har UDI noen ekstra oppfølging, utover de alminnelige kontrollrutinene, for å sørge for at feil og underbemanning ikke videre-føres nå som pågangen er så stor?

«Når det gjelder mangelfull standard, er situasjonen slik at kravene ikke kommer til å bli innfridd. Jeg vil gjerne realitets-orientere alle som har forventninger til bostandard eller høyt kvalifiserte ansatte på mottakene. Disse forventningene må senkes betraktelig. Det som er vår priori-tet nå, er å gi alle tak over hodet og mat. På lengre sikt er dette noe vi kan se på,

men så lenge tallene er oppadstigende, er ikke dette krav som det er mulig å innfri,» sier Forfang.

Hva tenker dere om private aktører versus organisasjoner som Norsk Folkehjelp når det gjelder drift av asylmottak?

«Når det gjelder mottaksetablering, er det reglene for offentlige anskaffelser som gjelder. Det er sånn systemet fungerer nå. Det vi ser, er at dagens fordelingssystem fungerer fleksibelt. Vi får raskere opp ka-pasiteten».

Men flere av de private aktørene innen asylbransjen får kritikk for størrelsen på utbyttet de tar ut?

«Sammenlignet med områder der man har konkurranseutsetting, tror jeg man i mottakssentrene har mindre marginer. Det sier de fleste som driver. Risikoen er også større fordi man risikerer å bli avvi-klet på tre måneders varsel. Akkurat det

er det ikke så mange andre som risikerer – de er sikre ut kontraktsperioden, noe man ikke er man på mottakssiden.»

I hvilken grad fører dere kontroll over mot-takene?

«Vi har kontraktsoppfølging og tilsyn med de private aktørene. Vi har tett oppfølging for å sørge for at de leverer det de skal. Men det er vanskelig å få folk til å drive mottak, siden det er så lite lønnsomt. Jeg har ingenting imot at det kommer flere fri-villige inn. Jeg har vært i mange mottak, og hvis du på forhånd ikke ved om det er Hero AS eller Norsk Folkehjelp som driver det, er det veldig vanskelig å se forskjell. Du kan ikke umiddelbart se om det er en ideell organisasjon eller en kommersiell aktør som driver.»

«Jeg vil gjerne realitetsorientere alle som har forventninger til bostandard eller høyt kvalifiserte ansatte på mottakene.»

Hva gjør dere hvis noen jukser med talle-ne, og at øremerkede midler ikke brukes på det de skal?

«Vi har krav som skal oppfylles, og UDI fører jevnlig tilsyn med mottakene. Vi har tidligere avviklet kontrakter der driftsope-ratøren ikke oppfølger de kravene som er

satt. Er det snakk om direkte svindel, kan det bli snakk om politianmeldelse. Men hvis det bare dreier seg om at man ikke le-verer i henhold til kontrakten, avvikler vi. Svindel er ikke noe vanlig fenomen.»

Ifølge presserådgiver i UDI, Vibeke Schjem, er kontrakten mellom UDI og driftsoperatør bindende. Vi spør Schjem om de har noen ordning for tilbakeføring av det som blir til overs på et budsjett, så dette kan gå til andre mottak eller andre som driver mottak.

«Nei, det har vi ikke. Det vi gjør, er å gå i dialog med mottaket om hvorfor de har brukt mindre penger enn de budsjetter-te med. Ofte har de en god forklaring på det,» sier Schjem.

Men det stemmer at kontrakten mellom UDI og driftsoperatøren er juridisk bindende?

«Ja.»

Hvordan følger UDI opp avvik mellom bud-sjett og regnskap?

«Det har skjedd flere ganger at vi har gått i dialog med driftsoperatører for å avklare slike uoverensstemmelser. Som oftest er det små justeringer i budsjetter eller pre-sisering av ansvarsoppgaver som må til.»

Er driftsoperatørene pliktige til å påse at øre-merkede midler brukes til det de er satt av til?

«De plikter å tilby avtalefestede velferdstil-tak, ikke å bruke en bestemt sum penger.»

Vi kjenner til tilfeller der tidligere UDI-ansat-te har gått over i stillinger hos Link og Hero. Anser UDI dette for å være problematisk?

«UDI er klar over habilitetsproblematik-ken. Vi har også ansatte hos oss som tidli-gere har jobbet for driftsoperatører. Hvis det er tvil om habiliteten til en ansatt i en gitt sak, unnlater vi å involvere den ansat-te i saken.»

Kilder vi har snakket med, mener det bør etableres en ekstern tilsynsordning for asyl-mottak fremfor at UDI selv foretar tilsyne-ne. Hvordan ser UDI på dette?

«UDI er ikke tilsynsmyndighet. UDI er på-lagt å utføre kontraktsoppfølging, det vil si følge opp at driftsoperatøren tilbyr de tje-nestene som er avtalt, med den kvaliteten som er avtalt. Andre etater, som Arbeids-tilsynet, brannvesen og så videre, kan på eget initiativ føre tilsyn i asylmottak.»

Ansatte ved mottakene har klaget over mangelfulle rutiner ved mottakene også tid-ligere. Har UDI noen kommentar til dette?

«På generell basis er det slik at hvis ansatte blir oppmerksomme på noe de oppfatter som rutinesvikt, ber vi om at de tar kontakt med oss. Vi vil ta tak i det som trenger oppfølging, men for å gjøre det, må vi få beskjed.»

carima@nytid.no truls@nytid.no

Styreleder i Link AS mener at effektiv drift og lavere sykefravær er grunnen til at de bruker mindre penger enn budsjettert.

AV ØYSTEIN WINDSTAD

Etter å ha blitt forelagt avvikene mellom anbudsbudsjetter og regnskap, ga styre-leder og deleier av Link AS, Morten Jør-gensen, Ny Tid svar på epost.

Ser Link AS på anbudskontraktens budsjett som juridisk bindende?

«Link inngår kontrakt med UDI etter an-budskonkurranser med forhandlinger. Det forhandles ikke om detaljene i bud-sjettet, men om rammene for driften. Det er disse rammene som er avtalt i drifts-avtalen. Budsjettet er budsjettet. Det angir hvilke estimater vi har for de ulike kostnadene knyttet til drift av mottak. UDI stiller ikke andre krav til budsjett-oppfølging enn at de skal ha informasjon når det gjøres omdisponeringer. For oss er et budsjett en ramme for hvilke midler som står til disposisjon – midler som kan brukes, men som ikke må brukes opp. Det ville vært sløsing.»

Det ble brukt 860 000 kroner mindre enn budsjettert i 2011, og 600 000 kroner min-dre enn budsjettert i 2013 på lønninger ved Torshov Transittmottak. Hva er bakgrun-nen for det?

«I våre anbudsbudsjetter legger vi til grunn et sykefravær tilsvarende offentlig sektor. Aktivt HMS-arbeid (arbeid med helse, miljø og sikkerhet, red.adm.) gjør at vi ofte har vesentlig lavere sykefra-vær enn offentlig sektor. Dette er penger ’spart’. Hvis forskjellen er fire prosent la-vere sykefravær enn det offentlige, utgjør dette alene 600  000–700  000 kroner. En

annen viktig variabel er bruk av ekstra-hjelp og vikar utover det som brukes ved sykefravær.»

I mars 2011 søkte Link UDI om ekstra mid-ler til vakthold ved Torshov, samtidig som lønnsbudsjettet ikke ble brukt fullt ut?

«Vakthold inngår ikke i ordinære lønn-skostnader ved asylmottak. Dette er kost-nader som er knyttet til egne avtaler UDI har med vaktselskap. Behovet for ekstra vakthold vurderes av UDI.»

På Torshov Transittmottak var det i 2011 budsjettert med 80 000 kroner til barn og unge, men bare 41 000 ble brukt. Samtidig søkte dere Lebra-fondet om støtte, og fikk 25 000 kroner fra dem til barn og unge – selv om budsjettet ikke var brukt opp?

«Vi har ikke bare klart å gjøre det billigere. Vi har også i samarbeid med UDI klart å gjøre det innholdsmessig bedre.»

«Jeg kjenner ikke bakgrunnen for søkna-den til Lebra-fondet, da dette forvaltes av de enkelte mottak selv. Til spørsmålet om underforbruk av posten til barn og unge, kan dette skyldes noe så enkelt som færre barn enn forutsatt da budsjettet ble laget. Torshov var forøvrig kjent for sitt svært gode arbeid blant barn og unge på motta-ket,» sier Jørgensen.

Søk i offentlige postlister viser at Link AS i 2011 søkte om ekstra midler til barne-pass på Torshov Transittmottak.

Ved Torshov har dere i 2010, 2011, 2012 og 2013 et større overskudd enn budsjet-tert. Hva er forklaringen på at dere hvert år går med et vesentlig større overskudd enn budsjettert?

«Forklaringen ligger i god drift og en kost-nadsbevisst ledelse,» svarer Jørgensen.

Ny Tids søk i offentlige postlister viste at Link AS i 2013 søkte om dekning av ek-straordinære kostnader til tiltak i mottak.

Tilsynsrapporter fra juni i år viser at det var store avvik mellom budsjett og regn-skap ved både Spydeberg, Vestnes og Søre Sunnmøre mottak. Link fikk pålegg om å forklare avvikene. Hvorfor er det avvik mellom budsjett og regnskap på disse mot-takene?

«Det blir som å svare på hvordan fanden leser bibelen. Forklaringen er så enkel at vi valgte å ikke melde endringene under-veis i året. Delvis fordi vi ikke hadde god nok periodisering, og delvis fordi UDI i årene før syntes vi var alt for omstendeli-ge i vår rapportering.»

Tre av seks i ledelsen har jobbet i UDI tid-ligere. Noen vil si at dette gir dere fordeler andre ikke har?

«Ja, det kan selvfølgelig noen si. På et så stort felt som flyktningefeltet har blitt, er det vel bare naturlig at det går ansatte inn og ut av UDI.»

Morten Jørgensen viser til at frem til 1987 hadde Røde kors enerett på å drive asyl-mottak. Jørgensen skriver at prisen for en mottaksplass i 1987 var 300 kroner per person, mens prisen i dag er på 180 kroner. Han mener selskap som Link AS effektiviserer driften:

«Vi har ikke bare klart å gjøre det billi-gere. Vi har også i samarbeid med UDI klart å gjøre det innholdsmessig bedre. Å sløse med statlige penger er å bruke pen-ger som ikke burde vært brukt. For en uke siden var Link AS med på å åpne akuttinn-kvartering i Kristiansand. 53 beboere kom kjørende til Kristiansand midt på natten i drosjer. I noen bare én eller to personer, men alle kom fra samme sted. Dette er slø-sing med offentlige midler, men siden det gjøres av staten selv, er det tydeligvis helt ok. Budsjettene må jo brukes opp …» skri-ver Morten Jørgensen til Ny Tid.

oystein@nytid.no.

Rapporter etter tilsyn hos Link:Ny Tid har gått gjennom flere av tilsyns-rapportene UDI har publisert på sine nettsider etter å ha foretatt tilsyn ved norske asylmottak. Gjennomgangen vi-ser at UDI har gitt flere av de Link-drevne mottakene pålegg blant annet for økono-misk mislighold. Av de seks Link-drevne mottakene UDI har offentliggjort tilsyns-rapporter fra, fikk alle mottakene pålegg – fem av dem for «økonomisk mislighold» i tidsrommet 2013-2015:

Spydeberg statlige mottak for enslige mindreårige asylsøkere (40 plasser), Søre Sunnmøre statlige mottak (220 plasser) og Vestnes statlige mottak for asylsøkere (174 plasser) fikk etter tilsyn følgende pålegg:Avvik mellom regnskap for 2014 og bud-sjett for 2014 er ikke tilstrekkelig forklart. Eventuelle store avvik mellom regnskap og budsjett, det vil si avvik på mer enn 10 prosent i negativ eller positiv retning, skal forklares kort. Dette gjelder poster på 100 000 kroner eller mer.

Toten statlige mottak (210 plasser) fikk etter tilsyn følgende pålegg:UDI har gjort en kontroll av basisutbeta-linger ved mottaket, og fant at noen bebo-ere får utbetalt feil beløp.

Vestnes statlige mottak for asylsøkere (174 plasser) fikk etter tilsyn følgende pålegg:Stikkprøver i Sesam viser at det ikke var etterbetalt basis etter justering av satse-ne.

Gibostad statlige mottak for enslige mindreårige asylsøkere (68 plasser), Spydeberg statlige mottak for enslige mindreårige asylsøkere, Søre Sundmø-re statlige mottak og Vestnes statlige mottak for asylsøkere fikk etter tilsyn følgende pålegg:Mottaket skal for det enkelte driftsår ut-arbeide en foreløpig oppstilling av inntek-ter og utgifter som skal være UDI i hen-de innen 1. april. Skjema for budsjett og regnskap skal benyttes. Den foreløpige oppstillingen av inntekter og utgifter skal signeres av representant fra driftsopera-tør. For driftsoperatører med revisjons-plikt skal oppstillingen attesteres av revi-sor. Dette var ikke gjort ved mottakene.

Vestnes statlige mottak fikk i tillegg på-legg for følgende:Ved befaring av bygningen i Vyrdslatunet ble det ikke observert røykvarslere (....) I samme bygning manglet det branntepper.

Volda statlige mottak fikk i tillegg på-legg for følgende:Under befaring av Holtegården ble det avdekket at det ikke var mulig å benytte anvist rømningsvei. Under befaring av Smiths gate 5 ble det avdekket at madras-sene ikke hadde flammehemmende trekk.

I tillegg fikk Mysebu transitt for enslige mindreårige asylsøkere (128 plasser) tre pålegg etter tilsyn, blant annet for å ikke registrere beboere, og for å nekte folk å oppholde seg på mottaket på bakgrunn av mistanke om for høy alder.

Link-drevne mottak uten tilsynsrappor-ter:Starum mottak for enslige mindreårige asylsøkere (EMA) (2015): 60 plasser.Tvedestrand EMA (2015): 40 plasser.Nordre land (2008): 160 plasser.Hareid EMA (2015): 40 plasser.Hol EMA (2014): 40 plasser.

Kontrollrutinene er dårligeVergeforeningen for enslige mindreårige asylsøkere er bekymret for underbemanning og dårlige velferdstilbud på mottakene. «Skyldes manglende tilsyn fra UDI,» sier mottaksleder.AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN

Nylig informerte barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne (Frp) at regjeringen ønsker å kutte i skolegang og tilbud på omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere (EMA).

I slutten av september sendte Røde Kors – som har frivillige aktiviteter ved asylmottak i Norge – to varslingsbrev til Regjeringen om dårlige forhold på norske akuttmottak.

Haldoon (18) kom til Norge fra Soma-lia som enslig mindreårig asylsøker i juni

2014. Da var han 17 år gammel. Mens han ventet på svar på asylsøknaden, bodde han på tre ulike asylmottak: det Link-drev-ne mottaket Mysebu i Mysen, samt trans-ittmottaket på Hvalstad og Stange mottak, som begge drives av Hero AS. De to første

månedene tilbrakte Haldoon på Mysebu. «Det var vanskelig å bo der. Vi bodde vel-dig tett og hadde ikke noe privatliv. Det var veldig skittent på bad og toaletter – og bygningene er i dårlig stand,» sier han til Ny Tid. «Hver eneste dag kom politiet, for-di det oppsto slåsskamper mellom bebo-erne. Mennesker fra ulike nasjoner plasse-res tett sammen på små arealer. Det er ofte vanskelig for de som jobber der å avverge slåsskampene, siden det er for få på jobb. Av samme grunn kunne det gå ut over alle dersom noen få gjorde noe galt.»

Haldoon fikk oppholdstillatelse i sep-tember i 2014. I dag bor han og går på skole i Oslo. Han forteller om trange kår og lite variasjon i aktivitetene ved mot-takene. «Maten vi ble servert, var ofte dårlig. Vi fikk 240 kroner annenhver uke, som skulle rekke til alt av utgifter til reise og klær. Aktivitetene besto som regel av fotball og tv-spill. Mottaket hadde grønta-realer vi ikke fikk bruke hvis det regnet, fordi gresset kunne bli ødelagt,» forteller Haldoon.

Få aktiviteter. Verger og mottaksansatte som Ny Tid har vært i kontakt med, er bekymret for de manglende aktivitetstil-budene og bemanningen på asylmottak for enslig mindreårige asylsøkere. Ifølge leder for Vergeforeningen Følgesvennen,

Hilde Krogh, har flere av medlemmene i foreningen sendt inn meldinger til det lokale barnevernet vedrørende enkelte mindreårige. Foreningen har også sendt inn bekymringsmeldinger vedrørende mangelfull dekning av de mindreåriges helt grunnleggende behov. Krogh fortel-ler om verger som har sett barn tilbringe hele skoleferien på rommet sitt. På bak-grunn av slike beskrivelser har vergene sendt mottakene forslag til aktiviteter, som ikke har blitt fulgt opp.

«Det virker som at Fylkesmannen ikke vil ha verger som snakker høyt.»

«Til svar fikk jeg en liste over aktiviteter som mottaket påstår at de tlbyr,» forteller Eirin Strifeldt, som er verge. «Men ifølge de jeg er verge for som bor på mottaket, følges ikke denne listen opp.»

Ifølge tall Ny Tid har fått tilgang til (pre-sentert i hovedsaken), har asylmottaket på Torshov i Oslo, som i årene 2010–2014 ble drevet av det private selskapet Link AS, i flere år brukt langt mindre penger på aktivitets- og velferdstilbud til beboerne enn det som ble beskrevet i anbudsbud-sjettet.

Haldoon ble fortalt at mottaket han bodde på, egentlig skulle bruke mer pen-ger på velferdstilbud. «Jeg ble fortalt at mottaket skulle bruke 25 000 kroner på aktiviteter hver måned, men av og til ble det brukt mindre enn 10 000 kroner. De snakket om at det ville komme flere bus-sturer snart, men på de åtte månedene jeg bodde der, hadde vi én busstur,» sier Haldoon.

En fredag jeg fikk høy feber, førte un-derbemanning på asylmottaket til jeg fikk beskjed om at ingen kunne undersøke meg før mandagen, fordi sykepleieren hadde fri,» forteller han.

Ekstra bevilgninger. For hvert ekstra barn som kommer til et mottak, skal mottakene få ekstra bevilgninger fra UDI. Men Ingrid Halvorsen fra Vergeforeningen Følgesven-nen forteller at hun og flere verger stadig hører at de ansatte ikke ser noe til dette. «I driftsoperatørenes forslag budsjetteres det sjelden for uforutsette ting. Dette fø-rer til at når man får økte flyktningstrøm-mer, sån som nå, blir det færre ansatte på flere barn,» sier hun.

Halvorsen opplever at de mottaksan-satte er frustrerte, og forteller at flere har bedt henne lekke forholdene til pressen. Hun sier at de ansatte på mottak er red-de for å varsle om kritikkverdige forhold

selv, i frykt for å bli sagt opp. For noen år siden deltok hun selv på et kurs for blivende verger. «Det virker som at Fyl-kesmannen ikke vil ha verger som snak-ker høyt. På opplæringskurset for verger ble jeg fortalt av en innleder at det var forventet at vi skulle være lojale mot ut-lendingsmyndighetene. Det virker heller ikke som om de som driver mottakene vil ha ansatte som snakker for høyt,» sier Halvorsen.

Ifølge henne har mange av de som job-ber på mottak, dårlig barnefaglig kompe-tanse. Dette går ut over barna. «Vi merker at situasjonen tærer på de yngste. Det er utrolig at de klarer seg så bra som de gjør. De får mangelfull oppfølging, og det psy-kiske helsetilbudet er så å si fraværende. Mange av disse barna har traumer og bru-ker all sin energi på å holde hodet over vannet. De har lite å gjøre, samtidig som de sliter med mange vanskelige tanker. Det å vente på utfallet av egen asylsak er i seg selv også en påkjenning. Det er tungt nok å skulle bo et sted der dette ikke tas hensyn til,» sier Halvorsen. Hun forteller at både hun og andre verger har fått høre fra mottaksansatte at penger som er øre-merket velferd og aktiviteter, brukes til andre formål på grunn av dårlig økonomi.

carima@nytid.no.

Veldig alvorligÅ ikke følge reglene og sørge for den kvaliteten man har fått betalt for å sikre, er ulovlig, sier stortingsrepresentant Karin Andersen.

AV CARIMA TIRILLSDOTTIR HEINESEN

Karin Andersen, stortingsrepresentant for SV, tok nylig til orde for at hele mot-takssystemet bør drives av frivillige eller kommunene. «Vi må sikre et tilbud med god kvalitet, så de menneskene som i all hovedsak nå får opphold, kan klare seg selv raskt,» sier hun til Ny Tid. «Uansett om man syns det er for mange flyktnin-ger eller for få, så må vi tenke praktisk og konstruktivt. La oss nå gjøre dette på en måte som gjør at flest mulig klarer seg,» sier hun.

Hun mener det er på tide å tenke nytt om integrering for de som får asyl og skal bosettes i Norge. «Det er ikke valgfritt for kommunene om de vil ha barnevern el-ler ikke, selv om de fleste er enige om at barnevern er et nødvendig onde som vi gjerne skulle ønske det ikke var behov for. Likeens er det med flyktninger. Vi ønsker

at ingen hadde trengt å flykte, men det må de. Slik har det vært lenge, og det kom-mer til å fortsette å være sånn så lenge det er krig og vanstyre. Dette er en oppga-ve vi må ta løpende,» sier Andersen.

Kan få politiske konsekvenser. Vi påpeker at UDI-direktør Frode Forfang presiserte overfor Ny Tid at det er hennes yrkes-gruppe – politikerne – som har bestemt dagens regelverk om anbudskonkurran-ser. Forfang mener dessuten at det ikke er mulig å se forskjell på et mottak som er ideelt drevet og et mottak som er dre-vet av en kommersiell aktør. «Har han undersøkt det?» spør Andersen. «Velferd-stjenester drives best i offentlig sektor, i samarbeid med non-profitt-organisasjo-ner som er i bransjen fordi de har genuin interesse for oppgaven og kompetanse på feltet, og ikke ser det som et nytt forret-ningsområde der man vil kutte hjørner, effektivisere og spare penger,» mener hun. «Skal man drive business, må man tjene penger – men jeg som skattebetaler blir ganske forbanna hvis skattepengene mine går rett ned i lomma på en kommer-siell aktør, fremfor å gå til velferdstilbud eller bemanning på asylmottak slik de var tiltenkt.»

Hvis det viser seg at det har vært juks med tallene – hva kan politikerne gjøre med det?

«Først og fremst må dette tas opp med Justisministeren, som har ansvar for dette, for å avklare hvilke kontrollruti-ner som finnes – og om det har kommet

varslinger som ikke er fulgt opp. Hvis det er tilfelle, er det veldig alvorlig. Det kan ende med en kontrollsak i Stortinget,» sier Andersen. «Viser det seg at det har foregått ulovligheter, kan det få politiske konsekvenser for dem som ikke har hatt kontroll over feltet sitt. Hvis det er noen i systemet som har jukset til seg penger, må det følges opp av Regjeringen ved at penger kreves tilbake, eller ved at det rei-ses rettssak. Foreligger det mislighold av kontrakter, bør disse avsluttes. De som er opptatt av anbud, sier at det er poli-tikerne som stiller kravene til hva slags kvalitet det skal være. Så det er opp til oss som skal bestille at situasjonen er minst like bra. Det høres fint ut, men hvis man ikke kontrollerer det, blir det bare et luftslott. Vi vet jo at dette er en bransje der volumet har gått veldig opp og ned,» sier hun.

«Å ikke følge reglene og sørge for den kvaliteten man har fått betalt for å sikre, er ulovlig. Det Stortinget kan gjøre, er å kreve at statsråden redegjør for fakta,» sier Andersen, og legger til at det er mulig å omgå EUs konkurransevilkår om å kon-kurranseutsette velferdstjenester: «Man kan drive velferd offentlig uten at det må anbudsutsettes. Det er jo områdene der noen driver uten at det offentlige bestil-ler og betaler, som må ut på anbud. Det er ingen som driver mottak av flyktninger i Norge bortsett fra de som får betalt av staten for å gjøre det,» sier Andersen.

carima@nytid.no

Ingrid Halvorsen. Foto: Privat.

Frode Forfang. Foto: UDI.

Torshov Transittmottak. Foto: Tore Meek/Scanpix

Bedre og billigere?

NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) |NR 28 5

PERSPEKTIV

4 | NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING

AKTUELT

Hvor mye kan et kamera se?OVERVÅKNINGSTEKNOLOGI

Spillereglene for hva vi kan se med et kamera er i ferd med å forandre seg. Datamaskiner vil snart kunne tolke bilder uten menneskelig hjelp.

AV TORI AARSETH

Nysgjerrige tilskuere stimler sammen rundt et utstillingsbord i Oslo Militæ-re Samfunds lille festsal. På bordet står en detaljert modell av Holmenkollbak-ken og en skjerm med 3D-fremstilling av hoppbakken og området rundt, som de nysgjerrige kan navigere rundt i som et dataspill. Modellen og fremstillingen av Holmenkollbakken i 3D er utelukkende basert på en serie med bilder i 2D. Forsva-rets forskningsinstitutt (FFI) har samlet teknologene og de potensielle brukerne i Forsvaret for å diskutere hva den nyeste kamera- og bildeprosesseringsteknologi-en kan brukes til.

«Dette er et felt som delvis handler om å ta bildet, som går på fysikk, hardware og optikk, og delvis om hvordan vi pro-sesserer bildene i datamaskiner,» forkla-rer Torbjørn Skauli, forsker ved FFI, til Ny Tid. På kamerafronten er det spesielt utviklingen i hva kameraet kan se, som er interessant. «De vanlige kameraene som vi bruker mest, er de som tar opp synlig lys,» sier Skauli. «Det er en velutviklet tek-nologi som også er billig, og vi får veldig høy oppløsning, mange piksler og veldig god følsomhet, som blant annet i militær-sammenheng gjør det lettere å ta bilder om natten.»

Slike kameraer kan likevel bare se lys ut til omtrent én mikrometer, altså bare en liten del av lysets spektrum, ifølge Skauli.

Såkalt hyperspektrale kameraer, som produseres i Norge, kan fange langt mer informasjon. «Det menneskelige øyet har bare tre primærfarger, mens et hy-perspektralt kamera kan ha hundre eller mer,» forklarer Skauli. «På den måten for-andrer spillereglene seg for hva vi kan se med et kamera rent fysisk. Slik kan vi vite mye mer om hva slags materiale det er vi ser. Det er en kraftfull teknikk for å kart-legge landskaper i militærsammenheng, og for å skille mellom ting som ser like ut for øyet – for eksempel å skille kamuflerte ting fra naturen,» sier han. Hyperspektra-le kameraer brukes også i sortering av av-fall, i medisinsk avbildning, og i romson-den som tok bildene som nylig viste spor

av flytende vann på Mars.

Kan overvåke en hel by. Utviklingen i kameraene som kun fanger det synlige spektrum, er også i ferd med å gi helt nye bruksområder. Gigapikselkameraer plas-sert i et fly kan fange en hel by i ett bilde, med et så høyt detaljnivå at det er mulig å zoome inn på enkeltmennesker. «Det er jo en veldig interessant og ikke helt ukontroversiell utvikling,» kommenterer Skauli. «Det svarer til at vi nærmest har video av en hel by hele tiden, og det er naturligvis noe vi kan ha nytte av i militær sammenheng. Hvis vi klarer å prosessere disse store strømmene av bilder, så kan vi også få automatisk varsling om ting som er militært relevante. Men det er klart at det innebærer en massiv overvåking.»

Gigapikselkameraer plassert i et fly kan fange en hel by i ett bilde, med et så høyt detaljnivå at det er mulig å zoome inn på enkeltmennesker.

Kameraovervåkning i bybildet er ikke noe ukjent fenomen. Utbredelsen av ka-meraer i banker, i butikker, på kollektiv-transport og rundt viktige bygninger har skutt fart i det siste tiåret. Men hittil har man måttet samle inn informasjon fra vel-dig mange forskjellige kilder for å få en like helhetlig og detaljert oversikt som man kan få med ett gigapikselbilde. På den an-dre siden kan man nå hente ut langt mer informasjon om enkeltmennesker enn før ved hjelp av ordinære overvåkningska-meraer. Dagens Næringsliv rapporterte i

sommer at overvåkningskameraer som er i salg til kommersiell bruk i Norge i dag, kan gjenkjenne ansikter og registrere infor-masjon om blant annet hudfarge og kjønn.

Kvaliteten på dagens digitalkameraer har også ført til at det produseres små satellitter basert på masseproduserte komponenter, som er veldig billige sam-menlignet med tidligere. Til tross for den beskjedne størrelsen gir disse satellittene mange detaljer. «Hvis du for eksempel ser på firmaet Skybox Imaging, som ble kjøpt opp av Google, så tilbyr de en oppløsning på bakken som er bedre enn én meter, og andre tilbyr vel bedre enn en halv meter oppløsning på bilder og video som man kan kjøpe kommersielt,» forteller Skau-li. Med en slik oppløsning kan man for eksempel ta bilder av ting på størrelse med biler. Ifølge Skauli er det likevel be-grenset hvor lenge en satellitt kan stirre på samme sted: «Disse satellittene farer veldig fort av gårde, så det er ikke mulig å videoovervåke alle steder til enhver tid. Satellitter i lav jordbane går i omtrent sju kilometer i sekundet, så de forsvinner ganske fort over horisonten igjen.»

Vil lære datamaskiner å se. Minst like vik-tig som kamerateknologien er metodene som utvikles for å analysere bildene. «Bil-der inneholder veldig mye data, og meng-den av data øker i takt med oppløsningen på kameraene. Samtidig øker ytelsen på datamaskiner også hele tiden, på grunn av den samme ustoppelige strømmen av teknologiske gjennombrudd,» sier Skau-li. Ved å utføre kompliserte regneopera-sjoner på bildene kan man for eksempel trekke ut informasjon om menneskeskap-te strukturer og lage 3D-modeller av dem

– som modellen av Holmenkollbakken. Prosessering av bilder kan også brukes til å kartlegge store områder på kort tid, og til å navigere uten bruk av GPS-systemet, som vil være sårbart i en krig mellom stormakter.

Såkalt dyp læring er kanskje noe av det som i størst grad kommer til å endre må-ten vi bruker kameraer på. Metoden går ut på at datamaskinen lærer seg å gjen-kjenne ting og situasjoner etter å ha fått en rekke eksempler med forklaring av hva tingene er. «Det har jo lenge vært sånn at datamaskinen ikke forstår hva det er den ser på,» forklarer Skauli. «Dette vil fortsatt være sant en stund, men det er en nokså sterk trend i retning av at vi kan bruke prosessering for å hente ut stadig ny in-formasjon fra bilder.» Datamaskinene har altså begynt å gjøre ganske gode tolknin-ger av hva som finnes i et bilde, og kan kjenne igjen for eksempel ulike typer kjø-retøy eller skip den har fått informasjon om fra før.

Datakraften vi opererer med for øye-blikket, er på utrolige tusen milliarder pik-seloperasjoner per sekund. «Den viktigste konsekvensen av det er kanskje at data-maskiner kan lage informasjonsproduk-ter på et ganske høyt abstraksjonsnivå i sanntid, slik at de kan begynne å overta noen av oppgavene som tidligere krevde en person til å følge med på bildet,» for-klarer Skauli. «Automatisert prosessering og tolkning av bildene gjør at vi ikke er avhengig av årvåkenheten til personen som sitter og kikker på skjermen.» I frem-tiden kan vi altså tenke oss at vakter ikke trenger å følge med på overvåkningska-

meraer lenger. I stedet gir datamaskinen et varsel når den oppfatter en mistenkelig situasjon eller person.

Ny teknologi, nye utfordringer. Det å klassifisere bestemt atferd som misten-kelig, er i seg selv noe som reiser etiske problemstillinger når det brukes i det offentlige rom. Avhengig av hvordan tek-nologien tas i bruk, vil mennesker med helt legitime grunner til å oppføre seg på en måte som flagges av systemet, kunne bli mistenkeliggjort og overvåket i større grad enn før. Prosesseringsteknologien er i ferd med å bli såpass billig og utbredt at vi kan forvente at private og kommersiel-le aktører tar den mer og mer i bruk. Vil de nye mulighetene føre til at man bruker kameraer på helt andre måter og helt an-dre steder enn det vi er vant til?

«Flere storbyer har opplevd at det flyr droner over viktige bygninger uten at vi vet hvem som styrer dem,» sier Skauli. Tilstedeværelsen av droner er et eksem-pel som begynner å bli velkjent også i Norge. Kombinert med prosesserings-teknologien kan bildene fra droner altså brukes til å hente ut en detaljert modell av bygningene det er snakk om. Fra et mi-litært perspektiv byr dette på nye utfor-dringer. Ifølge Skauli er teknologien i ferd med å bli såpass billig og tilgjengelig at også ikke-statlige aktører – som terroris-ter – lettere kan få tak i det som tidligere var forbeholdt militæret innenfor kame-rateknologi.

Aarseth er frilansjournalist og fast bidragsyter i Ny Tid. tori.aarseth@gmail.com.

Panelet på FFIs forum diskuterer bruksområder for den nye kamerateknologien. Fra venstre: Trym Haavardsholm og Torbjørn Skauli, forskere på FFI, Major Ola Petter Odden, Hærens Combat Lab, og Major

Øyvind Berg, Brigade Nord.

DRONEANGREP

Terskelen for å drepe noen er mindre når man slipper å se den man tar livet av. Nye lekkasjer har avslørt brutaliteten i USAs droneprogram.

AV ASLAK STORAKER

Militære droner – førerløse flymaskiner – har i økende grad blitt USAs foretrukne våpen i kampen mot mistenkte Al Qai-da-medlemmer. I april publiserte Moth-erboard Radio dokumentarfilmen Dawn of the Killer Robots, der de intervjuer den pakistanske gutten Zubair Rehman. Han ble skadet i et amerikansk droneangrep, og beskriver selv hendelsesforløpet slik: «Plutselig så jeg en drone, og jeg hørte en lyd: 'Dam, dam.' Deretter så jeg to raketter komme mot oss. De slo ned rett foran oss, akkurat der bestemoren min sto. Senere fikk jeg vite at rakettene rev henne i filler.» Rehman beskriver også det vi vet er prak-sisen med å sende et nytt rakettangrep umiddelbart etter det første – noe som antakelig gjøres for å drepe de som kom-mer løpende for å hjelpe sårede. «Jeg løp alt jeg kunne for å komme meg vekk der-fra,» forteller han. «Så hørte jeg det andre nedslaget: ’Dam, dam.’ Som et resultat av det andre angrepet ble ni barn skadet, og noen ble også martyrer.» Lillesøsteren Na-bila forteller at hun ikke tør å forlate huset eller gå på skolen lenger. Hun er redd for amerikanske droneangrep. Samtidig be-gynner praksisen rundt den amerikanske dronekrigføringen å komme frem i lyset.

Lovbrudd. I midten av oktober lanserte nettmagasinet The Intercept en reporta-sjeserie om den amerikanske bruken av droneangrep i Afghanistan, Jemen, Pakis-tan og Somalia. Serien reiser viktige moral-ske spørsmål, også for militærindustrien og militærmakten i Norge. Bakgrunnsma-terialet for reportasjeserien er hemmeli-ge dokumenter som The Intercept har fått

tilsendt fra en varsler med nær kjennskap til Obama-administrasjonens militære droneprogram. Magasinets journalist Je-remy Scahill fremhever det historisk nye i at det amerikanske militæret har begynt å ta livet av mistenkte motstandere uten-om kamphandlinger. Helt siden Gerald Ford var president, har USAs militærstyr-ker hatt en stående ordre om ikke å begå utenomrettslige henrettelser av fiender. Obama har unngått problemet ved å re-definere droneangrepene med nytalen «målrettede likvideringer».

Norsk industri er tungt involvert i amerikanske droner.

Offisielt skal disse likvideringene bare forekomme mot medlemmer av Al Qaida og deres samarbeidspartnere for å unngå nært forestående angrep mot USA. Men Scahill viser til at fremtredene ameri-kanske tjenestemenn har uttalt at man må bruke en «mer fleksibel» forståelse av begrepet «nært forestående» (John Brennan), og at det ville innebære «en uakseptabel risiko for amerikanske bor-gere» å vente med å eliminere medlem-mer av terrorgrupper til det foreligger informasjon om konkrete planer for an-grep (Eric Holder). Dokumentene beviser også at mange av de som blir ført opp på dødslistene, ikke tilhører internasjonale terrornettverk, men er krigere i lokale afghanske grupperinger som ikke oppsto før etter den amerikanske okkupasjonen.

Skjuler drap på sivile. En annen ulovlig praksis knyttet til disse henrettelsene, er at antall sivile drepte nedjusteres ved at uidentifiserte drapsofre i ettertid klas-sifiseres som fiender – til tross for at de ikke har stått på noen liste over mistenk-te terrorister. The Intercept refererer fra dokumenter som viser at av de 155 som ble drept i droneangrep i Nordøst-Afgha-nistan fra 1. mai til 15. september 2012, var bare 19 klassifisert som «jackpot», det vil si personer amerikanerne hadde be-stemt seg for å ta livet av på forhånd. De øvrige 136 ble registrert med betegnelsen «fiender drept i stridigheter». Magasinet

siterer den anonyme varsleren i etterret-ningen, som sier følgende: «Hvis det ikke finnes bevis på at den drepte ikke var en mann i kampdyktig alder, eller bevis på at den drepte ikke var en ulovlig fiendtlig stridende, så stilles det ingen spørsmål. De stemples som fiender drept i stridig-heter.»

The Intercept gjengir et intervju med forskeren Larry Lewis, som har studert effektene av USAs krigføring i Afghanistan. Lewis’ studier viser at droneangrep har en ti ganger høyere sjanse for å ta livet av uskyldige sivile enn angrep fra bemannede fly. Magasinet viser også spesielt til et tilfel-le i september 2012, der 12 sivile jemenit-ter ble drept i et amerikansk droneangrep, inkludert tre barn og en gravid kvinne. The Bureau of Investegative Journalism anslår at mellom 3719 og 5221 mennesker har blitt drept av amerikanske droneangrep i Afghanistan, Jemen, Pakistan og Somalia siden 2002. Minsteanslaget deres er at 514 var sivile, og at minst 183 var barn.

Norsk etterretning. The Intercept kan også dokumentere at den viktigste må-ten å identifisere et offer på før vedkom-mende drepes av droner, er sporing av SIM-kortet i den mistenktes mobiltelefon. I en artikkel i Bergens Tidende 19. okto-ber tok Frode Bjerkestrand tak i dette, og reiste spørsmålet om norsk etterretnings innsamling av mobildata i Afghanistan kan ha blitt brukt av amerikanerne for å identifisere hvem som skulle likvideres. Bjerkestrand viser til at det i november 2013 ble avslørt at norsk etterretning hadde samlet inn data- og telefontrafikk under ISAF-oppdraget i Afghanistan, som bare i løpet av en gitt måned inneholdt metadata fra 33 millioner telefonsamtaler. Denne informasjonen ble delt med ame-rikanerne. I BT kunne vi lese at Bjerke-strand hadde stilt spørsmål om dette til E-tjenesten, men at de ikke hadde rukket å svare før avisen gikk i trykken.

Ny Tid ba Bjerkestrand om å få vide-resendt svaret han etter hvert fikk fra E-tjenesten. Svaret bekrefter at data de har samlet inn, kan ha blitt brukt i ameri-kanske droneangrep. E-tjenesten skriver: «Etterretningstjenesten har bidratt i en NATO-ledet operasjon i Afghanistan, og har delt etterretninger med deltakende

nasjoner innenfor ISAF-samarbeidet. Et-terretninger produsert av norske enheter kan derfor ha inngått i et samlet informa-sjonsgrunnlag for operasjoner som gjen-nomføres innenfor rammen av krigens folkerett og gjeldende engasjementsreg- ler. Slike operasjoner kan ha inkludert bruk av våpenbærende droner.»

Flere norske bidrag. Norges Fredslag publiserte i april 2014 en oversikt over norsk våpenindustris bidrag til den ame-rikanske droneproduksjonen. Norsk in-dustri er tungt involvert i amerikanske droner: Chemring Nobels fabrikk på Hu-rum produserer og eksporterer drivstof-fet til Hellfire-raketten, som er den mest brukte raketten i dagens dronekrig. Prox International i Asker har utviklet en over-våkingsdrone, som de i 2011 avtalte å ek-sportere til Storbritannia for en verdi av 200 millioner dollar. Siden 2012 har disse dronene blitt brukt i krigen i Afghanistan. Kongsberg Defence System fikk i mai 2012 en kontrakt på 210 millioner kroner som

gikk til å levere programvare til NATOs Global Hawk-droner, og gjennom under-selskapet Svalsat på Svalbard leverer de satellittsignaler som brukes til å styre amerikanske droner i Afghanistan og Irak. Toten-selskapet Nammo eier en fabrikk i USA som er med på å utvikle og produse-re droneraketten Small Tactical Munition. Også Simicon på Kongsberg har laget en egen overvåkingsdrone for eksport, Sen-sonor i Horten produserer gyrokompo-nenter til droner, mens Eidel i Eidsvold produserer programvare som brukes til å kommunisere mellom droneraketter og kommunikasjonssentralen.

Det gir en ekstra vond smak i munnen å lese om amerikanske droneangrep på en bestemor i Pakistan eller et barn i Jemen, når man vet at det er stor sannsynlighet for at raketten eller dronen som drepte dem, inneholdt et lite stykke Norge.

Storaker er medlem av Internasjonalt utvalg i Rødt, og er fast bidragsyter i Ny Tid.

aslakstoraker@yahoo.no.

Droner: Et lite stykke Norge

Fortsetter fra forsiden ...

det var ikke spennende nok, så jeg flyttet over til utenriks. Jeg er veldig nysgjerrig, det er en del av meg å reise og oppleve. Det er ikke slik at jeg ruser meg på krig el-ler oppsøker farlige situasjoner. Men som reporter må man være i nærheten av det som skjer, slik jeg reiste ut med fotogra-fene til frontlinjen. Jeg satt ikke i en bar eller redaksjon og brukte pressemeldin-ger fra Reuters og AP. Jeg brukte samtidig ’fjellvettreglene’ – snakket med kjentfolk, sjekket værmeldingen, og visste at det er ville være galt å snu,» sier Tveit.

Kollega Robert Fisk skriver om Tveit i Pity the Nation. Lebanon at War (1990) at han «hadde en ustoppelig appetitt for selv å se det som skjedde i Libanon-kri-gen. [H]an reiste ut til slagene.» Fisk var konstant overrasket over at Tveit ikke døde der ute, og anså ham som en surv-ivor. Fisks regel var å bevege seg rundt slike. «Robert Fisk er en god forfatter, men noen ganger overdriver han litt,» sier Tveit. «Jeg var en korrespondent som ønsket å komme tilbake i live. Nyhetene kommer ikke til deg, du må ut og finne dem. Vi reiste sammen, og vi var begge livredde. Han er en av de beste korre-spondentene jeg vet om.»

NRK-korrespondenten Odd Karsten Tveit går i den nettopp utkomne boken De skyldige (Kagge Forlag) inn i Midtøs-ten-konfliktene med de militære, diploma-tene og etterretningsagentene – men også Norges innblanding i området. Ifølge ham selv er «ting aldri som de ser ut». Boken på over 1100 sider beveger seg over flere tiår: fra seksdagerskrigen i 1967 via Lille-hammer-drapet på 70-tallet, Libanon-kri-gen, den første intifadaen på 80-tallet og frem til vår tid.

De fleste bodde den gang på Commodo-re Hotel i Beirut, et hotell Tveit beskriver for Ny Tid: «Commodore ble journalistho-tellet i hjertet av Vest-Beirut. Det ble også skutt mot og avfyrt bilbomber utenfor hotellet. Baren på hotellet var stedet der gjengledere, spioner, journalister, militæ-re og diplomater hang. Det var en fantas-tisk atmosfære. Senere fant jeg ut at flere var spioner for CIA. Eksempelvis Yassir Arafats nærmeste etterretningsrådgiver, Abu Hassan Salame.»

Fisk beskriver også dette journalistmil-jøet som et sted der de delte opplevelser. Tveit kommenterer: «Ja, du delte ting med mennesker du stolte på, og som had-de sett ett og annet selv fremfor å basere seg på rykter. Vi ble nemlig stadig lurt og løyet for av mennesker i maktposisjoner. Nå i ettertid tenker jeg på Nietzsche som skrev at statsmenn aldri forteller sann-heten, men heller historier som passer dem – selv om det er en løgn eller halv-sannhet.»

I boken De skyldige er det mange løgne-re. «Det gjelder alle. Man kan ikke stole på dem. En jødisk-amerikansk journalist som allerede kom undercover til Palestina i 1948, sa en gang til meg: ’Dobbeltsjekk all-tid historien. Hvis moren din sier at hun er glad i deg, dobbeltsjekk det også.’»

Sabra og Shatila. Tveit fulgte invasjo-nen av Libanon i 1982 og den påfølgen-de krigen. Han var også en av de få som sammen med Robert Fisk rapporterte fra massakrene i Sabra og Shatila. Fisk be-skriver hvordan Tveit «følelseskald talte opp likene og rapporterte».

«Jeg gikk inn med Robert Fisk fra The Times, Loren Jenkings fra Washington Post og AP-fotografen Bill Foley. Da så vi likene,» forteller Tveit. «Vi prøvde å opp-tre samlet og rolig. Jeg var klar i hodet og rapporterte i lydopptakeren. Men krop-pen min reagerte. Jeg kastet opp hele ti-den. Jeg prøvde å telle hvor mange jeg så, for jeg visste at det senere ville bli spørs-mål om hvorvidt vi snakket sant eller om vi overdrev. Senere laget jeg en dokumen-tar basert på filmklipp andre tok etter hvert, kombinert med mitt materiale som radioreporter. I Brennpunkt-dokumenta-ren Sporene etter Sharon har du alt.»

Både Tveit og Fisk har en interesse for detaljer i Sabra/Shatila tilbake i septem-ber 1982. Fisk beskriver hvordan fluene surret overalt blant likene – åpnet han munnen, ble den fylt av fluer, de kravlet på notisboken hvite ark, på hans bare hud. Han beskriver det hele som en varm ettermiddag under svartedauden. Barn med strupen kuttet, oppblåste mørk-nede babyer, stabler av mannekropper, kastrerte, døde øyne som stirret, kvin-ner liggende over søppelhauger, døde

hester, en treåring med bakhodet blåst vekk, kvinner med mager skåret opp og fostre dratt ut, og en liklukt som satt seg i klærne. Tveit kommenterer til Ny Tid: «Vi hørte lyden av fluene fordi det var så stil-le. Så luktet vi likene. Vi så døde mennes-ker, hoder, armer. Drepte kvinner og barn med blod som fremdeles rant. En mann på over 90 år lå ved siden av stokken sin, øynene var utstukket med kniv. Det var grusomt. Men man prøver å rapportere så korrekt som mulig. Jeg fikk ikke mare-ritt av dette. Det er som et slags håndverk – du må være ærlig og gjøre det riktig. Det er som en som lager en stol. Han prøver å lage den så bra som mulig, selv om det er en drittsekk som skal bruke den etterpå. Og du vet at du aldri er god nok.»

Israel ville ikke at CIA skulle ha tette bånd til PLO.

Apropos detaljer rundt de rundt 2000 drepte skriver Tveit på side 338: «Jeg så et mannshode, barneføtter, et kvinne-bryst, en mage som så ut som en sten.» Nesten samme setning som Fisk skrev for 25 år siden (side 364 i Pity the Nation). De fulgte hverandre hakk i hel. En annen si-tuasjon som beskrives av Fisk, er den der de begge kom over en død, vakker kvinne liggende i en bakgård under tørkesnore-ne hun hadde hengt klær på. Fisk antar hun ble drept et par minutter tilbake, og voldtatt siden skjørtet hennes var dratt opp og bena lå spredt. Var hun for dere bare enda en å telle opp? spør jeg Tveit. «Nei da, men journalister har forskjellig stil. Jeg går ikke inn i detaljene. Jeg liker å skrive om slikt, men ikke overdrive. Folk kan tenke selv, folk er ikke dumme.»

De skyldige. Både Tveit og Fisk har be-skrevet hvordan to israelske Hercules-fly landet i Beirut 24 timer før massakren, fulle av libanesiske kristne militsgrupper, trent og uniformert av Israel – men også hvordan veien til Sabra/Shatila nylig var merket med veiposter. Denne massakren ble faktisk omringet av Israels regulære hær. Med Sharon som ansvarlig forsvars-minister ga israelerne disse kristne falan-gistene kart, og lyste opp nattemørket med beskjeden om å «skylle ut terroriste-ne». Tveit kommenterer: «De fortalte dem så og si hva de skulle gjøre. I Sabra og Shatila var det også sionistene som had-de skylden, selv om de ikke drepte selv.»

En av Tveits kollegaer den gang, Janet Le Stevens, dro til falangistenes hoved-kvarter etterpå og intervjuet lederen Jo-seph Hadad. Hun skrek til ham at han var en slakter – han korset seg og var taus. Tveit forteller i boken at den kristne milit-sen hadde fått «kokain, hasj og brennevin for å bli ’modige’ nok til å drepe» (side 139). Men hva med Tveit selv – ville han kunne reagert som Stevens overfor all maktbruken?

«Nei. Det gjør jeg ikke. Det er ikke min stil å rope til personer. Stevens var ak-tivist. Hun er en amerikansk journalist som viste seg å være en sterk tilhenger av PLO. Jeg prøver å gå rundt og se dette som en profesjonell journalist. Da er det ikke passende å skrike til folk på noen av sidene. Jobben min er å fortelle folk hva som skjedde. En gang jeg skulle møte Ari-el Sharon i Jerusalem, spurte legen min

hvordan jeg kunne møte denne morde-ren. Jeg spurte om han ikke ville behand-le pasientene sine like godt dersom han eller hun var morder eller din fiende? Han så på meg og svarte: Du har rett.»

Men Tveit må jo dømme – hvordan kun-ne han ellers skrevet en bok med tittelen De skyldige? «Ja, det er mange skyldige. Men som korrespondent for statskanalen NRK har man én agenda. Som tv- eller radioreporter rapporterer man mindre følsomt enn når man mange år senere skriver en bok.»

I De skyldige kritiserer Tveit også NRK, etter at han rapporterte på telefon fra nevnte berømte massakre, og deskjour-nalisten hjemme i trygge Oslo deretter satt sitt eget navn på saken som ble pre-sentert. «Jeg følte at reporteren på ny-hetsdesken selv ville på luften, men det kan også ha vært snakk om tekniske feil på telefonlinjen,» sier Tveit.

Når det gjelder reporterens rolle i of-fentligheten, spør jeg Tveit om hans kol-lega Sidsel Wold, som ganske feilaktig er kritisert for ensidig å forsvare Palestina under Gazakrigen i fjor sommer. Hva ten-ker Tveit om publikums mening om re-porterne?

«Jeg vil ikke diskutere dette. Det har med person å gjøre. Noen svarer på kri-tikk på nettet, jeg har valgt å ikke gjøre det. Hvis noen påpeker at jeg har gjort en feil, kan jeg beklage og si at jeg gjør feil hele tiden. Men mennesker som bare kri-tiserer meg for ting jeg ikke har sagt, eller ting de tror jeg har sagt, gidder jeg ikke å involvere meg i. Det er nok grunnen til at jeg har sluppet unna mye kritikk – for hvem bryr seg?»

Konflikten om Palestina er ikke sort eller hvit, understreker Tveit. «Det er så mange gråsoner. Man kan ikke si at noen er terrorister og at noen ikke er det. Det er overgripere og forbrytere på alle sider. Men Palestina er okkupert, og palesti-nerne prøver å få landet tilbake. Man skal passe seg for å si at palestinerne er uskyldige, mens israelerne er skyldige. Det er skyldige på alle sider. Men det er en ubalanse – det er en svak og en sterk makt. Man kan aldri være nøytral når man rapporterer om en ubalansert krig,» sier han, og fortsetter: «Norge er fremdeles en god venn av Israel. Norske myndigheter er vennlige, men offentligheten, derimot, har endret seg fullstendig. Da jeg kom til Libanon i 1978, mente de fleste men-nesker i Norge at PLO var en terrororga-nisasjon. Palestinerne hadde ikke rett til en stat, det hadde Israel. Nå er det rever-sert.»

Propaganda? Israels ambassadør i Norge, Raphael Schutz, karakteriserte her i Ny Tid (i september) journalistikk som venstresidens propaganda mot hans hjemland. Tveit kommenterer: «En ambassadør er sendt utenlands for å snakke på vegne av sin egen regjering, og i dette tilfellet en meget konservativ regjering. Det er jobben hans. Noen sier at diplomater er folk som blir sendt uten-lands for å lyve på vegne av sitt lands myndigheter. Jeg sier ikke at han lyver, men jobben deres er å svare hvis Israel blir kritisert.»

Til at Gideon Levy, Haaretz’ journa-list i Israel fikk samme karakteristikk av Schutz, har Tveit følgende kommentar: «Jeg har lest mye av mange israelske

journalister, men de mest interessante av dem er de som står i fare for å bli drept for sine meninger. Det er farlig å kritise-re Israel. Vi i Norge har ingen problemer med dette, men jeg har stor respekt for mennesker i alle land som våger å si noe på tross av frykt for eget liv.»

Tveit påpeker at det israelske militæret i større og større grad blir en hær av bo-settere. «Mange israelske offiserer bor i bosettinger. Den ene dagen er de bosette-re som kanskje angriper palestinske sivi-le i nærheten av bosettingene. Den neste dagen er de i uniformer og representerer den israelske hæren. Israelske journalis-ter har kartlagt dette, og kommet frem til at israelske militære er langt mer høyrev-ridd enn før på grunn av at mange bor i bosettinger. Det er flere og flere som be-kymrer seg for hva som kommer til å skje i Israel i framtiden. Jeg forstår dem.»

Hva da med USA, Israels gamle støtte-spiller i FNs sikkerhetsråd. Er det en end-ring på gang der?

«Det er veldig komplisert, men jeg tror det er kristensionistene og ikke den jødis-ke lobbyen som virkelig fremmer USAs støtte til Israel. Selv om det på overfla-ten i dag ser ut som om USA kritiserer Netanyahus regjering, står de til syvende og sist sammen. Det ble igjen tydelig for noen uker siden, da spørsmålet om et pa-lestinsk flagg utenfor FN-bygningen kom opp. Israel og USA stemte nei. Norge sto overraskende nok over. Men da seremoni-en fant sted, var Børge Brende på banen for å vise solidaritet. Så i virkeligheten handlet stemmeavgivningen om at man ikke vil lage problemer innad i den nor-ske regjeringen når Frp sitter i regjering. Dette er internpolitikk, men ingen uten-rikspolitikk.»

«Jeg ville ikke ødelegge regjeringen.» – Kåre Willoch

Så likevel – har Tveit egne meninger overfor de han møter i Midtøsten? «Jeg er imot stater som er basert på religion, enten det er kristendom, islams eller jø-dedom. Jeg er for demokratiske stater som forsvarer sine innbyggere, uansett hvilken religion de tilhører. Men jeg er ikke en type journalist som inngår disku-sjoner med politikere. Jeg stiller spørs-mål og prøver å rapportere svarene så korrekt som mulig. Jeg husker en gang jeg kritiserte Yitzhak Rabin ved å utrykke at jeg kanskje hadde stilt et dumt spørs-mål. Han svarte at det ikke finnes dumme spørsmål, bare dumme svar. Jeg spør, men jeg diskuterer ikke med intervjuob-jektene mine.»

Norsk diplomati. Hva da med politikerne, kan de la følelsene styre? I Tveits forrige bok Farvel Libanon (side 293) beskrives tidligere forsvarsminister Johan Jørgen Holsts sinne da han konfronterte sin isra-

elske kollega Shimon Peres – etter at han ble klar over at Israelerne brukte tortur under forhør. «Senere, da Johan Jørgen Holst ble utenriksminister, brukte han ikke det samme språket selv om det var snakk om tortur. Politikere tenker oftere på interesser enn på moral. Jeg tror det passet ham å være mykere mot den isra-elske arbeiderpartiregjeringen som uten-riksminister enn som forsvarsminister, da det ikke var noe hemmelig diplomati å forholde seg til.»

Utenriksminister Knut Frydenlund fikk også kritikk fra sine kollegaer for å ha mistenkt daværende Israel-ambassa-dør Keenan for å bygge oppunder en an-ti-PLO holdning i Norge. Norges vennlig-het overfor Israel var også tydelig hos Kåre Willoch, ifølge Tveit: «Willoch var ganske mild med den israelske regjerin-gen da han var statsminister. Jeg spur-te ham senere: Hvorfor var du så mild med dem – du visste jo om okkupasjo-nen? Du visste alt du vet nå, og først nå støtter du palestinernes sak? Da svarte han: På den tiden var jeg statsminister, og hadde en samarbeidsregjering med et kristent parti. Jeg ville ikke ødelegge regjeringen.»

Man skal altså ikke stole på politike-re? Tveit svarer: «Ulike tider skaper ulike svar. En israeler sa til meg en gang: Still ti israelere ett spørsmål, og du vil få ti uli-ke svar. Men still én israeler det samme spørsmålet ti ganger, og du vil også få ti ulike svar. Svar har med situasjonen å gjø-re. Jeg tror det også gjelder i Norge.»

En annen historie blant de mange i boken er Tveits fortelling om høyeste-rettsadvokaten Annæus Schjødt, grunn-leggeren av advokatfirmaet Schjødt AS i Oslo. Her antydes et tidligere klima i Nor-ge. Schjødt ble etter hvert forsvareren til en av de seks arresterte etter Lilleham-mer-drapet i 1973, Sylvia Raphael, som var fast i sin tro på å forsvare Israel som langvarig Mossad-agent. De hadde drept feil mann, ikke han de trodde var Arafats nærmeste etterretningsrådgiver – nevnte Hassan Salame, av Mossad kalt Den røde prinsen. Schjødt giftet seg senere med den sørafrikanske kvinnen han hadde forsvart som «soldat». Hun hadde svært så talevillig om Mossads arbeid i Paris, så Norge valgte av hensyn til Israel å føre sa-ken for lukkede dører. Straffen hennes ble etter anmodninger senere halvert, men oppholdstillatelse var vanskeligere. Hun ble dessuten forsøkt drept i Norge, ifølge Tveit, der Mossad (styrke 17) ble avslørt i å forsøke å ta sin tidligere agent (side 433). Interessant skildrer Tveit hvordan man arbeidet på ministernivå, også med de tette båndene Norge hadde til Israel den gang: «Norske myndigheter jobbet for at Mossad-agentene ikke skulle bli for ek-sponert. Historien fortsetter når Mossad lykkes i å drepe Den røde prinsen i Beirut i 1979. Dette er også en vakker historie med potensiale til å bli en tv-serie. Det er disse bakom-historiene jeg elsker å skrive om. Eksempelvis kom ikke ministre, som

utenriksminister Knut Frydenlund, godt ut av denne historien. De tenkte politisk fremfor juridisk.»

Tveit er god på disse fortellingen, de-taljene, krimhistoriene. Han skildrer også hvordan mennesker som Jens Christi-an Hauge og justisminister Inger Louise Valle arbeidet og var involvert. Dessu-ten avdekkes hvordan myndighetene og Schjødt gjerne skjulte det at Israel hadde atomvåpen, med leveranser av uranium til Fimona: «Det er interessant å se hvor-dan norske politikere og politi satt på en tidsbombe. De visste at Israel hadde atomvåpen, men de ønsket ikke å avdek-ke det.»

Yrke: Reporter. Kan man egentlig bare rapportere, være en nøytral reporter, el-ler dømmer man ved journalistisk å velge ut hvem man snakker med? Formidler i så fall Tveit egne meninger når han gjør det-te? I De skyldige beskriver han for eksem-pel tidligere statsminister Salam Fayyad, godt kjent for et norsk publikum, som en ukorrupt politiker i forhold til president Abbas. «Som reporter spør jeg folk for å sjekke,» sier Tveit. «Det er det palestinske folket som mener at Abbas er korrupt og at de ikke har sett samme opptreden hos Fayyad. Abbas tvang Fayyad til å gå av etter konfrontasjoner, og nå anklages han av Abbas’ sikkerhetsstyrker. Interne Palestina-affærer er ikke så stuerene de heller.»

Tveit har observert maktforhold over en 40-årsperiode. Jeg spør ham om det hele nærmest kan virke som et teater?

«Man må ha veldig god fantasi for å forstå hva som virkelig skjer, for når du ser tilbake på israelske presidenter og statsministre, finner du folk som har vært i fengsel for både voldtekt og korrupsjon. Jeg tror man finner korrupsjon overalt. Men i Israel er det langt mer avdekket enn andre steder. I Palestina har man ennå ikke hatt store rettssaker, så det er fremdeles litt under teppet. Men folk vet.»

Politikere tenker oftere på interesser enn på moral.

På de 1100 sidene Tveit nå har skrevet, fant han spesielt etterretningsagenter fra Mossad, Shin Bet og CIA langt flere ste-der enn på nevnte Commodore Hotel. Han fant også ut at Jordans Kong Hussein sto på CIAs lønningsliste. Og han har hatt tilgang til brev fra Osloprosessen, samt arkiver andre ikke har hatt. Så hva er kon-klusjonen og erfaringen etter disse 40 åre-ne, fra da han la om kursen fra økonomisk oljejournalistikk og dro til Libanon – med utallige reportasjer på tv og tusenvis av skrevne sider om Midtøsten?

«Jeg står på andre menneskers skul-dre når jeg skriver om Midtøsten, så det er ikke jeg som har funnet ut av dette. Men jeg fant noen førstehåndskilder som kunne fortelle hva som skjedde de siste 40 årene. Eksempelvis møtte jeg Mustafa Sein. Han var en veldig nyttig kilde, fordi han koblet Arafats etterretningsstab med CIA i Beirut. Den røde prinsen, som de først forsøkte å drepe i Lillehammer og siden drepte i Beirut, ble ikke drept fordi han var en del av Black September (bak München-drapene). Han ble drept fordi Israel ikke ville at CIA skulle ha tette bånd til PLO og Arafat, og lære hva de egentlig tenkte. Det var derfor de drepte ham.»

Det er tydelig at det er helt andre grun-ner til at ting skjer enn man tror, hvis man kikker nærmere etter. Jeg avslutter sam-talen med å spørre reporteren med lap-pen foran det ene øyet om han har blitt desillusjonert etter alle disse årene.

«Ja, jeg er desillusjonert når det gjelder Midtøsten. Men jobben min er å rappor-tere, og forhåpentligvis være en god for-fatter. De skyldige blir ikke min siste bok.»

Se også www.nytid.no for en kort video fra samtalen med Odd Karsten Tveit.

Lie er ansvarlig redaktør. truls@nytid.no

Odd Karsten Tveit, som blir 70 år nes-te måned, har nå skrevet seks bøker fra Midtøsten: De større bøkene Alt for Is-rael (1996), Krig og Diplomati (2005), Libanon farvel (2010) og nå De skyldige (2015), samt de mindre Nederlag (1985) og Annas hus (2000).

Han har arbeidet i NRK siden 1973, og var utenrikskorrespondent i Midtøsten i tre fireårsperioder: 1979–83, 1990–94 og 2003–2007.

«Den 18. april 1983 ble USAs ambassade i Beirut sprengt i luften av en bilbomber. Jeg sto 300 meter unna og kom tidlig til åstedet. Den libanesiske fotografen Marwan Wakim tok bildet, som jeg fikk kjøpt mange måneder senere med rett til å publisere.»

«En natt på Yasir Arafats kontor i Vest-Beirut i 1980.»

«I 1990, på intifadaens 1000. dag, ville vi lage reportasje i Ramallah. Midt under en «standup» foran kamera hoppet en israelsk soldat ut av jeepen og begynte å skyte på de steinkastende unge palestinerne.»

Klippet ligger på YouTube og er sett av over seks millioner mennesker. 

«Fra frontlinje på iransk side i krigen mellom Irak og Iran ( 1980–1988). Vi kom under bombardementet mens NRKs fotograf Elfin Haug fortsatte å filme. Senere  dro vi til Iraks side av fronten.»

ANDRE MENER

Legg skylden på muftienIsrael. Da Benjamin Netanyahu gjentok sin påstand om at Haj Amin Al-Huseini, som var mufti i Jerusalem fra 1921 til 1937, var den faktiske planleggeren bak nazistenes holocaust, mens Adolf Hitler i virkeligheten var en uvitende antisemitt som bare ville «utvise jødene», begynte jeg å lure på hva den israelske statsmi-nisterens febrilske hjerne ville komme opp med neste gang.

Mens konflikten eskalerer vil kanskje Netanyahu mobilisere de retoriske våp-nene og argumentere for at Hitler selv i virkeligheten var en araber ved navn Ab-dul, ikke Adolf. Når alt kommer til alt var han jo liten og mørk, og hadde samme type bart som mange fez-bærende karer på den tiden. Fra spøk til alvor – jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte av Netanya-hus kommentarer. Jeg vet heller ikke hva som er den skumleste forklaringen: at Netanyahu kom med kommentarene som et kynisk kalkulert propagandatrekk mot fienden, eller om han faktisk tror på det han lirer av seg.

Å hevde at Haj Amin på noen som helst måte skapte holocaust førte til at Angela Merkels talsperson måtte gjenta Tysker-nes ansvar:

«Alle tyskere kjenner historien om de morderiske nazistene som ledet frem til holocaust. Dette er noe som læres bort i tyske skoler med god grunn: Det må aldri gå i glemmeboken.»

Teksten er et utdrag fra en kronikk skre-vet av Khaled Diab i avisen Al Jazeera. http://www.aljazeera.com/indepth/opi-

nion/2015/10/blame-mufti-jerusalem-na-zi-netanyahu-151022103157506.html

Feminismen er ikke død – trass i alle drapsforsøkStorbritannia. Feminismen er død – leve feminismen. Forsiden til ukemagasinet The Spectator vil ha oss til å tro at kam-pen er over, og at vi herved kan «gå vi-dere». Jeg kan ikke være den eneste som mener at dette er fantastiske nyheter. Vi stressede, oversensitive og evig for-nærmede kan endelig slutte å finkjemme Twitter på leting etter hver minste ting å klage over, og endelig slutte å hate menn lenge nok til at vi kan skaffe kjæreste. Fryd og glede!

Men det er fremdeles noen få, små pro-blemområder å rydde opp i. Kvinner blir fremdeles drept av sine mannlige partne-re hver uke, og hvert år blir 85 000 av oss voldtatt. På skolen vil en tredjedel av oss bli utsatt for uønskede seksuelle tilnær-minger, også kjent som seksuell trakasse-ring, mens vi er i alderen 16–18 år. Men dette har du hørt før. The Spectator er omtenksomme når de tilbyr oss en pause, for det faktisk litt slitsomt å gjenta denne statistikken igjen og igjen. Det er vanske-lig å stadig skulle belyse et problem som forblir uløst når samfunnets vokalseksjon i stikker fingrene i ørene.

Teksten er et utdrag fra en kronikk skrevet av Laura Bates i avisen The Guardian.

http://www.theguardian.com/commentis-free/2015/oct/25/feminism-isnt-dead-spe-

ctator

Det heter intifadaNoen diskuterer hvilken merkelapp vi skal sette på situasjonen i Palestina. Er det en intifada, et opprør, eller er det be-gynnelsen på en intifada? Jeg tror ikke det finnes noe uttrykk utover «intifada» eller «massedemonstrasjon» som kan brukes til å beskrive en situasjon der unge men-nesker fra hele Palestina erklærer sin opposisjon mot okkupasjonen, under-trykkelsen, rasediskrimineringen og de brutale drapene de utsettes for.

Det er en intifada, og denne intifadaens slagord er denne fantastiske generasjo-nen palestinsk ungdom som ikke har ikke blitt moralsk fordervet og ødelagt. Denne generasjonen gjenoppretter det beste av sin foreldregenerasjons skarpsinn – de som bar byrden av den første palestinske intifadaen, og som senere skrev seg inn i historiebøkene som den edleste form for folkelig motstand. Den intifadaen ville ført frem til frihet og uavhengighet, hadde det ikke vært for at den havnet i Oslo-av-talens felle – en felle israelerne nennsomt satte opp for å nedtone alt palestinerne oppnådde den gang av endrede maktba-lanser til fordel for det palestinske folk.

Teksten er et utdrag fra en kronikk av Mustafa Barghouti som sto på trykk i avi-sen Al Ahram. http://english.ahram.org.

eg/NewsContentP/4/155966/Opinion/It-is-called-an-intifada-.aspx

6 | NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING

INTERNASJONALT

NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) |NR 28 7

PERSPEKTIV

CAN-SPALTE

Vi bør lytte mer til trærne.

AV PER INGVAR HAUKELAND

Hvor ble det av livstreet? Treet som sto midt i vår verden, som et gigantisk tun-tre på det store bruket, Himmeljorden. Godt plantet i den mørke jorda ga det røtter og føtter til alt levende. Dets gre-ner strakte seg utover, som de kraftfulle armene til Søndre, Nordre, Vestre og Østre, og holdt himmelhvelvingen oppe. Treet var en magisk bro mellom guder og mennesker, luft og jord, ånd og mate-rie, det usynlige og det synlige. Og hva skjedde med de tre seende som voktet treet? De som kjente tiden, til alt som har vært, er, og skal bli. De er verken der eller her lenger. Ingen hører hvisk-ende ord om skjebne eller frihet i suset fra trekronen, bare duren av motor.

En gang traff jeg livstreet i en kjempe-furu inne på Gamlegrendsåsen utenfor Kongsberg. Jeg var sju år og fulgte etter min to år eldre bror, Lars – en gammel indianersjel i en norsk guttekropp og selve høvdingen av Kiowa-stammen. Når vi skulle sette opp leir, sa han at vi måtte finne det største treet i nærheten, og be ydmykt om lov. Denne gangen var det min tur. Jeg hadde prøvd det før, uten særlig hell. Med bøyd hode holdt

jeg hånden på ru bark. Plutselig kjente jeg en veldig varme strømme mellom hånden og treet. Det kriblet, som om treet kilte meg på innsiden av hånden. Jeg snublet bakover i overraskelsen. Liggende på ryggen så jeg den majes-tetiske furua bevege på seg. Den lente sine store og sterke grener ut, som for å omfavne meg, og jeg kunne kjenne den si: «Takk for at du spør, lille venn. Velkommen og værsågod.» Jeg kom meg raskt på beina og løp bort til de andre, som lurte på hva jeg drev med. Oppspilt sa jeg at treet hadde sagt at vi fikk lov til å slå leir. «Selvfølgelig, så lenge du spør på en god måte,» kom det litt tørt tilba-ke fra Lars.

Den store furua – livstreet – hadde åpnet mine øyne for at alt lever og taler.

Den store furua – livstreet – hadde åpnet mine øyne for at alt lever og taler, såfremt jeg er åpen og lytter bak-enfor ordene. Den tente en gnist i meg som med flere slike dype møter har vokst til en flamme som brenner for å ta vare på magien mellom alt som lever. Som voksen, etter ti år med studier i USA, blant annet i økofilosofi, dro jeg tilbake til Gamlegrendsåsen for å opp-søke den gamle furua, for å takke den for å ha åpnet øynene mine for Himmel-jorden. Jeg fant fram til bekken vi fulgte

som barn. Furua stod bakom en åskam ovenfor bekken, men da jeg kom opp på åskammen, kjente jeg et Ragnarok i hjertet – hele området var snauhogd. Et nytt boligfelt skulle opp. Jeg leita meg fram mellom kvist og kvas, fant omsider stubben til den store furua, og satte meg ned og gråt. Ikke på grunn av dem som jobber for føa, ei heller for enda et boligfelt – men fordi dette vise, gamle livstreet ikke lenger kunne åpne nysgjerrige barneøyne. Magien var brutalt brutt av stålets makt, uten følelse for at det er eventyret i vår egen sjel vi hogger ned.

Senere den høsten gikk min bror og jeg en tur langs en strand ved Oslofjorden. Da så vi noe merkverdig. To grener had-de blitt skylt opp på stranden fra den mørke sjøen. De lå der, lysende rene, som om de var blitt renset. Da jeg løftet dem opp, så jeg at de liknet to mennes-ker, og det slo meg: Magien er kanskje ikke brutt allikevel! En ny verden er mu-lig. Vi kan gjenfortrylle magien der våre medskapninger igjen får tale. Vi kan gjenskape forbindelsen til livstreet og fornye den hellige pakt mellom himmel og jord. Vi kan igjen la små indianerføt-ter løpe vilt og levende mellom trestam-mene. Vi kan ikke la være. En stor og mektig stubbe innpå Gamlegrendsåsen har sagt så.

Per Ingvar Haukeland er naturfilosof fra Høgskolen i Telemark.

Livstreet som forsvant

Fortsetter fra forsiden ...

dei store subsidieordningane i USA og EU, som utviklinglanda har meint at hindrar ei styrking av mellom anna den afrikan-ske landbrukssektoren.

Fleire premissleverandørar for den internasjonale klimadebatten, deriblant Union of Concerned Scientists, peikar på at dei forpliktingane som verdas land har sendt inn i forkant av Paris-toppmøtet, på langt nær vil vere nok til å nå tograder-smålet. Forskingsdirektøren deira, Doug Boucher, gjekk nyleg ut og peikte på at forpliktingane til dei rikaste landa, deri-blant Noreg, ikkje inkluderer klimatilpas-sing i landbruket. «Det ligg ein reell ironi i dei fyrste klimaforpliktingane som dei uli-ke landa har levert. Utviklingslanda seier kva dei vil gjere (i land- og landbrukssek-toren), men så langt har USA og dei andre industrilanda ikkje gjort det same,» skriv Boucher i eit innlegg på nettstaden til Union of Concerned Scientists.

«Landbruket og mattryggleik kjem ikkje til å ha ein sentral plass i ein ny, global klimaavtale.»

Ingen strategi. Uroa blir delt av det inter-nasjonale matforskingsnettverket CGIAR, og av mange sivilsamfunnsaktørar, både i Noreg og internasjonalt. Ein av dei er den norske organisasjonen Utviklingsfondet, som arbeider med retten til mat og ein berekraftig matproduksjon. I oktober lan-serte dei rapporten Bærekraftig landbruk i et endret klima, om landbruket i sørle-ge land og møtet med klimaendringane. «Interesseorganisasjonar driv lobbyverk-semd, og mange andre driv strategiarbeid for ein berekraftig matproduksjon. Men det manglar ein overordna strategi for korleis ein skal få dette til,» seier Kari He-lene Partapuoli, leiar for Utviklingsfondet til Ny Tid. Organisasjonen ho leiar, har størstedelen av prosjekta sine i Afrika, kor FAO reknar med at matproduksjonen må auke med opp mot 70 prosent fram mot 2050. Hennar håp er at desse per-

spektiva blir løfta fram i Paris og under framtidige toppmøter. «Vårt syn er at mat og matproduksjon bør vere i sentrum av klimaforhandlingane,» seier Partapuoli.

Behov for ein større matproduksjon er sjølvsagt, men langt frå å vere ein reali-tet. Det gjer òg Tore Furevik, klimaforskar og leiar for Bjerknessenteret for klima-forsking, uroleg. Overfor Ny Tid omtalar han utfordringa i matproduksjonen som «formidabel». «Om ein tar utgangspunkt i det landbruket me har i dag, er det my-kje som tyder på at matproduksjon vil gå

ned, blant anna på grunn av vatnmangel og høgare sommartemperaturar,» seier Furevik.

Kuttkonsekvensar. Faresignala frå forska-rar og sivilsamfunnet kjem i ei tid der utviklingsmidlar til matprodusentar er på veg ned, både i Noreg og på verdsbasis. Ifølgje OECD har utviklingshjelp til land-bruket blitt redusert frå nær 25 prosent av all utviklingshjelp frå toppnivået på slutten av 70-talet, til overkant av 6 pro-sent av verdas totale bistandsbudsjett i

2014. Kari Helene Partapuoli meiner det er ein uheldig tendens. «No ser me at ein i sårbare område kan få avlingsnedgang samstundes som befolkningsveksten held fram. Da må det å skaffe mat på ein berekraftig måte vere jobb nummer éin.»

I 2012 kom den raudgrøne regjerin-ga med ein strategi for sitt arbeid med mattryggleik, Matsikkerhet i et klimaper-spektiv. Denne utgår i år, og det er ikkje planar for å erstatte eller vidareføre han. Det skapte heller ikkje applaus blant bi-standsorganisasjonane då statsminister

Erna Solberg og finansminister Siv Jensen 30. oktober presenterte justeringane i statsbudsjettet for neste år. Mottaket av langt fleire flyktningar enn forventa gjekk hardt utover den langsiktige bistanden. Om kutta står seg gjennom forhandlin-gane med Venstre og KrF, vil den norske landbruksinnsatsen internasjonalt vere rekordlåg. Det skuffar stort i Utviklings-fondet. «Noreg har vore viktige, og tidvis òg i front, innan berekraftige produk-sjonsmetodar og kunnskap om dette for småbrukarar i fattige land. Som ein se-riøs bistandsaktør har me blitt lytta til, og det er ein samanheng mellom korleis dette blir prioritert i utviklingshjelpa, og kor høgt det står på agendaen i landa det gjeld,» seier Kari Helene Partapuoli.

«Kjøttkonsumet aukar med inntektsnivå, noko som har skapt grobotn for ein stadig ekspanderande kjøttindustri».

«Høgt prioritert». Lars Andreas Lunde, Statssekretær i Klima- og miljødeparte-mentet (H), viser til at regjeringa fram-leis vil prioritere mattryggleik i Sør, sjølv om mattryggingsstrategien utgår. «Dette er høgt prioritert både for regjeringa og globalt, blant anna som del av dei nye utviklingsmåla. Me har blant anna eit større samarbeid med Den afrikanske uni-on der dette inngår, og dette er òg ein del av arbeidet som skal realiserast gjennom Den globale miljøfasiliteten (Green En-vironmental Facility - GEF),» seier Lunde til Ny Tid.

På spørsmål frå Ny Tid om større kutt til den langsiktige bistand, viser Lunde til at flyktningkrisa har skapt ein ekstraordi-nær situasjon. «Det samla bistandsbud-sjettet er rekordhøgt, men det har blitt gjort forholdsmessige omprioriteringar i eit større tal postar.»

Fleire miljøorganisasjonar har påpeikt at kutt i den langsiktige bistanden til mel-lom anna klima-, mat- og regnskogstiltak kan skape fleire klimaflyktningar.

«No er dette eit eingongskutt, og Noreg ligg framleis svært høgt på bistand til des-

se områda. Me har mellom anna vedtatt å gje 3 milliardar årleg over dei neste åra til regnskog. At me i 2016 vil måtte reduse-re dette med om lag 380 millionar kroner, til i overkant av 2,6 milliardar, inneber at løyvinga framleis vil ligge på eit høgt nivå. Prosjekta som me støttar vil kunne fort-sette, men enkelte nye prosjekt kan bli utsett,» seier Lunde.

Moteord og kjøt-tabu. Eit tiltak som deri-mot er på full fart på den internasjonale agendaen, er det såkalla «klimasmarte landbruket». I samband med klimakon-feransen i New York i september i fjor, blei Den globale alliansen for klimasmart landbruk (GACSA) oppretta, i eit forsøk på å sette mat og landbruk på dagsorden. Initiativet har fått mykje merksemd, men òg blitt kraftig kritisert for å spele ned dei sosiale aspekta ved matproduksjonen, og for å ikkje fremme haldningsendringar og reform i vestlege land. Ei kjend sanning i matforskinga er at kjøttkonsumet aukar med inntektsnivå, noko som har skapt grobotn for ein stadig ekspanderande kjøttindustri. Verdas helseorganisation (WHO) sine framskrivingar på feltet viser at det globale konsumet av kjøtt kan auke med 25 prosent berre dei neste 15 åra.

Tore Furevik er blant mange som held fram at sjølv om tilpassingstiltak kan gjere ein forskjell, er det grenser for kor mykje ein kan gjere utan større omleggin-gar: «Globalt sett er det ingen tvil om at ei auke i etterspurnad av kjøtt, spesielt stor-fekjøtt, ikkje vil vere berekraftig. Dette krev store mengder vatn- og arealressurs-ar, som i viktige område er svært utsette for klimaendringane. Og fører i tillegg til store mengder klimagassutslepp,» seier Furevik.

Se også foredraget «The Great Challenge» (om matproduksjon, jordbruk og klima-endringer) av Michael Pollan, forfatter

og professor ved UC Berkeley Graduate School for Journalism, på YouTube: htt-

ps://www.youtube.com/watch?v=eSjHN-8zefak&sns=em.

peder@nytid.no.

«Passive myndigheiter»

KLIMA

Matproduksjonen står for minst ni prosent av dei norske klimautsleppa, halvparten av utsleppa frå vegtrafikken. Mindre kjøttproduksjon vil ha ein tydeleg klimaeffekt, meiner forskarar og sivilsamfunn.

AV PEDER ØSTEBØ

Meldinga til landbruket og regjeringa har i lang tid vore klar: Meir korn, mindre kjøtt og mindre dyrking av myrområde

kan gje ein tydeleg reduksjon i dei norske klimautsleppa. Likevel peikar få pilar i rik-tig retning.

Arne Grønlund, seniorforskar ved Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO), har levert fleire rapportar om klimagass-utsleppa i den norske kjøttproduksjonen, mellom anna til Miljødirektoratet. Han på-peiker at utsleppa kjem frå eit vidt spek-ter av kjelder, og det er fordøyelsen hos drøvtyggarane som er den største kjelda. «Om ein ønsker å redusere utsleppa frå landbruket, må ein redusere produksjo-nen av den maten som fører til dei største utsleppa. Ser ein på totalt konsum og ut-slepp per kilo vare, er det openbart at det er storfe, spesielt ammeku, som gir størst utslepp per kilo kjøtt,» seier Grønlund.

Ifølgje SSB sto jordbruket for 8,7 pro-sent av klimagassutsleppa i 2014, og størstedelen av dette er knytte til kjøtt. Desse tala viser likevel ikkje heile bildet: Produksjon og transport av for eksempel importerte soyabønner, ein viktig ingredi-ens i kraftfòr til både husdyr og fisk, er ikkje inkludert. Heller ikkje klimarekne-skapet til importerte matvarer er inklu-dert. I fjor importerte Noreg 24 000 tonn kjøtt. Ifølgje tal frå Landbruksdirektoratet ligg det så langt i år an til ei drastisk auke.

Trur på dugnad. Grønlund er ikkje impo-nert over norske myndigheiter sin vilje til å forbetre kjøttproduksjonen sitt kli-marekneskap. «Slik eg ser det, har det offentlege vore svært passive. Me kan jo òg sjå en klar målkonflikt i politikken – ein vil auke produksjon av storfekjøtt, samstundes som ein vil redusere klimaut-sleppa. Det likevel fullt mogleg å auke matproduksjonen på andre måtar,» seier Grønlund, og viser til større produksjon av robuste grønnsakstypar og kjøtt med lågare utslepp, som svin og kylling.

«Meir korn, mindre kjøtt og mindre dyrking av myr kan gje ein tydeleg reduksjon i dei norske klimautsleppa.»

I ein rapport frå den anerkjente ten-ketanken Chatham House med tittelen Livestock – Climate Change’s forgotten se-ctor viser at svært få, både i rike og fatti-gare land, tenker på diettval og kjøttkon-sum som relevante for klimaendringar. Arild Hermstad i Framtiden i våre hender (FIVH) er ein av dei som prøver å endre det. Han meiner det bør skje meir frå po-

litisk hald. «For meg verkar det som om politikarane er redde for å ta i denne de-batten. Ein vil snakke mest mogleg om teknologi, og ikkje om livstilendring og forbruksendring.» Det meiner Hermstad er dumt. «Vi meiner det er bra å anerkjen-ne at folk si eigen innsats er viktig,» seier Hermstad.

Statssekretær Lars Andreas Lunde vi-ser til at regjeringa har fleire tiltak for å gjere landbruket meir klimavennleg. «me har blant anna ei breitt samansett gruppe som skal sjå på klimaløysingar for land-bruket, og i statsbudsjettet no ligg det pengar til eit pilotanlegg for biogass, det avfall frå landbruket kan vere med på å skape energi».

Lunde kan ikkje vise til konkrete tiltak for å få ned det norske kjøttforbruket, men er samd i at det er bra for miljøet om ein mindre kjøtt. «Det er ikkje gjort i ei handvending å endre folk sine mat-vanar, men me har klare tilrådingar på at folk bør ete mindre kjøtt. Dette er eit godt døme på at folk kan bidra til meir klima-vennlege løysingar på eige initiativ,» seier Lunde.

peder@nytid.no.

I USA har dokumentarfilmskaparane Kip Andersen og Keegan Kuhn tatt på seg eit oppdrag som sjølv den amerikanske miljørørsla har kvidd seg for: Å starte eit nasjonalt ordskifte om klimaendringar og kjøtt. Dokumentarfilmen Cowspiracy (2014) følgjer Andersen på ei reise gjen-nom den amerikanske miljøaktivistfau-naen, kor han prøver å få svar på eitt spørsmål: Kvifor fortel ikkje miljøorga-nisasjonane om klimakonsekvensane av landbruk og kjøttkonsum? Amerikanara-ne er, saman med Australia og New Zea-land, på verdstoppen i kjøttkonsum, med eit gjennomsnittleg konsum på 117,6 kilo på innbyggar ifølgje FAO. Trass i at kjøtt-produksjon og landbruk er rekna som ei svært viktig årsak til både klimagassut-slepp og lokal miljøøydelegging, driv få av dei store amerikanske miljøorganisa-sjonane aktivt opplysings- eller kampan-jearbeid om temaet.

I eit intervju med den uavhengige ny-heitskanalen Democracy Now den 7. april hevda både filmskaparane og den kjende

gravejournalisten Will Potter at landbruk-sindustrien i landet driv eit omfattande arbeid for å kneble kritikarar: «Denne industrien er svært mektig, og har mog-legheit til å presse kongressen til å ved-ta lovgiving for berre er til fordel for han sjølv, og ikkje forbrukarane,» sa Kuhn til kanalen.

Cowspiracy er tilgjengelig for norske sjåa-rar gjennom Netflix.

Californiske kyr. Foto: Justin Sullivan/Getty Images/AFP

Tørke i Manaus, Amazonas, Brasil. Foto: AFP PHOTO/Raphael Alves

1. Jan Erik Volds dikt «Kulturuke» i 24 uli-ke versjoner hørte jeg for første gang da jeg var liten. Han leste det selv på tv, tror jeg. Og det var selvsagt morsomt. Men jeg skjønte ingenting. Det virket menings-løst, på en måte. Og det var kanskje det som var meningen. Et ord tømt for be-tydning – du kan snu om på det hvordan du vil. Det betyr ingenting.

Tanken på COP21, klimatoppmøtet i Paris, fyller meg med samme, tomme følelse. Skal du ta toget til EMOKATT-MØTPIP Paris i desember for å demon-strere? Tror ikke det. Det skjer ikke en dritt der, uansett. Toppene gir beng. Unntatt småtopppene i de landene som allerede er i ferd med å forsvinne i havet. De gråter. Har du noe håp for KLAMTIO-PPMØTE i Paris, Nina? Nei, la oss snakke om noe annet. Permakultur kanskje?

2. Via den engasjerte, norske kunsteren Eva Bakkeslett får jeg en mail fra den kanadiske dramatikeren Chantal Bilo-deu, med forespørsel om å være en del av Climate Change Theater Action, som hun er medarrangør av. Disse ordene føles umiddelbart mer substansielle. Climate Change Theater Action. Jeg sjekker det ut. Ingen topper involvert. Men handling og engasjement. Drama-tikere og scenekunstnere på krigsstien. 50 utvalgte tekster med utgangspunkt i klimaendringer fra dramatikere over hele verden gjøres tilgjengelige, og kan pre-senteres i en eller annen form – fritt frem hvordan. Leses, stuntes, settes opp i en leilighet, ropes ut på gata, gjøres som video, hva som helst, men det skal skje

før eller under møtet i Paris. Noen gjør tekstene ved enden av en isbre, andre i øko-parker, noen skyper en lesning. Det er fritt frem og fullt av faen, sorg og kraft.

Det er fritt frem og fullt av faen, sorg og kraft.

Jo mer jeg leste, desto mer kjente jeg at håpet kanskje var på gli. Kanskje det ikke er for sent? Her er det i alle fall en vilje til handling.

Climate Change Theater Action en del av en større prosjekt kalt ArtCOP21. Det er inspirerende lesestoff. Kunst, installa-sjoner, konserter, debatter, workshops, foredrag og filmvisninger for å nevne noe denne store globale kulturen inneholder. Til nå er det prosjekter i 34 land, og tallet øker daglig. Flere og flere melder seg på med ulike prosjekter. Målet for festivalen er å understreke for beslutningstagere at det trengs store endringer i klimaspørs-målet, og at bruken av fossil energi må ta slutt. Og å synligjøre viktigheten av klimaendringene for folk. Folket må være med. Kulturen. For ArtCOP21 er klima kultur. Kultur er klima. Kulturen, det er oss. Politikere er, selv om det ikke virker sånn, også en del av folket. Vi sitter alle i den sammen båten. Og havet stiger. Jeg svarer Chantal og skriver at dette vil jeg være en del av.

3. Jeg vakler. Jeg vakler mellom troen på at vi kan endre noe og et skjørt håp om at det er mulig. Og hvorfor skulle jeg ikke

tvile og kjenne på den mørke katastro-fens mulige ankomst? Etter København 2009 kom det blant annet frem at Oba-ma-administrasjonen hadde overvåket de andre landenes samtaler slik at de de var klar over alles ståsted. De kunne kikke de andre i kortene hele tiden, og gikk derfor hele tiden lavere ut. Ergo endte det, som vi vet, med ingenting. Hvilke garantier har vi for at de ikke gjør det igjen? Dessuten har India, Kina og USA varslet at de ikke vil skrive under på noen bindende avtaler.

Kultur er klima. Kulturen, det er oss. Politikere er, selv om det ikke virker sånn, også en del av folket. Vi sitter alle i den sammen båten. Og havet stiger.

Jeg tenker på alt dette snakket om togradersmål og så videre. Som om vi skulle snakke om en matematikk, en ek-sakt vitenskap. Det er jo bare gjetninger og tull og tøys. Ingen vet. Ingen vet hva som skjer om vi holder oss innenfor en, to, tre, fire eller fem graderes oppvar-ming, hvordan det vil påvirke oss og livet på jorda. Hvor høy temperatur tåler havet før det dør? Økologien er sårbar. Dør plankton, dør hval. Og foreløpig øker vi utslippene. Alle som en. Øker og øker. Øker. Øker.

Jeg tenker på vår egen miljøminster, hvor vilje til tomme ord virker sterkest. Og tenk, hun heter ikke lenger miljøvern-minster, nei, for det var jo det første hun

gjorde da hun ble sjef. Stolt tok hun bort ordet «vern» og lot det fattige ordet miljø stå igjen og gispe etter luft. Miljø? Tømt for mening. Liømj. Hun burde skamme seg, Sundtoft. Dustfont. Ondtsuft. Jeg håper hun vokser på veien til Paris. Det er ennå noen uker igjen.

4. Jeg sitter på et møte med folk fra For-fatternes klimaaksjon, Klimavalgallian-sen og CAN (Concerned Artists Norway). Vi er ikke mange. Seks (ild)sjeler rundt et bord skal planlegge kunstnernes del-tagelse i Folkets Klimarmarsj i Oslo. Vi er ikke mange der rundt bordet denne man-dagsformiddagen – men spredt utover kloden er det mange. For også denne marsjen er et globalt prosjekt. Over hele verden den 28. november arrangeres The Peoples Climate March. Vi var samlet for å klekke ut gode ideer til hvordan vi skal få andre kunstnere – arkitekter, sce-nekunstnere, musikere og forfattere – til å bli med i marsjen, si til de folkevalgte med alt det kunstneriske motet vi kan fostre, at vi trenger handling. For å si: Ikke kødd med iskanten vår, la olja ligge, reduser utslippene. For å si at de må la de tomme ordene fly med vinden og fyl-les med ropene fra de små menneskene i verden og manifestere seg i resultater. På Facebooksiden Oslo Climate March er det foreløpig skremmende få påmeldt. La oss håpe at antallet stiger, og at kunstne-re sammen med andre yrkesgrupper la-ger en gigantisk marsj som selv Sundtoft kan få en propell i rumpa av. Og kanskje bør du også vurdere å ta toget til Paris? Ikke til COP21, men til Folkets klimamøte

i Montreuil som starter 5. desember. To-get går fra Oslo S den 3. desember. Dette arrangeres av NSB, Besteforeldrenes klimaaksjon, For Jernbane, Naturvernfor-bundet og Norsk klimanettverk.

5. Ikke alle er like negative som meg. Hel-digvis. Jeg spør Chantal Badiou om hun har noe håp for det store møtet i Paris. Hvis du vil vite hva en kanadisk dramati-ker og aksjonist mener, er svaret her:

«Jeg har et stort håp. Vi ser ut til å være på et vippepunkt, der det er mye press fra forskere, NGO-ere og folk gene-relt om å ta tak i klimaendringene. Det er så mye som står på spill om man ikke handler, når det gjelder konsekvensene dette vil få – så lederne i verden må komme til enighet. Jeg forstår at målene man diskuterer ikke er drastiske nok til å hindre en betraktelig oppvarming, og at vi må akseptere at det vil bli alvorlige forstyrrelser uansett. Men jeg vet også at vi må endre våre tanker om energi og økonomi. Vi må kanskje være villige til å gjøre enda større endringer. Samtidig tror jeg virkelig ikke vi må la politikerne stå for bestemmelsene alene. Vi trenger først og fremst å la våre stemmer bli hørt.»

Jeg er enig. La oss møtes 28. novem-ber, om du er så er kunster eller rørleg-ger, og gå i Oslo Climate March. Sjekk det ut på Facebook og del!

Ossavy er kunstner, regissør og dramatiker. ninaossavy@yahoo.no.

Kuruketul før klimatoppmøtet

REGNSKOG

Avskoging i Amazonas er tett forbundet med landranere, drap og slaveri. Uavhengige gravejournalister jobber med å komme til bunns i hvem som tjener på ødeleggelsen av verdens viktigste økosystem.

AV TORI AARSETH

«Det er soya og biff som er hovedårsake-ne til avskogingen i Amazonas,» sier jour-nalisten Stefano Wrobleski. Han og avisen InfoAmazonia bruker satellittdata fra NASA for å skaffe seg oversikt over om-fanget av avskogingen i Amazonas. I 2004 iverksatte regjeringen en handlingsplan mot avskoging, hvor ett av tiltakene var å overvåke utviklingen via satellittbilder. Siden da har avskogingen vært nedadgå-ende, men ifølge InfoAmazonias forelø-pige beregninger for 2015 er trenden på vei oppover igjen. «Problemet er opp-løsningen på satellittbildene,» forklarer Wrobleski til Ny Tid. «Man oppdager ikke avskoging som er mindre enn 6,25 kva-dratkilometer. Så det de har begynt å gjø-

re siden handlingsplanen ble iverksatt, er å avskoge mindre områder slik at satellit-tene ikke kan fange det opp. I tillegg tar de bare de mindre trærne.» På den måten vil det fortsatt være et tredekke synlig på satellittbildene. «Nå som de vet at de blir overvåket, endrer de metodene sine. Det kalles forringing,» forteller Wrobleski. Noe av forklaringen på den forventede økningen i avskogingstempoet for 2015 ligger i Brasils svekkede økonomi. Ifølge The Economist har Brasils bruttonasjo-nalprodukt hatt en negativ utvikling så langt i år, og den brasilianske realen har falt som en stein. «Når dollar er langt mer verdt enn real, øker eksporten av soya og biff,» sier Wrobleski.

Ulovlig tømmer. Men årsakene til avsko-gingen er også mange og komplekse. Mens Wrobleski og InfoAmazonia overvå-ker satellittbilder fra NASA, etterforsker Ana Aranha avskogingen som frilans- journalist – blant annet ved å undersøke tømmerets ferd ut på det internasjonale markedet. «En av sakene jeg jobber med nå, begynte med en reise til ett av urbe-folkningens landområder,» sier Aranha til Ny Tid. Gravejournalisten har gransket avskogingen i Amazonas i fem år nå. I ok-tober besøkte hun Global Investigative Journalism-konferansen på Lillehammer for å fortelle om utfordringene ved å dek-ke den lyssky virksomheten. «Vi leide en gammel, støvete bil, og planen var å dra til dette urbefolkningsområdet for å følge

etter en lastebil med tømmer hele veien til sagbruket. På vei tilbake til byen stop-pet lastebilen, og sjåføren og tømmerhog-gerne ventet i flere timer i en bar mens de spilte biljard. De ville ikke bli sett kjøren-de rundt i byene og på hovedveiene om dagen med en ulovlig lastebil. Vi ventet et stykke fremme på veien i mange timer, og da de til slutt kom, kunne vi følge etter dem til sagbruket. Da dørene på sagbru-ket lukket seg, så vi et skilt der det sto ’Tømmer til eksport’, som betyr at dette tømmeret skulle ut på det internasjonale markedet,» forteller Aranha. Vel tilbake i São Paulo jobber Aranha og kollegene i Repórter Brasil med å spore det ulovlige tømmeret til den endelige kjøperen.

Uinteresserte medier. Samtidig som utvik-lingen har tatt en vending til det verre i Amazonas, er det vanskelig for journalis-tene å få dekket situasjonen på bakken. «Det er visse temaer brasiliansk media ikke er interessert i, og Amazonas er ett av dem,» sier Aranha. Etter hennes opp-fatning ligger årsaken i sosiale og kultu-relle ulikheter i det brasilianske samfun-net. «Det hele er knyttet til vår historie. Vi har vært kolonisert, så kulturen vår verdsetter materielle ting, og vi ser alltid til utlandet – til Europa og USA. Det er mange rasistiske fordommer i Brasil, ikke bare mot svarte, men hovedsakelig mot urbefolkningen. Deres levemåte blir sett på som avleggs,» forklarer hun. «Så det er mange fordommer, og hvis du skriver om

fattige folk, appellerer du ikke til leserne. Det er det redaktørene sier: Hvorfor skul-le våre lesere være interesserte i denne historien?» Disse mekanismene bidro til at Aranha valgte å slutte i jobben hos et av Brasils største nyhetsmagasiner for å dekke Amazonas som frilanser for inter-nasjonale medier.

Ville vesten. I Amazonas må lokalbefolk-ningen kjempe for landet og livsgrunnla-get sitt. Det er ikke bare urbefolkningen, men også tradisjonelle samfunn som har levd av skogen i lange tider. «Når man ser dem, kan det sikkert være lett å tenke ’å, de er fattige, de har et trøstesløst liv’, men det stemmer ikke,» forklarer Aranha. «I realiteten har de et veldig rikt liv. De bor i skogen hvor de har muligheter for å jakte, tilgang til god fisk og gode råvarer. Alt de planter, vokser, for det er veldig rik jord i skogen. De sanker, og de har et godt liv. Det er derfor de kjemper mot tømmer-hoggerne.»

«Vi hørte mange historier om drap, men det lokale politiet ville ikke etterforske. Jeg fikk inntrykk av at det lokale politiet var korrupt og forbundet med landranerne.»

Staten støtter i teorien denne typen bærekraftige bosettinger som en del av handlingsplanen mot avskoging, men i re-aliteten blir lokalbefolkningen i stor grad overlatt til seg selv.

En av sakene Aranha har dekket, hand-let om en lokal aktivist fra nettopp en slik bosetting. Hun het Nilcilene Miguel de Lima. «Da jeg fulgte henne, innså jeg at det fantes en hel kriminell organisasjon som gikk målrettet etter bosetterne, og at det forelå en koordinert innsats for å tjene penger på skogen,» forklarer Aran-ha. «Landreformprogrammet hadde bo-satt dette samfunnet midt i skogen uten infrastruktur – ingen skole, ingen offentlig transport, ingen sykehus og ingen politi-stasjon. Mangelen på statlig infrastruktur

gjorde at landranerne kjapt kom på ba-nen.» Nilcilene Miguel de Lima var en av bosetterne som valgte å gjøre motstand, og nektet å dra fra skogen. «Hun ble ban-ket. Huset hennes ble brent ned. Hun ble også truet med skytevåpen to ganger,» forteller Aranha. Miguel de Lima fikk til slutt beskyttelse fra den nasjonale poli-tistyrken, og Aranha ble med henne tilba-ke til bosettingen. «Historiene jeg hørte der – dette er det vi kaller frontlinjen for avskogingen – var som fra ville vesten. Folk ble drept. Vi hørte mange historier om drap, men det lokale politiet ville ikke etterforske. Jeg fikk inntrykk av at det lokale politiet var korrupt og forbundet med landranerne,» forteller Aranha.

Dobbelt så mange skjøter som land. Men det er ikke bare bosettere og urfolk som blir offer for landranerne i Amazonas. Tømmerhoggerne er også ofte fattige folk som blir utnyttet av kriminelle bakmenn. «Slavearbeid går hånd i hånd med avsko-ging,» forklarer Aranha. Departementet for arbeid og sysselsetting har under inspeksjoner funnet flere eksempler på moderne slaveri, forteller hun. «Dette er innenfor lovlig hogst, men det finnes også ulovlig hogst som ikke inspiseres av sta-ten. Så når de finner slavearbeid innenfor lovlig hogst, kan du jo tenke deg hva som foregår i den ulovlige delen av bransjen,» sier Aranha. Hun viser til historier om folk som har blitt fraktet til disse område-ne for å jobbe med hogst. Mange kommer seg ikke ut igjen på grunn av mangel på transport, og noen av dem sulter fordi de kun har fått utdelt en jaktrifle med be-skjed om selv å skaffe seg mat i skogen.

Mangelen på statlig regulering og tilste-deværelse er en viktig årsak til at proble-mene får fortsette, og regulering av land med uavklart status er en del av hand-lingsplanen mot avskoging, forteller Ste-fano Wrobleski. «Vi har et stort problem i og med at staten ikke vet hvem som eier landet. Så det finnes kommuner som for eksempel vil bygge et sykehus, men så går det ikke, fordi de ikke vet hvem som eier landet,» forklarer Wrobleski. «På grunn av dette får vi grilagem.» Uttryk-

ket stammer fra kolonitiden, og viser til måten man pleide å forfalske skjøter på. Det var vanlig å putte papirene i en boks med sirisser – grilos – sånn at avføringen fra sirissene fikk papirene til å se eldre ut. Uttrykket grilagem brukes fremdeles i be-tydningen landran. I delstaten Pará, som er mer enn tre ganger så stor som Norge i areal og ligger innenfor Amazonasregio-nen, er problemet så omfattende at eksis-terende skjøter antas å legge beslag på to til tre ganger delstatens reelle areal, ifølge Wrobleski og Aranha.

Budsjettkutt og straffefrihet. På tross av problemene har regjeringen i Brasil kuttet bevilgningene til bekjempelse av avsko-ging ned til beinet. Ifølge InfoAmazonias tall har midlene blitt kuttet med mer enn en tredjedel under den sittende regjerin-gen – fra 6,4 milliarder real under tidligere president Luiz Inácio Lula da Silvas siste presidentperiode, til 1,8 milliarder real under nåværende president Dilma Rouss-effs første periode. Wrobleski håper andre land kan bidra ved å legge press på Brasil med krav om å slå hardere ned på miljøkri-minalitet og avskoging. EU har allerede satt en stopper for import av soya og biff fra Amazonas, men slike tiltak har utilsik-tede effekter. «Vi har et annet biom med stort biomangfold som heter Cerrado, men ikke like mange bryr seg om dette om-rådet som Amazonas,» forteller Wrobleski. Etter at EU sluttet å importere fra Amazo-nas, migrerte produsentene til Cerrado. «Siden de ikke kan avskoge Amazonas for eksport lenger, så avskoger de nå Cerrado i stedet,» forteller Wrobleski.

«Følelsen av straffefrihet er veldig sterk,» sier Aranha. Hun forteller om en sak avdekket tidligere i år – den største om ulovlig hogst det brasilianske politiet noensinne har hatt, der bakmannen ble kalt «kongen av avskoging». «De begynte å bygge en sak mot ham, ikke for ulovlig hogst, men for økonomisk kriminalitet. Hvitvasking, skallselskap, alt han had-de satt opp for å hvitvaske pengene fra tømmeret, var grunnen til at de kunne ar-restere ham og sette ham i fengsel – ikke den ulovlige hogsten i seg selv,» forklarer Aranha.

Kan ikke dra tilbake. Det er et tydelig be-hov for gravejournalister som Aranha og Wrobleski som kan fortelle historiene om avskoging og lokalsamfunnene i Amazo-nas. Arbeidsforholdene er imidlertid vanskelige. Aranha viser til historien om Nilcilene Miguel de Lima: «Alle jeg inter-vjuet, mottok selvfølgelig trusler. Og da jeg publiserte historien, truet de meg også.» Aranha får stadig meldinger om voldelige gjenger via kildene sine i Amazonas, men det er vanskelig å sende journalister for å verifisere historiene. «Jeg kan ikke dra til-bake dit nå. De kjenner meg, de vet navnet mitt, jeg har vært der før, så det vil være farlig,» sier hun. Som redaktør vil hun heller ikke sende journalister inn i områ-dene hvor det står på som verst. Selv om behovet for kunnskap er stort, er også ri-sikoen journalistene løper i felten så stor at det å ta den må være et personlig valg.

Aarseth er frilansjournalist og fast bidragsyter i Ny Tid. tori.aarseth@gmail.com.

«Slavearbeid går hånd i hånd med avskoging»

Folket og kulturen må være med når vi skal ta tak i klimaendringene. Men er det håp?

KLIMATOPPMØTEKLIMAPOTETMØPKLAMTIOPPMØTEMAKTOPPELIMTØEMOKATTMØTPIPMATKLØIPPMOTEPOTTELAKMØMIPPITTEKLØMAMOPKATTEMEØLOPPIOPPEKAMTØTILEPOPTEMATMIØLKATOMØPPKLEIMTTELMATMIKØPOPPOTPLIKETMAMØTØMIKOMLETAPPTIPPKATTELOMØMATKOPPMØTELITØTPAKMØLMTIPAPELØKOMMPTITKATTIPØPMOLEMKLEMTIOPPTØMATTIPPØLIPOMAMTOPTEPMØIMAKLTEPØMTOKLPIMA

KLIMANINA OSSAVY

Bryt kjøttabuet

FAKTA OM SKOGEN I NORGE

Skogen i Norge dekker litt over 120 000 km2, noe som tilsvarer 37 prosent av land- arealet i Norge.

Om lag 86 000 km2 av dette er produk-tiv skog (tilvekst over 1 m3/ha/år), mens resten (om lag 34 000 km2) er uproduktiv skog (tilvekst under 1 m3/ha/år). I tillegg kommer om lag 20 000 km2 med tresatt areal – areal med trær, men som ikke er mange og store nok til å defineres som skog.

Mer enn 85 prosent av Norges pro-duktive skogareal er i privat eie, og det er fordelt på mange små eiendommer (og noen store). Det er i dag over 130 000 eiendommer med minst 25 dekar produk-tivt skogareal.

De siste 90 årene har det vært en tre-dobling i stående volum, fra rundt 300 millioner m3 uten bark i 1925 til over 900 millioner m3 i 2010.

Økningen i volum betyr også en økning i karbonlager. Økningen i skogens kar-bonlager er et resultat av en aktiv skog-forvaltningspolitikk de siste 60–70 årene.

Av det totale skogarealet er 58 prosent gran- eller furuskog, mens 42 prosent er løvskog. Gran- og furuskogen har et stør-re volum, og 72 prosent av det stående volumet er gran eller furu, mens 28 pro-sent er løv.

Død ved er viktig for artsmangfoldet i skog, og også mengden død ved har vært økende de siste 90 årene. Årlig øker mengden av dødt virke med cirka tre pro-sent.

Årlig avvirkning av industrivirke for salg har i perioden 1997–2011 ligget på rundt åtte millioner m3. Dette er under halvparten av det skogen hvert år vokser og legger på seg.

Samlet førstehåndsverdi for tømmeret som ble solgt til industrien i 2011 var 3,1 milliarder kroner.

Skog er en viktig del av den globale karbonsyklusen, både som lager og som opptaker av karbon fra atmosfæren.

Hvert år rapporteres utslipp og opptak av klimagasser i skog til FNs klimakonven-sjon, samt til Kyotoprotokollen. I 2011 var nettoopptaket i skog 32,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter, mens det totale ut-slippet av klimagasser var 53,4 millioner tonn. Nettoopptak i skog tilsvarer dermed 60 prosent av de totale menneskeskapte klimagassutslippene.

Det er to sertifiseringsordninger for skog i Norge: Norsk PEFC skogstandard (Pro-gramme for the Endorsement of Forest Certification) og FSC (Forest Stewards-hip Council). Praktisk talt alt tømmer som omsettes omfattes av PEFC-ser-tifiseringen, og en mindre del av FSC. Sertifisering innebærer en rekke krav for et bærekraftig skogbruk, fra ivaretakelse av biologisk viktige områder til hensyn til friluftsliv.

Kilde: Tomter, S.M. og Dalen, L.S. (red.), Bærekraftig skogbruk i Norge. Skog og Landskap, 2014. http://www.sko-goglandskap.no/filearchive/baerekraftig_skogbruk_web.pdf

VI EIER SKOGENE

Der er den. Fossen. Vakker og foranderlig. Alltid.

Fram til januar 2014 var den bare vakker og flott; et smykke langs veien hjem. Nå går jeg hit hele tida, og nå er den blitt til noe mer.

Jeg har funnet min faste plass; jeg lener meg mot to slanke, gode hasseltrær ved elvebredden. Her tar jeg bildene og filmene mine. Noen ganger bare ett, andre ganger flere. Oftest går jeg hit alene, noen ganger sammen med kjæresten, familien og venner. Hver gang jeg er her, ser jeg noe nytt, hører noe nytt og opplever noe annet enn igår. For det er sant; skogen og fossen er i konstant forandring. De er aldri de samme.

Jeg synes jeg kjenner den nå. Den er min foss, i min skog. Jeg er oppslukt og lager musikk sammen med bandet mitt. Fossemusikk, og fossebilder fra ett og et halvt år som skal bli til filmen «Fossen i grenseland». Jeg synger David Abrams «Prayer», og jeg føler meg ikke alene.

Fossen er min foss, i min skog. Det er klart, noen eier den. Flere grunneiere. For lenge siden gikk de sammen og fikk den verna. Hele elveleiet, og tjue meter på hver side. Det var en stor jobb med sterkt engasjement. De klarte det, sammen med ornitologe-ne som i 2006 utarbeidet en fullstendig ornitologisk rapport.

Elva deler området i to, én kommune på hver side. Den er verna fordi den er så viktig for blandingsskogen, for dyre- og fuglelivet. For ørreten som gyter her hver høst. For traneparet som bodde her det ene året. For fossekallen som var her både i fjor og i år. Med vingebruset sitt helt inne i fossen, minner den meg om kolibrien i Sør-Amerika. Elva er verna, men vi må passe på. Jeg lurer på hvordan vannkvaliteten er. Vannet rei-ser gjennom nesoddlandets jordbruk, det er ikke økologisk. Klarer fossekallen å finne nok mat? Den liker ikke surt vann, da blir knokler og bein så skjøre – og den lever ikke så lenge.

Strømvesenet hugger gammeltrærne der det går strømledninger. De ligger der ennå, som råtnende lik, ved bredden. Veilaget rydder for at vi skal komme fram med bilene våre. Det er nødvendig, men vi må passe på! Det skal ikke mye buldring og bråking fra trehugging og krattrydding til i hekketida, før fuglene føler seg utrygge og velger andre hekkeplasser.

Folk har så lett for å glemme. Tar fossen for gitt. Lar den være bare et vakkert smykke langs veien hjem. Jeg håper å minne folk om den. Jeg håper å minne folk om verne-statusen. Jeg håper å vekke lysten til andre grunneiere og folk flest om å gå inn for å verne smykker i deres skog. For Staten selger skogen vår nå! Vi må passe på!

Jeg tar bilder i regn og sol og snø og bitende frost. Og jeg lærer meg om livet her; og om livet her før meg. En dag møtte jeg en mann som er født og oppvokst i området. Han fortalte historien om den gangen de bygde en kruttfabrikk her, i 1867. Rett ved fossen, på oversida der. Du kan se den store steinmuren de bygde til fundament. Kraf-ten kom fra fossen. Men bare etter noen måneder gikk den rett i lufta! Ha ha, kan jeg le nå. Det var nok ikke særlig moro da det skjedde. Men det er lenge siden nå, da var det kulturlandskap her. Det gikk sauer langsmed bredden. Det er også funnet rester etter steinalderbosettinger og vikinger. Fossen har vært viktig for mange, mange generasjo-ners liv og hverdag.

Nå er elva verna, og skogen får regjere. På fuktige somre blir det nærmest regnskog her. Dampende grønt og utrolig frodig. Nå kan vi finne hemmelige lysåpninger og kul-per. Skogen brer seg om seg selv, og fuglene elsker den. Folka elsker den. Dyra elsker den. Rådyrene, grevlingen, elgen, reven. Og noen har sett gaupespor.

I CANs monterutstilling på t-banestasjonen på Tøyen får fossen og skogen bli med til byen, slik at alle kan få se. Og jeg tar med diktsamlingen av Hans Børli, setter meg ved fossen og leser «Vi eier skogene», og håper at Staten skal forstå!

OPPTRAPPING TIL KLIMATOPPMØTET 2015

Ny Tid lader i høst opp til FNs klimatoppmøte i Paris 30. november–11. desember ved å trykke en rekke artikler og kommentarer som på ulike måter berører temaet klimaendringer og miljø.

I denne månedens avis ser vi på matindustrien, Nina Ossavy deler sine refleksjoner rundt klimatoppmøtet, og vi ser nærmere på skogen (neste side).

8 | NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING

PERSPEKTIV

NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) |NR 28 9

INTERNASJONALT

DET ER IKKE JUL. DET ER VINTER.

Denne julen lever millioner av barn i nød og kulde. I krig, fattigdom eller på flukt. Din hjelp gir varme og trygghet.

Send SMS «VARME» til 2434 (150,-) eller gi på reddbarna.no/vinter

Foto: Redd B

arna

MYANMAR

Myanmars historiske parlamentsvalg leder ikke nødvendigvis til fred i landet, efter mere end et halvt århundredes konflikt med landets mange minoritetsgrupper.

AV SUSANNE KEMPEL

«I dag er en historisk og vigtig dag for Myanmar. Vejen til fremtidig fred er nu åben.» Med så store ord indledte Myan-mars præsident Thein Sein fornyelig sin tale i hovedstaden Nay Pyi Taw under overværelse af flere hundrede regerings-medlemmer, politikere, etniske repræ-sentanter og diplomater fra mere end 45 lande. «Der er ingen vej tilbage,» fastslog han. Præsidenten henviste ikke til lan-dets afgørende parlamentsvalg der blev afholdt den 8. november, som ellers har haft omverdenens opmærksomhed, men i stedet til den fredsproces, som han har indledt med landets væbnede etniske grupper. Underskrivelsen af en fælles vå-benhvileaftale med otte af de væbnede grupper i oktober er den foreløbige kul-mination i den proces. «Dette er et kæm-peskridt på et afgørende tidspunkt for Myanmar,» bekræfter analytiker Richard Horsey fra den internationale tænketank International Crisis Group. «Aftalen baner vejen for en mere altomfattende politisk løsning efter valget.»

Myanmar har officielt mere end 100 fol-keslag, og cirka 35 procent af befolkningen er af anden etnisk herkomst end majori-teten burmanerne. Landets pt. 21 væbne-de etniske grupper har i mere end 60 år kæmpet for delvist selvstyre og etniske rettigheder. Militæret overtog magten i landet ved et kup i 1962 på grund af uover-ensstemmelser om, hvor meget magt de etniske grupper, som ikke tidligere havde været underlagt centralregeringen skulle have. Det problem er fortsat uløst.

Langt fra alle er overbeviste om, at den fælles våbenhvileaftale er vejen frem, især fordi den har skabt splid mellem de væb-nede grupper, der har skrevet under, og de, der ikke har. «Disse stridigheder risi-kerer nu at blive dybere samtidig med at

internationale aktører tilsyneladende støt-ter dette,» udtaler Seng Raw Lahpai, som er en ledende civilsamfundsaktør. Hun un-derstreger: «Våbenhvileaftalen er ligesom parlamentsvalget. De store spørgsmål for-bliver uløst: Hvad sker der efter at aftalen er underskrevet?» Foreløbig er de væbne-de kampe fortsat, især i den nordlige del af landet hvor mere end 6000 mennesker er blevet drevet på flugt i de seneste uger. Derudover lever 120 000 fortsat i lejre for internt fordrevne i Kachin stat på græn-sen mod Kina – og kun få af de mere end hundredetusinde flygtninge i Thailand er endnu vendt hjem.

Demokrati ingen garanti. Men er et for-holdsvist frit parlamentsvalg så vejen frem for fred og demokrati for landets mindretal? To tredjedel af de 92 partier, der opstillede til valget i november, var etniske partier, som næsten alle har øn-sket om en federal stat øverst på valg-programmet. Samtidig blev valget aflyst i mere end 600 landsbyområder – alle i etniske områder.

Kun få ser valget som en automatisk løsning på landets etniske problemer.

«Vores mål er fred, demokrati og ud-vikling,» udtaler partileder Dr. Tu Ja for Kachin State Democracy Party i sit hjem i Myitkyina i Kachin-staten. Han er tidligere topleder i den store etniske organisation og hær Kachin Independence Organisati-on/Army (KIO/KIA), som ikke underskrev den fælles våbenhvileaftale. I 2009 trak Dr. Tu Ja sig tilbage fra KIO/KIA, stiftede sig eget parti og søgte om opstilling til parla-mentsvalget i 2010, men myndighederne udelukkede ham og hans parti fra valget uden begrundelse. Denne gang har hans parti dog fået lov til at stille op, og han er forsigtig optimistisk. «Endelig har po-litiske partier fået en plads i fredsproces-sen,» siger han med henvisning til møder mellem regeringens fredsforhandlere, de etniske oprørsledere og politiske partier som en del af våbenhvileforhandlinger-ne. Men han understeger også, at det er en lang vej til fred og demokrati for My-anmars etniske minoriteter. «Folk ønsker demokrati, men de har ingen idé om hvad det betyder. Dette er kun begyndelsen. Lederne kender ikke til demokrati, så vi ønsker at befolkningen forstår essensen af demokrati. … Men frihed er ikke nok, vi

ønsker også retfærdighed for vores folk.»Menneskerettighedsovertrædelser er

meget udbredte i de etniske egne i Myan-mar – fortrinsvis som resultat af militæ-rets brutale metoder, og mange etniske civilsamfundsaktivister ønsker at stille militæret til ansvar. Et retsopgør ligger dog ikke lige om hjørnet. Bare det at finde fælles forslag blandt de etniske partier og grupper er i første omgang en stor udfor-dring. I Kachin-staten er der således mere end otte etniske partier foruden National League for Democracy (det store oppo-sitionsparti ledet af Aung San Suu Kyi), det nuværende regeringsparti støttet af militæret og en række andre partier. Også de væbnede grupper er splittet med otte, der har underskrevet den fælles våben-hvileaftalen, og tretten, der ikke har. Dog har langt de fleste grupper eksisterende bilaterale våbenhviler med regeringen.

Separate processer. Indtil videre har fredsprocessen og parlamentsvalget dog været meget separate processer. De etni-ske væbnede grupper har ikke deltaget i valget, og Aung San Suu Kyi har ikke del-taget i våbenhvileforhandlingerne. Kun få ser valget som en automatisk løsning på landets etniske problemer. Aung San Suu Kyi har offentligt støttet op om de etniske gruppers ønsker om en federal stat, men har ikke indgået valgforbund med et ene-ste af de etniske partier i forbindelse med valget, på trods af deres ønsker om dette. Mange er også mistroiske når det gælder i hvor høj grad hun vil prioritere etniske rettigheder, da hun selv er fra den bur-manske majoritet og datter af grundlæg-geren af landets militær Aung San. Selv understregede hun fornyelig under et be-søg i Kachin-staten at «NLD har meldt ud at vi er for fred. Vi vil fortsat implemente-re den politik.»

Freds- og demokratiprocesser går dog ikke nødvendigvis hånd i hånd, påpeger professor Mary Callahan, der i årtier har studeret Myanmars militær og landets politiske udvikling. De to processer kan underminere hinanden, advarer hun. På den ene side handler parlamentsvalg af natur «om modsætninger og polarising – vinderne tager det hele, og taberen går hjem,» udtaler Callahan. Politiske partier vil derfor opildne til modsætninger for at opnå støtte og underminere modstan-dere. På den anden side handler freds-processer om lige netop det modsatte – «at bygge broer, være inkluderende, flytte sig væk fra ’zero sum politics’ og forsøge at udvikle respekt for alternative visioner

og ønsker». Hun understreger, at disse modsatrettede kræfter sandsynligvis vil underminere hinanden i Myanmar – og at landets politiske- og fredsprocesser vil «tage år, ikke måneder».

Militærets ageren, ikke valgresultatet, er den altafgørende faktor i fredsproces-sen, påpeger analytiker Richard Horsey. Våbenhvileaftalen indeholder provisio-ner om, at en politisk dialog skal påbe-gyndes inden for 90 dage efter underskri-velsen. Både regeringen, parlamentet, militæret, politiske partier og etniske le-dere vil være en del af denne dialog. «Om processen fremover bliver en succes eller en fiasko afhænger i høj grad af militæret – og det er den eneste institution, der ikke vil se nogen ændring i dets ledelse, som resultat af valget,» siger Horsey.

Militæret og dets støtter har store strategiske og økonomiske interesser i Myanmars grænseegne, hvor minorite-

terne fortrinsvis bor. Områderne er rige på naturressourcer. Den internationale organisation Global Witness har netop dokumenteret at bare handlen med jade- sten fra jademinerne i Kachin-staten ud-gør omkring 31 milliarder dollars årligt. Det svimlende beløb er lig halvdelen af landets bruttonationalprodukt. Handlen foregår delvist i det skjulte, og er domine-ret af firmaer ejet af militæret og enkelt-personer fra den nuværende elite. «Meget få ressourcer kommer befolkningen til gode i Kachin-staten og i landet som hel-hed,» understreges det i rapporten. «Mili-tærfamilier og firmaer har meget at miste ved en retfærdig fredsaftale. De har den finansielle motivation, og sandsynligvis den politiske indflydelse til at fortsætte konflikten.»

Kempel er frilansjournalist. susannekempel@gmail.com.

Myanmars lange vej til fred

Gi bort NY TID i julegave!Gi bort et abonnement på Ny Tid, en julegave som er til glede hele

året - så er vår gave til deg 2 billetter til Cinemateket i Oslo.

Navn på mottaker kan dere registrere på www.nytid.no, på telefon

450 20 044 eller på mail til abo@nytid.no.

VIDEOINSTALLASJON

Kulturell motstand er å lappe sammen det man finner på dynga. Burmese Days viser på omsorgsfullt vis hvordan myanmarske kulturaktører ser potensialet i det fragmenterte – og at et ødelagt samfunn ikke trenger å være håpløst.

AV JOHN CUNNINGHAM, LONDON

Karl Ingar Røys’ videoinstallasjon Bur-mese Days (2014) har tatt navnet sitt fra George Orwells roman fra 1934. Romanen er basert på forfatterens erfaringer som politimann under den britiske koloniad-ministrasjonen i Burma (som langt sene-re fikk navnet Myanmar), og gjenspeiler Orwells hat mot imperialismen. Dette fikk han innblikk i ved å være deltaker i og vitne til den britiske kolonialismens undertrykkelse, utnyttelse og rasisme. I et senere essay skrev Orwell følgende om denne tiden: «Jeg hatet jobben jeg gjorde, sterkere enn jeg kan forklare. I en sånn jobb ser man imperiets skitne metoder på kloss hold.»

Røys har ikke knyttet sitt eget arbeid til Orwell bare for moro skyld. I et intervju har han nevnt hvordan «mange intellektu-elle i Myanmar nesten så på Orwell som en profet». Dette kom av Orwells evne til å forutse hendelser, slik han demonstrer-te både i Animal Farm og 1984. Disse bø-kene ble sett på som foregripelser av det autoritære postkoloniregimet.

Røys’ Burmese Days begynner med en skrivemaskin, som brukes til å nedtegne – med stor presisjon – maskinskriverens neste dag. Betrakterens blikk følger den industrielle, maskinelle rytmen til fingre-ne som slår mot tastaturet for å doku-mentere den kvinnelige maskinskriverens morgendag: en dags ferd med frokost, ar-beidsdag på skrivestuen, lunsj, kaffepau-se og hjemreise. Maskinskriverens frem-stilling av morgendagen kan leses som en selvovervåkende rapportering. Dette

er en særdelses orwellsk maskin: et kom-munikasjonsmiddel som blir til et verktøy for administrering av hverdagslivet.

Selv om Orwell gir gjenklang gjennom hele Røys’ Burmese Days, er videoinstalla-sjonen mest opptatt av sosiale konflikter sett fra perspektivet til politisk engasjer-te, myanmarske kulturaktører av i dag. Installasjonen kartlegger ulike forsøk på å gripe inn i kampene mot militærjuntaen, som har vært ved makten siden 1962, ut-ført av kunstnere, en dokumentarskaper, en rapper og en punkmusiker, både før og under den smertelig langsomme over-gangen til det regimet kaller «disiplinert demokrati».

Burmese Days er opptatt av både øde-lagte, glemte materialer og de skadde, men ikke nedkjempede ofrene for den sosiopolitiske undertrykkelsen. Den gjentatte strofen «we are the urban rub-bish» går som et refreng gjennom instal-lasjonen, en rød tråd som binder de ulike fragmentene sammen. Slik viser Burmese Days hvordan kulturell motstand på et vaklende vis balanseres opp mot knappe politiske, kulturelle og materielle ressur-ser. Røys prøver ikke å være belærende ved å skråle og rope gjennom visuelle overtydeligheter. Det fragmenterte ut-trykket i installasjonen understreker

skjørheten i motstandens uttrykk fremfor polemiske skråsikkerheter. Burmese Days har ikke et enkelt narrativ å følge, og gir heller ingen følelse av avslutning eller fullføring. De ulike og stadig tilbakeven-dende klippene bryter inn i hverandre, og fattigdom og hverdagsliv blandes i den kulturelle produksjonen.

Den gjentatte strofen «we are the urban rubbish» går som et refreng gjennom installasjonen, en rød tråd som binder de ulike fragmentene sammen.

Bevissthet om det problematiske ved kulturell motstand og de farlige konse-kvensene det kan få, er gjennomgående i Burmese Days. Sentralt for dette er hvor-dan materialer som er kastet og blitt til søppel og skrot, gjenbrukes for å uttryk-ke motstand. I et klipp snakker San Zaw Htway entusiastisk om erfaringene fra da han satt i fengsel under militærregimet, og hvordan fangene fortsatte å gi uttrykk for motstand:

«Hvis de ikke lot oss bruke penn og pa-pir, improviserte vi med det vi hadde til rå-

dighet. Vi brukte skarpe ting, for eksempel knuste mursteiner, til å skrive på veggene […]. Dette ble prinsippet vårt i fengselet.»

Dette eksempelet viser hvordan fange-ne – en gruppe som er fratatt sine vanlige muligheter til å uttrykke seg – griper til det de har tilgjengelig for omgå begrens-ningene som er pålagt dem. Akkurat som politiske fanger ses på som søppel av regimene som har tatt dem til fange, er det nettopp søppelet i form av «knuste mursteiner» fangene tyr til. En begreps-messig oppløsning ved hjelp av en «knust murstein» saboterer grensene som trek-kes opp rundt både kropper og språk i institusjoner som fengselet. Denne skild-ringen av misnøye er en verdifull påmin-nelse om at kulturell motstand – som ofte bedøves av kapitalismens krefter og lett tøyles i galleriene – ofte kan være ladet med reell risiko.

Gjennomgående i Burmese Days er det som om punken – som myanmarerne oppdaget på 1990-tallet – selv er blitt skrotet i de kulturelle klisjeenes søppel-bøtte før den igjen ble rotet i, hentet frem og limt sammen på nytt av myanmarske musikere som Skum. Plutselig ser vi at anarkistisk politikk og tekster som «vi er hjemløse, arbeidsløse og hater alle» ikke gjenoppretter en gyldighet – for slike følel-

ser er alltid gyldige. Snarere er det sånn at de opparbeider seg en ny kraft i denne nye konteksten, slik giftig vaskemiddel- emballasje kan gjenskape en oldtids-myte. I stedet for å vise klipp der Skum og bandet hans opptrer, viser Burmese Days punkmusikeren mens han leser opp tekstene sine på en elegisk og me-lankolsk måte, i ulike sammenhenger gjennom hele installasjonen. Sammen med disse bruddstykkene av låter frem-stiller Burmese Days den kunstneriske produksjonsprosessen og beskriver ma-terialene, som ofte er gjenbrukt skrot og søppel som resirkuleres inn i kunsten. Burmese Days vender målbevisst tilbake til de fragmenterte, ødelagte kildene til kulturell produksjon – den sinte utmat-telsen i Skums stemme, varer som er blitt til søppel, erfaringer med motstand og fattigdom – på en måte som speiler et skadet sosialt miljø.

Avgjørelsen om ikke å vise et ferdigstilt kulturprodukt – med unntak av hiphop-lå-tene, selv om disse også vises som brudd-stykker for å understreke prosessen frem-for produktet – reflekteres også i at det ikke knyttes egennavn til utsagn.

Deltakerne er anonyme og uidentifiser-te, akkurat som menneskene i gatene som innimellom vises. Slik vektlegger Burmese Days det avgjørende ved det anonyme og kollektive i mye kulturell motstand, og unngår samtidig å bygge opp under og fetisjere den individuelle kunstneren. Det-te gir, i kombinasjon med fokuset på pro-sessens utfordringer fremfor det ferdige produktet, den skjøre kulturmotstanden i Burmese Days et anstrøk av åpenhet og muligheter.

Med sin fragmenterte form avdekker Burmese Days måter å leve i det ødelagte på – uten at dette innebærer håpløshet. Et fragment er ikke bare en del som er brutt løs av en helhet – det er også de-finert gjennom sin egen ufullstendighet. I denne ufullstendigheten ligger det et potensial som uttrykkes i denne om-sorgsfulle dokumentasjon av de sårbare, ødelagte og rotete formene kulturell motstand kan ta.

Her kan du se deler av videoinstalla-sjonen Burmese Days: https://vimeo.

com/103997445

Cunningham er kritiker.

Skrothaugens frigjørende kraft VERDEN OM NORGE

Norge stenger grenseneTyskland. Norske medier rapporterte forrige uke at landet ikke vil godta asyl-søknader fra syriske flyktninger som har tilbrakt en lengre periode i Russland. Over 1000 syrere har reist fra Russland til Norge så langt i år – en krevende, men langt mindre risikabel reise enn å krysse Middelhavet. Norges justisminister An-ders Anundsen sa til NRK at mange av flyktningene allerede har oppholdt seg lovlig i Russland lenge før de krysset den nordlige grensen ved Storskog og kom inn i Norge. Ministeren er medlem i det innvandringskritiske partiet Fremskritts-partiet, og påpeker at disse menneskene ikke flykter fra krig, fattigdom eller sult, og derfor ikke trenger å søke tilflukt i Nor-ge. Norges utenriksminister Børge Bren-de har sagt at han vil diskutere dette med den russiske utenriksministeren Sergei Lavrov på onsdag. Norge er medlem av Schengen-sonen, men er ikke medlem av EU. Landet forventer å ta imot så mange som 25 000 asylsøknader i år.

http://www.dw.com/en/nor-way-to-send-back-syrian-refugees-who-ca-

me-from-russia/a-18785362

Inviterer til «dugnad»England. Norges statsminister Erna Sol-berg oppfordrer til å fastsette en global karbonpris – og å fase ut fossile subsidier for å bedre investeringene i lavkarbontek-nologi. Under en konferanse i London ar-gumenterte Solberg med at Norges 26 år gamle karbonskatt har vært avgjørende for utviklingen av klimavennlige teknolo-gier. Hun påpekte at det var regjeringers jobb å tilrettelegge for et stabilt ramme-verk for investeringer i lavkarbontekno-logi. Statsministeren argumenterte også for at den globale innsatsen mot klima-endringene krevde dugnad – et norsk ut-trykk som kan oversettes til «frivillig ar-beid gjennom samarbeid»:

«Aktiv deltakelse fra næringsliv og in-dustri blir avgjørende. Myndighetene bør og vil bli en partner og tilrettelegger. Men som i en tradisjonell dugnad har vi alle ulike roller å spille. Etter vårt syn er myn-dighetenes hovedoppgave i det grønne skiftet å sikre et forutsigbart rammeverk for innovasjon og industri. Og viktigst: å stake ut en klar kurs,» sa Solberg.

http://www.theguardian.com/environ-ment/2015/oct/14/norwegian-pm-de-

mands-global-carbon-price

Adopterer bort tsjekkisk gutt

Tsjekkia. Norske myndigheter har beslut-tet å adoptere bort den yngste sønnen i Michalakova-familien. I tillegg har de fra-tatt moren foreldreretten for den eldste sønnen. Eva Michalakova, som er mor til guttene, sier hun vil anke beslutningen.

Det tsjekkiske utenriksministeriet plan-legger å ta del i saken dersom anken ikke vinner frem. Det var i 2011 det norske barnevernet fratok foreldrene omsorgs-retten over guttene på bakgrunn av mis-tanke om omsorgssvikt og misbruk, noe det ikke fantes bevis for. Foreldrene ble senere skilt. Michalakovas kamp for å få sønnene tilbake har ikke vunnet frem. Sønnene David og Dennis er henholdsvis seks og ti år gamle, begge født i Norge. De siste årene har de blitt oppdratt separat i ulike fosterhjem.

https://news.google.com/news/stor-y?ncl=dcXPxywNUqoIp7MNusJUm20L-

1B93M&q=norway+child+care&lr=Norwe-gian&hl=en&sa=X&ved=0CCQQqgIwAzg-

KahUKEwjfkbmW39jIAhWhvHIKHZWZB2A

Lever i limboUSA. Yemane Teferi har ventet i 25 år på å bli fri. Mesteparten av tiden har han tilbrakt i flyktningmottak i Norge, hvor myndighetene sier han ikke kvalifise-rer til asyl, og derfor skal deporteres til Øst-Afrika. Advokatene hans mener han behandles som en kriminell i et land der selv voldsforbrytere slipper unna med 21 år i fengsel, og fanger sendes til øyer som minner tilreisende journalister om ferie-steder. Men fordi hans hjemland Eritrea og Norge ikke samarbeider om deporta-sjoner, er det mulig at Teferi må tilbringe resten av livet sitt i Norge – uten engang å få garantert asyl. Kanskje får han aldri mulighet til å få en jobb, familie eller full tilgang til helsetjenester.

https://www.washingtonpost.com/news/worldviews/wp/2015/10/14/meet-the-

eritrean-refugee-who-stands-for-everything-that-can-go-wrong-with-asylum-applicati-

ons/

FOTO: TORE MEEK / NTB SCANPIX

Ny Tid arrangerer i samarbeid med Deichman Grünerløkka en panelsamtale om valget i Burma og veien videre, på biblioteket på Schous plass torsdag 12.11. kl. 17:30. Velkommen!

NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) |NR 28 11

KOMMENTAR

Abonnement og kundeservice:tlf: 450 20 044 (også sms)e-post: abo@nytid.noweb: www.nytid.no/abonnement

Abonnementpriser, inkl ONLINE+ 12 måneder 790 kr (12 utgaver)

ONLINE+ digital utgave web/pdf/filmer: 12 måneder 590 kr

Avisen utgis torsdagen midten i måneden, og foreligger da også i Klassekampen.

Abonnement/løssalg/PR:Line Fausko, kommunikasjonsjef tlf 930 18 855, line@nytid.no

Annonser/MF: annonse@nytid.noTuva Hennum, markedsansvarlig tuva@nytid.no(Annonsefrist den 1. hver måned kl 12.00)

Trykk: Nr1 Trykk, Lillestrøm Utgiver: Ny Tid & Orientering AS Organisasjonsnummer: 995 498 480 MVA

Redaksjon: Ny Tid mottar midler fra Norsk kul-turråd og Fritt Ord. Ny Tid arbeider etter Redak-tørplakaten, Tekstreklameplakaten og Vær Var-som-plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg urettmessig omtalt, bes kontakte redaksjonen. PFU er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund.

Ansvarlig redaktør (daglig leder) Truls Lie [truls@nytid.no], redaksjonssjef Marte Nesma [48957138, marte@nytid.no], redaksjons- sekretær Tora Ulstrup [tora@nytid.no],

journalist Carima Tirillsdottir Heinesen, [40592018, carima@nytid.no], journalist Dag Herbjørnsrud [dag@nytid.no] Frilansere: Kristian Bjørkdahl, John Gustavsen, Anna Bitsch, Erik Foynland, Bjørn Stendahl, Lasse Takle, Paul Torvik Nilsen, Paal Frisvold, Kjetil Røed, Endre Eidsaa Larsen, Brita Møystad Engseth, Marius von der Fehr, Alexander Carne-ra, Aleksander Huser, Eivind Tjønneland, Bjørn Hatterud, Hans E. Olav, Tore Næss, Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy, Johan Jensen, Steffen Moestrup, Tori Aarseth, Simen Joachim Helsvig,

Henning Næss, Paal Bjelke Andersen, Nina Os-savi, Aslak Storaker, Linda Noor, Ola Tunander, Mette Karlsvik, og formgiver Christine Frances Betten.

Korrespondenter: Mumbai, India: Joe Ekker. Rio, Brasil: Runa Tierno. Gaza, Palestina: Ahmad Al-Kabariti. Moskva, Russland: Elena Milashina. Harare, Zimbabwe: Ethel Kabwato. Kairo, Teheran, Iran: Najmeh Mohammedkhani, Egypt: Nawal Sadawi., Hana Afifi.

Redaksjonsråd: Alexander Harang (fredsbevegelsen), Vigdis Lian, John Y. Jones (Networkers), Ketil Magnussen (Oslo dokumentarkino), Truls Gulowsen (Greenpeace), Ingeborg Moa (Norsk folkehjelp), Rolf A. Vestvik (Agenda), Erland Kiøsterud (forfatter), Paal Bjelke Andersen (forlegger), Kenneth Korstad (Deichman), Alexander Carnera (forfatter, Kbh), Torild Skard (forfatter), Sarah Prosser (Partnership for Change), Audun Lindholm (Vagant), Hedda Langemyr (Nor-ges fredsråd), Marielle Leraand (Rødt), Carsten Juhl (Kunstakademiet Kbh).

Månedsavisen NY TID – internasjonal orientering siden 1953 | Postadresse: Dronningens gate 16, 0152 Oslo www.nytid.no

Ny Tid honorerer ikke stoff til kommentar- og debattsidene. Vi ønsker å trykke tekstforfatterens e-postadresse. Si ifra hvis du ikke kan eller vil ha adressen publisert.

10 | NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING

KommentarMånedsavisen NY TID – hvori opptatt Orientering (1953-75)Månedlig internasjonal orientering med et kulturradikalt verdigrunnlag. redaksjon@nytid.no

Truls Lie, ansvarlig redaktør og direktør | truls@nytid.no Marte Mesna, redaksjonssjef | 489 57 138 | marte@nytid.noTora Ulstrup, redaksjonssekretær | 481 27 724 | tora@nytid.no [kritikk]

Kronikk: Maks 7000 tegn med mellomrom. Send oss også et bilde av deg selv. kronikk@nytid.no Kommentar (maks 4000 tegn) sendes kommentar@nytid.no, mens debatt på avisens artikler vises til vår webside på www.nytid.no tilknyttet Facebook. Redaksjonen forbeholder seg retten til å gjøre inn-leggene kortere.

Er vi virkelig klar over hva USAs bruk av amerikanske droner til regel-rette henrettelser vil bety i fremtiden? Dette ble diskutert både i forbin-delse med filmen Drone under en paneldebatt på Nobels fredssenter

nå i november, i siste num-mer av tidsskriftet Vagant, og i nye avdekninger gjort av amerikanske nettidsskriftet The Intercept, som avslører alarmerende tendenser til en militarisering av våre omgi-velser.

Man antar at rundt 4000 mennesker de siste årene har blitt henrettet ved bruk av droner. Ifølge Tonje Hessen Schei, regissøren bak Drone, lykkes man bare

i to prosent av tilfellene å henrette «high value militants». De fleste som drepes er sivile, men klassifiseres likevel i ettertid som fiender drept i stridigheter. Droneoperatøren Brandon Bryant, varsleren som står frem i filmen, fortalte på Nobels fredssenter at bare to prosent av de amerikanske politikerne har militær erfaring. Beslutningene bak bruken av droner kommer fra folk som vet lite om hva slags helvete krig er, og hva det medfører av traumer. Selv er Bryant på ISIS’ dødsliste, og de har inkludert hans bestemor også. Hele familien hans forakter ham. Brandon fortalte også at en rapport fra amerikan-ske veteraner (fra 2009–2012) anslår at 22 tidligere soldater daglig tar livet av seg på grunn av traumer. Undersøker man, er nok tallet noe lavere hvis man legger en lengre periode til grunn – men blant vete-ranene i USA begår 50 prosent flere selvmord enn i USAs befolkning for øvrig.

Brandon var selv ikke langt unna da han slet som verst med selv-forakt etter å ha drept 14 mennesker via dataskjermen. Han var så langt nede det er mulig å komme da han med både intelligens og hjerte tok inn over seg hva de faktisk hadde drevet med. Etter å ha skrevet en artikkel i Der Spiegel endte han opp som deltaker i den norske filmsuksessen Drone, og reiser nå verden rundt med filmen. Drone har faktisk inngått kontrakt med Al Jazeera og Fusion i USA, og har premiere i New York senere i november.

Poenget er at det haster å få et reflektert forhold til dette. Slik det skrives i siste nummer av Vagant (nr. 3–2015), er det mentaliteten som følger med denne nye overvåkningen og dødbringende teknologien som har størst effekt på samfunnet. Og da snakker vi ikke utelukkende om små-piker i Pakistan, Jemen eller Afghanistan som ikke tør leke ute eller gå på skolen fordi de har sett eller hørt om uskyldige som sprenges i filler. Bryant selv så en liten pike løpe i sikkerhet da hun hørte dronen han førte. Han hadde allerede skutt mot bygningen den lille piken løp mot, så hun ble likevel drept av Bryants hånd. (Se også artikkelen «Et lite stykke Norge» på side 4.) Vi snakker også om de generelle effektene dette har på hele vår kultur: Hvilket mentalt klima er det som har oppstått? Én ting er at mange i Pakistan og Afghanistan nå er mest glad i gråvær, da dronene helst flyr under blå klar himmel. Likevel tenker jeg mest på dehumaniseringen som pågår i stor skala. Skillet mellom krig og fred viskes ut. Når USA har valgt å likvidere mennesker – nærmest rense bort såkalte «terrorister» eller folk som kan utgjøre en fare også før de over-hodet har gjort noe galt – så er vi over i en ny epoke, der menneskeliv tas bort uten mulighet for eventuell rettergang. Denne påstått kliniske, men mer korrekt kyniske holdningen til medmennesker har spredd seg, slik fryktskapende propaganda om «de andre» lett får grobunn. Jeg er vel ikke den eneste som har en fetter som utbryter at «det er jo 1,2 milliard islamister i verden!»

Interessant nok beskriver Norges kanskje mest reflekterte tidsskrift for tiden, Vagant, hvordan Howard Hughes – flyver, filmskaper og entrepre-nør og en av verdens rikeste – barrikaderte seg sine ti siste leveår på hotellrom, der han trakk ned gardinene, kastet klokken og bare satt og glante på filmer om og om igjen. En tilbaketrekning fra den verden han hadde erobret med sine fly. «Han ville at verden skulle være tilgjengelig, men på avstand,» står det i artikkelen. Etter å ha satt hastighetsrekorder med sine nye fly i en mannsalder, etterfulgt av en enorm tretthet over det hele, isolerte den eksentriske erimitten seg i mørke bak skjermen.

Hvor mange av oss har blitt passivisert bak skjermene, slik vi via nyheter eller internett ser døde mennesker og militære operasjoner, eller krigsfilmer der man nærmest ikke kan skille mellom virkelighet og fiksjon? Man ser uten å ha blikk for hva vi ser, ifølge filosofen Virilio (i boken Krig och Film, sitert i Vagant). Her har vi et slags tredje vindu der verden lyses opp uten at den blir synlig, eller på sin side militære strategier med usynlige våpen som gjør synlig, det vil si radar, sonar, spionsatelitter og nå droner. Sistnevnte også lydlige, slik bråket strategisk skal skape angst – ingen skal føle seg trygg for den nye allestedsnærværende maktformen.

Som filosofen Grégoire Chamayou i boken Drone Theory (2015) skriver, er «strategien med militarisert menneskejakt utviklet del-vis for å unnvike internering av terrormistenkte på steder som Guantánamo». Det nye nå er, som nevnt i Vagant, å omringe et lite tredimensjonalt område, en såkalt «kill box», hvis virtuelle lokk åpnes og lukkes etter behov hvis militæroperasjoner gjennomføres utenfor konfliktområder, altså der den mistenkte beveger seg. Vi har således fått, som Chamayou skriver, «midlertidige autonome slaktesoner».

Panelet på Fredssenteret, inkludert filosofen Henrik Syse, var bekymret for en fremtid der dronene blir så automatiserte at de dre-per ut fra visse algoritmer, der ansiktsgjenkjenning eller mistenkelig atferd er eneste kriterium for å avfyre en rakett. Før dette realiseres, skal vi vite at det her i «fredsnasjonen» Norge utvikles en hel dronein-dustri uten nevneverdig politisk refleksjon, og uten at vi ser ut til å vite hva vi gjør. (Se artikkel side 4.)

truls lie

Militariseringen av samfunnet

Dropp oljeindustrien når du drar til Paris, Sundtoft!

Bistandsbekymringer i 10 000 meters høyde

Playoff for FIFA?

Europamesterskap i streng asylpolitikk

Vi er på stø kurs mot en varmere verden. Dette var konklusjonen fra FN da de for kort tid siden la frem en oversikt over de utslippskuttene som 146 land vil forplik-te seg til å gjøre under klimaforhandlin-gene i Paris i desember. Verden gjør for lite – og for sent.

Hvis vi ikke klarer å få på plass en enighet om større reduksjoner i utslippe-ne, kan gjennomsnittstemperaturen på kloden stige med godt over tre grader. Vi risikerer å sette i gang irreversible klimaendringer flere steder på kloden, som vil redusere matproduksjonen, øke hastigheten i utryddelsen av viktige planter og dyr, og føre til et økt havnivå som gjør mange steder ubeboelige. En rapport som ble lagt frem for litt siden, viste også at det er de fattige som leder an i klimakampen. Fattige land har lovet å kutte sine utslipp mer enn rike land har lovet.

For noen uker siden satt klima- og mil-jøminister Tine Sundtoft rett ved siden av sjefen for FNs klimaforhandlinger Christiana Figueres på Aftenpostens klimakonferanse. Da Figueres fikk spørsmål om det er rom for mer oljeboring i Arktis dersom vi skal begrense den globale oppvarmingen til maksimalt to grader, svarte hun kontant nei.

Allikevel virker det som om Sundtoft ikke hørte hva FNs klimasjef sa. I et innlegg i Dagbladet 25. oktober argumenterer Sundtoft for en klimaavtale som gir rom for norsk oljevirksomhet stadig lenger nord – en avtale som er skreddersydd for olje- og gassnasjonen Norge.

Vil øke oljeletingen. Til grunn for klimafor-handlingene ligger to sentrale spørsmål: 1) Har alle mennesker i verden lik rett til å slippe ut klimagasser? 2) Er det de lan-dene som har skapt klimaproblemet ved å fylle opp atmosfæren med klimagasser, og som har tjent seg rike på dette, som må gjøre mest for å løse klimaproblemet? I innlegget skisserer Sundtoft en interna-sjonal klimaorden som tilsier at svaret på disse spørsmålene er nei.

Norges forslag til globalt klimamål innebærer at verden kan fortsette å bruke kull, olje og gass.

For det første er Norge en ivrig tilhen-ger av at klimaforhandlingene i Paris skal resultere i at de globale utslippene av klimagasser blir netto null i 2050. Pro-blemet med dette målet er ordet «netto». Norges forslag til globalt klimamål inne-bærer at verden kan fortsette å bruke kull, olje og gass så lenge vi samtidig sørger for å fjerne en tilsvarende mengde klimagasser fra atmosfæren. Det kan gjø-res ved å plante trær, eller det kan gjøres ved hjelp av teknologier som på en eller annen måte suger CO2 ut av atmosfæren og lagrer den på en trygg måte. Norges

forslag er skreddersydd for et land med en stor olje- og gassnæring.

Sundtoft legger heller ikke skjul på at olje- og gassproduksjonen må fortsette. «Det er ingen løsning å stenge igjen kra-nene i morgen,» skriver hun. Ingen har foreslått å stenge oljekranene i morgen, men i statsbudsjettet foreslår Regjeringen å tredoble letingen etter olje neste år. Regjeringen som Sundtoft er en del av, ser med andre ord ikke for seg at oljekranene skal stenges i overimorgen heller. Dessu-ten vil det meste av oljeletingen fremover skje i nordområdene – olje som ifølge FNs klimasjef må bli liggende.

Startgropen. Ved å bruke kreftene på å holde liv i olje- og gassnæringen, utsetter vi overgangen til alle de gode alternati-vene vi skal leve av i årene som kommer – alternativene som skal gi oss jobber i fremtiden.

Klimaforhandlingene i Paris kan fortsatt legge et godt grunnlag for den internasjonale klimadugnaden de neste tiårene. Det er gledelig at så mange land har lagt frem planer om utslippskutt. Men det må være enighet om at dette bare er en beskjeden start. Den viktigste utfordringen for Norge er at klima- og miljøministeren lar hensynet til norsk olje- og gassindustri bli liggende i en skuff på kontoret i Oslo når hun reiser til Paris om litt over fire uker. Vi må slutte å tro at vi kan fortsette å pumpe opp hver eneste oljedråpe fra norsk sokkel, bare vi planter nok nye trær.

Haltbrekken og Houge er henholdsvis leder og rådgiver i Naturvernforbundet. lh@naturvernfor-

bundet.no, jsh@naturvernforbundet.no.

KLIMA

LARS HALTBREKKEN OG JOHANNE SÆTHER HOUGE

Regjeringens tilleggsnummer for å finan-siere økningen i asylsøkere fører også med seg en rekke innstramninger: alt fra strengere krav for familiegjenforening til kutt i støtten til innvandrere på mottak. Målet er å få færre til å reise til Norge ved å gjøre livet til flyktningene vanskeligere.

Det er et dårlig utgangspunkt for å utforme en god asylpolitikk. Et bredt politisk kompromiss er en god idé, men premisset må være at Norge møter flykt-ningstrømmen både med hjerterom og med villighet til å ta tøffe valg. Vi skal ta imot de asylsøkerne som kommer til Norge, og de kvoteflyktningene Stortin-get allerede har vedtatt at vi skal ta inn. Dette er vi nødt til å gjøre samtidig som vi øker bevilgningene til nødhjelp i nær-områdene og opprettholder den vanlige kvoten for flyktninger fra andre kriseram-mede deler av verden.

Upopulært. Vi er også nødt til å forholde oss til kostnadene ved å ta imot flykt-ningene. Den viktigste enkeltfaktoren for hvor store kostnadene blir, er inte-grering. God integrering er viktig. Derfor stiller jeg spørsmål ved Regjeringens kutt i norskopplæring og deres manglen-de villighet til å tenke nytt om arbeid og sysselsetting. Vi er nødt til å endre et system som passiviserer flyktninger. Vi må skape et system som oppmuntrer til og berømmer initiativ.

Samtidig må vi se nærmere på hvordan velferdsstaten fungerer, hvilke ordninger som hemmer integrering, og hva vi kan gjøre for å forbedre oss. Dette et tiltak som vil bedre integreringen. Dessverre er dette vanskelig og upopulært. Dermed risikerer vi at politikere som skal vise handlekraft i møte med flyktninger, en-der opp med å gjennomføre symboltiltak som gjør livet til flyktninger vanskeligere

og ikke tar tak i de reelle utfordringene vi står overfor.

Symbolsaker. En rekke europeiske land har gjennomført innstramninger og tiltak for å gjøre flyktningenes liv vanskeligere. Lite tyder på at dette gjør at færre rei-ser til Europa – men det påvirker hvor flyktningene velger å dra. Flyktningkrisen minner oss på hvor sammenvevd vi er på tvers av landegrensene, og hvordan det vi gjør i Norge, påvirker andre land.

Flyktningkrisen minner oss på hvor sammenvevd vi er på tvers av landegrensene.

Europeisk innvandringspolitikk er i ferd med å utvikle seg til en allmennin-gens tragedie. Heller enn å utvikle effek-tive ordninger for mottak og bosetting av dem som har rett på opphold, og ut-transportering av dem som ikke har det, er mange land mest opptatt av å sikre at

de mottar færrest mulig flyktninger. Det legger et stort press på landene som er villige til å bosette.

Regjeringens forslag inneholder mange symbolsaker som ikke fører til en bedre asylpolitikk. Samtidig kuttes det kraftig i bistanden som skal sikre at vi over tid ikke kommer i en ny situasjon med store flyktningstrømmer. Dersom et kompro-miss skal gå langs disse linjene, er det en lite fremtidsrettet idé. Derimot bør vi samles om å finne inndekning og nødven-dige reformer for å fremme integrering. Ikke minst må Norge knytte seg tettere til EUs arbeid med å fordele flyktninger.

Løsninger. Flyktningkrisen har vist at vi er en del av verden. Det er gjennom interna-sjonalt samarbeid vi skal finne løsningen. Norsk asylpolitikk må ikke være med i konkurransen om å være strengest, men heller bidra til å finne felles løsninger.

Hustveit er leder i Unge Venstre. tord.hustveit@venstre.no.

Dette innlegget skrives i 10 000 meters høyde over havet i et fly på vei fra Oslo til Nicaragua for å besøke Utviklingsfon-dets partnere i Mellom-Amerika. Det er første gang jeg som leder skal besøke prosjektene vi jobber med i regionen. Jeg skal besøke kooperativer som organise-rer kvinnelige småbønder slik at de nå har en stemme i nasjonale beslutnings-fora, og produserer og pakker kaffe av en slik kvalitet at det kresne europeiske kaffemarkedet etterspør produktene de-res. Jeg skal møte urbefolkningsgrupper som kjemper for å forvalte og ha kontroll over naturen de har bodd i og levd av i årevis. Noen av partnerne fra Honduras og Guatemala skal delta i delegasjoner på klimatoppmøtet i Paris senere i år. Sammen skal vi forberede oss på å for-midle det livsviktige budskapet om at

temperaturen allerede har steget så mye at det påvirker avlingene og dermed livsgrunnlaget deres.

Tar fra de fattige. Men besøket kommer til å bli annerledes enn vi hadde plan-lagt. Siden vi begynte planleggingen av prosjektbesøket, har den norske regjeringen lagt frem et forslag til stats-budsjett som legger opp en ny kurs for norsk bistand, og som dramatisk svekker arbeid som går gjennom frivil-lige organisasjoner og sivilt samfunn. Bistand gjennom organisasjoner som bygger demokratiske samfunn neden-fra og jobber for menneskerettigheter, blir ikke lenger et flaggskip for norsk bistand. I tillegg foreslås den regionale satsingen på Mellom-Amerika redusert så drastisk at selv inngåtte avtaler risi-kerer å bli kuttet brått og uten mulighet til gode exit-strategier som gir lokale organisasjoner realistiske muligheter til å finne nye finansieringskilder.

Pardadigmeskiftet i norsk bistand burde være en hodepine for flere.

Bakteppet er kjent. Det forventes store ankomster av flyktninger til Norge – og dette koster selvfølgelig. I beste sende-tid på tv-programmet Lindmo forklarte statsminister Erna Solberg hvorfor det er akkurat bistanden som skal ta den aller største delen av kostnadene. «Det kan ikke være sånn at noen i Norge føler at de tar regningen for flyktningene,» forklarte hun. Derfor falt valget på dem som ikke har stemmerett i Norge – fattige i utviklingsland. Sånn er det bare.

Foregangslandet. Når jeg snart lander i Manugua, kommer vil til å planlegge stra-tegier opp mot klimatoppmøtet i Paris, og vi kommer til å diskutere hvordan man best jobber med brudd på menneskeret-tigheter i Mellom-Amerika. Men mest av alt kommer møtene vi har til å være pre-get av et mulig farvel. Hvis budsjettet blir

stående slik det er nå, kommer ikke Norge lenger til å støtte arbeidet med demokra-tiutvikling, matsikkerhet, klimatilpasning og menneskerettigheter i Mellom-Ameri-ka. Dette er en hodepine for alle oss som jobber med bistand og våre partnere. Men pardadigmeskiftet i norsk bistand burde være en hodepine for flere. I år ved-tok verdenssamfunnet nye bærekraftsmål. Hvis vi satser på langsiktig forebygging av kriser og bærekraftig utvikling, har vi som verdenssamfunn mulighet til å utrydde fattigdom og sult innen 2030. Erna Solberg var selv med på feiringen av bærekrafts-målene i New York, og solte seg i glansen fra store stjerner og lyskastere i Central Park. Ikke lenge etterpå legger hun frem et budsjett som kutter i langsiktig bistand og klimatiltak til sivile samfunn.

Norge har lenge vært et foregangsland innen bistand. Et land man lytter til. Men hvis alle land nå velger å gjøre som Norge, klarer ikke verdenssamfunnet å oppnå bærekraftsmålene.

Partapuoli er leder for Utviklingsfondet. kari.helene@utviklingsfondet.no

UTVIKLINGKARI HELENE PARTAPUOLI

Det norske fotballandslaget for herrer spiller denne uken de to mest avgjøren-de kampene på flere år. Det handler om playoff mot Ungarn − sluttspillet for å bli kvalifisert til neste års fotball-EM i Frank-rike. Med seier vil begeistringen ta av: «Vi er med, for første gang på 16 år!»

Mesterskapet neste år kommer til å engasjere millioner av europeere. Under forrige fotball-EM havnet jeg sammen med en halv million mennesker i sen-trum av Berlin, og fulgte en avgjørende kamp mellom Tyskland og Danmark på storskjerm. Det dreide seg om seier og tap i fotball. Rammen var fest og forbrø-dring i fordragelighet.

Men fotball handler også om konflikt, politikk, makt, penger − og korrupsjon.

Skandale. Fotball-EM arrangeres av det europeiske fotballforbundet UEFA, som igjen er del av det internasjonale forbun-det FIFA. Da EM sist ble arrangert i Frank-rike (1984), var Michel Platini kaptein på det franske landslaget. Han scoret ni mål og var mesterskapets største profil. Frankrike vant mesterskapet på hjem-mebane. Siden har Platini gjort karriere i fotballpolitikken. Han ble i 2002 medlem av eksekutivkomiteen i FIFA, og har siden 2007 vært president for UEFA. Han er nå en av åtte kandidater som kniver om å bli president i FIFA på den ekstraordi-nære kongressen i februar neste år. Men i høst ble han suspendert fra all fotball i 90 dager for å ha mottatt irregulære utbetalinger på 17,5 millioner norske kroner av den skandaliserte FIFA-presi-denten Sepp Blatter.

FIFA-skandalen har blottstilt korrup-sjon på toppnivå i en av verdens største og mest innflytelsesrike organisasjoner. President Blatter er suspendert fra ver-vet og fra all fotballaktivitet mens han etterforskes for korrupsjon, i likhet med en rekke toppfolk fra fotballføderasjoner

i andre verdensdeler. De fleste innser nå at det ikke er tilstrekkelig å bytte ut toppledelsen i FIFA. Vanstyret skyldes ikke bare at enkeltpersoner har misbrukt sin posisjon til egen vinning. Ukulturen og korrupsjonen har vokst frem fordi or-ganisasjonen ikke har sterke mekanismer som kan sikre demokratisk kontroll over makten, pengestrømmene og beslut-ningsprosessene. Slik sett har FIFA-skan-dalen fellestrekk med øvrig korrupsjon: Svake institusjoner fører til dårlig styre-sett, som igjen opprettholder undertryk-kende maktstrukturer og svekker folks grunnleggende menneskerettigheter. Økonomiske maktforhold som skaper ulikhet og fattigdom, vedlikeholdes.

FIFAs makt er så stor at den kan kreve at et VM-vertsland endrer lover.

Slipper unna. FIFA-skandalen illustrerer også korrupsjonens grelle konsekvenser. Tildelingen av fotball-VM til Russland i 2018 og Qatar i 2022 var etter alle sole-merker resultater av en korrupt beslut-ningsprosess der stemmer ble kjøpt og betalt. Lutfattige arbeidsinnvandrere til Qatar setter nå livet på spill på anleggs-plasser der grunnleggende krav til lønn, arbeidsmiljø og sikkerhet settes til side for å ferdigstille anlegg til fotball-VM. Arbeiderne er også blitt fratatt reisefri-het, kontraktsfrihet, organisasjonsfrihet og ytringsfrihet. FIFA har gjort lite for å stille krav til Qatars myndigheter om arbeidsforhold og menneskerettigheter.

FIFA er paradoksalt nok en non-pro-fit-organisasjon som har hatt inntekter på rundt 44 milliarder norske kroner de siste fire årene. Organisasjonens makt er så stor at den kan kreve at VM-vertsland endrer lover, slik den har gjort overfor Russland foran VM 2018 og gjorde overfor Brasil før VM i 2014. Hvis FIFA hadde vært et multinasjonalt selskap, ville organisa-sjonen ha måttet stå ansvarlig overfor sine aksjonærer. Men FIFA og eksekutiv-komiteen stilles i praksis ikke til ansvar for andre enn seg selv. Organisasjonen er

ikke underlagt juridisk tilsyn, kontroll og krav til etterlevelse av regler på samme måte som virksomheter av tilsvarende størrelse.

Grunnleggende endringer. Kravene om reform kommer nå fra mange hold. Nor-ges Fotballforbund skal sammen med de nordiske forbundene invitere samtlige kandidater til presidentvervet i FIFA til en utspørring. Hovedsponsorene til FIFA krever reformer. Transparency Interna-tional (TI) henvendte seg i slutten av oktober til alle nasjonale fotballforbund i verden, med oppfordring om å støtte kandidater som forplikter seg til å arbei-de for reform.

I sommer lanserte TI forslag til en re-formprosess, basert på prinsippene om åpenhet og ansvarlighet. TI tok til orde for en uavhengig reformkommisjon som skal foreslå nye lover, åpne valgproses-ser, begrensede valgperioder og klar de-mokratisk forankring av FIFAs utøvende organer hos nasjonale forbund og regio-nale konføderasjoner. Åpenhet om FIFAs pengestrømmer og uavhengig revisjon er nødvendig for å kunne kontrollere om pengene går til de formålene de skal. Informasjon om FIFA-representantenes honorarer og øvrige økonomiske interes-ser må være åpent tilgjengelig.

Erfaringen fra andre skandaliserte organisasjoner har vist at slike reformer kan lede til ansvarlig styresett. Men da må kravene være sterke, og makten bak kravene må mobiliseres unisont. Spørs-målet er nå om noen av kandidatene til vervet som FIFA-president med trover-dighet kan stille seg i spissen for en slik forandring. Hvis ikke vil fotballspillets kjerne – spillere, lag og tilhengere – kun-ne vende ryggen til den internasjonale fotballens organisasjon. Det ville vært en revolusjon som også forandrer grunnla-get for å gjennomføre slike mesterskap som neste års EM og fjorårets VM. Vi kan stå foran mer enn denne ukens EM-playoff. Februar 2016 kan bli playoff for FIFA.

Dølvik er spesialrådgiver i Transparency International Norge. dolvik@transparency.no.

KORRUPSJONTOR DØLVIK

De nye bærekraftsmålene som ble lan-sert av FN i New York i høst, vil sannsyn-ligvis få store konsekvenser for hvordan utvikling forstås, finansieres og imple-menteres. Men hvorfor skal man i det hele tatt ha utviklingsmål? Systematiske forsøk på å svare på dette tilsynelatende grunnleggende spørsmålet har glimret med sitt fravær.

Mens debatten om hva som bør in-kluderes i de nye bærekraftsmålene har pågått, har professor ved The New School Sanjay Reddy og jeg grublet over gode grunner til å utforme utviklingsmål, hva slags funksjon de kan ha (om noen), og under hvilke forhold målene kan spil-le en konstruktiv rolle.

Uviss virkning. Vi ser for oss minst tre gode grunner til å ha globale mål. For det første kan mål påvirke hvordan man for-står, måler og tenker på utvikling. For det andre kan mål motivere til individuell og kollektiv innsats. For det tredje kan må-lene fungere som et felles referansepunkt som aktører kan koordinere handlingene sine ut ifra (for eksempel kan dette være tilfelle når det gjelder koordinering av bistand).

Istedenfor seriøst å vurdere de for-skjellige rollene globale mål kan spille i utviklingsprosesser, har FN-byråkra-tiet stilt med et hovedargument for utviklingsmål: De utgående tusenårsmå-lene var en suksess. FN-statistiker Ho-ward Friedman, som er en av få som har analysert virkningene av tusenårsmåle-ne, hevder imidlertid at det ikke finnes grunnlag for å hevde at tusenårsmålene var vellykkede. Han forholder seg til

den globale fattigdomsreduksjonen før tusenårsmålene ble vedtatt, og viser at global fattigdomsreduksjon ikke aksele-rerte etter år 2000. Friedman ble nektet å publisere disse resultatene gjennom FNs egne kanaler, og endte til slutt opp med å publisere arbeidet som forsker ved Co-lumbia-universitetet i New York.

Et sentralt moment i den forbindelse er kausalitet. Selv om fattigdomsre-duksjon har akselerert i noen land og regioner i tusenårsmålperioden, betyr ikke dette at tusenårsmålene forårsaket fattigdomsreduksjon. Lavinntektsland har også opplevd enestående økonomisk vekst, en investeringsboom og høye rå-varepriser (særlig mellom 2000 og 2009), noe som nok har mer å gjøre med sterk kinesisk økonomisk utvikling og etter-spørsel enn tusenårsmålene.

Spesifiseringsparadoks. I tillegg må de eventuelle fordelene som globale utviklingsmål kan skape, veies opp mot de potensielle kostnadene. For eksempel kan det intense fokuset på måloppnåelse og overvåking føre til mindre fokus på mer åpne, prosessorienterte forståelser av utvikling. Dessuten må enhver for-mulering av mål innebære konsistens mellom hovedmål og delmål, så vel som mellom mål og middel.

I praksis vil man stå overfor et spe-sifiseringsparadoks. Det kan være lett å skape enighet rundt veldig abstrakte mål, som eksempelvis å forbedre helsen til en gruppe, men uten mer spesifisering vil ikke slike mål være konkrete nok til å ha særlig betydning i praksis. På den andre siden er faren med svært spesifi-serte mål eller delmål at de ikke gir til-strekkelig med rom for variasjon mellom kontekster eller fleksibilitet i møte med ny lærdom. Eksempler på slik overspe-sifisering er å finne i bærekraftsmålene, hvor det blant annet pekes på informa-

sjons- og kommunikasjonsteknologi for å styrke likestilling mellom kjønnene, og på å styrke implementeringen av Ver-dens helseorganisasjons tobakkskonven-sjon for å sikre menneskers helse. Disse virkemidlene kan være relevante i noen sammenhenger, men ikke nødvendigvis i alle.

Begrensninger blir oversett. Videre kan forkjærligheten for det som lett kan telles og måles som har vært til stede i debatten omkring utviklingsmål, ta opp-merksomheten bort fra viktige spørsmål som er vanskeligere å måle. For eksem-pel kan et fokus på å bekjempe noen få sykdommer uten å styrke nasjonale helsesystemer, resultere i at det overord-nede målet om bedret helse ikke oppnås (Ebola-krisen er et eksempel på konse-kvensene av slik forsømmelse).

Det kanskje mest slående med bærekraftsmålene er at lite oppmerksomhet vies de reelle begrensningene mange utviklingsland står overfor.

Bærekraftsmålene tar imidler-tid for seg flere sentrale problemer når det gjelder utvikling, og på en mer omfattende måte enn det vi så i tusenårsmålene. For eksempel er det ikke lenger bare fokus på hvor mange barn som går på skole, men også kvaliteten på skolegangen. I tillegg er det et skritt i riktig retning at strukturelle, brede områder som ulikhet, generering av arbeidsplasser og bærekraftig forbruk og produksjon er blitt inkludert i de nye utviklingsmålene.

Det kanskje mest slående med bærekraftsmålene er at lite oppmerksom-het vies de reelle begrensningene mange

utviklingsland står overfor. Hvordan vel-stand og makt produseres og reprodus-eres i det globale økonomiske systemet eller innen landegrenser, diskuteres ikke engang. Selv strukturelle forhold som ulikhet, produksjon og arbeidsplasser håndteres på en svært begrenset måte, ettersom de tilhørende delmålene og midlene ikke identifiserer de strukturelle årsakene til fattigdom i en tilstrekkelig grad. For eksempel omhandler ingen av delmålene som er knyttet til målet om å redusere ulikhet innad og mellom land, sensitive spørsmål som klasserelasjoner, omfordelingspolitikk eller analyse av hvorfor økonomisk ulikhet i det hele tatt oppstår og øker.

En bedre verden. Altså korresponde-rer ikke delmålene og midlene på en realistisk måte med de 17 ambisiøse utviklingsmålene. Så uansett om ramme-verket skaper motivasjon og koordine-rende atferd, er det lite trolig at oppnå-else av delmål og anvendelse av midlene som nevnes i rammeverket, faktisk vil føre til måloppnåelse.

Likevel representerer de overordnede målene en helhetlig visjon for en bedre verden, og de kan derfor spille en kon-struktiv rolle ved å endre vår forståelse av utvikling – fra utvikling som fattig-domsbekjempelse til utvikling som end-ring innen en rekke strukturelle områder som må vurderes i sammenheng. Videre kan et sterkt fokus på målene, og et min-dre fokus på noen av delmålene, gi økt fleksibilitet, innovasjon og demokratisk forankret utviklingspolitikk, særlig om de også kombineres med tilpassede nasjo-nale delmål og strategier.

Kvangraven er doktorgradsstudent i økonomi ved The New School i New York.

kvani263@newschool.edu.

Globale mål: Hvorfor, hvordan og for hvem?

BÆREKRAFTSMÅLINGRID HARVOLD KVANGRAVEN

«Norsk presse vil ikke, kan ikke og tør ikke skrive om fakta,» hevdet sosiolog og samfunnsdebattant Kjetil Rolness til norske redaktører under Norsk Redak-tørforenings høstmøte i Oslo nylig. I en utdypende sak på nettstedet Journa-listen.no sier Rolness videre at norske journalister er hårreisende lite opptatt av fakta og kildekritikk, og at de verken tør eller vil gjøre kritisk journalistikk på innvandringsfeltet. Han fremhever Hu-man Rights Service-redaktør Nina Hjerp-set-Østlie og skribent Jon Hustad som hederlige unntak.

Nina Hjerpset-Østlie er redaktør for et nettsted som publiserte den hårreisende påstanden at 8000 av flyktningene Norge skal ta imot fra Syria, er ISIS-sympatisø-rer. Hjerpset-Østlie hevder også at den salafistiske ungdomsorganisasjonen IslamNet har 16 000 sympatisører fordi de har 16 000 medlemmer på sin Facebook-gruppe. At en stor del av disse er norske journalister, politikere, forskere og andre som neppe har noen som helst befatning med salafi-islam, er ikke så nøye.

Jon Hustad er også glad i å overdrive tall når det handler om muslimer. I en debatt på TV2 nylig hevdet han helt uten belegg at det finnes 1000–2000 norske muslimer som støtter dem som har reist for å slutte seg til ISIS.

Slike påstander fører til unødig frykt og hat. Sannheten er at det norske isla-mistiske ekstremistmiljøet, også kjent som «Profetens Ummah», ligger nede

med brukket rygg. De aller fleste tilknyt-tet gruppen er enten døde, i fengsel, siktet eller befinner seg i Syria eller Irak. PSTs siste vurdering er at det er rundt 90 personer som har reist til ISIS, og de vur-derer faren for angrep fra ISIS-sympati-sører som mindre enn tidligere. IslamNet har heller ikke vokst de siste årene – mye takket være en massiv kritikk internt i de muslimske miljøene som har gjort foreldre og ungdom mer bevisste på hva organisasjonen faktisk står for.

Lite konstruktivt. Kjetil Rolness er selv slurvete med fakta når han på ovennevn-te møte påstår at det kun var avisen Dagen og Human Rights Service som dekket saken om at organisasjonen Nor-ges Unge Muslimer hadde invitert en predikant med ekstreme uttalelser. Det stemmer ikke – saken ble gjengitt i flere store aviser, på radio samt hos nettste-det Vepsen.no.

Felles for Rolness, Hjerpset-Østlie og Hustad er at deres argumentasjon om islam og muslimer er tett knyttet til de-res engasjement for en strengere innvan-drings- og asylpolitikk. Jeg mener det er uklokt og problematisk av to årsaker.

For det første skaper det en polarisert og lite konstruktiv debatt i et debatt-klima som allerede er sterkt preget av muslimhat. Det gir næring til antimuslim-ske krefter, som konsekvent kombinerer antimuslimske holdninger med innvan-drerfiendtlighet, ofte inspirert av ame-rikansk høyreekstremisme. Folk på den ytre, men fortsatt moderate høyresiden har et spesielt ansvar for å ta til motmæ-le mot ekstremhøyre. Det vil nå gjennom på en helt annen måte enn når de mer venstreorienterte kontrer muslimhater-ne, og spesielt viktig vil det være å kon-tre de farlige konspirasjonsteoriene om

muslimsk overtakelse og «Eurabia-sam-mensvergelsen».

For det andre tar det fokus vekk fra de virkelige utfordringene knyttet til den massive innvandringen vi nå står midt oppi. Dersom nesten 70 prosent av de nylig ankomne vil få opphold, slik tilfellet var i tidligere år, vil det bidra til enorme integreringsmessige utfordringer samt generelle sosioøkonomiske problemer for de mer ressurssvake delene av sam-funnet. Det er ikke de rikeste som vil lide av en svekket velferdsstat – det er de som allerede sliter med å få endene til å møtes. Dette gjelder spesielt de som allerede har innvandret og deres etter-kommere.

For å motvirke alle former for ekstremisme er det viktig at vi har en åpen og ærlig debatt, samtidig som vi prøver å unngå de verste polariseringene.

Hatforbrytelser. PST har advart om at den pågående innvandringsstrømmen vil kunne føre til et oppsving i høy-reekstreme miljøer. Ifølge Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er Sverige er det landet i Vest-Europa med flest høyreek-streme drapshendelser per innbygger de siste 25 årene, og det har vært flere angrep på svenske asylmottak den siste tiden. Ifølge FFI-forskerne Jacob Aasland Ravndal og Johannes Due Enstad finner vi en årsakssammenheng i kombinasjo-nen av tre forhold: rekordhøy innvand-ring, tabubelag innvandringsdebatt og en sterk høyreekstrem undergrunnsbe-vegelse.

I Norge er de høyreekstreme miljøene

per i dag verken godt organiserte eller i stand til å produsere propaganda eller rekruttere. På den andre siden har de gjentatte ganger de siste tiårene vist at de har et voldspotensiale. Fagnettverket Hate Speech International lanserte i februar 2015 rapporten «Hating Mus-lims», som tar for seg antimuslimske angrep og hatforbrytelser i perioden 2010–2014. Her kommer det tydelig frem at slike hendelser er en alvorlig og øken-de trend i flere vestlige land, inkludert Norge. Spesielt er angrep på moskeer svært vanlig.

Unngå polarisering. For å motvirke alle former for ekstremisme er det viktig at vi har en åpen og ærlig debatt, samtidig som vi prøver å unngå de verste pola-riseringene. Norge har et veldig godt utgangspunkt for å takle utfordringene knyttet til både integrering og radikalise-ring, men vi må erkjenne at vårt apparat definitivt har en smertegrense. Minst like viktig er det at vi med dagens asylsys-tem ikke tilrettelegger for hjerneflukt og manneflukt fra land som Afghanistan og Syria, som trenger alle de ressursene de har. Løsningen på flyktningkrisen er ikke i Europa, men lokalt. ISIS må nedkjempes med internasjonale bakkestyrker, og vi må sette inn fredsbevarende styrker. Det vil lønne seg mye mer i det lange løp enn det vi nå står og ser på: at millioner av mennesker flykter til land som ikke kan tilby dem en forsvarlig integrering. La oss derfor bli enige om ikke å utilsiktet nøre opp under muslimhatet her hjem-me, i iveren etter å beskytte den norske velferdsstaten.

Noor er daglig leder i Minotenk og utdannet sosialantropolog. Hun bidrar fast i Ny Tid med

spalten Krysskultur. linda@minotenk.no.

Ikke bruk muslimer som brekkstang i innvandringsdebattenKRYSSKULTURLINDA NOOR

En gjennomføring av Sør-Sudans fredsavtale fra august virker mer umulig enn noensinne.

På tampen av oktober kom rapporten fra Afrikaunionens undersøkelseskommisjon om overgrepene og ødeleggelsene bor-gerkrigen i Sør-Sudan har ført med seg. Borgerkrigen har vart siden 15. desem-ber 2013. Folket i Sør-Sudan og verden for øvrig har ventet på denne rapporten siden april, men Ugandas president Museveni og et par andre afrikanske statsledere la lenge ned veto mot offent-liggjøring.

Undersøkelseskommisjonen har vært ledet av Nigerias tidligere president Obasanjo. Rapporten er på 318 sider. Det er et svært gjennomarbeidet doku-ment med tung dokumentasjon av uhyre bestialske overgrep, spesielt seksuell vold mot kvinner og barn, krenkelser av menneskerettighetene og krenkelser av alle internasjonale konvensjoner som har med krigføring å gjøre. At den også de facto dokumenterer forbrytelser mot menneskeheten, kan det ikke være tvil om. Aldri siden avkoloniseringen av Afri-ka har en kommisjon som utelukkende består av afrikanske tidligere politiske ledere og fremstående akademikere, levert en hardere kritikk mot et afrikansk regime i krig. Slik sett skaper rapporten historie.

Massakre. Rapporten avliver nok en gang de gjentatte løgnene fra president Salva Kiir og hans medløpere om at statskupp ble forsøkt gjennomført i dagene før 15. de-sember 2013. Den fratar derfor Kiir-regimet enhver legitimitet for krigshandlingene det satte i gang, og president Salva Kiir og hans regime pekes dermed ut som de de-sidert hovedansvarlige for alle forbrytelser som er utført av partene i krigen.

Tidlig høsten 2013 satte dinkaledere i delstatene Warrap og Bahr el Ghazal i gang militær trening av fattige landsby-gutter som var analfabeter. I tillegg til den militære treningen ble de opplært i å hate sitt nære nabofolk, nuerfolket.

Mannen som med president Kiirs godk-jennelse ledet dette, heter Paul Malong. Han er i dag forsvarssjef i Sør-Sudan.

Gruppen fikk navnet «president-garden». Den ble i november 2013 overført til forlegninger i nærheten av Juba. Der ventet et spesialoppdrag: mas-sakrene på nuerne i hovedstaden. Både kommisjonsrapporten og andre kilder beskriver hvordan dette ble utført.

Planene for dette prosjektet ble påb-egynt i mai 2013. Det ble laget kart over gater og hjem der nuere bodde. I dagen mellom 15. og 18. desember samme år ble mellom 3000 og 5000 nuere og andre massakrert. Massakrene fortsatte ut jan-uar måned. Likene ble lagt i massegraver som dels var ferdige fra før og dels ble gravd mens massakrene pågikk. Indikas-jonene er at over 20 000 mennesker ble massakrert.

Mens krigen pågikk, prøvde IGADs fredsforhandlere å skape fred. Sju avtaler ble forhandlet fram og brutt. Den åttende ble undertegnet i slutten av august.

Kaos. Men siden da har president Kiir og hans regime gjort det meste de kan for å bryte avtalen. De har stikk i strid med grunnloven reorganisert staten fra 10 til 28 delstater. Kiir har brutt partilovene og oppløst regjeringspartiet SPLMs sek-retariat, og har splittet partiet opp i min-dre fraksjoner. De dyktigste lederne fra frigjøringskampen ledet av Pagan Amum, er igjen i landflyktighet. Som et ledd i det

fredsbyggende arbeidet kom de tilbake til Juba i juni, men tre uker senere måtte de flykte hals over hode fordi de fikk vite at makthaverne planla å myrde dem.

Inntektene fra oljeproduksjonen er redusert til nesten ingenting. Sentral-banken har ikke lenger valuta. Importen stanser opp, og inflasjonen er galoppe-rende. Staten Sør-Sudan er for lengst teknisk konkurs.

Regjeringshæren SPLA, som nå for det meste består av soldater fra dinkafolket, oppfører seg stadig mer som bandittgrup-per. De herjer, dreper og stjeler i områder av landet der andre folkegrupper bor.

FN rapporterer at nærmere 4 millioner av landets 10–12 millioner innbyggere nå er avhengig av internasjonal nødhjelp, mens flere titusener er livstruet på grunn av mangel på mat og medisiner. 2,2 mil-lioner mennesker er fordrevet fra sine hjem. Av disse er over 700 000 flyktnin-ger i nabolandene.

Midt i alt dette styrer Salva Kiir med stadig hardere og mer diktatorisk hånd, mens lovløshet og forfall preger hverda-gen for folket. At man under slike forhold skal kunne lykkes med i gjennomføre fredsavtalen fra august, er lite sannsyn-lig.

Rapporten er tilgjengelig på http://www.au.int/en/auciss.

Hanssen er grunnlegger og tidligere leder av Norsk Folkehjelp. joe-hall@online.no.

Forfall, diktatur og anarki

SØR-SUDANHALLE JØRN HANSSEN

UNGE STEMMERTORD HUSTVEIT

Sør-Sudans president Salva Kiir. Foto: AFP PHOTO/CHARLES ATIKI LOMODONG

To flyktningbarn ankommer Pireus i Hellas. Foto: AFP PHOTO / Louisa Gouliamaki.

12 | NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING

Spalten redigeres av Line Fausko, line@nytid.no. Orientering ble opptatt i Ny Tid i 1975, da partiet SV ble etablert.

27. august 1960: Demokratiet i søkelyset: Verdenssamfunnet og VestenAV PROFESSOR ARNE NÆSS

Hvori består den største politiske svakhet ved Norge, og ved de vestlige demokratier generelt? I manglende vilje til innsats til fordel for det verdenssam-funn som er under utvikling.

De kommende 20 år er kanskje de siste av menneskehetens historie da Vesten er fysisk og økonomisk overle-gent. Derfor gjelder det, i den tiden som står til rådighet, å utvikle andre krefter, slik at vi ikke – som visse minoriteter i fortiden – til siste åndedrag støtter oss til vold og tvang. Suez-konflikten og senere konflikter i Mellomøsten og Cuba-krisen viser tydelig at vi i Vesten ennå ikke akter å yte de svakere nasjo-ner effektiv hjelp. Det er så behagelig å lukke øynene for hva som foregår langt borte. Det spørs om vi gidder gjøre noe synderlig for å støtte de krefter omkring i verden som hevder enkeltindividets rettigheter, friheten til å være i fred, til å pusle med det vi har lyst til så lenge vi ikke forgriper oss på medmenneskenes tilsvarende frihet.

Den altoverskyggende oppgave vi står overfor er å forebygge at ufrihet, hat og vold kommer til å sette sitt preg på det internasjonale liv. Men hvorledes kan vi bidra til det, så lenge vi selv truer istedet for hjelper? Det er ikke å undres at mange innen de nye nasjoner ser på Vesten som en gammel gjerrigknark som tviholder på foreldete særrettigheter.

De vestlige demokratier konsentrerer seg om to temmelig negative utenriks-politiske oppgaver – å hegne om økono-miske interesser i fremmede land, og å opprettholde terrorbalansen. Parolen om samhold innen Vesten for å styrke den økonomisk, kan ikke erstatte en innsats på videste basis. Øket økono-misk styrke i Vesten uten at den brukes i verdenssamfunnets interesse, øker vanskelighetene innen verdenssamfun-net. Nasjoner på totalt forskjellig nivå

økonomisk kan vanskelig samarbeide på like fot.

Karakteristisk nok forestiller mange seg at hvis det blir mindre spenning øst–vest, skal pengene som nå går til militære formål, komme vår levestan-dard til gode. Men det er jo ikke i Vesten det er så mye elendighet, og hvis vi en-sidig øker vår levestandard, vil kløften mellom oss og de økonomisk underut-viklede land bli enda større. Dermed vil integrasjonen i verdenssamfunnet bli enda vanskeligere uten at vi oppnår noe. Svært få mener vel at øket mate-riell levestandard vil gi oss noe rikere liv. Slik økning har vel i dag i beste fall kun sportslig interesse: Vi slår vår egen rekord.

Minsket spenning øst–vest betyr at oppgavene på det internasjonale felt går over fra det militære plan til det plan som fremdeles er underutviklet – det humanitære, økonomiske og ideologis-ke. Siden Trumans 4. punkt program har alle USAs toppledere, både de militære og politikerne, villet øke innsatsen på det kriseforebyggende plan, men mel-lomskiktet av politikere har satt seg imot. Velgerne kjenner lite til de inter-nasjonale forhold, og bremser sine til-litsmenn når de vil yte til formål de ikke forstår seg på. Og utdannelseskrisen sørger for at de ikke forstår hva saken gjelder. Kanskje er vårt politiske liv i fredstid slik at våre ledere bare klarer å få oss til å ofre for de nære og tradi-sjonsrike oppgaver.

Et eksempel: Sovjet og China har i fredstid brukt store summer til utdan-nelsesformål. Summene er gigantiske i forhold til levestandarden. Hva kommer det av at vi svikter? Det er ikke levende interesse for opplysning av den sort som trenges. For å få en større del av den norske befolkning interessert i internasjonale oppgaver, må man spre kjennskap til de fjerne land og kulturer, og opplyse om de kriseskapende fakto-rer i nåtiden. Men kravene i skolene er minimale. Og i stedet for kontakt gjen-nom levende mennesker fra fjerne land, baseres all undervisning på pensum – ofte på lærebøker med grove feil og en harsellerende tone overfor fremmede kulturer.

De skandaløse forhold som vi finner

i skolene, ville neppe kunne holdes ved like hvis de utenrikspolitisk viktigste fag sto sterkt ved våre universiteter. Men der er de minimalt utbygget.

Svært få mener vel at øket materiell levestandard vil gi oss noe rikere liv.

Universitetsutdannede folk har et særlig ansvar på det internasjonale felt, siden de har full anledning til språklige, historiske og politiske studier. Sovjet og China mobiliserer millioner av studen-ter, direkte eller indirekte, til arbeidet med å sikre et fremtidig kommunistisk preget verdenssamfunn. Der nøyer de seg ikke bare med militærtjeneste og opprettholdelse av terrorbalansen.

Våre universiteter får sine bevilgninger først og fremst med tanke på hva som trenges av lærere i de norske skoler og embetsmenn i våre kommuner og distrikter. De lokale forhold behersker budsjetteringen vår.

De store fag som i dag kalles statsvi-tenskap, political science, international relations er uten tyngde, og ved Uni-versitetet i Oslo holder de karakteris-tisk nok til i noen mørke værelser i en for lengst kondemnert skolebygning. Siden norsk undervisningsvesen ikke synes å kreve streng etterrettelighet og grundighet når det gjelder opplysning om internasjonale forhold, får ikke uni-versitetene penger til utbygging av de fag som her er sentrale. Det er, som det heter, lite behov tilstede for akademisk arbeidskraft i denne sektor.

Kontrasten mellom øst og vest er på-tagelig: I øst har man en ufri, ensrettet, men meget vel utviklet lære om interna-sjonale forhold og oppgaver, i vest har man i en meget høy grad fri forskning og utdannelse, men svært få benytter seg av det, og undervisningsinstitusjonene er fattige og uten slagkraft.

Det er vanskelig for en alminnelig vel-ger å si noe om hvorledes det kan skje en endring i disse beklagelige forhold. Men meget ville være vunnet om de som ser misforholdene, ikke lar seg avskrek-ke, men sier tydelig fra om hvilken stør-relsesorden de håper vår internasjonale

innsats etter hvert skal få. Et eksempel på frimodig tale ga stortingsmann Finn Moen da han nevnte 100 millioner årlig til løsningen av problemene i forbin-delse med de underutviklede land. Et tilsvarende beløp på opplysnings- og kontaktsektoren ville monne godt. De

som er interessert i nåtidens store spørsmål, ville da kunne ofre seg for dem, og ikke – som nå – holde på med ting som de ikke anser for helt sentrale. Men det er selvsagt ikke ved statsbevilg-ninger en markert kursendring kommer i stand. Langt vesentligere er det at vi

får innsikt i at i dag avhenger vår frem-tid, i langt høyere grad enn tidligere, av det som skjer utenfor Norge, ja til og med utenfor NATO-landenes, grenser. Og like viktig er det at vi forstår at hvis vi gidder, kan vi være med på å prege det som kommer.

13. august 1960: Galt skal galt fordrive, sier Morgenbladet

AV INGRID OG JOHAN GALTUNG

Vår tillit til norske avisers utenriksrepor-tasjer har aldri vært stor. Hvordan uhy-re komplekse begivenheter skal kunne formidles på en noenlunde sannferdig måte uten at avisen selv har en høyt kvalifisert mann på stedet, er gåtefullt, spesielt hvis man kjenner litt til hvor svak den lange kjeden fram til avisen er. Pressebyråer som AP, UPI, AFP, Reuter, Tass er store organisasjoner, og finnes først og fremst i land som er stormakter. Følgelig rekrutteres de fleste journalis-tene som brukes til de viktigste jobbene fra disse landene, og det skal godt gjø-res om ikke disse journalistene er tem-melig konforme med sine lands offisielle politikk. Utdannelsen av journalister er et kapittel for seg, en lykkelig kombi-nasjon av praktisk trening og teoretisk opplæring finnes sjelden.

Men det viktigste er at det nesten ikke er muligheter for kontroll i et land som vårt. Den samme feilaktige meldingen om Cuba kan slåes opp i alle aviser – det er ingen mulighet for å prøve riktigheten av den. Meldingene om Kongo har vært så mot-stridende og så åpenbart selvmotsigende at det nok er noe de fleste har lagt merke til som leser aviser med et litt kritisk øye. Men vi lesere står maktesløse. Intet kan

gjøres for å stoppe flommen av omtrentli-ge og uriktige meldinger unntatt hvis man tilfeldigvis selv har vært et slikt sted.

Cuba og Kongo er fjerne steder. Nesten hva som helst kan sies, og det vil likevel bli trodd av de som tror det de leser i sin yndlingsavis. Tilfeldigvis kom vi selv over ganske meget og ganske godt ma-teriale på Cuba, og snakket med svært mange mennesker. Vi var der kort tid sammenliknet med pressebyråenes folk, men av og til hadde vi anledning til å sammenlikne direkte hva de skrev med de opplysninger vi selv hadde fått – ikke vurderingsstoff, men rene, harde facts – fra offisielle cubanske publikasjoner og kontrollert ved intervjuer med eksperter i den amerikanske ambassaden i Hava-na. Resultatet var dypt nedslående og får oss til å tvile på verdien av hele den oppbygning internasjonal presse har. For oss som sosiologer skulle det være ærlig interessant en gang virkelig å sammen-holde systematisk hva pressebyråer og aviser skriver, og hva eksperter mener har funnet sted.

To artikler i Morgenbladet, den ene usig-nert og den andre skrevet privat som et «Cuba-brev», inneholdt også en rekke feil. At Morgenbladet nektet å ta inn vår kritikk av artiklene, forbauset oss ikke. Men at et av avslagene skulle få denne begrunnelsen, forbauset oss i høy grad:

«Vi søker gjennom vår reportasje over lang sikt å gi et så korrekt bilde som mu-lig av forholdene, herunder vil det godt tenkes at det en dag eller annen kunne være reportasjer som man kunne ha lyst til å motsi. I det lange løp vil bladet imid-

lertid bli korrigert av andre reportasjer med en annen tendens.»

Nesten hva som helst kan sies, og det vil likevel bli trodd av de som tror det de leser i sin yndlingsavis.

Galt skal galt fordrive, står det her i siste setning. Vi har tilgode å se den «annen tendens» i Morgenbladet, men det er mindre vesentlig. Det vesent-ligste er at en redaktør som er en av Kringkastingens utenrikskronikører, har dette som retningslinje for sin avis. Ønsker man sannhet på trykk, er det bare én måte å oppnå det på – ved nitid, kjedelig, omhyggelig arbeid for å kontrollere opplysninger, gjort av folk som vet det aller mest elementære om hvordan det kan gjøres. Ikke ved å prøve å la én uriktighet slå en annen i svime. Resultatet blir da bare uveder-heftighet hvordan man snur og vender på det, og et uopplyst avispublikum som danner seg sine meninger på et feilaktig grunnlag. Leseren sitter neppe og regner ut middelverdien av det han leser – for det første leser han som re-gel bare overskrifter, for det annet leser han sjelden mer enn en artikkel om samme emne, for det tredje tror vi sna-rere han velger ut én artikkel å stole på enn mange å regne ut gjennomsnittet av. Like lite som to aviser med motsatt tendens korrigeres for hverandre, kan to uriktige framstillinger av samme sak bli «sannhet».

Stol ikke på avisene

50-60Når du blir femti, kommer endelig mulighetene for frihet – men også konsekvensene av tidligere valg.

Alt kan bli lettere når du blir femti, for da kan du endelig puste ut. Du er ikke lenger ung, og det nytter ikke å prøve engang. Mange oppfatter dette som det beste tiå-ret i sitt liv. Ikke bare kan du livet, du har også avlært deg en rekke uvaner – i alle fall er du på vei mot det.

Først og fremst er du endelig ferdig med den gamle synden som har ridd men-nesket siden Abel og Kains dager: vanen med å sammenlikne seg med andre. Hvis ikke, er det i alle fall på tide å begynne å kvitte seg med den.

Min venn artisten, klovnen og radio-mannen Asbjørn Olsen sier det slik:

«Å slutte å sammenlikne seg med andre er selve kjernen i et godt liv. Det er umu-lig, men må likevel bli mulig. Sammen-likning skaper ulykke. På alle områder er det noen som er mer enn deg: penere, yngre, eldre, rikere, klokere, mektigere, flinkere, tynnere, tykkere. Lista er like uendelig som livet selv.»

Jeg tror nitti prosent av vår elendighet kommer fra oss selv – en evig stemme som alltid kritiserer deg for hva du er. Eller rettere sagt, for hva du ikke er. Selv-plaging, som uansett aldri fører til gull og grønne skoger, kan kun avlæres ved hjelp av tankekraft. En viljesbeslutning.

Den svenske poeten Haakan Sandell sa det slik til meg en dypmørk vinter, da vi gikk tur i de tomme, kalde gatene på Frog-ner i Oslo:

«Det er to ting som kan skape en fun-damental bedring i menneskenes liv. Den ene er kjærligheten, det andre er en viljes-beslutning.»

Livet er – uansett – å være i rommet mellom det som er, og det som burde være.

I det hele tatt er det tre hovedutfordrin-ger du møter i denne alderen:

– Å avlære seg å sammenligne seg med andre. Det er en nesten umulig prosess, men den er likevel nødvendig.

– Å innse at dette er livet ditt, og at det finnes problemer som ikke lar seg løse, og mål det er umulig å nå.

– Å lære seg å bli gammel, og dermed ikke forakte sin egen aldringsprosess.

Du blir skrøpeligere, og er ikke lenger like interessant som kjønnsobjekt. Hvis du klarer å ta «en viljesbeslutning» om det å ha et godt liv på tross av nederlag og ikke innfridde drømmer, er det et håp om

at du likevel får et meningsfullt liv.

Selv har jeg, gjennom vilje, bestemt meg for at livet skal være godt selv om jeg ikke har nådd noen av de målene jeg satte meg fore som ung mann. For hvorfor skal jeg, selv om det høres snusfornuftig ut, bli ulykkelig fordi jeg ikke klarte å bli så suk-sessfull, lykkelig og rik som jeg drømte om?

Jeg tror ikke noe på at smerten over det du ikke fikk til – et livsprosjekt, et forhold – kan velges bort, for all del, ikke forstå

det slik. Sorgen kan ikke fornektes. Det vet alle klovner. Spørsmålet blir heller: Hvordan kan du leve med sorgen? De tun-ge skyene i deg som tidvis skyggelegger gleden over det å være til?

Som skrevet: Gjennom en viljesbeslut-ning, og om du er ekstra heldig, gjennom kjærlighet.

Hva skal du gjøre når du ikke har noe kjærlighetsliv, men gjerne vil? Du skal gjø-re alt for kjærligheten. Det er ingen gitt mening i universet at noen skal ha og an-dre ikke. Hvis du ikke har fått deg en part-

ner før, er tiden inne nå. Ikke minst man-ge middelaldrende menn trasker rundt i årevis uten at det skjer noe på sex- eller kjærlighetsfronten.

Kjærligheten er tilnærmet umulig, og det er et under at noen i det hele tatt får hverandre. Men det å forholde seg passivt til den, er som å tro på verdens dårligste myte. Forestillingen om at kjærligheten bare skal skje av seg selv, som et under eller en religiøs åpenbaring.

Gå ut av huset – og ta det første skrittet. Det er kvinnfolk og mannfolk nok der ute.

Føler du deg ensom nå og da?

Enhver står ensom på jordens hjerte,gjennomboret av en solstråle.Og plutselig er det kveld.

– Salvadora Quasimodi, italiensk poet.

Ensomheten er først og fremst et sted der du arbeider med din sorg. Den for mange svært vanskelig tilgjengelige følelsen som ligger under alt opplevd ubehag. Du skal være glad om du kan gråte, for da har du kontakt med sorgen; selve målet for all klassisk terapi, siden det å være i smerten frigjør. Trykket letter når vinduet åpner og den friske lufta siver inn.

Ensomhet er en komplisert følelse. Du er frikjøpt fra andre, men samtidig ufri. De fleste mennesker som kommer dit, har ønsket den på et plan. De har hatt et be-hov for å trekke seg tilbake. Samtidig vil ingen ha total alenehet, om den så er en bevissthetstilstand eller knallhard fysisk realitet. Hvis du som femtiåring aldri har vært eller følt deg ensom, mangler du noe vesentlig i din karakterdannelse.

Ensomheten forlates først når den opp-leves som verre enn det å omgås folk.

Et åpenbart paradoks er de såkalte ene-boerne, som den religiøse litteraturen er full av. De er gjerne munker eller hellige menn som har flyttet ut i ødemarka. Fe-nomenet eksisterer den dag i dag, og en-kelte russiske klostre har egne områder for kontemplativ alenehet. Målet er alltid den sjelelige og religiøse utviklingen den kan by på.

Men når jeg over skriver «paradoksalt», er det fordi noen vet at han sitter der, den

ensomme. Munkens tilbaketrukkenhet er et bevisst sosialt valg – og når som helst kan han gå tilbake til de andre og felles-skapet.

En virkelig eneboer blir aldri omtalt, fordi ingen vet at han eller hun eksisterer. Selv Nietzsches Zarathustra måtte ned til menneskene igjen. Uten dem ville han vært ingenting – verken profet eller over-menneske.

Trykket letter når vinduet åpner og den friske lufta siver inn.

Ensomhet har gjennom hele men-neskets historie vært knyttet til innsikt, for i det å forlate fellesskapet, kommer en kunnskap bare møtet med deg selv kan gi. Forfatteren Andre Gide skriver i Den umo-ralske: «Alt nytt skapes i ensomhet.»

Og tenk hvor rett han har; hva had-de verden vært uten Moses’ steintavler, Buddhas og Jesu respektive ørkenvand-ringer, der de ble tvunget til å møte djev-lene, her forstått som de «slette» sidene av seg selv. Begjæret, nytelsen, grådighe-ten og hatet skulle overmannes.

Men ingen av dem ble værende. Alle kom tilbake. Det mennesker trenger, er andre mennesker.

Femtiårene er tiåret da du møter konse-kvensene av tidligere valg. For det du har gjort og ikke har gjort. Kanskje etablerte du en velfungerende familie, men måtte droppe kunstnerdrømmen. Eller du ble skapende, men endte opp som fattig og enslig. Du sa kanskje «nei» til ham som fridde, og nå angrer du. Du sa ja til en jobb, men burde gjort noe annet.

Summen av plusser og minuser har satt seg som en erkjennelse i bevisstheten – en livsfølelse. Hva er din?

Før eller senere må du bestemme deg for at du har kommet hjem. Skal tro hva som skjer den dagen du sier: Her vil jeg være, her skal jeg bo.

krutzkoff@hotmail.com

BOKUTDRAGLARS DANIEL KRUTZKOFF JACOBSEN

BOKUTDRAG

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens kommende bok Livet er en bok om å lete etter seg selv – gjennom livets faser og gjennom livets virvar. Hvert kapittel snakker direkte til en bestemt aldersgruppe. Ny Tid trykker har høst trykket 3 kapitler fra boken.

I denne utgaven har vi kommet til siste kapittel: «50-60» – tiåret der vi endelig slutter å plage oss selv.

Krutzkoff Jacobsen (f. 1963) er filmskaper, manusforfatter og har fungert som fast spalt-ist i magasiner som Blikk og Albertine.

ILL: RUNE MATHISEN

KRITIKKDEL 2, SEPTEMBER 2015 | MÅNEDSAVISEN NY TID | ÅRGANG 63 | NR. 26

KRITIKKDEL 2, NOVEMBER 2015 | MÅNEDSAVISEN NY TID | ÅRGANG 63 | NR. 28

KUNST

Kunsten bør speile sin samtid, så hvis den oppstår i en selvdestruktiv samfunnsorden, må vel også kunsten være selvdestruktiv? Dette premisset ligger bak kunstneren Gustav Metzgers radikale arbeider fra 1960-tallet. Nå er den mangeårige aktivisten og kunstneren gjenstand for to utstillinger i Oslo.

AV SIMEN JOACHIM HELSVIG

I det tjuende århundrets kunsthistorie finnes det knapt noe mer ikonisk bilde av den engasjerte og kompromissløse aktivistiske kunstneren enn fotografiet av Gustav Metzger som iført militærjakke, gassmaske og hjelm går løs på tre opp-hengte nylonlakener med en syrefylt lak-keringspistol. Fotografiet ble tatt under

en performance på Londons South Bank sommeren 1961, der Metzger ga en de-monstrasjon av auto-destruktiv kunst – et begrep han selv hadde myntet et par år tidligere. Tekstilet gikk i oppløsning idet syren traff overflaten, som abstrakte ma-lerier der de hastige strøkene er erstattet av flenger, og etter om lag tjue minutter gjensto kun strimler av lakenene. På fly-vebladene som ble delt ut, forklarte Metz-ger at auto-destruktiv kunst «demonstre-rer menneskets evne til å akselerere og styre naturens ødeleggende prosesser».

Kunsten bør speile sin samtid, heter det, og hvis den oppstår i en selvdestruk-tiv samfunnsorden, må vel også kunsten være selvdestruktiv? En slik tankegang synes å ha ligget til grunn for Metzgers demonstrasjon. Det var nok ikke man-ge av tilskuerne som var fortrolig med denne typen kunstneriske aksjoner, men Metzgers bildespråk var ikke ukjent i en tid da forestillingen om en forestående atomkrig var del av den kollektive be-visstheten.

Metzgers auto-destruktive demonstra-sjon var en aktivistisk og kritisk handling, en protest mot den kalde krigens kappløp om atomvåpen. I et intervju mange år se-nere fortalte han at det handlet om å an-gripe det kapitalistiske systemet og dets krigshissere, å ødelegge dem symbolsk. Men demonstrasjonen hadde også en an-nen funksjon. Ideen om en selvdestruktiv

kunst går i rette med tanken om kunst-verket som et investeringsobjekt. Det var et angrep på «dere jævla stinkende sigar-røykende drittsekker og parfymerte mo-teriktige kveg som driver forretning med kunstverk» – for si det med kunstnerens egne ord.

Det var et angrep på «dere jævla stinkende sigarrøykende drittsekker og parfymerte moteriktige kveg som driver forretning med kunstverk» – for si det med kunstnerens egne ord.

En ny kunstform. Den kompromissløse og uforsonlige holdningen tatt i betrakt-ning, er det kanskje ikke så overrasken-de at Gustav Metzger lenge var en tem-melig ukjent skikkelse i kunstverdenen. De siste årene har han imidlertid vært gjenstand for fornyet interesse. Han har gjennomgått en transformasjon fra gam-meltestamentlig dommedagsprofet til bestefaderlig helgenskikkelse for den venstreorienterte kunsten. Et utvalg av Metzgers arbeider fra 1960-tallet skal nå vises på Kunstnernes hus og Kunsthall Oslo.

Metzgers hardnakkede holdning til

kunsten og politikken hadde personlige beveggrunner. Han ble født i Nürnberg i 1926 av polsk-jødiske foreldre, og ble sendt til England med «Kindertransport» i 1939. Foreldrene ble igjen i Tyskland og døde i konsentrasjonsleir.

Syremaleriet var først og fremst en de-monstrasjon av en ny kunstform, en opp-fordring til andre kunstnere om å slutte seg til en bevegelse. Likevel har det opp-revne nylonlakenet blitt et signaturverk, og når Kunstnernes hus nå stiller ut en rekonstruksjon fra 2006, kan man spørre om ikke Metzgers aksjon har blitt inte-grert i den samme kunstindustrien han agerte mot. Det er i så fall et endelikt som er ganske typisk for historisk aktivistisk kunst – objektet blir sendt omkring som en relikvie, mens de en gang så radikale ideene det skulle demonstrere, blir re-dusert til kunsthistorisk trivia. En annen rekonstruert versjon av de syreoppløste lakenene kan man for tiden se på Tate Britain i London, der den ironisk nok er en del av den British Petroleum-sponsede serien BP Spotlights. Dilemmaet for den radikale kunsten, som selv ikke den mest ubestikkelige aktivist ser ut til å unnslip-pe, er som følger: For å få synlighet er man nødt til å inngå i det samme kretslø-pet som man kritiserer?

Kunstnerisk generalstreik. Som symbol-ske iscenesettelser er Metzgers arbeider

fortsatt kraftfulle. Som motstand mot kunstmarkedet er effektiviteten derimot diskutabel. Det tidlige sekstitallets idea-ler om å gjøre kunsten til en tidsbegren-set «happening» for dermed å unngå å gjøre den til vare, er forlengst slukt av en event-drevet kulturøkonomi.

Hva med andre av Metzgers prosjek-ter, har de fortsatt aktualitet? Da Metz-ger ble invitert til å bidra til utstillingen Art into Society – Society into art i 1974, valgte han heller å sende inn en tekst. Ma-nifestet, som fikk tittelen «Years without Art 1977–1980», fremstår som like radikal og tankevekkende i dag som første gang det ble publisert, og går til kjernen av forestillingen om kunsten som en mot-standsform. «[Ideen om] kunsten i revo-lusjonens tjeneste er utilfredsstillende fordi kunsten er så knyttet til staten og til kapitalismen.» Den eneste utveien fra et korrumpert system er generalstreik, foreslår Metzger. Mellom 1977 og 1980 skal kunstnere verken stille ut, selge eller produsere kunst. I stedet kan man bruke tiden til å sysle med historiske, estetiske og sosiale aspekter ved kunsten. «Kapi-talismen har strupet kunsten,» avslutter han – årene uten kunst vil danne grunnla-get for en ny begynnelse.

Det ble verken noen streik eller noen ny begynnelse. Tvert imot var årene etter 1980 perioden da det

kommersielle kunstmarkedet virkelig

Den radikale kunstens bestefar

skjøt fart. Og Metzger selv? Den ukuelige aktivisten gjennomførte selvsagt streiken alene. I tre år holdt han seg unna kunst-verdenen og brukte tiden til å studere – av alle ting – 1600-tallsmaleren Vermeer. For mange kunstneres vedkommende ville en slik handling avpolitiseres ved å kalle den en form for performance. Til Metzgers fortjeneste har han aldri falt for denne fristelsen.

Tross manglende oppslutning har ikke Metzger gitt seg med slike opprop for kol-lektive protester. På slutten av 2000-tal-let initierte han «Reduce Art Flights», en kampanje for å begrense kunstverdenens omfattende flakking mellom internasjona-le kunstmesser og biennaler. Kampanjen var først og fremst ment som en protest mot den stadig mer omseggripende kom-mersialiseringen og globaliseringen av kunsten. Men ved å peke på sammen-hengen mellom internasjonaliseringen av samtidskunsten og tilgangen til billige fly-billetter, pekte «Reduce Art Flights» også på de åpenbare klimamessige probleme-ne som hefter ved en global kunstverden.

Klimakunstneren. Selv om en atomkrig ikke lenger er overhengende, har ikke «menneskets evne til å akselerere og sty-re naturens ødeleggende prosesser» blitt mindre bekymringsverdig siden Metzgers aksjon i 1961. I så måte har Metzgers ideer fortsatt berettigelse. Metzger har arbeidet med miljøspørsmål helt siden 1970-tallet, men denne delen av kunstner-skapet kommer ikke frem i presentasjone-ne i Oslo. De to nåværende utstillingene viser heller Metzgers eksperimentelle kunst fra 1960-tallet. Extremes Touch: Ma-terial/Transforming Art fra 1968 som vises på Kunsthall Oslo, er et slags naturviten-skapelig laboratorium, mens Liquid Crys-tal Environment (1965/1998) på Kunstner-nes Hus er projeksjoner av oppvarmede flytende krystaller som skaper psykede-liske bevegelige former. Disse prosjekte-ne er eksempler på en mer stillfaren og utforskende retning i Metzgers kunstner-skap – en idé om kunsteren som naturvi-tenskapelig forsker, som laborant.

Disse er alle interessante verk, men det er også verdt å tenke seg hvordan Metz-gers klimaorienterte arbeider fra 1970-tal-let ville ha blitt mottatt i Norge i dag. Til FNs Miljøkonferanse i Stockholm i 1972 foreslo han en spektakulær installasjon der en enorm plastboks langsomt fyltes med eksosen fra 120 biler. Etter hvert skulle bilene rygges inn i boksen og ek-splodere i flammer. Metzger fikk ikke gjen-nomføre denne aksjonen i Stockholm, og heller ikke da den ble rekonstruert for kunstbiennalen i det arabiske emiratet Sharjah i 2007, våget man å la bilene ta fyr. Da Metzger ble konfrontert med det paradoksale ved å utføre denne aksjonen på en biennale finansiert av en oljenasjon, turnerte han ved å spørre hvilke steder den symbolske virkningen ville være stør-re enn nettopp i en petroleumsøkonomi. Å forestille seg en virkeliggjøring av dette Metzger-verket i vårt hjemlige oljeemirat er en besnærende tanke.

Kunsthall Oslo og Kunstnernes Hus presenterer to parallelle utstillinger med Gustav Metzger, begge med åpning den

13. november:Extremes Touch åpner på Oslo Kunsthall

åpner kl. 18, mens Liquid Crystal Environ-ment åpner på Kunstnernes Hus kl. 20.

Begge utstillingene vises frem til 31. januar 2016.

Helsvig er billedkunstner og skribent. s.j.helsvig@gmail.com.

14 | NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING

KritikkNY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) |NR 28 15

TV-SERIE

«Et innsiktsfullt blikk på Cubas Castro-generasjon»Indiewire

«En følelsesladd, sammensatt og rik opplevelse»The Hollywood Reporter

En film av laurent cantet, regissøren av Gullpalme-vinneren klassen

www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no PÅ KINO 27. NOVEMBER

åpningsfilm tromsø internasjonale filmfestival

Dheepan Regi: Jacques Audiard, foto: Éponine Momenceau

Gullpalme-vinneren Dheepan er en kompleks og modig film med et forstyrrende klimaks, som har delt publikum i minst to leire.

FILM

AV ALEKSANDER HUSER

Med sin syvende spillefilm vant Jacques Audiard omsider Gullpalmen under årets filmfestival i Cannes, etter sterke filmer som Profeten (som ble belønnet med «andreprisen» Juryens Grand Prix, og ble hans internasjonale gjennombrudd) og Rust og bein i hovedkonkurransen på samme festival. Flere kommentatorer mente sågar at den franske filmskaperen fikk den gjeve prisen fordi det var «hans tur» og/eller fordi den hadde et «riktig» tema, og pekte – muligens med rette – på at Dheepan ikke er Audiards beste film.

Men man kan også se beslutningen som en anerkjennelse av en modig film som ønsker å skape debatt om mer enn bare sitt dagsaktuelle flyktningtema. Følgelig vil jeg mene at prisen var fortjent nok, vel å merke uten å ha sett alle filmene den konkurrerte mot. Dheepan er i mine øyne både helstøpt, kunstferdig og på alle måter overbevisende, i det minste frem til den i siste akt tar en sjangervending man-ge vil ha problemer med.

Flykter fra Sri Lanka. Men la oss ikke be-gynne med slutten. Langt mer naturlig er det å si noen ord om filmens korte, men effektive anslag, som utspiller seg i Sri Lanka. Her introduseres vi for hovedka-rakteren Sivadhasan, som må skjule sin bakgrunn som geriljakrigende tamiltiger for å komme seg ut av det stadig krigs-herjede landet. Derfor har han sikret seg pass fra en død mann med samme fornavn som filmen, samt fra denne per-sonens kone og barn. Sivadhasan allierer seg med den unge kvinnen Yalini til å utgi seg for å være hans hustru, som igjen fin-ner en jente blant flyktningene som kan gå for å være deres ni år gamle datter.

Med hjelp av en smugler og håp om å få innvilget oppholdstillatelse som familie,

setter de kursen mot den vestlige delen av verden. Den nedstrippede, innleden-de historiefortellingen viser så hvordan de livnærer seg som gateselgere i Paris, frem til en sympatiserende tolk på flykt-ningemottaket styrer dem i retning av de «rette» svarene. Deretter blir den fiktive familien tildelt en sosialleilighet i en av den franske hovedstadens underprivile-gerte forsteder, hvor Dheepan som en del av tilbudet skal jobbe som vaktmester.

Innhentes av volden. Etter hvert som de forsøker å finne seg til rette i det nye og ukjente landet, er de tre flyktninge-ne nødt til å opprettholde løgnen oven-for nærmiljøet om at de er en familie – uten at de nødvendigvis passer så godt sammen. Der Dheepan i virkeligheten har mistet både kone og barn, har Yalini svært begrenset erfaring med unger, og er selv knapt nok voksen. Datteren i den konstruerte familien, Illayalal, begynner på sin side i en spesialklasse på skolen, hvor hun lærer seg språket og til en viss grad integreres raskere enn sine ferske foresatte. Men i likhet med dem er også hun sterkt preget av opplevelsene hun har flyktet fra.

Den bakenforliggende volden truer også med å vende tilbake til deres liv. Et-ter hvert oppsøkes Dheepan av andre ta-miltigre som ønsker ham aktiv igjen, men mer gjennomgående er brutaliteten i de-res nye nabolag, som er base for en grup-pe dopselgere. Ikke minst kommer Yalani tett på dette miljøet, da hun blir ansatt til å lage mat og ta seg av en pleietrengende, eldre mann. Han viser seg å være onke-len til en av lederne i narkoligaen, som Yalani nærer en viss tiltrekning til. Mens Dheepan ser seg nødt til å ta i bruk sine erfaringer fra gamlelandet for å hanskes med gjengoppgjørene han nå befinner seg i midten av.

En studie av familien. Dheepan er en innsiktsfull og velobservert skildring av hvordan det nok kan fortone seg å an-komme et fremmed land og skulle tilegne seg denne kulturen. Filmen gjør et poeng

av hvordan traumene fra konfliktområdet de har forlatt, hele tiden er til stede som et bakteppe for de tre sentrale karaktere-ne. Men Audiard lar også lettere øyeblikk av latter og humor slippe til, på en måte som gjør filmen både mer levende og mindre trykkende. Dheepan er da også en film om langt mer enn å være flyktning fra et konfliktområde. Det handler om å finne tilhørighet på et mer overordnet plan, og ikke minst er den en interessant og ikke så rent lite original studie av familien som institusjon og sosial konstruksjon.

Debuterende skuespillere. Filmen er ikke mindre modig med tanke på at de leden-de rolleinnehaverne alle er debutanter. Antonythasan Jesuthasan som spiller Sivadhasan/Dheepan har selv bakgrunn som barnesoldat for tamiltigrene, og skal ha benyttet seg av egne erfaringer i rol-letolkningen. Han flyktet fra Sri Lanka på slutten av 80-tallet, og endte i Frankrike i 1993, hvor han er etablerte seg som for-fatter av romaner, essayer og skuespill. Jesuthasan har tidligere spilt i den indis-ke filmen Sendadal fra 2011, men i Dhee-pan har han sin første hovedrolle. Kali-aswari Srinivasi, som spiller Yalini, er på sin side en indisk sceneskuespiller, som her gjør sin filmdebut. Det samme gjør barneskuespiller Claudine Vinasithamby i rollen som lIlayalal.

Alle markerer de seg som ansikter man trolig kommer til å se mer av på lerretet. Deres intense og nyanserte prestasjoner er dessuten solide vitnemål om Audiards evne til å få frem det beste i sine skuespil-lere, enten de er etablerte stjerner (som Marion Cotillard i Rust og Bein) eller lite erfarne med faget.

Audiard kommer fra fransk films sterke tradisjon for moderne sosialrealisme, og har et tydelig klasseperspektiv i sine fortellinger.

Poetisk sosialrealisme. Selv om Profeten var en fengselsthriller og Rust og bein et romantisk drama, går det likevel en linje av samfunnsaktualitet og sosialt engasje-ment gjennom disse og Dheepan. Audiard kommer fra fransk films sterke tradisjon for moderne sosialrealisme, og har et ty-delig klasseperspektiv i sine fortellinger (som også var påtakelig i den mer melo-dramatisk anlagte Rust og bein). Dheepan kan således leses som en beskrivelse av flyktningene som den nye underklassen.

Den er imidlertid en kompleks film, hvor filmskaperen har videreført de sti-liserte, mer poetisk anlagte sekvense-ne som også var å finne i Rust og Bein, i kombinasjon med den nevnte, nokså røf-fe realismen. Filmen er både karakterdra-ma, sosial studie og spenningsfilm – sist-nevnte med noen ganske så tradisjonelle elementer. I sin kjerne forteller Dheepan nemlig en klassisk historie om en prota-gonist som forsøksvis har forlatt et liv i vold, hvor denne fortiden truer med å innhente ham etter hvert som gamle kjen-ninger og nye farer dukker opp i hans nå-værende tilværelse – som også inkluderer kvinnen han utvikler følelser for. Men selv om man velger å se filmen mer som en th-riller enn et drama, vil nok de fleste la seg overraske av filmens siste akt – som det er vanskelig å diskutere uten å komme med en og annen «spoiler» (dette ment som en advarsel før videre lesning).

Ikke minst er filmen en interessant og ikke så rent lite original studie av familien som institusjon og sosial konstruksjon.

Problematisk klimaks. Mot slutten tar nemlig filmen et hardt og brutalt skritt i retning av en «vigilante»-fortelling, med Martin Scorseses mesterlige Taxi Driver som en opplagt referanse. Denne sekven-sen er unektelig fascinerende og vella-get, men kan – i hvert fall med en viss vrangvilje – anses som både umusikalsk og malplassert. Ikke bare brytes mye av den etablerte troverdigheten, men man kan også sette spørsmålstegn ved filmens moral (slik man ofte kan og bør innen vi-gilante-subsjangeren), da den klimaktiske voldsutgytelsen innebærer en viss katar-sis for utøveren. Men det skal også sies at filmens avslutning, og da først og fremst dens epilog, ikke nødvendigvis er ment å leses fullstendig bokstavelig – og med dette åpner fortellingen for noen hakket mer interessante tolkningsmuligheter.

Det er altså denne finalen som har delt filmens publikum i to, eller egentlig flere leire, med meg selv blant de mer ambivalente. Men ikke desto mindre er den med på å gjøre Dheepan til en uredd og utfordrende sjangerhybrid fra en av Frankrikes dyktigste og mest spennende filmskapere.

Huser er filmkritiker i Ny Tid. alekshuser@gmail.com

Mer enn et flyktningdrama

Den franske spillefilmen Far from Men er basert på Albert Camus' novelle Gjesten (L'hôte) fra 1957, som typisk for forfatte-ren er en nedstrippet og plottmessig en-kel fortelling som utforsker det forsøks-vis ærlige og redelige mennesket.

Handlingen utspiller seg i Algerie i sam-me tiår, da landet var preget av opprør mot de franske kolonimaktene. Her intro-duseres vi for den europeiskættede Daru, som underviser barn på en avsidesliggen-de skole i Atlasfjellene. En dag dukker en lokal politibetjent opp med en arabisk mann som er fengslet for å ha tatt livet av sin fetter. Betjenten pålegger Daru å frakte fangen – hvis navn er Muhammed – videre til en by et stykke unna, hvor han skal få sin rettergang. Først nekter vår rettskafne hovedkarakter å påta seg dette, da det vil være å føre fangen til den sikre død. Likevel etterlater betjenten den fengslede, unge mannen i lærerens varetekt, og pussig nok ønsker også Mu-hammed selv å tas med til stedet for sin rettssak. Når så den avdødes familiemed-lemmer kort tid senere dukker opp for å få sin blodhevn, ser Daru seg nødt til å utføre oppdraget.

Dermed legger fangen og hans motvilli-

ge vokter ut på en felles reise til fots, som etter all sannsynlighet vil ende i Muham-meds henrettelse – dersom de når fram. Underveis møter de nemlig en rekke po-tensielle fiender, i form av både de lokale hevngjerrige, de arabiske opprørerne og de franske soldatene. Denne reisen gjør filmen til en slags «road movie», mens novellen kun utspilte seg inne i skole-bygningen. Og med dette har regissør og manusforfatter David Oelhoffen (som har skrevet adapsjonen sammen med Antoi-ne Lacombles) økt fortellingens filmatis-ke potensial betraktelig i forhold til det formodentlig mer teatervennlige utgangs-punktet.

Westernmotiver. Med dette grepet har han videre gjort filmen til en form for western, selv om den riktignok ikke fore-går i sjangerens sedvanlige «ville vest». Fortellingen bærer eksempelvis et tydelig ekko av 3:10 to Yuma, som opprinnelig ble regissert av Delmer Daves i 1957, og nyinnspilt i 2007 med James Mangold i re-gistolen. Men historier om den ensomme, rettskafne mannen som transporterer en fange gjennom et farefullt landskap har også vært fortalt i en rekke andre wes-ternfilmer.

Historien følger noen nokså klassiske spor, som nok er mer typisk for «road movies» generelt enn westernsjangeren spesielt.

I denne sammenheng spiller naturligvis også det mektige fjell- og ørkenlandska-pet en vesentlig rolle, da dette i seg selv er et sentralt motiv innen westernsjange-ren. Filmfotograf Guillaume Deffontaines› bilder er slik sett med på å åpne opp det sentrale kammerspillet til en mer visuell opplevelse, samtidig som den overvelden-de og ugjestmilde naturen representerer et ekstra lag av antagonisme i dramaet.

Musikken er signert Nick Cave og Warren Ellis, som tidligere har lydlagt westernfilmene The Proposition (basert på Caves eget manus) og Mordet på Jes-se James av den feige Robert Ford. Også dette stemningsfulle lydsporet er i tråd med westernsjangerens tradisjoner, om enn med et mer dempet uttrykk (typisk for deres filmmusikalske samarbeid) enn for eksempel Ennio Morricones ikoniske, storslåtte musikk fra klassikere som Den gode, den onde og den grusomme og Ondt blod i Vesten.

Utporsjonert informasjon. Historien følger videre noen nokså klassiske spor, som nok er mer typisk for «road movies» gene-relt enn westernsjangeren spesielt. I løpet av reisen skal de to mennene tvinges til å samarbeide i en rekke utfordrende situa-sjoner, og gjennom dette gradvis utvikle respekt for hverandre. Og kanskje sågar noe som kan kalles et vennskap – selv om det nok vil være i overkant flåsete å om-tale filmen som en «buddy movie». Denne forbrødringen foregår gjennom en kløktig og effektfull utporsjonering av informa-

sjon, der vi som tilskuere får vite mer og mer om de to sentrale karakterene etter hvert som de åpner seg for hverandre.

Formidlingen av bakgrunnsinformasjon fungerer ikke bare for å bygge vår sympa-ti med disse to karakterene, men er også vesentlig for å føre filmens etiske diskurs. Viktigst i så måte er Muhammeds moti-vasjon for drapet, og hvorfor han anser det som nødvendig å møte straffen myn-digheten pålegger ham – men også Darus i utgangspunktet nokså mystiske bak-grunn vil påvirke hvordan både vi i salens og hans følgesvenn på lerretet vurderer ham. Og sist, men slettes ikke minst, skal alle disse elementene føre frem til at de begge må ta noen viktige avgjørelser av moralsk karakter.

Språkmektig. Protagonisten Daru spil-les av Viggo Mortensen, som hadde sitt virkelig store gjennombrudd med rollen som Aragorn i Ringenes herre-trilogien. Etter dette har han fortsatt karrieren med å velge seg utfordrende roller i ikke nødvendigvis kommersielt anlagte filmer, som John Hillcoats The Road, Walter Sal-

les' On the Road, samt David Cronenbergs A History of Violence, Eastern Promises og A Dangerous Method. Den halvt danske amerikaneren har åpenbart et velutviklet språkøre, da han rett før Far from Men gjorde sin første spansktalende rolle i Jauja – mens hans franskspråklige karak-ter i denne filmen også behersker arabisk. Mortensen gjør en meget habil rolletolk-ning her, og gir tiltrengt dybde til en ka-rakter som tidvis står i fare for å bli irrite-rende rettskaffen. Her trår imidlertid også manuskriptet støttende til, når det etter hvert deler mer av den innledningsvis noe enigmatiske rollefigurens bakgrunn, og med det gjør ham mer sammensatt.

Mortensens sentrale motspiller i rollen som Muhammed er Reda Kateb, som tidli-gere har spilt i blant annet Profeten av Ja-ques Audiard (hvis nyeste film i Dheepan også er omtalt i denne utgaven av Ny Tid) og Kathryn Bigelows Zero Dark Thirty. Et kammerspill av denne typen hviler i stor grad på sine skuespilleres prestasjoner, og ikke minst på deres kjemi med hver-andre – som i Mortensen og Katebs tilfel-le er upåklagelig.

Far from Men utspiller seg under opprø-ret i Algerie mot den franske kolonimak-ten på femtitallet, men selve konflikten fungerer mest som et bakteppe for å kun-ne stille noen moralske spørsmål av mer generell art. Riktignok spiller karaktere-nes ulike etniske tilknytning en vesentlig rolle i fortellingen, og ikke minst kommer den spesifikt inn på problematikk rundt såkalt blodhevn, men også disse elemen-tene benyttes til å formidle et mer univer-selt budskap. Filmen forteller med andre ord en historie som relativt lett kan over-føres til andre konflikter og situasjoner, som i kombinasjon med dens kammer-spillaktige karakter gir Far from Men noen fabellignende kvaliteter.

Fortellingen må sies å være mer klas-sisk enn den er original, men Far from Men er da heller ikke en film som er tjent med å være formmessig ukonvensjonell. Isteden ligger dens styrke i å være en en-kel og renskåren fortelling om ikke like enkle etiske problemstillinger.

Huser er fast filmkritiker i Ny Tid. alekshuser@gmail.com.

Veivalg ved reisens sluttFar from Men (Loin des hommes) Regissør: David Oelhoffen, foto: Guillaume Deffontaines

Spillefilmen Far from Men har gjort Albert Camus' Gjesten om til en slags western, uten å gi slipp på novellens fabellignende enkelhet.

FILM

AV ALEKSANDER HUSER

Den amerikanske tv-serien Homeland er inne i sin femte sesong, og har etter hvert beveget seg et godt stykke fra sitt opprin-nelige premiss – uten at det i særlig grad har gått ut over kvaliteten. Denne gang har den dessuten enda mer storpolitisk dagsaktualitet enn i de forutgående se-songene.

Nyinnspilling. Homeland er en «remake» av den to sesonger lange israelske tv-serien Hjemkomsten (Hatufim), om to soldater som returnerer til Israel 17 år etter at de ble tatt til fange i Libanon. I Homelands før-ste sesong, som kom i 2011, blir den ameri-kanske soldaten Nicholas Brody (Damian Lewis) funnet etter å ha vært «missing in action» i Irak i 2003. Omsider tilbake i hjemlandet tas han imot som en krigshelt, og gjenforenes med sin kone og sine barn – uten at alt nødvendigvis er som da han forlot dem. Det store, spenningsskapende spørsmålet er imidlertid om Brody fort-satt er en lojal tjener av sitt fedreland.

Ikke minst betviles dette av seriens hovedkarakter, den bipolare CIA-agen-

ten Carrie Mathison (Claire Danes), som mistenker at Brody er blitt omvendt av Al Qaeda. I sitt forsøk på å avdekke om han går med konkrete terrorplaner, innleder hun etter hvert et forhold med den nå muslimske soldaten – i en handlingslinje som fungerte langt bedre i praksis enn den fremstår på papiret. I hvert fall i to omganger.

Bipolar. I seriens tredje sesong begynte dette premisset å gå på tomgang, og serie-skaperne gjorde derfor klokt i å skrive ut Brody før fjerde sesong. Her var serien igjen tilbake i form, nå med forsterket fokus på relasjonen mellom Carrie Mathi-son og hennes overordnede farsfigur Saul Berenson (Mandy Patinkin), som lå der mer som et bakteppe i de tidligere seson-gene. Stadig mer fremtredende ble dessu-ten den «no bullshit»-effektive CIA-agenten Peter Quinn.

Homeland kom i en periode da det al-lerede hadde gått inflasjon i kvinnelige tv-karakterer med en psykisk diagnose, i kjølvannet av Millennium-seriens Lisbeth

Salander. Men der Stieg Larssons karakter har problemer med å relatere seg emosjo-nelt til sine omgivelser, må Carrie Mathi-son ta litium for å holde sitt overdrevent rike følelsesliv i sjakk – og følgelig opple-ves hun ikke som noen kopi av Salander. Videre har Carries diagnose beveget seg

fra å være hennes store karakterbrist til nærmest å bli et hemmelig våpen: Der-som hun er villig til å ta de ubehagelige konsekvensene av å kutte medisinene, kan hun se sammenhenger klarere.

Hackerangrep. Femte sesong av Home-land utspiller seg hovedsakelig i Berlin – en by som siden den kalde krigens dager har vært et yndet åsted for spionthrille-re, i fiksjonen som i virkeligheten. To år har gått siden forrige sesong, og Carrie har forlatt USA og CIA til fordel for tysk kjæreste og jobb i et privat sikkerhetsfir-ma. Men slike film- og seriekarakterer har det med å bli innhentet av sine gamle liv, og Carrie Mathison er intet unntak. Etter sesongens fem første episoder (som den-ne teksten er basert på) er hun riktignok ikke tilbake i CIA – tvert i mot har det virket som om krefter innad i organisasjo-nen har ønsket henne av dage. Men ikke overraskende har hun på ny havnet i sen-trum av begivenheter som involverer Be-renson, Quinn og flere gamle kjenninger.

Den igangsettende hendelsen for seson-gen er et hackerangrep, hvor en mengde CIA-dokumenter som beskriver omfatten-de ulovlig samarbeid mellom amerikanske og tyske myndigheter, kommer på avveie. For Carrie tar imidlertid den nye og pre-sumtivt tryggere tilværelsen definitivt slutt etter et besøk i en syrisk flyktningleir i Libanon. Her klarer hun å redde sin sjef fra det de først tror er et attentatforsøk på ham – men som hun snart skal få vite at var myntet på henne selv.

Politisk relevans. Med sitt utgangspunkt i amerikanernes operasjoner i Irak, har Homeland fra begynnelsen av basert seg på reelle konflikter, uten å være redd for å nevne verken eksisterende personer eller land. Dette i motsetning til den be-slektede spenningsserien 24, som led av en påfallende mangel på spesifikke nasjo-naliteter for sine utenlandske «bad guys». Homeland-skapernes ønske om politisk relevans førte da også til at de kontaktet den norske filmskaperen Tonje Hessen Schei for å se hennes på dette tidspunktet ikke fullt ferdigstilte dokumentar Drone, som research til forrige sesong.

I den nye sesongen overgår Homelands manusforfattere seg selv i å trekke inn brennaktuelle politiske temaer og ditto in-ternasjonale konflikter. Nevnt er allerede flyktningstrømmen fra Syria, og serien be-skriver da også CIAs forsøk på å få i stand et kupp mot president Assad. Flyktning- leiren som besøkes er på sin side styrt av Hizbollah – under hånden, naturligvis. (Blant de mer offisielle myndighetene i leiren dukker for øvrig norske Tobias San-telmann opp som FN-offiser – riktignok i en mindre rolle enn andre hjemlige skue-spillere har hatt i Game of Thrones og Vi-kings.) Videre har handlingslinjen med in-formasjon på avveie åpenbare paralleller til Snowden-saken, som nevnes i serien, men her refereres også til både Chelsea Manning og Charlie Hebdo – i tillegg til at «hacker-plottet» etter hvert trekker veks-ler på Anonymous-aktig aktivisme.

Forbigår film. Med dette utviser serien en dagsaktualitet man sjelden ser i spillefil-mer. Filmproduksjon lider i så måte av at

det som oftest tar lang tid fra idé via pro-sjektutvikling, innspilling og etterarbeid til premiereklar film. Man skulle kanskje ikke tro at det tar kortere tid å realisere en hel sesong av en tv-serie, men mye tid spares utvilsomt på at produksjonsbe-slutning for påfølgende sesonger gjerne tas på et tidlig tidspunkt, med store deler av rolleinnehavere og produksjonsappa-rat allerede på plass.

Det er uansett vanskelig ikke å la seg imponere av seriens evne til å adressere sin samtid med en viss presisjon.

Men selv om Homeland så avgjort er en politisk thriller med høy grad av aktualitet, er serieskaperne mer opptatt av å skape spenning enn å formidle klare politiske budskap. Serien har en fot i den klassiske spionthrilleren og en annen i den politiske paranoiathrilleren, med velkjente motiver som agenter som må operere på egen hånd, og usikkerhet knyttet til aktørenes agendaer og lojalitet. I løpet av de første fem episodene av den nye sesongen har vendepunktene kommet tett, og noen av dem har beveget seg farlig nær grensen for hva vi svelger av plottmessige overraskelser (her sikter jeg ikke minst til de som angår karakterenes personlige intriger). Dette er ikke noe nytt i denne serien, men nok en gang virker det som om den slipper unna med en viss troverdighet i behold – langt på vei fordi Homeland generelt er såpass godt researchet og nettopp forankret i reelle konflikter og tenkelige scenarier.

Kritikk. Serien har ikke sluppet unna kri-tikk for sin beskrivelse av muslimer og folk fra Midtøsten og andre land i Asia, og det er vanskelig å argumentere mot at Homelands grunnpremiss baserte seg og til dels skodde seg på frykten for isla-mistisk terror. Og selv om den ikke er like ekstrem i så måte som tidligere nevnte 24, kan man innvende at Homeland til tider beskriver tortur som et lite ønskelig, men effektivt redskap for å skaffe nødvendig informasjon når det brenner som verst – stikk i strid med faktiske rapporter på området. Men slike torturscener har ikke vært spesielt fremtredende så langt i den nye sesongen, og generelt kan det virke som om serieskaperne etter hvert har ønsket å inkludere flere ikke-amerikanske karakterer med større kompleksitet. Og det er uansett vanskelig ikke å la seg im-ponere av seriens evne til å adressere sin samtid med en viss presisjon.

Homeland er nok stadig ikke stedet å gå for den mest dyptpløyende og nyanserte politiske analyse. Men i sin femte sesong byr serien stadig på svært velkonstruert spenning, som ikke blir mindre sitrende av serieskapernes mot og vilje til å foran-kre den i en konkret virkelighet.

Homeland sesong 5 sendes for tiden på TV2 Sumo og TV2 Zebra.

Huser er fast filmkritiker i Ny Tid. alekshuser@gmail.com.

Politisk thriller midt i skuddlinjen

Margherita Buy John Turturro

En film av Nanni Moretti

NORGESPREMIERE13. NOVEMBER!

Homeland (sesong 5) Serieskapere: Alex Gansa, Howard Gordon, regissør: Lesli Linka Glatter m.fl., foto: David Klein

I sin femte sesong er Homeland mer samfunnsaktuell enn noen sinne. Men serieskaperne er stadig mer opptatt av å skape spenning enn å formulere politiske budskap.

TV-SERIE

AV ALEKSANDER HUSER

Fotokonkurranse:

Welcome to Norway

Den nye folkebevegelsen Refugees Welcome to Norway er en storstilt dugnad for mennesker på flukt. Radikal Portal og Ny Tid synes det er på sin plass at deres historier blir fortalt. Vi ønsker avbildninger av flyktningenes hverdag og virkelighet, på godt og vondt. Vi er på jakt etter de gode fotohistoriene av hjelpernes inn-sats, liten eller stor.

Vi inviterer derfor deg til å delta. Førstepremien er 10 000 kroner. Andre og tredjepremien er på 2500 kroner. Send oss minst tre bilder, men maks ti. Legg ved en setning eller to om deg selv og et enkelt foto. Frist for innsending er 15.11. Fotoseriene blir publisert på Radikal Portal og i Ny Tid torsdag 17. desember. Da setter vi også sammen et panel av folk som diskuterer hvor-dan Norge møter og bør møte flyktningene. Merk bidraget «Fo-tokonkurranse» og send det til radikalportal@gmail.com.

NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) |NR 28 1716 | NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING

Kritikk FILM

I denne måneds netkritik vil vi se nær-mere på hvad mere veletablerede medi-er som danske Politiken og engelske The Guardian kan byde på, når det gælder de kortere dokumentarformater online. Film-platforme som YouTube er naturligvis ikke kun et sted for entreprenante indivi-der eller store, kommercielle interesser, men også journalistisk funderede avis- og mediehuse har igangsat en lind strøm af audiovisuelt materiale. Ofte er filmene videreudviklinger af journalistiske histo-rier, som også er at finde i avisen, men der kan også være tale om materiale, som er unikt produceret til webplatformen, hvilket temadokumentaren fra Politiken er et eksempel på.

Here the Rain Never Finishes. Meget har ændret sig i verden efter 11. september 2001. Dette er vel efterhånden ingen overraskelse for nogen, men mere over-raskende er måske, hvordan efterdønnin-ger konstant bliver ved med at vise sig. Et af resultaterne af angrebet på World Trade Center, var at præsident George W. Bush relativt hurtigt bad om en fornyelse af det forhørsprogram – eller torturpro-gram, om man vil – som CIA rådede over på daværende tidspunkt. Indkaldt blev blandt andre psykologerne Bruce Jessen og James Mitchel, som med stort set frie hænder og uanede midler blev bedt om at udvikle et forhørsprogram, der kunne matche den nye verdensorden og ikke mindst USAs interesser heri. Det er en af konsekvenserne af det program, som den fine webdokumentar Here the Rain Never Finishes behandler.

Vi åbner med billederne af et par man-dehænder, der roligt glider ned i noget vand. En mand taler om glæden ved at fiske. Men snart udfolder sig en veder-styggelig beretning om fysisk og psykisk lemlæstelse, som den tanzanianske fisker Suleiman Abdullah var udsat for af CIA. I 2003 blev Suleiman fanget af en somalisk krigsherre, som overleverede ham til CIA. Frem til 2008 – altså i hele fem år – var Suleiman i amerikansk varetægt, og fik på intet tidspunkt rettet en officiel anklage imod sig. Igennem årene blev han udsat

for et væld af nyudviklede forhørs- og torturteknikker for at få ham til at ind-rømme, at han var involveret i terrorvirk-somhed. Her udnyttede man blandt andet forestillingen om «learned helplessness», hvor man ved at nedbryde et individ kan etablere en opgivenhed og hjælpeløshed hos dette individ, som efterfølgende vil acceptere hvad som helst og ikke er moti-veret til at handle selvstændigt på nogen måde.

Dokumentaren anvender på effektivt vis animation til at rekonstruere de gru-somme torturscener, mens vi klipper til Suleimans egen beretning samt en uddyb-ning fra den advokat, der står i spidsen for en retssag, hvor uskyldige torturofre nu anlægger sag mod blandt andre de psykologer, der stod bag udviklingen af metoderne.

Here the Rain Never Finishes, Noa Yachot & Molly Kaplan (American Civil Liberties Union), 8 minutter. https://www.youtube.

com/watch?v=RIGQR3apPkU

Byer Under Vand. Den journalistisk funde-rede webdokumentar er efterhånden ved at etablere sig som genre, om end den sta-dig bærer bastardens positive kendetegn: at den endnu ikke er faldet rigtig på plads, og derfor ofte er mere eksperimenterende og afsøgende i sin form. Men sådan som

en journalistisk webdokumentar oftest tager sig ud – og dette gælder også Byer Under Vand fra danske Politiken – er den typisk inddelt i flere forskellige kapitler og optræder side om side med tekst, fak-tabokse, grafik og andre mere eller min-dre interaktive elementer på et website.

I tilfældet Byer Under Vand har vi en introduktionsfilm, der kort skitserer pro-blemstillingen: at afrikanske byer i disse år er ramt af både klimamæssige forand-ringer, der forårsager blandt andet over-svømmelser, og at disse forandringer sker samtidig med, at byerne står med en befolkningstilvækst, der er eksplosiv.

I tekst, grafik og små film udforskes så temaet med tre forskellige lokationer som afsæt. Et af nedslagene finder sted i Tanzanias hovedstad Dar Es Salaam, der i de kommende 40 år forventes at vokse fra 4 millioner indbyggere til 21 millioner. Denne enorme befolkningstil-vækst betyder samtidig, at mange nytil-kommere vil bosætte sig i lavtliggende områder uden dræn og kloak, hvilket gør truslerne fra oversvømmelser des-to mere graverende. Det er en yderst dyster fremtid, der stilles i udsigt, men webdokumentar-teamet forsøger også at afsøge de forskellige tiltag, der trods alt findes i området. Et eksempel er Salim Mtepetallah, der er en af de mange fri-villige, som er gået sammen i et projekt,

der har til hensigt at kortlægge de man-ge, nyligt opståede slumområder. Ved at bruge gps, en kuglepen og en drone i ny og næ kan det lykkes gruppen at få en markant bedre viden om slumkvarterets indretning og især om hvordan vand ved oversvømmelser vil gruppere sig. Denne basale viden er helt essentiel, hvis man skal gøre sig forhåbninger om at lave en bare nogenlunde effektiv indsats i områ-det.

Byer Under Vand, Sune Gudmundsson, Sven Johannessen og Lasse Wamsler.

Filmene er mellem 1 og 3 minutter. http://politiken.dk/byerundervand/ECE2818853/

ved-frontlinjen-i-afrikas-klimakamp/

Arven. En mand tænder for et kamera og rømmer sig. Han taler til en, der hedder Philip. Han giver ham gode råd. Om li-vet og kærligheden. Hvordan Philip altid skal være nysgerrig på andre mennesker. Hvordan Philip bør dele glæden og sor-gen med andre. Hvordan man taler med piger. Hvordan man tackler farmor, når hun er vred.

Vi er ikke helt sikre på hvem manden, der taler, er. Vi er måske heller ikke helt sikre på, hvem Philip er. Og hvorfor er de ikke sammen? Det er tydeligvis en far, der taler til sin søn, men er familien ramt af skilsmisse, hvilket kan forklare, at far og

søn ikke ses sammen?Et godt stykke inde i filmen klippes der

til faren på sygelejet. Han er afdanket, tynd, træt. Faren er døende. De mange råd er således tænkt til sønnen, Philip, når han er gammel nok til at forstå dem, men ikke længere har en far, der kan give gode råd.

Faren, Christian Flatlie, døde, da Phi-lip var et år gammel. Filmen her giver et glimt af den arv, Philip kan se frem til. Udover filmen eksisterer der rundt 10 timers interview, som forhåbentlig kan give Philip et indtryk af sin far og etablere et minde. Det er en dybt bevægende lille film, Charlotte Thiis-Evensen har formet. Den fungerer på sit raffinerede miks af farens optagelser til sønnen koblet med en række henholdsvis barnligt-naivistiske animationer og mere lyriske, lette streg-tegninger, der svæver over skærmen, alt imens en polyfoni af drengestemmer for-tæller, hvad en far er for noget. Arven er det, der bliver tilbage.

Arven, Charlotte Thiis-Evensen, 20 minutter, https://vimeo.com/143734026,

kodeord: arven. Blev også vist på NRK1 8. november – se https://tv.nrk.no/program/

KOID76007015/arven.

Moestrup er kritiker i Ny Tid. moestrup@gmail.com.

Tortur, klimakamp og en far, der ikke længere findes

Fra Arven.Fra Here the Rain Never Finishes.

The True Cost Regi: Andrew Morgan

Informativ og utvetydig film om klesindustriens moderne slavedrift, som står i grell kontrast til de glattpolerte reklamebildene vi konsumerer i takt med våre tomme og stadig skiftende behov.

DOKUMENTAR

AV ENDRE EIDSAA LARSEN

Når en reklame forsøker å selge deg pro-duktet sitt, har den ikke bare et mål om å knytte dette produktet til en positiv livsstil, men en tendens til å usynliggjø-re dets komplekse og bestemte historie. Enda viktigere enn det å skape en historie rundt produktet, er det ofte vesentlig å kutte dets røtter, gjemme dets historiske basis. Hvor ofte fremstår vel ikke et pro-dukt som et eterisk og ahistorisk objekt, en nyhet uten et håndgripelig utspring? Hvor ofte fremstår vel ikke et produkt som et apolitisk resultat frembrakt av markedets logikk og individets interne behov?

Som propaganda for øvrig er reklame ekspert på å polere virkeligheten, glatte ut dens ujevnheter og fremstille den ide-alistisk, det vil si ut i fra sin ideologi. Re-klame og propaganda finner sin estetikk i å vise noe og holde mye tilbake – den har en tendens til å fremstille verden som en overflate uten bakgrunn. I ethvert tilfelle viser den i alle fall frem den bakgrunnen som tilfører produktet en positiv verdi og aura i nået. Resten er kuttet vekk fra pro-duktets verden. I reklamen er den virke-lige verden ført inn i produktets polerte nå, renset for ethvert problematisk strev som har frembragt det. I reklamen er ver-den tilpasset et image uten annet opphav

enn logoens tidløse logos.Medieprofessor Mark Miller mener det

er viktig å vedkjenne seg at reklame er en kategori under propaganda. Og dette har ikke bare å gjøre med at den er flink til å vise noe og holde mye tilbake; reklamen er, som propaganda, også flink til å produ-sere virkeligheten. Miller henviser til den innflytelsesrike reklamemannen Earnest Elmo Hawkins, som snakket om to typer produkter: tingene du bruker over lang tid, som en vaskemaskin eller en bil, og tingene du bruker opp, som tyggegum-mi og sigaretter. Konsumerisme, hevder Miller, handler om å få folk til å behandle tingene de bruker over lang tid på samme måte som de bruker tingene de bruker opp.

Var det dette den franske filmskaperen Jean Renoir siktet til da han beskrev re-klame som «samfunnets kreft»? At den ikke bare har en tendens til å gjemme his-

toriske forhold og selge en ideologi, men at den fremdyrker en stadig spredning og multiplisering av sin mentalitet – et bruk-og-kast-forhold til tingene rundt en, som egentlig ikke produserer noe mer enn sin egen (destruktive) spredning og vekst?

Som psykologiprofessor ved Knox Col-lege, Tim Kasser, sier det: «Grunnen til at reklame fungerer, er at de smarte rekla-memennene prøver å knytte forbruket av produktet til et budskap som antyder at dine behov vil bli tilfredsstilt hvis du konsumerer denne tingen.» Den italienske investeringsmanageren Guido Brera knyt-ter dette fenomenet til «fast fashion» og en sosioøkonomisk realitet. Det folk vir-kelig trenger, er veldig kostbart – som et hjem, studier, livsforsikring. På den andre siden har vi en form for trøst: at man kan kjøpe en ny t-skjorte for hver fest eller for hver dag, selv om man er fattig og man-gler alt man virkelig trenger.

Selvmordsbølge. Samtlige av disse ut-talelsene, som ikke akkurat er oppsikts-vekkende i vår tid, kommer fra dokumen-taren The True Cost. Her setter regissør Andrew Morgan søkelys på en virkelighet som ligger skjult bak mange dyrebare klesreklamer. Filmen tar mer bestemt for seg hvordan mektige aktører innen kles-bransjen – og det moderne konseptet «fast fashion» – baserer sin suksess på systematisk utnyttelse av mennesker i land som Kina, Bangladesh og India.

Hvilke virkeligheter ligger til grunn for den ekspansive «fast fashion» muliggjort av globalisering? Morgan peker på store menneskelige lidelser. Først og fremst gjelder det billig arbeidskraft i andre land, der mennesker må jobbe i uforsvar-lige omgivelser og bo langt vekk fra famili-en sin. Det gjelder også sprøytemidler for raskere dyrking av fiber, som blant annet fører til kreft.

En av de mest talende og ekstreme historiene kommer fra Punjab-regionen i India, der bruken av sprøytemiddelet pesticid har ført til en kraftig økning av fødselsskader, kreft og psykiatriske li-delser. Mange bønder har dessuten blitt tvunget inn i en situasjon der de står i gjeld til store utenlandske selskaper, som dermed kan ta beslag i eiendom-men. Dette har ført til en enorm rekke selvmord: Bønder går inn på jordet sitt og drikker en flaske pesticid, og naboene forteller at de fant bonden liggende død blant sprøytemidlene. I løpet av de siste 16 årene har det vært mer enn 250  000 registrerte selvmord blant bønder i In-dia – «den største selvmordsbølgen i menneskelig historie,» forteller regissø-ren.

Arbeiderne i Bangladesh fremstår som rettighetsløse brikker i et system av utnyttelse, klemt mellom lokale og globale slavedrivere.

En annen virkelighet fra Bangladesh pe-ker også på et annet enormt problem. Un-der elendige arbeidsvilkår, presset frem av multinasjonale selskapers stadige konkurranse, danner en kvinne en orga-nisasjon og demonstrerer. Dette blir møtt med brutal vold: slag fra pinner, stoler og sakser. Til og med bygningene de sitter i, bærer med seg trusler om vold og død. Verdenssamfunnet fikk høre om dette da en bygning i Savar, den åtte etasjers høye Rana Plaza, raste sammen og drepte mer enn tusen mennesker. Dette skjedde etter at arbeidere hadde rapportert om store sprekker i bygningen.

The True Cost påminner oss om at store deler av klesindustrien – som en viktig del av forbrukersamfunnet – opprettholder et slavesystem. Arbeiderne i Bangladesh fremstår som rettighetsløse brikker i et system av utnyttelse, klemt mellom loka-le og globale slavedrivere. Filmen ønsker å informere og påminne om en blodig vir-kelighet som funderer den raske motein-dustrien, og som ellers usynliggjøres av de glattpolerte reklamene.

Blodslit. Andrew Morgan har laget en in-formativ talking heads-dokumentar som baserer seg helt og holdent på tekstin-formasjon. Potensielt uttrykksfulle og emblematiske bilder – som en mann som sprøyter en åker, og ser rundt seg som en sulten, krypende tiger – blir brukt rent illustrativt, kvikt, som vedlegg til det som blir sagt. Det hjelper heller ikke at filmen bruker en utrolig konvensjonell, sentimental musikk for å insistere på at dette er triste nyheter, som om ikke infor-masjonen var nok. Den innledende og av-rundende fortellerstemmen av regissøren selv føles dessuten banal og unødvendig «propagandistisk»: «Dette er en historie om grådighet og frykt, makt og fattig-dom.»

Morgan bruker film som et informa-sjonsspredningsmedium. Bare noen få ganger tar han i bruk montasje for å utheve og oppsummere den sterke kon-trasten og sammenhengen mellom de hysteriske, dekadente forbrukertilstan-dene i Vesten og de begredelige livsvil-kårene i andre land. Et videoopptak fra et overvåkningskamera i en klesbutikk, som avrunder montasjen, får mareritt-bildet i Dawn of the Dead (George A. Romero, 1978) til å virke som hviskende kritikk. Utallige mennesker løper rundt og samler til seg klær mens de skriker ut sin dårlige tid, plagsomme eufori, og gjør lydsporet til en grøt av desperasjon. Morgan avløser dette kaoset med bilder fra Bangladesh, der regnet drypper blant stille natur og en rolig fred mellom mor og datter. Snart informerer moren oss om at hun må overlevere datteren til an-dre, og at harmonien dermed er kortva-rig. Tid er penger, avskjærte familiebånd og blodig slit.

The True Cost er entydig i sitt bud-skap: Fast fashion er basert på moderne slavedrift. Filmen gir oss ikke nye bilder for å forstå denne blodige og urettferdige virkeligheten, men informerer om de sosi-oøkonomiske røttene som klesreklamene aldri viser.

Eidsaa Larsen er filmkritiker i Ny Tid. endreeid@gmail.com.

Røttene reklamene utelater

C

M

Y

CM

MY

CY

CMY

K

Søstre AD 366x243mm.pdf 04-11-15 13:54:06

SIREN JØRGENSEN FRODE WINTHERANDERS BAASMO CHRISTIANSEN TROND ESPEN SEIMMARIA BOCK

EN FILM AV KJERSTI G. STEINSBØ

CINEMA“Nervepirrende drama i vakkert landskap”

BT

“Siren Jørgensen står som en påle i rollen som Rebekka”

HEVN-NyTid-366 x 243.indd 1 03/11/15 14:33

Vi ser på indhold fra journalistisk funderede afsendere samt en rørende, norsk dokumentar.

NETTKRITIKK

AV STEFFEN MOESTRUP

18 | NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING

KritikkNY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING

PJ Harvey og Seamus Murphy: Den opne handa. Gjendikta av Pedro Carmona-Alvarez og Gunhild Øyehaug Samlaget, 2015

PJ Harvey har gitt ut si første bok. Kvifor har ho ikkje gjort det før?

POESI

AV METTE KARLSVIK

«Eg håper vi veit når vi bør fare,» seier «vi» i diktet «Gjesterommet». Dei er i ein krigsramma by i Afghanistan, og møter barn som gir alt kva dei har å gi: soverommet sitt, og te og brød. Til desse barna gir Polly Jean Harvey formidling av krig: The Hollow of the Hand / Den opne handa er eit viktig tidsdokument frå Af-ghanistan, Kosovo og Washington DC. Den er ikkje berre observasjonar.

Polly Jean Harvey. Polly Jean Harvey blir fødd i 1969 i Bridport i England. Forel-dra driv sau om dagen, speler plater om kvelden: Captain Beefheart, Jimi Hendrix og John Lee Hooker er lydspora til Har-vey sin barndom. Som ungdom finn ho Television, The Pixies, Patti Smith. Sytten år gamal skriv ho den første låta si, sam-lar eit band, og gir ut plata Dry. Karrieren tar av.

Harvey byr på seg sjølv frå scena. Ho skriv opne tekstar. Få veit at ho er besk-jeden og privat, eigentleg. Etter ein kon-sert på Readingfestivalen får ho nerves-amanbrot. Ho tilsett ein produsent som ryddar bort noko av støyen i tilveret hennar.

Harvey konsar på den første soloplata. Rid of me blir knallbra. Det står i Q Mag-azine i 1993. Ved sida av artikkelen er bil-det av ei dame med bein i nasa. Artikkel-en fortel om ein kunstnar med integritet. Eg er tenårig, identitetssøkjande, og les og ser. Les og kjøper plate. Høyrer og les i heftet til cd-plata.

Stirre. Eitt år seinare ser eg ein video. I «Man Sized» sit Harvey på ein stol rett framfor kamera. Trusa er av det store, bestefaraktige slaget. Men med blonder. Håret hennar er nyvaska eller svært feitt. Men krøllete. Rommet er tomt, andletet usminka, songen tilsynelatande utan hemningar. Harvey mistar øyredobben. The show må ikkje halde fram, men gjer det. Filmen verkar innspelt på første tak-

ing. Harvey gir ut lo-fi-prosjekt som 4-Track Demos og liveopptak som The Peel Session. Ho har nye lyd-bilde og stilar for kvar plate. I byr-jinga er ho nest-en grønsjete. For To Bring You My Love turnerer ho i lang, raud flamen-

cokjole: ein litt meir påkledd utgåve av omslaget til Pixies’ Surfer Rosa. For White Chalk stiller ho i bleike klede, i eit skjørt lydbilde. Stilen skiftar. Men heile tida in-viterer Harvey til det inste rommet, til å sitje med henne på ein liten krakk. Teks-tane er ofte om seksualitet og relasjonar. Mange meiner at Harvey er politisk og prosjektet feministisk. Men Harvey vil ik-kje ha på seg at ho skriv politisk av noko slag.

Så byrjar samarbeidet med fotografen Seamus Murphy. Ho blir den som ser.

The Hollow of the Hand. I 2011 kjem Let England Shake. Harvey ser eit postimpe-rialistisk første-verdskrig-landskap. Mur-phy lagar kortfilmar til. Tilhøvet bilde og tekst blir tatt vidare i The Hollow of the Hand. Murphy og Harvey reiser til konf-liktområde der Storbritannia er involvert. Harvey nyskapar kunstnarskapen sin grunnleggande: Ho gir ut bok. Denne le-saren tenkjer: Kvifor har ho ikkje gjort det før? Dikta er velskrivne, modige, reine, klåre. Harvey har noko på hjartet. Ho har oppsøkt problem for å få meir på hjartet. Hjartet hennar bankar for saker. Dette er eit etisk prosjekt på fleire nivå. Harvey tematiserer voyeurisme, ein tekstuell meta-imperialisme. Harvey er ei fangst-kvinne av impresjoner. I diktet «Klokka 3, Washington DC» tematiserer ho stirringa. Andrepersonforteljaren gjer meg merk-sam på mitt eige blikk: Du går til brua over motorveg 395 / heilt til du finn dei ståande / i nærleiken av suppekjøkkenet i maivar-men / og du stirer, for det kan du i kveld / og spør dei Kvar kjem de frå?

The Hollow of the Hand er eit stort, vik-tig og etterretteleg arbeid: på det doku-mentariske nivået, og på det kunstfagle-ge. Det store er der i det internasjonale. Det er der gjennom referansar til heilage skrifter og til kunstnarar som Leonard Cohen og Nick Cave. Referansane distra-herer ikkje. Boka er seg sjølv, er heil; kom-ponert rundt tre reiser, og to uttrykk. Den nynorske utgåva har i tillegg eit ekstras-por. Den opne handa gir det totale bildet. Samlaget tilbyr både originaltekstar og

autonome gjendiktingar. På tjukt papir (munken 120 gram) blir bilda tydelege og fine.

Boka som scene. Gudmund Skjeldal skreiv i BT i fjor: «Forfattarar flest er særs glade om forlag og omsetjarar tar seg tid og råd til omsetting eller gjendikting.» PJ Har-vey er ein kunstnar av det heilskapelege slaget. Ho vel gjendiktararane sjølv, og googlar seg fram til ein norsk-chilensk, prisvinnande poet, forfattar, musikar og låtskrivar. Pedro Carmona-Alvarez gjer den spanske utgåva. Samlaget sikrar ret-tane til boka på norsk, og sikrar seg Car-mona-Alvarez til jobben. Men å omsetje PJ Harvey krev ikkje berre sin mann – det krev Gunhild Øyehaug. Slik blir dei eit godt lag for jobben:

Carmona-Alvarez er fødd i Chile, og flykta med foreldra frå Pinochet då han var elleve. Etter seks månadar i Kolbotn heldt han framlegg for klassa si om den politiske situasjonen i fødelandet – akko-pagnert med chilenske, politiske viser på gitar.

C-A kan vere like god i talt språk som i song, og i spansk som i norsk. Men nynorsk er han mindre stø på. Gunhild Øyehaug kan dei greiene. Dessutan, seier C-A (til Skjeldal i fjor): «Dessutan er ho eigentleg ein poet, på botnen, slik Obelix uunngåeleg er råsterk.» Sjølv er C-A ein intuitivt musikalsk forfattar. Han skriv ikkje berre tekst til musikk, men tekst som er musikk. Til dette arbeidet ser gjendiktarane ut til å velje noko av den di-rekte musikaliteten og rytmen vekk, når dei må, for å at tekstane skal fungere optimalt i samling. For denne lesaren styrkar dette boka. PJs originalar er der, for dei som vil ha det særeigne harveysque. Gjendiktarane gir eit ekstra verk til dette.

PJ Harvey er ein kunstnar av det heilskapelege slaget. Ho vel gjendiktararane sjølv, og googlar seg fram til ein norsk-chilensk, prisvinnande poet, forfattar, musikar og låtskrivar.

Øyehaug og C-A er av dei mest mar-kante og særeigne litterære stemmene av sin generasjon. Sterke personlegdomar formidlar den sterke personlegdomen PJ. Den hyperproduktive og internasjon-alt orienterte C-A formidlar ein kunstnar som sjølv ser ut mot verda. Det er noko med haldninga hans til kunstproduks-jon som kjem gjennom i gjendiktinga. Metrikk, rim og rytme er ikkje like sterkt til stades i den nynorske utgåva. Gjend-iktarane sine tekstar er ikkje eit spegel-

bilde av PJ sine tekstar. Murphys foto speglar heller ikkje PJs tekstar. Når PJ seier «hest», då seier ikkje Murphy «hest». Forfattar får vere forfattar, fotokunstnar fotokunstnar, og gjendiktarar gjendik-tarar. Slik kan verket også vere profesjon-alisering praktisert. Det er eit moderne verk. Kritikken mot gjendiktinga. Då C-A sjølv gjekk frå bandet Sister Sonny til sol-oprosjektet Moonpedro, sa han til Dag og Tid: «Moonpedro skal vere sølete, impro-visert, lite polert, skranglete fordi Sister Sonny er så innmari gjennomarbeidd og uttenkt musikk.» I same intervju snakka han om det å stille seg sjølv i situasjonar ein ikkje har full kontroll på. Om det å måtte stå på tærne. Om det å då ta sats og få det til, å overraske seg sjølv.

Kanskje berre gjendiktarane veit kven som gjorde kva for den nynorske utgåva av PJ-boka. Men sikkert er det at dei, ilag, møter Harveys styrke, spontanitet, kom-pleksitet og kresne sinn; i møtet mellom det intuitive og smarte, mellom hjarte og hjerne. Dei er musikalske, alvorlege og kunnskapsrike. Bilde–tekst-forholdet ser ut til å ha frigjort Harveys tekstarbeid. Kv-ifor? «Fordi ho har sett etter eit førelegg utanfor seg.» Eller: «Fordi diktarar alltid ser etter noko som triggar skrivinga». Harvey og Murphy vel ulike motiv. Men stilen er i slekt. Murphy sett bilde opp mot kvarandre med filmatisk glid og over-gang. Når Harvey gjer det same i tekst, er det med språkets musikalitet.

Karlsvik er forfatter og fast bidragsyter i ny tid. mette.karlsvik@gmail.no

Det opne verket

Thomas Hurka: British Ethical Theorists from Sidgwick to Ewing Oxford University Press, 2014.

De britiske etiske teoretikerne videreførte arven etter Kant, men hadde et mer realistisk syn på moralen og hva som var gjennomførbart i det virkelige liv.

FILOSOFI

AV HENNING NÆSS

Thomas Hurka er født i 1952, og er kana-disk filosof. Han underviste ved Universi-tetet i Toronto fra 1978 til 2002, og fikk sin doktorgrad ved Universitet i Oxford. Hans bok British Ethical Theorists from Sidgwick to Ewing tar for seg normativ, ikke-na-turalistisk etikk – en form for etikk som handler om hva som er det rette og det gode. Hurka ser på utviklingen i moderne engelsk moralfilosofi, presentert gjennom en serie av britiske etiske teoretikere fra det 19. og 20. århundre, blant dem Henry Sidgwick, G.E. Moore, W.D. Ross, Hastings Rashdall, H.A. Prichard og A.C. Ewing.

Tanker og erkjennelser. Vil man sette seg inn i de grunnleggende tankene i mo-ralfilosofien, kommer man ikke utenom Immanuel Kant og hans Kritikk av den rene fornuft fra 1781. En av Kants mange distinksjoner gikk mellom tanker og er-kjennelser. Det å erkjenne noe forutsetter erfaring; vi kan godt ha tanker og fore-stillinger om troll og enhjørninger, men vi kan ikke ha noen erkjennelse av dem: Erkjennelse forutsetter nemlig erfaringer, som igjen forutsetter sansninger i den empiriske verden. Å ha en fantasi om noe er ikke det samme som å ha en sann er-kjennelse av noe. Moralske spørsmål kan vi imidlertid ha sann erkjennelse av, ifølge Kant. I Kritikk av den rene fornuft skriver han: «Jeg antar at det virkelig finnes rene moralske lover, som fullstendig a priori (uten hensyn til empiriske beveggrunner, det vil si lykksalighet) bestemmer gjøren og laden, det vil si bruken av et fornuftig vesens frihet overhodet, og at disse love-ne befaler absolutt (ikke kun hypotetisk

under forutsetning av andre empiris-ke formål) og såle-des er nødvendige i alle henseender. Denne antakelsen kan jeg forutset-te med rette, ikke bare idet jeg på-beroper meg bevi-sene fra de mest opplyste moralis-ter, men jeg henvi-

ser også til ethvert menneskes moralske dom når han tydelig vil tenke seg en lov av det slaget.»

Handlingen og følgene. Dette betyr ikke at det ikke forekommer uenighet om hva som er det gode og det rette. Et forslag til hva som er det gode, lyder: «det som er verdt å oppnå for sin egen skyld». For å oppnå det gode, må man gjøre det ret-te. Skillet går da mellom hva man legger størst vekt på: handlingen selv, eller føl-gene av handlingen.

For å oppnå det gode, må man gjøre det rette.

Det går et fundamentalt skille i etik-ken mellom deontologisk etikk og kon-sekvensetikk: Den deontologiske skolen vektlegger motivet for handlingen, mens den konsekvensialistiske legger vekt på konsekvensene handlingen får. For dem som vektlegger konsekvensene, hjelper det ikke om handlingen var godt ment, for den kan allikevel føre til noe uforut-sett som fort kan få et negativt utfall. Den deontologiske skolen betviler imidlertid muligheten av å kunne overskue alle føl-gene av en handling, og tviler på om man kan finne ut av hvilken som er den beste i det enkelte tilfelle.

«Når min egen moralske overbevisning om hva som er rett aldri behøver å vakle, er det fordi den har allmenn gyldighet,» skrev Kant. Dette i motsetning til den in-doktrinale troen, som bygger på vaklende grunnlag. Dette behøver ikke å innebære at det ikke finnes nok av filosofiske pro-blemer å diskutere når man kommer til den praktiske verden.

Godt og rett. «Hvor mange normative dommer finnes det?» er ett av de filosofis-ke spørsmålene som de nevnte filosofene stilte seg. Formulert enklere: «Hvor man-

ge absolutt sikre moralske dommer fin-nes det?» Minimalistisk konseptualisme er en form for tenkning som tror at det bare finnes noen ytterst få sikre moralske dommer. Blant de mest radikale minima-listiske konseptualistene er dem som me-ner det bare finnes ett normativt konsept: «det gode», som er etterstrebelsesverdig for ethvert subjekt. Samtidig var denne skolen klar over at begrepet «det gode» har mange ulike betydninger i vårt daglig-liv, og var skeptisk til å la seg lede av den gjengse bruken av språket.

Andre filosofer, som Broad og Ewing, også de minimalister, foreslo et annet grunnleggende konsept, nemlig «det ret-te». «Det rette» er det som passer best i den enkelte situasjon. Ved hjelp av «det rette» kan man oppnå «det gode», og «det gode» var for disse to det man skulle strekke seg etter. Broad og Ewing nær-met seg en form for hedonisme, dog ikke i absolutt form, da fornuften skulle holde følelsene i balanse.

«Godhet» er et ikke-reduserbart kon-sept. Så også «det rette». Ingen av disse kan begrunnes ut fra noe annet enn seg selv. Noen legger imidlertid mest vekt på hva som er praktisk gjennomførbart, mens andre legger vekt på godheten i seg selv.

Hvor går så skillet mellom objektive og subjektive dommer? For det første henger ditt syn på hva som er rett sammen med mange andre av dine subjektive synspunk-ter, både moralske og ikke-moralske – og selvsagt av om du er konsekvensetiker el-ler sinnelagsetiker. Hvis du tror at du vil redde en venn fra en sykdom ved å gi ham en pille, men vennen din faktisk dør av den isteden, hva da? Og hvem kan avgjøre på objektivt grunnlag om handlingen var rett eller ikke? Dommen over denne handlin-gen vil avhenge av om man vektlegger in-tensjonen eller konsekvensen av handlin-gen. Men hva hviler i så fall din subjektive vurdering på? Fornuft eller følelser? Eller kanskje intuisjon? Og hva er egentlig for-skjellen på «det gode» og «det rette»? Og – hvis man definerer det ene begrepet ved hjelp av det andre, beveger man seg ikke da i sirkel (en sirkelslutning er som kjent logisk ugyldig)?

Teori og praksis. Tenk deg at du har lovet å besøke en venn, men underveis til mø-tet støter du på en person som har skadet seg i trafikken og trenger hjelp. Vi kan si at begge dydene, både å holde sitt løfte og å hjelpe menneske i nød, er prima facie (grunnleggende) dyder. Hvilken av dem veier så tyngst? Siden begge dydene er

prima facie, kan ingen avgjøre dette, bort-sett fra deg selv. Men på hvilket grunnlag avgjør du det? Én ting er å kjenne etter hva som føles riktig akkurat i øyeblikket; en annen ting er å tenke dypere over pro-blemstillingen, noe det ikke alltid er tid til. Det finnes ingen universelle lover som kan gjelde i enhver situasjon; en slik kan bare gjelde gjennom sin form, som for eksem-pel: «Du skal handle slik at det du gjør, kan gjøres til en allmenn lov.» Dette er moral-lovens form. Men det er ikke mulig å for-mulere en lov som både er universell, og som samtidig har et praktisk innhold. I den praktiske verden vil filosofer bestandig måtte strides om hva som er rett.

Moral og intuisjon. En annen del av boken handler om intuisjonens rolle i moralfilo-sofien. Som Thomas Hurka skriver: «They thought we can know some moral truths by indirect insight or intuition, and were therefore moral intuitionists.»

Hva hviler din subjektive vurdering på? Fornuft eller følelser? Eller kanskje intuisjon?

I underkapittelet Moral intuitions, Cer-tainty and Inference, leser vi følgende: «If there are several conditions for self-evi-dence, there are several ways intuitions can fail, and if you have not applied all the conditions to a moral belief, you should not hold it with full confidence. But if you have applied them all, and not found that they fail any? How confident should you be of it then?»

Hvordan kan man i det hele tatt være fullstendig sikker i sin overbevisning? Og i hvor stor grad kan man stole på intui-sjonen?

Selv om den konseptualistiske skolen videreførte en stor del av den idealistiske filosofien etter Kant, var den delt i sitt syn på ham. Den hadde et mer realistisk syn på moralen enn Kant, og var mer opptatt av hva som var praktisk gjennomførbart. Ikke desto mindre så den på Kant som den store forsvareren av den menneske-lige autonomien, og dyrket ham som den personen som på den beste og mest fun-damentale måten hadde forklart hvorfor moralske spørsmål ikke bare kan overla-tes til den enkeltes subjektivitet.

Næss er frilansskribent. henning.ness@getmail.no

Det gode, det rette og det gjennomførbare

I sin samtid var overgrepene mot armenerne mye omtalt i verdens­pressen, men i dag er et glemselens slør trukket over hendelsene, godt hjulpet av forskjellige interesser. Det er fortsatt ikke alle land som an­erkjenner dette folkemordet, deriblant Norge. Forfatterne viser i denne boken hvordan drapene var intenderte, planlagte og systematiske.

Jon-Arild Johannessen og Siri Hopland

DET ARMENSKE FOLKEMORDET1915–1917

349,-

Raino Malnes og Dag Einar Thorsen (red.)

DEMOKRATIHistorien og ideene

449,-

Svante Nordin

FILOSOFENES KRIGDen europeiske filosofien under første verdenskrig

349,-

Dette er ei stor bok og en stor begivenhet. 600 sider med 33 velskrevne artikler om ideer og demokrati gjennom 2 500 år skrevet av norske og nor-diske statsvitere, historikere, filosofer, religionshistorikere og idé historikere. Det er ei bok som vil treffe et bredt publikum.

Hilde Sandvik, professor i historie ved Universitetet i Oslo, SALONGEN.NO

Filosofenes krig handler om hvordan filosofene oppfattet den første verdenskrigens etiske, historiefilosofiske og metafysiske innhold, og hvordan krigen endret det filosofiske landskapet. Et femtitalls filosofer fra hele Europa eksemplifiserer ulike sider ved den europeiske krigs­opplevelsen.

www.dreyersforlag.no

Halvor Tjønn

RUSSLAND BLIR TILFra vikingene til Ivan den grusomme

399,-

Sigurd Sørlie

SOLKORS ELLER HAKEKORSNordmenn i Waffen-SS 1941–1945

399,-

En fortelling om fyrstene, menneskene og slagene som vevde det tidlige Russland sammen i et nasjonalt, økonomisk, sosialt og mentalt fellesskap. Halvor Tjønn har skrevet den første bredt anlagte boka på norsk om Russlands tidlige historie. Russland blir til er første bind i en trilogi om hele Russlands historie

Av de om lag 4 500 nordmennene som gikk i tysk krigstjeneste under andre verdenskrig, havnet det store flertallet i SS­avdelinger på østfronten. Hvem var de, og hvorfor vervet de seg? Hva opplevde de som soldater i tyske utdannelsesleirer, ved fronten og i de okkuperte områdene?

Sprudlende morsomt om politiske klovnerier med en dyster slag-side. […] Dette stoffet er som skreddersydd for Emberlands velutviklede smak for de bisarre aspektene ved høyreradikale bevegelser, og teksten er gjennomsyret av godmodig ironi.

Jon Rognlien, DAGBLADET

Terje Emberland

DA FASCISMEN KOM TIL NORGEDen Nasjonale Legions vekst og fall, 1927–1928

349,-

The Forbidden Room Regi: Guy Maddin og Evan Johnson, foto: Benjamin Kasulke og Stéphanie Anne Weber Biron, Manus: Guy Maddin, Evan Johnson og Robert Kotyk

Guy Maddins siste film balanserer på grensen mellom det irriterende og det fascinerende.

FILM

AV KJETIL RØED

Om du går for å se en Maddin-film ufor-beredt, er sannsynligheten høy for at du enten blir fullstendig henført av det særegne filmspråket hans, eller irriterer deg hjel. Om du ser hans fortellende og mer langsomme filmer som My Winnipeg (2000), vil du nok kunne la deg fascinere. Dette er en oppfinnsom dybdeboring i et steds myter med fiksjonen som redskap. Men det er like sannsynlig at du syns Maddins verden er noe pretensiøst vås – en suppe av filmhistoriske sitater og stilø-velser – om du ser andre filmer av ham. Kanskje særlig hans siste, The Forbidden Room. Sannheten ligger et sted midt imel-lom, men hans siste film er hverken lett fordøyelig eller koherent i tradisjonell forstand.

Hva handler den om? Tja, handlingen er ganske løs. For det første er det flere fortellingslinjer, og for det andre er det flyten mellom scener og enkeltbilder Maddin er opptatt av, ikke en «overbevi-sende historie». Men den handler om en gjeng som er fanget i en ubåt som ikke kan gå til overflaten på grunn av spreng-stoff som vil gå i luften grunnet det for-andrede lufttrykket. Ubåt-mannskapet får så plutselig besøk av en skogsarbeider som kommer inn en luke, uten nærmere forklaring. Den nyankomne mannen, som visstnok nettopp befant seg i den dypeste skogen i Schleswig-Holstein, er filtret inn i en annen fortelling om en gjeng herre-menn som skal redde en kvinne (Margot) fra noen skumle huleboere ved navn de røde ulvene.

I en annen sekvens treffer vi på en kar, spilt av Udo Kier, som er besatt av kvin-nerumper, og som av den grunn (?) stadig ønsker å få fjernet deler av sin hjerne (for å kvitte seg med besettelsen?). Og dette er bare første halvtimen. Det er, mildt sagt, mange andre tråder å følge.

Fascinasjoner. Noen «god historie» er med andre ord nærmest irrelevant her. Maddins filmer – særlig den siste – sprin-ger ut fra hjertet av filmhistorien og næ-res, til tider i ganske ustrukturert form, av filmhistoriens fantasier. Spesielt ligger stumfilmer og tysk ekspresjonisme Mad-dins cineastsjel nær, men vi kan også spo-re masse særere fascinasjonskilder som aswan-film – en type indonesisk vampyr-drama – og alskens b- og c-filmer. Bruk av mellomtitler, men også 30-/40-/50-tal-

lets forelskelse i dramatiske utsagn i re-klamen for filmer – eller traileren, som vi kaller det idag. «You have never seen anything more horrifying!», «You will ne-ver sleep again!». Den type ting.

Mellomtitler brukes også aktivt, men mer kreativt enn bare som stedfortreder for tale: det blir en del av regissørens fortellerteknikk og en integrert del av filmens formuttrykk og scenografi. Mad-dins interesse for denne type paratekster kommer også til uttrykk gjennom bruken av musikk, som inspireres av alt fra gamle skrekkfilmer til Bernard Herrmann-aktig filmmusikk (Herrmann laget musikken til blant annet Hitchcocks Vertigo og Psycho). Han tilfører også hele tiden lyd-bildet forskjellige former for slitasje og sonisk patina, for å gi bildet ytterligere resonans med det forgangne.

Absurd. Enkelte har kalt filmen en paro-di – noe den vel delvis er i sine absurde overdrivelser og drømmelogikk – men jeg vil nok heller kalle den surrealistisk på grensen til det hallusinatoriske, selv om enkelte scener er festlige i sin skruddhet. Man kan jo ikke annet enn å le når filmens kvinnelige hovedperson Margot plutselig oppdager at hennes elsker er forvandlet til to snakkende vampyrbananer (!).

Særhetene synes ingen ende å ha. For eksempel rammes det hele inn av en slags liksom-opplysningsfilm, som i realiteten er en forsinket realisering av en sexplo-

itation-kortfilm av Dwain Esper, som her er omskrevet – etter Maddins forespørsel – av poeten John Ashbury. Asbury, på sin side, er inspirert av OULIPO-poeten Ray-mond Roussel i gjenskrivingsprosessen.

Hjemsøkelsesfortelling. På mange måter er det for mildt å si at Maddin er inspirert av filmhistorien. Det er nok mer korrekt å si at Maddin er besatt av den. Kanskje vi kunne si at han kobler seg til det film-historisk ubevisste, for både tematisk og stilistisk er det som regel drømmens lo-gikk, og ikke det regelrette (og dermed gjenkjennbare) sitatet som former og styrer hans kreasjoner. Dette gjelder, mer enn noensinne, The Forbidden Room – en ravende resirkulasjon eller montasje av historisk restmateriale.

Jeg kan ikke å unngå å tenke at dette er en film som blir et cinematisk spøkel-seshus eller rom for tilbakekomst av noe fortrengt eller tapt som eksisterende film-historie har dekket over eller oversett med vilje. Å tenke Maddins siste film som en slags return of the repressed, en hjem-søkelsesfortelling, er ikke så dum innfalls-vinkel, skal det vise seg. For filmen inngår i et flerleddet prosjekt ved navn Seances, som nettopp prøver å (gjen)skape tapte filmer eller urealiserte filmprosjekter.

Tapte filmer. «De mest interessante filme-ne er de som enten ikke finnes lenger eller ikke er laget,» sier Maddin i et intervju på

scenen etter en screening av The Forbid-den Room på British Film Institute tidlige-re i år. «For å se dem må jeg nesten lage dem selv.»

På mange måter er det for mildt å si at Maddin er inspirert av filmhistorien. Det er nok mer korrekt å si at Maddin er besatt av den.

Det er ikke filmkanons forspilte mes-terverk, men de obskure hullene i film-historien Maddin drømmer om: en urea-lisert film av Leni Riefenstahl basert på et skuespill av Heinrich von Kleist, kambod-sjanske filmer ødelagt av Khmer rouge, pronazifilmer og antinazifilmer, filmer for og mot Stalin, jiddiske filmer – og filmer av folk som aldri kunne lage filmer, som indianerne i Canada og USA.

I samme intervju sammenligner Mad-din sitt filmhistoriske tapsprosjekt med Austerlitz av W. G. Sebald. I likhet med ham prøver ikke Maddin å gjenvinne gjen-standen fullstendig, men ved å gå rundt den, hevder han. Ved å sirkle inn hullet i historien, så å si, forsøker han å sirkle inn tapets form.

Febrilt spøkelse. Sammenligningen med Sebald er interessant, men gjør oss også oppmerksom på den enorme forskjellen

mellom de to. For der Sebald skriver seg inn i en filmessayistisk vandring, hvor vi sakte kan delta i fortidens gjenkomst som gradvis lar oss ane hullet i historien han langsomt kverner rundt, er Maddin fre-netisk i sin sirkulasjon rundt historiens blindfelter.

Sebald tar oss med på en sindig og ettertenksom spasertur i det tapte, er meditativ og tar seg tid til å bygge opp et fascinasjonsrom. Maddin drømmer sine feberhete drømmer med en intensitet som gjør fortiden til et febrilt spøkelse som manisk hjemsøker oss og lager en billedverden som irriterer like mye som den fascinerer.

Sammenligning. Når det er sagt er The Forbidden Room en helt særegen opple-velse, som ikke likner på noe annet. Jeg kan ikke annet enn (til en viss grad) å set-te pris på en regissør og en film som så til de grader tillater seg eksentriske påfunn som her. Når alt kommer til alt, er det en enorm kjærlighet til det levende bildet det dreier seg om.

Kanskje vi nettopp derfor skulle ta Maddin på ordet og lese Sebald i tospann med hans siste film? Dét tror jeg ville gjø-re oss mer klartenkte om Maddin – og om han irriterer oss eller fascinerer oss. Eller om det er begge deler.

Røed er fast kritiker i Ny Tid. kjetilroed@gmail.com.

Filmhistoriske gjenferdFILMNOTISER

Flere norske til LübeckHele 32 norske filmer ble vist på filmfesti-valen i Lübeck, som i år gikk av stabelen fra 4. til 8. november. Henrik Martin Dahls-bakkens debutspillefilm Å vende tilbake ble vist i hovedkonkurransen, sammen med Bobbie Peers’ Dirk Ohm – Illusjonis-ten som forsvant og Kvinner i for store her-reskjorter av Yngvild Sve Flikke.

«De nordiske filmdagene i Lübeck er en viktig inngangsport til det tyske marke-det, og festivalens kontinuerlige satsing på nordisk film har bidratt til å bygge en solid plattform for norsk film i Tyskland,» sier Stine Helgeland, direktør for lanse-ringsavdelingen i NFI. «Både publikum og filmbransje som deltar på festivalen i år, vil få se et bredt og godt utvalg av nor-ske filmer. Jeg vil spesielt trekke frem det sterke dokumentarfilmprogrammet i år, som reflekterer at norsk dokumentarfilm oppnår stadig større internasjonal aner-kjennelse og distribusjon.»

Festivalen arrangeres i år for 57. gang, og er den største nordiske filmfestivalen utenfor Norden. Tyskland er det aller vik-tigste eksportmarkedet for norsk film, og festivalen er et svært viktig visningssted for norske filmer overfor det store, tyske markedet.

Edith Carlmar-prisen til SewitskyRegissør Anne Sewitsky er tildelt Edith Carlmar-prisen. Prisen deles ut under Femmina Internasjonale filmfestival i Ver-dal, som ønsker synliggjøre kvinnelige filmskapere og bidra til å fremme film- og tv-produksjon fra kvinner. Anne Sewits-kys langfilmdebut og festivalsuksess Sykt lykkelig fikk World Cinema Grand Jury Prize på Sundance Film Festival i 2011. Hennes andre film Jørgen + Anne = sant (2011) åpnet Generation-seksjonen ved Berlin filmfestival i 2011, og hennes siste film De nærmeste (2015) ble også tatt ut til hovedkonkurransen under Sundance Film Festival i januar i år, og ble dessuten presentert under Contemporary World Cinema. I juryens begrunnelse står det: «Et fellestrekk ved alle filmene hennes er originale og hele kvinneroller som utvi-der hvordan vi ser kvinner, på jenter, på film. Hun har hele veien samarbeidet med andre kvinnelige filmarbeidere i alle rol-ler. Først og fremst er årets prisvinner en uredd regissør som ikke skyr utfordrende og tabubelagte temaer, men som stilsik-kert og modig utnytter filmmediets mulig-heter til å utforske det å være menneske.»

Menneskerettspris til Deeyah KahnFilmskaper Deeyah Khan ble den 4. no-vember tildelt Kulturdepartementets menneskerettspris 2015 for dokumen-tarfilmen Jihad, som følger en gruppe briter som blir religiøse krigere. Prisen ble overrakt av politisk rådgiver Kjersti Aastad.

Deeyah Khan søker svar på hvorfor unge britiske skoleungdommer med inn-vandrerbakgrunn ender opp som ekstre-mister, og skildrer også hvordan noen av dem kommer seg ut av jihadismen. Khan mener at det er mulig å utfordre disse vol-delige bevegelsene med kunnskap.

Juryen som valgte prisvinneren, er opp-nevnt av Kulturdepartementet og bestod i år av Mads Harlem, leder for politikk- og menneskerettseksjonen i Røde Kors, film-regissør Iram Haq og Martha Otte, festi-valsjef for Tromsø Internasjonale filmfes-tival. Norsk filminstitutt er sekretariat for prisen.

«Årets vinner berører høyst aktuell tematikk og forteller en historie om ’de andre’ som sjeldent blir fortalt i offent-ligheten. Jihad er et viktig bidrag og ut-gangspunkt for å se og snakke om hvor-dan man kan jobbe for å bidra til felles mellommenneskelige verdier i samfun-net,» sier politisk rådgiver Kjersti Aastad i Kulturdepartementet.

Oasis blir film Britpopbandet Oasis' vekst og fall skal nå skildres på film, og det er produsentene bak dokumentarfilmen om Amy Winehou-se som har tatt på seg oppgaven, melder avisen The Guardian. Filmen skal ta for seg Oasis fra årene 1991, da Noel Gallag-her ble med i bandet til broren Liam, og frem til 2009, da bandet ble oppløst.

Deeyah Kahn fikk Kulturdepartementets menneske-rettspris. Bilde: Privat.

Soudabeh Alishahi: Smil Gyldendal, 2015

Romanen Smil viser hvordan bilder og symbolikk virker langt sterkere enn lover og regler. Dessverre er ikke bokens egen bildebruk spesielt kraftfull.

LITTERATUR

BIRGITTE GUSTAVA RØTHE BJØRNØY

Jeg var nylig på kino og så den naturalistis-ke mafiafilmen Sorte sjeler. Da jeg kort tid etter kom i gang med Soudabeh Alishahis roman Smil, slo det meg at den iranske kul-turen hun beskriver har mye til felles med mafiakulturen. Kodeordet er naturligvis ære, og en religion som systematisk utnyt-tes for å rettferdiggjøre både en patriar-kalsk samfunnsorden og diverse lovbrudd. I en æreskultur er det alltid mye som står på spill, og individets frihet må begrenses med makt og fryktinngytende virkemidler. Dette gir grobunn for dramatikk i narrati-ve former, og jeg er definitivt en som lar seg røre av slike historier. Iranske Marjane Satrapis Persepolis var den første tegnese-rien som fikk meg til å gråte – og etter å ha sett Sorte sjeler hadde jeg mørke ringer av sminke rundt øynene.

Smil har alle de dramatiske ingredien-sene som skal til, i tillegg til presise histo-riske referanser som er svært interessan-

te for en leser som mangler kjennskap til Irans historie. Li-kevel gjør den ikke samme inntrykk som de to foran-nevnte verkene.

Nyanser av gal-skap. Vi befinner oss i den iranske landsbyen Halaka-bad, sannsynligvis

rundt 1990. Halakabad er ikke stedets vir-kelige navn, det er et kallenavn som betyr «ødelagt bebyggelse». I kjølvannet av re-volusjonen og Iran–Irak-krigens herjinger, prøver familien Barat på hver sin måte å holde siner hoder over det blodige van-net. Familiens overhode Haji Barat (etter pilgrimsferden til Mekka fikk han denne ærestittelen), hans sønn Jones og søn-nens kone Partow bor sammen, og har tatt den afghanske flyktningen Soleiman under sine vinger mot at han hjelper til i huset. Både Haji og Jones er merket av krigen, og Hajis kone har havnet på sinns-sykehus. Haji skal selv ha angitt sin sønn til myndighetene for antirevolusjonær ak-tivitet, som her vil si kommunistisk tan-kegods og manglende lojalitet til det nye teokratiske regimet. Straffen for dette har vært tortur, noe som har gjort sønnen til-synelatende gal. Tilsynelatende, fordi det tidlig antydes at det finnes flere gråsoner mellom galskap og normalitet i den nye hverdagen familien er tvunget til å leve i.

Litteraturens potensial. Historien formil-des hovedsakelig gjennom svigerdatteren Partows perspektiv, men også gjennom

Soleimans dagbok. Denne har havnet i Partows hender, og blir en kjærkommen flukt fra hennes traurige tilværelse med sin fanatiske, handikappede svigerfar og ektemannen hun ikke lenger kan kjenne igjen. Å bruke historiefortelling som over-levelsesteknikk er en smidig referanse til 1001 natt, og jeg skulle ønske romanen in-sisterte enda mer på litteraturen som en meningsskapende kunstform.

[Religionskritikken] treffer leseren som varmen fra en åpen steinovn.

Religionssatire. Jeg savner også enda mer religionskritikk – den treffer nemlig leseren som varmen fra en åpen steino-vn. Her er et eksempel, i et av utdragene fra Soleimans dagbok: «Akkurat som Haji trodde pappa også at døden var opp til våre bønner og Gud. Slik var det imid-lertid ikke. Jeg var 14 da han døde. Og døden inntraff verken i et hjørne eller vendt mot Mekka, og han var ikke ferdig med å oppdra meg.» På en lakonisk måte viser forfatteren frem alt som er fullsten-dig arbitrært, vondt og meningsløst, og at det ikke blir noe lettere å håndtere dette livet når det hele tiden insisteres på en rettferdighet som aldri finner sted. Det blir også lettere komisk når Gud blandes inn i enhver prosaisk detalj, som for eksempel hvilken fødeby det skal stå på det falske iranske passet til Soleiman, eller hvilken forskjell det utgjør for ad-gangen til paradiset om Soleiman ikke husker å hente vann til Haji om morge-nen – noe som for øvrig også illustrerer

hvor lett religion kan brukes som et ma-nipulerende maktmiddel.

Forfatteren er god til å spissformule-re de religiøse reglene, og i hennes sati-re kommer den absurde logikken frem, som når Partow skal forklare bruken av såkalte «sextau» på bussen: «Innen islam finnes det straffer som gjør at menn må stå trengt opp mot et tau på bussen, det er straffer som gis bort helt gratis og fø-rer til obligatorisk lykke for muslimske menn, ettersom straffene holder dem fra å synde. Tauet gjør at ikke engang de døde eller halvdøde kroppene deres på bussen eller i slakteriet kan komme bor-ti kvinnens kropp og sånn ufrivillig begå haram.» Uttrykk som «den obligatoriske islamske lykken» og Partows påklistrede smil er blant de språklige bildene som fungerer, selv om det ironiske smilet etter hvert blir et utslitt virkemiddel.

Makt og motmakt. En annen minneverdig scene er Soleimans forsøk på å få morens nye mann til å slutte å slå henne. Han får låne en politiuniform og sender et bilde av seg selv i denne, og stefaren beher-sker seg umiddelbart. Som i mafiamiljøet er maktsymboler langt mer effektive enn både lover, regler og common decency. Det legges også stor vekt på dialekter og aksent, og Soleiman og hans afghanske venner jobber hardt for å få den kule Te-heran-slangen på plass. I disse sekven-sene får jeg assosiasjoner til litteraturvi-teren Homi Bhabhas teori om «mimicry» som subversiv strategi, hvor de under-trykkede mimer undertrykkernes språk og kultur, og hvordan dette kan true sym-bolene sistnevnte bruker som maktmid-ler og identifikasjon.

Språklig smisk og smiger. Forlaget beskri-ver Smil som en skildring av det iranske hverdagslivet før og etter revolusjonen, og det er definitivt mye hverdagsliv. Nesten 500 sider med mat som spises, brus som drikkes, sne som faller, kropper som stelles og tomatpuré som skal sel-ges. Det er vanskelig å lade hver lille de-talj med betydning, slik Knausgård får til. Flere av karakterene er også inkonsekven-te og konturløse. Leseropplevelsen blir tidvis som å gå rundt i et av Halakabads krigsherjede hus: Møblene er feilplassert, og det lekker fra taket.

Å bruke historiefortelling som overlevelsesteknikk er en smidig referanse til 1001 natt.

Språket er tidvis preget av dårlig syn-taks og sentimentale klisjeer om hjerte, smerte, sorg og sjel, men her vet jeg ikke hvor mye som er gått tapt i oversettel-sen. «Å smigre og smiske er en medfødt del av å være iraner. Det poetiske og morsomme i iranernes språk, farsi, er også avhengig av hykleriet og smigeren,» sier Haji Barat et sted – og jeg tenker umiddelbart på den utfordrende over-setteroppgaven.

Som mange andre samtidsromaner kun-ne også denne vært kuttet ned for å frem-heve dens kvaliteter og særpreg. Det er synd å se dette brennbare materialet bli slukket av tomatpuré og hakkete syntaks.

Bjørnøy er litteraturviter og kritiker. bbjornoy@gmail.com

Skrikende smilPJ Harvey på Charrues Music Festival i 2011. AFP

PHOTO FRED TANNEAU

NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) |NR 28 2120 | NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING

Kritikk FILM

Alex de Waal (red.): Advocacy in Conflict: Critical Perspectives on Transnational Activism. London, Zed Books

Den nye, transnasjonale aktivismen dreier seg ofte om å uttrykke vår egen samvittighet, hevder forfatterne av Advocacy in Conflict. Den er aldri uskyldig – men alltid politisk.

AKTIVISME

KRISTIAN BJØRKDAHL

Kan det, under noen omstendigheter, være galt å motarbeide fanatiske geril-jagrupper og undertrykkende regimer? Og finnes det tilfeller der det å jobbe for grunnleggende menneskerettigheter ikke er riktig? Dette er ikke spørsmål forfatter-ne i Advocacy in Conflict svarer direkte på – men om vi kan tillate oss å gjøre budska-pet i boken noe mer tabloid og strømlin-jeformet, er det åpenbart at de fleste av dem heller mot et «ja».

Imidlertid er hensikten i boken nett-opp å få oss til å se dette temaet på en mindre tabloid og strømlinjeformet måte. Hvis forfatterne vingler når de skal be-skrive verdien av internasjonale humani-tære kampanjer, er det altså fordi de på dette området finner mer som er grått enn svart og hvitt. Mange saker som for et vestlig publikum fremstår som krys-tallklare menneskerettighetsbrudd – der man skiller the good guys fra the bad guys med et manikeisk knips – viser seg å være langt mer komplekse når man setter seg inn i dem.

Kjerneargumentet i boken er at de nye aktivistiske bevegelsene som har utviklet seg de siste tiårene, «lager strategier som søker å tilfredsstille markedsføringskra-vene som gjelder for vestlige publikum, for på den måten å oppnå taktisk suk-sess hos vestlige regjeringer (særlig den i USA). Dette har ført til en svekkelse eller til og med bortfall av viktige nøkkelprin-sipper». Det som er gått tapt, mener de, er viljen til å ta inn over seg de berørtes per-spektiv, evnen til å gi rom for uensartede fortellinger, interessen for underliggen-de årsaker og motiver, samt ønsket om

strategisk endring heller enn overfla-diske seire. Det er noe av en elendig-hetsbeskrivelse vi blir servert, men et respektabelt antall case-studier – blant dem Gaza-konflik-ten, Burmas kamp for demokrati, mi-neralkonfliktene i Kongo, The Sudan People›s Liberati-

on Army (SPLA), land grabbing og inter-nasjonal våpenhandel – bidrar til å gi ana-lysen kjøtt på beina.

Et politisk prosjekt. Boken står fint på egne ben, men jeg vil likevel trekke frem to andre bøker som kan gi kritikken som fremføres i Advocacy in Conflict en brede-re kontekst. Den første er The Last Utopia (2010), der historikeren Samuel Moyn argumenterer mot en utbredt oppfatning om at menneskerettighetene er å forstå som universelle og tidløse. Dette er ahis-torisk og anakronistisk, hevder Moyn, som viser at menneskerettighetene var et politisk prosjekt som vokste frem på et bestemt tidspunkt i historien, nær-mere bestemt på 1970-tallet, mye takket være Jimmy Carters presidentkampanje. Moyns bok danner en viktig bakgrunn for kritikken av samtidens transnasjonale aktivisme, fordi den slår bena under en forestilling om at de som marsjerer under godhetens fane, alltid gjør noe godt. Det holder ikke å utbasunere «menneskeret-tigheter!», som om det var et mantra med umiddelbar og voldsom effekt. Snarere plikter enhver som blander seg i andre folks business å sette seg godt inn i saken. Og de plikter å blande seg på de berør-tes premisser. Men dermed blir aktivisme langt vanskeligere – fordi hvis premisser skal man legge til grunn? En konflikt er jo alltid en konflikt mellom parter – og om den skal være noe mer enn tomt prat, må også den tilsynelatende uskyldsrene menneskerettsaktivismen forplikte seg til et politisk innhold.

Et annet supplement er Lilie Choulia-rakis The Ironic Spectator (2013), der for-fatteren hevder at denne typen aktivisme ofte dreier seg mer om det image avsen-deren kan bygge hjemme enn om effekten den måtte ha ute i verden. Denne tenden-sen har gått så langt, hevder Chouliaraki, at vi nå er inne i en «post-humanitær» fase. Navnet spiller på at ordentlige hu-manitære handlinger fort blir vanskelige

når den som utøver dem egentlig bryr seg mest om seg selv – da blir den barmhjer-tige samaritan i stedet en narsissistisk samaritan.

Gaza-konflikten, Burmas kamp for demokrati, mineralkonfliktene i Kongo, The Sudan People›s Liberation Army (SPLA), land grabbing og internasjonal våpenhandel

Bidragene i Advocacy in Conflict lener seg eksplisitt på slike perspektiver, og setter dem sammen til et enhetlig blikk på de nye aktivistiske bevegelsene. Mye av denne aktivismen dreier seg mest av alt om å uttrykke vår egen samvittighet, argumenterer forfatterne i boken. Den er aldri uskyldig – men alltid politisk. Selv slike formål som det formelig glinser av – som menneskerettighetene – er å forstå som politiske partsinnlegg. Intervensjo-ner, av et hvilket som helst slag, får kon-sekvenser man ikke aner – som man i alle fall er helt uvitende om hvis man tar ut-gangspunkt i et todelt verdensbilde.

Kony2012. La oss se på et eksempel, nem-

lig Kony2012. Eksempelet er ikke helt tilfeldig valgt. Forfatterne viser til denne kampanjen gjentatte ganger gjennom bo-ken, og den er også viet et eget kapittel. Kanskje fordi den er en av de mest kjente kampanjene av sitt slag – i en undersøkel-se ble det dokumentert at over halvpar-ten av amerikanske unge voksne kjente til den – og fordi den så godt illustrerer den nye aktivismens paradoksale natur. Bak kampanjen sto en gruppe fra Cali-fornia som kalte seg «Invisible Children», som hadde som uttalt mål «to make Kony famous». Logikken var øyensynlig at om mange nok amerikanere ble oppmerk-somme på Konys grusomheter, ville de legge trykk på sin egen regjering, som i sin tur ville måtte vurdere å intervenere i Uganda. Spydspissen i kampanjen var filmskaperen Jason Russell, som – drevet av moralsk forargelse over geriljalede-rens brutalitet – fremstilte kampen mot Kony nærmest som sin egen personlige vendetta. Retorikken var pompøs nok: «If we succeed, we change the course of history.»

Ifølge kapittelforfatteren Mareike Scho-merus, viser Kony2012 frem alle fallgru-vene med denne typen aktivisme. Aller først har man den korte varigheten; den signaliseres allerede i navnet. Men også

på andre måter synes denne kampan-jen skreddersydd for et medielandskap som legger opp til et raskt, bredt og umiddelbart fengende – men alltid like forgjengelig – innhold. Det samme me-dielandskapet innbyr ikke til at man må holde på oppmerksomheten, og i dette tilfellet gjaldt det også aksjonistene selv: Sent i 2014 annonserte Invisible Children at gruppen kom til å oppløses. Grunnen var ikke at kampanjen hadde lykkes, og at Kony nå var bak lås og slå: Kony var like levende og virkende som før, og iføl-ge Schomerus bidro Kony2012 muligens til å gjøre konflikten enda vanskeligere. Nei, Invisible Children skulle oppløses fordi kampanjen etter hvert hadde møtt så mye motbør fra folk som kjente forhol-dene på bakken i Uganda.

Det andre handler nettopp om hvem kampanjen tar som adressat, og hvem som inkluderes som stemmer. Kony2012 var først og fremst et uttrykk skapt av amerikanere, for amerikanere. Hele for-målet var å få amerikanske myndigheter til å agere, noe som naturligvis i seg selv er problematisk, da det ville innebære å gripe inn i et annet lands anliggender – noe man jo ikke kan gjøre sånn helt uten videre. Schomerus viser også hvordan de ugandiske stemmene ble gitt en margi-

nal plass i kampanjen. For eksempel ble det på et tidspunkt organisert et arran-gement i Washington D.C., der noen av uganderne som var med i filmen også ble tatt opp på scenen. Det var imidlertid på-fallende hvor lite de sa, påpeker Schome-rus; de var med mer som staffasje, som formodentlig skulle få det hele til å virke autentisk.

Ved å gjøre en person som Kony kjent, kan man formodentlig oppnå samme effekt som når man tvinger et troll ut i lyset. Men rent faktisk stemmer ikke dette.

Et annet problematisk aspekt var ambi-sjonen om å gjøre Kony kjent. Det synes kanskje intuitivt riktig at en som begår grusomheter ikke ønsker kjendisstatus. Ved å gjøre en person som Kony kjent, kan man formodentlig oppnå samme ef-fekt som når man tvinger et troll ut i ly-set. Men rent faktisk stemmer ikke dette. Det er mulig å være kjent over store geo-grafiske avstander og over lang historisk tid nettopp for sine grusomheter, uten at noen dermed vil stikke kjepper i hjulene dine. Problemet her består i å personifi-sere konflikter som egentlig handler om langt mer enn én person. Kony2012 fikk konflikten til å handle nesten utelukkende om Joseph Kony. Og selv om ingen mener at Kony representerer «uganderen i gata», bør det være like åpenbart at han er part i en konflikt som strekker seg langt utover hans person.

Til slutt er Kony2012 et eksempel på en kontraproduktiv strømlinjeforming av budskapet. Kampanjen viste ingen vil-je til å sette seg inn i hvor Konys opprør kommer fra – ei heller ville den ta opp de ugandiske myndighetenes overtramp mot sin egen befolkning. Det Kony2012 og man-ge tilsvarende kampanjer mangler, hevder Schomerus, er «en troverdig fortelling som vektlegger kompleksitet både når det gjel-der årsaker og når det gjelder løsninger».

Bevegelser som Kony2012 har kunnet oppleve det som ser ut som suksess, fordi de har kunnet seile under menneskeret-tighetenes antatt tidløse flagg. Om vi vil til livs naivismen som preger mye av den globale aktivismen, må vi ikke bare insis-tere på at det personifiserte er politisk, men også på at det tidløse er historisk.

Kristian Bjørkdahl er litteraturkritiker i Ny Tid. kristianbjorkdahl@icloud.com

Naivismen som preger mye av den globale aktivismen

Joseph Kony

Som første vestlige band opptrådte Lai-bach i Nord-Korea i august i år. Det er en slående tanke: Det slovenske bandet med sin karismatiske frontfigur med den kjel-lerdype stemmen, som ble herostratisk berømt med sine tyskspråklige versjoner av poplåter på 1980-tallet, på scenen i Ponghwa-teateret i Pyongyang. Et totali-tært band i et totalitært land. Det kunne knapt passet bedre for de mange journa-listene og leserne der ute som fortsatt ser på Laibach som et kryptofascistisk band.

Dette spøkelset går igjen i omtalen av opptredenen. Daily Telegraph nøy-er seg med å omtale Laibach som «et slovensk band med en forkjærlighet for naziuniformer». Georg Diez i Der Spiegel vier bandet mer plass i sin kommentar om konserten («Im Disneyland des Faschismus»), men mener langt på vei at de er avleggs: «Fascisme er ingen motgift mot kommunisme.» Han avfeier også populærmusikkens mulighet til å endre noe som helst: «Populærkulturen er i dag bare en kilde til misforståelser.»

I enhver annen sammenheng ville dette vært kulturpessimisme. I tilfellet Laibach er det en grov feillesning. Det er så man får lyst til å spørre: Laibach, hvor ble det av dere i all ståheien om konserten?

Paradokser. Svaret er nok dels pressens gamle syn på dem som «vanskelige». Det virker som journalistene ser på Laibach som et band som «flørter med» og har en «forkjærlighet for» det ene og det andre – og kanskje ikke helt forstår hva de dri-ver med. I den engelsktalende verden blir dette forsterket av at de gjerne synger på andre språk enn engelsk, og setter politis-ke spørsmål og problemer under debatt i musikken. De spiller ikke etter rockens el-ler pressens regler, og forblir dermed de vanskelige og gærne østeuropeerne.

De spiller ikke etter rockens eller pressens regler, og forblir dermed de vanskelige og gærne østeuropeerne.

Det ligger en rekke paradokser til grunn for fenomenet Laibach. Det kanskje bes-te eksempelet er motsetningen mellom fascistisk estetikk og avantgardisme. Lai-bach har rett nok brukt symboler med fascistisk forelegg, som hakekorset bestå-ende av fire økser på omslaget til albumet Opus Dei (1987). Øksebildet er imidlertid tegnet av den antinazistiske kunstne-ren John Heartfield, og bandet har også regelmessig brukt det svarte korset til den russiske avantgardisten Kasimir Ma-levitsj i sitt visuelle uttrykk. Den som vil

anklage bandet for å ta for lett på betyd-ningen av fascistiske symboler, må også huske på avantgardekunstnernes utsatte posisjon i totalitære samfunn. Hvis man finner et eksempel på fascistisk ikonogra-fi i Laibachs uttrykk, er det aldri langt til nærmeste eksempel på entartete Kunst (kalt «degenerert kunst» på norsk).

Gjennom 1990- og 2000-tallet har Lai-bach dyrket et stadig mer raffinert musi-kalsk uttrykk. På plater som NATO (1994), WAT (2003) og Spectre (2014) går de i di-alog med sin samtid, og tar for seg spen-ningsforholdet mellom Øst- og Vest-Euro-pa, fra EU til antisemittisme. I et Europa i utvikling fungerer Laibach som en reflek-tert påminnelse om det som har vært, og som mange kanskje ikke tenker over.

Diktatorens språk. På WAT finner vi også bandets selvironiske sang «Tanz mit Lai-bach», hvor Chaplins karikaturer Aden-oid Hynkel og Benzino Napaloni fra Dik-tatoren dukker opp side om side med ord som Totalitarismus og Faschismus. Igjen er det paradoksene som får tankene til å gå videre. Her bruker Laibach dessuten et av sine mest effektive knep: Ved å synge på tysk kan de benytte ord og uttrykk som kan få en ureflektert lytter til straks å ten-ke på andre verdenskrig. Språket fungerer imidlertid på mange flere plan enn bare den banale påminnelsen om nazismen.

Når bandet tolker Queens «One Vision» på tysk, kan den ukritiske lytteren komme til å tro at bandet påberoper seg fascis-tiske idealer når de synger «ein Herz, ein Geist, nur eine Lösung» – selv om det bare er en direkte oversettelse av Queens «one heart, one soul, just one solution».

Estetiseringen av (total) makt fremstår i seg selv som en fascistisk gest for mange – men det er nettopp dette Laibach ikke gjør. Ser vi nærmere etter, ser vi hele tiden en avsløring, en parodi på det de angive-lig fremstår som. Ved å oversette engelske tekster til tysk, snur de også opp ned på ideen om det opprørske og individuelle i angloamerikansk populærmusikk.

Laibach utfordrer den stereotype opp-fatningen av «staten som undertrykker og rocken som befrier», som vi kjenner fra den kalde krigen. De er i stand til å spille begge roller, fordi de også snakker den to-talitære maktens språk. Bandet vet hvor-dan de undergraver et totalitært regime samtidig som de tilsynelatende opprett-holder det. Konserten i Pyongyang kan derfor forstås som at Laibach viser landet at de forstår diktatorens språk – uten at diktatoren nødvendigvis forstår det.

Laibachs konsertreise til Nord-Korea kom i stand på initiativ fra den norske kunstneren Morten Traavik. Han uttalte i et intervju med The Guardian at kom-binasjonen av Laibach og Nord-Korea

måtte komme før eller senere, som en lo-gisk forlengelse av hans samarbeid med begge parter, og han har bedyret at han og bandet reiste «uten skjulte hensikter» – «det er mer sannsynlig at vestlige men-neskerettighetsforkjempere vil bil provo-sert enn at nordkoreanerne blir det», som han sa til avisen i juli i år.

Malurt i begeret. Diskursen om Nord-Korea låser landet, i verdenssamfunnets øyne, fast i rollen som en uspiselig krigs-hisser, styrt av en blodtørstig diktator som ikke går av veien for å henrette sin egen familie eller å la folket vansmekte. Det faller nok lett for mange å avskrive Traaviks prosjekt som nytteløst: Uansett hvor hardt han arbeider for å bryte den nordkoreanske isolasjonen, vil det bare være dråper i havet. Samtalen om Nord-Korea ligner dermed den om Laibach: Man ser det ukurante, og ønsker derfor ikke å se noen andre sider ved det.

Traaviks engasjement gjør ham på sett og vis til et enfant terrible, en som grunn-leggende dyrker det avskyelige. Men et prosjekt som «Miss Landmine» i Angola og Kambodsja (som Diez i Der Spiegel avfeier med en ironisk bemerkning) kan også ses som synliggjøring, ikke bare av landmine-skader, men også av ikke-hvite kvinner.

Traavik bruker blant annet musikk for å komme bak den uangripelige fasaden. Vi-

deoene med nordkoreansk ungdom som spiller «Take on Me» på trekkspill, blant annet i et skipsverft i Kirkenes, har gått sin globale seiersgang på internett. Fore-stillingen Kardemomyang i Bergen i 2014, hvor nordkoreanske barn opptrådte med «vestlig» musikk, flyttet på samme vis de plettfrie og talentfulle nordkoreanerne ut av komfortsonen og dekonstruerte de til-synelatende uknuselige smilene. Det kan godt ses som en dråpe malurt i Kim Jong-uns beger.

For Traavik er det utvilsomt et poeng i seg selv å arbeide med Nord-Korea for å vise frem landet for omverdenen, og omvendt. Det er ikke nødvendigvis noe forskjønnende ved hans kunstprosjek-ter i landet. Det er også viktig å huske at forandring finner sted over tid. Poenget er tydelig nok: Vi kan ikke late som om Nord-Korea ikke er et uspiselig diktatur, men vi kan heller ikke late som om landet ikke finnes. Og Traaviks virke er et synlig engasjement for landet.

Traaviks engasjement gjør ham på sett og vis til et enfant terrible, en som grunnleggende dyrker det avskyelige.

Endring. «Slutt å tenke stygt om ting du ikke vet noe om. Utvid din horisont. Bli dråpen som uthuler steinen,» er Traaviks oppfordring til Vesten (Morgenbladet 25.6.2010). Vi kan godt se hans mangeå-rige arbeid med kunstprosjekter i Nord-Korea som denne oppfordringen omsatt til praksis. Laibach, som alltid har virket i skjæringspunktet mellom populærmusikk, politikk og kunst, er et band som kan være denne oppgaven voksen når de gjør noe så radikalt som å holde konsert i Nord-Korea.

Det paradoksale i at «verdens mest lukkede land» tillater en opptreden av et såpass subversivt og kritisk band, setter nok Laibach også pris på. For alt vi vet ser bandet det hele som en spøk, en mu-lighet til å ha det morsomt på bekostning av flest mulig. Men altså: Hadde de vært mer uttalt kritiske til Kim Jong-uns styre, ville det nordkoreanske regimet med all sannsynlighet ha lukket seg og nektet dem adgang. En konsert er bedre enn in-gen konsert. Og et band som behersker den totalitære statens språk, kan også frigjøre fra det språket. Kanskje kan de være en av dråpene som uthuler steinen, og bidra til endring, på lang sikt.

Broch Ålvik er musikkviter. jon.mikkel@operamail.com.

Dråpen som uthuler steinen

Sted for fredDe som velger et liv i kontemplasjon og kjærlighet til Gud – kan de spille en rolle i denne verden? Filmen Man kan ikke google inn Gud gir en enkel og verdig fremstilling av nonner og klosterliv.

DOKUMENTAR

AV LIV KRISTIN HOLMBERG

Hvilke utveier finnes i dag, ut av denne kapitalistiske, globale intethet, til ste-der hvor det er ånd og hjerte som styrer menneskenes liv? Hilde Haugs film Man kan ikke google inn Gud viser oss et mu-lig svar. De siste par årene har hun fulgt dominikanernonnene i Lunden kloster i Oslo. Gjennom filmen viser Haug frem en alternativ livssone, en dialektisk motsats til vårt samfunn.

En radikal kraft. Hilde Haug har sin bak-grunn fra sosiologien. Idag driver hun et lite produksjonsselskap, Haugtussa Film, hvor hun er både regissør og produsent. Tidligere har hun laget dokumentarfil-men I min mors navn (Mother's Faith, My Destiny), som handler om kvinnelig omskjæring. Hennes siste film, Man kan ikke google inn Gud, er en enkel og verdig fremstilling av klosterlivet. Filmen gir oss et personlig møte med nonnene i Lunden kloster. Vi får høre om deres livhistorier, og om deres radikale livsvalg. Vi følger dem i deres hverdag, på supermarkedet, i hagen, i bønnen, i dansen og ved data-maskinen. Et dominikansk kloster er et fellesskap av kvinner som vier hele seg og hele sitt liv til å søke Gud sammen. Fil-

men gir oss et godt bilde av hvordan det private og det kollektive balanseres i non-nenes liv. Deres doble behov for en egen, privat sfære samt trygghet forankret i det kollektive, kan ivaretas i klosteret. Fellesskapet fremstår ikke som noe luk-ket og sekterisk, snarere som en radikal kraft. Nonnefellesskapet er ingen homo-gen gruppe. Nonnene kommer fra ulike generasjoner – den yngste er 26 år, den eldste 88 – og fra seks ulike nasjoner. Alle har ulike og unike årsaker som ligger til grunn for deres livsvalg. Intervjuene med nonnene viser at dette valget er svært bevisst fundert hos dem alle. Det som er felles, er at de søker et helbredende liv, et liv som kan romme den radikale kjær-ligheten – den som kan omfavne alle. «Å takle sitt eget vanskelige sinn, sin ustabi-litet eller egne sterke drifter, gå i dybden og være stød, det er dét som er vårt ide-al,» forteller priorinnen, søster Anne-Lise Strøm. Det handler om å møte seg selv og hverandre. Her finnes ingen fluktveier. Nonnene snakker åpenhjertig om sitt kall, sine ofre, sine oppbrudd fra familen, om sorgen, om å leve som frivillig barnløs, om skjønnheten i et liv i kontemplasjon, hengivelse og stillhet. «Den store kampen handler ikke om å bekjempe sine liden-skaper,» sier en av søstrene, «men å gi av-kall på å ha kontroll». Ønsket er å settes fri, i dypeste forstand.

Frigjorte. Ett av temaene filmen belyser, er det å frivillig velge bort moderskapet. Nonnelivet er et alternativ til familieliv og ekteskap, og åpner opp for ekspanderte kjærlighetsvisjoner. Ikke bare mann og barn er kvinnene fri fra, de har også en begrenset valgfrihet ovenfor andre anlig-gender i livet. Å inngå i en eldgammel og fastlagt livsstruktur innebærer å unnslip-pe mange valg i hverdagen. «Den som tror at frihet er å gjøre hva man vil, når man vil og med hvem man vil til enhver tid ... det er jo et slaveri uten like. Ut fra drifter som ikke egentlig er preget av menneske-lighet. Og i hvert fall ikke av guddomme-

lighet,» sier en av nonnene i filmen. Fri-het fra de sosiale medienes støy er også et viktig aspekt for å kunne gestalte et kontemplativt liv. «Man kan ikke google inn Gud, vet du,» forteller priorinnen i klosteret. Det har ellers vært viktig for regissøren å portrettere nonnene som selvstendiggjorte og kroppslig frigjorte. Vi følger nonnene når de blir veiledet av sangterapeut, vi ser dem gjøre grimaser, lage ulyder og danse square dance. Haug skriver i programteksten: «Det at nonner kan betraktes som frie og selvstendige in-divider, er noe av det jeg avdekker med denne filmen.»

Dette perspektivet får meg til å stus-se. Et slikt utsagn innebærer at man har trodd det motsatte. Og det er underlig når man tenker på de utallige modige og visjonære nonner som har eksistert i vår historie – som Teresa av Avila, Hildegard

von Bingen og Den hellige Birgitta, for å nevne noen – som har tatt dette radikale valget for å kunne vie sitt liv til ekspan-sjon av livsholdninger istedenfor å være husmor. Haug prøver på pedagogisk vis å hjelpe oss over i det hellige rommet, men faren er at denne metoden normali-serer, trivaliserer og i verste fall utsletter forskjellene mellom det hegemoniske og det alternative. Det er uansett prisverdig at Haug ønsker å bygge ned barrierer og eventuelle fordommer mot marginalsam-funn som nonneklosteret. Siden mange nok har en høy terskel for å besøke et slikt sted, er Haugs film viktig. I filmen bytter periferi og sentrum plass – det er våre liv utenfor klostermurene som un-derliggjøres.

Retrettens retrett. Etter over 200 000 år på jorden har menneskene kanskje ikke blitt

så mye klokere. Vi famler stort sett i mør-ket, vi tar feil av det gode og onde, og vi tar feil av det brukbare og det forkastelige. Utålmodigheten, stresset og panikken gjør oss dårlig rustet til å tåle livets betingelser.

Filmen viser oss at de få som fortsatt lever i klostrene, fortsatt kan spille en viktig rolle. Ikke bare for nonnene selv, men også for alle oss andre. Nonnene til-byr veiledning til mennesker i nød, både åndelig og psykisk. De muliggjør midler-tidige tilfluktssteder for oss andre. Asyl – det hellige sted for fred – kommer fra det greske ordet asylos, som viser til det som er ukrenkelig, eller det som ikke kan tas fra en, det som ikke kan stjeles. Det er altså stedet der man ikke kan miste. Og det er jo akkurat slike steder dette sam-funnet trenger – et samfunn der så mye handler om angsten for å miste, angsten for å falle utenfor. Her tilbys ekte stillhet,

men ikke ensomhet. Her kan man være sammen, alene. Her finnes det en himmel over livene, en metafysisk overbygning, en innramming av vår utsatthet.

I filmen bytter periferi og sentrum plass – det er våre liv utenfor klostermurene som underliggjøres.

Ved ankomst til de ulike europeiske klostrene jeg har besøkt de siste årene, har jeg alltid blitt fylt av håp. Et annet liv er faktisk mulig – gjennom de klare ruti-nene, livsrytmen i klosteret, gjennom den liturgiske sangen, gjennom nøysomheten, tålmodigheten og takknemligheten som råder som livsholdning i klosteret, gjen-nom at man kan inngå i en eldgammel livsrytme. Alt gjør at man kan heve blik-ket og få utsyn utover egne bekymringer.

Den første tiden i løpet av et kloster-opphold vurderer jeg alltid om ikke dette er mitt egentlige liv. Det er så vanskelig å etablere gode livsvilkår for sjel og hjerte i vårt samfunn at man kanskje trenger dis-se klostermurene som beskytter en, som holder en tilbake, i fred og uforstyrrethet. Men etter en stund inntreffer alltid den samme følelsen: at jeg kan ikke bli, at jeg må videre, at jeg må vende tilbake. Ven-de tilbake fra tilbaketrekkingen. En re-trettens retrett. Freden er tiltrengt, men uroen er kanskje likevel det som beveger oss?

Hilde Haugs film Man kan ikke google inn Gud handler om de som faktisk blir værende. Det er en av grunnene til at den-ne filmen er interessant. Den gir oss et innblikk i tankene og begrunnelsene som ligger bak et slikt valg – å forbli i tilbake-trekkingssonen. Drømmen om den evige fred.

Filmen kan sees for Ny Tids abonnenter på www.nytid.no

Holmberg er kunstner og organist.

Den 6. oktober valgte FNs interna-sjonale klimapanel ny leder. To uker før avstemningen utga en av de al-ler fremste kandi-datene, belgiske Jean-Pascal van Ypersele, boken om sitt liv som klimaforsker. Alt-for sent, siden van

Ypersele tapte valget som ny leder for IPCC – men godt, fordi boken gir en lett-fattelig og pedagogisk innsikt i det som for de fleste av oss er et uhåndterlig og uforståelig område: FNs klimaforhandlin-ger.

Opptakten til valget. Det var en iskald, mørk desemberaften under det som kan kalles miljøverdenens Mekka-mønstring: FNs klimaforhandlinger i København i 2009. Sjelden har så mange stått så lenge i en så lang og frysende kø – bare for å få den lille badgen som åpnet dørene til Bel-la-senteret, der verdens ledere skulle bli enige om en ny, global avtale for å få stop-pet klimaendringene. I tolv timer sto de der i skjønn forening: sjefene i de største multinasjonale selskapene sammen med representanter fra regnskogen, miljøfre-akere og teknologigründere. Hadde Vår-herre skrudd temperaturen ned ti grader, ville harmoni og felles forståelse umiddel-bart gjort sin inntreden. Men slikt skjed-de ikke i de dager, selv om julen var like rundt hjørnet. I stedet ble det bare kalde-re og kaldere, før det til slutt var helt inn-lysende at denne ambisiøse ansamlingen av statsledere ikke ville komme frem til noen juridisk bindende klimaavtale innen København-forhandlingene var omme.

Bet seg fast. Foran et fasjonabelt hotell steg en liten, vakker og velkledd inder inn i en oransje Tesla Roadster som brakte ham til kveldens første foredrag: Rajen-dra Pachauri, lederen av FNs klimapanel (IPCC), var ikke bare ute i hardt vær som følge av det mislykkede midtvintermøtet i den danske hovedstaden; to uker tidligere hadde alle verdens Rupert-Murdoch-avi-ser avslørt at IPCC-lederen og samtlige

av hans 3000 klimaforskere blindt had-de «kjøpt» WWFs påstand om at isbreen på Himalayafjellene ville forsvinne innen 2035, og kanskje før.

I to år hadde setningen stått svart på hvitt i utkastene til rapporten hele verden ventet på – og som hadde gitt Pachauris disipler Nobels fredspris like mange år tidligere. Etter København-fiaskoen og avisavsløringene burde FN-toppen ha tatt sin hatt og gått – men den bollywoodske sjarmøren bet seg fast i den smeltende iskanten: Omringet av to av sine smuk-keste taleskrivere – utvalgt blant de 1200 ansatte i det New-Delhi-baserte Teri-insti-tutt for «innovative løsninger for en bæ-rekraftig fremtid» – slengte han sin svarte kappe over skulderen og gjorde seg klar til nok et innbringende foredrag.

Mens Pachauris britiske kollega Nicho-las Stern måtte låne en krakk for å nå opp til podiet, hvor han på Oxford-vis trakk sine vokaler ut i nølende langdrag , var Pachauri fri for anfektelser da det var hans tur på talerstolen. I høyt tempo og med akademisk tyngde leverte han varen på et språk som ikke etterlot noen tvil om Pachauris etniske bakgrunn. Og publi-kum klappet – før den elegante klimalede-ren hastet videre til neste event.

Men – alle som var til stede skjønte at dette ikke kunne vare. Derfor kom også anklagene mot Pachauri om seksuell tra-kassering ikke som noen stor overraskel-se. Ikke at IPCC-toppen på noen måte er mannen som ser ut til å ville klø sine kol-legaer på låret, noe han sikkert med ret-te også benekter. Poenget er at Pachauri ikke har trakassert Eva, men eplet. Etter 13 år med inderen i førersetet, trenger FNs klimapanel sårt en endring i stil, inn-hold og ledelse.

Kandidatene. Tre vestlige, gråhårede menn, alle med svært lite moteriktige briller, har stått klare til å overta: Stand-ford-professor Chris Field med over 200 publikasjoner på sin harddisk; den sveitsiske IPCC-visepresidenten Tho-mas Stocker, opphavsmannen til studien om temperaturutviklingen år 1000–2000 (som viste en hockeykølle-liknende kur-ve med «knekken» rett etter starten på den industrielle revolusjon); og sist, men ikke minst, «vår mann», Jean-Pascal van

Ypersele, belgisk professor ved Univer-sitetet i Leuven, og, i likhet med Stocker, IPCCs visepresident. På IPCCs styremøte i Dubrovnik 6. oktober stemte et flertall av verdens klimaforskere for at den bel-giske astrofysikeren skal ta over roret et-ter Pachauri.

Problemet med de tre kandidatene var at de alle kom fra et av de vestlige in-dustrilandene, de som allerede har fylt atmosfæren med CO2-utslipp for å nå sin høye levestandard. Alle er fra listen over landene i Kyoto-avtalens Anneks I, det vil si de landene som har forpliktet seg til å kutte utslippene frem til 2020. Disse er bare 43 av IPCC-panelets 193 medlems-land. Så når den sørkoreanske Hoesung Lee fremmet sitt kandidatur i siste liten, fikk han umiddelbar støtte fra utviklings-landenes medlemmer. Kuriøst nok er ikke Lee klimaforsker, men økonom. En stilling han hatt for koreansk industri, foruten ol-jeselskapet Exxon tidlig i karrieren. Enda mer kuriøst, og symbol på FN-systemets lenge etterlengtede reform, er det at Sør-Korea, som er verdens 13. største økono-mi og medlem av G20, i FN-sammenheng er et utviklingsland. Derfor ble også Hoe-sung Lee valgt med 40 prosent flere stem-mer enn nestemann, van Ypersele.

Fornemt opphav. I boken Une vie au coeur des turbulences climatique – «Et liv i hjer-tet av klimaturbulenser» – gir van Yper-sele sine lesere et unik innblikk i verdens forskningsmastodont IPCCs historie og indre gemakker. For oss som er vokst opp med at FN egentlig ble funnet opp av FNs første generalsekretær Trygve Lie, før Gro Harlem Brundtland og Verdenskommisjo-nen for miljø og utvikling tok over showet i 1987 med rapporten om «Vår felles fram-tid», er dette fascinerende lesning.

Brundtland er naturlig nok en av van Yperseles helter – noe hans mange twe-ets om vår tidligere statsminister bevit-ner. Men historiens vind blåser brutalt utenfor Færder, og van Ypersele nøler ikke med å utpeke den svenske meteoro-logen og klimaforskeren Bert Bolin som klimapanelets far, og å gi lille Malta – mest kjent her hjemme for sine tallrike russis-ke bankbokser – æren for at opprettelsen av FNs klimapanel ble en realitet.

Hvordan kunne han tro at IPCC-landene

ville skifte ut den flamboyante Rajendra Pachauri med den selsomme Jean-Pascal van Ypersele, like lite sprudlende som den nylig avgåtte EU-presidenten Her-man Van Rompuy? Vel – en liten v er ikke det samme som en stor V. I Belgia vitner den stor V-en i «Van Rumpuy» om gam-mel Flandern-slekt – hardtarbeidende og ydmyk, tradisjonell og jordnær. Den lille v-en i «van Ypersele», derimot, vitner om århundrer med adelige aner, gjerne med en fortid i belgisk Kongo eller i selveste det kongelige hoff. For van Ypersele, el-ler «van-Yp», som han kalles på forsker-munne, er sistnevnte tilfelle: Onkelen var kabinettsjef for Belgias mest populære monark Kong Baudouin, mens moren for-valtet kongehusets kunstsamling. I dette miljøet tråkket van-Yp sine barndomssko. Derfor blir han verken starstruck eller klam i hendene når han hilser på konger, dronninger, presidenter og statsministre. Pachauris Hermés-slips er byttet ut med et edruelig, rødvinsfarget polyester-så-dant – med FN-logo.

Liv og lære. Jean-Pascal van-Yp ser sam-funnet fra toppen og ned. Her må det raskt legges til at den store Y-en i navnet hans kan stå for en stor porsjon ydmyk-het. Kombinasjonen er slettes ikke å for-kaste dersom man skal forvalte og kom-munisere verdens kanskje aller viktigste kunnskap.

«IPCC er kunnskapens budbringer, det har intet syn, » dundrer han til. Og det er nettopp van-Yps kommunikasjonsevner som skiller ham fra de andre kandidatene – ikke bare fordi han har sine 5000 klima-nerd-følgere på Twitter. I boken forklarer han hvordan han vil reformere IPCC, sær-lig måten panelet kommuniserer med om-verdenen og tilrettelegger det skriftlige materialet på. Han ønsker også å endre praksisen med at rike land betaler gildet, og går inn for at de i stedet følger FNs normale byrdefordelingsnøkkel. Fremfor alt lever van-Yp forandringen han selv for-fekter: Han tar alltid trikk eller tog, enten det er til toppmøter rundt om i Europa eller lokalskolenes svette-tær-luktende gymsaler for å fortelle elever og foreldre om hva vårt fossildrevne samfunn er i ferd med å gjøre med kloden vår. Og bud-skapet formidles på en måte alle forstår

– like godt på engelsk, fransk, og flamsk.

Ypperlig bok. I Une vie au coeur des tur-bulences climatique, som var ment som van-Yps valgkampbok, gir han leseren informasjon som våre egne klimafor-handlingsspesialister vil kaste seg over, eksempelvis vurderingen av toppmøtet i København, som gir en mening vi ikke ante at fantes. Han skriver om EUs rolle og innflytelse da «alle» så den andre vei-en, og om Kinas vendepunkt. Og han for-teller om hvordan denne lille setningen i 1995, ifølge ham selv, endret alt:

«En rekke forhold viser at mennesket har en synlig innflytelse på det globale klimaet.»

Banalt, komplisert og upresist vil vi kanskje si i dag. Men van-Yps bok fortel-ler oss hvordan ord og enkel grammatikk teller: Bruken av presens i stedet for pre-teritum forårsaket et skred av høylytt kri-tikk fra kollegaer over hele verden under forhandlingene i Madrid i 1995. For ikke å si oljeselskapenes aktive rolle allerede da den første rapporten kom ut samme år. Qatar og Saudi-Arabias konsekvente blokkering av det minste ord med fjern hentydning til oljebrukens katastrofale konsekvenser, er ikke ny for noen, men alltid like pinlig.

Dialogformen, van-Yps lettfattelige språk og bokens knappe 125 sider gjør Une vie au coeur des turbulences climatique til ypperlig lektyre for alle som interesserer seg for klimaforhandlingene i Paris som tar til i slutten av november i år. Selv når han forklarer hvordan vi kan «akselerere overgangen» gir van-Yp den beste demon-strasjon av hvordan det komplekse kan gjøres enkelt, enten det gjelder å utnytte verdens potensial for bioenergi eller kar-bonfangst og -lagring, som klimaforskeren på ingen måte ser bort fra.

Bokens forord, skrevet av Human-film-skaperen Yann Arthus-Bertrand, levner liten tvil om at verden ville ha trengt van-Yp. Petroleumssponsede foredrag ville blitt en saga blott under van Yperseles IPCC-ledelse, og han ville verken sysle med undervisning eller konsulentselska-per på si. Det vil bli klima for alle penga.

Frisvold er skribent, bosatt i Brussel. pfrisvold@gmail.com

YppersteprinsenJean-Pascal van Ypersele: Une vie au coeur des turbulences climatique De Boeck Supérieur, 2015

Den 6. oktober valgte FNs internasjonale klimapanel ny leder.

KLIMA

PAAL FRISVOLD

MUSIKK

Laibach er en høyst relevant aktør i Morten Traaviks nordkoreanske prosjekt.

AV JON MIKKEL BROCH ÅLVIK

NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) |NR 28 2322 | NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12) NY TID – MÅNEDLIG INTERNASJONAL ORIENTERING

Kritikk FILMLITTERATUR

Matthew Avery Sutton: American Apocalypse. A History of Modern Evangelicalism Harvard University Press, 2014

Milleniumalistenes og andre radikale grupperingers viktigste oppgave var å forandre samfunnet etter nye, religiøse doktriner.

SAKPROSA

HENNING NÆSS

Det nasjonale mottoet til USAs forente stater er: «In God we trust.» I dette mer-kelige landet er politikk og religion blan-det sammen på en helt annen måte enn i Europa. American Apocalypse. A History of Modern Evangelicalism handler blant annet om radikal evangelisk apokalyp-se, og er dessverre nedslående lesning for alle som forsvarer fornuft og opplys-ningsfilosofi. Det eneste oppmuntrende med boken er at enkelte av de omtalte grupperingene har gått i forsvar for jø-dene. Opplysningstiden, som hadde en så viktig innflytelse på dannelsen av USAs selvstendighet, koker fremdeles i samme suppegryte som forskjellige ek-stremreligiøse tankeretninger. Den ra-dikale evangelismen vokste frem på det sene 1800-tallet, og slo sterke røtter ved begynnelsen av 1900-tallet. Prester, evan-gelister, forretningsmenn, fjernsyns- og radiofolk, bibeltilhengere, professorer og boktrykkere prekte den unngåelige apo-kalypsen. Forestillingen om apokalypsen kunne, ifølge denne boken, ikke knyttes verken til en spesiell økonomisk klasse eller til et spesifikt utdanningsnivå. Apo-kalyptikerne kunne identifiseres på alle nivåer av samfunnet, i form av for eksem-pel baptister, metodister, presbyteriane-re, episkopale, kongresjonalister, pinse-venner og millieniumalister. Man skulle kanskje tro at overbevisningen om at Gud

har bestemt alt på forhånd, altså predes-tinasjonslæren, som i aller høyeste grad tilhører den radikale evangelismen, ville føre til passivitet. Nøyaktig det motsatte er tilfelle: Bevegelsen viste, og viser, en helt utrolig grad av aktivitet.

Evig liv. Evangelisering er kort og godt en form for kristen forkynnelse, både gjennom ord og gjerning, som består i at man skal spre det kristne budskapet i samme form som det ble skrevet ned i de fire evangeliene, og det skal forkynnes til verdens ende. Den kristne frelsesbud-skapet kan oppsummere slik, med sitat fra Johannesevangeliet: «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

Troen på det evige liv, hvis det skal tas helt bokstavelig, må jo nødvendigvis også fortsette etter verdens ende. Den radikale evangelismen forkynte og forkynner en evig endetidstro. Apokalypsen er alltid nært forestående, og forsterkes naturligvis i tider med krig, nød, sult og elendighet.

Som kjent var den amerikanske revolu-sjonen begynnelsen på en omfattende de-mokratiseringsprosess, som også skulle få stor betydning for blant annet Norges selvstendighet. Men det fantes, og finnes fremdeles, krefter i USA som bestandig har stått i opposisjon til sekularisering og opplysningstradisjon. Den radikale evan-geliske troen innebærer at Jesus ikke skal komme tilbake en gang i en fjern fremtid; hans andre tilbakekomst er alltid nært forestående. Endetiden er en konstant trussel for dem som venter på apokalyp-sen. Så ekstrem ble bevegelsen, at den så på atombomben som et tegn på Guds rettferdige straffedom.

Sterk påvirkning. American Apocalypse tar på en glimrende måte for seg evangelis-mens historie i det amerikanske samfun-net. Først og fremst dreier den moderne evangelismen seg om å spre frykt for og motstand mot det moderne samfunnet. Samtidig tok evangelistene i bruk moder-ne kommunikasjonsmidler som radio og fjernsyn for å spre budskapet sitt mer ef-fektivt. Den var ikke tilbakeskuende – den var virkelig radikal.

I 1878 publiserte William E. Blackstone boken Jesus Is Coming, for å advare så mange som mulig mot den kommende endetiden. Han skrev: «Vi tror, at gudløs-heten er på fremmarsj, i form av trioen kommunisme, sosialisme og nihilisme.»

Boken ble til i skyggen av den amerikan-ske borgerkrigen, og fikk enorm utbredel-se. Krigen krevde 600 000 liv, og USA gjen-nomgikk store forandringer etter at den var slutt, ikke minst fordi slaveriet ble opp-hevet. Millioner av emigranter, deriblant katolikker og jøder, strømmet inn over lan-det og skapte fremmedfrykt hos de hvite protestantene. Den raske veksten storbye-ne gjennomgikk førte til helt nye demogra-fiske inndelinger, i et land som verken had-de eller har noe offisielt språk eller noen offisiell religion. I denne smeltedigelen utviklet den teologiske modernismen seg, og kom til uttrykk blant annet i den mo-derne gospelevangelismen, som spredte budskapet om Jesu tilbakekomst via sang og forkynnelse. Evangelistene prekte ikke

bare evangelisme og endetidens unngåeli-ge komme – de drev regelrett politisk ak-tivisme, og infiltrerte de politiske korrido-rene i Kongressen og Senatet. De påvirket utdannelsesinstitusjoner, formet politiske grupperinger, tok politiske bestemmelser – kort sagt forandret de samfunnets grunn-strukturer i stort omfang.

Den radikale evangelismen forkynte og forkynner en evig endetidstro. Apokalypsen er alltid nært forestående, og forsterkes naturligvis i tider med krig, nød, sult og elendighet.

Biologisk politikk. Milleniumalistene og andre fundamentalisters viktigste dok-trine var å forandre samfunnet etter nye, kristne retningslinjer, med klar avstand-staken til praktiseringen av sex mellom to av samme kjønn. Denne formen for stereo-typ tenkning gjorde sitt sterke inntog i USA etter første verdenskrig. De radikale evan-gelistene kritiserte bruken av korte skjørt, samt utdannelse for kvinner, med grunnlag i Bibelen, og begrunnet dette i en tenkning der biologi og politikk smelter sammen: Kvinnens samliv med mannen skulle være basert på det å avle barn, en oppfatning som representerte et typisk forsvar for den alminnelige hvite middelklassefami-lien. Evangelistene hadde bestemte, reak-sjonære meninger om hvordan barn skulle oppdras og blandet seg inn i debatter om riktig skoleundervisning, samtidig som frykten for den massive innvandringen fra Øst- og Sør-Europa truet det tradisjonelle protestantiske fundamentet.

Den rette vei. Fundamentalistbevegelsen har definitivt hatt sine karismatiske lede-re til å bringe budskapet ut til folket, for eksempel J. Frank Norris og John Roach Straton. Sammen klarte disse to originale, nesten tegneserieaktige figurene å smel-te sammen USAs nord- og sørlige religi-onspolitikk. De formulerte et sett av leve-

regler som kombinerte et radikalt politisk budskap med ekstremreligiøs tenkning, og influerte Det republikanske partiet med sine oppfatninger.

Norris og Stratchon så ikke først og fremst undergangstegnene i den mo-derne teknologien, men i den allmenne umoralen blant mennesker. De forkynte kulturens snarlige undergang, og kjempet mot for eksempel katolske presidentkan-didater. Krigen ble brukt som metafor for, og symbol på, Guds rettferdige straf-fedom. Krigen var både noe ondt og noe godt; akkurat det folk hadde fortjent, og dermed ble krigen også et redskap for evangelistene til å skape omvendelse og tvinge mennesker til å gå «den rette vei».

Antikrist. American Apocalypse er blitt en svært interessant og velskrevet bok, som tar for seg alle tenkelige temaer knyttet til den moderne radikale evangelistbevegel-sen. For eksempel er armageddon-oppfat-ningens utvikling på 1930-tallet godt og detaljert beskrevet. Evangelistbevegelsen vokste seg sterkere med de ekstremistis-ke kreftene ellers i Europa og USA – og det fortelles hvordan den gjenvant sin kraft samtidig med at Mussolinis kom til mak-ten Italia: Evangelikeren Baumann identi-fiserte Mussolini som den personifiserte Antikrist. Ifølge boken hadde Mussolini selv ingen som helst idé om hvor tett han ble fulgt opp av preliminialister og andre endetidsevangelister. Ralph og Edith Nor-ton, trolig de ivrigste fundamentalistene i USA på denne tiden, reiste til Italia for å intervjue Mussolini, som de knyttet til det gamle romerske imperiet, og dermed til djevelen. Mussolini hadde på sin side ingenting imot å bli identifisert på denne måten.

American Apocalypse er skarpt fortalt, og har mange spennende innfallsvinkler til temaet. Etter 1980 har USA hatt to evangeliske presidenter: Ronald Reagan og Georg W. Bush. Og selvfølgelig er ikke bevegelsen blitt mindre robust etter 11. september 2001.

Henning Næss er kritiker og forfatter. henning.ness@getmail.no

Apokalypse nå eller aldriMikal Hem

PUTINDen ensomme tsaren

Russland har i det siste satt et stadig sterkere preg på verden. Skal vi forstå hva Russland vil, og hva landet er i stand til, må vi forstå Putin og hans ambisjoner. Mikal Hem undersøker her hva vi kan forvente av Putin og av Russland i tiden fremover.

Pris 349,-

Morten Storm, Paul Cruickshank, Tim Lister

AGENT STORMPå innsiden av Al-Qaida

«Tiårets spionhistorie ... Aldri har vi vært i nærheten av å lese noe så realistisk og detaljert fra innsiden av terrororganisasjonene og etter-retningstjenestene som jager dem.» Aslak Nore, a-magasinet

Pris 349,-

Nicolai Strøm-Olsen

HANS GUDEEn kunstnerreise

Som ung reiste Hans Gude til kontinentet for å bli kunstner. Han hadde suksess med salg av sine virtuose landskapsbilder og ble en innflytelsesrik akademiprofessor – en av 1800-tallets fremste norgesambassadører i kunstens tjeneste.

Pris 449,-

Hans Petter Graver

DOMMERNES KRIGDen tyske okkupasjonen 1940–1945 og den norske rettsstaten

«Dommernes krig er like mykje eit innlegg i dagens samfunnsdebatt som eit historieverk. Boka bør få klassikarstatus.» Eirik Holmøyvik, klassekampen

Pris 399,-

Idunn Sem/Carsten Aniksdal

KRIGSSEILEREÅ overleve freden Krigsseilere er en portrettbok med vekt på livet etterpå, der veteranenes tilbakeblikk rommer sterke vitnes-byrd om hvordan opplevelser av krig også gjør freden vanskelig å takle. Samtidig er de portretterte her, med sine senskader og sår, nettopp overlevernes historie.

Pris 349,-

Bård Wormdal

SPIONBASENDen ukjente historien om CIA og NSA i Norge Dette er en historie om norske militære spionbaser, om mer eller mindre vellykket hemmelighold, om den militære nytten av installasjonene og om lokalsamfunnene som lever rundt dem. – En side av dagens Norge som de færreste kjenner.

Pris 399,- utk. 18. nov.

Mikkel Wold (red.): Tag etikken tilbage. Markedstænkningen og dens konsekvenser Jensen & Dalgaard forlag, 2015

M. Bolt & D. Routhier (red.): Kapitalisme som religion Nebula, 2015

Når alle ting i livet får en prislap på sig, bliver de let korrumperede.

ETIKK

ALEXANDER CARNERA

Tag etikken tilbage er et opråb til en verden, der de seneste årtier har gjen-nomgået en udvikling hvor de sociale og menneskelig relationer i forbløffende høj grad er omdannet efter markedets mønster: hvor brugen af økonomiske incitamenter ses som en efterhånden alment accepteret måde at løse sociale problemer på. Men når alle ting i livet får en prislap på sig, bliver de let kor-rumperede. Dette beror på, at marke-det ikke kun fordeler varer, men også udtrykker og fremmer en særlig måde at forholde sig til værdier og de varer der udbydes på. Hvis et barn får betaling for at læse bøger, læser det muligvis flittigere, men det lærer også at betrag-te læsning mere som et pålagt arbejde end som en kilde til tilfredsstillelse og åndsudvikling. Det er dette mentale kli-ma, skabt af homo economicus, der har fået invadere områder som uddannelse, arbejdsliv, klimaforståelse og sundhed. Men mennesket handler ikke kun ud fra ønsket om nyttemaksimering, men også gode relationer, samarbejde, nærhed og empati. (Noget også økonomerne gjor-de opmærksom på i den danske dagpen-gekommission. Bedre sent end aldrig!) Overfor det nytteoptimerende, korrum-perede menneskesyn af vindere og tabe-re, betoner Tag etikken tilbage nødven-digheden af at ta op igen et sprog for værdighed og respekt. Bogen trækker her på inspirationer fra den græske fi-losofi og den kristne etik, katolske re-formprogrammer, dannelsestænkning i uddannelse og bæredygtig og social økonomiforståelse.

Konkurrencestaten. Med henvisning til Ove K. Pedersens bog Konkurrencestaten, betoner Peter Kemp hvordan selvforsør-gelse, og dermed arbejdskraften, er gået hen og blevet den egentlige værdimåler i det danske samfund. «Normalsubjek-tet» bliver det menneske der får pligter og rettigheder, og som regulerer og kon-trollerer dets arbejde. «Jeg vil tilføje, at det er denne logik, der har bestemt vore markedspolitikeres revisioner på hele uddannelsesområdet: reformen af lære-ruddannelsen, hvor fagenes indhold skal fortrænges af metodelære; folkeskolere-formen, der voldsomt forlænger børns skoletid; fremdriftsreformen, der indfø-rer kadaverdisciplin for studenterne på universiteterne; og senest dimensione-ringsplanen, der vil udrydde en række af universiteternes sprog- og kulturfag. Dertil kommer, at et såkaldt «kvalitetsud-valg» har ment, at de studerende kan ar-bejde 20 procent mere. De unge skal på kortest mulige tid uddannes til at kunne arbejde – få et job, som det hedder. Hero-verfor sætter Kemp den klassisk selvbe-sindelse (antikkens filosofi) og den krist-ne idé om et universelt etisk fællesskab. Men det er ærgerligt at artikelforfatteren ikke giver sig tid til at udfolde disse vig-tige ting ordentligt. Hvad betyder det, at vi helt har mistet et sprog for arbejdets kvalitet, og kun taler om produktion og effektivisering? Hvad betyder det, at vi

stirrer os blind på løsninger, og ikke på dannelse og fordybelse? I dag har alle nemlig ret til at forstå, men ikke pligt til det samme. Heraf den fordummende ud-dannelsespolitik og det dysfunktionelle arbejdsmarked, hvor alt handler om ef-fektivisering og verdioptimering, samt øget produktion. Adorno skrev, at der er en tæt sammenhæng mellem kortsigtet nytte, herunder pengebegær, og sproglig forenkling og fordrejning.

Banken har indtaget kirkens plads.

Væksttroen. Ifølge professor i økono-mi Jesper Jespersen, har vi i den sids-te tredjedel af det 20. århundrede set et skift i den økonomiske teoris fokus fra fællesskab til individ, fra velfærd til værdier opgjort i penge. Vi har bevæ-get os fra samfundsøkonomi baseret på en forestilling om det fælles bedste, til en styrket markedsøkonomi hvor det er de enkelte individers forbrug og den samlede produktion opgjort i penge, der er i fokus. Man har sat sin lid til at øget produktion og flere penge skulle kunne afhjælpe den økonomiske krise og gøre befolkningen mere tilfreds. Men «aldrig har så mange økonomer taget så meget fejl, som det har været tilfældet igennem det seneste årti – hvor væksten stort set har været fraværende». Økonomisk teori kan ikke længere forklare virkeligheden. Forestillingen om at udbud skaber sin egen efterspørgsel på arbejdsmarke-det, har vist sig at være fejlagtig. Fuld beskæftigelse er ikke normaltilstanden, snarere tværtimod. Konsekvenserne af en objektiv økonomisk fornuft er en ek-splosiv gældssætning, hvor samfundets svageste kommer til at betale byrden. Men økonomi er, som Jespersen beskri-ver det, «en fortolkningsvidenskab». De økonomiske modeller som politikerne bruger til at begrunde iværksættelsen af skattelettelser for erhvervsliv og almen sparepolitik («nødvendighedens poli-tik»), «fremstår som et resultat af en vi-denskabeligt funderet analyse, som det vil være uansvarligt ikke at gennemføre, hvilket i sig selv bidrager til at under-grave den demokratiske debat». Sagen er nok den, som Ole Jensen fremhæver i sit bidrag, at økonomiens invadering i alle livssfærer har at gøre med ideologi. «Vækst er blevet religionserstatning.» Vi er ramt af «vækstfælden», som han skri-

ver – en ny væksttro har sat sig igennem, som instrumentaliserer livet i objektive penge og produktionsevner, og som ikke har meget med vækst at gøre, som i en kristen, poetisk og fællesskabsmæssig sammenhæng altid har været forbundet med det spirende, sansende og betænk-somme liv. Men hvilken rolle spiller tro-en i den moderne økonomi?

Kapitalisme som religion. Anledningen til den lille, men fortættede tekstsamling Ka-pitalisme som religion er den tyske filosof og forfatter Walter Benjamins posthume fragment ved samme navn fra omkring 1921. Mens Max Weber argumenterede for slægtskabet mellem kapitalismens ånd og den protestantiske reformation – hvor en arbejdsomhed i det jordiske le-der mod frelse – ser Benjamin derimod kapitalismen som en genfortryllelse af det moderne, der afslører den i al væsent-lighed som et religiøst fænomen. Kapita-lismen som religion er kendetegnet ved tre ting: 1) Den er efterlevelsen af en kult, ikke en lære eller idé; 2) Den er perma-nent – en fejring uden ophør. Den skelner ikke mellem fest og arbejdsdag, mellem hvile (sabbat) og aktivitet. Der er kun én uafbrudt dag af fest-arbejde hvor arbej-det falder sammen med kulten; 3) Den kapitalistiske kult peger ikke mod nogen forløsning eller soning af skyld, men mod selve skylden. I sin analyse fremhæver Giorgio Agamben at «kapitalismen som religion ikke tenderer mod en forandring af verden, men dens destruktion som mål». Han spørger: Hvad tror kapitalis-men på? I sin definition af troen (pistis) siger Paulus i Hebræerbrevet: «Troen er substansen ved de ting der håbes på.» Med Agambens kommentar: «Den er det, der giver virkelighed og troværdighed til det, som endnu ikke eksisterer, men som vi tror på og har tillid til, det hvormed vi har sat vor troværdighed og vort ord på spil. Creditum er participiet i perfektum for det latinske verbum credere: Creditum er det, vi tror på. «Men da kulten har fri-gjort sig fra enhver genstand, og skyld fra enhver synd, har kapitalismen ingen genstand ud fra troens synspunkt. Den tror på den rene kredit, som har erstattet Gud. Banken har indtaget kirkens plads. Og da penge og kredit ikke længere har en ydre reference (guldstandarden), bli-ver kapitalismen en tom betegner, der fremstår som et rent trosspørgsmål. Med det resultat at krediten bliver en parodi på troen. Man håber på noget der ingen substans har.

Gældsmennesket. Denne helliggørelse af kapitalismen, og forestillingen om arbej-de og produktion har vidtrækkende kon-sekvenser. Ikke alene er arbejdet blevet en identitetsskabende kult indhyllet i en fetischdyrkelse af selvrealisering, brands, kreativitetssprog og selvforbrug; den har også skabt en gældsøkonomi der under-støtter en bestemt form for produktion, nemlig produktionen af subjektivitet, no-get Maurizio Lazzarato har taget op i sin bog Skabelsen af gældsmennesket (La Fa-brique de l’homme endetté). Staternes øko-nomiske politik (plus EU) leverer grund-laget for en biopolitisk administrering af livet gennem understøttelsen af et liv i forbrug og banklån til vores huse, hvor-ved mennesket tager del i dets eget slave-ri, som var det vejen til frelse. De imagi-nære årsager som styrer fornuften og gør mennesket dummere og tilværelsen mere elendig, er overtaget af kapitalismen, der er lykkedes med at få imaginære årsager om vækst, foretagsomhed og fremtidig sikkerhed til at ligne en hellig sandhed. Robert Kurz kalder således kapitalismen en «perverteret, sakral genstand», der har selvstændiggjort sig i en jordisk offerbe-vægelse: Kapitalfetischen. Den trolddom (fetisch) der udgår fra varen, er den sam-me trolddom som får varen til at løsrive sig fra varecirkulationen til en adskilt sfære, hvor magien og forførelsen tager over og kvaliteten og substansen forto-ner sig. Det er denne separationsproces (religio betyder ifølge Agamben «det der adskiller») som kapitalismen intensiverer og ernærer sig af. I en postindustriel øko-nomi domineret af viden, kommunikati-on, rådgivning, koncepter og oplevelser, går fetisch, performance og produktion af subjektivitet hånd i hånd. Hvad stiller man op overfor denne parasitagtige tro der invaderer kapitalismen og økonomi-en? Der opfordres i forordet til at gå til angreb på den nihilistisk religiøst funde-rede økonomi, og skabe grundlaget for modsproget for en fælles erfaring. Heri er bogen enig med førstnævnte: Tag etikken tilbage. Men hvor sidstnævnte vil søge tilbage til almene værdier i dannelse, etik og kristendom, vil Kapitalisme som religi-on etablere grundlaget for en ny totalkri-tik af nyliberal økonomi, af kapitalismens fundamentale virkemåde, herunder en afhelliggørelse (profanation) af arbejde og liv – og skabe modsprog for kvalitet og erfaring i produktion og fællesskaber.

Carnera er forfatter og essayist. acmpp@cbs.dk

Økonomi og religion

BOKNOTISER

Michael Harris: The End of Absence: Reclaiming What We’ve Lost in a World of Constant Connection Uavhengig publisert, 2014 Snart er det ingen som husker livet før internett. Hva betyr dette uunngåelige faktum? Det forsøker Harris å finne ut av i sin nye bok. Den kritikerroste utgivelsen er skrevet for dem som husker en tid før internett, men som siden har hengitt seg til det – disse menneskene er levende oversettere mellom «før» og «etter» inter-nettrevolusjonen.

Ifølge Harris har tid til å være fraværen-de og reflekterende blitt nåtidens sjeld-neste vare. The End of Absence er et resul-tat av et personlig eksperiment der han selv sluttet i jobben og kuttet ut teknolo-gi. Han kom frem til at det ikke handler om totalt fravær, men om å bevisstgjøre seg på et sunt mediainntak i hverdagen. The Guardian skriver at boken burde være obligatorisk lesing, og at den får en til å reflektere over denne unike perioden – i skillet mellom den gamle og den nye verdenen.

Stein Ringen: Nation of Devils: Democratic Leadership and the Problem of Obedience Yale University Press, 2013 Siden finanskrisen brøt ut i 2008 har det pågått en stormende debatt om hvorvidt selve demokratiet er i krise. I Nation of Devils går Stein Ringen fra Oxford Univer-sity inn på nettopp dette temaet: at regje-ringer regjerer – eller sagt på en annen måte: er «demokratiske regjeringer» en selvmotsigelse?

Ringen tar hovedsakelig for seg eksem-pler fra Storbritannia og USA, blant annet hvordan fiaskoen «Obamacare» viser at det er én ting å ha en visjon, men en gan-ske annen ting å få det til å fungere. Han går også inn på hvordan folkets lydighet skapes og opprettholdes. Ifølge Ringen er ikke makt nok: Befolkningen må også være villig til å bli ledet. På denne måten bevisstgjør han om folkets egen rolle når det gjelder å utfordre styresmaktene.

Boken har blitt kalt et «enormt bidrag til statsvitenskapens litteratur», og Finan-cial Times hevder at Ringen viser hvor-dan «bedre politisk lederskap er mulig».

William Davies The Happiness Industry: How the Government and Big Business Sold us Well-Being Verso Books, 2015 Hva gjorde en buddhistisk munk på fjor-årets økonomiske forum i Davos? Han foreleste verdens ledere om mindfulness.

William Davies’ bok tar for seg hvorfor vi det siste tiåret har blitt så interesser-te i å måle lykke: Både i det offentlige og private prøver vi å finne lykken og velværet gjennom utallige tester og me-ningsmålinger. Dette er særlig utbredt i USA, der flere av de mest fremgangsrike bedriftene ansetter en egen «chief happi-ness officer». Resultat er at følelsene våre har blitt en ny markedsvare som fritt kan kjøpes og selges.

Davies’ bidrag er at han anerkjenner det høyere, ideologiske målet å ha «lyk-kelige» ansatte – produksjonen øker. Han stiller seg kritisk til hvordan arbeidsgive-re ser ut til å iaktta og måle de ansattes velvære, som igjen fører til en ny form av konkurranse: å være mest mulig lykkelig.

Dette er også et økende fenomen i Nor-ge, der yoga, trening og andre øvelser som fokuserer på velvære, lanseres som et gode for ansatte i bedrifter. Men uavhen-gig av arbeidsgivernes muligens kyniske intensjon kan det ligge en «vinn-vinn»-si-tuasjon der velværet til de ansatte fak-tisk økes gjennom for eksempel trening i arbeidstiden. Der tidligere konsensus for lykke var materiell velstand, er det kanskje ikke helt feil å godta vår tids nye religion: følelser.

Line Fausko, line@nytid.no.

En veteran er Irvin D. Yalom blitt. Nå 82 år. Den califor-niske psykiatripro-fessoren ved Stan-ford University, psykoterapeuten, lærebokforfatteren og den skjønnlit-terære forfatteren. Det er 26 år siden hans skjønnlitteræ-re gjennombrudd med Kjærlighetens

bøddel og andre fortellinger fra psykotera-pien. I mellomtiden er det kommet flere romaner fra hans hånd. Yndlingsgrepet har vært å sette fortidige filosofer i sce-ne: Nietzsche, Spinoza og Schopenhauer. Yalom konstruerer fiktive scenarier rundt disse filosofene der deres eksistensielle favoritt-temaer får anledning til å spille seg ut. Som i boken Da Nietzche gråt. Med sin sans for kontinental filosofi har denne amerikanske forfatteren en spesiell ap-pell til et europeisk publikum.

Døden i terapirommet. Denne gangen vender Yalom tilbake til den sjangeren han i høyeste grad selv har vært med på å forme: fortellinger fra psykoterapirom-met. I Vi er alle døgnfluer – og andre psy-koterapeutiske fortellinger får ti personer som Yalom har behandlet de senere åre-ne komme til orde. Felles for disse er at de strever med eksistensielle spørsmål knyttet til brudd og nye veivalg i livet. For mange av dem er dette forbundet med livets siste og avsluttende fase – og der-med døden. Det er fascinerende historier.

Hva har Yalom å gi disse pasientene og oss? Først og fremst et nærmest påtren-gende nærvær og en insistering på å ut-nytte hvert sekund. Forandring er mulig! Her er det i høyeste grad snakk om å gri-pe dagen. Eller på fotballspråket: Yalom spiller til fløyta går. Enten det er døden selv som innhenter en, eller at timen eller terapien nærmer seg slutten. Og ofte har han ikke mye å gå på. Han oppsøkes av folk fra forskjellige land og steder i USA. Gjerne folk som har lest bøkene hans. Og Yalom aksepterer terapier som har en va-righet på en time eller to. Da duger det ikke å sove i timen eller henfalle til «hm» eller «hva tror du selv?»

Intenst nærvær. «Moments of meeting» er et utrykk fra psykoterapilitteraturen. Det handler om at det er enkelte øyeblikk, som gjerne opptrer uventet, der det skjer noe spesielt mellom pasient og terapeut. Noe som pasienter senere husker særlig godt og som de legger spesiell vekt på når de skal beskrive endringsprosessen. Yalom dyrker slike øyeblikksmøter.

Mister de da sin kraft når han aktivt går etter dem? Tilsynelatende ikke. De ser ut til å virke like sterkt selv om det er en tek-nikk som ligger bak.

Yalom har vært med på å definere ek-sistensiell psykoterapi. Den utmerker seg ved en forkjærlighet for spesielle temaer: død, brudd, ansvarlighet, autonomi, kjær-lighet, autentisitet og ærlighet, for å nev-ne noe. Her er diagnoser underordnet. Og terapeuten skal være maksimalt nærvæ-rende, gi av seg selv, dele egne livserfa-ringer (uten å være påtrengende), aktivt tilby en klangbunn, en resonans i et annet menneske. «Minding a mind,» for å si det i mentaliseringsspråket. Og Yalom har spe-sielle forutsetninger for å gi av seg selv når temaet dreier seg om døden. I hans al-der er temaet også påtrengende for ham selv. Det hører vi en god del om.

I disse sykehistoriene følger vi Yalom fra innsiden. Hans overveielser underveis. Eksempelvis hva han tenker når det er 15 minutter igjen av timen og terapien og det fortsatt ikke har skjedd noen forløsning.

Terapeutens følelser. I disse sykehistorie-ne følger vi Yalom fra innsiden. Hans overveielser underveis. Eksempelvis hva han tenker når det er 15 minutter igjen av timen og terapien og det fortsatt ikke har skjedd noen forløsning. Slik sett er dette gode lærestykker også for terapeuter. Vi identifiserer oss med mannen i terape-utstolen, og lurer på hva vi selv ville ha gjort. For mitt eget vedkommende er det dette med aldri å gi opp som gjør sterkest inntrykk. Terapeutens egne følelser, som vi kaller motoverføring, har som kjent stor betydning for forløpet av en psyko-

terapi. Noen hver kan bli motløs. Yalom inspirerer ved å fortelle om hvordan han bearbeider sin egen tvil. Han evner å in-stallere håp hos pasienter såvel som hos terapeuter.

Nei til diagnoser. Boken er forsynt med et instruktivt forord av Finn Skårderud. I et etterord gir Yalom en slags leseanvis-ning: Hans fortellinger er myntet på folk flest, og han håper den grunnleggende holdningen i dem virker inspirerende, særlig på fagfolk som – spesielt i USA – er sultefôret på denne type psykoterapi i sin utdannelse. Moderne psykiatriut-dannelse, diagnoser og manualisert be-handling har Yalom ikke særlig sansen for. Disse synspunktene har jeg ingen innvendinger mot, ettersom jeg ikke tror Yalom ønsker å generalisere det han dri-ver med til å gjelde alle mulige pasienter i alle mulige situasjoner. Men tar man ham veldig på ordet, kritikkløst, kan man forledes til å nedvurdere mye annen god psykoterapi. Selv driver jeg manualba-sert psykoterapi for emosjonelt ustabile (tidligere kalt «borderline»). Jeg tror ikke Yalom ville ha motsatt seg denne, der-som han fikk se hva den gikk ut på. Jeg tror snarere han ville ha anerkjent tera-piformen, som jo er tenkt for helt andre mennesketyper i helt andre (desperate) livssituasjoner enn dem Yaloms egne, godt betalende pasienter i California be-finner seg i.

En misjonær. Er dette god litteratur? For mange: Ja. For noen: Nei. Dette er ikke «ren» skjønnlitteratur. Og man må like den litt belærende stilen hans – Yalom har en underliggende hensikt om å være oppbyggende. På sett og vis er han en misjonær. Han vil noe sosialt med bøkene sine – han vil endre noe. Noen synes dette er skjemmende. Jeg kan forstå synspunk-tet, men for meg veies det opp av andre kvaliteter. Først og fremst at fortellinge-ne (stort sett) er fascinerende. Det er et narrativt driv i dem. Og selv om man blir kjent med hans tekniske grep, som derfor ikke virker spesielt overraskende etter hvert, blir ikke historiene forutsigbare. Yalom leverer fortsatt varene.

Karterud er professor i psykiatri. wkarteru@online.no

Vi, døgnfluene

Axel Honneth: Die Idee des Sozialismus Suhrkamp, 2015.

Axel Honneth blander i sin nye bok sammen sosialisme og solidaritet, og mister dermed av syne frihetens egentlige idé.

FILOSOFI

ODIN LYSAKER

«Sosial frihet er sosialismens egentlige idé,» lyder det paroleaktig på det revolu-sjonært røde bokomslaget til Die Idee des Sozialismus av Axel Honneth. Spørsmålet melder seg: Hvorfor utgis en bok av den verdenskjente filosofen akkurat nå, med nettopp ordet sosialisme i tittelen? Etter endt gjennomlesning kan spørsmålet be-svares på ulike vis. Det gjør boken lese-verdig, men også problematisk.

Frihet gjennom andre. Ifølge Honneth har sosialismen mistet sin kraft – og derfor må dens egentlige idé aktualiseres: det han kaller «den franske revolusjonens etiske fordring, nemlig frihet, likhet og solidaritet». Honneth baserer dessuten «sosialisme» på sitt eget begrep om «sosi-al frihet». I boken defineres dette som «in-dividuell frihet gjennom andre». Dermed kritiserer Honneth den negative frihets-forståelsen: fraværet av andres innblan-ding i eget liv, og som mange mener er dominerende i dag.

Dette gjør han gjennom å rekonstruere sosialismens idéhistorie fra tiden før den franske revolusjon og frem til i dag. Her trekker han veksler på så ulike tenkere som Karl Marx, John Stuart Mill og John Rawls, for bare å nevne noen. I løpet av tidsperioden Honneth tar for seg, hevder han at sosialismebegrepet endret innhold fra det naturrettslige til det politisk-ideo-logiske.

Urettferdighet. Siden klassikeren Kamp om anerkjennelse (1992, på norsk i 2008), har Hegels tanke om anerkjennelse vært Honneths ledemotiv. Han skiller mellom tre former for anerkjennelse: kjærlighet, respekt, og solidaritet – som alle gjensi-dig bekrefter individets personlighet.

Fra omkring 2000 supplerte Honneth sin begrepslige verktøykasse med frihet, som fore-løpig kulminerte i boken Das Recht der Freiheit (2011, på engelsk i 2013). Årets bok videre-utvikler altså dette perspektivet når sosialisme baseres på Honneths sosia-

le tapning av frihet.De senere årene har Honneth gått fra å

tenke om arbeid som en grunnleggende menneskelig aktivitet, til samfunnsmes-sig arbeidskraft. Denne rekonstruksjo-nen er ikke desto mindre på noe av sitt mest interessante når den viser til nett-opp arbeidets verdi som både økonomisk inntjening og personlig utvikling. I et avi-sintervju i fjor uttalte Honneth at siden hans anerkjennelsesteori setter fokus på verdsettelsen av samfunnsmedlemme-nes ytelse, bidrar dette til reduksjon av ulikheten Thomas Piketty problematise-rer. Derved er den økonomiske analysen i Honneths sosialismebok interessant å lese opp mot bøker som Pikettys Capital (2014) og Anthony Atkinsons Inequality (2015).

Meta-politikk. Bokens målsetting er iføl-ge introduksjonen å gjenreise sosialisme som det forfatteren kaller «meta-politikk». Det betyr «en kilde til politisk-etisk orien-tering». Honneth mener at hans sosialis-mebegrep er «etisk-politisk nøytralisert».

Når Honneth endatil forsvarer liberale frihetsrettigheter som sosialismens vil-kår, lyder han som et ekko av Rune Slag-stad om forholdet mellom sosialisme og liberalisme i den norske diskursen: «Som politisk og rettslig teori er liberalismen marxismen overlegen, som økonomisk og sosial teori er marxismen liberalismen overlegen.»

Etter å ha lest boken, forblir det likevel uklart hva som er meta-politikkens nor-mative grunnlag – politisk ideologi eller politisk filosofi?

Ideologisk kritikk. «Norsk politikk frem-står som en ideologifri sone,» kommen-terte skribent og forfatter Linn Stalsberg i VG forleden. I et intervju med Danmarks Radio allerede i 2006 etterlyste Honneth aktualisering av gamle eller konstruksjon av nye ideologier, samtidig som han kriti-

serte Jürgen Habermas’ «pessimisme» på grunn av hans fokus på religion som kilde til solidaritet. I forordet forklarer Hon-neth dette som ett av bokens motiver. Han avviser dermed tesen om «ideologi-enes død», og tilbyr i stedet ideologien sosialisme som svar på Stalsbergs etter-lysning.

Imidlertid er det problematisk, i det minste filosofisk, når Honneth forveks-ler sosialisme med solidaritet. Særlig si-den han forklarer leseren innledningsvis at han nettopp ikke er ute i partipolitisk ærend. Han viser til John Rawls, selv om Rawls hevder at frihet og rettferdighet må begrunnes uavhengig av «omfattende doktriner» – mangfoldet av borgernes ideologier eller andre syn på det gode liv. Her mener jeg Honneths sosialismebe-grep reduserer politisk filosofi (ikke-om-fattende doktrine) – herunder frihetsbe-grepet – til politisk ideologi (omfattende doktrine), slik som sosialisme.

I boken defineres dette som «individuell frihet gjennom andre». Dermed kritiserer Honneth den negative frihetsforståelsen: fraværet av andres innblanding i eget liv.

Og derigjennom reduseres ideologikri-tikk (i boken kalt «immanent kritikk») til ideologisk kritikk. Honneth foretar en lo-gisk feilslutning når han går fra Rawls’ «li-berale solidaritet» til sin egen «sosialistis-ke frihet». Grunnen er at når han benytter ideologikritikk – ett av frankfurterskolens kjennemerker – resulterer denne sosialis-tiske utgangsposisjonen i at han allerede før analysen av samfunnet har bestemt seg for løsningen i betydningen én be-stemt ideologi. Med tanke på frihet i plu-ralistiske og tolerante demokratier, må borgerne fritt kunne velge doktriner, og således støpe samfunnets grunnmur på basis av det Rawls kaller «overlappende konsensus». Honneth kunne med fordel ha brukt mer plass på denne spenningen mellom filosofi og ideologi.

Demokratisk solidaritet. «Rettferdige sam-funn er basert på demokratisk solidari-tet,» skriver Honneth, med henvisning til Rawls’ rettferdighetsteori. Det betyr at de-mokratiet legitimeres gjennom borgernes solidariske oppslutning og samhandling. Som Hauke Brunkhorst dokumenterer, kan solidaritetsbegrepet (ikke-omfatten-

de doktrine) oppnå overlappende kon-sensus på tvers av borgernes ulike poli-tisk-ideologiske orientering (omfattende doktrine), slik som sosialdemokrati eller kristenkonservatisme.

Derfor er Honneths «sosialistiske vending» unødvendig. I tillegg er den inkonsistent med hans overordnede anerkjennelsesteori, som allerede be-står av begrepet om anerkjennelse som solidaritet. Og, ikke minst, er tanken om «demokratisk solidaritet» grunnlaget for frihetsbegrepet i Honneths forrige bok. Kort sagt: Det er tilstrekkelig å definere «det sosiale» i friheten ut fra solidaritet (ikke-omfattende doktrine) fremfor so-sialisme (omfattende doktrine). Derfor er det overraskende når Honneth ikke videreutvikler begrepet om demokratisk solidaritet som et alternativt og ikke-dok-trinært fellesskapsbegrep. Her kunne han dessuten ha trukket veksler på det han i sine tidligere arbeider har beskrevet som «eksistensiell anerkjennelse», siden dette er frihetens fellesmenneskelige, og der-ved før-ideologiske, fundament.

Frankfurterskolens fremtid. Honneths intellektuelle testamente kan leses inn i sosialismeboken, siden den utkom etter at han nylig fratrådte professoratet i so-sialfilosofi ved Universitetet i Frankfurt (han er fremdeles direktør ved Institutt for samfunnsforskning, samt professor ved Columbia University), som både Max Horkheimer og Habermas innehadde før ham. Dermed bidrar Die Idee des Sozia-lismus, som er forfattet av dagens leder av frankfurterskolen, til diskursen om denne tradisjonens fremtid. Da blir Hon-neths sammenblanding mellom sosialis-me og solidaritet vesentlig.

For sentrale bidragsytere til frankfur-terskolen – allerede nevnte Habermas, og Brunkhorst, så vel som Albrecht Wellmer og Jay Bernstein – hevder at dens vide-reføring bør innbefatte den politisk-filo-sofiske ideen om demokratisk solidaritet, men uten å ta til orde for den politiske ideologien sosialisme. Dermed synes Honneth å være nokså alene blant frank-furterne om sitt veivalg.

Hadde imidlertid hans anerkjennelses-teori fremdeles vært tuftet på demokra-tisk solidaritet, ville Honneths nyeste bok trolig vært nærmere en aktualisering av den sosiale frihetens egentlige idé.

Lysaker er filosof og førsteamanuensis ved Universitetet i Agder. odin.lysaker@uia.no

Frihetens egentlige idé

Irvin D. Yalom: Vi er alle døgnfluer – og andre psykoterapeutiske fortellinger Arneberg forlag, 2015

I sine nye beretninger fra terapirommet er det insisteringen på aldri å gi opp som gjør sterkest inntrykk.

LITTERATUR

AV SIGMUND KARTERUD

www.nytid.no

24 | NR. 28 | NOVEMBER 2015 (12.11–16.12)

JulegaverSOM REDDER REGNSKOG!

Besøk vår nettbutikk på

Strikk din egen regnskogfrosk med denne unike strikkeoppskriften fra Arne & Carlos! Dette er en rødøyet trefrosk som er å finne i regnskogen i Mellom- og Sør-Amerika. Oppskriften er en flott gave til deg selv eller en strikkeglad venn, og er et bidrag til å redde regnskogen!

100 kroner

STRIKK EN FROSK

Foto: Jimmy Nelson

Kalender2016

www.regnskog.no

KALENDER 2016Årets kalender er en hyllest til dyrene,

plantene og menneskene som bor i og lever av regnskogen. Se vakre bilder

og lær mer om den fantastiske regnskogen hver eneste måned.

300 kroner

Mariboes gate 8 – 0183 Oslo – Norway– e-mail: regnskog@regnskog.no – tel: +47 23 10 95 00

GI ET GAVEBEVISLa dine venner bevare regnskog i form av et symbolsk gavebevis. Nye motiver i år! Få tilsendt på e-post eller i posten.

Fra 100 kroner

Denne gaven bidrar til å bevare regnskogen som er hjemmet til mellom 50 og 80 % av jordas plante- og dyrearter.

Raseringen av verdens regnskoger er en av vår tids største

miljøkatastrofer, truer livsgrunnlaget til mennesker, dyr og

planter og fører til store CO2-utslipp. Regnskogfondet kjemper

for å bevare regnskogen og sikre rettighetene til menneskene

som lever der. Dette gavebeviset symboliserer en viktig gave til arbeidet

for å redde regnskogen! Tusen takk for støtten!

GAVEBEVIS KR 250,-

G AV E B E V I S

Det er ikke én, men mange fortellinger om hybris, menneskelig overmot.

Det er et gjennomgangstema fra Platon til Adorno at vår nåværende livsform er basert på vold, at denne volden fortærer oss innenfra mens vi legger under oss alt liv utenfor oss, at denne volden gjør oss ufølsomme mot andre – naturens man-ge andre så vel som den menneskelige. Uthulingen av sjelen og ødeleggelsen, brakkleggingen av et rikt og nyansert sanse- og følelsesliv som ledsager under-trykkelsen og ødeleggelsen av alt som foraktes som sårbart og svakt, bidrar til at den stolte frykter den ydmyke. Kon-trasten som den saktmodige, forsiktige, følsomme stiller opp, er utålelig.

Ved å ødelegge det indre livet gjennom ødeleggelsen av det ytre, tas følsomhe-ten fra dem som volden går ut over, så vel som voldsutøverne selv. Basert på hybris består voldens løgn i å late som om det ikke finnes noen dybde eller egenverdi – ikke noe utover kampen for forøkelsen av makten og forfengeligheten ved den.

I essayet Stillhet og fortelling (2013) stiller forfatteren Erland Kiøsterud spørsmålet: «Hvorfor er det, dypest sett, ingen instans, ingen moral i verden?» I likhet med den franske filosofen Dani-el-Robert Dufour betrakter Kiøsterud det moderne Vesten som «den første kulturen i verdenshistorien som prøver å greie seg uten en metafysikk, uten en gud, uten en instans utenfor oss selv som vi som samfunn og som enkeltmen-nesker kan se oss selv fra». Kiøsterud knytter denne vår metafysiske ensomhet til en strukturell vold, og spør om denne volden, normalisert som den er, er blitt usynlig.

Forestillingen om at menneskelig ondsin-nethet er knyttet til skade påført jordklo-den, finner vi i de aller eldste skriftlige kilder i vestlig kultur. Blant antikkens autoriteter var det en utbredt oppfatning at «helvete og flod» var en straff utstedt av gudene som reagerte med sinne på menneskets hybris.

Antikkens tenkere mente at natur-katastrofer skyldtes moralsk forfall og svikt, hvorav fristelsene ved mineralut-nyttelse bare er én av mange, og knapt den alvorligste. Og man kan si at dette var en troverdig forklaring i tilfeller av lokal avskoging og tap av jordens frukt-barhet. Men mest av alt fryktet de en flod som ville kunne legge de største byene under vann og ødelegge dem fullsten-dig. Sett fra våre dagers vitenskapelige ståsted må den siste forestillingen sies å ha vært ubegrunnet. Trusselen man fryktet, kunne ikke den gang tilskrives menneskets moralske dårlighet, men snarere naturlige forhistoriske klima-endringer. I antikken utviklet de en preg-nant moralsk analyse av menneskeskap-te klimaendringer, en analyse som etter alt å dømme er mer treffende for oss i dag enn den var for dem. Som økologiske profeter var de to til tre tusen år forut for sin tid.

Totaliteten av menneskelig erfaring kan forstås som «ytre» liv harmonisert med det aktiviserte og kultiverte «indre» liv som kreves for å se dette. Meningsfull sannhet – det være seg om ytre forhold, hendelser i naturen – må ikke bare være logisk gyldig; den må føles riktig, ikke i betydningen subjektivt-vilkårlig føleri, men i betydningen være i samklang med grunnleggende følelsesopplevelser felles for menneskene som er stilt overfor sam-me fenomen. Naturen har altså kvaliteter som bare kan erfares gjennom en følel-ses- og sansebasert tilgang, til forskjell fra en distansert og intellektuell.

La oss kaste et psykohistorisk blikk på en omtrent 2500 år gammel tekst, nemlig Bibelens skapelsesberetning, 1. Mose-

bok, 6. kapittel: «And God saw that the wickedness of man was great on earth, […] The earth also was corrupt before God, and the earth was filled with vio-lence […] And God said unto Noah, The end of all flesh is come before me; for the earth is filled with violence through them; and behold, I will destroy them with the earth. Make thee an ark […].»

Legg her merke til – i tråd med mine to kursiveringer – at vi blir fortalt at det er menneskets vold som er problemet. Passasjens moralske advarsel gjelder for et samfunn hvis verdensanskuelse tillater vold å oversvømme samfunnets psyke, kollektivt forstått. Det handler om hvordan en slik psyke metaforisk over-svømmer, og dermed underminerer selve basisen for sin egen eksistens.

Vi glemmer at hybris er blitt en til-stand vi godtar nærmest som normen – normalen – i vårt heseblesende hyper-aktive 24/7-samfunn; at hybris i tråd med ordets greske rot betyr «vilkårlig vold». Noahs oldebarn, kong Nimrod, kan be-skrives som bibelhistoriens arketypiske egomane skikkelse – egoistisk på, eller over, grensen til vanvidd. Som narsissis-ter flest er han imidlertid ikke forelsket i sitt sanne selv; han vet ikke hva det er, ettersom han aldri har gjort «indre ar-beid», arbeidet med seg selv og modnes til å anerkjenne andres egenart, andres behov. Det resulterende inautentiske selvet er et selvsentrert snarere enn et sentrert selv; avkoblet fra verden, ikke tilkoblet den, forankret i den. Jo større den indre tomhet som mangelen på for-ankring i og respekt for både den naturli-ge og den sosiale ytre verden gir opphav til, desto mer presserende er behovet for «narsissistisk tilførsel». Barnets primitive narsissisme med dens fantasier om om-nipotens, uavhengighet, grandiositet – se på meg, se hvordan verden graviterer rundt meg og mine ønsker – avløses aldri av innsikt i ytterverdens grenser og følgelig nødvendigheten av å begrense seg og å utvikle sansen for skillet mellom behov og ønsker, mellom å trenge og å ville ha.

Kanskje er det en psykohistorisk linje fra Nimrod til Donald Trump, forenet i ønsket om å bygge sitt tårn så høyt at det når himmelen, med den siterte be-grunnelse at det gjelder å sette sitt navn på kartet, å utmerke seg over alle andre.

I Platons korte og ufullendte dialog Kri-tias skildres flere tilfeller av økologisk ødeleggelse i det forhistoriske Hellas. Avskogingen ødelegger markens evne til å nyttiggjøre seg regn; elver og fosser går tørre. Den engang så fruktbare jorden er blitt til skinn og bein, et skjelett. Platon gjør det klart at han refererer til hendel-ser 9000 år forut for hans egen tid. Mest kjent er fortellingen om Atlantis.

I dialogene Lovene og Statsmannen finner vi tanken om at det er noe syklisk, noe evig gjentakende over menneske-samfunns utvikling: Velstand og vekst oppnås og nytes, grådighet, hovmod og arroganse – grenseløshet – tar overhånd; sosial oppløsning og naturkatastrofer – især i form av oversvømmelser – går hånd i hånd. Dette fordi mennesket har en iboende tendens til å degenerere. Grunnet moralsk skrøpelighet og svikt, eller lastenes overtak, der man streber etter mer enn det som tilkommer en, går fellesskapet til grunne i et hendelses-forløp der moralsk, sosialt og politisk forfall er innvevd med naturødeleggelser. For den kollektive psyke er katastrofene gudenes moralske straff – en dom. Det handler om å høste som man sår, få i det ytre som fortjent av svikt i det indre.

Det som særmerker antikkens tenk-ning, er hvordan den uavlatelig søker en forklaring på hendelser – i naturen som i samfunnet – i den menneskelige tilstand moralsk forstått, psykohistorisk tydet. Moderne vitenskap har med sine meto-der, prosedyrer og gyldighetskriterier villet bryte med det den betrakter som erkjennelsens feilkilder i den førmoder-ne, kalt «mytiske» tenkning, især den som består i antropomorfisme, projiseringen av noe subjektivt over i det objektive.

Når isen og breene smelter, permafros-ten tiner, havet forsures, fylles med milli-arder plastpartikler og havnivået stiger, arter utryddes i rasende tempo – hvem vil i dag si, som i antikken, at katastrofe-ne må forstås som guddommelige gjen-

gjeldelser og som straff for menneskets egenmektighet, gudløshet, grenseløshet? For hvordan man blant jordens talløse arter, livsformer, setter seg og sitt over alle andre, gjør dem til midler for egne mål, uten engang å skille mellom behov og ønsker? Er det noe i at vi tenderer til å underdrive der tidligere tider overdrev forbindelsen mellom tilstanden i men-neskets sjelelige liv, psykhe, og tilstanden i naturen?

Innsikten Kiøsterud mener seg å nå i den forannevnte boken, er at stillheten inne i meg og stillheten i det der ute er den samme; innerst inne er verden taus. Han søker å ta innover seg at «stillheten er verdens grunnvilkår, at det ikke finnes noen instans i verden». Det finner jeg vanskelig. Kiøsterud stiller spørsmålet skarpt, på vegne av kulturen og tiden han – vi – tilhører. Men er innsikten han her fremsetter, sann?

Basert på hybris består voldens løgn i å late som om det ikke finnes noen dybde eller egenverdi.

Skjønt jeg langt på vei deler Kiøsteruds beskrivelser, slutter jeg meg ikke til at stillhet er verdens grunnvilkår. Vilkå-rene handler snarere om sårbarhet og dødelighet hos alt levende, og om artso-verskridende gjensidige avhengigheter, slik økosentrismen – til forskjell fra an-troposentrismen – anerkjenner dem. At vi i dag opplever å lete forgjeves etter en instans, en autoritet for mening og verdi utenfor oss selv, kan ha å gjøre med at vår mentalitet ennå er preget av eksis-tensialismen: å tro seg å finne ankerfes-ter for mening og verdi i den ytre verden, i naturen, er en form for selvbedrag; en illusjon det moderne post-metafysiske og post-religiøse mennesket har vokst fra. Når jeg leser Kiøsterud, fornemmer jeg at forestillingen om mennesket som vesenet som uavlatelig jakter på verdi, og som skuffes og kastes tilbake på seg selv ved å ikke finne «gjensvar» der ute, henger ved, skjønt Kiøsterud synes innforstått med den nihilisme som slik innsnevring av verdikildene har vist seg å lede til. Kall det gjerne nullpunktet: erkjennelsen av at instansen for verdi verken lar seg – fritt og autentisk – frem-bringe av det enkelte individet eller på-treffe i noe som eksisterer og er slik det er utenfor det, uavhengig av det.

Men om vi vender blikket, eller mer presist, vår sanselighet og kroppslighet utover, lyttende vel så mye som seende, er det slett ikke stillhet som møter oss. Kiøsteruds stille her inne, stille der ute, gir ingen klangbunn, men er fraværet av livets resonans. Om det føles tomt og likegyldig å være et subjekt som spinner om sin egen akse og skal suge alt av betydning fra eget bryst, så ikke derfor sagt, enn si bevist, at alt utenfor er like betydningsløst, retningsløst, likegyldig til å være eller ikke være, leve eller dø. Det som møter oss der ute, er lyden av alt som lever, av verden som levende, ikke taus. Det er våre medskapningers streben etter fortsatt liv, noen summen-de, andre syngende, atter andre svøm-mende, krypende eller flyvende. Beve-gelse, ikke stillstand; streben etter sitt artsspesifikke gode, ikke likegyldighet eller uberørthet overfor alternativene liv eller død, blomstring eller undergang. Vi som i vitenskapens og den psykolo-giske reduksjonismens navn, kulturelt og individuelt, tror vi projiserer alt som har med mening og verdi å gjøre, burde i stedet åpne oss for deres aldri hvilende manifestasjoner i den store verden, den vi er små i. Og om det så skulle bli stille, virkelig stille, så er det på grunn av oss.

Vetlesens bok The Denial of Nature ble anmeldt av Erland Kiøsterud i september

i Ny Tid.En lengre versjon av dette essayet fin-

nes i den nyutkomne boken Fra ord til handling (red. Beate Sjåfjell og Arild Stub-haug). Der diskuteres Grunnlovens § 112

med utgangspunkt i rettsvitenskap, medie-vitenskap, biovitenskap, poesi og filosofi.

Vi takker utgiverne og forfatteren!

Vetlesen er forfatter og essayist.

Hybris – og stillheten etterpå

ESSAYARNE JOHAN VETLESEN

Babels tårn, 1563, av Pieter Brueghel den eldre. Kong Nimrod inspiserer steinhuggernes arbeid.