MILJØMERKET

241 Trykksak 766

FNs matvareorganisasjon FAO (Food and Agriculture Organization of the UN) er den viktigste matvareorganisasjonen i verden og gir hvert kvartal ut en oversikt over pris- og produksjonsutviklingen for viktige matvarer som kjøtt, korn, ris, sukker og melk. Oversiktene blir publisert i Food Outlook, og i juniutgaven tidligere i år er det for første gang med en prisindeks for fisk. Den nye indeksen har fått navnet FAO Globefish-UiS’ price index. Bakgrunnen for «UiS» i navnet er at UiS-miljøet innen sjømat, med professor Frank Asche og tidligere førsteamanuensis Sigbjørn Tveterås som prosjektledere, har vært sentrale i arbeidet med å utvikle prisindeksen. Arbeidet er utført i nært samarbeid med FAO og Eksport-utvalget for fisk.

På verdensbasis er fisk en større handelsvare enn både kjøtt og korn, men fisk er også en mer fragmentert vare med et stort spekter av ulike fiskeriprodukter. Det har derfor vært vanskelig å lage en overordnet prisindeks. Til tross for disse vanskelighetene har det fra FAOs side vært et ønske om å få på plass en

prisindeks på linje med dem som finnes for de andre matsortene. Nå, etter nærmere fire års arbeid, har UiS-indeksen fått gjennomslagi FAO. – Vi må huske på at det er mange hundre forskjellige typer sjømat, og poenget for oss har vært å komme frem til en prisindeks som er representativ, og som alle land vil akseptere som en norm. Inntil videre er dette et prøve-prosjekt som er forbundet med UiS-navnet. Indeksen vil siden få en nøytral benevnelse, sier professor Frank Asche. Asche opplever at etableringen av den nye indeksen innebærer en faglig anerkjennelse av miljøet ved UiS. Publikasjonen Food Outlook går til fagpersoner, forskere og politikere internasjonalt i sektoren og er den viktigste kilden til informasjon om verdens matvare-produksjon og markeder.

Dagens vindturbiner er i de fleste tilfeller basert på horisontal rotasjonsakse og vertikalt rotasjonsplan. Professor Arnfinn Nergaard har fått en idé om en gyrostabilisert flytende vindturbin med vertikal rotasjonsakse og horisontal rotasjonsplan. Konseptet har han kalt gwind, og for et halvår siden søkte han patent på teknologien. – En gyrostabilisert vindmølle eller vindturbin vil redusere virkningen av ytre krefter på konstruksjonen og stå stødigere og mer stabilt særlig når det gjelder rulling og stamping, forteller Nergaard, som er knyttet til Institutt for konstruksjonsteknikk og materialteknologi (IKM) ved Universitetet i Stavanger.

I tillegg til gwind har Nergaard også søkt et patent på et forankringssystem for flytende vindmøller som baserer seg på et neddykket strekkstagsfundament. Dette konseptet har den kreative professoren kalt tmate. Strekkstagsløs-

ningen har et neddykket oppdriftselement som vindturbinskroget er festet til. Det skal bidra til å få til en feltoptimalisering av vindturbinene slik at de kan stå tett og ta minst mulig plass. Det vil

også forenkle vedlikeholdet siden det muliggjør enkel til- og frakopling.– Det vi nå gjør, er å bruke vår kompetanse fra offshorepetroleum og overføre den til en ny industri. Innen offshore-

området har vi lært om konstruksjoners formgiving og oppførsel under havforhold. Nå kan vi bruke denne kompetansen til å utvikle framtidige installasjoner som vindturbiner, forklarer Nergaard. Professoren har stor tro på vindkraft. – Oljeproduksjonen er i ferd med å nå toppen, og det er bare tida og veien for å utvikle erstatninger som kan fylle etterspørselsgapet. Vindkraft kan bli den fjerde store maritime næringa i Norge etter fisk- og oppdrettsnæringa, shipping- og transportnæringa og petroleums-næringa, forklarer Nergaard.

Mange studier har vist at hotellets atmosfære er avgjørende for om gjestene blir fornøyde eller ei. Dette gjelder uansett hvor man er i verden, hvilke land gjestene kommer fra, og hva slags hotell det er snakk om. Folk vil rett og slett trives, borte som hjemme. Det samme gjelder restauranter, hvor stemningen i noen tilfeller er viktigere enn selve maten. – Mange hoteller bruker store penger på oppussing for å skape en atmosfære gjestene trives i. Atmosfære er imidlertid et vagt begrep som er vanskelig å måle og styre, sier første-amanuensis Morten Heide ved Institutt for økonomi og ledelse. – Det er enda ikke utviklet metoder for å måle hvordan gjester oppfatter atmosfæren på hoteller de bor på. Uten slike metoder er det vanskelig for hotellbedrifter å fastslå om investeringene endrer hotellets atmosfære, og i

så fall om disse endringene gjør at gjestene blir mer fornøyde. Det har Heide og kollega Kjell Grønhaug ved Norges Handelshøyskole forsøkt å gjøre noe med. I en undersøkelse blant 369 gjester ved seks norske hoteller har de sett på hva denne atmosfæren egentlig består av. Studien fant fire viktige faktorer: særpreg, gjestfrihet, raffinement og avslapning. Av disse er særpreg den viktigste. En forutsetning for å skape atmosfære er at hotellet har et visst særpreg. I arbeidet med å bedre hotellets atmosfære bør man bygge på de elementene som gjør hotellet spesielt. Dette kan være naturgitte elementer som beliggenhet og omgivelser eller menneskeskapte elementer som arkitektur og innredning. Det er med andre ord viktigere at hotellet ditt skiller seg ut fra de andre, enn at du har gullforgylt lobby

og lysekroner på rommene. Samtidig viser undersøkelsen at særpreget må støttes opp av en gjestfri stab. Da vil gjestene si seg fornøyde, komme tilbake og snakke godt om hotellet til andre. – Prangende designelementer må ikke gå på bekostning av gjestfriheten. Et annet viktig poeng er at arbeidet med å skape en god atmosfære ikke bare handler om gjestenes behov, men også om opplæring av ansatte, sier Heide.

Verdens største oljeselskap Saudi Aramco kunne velge og vrake blant forskermiljøer verden over, men valgte Universitetet i Stavanger. Professor Tor Austad ved Institutt for petroleumsteknologi er prosjektleder for forskningssamarbeidet som har en økonomisk ramme på tre millioner kroner over en toårsperiode. – Det er klart at dette er en fjær i hatten for oss, sier Austad.

I mange år har han forsket på økt oljeut-vinning i kalkfelt i Nordsjøen ved injisering av sjøvann i reservoarene. Sjøvannsinjisering har bidratt til å øke utvinningsgraden på Ekofisk fra 17 prosent opprinnelig til nærmere 50 prosent i dag. Det er suksessen i Nordsjøen som nå gjør at Tor Austad er en ettertraktet ressursperson innen økt oljeutvinning.

Halvparten av verdens oljereserver finnes i karbonat- eller kalksteinsfelt, og Saudi Aramco har selv drevet forsøk på økt oljeutvinning ved injisering av sjøvann. I laboratoriet har selskapet oppnådd oppsiktsvekkende resultater ved injisering av vann uten kjemikalier, eller smart vann, som Austad kaller fenomenet. – Selskapet ønsker nå en grundigere vitenskapelig forklaring på fenomenet for å

forandre strategien sin for vanninjisering. Nå er det opp til oss å finne den forklaringen, sier Austad, som samarbeider med postdoktor Skule Strand om oppgaven. – Saudi-Arabia har kanskje mer oljeressurser enn resten av verden til sammen og rår over gigantiske reservoarer. En økt utvinning på 10 prosent vil få enorm betydning økonomisk, sier Austad. Instituttet har også kontakt med British Petroleum i Abu Dhabi, Maersk i Qatar og Total om økt oljeutvinning fra karbonatfelt.

Også Nergaards kollega professor Ove T. Gudmestad har sett nærmere på muligheten for å anvende marin teknologi som brukes innen olje- og gassplattformer på andre energiområder som vindkraft. – Økonomien i vindmøller er ikke så god at vi kan bygge helt nytt utstyr når brukbart utstyr allerede finnes. Det bygges i dag nye konstruksjoner som oppjekkbare plattformer for å installere vindmøller mens annet utstyr som moderne servicefartøy for oljeindustrien kan bli liggende uten oppdrag. Utfordringen er å benytte utstyr som allerede finnes. Ideen min går ut på å utvikle enklere og rimeligere måter å montere og vedlikeholde faste og flytende vindmøl-ler på. Dette vil også bidra til å redusere kostnadene som er forbundet med installasjon og drift av vindmøller til havs, forklarer Gudmestad. Professoren påpeker at dette er en videreutvikling av den offshoreteknologien som blant annet resulterte i byggingen av Condeep-plattformene med Rosenberg verft som en viktig aktør. – Vi har alle sett bildene av Condeep-platt-formene som ble fraktet gjennom trange fjorder. Det har gitt oss stor regional kompe-tanse på områdene konstruksjon og installa-sjon av plattformer til havs i samarbeid med oljeindustrien. Det kan vi ta lærdom av og bruke i utviklingen av vindenergi, forklarer

Gudmestad, som har med sjefingeniør John Grønli på prosjektet.

– Vi ser på disse patentforslagene som et spennende og faglig sett nytt FoU-tema fra UiS knyttet til fornybar energi, sier seniorrådgiver Gunnar Kleppe i Prekubator, som er teknologi-overføringskontor for forskningsmiljøene i Rogaland. – Vi legger nå planer for hvordan ideene skal presenteres for industri som har vindmøl-ler i sin portefølje, og vi vil bruke en del

ressurser på å få dette til slik at det mest sannsynlig kan resultere i lisensavtaler der både oppfinnere og UiS bør kunne få en royalty-sats, sier Gunnar Kleppe.

– Det må være presisjon! Dette er reelle spillsituasjoner, roper Tore Aleksandersen.Mannen fra Aukra leder ni langbeinte jenteren tidlig fredags morgen. Mens andre siddiser sitter fast i morgenrushet og gnir søvnen ut av øynene, er volleyballjentene i Ynglingehalleni Stavanger igjen fit for fight. De får kjørt seg litt ekstra hardt i dag, prestasjonene på treningen kvelden før var ikke gode nok. – De er klar over hva som må til forå komme på et høyt nivå, og her leker vi ikke. Kyss, klapp og klem får oss ikke videre, slår Tore Aleksandersen fast. Og Aleksandersen vet hva han snakker

om. Han har gull fra både serie og cup i tysk elitespill og har skapt mesterlag i USA. Nå er han tilbake i moderlandet for å gjøre det samme – å løfte norsk volleyball. Dermed utfordres de etablerte lagene i eliteserien.Og rundt om er det også kritikere som ikke tror at det er mulig i lille Norge å sette seg høye internasjonale mål i en stor verdensidrett.

Jentene i UiS Volley presterer. Etter å ha møtt alle lagene i eliteserien én gang var de ubesei-ret. Etter ti spilte kamper topper de fortsatt tabellen foran Koll. Og selv om laget kan skilte med ni seire og en settforskjell på 29–7, lar treneren dem på ingen måte hvile på laurbærene. Men treneren lar dem på ingen måte hvile på laurbærene. – Kravene og forventningene fra meg er nok hardere enn i andre lag. Vi trener i mye større mengder og har høyere intensitet, sierAleksandersen. Gjennomsnittsspilleren på UiS Volley legger ned 23–25 treningstimer i uka. Dette er ifølge treneren to til tre ganger så mye som andre eliteserielag. Og det er helt bevisst. Aleksandersen vil middelmådig-het og nyanser i grått til livs. Han vil ha et veltrent lag på europeisk toppnivå. De har trent med lag i verdenseliten, som Kina og Japan. Sju av volleyballagets 13 spillere er studenter ved Universitetet i Stavanger.

Trønderjenta Hanne Haugen Aas kom til oljebyen av to grunner. Hun ville studere reiselivsledelse ved UiS, og hun ville spille volleyball med Tore. Nå er hun dobbeltarbei-dende og prøver å dele seg så godt hun kan mellom spill og studier. Aleksandersens strenge tone er på ingen måte skremmende.

– Jeg ønsker å bli uten-landsproff, men føler meg fortsatt litt for ung, sier den 21-årige midtspilleren. I mellomtiden er UiS Volley en god skole som kan forberede den 188

centimeter høye jenta på livet på kontinentet. Nordlandsjenta Ida Kristoffersen studerer personalledelse ved UiS, og også hun håper med tiden på en profftilværelse. Gjernei Tyskland. – Tore har gode kontakter flere steder,så det kan være gode muligheter for å vise

seg fram for noen av dem etter hvert, sier oppleggeren. Sportslig leder i UiS Volley, Torgeir Vølstad, er utrolig glad for at Aleksandersen vil styre skuta. – Tore er en etablert trener med interna-sjonale meritter og mange internasjonale kontakter. Han terper på de tusen små detaljene som til slutt blir et mesterverk – detaljer svært mange andre her til lands ikke har hørt om en gang. Tore er utrolig god og har en drivkraft og energi utenom det vanlige, sier Vølstad. Både Aleksandersen og Vølstad mener den harde jobbingen ikke bare er for UiS Volley, men for hele Volleyball-Norge. – Vi følger UiS-visjonen om å utfordre det velkjente og utforske det ukjente. Jeg tror vi

har mulighet til å bli veldig gode, sier Vølstad.

De andre lagene i eliteserien legger ifølge både spillere og trener merke til den nye strategien. – Vi vet at andre snakker om oss. Ikke alle har forståelse for at vi trener så mye, de

tror ikke det er nødvendig, sier Hanne Haugen Aas og Ida Kristoffersen. Jentene mener at andre lag til og med synes det kan være større å slå

UiS Volley enn Koll. For tar de UiS Volley, tar de samtidig litt av opplegget til Tore.

Stavanger kommune ønsker i samarbeid med Volleyballforbundet å få bygget et riksanleggi Stavanger. Dette kan få plassering på

universitetsområdet. I mellomtiden sørger Stavanger kommune og Ynglingehallen for at det nye laget har ekstra treningstid. Hver uke har de 29 halltimer, og det er det internasjo-nalt nivå over. – Vi pløyer, sår og jobber. Jentene står på noe vanvittig. Drømmen er at vi om fem år er respektert i Europa, at lagene må spille godt for å slå oss – og at klubben lenge før den tid er godt integrert som en del av universitets-familien på Ullandhaug, både innad og som et av UiS’ sterke kort sett utenfra, sier Vølstad.

– No blir kjærasten min glad, smiler Arnfinn Westre. Han har nettopp fått eit gåvekort med hotellovernatting i minisuite og treretters middag. Og det berre fordi han melde seg inni alumninettverket for tidlegare studentar ved Norsk hotellhøgskole (NHS). Vel to år er gått sidan Westre tok bachelori hotelleiing. No hadde han høyrt om alumni-nettverket og brukte ei ledig stund tilå registrere seg medan han var på jobb som stuert i Mexicogolfen. Dagen etter at han kom heim, blei han overraska med ein telefon frå alumnikoordinator Peter Schwarz. Westre var NHS-alumn nummer 1000. – Eg trudde dette skulle bli ein notisi studentavisa, ler vinnaren.

Det blir neppe gåvekort på hotell for kvar nye alumn, men Peter Schwarz er stadig på jakt etter fleire. I skrivande stund har omlag 4 200 tidlegare studentar blitt alumnar, og målet erå runde 6 000 i 2011. Tenesta er gratis og gir mange fordelar. – UiS Alumni handlar om meir enn ein personprofil på ei nettside. Me kan difor ikkje samanlikne alumni med Facebook. I tillegg til å få tilgang til tidlegare studievener, gir dette òg moglegheit for nettverksbygging, fagleg

oppdatering og karriereutvikling, seier Peter Schwarz. UiS Alumni består av fleire netteverk, og NHS er altså det klart største. Det var difor ekstra kjekt å gjere stas på Arnfinn Westre. – NHS Alumni har kome veldig langt og har vore flinke til å byggje opp nettverket sitt. Ingeniørane kjem som ein god nummer to og nærmar seg 700 medlemmer, seier Schwarz.

Førstelektor ved Norsk hotellhøgskole, Helge Jørgensen, er sjølv medlem av nettverket. Han meiner fordelane med å vere med er mange, og han trur ikkje det er tilfeldig at NHS har mange medlemmer. – Studentane som går her er mest som ein liten familie, og dei kjenner ei sterk tilknyting til skolen. Me har god gjennomføringsgrad, og studentane er svært opptekne av bransjen, seier Jørgensen. Arnfinn Westre har enno ikkje kome heilti gang med alumnisidene, men trur det kan vere ein fin måte å oppdatere seg om bransjen på. – Eg saknar hotellbransjen og vil gjerne inn i miljøet igjen. Det er stor utskifting i dette arbeidsfeltet, så då er det ein fordel å kjenne folk, meiner Westre.

Sjølv om Universitetet i Stavanger ser kor nyttig det er å halde kontakt med tidlegare studentar, kan alumninettverket òg nyttast til litt av kvart. – Ein medlem har skrive innlegg der han vil ha tips om sylteflesk. Så ja, her kan ein få svar på meir enn éin ting, smiler koordinator Schwarz.

Når Universitetet i Stavanger i år har femårs-jubileum, er det en sannhet med visse modifi-kasjoner. Som det går fram av introduksjonen på forrige side, har Universitetet i Stavanger minst 142 år gamle røtter. Det var en porte-følje med basis i et stamtre fra 1800-tallet som lå til grunn da institusjonen søkte om universi-tetsstatus i juni 2003 – selv om den vitenska-pelige tyngden nok ble utviklet de siste tiårene før tusenårsskiftet.

Universitetsbyggingen er ikke en kontinuerlig prosess som har pågått i tre århundrer. Ambisjonene om et universitet i Stavanger kom på begynnelsen av 1960-tallet til uttrykk gjennom et politisk engasjement. Et 1200 dekar stort område på Ullandhaug ble på midten av tiåret båndlagt til universitetsformål og fikk navnet Universitetsområdet. Engasje-mentet i Stavanger på 1960-tallet resulterte ikke i et universitet. Stortinget vedtok imidler-tid å etablere distriktshøgskoler, hvorav en i Stavanger i 1969, etter Ottosen-komiteens nasjonale utredningsarbeid om høyere utdanning. Rogaland distriktshøgskole fikk stor betydning for utviklingen av vitenskapelig kompetanse, forskning og bredde i studietilbud i Stavanger. Etableringen av stiftelsen Rogalandsforskning (RF) i 1973 betydde også mye for utviklingen av et forskningsmiljø i regionen. Neste gang det ble blåst liv i universitets-tanken i Rogaland, var på slutten av 1980-tal-let. Da var et nytt nasjonalt utvalg, Hernes-utvalget, i sving med å utrede høyere utdanning. Heller ikke i denne utredningen ble det foreslått å etablere et universitet i Stavanger. Men forslag fra utvalget fikk betydning for universitetsutviklingen

i Stavanger, herunder muligheten for opprykk til professor og felles stillingsstruktur ved universiteter og høgskoler, samt forslaget om å etablere forskningsakademier ved grunn-forskningsinstitusjoner. Høgskolesenteret i Rogaland og Rogalandsforskning var raskt ute og etablerte Forskerakademiet HSRF i 1989. Stortinget vedtok også et annet av Hernes-utvalgets forslag: 98 statlige høgskoler skulle gjennom fusjoner reduseres til 26.

I 1994 gikk derfor sju høgskoler i Stavanger-regionen sammen til én: Høgskolen i Stavanger (HiS). Det var seks statlige høgskoler og en

privat som med sine fagporteføljer gikk inn i HiS. Institusjonene hadde tilholdssteder ulike steder i Stavanger før alle unntatt en flyttet inn i flere nybygg på Universitetsområdet

på Ullandhaug i perioden 1972–95. Nedenfor gis et kortfattet historisk riss av høgskolene som dannet HiS. Høgskolesenteret i Rogaland (HSR) ble etablert i 1986 ved en fusjon mellom Rogaland distriktshøgskole (RDH) fra 1969 og Stavanger ingeniørhøgskole fra 1977 med røtter tilbake til Stavanger Tekniske aftenskole fra 1878, og Stavanger Elementærtekniske dagskole fra 1913 og Stavanger tekniske fagskole fra 1944. RDH tildelte fra 1979 graden cand.techn., og i 1987 ble HSR gitt formell adgang til å tildele graden sivilingeniør, en milepæl for universitetsbyggingen. HSR var ved høgskole-fusjonen i 1994 organisert i fire avdelinger: kultur- og samfunnsfag, humanistiske fag,

økonomisk-administrative fag og teknisk-naturvitenskapelige fag. Norsk hotellhøgskole (NHS) ble etablert i 1984 med røtter tilbake til Norsk Hotel-fagskole, som ble opprettet i Oslo i 1912, flyttet til Sola Strand Hotell i 1952 og ble overtatt av staten i 1973. NHS fikk i 1994, som første statlige høgskole i landet, rett til å tildele mastergrad: MSc i internasjonal hotell- og reiselivsadministrasjon, nesten 10 år før mastergrader kom i de andre statlige institu-sjonene.Stavanger sykepleierhøgskole ble etablert i 1988 ved fusjon mellom Stavanger Sanitetsforenings sykepleierskole fra 1920 og Røde Kors sykepleierskole fra 1946. Begge skolene ble overtatt av staten i 1981. Rogaland Musikkonservatorium har sitt utspring i Stavanger Musikkonservatorium fra 1945. Konservatoriet skiftet navn i 1971 og ble statlig høgskole i 1988. Musikkutdanningene flyttet inn i nybygg i Bjergstedparken i 1979, hvor de fortsatt er lokalisert i nær tilknytning til Stavanger Symfoniorkester, konserthuset og kulturskolen. Stavanger lærerhøgskole (SLH) ble opprettet i 1978, men har røtter tilbake til 1800-tallet (se forrige side). Statens lærerskoleklasser kom til Stavanger i 1954 og ble omdøpt til Stavanger offentlige lærerskole i 1961 og til Stavanger lærerskole i 1969. SLH tilbød fra 1987 hovedfag i spesialpedagogikk.Sosialhøgskolen i Stavanger ble etablert som Stavanger sosialskole og statlig institusjon i 1966 og høgskole i 1980. Institusjonen tilbød i 1994 sosionom- og barnevern- pedagogutdanning. Den norske kirkes menighetshøgskole var en privat høgskole etablert i 1989. De to nasjonale spesialpedagogiske

sentrene Senter for atferdsforskning og Senter for leseforskning ble knyttet til HiS fra 1995, begge med utspring i SLH. Universitetstanken var ikke framtredende de tre første årene etter 1994, også fordi Stortinget nettopp hadde sagt at Norge ikke trengte flere universiteter – nå.

Forskjellen på en statlig høgskole og et universitet var først og fremst forskningsvolum og rett til å ha høyere grads studier. Tross rammebetingelsene hadde institusjonen klart å få godkjent flere utdanninger på hovedfags-nivå. Fra 1997 ble det derfor bestemt å jobbe målrettet for å få doktorgradsrett ved HiS. Forskerakademiet HSRF hadde blitt opprettet i 1989 med det som formål. RDH/HSR hadde lang erfaring med veiledning av doktorander, men ikke rett til å utstede vitnemålet. Håpet om å få doktorgradsrett var gryende etter at Jon Lilletun fra Agder ble statsråd. Lilletun nedsatte også i 1998 et nytt nasjonalt utvalg, Mjøs-utvalget, for å utrede høyere utdanning ved inngangen til et nytt årtusen. I 1998 sendte høgskolene i Stavanger, Agder og Bodø inn søknader om rett til selvstendig forskeropplæring. Etter en omfat-tende faglig vurdering fikk HiS 2. juli 1999, som første statlige høgskole, i landet rett til å tildele doktorgrad på to områder: petroleums-teknologi og offshoreteknologi. Jubelen stod i taket på HiS den dagen. En stor stein i det faglige byggverket var på plass.

Nå kom det for alvor fart i universitetssaken på ny. I februar 2000 ble strategidokumentet Fra høgskole til universitet 2000–2005 vedtatt av HiS-styret. Strategien var inspirert av ny svensk utdanningspolitikk, hvor tre høgskoler fikk universitetsstatus i 1999. Mjøs-utvalget la fram sin innstilling i mai 2000 og åpnet for nye universitetsetableringer basert på strenge kvalitetskriterier. Det var en besnærende

likhet mellom HiS-strategien og utvalgets anbefalinger. Stortingsmeldingen basert på Mjøs-utvalgets innstilling ble vedtatt i 2001. For HiS handlet det nå først og fremst om å bygge opp flere doktorgradsutdanninger; kravet for universitetsstatus var fire. De andre kriteriene oppfylte HiS allerede. I juni 2002 sendte HiS to nye doktorgradssøknader, en for spesialpedagogikk og en for risikostyring og samfunnssikkerhet. Samme måned vedtok Stortinget den nye loven om universiteter og høgskoler som likestilte gamle og nye universiteter med hensyn til faglige rettigheter. Etter omfattende faglige vurderinger fikk HiS i begynnelsen av juni 2003 rett til å etablere de to nye forskerutdanningene. Senere i måneden leverte HiS universitets-søknaden, inkludert søknad om akkreditering av kvalitetssikringssystemet, som alle institu-sjoner i landet da måtte ha. Ikke et minutt hadde gått til spille. Mens doktorgradssøkna-dene var inne til vurdering, ble det arbeidet på spreng med utvikling av et system for kvalitets-sikring og med selve universitetssøknaden. Kvalitetssikringssystemet ble, som det andre i landet, godkjent i januar 2004.

Da HiS innkalte til pressekonferanse 2. juli 2004, var det bare noen få som visste hvorfor. Sent på ettermiddagen dagen før hadde nemlig HiS mottatt på e-post den faglige komiteens

vurdering av universitetssøknaden. Komiteens innstilling var at HiS tilfredsstilte alle krav for universitetsstatus. Jubelen stod igjen i taket på Ullandhaug. Styret for NOKUT velsignet komitéinnstillingen i august. 29. oktober 2004 ble det igjen annonsert pressekonferanse på HiS i regi av Regjeringen. Tross at meldingssystemet på data den dagen lå nede, møtte rundt tusen personer opp. De hørte statsminister Kjell Magne Bondevik og statsråd Kristin Clemet forkynne at det samtidig i statsråd den dagen ble besluttet at HiS får universitetsstatus. Universitetet i Stavanger var født, og jubelen var øredøvende. Den over 40 år gamle drømmen om et universitet i Stavanger var en realitet. Institusjonen kunne formelt smykke seg med det nye navnet fra 1. januar 2005, og 17. januar 2005 var det stor festivitas og formell åpning av universitetet ved selveste Hans Majestet Kong Harald. HiS fikk universitetsstatus ene og alene med basis i vurdering av den faglige kompe-tansen institusjonen hadde ved søknadstids-punktet i 2003. UiS-historien er en beretning om en institusjon som utfordret myndighetenes rammebetingelser, var nyskapende og grep mulighetene innen utdanning, forskning og campus-utbygging. Helt siden universitets-tanken ble sådd rundt 1960, bidro et samlet politisk miljø og samfunns- og næringslivet i Rogaland både som pådrivere for nasjonale beslutninger og med donasjoner av store pengesummer til universitetsutviklingen.

Kilder:

Erik Leif Eriksen: Fra høgskole til universitet:

Universitetet i Stavanger blir til, Wigestrand Forlag,

2006. Stavanger byleksikon, Wigestrand Forlag, 2008.

Statistikkane viser framgang på mange frontar sidan hamskiftet i 2004. UiS har i dag over 150 studium med ulike spesialiseringar, frå bachelor- til doktorgradsnivå. I tillegg kan UiS vise til eit breitt spekter av forsking. Når leiinga ved universitetet ser seg tilbake, har dei mykje å glede seg over. – Utviklinga mot universitetsstatus var ein snøball som berre fortsette å rulle. Det viser igjen både på publisering av forsking, studietil-bodet og den samla kompetansen som i dag finst på Universitetet i Stavanger, seier rektor. Strategiane som universitetsstyret laga for å utvikle det nye universitetet, har såleis bore frukter. – Forskjellen mellom ein høgskole og et universitet er fyrst og fremst knytt til omfang av forsking og høgaregradsstudium. Det har blitt tilrettelagt for dette, både organisatorisk og ved at ressursar medvete har blitt dirigert mot ei slik utvikling, seier Ramvi. Studentane er blitt fleire og kan no i mykje større grad gjennomføre komplette utdan-ningsløp frå bachelor- til master- og doktor-gradsprogram. Det finst no 80 prosent fleire masterstudentar ved Universitetet i Stavanger og fire gonger fleire doktorgradsstudentar.

Samstundes har talet på internasjonale studentar mangedobla seg i perioden.

Mengda av publisert forsking har auka med 180 prosent. Talet på artiklar som har vorte publisert i dei mest prestisjetunge vitskaplege tidsskrifta, er meir enn femdobla. Ved UiS finst det i dag åtte doktorgrads-område og 21 programom-råde for forsking som støttar opp om desse. Det er i samarbeid med IRIS og andre òg etablert fleire forskingssenter, blant anna CenSE for berekraftig energi, SEROS innan samfunnsikkerheit og risikostyring og Senter for innovasjonsforsking. – Vi har spisse miljø, som senter for organelleforsking (CORE), som er heilt i den internasjonale toppklassa. Dei mange pro-gramområda våre er dessutan prov på at dei fagleg tilsette ser nytta og viktigheita av å arbeide saman i organiserte forskargrupper, seier rektor Mikkelsen. Universitetet i Stavanger har òg sett framgang i den generelle kompetansen.

Talet på fagleg tilsette i fyrstestillingar har stige med 50 prosent sidan 2004.

Per Ramvi legg òg vekt på ein annan viktig del av strategien til universitetet dei siste åra, nemleg å utvikle nyskapingsprofilen og forholdet til omverda. Såleis var det ein

milestolpe for miljøet på Ullandhaug da stiftinga Rogalandsforsking blei omskipa til forskingssel-skapet IRIS – International Research Institute of Stavanger. IRIS er dels eigd

av universitetet og skal utvikle kraftfulle forskingsmiljø retta mot samfunns- og næringsliv. Vidare vart selskapet Prekubator etablert som universitetet sitt teknologioverfø-ringskontor, det vil seie eit miljø som skal hjelpe forskarar med innovative idear dei meiner kan ha eit grunnlag for samfunnsmes-sig og kommersiell utnytting. – Endeleg har det vore ei nysatsing på etter- og vidareutdanning, og UiS Pluss er skipa med ein ny og betre forretningsidé. Alt i alt har vi no ei organisering av totalaktivite-

tane våre som kjem til å vere kraftfull og nyttig både for forskarar og samfunnet rundt oss framover, meiner Ramvi. Universitetet har fått viktige donasjonar frå omverda. Blant anna har finansnæringa gitt pengar til eit studium i og forsking på bruks-retta finans, familien Gjedebo finansierer Senter for innovasjonsforsking, og Lyse har støtta forsking på berekraftig energi. Mange

andre selskap har donert pengar til konkrete prosjekt eller utdanningar ved UiS. – Den gode kontakten med samfunns- og næringslivet hjelpte oss mot universitetsstatus. Den kontakten har vi halde ved like. Det har mellom anna ført til den nye masterutdanninga i Geosciences, som Statoil stør, seier Aslaug

Mikkelsen. Eit nytt sentralbygg, eit attraktivt idretts-senter og nye uteområde er synbare prov på utviklinga av campus. I tillegg har universitetet fått eit nytt skot på stammen, i og med at Arkeologisk museum blei ein del av UiS frå 2009. Meir skal det bli. Eit nytt bygg for Det samfunnsvitskaplege fakultetet og eit eige studenthus er planlagt for 2011.

Men no ligg feiringa av femårsdagen bak oss. Kva er dei største utfordringane dei komande åra?– Den store utfor-dringa er å oppnå høgare kvalitet i alt vi gjer. Vi må styrkje posisjonen vår i den internasjonale konkurransen om forskingsmidlar og dei beste hovuda, både når det gjeld studentar og tilsette. For å få til dette treng vi betre

finansiering. Heile universitets- og høgskole-sektoren peiker på at basisfinansieringa ikkje strekkjer til for å utføre dei oppgåvene som er forventa av oss. I tillegg har universiteta i Stavanger og Agder ei spesiell utfordring, sidan vi ikkje er finansierte på lik linje med dei etablerte universiteta, seier rektor Aslaug

Mikkelsen. Ho meiner at politikarane må ta fatt i utfordringane. – No kjem det likevel nye signal om innstramming i sektoren. Vi må sjå på kva slags organisatoriske og leiingsmessige grep vi kan ta for å auke handlingsfridomen vår. Dei neste åra kjem auka internasjonalisering òg til å bli viktig. Ikkje minst må vi bu oss på den komande studentbølgja, som mest av alt kjem på sjukepleie og dei andre profesjons- og ingeniørfaga, seier rektor Aslaug Mikkelsen. – Viktigast framover blir kanskje likevel vår eiga evne til å prioritere, skyt Ramvi inn. Ingen pålegg oss å «drive med alt», og best kan vi berre bli på utvalde område. Og skal vi bli skikkeleg gode og til og med best på nokre område, må vi vere villige til å kutte ut noko. Dermed kan vi frigjere ressursar til å stø dei områda vi meiner å ha fortrinn på og verkeleg ynskjer å utvikle, legg han til. NTNU blir 100 år neste år, og i 2011 fyller UiO 200 år. Når vi spør rektor om kvar UiS er om 100 år, nøler ho ikkje: – Eit topp internasjonalt universitet med nasjonalt og internasjonalt ettertrakta utdan-ningstilbod og profilert forsking, ein attraktiv stad å vere for fagfolk og studentar frå heile verda og ei kraft i den regionale utviklinga på Sørvestlandet.

Det er ingen tvil om at Jacob Stephan Jervell (84) kunnetenke seg det. Men tidspunktetfor spørsmålet var

overraskende for teologen. – Jeg mistet munn og mæle, sier han der han sitter på Skagen Brygge Hotell i Stavanger med utsikt over Vågen. Det er meget sjelden at Jacob Jervell har problemer med munn og mæle. Det er grundig bevist i utallige debatter om teologi og andre viktige samfunnsspørsmål. Hvorfor denne mangelen på taleevne? – Jeg trodde det var en venn av meg som tullet med meg. Jeg tenkte at det er da ikke 1. april. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor denne æren tilfalt meg. Tanken på at jeg som teolog skulle bli æresdoktor ved det som omtales som et oljeuniversitet, var fjern for meg, forklarer Jervell.

– Men dette sier noe om Universitetet i Stavanger. Det er ikke et strengt faguniversitet. Det makter å se utover de fagene det selv tilbyr. I kraft av min teologiske bakgrunn får jeg ta det som et utslag av nåden alene. Jeg er spent på begrunnelsen. Under UiS’ femårsjubileum 29. oktober fikk Jacob Jervell den offisielle begrunnelsen som, utover nåden, gjorde at han kunne ikle seg kappe og bli kapellan for en stakket stund. Æresdoktortittelen ble tildelt for hans store innsats innen forskning og hans markante rolle i den offentlige debatt i tillegg til en stor vitenskapelig og populærvitenskapelig produksjon. Amen. Mens Jacob Jervell mistet taleevnen da budskapet ble telefonisk overbrakt, var følelsene sterkere for kona Kari på den minneverdige turen på den greske øyen. Hun gråt. Av glede, ja, men også fordi ektemaken ikke alltid er blitt satt pris på i Norge. Teologen Jacob Jervell har i variabel grad blitt rammet av nestekjærlighet i visse kristelige kretser.

Hva skal vi nå omtale Jacob Jervell som? Teolog, professor emeritus, forfatter, prest eller samfunnsdebattant? Alt. Noe mer da? En svoren Viking-tilhenger. Jakob Jervell ble dr.theol. med avhandlin-gen Imago Dei i 1959 og var fra 1960 til 1988 professor i bibelvitenskap ved Det teologiske

fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO). Han var prorektor ved UiO fra 1977 til 1980, og i 1997 ble han oppnevnt som eksternt styremed-lem for Høgskolen i Stavanger. Han gikk ut av styret i 2003 etter to perioder. Han har også hatt gjesteprofessorater ved blant annet univer-sitetene i Yale og Århus. I 2000 mottok han ridderkorset av St. Olavs Orden. Ikke nok med det. Jervell er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1975 og ble samme år æresdoktor ved Århus Universitet. Det er

altså ikke bare UiS som har satt æresdoktor-pris på Jacob Jervell. Nå er det også klart at Jervells styreinnsats i to perioder ble trukket frem i den øvrige begrunnelsen for hederstittelen. Mer presist het det at han som styremedlem viste enestå-ende stor kunnskap om, innsikt i og interesse for høyere utdanning og forskning og derigjen-nom bidro til oppbyggingen av Høgskolen i Stavanger til Universitetet i Stavanger. – Jeg har sittet i mange styrer av den typen som HiS representerte, men jeg må si at jeg var imponert over nivået, sier Jervell. Det kunne jeg se på måten sakene ble behandlet på. Jeg hadde erfaring fra tilsvarende styrer og tenkte i startfasen at her kunne jeg lære styret noe om

hvordan ting skulle fungere. Men jeg ble forbauset over at det administrative nivået var så høyt når det gjaldt å legge frem saker. For meg var det bevis på at det i Stavanger allerede eksisterte et universitet.

– Da det ble sendt en søknad om universitets-status, var det bare for departementet å konstatere at det allerede var et universitet i Stavanger. I realiteten er UiS det første

universitet av en ny type. I Stavanger laget de det selv. I utgangspunktet var det en rekke regionale høgskoler som vel ikke var all verdens beste venner. Tvangsekteskap er ingen garanti for at det skal bli bra, men i dette tilfellet ble det en suksess. I mine to styreperio-der skjedde det mye, men det lå hele tiden under at det var et målbevisst arbeid for å få universitetsstatus. Det er derfor jeg hevder at Universitetet i Stavanger er eldre enn fem år. Jervell er spent på fortsettelsen til UiS. – Den videre utviklingen er ikke bare avhengig av penger. Det dreier seg om fors-kningsarbeidet i fremtiden, som må omorgani-seres. Forskningsarbeidet i universitetssektoren har vært konsentrert om enkeltindivider og spesifikke fagområder. I fremtiden må fors-kningsarbeidet organiseres i team på tverrfag-lig grunnlag og settes inn i en større samfunns-messig sammenheng med større samfunns ansvar. – I dagens situasjon i universitetssektoren legges det stor vekt på undervisningen. Det går ut over forskningen. Det kan være en tanke å flytte forskningen ut fra universitetene og over i nye vitenskapelige akademier, mens universi-tetene blir rene undervisningsinstitusjoner. Dette er en problemstilling som universitetene etter min mening må vurdere nærmere, sier Jervell. Jacob Jervell har tilbrakt store deler av sitt akademiske liv ved Universitetet i Oslo. – Forskjellen på UiO og UiS? – Forskjellen er selvsagt at UiO er så mye større enn UiS med 30 000 studenter. Samtidig er det uoversiktlig. Tradisjonen sitter fast, og det er vanskelig å bryte den innen forskning. På den bakgrunn åpner det seg større mulighe-ter for UiS. UiO er opptatt av å holde det gående, mens UiS har større frihet og mulighet til å våge. Det er ikke bundet av historien som UiO nødvendigvis er. – UiS om ti år? – UiS kan gå i spissen for å skape de nye universiteter med en ny forskningsorganise-ring. UiS trenger ikke bli så mye større. Det er kvaliteten det kommer an på, ikke størrelsen.

Teologen Jacob Jervell, som har sine spesialfelt i de første kristne, Det nye testamentet og jødedommen, har satt meget synlige spor etter seg i Norge og kommer sannsynligvis aldri fra betegnelsen liberal teolog. – Liberal er for meg et ord som ikke betyr noe. Det brukes mer som et skjellsord.

Men det er klart at dette blir forbundet med homoliberal. Jeg gikk i et innlegg i Verdens Gang i 1972 inn for homofilt partnerskap, eller som jeg kalte det: ekteskapslignende forhold, og ut fra reaksjonene som fulgte, trodde jeg omtrent at jeg skulle bli drept. I dag deler mer enn halvparten av bispekollegiet min oppfatning, forteller Jervell. Det sier noe om en utvikling, men det tok nesten førti år før Jervell fikk følge i sitt syn på dette temaet. Men selv om majoriteten av bisper deler Jervells syn, er det langt fra alle deler av kristenlivet i Norge som er enig. – Jeg har dårlig ord på meg i deler av den norske kirken. Jeg er mer anerkjent utenlands. På den annen side blir jeg nå invitert til steder som det var utenkelig å bli invitert til tidligere. Jeg har fortsatt prekenforbud i enkelte kirker. Men det å bli avvist og nektet betyr at du blir hørt, og ikke alle blir det. For hver gang jeg blir nektet å tale, får jeg ti nye invitasjoner. Derfor er det grunn til å regne med at det vil hagle med nye invitasjoner til Jervell. Samtidig med at han var i Stavanger for å bli æresdoktor ved UiS, ble han droppet som foredragsholder i IMI-kirken i Stavanger uten å få en nærmere forklaring. – Det har skjedd før, og jeg tar det til etterretning, sier han. Det ble en sterk regional debatt omkring utnevnelsen av Erling Pettersen som ny biskop i Stavanger, særlig på bakgrunn av den nye bispens liberale syn på homofili. – Det er et meget fint valg at Erling Pettersen blir ny Stavanger-biskop. Han er en dyktig og begavet mann, flink med mennesker og åpen. Ingen kan komme og ta ham til inntekt for seg. Det er en person som har alle forutsetninger for å bli en folkebiskop. Synet på homofili har ikke noe med lære å gjøre. Det er et etisk spørsmål, mener Jacob Jervell.

UiS’ nyslåtte æresdoktor har som kjent en meget sterk regional forankring. – Jeg ble en gang introdusert i et møte i det katolske forum i Stavanger som en ekte siddis, som om «eg e fydde på Straen». Men jeg måtte gi beskjed om at jeg ikke er en siddis. Jeg hadde oppvekst i Stavanger fra 1932 til 1940 fordi min far Sverre Jervell var prest her. Jeg bodde i Stavanger fra jeg var åtte år til jeg var femten, bodde i Møllegaten og gikk på Solvang skole. Det gir ingen status som siddis, men jeg har et kjærlighetsforhold til Stavanger. – Det er utrolig å se hva som har skjedd i Stavanger. I dag fremstår Stavanger som den mest innovative regionen i landet. Det har skjedd en enorm utvikling i næringsliv og kultur. Men det blir for lettvint bare å skylde på oljen. I mange andre oljebyer har det ikke skjedd en tilsvarende utvikling. Det er ikke et spørsmål om å ha olje, men om hvordan oljen

er brukt i en samfunnsmessig sammenheng. En venn av meg har sagt at om hundre år er Stavanger hovedstaden i Norge. Det vil jeg gjerne se før jeg tror det, humrer Jervell. Jacob Jervell snakker til tross for sitt kortvarige opphold i Stavanger en dialekt som kan minne om en oppvekst i Eiganes-strøket, unnskyld, Egenes-strøket. – Jeg snakker selvsagt mer stavangersk når jeg er i byen, men jeg vet ærlig talt ikke helt hvorfor. Jeg har bodd på mange steder i landet. Det skyldes kanskje musikken. Jeg vokste opp i Storækres guttekor. Det har satt sine spor. Det er avslutningsvis umulig å komme utenom Jervells Viking-tro. – For meg er Viking laget. Jeg har vært medlem siden 1935. I min tid i Stavanger led byen av et slags mindreverdighetskompleks. Viking ble et eksempel på at det var mulig å nå toppen. Jervells Viking-tro er ekstrem. Han er ikke tilsnakkende hvis Viking taper. – Jeg leser mandagens aviser, men jeg hopper over sportssidene. Det betyr at Jervell i år har fått god trening i å hoppe over sportssidene. Men hans Viking-tro har smittet over selv på barnebarna. – Jeg har et barnebarn som bor i Bærum, går på Bekkestua skole og holder med Viking. Han har til og med fått hele klassen midt i Stabæk-land til å heie på Viking. – Det kalles indoktrinering. – Det gjør det, smiler Jervell meget bredt.

Jacob Jervell har til tross for sin høye alder holdt nærmere femti foredrag i året, skrevet bøker og fått mange tilbud fra store forlag om å skrive nye. Det er ingenting å si på den fysiske formen. Han nærmest småløp opp trappen til podiet i Tjodhallen under femårs-jubileet til UiS. – Alderdommen er ikke rettferdig. Nå begraver jeg mine samtidige kolleger og går i begravelser til mine tidligere studenter. Det må være den genetiske nåden som ligger bak min alder. Min mor ble nærmere hundre. Vi har vært en søskenflokk på ti med en gjennom-snittsalder på 89. – Nå er det slutt på å ta på meg nye oppdrag. Jeg slutter før jeg blir bedt om å slutte. Men kanskje rekker han å holde en gjeste-forelesning på UiS om Jesus som historisk person som en gjenytelse for æresdoktor- tittelen?

Fem russiske og tre norske studenter begyntei høst på en master i miljøovervåkning og naturforvaltning i den olje- og gassproduse-rende regionen i nord. Dette er et samarbeids-prosjekt mellom Statsuniversitetet i St. Peters-burg, Universitetet i Stavanger og IRIS og er finansiert av Senter for internasjonalisering av høyere utdanning. – Dette er et samarbeid som gir studentene en verdifull mulighet til å sette seg inn i miljøaspektene ved onshore- og offshoreindus-trien i nordområdene, særlig i Barentshavet og Sibir, sier professor Tor Hemmingsen ved Institutt for matematikk og naturvitenskap ved UiS.

Hemmingsen er med i styret for mastersamar-beidet, som han mener er svært relevant for unge som vil jobbe med nordområdeproblema-tikk knyttet til olje og miljø. – Det er mye upløyd mark når det gjelder miljøkonsekvensene av oljevirksomheten i nord. Det er store klimautfordringer, og det er minst like store utfordringer når det gjelder hensynet til naturressursene i havet. Statsuni-versitetet i St. Petersburg har høy kompetanse på fagområdet geoøkologi. Mens UiS og IRIS har tilsvarende høy kompetanse innen miljø-aspekter i offshoresammenheng. Det vil gi de norske og russiske masterstudentene kunnska-per om miljøproblemene på to forskjellige områder. Dette er en spesialisering som gjør at studentene får jobbmuligheter både i Russland og i Norge, sier Hemmingsen.

Sugananya Yogarajah (24) og Vilde Krey Valle

(24) er to av de norske studentene som nå er i full gang med masterstudiet. Begge har bakgrunn fra bachelorstudiet i kjemi, ved henholdsvis Høgskolen i Oslo og Høgskolen i Sør-Trøndelag. – Vi har allerede fått en innføring i geoøkologi og oseanologi, og det gir et godt grunnlag for de videre studiene i Russland, sier den norske duoen. – Denne masteren gir oss en god anledning til å studere påvirkningen av økt oljevirksom-het før og etter at industrien har fått fotfeste, sier Valle. – Foreløpig vet vi ikke så mye om konse-kvensene av økt oljeaktivitet i nordområdene utover at den vil skje under ekstreme værfor-hold. I studieopplegget inngår også regelverket i Norge, Russland og EU som gjelder for nordområdene, sier Yogarajah. Undervisningen, som er på engelsk, blir delt mellom universitetet i St. Petersburg og UiS, og studentene har både russiske og norske veiledere på hovedoppgavene sine. De norske studentene drar etter nyttår til St. Petersburg og får en lyninnføring i russisk før de tilbrin-ger det andre semesteret sammen med de russiske studentene, mens de russiske studen-tene er sammen med de norske studentene på UiS i sitt tredje semester, høsten 2010. Studen-tene kan velge om de vil ta masteroppgaven i St. Petersburg eller ved UiS.

De norske studentene vil få et innblikk i russiske undervisningsmetoder, som i dette tilfellet er lagt opp uten lærebøker og basert på den enkelte foreleserens egen erfaring. I løpet av oppholdet i Russland er det også lagt opp

til et to ukers feltopphold i Sibir for å ta geologiske prøver. Statsuniversitetet i St. Petersburg er et av to private universiteter i Russland og har 20 000 studenter. St. Petersburg er den nest største byen i Russland med 4,6 millioner innbyggere. – Et utenlandsopphold som dette gir oss mulighet til å sette oss inn i en annen kultur og i det store internasjonale studentmiljøet ved universitetet i St. Petersburg. Det er også viktig å ta med seg, sier Vilde Krey Valle og Suga-nanya Yogarajah.

Det er en utbredt oppfatning at den norske stat er en dårlig eier. På den ene siden ser man ofte for seg en fjern og uinteressert eier som ikke gjør jobben med å presse selskapet til å maksimere profitten. Dermed forvaltes skattebetalernes penger dårlig. På den andre siden kan regjeringen legge politiske føringer for statsselskapets drift. Det kan være statsråder som kaster seg inn i debatten om lederlønninger eller om hvem som skal bli ny styreleder. Det er heller ikke populært blant investorer. Da reagerer markedet med å tilby lavere pris for aksjene på Oslo Børs. Statsra-batt kalles det.Men finnes denne rabatten i virkelighe-ten, eller er det bare noe «alle» tror? Det spørsmålet ville Nærings- og handelsdepartementet ha svar på, og økonomipro-fessor Bernt Arne Ødegaard ved UiS fikk oppdraget. Han analyserte elleve børsnoterte selskaper som har en større eller mindre statlig eieran-del, blant dem Telenor og Statoil. – Jeg finner ingen tegn til at den såkalte statsrabatten eksisterer, konkluderer professor Ødegaard. Han har analysert data fra 1989 til 2007 og sett etter sammenhenger mellom lønnsom-het og direkte statlig eierandel. I første del av perioden, 1989–1997, kunne det se ut som at lønnsomheten til statsselskapene var mindre enn den burde være, men etter 1997 fins det ingenting som tyder på at de ville ha tjent mer med bare private eiere. Ødegaard så også på den risikojusterte aksjeavkastningen for statens portefølje.

Altså: Har eierne fått den avkastningen de skal ha i forhold til risikonivået på investeringen? Her er svaret et klart ja. Til slutt studerte forskeren statlig eie i forhold til selskapets likviditet. Det innebærer i praksis om de private aksjonærene har

vanskeligere for å få omsatt aksjer i statssel-skap enn i rent private bedrifter. I 18-årsperio-den sett under ett er det lite som tyder på at så er tilfelle. Likevel hører vi stadig vekk at store investorer vil straffe statsselskaper på børsen når regjeringen griper inn i viktige avgjørelser. Det skjedde blant annet i saken om valg av styreformann i Statoil. – Er slike utspill fra børsmiljøene bare tomme trusler? – Ja, min undersøkelse tyder i hvert fall på det. Statoil er tross alt et stort selskap som drives bedriftsøkonomisk. Slik har det også vært med de andre norske statsselskapene de siste 20 årene. Staten har også fordel av å være

en solid eier som ikke kan mistenkes for å ville hente verdier ut av selskapet, sier Ødegaard. Forskningen hans går rett inn i den politiske debatten. – Jeg synes det er veldig interessant at det ikke kan påvises noen statsrabatt for selska-pene der staten eier aksjer, sier nærings- og

handels minister Trond Giske.– Det stemmer også med

mitt generelle inntrykk. Det er ingenting som tyder på at aksjeav-kastningen påvirkes av direkte statlig eierskap. Derfor er det bra å få dette dokumentert fra vitenskapelig hold. Erfaringene fra Oslo Børs tyder imidlertid på at statsrabatten

eksisterer fra tid til annen. – Vi har ikke egne tall på dette, men vi får mange tilbakemeldinger fra markedet, sier kommunika-sjonsdirektør Per Eikrem

ved børsen.– Spesielt utenlandske

investorer har periodevis uttalt at de har økt risikopremien for

norske selskaper. Det har vært i forbindelse med enkeltsaker hvor de har ment at staten har blandet seg inn i saker som aksjonærfellesskapet eller de styrende organer i selskapene bør håndtere, sier Eikrem. – Vårt inntrykk er at dette i de aktuelle tilfellene ikke bare har rammet selskapene med statlig eierandel, men at investorene har økt risikopremien på det norske markedet som helhet.

Tenk deg to personar med like gode ferdighei-ter der den eine har vitnemål frå vidaregåande skule og den andre ikkje. Vil da den med fullført utdanning ha større muligheit for å vera i arbeid enn den som ikkje har det? Det andre ytterpunktet vil vera to personar der den eine har gode basisferdigheiter, men ikkje vitnemål, og den andre har vitnemål, men svake basisferdigheiter. Kven har best mogleg-heit for å få jobb? Kjersti Lundetræ ved Lesesenteret har sett nærare på dette. – Det er mykje lettare å få arbeid i Noreg for ungdom som har fullført vidaregåande skule, enn for dei som ikkje har det. Eit vitnemål fører til at basisferdigheitene får mindre relevans for om dei er i jobb eller ikkje, seier Lundetræ. At utdanningsnivå og basisferdigheiter høyrer saman, er klart for dei fleste. I artikke-len «Do basic skills predict youth unemploy-ment also when controlled for accomplished upper secondary school?» ser Kjersti Lundetræ på samanhengen mellom utdanning, basis-ferdigheiter i lesing og matematikk og arbeids-løyse hos unge mellom 16 og 24 år i Noreg, Canada, USA og Italia. – Alle seier at utdanning er viktig, og det er politisk stor uro for at så mange droppar ut av vidaregåande skule. Eg ville undersøkje om det er vitnemålet som bekreftar fullført vidaregåande skule, eller basisferdigheitene som er avgjerande for om du er i arbeid eller ikkje, seier Lundetræ.

Både kompetansen som vitnemål representerer, og basisferdigheiter blir verdsette ulikt på arbeidsmarknaden i dei forskjellige landa. Det er viktigare med vitnemål i Noreg enn i dei andre landa. Her på berget ser ein meir på papiret enn på basisferdigheitene. «Self-made man»-idealet synest større i for eksempel USA, der gode basisferdigheiter kan bøte for manglande utdanning. – Basisferdigheitene er viktig i alle landa, og det er forståeleg nok ein klar samanheng mellom utdanningsnivå og ferdigheitsnivå. Det ser ut til at fullført vidaregåande utdanning har mindre å seie for arbeidsløyse blant ungdom i USA enn i dei andre landa. Har ein gode basisferdigheiter, har fullført vidaregå-ande mindre å seie for om ein får seg jobb, seier Lundetræ.

Artikkelen er basert på data frå ALL-undersø-kinga (Adult Literacy and Life Skills Survey) frå 2003. Resultata frå ALL deler basisferdig-heitene i 5 nivå. OECD definerer nivå 3 som tilfredsstillande, og Lundetræ bruker dette som eit referansenivå. Ferdigheiter på nivå 1 vert definert som kritisk låge. Ti prosent av norsk ungdom mellom 16 og 24 år er innanfor denne gruppa. – I USA har dei med ferdigheiter på lågaste nivå 4 gonger så stor risiko for å vere arbeids-

ledige som dei som er på referansenivået. Uavhengig av om dei har vitnemål for fullført utdanning eller ikkje. I dei andre landa er denne forskjellen ikkje så tydeleg, sjølv om det er ein tendens også der, seier Lundetræ. Italia er det landet som har lågast ferdig-heitsnivå. Her var òg arbeidsløysa blant ungdom høgast (35 prosent). I Noreg var ho på same tid på berre 11 prosent. Lundetræ tek høgd for at desse forskjellane kan ha innverk-nad på resultata.

I Canada vert både fullført utdanning og basisferdigheiter lagt stor vekt på ved tilsetjing av ungdom. Både fullført utdanning og gode basisferdigheiter er faktorar som har innverk-nad på om 16–24-åringar er sysselsette eller ikkje. – Sjølv om fullført vidaregåande i seg sjølv ikkje er ein garanti for arbeid i desse landa, vil utdanning i dei fleste tilfella føre til betre basisferdigheiter. Det ville jo være trist både for den vidaregåande skulen og for elevane om det ikkje var slik, avsluttar Lundetræ.

Selv om det å få et barn er en stor glede, er det ikke uvanlig at kvinner opplever sorg, angst og depresjon i forbindelse med barnefødsler. Nasjonalt og internasjonalt er forekomsten av depressive lidelser cirka 13–16 prosent for førstegangsfødende. Ved andre gangs fødsel rammes hele 30–40 prosent. Førsteamanuensis Kristin Akerjordet har i sin doktorgrad samlet inn spørreskjema fra 250 kvinner som nylig har født. Hun intervjuet 30 av kvinnene, hvorav 15 hadde depressive følelser tilknyttet graviditet og barnefødsler. – Helsetjenesten overser ofte kvinner som lider på grunn av depressive følelser eller angst i forbindelse med barnefødsler. Flere av kvinnene i min studie opplevde manglende forståelse og avvisning fra helsepersonell, forteller Akerjordet. Hun er en av forskerne ved Institutt for helsefag ved Universitetet i Stavanger som siden 2006 har forsket på hvordan helsetjenes-ten kan bli bedre til å ivareta kvinners mentale helse. Doktorgradsarbeidet hennes peker mot et viktig svar på spørsmålet: Opplæring og

kurs i emosjonell intelligens for helsepersonell vil gjøre dem bedre rustet til å hjelpe kvinner med å forebygge utviklingen av depressive lidelser.

Emosjonell intelligens (EI) er evnen til selvinn-sikt og mestring av egne følelser samt forstå-else og mestring av andres følelser på en konstruktiv måte. – EI er det som gjør at vi kan skape gode relasjoner til andre mennesker og dermed styrke kvaliteten på det arbeidet vi gjør som sykepleier, jordmor og lege. EI er en ny måte å tenke sykehusledelse på som en viktig bidrags-yter for å fremme god omsorg og effektiv ledelse i helsevesenet, sier forskeren. Akerjordet ser for seg at man i helse- sektoren kan jobbe med en gruppe deprimerte personer, for eksempel gravide, og så veilede og samtale om det å ta i bruk kvinnens EI for å mestre egne følelser i hverdagen. – Helsearbeidere kan gi veileding og undervisning i denne kompetansen for å

bevisstgjøre pasienter om deres eget atferds-mønster knyttet til de smertefulle følelsene. En veiledningsgruppe kan være med på å styrke kvinnens egne mestringsressurser slik at hun kan lære seg en strategi for å forebygge en eventuell kommende depresjon, forklarer Akerjordet. – Er ikke dette en jobb for psykologer? – Nei, jeg tror det handler vel så mye om å oppøve medmenneskelighet og evne til å møte folk med respekt, forståelse og tilstedeværelse, slik at man bedre kan styrke aktuelle mest-ringsressurser. Vi snakker ikke her om dypt deprimerte mennesker, vi snakker om mennes-ker som sliter med depressive følelser. Det er klart at har man en alvorlig depresjon, skal man henvises til ekspert. Men nå snakker jeg om å ta tak i depressive følelser og forebygge en mer kritisk og langvarig depresjon på et tidligere tidspunkt.

Det var Akerjordets egne erfaringer som sykepleier og mange gode rollemodeller i yrket

som førte til at hun begynte å forske på EI, inspirert av professor Elisabeth Severinsson. – Jeg har vært fasinert av faglig dyktige sykepleiere med stor relasjonell forståelse og personlig integritet. Når slike varme og omsorgsfulle mennesker er på jobb, er det ofte rolig på avdelingen. Andre har ikke den samme evnen, og da er det fort mer urolig på arbeidsplassen, særlig om natten. Akerjordet har spurt seg selv hva det er som gjør at noen klarer å framelske det gode i mennesket, og hva det er som gjør at noen klarer å utvise tilstedeværelse på en slik måte at det fremmer faglig kvalitet i sykepleierfaget. Svaret hennes er at dette «noe» er EI i kombi-nasjon med gode faglige kunnskaper. – Men er det ikke slik at noen har dette «noe» og andre ikke? Kan emosjonell intelli-gens læres? – Ja, jeg mener at EI kan øves opp gjennom personlig refleksjon, trening og veiledning. Jeg tror at man kan lære større tilstedeværelse og relasjonelle ferdigheter, men det krever at helsepersonellet er villige til å jobbe med seg selv som mennesker og ikke la rutinen og vanemønstrene overta. Kvinner som er gravide, trenger en ekstra støtte for å styrke sine mestringsressurser. Litt ekstra omsorg, støtte og faglig klokskap gjør at kvinnen selv

kan ta tak i ting og forebygge depresjon på et tidlig tidspunkt. – Men det som kjennetegner helsevesenet, er vel ikke at de har mye tid til overs? – Slik helsevesenet er lagt opp i dag, har man et system som har liten tid. Men et godt menneskemøte trenger ikke vare lenge. Det går på våre holdninger og på bevisstgjøringspro-sesser rundt disse kvinnene. Helsepersonell som mangler kunnskap, og som mangler forståelse, varhet og følsomhet, trenger hjelp til å se hvordan de virker på pasientene, slik at de kan forbedre de relasjonelle ferdighetene sine.

Akerjordet utviklet i forbindelse med avhand-lingen to skalaer for å vurdere den enkelte respondentens EI. Spørsmålene handlet om personlig mestring og kreativitet, selvinnsikt og sosiale evner hos den enkelte. Studien av de 250 respondentene indikerte at kvinner med høy grad av emosjonell intelligens har større selvinnsikt og forstår de depressive følelsene sine bedre enn de som har lavere EI. Kristin Akerjordet fant at emosjonell intelligens gir kvinnen styrke og bedre evne til å takle motgang og depresjoner, noe som er viktig for å gjennomføre graviditet og fødsel. – Det kom fram i min dybdestudie at tidligere deprimerte kvinner hadde lært seg å fornemme og bli seg bevisst sine egne depres-sive følelser slik at de kunne gripe inn i forkant og dermed forhindre utviklingen av en depresjon. Veiledningsgrupper og interven-sjonsgrupper kan være med på å øke bevisst-gjøringen om dette, forklarer Akerjordet. Forskeren har i tillegg intervjuet seks eksperter innen psykiatri, jordmoryrket, lederskap, utdanning innen mental helse og teologi. De støtter studiens hypoteser om at det fins en positiv sammenheng mellom EI og mental helse og tilsvarende styrker betydnin-gen EI har relatert til postnatal depresjon. I tillegg bekrefter de en positiv sammenheng mellom EI og lederskap.

Det er ingen enighet, verken blant forskere eller andre, om hva EI egentlig er. Det er også

ulike måter å måle EI på, og skalaene som brukes, er svært omdiskuterte. – Om man er seg bevisst hvilke typer kunnskap man utvikler ved å anvende de ulike måleinstrumentene, og samtidig er kritisk til bruken av denne kunnskapen, er jeg ikke i tvil om at EI er et godt verktøy for dialog og oppfølging, sier Akerjordet. Det er også en annen side ved EI som Akerjordet nå behandler. – Mennesker med høy EI kan være selvsentrerte og manipulerende. Så skal man bruke denne kompetansen, er det viktig at man også har en moralsk forståelse av fenomenet, sier Akerjordet.

Se for deg et helt vanlig norsk hjem, hvor mamma spiser middag sammen med sin tre år gamle sønn. En tilsynelatende idyllisk scene, men under overflaten kjemper kvinnen en knallhard kamp med seg selv: «Kan han ikke snart bli ferdig med å spise? Da kan jeg endelig gå ut på badet og kaste opp.» Dette er bare en av mange historier fra virkeligheten som Kristine Rørtveit har fått høre under arbeidet med sin doktorgrad. Hun er ansatt ved Stavanger distriktspsykiatriske senter, men bruker mesteparten av arbeidstiden sin på å forske til doktorgraden ved Universi-tetet i Stavanger. I intervjuer med pasienter har hun fått innsikt i hva disse kvinnene sliter med i hverdagen. – Spiseproblemer omfatter lidelser som i

stor grad holdes skjult, som for eksempel ekstreme forsøk på slanking, overspising eller oppkast. Å måtte holde oppe en fasade, selv i ens eget hjem, koster mye krefter. En del av dem som rammes, har barn. Dette skaper spesielle problemer. Mødrene har angst for måltider, samtidig som de vet at denne arenaen er en viktig del av barnas oppdragelse. En av kvinnene jeg intervjuet, sa at det føles som å stå ytterst på kanten av et stup hver gang familien samles for å spise. De som rammes, er voksne kvinner som selv mener at det de driver med, er galt, forteller Rørtveit. Ifølge Statens helsetilsyn får mellom 0,2 og 0,4 prosent av befolkningen anoreksi og 1–2 prosent bulimi. De fleste som får spisefor-styrrelser, er kvinner mellom 15 og 40 år.

Helsetilsynet har beregnet at bare 30 prosent av dem som lider av anoreksi, og under seks prosent av dem som lider av bulimi, får behandling. Forskerne tror dette kan ha sammenheng med manglende motivasjon for å motta hjelp, men også at skyld- og skamfølelse hindrer dem i å søke hjelp.

Det er skyld- og skamfølelsen stipendiat Kristine Rørtveit nå undersøker. Det fins svært få kvalitative studier av hvordan mødre med spiseforstyrrelser opplever hverdagen sin. Artikkelen hvor Rørtveit har dybdeintervjuet åtte informanter som er eller har vært i denne situasjonen, gir derfor et sjeldent innblikki problemet.

Kvinnene forteller blant annet at de nedvurderer seg selv som mødre, har dårlig samvittighet for dobbeltlivet sitt og lever i konstant frykt for at de skal føre sin egen sykdom over på barna. I barnas oppvekst slår spiseforstyrrelsene inn med full tyngde. Det gjelder særligi forbindelse med måltider. – Du føler sånn angst, og kroppen reagerer. Så må du holde deg rolig og si til deg selv at det er naturlig å spise, og du sitter ved bordet og nesten gråter. Dette skal liksom være en naturlig setting, og du må oppdra barna dine, men du orker ikke å spise selv, sier en av kvinnene. En annen forteller at hun spiser for syns skyld, men teller hvor mange minutter maten har vært i magen. Ved første mulighet kaster hun den opp igjen. Det er heller ikke lett å lære barn gode matvaner når man ikke har kontroll over egen spising.

– Sønnen min er ganske tung. På en måte føler jeg at det er vårt ansvar hva han spiser, men min troverdighet på det området er ganske lav, sier en av mødrene.

En annen forteller om dårlig samvittighet for at hun stadig er for utslitt til å ta del i barnas hverdag. Noen ganger orker hun bare å svare barna med enstavelsesord: ja, nei og god natt. En annen av informantene opplevde at problemene fulgte henne helt inn i datterens voksenliv. – Jeg klarte ikke å delta i bryllupet hennes, fordi jeg var for fanget i mitt eget system. Jeg følte meg for dårlig til å involvere meg. Alle andre var fulle av følelser og forventninger, men for meg var det stikk motsatt, sier kvinnen. Kristine Rørtveit har skrevet to andre forskningsartikler, basert på gruppesamtaler hun har hatt med fem informanter. Den ene studien viser hvordan kvinner med spisefor-styrrelser balanserer mellom mental sårbarhet og styrke. På den ene siden kan de være fornøyde med at de klarer å holde en vellykket fasade og gjennomføre en tilsynelatende normal hverdag. På den andre siden koster dette dobbeltlivet enormt med krefter. Den andre studien handler om kvinnenes følelse av å være fanget i sin egen kropp, som de i tillegg skjemmes av. Besettelsen av kropp og vekt gir mange sterke utslag. De kan for eksempel få kraftige fysiske reaksjoner av følelsen av å legge på seg noen få gram. Det er heller ikke uvanlig å føle at kroppen eser ut av alle proporsjoner ved den minste matbit. Enkelte sammenligner kroppen med gjenstan-der de har rundt seg i dagliglivet. En kvinne fikk det for seg at hun var blitt for stor til å komme gjennom en døråpning.

Andre forteller at de får et kick avsykdommen. En kvinne sier at hun nytersine matorgier. – Ja, det er helt forferdelig. Spesielt hvis du planlegger det, vet du kommer til å gjøre det og girer deg selv opp. Da skjer det noe. Det kan nesten sammenlignes med dop. Rørtveit har lang erfaring som psykiatrisk sykepleier. Hun mener det er viktig å kjenne til tankegangen til disse kvinnene slik at man kan hjelpe dem til å sette ord på følelsene. Som praktiker har hun sett at sykepleiere, jordmø-dre og ansatte ved helsestasjoner og poliklinik-ker kan bli flinkere til å fange opp dem som trenger hjelp med problemene sine. Mer kunnskap kan hjelpe helsepersonell til å oppdage hvilke gravide som har spiseforstyr-relser, hva disse kvinnene bør tilbys, og hvordan man skal organisere støttetiltak som for eksempel gruppesamtaler. Forskeren tror at mange ansatte i helse-

vesenet vegrer seg for å ta opp slike betente spørsmål med kvinner, for eksempel når de er på helsekontroll med barna. – Når jeg foreleser på videreutdannings-kurs for psykiatriske sykepleiere, får jeg ofte spørsmål om hva helsearbeideren bør gjøre hvis hun mistenker en kvinne for å ha spisefor-styrrelser. Jeg tror det går an å legge temaet naturlig inn i et generelt spørsmål om hvordan det går med søvn, aktivitet og måltider. – Selv om temaet er skambelagt, tror jeg mange har et ønske om å fortelle om proble-mene sine. Økt oppmerksomhet og bedre behandlingstilbud kan dempe stigmatiseringen og føre til at flere som trenger hjelp, søker hjelp, sier Kristine Rørtveit.

Hennes forskning blir tatt godt imot av Interessegruppa for kvinner med spise-forstyrrelser (IKS). De driver blant annet selvhjelpsgrupper og en egen krisetelefonfor målgruppen. – Vi synes det er flott at det forskes på dette, og særlig at det skjer ved dybdeinter-vjuer. Kvinnene som er gjengitt i artikkelen, forteller om erfaringer mange vil oppleveå kjenne seg igjen i, sier Mona Pettersen ved IKS. – Vi vet at noen mødre opplever ambiva-lens i forhold til barna sine: De elsker dem og vil gjøre alt for at de skal ha det bra, men har samtidig vanskelige følelser knyttet til barnet. Det oppleves som vanskelig å finne ut av hvordan de best skal takle situasjonen og seg selv. Det er knyttet veldig mye skam og skyld også til det at de opplever å ikke elske barnet sitt nok. De færreste kan sette ord på eller være åpne om dette, sier hun. IKS er enig med forskeren i at helseperso-nell bør få mer kunnskap om hvordan disse kvinnene har det. Da er de bedre rustet til å spørre gravide og småbarnsmødre om eventu-elle problemer på en naturlig måte. – Det viktige er å gi kvinnen muligheten til å sette ord på og bearbeide det hun opplever, både i relasjonen til barnet, til henne selv og til spiseforstyrrelsen, sier Pettersen.

– Vårt viktigste budskap er at ressursene må settes inn der de har størst effekt, nemlig blant barn i tidlig alder, sier førstelektor Pål Roland. De første to prosjektperiodene à to år, er nå gjennomført. Barnehager, skoler og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) fra åtte kommuner i Rogaland har deltatt med individuelle mål og planer. Felles for alle er satsingen på tidlig innsats og systemrettet arbeid. Det handler om hvordan de skal håndtere og forebygge atferdsproblemer på et tidlig stadium.

I en artikkel i tidsskriftet Spesialpedagogikk oppsummerer forskergruppen ved SAF kasus-beskrivelser. Deltakerne i prosjektet har her skrevet om hva de synes er vanskelig, og hovedtyngden i kasusbeskrivelsene handler om aggresjon. Kasusene handler om alvorlige tilfeller, for eksempel om utagerende barn som slår hodet sitt i veggen, som biter, slår, roper og skriker, spytter og har vansker i relasjoner med jevnaldrende. Andre problemområder som dominerer, er utestengning og minoritets- og språkproblema-tikk. Noen barn har en innagerende atferd og er usikre og mistilpasset. Barn med minoritetsbakgrunn som sliter med dårlige norskkunnskaper, kan ha problemer

med å innrette seg etter regler og rutiner. De prøver å få oppmerksomhet på feil måte i form av å bli utagerende når de ikke forstår eller ikke føler seg som en del av fellesskapet.

Roland understreker at intensjonene i SAF-prosjektet De utfordrende barna stemmer overens med målsettingene i sentrale offentlige dokumenter. I Stortingsmelding 16 (2006–2007) er det bærende budskapet at tiltak skal settes i gang så fort problemer eller utfordringer oppdages. Barn som trenger støtte i språkutviklingen, skal få dette allerede i førskolealder. I grunn-skolen må ressursene settes inn i de første årstrinnene, heter det i meldingen. Midtlyng-utvalgets rapport, NOU 2009: 18 «Rett til læring», tar for seg det spesial-pedagogiske feltet i Norge. I rapporten foreslås det tiltak som skal bedre tiltakskjeden for barn med lære- eller atferdsvansker. Midtlyng-utval-get er bekymret over at bare halvparten av barna får den hjelpen de trenger. I rapporten kommer de med tiltak som skal gjøre skoler og barnehager bedre rustet til å øke læringsutbyt-tet for den aktuelle gruppen. – Både Stortingsmelding nummer 16 og rapporten fra Midtlyng-utvalget legger vekt på tidlig innsats overfor alle typer vansker.

Rapporten og stortingsmeldingen viser til at endringspotensialet er størst blant de minste barna, men ressursene har hittil hovedsakelig vært brukt i ungdomstrinnet. Det trengs en omfattende kompetansebygging både i barnehagen og skolen på dette feltet, mener Roland.

Førsteamanuensis Inger Kristine Løge forteller at de i prosjektet har sett at utagerende barn kan ha lignende atferd som likner på den man ser hos barn med omfattende språkvansker. – Dårlig forståelse kan være et av proble-mene til andre atferdsproblemer. Et mål med prosjektet vårt er å bidra til en bedre forståelse for minoriteters språkproblemer, slik at de kan ivaretas bedre i undervisningen. I førskolealderen er det absolutt nødvendig med mer kompetanse for å løse problemer på dette området, sier hun.

Når SAF-forskerne oppsummerer kasusene og ser hva som rører seg i praksisfeltet, er de overrasket over kompleksiteten og den krevende atferden som skildres av skole- og barnehagepersonell. – Det gjelder i dette tilfellet i aldersgrup-pen fire til åtte år. Skoler og barnehager har slitt med å implementere ideene fra stortings-meldingen som kom for tre år siden. Delta-

kerne opplever usikkerhet og trenger mer veiledning, mener Roland. – Dette gjelder ikke minst i barnehagen, skyter Løge inn. – Det trengs mer kompetanse blant de voksne som kollektiv og ikke bare blant enkelte ildsjeler. Slik oppnår man felles kompetanseheving, mener hun. Forskerne mener at det må legges mer vekt på systematisk oppfølging av barns utvikling og på bedre rutiner og samarbeid mellom skole og barnehage. Deltakerne i prosjektet oppfor-dres til å lage systemer for å følge opp barn med psykososiale vansker.

– Vi ser at skoler og barnehager har en tendens til å se for mye på individet og ikke så mye på å lage systemer for tiltak. Et mål for oss er å få til en bredere tilnærming, sier førsteamanuen-sis Hildegunn Fandrem. På hver samling får deltakerne teoretiske innspill og veiledning på konkrete saker de står oppi. – All veiledning skjer innenfor en felles veiledningsmodell, et verktøy som de som deltar i prosjektet, kan ta med seg tilbake til sine institusjoner og bruke i hverdagen. Mot slutten av prosjektperioden har vi opplevd at prosjektdeltakerne jevnt over har fått godt tak på veiledningsmodellen.

Fandrem forteller at det tverrfaglige vektlegges. Helsesøstre kan ha andre begreps-apparat, men det er viktig å danne en felles forståelse. Gjennom prosjektet kan kommu-nene også lære av hverandre, og de får større nettverk. Våren 2010 begynner en ny runde med nye kommuner. Prosjektet De utfordrende barna ble til på initiativ fra Fylkesmannen i Rogaland, som også har gitt prosjektet betydelig økonomisk støtte.

Seniorrådgiver Marta Vignes hos Fylkesman-nen bekrefter at de store atferdstiltakene i stor grad har dreid seg om de eldste barna i grunnskolen. Det statlige kompetanseprogram-met SAMTAK er et av disse. Heller ikke overgangen fra barnehage til skole har vært prioritert. – Før oppstarten av prosjektet så vi at personell som jobber i lavere skoletrinn og barnehage, hadde et kompetansebehov innenfor dette området, og at det ville være viktig å starte tiltak her. Fra vår side var det også et mål å stimulere til tverrfaglig samar-beid i kommunene, og jeg er imponert over deltakernes engasjement, evne og vilje til å utfordre og hjelpe hverandre, sier hun. – Fra vår side er det også viktig at barnas rettssikkerhet ivaretas, og at det finnes

kunnskap om å gjøre ting riktig. Prosjektet skal være en verktøykasse til å håndtere hverdagen, sier Vignes.

Alvhild Bø er styrer i Nyland barnehage i Time kommune, som har deltatt i prosjektet. Hun satte særlig pris på kombinasjonen av kompe-tanseheving og arbeidet med kasus. – Det har også vært verdifullt å lære metoder for å jobbe mer systematisk. Slik har vi fått en bedre forståelse for barna og kan gripe inn før en liten utfordring blir et stort problem. Når i tillegg hele personalet involve-res i større grad enn før, får jeg som leder et bedre innblikk i hva som foregår hos oss, sier Bø. Hun forteller at barnehagen også har oppdaget fellestrekk med skolene som vil bli utnyttet bedre i fremtiden.

Siden midten av 1990-tallet har ikke antall trafikkdrepte sunket i merkbar grad. I 1970 var det 560 som ble drept i trafikken. På midten av 90-tallet var det under 300 drepte, og i 1999 kom visjonen om null drepte som ble nedfelt i Nasjonal transportplan for 2002–2011. Men fra 1999 og frem til i dag er tallet på drepte så å si uforandret. Overingeniør Trond Åge Langeland i Statens vegvesen er daglig opptatt av blant annet trafikksikkerhet. Det har gitt seg utslag i en fersk doktorgradsavhandling ved Universi-tetet i Stavanger med nullvisjonen som tema. Avhandlingen bygger på intervjuer med 30 fagpersoner, og konklusjonen er ikke direkte oppmuntrende, hvis den skal tas bokstavelig. – Nullvisjonen kan allerede ha utspilt sin rolle. Den har gitt økt oppmerksomhet om trafikksikkerhet, men så langt ikke ført til

viktige kortsiktige endringer, forklarer Langeland.

Langeland påpeker at det kan være flere grunner til at vi har fått en stagnasjon i antall trafikkdrepte og hardt skadde fra midten av 1990-tallet og frem til i dag. Han mener at dette delvis kan forklares med at det allerede er tatt ut en gevinst. Flere tiltak som ble iverksatt siden 1970-tallet, fikk en gunstig virkning. Det dreier seg blant annet om pålagt bruk av bilbelte og mer trafikksikre kjøretøy i en tid med merkbart økt trafikk-mengde. – Det er likevel et tankekors at nedgangen er mindre enn vi kanskje kunne forvente. Frem til år 1990 var nedgangstakten per tiår rundt 100. Det skulle tilsi at antallet trafikk-drepte i dag skulle vært rundt 150 sammenlig-net med dagens 250, forklarer Langeland.

Nullvisjonen var et ønske om ytterligere nedgang i ulykker med drepte og livsvarig

skadde, og er ifølge forskeren mer å betrakte som en visjon enn et konkret mål. – Visjonen var et uttrykk for at det er uforsvarlig at så mange blir drept i trafikken. Det handlet også om å få etablert et delt ansvar mellom dem som utformer vegsystemet, og trafikantene. Trafikanter, kjøretøyer og infrastruktur ble satt i sammenheng. Denne sammenhengen illustreres best av fartsgrense-settingen med utgangspunkt i hva menneskene tåler i et kollisjonsøyeblikk. I trafikkreglene heter det at det ikke skal være en fartsgrense på mer enn 70 km/t der det er fare for frontkollisjoner. Grensen når det gjelder sideveis kollisjoner er 50 km/t, og 30 er grensen der myke og harde trafikanter kommer i konflikt med hverandre. – Brudd på fartsgrensene er en sterkt medvirkende årsak til mange dødsulykker.

Med tiltak som sikrer et lavere fartsnivå, for eksempel fartssperrer i biler, er det mulig å oppnå store gevinster når det gjelder trafikk-drepte på årlig basis. Derfor har det vært en økt innsats på denne fartsgrenseinndelingen, sier Langeland. – Politikerne kan komme med tiltak som kan redusere antall drepte og livsvarig skadde i trafikken. Men det er tiltak som kan virke upopulære. Fartssperre er et slikt tiltak. På enkelte områder er vi bundet av internasjonale reguleringer, men et større initiativ i en mer drastisk retning kan gi gevinst, sier Langeland.

– Vi vil aldri nå dit hen at vi får null drepte eller null livsvarig skadde i trafikken, sier Langeland. Han mener likevel at nullvisjonen har noe for seg. – Nullvisjonen bidrar til økt oppmerksom-het om trafikksikkerhet, noe som gjør at vi kan nærme oss visjonen. Visjonen er bra, selv om den kanskje ikke gjennomsyrer aktørene Statens vegvesen, Trygg trafikk og politiet på

bred basis. Nullvisjonen har fått mest å sii Statens vegvesen, men den er ikke uttalt i hverdagen i organisasjonene. Noen vil nok hevde at ulykkesnivået i dag ville vært det samme uavhengig av nullvisjonen. For min egen del vil jeg hevde at det har skjedd en bevisstgjøring av aktørene i sikkerhetsarbeidet og i befolkningen, sier Langeland. Forskeren mener man kan se på nullvisjo-nen som et bilde på veien mot et lavere tall enn dagens 250 drepte. – Et tall på 50 drepte i trafikken årlig vil jeg anse som realistisk i fremtiden. Men det vil kreve sterkere tiltak som kan true den indivi-duelle friheten og kjøreopplevelsen for den enkelte. Det er et dilemma og en problemstil-ling som både myndigheter og politikere må ta stilling til, mener Langeland.

– I dag er det sosialt uakseptabelt å kjøre i fylla. Målet må være at det også skal være sosialt uakseptabelt ikke å bruke bilbelte og å kjøre for fort. Det er to av de viktigste årsakene til trafikkdrepte i dag, forklarer Langeland. Trafikkforskeren mener at man i fremtiden må jobbe videre med tiltak som går ut på å hindre møteulykker, utforkjøringer og ulykker som involverer myke trafikanter. Dette

arbeidet må skje i samarbeid mellom de sentrale trafikksikkerhetsaktørene. Langeland fremholder at iverksetting av fysiske tiltak vil gi en gunstig effekt. – Etablering av midtdeler og andre varianter av markører som kan forhindre

møteulykker, er ett tiltak. Det må legges vekt på å lage sideterreng som ikke forsterker ulykkene. Dette er momenter som må tas med i betraktningen når nye veianlegg planlegges. Så kommer Langeland med et aldri så lite hjertesukk til slutt når det gjelder fartsgrenser. – Å holde seg til og ha respekt for

fartsgrenser gir bare små tidstap for den enkelte trafikant. Det kan ikke spille en stor rolle om vi kommer 30 sekunder forsinket hjem til middag, sier han.

– Velkommen til Landa. Nå går vi 3000 år tilbake i tid, sier husfrue Monica Johannessen. Hun er kledd i en tidsriktig lang grønn drakt pyntet med brosje. NRK Hordalands prosjektleder Ole Egil Størkson gjør klar et hendig videokamera – nå skal han på befaring. Sammen med kollega og produk-sjonsleder Gunn Aasen skal han gjøre seg et inntrykk av hva fortidslandsbyen Landa er. Resultatet skal til slutt bli en del av en programserie om norske røtter. De fester en

mikrofon på jakkeslaget til seniorforsker Trond Løken, og trer inn gjennom portene på Forsandmoen.

Bak de høye tregjerdene ligger fortiden – Norges eneste landsby fra forhistorisk tid. Opptakten til de store funnene startet ganske

tilfeldig på 80-tallet. En bonde ønsket å dyrke vekk noen gravhauger på marka si, og kontaktet Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger. Dette skulle få større følger enn noen hadde forestilt seg.

– Under to av haugene fant vi spor av boset-ninger. Vi så at dette kunne bli spennende, og var heldige og fikk penger til utgraving med en gang, forteller utgravingsleder Trond Løken. Til sin store overraskelse fant arkeologene spor av bosetninger over alt. Utgravingene fortsatte i ti år. Alt i alt ble 80.000 kvadratme-ter undersøkt, og de fant spor etter 250 hus. I 1990 var dette like mange hus som tidligere var blitt undersøkt i Norge. – Utgravningene ved Landa åpnet et nytt vindu til forståelsen av menneskenes dagligliv og livsforhold. Nå fikk vi direkte innblikk i hvordan folk bodde og levde på boplasser i hele landet. Før dette hadde vi for det meste bare gravfunnene, som fortalte om materiell kultur, død og begravelse. Nå fikk vi vite om det daglig levde livet, sier Løken.

Landa er unik i norsk sammenheng, og Trond Løken kan alt om stedet. Seniorforskeren har vært mangfoldige timer på markene her. I et tiår pendlet han mellom utgravingene på Forsandmoen og hjemmet sitt i Stavanger. Og selv om det hele startet på 80-tallet, ble det siste funnet gjort for bare to år siden. I 2007 fant de spor etter tre-fire nye gårder. – En veldig god historielærer inspirerte meg nok til mitt yrkesvalg. Mens nyere historie var godt dekket, var det mangler i eldre historie, sier Løken. Når han i august 2010 går av med pensjon, har han selv vært med på å fylle noen av hullene.

Husfruen og Trond Løken tar med NRK-teamet til en avlang bygning med tett stråtak. Huset kan ved første øyekast ligne et stort

feriehus fra en dansk reisekatalog. Men den er nok av en eldre årgang. Rundt 3000 år gammel, for å være mer nøyaktig. Bronsealder-huset på 22 x 8 meter ble gjenreist i 1995. – Jeg er overveldet, sier produksjonslede-ren når hun kommer inn. – Tenk at det var slik for 3000 år siden! Det er høyt under taket i bronsealder-huset. I den ene enden har husfrua tent opp bål, og på hver sin langside står trebenker med skinnfeller. Selv om høstkulden biter ute, er det lunt og koselig inne. Vinden gjennom taket får ekstra liv i bålet. I den andre enden av huset er det god plass til husdyr.

– Det var revolusjonerende da vi fant ut at det var en organisert jordbrukskultur med dyrehold og med hus som kunne vare i hundre år, forteller Løken. – Før trodde vi folk i bronsealderen bodde i små hytter som ikke var særlig solide, og at de reiste fra sted til sted. Nå står flere hus fra bronsealder og folkevandringstid rekonstruert på det store området på Landa. Og det er nettopp disse funnene og visuelle framstillingene som gjør at

Landa nå får plass i en nasjonal historisk serie på NRK. Program to i serien «Norske røtter» skal handle om jordbruk, og på Landa skal de konkludere hvordan jordbruket med bofaste mennesker ble etablert i Norge.

Utgravingene på Forsandmoen har betydd mye for senere arbeid i felten. For første gang i Norge fjernet de all matjorden på markene med gravemaskin. Deretter jobbet arkeologene

seg ned gjennom lagene. Metoden var allerede mye brukt i Danmark, men var knapt kjent her til lands. I løpet av ti år utviklet de en ny metodikk, som etterpå ble tatt i bruki resten av landet. – Vi fikk en tidobling i effektivitet. Nå foregår flere titalls utgravinger av denne sorten i Norge hvert år, forteller Løken. Dermed har

antallet hus som har blitt undersøkt, steget til det mangedobbelte.

Men selv om de gjorde mange betydningsfulle funn på Landa, fant de aldri rester av mennes-kene som bodde her. Foruten 50–60 enkle gravhauger fra 500-tallet, aner ikke Trond Løken hvor alle Forsand-menneskene kan ha blitt av. Flere tusen år med historie er tolket ut fra funn av stolpehull, avstanden mellom dem og blant annet korn. Karbondatering, den såkalte C14-metoden, har gitt veldig nøyaktig datering. Rundt 550 etter Kristus reduseres størrel-sen på boplassen radikalt. Fra omlag 20 gårder til to i løpet av 50 år. Spørsmålet er hva som skjedde. – Tidligere forklarte jeg dette med klimaendring, pest, eller overutnyttelse av landbruksjorden. Men nå har en annen forklaring dukket opp, sier Løken. Han forklarer at det nylig har vært pekt på en naturkatastrofe i 536–37. Et meteor-nedslag eller vulkanutbrudd gjorde at solen ikke skinte på den nordlige halvkule disse to

årene. Dette kan ha vært utgangspunktet for fortellingen om ragnarok i norrøn mytologi, og ødeleggingen av bosettingen på Forsand-moen kan ha sammenheng med dette. – Det er kjempespennende å se slike sammenfall. En annen forsker pekte på denne mulige sammenhengen, og jeg så hvordan dette også kunne forklare Forsandmoen, sier Løken. Han legger til at det godt kan være flere årsaker, og at de virket sammen.

Vi setter oss i bilen, reiser tilbake til nåtiden og framtiden. Trond Løken har kanskje ikke så mange turer igjen til Landa. I alle fall ikkei embetes medfør. Om få måneder er det slutt på 34 års tjeneste ved Arkeologisk museum. Da vender han nesen mot hjemlige trakter og bosetter seg på Nesodden. Men først skal han gi nok et bidrag til ettertiden. Med boktittelen «The agricultural settlement at Forsandmoen, SW-Norway – from Bronze Age farm to Early Iron Age village» analyserer han bygningene på Landai et europeisk perspektiv. Her går han inn på byggeskikk og konstruksjoner i bronsealder og folkevandringstid.

Så får framtidens arkeologer kunnskap om hva de skal se etter når de finner nye hull fra fortiden.

I sommer startet utgravingen av et gammelt korallrev i Vanuatu. Arkeologene fant ut at uthulingene i korallrevene ble brukt som gravkamre i den gamle stillehavskulturen. Så langt har forskerne registrert 80 begravde individer. Og funnet av de hodeløse skjelettene gir ny kunnskap om gravritualene og identite-ten til menneskene som bodde der. – Dette er et banebrytende funn fordi det er det eldste og største skjelettfunnet overho-det i Stillehavet. Skjelettene er hodeløse. I det hele tatt har slektningene ikke behandlet sine døde særlig varsomt. Passet ikke den døde i uthulingen i korallrevet, ble armer og bein knekt på plass. Det er mulig de har lagt de

døde bort, slik at de ble begravd først som skjeletter, sier forskningssjef ved Arkeologisk museum, Mads Ravn. I samarbeid med det lokale museet i øyriket Vanuatu deltar han sammen med et kobbel av forskere i et internasjonalt og tverrfaglig samarbeid som skal skaffe kunn-skap om menneskene som befolket Stillehavets øyer. Det er Ravns kompetanse på migrasjon og kolonisering over store avstander og hans ekspertise i digital utgravningsdokumentasjon og registrering som gjør ham spesielt attraktiv i dette samarbeidet.

Vanuatu består av 83 øyer som ligger 1 750 kilometer øst for Australia. Tydelige

rester i jordlagene etter et voldsomt vulkan-utbrudd har gjort dateringsjobben enkel for

arkeologene. Den vulkanske eksplosjonen skjedde for ganske nøyaktig 3 000 år siden. Før dette finner ikke forskerne spor etter menneskelig aktivitet. – Måten menneskene er begravd på, vitner om en annen helkroppstenkning enn for eksempel den europeiske. For disse mennes-kene fantes det ikke et skarpt skille mellom liv

og død. De døde deltok i nåtiden. Ta for eksempel Bali og andre Stillehavsøyer bare for noen tiår tilbake: Det var vanlig å la hodeskallen til forfedrene stå utstilt i hjemmet. Forfedrene var med i hverdagen, og det er nærliggende å tro at skjelettene på Vanuatu er hodeløse fordi hodene ble brukt i et forfedre-ritual. En enkelt mann ble for eksempel funnet begravd med hele fem hoder på brystkassen, forteller Ravn. Vanuatu-folkene fjernet vulkanasken før den døde ble lagt nedi, for deretter å dekke til med aske og sand. Hver grav er markert med leirkar preget av avanserte mønstre, muligvis laget av små beinstykker brukt som stempler. På keramikken er det også avbildet ansikter og øyne, som kanskje skal være forfedrenes. – Jeg har aldri sett så flotte ting før. Det må være de fineste leirkarene i verden fra denne tiden, hevder Mads Ravn.

I det tverrfaglige prosjektet arbeider antropo-loger og etnologer sammen med arkeologene. De har eksperimentert seg fram til hvordan

koloniseringen av øyriket skjedde. Mennes-kene kom mest sannsynlig til Vanuatu i kano fra Filippinene. De reiste trolig over tusen kilometer til sjøs i utriggerkanoer, seilfarkoster med støtteskrog festet til lange utriggere. Båtene var utstyrt med seil og hadde plass til store familier. Kanofarerne fant et mennesketomt øyrike og slo seg ned. Der levde de av fisk og skalldyr og av jorden. Øyriket var også rikt på kjempe-skilpadder som lett lot seg fange. I den 3 000 år gamle vulkanasken finnes det mange spor etter skilpadden. I lagene som dateres til hundre år senere, finnes det ikke spor etter den. – Det er spennende å se hva som skjer idet mennesker inntar fullstendig jomfruelig land. På få århundrer døde en stor mengde dyrearter ut, blant annet kjempeskilpadden. En økolo-gisk katastrofe var et faktum. Spor etter muslingskall vitner også om overforbruk. Skallene blir mindre og mindre etter hvert som man kommer oppover i lagene. Menneskene har rett og slett overutnyttet ressursene, sier Mads Ravn.

DNA-resultatene fra skjelettene blir ferdige først i løpet av vinteren, og da håper arkeolo-gene å få en oversikt over hvem som var i familie med hvem blant de døde. Men allerede nå kan arkeologene si en hel del om befolknin-gens helsetilstand. – De led av podagra (urinsyregikt) og hull i tennene. Dette er sykdommer som forbindes med det gode liv. Men vi ser ut fra prøvene at menneskene var arbeidsomme og sterke. De var simpelthen genetisk disponert for å få urinsyregikt av skalldyr. Hullene i tennene kom av stivelsen i matvarer som for eksempel søtpoteter, sier Ravn. Analyser av tennene gir også svar på en annen viktig gåte: Hvordan så de ut, mennes-kene som inntok øyene? – Høyst sannsynlig var de lyse menneskerav asiatisk opprinnelse. Melaneserne som bor der i dag, er svarte i huden. Det opprinnelige folket reiste nok videre, og melaneserne kom til senere, sier Ravn. Man tror at de første stillehavsfarerne reiste ut på grunn av overbefolkning eller fordi arveregler ga all jord til den eldste i familien og dermed gjorde det vanskelig for de yngre å etablere seg. – Men man skal ikke se bort fra at utvandrertrang og eventyrlyst også har spilt inn. Det å dra ut er nok en drivkraft i mennes-ket som har eksistert til alle tider, sier Ravn. Menneskene ble på øyene i mange år før de dro videre ut i Stillehavet over mot Påske-øyene og Sør-Amerika. Koloniseringen av Stillehavet ut til Tongaøyene skjedde i løpet av

knappe 200 år. Da var imponerende 3 000 kilometer tilbakelagt – i kano.

Våren 2009 fikk Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger i oppdrag av Riksantikvaren å restaurere altertavlen til den ærverdige Borgund stavkirke i Sogn. Kirken regnes som den best bevarte stavkirken fra middelalderen i Norge og dateres til årene 1150–1200. Malerikonservatorene Hilde Smedstad Moore og Anne Ytterdal gjorde jobben. – Det er alltid spennende å undersøke objekter med mye historikk. Vi avdekker historien til en gjenstand eller et maleri lagvis. Forskjellige malere og håndverkere har satt sitt preg gjennom årenes løp, sier Smedstad Moore. Altertavlen i stavkirken er fra 1600-tallets

første tiår og tilhører renessanseepoken. På basen er det påmalt årstallet 1654, som kan være det året maleriet ble til. Konservatorene fant tidlig flere tegn på at altertavlen hadde gjennomgått store endringer. Spor etter treplugger i treverket ga grunn til mistanke om at en del av listverket og to pilastre hadde blitt fjernet. Kunne tavlens maleri dekke et annet, originalt motiv? I konservering av malerier bruker man flere metoder for å finne underliggende motiver, penselstrøk og tekstur fra eldre malingslag. For eksempel brukes lys, fotoana-lytiske teknikker og røntgen. Ingen av disse teknikkene avdekket et originalt maleri. Røntgenbildene bød derimot på andre

overraskelser. Ikke minst to runde, hvite flekker som delvis overlappet hverandre. – Etter hvert forsto vi at flekkene måtte være mynter! Et svært overraskende funn å gjøre i en altertavle, sier Smedstad Moore. Myntene, som begge er toskillinger, er datert 1627 og 1698. I Borgund stavkirke er det i arkeologiske undersøkelser på 1960-tallet funnet over 700 mynter i kirkegulvet. Disse toskillingene føyer seg dermed inn i en allerede imponerende myntsamling fra stavkirken. – Funnet er absolutt interessant. Det er veldig uvanlig å finne mynter i selve kirkeinte-riøret. Jeg vet bare om to lignende tilfelle i Norge: Det er blitt funnet en mynt i Borre-korset i Borre kirke i Vestfold og en i

St. Olav-figuren i Reinli stavkirke, sier numismatiker Svein Harald Gullbekk ved Myntkabinettet i Oslo.

Over hele Norge er det funnet mynter under gulvet i middelalderkirker. Funnene forteller hvilke mynter som var i bruk blant folk flest gjennom århundrer. Forskerne tror at myntene både ble mistet og ofret, det siste i håp om for eksempel helbredelse av sykdom. – Myntene i altertavlen lå bak en bred list, og det er lite sannsynlig at de har havnet der ved en tilfeldighet. Sprekken mellom listen og tavlen er for liten, sier Smedstad Moore.Hun tror de ble lagt der under en ombygging og restaurering av tavlen på 1700-tallet. – Mynten fra 1698 bærer preg av slitasje og har trolig vært i omløp en periode før den endte i altertavlen. Det ble foretatt restaureringsarbeider i kirken i 1738. Altertavlen ble muligens ombygd på dette tidspunktet. Det later til at myntene er blitt plassert i tavlen da, sier Smedstad Moore.

Myntekspert Gullbekk sier seg enig i maleri-konservatorens betraktninger. – Vi vet at mynter med viten og vilje er blitt plassert i stolpehull blant annet i Borgund stavkirke. De er blitt lagt under grunnsteinen eller stolpen som et slags bygningsoffer. Dette

har vært praktisert opp gjennom hele histo-rien. Et kjent eksempel er fra byggingen av Stortinget i 1861, da de la et spesialpreget myntsett sammen med grunnsteinen, sier

Gullbekk.Mynter er historisk sett blitt

betraktet som lykkegjenstander. Skillingene i altertavlen var imidlertid lite verdt: I dagens verdi tilsvarer en toskilling fra 1627 cirka 27 kroner og en fra

1698 cirka 20 kroner. Men hvorfor ble det lagt et offer i

altertavlen? – I likhet med tradisjonene med å legge lykkemynter i bunnen av stolpehull på hus og under masten på nye skuter, var det kanskje

vanlig å legge en mynt i inventaret for å markere en nyanskaffelse i kirken, sier Smedstad Moore.At tilsvarende funn ikke er blitt gjort tidligere, gir malerikonservatoren vann

på mølla: – Ved restaurering av kirkeinventar blir

ofte maleriene demontert fra altertavler og prekestoler og røntgenfotografert uten inventa-ret. Det vil være svært interessant å se etter mynter i annet kirkeinteriør. Da vil vi kunne få svar på om myntoffer i kirkeinventar var en vanlig tradisjon i forhistorien.

Altertavlen er nå tilbake på plass i Borgund stavkirke. Myntene regnes som kulturminner og er fredet, men er stilt ut i monter ved servicesenteret i tilknytning til kirken. Til våren har malerikonservatorene ved Arkeologisk museum et stort prosjekt i

Mariakirken i Bergen. Alt kirkeinteriør skal demonteres, tilstandsvurderes, pakkes og lagres før et stort restaureringsarbeid av kirken skal settes i gang. Og hvem vet, kanskje det dukker opp en og annen uoppdaget numisma-tisk hemmelighet?

Akkurat det gjer fyrsteamanuensis Kristoff Nasilowski. Han underviser til dagleg ved Institutt for allmennlærarutdanning og spesialpedagogikk ved UiS. I tillegg er han ein aktiv og respektert biletkunstnar og skulptør med ein lang og allsidig karriere bak seg. Han stiller jamleg ut pastellar og teikningar. Men delar av FoU-tida bruker Nasilowski til å utforme minnemyntar som vert lanserte i samband med store nasjonale jubileum og hendingar i inn- og utland. Minnemedaljane utfører han i samarbeid med Det Norske Myntverket, Det Svenske Mynthuset og Det Danske Myntverket. Dei siste tre åra har han vore med på å utarbeide myntseriar knytte til norsk, svensk og dansk historie.

– Det heile byrja med OL på Lillehammer, der det skulle gjevast ut fleire sett med minnemyn-tar. Eg vann konkurransen om å utforme eitt av setta, fortel han. Det vart selt myntar for over 100 millio-nar kroner det fyrste døgnet, og samlarar må i dag ut med over 900 kroner for å kjøpe ein mynt i sølv frå Lillehammer-OL. Eit komplett

sett med tolv sølvmyntar og fire gullmyntar kostar over 35 000 kroner. Arbeidet med å utforme myntane byrjar på datamaskina. Overgangen til elektroniske hjelpemiddel har effektivisert arbeidet og korta arbeidsprosessen ned til om lag tre månader frå skisse til prototype. – Når oppdragsgjevaren gjev grønt lys for skissa, vert det støypt eit utkast i gips som er

fem til seks gonger større enn sluttresulta-tet. Denne skal så godkjennast av pregko-miteen i Noregs Bank, som er siste instans her i landet, seier Nasilowski, og legg til at det alltid ligg ein del avgjerande

føringar for det tekniske. Det er eit rom mellom tekniske avgrensingar og kunstnarisk fridom.

Noreg har ei mynthistorie som er over tusen år gammal. Den fyrste norske mynten vart utforma då Olav Tryggvason var konge i Noreg frå 995 til 1000. Den fyrste norske minnemynten kom i 1964 i samband med 150-årsjubileet for grunnlova. Noregs dyraste mynt vart seld for tre millionar kroner på ein myntauksjon i Trondheim for fire år sidan.

– Sjølv om det ikkje er så stor konkurranse på denne marknaden, er det viktig å halde seg orientert på felt som kan vere aktuelle for myntar. Dette gjeld særleg historie, idrett og kongehus, men det kan òg dukke opp tema som eg aldri har høyrt om før, innrømmer han. Nasilowski utnyttar det kunstnariske utviklingsarbeidet sitt i undervisninga, og slik får studentane nyte godt av forskingsbasert undervisning. Myntutforminga fører på ingen måte til at Nasilowski har sin eigen pengebinge heime. Om ein ser bort frå nokre kunstnareksemplar, kan han verken bade i eigne eller meir kvar-dagslege myntar som følgje av arbeidet.

– Jula er eit samansurium av norrøn tru, romersk heidendom, kristen feiring og kommersiell vriding, seier arkeolog Helge Sørheim ved Arkeologisk museum ved UiS. Ordet jul kjem av norrønt jól, som igjen refererer til jólablót, eit anna namn for midtvinterdag. Midtvinterdagen var opphavleg ein heidensk offerfest som fann stad rundt 12. januar, som ei markering av at ein var halvvegs mellom første vinterdag og første sommardag.

– Den kristne julefeiringa har gjennomgått ei lang historisk utvikling. Den jødiskkristne tradisjonen seier at Maria vart svanger med Jesus på same datoen som Gud hadde fullendt skapinga, sett til 25. mars. Plussar ein på ni månader, får ein 25. desember, seier Sørheim. I Konstantin den store si tid, som herska fram til år 337, vart 25. desember fastsett i den romerske kalenderen som minnedagen for Jesu fødsel, og ikkje minst som byrjinga på det liturgiske året. – Verken Bibelen eller tradisjonen fortel noko om Jesu verkelege fødselsdag. Vi veit at Jesus vart fødd mens Herodes den store var konge, men han døydde jo i år 4 f.Kr. Når ein har bomma slik på fødselsåret, korleis kan vi vite at Jesus vart fødd natta til 25. desember? spør Sørheim. På 200-talet dyrka den seinromerske statsreligionen solguden Sol. I Roma vart 25. desember feira som solgudens fødselsdag. – Jesu fødsel vart med andre ord lagd til ein dag som allereie var fest- og høgtidsdag. Dei kristne romarane endra innhaldet i festen frå å vere ein solkultus til å vere ei feiring av skaparen av sola. Her heime i Noreg var jula ei spesiell høgtid så langt tilbake som i eldre jarnalder, det vil seie mellom 500 f.Kr. og 600 e.Kr. Den kristne feiringa kunne fint innpassast i midtvinterfesten, akkurat som solgudfesten gjorde i Roma. Det gamle norrøne midtvinter-blotet er på sett og vis den eldste forma for julefeiring, seier Sørheim.

I dag veit vi lite om sjølve innhaldet i midtvin-terblotet. I ei kvinnegrav i Audnedal i Vest-Agder, datert til 500-tallet e.Kr., er det funne ein smykkeamulett med innskrifta «julekraft-

hesten». Forskarane har tolka dette til at hesten i juletider hadde ein eigen styrke etter å ha innteke julekveldsfôret. Ei anna forklaring er at innskrifta fortel om «kornnek-krafta», krafta som ligg til grunn for alt liv i naturen. Juleneket, som er fast i vår julepynttradisjon, symboliserer derfor fruktbarheit. – I Heimskringla frå 1200-tallet, i sagaen om Håkon den gode, står det at kongen hadde sett i loven at folk skulle halde jul på same tid som dei kristne, og at kvar bonde skulle ha ein mæle øl. Ein mæle varierer frå 16 liter i Sogn til 40 liter på Sunnmøre, uansett eit temmeleg stort kvantum, fortel Sørheim. Seremoniell drikking av juleøl skapte samband til overmaktene til Odin, Tor, Frøy og Njord i heidensk tid. Denne drikkeskikken vart ført vidare med kristendommen. – Likskapen mellom heidensk og kristen skikk er påfallande. Skiljet ligg i påkalling og skålsigning for Krist og jomfru Maria i stadet for Odin, Tor og dei andre avsette gudane, seier Sørheim.

Sjølve namnet nisse peiker ikkje tilbake til heidensk tid. Den heidenske «nissen» budde på garden og opererte heile året. Han kunne ha mange namn, for eksempel haugbonden, tuftekallen, bokken, tomten eller tunvorden – namn som peiker tilbake til heidensk tid. – Tuftekallen passa på garden, men måtte lønast med mat og drikke. Han kunne finne på all slags fanteri og bli ganske sinna. Det er grunnen til at vi set ut graut til nissen den dag i dag, seier Sørheim. Julenissen er oppkalla etter den heilage Nikolaus av Myra, som levde ein gong mellom 280 og 351 e.Kr. Han var biskop i Myra i Litleasia, og legendene seier han var svært gåvmild. – Hollandske protestantar tok legendene om Nikolaus med til Amerika, der det hollandske namnet Sinte Klaas vart til Santa Claus. Dette vart smelta saman med forteljin-gar frå nordisk folklore om nissen som straffa slemme barn og gav gåver til dei snille. Guden Tor med si vogn trekt av geitebukkar, vart òg inkludert. På denne måten oppsto den snille julenissen med sleden trekt av reinsdyr, seier Sørheim.

På platen spiller Austbø musikk av de fire norske komponistene Fartein Valen (1887–1952), Klaus Egge (1906–79), Finn Mortensen (1922–83) og Rolf Wallin (1957). Verkene på cd-en er komponert i perioden 1935 til 2001. De fire komponistene var elever hos hverandre og danner dermed en uavbrutt tidslinje. – Sammensetningen av komponister kom på plass nokså fort. Selv om dette er fire generasjoner som har studert hos den forrige, er de samtidig individuelle og kompromissløse. Austbø har hatt en stor internasjonal karriere som inkluderer en omfattende konsertvirksomhet og en stor produksjon. Diskografien inneholder blant annet Messiaens komplette klavermusikk. Gjennom sin 45 år lange karriere er Austbø hedret med en rekke internasjonale priser. Norwegian Imperatives er spilt inn i Sofienberg kirke i Oslo og har dels blitt til i Austbøs FoU-tid.

Egges Sonate nummer 2 og Finn Mortensens Sonate opus 7 er begge skrevet i midten av 1950-årene og regnes av Austbø blant de viktigste verkene innen norsk musikk fra denne perioden. – Egge og Finn Mortensen er lite spilt,

men også Valen spilles for tiden sjeldent. Ofte æres komponister først etter sin død, men med disse to er det omvendt. Jeg håper å kunne bidra til mer oppmerksomhet om musikken deres, sier Austbø. Han mener tidslinjen på cd-en viser hvordan fire generasjoner av norske kompo-nister har latt seg inspirere av europeiske strømninger. – Dette gjelder særlig Klaus Egge, som begynte med folkemusikk, men som etter hvert fjernet seg fra det tonale og beveget seg stadig nærmere en kosmopolitisk samtid. Egge har en krass stil, men musikken hans er også rytmisk med mye energi, forklarer han. På cd-en er også Four Pieces for Piano, opus 22 av Fartein Valen. Verket viser at Valen var internasjonalt rettet og skapte en egen atonal stil, mener Austbø.

Rolf Wallin er den eneste gjenlevende kompo-nisten. På cd-en spiller Austbø Wallins verk Seven Imperatives. – Wallin brøt ut av folkemusikken, og stykket har en sterk egenart. Han komponerte

dette spesielt for meg i forbindelse med en danseforestilling, og det ble urfremført sammen med dansekompaniet Carte Blanche under festspillene i 2001, sier Austbø. Finn Mortensen bruker ekstreme virke-midler i Sonate opus 7. Austbø tror komponis-ten må ha følt at dette passet til hans spillestil, siden han hadde et sterkt ønske om at Austbø skulle fremføre det. Da han så spilte det under Festspillene i Bergen i 1977, kom Mortensen ens ærend fra Oslo for å høre. – Hvordan bruker du nyere musikk i undervisningen? – Nyere komponister er en naturlig del av repertoaret til dagens studenter, men mye av det er for vanskelig å spille. De må først lære klassikerne. Etter hvert tar jeg inn Bartók og annen musikk fra det tidlige 1900-tallet, som Schönberg. Messiaens musikk er nå obligato-risk på linje med Chopin og Beethoven. I tillegg jobber han med et nytt platepro-sjekt med musikk av Messiaen og Debussy. – Musikken på cd-en kan nok høres krass ut ved første høring, men folk er ikke aller-giske mot dissonanser lengre. Musikk fra forrige århundre var sjokkerende i sin tid, men

slik er det ikke nå. Abstrakt musikk er i dag til stede flere steder, blant annet i filmmusikk. Amerikanske komponister skriver samtidsmu-sikk til film, og folk er mye mer vant til nye klanger. – Hvor bør folk begynne hvis de er nysgjerrige på ny musikk? – Messiaen er en god inngang til nyere musikk. Han var sterk i sin overbevisning og hentet inspirasjon fra religion og naturen. Schönberg er kanskje ikke det folk bør begynne med, mener Austbø. Det blir likevel en mulighet til å utforske Arnold Schönbergs musikk i januar, når studentene ved UiS fremfører verket Pierrot Lunaire.

Forskarane Alexandre Dessingué og Marie Smith-Solbakken, begge ved Institutt for kultur- og språkstudiar ved Universitetet i Stavanger, har samarbeidd med forskingsdirek-tør ved Maihaugen Hans-Jørgen Wallin Weihe, som òg er tilsett ved Høgskolen i Lillehammer. I ei ny bok har dei greve fram forteljingar knytte til gravene på Sola kyrkjegard.

Boka formidlar krigshendingar og luftkampar som skjedde på Sola mellom 1940 og 1945. Og forfattarane skriv om kvar enkelt soldat og hending, diskuterer sorg og krigsbelastning i eit fleirgenerasjonsperspektiv og skildrar og fortolkar korleis dei falne blir minna. – Boka tek ikkje berre føre seg historiske fakta, men ser òg fortida ut ifrå eit notidsper-spektiv for å vise korleis vi som enkeltindivid og samfunn fortolkar og forvaltar minna våre, forklarer Dessingué.

– Mange kjenner ikkje til at det finst krigsgra-ver på Sola. Men slike krigsgraver frå samvel-delanda finst mange stader i Noreg og i Europa, og dei er på mange måtar personleg-gjorde i og med at pårørande har hogge inn minneord i gravsteinane. Desse minneorda er viktige manifestasjonar av ei kulturhistorie etter andre verdskrigen, og dei fortel oss noko om korleis dei som vart att, ønskte at minnet skulle markerast, fortel Dessingué. Dei falne kjem frå fleire kontinent, og kampane dei var ein del av, omfatta heile

verda. Dei fleste av dei var flygarar og flymannskap. – Desse historiske hendingane plasserer lokale krigshendingar i ein europeisk saman-heng. I tillegg har det vore interessant å sjå nærare på skiljet mellom det individuelle minnet og det kollektive minnet, fortel førsteamanuensen.

Dessingué er tekstforskar med kompetanse i fransk og spansk språk og kultur og leiar av eit forskingsprogram i minnestudiar ved Universitetet i Stavanger som har knytt til seg både historikarar, kulturvitarar, språkvitarar og litteraturvitarar. Programmet er medlem av eit nordisk nettverk som er finansiert av Nordforsk og koordinert av Universitetet i Lund sidan august 2009. Saman med Ann Elisabeth Laksfoss Hansen og Ketil Knutsen frå IKS deltok dei nettopp på ein internasjonal konferanse i Lund. – Det var spanande å vise fram forskinga vår. Det er verkeleg kjekt å vere med på å etablere eit nytt forskingsområde med mange entusiastiske kollegaer ved UiS, fortel Dessin-gué.

Alexandre Dessingué, Marie Smith-Solbakken og Hans-Jørgen Wallin Weihe

HERTERVIGAKADEMISK

Memories from the war

Sola Krigsgraver

Sola War Graves

KrigsminnerKrigsminner – Sola Krigsgraver

Mem

ories from the w

ar – Sola War Graves

Alexandre Dessingué, Marie Sm

ith-Solbakken og Hans-Jørgen W

allin Weihe

Fyrsteamanuensis Benedikt Jager ved Universi-tetet i Stavanger har saman med fyrstelektor Jon Raundalen ved NTNU samla kultur- og kvardagshistoria til DDR mellom to permar. Symbola frå Aust-Tyskland er til stades overalt i den tyske hovudstaden Berlin. Men i dag er dei aller mest synlege i suvenir-industrien, som bruker dei gamle symbola og kulturuttrykka på T-skjorter, krus, flukt-stolar og mykje meir.

Med få unnatak har den siste tidas bøker og filmar om DDR anten einsidig retta søkjelyset mot Stasi og undertrykkingsapparatet, eller dyrka DDR-kvardagens særpreg i det pyntande lyset som har fått namnet Ostalgie. Boka DDR – det det var. Østtysk kultur- og hverdagshistorie undersøkjer det interessante området mellom desse ytterpunkta.

– DDR blir i dag skildra ganske svart-kvitt. Anten blir det lagt vekt på det ostalgiske, der alt var hyggeleg, eller så skildrar ein det totalitære. Verkelegheita var langt meir nyansert. Dei austtyske arbeidarane hadde til dømes ein viss påverknad på sitt eige lønns-nivå, har det vist seg. Men den strenge sensuren førde til at ingen kunne seie eller skrive dette, fortel Jager. DDR eksisterte i 40 år. Dei 17 millionar innbyggjarane i republikken levde sine liv og gjorde det beste dei kunne ut av situasjonen. – Sjølvsagt var DDR eit diktatur, og me har ikkje ynskt å teie dette i hel. Historia om Aust-Tyskland er ei spennande historie om eit folk som kjempar for overbevisinga si igjen og igjen. Det var sjølvsagt frustrerande og utmattande for ein forfattar å måtte vente i 10–15 år på å få gitt ut ei bok grunna den strenge sensuren. Likevel hadde nokre forfatta-

rar på 1970-talet greie kår og kunne reise ut av landet, fortel han. Den nye boka inneheld bidrag frå ei rekkje norske og tyske forfattarar med ekspertise på ulike sider ved DDR. I kapittel om blant anna biletkunst, teater, film, litteratur og musikkliv og kapittel som tek for seg forbruk, oppvok-ster, kjønnsrelasjonar og idretten si tyding i samfunnet, blir lesaren teken med på ei reise gjennom kulturen og kvardagshistoria til DDR. Ho fortel òg om westernfilmen og humoren si rolle i DDR.

Benedikt Jager og Jon Raundalen (red.)

DD

R –

DE

T D

ET

VA

R

Benedikt Jager og Jon Raundalen (red.)

DDR – DET DET VARØsttysk kultur- og hverdagshistorie

Språkprofessorane Merja Stenroos og Inge Særheim har denne hausten medverka i utstillinga «Runer. Frå graffiti til gravskrift», som er lånt frå Moesgård museum i Danmark. Utstillinga viser ei rekkje originale runegjen-standar frå Skandinavia kombinert med interaktive hjelpemiddel som runelyddusjar, virtuelt ordhjul og rune-sms-ar. – Museet kan brukast som arena for forskingsformidling for alle faggrupper ved Universitetet i Stavanger, fastslår museumsdi-rektør Harald Jacobsen ved Arkeologisk museum. Den nye statusen som universitets-museum gjer det mogeleg å samarbeide med andre universitetsforskarar på område som ikkje er etablert ved dei gamle universitets-musea. – Den ferske statusen vår gjev rom for nyskaping og fagsamspel, seier Jacobsen.

– Den nye statusen til museet gjorde at utstillingssamarbeidet fall naturleg. Vi ønskte å leggje til ein del om lokale runer i utstillinga. Kompetansen til Institutt for kultur og språkvitskap blei avgjerande for at vi kunne gjere denne utstillinga til vår eiga, seier Jacobsen. Merja Stenroos og Inge Særheim har tilrettelagt utstillinga med materiale frå Rogaland, mellom anna i småtrykket «Ryger ristar runer», som fortel om lokale runesteinar. Stemma til Særheim kan òg kjennast igjen i runelyddusjen, der han har lese inn to runeinn-skrifter frå jarnalderen og vikingtida. – Eg har arbeidt mykje med museet i samanheng med stadnamnforsking, men det er fyrste gong eg er med i produksjonen av ei utstilling, fortel Særheim. Han synest det er inspirerande å arbeide

med ekspertar frå andre fagområde. Ifølgje Særheim innbyr runetemaet i utstillinga til samarbeid: Runologar og språkforskarar treng arkeologar, og omvendt, for eksempel i arbeidet med dateringar og kontekst. Merja Steenros meiner utstillinga frams-tiller runetradisjonen balansert, med ei god visualisering som fungerer for alle alders-grupper.

UiS Pluss Etter- og videreutdanning Universitetet i Stavanger Tlf: 51 83 30 41 pluss@uis.no www.uis.no/pluss

UiS Pluss Etter- og videreutdanning Universitetet i Stavanger Tlf: 51 83 30 41 pluss@uis.no www.uis.no/pluss

UiS Pluss tilbyr (kompetanseheving)² innenfor flere spennede områder blant annet norsk språk- og arbeidslivskultur, fransk, tysk, spansk og engelsk.

Vi kan dessuten skreddersy

(kompetansehevende)² kurs for offentlig sektor, næringslivet og for organisasjoner.

Vil du starte

(kompetansehevingen)²

gå inn på

www.uis.no/pluss

2(kompetanse)