Great Norwegian Performers 1945–2000, Vol. VHISTORIC

RECORDINGS

The Norwegian Wind Quintet

2

TheNorwegianWindQuintet

CD1

CarlNielsen: Quintetforflute,oboe,clarinet,hornandbassoon,Op.43 25:40 1 IAllegrobenmoderato–08:56 2 IIMenuet–04:59 3 IIIPræludium.Temaconvariazioni–11:45 Recordedon20August1979atHenie-OnstadArtCenter. OriginallyreleasedonSimaxPS1003

AntonioBibalo: Sonatina1A,“Semplice”,forWindQuintet(1971) 11:58 4 IModerato–04:22 5 IILarghetto–05:09 6 IIIAllegromanontroppo–02:27 Recordedon28May1979atHenie-OnstadArtCenter. OriginallyreleasedonSimaxPS1003

3

AntonioBibalo: Sonatina2A,“Astrale”,forWindQuintet(1971) 10:34 7 IAntares–Grave–04:12 8 IIThePleiades–Scherzino–01:49 9 IIIMG-42–Lentissimo–04:33 RecordedinRosenborgStudio.OriginallyreleasedonPhilips6507043in1974.

JohnFernström: Quintetforwindinstruments,Op.59 17:1510 IAllegromolto–04:49 11 IIAdagio–05:2412 IIIScherzo:Allegro–02:39 13 IVFinale–Rondo:Vivace–04:23 Recordedon28May1979atHenie-OnstadArtCenter. OriginallyreleasedonSimaxPS1003

4

CD2

BjarneBrustad:Serenadeforwindquintet 13:53 1 IMarciale–03:26 2 IISongwithoutwords–04:39 3 IIIAllegroscherzando–05:48 RecordedinRosenborgStudio.OriginallyreleasedonPhilips6507043in1974.

CarlGustavSparreOlsen: Suiteforthreewoodwindsinfivesmallmovements,Op.10 06:09 4 I–00:55 5 II–01:34 6 III–00:47 7 IV–01:50 8 V–01:03 PerØien,flute·ErikNiordLarsen,oboe·ErikAndresen,clarinet RecordedinRosenborgStudio.OriginallyreleasedonPhilips6507043in1974.

PaulineHall:Suiteforwindquintet 12:07 9 IAllaMarcia–02:0310 IIRondeau–01:44 11 IIIPolka–01:2212 IVPastorale–02:48 13 VTempodiValse–02:0014 VIEpilogue–02:10 OriginallyreleasedonPhilips839256AY

5

EdvardHagerup-Bull: TriosBucoliques–Divertissementpourtriod’anches,Op.14 12:20 15 IAllegretto–05:0716 IIAndanteconmoto–03:55 17 IIIFinale:Grazioso–03:18 ErikNiordLarsen,oboe·ErikAndresen,clarinet TorleivNedberg,bassoon RecordedinRosenborgStudio.OriginallyreleasedonPhilips6507048in1975.

JohanKvandal:WindQuintet,Op.34 17:2118 IPreludium,Largo–05:0719 IIPresto–03:2320 IIIAdagiomanontroppo–04:1521 IVAllegroassai–04:36 RecordedinRosenborgStudio.OriginallyreleasedonPhilips6507043in1974.

DenNorskeBlåsekvintett/TheNorwegianWindQuintetPerØien,flute·ErikNiordLarsen,oboeErikAndresen,clarinet·OddUlleberg,FrenchhornTorleivNedberg,bassoon

ØrnulfGulbrandsen,flute(CD2tracks9–13)

6

When examining musical traditions, the basis of what is recorded, analyzed and evaluated is usually given by the composers and their works. Performers are considered as interpreters of these works. Despite the fact that singers and instrumentalists, individually and in ensembles, play independent roles which influence and form our understanding of the composers’ intentions, there does not seem to exist a concept of the “performer’s works”. The series Great Norwegian Performers 1945–2000 focuses on the role of the artist within a thriving musical environment both as a bearer of tradition and as an interpreter.

In the spring of 2005 Arts Council Norway approved a grant to finance a CD series of Norwegian performers’ works. In the course of ten releases the aim is to shed light on the performance of music in Norway in an age characterized by artistic growth and vitality. The present series is the result of a collaboration between a research project at the Norwegian Academy of Music, Simax Classics, NRK Arkiv & Research and NRK Aktivum.

Great Norwegian Performers 1945–2000

7

Når musikalske tradisjoner behandles, danner som regel kompon-ister og deres verker grunnlaget for det som blir tatt opp, analysert og vurdert. Musikkutøvere blir betraktet som verkfortolkere. Selv om sangere og instru-mentalister enkeltvis og i ensembler har selvstendige kunstneriske roller som påvirker og setter premisser for oppfatninger om komponistenes intensjoner, er «utøveres verker» ikke en gang å oppfatte som et begrep. Norske utøveres verker 1945–2000 fokuserer på artistenes roller i den levende musikkulturen, både som tradisjonsbærere og fortolkere.

Våren 2005 bevilget Norsk kulturråd penger til en cd-serie med norske utøveres verker. Målet er gjennom ti utgivelser å sette lys på norsk musikkutøvelse i en periode preget av kunstnerisk vekst og vitalitet. Den foreliggende serien er resultatet av et samarbeid mellom et forskningsprosjekt ved Norges musikk-høgskole, Simax Classics, NRK Arkiv & Research og NRK Aktivum.

Norske utøveres verker 1945–2000

8

The Norwegian Wind Quintetby Elef Nesheim

The wind quintet – flute, oboe, clarinet, horn and bassoon – has a short tradi-tion in the history of Norwegian music. The first Norwegian wind quintet was composed by Klaus Egge in 1939, followed by Pauline Hall’s Suite for blåsere in 1945. Egge’s work was premiered by the ensemble Den danske Blæserkvintet af 1932 at a concert organized by the newly-formed New Music society just before the outbreak of World War II; the same ensemble also gave the first performance of Sparre Olsen’s wind quintet right after the war. Denmark had an older tradition for this type of ensemble, as Carl Nielsen’s wind quintet from 1922 would sug-gest. The repertoire was otherwise dominated by works by French composers. It was in 1955 that five wind players from Oslo Philharmonic Orchestra formed Den Norske Blåsekvintett – The Norwegian Wind Quintet – an event that was to prove of considerable importance to Norwegian music. Firstly, it meant that the international repertoire of wind quintet works could now be performed for Norwegian audiences by Norwegian musicians, and secondly, and more impor-tantly, it inspired Norwegian composers to write for this type of ensemble. Soon a substantial repertoire of Norwegian works came into being.

Wind instruments have a long tradition in the history of Norwegian music, and it may therefore seem surprising that Norway’s first wind quintet was formed twenty-two years later than in Denmark. The explanation for this lay not in any

9

lack of musicians, but rather in the fact that Norwegian chamber music was asso-ciated particularly with the piano and with string instruments. Career opportu-nities too were somewhat scarce, since it was a requirement that chamber music of thus kind was an activity to be pursued in addition to other professional work.

From the founding of The Norwegian Wind Quintet in 1955 until 1962 the ensem-ble consisted of Ørnulf Gulbransen, flute, Tom Klausen, oboe, Richard Kjelstrup, clarinet, Ivar Bratlie, French horn, and Torleiv Nedberg, bassoon. There were some changes to the line-up over the years; Nedberg was the only member to stay with the ensemble from the start until it was disbanded after thirty-four years of activity. Ørnulf Gulbransen played a vital role in the establishment and development of the ensemble. His expertise and strong enthusiasm were a key factor to the quintet’s success. For several decades he held a leading position in Norwegian music, and it was natural that he should contribute his expertise and inspiration in the development of The Norwegian Wind Quintet. The 1970s and early 80s were the ‘golden years’ of the quintet’s existence, which during this period consisted of Per Øien, flute, Erik Niord Larsen, oboe, Erik Andresen, clarinet, Odd Ulleberg, French horn, and Torleiv Nedberg, bassoon. All were solo players in the Oslo Philharmonic Orchestra.

The quintet started off as an enthusiastic chamber music supplement to orches-tra work, but gradually took a more important place in the musicians’ careers. The Norwegian Broadcasting Corporation (NRK) was an important source of work during the first years. The quintet made a number of recordings for radio which included Carl Nielsen’s wind quintet and Hindemith’s Kleine Kammermusik für

10

Bläser, as well as quintets by the lesser-known German late romantic composers Theodor Blumer and August Klughardt. Finn Mortensen had composed his Kvintett for blåsere in 1951, a work that was soon to be found in the ensemble’s repertoire along with Schönberg’s wind quintet, op. 26. The ensemble recorded both Finn Mortensen’s quintet and Egil Hovland’s first wind quintet for Danish radio. During the 1960s the group went on tour for the first time, and the first of many commissioned works by Norwegian composers began to materialize.

From 1972 the group’s ambitions increased, resulting in more systematic and active work sessions. Usually they had at least two rehearsals a week, after daily rehearsals with the Oslo Philharmonic were over. Numerous concerts, tours and recordings of new programmes demanded a lot of rehearsal time. Klaus Egge’s quintet was recorded in 1967, and in 1975 the first LP of music performed entirely by The Norwegian Wind Quintet was released. This recording offered works by Johan Kvandal, Sparre Olsen, Bjarne Brustad and Antonio Bibalo under the title Contemporary Music from Norway, The Norwegian Wind Quintet. For their perform-ance of Schönberg’s wind quintet in the University Aula in Oslo the ensemble was awarded the Norwegian Music Critics’ prize for 1976/77.

The traditional international repertoire naturally had an important place in the group’s repertoire. If the quintet were to measure itself against international standards then it was vital to include composers such as Anton Reicha, Jean Francaix and Darius Milhaud as well as Schönberg. At the same time it became more and more important for the quintet to programme Norwegian works. Since there was so little Norwegian music for wind quintet it was vital to en-

11

courage Norwegian composers to write for the ensemble, and so The Norwegian Wind Quintet commissioned a considerable number of works from Norwegian composers. At the same time, many composers wrote wind quintets that they sent to the ensemble in the hope of a performance. These new works almost became a trademark of the group, which by this time had a repertoire of some fifty works that were performance-ready. Among these compositions were works by renowned international composers, some of whom – such as the Polish com-poser Wlodzimierz Kotonski and the Finnish composer Joonas Kokkonen – had composed specifically for The Norwegian Wind Quintet.

The new compositions were given plenty of exposure in concert. This was evidently appreciated by the Norwegian Society of Composers, who awarded the ensemble their “Performer of the Year” prize in 1981 in recognition of the high standard to which they had contributed to bringing to life new, Norwegian works. This was the second time the prize was awarded.

The ensemble’s relationship with NRK was important, since there was great in-terest for modern Norwegian music on radio and TV. New works by Norwegian composers were often premiered on the radio, and then performed in concert.

The quintet’s importance for Norwegian composers was not only the result of performances in Norway, the group had many engagements abroad, either invi-tations to festivals or special events, or concert tours organized by the ensemble. Thus the quintet became an important ambassador for Norwegian music, with regard to both composers and to the performance traditions and high standard

12

that the group represented. This was particularly helpful at a time when Nor-way’s international position as a music nation was much weaker than it is today.

The Norwegian Wind Quintet appeared at international festivals such as Warszawa Autumn, one of the leading contemporary music festivals in the 1970s and 80s. The annual ISCM festivals were also prestigious events. In 1973 the ISCM festival was held in Iceland, where the group contributed several premier performances. They also appeared at the Marais festival in Paris where they gave the first French performance of Schönberg’s quintet. They gave concerts at London’s Wigmore Hall, recorded for German radio in Berlin and made several tours in Germany, and were invited as visiting tutors in Canada.

This double CD offers a selection of works with which The Norwegian Wind Quintet had a special relationship: two quintets by Antonio Bibalo, wind quin-tets by Bjarne Brustad and Johan Kvandal, trios by Edvard Hagerup Bull and Carl Gustav Sparre Olsen, and works by Carl Nielsen and John Fernström from two of Norway’s Scandinavian neighbours.

Antonio Bibalo: Sonatina I “Semplice” and Sonatina II “Astrale” Bibalo was commissioned by The Norwegian Wind Quintet to write a piece for them; in the course of working on the music he became so enthusiastic about the potential of the wind quintet that he honoured the commission with two works. The two works are very different in style and expression. The first, com-posed between October and December 1971, is in three movements. It has no descriptive title and is essentially neoclassical in character. The music varies

13

from rhythmically playful to dreamily melancholic. The term elegy is frequently encountered in Bibalo’s works, though not in this one.

The second wind quintet was composed in 1972. As the title suggests, Bibalo’s in-spiration for this work came from stars and the cosmos. Bibalo has not provided us with his own interpretation of the content of the work, only titles borrowed from astronomy. For some listeners these titles may provide meaning and inspi-ration, while for others they provide no stimulus. Bibalo’s associations to outer space are, however, difficult to ignore. The individual movements are inspired by heavenly bodies situated further and further from the earth.

This quintet, like the previous one, is in three movements, but here they have a descriptive title:– Antares: A super-giant star 365 light-years from earth. It is situated in the

constellation Scorpio and varies in brightness, and for certain periods is most clearly seen low in the sky.

– The Pleiades: This constellation of seven stars is a very clear star cluster in the constellation Taurus, 500 light-years from earth.

– MG-42: The Orion Nebula, visible just below Orion’s Belt, is a cloud of gas that can be seen through a telescope, 1800 light-years from earth – the light we observe today was emitted around the year AD 200.

At the end of the score Bibalo has provided the musicians with the following quotation: “What sort of ‘Light’ is it that reaches us from so far in the past and across so vast a space?”

14

The first movement is marked Grave and the third Lentissimo, whereas the faster middle movement is marked Scherzino, con brio ma non pesante.

Bjarne Brustad’s Serenade for blåsekvintett was commissioned by NRK for The Norwegian Wind Quintet, and was given its premier performance in 1970.The work consists of three movements:– Marciale– Song without words– Allegro scherzandoThe outer movements are fast and lively, whereas the middle movement has a more melancholic character. The work is neoclassical in style, as was much of Brustad’s music from the last years of his composing career.

Sparre Olsen’s Suite for tre treblåsere, op. 10, consists of five short movements and was composed during the war and published in 1946. It is scored for flute, oboe and clarinet, and the five movements have neither title nor tempo indication. The outer movements and middle movement are fast, while movements two and four are slow. Each movement lasts around a minute, the fourth a little longer.The slow movements have a simple, melodic character and modal qualities that lend the music a certain folk-music atmosphere. The fast movements have a more polyphonic, neoclassical style. Thus the work displays a variety of aspects of Sparre Olsen’s musical universe.

Pauline Hall’s Suite for blåsere was composed during the final year of the war and received its first performance as part of the festival ‘Den norske musikkuken’ in

15

the autumn of 1945. Hall had a varied background from the years between the two wars, including studies in Paris where she became inspired by the French impressionist movement, a characteristic feature of many of her early works. Af-ter Paris she spent time in Berlin and became involved in contemporary music theatre, with Brecht and Weill, before finding a firm footing in French neoclassi-cism. The suite consists of six movements of contrasting character:– Alla Marcia– Rondeau– Polka– Pastorale– Tempo di Valse– Epilogue

The movements are very brief, each of them lasting about two minutes, while the Pastorale is a little longer. Some of the movements, such as the Polka and the Tempo di Valse are humorous in character, while the Pastorale and the first part of the Epilogue have a lyrical, more melancholic quality. The suite as a whole is playful in character.

Edvard Hagerup Bull’s Trois bucoliques, Divertissement pour trois d’anches, op. 14, for woodwind trio of oboe, clarinet and bassoon is a work that The Norwegian Wind Quintet has performed on numerous concert tours including in France where Hagerup Bull lived for many years. The work was written in 1953 after Hagerup Bull had completed studies in Paris with Darius Milhaud and Jean Rivier, and was given its premier performance in Paris in 1955.

16

The three movements are marked Allegretto, Andante con moto, and Finale. The music is very rhythmical; the middle movement is contrapuntal in form, while the concluding Finale is cheerful in character, with the three instruments engag-ing in playful interactions.

Johan Kvandal’s Blåsekvintett, op. 34 was composed in 1971. This was a turbulent period in Kvandal’s life; he was living in Hamburg at the time of working on the quintet. He wrote that he “was inspired by a wonderful, German girl”.

The work is in four movements, and the first two are played without a break:– Preludium, Largo– Presto– Adagio ma non troppo– Allegro assai

After the slow, elegiac introduction follows a fast and aggressive second move-ment. The third is in the form of a passacaglia with a theme and five variations, which is followed by a virtuosic, brilliant final movement.

Carl Nielsen’s Blåsekvintett from 1922 is a key work in the wind quintet repertoire, and it is considered to be one of Nielsen’s most important chamber music works. It is distinctively neoclassical in character, based on traditional musical forma and employing expanded tonality. There are three movements:– the first movement, Allegro ben moderato, is in sonata form, with a repeti-

tion of the development section;

17

– the second movement, Menuet, follows the form of the classical minuet with repetition of the various sections, and

– the third movement, Preludium – Adagio – Tema con variazioni, presents a theme in a brief, slow introduction, followed by eleven variations and con-cluding with a calm, solemn Andantino festivo.

Johan Fernström is less known today, but he had a central position in Swedish music around the time of World War II. At that time he was living in Stockholm, and he completed his Blåsekvintett, op. 59 in 1943. He left the Swedish capital around 1950 to settle in Skåne where he grew up. In the town of Lund he started up a Nordic youth orchestra, whose members were to include Per Øien, Odd Ulleberg and Erik Niord Larsen for many years.

– The first movement, Allegro molto, is a quick movement with a neoclassical character.

– The second movement, an Adagio in A-B-A form, is lyrical and melancholic, yet strictly contrapuntal, with a quicker, rhythmical middle section.

– The third movement, Scherzo, is a playful piece with a trio section preceding the recapitulation of the first part.

– The fourth movement, Final – Rondo, is a lively rondo whose character is similar to that of the first movement.

18

Den Norske Blåsekvintettav Elef Nesheim

Blåsekvintetten – fløyte, obo, klarinett, horn og fagott – har kort tradisjon i norsk musikkhistorie. Den første blåsekvintetten komponerte Klaus Egge i 1939, så fulgte Pauline Hall med Suite for blåsere i det siste krigsåret. Det var Den danske Blæserkvintet af 1932 som uroppførte Egges blåsekvintett ved en konsert arrangert av den nystiftede foreningen Ny Musikk like før den andre verdenskrigen, og Sparre Olsens blåsekvintett rett etter krigen. I Danmark hadde man en lenger tradisjon for denne ensembletypen. Carl Nielsens blåsekvintett fra 1922 vitner om det. Ellers var det ikke minst komposisjoner av franske komponister som dominerte blåsekvintett-repertoaret.

Det var i 1955 at fem blåsere fra Oslo Filharmoniske orkester dannet Den Norske Blåsekvintett, en begivenhet som skulle bli viktig for norsk musikkhistorie. For det første kunne det internasjonale repertoaret for blåsekvintett bli framført for et norsk publikum av norske musikere, men spesielt viktig ble det også at norske komponister ble inspirert til å velge å skrive for denne ensembletypen. Det førte snart til at vi fikk et stort og viktig repertoar.

Blåsertradisjonen har lange røtter tilbake i norsk musikkhistorie, det kan der-for synes overraskende at Norges første blåsekvintett ble etablert 22 år senere enn i Danmark. Forklaringen ligger ikke i mangel på musikere, men heller i det

19

forhold at norsk kammermusikk i særlig grad var knyttet til klaver og strykere. Arbeidsmulighetene var heller ikke gode, og det var en forutsetning at kammer-musikk av denne typen var en aktivitet som kom i tillegg til annet profesjonelt arbeid. Fra etableringen av Den Norske Blåsekvintett i 1955 og fram til 1962, besto kvintet-ten av Ørnulf Gulbransen, fløyte, Tom Klausen, obo, Richard Kjelstrup, klarinett, Ivar Bratlie, horn og Torleiv Nedberg, fagott. Det skjedde etter hvert flere utskift-ninger i ensemblet, bortsett fra Nedberg som var med fra starten til blåsekvintet-ten ble nedlagt – etter 34 aktive år. Ørnulf Gulbransen hadde en sentral posisjon i oppbygging og utvikling av kvintetten. Hans kunnskaper og sterke engasje-ment var en vesentlig faktor for framgangen. Gjennom flere tiår hadde han en helt spesiell posisjon i norsk musikkliv, det var derfor naturlig at han i stor grad påvirket og inspirerte Den Norske Blåsekvintett.

1970-årene og til begynnelsen av 80-årene representerte blåsekvintettens «gullal-der». Ensemblet besto i disse årene av Per Øien på fløyte, Erik Niord Larsen, obo, Erik Andresen, klarinett, Odd Ulleberg, horn og Torleiv Nedberg, fagott. De var alle soloblåsere i Oslo Filharmonien.

Blåsekvintetten startet som en entusiastisk kammermusikalsk aktivitet som sup-plement til orkesterarbeidet, men fikk etter hvert en viktig plass i musikernes karriere. NRK var en viktig oppdragsgiver i den første tiden. Blåsekvintetten gjorde en rekke radioopptak, blant annet av Carl Nielsens blåsekvintett og Hin-demiths Kleine Kammermusik für fünf Bläser, og kvintetter av de mindre kjente

20

tyske senromantikerne Theodor Blumer og August Klughardt. Finn Mortensen hadde skrevet sin Kvintett for blåsere i 1951, og den kom snart på kvintettens reper-toar, sammen med Schönbergs blåsekvintett, op.26. Både Finn Mortensens kvin-tett og Egil Hovlands første blåsekvintett spilte kvintetten i Danmarks Radio. På 1960-tallet kom de første konsertturneene, og på samme tid de første komposi-sjonene skrevet av norske komponister spesielt for kvintetten.

Fra 1972 økte ambisjonene, og det ble mer systematiske og aktive arbeidsøkter. Vanligvis var det minst to prøver i uka, etter at de daglige prøvene i Filharmonien var over. Det ble mange konserter, stadige turneer og plateinnspillinger med nye programmer som krevde mye øvetid. Klaus Egges blåsekvintett ble spilt inn på plate i 1967, og i 1975 kom den første LP-platen med bare musikk av Den Nor-ske Blåsekvintett. Den inneholdt komposisjoner av Johan Kvandal, Sparre Olsen, Bjarne Brustad og Antonio Bibalo: Contemporary Music from Norway, The Norwe-gian Wind Quintet. For framføringen av Schönbergs blåsekvintett i Universitetets aula mottok de Musikkritikerprisen i 1976/77.

Naturligvis hadde det tradisjonelle internasjonale repertoaret en viktig plass. Skulle kvintetten kunne måle seg med internasjonal standard var det en selvføl-ge å ha komponister som Anton Reicha og franske komponister som Jean Fran-caix og Darius Milhaud i tillegg til Schönberg på repertoaret. Men samtidig ble det stadig viktigere for musikerne å spille norsk musikk. Når dette repertoaret var så magert, var det nødvendig å stimulere komponister til å skrive blåsekvin-tetter, og Den Norske Blåsekvintett bestilte en betydelig mengde komposisjoner fra norske komponister. Samtidig som mange komponister skrev blåsekvintet-

21

ter og sendte dem til Den Norske Blåsekvintett med ønske om at de ville framføre dem. Dette nye repertoaret ble nærmest ensemblets varemerke. Blåsekvintet-ten hadde på denne tiden et innstudert repertoar på mer enn 50 komposisjoner som til enhver tid kunne presenteres på konsert. Blant disse komposisjonene var det også verk av en rekke internasjonale komponister, noen – som den pol-ske Wlodzimierz Kotonski og finske Joonas Kokkonen – skrev direkte for Den Norske Blåsekvintett.

De nye komposisjonene som kvintetten innstuderte fikk lang og grundig prø-vetid. Det viste Norsk Komponistforening å verdsette, ved å tildele dem prisen «Årets utøver» i 1981, fordi de på et høyt nivå hadde bidratt til å få fram ny norsk musikk. Det var andre gang den prisen ble utdelt.

Forholdet til NRK var svært viktig, det var stor interesse for nyere norsk musikk i radio og TV. Nye komposisjoner av norske komponister ble ofte framført for første gang i radio, for så å bli spilt på konsert.

Kvintettens betydning for norske komponister var ikke bare knyttet til konsert-framførelser i Norge. Ensemblet hadde en rekke internasjonale konsertoppdrag, dels var det invitasjoner til festivaler eller spesielle arrangementer, dels var det konsertturneer med mange konserter. På denne måten ble kvintetten viktige ambassadører for norsk musikk, så vel norsk komponert musikk som den utø-vertradisjonen og det utøvernivået ensemblet representerte. Det var kanskje sær-lig viktig i en tid da Norge i mindre grad enn i dag hadde en internasjonal posi-sjon som musikknasjon.

22

Den Norske Blåsekvintett spilte på internasjonale festivaler som Warszawa Au-tumn, en av de viktigste festivaler for samtidsmusikk på 70- og 80-tallet. De år-lige ISCM-festivalene hadde også høy prestisje. I 1973 ble festivalen arrangert på Island i Reykjavik, der ensemblet deltok med flere framføringer. De opp-trådte også på den prestisjefulle Marais-festivalen i Paris, der de sto for den før-ste framføring av Schönbergs kvintett i Frankrike. Videre holdt de konserter i Wigmore Hall i London, radioinnspillinger i Berlin, flere Tysklands-turneer og oppdrag som gjesteprofessorer i Canada.

På denne dobbelt-cden er det tatt med komposisjoner som Den Norske Blåse-kvintett hadde et spesielt forhold til: to kvintetter av Antonio Bibalo, blåsekvin-tettene til Bjarne Brustad og Johan Kvandal, trioer av Edvard Hagerup Bull og Carl Gustav Sparre Olsen, dessuten verk av Carl Nielsen og John Fernström fra våre naboland.

Antonio Bibalo: Sonatina I «Semplice» og Sonatina II «Astrale». Bibalo fikk en bestilling fra Den Norske Blåsekvintett, og i løpet av arbeidsproses-sen ble han så begeistret for blåsekvintettens muligheter at han besvarte bestil-lingen ved å komponere to kvintetter. De to er svært forskjellige hva stil og ut-trykk angår. Den første, som ble komponert i perioden oktober til desember 1971, er tre-satsig. Den har ingen karakteriserende tittel og har et nærmest neoklassisk preg. Musikken svinger fra det utpreget rytmisk musikantiske til det drømmen-de elegiske. Betegnelsen elegi finnes i mange av Bibalos verker, men ikke i dette.

23

Den andre blåsekvintetten ble komponert i løpet av 1972. Som tittelen antyder er det verdensrommet og stjernene som har inspirert komponisten. Komponisten har ikke gitt sin egen forståelse av verkets innhold, men bare titler som er hentet fra astronomien. For noen lyttere gir titlene mening og inspirasjon til lytting, mens det for andre ikke gir noen stimulens til lyttingen. Men komponistens øn-ske om å assosiere til verdensrommet kan det være vanskelig å unnslippe. Satse-ne er inspirert av himmellegemer som befinner seg lenger og lenger fra jorden.

Også denne kvintetten er tre-satsig, men her har hver sats en betegnende tittel:– Antares: en super gigant stjerne, 365 lysår fra jorden. Den befinner seg i

stjernebildet Skorpionen, og har varierende lysstyrke, men er i perioder tydelig nederst på stjernehimmelen.

– The Pleiades: Syvstjernen er en svært synlig stjernehop i stjernebildet Taurus, 500 lysår fra jorden.

– MG-42: den store Nebula, Orion-tåken som befinner seg like under Orions belte, er en gasståke som kan ses med kikkert 1800 lysår fra jorden. Det betyr at lyset vi ser i dag ble sendt ut ca. år 200 e.Kr.

I partituret har komponisten ved avslutningen gitt følgende sitat til musikerne: «What sort of ’Light’ is it, that reaches us from so far in the past and across so vast a space?»

Første sats har betegnelsen Grave (langsomt og alvorlig) og tredje sats Lentis-simo (meget langsomt), mens midtsatsen går hurtig med betegnelsen Scherzino, con brio ma non pesante (litt spøkefullt, livlig men ikke tungt).

24

Bjarne Brustads Serenade for blåsekvintett ble skrevet på bestilling fra NRK til Den Norske Blåsekvintett. Verket ble uroppført i 1970. Serenaden består av tre satser:

– Marciale– Song without words– Allegro scherzando

Yttersatsene er hurtige og livlige, mens midt-satsen har et melankolsk uttrykk. Verket er utpreget neoklassisk, slik mye av Brustads musikk fra hans siste pe-riode.

Sparre Olsens Suite for tre treblåsere i fem små satser, op. 10, ble komponert under krigen og utgitt i 1946. Suiten er skrevet for fløyte, obo og klarinett, den har fem satser uten titler eller tempobetegnelser. Yttersatsene og midtsatsen er hurtige, mens andre og fjerde satsen er langsomme. Hver sats har en varighet på om-kring ett minutt, - den fjerde litt lenger.

De langsomme satsene har en enkel melodisk karakter med modale trekk som gir et visst folkemusikalsk preg. De hurtige satsene er typisk musikantiske med et mer polyfon neoklassisk uttrykk. Slik viser verket mange sider av Sparre Ol-sens kompositoriske landskap.

25

Pauline Halls Suite for blåsere ble komponert i det siste krigsåret og ble uroppført ved Den norske musikkuken høsten 1945. Hall hadde en variert bakgrunn fra mellomkrigstiden. Hun hadde studier i Paris, der hun ble inspirert av den fran-ske impresjonistiske retningen. Flere av hennes tidlige komposisjoner viser det. Så var hun i Berlin og ble engasjert i det moderne musikkteater, med Brecht og Weill, før hun i tiden før 1940 fant fotfeste i fransk neoklassisisme.

Suiten består av seks satser, av svært vekslende karakter:– Alla Marcia– Rondeau– Polka– Pastorale– Tempo di Valse– Epilogue

Alle satsene er svært korte, ca. 2 minutter hver, mens Pastorale er litt lenger. Noen av satsene, som Polka og Tempo di Valse er utpreget humoristiske, mens Pastorale og første del av Epilogue har en lyrisk, mer melankolsk stemning. Men hele suiten bærer i seg et utpreget musikantisk uttrykk.

Edvard Hagerup Bulls Trois bucoliques, Divertissement pour trois d’anches, op.14, for blåsetrio, obo, klarinett og fagott, har også fått plass på denne cd’en. Det er et verk som Den Norske Blåsekvintett har hatt med på en rekke turneer, blant annet til konserter i Frankrike, der Hagerup Bull bodde i mange år. Verket ble skrevet

26

i 1953, etter komponistens avsluttende studier i Paris med Darius Milhaud og Jean Rivier, og ble uroppført i Paris i 1955.

De tre satsene har betegnelsene: Allegretto, Andante con moto og Final. Det er ut-preget musikantisk musikk, med utpreget rytmisk karakter. Midtsatsen har en kontrapunktisk form, mens den avsluttende finalen har en munter karakter, der de tre instrumentene er i lekende dialog med hverandre.

Johan Kvandals Blåsekvintett, op.34, ble komponert i 1971. Det var en turbulent periode i hans liv, og han oppholdt seg i Hamburg mens han arbeidet med kvin-tetten. Han skrev selv at han »lot seg inspirere av en vidunderlig tysk pike».

Verket har fire satser, men der de to første spilles uten pause. – Preludium, Largo– Presto– Adagio ma non troppo– Allegro assai

Etter den langsomme, elegiske innledningen kommer en hurtig og aggressiv an-dre sats. Tredje sats er en passacaglia med tema og fem variasjoner, før en virtuos og briljant avslutningssats.

27

Carl Nielsens Blåsekvintett er fra 1922 og står sentralt i det internasjonale reper-toaret for blåsekvintetter. Det oppfattes også som ett av komponistens mest sen-trale kammermusikkverk. Verket har en utpreget neoklassisk karakter, basert på tradisjonelle formtyper og en utvidet tonalitet. Det har tre satser:

– 1.sats, Allegro ben moderato, er i sonatesatsform, der eksposisjonen gjentas– 2.sats, Menuet, følger den klassiske menuettens form med gjentakelser av de

ulike formdelene.– 3.sats, Preludium – Adagio – Tema con variazioni. Etter en kort langsom

innledning presenteres satsens tema som blir behandlet gjennom 11 varias-joner og avsluttes med en homofon, rolig høytidelig avslutning, Andantino festivo.

John Fernström er i dag mindre kjent, men hadde en sentral posisjon i svensk musikkliv omkring Den andre verdenskrig. På den tiden bodde han i Stock-holm. Blåsekvintett, op. 59, skrev han i 1943. Imidlertid forlot han hovedstaden omkring 1950 og flyttet tilbake til Skåne der han var oppvokst. I Lund startet han Nordisk ungdomssymfoniorkester, og både Per Øien, Odd Ulleberg og Erik Niord Larsen deltok flere år på disse orkesterprosjektene.

– 1.sats, Allegro molto, er en hurtig sats musikantisk med neoklassisk karakter– 2.sats, Adagio i ABA-form, det er en lyrisk og melankolsk, gjennomført kon-

trapunktisk sats, og med et hurtigere rytmisk mellomparti.– 3.sats, Scherzo, er en hurtig lekende sats med en trio-del før første del gjentas.– 4.sats, Final – Rondo, er en livlig rondosats som i karakter samsvarer med

første sats.

28

Norwegian Performers’ Works 1945–2000– a project and its protracted birthby Idar Karevold

Who makes history? When the Norwegian Academy of Music was founded in 1973 we – who were then among the youngest – immediately found ourselves surrounded by colleagues who had made history and who possessed much knowledge. A few of us talked about preserving, systematizing and passing on the living tradition that we found ourselves part of when Norway inaugurated its Academy of Music. In the beginning it was a real adventure. Fifty lecturers, five senior lecturers and five professors were offered posts in the course of a few spring months. The following autumn they all gathered for the start of term, together with a number of part-time teachers, in the cramped premises of Nordahl Bruns gate 8 in Oslo. Everyone was there, but there wasn’t really room. They came from op-era houses, concert halls, orchestras, private institutions, rehearsal studios and reading rooms at conservatories and universities in Europe and the USA. And everyone – there must have been eighty of us – was to contribute to building up a new academy. There was a core of experienced musicians who had gained their expertise through studies with renowned performers and teachers in Norway and elsewhere. During the period of planning the rest of us were offered insight into this as their experience from periods of study with well-known performers and composers were referred to in the shaping of our educational profile.

29

In 1973 the future lay ahead. Much of what could have been preserved and systematized through interviews and recordings at the time was put aside in a daily life filled with many tasks. Some thirty years later, however, the plan was resumed. A new millennium had begun. Those who had been young were older, and that which had seemed a vivid and tangible adventure, had become history.

Years of growthThe year 1973 occurred in the middle of a period of unparalleled growth in the history of Norwegian music. The period began in 1945 and lasted until the turn of the millennium. It is not over yet, but a new millennium does provide an opportunity for reflection, and the end of a war will always represent a new beginning. Between 1945 and 2000 a number of formative events happened in Norway’s musical life:• music as a school subject is offered at all levels of education• music schools or “cultural schools” are established in nearly all local munici-

palities• music studies are offered as a major at secondary schools all over the country• a music academy is founded, and music departments are established at four of

Norway’s universities and at a number of colleges around the country• four professional symphony orchestras are established, two semi-professional,

one professional chamber orchestra, one permanent opera house, several regional opera companies, one national concert promoter – Rikskonsertene – and some thirty festivals of international standard.

30

This development must be seen in relation to the fact that in 1945 there were only two professional symphony orchestras, one in Oslo and one in Bergen, and three private music conservatories in Oslo, Bergen and Trondheim. The establishing of new institutions has led to an expansion of the market for music products and thereby to new areas of work for professional musicians.

New awareness regarding performanceThe difference between individual, private music studies and music education at an academy lay in the level of reflection and in the various points of convergence of thoughts and ideas. The exercise of thinking through the content of an edu-cational process manifested itself while working on a curriculum, in collegiate discussion between teachers of one particular subject, between teachers of dif-ferent subjects, and in scholarly encounters between staff and students. It was a vibrant existence, and nobody was unaffected by the process which unfolded itself. A large part of the Academy environment was involved in the performance of music. Performances, surveys, understanding and debating the act of perform-ance was an important aspect of the awareness that formed the basis of scholarly work. An additional aspect was an increased awareness of the act of presenting music and the role of those being involved in it. In the ensuing activity the most important element was the interaction between the masters and their appren-tices. The masters, in many respects, dominated the process which led to their students’ choice of repertoire, their areas of success, and thereby what they felt able to accomplish and what they brought with them into their careers.

31

In all of this, history reappears. Who learned what from whom? What importance did this have for each individual? These were important topics in a discussion which has revealed that there is always knowledge – silent knowledge – which does not come forward to be registered within an organized educational appara-tus. This is particularly true of musical performance, which in so many respects is an art of the moment.

32

Norske utøveres verker 1945–2000– et prosjekt og en lang fødselav Idar Karevold

Hvem skaper historie? Da Norges musikkhøgskole (NMH) ble etablert i 1973 oppdaget vi – som da var blant de yngste – at vi med ett befant oss blant kolleger som hadde skapt historie og som var i besittelse av store kunnskaper. Noen av oss snakket om å ta vare på, systematisere og videreformidle den levende tradis-jonen vi fikk del i som følge av at landet fikk en høyskole i musikk.

Begynnelsen var egentlig et eventyr. 50 lektorer, fem dosenter og fem professorer ansatt i løpet av noen vårmåneder. Den etterfølgende høsten var disse og noen timelærere samlet til oppstart i trange lokaler i Nordahl Brunsgt. 8 i Oslo. Alle var der, men i grunnen var det ikke plass. De kom fra operascener, konsertsaler, orkestre, private undervisningsstudioer, øverom og fra lesesaler ved høyskoler og universiteter i Europa og USA. Og alle – det må ha vært et 80-talls personer

– skulle bidra til oppbyggingen av en ny høyskole. Kjernen var erfarne musikere som hadde fått sine kunnskaper ved studier hos kjente utøvere og pedagoger i inn- og utland. Under planlegging og planskriving kunne vi andre få innblikk i dette når erfaringer fra studietiden hos kjente utøvere og komponister ble trukket inn i utformingen av vår undervisningsprofil.

33

I 1973 lå tiden foran oss. Mye som kunne ha blitt samlet og systematisert ved intervjuer og opptak den gang ble lagt til side i en hverdag fylt av mange opp-gaver. Planene ble gjenopptatt 30 år senere. Da var et nytt årtusen påbegynt. De unge var blitt eldre, og det som en gang syntes å være et levende og nærværende eventyr, var blitt historie.

År i vekstÅret 1973 var midt i en vekstperiode uten sidestykke i norsk musikkhistorie. Den begynte i 1945 og strakk seg helt til årtusenskiftet. Den er ikke slutt ennå, men et nytt millennium gir grunn til ettertanke, og slutten på en krig kan alltid være en ny begynnelse.

I tidsrommet mellom 1945 og 2000 kan vi registrere en rekke grunnleggende hendelser innenfor rammen av norsk musikkliv:• musikk som fag kommer inn i hele utdanningssøylen• musikkskoler – eller kulturskoler – opprettes i praktisk talt alle kommuner• musikkgymnas eller musikklinjer opprettes ved videregående skoler plassert

over hele landet• det ble opprettet én musikkhøgskole, samt musikkutdanningsenheter ved fire

av landets universiteter og ved en rekke høgskoler• fire profesjonelle orkestre med symfonisk besetning kommer til, likeså to

del-profesjonelle med symfonisk besetning, ett profesjonelt kammerorkester, én fast operascene, flere regionale operaforetak, én nasjonal konsertarrangør

– Rikskonsertene – og vel 30 festivaler på internasjonalt nivå.

34

Utviklingen settes i relieff ved at det i 1945 bare fantes to profesjonelle orkestre med symfonisk besetning, ett i Oslo og ett i Bergen og tre private musikk-konservatorier – i Oslo, Bergen og Trondheim. Institusjonsbygging har ført til en utvidelse av markedet for musikkprodukter og dermed til nye og flere arbeidsoppgaver for profesjonelle utøvere.

Ny bevissthet om det å utøveForskjellen mellom den individuelle og private musikkopplæringen og den som foregikk ved en høyskole, lå i refleksjonsnivå og i møtepunktene. Det å tenke gjennom hva som foregikk under en opplæringsprosess fremkom i studie-planarbeidet, i de kollegiale kontaktene mellom lærere innen ett fag, i kontak-tene mellom lærere i ulike fag, og i faglige møter mellom lærere og studenter. Det var et sydende liv, og ingen var uberørt av den prosessen som pågikk.

Størstedelen av miljøet ved NMH var knyttet til musikalsk utøvelse. Både frem-førelser og kartleggingen, forståelsen av og debatten rundt det å spille ble en viktig del av erkjennelsen som lå til grunn for det faglige arbeidet. I tillegg kom begrepet musikkformidling og bevissthet omkring rollen til den som formidler. I det som ble virvlet opp, fremsto samspillet mellom læremestrene og læres-vennene som det sentrale. Læremestrene var i mange henseende dominerende i prosessen som ledet frem til læresvennenes repertoarvalg, hva de opplevde å lykkes med, hva de dermed følte å kunne mestre og hva de tok med seg som ballast inn i en yrkeskarriere.

35

I dette dukker historien opp. Hvem hadde lært hva av hvem? Hva hadde dette betydd for den enkelte? Dette er viktige emner for samtaler som avdekker at det alltid finnes kunnskap – taus kunnskap – som ikke når frem og registreres i et organisert læringsapparat. Særlig gjelder dette musikalsk utøvelse, som til de grader er øyeblikkenes kunst.

36

AVAILABLE RELEASES IN THE SERIES

Marit IseneErnst GlaserArild SandvoldØrnulf GulbransenRobert RieflingPSC 1830

Eva KnardahlPSC 1831

Camilla WicksPSC 1832

37

For further information about the artists on this recording and about the series Great Norwegian Performers 1945–2000, please visit www.simax.no > series

Mastering: Audun Strype and Erik Gard Amundsen

Liner notes: Elef NesheimTranslation: Andrew Smith

Cover design: Graf ASCover photo: Jan-Erik Friis

Released with the support of: Norsk kulturråd, Norges

musikkhøgskole and NRK

Courtesy of Norwegian Society of Composers

Supervised by:Kari Jacobsen (NRK),

Idar Karevold (NMH) Erik Gard Amundsen

(Simax Classics)

all trademarks and logos are protected. all rights of the producer and of the owner of

the work reproduced reserved. unauthorised copying. hiring, lending, public performance and broadcasting of this record prohibited.

PSC1835

NOFZS1035010-060/100-340NOLFA5837020-040

Robert RieflingPSC 1833

PSC 1835