Alessandro Barbero

Alessandro Barbero (født 1959) er italiensk historiker og forfatter. Han har skrevet både romaner og faghistoriske bøker, bl.a. om slaget ved Lepanto (Lepanto; La battaglia dei tre imperi, 2010), foruten biografier om Karl den store (2000) og Frederik den store (2007). Barbero er også aktiv som kommentator i italiensk presse.

18. juni 1815, datoen for historiens kanskje mest legendariske slag, møttes 200 000 soldater på åkrene utenfor den lille lands­byen Waterloo i Belgia. Napoleons plan var å slå den britiske og prøyssiske hæren som var samlet der, før russerne og østerrikerne rakk å gripe inn.

Da skumringen senket seg, lå rundt 50 000 soldater døde på valplassen. Og Napoleon og restene av hans hær var på vill flukt mot Frankrikes grense. Tilbake sto seierherren, hertugen av Wellington, rystet av de grusomheter han hadde vært vitne til.

I boken følger vi slagets alle faser, der striden bølger frem og tilbake. Vi blir kjent med generalene og en rekke andre aktører gjennom forfatterens bruk av brev og dagbøker. Barberos bok har fått strålende kritikker og er blitt et standardverk om Waterloo.

«Dette er ikke bare den beste boken jeg har lest om Waterloo, det er også det mest originale og inspirerende militærhistoriske verk jeg har lest på flere år.» Simon Shaw, Mail on Sunday

WaterlooNapoleons siste slag

Alessandro Barbero

Waterloo

ISBN 978-82-516-5562-0

9 7 8 8 2 5 1 6 5 5 6 2 0

www.schibstedforlag.no

Alessandro Barbero: Waterloo; Napoleons siste slagOriginalens tittel: La battaglia: Storia di Waterloo

© Gius. Laterza & Figli, 2003Agent: Marco Vigevani Agenzia Letteraria

Norsk utgave: © Schibsted Forlag, 2012Oversatt fra italiensk av Astrid NordangMilitærfaglig konsulent: Terje H. Holm

Kart: Hans Petter CarlsenOmslagsdesign: Kim + Trine Designstudio

Omslagsbilde: «Battle of Waterloo, 18th June 1815», William HolmesSullivan, 1898 (Bridgeman Art Library)

Repro: RenessanseMedia ASOmbrekking: Type-it AS

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN 978-82-516- 5562-0

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avta-ler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk loveller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes

med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Historien om et slag er litt som historien om et ball. Enkeltehusker alle de små begivenheter som fører til det endeligeresultatet i det slaget som ble vunnet eller tapt, men ingenkan huske rekkefølgen, eller det ene, avgjørende øyeblikket;nettopp dét som utgjør hele forskjellen.

Wellington

***

Jeg motsetter meg enhver forespørsel om å skrive ned detsom er blitt hetende slaget ved Waterloo. For om den sannehistorien skrives ned, hva vil da skje med omdømmet tilhalvparten av alle dem som har opparbeidet seg et ry, og somfortjener det for sitt utviste mot, men som ikke ville kommeså godt ut av det dersom feilgrepene deres ble offentliggjort?

Wellington

***

La slaget ved Waterloo ligge.

Wellington

INNHOLD

Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11

Første del «Vi får se det an i morgen»1 Kvelden før slaget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 212 «Hvem angriper først i morgen?» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 283 «Århundrets mest avgjørende øyeblikk» . . . . . . . . . . . . . . 334 Hærenes oppbygning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 375 Den britiske armé: «Jordens avskum» . . . . . . . . . . . . . . . . 426 Den franske hæren: «Alle må marsjere» . . . . . . . . . . . . . . . 487 Den prøyssiske hæren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 528 De mindre hærene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 559 «Den verste natten i vårt liv» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 59

10 På Brussel-veien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6511 Brev i natten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 69

Andre del «Det blir like lett som å spise frokost»12 «Svært få av oss vil være i live når denne dagen

er over» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7713 Keiserens frokost . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8614 Tallene på slagmarken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9115 Wellingtons gruppering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9516 Napoleons gruppering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10017 «Vive l’Empereur!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10318 Hva er et slag? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109

7

19 Napoleons ordrer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11220 Napoleonsk infanteritaktikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11721 Jegerkjeden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12122 Hougoumont . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12823 Forsvaret av Hougoumont . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13224 Bombardementet i Hougoumont-sektoren . . . . . . . . . . . . 13725 Angrepet på nordporten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14226 La Grande Batterie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14827 Nytt fra prøysserne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15528 Bülows marsj . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16029 Nye ordrer for Grouchy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16430 La Haye Sainte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17031 Det første angrepet på La Haye Sainte . . . . . . . . . . . . . . . . 17432 Crabbés angrep . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17933 d’Erlons fremrykning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18534 Angrepet på hulveien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19335 Den lange skuddvekslingen på chemin d’Ohain . . . . . . . . 19936 Det britiske kavaleriet sendes inn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20637 The Household Brigades angrep . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21538 The Union Brigades angrep . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22239 Dragoner mot kanoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23240 Jacquinots lansenérer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23741 «Tu n’es pas mort, coquin?» – Er du ikke død ennå,

din slyngel? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 244

Tredje del «En kamp på tørre nevene»42 «Det ser faktisk svært ille ut» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25143 Papelotte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25944 Det andre angrepet på La Haye Sainte . . . . . . . . . . . . . . . . 26345 De franske kavaleriangrepene på de alliertes karreer . . . . 27046 «Hvor er kavaleriet? Hvorfor kommer det ikke

og angriper disse menneskene?» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 281

8

47 «Vous verrez bientôt sa force, Messieurs!» – Dere vilsnart få merke styrken hans, mine herrer! . . . . . . . . . . . . . 287

48 Blücher angriper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29249 Plancenoit . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30150 «Jeg skal vedde på at vi mister denne posisjonen» . . . . . . 30951 Nivelles-veien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31752 «Infanteri! Og hvor har De tenkt at jeg skal finne det?» . 32153 Et siste fremstøt mot Hougoumont . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32854 Erobringen av La Haye Sainte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33755 Det franske artilleriets fremrykning . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34656 Fornyet angrep på Plancenoit . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35557 Ziethen ved Smohain . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36258 Napoleons siste angrep . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36859 «Voilà Grouchy!» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37360 Keisergardens fremrykning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38261 Angrepet til Keisergardens grenaderer . . . . . . . . . . . . . . . . 38862 «La Garde recule!» – Garden viker! . . . . . . . . . . . . . . . . . . 395

Fjerde del «Seier! Seier!»63 Den britiske fremrykningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40564 Den gamle gardens karreer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41265 Møtet ved La Belle Alliance . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41966 Den prøyssiske forfølgelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42567 Natten på slagmarken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43368 «En haug med døde kropper» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44069 Brev hjem . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44570 «Jeg håper jeg aldri opplever et slag igjen» . . . . . . . . . . . . 449

Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 455Bibliografi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 461Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 464

9

PROLOG

Om ettermiddagen den 1. mars 1815 kastet en flåte bestående avet krigsskip og seks mindre fartøyer anker utenfor Golfe-Juan vedSør-Frankrikes kyst, synlig fra det som i dag er Côte d’Azurs mestluksuriøse feriesteder, men hvor fattige fiskelandsbyer den gangklynget seg til et ugjestmildt landskap. Så snart man hadde ankretopp, låret man småbåter og lot soldater gå i land rett for øynenepå en overrumplet tollfunksjonær, som hadde ilt ned til strandenfor å bivåne denne høyst irregulære oppankringen. De første sol-datene som gikk i land, dro av sted for å banke på porten til detfranske fortet i Antibes, der de straks ble arrestert. Man fortsatteimidlertid å sette i land nye soldater fra småbåtene, og snart befantover 1000 grenaderer seg på stranden, i tillegg til to kanoner og enhel eskadron med lansenérer1 som snakket polsk seg imellom. Ogendelig, da kvelden nærmet seg, steg lederen for alle disse men-nene selv i land, han marsjerte opp den improviserte passasjen dehadde dannet ved å stå i vann opp til midjen. En offiser ble sendtav gårde for å underrette fortets kommandant om at keiser Napo-leon, etter ti måneders asyl på øya Elba, nå var vendt tilbake tilFrankrike for å gjenerobre tronen.

Selv i en tid da massemedier fremdeles var et ukjent begrep, varnyheten om Napoleons gjenkomst så forbløffende at den spredte

1 Lett kavaleri bevæpnet med lanser.

11

seg over hele kontinentet på få dager, og overalt forårsaket denbestyrtelse eller begeistring. Europa trodde faktisk at napoleon-krigenes dager nå var talte, og med dem også Den franske revo-lusjonen, som i 25 år hadde flammet over verden. Konger vargjeninnsatt på sine troner, hærstyrker var demobilisert, den obli-gatoriske verneplikten avskaffet og en politisk klasse som var bådekosmopolitisk og selvtilfreds, hadde forberedt seg på en langva-rig periode med fred. Det var naturligvis irriterende at Napoleonfremdeles var i live, i eksil på en øy et eller annet sted i Middelha-vet, men man gjorde sitt beste for ikke å tenke på det. Da hertugenav Wellington under Wienerkongressen – der representanter forstormakter i ro og mak tegnet et nytt kart over Europa – erklærteat eksilanten hadde flyktet fra Elba og var gått i land i Frankrike,brøt delegatene ut i latter. De mente det måtte være en spøk. Fådager senere skulle de mene noe helt annet: 13. mars fattet kon-gressen en resolusjon, forfattet på datidens franske diplomatspråk,hvor man erklærte Napoleon lovløs, underlagt vindicte publique(offentlig påtale); noe som fikk det britiske parlamentet og halv-parten av Europas regjeringer til å diskutere om det også innebarat man hadde rett til å drepe ham ustraffet, eller om det først måtteutstedes en arrestordre, slik at han ville måtte stilles for retten.

Mens dette pågikk, foretok keiseren sitt triumferende inntog iParis 20. mars, samtidig som kong Ludvig 18. og hele bourboner-familien flyktet hals over hode til Belgia. Fra Paris sendte Napo-leon personlig brev til samtlige monarker i Europa, hvor han i ensvært ydmyk tone forsikret at han utelukkende ønsket fred og føl-gelig frasa seg ethvert krav på noen av de territorier som tidligerehadde tilhørt Frankrike, dengang hans imperium var på høydenav sin makt. Men de europeiske regjeringene nedlot seg ikke til åsvare på disse skrivene. I London tillot ikke statsministeren engangat prinsregenten åpnet brevet; han ba i stedet denne returnere detmed seglet intakt. Året før hadde de fire stormaktene – Storbritan-

12

nia, Østerrike, Russland og Preussen – tvunget Napoleon i kne, ognå, 25. mars, undertegnet de samme landene en traktat som pålahver og en av dem umiddelbart å stille en hær på 150 000 mann,med tanke på å invadere Frankrike fra alle kanter. Storbritannia,som dengang var den dominerende økonomiske verdensmakten,gikk med på å finansiere mobiliseringen av de allierte, mens Rot-schild-banken begynte arbeidet med å reise likvide midler, slikat den omsider kunne forsyne Hans Majestets regjering med denenorme summen av seks millioner pund sterling, som man mentevar nødvendig for å kunne realisere planen.

Slik situasjonen nå var, så Napoleon seg nødt til å ruste oppigjen, og han gikk løs på oppgaven med sine usedvanlige organisa-toriske evner, som ikke var blitt noe dårligere med årene. Hærenhan hadde arvet etter bourbonerne, ble reorganisert, man innkaltetidligere soldater og mobiliserte Nasjonalgarden, startet massepro-duksjon av musketter og kjøpte eller konfiskerte alle disponiblehester. I løpet av noen få uker var Frankrikes skattereserver sviddav, og man tydde til finansiering fra motvillige banker. Men selvmed deres hjelp kunne ikke keiseren så mye som håpe på å stå imotde fire hærstyrkene som var på vei for å invadere Frankrike. Dethadde han forsøkt året før med dårlig resultat, da ressursene hanshadde vært betydelig større. Hans eneste håp var at han ville kunneslå dem i et overraskende angrep. Men til tross for at opplæringsti-den for rekruttene i de nye hærstyrkene ble redusert, trengte mannoen måneder på å utstyre troppene og stable dem på bena, for såå ruste dem til å delta i et felttog.

Da sommeren kom, hadde imidlertid bare to av de fire arme-ene nådd Frankrikes grenser. Den ene, under hertug Wellingtonskommando, besto foruten den britiske kontingenten også av trop-per fra Nederland og flere tyske hertugdømmer. Den andre var denprøyssiske, under kommando av den aldrende feltmarskalk Geb-hard Leberecht von Blücher. Hver for seg var de to hærstyrkene

13

svakere enn Armée du Nord, som Napoleon hadde mobilisert forå forsvare grensen i nord. Keiseren ville derfor ha gode sjanser tilå slå dem dersom han kunne angripe dem separat.

Soldatene som skulle delta i militære operasjoner, var innkvar-tert hos sivile, som etter loven var pålagt å beverte dem og stillerom til deres disposisjon. For å kunne skaffe skikkelig husvære ogmat for så mange menn og hester måtte styrkene nødvendigvisspres over et stort område. I begynnelsen av juni var Wellingtonsog Blüchers armeer innkvartert praktisk talt over hele det belgisketerritoriet, den ene i nordvest, den andre i sørøst. Napoleon reg-net derfor med at hver av generalene ville trenge minst et par-tredager på å samle troppene sine og gjøre dem klare til strid. Hanplanla derfor et overraskelsesangrep inn mellom de to, slik at hankunne knuse den ene armeen før den andre var i stand til å inter-venere. Dette betinget naturligvis at planen ble holdt hemmelig.I de første junidagene stengte Napoleon grensene og ga ordre omat ikke så mye som en mann, en vogn eller et brev fikk slippe ut avFrankrike. Umiddelbart etter ble Armée du Nord samlet nær denbelgiske grensen, og ved soloppgang 15. juni rykket de første kava-leritroppene inn på fiendens territorium, etterfulgt av lange kje-der med infanterikolonner. Slik startet Waterloo-felttoget som deoverlevende på begge sider – alle like overbevist om at de kjempetfor det som var rett – siden skulle skildre mer eller mindre slik enbritisk offiser uttrykte det: «Det var en fryktelig batalje, utkjempetfor en fryktelig viktig sak: Frihet eller slaveri for Europa».

N

ØV

S

10 km

BRUSSEL

WaterlooMont-St. Jean

Plancenoit

Chapelle-St. Lambert

Plancenoit

Chapelle-St. Lambert

Wavre

GenappeNivelles

Quatre-Bras

Frasnes

CHARLEROI

Fleurus

Ligny

Sombreffe

Gembloux

NAMUR

Brussel-veien

Veien m

ot Wav

re

Waterloo

Soigne

Mont-Saint-Jean

GårdenLa Haye Sainte

Papelotte

Smohain

La Belle Alliance

Nive

lles-

veie

n

Plancenoit

Le Caillou

Rossomme

Braine-l’Alleud

Maransart

1 km

Veien mot Charleroi

FrichermontFrichermont

Ohain

GårdenHougoumont

Gården Mont-Saint-Jean

N

ØV

S

17

F Ø R S T E D E L

«Vi får se det an i morgen»

1

Kvelden før slaget

det var blitt kveld. Tidlig på ettermiddagen hadde det begyntå regne, og de regntunge åssidene i Brabant ble gradvis forvand-let til et sølehav. Bare den brolagte veien, den store hovedveiensom førte fra den fransk-belgiske grensen til Brussel, var fremde-les kjørbar, men også den var vanskelig nok å forsere. Veien var nåfylt til trengsel av Napoleons soldater, hester og kanoner. Keiserenssoldater var alle ute etter å slå Wellingtons hær, som var i ferd medå trekke seg tilbake. Vanligvis ville ettermiddagslyset denne 17.juni 1815 vare helt til klokken ni om kvelden, men etter at en rekkeskybrudd hadde fortrengt den varmende morgensolen, var him-melen blitt stadig mørkere, følgelig meldte kvelden sin ankomstfor tidlig. I begge hærene forsto hver eneste soldat – ned til denmest unnselige tyske eller nederlandske bondegutt rekruttert fåuker i forveien og følgelig fullstendig uvitende om hva krig var– at det ikke ville bli noe mer krigføring den dagen. Men kanskjei morgen?

Ridende i plaskregnet ankom Napoleon et vertshus kalt La BelleAlliance. Det befant seg den gang som i dag på et utsiktspunktlike ved hovedveien, i kommunen Plancenoit. Derfra kunne manse veien slynge seg nedover mot vidstrakte åkrer, som regnet nåhadde redusert til rene gjørmesletter, for deretter å stige opp igjenmot en bakkekam som strakte seg langs horisonten der det reisteseg et stort, ensomt almetre. Det var der hovedveien til Brussel

21

krysset en annen, mindre vei som flere steder sto under vann, ogsom folk på stedet kalte le chemin d’Ohain, og som fulgte hele bak-kekammen. På den andre siden av veikrysset fortsatte hovedveien,som ikke lenger var synlig fra vertshuset, ned til en annen gårdog en husklynge som knapt nok kunne kalles en landsby. Stedetbar navnet Mont-Saint-Jean. Til fots ville en mann trenge et drøytkvarter fra La Belle Alliance til veikrysset, som eksisterer den dagi dag, selv om veiene nå er asfalterte og en håndfull hoteller ogrestauranter har erstattet almetreet.

Napoleon trakk ut teleskopkikkerten som en av adjutantenehadde ilt til for å gi ham, og studerte horisonten. En mørk kolonnemed fiendtlig infanteri var i ferd med å krysse dalsøkket i frisktmarsjtempo, før de tok seg opp på motsatt side, beskyttet av detbritiske kavaleriet som sto oppstilt bortetter bakkekammen. De stoklare til å angripe for å kunne dekke fotsoldatenes tilbaketrekning,slik de allerede hadde gjort flere ganger i løpet av denne utmat-tende dagen. Det franske kavaleriets første fortropper hadde ogsåridd ned i dalsøkket og holdt svært liten avstand til fiendens vakt-poster, for å la de som trakk seg tilbake, kjenne pusten fra sineforfølgere i nakken. Regnet høljet ned, det var umulig å se noemer i det dunkle kveldslyset. Størsteparten av Wellingtons has-tig sammenraskede hær – bestående av britiske, tyske, belgiske ognederlandske tropper, og der man snakket fire språk – var alleredeforsvunnet bak åsryggen til Mont-Saint-Jean.

Keiseren steg av hesten og gikk inn i vertshuset. Mens han tokav seg den regnvåte hatten og frakken, ga han ordre om at manskulle brette ut det medbragte kartet på et bord. Kartet som Napo-leon alltid hadde med seg i en egen avdeling i vognen, sammenmed alle de bøker og dokumenter som kunne bli nyttige i løpetav felttoget, var tegnet av Ferraris for den østerrikske regjeringeni 1777 og trykket av Capitaine i Paris i 1795. Der så man tydelig athovedveien, den gikk over bakkekammen og gjennom landsbyen

22

Mont-Saint-Jean, passerte enda noen isolerte gårder og vindmøl-ler, før den kom frem til en ny, større landsby: Waterloo. På denandre siden av Waterloo var det et stort skogsområde, Soignes-skogen, slik at veien fortsatte like inn mellom trærne bak lands-byen. Ved å følge veien på kartet med fingeren var det lett å regneut at en infanterikolonne som marsjerte på le pavé – brosteinen– ville komme seg gjennom skogen på bare noen få timer. Og etterå ha kommet ut i åpent lende på den andre siden, ville de alleredekunne se klokketårnene i Brussel.

For Napoleon ble det etter hvert klart at alternativene nå varredusert til to: Enten trakk Wellington seg tilbake til Brussel, ellerså hadde han til hensikt å forsvare byen. I så fall var han nødt tilå stanse franskmennene før de nådde Waterloo. Wellingtons hærmåtte derfor befinne seg der, på den andre siden av høydedraget,som gjorde at han ikke kunne se dem i kikkerten. I en tid da engeneral og hans offiserer måtte stole på det mennene hans så, ogder det bare var mulig å manøvrere hæren og opprettholde slut-tet orden ved hjelp av kommandorop, utkjempet man ikke slag ien skog. Det kan tenkes at en general av en annen generasjon villevalgt å skjule seg i byen med hele sin hær, og der passivt avventebegivenhetenes gang. Men etter den leksen Napoleon hadde gittverden, ville ingen general være så gal at han frivillig plassertesoldatene sine i en slik felle, især ikke når motstanderen var denfranske keiser i egen person. Så hvis Wellington ønsket å forsvareBrussel og spare sin allierte, kongen av Nederlandene (den gangogså Belgia), for skammen det ville være å miste den ene av sineto hovedsteder i krigens aller første dager, ville han måtte tilbringenatten i Mont-Saint-Jean og fortsette krigføringen dagen etter.

Hvis derimot de fiendtlige kolonnene fortsatte sitt sørgelige til-baketog i det øsende regnet, var det ensbetydende med at for-troppene allerede var gått inn i Soignes-skogen, og at hertugenhadde gitt opp å forsvare Brussel. En mulighet som ikke ville ha

23

gledet keiseren, hvor fordelaktig den enn kunne virke. For langsden samme mildt kurvede bakkekammen, litt lenger øst, men ikkesærlig langt unna, var nå en annen hær i anmarsj: Prøysserhærensom Napoleon hadde slått ved Ligny dagen før, og som nå trakkseg tilbake uten at han visste hvilken vei de tok, eller hvilken ret-ning de gikk i. Hvis Wellington godtok tapet av Brussel og fort-satte sitt tilbaketog, var det fremdeles en mulighet for at han villeslå seg sammen med prøysserhæren, i så fall ville ikke en overta-gelse av byen bety noe som helst. Når Napoleon var gått inn i Bel-gia, var det for å slå de to hærstyrkene hver for seg ved grensen tilFrankrike i et overraskelsesangrep; å la britene slippe unna nå forå slå sine pjalter sammen med prøysserne, ville være det sammesom å se målet for felttoget gå opp i røyk.

Derfor foretrakk han tanken på at Wellington, i stedet for å fort-sette marsjen i nattemørket med sine utslitte menn, ville stanse forå kjempe mot ham langs Mont-Saint-Jeans høydedrag. Dette sla-get følte Napoleon seg sikker på å vinne, og etterpå ville Soignes-skogen forvandles til en dødsfelle for den slagne hæren. Det varderfor av den største betydning å få greie på hvilke hensikter Wel-lington hadde. Hvis han fortsatte retretten på den andre siden avhøydedraget, ville keiseren måtte handle raskt og forfølge fiendenfør denne rakk å trekke pusten. Hadde fiendehæren derimot pla-ner om å slå leir over natten, kunne også de franske enhetene, somvar like utslitte som sine motstandere, slå leir så snart de nåddeLa Belle Alliance, koke suppe og få seg litt søvn, slik at de kunnevære opplagt til slaget neste dag.

Sammen med fortroppene i det franske kavaleriet hadde to artil-leribatterier med hester ankommet La Belle Alliance – 12 kano-ner, hver på seks pund. Keiseren beordret kanonene hektet av ogstilt opp i posisjon. Deretter ble det gitt ordre om å åpne ild mothøydedraget på motsatt side, der man fremdeles kunne skjelne denventende fienden gjennom regnsløret. Nå var det ikke rare skaden

24

kanonene kunne gjøre fra denne avstanden og med det intenseregnet, men hvis det var slik at de britiske rytterne foretok en dekk-operasjon, ville de forlate sine posisjoner og ta igjen de andre imarsjen, nå som infanteriet var i trygghet. Det tok imidlertid ikkelange tiden før fiendens artilleri åpnet motild, og ikke nettoppmed få kanoner heller – de svarte med et stort antall batterier somvar stilt opp langs hele bakkekammen. Med ett kom de franskeinfanterikolonnene som nærmet seg La Belle Alliance på hoved-veien, under ild, og de led et visst tap før det lyktes offiserene dereså føre dem inn i et tryggere område; enkelte av kanonskuddenetraff også vertshuset La Belle Alliance. Etter en liten stund haddeNapoleon fått tilstrekkelig visshet, og ga ordre om å stanse aksjo-nen. Wellington hadde med andre ord bestemt seg for krigføringmed ryggen mot skogen, og var således dømt til å tape.

Så lenge det ennå var dagslys igjen, fortsatte keiseren å mysegjennom kikkerten for å få oversikt over området der morgenda-gens kamp skulle finne sted. Åsryggen bak Mont-Saint-Jean varen strategisk forsvarsposisjon, og fienden ville utvilsomt avventeangrepet i skjul bak høyden, som ga de allierte ly for artillerietsbombardement. Ifølge keiserens generaler, som Wellington haddeslått én etter én i løpet av den lange og grusomme krigføringeni Spania, hadde dette bestandig vært britens foretrukne taktikk.Dertil var det enkelte posisjoner i forkant av høydedraget somkunne hindre franskmennenes offensiv, og Napoleon var ikke itvil om at fienden ville forsterke disse. I sentrum av kampområ-det, rett ved veien til Brussel, lå gården La Haye Sainte, en stein-bygning omgitt av solide murvegger som var halvt skjult av dethøye kornet. Franskmennene ville bli nødt til å ta La Haye Saintefør de kunne komme gjennom til fiendens posisjoner. Et stykke tilvenstre kunne keiserens kikkert avsløre et tett skogsområde. Detvar alt øyet kunne se, men ifølge kartet lå det også et bygnings-kompleks der: Herregården Hougoumont. Skulle han bestemme

25