sammendrag%20desember%20m n

Sak 368/13-123 – 2.12.2013

DØDSFALL 8 DAGER ETTER LØSLATELSE FRA POLITIETS VARETEKT

Et politidistrikt oversendte en sak hvor en 88 år gammel arrestant (A) døde 8 dager etter løslatelse.

Politiet hadde mottatt kritikk fra de pårørende for sin håndtering av saken, og det ble antydet at

dødsfallet skyldtes politiets behandling. Spesialenheten besluttet etterforsking i saken.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra As svigersønn (B). Polititjenesteperson C ble avhørt

som vitne. Kopi av politiets oppdragslogg og dokumenter i straffesaken mot A ble innhentet, samt

legejournal.

A ble pågrepet mistenkt for å ha forsøkt å lokke en jente inn i en bil. A var i politiets varetekt i

overkant av 4 timer, samt at han ventet i ca. én time i ventehallen etter at han ble løslatt. Han

tilbrakte ca 2 ½ time i selve arresten. Han ble avhørt og avhøret tok ca én time. A ble hentet av B. B

forklarte at A var i dårlig helsemessig forfatning da han ble hentet. C som foretok avhøret kunne ikke

se at A led av noen akutt sykdom eller plager. A skal heller ikke ha klaget over tilstanden.

Ut fra sakens opplysning var det vanskelig å si noe eksakt om når A ble syk eller om årsaken til at As

helsetilstand hadde forverret seg etter løslatelsen. Det var ikke fremkommet opplysninger som tilsa

at det var begått straffbare tjenestehandlinger ved måten A ble behandlet på. A kunne med skjellig

grunn mistenkes for en staffbar handling. Det var etter Spesialenhetens vurdering ikke formelle feil

ved beslutningen om å pågripe A og bringe ham inn for avhør. Det var ikke grunnlag for å si at

påtalemyndighetens utøvelse av skjønn var å anse som kvalifisert klanderverdig.

Saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Saken er påklaget til Riksadvokaten.

Sak 383/13-123 – 2.12.2013

ANMELDELSE FOR LEGEMSKRENKELSE

A anmeldte politiet for å ha angrepet henne uten grunn og for å ha ødelagt hendene hennes. A

forklarte at hun hadde kommet til å kutte en bekjent med kniv, og at politiet ankom leiligheten

hennes. Hun fikk beskjed om at hun måtte bli med på stasjonen, noe hun ikke ønsket. A nektet å

etterkomme pålegg, kom med ukvemsord og sparket den ene polititjenestepersonen. Hun ble

deretter lagt i bakken. I den forbindelse bet hun den andre polititjenestepersonen. A roet seg og fikk

lov å ta på andre klær og sko, samt ta en røyk før hun ble kjørt til arresten. A hadde noen blåmerker

som hun mente var påført av politiet under pågripelsen. Hun ble senere dømt for vold mot offentlig

tjenestemann.

Spesialenheten forsøkte å få kontakt med A for å oppta utdypende forklaring, men fikk ikke tak i A.

Kopi av politiets sak ble innhentet.

Spesialenheten viste til at politiet har anledning til å benytte makt under tjenesteutførelsen i den

utstrekning det er nødvendig og forsvarlig, jf. politiloven § 6. Politiet kan benytte håndjern i medhold

av politiinstruksen § 3-2 tredje ledd.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at ansatte i politiet hadde opptrådt på et vis som kunne

medføre straffansvar. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å

undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224, første ledd.

Sak 517/13-123 – 2.12.2013

ANMELDELSE AV POLITIET FOR Å HA GJENNOMGÅTT BESLAGLAGT TELEFON

A anmeldte politiet for å ha vært inne på hennes Facebookside mens telefonen var i beslag hos

politiet.

A var siktet for promillekjøring. Hun hadde til patruljen forklart at hun hadde fått en melding på sin

Facebookside som hun ville lese, og hadde som følge av dette kjørt av veien. Politiet beslagla

mobiltelefonen for å undersøke om hun hadde mottatt melding i det aktuelle tidsrommet.

Spesialenheten var flere ganger i kontakt med A for å få tilsendt mobilopplysninger om aktivitet på

hennes telefon for tidsrommet telefonen var beslaglagt. A oversendte ikke dette.

Spesialenheten viste til at politiet kan ta beslag i gjenstander som kan ha betydning som bevis, jf.

straffeprosessloven § 203. Videre at påtalemyndigheten har anledning til å lese igjennom det som er

beslaglagt.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet hadde opptrådt på et vis som kunne medføre

straffansvar. Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om

det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Sak 548/13-123 – 2.12.2013

MISTANKE OM BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKT

A innga tips til Spesialenheten om at en tidligere ansatt ved et politidistrikt (B) kunne ha brutt sin

taushetsplikt. A viste til at B var As søster, og at B tidligere hadde arbeidet ved sentralbordet hos

politiet. A mente at B kunne ha innhentet opplysninger om A, og at B og As datter, hadde benyttet

disse opplysningene i forbindelse med en bekymringsmelding til barnevernet. A var ikke sikker på

hvilke opplysninger som B kunne ha innhentet, men mente at et lydopptak fra 2010 mellom As datter

og B viste at B hadde innhentet opplysninger.

Spesialenheten opptok utdypende avhør av A og gjennomgikk lydopptaket. Spesialenheten kunne

ikke høre at det i samtalen ble navngitt personer som skulle ha gitt B opplysninger om A. I følge

arbeidstakerregistret var B ansatt ved politihuset i 1998-1999.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at B hadde opptrådt på et vis som kunne medføre


det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224, første ledd.

Sak 559/13-123 – 3.12.2013

ANMELDELSE FOR IKKE Å HA BEHANDLET ANMELDELSE

A ved sin advokat anmeldte politiet for ikke å ha behandlet hans anmeldelse fra 2011. A la ved kopi

av anmeldelsen, samt kopi av hans purringer til politiet.

Spesialenheten kunne ikke se at As brev til politiet var å anse som en anmeldelse. Selv om politiet har

en generell plikt til å registrere anmeldelser, innebærer ikke det en generell plikt til å registrere alle

henvendelser til politiet som straffesaker. Dersom det ikke fremgår klart om og eventuelt hva som

ønskes anmeldt, må politiet søke å avklare det med anmelder. Tjenesteutførelse i strid med dette

kan etter omstendighetene lede til straffansvar, men det skal mye til.

Saken ble henlagt med den begrunnelse at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå

straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Sak 394/13-123 – 10.12.2013

ANMELDELSE FOR DOKUMENTFALSK, MANGLENDE ETTERFORSKING, PERSONFORFØLGING M.M.

A anmeldte politiet for blant annet tyveri av førerkort. A mente også at politiet hadde manipulert

hans klage over førerkortbeslaget slik at det fremsto som en innrømmelse fra As side.

Polititjenesteperson B hadde tilbudt seg å hjelpe A med å skrive klagen. Videre mente A at politiet

hadde plikt til å etterforske farens dødsfall, samt at han anmeldte politiet for ulovlig ransaking og

ulovlig avliving av farens hund.

Spesialenheten mottok As forklaring og nærmere redegjørelser om anmeldelsen.

Spesialenheten fant ikke rimelig grunn til å etterforske hvorvidt B hadde manipulert klagebrevet. I

klagen var As argumenter nedskrevet. Videre var det ikke rimelig grunn til å undersøke om politiet

hadde begått straffbare tjenestehandlinger i forbindelse med ransaking og avliving av hund. Det ble

vist til at A skulle fremstilles for lege, og det var gitt tillatelse fra jourhavende jurist om å åpne døren

med makt dersom A ikke åpnet. Videre ble As hund tatt hånd om av Mattilsynet. På grunn av

hundens tilstand, ble den besluttet avlivet.



Sak 570/13-123 – 11.12.2013

ANMELDELSE FOR UAKTSOM KJØRING OG FOR Å HA BRUTT PROSESSUELLE BESTEMMELSER

A anmeldte polititjenesteperson B for uaktsom kjøring med snøscooter og for feil i etterforskingen

mot A. A viste til at han var tiltalt for overtredelse av vegtrafikkloven § 3 for å ha kjørt inn i politiets

snøscooter med sin snøscooter. A på sin side mente at B hadde kjørt uaktsomt. Han mente også at

det forelå straffeprosessuell feil fordi det gikk ca. en uke før avhøret av ham ble nedtegnet. Han

mente også at B hadde stilt ledende spørsmål.

Spesialenheten opptok As forklaring, og innhentet kopi av politiets saksdokumenter.

Av politiets dokumenter fremgikk det at utmarkspatruljen bestående av B og C kjørte patrulje, og at

de oppdaget et snøras. De forfulgte tre snøscooterførere. Den ene stanset mens de to andre,

deriblant A, kjørte videre. I følge B gjorde han seg til kjenne flere ganger, men ingen av de to stanset.

A stanset heller ikke da B kjørte inn i ham som følge av at A bråbremset. Heller ikke da A og B senere

kjørte inn i hverandre, stanset A.

Da A til slutt ble stanset, skal han ha uttrykt at det var dumt å kjøre fra politiet og at han la seg flat. I

senere avhør skal A ha benektet å ha kommet med en slik uttalelse, og forklarte at han trodde at det

var en reineier som var etter ham.

Spesialenheten viste til at enhver plikter å stanse for kontroll, jf. vegtrafikkloven § 10. Videre at

politiet i tjeneste kan fravike de nærmere angitte bestemmelser i vegtrafikkloven og trafikkreglene

om nødvendig, jf. vegtrafikkloven § 11.

Med bakgrunn i sakens opplysning, herunder As forklaring, fant Spesialenheten det ikke sannsynlig at

B hadde opptrådt på et vis som kunne medføre straffansvar.



Sak 217/13-123 – 11.12.2013

ANMELDELSE AV POLITIET FOR ULOVLIG Å HA TATT SEG INN I BOLIG OG BRUK AV PEPPERSPRAY

A anmeldte polititjenestepersonene B og C for ulovlig å ha tatt seg inn i hennes leilighet, samt

benyttet pepperspray mot henne. Hendelsen skjedde da politiet kom for å innbringe hennes

kjæreste. I følge A hadde politiet ikke lov til å gå inn i hennes leilighet og hun protesterte mot dette.

Spesialenheten innhentet kopi av politiets dokumenter, samt rettsbok fra tingretten.

Spesialenheten viste til at bruken av pepperspray er regulert i våpeninstruksen § 17. Av

bestemmelsen følger det at slag- og gassvåpen bare må benyttes i særlige faresituasjoner eller når

tjenestehandling ikke kan gjennomføres uten at politimann utsettes for skade.

Spesialenheten la til grunn at det forelå rettslig beslutning om DNA-registrering av As kjæreste og at

politiet kunne innbringe ham. Det fremgikk av sakens dokumenter at B benyttet pepperspray mot A

fordi hun gikk til angrep på B og fordi han var redd hun skulle fortsette med dette. B varslet A forut

for bruken av peppersprayen.



Sak 446/13-123 – 12.12.2013

ANMELDELSE AV POLITIET FOR PÅGRIPELSE OG BRUK AV HÅNDJERN

A anmeldte polititjenestepersoner for å ha arrestert ham ute på byen.

Spesialenheten innhentet kopi av politiets anmeldelse av A.

Det fremgikk av sakens dokumenter at A var beruset og hadde oppført seg ufint mot kvinner på et

utested. Politiet hadde mottatt flere klager på A, og ga ham pålegg om å forlate sentrum. A fortsatte

å snakke med personer, og etter flere pålegg besluttet politiet å innbringe ham og sette ham i

arresten.

Spesialenheten viste til at enhver plikter å etterkomme politiets pålegg. Videre at berusede personer

kan innbringes, jf. politiloven § 9. Politiet kan benytte makt dersom det er nødvendig og forsvarlig.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at polititjenestepersonene hadde opptrådt på et vis som

kunne lede til straffansvar. Det ble vist til at A hadde fått flere pålegg som han ikke hadde

etterkommet.



A påklaget saken til Riksadvokaten, som ikke tok klagen til følge.

Sak 647/13-123 – 16.12.2013

ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING

A anmeldte to polititjenestepersoner (B og C) for ulovlig ransaking. A, som befant seg utenfor et

offentlig kontor, ble oppmerksom på to personer i sivil som hadde ledninger etc. fra hodet. Han

antok de var fra politiet. A spurte hvem de var og hva de holdt på med. B og C ba A forevise

legitimasjon, og han lot B og C se igjennom lommene hans.

Spesialenheten innhentet kopi av politiets operasjonslogg. Av loggen fremgikk det at politiet hadde

blitt kontaktet av A i forbindelse med et oppdrag. Han hadde blant annet opplyst at han var livvakt. B

og C fant As oppførsel merkelig, og visiterte ham.

Spesialenheten viste til at politiet kan kreve at personer oppgir personalia, jf. forutsetningsvis

straffeloven § 333 og politiloven § 8 nr. 3. Videre kan politiet på visse vilkår visitere personer, jf.

politiloven § 10.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at B og C hadde handlet på et vis som kunne lede til


det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd.

Sak 736/13-123 – 19.12.2013

ANMELDELSE AV POLITIET FOR URIKTIGE OPPLYSNINGER I PÅTEGNING

A anmeldte en politiadvokat (B) for usannhet i tjenesten. B hadde i en påtegning begrunnet avslag på

As erstatningskrav med at det ikke forelå årsakssammenheng mellom politiets håndtering og skader

på As pc. Forut for Bs påtegning skulle en polititjenesteperson under avhør av A ha uttalt at politiet

kunne erstatte en liten del av kravet. Dette for å bedre politiets forhold til A, som var meget

anstrengt.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at B hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.

Spesialenheten bemerket at uttalelsene i avhøret syntes å ta utgangspunkt i å etterkomme en liten

del av kravet som goodwill overfor A. Hoveddelen av kravet ble avslått. Påtegningen fra B ble ansett

som dekkende, ettersom det der ble fastholdt at politiet ikke var rettslig forpliktet til å betale A

erstatning.


straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224, første ledd.

A påklaget saken til Riksadvokaten, som ikke har tatt klagen til følge.

Sak 802/13-123 – 20.12.2013

ANMELDELSE FOR UNØDIG MAKTBRUK

A møtte ved kriminalvakten for å anmelde politiet for unødig maktbruk. Det hadde ringt på døren,

men A hadde ikke orket å åpne. Litt etter hadde A hørt personer på verandaen, og hadde åpnet.

Politiet hadde da tatt tak i A. Kniven hun hadde i hånden var en blomsterkniv.

Spesialenheten var i kontakt med A for en utdyping av anmeldelsen. A opplyste at hun ikke ønsket å

anmelde politiet likevel. Politiets operasjonslogg ble innhentet. Av den fremgikk det at AMK

kontaktet politiet med melding om at A hadde ringt og fortalt at hun skulle kutte seg i håndleddene.

En patrulje reiste til As bopel. Hun ble tatt hånd om og kjørt til legevakten.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet hadde handlet på et vis som kunne lede til

straffansvar.



Sak 575/13-123 – 20.12.2013

ANMELDELSE FOR LEGEMSKRENKELSE

A anmeldte polititjenesteperson B for legemsfornærmelse under en pågripelse. Politiet hadde

kommet hjem til A, og uten forvarsel slått opp ytterdøren slik at A fikk døren på seg. Deretter ble han

”sklitaklet” av B og påsatt håndjern. Han fikk skrubbsår og kutt i forbindelse med pågripelsen.

Spesialenheten innhentet kopi av politiets dokumenter. Videre forsøkte Spesialenheten å komme i

kontakt med A for utdyping av anmeldelsen, uten å lykkes.

I følge politiets dokumenter hadde de fått melding om stor trafikk ut og inn av As leilighet. Utenfor

leiligheten påtraff de to personer som ble pågrepet grunnet mistanke om bruk av narkotika. Da de

gikk mot ytterdøren, hørte de at noen løp mot døren og at døren ble forsøkt slått igjen. Da

polititjenestepersonene kom inn i leiligheten, satt A i sofaen. Han var sløv. På bordet lå hvitt pulver

pakket i plast.

Spesialenheten viste til at politiet har anledning til å benytte makt, og at maktbruken må være

forholdsmessig, jf. politiloven § 6. Spesialenheten betvilte As beskrivelse av hendelsesforløpet og

politiets maktbruk, og fant det ikke sannsynlig at B hadde handlet på et vis som kunne lede til

straffansvar.



Sak 438/13-123 – 20.12.2013

ANMELDELSE FOR BRUDD PÅ TAUSHETSPLIKTEN

Politimesteren i et politidistrikt anmodet Spesialenheten om å undersøke om polititjenesteperson A

hadde begått taushetsbrudd. B, som var pågrepet av politiet, skulle i avhør ha forklart at A hadde

røpet ham som politikilde.

Spesialenheten opptok utdypende forklaring fra B, samt snakket med polititjenestepersonen som

hadde informert politimesteren om det mulige taushetsbruddet.

B forklarte at han antok at A hadde røpet ham, men hadde ikke fått dette direkte fortalt. Han ønsket

ikke å anmelde saken.

Spesialenheten fant at det ikke var sannsynlig at A hadde handlet på et vis som kunne medføre


det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224, første ledd.

Sak 844/13-123 – 20.12.2013

ANMELDELSE FOR ULOVLIG PÅGRIPELSE

A anmeldte polititjenesteperson B for ulovlig pågripelse. A ble pågrepet for å stille til avhør i en sak

der han var anmeldt. A hadde på sin side anmeldt politiet ved samme anledning og mente at han da

ikke kunne kreves avhørt. I tillegg var beslutningen om pågripelse gått ut over den angitte dato.

Spesialenheten innhentet politiets dokumenter.

A var besluttet avhentet og ikke pågrepet. Årsaken var at A ikke hadde møtt til avhør. A ble avhentet

og kjørt til et lensmannskontor. Der opplyste han at han ikke ville forklare seg, og ble dimittert.

I følge straffeprosessloven § 230 pliktet A å møte, selv om han ikke ønsket å avgi forklaring. A ble

avhentet fire dager etter datoen som var angitt på beslutningen om avhenting, men av beslutningen

fulgte det at ordren kunne forlenges ut over den nevnte dato.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at B hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar.



Sak 711/13-123 – 20.12.2013

ANMELDELSE FOR LEGEMSKRENKELSE I FORBINDELSE MED PÅGRIPELSE

A anmeldte politiet for legemskrenkelse i forbindelse med en pågripelse av A. A fikk et blødende kutt

i pannen, og mente at politiet hadde skallet ham ned.

Spesialenheten innhentet kopi av politiets dokumenter, herunder egenrapport og anmeldelse

skrevet av polititjenestepersonene. Spesialenheten var i kontakt med A for utdyping av anmeldelsen.

I følge politidokumentene hadde A satt seg til motverge. I forbindelse med at polititjenestepersonene

skulle legge ham bakover, fikk A den ene polititjenestepersonens hjelmvisir i pannen.

Spesialenheten fant det ikke bevist at politiet hadde brukt mer makt enn det situasjonen krevde, jf.

politiloven § 6. Det var videre ikke funnet bevist at politiet hadde skallet ned A med vilje.

Saken ble henlagt i forhold til straffeloven § 228 første og annet ledd, og straffeloven § 325 første

ledd nr. 1, som intet straffbart forhold anses bevist.

Sak 727/13-123 – 20.12.2013

ANMELDELSE FOR ULOVLIG INNBRINGELSE OG MANGLENDE TILSYN I ARREST

A anmeldte politiet for å ha satt ham i arrest. A mente også at han var utsatt for manglende tilsyn,

samt at han fikk utlevert kr. 600,- for lite ved løslatelsen.

Spesialenheten innhentet kopi av politiets sak, samt operasjonslogg og arrestlogg.

Det fremkom av sakens opplysning at resepsjonisten ved et hotell hadde tilkalt politiet fordi A

oppførte seg brysomt og kverulerende. A etterkom ikke politiets pålegg om å gå og legge seg. A var

beruset, og ble satt i arresten.

Av arrestloggen fremgikk det at A ble tilsett ca. hver halve time med unntak av perioden mellom kl.

0325 og kl. 0428. I arrestskjemaet var det notert at A var i besittelse av 2 x 200 kr og en mobiltelefon

da han ble innsatt i arresten.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet eller ansatte i arresten hadde handlet på et vis som

kunne medføre straffansvar. Det ble vist til at enhver plikter å etterkomme politiets pålegg, jf.

politiloven § 5. Videre at politiet kan innbringe berusede personer, jf. politiloven § 10.

Spesialenheten stilte spørsmål ved om A hadde de kr. 600,- ved innsettelsen i arresten. Det ble vist til

at beløpet ikke var dokumentert ved innbringelsen, at A var beruset og at han til politiet oppga at

han ikke husket sin egen fødselsdato.



Sak 648/13-123 – 20.12.2013

ANMELDELSE FOR TRAKASSERING

A anmeldte politiet for trakassering. Ved den ene hendelsen skulle politiet ha ringt og banket på A`s

inngangsdør slik at naboen hørte bankene. Politiet skulle kun levere et brev, noe A mente de kunne

ha sendt i posten. A hadde også blitt stanset under en biltur og bedt om vognkort og førerkort. A

mente denne oppførselen til politiet var trakassering.

A hadde ikke ytterligere kommentarer til sin anmeldelse.

Spesialenheten fant det ikke sannsynlig at politiet hadde handlet på et vis som kunne medføre

straffansvar. Det ble vist til at politiet har anledning til å gå inn på privat grunn for å gi tjenestelig

meddelelse, jf. politiinstruksen § 8-7, og har anledning til å stanse bilførere for trafikkontroll, jf.

vegtrafikkloven § 10.



Sak 444/13-123 – 20.12.2013

ANMELDELSE FOR GROV UFORSTAND I TJENESTEN ETTER PÅGRIPELSE

A anmeldte politiet for å ha sluppet ham ut av arresten midt på natten uten midler til å ta inn på

hotell eller på annen måte sikre ham husly. A, som hadde vært arrestert etter mistanke om

ruskjøring, ble arrestert i en annen by enn sin hjemby. Da grunnlaget for arrestoppholdet var over,

ble A dimittert. Klokken var da nærmere to på natten. A hadde ikke penger. Hans mobiltelefon var

beslaglagt. A anmeldte også at han ikke fikk mat under oppholdet.

Spesialenheten innhentet politiets dokumenter.

Det ble bemerket at politiet plikter å løslate personer fra arresten når grunnlaget for dette opphører.

Det er ikke politiets plikt å sørge for voksne personers opphold etter dette. A var vurdert til å kunne

ta vare på seg selv. Det fremgikk av arrestloggen at A hadde fått vann, men ikke mat. Han lå og sov

fra han ankom arresten til han ble vekket og dimittert. Spesialenheten mente A kunne ha fått mat før

han ble dimittert, men fant det ikke sannsynlig at politiet hadde handlet straffbart ved å ikke tilby

mat og ved at de hadde løslatt ham.



Sak 645/13-123 – 20.12.2013

ANMELDELSE FOR UNØDVENDIG INNBRINGELSE

A anmeldte politiet for unødvendig innbringelse og innsettelse i arrest. A befant seg utenfor et

utested da han så at hans bror var arrestert og plassert i en politibil. A gikk bort for å prate med

broren. Politiet ba ham om å fjerne seg. A tok ett skritt tilbake. Han ble på nytt gitt beskjed om å

fjerne seg, og tok et nytt skritt tilbake. I følge A ble politiet sure etter et tredje anrop og han ble

påsatt håndjern og kjørt i drukkenskapsarresten. Han ble anmeldt for ikke å etterkomme politiets

pålegg. A mente han etterkom politiets ordre, og at politiet kunne ha unngått det hele dersom de

hadde kjørt vekk broren med en gang.

Spesialenheten var i kontakt med A for en utdyping av anmeldelsen. A hadde ikke ytterligere

kommentarer. Kopi av politiets sak, samt politiets operasjonslogg ble innhentet.

Spesialenheten viste til at enhver plikter å rette seg etter politiets pålegg, jf. politiloven § 5.

Unnlatelse av dette kan være straffbart. Videre har politiet anledning til å innbringe og sette i arrest

berusede personer, jf. politiloven § 9.

Spesialenheten viste til at A ikke rettet seg etter politiets pålegg og at han var beruset. Det ble ikke

funnet grunn til å betvile politiets fremstilling, og det ble ikke funnet sannsynlig at ansatte politiet

hadde handlet på et vis som kunne lede til straffansvar. Saken ble henlagt med den begrunnelse at

det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå straffbart forhold, jf. straffeprosessloven §

224, første ledd.

Sak 168/13-123 – 20.12.2013

ANMELDELSE FOR ULOVLIG RANSAKING OG GROV UFORSTAND I TJENESTEN

A anmeldte polititjenestepersonene B og C for urettmessig forfølging og rasisme. A viste til to

hendelser der han hadde blitt stanset og ransaket av politiet. Ved den ene hendelsen ble han også

innbrakt til politihuset og satt på celle en kort stund før han ble løslatt. Ved den andre hendelsen ble

han ransaket i gågaten. A mente at politiets beslutninger var motivert av at han var fra Trinidad.

B og C ble avhørt. Påtaleleder ble avhørt som vitne. Videre ble politiets operasjonslogger fra

hendelsene innhentet.

B forklarte at A ble stanset, underlagt tegn- og symptomtest og deretter tatt med til arresten for

ransaking grunnet mistanke om påvirkning av og salg av narkotika. B besluttet å ta med A til arresten

for å ransake ham der. Spesialenheten stilte seg tvilende til om vilkårene for å beslutte ransaking og

pågripelse av A var til stede. Situasjonen fremsto ikke å være av en slik karakter som

straffeprosessloven § 198 er ment å gjelde for, og beslutningen om ransaking skulle ha blitt fattet av

jurist, ikke av B. Videre var det Spesialenhetens oppfatning at transport inn til politiarresten innebar

frihetsberøvelse av A og at pågripelse som hovedregel skal besluttes av jurist, evt. forelegges

påtalejurist med spørsmål om opprettholdelse. Det fremkom ikke opplysninger om at jurist var

kontaktet i forbindelse med pågripelsen av A.

Ved den andre anledningen hadde politiet mottatt tips om at A muligens forsøkte å selge tyvgods. C

stanset A for å visitere ham, og fikk skjellig grunn til å mistenke A for oppbevaring av tyvgods. A ble

dimittert ved begge hendelser uten at noe straffbart ble bevist.

Verken B eller C hadde skrevet rapporter om hendelsene/ransakingene. De var kun omtalt i politiets

operasjonslogg, noe både B og C mente var i tråd med politidistriktets praksis og retningslinjer.

Spesialenheten avhørte påtalelederen i politidistriktet om denne praksis, og han mente at den

manglende loggføringen ikke var i samsvar med gjeldende praksis. Spesialenheten fant at B og Cs

manglende registrering var i strid med straffeprosessloven § 199 annet ledd, og at de heller ikke var i

samsvar med politidistriktets retningslinjer. Spesialenheten viste til at manglende rapportskriving er

meget uheldig og åpner for en vilkårlig praksis. I herværende sak hadde manglende notoritet også

vanskeliggjort Spesialenhetens vurderinger av om vilkårene for ransaking og pågripelse var til stede.

De opptegninger som var gjort i operasjonsloggen var mangelfulle og til dels uriktige. Spesialenheten

fant imidlertid ikke at B og C hadde opptrådt så klanderverdig at det var grunnlag for straffansvar for

å ha utvist grov uforstand i tjenesten.

Saken ble for B og C henlagt som intet straffbart forhold anses bevist. Saken ble sendt til

politidistriktet for administrativ oppfølging.

sammendrag%20desember%20m n

Documents