VÅLE BYGDEBOK

FØRSTE BIND

GÅRDS- OG SLEKTSHISTORIE

UTGITT AV VALE KOMMUNE

VE D

SIGURD H. UNNEBERG

FØRSTE DEL

TRYKT I

HOLMESTRAND HANDELSTRYKKERI A.S

1961

Innhold Side Forord ......................................................................................................... X Veiledning for leserne .............................................................................. XII Kart over Våle herred .............................................................................. XVI Hvem har eid jorden i bygda? ..................................................................... 1 Våle hovedsogn. Bygdenavnet .................................................................. 19 Våle kirke ................................................................................................. 20

De enkelte gårder: Gård nr. ............................... Side 1. Reggestad ........................ 21

Mulvika .......................... 39 Verven ............................. 43 2. Syrstad ........................... 51 Granheim ........................ 56 3. Gunnestad....................... 58 4. Åsenden .......................... 66 5. Nordre Grette ................... 73 6. Valtersborg (Østre Brekke) ................. 87 7. Snekkestad ...................... 96

8. Langøya ........................ 121 9. Helgeland (Helland ......... 133 10. Ofegstad (Fegstad) ........ 150 11. Klavenes ........................ 167 12. Kaldåker ........................ 176 13 Hundsal ....................... 182 15 Smørdal ......................... 188 16 Nordby .......................... 193 17 Nordre Rostad ............... 198 Rostadteigen (14) ........... 204 18 Søndre Rostad ............... 205 19 Nordre Torp. .................. 211 20 Søndre Torp .................. 215 Haugestad .................... 221 21 Nordre Haugan .............. 227 22 Søndre Haugan .............. 235

23 Malmø .......................... 244 24 Nordre Oppsal ............... 252 25 Søndre Oppsal ............... 255 26 Sande ............................ 260 27 Grøterud ........................ 266 28 Lindeflåtten ................... 270 29 Krokeborg ...................... 277 30 Grøtås .......................... 282 31 Østre Grytnes ............... 287 32 Vestre Grytnes. .............. 296

Gård nr. ............................... Side 33 Klevjer .......................... 303

34 Verp ............................. 310 Tufte ............................ 315 Rossløs .......................... 317 35 Ulsrud .......................... 320 36 Hengsrud ..................... 325 37 Østre Rustaden ........... 330 38 Nordre Dal .................... 335 39 Søndre Dal ................... 341 40 Gorte ............................. 345 41 Søndre Berg ................. 351

Mellom Berg (44)............ 366 Lille Berg (44) ............... 369 Nordre Berg (45) ........... 377 42 Kjølsrud . ..................... 383 43 Ormestad ...................... 390 46 Langås ......................... 401 47 Serkland ........................ 411 48 Østre Hals ..................... 419 Vestre Hals .................... 427 49 Søndre Sørby ................. 430 50 Østre Sørby ................... 437 51 Mellom Sørby ................ 443 Søndre Sando ............... 455 52 Nordre Sørby ................ 456 Vestre Sørby (54) ........... 467 Nordre Sando ............... 473

53 Haga. ............................ 479 55 Kurstad ......................... 488 56 Søndre Haraldstad ......... 495 57 Nordre Haraldstad ........ 499 58 Søndre Haslestad .......... 504 59 Nordre Haslestad ........... 511 60 Vissestad . ..................... 516 61 Søndre Håkastad .......... 523 Nordre Håkastad (63) ..... 533 62 Vissestad-Ødegården ..... 539

VIII INNHOLD Gård nr. ............................... Side Lunde ........................... 542 64. Østre Bakke ................... 543 65. Olumstad ...................... 554 66. Torgerud ....................... 564 Basskje (Baski) .............. 570 68. Lærumteigen ................ 580 Solheim ........................ 582 69. Kornto .......................... 583 70. Vestre Holm .................. 588 Strange ......................... 595 71. Østre Holm ................... 599

Nordre Holm ................. 603 72. Søndre Holm .................. 606 73. Sørum .......................... 611 74. Lur ............................... 621 75. Rånnerud ...................... 629 76. Søby .............................. 637

Gård nr. ............................... Side 77. Brekke (Vestre Brekke) .. 647 78. Skog (Skaug) ................. 652 79. Haugtuft ....................... 661 80. Tangen (Haugtuft Tangen) ........................ 671 81. Bjørkeskog (Bjerkeskaug) ............... 674 82. Bjørke (Bjerke) ............... 681 83. Sunneklepp .................. 692 Revetal ......................... 696 Rørås............................. 697

84. Nordre Revetal .............. 698 85. Søndre Revetal ............. 715 86. Rustaden (vestre) .......... 721 87. Fossan .......................... 728 88. Åmot ............................. 749 89. Vestre Bakke ................. 753

Forord

Til jubileumsåret 1914 ble det i en del bygder i landet utarbeidet en

oversikt over bygdenes utvikling i dø forløpne 100 år. I Vestfold fikk Lardal

en slik bok ved A. Kihle (Larvik 1916). I Våle henstilte 17. maikomiteen av

1914 til kirkesanger Ole Skaaden å skrive en bygdehistorie. Skaaden var

ikke uvillig. Han gikk straks i gang med arbeidet, men ble riktignok ikke

ferdig til 17. mai. Komitéen skrev til herredstyret og gjorde kjent at Skaaden,

etter komitéens anmodning, hadde skrevet en bygdehistorie, og anmodet om

å få oppnevnt 4 menn til å gjennomgå og bearbeide det av Skaaden samlede

materiale. Til dette verv foreslo komiteen: J. Jørgensen Hundsal, A. C.

Backe, H. L. Sørby og H. Torp. I herredstyremøte 28. juli 1914 ble denne sak

behandlet. De fire menn ble enstemmig valgt «til for herredstyret sammen

med kirkesanger Skaaden at gjennemgaa og fremlegge for Vaale formand-

skap nævnte materiell før det gaar til trykkeriet». Senere finner vi intet om

denne sak i formannskapets protokoll. Det var ikke å vente at Skaaden på så

kort tid skulle kunne greie å skaffe til veie de nødvendige opplysninger til

selv en ganske kort bygdehistorie. Og det har nok han selv og de fire menn

vært klar over. Skaaden flyttet ved den tid til Borre og døde en av de første

dager av oktober 1914. Det er ikke lykkes å finne det manuskript han gjorde

ferdig.

Den neste milepel i landets historie var 100 års jubileet for det kom-

munale selvstyre i 1937. Dette jubileum ble i Våle, som i enkelte andre byg-

der, markert ved utgivelsen av et jubileumsskrift. Til å utarbeide et slikt

skrift valgte herredstyret i møte 2. mars 1936 H. Kaldager, Hans Sørby og

Anton Linneflaatten. Våle kommune 1837-1937 er på 81 sider og gir en grei

orientering om en rekke av kommunens offentlige funksjoner.

Da provianteringsrådet i Våle etter den første verdenskrig skulle avvik-

les i 1925, ble det av dets overskudd på kr. 8.600 avsatt kr. 1.500 til et fond,

«som anvendes til utgivelse av en bygdebok for Våle herredo. Johan Berg,

som hadde vært provianteringsrådets formann, foreslo at hele overskuddet

skulle avsettes «til et fond, hvis anvendelse det overlates herredstyret senere

at bestemme> . Dette forslag fikk bare 7 stemmer. - Det nevnte beløp kr.

1.500 med tillegg av renter som var godskrevet provianteringsrådets bank-

konto, tilsammen kr. 1.755,28, ble satt inn på en egen bankkonto og ble den

første avsetning til et bygdebokfond.

21, februar 1941 oppnevnte «kommunerådet» en komite «til å innsamle

materiale til en bygdebok» . Medlemmer av denne komite ble gårdbrukerne T.

Aanestad og Abr. Hegg og kirkesanger Jakob Kleiven, Undrumsdal. Komiteen

fikk Gudve Gjellstad til å to seg av innsamling av folkeminner fra bygda.

Dette arbeid tok hun til med alt i mars og avsluttet det ut på sommeren s. å.

Hennes verdifulle opptegnelser vil i første rekke bli nyttet i kulturhistorien.

X FORORD

På kommunebudsjettet for 1942-43 ble det avsatt kr. 2.500 til bygde

bokfondet. Senere har kommunen hvert år bevilget betydelige beløp til fon-

det.

17. desember 1947 oppnevnte herredstyret til ny bygdebokkomite skole

styrer Leif Anfinnsen, kontorsjef J. H. Malmø, lensmann Sigurd Haugen og

gårdbruker Lars Langklep. I komitéens første møte 15. januar 1948 ble An-

finnsen valgt til formann og Malmø til varaformann. Senere er det ikke

skjedd noen endring i komiteens sammensetning.

Komitéen sammenkalte til et grendemannsmøte i kommunelokalet 10.

februar 1950. Der orienterte formannen om bygdeboka og hvilke opplysning-

er man måtte skaffe til veie fra eierne av de enkelte eiendommer. Til dette

bruk ble det levert ut detaljerte spørreskjemaer, som de fremmøtte og andre

hjelpere tok på seg å dele ut, hver i sin grend, og senere hjelpe til med å få

dem fylt ut. En hel del av disse skjemaer kom tilbake til komitéen tidlig i

1950.

Til å utføre den nødvendige registrering og avskriving av kilder, særlig i

Statsarkivet i Oslo, fikk komiteen hjelp av lærer Christoffer Holt. Han tok til

med arbeidet i oktober 1951. Sekretær Einar Seland ved Horten sorenskriver

embete har fra panteregister og grunnbok utarbeidet oversikt over eierskifter

for samtlige eiendommer i bygda etter 1872. Den nødvendige avskrift av

kirkebøkene etter 1840 er besørget av sogneprest E. G. Storesund.

I begynnelsen av 1952 tok undertegnede på seg å skrive første bind av

Våle bygdebok, gårds- og slektshistorien, etter samme retningslinjer som for

Botne bygdebok I. Jeg gikk straks i gang med gjennomgåelse av arkivsaker i

Riksarkivet. De bevarte lokalaviser på Universitetsbiblioteket fra Holme

strand, Horten og Tønsberg ble gjennomgått og registrert. For å rasjonalisere

denne avisgjennomgåelse ble den utvidet til også å omfatte Ramnes og Hof.

For å få supplert opplysningene om gårdene og slektene har jeg sendt ut 560

brev. De fleste av disse brev er blitt besvart. - Manuskriptet var ferdig til

trykking ved utgangen av 1956, men trykkingen har av flere grunner trukket

i langdrag.

Etter en vellykket bygdeutstilling i oktober 1950 ble Våle Historielag

stiftet 23. april 1952. Formålsparagrafen har denne ordlyd: «Våle Historielag

vil vekke og styrke den historiske sans i bygda og ta vare på den kulturarv

som tidligere slekter har etterlatt seg. Laget vil verne om de historiske min-

nesmerker, så disse ikke blir ødelagt og forfaller. Dette gjelder særlig byg-

ninger som representerer god, gammel byggeskikk, gamle bruksgjenstander,

gammelt kirkeinventar og fortidsminner av enhver art. Laget vil arbeide for å

få reist et bygdetun» . Skolestyrer Jakob Solerød var formann i historielagets

styre fra starten til han i 1957 ble avløst av fabrikkeier Kåre Huseby. Laget

holdt en ny og stor utstilling på Fjellborg i oktober 1956, Våle i dag» . Den

ble også meget vellykket.

Utenom Diplomatarium Norvegicum og de eldre jordebøker har følgende

trykte verker vært til god hjelp:

Våle kommune 1837-1937, Tønsberg 1937.

FORORD XI

Bjarne Hoff, Vaale Sparebank 1853-1953, Tønsberg 1953.

Dr. G. Graaruds verk om Holmestrand.

De hittil utkomne bygdebøker i Vestfold.

T. O. Gran, Sandsværs saga, Kr.a 1913.

Sogningane og fjordingane i Vestfold, Sandefjord 1940 og 1950.

Helge Sem Jacobsen, Gamle Slegter i Vestfold, Oslo 1930.

Olai Ovenstad, Militærbiografier 1628-1814, I-II, Oslo 1948-49.

Mogens Bugge, Schjerven i Lardal, Oslo 1942-43.

M. Ormestad, Berg-Ormestad-slekten, Oslo 1950 ( stensilert) .

Sjul Robak og hans Etterkommere, Kr.a 1901.

Eivind Jerve, Andreas Bernt Thoresen 1834-1934 (stensilert) .

Jens Kraft, Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge.

Anden Deel, Chr.a 1822.

Oluf Rygh, Norske Gaardnavne. Sjette Bind, Jarlsberg og Larviks Amt, Kr.a

1907.

Amund Helland, Jarlsberg og Larvik amt I-III, Kr.a 1914-15.

A. W. Brøgger, Arkeologiske landskapsundersøkelser i Norge II, Vestfolds

oldtidsminner, Oslo 1943.

Sigv. Kjos, Vestfold Landbruksselskap 1830-1930, Tønsberg 1930.

Norske gårdsbruk, bind VI, Vestfold fylke II, Oslo 1947.

S. J. Benterud, J. Grude og E. E. Wold, Meieridriften i Norge inntil 1905,

Kr.a 1908.

Eivind Wekre, Holmestrand Meieri A/L 1881-1956, Gjøvik 1956. Meieribru-

ket i Vestfold 1860-1960, Oslo 1960.

Vestfold Ungdomsforbund 1904-1929, Horten 1929.

Større utrykte slektsopptegnelser er lånt ut av fru Karen Hillestad, Ljan,

lærer Christoffer Holt, Oslo, og fru Ingeborg Bjerknes, Oslo.

Diplomingeniør Lars Berg i Forlaget Norske gardsbruk har vært så

vennlig, mot en rimelig leie, å låne ut klisjeene fra avsnittet om Våle i bind

VI, Vestfold fylke. De luftfotos som er nyttet er for de flestes vedkommende

tatt av Widerøe's Flyselskap.

Fru Laura Malmø og kontorsjef J. H. Malmø har hjulpet til med å sende

avtrykk av 1. korrektur til de nåværende eiere og til enkelte tidligere eieres

familie. Forslag til rettelser og tilføyelser har de sendt videre til meg.

Til slut vil jeg på bygdebokkomiteens vegne få takke Våle formannskap

og kommunestyre for at de ved sine bevilgninger har gjort det mulig å utgi de

to deler, som utgjør første bind av Våle bygdebok. Som forfatter takker jeg

bygdebokkomiteen for godt samarbeid i de år arbeidet har pågått. Foran er

nevnt noen av mine nærmeste medhjelpere. Til dem, og til dem som ikke er

nevnt med navn, personalet ved arkiv, bibliotek og andre offentlige kontorer,

alle som har samlet inn skjemaer, trykkeriets personale, m. fl., retter jeg en

særlig takk for vel utført arbeid, god hjelp og imøtekommenhet.

Oslo i januar 1961.

Sigurd H. Unneberg.

Veiledning for leserne

1. Verket omfatter alle matrikulerte eiendommer i bygda ved utgangen av 1956. I

nyere tid er enkelte bruksnummer blitt sammenføyd med andre nummer og

derved slettet av matrikkelen. Det siste gjelder også for det område av Eids-

fossbanen som er blitt lagt ut til offentlig vei. Gårdene er stort sett ordnet på

samme måte som i matrikkelen.

2. Gårdsnavnene i bygda er skrevet slik vi finner dem i Vestfoldbindet av profes-

sor O. Ryghs store verk Norske Gaardnavne, og i matriklene av 18881) og

1904, med de endringer som har fulgt med senere rettskrivninger. Tydningen

av tvilsomme nave er, etter befaring, kontrollert og supplert av arkivsjef Per

Hovda, som også har kontrollert skrivemåten. Vi har fått opplyst at den nye

matrikkel, som er under utarbeidelse, vil få noen nye skriftformer: Malme;

Sandi, Klevjar, Vissestad, Vissestad-Øygarden, Håkastad, Basskje, Rånnarud,

Revatal, Skinnane, Kjerr, Prestegarden, Kleiva, Grytemork, Knappstad og Dø-

vika. Av disse former har forfatteren, etter samråd med komiteen, funnet å

burde nytte: Vissestad, Håkastad, Basskje, Skinnane, Kleiva, Knappstad, og

formene Grytnes, Revetal, Nyerød og Døvik. Den uttale som er søkt angitt er

også hentet fra professor Ryghs verk og skriver seg fra 1880-årene. Følgende

navn har tykk l i den gamle bygdeuttale: Mulvika, Klavenes, Hundsal, Smør-

dal, Nordby, Malmø, Oppsal, Lindeflåtten, Klevjer, Kalsrud, Dal, Gorte, Kjøls-

rud, Serkland, Hals, Ødegården, Olumstad, Holm, Sunneklepp, Revetal,

Hjelmtvet, Kringlås, Bakstvål, Kleiva, Kalsrud, Tørklepp, Langklepp, Flår,

Bakskjul, Kleppan, Sollerød, Svartedal og Glenne.

3. De årstall som kommer like etter den enkelte brukers navn angir den tid ved-

kommende har drevet gården eller bruket. De bygger som oftest på tinglyste

bygselsedler, skjøter eller andre hjemmelsdokumenter, og

¹-) Om skrivemåten av gårdsnavn i matrikkelen av 1888 finner vi opplysninger i forordet til Norske Gaardnavne. Professor Rygh sier der bl. a. at det under det vidløftige arbeid med den revi-

sjon av landets matrikkel, som ble påbudt ved lov av 6. juni 1863, fra flere sider kom «Forslag om

at benytte Leiligheden til med det samme saavidt muligt at faa rettet paa de mange Inkonse-

kventser og Feil, som fandtes i de i Matrikelen taxerede Gaardes Navne, saaledes som disse vare

skrevne i den hidtil gjældende Matrikel eller almindelig skreves i Bygderne.

I denne Hensigt blev der ved Kgl. Resolution af 11te April 1878 nedsat en Komission til Revi-

sion af Navnene i Matrikelen. Til Medlemmer af denne Kommission opnævntes Professorerne

Sophus Bugge og O. Rygh og fhv. Proust Johan Fritzner.»

Det ble først samlet opplysninger om de eldre skriftformer og dernest om « hvorledes Navne-

ne nu for Tiden lød i folkelig Udtale i de Bygder, hvor de hørte hjemme. Disse Udtaleformer viste

sig nemlig at være et vigtigt, i mange Tilfælde uundværligt Hjælpemiddel til at bestemme Navnenes

oprindelige Form og Betydning. Kommissionen kom derfor snart til den Overbevisning, at den,

naar den skulde søge at finde praktisk brugbare Skriftformer for de nuværende Navne, maatte

gjøre Bet til sin første Regel, saavidt muligt at nærme disse Former til den virkelig bnugte Udtale.

Indsamlingen af disse Oplysninger, der stadigt fortsattes ved Siden of Kommissionens øvrige

Arbeide, afsluttedes i Bet væsentlige i 1886.»

VEILEDNING FOR LESERNE XIII

for den nyeste tids vedkommende på opplysninger som er gitt på spørre-

skjemaet for gården. I nyere tid er mange bruk blitt solgt flere ganger uten at

alle hjemmelsdokumenter er butt tinglyst. Noen opplysninger om salg finner

vi i lokalavisene, men det vil nok finnes gårdsbruk hvor vi ikke har fått med

alle eiere.

Ved salg av en eiendom i de siste 100-150 år har det ofte fulgt med en del løs-

øre, besetning og avling. Den kjøpesum som er nevnt gjelder gården, evtl. med

det løsøre m. v. som fulgte med. Hvor det har vært mulig har vi søkt å finne

fram til kjøpesummen for snaue gården, da verdien av løsøre, besetning og

avling skifter med årstidene, og lett kan forskyve en eiendoms virkelige salgs-

verdi.

Det yrke som for enkelte kommer foran eller etter personnavnet angir hva

vedkommende drev med ved siden av gårdsbruket.

4. I tiden etter matrikuleringen i 1667 ble det av og til fra en gård solgt en mind-

re part, som ikke straks ble skyldsatt. I slike høve måtte kjøperen eller senere

eiere av parten betale en liten årlig avgift til eieren eller senere eiere av den

gård parten var solgt fra. Denne avgiften ble kalt skattehjelp, og gikk til eieren

av gården som fremdeles måtte betale sine skatter og avgifter etter den opp-

rinnelige skylden. Skattehjelpen ble betalt til parten ble skyldsatt, ofte ikke

før vi fikk ny matrikkel i 1836, med skyld også for de mindre parter som var

blitt skilt ut.

5. Fra gamle dokumenter, som ikke gjengis bokstavrett, er noen av de gamle ord

og vendinger beholdt.

6. Barn som døde før de nådde konfirmasjonsalderen er som regel ikke nevnt

med navn, unntatt i tilfelle hvor det er noe særlig å bemerke. Men av numrene

vil man se hvilken plass i rekken de barn hadde som ikke levet opp. På side

262 ser vi at Mogens Evensen var bruker på Sande fra 1704 til sin død i

1747. Han var gift to ganger og fikk i alt elleve barn, 4 i første og 7 i annet ek-

teskap. Av barna døde nr. 1 og 10 som små. Dødfødte barn, som er innført i

kirkebøkene, er også regnet med i antallet. For tvillinger er dette angitt bare

ved den første av tvillingparet.

7. Ved fornavn og etternavn er som oftest den normale skrivemåte nyttet fram til

1800. Etter den tid finner vi enkelte personers underskrift og har søkt å rette

oss etter den. Skrivemåten av personnavn viser i det hele stor vakling. Er et

navn skrevet på flere måter er de avvikende former tatt med i en etterfølgende

parentes. Se også avsnittet om navneskikk i slutten av verket. Etternavn som

er dannet av et fornavn har endelsen -son i middelalderen, søn fra ca. 1520 til

ca. 1700, senere -sen.

8. Fødsels- og dødsår for personer som ikke er fødte eller døde i bygda har det

ikke alltid vært mulig å kontrollere med vedkommende by eller bygds kirke-

bøker. De er meddelt slik de er oppgitt, men erfaring har vist at slike opplys-

ninger ikke alltid er helt korrekte.

9. I spørreskjemaet ble det også spurt om tillitsverv, men dette spørsmål er

XIII VEILEDNING FOR LESERNE

ikke alltid fylt ut så godt som man kunne ønske. En del opplysninger om

tillitsverv er funnet i lokalavisenes notiser. Mens manuskriptet var under

utarbeiding ble navnet på det folkevalgte bygdestyre endret fra herreds-

styret til kommunestyre. Under tillitsverv har vi av praktiske grunner

nyttet det gamle navn også for de senere år. 10. På de større gårder og gårder som er stykket opp i mange bruk er folke-

tallet angitt i enkelte år for å vise utviklingen. På de øvrige gårder har ikke folketallet skiftet meget til i dag. I folketellingene finner vi få tjenestefolk, husmenn og håndverkere. Folketallet i 1711 er tatt fra skoskattelisten. Den omfatter ikke barn under 2 år og heller ikke de fattige.

11. Da de første skjemaer for de enkelte eiendommer kom inn alt i 1950 har vi søkt å holde oss til dette år som et normalår for oppgavene over beset-ning og utsæd. Etter den tid er driftsmåten for mange bruks ved-kommende lagt om til ensidig korndyrking.

12. Jordsmonnet for de enkelte gårder er angitt i en matrikkeloppgave fra 1866, se under Andre opplysninger. Det er temmelig ens for hele bygda, mest leirmold med noe sand på høyereliggende gårder og myr på de lave-re. Se også bind II side 75. Skog og innmark ligger samlet, men der en

gård er stykket opp i flere bruk hender det at skogen ikke alltid grenser til brukets innmark.

13. Driftsmåten for åkerbruket var lenge det eldgamle «tredebruket». Det ble ikke vekslet med åker og eng på jordene som i våre dager. Åker var Åker, og ble bare brukt til åker, mens eng var eng, år etter år. Når en åker var utpint og ugraset tok overhånd, hadde de som botemiddel å legge åkeren brakk et år, så den fikk hvile. Imens gikk dyra der, og derfor ble brakken kalt «trede». Fjerdeparten av gårdens åkerjord, undertiden tredjeparten og vel så det, lå årlig brakk.

14. Det er ikke funnet noen opplysninger om at gårder i Våle har hatt seter. Derimot ble det i 1834 solgt et skogstykke (bruksnr. 2) på ca. 30 dekar av Nedre Tørklepp til folk i Botne. Denne skogpart sies i 1855 å være seter-bol til gården Gunnerød i Botne.

Hvem har eid jorden i bygda?

Alt i yngre steinalder og i bronsealderen (ca. 4000 - ca. 500 f. Kr.) må vi

gå ut fra at de første boplassene ble ryddet i bygda. I den grå oldtid, da den-

ne første bosetningen fant sted, var de ubebodde strøk ingenmannsland. Det

er trolig at de første rydningsmenn i Våle kom fra syd og øst. Det var lett

adkomst gjennom Ramnes, lenger øst gjennom Sem til Undrumsdal og fra

Borre til både Undrumsdal og Våle. De ryddet heimen sin på høye og frittlig-

gende steder, som var vel skikket til åkerbruk og hvor det var godt beite til

dyra. Men hvor de første boplassene lå kan vi ikke si med sikkerhet. Det er

først fra jernalderen (ca. 500 f. Kr. - ca. 1000 e. Kr.) vi ved hjelp av oldfunn

og ad språklig vei kan danne oss en mening om hvor de gamle gårdene lå.

Ut fra stedsnavnforskningen kan vi så noenlunde fortelle i hvilken rek-

kefølge mange av gårdene i bygda er oppstått. Vi har først de enkle naturord

som Berg, Dal, Holm, Skog, Voll, Bakke, Bjørke og Fossan. Slike navn kan

være meget gamle og hører til den eldste klassen av våre gårdsnavn. De

sammensatte navn har vi mange flere av, og de kan vi dele inn i mindre

grupper etter endelsene -vin, -heim, -land, -stall, -by, -tveit, -klepp, -rud o. s. v.

1. Av navn satt sammen med endelsen -vin 1) har vi bare Sande, Gjerpen og

muligens den gård Bergan (Bergvin?) som ble underbruk til Sollerød. Hva

de forskjellige navn betyr er forklart under de enkelte gårder. Vingårdene

stammer fra tiden omkring Kristi fødsel.

2. -heimnavn: Sørum, Lærum, Bettum, Heum og Grøum.

3. -landnavn stammer ofte fra folkevandringstiden, 5. og 6. hundreåret e.

Kr. Av gamle navn til denne gruppe har vi bare Helgeland. Serkland er et

nyere navn.

4. -stadnavn stammer for det meste fra vikingtiden, ca. 800 - ca. 1030 e.

Kr. Til denne gruppe hører mange navn. De fleste av gårdene ligger i nær

heten av hverandre: Reggestad, Syrstad, Gunnestad, Ofegstad, Rostad,

Haugestad, Kurstad, Haraldstad, Haslestad, Vissestad, Håkastad, Olum-

stad, Gjelstad, Kettustad og Gullikstad (begge er gått inn i Prestegården),

Frellumstad, Rustaden, Ormestad, Knappstad, Grøstad, Lofstad og

det forsvunne navn Makkastad. Snekkestad er antakelig et eldre navn og

hører ikke til denne gruppe.

5. -bynavn: Nordby, Sørby, Søby og Huseby.

6. -tveitnavn: Hotvet, Siltvet, Hjelmtvet og .Ålatveit (er gått inn i Døvik).

7. -kleppnavn: Sunneklepp, Tørklepp, Langklepp og Kleppan. 1) V i n betyr eng eller gressgang.

2 HVEM HAR EID JORDEN I BYGDA ?

8. Navn med -rud og -rød-endelser har vi også mange av. Det eien-

dommelige i Våle er at vi har -rudendelser i hovedsognet og

-rødendelser i Undrumsdal. Det henger vel sammen med at Und-

rumsdal i gammel tid, verdslig sett, hørte til Slagen skipreide, hvor

alle slike gårder nå har -rødendelser. Hovedsognet hørte til Våle ski-

preide. Grøterud, Ulsrud, Hengsrud, Kjølsrud, Torgerud, Guttulsrud

(Lærumteigen), Rånnerud, Jonsrud, Kalsrud, Nyerød, Sollerød, Rød,

Amundrød, Liverød og Ollerød forteller oss at mye skog ble ryddet i

tiden etter at landet ble kristnet. I navn som Jonsrud og Jonstang er

første ledd dannet av det latinske personnavn Johannes. I -rud og

-rødnavn er ofte bevart fornavnet til den som ryddet den nye gården.

9. Navn som ender på -borg, -dal, -mørk, -nes, -teig, -voll, -åker og -ås

kan også være meget gamle: Krokeborg, Smørdal, Grytemørk, Klave-

nes, Grytnes, Ruteig, Svinevoll, Kaldåker, Lefsåker, Grøtås, Langås og

Fossås. Flere av disse gårder hører sikkert til de eldste i bygda.

Av navn som vi ikke kan passe inn i de nevnte grupper har vi også

mange gamle: Grette, Brekke, Hundsal, Torp, Haugan, Malmø, Klevjer, Verp,

Hals, Basskje, Lur, Haugtuft, Revetal, Kjær, Robakk, Ryk, Borge, Bakstvål,

Kleiva, Døvik, Hasle, Råen, Hem og Sperre.

For de nevnte gårdsnavn gjelder, at de ikke behøver å være oppstått i

den tur og orden de er gruppert her. Et -heimnavn kan i enkelte høve være

eldre enn et -vinnavn, og således også med de andre navn. Beliggenheten og

de stedlige forhold kan ofte hjelpe oss ved bedømmelsen av alderen til et

gårdsnavn.

De eldste ferdselsveier inn til bygda kom fra syd og fulgte nokså nøye de

samme trakter som hovedveiene i våre dager.

Fra den første lille boplassen vokste gården fram og dermed oppsto ei-

endomsretten. De eldste store gårdene ble ættegårder. Her bodde stor-

bonden, odelsbonden, eller holden som han også ble kalt. Barna hans og

barnebarna vokste opp her og stiftet familie, men kunne likevel finne under-

hold på den samme gården som foreldrene og besteforeldrene. Åker- og eng-

arealet på gården ble derved sterkt utvidet. Det utviklet seg av dette felles-

bruk et ættesameie, som visstnok var alminnelig i Norge ennå ved den histo-

riske tids begynnelse (ca. 800 e. Kr.). Gården ble da drevet i fellesskap. Men

etter hvert dro yngre medlemmer av ætten ut og ryddet seg nye heimer. Går-

den kunne også skiftes mellom arvingene, hvorved en stor gård ble stykket

opp i to eller flere mindre bruk, som da gjerne hadde skog og havn i felles-

skap. Ved en slik oppstykning opphørte det gamle ættesameie og enkelt-

mannseie trådte i stedet. Fra denne tid stammer grannesameiet og grannela-

get. Det opprinnelige var at hver slekt eide jorden sin. Etter hvert kunne den

ved rydning, arv eller kjøp bli eier av flere gårder. Og det som ikke kunne

drives sammen med ættegården ble leid bort mot avgift (landskyld) .

Under storbøndene sto de alminnelige selveiere, rydningsmenn og kaup-

lendinger (eiere av kjøpt jord) og deres nærmeste etterkommere. Deres

HVEM HAR EID JORDEN I BYGDA ? 3

gårder var mindre verdifulle og var nok også langt oftere gjenstand for kjøp

og salg. Odelsretten la her sjelden noen hindring i veien, fordi odelsretten til

en gård opprinnelig ble ervervet når gården hadde vært i en og samme ætt i

minst 4 slektledd, etter Magnus Lagabøters landslov fra 1270-årene etter 60

års forløp. De som ønsket å skaffe seg jord var derfor som oftest henvist til

slike gårder. De gamle ættegårdene gikk derimot sjelden ut av slekten ved

salg. Odelsgården kunne praktisk talt ikke selges ut av ætten. I forbindelse

med odelsretten vokste åsetesretten fram. Den eldste og nærmeste odels-

arving fikk ved denne rett til å overta ættegården mot å løse ut de øvrige

arvinger.

I sagatiden (11.-13. hundreåret) fulgte en forskyvning av de økonomiske

forhold, som følge av den politiske og sosiale utvikling. Den dyrkede jord var

den beste av all eiendom. Skogen var dels en «herlighet» som var knyttet til

gårdsbruk, dels allmenning, og den var nyttig fordi den ga bygningstømmer,

gjerdefang og brensel. Gårdene var landets viktigste rikdomskilde, men de

ble i større og større utstrekning samlet på kongenes og de høyere klassers

hender. Vestfoldkongene har sikkert alt i forhistorisk tid (før 800 e. Kr.) vært

eiere av meget jordegods, men herom savner vi nærmere kjennskap. Den

store grunnstammen av jordegods som Harald Hårfagre og hans nærmeste

etterfølgere arvet, økte ved at mange private eiendommer ble dratt inn under

kronen og ble kongsgods eller krongods, som det senere ble kalt. Kongen ga

nok bort meget jordegods til kirken og til sine trofaste menn, men tilgangen

var også meget stor. En rekke forbrytelser ble straffet med fredløshet og tap

av eiendom, endog av odelsjord. Herreløst gods tilfalt kronen.

Da de gamle hedenske horg og hov kom opp og ble offentlige gudshus,

fikk de utlagt jordegods.

Kongen og de høyerestående menn ga bort ikke så lite jordegods til kir-

ken, og fra bøndene fikk kirken også etter hvert en hel del gods. Småparter i

gårder ble også gitt til kirker og prester for tiende, av mangel på andre beta-

lingsmidler. Til de geistlige stiftelser, særlig kirker og klostre, fløt gavene inn,

især i det 13. og første halvdel av det 14. hundreåret, inntil tiden omkring

svartedauden. Diplomene og biskop Eysteins jordebok gir opplysninger om

at det var mange bønder som ga jord til kirker og klostre. Eksempler på dette

finner vi flere av i gårdshistorien, f. eks. under Kaldåker, Vestre Grytnes,

Kjølsrud, Søndre Haraldstad, Skog, Haugtuft, Frellumstad, Ryk, Gjerpen,

Søndre Lefsåker og Grøstad. Vi finner også opplysninger om at prester

skjenket jordegods til kirkene. Overtredelse av kirkelovene ble straffet med

bøter til bispen. Bønder kom ofte i den stilling at de måtte ut med slike bø-

ter, og betaling skjedde også i jord. Kirkene og klostrene lånte ut penger til

bøndene og fikk pant i gårdene deres. Bonden hadde løsningsretten, men

hvis han ikke kunne betale, gikk jorden over til panthaveren og ble eien-

dommen hans. Gamle folk overdro også gårdene sine til et kloster, en bisp

eller en prest for å få kost og losji for resten av sin levetid (proventkjøp). Det

ble også gitt jordegods til kirker og klostre forat det skulle leses sjelemesser

over døde slektninger. På denne måten ble de geistlige institusjoner rike på

jordegods,

4 HVEM HAR EID JORDEN I BYGDA ?

og dette godset holdt de på med fast hånd. Men det hendte at de av praktis-ke grunner byttet bort jord ved makeskifte.

Rede penger var lite i bruk i gammel tid. En bonde kunne leve på går-den sin år etter år uten å ha penger i hendene. Når han kjøpte og solgte, betalte avgifter og utredet bøter, var det varer, d. v. s. gårdens produkter, han betalte med. Men trangen til penger som byttemiddel vokste opp gjen-nom middelalderen, og hvis bonden hadde vanskelig for å skaffe dem, kom han lett i den stilling at han måtte pantsette eller selge gården sin eller en del av den.

Norge ble i det 14. hundreåret rammet av store ulykker. Riksstyret, for-svarsvesenet og den indre forvaltningen kom i oppløsning som en følge av kongedømmets utflytning og unionene med Sverige og Danmark. Hertil kom

så den store økonomiske tilbakegangen, som særlig var en direkte følge av de farsotter som herjet i landet vårt: Svartedauden eller den store mannedau-den 1349-50, barnedøden 1359-60 og en ny pest i 1371. Disse farsottene forårsaket en stor nedgang i folketallet. Man regner med at folketallet for hele landet etter svartedauden gjennomsnittlig gikk ned med vel 1/3 . Følgen herav ble at mange, særlig små og mindre gode gårder, ble liggende øde og grodde til med skog, fordi det ikke var noen til å dyrke dem. På de større gårder gikk åker- og engarealet sterkt tilbake. Før mannedauden hører vi sjelden om gårder som lå øde, men senere nevnes slike ofte. I Våle ble visst-nok følgende gårder nedlagt eller lagt som underbruk til andre gårder: Opp-sal, Grøterud, Ulsrud, Hengsrud, Gorte, Skyrbu (u. Søndre Berg), Svinnsland, Guttulsrud, Kornto, Strange, Rørås, Skinnane, Luke, Kettustad, Gullikstad, Lefsåker i Våle, Nåla, Frellumstad, Jonstang, Skjerpe, Jolberg, Stuerud, Kring-lås, Bakskjul, Nordby i Undrumsdal, Glenne, Bjørkesti og Liverød. De fleste av de nedlagte gårder i Våle ble ryddet på ny i det 17. og 18. hundreåret. Spor etter åkerteiger i utmark, som man belt opp mot våre dager bar kunnet se mange av, skrev seg visstnok for en del fra det 14. hundreåret.

I hver bygd finnes det også gårdsnavn som er belt forsvunnet. I Våle er

det ikke mange slike navn: Snydhw nevnes i Rødeboka i 1396. Dals prebende i Lavranskirken i

Tønsberg eide 2 øresbol i denne gård, som oppgis å ligge i Våle. Makkastodom nevnes også i Rødeboka, i 1398. Våle prestebol eide 6

øresbol i denne gård. Fokko nevnes samtidig. Hallvard Sperre hadde gitt ½ markebol i Fokko

til Undrumsdal kirke. De øvrige forsvunne gårdsnavn er omtalt under de gårder de senere ble

lagt til. De navn vi ikke finner igjen i nyere tid gjelder gårder som ble lig-gende øde etter pestårene. De er ikke oppstått igjen med det gamle navnet sitt, og kan også ha skiftet navn på et tidlig tidspunkt.

I de gamle kilder ser vi også at det på enkelte gårder var flere bruk i middelalderen enn ved begynnelsen av 1600-tallet. Kjølsrud var i 1398 delt i to bruk, Østre og Vestre Kjølsrud. Skog var delt i Øvre og Nordre, muligens også Nedre Skog, Haugtuft i Nordre og Søndre, Bjørke i Nordre og Søndre, HVEM HAR EID JORDEN I BYGDA ? 5

Ryk i Nordre, Midtre og Søndre, Knappstad i Nordre og Søndre, og Gjerpen i

Nordre og Søndre.

For bondestanden var virkningene av mannedauden av forskjellig art.

De rike odelsbønder, som også eide bygselgods, led tap. De kunne ikke leng-

er leve som storkakser, og hadde ikke lenger håp om å bli adelsmenn. De

måtte som de andre bønder arbeide for sitt livsopphold. Den alminnelige

odelsbonde, som bare levet av gården sin, mistet nå det fortrinn han økono-

misk og sosialt hadde framfor leilendingen. Denne siste høstet den fordelen

at han ble fri for utpressinger fra jorddrottens side, fikk en langt lavere land-

skyld å utrede og hadde lettere adgang enn før til å bygsle gode gårder.

Leilendingsvesenet var utbredt over hele landet alt i vikingtiden. Fylkes-

høvdingene og enekongene av Hårfagreætten slo meget jordegods til seg.

Mange storbønder bar vel også eid jord som de måtte bygsle (leie) bort. Dette

forhold utviklet seg i sagatiden slik, at mer og mer jord i sentralt beliggende

bygder gikk over på enkelte ætters og institusjoners bender. Av den grunn

ble flere og flere bønder etter hvert leilendinger. Ved slutten av vikingtiden

må man anta at bare vel halvparten av bøndene i Norge var selveiere, og i

første halvdel av det 14. hundreåret var mellom 2/3 og 3/4 av bøndene i

landet blitt leilendinger. Leilendings- og bygselvesenet kom således til å spille

en stor rolle i våre forfedres økonomiske liv. I avsides liggende bygder, og

bygder som ikke lå i nærheten av en by, en kongsgård eller andre sentra,

steg ikke tallet på leilendinger så sterkt, Forholdet mellom den som eide

jorden (jorddrotten) og leilendingen var fra først av et fritt kontraktforhold, og

det fortsatte det også å være. Men leilendingens økonomiske stilling var ikke

derfor bestandig like god. I tider da folkemengden økte og konkurransen om

jorden med den, var det nok jorddrotten som høstet den største fordel av

denne friheten. De eldste lover ga nøyaktige forskrifter om bygningene på

gården og leilendingens p1ikt til å holde dem vedlike (åbotsfrie), om oppsiing

og faredager. Varigheten av bygseltiden og avgiftens størrelse var overlatt til

partene selv å avgjøre. De gamle norske lovene kjenner ikke bygsel på livstid,

bare på åremål, opprinnelig ett, senere tre år.

Landskyldens størrelse avhang av etterspørselen etter jord. Denne voks-

te opp gjennom middelalderen belt til svartedauden. Landskylden ble derfor

temmelig høy. I det 12. hundreåret var den gjennomsnittlig ca. 8 % av jord-

verdien, og den kom til å stå i et fast forhold til normalavkastningen på går-

dene. «På Østlandet regnet de i det 14. årh. at den skulle utgjøre

sjetteparten av gårds produksjonen. Det svarte til verdien av utsæden; kor-

net ga dengang i regelen bare 3 foll, og utbyttet av fedriften veide østafjells

omtrent likt med kornavlinga» ¹). En av følgene av pesten var at jordprisene

gikk sterkt ned. Prisene sank til under halvparten av det de hadde vært før

pesten. Disse lave jordpriser holdt seg til inn i det 16. hundreåret. Nedgang-

en i jordprisene gikk hånd i hånd med en tilsvarende nedgang i inntektene

av bygselgodset, som igjen skyldtes mangel på 1) Andreas Holmsen, Norges historie I, Oslo 1949, s. 345 flg.

6 HVEM HAR EID JORDEN I BYGDA ?

bygselmenn. For å få brukere til gårdene sine måtte jorddrottene sette land-skylden ned til halvparten, eller undertiden heft ned til sjetteparten av det den hadde vært tidligere. Det hendte også at gården ble overlatt leilendingen for en brøkdel av den gamle landskyld, ja endog heft avgiftsfritt, mot at han tok på seg å sette i stand de forfalne hus.

Senmiddelalderen var visstnok en trygg og god tid for leilendingen. For-skjellen mellom ham og en alminnelig selveier var nå så godt som opphevet. Leilendingen overtok nå i alminnelighet sin gård etter farm, beholdt den levetiden ut og overlot den på sine gamle dager eller ved død til sin sønn. Dette faktiske livstids- og arvefeste var visstnok ofte sikret ved gjensidig muntlig eller skriftlig overenskomst. Av den grunn betraktet leilendingen gården som sin og landskylden som en grunnavgift.

Jordplansjen.

I store trekk gir jordplansen en oversikt over eiendomsforholdet for hele

bygda til nærmere bestemte tider.

I Diplomatarium Norvegicum, den store samling av gamle brev, får vi

sprette opplysninger om kjøp og salg av jordegods, gaver o. 1. i middel-

alderen. Men den viktigste kilde til vårt bruk her er for den eldre tids ved-

kommende Biskop Eysteins Jordebog1) over det geistlige gods i Oslo bispe-

dømme i slutten av 1390-årene (trykt i Kr.a 1879). Denne jordeboka blir

også kalt «Den røde Bog> eller Rødeboka, fordi den en tid var bundet inn i et

rødt bind.

1400.

Det geistlige jordegods i Våle hadde ved lag 1400 en samlet landskyld av ca. 911/2 markebol og 28 lauper smør. 2) Godset fordelte seg slik på de enkelte institusjoner:

Markebol Lauper smør

Våle kirke ............................................................. 30 2

Undrumsdal kirke ................................................. 10 2

Borre kirke ........................................................... 1½ 1

Nykirke kirke ........................................................ ½ 4

Løvøy kirke i Borre ................................................. 1 3½

Sem kirke ............................................................. 1½

Slagen kirke ......................................................... ½

Ramnes kirke ....................................................... 3 5

Lavranskirken i Tønsberg ...................................... 15

Mariakirken (Vår Frue kirke) i Tønsberg ................ 1

Peterskirken i Tønsberg ........................................ 5½ 2½

Oslo domkirke ....................................................... 9 4

Oslo bispestol ....................................................... 1½

Olavsklostret i Tønsberg ....................................... 8½ 4

Gimsøy kloster ved Skien ....................................... 2

Hovedøy kloster 3)

Nonneseter kloster i Oslo ...................................... ½

Fon kirke og Botne kirke ....................................... ½

91½ 28

¹) Oslobispen Eystein var sønn av den rike storbonden Aslak Steinarsson på Skåne i Ny-

kirke.

º) 1 mark var på 8 øre, 1 øre på 3 ørtuger og 1 ørtug på 10 penninger. Derav kom land-

skyldbnevnelsen markebol, øresbol (aurabol), ørtugsbol og penningbol.

HVEM HAR EID JORDEN I BYGDA ? 7

Sammenligner vi denne landskylden med den som ble fastsatt i 1667, ser vi

at den skylden som er oppgitt i Rødeboka er langt høyere. Vi må derfor ga ut

fra at landskylden i Rødeboka skriver seg fra tiden for svartedauden. For å

finne ut hvor stor prosent av jorden i bygda kirkegodset representerte i 1400,

har vi for dette og de følgende tverrsnittene holdt oss til den reviderte skyl-

den i matrikkelen av 1667. Vi kommer da til at 20 % av jordegodset, rundt

regnet, var kirkegods. Dette er et lavt tall sammenlignet med andre bygder i

Vestfold, hvor slik utregning er foretatt. Botne hadde ca. 18 og Tjølling ca. 16

%. Ellers lå tallet mellom 25 (for Hedrum) og 50 % (for Nøtterøy).

Våle kirke eide følgende gårder eller gårdparter i bygda (til kirkenes gods

er her også tatt med prestebolenes [prestebordenes] jordegods. Det var gods

som var lagt ut til prestenes underhold. Etter reformasjonen ble Undrumsdal

prestebols jordegods slått sammen med Våle prestebols gods) Prestegården

med underbrukene Frellumstad, Gullikstad, Kettustad, Lefsåker og Nåla,

Sande, Vestre Grytnes, Rossløs (lagt til Verp), Ulsrud, Søndre Sørby, Haga,

Søndre og Nordre Haraldstad, Vissestad, Svinnsland (Vissestadtvet, Ødegår-

den), Vestre Holm, Skog, Haugtuft, Luke (Kjær), Ryk, Søndre Hjelmtvet,

Stuerud (Øvre Borge), Nordre Bakstvål, Kalsrud, Grytemørk, Voll og den

forsvunne gård Makkastad.

Undrumsdal kirke: Grøtås, Gjerpen, Langklepp, Døvik, Ålatveit (Døvik),

Hasle, Kleppan, Råen, Nordre Sollerød, Glenne, Søndre Lefsåker, Amundrød,

Nordre Heum, Grøum, Liverød, Søndre Grette, Ollerød og den forsvunne gård

Fokko

Borre kirke: Klavenes, Kjølsrud, Vestre Bakke og Knappstad.

Nykirke kirke: Helgeland, Smørdal og Mellom Lefsåker.

Løvøy kirke: Klavenes, Kaldåker, Lindeflåtten, Vestre Holm, Søndre

Holm og en av Hemgårdene.

Sem kirke: Grøtas, Hasle og Grøstad. Slagen kirke: Grøstad.

Ramnes kirke: Ulsrud, Skog, Søndre Revetal, Mellom Bakstvål og

Knappstad.

Lavranskirken i Tønsberg: Syrstad, Ofegstad, Lindeflåtten, Verp, Søndre

Dal, Skyrbu (Søndre Berg), Kjølsrud, Nordre Sørby, Svinnsland (Vissestad-

Ødegården), Østre Bakke, Søndre Holm, Lefsåker, Krokeborg i Undrumsdal,

Rød, Grøum, Lofstad og den forsvunne gård Snydhw.

Mariakirken i Tønsberg: Ofegstad og Døvik.

Peterskirken i Tønsberg: Kaldåker, Lindeflåtten, Søndre Holm, Sørum,

Haugtuft, Lefsåker, Ryk, Fossås, Søndre Sollerød og Søndre Grette.

Oslo domkirke med sine forskjellige institusjoner: Rossløs (Verp), Søndre

Berg, Ormestad, Nordre Håkastad, Søndre Holm, Nordre Revetal og Stuerud

(Øvre Borge). 1 laup (løp) smør = 3 bismerpund, 1 bismerpund = 24 merker. 1 skippund (alminnelig skre-vet bare pund) malt = 4 fjerdinger eller 20 lispund. 1 lispund = 36 merker. 1 lispund ble

også delt i 4 remål. 2) Akershusregistret av 1622, s. 79, nr. 1196. Landskyld er ikke oppgitt.

8 HVEM HAR EID JORDEN I BYGDA ?

HVEM HAR EID JORDEN I BYGDA? 9

Oslo bispestol: Hengsrud i Våle.

Olavsklostret i Tønsberg: Søndre Dal, Skog, en av Revetalgårdene, Nye-

rød, Møkkenes (Døvik og Flår), Kirkebø (ved Undrumsdal kirke), Nordre

Heum, Ollerød og Grøstad.

Gimsøy kloster ved Skien eide Holt. Hovedøy kloster: Søndre Haugan og

Malmø. Nonneseter kloster i Oslo eide Lur.

Fon kirke eide en liten part i Lille Bakstvål, og Botne kirke en part i Ryk.

Vi savner helt opplysninger om krongodset i tiden omkring 1400. Etter

opplysningene fra begynnelsen av det 17. hundreåret å dømme kan det nep-

pe ha vært stort. Hvis vi setter det til 3 % kommer vi muligens ikke langt fra

det riktige. Om adelsgodset er det også meget sparsomme opplysninger.

Dette må vi også regne ut etter senere opplysninger, og kommer da til 10 %.

Bondegodset i Våle var større enn i sydligere bygder i Vestfold på den tid. Det

er anslagsvis satt til 37 Jo, og det er sikkert ikke for meget.

De øvrige 30 % av jorden i bygda i 1400 blir så å fordele mellom kronen,

adelen og bøndene. Og av disse eide nok bøndene det meste.

1500-tallet.

Den langvarige tilbakegangs- og stillstandsperiode i senmiddelalderen

ble i det 16. hundreåret avløst av en tid med sterk økonomisk framgang.

Etter innføringen av vannsaga tidlig i 1500-årene vokste trelasthandelen

med hollenderne fram til å bli en viktig næringsvei. I mange elver og bekker

ble det satt opp vannsager som skar planker, bord og lekter til utførsel. Også

i Våle ble det satt opp slike bekkesager, eller flomsager som de også ble kalt.

Holmestrand nevnes som lasteplass fra 1550-årene og fikk stor betydning for

avsetningen av trelast, særlig fra Våle og Botne. Senere kom også Snekke-

stad og Frebergsvik lasteplasser til.

Bøndenes stilling var i det 16. hundreåret forholdsvis god. Siden svarte-

dauden var selveierne gått noe fram i tall. De utgjorde ved reformasjonen

minst 1/3 av bondestanden i landet. Men med det økende folketallet oppsto

det en kamp om jorden som hadde vært ukjent helt siden før pesten. Ved

begynnelsen av det 16. hundreåret ble etterspørselen etter jord så god at

jorddrottene på ny kunne forsøke å bedre inntektene av jordegodset sitt. Det

ble visstnok ikke tale om å forhøye landskylden. Det var ikke i jordeierens

eller leilendingens interesse, fordi den siden Magnus Lagabøters landslov

hadde vært skattegrunnlag. I stedet kom det opp nye avgifter som fra først

av hadde skinnet av å være frivillige. De ble betalt ved bygselkontraktens

inngåelse (førstetake, første stedmål) og ved fornyelsen hvert tredje år (tredje-

årstake, landbohold, holding) . De nye avgiftene synes ikke å ha vært særlig

trykkende for leilendingene til å begynne med, men det ble sart annerledes.

Jordrottene søkte å skru de nye bygselavgifter opp. Kongens ombudsmenn

benyttet seg også av dette til å presse ut stikkpenger (jordmuter) av bøn-

10 HVEM HAR EID JORDEN I BYGDA?

dene. Denne nye motgangen vakte til live en sterk misnøye hos leilendinge-

ne, og ga etter hvert årsak til tvistigheter mellom jorddrott og leilending.

En gård kunne ofte ha to eller flere eiere. I slike høve var det i alminne-

lighet den som eide den største parten som hadde retten til å bygsle bort

gården og fikk inntektene ved første bygsel og ved fornyelsen hvert tredje år.

Eide to like meget skulle «beste mann råde bygselen», dvs. adelsmann foran

bonde, bisp foran prest og kongen foran alle. De eiere som ikke fikk noen del

i bygselavgiften fikk således bare sin part av den årlige landskyld.

Av gamle skatter og avgifter hadde bøndene utenom landskylden,

tiende, leidang og avgifter (toll) til embetsmennene. Etter reformasjonen ble

tienden delt i tre parter, mot fire tidligere. Kongen fikk den ene, kirken og

presten de andre to. Den fjerde part, bondelodden, var falt bort. I ufredsti-

der, særlig under syvårskrigen (1563-70), ble det skrevet ut store og tryk-

kende ekstraskatter.

Våre kilder til belysning av jordegodsets eiendomsforhold i det 16.

hundreåret er fremdeles få og utilstrekkelige. Det er kommet til noen nye

diplomer, en jordebok fra 1456 over godset til adelsmannen Hartvig Krum-

medike, Pouel Huitfeldts stiftsbok over geistlig jordegods i Oslo og Hamar

bispedømme 1574-77 (trykt i Oslo 1929) og jordebøker i lensregnskapene for

Akershus og Tønsberg m. v.

Det er liten bevegelse i eiendomshistorien i slutten av middelalderen.

Kirkegodset økte jevnt til omkring midten av det 15. hundreåret. Den katols-

ke kirke holdt da på å miste sitt grep i folket, og den tidligere iver etter å

kjøpe seg sjelefrelse ved å gi bort jordegods til kirker og klostre slakket av

mer og mer. Kirkegodset ble nærmest liggende som en størknet masse. Ved

reformasjonens innføring i Norge i 1536 ble meget av det geistlige godset

inndratt under kronen, først og fremst klostrenes gods og det gods som til-

hørte bispestolene.

Tverrsnitt 1525. St. Olavs kloster eide nå parter i Søndre Dal, Guttuls-

rud (Lærumteigen), Søndre Lærum, Flår, Nordre Heum og Ollerød. Flere av

kirkene hadde fått noen nye parter mens andre var falt bort. Sammenlagt

må vi regne med at kirkegodset økte litt fra 1400 og har ført det opp med 21

%. Kronen eide parter i Klevjer, Ormestad, Lille Berg, Mellom Sørby, Sørum,

Siltvet, Ryk, Nordre Hjelmtvet, Kongsteigen, Knappstad, Fossås, Flår, Brekke

i Undrumsdal og Nedre Bakskjul. Det var for det meste mindre parter, som

tilsammen utgjorde ca. 3 %, d.v.s. det samme som er oppført for 1400.

Adelsgodset har vi nå fått mer kjennskap til. Hartvig Krummedike eide i

1456 Østre Brekke, en av Berggårdene, Rød, Lofstad og muligens Torgerud.

Om flere av partene sies det i jordeboka at de rentet så og så meget om året.

Dette uttrykk er ikke heft ukjent 500 år senere når det er tale om pengeplas-

sering. I 1461 kjøpte Krummedike Bjørke. Senere ble han visstnok også eier

av Søndre Fossan. Krummedike kom fra Danmark og ble lensherre og var en

tid høvedsmann på Akershus. I 1442 ble han ridder og medlem av Norges

rikes råd. Han ble g. m. Katharina Buck, en datter av adelsmannen Mark-

vard Buck på Brunla gård i Brunlanes. Med henne fikk han en hel del

HVEM HAR EID JORDEN I BYGDA? 11

jordegods og meget skaffet han seg også selv. Det gods Krummedike ble eier

av fortsatte å tilhøre eierne av Brunla gård. Snekkestad kom også inn under

Brunlagodset, men visstnok noe senere. - Rosenkrantzætten samlet seg også

meget jordegods i Norge. I løpet av 1500-tallet ble den eier av følgende gård-

parter i Våle: Gunnestad, Klevjer, Langås, Mellom Sørby, Kurstad, Haugtuft,

Vestre Rustaden, .Åmot, Skinnane, Øde Våle, Øvre og Nedre Borge, Grøum

og en foss på Lefsåker. Jacob Rosenkrantz, på Nesøya i Asker døde i 16l6.

Hans barn oppføres som eier av de, nevnte gårdparter i 1625. (Senere ble en

hel del av dem overtatt av Preben von Ahnen på Fossnes.) Vi regner med at

adelsgodset i Våle var litt større i 1525 og 1540 enn i 1625, og har ført det

opp med 14 % . Bondegodset er også økt en del.

Tverrsnitt 15110. Nå er kirkegodset redusert med 4 % ved at kloster-

godset er gått over til å bli krongods. Dette er derved økt til 7 %. Tønsberg

lagstol eide part i Klavenes, Søndre Oppsal og Grøtås ved begynnelsen av

1600-tallet. Vi må regne med at kongen eide disse parter også i 1500-tallet. -

I 1390-årene eide Hellig Legems alter i Oslo domkirke parter i Søndre Berg,

Nordre Revetal og Stuerud (Øvre Borge). Dette alters jordegods og annet jor-

degods ble i 1546 overført til det nystiftede Oslo hospital,¹ ) som også ble eier

av en part i Leirjord u. Vestre Bakke og Råen i Undrumsdal.

1600-tallet.

Det oppsving i skipsfart og trelasthandel som tok til i det 16. hundre-

året fortsatte en tid ut i det 17. hundreåret og kom også bøndene i en bygd

som Våle til gode. Tidlig i 1600-tallet var det sager på mange gårder i bygda:

Snekkestad, Helgeland, Ofegstad, Klavenes, Nordre Rostad, Vestre Grytnes,

Søndre Berg, Mellom Sørby, Skog, Haugtuft, Fossan, Åmot, Vestre Bakke,

Hotvet, Lefsåker, Ryk, Bettum, Kleiva, Kalsrud, Grytemørk, Langklepp, Flår,

Nordre Sollerød, Søndre Sollerød, Rød, Lofstad og Grøstad.² ) Mange av disse

sager fikk liten betydning fordi vannføringen i bekkene var for liten. Ved

byprivilegiene av 1662 og de privilegerte sagbrukseieres enerett fra 1688 til

all trelasthandel med utlendinger, ble de mindre sager nedlagt. I Våle var det

bare de privilegerte sager på Fossan, Hotvet og Haugtuft som fikk noen be-

tydning. I oppgaver fra 1610-12 over trelasttoll for «tømmersalg til skip an-

kommet til Holmestrand, Snekkestad og Frebergsvik» finner vi mange av

bøndene i bygda. De hadde solgt 10-12 alen lange granbjelker (i tylfter),

bunnstaker (i tylfter), huggenbord (i tylfter), sagdeler (i tylfter), brenneved (i

favner), sperrer (stykkevis), 6 alen lange bord (i tylfter), 8 og 9 palmers ³)

sperrer av gran (i tylfter) og aspepumpetrær (i

¹) Jordebok fra 1556, UB., msk. nr. 364 in folio. Se også Historisk Tidsskrift, 4. rekke, V (Kr.a 1909), s. 431 flg.

²) I 1617 nevnes også sag på Fossås, og sag fra 2774 på Mel1om Hem. Pd de samme gårder var det også kverner. Dessuten nevnes kvern på Kurstad, Østre Bakke, Kjær, Nordre Lærum, Øvre Tørklepp Nedre Ruteig, Mellom Lefsåker, Nordre, Lefsåker, Sperre, Bjørkesti og Grøum.

³) Palme = gammelt lengdemål. 12 HVEM HAR EID JORDEN I BYGDA?

tylfter). Det var ikke så store partiene som ble solgt, men litt inntekt ble det

jo. Ellers ble ikke bøndenes kår synderlig bedret i det 17. hundreåret; det

gikk heller tilbake. Det var ofte uår, men verre enn disse var de mange nye

byrder som kongen og de privilegerte klassene lesset på bøndene. En av de

verste byrdene var den frie skyssferd for kronens og kirkens menn. Denne

skyssplikten var særlig hård for de bønder som bodde i nærheten av de stør-

re ferdselsveiene. Landet vårt ble berørt av mange kriger. Den første var

Kalmarkrigen 1611-13. Mange av de ekstraskattene som kongen skrev ut i

forbindelse med krig gikk over til å bli faste. Under den tyske krig 1625 -29

ble skatten fordoblet og steg ytterligere, inntil den i krigsårene 1643-45

(Hannibalfeiden) nådde en høyde av 12 rdl. pr. fullgård. Straks etter ble

denne pengeskatten satt ned, men til gjengjeld ble det pålagt andre mindre

skatter, som skyssferdpenger, utskrivningspenger, fornødspenger o. a. De

store skattene oversteg i mange høve bøndenes økonomiske evne, og måtte i

stor utstrekning drives inn ved utpantning. Disse forhold ble ennå verre

under krigen med Sverige 1657-60, da Båhuslen gikk tapt. Fra denne tiden

finner vi i lensregnskapenes skattelister opplysninger om at flere av bøndene

i bygda var blitt forarmet. Den siste krigen vi hadde i det 17. hundreåret var

Gyldenløvefeiden 1675-79 (den skånske krig).

Jordbruket sto ennå på et lavt nivå. Det gikk heller tilbake enn fram i

tiden etter middelalderens slutning (1536) til omkring 1700. Noe jord ble

ryddet, men ikke like meget i alle bygder. Innbyggerne i kyststrøkene ble,

hvor det var høve til det, henvist til å søke sin næring som fiskere eller sjø-

menn. Skipsfarten utviklet seg støtvis etter konjunkturene, men gikk stort

sett sterkt fram og kom etter hvert til å spille en stor rolle i byenes og enkelte

kystbygders økonomi.

I lensregnskapenes jordebøker og odelsskattelister får vi så mange opp-

lysninger om gårdene i bygda at vi alt ved lag 1625 kan gi et noenlunde nøy-

aktig bilde av eiendomsforholdet. Men det er først i regnskapene for 1649-50

vi finner en fullstendig skatteliste med opplysninger som i en jordebok. Av

denne får vi et inntrykk av hvorledes landskylden i mange høve kunne være

delt opp i høyst forskjellige enheter¹). Den samlete landskyld i Våle utgjorde:

Tunge Smør Huder Skinn Salt Høns Huggenbord Penger

97 skpd. 175 bpd. 9 16 4 skpd. 4 6 tylfter 1 rdl.

71pd. 3 bord 1 ort

12 sk.

4 album

¹) T u n g e (av tynge eller tyngde i motsetning til « lette» ) var betegnelsen på alt slags korn,

mel og malt (d.v.s. tunge varer) etter vekt. Korne etter mål gjaldt fortrinnsvis rug og bygg (også kalt hommelkorn). Den gamle korntønna var på 6 skjepper og 12 settinger, fra 1698 8 skjepper. Mynt:

1 riksdaler = 6 mark (ort) = 96 skilling (vanlig fra 1625 av, tidligere vekslende fra 48 - 100 skilling på riksdaleren). Pengeskyld kunne være merke på at jordveien en tid hadde vært underbruk.

HVEM HAR EID JORDEN I BYGDA? 13

Etter landskyldtaksten av 1625 har Lorens Berg¹), for vår del av landet, reg-net om noen av de mange forskjellige skyldenheter i forhold til tunge på denne måte:

1 skippund tunge hadde samme verdi som 3 bismerpund smør, eller 2 huder (2 huder var lik 24 kalveskinn, 16 saueskinn, 8 geiteskinn eller 4 bukkeskinn), 2 skippund salt, 4 tylfter sagdeler, 4 riksdaler sagleie eller mølleskyld, eller

2 riksdaler landskyldpenger. En ny landskyldtakst ble gitt i 1685. Denne nye taksten ble så gjelden-

de til 1800-årene. Korn ble ikke tatt med i denne, men det ble bestemt at stiftamtmann og bisp årlig skulle fastsette korntaksten (kapiteltakst) i hvert sitt stift. Det ble samtidig slått fast at hvis en av partene ønsket det, skulle landskylden alltid betales i penger. Etterpå falt snart betalingen in natura bort.

Ved matrikuleringen i 1667 fikk vi en mere ensartet landskyld enn tidli-gere. I Våle ble den gjort om til tunge og smør, d. v. s. de produkter som passet best i bygda. Myndighetenes arbeid for å skaffe en riksmatrikkel var først og fremst ledet av ønsket om å få et høyere skattegrunnlag. I Våle gikk skylden for de fleste gårder litt opp, mens noen, særlig mindre gode gårder, fikk den satt noe ned. ²) Den nye landskylden i Våle beløp seg til:

Tunge Smør Penger

Våle sogn ........................... 115 skpd 12½ lpd 89 bpd 18 m

Undrumsdal sogn 15 « 14½ « 97 « 10 «

131 skpd 7 lpd 187 bpd 4 m

Østre Mulvik laksefiske 7 rdl.

Fossan sag og kvern . ............. 8 « 6 «

Vestre Bakke sag og kvern ...... 2 «

Fosseleie for Bettum,

Åmot og Flår 15 « 24 sk.

142 skpd 2 lpd 187 bpd 4 m 13 rdl. 24 sk.

I 1681 kom det til for

sag- og kvernfosser 1 « 6 « 1 «

143 skpd 8 lpd 188 bpd 4 m 13 rdl. 24 sk.

Prestegården ble i 1751

skyldsatt til 2 «

145 skpd 8 lpd 188 bpd 4 m

13 rdl. 24 sk.

¹) Andebu, s. 34. Det kan se ut til at taksten ble noe forandret for enkelte skyldenheter etter

noen år. I Samlinger til det norske Folks Sprog og Historie, Bind 4, Chr.a 1836, s. 83-95, er land-

skyldtaksten gjengitt på en helt annen måte.

²) I skjøter, pantobligasjoner og skifter finner vi ofte den gamle skylden i mange år framover. Først ved midten av det 18. hundreåret blir den i slike dokumenter avløst av den reviderte skyld av

1667. 14 HVEM HAR EID JORDEN I BYGDA ?

Regner vi om landskylden i skattelisten for 1649-50 og den nye skyld

fra 1667 - bortsett fra skylden for fisket i Mulvika og fosseskylden - til tunge,

viser den samlete skyld en stigning fra ca. 163 skpd til ca. 193 skpd. I for-

hold til den nye skyld for gårdene i 1667, med 2 skpd tunge i tillegg for Pres-

tegården, har vi forsøkt å regne ut eiendomsprosenten i tiden 1400 -1850. I

nyere tid ble nok mange gårder forbedret ved nyrydning og bedre driftsmåte,

og kunne derfor betinge en høyere landskyld, men dette fremkaller neppe

noe større misforhold når utregningen gjelder større godsmasser. Landskyl-

den fra 1667 ble stående ved makt helt til 1838.

Vi treffer tidlig på inndelingen i gårdetall. Etter gårdetallet ble skatter

lignet ut. Vi har hørt om fullgårder. Halvgårder nevnes sjelden, men øde-

gårder ofte. Inndelingen i fullgårder og ødegårder i Våle treffer vi på i de fles-

te lensregnskaper for Tønsberg len, som tar til i 1593. I matrikkelen av 1667

er inndelingen i gårdetall utvidet til å omfatte fullgårder, tredingsgårder,

halvgårder, ødegårder og halvødegårder. I 1667 var det, bortsett fra Preste-

gården, 143 gårder i Våle. De fordelte seg slik på de enkelte klasser:

Våle Undrumsdal I alt

Fullgårder (1/1) 43 14 57

Tredingsgårder (3/4) 34 8 42

Halvgårder (1/2) 19 7 26

Ødegårder (1/4) 12 6 18

108 35 143

En fullgård skulle i alminnelighet ha en skyld på minst 2 skpd tunge,

eller en tilsvarende skyld.

Vi vender tilbake til jordplansjen og jordegodsets fordeling. I det 17.

hundreåret viser plansjen følgende prosenttall:

Kirkegods Krongods Adels- og Byborgeres og Bondegods

grevegods embetsmenns gods

1625 13 % 11 % 13 % 4 % 59 %

1650 13 % 11 % 10 % 10 % 56 %

1675 13% 1 % 13 % 29 % 44 %

Kirkegodset ble redusert ved at kronen i 1625 la beslag på Tønsberg

prostis gårder i Tufte under Nordby, Lindeflåtten, Verp, Søndre Dal, Skyrbu

u. Søndre Berg, Øde Berg (Lille Berg), Østre Kjølsrud, Vissestad, Østre Bak-

ke, Søndre Holm, Søby, Bettum, Øvre Borge, Langklepp, Søndre Lefsåker,

Mellom Lefsåker og Grøum. Derved gikk krongodset tilsvarende opp.

Til krongodset var det også kommet en ganske liten part i Sørum. Kon-

gens store pengeforbruk gjorde at han ble nødt til å selge og pantsette jorde-

godset sitt for å få penger i statskassen. I 1646 var kongens gårder i Søndre

Lærum og Flår pantsatt til Dorte Trondsdatter og borgermester Anders Mad-

sen i Tønsberg. Den siste ble senere eier av begge patter. I 1659 hadde

HVEM HAR EID JORDEN I BYGDA? 15

Madsen også pant i Kongsskog u. Siltvet, Nordre Hjelmtvet, Brekke i Und-

rumsdal og Nedre Bakskjul. Lagmann Peder Lauritsen i Tønsberg hadde

pant i Lille Bakstvål og Holt, Isak Lauritsen i Ollerød, Oluf Coldevin i Knapp-

stad og borgermester Iver Madsen i Berg u. Ormestad. Bonden Paul Ras-

mussøn, Søndre Dal, hadde pant i 5 lpd tunge i Søndre Dal. Panthaverne ble

senere eier av det meste av dette pantegods. Tønsberg lagstols parter og res-

ten av krongodset i Våle var i 1673 lagt til det nyopprettede Griffenfeld grev-

skap (fra 1679 kalt Jarlsberg grevskap).

Adelsgods. Rosenkrantzættens jordegods er nevnt foran. Lensherren

Gunde Lange, som for det meste bodde på Falkenstein i Borre, eide Nordre

Torp, Østre Holm, Øvre Tørklepp, Nedre Tørklepp og Nordre Hem. Datteren

Ide Lange på Falkenstein overtok dette jordegods og økte det med parter i

Søndre Rostad og Vestre Holm. Klaus Brockenhuus eide parter i Søndre Sør-

by, Bjørke, Fossan, Åmot, Nordre Hjelmtvet, Rød og Lofstad. I 1649 var Pre-

ben von Ahnen på Fossnes eier av følgende parter, som tidligere hadde til-

hørt Rosenkrantz: Klevjer, Langås, Mellom Sørby, Kurstad, Vestre Rustaden,

Øvre Borge og Nedre Borge. Han eide også parter i Østre Brekke, Søndre Sør-

by, Nyerød og Amundrød. Den danske adelsmann Mogens Gyldenstjerne eide

Vestre Brekke, og Jens Oudensen på Gullaug i Lier eide part i Nordre Hau-

gan. Norges kansler Jens Bielke til Austråt eide parter i Gunnestad, Snekke-

stad og Østre Brekke. Han fikk også landskylden av en større part av Lur.

Svigersønnen Johan Frederik Marshalck ble eier av de tre første gårdparter.

Mot slutten av det 17. hundreåret svant det gamle adelsgodset helt inn.

I stedet var grevegodset kommet til som nytt adelsgods.

I 1625 er det kommet til en ny klasse som eide jordegods i bygda. Det er

byborgere og embetsmenn. Den oppgangsperioden i byenes handel og skips-

fart, som tok til i slutten av det 16. og fortsatte inn i det 17. hundreåret,

hadde brakt byborgerne en del kapital som de ikke trengte til sine forret-

ninger, og som de fant sikker plassering for i jordegods. Prosenten var bare 4

i 1625, men den steg raskt i resten av det 17. hundreåret. De betydeligste

byborgere som eide jord i Våle var: Lucie Hansdatter, enke etter borger-

mester Iver Nielsen i Tønsberg. Hun eide i 1625 parter i Søndre Berg, Søndre

Håkastad, Vestre Bakke, Mellom Bakstvål, Døvik og Søndre Grette. Hun økte

sitt gods med parter i Nordre Torp, Nyerød og Nordre Lefsåker. Birgitte

Hansdatter, enke etter Carl Olsen i Tønsberg, hadde pant i Søndre Torp,

Øvre Ruteig og Nyerød. Dorte Trondsdatter, enke etter Oluf Trulsen i Tøns-

berg, eide parter i Nordre Rostad, Haugestad, Østre Rustaden, Rånnerud og

Øvre Tørklepp. Kirkeverge Hans Friis i Tønsberg eide i 1625 Krokeborg i

Undrumsdal. Enken og barna ble senere eiere også av Øvre Ruteig og Nordby

i Undrumsdal. Maren Frønik, enke etter Johan Frønik i Tønsberg, eide part i

Hundsal. - I 1640-årene kom borgermester Anders Madsen med i jorde-

bøkene og han ble sart den byborger som eide flest gårder eller gårdparter i

bygda, som i andre bygder i Vestfold. I 1649 eide han parter i Lindeflåtten,

Øvre Tørklepp, Flår og Søndre Heum. Han eide i 1661 parter i 26 gårder i

16 HVEM HAR EID JORDEN I BYGDA ?

bygda. Da Madsen døde i 1670 hadde hans jordegods i Våle en samlet land-

skyld på 68 bpd smør, eller 23 skpd tunge. Enken Karen Stranger (d. 1698)

satt med det meste av jordegodset til sin død. Det gikk da over til hennes

barn, som skilte seg av med det meste av jordegodset få år etter 1700. - Føl-

gende embetsmenn eide jordegods i Våle i 1600-tallet. Lagmannen i Tønsberg

eide i 1649 part Nedre Ruteig, sognepresten hr. Mikkel i Tønsberg eide en

part i Østre Holm, og sognepresten hr. Augustinus i Våle eide part i Lur og

Søndre Hem. Han økte senere sitt gods betydelig. Det gikk ved hans død over

til hans barn og senere deres barn igjen. Straks etter 1700 ble også dette

gods solgt. Sorenskriver, senere amtsforvalter og overbirkedommer Jørgen

Olufsen Mandal, ble fra 1680-årene etter hvert eier av en del jordegods i

bygda. Det er nærmere omtalt under Reggestad, hvor han bodde fra om lag

1690.

Bondegodset var i 1625 kommet opp i 59 %, men det gikk noe tilbake i

løpet av 1600-tallet. Det var ikke bare bygdefolk som eide jorden. Storbønder

i de omliggende bygder, Borre, Sem, Ramnes, Andebu, Lardal, Hof, Botne og

Sande, eide en del gårdparter, særlig i begynnelsen av det 17. hundreåret. Av

bønder i Våle som satt i gode økonomiske kår kan. vi nevne: Nils Hotvet,

Aksel Kalsrud, Oluf Huseby, Oluf Ryk, Søren Olumstad, Oluf Bjørke, Reier

Østre Grytnes, Tormod Serkland, Vemund Nordre Sørby, senere enken Berit-

te, Elling Helgeland, Oluf Klavenes, Svend Malmø, Ingebret Østre Sørby, Iver

Døvik, senere enken Taran, Rasmus Søndre Hem og Arne Grøstad. Deres

barn overtok ved foreldrenes død en del av godset.

Bondegodset kan vi også fordele på det oppsitterne selv eide i gårdene

sine og det andre bønder eide:

Bondegods Selveiergods Tilhørende andre

bønder

1625 ........................................ 59 % 21 % 38 %

1650 ........................................ 56 % 22 % 34 %

1675 ........................................ 44 % 16 % 28 %

Også bønder i Våle eide gårdparter i andre bygder. - Etter 1700 ble

bondegodset etter hvert overtatt av de bønder som selv drev gårdene sine.

1700-tallet.

1690-årene synes å ha vært vanskelige år for jordbruket, og det hendte

at flere bruk i bygda ble liggende øde. De hyppige uår satte jordbruket tilba-

ke. Etter hundreårsskiftet ble forholdet bedre, men så kom den store nordis-

ke krig 1709-20 (elleveårskrigen) og med den fulgte mange og store byrder.

Den tid som fulgte deretter var en ganske god tid for bøndene, når man ser

bort fra de store uårene i 1740-42 og 1770-72. Ekstraskatter var det i 1728,

1743 og 1762, og av disse ble særlig den siste merkbar.

I det 18. hundreåret er det en naturlig forskyvning i jordegodset over til

bøndene. Denne utviklingen viser seg slik på jordplansjen:

HVEM HAR EID JORDEN I BYGDA? 17

Kirkegods Adels- og Byborgeres og Bondegods grevegods embetsmenns gods

1700 13 % 13 % 28 % 46 % 1750 13 % 1 % 6 % 80 % Oslo hospitals gods ble solgt ved auksjon i 1736. Det meste av greve-

godset ble solgt ved auksjon i 1750. Først ble det holdt en takst over gårdene eller gårdpartene. Ved auksjonen kom budene som oftest over takstsummen. I mange tilfelle var det oppsitterne som kjøpte gårdene. En del av kjøpe summen ble lånt av Oslo hospital. I 1766 ble de daværende eiere av disse

gårdparter overrasket ved et odelssøksmål fra greven. På sin sønns vegne forlangte han innløsning av dennes odelsrett, og de beløp som nå ble krevd lå til dels meget høyere enn det greven oppnådde ved auksjonen i 1750. Der-ved kom flere bønder i økonomiske vanskeligheter. Også andre benyttet seg av sin odelsrett til å presse fram en innløsning. Dette tok rent overhånd i slutten av 1700-tallet og fram til 1814. Da fikk mange barn til bønder, som hadde eid en gård eller gårdpart lengre eller kortere tid, utbetalt beløp for sin påståtte odelsrett. - Byborgeres og embetsmenns gods går ned fra 28 % i 1700 til 6 % i 1750.

1800-tallet.

Landets økonomiske framgang i den andre halvdel av det 18. hundre-året kom også jordbruket til gode. Framgangen stoppet imidlertid like etter hundreårsskiftet og det kom mange tunge år. Vi fikk syvårskrigen 1807-14, og uår, epidemier og store skatter med den. Nøden fortsatte også i de nær-meste årene etter 1814. Pengevesenet kom i ulage. Den gamle penge verdien sank sterkt i krigsårene, og i 1813 fikk vi en ny, riksbankdaleren, som ble delt i 6 ort (mark) à 16 skilling. I 1816 fikk vi spesidaler (delt i 5 ort à 24 sk.).

Bøndenes selveierstand gikk imidlertid jevnt fram. De større parter av

kirkegodset ble solgt til forskjellige tider i det 19. hundreåret. Ved 1900 var

det bare den reduserte prestegård og Haga tilbake. De mange ganske små

parter er ikke blitt solgt, men løst inn i ny tid. Kirkegodset var i 1850 redu-

sert til 9 %. I den nye matrikkel av 1838 er den gamle landskylden avløst av

skylddaler, ort og skilling. Den samlete matrikkelskyld utgjorde 946 daler, 2

ort og 9 skilling. Som følge av at vi i 1876 gikk over til kroner og ører måtte

også matrikkelskylden forandres og vi fikk skyldmark og ører. I den trykte

matrikkel av 1888 utgjør den nye skylden i alt 2127 skyldmark og 27 øre. I

matrikkelen av 1904 er den 1 øre høyere.

Jordplansjen viser følgende tall i det 19. hundreåret:

Kirkegods Byborgeres og Bondegods

embetsmenns gods

1800 12 % 5 % 83 %

1850 9 % 2 % 89% Våle - 2

18 HVEM HAR EID JORDEN I BYGDA?

Mot slutten av det 19. hundreåret var praktisk talt alle gårdene i bygda,

bortsett fra Prestegården og Haga, kommet over på selveiende bønder. Oppstykning av gårdene i flere bruk tok så smått til alt i 1600-tallet,

fortsatte i sterkere grad etter 1700 og særlig etter 1800. Mot slutten av det 19. hundreåret ble flere mindre bruk slått sammen igjen.

Utenom jordebøker, matrikler og de tidligere utkomne bygdebøker fra Vestfold er

følgende trykte verker nyttet: Oscar Albert Johnsen, Norges bønder, Annen utgave, Oslo 1936, og Norges folk i middelalderen, Nordisk Kultur II, Oslo 1938, s. 58-105, S. Hasund, Vårt landbruks historie, Oslo 1932, og Or Noregs bondesoge I-II, Oslo,

1942-44, O. Rygh, Norske Gaardnavne, Sjette Bind, Jarlsberg og Larviks Amt, Kr.a

1907, Magnus Olsen, Ættegård og helligdom, Oslo 1926, Andreas Holmsen, Noen spørsmål i eldre norsk jordeiendomshistorie, Heimen, bind VII, s. 512-16, Leiglen-dingsavgifter i gamal tid, Nationen 20. juli 1950, og Jordeigedomstilhøva i gamal tid, Nationen 8. august 1950, Andreas Holmsen og Halvard Bjørkvik, Kven åtte jorda i den

gamle leiglendingstida ?, Heimen, bind IX, s. 82-94, 145-48, 218-26, 297-313, 442-54, 539-52 og 566-81, Andreas Holmsen, Matrikkel, skyld og skatt, Heimen IX, s. 165-75, Litt om gard og skyld i eldre tid, Heimen IX, s. 430-37.

Våle hovedsogn

Bygdenavnet. Våle herred og prestegjeld omfatter Våle hovedsogn og Undrumsdal annekssogn.

Navnet på hovedsognet ble før i tiden i alminnelighet uttalt vå'lesonn, med tykk l. Våle var opprinnelig navnet på Prestegården. Det gamle navnet var Vålir, flt. av váll m. Ordet ble antakelig brukt om jord som var ryddet ved brenning. Bakstvål har det samme ord i annet ledd. Sognenavnet skrives slik

i de eldste kilder: 1343 Wala skipreido (DN. II, s. 210) . 1346 i Ualasokn (DN. X, s. 46). 1348-49 i Waløe sogen (Akershusregistret av 1622).

1376 j Valæ sonk (DN. I, s. 331). 1378 j Vala sokn (DN. III, s. 316). 1380 j Vala sokn (DN. XI, s. 62). 1382 Vala skipræidu (DN. I, s. 348). 1389 j Walæ sokn (DN. IV, s. 423). 1390 j Vaala sokn (DN. X, s. 70). 1393 j Valasokn og Valæ sokn (DN. X, s. 71-72, og II, s. 409). 1395 j Vala sokn, j Våla skipræidw (DN. IV, s. 476-77). 1398 j Vala sokn (DN. X, s. 76, og XI, s. 82) . 1396-99 Vala sokn, Wala, Valæ, Vaalæ, Walæ og Vale (RB.). Den samme vakling i skrivemåten fortsetter i 1400 og 1500-tallet og

dobbelt v blir brukt vel så ofte som enkelt v. I Rødeboka på side 190 er det opplyst at Lavranskirken i Tønsberg eide

2 markebol i Bakka aa Svædonne. Dette gjelder visstnok Østre Bakke. Et diplom fra 1461 (DN. III, s. 621) handler om Bjørke. På baksiden av dette diplomet er det med samtidig skrift notert at brevet handler om jord i Bjørke i Sindena. De to navn kan ha vært et lokalt navn på strøkene omkring de to gårder og kan ha omfattet noe mere enn en grend. Svædonne kan være dan-

net av svæda f., som igjen kan være avledet av svád n. og svædi n. med be-tydning et vindhårdt sted.

Våle hovedsogn var i 1600- og 1700-tallet delt inn i fem fjerdinger: Strandfjerdingen, Bergsfjerdingen, Sørbyfjerdingen, Holmsfjerdingen og Kroksfjerdingen. Den siste omfattet gårdene vest i bygda og nord til Hille-stad.

1. Reggestad

Navnet uttales raæ`ggesta. Det skrives i 1429 Ræggestadha (DN. V,

s.411), 1593 Regestad, 1604 Reggestad, 1723 Reggestad med Kornstad,

Ræggestad, 1888 Reggestad. Det er ikke mulig å kunne gi noen sikker for-

klaring på opprinnelsen til dette gårdsnavnet. Første ledd kan være et

mannsnavn eller et mannstilnavn. Et tilnavn av formen reggir kan være

dannet enten av regg (hregg) n., med betydningen storm, sterk vind, eller,

som Soplus Bugge antok, av ragg n., lange hår. Bugge kunne også tenke seg

at Reggisstadir kunne være oppstått av Regingeirsstadir eller Raggeirsstadir,

og være satt sammen med et ellers i Norge ukjent mannsnavn som svarer til

det oldhøytyske Reginger.

Grannelag: Syrstad med Granheim, Gunnestad og Valtersborg i Våle,

Tolvsrød, Bentsrød og Solum i Botne.

Skylden var i 1650 2 skpd korn, som ble uforandret i 1667. Fullgård. I

1681 kom det til 12 m smør for et lite laksefiske. 1838: 15 daler, 1 ort og 11

sk., 1888: 29 mark, 39 øre.

Eiere: I 1429 tilhørte gården Gyrd Ketilsson. Han var blitt dømt for

mened og andre forbrytelser og måtte avstå til biskop Jens i Oslo en gård i

Haug sogn, Øvre Eiker. Han skulle også bøte 30 mark penger, og for dette

beløp pantsatte han Reggestad. Så går det 200 år før vi hører om andre eiere.

Laurits Kopstad i Nykirke eide i 1622-28 6 lpd korn. Denne part tilhørte i

1649 og 1661 Anund Hanssøn, Holm i Hedrum. Sølver Berg i Lardal eide i

1647 en liten part på 14 m korn. Oppsitteren Iver eide i 1647-61 17 lpd mel i

gården. En liknende part tilhørte samme tid oppsitteren Paul Olssøn. De to

parter ble få år senere kjøpt av oberstløytnant. Christian Lemvig, som flyttet

til gården. I de følgende 170 år bodde embetsmenn i distriktet på gården. De

drev den selv og er nærmere omtalt under

Brukere. Husdyr, høyavling og utsæd.

Antall gårdsbruk Hester Storfe Ungfe Sauer Svin Høylass Hva de sådde:

1657: 2 4 13 6 16 4

1667: 1 2 9 5 10 45 Sår 12 tønner korn. Trede

8 tønner.

1723: 1 2 14 11 46 1 t blandkorn, 11 t. havre,

3 skjepper hvete.

1803: 1 4 12 16 t havre.

1819: 1 6 24 14 t havre, 4 t bygg, 1 t rug.

1835: 6 7 23 12 4 3/16 t hvete, 2¼ t rug, 3½

t bygg, 23 t havre, 24 t

poteter.

1865: 6 6 28 4 1½ t hvete, 1¾ t rug,

3¼ t bygg, 16½ t havre,

22 t poteter.

1875: 6 7 34 9 2 ⅛t hvete, 1⅛ t rug,

6½ t bygg, 12¾ t havre,

¼ t erter, 1 t havre til

grønnfor, 30 t poteter.

22 REGGESTAD

Matrikulerte bruk. 1888: 9, 1904: 13,31/12 1956: 26. Folketall. 1711: 19, 1801: 32, 1835: 50, 1865: 37, 1875: 54,l/1 1956: 89.

Andre opplysninger. 1661: Har skog til smålast. 1667: Skog ei annet enn til husbehov. Rønningland intet. Pålagt å plante humlehage. 1723: Skog til gjerdefang og brenneved. Jordarten til åker måtelig, og til eng skarplendt. 1803: Mangler fornøden skog, og har skarp havn. 1819: God havn med høyskiftning. Skog til husfornødenhet. Jordarten god. Særdeles god belig-genhet. Gården er i utmerket god drift. 1822: Gården har en god og særdeles smukk beliggenhet, med fortrinnlig skjønn utsikt over omegnen og Kristia-niafjorden, er nu i utmerket god drift. Seks husmannsplasser. Har god havn ved sædskiftning, skog til fornødenhet. På gården står en av flere deler sammensatt bygning i en særegen form, hvis yngste del er oppført i 1690. 1866: Jordarten består av muld - og leirjord, sand og litt myr.

Brukere.

Tor (Tore, Torer) nevnes som bruker i 1593-1625. I 1610-12 solgte han

trelast. Han er muligens identisk med den Tolf Reggestad som var lagrette-

mann i 1589. Fra 1617 var Tor lensmann i Våle skipreide. I 1620 fikk han en

stor bot på 6½ rdl. 1 ort fordi han hadde solgt en eikebjelke til hollenderen

Petter Möller, som bodde her «forleden år». S. å. fikk Tormod Serkland en bot

på 2 rdl. fordi han ikke hadde fyldestgjort en dom som Tor Reggestad hadde

fått på ham. Tors kone het Ingeborg. Hun nevnes som bruker i 1628-29.

Gården ble overtatt av sønnen

Iver Torssøn, 1626-62. I koppskattlisten for 1645 er for Reggestad opp-

ført Iver og hans kvinne, hans mor og farmor, en dreng og to tjenestepiker. I

1644 fikk Iver en bot på 1 rdl. for skyssforsømmelse. En liknende bot fikk

han året etter fordi han, etter tilsigelse ved lensmannen, ikke hadde møtt på

tinget for å være med å «forsegle rettens forhandlinger». For ikke å ha etter-

kommet lensmannens stevnemål fikk Iver i 1649 en bot på ½ rdl.

Iver var en fremmelig kar med tiltakslyst, men glemte at han var bonde.

Av alm, eik og furu fra egen og andre bønders skoger hadde Iver latt bygge

en liten kreiert. Hans Rasmussøn, borger i Tønsberg, hadde skaffet redskap

og utstyr. Med skuta hadde Iver gjort to turer, og hadde i toll betalt 1204 rdl.

Mens Tor akkorderte med en borger i Tønsberg om en ny frakt stevnet fog-

den Claus Erikssøn ham tre ganger. Iver svarte at han ikke tok noe hensyn

til stevningen så lenge hans medreder ikke ble stevnet. Fogden opplyste da

at medrederen var en borger «och du er en bonde». Det stred mot lensherrens

forleningsbrev at bønder bygde skuter på den tid. Derfor fikk Iver en bot på

100 rdl. i 1645. Det var en stor kapital i den tid. Fogden mente også at skro-

get skulle være forbudt og tilfalle kongen. I et brev, datert Christiania 16. juli

1646, søkte Iver kongen om benådning, men det førte visstnok ikke til noe.

Vi finner beløpet 100 rdl. ført til inntekt i lensregnskapet. - Iver forsøkte seg

også senere i byborgernes yrker. I 1657 fikk han en bot på 6½ rdl. 1 ort for

ulovlig kjøpmannskap. Iver eide i 1647 17 lpd mel i gården. I 1655 var det

kommet til ½ skpd i Myre (uvisst hvor) og 18 m smør i Asmyr (Lardal). I 1650

årene hadde han Paul Olssøn som medbruker. Denne eide i 1647 også 17

REGGESTAD 23

lpd mel i gården. I 1661 bodde Paul i Holmestrand. I hans sted var Oluf (Ole)

kommet til Reggestad. Senere hører vi ikke mere til Iver og Oluf.

Oberstløytnant Christian Jensen Lemvig, 1662-69, ble kaptein ved Bo-

husiske regiment i 1642 og i 1644 forflyttet til Smålenske nasjonale in-

fanterirgiment; deltok i Hannibalfeiden 1644-45 og fikk anerkjennende om-

tale. Senere tjenestegjorde han ved forskjellige kompanier, ble major i 1657.

og oberstløytnant i 1658. I 1659 fordrev han med fire infanterikompanier og

tre rytterkompanier under Knud Gjedde 300 svenske dragoner og 2000 bøn-

der fra passene ved Vennersborg. I 1661. var han kommandant på Fredriks-

hald. Karakter: « ein guter mann». - I 1660 var han blitt sjef for Vestre jarls-

bergske kompani. Han byttet dette i 1662 med Våleske kompani og tok av-

skjed i 1667¹). I folketellingen for 1664 kaller sognepresten oberstløytnant

Christian Lemvig for kgl. maj.s foged. - Lemvig og hustru døde i 1669. De

bodde de siste år i Holmestrand. Barn: 1. Sophia, d. 1721, gift: 1. m. sogne-

prest Anders Nilsen Glostrup i Borre (d. 1707), 2. m, hans ettermann i embe-

tet Hans Plathe (f. 1651, d. 1723). 2. Christian, se nedenfor. 3. Jens, d.

1724, 71 år, begravet i Borre; avanserte i 1694 til fenrik 2). 4. Elisabeth, g.

1670 i Kristiania m. løytnant Laurits Brandt. 5. Susanna, d. 1739 i Borre,

74 år, g. m. Peder Nilsen. - Etter oberstløytnantens død ble gården overtatt

av sønnen

Christian Lemvig, 1669-86. I 1671 kjøpte han en gård i Holmestrand for

100 rdl. av korporal Jens Eskildssøn. Året etter kjøpte han en nybygd gård

der av Peder Nilssøn for 490 rdl. Lemvig bodde også en tid i Holmestrand og

kalles borger til Tønsberg ²). Han ble eier av en del jordegods:

1670 1675

Reggestad 1 skpd 14 lpd tunge 2 skpd

Søndre Torp ½ « « ½ «

Nordre Lærum . 1 « 4 « « 1 « 4 lpd

Grøterud 5 lpd salt 5 «

Drengløs i Nykirke 3 bpd smør 3 bpd

Stebarna eide parter i Gjelstad, Nordre Haraldstad, Søndre Hem og

Horntvet i Fon.

Christian Lemvig døde 1722 i Borre. Gift: 1. m. Maren (Mari) Olufs-

datter Schjerven, f. ca. 1640, d. 19. april 1684 (hun var enke etter sogne-

prest Augustinus Ambrosiussen Flor i Våle) . 2. m. Karen Simensdatter, d. i

Borre 1742, 72 år (latter av Simen Jensen i Holmestrand, f. ca. 1628, d. ca.

1678, og hustru Maren Hansdatter, d. etter 1700; - Simen Jensen eide bl. a.

Gjøklepp i Botne) . Elleve barn (6 og 5) : 1. Christian; i 1702 opplyses det at

denne sønn var reist utenlands for 16 år siden og skulle senere være død;

farm solgte hans morsarv i Nordre Lærum i 1702. 2. Augustinus, d. etter

¹) G. Graarud, Holmestrandiana II, s. 110. Olai Ovenstad, Militærbiografie 1628-1814, bind

II, Oslo 1949, s.