william_dalrymple_ni_liv

Ni liv

T YPE-IT AS, 08.08.2012ORDRE: 26255 (s . 1 av 328)

William Dalrymple

Ni livOversatt av Ellinor Kolstad


William DalrympleI skyggen av Bysants, 2000

I Kalis tid, 2004Den siste Mogul, 2010

Oversetteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Originalens tittel: Nine livesCopyright © 2009 by William Dalrymple

Map and illustrations © Olivia FraserNorsk utgave © 2012 H. Aschehoug & Co. (William Nygaard), Oslo

www.aschehoug.noSatt med 10,5/12 pkt. Sabon hos

Type-it AS, Trondheim 2012Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8

Printed in SwedenScandBook AB, Falun 2012ISBN 978-82-03-21616-9


Til Sammy


Innhold

Kart. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9

1. Nonnens fortelling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 212. Danseren fra Kannur. . . . . . . . . . . . . . . . . . 503. Yellammas døtre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 804. Epossangeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1035. Den røde feen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1406. Munkens historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1757. Skaperen av gudebilder . . . . . . . . . . . . . . . . 2078. Skumringskvinnen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2389. Den blinde trubadurens sang . . . . . . . . . . . 268

Ordliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 297

Bibliografi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 311

Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 319


Forord

Ideen til denne boken fikk jeg for seksten år siden, på en høy,klar morgen i Himalaya sommeren 1993. Jeg klatret opp-over hårnålssvingene på en sti fra bredden av elven Bhagi-rathi, langs de bratte skogkledde dalsidene. Stien var myk ogdekket av mose, og førte mellom bregner, bjørnebærkratt ogklynger av høye himalayaseder. Små bekkefall sprutet fremmellom sedertrærne. Det var i mai, og etter ti dagers vand-ring var jeg en dagsmarsj fra mitt bestemmelsessted: det storeKedarnathtempelet i Himalaya som hinduene trodde var etav de viktigste bostedene til guden Shiva og derfor, sammenmed Kailashfjellet i Tibet, utgjorde den ene av de to kandi-datene til hinduenes Olympen.

Jeg var ikke alene på veien. Kvelden før hadde jeg settgrupper med pilegrimer – hovedsakelig landsbyboere fraRajasthan – som hadde slått seg ned ved siden av templene ogbasarene ved foten av fjellene og varmet hendene over småbål av kvist. I morgenlyset syntes de på mirakuløst vis å hamangedoblet seg i antall, og den smale fjellstien var som ethav av den indiske menneskeheten. Hver eneste sosiale klassefra hvert et hjørne av landet fantes der. Det var grupper avbønder, av uskolerte arbeidere og av urbane sofistikerte per-soner fra nord og fra sør, alle sammen skulder ved skuldersom noe fra en moderne indisk Canterbury Tales. De rikevar til hest eller ble båret opp i doolyer, en merkelig krys-ning mellom en fluktstol og en ryggsekk, men det store fler-tallet av fattige pilegrimer hadde ikke annet valg enn å gå.

For hver kilometer eller så støtte jeg på grupper av tyve

9


–tredve landsbyboere som strevet seg opp langs den brattefjellstien. Barbente, krumryggede gamle menn med grå mus-tasjer leide sine tilslørte koner oppover skråningen; andre,enda frommere, stod hensunket i bønn foran de små helligemonumentene, ofte ikke annet enn hauger av småstein og enhinduisk kalenderplakat.

Indias hellige vandringsmenn, sadhuene, fylte også veienmed et fargesprakende mangfold. Der jeg vandret mellomfjellbeitenes knehøye ville akeleier, smørblomster og vinter-stokkroser, passerte jeg en jevn strøm av magre, seige, hard-føre menn med floket dreadlockhår og tykke skjegg somsprang spenstig oppover stien. Noen reiste i grupper, andrereiste alene og mange av dem lot til å være hensunket i dypmeditasjon der de gikk og bar på tunge forker av metall, iet forsøk på å finne moksha i fjellenes rene luft og krystall-klare stillhet.

Mens jeg klatret opp langs stien, kom jeg i snakk med ensplitter naken sadhu på min egen alder, innsmurt i aske. Jeghadde alltid trodd at de fleste hellige menn jeg hadde setti India hadde en tradisjonell landsbybakgrunn og var moti-vert ut fra en blind og enkel tro. Men så snart vi begynteå snakke sammen ble det klart at Ajay Kumar Jha var enlangt mer kosmopolitisk skikkelse enn jeg hadde forventet.Ajay og jeg gikk sammen langs den bratte åskammen derde store rovfuglene sirklet rundt i de varme luftstrømmeneunder oss. Jeg spurte om han kunne fortelle sin historie ogetter litt nøling gikk han med på det:

«Jeg har ikke vært en sanyasi [vandrer] i mer enn fire og ethalvt år,» sa han. «Før det var jeg salgsjef hos Kelvinator, etfirma i Bombay som drev med elektriske forbruksvarer. Jeghadde tatt en MBA ved universitetet i Patna, og arbeidsgi-verne mine mente at jeg kunne nå langt. Men en dag bestemtejeg meg for at jeg ikke ville tilbringe resten av livet med å mar-kedsføre vifter og kjøleskap. Så jeg bare dro min vei. Jeg skrevet brev til sjefen min og til mine foreldre, ga bort det jeg eidetil de fattige og tok toget til Benares. Der kastet jeg den gamledressen min, gned kroppen inn med aske og fant et kloster.»

10


«Har du aldri angret på det du gjorde?» spurte jeg.«Det var en svært brå beslutning,» svarte Ajay. «Men nei,

jeg har ikke angret et sekund, selv ikke når jeg ikke har spistpå flere dager og sulten er på det verste.»

«Men hvordan klarte du å tilpasse deg en så radikal for-andring i livet?»

«Det er klart at det var vanskelig til å begynne med,» sahan. «Men det har seg jo slik at alt som er noe verdt i livet,tar tid. Jeg var vant til all slags komfort: far var politikerog en meget rik mann etter indisk standard. Men jeg haddealdri ønsket å leve et verdslig liv slik som han.»

Nå var vi på toppen av skrenten, og terrenget gikk brattned på begge sider. Ajay pekte ut over skogene og beitemar-kene som lå for våre føtter, hundrevis av grønne nyanser lårammet inn av de blendende hvite, snødekte toppene i detfjerne:

«Det klarner hjernen å gå i fjellet,» sa han. «Alle dinebekymringer forsvinner. Se her! Det eneste jeg har å bære påer et ullteppe og en vannflaske. Jeg eier ingenting, så jeg haringen bekymringer.»

Han smilte: «Så snart du klarer å beherske ditt begjær,»sa han, «så er alt mulig.»

En verden der en engasjert, naken naga sadhu også kunneha en MBA, var noe jeg skulle komme til å bli vant tilunderveis på de turene jeg foretok for å skrive denne boken.I november i fjor klarte jeg for eksempel å spore opp enberømt tantrisk vismann på en kremeringsplass i nærhetenav Birbhum i Vest-Bengal. Tapan Goswami matet hodeskal-ler. For tyve år siden var han blitt intervjuet av en ame-rikansk professor i sammenlignende religion som deretterskrev en lærd artikkel om Tapans praksis med å påkalleåndene og kaste trolldom ved hjelp av konserverte hode-skaller fra døde jomfruer og hvileløse selvmordere. Det hør-tes ut som et fargerikt materiale, selv om det var noksåuhyggelig, så jeg tilbrakte mesteparten av dagen med å drarundt til forskjellige kremeringsplasser i Birbhum før jegendelig fant Tapan der han satt utenfor sitt lille Kalitempel

11


i utkanten av byen mens han forberedte et offer til gudin-nen.

Solen holdt på å gå ned og lyset begynte å svinne; fra et lik-bål kom det fremdeles uhyggelig røyk foran tempelet. Over-alt surret fluene i den varme, stillestående luften. Tapan ogjeg snakket sammen om tantra mens lyset forsvant, og hanbekreftet at da han var ung og professoren hadde intervjuetham, hadde han virkelig vært en entusiastisk skallemater.Ja, sa han, alt det som var skrevet om ham stemte, og dethendte at han nå og da fremdeles preparerte hodeskaller ogpåkalte deres døde eiere for å kunne bruke kraften deres.Men han kunne dessverre ikke snakke om detaljene, sa han.Hvorfor ikke? spurte jeg. Fordi hans to sønner nå var vel-etablerte øyenleger i New Jersey. De hadde strengt forbudtham å gi flere intervjuer om det han holdt på med, så ikkerykter om at familien drev med svartekunster skulle ødeleggederes innbringende praksis på Østkysten. Nå kunne han tilog med tenke seg å gi bort skallene sine og slå seg sammenmed dem i Statene.

Etter å ha bodd i India i noen få år nå, har jeg sett landetforandre seg med en hastighet som det ikke var mulig å fore-stille seg den gangen jeg først kom dit sent på åttitallet. Dajeg vendte tilbake til Delhi etter nesten et tiårs fravær, leidejeg et bondehus fem kilometer fra vekstsenteret Gurgaon likesørvest for Delhi. Fra enden av veien kunne man så vidt sei det fjerne hvordan rekker av hus reiste seg, nye blokkerfulle av call-sentre og IT-selskaper og elegante leiligheter, altvokste raskt opp der det bare to år tidligere hadde vært jom-fruelig åkerland. Seks år senere hadde Gurgaon galoppert såraskt i vår retning at den nå lå nærmest opp til gjerdet avgården vår, og det som stolt blir fremhevet som det størstekjøpesenteret i Asia, skal bygges fem hundre meter fra husetvårt.

Utviklingen skjer så raskt at det kan ta pusten fra alle somer vant til den trege vekstraten i Vest-Europa: et prosjekt somdet ville ta fem og tyve år å fullføre i England, står ferdig påfem måneder her. Og det er vel kjent at India er i ferd med

12


å ta igjen Japan og bli verdens tredje største økonomi, ogifølge beregninger fra CIA, kommer den indiske økonomientil å ta igjen USAs omtrent i 2050.

Alt dette er så iøynefallende at det er lett å overse hvorskjør og ujevn veksten er. Når man drar fra Gurgaon og kjø-rer langs hovedveien til Jaipur, er det som å kjøre bakover itiden til en eldre, mer langsom, før-moderne verden. I løpetav de tyve minuttene som har gått etter at man har forlatthovedkontorene til Microsoft eller Google Asia i Gurgaon,begynner biler og trailere å vike plassen for kameler og okse-kjerrer; dress, jeans og baseballcaps for støvete dhotier ogturbaner. Dette er virkelig et helt annet India, og det er her, irommene som strekker seg mellom modernitet og tradisjon,at de fleste av historiene i denne boken utspiller seg.

Mye er blitt skrevet om den måten India har utviklet segpå for at subkontinentet skal kunne vende tilbake til sin tra-disjonelle plass i hjertet av den globale handelen, men fore-løpig er det blitt snakket lite om hvorledes disse enormejordskjelvene har påvirket de forskjellige religiøse tradisjo-nene i Sør-Asia eller utforsket hvordan de menneskene somlever ut disse rike tradisjonene, har klart å befinne seg i stor-mens øye. For mens Vesten ofte liker å forestille seg Østensreligioner som dype kilder til urgammel, uforanderlig vis-dom, så er i virkeligheten mye av Indias religiøse identitetnært knyttet opp til spesifikke sosiale grupper, kastepraksisog overleveringer fra far til sønn. Alt dette er i meget raskendring nå som det indiske samfunnet omformes i rasendefart.

Dette reiser mange interessante spørsmål: Hva betyr detegentlig å være en hellig mann eller en jain-nonne, en mys-tiker eller tantriker som søker frelse på landeveiene i detmoderne India, mens Tata-trailerne dundrer forbi? Hvor-for omfavner ett menneske væpnet motstand som et helligkall, mens et annet fromt praktiserer ahimsa eller ikke-vold?Hvorfor tror én at han kan skape en gud, mens en annen trorat en gud kan ta plass i hans indre? Hvordan kan alle de for-skjellige religiøse retninger overleve de endringene som skjer

13


i India i dag? Hva forandrer seg og hva forblir det samme?Kan India fremdeles tilby et ekte åndelig alternativ til mate-rialismen, eller er landet nå bare enda en satrap som utvik-ler seg raskt i den videre kapitalistiske verden?

Sikkert er det at jeg på mine reiser rundt i India for åskrive denne boken støtte på mange verdener i merkelig kol-lisjon idet denne prosessen finner sted med økende hastig-het. I utkanten av Jodhpur besøkte jeg en helligdom og etpilegrimssenter som hadde vokst opp rundt en Enfield Bul-let motorsykkel. Opprinnelig reist som et minnesmerke overeieren som var omkommet etter en trafikkulykke, har syk-kelen nå blitt et pilegrimssenter som tiltrekker seg pilegri-mer – særlig hengivne lastebilsjåfører – fra hele Rajasthan påjakt etter fruktbarhetsmirakler som den ble sagt å fremme.I Swamimalai, ved Tanjore i Tamil Nadu, traff jeg SrikandaStpathy, en skulptør av gudestatuer, nummer fem og tredvei en lang rekke billedhuggere i tradisjonen like tilbake til delegendariske bronseskulptørene fra Chola. Srikanda betrak-tet det å lage avbildninger av guder som et av de helligstekall i India – men må nå forsone seg med en sønn som barevil studere til dataingeniør i Bangalore. I Kannur i det nord-lige Kerala traff jeg Hari Das, en brønnbygger og deltidsfengselsvokter ti måneder i året, en som holder ro og ordeni den voldelige krigen som foregår blant innsatte og fengs-lede forbrytere fra de to rivaliserende politiske partiene, RSSfra det ytterste høyre og det beinharde venstrepartiet, Indiaskommunistparti. Men under theyyam, dansesesongen, mel-lom januar og mars, har Hari en helt annen jobb. Selv omhan har bakgrunn som en urørbar dalit, blir han ikke destomindre skapt om til en allmektig guddom to måneder i åretog blir dyrket som en gud. Deretter drar han i slutten avmars tilbake til fengselet igjen.

I Jaipur traff jeg på Mohan Bhopa, en gjeter fra Rajasthan.Han var analfabet, men holdt liv i et fire tusen linjers helligepos, som han nå, som bokstavelig talt den eneste, fremde-les kan utenat. Han lever som omvandrende skald og histo-rieforteller, han husker slokaene fra et av de store muntlige

14


epos i Rajasthan som priser helteguden Papuji. Men Mohanfortalte meg at hans eldgamle kunst nå er truet av Bollywoodsfristelser og det at de gamle hindi-epos vises på indisk fjern-syn, og at han hadde måttet tilpasse den gamle skaldetradi-sjonen for å overleve. Det eposet Mohan resiterer, innehol-der en regional variant av den’nasjonale’ Ramayana-myten.I den vanligste Ramayana-tradisjonen reiser helten Rama tilLanka for å redde sin hustru Sita. Hun er blitt tatt til fangeav demon-kongen Ravana. I versjonen fra Rajasthan drar hel-ten Ram til Lanka for å røve kamelene til Ravana. Så nårguttene i landsbyen ser på fjernsynsversjonen av Ramayana,spør de hvor det har blitt av kamelene. Det er nettopp slikeformer for regionale varianter og selvstendige lokale kultfor-mer som nå går tapt og er truet av den langsomme homogeni-seringen. En blanding som den glimrende indiske historike-ren Romila Thapar har kalt Indias urbaniserte middelklasses’samkjørte hinduisme’.

Andre jeg møtte hadde fått sin verden invadert av moder-niteten på en mer brutal måte: av invasjoner, massakrer ogav veksten i ofte voldelige politiske fundamentalistiske beve-gelser: svært mange av de søkende og de selvfornektende somjeg snakket med, var merket av lidelse, et liv i eksil og ofteav stor smerte: det viste seg at et stort antall hadde flyktetfra personlige, familiære eller politiske tragedier. Tashi Pas-sang for eksempel var buddhistmunk i Tibet helt til kinesernegikk inn 1959. Da klosteret hans ble presset av kineserne,bestemte han seg til å væpne seg for å forsvare den buddhis-tiske troen: «Har man en gang vært en munk, er det megetvanskelig å drepe en mann,» fortalte han meg. «Men noenganger kan det være en plikt å gjøre det.» Nå lever han i eksili den indiske delen av Himalaya der han trykker bønneflaggi et forsøk på å gjøre bot for den volden han begikk etter å hasluttet seg til motstandsbevegelsen. Andre som var utstøtt frafamilier og kaster eller ødelagt av interreligiøs eller politiskvold, hadde i en gruppe religiøse ekstatikere funnet kjærlig-het, fellesskap og beskyttelse og var blitt akseptert og til ogmed dyrket der de andre steder ville blitt møtt med avsky.

15


Mens lignende historier og dilemmaer langsomt fyltenotatbøkene mine, gikk jeg i gang med å skrive en indiskekvivalent til min bok om munkene og klostrene i Midtøs-ten, I skyggen av Bysants. Men menneskene jeg møtte var såusedvanlige, og deres egne historier og stemmer så sterke atjeg til slutt bestemte meg for å skrive Ni liv i en helt annenform. For tyve år siden, da min første bok In Xanadu komut på slutten av åttiårene, hadde reiselitteratur en tendens tilå avspeile fortelleren: hans eventyr var hovedsaken; mennes-kene han møtte ble av og til redusert til objekter i bakgrun-nen. Med Ni liv har jeg forsøkt å snu dette og holde fortel-leren fast i skyggene, og dermed sette menneskene jeg hartruffet, deres liv og historier urokkelig i fokus. For i noentilfeller å kunne beskytte deres identitet, har jeg forandretnavn og tilslørt enkelte detaljer slik de selv har ønsket det.

Ettersom alle disse skikkelsene lever i et selvstendigmoralsk univers med sitt eget religiøse og etiske system, harjeg forsøkt ikke å dømme, og selv om mine valg og oppsettuten tvil avslører noen av mine synspunkter og preferanser,har jeg forsøkt å vise, snarere enn å fortelle, å la personenetale for seg selv. Dette gjør kanskje boken mindre analytiskenn man kunne ønske, men ved å rotfeste mange av histo-riene i de mørkere og mindre romantiske sidene av moderneindisk liv, ved å la hver av personene fortelle sin historie ogbare la rammen bli skapt av fortelleren, håper jeg å ha unn-gått mange av klisjeene om «Det mystiske India» som øde-legger så mye vestlig skriving om indisk religion.

Ni liv er unnfanget som en samling sammenknyttede sak-prosafortellinger, der hvert liv representerer en spesiell formfor fromhet eller en egen religiøs bane. Hvert liv skal kunnefungere som et kikkhull inn til måten den enkeltes religiøsekall er blitt innfanget og omformet i malstrømmen av Indiasmetamorfose i denne hurtige overgangsperioden, mens depå samme tid avslører troens og ritualenes usedvanlige mot-standskraft i et landskap i rask endring.

Det er naturligvis blitt et personlig og fullstendig subjektivtutvalg. Dette er ganske enkelt historiene til ni mennesker fra

16


ni tradisjoner som kom til å interessere meg eller appellere tilmeg. Boken gjør ikke krav på å være altomfattende, og deter mange tradisjoner jeg helt har utelatt i denne boken. Detgjelder for eksempel sikhene, de kristne, parsiene og jødene,selv om de alle har dype historiske røtter i Sør-Asias jord.

Jeg dveler heller ikke i særlig grad ved politikken eller øko-nomien i det moderne Indias religiøse liv, eller den religiøsemobiliseringen gjennom elementer innenfor den indiske sta-ten og landets politiske partier. Selv om jeg som ung uten-landskorrespondent akkurat hadde ankommet India sent pååttitallet og i detalj dekket framveksten av hinduisk funda-mentalisme i India, og rapporterte fra bakken ved LK Adva-nis Rath Yatra, og om ødeleggelsen av Babri Masjid i Ayod-hya og om massakrene på tusener av muslimer i Gujarat,så er ikke det noe jeg diskuterer her. Jeg undersøker hellerikke den verden der guruer og ashramer og TV-predikanterbefinner seg, selv om alt dette er fascinerende emner. Detsamme gjelder den langsomme forvitringen av sekularismenunder Nehru i møte med den massive oppblomstringen avmiddelklassens religiøsitet. For bare å komme med ett sta-tistisk eksempel, så har over femti prosent av alle pakketu-rer som blir organisert i det moderne India pilegrimsstedersom mål.

I stedet retter Ni liv sitt fokus utenom den politiske sfæ-ren, bak overskriftene og mot Sør-Asias mangfoldige tra-disjonelle religiøse systemer, og særlig mot de dypt ned-felte heterodokse, synkretistiske og pluralistiske religiøse ogfilosofiske folkelige tradisjoner som fortsetter å stå imotde kunstige grensene til moderne politisk identitet. Det erdisse som forvitrer når hinduismens uensartede, overlap-pende mangfold av religiøs praksis, kulter, myter, festivalerog konkurrerende guddommer langsomt blir systematiserttil en relativt sentralisert religion som nå i stigende grad lig-ner på de svært forskjellige strukturene i de tre abrahamskereligioner.

Som jeg oppdaget på mine reiser så er det i økende gradde små gudene og guddinnene som blir borte og mister til-

17


hengere etter som troen blir mer sentralisert. Lokale guderog gudinner må gi opp overfor nasjonale supermaskulinehelteguder. Det gjelder særlig Lord Krishna og Lord Rama.Forskerne kaller denne prosessen hinduismens Rama-fikse-ring. Ironisk nok finner man sterke paralleller til den måtendenne nye hinduismen standardiserer troen på, til det somskjer i sørasiatisk islam. Også der er det en tendens til at detlokale må gi opp overfor det nasjonale, ettersom de lokalesufihelgenenes kult – selve veven i Indias folkelige islam gjen-nom århundrene – må gi tapt overfor en mer standardisert,middelklasse- og teksttro form for islam, importert fra Gulfenog spredt gejnnom wahabiene, deobandhiene og tablighienei deres madrasaer.

Til min overraskelse og til tross for all den forandring somhar funnet sted, oppdaget jeg at mange av de temaene minehellige kvinner og menn diskuterte og plaget seg med, varde samme evige dilemmaene som hadde opptatt hellige men-nesker i India for tusener av år siden: søken etter materiellsuksess og komfort satt opp mot et kontemplativt liv; trygg-hetens vei mot landeveiens fristelser; personlig tro satt oppmot konvensjonell eller offentlig religion; skrifttro ortodoksimot mystisismens appell til følelsene; den eldgamle krigenmellom plikten og begjæret.

Vannet renner videre, litt raskere enn før, men likevel fly-ter den store elven. Den er like urolig og uforutsigelig i sinestemninger som den alltid har vært, men den slynger seginnenfor velkjente bredder.

Intervjuene i denne boken ble foretatt på åtte forskjelligespråk, og i hvert enkelt tilfelle står jeg i dyp gjeld til dem somledsaget meg på reisene og hjalp meg med å snakke med mineintervjuobjekter: Mimlu Sen, Santanu Mitra, Jonty Rajago-palan, Prakash Dan Detha, Susheela Raman, H Padmana-baiah Nagarajaiah, Prathibha Nandakumar, Tenzin Norkyi,

18


Lhakpa Kyizom, Tenzin Tsundue, Choki Tsomo, MasoodLohar og min gamle venn Subramaniam Gautham som varmed meg på reiser både til Tamil Nadu og Kerala. Toby Sin-clair, Gita Mehta, Ram Guha, Faith og John Singh, AmeenaSaiyid, Wasfia Nazreen, Sam Mills, Michael Wood, SusanVisvanathan, Pankaj Mishra, Dilip Menon og den nå avdødeBhaskar Bhattacharyya har alle gitt meg verdifulle råd, mensVarsha Hoon fra firmaet Connexions organiserte logistik-ken for alle reisene og fant seg i mine hyppige endringer iplanene i siste øyeblikk med tålmodighet og oppfinnsom-het. Geoffrey Dobbs var så vennlig å låne meg sin vakre øyTaprobane for å begynne på denne boken, og det var der jegskrev den første av disse fortellingene, Nonnens fortelling.

Til hjelp med oversettelsen av religiøs poesi står jeg i gjeldtil A.K. Ramanujans to fabelaktige samlinger med gamledikt, When God is a Customer (University of CaliforniaPress, 1994) og The Interior Landscape (OUP India, 1994);til Ramprasad Sens Grace and Mercy in her Wild Hair(Hohm Press, 1999); til Deben Bhattacharyas The Mirror ofthe Sky (Allen & Unwin, 1969); til Anju Makhija og HariDilgir for deres oversettelse av Seeking the Beloved av ShahAbdul Latif (Katha, New Delhi, 2005); til John D. Smithfor hans oversettelser av Pabuji-dikt i The Epic of Pabuji: AStudy, Transcription and Translation (Cambridge UniversityPress, 1991); og endelig til Vidya Dehejia for oversettelserav klassiske tamilske hymner og inskripsjoner.

Som tidligere har mange mennesker vært så vennlige ålese gjennom utkast til boken og komme med innspill: RanaDasgupta, Wendy Doniger, Paul Courtwright, Daniyal Mue-enuddin, Ananya Vajpayi, Isabella Tree, Gurcharan Das,Jonathan Bond, Rajni George, Alice Albinia, Chiki Sarkar,Salma Merchant, Basharat Peer og særlig Sam Miller somvar en mye mer nyttig leser for meg enn jeg, til min skam,var for ham da, jeg gikk gjennom manuset til den fabelaktigeboken hans om Delhi. Min heroiske agent, den legendariskeDavid Godwin har stått som en klippe gjennom det hele. Jeghar også vært velsignet med inspirerende forleggere: Sonny

19


Mehta i Knopf, Ravi Singh i Penguin India, Marc Parent iBuchet Chastel og spesielt Michael Fishwick i Bloomsburysom har vært redaktør for alle de syv bøkene mine – detteer vårt tyveårs jubileum sammen.

Min flotte familie, Olivia og barna Ibby, Sam og Adam,har vært rause og like herlig distraherende som alltid. Denneboken er dedikert til helten Sammy. Hans egen bok med his-torier, som han har skrevet sammen med sin lillebror, harsannelig vokst fortere og rommer mer magi enn den til hanspappa.

William Dalrymple, Mira Singh Farm, New Delhi1. juli 2009


william_dalrymple_ni_liv

Documents

70 g holmen book cream

8printed in swedenscandbook

eneste sosiale klassefra

p mirakulst vis hamangedoblet

328william dalrymplei

2000i kalis tid

2004den siste mogul

blinde trubadurens sang