tverretatlig samarbeid til beste for våre barn og unge...vedtatt, administrativt eller faglig...

Sjumilssteget 1

Kartlegging av tverretatlige samarbeidsformer i kommunalt arbeid med barn, unge og deres familier i Troms i 2015. Anbefalinger om videre tiltak i kommunene.

Tverretatlig samarbeidtil beste for våre

barn og unge

Sjumilssteget

Sammendrag

Rapporten du nå leser er utarbeidet etter en kartlegging (quest-back) høsten 2015 av alle de 24 kommunene i Troms, samt til Longyearbyen lokalstyre på Svalbard. I presentasjonen har vi valgt å behandle Longyearbyen lokalstyre som kommunene i Troms, selv om lokalstyrets og kommunenes ansvar for befolkningen ikke er det samme. Likevel vurderer vi resultatene likt fordi barn og unge i Longyearbyen har nesten det samme tilbudet som barna i kommunene i Troms.

Vi har kartlagt kommunenes tverretatlige samarbeid for barn, unge og deres familier. Kartleggingen ble gjennomført i perioden september- november 2015. Undersøkelsen er en del av Sjumilssteget i Troms, og et ledd i arbeidet med 0-24 samarbeidet. 0-24 er et nasjonalt oppdrag fra fem direktorater. Fylkesmannen skal bidra til at kommunene blir bedre til å koordinere innsatsen mot utsatte barn og unge i alder 0 til 24 år og deres familier.

Hvor gode de offentlige løsningene og tilbudene er, avhenger av kompetansen og hvor godt de enkelte etatene og tjenestene samarbeider med hverandre. Samarbeidet må være målrettet og funksjonelt for at det skal fungere.

Rapporten viser at kommunene har et omfattende samarbeid på tvers av etater og profesjoner. Samtidig peker Fylkesmannen på uklare forhold ved de tverretatlige samarbeidene. Dette gjelder både formål, organisering, behandling av sensitive personopplysninger og kommunenes praksis med å evaluere tverrfaglig samarbeid. Vi ser at tverretatlige møter gir nyttig kunnskap om lokale utfordringer for barn og unge. Rapporten viser også at hvilken type forebygging møtene handler om, bestemmer møtets form.

I rapporten anbefaler Fylkesmannen: Kommunene må gjennomføre en ny lokal prosess for å bedre kvaliteten og effekten av de tverretatlige samarbeidene.

Innhold

32

1. 0 Innledning s. 4

2. 0 Fremgangsmåte s. 52. 1 Gjennomføring av undersøkelsen s. 5 Hva er Sjumilssteget? s. 52. 2 Feilkilder s. 6 3. 0 Hovedfunn s. 73. 1 Forankring av møtesystemene i kommunene s. 73. 2 Formål med tverretatlige møtesystem s. 93. 3 Evaluering, kvalitetsutvikling og internkontroll s. 103. 4 Deltakerne i tverretatlig og helsefremmende arbeid s. 123. 5 Håndtering av sensitive personopplysninger i møtene s. 153. 6 Utviklingstrekk s. 163. 7 Små kommuner vs. store kommuner s. 18

4. 0 Konklusjon s. 20

5. 0 Spørsmål for videre arbeid s. 21

6. 0 Sjumilssteget: De sju stegene s. 22

7. 0 Kildeliste s. 24

8. 0 Vedlegg s. 258. 1 Spørreundersøkelsen i sin helhet: Quest back s. 268. 2 Resultat fra spørreundersøkelse, presentert som figurer s. 328. 3 Befolkningsstatistikk Troms, SSB s. 34

Utgitt september 2016 ISBN 978-82-690454-0-6

Tverretatelig samarbeid til beste for våre barn og unge

2.0 Fremgangsmåte1.0 InnledningFylkesmannen i Troms startet arbeidet med Sjumilssteget i 2009. I første omgang innebar det å kartlegge og analysere i hvilken grad kommunene i Troms ivaretok barnas rettigheter, slik de er gitt gjennom FNs barnekonvensjon. FNs barnekonvensjon er førende for alle som har ansvar for barn, og gjelder for foreldre, offentlige ansatte, ansatte i private virksomheter og frivillige eller humanitære organisasjoner. Ønsket var at kommunene i Troms skulle ta i bruk konvensjonen i det daglige arbeidet, samt styrke det tverretatlige samarbeidet knyttet til alle forhold som berører barn og unge.

Med Sjumilsstegets metodikk1 har kommunene i Troms kartlagt sine egne interne forhold – i 2009 og 20122. Sjumilssteget har tatt utgangspunkt i sju særlig relevante rettigheter fra barnekonvensjonen og kontrollspørsmål knyttet til dem. Innholdet i kartleggingen i 2012 ble endret noe fra 2009, fordi det var ønskelig å øke fokuset på barns levestandard og rett til ulike ytelser. Fylkesmannen har på bakgrunn av kartleggingene utarbeidet ulike rapporter om kommunenes tilbud, også om utviklingen fra 2009 til 2012.

Fylkesrapporten fra 20123 viste blant annet to ting: Kommunene kunne bli mye bedre på å organisere og samordne sine tilbud til barn, unge og deres familier. Den viste også hvordan kommunene vurderte sin egen utvikling av tiltak for barn og unge i perioden 2009-2012. Funnene i 2012-rapporten, sammen med det nye statlige oppdraget (0-24-samarbeidet), er grunnen til at Fylkesmannen har gjort en ny kartlegging i 2015.

Målet med 0-24-samarbeidet er å sikre at kommunene koordinerer sine tiltak for utsatte barn og unge, og barn som lever i risiko. Oppdraget er nærmere beskrevet i «Virksomhets-

og økonomiinstruksen til fylkesmannsembetene» for 20164.

Det du holder i hånden er en oppfølging av de tidligere rapportene og et sammendrag av den nye kartleggingen av det tverretatlige samarbeidet i kommunene i Troms.

Målet med kartleggingen var å finne ut: (1) Hvordan og hvor ofte møtene foregår, hvem som deltar og hvem som koordinerer møtene? (2) Er det er satt mål for de enkelte møtene, og har møtene vært eller vil de bli evaluert? (3) Hvordan behandles individsaker, inkludert hvordan registreres, deles og ivaretas sensitive personopplysninger?

Fylkesmannen ber kommunene drøfte sin egen praksis opp mot funnene i kartleggingen. I siste kapittel beskrives de områdene Fylkesmannen ber kommunene ha særlig fokus på framover.

2.1 Gjennomføring av undersøkelsenKartleggingen ble sendt ut som et elektronisk quest-backskjema. Skjemaet inneholdt en kombinasjon av svaralternativer for avkryssing og noen fritekstfelt med totalt 32 ulike spørsmål.

De 24 kommunene i Troms, samt Longyearbyen på Svalbard, heretter omtalt som kommune, ble invitert til å delta i undersøkelsen. Kommunestørrelsen i antall innbyggere varierer i Troms, med store kommuner som Harstad, Lenvik og Tromsø, til betydelig mindre kommuner. Tromsø kommune 73 480 innbyggere, Torsken har 913 innbyggere per 1.1.2016. Det er opplagt at disse forskjellene har betydning for sammenlikningen av resultatene. Det viser at det er ulike behov og muligheter for hvor omfattende

tiltak og tjenester som kan etableres. Dette har vi i størst mulig grad forsøkt å ta hensyn til i drøftingene av funnene.

Hver av kommunene har fra 2010 selv utpekt en Sjumilsstegskoordinator5 som hele tiden har vært sentral i kommunenes arbeid. Koordinatorene hadde ansvaret for å svare på undersøkelsen. Kommuneadministrasjonen fikk vite hvem i kommunen som hadde mottatt skjemaet, men kunne velge at en annen kunne svare. Sjumilsstegskoordinatoren som svarte på spørreskjemaet, ble bedt om å inkludere relevante medarbeidere i kommunen. Spørreskjema ble også sendt ut i Word-format til koordinatorene som ønsket det, sånn at flere kunne se spørsmålene og samarbeide om svarene. Hvor mye koordinatorene samarbeidet med andre i kommunen underveis kommer ikke fram i de enkelte svarene. De fikk en måned å svare på. Ved utgangen av november 2015 hadde vi mottatt svar fra 23 av 25 kommuner, det vil si en svarprosent på 92 %. Rapporten bygger på disse svarene.

Fullverdig liv

God helse

God omsorg

God utdanning

Medbestemmelse

Særskilt vern og støtte Vern mot overgrep

54

Hva er Sjumilssteget?Målet med Sjumilssteget er å få kommunene i Norge til å ta i bruk FNs barnekonvensjon i det daglige arbeidet. Sjumilssteget har plukket ut sju artikler i barnekonvensjonen som vi ønsker at kommunene fokuserer på. Slik håper vi at det blir enklere for kommunene å bruke barnekonvensjonen når de planlegger og kvalitetssikrer sine tjenester til barn og unge.

Sjumilssteget startet hos Fylkesmannen i Troms i 2009. Fram til i dag har tilsvarende arbeidsgrupper blitt opprettet i en rekke andre fylkesmannsembeter i Norge, og det er etablert en nasjonal arbeidsgruppe for implementering av barnekonvensjonen.

Sjumilssteget i Troms er en pilot for mange andre fylker og er viktig i det nasjonale arbeidet med å sikre at barnekonvensjonens artikler og prinsipper etterleves, særlig i kommunal forvaltning.

Tverretatelig samarbeid til beste for våre barn og unge Sjumilssteget

3.0 Hovedfunn2.2 FeilkilderVi har ingen samlet oversikt over hvordan svarprosessene har foregått. I alle spørreundersøkelser der en respondent blir utfordret til å svare på vegne av flere, i dette tilfellet på vegne av sin kommune, vil det være tvil om hvor representativt svaret er. Det ble gjort et forsøk på å redusere dette problemet ved at vi ba den enkelte respondent sende inn kommunens svar etter først å ha diskutert spørsmålene med andre i kommunen.

Det må understrekes at dette ikke er en rapport som bare er basert på tall. Deler av resultatene i undersøkelsen dreier seg om forhold som kan beskrives og formidles på andre måter enn i tallstørrelser. Besvarelsene er ulike fra kommune til kommune. Noen har svart kun gjennom avkryssing, mens andre har fylt ut mange av fritekstfeltene. Kun fire kommuner har sendt inn dokumenter der det er gitt mulighet for det. Dette betyr at kvalitative beskrivelser kun utgjør en mindre del av den totale mengden av svar. Dette kan ha bidratt til et mindre nyansert bilde av kommunenes tilbud. Når det gjelder de delene av besvarelsene som har gitt grunnlag for gjengivelse i tall, har vi valgt å presentere deler av resultatene i antall kommuner.

I etterkant ser Fylkesmannen at noen av spørsmålene i undersøkelsen kan forstås på ulike måter. Et stort rom for fortolkning hos de som svarte kan ha bidratt til et skjevt bilde. Særlig kan dette gjelde forståelse av uttrykkene «møtesystem», «samarbeidssystem» og «samarbeidsorganer». Hensikten med disse betegnelsene var å få belyst helheten i kommunens tverretatlige møteformer. Svarene tyder på at noen kommuner blant annet ikke har sett møter som behandler saker for enkeltbarn og familier som et ledd i «møtesystemet». Bruken av ordet «møtesystem» går også igjen i enkelte andre spørsmål, for eksempel i spørsmålet om møtesystemet er evaluert (figur 8). For tre av

kommunene hvor vi var særlig usikre på om spørsmålet var riktig oppfattet, ringte vi de enkelte koordinatorene. Vi fikk bekreftet at det var ulike oppfatninger av begrepene nevnt ovenfor. Men opplysningene fra disse har ikke hatt betydning for tabellene, og har hatt marginal betydning for vår drøfting av svarene.

Det er også en svakhet ved utformingen av spørsmål 2 (figur 2), om hvem som har vedtatt eller bestemt kommunens møtesystem. Vi ønsket å få vite om kommunenes møtesystem var politisk vedtatt, administrativt eller faglig bestemt, eller en kombinasjon av begge deler. Spørsmålet gav ingen en mulighet for å differensiere svarene mellom ulike deler av møtesystemet. Det gjør det vanskelig å få en klar oversikt over i hvor stor grad for eksempel politisk nivå har bidratt til å styre organiseringen av hele eller deler av det tverretatlige samarbeidet.

I figur 9 får vi svar på om kommunene har beskrevet et «formål» med møtene. Kommunene ble bedt om en kort beskrivelse av formålet. De fikk anledning til å sende inn relevant dokumentasjon av eventuelle målformuleringer, men få kommuner gjorde det. Dette fører til at flere av svarene framstår som uklare. I de svarene kommer det ikke fram om det finnes formulerte mål, eller om det er respondentens egen oppfatning av hvilke mål som gjelder for kommunens ulike tverretatlige møter.

Her vil vi vise et utvalg av funn fra undersøkelsen og diskutere disse. Vi har valgt å presentere de mest sentrale områdene i kartleggingen som kan være utgangspunkt for lokale diskusjoner om videre kvalitetsutvikling. Hele resultatet er vedlagt.

3.1 Forankring av møtesystemene i kommunene

Figur 1: Har kommunen et systematisk/organisert samarbeid for barn, unge og deres familier?

Figur 1 viser at alle kommuner som svarte oppgir å ha et systematisk/organisert tverretatlig samarbeid for barn, unge og deres familier.

Figur 2: Er dette samarbeidssystemet…?

Figur 2 viser at tre kommuner svarer at systemet er politisk vedtatt og bestemt. Fem kommuner svarer at møtesystemet er organisert ut fra faglig behov, mens over halvparten av kommunene har markert begge deler. To kommuner svarer at systemet er utformet på annen måte. Her var det gitt mulighet for å kommentere dette i fritekstboksen, uten at kommunene har

benyttet muligheten til å gjøre det. I etterkant ser Fylkesmannen at det kan oppstå ulike tolkninger av dette spørsmålet, som diskutert i tidligere punkt 2.2. om feilkilder.

Likevel mener Fylkesmannen at figur 2 viser at det er uklare ansvarsforhold rundt beslutninger om dagens organisering av tverretatlige møtesystemer. Dersom hoveddelen av det tverrfaglige og tverretatlige systemet er satt i gang av fagfolk i kommunen, vil dette systemet ikke nødvendigvis være tilstrekkelig legitimert i overordnet administrativ eller politisk ledelse. Dette kan føre til at det tverrfaglige og tverretatlige arbeidet ikke gis tilstrekkelig ressurser eller oppmerksomhet. Motsatt vil en samarbeidsstruktur som er anbefalt av administrasjonen og politisk vedtatt ut fra en vurdering av lokale behov, kunne gi de enkelte samarbeidsorgan større legitimitet og tyngde i det daglige arbeidet.

En rapport fra Møreforskning6 fra 2015 oppsummerer nettopp disse forutsetningene for et fungerende tverretatlig samarbeid: «Funn i dette prosjektet viser at en robust samhandlingskultur i kommunen og verdier blant ledelse og ansatte er helt avgjørende for samhandlingen om utsatte barn og unge (…). Grunnlaget for kommuner som anser seg som foregangskommuner (...) etableres i kommunens toppledelse og denne forankringen i ledelsen er avgjørende for utfallet.»

Ett av flere eksempler på et nært samarbeid mellom administrativ og politisk kommuneledelse i Troms, er etableringen av tverrfaglige møtesystemer i Lenvik (kommunestyresak 33/2010), Målselv (kommunestyresak 93/2012) og Storfjord (levekårsutvalgssak 12/2016)7. I Harstad deltar rådmannen i de faste møtene i kommunens «Forebyggende forum». I Tromsø er det, etter en

6 7

0

5

10

15

20

25

Ja Nei

Anta

ll ko

mm

uner

02468

101214

Politiskvedtatt

Organisertut frafagligbehov

Beggedeler

Annet

Anta

ll ko

mm

uner


forsøksordning, gjort et politisk og administrativt vedtak på å innføre samarbeidsmodellen «Bedre tverrfaglig innsats» (BTI-modellen8).

Figur 2 kan tolkes på flere måter når det gjelder hvorfor det tverretatlige møtesystemet ser ut som det gjør i dag. Det ser ut som om det er liten grad av ren politisk styring av tverretatlige møteformer i Troms.

En annen tolkning er at det er uklart hvordan systemene - eller deler av systemene, har kommet på plass. Er dette utslag av kommunens kultur for å samarbeide på tvers, eller er systemet en historisk overlevning fra år tilbake?

Figur 3: Er systemene basert på oppmøteplikt?

Med spørsmålet ønsket vi å finne ut om kommunens etater er bundet av beslutninger eller vedtak om å delta i samarbeidssystemene. Med henvisning til feilkilden nevnt under punkt 2.2., er det likevel grunn til å forstå svarene slik at seks av 23 kommuner ikke har fastsatt en møteplikt. Dette må antas å innebære at den enkelte medarbeider eller etat gjør sine egne vurderinger av om man skal møte eller ikke. En slik «frivillig» ordning vil kunne føre til at tverretatlige møtearenaer velges bort, særlig hvis man har presserende oppgaver i egen etat eller tjeneste9. Kø og lav kapasitet, særlig i PPT, på helsestasjoner og i barneverntjenestene, kan føre til at flere kommuner velger bort tverretatlige møter. Dette kom også frem i Sjumilsstegsanalysene fra 2009 om bruk av tverretatlige møter for

barn og unge med «mindre problemer»10.

I den første Sjumilsstegskartleggingen i Lenvik kommune, ga daværende kommunalsjef, Arne Bergland, en beskrivelse av de tverretatlige møteformene i kommunen: «Det eneste som kom ut av disse møtene, var de som gikk inn i dem». Denne observasjonen førte senere til iverksetting av det tverrfaglige møtesystemet de har i dag. Kommunestyret i Lenvik vedtok møteplikt for sentrale aktørene i systemet: skolen, barnehagen, barnevernet, helsestasjonstjenesten, skolehelsetjenesten og PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste). Etter dette arrangeres alle slike møter etter en detaljert plan med tilstedeværelse av alle.

Figur 3 viser at ni av 23 kommuner har møter med møteplikt, mens åtte svarer at noen møter har møteplikt og andre ikke. Noen av de tverretatlige møtesystemene er satt opp slik at deler av møtene, for eksempel møter i styringsgrupper eller temamøter har møteplikt. Andre møter kan ha en løsere og et større ad hoc-preg når særlige behov oppstår. Flere kommuner oppgir å ha satt opp en møteplan eller et årshjul med tverretatlige møter. Fylkesmannen ser dette som en positiv utvikling fra de tidligere kartleggingene. Situasjonen i 2015 illustreres også i figur 4:

Figur 4: Hvordan organiseres samarbeidet mellom etatene/tjenestene?

Her ser vi at 21 av 23 kommuner har faste møter.

Faste møter kan bidra til forutsigbarhet og gi muligheter for bedre planlegging. Fylkesmannen vurderer at dette er en god forutsetning for å levere systematiske og koordinerte tjenester til barn og unge. I tillegg viser figuren at tolv kommuner har møter ved behov. Dette betyr at de fleste kommuner har en kombinasjon av faste møter og møter som kommer i stand ad hoc. Kommunene har ikke utdypet hvilke, eller om, de har faste overgangsmøter. Slike møter er på tidspunkter i barnas liv der de på grunn av alder flytter fra barnehage til grunnskolen, fra barnetrinn til ungdomstrinn, eller fra ungdomstrinn til videregående skole. Hensikten med slike møter er å ivareta særlige behov hos de barna som trenger det.

Sjumilsstegsrapporten fra 2009 viser at møter ved behov handler om utfordrende eller akutte situasjoner. Det virker som den tidligere svakheten med å ha møter ved behov og drive brannslukking kan være forbedret fordi et stort flertall av kommunene sier de nå har faste møter. Det er fortsatt to kommuner i Troms som ikke har faste, og sannsynligvis lite forutsigbare, tverretatlige møter.

KonklusjonHvordan kommunene legger opp møtene sine har stor betydning for hvor vellykkede møtene er, og om nytten møtene har for barn, unge og deres foreldre, og for de ansatte. Kartleggingen viser at kommunenes tverretatlige møtesystemer er forskjellige – noe som er naturlig fordi kommunene har forskjellige befolkningsstørrelser, i tillegg til ulik møteforankring og utforming. Det er uvisst om dette er på grunn av befolkningsstørrelsen eller om kommunene har ulikt fokus på verdien av tverrfaglig samarbeid. Utviklingen etter kartleggingene fra 2009 og 2012 og fram til i dag ser Fylkesmannen imidlertid som positiv fordi de fleste kommuner har etablert faste møter og dermed har forutsigbare møtesystemer.

3.2 Formål med tverretatlige møtesystem

Figur 5: Er formålet med møtene beskrevet?

Resultatet fra figur 5 viser, med forbehold om uklarheter som er nevnt under kapittel om feilkilder, at seks av ti møtesystemer i kommunene er målsatt. Det vil si at formålet med møtene er beskrevet på forhånd. I tillegg sier fire av ti kommuner at noen av systemene er målsatt, mens andre ikke er det. Under dette spørsmålet er det gitt mulighet for å utdype svarene og sende inn dokumentasjon. Fylkesmannen har ikke fått tilsendt dokumenter som beskriver formål med møtene. Ingen kommuner svarer nei på spørsmålet, men de varierte svarene som er gitt i fritekstfeltene i undersøkelsen gjør det vanskelig å få et dekkende bilde av mål som er satt.

Svarene i fritekstfeltene (punkt 10 i spørreskjema) er korte beskrivelser. Det brukes eksempelvis uttrykk som «å samordne og forebygge», å ha oversikt over «hva som rører seg i lokalsamfunnet», «å forbedre forholdene», ønsker om «å effektivisere», om «å bruke hverandres kompetanse/dele informasjon», «drøfte problemstillinger» eller «å styrke den gode oppvekst». Videre nevnes det at formålet er «å forplikte samarbeid», «koordinere tjenester», «samordne og koordinere den enkelte enhets innsats», «gi grunnlag for helhetlige tjenester»,

8 9

0

2

4

6

8

10

Ja Nei Noen er det,andre ikke

Anta

ll ko

mm

uner

0

5

10

15

20

25

Faste møter Møter vedbehov

Ved fasteoverganger

Anta

ll ko

mm

uner

0

5

10

15


Anta

ll ko

mm

uner


«fange opp bekymringer», «sikre gode overganger», «sikre tidlig innsats», «sikre barn og unge som har særlige behov», «gi råd og veiledning til fagpersoner og andre», «utarbeide rutiner» og «styrke barn og unges deltakelse».

Disse beskrivelsene representerer gode intensjoner og visjoner om ulik forebyggende innsats. Flere av formuleringene viser kommunale ønsker om å planlegge god oppvekst for barna. Det er sannsynlig at kommunene kan ha utformet mer omfattende målformuleringer enn det kartleggingen viser. Fylkesmannen vil derfor på mer generelt grunnlag poengtere verdien av å utvikle lokale målformuleringer som kan gi grunnlag for konkrete tiltak. Å ha konkrete mål kan legge grunnlag for planlegging, ansvarsfordeling, organisering, deltakelse, gjennomføring, oppfølging og for å evaluere om systemet har ønsket effekt. Det gjelder både for enkeltstående, spesifikke møter og for hovedmål og delmål i et større møtesystem.

En av de viktigste forutsetningene for å kunne evaluere møtesystemenes formål og se om man er på rett vei, er at hovedmålene og delmålene er så konkrete at de faktisk er målbare. Å arbeide for «barnets beste», som beskrives i barnekonvensjonens artikkel 3, kan være greit som et overordnet mål, men neppe som utgangspunkt for en evaluering om hvor langt man er kommet til enhver tid.

Noen av kommunene har arbeidet med å utvikle særlige strategier for oppvekstsektoren: Eksempler er Harstad kommunes strategiske plan for oppvekst «Inkluderende oppvekst 2016-2021»11 og Gáivuona suokhan/Kåfjord kommunes strategiske oppvekstplan «Kåfjordsekken»12. Dette er dokumenter som kan gi beskrivelse av hvilke mål som har direkte betydning for tverretatlige møtesystemer i kommunen.

KonklusjonEksemplene som er nevnt over viser generelle og lite håndfaste mål, og gir et uklart bilde av hva kommunene ønsker å oppnå med tverretatlige møtesystemer. Fylkesmannen mener det vil være nyttig for kommunene å se nærmere på i hvilken grad deres formulerte mål gir konkrete føringer for tiltak – og for evaluering av om tiltakene virker slik de var tenkt. Å formulere mål i en mer praktisk og målbar retning, med kommuneledelsen som en viktig aktør, vil også kunne knytte målene nærmere til andre kommunale planer, som kommunens planstrategi.

3.3 Evaluering, kvalitetsutviklingog internkontroll

Når man på forhånd har bestemt hva som er målet med et møte, er det lettere å evaluere målet i etterkant (se kapittel 3.2 og figur 5). Uklare mål som ikke henger sammen med overordnede strategier, som ikke er ledelsesforankret eller blir forstått av de som utfører arbeidet, vil være utfordrende å evaluere. Evaluering er imidlertid viktig for å utvikle kvaliteten av kommunale tilbud.

Figur 6: Har møtesystemet blitt evaluert?

Kommunene i Troms evaluerer møtene sine på ulike måter. I figur 6 ser vi at ti kommuner har gjort evalueringer, mens fem kommuner ikke har evaluert. I tillegg svarer åtte kommuner at noen møtesystemer er evaluert, andre ikke.

10 11

Åtte av 13 kommuner har kommentert at de har evaluert deler av sine tverrfaglige møter i løpet av 2014 eller 2015. Dette mener Fylkesmannen er positivt. Likevel sier ingen av kommunene noe om evalueringen skjer systematisk, for eksempel gjennom bestemte tidsintervaller. Vi kan dermed ikke vite om og når nye evalueringer vil bli gjennomført. Vi vet heller ikke noe om kvaliteten på evalueringene som er gjort. Det ingen grunn til å tvile på at kommunene arbeider med spesifikk kvalitetsutvikling i barnehage, skole og i kommunale tjenester som er rettet mot barn og unge. Fylkesmannen mener at utfordringene heller ligger i å utvikle kvaliteten i det tverretatlige samarbeidet i kommunene.

Viktige ledd i lokal kvalitetsutvikling for tverretatlige samarbeid kan være: Felles kompetanseheving, prosjekter og forsøk knyttet til ny organisering, tydelig mål-, ansvars- og oppgavefordeling, rutineutvikling, fokus på evaluering, økt brukermedvirkning, samt forankring til relevante kommunale planer. I tillegg kommer interkommunalt samarbeid og samarbeid med regionale kompetansesentre som har særlige tverretatlige oppdrag i regionen13 (blant annet å begynne å bruke statlige programmer rettet mot barn og familier).

Skal vi bli bedre må vi evaluere jevnlig. Det er viktig for å få en god internkontroll. «Internkontroll er i stor grad sunn fornuft og god praksis satt i system» heter det i Kommunenes sentralforbunds idéhefte, Rådmannens internkontroll - orden i eget hus14. Heftet retter seg særlig mot kommunens toppadministrasjon. Det står at rådmannen har særlig ansvar for å sikre at kommunen utvikler seg slik de ønsker at kommunen skal, at lover og regler overholdes, at det er kvalitet og effektivitet i tjenestene, og at omdømme og legitimitet ikke svekkes.

I veilederen for taushetsplikt og samhandling i kommunalt arbeid for barn (2013) av Kommunenes sentralforbund står det at kommunene kan forvente at helse-, omsorg- og barnevernstjenestene lager systemer for internkontroll selv (punkt 14.4). Videre står det: «Kommunene må likevel sentralt lage nødvendige samarbeidsinstrukser mellom disse tjenestene og i tillegg involvere skole-/ barnehage og eventuelt sosial i dette. Kommunen sentralt må følge med i at det som er bestemt blir etterlevd i praksis.»

Det er bare helse-, sosial- og barneverntjeneste som er pålagt internkontroll av loven. Hos skolene sier opplæringsloven at skoleeier har særlig ansvar for å ha et forsvarlig system for å avdekke lovbrudd (§ 13-10). Det er også et krav om systematisk arbeid for å sikre elevenes «helse, miljø og tryggleik» (§ 9a-4). Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse for barnehagesektoren.

KonklusjonKommunene har muligheten til å forbedre hvordan de evaluerer mål og innsats i møtene sine. Dette vil kunne bidra til mer kvalitet i den tverretatlige innsatsen i det lange løp. Evaluering både i den «smale» virksomheten i hver etat, og i det «brede» samarbeidet mellom etater og tjenester, er vesentlig for kvaliteten i kommunalt arbeid med barn og unge. De gjeldene lovverkene gir ulike plikter for relevante sektorer i kommunen i dag. Likevel anbefaler Fylkesmannen at alle arbeider videre med forbedringspunktene til tverretatlig samarbeid som nevnes i veilederen fra Kommunenes sentralforbund.

02468

1012

Ja Nei Noen erevaluert,

andre ikke

Anta

ll ko

mm

uner

Tverretatelig samarbeid til beste for våre barn og unge Sjumilssteget12 13

3.4 Deltakere i tverretatlige og helsefremmende arbeid

Kartleggingen viser at kommunene i Troms har en grunnbemanning i sitt tverretatlige samarbeid. Grunnbemanningen er barnevern, barnehage, skole og helsestasjon eller skolehelsetjeneste. Tre av fire samarbeid inkluderer også PPT. Dette samsvarer med funn i kommuneanalysene fra 2009 og 2012.

Figur 7: Hvem deltar på møtene?

NAV-kontorene har høyere deltakelse i tverretatlig samarbeid nå enn ved de tidligere kartleggingene. NAV-kontor som yter kommunale tjenester deltar i fem av ti tverretatlig samarbeid. I tillegg deltar den statlige delen av NAV-kontorene i nesten hvert

fjerde samarbeid. Det er gledelig at det er økende fokus på barnefattigdom/barneperspektiv i statlige handlingsplaner som kan spores tilbake til lokalt samarbeid. Mange foreldre med forsørgeransvar får inntektene sine gjennom ytelser fra NAV sin statlige del. Dette er viktig å huske på i det tverretatlige samarbeidet. Det er også gledelig at politiet deltar mer i tverretatlig samarbeid nå enn før. Seks av kommune har med spesialisttjenester i sine tverretatlige møter, da særlig personell i helseforetak.

I ti kommuner får barna selv delta på de tverretatlige møtene, mens tolv kommuner lar foreldrene være med. Deltakelse fra foreldre, barn og unge kan ha stor betydning for hva som skjer i møtene. Derfor er det overraskende at bare halvparten av kommunene lar barn, unge og foreldre selv få delta. En mulig forklaring på dette kan være at kommunene i Troms i stor grad benytter anonyme drøftinger (punkt 3.5, figur 9).

Frivillige og humanitære organisasjoner deltar trolig på møter på systemnivå (ikke der den enkelte bruker deltar, men brukerorganisasjonene gjennom oppnevnte representanter). Kun en av kommunene i Troms oppgir at frivillige/humanitære organisasjoner deltar i tverretatlige fora. Med tanke på hvor viktig man ellers anser frivilligheten å være i barns oppvekst, bør det være betydelig potensiale for å inkludere slike organisasjoner i tverretatlige møter.

Fire kommuner krysset av på kategorien «andre». I fritekstfeltet nevnes her blant annet ulikt administrativt personell (herunder rådmann og kommunalsjef), politikere, prosjektansatte, ruskonsulent og MOT-leder. Fylkesmannen la ikke inn fylkeskommunen som et eget svaralternativ i dette spørsmålet, men antok at kommunene eventuelt ville nevne dette samarbeidet under kategorien «andre». Det har ikke kommunene gjort, noe som sannsynligvis

0 5 10 15 20 25

Helsestasjonen

Skolehelsetjenesten

Barnevern

Barnehage

Skole

PPT

Kommune NAV

Statlig NAV

Fysioterapeut

Lege

Annet helsepersonell

Foreldre

Barn/unge

Brukerorganisasjoner

Spesialisttjenester

Politi

Frivillig/humm. org.

Andre

Antall kommuner

kan bety at kommunene har hatt fokus på barn til og med grunnskolen, og ikke på mulige samarbeidsløsninger knyttet til elever i videregående skole. Likevel er det grunn til å tro at NAV-deltakelsen innebærer størst fokus på aldersgruppen over 16 år.

Forebyggende arbeid rettet mot barn og unge defineres ut fra tre nivåer15;

Kommunen er den viktigste forvaltningsenheten for barn og unge, og må ha fokus på alle tre nivåer. Definisjonene ovenfor er hentet fra rundskrivet Q-16/2013 som blant annet viser til kommunens viktige rolle i forebyggende arbeid. I det brede folkehelse- og helsefremmende arbeidet, vil mange tiltak være rettet mot alle barn og unge, som grunnlag for et godt liv med god helse og trivsel. Skolen og barnehagen vil også primært ha sitt ståsted i denne universelle forebyggingen for barna de har ansvar for.

På universelt nivå vil en av hovedutfordringene være å inkludere idrett, brukerorganisasjoner, frivillige og humanitære organisasjoner til deltakelse, i tillegg til kommunen. Dette vil være særlig relevant for generell kommunal planutvikling for målgruppen barn og unge. I denne kartleggingen innlemmes det helsefremmende perspektivet i det universelle nivå for forebyggende arbeid.

Også der hvor barn har kjent risiko får å utvikle problemer eller har klare tegn på problemer (selektivt og indisert nivå), vil frivillig sektor kunne ha en rolle. Både for å tilby tiltak for enkeltbarn eller grupper, eller som deltakere i møter der det

er naturlig. Som nevnt tidligere er det potensiale for å øke deltakelse fra barn, unge og foreldre i møtene. Barn har i følge barnekonvensjonens artikkel 1216 en selvstendig rett til å bli hørt og si sin mening. Dette hensynet kan tas ved at barn bør delta på møter som angår dem, enten som individ eller som del av en gruppe. Folkehelseloven stiller særlige krav til at kommunene må ha oversikt over utfordringene, også for barn og unge. Det vises her til punkt 3.4. og figur 8.

KonklusjonFylkesmannens oppfatning er at kommunene bør vurdere å invitere flere deltakere fra alle nivå på tverretatlige møter. De bør inkludere frivillige lag og organisasjoner, brukerorganisasjoner, politi og eventuelle andre i det arbeidet. Dette vil sørge for bredde i det helsefremmende og forbyggende arbeidet med barn og unge. Det bør også være aktuelt å se på mulighetene for å invitere barn og unge oftere på møtene (barnekonvensjonens artikkel 12), i tillegg til foreldre, kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenester.

Spesielt kommunale tjenester (helse-, barnevern-, sosial-, pedagogisk- og psykologiske tjenester) og skolene og barnehagene må samtidig ha fokus på barn eller barnegrupper som er i risiko for, eller som har, utviklet problemer. I tverretatlige møter er det viktig at man reflekterer rundt tredelingen av innsatsen mot forebygging av problemer. I innledningen (punkt 1.0) ble 0-24-samarbeidet nevnt som en statlig satsing på aldersgruppen 0-24 år. Målet med denne satsningen er å øke antall unge som fullfører videregående utdanning. Derfor er det viktig å tilrettelegge for samarbeid med fylkeskommunen om elever som står i fare for å slutte på videregående skole. Spørsmål knyttet til denne delen av kartleggingen kommenteres under kapittel 5.

alle barn og unge (universelt nivå),grupper med kjent risiko for å utvikle problemer (selektivt nivå), ellerindivider med høy risiko og klare tegn på problemer (indisert nivå).

Sjumilssteget

Folkehelseloven sier at kommunene skal være oppdatert på befolkningens behov. I §5 står det at «kommunen skal ha nødvendig oversikt over helsetilstanden i befolkningen og de positive og negative faktorer som kan virke inn på denne»17. Det gjelder også for barn og unges oppvekst, helse og trivsel. Denne oversikten skal i følge Folkehelselovens §6 danne grunnlag for utforming av kommunens planstrategi. Dersom kommunen ikke har utarbeidet en oversikt over befolkningens helsetilstand, vil kunnskapen om de reelle utfordringene i kommunen være mangelfull. I tillegg har NAV kommune i følge sosialtjenesteloven §12, også plikt til å gjøre seg kjent med levekår som kan skape eller opprettholde sosiale problemer. Videre i §13 står det at NAV kommune også skal bidra til at sosiale hensyn ivaretas av andre kommunale organer. Barneverntjenesten og kommunen har en tilsvarende plikt etter barneverntjenesteloven § 3-1 om «å følge nøye med i de forhold barn lever under» og sørge for tiltak som kan forebygge omsorgssvikt

og atferdsproblemer. Barneverntjenesten skal i følge §3-2 medvirke til, og samarbeide slik, at barns interesser ivaretas av andre offentlige organer.

For å få til dette må flere grupper med fagfolk bidra til å gi kommunen oversikt over status, utfordringer og behov hos barn, unge og deres familier. For eksempel fattigdom, rus, psykisk helse, vold og overgrep, flyktninge- og asylsøkerbarn og mobbing er tema som kan vurderes til å få brede, lokale tiltak.

Sivilbeskyttelsesloven § 14 pålegger kommunene å utarbeide en helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse18. Kunnskap om risiko og sårbarhet er vesentlig for å redusere sannsynligheten for at en uønsket hendelse inntreffer, eller for å redusere eventuelle konsekvenser. Tverretatlig kunnskap om barn og unges situasjon er derfor helt avgjørende for å kunne vurdere hvor omfattende planer og tiltak for barn og unge bør være.

KonklusjonMange av de kommunale tverretatlige møtene brukes til å drøfte universell helsefremmende og forebyggende innsats (figur 8). Det er også forskjeller mellom kommunene: Flertallet, 13 av 19 kommuner, har folkehelse som tema i møtene. Ni av 19 kommuner bruker ikke tverretatlige møter til å ta opp plansaker. Det er fortsatt potensiale for å bruke møtene til mer av det oversiktsarbeidet som Folkehelseloven fordrer, eller til innspill til kommunens planarbeid.

3.5 Håndtering av sensitive personopplysninger i møtene

Mange tverretatlige møter handler om enkeltbarn og familier. I slike møter blir sensitive opplysninger delt mellom fagpersoner og etater. Det krever at man er svært bevisst på lover og forskrifter når det gjelder personopplysninger.

Figur 9: Behandler møtene saker anonymisert eller etter samtykke?

Figur 9 viser at alle kommunene er bevisste på at deling av personsensitive opplysninger skal være basert på samtykke fra partene. Av fritekstfeltet til denne tabellen, leser vi at ti kommuner har utarbeidet et felles kommunalt samtykkeskjema. Fra fire kommuner opplyses det at praksis er ulik mellom kommunale etater. To kommuner skriver at samtykke skal være skriftlig uten at det framkommer at kommunen har et eget skjema for dette. Én kommune arbeider med å utvikle et

samtykkeskjema. Vi vet ikke noe om kvaliteten på innholdet i samtykkene eller om de er informert tilstrekkelig fordi undersøkelsen ikke inneholdt spørsmål om dette. To av kommunene nevner imidlertid spesifikt at samtykkene skal være informerte.

Hele 90 prosent, 17 av 19 kommuner, praktiserer anonymiserte drøftinger. Dette innebærer å drøfte en klientsak uten mulighet for at møtedeltakerne skal kunne gjenkjenne hvem det dreier seg om. Anonymitet innebærer at personer ikke på noen måte skal være gjenkjennbare. Individualiserende kjennetegn må tas helt bort eller endres. Selv om mange kjennetegn fjernes, er det en fare for at det likevel er gjenkjennbart hvem opplysningene gjelder, eller at de kan kobles til personer. Problemet med å få til fullstendig anonymisering er særlig aktuelt i små kommuner, der lokalsamfunnet er lite og forholdene fort kan bli gjennomsiktige. Kommunenes sentralforbund har i den sammenheng gitt følgende veiledning: «Dette tilsier at samarbeidende tjenesteytere (i små kommuner) bare helt unntaksvis kan benytte anonymitet som grunnlag for å drøfte spørsmål/problemstillinger»19.

Rundt halvparten av kommunene bruker plandokumenter for enkeltbarn som utgangspunkt for samarbeidet i ansvarsgrupper. Eksempelvis Individuell plan (IP) eller Individuell opplæringsplan (IOP). Uavhengig av utgangspunktet skrives det referat fra 94 prosent av møtene. Kartleggingen viser at 18 kommuner skriver referat til alle deltakerne i møtet, inkludert foreldre som deltok. I fritekstfeltene ser vi at to kommuner skriver referat til kollegaene som deltok. Ytterligere to kommuner har ulik praksis avhengig av hvilken sak som behandles. Til hvem og hvordan referatet sendes ut avhenger av på hvilket nivå saken behandles på. Harstad kommune opplyser at referat fra Forebyggende

1514

Tabellen viser at 17 av 19 kommuner har «generelle forebyggingstema» i sine tverretatlige møter. Det er ikke utdypet i fritekstfeltene hvilke forebyggingsnivå dette handler om. Flertallet, 13 kommuner, oppgir å ha fokus på folkehelsetiltak i møtene, mens kun ni kommuner diskuterer plansaker som angår barn og unge i sine tverretatlige møtesystemer.

På samme måte ser vi at seks kommuner ikke har generelle forebyggingstiltak som tema i møtene. Ti kommuner bruker ikke møtene til å diskutere folkehelsetiltak, mens 14 kommuner ikke har plantema inne i møtene. I kategorien «annet» har tre kommuner skrevet at dette gjelder enkeltsaker, eller saker som behandles «etter behov».

Figur 8: Behandler møtene saker knyttet til ett eller følgende saksfelt?

0 5 10 15 20

Generelleforebyggingstiltak i

kommunen

Folkehelsetiltak

Plansaker for barn/unge

Annet

Antall kommuner

0

5

10

15

20

Anonymisert Ikkeanonymisert

Ettersamtykke

Anta

ll ko

mm

uner

Tverretatelig samarbeid til beste for våre barn og unge

forum er offentlig og kan leses av alle som ønsker det.

Personsensitive opplysninger på papir oppbevares i elevmapper, barnemapper eller journal, i følge resultatet fra spørsmål 28. Noen av kommunene lagrer opplysninger i elektroniske mapper, elektroniske arkivsystemer eller i lukkede fagsystemer. De fleste kommunene svarer at opplysningene primært lagres i den etaten som har særlig ansvar for saken. Fem kommuner opplyser at lagring av samme saksforhold kan skje i flere etater samtidig. Slik praksis bør etter Fylkesmannens oppfatning drøftes nærmere med tanke på å minimere spredningen av sensitiv informasjon i kommunale etater.

KonklusjonNår man deler personopplysninger er det god praksis at innhentingen av opplysningene skjer ved samtykke fra de personer opplysningene gjelder. Det er en vanlig praksis å benytte anonymiserte drøftinger i tverrfaglige team i kommunene i Troms. Nettopp dette kan være vanskelig i særlig de mindre kommunene. Om møtedeltakerne kan komme til å skjønne hvem man drøfter selv om navn og liknende er utelatt, kan praksisen innebære brudd på taushetsplikten (se også punkt 3.7).

Regelverket om taushetsplikt, opplysningsplikt og til formidling av personopplysninger etater i mellom, er fyldig behandlet i Kommunenes sentralforbunds veileder. Fylkesmannen anbefaler at dette temaet tas opp fortløpende i det tverretatlige og tverrfaglige samarbeidet i kommunen.

3.6 Utviklingstrekk

Sjumilsstegsanalysene i Troms i 2009 og 2012 er annerledes i forhold til analysen fra 2015. De forrige kartleggingene var lagt opp med 43

kontrollspørsmål som hadde fokus på hvordan kommunene tok vare på barnas rettigheter på sju ulike områder. Analysene ble basert på etatenes egen rapportering om i hvilken grad kommunene selv mener de sikrer barnas rettigheter. Analysene handlet i liten grad om organisatoriske løsninger, men gav likevel informasjon om hvilke samarbeid som var etablert. Selv om analysene fra 2009 og 2012 er forskjellige fra denne kartleggingen, er det likevel mulig å trekke noen tråder fra 2009 og fram til i dag.

I 2009 viste kartleggingen at flere kommuner ikke hadde faste møter, men en utbredt «ad-hoc-praksis» når enkelte saker oppstod. Det samme ser man i Helsetilsynets landsomfattende tilsyn med helse-, barnevern- og sosialtjenestene for barn 0-16 år. Fylkesmannen utførte tilsyn i seks av kommunene i 200820.

I 2012 hadde de fleste kommunene i Troms etablert nye møteformer, blant annet som følge av Sjumilsstegsprogrammet. Fagprogrammer med tverrfaglig fokus som har blitt starta opp sentralt, kan også ha påvirket etableringen av de nye møteformene. Både DUÅ (De utrolige årene) og PALS/PMTO (Parent Management Training) kan ha vært med å påvirke utviklingen av tverrfaglige møteplasser.

Flere kommuner tok også i bruk kartleggings- og utredningsmoduler utviklet av Øyvind Kvello21 slik den blant annet er beskrevet av forebyggende helsetjeneste i Tromsø kommune. I tillegg var det gitt ut et nytt rundskriv om forebyggende innsats22, nye veiledere for rusarbeid23 og for samarbeid mellom barnehagen og barnevernet24. 2012-analysen viste at kommunene var opptatt av rutine- og prosedyreutvikling, med ønsker om å utvikle ulike planer som hadde relevans for barns oppvekst (oppvekstplaner, mobbeplaner, handlingsplaner mot vold i nære relasjoner og

mot barnefattigdom). I 2012 ba Fylkesmannen kommunene gi en egen vurdering av endringer som hadde skjedd i perioden 2009-2012 (se punkt 1.0). Kommunene meldte om flere små og store positive endringer som rutineutvikling, nye møteformer og igangsetting av nye prosjekter.

Per 2015 har enkelte kommuner justert de tverretatlige møteformene siden 2009 og 2012. Målselv og Storfjord har som beskrevet i punkt 3.1. vedtatt å følge systemet for tverretatlige møter som Lenvik innførte i 2010. I tillegg har Balsfjord og Ibestad søkt om og fått penger fra Helsedirektoratet for å ta i bruk BTI-modellen. De får også lokal pengestøtte fra Korus Nord og utveksler praktisk erfaring med Tromsø kommune25. Nordreisa og Tromsø etablerte i perioden 2009-2012 Familiens Hus26. Tromsø har utvidet sitt familiehustilbud etter 2012. Lyngen og Storfjord har i perioden 2012 – 2015 etablert beredskapsteam mot mobbing.

Mellom 2009 og 2012 fikk kommunene statlige penger (prosjektskjønnsmidler) for å utvikle tverretatlige samarbeid for barn og unge i kommunene. En rekke nye prosjekter, arbeidsformer og møtestrukturer ble startet opp. Etter 2012 har det ikke blitt delt ut midler i samme omfang til samme formål. Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Nord (RKBU ved UiT Norges arktiske universitet) skriver i sin evalueringsrapport fra 2013 at 22 av 26 prosjekter som hadde fått støtte, var blitt helt eller delvis innarbeidet etter endt prosjektperiode27. Mange nye møteformer ble utviklet i perioden 2009-2012. Fylkesmannen mener at kommunene i de siste tre årene i stor grad vært opptatt av å styrke tidligere møtestrukturer og bygge rutiner og prosedyrer rundt disse.

KonklusjonKommunene i Troms har gjennom hele perioden 2009-2015 endret og justert sine tverretatlige

Kartleggingen viser at de tverretatlige møtene i 2015 kan sorteres på ulike innsatsnivå:

A. SystemnivåEksempler: Forebyggende forum (Harstad, Longyearbyen), Tverrfaglig ressursgruppe (Skjervøy), tverrfaglige ledermøter/ledersamarbeid28 (Tromsø, Kvæfjord), Sjumilsstegsmøte (Målselv, Lenvik og Storfjord), Politiråd (Balsfjord, Målselv, Bardu, Tromsø), Styringsgruppe for rusforebyggende arbeid, folkehelseforum, Arbeidsgruppe for Tidlig Inn og Trygge foreldre (Lenvik). Flere kommuner har også inkludert sine flyktningetjenester/asylmottak i arbeid på systemnivå.

B. Møter som både har oppgaver på systemnivå og på enkeltsaksnivåEksempler: Tverretatlige møter for barn og unge (Salangen, Lavangen, Gratangen, Skånland), det tverrfaglige møtet (Lenvik, Målselv, Storfjord), Samarbeidsforum og samhandlingsteam (Balsfjord), SLT-team (Tromsø).

C. Møter for drøfting av enkeltsakerEksempler: Forbedringsteam (Lyngen), tverrfaglig team (Bardu, Longyearbyen, Ibestad, Kåfjord, Berg, Dyrøy, Karlsøy), tverrfaglig konsultasjonsteam for førskolebarn og tverrfaglig konsultasjonsteam for skolen (Harstad), ressursteam (Tromsø, Lenvik, Bardu), skolehelse-/barnehelseteam (Skjervøy, Kvænangen), barneteam (Sørreisa), familiesentermøter (Nordreisa, Tromsø), BTI-Bedre tverrfaglig innsats (Tromsø), Beredskapsteam mot mobbing (Lyngen, Storfjord). I tillegg oppgir kommunene at de benytter ansvarsgruppemøter i saker der dette anses nødvendig for det enkelte barn og familien.

1716


møtesystemer. Endringene kan ha skjedd på tre måter: Gjennom lokale behov, ved å benytte og tilpasse andre kommuners systemer hos seg selv., eller ved å bygge møtesystemet rundt ulike programmer som kommunen har valgt å benytte. Endringene av møteformer ser ut til å ha vært størst i de første tre årene. Dette kan ha vært påvirket av tildeling av prosjektskjønnsmidler. Uten tildeling av friske penger ser det ut til at endringstakten har dempet seg noe. Det er likevel gledelig at størsteparten av prosjektene og tiltakene fra perioden 2009-2012 ble innarbeidet i ordinær kommunal drift, i følge RKBUs evalueringsrapport.

3.7 Små kommuner vs. store kommuner

Troms består av 24 kommuner og har 164.330 innbyggere29. Fylket har tre bykommuner - Tromsø, Harstad og Lenvik. I disse tre byene bor vel to tredjedeler av fylkets befolkning. Kun hver tredje Tromsværing bor på landsbygda. De fleste barna i Troms bor i byene. I aldersgruppa 0-5 år bor nesten 72 prosent i byene. I Tromsø kommune bor det 5.332 0-5-åringer. Det er 49 prosent av alle i samme aldersgruppa i hele fylket. Altså bor annethvert barn mellom 0-5 år i Tromsø kommune.

Byene har i alt 26.443 barn og unge mellom 0-19 år. Det betyr at 68 prosent av den samlede barnebefolkninga i Troms bor i by. Forskjellene når det gjelder barnebefolkning kan også illustreres ved at Tromsø har 17.606 sammenliknet med Berg som har 172 barn og unge i aldersgruppen 0-19 år.

Innbyggertallene varierer i stor grad. Fylkets kommuner har fra 6741 innbyggere i Målselv til 913 innbyggere i Torsken. To kommuner har mindre enn 1000 innbyggere. Sju kommuner har mellom 1000 og 2000 innbyggere. Fem kommuner har mindre enn 3000 innbyggere. De resterende landkommunene har mellom 3000

og 5700 innbyggere. Det bor flest barn og unge i bykommunene.

At bykommunene, og særlig Tromsø, har en høyere andel barn og unge, stiller også større krav til barnehager, skoler og tjenester barna har rett til der. Dette vil også kunne føre til økende krav til samordning av tjenester for barn og unge som har særlig behov. I tillegg kommer kravet til en god oppvekstpolitikk som kommer hele barnebefolkninga til gode. Selv om det bor færre barn i de mindre kommunene, betyr ikke det at behovet er mindre for verken tjenester eller et godt utformet oppvekstmiljø. Nettopp disse barna kan møte de største utfordringene når det gjelder endret skolestruktur, lengre skolevei, større avstand til venner og flytting i forbindelse med videregående skole.

For barn i de mindre kommunene er faktumet om de har hatt en god barndom viktig for om de senere kanskje velger å bosette seg i hjemkommunen. En god oppvekstpolitikk i kommunen kan med andre ord gjøre at kommunene får nye barnefamilier. Derfor er det like viktig for den lille, som den store kommunen, å skape best mulige oppvekstforhold for barn og unge.

Sjumilsstegskartleggingen i 2009 og 2012 viste et omfattende samarbeid mellom mindre kommuner når det gjelder tjenester innen PPT og barnevern. I tillegg er det samarbeid i to regioner om felles legevakttjeneste. PPT i Troms er organisert i sju regioner for grunnskolen. Kun Skjervøy kommune har en egen PPT-løsning. I tillegg er det PPT på videregående skole i to regioner, samt en felles Fylkeskommunal PPT/Oppfølgingstjeneste. For barnevernets del er i alt tolv av kommunene involvert i fem ulike regionsamarbeid; Kvænangen og Nordreisa, Lenvik, Berg, Torsken og Tranøy, Dyrøy og Sørreisa, Salangen, Lavangen og Gratangen, samt Skånland

som samarbeider med Nordlandskommunene Evenes og Tjeldsund. Det betyr at disse interkommunale tjenestene til enhver tid er med i tverrfaglige samarbeidssystemer i flere kommuner. Distriktene for de ulike interkommunale tjenestene er også forskjellig. Rapportene fra 2009 og 2012 viser til utfordringer både med tanke på logistikk, kapasitet og kunnskap om lokale forhold. Denne rapporten viser at det interkommunale organisasjonsbildet ikke har endret seg. Fylkesmannen vet for lite om dagens utfordringer ved det interkommunale samarbeidet fordi kommunene ikke har kommentert dette i fritekstfeltet.

Figur 10: Hvor foregår møtene?

Ut over dette rapporterer Tromsø kommune at de har ressursteam for barnehager og skoler knyttet til distrikter/bydeler. Tromsø er den eneste av kommunene som oppgir slik bydelsorganisering. To av kommunene rapporterer at de har «bevegelige møtesteder». Lenvik kommune har tverrfaglige møter på ni ulike arenaer (det vil si på lokale skoler og barnehager). Også Målselv kommunes tverrfaglige møter foregår på skolene, barnehagene og oppvekstsentra. Hoveddelen av Troms-kommunenes møter foregår imidlertid på fast møtested. Figur 10 viser at 16 av 23 kommuner har etablert faste møtesteder.

I 2015 har alle kommunene minst ett direkte tverrfaglig møte som behandler enkeltsaker. Vi antar at mindre kommuner ivaretar

samarbeidet på systemnivå gjennom møter mellom etatsledere. Mellomstore kommuner har flere kombinerte møteformer som samtidig ivaretar samarbeidet på systemnivå og i saker for enkeltbarn (punkt 3.6.). Kommentarer i fritekstfeltene tyder på at større kommuner har en bredere møtestruktur med spesifikke møteformer på flere nivå. Noen av disse møteformene er også knyttet til særlige tema som for eksempel rusforebygging og folkehelse.

KonklusjonKartleggingen viser at det også i 2015 er store forskjeller på hvor omfattende det tverretatlige og tverrfaglige arbeidet er organisert. Av forhold som kan ha betydning for utformingen av slike møtesystemer, kan nevnes:

a) Kommunens størrelse. Man kan for eksempel ikke stille samme krav eller forventninger til Torsken kommune som til Tromsø kommune. Det viktige er imidlertid at kommunen har et system som både ivaretar kommunens utfordringer i dag og som har evne til å tilpasse seg endrede behov. For kommuner som har interkommunale samarbeidssystemer, er det nødvendig at også disse tilpasser seg endrede behov i den enkelte kommune som deltar i slike samarbeid.

b) Saksantall og kompleksitet. Antall saker egnet for tverretatlige drøftinger følger ikke direkte av kommunestørrelsen eller antall barn i kommunen. Kompleksiteten vil for øvrig også kunne avhenge av hvordan de enkelte skoler, barnehager og tjenester har behandlet saken før de tas opp i tverretatlige møter.

Ved siden av nødvendig fokus på tiltak og strategier for det enkelte barn og familien, er det også viktig å se de tverretatlige møtesystemene som en viktig arena for drøfting av behov i lokalsamfunnet for tiltak som kan bedre barns oppvekst generelt.

18 19

02468

1012141618

På fast møtested Annet

Anta

ll ko

mm

uner


I denne rapporten har Fylkesmannen gått gjennom de mest sentrale områdene fra kartleggingen gjort i 2015. Resultatene er sett i lys av det kommunene rapporterte i Sjumilsstegsanalysene i 2009 og 2012. Spørsmålene har handlet om områder der Fylkesmannen mener kommunene kan forbedre kvaliteten i det tverretatlige samarbeidet. Fylkesmannen har ikke vurdert kvaliteten på den enkeltes kommunes organisering av tverretatlige møtesystem. Vi vet ikke om noen system som er bedre enn andre. Fylkesmannens hensikt er ikke å framheve enkelte kommuner foran andre, men vi har ønsket å finne felles trekk eller erfaringer som kan gi nytt grunnlag for videre kvalitetsutvikling i både små og store kommuner.

Kartleggingen viser områder kommunene bør videreutvikle i tiden framover, uavhengig av dagens organisering. Spesielt hvordan møtene er forankret, hvem som deltar, hvilke mål og oppgavebeskrivelser som gjelder. Videre er det viktig å se på hvordan barn og unges behov kan kartlegges på møtene, hvordan

sensitive personopplysninger håndteres og hvordan man hele tiden kan utvikle en bedre praksis basert på systematisk evaluering og praksisendring.

Fylkesmannen utfordrer derfor kommunene i Troms og Longyearbyen lokalstyre til å arbeide videre med denne tematikken med spørsmålene som følger – utarbeidet av funn i kapittel 3 og 4. Vi viser også til eget brev fra Fylkesmannen til kommunene, der oppfordringen er nærmere beskrevet.

Avslutningsvis viser Fylkesmannen til det nye nasjonale 0-24-samarbeidet som ulike departement og direktorater har satt i gang i 2016. Samarbeidet handler om hvordan kommunene evner å koordinere sine ulike tiltak for særlig utsatte barn. Fra vår side er denne rapporten og spørsmålene som følger nedenunder også et ledd i denne nye oppgaven som kommunene etter hvert vil bli bedre kjent med.

4.0 Konklusjon 5.0 Spørsmål for videre arbeid

20 21

Politisk eller faglig forankring• Hvordan kan kommunen, ut fra lokale behov,

best forankre sine vedtak eller beslutninger

om utforming av tverrfaglige og tverretatlige

møter som gjelder barn, unge og deres

familier?

Målgruppe og deltakere• På hvilken måte er det mest hensiktsmessig

å organisere kommunale tverretatlige møter

slik at de kan ivareta helsefremmende og

forebyggende arbeid på universelt, selektivt

eller indisert nivå?

• Bør møtene ha flere deltakere/andre

deltakere/annen sammensetning enn i dag,

på fast basis eller når det er et særlig behov

for det? Hvem bør i så fall delta?

Kartlegging av utfordringer/ROS-analyser• I hvilken grad har kommunen utarbeidet

en oversikt over helsetilstand, levekår og

oppvekstforhold for øvrig - og over de

positive og negative faktorene som kan

påvirke dette?

• Hvordan kan fagfolk som arbeider med barn

og unges situasjon bidra til slik kartlegging?

• Hvordan kan en god oversikt over

situasjonen for barn og unge, framskaffet

via tverretatlig innsats, være til nytte i

kommunal planstrategi og kommuneplanens

samfunnsdel?

Håndtering av personopplysninger• Hvordan sikrer kommunen gjennom

systemer og rutiner at gjeldende regelverk

knyttet til formidling og håndtering av

personopplysninger mellom kommunale

etater og tjenester ivaretas?

Mål og evaluering• Hvilke mål bør kommunen har for særlige

møter i enkeltsaker der barn og unges behov

tas opp?

• Hvordan kan kommunen sikre at møtene

evalueres jevnlig med tanke på endringer i

lokale behov?

Oppsummert: Internkontroll eller systematisk kvalitetsforbedring• Hvordan kan kommunen sikre at temaene

ovenfor blir ivaretatt i kontinuerlig

kvalitetsutvikling når der gjelder det

tverretatlige og tverrfaglige samarbeidet for

barn, unge og deres familier?

Steg 4: Vern mot overgrepJf. artikkel 19

Alle barn som bor hjemme, skal ha rett til samfunnets beskyttelse mot vold og overgrep. Dette innebærer ordninger som sikrer nødvendig støtte til barnet og omsorgshaver, samt ordninger som sikrer forebygging, behandling og evt behandling av saker i retten.

Steg 2: God omsorgJf. artikkel 18

Barnets foreldre har rett og plikt til å sørge for barnas oppdragelse og utvikling. Offentlige myndigheter skal bistå foreldrene for å sikre at barna får god omsorg.

Steg 3: Særskilt vern og støtteJf. artikkel 20

Alle barn som ikke kan bo i sitt familiemiljø har rett til særlig beskyttelse og et alternativt omsorgstilbud.

Steg 1: Medbestemmelse Jf. artikkel 12

Alle barn har en generell rett til å bli hørt og deres synspunkter skal tas med i vurderingen ut fra barnets alder og modenhet. Dette gjelder også i enkeltsaker der for eksempel kommunen behandler en sak som direkte angår barnet.

Steg 5: Fullverdig livJf. artikkel 23

Alle barn som har nedsatt funksjons-evne, har rett til særlig omsorg og et fullverdig og anstendig liv. Tilbud skal innrettes slik at barna får adgang til tiltak som må til for å fremme sosial

Steg 6: God helseJf. artikkel 24

Alle barn har rett til den høyest oppnåelige helsestandard og behandlingstilbud og rehabillitering.

Det skal treffes særlige tiltak for å sikre dette ved å sikre nødvendig helsehjelp og helseomsorg og ved ulike forebyggende tiltak med vekt på primærhelse-tjenesten.

Steg 7: God utdanningJf. artikkel 28 og 29

Alle barn har rett til obligatorisk og gratis grunnutdanning. Videregående utdanning skal gjøres tilgjengelig og oppnåelig for ethvert barn. Høyere utdanning skal gjøres tilgjengelig og oppnåelig på grunnlag av den enkeltes evner. Barnas utdanning skal ta hensyn til barnets personlighet, respekt for menneskerettighetene, respekt for foreldrene. Utdanningen skal også forberede barnet på et ansvarlig liv i et fritt samfunn.


6.0

De

sju

steg

ene

Hvordan bruke barnekonvensjonen i praksis? Les mer på sjumilssteget.no

22 23

7.0 Kildeliste

1 Sjumilssteget/Fylkesmannen i Troms, «Selvhjelpspakken», på Sjumilssteget.no:

http://www.sjumilssteget.no/attachments/article/317/Selvhjelpspakken%20-%20master%203.pdf (publisert

15.04.13, hentet 01.08.16)2 Sjumilssteget/Fylkesmannen i Troms, «Dokumenter for Sjumilssteget» på Sjumilssteget.no:

www.sjumilssteget.no/index.php/rapporter-og-dokumenter/22-dokumenter-sjumilssteget

(publiseringsdato ikke oppgitt, hentet 01.08.16)3 Sjumilssteget/Fylkesmannen i Troms, «Rapport 2012 - Sjumilssteget i Troms fylke» på Sjumilssteget.no:

www.sjumilssteget.no/attachments/article/22/Rapport%202012%20Sjumilssteget%20i%20Troms%20fylke.pdf

(publiseringsdato ikke oppgitt, hentet 01.08.16)4 Kommunal- og moderniseringsdepartementet, «Virksomhets- og økonomiinstruks for fylkesmannen»

på Regjeringen.no: www.regjeringen.no/contentassets/b29c0d5c40b64131a91214eee348e9bc/virksomhets_

okonomiinstruks.pdf (publisert 05.02.16, hentet 01.08.16)5 Hver kommune har siden 2010 med utgangspunkt i Sjumilsstegssatsingen i Troms, oppnevnt en ansatt som

i tillegg til sin faste stilling, har funksjon som Sjumilsstegskoordinator i kommunen.6 Kaurstad, Backmann, Bremnes og Groven, «Trygg oppvekst – helhetlig organisering for barn og unge»

i KS FOU-prosjekt 134033 fra Møreforskning (2015:6)7 Opplysninger fra Sjumilsstegskoordinatorene innhentet pr. telefon i mai 20168 Helsedirektoratet, «Til politikerer og ledere. Bedre Tverrfaglig Innsats (BTI)» på Tidligintervensjon.no:

http://tidligintervensjon.no/Bedre-tverrfaglig-innsats-BTI (publiseringsdato ikke oppgitt, hentet 01.08.16)9 Sjumilssteget/Fylkesmannen i Troms, «Rapport 2012 - Sjumilssteget i Troms fylke» på Sjumilssteget.no:

www.sjumilssteget.no/attachments/article/22/Rapport%202012%20Sjumilssteget%20i%20Troms%20fylke.pdf

(publiseringsdato ikke oppgitt, hentet 01.08.16)10 Pedersen, Kvalnes og Bratsberg/Sjumilssteget/Fylkesmannen i Troms, «FNs barnekonvensjon i Troms»

på Sjumilssteget.no: www.sjumilssteget.no/index.php/rapporter-og-dokumenter/22-dokumenter-sjumilssteget

(se dokumentet Kommuneanalyser 2009 - sammendrag fylket) (publisert november 2015, hentet 01.08.16)11 Harstad kommune, «Inkluderende oppvekst. Strategisk plan for oppvekst 2016-2021» på Harstad.kommu-

ne.no: http://harstad.kommune.no/eknet/docs/pub/dok00215.pdf (hentet 29.08.16)12 Kåfjord kommune, «Strategisk oppvektsplan for Gáivuona suohkan/Kåfjord kommune» på Kafjord.kommune.no:

www.kafjord.kommune.no/strategisk-oppvekstplan-for-gaivuona-suohkan-kaafjord-kommune.5814161-861.html

(publisert 24.11.15, hentet 01.08.16)13 Regionale kompetansesentre med særlige tverretatlige oppdrag i regionen:

RVTS Nord – Regionalt kompetansesenter for vold og traumatisk stress: rvtsnord.no/

KoRus Nord – Kompetansesenter rus, Nord-Norge: www.korusnord.no/

RKBU Nord – Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern:

uit.no/om/enhet/forsiden?p_dimension_id=15428714 Kommunenes sentralforbund, «Rådmannens internkontrill. Hvordan få orden i eget hus?» på KS.no:

http://www.ks.no/globalassets/vedlegg-til-hvert-fagomrader/samfunn-og-demokrati/etikk/radmannenns_intern-

kontroll_trykk.pdf (publisert 28.05.15, hentet 01.08.16)

15 Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, kommunal- og regionaldepartementet, arbeids-

departementet, helse- og omsorgsdepartementet, justis- og beredskapsdepartementet og kunnskaps-

departementet, Rundskriv Q-16/2013: «Forebyggende innsats for barn og unge» på Regjeringen.no: https://

www.regjeringen.no/globalassets/upload/BLD/Rundskriv_Q16_2013.pdf (publisert 09.13, hentet 01.08.16)16 FNs konvensjon om barnets rettigheter av 20.11.198917 Lov om folkehelsearbeid av 24.06.201118 Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret av 01.01.201119 Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og Sivilforsvaret av 01.01.201120 Barne- og likestillingsdepartementet, «Utsatte barn og unge - behov for bedre samarbeid»

på Helsetilsynet.no: helsetilsynet.no/upload/Publikasjoner/rapporter2009/helsetilsynetrapport5_2009.pdf

(publisert mars 2009, hentet 01.08.2016)21 Figenschow, Wenche/Tromsø kommune, «Modell for tverrfaglig tidlig innsats overfor barn i barnehage.

Kvello-modellen, hva er nå det?» på Uit.no: uit.no/Content/313961/Faglig (publisert 10.09.12, hentet 01.08.16)22 Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, kommunal- og regionaldepartementet, arbeids-

departementet, helse- og omsorgsdepartementet, justis- og beredskapsdepartementet og kunnskaps-

departementet, «Rundskriv Q-16/2007: Forebyggende innsats for barn og unge» på Regjeringen.no:

https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/bld/barn-og-ungdom/forbeyggende_rundskriv_q-16-2007.pdf

(publisert 09.07, hentet 01.08.16) 23 Helsedirektoratet, IS-1742 «Fra bekymring til handling – en veileder og tidlig intervensjon på rusområdet»

på Helsedirektoratet.no: https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/339/Fra-bekymring-til-

handling-IS-1742.pdf (utgitt 03.2010, hentet 01.08.16)24 Barne- og likestillingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet, «Q-1162 B: Til barnets beste –

samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten» på Udir.no: http://www.udir.no/globalassets/filer/bar-

nehage/veiledere/veileder_til_barnets-beste_2009.pdf (publisert 07.09, hentet 01.08.16)25 Etter opplysning fra KoRus Nord (kompetansesenter rus), som har implementeringsansvar for BTI-modellen26 Universitetet i Tromsø, «Familiens hus. Et tverrfaglig lavterskeltilbud», på R-Bup.no:

r-bup.no/cms/cmsmm.nsf/lupgraphics/Familiens%20Hus-presentasjon.pdf/$file/Familiens%20Hus-presentasjon.pdf

(publisert 2008, hentet 01.08.16)27 Thørnblad/Universitetet i Tromsø, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Nord,

«Evalueringsrapport Sjumilssteget i Troms fylke, RKBU Rapport 2-2013» s. 26 på Uit.no:

https://uit.no/Content/351175/RKBU_Rapport201.pdf (publisert 15.07.13, hentet 01.08.16)28 Tromsø kommune utreder p.t. etablering av en egen Barne- og familieenhet.29 SSB (Statistisk sentralbyrå) Befolkningsstatistikk Troms pr. 1.januar 2016. Se vedlegg nummer 3.

8.0 Vedlegg8. 1 Spørreundersøkelsen i sin helhet: Quest back

8. 2 Resultat fra spørreundersøkelsen, presentert som figurer

8. 3 SSB (Statistisk sentralbyrå) Befolkningsstatistikk Troms pr. 1.januar 2016

24 25

8. 1 Quest back-undersøkelse Quest back-undersøkelse 8. 1

26 27


28 29


30 31

8.2 Resultat fra spørreundersøkelse, presentert som figurer Resultat fra spørreundersøkelse, presentert som figurer 8.2

Spørsmål 1Har kommunen et systematisk/organisert tverretatlig samarbeid i forhold til barn, unge og deres familier?

Ja NeiN 23 0

0

5

10

15

20

25

Ja Nei

Anta

ll ko

mm

uner

Spørsmål 2Er dette samarbeidssystemet:

Politisk vedtatt Organisert ut fra faglig behov Begge deler AnnetN 3 5 13 2 23

2,99 4,991 12,995 2,001

02468

101214

Politiskvedtatt

Organisertut fra faglig

behov

Beggedeler

Annet

Anta

ll ko

mm

uner

Spørsmål 4Består systemet av flere samarbeidsorganer mellom etater/tjenester?

Ja NeiN 23 0

0

5

10

15

20

25

Ja NeiAn

tall

kom

mun

er

Spørsmål 6Hvordan organiseres samarbeidet mellom etatene/tjenestene?

Faste møter Møter ved behov Ved faste overganger N 21 12 13

20,999 12,006 12,995

0

5

10

15

20

25

Faste møter Møter vedbehov

Ved fasteoverganger

Anta

ll ko

mm

uner

Spørsmål 8Er systemene basert på oppmøteplikt?

Ja Nei Noen er det, andre ikkeN 9 6 8 23

8,993 6,003 8,004

0

2

4

6

8

10


Anta

ll ko

mm

uner

Spørsmål 9Er formålet med møtene beskrevet?

Ja Nei Noen er det, andre ikkeN 14 0 9 23

14,007 0 8,993

0

5

10

15


Anta

ll ko

mm

uner

Spørsmål 1: Har kommunen et systematisk/organisert tverretatlig samarbeid i forhold til barn, unge og deres familier?

Ja: 23Nei: 0

Spørsmål 2: Er dette samarbeidssystemet:

Politisk vedtatt? 3 Organisert ut fra faglig behov? 5Begge deler? 13Annet? 2

Spørsmål 4: Består systemet av flere samarbeidsorganer mellom etater/tjenester?

Ja: 23Nei: 0

Spørsmål 6: Hvordan organiseres samarbeidet mellom etatene/tjenestene?

Faste møter: 21Møter ved behov: 12Ved faste overganger: 13

Spørsmål 8: Er systemene basert på oppmøteplikt?

Ja: 9Nei: 6Noen er det, andre ikke: 8

Spørsmål 9: Er formålet med møtene beskrevet?

Ja: 14Nei: 0Noen er det, andre ikke: 9

Spørsmål 13Har møtesystemet blitt evaluert?

Ja Nei Noen er evaluert, andre ikkeN 10 5 8 23

10,005 4,991 8,004

0

2

4

6

8

10

12

Ja Nei Noen er evaluert,andre ikke

Anta

ll ko

mm

uner

Spørsmål 13: Har møtesystemet blitt evaluert?

Ja: 10Nei: 5Noen evaluert, andre ikke: 8

Spørsmål 15Hvor hyppig er møtene?

Ukentlig Hver 14. dag Månedlig Annen hyppighet Ulik hyppighet N 0 0 5 4 14 23

0 0 4,991 4,002 14,007

0

5

10

15

Ukentlig Hver 14. dag Månedlig Annenhyppighet

Ulik hyppighet

Anta

ll ko

mm

uner

Spørsmål 15: Hvor hyppig er møtene?

Ukentlig: 0Hver 14. dag: 0Månedlig: 5Annen hyppighet: 4Ulike hyppighet: 14

Spørsmål 16Hvor foregår møtene?

På fast møtested AnnetN 16 7

16,008 6,992

0

5

10

15

20

På fast møtested Annet

Anta

ll ko

mm

uner

Spørsmål 16: Hvor foregår møtene?

På fast møtested: 16Annet: 7 Spørsmål 18

Hvem koordinerer møtene?Koordinator På omgang Annen ordning

N 17 4 216,997 4,002 2,001

0

5

10

15

20

Koordinator På omgang Annen ordning

Anta

ll ko

mm

uner

Spørsmål 18: Hvem koordinerer møtene?

Koordinator: 17På omgang: 4Annen ordning: 2

Spørsmål 11: Møtenes myndighet - kan de beslutte eller kun rådgi?

Beslutte: 2Rådgi: 7Noen er rådgivende, andre har beslutningsmyndighet: 14

Spørsmål 11Møtenes myndighet - kan de beslutte eller kun rådgi?

Beslutte Rådgi Noen er rådgivende, andre har beslutningsmyndighetN 2 7 14 23

2,001 6,992 14,007

0

5

10

15

Beslutte Rådgi Noen er rådgivende,andre har

beslutningsmyndighet

Anta

ll ko

mm

uner

Spørsmål 19: Hvem deltar på møtene?

Helsestasjonen: 22Skolehelsetjenesten: 21Barnevern: 23Barnehage: 23Skole: 23PPT: 17Kommune NAV: 11Statlig NAV: 5Fysioterapeut: 9Lege: 11Annet helsepersonell: 12Foreldre: 11Barn/unge: 10Brukerorganisasjoner: 0Spesialisthelsetjenester: 6Politi: 10Frivillig/hum.org.: 1Andre: 5

Spørsmål 19Hvem deltar på møtene?Helsestasjonen Skolehelsetjenesten Barnevern Barnehage Skole PPT Kommune NAV Statlig NAV Fysioterapeut Lege Annet helsepersonell Foreldre

22 21 23 23 23 17 11 5 9 11 12 1122,011 20,999 23 23 23 16,997 10,994 4,991 8,993 10,994 12,006 10,994

0 5 10 15 20 25

Helsestasjonen

Skolehelsetjenesten

Barnevern

Barnehage

Skole

PPT

Kommune NAV

Statlig NAV

Fysioterapeut

Lege

Annet helsepersonell

Foreldre

Barn/unge

Brukerorganisasjoner

Spesialisttjenester

Politi

Frivillig/humm. org.

Andre

Antall kommuner

32 33

8.2 Resultat fra spørreundersøkelse, presentert som figurer

34

Folkemengde pr. 1. januar 2016, etter region, tid, statistikkvariabel og alder

0‐5 år 6‐15 år 16‐19 år Sum 0‐19 år 20‐66 år 67 år +1902 Tromsø 5 332 8 657 3 617 17 606 48 090 7 7841903 Harstad 1 685 2 849 1 250 5 784 15 001 3 9101911 Kvæfjord 159 343 200 702 1 772 5551913 Skånland 179 319 157 655 1 778 6081917 Ibestad 55 135 74 264 764 3751919 Gratangen 60 119 54 233 637 2671920 Loabák ‐ Lavangen 72 150 49 271 552 2281922 Bardu 263 491 169 923 2 454 6421923 Salangen 105 258 184 547 1 268 4151924 Målselv 426 771 364 1 561 4 104 1 0761925 Sørreisa 215 439 202 856 2 031 5651926 Dyrøy 54 127 56 237 665 2561927 Tranøy 91 179 70 340 837 3661928 Torsken 45 94 46 185 512 2161929 Berg 56 84 32 172 558 1851931 Lenvik 777 1 551 725 3 053 6 804 1 7611933 Balsfjord 303 642 304 1 249 3 270 1 1821936 Karlsøy 110 184 121 415 1 351 5161938 Lyngen 122 324 151 597 1 609 6551939 Storfjord ‐ Omasvuotna ‐ Omasvuono 102 214 99 415 1 123 3271940 Gáivuotna ‐ Kåfjord 113 211 87 411 1 264 4751941 Skjervøy 185 316 172 673 1 700 5471942 Nordreisa 313 619 249 1 181 2 879 8351943 Kvænangen 59 127 62 248 697 286Sum Troms 10 881 19 203 8 494 38 578 101 720 24 032

Spørsmål 22Behandler møtene saker knyttet til ett eller flere av følgende?Generelle forebyggingstiltak i Folkehelsetiltak Plansaker for barnAnnet

17 13 9 1017,005 12,996 9,006 9,994

0 5 10 15 20

Generelle forebyggingstiltak ikommunen

Folkehelsetiltak

Plansaker for barn/unge

Annet

Antall kommuner

Spørsmål 27Skrives referat fra møtene?Ja Nei

18 117,993 1,007

0

5

10

15

20

Ja Nei

Anta

ll ko

mm

uner

Spørsmål 21Hvilke saker behandler møtene?

Bare enkeltsaker Bare generelle sakBegge delerN 0 4 19

0 4,002 18,998

02468

101214161820

Bare enkeltsaker Bare generelle saker Begge deler

Anta

ll ko

mm

uner

Spørsmål 21: Hvilke saker behandler møtene?

Bare enkeltsaker: 0Bare generelle: 4Begge deler: 19

Spørsmål 22: Behandler møtene saker knyttet til ett eller flere følgende:

Generelle forebyggingstiltak: 17Folkehelsetiltak: 13Plansaker for barn/unge: 9Annet: 10

Spørsmål 17: Skrives referat fra møtene?

Ja: 18Nei: 1

8. 3 SSB Befolkningsstatistikk Troms pr. 1.januar 2016

Folkemengde pr. 1. januar 2016, etter region, tid, statistikkvariabel og alder

0‐5 år 6‐15 år 16‐19 år Sum 0‐19 år 20‐66 år 67 år +1902 Tromsø 5 332 8 657 3 617 17 606 48 090 7 7841903 Harstad 1 685 2 849 1 250 5 784 15 001 3 9101911 Kvæfjord 159 343 200 702 1 772 5551913 Skånland 179 319 157 655 1 778 6081917 Ibestad 55 135 74 264 764 3751919 Gratangen 60 119 54 233 637 2671920 Loabák ‐ Lavangen 72 150 49 271 552 2281922 Bardu 263 491 169 923 2 454 6421923 Salangen 105 258 184 547 1 268 4151924 Målselv 426 771 364 1 561 4 104 1 0761925 Sørreisa 215 439 202 856 2 031 5651926 Dyrøy 54 127 56 237 665 2561927 Tranøy 91 179 70 340 837 3661928 Torsken 45 94 46 185 512 2161929 Berg 56 84 32 172 558 1851931 Lenvik 777 1 551 725 3 053 6 804 1 7611933 Balsfjord 303 642 304 1 249 3 270 1 1821936 Karlsøy 110 184 121 415 1 351 5161938 Lyngen 122 324 151 597 1 609 6551939 Storfjord ‐ Omasvuotna ‐ Omasvuono 102 214 99 415 1 123 3271940 Gáivuotna ‐ Kåfjord 113 211 87 411 1 264 4751941 Skjervøy 185 316 172 673 1 700 5471942 Nordreisa 313 619 249 1 181 2 879 8351943 Kvænangen 59 127 62 248 697 286Sum Troms 10 881 19 203 8 494 38 578 101 720 24 032

Fylkesmannen i Troms

Besøksadresse:FylkeshusetStrandvegen 139007 Tromsø

Postadresse:Postboks 6105 9291 Tromsø

Åpningstider:mandag - fredag kl. 0830 - 1500

Organisasjonsnummer: 974 772 124Telefon: 77 64 20 00

Epostadresse:[email protected]

sjumilssteget.nofylkesmannen.no/troms

ISBN 978 - 82- 690454 - 0 - 6

tverretatlig samarbeid til beste for våre barn og unge...vedtatt, administrativt eller faglig...

Documents