Tur til Krakow og Berlin for Skøyenåsen ungdomsskole, 15.-23. oktober 2016

Kilder: Aktive Fredsreiser, Jan Heider, brosjyrer, egne dokumenter og studieturer, samt wikipedia for å forklare ord og begreper.

Utarbeidet av: Bente J. Salgado – tel. 95 11 70 64 – e-mail: bjs@peergynt.com

KRAKÓW

Kraków er en av de største og eldste byene i Polen. Byen er forhistorisk vakker, og er oppført på UNESCOs verdensarvliste (UNESCO bevarer et utvalg natur- og kultursteder på jorden. Stedene som oppføres kan være en skog, et fjell, en innsjø, en ørken, et monument, et bygg, et kompleks eller en by, og utvalget skjer på grunn av sin spesielle kulturelle eller naturhistoriske betydning for menneskeheten).

Kraków ligger ved elven Wisla og med sin majestetiske arkitektur, historiske atmosfære og vestlige stil, er Krakow et skue for øyet. Dagens bygninger fra 1700-tallet er bygget på eldgamle gårder, mange med ukjent alder. De gamle bygningene etterlot seg nærmest skjulte kjellere, flere meter dype, med vakre bueganger og vegger av teglstein. Kraków var den eneste polske storbyen som ikke fikk sin arkitektur ødelagt under 2. verdenskrig.

Byen har ca. 800.000 innbyggere, og trekker til seg ca. 8 millioner turister hvert år.

Kraków har tradisjonelt vært et av Polens ledende sentre for vitenskap, kultur og kunst, og regnes som Polens kulturhovedstad. Byen var landets hovedstad fra middelalderen og frem til 1609, da hovedstaden ble flyttet til Warszawa.

Navnet Kraków betyr "et sted med mange ravner".

SALTGRUVENE

Saltgruven i Wieliczka er en av verdens mest kjente saltgruver. Gruven ligger i byen Wieliczka 13 kilometer sørøst for Krakow. I 1978 ble Saltgruven Wieliczka oppført på UNESCOS liste over verdens kulturarv.

Det er blitt hentet opp saltstein kontinuerlig fra saltgruven siden begynnelsen av 1200-tallet. Som turist får man tilgang til 3 av gruvens 9 nivåer som tilsammen har over 300 kilometer med gruveganger. Gangene går gjennom små og store haller med gallerier fylt av kunst, hogget ut i saltstein.

Saltgruvens hovedattraksjon er den rikt utsmykkede saltkatedralen «St. Kingas kapell» som ble laget mellom 1895 og 1928. Katedralen er 54 meter lang, 17 meter bred og 12 meter høy. I saltgruven finner man også noen innsjøer, samt verdens dypest plasserte kurbad.

AUSCHWITZ

Auschwitz er det tyske navnet på den polske byen Oświẹcim. Byen fikk sitt tyske navn etter nazistenes okkupasjon av Polen. Byen var et viktig knutepunkt på det europeiske jernbanenettet, samt at den hadde en tom militærleir som det ville være enkel å bygge ut og isolere fra omverdenen. I 1940 valgte derfor naziregimet å etablere en konsentrasjonsleir her.

Auschwitz brukes ofte som samlebetegnelse for:

Auschwitz I, den opprinnelige hovedleiren.

Auschwitz II-Birkenau, som også fungerte som utryddelsesleir

Auschwitz III-Monowitz ("Bunaleiren"), som var en arbeidsleir der det ble laget syntetisk gummi

Bildet viser inngangen til hovedleiren Auschwitz II (Birkenau). Togtransporten av fanger gikk fram til hovedporten, gjennom huset under tårnet og rett inn på området hvor fangene ble jaget ut av vognene. Over inngangen står det Arbeit macht frei («arbeid gjør (deg) fri»). Dette skulle narre fangene til å tro at hardt arbeid ville resultere i deres frihet. I virkeligheten var tanken at de skulle jobbe så lenge nazistene kunne bruke dem, deretter skulle de tas av dage. Fangenes arbeidsdag var 12 timer lang.

Konsentrasjons- og tilintetgjørelsesleiren var den største tyske, nasjonalsosialistiske utryddelsesleiren under 2. verdenskrig og selve symbolet for nasjonalsosialistenes holocaust.

I begynnelsen av juni 1940 ble de første polske politiske fangene fraktet til Auschwitz fra andre konsentrasjonsleire. I Auschwitz I var også kommandantens kontor og bolig, administrasjonsbygget, kjøkken, sykestue, vaktstasjonen, ett gasskammer og krematorium, Gestapoleiren, legekontoret og avdeling for medisinske eksperimenter. Flere brakker huset de kriminelle i leiren. En av brakkene hadde også en egen rettssal, hvor fangene ble stilt for retten. Utfallet var som oftest dødsdom. Etter domsavsigelsen ble de ført ut en sidedør, til henrettelsesplassen i det sørvestlige hjørnet av leiren. Her ble de skutt. Auschwitz I var omgitt av dobbelte elektriske piggtrådgjerder og ni vakttårn.

1. mai 1940 ble Rudolf Höss kommandant for Auschwitz. Han bodde selv i leiren med kone og fem barn. I årene 1940–43 var han den overordnede sjefen. I denne perioden administrerte han drapene på et stort antall jøder, i tillegg til andre uønskede personer i Det tredje rike (= en periode av Tysklands historie som strekker seg fra Hitlers maktovertagelse i januar 1933 til den 2. verdens krig slutter i 1945).

Han opplyste selv at absolutt lydighet og streng disiplin til fordel for staten falt ham naturlig. Han ankom Auschwitz i slutten av april full av pågangsmot.

Hensikten helliget alle midler. Da han gikk tom for piggtråd under byggingen av leiren, sørget han for at det som manglet ble stjålet. De første fangene i Auschwitz var 30 "velprøvde medarbeidere" fra hans tid i Sachsenhausen.Splitt og hersk var hans metode. Veteranfangene ble kapoer, det vi si fanger med administrative oppgaver som å holde oppsyn og å være arbeidsledere. De fikk bedre mat enn andre fanger i leiren, og målsydde klær. Kapoene ble ofte hatet av sine medfangere.

Da Himmler inspiserte leiren 1. mars 1941 ble det besluttet at Höss skulle starte en massiv ekspansjon, og bygge en ny leir. Denne skulle ha plass til 125.000 russiske krigsfanger. I motsetning til arbeidsleiren Auschwitz I var Auschwitz II Birkenau en ren utryddelsesleir.

I likhet med de fleste tyske konsentrasjonsleirene, ble Auschwitz oppbygd for å tjene tre formål:

1) Internere fiender av nazistenes ideologi, og oppholde dem i leiren på ubestemt tid.

2) Å ha tilgang på tvangsarbeidere for bruk i regimets krigsindustri, fabrikkanlegg, våpenproduksjon og annen krigsrelaterte produksjon.

3) I en gitt situasjon et sted hvor man effektivt - og for alltid - kunne fjerne grupper som ikke passet inn i Det tredje riket.

Etter hvert ble det satt i verk en mekanisert utryddelse av hele folkegrupper, deriblant jøder.

Fangene i Auschwitz måtte arbeide på store gårdsanlegg i nærheten og i kullgruver, steinbrudd, og i våpenindustrien. Fangene ble registrert og tatovert med identifikasjonsnummer på sin venstre arm i Auschwitz I. De ble deretter oppdelt i ulike arbeidskommandoer og satt til tvangsarbeid ved hovedleiren eller andre steder i Auschwitzkomplekset, inkludert underleirene. Mellom 1942 og 1944, etablerte SS-myndighetene i Auschwitz en rekke underleirer. Generelt ble de underleirene som produserte eller bearbeidet landbruksvarer administrativt underordnet Auschwitz-Birkenau. Underleirer hvor fangene ble utplassert i industrikomplekser og våpenproduksjon eller i kullgruvedrift og steinbrudd lå administrativt under Auschwitz-Monowitz.

Med jevne mellomrom valgte SS-legen ut fanger som var for svake eller syke til å arbeide videre, de ble transportert til Auschwitz-Birkenau og drept i gasskammeret der. Auschwitz I hadde også et gasskammer. Ingen vet eksakt hvor mange som ble henrettet eller døde av sykdom og utmattelse i denne leiren.

Rudolf Höss stod bak effektiviseringen av utryddelsesapparatet. I Auschwitz i begynnelsen av september 1941 ble blåsyrepreparatet Zyklon B for første gang brukt til gassing av mennesker. SS-folkene testet Zyklon B-gass ved å drepe 600 sovjetiske krigsfanger og 300 andre syke eller svake sivile fanger. Zyklon B var det kommersielle navnet for krystallinsk hydrogen cyanid gass. Det var et insektmiddel produsert av I.G. Farben. I.G. Farbenindustrie er en forkortelse for ”Interessengemeinschaft der Deutschen Teerfarbenindustrie” og var i sin tid verdens største kjemikonsern, vel kjent for sin omfattende forskning. Før og under den annen verdenskrig var I.G. Farben et svært viktig selskap for det nazistiske styret. Fabrikkene deres produserte bl.a. ammunisjon, sprengstoff, syntetisk gummi og bensin, og den første nervegassen i tillegg til Zyklon B. I.G. Farben Auschwitz-fanger til slavearbeid i sine fabrikker og hadde i alt over 80 000 krigsfanger og tvangsarbeidere i sin tjeneste. (Etter 2. verdenskrig ble flere av konsernets ledere dømt for krigsforbrytelser.)

Eksperimentet med å benytte gass til henrettelse av fanger var i nazistenes øyne en stor suksess. Höss var beroliget fordi de ble spart for blodbadene i forbindelse med skyting. For ham var det gjerningsmannen som skulle spares. Når han beklager drapene, har det ikke med ofrene å gjøre, men fordi hele verden har lagt Tyskland for hat på grunn av masseutryddelsen av jødene.

Etter de vellykkede forsøkene ble det bygd opp et større, permanent gasskammer og krematorium i en egen bygning, et lite steinkast fra kommandantboligen.

17. juli 1942 besøkte Heinrich Himmler leiren for å inspisere byggearbeidene av blant annet 4 store gasskammer og krematorier (det første krematoriumet/gasskammeret stod ferdig 22. mars 1943). Samtidig benyttet han anledningen til å følge prosessen med gassing 449 nederlandske jøder i Bunker 2, kalt ”det hvite hus”.

Samtidig ga Himmler ordre om å få fortgang i utbyggingen av Birkenau, slik at de jødiske fangene som ikke lenger var i stand til å arbeide, hurtigst mulig kunne tilintetgjøres. Dagen etter kom ordren om at

alle jøder innenfor Generalguvernementet for de okkuperte polske områder skulle være drept innen årets utgang.

I Auschwitz ble det i 1942 og 1943 brukt over 20.000 kg Zyklon B i gasskamrene. (Iflg. kommandant Höss trengtes 5 - 7 kg for å drepe 1.500 mennesker).

Rudolf Höss hadde kommandoen i Auschwitz fram til 1. desember 1943. Da ble han utnevnt til sjef for Amt D I i SS Wirtschaftsverwaltungshauptamt (WVHA). Her fikk han blant annet overoppsynet med konsentrasjonsleirene og var med på å utrede metoder for massedrap. Han introduserte der Zyklon B som han allerede hadde testet ut i Auschwitz. I forbindelse med den nye stillingen ble han også assistent for WVHAs leder, generalløytnant Richard Glücks.

I Auschwitz tok nå oberstløytnant Arthur Liebehenchel over kommandoen - 42 år gammel. Han kom med i det nazistiske partiet i 1932 og fikk medlemsnummer 39 254. Han gikk inn i SS, og ble adjutant i Lichtenburg konsentrasjonsleir. Mer erfaring fikk han da han ble overflyttet til konsentrasjonsleirene i Berlin-området. Under hans ledelse ble de verste torturmetodene avskaffet i Auschwitz, men seleksjon av nyankomne fanger fortsatte. Da Höss igjen, etter Himmlers personlige anbefaling, overtok kommandoen i Auschwitz ble det synlig for alle at naziregimet var svært misfornøyd med forgjengerens ledelse. Liebehenchel ble bl.a. kritisert for å ha avskaffet tystesystemet i leiren.19. mai 1944 ble han forflyttet til Majdanek og var der fram til 22. juli 1944. Ved krigens slutt, ble han arrestert av den amerikanske hæren og utlevert til Polen. Etter å ha blitt dømt i ”Auschwitz Trial” i Kraków, ble han dømt til døden og henrettet ved henging 28. januar 1948.

Höss ble pålagt hovedansvaret for den praktiske gjennomføringen av deportasjonen Adolf Eichmann planla for de ungarske jødene. Mottaket av, og drapene på disse skulle foregå i Auschwitz II Birkenau. Operasjonen ble kjent som Aktion Höß.

8. mai 1944 var Rudolf Höss tilbake i Auschwitz. Ikke mange dagene etter kom de første transportene med ungarske jøder

Rudolf Höss ble pågrepet og dømt til døden i Krakow i mars 1947. Han ble hengt i en galge mellom gasskammeret og tjenesteboligen han hadde disponert i Auschwitz.

Andre ledere i Auschwitz:

Josef Kramer

SS kaptein Josef Kramer var en av lederne i Auschwitz fra midten av mai til november 1944. I mai 1944 ble han utsett til å lede gasskamrene i Auschwitz konsentrasjonsleir, en stilling han hadde inntil desember 1944, da han ble kommandant av Bergen-Belsen konsentrasjonsleir.I Auschwitz ble Kramer raskt beryktet som en hard arbeidsleder blant sine underordnede. Han skydde ingenting for å få gjennomført sine oppgaver. Under rettssaken etter krigen vitnet den tiltalte legen Dr. Franz Lucas. Han fortalte at han hadde forsøkt å slippe unna oppgaven som seleksjonsleder for en av gruppene med ungarske jøder. Han protesterte på det sterkeste, men ble skarpt avvist av Kramer med trusselen:

"Jeg vet du er under etterforskning for å ha favorisert fanger. Hvis du ikke øyeblikkelig går til seleksjonsrampen og gjør din jobb, skal jeg få deg arrestert på flekken for ordrenekt”.

Karl Fritzsch

SS Kaptein, Karl Fritzsch var en av de som ble foreslått da eksperimentene med Zyklon B-gass startet. Karl Fritzsch var født i Bøhmen og var sønn av en byggmester. Han fikk aldri en normal skolegang, fordi familien stadig måtte flytte på jakt etter arbeid. I 1930 sluttet han seg til nazipartiet, for å gjøre en karriere i SS. Han fikk sitt ønske oppfylt og ble i første omgang sendt for å tjenestegjøre i Dachau konsentrasjonsleir. (1934) I mai 1940 ble han videresendt til Rudolf Höss i Auschwitz. Her fikk han raskt rykte som leirens store djevel.

Ved oppstillingen den 29. juli i 1941 juli fant SS-folkene ut at det manglet tre fanger, og Fritzsch bestemte at som straff for dette skulle han plukke ut 10 tilfeldige fanger som ble låst inn i en celle, i kjelleren i blokk 11 eller 13. Der skulle de holdes innesperret til de døde av sult. En av dem var

Franciszek Gajowniczek. Han ble fullstendig ute av seg og ropte fortvilet: ”Da vil jeg jo aldri mer få se min familie igjen!”. Da gikk den fransiskanske presten Maximilian Kolbe fram og tilbød seg å ta hans plass. Etter over to uker i dødscellen var bare Kolbe i live. Nå skulle cellen brukes til nye fanger og Kolbe ble drept i den underjordiske bunkeren med en dødelig injeksjon fenol. (Kolbe ble senere erklært helgen av pave Johannes Paul II)

Fritzsch var tilhenger av psykologisk tortur. Den tidligere Auschwitz-fangen - Karol Świętorzecki – glemmer aldri den første julaften han var i leiren. Det var i 1940. Nazistene hadde satt opp et juletre, med elektrisk lys ved appellplassen.Ved siden av treet la de likene av fanger som hadde dødd på arbeidskommandoen, eller frosset i hjel under oppropet. Lagerführer Karl Fritzsch pekte på de døde, og forkynte at dette var en julegave til fangene. Samtidig la han ned forbud mot at de fikk synge polske julesanger. Ifølge Höss, var det Fritzsch som først kom på ideen om å bruke

Zyklon B gass til massehenrettelse av fangene. Mens Höss var borte på en offisiell reise i månedsskiftet august/september 1941, prøvde Fritzsch ut effekten av Zyklon B på sovjetiske krigsfanger, i cellene i kjelleren av bunkeren. I de følgende dagene utførte Fritzsch flere forsøk med gass på andre ofre i nærvær av Höss. Dette la grunnlaget for nazistenes massemord i Auschwitz.

15. januar 1942, ble Fritzsch overført til Flossenbürg. I begynnelsen av august og fram til oktober 1942 var han midlertidig sjef for denne leiren. Et år etter ble han arrestert etter en intern korrupsjonsetterforskning av SS. En SS domstol dømte ham også for drap. Som straff ble han overført til fronten, og ble plassert i SS-Panzer Grenadier Ersatzbatallion 18.Til tross for spekulasjoner på at han omkom i slaget om Berlin, er hans endelige skjebne fortsatt ukjent. Sovjetiske kilder hevder at MI-6 fanget ham i Norge.

Irma Grese

I Auschwitz var det også flere kvinnelige ledere. En av dem var Irma Grese. (Hun var ansatt ved konsentrasjonsleirene Ravensbrück, Auschwitz og Bergen-Belsen.) I Auschwitz hadde hun den nest høyeste stillingen blant kvinner i leiren. Hun var ansvarlig for rundt 30.000 jødiske kvinnelige fanger. Grese torturerte fangene både psykisk og fysisk. Hun bar alltid med seg en pisk og en pistol som hun

aldri nølte med å bruke. Hun var også med i utvelgelsen av fanger som ble sendt til gasskamrene eller som ble brukt til dødelige, medisinske eksperimenter. Hun brukte hunder til å disiplinere fangene. Vitner har også fortalt om en episode der Grese bandt sammen bena til en kvinne som skulle føde. 22 år gammel ble Grese henrettet ved henging sammen med ti andre ansatte ved Auschwitz og Bergen-Belsen. Blant annet ble Josef Kramer henrettet samme dag.

Medisinske eksperimenter

I Auschwitz I, utførte SS-leger medisinske eksperimenter på sykehuset - Block 10. Legene plukket ut fangene de trengte til forsøkene. De gjennomførte pseudovitenskapelige forskning på spedbarn, tvillinger og dverger. På voksne utførte de tvangssteriliseringer og hypotermi- eksperimenter. Den mest kjente og beryktede av disse legene var SS kaptein Dr. Josef Mengele som drev med brutale forsøk på barn og tvillinger.

Mengele fikk det lite tiltalende kallenavnet "Dødsengelen". Han drev en lang rekke groteske "medisinske" forsøk. Mengele ble ansatt i Auschwitz den 30. mai 1943 som lege ved sigøynerleiren. Han brukte sin stilling til en rekke eksperimenter med tvillinger, og deltok som "lege" på seleksjonsplassen hvor han sendte tusenvis av fanger i døden. Noen av de verste av hans eksperimenter, var de såkalte siamesiske tvillingforsøkene. Han sydde tvillinger sammen uten bedøvelse for å lage siamesiske tvillinger. Det kunne gå opptil 3 døgn før de døde - av smertene. Andre "forsøk" var å sy strå og gress inn i beina på folk, og injiserte vann og olje i blodårene, og han forsøkte å finne ut hvor lenge jødene kunne oppholde seg i iskaldt vann før de døde. Heller ikke de minste unngikk hans "eksperimenter". Han gjorde forsøk på å finne ut hvor lenge en baby kan klare seg uten mat. Josef Mengele ble aldri fengslet. Han fikk hjelp til å flykte til Brasil hvor han ble erklært død i 1987.

7. juli 1942 drøftet Himmler med tyske leger hvordan jødiske kvinner kunne steriliseres. I den forbindelse fikk SS-legen og medisinprofessoren Carl Clauberg (1898 - 1957) en tillatelse, undertegnet Himmler, til å foreta eksperimenter med sterilisering i Auschwitz. 10. juli dro Clauberg, etter Himmlers ønske, i stedet til Ravensbrück for å starte steriliseringen av jødiske kvinner. Himmler ville vite hvor lang tid det tar å "behandle" 1.000 kvinner. Året etter er Clauberg på plass i Auschwitz med sine avskyelige eksperimenter.

Auschwitz II Birkenau

Heinrich Himmlers besøkte Auschwitz I den 1. mars 1941. Himmler var bekymret for kapasiteten, det var ikke plass til flere fanger i Auschwitz I. Å bygge Auschwitz II Birkenau ble derfor besluttet.

Byggingen av Birkenau startet høsten 1941. Den skulle være en fangeleir for 100.000 krigsfanger. På det meste var det imidlertid opptil 250.000 fanger her. Etter hvert ble den et senter for masseutryddelsen av jøder. Leiren ble bygget i landsbyen Brzezinka som hadde fått det tyske navnet Birkenau. Leiren på 1 750 mål rommet flere enn 300 bygninger og lå et par kilometer fra Auschwitz I.

Birkenau ble delt inn i flere enn et dusin deler atskilt av elektriske piggtrådgjerder. I likhet med i Auschwitz I, holdt SS-vakter og SS hundeførere vakt. Leiren var inndelt i egne seksjoner for kvinner, menn, Roma (sigøynere) og en familieleir for jødiske familier fra gettoen i Theresienstadt

Kommandoen over kvinneleiren, var tildelt Johanna Langefeld, Maria Mandel og Elisabeth Volkenrath.

Birkenau utgjorde storparten av Auschwitz-komplekset. Fire gasskamre og krematorier ble oppført for å brukes i nazistenes planlagte massedrap av mennesker som ikke hørte hjemme i Hitlers germanske rike. Fordi man hadde oppført anlegg for massedrap fikk leiren funksjon både som ordinær tvangsarbeidsleir og en ren utryddelsesleir. Sommeren 1941 gjorde Heinrich Himmler det klart for komandanten i Auschwitz, Rudolf Höss, at leiren var tiltenkt en hovedrolle i "den endelige løsningen" - den totale utryddelse av alle jøder.

Auschwitz II - Birkenau hadde, som et hovedmål å tilintetgjøre alle sine fanger. Birkenau var den mest effektive dødsleiren. Man regner med at 90 prosent av de drepte i Auschwitz–komplekset døde i Birkenau, det vil si ca.1 million mennesker. Dessverre kan man ikke finne det eksakte tallet fordi en stor del av fangene aldri ble registrert. Fangende døde også av sult og sykdom i tillegg til i gasskamrene og ved andre drapsmetoder som for eksempel skyting.

Våren 1942 ble det anlagt et provisorisk gasskammer i nærheten av byggeplassen Birkenau. Dermed kom man tidlig i gang med denne form for henrettelser. Etter at Birkenau ble bygd ut med flere gasskamre og krematorium ble det provisoriske gasskammeret demontert.

Bestanddelene til drapsanleggene ble produsert av Hoch und Tiefbau AG, Kattowitze, og levert av firmaet J.A. Topf & Sohns, Erfurt. Når anlegget hadde full drift i alle gasskamrene kunne ca 20.000 fanger gasses og kremeres hver dag. Ikke bare jøder døde i Birkenau – også et stort antall polakker, sovjetiske krigsfanger, sigøynere og homoseksuelle ble tatt av dage der. Selv om hovedparten av fangene i Birkenau ble drept i gasskamrene, var det også svært mange som døde i arbeid både i og utenfor leiren.

SS hadde gasskamrene i drift i Auschwitz-Birkenau fram til de første dagene i november 1944. 26. november 1944 ga Himmler ordre om at krematoriene og gasskamrene i Auschwitz skulle ødelegges.

I området rundt leiren ble det etter hvert oppført mer enn 40 arbeidsleirer. Store firmaer var ute etter billig arbeidskraft, noe det var nok av i leirene. Derfor ble fabrikkanlegg gjerne bygd opp i nærheten av de store konsentrasjonsleirene. Den største av arbeidsleirene, Buna-komplekset, var en fabrikk for produksjon av syntetisk gummi,

anlagt av industrikartellet I.G. Farbenindustrie. Den var i november 1943 blitt så stor at den fikk tilnavnet Auschwitz III. Alle de tre leirene hadde et nært samarbeid.

Fanger fra Auschwitz I ble ofte sendt for å arbeide i Buna, noe som ofte var ensbetydende med den sikre død. De som overlevde denne underleiren, men som ikke kunne arbeide lenger, ble sendt til Birkenau for å drepes. Det er vel kanskje denne velsmurte utnyttelsen av arbeidskraft i kombinasjon med massedrapene som har gjort Auschwitz II - Bikenau til det største og frykteligste krigsminne fra den annen verdenskrig.

Frigjøringen av Auschwitz

I januar 1945 nærmet sovjetiske styrker seg Auschwitz-komplekset og SS begynte evakuering. Nesten 60.000 fanger ble tvunget til å marsjere vestover for å komme vekk fra Auschwitz. Tusenvis hadde blitt drept i leirene i dagene før dødsmarsjene startet. Titusener av fanger, de fleste jøder, ble tvunget til å marsjere mot vest, sammen med fanger fra underleirer sør for Auschwitz, som Jawischowitz, Tschechowitz, og Golleschau.

SS-mannskapene skjøt alle som falt, eller ikke orket å gå lenger i det iskalde været. Det er anslått at minst 3.000 fanger døde bare på vei til Gliwice, og at så mange som 15 000 fanger døde under evakueringen fra Auschwitz og underleirene.Ved ankomst i Gliwice og Wodzislaw, ble fangene satt på uoppvarmede godstog og fraktet til konsentrasjonsleire i Tyskland, spesielt til Flossenbürg, Sachsenhausen, Gross-Rosen, Buchenwald, Dachau, og også til Mauthausen i Østerrike. Togturen varte i dagevis. Uten mat, vann, eller tepper, var situasjonen grusom. Mange av fangene døde under slike transporter.

27. januar står den Røde Arme ved portene til Auschwitz I, Auschwitz II Birkenau og Monowitz. De finner 7.650 overlevende som ikke SS-bødlene rakk å drepe. De finner også 350.000 herredresser, 837.000 kvinneklær, 43.500 par sko - og ca 7 tonn menneskehår - klargjort for transport til Tyskland.

TYSKLAND

Dagens Tyskland er med sin beliggenhet, en befolkning på 83 millioner og sin økonomiske tyngde, det sentrale land i Europa og EU. Etter gjenforeningen i 1990, som tyskerne kaller ”die Wende”, ble Forbundsrepublikken ”utvidet” med områdene i Øst-Tyskland. Dermed kom landets areal opp i 357.000 km² – omtrent så stort som Norge med Svalbard. Tyskland har naturligvis en langt større befolkningstetthet – 231 innb. pr. km² – mot Norges beskjedne 12. Tyskland har videre ni tilgrensende naboland – og dermed et tett samkvem med Europa. BNP pr. innbygger ligger litt under Norges. Velstandsmessig er vi omtrent jevnbyrdige, men Tyskland sliter med større problemer som arbeidsløshet, utviklingen i den østlige del av landet og omstrukturering av helse- og sosialvesen.

Forbundsrepublikken Tyskland består av 16 delstater – etter gjenforeningen i 1990. Disse delstatene – på tysk kalt Länder – har på svært mange samfunnsområder et omfattende selvstyre. Hvert Land har sitt eget parlament – Landestag – sin egen delstatsregjering – Landesregierung - ledet av en Ministerpräsident – som statsminister. Dette innebærer at Tyskland har 16 hovedsteder. Berlin er i tillegg Forbundsrepulikkens hovedstad. Delstatene er på mange måter ”ryggraden” i Forbundsrepublikken. Gjennom delstatsregjeringenes forbundsråd i Berlin – Bundesrat – har de en viktig kontrollerende makt i tysk politikk. Det kan derfor ofte bli en temmelig langdryg prosess å få nødvendige endringer gjennom hele det tyske politiske system.

Berlin er som hovedstad sete for en lang rekke forbundsinstitusjoner. Statsoverhodet, som heter Bundespräsident, har sitt sete i slottet Bellevue i Tiergarten. Presidentens funksjon er i overveiende grad av seremoniell art. Den nåværende president heter Joachim Gauck (meddelte i juni 2016 at han ikke ønsker ny periode). Bundestag er landets parlament – landets valgte nasjonalforsamling – med sete i den gamle Riksdagsbygningen i Berlin. Bundesrat er delstatsregjeringenes representasjon i forbundsrepublikken Tyskland. For alle saker som gjelder delstatene er deres stemme nødvendige –

det være seg lovgivning, finanser eller regionale saker. Forbundsstatens regjering – Bundesregierung – ledes i Tyskland av en Kanzler – for tiden Bundeskanzlerin Dr. Angela Merkel.

BERLIN

Et av de viktigste spørsmål som tvang seg fram etter ”die Wende” var hovedstadsspørsmålet – flytting av hovedstad fra Bonn til Berlin.

Den lille provinsbyen ved elven Spree, som opprinnelig var to byer, Berlin og Cölln, nevnes først på 1200-tallet. Berlin har opplevd tallrike kriger og okkupasjoner opp gjennom tidene. Tredveårskrigen (1618-48) gikk hardt ut over byen. Det er først på 1700-tallet byen får en politisk betydning som hovedstad i det ”nye” kongeriket Preussen, en stat som med tiden blir en av kontinentets mektigste. Men det er ikke før på midten av 1800-tallet at industrialisering og innvandring gjør byen til en europeisk metropol. Det er bare de to kirkene Nikolai- og Marienkirche som minner om byens opprinnelige beliggenhet.

I siste halvdel av 1800-tallet sto den politiske kampen om Tysklands samling. Etter rokkeringene under napoleonstiden besto landet av over 30 små og store stater. Preussens ”jernkansler” Bismarck ønsket seg et Tyskland dominert av Preussen. Flere kriger bl.a. mot Danmark i 1864, mot Østerrike og Hannover m.fl. i 1866 – og ikke minst mot Frankrike i 1870-71 – førte som kjent til dannelsen av det nye Keiserriket. Dette preussisk-dominerte keiserrike kom bare til å eksistere i 48 år – frem til 1918. Berlin hadde nå en dobbeltrolle som hovedstad for så vel kongedømmet Preussen som keiserriket Tyskland. Wilhelm I og Wilhelm II fylte begge ”hattene” som hhv. konge og keiser.

I 1945 opplevde Tyskland det endelige nederlag. Tidspunktet går gjerne under betegnelsen ”Stunde Null” i tysk historie. Riket var slått, landet og hovedstaden var ødelagt og okkupert. Tyskland ble delt opp i allierte okkupasjonssoner – tre områder i vest ble delt mellom Storbritannia, USA og Frankrike. Hver sone fikk en militær/sivil administrasjon. Den midtre og østlige delen av landet ble også delt i tre: en sovjetrussisk sone, et større område som i påvente av en endelig fredsavtale skulle administreres av Polen – og en del av Østpreussen som ble annektert av russerne – Kaliningrad-enklaven. Som øverste okkupasjonsmyndighet ble det innsatt et alliert kontrollråd for hele Tyskland. Berlin ble på samme måte delt i 4 sektorer – underlagt et allierte kommandantur. Sett fra vestlig side ble okkupasjonen sett på som midlertidig inntil en fredsavtale kunne underskrives. Den endelige avviklingen av okkupasjonsregimet i Berlin skjedde etter gjenforeningen i 1991.

Krigen, som formelt sluttet 8. mai 1945, etterlot et Berlin i ruiner. Innbyggertallet var sunket fra 4,3 til 2,8 millioner. Hundretusener av flyktninger kom – og dro videre – vinteren/våren 44/45.

Etterkrigstiden 1945-49 kjennetegnes av et stadig akselererende motsetningsforhold mellom øst og vest. Berlin ligger midt i den kalde krigens frontsone; geografisk, politisk og økonomisk. Ulike mål og ulike midler preger okkupasjonsregimene på begge sider av sonegrensen. De vestallierte samler krefter og forbereder opprettelsen av en vest-tysk stat utenfor sovjetrussisk innflytelsesfære. En viktig forutsetning var innføringen av D-Marken som valuta i vestsonen sommeren 1948. Stalin iverksetter da Berlin-blokkaden 1948-49 med det resultat at de vest-allierte oppretter luftbroen som sørger for forsyninger til den vestlige del av byen. Flyplassene på Tempelhof og i Gatow blir legendariske.

Forbundsrepublikken, med Bonn som hovedstad, ser dagens lys i 1949. Reaksjonen lar ikke vente på seg. I den sovjetrussiske sone opprettes DDR – Den tyske demokratiske republikk – med Øst-Berlin som hovedstad. Byens vestlige og østlige del fungerer nå mer eller mindre som to separate

byadministrasjoner, men har fremdeles felles arbeidsmarked, vannforsyning, lysverk og lokalbanesystem. Slik er situasjonen helt frem til august 1961.

Etter at nærmere 2,5 millioner øst-tyskere flyktet fra DDR i årene 1949-61 sørget regimet for at det den 13. august 1961 ble bygd en 43 km lang mur bevoktet av soldater og overvåkningsutstyr rundt Vest-Berlin. Vest og øst ble i de neste 28 år to adskilte verdener, som skilte familie og venner, infrastruktur og samfunn. DDR ble imidlertid, som vi nå vet, et mellomspill i tysk historie. Høsten 1989 falt Berlinmuren. I årene som fulgte var Berlin sannsynligvis Europas største byggeplass. Det som var forsømt i årene da byen var delt, skulle tas igjen i løpet av få år. Store deler av byen er nå fornyet og fremtrer i ny glans. I de snart 20 årene som er gått etter murens fall, er Berlin blitt en av Europas mest besøkte hovedsteder. Knapt noen storby kan by på en så variert, spennende og dramatisk samtidshistorie som Tysklands ”nye” hovedstad. Byens tradisjonelle sentrum er bydelen Mitte, som inntil 1990 befant seg i Øst-Berlin. Noe av det som er verdt å se i Berlin er:

Berlins ikon – byporten mot vest Brandenburger Tor – blir reist i 1791.

Like sør for Brandenburger Tor ligger Potsdamer Platz. Potsdamer Platz som lå som ingenmannsland i 40 år etter krigens slutt, er blitt en hypermoderne bydel. Før krigen var dette en av byens travleste plasser. Etter krigen var området totalt utbombet pga. sin nærhet til ”maktens høyborg” ved Wilhelmstrasse. I dette området lå som bekjent mange offentlige kontorer, departementer samt det gamle og nye rikskanseli. Hitlers Neue Reichkanzlei, tegnet av Albert Speer, sto ferdig i 1939, mens førerbunkeren først ble fullført i 1943. Her finner vi også bygningen som var Görings Reichsluftfahrtministerium og som i dag huser Tysklands finansdepartement. I dag er området mellom bebyggelsen i Wilhelmstrasse og dagens Ebertstrasse – tidligere kalt ”ministerhavene” bebygd. Her finnes bl.a. en rekke av delstatenes representasjonshus i Berlin og minnestedet Holocost Mahnmahl, reist til minnet om Europas myrdede jøder. Minnesmerket består av 2 711 betongklosser.

Lite er bevart av den originale Berlinmuren – byens mest kjente ”turistattraksjon” gjennom 28 år. Den lengste biten som fremdeles står er på 1300 m og befinner seg i bydelen Friedrichshain i øst. I 1990 ble muren gitt det turistifiserte navnet ”East-Side-Gallery”, etter å ha blitt utsmykket av 118 kunstnere fra hele verden. Museet for fluktforsøkt, Mauermuseum Checkpoint Charlie, holder til i en bygning like ved en tidligere grenseovergang mellom Vest- og Øst-Berlin i Kochstrasse. Nord i byen finnes det et Gedenkstätte Berliner Mauer ved Bernauer Strasse – med deler av mur og overvåkningsanlegg.

STASIFENGSELET

Plasseringen av minnestedet Berlin-Hohenschönhausen henger sammen med 44 års historie med politisk forfølgelse i den sovjetiske okkupasjonssonen og i DDR (Deutsche Demokratische Republik). Her ble det ved andre verdenskrigs slutt etablert en sovjetisk interneringsleir, og deretter ble stedet

brukt som det sentrale sovjetiske varetektsfengselet i Øst-Tyskland. I begynnelsen av 1950-årene ble fengselet overtatt av SEDs (Sozialistische Einheitspartei Deuchlands) hemmelige politi, MfS (Ministerium für Staatssicherheit), som brukte varetektsfengselet frem til 1990.

MfS – eller STASI – var i sin rolle som "skjold og sverd for partiet" det viktigste instrumentet for opprettholdelsen av det kommunistiske diktaturet i Øst-Tyskland. 91.000 heltidsansatte i STASI og 190.000 uoffisielle medhjelpere sto for en altomfattende overvåkning av befolkningen. Tusener av mennesker som hadde gjort motstand eller forsøkt å flykte, ble plassert i et av de 17 varetektsfengslene, som hovedkvarteret i Berlin-Hohenschönhausen hadde tilsyn med.

Leveforholdene i leiren var katastrofale. Til tider ble over 4200 mennesker holdt innesperret som dyr. De hygieniske forholdene var elendige, og matrasjonene var langt fra tilstrekkelige. Mange ble syke og/eller døde. Likene ble kastet i bombekratere eller på losseplasser i nærheten av leiren.

Det sovjetiske direktiv nr. 00315 ble utstedt i april 1945. Ifølge direktivet skulle spioner, terrorister, nazistiske partiaktivister, folk fra politi- og etterretningstjenesten, embetsmenn og andre "fiendtlige" i Tyskland arresteres.

Mange ble holdt innesperret i årevis uten rettssak. Stadig oftere forsvant politiske motstandere av den sovjetiske okkupasjonsmakten i leiren, som Karl Heinrich, den sosialdemokratiske sjefinspektøren for Berlins politi. Han døde i leiren. Leiren ble oppløst i oktober 1946, og fangene ble flyttet til andre steder.

I 1947 ble det sentrale sovjetiske varetektsfengselet etablert i den enorme fabrikkbygningen. Fangene måtte bygge underjordiske bunkeraktige celler i kjelleren til det tidligere storkjøkkenet. Dette ble kjent som "Das U-boot" eller ubåten. De fuktige og kalde cellene ble utstyrt med trebrisker og bøtter til toalettbruk. Lyset var på hele døgnet. Forhørene pågikk vanligvis om natten, og det ble ofte brukt fysisk og psykisk vold. Tidligere fanger har beskrevet hvordan de ble tvunget til å underskrive falske tilståelser etter å ha blitt utsatt for langvarig arrestasjon, søvnberøvelse, innesperring i vannceller eller etter at de hadde vært tvunget til å stå oppreist i timevis.

De innsatte kunne være mistenkte nazister, mistenkte politiske motstandere, f.eks. tilhengere av demokratiske partier som SPD, LDPD og CDU, eller kommunister og sovjetiske offiserer som ble oppfattet som avvikere fra partilinjen.

De fleste av dem ble senere dømt av sovjetiske militærtribunaler til mange års straffearbeid. Nesten alle tidligere fanger som fylte ut en rehabiliteringssøknad da SEDs diktatur opphørte i 1990, ble senere erklært uskyldige av de russiske myndighetene.

I mars 1951 ble kjellerfengselet overtatt av det nyopprettede MfS (Ministeriet for statssikkerhet). Atskillige motstandere av det kommunistiske diktaturet ble innesperret her i 1950-årene. Listen over arresterte inneholdt alt fra lederne av opprøret den 17. juni 1953 til medlemmer av Jehovas vitner. Også reforminnstilte kommunister, politikere som falt i unåde (som DDRs tidligere utenriksminister Georg Dertinger fra partiet CDU) og kritikere av SED fikk mange måneders opphold i de gravliknende cellene.

I slutten av 1950-årene ble fanger fra den tilgrensende MfS arbeidsleiren tvunget til å konstruere en ny bygning med flere enn 200 fengselsceller og forhørslokaler. Det enorme fengselskomplekset var en del av et stort, hemmelig område som offentligheten ikke kjente til. Ingen borgere i DDR fikk adgang. Flertallet av fangene ble fengslet fordi de hadde forsøkt å flykte eller emigrere fra DDR, eller ble forfulgt av sin politiske overbevisning.

Fysisk vold ble senere erstattet av psykologiske metoder som hadde som formål å bryte ned fangenes motstandskraft. Bevisst unnlot man å fortelle de arresterte hvor de var fengslet. De ble systematisk brutt ned. Fullstendig avskåret fra omverdenen og fra de andre fangene ble de undertrykt av forhørseksperter i forhør som varte i månedsvis, og som skulle fremtvinge belastende uttalelser. Den fredelige revolusjonen høsten 1989 førte til SEDs diktaturs fall, at statssikkerhetstjenesten ble oppløst og at fengslene ble stengt.

Som følge av gjenforeningen av de to tyske statene ble fengselet Berlin-Hohenschönhausen stengt i oktober 1990. Tidligere fanger støttet etableringen av minnesmerke på stedet. I 1992 ble fengselskomplekset registrert som et historisk monument. Minnestedet Berlin-Hohenschönhausen ble etablert to år senere. Siden 2000 har det fungert som et selvstendig fond under offentlig lov. Minnesstedet har fått i oppgave å undersøke historien om Hohenschönhausen-fengselet mellom 1945-1989, gi informasjon gjennom utstillinger, arrangementer og publikasjoner, og inspisere besøkende til å forholde seg kritisk til metodene og konsekvensene av den politiske forfølgelsen og undertrykkelsen i det østtyske diktaturet.

KZ SACHSENHAUSEN

Historien om Sachsenhausen er historien om en av de mange konsentrasjonsleirene nasjonalsosialistene etablerte under den andre verdenskrig. Sachsenhausen ble gjennom denne perioden brukt som et verktøy i den statlige terroren Adolf Hitler sto i spissen for, og som rammet politiske motstandere og andre grupper og enkeltindivider som ikke passet inn i nasjonalsosialistene sitt verdensbilde. Men historien om Sachsenhausen inneholder også flere elementer.

I det følgende presenteres Sachsenhausen både som det den ble etablert som – nemlig en nasjonalsosialistisk konsentrasjonsleir i Hitler-Tyskland, men også som en sovjetisk spesialleir etter den andre verdenskrig, og til sist et nasjonalt minnested og museum som i perioder bevisst ble brukt i politisk propaganda. Som innledning vies det oppmerksomhet til det som må kalles Sachsenhausens forløper; konsentrasjonsleiren Oranienburg.

1933 – 1934 Konsentrasjonsleiren Oranienburg - en konsentrasjonsleir midt i byen.

SA-regiment 208 i Oranienburg hadde omgjort et nedlagt bryggeri til konsentrasjonsleir. Denne leiren tok de i bruk 21.mars 1933. Kort tid etter ble den godkjent av myndighetene. Dens beliggenhet var

ved en av hovedferdselsårene mot Berlin, rett overfor rettsbygningen, en travel kneipe og mellom små forretninger og bolighus.

SA-regimentet hadde i utgangspunktet omgjort det tomme bryggeriet til en primitiv leir som skulle kunne ta imot 700 fanger og betjenes av 14 SA-voktere. Antallet påtenkte fanger ble overskredet allerede sommeren 1933. Samtidig vokste også gruppen av vakter og annet leirpersonell til 70 i antall. Flere av leirens personale fungerte også som spesialpoliti og som ordinære politibetjenter.

Myndighetene godkjente altså leiren kort tid etter at den blitt etablert. I tillegg tok de over finansiering og administrasjon av leiren.

Leiren fikk raskt en nøkkelrolle i forfølgelse og fengsling av både reelle og potensielle regimemotstandere under etableringen av det nasjonalsosialistiske terrorveldet.

Noen av fangene hadde tilhørt politiske partier i sentrum, som for eksempel «Deutsche Zentrumspartei» eller det høyreorienterte «Deutschenationalen Volkspartei». Enkelte av fangene hadde til og med vært medlemmer av Stahlhelm, den nasjonalsosialistiske fagorganisasjonen og NSDAP. Disse fangene hadde gjerne en spesiell status, og levde under andre fangeforhold enn de andre fangene. De hadde også helt andre privilegier enn sine medfanger.

På det meste var det 735 fanger i leiren samtidig. I løpet av hele den perioden leiren var i bruk, var så mange som 3.000 menn og tre kvinner fanger i konsentrasjonsleiren Oranienburg.

Fangenes hverdag besto av arbeid og noe leirledelsen kalte «trening og sport». Når det gjaldt arbeide, må man ta høyde for at konsentrasjonsleirene på denne tiden ikke var planlagt for å bruke fangene som arbeidskraft. Meningen var i hovedsak at fangene skulle «omskoleres» for å passe inn i det nye, nasjonalsosialistiske samfunnet.

I begynnelsen ble fangene satt til bygningsarbeider i leiren, men fra mai 1933 jobbet fangene også for byen Oranienburg med veiarbeider, jernbane, vannforsyning og skogsarbeid. Dette var gjenstand for noe diskusjon, siden ikke alle syntes det var en god ide å vise det sivile samfunnet hvordan fangene i leiren ble utnyttet.

Dagliglivet i leiren var preget av avstraffelse, ydmykelse og overgrep, – spesielt gjaldt dette for fanger som tilhørte det såkalte «Jødekompaniet».

Etter «De lange knivers natt» og SAs tap av makt og myndighet, ble leiren tatt over av SS, for så å bli lagt ned. Den 13. juli 1934 ble fangene sendt til Konsentrasjonsleiren Lichtenberg. Oranienburgleiren stod tilbake som en reserveleir om behovet skulle melde seg. I de følgende tiårene etter 1945 ble Konsentrasjonsleiren Oranienburg nesten glemt, og med den nazistenes terror som hadde funnet sted der.

Hovedbygningen var blitt ødelagt i løpet av krigen og stod tilbake som en ruin. På 1960-tallet ble området brukt til kontorbygninger og Volkspolizei hadde et garasjeanlegg her. En bronseplakett og en benk av sement – et minnesmerke over Erich Mühsam – kunne ikke hindre at leiren ble glemt og overskygget av historien til Sachsenhausen.

En permanent utstilling; «Konsentrasjonsleiren Oranienburg» åpnet i «Det nye museet» i 2001. Spesialutstillingen er godt besøkt, og Sachsenhausen Minnested og Museum får presentert historien til nok et sted hvor nasjonalsosialistenes terror herjet.

KZ Sachenhausen blir til

Kort tid etter at Reichführer SS, Heinrich Himmler ble utpekt som øverste leder for det tyske politiet i juli 1936, organiserte SS en transport av fanger fra Konsentrasjonsleiren Esterwegen. Disse ble sendt til Oranienburg og skulle bygge de første brakkene i det som skulle bli KZ Sachsenhausen.

Den nye leiren var planlagt og designet av SS’ egne arkitekter for fylle oppgaven som «den ideelle leir», slik Himmler uttrykte det. Dette skulle symboliseres gjennom arkitekturen og understreke SS sin makt over fangene. Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen fikk en spesiell status blant nasjonalsosialistenes leirer. Ikke minst ble dette understrekt gjennom at administrasjonen i Inspektoratet for Konsentrasjonsleirene ble flyttet fra Berlin til Oranienburg. Inspektoratet var ansvarlig for alle konsentrasjonsleirene innenfor hele det nasjonalsosialistiske herredømmet, - først i Tyskland, siden over hele Europa.

Mellom 1936 og 1945 ble mer enn 200.000 fanger internert i Sachsenhausen. I begynnelsen var flertallet av fanger politiske motstandere av det nasjonalsosialistiske styret, siden kom fanger som ble definert av nasjonalsosialistene ut fra deres raseteorier eller teorier om «biologiske mindreverdige egenskaper». Fra 1939 og framover kom et økende antall fanger fra de okkuperte landene rundt om i Europa.

Den ideelle konsentrasjonsleir

Det er mulig å belyse betydningen av det Himmler uttalte om en ideell leir ved å sammenlikne Sachsenhausen med forløperen i Oranienburg. I motsetning til den improviserte organiseringen av Konsentrasjonsleiren Oranienburg, hadde SS planlagt Sachsenhausen til minste detalj. Her tok de hensyn til både funksjonalitet og til det symbolske uttrykket for terror og kontroll gjennom leirens arkitektur.

Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen ble bygget med form som en likebeint trekant med bygninger gruppert symmetrisk om en akse. Hovedporten –eller Tårn A – med SS’ administrasjon hadde (og har) en sentral plassering her. Et halvsirkelformet område rett innenfor hovedporten utgjorde appellplassen. Denne var omgitt av brakkebygninger. SS hadde sine egne brakker i forlengelse av midtaksen som fulgte leiergata gjennom Tårn A og fremhevet både aksen og symmetrien i leiren.

Sachsenhausen ble benyttet av SS til trening og opplæring av personell. Blant dem som fikk sin utdannelse her var blant annet Rudolf Höss. I Sachsenhausen var han Schutzhaftslagerfürer, men ble seinere kommandant i Auschwitz. I 1938 flyttet man hele Inspektoratet for Konsentrasjonsleirene til Sachsenhausen. Inspektoratet etablerte seg i det såkalte T-bygget, bygget av fanger og navngitt på grunn av formen på grunnplanet i bygningen. Totalt beslagla SS-komplekset i Oranienburg 388 hektar med land. Dette inkluderte store områder med boliger for høytstående SS-offiserer og deres familier, så vel som underleiren med mursteinproduksjon bygget i 1938 ved sidene av Lehnitz-Schleuse. I samtidens publikasjoner ble Oranienburg gjerne omtalt som SS-byen.

Gestapo i Berlin fengslet mange spesielle fanger i Sachsenhausen. En av dem var Martin Niemöller (medlem av den bekjennende kirke). En annen var Georg Elser (som var med å planlegge et attentat mot Hitler). En tredje var Herchel Grynszpan, hvis drapet på Ernst vom Rath ved den tyske ambassaden i Paris ble brukt av nasjonalsosialistene som en unnskyldning til anti-jøde-aksjonen i november 1938 (Novemberpogromene eller Krystallnatten).Tidligere regjeringssjefer i okkuperte land som for eksempel Østerrikes statsminister Kurt Schuschig så vel som andre prominente fanger som skulle holdes fanget i hemmelighet, ble gitt falske navn og hold fanget i hus bygget for formålet i 1941.

I forbindelse med etableringen av konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, ble det også bygget et eget fengsel innenfor trekanten som begrenset selve fangeleiren. Bygningen stod ferdig i 1937. Området hvor bygningen lå ble omgitt av en egen mur, slik at innsyn ble vanskeliggjort. Dette fengselet bestod av tre fløyer. Hver av fløyene inneholdt en midtgang med celler på hver side. Fanger fra konsentrasjonsleiren kunne havne her, men også fanger utenfra. I hovedsak var det da Gestapo som sendte dem dit. I mange tilfeller var det fanger med en spesiell status eller betydning. Stedet ble også sett på som et avlastningsfengsel for Gestapo-fengselet i Prinz Albrechtstrasse inne i Berlin. Fengselet var et sted fylt med hemmeligheter, mishandling og drap. Blant fangene i leiren fikk Zellenbau kallenavnet «Bunkeren».

Sjefen for fengselet var den beryktede Kurt Eccarius som ikke skydde noe middel for å kue en fange eller å få ham til å tilstå. Råskapen han var leder for eide ingen grenser. Han myrdet personlig fanger, blant annet gjennom å skyte dem. Ut fra referatet fra rettsaken mot Eccarius etter krigen, ser det ut til at han snakket villig om det voldsregime han var leder for i Zellenbau.

Totalt ble mer enn 200.000 fanger internert i Sachsenhausen. I løpet av leirens oppstartsperiode var majoriteten av fangene politiske motstandere av det nasjonalsosialistiske terrorregime, men fra 1938 og framover ble leiren i økende grad brukt som «verktøy» for nazistenes rasistiske sosiale og befolkningsmessige politikk. Dette var rettet mot jøder, Sinti og Rom, homofile, såkalte asosiale og arbeidsskye element, vaneforbrytere og andre marginale grupper. Med oppstart i 1939 ble titusener av mennesker fra okkuperte land, utenlandske slavearbeidere og allierte krigsfanger fraktet til Sachsenhausen. I 1944 var rundt 90 prosent av fangene utenlandske. Borgere av Sovjetunionen og Polen utgjorde de største nasjonale gruppene. Interneringen av et økende antall fanger krevde større plass, så allerede i 1938 ble fangeleiren utvidet – i avvik fra den «ideelle planen» - ved at man etablerte «Den lille leiren». Dette inkluderte brakkene 37, 38 og 39, som nesten uten unntak ble brukt til jødiske fanger inntil de fleste av dem ble deportert til Auschwitz i oktober 1942.

Fangene arbeidet ikke bare i SS-eide virksomheter og småfirmaer i industriområdet rett utenfor leiren, men også i straffekompanier som for eksempel skotestbanen. Her ble fangene under kommando av en sivil arbeidsformann fra Riksvirksomhetsministeriet tvunget til å tilbringe hele dager i kontinuerlig gange med tung ballast på ryggen for å teste kvaliteten i kunstige materialer for soldaters sko. En annen beryktet arbeidsplass var mursteinfabrikken som ble bygget av fanger under store påkjenninger i 1938. Det var her de skulle produsere byggemateriale til Albert Speers (arkitekt som var en av Hitlers høyt betrodde medarbeidere) planer for det nye Berlin. I 1942 hadde Sachsenhausen mer enn 100 underleirer og utekommandoer under sin administrasjon. Dette var i hovedsak på grunn av den massive bruken av slavearbeidere fra konsentrasjonsleirene i rustningsindustrien. Mange underleirer lå i nærheten av våpenfabrikker, som for eksempel den som lå i nærheten av Heinkel Flyfabrikk i Oranienburg eller i industriområdet til Siemens og AEG i Berlin.

Drap og massedrap

Drap på fangene i Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen kunne skje enkeltvis eller som systematiske massedrap. I tillegg til dette kom alle fangene som ble «drept» på grunn av forholdene de ble holdt under. Når det gjaldt individuelle drap og massedrap, kunne disse for eksempel utføres ved skyting. Til dette etablerte man et eget anlegg for drap ved nakkeskudd. Etter hvert fikk leiren eget gasskammer. Å kvitte seg med levningene fra de døde fangene skjedde ofte ved kremering av likene. I alt hadde nakkeskuddinnretningen to ulike plasseringer, mens krematorieovnene som ble brukt i leiren hadde tre ulike lokalisasjoner. Det eneste gasskammeret i leiren var plassert i det som ble kalt Station Z.

Byggingen av Station Z pågikk fra desember 1941 til mai 1942. Steinbygningen, bygget i L-form inneholdt henrettelsesområde med gasskammer, nakkeskuddinnretning så vel som krematorium. Fra utsiden ble Station Z sin beliggenhet avslørt på grunn av den høye skorsteinen. Den var også svært god synlig fra fangeleiren og fra boligområdene i nabolaget.

I august 1941 fikk SS et skur som tidligere var brukt til parkering av lastebiler omgjort til et sted for henrettelse med nakkeskudd. Mer enn 10.000 sovjetiske krigsfanger ble skutt her i perioden september-november 1941. Denne virksomheten ble flyttet til Station Z da denne sto ferdig.

Fram til 1940 transporterte SS de døde fangen på lastebiler til krematorier i Berlin. I den forbindelse foretrakk de Baumschuleweg-krematoriet. En av de lastebilene de benyttet ble involvert i en trafikkulykke i byen, og likene fra lastebilen falt av og ned på veien. For dem som var vitne til dette, må episoden ha satt tankene i sving, og etterlatt seg spørsmål.

Etter at andre verdenskrig hadde startet i 1939, steg fangeantallet i leiren betydelig. De stadig verre forholdene i leiren resulterte i en enorm økning døde. På grunn av dette bestemte SS å sette i verk de planene som hadde eksistert siden 1938; nemlig å få bygget et eget krematorium i leiren.

Det første lille krematoriet i Sachsenhausen ble tatt i bruk tidlig i 1940. Det var plassert på den vestlige siden av den triangelformede fangeleiren, rett bak inngangen til industriområdet i underkant av to hundre meter fra patologbygget med likkjeller, som var bygget omtrent samtidig. Det lille krematoriet hadde bare en kremasjonsovn. Denne ble levert av firmaet Heinrich Kori GmbH i Berlin, et mellomstort spesialfirma som produserte større oppvarmingssystemer og søppelforbrenningsanlegg.

Fire mobile krematorieovner ble montert i leiren i 1941. Disse ble plassert ved siden av brakka hvor den første nakkeskuddinnretningen var. Ovnene var oljefyrte.

I forbindelse med etableringen av Station Z ble de oljefyrte krematorieovnene flyttet dit. Knapphet på olje førte imidlertid til at disse ovnene ble erstattet med permanente ovner som kunne fyres med kull. De nye ovnene ble også levert av firmaet Kori i Berlin. Mellom seks og åtte lik kunne brennes samtidig i hver av ovnene. I alt kunne 600 lik bli brent i løpet av 24 timer i Station Z. Siden flammene kunne stå over skorsteinen når ovnene ble fyrt for fullt, foregikk kremasjonene oftest på dagtid som et forebyggende tiltak mot luftangrep.

Med en gang Station Z ble bygget, rev SS dette lille krematoriet. Fundamentet ble avdekket og registrert i 2004.

Pårørende av tyske fanger kunne fram til rundt 1944 søke om å få tilsendt asken fra den døde. I de tilfellene hvor søknaden ble etterkommet, sendte SS dem en forseglet urne, som likevel sjelden –eller aldri – inneholdt asken fra riktig avdøde fange. I forordningen plasserte Himmler ansvaret for krematoriet direkte under kommandanten.

Gasskammeret ble installert i 1943 i et flislagt rom med dusjer. SS-menn plasserte små flasker med flytende Zyklon-B i ventilasjonssystemet som igjen var plassert ved siden av døra i rommet. Når beholderne ble knust med en pigg, ble gassen blåst inn i rommet sammen med varm luft.

Dusjene var ikke et bedrag, men fungerte som det se så ut til å være. Som en SS-mann seinere fortalte under en rettssak i Vest-Tyskland, skulle det varme vannet fra dusjene øke effekten av gassen.

Etterlevningene fra de kremerte fangene ble samlet i askebunkeren. Når kammeret var fullt ble det tømt og asken skuffet ned i grøfter rundt Station Z. Større biter av knokler ble knust. Asken fra

krematorieovnene ble dessuten strødd utover åkrer som gjødsel eller brukt til reparasjoner av gangstier av SS. Under byggearbeider under restaureringen av Station Z, ble restene av asken funnet. Minnestedet la alle disse restene i et grav-områdene som ble etablert rundt Station Z. Disse er merket med mose og granittsteiner.

I 1945 etter hvert som Den røde Armé kom stadig nærmere, forsøkte SS å fjerne spor etter sine forbrytelser ved blant annet å kaste tonnevis med aske ut i Hohenzollern-kanalen ved Mursteinsfabrikken (som da var en underleir av Sachsenhausen). Den sovjetiske etterforskingskommisjonen var likevel i stand til å finne ulike grøfter med flere tonn aske og menneskeknokler i 1945. Under byggingen av fundamentet til minnesmerket, fant arkeologer en ny grøft med aske som var flere meter dyp. Asken fra dette stedet ble også gravet ned på nytt i et spesielt merket område.

Operasjon Bernhard

En spesiell hendelse i Sachsenhausen er verd å nevne. Ikke fordi den forteller mye om leirens historie, men fordi «Operation Bernhard» handlet om produksjon av et utradisjonelt og uventet «våpen». Og «våpenet» ble produsert i Sachsenhausen.

«Operasjon Bernhard» fikk navnet sitt etter mannen som ledet virksomheten, Sturmbannführer Bernhard Krüger. Det var imidlertid ikke han som hadde kommet på ideen om å lage falske pundsedler, - for det var nettopp det denne «operasjonen» skulle handle om. Den ideen var det Walter Naujocks som kom opp med, og forslo det for Reinhard Haydrich. Han igjen tok det opp med Himmler, som tok saken helt til topps; til Adolf Hitler. Hitler ga sin fulle støtte, og først da ble Bernhard Krüger satt på saken.

Fanger fra mange forskjellige konsentrasjonsleirer ble rekruttert ut fra kompetanse innenfor grafiske fag. De ble sendt til Sachsenhausen hvor brakkene nr. 18 og 19 ble isolert fra resten av leiren med strømførende piggtrådgjerde. Vilkårene for dem som ble plukket ut til arbeidet var bedre enn hva de hadde opplevd tidligere i fangenskapet. Brakke 18 var en kombinasjon av bolig og verksted. Boligdelen bød på seng til hver enkelt, og matrasjonene som også ble inntatt i brakka inneholdt langt flere kalorier enn en vanlig fangerasjon.

Brakke nr. 19 ble utrustet som en fullgod grafisk bedrift. Produksjonen av falske pundsedler kom i gang høsten 1942. Sommeren 1943 var de første pundsedlene ferdig produsert. De ble godtatt i markedet på lik linje med sedler produsert av selveste Bank of England.

Til sammen antar man at det ble produsert sedler med en «verdi» på 12 millioner pund fram til produksjonen ble stoppet 25.februar 1945. Da kom ordren om å pakke sammen alt produksjonsutstyret. Den Røde Armé nærmet seg med stormskritt, og ingen ønsket at falskmynteriet skulle avsløres eller falle i hendene på de allierte.

Maskiner og fanger ble sendt ut av Sachsenhausen. Dette gjaldt også den norske fangen Moritz Nachtstern som hadde deltatt i dette spesielle tvangsarbeidet.

Et av målene med falskmynteriet var å ødelegge den britiske økonomien, så i tillegg til alle andre våpen som ble brukt i krigen skulle altså penger være et av dem.

«Operasjon Bernhard» var en svært hemmelig virksomhet, - i alle fall framstilles det ofte slik når historien fortelles. Men hemmeligholdelsen kan ikke ha vært helt vellykket. De norske fangene i Sachsenhausen må i alle fall ha visst om falskmynteriet. Med den norsk/ tsjekkiske mellommannen, Karl Maier lyktes det nemlig nordmennene å få trykket opp et sanghefte. Trykkingen fant sted i falskemynterbrakka. 2.000 eksemplarer av «Norske Sanger» ble trykket opp i formatet 10,5 cm x 14,8 cm – de samme målene som ble brukt i seddelpressen.

Nordmenn i Sachsenhausen

De første norske fangene i Sachsenhausen kom allerede i august 1940. Dette gjaldt en gruppe på tolv unge menn som angivelig skulle ha snauklippet norske jenter som var sammen med okkupasjonsmaktens soldater hjemme i Norge. Det var SS-Einsatzkommando Oslo som hadde tatt beslutningen om å sende dem til Tyskland. Men slik det fortelles om dette i Kristian Ottosens bok «Liv og død», er det tydelig at målet i hovedsak var å sette et eksempel for å hindre andre i å gjøre den samme forbrytelsen. Oppholdet varte i 90 dager, og da til og med under helt spesielle vilkår. Avslutningen for oppholdet i Tyskland var et besøk i Berlin, nærmest som turister med hotellovernatting, før de ble satt på toget hjem til Norge. I forhold til hvordan fanger som ble sendt til Tyskland og Sachsenhausen seinere, er disse 12 unge mennenes historie spesiell. Toget med disse hjemvendte fangene nådde Oslo i midten av desember 1940.

I løpet av sommeren 1942 skjedde det noe som skulle endre fangetilværelsen til mange nordmenn. Man hadde et ønske om å få samlet alle de norske fangene i leiren på én brakke, nå etter at mange hadde bidratt på ulike måter, ble dette en realitet. Dette skulle komme til å bety mye for mange av de norske fangene. Å være sammen med dem som kom fra samme land, hadde samme språk og tilhørte samme fangekategori utgjorde en stor forskjell. Her kunne de gi hverandre støtte og forståelse de ikke fant andre steder i leiren.

Det neste betydelige innslaget i de norske fangenes tilværelse kom i årsskiftet 1942-1943. Da ble det gitt tillatelse til at de kunne motta pakker. Disse pakkene kunne være sendt fra familien hjemme i Norge, eller kom gjennom Røde Kors. Innholdet i pakkene kunne være matvarer og/ eller klær. Maten i pakkene kunne være livsviktig og i alle tilfeller et kjærkomment tilskudd av kalorier i et ellers magert kosthold. Nordmenn kunne også skrive brev hjem, og kunne selv motta brev utenfra, såfremt de ikke tilhørte gruppen av NN-fanger (= tilhørte en spesiell gruppe fanger). 7.desember 1941 utstedte Adolf Hitler et «førerdirektiv» som beskrev hvordan politiske aktivister skulle arresteres og «forsvinne» i det nasjonalsosialistiske konsentrasjonsleirsystemet. NN sto for «Nacht und Nebel» (Natt og tåke), og innebar at de som falt innunder denne kategorien av fanger skulle interneres og forsvinne uten at noen visste om deres skjebne.

Tidlig i 1943 dukket det opp en person ved inngangen til leiren. Det var en norsk, ung kvinne ved Navn Wanda Hjort. Hennes far var en kjent jurist, hadde vært med på dannelsen av Nasjonal Samling, men kommet på kollisjonskurs med okkupasjonsmakten og Quislings medløpere. Under trussel om å havne i konsentrasjonsleir, greide hans tyske familie å hindre dette mot at han ble internert på et gods i nærheten av Berlin. En av forutsetningen for husarresten på godset var at familien hans skulle komme å bo der sammen med ham. Wanda reiste motvillig fra Norge, men skulle komme til å få stor betydning for fangene i Sachsenhausen. Hennes hyppige besøk til leiren dannet en kanal ut til omverdenen som skulle vise seg å være svært viktig – ikke minst da krigen gikk mot en slutt og norske fanger skulle hentes ut med «De hvite bussene». Wanda og hennes medhjelpere hadde på dette tidspunktet god oversikt over de norske fangene. Listene over disse ble et godt hjelpemiddel for dem som gjennomførte aksjonen.

De hvite bussene

Nasjonalsosialistene – med unntak av Hitler selv - i Tyskland hadde nok begynt å se en ende på krigen og et nederlag i horisonten. Antakelig hadde også det enorme nettet av konsentrasjonsleirer blitt langt større enn hva noen hadde forutsett i 1933 da de første leirene ble etablert på tysk jord. Vel hadde fangene i leirene vært en betydelig ressurs i krigsindustrien, men også ressurskrevende på den måten at de som drev leirene ikke kunne delta på fronten. Alle disse utfordringene et kommende krigsnederlag førte med seg bidro nok til at Himmler gikk med på å møte den svenske greven Folke Bernadotte.

Bernadotte var visepresident i det svenske Røde Kors, og hadde siden januar 1945 vært i forhandlinger med Himmler om en spesialordning for danske og norske fanger i nazistiske tukthus og fangeleirer. Den 21.februar var samtalene mellom dem ferdig, og avtalen de var kommet fram til gikk ut på å samle alle norske og danske fanger i leiren Neuengamme (ligger ca. 15 kilometer sørøst for Hamburg. I dag er leiren museum. Etter krigen var dette en av de få leirene hvor flertallet av bygningene var bevart) under oppsyn av Røde Kors. Avtalen innebar gjensidige forpliktelser, i det Bernadotte og Røde Kors på sin side måtte ordne transport. Himmler skulle gi nødvendig beskjed til alle leirkommandanter og tukthusdirektører om at de uten diskusjon skulle overgi fangene til svenske Røde Kors når de oppfordret til dette.

Leirkommandant Kaindl innkalte representanter for de norske fangene og informerte dem om det han selv hadde fått vite fra Himmler. Ansvaret for organiseringen av den forestående aksjonen i en allerede kaotisk leir, overlot Kaindl til fangene selv å håndtere. Informasjonen om det som i ettertid er kjent som «Hvite Busser Aksjonen», ble formidlet på brakkene. Samtidig ble det manet til ro og orden i rekkene. Ingen måtte risikere å provosere leirledelsen eller vakter slik at noe skulle gå galt. Natten mellom 15. og 16.mars under et overraskende luftangrep fra de allierte, kunne de første norske fangene gå om bord i bussene som var oppstilt utenfor leirene. Herfra ble de fraktet til Neuengamme, men hadde en visshet om at dette bare var en midlertidig stopp; de var på vei hjem. I løpet av seks dager ble det hentet ut 1.942 nordmenn fra Sachsenhausen av busser og representanter fra svenske Røde Kors.

Ofrene

I følge en rapport skrevet av en sovjetisk kommisjon som ble etablert for å etterforske leiren, anslo flere tidligere fanger at flere titalls tusen mennesker var blitt myrdet i leiren. De døde av sult, utmattelse, sykdom, kulde, overgrep, medisinske eksperiment eller av massedrap eller offentlig henrettelser. I 1941 ble minst 12.000 sovjetiske fanger – deriblant mange jøder – drept under utprøving av mobile gasskamre og i en installasjon for drap på fangene ved nakkeskudd.

Evakuering, dødsmars, frigjøring

På begynnelsen av 1945 var det omtrent 80.000 menn, kvinner og barn i Sachsenhausen og dens 100 underleirer. I hovedleiren befant det seg 58.000.Den 1.februar mens Den røde Armé nådde fram til elva Oder, beordret leirkommandanten i Sachsenhausen at det skulle gjøres forberedelser til evakuering. I den forbindelse ble det utført massedrap i industriområdet rett utenfor leiren. Ofrene var fanger man mente var spesielt farlige – hvilket betydde at de var britiske eller sovjetiske offiserer. I tillegg til disse var det de fangene som var for syke eller svake til å legge ut på dødsmarsj. Mange fanger ble også myrdet under evakueringen av Sachsenhausens underleirer som lå øst for selve hovedleiren. I de følgende ukene flyttet tusener av fanger fra de underleirene som lå lengre vest til Mauthausen i Østerrike eller til Bergen-Belsen på Lünerberger Heide. Samtidig ankom mange jødiske fanger fra Auschwitz og fra Ungarn til Sachsenhausen. Fanger som var internert i underleirer i nærheten av Berlin ble transportert til Sachsenhausen bare kort tid før evakueringen ble satt i gang.

Evakueringen av Sachsenhausen startet i morgentimene 21.april 1945. 33.000 av de 38.000 gjenværende fangene ble delt opp i grupper på 500 og startet marsjen i retning nord-vest. Mange av fangen døde på grunn av kulde og utmattelse, eller de ble myrdet av SS. De som la ut på marsjen gikk ulike ruter, men med samme mål; Wittstock.

Fra den 23.april 1945 ble rundt 16.000 fanger holdt fanget i en leir i nærheten av Belower Wald. Her er det i dag et museum som forteller om dødsmarsjene. Denne leiren ble oppløst 29.april 1945 og fangene fortsatte av ulike årsaker til et område mellom Parcim og Schwerin. Her møtte de til slutt enheter fra Den røde Armé etter at de var forlatt av SS-vaktene.

3.000 fanger og medisinsk personell hadde blitt forlatt i Sachsenhausen. Her ble de frigjort 22.april 1945 av sovjetiske og polske soldater. I løpet av de neste ukene døde minst 300 tidligere fanger som følge av tiden i Sachsenhausen. De ble begravet i seks massegraver i nærheten av leirmuren og sykebrakkene. Disse gravene ble oversett inntil de ble avdekket i 1995, og ofrene som lå begravet der fikk en mer verdig begravelse.

Kommandantene i Sachsenhausen

I løpet av den tiden Sachsenhausen var en nasjonalsosialistisk konsentrasjonsleir hadde den seks forskjellige kommandanter. Den første som ble utnevnt til stillingen var Karl-Otto Koch. Han hadde tidligere vært kommandant i Konsentrasjonsleiren Colombia i Berlin-Tempelhof fra juni 1935 til april 1926. Veien gikk videre til Konsentrasjonsleiren Esterwegen, før han i august 1936 inntok kommandantrollen i Sachesenhausen. Snaut et år seinere ble han forflyttet til Buchenwald, også denne gang som kommandant.

I juli 1937 var det klart for Hans Helwig å prøve seg som kommandant i Sachsenhausen. Han hadde tidligere vært kommandant i Konsentrasjonsleiren Lichtenburg, som på denne tiden var avsatt til kvinnelige fanger. Hans forvaltning av kommandantrollen under tiden i Sachsenhausen var lite ærerik, og førte til at han ble avsatt og aldri fikk liknende arbeid i den nasjonalsosialistiske terrorstaten.

Også den neste av kommandantene i Sachsenhausen hadde hatt samme posisjon i Konsentrasjonsleiren Lichtenburg. Herman Baranowski hadde vært i stillingen der i perioden april-oktober 1936. I februar 1938 etterfulgte han Helwig i Sachsenhausen. Denne posisjonen beholdt han fram til september 1939.

Walter Eisfeld fikk heller ingen lang karriere som kommandant i Sachsenhausen. Han startet opp i september 1939 og avsluttet i begynnelsen av 1940. Heinrich Himmler selv var ikke fornøyd med de disiplinære problemene blant SS-vaktene under Eisfelds ledelse. Han ble derfor erstattet med Hans Loritz.

Loritz hadde også vært kommandant i flere leirer tidligere. I Sachsenhausen ble han værende fram til sensommeren 1942. Da ble han sendt til Norge hvor han tjenestegjorde som sjef for «Inspekteurs Z.b.V. für die Arbeitseinsatz in Norwegen», hvilket innebar at han var sjef for både konsentrasjons- og fangeleirer, samt krigsviktig industri i Norge.

Den siste som innehadde stillingen som kommandant i Konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, var Anton Kaindl. Han tiltrådte 1.september 1942. Det var han som beordret evakueringen av leiren våren 1945, og som tvang over 30.000 fanger ut på det som er kjent som dødsmarsjene. Han ble pågrepet i britisk sektor etter krigsslutt, men ble stilt for en sovjetisk militærdomstol – kjent som Sachsenhausenrettergangene – i 1947. Her ble han dømt til straffearbeid på livstid og sendt til Gulag Vorkuta i Sovjetunionen, hvor han døde i 1948.

Den sovjetiske spesialleir nr. 7 / nr. 1 1945 - 1950

I mai 1945 begynte det hemmelige sovjetiske NKVD (= Folkekommissariatet for innenrikssaker, var Sovjetunionens sikkerhetstjeneste og hemmelige politi fra 1934 til 1946) byggingen av 10 spesialleirer i den sovjetiskokkuperte sonen av Tyskland. Spesialleir nr. 7 ble etablert i Weesow i nærheten av Werneuchen. Den ble flyttet til Sachsenhausen i august 1945. Sommeren 1948 ble leiren omdøpt til «Spesialleir nr. 1». Fram til stengingen i mars 1950 ble mer enn 60.000 mennesker holdt fanget der. Minst 12.000 av fangene døde i leiren på grunn av de katastrofale forholdene de var fengslet under. Dødsårsakene var både sult og utmattelse.

I motsetning til i britiske, franske og amerikanske leirer var fangene i den sovjetiske leiren i hovedsak funksjonærer fra NSDAP. En gjennomgang av individuell skyld hadde ikke funnet sted før fengslingen. Fra 1948 var majoriteten av fangene i leiren dømt i sovjetiske militærdomstoler for å ha motarbeidet de sovjetiske okkupasjonsmyndighetene. Arrestasjonene bar preg av å være vilkårlige. Mange av fangene tilstod under avhør hvor tortur ble brukt som avhørsmetode. Det er derfor ikke utenkelig at mange fanger ble fengslet uten reelt grunnlag.

Sommeren 1948 ble rundt 5.000 fanger løslatt fra spesialleir nr.7 etter den offisielle avslutningen av avnazifiseringsprosessen i den sovjetiske okkupasjonssonen. Samtidig ble noen av de sovjetiske spesialleirene stengt. En av de tre gjenværende leirene var nettopp Sachsenhausen, som utgjorde den største av dem. Leiren gjennomgikk en navnendring; fra da av ble den kalt Spesialleir nr.1. Våren 1950 ble den siste av spesialleirene stengt og rundt 8.000 fange ble løslatt fra Sachsenhausen. En liten gruppe av disse fangene ble sendt til Sovjetunionen. Det sovjetiske NKVD overlot 5.000 fanger til de østtyske myndighetene. Av disse ble 550 dømt på nytt under de såkalte Waldheimprosessene. I følge sovjetiske kilder ble 60.000 mennesker holdt internert i Sachsenhausen mellom 1945 og 1950.

Sovjets spesialleire hadde to hovedoppgaver. Først og fremst skulle de sikre makten sin i det okkuperte Tyskland, og samtidig beholde sin posisjon innenfor Stalins terrorvelde.

Liv og død i leiren

Oppholdet i spesialleiren var preget av sult og kulde. Dårlig hygiene, elendige sanitære forhold og mangel på næring førte til sykdom og epidemier i leiren. De fleste av brakkene var overfylte og fangen var tvunget til å sove på sengebunner av tre fram til den sovjetiske leiradministrasjonen mot slutten av 1947 ga fangene tepper og sekker med halm. Personlige eiendeler, spesielt bøker og skrivesaker var strengt forbudt. Fanger som brøyt det ofte ukjente leirreglementet ble straffet av de sovjetiske vaktene og de tyske fangene som bisto dem i vaktholdet i leiren.

Spesialleirene avvek fra leiren i selve Sovjetunionen ved at de ikke var arbeidsleirer. Faktisk var det ofte slik at fangen led under mangelen av noe å gjøre. Det var på grunn av dette at det å bli utpekt til en av de få arbeidskommandoene som sikret leiren selvforsyning, ble sett på som et privilegium.

Totalt døde 12.000 fanger som følge av sykdom, sult og av andre forhold i Sachsenhausen spesialleir. Vinteren 1945/46 og 1946/47 døde et stort antall fanger som følge av at den allerede mangelfulle matrasjonen ble halvert. De døde ble begravet nakne og uten identifikasjonsnummer i en massegrav rett ved leiren.

Museet og minnestedet Sachenhausen

I 1950 ble stengingen av leiren feiret som en seier i pressen. Siden skulle leiren ikke omtales i DDR. Etter at den kalde krigen var slutt, ble leiren også fort glemt i Vest-Tyskland. Det var bare det politiske skifte i DDR i 1990, som førte til oppdagelsen av tre massegraver fra spesialleiren, som gjorde at

Stalins spesialleirer igjen kom i det offentliges søkelys. Eksfanger utga sine historier, og i 2001 åpnet Sachsenhausen minnested og museum en permanent utstilling som beskrev historien til spesialleiren og samtidig demonterte en midlertidig utstilling fra 1992.

Museet og minnestedet Sachsenhausen er basert på et desentralisert konsept, som har som mål å formidle historien til besøkende på de stedene hvor historien utspant seg. Tretten utstillinger på ulike steder undersøker spesielt historien til hvert enkelt og kobler det sammen i en tematisk presentasjon som setter det i en større sammenheng.

Forklaring av ord og begreper:

Det tredje rike = en periode av Tysklands historie som strekker seg fra Hitlers maktovertagelse i januar 1933 til den 2. verdens krig slutter i 1945.

SS = Schutzstaffel (tysk for «beskyttelsesavdeling» eller livvakt, forkortet SS (i blant skrevet med doble sig-runer ), oppsto som en paramilitær organisasjon knyttet til det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP som livvakt for Adolf Hitler på 1920-tallet. Organisasjonen utviklet seg etter hvert til en del av Det tredje rikets militær- og ordensvesen.

Bergen-Belsen = var en konsentrasjonsleir ca. 20 km nord-vest for Celle i Niedersachsen, Tyskland. Mellom 1943 og 1945 regner man med at over 50 000 sivile døde her. Det var her Anne Frank og hennes søster Margot Frank døde av tyfus på slutten av krigen etter at leiren var fylt opp av fanger overført fra østlige leire og hadde et mye høyere belegg enn det var kapasitet til. I leiren fantes det ikke gasskamre, folk døde av sult, sykdom og tortur.

SED = Sozialistische Einheitspartei Deutschlands, østtysk kommunistparti

MfS/STASI = Ministerium für Staatssicherheit («ministeriet for statssikkerhet»), offisielt forkortet MfS, bedre kjent under forkortelsen Stasi, var etterretningstjeneten og det politiske politiet i det tidligere kommuniststyret i DDR («Øst-Tyskland») fra 1950 til 1990. STASI var fremfor alt et undertrykkelses- og overvåkningsinstrument for det statsbærende kommunistpartiet, Sozialistische Einheitspartei Deutchlands (SED), som hadde som oppgave å overvåke alle sider ved innbyggernes liv og bekjempe motstandere av regimet. I kommunistpartiets språkbruk var Stasi «partiets skjold og sverd», og de fast ansatte var så å si uten unntak medlemmer av kommunistpartiet SED.

SA = Sturmabteilung var det tyske nasjonalsosialistiske partiet NSDAP´s paramilitære avdeling avdeling som skulle hjelpe til med å ta makten i Tyskland.

Stahlhelm = organisasjon av tyske frontkjempere i den første verdenskrig, grunnlagt 1918 av Franz Seldte

NKVD - Folkekommissariatet for innenrikssaker, var Sovjetunionens sikkerhetstjeneste og hemmelige politi fra 1934 til 1946.

NSDAP – Nationalsozialistische Deutcsche Arbeiterpartei (Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti, kjent som Nazi-partiet ledet av Adolf Hitler.

Den røde armé = Sovjetisk hær. Styrkene som ble opprettet av bolsjevikene (Vladimir Lenin kalte sine tilhengere i Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti for bolsjeviker etter det russiske ordet for «flertall», bolsjinstvo) av Leo Trotskij. I mai 1945 kunne soldater fra Den røde armé heise

sovjetflagget over riksdagen i den tyske hovedstaden Berlin. Den røde armé har i ettertid fått mye av æren for at Wehrmacht (det nasjonalsosialistiske Tysklands militære forsvar fra 1935 til august 1946) tapte 2. verdenskrig.